Yngvar vidfarnes saga

---

Yngvar vidfarnes saga.

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson.


1 Om kong Eirik og Åki

Eirik het en konge som styrte over Svitjod. Han ble kalt Eirik den seiersæle og giftet seg med Sigrid den storrådige, men skilte seg fra henne på grunn av hennes vanskelige sinnelag, for hun var en svært trettekjær kvinne i alle ting, og han ga henne Gautland. Sønnen deres var Olav svenske.

På denne tiden styrte Håkon jarl over Norge og hadde mange barn, og om en av hans døtre som het Aud må vi fortelle. Kong Eirik hadde også en datter, men hun er ikke nevnt. En høvding fra Svitjod som het Åki ba om hennes hånd, men kongen syntes lite om å gifte bort møya si til en så uadelig mann.

Litt senere fridde en fylkeskonge øst fra Gardarike til henne, og kongen syntes vel om å gifte møya til ham, og hun for med ham tilbake til Gardarike. Noe senere kom Åki dit uventet og drepte kongen, tok med seg kongsdattera tilbake til Svitjod og giftet seg med henne der. Åtte høvdinger gjorde en avtale med Åki og de satt der en tid i kongens vrede, men kongen ville ikke kjempe mot dem og gjøre slikt stort mannefall innenlands. Åki og kona hans fikk en sønn som het Eymund.

Etter dette tilbød Åki kongen forlik for sin overilte handling. Kongen tok godt imot dette, og da dette var avtalt, ba kong Eirik om Aud, datter av Håkon jarl i Norge. Dette frieriet ble vel mottatt, men likevel lot jarlen det skinne igjennom at han ikke ville at nødmågen hans skulle sitte like høgt som han i Svitjod.

Nå hadde kvinna blitt lovet og bryllupsstevnet avtalt, og på nytt blir meldinger utvekslet mellom Åki og kongen. Åki tilbyr kongen sjøldømme uten lovens strengeste straff, og dette blir de enige om. Kongen gjør seg nå klar til bryllupet og innbyr landets høvdinger og nevner først Åki, mågen hans, og åtte høvdinger som fulgte han.

2 Drapet på Åki, og om Eymund

På den avtalte dag kom Håkon jarl fra Norge til Svitjod og det var da en mengde folk samlet i Uppsala, for alle de fremste menn fra Svitjod var der. Mange og store skåler var der fordi mange høvdinger med stort følge var kommet sammen der. Åkis følge var det største, straks etter kong Eirik og Håkon jarl. Derfor ble den nest største skålen gjort klar for Åki. Verken kongsdatteren, eller sønnen hennes, var der, fordi kongens tilbud ikke virket troverdig.

Mennene satt nå i gjestebudet en tid med stor lystighet og glede. I begynnelsen av veitsla hadde Åki hatt et sterkt vakthold med seg, men mindre etter hvert som bryllupet led og det bare var en natt igjen av den. Da kom kong Eirik uventet på dem og drepte alle åtte høvdingene som hadde vist fiendeskap mot han; og også Åki drepte han.

Etter dette ble veitsla avsluttet. Håkon jarl for hjem til Norge, og hver av de andre hjem til seg. Denne planen mente noen var Håkon jarls, og noen sa at han selv var med på drapene.

Kongen tok nå selv all jord og alle eiendeler som de åtte høvdingene hadde eid. Han tok med seg Eymund og mor hans hjem. Eymund vokste opp hos kongen i stor ære inntil kong Eirik døde. Olaf tok så makten og holdt Eymund i samme ære som far hans hadde gjort.

Men da Eymund var blitt voksen ble han stadig minnet på sin sorg, for han så sine eiendommer rett foran øynene sine hver dag, og syntes han hadde blitt fratatt all ære fordi kongen tok all skatt fra eiendommene hans.

Kong Olaf hadde en datter som hette Ingigerd. Hun og Eymund var svært glade i hverandre på grunn av sin frendeskap, for hun var gjev på alle måter. Eymund var en storvokst mann, svært sterk, og den beste ridder.

Da Eymund tenkte på sin sak, og syntes at bot for sorgen hans tok lang tid, så mente han det var bedre å vente seg brå død enn å leve med skam. Han fant på, da han hørte at tolv fra kongens hird hadde gått for å kreve skatt i det herred og rike som far hans hadde eid, å fare med tolv menn inn i skogen hvor veien til kongsmennene gikk. Der kjempet de, og det ble en hard kamp mellom dem.

Samme dag for Ingiborg etter dem inn i skogen og fant alle døde, unntatt Eymund, men han var alvorlig såret. Hun lot ham legge i vognen sin, og kjørte av gårde med ham, og pleide ham i hemmelighet.

Men da kong Oluf hørte om dette, stevnet han ting og erklærte Eymund skyldig og utleg i hele sitt rike.

Da Eymund var blitt frisk, fikk Ingiborg skaffet ham ett skip i all hemmelighet og han dro i hærferd og skaffer seg mye av både gods og krigere.

3 Kongenes forlik

Noen år senere ba kong Jarizleif, som hersket over Gardarike, om Ingigerds hånd. Hun ble gitt ham og for østover med ham.

Men da Eymund hørte disse nyhetene dro han østover til kong Jarizleif som sammen med Ingigerd tok godt imot ham fordi det var stor ufred i Gardariket på grunn av at Burizleif, bror til kong Jarizleif, angrep riket. Mot ham hadde Eymund fem slag, og i det siste ble Burizleif tatt til fange, blindet, og ført til kongen. Der fikk Eymund store rikdommer av gull, sølv, og mange slags skatter og verdifulle gjenstander. Ingigerd sendte menn for å møte sin far, kong Olaf, og ba om at han ga fra seg jorden som Eymund eide, og at de ble forlikte, heller enn at han måtte vente at han kom med en hær. Olaf samtykket på en måte. På den tiden var Eymund i Holmgard og utkjempet ofte slag som han alltid vant, og vant slik store skatteland for kongen. Eymund var ivrig etter å besøke sine eiendommer, og han hadde mange og velutstyrte krigere, for det skortet hverken på rikdom eller våpen.

Han dro nå fra Gardariket med stor ære og respektert av alle folkene, og kom til Svitjod hvor han slo seg ned i riket sitt, på sin egen eiendom. Raskt fikk han seg kone og gifter en rikmanns datter, og med henne fikk han en sønn som het Yngvar.

Kong Olaf får høre at Eymund var kommet til landet med mange folk og store rikdommer og hadde slått seg ned i det riket som hans far, og de åtte høvdingene hadde eid, og dette syntes han var stort nytt, men våget ikke å gjøre noe, fordi hver dag hørte han mye om alle de store planene til Eymund. Hver av dem satt i ro, for ingen av dem ville bøye seg for den andre.

Eymund satt i riket sitt, styrte og ordnet, slik som konger vanligvis gjør. Han forøkte det også, for han hadde mange folk. En stor hall som var staselig utstyrt lot han bygge; der satt han tilbords hver dag med mange folk, for han hadde mange riddere og en stor skipsflåte. Han satt nå i ro.

Yngvar vokste opp hjemme hos sin far til han var ni år gammel. Da ba han sin far om å få dra og møte kongen, og de andre høvdingene i Svitjod. Eymund ga ham lov til å fare og utstyrte hans ferd på sømmelig vis. Yngvar tok sin fars hjelm, den beste han eide; den var gullforgylt med edelsteiner, og et sverd som var pyntet med gull, og han hadde også mange andre verdifulle gjenstander.

Yngvar dro nå sammen med fjorten av hans fars menn, og alle hestene hadde brynje, og de selv hadde både skjold og brynje, sammen med forgylte hjelmer og alle våpnene var utstyrt med gull og sølv. Og med folkene slik utstyrt dro han østover gjennom Svitjod. Nytt om ferden hans spres vidt om, og høvdinger kom fra vidt og bredt for å innby ham til veitsle. Dette takket han ja til, og de ga ham gode gaver, og ham ga det samme til dem.

Yngvars ry spredte seg nå vidt i Svitjod og kom kong Olaf for øre. Han hadde en sønn som het Ønund; et godt mannsevne og ikke langt i alder fra Yngvar. Ønund ba sin far om å dra og møte Yngvar, sin frende, og ta imot ham med ære, og dette fikk han. Han for og møtte Yngvar med stor heder og det ble et gledelig møte. Siden dro de og møtte kongen som gikk mot dem og mottok begge på hjerteligste måte, også Yngvar, og førte ham inn i hallen sin, og ønsket ham, og alle hans reisefeller, velkommen.

Yngvar sa de skulle være der en tid, og så lot han bringe inn i hallen de skattene som tidligere ble nevnt: hjelmen og sverdet, og mælte: "Disse gavene sendte min far til deg for å styrke freden og befeste vennskapen deres."

Kongen tok takknemmelig imot gavene, selv om han sa at Eymund ikke hadde sendt dem til ham. Yngvar var der denne vinteren og kongen verdsatte ham mest av alle mennene.

Da våren kom gjorde Yngvar seg klar til hjemferd, og Ønund med ham. Kongen ga Yngvar en god hest med forgylt sal, og et fagert skip.

Yngvar og Ønund dro nå bort, høyaktet av kong Olaf, og for til Eymund. Men da de kom til Eymunds gård, og han ble fortalt hvem som var kommet, da lot han som om han ikke hørte. De kom til hallen, og Ønund ville stige av hesten, men Yngvar sa at de skulle ri inn i den. Dette gjorde de, og red helt bort foran høgsetet til Eymund. Han hilste varmt på dem, og spurte om nytt, og hvorfor de var så djerve og for med så mye styr at de red inn i hallen hans.

Yngvar svarte: "Da jeg kom til kong Olaf gikk han meg i møte med hele hirden sin, og tok meg imot både vel og verdig, men du vil ikke vise hans sønn noen ære når han besøker deg. Vit nå, at på grunn av dette red jeg inn i hallen din."

Da spratt Eymund opp og tok Ønund i armene sine av hesten, kysset ham, og satte ham ned, og sa at alle der inne skulle tjene ham. Så brakte Yngvar gavene sine til sin far, og sa at kong Olaf hadde sendt dem til ham for å styrke freden. Det var både hesten, salen og skipet. Eymund sa at kong Olaf ikke hadde sendt dem til ham, likevel priste han kongen for å ha gitt slike verdige gaver til Yngvar. Ønund var der den vinteren.

Om våren gjorde han seg klar til hjemferd, og Yngvar med ham. Eymund ga da Ønund en hauk med gullfargede fjær. De dro så bort og møtte kong Olaf som tok vel imot dem og var glad for deres tilbakekomst. Ønund ga ham så hauken og sa at Eymund hadde sendt den til ham.

Kongen rødmet og sa at Eymund kunne ha nevnt ham, da han ga ham hauken; "men likevel kan det være at han mente dette."

Litt senere kalte han Ønund og Yngvar til seg, og mælte: "Dere skal dra tilbake og bringe Eymund det jeg vil gi ham. Det er et hærmerke, for jeg har ingen mer verdifulle gaver å gi ham enn denne. Merket er slik at hvis det bæres først i kampen, vil den som følger alltid seire. Og dette skal være merket på vårt forlik oss imellom."

De for nå tilbake og ga Eymund merket sammen med kongens vennskapelige ord. Eymund tok takknemmelig imot kongens gave, og ba dem straks dra tilbake og innby kong Olaf til ham, og mælte: "Eymund, din tjener, innbyr deg til veitsle med godvilje, og vil bli glad hvis du kommer."

De dro og møtte kong Olaf og ga ham Eymunds innbydelse. Kongen ble da svært glad og for dit sammen med mange folk. Eymund tok godt imot ham og viste ham stor ære, og de talte sammen og lovet hverandre vennskap, og holdt dette vel.

Siden for kongen hjem med gode gaver, og Yngvar var stadig hos kongen, for han elsket ham ikke mindre enn sin egen sønn. Yngvar var storvokst, ven og sterk og lyslett. Han var klok og veltalende, vennlig og gavmild mot vennene sine, men grim mot uvennene sine. Snar på alle måter var han, slik at kloke menn sammenlignet han i dugelighet med Styrbjørn, hans frende, eller med kong Olaf Tryggvason, som var den mest navngjetne som både har levd, og kommer til å leve i Norderlandene, for all evighet, både for Gud og mennesker.

4 Yngvar krevde inn skatt

Da frendene Ønund og Yngvar nettopp var voksne, var kong Olaf i strid med folket som heter Seimgaler; disse hadde ikke betalt skatt en tid. Kongen sendte da Ønund og Yngvar med tre skip for å hente skatten. Da de kom til landet stevnet de innbyggerne til ting og krevde skatt av kongen deres. Der viste Yngvar sine store talegaver, så kongen, og mange andre høvdinger, ikke visste annet råd enn å betale skatten, alle uten tre høvdinger som ikke ville følge kongens råd og nektet å betale skatten de var bedt om, men samlet krigere. Da kongen hørte dette ba han Ønund og Yngvar kjempe mot dem og skaffet dem folk.

De kjempet, og det ble et stort mannefall før de tre høvdingene flyktet. Under flukten ble han faget som hadde vært mest mot å betale skatt, og han ble straks hengt, men de andre to kom seg unna. De tok der mye eiendom som hærfang, og drev inn alle skattene; etter dette for de tilbake til kong Olaf og brakte ham mye gods av gull, sølv og verdisaker.

Gjennom denne ferden hadde Yngvar økt sin ære mye, så kongen satte ham over de andre høvdingene i Svitjod. Yngvar tok seg en frille og fikk med henne en sønn som het Svein.

Yngvar var hos kong Olaf i høy aktelse til han var tjue. Da ble han uglad og sa nesten ikke et ord. Kongen syntes dette var stor skade og spurte hva det var.

Yngvar svarte: "Hvis du synes det er skade at jeg er så uglad så gi meg kongsnavn og verdigheten som følger med."

Kongen mælte: "Alt annet som du ber om, heder eller rikdom, vil jeg gi. Men dette kan jeg ikke gjøre, for jeg er ikke visere enn frendene våre, og ikke kan jeg gjøre noe bedre enn våre tidligere frender."

Denne saken førte til uenighet mellom dem, for Yngvar ba stadig om kongsnavn, men fikk det ikke.

5 Om Yngvars leidang

Så gjorde Yngvar seg klar til å forlate landet og søke seg et kongerike utenlands. Han valgte seg innenlandske krigere og tretti skip, alle velutstyrte. Kong Olaf hørte nå at Yngvar var klar til ferd; han sendte menn for å møte ham og ba om at han ble, og tok imot kongsnavn. Yngvar sa at han ville ha gjort dette, hvis han hadde hatt valget tidligere, men sa at han nå var klar til å seile så snart det ble god bør.

Litt senere seilte Yngvar fra Svitjod med tretti skip, og de stoppet ikke å seile før de kom til Gardariket. Her ble han tatt imot av kong Jarizleif med stor ære. Der var Yngvar tre vintre og lærte å tale mange språk. Han hørte det ble talt om at tre elver rant østover gjennom Gardariket, og at den midterste var den største. Yngvar reiste vidt om i Austrriki og spurte om noen mann visste hvor den elva rant fra, men ingen kunne fortelle ham det.

