Ragnar Lodbroks saga

---

Ragnars Lodbroks saga

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

1. Om Heimir og Aslaug.

Heimir i Hlymdal hører nå at Sigurd og Brynhild begge er døde. Deres datter Aslaug, Heimirs fosterdatter, var da tre vintre gammel. Han vet at det nå blir lett etter jenta og ætten hennes, for å ta livet av dem. Sorgen hans over Brynhild, hans fosterdatter, gjør at han verken bryr seg om sitt rike eller sin rikdom, og han skjønner at han ikke kan gjemme jenta der. Han lar nå lage en stor harpe og gjemmer Aslaug, sammen med mange verdigjenstander av gull og sølv, i denne. Så drar han fra land til land og kommer omsider hit til Norderlandene.

Harpa hans var så snedig laget at han kunne ta den i fra hverandre og felle den sammen, og det pleide han å gjøre om dagene, da han gikk forbi fosser og ikke nær gårder. Da tok han harpa fra hverandre, vaska jenta, og hadde en vinløk som han ga henne å ete. Og slik er denne løkens egenskap at en mann kan leve lenge på den, selv om han ikke har noen annen føde. Om jenta gråt, spilte han på harpa; da tidde hun, for Heimir var flink i de kunstene som en hadde på den tiden. Han hadde også mange kostbare klær og mye gull hos henne i harpa.

Og nå for han til han kom til Norge og til en liten gård som het Spangereid. Der bodde en bonde som het Åki og han hadde en kone som het Grima. Det var ingen flere mennesker enn dem der. Den dagen var bonden dradd til skogs, men kjerringa var hjemme. Hun hilser nå på Heimir og spør hvem han var. Han sa at han var en tigger og ba om husrom. Hun sier at ikke kommer det flere dit enn at hun kan ta seg godt av ham, om han mente han trengte dette. Etter en stund sa han at det ville være mer hygge i om det ble tent ild for ham, og at han siden ble fulgt til der han skulle sove.

Da kjerringa hadde tent ilden setter han harpa opp i setet hos seg, og kjerringa var svært snakkesalig. Stadig kikket hun på harpa, for en tråd av kostbart tøy stakk ut av den. Og da han varmet seg ved ilden så hun en kostbar gullring stikke ut mellom fillene hans, for han var ille kledd. Da han hadde blitt god og varm fikk han kveldsmat, og deretter ba han kjerringa følge ham dit han skulle sove om natta. 


Da sier kjerringa at det er bedre han er ute enn inne, - "fordi at mannen min og jeg snakker ofte mye når han kommer hjem."

Han ber henne råde; går ut og det gjør hun også. Harpa tar han og bærer med seg. Kjerringa fører ham bort til en bygglåve og sa at han skulle sove der, og mente at han skulle nyte søvnen sin. Og nå gikk kjerringa bort for å ta seg av det hun skulle, og han la seg til å sove.

Bonden kommer hjem da det lir på kvelden, men kjerringa hadde bare gjort litt av det hun skulle. Han var trett da han kom hjem og vond å ha med å gjøre, fordi alt hun skulle ha gjort ikke var ferdig. Bonden sa at det ikke var mye glede i at han sleit seg ut hver dag om hun ikke ville gjøre det som var nyttig.


"Ikke vær sint, mannen min," sa hun, "for det kan være at du snart kan bidra nok til at vi blir rike resten av livet."


"Hva mener du?" sier bonden.

Kjerringa svarer: "Vi har fått besøk av en mann og jeg tror at han har svært mye rikdom med seg. Han er gammel, men jeg tror han har vært en stor kriger. Selv om han er sliten nå, har jeg aldri sett hans like, likevel mener jeg han er trøtt og søvnig."


Da sier bonden: "Det synes meg urådelig å svike de få som kommer her."

Hun svarer: "Du har alltid gjort lite av deg, for alt har virket for vanskelig for deg. Gjør nå det ene eller andre; enten dreper du ham eller så tar jeg han til mann og så jager vi deg bort. Og jeg kan fortelle deg at han talte med meg i går kveld, og lite ville du ha likt det. Han talte usømmelig til meg, og jeg har bestemt å ta ham til ektemann og jage deg bort, eller å drepe deg, hvis du ikke vil gjøre som jeg vil."

Og det fortelles at bonden lot kjerringa bestemme, og hun klaget til han hørte på egginga hennes. Da tar han øksa si og kvesser den kraftig, og da han var klar fulgte kjerringa ham dit hvor Heimir lå og sov. Han snorka svært.

Da sa kjerringa til bonden at han skulle hugge til ham med all kraft, - "skynd deg og løp bort, slik at han ikke får kommet seg på beina og tatt hånd om deg."

Hun tar harpa og løper bort med den. Nå går bonden bort til der hvor Heimir sover. Han hugger til ham og det blir et stort sår, men han mister øksa. Straks løper han bort så raskt han bare kan. Nå våknet Heimir av hugget, dødelig såret. Og det fortelles at hans dødskamp var så voldsom at husstolpene falt ut, og huset falt sammen. Det ble også et stort jordskjelv, og slik døde han da.


Nå kom bonden dit hvor kjerringa var og sier nå at han har drept ham, - "men likevel var det en stund at jeg ikke visste hvorledes det skulle gå, for denne mannen var svært kraftig; men nå tror jeg at han er i Hel."

Kjerringa sa at han skulle ha takk for verket, - "og nå tror jeg at vi har fått oss rikdom; la oss nå finne ut om jeg har talt sant."


Nå tenner de opp ild og kjerringa tar harpa og ville åpne den, men måtte bryte den opp for hun hadde ikke dugelighet til annet. Da hun får åpnet harpa ser hun et jentebarn, og hun hadde aldri sett dets like tidligere. Det var også mye rikdom i harpa.


Bonden sa nå: "Det er nå slik det oftest er, at det kommer lite godt av å svike den som stoler på en. Nå synes det som om vi har fått en hjelpeløs en i hendene våre."

Kjerringa svarer: "Ikke er dette slik jeg trodde, men vi skal ikke bry oss om dette."

Og nå spør hun hvilken ætt hun er av, men denne unge jenta svarer ingenting; det var som hun ikke kunne snakke.

"Nå er det gått slik jeg advarte om, at vi er ille ute," sier bonden, "vi har gjort en stor forbrytelse. Skal vi ta oss av dette barnet?"


"Selvfølgelig," sa Grima. "Hun skal etter min mor hete Kråka."
,

Bonden sa: "Hva skal vi gjøre med barnet?"

Kjerringa svarer: "Jeg vet hva vi skal gjøre: Vi skal si at det er vår datter og fostre henne."

"Det vil ingen tro," sa bonden. "Dette barnet er mye vakrere enn vi to. Vi er begge lite pene, og ingen vil tro at vi kan få et slikt barn så ulikt det er oss."

Nå sa kjerringa: "Ikke vet du, men jeg pønsker på noe lurt slik at ingen skal synes at dette er rart. Jeg skal snauklippe henne og dekke med tjære når håret kommer opp igjen. Hun skal få en sid hette. Heller ikke skal hun være pent kledd. Da vil vi nok se mer like ut. Kan hende folk kommer til å tro at jeg var svært vakker da jeg var ung. Hun skal også få gjøre det verste arbeidet."

Og bonden og kjerringa trodde at hun ikke kunne tale, for hun svarte dem aldri. Så blir det gjort slik kjerringa har tenkt, og hun vokser opp der i stor fattigdom.


      2. Om Tora borgarhjort.

Herraud het en rik og navngjeten jarl i Gautland. Han var gift, og dattera hans het Tora. Av alle kvinner var hun den vakreste og mest høviske på alle måter som er passende. Hun var kjent som borgarhjort; fordi hennes skjønnhet var mye større enn alle andre kvinner, liksom hjorten er vakrere enn andre dyr. Jarlen var svært glad i sin datter. Han lot bygge en liten stue til henne nær kongens hall, og rundt denne var det en skigard. Jarlen pleide hver dag å sende henne en gave, og han sa at dette ville han fortsette med.


Det fortelles at han en dag sendte henne en liten lyngorm som var svært vakker. Denne ormen likte hun og la den i en eske med gull under. Bare en kort stund var den der før den hadde vokst mye og også gullet under den. Det skjer at den ikke har plass i esken, og den ligger nå i en ring rundt esken. Men senere skjer det at det ikke er plass til den i huset, og gullet vokser under den, akkurat som ormen selv. Nå ligger den rundt huset, slik at hodet og halen dens møtes. Så ille er den å møte, at ingen mann våger å komme til huset, unntatt han som bringer den mat. Den spiser en okse i hvert måltid.


Jarlen mente det var mye skade i dette, og avla det løftet at han ville gi den mann dattera si, uansett hvem han er, som kunne drepe ormen. Og gullet som ligger under den skal være Toras medgift. Dette spres nå vidt og bredt i landet, men ingen våger å måle seg med denne store ormen.



3. Ragnar vant over ormen.

På den tiden hersket Sigurd hring over Danmark. Han var en rik konge som var blitt navngjeten på grunn av slaget på Bråvalla da han kjempet mot, og drepte, Harald hilditann; dette er kjent over hele den nordlige del av verden. Sigurd hadde en sønn som het Ragnar. Han var stor av vekst, kjekk av utseende og klok; han var gavmild med sine menn, men nådeløs mot sine uvenner. Straks han var gammel nok fikk han seg krigere og hærskip, og han ble en slik stor kriger at det neppe fantes hans like.

Han hører om dette som jarl Herraud hadde lovet, men bryr seg ikke om det og later som han ikke vet det. Nå får han laget seg underlige klær; det er en skinnbukse og en skinnkappe, og når de er ferdige lar han dem koke i bek. Siden graver han dem ned.

En sommer har han med seg hæren sin til Gautland, og legger skipet sitt i en bortgjemt vik. Dette var nær der jarlen styrte fra. Og da Ragnar hadde vært der en natt så våkner han tidlig en morgen, står opp og tar hærklærne, som det tidligere er fortalt om, på seg. Så tar han et stort spyd i handa og går alene på land og bort til der det er sand, og så velter han seg i sanden. Før han går bort tar han spydnaglene ut av spydet sitt, og går så alene fra skipet til porten på jarlens borg. Han kommer der tidlig på dagen, så alle ligger og sover, og går nå til Toras stue.
Da han kommer til skigarden, der som ormen er, stikker han den med spydet og rykker det til seg igjen. Så stikker han for annen gang, og det stikket treffer ormen i ryggen og nå rykker han brått til slik at spydodden går av skaftet. Ormens dødskamp er så veldig at hele stua skjelver. Nå snur Ragnar seg bort. En blodsprut treffer ham mellom skuldrene hans, men han blir ikke skadet for de klærne han lot gjøre beskyttet ham. Men de som var i stua våknet av bråket og gikk ut.

Nå ser Tora en stor mann gå fra stua og spør hva han heter, eller hvem han vil finne. Han stanser og kvad dette verset:


"Våget har jeg livet med heder,

letfagre møy, femten år gammel

jeg angrep ormen, djervt skal jeg

ulykka bære, om ikke døden

jeg brått for heilaksen valgte,

vil smyge inn i hjertet

på den ringlagte orm."



Og nå går han bort og sier ikke mer til henne. Men spydodden sto i såret, og skaftet hadde han med seg. Da hun har hørt dette verset, skjønte hun hva han sa til henne som sitt ærend, og hvor gammel han var. Og nå tenker hun på hvem han kan være, og ikke vet hun om han er et menneske eller ikke, fordi hun syntes han var så storvokst som det ble fortalt at jotnene var på den tiden. Nå går hun inn i stua og sovner.


Da mennene kommer ut om morgenen oppdager de at ormen var død, og at den var gjennomboret av en stor spydodd som sto fast i såret. Nå lar jarlen den tas ut derfra og den var så stor at den bare passet som våpen for få. Jarlen husker nå hva han hadde sagt om den mannen som klarte å drepe ormen, men visste ikke om et menneske hadde gjort dette, eller ikke, så han snakker nå med sine venner og sin datter om hvem han skal lete etter, og mener at det er rimelig at vedkommende får sin belønning som han har fortjent.

Tora rådet ham til å kalle inn til et stort ting, - "og be om at alle de som ikke vil få jarlens vrede skal komme til tinget, og den som har gitt ormen banesår skal ha med seg spydskaftet dit; det som fulgte spydodden."

Dette syntes jarlen var klokt og lar nå kalle til ting. Og den dagen da tinget skal være kommer jarlen og mange andre høvdinger. En stor mengde folk kom dit.


4. Ragnar fikk Tora.

På Ragnars skip får de vite at nær dem var det kalt til ting. Og nå farer Ragnar med hele hæren sin fra skipene til tinget. Da de kom dit stoppet de litt vekk fra de andre mennene, for Ragnar ser nå at mange flere enn de som pleide å komme var der. Nå reiser jarlen seg og ber om ro og begynner å tale. Han takker folkene for at de har kommet på hans innbydelse; så forteller han dem hva som har hendt. Først om hva han hadde lovet den mannen som drepte ormen, siden at "ormen er nå død og den som gjorde dette storverket lot spydspissen stå igjen i såret. Og om noen er kommet hit på tinget og har dette skaftet som passer til denne spydspissen, la ham så bære det fram og slik vise at hans ord er sanne, og jeg skal da oppfylle alt jeg har lovet, uansett om han er av høgere eller lavere stand."


Og han avslutter nå sin tale ved å la spydet bære fram til hver mann som var på tinget, og ber de fortelle hvem det er som har gjort dette, eller hvem som har det skaftet som passer. Dette blir nå gjort, men det er ingen som har skaftet.

Nå er de kommet der som Ragnar er, og de viser ham spydspissen, og han vedgår at den er hans, og de passer sammen, spydspissen og skaftet. Folk mener nå å vite at han er ormens banemann, og av dette verket blir han svært navngjeten i alle Norderlandene. Han ber nå om Tora, datter til jarlen, og jarlen tar godt i mot dette. I løpet av en stor og kostbar veitsle gifter Ragnar og Tora seg. 


Da veitsla var over for Ragnar hjem til riket sitt og styrte over det. Han elsket Tora svært høgt. De hadde to sønner, den eldste het Eirik, og den yngste het Agnar. Begge var store av vekst og kjekke, og mye sterkere enn de fleste andre menn som levde på den tiden. De lærte seg alle slags idrett.

Engang hendte det at Tora kjente seg syk, og hun døde av denne sykdommen. Ragnar tok dette så tungt at han ikke ville styre over riket lenger, men lot andre menn styre det sammen med sønnene sine. Selv tok han opp det samme yrket han hadde hatt tidligere, og for i hærferd. Og hvor enn han kom fikk han seier.


5. Om Ragnar og Kråka.

Nå er det en sommer at han seiler med skipene sine til Norge, fordi der har han mange frender og venner som han vil treffe. Han kommer med skipene sine om kvelden til en liten havn nær en bygd som het Spangereid, og der la de til for natta. Da morgenen kom skulle tjenerne hans dra på land for å bake brød. De så at det lå en gard nær dem, og mente det var bedre å fare til huset og gjøre det de skulle der. Og da de kom til den lille garden traff de et menneske; det var en kjerring, så de spurte om hun var husfrua der og hva hun het.

Hun sier at hun er husfrua der, "og navnet mitt er uvanlig, jeg heter Grima, men hvem er dere?"

De sa at de var tjenerne til Ragnar lodbrok, og ville gjøre ferdig sitt arbeid der, "og vi vil at du arbeider sammen med oss."

Kjerringa sa at hendene hennes var svært stive. "Men tidligere kunne jeg gjøre arbeidet mitt godt nok, men jeg har en datter som skal være med dere. Hun heter Kråka og kommer snart hjem. Det er nå så langt kommet at jeg knapt kan rå med henne."

Kråka hadde fart med feet om morgenen, og ser nå at mange og store skip var kommet til landet. Hun tar nå og vasker seg, selv om kjerringa hadde forbudt henne å gjøre det, for kjerringa ville ikke at menn skulle se hvor fager hun var. Kråka var den vakreste av kvinner, og håret hennes var så stort at det rakk ned til marken rundt henne, og så vakkert som den vakreste silke. Og nå kommer Kråka hjem. Tjenerne hadde gjort opp ild, og nå ser Kråka at der er kommet menn som hun ikke har sett tidligere. Hun ser på dem og de ser på henne.
Og nå spør de Grima: "Er det din datter, denne vakre kvinna?"

"Ikke er det løgn," sier Grima, "at hun er dattera mi."

"Svært ulike er dere," sier de, "så stygg som du er. Men vi har ikke sett ei jevnvakker møy, og ikke kan vi se at hun har noen av dine trekk, for du ser ut som en vanskapning."

Grima svarer: "Dere må ikke se på meg nå. Borte er nå den skjønnhet jeg hadde."

Nå ber de Kråka om å arbeide sammen med dem. Hun spør: "Hva skal jeg gjøre?"

De sa at de ville at hun skulle lage brøddeig, så skulle de steike etterpå. Så tok hun til med arbeidet og det gjorde hun vel. Men de kikket stadig på henne, så de klarte ikke å passe arbeidet sitt og brant brødet.

Da de var ferdige med arbeidet sitt for de til skipa. Men da de skulle bryte brødet sa alle at de aldri hadde gjort et så dårlig arbeid, og at de fortjente straff. Og nå spør Ragnar dem hvorfor de har stelt seg slik med maten. De sa at de hadde sett en kvinne som var så vakker at de glemte arbeidet sitt; de trodde ikke det fantes noen vakrere enn henne i hele verden. Da de tok så sterkt i om hennes skjønnhet, så sier Ragnar, og mener å vite, at hun ikke kan ha vært like vakker som Tora hadde vært. De sa at hun ikke var mindre vakker.

Da sa Ragnar: "Nå vil jeg sende menn for å se nøyere etter. Om det er slik som dere sier skal jeg tilgi dere skjødesløsheten deres, men om hun er mindre vakker enn dere sier, da vil jeg straffe dere strengt."
Og nå sender han mennene sine for å møte denne vakre møya, men motvinden var så sterk at de ikke kunne fare den dagen. Ragnar sa da til sine sendemenn: "Hvis dere synes denne unge møya er så vakker som det er blitt fortalt oss så be henne om å komme og møte meg, jeg vil treffe henne, og jeg vil ha henne. Jeg vil at hun verken skal være kledd eller naken, mett eller umett, og selv om hun ikke skal reise ensom så skal ingen mann følge henne."
Nå reiste de til de kom huset og stirret nøye på Kråka; de syntes denne kvinnen var så vakker at de aldri de hadde sett en kvinne som var like vakker. Og nå forteller de henne sin herres, Ragnars, ord, og hvorledes hun skulle ankomme. Kråka tenkte på hva kongen hadde sagt, og hvorledes hun skulle komme, men Grima mente at dette ikke var mulig og at denne kongen ikke var riktig klok.

Kråka sier: "Når han har sagt dette, så må det være mulig å gjøre det hvis vi bare forstår hva han mener. Visst kan jeg ikke fare med dere i dag, men jeg kan komme tidlig neste morgen til skipet deres."

Nå for sendemennene av gårde og fortalte Ragnar hva som hadde hendt, og at hun ville komme for å møte dem. Hun var nå hjemme den natta.
Og tidlig om morgenen sier Kråka til bonden at hun må dra for å møte Ragnar. "Men jeg må nok endre klesdrakten min litt; du har et ørretgarn, og det kan jeg svøpe rundt meg, og utenpå det lar jeg håret falle ned, og da er jeg ikke naken noe sted. Jeg kan tygge på en løk, det er lite mat, men likevel kan det merkes at jeg har spist. Hunden din kan følge meg, da er jeg ikke alene, selv om jeg ikke er i følge med en mann."

Da kjerringa hørte hennes planer, syntes hun at Kråka hadde mye vett. Og da Kråka var klar, dro hun sin veg til hun kom til skipene. Hun var fager å se på, for håret hennes skinte som gull. Nå roper Ragnar på henne og spør hvem hun er, og hvem hun skal finne. Hun svarer med dette kvadet:

"Torde ikke å bryte budet,

som ba meg om å gå hit,

ikke våger jeg å

bryte Ragnars ord.

Godt følge har jeg,

likevel uten folk,

ikke har jeg klær,

og ikke er jeg naken."

Nå sender han menn til henne for å følge henne opp på skipet sitt. Men hun sier at hun ikke vil komme til ham om ikke hun og følget hennes ble gitt grid. Nå blir hun fulgt opp på kongens skip, og da hun kommer i forrommet bøyer kongen seg ned mot henne, men hunden beit handa hans. Mennene hans kom løpende til og drepte hunden ved å legge en buestreng rundt halsen på den. Dette blir dens bane, og ikke holdt de griden med henne bedre enn så.

Nå legger Ragnar henne i løftinga hos seg og taler med henne. Han likte henne godt og var blid mot henne. Han kvad:

"Ville visst den vene

om hun verdsatte

fedrelandets vokter

ta min hand.

Hun kvad:

Med heder skal du, fyrste,

om du vil griden holde,

-jeg har søkt kongen-

la meg fare herfra."


6. Ragnar fikk Kråka.

Nå sier han at han har godt inntrykk av henne, og at han vil at hun skal fare med ham. Hun sier at dette ikke er mulig. Da sa han at han ville at hun skulle være der på skipet om natta.

Hun sier at det ikke skal skje før han kommer hjem fra den ferden som han har planlagt, "og det kan være at De da synes noe annet."

Da kaller Ragnar på skattemesteren sin og ba han hente den serken som Tora eide, og som hadde gullsøm over det hele. Ragnar byr Kråka den således:

"Vil du ta i mot denne,

som Tora borgarhjort eide,

serken merket med sølv,

den kler deg svært godt.

Hennes hvite hender

for over disse klærne;

hun som heltekongen

elsket til døden.

Kråka kvad da i mot:

Ikke våger jeg å ta i mot,

det som Tora borgarhjort eide,

serken gjort med sølvtråd;

passer dårlig for en stakkar,

Kråka ble jeg kalt,

med kolsvarte klær,

gikk i stein og ur,

jaget geiter langs kysten."

"Og ikke vil jeg ta i mot serken," sier hun. "Ikke vil jeg kle meg i stasklær, mens jeg bor hos bonden. Det kan være at dere liker meg bedre om jeg var kledd bedre; men nå vil jeg fare hjem. Du må sende menn etter meg, om du har samme hugen, og vil at jeg skal fare med deg."

Ragnar sa at han ikke ville ombestemme seg, og hun for så hjem. Ragnar og hans følge seilte dit de hadde planlagt straks de fikk bør, og han fullførte sitt ærend der. Og da han kom tilbake, kom han til den samme havna som han hadde hatt da Kråka kom til ham. Samme kveld sender han menn for å møte henne og fortelle at Ragnar hadde sagt at hun skulle nå bli med ham for godt. Men hun sier at hun ikke vil fare før om morgenen. Kråka står da opp tidlig og går til senga til bonden og kjerringa hans, og spør om de er våkne. De sa at de var våkne og spurte hva hun ville.

Hun sier at hun vil fare av gårde, og ikke være der lenger. "Jeg vet at dere to drepte Heimir, min fosterfar, og ingen mann har jeg noe verre å lønne for enn dere. Siden jeg har vært lenge hos dere vil jeg ikke la dere straffe, men jeg legger den forbannelsen på dere at hver dag nå vil være verre for dere, og den siste vil være den verste. Og nå må vi skilles."

Så gikk hun sin veg til skipa, og hun ble godt tatt i mot. De fikk godt seilevær.

Samme kveld, da mennene skulle re opp sengene, sier Ragnar at han ville de to skulle sove sammen.

