- Hjem
-
Oversatte tekster
- Om Normannene >
- Didrik av Bern >
-
Fornaldersagaer
>
- Hjalmters og Ølvers saga
- Guðni Jónsson
- Forord
- Sogubrot
- Bosi saga
- Egils saga
- Eireks saga vidfarne
- Gange-Hrolfs saga
- Gautreks saga
- Halfdan Branafostres saga
- Halfdan Eysteinssons saga
- Helgi Thorissons tått
- Hrolf krakes saga
- Hromund Gripssons saga
- Hvorledes Norge ble bosatt
- Illugi Gridfostres saga
- Norna-Gests tått
- Om Opplandskongene
- Oppdagelsen av Norge
- Ragnar Lodbroks saga
- Sørli saga
- Sørli tått
- Sturlaugs saga
- Thorstein bæjarmagns tått
- Toki Tokesson tått
- Volsunge saga
- Yngvar vidfarnes saga
- Half og kjempene hans
- Islandske ættesager norsk tekst >
- Artikler >
- Gammelengelske oversettelser >
- Latinske oversettelser >
- Beowulf
- Linker
- Kontakt oss
- Om prosjektet
Fornaldersagaene :
Forord ved Gudni Jonsson og Bjarne Vilhjalmsson, 1943
Oversatt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson, 2010
|
Sagaene som her utgis i ny utgave, er nå for tiden allment kjent under navnet Fornaldarsøgur Nordurlanda, dvs: Nordens Oldtidssagaer. Men dette navnet er ikke gammelt. Det stammer fra Rafns utgivelse; han ga ut disse sagaene i sin helhet i årene 1829-30, og ga dem da dette navnet. Men det er et velvalgt navn, fordi de foregår alle i oldtiden, lenge før Island ble oppdaget og bosatt, på begynnelsen av vikingtiden, eller tidligere. Men fordi noen av dem foregår utenfor Norderlandene så passer ikke navnet helt. Opphavsmennene til disse sagaene, og folk i samtiden, kalte dem da oldsagaer, oldtidssagaer eller gamle historier, og disse navnene forekommer også ofte i sagaene selv. Men disse er valgt for å skille denne typen sagaer fra andre, som ble laget senere, og kongesagaene og islendingesagaene som ble samlet og utviklet på samme tid, men ble nedskrevet tidligere, og oftest blir holdt i høyere aktelse blant lærde menn.
I.
Første gang som det fortelles at sagaer ble brukt til underholdning i selskap her i landet (Island) var det likevel verken kongesagaer eller islendingesagaer som ble fortalt, men akkurat fornaldersagaer. Denne hendelsen fant sted på begynnelsen av litterær tid - før Ari den lærde skrev Islendingsboken, og lenge før noen islendingesaga var skrevet. År 1119 ble det avholdt en stor og staselig bryllupsveitsle i Reykjahulum, og Thorgils og Haflids saga forteller om fornøyelsene der: ”Det var nå stor gny og glede med mange slags leker; både danseleker, glimer og sagamoro… Hrolf fra Skalmarnes fortalte sagaen om Hrøngvid viking og Olaf lidsmannakonungi og Thrains haugbrudd og Hromund Gripson, og mange vers også. Og denne sagaen moret kong Sverre, og han kalte slike lyvesagaer de morsomste, og likevel kunne menn telle ætten sin til Hromund Gripson. Denne sagaen hadde Hrolf satt sammen selv. Ingimund prest fortalte sagaen om Orm Barrøyskjald, og mange vers, og en god flokk ved sagaens slutt, som Ingimund hadde laget. Mange kloke menn holdt denne sagaen for å være sann.”
Disse fortellingene fra Sturlunge saga er spesielt interessante og merkelige om fornaldersagaenes bakgrunn. De har blitt satt sammen til underholdning av målbevisste forfattere, både fra eldre materiale og som skaldskap. Underholdning var hovedsaken, og viser og kvad hadde raskt blitt lagt inn i dem som en formalitet og smakebiter; noe de også bærer vitne om i dag. Skjebnen til disse to fornaldersagaene, som her er omtalt først av alle, ble den at Orm Barreyskjalds saga forsvant helt, mens Hromund Gripsons saga ble nedskrevet for lenge siden. Det ble laget vers av den, som fremdeles er til, og som kalles Griplur. Senere forsvant sagaen, men ble skrevet på nytt etter versene; dette er den Hromunds saga som vi har nå. Å dømme etter det som står i Sturlunge saga så har handlingen i de gamle sagaene vært svært lik den som er i de sagaene som vi har i dag, i alle fall er det de samme hovedpersonene.
