Hromund Gripssons saga

Hromund Gripssons saga

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

1. Om Hromunds ætt.

En konge som het Olaf styrte over Gørdum i Danmark. Han var sønn av Gnodar-Åsmund, og var en navngjeten mann. Kåri og Ørnulf var landvernsmenn for kongen; de var store krigere.

Det var en mektig bonde som het Grip, og hadde en kone som het Gunnlød; datter til Hrok den svarte. De hadde ni sønner som het: Hrolf, Haki, Gaut, Thrøst, Angantyr, Logi, Hromund, Helgi og Hrok; disse var alle evnelige menn, men likevel var Hromund den fremste av dem. Han kunne ikke føle frykt, hadde skarpe øyne, var lyshåret og skulderbred. Stor og sterk var han, og lignet mye på Hroki, sin morfar.

Med kongen var to menn; den ene het Bild, den andre Våli. De var onde og listige, men kongen stolte mye på dem.

Engang dro kong Olaf østafor Norge med hæren sin, og seilte mot Ulfarskjær. Så herja han og la til ved et øyland. Kongen ba Kåri og Ørnulf gå opp på øya og se om de så noen hærskip. De gikk på land og så der seks hærskip som lå under en fjellhammer, ett av dem var et strålende drakeskip. Kåri roper til dem og spør hvem som styrer over disse skipene.

En stor slamp reiste seg og sa at han het Hrøngvid, --"og hva er navnet ditt?"

Kåri sa navnet sitt, og sin brors, og la til: "Jeg liker ikke oppsynet ditt, og derfor skal jeg hugge deg i småbiter."

Hrøngvid sa: "Jeg har herja sommer og vinter i treogtretti år, og hatt seksti slag, og alltid seira. Sverdet mitt heter Brynthvari, og aldri har det blitt sløvt. Kom her i morgen, Kåri, så skal jeg bruke brystet ditt som sverdslire."

Kåri sa at han ikke ville svikte; og ba han velge hvilken dag han ville stå foran sverdspissen.

      2. Hromund drepte Hrøngvid viking.

Brødrene kom tilbake til kongen og fortalte ham hva som hadde hendt. Kongen bød dem gå i kamp, og slik ble det. De møttes, og en hard kamp tok til. Brødrene gikk hardt på, og Kåri felte stadig åtte eller tolv, i samme hugget. Hrøngvid så dette. Han løp opp på kongens skip mot Kåri, og stakk sverdet igjennom han.

Straks Kåri hadde fått dette såret, sier han til kongen: "Lev vel, herre, jeg skal bli Odins gjest."

Hrøngvid løfta Ørnulf med spydet sitt. Etter at de to brødrene var falt, roper Hrøngvid til dem at de skal gi seg. En skremt mumling kom fra kongens krigere, for intet jern beit på Hrøngvid.

Nå er det fortalt at Hromund Gripsson var i følge med kongen. Han tar en klubbe i handa, bandt på seg et grått geiteskjegg, og tok så en hatt på hodet. Så stormer han fram og finner begge brødrene døde, tar opp kongens merke, og slår blåmenn til døde med klubba. Hrøngvid spør hvem han er, --"eller er dette far til Kåri den onde?"

Hromund sier navnet sitt, og at han vil hevne brødrene, --"men ikke var Kåri i slekt med meg; likevel skal jeg drepte deg."

Og nå ga han Hrøngvid et klubbeslag så kraftig at han hang med hodet og sa: "Vidt og bredt har jeg kjempet, men aldri fått et slikt slag."

Hromund ga Hrøngvid et nytt slag så skallen knakk. I det tredje slaget mistet han livet. Etter dette gikk de som fremdeles levde i kongens tjeneste, og slik sluttet slaget.

      3. Hromund blir vist leden til en skatt.

Nå gjennomsøker Hromund skipet og finner en mann som støtter seg oppe ved stavnen. Han spør denne mannen om navnet, og han sier at han heter Helgi den djerve, og er Hrøngvids bror, - "og ikke orker jeg å be om nåde."

Hromund lot Helgi den djerve leges, og han seilte siden til Svitjod og ble landvernsmann.

Deretter seilte kong Olaf med sine krigere vestover til Suderøyene, og gikk der på land og gjorde strandhugg. En bonde bodde i nærheten; kongsmennene tok kua hans og førte den med seg. Bonden ynket seg mye over dette tapet.

Hromund kom til og spurte hva det var. Bonden, som sa at han het Måni, sier at bygda hans var like ved, og at det var mere framgang i å bryte opp haug og rane draugeskatt. Hromund ba ham fortelle hvis han visste om noe slikt.

Måni sa at han visste om dette, og sa: "Tråinn, som vant Valland og ble konge der, var en stor og sterk berserk, og full av trolldom. Han ble haugsatt med sverd, hærklær og store rikdommer; men få har mot til å dra dit."

Hromund spør hvilken led en skal seile for å komme dit. Måni sier at han må seile rett sydover i seks dager. Hromund takker bonden for denne kunnskapen, ga ham penger og lot ham få igjen kua si.
Så seilte de derfra dit bonden hadde fortalt dem, og seks dager senere så de haugen rett foran framstavnen.

4. Hromund vant over haugbuen.

De kom vest til Valland, fant haugen og satte i gang med å rive en åpning i den. Og etter at det var gått seks dager klarte de det. De så at en stor, tykk og sort draug satt på en stol, kledd i gull slik at det skinte av ham. Han mumla svært, og blåste på ilden.

Hromund spør hvem som vil gå inn i haugen; han som gjorde det skulle velge seg tre kostbarheter.

Vali kvad: "Ingen vil gi sitt liv for dette. Her er nå seksti menn, men dette trollet vil drepe alle."

Hromund sa: "Våget dette ville Kåri, om han hadde vært i live," --og sa at han var klar til å la seg fire ned i haugen, men at det var bedre at de dro åtte sammen. Hromund lot seg så fire ned. Dette var om natta. Da han kom ned samlet han sammen mange kostbarheter og bandt dem i tauet.

Tråinn hadde i gamle dager vært konge over Valland, og vant alt på grunn av trolldom. Han gjorde mye ondt, og da han var så gammel at han ikke kunne stride lenger, lot han seg stenge levende inn i haugen sammen med mye rikdom.