Hun sier at det skulle de ikke, "og jeg vil at du skal holde bryllup med meg når du kommer i ditt rike. Det vil gi ære til både deg og meg, og til arvingene våre, om vi får noen."

Han lovet henne dette, og ferden deres gikk godt. Ragnar kommer nå til hjemlandet sitt, og en kostbar veitsle ble gitt ham. Nå feiret de både hjemkomsten hans og bryllup på samme tid. Og om kvelden, da de kom i samme seng, vil Ragnar ha samleie med sin kone. Hun ba om å få slippe, og sa at det ville straffe seg om hun ikke fikk råde. Ragnar sa at han ikke trodde noe på dette; og at de to ikke var synske. Han spurte hvor lenge det skulle være slik. Da kvad hun:

"Vi skulle tre netter

bo sammen,

før til gode guder,

glade vi bloter.

Det vil ellers være

til skade for sønnen min,

beinløst barn du avler,

om du lysten brått stagger."

Og selv om hun kvad dette brydde Ragnar seg ikke om det, men fulgte sin egen hug.


7. Om Ragnarsønnene.

Nå gikk det en tid, og deres samliv var godt med stor kjærlighet. Så kjente Kråka seg dårlig, men frisknet til og fødte et guttebarn. Gutten ble øst vann over og fikk navnet Ivar. Men denne gutten var beinlaus; og det var liksom det var brusk der det skulle vært bein. Og da han var ung var han så stor av vekst at ingen var hans like. Han var den kjekkeste av alle menn, og så klok at det er uvisst om noen annen har vært klokere enn ham.
Skjebnen ga dem flere barn; en annen sønn het Bjørn, den tredje Hvitserk, den fjerde Røgnvald. De var alle store og djerve menn, og så snart de kunne klare det, lærte de seg alle slags idretter. Og hvor de enn for lot Ivar seg bære på stenger, for han kunne ikke gå. Han skulle råde for dem, uansett hva de tok seg til.


Nå er de, Eirik og Agnar, Ragnars sønner, voksne menn, og det finnes knapt deres jevnlike. De for ut i hærskip hver sommer, og de ble navngjetne av sine hærferder.

Og nå er det en dag at Ivar taler med sine brødre, Hvitserk og Bjørn, om hvor lenge de skal fortsette med å sitte hjemme og ikke vinne seg noen ære. Men de sier at de skal følge hans råd i dette som i annet. "Nå vil jeg," sier Ivar, "at vi skal be om å få oss skip og krigere, slik at vi er godt utrustet; siden vil jeg at vi vinner oss rikdom og ære, om vi lykkes med det."

Og da de hadde blitt enige om dette, fortalte de Ragnar at de ville at han skulle skaffe dem skip og krigere som var erfarne i hærferd, og vel utstyrt på alle måter. Han gjorde som de ba om. Da folkene deres var klar, seilte de utenlands. Og overalt der de slåss mot andre, var de overlegne og fikk seg nå både mange krigere og mye gods. Nå sier Ivar at de skal dra dit hvor de møter stor overmakt, og slik teste sin tapperhet. De spurte ham om han visste hvor dette var.

Og nå nevner han et sted som heter Hviteby, og der hadde det vært et blot, "og mange har prøvd å ta denne byen, men ingen har lykkes." Også Ragnar hadde vært der, men hadde dradd uten å få gjort noe.

"Er det så mange og harde krigere der," sier de, "eller er det andre vansker?"

Ivar sier at det både var mange krigere der, og et stort blotsted. Dette hadde hindret alle som hadde prøvd seg her. Og nå sier de at han skulle råde, enten de skulle fare dit, eller ikke. Men han sier at han vil teste ut hva som vinner; deres hardhet eller blotskapen til folkene der.


8. Ragnarsønnene erobret Hviteby.

Nå satte de kursen dit, og da de kom i land, gjorde de seg klar til å gå opp. Noen av krigerne mente de måtte være igjen for å passe på skipa. Og deres bror, Røgnvald, var så ung at de mente han ikke var dugelig nok til å bli med på en slik stor strid som de mente kunne komme her; så de lot han passe skipa med noen av krigerne. Før de for fra skipa sier Ivar at bymennene hadde to okser, som begge var unge, og som hadde jaget menn bort derfra med deres skremmende oppførsel og trollskap.

Da sa Ivar: "Vær tapre karer, selv om dere skulle bli skremt, for ingen skal ta skade av dette."

Nå fylket de krigerne sine, og da de nærmet seg ble bymennene var dem, og slapp løs oksene som de stolte på. Og da ungoksene ble sluppet løs, begynte de å løpe mens de låt ille. Ivar ser dette, der han blir båret på et skjold, og ber om å få en bue. Han får en og skyter på begge ungoksene, slik at de begge ble drept, og på den måten ble krigerne hans kvitt den ufreden som de hadde mest frykt for.

Røgnvald sier nå til krigerne sine på skipene at de menn var lykkelige som hadde slik moro som brødrene hans. "Og de ville at jeg skulle være igjen her slik at de kunne ta all æren selv. Nå skal vi gå opp alle sammen."

Og dette gjorde de. Da de nådde igjen krigerne gikk Røgnvald hardt fram i kampen, og det endte med at han falt. Men brødrene kom inn i byen, og nå tok kampen til på nytt, og det ender med at bymennene flykter. De fulgte etter og jaget dem.

Da de vendte tilbake til byen, kvad Bjørn et vers:

"Med høge hærrop større sår

enn Gnipfjordingene

vi med sverda gav,

sant taler jeg.

Utenfor Hviteby

hver mann vi ga banesår,

ikke sparer sverdet

svennen i kampen."

Og da de kom tilbake til byen tok de alle rikdommene. Deretter brant de hvert hus som var i byen, og brøt ned alle bymurene. Så seilte de derfra i skipa sine.



9. Aslaugs ætt blir kjent.

Eystein het en konge som hersket over Svitjod. Han var gift og hadde en datter som het Ingibjørg; hun var den vakreste av kvinner. Kong Eystein var mektig og hadde mye folk; ondsinnet, men likevel klok. Han bodde i Uppsala og var en stor blotmann. I Uppsala var det den gang det største blot som noensinne hadde vært i Norderlandene. Der trodde de sterkt på ei ku som de kalte Sibilja. Det hadde blitt blota så mye til den at ingen klarte å motstå ulyden dens. Derfor pleide kongen når han venta ufred å sette denne kua foran fylkingen, fordi det fulgte så mye djevelsk kraft med den at uvennene hans, straks de hørte den, begynte å krige seg i mellom og ikke visste hva de gjorde. Av denne grunn slapp Svitjod angrep, fordi ingen våget å gi seg i kast med en slik overmakt.

Kong Eystein var venn med mange menn og høvdinger, og det fortelles at på den tiden var det stort vennskap mellom Ragnar og kong Eystein, og de var så gode venner at de brukte å ha veitsle hos hverandre annenhver sommer.

Nå skjer det at Ragnar skal gjøre veitsle hos kong Eystein. Da han kommer til Uppsala blir han, og krigerne hans, tatt godt i mot. Og da de satt og drakk første aftenen lot kongen sin datter skjenke Ragnar og ham selv. Da sa mennene til kong Ragnar at det ikke var annen råd enn han ba om å få datter til kong Eystein, og ikke lenger hadde denne bondedattera. En av mennene hans foreslo dette for ham, og det endte med at hun ble lovet til kongen, men likevel skulle hun sitte i feste svært lenge.

Da veitsla var over gjorde Ragnar seg klar til å fare hjem. Ferden hans gikk bra og ingenting fortelles om den før han nærmet seg borgen. Vegen til denne går gjennom en skog. De kom til en rydning som var i skogen, og der lot Ragnar folkene sine stoppe, og ba om å få ro. Så ba han alle mennene, som hadde vært sammen med ham til Svitjod, at ingen skulle fortelle om avtalen han hadde gjort om å gifte seg med dattera til kong Eystein. Nå legger han så mye makt i dette, at om det er noen som røper dette så skal han drepes.

Etter at han nå hadde sagt det han ønsket for han hjem til borgen. Der ble folk glade da han kom tilbake igjen, og det ble drukket velkomstøl for ham.

Da han ikke hadde satt lenge i høgsetet, kommer Kråka inn i hallen til Ragnar og setter seg på kneet hans og legger hendene rundt halsen hans, og spør: "Hva nytt har du å fortelle?"

Han svarte at han ikke hadde noe. Da det led mot kveld, tok mennene til å drikke. Siden gikk de og la seg. Og da Ragnar og Kråka hadde lagt seg, spør hun ham om nytt, men han sa at han ikke visste noe. Nå vil hun snakke om mangt, men han sa at han var svært trett og sliten etter reisen.

"Nå skal jeg fortelle deg nytt," sier hun, "om du ikke vil fortelle meg noe."

Han spør hva dette var.

"Det kaller jeg nytt," sier hun, "at en konge fester seg ei kone, selv om noen vil si at han har ei fra før."

"Hvem har fortalt deg dette?" sier Ragnar.

"Dine menn skal beholde liv og lemmer, for ingen av dem har fortalt meg dette," sier hun. "De så kanskje at tre fugler satt i treet ved Dem. De fortalte meg disse nyhetene. Nå må jeg fortelle Dem at jeg er en kongsdatter, og ikke en bondedatter, og far min var en så navngjeten mann at ingen er hans like. Min mor var den klokeste og vakreste av alle kvinner, og hennes navn skal leve så lenge verden står."

Nå spør han hvem hennes far var, om hun ikke var datter til den fattige bonden på Spangereid. Hun sa at hun var datter til Sigurd Fåvnesbane og Brynhild Budladatter.

"Jeg mener det er urimelig at deres datter kan hete Kråka og vokse opp i en slik fattigdom som det var på Spangereid."

Da svarer hun: "Det er en saga om dette," og nå forteller hun historien om hvorledes Sigurd og Brynhild møttes på fjellet, og at hun ble med barn. "Og da Brynhild hadde født barnet, ble jeg gitt et navn, og kalt Aslaug." Nå forteller hun alt som hadde hendt siden de møtte bonden.

Ragnar svarer: "Det du forteller om Aslaug, høres forferdelig ut."


Hun svarer: "Du vet jeg er med barn, og det er et guttebarn som jeg skal føde. Denne gutten skal ha det merket at det ser ut som det ligger en orm i øynene på ham. Og om det blir slik, da ber jeg deg om at du ikke drar til Svitjod på den tid du skal gifte deg med datter til kong Eystein. Men om det ikke blir slik, kan du gjøre det du vil. Men jeg vil at sønnen min skal kalles opp etter sin far om dette æresmerket er i øynene hans; noe jeg mener at det vil være."

 Nå kommer den tiden da hun kjenner seg syk, og hun føder et guttebarn. Tjenestekvinnene tok gutten og viste ham til henne. Da sa hun at de skulle bære ham til Ragnar, og la han se. Dette blir nå gjort; den lille mannen ble båret inn i hallen, og de la ham i kappeflaket til Ragnar. Og da han så gutten ble han spurt hva han skulle hete. Han kvad et vers:

"Sigurd skal gutten hete,

krige vil han gjøre,

svært lik er han

på sin godfar.

Av Odins ætt han er,

ormens overmann

som han har i øyet,

og den andre drepte."

Han drar en gullring av handa og gir gutten som navnegave. Da han retter ut handa med gullet kom han bak ryggen til gutten; og dette tolker Ragnar som om han vil forkaste gullet. Og nå kvad han et vers:

"Brynhilds dattersønn

viser seg for mennene,

å ha strålende øyne

og det mest uredde hjerte.

Denne krigeren vil gå

foran alle menn i makt,

Budles ætling, som

den røde ringen forakter."

Og han kvad videre:

"Aldri så jeg gutt

unntatt Sigurd,

med trollbruds blanke tømmer

tegna inn i øynene.

Kvast som gift

ser jeg ormen blinke,

karen kjennemerket

i øynene gjemmer."

Nå sa han at de skulle bære gutten til mor hans. Han slo fra seg å dra til Svitjod. Aslaugs ætt ble kjent, slik at nå visste hver mann at hun er datter til Sigurd Fåvnesbane og Brynhild Budladatter.



10. Eiriks og Agnars fall, og Aslaugs egging.

Nå var den tid gått da det var bestemt at Ragnar skulle gjøre veitsle i Uppsala, og kong Eystein og hans datter syntes det var en fornærmelse at han ikke kom, og det ble nå slutt på vennskapen mellom kongene. Og da Eirik og Agnar, Ragnars sønner, hørte dette, da avtalte de seg i mellom at de måtte få tak i så mange krigere de kunne, og dra for å herje i Svitjod. Nå samlet de sammen mange krigere og gjorde klar skipa sine. De mente det var viktig hvorledes det gikk når de satte skipa ut. Da skipet til Agnar ble dradd nedover stokkene skjer det at en mann kom foran det, og fikk banesår. Dette kalte de stokkerød. De syntes ikke dette var noe godt tegn, men de ville ikke la det stå i vegen for ferden deres.

Og da krigerne deres var klare, seilte de med dem til Svitjod. Straks de var kommet dit tok de til å herje i riket til kong Eystein. Da folket der ble klar over dette, for de til Uppsala og fortalte kong Eystein at en hær var kommet til landet. Kongen lot hærpil sende rundt i riket sitt, og drar sammen en så stor hær at det var et under. Og denne hæren leder han inn i en stor skog, og setter opp krigstelta. Han har nå med seg kua Sibilja; og mye hadde han måttet blote til henne, før hun ville fare.

Da de var i skogen, sa kong Eystein: "Jeg har fått greie på at sønnene til kong Ragnar er på vollen her, foran skogen, og det er sagt meg for sant at de ikke har mer enn en tredjepart så mange krigere som vi er. Nå skal vi gjøre fylkingene våre klare til kamp, og en tredjedel av krigerne våre skal fare mot dem. De er så krigerske at de tror at de har skjebnen vår i handa si. Straks etter skal vi gå mot dem med alle våre krigere, og kua skal gå foran folkene. Ikke venter jeg at de skal kunne stå i mot ulyden hennes."

Og slik ble det. Straks brødrene så krigerne til kong Eystein mente de at det ikke var noen overmakt de hadde med å gjøre; de mente det ikke var flere. Men straks etter kommer alle krigerne ut av skogen, og kua blir sluppet løs. Hun løper nå foran krigerne og låt skremmende. Det ble nå så mye bråk mellom hærmennene som hørte dette, at de begynte og sloss seg i mellom. Bare de to brødrene sto i mot. Dette uhyret drepte mange menn med horna sine denne dagen. Selv om Ragnarsønnene var store krigere, så kunne de ikke stå seg mot en slik overmakt og blotskap. De gjorde likevel hard motstand og kjempet lenge og tappert, med stor ære.

Eirik og Agnar var fremst i fylkinga den dagen, og ofte gikk de gjennom fylkinga til kong Eystein. Og nå faller Agnar. Eirik ser dette og kjemper med den største tapperhet, og bryr seg ikke om han kommer levende fra dette eller ikke. Han blir så overmannet og tatt til fange.

Og nå sa Eystein at de skulle stanse striden og tilbød Eirik grid. "Og det vil jeg legge til," sier han, "at jeg vil gi deg min datter til kone."


Erik svarer med et vers:

"Ikke vil jeg ta bot for min bror,

og ikke kjøpe brud for gull,

eller å høre nevnt

Eystein som Agnars bane.

Ingen mor gråter over meg,

på valen vil jeg dø

og med spyd skal

innvollene mine gjennombåres."

Nå sier han at han vil at de mennene som hadde fulgt dem, skal ha grid og fare dit de vil. "Men jeg vil at så mange spyd som mulig blir stukket ned i vollen," sier han, "og der vil jeg la meg løfte opp, og der vil jeg late livet."

Kong Eystein sier at de skal gjøre som han ber om; selv om han valgte det som var verst for begge. Nå blir spyda satt ned, og Eirik kvad et vers:

"Ingen kongssønn

har jeg hørt tales om

som døde på dyrere leie

til frokost for ravner.

Snart den blodige tiur

vil rive i brødrelik

og gale over god gave,

den utakknemmelige."

Og nå går han dit hvor spyda var stukket ned i marken, og tar en ring av handa og kaster den til de som hadde fulgt ham og fått grid. Han ba dem bringe den til Aslaug. Så kvad han et vers:

"Bær nå med ringen fram

budet som følger med:

min Austerveg er endt,

og Aslaug skal ha mitt gods.

Med sorg min magre stemor

vil høre om denne hendelse

og straks hun vil fortelle

sine sønner om dette."

Nå blir han løftet opp på spyda, og ser en ravn som flyr, og kvad:

"Ravnen skriker over

hodet mitt, snart vil han

ete øynene mine.

Når han hakker dem

ut av hodet mitt,

lønner han meg usselt

for alle måltider jeg ham ga."


Nå later han livet sitt med stor tapperhet. Men sendemennene hans for hjem, og stoppet ikke før de kom til der Ragnar hadde sitt kongesete, men han var fart på kongsstevne, og ikke var hans sønner kommet hjem fra hærferd. Nå er de der tre netter før de går for å møte Aslaug. 


Da de kom til høgsetet hennes hilse de ærbødig på henne, og hun tok vel i mot deres hilsen. Hun hadde en linduk over knærne og skulle til å kjemme seg, for hun hadde løst håret. Nå spør hun hvem de er, for hun hadde ikke sett dem tidligere. Han som førte ordet for dem, sa at de hadde vært i krigerfølget til Eirik og Agnar, Ragnars sønner. Da kvad hun et vers:


"Hva kan dere fortelle,

er det Sviar i landet,

eller på hærferd,

hva nytt, kongsmenn?

Hørt har jeg

at danene for syd,

men skipet de skjøv

over blodlunner på sjøen."

Han kvad et vers i mot:

"Ondt gjør det oss

å fortelle at Toras sønner

er døde, og ond er

skjebnen mot din mann.

Tunge tidender har vi

ikke nyere enn dette,

utretta er vårt ærend,

ørn fløy over liket."

Nå spør hun om hvorledes det hadde gått for seg, og han kvad det verset Eirik hadde kvedet da han sendte henne ringen. Tårer så de at hun felte, men disse var blodfarget og harde som haglkorn. Ingen hadde tidligere sett at hun felte tårer, og ingen så det heller siden. Hun sier at de ikke kan dra for å hevne før Ragnar, eller hans sønner, kom hjem: Men dere skal bli her til da, og ikke skal jeg egge mindre til hevn enn om det hadde vært mine egne sønner."

Nå ble de der, og det gikk slik at Ivar og brødrene hans kom hjem før Ragnar, og ikke hadde de vært lenge hjemme før Aslaug dro for å finne sønnene sine. Sigurd for med sin mor, han var da tre vintre gammel. Da hun kom inn i hallen, hvor brødrene hennes holdt til, tok de vel i mot henne, og hver av dem spurte hverandre om nytt. De fortalte henne først om hennes sønns, Røgnvalds, fall, og hvorledes dette hadde gått for seg. Ikke gikk dette mye inn på henne, og hun kvad:

"Sønnene mine har jeg savna

og lurt på om de ville komme,

hjemme havets ørner knapt

farer mellom husene.

Røgnvald farga skjoldene

røde av blod,

yngst kom han til Odin

min djerve sønn."

"Ikke kan jeg se," sier hun, "at han ville vunnet mer heder om han hadde levd lenger."

Nå spør de hva nytt hun hadde å fortelle. Hun svarer: "Eiriks og Agnars fall, deres brødres og mine stesønners, fall; de jeg mener har vært de beste av alle. Det er ikke å vente at dere vil tåle dette uten å ta en grusom hevn. Og dette vil jeg be dere om, og selv hjelpe på alle måter, slik at de blir hevna på kraftigste måte." 


Nå sier Ivar at det er sikkert at: "til Svitjod drar jeg aldri for å kjempe mot kong Eystein og all den blotskapen som er der."

Hun sto på sitt, men Ivar førte ordet for dem og nekta tvert å fare. Nå kvad hun et vers:

"Ikke hadde dere,

om de var i live,

Eirik og hans bror,

lagt uhevna et halvår.

Det vil jeg ikke skjule,

ikke var jeg deres mor,

lykkelig den som

slike sønner gir liv."

"Ikke er det sikkert," sier Ivar, "at det gagner noe, om du kveder det ene verset etter det andre. Eller hvor godt kjenner du alle de vanskelighetene som er i vegen?"

"Ikke vet jeg det sikker," sier hun, "men hva kan du fortelle meg om alle vanskene som finnes der?"

Ivar sier at der er blotskap så stor at han aldri har hørt om noe liknende andre steder. "Og den kongen er både mektig og ond."

"Hva slags trolldom er det han stoler mest på?"


Han sier. "Det er en stor ku, som de kaller Sibilja. Hun er så fortrolla at så snart menn hører lyden av henne har uvennene hans ingen styrke. Så her har en ikke bare mennesker å kjempe mot; heller må en gjøre seg klar til å møte trollskap før en møter kongen. Og ikke vil jeg våge verken krigerne mine, eller meg selv, mot slikt."

Hun sier: "Du må huske på at du kan ikke kalle deg den fremste når du ikke våger å gå mot dette."

Da hun nå syntes hun hadde kommet dit forgjeves, ville hun gå derfra, hun mente at de ikke brydde seg om ordene hennes.
Da sa Sigurd orm i øyet: "Jeg vil fortelle deg, mor, hva jeg mener om dette, men jeg kan ikke tale på vegne av de andre."

"Jeg vil høre det," sier hun. Nå kvad han et vers:

"Ikke skal du angre, mor,

om tre netter seiler vi

med velutrustet leidang

den lange led til Uppsala.

Om eggene duger

skal Eystein ikke lenge råde

enten han byr oss

rikdom eller tapperhet."

Da han hadde kvedet dette verset, begynte brødrene å skifte hug.

Og nå sa Aslaug: "Klart gjør du det nå, min sønn, at du vil gjøre min vilje. Men ikke ser jeg at vi to kan komme noen veg uten at brødrene dine hjelper oss. Med deres hjelp kan vi få hevn, noe jeg helst ønsker; og vel synes jeg du gjør nå, min sønn."


Nå kvad Bjørn et vers:

"Hug og hjerte mannen

kan ha i brystet sitt

selv om han store ord

sparer blant menn.

Ikke har jeg i øyet

orm eller glinsende slange,

brødrene gledet meg,

jeg husker din stesønn."

Nå kvad Hvitserk et vers:

"La oss huske at før vi

lover å hevne at snart

ymse vondt Agnars bane

skal møte;

Skip skal skyves på hav,

is hogges før stavnen,

la oss se hvor raskt vi

evner båtene ut å få."

Hvitserk talte om at de skulle hogge isen, fordi det nå var sterk frost og skipene deres var frosset inne. Og nå tok Ivar ordet og sa at nå var det kommet dit at han også ville være med på dette. Han kvad et vers:

"Både mot og djervhet

har dere til overmål,

men her trengs også

stor trass på ferden.

I kampen har beinlause

stadig vært fremst,

men hodet styrer hevnen

om ikke handa kan."

"Og nå er det slik," sier Ivar, "at vi må gjøre alt vi kan, både for å utruste skipene, og å samle krigere. Ikke må det spares på dette, for vi vil trenge begge deler om vi skal seire."

Nå går Aslaug av gårde.