Forfatteren av Thorgils og Haflidas saga sier at kong Sverre hadde moret seg over Hromunds saga, og at han sa at slike lygesagaer var de morsomste. Ved å nevne sagaene ved navnet belyser forfatteren hvorledes han ser ned på disse, og det er utvilsomt at enkelte samtidsmennesker så svært forskjellig på denne litteraturen i sammenligning med andre sagaer som stadig gjør rede for sagapersoner og sanne hendelser. Han gjør også rede for at noen har sett på disse som sanne, og allerede tidlig har folk vært uenige i bedømmingen av fornaldersagaene, noen har vært positive og andre negative, ut ifra deres karakter og litteratursmak. Men det kan ikke være noen tvil om at de raskt ble svært populære blant allmuen.
Foruten denne kilden om fornaldersagaene, som her er gitt, er det også fortalt to steder i den gamle islandske litteraturen. I Landnamabok (Vidauka Skardsbokar) fortelles det at en kjøpmann i Norge, da han seilte langs landet, fortalte kong Vatnars saga, og to av mennene til kong Harald hardråde drømte om Snjall og Hjaldur, sønnene til kong Vatnar, da de lå i Halland nær disse brødrenes haug. Denne fornkongen er kjent fra Halfs og Halfsrekkas saga, mens Vatnars saga er tapt. Men det er allment kjent, og det er utsagnet i Sturlunge saga om at sagaskriveren Sturla Thordarsson kom til Norge i år 1263 og dro for å møte kong Magnus lagabøter. Kongen tok med seg Sturla i leidangsskipene sine sydover langs landet. Da sa Sturla Huldar saga, ”bedre og klokere enn noen av dem hadde hørt før, de som var der.” Sagaen var om en stor trollkjerring. Neste kveld sendte dronningen bud på Sturla, og ba han komme til seg; ”og ha med seg trollkjerringssagaen”. Utsagnene fra Sturlunge saga viser både at tilhørerne hadde hørt sagaene før, og at Sturla ikke var forfatteren i vanlig forstand, og for det andre at han hadde den oppskrevet, og at Huldar saga var en underholdningssaga i fornaldersagastil, og dette var første gang vi får høre at slike sagaer finnes skrevet i bok.
II.
En merkelig kilde fra et annet ståsted om fornaldersagaene, enn de muntlige fortellingene, er den store Saxes Danmarks krønike, som er skrevet på latin omkring år 1200. De ni første delene i sagaen forteller om Danmarks forhistorie, og her har Saxe tatt med mye stoff fra fornaldersagaene for å fylle opp manglene i de historiske kildene fra disse tidene. Etter det Saxe selv forteller var en islending hans beste kilde, og han priser dem for deres sagakunnskap. Fra dem har Saxe utvilsomt fått stoffet sitt om fornaldersagaene, og dette er et merkelig vitnesbyrd om den store bredden i kildene til disse historiene på Island. Noen av dem, som Saxe gjengir med større eller mindre nøyaktighet, og som var kjent her i landet på hans tid, finnes nå ingen andre steder enn i skriften hans. De er blitt glemt på Island, etter som tiden gikk, og har aldri kommet i bokform. Her kan nevnes: Haddings saga, Frode saga, Hadar saga, Eirik den veltalendes saga, Fridleifs saga, Åli den djerves saga og Thorkel adalfares saga, som menn mener å kunne se er utskilt i Saxes fortelling. Som tegn på at disse sagaene, alle eller de fleste, har vært kjent her i landet, må nevnes at Haddings saga har hatt innflytelse på en av utgavene av Orvar-Odds saga hvor sagaheltene er kjent fra islandske kilder, selv om sagaen deres er tapt. Således er Eirik den veltalende nevnt i tåtten Hvorledes Norge ble bosatt, og Ali den tapre, i Sagastubber om fornkongene. Hød hos Saxe er Hød den blinde i Gylfaginning hos Snorre, men fortellingene deres er svært ulike.