Nå ser Hromund at et sverd henger på en søyle. Han tar det ned, spenner det rundt livet og går fram til stolen og sier: "Jeg vil snakke før jeg drar fra haugen; ingen motstand, eller hva er i vegen med deg, du gamle? Så du ikke at jeg bar sammen rikdommen din, mens du satt rolig, din hund? Hva hadde du i øynene da du så at jeg tok sverdet, halsringen og mange andre ting? Tråinn sa at det ville være æreløst om han ble sittende rolig på stolen sin, --"jeg ville tidligere ha kjempet for dette. Jeg må ha blitt umandig og feig siden du kan rane rikdommene mine, og jeg vil nekte deg disse. Du vil se meg død først."

Da sa Hromund: "Rugg deg opp på føttene, du feige og umandige, og ta sverdet tilbake fra meg om du tør."

Draugen sa: "Det er ingen stordåd å bære sverd mot meg som er våpenløs. Heller vil jeg teste min styrke mot deg i bryting."

Hromund kasta da sverdet og stolte på styrken sin. Tråinn så dette og løste kjelen sin som hang over ham. Nå så han ikke gild ut; han blåste på ilden for han var ferdig med å ete av kjelen. En stor ild var mellom føttene hans og kjelen var full av bukkekjøtt. Draugen hadde en gullprydet kofte på seg og begge hendene hans var vridde mens neglene var bøyd over fingertuppene.

Hromund sa: "Reis deg fra stolen, din feige fant, du som er fratatt all rikdommen din."

Da sa draugen: "Nå er det mening i å reise seg på føttene; siden du sier at jeg ikke har mot."

Dagen går og kvelden faller på; det ble mørkt i haugen. Draugen gikk for å bryte mot Hromund, men kasta ned sin kjele. Hromund brukte styrken sin, og de gikk så hardt på at både store og små steiner spruta. Da datt draugen ned på det ene kneet og sa: "Du rister meg, og visst er du en modig mann."

Hromund sa: "Stå opp på føttene uten å støtte deg. Du er enda svakere enn Måni bonde fortalte."

Da tok Tråinn til å forvandle seg og haugen ble fylt av vond stank. Han satte klørne sine på nakken til Hromund og sleit kjøttet av beina overfor lendene hans og sa: "Ikke klag, selv om leken blir hardere og jeg har såret kroppen din; for nå skal jeg rive deg i biter mens du ennå lever."

"Ikke vet jeg," sa Hromund, "hvorledes en slik villkatt er kommet i denne haugen."

Draugen sa: "Du må være født av Gunnlød. Få er deres like."

"Ille vil det være," sa Hromund, "om du klorer meg lenge."

Nå bryter de hardt og lenge, slik at alt som var i nærheten skalv. Omsider felte Hromund draugen med et fotknep. Da hadde det blitt svært mørkt.

Draugen sa da: "Nå vant du over meg med knep, og tok sverdet mitt. Slik endte kampen mellom oss. Lenge har jeg bodd i haugen min og passa på rikdommen; men ikke er det lurt å stole for mye på eiendelene sine, selv om de kan synes gode. Aldri hadde jeg tenkt meg at Mistilteinn, mitt gode sverd, skulle være til skade for meg."

Hromund kom seg da løs, fikk tak i sverdet og sa: "Fortell meg nå hvor mange menn du vant over i holmgang med Mistilteinn."

"Fire hundre og tjue," sa draugen, "og aldri fikk jeg et sår. Kong Seming av Svitjod og jeg testa vår idrett mot hverandre, og han forsto at jeg ville seint bli overvunnet."

"Lenge har du," sa Hromund, "vært til skade for menn. Det vil være en god gjerning å drepe deg."

Han hugg så hodet av draugen, og brente hele ham opp på bålet; for så siden ut av haugen. Mennene spurte da hvorledes han og Tråinn hadde skilt lag. Han sa det gikk slik han ønsket, - "for jeg hugg av ham hodet."

Hromund behold tre ting han fant i haugen; en ring, en halsring og Mistilteinn. Alle de andre fikk også verdisaker.
Kong Olaf seilte så derfra og nord til sitt rike, og satt så i ro i landet sitt.

5. Hromund blir baktalt for kongen.

Etter dette var Hromund svært navngjeten, vellikt og gavmild. Han ga en av sine menn som het Hrøk, en fin gullring som veide et øyre. Dette fikk Våli vite; han drepte Hrøk en natt, og tok ringen. Da kongen fikk vite om dette, sa han at han skulle lønne Våli engang for hans udåd.

Kongen hadde to søstre; den ene het Dagny og den andre Svanhvit. Svanhvit var den fremste av alle, og ingen var hennes like mellom Svitjod og Hålogaland. Hromund Gripsson var nå hjemme og gjorde seg lystig med Svanhvit. Han passet seg verken for Våli eller Bild. Engang talte hun med Hromund og sa at Våli og Bild ville baktale ham hos kongen. Han svarte: "Jeg frykter ikke slike feige stakkarer; og så lenge du vil samtale med meg, da vil jeg tale med deg."

Men baktalinga ble så sterk, at Hromund og hans bror rømte fra kongens hird og hjem til deres far. Litt senere taler Svanhvit med kong Olaf og sier: "Nå er Hromund jaget bort fra kongens hird; med ham her økte vår ære mest, og igjen hos Dem er i stedet de to som verken søker ære eller har mot."

Kongen svarer: "Jeg har hørt det sagt at han har forført deg, og sverdet skal skille deres kjærlighet."

"Lite husker du nå," sa hun, "da han gikk alene inn i haugen, fordi ingen andre våget. Men snart vil Våli og Bild bli hengt." Etter å ha sagt dette gikk hun raskt bort.

      6. Kong Olaf utkjemper et slag.

    Litt senere kom det to konger fra Svitjod; begge hette Halding. Helgi, bror til Hrøngvid, var med dem. De bød kong Olaf til slag vest for Veneren. Han vil nå heller møte dem enn å flykte fra odelen sin, og sender bud til Hromund og brødrene hans at de skal følge ham. Men Hromund ville ikke fare, og sa at Bild og Våli ville duge for at kongen skulle vinne alt. Kongen for av sted med krigerne sine. Svanhild dro gråtkvalt hjem til Hromund, som tok vel i mot henne.

"Hør nå denne bønnen min," sa hun, "mer enn min brors bønn, og hjelp nå kongens krigere. Jeg vil gi deg et skjold med det bandet som følger det; du vil ikke bli såret mens du bærer det."

