- Hjem
-
Oversatte tekster
- Om Normannene >
- Didrik av Bern >
-
Fornaldersagaer
>
- Hjalmters og Ølvers saga
- Guðni Jónsson
- Forord
- Sogubrot
- Bosi saga
- Egils saga
- Eireks saga vidfarne
- Gange-Hrolfs saga
- Gautreks saga
- Halfdan Branafostres saga
- Halfdan Eysteinssons saga
- Helgi Thorissons tått
- Hrolf krakes saga
- Hromund Gripssons saga
- Hvorledes Norge ble bosatt
- Illugi Gridfostres saga
- Norna-Gests tått
- Om Opplandskongene
- Oppdagelsen av Norge
- Ragnar Lodbroks saga
- Sørli saga
- Sørli tått
- Sturlaugs saga
- Thorstein bæjarmagns tått
- Toki Tokesson tått
- Volsunge saga
- Yngvar vidfarnes saga
- Half og kjempene hans
- Islandske ættesager norsk tekst >
- Artikler >
- Gammelengelske oversettelser >
- Latinske oversettelser >
- Beowulf
- Linker
- Kontakt oss
- Om prosjektet
Forord til Didrik av Berns saga |
Oversatt fra islandsk av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson
(Dette fororordet skrev Gudni Jonsson til sin utgave av Didrik av Berns saga i desember 1951.)
Germanske folks heltesagaer kan spore sitt opphav i de dramatiske omveltningene som er kjent som de store Folkevandringene. Folkevandringenes start sies å være år 375, da Hunerne red inn i Europa.
Foran Hunerne var da først et germansk folk, Østgoterne, som hadde bosatt seg øst ved Svartehavet og grunnlagt et rike der. Kongen deres var Ermanarik (Jørmunrek, Erminrek) den store. Han gikk til kamp mot Hunerne, tapte, og tok livet av seg på grunn av sitt rikes fremtid. Østgoterne lyktes å få lov til å bosette seg i det Østromerske riket, men Hunerne flommet vestover gjennom Europa de neste tiårene. Året 433 ble Attila (Atli) Hunernes konge og i hans dager sto veldet deres i størst blomstring; kong Attilas rike nådde helt fra det Kaspiske hav i øst til Rhinen i vest. I 436 holdt Hunerne slag mot Burgunderne som hadde grunnlagt et rike ved Rhinen med Worms som hovedstad. I dette slaget falt Gundahar (Gunnar), kongen deres, og en stor del av Burgunderne. Kong Attila døde plutselig år 453, på bryllupsnatten sin. Han hadde giftet seg med en germansk kongsdatter, som hette Ildico (Hildur, Grimhildur), og det ble fortalt at hun hadde myrdet ham. Etter kong Attilas død falt riket hans i ruiner.
Etter at kong Attilas rike hadde falt slo Øsgoterne seg ned i vestdelen av Ungarn, mellom elvene Donar og Sava som allierte av Roma. Året 471 tok Theodrik (Tjodrekur, Thidhrekur, Didrik) kongemakt over landene sine. Han var da bare 17 vintre gammel og hadde vært ti år som gissel i hirden til Miklagardskeiseren, og måtte kjempe med en om den fremste makten i landet sitt. Han hadde fremgang hos de nærmeste naborikene, men keiseren og han var alltid på vakt overfor hverandre. I 476 hadde en Germansk hærkonge, Odovaker av navn, tatt Roma, jaget den siste keiseren over det Vestromerske riket fra makten, og lagt Italia under seg. Keiseren i Miklagard så med ublide øyne på riket til Odovaker, og på hans egging red Theodorik med Østgoterhæren inn i Italia vinteren 488. Han hadde tre blodige slag mot Odovaker og hans krigere, og vant hver gang. Ett av disse slagene sto ved byen Verona (Bern) 30. sept. 489. Odovaker flyktet til Ravenna og ble der, for byen var så godt forskanset at det tok tre og ett halvt år før Theodorik hadde den i sin vold. Etter at avtalen om overgivelse av byen var klart, holdt Theodorik sitt inntog i den 5. mars 493. Ti dager senere drepte Theodorik med egne hender Odovaker under et gjestebud og brøt således sitt grid med ham. Etter dette styrte Theodorik over det store Østgoterriket i 33 år. Han hadde sin residens i Ravenna og døde der den 30. august 526.
Theodorik var en vis og dyktig hersker, og riket hans nøt lenge etterlengtet fred gjennom hele hans styringstid. Han holdt freden med herskeren i Miklagard, og forholdet hans til paven og kirken var ukomplisert, selv om han alltid fulgte doktrinen til Arius mot rettroenheten til den Vestromerske kirke, og var en vidsynt mann i disse temaene. ”Tro skal vi ikke bestemme, så ingen skal være nødt til å tro mot sin vilje,” sa han. Theodorik gjennomførte mange forbedringer i riket sitt; han lot tørke opp myrer, anlegge veier og vannverk, bygge havner, dyrke opp og røkte jord som lå brakk, øke kornproduksjonen slik at Italia kunne eksportere korn istedenfor, som tidligere, å være nødt til å importere det. Han lot reise praktfulle kirker, spesielt i Ravenna og Roma, og noen av dem står der den dag i dag. Så ble han også kalt: ”Theodorik den store.”