På den annen side er det også hos Saxe fornaldersagaer som har blitt bevart her i landet og det kan være fornuftig å sammenligne fortellingene. Spesielt gjelder dette Hrolf krakes saga og Ragnar lodbroks saga. Mangt i Saxes fortelling om disse fornkongene ligger nært opp til de islandske fornaldersagaene om dem. Ved siden av dette nevner Saxe mange personer fra andre fornaldersagaer. Blant dem er bl.a. An bogsveigir, Gave-Ref, Gusir finnkonge, Orvar-Odd, Snjall og Hjald, sønner av kong Vatne, Starkad den gamle og forskjellige andre. Det store fornalderssagamateriale hos Saxe viser tydelig hvor sterkt denne sagatypen blomstret på Island omkring år 1200, selv om det ennå gikk lang tid før nedskrivingen tok til. Der satt kongesagaer og fornaldersagaer lenge i første rekke.
III.
Ikke finnes det for hånden noen klare kilder som forteller om når en tok til å skrive ned fornaldersagaer her i landet og de fleste håndskriftene er forholdsvis unge; fra omkring år 1400, eller senere. Men nedskrivingen begynte utvilsomt mye tidligere. Det er ikke usannsynlig at det samme gjelder for fornaldersagaene som for islendingesagaene; at de håndskrifter som er bevart er minst 50 til 100 år yngre enn originalteksten deres. Om to sagaer har vi særskilte opplysninger i samband med dette, og vi kan konkludere noe derfra.
Håndskriftet som inneholder den eldste versjonen av Orvar-Odds saga, Sth. 7, 4to, er helt sikkert ikke yngre enn fra omkring 1325-50, og i Arnasafni er det et blad fra Hrolf Gautrekssons saga som håndskriftekspertene mener ikke er yngre enn fra omkring år 1300. Huldar saga var nedskrevet allerede år 1263, slik som tidligere fortalt. Når alt dette er sagt så må en kunne si med rimelig sikkerhet at ingen fornaldersaga hadde blitt skrevet ned før midten på 1200-tallet, og de eldste altså i siste halvdelen av dette århundret, de fleste på 1300-tallet, men likevel heller tidlig, enn sent, i århundret. Få kan ha vært skrevet senere og en må ellers merke seg at en aldri har funnet de eldste versene om det som fornaldersagaene ofte diktet om.
På samme måte er det at de sagaene som inneholdt fortellinger fra gammel tid tidligere ble skrevet ned enn de som var rent diktning. Årsaken var motstand fra den vitenskapelige sagnskrivning; motstand som ble redusert etter hvert, og som til slutt forsvant helt.
IV.
Noen av fornaldersagaene gjemmer på eldgamle sagakjerner og minner om sagahendelser som det er lett å sette fingeren på, og heltene, som de forteller om, og hvis tid er over for lenge siden. Etter min mening så er det mange som vil synes at det er interessant å høre noe om dette emnet, og derfor vil jeg fortelle noen få ord om det.
Volsunge saga er samlet fra heltekvadene Edda; og emnene deres er felles mellom de tidlige germanske folk, noe bl.a. det tyske Niflungaljod bærer vitne om. Noen av heltene i Eddakvadene (og Volsunge saga) er sagapersoner fra folkevandringstiden på 4 – 500 tallet etter Kristi fødsel. Den eldste av dem er kong Jørmunrek. Han er samme mannen som Ermanaricus, som var konge over Østgoterne ved Svartehavet i det fjerde århundre. Straks Hunerne red inn i Europa fikk han sin bane i år 375. Den Gotiske sagaskriveren Jordanes (fra det 6 århundre) forteller om dette på en annen måte. Han sier at det var to brødre, Sarus og Ammius (Sørli og Hamdir), hadde gått til et dødelig angrep på den aldrende kongen, og gitt ham ett stort banesår som hevn for at kongen hadde latt drepe søsteren deres, som hette Sunilda (Svanhild), ved å binde henne til ville hester. Denne sagaen nærmer seg svært fortellingene i Eddakvadet (og Volsunge saga). Gjuki er Burgunderkongen Gibica, og Gunnar er Gundaharius, kongen over Burgunderne, som ble drept av Hunerne år 437. Og Atli, Gudruns mann, er den navngjetne Attila Hunerkonge, som døde år 453. Skjebnen til disse personene, og flere, som forekommer i sagaene, er på ulike måter vevet sammen i skaldskap i en generasjon, selv om dette er svært forskjellig fra de historiske kjensgjerninger. Ikke har en lykkes med sikkerhet å finne modellen for Sigurd Fåvnesbane. Til de første åtte kapitlene i Volsunge saga svarer ikke Eddakvedet som nå er til. En kilde til fortellingene deres er et gammelt, glemt kvad, for i det fornengelske kvadet Beowulf (fra begynnelsen av det åttende århundre) er både Sigemund Wælsing (Sigmund Volsung) og søstersønnen hans, Fitela (Sinfjøtli) nevnt. Om disse har det vært mange fornsagaer. Det er klart at Volsunge saga mellom annet er merkelig fordi den har bevart kvademner som har stått i de nåværende tomrom i Eddahåndskriftet (det større Sigurdkvadet og flere andre kvad).
