Didrik av Bern sagaen

Didrik av Berns saga

Test

Oversatt fra gammelnorsk av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson.

1 Her tar sagaen om kong Didrik til

Her er fortalt frasagn om en ridder født i den byen som kalles Salerno. Der rådde en mektig jarl kalt Rodgeir og Brunstein, broren hans. Rodgeir hadde en datter som het Hildisvid. Hun var den fagreste blant møyer og fremst i alle slike dyder som er bedre å ha enn å være foruten. Jarlen var svært glad i henne, og folk i byen lovpriste hennes skjønnhet og høviskhet, hennes dydighet, mildhet og klokskap.

Samson het en ridder. Han var den fremste blant alle hærmenn. Hår og skjegg var sort som bek og vokste vilt. Av vekst var han på alle måter som en rise, bortsett fra at lemmene hans ikke var så store. Styrken hans var likevel som hos den sterkeste kjempe. Ansiktet var langt og bredt og ansiktstrekkene harde og grimme.

Det var god avstand mellom øynene, og brynene var side og hang som to sorte kråker over øynene hans. Han var mørklett å se til, men likevel den stauteste blant menn. Han var bred over nakken, og skuldrene var overmåte kraftige. Armene var digre og harde som stein eller trestokker å ta på. Hendene hans var fagre, velformede og myke. Til tross for sin størrelse var han rask og smidig, både til hest og i all slags kappestrid. Ferdighetene hans overgikk alle andres i verden på denne tiden.

Han var noe brå av seg, men godlynt og vennlig overfor alle mennesker, både rike og fattige, på den måten at han svarte selv den ubetydeligste mann med et smil. Ingen var så ussel at Samson ringeaktet ham. Han var også vis og forstandig, forståelsesfull, mild og svært rundhåndet, slik at han aldri sparte hverken på gods eller på hjelp til vennene sine, selv om det kunne innebære både nød og livsfare for ham selv, og var slik en dugelig kar at han aldri satte seg i en slik fare at han fryktet for livet sitt eller noen annen mann.

Han deltok ofte i strid og tvekamper, men alltid kom han best ut av det. Uansett om det han lovet var godt eller vondt, stod han ved løftet sitt. Han lot heller livet enn å vike fra det han hadde satt seg fore, enten det gjaldt stort eller smått. Alt dette gjorde ham navngjeten, og alle vise og forstandige menn aktet ham mens uvennene hans av samme grunn fryktet ham. Av heltedådene sine skrøt han aldri, og om andre priste dem, lot han seg ikke merke med det.

Samson tjente Rodgeir jarl vel og fikk, som en kunne vente, mye ære av storverkene sine. Han hadde lagt sin elsk på Hildisvid jarlsdatter og attrådde hennes kjærlighet - det være seg med det gode eller det onde.

2. En dag jarlen satt ved matbordet og ridder Samson oppvartet ham, lot jarlen bringe to forgylte sølvfat med de beste rettene fra bordet til datteren sin. Samson tok fatene, plasserte ett på hver hånd og gikk så til Hildisvid. Sveinen hans fulgte med ham, og han sa til ham: ”Gå nå og hent hesten min, alle våpnene mine og de beste eiendelene mine og ha alt dette klart til jeg kommer ut av borgen.” Samson gikk deretter over borggården til det høyeste tårnet og bad om at dørene skulle åpnes, og vakten som passet dem åpnet for ham.

Der satt datteren til jarlen og ternene hennes ved matbordet. Samson gikk bort til henne, bukket og sa: ”Vær hilset jarlsdatter og alle dere andre”. Han ble vel tatt imot, og de bad ham om å spise og drikke sammen med dem. Dette gjorde Samson og talte så med Hildisvid om sitt ærend.

En stund senere, da bordet ble ryddet bort, samlet hun sammen sine kjæreste eiendeler og sa gråtende til ternene: ”Ridder Samson er kommet hit for å føre meg bort mot min fars og mine frenders vilje. Men ikke kan vi hindre ham i det han har satt seg fore. For om det var så var hundre riddere her inne, kunne han likevel på egen hånd ta med seg herfra det han ville. Derfor har jeg tatt med meg eiendelene mine og alle de beste klærne mine. Likevel skammer jeg meg over å fare bort med ham og slik skilles fra min far, mine frender og mine beste venner tillike med all makt og rang. Nå vil jeg be om at dere skjuler dette lengst mulig for min far, for jeg vet han vil ri etter oss straks han får nyss om dette. Og om de møtes, er ridder Samson slik en hærmann og kjempe at før han later livet, kan jeg se mang en mann felt, skjold splintret og brynje blodig, og mang en frende eller hjertevenn stupe hodeløs til jorden.”

Deretter tok Samson jarlsdatteren i armene sine og bar henne ut av borgen mens ternene hennes satt gråtende tilbake. Utenfor borgen stod sveinen med to hester, den ene oppsalet, den andre med eiendelene deres. Han væpnet seg så, kastet seg på hesten, satte sin utkårede på kneet og red langt bort fra byen inntil han kom til en skog. Skogen var vidstrakt og øde, og her bygget Samson et hus hvor de bodde i lang tid.

3. Om morgenen dagen etter fikk jarlen høre at datteren var blitt bortført, hvem som hadde gjort det og hvorledes det var gått til. Han ble svært harm og visste ikke hvordan han skulle få hevnet denne skammen. Jarlen lot nå Samsons gård brenne, egnet til seg alt bufeet hans, gjorde ham fredløs i riket, og bad enhver mann drepe Samson hvor de måtte komme over ham.

Da ridder Samson ble var med at han var gjort utleg, red han fra skogen til jarlens gård og drepte og brente både menn og buskap der. Alt og alle som kom i hans vei flyktet for ham. På hjemveien kom jarlen etter ham med seksti mann. Da Samson så dette, snudde han hesten igjen, sporet den og red dem fryktløst i møte mens han festet hjelm og brynje og klargjorde skjold og lanse. Med det første støtet rammet han en av jarlens riddere i brystet. Stikket gikk gjennom brynjen ved brystet og ut gjennom akslene og kastet ham død til jorden. Deretter trakk han sverdet fra balgen. Bladet var bredt og skarpt og det aller beste blant sverd. Han hugg til jarlens merkesmann i venstre aksel, gjennom brynjen, og delte kroppen hans i to. Merkestangen ble også ødelagt, og merket falt i bakken. Han hugg så til høyre for seg mot ryggen til en ridder. Hugget skar gjennom brynjen og delte mannen i to ovenfor sadelbuen. Samson hugg så mot hodet til jarlen selv, slik at brynjen hans gikk sund og for av sammen med hodet til hesten, og begge falt døde om. Etter en liten stund hadde han drept femten av jarlsmennene. Nå var hjelm og våpenkjole hugget av ham, tillike med salkledet av silke, men hodebrynjen og brynjen var fortsatt hele, og hesten var ikke såret. Da flyktet jarlsmennene og mente at det var best å komme seg lengst mulig derfra. Samson red så hjem til skogen og husfruen sin og var der en tid. Da hærfolkene kom tilbake til byen, kunne de fortelle at jarlen var drept og femten riddere med ham. Salerno var nå herreløs.

4. Den samme dagen lot Brunstein, Rodgeir jarls bror, kalle sammen til ting og lot seg ta til konge over hele det riket som jarlen hadde rådd for. Kongen dro mang en dag med stort hærfølge og lette etter ridder Samson, mens Samson fryktløs red til kongens gårder og brente gods og drepte menn. Da ufreden hadde vart i to år, red kongen en gang ut med hundre mann for å lete etter Samson, men uten å finne ham. I kveldingen kom kongen til en borg som lå ved skogen, og søkte nattely der.

Midt på natten kom Samson dit alene. Borgportene var lukket, og vaktene sovnet. Han undret seg på hva han skulle gjøre med dette, steg av hesten og tjoret den. Det lå en liten gård utenfor borgmuren der det bodde noen fattigfolk. Dit gikk Samson og hentet seg ild og la denne i et annet hus og satte fyr på det. Herfra tok han en brennende vedski og kastet den inn i borgen, og snart etter brant det i hvert hus. Alt bråket vekket vaktene, som kom seg på bena mens de blåste i lurene og ropte at nå var ufreden kommet. De som våknet, grep klær og våpen og ba enhver redde seg selv.

Hærbudet kom snart til kongen. Han kledde seg i all hast, væpnet seg, kastet seg til hest og red ut av borgen sammen med seks riddere. De red så raskt de kunne mot skogen, og alle folk trodde at dette måtte være hærfolkene som hadde satt fyr på borgen. På grunn av all lurblåsingen og våpengnyet om natten, skremte folk hverandre og snart flyktet alle; noen til hest, noen til fots, noen bevæpnet, andre ubevæpnet og nesten nakne. Denne natten brakte Samson stor skam over kongsmennene, og mange fikk banesår før morgenen kom.

5. Kong Brunstein og følget hans red langt inn i skogen til de støtte på et hus. Der bodde det en kone. Kongen dro kjensel på henne, for det var Hildisvid, brordatteren hans. Han spurte hva hun gjorde der, hvor kjæresten hennes var og om hun ville fare bort med dem. Til dette svarte hun: “Herre, denne lille stuen er mitt hjem, og ridder Samson red bort tidlig på kvelden. Dersom dere ikke har støtt på ham, vet jeg ikke sikkert hvor han har tatt veien. Men hvorfor er dere kommet hit til denne mørke og ville delen av skogen? Hvorfor rir dere omkring nattestid, og hvor er natteleiet deres?” Hun undret seg også svært på hvordan de hadde tatt seg dit så raskt, for ridder Samson hadde fortalt at det var en halv dags ferd til denne delen av skogen, og solen var nyss gått ned. Kongen svarte til dette: “Du taler sant frue, lenge har vi ridd gjennom denne skogen. I går ved aftenstid fant vi nattely i en borg, men ble vekket av lurstøt og av at hvert eneste hus stod i flammer. Vi kom dit hundre riddere, men likevel red jeg derfra med ikke flere enn seks. Ikke vet vi hvor denne hærflokken kom fra.” Da svarte Hildisvid: “Om det er slik jeg tror, har Samson alene utført dette skadeverket og brakt dere stor ulykke. Kongen sa så: “Visst er du enfoldig, og mangt har ridder Samson dulgt for deg om du tror at han alene kunne brenne borgen, stelle til så mye elendighet og tillike blåse i tretti lurer samtidig. Samle klærne dine og kom med oss; alt for lenge har du vært her til ulykke for både deg og frendene dine.”

Hildisvid sa til dette: “Ikke har jeg tenkt å fare med dere nå, for jeg vet dere snart vil få annet å tenke på. Snu hestene og svar nå den som har kommet for å tale med dere.”

Da ser kongen at Samson kommer ridende mot dem. Alle snudde hestene sine og trakk våpen. Samson hugg til kong Brunstein, kløvde hjelmen og hodet til sverdet stoppet i jekslene, og kongen stupte død av hesten. Det neste hugget rammet en rytter i akselen, skar gjennom brynjen og kroppen slik at det stoppet i sadelen. Den tredje gjennomboret han. Nå flyktet de som var igjen, men Samson fulgte etter og gav seg ikke før han hadde drept alle så nær som én, som kom seg hardt såret til byen og kunne berette om striden mellom ridder Samson og kong Brunstein og hvorledes ufreden mellom dem hadde endt. Alle som hørte dette, mente da at ingen mann nå kunne måle seg med ridder Samson.

Da Samson var kommet tilbake til fruen sin, mælte han: “Alt for lenge har jeg gjemt meg her i skogen for uvennene mine. Ta nå klærne og smykkene dine og bu deg på å fare herfra.” Dette gjorde hun, og Samson pakket tre hester med gull, sølv og verdifulle eiendeler. Den fjerde klargjorde han til Hildisvid, og den femte red han selv.

6. Det er sagt at de ikke var kommet langt fra skogen da de ble møtt av tolv ryttere. Hestene var store og skjoldene brede. Hjelmene skinte, lanseskaftene var lange, og de red hardt. “Hvem kan dette være,” spurte ridder Samson fruen sin. Hun svarte: “Herre, ikke vet jeg hvem disse mennene er, men fryktløst rider de. Kjenner du dem?” Han svarte at han ikke kjente dem; “men jeg drar kan hende kjensel på våpnene deres. Den første bærer et rødt skjold, og merket er en løve i gull. Min far og bror hans, Thettmar, bar det samme merket, og jeg bærer det selv i mitt skjold, men ikke vet jeg om dette er mine ættmenn.” Så møttes de, og Samson spurte hvem de var, hvor de kom fra og hvor de skulle. Føreren deres svarte: “Lang vei har vi fart, og da er det mitt håp at vi ikke må vende tilbake dit vi kom fra, for nå har vi fullført ærendet vårt og funnet deg. Vi har lenge spurt om ufreden som er øvet mot deg, overmakten du har kjempet mot, og hvorledes du ble fordrevet fra ære og velmakt med liten og ingen støtte av andre. Du er ridder Samson, vår frende, om jeg ikke tar feil. Jeg er Thettmar, din farbror, og mine to sønner er her, og alle er vi dine frender. Vi har lenge søkt å møte deg for å gi deg vår hjelp, hvilke råd du enn vil ta.” Da ridder Samson hørte dette, ble han svært glad og takket farbroren sin inderlig vel for hans godvilje.

Deretter red de alle derfra til en av byene som kong Brunstein hadde rådd for. Men ingen av folkene der enset at det var ridder Samson som hadde drept Rodgeir jarl og kong Brunstein og så mange andre stormenn, før de var vel inne i byen. Folk kom så i hug heltedådene hans, hvor for seg han var og at de nå var uten styre. Nå samlet de klokeste mennene seg til råd og bestemte seg for å forlikes med ridder Samson. Etter å ha besluttet dette, gikk de med stort følge, høytidelig, for å møte ham og fant ham og følget hans i en hall der de hadde tatt inn. Stormennene gikk nå frem for Samson, falt på kne, bøyde hodene sine og gav seg over i hans vold. De bad så om å få tjene ham, overgav ham byen og bad ham bli deres herre. Denne talen likte ridder Samson svært godt, og han bad dem stå opp. Nå ble det stevnet til ting, og her tok byfolkene ham til hertug.

7. Litt senere red hertug Samson ut av byen med fem hundre riddere til en rikere og større by. Han sendte så noen menn til byen med bud om at folkene der enten måtte gi opp byen eller verge sine liv og eiendeler. Da byfolkene hørte disse tidender, samlet de mennene som rådde for byen, til ting og holdt etterpå møte for allmuen. Før møtet var over, talte en høvedsmann lenge og vel om saken og fortalte om ridder Samsons herkomst, hans bedrifter i ungdommen og senere da han som hærmann vant seg makt og land i tvekamp og strid. Hvor gavmild og tapper han var - mild mot vennene sine og hard mot uvennene sine. Hvor sta han var i det han hadde satt seg fore, og hvor ille det var gått Rodgeir jarl og kong Brunstein og hva som var blitt utfallet av deres feide med Samson. Det var nå ikke håp om at de skulle klare å holde byen mot Samson og hæren hans, når ikke engang slike mektige høvdinger kunne verge seg uten å late livet i kamp mot ham alene. ”Og nå er det mitt råd at vi tar imot ham som best.” Og med dette endte han talen sin. Dette mente også mange andre menn, og ingen var så modige at de tok til motmæle, og byfolkene tok da det rådet at de ville ta imot ham som best.

         Da hertug Samson kom til byen, ble alle byportene åpnet, og han red inn med hæren sin. Deretter ble det stevnet til stort ting, og der overgav de ham byen og herredet og alle festningene som lå til. Folkene i byen ville også gi ham kongsnavn, men til dette svarte han at han ikke ville bære kongsnavn eller ta andre titler før han hadde satt merkestangen sin midt i Salerno. Samson ble i byen i fem dager.