Hromund takker henne for denne gaven, og dette gjorde henne glad. Han, og hans åtte brødre, gjorde seg så klar til ferden.

Nå kommer kongen med krigerne sine til Veneren. Foran dem der var Sveahæren. Og om morgenen, straks det var lyst nok til å kjempe, væpnet de seg på isen og svearne gikk hardt på. Straks slaget var i gang ble Bild drept, men Våli viste seg ikke. Kong Olaf og kong Halding ble såret.

Hromund hadde satt opp et telt på den andre siden av vannet, og brødrene hans kledde seg i hærklær tidlig om morgenen. Nå sa Hromund: "Ille har jeg drømt i natt, og ikke vil det gå slik jeg ønsker. Derfor vil jeg ikke gå i kamp i dag."

Brødrene hans sa at det var en stor skam ikke å våge og hjelpe kongen, siden det var i det ærend de var kommet hit. De kom til slaget og gikk hardt på, så hver og en av Haldings krigere de møtte falt.
En trollkjerring var kommet dit i svaneham. Hun skrek med så mye trolldomskraft at Olafs krigere ikke klarte å verge seg. Hun het Lara og fløy over Gripssønnene og skrek høgt. Helgi den tapre møtte brødrene i dette øyeblikket, og drepte da alle åtte.

7. Om Hromunds framgang.

I dette øyeblikk kastet Hromund seg inn i kampen. Helgi den tapre oppdaget ham og sa: "Nå er han kommet her som drepte Hrøngvid, min bror. Dere kan nå se sverdet hans, som han søkte i haugen. Ikke var du her da jeg drepte brødrene dine."

Hromund sa: "Ikke behøver du, Helgi, å si at jeg ikke har mot, fordi nå skal enten du eller jeg falle."

Helgi sa: "Mistilteinn er et så tungt våpen at du ikke kan rå med det. Jeg vil låne deg et annet sverd som du kan klare å bruke."

Hromund sa: "Ikke trenger du å beskylde meg for mangel på tapperhet. Kanskje husker du hugget som jeg ga Hrøngvid, da jeg knuste skallen hans?"

Helgi sa: "Du Hromund har bundet om handa di strømbebåndet til en kvinne. Skill deg av med dette skjoldet som du bærer. Du får ingen sår så lenge du bærer det, og visst tror jeg at du stoler på møya."

Hromund tålte ikke disse hånsord, og kasta skjoldet ned. Helgi den tapre hadde alltid fått seier, men dette ved hjelp av trolldom. Frilla hans het Lara; hun som var der i svanedrakt. Helgi svingte sverdet så høgt opp over seg, at han hugg foten av svanen og rente sverdet i vollen, helt opp til hjaltet. Han sa: "Nå er mitt hell borte, og ille tok det til da jeg ikke traff deg." Hromund sa: "Du gjorde selv, Helgi, den største ulykke da du drepte frilla di, og forsvunnet kan nå hellet ditt være." Lara falt død ned.

Men med det hugget som Helgi ga Hromund, da sverdet sank ned til hjaltet; så skar spissen inn i magen til Hromund, men Helgi måtte bøye seg ned. Hromund var da ikke sein om å hugge Mistilteinn i hodet på Helgi; slik at han kløyvde hjelmen og skallen hans, og stoppet sverdet i skuldra. Det ble et hakk i sverdet. Etter dette tok Hromund beltekniven sin, stakk i magen og skar opp rundt sårkanten og presset inn innvollene som hang ut. Han tok strømpebandet og bandt det over såret, og bandt det deretter hardt på kroppen. Så kjempet han hissig til det ble midnatt og felte mann etter mann. De av Haldings krigere som var igjen flykta nå, og med dette sluttet kampen.

Hromund ser da at en mann står på isen. Han visste at samme mannen hadde ved hjelp av trolldom fått isen til å legge seg på vannet. Dette var Våli, og Hromund sa at han var nødt til å lønne ham. Han svingte Mistilteinn og ville hugge til ham. Men Våli blåste sverdet ut av hendene på ham; det landet i en råk og sank til bunns. Våli lo og sa: "Nå er du dødsens siden du mistet Milstilteinn ut av hendene dine."

Hromund sa: "Før skal du dø enn jeg." Så løp han på Våli, løftet han opp og slengte han ned i isen så nakken hans knakk. Nå lå trollmannen der død.

Hromund satte seg ned på isen og sa: "Jeg fulgte ikke møyas råd; selv om jeg felte fjorten menn, så falt mine åtte brødre, og mitt gode sverd, Mistilteinn falt i vannet, og aldri får jeg gjort det godt igjen at jeg mistet sverdet mitt."

Siden gikk han derfra og til teltet sitt og hvilte.

      8. Hromund blir pleiet i det skjulte.

Nå blir kongens søster hentet. Svanhvit undersøkte Hromunds sår, og sydde magen hans sammen og hjalp ham. Hun sendte ham til en bonde som het Hagall for at han skulle bli frisk. Kjerringa hans var klok. De tok begge godt i mot ham og pleiet ham til han ble frisk. Hromund fant ut at de hadde mye kunnskap.

Bonden dro ofte på fiske, og en gang da han fisket fikk han en gjedde. Da han kom hjem og sløyet den, fant han Hromunds sverd, Mistilteinn, i magen på den, og ga ham det. Hromund ble glad for dette; han kysset sverdhjaltet og belønnet bonden rikelig.

En mann som het Blind den onde, var med i hæren til kong Halding. Han fortalte kongen at Hromund var i live, og ble pleiet i hemmelighet hos bonden Hagall og kona hans. Kongen sa at det var lite trolig at de våget å skjule ham, men bød lete etter ham. Blind for med noen menn til Hagalls hus og spurte om Hromund var gjemt der. Kjerringa sa at han ikke var å finne der. Blind lette nøye, men fant ham ikke, for kjerringa hadde gjemt Hromund under bryggekjelen sin. Blind og hans følgesvenner gikk derfra, men da de hadde kommet et stykke, sa Blind: "Ikke er dette en ærerik ferd; vi skal snu og gå tilbake."

De gjorde så, kom tilbake og møtte kjerringa. Blind sa at hun var slu, og at hun hadde gjemt Hromund under kjelen sin.