Så forberedte Yngvar sin ferd ut av Gardariket, og han ville undersøke og gjøre seg kjent med denne elvas lengde. Han lot en biskop velsigne sin stridsøks og flintstein. Fire menn blant Yngvars reisefeller er navngitt: Hjalmvigi og Soti, Ketil, som ble kalt Garda-Ketil; han var islending, og Valdimar. De dro nedover elva med tretti skip, og Yngvar snudde skipsstevnene mot øst og laget den regel at ingen skulle gå i land ut hans tillatelse. Og hvis noen gjorde dette, da skulle vedkommende miste en hand eller en fot. En mann skulle våke natten gjennom på hvert skip.

Etter at de en tid hadde fulgt elva fortelles det at en natt skulle Ketil holde vakt. De alle de andre var sovnet, og siden han kjedet seg og var nysgjerrig, gikk han i land for å se seg om, men gikk lengre enn han hadde tenkt seg. Han stoppet og lyttet; foran seg så han et høyt hus så han gikk bort dit og inn i huset. Der inne så han en sølvkjele over ilden, og syntes dette var underlig. Han tok kjelen og løp sin veg mot skipene. Da han hadde løpt en stund så han en skremmende rise komme løpende etter seg. Ketil løp da enda fortere, men avstanden mellom dem minket likevel. Han satte ned kjelen og tok av handtaket, så løp han alt han maktet, og så seg bakover av og til, og så at risen stoppet da han kom til kjelen. Den gikk både mot den, og fra den, men så tok den opp kjelen og gikk til huset. Garda-Ketil gikk til skipet og brakk i stykker handtaket, og la det i fotkisten sin.

Men om morgenen, da mennene våknet og gikk på land, så de spor som gikk fra skipene fordi det hadde falt dugg, og de fortalte dette til Yngvar. Han ba Ketil fortelle om han hadde fart, siden han ikke navnga noen andre, og sa at han ikke ville drepe ham, hvis han fortalte sannheten. Ketil sa det som det var og ba om nåde for sin ulydighet; han viste også Yngvar håndtaket. Yngvar ba ham aldri mer gjøre det, og lot det være med det.

Så seilte de mange dager gjennom mange egner til de så at dyrene både så og oppførte seg annerledes, og de skjønte derfor at de var fjernt fra sine egner, eller land.

En kveld så de det som så ut som en halvmåne som stod i marken.

Natta etter holdt Valdimar vakt. Han gikk på land for å lete etter det stedet de hadde sett. og kom til der hvor det så ut som en høyde foran ham, med farge som gull. Og han så grunnen til dette, alt der var dekket av ormer. Fordi de sov stakk han spydskaftet dit han så en gullring, og dro den mot seg. Men da våknet en av ormungene, og den vekket straks de andre rundt den, og slik fortsatte det til Jaculus ble vekket.

Valdimar skyndte seg da til skipet og fortalte Yngvar sannheten om det som hadde hendt. Yngvar ba mennene gjøre seg klare til ormen kom, og ba at skipene ble flyttet til en annen havn på den andre siden av elva. Dette ble gjort. Så fikk de øye på en skremmende drage som kom flygende mot dem over elva. Mange ble hvite av redsel, og da Jaculus kom over det skipet som to prester styrte, spydde den ut så mye gift at både skipet og mennene sank. Deretter fløy den hjem over elva til sitt tilholdssted.

Yngvar fulgte nå mange dager elva nedover. Så fikk de øye på byer og store bygder, og de så en strålende by. Den var bygget av hvit marmor. Da de nærmet seg byen så de en stor mengde kvinner og menn. De syntes mye om alt de vakre de så der; og kvinnenes høviskhet, for mange var svært vakre. Likevel var en av dem langt foran de andre både på grunn av klær og skjønnhet. Denne staselige kvinna gjorde tegn til Yngvar og de andre at de skulle komme og møte henne. Yngvar gikk så i land fra skipet for å møte denne gilde kvinna. Hun spurte hvem de var og hva de gjorde her, men Yngvar svarte ikke for han ville se om hun kunne tale flere språk. Det viste seg at hun kunne tale: romersk, tysk, dansk, gresk og mange andre språk som ble brukt i Austerveg. Da Yngvar skjønte at hun talte disse språkene fortalte han henne navnet sitt, og spurte hva hennes navn var og hvor gjev hun var.

"Jeg heter Silkisif," sa hun, "og er dronning over dette land og rike."

Hun innbød Yngvar og alle hans menn til byen sin. Dette sa han ja til. Byfolkene tok skipet deres, og alt utstyret, og bar dette opp til byen. Yngvar utrustet en hall for folkene sine, og låste den godt, for det var fullt av blotskap rundt om. Han ba dem unngå kontakt med hedningene, og forbød alle, unntatt dronninga, å komme inn i hallen. Noen menn brydde seg lite om ordene hans; dem lot han drepe, og siden turte ingen å bryte det han hadde sagt.


Den vinteren tilbrakte Yngvar der i stor ære, og dronninga og hennes vismenn satt hver dag og talte med ham, og hver av dem fortalte den andre mye nytt. Yngvar fortalte henne stadig om den allmektige Gud, og hun likte godt denne troen. Så mye elsket hun Yngvar at hun tilbød ham hele riket og kongsnavn; og tilsist ville hun gi ham seg selv, hvis han ville slå seg ned der, men han sa at han først ville undersøke hele elvas lengde, og ta i mot dette siden.


Da våren kom gjorde Yngvar seg klar til å fare bort, men tok farvel med dronninga og folket hennes. Yngvar seilte til han kom til en stor foss og et trangt juv. Det var høye klipper der så de brukte tauene til å dra opp skipene sine. Deretter dro de dem igjen ned i elva og seilte lenge slik uten å legge merke til noe.

Da det led utpå sommeren så de en mengde båter som ble rodd mot dem. De var alle runde, og årer stakk ut over bord. Båtene kom rett mot dem så Yngvar hadde ikke annet valg enn å stoppe, for båtene var raske som flygende fugler. Men før de møttes reiste en mann seg blant dette folket; han var kledd i kongsskrud, og talte til dem på mange språk.

Yngvar svarte ikke. Da sa han noen ord på gresk og Yngvar skjønte at han het Jolf, og kom fra byen Heliopolis. Og da kongen hørte Yngvars navn, og hvor han kom fra, og hvor han hadde tenkt seg, da ba han ham komme og tilbringe vinteren i byen hans. Yngvar ville ikke la seg hefte og takket nei. Kongen insisterte da på at han ble over vinteren og Yngvar sa at slik skulle det være.

De seilte da med skipene til havna og gikk i land og opp til byen. Og da de så bak seg, så de at byfolkene bar skipene deres på skuldrene sine opp til byen, hvor de kunne låses inn. På alle gatene der sås mye blotskap og Yngvar ba mennene sine be mye og være trofaste. Jolf ga dem en hall og den vinteren passet Yngvar så godt på mennene sine at ingen av dem ble ødelagt av forhold til kvinner eller annet hedenskap. Når de gjorde sitt fornødne gikk de fullt væpnet og låste hallen. Ingen mann skulle komme inn dit, utenom kongen. Han satt hver dag og talte med Yngvar, og hver av dem fortalte den andre mye om landet sitt, både nytt og gammelt.

Yngvar spurte om han visste hvor elva kom fra og Jolf kvad at det visste han med sikkerhet; den kom fra den kilden: ”som vi kaller Lindibelti. En annen elv renner derfra til Rødehavet, til den store malstrømmen som kalles Gapi. Mellom elva og havet ligger et nes som heter Siggeum. Elva renner ikke langt før den strømmer over berget og ned i Rødehavet; dette kaller vi verdens ende. Men på denne elva som du følger ligger det illgjerningsmenn på store skip som de skjuler med siv, slik at folk tror det er øyer, og disse har allslags våpen og gresk ild, og de dreper flere folk med ild enn med våpen.”

Men byfolkene syntes nå at kongen deres ikke ga dem det de trengte på grunn av Yngvar, og truet med å jage ham fra riket og ta seg en annen konge.

Da Yngvar hørte dette ba han kongen om å gjøre folkets vilje. Dette gjorde kongen, og han ba Yngvar om å hjelpe ham med å kjempe mot sin bror. Han var den mektigste av dem og var svært urettferdig mot ham.
Yngvar lovet å hjelpe ham når han vendte tilbake.

6 Oppgjør med riser og vikinger

Da vinteren var over førte Yngvar alle folkene sine friske ut av Jolfs rike. Etter å ha reist en stund kom de til en stor foss, og den stormet så mye at de måtte legge til land. Da de nådde land så de fotsporene til en uhyggelig rise; det var åtte fot langt. Berghamrene var så høye at de ikke kunne dra skipene opp med rep, så de styrte dem langs bergene til dit hvor elva bøyde seg med strømmen. Det var en liten åpning i bergene og der gikk de på land; der var det slett og bløtt. Yngvar ba dem om å hugge trær og lage seg graveredskaper, og dette gjorde de. Så tok de til å grave, og målte dybden og bredden på diket fra stedet hvor elva skulle renne inn i det. Det varte noen måneder før de kunne flyte med skipene der.

Da de hadde reist lenge så de et hus og en rise nær det som var så fæl at de trodde det var djevelen selv. De ble svært redde og ba om Guds miskunn. Yngvar ba så Hjalmvige synge en salme til Guds ære, fordi han var en god prest, og de lovet seks dagers faste med bønn. Deretter gikk risen bort fra huset den andre vegen, langs elva.

Da han var borte gikk de bort til huset og så at det var dugelig bygget, og da de gikk inn i huset så de at det var en stolpe som holdt det oppe, den var laget av leire. Så tok de til å hugge stolpen rundt det hele nede ved jorden; helt til huset skalv av hvert slag. Yngvar ba dem ta store steiner og bære dem til huset, og dette gjorde de. Og da kvelden kom ba Yngvar dem gå til gjerdet og gjemme seg i rørene. Da det ble mørkt så de risen komme; han hadde festet mange menn under beltet sitt. Han stengte nøye gjerdet og deretter huset. Så begynte han å ete.

Etter en tid ble de nysgjerrige på hva han drev med, og nå hørte de kraftig snorking fra ham. Yngvar ba dem ta med seg steinene som de hadde båret dit og kaste på stolpen, slik at huset falt sammen. Risen kjempet kraftig, og fikk løs en av føttene sine. Men nå kom Yngvar og hans reisefeller til og hugg foten av risen med vedøksene; fordi han var hard som tre. Da dette var over skjønte de at han var død. De dro foten til skipet og saltet den i hvitesalt.


De seilte nå til dit hvor elva deler seg og der så de fem øyer som rørte på seg og kom imot dem. Yngvar ba mennene sine gjøre seg klar. Han tente ild med viet fyrtøy. Brått kom en av øyene mot dem og sendte et regn av steiner mot dem, men de beskyttet seg og skjøt tilbake. Men da vikingene skjønte at det var kraftig motstand foran dem tok de til å blåse på smiebelgen i ovnen som var fyr i, og derfra kom et kraftig brøl. Det sto også et kopperrør der, og ut av det fløy en stor ild mot et skip som brant en liten stund før det ble til aske. Men da Yngvar så dette, da sørget han over tapet sitt og ba dem bringe ham tennstoff med vievann. Så bøyde han buen og la en pil på strengen og dyppet odden på den i vievannet. Pilen fløy fra buen med vievannsilden på og traff i kopperrøret som stakk ut av ovnen; og nå snudde ilden mot hedningene selv. På et lite øyeblikk brant hele øya opp, både med menn og skip.
De andre øyene var nå kommet dit, men straks Yngvar hørte smiebelgsblåsten så skjøt han vievannsild og ødela så, med Guds hjelp, disse djevelsfolka og ingenting annet enn aske ble igjen.

Litt senere kom Yngvar til den kilden som elva rant ut fra. Der så de en drage så stor at ingen hadde sett noe liknende og det lå mye gull under den. De la til kort fra den, og gikk alle i land og kom dit hvor dragen vanligvis krøp til vannet. Den stien var svært bred og Yngvar sa at de skulle strø salt langs vegen og dra risefoten dit, og sa at det ville føre til at dragen ville bli der en stund.

De var tause og fant seg skjul. Da den tiden kom da dragen vanligvis krøp til vannet og den kom til stien, så den at vegen foran den var salt og tok til å slikke. Og da den kom dit hvor risefoten var svelget dragen den straks. Den var nå lengre på vegen enn den var vant til, fordi tre ganger snudde den tilbake for å drikke da den var midtvegs. Imens for Yngvar og reisefellene hans til dragens hule, der så de mye gull så hett som om det var nysmeltet i essen. Så hugg de av metallklumpene med vedøksene og her fikk de seg store rikdommer.

Da så de at dragen nærmet seg og stakk av med mye rikdom som de gjemte. Det var mye siv der og Yngvar ba dem om ikke å være nysgjerrig på dragen. De gjorde som han sa, bortsett fra noen menn som sto og så på at dragen var sint på grunn av tapet sitt. Den reiste seg på halen og hørtes ut som en hvesende mann, og gikk så i ring rundt gullet. Mennene fortalte det de hadde sett og falt så døde om.

7 Om Yngvar og kong Jolf

Etter denne hendelsen dro Yngvar og de andre bort og undersøkte et nes de hadde kommet til. De fant en borg der og kunne se en stor hall som sto inne i den. Da de kom inn i hallen så de at den var rikt utstyrt og de fant mye verdifullt gods og mange skatter der. Yngvar spurte om noen ville være igjen der om natta og se hva han kunne finne ut. Soti sa han ikke hadde noe imot å gjøre det, og da kvelden kom gikk Yngvar tilbake til skipene med folkene sine, mens Soti gjemte seg et sted.

Da det var blitt sent syntes han djevelen kom i en manns skikkelse, og mælte: "Siggeus het en mann som var både sterk og mektig. Han hadde tre døtre og til dem ga han mye gull. Men da han døde ble han begravet der dere så dragen nå. Etter hans død misunte den eldste av søstrene de andres gull og verdigjenstander. Hun tok livet av seg. Den andre søsteren fikk samme skjebne. Den tredje av dem levde lengst og tok arven etter sin far og makten over dette stedet, og ikke bare mens hun levde. Hun ga neset navn og kalte det Siggeum, og hver natt fyller hun hallen med en mengde djevler, og jeg er en av dem og kommet for å fortelle deg nytt. Drager spiste likene av kongen og døtrene hans, men noen folk tror at de har blitt forvandlet til drager. Det skal du vite, Soti, og fortelle kongen din, Yngvar, at Harald Sviakonge for lenge siden seilte denne vegen og druknet i Rødehavets malstrøm med sine reisefeller, og han er nå kommet hit for å styre. Og som bevis på min fortelling blir hans hærmerke passet på her i hallen; Yngvar skal få dette med seg og sende det til Svitjod, slik at de ikke skal være uvitende om hva som er hendt med deres konge. Du skal også fortelle Yngvar, Soti, at på denne ferden skal han dø sammen med stor del av folkene sine. Og du, Soti, er urettferdig og troløs, og derfor skal du være igjen her hos oss, men Yngvar vil bli hjulpet av den troen han har på Gud."