8. Da hertug Samson red ut av byen, hadde han med seg åtti riddere og en stor hærflokk. Han ledet hæren mot Salerno, og det var nå ingen by langs veien som ikke gav seg under ham. Han sendte bud foran seg til Salerno om hva han hadde etlet seg til: Med eller uten motstand skulle han innta byen eller late livet med hæren sin. Ved disse tidender ble byfolkene skremt og holdt møter med vise og mektige menn, og saken ble talt om i mange dager før noe ble bestemt. Nå spurte folk at hertugen nærmet seg byen. Da red hele allmuen med våpen og merker og i sin fineste stas ut av borgen med harper, feler, giger, pauker og all slags skjemt de kunne komme på. Da de fant hertugen og hæren hans, steg de av hestene sine - først storfolkene, så alle hærfolkene. Med dette viste de at de ville overgi byen og seg selv i hertugens vold. Han takket dem for velgjerningene deres, og de fulgte ham så inn i byen. Samme dagen gav de ham kongsnavn tillike med alle festninger og rikdommer som kong Brunstein hadde eid. Samson lot så gå ut en befaling i hele landet at alle menn skulle tjene ham og vise ham lydighet. Og ingen var nå så djerv at han tok til motmæle mot ham. Kong Samson rådde nå for riket sitt en stund.

9. Det er sagt at kongen fikk en sønn som het Erminrek med sin viv, Hildisvid. Da han vokste opp, ble han både evnelig og sterk, og kongen holdt svært av ham. Kong Samson økte sin makt på mange vis og for vidt om og la under seg vesterlandene og endatil mye mer.

         Kongen fikk også enn annen sønn som han kalte Thettmar etter sin farbror. Og da gutten vokste opp, ble han stor og sterk og tapper som sin far - hard, forstandig, djerv og lik ham i sinnelag. Samson var nå blitt en gammel mann. Sønnen hans, Erminrek, var fullvoksen, og Thettmar var tolv vintre.

         Nå var det en dag at kongen satt i høysetet, og Erminrek, sønnen hans, stod foran ham. Han sa da til Erminrek: ”Ikke vil jeg at du skal tjene meg eller noen annen mann lenger. Nå vil jeg gi deg kongsnavn over de tolv største byene i Spania som jeg har vunnet med sverdet mitt, og slik avlet deg mer rikdom. For ikke har jeg fått eller arvet noe rike, men likevel skorter det meg ikke på land.”

         Da den yngste sønnen hans, Thettmar, hørte dette, gikk han til sin far, bukket og mælte: ”Nå har du gitt sønnen din kongsnavn og mye land, mens jeg til denne dag har vanket med riddersvennene, og all ære har du skiftet ujevnt mellom oss. Likevel ville dette være godtgjort om du nå gav meg rådvelde og rang, når du har gjort ham til slik en mektig mann. Kongen lyttet til denne talen, men svarte ikke og stirret sint på ham. Han syntes han hadde talt heller djervt. Da Thettmar ikke fikk noe svar, gikk han til rommet sitt.

10. Kong Samson satt i høysetet inne i bestehallen, som var fylt opp av stormenn og behengt med kostbare tøyer. Bordene var alle dekket med forseggjorte matfat. Det var ny vin, rød og hvit, og alt dekketøyet var av ekte gull og sølv. Hos ham var tre skutelsveiner med store bordkar av rødt gull, besatt med edelstener.

         Det var midt på dagen og solen skinte gjennom alle glassrutene og lyste opp hele hallen, der det nå foregikk alle slags leker man kunne tenke seg. Samson strakte da hånden ut over bordet og sa: ”Nå har jeg sittet i dette høysetet i tjue vintre, og alle mine menn har hatt fred. Ikke har jeg i denne tiden økt riket mitt, og mangt er blitt annerledes. I denne hallen er det mye vakkert og prydelig og fornemme stormenn og godtfolk, og den er også gjort i stand deretter. Og nå foregår her også alle slags leker. Men mangt har endret seg siden håret og skjegget mitt var sorte som ravnens, for nå er det hvitt som duens. Min arm var før rød og blå, mens den nå er hvit. Når det gjelder armbrynjen min, ble den ikke tatt av på et halvår, hverken av meg eller mine menn. Sverdene våre var farget røde av blod og hadde våpenskar. Nå tykkes de meg røde av rust, brynjene våre er fulle av rust, og skjoldene våre er sprukne. Hvor er hestene våre, som både var sterke og raske og løp gjennom flammer om vi styrte dem dit? Nå vil enhver ridder ri ganger, og selv når han rir som aller hardest, er det likevel så bedagelig at en fjær på hjelmen hans ikke skulle falle av. Men hva enn dette hvite og lyse måtte bety, sitter jeg her i mitt høysete og kommer meg ikke ut av Salerno. Likevel skal jeg vandre som alle andre her på jorden, og når jeg er død, er også all vår heder, som vi aktet så høyt, død, vårt gode liv, våre storverk og strider, både forgangne og kommende. Men ikke vil jeg vente på den dagen her i Salerno, og nå skal mine menn bære bud til konger og hertuger i hele mitt rike at i hver by skal de ikke gjøre annet i tre måneder enn å ri hest og lage sadler; smi brynjer, lanser, spyd og blanke sverd. Når denne tiden er gått, da skal de komme til meg, alle høvdingene med sine menn.”

11. Kong Samson lot så utferdige et brev, og med det sendte han seks vel rustede riddere. I brevet stod det:

         «Kong Samson sender Elsung jarl, den mektige, storlatne og langskjeggede sin hilsen. De har lenge drøyd å gjøre oss ære med skattegaver og venneord. I skatt skal De nå sende oss Deres datter som min yngste sønn skal ha til frille, i følge med seksti møyer av høy byrd i sine beste klær, samt seksti fullt utrustede riddere. Hver ridder skal ha to hester og en væpner med seg. Du skal også sende meg seksti veltrente hauker og seksti jakthunder, og den beste hunden skal ha halslenke av gull og båndet flettet av ditt skjegg, slik at du skal skjønne at én mann i verden er mektigere enn deg. Gjør du ikke dette, så bu deg vel om tre måneder, med alle dine befestninger og menn til å verge Dem og riket Deres!»

         Budbringerne dro nå til den byen som heter Bern, der Elsung Jarl den gamle hadde sete. De kom dit mens jarlen satt ved matbordet, bar fram brevet med kong Samsons segl og la det på bordet foran ham. Han tok brevet og leste selv, og da han var ferdig, var ansiktet hans rødt som blod, og han sa rasende til mennene sine: «Den store ridder Samson har sendt oss bud om at jeg skal betale ham skatt. Nå vil han vise oss at vi er gamle og avfeldige, og at vi nå finner oss i det vi ikke ville tålt da vi var yngre; å tjene med skam og få uvennskap tilbake. Men heller at dette som nå er sagt skjer, skal hver by i riket mitt ødelegges og mange riddere gjøres hodeløse. Og heller skal jeg dø her enn å tåle denne vanæren.»

         Han lot nå sendemennene gripe, og han som bar fram budet, lot han henge utenfor byen, fire lot han halshugge. Den sjette lot han hugge av høyre hånd og sende hjem. Så lot han alle byer og festninger klargjøre med steinmurer og vollgraver. Han satte valslynger ved hver borgport og forberedte hærmennene sine på beste vis. Det ble nå gjort store forberedelser til hvordan de skulle verge landet mot kong Samson.

         Da budbringeren kom tilbake til Salerno, fortalte han Samson om ferden sin, hvordan ærendet hadde forløpt, og hvilken skammelig behandling de hadde fått av Elsung jarl. Da kongen fikk høre dette, lot han som han ingenting hadde hørt. Ikke svarte han noe, og ikke viste han på noen måte om han syntes dette var vel eller ille.

12. Da tre måneder var gått, ble det dratt sammen en uovervinnelig hær. Kong Samson red deretter ut av byen, og med ham tre konger og mange hertuger. Til sammen hadde han femten tusen riddere og et utall hærfolk. Samson førte hæren til Elsungs land, og da de hadde ridd i to dager i riket hans, kom Elsung jarl mot ham med ti tusen riddere og et stort hærfølge. Oppbudet hadde kommet til ham fra hele riket både nord for fjellene og øst fra Svava og Ungaria. Da de møttes ble striden hard og blodig, og i begge hærflokkene ble det stort mannefall.

         Kong Samson red med sønnene sine, Erminrek og unge Thettmar. Kongen hogg både menn og hester, og felte den ene over den andre på begge kanter. Han red så inn midt i fiendehæren med brynje og hest fulle av blod. Samson hugg nå med sverdet slik at lyden fra hjaltet klang over nær hele hæren, mens han ropte:

«Selv om jeg har ridd alene inn i denne fylkingen, kunne jeg likevel drepe ethvert menneske i Elsungs hær med den ledige hånden min. Stemmen lød så fryktelig at alle ble skremt, og da Elsung jarl så hvilken skade kong Samson gjorde på folkene hans, og at de ikke hadde lykken med seg, ropte han høyt:

«Gå hardt på! Våre menn skal få seier og de andre bane, for ennå går vår fylking best, og denne tykkhalsede ormen som har søkt seg fram i hæren vår, skal stupe død til jorden eller så skal jeg dø og striden være over.»

Elsung tvang nå hesten videre med sporene og red djervt alene mot kong Samson. Jarlen hugg til øverst i skjoldet og kløyvde det fra toppen og ned til handfestet. Det neste hugget rammet Samson i akselen slik at brynjen gikk sund, og han fikk et stort sår. Samtidig hugg Samson mot halsen til jarlen slik at hodet røk av. Nå tok kongen hodet til jarlen og holdt det opp og spurte mennene til Elsung om de dro kjensel på det, og bad dem stoppe striden om dette hodet hadde tilhørt Elsung jarl. Nå som jarlen var falt, stoppet kampen, og alle Elsungs menn gav seg over i kong Samson og sønnenes vold.

         Samson red nå med hele hæren sin til Bern, og ingen var så modige at de ville forsvare by eller borg i Elsungs rike. Da kongen kom til Bern, ble alle byportene åpnet, og han ble tatt i mot av folkene der med allslags skjemt, og de viste ham skattekistene som Elsung jarl hadde eid og overlot alt i hans varetekt.

13. Kong Samson lot nå holde et stort gjestebud i Bern, og her giftet han Odilia, datter til Elsung jarl, med sønnen sin, Thettmar, og gav ham kongsnavn tillike med Bern og hele det riket som jarlen hadde rådd for. Sønnen sin, Aki, gav han hertugnavn og den byen som heter Fritila, men som væringene kaller Fridsælu. På morssiden ættet han ikke fra storfolk, men ble kalt Aurlungatrausti og var en stor og mektig høvding.

         Samson og Erminrek førte hæren sin sørover til Romaborg, og på denne ferden døde kong Samson den mektige. Kong Erminrek, sønnen hans, tok nå hele det riket som far hans hadde rådd for. Han for deretter til Romaborg og holdt mange slag og egnet til seg den viktigste delen av Romaborg og vant flere andre store byer i Puli. Han la under seg størstedelen av landet fra Greklandshavet til fjellene i nord og flere av Greklandsøyene. Han ble den største og mektigste blant konger og var vennesæl og fredsæl den siste delen av sin levetid.

14. Kong Thettmar rådde nå for Bern. Han var en stor mann, svært vis og storrådig, en stor stridsmann, gladlynt og smålåten, mild og raus med gaver og vel omtykt blant mennene sine. Odilia, viven hans, var klok, godt likt og fremst i alle kvinnelige dyder.

         De hadde en sønn som het Didrik, og da han vokste opp, ble han så stor av vekst at det knapt fantes hans like. Han var likevel ikke på noen som helst måte noen rise. Ansiktet hans var langt og skarpskåret. Han var lyslett, skarpøyd og med litt mørke øynebryn. Håret var lyst og fagert og falt i lokker. Til tross for at han ble gammel, fikk han aldri skjegg. Herdene hans var så brede at de målte to alen; armene store som trestokker og harde som stein; hendene fint formede; midjen smal og velskapt, men lendene og lårene så veldige at alle som så det måtte undre seg over hvordan denne mannen var skapt. Føttene var vakre og velformede, men legg og ankel så grove at de kunne tilhørt en kjempe. Styrken hans var slik at ingen mann kunne fatte det, og han kom knapt på det rene med det selv. Han var vennlig og beskjeden, svært rundhåndet og sparte hverken på gull, sølv, kostbarheter og den slags til vennene sine eller til den som ville ta imot. Det ble sagt blant folk som hadde sett kong Samson, at i sinnelag og fremferd var Didrik hans likemann. Men blant dem som aldri hadde sett kong Samson, mente alle at det aldri hadde fantes en slik mann som Didrik. Da han var tolv år gammel, slo Thettmar ham til ridder og satte ham som befalingsmann over hirden; over alle hærfolk og huskarer, og med makten økte også omdømmet hans.

15. Over den byen som heter Fenidi, rådde en hertug. Han var en mektig hærfører og en svært dugelig mann. Sønnene hans var Boltram og Reginbald som senere ble hertuger over Fenidi og Svava. Hertug Reginbald hadde en sønn som het Hildibrand. Da han var tolv vintre gammel, tok han våpnene sine og gikk frem for høysetet til sin far, hertugen, som slo ham til ridder og satte ham som fører for mange hærmenn. Hertug Boltram hadde en sønn som het Reginbald, sønnen hans het Sintram og vil bli omtalt senere.

         Hildibrand var en vakker mann; lyslett med et bredt ansikt, vakre øyne og rak nese. Hår og skjegg var gult som silke, krøllet som høvelspon, og han var på alle måter en svært gild mann. Han var stor av vekst, klok og en dugelig styringsmann; en mann som utmerket meg med sitt mot, og en trofast venn som aldri sviktet frendene sine; raus med gaver og smålåten. Det fantes ikke hans like i tapperhet og dugelighet og alle slike egenskaper som trengtes til hærmannskunst.

         Da Hildibrand var tretti år gammel, sa han til sin far at han ville lære seg høviske menns seder, «for ikke blir jeg navngjeten om jeg ikke gjør annet enn å være hjemme i Fenidi eller ri rundt i Svava. Hertugen spurte ham så hvor han ville fare. Hildibrand svarte at han hadde hørt om en mektig konge langt borte som het Thettmar og var konge i Bern; «og dit vil jeg fare». Deretter klargjorde han seg til ferden, og med ham fulgte femten dugelige og vel utstyrte riddere. Han red så til han kom til Bern og møtte kong Thettmar. Kongen tok vel imot ham og bad ham være hos seg til ære og gagn for dem, og Hildibrand syntes svært godt om dette. Kongen lot ham sitte bredvid seg, og han ble også lenge hos Didrik, som det blir fortalt om senere i denne sagaen.

         Didrik, sønn av kong Thettmar, var da fem vintre gammel. Hildibrand, lot Didrik ta til seg og fostret ham til han var tolv vintre gammel og ble gjort til styrer for hirden. Begge holdt så av hverandre at ingen menn hadde holdt mer av hverandre siden kong David og Jonathan.

16. Det er fortalt at Didrik og Hildibrand en dag red ut fra Bern til en skog med haukene og hundene sine, for der å trøtte tida med våpenlek. Der slapp de haukene og lot hundene sine løs. Mens Didrik jaget en hjort fikk han øye på en dverg som sprang framfor ham. Han satte etter dvergen, og før den kom seg tilbake til gammen sin, hadde Didrik fått halstak på den og rykket den opp til seg i sadelen. Dette viste seg å være, Alfrik, den navngjetne tyven, og den dyktigste smeden av alle dverger. Alfrik sa: «Herre, om jeg kan kjøpe meg og livet fri av dere, så skal jeg føre dere til et sted der det finnes så mye gull, sølv og kostbarheter at din far nok ikke rår over halvparten så mye. Disse rikdommene eies av to mennesker; en trollkjerring som heter Hild, og mannen hennes, Grim, som er ovstor og har tolv manns styrke. Men hun er enda sterkere, og begge er de onde og vanskelige å rå med. Grim har et sverd som heter Nagelhring og er det gjeveste av alle sverd. Det har jeg smidd med mine egne hender, og du vil ikke lykkes med mindre du får tak i det først. Det er også mye mer til karsstykke å få tak i slike kostbarheter, ved hjelp av en følgesvenn og mannsmot, enn å få tak i denne korte kroppen og disse stutte bena.» Didrik svarte til dette: «Du slipper aldri levende ut av hendene mine før du sverger på at du skal bringe meg Nagelhring i dag, og siden skal du føre meg til dette stedet du har fortalt meg om.»