11. Hærferden til Aslaug og Ragnarsønnene.

Sigurd hadde en fosterfar som på hans vegne sørget for at skip ble rustet ut, og krigere ble samlet. Nå går det så raskt at de krigerne Sigurd skulle gjøre klar var klar før tre netter var gått, og han hadde nå fem velutstyrte skip. Da fem netter var gått hadde Hvitserk og Bjørn gjort klar fjorten skip, og Ivar hadde ti skip og Aslaug ti til. Alt dette sju netter etter at de hadde talt sammen og lovet hverandre å fare.


Nå møtes de alle sammen og forteller hverandre hvor mange krigere hver av dem har fått samlet. Og nå sier Ivar at han har sendt en ridderhær landevegen.

Aslaug sier: ”Hvis jeg visste at de folkene som ble sendt landevegen kom til nytte da skulle jeg ha sendt mange krigere.”

”Ikke skal vi dvele ved dette,” sier Ivar, ”vi drar med de krigerne vi har fått samlet.” 

Nå sier Aslaug at hun vil fare med dem, - ”så jeg får se hvor hardt dere hevner brødrene.”

”Det er visst,” sier Ivar, ”at du kommer ikke om bord på våre skip. Det skal være slik, om du vil, at du bestemmer over de krigerne som farer på landvegen.”

Hun sa at det skulle være slik. Hun byttet nå navn og ble kalt Randalin.Nå for krigerne begge veger, og Ivar fortalte først hvor de skulle møtes. 

Etter en vellykket reise møttes de der de hadde avtalt. Da de kom til Svitjod i riket til kong Eystein dro de med hærskjold gjennom landet og brente alt som var foran dem, og drepte hvert et mannsbarn; ja de drepte tilsist faktisk alt levende som de traff på.


12. Kong Eysteins fall.

Nå skjer det en gang at noen kommer seg unna, og for til kong Eystein og fortalte ham at en stor hær var kommet inn i riket hans. Denne hæren var svært vanskelig å ha med å gjøre, og lot ikke noe være ugjort. Den hadde ødelagt alt der den for fram, så ikke et eneste hus var igjen.

Da kong Eystein hører dette, mente han å vite hvem disse vikingene var. Og nå lar han sende hærpil over hele riket og stevnet til seg alle som var hans menn, og hadde kraft til å hjelpe ham. "Vi skal ha med oss kua Sibilja, vår gud, og la henne løpe foran krigerne, og jeg venter at det vil gå som tidligere; de vil ikke klare å motstå lydene hennes. Jeg vil egge alle krigerne mine til å gjøre sitt beste, slik at vi kan jage vekk denne store og onde hæren."

Og nå blir Sibilja sluppet løs. Ivar ser henne komme, og hører den stygge lyden hun lager. Han sier at alle krigerne skulle lage all den ulyd de klarte, både med våpen og hærrop, slik at de hørte så lite lyd som mulig fra dette uhyret som for mot dem.

Ivar sa til sine bærere at de skulle bære ham så langt fram mot henne som mulig. "Og når kua kommer mot oss så kast meg mot henne, og da hender ett av to; enten skal det bli min bane, eller hun skal bli drept. Nå skal dere ta et stort tre og lage en bue av det, med piler til."

Og nå får han denne sterke buen med store piler til, som han hadde latt lage; ingen andre mente de kunne bruke et slikt våpen. Nå egger Ivar hver mann til å gjøre sitt beste. Hæren deres farer nå fram med stor villskap og mye bråk, og Ivar ble båret foran fylkingen deres. Det blir så sterk lyd, da Sibilja begynner å gaule, at de hørte det like godt som om de tidde og sto stille. De blir nå så forvirra av dette, at de ville slåss med hverandre; alle unntatt brødrene. 

Mens dette forunderlige skjedde, så de som bar Ivar at han spente buen sin så lett som om det var en myk almegrein, og de syntes han dro pilodden innenfor buen. De hører nå buestrengen hans gjalle så høgt som de aldri hadde hørt tidligere, og pilene fløy så raskt som om han skjøt med den sterkeste armbrøst, og så rett at de traff Sibilja midt i begge øynene. Og nå faller hun, og stuper hodestups framover, og gauler nå mye verre enn tidligere. Da hun kommer mot dem, ber Ivar dem kaste ham på henne, og han blir så lett for dem som om de kasta et lite barn. Og selv om de var et stykke fra henne da de kasta ham, så kommer han ned på ryggen til Sibilja, og da blir han så tung som om det var et berg som falt ned over henne, og hvert bein knakk på henne. Av dette fikk hun sin bane.

Nå ber han krigerne sine ta ham opp så raskt de kunne. Og nå blir han tatt opp, og stemmen hans er nå så sterk at alle menn i hæren hans trodde han sto like ved, selv om han var langt borte, og de lyttet nøye på det han sa. Han avsluttet sin tale slik at det brått ble slutt på ufreden mellom mennene hans. Krigerne hans hadde ikke tatt skade av dette, for de hadde bare kjempet en kort stund. Nå egger Ivar dem at de skulle gå så hardt på dem som de kunne. "Og nå mener jeg vi er over det verste, siden kua er drept."

Nå hadde begge sidene fylket krigerne sine, og fylkingene seig sammen. Kampen var så hard at alle Sviar sa at de aldri hadde vært i en slik strid. Brødrene Hvitserk og Bjørn gikk så hardt på at ingen fylking kunne stå seg mot dem. Og nå faller så mange av kong Eysteins krigere, at bare et fåtall sto oppreist, og noen hadde tatt flukten. Kampen ender nå med at kong Eystein faller, og brødrene får seier. De gir grid til dem som er igjen.

Ivar sier at han ikke vil herje lenger i det landet, for det var nå høvdingeløst. "Og heller vil jeg at vi farer dit hvor vi møter en større overmakt." Randalin drar nå hjem med noen av krigerne.

13. Ragnarsønnene erobret Vifillsborg.

Nå ble brødrene enige om at de skulle herje i Sydriket. Og Sigurd orm i øyet, sønnen hennes, for med brødrene sine i hver hærferd siden. På denne ferden gikk de mot hver borg som var stor, og gikk på slik at ingen kunne motstå dem.

De hørte nå om en borg som både var stor og hadde mange tapre krigere. Og nå sier Ivar at dit vil han stevne. Det ble også sagt hva denne borgen het, og hvem som hersket der. Den høvdingen ble kalt Vifill, og etter ham ble borgen kalt Vifillsborg. De for nå med hærskjold slik at de ødela alle borgene som var foran dem til de kom til Vifillsborg. Høvdingen, og mange av krigerne hans, var ikke i borgen da de kom.

Nå satte de opp telta sine på vollene rundt borgen, og holdt seg i ro den dagen da de kom dit. De talte med borgmennene og tilbød dem at om de overga borgen ville de holde fred med dem. Men om de gjorde motstand, ville ingen mann bli gitt grid.


Borgmennene svarte raskt at denne borgen ville de aldri klare å erobre, slik at de ville overgi den. "Og først må dere prøve dere og vise deres tapperhet og krigerskhet."


Natta går, og neste dag forsøkte de å erobre borgen, men kom ingen veg. En halv måned lå de rundt borgen og forsøkte hver dag å ta borgen, på forskjellige måter. Men det gikk bare verre jo lenger de holdt på, og nå ville de dra derfra. Og da borgmennene ble var at de ville fare derfra, gikk de ut på borgmuren og bredte gullsydde tøyer, og alle andre tøyer som var finest i borgen, ut over den, og erta dem med de fineste gullsaker og verdigjenstander de hadde i borgen. 


Nå tok en av dem til orde og sa: "Vi tenkte at disse mennene, sønnene til Ragnar, og krigerne deres, var harde stridsmenn, men vi må si at det har ikke gått bedre for dem enn andre."


Etter dette hånet de dem, og slo på skjoldene og egga dem på seg så mye de klarte. Og da Ivar hørte dette tok det så på ham at han ble syk og ikke kunne røre seg, og de måtte nå vente på at han enten skulle komme seg igjen, eller dø. Han ligger hele den dagen til kvelden kommer, og sier ingenting. Men om kvelden sa han til de som var hos ham, at de skulle si til Bjørn, Hvitserk og Sigurd at han ville møte dem, og alle de klokeste mennene. Nå samlet de største høvdingene i hæren seg, og Ivar spør dem om de hadde noen råd som bedre kunne føre til seier enn dem de hadde hatt før.

Men de svarer alle at de ikke hadde vett til å finne på en list de kunne seire med. "Men det er nå som det pleier; dine råd skal vi følge."

Da svarer Ivar: "Jeg har kommet på et råd som vi ikke har prøvd før. Her er en skog ikke langt herfra, og nå som natta faller på skal vi i hemmelighet gå ut av telta og inn i skogen, men telta våre skal stå igjen. Når vi kommer inn i skogen skal hver mann binde seg en vedstabel. Så skal vi fare mot borgen fra alle kanter og tenne på veden, slik at det blir et stort bål. Borgmurene vil miste kalken sin i heten, og så skal vi angripe borgen med valslynger og prøve ut hvor sterk den er.

Og det ble nå gjort slik; de for til skogs og var der så lenge som Ivar syntes. Nå for de mot borgen på hans råd og da de tente på veden ble det et bål så stort at murene slapp kalken. Så gikk de mot murene med valslynger og brøt den mange steder, og tok til med å kjempe. Da de nå kjempet på like vilkår falt de fleste av borgmennene, men noen flyktet unna. Deres møte endte med at de drepte hvert menneske som var i borgen, og tok bort alt godset og brant borgen, før de for derfra.



14. Ragnarsønnenes hærferd i Sydriket.

Nå dro de bort derfra og for til de kom til en borg som het Luna. Da hadde de ødelagt nesten hver borg og hvert kastell i hele Sydriket, og var nå så navngjetne over hele verden, at det ikke engang fantes et lite barn som ikke kjente navnene deres. De hadde nå bestemt og ikke stanse før de kom til Romaborgen, for de hadde hørt at den borgen var både stor og navngjeten, og rik på både folk og gods. Men de vet ikke nøyaktig hvor lang vegen dit er, og de hadde så mange krigere at de ikke hadde mat nok til alle. De ble derfor i Lunaborgen og samtalet seg i mellom om ferden sin.

En mann kom nå, han var staselig og gammel. De spurte ham hvem han var, og han svarte at han var en reisende og hele livet hadde vandret gjennom landene.

"Du kan fortelle oss mye om det vi vil vite."

Den gamle mannen svarer: "Ikke vet jeg hvilket land dere skulle spørre meg om som jeg ikke kan fortelle dere noe om."

"Vi vil at du skal fortelle oss hvor lang vegen til Romaborgen er."


Han svarer: "Jeg kan fortelle dere noe til merke på det. Dere kan se at disse jernskoa som jeg har på føttene er gamle, og de andre, som jeg har på ryggen, de er også utslitte. Da jeg for fra Romaborgen bandt jeg disse utslitte skoa som jeg nå har på ryggen på føttene, og da var begge para nye, og jeg har vandret stadig siden."


Men da den gamle mannen hadde sagt dette, mente de å forstå at de ikke kunne ta den ferden til Rom, som de hadde planlagt. Og nå snudde de med hæren sin og tok mange borger som aldri hadde vært tatt tidligere, og mange merker etter dem kan ses den dag i dag.


15. Kong Ragnars død i England.


Nå må det fortelles at Ragnar sitter hjemme i sitt rike og vet verken hvor hans sønner, eller hans kone Randalin, er. Og av hver av sine menn hørte han at ingen kunne måles med sønnene hans, og skjønte at ingen var så navngjetne. Han tenker nå på hva slags storverk han kunne finne på som ikke var noe mindre. Nå bestemmer han seg og får seg håndverkere og lar felle skog til to store skip; folk skjønte at det var to knarrer så store at slike aldri hadde vært bygd før i Norderlandene. Han lot også alle væpne seg over hele riket. På grunn av dette skjønte folk at han la planer for en hærferd til utlandet. Dette spredte seg vidt og bredt i nabolanda, og nå fryktet både folk og alle kongene som styrte der at de ville måtte gå fra både land og rike. Hver av dem lot så landet sitt bevoktes, i tilfelle han skulle komme dit.


En gang spør Randalin Ragnar hva slags ferd han hadde i tankene. Han sier til henne at han ville fare til England og ikke ha flere skip enn to knarrer, og de krigerne som det var plass til på dem.

Da sier Randalin: "Denne ferden som du tenker deg nå, synes meg uforsiktig. Jeg mener det må være bedre å ha flere, men mindre, skip."
"Det er ikke så stort å vinne seg et land om en har mange skip. Men det har ikke hendt før at noen med to skip har tatt et land som England. Men om jeg ikke skulle seire; desto bedre at jeg seilte av gårde med to skip fra landet."

Da svarer Randalin: "Det synes meg ikke å være mindre kostnader før disse skipene er seilklare, enn om du fikk deg mange langskip til denne ferden. Du vet det er vanskelig å gå i land i England, og om skipet ditt forliste ville krigerne dine være fortapt om det kom en landhær, selv om de klarte å komme seg på land. Men det er bedre å dra med langskip enn med knarrer til havner."

Nå kvad Ragnar et vers:

"Ikke på det rhinske rav,

djerve høvding må spare,

om han tapre hærmenn,

heller enn ringer vil ha.

Ille er det å stå i strid,

med blodrøde ringer,

Mange konger vet jeg døde,

mens skattene er igjen."

Nå lot han skipene sine gjøre ferdige og fikk seg krigere, slik at knarrene ble vel bemannet. Det ble sagt mye om hans foretak, så derfor kvad han igjen et vers:

"Hva hører nå fra berget,

den gavmilde høvding?

At den kloke mannen

drakeskip vil vrake?

Om gudene vil,

skal den vise,

lykkes med sin

ferd, kvinne."

Og da skipa hans var klar, og krigerne som skulle følge ham også, og været var slik han ville ha det; sier Ragnar at de skulle gå om bord. Da han selv var ferdig fulgte hun ham til skipa. Før de skiltes sa hun at hun ville lønne ham for den serken han hadde gitt henne. Han spurte hvorledes hun skulle gjøre det, da kvad hun et vers:

"Av trofast hjerte,

unner jeg deg den

side serken vevet av

grå hårtråd.

Ikke vil sår blø,

ikke vil egg bite,

den hellige drakt,

til gudene viet."

Han sier at han vil ta i mot denne gaven. Men da de skiltes var det lett å se at dette gikk hardt inn på henne.

Nå seilte Ragnar med skipa sine til England, som han hadde planlagt. Han fikk så kvass bør, at begge knarrene hans forliste da han kom til England, men krigerne hans kom seg i land med klær og våpen. Og der han støtte på gårder, borger og kasteller; der seiret han.

Ella het den kongen som den gang rådde over England. Han hadde hørt om Ragnar da han for hjemmefra. Derfor hadde han satt ut vakter slik at han skulle få vite når hæren kom til landet. Nå for disse mennene til Ella med hærbud. Han sendte nå bud over hele riket og ba hver mann komme til seg som hadde et skjold og kunne ri en hest, og våget å kjempe. En hær så stor at det var som et under samlet seg nå hos ham. Nå gjorde kong Ella og krigerne hans seg klar til strid.

Da sa kong Ella til folkene sine: "Hvis vi seirer i denne kampen og dere blir klar over at det er Ragnar som er kommet, så skal dere ikke gå på ham med våpen, for han har sønner etter seg som aldri vil la oss få fred om han faller."

Ragnar gjør seg nå klar til strid, men i stedet for brynje har han de klærne som Randalin hadde gitt ham da de skiltes. Og han hadde det spydet i hendene som han drepte ormen med, den som lå rundt Toras stue og ingen andre våget seg på. Han hadde ingen annen beskyttelse enn en hjelm. Straks hærene møttes tok kampen til. Ragnar hadde mye færre krigere. Det varte ikke lenge før mange av hans folk var falt, men der han gikk ble det plass foran ham, og han gikk igjennom fylkingen den dagen. Når han hogg eller stakk i skjold, brynjer eller hjelmer, var det så store hogg at ingen kunne stå i mot. Men aldri ble han hogget eller skutt på slik at han fikk sår eller skade, og han drepte mange av krigerne til kong Ella. Likevel endte deres kamp slik at alle krigerne til Ragnar falt, og selv ble han klemt mellom skjold og tatt til fange.

Nå ble han spurt hvem han var, men han tidde og ville ikke svare.

Da sa kong Ella: "Denne mannen må settes på en hardere prøve siden han ikke vil fortelle hvem han er. Nå skal han kastes i en ormegård og der skal han sitte svært lenge. Men om han sier, slik at vi kan skjønne, at han er Ragnar, da skal han tas bort derfra så fort som mulig."

Han ble nå fulgt dit, og sitter der svært lenge, men ingen orm festet seg på ham.

Da sa mennene: "Dette er litt av en mann; ikke bet våpen på ham i dag, og nå skader ikke ormene ham."

Kong Ella sa da at de skulle ta av ham klærne som han hadde ytterst. Dette ble nå gjort og ormene hengte seg da på ham på alle kanter.

Da sa Ragnar: "Grynte ville grisene nå, om de visste hva den gamle tåler."

Selv om han snakket slik, visste de ikke sikkert om det var Ragnar eller en annen konge. Nå kvad han et vers:

"Slag hadde jeg ofte,

fem ganger ti og en,

mange fikk men,

minnes jeg av dette.

Ikke tenkte jeg ormer,

enden min skulle være;

ofte mannen møter,

det han selv minst venter.

Og ett til kvad han:

"Grynte ville grisene,

om de visste galtens kår;

svært mye vondt nå,

ormene meg volder.

Stikker tennene inn

og biter hardt,

et lik snart jeg er,

her blant dyra."

Nå dør han og blir ført bort derfra. Men kong Ella mener å vite at Ragnar har mistet livet sitt. Han lurte på hvorledes han skulle få vite dette sikkert, og hvorledes han skulle oppføre seg slik at han fikk beholde riket sitt, og hvorledes sønnene til Ragnar ville motta denne nyheten. Det råd tar han i mot at han reder ut et skip og får en mann som både er klok og krigersk til å styre det. Han får tak i et godt mannskap og sier at han vil sende dem til Ivar og brødrene for å fortelle om farens død. Men få ville fare for de mente at denne ferden var farlig.


Da sa kongen: "Dere skal se nøye etter hvorledes hver enkelt av brødrene tar disse nyhetene. Far tilbake hit straks dere får bør."


Så lot det gjøres klart til ferden deres, slik at de ikke manglet noe. Og nå for de, og hadde en god ferd.

Men da sønnene til Ragnar hadde herjet i Sydriket, vente de tilbake til Norderlandene og ønsket å besøke riket sitt, som Ragnar styrte. De visste ikke noe om hærferden hans, hvorledes den hadde gått, men de var ivrige etter å vite hvorledes den hadde vært. De for nå sydfra mot Norden og overalt hvor folk hørte om brødrenes ferd forlot de borgene sine og førte rikdommene sine bort, og flyktet unna slik at brødrene nesten ikke fikk mat til krigerne sine.

En morgen våkner Bjørn jernside og kvad dette verset:

"Hver morgen en liksulten ravn

flyr over disse borgene,

høgt han skriker av hunger,

snart han vil sulte i Hel.

Farer han sør over sanden,

hvor såra menn ligger i haug,

føde finner han der av de falne,

som vi har hugget ned."

Og ett til kvad han:

"Først for vi i hærferd

ned til Romerriket,

ikke hadde vi opphold,

bare strid vi hadde.

Dro sverdet til drap,

svingte det dugelig,

Ørnen skrek over valplassen,

over mangt et grått skjegg."

16. Om Ragnarsønnene og kong Ella.

Nå skjer det at de kommer til Daneveldet før sendemennene til kong Ella, og holder seg i ro med krigerne sine. Sendemennene kom så med folkene sine til borgen hvor sønnene til Ragnar hadde veitsle. De gikk inn i hallen hvor de drakk, og fram til høgsetet hvor Ivar lå. Sigurd orm i øyet og Hvitserk hvati satt ved taflbrettet, og Bjørn jernside sto på hallgulvet og skar på et spydskaft.

Da sendemennene til kong Ella kom fram for Ivar, hilste de ærbødig på ham. Han tok i mot deres hilsen og spurte hvor de kom fra, og hva nytt de kunne fortelle. Lederen deres sa at de var engelske menn, og at kong Ella hadde sendt dem dit for å fortelle at deres far, Ragnar, var falt.

Hvitserk og Sigurd slapp straks taflspillet og hørte nøye etter hva mennene fortalte. Bjørn sto på hallgulvet og støtta seg mot spydskaftet sitt. Men Ivar spurte dem nøye ut hvorledes hans far hadde mista livet. Og de fortalte alt som hadde skjedd fra Ragnar kom til England, og til han mista livet sitt.

Da de hadde fortalt at han sa: "Grynte ville grisene," flytta Bjørn hendene sine litt på spydskaftet, og han hadde holdt så fast at merket etter hendene sto igjen. Da sendemennene avslutta historien sin, rista Bjørn spydet slik at det gikk i to deler. Hvitserk holdt i handa en taflbrikke, som han hadde flytta, og han klemte den så fast at blodet rant fra hver av neglene hans. Sigurd orm i øyet hadde holdt i en kniv som han hadde skåret neglene sine med, da disse nyhetene ble fortalt; han lytta så nøye på dette at han ikke kjente noe før kniven sto i beinet, men merket det ikke. Men Ivar spurte så nøye han kunne om alt som var hendt; stundom var han rød og stundom var han blå, men av og til bleik. Han var så oppsvulmet at det var som om hele kroppen hans var opplåst av det sinne som var i brystet hans.

Nå tar Hvitserk til orde og sier at de skulle begynne hevnen med å drepe sendemennene til kong Ella.

Ivar sier: "Det skal ikke skje. De skal fare i fred, hvor de enn vil. Og om det er noe de mangler så skal de fortelle det til meg, og jeg skal skaffe dem det."

Da de nå hadde fullført ærendet sitt, gikk de ut av hallen til skipet sitt. Straks de fikk bør, satte de til havs. De hadde en god tur og kom til kong Ella, og fortalte ham hvorledes hver og en av brødrene hadde tatt i mot disse nyhetene.

Og da kong Ella hørte dette, sa han: "Det er slik at vi må frykte for Ivar, men ingen andre, etter det som dere forteller meg om ham. Selv om de andre er djerve, skal vi klare å holde riket vårt for dem."

Nå lot han det holdes vakt over hele riket sitt, slik at ingen hær skulle komme overraskende på ham.

Men da sendemennene til kong Ella var fart bort, holdt brødrene rådslagning om hvorledes de skulle gjøre med hevnen etter Ragnar, deres far.

Da sa Ivar: "Ikke vil jeg ha noe med dette å gjøre, og ikke vil jeg gi noen krigere til dette, for det gikk med Ragnar som jeg venta. Fra begynnelsen av stelte han seg dårlig i denne saken, og ikke hadde han noe usagt med kong Ella. Det er ofte slik at når en mann er overmodig og farer fram med urett, at han ender i vannære. Og jeg vil ta i mot om kong Ella vil bøte gods for ham."

Men da brødrene hans hørte dette ble de svært sinte, og sa at de aldri ville gjøre seg slik til skam, selv om han ville det. "Mange vil si at vi gjør en stor feil hvis vi ikke hevner vår far, for vi har fart vide om i verden med hærskjold og drept mang en uskyldig mann. Og dette skal aldri skje, før skal vi gjøre klart hvert eneste sjødyktige skip i Danmark, og så nøye samle krigere at hver mann her som kan bære et skjold mot kong Ella skal fare."


Men Ivar sier at han vil ikke bruke de skipa han rådde over, bortsett det ene han eide selv.