Denne kongen fra Folkevandringstiden, som det her har blitt redegjort for svært kort, har blitt gjort til hovedperson i Germanske folks heltesagaer. Theodorik, eller Didrik, av Bern, er likevel lite nevnt i sagaene til beboerne av Norderlandene. Han er bare nevnt en gang i et temmelig ungt Eddakvad, Det tredje Gudrunskvadet, i tillegg til i fortellingsdelen foran i Det gamle Gudrunskvadet. Der fortelles det at kong Tjodrek hadde vært med kong Atilla, og hadde der mistet de fleste av mennene sine. Om de andre kongene, Jørmunrek Goterkonge, Atle Hunerkonge og Gunnar Gjukesson er det derimot desto flere fortellinger i de norrøne kildene; Eddakvadene og Fornaldersagaer (Volsungesaga) er velkjente. Dette bøtes også av sagaene om Volsungene, Sigurd Fåvnesbane (Unge Sigurd), Sigmund, far hans, og mange andre helter fra forntiden.
Når en kommer til 8 og 9 hundretallet hadde disse sagaene fått den samme utformingen, og vi gjenkjenner dem den dag i dag. Hovedheltene i sagaene hadde alle blitt samtidige, og tiden som var mellom dem hadde blitt visket ut. På grunn av at sagapersonene var bare fjernt, eller helt ubeslektet, tiltrakk de store og navngjetne sagaheltene seg andre, og skapte en slags virvel rundt seg. Didrik av Berns saga er et typisk eksempel på dette. Den er i virkeligheten en samling, hvor forskjellige sagaer av ulike typer virvles sammen på ett sted, og samles, uten å ha noen hovedperson, stundom uten forbindelse med hoveddelene av sagaen. Hovedpersonen er kong Didrik av Bern og rundt ham samles helst heltesagaenes store krigere. Noen av dem gjenkjenner vi fra andre kilder og blant dem, hvis det dreier seg om navngjetenhet, har vi Velent smed, som norrøne menn kalte Vølund, og som er kjent fra sagaene til de fleste germanske folk (sml. Eddulykla, s. 10 og 27-29) og en annen Egil, bror hans, den navngjetne bueskytteren. Vidga Velentsson kalles Vidia i gammelengelske kvad, og lever samtidig, og er kampfelle med, Didrik og Atli. Sagnene om Valtari og Hildigunn, Heimi og Sifka er også eviggamle. Sifka (Sibiche) den onderåde, rådgiver til kong Erminrek, er Bikki jarl i Eddakvadene og Snorre-Edda. Mester Hildibrand er hovedpersonen Hildibrandsljod det tyske (sml. Skirni 1948) og samme kriger som Hildibrand Hunerkjempe i sagaen om Åsmund kappebane. Erka, den strålende dronningen til kong Attila, er blitt til Herkja, frilla hans, i Gudrunskvadet det tredje. Slik kan en se at noen av sagaheltene i Didriks saga er kjent annensteds fra, selv om navnene av og til er endret og fortellingene har ulik avslutning. Men det kan likevel ikke skjules at mange av fortellingene om kong Didrik bare finnes der; likevel er sagaen svært innholdsrik. Den er samme type skattkiste over tyske heltesagaer som Karlamagnus saga er over franske heltesagaer. Forskjellen er likevel at så mye mer er gått tapt av kildene til Didriks saga, og derfor blir selvfølgelig betydningen dens desto større.
Kapittel 2
Men hvorledes er Didriks saga blitt til? Denne saken får vi bestemte opplysninger om i sagaens forord: ”Denne sagaen er satt sammen etter tyske menns fortellinger, og noen av deres kvad, som skal more mektige menn og ble diktet i gammel tid straks etter hendelsene, som det fortelles i denne sagaen, men likevel slik at om du tar en mann fra hver by i hele Saxland, da vil de alle fortelle denne sagaen på en måte, og dette er på grunn av deres kjennskap til de gamle kvadene.” Her blir det sagt med rene ord at opphavsmennene for sagaen har vært tyskere, og på et sted i selve sagaen (394 kapittel), nær lagt til at de mennene som ble født i Brim og Mynsterborg hadde fortalt om det store slaget i Susa, da Niflungene ble drept, ”og det er mest etter det som er fortalt i gamle kvad på tysk.” På ulike steder i sagaene er det også vitne om tyske opphav. Om selve skrivningen sies også i forordet: ”Norrøne menn har ført sammen noen av delene, men noe fra diktning.” Av disse merkelige opplysningene i forordet har menn trukket den sikre slutningen at sagaen har blitt skrevet i Norge etter beretningene til tyske kjøpmenn; beretninger som de delvis bygde på tyske kvad og delvis på vanlige muntlige kilder.