Etter å ha sagt dette tidde djevelen, men hele natta var det masse ståk og skrik der.

Om morgenen kom Yngvar dit, og Soti fortalte hva han hadde sett og hørt. Da han hadde avsluttet sin fortelling, og i alles påsyn, falt Soti død om.

Yngvar tok nå merket som sto i hallen og for med folkene sine til skipene. Han snudde stevnen og ga den veldige fossen navnet Belgsoti. Intet nytt hendte før de kom i kong Hromunds rike; dette var et annet navn for Jolf. Da de kom seilende mot byen Heliopolis for andre gang la kongen til mot dem med en mengde skip, og ba Yngvar om å legge ned seila, - "for nå må du hjelpe meg mot Bjolfi, broren min, som også kalles Sølmund; for han og de åtte sønnene hans vil rane kongeriket fra meg."


Yngvar for da til byen og gjorde seg klar til kamp. Han lot reise store hjul med kvasse pigger og spiker, og han lot også smi hærsporer.

Kongene samlet nå krigerne sine og kom til det stedet de hadde avtalt seg imellom. Da Yngvar hadde gjort seg klar til kamp hadde Bjolfi mange fler krigere. Kong Jolf fylket folkene sine mot sin bror, og da de begge var klar ropte de sine hærrop. Yngvar og hans menn løp hjulene framover med alt sitt kamputstyr, og forårsaket stort mannefall slik at fiendens fylking brast. Nå angrep Yngvar dem der de ikke var beskyttet av skjold, og drepte alle sønnene til kong Bjolfi, men han selv flyktet unna. Kong Jolf satte kraftig etter og herjet blant de flyktende, men Yngvar ba mennene sine bli igjen og ikke fare så langt fra skipene sine, - "slik at fiendene våre kan nå dem. La oss heller her ta mye gods fra fiendene våre som vi har drept her."

Der tok de mange slags skatter og mye gods og bar til skipene. Da kom Jolf med hæren, fylket krigerne sine og ropte hærropene. Dette kom uventet på Yngvar og han måtte trekke seg unna, men han lot kaste hærsporer foran føttene deres. De visste ikke dette og løp oppå dem, men da de kjente hvor kvasse broddene var, trodde de at de var utsatt for trolldom. Men Yngvar var igjen ved teltene og valgte seg ut rikdommer der. Da så de en stor flokk kvinner som kom gående mot teltene og tok til å spille vakkert. Yngvar ba dem passe seg for kvinnene som for de verste giftslager. Da kvelden kom og hæren gjorde seg klar til å gå til sengs, gikk kvinnfolkene inn i teltene til dem, og hun som var den gjeveste av dem tok seg sengeplass hos Yngvar. Han ble sint, tok beltekniven sin og stakk henne i kvinnelemmet hennes. Og da folkene hans så hva han gjorde så begynte de å dytte vekk disse syndige kvinnene, men det var noen som ikke kunne motstå deres blidhet av djevelsk trolldom og lå med dem. Da Yngvar hørte dette så gikk hans glede over sølv og vin over i stor sorg, for om morgenen fant de åtte menn døde da de mønstret folkene sine. Senere ba Yngvar de begrave dem som var døde.

8 Yngvars død

Etter dette gjorde Yngvar seg raskt klar til å fare bort med alle folkene sine, og de seilte nå både natt og dag, så hurtig de kunne. Men nå tok sott til å spre seg blant folkene, slik at alle de beste av dem døde. Yngvar ble også syk og nå var de kommet til Silkisifs rike. Han kalte mennene sine til seg og ba dem begrave dem som var døde.

 Så kalte han til seg Garda-Ketil og de andre vennene sine, og sa: "Jeg har blitt syk og mener at det vil bli min bane, og har fått den skjebne jeg har fortjent. Men ved Guds miskunn venter jeg at Guds sønn vil holde sitt løfte, for med hele mitt hjerte er jeg i Guds hender hver dag, med både sjel og legeme, og jeg tok meg av disse folkene så godt jeg kunne. Men det vil jeg at dere skal vite at av Guds rettferdige dom har vi blitt smittet av denne pesten, og aller mest er denne pesten og trolldommen gjort mot meg, for straks jeg er død så vil sotten forsvinne. Men dette vil jeg be Dere, og aller helst deg, Ketil, at dere bringer legemet mitt til Svitjod og begraver det ved en kirke. Og rikdommene mine; det jeg har av gull, sølv og kostbare klær vil jeg skal deles i tre deler: en tredjedel til kirken og prestene, en annen til fattige mennesker, og den tredje til far og sønn. Gi min hilsen til Silkisif dronning! Men i alle ting vil jeg at dere skal være enige, og om dere er uenige i hvilken kurs dere skal ta så la Garda-Ketil råde, for han har den beste hukommelsen av dere alle."

Siden ba han dem leve vel og møtes på den ytterste dag. Han ble talt godt om på mange måter og levde så i noen få dager til.

De stelte liket hans nøye og la det i en kiste. Så fortsatte de ferden sin og la til ved byen Citopolim. Da dronninga kjente igjen skipet deres kom hun dem i møte med stor prakt. Men da hun så dem gå på land ble hun uglad og det syntes henne som mye hadde hendt, og hun kunne ikke se han som betydde mer for henne enn alle andre. Hun spurte dem om nyheter, og svært nøye om Yngvars død og hvor de hadde plassert liket hans. De sa at de hadde begravet ham i jorden, men hun sa at det var løgn og at hun ville la dem drepe hvis de ikke fortalte sannheten. Nå fortalte de henne hva Yngvar hadde bedt dem om å gjøre med legemet og eiendelene hans. De ga henne Yngvars legeme, og hun lot det bære til byen med stor ære og gjøre klar til begravelse med kostbare salver.

Dronningen ba dem nå fare i Guds og Yngvars fred. "Min Gud er han som er deres. Bring mine hilsener til Yngvars frender når dere kommer til Svitjod og be noen av dem om å komme hit med prester og kristne dette folket, og da skal det bygges en kirke her som Yngvar skal hvile i. Da Yngvar døde var det gått 1041 vintre fra Jesu Kristi fødsel. Han var fem og tjue da han døde, og dette var elleve vintre etter at Olaf Haraldsson den hellige falt.

Ketil og de andre gjorde seg klar til å dra og ba dronninga leve vel. Så fortsatte de reisen og hadde tolv skip. Da de hadde seilt en stund ble de uenige om vegen, for ingen ville følge noen annen, men Ketil hadde rett kurs og kom til Garda, mens Valdimar kom med ett skip til Miklagard. Vi vet ikke sikkert hvor de andre skipene endte, men folk tror at de fleste sank, og ikke kan vi fortelle noe mer om Yngvar. Men likevel vet vi at han gjorde mange storverk på denne ferden som lærde menn vil ha fortalt mye om.

Ketil, som vi fortalte om, var om vinteren i Gardariket og seilte til Svitjod om sommeren. Her fortalte han om det som hadde hendt på denne ferden, og brakte dit Yngvars eiendeler til sønnen hans, som het Svein, og brakte ham dronningens hilsen og budskap. Svein var ung av alder, men stor av vekst. Han var en sterk mann og svært lik sin far så han reiste i hærferd og ville prøve seg først.

Da noen vintre var gått kom han med mange folk østover til Garda og satt der om vinteren.



9 Svein Yngvarssons leidang

Det fortelles at den vinteren gikk Svein på skole og lærte å tale mange ulike tungemål som folk visste ble brukt i Austerveg. Så gjorde han klar tretti skip, og sa at han ville dra med disse folkene og møte dronninga. Han hadde mange prester med seg; den gjeveste av dem var en biskop som het Rodgeir. Biskopen velsignet loddene tre ganger, og kastet loddene tre ganger, og hver gang loddene falt viste de at Gud ville at han for. Så biskopen sa at han ville gladelig dra.

Svein begynte sin ferd ut av Gardariket. Da de hadde seilt to dager på elva kom hedninger uventet på dem med nitti skip; slike som nordmennene kaller galeier. Hedningene gjorde seg straks klar til kamp, og det samme gjorde de andre, men ingen forsto hva de andre sa. Men mens de hærkledde seg la Svein sin sak i Guds hand og lot kaste lodd for å se om Guds vilje var at de skulle kjempe eller flykte for så stor overmakt. Loddet ba dem kjempe og Svein lovet å slutte med hærferdene hvis Gud ga ham seier. Etter dette tok de til å kjempe, og Svein og mennene hans kunne drepe så mange hedninger de ville, og tilsist flyktet hedningene unna i tjue skip, og alle de andre ble drept. Svein hadde små tap og vant seg rikdommer så store som de ville ha i gull og allslags verdisaker.

Siden fortsatte de sin veg til de kom til land der Ketil hadde tatt handtaket. Der ba Svein størstedelen av folkene sine gjøre seg klar for kamp, og dette gjorde de. De dro bare en kort stund før de så en stor gård, og ved siden av den en stor mann som brølte med skremmende røst. Så strømmet det til folk fra alle kanter av det slag som folk kaller Cyclopes. De hadde klubber så store som stokker i hendene og klumpet seg sammen. Hverken brynje eller våpen hadde de.

Svein ba bueskytterne om å skyte på dem så raskt som mulig og sa at de ikke skulle stå og vente, - "for de er sterke som løven og høye som hus eller skoger."

De skjøt nå på dem og drepte mange, og såret noen. Så hendte noe merkelig, for de som var sterkest, flyktet. Svein forbød dem å løpe etter og sa at de ikke kunne skjule seg. Deretter løp de inn i gården og rante der mye rikdom i skinn og klær, og sølv, og allslags kostbare mineraler, og løp nå til skipene og fortsatte videre.

Da de hadde fart lenge så Svein at en fjord skar inn i landet, og han ba dem legge til skipene der. De var ivrige etter å gjøre dette siden mange av dem var unge menn. Og da de nærmet seg landet så de en borg og mange gårder. De så åtte menn som løp og undret seg over farten deres. En av de innfødte hadde en fjær i handa og holdt opp først stilken på fjæren og så selve fjæren. Dette mente de var et fredstegn og Svein gjorde fredstegn med hendene sine.

De la så til land, og de innfødte flokket seg sammen under en fjellhammer med forskjellige handelsvarer. Svein ba mennene sine gå på land og så handlet de med folkene, selv om ingen av dem skjønte hva de andre sa.

Neste dag gikk Sveins menn igjen for å handle med de innfødte, og dette gjorde de en tid. Så ville en mann fra Gardariket omgjøre et skinnkjøp som han nyss hadde gjort. Da ble hedningen sint og slo neven sin i nesen hans, slik at blodet sprutet på jorden. Da trakk mannen sverdet og hugg hedningen i to deler. De innfødte løp da bort med mye skrik og rop, og dernest kom en uovervinnelig hær. Svein ba da sine menn væpne seg og gå mot dem. En hissig og hard kamp tok da til mellom dem, og mange hedninger falt, siden de ikke hadde skjold eller brynje. Da de så at de ble overmannet flyktet de unna, og Svein og mennene hans tok der store skatter som disse hadde løpt fra, og bar til skipene.

Etter denne hendelsen seilte Svein og de andre bort derfra og takket Gud for seieren sin. De for nå en tid inntil de så en stor svineflokk på et nes under en nut ved elva. Noen menn løp på land og ville drepe dem, og det gjorde de. Men de som kom seg unna tok til å skrike høyt, og løp opp i landet. I neste nå så de en stor hær komme farende ned fra land mot skipene, og en mann kom løpende litt framfor folkene. Han hadde tre epler og kastet ett opp i lufta som landet foran føttene til Svein, og så det neste etter det; det landet også på samme sted. Svein sa at han ikke ville vente på det tredje eplet: "Disse er fulgt av djevelsk kraft og sterk trolldom."

Svein la en pil på strengen og skjøt på ham. Den traff ham på nesa og de hørte en lyd som om et horn gikk i stykker. Han kastet hodet bakover, og de så at han hadde fuglenebb. Så skrek han høyt og løp mot folkene sine, og alle løp nå så raskt innover landet som de kunne, da de sist ble sett.

10 Kamp med hedninger

Etter dette vendte Svein tilbake til skipene sine og nå fortsatte de ferden. Og etter at de ikke hadde seilt langt fortelles det at de om dagen så ti menn som leide etter seg et slags dyr. De syntes det virket underlig for de så et stort tårn av tre som sto på dyrets rygg. Femti menn, som var de mest nysgjerrige, gikk på land for å se hva slags natur dette dyret hadde. Men da de som leide dyret så skipsfolkene ble de redde og forlot det. Sveins menn gikk bort til dyret og ville leie det etter seg, men det stakk hodet ned slik at de ikke fikk rikket det av stedet, selv om de alle dro i de tauene som var rundt dyrets hode. De tenkte da at de som hadde ledet dyret måtte kjenne noe knep som ikke de visste om. Nå rådslo de og forlot så dyret og gjemte seg i sivet, slik at de kunne se alt som hendte med det. Noe senere reiste de innfødte seg og gikk bort til dyret. De tok tauene og la dem på begge sider av halsen, og så gjennom en tverrbjelke som sto i tårnet, og heiste så opp dyrets hode, fordi det var et hjul i hullet. Men da Sveins menn så at dyret sto rett så løp de dit så raskt de kunne. De leide så dyret dit de ville, men fordi de ikke kjente dyrets natur, og hva slags mat det trengte, så stakk de spydene gjennom det til det falt dødt om. De gikk så tilbake til skipene og tok til årene.

I neste nå så de en stor mengde hedninger oppe på land som gikk ned på stranden og gjorde fredstegn mot Svein og mennene hans. De la straks skipene mot land for her var en god havn. Og nå gjorde de kjøpstevne seg imellom, og Svein kjøpte seg mange verdifulle ting der. Hedningene inviterte dem til veitsle i et hus, siden de nå handlet med hverandre, og dette sa de ja til. Da de kom inn der så de allslags flotte matretter og nok av den beste drikke. Og da Sveins menn satte seg til bords signet de seg, men da hedningene så dem korse seg ble de galne og løp mot dem. Noen slo dem med nevene, mens andre terget dem, og begge grupper ropte på hjelp. 


Da Svein hørte ropene fra folkene sine, og så striden deres, mælte han: "Hvem vet hva dette betyr, utenom at denne festen har blitt til stor uglede for oss?"

Så satte han avsted mot dem og ba alle mennene sine om å væpne seg. Men da Svein hadde fylket folkene sine så de at hedningene også hadde fylket sine og at de bar en blodig mann foran folkene og hadde han som sitt hærmerke. Svein rådførte seg da med biskop Rodgeir om hva de skulle gjøre. 