         Dette lovet Alfrik, og Didrik lot ham gå. Didrik fortsatte så å jakte på fugler og dyr hele dagen til nonstid. Etter middag, da de hadde gjort holdt i en li, kom Alfrik dit med Nagelhring, overrakte det til Didrik og mælte: «Se, her i denne åssiden ved en berghammer ligger grotten jeg har fortalt dere om. Få nå tak i skattene for det er nok av dem, og et storverk for visst å regne om dere klarer det. Men om jeg så skulle leve i to mannsaldre, skal jeg aldri mer komme i din makt.» I det neste øyeblikket var dvergen borte. De steg så av hestene, bandt dem, og Didrik dro nå sverdet som Alfrik hadde brakt ham, og begge mente at de aldri hadde sett vakrere og kvassere sverd.

17. Det er sagt at de søkte omkring der i åssiden helt til de fant en hule. De tjoret så hestene sine, tok på seg hjelmene, spente på seg brynjene og brynjehosene og holdt skjoldene fremfor seg.

         Deretter gikk Didrik karslig inn i grotten med Hildibrand rett bak seg. Da berserken Grim ble var med at det var røvere i hulen hans, løp han til våpenkisten, men kunne ikke finne sverdet sitt, og kom så i hug at Alfrik, den store tyven, kunne ha stjålet det. Han trev dermed et brennende vedtre fra ildstedet, stormet mot dem og straks etter sloss de innbitt.

         Hildibrand enset ingenting før Hild hadde tatt et slikt grep om halsen hans at han ikke kunne sette seg til motverge. De brøt nå ryggtak med hverandre en god stund inntil Hildibrand falt med Hild over seg. Nå ville hun trollbinde ham og spente seg så fælslig fast omkring armene hans at blodet rant fra neglene hans, og hun presset hendene sine så hardt mot brystet hans at han nesten falt i uvett.

         Hildibrand sa da til fostersønnen sin: «Herre Didrik, hjelp meg nå, for aldri før har jeg møtt slik motgang.» Til dette svarte Didrik: «Visst skal jeg hjelpe deg om jeg rår med det, for ikke finner jeg meg i at min fosterfar og beste venn kommer i livsfare og nær får banesår av en kjerring.» I samme øyeblikk hugg han hodet av Grim og sprang bort til fosterfaren sin og kløvde Hild i to med ett hugg, men hun var så trollkyndig og et slikt uhyrlig vesen at delene gled sammen like som hun var hel. Didrik ble svært forundret over dette og hugg nok en gang mot kroppen hennes, men alt gjentok seg på samme vis. Hildibrand sa da: «Sett føttene dine mellom over- og underdelen, så kan du overvinne uhyret!» For tredje gang hugg Didrik henne i to og satte føttene mellom delene. Den nederste delen var da død, men hodedelen talte: «Om bare Grim hadde tynt Didrik slik jeg tynte Hildibrand så hadde vi fått seier», og så rullet delene hver til sin side. Nå sprang Hildibrand opp og sa: «Visst hjelper du meg, nå som så ofte før. Gud takke deg.»

         Deretter samlet de gull og sølv og allslags kostbarheter, og ikke syntes de at dvergen hadde løyet for dem. De fant også en hjelm de aldri før hadde sett maken til. Om den hadde dvergen Alfrik fortalt Didrik at både Hild og Grim mente dette var slik en dyrebar eiendel at de begge ville kalle hjelmen opp etter seg. Av den grunn ble den kalt Hildigrim, og Didrik bar den siden i lang tid gjennom mange farer. Didrik og Hildibrand tok nå så mye gods som hestene deres kunne bære, gjemte omhyggelig det som var igjen og for deretter hjem. For slike og mange andre vågestykker ble Didrik navngjeten over hele verden.

18. Nord for fjellene i Svava ligger det en by som heter Sægard. Der styrte den mektige, vakre og stolte Brynhild. Hun var fremst i visdom blant kvinner både i sør og i nord, og dådene utført for hennes skyld, vil sent bli glemt.

         I en skog ikke langt fra Sægard lå en stor gård som Brynhild eide og som ble drevet av en mann som het Studas. Han var en vettug mann og dugelig i mange ting. I denne skogen fantes det mange og gode hester, og blant dem var det en særs god hesteflokk uten sin like noensteds. Disse var alle ensfargede; grå, hvite eller svarte. Hestene i flokken var både storvokste og praktfulle, snare som fuglen i flukt, lettrente og svært modige.

         Studas var den beste til å ri hester og til å trene dem både for turnering og kappritt. Han var nå blitt gammel og hadde en sønn som het Studas etter far sin og var tolv vintre gammel. Av utseende var slik at ansiktet var bredt, men ikke langt, nesen var kort, men ikke tykk. Pannen var bred og øynene store og sorte. Skjegget var tykt, hodet stort, nakken kraftig og kort. Skuldrene var brede og under akslene var han så kraftig at han nesten målte to alen. Armene var korte, overmåte kraftige og hendene digre. Han var kortvokst, men smal om lendene. Overkroppen var firkantet, og føttene store. Alle lemmene hans var stuttvokste, men han var likevel den sterkeste blant menn.

         Han trettet gjerne tiden med å ri, delta i turneringer og tevle med sverd, låsbue og lanse. Studas var hjerteløs og hardlynt, framfus og hovmodig og hadde få venner, men for dem som fantes, sparte han hverken på gaver eller støtte. Han ble derfor kalt Heimir og bar sitt navn med rette, for det er også navnet på en orm som er grimmere enn andre, og andre ormer er redde for å komme nær bolet hans. Fordi han minnet om Heimir, fikk Studas så tilnavnet sitt, og blant væringene gikk han også under dette navnet. Fra den gode hesteflokken hadde han fått en grå hest. Det var den beste og største av alle hestene, og gamle Studas hadde trent den selv og gitt den navnet Rispa.

19. Det var slik at en gang hentet Heimir hesten sin og sverdet sitt, Blodgang, det beste av alle våpen. Han fortalte far sin at han ville dra bort for han ønsket ikke «å bli gammel her i denne skogen. Jeg vil lære gode menns seder og på den måten vinne meg heder.» Til dette svarte faren hans: «Dersom du ikke vil være hos meg og passe på gården, hvor vil du da ta veien?» Heimir svarte: «Jeg vil fare sør over fjellene til den byen som heter Bern. Det er blitt meg fortalt at en mektig kongssønn ved navn Didrik bor der, og jeg vil nå bringe på det rene hvem av oss som duger best i våpenlek.» Studas sa da at kloke menn hadde fortalt ham om Didrik «og kan hende har du for høye tanker om deg selv om du tror du kan måle deg med ham. Far heller til et annet sted hvis du vil finne ut hva som bor i deg, for det er ille og ikke kjenne sin begrensning, og mange har endt i vanære på grunn av stridbarhet og overmot » Han svarte: «Enten får jeg kvikt bane eller så er jeg mer til mann enn Didrik. Nå er jeg sytten vintre mens han ennå ikke er tolv. En slik mann kan det ikke vel ikke være overmot å kjempe mot?» Heimir kastet seg i sinne på Rispa og la ut på en lang ferd langs ukjente stier og stanset ikke før han nådde Bern. Der red han til kongsgården, og da han kom dit, steg han av Rispa og bad en mann ta vare på den og se til spydet hans mens han røktet ærendet sitt, og mannen lovet så.

         Heimir gikk deretter inn i hallen og frem for kongens høysete og hilste på ham. Så gikk han frem for Didrik og mælte: «I lang tid har jeg hørt ditt navn og frasagn om deg, og langt har jeg ridd fra hjemstedet mitt for å møte deg. Mitt ærende her hos deg er; at om du ønsker å prøve ut deg og styrken din, da byr jeg deg til tvekamp utenfor Bern. Vi skal møtes midt på ute valplassen, og den som er djervest og mest til mann skal bære bort begges våpen når alt er avgjort.»

         Didrik svarte harmt, men mente denne mannen var svært tapper som talte slik ingen mann før hadde hørt. Ingen hadde våget å stevne Didrik til tvekamp, men han lot det ikke trekke ut med kampen, og det syntes som om Heimir hadde skadet seg ille med ordene sine. Didrik reiste seg brått opp og gikk ut av hallen og med ham fulgte Hildibrand og en flokk riddere.

         Nå er det fortalt at Didrik lot bringe seg alle våpnene sine, og at én ridder overrakte ham brynjehosene, en annen brynjen, en tredje skjoldet som var stort, hardt, rødt som blod og bar en løve av gull. Den fjerde ridderen brakte ham Hildigrim mens han spente på seg Nagelhring. Den femte hentet hesten hans, og den sjette sadlet den. Den sjuende brakte ham lansen hans. Den åttende holdt frem stigbøylen. Det var hans fosterfar, Hildibrand.

20. Nå red Didrik ut av Bern sammen med Hildibrand og mange riddere. Heimir var der kampklar på forhånd. Nå sporet de hestene sine og red hverandre tappert i møte. Begges lanser traff den andres skjold, men festnet ikke, hestene løp forbi hverandre, og slik skiltes de. De snudde hestene og red mot hverandre for andre gang, men alt gikk som før. Tredje gang red de mot hverandre på djerveste vis og begge ønsket nå gjøre det av med den andre. Heimir rant lansen sin gjennom skjoldet til Didrik nedenfor håndfestet og råket brynjen uten å skade ham. Didrik støtte så gjennom skjoldet til Heimir og den doble brynjen hans, rammet ham i siden og gav ham et lite sår. Så hardt red de mot hverandre at Didriks hest nesten falt ned på bakbena og føttene hans berørte bakken. Didrik var likevel så sterk at han ikke ble revet ut av sadelen, men lanseskaftene brakk på midten, og på denne måten endte turneringen.

         Begge steg nå av hestene og trakk sverdene, og kjempet deretter lenge og tappert, og ingen vek tilbake for den andre. Heimir hugg til Didrik i hjelmen hans, Hildigrim, og ved det voldsomme hugget brakk sverdet hans, Blodgang, i to fremfor hjaltet. Nå som Heimir var våpenløs, overgav han seg på Didriks nåde, men Didrik ønsket ikke å drepe ham, kalte ham bort til seg og gjorde ham til sin håndgangne mann. De ble etter dette de beste venner, og da Didrik red inn i Bern, var han etter disse bedriftene enda mer navngjeten enn før.

21. Vilkin, het en konge. Han var vidkjent for å være en seiersæl og dugelig mann. Med hærferd og hardstyre la han under seg det landet som ble kalt Vilkinland, men som nå heter Svitjod og Gautland, og hele Sveavelde; Skånøy, Sjælland, Jutland, Vendland, og alle rikene som hørte til det. Så vidt strakte Vilkins rike seg at det favnet om hele den kjente verden, og det er slik som fortalt i denne sagaen, at det er oppkalt etter navnet på sin første konge. Av den grunn kalles det Vilkinland etter kong Vilkin, og Vilkinsmenn de folkene som holdt til der. Helt til et annet folk kom til makten der, og det på ny skiftet navn.

22. Da kong Vilkin hadde styrt riket en tid, klargjorde han hæren sin og red med et utall ryttere og hærfolk inn i Pulinaland og holdt mange store slag der.

         Der ble han møtt av kong Hertnid og broren hans Hirdir, som på den tiden rådde over Rusialand, store deler av Grekland og Ungaria og hadde lagt under seg nesten hele riket i øst. De holdt mange store slag mot kong Vilkin som jamt fikk seier over rusiamennene og la Pulinaland øde helt til havet. Så flyttet Vilkin hæren sin opp i Rusialand og vant mange store byer der, som Smalenzkiu og Palletskiu, og han stanset ikke før han nådde Holmgard som var den viktigste av alle kong Hertnids byer. Før Hertnid ble slått på flukt, utkjempet de et stort slag, og der falt Hirdir og en stor del av rusiahæren. Mange menn ble tatt som gisler og holdt for løsepenger, og Vilkin tok her så mye gull, sølv og ufattelige rikdommer at han ikke hadde fått slik en seier siden han for i hærferd første gang.

         Etter en tid ble kongene forlikt på den måten at Hertnid skulle greie med riket sitt selv, men være kong Vilkin skattskyldig etter størrelsen på det. Deretter ble en del av vilkinahæren igjen i Rusialand, mens kong Vilkin selv for hjem til Vilkinland.

23. Det er sagt at kong Vilkin en gang for i Austerveg og mens skipet hans lå ved land hendte det, at kongen selv befant seg på land og var gått inn i en skog, uten å ta noen av mennene sine med seg. Der støtte han på en vakker kvinne. Kongen syntes godt om henne og la seg med henne, men dette var ingen vanlig kvinne uten en slik som kalles havfrue og av natur var et uhyre i sjøen, men åpenbarte seg som en kvinne på land. Da mennene som skulle fulgt kongen, ikke fant ham, søkte de etter ham i skogen, men like etterpå kom kongen tilbake til skipet og mennene sine.

         Da de fikk bør la de ut på havet, men da de var kommet langt av land, dukket det opp et kvinneskremsel ved løftingen på kongsskipet og tok slik et grep i stavnen at skipet stoppet opp. Kongen kom nå i hug hvem dette kunne være, og at det kunne være den samme kvinnen som han hadde møtt i skogen ved stranden og mælte: «La oss fare videre, og om du har noe å tale med oss om, kom da til riket mitt slik at jeg der kan fagne deg og akte deg som fortjent.» Nå slapp hun skipet og forsvant ned i sjøen, og kongen fortsatte hjemferden.

         Da kong Vilkin hadde vært hjemme et halvt år, kom en kvinne til ham og fortalte at hun bar hans barn. Han kjente henne godt igjen og lot henne føre til en gård han eide. Kort etter fødte hun en gutt som ble kalt Vadi. Etter dette ville hun ikke være der lenger og ble borte, og ingen visste senere hvor hun tok veien.

         Da gutten vokste opp ble han stor som en kjempe, men han slektet på morsætten sin og var således ikke som folk. Han var lei å ha med å gjøre og av den grunn dårlig likt. Faren hans holdt lite av ham, men gav ham likevel tolv gårder i Svitjod før han døde. Kongen hadde også en annen sønn som het Nordian. Han var føre seg på alle vis. Vakker og sterk, hardlynt og grim, gjerrig med gaver og mindre klok enn frendene hans før hadde vært. Av den grunn høstet han heller ikke slike lovord som faren sin.

24. Kong Vilkin fikk sott, men før han døde overlot han og rike og kongsmakt, med rang og rådvelde over hele Vilkinland, til sønnen Nordian. Da kong Hertnid i Rusialand spurte dette, talte han, og bad de av mennene som kunne høre talen hans lytte:

         «Gud være lovet at jeg biet lenge nok i høysetet lenge til jeg fikk høre tidende om kong Vilkins død, og jeg sverger på at om jeg så skulle leve i tre mannsaldre, skal jeg aldri være vilkinamennene skattskyldig fra nå av, for nå er det åket løftet fra nakken min som den harde kong Vilkin la der.

         Hør nå alle mine menn mitt bud, og la alle rusiamenn bli underrettet om budskapet; at enhver mann i riket mitt som er gammel nok til å ri hest, bære skjold; som tør kjempe eller trekke sverd, ta våpen og hest, utruste seg og komme til meg, for kong Vilkins død har slitt sund freden mellom rusiamennene og vilkinamennene, men vi har holdt edene våre - de som vi sverget kong Vilkin.»

25. En tid etter forberedte kong Hertnid reisen sin fra Holmgard og red nordover til Vilkinland og til ham drev en uovervinnelig hær av ryttere og fotfolk. Da han kom til Vilkinland, for han med odd og egg over hele landet; brente, drepte og plyndret, helt til han støtte på kong Nordian og hæren hans. Nå ble striden hard og varte ved, og det ble stort mannefall i begge hærene, men likevel størst blant vilkinamennene, for Nordian hadde færre folk, og mange stormenn satt hjemme og ville ikke støtte ham. Slaget endte derfor med at kong Nordian led nederlag og ble slått på flukt, og at kong Hertnid seiret og forfulgte Nordian og mennene hans i tre dager.

         Kong Nordian ble klar over at han nå hadde to valg; å flykte fra riket sitt eller late livet med useier. Han valgte derfor å be seg grid sammen med de av hærfolkene som var igjen, og da kong Hertnid holdt stevne der uvennene hans ville be om grid, kom kong Nordian dit, falt på kne og overgav seg og riket i Hertnids vold, mens han bad om miskunn for kongedømmet sitt. Hertnid svarte ham på dette viset:

         «Den store kong Vilkin tvang under seg vårt rike og holdt mange slag mot oss, og vi og landet vårt falt i hans makt, slik som du nå er i vår. Ettersom han gav oss grid, skal vi nå lønne dere, men hele riket deres skal tilhøre oss med landskyld og styringsmakt, og dere skal sverge ed på å være trofaste mot forliket; på samme måte som dere nå sverger troskapsløftet deres til meg.»