"Let der og ta ham da," sa hun. Men hun sa dette fordi straks hun så de hadde snudd og kom tilbake, kledde hun Hromund i kvinneklær og lot ham male korn og snu kverna. De lette nå i huset, og straks de kom dit jenta malte kornet, malte hun med kverna, mens hun stirret ublidt på kongsmennene. Disse fant ingenting og gikk igjen.

Da de var kommet et stykke sier Blind at kjerringa hadde fordreid synet deres, og at det var trolig at Hromund var den som satt i kvinneklær og malte med kverna, - "og jeg skjønner at hun har overgått oss. Vi kan ikke måle oss med kjerringa; hun er mye klokere enn oss."

De ønsket henne alt vondt og for hjem til kongen etter dette.

      9. Om Blinds drømmer.

Om vinteren så Blind mye mens han sov, og en gang fortalte han kongen om en av drømmene sine og sa: "Jeg syntes en ulv løp østover. Han beit Dem, konge, og skadet Dem."

Kongen tolket denne drømmen slik: "En konge fra et annet land vil komme hit; når vi møtes vil det være farlig først, men så vil vi forlikes."

Igjen sa Blind at han hadde drømt; denne gangen syntes han at mange hauker satt på et hus, - "og der oppdaget jeg falken din, herre. Den var fjærløs og hammen var flådd av den."

Kongen sa: "En vind vil komme over himmelen og få min borg til å skjelve."

Tredje drøm sa Blind var således: "Mange svin så jeg løp syd for kongens hall; de rota opp jorda med sine huggtenner."

Kongen sa: "Det er havbruset, regnværet og gresset som gror av vannets fuktighet, men sola skinner fra skyfri himmel."

Blind fortalte den fjerde drømmen: "Jeg syntes en stor, skremmende kar kom østfra. Han beit Dem, og De fikk store sår."

Kongen sa: "Sendemenn fra noen konge vil komme til min hall. De vil gnage på våpnene sine og dette vil gjøre meg sint."

"Femte drømmen er slik," sa Blind, "at jeg syntes en skremmende orm lå rundt hele Sviaveldet."

"Her vil komme til landet," sa kongen, "et vakkert drakeskip, fylt med skatter."

"Sjette gang drømte jeg," sa Blind, "at en sort sky med klør og vinger kom til landet. Den fløy bort med deg, konge. Videre drømte jeg at en orm var hos Hagall bonde. Den beit mennene grusomt, og åt opp både meg og Dem og alle kongens menn. Men hva kan dette bety?"

Kongen sa: "Jeg har hørt at ikke langt fra Hagalls bosted ligger en bjørn i hi. Den vil være svært morsk når jeg kommer for å felle den."

"Hernest drømte jeg at en drageham ble dradd rundt kongens hall, og på den hang Hromunds skjold."

Kongen sa: "Det vet du, at Hromund mista sverdet og skjoldet i vannet; eller er du nå redd for Hromund?"

Blind drømte flere drømmer, og hver av dem fortalte han til kongen, som tolket dem alle på gunstigste måte og så ikke at det var noen varsler i dem.

Nå fortalte Blind om en til av drømmene sine, som han følte angikk ham selv, og sa: "Jeg syntes en jernring ble lagt om halsen min."

Kongen sa: "Denne drømmen betyr at du vil bli hengt, og dermed er vi begge dødsens."

      10. Hromund fikk Svanhvit.

Etter dette samler kong Olaf krigerne sine, og seiler siden til Svitjod. Hromund fulgte ham. De kom uten at noen ventet det til kong Haldings hall. Han var i et hus et stykke fra de andre, og ble ikke var dem før de brøt opp døra. Halding roper til mennene sine og spør hvem som kriger om nettene. Hromund sa hvem han var.

Kongen sa: "Du vil vel hevne brødrene dine."

Hromund sa at han ikke skulle snakke om hans brødres fall, - "nå skal du betale for det og miste livet her."

Da løp en av kong Haldings krigere opp; han var like stor som en rise, men Hromund drepte ham. Kong Halding ble i senga, men fikk ingen sår; for hver gang Hromund slo til ham, traff sverdet kongen med flatsiden. Da tok Hromund klubba og slo kong Halding i hjel.

Da sa Hromund: "Her har jeg felt kong Halding, og ikke har jeg sett en taprere mann."

Bonden Blind, som het Bavis, ble bundet og hengt; slik ble drømmen hans oppfylt. De tok mye gull og annen rikdom her, og dro så hjem igjen.

Kong Olaf giftet Hromund med Svanhvit. De var svært glad i hverandre og hadde sønner og døtre sammen; de var fremragende folk. Fra dem er det kommet kongsætter og store krigere, og her slutter sagaen om Hromund Gripsson.

Ordliste:

Valland - Gallia, særlig Nordvest-Frankrike

øyre, eyrir - ca. 26-27 gr.

draug - fysisk gjenganger (zombi)

haugbue - en dauing (draug) som bor (er bundet til) en haug

rise – troll, kjempe, jotun

HRÓMUNDAR SAGA GRIPSSONAR

1. Frá ætt Hrómundar

Sá konungr réð fyrir Görðum í Danmörk, er Óláfr hét. Hann var sonr Gnóðar-Ásmundar. Hann var maðr frægr. Bræði tveir, Kári ok Örnúlfr, váru landvarnarmenn konungs, hermenn miklir.

Þar bjó einn ríkr bóandi. Sá hét Gripr. Hann átti þá konu er Gunnlöð hét, dóttir Hróks ins svarta. Þau áttu níu sonu, er svá hétu: Hrólfr, Haki, Gautr, Þröstr, Angantýr, Logi, Hrómundr, Helgi, Hrókr. Þeir váru allir efniligir menn. Þó var Hrómundr fyrir þeim öllum. Hann kunni eigi at hræðast. Hann var augnafagr, hárbjartr ok herðamikill, mikill ok sterkr, líktist mjök Hróki, móðurföður sínum.

Með konungi váru tveir menn. Hét einn Bíldr, annarr Váli. Þeir váru illir ok undirförulir. Konungr matti þá mikils.

Eitt sinn helt Óláfr konungr austr fyrir Noreg með her sinn, ok heldu at Úlfaskerjum, herjuðu ok lágu við eitt eyland. Konungr býðr Kára ok Örnúlfi at ganga upp á eyjuna ok vita, hvárt þeir sæi engi herskip. Þeir gengu upp á landit ok litu sex herskip undir hömrum nokkurum. Þar var einn dreki allskrautligr. Kári kallar til þeira ok spyrr, hverr fyrir skipunum réði.