Hervarar og Heidreks saga er spesielt både på grunn av de fremragende kvadene som finnes der, og det svært gamle sagainnholdet. Fortellingen om den store kampen mellom brødrene, Angantyr på den ene siden og Hlød med støtte fra Hunerne på den andre, er minner om det store slaget på de Katalanske marker år 451, da de gotiske folk sto hverandre om livet; Vestgotere og Frankere med Romere, og Østgotere med Hunere. Fortellingen i kvadet støtter seg til et svært gammelt kvad, Hlødskvadet, som er bevart i sagaen og står jevnføttes med heltekvadene i Edda. Det eneste i sitt slag er Heidreksgatur; eldste gotersamling på et germansk språk. Enn er de to typer kvad i sagaen, Hervararkvadet og det vidunderlig vakre Danarodur Hjalmars. Alle disse kvadene er eldre enn sagaen og det skjer store hendelser.
I Hrolf krakes saga forekommer flere av de store krigerne hvis sagaer for både vidt og bredt i tidlige tider. Først kan det minnes om Saxes fortellinger om Hrolf. Snorri Sturluson forteller mangt om kong Hrolf, både i Skaldskapermål i sin Edda, og i Ynglinge saga i Heimskringla, der i blant om mellomværendet hans med kong Adils i Uppsala, og det er etter likheten mest etter Skjoldunge saga som Snorre viser til. Det navngjetne kvadet Bjarkamål (”Dagen er kommet, ”), som Thormod kolbrunarskjald kvad for Olaf den helliges krigere om morgenen før slaget ved Stiklestad i år 1030, er gitt fra Bødvar bjarkes munn, en av kong Hrolfs krigere. Videre peker sagaene på disse fornheltene tidligere, der de finnes i fornengelske kvad (bl.a. i Bewulfskvadet og Vidfarende) tidlig i det 8 århundre. I følge Ynglingas kongeliste og andre eksempler har Hrolf kraki funnes omkring eller etter år 500.
Sagaemnet Sørlis tått er både gammelt og utbredt. De viktigste personene i tåtten er nevnt i engelske fornkvadet (Deor), Brage den gamle forteller om dette i Ragnarsdråpa fra første halvdel av 900-tallet, og Snorre har et utdrag av sagaen om Hjardingavig i Skaldskapermål. Til disse sagnene må en også regne Åsmund kappebanes saga, som skjuler forskjellige tysk-danske sagnminner.
Dette lille sammendraget viser raskt at stoffet i noen av fornaldersagaene er svært gammelt og av og til felles for alle germanske folk. Det var godt at islendingene forsøkte å holde på denne arven ikke i noen mindre grad enn kunnskap om ættene sine.
V.
I islandske sagakilder er landnåmsmennenes ætter sett på som de mange fornaldersagaenes sagahelter. Uenigheten er om hvor mye eller hvor lite en kan stole på slike ættekilder. Jeg heller mot og ikke betrakte alle kildene som like pålitelige. Men folk skal ikke la dette endre mening, selv om fornaldersagaen om ættefaren bare er skaldskap, noe som ofte er tilfelle. Han er en sagaperson som har trukket til seg forskjellige slags sagn, som tiden gikk, eller det er skjedd, som er vanlig, at det er satt sammen en saga om han for å holde navnet hans levende.