         Overenskomsten ble deretter stadfestet mellom kong Hertnid og kong Nordian, og Hertnid la under seg hele Vilkinland. Før han for hjem til riket sitt, satte han Nordian til å styre det landet vi kaller Svitjod, og slik var tilstanden i kong Hertnids rike i lang tid. Kongen hadde to sønner med viven sin. Den eldste het Osangtrix og den yngste Valdemar, med frillen sin hadde han en tredje sønn som het Ilias.

26. Da kong Hertnid var blitt gammel og tungfør, satte han sønnen sin, Osangtrix, til å rå over hele Vilkinland og gav ham kongsnavn. Osangtrix styrte lenge for riket med Nordian som underkonge. Noe senere satte kong Hertnid sønnen Ilias som høvding over Grekland og gav ham jarlsnavn. Han var en stor høvding og en nidkjær stridsmann.

         Kong Hertnid fikk nå sott, og på sykeleiet lot han bringe til seg de mektigste stormennene og de viseste rådgiverne sine. Han ordnet med riket sitt og la frem hva han hadde i sinne om hvordan forholdene skulle være etter hans død. Han gav sønnen Valdemar, kongsnavn og satte ham som konge over hele Rusialand, Pulinaland og den østre, halve luten av riket. En stund etter utåndet kong Hertnid i stor heder, og sønnene hans rådde i lang tid for riket.

27. Kong Nordian på Seolandi hadde fire sønner. Den første het Ædgeir, den andre Aventrod, den tredje Vidolf mittumstang og den fjerde Aspilian. Alle var de kjemper av styrke og skapelse, og da kong Nordian fikk banesott, satt kong Osangtrix, Nordians sønn, Aspilian, til å styre og gav ham kongsnavn. Han ble konge over det riket som hans far, Nordian, før hadde hatt.

         Vidolf mittumstang var så enorm at skulderen ikke var lavere enn andre kjempers hode. Han var også sterkere enn de to mellomste brødrene sine, som begge var kjemper, og han var så vrang å ha med å gjøre at han hverken sparte vetter, mennesker eller noen levende skapning. Kong Aspilian lot slå hals-, hånd- og fotjern festet til digre og lange jernlenker på ham. Han satte Ædgeir og Aventrod til å bære de digre kjettingene, og til å trekke Vidolf Mittumstang etter seg. Han skulle aldri slippes løs, unntatt når det skulle kjempes. Vidolf hadde en stor og kraftig jernstang som han drepte med i kamp, og derfor ble han kalt Vidolf mittumstang. Ædgeir hadde til våpen, en atgeir av jern som var så tung at tolv menn ikke klarte å løfte den.

28. Kong Osangtrix' kone het Juliana. Far hennes var kong Iran av Skorottan eller Mittan, som nå blir kalt England eller Skottland. Dronning Juliana døde av sykdom, og alle mennesker sørget over hennes død.

29. Milias het kongen som rådde for Hunaland på denne tiden. Han var den største og mektigste av alle konger. Milias hadde en datter som het Oda og var den fagreste av alle kvinner. De mektigste blant stormenn, konger og jarler hadde bedt om å få henne til kone, men kongen holdt så av henne, at han ikke ville slippe henne fra seg, og ville derfor ikke gifte henne bort til noen av dem som bad. Da kong Osangtrix spurte disse tidende om Milias og datteren hans, sendte han seks staselige utstyrte riddere med et brev til kong Milias som lød slik:

«Osangtrix, konge over vilkinamennene, sender sin hilsen til den mektige kong Milias, konge over hunerne. Deres datter Oda er høster lovord for sin skjønnhet og høviskhet i vårt land, og det er oss blitt fortalt om Deres storhet. Vi ber om å få Deres datter til hustru, og at De sender oss så mye medgift som det sømmer seg å sende med Deres datter og vår hustru. Send du oss nå alt dette ledsaget av gode, fullt rustede riddere og store tasker fylt med gull, sølv og kostbarheter, og vi skal belønne Deres vennskap med vår takknemmelighet. Valget er fullstendig opp til Dem, men om de vil forsømme dette, eller ikke setter pris på vårt budskap og ærende, da vil dette bli avgjort av min store hær før jeg er ferdig med denne saken.

30. Utsendingene red sin vei til de kom til Hunaland deretter møtte kong Milias. De viste ham brevet fra kong Osangtrix og overbrakte kongens hilsen. Milias tok vel i mot Osangtrix' hilsen og lot brevet lese opp for seg, for han ønsket å høre hva kongen over vilkinamennene hadde å gjøre i riket hans. Osangtrix hadde Milias bekjent, aldri tidligere vært hans venn og forventet heller ikke noe vennligsinnet budskap, men vilkinakongen hadde heller ikke vært hans uvenn, og Milias hadde knapt grunn til å mistenke ham for å ønske seg riket hans, men da han hadde fått brevet lest opp for seg og forstod hva som lå under Osangtrix' ærende, svarte han følgende:

         «Datteren min Oda er oppfostret i hirden min og er femten vintre gammel. Konger over de største land og hertuger mektigere enn konger har bedt om hennes hånd. De har sagt frem sitt ærende med klokskap og høviskhet, men likevel har vi nektet dem vår mågskap fordi vi knapt kan vende øynene fra den fagre møy Oda, for så mye holder jeg av henne. Men denne vilkinakongen er så frimodig og gjev at han forestiller seg at jeg heller vil gifte bort datteren min enn å skue hæren hans, men han skal få erfare noe annet.»

         Kongen kalte så til seg fehirden sin for at han skulle gripe sendemennene og kaste dem i fangehullet og gav dem beskjed om at de der kunne vente på kong Osangtrix.

31. På samme tid kom to unge adelsmenn til Vilkinland. Det var Hertnid og Hirdir brorsønnene til Osangtrix og sønnene til kong Ilias av Grekland. Hertnid var da elleve, og Hirdir ti vintre gammel. Hertnid var den gildeste mann en kunne tenke seg og dugelig i alle ting. I hele Vilkinland fantes ikke hans jevnlike i turnering eller sant ridderskap. Kong Osangtrix lot ham bli hirdstjore og gav ham jarlsnavn slik hans far hadde hatt og mye skattland i Vilkinland.

32. Kong Osangtrix fikk nå vite at ridderne som han sendte til Hunerlandet er blitt kastet i fengsel. Han samlet sine høvdinger og alle sine klokeste menn og fortalte at mennene hans satt i lenker i Hunerlandet og hvor uverdig kong Milias hadde tatt i mot hans budskap. Nå ba ham dem alle om råd og sa at han var ivrig etter å samle en hær å dra for å kjempe mot kong Milias i hunerlandet og ta hans datter, eller dø.

En klok mann svarte kongen og sa at det ville være klokere å sende et nytt budskap til kongen sammen med gaver, og at kong Milias nok ikke syntes han hadde vist ham en slik verdighet som han mente var passende.

Kong Osangtrix tok da det råd å sende en større gruppe av enda edlere menn, sammen med mye penger og rike gaver for å se om dette ville få kongen til å forandre mening. Om dette ikke skulle lykkes sendte han et ennå frekkere brev enn forrige gang for å finne ut om denne saken kunne bli løst på en lykkelig måte. Kongen selv og alle de andre ble nå enige om å gjøre det på denne måten.

Kongen kalte nå til seg sin frende Hertnid og fortalte ham at han ville sende ham til Hunerlandet for å møte kong Milias og be om hans datters hånd; først med fagre ord og penger, men om ikke dette lyktes skulle han fortelle Milias hva han kunne vente seg og erklære ham krig om han ikke ville gi fra seg møya.

Jarlen sa at han var klar til å fare hvor som helst kongen ønsket.

Kongen lot nå skrive et nytt brev, og her sto det: "Kong Osangtrix sender ord til Milias, kongen over Hunerne. Du har gjort ille og tatt dårlig i mot vårt budskap og våre budbringere. Du kunne ha brakt oss like mye ære som deg selv, men du har brakt skam over meg og mine menn. Det minsket din ære da du tok og pinte våre menn uten grunn. Vi sender nå vår frende Hertnid, og elleve edle riddere, å ta nå våre menn ut av det mørke fangehullet og send dem hit sammen med din datter, slik at hun i full ære kan bli vår kone. Hvis du ønsker å nekte oss noe av det vi har bedt om da kan det hende at du ikke bare mister ditt rike, men livet også."

33. Kong Osangtrix lot Hertnids ferd bli forberedt så storslagent han kunne og sendte med ham elleve riddere utstyrt med gull, sølv og allslags verdigjenstander, og sammen med storslåtte gaver ble de sendt til kong Milias.

Jarl Hertnid red nå sydover til Hunerland for å møte kongen og kom dit da Milias satt ved matbordet. De ba om tillatelse til å gå inn, og det fikk de. Jarl Hertnid hilste kongen og sa at kong Osangtrix av Vilkinland hadde sendt med ham en hilsen, og holdt så en lang tale hvor han fortalte alt om sin ferd og hva ærendet hans var. Han sa mange fagre ord om denne saken, men kong Milias mottok disse ordene med et dystert ansiktsuttrykk.

Jarl Hertnid tok da en tøyrull av silke, to bordskåler av gull, samt et silketelt med gullrand og sa at kong Osangtrix hadde sendt dette til Milias som en vennegave slik at kongen ville gi jarlen det han ba om, og som var kong Osangtrix ønske. Kong Milias svarte da at Vilkinamennene ikke ville få kjøpt hans datter med pengegaver, og at han bare ville selge slavinnene sine på denne måten.

Nå tok jarl Hertnid kong Osangtrixs brev og segl og viste til kong Milias. Kongen leste selv brevet, og da han var ferdig sa han sint: "Osangtrix, kongen over Vilkinamennene, tar feil om han tror at han skal få min datter, eller min vennskap, med trusler eller skryt. Derfor tok jeg seks av hans beste riddere og kastet i fangehullet, og nå skal jeg kaste hans brorsønn Hertnid, og alle hans følgesvenner, i det, og kanskje kong Osangtrix selv vil havne der."

Jarl Hertnid, og alle hans menn, ble så slått i jern og kastet i fangehullet.

34. Disse nyhetene spres vidt og bredt i landet, og kong Osangtrix fikk nå høre at hans brorsønn var slått i jern og ligger i fangehullet. Han sendte nå bud over hele riket sitt og ba hver mann som kunne trekke et sverd, bære et skjold eller spenne en bue om å fare med ham. I alt hadde han ti tusen riddere og tre tusen krigere til fots. Med ham kom kong Aspilian og hans brødre Aventrod, Adgeir og den sterke Vidolf mittumstang, som var den eldste og sterkeste av brødrene.

35. Da kong Osangtrix kom med denne store hæren i Hunerlandet endret han navnet sitt og sa at høvdingen over hæren skulle kalles Didrik. Han for fredsommelig med denne hæren og gjorde ingen mann fortred. De rante ingen, men kjøpte på markedene alt de trengte.

De møtte kong Milias, og kong Didrik red da inn i borgen med hæren sin. Kong Milias hadde der en mengde folk. Didrik sa at han hadde et viktig ærend hos kongen og ba om lov til å komme inn i hallen, og dette fikk han lov til.

Da kong Didrik kom inn foran høysetet til kong Milias sa han: ”God helse til Dem og Deres menn.”

Kongen svarte: ”Guds hilsen til Dem. Hva er ditt navn, eller ætt eller familie? Hvor ble du født og hvor skal du fare?

Han svarte: ”Mitt navn er Didrik, jeg ble født i Vilkinland og var der hertug før jeg ble uenig med kong Osangtrix. Nå har han jaget meg ut av riket sitt og ikke får jeg lov av ham å være der. Derfor vil jeg be Dem om, herre, at De lar meg og mine menn få tjene Dem slik som vi tidligere tjente kong Osangtrix.”

Kong Didrik falt da på kne foran knærne til kong Milias. Kong Milias svarte så: ”Min gode kriger; det ser ut for meg som om du kan være en mektig mann i ditt land. Hvorfor ble du ikke enig med din konge, han som du skal tjene? Far tilbake i ditt rike og forlik deg med kongen din.”

Kongen talte slik fordi han ikke visste hvem denne mannen var.

Da falt Didrik til jorden foran føttene til kong Milias og ga seg i hans vold og ba han om å ta ham i sin tjeneste.

Kongen svarte: ”De har brakt en stor hær inn i mitt land, og om de går i Vår tjeneste kan de være at De ikke tjener meg så godt, og Vi kan bli fiender slik at Vi må ødelegge Deres hær før De ødelegger Vår.”

Kongens datter Oda sa nå: ”Hvorfor vil du ikke gifte meg bort til den kongen som er så mektig at han drev denne høvdingen ut av sitt land? Jeg tror at denne mannen kunne ta hele ditt rike med sitt sverd om han gikk til kamp mot Dere.”

Men likevel ville ikke kongen ta Didrik som lå der foran føttene hans, som sin vassal.

36. Da de tre risene fikk høre dette ble Vidolf Mittumstang så sint at han ville drepe kong Milias, men de to andre holdt han fast. Han trampet begge føttene ned i jorden til anklene og ropte høyt: "Herre, hvorfor ligger du foran føttene til kong Milias når du er en mye gjevere mann enn ham? La oss bryte oss inn i borgen hans og ødelegge den og fare med ild over hele riket hans. Ta du datteren hans og ha henne som din slavinne."

Didrik hørte nå risens brøl og skjønte at han var rasende. Han sendte ut riddere og sa at de skulle binde ham til bymuren. De gjorde så og han ble bundet med store jernlenker både på hender og føtter.

Tre ganger kastet nå Didrik seg foran føttene til kong Milias og sa: "For Guds og din tapperhets skyld, slik det sømmer seg hver høvding og ha, og for din manndom og ditt kongedømme; la meg og mine menn få leve i fred her i ditt land, for jeg kan ikke verge meg mot kong Osangtrix den mektige som raskt vil henge meg om han får tak i meg.

Kong Milias svarte: "Stå opp mann, og gå bort og far ut av mitt rike i fred. Denne byen er alt for full av dine hærmenn, og ikke vil vi ha en utenlandsk hær i vårt rike. Og om De ikke gjør dette, da skal vi la blåse i våre lurer og våre riddere vil da ta på sine hærklær og med makt jage dere ut av byen."

Kong Aspilian hørte dette, og han ble så sint da hans herre lå foran føttene til kong Milias at han gikk inn i hallen og hevet sin knyttneve og slo kong Milias over øret slik at han straks falt svimeslått om. Nå spratt kong Osangtrix opp og trakk sverdet sitt, og alle der inne som var Vilkinsmenn. Vidolf Mittumstang skjønte nå at hans bror Aspilian var blitt sint og brøt i stykker alle jernlenkene som han var bundet fast med. Så grep han sin jernstang og løp inn i borgen og drepte både karer og kvinner, og dyr også. Ja, alt som var levende drepte han, mens han ropte høyt: "Hvor er du, jarl Hertnid, herre. Vær lystig og glad, jeg skal straks komme og befri deg."

Hertnid hørte kjempens rop og ble glad. Nå begynte de å romstere inne i fangehullet. Det var en ridder der som het Hermann; han var så sterk at han fikk brutt opp fangehullet og nå løp de alle dit de hadde hørt risen rope. Sammen drepte Vilkinamennene der et utall menn, men kong Milias klarte å flykte.

37. Vilkinamennene tok da Oda, datter til kong Milias, og all hans rikdom som var der i borgen og brakte til høvdingen deres. Han sa til henne: ”Selv om din far ikke ville gi deg til kong Osangtrix så skal jeg nå føre deg til min herre, og slik kjøpe meg både hans fred og hans vennskap.”

Hun svarte: ”Herre, nå har det Deres råd gjort det slik at De kan bestemme hva De vil gjøre, godt eller ondt.”