Det mest sannsynlige er at sagaen er sammenført, eller innsamlet, i første halvdelen av 1200-tallet. En stor mengde tyske kjøpmenn kom på den tiden årlig til Norge, og aller mest til Bjørgvin, derfor gjettet Gustav Storm på at sagaen måtte ha vært skrevet der. Håkon gamle, Norgeskongen, hadde interesse for utenlandsk litteratur og på hans oppfordring begynte folk å oversette franske riddersagaer til norrønt mål år 1226. Det er sannsynlig at det har blitt oppfordret til å samle materialet i Didriks saga og å skrive det ned. Sagaens innflytelse på islandsk litteratur er så tidlig at det er sannsynlig at den heller er skrevet før midten av århundret enn etter. Det er innlysende at forfatteren av Volsunge saga har kjent Didriks saga og lånt forskjellige ting derfra. Det samme er å si om forfatteren av Ragnar lodbroks saga, selv om dette kanskje er i mindre grad. Han som skrev eldre utgaven av Magus saga mot slutten av det 13 århundre har kjent Didriks saga, og i den yngre utgaven er det synlige innlån derfra. Forordet til Didriks saga er benyttet i en utgave av Olaf Tryggvassons saga etter Odd munk, og er så benyttet i et islandsk håndskrift fra begynnelsen av det 14 århundre. Noen forbindelser er både sannsynlige og utvilsomme mellom Didriks saga og noen av Islendingesagaene. Didriks saga kapittel 200 minner mye om 63 kapittel i Laksdøla saga. Kong Didriks ed i 222 kapittel minner om Glums ed i Viga-Glums saga 25 kapittel. Beretningen om Vidga og Edgeiri rise i 195 kapittel minner mye om beretningen om Thor og Skrymi i Snorre-Edda, og blant annet forekommer ordet køpuryrdi (store ord, hån, skryt) begge stedene. Og beretningen om råbløte oksehuder i 379 kapittel minner uunngåelig om den samme historien da Styr drepte berserkene i Eyrbyggja saga kapittel 28. Lyset over merket til kong Erminrek i 330 kapittel er uten tvil modellen for lyset over Thorstein Kuggasons hvilested i Grettes saga 53 kapittel, og ordet dynbjøllur (dombjeller) forekommer begge stedene og ingen andre steder. I biskop Arnes saga 62 kapittel blir det fortalt om at biskopen vitnet om hvilken ende de skulle få som var: ”nedbrytermenn av den rette troen og tilskitnere av det hellige tempel,” og nevnte der blant andre Theodoricus Veronensis, som allmuen kaller Didrik av Bern (Biskop saga I, 443). Dette må ha vært i året 1287, og alt dette viser at Didriks saga har vært allment kjent her i landet (Island) i siste halvdel av det 13 århundre.
Likeledes synes det meg sannsynlig at mer enn en mann har jobbet med innsamling og nedskriving av Didriks saga. ”Norrøne menn har ført sammen” o.s.v. står det i sagaens forord. Dette skal en ikke ta for bokstavelig, men likevel peker det mot at dette har vært mer enn ens verk. Dette er også sannsynlig i seg selv. Det har vært et stort arbeid å samle dette materialet, og komponere og forme det har vært svært vanskelig. Når dette har vært er det uenighet om, og likeledes om sagaen er et verk gjort av nordmenn eller islendinger. Selv om det tidligere nevnte er usikkert så er det helt klart at sagaen er samlet i Norge. Men om det er slik laget så beviser ikke det noe om resten, for på denne tiden kjennes ikke andre sagaskrivere på Island og i Norge enn islendinger. Kong Sverre får islendingen abbed Karl til å skrive sin saga, og Magnus lagabøter får Sturla Thordarsson til å skrive sin fars saga. Nordmennene kunne ikke, så vidt vi vet, skrive sagaer før 1200-tallet, men islendingene kunne denne kunsten svært godt og ble derfor alltid brukt. Den nære forbindelsen mellom Didriks saga og den islandske litteraturen peker utvilsomt på at innsamlingen og komposisjonen dens er et verk av islandsk hånd og ånd.
Kapittel 3
Det er tre hovedhåndskrifter av Didriks sags, ett norsk-islandsk skinnhåndskrift; skrevet av tre nordmenn og to islendinger mot slutten av 1200-tallet, og to islandske papirhåndskrifter fra 1600- tallet, skrevet av etter en nå ødelagt skinnbok. Skinnboken, som betraktes å være hovedhåndskriftet av sagaen, oppbevares i det kongelige biblioteket i Stockholm nr. 4 fol., og håndskriftene i Arnasafni (Arni Magnusson samlingen)nr. 178 fol. (A) og 177 fol. (B). I skinnboken mangler begynnelse og slutt, og mange blad her og der inne i den. Håndskriftene er begge hele, dvs. de inneholder hele sagaen. I sagautgavene er lakuner i skinnboken fylt ut etter dem, og da er A hovedhåndskrift. Til sist har vi en svensk versjon av sagaen fra 1400-tallet, den såkalte Didrikskrøniken, hvor teksten tar sin egen vei. Vi kan tale om tre utgaver av sagaen, som hver for seg er mer eller mindre uavhengig av de andre: 1) Skinnboken, som er nevnt tidligere, 2) papirhåndskriftene A og B og 3) den svenske versjonen. Her skal det fortelles om noe av det som er mest særmerket for de tre.
Som tidligere fortalt mangler både begynnelse og slutt på sagaen i skinnhåndskriftet. Sagaen begynner der i det 22 kapittel og ender sist i 427 kapittel. Meningene er delte om forordet til sagaen er opphavelig eller ikke. Det finnes i A og B utgavene, men mangler i den svenske versjonen. Ingen bevis finnes nå for at det har vært i skinnboken, eller ikke, på grunn av at første del av den er borte. På grunn av at også siste del av skinnboken mangler så er det også noen tvil om hvorledes sagaen egentlig ender. I AB ender sagaen på den måten at djevelen, i skikkelse av en sort hest, rir av gårde med Didrik. Denne fortellingen finnes også i den svenske versjonen av Didrik, men det er byttet ut med en annen fortelling om Didriks endelikt. Han leter opp Vidga for å hevne bror sin, kjemper mot ham og feller ham, men dør så selv av sårene (se kapittel 439-442 i denne utgaven). Ikke blir det sikkert bekreftet om sagaen i skinnboken har sluttet på den ene eller andre måten. En av de mest merkelige ting med skinnboken er at Vilkina saga (kapittel 21-56) er nedskrevet der på to steder på litt forskjellig måte. Den første gangen er på samme stedet, og Vilkina saga er trykket slik i denne utgaven, og den er så visst her på rette stedet. Andre gangen er den plassert mellom tåtten om Herbert og Hild, og tåtten om Valtari og Hildigunn, dvs. mellom kapittel 240 og 241 i denne utgaven. I AB er likeledes en del av Vilkina saga, den siste delen, også plassert etter tåtten om Valtari og Hildigunn, men på et nytt sted. Der er den plassert mellom tåtten til Ekka, Fasold og Sistram, og tåtten om Thettleif danske, dvs. mellom kapittel 107 0g 108 i denne utgaven. Der har Vilkina saga vært flyttet fra sitt opprinnelige sted, og det må være en god grunn for det. I den svenske utgaven er likeledes Vilkina saga plassert i første delen av sagaen, på samme måte som i skinnboken; eller med andre ord på sitt opphavelige sted.