Av slike menn skal det først fortelles om den navngjetne Ragnar lodbrok. Ikke kan det være tvil om Ragnars eksistens; han er samme mannen som vikingen med dette navn som dro på hærferd til Frankrike år 845, og som franske annaler forteller om. Om Ragnar og sønnene hans har det raskt dannet seg sagn. Snorre forteller i Skaldskapermål at Bragi den gamle, som levde på samme tid som Ragnar lodbrok, hadde diktet Ragnarsdråpa om han. Ragnar og sønnene hans er også omtalt i versenøkkelen til Ragnvald jarl i 1145. Saxe forteller mye om dem og ett spesielt kvad, Krakumal, ble laget i det 12 århundre om Ragnars storverk og lagt ham i munnen, døende. Det synes på mange måter å ha kommet fra Ragnars ætt. Derfor sa Bjarni Brodd-Helgason, da han talte om Eyolf Bølverksson om hva som var hans største fortrinn: ”Det er først at du har like god ætt som alle andre menn som stammer fra Ragnar lodbrok.” To fremstående landnåmsmenn sies å ætte fra Ragnar, Høfda-Thord og Audun skøkull, som begge var svært storættede. Fra Thordi kom bl.a. Sturlungene, og Haukdalene fra Audun.
Mange islendinger regner ætten sin fra Hrafnstamennene. Ketill hængur i Hrafnsta blir regnet som morfar til Ketil hængs, landnåmsmann i Rangarthingi, og Myrmennene er deres nære slektninger. Fra Grim lodinkinna er ætten til Aud, kona til Gisle Sursson, kommet, og Gudrid, kona til Thorgeir ljosvetningagode. Fra An bogsveigi er bl.a. Ingimund den gamle kommet. Etter ættetavlen å dømme har disse mennene levd før og rundt år 800. Fra Hromund Gripson er kommet Ingolf Arnasons ætt i rett farslinje, og fra kong Halfi, som hersket over Halfskjempene er brødrene Geirmund og Hamund heljarskinn. Dette kan en gjette fordi i Halfs saga er det gamle og merkelige hendelser. I Ynglingatal Thodolf fra Hvini (omkring 900) sies det at ild ble Halfs bane, og sønnene hadde blitt svært navngjetne i sagnet om kong Halfs dødsdag. Ellers hadde samtidsmennene til Tjodolv ikke skjønt denne kenningen om ilden.
Det kan hende at flere fornaldersagaer har vært om sagapersoner, men ikke kan en være sikker på dette. Sannsynlig er det at Orvar-Odd har vært til, og sagnene om han er eldgamle, sml. Saxe og Ævidråpu Odds, som etter innholdet å dømme er eldre enn sagaen. Mye er det også av gamle sagaemner i Gave-Refs og kong Gautreks saga, men det er vanskelig å si hvilke av disse emnene som stammer fra den opprinnelige sagaen. Det samme er tilfelle når det gjelder Thorstein Vikingssons saga og Frithjof den fræknes saga, som er blant de eldste fornaldersagaene og står foran det fleste i personskildringen. På den annen side er mange sagaer skaldsagaer fra begynnelsen, der hvor personer og hendelser er hovedperson. Mellom disse må nevnes: Hrolf Gautrekssons saga, Gange-Hrolfs saga, Bosi saga, Egil og Åsmunds saga, Hjalmthes og Ølves saga, Halfdan Eysteinssons saga, Halfdan Brønfostres saga, Sturlaug den arbeidsommes saga, Illuge Gridfostres saga.
VI.
En kan også se av det som tidligere har blitt redegjort for at fornaldersagaene har ulik opprinnelse. Noen er satt sammen etter gamle kvad, andre bygger på gamle sagn, eller begge, og atter andre er ren diktning. Men til tross for denne forskjellige opprinnelsen har alle sagaene så mye felles kjennetegn at de har på en måte utviklet kjennetegn på en felles sagatype. Sikkert er det at forskjellige tåtter i de yngre islendingesagaene står nærmest de fortellingene i fornaldersagaene, og ikke er det underlig at disse to typene sagaer lenge utviklet seg samtidig hos folket.
Men hvis vi sammenligner disse to sagatypene i sin helhet kommer det for en dag store forskjeller i deres ånd og tendens. Fortellingene i islendingesagaene er sannferdige og måteholdene, og sjelden går de utover det som er sannsynlig og troverdig. De bærer vitne om realisme og skarpe analyser av menns liv. Personene blir forklart formet av livets erfaringer, forskjellige, og med skarpe særtrekk. De kaster lys over seg selv med sine egne ord og handlinger, men forfatteren står taus og tenksom og styrer skjebnespillet deres.