Høvdingen tok da en sko støpt av sølv og satte kongsdatteren på kneet sitt. Nå satte han skoen på foten hennes, og den var ikke for liten og ikke for stor; heller syntes den å være laget for henne. Da dro han av henne skoen, og satte på henne en annen. Denne var støpt av rødt gull og han tok den på den samme foten hennes og ville se hvilken av dem som kledde henne best. Gullskoen kledde henne enda bedre.

Nå strøk kongsdatteren leggen og sa mens hun så opp i luften: ”Gud i himmelen du skal være nær meg i hugen om jeg lever den dag da jeg kan stryke min fot mot høysetet til kong Osangtrix.”

Kongen svarte henne, og lo: ”Det er i dag at Gud er så nådig mot tankene dine at du kan stryke din fot i høysetet til Osangtrix, kongen over Vilkinamennene.”

Slik ble hun klar over at kongen selv var kommet dit og tok imot ham glad og lykkelig.

38. Kong Osangtrix for nå hjem etter dette, og han tok kongsdatteren med seg. Litt senere sendte Osangtrix menn for å møte kong Milias og for å lage et forlik med ham. Milias hadde gitt datteren sin, og den mannen som fikk henne, halve riket sitt. Nå ville kong Osangtrix ha Oda som sin kone, men han ville ikke minske riket til sin måg, kong Milias. Han ønsket å la Milias styre dette så lenge han levde, og etter Milias var død ville han ta over riket sammen med sin kone, Oda.

På denne måten ble kongene forlikt.

Kong Osangtrix lot gjøre et verdig bryllup, og etter dette styrte han sitt rike, og kong Milias styrte Hunerlandet.

Osangtrix fikk med sin kone en datter som het Erka. Hun var den vakreste og var også den mest høviske i alle ting en kvinne kan være.

39. En konge het Osid, han styrte over Frisland og var en mektig høvding, og rik både på land og løsøre. Han hadde to sønner, den eldste het Ortnit og den yngste, Attila. Attila var tidlig stor og sterk, en god rytter og gavmild, klok og djerv. Han var på alle måter en mann med stort pågangsmot.

Da Attila var tolv vintre gammel satt Osid ham til å være overhøvding. Kong Attila red ofte ut med hæren sin inn i riket til kong Milias, som nå var svekket av alder og ikke hadde en sønn til å verge sitt rike. Attila gjorde da stor skade på hans rike og tok mange byer der.

På denne tiden fikk kong Milias en farlig sykdom. Han kalte til seg høvdingene sine og samtalet med dem om mange, hemmelige ting, og han sørget sterkt over at han ikke hadde noen sønn til å styre riket etter seg. Men hans datter var nå gift nord i Vilkinland, og hans måg, kong Osangtrix, var for langt unna til å styre hans rike.

Men, herr Attila, sønn av kong Osid, dro ofte gjennom Hunerland, og derfor syntes han å se at riket kunne gå ut av hans ætt, men likevel ønsket han at kong Osangtrix skulle tilegne seg det og verge det mot Attila.

På grunn av denne sorgen, og fordi han var svært syk, døde kong Milias. Han ble dypt sørget over i Hunerland fordi han var fredelig og gavmild, og fordi han også hadde styrte godt etter loven.

40. Attila, sønn av kong Osid, hørte nå at hunerkongen Milias var død. Han kalte da sammen et ting med mange folk, hvor også hans venner kom. I en lang tale fortalte han der hvor godt hans hærferder i Hunerlandet hadde forløpt; og hvor mange borger han hadde overvunnet i kong Milias rike. Og nå sverget han og ikke komme tilbake til sin fars rike før han har vunnet seg hele Hunerlandet. Talen hans ble møtt med jubel, og lenge denne dagen ble han lovprist for sin gavmildhet og tapperhet og for at han hadde blitt mye mektigere enn hans frender hadde vært.

41. Nå ble Attila tatt til konge over hæren og hærmennene gav ham kongsnavn og til gjengjeld svor han dem rett og lov.

Etter dette for Attila med hærskjold over hele Hunerland og holdt mange slag før han med sverdet sitt vant hele det riket som kong Milias hadde hatt. Milias hadde hatt sin hovedstad der det heter Vallterborg, men kong Attila slo seg ned i den byen som hette Susam og nå kalles Susack. Der ble han den mektigste konge, men det var lenge strid mellom Attila og Vilkinamennene fordi kong Osangtrix mente at Attila hadde skaffet seg det riket med hærferd som hans dronning Oda eide, og før det hennes far kong Milias. Men kong Attila holdt på hele det riket som lå inntil Hunerlandet slik at kong Osangtrix ikke fikk noe skatt derfra.

Attilas far, kong Osid døde nå, og hans rike ble tatt over av hans eldste sønn, Ortnit, og han ble nå konge over Frisland. Ortnit hadde en sønn som het Osit, og han ble sendt til kong Attila og ble oppdradd der. Osit var den stauteste og djerveste av alle menn og kong Attila satt ham til å være høvding over hirden og alle ridderne.

Slik var det nå lenge i rikene.

42. En gang kalte kong Attila til seg sin frende Osid og sa at han vil sende ham nord til Vilkinland for å møte kong Osangtrix og be om hans datters hånd for ham. Med denne ferden sendte Attila også en annen høvding som var hertug innen hirden over kongens riddere. Han het Rodolf, og som følge valgte Attila tjue riddere utvalgt for deres høviskhet og dannelse og hver av ridderne hadde to velutstyrte svenner med seg.

Nå ble denne ferden planlagt på aller beste måte.

Osid og Rodolf red nå hele veien til de kom til Vilkinland, og de hadde en god reise.

De møtte kong Osangtrix i Svitjod, og han tok vel i mot disse sendemennene til en utenlandsk konge og ville vite ærendet deres, selv om kong Attila var hans uvenn. Osit fortalte kong Osangtrix alt om deres ærend og sa at Attila vil ha hans datter Erka.

Kongen tok ikke dette ærendet lett og sa at Attila har ranet hans rike fra ham og blitt en stor uvenn av Vilkinamennene. Men kong Osangtrix sa at sendemennene skulle være velkomne og kunne bli der så lenge de ville. Da Osid og Rodolf imidlertid forsto at de ikke ville lykkes med sitt ærende så ville de nå ri hjem, og det gjorde de. På hjemveien talte de seg i mellom at de aldri hadde sett en kvinne som var så skjønn som Erka, og dernest hennes søster Berta, den andre datteren til kongen.

Osit og Rodolf kom nå hjem og fortalte kong Attila om sin ferd og hva som hadde hendt. De fortalte at kong Osangtrix hadde fått deres ærend, men at han var lite villig til å gi sin datter til han.

43. Kong Attila sendte nå ord til markgreve Rodingeir, som styrte over den byen som het Bakalar og var den største høvdingen i hans rike. Da markgreven kom til Susam for å møte kong Attila sa kongen at han ville sende ham nord til Vilkinland for å møte kong Osangtrix og be om hans datters Erkas hånd: ”Men hvis han vil nekte oss sin datter og slik bringer skam over oss da skal du ikke skjule for ham at må forberede seg og riket sitt på å møte hunerhæren.”

Rodingeir reiste til han kom til Vilkinland. Han hadde med seg seksti riddere og mange svenner og ble godt tatt i mot hvor enn han kom fordi han var den mest navngjetne og vennesæle høvdingen i hele landet. Og fordi han var den mildeste av alle menn og den tapreste av alle i ridderturneringer.

Da han kom til Vilkinland fant han kong Osangtrix som tok svært godt i mot ham, som en kunne vente, og innbød mange av sine venner til et stort gjestebud.

44. Da dette gjestebudet hadde vart tre dager mælte markgreve Rodingeir til kong Osangtrix: ”De må høre budskapet som er kommet til Dem fra Hunerland. Den mektige kong Attila sender kong Osangtrix sine hilsener og ber at Gud vil hjelpe Dem og Deres rike, og han ønsker å få Deres datter Erka sammen med så mye medgift og ære som det sømmer seg både Dem og ham. Og dette vil han lønne Dem både med gaver og med vennskap. Hans makt strekker seg nå med stor verdighet over hele Hunerland, og han er nå den mest navngjetne av alle konger.”

Kong Osangtrix svarte da: ”Du er en god høvding, markgreve Rodingeir, og fører godt frem budskapet til din herre, kong Attila. Men vi syns det er underlig at kongen er så djerv at han tør å be om vår datter siden han tok vårt rike med makt og bare dette ene gir ham ære. Men hans far Osid var en småkonge og ikke er hans ætt så edel som våre frender rusiaimennene. Hvorfor skal jeg da ære ham så mye at jeg gir ham min fagre datter Erka, som jeg elsker mer enn størstedelen av mitt rike? Far nå i fred over hele landet vårt og vær velkommen hos oss, men kong Attila har intet håp om at jeg vil la ham gifte seg med min datter Erka.”

Markgreve Rodingeir svarte: ”Herre, kong Attila ville, da han sendte oss, at vi skulle fremføre hans ærend som han ønsket, og dette har vi nå gjort. Han er en stor hærmann og han har mange vidkjente riddere samt mange tusener andre riddere som synes om å kjempe. Om De ikke vil gi ham Deres datter må De vente at han vil gjøre stor skade på Deres rike og De må forberede Dem på at han vil legge Deres land øde. Uansett vil skjebnen bestemme om De eller Attila skal få seier.”

Kongen svarte nå leende: ”Du er en god kar, grev Rodingeir, og du har gjennomført ditt ærend som du ble bedt om, og du skal ikke få noen strid med oss på grunn av dette. Men la din herre, kong Attila, komme til Vilkinland med hæren sin; han har vi lite frykt for og fortell ham, før han kommer tilbake, at Vilkinamennene har skarpe sverd og stiv skjold og harde brynjer og gode hester og ikke er de uvillige til å krige.”

Markgreve Rodingeir drar nå av sted og kong Osangtrix gir ham gode gaver og han rir nå helt til han kommer til Susa og møter kong Attila. Han forteller nå kongen alt om ferden sin og at det ikke er håp om at kong Osangtrix vil gi Attila datteren sin.

45. Da kong Attila hørte disse nyhetene sendte han bud over hele riket og samlet en hær og ville nå ri til Vilkinland for å hevne sin skam.

Og da Attila red ut av Susa hadde han fem tusen riddere og mange andre krigere. Med denne hæren red han nord til Vilkinland og brant og ranet hvor han kom. Kong Aspilian kom da mot ham med hæren sin og det ble et stort slag. Det endte med at Vilkinamennene måtte flykte, men før det hadde de tapt fem hundre menn. Nå jaget kongen de flyktende helt inn i Vilkinland. Kong Aspilian og broren hans, Eddgeir, flyktet østover mens Vidolf Mittumstang og broren hans, Aventrod, flyktet til kong Osangtrix. Kong Attila tok alt kong Aspilians løsøre og mye annet hærfang.

Men da kong Osangtrix hørte at Attila herjet i riket hans kalte han sammen en hær og dro mot ham. Da han kom syd til Jylland hadde han ti tusen riddere, og mengder av andre krigere, og ville nå kjempe mot kong Attila. Men denne red unna sydover, inn i Hunerlandet. Kong Osangtrix red nå etter med hele hæren sin.

Kong Attila kom nå til den skogen som ligger mellom Danmark og Hunerlandet. Der satt han opp sine landtelt og vil vente og se om Osangtrix vil ri ut av sitt rike og inn i Hunerlandet.

46. Men gode ridder Rodolf holdt vakt i skogen da kong Osangtrix kom der. Han stanset hæren og lot dem slå opp teltene sine.

Da Rodolf ble var dette red han tilbake til kong Attila og fikk med seg tre hundre velutrustede riddere. Natten tok nå til å falle på og det var nesten helt mørkt. Rodolf førte nå sine menn til hest gjennom skogen og fant vaktmennene til kong Osangtrix. Han lot alle tolv drepe. Så red de inn blant teltene i leiren til Osangtrix, mens alle blåste i lurene sine og drepte alt som kom i veien for dem, både menn og hester.

Rodolf og hans våpenbrødre gjorde der stor skade på hæren, og hans overmakt var vanskelig å motstå. Han red nå tilbake i skogen og da han inspiserte mennene sine fant han at han fremdeles hadde dem alle, og at de ikke var særlig såret, men likevel hadde de drept fem hundre av kong Osangtrix menn.

Rodolf red nå tilbake til kong Attilas hær og fortalte ham alt om ferden sin. Attila sa at han skulle ha takk for dette og at han skulle belønnes rikelig.

Etter dette for kong Attila hjem til Susa mens kong Osangtrix dro tilbake til sitt rike og slik skiltes de nå.

47. Da kong Attila var hjemme i Susa gikk en gang hertug Rodolf foran ham, og sa: ”Herre, jeg vil be Dem om at De gir meg tre hundre riddere, og så mye gull og sølv som jeg mener er nødvendig for denne ferden.”

Kongen svarte: ”Hvor vil du fare, siden du trenger så mye folk?”

Rodolf: ”Hvilken rolle spiller det for Dem hvor jeg drar? Om jeg ikke er tilbake når det er gått tre vintre da kan jeg være død.”

Kongen lot han få viljen sin.

Rodolf dro nå med tre hundre riddere ut av Susa og snudde nordover mot Vilkinland. De kom nå til en ubebodd skog og slo opp teltene sine der. Da de hadde vært der en natt kalte Rodolf alle mennene sine til seg for å tale med dem, og sa: ”Denne skogen er ubebodd, og det er ikke spor etter folk i nærheten. Mine menn, her skal Dere bli å bygge Dere hus til jeg vender tilbake igjen. Med dette gullet og sølvet, som jeg gir Dere, skal Dere holde Dere med mat, klær og drikke på en fyrstelig måte. Og Dere skal sende menn for å handle i bygden det som dere trenger. Men om jeg ikke er tilbake hos dere når tre vintre er gått, far da hjem og fortell kong Attila at jeg er død.”

Så tok han en sid hette, og en hest, og red nå inn i Vilkinland og kalte seg Sigfried, som vi kaller Sigurd.

48. Om hans ferd er det intet å fortelle før han kom til kong Osangtrix. Da han nådde kongens hall ba han om lov til å gå inn. Han så ut som en gammel og svaksynt mann, og bar en hette slik at ingen kunne se ansiktet hans.

Da han kom foran kongen falt han på kne, og sa: "Herre, Osangtrix konge, for Guds skyld gi meg miskunn med Deres kongsmakt."

Kongen svarte: "Hvem er du, hvor kommer du fra og hvor skal du fare? Du taler som uvennene våre; hvorfor er du kommet hit?"

Rodolf svarte: "Herre, jeg er født i Hunerlandet; der har jeg frendene mine og liksom min far var jeg en mektig mann. Jeg heter Sigurd og på grunn av mine uvenner har jeg flyktet fra mitt rike."

Osangtrix sa: "Du er av hunerætt, og ligner mest på Rodolf, kong Attilas mann som en dag gjorde så mye skade mot oss at han i ett slag drepte fem hundre mann. Om jeg fikk tak i ham skulle jeg henge ham foran borgen

min."

Sigurd: "Aldri var vi vel med kong Attila. Jeg var kong Milias mann og hadde tre brødre, men Attila lot en av dem henges, en annen drepte han med sverd og den tredje såret han, og han var fremdeles såret da jeg red bort og ikke vet jeg om han fikk bane eller ikke. Men etter dette drepte jeg hundre av mennene hans og brente ned fem av gårdene hans før jeg flyktet fra Hunerlandet."

Kongen svarte: "Det var tappert gjort, og vær velkommen til oss. Om dette du sier er sant skal jeg gi deg jarledømme og så mye makt som du selv ønsker."

Sigurd sa: "Herre, jeg vil være her i din hird noen vintre og om mennene dine behandler meg vel, og jeg trives godt her, da vil jeg si ja til dette."

Kongen syntes dette var vel talt og vil la det være slik. Sigurd ble der i to vintre og i løpet av hele denne tiden talte han ikke med Erka kongsdatter.

49. En konge fra Svavalandet som het Nordung, kom til kongen for å be om hans datter, Erka. Han var en mektig konge og frieriet ble støttet av jarl Hartnit og broren hans, Hirdir, for Nordung var en nær venn av dem.

Kong Osangtrix tok vel i mot dette, og om hans datter godtok det ville han si ja til det. Han lot gjøre et stort og gildt gjestebud da kong Nordung var hos ham.