I skinnboken er også senere to versjoner av fortellingen om Niflungenes opphav (se kapittel 169 og 170 i denne utgaven). AB og den svenske versjonen har bare senere versjoner av denne fortellingen. Da vekker det også oppmerksomhet at i skinnboken og den svenske versjonen fortelles det frem og tilbake om dødsmåten til kong Osangtrix (sml. kapittel 144 og 292 i denne utgaven). I AB er det bare en fortelling om hans død, og det er den siste. Og i det hele er sagaen jevnere og har mindre feil i AB og i den svenske versjonen enn i skinnboken, men i det hele teller det likevel at teksten dens er eldst og mest opprinnelig. Trolig er det også at noen av feilene i skinnboken stammer fra den originale sagaen.
Kapittel 4
Didriks saga ble først utgitt i Stockholm år 1715 av Joh. Peringskiold. Islendingen Gudmundur Olafsson arbeidet noe med forberedelsene av utgivelsen, som ble ledsaget av en latinsk oversettelse.
I år 1853 ble sagaen utgitt i Kristiania av C. R. Unger. Det er en vellaget utgave som er rimelig nær i behandlingen av teksten. Skinnboken er lagt til grunn og lakuner er fylt ut etter AB håndskriftene.
Henrik Bertelsen i København ga i årene 1906-11 ut sagaen på vegne av ”Samfund til Udgivelse af gammel nordisk Litteratur.” Denne utgaven er svært nøyaktig i teksten, skinnboken er trykket ordrett, både materialet og kapittelinndelingen er fulgt. A manuskriptet er fulgt der hvor det er lakuner i skinnboken, og det er også i store deler trykket nedenfor, der hvor den avviker fra manuskriptet og ulikeheter i leseteksten dekkes her av B. I forordet til Unger, og særlig Bertelsen, er det gjort ytterligere greie for håndskriftene i Didriks saga og forsøk gjort på å løse vanskelighetene i forbindelse med dem. Disse utgavene kan sies å være en trygg grunnvoll under den vanlige tekstutgaven slik som gjøres kjent her.
Denne første utgivelsen av Didriks saga her i landet (Island) er tenkt å være en leseutgave for allmennheten. Teksten følger Bertelsens utgave, men ikke har det synes å være noen grunn til å trykke dobbel tekst, som det der er gjort, selv om forskjellene er knapt merkbare. Om Vilkina saga er å fortelle at den seneste utgaven er valgt her og trykket der hvor den første utgaven er plassert i skinnboken. Det er her gjort slik Unger gjorde, bortsett fra at han trykket første utgaven som tilleggstekst ved den andre. Ungers kapittelinndeling er fulgt, selv om denne er forskjellig fra skinnboken, mens kapittelnummereringen til Bertelsen, som svarer til skinnboken, er gjort rede for i parenteser. Kapitteloverskriftene har jeg laget. Dette betyr også at inndelingen av sagaen av meg er gjort slik for å lette inndelingen av med hensyn til lesbarheten. Sagahåndskriftet har i det store og hele ingen av disse hensynene å ta, og en må huske at sagaen i bare liten grad kan ses som en helhet, og en tåtts sammenheng henger ofte i en veik tråd. Inndelingen av bindet er bare for å gjøre boken mer lett å håndtere. Fortellingen bakerst i siste bindet om Vidgas og kong Didriks skjebne oversatte jeg for moro skyld fra den svenske Didrikskrøniken.
På omslaget er to bilder som det er grunn til å redegjøre for. Det ene er av en minnemynt fra Theoderik den stores dager (Didrik av Bern) med ansiktsbilledes hans og navnet hans. Det andre billedet er av kong Didriks skjoldmerke, slik som det er forklart i kapittel 172 i sagaen. Bildene tegnet Halldor Petursson ”drattlisturmadur”(karikaturtegner); det første etter et foto i Propylaen-Weltgeshichte, dritter Band, ”Das Mittelalter bis zum Ausgang der Staufer”, s. 37, og det siste etter beskrivelsen i sagaen.
Sønnen min, Bjarne Gudnesson, cand. mag., takker jeg samtidig for navnelisten.
Kapittel 5
Didrik av Berns saga har kjennetegn felles med både fornaldersagaene og riddersagaene, og minner om begge typene. Dens påvirkning på de sistnevnte kommer svært tydelig frem. I litterær sammenheng er den en slags endestasjon og har uten tvil hatt stor betydning i å rette islendingenes hug mot utenlandske sagaer, vekke deres interesse for fortellinger om djerve riddere, tapre krigere, ridderlige idretter, strålende kongehoff, fagre møyer og romantiske kjærlighetseventyr. Vers om alt dette kan en finne i Didriks saga, og riddersagaene fortsetter med utallige tillegg. Senere tar rimeskalder over og kveder disse sagaene for folket. Av Herburts og Hilds tått i Didriks saga ble for eksempel Herburts rim laget, sannsynligvis i det 15 århundre. Det er sannsynlig at dikteren av Skidas rim, som var blitt til på samme tiden, kjente Didriks saga. Blant dem, som Skidi vandreren ser i Valhall, med Odin, er disse heltene:
Volsunger med folkehøvdingene
Og Vidolf mittumstang,
Eddgeir rise og Aventrod,
Alle er i berserkergang.