Einn dólgr stóð upp á drekanum ok kvaðst Hröngviðr heita, -- "eða hvert er nafn þitt?"

Kári sagði til sín ok síns bróður ok mælti: "Ek veit engan verri en þik, ok þar fyrir skal ek höggva þik í smá stykki."

Hröngviðr mælti: "Ek hefi herjat sumar ok vetr í þrjú ok þrjá tigi ár ok háð sex tigi orrostur ok fengit jafnan sigr. Mitt sverð heitir Brynþvari, er aldri hefir sljóvgazt. Kom þú hér á morgun, Kári, ek skal slíðra hann í þínu brjósti."

Kári kveðst eigi bila mundu. Hröngviðr mátti kjósa hvern dag mann fyrir sverðsins oddi.

2. Hrómundr drap Hröngvið víking

Þeir bræðr kómu aptr til konungs ok sögðu honum tíðendin. Konungr bauð at halda til orrostu, ok svá var gert. Hittust þeir, ok tókst þar harðr bardagi. Þeir bræðr gengu vel fram. Kári hafði jafnan átta eða tólf í hverju höggi. Hröngviðr sá þetta. Hljóp hann upp á konungs skip til Kára ok lagði sverðinu í gegnum hann.

Þegar Kári hafði fengit sárit, segir hann til konungs: "Lifið heilir, herra, ek mun hjá Óðni gista."

Hröngviðr vá Örnúlf upp á spjóti sínu. Eptir fall þeira bræðra kallar Hröngviðr, at þeir skuli upp gefast. Er þá illr kurr í liði konungs. Engi járn bitu Hröngvið.

Nú er þess getit, at Hrómundr Gripsson var í fylgd með konungi. Hann tekr sér kylfu í hönd, bindr sér grátt ok sítt geitarskegg ok setr síðan hatt á höfuð sér, veðr svá fram ok finnr þá bræðr báða dauða, tekr upp merki konungs ok lemr með kylfunni blámenn til dauða. Hröngviðr spyrr, hverr sá væri, -- "eða er þetta nokkut faðir hans illa Kára?"

Hrómundr segir nafn sitt ok kveðst hefna vilja þeira bræðra, -- "en eigi var Kári mér skyldr. Samt skal ek drepa þik."

Ok í því gaf hann Hröngviði kylfuhögg svá mikit, at hann bar hallt höfuð eptir ok mælti: "Ek hefi verit víða í bardögum ok aldri fengit þvílíkt högg."

Annat högg sló Hrómundr til Hröngviðar, svá at haussinn brotnaði. Í þriðja höggi missti hann lífit. Eptir þat gengu þeir, sem eptir lifðu, allir á hendr konungi, ok lyktaðist svá bardaginn.

3. Hrómundi vísat til fjár

Nú kannar Hrómundr skipin ok finnr einn mann hallast upp við í stafni. Hann spyrr þann mann at nafni. Sá kveðst Helgi heita inn frækni, bróðir Hröngviðar, -- "ok nenni ek eigi friðar at biðja."

Hrómundr lét græða Helga inn frækna. Hann sigldi þar eptir í Svíþjóð ok gerðist landvarnarmaðr.

Þar eptir helt Óláfr konungr liði sínu vestr til Suðreyja, gengu þar á land ok tóku strandhögg. Karl einn bjó þar nærri. Konungmenn höfðu tekit kýr hans ok ráku undan sér. Lét hann mjök aumliga um þann missi.

Hrómundr kemr at ok spyrr, hverr sá væri. Karlinn segir, at byggð sín væri allskammt þaðan, ok kvað meiri fremd at brjóta hauga ok ræna drauga fé. Þessi kvaðst Máni at nafni. Hrómundr bað hann segja sér, ef hann vissi nokkut um soddan.

Máni sagðist víst vita ok mælti: "Þráinn, sem vann Valland ok var þar konungr, berserkr mikill ok sterkr, fullr galdra, hann var settr í haug með sverði, herklæðum ok fé miklu, en fáir fýsast þangat."

Hrómundr spyrr, hverja leið sigla skal þangat. Hann segir, at hann má sigla rétt suðr í sex daga. Hrómundr þakkar karli fregn þessa, gaf honum fé ok lét hann taka kýr sínar. Sigldu þeir svá þaðan eptir því, sem karl vísaði þeim til, ok at sex daga fresti sáu þeir hauginn rétt fyrir framstafni.

4. Hrómundr vann haugbúa

Þeir kómu vestan at Vallandi ok fundu hauginn ok rufu þegar. Ok at liðnum sex dögum kómu þeir glugga á hauginn. Sáu þeir, at þar sat á stóli dólgr mikill, blár ok digr, allr gulli klæddr, svá at leiptraði af. Rumdi hann mjök ok blés at eldi. Hrómundr spyrr, hverr nú vill ganga í hauginn, ok sá skuli kjósa sér þrjá gripi.

Váli kvað: "Engi mundi vilja gefa líf sitt við því. Eru hér nú sex tigir manna, ok mun tröll þetta öllum dauða veita."

Hrómundr mælti: "Vogat mundi Kári hafa þetta, ef lífs væri," -- ok kvað makligt, þótt sér væri niðr sleppt í festi, þótt betra sé at fást við átta aðra. Fór svá Hrómundr niðr í festinni. Var þat á nóttu. Ok er hann kom niðr, bar hann saman fé mikit ok batt í festarenda.

Þráinn hafði verit á fyrri dögum konungr yfir Vallandi ok vann allt með göldrum, gerði margt illt af sér, ok þá hann var svá gamall, at hann kunni eigi at stríða lengr, lét hann setja sik lifanda í hauginn ok mikit fé með sér.

Nú sér Hrómundr, hvar sverðit hangir uppi á einni súlu. Hann kippir því ofan, gyrðist með ok gengr fram at stólnum ok mælti: "Mér mun vera mál ór hauginum, fyrst engi hamlar, eða hverninn vegnar þér, þú hérna, inn gamli? Sástu eigi, at ek bar saman fé þitt, en þú höktir kyrr, hundr leiðr, eða hvat var þér í augum, er þú horfðir á, at ek tók sverðit ok menit ok fjölda þinna annarra gripa?"

