Guðni Jónsson.                                  
                                   (1901-1974)
                                    
                                                            

                                          

                                          Biografisk oversikt.

I dag, 22. Juli 2001,er det 100 år siden prof. dr. Guðni Jónsson ble født på Gamla Hrauni i Eyrarbakka. Nå er mange av de folkene falt fra som kjente dr. Guðni i hans beste år, men det er langt i fra at hans verk er glemt, men på grunn av at mannen bak dem er forsvunnet av syne for en stund siden, vil jeg tegne et bilde av ham, og i det minste takke for det han gjort for meg. Guðni Jónsson var sønn av et fattig, men dugelig ektepar, Jón Guðmundsson, bonde og høvedsmann i Gamla Hrauni og kona hans, Ingibjörg Gistlín Jónsdótter.

De hadde 17 barn. Ekteparet bodde på Gamla Hrauni 1892-1901,men sommeren 1899 ble Jón syk og fikk betennelse i en skadet tann, og byll i kjeven, nedenfor øyet på venstre side. Han fikk heftig hodeverk, og denne sommeren fikk ikke ekteparet berget høyet. Dette omslaget i livet deres førte til at de mistet gården.

Ingibjørg ble kjent med et gjevt ektepar i Leirubakka på Landi, Sigurð Magnússon og Anna Magnúsdóttir. Ingibjörg og Jón oppløste hjemmet sitt i en periode, og Guðni dro med sin mor til Leirubakka 12 uker gammel.

Foreldrene hans hadde senere buskap på Framnesi i Hraunshverfi, men Guðni kom ikke tilbake til dem igjen. Han vokste opp i Leirubakka til 12 års alderen og dro så hjemmefra for å arbeide, og rodde fiske i to fiskesesonger da han var gammel nok.

Guðnis største prestasjon var å få seg lærdom og alle hans senere storverk bygde på at han fikk seg en utdannelse, men til å begynne med ble det knapt med tid, på grunn av matstrev.

Hans søster Dagmar, var gift kone i Reykjavik og var så velstående at hun ga unggutten husly, han gikk først i kveldsskolen i Bergstaðastræti 3. Deretter videre i Flensborg 1919-21 hvor han avsluttet med realskoleeksamen, Og så studenteksamen på Menntaskolen i Reykjavik i 1924.

Veien framover var nå åpen. Guðni studerte først teologi på Universitetet, men snudde etter kort tid for å studere norrønt på fakultet på Islands Universitet.

Studiene hans gikk ganske bra, tatt i betraktning at han underviste ved siden av studiene nesten hele tiden. Han underviste i ungdomsskolen på Vestmannaøyene vinteren 1926-1927, holdt selv kveldsskole i Reykjavik 1927-1928, underviste ved Handelsskolen 1928-1929 og var lærer på Reykjaviks realskole 1928-1945. Da var han rektor på samme skolen.

Midt i all denne undervisningen fortsatte Guðni universitetsstudiet sitt og ble magister i islandshistorie ved Islands Universitet i 1930. 
Her hadde vel de fleste stanset, men utholdenheten tilhørte Guðni Jónsson så lenge helsa holdt. Minneverdig er for meg det han skrev i forordet til Edda-nøkkelen om sin kunnskapslengsel i ungdomsårene. Da var han arbeidsgutt i Rangárþingi, ´´nærmere pubertet enn tjueårsalder´´. Han skaffet seg Sæmundar-Eddu (Eddakvadet), men syntes det var vanskelig å venne seg til tungemålet i boka og å fortolke vanskelige betydninger. Guðni laget seg en studieveiledningsbok om kvadet og kom siden til at han hadde misforstått noe, men det meste hadde han forstått helt rett. Dette merkelige manuskript gikk senere tapt, men ett ble aldri tatt fra Guðni: “ren årvåkenhet over for den norrøne hedenskap, hadde betatt mine tanker, og føykt bort andre farlige misforståelse’’. Denne vinteren fant jeg meg selv.

 Det kan synes uvanlig at Guðnis første storverk ble gjort i slektsforskning med utgivelse av Bergs ætten 1932. Dette tok han til med liv og lyst straks etter magisterprøven. Han hevde å være fåkunnig om sin slekt i Stokkseyrarhreppi, fordi han var vokst opp i Landeyjarbygd. Nå var Guðni gift med sin første kone, Jónina Margrėt Pálsdóttir fra Nesi i Selvogi. Han fant da brått ut at de var firmenninger av Gamla-Hraunsætt, som var en avlegger av Bergsætten og dessuten at begge stammet fra de tre barnene til Berg Sturlaugsson i Brattsholt.

Denne oppgaven ble han nødt til å arbeide med.