Der treffer han også først Isungsønnene og Unge Sigurd. Det hadde vært interessant å følge innflytelsen til Didriks saga på hele den islandske middelalderlitteraturen, men det er ikke mulig her. Vi vet bare at denne enorme og underholdende sagaen i fordums tid var svært godt likt og populær her i landet. I senere tid har den vært lite kjent, og nesten umulig å få tak i for allmennheten. Denne utgivelsen søker å støtte at den igjen skal komme til heder og popularitet blant islendingene.
Reykjavik, i desember 1951.
Gudni Jonsson.
(Dette fororordet skrev Gudni Jonsson til sin utgave av Didrik av Berns saga i desember 1951.)
Germanske folks heltesagaer kan spore sitt opphav i de dramatiske omveltningene som er kjent som de store Folkevandringene. Folkevandringenes start sies å være år 375, da Hunerne red inn i Europa.
Foran Hunerne var da først et germansk folk, Østgoterne, som hadde bosatt seg øst ved Svartehavet og grunnlagt et rike der. Kongen deres var Ermanarik (Jørmunrek, Erminrek) den store. Han gikk til kamp mot Hunerne, tapte, og tok livet av seg på grunn av sitt rikes fremtid. Østgoterne lyktes å få lov til å bosette seg i det Østromerske riket, men Hunerne flommet vestover gjennom Europa de neste tiårene. Året 433 ble Attila (Atli) Hunernes konge og i hans dager sto veldet deres i størst blomstring; kong Attilas rike nådde helt fra det Kaspiske hav i øst til Rhinen i vest. I 436 holdt Hunerne slag mot Burgunderne som hadde grunnlagt et rike ved Rhinen med Worms som hovedstad. I dette slaget falt Gundahar (Gunnar), kongen deres, og en stor del av Burgunderne. Kong Attila døde plutselig år 453, på bryllupsnatten sin. Han hadde giftet seg med en germansk kongsdatter, som hette Ildico (Hildur, Grimhildur), og det ble fortalt at hun hadde myrdet ham. Etter kong Attilas død falt riket hans i ruiner.
Etter at kong Attilas rike hadde falt slo Øsgoterne seg ned i vestdelen av Ungarn, mellom elvene Donar og Sava som allierte av Roma. Året 471 tok Theodrik (Tjodrekur, Thidhrekur, Didrik) kongemakt over landene sine. Han var da bare 17 vintre gammel og hadde vært ti år som gissel i hirden til Miklagardskeiseren, og måtte kjempe med en om den fremste makten i landet sitt. Han hadde fremgang hos de nærmeste naborikene, men keiseren og han var alltid på vakt overfor hverandre. I 476 hadde en Germansk hærkonge, Odovaker av navn, tatt Roma, jaget den siste keiseren over det Vestromerske riket fra makten, og lagt Italia under seg. Keiseren i Miklagard så med ublide øyne på riket til Odovaker, og på hans egging red Theodorik med Østgoterhæren inn i Italia vinteren 488. Han hadde tre blodige slag mot Odovaker og hans krigere, og vant hver gang. Ett av disse slagene sto ved byen Verona (Bern) 30. sept. 489. Odovaker flyktet til Ravenna og ble der, for byen var så godt forskanset at det tok tre og ett halvt år før Theodorik hadde den i sin vold. Etter at avtalen om overgivelse av byen var klart, holdt Theodorik sitt inntog i den 5. mars 493. Ti dager senere drepte Theodorik med egne hender Odovaker under et gjestebud og brøt således sitt grid med ham. Etter dette styrte Theodorik over det store Østgoterriket i 33 år. Han hadde sin residens i Ravenna og døde der den 30. august 526.
Theodorik var en vis og dyktig hersker, og riket hans nøt lenge etterlengtet fred gjennom hele hans styringstid. Han holdt freden med herskeren i Miklagard, og forholdet hans til paven og kirken var ukomplisert, selv om han alltid fulgte doktrinen til Arius mot rettroenheten til den Vestromerske kirke, og var en vidsynt mann i disse temaene. ”Tro skal vi ikke bestemme, så ingen skal være nødt til å tro mot sin vilje,” sa han. Theodorik gjennomførte mange forbedringer i riket sitt; han lot tørke opp myrer, anlegge veier og vannverk, bygge havner, dyrke opp og røkte jord som lå brakk, øke kornproduksjonen slik at Italia kunne eksportere korn istedenfor, som tidligere, å være nødt til å importere det. Han lot reise praktfulle kirker, spesielt i Ravenna og Roma, og noen av dem står der den dag i dag. Så ble han også kalt: ”Theodorik den store.”
Denne kongen fra Folkevandringstiden, som det her har blitt redegjort for svært kort, har blitt gjort til hovedperson i Germanske folks heltesagaer. Theodorik, eller Didrik, av Bern, er likevel lite nevnt i sagaene til beboerne av Norderlandene. Han er bare nevnt en gang i et temmelig ungt Eddakvad, Det tredje Gudrunskvadet, i tillegg til i fortellingsdelen foran i Det gamle Gudrunskvadet. Der fortelles det at kong Tjodrek hadde vært med kong Atilla, og hadde der mistet de fleste av mennene sine. Om de andre kongene, Jørmunrek Goterkonge, Atle Hunerkonge og Gunnar Gjukesson er det derimot desto flere fortellinger i de norrøne kildene; Eddakvadene og Fornaldersagaer (Volsungesaga) er velkjente. Dette bøtes også av sagaene om Volsungene, Sigurd Fåvnesbane (Unge Sigurd), Sigmund, far hans, og mange andre helter fra forntiden.