Men prinsesse Erka satt i et slott hvor ingen mann kunne nå henne, og sammen med henne var førti edle jomfruer. Kong Osangtrix sa nå til sin venn, Sigurd: "Du har vært to vintre i mitt rike er en klok og modig mann, trofast og sannferdig. Derfor vil jeg sende deg for å møte datteren min, Erka, i hennes slott. Du skal fortelle henne at kong Nordung har fridd til henne og spørre om hun vil ta i mot dette frieriet."

Kong Osangtrix og kong Nordung satt begge på borgmuren da dette hendte.

50. Sigurd gikk på kongens bud til kongsdatteren og ba om at borgen ble åpnet. Fordi hun visste at dette var hennes fars sendemann tok hun godt i mot ham og ønsket ham velkommen, og ba han fortelle hvilket ærende han hadde der. Hun sa også: "Du må være en klok og listig mann for ingen mann har vært hos min far to ganger tolv måneder og gjort slik som du. Ikke har du vært det minste vitebegjærlig, unntatt den ene gangen du ble bedt om å komme, og aldri kom du for å snakke med oss i den tiden som du nå har vært her."

Sigurd svarte da: "Frue, det er ikke vanlig i vårt land at en mann drar for å møte dronningen sin sent eller tidlig, og aldri uten at kongen selv gir ham lov til det, og ikke bør utenlandske menn tale med edle møyer. Dette lærte jeg i Hunerland, men fordi kongen selv har sendt meg for å tale med Dem skal vi nå samtale i enerom."

Erka sa nå til søsteren sin, Berta: "Gå nå ut av borgen sammen med alle de andre, og la oss to være her slik at han kan fortelle meg sitt ærende."

Sigurd svarte: "Frue, la oss to gå ut i hagen for dette er mye mer dannet, og la oss tale sammen der. Kongen sitter nemlig på sin borgmur og han kan da se hva vi gjør, men han kan ikke høre ordene våre. Ingen mann vil da lure på hva en utenlandsk mann taler med kongsdatteren om, eller hva mitt ærende er her."

Erka svarer: "Visst er du en høvisk ridder som har lært stor klokskap i ung alder."

Erka ropte da til sin søster Berta og ba henne ta med seg to puter og legge dem ut i eplehagen.

51. De gikk nå ut og satte seg under et fagert tre. Kong Osangtrix og kong Nordung så hvor de satt, og alle møyene hadde nå gått bort fra dem.

Sigurd sa: "Frue, nå skal du se at jeg tar av min hette. Jeg har sveket menn, jeg har sveket kvinner og jeg har sveket både kong Osangtrix og kong Nordung. Og jeg har sveket deg. Jeg er ikke Sigurd, men hertug Rodolf, kong Attilas mann. Han har sendt meg til deg og ber om at du er så høvisk at du lover deg til ham, og godtar ham som din husbonde, og blir hans kone. Han vil da gi deg sønner og la mange riddere tjene deg; store borger og mye gull og sølv skal du eie, og purpurklær med gullsøm. Alle dine møyer og terner skal være av edel byrd og ha silketøy med gullsøm. Mektige hertuger vil bære klærne dine, og selv skal du være den største dronningen i hele verden."

Erka svarte nå, vred og opprørt: "Min kjære søster, hør nå denne mannens ærend; han er ikke Sigurd, men hertug Rodolf, kong Attilas mann. Og han har sveket meg og min far. Gå til min far og fortell dette og at han skal omgående drepes fordi han drepte fem hundre av min fars menn, og derfor skal han nå som snarest henges."

Rodolf svarte: "Gjør heller som jeg ber deg; far med meg og bli kong Attilas kone og hans dronning. Og Deres søster, unge Berta, skal være min kone.

Berta svarte, og talte til Erka: "Frue, du er kongens barn og du skal ikke svike den mann som kom i din makt i tillit til din ære. La han dra dit han vil. Sa du ikke engang, søster Erka, slik at jeg hørte det: Hellige Gud i himmelen, lov meg det at jeg blir dronning over Hunerlandet og til kong Attila. Nå kan du bli det, og Gud har gitt deg det du ba om. Ikke skal du svike den utenlandske mannen, men bli den mektigste dronning over Hunerland, og jeg vil fare med deg."

Før Berta talte hadde Rodolf reist seg og ville fare bort, fordi han tenkte at Erka ville fortelle sin far det hun visste.

Nå ropte hun på ham: "Hør nå, gode dreng Rodolf, kom tilbake og far ikke avsted. "Jeg vil bli kong Attilas dronning, og Berta din kone. Derfor gir jeg deg min gullring som pant på at det skal bli slik som jeg sier deg."

Kong Osangtrix og kong Nordung så at hun gav ham en gullring og de mente nå at hun ville ha kong Nordung, men han ble ikke mer nevnt i denne saken.

52. Sigurd gikk da straks derfra og bort til kongsborgen. Kong Nordung sa: "Min gode venn, Sigurd, har du trofast utført frieriet for meg? Om du har gjort dette og lykkes, da skal jeg lønne deg. Du skal bli jarlen min og jeg skal gi deg stor makt."

Sigurd svarte: "Herre, i fortrolighet fortalte hun meg at hun ikke vil ta seg noen ektemann på tolv måneder, og som pant på dette gav hun meg en gullring. Her ser du gullringen, herre. Med Guds hjelp utførte jeg mitt ærend så godt som jeg kunne, og ikke kunne jeg ha gjort det bedre. Og jeg tror det er få utenlandske menn som kunne ha utført dette bedre, eller djervere, for menn av så høy byrd.

Nå svarte kong Nordung, og lot som om han gjerne ville vente: "om denne saken skal fullføres om tolv måneder." Han takket Sigurd svært for ferden, og etter dette gjorde han seg klar og for hjem til sitt rike.

53. Kong Osangtrix kalte sin venn Sigurd til seg, og da han kom foran kongens høysete, sa kongen: "Gode venn Sigurd, du har nå vært to vintre i mitt rike og jeg har erfart at du er en høvisk ridder og at du kan være en mann av høy ætt i ditt hjemland, og derfor vil jeg nå gi deg noe makt. Du skal være leder for hirden min, ri sammen med hæren min og verge landet mitt."

Sigurd svarte: "Ikke har jeg fått gjengjeldt kong Attila at han drepte mine brødre og jaget meg fra eiendommene mine da min unge bror, Alibrand, ble såret. Han er nå frisk og jeg vil hente ham, herre, og han skal gå i Deres tjeneste. Og fordi han er en mye modigere mann, og bedre ridder enn jeg er, vil det være høvelig for ham å tjene Dem."

Kongen svarte da at han syntes dette var klokt og at Sigurd skulle dra av gårde etter broren sin, og begge skulle så komme tilbake og bli hans menn.

54. Deretter red Rodolf av gårde helt til han kom til den skogen hvor hans riddere var, og de hadde klart seg godt siden de skiltes. Han tok den unge Osit, brorsønn til kong Attila, som sin ledsager. De red nå begge den veien som førte til Vilkinland og kong Osangtrix.

Sigurd gikk foran kongens høysete, bukket og hilste høflig på ham, og kongen hilste varmt på sin venn Sigurd og spurte ham hvorledes det hadde gått.

Han svarte: "Nå er unge Alibrand, min bror, kommet hit, og du skal få se hvilken gild mann han er."

Kong Osangtrix tok godt i mot dem og sa at han skulle utnevne dem begge til store høvdinger i riket sitt.

Men da de hadde vært der i syv dager, en kveld da kongen hadde gått for å sove, gikk Sigurd og Alibrand til hestene sine. De hadde allerede tatt sine våpen og sine eiendeler, og nå red de til dronning Erkas borg. Da de kom til borgen kom Erka og søsteren, Berta, dem i møte og ville nå fare bort med dem. De red den natten så mye de klarte, og red så både natt og dag så langt både de og hestene maktet.

55. Da kong Osangtrix ble var at han var sveket, væpnet han alle ridderne sine, og seg selv, og red etter dem både natt og dag som best han maktet. Begge parter beveget seg nå så raskt de kunne. Rodolf fant mennene sine, og de ble svært glade fordi de trodde de hadde mistet ham.

De red nå mot Hunerland, men kong Osangtrix forfulgte dem med hæren sin og kom så nær at Rodolf og mennene hans så at de ikke kunne unnslippe. Derfor red de til en borg som het Markstein i Falsterskogen, og stengte borgen etter seg.

Kong Osangtrix kom nå til borgen med hele hæren sin og satte opp en hærleir der. Men Rodolf hadde sendt to mann til Hunerlandet for å fortelle hva som hadde hendt følget hans. Og straks disse mennene møtte kong Attila i Susa, og han fikk høre hvorledes Rodolf hadde utført sin oppgave, og hvorledes det sto til med kongens giftermål, da ropte han ut straks og ba om å få sine våpen, og lot det blåses i alle lurer. Så sendte han menn ut i hele riket og samlet en uovervinnelig hær.

De red nå dag og natt til de kom til Falsterskogen. Her hadde Rodolf og Osit kjempet hver dag mot kong Osangtrix og drept mange av folkene hans. Av og til red de ut fra borgen, og av og til kjempet de fra skyteskårene. Før kong Attila kom og hjalp dem hadde de mistet førti menn, men kong Osangtrix hadde mistet hundre menn; likevel var borgen så sterk at kongen ikke klarte å overvinne dem.

Da han fikk bud om at kong Attila var kommet dit med en uovervinnelig hær tok Osangtrix ned hærteltene og red hjem til riket sitt, og på denne måten skiltes de.

56. Da kong Osangtrix og hæren hans hadde ridd bort, sa Rodolf til mennene sine at de skulle ta våpnene og hestene sine og ri kong Attila i møte, og dette gjorde de. De møtte kongen på en fager eng, og han hadde da ikke mindre enn tjue tusen riddere med seg.

Rodolf overrakte der kong Osangtrixs datter Erka til kong Attila, og de ble svært glade da de møttes. Kongen red sammen med hele hæren sin tilbake til Susa og ikke lenge etter lot han feire et staselig bryllup med Erka, og der giftet han også kong Osangtrix andre datter, Berta, med sin hertug Rodolf, og gav ham store eiendommer i Hunerlandet. Denne veitsla ble feiret med stor heder og mengder av gjester, og med all slags leker og gaver, og varte i hele syv dager.

Kong Attila styrte nå sitt rike sammen med sin kone Erka. De fikk sønnene Erp og Ortvin.

Etter dette var det stor ufred mellom Hunerlandet og Vilkinlandet, og kong Attila hadde mange slag med kong Osangtrix av Vilkinland og kong Valdemar av Rus. Av og til seiret den ene, og av og til de andre.

Tilstanden i disse rikene var nå en tid slik.

57. Vadi var en kjempe var fra Sjoland og var sønn av kong Vilkin og en havfrue, som tidligere fortalt. Han bodde på de bostedene hans far hadde gitt ham og ikke er det fortalt at han var en kriger, men heller at han var tilfreds med hva hans far hadde gitt ham fra først av.

Vadi rise hadde en sønn som het Velent og da han var ni vintre gammel ville faren at han skulle lære seg en idrettskunst. Vadi hadde hørt om en smed i Hunerlandet som het Mimir, og som var den dyktigste av alle menn. Til denne smeden for Vadi med sin sønn, og overrakte sønnen til Mimir som skulle lære Velent jernsmiing. Siden dro Vadi rise tilbake til hjemmet sitt i Sjoland.

På denne tiden var Sigurd svenn hos Mimir og han gjorde mye vondt mot lærlingene, både slo og banket dem.

Vadi rise hørte at hans sønn ble dårlig behandlet av Sigurd. Han sendte bud på ham og Velent kom hjem til Sjoland. Han hadde nå vært tre vintre i Hunerland, og han var nå tolv vintre gammel. Velent ble nå hjemme i tolv måneder og alle likte ham og han var den fremste i smedekunsten.

58. Vadi rise hørte i Sjoland at det bodde to dverger i et berg som het Kallava. Disse dvergene kunne smi jern bedre enn alle andre, enten det var dverger eller mennesker. De kjente godt til hvorledes en laget alle slags ting av jern; både sverd, brynjer og hjelmer. Av gull og sølv kunne de lage alle slags skatter likesom alt som kunne smies. De visste hvorledes de skulle lage alt det de ønsket.

Vadi tok nå med seg sønnen sin, Velent, og dro hjemmefra og kom til Grønasund, men da det ikke var noe skip som skulle krysse sundet så måtte han vente der en tid. Han tok så gutten og satte på akslene sine og vadet over sundet og dette var ni alen dypt.

Ikke er det mer å fortelle om deres ferd før de kom til berget. Vadi fant de to dvergene og talte med dem. Han sa at han hadde med seg sønnen, Velent, og han ville at de skulle ta ham inn som svenn i tolv måneder og lære ham alle slags smedkunster, og at for dette skulle han gi dem så mye gull som de ønsket. Dvergene sa nå at de ville ta inn gutten og lære ham alle slags ferdigheter, hvis Vadi rise ville gi dem en mark gull. Det ville han og la det straks i hendene deres. Og nå avtalte de en møtedag om tolv måneder, og etter denne kunne han komme og hente gutten. Denne handelen ble nå oppfylt fullt og helt.

59. Vadi rise for nå hjem til Sjoland, men Velent ble igjen og lærte seg å smi. Så flink ble han at han kunne smi alt de ba ham om. Og så godt tjente han dvergene at da hans far kom for å hente ham, slik de hadde avtalt, da ville de ikke la ham få fare bort. De bød nå Vadi rise at gutten skulle bli der i tolv måneder til, og heller enn å la Velent fare ville de gi far hans tilbake det mark gull de tok for ham, og de ville lære ham en halv gang til mer ferdighet enn han til nå hadde lært seg.

Dette godtar Vadi rise, men dvergene angret nå på at de hadde kjøpt Velents tjeneste så dyrt. De sa til Vadi at om han ikke kom på den avtalte dagen for å hente sønnen sin hadde de rett til å hugge av guttens hode. Vadi gikk med på denne betingelsen, og vil nå fare hjem. Han kalte nå sin sønn Velent til seg og ba ham følge seg ned av berget, og dette gjorde han. De talte nå lenge sammen. Vadi hadde et sverd og han tok dette sverdet og stakk det ned i et riskratt, slik at ikke noe syntes.

Han sa nå til Velent: ”Om noe har hendt, og jeg ikke kommer til den avtalte møtetid og disse dvergene vil ha livet ditt; ta da dette sverdet og verg deg godt og tappert. Det er bedre enn å bli myrdet av to dverger, og jeg ville at våre frender skulle si at jeg heller hadde alt opp en sønn enn en datter. Men ikke regner jeg med og ikke komme på den avtalte dagen.”

Frendene skiltes nå og Vadi for hjem. Men Velent gikk inn i berget til dvergene igjen, og lærte en halv gang til bedre enn tidligere. Før han var ferdig hadde han lært all den smikunst som dvergene kunne. Selv om han tjente dvergene vel og godt så var de blitt svært misunnelige på at han var blitt så dyktig, og de hadde bestemt seg for at han ikke lenge skulle få nyte sin ferdighet fordi de hadde krav på livet hans.

60. Nå går disse tolv månedene og Vadi vil nå fare og hente sønnen sin, jo før jo heller, fordi veien var lang, og han ville ikke komme etter den avtalte dagen. Han dro så hjemmefra og reiste både dag og natt, og kom frem tre dager tidligere enn avtalt. Men berget var nå stengt for ham, så han kom ikke inn. Derfor la han seg ned på berget et sted, og ville vente til det ble lukket opp for ham. På grunn av den lange og raske ferden han hadde hatt var han blitt svært trett, og av den grunn sovnet han og sov både tungt og lenge. Ikke var han syk, men han lå der og snorket slik at det kunne høres lang vei. Det kom nå et slikt stort regnvær at det var forunderlig. Samtidig kom det også et stort jordskjelv som løsnet et skred oppe på berget med vann, kampestein, muld og jord. Dette dekket risen, og Vadi lot der livet sitt.

61. Den avtalte dagen var nå kommet så dvergene lukket opp berget og kikket ut for å se om Vadi rise var kommet for hente sin sønn, Velent.