Da dette ble kjent, at Ivar ikke brydde seg om denne ferden, får de mye færre krigere enn de ellers ville ha fått; men drar likevel av gårde. Straks de kommer til England får kong Ella vite dette og lar straks sin hærlur gjalle, og byr til seg alle som ville følge ham. Og nå får han samlet så mange krigere at ingen kan telle dem, og for i mot brødrene. Og da de møttes var Ivar ikke med i kampen, og slaget endte slik at Ragnars sønner la på flukt, og kong Ella hadde seier.

Da kongen skulle sette etter dem, sa Ivar at han ikke ønsket å vende tilbake til landet sitt, "og jeg vil finne ut om kong Ella vil gi meg noen heder, eller ikke. Jeg synes det er bedre å ta i mot bot av ham enn å fare på flere slike uferder slik som vi har nå."


Hvitserk sier at han ikke ville ha noe med ham å gjøre i dette, han fikk gjøre som han ville for sin del, "men aldri skal vi ta i mot gods for vår far."

Ivar sier at da fikk de skilles, og ba de styre riket som de alle eide sammen, "men det jeg krever av løsøre, skal dere sende meg."


Da han hadde sagt dette, ba han dem farvel. Men han snur og drar for å møte kong Ella. Og da han møter ham, hilser han ærbødig på ham og taler slik: "Jeg er kommet for å møte Dem, og vil tale om å gjøre en avtale med deg, og ta i mot den heder som du vil gi meg. Jeg ser nå at det ikke nytter for meg å stride mot deg, og jeg synes det er bedre å ta i mot den heder du vil gi meg, enn å ofre flere av mine krigere, eller meg selv."

Da svarer kong Ella: "Noen menn sier at det ikke er klokt å tro på deg, for du taler ofte vakkert, men du tenker falskt, og det kan være vanskelig å passe seg for både deg og brødrene dine."

"Det er lite jeg skal kreve av deg, men om du går med på dette, skal jeg sverge deg til vederlag at jeg aldri skal være i mot deg."

Nå spør kongen hva han krevde i bot.

"Jeg vil," sier Ivar, "at du gir meg så mye av landet ditt som en oksehud dekker, og utenom den skal det gjøres en grunnvoll. Mer skal jeg ikke be om av deg, men det mener jeg at om du ikke vil dette, da vil du ikke gi meg en farsbot."

"Ikke kan jeg forstå," sa kongen, "at dette kan være til skade for oss om du får så mye av landet mitt, og jeg lover å gi deg det hvis du sverger på at du ikke vil kjempe mot meg. Ikke frykter jeg brødrene dine, om du er meg tro."


17. Drapet på kong Ella.

Nå avtalte de dette seg imellom, og Ivar svor en ed på at han ikke skulle skyte mot kong Ella, og ikke planlegge noe som kunne være til skade for ham; og han skal eie et så stort stykke av England som den største oksehuden kunne dekke.

Ivar fikk seg nå en oksehud og lot den legges i bløt, og tre ganger lot han den strekkes. Så lot han den skjæres i smalest mulige striper, og skilte hårsida fra kjøttsida. Og da dette var gjort hadde han en reim så lang at det var et under; ingen hadde tenkt at den kunne bli så lang. Denne lot han legges rundt en voll som var så stor at den var bred nok til en stor borg, og rundt denne lot han merke ut en grunnvoll, som til store borgmurer. Så fikk han seg mange håndverkere og lot sette opp mange hus på denne vollen, og bygde en stor borg der. Denne borgen ble kalt Londonborgen, og den er den største og mest kjente borgen i Norderlandene.

Da han hadde latt gjøre denne borgen hadde han gitt fra seg all løsøren sin. For han var så raus at han ga med begge hender, og folk syntes så mye om klokskapen hans at alle kom til ham med sine klagemål, og søkte råd hos ham. Og han avgjorde alle saker slik at hver og en syntes de tjente best på det. Slik ble han så vennesæl, at han fikk en venn i hver mann. Kong Ella fikk også stor hjelp av ham i saker som gjaldt landsstyringa, og kongen lot ham avgjøre mange saker og spørsmål, og behøvde da ikke være tilstede selv.

Og da Ivar på grunn av sin visdom hadde kommet så langt at han satt trygt, sendte han menn for å møte brødrene sine med det bud at de skulle sende ham så mye gull og sølv som han ville ha. Da disse mennene møtte brødrene, la de fram sitt ærende og hvor langt Ivar var kommet, for de skjønte ikke hva han la planer for. Brødrene mente da at han var blitt helt annerledes enn tidligere, men de sendte ham de rikdommene han krevde. Da sendemennene kom til Ivar med godset, ga han alt dette til de største mennene i landet, og således dro han dem unna kong Ella. Alle lovet de å holde seg i ro om han så gjorde hærferd mot kongen.

Da Ivar slik hadde samlet mye støtte, sendte han menn for å møte brødrene sine og be dem by ut leidangen fra alle de land de hadde makt over, og kalle alle menn til våpen som de kunne få. Og da denne beskjeden kom til brødrene, skjønte de straks at Ivar mente å ha godt håp om at de skulle få seier. Nå samla de krigere fra hele Danmark og Gautland, og alle de land som de styrte, og samla alle menn, slik at de fikk en uovervinnelig hær. De dro nå til England, og seilte både natt og dag, slik at ingen skulle få nyss om at de kom.


Nå får kong Ella høre at fiender kommer. Han samler krigere, men får lite folk, for Ivar hadde snudd mange folk mot ham.

Ivar drar nå til kong Ella, og sier at han vil holde det som han har sverget. "Men ikke kan jeg noe for hva brødrene mine gjør. Men jeg vil finne dem og spørre om de vil stanse hæren sin, og ikke gjøre mer vondt enn de har gjort."

Så drar Ivar for å møte brødrene sine og egger dem svært til å gå på som mest de kan, og holde slag så raskt som mulig, "for kongen har mye færre krigere."

Men de svarte at han trengte ikke egge dem, for de hadde samme hug som tidligere.

Nå for Ivar og treffer kong Ella og forteller ham at deres raseri og villskap var så stor at de ikke ville lyde hans ord. "Og da jeg ville tale om fred mellom dere, begynte de å skrike mot meg. Nå vil jeg holde min ed og ikke stride mot deg, og holde meg i ro med krigerne mine, og la striden mellom dere gå slik den må."

Kong Ella så nå krigerne til brødrene; de for fram med et slikt raseri at det var fælt.

Da sa Ivar: "Det er best, kong Ella, at du nå fylker krigerne dine, og jeg tenker at de vil søke hardt mot deg en stund."

Og straks de møttes ble det en hard kamp, og sønnene til Ragnar gikk hardt gjennom fylkingen til kong Ella. De var så ville at de ikke tenkte på annet enn å hogge ned så mange som mulig, så slaget ble både langt og hardt. Det endte med at både kong Ella, og hæren hans, flykta, men kongen ble tatt til fange.

Ivar var da i nærheten og sa at de skulle finne en passende død for ham: "Det er nå rimelig," sier han, "at vi minnes den dødsmåten han valgte for vår far. Nå skal den mannen som er mest hendig, riste ørn på ryggen hans så langt inn han kan, og den ørnen skal vi farge rød med blodet hans."

Den mannen som ble valgt ut til dette, gjorde som Ivar ba ham, og kong Ella ble svært såra før han døde. Han lot nå livet sitt, og de mente nå at de hadde hevna sin far, Ragnar. Ivar sier at han vil gi dem det riket som de eide sammen. Selv ville han styre over England.


18. Ragnarsønnenes endelikt.

Etter dette for Hvitserk, Bjørn og Sigurd hjem til sitt rike, men Ivar blir igjen og styrer over England. Fra da av holdt brødrene mindre sammen, men herja med sine krigere i forskjellige land. Mor deres, Randalin, ble en gammel kvinne.

Men Hvitserk, hennes sønn, hadde engang herja i Austerveg, da det kom en så stor overmakt mot ham at han ikke klarte å gjøre forsvare seg, og ble tatt til fange. Han valgte seg den dødsmåten at det skulle bygges et bål av mannshoder, og der skulle han brenne, og slik mistet han livet sitt.

Og da Randalin hørte dette, kvad hun et vers:

En av mine sønner,

i Austerveg døde,

Hvitserk het han,

aldri snudde han,

ryggen til fienden,

brent ble han av hoder

til menn falt i striden."

Ett til kvad hun:

"En mengde hoder under,

lar fyrsten dynge sammen,

ilden skal knitre krigeren

som er viet til døden.

Hvorledes kan en kriger

finne et bedre leie?

Høgt skal minnet holdes,

med heder han gikk i døden."



Fra Sigurd orm i øyet er det kommet en stor ættelinje. Hans datter het Ragnhild, mor til Harald hårfagre, den første som styrte over hele Norge.

Men Ivar styrte over England helt til han døde fredelig. Og da han lå på det siste, sa han at de skulle frakte ham dit hvor fiender herja, for han sa at han ikke mente de skulle få seier, de som kom til landet. Da han hadde utåndet ble det gjort som han hadde sagt og han ble hauglagt. Mange menn sier at da kong Harald Sigurdsson kom til England, så kom han i land der som Ivar lå begravd, og han falt på denne ferden. Men da Vilhelm bastard kom til landet, for han dit og brøt opp haugen til Ivar og fant Ivar uforandret. Da lot han gjøre et stort bål og lot Ivar brenne på bålet. Etter det holdt han slag og vant hele landet.

Fra Bjørn jernside er det kommet mange menn. En stor ætt: Tord, som bodde på Hovde på Hovdestrand, og var en stor høvding.

Da alle sønnene til Ragnar var døde, ble krigerne deres spredd på forskjellige kanter de hadde vært tidligere. Men ingen av dem som hadde vært med Ragnars sønner hadde respekt for andre høvdinger. Blant dem var det to menn som for vide om land og lette etter en høvding som de mente det ikke ville være noen skam i å tjene, men de for ikke sammen.


19. Om kong Ragnars menn.

Det skjedde at en konge i et land hadde to sønner. Han ble syk og døde, og sønnene hans ville drikke arveøl etter ham. De bød inn til veitsla på den måten at alle som hørte om dette i løpet av de tre neste åra skulle komme dit. I disse tre åra forberedte de denne veitsla. Og da sommeren kom hvor det var avtalt at arveøl skulle drikkes, på den tiden som var avtalt; da kom det slike mengder med folk at ingen visste hvor mange det var. Mange store haller ble gjort klar for gjestene, og mange telt utenfor.


Da det led langt ut på første kvelden kom en mann inn i hallen. Denne mannen var så storvokst at det ikke fantes hans like, og en kunne se på hans klær at han hadde vært hos stormenn. Og da han kom inn i hallen går han fram for brødrene, hilser dem og spør hvor de ville vise ham til setes. De likte ham godt, og ba han sette seg på den øverste benken. Han trengte to manns plass. Straks han hadde satt seg ned, ble det båret drikke til ham som til de andre mennene. Intet horn var så stort at han ikke tømte det i en slurk, og alle mente å skjønne at han ikke syntes de andre var noe tess.

Men så hendte det at en annen mann kom til denne veitsla. Han var heller større enn den første. Disse mennene hadde side hatter. Og da denne mannen kom foran høgsetet til de unge kongene, hilser han staselig på dem, og ber dem om å vise ham til setes. De sa at han skulle sitte innerst på den øverste benken. Nå går han til setet sitt, og disse to mennene tok så stor plass at fem menn hadde måttet reise seg for dem. Den som kom først av de to drakk minst. Han som kom sist drakk så raskt at han nærmest helte i seg hvert horn, men ikke kunne mennene se at han ble drukken. Han oppførte seg heller uhøflig mot sine sidemenn, og snudde ryggen til dem.

Han som kom først ba om at de skulle ha litt moro sammen, "og jeg vil først."

Så rakte han handa mot den andre og kvad:

"Fortell om tapperheten din,

helst vil jeg vite:

Hvor så du ravnen rave

sprekkferdig av trivsel?

Oftere tror jeg du

besøkte etegilder,

enn å mette med lik

sulten til valfuglen."

Nå mener han, som satt ytterst, at dette var nærgående, og kvad et vers til svar:

"Ti, du heimføding!

Hva bryr du deg, usling?

Aldri har du gjort det jeg ikke klarte.

Ikke har du metta ulven i striden;

eller gitt hesten til den,

hva ligger deg på hjertet."

Nå svarer han som kom først:

"På havets sterke hester

hardt red jeg på bølgen,

mens fra blanke brynjer

blodet dreiv fra såra.

Ulven gapte over mannenakker,

ørna ble også metta.

Skinnende gull vi sanka,

og farga sverda med blod."

Han som kom sist, kvad:

"Ikke en av dere jeg så,

der vi fant Heites enger,

Havet åpna seg for

måkeengenes hvite hest,

Der lurene ofte hørtes,

før landet vi temmet,

og ravnen rike gaver ga

foran den røde stavnen."

Og igjen kvad han som kom først:

"I høgsetet det ikke høver

å gi hverandre spottord,

og strides om hvem som gjorde

de største storverk der ute.

Du sto der hvor bølgene bar

skipet mot stranden,

jeg satt der råseglet rente

rød stavn til havn."

Nå svarer han som kom sist:

"Vi fulgte begge Bjørn

i harde kamper,

og stundom tapre Ragnar;

ofte ble vi testet.

Siste striden hadde jeg

å kjempe i Bulgarlandet,

derfor har jeg sår i siden,

sitt lenger inne, granne."


Tilsist kjente de hverandre igjen, og ble siden værende der i veitsla.




20. Om Øgmund danske.

Øgmund het en mann, han ble kalt Øgmund den danske. Han seilte engang med fem skip og la til ved Munarvågen på Samsø. Det fortelles da at tjenerne dro på land for å lage mat, og de andre mennene for inn i skogen for å more seg. Der fant de en gammel tremann; han var førti alen høg og mosegrodd, men de kunne likevel se alle delene på ham. De talte nå seg i mellom om hvem som kunne ha blotet til denne store guden. Da kvad tremannen:

"Det var for lenge siden,

da på leden de for,

på havets hester,

Høklings sønner,

og salte bølger,

raskt de pløyde.

da jeg fikk hjemsted

på denne haugen.

Her sør ved sjøen

satte de meg,

Lodbroks sønner;

leden de kjente.

Til bane for menn

de blota til meg

på sørsiden

av Samsølandet.

De ba meg stå

tålmodig på stranda

mann med torner

og mose begrodd;

nå skyller skyenes gråt,

over kroppen min som

verken kjøtt eller klær

verner."

Og dette syntes mennene var underlig og fortalte siden til andre.

Ordliste:

blodlunner - stokker de dro skipene på vannet med som var tilsølt av blod; "stokkerød"

hilditann - stridstann

riste (blod)ørn - henrettelsesmetode hvor offeret fikk ribbeina skåret opp og lungene dradd ut

RAGNARS SAGA LOÐBRÓKAR



1. Frá Heimi ok Áslaugu

Heimir í Hlymdölum spyrr nú þessi tíðendi, at dauðr er Sigurðr ok Brynhildr. En Áslaug, dóttir þeira, en fóstra Heimis, var þá þrévetr. Veit hann nú, at eptir mun leitat at týna meyjunni ok ætt hennar. Er honum svá mikill harmr eptir Brynhildi, fóstru sína, at hann gætti ekki ríkis síns né fjár, sér nú, at hann fær eigi meyjunni þar leynt; lætr nú gera eina hörpu svá mikla, at þar lét hann meyna Áslaugu í koma ok margar gersimar í gulli ok silfri ok gengr á brott síðan víða um lönd ok um síðir hingat á Norðrlönd.

Svá var harpa hans hagliga ger, at hana mátti taka í sundr ok saman at fellingum, ok var hann því vanr um daga, þá er hann fór í hjá vatnföllum ok hvergi í nánd bæjum, at hann tók hörpuna í sundr ok þó meyjunni, ok hann hafði vínlauk einn ok gaf henni at eta. En þat er náttúra þess lauks, at maðr má lengi lifa, þótt hann hafi enga aðra fæðu. Ok þá er mærin grét, sló hann hörpuna, ok þagnaði hún þá, fyrir því at Heimir var vel at íþróttum búinn, þeim er þá váru tíðar. Hann hafði ok mörg klæði dýrlig hjá henni í hörpunni ok mikit gull.

Ok nú ferr hann þangat til, uns hann kemr í Noreg ok kemir til eins býjar lítils, þess er heitir á Spangareiði, ok bjó þar karl sá, er Áki hét. Hann átti konu, ok hét hún Gríma. Þar var eigi fleira manna en þau. Þann dag var karl farinn í skóg, en kerling var heima, ok heilsar hún Heimi ok spyrr, hvat manna hann væri. Hann kveðst vera einn stafkarl ok bað kerlingu húsa. Hún segir, at eigi kæmi þar fleira en svá, at hún kveðst mundu vel við honum taka, ef hann þættist þurfa þar at vera. En er á leið, þá segir hann, at honum þætti þat mest beinabót, at eldr væri kveyktr fyrir honum ok síðan væri honum fylgt til svefnhúss, þar er hann skyldi sofa.

Ok þá er kerling hafði kveykt eldinn, þá setr hann hörpuna upp í set hjá sér, en kerling var óðamálug. Opt varð henni litit til hörpunnar, fyrir því at trefr á einu dýrligu klæði kómu út á hörpunni. Ok er hann bakaðist við eldinn, þá sér hún einn dýrligan gullhring koma fram undan tötrum hans, því at hann var illa klæddr. Ok er hann hafði bakast sem hann kunni sér þörf til, þá hafði hann náttverð. En eptir þat bað hann kerlingu fylgja sér þangat til, sem hann skyldi sofa um nóttina.

Þá segir kerling, at honum mundi betra vera úti en inni, - "því at vit karl minn erum opt málug, er hann kemr heim."

Hann biðr hana ráða, gengr nú út ok svá hún. Hann tekr hörpuna ok hefir með sér. Kerling gengr út ok ferr þar til, er bygghlaða ein er, ok fylgir honum þar til ok mælti, at hann skyldi þar um búast, ok kveðst þess vænta, at hann mundi þar njóta svefns síns. Ok nú gengr kerling í brott ok annast þat, er hún þurfti, en hann gerir sér svefn.

Karl kemr heim, er aptanninn líðr, en kerling hefir fátt unnit þat, er hún þurfti, en hann var móðr, er hann kom heim, ok illr viðskiptis, er allt var óbúit þat, er hún skyldi annast hafa. Sagði karl, at mikill væri munr sælu, er hann vann hvern dag meira en hann mátti, en hún vildi til einkis taka þess, er gagn var at.

"Ver eigi reiðr, karl minn," sagði hún, "fyrir því at þat kann at vera, at þú mættir nú skamma stund vinna til þess, at vit værim sæl alla ævi."

"Hvat er þat?," segir karl.

Kerling svarar: "Hér er kominn til herbergis okkars einn maðr, ok ætla ek, at hann hafi allmikit fé með at fara, ok er hniginn á efra aldr ok mun verit hafa inn mesti kappi ok er nú þó móðr mjök, ok eigi þykkjumst ek hans maka sét hafa, ok þó ætla ek hann mæddan ok syfjaðan."

Þá segir karl: "Þat sýnist mér óráðligt at svíkja þá ina fá, sem hér koma."

Hún svarar: "Því muntu lengi lítill fyrir þér, at þér vex allt í augu, ok ger nú annathvárt, at þú drep hann, eða ek tek hann mér til manns, ok munu vit reka þik í brott. Ok segja kann ek þér þá ræðu, er hann mælti við mik í gærkveld, en lítils mun þér þykkja um vert. Hann mælti kvensamliga við mik, ok þat mun mitt ráð vera at taka hann mér til manns, en reka þik í brott eða drepa, ef þú vill eigi eptir því gera, sem ek vil."

Ok er þat sagt, at karl hafði kvánríki, ok telr hún um þangat til, er hann lætr at eggjan hennar, tekr öxi sína ok snarbrýnir mjök. Ok er hann er búinn, fylgir kerling honum þar til, er Heimir sefr, ok var þar hrytr mikill.

Þá mælti kerling til karls, at hann skyldi láta verða tilræði sem best, - "ok skunda brott með hlaupi, því at ekki máttu standast lát hans ok óp, ef hann fær þik höndum tekit."

Hún tekr hörpuna ok hleypr á brott með. Nú gengr karl þar til, er Heimir sefr. Hann höggr til hans, ok verðr þat mikit sár, ok verðr honum laus öxin. Hann hleypr þegar í brott sem hann mátti hraðast. Nú vaknar hann við áverkann, ok vannst honum at fullu. Ok þat er sagt, at svá mikill gnýr varð í hans fjörbrotum, at undan gengu súlur í húsinu ok ofan fell húsit allt ok varð landskjálfti mikill, ok lýkr þar hans ævi.

Nú kom karl þar, sem kerling var, segir nú, at hann hefir drepit hann, - "ok þó var þat of hríð, er ek vissa eigi, hvé fara mundi, ok þessi maðr var furðu mikill fyrir sér, en þó væntir mik, at hann sé nú í helju."

Kerling mælti, at hann skyldi hafa þökk fyrir verkit, - ok væntir mik, at nú hafim vit ærit fé, ok skulum vit reyna, hvart ek hefi satt sagt."

Nú kveykja þau eld, en kerling tekr hörpuna ok vildi upp koma ok mátti eigi annars kostar en hún varð at brjóta, því at hún hafði eigi hagleik til. Ok nú fær hún upp komit hörpunni, ok þar sér hún eitt meybarn, at hún þóttist ekki slíkt sét hafa, ok þó var mikit fé í hörpunni.

Nú mælti karl: "Þat mun nú verða sem opt, at illa mun gefast at svíkja þann, er honum trúir. Sýnist mér sem komin muni ómegð á hendr okkr."

Kerling svarar: "Eigi er þetta eptir því, sem ek ætla, en þó skal nú ekki um sakast."

Ok nú spyrr hún, hverrar ættar hún væri. En þessi in unga mær svarar engu, svá sem hún hefði eigi mál numit.

"Nú ferr sem mik varði, at okkart ráð mundi illa fara," segir karl. "Vit höfum unnit glæp mikinn. Hvat skulum vit sjá fyrir barni þessu?"

"Auðvitat er þat," sagði Gríma. "Hún skal eptir móður minni heita Kráka."

Nú mælti karl: "Hvat skulum vit sjá fyrir barni þessu?"

Kerling svarar: "Ek sé gott ráð til: Vit skulum segja hana okkra dóttur ok upp fæða."

"Því mun engi trúa," sagði karl. "Miklu er barn þetta geðsligra en vit. Erum allóvæn bæði, ok munu engi líkendi á þykkja, at vit munum eiga því líkt barn, svá endemlig sem vit erum bæði."

Nú mælti kerling: "Eigi veistu, nema ek hafa í nokkur brögð, at þetta megi eigi óvænt þykkja. Ek mun láta gera henni koll ok ríða í tjöru ok öðru, er vænst er, at síst komi hár upp. Hún skal eiga hött síðan. Eigi skal hún ok vel klædd vera. Mun þá saman draga vár yfirlit. Má vera, at menn trúi því, at ek hafa mjök væn verit, þá er ek var ung. Hún skal ok vinna þat, er verst er."

En þat hugðu þau karl ok kerling, at hún mætti ekki mæla, er hún svarar þeim aldri. Nú er þat gert, sem kerling hefir fyrir hugat. Nú vex hún þar upp í miklu fátæki.