Når en kommer til 8 og 9 hundretallet hadde disse sagaene fått den samme utformingen, og vi gjenkjenner dem den dag i dag. Hovedheltene i sagaene hadde alle blitt samtidige, og tiden som var mellom dem hadde blitt visket ut. På grunn av at sagapersonene var bare fjernt, eller helt ubeslektet, tiltrakk de store og navngjetne sagaheltene seg andre, og skapte en slags virvel rundt seg. Didrik av Berns saga er et typisk eksempel på dette. Den er i virkeligheten en samling, hvor forskjellige sagaer av ulike typer virvles sammen på ett sted, og samles, uten å ha noen hovedperson, stundom uten forbindelse med hoveddelene av sagaen. Hovedpersonen er kong Didrik av Bern og rundt ham samles helst heltesagaenes store krigere. Noen av dem gjenkjenner vi fra andre kilder og blant dem, hvis det dreier seg om navngjetenhet, har vi Velent smed, som norrøne menn kalte Vølund, og som er kjent fra sagaene til de fleste germanske folk (sml. Eddulykla, s. 10 og 27-29) og en annen Egil, bror hans, den navngjetne bueskytteren. Vidga Velentsson kalles Vidia i gammelengelske kvad, og lever samtidig, og er kampfelle med, Didrik og Atli. Sagnene om Valtari og Hildigunn, Heimi og Sifka er også eviggamle. Sifka (Sibiche) den onderåde, rådgiver til kong Erminrek, er Bikki jarl i Eddakvadene og Snorre-Edda. Mester Hildibrand er hovedpersonen Hildibrandsljod det tyske (sml. Skirni 1948) og samme kriger som Hildibrand Hunerkjempe i sagaen om Åsmund kappebane. Erka, den strålende dronningen til kong Attila, er blitt til Herkja, frilla hans, i Gudrunskvadet det tredje. Slik kan en se at noen av sagaheltene i Didriks saga er kjent annensteds fra, selv om navnene av og til er endret og fortellingene har ulik avslutning. Men det kan likevel ikke skjules at mange av fortellingene om kong Didrik bare finnes der; likevel er sagaen svært innholdsrik. Den er samme type skattkiste over tyske heltesagaer som Karlamagnus saga er over franske heltesagaer. Forskjellen er likevel at så mye mer er gått tapt av kildene til Didriks saga, og derfor blir selvfølgelig betydningen dens desto større.
Kapittel 2
Men hvorledes er Didriks saga blitt til? Denne saken får vi bestemte opplysninger om i sagaens forord: ”Denne sagaen er satt sammen etter tyske menns fortellinger, og noen av deres kvad, som skal more mektige menn og ble diktet i gammel tid straks etter hendelsene, som det fortelles i denne sagaen, men likevel slik at om du tar en mann fra hver by i hele Saxland, da vil de alle fortelle denne sagaen på en måte, og dette er på grunn av deres kjennskap til de gamle kvadene.” Her blir det sagt med rene ord at opphavsmennene for sagaen har vært tyskere, og på et sted i selve sagaen (394 kapittel), nær lagt til at de mennene som ble født i Brim og Mynsterborg hadde fortalt om det store slaget i Susa, da Niflungene ble drept, ”og det er mest etter det som er fortalt i gamle kvad på tysk.” På ulike steder i sagaene er det også vitne om tyske opphav. Om selve skrivningen sies også i forordet: ”Norrøne menn har ført sammen noen av delene, men noe fra diktning.” Av disse merkelige opplysningene i forordet har menn trukket den sikre slutningen at sagaen har blitt skrevet i Norge etter beretningene til tyske kjøpmenn; beretninger som de delvis bygde på tyske kvad og delvis på vanlige muntlige kilder.
Det mest sannsynlige er at sagaen er sammenført, eller innsamlet, i første halvdelen av 1200-tallet. En stor mengde tyske kjøpmenn kom på den tiden årlig til Norge, og aller mest til Bjørgvin, derfor gjettet Gustav Storm på at sagaen måtte ha vært skrevet der. Håkon gamle, Norgeskongen, hadde interesse for utenlandsk litteratur og på hans oppfordring begynte folk å oversette franske riddersagaer til norrønt mål år 1226. Det er sannsynlig at det har blitt oppfordret til å samle materialet i Didriks saga og å skrive det ned. Sagaens innflytelse på islandsk litteratur er så tidlig at det er sannsynlig at den heller er skrevet før midten av århundret enn etter. Det er innlysende at forfatteren av Volsunge saga har kjent Didriks saga og lånt forskjellige ting derfra. Det samme er å si om forfatteren av Ragnar lodbroks saga, selv om dette kanskje er i mindre grad. Han som skrev eldre utgaven av Magus saga mot slutten av det 13 århundre har kjent Didriks saga, og i den yngre utgaven er det synlige innlån derfra. Forordet til Didriks saga er benyttet i en utgave av Olaf Tryggvassons saga etter Odd munk, og er så benyttet i et islandsk håndskrift fra begynnelsen av det 14 århundre. Noen forbindelser er både sannsynlige og utvilsomme mellom Didriks saga og noen av Islendingesagaene. Didriks saga kapittel 200 minner mye om 63 kapittel i Laksdøla saga. Kong Didriks ed i 222 kapittel minner om Glums ed i Viga-Glums saga 25 kapittel. Beretningen om Vidga og Edgeiri rise i 195 kapittel minner mye om beretningen om Thor og Skrymi i Snorre-Edda, og blant annet forekommer ordet køpuryrdi (store ord, hån, skryt) begge stedene. Og beretningen om råbløte oksehuder i 379 kapittel minner uunngåelig om den samme historien da Styr drepte berserkene i Eyrbyggja saga kapittel 28. Lyset over merket til kong Erminrek i 330 kapittel er uten tvil modellen for lyset over Thorstein Kuggasons hvilested i Grettes saga 53 kapittel, og ordet dynbjøllur (dombjeller) forekommer begge stedene og ingen andre steder. I biskop Arnes saga 62 kapittel blir det fortalt om at biskopen vitnet om hvilken ende de skulle få som var: ”nedbrytermenn av den rette troen og tilskitnere av det hellige tempel,” og nevnte der blant andre Theodoricus Veronensis, som allmuen kaller Didrik av Bern (Biskop saga I, 443). Dette må ha vært i året 1287, og alt dette viser at Didriks saga har vært allment kjent her i landet (Island) i siste halvdel av det 13 århundre.