De fleste fornaldresagaene er i kontrast til dette. Fortellingene deres er overdrevene og fantastiske, så ingen kommer i hug at det skal fortelles virkelige fortellinger, eller at en bør holde sagaen innenfor grensene av det som er sannsynelig, eller det som har den retningen og kreves av nåtidens sagaer. Menn skifter skikkelse og skaper seg om til forskjellige dyr, smyger ned i bakken, reiser mellom landene på bølgene, skyter piler fra hver finger, får bør i vindstilla, tåler gift både innvortes og utvortes, og forstår fuglenes tale. Noen blir 300 år gamle, tolv alen høge, og umennesklig sterke. Aldri bommer de når de skyter pil, og i slaget vasser de gjennom fylkingen. Forskjellige slags fantasidyr ferdes på menneskenes veg, uhyggelige blotdyr, kentaurer og flygende drager. Troll og bergboer, dverger, riser og trollkjerringer forekommer ofte i sagaene, og Odin selv viser seg for både venner og uvenner i skjebnens stund. Volver spår menneskenes skjebne, våpen og vern er blir gjort uimotståelige gjennom trolldom, og glemselsdrikk får folk til å glemme det som er hendt. I denne eventyrverdenen blir sagaheltene ofte lik hverandre. Vi møter den samme vikingen igjen og igjen, bare med annet navn og et annet sted. Lignende hendelser gjentar seg på samme måten, den ene etter den andre; vikingferder, kamper på sjø og land, haugbrudd, tvekamper og så videre. Og alt er stort og større; der er "eldgamle troll og modige bjørnedyr". I bokstavelige skildringer. Alle steder er det rikelig med gull og rikdommer, staselige klær og navngjetne våpen. Sagaheltene vinner seg land og makt, blir gift med kongsdøttre, og styrer siden riket sitt til de blir eldgamle. Og inne i alt dette er flettet utallige hendelser og gjerninger; av og til alvorlige og skjebnetunge eller små og morsomme, ikke skjelden gjentagelser av forskjellig slag slik at det ikke mangler på variasjon og humor.
I fornaldersagaene skimter vi drømmeverdenen til vårt folk i fjerne tider, før det skapte seg "troll, skjoldmøyer og tankebilleder" og "laget seg en glad verden når verden gråt". I disse speiles drømmene til de kristne om flere og klokere menn, fagrere og mer storbårne kvinner, mer rikdom, mer berømmelse og framgang. Det er en lokkende trolldomsmakt i den frie fantasien i disse sagaene, der nesten ingenting er håpløst og ingen fare så stor at den ikke kan beseires, og ingen strid så tung at den ikke kunne overvinnes av et menneske, der bondesønnen for bort med vikingene og kommer navngjeten og rik hjem, og til og med kullbiteren i askehaugen blir konge i riket.
Fornaldersagaene har nytt stor allmenn popularitet og gledet folk både før og siden, og det er å vente. Et urokkelig bevis på dette er diktene. Det finnes neppe noen fornaldersaga som det ikke har blitt gjort dikt av, stundom to eller flere; de telles blant mange av de eldste diktene, og har blitt til fra det 14. til det 16. århundre. Mye kunnskap om dette kan finnes i skriftet til dr. Bjørn K. Thorolfsson, "Dikt før 1600." Blant andre folk har fornaldersagaene vært basis for navngjetne diktverk både i sang og musikk, slik som Volsunga saga og Frithjofs saga. Det er også så sant som det er sagt at i fornaldersagaene er det mye utfordrende å gi seg i kast med for poeter og kunstnere. Yngre generasjoner har vært forhindret fra å få kjennskap til disse sagaene fordi de har vært umulige å få tak i over lang tid. Men at dette har blitt botet med denne utgaven tviler jeg ikke på, heller ikke at de evner å gi mange lesere en unik fornøyelse, ikke minst unge lesere, som mer enn andre har evnen til å leve i sagnenes og eventyrenes verden. De som bryr seg lite om dette må bli minnet om det som står i begynnelsen av et håndskrift med "Gange-Hrolfs saga: "Nå er verken dette eller annet gjort etter fornuft og ingen trenger å tro mer på dette enn en selv vil. Det er også best og klokest å lytte mens det fortelles, og heller glede seg enn å bli sint, fordi det er ofte slik at folk ikke husker andre syndige ting mens de gleder seg over de morsomme. Det er heller ikke klokt å anklage dem som er der fordi at ukloke og harde har drevet med dette, fordi få ting blir gjort fullkomment som det ikke er mer i enn slike ting." Disse beskjedene ord fra de gamle vismenn maner til ettertanke den dag i dag.