Velent gikk nå ut for å se etter sin far, men kunne ikke se han noen steder. Han gikk langs en fjellside og kunne se at et jordskred nylig hadde gått der, og kom i hug at dette skredet kunne ha tatt livet av far hans. Men han ser at ikke er det godt å få noen hevn her. Han husket også hva hans far hadde fortalt ham før de skiltes og tenkte på hvor buskaset var der Vadi hadde gjemt sverdet, men dette hadde nå vokst seg høyt. Velent syntes nå at situasjonen hans var svært vanskelig fordi hans far var død, og han selv var dødsens. Han så seg nå rundt og kunne se hvor sverdhjaltet stakk opp av jorda. Velent gikk da bort til det, rykket opp sverdet, og sa: ”Hvorledes skal jeg nå klare å skjule det?”

Han kunne se at dvergene sto oppe på berget og kikket seg rundt. Velent gikk opp på berget og holdt sverdet under kappen sin så de ikke kunne se det. Han gikk mot dem og da han var nær nok ga han dem begge banehugg, og drepte på den måten begge to.

Velent gikk nå inn i berget og tok alt verktøyet deres, så tok han alt det gull og sølv han klarte å bære. Han kløvet nå en hest med alt gull og alle verdisaker som dvergene hadde eid og tok med seg en så stor last som han klarte og dro nå nordover til Danmark.

Velent hadde nå reist så langt han klarte i tre dager da han kom til en stor elv som het Visara, og denne elven klarte han ikke å komme over. Skogen sto tett ved elven og han ble der en tid. Det var kort avstand derfra til havet.

Velent slo leir der; han gikk til elvebredden og så at det sto et stort tre der og dette hugg han ned. Så hugg han det tvert av og hulte ut innsiden av den delen som var tynnest, og som vendte mot grenene. Han lastet sitt verktøy og sine rikdommer i denne delen, og der hvor treet var tykkere plasserte han sin mat og drikke. Så gikk han selv inn i treet og lukket så fast og tett at ikke noe kunne skade ham. Han hadde plassert glass foran gluggen som var i treet, og dette glasset var laget slik at han kunne fjerne det når han ønsket. Når glasset var på plass kom det ikke inn noe vann så lenge treet var helt.

Treet lå nå ved elven og Velent selv, og alle hans redskaper og rikdommer var inne i det. Han kastet seg rundt inne i trestokken til den veltet ut i elven. Denne trestokken drev så ut på havet og først etter atten dager drev den omsider på land.

62. Nidung hette en konge som styrte over den delen av Jutland som het Tjodi.

En dag rodde kongens menn ut på sjøen med en kastenot for å fange fersk fisk til kongens bord. Da de kastet noten sin og dro den til lands, var den blitt så tungt at de knapt kunne få den opp. De så nå at en svært stor trestamme var fanget der. Denne trestammen fløtet de først til land, og deretter opp på land, mens de undret seg over hvilket tre dette kunne være. De så at treet var tilhugget makeløst fint og mente derfor at dette måtte være en form for skattkiste siden det var så tungt og vellaget. Derfor sendte de en mann for å treffe kongen og be om at han skulle komme og se dette treet.

Da kongen kom og så trestammen ba han dem om å lete og finne ut hva som var inni. Nå slo de på stokken, og da Velent fant ut hva de gjorde ropte han og ba dem slutte, og sa at det var en mann inne i trestammen. Da de hørte stemmen mente de at dette måtte være den onde selv, og ble redde og løp bort, hver hjem til seg.

Velent lukket nå opp stokken og gikk foran kongen, og sa: ”Herre, jeg er en mann, og ikke et troll, og jeg vil be ærbødigst om at De gir meg grid for liv og rikdom.”

Kongen så nå at dette var en staselig mann, og ikke en djevel; selv om han hadde kommet dit på en underlig måte. Han ga nå både mannen, og all hans rikdom, grid. Velent tok nå verktøyet sitt, og rikdommen sin, og begravde dem i bakken, sammen med trestammen.

Dette så Reginn, en av kongens riddere.

63. Velent ble nå hos kong Nidung og var høyt aktet. Han var en høvisk ung mann og hans tjeneste for kongen var å ta vare på tre kniver som skulle ligge på kongens bord, foran kongen selv, når han spiste.

Da han hadde vært de tolv måneder var det en dag at Velent gikk til ned til sjøen og vil vaske og pusse kongens kniver. Men den beste av knivene falt ut av hånden hans og ned i havet der det var så dypt at det ikke var noe håp om å finne den igjen. Velent gikk nå hjem og tenkte at kongen ville synes ille om ham fordi han hadde mistet kniven.

Han sa så til seg selv: ”Jeg vil nå bringe stor skam over min ætt, og ikke vil det hjelpe meg at jeg kommer fra en god slekt. Nå har jeg kommet i tjeneste hos en god konge og han har gitt meg lite å gjøre fordi han ville hjelpe meg. Det var å vente at om han så at jeg klarte bra de små ting så ville han vente at jeg ville ta meg vel av større ting, om de ble betrodd meg, og slik ville jeg få fremgang. At jeg skulle ha tjent i det små, det glemte jeg, og hver mann kan kalle meg en idiot.”

Det var en smed hos kong Nidung som het Amilias. Han smidde alt som kunne smies av jern for kongen. Velent gikk til Amilias smie, men han var ikke der for han hadde gått for å spise, og tatt svennene sine med seg. Derfor satte Velent seg ned og laget en kniv, og deretter laget han en nagle med tre rygger og la på ambolten, og ingen mann har smidd så bra hverken før eller siden.

Velent stengte smien før Amilias kom tilbake.

64. Velent kom tilbake til kongen og sto og tjente ved hans bord, som om ingenting hadde skjedd. Kongen tok en kniv som lå foran ham og skar en bit av et hvetebrød, men kniven delte også bordet der den traff. Han syntes det var underlig at dette jernet var så kvast, og sa til Velent: ”Hvem kan ha laget denne kniven?”

Velent svarte: ”Hvem andre enn Deres smed Amilias, som har smidd alle Deres kniver og alt annet De har latt smi, kan ha laget den?”

Amilias hørte denne samtalen, og svarte: ”Herre, jeg har laget denne kniven, og du har ingen annen smed enn meg som kan gjøre det du ønsker.”

Kongen svarte: ”Aldri så jeg jevngodt jern komme fra din hånd som dette er, men uansett hvem som har laget denne så er det ikke deg.”

Kong Nidung kikket på Velent, og sa: ”Har ikke du laget denne kniven?”

Han svarte: ”Herre, det må være som Amilias sier, at han har laget den.”

Da svarte kongen: ”Om du ikke forteller sannheten, så får du min vrede”

Velent mælte da: ”Deres vrede vil jeg ikke ha, om jeg får råde,” og han fortalte ham hvorledes han hadde mistet kniven og hvorledes han hadde laget en ny i dens sted.

Kongen sa: ”Jeg hadde mistanke om at Amilias ikke kunne ha smidd likedan, og aldri har jeg tidligere sett en jevngod kniv.”

Amilias klarte ikke å tie: ”Herre, det kan være at Velent har laget denne kniven som du forteller er så god, og det kan også være at jeg ikke kan smi bedre enn dette. Men aldri vil jeg innrømme at han er bedre smed enn jeg, og jeg vil ha lov å prøve min dyktighet mot hans, før jeg vil kalles mindre dyktig enn ham.”

Velent svarte: ”Jeg har dyktighet i få ting, men det jeg kan skal jeg ikke spare på, om vi skal teste vår smedekunst. Gjør du en del og jeg skal gjøre en annen, og så skal vi vite hvem som er best.”

Amilias mælte: ”Dette vil jeg vedde om.”

Velent: ”Ikke har jeg mye rikdom, men jeg vil vedde det du synes er passende.”

Amilias: ”Siden du ikke har mye rikdom; vedd hodet ditt, så vedder jeg mitt. Den dyktigste av oss skal da hugge av den andres hode.”

Velent mælte: ”Legg til så mye du vil og gjør det du kan best. Men hva vil du smi og hvorledes skal vi få avgjort dette?”

Amilias svarte: ”Du skal smi et sverd, det beste du klarer. Jeg skal smi hjelm, brynje og brynjehoser. Om sverdet ditt klarer å bite på mine våpen, slik at jeg får en skrape, da skal du hugge av hodet mitt. Men om sverdet ditt ikke biter på mine våpen, da skal du aldri tvile på at jeg med sikkerhet skal ta ditt liv.”

Velent: ”Dette vil jeg gjerne gjøre. Ikke ta tilbake dine ord, og gjør slik som du sa.”

Amilias: ”Jeg vil ha vaktmann, slik at jeg ikke mister mine rettigheter i denne saken.”

Dette skulle to av de tapreste ridderne i kongens hird gjøre; de kjente Amilies dyktighet.

Han sa til Velent: ”Hvor er dine vaktmenn?”

Velent svarte: ”Ikke vet jeg hvem som vil vakte for meg, for ingen vet hva jeg kan gjøre fordi jeg er ukjent i dette landet.”

Kongen selv sa da: ”Vel har han gjort det han har smidd.” Og det kom han i hug hvor godt stokken fløyt, og hvor godt den hadde vært laget, med stor dyktighet. Så han sa at heller enn at han ikke skulle ha noen så ville han selv være hans vaktmann. Og nå festet de sin avtale på den måten at kong Nidung skulle vakte for Velent og to riddere for Amilias.

Samme dag gikk Amilias og alle hans svenner til smia, begynte og smi, og holdt på i tolv måneder.

Men Velent tjente kongen hver dag og så ut som om han ikke hadde avtalt noe. På denne måten gikk resten av året.

65. Nå var det en dag kongen spurte Velent om han ville gjennomføre veddemålet, eller når han ville begynne å smi.

Velent svarte: ”Herre, det De rår meg til skal jeg gjøre, men jeg ville ønske at kongen kunne gjøre klar en smie hvor jeg kunne smi.”

Og det ble slik han mælte og smien ble gjort klar. Velent gikk så dit hvor han hadde gjemt verktøyet og rikdommen sin, men trestammen var brutt opp og alt var borte. Han syntes dette var svært ille, men husket at en mann hadde sett hvor han hadde begravd verktøyet, og vet at denne mannen har tatt det, men ikke vet han navnet hans.

Velent gikk da til kongen og fortalte ham hva som hadde hendt. Kongen syntes dette var ille og spurte om han kunne kjenne igjen mannen eller ikke.

Velent sa: ”Jeg vil klare å gjenkjenne ham, men jeg vet ikke navnet hans.”

Kongen lot da stevne ting og ba hver mann i riket hans, som hørte hans ord, om å komme. Og dette budet kom til hver gård på Jutland, men alle syntes denne tingstevningen var underlig, og visste ikke hva det gjaldt.

Etter at tinget var satt gikk Velent frem til hver mann og så om han kjente igjen mannen som hadde tatt hans verktøy, gull og andre verdigjenstander. Velent fant ikke mannen, eller noen som lignet og fortalte kongen dette.

Kongen syntes dette var ille, og mælte til Velent: ”Du har fått en god mottagelse hos meg, om jeg husker rett, men jeg synes det ville være passende om tunge lenker ble lagt rundt føttene dine for du har både spottet og såret meg. Ting stevnet jeg for deg og nå er hver mann i riket mitt kommet her, også han som har tatt ditt verktøy og annen rikdom, men ikke kjenner du ham igjen. Du er en idiot.”

Kongen forlot nå tinget, og alt folket med ham. Velent syntes nå det så ille ut; han hadde både mistet gullet og verktøyet sitt, og fått kongens vrede.

66. En tid senere smidde Velent en menneskestatue som så ut som en mann og hadde hår på hodet. Velent gikk så en kveld til kongens hall og satte statuen mot en bjelke der kongen gikk på do. Siden gikk han inn i hallen og tjente der sammen med de andre.

Kongen ville så gå ut, og alle mennene hans fulgte ham mens Velent bar lyset for kongen. Nå kikket kongen til høyre og sa til statuen: ”Heil, og velkommen, min kjære venn Reginn. Hvorfor står du alene her ute, og når kom du og hvorledes gikk det med det ærendet jeg sendte deg til Svitjod for å gjøre?”

Da mælte Velent: ”Herre, hovmodig er denne mannen, og ikke vil han svare Dem. Jeg laget han etter min hukommelse, og slik ser den mannen ut som tok mitt smedutstyr og mitt gull.”

Kongen svarte: ”Ikke var det å vente at du skulle finne denne mannen her. Jeg sendte han til Svitjod for å inndrive min skatt. Og visst er du både en dyktig, flink og god mann. Nå skal jeg straks få både ditt verktøy og ditt gull tilbake, hvis han har tatt dette og jeg skal bøte deg fordi jeg talte ille til deg.”

Reginn kom nå hjem og kongen sendte bud etter ham og han kom for å møte kongen. Kongen spurte ham nå om han hadde tatt verktøyet og rikdommene til Velent. Reginn innrømmet dette og sa at han hadde gjort dette for moro skyld.

Nå får Reginn sitt verktøy og sin rikdom tilbake og han står nå hver dag og tjener kongen, og slik går fire måneder.

67. Og når denne tiden er gått spør kongen hvorfor Velent ikke vil smi slik han hadde veddet om.

Han svarte: "Jeg kan smi med en gang, om De synes det er passende og råder meg til det."

"Det synes jeg," sa kongen, "og dette er viktig for du har å gjøre med en mann som både er dyktig og ond. Forsøk å smi så godt du kan."

Velent gikk nå til smien og satte seg ned og smidde et sverd på syv dager. Den syvende dagen kom kongen selv til ham, og Velent hadde nå smidd et sverd ferdig. Kongen syntes han aldri hadde sett et vakrere eller skarpere sverd. De gikk nå begge til en elv, og Velent tok et filtstykke som var en fot tykt og kastet det i elven og lot det drive med strømmen. Han satte så sverdeggen i elva og vred den mot strømmen slik at filten drev mot sverdet og eggen delte filten.

Kongen sa da: "Dette er et godt sverd;" og han vil selv bære det.

Velent mælte: "Dette er ikke et særlig godt sverd, og jeg skal lage det mye bedre før jeg gir meg."

Kongen gikk til hallen sin og var glad.

Velent gikk nå til smien og tok en fil og filte sverdet i stykker til filspon. Så tok han sponet og blandet det med mel. Han tok så en tamfugl og lot den sulte i tre dager. Deretter gav han fuglen melet å spise. Så tok han fuglemøkken og kastet den i essen og kokte ut av jernet alt det som var mykt. Han smidde så et sverd av dette, som var mindre enn det forrige.

Da sverdet var ferdig kom kongen til Velent, og straks han så sverdet ville han ta det med seg og han sa at aldri hadde en større skatt vært til enn dette sverdet.

Velent sa: ”Herre, dette er et godt sverd, men det skal bli bedre.”

De gikk nå til elva og Velent kastet et to fot tykt filtstykke foran sverdet, og dette skar det i biter liksom det forrige, og kongen sa at ikke ville en finne et bedre sverd selv om en lette vidt og bredt.

Velent sa at han skulle lage det en halv gang til bedre. Kongen likte dette godt, og gikk hjem til hallen sin og var glad.

Velent gikk til smien sin og filte sverdet i stykker og gjorde slik han hadde gjort tidligere. Da tre uker hadde gått hadde Velent smidd et sverd som var skinnende blankt, merket med gull og med fager hjalt.

Nå kom kongen til Velent og så sverdet og syntes han aldri hadde sett et sverd som var bedre eller skarpere enn dette. Sverdet var passelig stort og de han hadde laget var allerede mer enn bare passende.

De gikk nå til elven og Velent hadde en bit filt som var tre fot tykk og like lang, og denne kastet han i elven. Han holdt nå sverdet stille i elven og filten drev mot sverdeggen og denne delte filten like lett som den delte vannet.

Da mælte kong Nidung: ”Selv om en lette over hele verden ville en ikke finne et sverd jevngodt med dette, og dette jeg bære hver gang jeg skal kjempe mot uvennene mine.”

Velent svarte: ”Dette sverdet unner jeg ingen annen å bære enn Dem, herre, om det betyr noe. Jeg skal nå først lage et akselband og en sverdslire, og så skal De siden få sverdet.”

Kongen ville det slik og gikk hjem til hallen sin og var glad.

Velent dro til smien og satte seg og smidde og laget et sverd som var så likt det første at ingen mann kunne kjenne det ene fra det andre. Så gjemte Velent det gode sverdet under smiebelgen og mælte: ”Ligg du der, Mimung, hvem vet om du vil behøves før dette er over.”