Likeledes synes det meg sannsynlig at mer enn en mann har jobbet med innsamling og nedskriving av Didriks saga. ”Norrøne menn har ført sammen” o.s.v. står det i sagaens forord. Dette skal en ikke ta for bokstavelig, men likevel peker det mot at dette har vært mer enn ens verk. Dette er også sannsynlig i seg selv. Det har vært et stort arbeid å samle dette materialet, og komponere og forme det har vært svært vanskelig. Når dette har vært er det uenighet om, og likeledes om sagaen er et verk gjort av nordmenn eller islendinger. Selv om det tidligere nevnte er usikkert så er det helt klart at sagaen er samlet i Norge. Men om det er slik laget så beviser ikke det noe om resten, for på denne tiden kjennes ikke andre sagaskrivere på Island og i Norge enn islendinger. Kong Sverre får islendingen abbed Karl til å skrive sin saga, og Magnus lagabøter får Sturla Thordarsson til å skrive sin fars saga. Nordmennene kunne ikke, så vidt vi vet, skrive sagaer før 1200-tallet, men islendingene kunne denne kunsten svært godt og ble derfor alltid brukt. Den nære forbindelsen mellom Didriks saga og den islandske litteraturen peker utvilsomt på at innsamlingen og komposisjonen dens er et verk av islandsk hånd og ånd.
Kapittel 3
Det er tre hovedhåndskrifter av Didriks sags, ett norsk-islandsk skinnhåndskrift; skrevet av tre nordmenn og to islendinger mot slutten av 1200-tallet, og to islandske papirhåndskrifter fra 1600- tallet, skrevet av etter en nå ødelagt skinnbok. Skinnboken, som betraktes å være hovedhåndskriftet av sagaen, oppbevares i det kongelige biblioteket i Stockholm nr. 4 fol., og håndskriftene i Arnasafni (Arni Magnusson samlingen)nr. 178 fol. (A) og 177 fol. (B). I skinnboken mangler begynnelse og slutt, og mange blad her og der inne i den. Håndskriftene er begge hele, dvs. de inneholder hele sagaen. I sagautgavene er lakuner i skinnboken fylt ut etter dem, og da er A hovedhåndskrift. Til sist har vi en svensk versjon av sagaen fra 1400-tallet, den såkalte Didrikskrøniken, hvor teksten tar sin egen vei. Vi kan tale om tre utgaver av sagaen, som hver for seg er mer eller mindre uavhengig av de andre: 1) Skinnboken, som er nevnt tidligere, 2) papirhåndskriftene A og B og 3) den svenske versjonen. Her skal det fortelles om noe av det som er mest særmerket for de tre.
Som tidligere fortalt mangler både begynnelse og slutt på sagaen i skinnhåndskriftet. Sagaen begynner der i det 22 kapittel og ender sist i 427 kapittel. Meningene er delte om forordet til sagaen er opphavelig eller ikke. Det finnes i A og B utgavene, men mangler i den svenske versjonen. Ingen bevis finnes nå for at det har vært i skinnboken, eller ikke, på grunn av at første del av den er borte. På grunn av at også siste del av skinnboken mangler så er det også noen tvil om hvorledes sagaen egentlig ender. I AB ender sagaen på den måten at djevelen, i skikkelse av en sort hest, rir av gårde med Didrik. Denne fortellingen finnes også i den svenske versjonen av Didrik, men det er byttet ut med en annen fortelling om Didriks endelikt. Han leter opp Vidga for å hevne bror sin, kjemper mot ham og feller ham, men dør så selv av sårene (se kapittel 439-442 i denne utgaven). Ikke blir det sikkert bekreftet om sagaen i skinnboken har sluttet på den ene eller andre måten. En av de mest merkelige ting med skinnboken er at Vilkina saga (kapittel 21-56) er nedskrevet der på to steder på litt forskjellig måte. Den første gangen er på samme stedet, og Vilkina saga er trykket slik i denne utgaven, og den er så visst her på rette stedet. Andre gangen er den plassert mellom tåtten om Herbert og Hild, og tåtten om Valtari og Hildigunn, dvs. mellom kapittel 240 og 241 i denne utgaven. I AB er likeledes en del av Vilkina saga, den siste delen, også plassert etter tåtten om Valtari og Hildigunn, men på et nytt sted. Der er den plassert mellom tåtten til Ekka, Fasold og Sistram, og tåtten om Thettleif danske, dvs. mellom kapittel 107 0g 108 i denne utgaven. Der har Vilkina saga vært flyttet fra sitt opprinnelige sted, og det må være en god grunn for det. I den svenske utgaven er likeledes Vilkina saga plassert i første delen av sagaen, på samme måte som i skinnboken; eller med andre ord på sitt opphavelige sted.