Þráinn kvað sér einskis um vert þykkja, ef hann léti sik kyrran sitja á stóli sinum, -- "ek kunna áðr fyrr at berjast. Er ek þá orðinn nógu ragr, ef þú einn skalt ræna mik auði, ok vil ek synja þér gripanna. Máttu sjá við mér dauðum."

Þá mælti Hrómundr: "Rigaðu þér á fætr, ragr ok blauðr, ok tak þú sverðit aptr af mér, ef þú þorir."

Draugr mælti: "Þat er engi fremd at bera sverð á mik vápnlausan. Heldr vil ek reyna afl við þik ok glímu."

Hrómundr kastar þá sverðinu ok treysti afli sínu. Þráinn sá þetta ok leysti ofan ketil sinn, er hafði uppi. Hann var þá eigi frýnligr, blés þá at eldi, er hann var búinn at eta ór katlinum. Funi mikill var í milli fóta honum, en ketillinn fullr í búki. Hann var í stakki gullfáguðum. Báðar hendr hans váru brenglaðar, ok beygðust neglr fyrir góma.

Hrómundr mælti: "Skríddu af stóli, skálkr argr, sviptr öllu fé."

Þá sagði draugr: "Nú mun mál vera at fara á fætr, fyrst þú frýjar mér hugar."

Dagr líðr, en kveldar, ok gerðist þá myrkt í hauginum. Hann gekk þá til glímu við Hrómund, en kastaði niðr katli sínum. Neytti þá Hrómundr afls, ok svá gengust þeir hart at, at grjót ok steinar gengu upp.

Þá datt draugrinn á annat kné ok mælti: "Þú stjakar mér, ok víst ertu hraustr maðr."

Hrómundr sagði: "Stattu stuðningslaust á fætr aptr. Miklu ertu linari en Máni karl sagði."

Þá tók Þráinn at tryllast, ok fylltist upp haugrinn með illan daun. Setti hann þá klær sínar á hnakka Hrómundi ok sleit hold af beinum á lendar ofan ok mælti: "Kvarta eigi um, þótt gráni leikrinn ok sárni kroppr þinn, því at nú skal ek rífa þik kvikan í sundr."

"Eigi veit ek," sagði Hrómundr, "hvaðan soddan kattakyn er komit í haug þenna."

Draugrinn mælti: "Þú munt fæddr vera af Gunnlöðu. Eru fáir þínir líkar."

"Illt mun vera," sagði Hrómundr, "at þú klórir mik lengi."

Glímdu þeir hart ok lengi, svá at allt skalf, þat nærri var, þar til um síðir, at Hrómundr felldi hann á fótarbragði. Þá var orðit mjök dimmt.

Þá mælti draugr: "Nú vannstu mik með ráðum ok tókst sverð mitt. Þat skipti með okkr leikum. Lengi hefi ek lifat í haugi mínum ok lafat á fé, en eigi er gott at trúa gripum sínum, þótt góðir þykki, of mjök, ok aldri hefi ek ætlat, at þú, Mistilteinn, mitt góða sverð, mundir verða mér til meins."

Varð Hrómundr þá lauss ok náði sverðinu ok mælti: "Herm mér nú, hvat marga menn í hólmgöngu þú vannst með Mistilteini."

"Hundrað fjóra ok tuttugu," kvað draugrinn, "ok fekk ek aldri skeinu. Semingr konungr, er var í Svíþjóð, ok ek reyndum okkrar íþróttir, ok hugði hann ek mundi seint unninn verða."

"Lengi hefir þú," sagði Hrómundr, "verit mönnum til meins, ok mun þat happaverk at láta þik sem fyrst deyja."

Hjó hann svá höfuðit af draugnum ok brenndi hann upp allan á báli, fór svá ór hauginum. Spurðu menn þá, hverninn Þráinn ok hann hefðu skilit. Hann kvað þat hafa gengit í kjör, -- "því at ek hjó af honum höfuðit."

Eignaðist Hrómundr þá þrjá gripi, er hann sótti í hauginn, hring, men ok Mistiltein. Allir fengu þeir of fjár. Sigldi Óláfr konungr svá þaðan ok norðr til síns ríkis, settist síðan at landi sínu um kyrrt.

5. Hrómundr rægðr við konung

Eptir þetta var Hrómundr mjök frægr, vinsæll ok stórgjöfull. Hann gaf einum manni, þeim er Hrókr hét, eitt sinn gullhring góðan, er vá eyri. Þat fekk Váli at vita ok drap Hrók á náttartíma, en tók hringinn. En sem konungr vissi þetta, kvaðst hann skyldu launa Vála einhvern tíma hans hrekki.

Konungr átti tvær systr. Önnur þeira hét Dagný, en hin Svanhvít. Sú var framar at öllu, ok var engi hennar líki millum Svíþjóðar ok Hálogalands. Hrómundr Gripsson var nú heima ok gerði sér kátt við Svanhvít ok forðast hvárki Vála né Bíld. Hún mælti eitt sinn við Hrómund ok segir Váli og Bíldr muni rægja hann við konung.

Hann mælti: "Ek hræðumst engar argar fýlur, ok svá lengi þú vil unna mér viðtals, þá mun ek tala við þik."

Svá varð megn þessi rógburðr, at Hrómundr ok hans bróðir urðu at rýma frá konungs hirð ok fóru heim til föður síns.

Lítit hér eptir talar Svanhvít við Óláf konung ok sagði: "Nú er Hrómundr dæmdr í brott frá konungs hirð, hverr vára sæmd jók þó mest, en aptr í staðinn hafi þér með yðr þá tvá, er hvárki rækja frægð né dáð."

Konungr svarar: "Heyrt hefi ek getit hann mundi fífla þik, ok skal sverðit skilja ykkar ást."

"Lítt manstu nú," sagði hún, "þegar hann einn gekk í hauginn, en engi annarr þorði, ok fyrr mun Váli ok Bíldr hengdr verða," sagði hún, gekk síðan snúðugt í brott.

6. Óláfr konungr átti orrostu

Nokkuru síðar kómu tveir konungar af Svíþjóð. Hétu báðir Haldingjar. Helgi Hröngviðsbróðir var með þeim. Þeir buðu Óláfi konungi til orrostu vestr á Vænisís. Hann vill nú heldr mæta þeim en flýja óðal sitt, gerir nú orð Hrómundi ok bræðrum hans at fylgja sér. Þá vildi Hrómundr hvergi fara, kvað Bíld ok Vála vel duga ok vinna allt með konungi. Konungr fór af stað með lið sitt.