Biskopen mælte: "Hvis hedningene venter seg seier fra en vond manns skikkelse, tenk da på hva slags hjelp vi kan få fra Himmelen, hvor selveste Kristus Herre lever og hjelper. Han er høvdingen over alle kristne og beskytter alle levende og døde. Bær du seiersmerket til vår korsfestede Kristus foran folkene og påkall hans navn, så kan vi vente oss seier av dette, men hedningene det verste."

Etter denne oppmuntringen fra biskopen tok de det hellige korset med Herrens bilde og hadde dette som hærmerke og bar dette foran folkene. Så gikk de uredde mot hedningene, mens de lærde mennene ba.
Og da fylkingene støtte sammen ble hedningene blinde, og mange av dem fylt av frykt så de flyktet brått unna, og løp hver sin veg, noen i elva og noen i myr eller skog. Mange tusen hedninger omkom der.

Da de flyktende hadde blitt forfulgt lot Svein begrave likene av dem som hadde falt. Og da dette var gjort ba Svein folkene sine passe seg for å være nysgjerrige på skikkene til hedenske menn: "fordi," sa han, "dette gir større mannskade enn fortjeneste."

11 Svein vant over dragen

Så seilte Svein bort derfra og til dit hvor de syntes en halvmåne sto på jorden. Der la de til og gikk på land, og Ketil fortalte Svein det som hendte der da Yngvar var der. Deretter ba Svein folkene sine om å komme fra skipene for å møte dragen. De gikk nå og kom til en stor skog som sto der ved dragens bol, og skjulte seg der. Svein sendte så noen unge menn til dragen for å finne ut hvorledes det sto til der. De så at ormene sov, og at det var mange av dem. Likevel lå Jaculus i ring om alle de andre.

En av dem tok nå spydskaftet og stakk det mot en gullring, men skaftet kom inntil en ormunge som våknet. Denne vekket andre rundt seg, og i neste nå våknet den ene etter den andre, inntil Jaculus reiste seg opp.
Svein sto ved en stor eik og la en pil på strengen, og tunder ble satt på pilspissen, så stor som et mannshode med viet ild. Da Svein så at Jaculus reiste seg høyt, og stevnet mot skipene deres med åpent gap, skjøt han pilen med den hellige ilden inn i ormegapet. Pilen gjennomboret like til hjertet, og i løpet av ett øyeblikk falt den død ned. Da Svein og de andre så det så lovpriste de Gud i glede.

12 Svein fikk Silkisif

Etter denne hendelsen ba Svein dem om å skynde seg vekk fra den vonde lukten og stanken som kom fra ormen, så de gikk hastig tilbake til skipene, alle utenom seks menn som gikk bort til dragen på grunn av nysgjerrighet, og falt døde om. Men mange flere menn ble plaget av stanken, selv om ingen flere mistet livet på grunn av den.

Svein gjorde seg raskt klar og seilte til han kom til riket til dronning Silkisif. Hun kom dem i møte med stor høviskhet. Så snart som Svein og de andre forlot skipene gikk Ketil som den første av dem mot dronninga, men hun brydde seg ikke om ham og snudde mot Svein, og ville kysse ham. Men han dyttet henne unna og sa at han ikke ville kysse henne, en hedensk kvinne, - "og hvorfor vil du egentlig kysse meg?"

Hun svarte: "Fordi du alene har Yngvars øyne, synes det meg."

Så ble de tatt imot med heder og ære, og da hun fikk greie på at biskopen var kommet dit ble hun glad. Biskopen talte med henne om troen, og de hadde tolk mellom seg, for bispen kunne ikke tungemålet hun talte. Hun fikk raskt en forståelse av åndelig visdom, og lot seg døpe. Og i den samme måneden ble hele bybefolkningen døpt.

Ikke lenge etter stevnet dronninga et folkerikt ting med sine landsmenn. Da en stor folkemengde hadde samlet seg der ble Svein Yngvarsson kledd i purpur og så ble det satt en krone på hodet hans, og alle kalte ham sin konge. Deretter giftet dronninga seg med ham.

13 Svein lot bygge kirke

Etter denne veitsla reiste kong Svein med dronninga og mange folk rundt i riket sitt. Med på ferden var også biskopen og lærde menn, for kong Svein hadde latt kristne landet og hele det riket som dronninga før hadde styrt.
Da sommeren kom og Guds miskunnes kraft hadde styrket seg så i dette landet at det var blitt helt kristent, ville kong Svein og hans reisefeller gjøre seg klar til sin ferd tilbake til Svitjod for å la frendene sine få vite sannheten om ferden.
Men da dronninga ble klar over disse planene ba hun om at han sendte folkene sine hjem mens han selv satt i ro der.

Svein svarte: "Ikke vil jeg sende folkene mine fra meg, for det er mange farer av mange slag for de som skal gjøre en slik ferd, og som vi har erfart da ingen var leder og alle folkene gikk til grunne, eller forvillet seg i ulike retninger."

Da dronninga hørte kongens ord og så hva han ville, mælte hun: "Ikke skal du dra i en slik hast, hvis jeg får råde, for det kan være at du ikke vil besøke dette riket igjen, eller du blir drept på en slik farlig ferd, som du selv sa. Og se, det mest passende for deg er å styrke kristendommen og la kirker bygges. Først skal du la bygge en stor og staselig kirke inn i byen, og hvis den blir slik som jeg vil så skal din fars legeme bli begravet der. Men når tre vintre er gått, da skal du fare i fred."

Det ble nå slik som dronninga ønsket og kong Svein ble der i tre vintre. Og etter den tredje vinteren var en stor kirke bygd ferdig i byen. Dronninga innbød da biskopen til seg, og da han hadde tatt på seg bispeskruden, spurte han: "I hvis navn, dronning, vil du vie kirken?"

Hun svarte: "Til dyrebar herlighet for kong Yngvar, som her hviler, skal denne kirken vies."

Biskopen mælte: "Hvorfor vil du det, dronning, har Yngvar skint med jærtegn etter sin død? For vi kaller bare dem helgener som skinner av jærtegn mens deres kropper er begravet i jorden."

Hun svarte: "Fra Deres egen munn hørte jeg at for Gud var fasthet i den rette tro og praktisering av den hellige kjærlighet viktigere enn hellige jærtegn, og jeg bedømmer, slik jeg opplevde det, at Yngvar var fast i hellig gudstro."

Da dronninga slik hadde bestemt hvorledes det skulle være viet biskopen kirkebygningen til Guds og alle helgenenes ære i Yngvars navn. Senere ble det hugget en ny sarkofag hvor Yngvars legeme ble plassert, og et kostbart kors, staselig utstyrt, ble satt over den.
Senere lot biskopen ofte synge messe for Yngvars sjel her, og lot til og med folk kalle den Yngvarskirken.

14 Om fortellerne

Da alt dette hadde hendt gjorde Svein seg klar til å fare og for fra sør, til han kom til Svitjod. Hans landsmenn tok imot ham med stor aktelse og glede, og de tilbød ham landet. Men da han hørte dette, nektet han raskt og sa at han hadde skaffet seg et bedre land, mer grøderikt, og at han skulle vende tilbake til det.

Og etter to vintre seilte Svein fra Svitjod, men Ketil ble igjen der og hevdet at han var blitt fortalt at Svein var i Garda om vinteren, og gjorde seg klar til å seile derfra om våren. Midtsommer seilte han fra Gardariket, og det siste folk visste om ham var at han seilte på elva.

Men Ketil for til Island og møtte frendene sine og slo seg ned der. Han var den første til å fortelle om dette, men vi vet at noen sagamenn sier at Yngvar var sønn av Eymund Olafsson, for de synes det er mere ære i å si at han var kongssønn. Men Ønund ville gjerne ha gitt hele sitt rike fra seg, hvis han kunne kjøpe tilbake Yngvars liv, for alle høvdingene i Svitjod ville gjerne ha ham som konge over seg. Og likevel vil noen menn spørre; hvorfor Yngvar ikke var sønn av Eymund Olafsson? Til dette vil vi svare: Eymund, Olafs sønn, hadde en sønn som het Ønund. Han var svært lik Yngvar på mange måter, og særlig når det gjaldt hans lange ferder, slik som det vises til i den boken som heter "Gesta Saxonum," hvor det er skrevet: *"Fertur, quod Emundus, rex Sveonum, misit filium suum, Onundum, per Mare balzonum, qui, postremo ad amazones veniens, ab eis interfectus est."

Noen menn sier at Yngvar og hans menn seilte to uker, hvor de ikke så annet enn sine tente vokslys, fordi klippebergene lukket seg over elva, og det var som å ro i en hule i en halv måned. Kloke menn synes ikke dette virker sant, uten at elva rant så trangt at nuter møttes over, eller skogene var så tette at greinene på trærne møttes mellom nutene.

Men selv om dette er mulig, så er det ikke sannsynlig.

Denne historien har vi hørt og skrevet etter fortellingene i de bøkene som Odd munk den lærde har skrevet etter fortellingene til vise menn, som han selv sier i brevet sitt. Det som han sendte til Jon Loptsson og Gizur Hallsson. Men la de som mener at de vet dette enda nøyere, legge til, der hvor det nå synes å mangle.

Denne sagaen sies det at Odd munk har hørt fortalt først av den prest som het Isleif, dernest av Glum Thorgeirsson, og en tredje som het Thorir. Fra deres fortellinger tok han det som han syntes var tydeligst. Men Isleif sa at han hadde hørt sagaen av en kjøpmann som hevdet at han hadde hørt den i sveakongens hird. Glum hadde hørt den av sin far, og Thorir hadde hørt den av Klakka Samsson, og Klakka hadde hørt den av andre av frendene sine.

Og her avslutter vi denne sagaen.

Ordliste:

Austrriki - rike som ligger i øst, om Russland, India m.m.

Cyclopes – enøyde kjemper kjent fra gresk mytologi, jmfr. Odyssen

Garda, Gardariket - riket til væringene (skandinavene) i Russland

Gautland - Gøtaland

Gresk ild – en slags napalm, særlig brukt av grekerne (bysantinerne) mot fiendtlige flåtestyrker, skal til og med ha kunnet brenne på vann

Miklagard – Konstantinopel, Istanbul

måg - svoger, svigerfar

nødmåg – mann som tiltvinger seg mågskap

Rise – jotun, kjempe

Seimgaller – sannsynligvis befolkningen i Zemgale (Latvia)

Svitjod - Sverige

Tunder – brennbart stoff, for eksempel festet på pil

utleg – fredløs

Oversettelse av den latinske tekst fra Gesta Saxonum:

*"Det fortelles at svenskekongen, Emundus, sendte sønnen sin, Onundus, over Østersjøen, han som tilsist kom til Amazonene og ble drept av dem."

YNGVARS SAGA VÍÐFÖRLA




1. Frá Eiríki konungi ok Áka

Eiríkr hét konungr, er réð fyrir Svíþjóðu. Hann var kallaðr Eiríkr inn sigrsæli. Hann átti Sigríði ina stórráðu ok skildi við hana sakir óhægenda skapsmuna hennar, því at hún var kvenna stríðlyndust um allt þat, er við bar. Hann gaf henni Gautland. Þeira sonr var Óláfr svenski.

Í þann tíma réð Hákon jarl fyrir Noregi ok átti margt barna, en frá einni hans dóttur munum vér nokkut segja, þeiri er Auðr hét. Eiríkr konungr átti ok dóttur, er eigi er nefnd. Hennar bað sá höfðingi af Svíþjóð, er Áki hét, en konungi sýndist varboðit at gifta ótignum manni dóttur sína. 

Litlu síðar bað hennar einn fylkiskonungr austan ór Garðaríki, ok sýndist konungi at gifta honum meyna, ok fór hún með honum austr í Garðaríki. Nokkuru síðar kom Áki þar á óvart ok drap konunginn, en hafði í burt með sér konungs dóttur ok heim í Svíþjóð ok gerir brúðkaup til hennar. At þessu ráði bundust átta höfðingjar með Áka ok sitja þar um hríð undir reiði konungs, því at konungr vildi ekki berjast við þá eða gera svá mikit mannspell innan lands á sínum mönnum. Þau Áki áttu son, er Eymundr hét.

Eptir þetta býðr Áki konungi sættir fyrir þetta bráðræði. Konungr tók því vel, ok nú, er svá var komit, biðr Eiríkr konungr Auðar, dóttur Hákonar jarls ór Noregi. Var þeim málum vel svarat, ok lét jarl sér þó þykkja betra, ef hann léti eigi nauðmág sinn sitja jafnhátt sér í Svíþjóð.

 Nú var konunni heitit ok ákveðin brullaupsstefna, ok nú fara orð af nýju í millum þeira Áka ok konungs, ok býðr Áki konungi sjálfdæmi fyrir utan sektir, ok sættast at því. Konungr býst nú við brúðkaupi sínu ok býðr til höfðingjum innan lands ok nefnir fyrstan til Áka, mág sinn, ok þá átta höfðingja, er honum fylgdu.


2. Dráp Áka ok frá Eymundi

At á nefndum degi kom Hákon jarl af Noregi til Svíþjóðar, ok verðr þar mikit fjölmenni at Uppsölum, því at þar váru allir inir bestu menn ór Svíþjóð. Þar váru margir skálar ok stórir, fyrir því at þar váru margir höfðingjar fjölmennir saman komnir, þó at Áki væri fjölmennastr, þegar leið Eirík konung ok Hákon jarl. Því var Áka sá skáli búinn, er mestr var annarr. Ekki var dóttir konungs þar né sonr þeira, því at ótrúligt þótti vera boð konungs.

Nú sitja menn at boði um hríð með mikilli gleði ok kæti. Öndverða veisluna hafði Áki mikil varðhöld á sér, en því minni sem meir leið á brullaupit, þar til at ein nótt var eptir veislunnar. Þá kemr Eiríkr konungr þar at þeim öllum óvörum ok drap þá alla átta höfðingjana, er at mótgangi höfðu verit við konung, ok einn veg Áka.

 Eptir þetta sleit veisluna. Fór Hákon jarl til Noregs ok hverr til sinna heimkynna. Þessi ráð kenna sumir menn Hákoni jarli, en sumir segja, at hann væri sjálfr at drápi þeira.

Nú kastar konungr sinni eign á allar jarðir ok lausafé þat, er þeir átta höfðingjar höfðu átt. Hann hafði heim til sín Eymund ok móður hans. Eymundr vex upp með konungi í góðri virðingu, þar til at Eiríkr konungr andaðist. Síðan tók Óláfr ríkit ok helt inni sömu virðingu við Eymund sem faðir hans hafði gert.

En er Eymundr var roskinn, þá minntist hann harma sinna, því at hann sá hvern dag sínar eigur fyrir augum sér ok þóttist sviptr allri sæmd, því at konungr tók alla skatta af eignum hans. 


Óláfr konungr átti dóttur, er Ingigerðr hét. Þau Eymundr unnust mikit fyrir frændsemi sakir, því at hún var vel at sér um alla hluti. Eymundr var mikill maðr vexti ok ramr at afli ok inn besti riddari.