VII.
Fornaldarsogur Nordurlanda har to ganger tidligere blitt utgitt i sin helhet, først av C. C. Rafn i Kjøbenhavn 1829-30, som tidligere fortalt, og siden av redaktør Valdimar Asmundsson i Reykjavik 1885-89 (I. bind gjennopptrykket i 1891). Etter alder kaller jeg her disse utgavene Fas 1 og Fas 2. Begge er utgitt i tre bind, og rekkefølgen til sagaene er den samme. Fas 1 er utgitt etter håndskrifter og teksten har høy kvalitet etter den tids krav. Siste bind har navneliste og ordliste. Fas 2 er for det meste gjenopptrykking av den første, men har likevel tatt i betraktning særutgavene, som da fantes av noen få sagaer, spesielt "Norrøne skrifter av sagnhistorisk innehold" etter S. Bugge, Kristiania 1864-73, og av enkelte sagaer har papirhåndskrifter blitt brukt til sideblikk. Til utgaven er det verken lister eller forklaringer. Etter denne tid har mange fornaldersagaer vært utgitt enkeltvis, i nesten vitenskapelige utgaver, og vi skal omtale enkelte av disse sagaene senere. Dessuten har håndskriftene, som inneholder fornaldersagane, blitt utgitt i sin helhet (Hauksbok, København 1892-96) eller fototrykk (Flateyarbok, København 1930). Kvad og vers fra fornaldersagaene har vært gitt på to måter; i "Edda Minorca" av Heusler og Ranisch, Dortmund 1903, og i "Den norsk-isl. Skaldedigtning" av Finn Jonssen, København 1912-15. Tekstene har da på mange vis vært bedre for oss enn tidligere utgaver og vi har erfart at disse kan brukes best. Tilsist skal vi nå redegjøre for tekstene til de enkelte sagaene i disse bindene.
Volsunga saga og Ragnar lodbrok og hans sønners saga er begge bevart i ett og samme skinnhåndskrift, Ny kgl. saml. 1824 b, 4to (skrevet omkring år 1400). Disse sagaene synes stadig å ha fulgt hverandre, det eneste nære samband dem imellom. De ble utgitt sammen av Magnus Olsen, København 1906-08, i en gjennomarbeidet og detaljert utgave, og denne er også fulgt her også i det at fortellingen om Heimi og Aslaug i harpen (Ragnars s., I. kap. i denne utgaven) har en latt følge Ragnars saga, og ikke Volsunga saga. Denne inndelingen støttes av håndskriftet selv og er utvilsomt normal.
Tått om Ragnarssønnene er i Hauksbok, skrevet egenhendig av Hauk lovmann (d. 1334), og trykket her etter utgaven i København 1892-96. Tåtten menes å være utdrag av en tapt versjon av Ragnars saga.
Norna-Gests tått menes å være satt sammen fra Volsunga saga. Den finnes i tre skinnhåndskifter, Flateyarbok (derfor fra 1390). Gl. kgl. saml. 4to (fra omkring 1400) og AM 62, fol. (fra det 15. århundre). Her er tåtten trykket etter Flateyarbok, fototrykt utgave fra 1930.
Hervar og Heidrek saga er bevart i tre temmelig avvikende utgaver. Hovedhånskriftene for hver av disse er Gl. kgl. saml. 2845, 4to (fra omkring 1400), Hauksbok og R: 715 i Høyskoleboksamlingen i Uppsala (papirhåndskrift fra midten av det 17. århundre). Det førstnevnte håndskriftet har uten tvil bevart sagaen i den eldste og mest opprinnelige form, derfor er denne teksten fulgt i utgaven her, så langt som den når. I denne er det en lakune i 4.-5. kap. (s. 202-04 her i utgaven), og denne er fylt i etter Hauksbok; lenger fremme mangler slutten på sagaen i håndskriftet (fra slutten på 11. kap. og ut), og dette er tatt fra Uppsalahåndskriften, selv om ikke de andre hovedhåndskriftene er spredt, for i Hauksbok sluttet sagaen med Heidreksgåtene. Av forskjellene i håndskriftene kan en se at begynnelsen på sagaen er betydelig fyldigere i Hauksbok og Uppsalahåndskriftet, uten tvil fordi de er overenstemmende, og Hauksbok utelater fortellingene om slaget på Samsey og Hjalmars Danarod, men viser der til Orvar-Odds saga. Slik har Hauksbok noen gåter foran de andre håndskriftene. Hervar og Heidreks saga er utgitt i en detaljert og vitenskapelig utgave av Jon Helgasson, København 1924, hvor alle de førnevnte tekstene er trykket hver så sin måte, og denne er blitt lagt til grunn her, med de farene som er tidligere nevnt.