Svanhvít klökknaði við ok fór heim til Hrómundar. Hann tók henni vel. "Virð nú til bæn mína," sagði hún, "meir en beiðni bróður míns ok veit nú lið konungi. Ek vil gefa þér einn skjöld með því bandi, er honum fylgir. Mun þik eigi saka, meðan þú hefir þat."

Hrómundr þakkar henni gjöf þessa. Gladdist hún þá. Hann bjóst til ferðar ok bræðr hans átta.

Nú kemr konungr með lið sitt til Vænisíss. Var þar fyrir Svía lið. En at morgni, þegar vígljóst var, vápnast þeir á ísnum, ok sóttu Svíar hart fram. Strax sem bardaginn hófst, var Bíldr veginn, en Váli kom þar eigi. Óláfr konungr ok konungr Haldingr varð sárr. Hrómundr hafði sett hrauktjald hinum megin vatnsins. Bræðr hans herklæðast snemma um morguninn.

Hrómundr mælti: "Illa hefir mik dreymt í nótt, ok mun eigi ganga allt at óskum, ok mun ek ekki fara í dag til orrostu."

Bræðr hans sögðu þat væri stór skömm at þora eigi at veita konungi lið, en vera þó kominn þess erendis. Þeir kómu til orrostu ok gengu hart fram, ok fell hverr um þveran annan, er þeim mætti af liði Haldingja. Ein fjölkynngiskona var þar komin í álptar ham. Hún gólaði með svá miklum galdralátum, at engi gáði at verja sik Óláfs manna. Flaug hún yfir þá Gripssyni ok söng hátt. Hún hét Lára. Helgi inn frækni mætti þeim bræðrum þat sama sinn ok drap þá alla átta saman.

7. Frá framgöngu Hrómundar

Í því bili kom Hrómundr í bardagann. Helgi inn frækni þekkti hann ok mælti: "Nú er sá kominn hér, sem vá Hröngvið, bróður minn. Megi þér nú sjá við hans sverði, sem hann sótti í hauginn. Varstu nú fjarri, er ek drap bræðr þína."

Hrómundr mælti: "Eigi þarftu, Helgi, at frýja mér hugar, því at annathvárt ek eða þú skulum nú falla."

Helgi sagði: "Mistilteinn er svá þungt vápn, at þú fær eigi valdit. Vil ek ljá þér þat annat sverð, er þú getr valdit."

Hrómundr mælti: "Eigi þarftu at bregða mér um hugleysi. Muna muntu þat högg, er ek gaf Hröngviði, þá hauss hans molaðist."

Helgi sagði: "Þú, Hrómundr, hefir bundit um þína hönd sokkaband meyjar einnar. Skil þik við skjöld þann, er þú berr. Þú fær engi sár, meðan þú berr þetta, ok held ek fyrir satt þú trúir á þá meyju."

Hrómundr þoldi eigi þessi skapraunarorð ok kastaði niðr skildinum. Helgi frækni hafði jafnan sigr haft ok vann með fjölkynngi. Frilla hans hét Lára, sú sem þar var í álptarlíki.

Helgi reiddi svá hátt sverð sitt upp yfir sik, at þat tók sundr fótlegg álptarinnar, ok renndi sverðit ofan í völlinn upp at hjöltum, ok mælti: "Nú er mín heill farin, ok illa tókst til, er ek missta þín."

Hrómundr mælti: "Þú vannst, Helgi, it mesta slys, er þú drapst sjálfr frillu þína, ok farin mun þín heill."

Datt Lára dauð niðr. En af því höggi, er Helgi hjó til Hrómundar, svá at sverðit hljóp at hjöltum ofan, snart oddr sverðsins kvið Hrómundar ok risti niðr, en Helgi laut eptir högginu. Var þá Hrómundr eigi seinn ok höggr Mistilteini í höfuð Helga, klauf hjálminn ok hausinn, svá at staðar nam í herðum. Brotnaði þá skarð í sverðit. Eptir þat tók Hrómundr tygilkníf sinn ok stakk á kviðinn á sér í sársbrúnirnar raufir, hratt svá inn ístrunni, er út hangdi, rifjar þar með saman kviðinn með bandi ok batt klæðin hart at, barðist svá í ákafa ok felldi hvern um annan þveran ok barðist fram til miðrar nætr. Flýði þat lið, sem eptir var af Haldingjum. Lýkr þar með orrostu.

Hrómundr sér þá, at einn maðr stendr þar á ísnum. Veit hann sá sami muni hafa með göldrum gert ísinn á vatnit. Þekkti hann, at þetta var Váli. Hann kvað eigi óskylt at launa honum, hljóp til hans, reiddi Mistiltein ok vildi höggva hann. Váli blés sverðit ór hendi honum, ok hitti þat fyrir vök eina ok sökk niðr til grunns.

Þá hló Váli ok mælti: "Nú ertu feigr, er þú misstir Mistiltein ór hendi þinni."

Hrómundr sagði: "Fyrr muntu deyja en ek."

Hljóp hann þá at Vála ok greip hann upp, færði niðr við ísinn, svá at hálsbeinit brotnaði. Lá þessi galdrarumr þar dauðr. En Hrómundr settist niðr á ísinn.

Hann mælti: "Ek hafði eigi ráð meyjarinnar. Því hefi ek nú fengit fjórtán undir, ok þó þar til fellu bræðr mínir átta, ok mitt góða sverð, Mistilteinn, fell í vatnit, ok þess fæ ek aldri bætr, at ek missti sverðit."

Gekk hann síðan þaðan ok heim at tjaldi sínu ok tók nokkura hvíld.

8. Hrómundr græddr á laun

Nú eru konungs systr sóttar. Kannar Svanhvít sár Hrómundar ok saumar kviðinn saman ok leitar honum hægenda. Hún lét færa hann karli þeim til græðslu, er Hagall hét. Kerling hans var klók. Þau tóku vel við honum ok græddu hann at heilu. Þat fann Hrómundr, at þessi hjón váru margkunnug. Karl var vanr at veiða fiska, ok eitt sinn, er hann var at veiðiskap sínum, dró hann eina geddu, ok er hann kom heim ok krufði hana, fann hann í hennar maga Mistiltein, sverð Hrómundar, ok fekk honum þat. Hrómundr varð glaðr við ok kyssti á hjölt sverðsins ok umbunaði vel karli.