Eymundr hugsar nú sitt mál ok þótti seinlig leiðrétting sinna harma ok þótti betra at bíða bráðan dauða en lifa við skemmd. Verðr nú þat hans ráð, at þá er ann varð varr við, at tólf menn af hirð konungs höfðu farit eptir skatti í þau heruð ok ríki, er faðir hans hafði átt, þá ferr hann með tólf menn á þann skóg, er leið þeira lá konungs manna, ok börðust þeir þar, ok varð þat harðr bardagi með þeim.

Þenna dag inn sama fór lngigerðr eptir þeim skógi ok fann þá alla líflátna neina Eymund, ok var hann þó mjök sárr. Síðan lét hún leggja hann í vagn sinn ok ók honum með sér ok lét græða hann á laun.

En þá er Óláfr konungr frá þessi tíðendi, kvaddi hann þings ok gerði Eymund sekan ok útlægan ór öllu sínu ríki.

 Ok er Eymundr var heill orðinn, þá fekk Ingigerðr honum skip á laun, ok leggst hann í hernað ok verðr gott til fjár ok manna.


3. Sætt konunga

Nokkurum vetrum síðar bað sá konungr Ingigerðar, er Jarizleifr hét ok réð fyrir Garðaríki. Hún var honum gefin, ok hún fór austr með honum. En er Eymundr spurði þau tíðendi, þá ferr hann austr þangat, ok tekr Jarizleifr konungr vel við honum ok þau Ingigerðr, því at þá var ófriðr mikill í Garðaríki, því at Burizleifr, bróðir Jarizleifs konungs, gekk á ríkit. Við hann átti Eymundr fimm bardaga, en í inum síðasta var Burizleifr handtekinn ok blindaðr ok færðr konungi. Þar fekk hann of fjár í gulli ok silfri ok margs konar gersemum ok góðum gripum. Þá sendi Ingigerðr menn á fund Óláfs konungs, föður síns, ok beiddi, at hann gæfi upp jarðir þær, sem Eymundr átti, ok væri þeir sáttir, heldr en hann ætti hers ván at honum; ok mátti svá kalla, at þat lof fengist. Á því méli var Eymundr í Hólmgarði ok háði oft bardaga ok hafði sigr í öllum ok vann aptr mikit skattland undir konunginn. Þá fýsti Eymund at vitja eigna sinna ok hefir mikit lið ok vel búit, því at hvárki skorti til fé né vápn.


Nú fór Eymundr ór Garðaríki með mikilli sæmd ok virðingu af allri alþýðu ok kemr nú til Svíþjóðar ok sest at ríki sínu ok eignum, ok brátt aflar hann sér kvánfangs ok fær ríks manns dóttur, ok gat hann við henni einn son, er Yngvarr hét.

Þetta frá Óláfr Svíakonungr, at Eymundr var við land kominn með miklu liði ok nógum fjárhlut ok hafði setst í þau ríki, er átt hafði hans faðir ok þeir átta höfðingjar, ok þótti honum mikils um vert, en treystist þó eigi at at gera, því at hvern dag heyrir hann mörg stórræði frá Eymundi sögð. Ok sitja nú hvárir um kyrrt, því at hvárrgi vill til hneigja við annan.

Eymundr sitr nú í ríki sínu, skipar því ok stýrir, sem konungar eru vanir, ok æxlar ríki sitt, því at hann gerðist fjölmennr. Hann lét reisa sér höll mikla ok búa vegliga ok heldr þar borð hvern dag með miklu fjölmenni, því at hann hafði marga riddara ok nógan skipaher. Sitr hann nú um kyrrt.

Vex Yngvarr nú upp heima með föður sínum, þar til at hann var níu vetra gamall. Þá bað Yngvarr föður sinn at fara á fund konungs ok annarra höfðingja í Svíþjóð. Hann leyfði honum at fara ok bjó ferð hans með sæmd. Yngvarr tók hjálm föður síns, er hann átti bestan, -- hann ar gullroðinn ok settr gimsteinum, --ok sverð gullbúit, ok margar hafði hann aðrar gersemar.


 Fór Yngvarr nú með fimmtánda mann frá feðr sínum, ok váru allir þeira hestar brynjaðir ok svá þeir sjálfir ok skjaldaðir, ok höfðu gyllta hjálma ok öll vápn gulli búin ok silfri. Ok við svá búit lið ferr hann austan eptir Svíþjóð. Spyrst nú víða til ferðar hans, ok sækja höfðingjar víða í mót honum ok bjóða honum til veislu. Hann þekkist þat, ok gefa þeir honum góðar gjafir, en hann þeim.


Nú ferr Yngvars frægð víða um Svíþjóð ok kemr til eyrna Óláfi konungi. Hann átti þann son, er Önundr hét ok var it vænsta mannsefni ok eigi fjarri jafnaldri Yngvars. Hann bað föður sinn at fara á mót Yngvari, frænda sínum, ok fagna honum með sæmd, ok þá hann þat, er hann bað, ok fór í mót Yngvari með mikilli sæmd, ok varð þar fagnafundr mikill. Síðan fara þeir til konungs fundar, ok gekk hann í mót þeim ok fagnaði þeim vel ok Yngvari ok leiðir hann í höll sína ok setti hann it næsta sér ok bað hann lengi með sér vera velkominn ok allt hans föruneyti.

 Hann kveðst þar mundu dveljast um hríð.
Síðan berr hann fram þá gripi, sem fyrr var getit, hjálminn, sverðit, ok mælti svá: "Þessar gjafir sendi faðir minn þér til styrks friðar ok fastrar vináttu."

Konungr tók þakksamliga við gripunum, en kvað Eymund eigi sér sent hafa. Þar var Yngvarr þann vetr allan ok var best virðr allra manna af konungi. At vári bjóst Yngvarr til heimferðar ok Önundr með honum. Þá gaf konungr Yngvari góðan hest ok söðul gylltan ok skip fagrt.

Nú ferr Yngvarr ok Önundr á burt með góðu yfirlæti af Óláfi konungi ok fara nú til Eymundar. Ok el þeir koma á bæ Eymundar, þá var honum sagt, hverir komnir váru, en hann lét eigi sem hann heyrði. Nú koma þeir at höllinni, ok vildi Önundr af baki stíga, en Yngvarr bað þá ríða í höllina. Þeir gera svá, at þeir ríða allt innar fyrir hásæti ymuudar. Hann heilsar þeim vel ok spyrr tíðenda eða hví þeir dirfðist at fara með svá miklum styr, at ríða í höll hans.

Þá svarar Yngvarr: "Þá ek kom til Óláfs konungs, gekk hann í móti mér með alla hirð sína ok fagnaði mér vel ok virðuliga, en þú vilt nú enga sæmd gera hans syni, er hann sækir þik helm. Nú vittu, at fyrir þetta reið ek í höll þína."

Þá spratt Eymundr upp ok tók Önund í fang sér af hestinum ok kyssti hann ok setti niðr ok kvað alla skyldu honum þjóna innan hallar. Síðan færði Yngvarr gjafirnar föður sínum, þær er hann sagði, at Óláfr konungr hafði sent honum til fasts friðar. Er þat hestr ok söðull ok skip. Þá sagði Eymundr, at Óláfr konungr hafði eigi honum sent, en þó lofaði hann mjök, at hann hafði svá virðuligar gjafir gefit Yngvari. Var Önundr þar þann vetr.

At vári bjóst hann heim at fara ok Yngvarr með honum. Þá gefr Eymundr Önundi hauk þann, at gullslitr var á fjöðrum, ok fara þeir burt við svá búit ok koma á fund Óláfs konungs, ok fagnar hann þeim vel ok verðr feginn þeira aptrkvámu. Þá færði Önundr honum haukinn ok kvað Eymund hafa hann sendan honum.

Þá roðnaði konungr ok kvað Eymund hafa mátt nefna sik, þá hann gaf haukinn, --"en þó kann vera, at hann hafi þat hugat."

Nokkuru síðar kallar hann til sín Önund ok Yngvar ok mælti: "Nú skulu þit fara aptr ok færa Eymundi þat, er ek gef honum; en þat er merki, því at ek hefi eigi svá aðrar dýrligar gjafir at gefa honum sem þessi er. Þat fylgir því, at sá mun jafnan sigr sýnt hafa, er þat er fyrir borit, ok skal þetta vera sáttarmerki vár á milli."

Nú fara þeir aptr ok færðu Eymundi merkit með vingjarnligum orðum konungs. Eymundr tók þakksamliga við gjöf konungsins ok kvað þá skjótt skyldu aptr fara ok bjóða Óláfi konungi til sín ok mæla svá: "Eymundr, þjónn þinn, býðr þér til veislu með góðvilja ok kann þökk, at þú farir."

Þeir fóru ok fundu Óláf konung ok sögðu honum boð Eymundar. Þá varð Óláfr konungr harðla feginn ok fór með miklu fjölmenni. Eymundr tók vel við honum ok með mikilli sæmd, ok mæltu þeir til fastrar vináttu með sér ok heldu vel.


Síðan fór konungr heim með góðum gjöfum, ok var Yngvarr jafnan með konungi, því at hann unni honum eigi minna en sínum syni, Yngvarr var mikill maðr vexti, vænn ok sterkr ok bjartlitaðr, vitr ok málsnjallr, mildr ok stórgjöfull við sína vini, en grimmr við sína óvini, kurteiss ok inn hraðligsti í öllu viðbragði, svá sem vitrir menn hafa honum til jafnat um atgervi við Styrbjörn, frænda sinn, eða Óláf konung Tryggvason, sem frægastr maðr hefir verit ok mun vera á Norðrlöndum um aldr ok ævi, bæði fyrir guði ok mönnum.


4. Yngvarr heimti skatt

Þá er þeir frændr váru frumvaxta, Önundr ok Yngvarr, var sú þjóð í missætti við Óláf konung, er Seimgalir heita ok höfðu ekki skatt goldit um hríð. Þá sendi Óláfr konungr Önund ok Yngvar með þrimr skipum at heimta skatt. Koma þeir við land ok stefna þing við landsmenn ok heimtu þar skatt af konungi þeira. Sýndi Yngvarr þar mikla atgervi í sinni málsnilld, svá at konungi ok mörgum öðrum höfðingjum sýndist ekki annat ráð en gjalda skattinn, sem til var kallat, fyrir utan þrjá höfðingja, þá er eigi vildu fylgja konungs ráði ok bönnuðu at gjalda skattinn ok drógu lið saman. En er konungrinn heyrði þeira tiltekjur, bað hann þá Önund ok Yngvar berjast við þá ok fekk þeim lið. Þeir börðust, ok varð þar mikit mannfall, áðr þeir flýðu höfðingjarnir. Í þeim flótta var sá tekinn, er mest hafði í móti staðit, at skattinn skyldi gjalda, ok festu þeir hann upp, en tveir komust undan. Þeir tóku þar miklar eigur at herfangi ok heimtu út skatta alla ok fara við svá búit aptr til fundar við Óláf konung ok færðu honum mikinn fjárhlut í gulli ok silfri ok góðum gripum, ok hafði mikit aukist virðing Yngvars í þessi ferð, svá at konungr setti hann yfir aðra höfðingja í Svíþjóð. Yngvarr tók sér frillu ok gat við henni son þann, er Sveinn hét.

Með þessi virðingu var Yngvarr með Óláfi konungi, þar til at hann var tvítugr. Þá ógladdist hann, svá at hann kvað aldri orð frá munni. Á því þótti konungi mikit mein ok spyrr, hvat veldr.

Yngvarr svarar: "Ef þér þykkir mein at ógleði minni ok þú vilt mér svá vel sem þú lætr, þá gef mér konungs nafn með tign."

Konungr svarar: "Hverja hluti aðra, sem þú beiðir, í tign eða fjárhlutum, mun ek gera. En þetta má ek eigi, því at ek er eigi vitrari várum frændum, ok eigi kann ek betr en várir fyrri frændr."

Þessi hlutr varð þeim til sundrþykkis, því at Yngvarr bað jafnan konungsnafns ok fekk eigi.


5. Frá leiðangri Yngvars

Þá bjóst Yngvarr ór landi at leita sér útlends ríkis ok valdi sér lið ór landi ok þrjá tigi skipa, öll alskipuð. Þetta frá nú Óláfr konungr, at Yngvarr var ferðar búinn, ok sendi menn á fund Yngvars ok bað hann dveljast ok þiggja konungs nafn. Yngvarr kvaðst þat mundu þegit hafa, ef þess hefði fyrr kostr verit, en kveðst búinn at sigla, þegar byrr gefr.

Litlu síðar sigldi Yngvarr ór Svíþjóð með þrjá tigi skipa, ok lögðu eigi fyrr seglin en þeir kómu í Garðaríki, ok tók Jarizleifr konungr við honum með mikilli sæmd. Þar var Yngvarr þrjá vetr ok nam þar margar tungur at tala. Hann heyrði umræðu á því, at þrjár ár fellu austan um Garðaríki ok var sú mest, sem í miðit var. Þá fór Yngvarr víða um Austrríki ok frétti, ef nokkurr maðr vissi, hvaðan sú á felli, en engi kunni þat at segja.


Þá bjó Yngvarr ferð sína ór Garðaríki ok ætlaði at reyna ok kanna lengd ár þessarar. Hann lét biskup vígja sér boljárn ok tinnu. Fjórir menn eru nefndir með Yngvari til ferðar: Hjálmvígi ok Sóti, Ketill, er kallaðr var Garða-Ketill, hann var íslenskr, ok Valdimarr. Eptir þat heldu þeir í ána með þrjátigi skipa, ok snýr Yngvarr stöfnum í austr ok lagði ríkt við, at engi skyldi á land ganga utan hans leyfi. En ef nokkurr færi, þá skyldi sá láta hönd eða fót. Maðr skyldi vaka um nótt á hverju skipi. 


Þá er þeir höfðu farit nokkura hríð eptir ánni, er frá því sagt, at Ketill átti vörð at halda eina nótt, ok þótti honum langt, þá er alþýðan svaf, ok forvitnaði hann á land at ganga at sjást um ok varð gengit lengra en hann ætlaði. Hann nam staðar ok hlýddist um. Hann sá fram fyrir sik hús eitt hátt ok gekk þangat til ok inn í húsit, ok þar sá hann silfrketil yfir eldi ok þótti þat undarligt. Hann tók ketilinn ok rann á leið til skipa. Ok er hann hafði farit um hríð, sá hann á bak sér ógurligan risa hlaupa eptir sér. Ketill gæddi þá ferðinni, ok dró þó saman með þeim. Hann setr niðr ketilinn ok tók ór hödduna ok hleypr þá sem hann má ok sér þó aptr stundum. Hann sér, at risinn nemr staðar, er hann kemr at katlinum. Gengr hann stundum at honum, en stundum frá, tók þó upp loksins ketilinn ok gekk til hússins, en Garða-Ketill gekk til skipa ok braut sundr hödduna ok lagði í fótakistu sína.