2. Frá Þóru borgarhirti

Herruðr hét jarl ríkr ok ágætr á Gautlandi. Hann var kvángaðr. Dóttir hans hét Þóra; hún var allra kvenna fríðust sýndum ok kurteisust at sér um alla hluti, þat er til handa má bera ok betra er at hafa en án vera. Þat var hennar kenningarnafn, at hún var kölluð borgarhjörtr, fyrir því at svá bar hún af öllum konum at fegrð sem hjörtr af öðrum dýrum. Jarlinn unni mikit dóttur sinni. Hann lét gera henni eina skemmu skammt frá höll konungs, ok um þá skemmu var skíðgarðr. Þat lagði jarl í vanda sinn at senda dóttur sinni hvern dag nokkut til skemmtanar, en þat mælti hann, at því mundi hann fram halda.

Frá því er sagt, at hann lét færa henni lítinn lyngorm einnhvern dag, ákafliga fagran, ok þessi ormr þótti henni góðr ok lét hann í sitt eski ok bar undir hann gull. Skamma stund var hann þar, áðr hann óx mikit ok svá gullit undir honum. Þar kemr, at eigi hefir hann rúm í eskinu, ok liggr nú í hring um eskit utan. Ok þar kemr of síðir, at eigi hefir hann rúm í skemmunni, ok gullit vex undir honum jafnt sem ormrinn sjálfr. Nú liggr hann utan um skemmuna, svá at saman tók höfuð ok sporðr, ok illr gerist hann viðreignar, ok þorir engi maðr at koma til skemmunnar fyrir þessum ormi nema sá einn, er honum færir fæðslu, ok oxa þarf hann í mál.

Jarli þykkir mikit mein á þessu ok strengir þess heit, at hann mun þeim manni gefa dóttur sína, hvat manna sem hann er, ef at bana yrði orminum, ok gull þat, er undir honum er, skal vera hennar heimanfylgja. Þessi tíðendi spyrjast víða of land, en þó treystist engi til at ráða fyrir þessum mikla ormi.


3. Ragnarr vann orminn

Í þann tíma réð fyrir Danmörku Sigurðr hringr. Hann var ríkr konungr ok er frægr orðinn af þeiri orrostu, er hann barðist við Harald hilditönn á Brávelli ok fyrir honum fell Haraldr, sem kunnigt er orðit of alla norðrálfu heimsins. Sigurðr átti einn son, er Ragnarr hét. Hann var mikill vexti, vænn yfirlits ok vel viti borinn, stórlyndr við sína menn, en grimmr sínum óvinum. Þegar hann hafði aldr til, fær hann sér liðs ok herskipa, ok gerist hann inn mesti hermaðr, svá at varla fæst hans maki.

Hann spyrr þetta, er Herruðr jarl hafði um mælt; gefr hann at engan gaum ok lætr sem hann viti eigi. Hann lætr gera sér föt með undarligum hætti, þat eru loðbrækr ok loðkápa, ok nú er ger eru, þá lætr hann þau vella í biki. Síðan hirðir hann þau.

Þat er eitthvert sumar, er hann heldr her sínum til Gautlands ok leggr í leynivág einn skip sitt ok var skammt þaðan, þat er jarl réð fyrir. Ok er Ragnarr hafði þar eina nótt verit, vaknar hann snemma um morgininn, ríss upp ok tekr þessi in sömu vápnföt, er áðr var frá sagt, ok ferr í ok tekr spjót mikit í hönd sér ok gengr af skipunum einn saman ok þar, er sandr er, ok nú veltist hann í sandinum. Ok áðr hann gengr í brott, tekr hann geirnagla ór spjóti sínu ok ferr nú einn frá skipunum til borgarhliðs jarls ok kemr þar snemma dags, svá at allir menn váru í svefni. Nú stýrir hann til skemmunnar. Ok er hann kemr í skíðgarðinn, þar sem ormrinn var, leggr hann til hans með spjóti sínu, ok þá kippir hann at sér spjótinu. Ok annat sinn leggr hann. Þat lag kemr í hrygg orminum, ok nú vinst hann við hratt, svá at spjótit gekk af skaptinu, ok verðr svá mikill gnýr í hans fjörbrotum, at skemman skelfr öll. Ok nú snýr Ragnarr á brott. Þá kemr blóðbogi milli herða honum, ok þat sakar hann eigi, svá hlífa honum klæði þau, sem hann lét gera. En þeir, er í skemmunni váru, vakna við gnýinn ok ganga út ór skemmunni.

Nú sér Þóra ganga einn mann mikinn frá skemmunni ok spyrr hann at nafni eða hvern hann vili nú finna. Hann nemr staðar ok kvað vísu þessa:

"Hætt hefik leyfðu lífi,

litfögr kona, vetra

vák at foldar fiski

fimmtán gamall, mínu;

hafa skalk, böl nema bíti,

bráðrakinn mér dauða,

heiðar lax til hjarta

hringleginn, vel, smýgra."

Ok nú gengr hann á brott ok mælti ekki fleira við hana. En spjótit stóð í sárinu eptir, en hann hefir skaptit með sér. Nú er hún hefir þessa vísu heyrða, skildi hún, hvat hann sagði til um sitt erendi ok svá hvé gamall hann var. Ok nú hyggr hún at fyrir sér, hverr hann mundi vera, ok þykkist hún eigi vita, hvárt hann er mennskr maðr eða eigi, fyrir því at henni þykkir vöxtr hans vera svá mikill sem sagt er frá óvættum á þeim aldri, sem hann hafði, ok snýr hún inn í skemmuna ok sofnar.
Ok er menn koma út um morgininn, verða menn þess varir, at ormrinn var dauðr ok hann var lagðr með einu miklu spjóti ok þat stóð fast í sárinu. Nú lætr jarl þat í brott taka þaðan, ok var þat svá mikit, at fám var vápnhæft. Nú íhugar jarl, hvat hann hafði um mælt við þann mann, er orminum yrði at bana, ok þykkist eigi vita, hvárt mennskr maðr veldr þessu eða eigi, ok réðst nú um við vini sína ok dóttur, hvé hann skal eptir leita, ok þykkir á því líkendi, at sá mun eptir leita at hafa verðkaupit, er til hefir unnit.

Þat réð hún at láta kveðja þings fjölmenns, - "ok bið þá svá, at þangat komi allir þeir menn, er eigi vilja hafa reiði jarls ok nokkurs kostar mega sækja þingstefnu, ok ef sá er nokkurr, er við gengr banasári ormsins, skal hafa þat spjótskapt þangat, er fylgt hefir spjótinu."

Þetta líst jarli vænligt ok lætr nú þings kveðja. Ok er at þeim degi kemr, er vera skal þingit, kemr jarl ok margir höfðingjar aðrir. Þar verðr mikit fjölmenni.


4. Ragnarr fekk Þóru

Þetta spyrst til skipa Ragnars, at þaðan skammt var þing stefnt. Ok nú ferr Ragnarr frá skipum náliga með allan her sinn til þingsins. Ok er þeir koma þar, nema þeir staðar nakkvat frá öðrum mönnum, því at Ragnarr sér nú, at komit var fjölmenni mikit frá því, sem vani var til. Þá stendr jarl upp ok kveðr sér hljóðs ok talar, biðr menn hafa þökk fyrir, er vel hafa skipast við hans orðsending, ok segir síðan atburð þann, sem orðinn er, fyrst frá því, hversu hann hafði um mælt við þann mann, er orminum yrði at bana, síðan, at "ormrinn er nú dauðr, ok sá hefir látit eptir standa spjótit í sárinu, er unnit hefir þetta frægðarverk. Ok ef nokkurr er sá hér kominn til þingsins, er þat skapt hafi, er þessu spjóti hæfi, beri hann þat fram ok sanni svá sögn sína, þá skal ek þat allt enda, er ek hefi um mælt, hvárt sem hann er af meirum stigum eða minnum."

Ok lýkr hann svá sínu máli, at hann lætr bera spjótit fyrir hvern mann, er á er þinginu, ok biðr sér segja, hverr sá er, er við þessu gengr eða þat skapt hefir, er hér hæfir til. Nú er svá gert. Eigi finnst sá né einn, er þat skapt hafi.

Nú er komit þar, sem Ragnarr er, ok sýnt honum spjótit, ok gengr hann við, at hann mun eiga, ok þar hæfir hvárt eptir öðru, skaptit ok spjótit. Nú þykkjast menn vita, at hann mun hafa orðit orminum at bana, ok verðr hann af þessu verki harðla mjök frægr of öll Norðrlönd, ok biðr hann nú Þóru, dóttur jarls, ok hann tekr því vel, ok nú er hún honum gift, ok er fengit at mikilli veislu með inum bestum föngum í því ríki. At þessi veislu kvángast Ragnarr.

Ok er lokit er veislunni, ferr Ragnarr til ríkis síns ok réð fyrir ok ann mikit Þóru. Þau eiga tvá sonu; hét Eirekr inn ellri, en Agnarr inn yngri. Þeir váru miklir vexti ok fríðir sýnum. Sterkari váru þeir miklu en aðrir menn flestir, er þá váru uppi. Þeir námu alls konar íþróttir.

Þat var eitthvert sinn, at Þóra kenndi sér sóttar, ok andast hún ór þessi sótt. En Ragnari þótti þetta svá mikit, at hann vill eigi ráða ríkinu ok tekr aðra menn til at ráða ríkinu með sonum sínum. En hann tekr nú til iðnar sinnar innar sömu, sem hann hafði fyrr haft, ok ræðst nú í hernað, ok hvar sem hann ferr, fær hann sigr.


5. Frá Ragnari og Kráku

Nú er þat eitt sumar, at hann heldr skipum sínum til Noregs, því at hann átti þar marga frændr ok vini ok vill þá hitta. Hann kemr skipum sínum um kveldit í höfn eina litla, en þar var bær skammt þaðan, er hét á Spangarheiði, ok lágu þeir þar í höfn þá nótt. Ok er morginn kom, skyldu matsveinar fara á land at baka brauð. Þeir sjá, at bær er skammt frá þeim, ok þótti þeim sér þat betr gegna at fara til húss ok vera þar at. Ok er þeir kómu til þess ins litla bæjar, þá hitta þeir einn mann at máli, ok er þat kerling, ok spurðu, hvárt hún væri húsfreyja eða hvat hún héti.

Hún segir, at hún sé húsfreyja, "ok nafn mitt óvant, ek heiti Gríma, eða hverir eru þér?"

Þeir sögðu, at þeir væri þjónustumenn Ragnars loðbrókar, ok vilja þeir færa fram sýslu sína, "ok viljum vér, at þú vinnir með oss."

Kerling svarar, at hendr hennar váru stirðar mjök. "En verit hafði þat fyrrum, at ek kunna bjargvel sýslu mína, ok á ek mér dóttur þá, er at mun vera með yðr ok mun heim koma brátt ok heitir Kráka. Er nú svá komit, at ek kem trautt ráði við hana."

Ok nú er Kráka at fé farin um myrgininn ok sér, at skip váru komin við land mörg ok stór, ok nú tekr hún ok þvær sér. En kerling hafði henni þat bannat, því at hún vildi eigi, at menn sæi fegrð hennar, því at hún var allra kvenna vænst, en hár hennar var svá mikit, at tók jörð um hana, ok svá fagrt sem silki þat, er fegrst verðr. Ok nú kemr Kráka heim. En þeir matsveinar höfðu gert eld, ok nú sér Kráka, at þar eru menn komnir, þeir er hún hefir eigi fyrr sét. Hún hyggr at þeim ok svá þeir at henni.

Ok nú spyrja þeir Grímu: "Hvárt er sjá þín dóttir, in fagra mær?"

"Eigi er til þess logit," segir Gríma, "at sjá er mín dóttir."

"Furðu ólíkar máttu þit verða," segja þeir, "svá illilig sem þú ert. En vér höfum eigi jafnvæna mey sét, ok enga sjám vér hana hafa þína mynd, því at þú ert it mesta ferlíki."

Gríma svarar: "Eigi má nú á mér sjá. Brugðit er nú mínum yfirlitum ór því, sem var."

Nú ræða þeir þetta, at hún vinni með þeim. Hún spyrr: "Hvat skal ek vinna?"

Þeir kváðust vilja, at hún teygði brauð, en þeir mundi baka eptir. Ok tekr hún síðan til sinnar iðju, ok vinnst henni vel. En þeir horfðu á hana ávallt, svá at þeir gáðu eigi sýslu sinnar ok brenndu brauðit.

Ok er þeir höfðu lokit verki sínu, fóru þeir til skipa. Ok þá er þeir skyldu brjóta upp vistir sínar, mæltu allir, at þeir hefði aldri jafnilla unnit ok væri hegningar fyrir vert. Ok nú spyrr Ragnarr, hví þeir hefði þanninn matbúit. Þeir kváðust sét hafa konu svá væna, at þeir gáðu eigi sinnar sýslu, ok ætluðu þeir, at engi mundi henni vænni vera í veröldu. Ok er þeir tóku svá mikit af of hennar fegrð, þá segir Ragnarr ok kveðst þat vita, at sjá mundi eigi jafnvæn sem Þóra hafði verit. Þeir kváðu hana eigi óvænni.

Þá mælti Ragnarr: "Nú mun ek senda þá menn, er gerla kunni at sjá. Ef svá er sem þér segið, þá er þetta athugaleysi yðr upp gefit, en ef konan er at nokkurum hlut óvænni en þér segið frá, munu þér taka hegning mikla á yðr."

Ok nú sendir hann menn sína til fundar við þessa ina fögru mey, en andviðri var svá mikit, at þeir máttu eigi fara þann dag, ok mælti Ragnarr við sína sendimenn: "Ef yðr líst þessi in unga mær svá væn sem oss er sagt, biðið hana fara á minn fund, ok vil ek hitta hana; vil ek, at hún sé mín. Hvárki vil ek, at hún sé klædd né óklædd, hvárki mett né ómett, ok fari hún þó eigi ein saman, ok skal henni þó engi maðr fylgja."

Nú fóru þeir, þar til er þeir koma til húss, ok hyggja at Kráku vandliga, ok líst þeim sjá kona svá væn, at þeir hugðu enga aðra jafnvæna. Ok nú segja þeir orð herra síns, Ragnars, ok svá, hversu hún skyldi búin vera. Kráka hugði at, hversu konungr hafði mælt ok hvé hún skyldi búast, en Grímu þótti engan veg svá mega vera ok kveðst vita, at sjá konungr mundi eigi vera vitr.

Kráka segir: Því mun hann svá mælt hafa, at svá mun vera mega, ef vér skiljum eptir því, sem hann ætlar til. En víst eigi má ek í yðarri ferð vera þenna dag, en ek mun koma snemma á morgin til yðarra skipa."

Nú fóru þeir í brott ok segja Ragnari svá búit, at hún mundi koma til fundar þeira. Ok nú er hún heima þá nótt.

En um myrgininn snemma segir Kráka karli, at þá mundi hún fara á fund Ragnars. "En þó mun ek verða at breyta búnaði mínum nokkut; þú átt aurriðanet, ok mun ek þat vefja at mér, en þar yfir utan læt ek falla hár mitt, ok mun ek þá hvergi ber. En ek mun bergja á einum lauk, ok er þat lítill matr, en þó má þat kenna, at ek hefi bergt. Ok ek mun láta fylgja mér hund þinn, ok fer ek þá eigi ein saman, en þó fylgir mér engi maðr."

Ok er kerling heyrir hennar fyrirætlan, þykkir henni hún mikit vit hafa. Ok er Kráka er búin, ferr hún leiðar sinnar, þar til er hún kemr til skipa, ok var fögr tilsýndar, er hár hennar var bjart ok sem á gull eitt sæi. Ok nú kallar Ragnarr á hana ok spyrr, hver hún væri eða hvern hún vildi finna. Hún svarar ok kvað vísu:

"Þorik eigi boð brjóta,

er báðuð mik ganga,

né ræsis kvöð rjúfa,

Ragnarr, við þik stefnu;

manngi er mér í sinni,

mitt er bert hörund eigi,

fylgi hefi ek fullgott,

fer ek ein saman, mínu."

Nú sendir hann menn at móti henni ok lætr fylgja henni á skip sín. En hún kveðst eigi fara vilja, nema henni sé grið gefin ok förunaut hennar. Nú er henni fylgt á konungs skip, ok er hún kemr í fyrirrúm, seilist hann í mót henni, en hundrinn beit í hönd honum. Þeir menn hans hlaupa til ok drepa hundinn ok reka bogastreng at hálsi honum, ok fær hann af því bana, ok er eigi betr griðum haldit við hana en svá. 


Nú leggr Ragnarr hana í lypting hjá sér ok hjalar við hana, ok varð honum vel í skap við hana ok var blíðr við hana. Hann kvað vísu:

"Mundi víst, ef væri

vörðr föður jarðar

mætri mildri snótu,

á mér taka höndum."

Hún kvað:

"Vammlausa skalt, vísi,

ef vilt griðum þyrma,

heim höfum hilmi sóttan,

heðan mik fara láta."


6. Ragnarr fekk Kráku

Nú segir hann, at honum líst vel á hana ok ætlar víst, at hún skyli með honum fara. Þá kvað hún eigi svá vera mega. Þá kvaðst hann vilja, at hún væri þar um nótt á skipi.

Hún segir, at eigi skal þat vera, fyrr en hann kemr heim ór þeiri ferð, sem hann hafði ætlat, "ok má vera, at þá sýnist yðr annat."

Þá kallar Ragnarr á féhirði sinn ok bað hann taka serk þann, er Þóra hefir átt ok var allr gullsaumaðr, ok færa sér. Þá býðr Ragnarr Kráku á þá lund:

"Viltu þenna þiggja,

er Þóra hjörtr átti,

serk við silfr of merkðan;

sama allvel þér klæði;

fóru hendr hvítar

hennar um þessar gervar;

sú var buðlungi bragna

blíðum þekk til dauða."

Kráka kvað á móti:

"Þorik eigi þann þiggja,

er Þóra hjörtr átti,

serk við silfd of merkðan;

sama ælig mér klæði;

því em ek Kráka kölluð,

í kolsvörtum váðum,

at ek hefi grjót of gengit

ok geitr með sjá reknar."

"Ok vil ek víst eigi taka við serknum," segir hún. "Vil ek ekki í skraut búast, meðan ek em hjá karli. Kann vera, at yðr lítist betr á mik, ef ek búumst betr, ok vil ek nú fara heim. En þá máttu gera menn eptir mér, ef þér er þá samt í hug ok vilir þú, at ek fara með þér."

Ragnarr segir, at eigi mun hugr hans skipast, ok ferr hún heim. En þeir fóru, sem þeir höfðu ætlat, þegar þeim gaf byr, ok lý kr hann sínum erendum, eptir því sem hann hafði ætlat. Ok er hann ferr aptr, kemr hann sér í ina sömu höfn, sem hann hafði fyrr haft, þá er Kráka kom til hans. Ok þat it sama kveld sendir hann menn á fund hennar at segja orð Ragnars, at hún færi nú alfari. En hún segir, at hún mun eigi fara fyrr en um morgininn. Ríss Kráka upp snemma ok gengr til rekkju þeira karls ok kerlingar ok spyrr, hvárt þau vaki. Þau kváðust vaka ok spurðu, hvat hún vildi.

En hún segir, at hún ætlaði á brott ok vera þar ekki lengr. "En ek veit, at þit drápuð Heimi, fóstra minn, ok á ek engum manni verra at launa en ykkr. Ok fyrir þá sök vil ek ykkr ekki illt gera láta, at ek hefi lengi með ykkr verit, en nú vil ek þat um mæla, at annarr dagr sé ykkr öðrum verri, er yfir ykkr kemr, en inn síðasti verstr, ok munu vér nú skilja."

Þá gengr hún leiðar sinnar til skipa, ok er þar vel við henni tekit. Gefr þeim vel veðr.

Þann aptan inn sama, er menn skulu rekkja undir sér, þá segir Ragnarr, at hann vill, at þau Kráka hvíli bæði saman.

Hún segir, at eigi mátti svá vera, "ok vil ek, at þú drekkir brúðlaup til mín, þá er þú kemr í ríki þitt, ok þykki mér þat mín virðing sem þín ok okkarrá erfingja, ef vit eigum nokkura.

Hann veitti henni sína bæn, ok ferst þeim vel. Kemr Ragnarr nú heim í land sitt, ok er dýrlig veisla búin í mót honum, ok nú er bæði drukkit fagnaðaröl í móti honum ok brúðlaup hans. Ok inn fyrsta aptan, er þau koma í eina rekkju, vill Ragnarr eiga hjúskaparfar við konu sína, en hún biðst undan, því at hún segir, at á baki mundi bera nokkut, ef hún réði eigi. Ragnarr kvaðst ekki trúa mundu á þat, kvað þau ekki framvís karl ok kerlingu. Hann spurði, hvé lengi svá skyldi vera. Þá kvað hún:

"Þrjár vit skulum þessar,

ok þó saman, byggja

hvárt sér nætr í höllu,

áðr heilug goð blótim;

þá munut mein á mínum

megi til löng of verða;

heldr ert bráðr at byrja

þann, er bein hefir engi."

Ok þó hún kvæði þetta, gaf Ragnarr at því engan gaum ok brá á sitt ráð.


7. Frá Ragnarssonum

Nú líða stundir fram, ok var samför þeira góð ok miklar ástir. En Kráka kennir sér sóttar ok verðr léttari ok elr sveinbarn, ok var sveinninn vatni ausinn ok nafn gefit ok kallaðr Ívarr. En sá sveinn var beinlauss ok sem brjósk væri þar, sem bein skyldu vera. Ok þá er hann var ungr, var hann vexti svá mikill, at engir váru hans jafningjar. Hann var allra manna fríðastr sýnum ok svá vitr, at eigi er víst, hverr meiri spekingr hefir verit en hann. Þeim verðr enn fleiri barna auðit. Annarr sonr þeira hét Björn, inn þriðji Hvítserkr, inn fjórði Rögnvaldr. Þeir váru miklir menn allir ok inir fræknustu, ok þegar þeir máttu nokkut at hafast, námu þeir alls konar íþróttir. Ok hvert sem þeir fóru, lét Ívarr bera sik á stöngum, því at hann mátti eigi ganga, ok skyldi hann hafa ráð fyrir þeim, hvat sem þeir höfðust at.

Nú eru þeir Eirekr ok Agnarr, synir Ragnars, miklir menn fyrir sér, svá at trautt finnast þeira jafningjar, ok búa þeir á herskipum hvert sumar ok eru ágætir af sínum hernaði.

Ok nú er þat einn dag, at Ívarr ræðir við bræðr sína, Hvítserk ok Björn, hvé lengi svá skal fram fara, at þeir skyli heima sitja ok leita sér engrar frægðar. En þeir segja, at þeir skyli hans ráðum fram fara um þat sem annat. "Nú vil ek," segir Ivarr, "at vér biðim, at oss sé fengin skip ok lið, svá at þau sé vel skipuð, ok síðan vil ek, at vér aflim oss fjár ok ágætis, ef svá vill upp takast."

Ok er þeir höfðu þetta ráðit með sér, segja þeir Ragnari, at þeir vilja, at hann fái þeim skip ok skipi liði því, er reynt sé at herfangi ok búit vel fyrir alls sakir. Ok gerir hann þat eptir því, sem þeir beiddu. Ok nú er þetta lið er búit, fara þeir ór landi. En þar sem þeir berjast við menn, fá þeir meira hlut ok fá sér nú bæði mikit lið ok fé. Ok nú segir Ívarr, at hann vildi, at þeir heldi þar til, er meira ofrefli er fyrir, ok reyndi svá sinn hraustleik. Ok nú spyrja þeir, hvar hann vissi þess ván.