Bergsætt er nå utkommet i to utgaver, den senere er i tre bind og kom ut 1966, begge er utsolgt og er en sjeldenhet i antikvariater. Men gjelden til fødestedet var ikke i sin helhet tilbakebetalt ennå. Senere kom det store oversiktsskrivet om Bólstaðir og bosetningen i Stokkseyrarhreppi, i 1952, doktoravhandlingen, som Guðni forsvarte i 1953.  Da satte han sammen historien om Hraunshverfis i Eyrarbakka 1958 og det er svært uttømmende beskrivelse av boligområdet og slekten til Guðni i dette området, og sporene er fulgt med alle de slektssagaene som man husket. Så kom storverket Stokkseyringa saga l og ll 1960 og 1962.

Dette skrivet var da den mest omhyggelige herredssagen på Island og ble et verdig forbilde for andre skriv om regions historie.

Av de andre skrifter, som Guðni skreiv om emne fra Árnessýslu må nevne

Apavatn i Grímsnesi, historien om jorda og de fastboende, som utkom i 1953, og Grímur Gíslason, hans livsløp og etterkommer, 1961. Der fortelles om slekt til Guðnis første kone, men den velstående Grímur var hennes bestefar. Opplaget var lite, men tilstrekkelig for etterkommerne. Uvisshet ble det om antall av eksemplarer til Apavatns í Grímsnesi, som Guðni samlet for bonden der, Grím Ásmundsson. Da Guðni hadde avsluttet skrivingen og spurte Grím hvor mange eksemplarer han skulle trykke var svaret: ’’To. Ja, ett til meg og ett til deg’’. Men Guðni godtok ikke dette og opplaget ble 20, i følge historien. Denne boka er nå umulig å få tak i.

Guðni var vel skikket til all undervisning, men historie og slektsgransking var øverst i hans tanke. Av hans historieskrivning må nevne Minneskrift til Flensborgskolen 1932,Eimskipafėlag Íslands 25 år, 1939, historien om Íslands Universitet, 1961. Uvanlig var hans bidrag til litteraturhistorien:  “Fortellinger om Einar Benediktsson etter hans kones, Valgerds, memoarer.”

Dette skriftet kom ut 1942 og var første boken som handlet om Einar, siden har en stor boksamling kommet på trykk.

Før utgivelsen av fornsagaene hadde Guðni fått et kjent navn, selv om annet ikke hadde kommet til. I disse sakene var han hardfør og sterk.

Før annen verdenskrig ga han ut noen bøker i Islendingasagnutgaven til Sigurd Kristjánsson, og ga så ut Fornaldarsögur Norðurlanda med Bjarni Vilhjálmsson. I 1946 og 1947 kom hans utgave Islendingesagaer I-XII, sammen med navneliste, den første som dekket alle sagene i sin helhet.

Guðni hadde en viktig støttespiller som sto bak Islendingasagnutgaven A/S.

Frem til 1957 kom det ut ny samling av islandske historieskriv. Han sto selv for seks samlinger, og da ble et presserende behov dekket; for eksempel hadde Biskopsagene vært utgitt forrige hundreår, og var nå lite tilgengelig for forskere eller andre lesere. 

Denne utgivelsen begynte på en betydningsfull tid. Republikken var nettopp gjenopprettet, men islendingene hadde ikke sine folkeskatter i fulltallig utgaver. Befolkningen tok derfor svært godt imot denne utgaven. Guðni mintes det slik:‘’alle steder ble den tatt imot av venner, i by som i bygd. Fra enkelte landsdeler ble det sendt bestillinger fra hver eneste gård og slik var mottakelsen over hele landet. Utgaven ble virkelig det som den var planlagt; jubileumsutgave til islendingene på morgenen til den gjenreiste republikken. I samme tidsrommet der
Guðni raser framover med utgaven av fornsagene, arbeidet han med et lite ogbeskjedent skriv for sine slektninger i Árnessýslu: Første utgave av de viktigesteskrifter til Brynjúlf Jónsson fra Minna-Núpi, og først må nevnes ‘’Þuríði høvedsmann og Kambsransmennene’’.

Der gikk Guðni mange tvilsomme sider ved saken etter i sømmene, og rettet noe, men skrev samtid en glimrende oppgave om høvedsformann Þuríði og forfatteren Brynjúlf fra Minna-Núpi. Et svært fornøyelig skriv- og minnesamling etter Jón Pálsson fra Syðra -Seli fikk han også utgitt og skrev i tillegg en verdifull forklaring.

Guðnis største bidrag til folkeopplysningen til Árnesingene, ja alle Sunnlendinger, anses å være Islandske sagnfortellinger og folkesagaer I-XII, som utkom 1940-1957, og senere Skyggni I-II, samling av islandsk folkekunnskap, 1960 og 1962.

Lærdomssøkende Árnesinger kan ikke avslutte sin kunnskapssøk uten å finne en del godbiter i disse 2500 bladsider med samling av historier.

Men nå er det på tide å slutte med opptellingen av verkene til Guðni Jónsson.