En um morguninn, er menn vöknuðu ok gengu á land, þá sáu menn slóð liggja frá skipunum, því at dögg hafði fallit, ok sögðu Yngvari. Hann bað Ketil segja, ef hann hefði þar farit, því at hann kvað engan annan til, ok kveðst eigi mundu drepa hann, ef hann segði it sanna til. Hann sagði ok bað sér líknar fyrir óhlýðni ok sýndi honum hödduna. Yngvarr bað hann eigi optar svá gera, ok sættust at því.

Síðan sigldu þeir marga daga ok um mörg heruð ok þar til, at þeir sáu annan sið ok lit á dýrum, ok af því skildu þeir, at þeir fjarlægðust sín heruð eða lönd. 

Einn aptan sáu þeir langt frá sér sem hálft tungl stæði á jörðunni. 

Um nóttina eptir helt Valdimarr vörð. Hann gengr á land á leit þess staðar, er þeir höfðu sét. Hann kom at þar, sem upphæð varð fyrir honum, sú er gullslitr var á, ok sá hann, hvat því olli, því at þar var allt þakit ormum. En fyrir því at þeir sváfu, þá rétti hann spjótskepti sitt þar til, sem einn gullhringr var, ok dró hann at sér. Þá vaknaði einn yrmlingr, ok vakti sá þegar aðra hjá sér, uns Jakúlus var vaktr. 

Þá skundar Valdimarr til skipa ok sagði Yngvari it sanna allt. Nú bað Yngvarr menn við búast orminum ok leggja skipunum til annarrar hafnar um þvera ána, ok svá gera þeir. Síðan sjá þeir hræðiligan dreka fljúga þangat yfir ána. Margir fálust fyrir hræðslu sakir. Ok er Jakúlus kom yfir skip þat, sem prestar tveir stýrðu, þá spjó hann svá eitri, at bæði týndust skip ok menn. Síðan fló hann aptr yfir þvera ána til stöðva sinna. 


Síðan ferr Yngvarr marga daga eptir ánni. Þá hófust upp borgir ok stórar byggðir, ok þá sjá þeir ágæta borg. Hún var ger af hvítum marmarasteinum. En er þeir nálguðust borgina, þá sáu þeir mikinn fjölda kvenna ok karlmanna. Þeim þótti mikils um vert fegrð þá, sem þar var, ok kvenna kurteisi, því at margar váru ágætligar sýnum. Þó bar ein af öllum bæði fyrir búnaðar sakir ok fegrðar. Sú in virðuliga kona teiknaði þeim Yngvari, at þeir sækti fund hennar. Þá gekk Yngvarr af skipi ok á fund þeirar innar tíguligu konu. Hún spurði, hverir þeir væri eða hvert þeir gerðist, en Yngvarr svarar engu, því at hann vildi freista, ef hún kynni fleiri tungur at tala; ok svá reyndist, at hún kunni at tala rómversku, þýversku, dönsku ok girsku ok margar aðrar, er gengu um Austrveg. 
En er Yngvarr skildi hana þessar tungur mæla, þá sagði hann henni nafn sitt og spurði hana at nafni ok hverrar tignar hún væri.

"Ek heiti Silkisif," sagði hún, "ok em ek drottning þessa lands ok ríkis."

Þá bauð hún Yngvari til borgar með sér ok öllu liði hans. Hann þá þat. En borgarmenn taka skip þeira með öllum reiða ok báru upp undir borgina. Yngvarr bjó eina höll öllu liði sínu ok lukti hana vandliga, því at fullt var af blótskap allt umhverfis. Yngvarr bað þá við varast allt samneyti heiðinna manna, ok öllum konum bannaði hann at koma í sína höll utan drottningu. Nokkurir menn gáfu lítinn gaum at hans máli, ok lét hann þá drepa, ok síðan treystist engi at brjóta þat, er hann bauð.

Þann vetr var Yngvarr þar í góðu yfirlæti, því at drottning sat hvern dag á tali við hann ok hennar spekingar, ok sagði hvárt þeira öðru mörg tíðendi. Jafnan sagði Yngvarr henni af almætti guðs, ok fell henni vel í skap sú trúa. Svá unni hún mikit Yngvari, at hún bauð honum at eignast allt ríkit ok konungs nafn, ok sjálfa sik gaf hún at lyktum í hans vald, ef hann vildi þar staðfestast, en hann kveðst fyrst vilja rannsaka lengd árinnar ok þiggja þann kost síðan.

Þá er váraði, bjóst Yngvarr brutt, en bað drottningu heila sitja með sínu fólki. Yngvarr fór þar til eptir ánni, at hann kemr at fossi miklum ok þröngum gljúfrum. Þá váru hávir hamrar, svá at þeir drógu upp í festum skip sín. Síðan drógu þeir þau aptr á ána ok fóru svá lengi, at þeir urðu við ekki varir. 

En er leið sumarit, sáu þeir fjölda skipa róa í mót sér. Þau váru öll kringlótt ok umhverfis árar fyrir borðum. Þeir lögðu svá í mót, at Yngvarr átti einskis kost nema bíða í stað, því at svá fóru skip þeira sem fugl flygi. En áðr en þeir fundust, reis einn maðr upp ór þessu liði. Sá var skrýddr konungs skrúða ok mælti margar tungur.

 Yngvarr þagði við. Þá mælti hann nokkur orð á girsku. Yngvarr skildi, at hann hét Jólfr ok var ór borginni Heliópólim. Ok er konungr vissi nafn Yngvars ok hvaðan hann var kominn eða hvert hann gerðist at fara, þá bauð hann honum með sér til sinnar borgar vetrlangt. Yngvarr lét sér eigi hæfa at dveljast ok neitaði. Konungr skildi hann þá til þarvistar þann vetr. Yngvarr kvað svá vera skyldu. 
Þá fóru þar til með lið sitt til hafnar ok gengu á land ok til borgarinnar. Ok er þeim varð aptr litit, sáu þeir, at borgarmenn báru skip þeira á herðum sér upp undir borgina, þar er læsa mátti. Þar sáu þeir um öll stræti mikinn blótskap. Yngvarr bað sína menn vera bænrækna ok trúfasta. Eina höll gaf Jólfr þeim, ok þann vetr geymdi Vngvarr svá sína menn, at engi spilltist af kvenna viðskiptum eða öðrum heiðnum dómi. En þá er þeir fóru nauðsynja sinna, gengu þeir alvápnaðir ok læstu höllina á meðan. Engi maðr skyldi þar inn koma nema konungr. Hann sat hvern dag á tali við Yngvar, ok sagði hvárr þeira öðrum mörg tíðendi ór sínu landi, ný eða forn.

Yngvarr spurði, ef hann vissi, hvaðan á sú felli, en Jólfr kveðst þat vita með sannleik, at hún fell ór uppsprettu þeiri, "er vér köllum Lindibelti. Þaðan fellr ok önnur til Rauðahafs, ok er þar mikili svelgr, sá er Gapi er kallaðr. Á milli sjóvar ok árinnar er nes þat, er Siggeum heitir. Áin fellr skammt, áðr hún fellr af bjargi í Rauðahaf, ok köllum vér þar enda heims. En í þessi áinni, er þú hefir farit eptir, liggja úti illgerðamenn á stórum skipum ok hafa öll skipin hulin reyri, svá at menn hyggja þat eyjar, ok hafa alls konar vápn ok skoteld, ok meir eyða þeir mönnum með eldi en vápnum."

En borgarmönnum þótti konungr sinn einskis gá þess, er þeir þurftu, fyrir Yngvari ok heituðust at reka hann af ríkinu, en taka sér annan konung. Ok er Yngvarr heyrði þetta, bað hann konung gera vilja lýðs síns. Hann gerði svá. Konungr bað Yngvar, at hann veitti honum lið at berjast við bróður sinn. Hann var þeira máttkari ok veitti mikinn ójafnað bróður sínum. Yngvarr hét liðveislu, er hann færi aptr.


6. Viðreign við risa ok víkinga

At liðnum vetri heldr Yngvarr liði sínu öllu heilu ór ríki Jólfs. Ok er þeir höfðu farit um stund, kómu þeir at fossi einum miklum. Af honum stóð stormr svá mikill, at þeir urðu at landi at leggja. En er þeir kómu at landi, sáu þeir spor ógurligs risa. Þat var átta feta langt. Þar váru svá hávir hamrar, at þeir máttu eigi í festum upp draga skipin. Þeir lögðu fram með björgunum skipum sínum, þar sem af sveif ánni ok strauminum. Var þar hlið lítit á björgunum, ok gengu þeir þar á land, ok var þar sléttlent ok blautlent. Yngvarr bað þá fella við ok gera graftól, ok svá gerðu þeir; tóku síðan at grafa, en mæltu dýpt ok breidd díkisins þaðan frá, er áin skyldi á hlaupa. At þessu váru þeir svá, at mánuðum skipti, áðr þeir máttu þar skipum fara.

Ok er þeir höfðu lengi farit, sá þeir hús eitt ok hræðiligan risa hjá svá illiligan, at þeir hugðu, at fjándinn væri. Þeir urðu mjök hræddir ok báðu guð sér miskunnar. Þá bað Yngvarr Hjálmvíga syngja sálma guði til dýrðar, því at hann var klerkr góðr, ok hétu sex dægra föstu með bænahaldi. Síðan gekk risinn burt frá húsinu annan veg með ánni.

 En er hann var burtu, þá gengu þeir til hússins ok sáu þar ramligt virki. Ok er þeir gengu í húsit, sáu þeir, at einn stólpi helt því upp; hann var smíðaðr ór leiri. Síðan tóku þeir at höggva stólpann umhverfis allt við jörðina, þar til at húsit skalf, þegar þeir hristu. Yngvarr bað þá taka stóra steina ok bera til hússins. Þeir gerðu svá. En er aptnaði, bað Yngvarr þá ganga í virkit ok fela sik í reyr. Ok er á leið kveldit, sáu þeir risann koma, ok hafði marga menn undir belti sér festa. Hann byrgði vandliga virkit ok svá húsit. Síðan mataðist hann.

 En er stund leið, forvitnuðust þeir, hvat hann hafðist at, ok heyrðu til hans hryt mikinn. Þá bað Yngvarr þá í burt taka steina þá, sem þeir höfðu þangat borit, ok börðu stólpann, svá at ofan fell húsit. Risinn braust um fast, svá at undan komst annarr fótr hans. Þá gekk Yngvarr til ok hans förunautar ok hjuggu af risanum fótinn með bolöxum, því at hann var svá harðr sem tré. Ok er því var lokit, skildu þeir, at hann var dauðr. Þeir drógu fótinn til skips ok söltuðu í hvítasalti.

Þeir fóru nú þar til, at ánni skýtr í sundr, ok sjá þeir fimm eyjar hrærast ok fara á mót þeim. Yngvarr bað menn sína við búast. Hann lét taka eld með vígðu eldsvirki. Brátt kom at þeim ein eyin ok veitti þeim harða grjóthríð, en þeir hlífðu sér ok skutu í móti. En er víkingar fundu, at fast var fyrir, þá tóku þeir at blása smiðbelgjum at ofni þeim, sem eldr var í, ok varð af því mikili gnýr. Þar stóð ok ein eirtrumba, ok ór henni fló eldr mikill á eitt skipit, ok brann þat á lítilli stundu, svá at allt varð at fölska. En er Yngvarr sá þetta, harmaði hann skaða sinn ok bað færa sér tundr með vígðum eldi. Síðan bendi hann upp boga sinn ok lagði ör á streng ok lét koma á örvaroddinn tundrit með vígðum eldi. En sú ör fló af boganum með eldinn í trumbuna, þá er stóð ór ofninum, ok snýst eldrinn á sjálfa heiðingja, ok brann á litlu augbragði eyin með öllu saman, mönnum ok skipum. Ok eru aðrar eyjarnar at komnar. En þegar Yngvarr heyrir smiðbelgjablástrinn, skaut hann vígðum eldi ok eyddi svá því djöfulsfólki með guðs fulltingi, at þat varð at engu utan fölska.

Litlu síðar kom Yngvarr til þeirar uppsprettu, er áin fell af. Þar sáu þeir dreka þann, at slíkan höfðu eigi fyrr sét fyrir vaxtar sakir, ok mikit gull liggja undir honum. Þeir lendu þar skammt í frá ok gengu allir á land upp ok kómu þar at, sem drekinn var vanr at skríða til vatns. Sú gata var harðla breið. Þá bað Yngvarr, at þeir sæði salti eptir götunni ok draga þangat risafótinn, ok kveðst þat ætla, at þar mundi drekinn at dveljast um hríð. 
Þeir váru hljóðlátir ok leituðu sér hælis. En er sú tíð var komin, at drekinn var vanr at skríða til vatns, ok er hann kom á götuna, sá hann, at salt var á götunni fyrir honum, ok tók hann at sleikja. Ok er hann kom þar, sem risafótrinn lá, svalg hann hann þegar. Hann var nú lengr á veginum en hann átti vanda til, því at þrysvar hvarf hann aptr at drekka, þá hann var miðleiðis. En Yngvarr ok föruneyti hans fóru til bælis drekans ok sáu þar mikit gull ok svá heitt sem nýrunnit í afli. Síðan hjuggu þeir af staupinu með bolöxum, ok var þat óf fjár, er þeir fengu þar.

 Þá sáu þeir, at drekinn nálgaðist. Sneru þeir á burt með mikit fé ok fálu þat. Þar var reyri vaxit. Yngvarr bað þá ekki forvitnast um drekann. Þeir gjörðu sem hann bauð, utan fáir menn stóðu ok sáu, at drekinn varð illa við skaða sinn. Hann reistist á sporðinn ok lét sem þá maðr blístrar ok snerist í hring á gullinu. Þeir sögðu slíkt er þeir sáu ok fellu síðan dauðir niðr.


7. Frá Yngvari ok Jólfi konungi

Eptir þenna atburð fóru þeir Yngvarr á burt ok könnuðu nes þat, er þeir váru við komnir. Þeir fundu þar einn kastala ok sáu þar í standa mikla höll. Ok er þeir kómu í höllina, sáu þeir hana vel innan búna ok fundu þar mikinn fjárhlut ok margar gersemar. Þá spurði Yngvarr, ef nokkurr vildi þar eptir vera um nóttina ok vita, hverra tíðenda hann kynni víss at verða. Sóti kveðst þat eigi spara. En er aptnaði, fór Yngvarr með lið sitt til skipa, en Sóti fal sik einhvers staðar.