Ok nú nefnir hann einn stað, þann er heitir Hvítabær, en þar höfðu verit blót, "ok margir hafa til leitat at vinna, ok hafa engir sigrast," ok hafði Ragnarr komit þar ok varð frá at hverfa ok fekk ekki at gert.

"Hvárt er þat lið svá mikit," segja þeir, "ok svá harðfengt, eða eru þar önnur torveldi?"

Ívarr segir, at bæði var fjölmenni mikit ok blótstaðr mikill ok þat hafði öllum fyrir komit ok engir höfðu staðist. Ok nú mæla þeir, at hann skyldi fyrir ráða, hvárt þeir skyldu þangat halda eða eigi. En hann segir, at hann vill heldr hætta á, hvárt meira má þeim harðfengi eða blótskapr landsmanna.


8. Ragnarssynir unnu Hvítabæ

Nú halda þeir þangat, ok er þeir koma þar í land, búast þeir til uppgöngu. Ok nú þykkir þeim þurfa, at liðit gæti sumt skipanna. En Rögnvaldr, bróðir þeira, var þá ungr, at þeim þótti hann eigi til færr vera í svá mikilli mannraun at vera sem þeim þótti líkligt, at vera mundi, ok láta hann gæta skipa með sumu liði. En áðr þeir færi frá skipum, segir Ívarr, at þeir borgarmenn eigu naut tvau, ok eru þat kvígendi, ok menn höfðu því frá horfit, at eigi mátti standast lát þeira ok tröllskap.

Þá mælti Ívarr: "Verðið við sem best, þótt yðr bjóði nokkurn ótta, því at eigi mun til saka."

Nú fylkja þeir liði sínu. Ok er þeir nálgast borgina, verða þeir varir við, er byggja staðinn, taka nú at leysa út naut þessi, er þeir trúðu á. Ok er kvígendin eru laus látin, hlaupa þau hart ok láta illa. Nú sér Ívarr þetta, þar sem hann er borinn á skildi, ok biðr fá sér boga, ok svá var gert. Nú skýtr hann þessi in illu kvígendi, svá at hvárttveggja fekk bana, ok var nú af hendi leystr þessi ófriðr, er mönnum þótti mestr ótti at.

Nú tekr Rögnvaldr til orða at skipum ok mælti við lið sitt, at þeir menn væri sælir, er slíka skemmtan skyldu hafa sem þeir bræðr hans hafa. "Ok gengr þeim ekki annat til, er ek skylda eptir vera, en þeir einir vilja hafa virðing af. Nú skulu vér ganga upp gervallir."

Ok nú gera þeir svá. Ok þá er þeir koma eptir liðinu, gengr Rögnvaldr hart fram í bardagann, ok lýkr svá, at hann fellr. En þeir komast í borgina bræðr, ok tekst nú bardagi af nýju, ok lýkr svá, at borgarmenn komast á flótta, en þeir reka flóttann.

Ok er þeir hverfa aptr til borgarinnar, kveðr Björn vísu:

"Upp hrundu vér ópi,

ór bitu meira en þeira,

satt mun ek til þess segja,

sverð, í Gnípafirði;

knátti hverr, er vildi,

fyr Hvítabæ útan,

né sitt spari sveinar

sverð, mannsbani verða."

Ok er þeir koma aptr í borgina, taka þeir allt lausafé, en brenna hvert hús, er í var borginni, ok brjóta alla borgarveggi. Ok nú halda þeir skipum sínum þaðan.


9. Kemr upp ætt Áslaugar

Eysteinn hefir konungr heitit, er réð fyrir Svíþjóðu. Hann var kvángaðr ok átti eina dóttur. Sú hét Ingibjörg. Hún var allra kvenna fríðust ok vænst sýnum. Eysteinn konungr var ríkr ok fjölmennr, illgjarn ok þó vitr. Hann hafði atsetu at Uppsölum. Hann var blótmaðr mikill, ok at Uppsölum váru blót svá mikil í þann tíma, at hvergi hafa verit meiri á Norðrlöndum. Þeir höfðu átrúnað mikinn á einni kú, ok kölluðu þeir hana Síbilju. Hún var svá mjök blótin, at menn máttu eigi standast lát hennar. Ok því var konungr vanr, þá er hers var ván, at þessi kýr in sama var fyrir fylkingum, ok svá mikill djöfuls kraptr fylgdi henni, at óvinir hans urðu svá ærir, þegar þeir heyrðu til hennar, at þeir börðust sjálfir ok gáðu sín eigi, ok fyrir þá sök var óherskátt á Svíþjóð, at menn treystust eigi við slíkt ofrefli at etja.

Eysteinn konungr átti vingott við marga menn ok höfðingja, ok er þat sagt, at í þann tíma var vinátta mikil með þeim Ragnari ok Eysteini konungi ok þeir váru því vanir, at sitt sumar skyldi sækja veislu hvárr þeira til annars.

Nú kemr at því, at Ragnarr skal sækja veislu til Eysteins konungs. Ok er hann kemr til Uppsala, var honum vel fagnat ok liði hans. Ok þá er þeir drekka inn fyrsta aptan, lætr konungr dóttur sína byrla sér ok Ragnari. Ok þat mæltu menn Ragnars með sér, at engi væri annarr til en hann bæði dóttur Eysteins konungs, en hann ætti eigi lengr karlsdóttur. Ok nú verðr til einnhverr hans manna at tjá þetta fyrir honum, ok því lýkr svá, at honum er heitit konunni, ok skyldi hún þó sitja í festum mjök lengi.

En þá er þeiri veislu var lokit, býst Ragnarr heim, ok ferst honum vel, ok er ekki sagt frá ferð hans, fyrr en hann á skammt til borgarinnar, ok liggr leið hans um skóg einn. Þeir koma í eitt rjóðr, er var í skóginum. Þá lætr Ragnarr nema staðar lið sitt ok kvaddi sér hljóðs ok biðr þá menn alla, er í hans ferð höfðu verit til Svíþjóðar, at engi skyldi segja hans fyrirætlan, er stofnuð var um ráðahag við dóttur Eysteins konungs. Nú leggr hann svá ríkt við þetta, ef sá er nokkurr, er of þetta geti, at hann skal engu fyrir týna nema lífinu.

En nú er hann hafði talað slíkt er hann vildi, fór hann heim til bæjarins. Ok nú verða menn fegnir, er hann kemr aptr, ok þá var drukkit fagnaðaröl í móti honum.

Ok er hann kemr í hásætit ok hefir setit eigi lengi, áðr Kráka kemr í höllina fyrir Ragnar ok sest í kné honum ok leggr hendr um háls honum ok spyrr: "Hvat er tíðenda?"

En hann kveðst engi kunna at segja. Ok er á leið kveldit, taka menn til drykkju, ok síðan fara menn til svefns. Ok er þau koma í eina rekkju Ragnarr ok Kráka, spyrr hún hann enn tíðenda, en hann kveðst engi vita. Nú vill hún hjala margt, en hann kveðst vera syfjaðr mjök ok farmóðr.

"Nú mun ek segja þér tíðendi," segir hún, "ef þú vilt mér engi segja."

Hann spyrr, hver þau væri.

"Þat kalla ek tíðendi," segir hún, "ef konungi er heitit konu, en þat er þó sumra manna mál, at hann eigi sér aðra áðr."

"Hverr sagði þér þetta?" segir Ragnarr.

"Halda skulu menn þínir lífi ok limum, því at engi sagði mér þinna manna," segir hún. "Þér munduð sjá, at fuglar þrír sátu í trénu hjá yðr. Þeir sögðu mér þessi tíðendi. Þess bið ek, at þú vitir eigi ráða þessa, sem ætlat er. Nú mun ek segja þér, at ek em konungs dóttir, en eigi karls, ok faðir minn var svá ágætr maðr, at eigi fekkst hans jafningi, en mín móðir var allra kvenna fríðust ok vitrust, ok hennar nafn mun uppi, meðan veröldin stendr."

Nú spyrr hann, hverr faðir hennar var, ef hún væri eigi dóttir þess ins fátæka karls, er á Spangarheiði var. Hún segir, at hún var dóttir Sigurðar Fáfnisbana ok Brynhildar Buðladóttur.

"Þat þykki mér allólíkligt, at þeira dóttir mundi Kráka heita eða þeira barn mundi í slíku fátæki upp vaxa sem á Spangarheiði var."

Þá svarar hún: "Saga er til þess," ok nú segir hún ok hefr þar upp sögu, sem þau hittust á fjallinu Sigurðr ok Brynhildr ok hún var byrjuð. "Ok er Brynhildr varð léttari, var mér nafn gefit, ok var ek kölluð Áslaug." Ok nú segir hún allt, sem farit hafði frá því, er þau karl hittust.

Þá svarar Ragnarr: "Þessum mun ek við bregða Áslaugar órunum, er þú mælir."

Hún svarar: "Þú veist, at ek em eigi heill maðr, ok mun þat vera sveinbarn, er ek geng með, en á þeim sveini mun vera þat mark, at svá mun þykkja sem ormr liggi um auga sveininum. Ok ef þetta gengr eptir, bið ek þess, at þú komir eigi til Svíþjóðar þeirar tíðar, at þú fáir dóttur Eysteins konungs. En ef þetta rýfst, far þú með sem þú vilt. En ek vil, at sjá sveinn sé heitinn eptir feðr mínum, ef í hans auga er þetta frægðarmark, sem ek ætla, at vera muni."

Nú kemr at þeiri stundu, er hún kennir sér sóttar ok verðr léttari ok elr sveinbarn. Nú tóku þjónustukonur sveininn ok sýndu henni. Þá mælti hún, at bera skyldi til Ragnars ok láta hann sjá. Ok nú er svá gert, at sá inn ungi maðr var borinn í höllina ok lagðr í skikkjuskaut Ragnars. En er hann sér sveininn, var hann spurðr, hvat heita skyldi. Hann kvað vísu:

"Sigurðr mun sveinn of heitinn,

sá mun orrostur heyja,

mjök líkr vera móður

ok mögr föður kallaðr;

sá mun Óðins ættar

yfirbátr vera heitinn,

þeim er ormr í auga,

er annan lét svelta."

Nú dregr hann gull af hendi sér ok gefr sveininum at nafnfesti. Ok þá er hann réttir höndina með gullinu, kemr við bak sveininum, en þat virðir Ragnarr svá sem hann vildi hata gullinu. Ok nú kvað hann vísu:

"Brynhildar líst brögnum

brúnstein hafa fránan

dóttur mögr inn dýri

ok dyggligast hjarta;

sjá berr alla ýta

undleygs boði magni,

Buðla niðr, er baugi

bráðgerr, hatar rauðum."

Ok enn kvað hann:.

"Sá ek engum sveini

nema Sigurði einum

í brúnsteinum brúna

barðhjarls tauma lagða;

sjá hefir dagrýrir dýja,

dælt er hann at því kenna,

hvass í hvarmatúni

hring myrkviðar fengit."

Nú mælti hann, at þann svein skyldi bera í skemmu út. En þá var því lokit, at hann mundi til Svíþjóðar fara. Ok nú kemr upp ætt Áslaugar, svá at þat veit hverr maðr, at hún er dóttir Sigurðar Fáfnisbana ok Brynhildar Buðladóttur.


10. Fall Eireks ok Agnars ok eggjan Áslaugar

Nú er sú stund var liðin, er á var kveðit, at Ragnarr skyldi veisluna sækja til Uppsala ok kom hann eigi, þótti Eysteini konungi ger til sín svívirðing ok dóttur sinnar, ok nú var lokit vinfengi þeira konunganna. Ok þá er þeir Eirekr ok Agnarr, synir Ragnars, spyrja þetta, þá ræddu þeir með sér, at þeir mundu fá sér lið mikit, sem þeir mætti mest, ok mundu herja á Svíþjóð. Ok nú draga þeir saman lið mikit ok búa skip sín, en þótti mikit undir, at vel tækist til, þá er skip skyldi fram setja. Nú verðr þat, at skip Agnars skaust af hlunni, ok varð þar maðr fyrir, ok fær sá bana, ok kölluðu þeir þat hlunnroð. Nú þótti þeim eigi vel til takast í fyrstu ok vildu ekki láta standa þat fyrir ferð sinni.

Ok þá er lið þeira var búit, fara þeir með lið sitt til Svíþjóðar, ok þar, er þeir koma fyrst í ríki Eysteins konungs, fóru þeir herskildi yfir. En landsmenn urðu varir við ok fóru til Uppsala ok segja Eysteini konungi, at herr var kominn í landit. En konungrinn lætr fara örvarboð um ríki sitt ok dregr svá mikinn her saman, at furða var at. Ok þann her flytr hann, þar til er hann kemr í skóg einn, ok setr þar sínar herbúðir, ok hefir hann nú með sér kúna Síbilju, ok mjök er hún nú blótin, áðr en hún vildi fara.

Ok er þeir eru í skóginum, mælti Eysteinn konungr: "Frétt hefi ek til," segir hann, "at synir Ragnars eru á völlunum fyrir framan skóginn, en þat er mér sannliga sagt, at þeir hafi eigi einn þriðjung liðs við oss. Nú skulu vér skipa várar fylkingar til at berjast, ok skal þriðjungr liðs várs fara í mót þeim, ok eru þeir svá harðfengnir, at þeir munu þykkjast hafa ráð várt í hendi, ok þegar eptir skulum vér öllum megin koma at þeim, ok kýrin skal fara fyrir liðinu, ok væntir mik, at eigi skuli þeir haldast við fyrir lát hennar."

Ok nú er svá gert. Ok þegar er þeir bræðr sjá lið Eysteins konungs, þótti þeim sér ekki ofrefli við at eiga ok ætla eigi meira liðit vera munu. Ok þegar hér eptir kemr allt liðit ór skóginum, ok kýrin er laus látin, ok hleypr hún fyrir liðinu ok lætr grimmliga, ok varð svá mikill gnýr at þeim hermönnum, er heyrðu, at þeir börðust sjálfir, nema þeir bræðr tveir fengu staðist. En sú in illa vættr vá með hornum sínum margan mann þann dag. Ok þótt synir Ragnars væri miklir fyrir sér, þá máttu þeir eigi bæði standast ofrefli fjölmennis ok blótskap, ok þó veittu þeir harða viðtöku ok vörðust vel ok drengiliga ok af mikilli frægð.

Þeir Eirekr ok Agnarr váru í öndverðri fylkingu þann dag, ok opt gengu þeir í gegnum fylkingar Eysteins konungs. Ok nú fell Agnarr. Nú sér Eirekr þat ok berst nú allra fræknligast ok hirðir nú eigi, hvárt hann kemst í brott eða eigi. Ok nú verðr hann ofrliði borinn ok handtekinn.

Ok nú mælti Eysteinn, at stöðva skyldi bardagann, ok bauð Eireki grið. "Ok þat mun ek til leggja," segir hann, "við þik, at ek mun gifta þér dóttur mína."

Eirekr segir ok kvað vísu:

"Vilkat boð fyr bróður

né baugum mey kaupa,

Eystein kveða orðinn

Agnars bana, heyra;

grætr eigi mik móðir,

munk efstr of val deyja,

ok geirtré í gögnum

gerr, látið mik standa."

Nú segir hann, at hann vill, at þeir menn hafi grið ok fari hvert er þeir vilja, er þeim hafa fylgt. "En ek vil, at spjót sé tekin sem flest ok sé stungit spjótunum í völl niðr, ok þar vil ek mik láta hefja á upp, ok þar vil ek láta lífit."

Nú segir Eysteinn konungr, at eptir því skal gera, sem hann beiðir, þótt hann kjósi þat, er verr gegnir hvárumtveggjum. Nú eru spjótin niðr sett, ok kvað Eirekr vísu:

"Munat eins konungs efni,

svát ek vita dæmi,

á dýrra beð deyja,

til dögurðar hrafni;

mun blóði þá bráðir

ok brátt yfir gjalla

bræðra beggja slíta

blár, þótt illa launi."

Ok nú gengr hann þar til, er spjótin eru niðr sett, ok tekr hring af hendi sér ok kastar til þeira, er honum höfðu fylgt ok þá váru grið gefin, ok sendir þá til Áslaugar ok kvað vísu:

"Þau berið orð it efra,

eru austrfarar liðnar,

at mær hafi mína

mjó, Áslaugu, bauga;

þá mun mest af móði,

er mik spyrja dauðan,

mín stjúpmóðir mildum

mögum sínum til segja."

Ok nú er hann hafinn upp á spjótin. Þá sér hann, hvar hrafn flýgr, ok enn kvað hann:

"Hlakkar már of höfði

hér mínu nú sára,

krefr unda valr augna

ósýnna hér minna;

veist, ef hrafn ór höfði

höggr brúnsteina mína,

launar unda valr Ekkils

illa marga fylli."

Nú lætr hann líf sitt með mikilli hreysti. En sendimenn hans fóru heim ok létta eigi fyrr en þeir koma þar, er Ragnarr átti atsetu. Ok þá var hann farinn í konungastefnu. Þeir váru ok eigi heim komnir synir Ragnars ór hernaði. Nú eru þeir þar þrjár nætr, áðr þeir gangi til fundar við Áslaugu.

Ok þá er þeir koma fyrir hásætit Áslaugar, kveðja þeir hana virðuliga, ok tekr hún kveðju þeira, ok hafði hún einn líndúk fyrir knjám sér ok ætlaði at kemba sér, ok hárit hafði hún leyst. Nú spyrr hún, hverir þeir væri, fyrir því at hún hafði þá eigi fyrr sét. Sá, er orð hafði fyrir þeim, sagði, at þeir höfðu verit liðsmenn þeira Eireks ok Agnars, sona Ragnars. Þá kvað hún vísu:

"Hvat segið ér ór yðru,

eru Svíar í landi

eða elligar úti,

allnýs konungs spjalli?

Fregit hefk hitt, at fóru,

en fremr vitum eigi,

ok hildingar höfðu

hlunnroð, Danir sunnan."

Hann kvað vísu í mót:

"Þér segjum vér, þínum,

þat er nauð, kona, dauða,

ill eru einkar manni,

örlög, sonu Þóru;

þung spjöll vitum önnur

eigi nýjari en þessi;

nú hefk fram komit fréttum,

flaug örn of ná dauðan."

Nú spyrr hún, hvé farit hafði. Ok nú kvað hann þá vísu, er Eirekr hafði kveðit, er hann sendi henni hringinn. Nú sjá þeir, at hún felldi tár, en þat var sem blóð væri álits, en hart sem haglkorn. Þat hafði engi maðr sét, at hún hefði tár fellt, hvárki áðr né síðan.
Nú segir hún, at hún má ekki til hefnda sýsla, fyrr en heim koma aðrir hvárir, Ragnarr eða synir hans. "En þér skuluð vera hér þar til, en ekki skal af spara at eggja til hefnda, jafnt sem þeir væri mínir synir."

Nú eru þeir þar. En svá gefr til, at þeir Ívarr koma fyrri heim en Ragnarr, ok eru þeir eigi lengi heima, áðr Áslaug ferr at finna sonu sína, en Sigurðr var þá þrévetr. Hann ferr með móður sinni. Ok þá er hún kemr í höll þá, er þeir réðu fyrir bræðr, fagna þeir henni vel, ok spyrja hvárir aðra tíðenda, ok segja þeir fyrri fall Rögnvalds, sonar hennar, ok frá þeim atburðum, er þar höfðu orðit. En ekki fær henni þat mikils ok kvað:

"Kaga létu mik mínir

mávangs synir löngum,

ér eruð heim ok heiman

húsgangs meðalfærir;

Rögnvaldr tók at rjóða

rönd í gumna blóði;

hann kom yngstr til Óðins

ógndjarfr sona minna.


Ek kann eigi þat at sjá," segir hún, "at hann mundi til meiri frægðar lifa."

Nú spyrja þeir, hvat hún segi tíðenda. Hún svarar: "Fall þeira Eireks ok Agnars, bræðra yðarra, en stjúpsona minna, þeira manna, er ek ætla, at inir bestu drengir hafi verit. Ok er þat ókynligt, at þér þolið slíkt eigi ok hefnið miklu. Ok þess vil ek biðja yðr ok í öllum atbeina vera með yðr, at þessa verði meir hefnt en miðr."

Nú segir Ívarr, at "þat er víst, at til Svíþjóðar kem ek aldri þeirar tíðar, at ek berjumst við Eystein konung ok þann blótskap, er þar er."
Hún fylgir þessu vel, en Ívarr hefir orð fyrir þeim ok synjar ávallt fararinnar. Ok nú kvað hún vísu:

"Eigi mundi yðar

óhefnt vera bræðra

eitt misseri eptir,

ef ér dæið fyrri;

lítt hirðik því leyna,

ef líf hafa knætti

Eirekr sitt ok Agnarr,

óbornir mér niðjar."

"Eigi er víst," segir Ívarr, "hvárt þat stoðar nakkvat, þótt þú kveðir aðra vísu at annarri, eða hvé gerla veistu, hverr fastgarðr þar er fyrir?"

"Eigi veit ek þat víst," segir hún, "eða hvat kanntu at segja, hver torveldi þar er á?"

Ívarr segir, at þar er blótskapr svá mikill, at hvergi kvaðst hann spurdaga hafa, at þvílíkr mundi vera. "Ok sá konungr er bæði ríkr ok illgjarn."

"Hvat er þat, er hann trúir mest á í blótum?"

Hann segir: "Þat er kýr ein mikil, ok er hún kölluð Síbilja. Hún er svá mjök mögnuð, at þegar er menn heyra lát hennar, hafa óvinir hans engir staðist, ok er trautt sem berjast skuli við menn at eins, heldr má til þess ætla, at fyrri skal tröllskapnum mæta en konunginum, ok vil ek hvárki hætta þar til mér né liði mínu."

Hún segir: "Á hitt máttu líta, at þú munt eigi bæði mega heita mestr maðr ok vinna ekki til."

Ok nú er henni þykkir fyrir ván komit, ætlar hún í brott; þótti henni þeir eigi mikils meta sín orð.

Þá mælti Sigurðr ormr í auga: "Segja má ek þér, móðir," segir hann, "hvat mér er í hug, en eigi má ek ráða þeira svörum."

"Heyra vil ek þat," segir hún. Nú kvað hann vísu:

"Þat skal þriggja nátta,

ef þik tregar, móðir,

leið eigu vér langa,

leiðangr búinn verða;

skal Uppsölum eigi,

þótt ófafé bjóði,

ef oss duga eggjar,

Eysteinn konungr ráða."

Ok er hann hafði þessa vísu kveðit, skipast nokkut hugr þeira bræðra.
Ok nú mælti Áslaug: "Yfir lýsir þú nú, sonr minn, at þú vilt gera minn vilja. En þó má ek eigi yfir sjá, at vit komim þessu á leið, ef vit höfum eigi fullting bræðra þinna, en þat mætti svá verða, at mér mætti best þykkja, at þessa yrði hefnt, ok vel þykki mér þér fara, sonr minn."

Ok nú kvað Björn vísu:

"Duga mun hugr ok hjarta

í hauksnöru brjósti,

þótt minnr um þat mæli,

manni innan rifja;

eigi er oss í augum

ormr né fránir snákar,

bræðr glöddu mik mínir,

mank stjúpsonu þína."

Ok nú kvað Hvítserkr vísu:

"Hyggjum at, áðr heitim,

at hefnt megi verða,

látum ýmsa illu,

Agnars bana, fagna;

skjótum húf á hrannir,

höggum ís fyr barði,

sjám á hitt, hvé snekkjur

snemmst vér fáim búnar."