I skinnboken er også senere to versjoner av fortellingen om Niflungenes opphav (se kapittel 169 og 170 i denne utgaven). AB og den svenske versjonen har bare senere versjoner av denne fortellingen. Da vekker det også oppmerksomhet at i skinnboken og den svenske versjonen fortelles det frem og tilbake om dødsmåten til kong Osangtrix (sml. kapittel 144 og 292 i denne utgaven). I AB er det bare en fortelling om hans død, og det er den siste. Og i det hele er sagaen jevnere og har mindre feil i AB og i den svenske versjonen enn i skinnboken, men i det hele teller det likevel at teksten dens er eldst og mest opprinnelig. Trolig er det også at noen av feilene i skinnboken stammer fra den originale sagaen.
Kapittel 4
Didriks saga ble først utgitt i Stockholm år 1715 av Joh. Peringskiold. Islendingen Gudmundur Olafsson arbeidet noe med forberedelsene av utgivelsen, som ble ledsaget av en latinsk oversettelse.
I år 1853 ble sagaen utgitt i Kristiania av C. R. Unger. Det er en vellaget utgave som er rimelig nær i behandlingen av teksten. Skinnboken er lagt til grunn og lakuner er fylt ut etter AB håndskriftene.
Henrik Bertelsen i København ga i årene 1906-11 ut sagaen på vegne av ”Samfund til Udgivelse af gammel nordisk Litteratur.” Denne utgaven er svært nøyaktig i teksten, skinnboken er trykket ordrett, både materialet og kapittelinndelingen er fulgt. A manuskriptet er fulgt der hvor det er lakuner i skinnboken, og det er også i store deler trykket nedenfor, der hvor den avviker fra manuskriptet og ulikeheter i leseteksten dekkes her av B. I forordet til Unger, og særlig Bertelsen, er det gjort ytterligere greie for håndskriftene i Didriks saga og forsøk gjort på å løse vanskelighetene i forbindelse med dem. Disse utgavene kan sies å være en trygg grunnvoll under den vanlige tekstutgaven slik som gjøres kjent her.
Denne første utgivelsen av Didriks saga her i landet (Island) er tenkt å være en leseutgave for allmennheten. Teksten følger Bertelsens utgave, men ikke har det synes å være noen grunn til å trykke dobbel tekst, som det der er gjort, selv om forskjellene er knapt merkbare. Om Vilkina saga er å fortelle at den seneste utgaven er valgt her og trykket der hvor den første utgaven er plassert i skinnboken. Det er her gjort slik Unger gjorde, bortsett fra at han trykket første utgaven som tilleggstekst ved den andre. Ungers kapittelinndeling er fulgt, selv om denne er forskjellig fra skinnboken, mens kapittelnummereringen til Bertelsen, som svarer til skinnboken, er gjort rede for i parenteser. Kapitteloverskriftene har jeg laget. Dette betyr også at inndelingen av sagaen av meg er gjort slik for å lette inndelingen av med hensyn til lesbarheten. Sagahåndskriftet har i det store og hele ingen av disse hensynene å ta, og en må huske at sagaen i bare liten grad kan ses som en helhet, og en tåtts sammenheng henger ofte i en veik tråd. Inndelingen av bindet er bare for å gjøre boken mer lett å håndtere. Fortellingen bakerst i siste bindet om Vidgas og kong Didriks skjebne oversatte jeg for moro skyld fra den svenske Didrikskrøniken.
På omslaget er to bilder som det er grunn til å redegjøre for. Det ene er av en minnemynt fra Theoderik den stores dager (Didrik av Bern) med ansiktsbilledes hans og navnet hans. Det andre billedet er av kong Didriks skjoldmerke, slik som det er forklart i kapittel 172 i sagaen. Bildene tegnet Halldor Petursson ”drattlisturmadur”(karikaturtegner); det første etter et foto i Propylaen-Weltgeshichte, dritter Band, ”Das Mittelalter bis zum Ausgang der Staufer”, s. 37, og det siste etter beskrivelsen i sagaen.
Sønnen min, Bjarne Gudnesson, cand. mag., takker jeg samtidig for navnelisten.
Kapittel 5
Didrik av Berns saga har kjennetegn felles med både fornaldersagaene og riddersagaene, og minner om begge typene. Dens påvirkning på de sistnevnte kommer svært tydelig frem. I litterær sammenheng er den en slags endestasjon og har uten tvil hatt stor betydning i å rette islendingenes hug mot utenlandske sagaer, vekke deres interesse for fortellinger om djerve riddere, tapre krigere, ridderlige idretter, strålende kongehoff, fagre møyer og romantiske kjærlighetseventyr. Vers om alt dette kan en finne i Didriks saga, og riddersagaene fortsetter med utallige tillegg. Senere tar rimeskalder over og kveder disse sagaene for folket. Av Herburts og Hilds tått i Didriks saga ble for eksempel Herburts rim laget, sannsynligvis i det 15 århundre. Det er sannsynlig at dikteren av Skidas rim, som var blitt til på samme tiden, kjente Didriks saga. Blant dem, som Skidi vandreren ser i Valhall, med Odin, er disse heltene:
Volsunger med folkehøvdingene
Og Vidolf mittumstang,
Eddgeir rise og Aventrod,
Alle er i berserkergang.
Der treffer han også først Isungsønnene og Unge Sigurd. Det hadde vært interessant å følge innflytelsen til Didriks saga på hele den islandske middelalderlitteraturen, men det er ikke mulig her. Vi vet bare at denne enorme og underholdende sagaen i fordums tid var svært godt likt og populær her i landet. I senere tid har den vært lite kjent, og nesten umulig å få tak i for allmennheten. Denne utgivelsen søker å støtte at den igjen skal komme til heder og popularitet blant islendingene.
Reykjavik, i desember 1951.
Gudni Jonsson.