En er síð var orðit, sýndist honum djöfullinn koma í manns ásjónu ok mælti: "Siggeus hét maðr styrkr ok máttugr. Hann átti þrjár dætr. Þeim gaf hann mikit gull. En er hann dó, var hann þar grafinn, sem nú sáu þér drekann. Eptir hann dauðan fyrirmundi in elsta sínum systrum gulls ok gersema. Hún spillti sér sjálf. Hennar dæmi hafði önnur systirin. In þriðja lifði þeira lengst ok tók arf eptir föður sinn ok forræði þessa staðar, eigi at eins meðan hún lifði. Hún gaf nafn nesinu ok kallaði Siggeum. Hún skipar hverja nótt höllina með fjölda djöfla, ok em ek einn af þeim, sendr at segja þér tíðendi. En drekar átu hræ konungs ok dætra hans, en sumir menn ætla, at þau sé at drekum orðin. Þat skaltu vita, Sóti, ok segja konungi yðrum, Yngvari, at Haraldr Svíakonungr fór fyrir löngu þessa leið, ok fórst hann í Rauðahafs svelg með sínu föruneyti, ok er hann nú kominn hér til forráða. Ok til vitnis sögu minnar er hér varðveitt merki hans í höllinni, ok skal Yngvarr þat með sér hafa ok senda þat til Svíþjóðar, til þess at þeir gangi eigi duldir, hvat af konungi þeira er orðit. Þat skaltu ok segja Yngvari, at hann mun í þessi ferð deyja með miklum hluta liðs síns. En þú, Sóti, ert ranglátr ok trúlauss, ok því skaltu með oss eptir dveljast; en Yngvarr mun hjálpast af trú þeiri, er hann hefir til guðs."


Þá þagnaði djöfullinn, er hann hafði þetta mælt. Alla náttina var þar þyss mikill ok kall.


 En er morgnaði, kom Yngvarr þar, ok sagði Sóti honum þat, er hann hafði sét ok heyrt. Ok er Sóti hafði lokit sinn frásögn, at öllum ásjáendum fell hann dauðr niðr.

Nú tekr Yngvarr merkit, er stóð í höllinni, ok ferr til skipa sinna síðan með liði sínu. Snýr hann nú aptr stöfnum ok gaf nafn þeim inum mikla forsi ok kallaði Belgsóta. Þá gerðust engi tíðendi, áðr en þeir kómu í ríki Hrómundar konungs, er Jólfr hét öðru nafni.
Ok er þeir sigla at borginni í annat sinn Helíópólim, þá lagði Jólfr konungr í mót þeim fjölda skipa ok bað Yngvar þá lægja seglin, --"því at nú skaltu veita mér lið í móti Bjólfi, bróður mínum, er Sölmundr er kallaðr öðru nafni, því at hann sjálfr ok synir hans átta vilja ræna mik ríkinu."

Þá fór Yngvarr til borgarinnar, ok bjuggust til bardaga. Yngvarr lét reisa stór hjól ok öll sett utan með hvössum tindum ok broddum; þar með lét hann slá herspora.

Nú safna konungar báðir liði ok koma til þess staðar, er þeir höfðu ákveðit sín á millum. Ok er Yngvarr hafði um búist, var Bjólfr sýnu fjölmennari. Jólfr konungr fylkti liði sínu í móti bróður sínum. En er hvárirtveggju váru búnir, æptu þeir heróp. Þeir Yngvarr hleyptu á þá hjólunum með öllum herbúnaði, ok varð af því mikit mannspell, ok raufst fylkingin. Þá kom Yngvarr þeim í opna skjöldu ok drap alla sonu Bjólfs konungs, en hann sjálfr flýði undan.
Jólfr konungr sótti eptir fast ok rak flóttann, en Yngvarr bað sína menn eptir dveljast ok fara eigi svá frá skipum sínum, --"at óvinir várir megi þeim ná. Heldr tákið hér fjárhlut mikinn af óvinum várum, þeim vér höfum hér drepit!"

Þar tóku þeir margs konar gersemar ok mikinn fjárhlut ok báru til skipa. Þá kom Jólfr með herinn ok fylkir liði sínu ok lýstr upp herópi, en Yngvari kom þetta á óvart ok lætr hefjast undan. Þá lét hann kasta hersporum fyrir fætr þeim. Þat kunnu þeir eigi at varast ok hlupu þar á. Ok er þeir kenndu hvassleik broddanna, hugðust þeir orðnir fyrir fjölkynngi. En Yngvarr var eptir við herbúðir, ok kjöru þar óf gersema. Þá sáu þeir mikinn kvennaflokk ganga til herbúðanna, ok tóku at leika fagrt. Yngvarr bað þá svá varast konurnar sem ina verstu eitrorma. En er aptna tók ok herrinn bjóst til svefns at fara, gekk kvenfólkit í herbúðir til þeira, en sú, er tignust var, skipaði sér rekkju hjá Yngvari. Þá reiddist hann ok tók tygilkníf ok lagði til hennar í kvensköpin. En er liðit sá hans tiltekjur, tóku þeir at reka frá sér þessar óvendiskonur, ok þó váru nokkurir þeir, at ei stóðust þeira blíðlæti af djöfulligri fjölkynngi ok lágu hjá þeim. En er Yngvarr heyrði þetta, þá snerist fagnaðr silfrs ok gleði víns í mikinn harm, því at um morguninn lágu átján menn dauðir, þá er þeir könnuðu lið sitt. Síðan bað Yngvarr jarða þá, sem dauðir váru.


8. Dauði Yngvars

En eptir þetta býst Yngvarr af skyndingu í burt með öllu liði sínu, ok snúa nú áleiðis ok fara nú daga ok nætr, svá sem þeir mega við komast. En svá tekr sótt at vaxa í liði þeira, at dó allt it besta fólk þeira, ok meiri hlutr var fallinn en lifði. Yngvarr tók ok sóttina, ok váru þeir þá komnir í ríki Silkisifjar. Hann heimti þá til sín lið sitt ok bað þá jarða þá, sem dauðir váru.

Þá kallaði hann til sín Garða-Ketil ok aðra vini sína ok sagði: "Ek hefi sótt tekit, ok get ek, at hún leiði mik til bana, ok hefi ek þá þann stað, sem ek hefi til unnit. En með guðs miskunn vænti ek, at guðs sonr veiti mér sitt fyrirheit, því at af öllu hjarta fel ek mik guði á hendi á hverju dægri, sál mína ok líkama, ok ek gætta svá þessa lýðs sem ek kunna best. En þat vil ek, at þér vitið, at af réttum guðs dómi erum vér lostnir þessi drepsótt, ok allra mest er sjá drepsótt ok fjölkynngi, til mín ger, því at þegar sem ek em dauðr, þá mun hverfa af sóttin. En þess vil ek biðja yðr ok allra helst þik, Ketill, at þér færið líkama minn til Svíþjóðar ok látið jarða at kirkju. En fjárhlut mínum, þeim er ek hefi hér í gulli ok silfri ok dýrligum klæðum, því vil ek skipta láta í þrjá staði: Einn þriðjung gef ek kirkjum ok kennimönnum, annan gef ek fátækum mönnum, inn þriðja skal hafa faðir minn ok sonr minn. Berið Silkisif drottningu kveðju mína! En fyrir allra hluta sakir vil ek biðja, at þér séit samþykkir. En ef yðr skilr á, hverja stefnu hafa skal, þá látið Garða-Ketil ráða, því at hann er yðvar minnigastr."

Síðan bað hann þá vel lifa ok finnast á feginsdegi. Hann mæltist marga vega vel fyrir ok lifði síðan fá daga.

Þeir búa vandliga um líkam hans ok lögðu í kistu ok sneru síðan áleiðis um ferð sína ok lendu við borgina Citópolim. En er drottningin kenndi skip þeira, gekk hún í móti þeim með miklum sóma. Ok er hún sá þá á land ganga, ógladdist hún, ok sýndist henni sem mikit mundi at orðit, ok þann mátti hún eigi sjá, henni var meira at en um alla aðra. Hún spurði þá tíðenda ok inniliga frá atburðum um líflát Yngvars ok hvar þeir létu líkama hans. Þeir kváðust hann í jörð grafit hafa. Hún sagði þá ljúga ok kveðst mundu láta drepa þá, ef þeir segði eigi it sanna til. Þá sögðu þeir henni, hverja meðferð at Yngvarr bauð þeim at hafa með sinn líkama ok fjárhlut. Síðan fengu þeir henni líkama Yngvars. Hún lét bera hann til borgarinnar með miklum sóma ok með dýrligum smyrslum til graftar búa.

Þá bað drottning þá fara í guðs friði ok Yngvars. "Er sá minn guð, sem yðvarr er. Biðið heila frændr Yngvars, er þér komið til Svíþjóðar, ok biðið nokkurn þeira hingat koma með kennimönnum ok kristna þenna lýð, ok þá skal hér kirkju gera, þá er Yngvarr skal hvíla at.


En þá er Yngvarr andaðist, var liðit frá burð Jesú Kristí MXL ok einn vetr. Þá var hann hálfþrítugr, er hann dó. Þat var ellefu vetrum eftir fall Óláfs konungs ins helga Haraldssonar.
Þeir Ketill bjuggust á burt ok báðu drottningu vel lifa, sneru nú áleiðis ok höfðu tólf skip. Ok er þeir höfðu farit um hríð, skildi þá á um veginn, ok skildust þeir, með því at engi vildi eptir öðrum fara. En Ketill hafði rétta stefnu ok kom í Garða, en Valdimarr kom einskipa út í Miklagarð. Þá vitum vér eigi víst at segja, hvar önnur skip hafa niðr komit, því at menn hyggja flest farist hafa, ok kunnum vér ekki at segja af Yngvari fleira. En þó vitum vér, at mörg stórvirki hefir hann gert í þessi ferð, þau at fróðir menn munu mikit hafa frá sagt.

Ketill, er vér sögðum frá, var um vetrinn í Garðaríki ok fór eptir um sumarit í Svíþjóð ok sagði þau tíðendi, sem gerst höfðu í þeira ferð, ok færði þangat fjárhlut Yngvars syni hans, er Sveinn hét, ok bar honum kveðju drottningar ok orðsending. Sveinn var á ungum aldri ok var mikill vexti. Hann var sterkr maðr ok inn líkasti föður sínum. Hann reisti í hernað ok vildi reyna sik fyrst. Ok er nokkurir vetr váru liðnir, kom hann með miklu liði í Garða austr ok sat þar um vetrinn.


9. Leiðangr Sveins Yngvarssonar

Enn er sagt, at þann vetr gekk Sveinn í þann skóla, at hann nam margar tungur at tala, þær er menn vissu um Austrveg ganga. Síðan bjó hann þrjá tigi skipa ok kveðst halda vilja því liði á fund drottningar. Hann hafði með sér marga kennimenn. Var þeira æðstr biskup sá, er Róðgeirr hét. Biskup vígði þrysvar hluti ok hlutaði þrysvar, ok hlutaðist svá til í hvert sinn, at guð vildi, at hann færi. Biskup kveðst þá feginn fara vilja.

Nú byrjar Sveinn ferð sína ór Garðaríki. En er þeir höfðu farit tvá daga eptir ánni, kómu heiðingjar á þá óvara með níutigi skipa; þat kalla Norðmenn galeiðar. Heiðingjar búast þegar til bardaga ok svá hvárirtveggju, en hvárigir skildu, hvat aðrir sögðu. En á meðan þeir herklæddust, skaut Sveinn máli sínu til guðs ok lét hluta, hvárt guðs vili sé, at þeir berist eða flýi við svá mikit ofrefli. En hlutrinn bauð þeim at berjast, ok hét Sveinn at leggja niðr hernað, ef guð gæfi honum þá sigr. Eptir þetta tóku þeir at berjast, ok drápu þeir Sveinn svá heiðingja sem þeir vildu, ok at lyktum flýðu heiðingjar undan á tutttugu skipum, en allt annat var drepit, ok fekk Sveinn lítit manntjón, en fé svá mikit sem mest vildu þeir hafa í gulli ok alls kyns gripum.

Síðan fóru þeir leiðar sinnar, þar til at þeir kómu við land, þar sem Ketill hafði nát höddunni. Þá bað Sveinn mestan hluta liðs síns herklæðast, ok svá gerðu þeir. Ok skamma stund fóru þeir, áðr þeir sáu bæ mikinn ok þar hjá mikinn mann, ok sá kallaði hræðiligri röddu. Síðan dreif at hvaðanæva lið. Þess kyns lýð kalla menn Cyclópes. Þeir höfðu lurka stóra í höndum, sem ásar væri. Þeir böllruðust saman ok höfðu hvárki hlífar né vápn.

Þá bað Sveinn, at bogmenn skyldu skjóta á þá sem hvatligast, ok kvað þeim eigi hæfa at bíða ór stað, --"því at þeir eru svá sterkir sem it óarga dýr ok hávir sem hús eða skógar."

Síðan skutu þeir á þá ok drápu marga, en særðu suma. Þá varð undarligr atburðr, því at þá flýðu þeir, sem meira máttu. Sveinn bannaði þeim eptir at hlaupa ok kvað eigi mundu hæli. Síðan runnu þeir í bæinn ok ræntu þar miklu fé í skinnum ok klæðum ok silfri ok öllum dýrum málmi ok fóru nú til skipa ok sneru áleiðis.

Þá er þeir höfðu lengi farit, þá sá Sveinn, at fjörðr skarst inn í landit. Hann bað þá þangat leggja skipunum. Þeir váru þess fúsir, því at þeir váru margir ungir menn. Ok er þeir nálguðust landit, sáu þeir kastala ok marga bæi. Átta menn sáu þeir renna ok undruðust ferð þeira. Einn þeira landsmanna hafði fjöðr í hendi ok rétti fjaðrstafinn ok síðan sjálfa fjöðrina. Þetta sýndist þeim friðarmark. Þá gerði Sveinn ok friðarmark af sinni hendi. Síðan lögðu þeir at landi, en landsmenn flykktust saman undir einum hamri með ýmsum kaupskap. Sveinn bað sína menn á land ganga, ok keyptust þeir við ok landsmenn, ok skildu þó hvárigir, hvat aðrir mæltu.

Á öðrum degi gengu menn Sveins enn til kaupa við landsmenn, ok keyptust við um hríð. Þá vildi einn girskr maðr ripta skinnakaup þat, er þeir höfðu nýkeypt. Þá reiddist heiðinginn ok laust knefa sínum á nasir honum, svá at blóð stökk á jörð. Þá brá inn girski sverði ok hjó heiðingjann í tvá hluti. Þá hlupu landsmenn á burt með miklu ópi ok kalli, ok því næst kom saman herr óvígr. Þá bað Sveinn sína menn herklæðast ok ganga á mót þeim, ok tókst með þeim harðr bardagi ok ákafr, ok fell fjöldi heiðingja, því at þeir váru allir hlífarlausir. En er þeir sáu sik ofrliði borna, þá flýðu þeir undan, en þeir Sveinn tóku þar mikinn fjárhlut, er hinir höfðu frá hlaupit, ok báru til skipa.

En eptir þenna atburð halda þeir Sveinn í burt þaðan ok lofuðu guð fyrir sigr sinn. Þeir fara nú um hríð, þar til at þeir sáu svínaflokk mikinn á einu nesi undir gnípu einni við ána, ok hljupu nokkurir menn á land ok vildu drepa þau, ok svá gerðu þeir. Þá tóku þau at hrína hátt, sem undan kómust, ok hljupu á land upp. En því næst sáu þeir mikinn her fara af landi ofan til skipanna, ok fór einn maðr nokkut svá frá liðinu fram. Sá hafði þrjú epli ok varp einu í lopt upp, ok kom þat niðr fyrir fætr Sveini, ok þegar öðru eptir; þat kom ok í sama stað.
Þá kveðst Sveinn eigi mundu bíða ins þriðja eplisins: "Þessu fylgir nokkurr djöfulligr kraptr ok rammr átrúnaðr."