En Hvítserkr ræddi því um þat, at ís skyldi höggva, at frost váru á mikil, ok váru skip þeira inni frerin. Ok nú tók Ívarr til orða ok segir, at þá var þar komit, er hann mundi nokkurn hlut í eiga, ok nú kvað hann vísu:

Hafið ofrhuga ærinn

ok áræði bæði,

þess mundi þá þurfa,

at þrá mikit fylgdi;

bera mun mik fyr bragna

beinlausan fram verða,

þó gatk hönd til hefnda,

at hváriga nýtak.

Ok er hitt nú til," segir Ívarr, "at vér leggjum á slíkan hug sem vér megum of skipabúnað ok um samdrátt herliðs, því at vér munum þess við þurfa at spara ekki af, ef vér skulum sigrast."

Nú gengr Áslaug í brott.


11. Herferð Áslaugar ok Ragnarssona

Sigurðr hefir átt sér einn fóstra, ok annast sá fyrir hans hönd bæði skip at búa ok lið til at fá, svá at þau væri öll skipuð. Ok nú gengr þeim svá skjótt, at þat lið, er Sigurðr skyldi búit hafa, var búit, er þrjár nætr váru liðnar, ok hafði hann fimm skip ok öll vel skipuð. Ok þá er fimm nætr váru liðnar, hafði Hvítserkr ok Björn búin fjórtán skip, en Ívarr hafði tíu skip ok Áslaug önnur tíu, þá er sjau nætr váru liðnar frá því, er þau höfðu við ræðst ok þeir höfðu heitit ferðinni.

Nú hittast þau öll saman, ok segir hvárt þeira öðru, hvé mikit lið hvert hafði fengit. Ok nú segir Ívarr, at hann hafði sent landveg riddaralið.

Áslaug segir: "Ef ek vissa, at þat lið mætti til gagns komast, er land færi, þá mætta ek mikit lið hafa sent."

"Ekki skal nú at því dveljast," segir Ívarr, "með þetta lið skal nú fara, sem vér höfum saman dregit."

Nú segir Áslaug, at hún vill fara með þeim, "ok veit ek þá gerst, hver stund á er lögð at hefna þeira bræðra."

"Þat er víst," segir Ívarr, "at þú kemr eigi á vár skip. Hitt skal vera, ef þú vill, at þú ráðir fyrir því liði, er landveg ferr."

Hún kvað svá vera skulu. Nú er breytt nafni hennar ok er nú kölluð Randalín. Nú ferr liðit hvárttveggja, ok kvað Ívarr á áðr, hvar þau skyldu finnast.

Nú ferst þeim vel hvárumtveggjum ok hittast þar, sem ákveðit er. Ok hvar sem þau koma við Svíþjóð í ríki Eysteins konungs, fara þeir herskildi yfir, svá at þeir brenndu allt þat, er fyrir varð, drápu hvert mannsbarn, ok því jóku þeir við, at þeir drápu allt þat, er kvikt var.


12. Fall Eysteins konungs

Nú er þat eitthvert sinn, at menn komast undan á fund Eysteins konungs ok segja honum, at í ríki hans var kominn mikill herr ok svá illr viðskiptis, at þeir létu ekki ógert ok þeir höfðu eytt allt þar, er þeir höfðu yfir farit, ok ekki hús stóð upp.

Nú er Eysteinn konungr heyrir þessi tíðendi, þykkist hann vita, hverir þeir víkingar munu vera. Ok nú lætr hann fara örvarboð um allt sitt ríki ok stefnir öllum til, þeim er hans menn eru ok honum vilja lið veita ok skildi megu valda. "Vér skulum hafa með oss kúna Síbilju, goð várt, ok láta hana hlaupa fyrir liðinu, ok væntir mik, at enn fari sem fyrr, at þeir megu eigi standast lát hennar. Vil ek allt lið mitt þess eggja, at sem best dugi, ok rekum af oss þenna inn mikla her ok inn illa."

Ok nú er svá gert, at Síbilja er laus látin. Ok nú sér Ívarr för hennar ok heyrir þau in grimmligu læti, er ór henni váru. Mælir hann, at allt liðit skyldi gera óhljóð mikit, bæði af vápnum ok herópi, at þeir heyri sem síst rödd hennar, þess ins illa kykvendis, er fór í móti þeim.

Ívarr mælti við sína burðarmenn, at þeir skyldu bera hann á móti, svá sem þeir mætti framast. "Ok þá er sjá kýr kemr at oss, kastið mér at henni, ok mun þá vera annathvárt, er ek skal láta mitt líf, eða hún skal fá bana. Nú skulu þér taka eitt tré mikit ok telgja á bogamynd ok skeyti með."

Ok nú er honum færðr sjá bogi inn sterki ok þau in miklu skeyti, er hann hafði gera látit, en engum þótti sér vápnhæft annarra. Nú eggjar Ívarr hvern mann, at dugi sem best. Nú ferr lið þeira með miklum geysingi ok gný, en Ívarr var borinn fyrir fylkingum þeira. Nú verðr svá mikill gnýr, er Síbilja beljar, at þeir heyrðu jafngerla sem þeir þegði ok stæði kyrrir. Nú bregðr þeim svá við þetta, at lið þeira vill berjast allt nema þeir bræðr.

Ok er þessi endemi verða, sjá þeir þat, er Ívar báru, at hann dregr svá boga sinn sem hann hefði einn álmsveig veikan, ok við því þótti þeim búit, at hann drægi fyrir odd örvar sínar. Nú heyra þeir, at strengr gellr hans svá hátt, at hann heyrðu þeir aldrigi svá fyrri. Ok nú sjá þeir, at hans örvar flugu svá snart sem hann hefði skotit af inum sterkasta lásboga ok svá gegnt, at í sitt auga kom hvár örin Síbilju. Ok nú fellr hún, ok eptir þat ferr hún höfuðsteypu, ok nú eru læti hennar miklu verri en fyrri. Ok er hún kemr at þeim, biðr hann kasta sér at henni, ok verðr þeim hann svá léttr sem þeir kasti barni litlu, því at þeir váru eigi allnær kúnni, þá er þeir köstuðu honum. Ok þá kom hann á hrygg kúnni Síbilju, ok varð hann þá svá þungr sem bjarg eitt felli á hana, ok hvert bein brotnar í henni, ok fær hún af því bana.

Nú biðr hann menn sik upp taka sem skjótast. Ok nú er hann upp tekinn, ok nú er rödd hans svá hvell, at svá þótti öllum herinum, er hann mælti, sem við sjálft væri, þótt fjarri væri staddir, ok it besta hljóð væri til gefit hans erendis. Ok svá lýkr hann sinni tölu, at ófriðr sjá, nemst þegar af allr, er yfir þá hafði komit, ok þá sakaði ekki, því at lið þeira hafði skamma stund barist. Nú eggjar Ívarr, at þeir skyli vinna sem verst verk á þeim. "Ok nú þykki mér af inn ólmasti, er kýrin er drepin."

Ok nú hafa hvárirtveggju fylkt liði sínu, ok sígr saman orrostan, ok er bardagi svá harðr, at þat mæltu allir Svíar, at þeir hefði aldri í slíkri mannraun verit. Nú ganga þeir svá hart fram bræðr, Hvítserkr ok Björn, at engi fylking stendr við. Ok nú fellr svá mjök lið Eysteins konungs, at minna stendr upp, en sumt kemr á flótta. Ok nú lýkr svá þeira bardaga, at Eysteinn konungr fellr, en þeir bræðr hafa sigr. Ok nú gefa þeir þeim grið, sem eptir váru.

Ok nú segir Ívarr, at hann vildi eigi herja lengr í því landi, því at þat land var nú höfðingjalaust. "0k vil ek heldr, at vit haldim þar til, er meira ofrefli er fyrir." En Randalín fór heim með sumt liðit.


13. Ragnarssynir unnu Vífilsborg

Nú ráða þeir þat með sér, at þeir skulu herja í Suðrríki. En Sigurðr ormr í auga, sonr hennar, fór með bræðrum sínum í hverja herför síðan. Í þessi för leggja þeir til hverrar borgar, er mikil er, ok unnu svá, at ekki stóð við.

Ok nú spyrja þeir til einnar borgar þeirar, at bæði var mikil ok fjölmenn ok harðger. Ok nú segir Ívarr, at hann vill þar til stefna. Ok þat var ok sagt, hvat sú borg hét ok hverr fyrir ræðr. En sá höfðingi var kallaðr Vífill. Af hans nafni var borgin kölluð Vífilsborg. Nú fara þeir svá herskildi yfir, at þeir eyða allar borgir, er fyrir urðu, þar til er þeir kómu til Vífilsborgar. Höfðinginn var eigi heima í borg sinni ok mikit lið með honum.

Nú setja þeir upp búðir sínar á völlum þeim, er hjá borginni váru, ok eru í kyrrðum þann dag, er þeir kómu til borgarinnar, ok höfðu mál af borgarmönnum. Þeir buðu þeim, hvárt þeir vildu heldr gefa upp borgina, ok mundi þá friðr gefinn öllum mönnum, eða þeir ynni af sínu ofrefli ok harðfengi, ok munu þá engum mönnum grið gefin.

En þeir leystu skjótt ór ok sögðu, at þá borg fengi þeir aldrigi unnit, svá at þeir gefi hana upp. "Ok munu þér verða fyrr at reyna yðr ok sýna oss yðvarn fræknleik ok kapp."

Líðr nú sú nótt. Ok inn næsta dag eptir leita þeir til at vinna borgina ok fá ekki at gert. Sitja þeir um þá borg hálfan mánuð ok leita til hvern dag, at þeir geti þá borg unnit, ok með ýmsum brögðum. En þat ferr því firr sem þeir hafa lengr við leitat, ok ætluðu nú frá at hverfa. Ok þá er borgarmenn verða við þat varir, at þeir ætla frá at hverfa, þá ganga þeir út á borgarveggi ok breiða guðvefjarpell of alla borgarveggina ok öll klæði þau, er fegrst váru í borginni, ok törruðu fyrir þeim gulli ok gersimum þeim, er mestar váru í borginni.

Ok nú tekr einn til orða af liði þeira ok mælti: "Vér hugðum, at þessir menn, synir Ragnars, ok lið þeira væri harðfengnir menn, en vér megum þat segja, at þeim hefir eigi nær farit en öðrum."

Nú eptir þetta æptu þeir á þá ok börðu á skjölduna ok eggjuðu at sér sem þeir máttu mest. Ok er Ívarr heyrir þetta, brá honum við mjök, svá at hann fær af þessu sótt mikla, svá at hann má hvergi hræra, ok verða þeir at bíða, at annathvárt batni honum ella hafi hann bana. Hann liggr þenna dag allan til kvelds, svá at hann mælti ekki orð. Ok þá mælti hann við þá menn, er hjá honum váru, at þeir skyldu segja þeim Birni, Hvítserki ok Sigurði, at hann vildi þeira fund hafa ok allra inna vitrustu manna. Ok nú er þeir koma allir í einn stað, er mestir höfðingjar eru í þeira liði, þá spyrr Ívarr þá eptir, ef þeir hefði nokkur ráð sét, þau er líkari væri til at sigrast en þau, er þeir höfðu fyrr haft.

En þeir svara allir, at þeir hefði eigi vit til þess at sjá þau brögð, er þeim væri sigr í. "Er nú sem optar, at þinna ráða mun njóta verða."

Þá svarar Ívarr: "Mér hefir eitt ráð í hug komit, þat er vér höfum eigi freistat. Hér er skógr mikill eigi langt í brott, ok nú, er náttar, skulu vér fara ór tjöldum várum leyniliga til skógar, en herbúðir várar skulu standa eptir, ok er vér komum í mörkina, skal hverr maðr binda sér byrði. Ok er því er lokit, skulu vér fara at borginni öllum megin ok slá eldi í viðinn, ok mun þá gerast bál mikit, ok borgarveggir þeira munu þá láta lím sitt fyrir þeim eldi, ok skulu vér þá bera at valslöngur ok reyna, hvé harðger hún er."

Ok nú er svá gert, at þeir fara til skógar, eru þar slíka hríð sem Ívari sýndist. Nú fara þeir at borginni eptir tilskipun hans, ok þá er þeir lustu eldi í viðinn inn mikla, varð bál svá mikit, at veggirnir megu eigi standast ok láta lím sitt, ok bera þeir þá valslöngur at borginni ok brjóta á hlið mörg, ok tekst nú bardagi. Ok þegar er þeir standa jafnt at vígi, þá fellr lið borgarmanna, en sumt flýr undan, ok svá lýkr þeira skiptum, at þeir drepa hvert mannsbarn, er í var borginni, ok taka brott allt fé, en brenna borgina, áðr þeir fari á brott.


14. Hernaðr Ragnarssona í Suðrríki

Nú halda þeir í brott þaðan, þar til er þeir koma í þá borg, er Lúna hét. Þá höfðu þeir hverja borg ok hvern kastala brotit náliga í öllu Suðrríki, ok nú eru þeir svá frægir of allan heim, at ekki var svá lítit barn, at eigi kynni nafn þeira. Nú ætla þeir at létta eigi fyrr en þeir koma til Rómaborgar, af því at sú borg var þeim bæði sögð mikil ok fjölmenn ok ágæt ok auðig. En þat vissu þeir eigi gerla, hvé löng leið þangat er, en þeir höfðu svá mikit lið, at eigi fengust vistir. Ok nú eru þeir í þeiri borg Lúna ok ræða með sér of ferð sína.

Nú kemr þar maðr einn, gamall ok geðsligr. Þeir spyrja, hvat manna hann væri, en hann segir, at hann sé einn stafkarl ok hafi alla ævi farit yfir land.

"Þú munt margt kunna tíðenda at segja oss, þat er vér viljum vita."

Inn gamli maðr svarar: "Eigi veit ek þat víst, af hverjum löndum þér vilið spyrja, þess er ek veit eigi at segja yðr."

"Þat viljum vér, at þú segir oss, hvé löng leið er heðan til Rómaborgar."

Hann svarar: "Ek kann segja yðr nokkut til merkja. Þér meguð hér sjá þessa járnskó, er ek hefi á fótum mér, þeir eru nú fornir, ok þá aðra, er ek hefi á baki mér, þeir eru nú ok slitnir. En þá er ek fór þaðan, batt ek þessa á fætr mér ina slitnu, er ek hefi nú á baki mér, ok váru þá nýir báðir, ok á þeiri leið hefi ek verit ávallt síðan."

En er inn gamli maðr hafði þetta mælt, þykkjast þeir sjá, at þeir megu eigi þessu á leið koma, er þeir hafa fyrir sér ætlat, til Róms at fara. Ok nú snúa þeir frá með her sinn ok unnu margar borgir, þær er aldri höfðu unnar verit fyrr, ok þess jarteinir sjást enn í dag.


15. Dauði Ragnars konungs í Englandi

Nú er þar til máls at taka, er Ragnarr sitr heima í ríki sínu ok hann veit eigi, hvar synir hans eru né Randalín, kona hans. Ok þat heyrði hann hvern tala af sínum mönnum, at engir mætti jafnast við sonu hans, ok hugðist honum svá at, at engir væri jafnfrægir þeim. Nú hyggr hann at því, hverrar frægðar hann mætti þess leita, er eigi væri skemmr uppi. Nú hyggr hann ráð sitt ok fær sér smiða ok lætr fella mörk til tveggja skipa mikilla, ok þat skildu menn, at þat váru knerrir tveir svá miklir, at engir höfðu slíkir verit gervir á Norðrlöndum, ok þar með lætr hann hafa of allt sitt ríki mikinn vápnabúnað. Ok með þessi breytni skilja menn þat, at hann mun ætla nokkura herferð fyrir sér ór landinu. Þetta spyrst víða á lönd þau, er næst varu. Ok nú ugga menn þat ok allir konungar, er fyrir landi réðu, at þeir mundu eigi í löndum sínum eða ríkjum vera mega. Ok nú lætr hverr þeira vera varðhöld um lönd sín, ef nokkur beri hann at.

Þat er eitt sinn, er Randalín spurði Ragnar, hverja för hann aætlaði fyrir sér. Hann segir henni, at hann ætlaði til Englands ok hafa eigi fleiri skip en tvá knörru ok þat lið, sem á þeim má fara.

Þá segir Randalín: "Sú för líst mér óvarlig, er nú ætlar þú. Mér þætti þér ráðligra at hafa fleiri skip ok smæri."

"Þat er ekki ágæti." segir hann, "þótt menn fái unnit land með mörgum skipum. En til þessa eru eigi dæmi, at með tveimr skipum hafi unnit verit slíkt land sem England er. En ef ek fæ ósigr, þess betr sem ek hefi færi skip ór landi."

Þá svarar Randalín: "Mér sýnist sjá eigi minni fékostnaðr, áðr þessi skip sé búin, en þótt þú hefðir langskip mörg til þessarar ferðar. En þú veist þat, at illt er skipum at halda at Englandi, ok ef svá verðr, at skip þín týndist, þótt menn komist á land, þá eru þeir þegar upp gefnir, ef landherr kemr at, en betra er at halda langskipum til hafna en knörrum.

Nú kveðr Ragnarr vísu:

"Spari manngi röf Rínar,

ef röskva vill hermenn,

verr samir horskum hilmi

hringa fjöld en drengja;

illt er í borghlið baugi

brandrauðum fram standa;

allmarga veit ek jöfra,

þá er auðr lifir, dauða."

Nú lætr hann skip sín búa ok fær sér lið, svá at þeir knerrir eru mjök skipaðir. Nú er fjölrætt um hans fyrirætlan. Ok enn kvað hann vísu:

"Hvat er þats baugs ór björgum

brjótr heyrir nú þjóta,

at muni mundelds meiðir

mars sviðr ófni hafna?

Þó skal þeira ráða,

þorn-Bil, ef goð vilja,

ægir alnar leygjar

ókvíðandi bíða."

Ok er skip hans eru búin ok þat lið, er honum skyldi fylgja, ok þá er þat veðr kemr, er honum þótti sér vel koma, segir Ragnarr, at þá mundi hann fara til skipa. Ok er hann var búinn, leiddi hún hann til skipa. Ok áðr þau skiljast, kjeðst hún mundu launa honum serk þann, er hann hafði gefit henni. Hann spyrr, með hverjum hætti þat væri. En hún kvað vísu:

"Þér annk serk inn síða

ok saumaðan hvergi,

við heilan hug ofnu

ór hársíma gránu;

mun eigi ben blæða,

né bíta þik eggjar

í heilagri hjúpu,

var hún goðum signuð."

Hann segir, at hann vill þessi ráð þiggja. En þá er þau skildust, var auðsætt, at henni þótti mikit fyrir þeira skilnaði.

Nú heldr Ragnarr skipum sínum til Englands, sem hann hafði ætlat. Honum gaf byri hvassa, svá at við England brýtr hann báða knörru sína, en á land komst allt lið hans, ok heldu klæðum sínum ok vápnum. Ok þar, sem hann kemr við þorp ok borgir ok kastala, þá vinnr hann.

En konungr sá hét Ella, er þá réð Englandi. Hann hafði haft fréttir til Ragnars, er hann fór ór landi. Hann hafði sett menn fyrir, at hann skyldi þegar vita, er herrinn kæmi við land. Nú fóru þeir menn til fundar við Ellu konung ok segja honum hersögu. Nú lætr hann senda boð um allt sitt ríki ok bað til sín koma hvern mann, er skildi má valda ok hesti ríða ok þori at berjast, ok dregr hann saman svá mikinn her, at furða var at. Nú búast þeir til bardaga Ella konungr.

Þá mælti Ella konungr við lið sitt: "Ef vér sigrumst í bardaga þessum ok verði þér við þat varir, at Ragnarr er kominn, þá skulu þér eigi bera vápn á hann, því at hann á þá sonu eptir, er aldri munu af oss ganga, ef hann fellr."

Ragnarr býst nú til bardaga, ok hann hafði þat klæði, er Randalín hafði gefit honum at skilnaði, fyrir brynju ok þat spjót í hendi, er hann vann at orminum, er lá um sal Þóru, ok engi þorði annarra, ok hann hafði enga hlíf nema hjálm. En þá er þeir hittast tókst bardagi. Ragnarr hafði miklu minna lið. Bardaginn hafði eigi lengi verit, áðr lið Ragnars fell mjök. En þar, sem hann fór, varð rýrt fyrir, ok gekk hann í gegnum fylkingar þann dag, ok þar, sem hann hjó eða lagði í skjöldu, brynjur eða hjálma, þá váru svá stór högg hans, at ekki vetta stóð við, en aldri var svá til hans höggvit eða skotit, at né eitt vápn yrði honum at meini, ok fekk hann aldri sár, en hann drap mikinn fjölda af liði Ellu konungs. En þó lauk svá bardaga þeira, at allt lið Ragnars fell, en at honum váru bornir skildir ok svá handtekinn.

Nú var hann spurðr, hvat manna hann var, en hann þagði við ok svaraði engu.

Þá mælti Ella konungr: "Sjá maðr mun verða at koma í meiri mannraun, ef hann vill eigi segja oss, hverr hann er. Nú skal kasta honum í einn ormgarð ok láta hann þar sitja mjök lengi, ok ef hann mælir nakkvat þat, er vér megim skilja, at hann sé Ragnarr, þá skal hann í brott taka sem skjótast."

Nú er honum þangat fylgt, ok hann sitr þar mjök lengi, svá at hvergi festast ormar við hann.

Þá mæltu menn: "Þessi maðr er mikill fyrir sér; hann bitu eigi vápn í dag, en nú granda honum eigi ormar."

Þá mælti Ella konungr, at hann væri flettr af klæði því, er hann hafði yst, ok nú var svá gert, ok hengu ormar öllum megin á honum.

Þá mælti Ragnarr: "Gnyðja mundu nú grísir, ef þeir vissi, hvat inn gamli þyldi."

Ok þótt hann mælti slíkt, þá vissu þeir eigi at gerr, at Ragnarr væri þat heldr en annarr konungr. Nú kvað hann vísu:

"Orrostur hefk áttar,

þærs ágætar þóttu,

gerða ek mörgum mönnum

mein, fimm tigi ok eina;

eigi hugðak orma

at aldrlagi mínu;

verðr mjök mörgu sinni,

þats minnst varir sjálfan."

Ok enn kvað hann:

"Gnyðja mundu grísir,

ef galtar hag vissi,

mér er gnótt at grandi,

grafa inn rönum sínum

ok harðliga hváta,

hafa mik sogit, ormar;

nú munk nár af bragði

ok nær dýrum deyja."

Nú lætr hann líf sitt, ok er hann nú færðr á brott þaðan. En Ella konungr þykkist vita, at Ragnarr hefir líf sitt látit. Nú hyggr hann fyrir sér, hvé hann skyldi þess verða varr eða með fara, at hann mætti halda ríki sínu eða vita, hvé þeim brygði við sonum Ragnars, er þeir spyrja. Hann tekr þat til ráðs, at hann lætr búa skip eitt ok fær þann mann til fyrir at ráða, er bæði var vitr ok harðfengr, ok þar fær hann menn til, svá at þat skip var vel skipat, ok segir, at hann vill þá senda á fund Ívars ok þeira bræðra ok segja þeim fall föður þeira. En sjá för líst flestum óvænlig, svá at fáir vildu fara.

Þá mælti konungr: "At því skulu þér vandliga hyggja, hversu hverjum þeira bræðra bregðr við þessi tíðendi. "Farit þá leiðar yðarrar síðan, er yðr gefr veðr."