Om han kan en bruke samme uttalelse, og Jón Espolín gir seg selv i sin store slektsgranskinnsamling: ‘’Hadde skrevet mangt’’.  

Jeg var så heldig å bli kjent med Guðni Jónsson i hans senere år og fikk raskt hans vennskap og oppmuntring til videre arbeid. Guðni ble professor i Islands historie 1957 ved det uventede dødsfallet til den populære dr. Jón Jóhannesson.

Jeg studerte da historie ved Universitetet, og var på begges leksjoner.

Jón drev ikke med utspørring, men brukte vel enda mer tid på å diskutere sakene med elevene sine. Guðnis undervisning var også nyttig; han tok elevene opp til tavla, og brukte fremgangsmåten fra den gamle videregående skolen, men brukte også god tid på å bearbeide oppgavene og da var slektsgranskingen ikke langt unna.  Han var en svært avslappet underviser; midt i timen tok han stadig opp en vakker tobakksdåse av sølv, smelte med fingrene i lokket, åpnet den og tok rikelig i nesen. Andre professorer fikk ikke drive med tobakkskonsum i timene, så vidt jeg husker.

Til tross storverkene sine ble Guðni aldri en gjenstridig person, eller var reservert overfor folk. Árnesingaforeningen i Reykjavik virket han helhjertet for, var både til stede på møter og festlige sammenkomster. Der var han festens midtpunkt, og faktisk æresmedlem. Søskenflokken sin holdt han godt samlet og holdt slektsstevne sammen med dem, og det verket som der står i front er selvfølgelig Hraunshverfis saga.

 En del nyskapende bidrag kom fra hans hender til Árnesingaforeningen.  Fremst der er talen hans om Áshildarmýrarsamtykkt, holdt ved avdukingen av minnesmerket om Áshildarmýrarsmtykken sommeren 1948.

Guðni var fedrelandsvenn i ordets beste betydning og tok del i arbeidet til foreningen mot militærbasen når denne bevegelsen var på sitt høydepunkt rundt og etter 1960. Hvis det kan kalles politikk så mener jeg at det var den eneste politikken som han var engasjert med.

Slektsforskeren Guðni Jónsson blev også en høyt respektert stamfar. Tidligere er omtalt her hans første kone, Jónina Margrėti Pálsdóttir, som han giftet seg med 1926 og mistet i 1936. Barna deres var Gerður husmor, og legefrue, Jón professor i historie, dr Bjarni professor i islandsk språk, þóra husmor, og Margrėt, som døde da hun var i tjueårsalderen. År 1938 giftet Guðni seg med Sigríði Hjördís Einarsdóttir, 
datter til Einar Guðmundsson bonde i Miðdal. Deres barn var Einar, siviløkonom, Bergur, jurist, Jónína Margrėt, MA i engelsk og translatør, og Elín som hadde dårlig helse. Guðni Jónsson hadde gode år og var ved god helse til 1967 da han fikk hjerneslag som han aldri ble restituert av. Det var en hard skjebne for en slik arbeidsom mann, men Guðni hadde en storartet kone som pleide han til hans siste stund, 4. mars 1974.

Mer en et kvart århundre er gått siden Guðni døde og disse ordene er skrevet for dem som kanskje har glemt den aktive forskeren. De andre som fremdeles har glede av hans arbeid glemmer han ikke. Lokal historiekunnskap til oss Árnesinger blir lite studert uten at han stadig er til stede for å vise den rette veien framover.

Personlig har jeg en særskilt gjeld å betale til min venn, Guðni Jónsson.

Der overrasker han stadig, ikke minst i de manuskriptene som ikke ble trykket.

Árnesingenes Slekter er der først i rekken, manuskript i fire bind, oppbevart i Heradsarkivet til Árnesingene på Selfossi. Der beskriver Guðni livsløp til bøndene i Árnessýslu fra manntallet i 1762, de som ble stamfar, følger deres etterkommer 
og sporer avkommet til den seneste tid. Dette er et av hovedverkene til Guðni og det sømmet seg for syslenemda i Árnessýsla at den støtte ham i dette arbeidet i noen år.

Vår vennskap har vart i mer en 45år. Den ble satt på prøve, når jeg bestemte meg for å bli gårdbruker, og dermed gi opp utdanningen. Men der var jeg uvøren på to måter: Arven fra Guðni og andre læremestere var slik at brått ble det støv børstet av kunnskap og gamle og fillete bøker, og dette sitter ennå. Dessuten har den islandske bonden, i århundrer hatt et behov for selvstudium og etterutdanning.

Men jeg er ikke den eneste som takker. Det islandske folk står i takknemmelighet til den produktive historikeren og vil forsette med å lese om hans historiske viten i det 21 århundre.

Páll Lýðsson.         

                                        

                      Oversatt fra islandsk til norsk av Kjell Tore Nilssen og Árni Ólafsson.