Ketil saga hængs og Grim loddinkinns saga er begge sammen i to skinnbøker fra 15. århundre, AM 343, 4to, og AM 471, 4to. Av disse sagaene finnes det ikke noen særutgaver, og derfor er det her fulgt utgaven i Fas 1, og der er håndskriftet som tidligere omtalt, lagt til grunn.
Orvar-Odds saga er bevart i to hovedhåndskrifter, det korte og det lange. Hovedhåndskriftet det korte er Sth. 7, 4to, som er det eldste håndskriftet av sagaen (fra første del av 14. århundre) og har den mest opphavlige formen. Dette håndskriftet er trykket fire ganger: I "Synishorn" av eldre og nyere norrøne skrifter o. s. frv. etter Rask, i Fas 1 (II 504-59, etter Rasks utg.) og i begge utgavene til Boer, Leiden 1888 og Halle 1892. Det lange håndskriftet finnes i forskjellige manuskripter og det deles i det minste i to grupper. Det beste håndskriftet fra den andre gruppen er AM 344 a, 4to (fra ca. 1400), og er trykt i Boers eldre utgave. Midt i det korteste håndskriftet er det forskjellige mangler, føyd til i versene o. fl. Hovedhånskriftene til den andre gruppen er AM 343, 4to og AM 471, 4to (begge fra 15. århundre), og disse har da bevart sagaen i sin lengste form. Det er til og med lagt til en lang fortelling (18.-24. kap. (opphav), og 30. kap. her i utgaven) og også Odds Ævindråpe. Etter disse håndskriftene er sagaen trykket i Fas 1 (II, 159-322) og Fas 2 etter denne. På grunn av at islendingene bare kjenner sagaen i denne formen, og til tross for vektige innvendinger, ble den valgt fordi vi mente å vite at de som er sagakyndige ville savne mye fra den hvis den korteste utgaven ble valgt. Ønskelig hadde det vært å trykke begge utgavene, eller den korte utgaven sammen med den lengre som tillegg. Her er sagaen trykket etter Fas 1 og sammenlignet med Boers eldre utgave, slik som det vanligvis gjøres. Håndskriftet med Orvar-Odds saga gir svært god ide om skapelsen av fornaldersagaene.
Ans saga bogsveigis er bevart i AM 343 a, 4to (fra 15. århundre). Sagaen har ikke vært utgitt spesielt og er trykket her etter Fas 1.
Om denne utgaven er det ellers få ting som er nødvendig å ta fram. Vi har ikke søkt å harmonisere ordformene for å få et eldre mål. Derfor forekommer de f.eks. ofte nåtidsbøyning i bøyningene, dette er det mye av i håndskriftene også. Vi skriver æ og ø alltid på samme måte, og st i midtstemmen. Stavemåten på viser og kvad er skrevet likest mulig med hovedmålet. I det store og hele har vi forsøkt å la språket i sagaene vise datidens form og utseende, og unngå at det mister sin verdi fånyttes. Hensikten vår har vært å gjøre denne utgaven slik at den ser tiltalende ut, med pålitelig tekst, og tilgjengelig for lesing av det allmenne publikum. De fleste av bildene er av ting og hendelser fra vikingtiden, og stud. mag. Kristjan Eldjarn, har valgt dem ut og gjort rede for hvor de er tatt fra.
Planen er at i denne utgaven skal alle sagaene som er trykket i Fas 1 (og Fas 2), trykkes. Også, i det minste, Yngvar vidfarnes saga, Helge Thorissons tått og Thorstein bæjarmagns tått. I siste bind er det planlagt at det skal komme ordforklaringer og navnelister.
Reykjavik, 30. nov. 1943.