Einn maðr var sá með Haldings konungs her, sem hét Blindr inn illi. Hann sagði konungi, at Hrómundr væri lífs ok græddr á laun hjá Hagali karli ok konu hans. Konungr kvað ótrúligt, at þau mundu þora at leyna honum. Konungr bauð at leita hans. Blindr fór með nokkura menn til húsa þeira Hagals ok spurði, ef Hrómundr væri þar geymdr. Kerling sagði hann mundi eigi þar finnast. Blindr leitaði vandliga ok fann eigi, því at kerling hafði falit Hrómund undir hitunarkatli sínum.

Blindr ok hans félagar gengu þaðan, ok er þeir váru á leið komnir, sagði Blindr: "Eigi er ferð vár fræg orðin, ok skulum vér aptr snúa."

Þeir gerðu svá, kómu heim ok fundu kerlingu. Sagði Blindr hún væri brögðótt, ok hefði hún geymt Hrómund undir katli sínum.

"Leitið ok takið hann þar þá," kvað hún.

En því sagði hún þetta, at þegar hún sá þeir sneru aptr, færði hún Hrómund í kvenskrúða ok lét hann mala ok snúa kvörn. Þeir leita nú í húsunum. Ok þegar þeir koma þar mærin sneri kvörninni, snuðruðu þeir allt um kring, en sú sama leit óhýrt til konungsmanna, sneru svá í brott, at þeir fundu eigi.

Ok er þeir váru á leið komnir, sagði Blindr, at kerling mun hafa villt sjónir fyrir þeim ok sér þykki grunsamt, at Hrómundr muni hafa verit þat, sem sneri kvörninni í kvenklæðum, -- "ok sé ek oss hefir yfir sézt. Dugir oss eigi at þreyta við kerlingu, því at hún er oss klókari."

Báðu þeir henni ills ok fóru heim aptr til konungs við svá búit.

9. Frá draumum Blinds

Um vetrinn eptir bar margt fyrir Blind í svefni, ok segir konungi eitt sinn draum sinn ok mælti svá: "Mér þótti vargr einn renna austan. Hann beit yðr, konungr, ok veitti yðr áverka."

Konungr kvaðst ráða þenna draum svá: "Hér mun koma konungr af nokkurum stað, ok mun fundrinn verða skæðr fyrst, en falla þó niðr til sátta."

Enn kvað Blindr sik dreymt hafa, at honum þótti margir haukar sitja í einu húsi, -- "ok þekkti ek þar fálka þinn, herra. Hann var allr fjaðralauss ok flettr hamnum."

Konungr mælti: "Vindr mun koma af skýjum ok skelfa vára borg."

Þriðja draum sagði Blindr sváleiðis: "Mörg svín sá ek renna sunnan at konungs höllu, rótuðu jörðinni upp með rananum."

Konungr mælti: "Þat er fyrir sjóvar ólgu, vátviðrum ok grasvexti þeim, er grær at vatnsins vökva, er sólin skínn í heiði."

Fjórða draum sagði Blindr: "Mér þótti einn ógurligr hriki koma austan at. Hann beit yðr stóra und."

Konungr mælti: "Sendimenn frá nokkurum konungi munu koma í mína höll. Þeir munu bíta upp öllum sínum vápnum, ok þar af mun ek reiðast."

"Fimmti draumr er sá," sagði Blindr, "at mér þótti liggja um Svíaveldi grimmligr ormr."

"Hér mun koma at landi," sagði konungr, "dreki vænn, hlaðinn gersemum."

"Sétta sinn dreymdi mik," sagði Blindr, "at mér þótti koma af landi svört ský með klóm ok vængjum, ok flugu brott með þik, konungr. Þá dreymdi mik enn, at ormr einn væri hjá Hagali karli. Sá beit menn grimmliga. Át hann bæði mik ok yðr upp ok alla konungs menn, eða hvat mun þetta þýða?"

Konungr mælti: "Heyrt hefi ek skammt frá hýbýlum Hagals liggi híðbjörn nokkurr. Ek mun fara at vinna björninn, ok mun hann þá byrstast mjök."

"Hér næst dreymdi mik, at dreka hamr væri dreginn um konungs höll, ok hekk þar við lindi Hrómunds."

Konungr mælti: "Þat veiztu, at Hrómundr missti sverðit ok linda í vatninu, eða ertu nú hræddr við Hrómund?"

Fleiri drauma dreymdi Blind, hverja hann sagði konungi, en konungr réð þá alla sér í vil, en engan svá sem merking til höfðu. Nú segir Blindr enn einn draum sinn, þann er hann sjálfan snerti, ok mælti: "Mér þótti járnhringr settr á minn háls."

Konungr sagði: "Þat er þýðing þess draums, at þú munt hengdr verða, ok þar með munu vit báðir feigir."

10. Hrómundr fekk Svanhvítar

Eptir þetta safnar Óláfr konungr liði, helt síðan til Svíþjóðar. Hrómundr fylgdi honum. Kómu þeir óvart at höllu Haldings konungs. Hann lá í útiskemmu einni. Hann varð eigi fyrr varr við en upp var brotin skemmuhurðin. Haldingr hrópar á menn sína ok spyrr, hverir um nætr stríða. Hrómundr sagði til sín.

Konungr sagði: "Þú munt vilja hefna þinna bræðra."

Hrómundr kvað hann skyldi fátt tala um fall bræðra sinna, -- "skaltu nú þess gjalda ok hér lífit missa."

Þá hljóp upp einn kappi Haldings konungs svá storr sem risi. Hrómundr drap þann. Haldingr konungr verst í hvílunni, en fekk ekkert sár, því at hvert sinn Hrómundr hjó til hans, kom sverðit flatt á konung. Þá tók Hrómundr kylfu ok lamdi Halding konung í hel.

Þá mælti Hrómundr: "Hér hefi ek felldan Halding konung, ok hefi ek eigi sét frægra mann."

Karlinn Blindr, er hét Bavis, var bundinn ok hengdr, ok rættist svá draumr hans. Tóku þeir þar mikit gull ok annat fé, heldu síðan heim.

Óláfr konungr gifti Hrómundi Svanhvít. Þau unntust vel, áttu sonu ok dætr til samans ok váru afbragð annarra. Eru af þeim komnar konunga ættir ok kappar miklir, ok lýkr hér sögu Hrómundar Gripssonar.