Sveinn lagði ör á streng ok skaut at honum. Örin kom á nef honum. Þá var því líkast at heyra, sem þá horn brestr í sundr, ok vatt hann upp við höfðinu, ok sáu þeir, at hann hafði fugls nef. Síðan æpir hann hátt ok hljóp í mót liði sínu ok svá hverr á land upp, sem fara mátti, þá er þeir sáu síðast til.


10. Bardagi við heiðingja

Eptir þetta snýr Sveinn til skipa sinna, ok fara nú leið sína. Ok er þeir höfðu skamma stund farit, þá er frá því sagt, at þeir sáu um daginn, at tíu menn leiða eptir sér kvikendi nokkut. Þat þótti þeim nokkut undarligt, því at mikinn turn af viðum gervan sáu þeir standa á baki dýrinu. Þá gengu á land fimm tigir manna, þeira er mest forvitni var á, hverja náttúru dýrit hafði. En er þeir sáu skipaliðit, er dýrit leiddu, fálust þeir ok fyrirlétu dýrit. En Sveins menn gengu til dýrsins ok vildu leiða eptir sér, en þat drap höfðinu niðr, svá at þat gekk eigi ór stað, þó at þeir tæki allir at toga þær taugir, er á váru höfðinu dýrsins. Þá hugðu þeir, at með nokkurum vélum mundi um búit, þeim er þeir skildu ekki, at þeir tíu gátu leitt dýrit. Þá leituðu þeir sér ráðs ok gengu frá dýrinu ok fálust í reyri, svá at þeir máttu sjá öll tíðendi til dýrsins. Ok nokkuru síðar risu landsmenn upp ok gengu til dýrsins. Þeir tóku togit ok lögðu tveggja vegna aptr með hálsinum ok svá í gegnum eitt þvertré, er stóð í turninum, ok heimta svá upp höfuð dýrsins, því at leikandi var í borunni. En er Sveins menn sáu dýrit rétt standa, hlaupa þeir þangat til sem hvatast. Þeir tóku þá ok leiddu dýrit þangat, sem þeir vildu. En með því at þeir vissu eigi náttúru dýrsins ok hvat því þurfti til matar at ætla, þá lögðu þeir dýrit spjótum, til þess at þat fell dautt. Síðan fóru þeir ofan til skipa ok tóku þá róðrarleiði.

En því næst sáu þeir fjölda heiðingja á landit upp, ok ganga fram á ströndina ok gera þeim Sveini friðarmark, en þeir leggja þegar at landi skipunum. Þar var höfn góð. Ok nú leggja þeir mót sín á millum, ok keypti Sveinn þar margar gersemar. Þá buðu heiðingjar sínum kaupunautum í eitt hús til veislu, ok þat þágu þeir. En er þeir kómu í húsit, sáu þeir alls konar krásir fram settar ok nógt ins besta drykkjar. En er Sveins menn settust undir borðit, signdu þeir sik; en er heiðingjarnir sáu þá gera krossmark, þá ærðust þeir ok hljupu at þeim. Sumir börðu þá með hnefunum, en sumir reittu þá, ok kölluðu þá hvárirtveggja sér til liðs.

Ok er Sveinn heyrði kall sinna manna ok sá viðskipti þeira, þá mælti hann: "Hverr veit, nema sjá samkunda snúist oss í mikla ógleði?"

Sídan gerðist hann eptir þeim ok biðr alla sína menn herklæðast. En er Sveinn hafði fylkt liði sínu, þá sáu þeir ok, hvar heiðingjar höfðu sínu liði fylkt ok at þeir báru mann blóðgan fyrir liðinu ok höfðu hann fyrir merki. Þá ráðgast Sveinn um við Róðgeir biskup, hvat til ráða skyldi taka.

Biskup mælti: "Ef heiðingjar vænta sér sigrs af líkneskju nokkurs vonds manns, hyggjum þá at, hvé skyldugt oss er at vænta fulltingis af himni, þar er sjálfr Kristr drottinn lifir ok líknar; sá er höfðingi allrar kristni ok geymandi allra lifendra ok dauðra. Fyrirberi þér sigrmark Krists várs ins krossfesta fyrir liðinu með ákalli hans nafns, ok væntum oss þaðan sigrs, en heiðingjum aldrtila."

Eptir þessa áeggjun biskups tóku þeir heilagan kross með líkneskju drottins ok höfðu þat fyrir merki ok báru fyrir liðinu. Þá gengu þeir óhræddir í mót heiðingjum, en lærðir menn til bænar. Ok er saman laust liðinu, urðu heiðingjar blindir ok margir felmsfullir ok flýðu brátt undan, ok hljóp sinn veg hverr, sumir í ána, en sumir í fen eða skóga. Þar fórust margar þúsundir heiðingja.

En er flóttinn var rekinn, þá lét Sveinn jarða lík þeira, er þar höfðu fallit; en þá er þetta var gert, bað Sveinn lið sitt þat varast at forvitnast heiðinna manna siðu, "því at meir hefir," sagði hann, "aflast í þessari ferð manntjóns en ávaxtar."


11. Sveinn vann drekann

Síðan fór Sveinn á brott ok allt þar til þeim sýndist sem hálft tungl stæði á jörðu. Þar leggja þeir at landi ok ganga þar á land. Þá segir Ketill Sveini þau tíðendi, sem gerst höfðu, þá er þeir Yngvarr váru þar. Síðan bað Sveinn lið sitt frá skipum drífa til fundar við drekann. Síðan fara þeir ok koma í skóg einn mikinn, er stóð við drekabælit, ok fálust þar. Síðan sendir Sveinn nokkura unga menn til drekans at forvitnast, hvat þar væri títt. Þeir sáu, at ormarnir sváfu ok váru harðla margir. Þó lá Jacúlus í hring um þá alla aðra. Þá tók einn þeira at rétta spjótskapt sitt til gullhrings nokkurs, ok kom skaptit við einn yrmling. En er sá vaknar, þá vakti sá aðra hjá sér, ok því næst vaknaði hverr at öðrum, uns Jacúlus reistist upp. Sveinn stóð við eik eina mikla ok lagði ör á streng, en tundr var sett á örvaroddinn svá mikit sem mannshöfuð með vígðum eldi. En er Sveinn sá, at Jacúlus færðist á loft ok hann stefndi á skip þeira ok flaug með gapanda munni, skýtr Sveinn örinni með eldinum vígða í munn orminum, ok rann svá til hjartans, at á einni svipstundu fell hann dauðr niðr. En er þeir Sveinn sáu þat, þá lofuðu þeir guð með fagnaði.


12. Sveinn fekk Silkisifjar

Eptir þenna atburð bað Sveinn, at þeir hvötuðu í burt frá daun þeim ok fýlu, er af varð. Síðan snúa þeir til skipa hvatliga á braut, ok gerðu svá flestir allir fyrir utan sex menn, er til drekans gengu fyrir forvitnissakir, ok fellu þeir niðr dauðir. Þó angraði enn nú marga menn mjök sá daunn, þó at eigi fengi fleiri líflát þar af.

Þá bjóst Sveinn þaðan hvatliga ok ferr, uns hann kemr í ríki Silkisifjar drottningar. Hún gengr í móti þeim með mikilli sæmd. En þegar þeir Sveinn ganga af skipum, þá gengr Ketill þeira fyrstr í mót drottningu, en hún gaf ekki at honum gaum ok sneri at Sveini ok vildi kyssa hann, en hann hratt henni frá sér ok kvaðst eigi vilja kyssa hana, heiðna konu, --"eða fyrir hví viltu mik kyssa?"

Hún svarar: "Því, at þú einn hefir augu Yngvars, at því er mér sýnist."

Síðan var við þeim tekit með sæmd ok virðingu. En síðan er hún vissi, at biskup var þar kominn, þá varð hún fegin. Þá talaði biskup trú fyrir henni, ok höfðu þau túlk í milli sín, því at biskup kunni eigi þá tungu at mæla, er hún mælti, ok fekk hún brátt skilning andligrar speki ok lét skírast. En at þeim mánaði sama var skírðr allr borgarlýðrinn.

Eigi miklu síðar stefndi drottning þing fjölmennt með umráði landsmanna. Ok er þar var mikit fjölmenni saman komit, þá var Sveinn Yngvarsson skrýddr purpura ok síðan sett kóróna á höfuð honum, ok kölluðu allir hann konung sinn; ok þar með giftist drottning honum.


13. Sveinn lét kirkju gera

Eptir þessa veislu fór Sveinn konungr fjölmennr um ríki sitt ok svá drottning. Þar er ok biskup í ferð ok lærðir menn, því at Sveinn konungr lætr kristna landit ok öll þau ríki, sem drottning hafði áðr stjórnat. En er sumra tók ok svá hafði megnast kraptr guðligrar miskunnar í því landi, at þat var allt alkristit orðit, þá vildi Sveinn konungr ok hans föruneyti búa ferð sína heim til Svíþjóðar ok láta vita frændr sína sannendi um hans ferð. En er drottning varð vör þessarar ætlanar, þá bað hún, at hann sendi lið sitt heim, en hann sæti kyrr sjálfr.

Sveinn svarar: "Eigi vil ek senda lið mitt frá mér, því at þeim er þat mikill háski í mörgu lagi, er til þessarar ferðar skulu ráðast, svá sem fyrr reyndist, er engi var foringi ok fyrirfórst allt liðit ok villtist ýmsa vegu."

En er drottning heyrði þessi orð konungs ok sá þar vilja með, þá mælti hún: "Ekki skaltu svá fara skyndiliga, ef ek má ráða, því at svá má vera, at þú eigi viljir vitja þessa ríkis eða týnist þú í svá mikilli háskaferð sem þú segir sjálfr í frá. Ok sjá, hvat þér hlýðir at styrkja kristnina ok láta kirkjur reisa, því at fyrst skaltu kirkju láta gera innan borgar mikla ok virðuliga, ok ef sú verðr svá sem at ek vilda, þá skal at þeiri jarða líkama föður þíns. En er þrír vetr eru liðnir, þá skaltu fara í friði."

Nú er svá gert sem drottning beiðir, at Sveinn konungr dvaldist þar þrjá vetr at sinni. En at inum þriðja vetri var alger mikil kirkja í borginni. Þá bað drottning biskup til koma.

En er biskup var skrýddr, þá spurði hann: "Í hvers nafni viltu, drottning, láta vígja kirkjuna?"

Hún svarar. "Til dýrðar heilögum Yngvari konungi, þess er hér hvílir, skal þessa kirkju vígja."

Biskup svarar: "Hví viltu svá, drottning? Eða hefir Yngvarr jarteiknum skinit eptir dauða sinn? Því at þá eina köllum vér helga, er þá skína jarteiknum, er líkamir þeira eru í jörð grafnir."

Hún svarar: "Af yðrum munni heyrða ek, at meira væri verð fyrir guði staðfesti réttrar trúar ok vani heilagrar ástar en dýrð jarteikna; en ek dæmi, sem ek reyndi, at Yngvarr var staðfastr í heilagri ást við guð."

Þá er drottning kvað á, at svá skyldi vera, vígði biskup musterit guði til dýrðar ok öllum helgum með nafni Yngvars. Síðan var höggvin ný steinþró ok lagðr í líkami Yngvars ok settr yfir kross dýr með virðuligum búnaði. Þá lét biskup messu syngja optliga fyrir sál Yngvars ok leyfði þó fólkinu at kalla Yngvarskirkjuna.


14. Frá heimildarmönnum

At þessum hlutum af liðnum býst Sveinn til burtferðar ok ferr sunnan, uns hann kemr í Svíþjóð. Landsmenn tóku við honum með fagnaði ok mikilli sæmd. Var honum landit boðit. En er hann heyrði þat, þá neitaði hann því skjótt ok kvaðst aflat hafa sér betra lands ok ársælla ok lést enn mundu þess vitja.

En er tveir vetr váru úti, siglir Sveinn ór Svíþjóðu, en Ketill dvaldist þar eptir, ok lést hann svá heyra sagt, at Sveinn væri í Görðum um vetrinn ok bjóst um várit þaðan ok sigldi at sumarmagni ór Garðaríki, ok vissu menn þat síðast til hans, at hann sigldi í ána.

En Ketill fór til Íslands á fund frænda sinna ok staðfestist þar ok sagði fyrstr frá þessu, en þat vitum vér, at nokkurir sagnamenn segja, at Yngvarr hafi verit sonr Eymundar Óláfssonar, því at þeim þykkir honum þat meiri sæmd at segja hann konungsson. En gjarna vildi Önundr gefa til allt sitt ríki, ef hann mætti Yngvars líf aptr kaupa, því at allir höfðingjar í Svíþjóðu vildu hann gjarna konung hafa yfir sér. En þess verðr enn nú af sumum mönnum spurt, fyrir hví at Yngvarr væri eigi sonr Eymundar Óláfssonar, en því viljum vér þá leið svara: Eymundr, sonr Óláfs, átti son, er Önundr hét. Sá var inn líkasti Yngvari í margri náttúru ok allra helst í víðförli sinni, svá sem til vísar í bók þeiri, er heitir Gesta Saxonum ok er svá ritat: "Fertur, quod Emundus, rex Sveonum, misit filium suum, Onundum, per Mare balzonum, qui, postremo ad amazones veniens, ab eis interfectus est."

Svá segja sumir menn, at þeir Yngvarr færi tvær vikur, at þeir sáu ekki, nema þeir tendruðu kerti, því at saman luktust björgin yfir ánni, ok var sem þeir reri í helli þann hálfan mánuð. En vitrum mönnum þykkir þat ekki sannligt vera mega, nema áin felli svá þröngt, at gnúpar tæki saman eða væri skógar svá þröngir, at saman tæki þess á meðal, er gnípur stæðist á. En þó at þetta megi vera, þá er þó eigi sannligt.

En þessa sögu höfum vér heyrt ok ritat eptir forsögn þeirar bækr, at Oddr munkr inn fróði hafði gera látit at forsögn fróðra manna, þeira er hann segir sjálfr í bréfi sínu, því er hann sendi Jóni Loptssyni ok Gizuri Hallssyni. En þeir, er vita þykkjast innvirðuligar, auki við, þar sem nú þykkir á skorta. Þessa sögu segist Oddr munkr heyrt hafa segja þann prest, er Ísleifr hét, ok annan Glúm Þorgeirsson, ok inn þriði hefir Þórir heitit. Af þeira frásögn hafði hann þat, er honum þótti merkiligast. En Ísleifr sagðist heyrt hafa Yngvars sögu af einum kaupmanni, en sá kveðst hafa numit hana í hirð Svíakonungs. Glúmr hafði numit at föður sínum, en Þórir hafði numit af Klökku Sámssyni, en Klakka hafði heyrt segja ina fyrri frændr sína.

Ok þar lyktum vér þessa sögu.