Svá lætr hann búa ferð þeira, at þeir þurftu at engu annarra. Ok nú fara þeir, ok ferst þeim vel.

En synir Ragnars höfðu herjat of Suðrríki. Þá sneru þeir á Norðrlönd ok ætluðu at vitja ríkis síns, þess er Ragnarr réð fyrir. En þeir vissu eigi herför hans, hversu hún hafði orðit, ok þó er þeim mikil forvitni á, hversu hún hafði orðit. Nú fara þeir sunnan of land. En hvarvetna, er menn frétta til fara þeira bræðra, eyddu menn borgir sínar ok færðu fé sitt á brott ok flýðu undan, svá at trautt fengu þeir liði sínu mat.

Þat er einn morgin, at Björn járnsíða vaknar ok kvað vísu:

"Hér flýgr hverjan morgin

hress of borgir þessar,

læst heill munu af hungri,

heiðir vals, of deyja;

hann fari suðr um sanda,

sára hvar vér létum,

þar fær dauðs manns dreyra,

dögg ór skýlihöggum."

Ok enn kvað hann:

"Þat var fyrst, er fórum,

Freys leika tókk heyja,

þars andvíga áttum

öld, í Rómaveldi;

þar létk of grön grána,

gall örn of valfalli,

at mannskæðu morði

mitt sverð dregit verða."


16. Frá Ragnarssonum ok Ellu konungi

Nú berr svá til, at þeir koma fyrri í Danaveldi en sendimenn Ellu konungs ok sitja nú kyrrir með lið sitt. En sendimenn koma með lið sitt til þeirar borgar, er synir Ragnars þiggja veislu, ok ganga í þá höll, er peir drekka, ok fyrir hásætit, er Ívarr liggr í. Sigurðr ormr í auga ok Hvítserkr hvati sitja at hneftafli, en Björn járnsíða skefr spjótskepti á hallargólfinu.

Ok er sendimenn Ellu konungs koma fyrir Ívar, kveðja þeir hann virðuliga. En hann tekr kveðju þeira ok spyrr, hvaðan þeir sé eða hvat þeir segja tíðenda. Ok sá, er fyrir þeim var, segir, at þeir váru enskir menn ok þá hefir Ella konungr þangat senda með þau tíðendi at segja fall Ragnars, föður þeira.

Hvítserkr ok Sigurðr láta þegar falla niðr taflit ok hyggja at vandliga þessi tíðenda sögn. Björn stendr á hallargólfinu ok studdist við spjótskepti sitt. En Ívarr spurði þá vandliga, með hverjum atburð líflát hans hafði verit. En þeir sögðu allt sem farit hafði þaðan frá, er hann kom við England ok til þess, er hann lét líf sitt.

Ok nú er þessi sögu var þar komit, er hann hafði þetta mælt: "Gnyðja mundu grísir," þokar Björn höndum sínum á spjótskaptinu, ok svá hafði hann tekit fast, at handastaðinn sá á eptir. Þá er sendimenn luku frásögn þessi, hristir Björn spjótit í sundr, svá at stökk í tvá hluti. En Hvítserkr hélt töfl einni, er hann hafði drepit, ok hann kreisti hana svá fast, at blóð stökk undan hverjum nagli. En Sigurðr ormr í auga hafði haldit á knífi einum ok skóf nagl sinn, er þessi tíðendi váru sögð, ok hugði svá vandliga at þessum tíðendum, at hann kenndi eigi fyrr en knífrinn stóð í beini, ok brást hann ekki við. En Ívarr spyrr at öllu sem gerst, en litr hans var stundum rauðr, en stundum blár, en lotum var hann bleikr, ok hann var svá þrútinn, at hans hörund var allt blásit af þeim grimmleik, er í brjósti hans var.

Nú tekr Hvítserkr til orða ok sagði, at svá mætti hefndina bráðast upp hefja at drepa sendimenn Ellu konungs.

Ívarr segir: "Þat skal eigi vera. Þeir skulu fara í friði, hvert er þeir vilja, ok ef nokkurr hlutr er sá, at þá skorti, skulu þeir mér til segja, ok skal ek fá þeim."

Ok nú er þeir hafa lokit erendi sínu, snúa þeir utar eptir höllunni ok til skips síns. Ok er þeim gefr byr, láta þeir í haf, ok ferst þeim vel, þar til er þeir koma á fund Ellu konungs, ok segja honum frá, hversu hverjum þeira hefir við brugðit þessa tíðenda sögn.

Ok er Ella konungr heyrir þetta, þá mælti hann: "Þess er ván, at annathvárt munu vér Ívar þurfa at óttast eða engan ella, at því er þér segið frá honum, ok mundi þeim gott innan rifja, ok haldit munu vér fá ríki váru fyrir þeim."

Nú lætr hann varðhöld hafa um allt sitt ríki, svá at eigi mátti herr komast á óvart honum.

En er sendimenn Ellu konungs váru brott farnir, ganga þeir bræðr á málstefnu, hversu þeir skyldu með fara of hefnd eptir Ragnar, föður sinn.

Þá mælti Ívarr: "Engan hlut mun ek í eiga ok eigi fá lið til, því at Ragnarr fór sem mik varði. Hann bjó illa sína sök til í upphafi. Hann átti engar sakir við Ellu konung, ok hefir þat opt orðit, ef maðr ætlar ofrkapp fyrir sér með rangendum, at hann hefir því óvirðuligar niðr komit. Ok vil ek þiggja fébætr af Ellu konungi, ef hann vill til leggja við mik."

En er þeir heyra þetta bræðr hans, verða þeir reiðir mjök ok segja, at aldri skyldu þeir svá at klækjum verða, þótt hann vildi svá. "Munu þat margir mæla, at oss sé mislagðar hendr í kné, ef vér skulum eigi hefna föður várs, en vér höfum víða farit um heim með herskildi ok drepit margan mann saklausan. Ok enn skal eigi þat verða, heldr skal búa hvert skip, er sæfært er í Danaveldi. Skal svá gersamliga safna liði, at hverr maðr, er skjöld má bera í mót Ellu konungi, skal fara."

En Ívarr segir, at hann mundi eptir sitja ok þau skip, er hann á fyrir at ráða, "nema þat eitt, er ek á sjálfr."

Ok er þetta spyrst, at Ívarr leggr enga stund á, fá þeir miklu minna lið ok fara þó eigi at síðr. Ok þegar er þeir kómu við England, verðr Ella konungr varr við ok lætr þegar lúðr sinn við gjalla ok býðr til sín öllum mönnum, er honum vilja fylgja. Ok nú fær hann svá mikit lið, at engi maðr mátti tölu á koma, ok ferr í mót þeim bræðrum. Ok er þeir finnast, var Ívarr ekki í þeim bardaga. Ok svá lýkr þeira bardaga, at synir Ragnars koma á flótta, en Ella konungr hefir sigr.

Ok er hann var at at reka flóttann, segir Ívarr, at hann ætlar ekki aptr at hverfa til lands síns, "ok vil ek reyna, hvárt Ella konungr vill mér nokkurrar sæmdar unna eða engrar, ok þykki mér sá betri at þiggja yfirbót af honum en fara slíkar ófarar fleiri sem nú fóru vér."

Hvítserkr segir, at eigi mátti hlut í eiga með honum ok hann yrði at fara með sín efni sem hann vill, "en aldri skulu vér fé taka eptir föður várn."

Ívarr segir, at þar mundi skilja með þeim, ok bað þá ráða ríki því, er þeir áttu allir saman, "en þér skuluð senda mér lausafé, sem ek kveð á."

En er hann hafði mælt, bað hann þá vel fara. En hann snýr aptr sinni ferð á fund Ellu konungs. Ok er hann kemr fyrir hann, kveðr hann konunginn virðuliga ok hefr svá mál sitt: "Ek em kominn á fund yðarn, ok vil ek mæla til sætta við þik ok slíkrar sæmdar sem þú vilt gert hafa til mín. Ok nú sé ek þat, at ek hefi ekki við þér, ok þykki mér þat betra at þiggja af yðr slíka sæmd sem þú vilt mér veita en láta mína menn fleiri fyrir yðr eða sjálfan mik."

Þá svarar Ella konungr: "Þat kalla sumir menn, at eigi sé hægt at trúa þér ok þú mælir þá opt fagrt, er þú hyggr flátt, ok mun oss vera vant at sjá við þér eða bræðrum þínum."

"Ek mun til lítils mæla við þik, ef þú lætr þat til. Skal ek þat sverja þér á mót, at ek skal aldri vera í mót þér."

Nú spyrr konungr, til hvers hann mælti of yfirbætr.

"Ek vil," segir Ívarr, "at þú gefir mér þat af landi þínu, er uxahúð tekr yfir, en þar utan um skal grundvöll gera, ok mun ek eigi til meira mæla við þik, ok þat sé ek, at þú vilt mér engrar sæmdar unna, ef þú vilt eigi þetta."

"Eigi veit ek," segir konungr, "at oss megi þetta at meini verða, þótt þú hafir þetta ór mínu landi, ok at vísu mun ek fá þér þetta, ef þú vilt þat sverja mér at berjast eigi í mót mér, ok eigi uggi ek bræðr þína, ef þú ert mér trúr."


17. Dráp Ellu konungs

Nú ráða þeir þetta með sér, at Ívarr sverr honum eiða, at hann skyldi eigi skjóta í mót honum ok eigi ráð leggja til meins honum, en hann skal eignast af Englandi þat, sem uxahúð tekr yfir, er hann fengi mesta til.

Nú fær Ívarr sér öldungshúð eina, ok nú lætr hann hana bleyta, ok þrisvar lætr hann hana þenja. Nú lætr hann rista hana sem mjóst alla í sundr, ok þá lætr hann renna sér hvárt, háram eða holdrosu. Ok er þessu var lokit, var þvengr sjá svá langr, at furða var at, ok engum kom í hug, at svá mætti verða. Ok þá lætr hann breiða á einum velli, en þat var svá vítt land, at þat var mikil borgarvídd, ok þar fyrir utan lætr hann marka grundvöll sem til mikilla borgarveggja. Ok þá fær hann sér smiði marga ok lætr reisa hús mörg á þeim velli, ok þar lætr hann gera borg eina mikla, ok er sú kölluð Lundúnaborg. Hún er allra borga mest ok ágæst of öll Norðrlönd.

Ok nú er hann hafði borg þessa látit gera, hafði hann lausafé upp gefit. En hann var svá örr, at hann gaf á tvær hendr, ok þótti svá mikit um speki hans, at allir sóttu hann at sínum ráðum ok vandamálum. Ok svá skipaði hann öllum málum sem hverjum þótti sér best gegna, ok gerist hann vinsæll, svá at hann á undir hverjum manni vin, ok er Ellu konungi mikit lið at honum fyrir landráða sakir, svá at konungr lætr hann mörgum ráðum ok málum skipa ok þarf eigi til at koma sjálfr.

Ok er Ívarr hafði svá komit ráði sínu, at þar þykkir til allrar spektar at sjá, sendir hann menn á fund bræðra sinna þess erendis, at þeir sendi honum gull ok silfr svá mikit sem hann kvað á. En er þessir menn koma á fund þeira bræðra, segja þeir sín erendi ok svá, hvar þá var komit hans ráð, því at menn þóttust þat eigi vita, yfir hverjum brögðum hann bjó. Ok svá skildu þeir bræðr, at hann hafði ekki skapsmuni eptir því, sem hann var vanr. Nú senda þeir slíkt fé sem hann á kvæði. Ok er þeir koma til Ívars, gefr hann þau öll fé inum stærstum mönnum í landinu ok dregr svá lið undan Ellu konungi, ok allir hétu því, at kyrrir mundu sitja, þótt hann gerði þangat herför.

Ok er Ívarr hefir svá lið dregit undir sik, þá sendir hann menn á fund bræðra sinna at segja þeim, at vildi hann, at þeir byði út leiðangri of þau lönd öll, er þeira ríki stóð yfir, ok þeir skoraði hverjum manni, er þeir fengi. Ok þá er þessi orðsending kom til þeira bræðra, kennast þeir við skjótt, skilja, at nú mundi honum þykkja mjök vænligt um, at nú mundi þeir fá sigr. Nú safna þeir liði um alla Danmörk ok Gautland ok öll þau ríki, er þeira völd váru yfir, ok draga óvígan her saman ok hafa almenning úti. Þá halda þeir skipum sínum til Englands bæði nótt ok dag ok vildu nú sem síst láta fara njósn fyrir þeim.

Nú er sjá hersaga sögð Ellu konungi. Nú safnar hann sér liði ok fær lítit, fyrir því at Ívarr hafði mikit lið undan honum dregit.

Nú ferr Ívarr í mót Ellu konungi ok segir, at hann mundi enda þat, er hann hafði svarit. "En eigi má ek ráða tiltekju bræðra minna, en því má ek ráða at finna þá ok vita, ef þeir vili stöðva her sinn ok gera eigi meira illt en þeir hafa áðr gert."

Nú ferr Ívarr á fund bræðra sinna ok eggjar þá nú mjök, at þeir skyldi sem best fram ganga ok sem bráðast láta bardaga verða, "því at konungr hefir miklu minna lið."

En þeir svara, at eigi mundi hann þurfa at eggja þá ok þeim var it sama í hug sem fyrr.

Nú ferr Ívarr ok hittir Ellu konung ok segir honum, at miklu váru þeir ákafari ok óðari en þeir vildi á hans orð hlýða. "Ok þá er ek vilda um grið leita yðar í milli, æptu þeir í gegn. Nú mun ek enda mína svardaga, at ek mun eigi berjast í móti þér, ok mun ek vera kyrr hjá ok mitt lið, en bardagi gengr með yðr sem verða má."

Nú sjá þeir Ella konungr lið þeira bræðra, ok ferr svá geyst, at furða var at.

Þá mælti Ívarr: "Þat er nú til, Ella konungr, at þú fylkir liði þínu, en ek get þess, at þeir veiti þér harða atsókn nokkura hríð."

En þegar þeira lið hittist, verðr bardagi mikill, ok ganga þeir hart fram synir Ragnars í gegnum fylkingar Ellu konungs, ok svá eru þeir ákafir, at þeir hyggja at því einu at gera at verkum sem mest, ok sú orrosta var bæði löng ok hörð. Ok hér lauk svá, at Ella konungr ok lið hans kom á flótta ok hann varð handtekinn.

Ok þá var Ívarr þar í nánd ok mælti, at svá skyldi breyta um líflát hans: "Er nú þat ráð," segir hann, "at minnast, hvern dauðdaga hann valdi föður várum. Nú skal sá maðr, er oddhagastr er, marka örn á baki honum sem inniligast, ok þann örn skal rjóða með blóði hans."

En sá maðr, er kvaddr var til þessarar sýslu, gerir sem Ívarr bauð honum, en Ella konungr var mjök sárr, áðr þessi sýslu lýkr. Lætr hann nú líf sitt, ok þykkjast þeir nú hefnt hafa föður síns, Ragnars. Ívarr segir, at hann vill þeim gefa ríki þat, er þeir áttu allir saman, en hann kveðst ráða vilja fyrir Englandi.


18. Ævilok Ragnarssona

Eptir þetta fara þeir Hvítserkr ok Björn heim til ríkis síns ok Sigurðr, en Ívarr er eptir ok ræðr Englandi. Þaðan frá halda þeir miðr saman liði sínu ok herjuðu á ýmsi lönd. En Randalín, móðir þeira, varð gömul kona.

En Hvítserkr, sonr hennar, hafði herjat eitthvert sinn í Austrveg, ok kom svá mikit ofrefli í mót honum, at hann mátti eigi rönd við reisa, ok varð hann handtekinn. En hann kaus sér þann dauðdaga, at bál skyldi gera af mannahöfðum; þar skyldi hann brenna, ok svá lét hann líf sitt.

Ok er Randalín spyrr þetta, þá kvað hún vísu:

"Sonr beið einn, sás áttak,

í Austrvegi dauða,

Hvítserkr var sá heitinn,

hvergi gjarn at flýja;

hitnaði hann af höfðum

höggvins vals at rómu,

kaus þann bana þengill

þróttarsnjallr, áðr felli."

Ok enn kvað hún:

"Höfðum létu of hrundit

hundmörgum gram undir,

at feigum bör folka

fingi eldr yfir syngja;

hvat skyldi beð inn betra

böðheggr und sik leggja;

olli, deyr við orðstír

allvaldr, jöfurr falli."

En frá Sigurði orm í auga er mikill ættbogi kominn. Hans dóttir hét Ragnhildr, móðir Haralds ins hárfagra, er fyrstr réð öllum Noregi einn.

En Ívarr réð fyrir Englandi allt til dauðadags ok varð sóttdauðr. Ok þá er hann lá í banasótt, mælti hann, at hann skyldi þangat færa, er herskátt væi, ok þess kvaðst hann vænta, at þeir mundi eigi sigr fá, er þar kæmi at landinu. Ok er hann andast, var svá gert sem hann mælti fyrir, ok var þá í haug lagiðr. Ok þat segja margir menn, þá er Haraldr konungr Sigurðarson kom til Englands, at hann kæmi þar at, er Ívarr var fyrir, ok fellr hann í þeiri för. Ok er Vilhjálmr bastarðr kom í land, fór hann til ok braut haug Ívars ok sá Ívar ófúinn. Þá lét hann gera bál mikit ok lætr Ívar brenna á bálinu, ok eptir þat berst hann til landsins ok fær gagn.

En frá Birni járnsíðu er komit margt manna. Frá honum er komin mikil ætt: Þórðr, er bjó at Höfða á Höfðaströnd, mikill höfðingi.

En þá er synir Ragnars váru allir líflátnir, dreifðist lið þeira á ýmsa vega, er þeim hafði fylgt, ok þótti þeim öllum, er verit höfðu með sonum Ragnars, einkis vert um aðra höfðingja. Þeir váru tveir menn, er fóru víða um lönd at leita, ef þeir fyndi nokkurn höfðingja þann, er þeim þætti sér eigi svívirðing í at þjóna, ok fóru þeir eigi báðir saman.


19. Frá mönnum Ragnars konungs

Sá atburðr hefir verit út í löndum, at einn konungr átti tvá sonu, ok tók hann sótt ok andaðist, en synir hans vilja drekka erfi eptir hann. Þeir bjóða til þessar veislu svá, at allir menn skyldu koma þangat, þeir er á þrimr vetrum inum næstum spyrja þetta. Nú spyrst þetta víða um lönd. Ok á þessum þrimr vetrum búast þeir við þessi veislu. Ok er þat sumar kemr, er erfi skyldi drekka, ok sú stund, er ákveðin var, þá verðr svá mikit fjölmenni, at engi vissi dæmi til, hvé mikit var, ok váru margar stórar hallir skipaðar ok mörg tjöld úti.

Ok er leið mjök it fyrsta kveld, kemr maðr einn til hallar þessarar. Þessi maðr er mikill, svá at þar var engi jafnmikill, ok þat sá á búnaði hans, at hann hafði hjá tignum mönnum verit. Ok er hann kemr í höllina, gengr hann fyrir þá bræðrna ok kveðr þá ok spyrr, hvar þeir vísi honum til sætis. Þeim leist vel á hann ok báðu hann sitja á inn æðra bekk. Hann þurfti tveggja manna rúm. Ok þegar hann hafði niðr setst, var honum borin drykkja sem öðrum mönnum, ok ekki horn var svá mikit, at eigi drykki hann af í einum drykk, ok þat þóttust allir sjá, at honum þótti engis um vert um alla aðra.

Svá verðr enn, at annarr maðr kemr til þessarar veislu. Sá var heldr meiri en inn fyrri. Þessir menn hafa síða höttu. Ok er þessi maðr kemr fyrir hásætit inna ungu konunga, kveðr hann þá listuliga ok biðr þá vísa sér til sætis. Þeir mæltu, at þessi maðr skyldi innar sitja á inn æðra bekk. Nú gengr hann til sætis síns, ok eru þeir svá miklir í rúmi báðir saman, at fimm menn hafa upp risit fyrir þeim. En sá, er fyrr kom, er þó minni drykkjumaðr. En inn síðari drakk svá skjótt, at hann hellti náliga í sik af hverju horni, ok eigi finna menn þó, at hann verði drukkinn, ok heldr lætr hann óþokkuliga við sínum sessunautum ok snýr baki við þeim.

Sá, er fyrri kom, bað, at þeir skyldi eiga gaman saman, "ok mun ek fyrri."

Hann stakk við honum hendi ok kvað vísu:

"Seg frá þegnsköpum þínum,

þik ráðumst ek spyrja:

hvar sáttu hrafn á hríslu

hrolla dreyra fullan?

Optar þáttu at öðrum,

í öndvegi fundinn,

en dreyrug hræ drægir

í dal fyr valfugla."

Nú þykkir þeim, er utar sat, til leitat við sik í slíku tilkvæði ok kvað vísu í móti:

"Þegi heimdregi heitinn,

hvat er þik vesallátan,

hefir aldrigi unnit,

er ek mega þrotna;

feitaðir sverðs né sólar

sækitík at leiki,

gafta hálu hesti,

hvat rækir þú, drykkju."

Nú svarar hinn, er fyrri kom:

"Hafs létum vér hesta

hlýr stinn á brim renna,

meðan á bjartar brynjur

blóði dreif um síður;

ylgr gein, arnar, mönnum,

eyddist gráðr, of svíra,

harðmeldr gátum heiðan

hveðnu, blóði roðna."

Ok nú kvað sá, er síðar kom:

"Alls engi sák yðarn,

þars upp lokinn fundum

Heita vang fyr hvítum

hesti máva rastar;

ok við lasi lúðrar

fyr landi vér undum

hallar ríka mollu

hrafns fyr rauðum stafni."

Ok enn kvað sá, er fyrr kom:

"Samira okkr at öldrum

í öndvegi þræta,

hvat okkarr hefir unnit

hvaðarr framar öðrum;

þú stótt, þars bar bára

brandahjört at sundi,

en ek sat, þars rá reiddi

rauðan stafn til hafnar."

Nú svarar sá, er síðar kom:

"Fylgdum Birni báðir

at brandagný hverjum,

váru reyndir rekkar,

en Ragnari stundum;

vark, þars bragnar börðust,

á Bolgaralandi

því bark sár á síðu,

sit innar meir, granni."

Enda kenndust þeir þá við of síðir ok váru þar síðan at veislu.


20. Frá Ögmundi danska

Ögmundr er maðr nefndr, er kallaðr var ögmundr inn danski. Hann fór eitthvert sinn með fimm skipum ok lá við Sámsey í Munarvági. Þá er þat sagt, at matsveinar fóru á land at gera mat til, en aðrir menn fóru í skóg at skemmta sér, ok þar fundu þeir einn trémann fornan, ok var fertugr at hæð ok mosavaxinn, ok sá þó öll deili á honum, ok ræddu nú um með sér, hverr blótat mundi hafa þetta it mikla goð. Ok þá kveðr trémaðrinn:

"Þat var fyr löngu,

er í leið megir

Hæklings fóru

hlunnalungum

fram um salta

slóð birtinga,

þá varðk þessa

þorps ráðandi.

Ok því settumk

svarðmerðlingar

suðr hjá salti,

synir Loðbrókar;

þá vark blótinn

til bana mönnum

í Sámseyju

sunnanverðri.

Þar báðu standa,

meðan strönd þolir

mann hjá þyrni

ok mosa vaxinn;

nú skýtr á mik

skýja gráti,

hlýr hvárki mér

hold né klæði."

Ok þetta þótti mönnum undarligt ok sögðu síðan frá öðrum mönnum.