68. Velent hadde nå avsluttet smiingen sin, og sto hver dag ved kongens bord og tjente, helt til den avtalte dagen kom. Alt tidlig på morgenen den dagen spente Amilias på seg sine brynjehoser og moret seg med å gå ut på markedsplassen og vise seg. Alle som så ham sa at de aldri hadde sett bedre utrustning enn dette. Den var fremragende godt tvismidd. Da det led mot dagverdmål tok han på seg brynja, som var vid, sid og tvismidd over det hele, og gikk til kongens bord. Ingen mann der syntes han hadde sett en bedre brynje enn denne. Amilius var nå glad og lystig og skrøt svært av seg selv og utrustningen sin. Og da han kom foran kongens bord satte han en hjelm på hodet som var både skinnende blank og forunderlig stor og tykk, og kongen likte denne utrustningen godt.

Da kongen var mett og bordet fjernet gikk Amilias ut på en eng hvor det sto en stol, og der satte han seg. Kongen, alle mennene hans, og Velent, gikk nå ut. Amilias sa at han var klar til å avgjøre veddemålet nå.

Velent gikk nå til smien sin og hentet sverdet Mimung, og gikk tilbake til kongen med trukket sverd. Han gikk bak stolen hvor Amilias satt, plasserte sverdeggen mot hjelmen hans, og spurte om han kjente noe.

Amilias svarte: ”Avlyd meg, og hugg til meg med alle dine krefter."

Velent presset sverdet ned og dro det gjennom både hjelm, hode, brynje så kroppen til Amilias ble delt ned til beltestedet. Slik endte Amilias liv, og mange menn i landet sa at hovmod står for fall.

Kongen ba nå om at Velent ga ham sverdet, for han ville selv bære det bort.

Velent svarte: ”Først vil jeg hente sverdsliren som ligger hjemme i smien, og så vil jeg gi Dem alt.”

Dette likte kongen svært godt.

Velent gikk nå til smien og kastet Mimung under smiebelgen sin, tok så det andre sverdet og stakk det i sliren, før han gikk og leverte denne til kongen.

Kongen, som trodde dette var det samme sverdet som Velent hadde gjort sitt storverk med, trodde nå at han eide den fremste eiendelen som fantes i verden.

Slik gikk det nå en tid.

69. Kong Nidung sitter nå i sitt rike, og hos ham er Velent, den navngjetne smeden, som væringene kaller Vølund. Han smidde allslags kostbarheter til kongen av gull, sølv og av enhver ting som kunne smies. Velent har et slikt ry i den nordlige halvdel av verden at den beste måten å prise ens dyktighet på er å si at den som har smidd bedre enn noen annen, har Vølunds dyktighet.

Velent var hos kong Nidung i høy aktelse og stor ære, og var av alle menn den mest dyktige og vidkjente.

70. En dag kong Nidung satt ved bordet kom menn til ham og fortalte at en stor hær hadde kommet inn i riket hans og gjort mye skade. Kongen samlet krigere, og hæren hans marsjerte i fem dager før de fant hverandre.

Om kvelden, da Nidung hadde satt opp teltet sitt, kom han i hug at seiersteinen hans lå hjemme. Dette var på den tiden da noen av kongene eide steiner som var slik at hver som hadde den på seg fikk seier. Særlig hvis de det dreide seg om var krigerske, brysomme eller stridbare. Men jeg vet ikke om dette kom av selve steinens natur, eller troen de hadde på den.

Kongen syntes det var svært ille at steinen hans lå hjemme og kalte til seg sine rådmenn og nære venner, og sa at han ville gi de som kunne skaffe ham steinen før solen sto opp i øst morgenen etter, halve riket og dermed også datteren sin.

Mange var ivrige etter å fare, men ingen våget å dra fordi det var så lite tid, og kvelden var nå kommet. Kongen så nå at ingen våget å dra og kalte til seg Velent, og sa: "Du min gode venn Velent, vil du gjøre denne ferden?"

Velent mælte: "Herre, med Deres samtykke vil jeg fare om De vil holde det De har lovet."

Kongen sa: "Vi skal holde alt Vi har lovet."

Velent red nå av gårde på sin gode hest, Skemming, som han hadde fått fra hesteflokken til den gode vennen sin, Studar gamle. Som tidligere fortalt voktet Studar disse hestene.

Om natten reiste han nå, og i løpet av denne tiden red han like langt som kongen hadde flyttet hæren sin på fem dager. Det var natt da han kom frem til borgen og fikk seiersteinen, og han red tilbake og kom i nærheten av kongens telt før solen sto opp i øst.

Velent lot nå Skemming vise ridekunstene sine, og syv menn kom i mot ham fra kongens telt for å gi hesten vann. Høvdingen deres var kongens drottsete. Drottseten sa: "Min gode venn, har du seiersteinen? Visst er du ulik andre menn siden du har gjort denne ferden på så kort tid."

Velent svarte: "Jeg mener jeg har steinen, og jeg har utført denne oppgaven så godt jeg kunne."

Drottseten mælte: "La meg få steinen, for jeg vil gi den til kongen og du skal få så mye gull og sølv til gjengjeld som du ønsker."

Velent: "Ikke trengte du å ha gjort en dårligere ferd enn meg, og ikke tror jeg at du får steinen av meg for det er ikke god folkeskikk å be om dette når en annen har hentet steinen og så mye står på spill."

Drottseten: "Du er dum om du tror du vil få kongsdatteren for du er en enkel smed og menn fra de beste ættene i landet har ikke fått henne. Men nå skal du få føle det som er enda verre. Karer, trekk nå sverdene for nå skal han miste både seiersteinen og livet."

De gikk nå hardt på ham, men han trakk sverdet sitt, Mimung, og hugg selve drottseten gjennom hjelmen og hodet, slik at begge ble kløyvd og han selv falt død til jorden.

Nå flyktet de seks som var igjen.

71. Velent gikk nå foran kongen og ga ham seiersteinen. Kongen tok godt i mot ham. Velent fortalte så alt som hadde hendt på ferden, og at han hadde drept drottseten.

Kongen mælte: "For dette skal du ha mye utakk, for du har drept min beste og kjæreste tjenestemann. Kom deg av gårde så raskt som du kan og kom aldri for mine øyne mer. Og om du nå ikke farer bort så skal jeg la deg henge, og du skal dø som den verste tyv."

Velent for nå fra kongen med disse ord: "Du bruker denne saken, konge, for å bryte vår avtale, og ikke vil alle være glad for dette, selv om jeg ikke mislikte denne avtalen."

De skiltes nå i uvennskap. Den samme dagen møttes kongen og vikingene og kjempet; og kong Nidung seiret og renset landet for dem. Det ble fred i landet. Han for hjem med stor ære, og mente han hadde hatt god fremgang.

En tid var det slik at ingen visste hvor Velent hadde tatt veien, men kongen var hjemme i sitt rike.

72. Velent var svært misfornøyd, han hadde fått kongens vrede og var fredløs. Han tenkte nå på hevn. En gang for han til kongens gård i lønndom, og var vanskelig å gjenkjenne. Han gikk inn i stekehuset og sa at han var steker, og han begynte å steke og koke mat sammen med de andre stekerne.

Matretter ble nå servert kongen og jomfruen. Da tok hun en kniv og stakk inn i et matstykke som lå på tallerkenen foran henne. Denne kniven var slik at om det var noe urent i maten så sang det i knivskaftet. Jomfruen skjønte at maten var blitt forgiftet og fortalte dette til far sin. Nidung ble sint og ba om at de skulle lete etter mannen. Velent ble nå funnet og leid foran kongen.

Kongen mælte: "På grunn av din dyktighet skal du ikke late livet, Velent, selv om du har gjort ille."

Han ble nå plassert foran kongen som lot skjære over senene i begge føttene hans, de som ligger i knehasene og de som ligger fremme i risten, og hælhasene ovenfor hælbenet. Og så lenge som Velent levde etter dette var begge benene hans unyttige til å gå med.

Velent lå nå i kongsgården ille faren. En gang sa han til kongen: "Herre, jeg skal alltid verdsette at du lot skjære i stykker senene i begge føttene mine fordi jeg hadde fortjent dette, og nå skal vi ikke skille lag så lenge jeg lever, og ikke ville jeg dette om jeg hadde kunnet."

Kongen sa da: "Visst skal jeg lønne deg vel, og bøte deg for dette, og jeg vil gi deg så mye sølv og gull som du ber om."

Nidung lot nå bygge en smie, og dit ble Velent flyttet. Velent satt nå hver dag og smidde både gull og sølv, og alle andre ting som kan smis, for kongen. Denne likte godt at Velent ikke kunne fare bort, og syntes han hadde styrt dette godt.

73. Kong Nidung hadde fire barn, tre sønner og en datter. En dag gikk kongens to yngste sønner, med buene sine, til Velents smie og ba ham om å smi piler til dem. Men Velent sa at han ikke hadde tid til det; "og selv om dere er kongens barn så vil jeg ikke smi noe til dere uten at dette er deres fars vilje og påbud, og han sender meg beskjed om dette i dag. Men om dere vil at jeg skal smi en ting til dere da skal dere oppfylle min bønn først, og den er svært liten."

De spurte hva den var og Velent sa at de skulle gå baklengs til smien når snøen var nyfallen. Gutter bryr seg ikke om de går forlengs eller baklengs, og dette var på vinteren.

Samme natt falt det snø og morgenen etter kom kongssønnene til smien før solen sto opp, og de hadde gått slik som Velent hadde bedt dem om. Nå ba de ham om å smi for dem, og Velent nølte ikke. Han stengte døren godt, og deretter drepte han begge guttene og begravde dem i en dyp grop under smiebelgen.

Denne dagen var kongssønnene borte, og ingen visste hvor de hadde gått. Kongen tenkte at de hadde fart inn i skogen for å jakte på fugler eller dyr, eller til stranden for å fiske.

Da det var tid til å gå til bords ble det lett etter dem, men de ble ikke funnet. De kom nå til Velent og spurte ham om guttene hadde vært der. Velent svarte at de hadde vært der og gått av gårde igjen; en kunne se på retningen at de hadde gått tilbake mot kongshallen: "Men de hadde pil og bue med seg, og jeg tror at de har dradd inn i skogen," sa han.

De for nå hjem og så at guttenes fotspor vendte hjemover, og ingen mann mistenkte Velent på grunn av dette.

Kongen lot lete etter sønnene sine i mange dager, men de ble aldri funnet. Alle ble nå lei av å lete etter dem, og kongen mente det var mest trolig at de hadde fart i skogen og ett dyr hadde drept dem, eller de hadde druknet hvis de hadde gått i fjæra.

Men de fant aldri ut hva som hadde hendt.

Velent husket den skam og skjensel som hadde blitt gjort mot ham, fordi han manglet ikke grusomhet, og hadde en ond natur. Han mente nå han hadde hevnet seg noe, enten det var nok eller ikke. Velent tok nå guttene og skrapte kjøttet av benene på dem, og siden tok han skallene deres og dekket dem med gull og sølv og lagde to store bordkar. Av aksel og hoftebenene deres laget han øløse, og dekket dem med gull og sølv. Noen av benene deres lager han knivskaft av, og av andre lager han fløyter og nøkler. Lysestaker laget han av noen; de skulle stå på kongens bord. Og av hvert ben laget han noe som skulle stå på bordet.

Dette hadde vært verdifulle skatter om de ikke hadde vært laget med et slikt stort svik og falskhet.

Bordet var dekket med disse verdisakene da kongen hadde innbudt de fleste rike menn.

74. Det hendte en gang da kongsdatteren og hennes følgesmøy var gått ut i hagen at jomfruen knakk sin beste gullring, slik at den ikke kunne brukes. Hun våget ikke å fortelle sin mor eller far om dette, og spurte derfor møyen sin til råds, siden dette uhellet hadde hendt.

Hun svarte: "Velent ordner dette raskt."

Dette mente de begge var et godt råd og møyen gikk til Velents smie og fortalte at jomfruen hennes hadde sendt henne dit med ringen hennes, som han må reparere.

Velent svarte at han ikke våget å smi noe som helst uten at kongen ba ham.

Møyen sa: "Ikke vil kongen synes ille om at du smir det som jomfruen ber deg om, og du kan lett gjøre dette for hennes skyld. Hun vil ikke vise denne ringen til sin mor eller far før den er reparert, og du skal ha stor takk for dette og kongen vil belønne deg når han får greie på det."

Velent svarte: "Ikke vil jeg gjøre dette på ditt ord, men om hun kommer hit selv, da skal jeg gjøre som jeg synes."

Hun gikk nå hjem og fortalte kongsdatteren at Velent ikke ville smi før hun selv kom til ham. Prinsessen sa at dette ikke skulle være i veien om han var bedre til å smi enn tidligere; "og han skal få lite godt av meg om han ikke gjør dette."

De gikk nå begge for å finne Velent, og kongsdatteren kom inn i smien og ba Velent om å reparere ringen. Men han sa at først vil han smi noe annet, og stengte døren godt og lå med henne. Og da dette var gjort reparerte han ringen før de skiltes, og den ble nå mye bedre enn før den ble knekket.

Dette som hadde hendt tidde de begge om en stund.

75. På denne tiden kommer den unge Egil, Velents bror, til kong Nidungs hird, fordi Velent hadde sendt bud på ham. Egil var den staseligste av alle menn, og han hadde en egenskap som gjorde ham bedre enn andre; han kunne skyte bedre med håndbue enn noen annen. Kongen tok godt imot ham, og Egil ble lenge der.

Nå vil kongen finne ut om han skyter så godt som det er sagt, eller ikke. Han lot ta Egils trevintre gamle sønn og lot et eple bli lagt på hodet hans. Kongen ba så Egil om hverken å skyte over hodet, og heller ikke til høyre eller venstre for gutten, bare eplet skulle han treffe. Men kongen forbød ikke Egil å skyte gutten, for det mente han å vite at han ikke ville gjøre av egen vilje. Og en pil skulle han skyte, men ikke fler.

Egil tok tre piler, strøk fjærne på dem, og la en av dem på strengen og skjøt midt i eplet. Pilen tok med seg halve eplet, og alt falt så på marken. Dette mesterskuddet ble lenge husket, og kongen syntes svært godt om ham. Egil ble den mest navngjetne av alle menn, og han ble kalt Ølrunar-Egil.

Kong Nidung spurte Egil hvorfor han tok tre piler, siden han bare brukte en til å skyte med.

Egil svarte: "Herre, ikke vil jeg lyve for Dem. Hvis jeg hadde truffet gutten med den ene pilen, da ville jeg brukt de to andre mot Dem."

Kongen verdsatte ordene hans, og alle mente han hadde talt djervt.

76. Velent har nå hevnet sin vanære, men han vet at om det blir kjent, så vil kongen la ham drepe. Han kalte nå til seg sin bror, Egil, og ba om at han skulle få jomfruen til å komme for å tale med ham; og dette gjorde han.

De møttes nå og talte om mange ting seg imellom, det kom opp at Velent ikke ville ha noen annen kone enn kongsdatteren, og hun sa at hun ikke ville ha noen annen mann enn Velent, og dette likte de begge godt.

Velent mælte: "Da vi møttes delte jeg klærne dine, og jeg venter at du skal føde et barn, og det ville glede meg om dette var en sønn. Du skal fortelle ham, hvis jeg ikke møter ham, at jeg har laget våpen til ham, og at jeg har gjemt dem der hvor vannet går inn og vinden ut."

Det var der han kjølte essen sin.

Nå skiltes de.

77. Det var en gang at Velent ba sin bror Egil om å skaffe ham alle fjærene han kunne, både store og små. Han sa at han ville lage seg en fjærham. Egil dro inn i skogen og jaktet på allslags fugler og lot Velent få dem.

Velent lagde nå en fjærham. Da den var ferdig var den liksom fjærhammen til en gribb, eller til den fuglen som kalles struts.

Nå ba Velent Egil om å ta den på og fly med den for å se om den dugde.

Egil sa: "Hvorledes skal jeg ta av med den og fly, og hvorledes skal jeg lande?"

Velent mælte: "Du tar av mot vinden og du skal fly både høyt og langt, men lande skal du med vinden."

Egil tok da på seg fjærhammen og fløy opp i luften så lett som den smidigste fugl. Men da han skulle lande stupte han med hodet først i bakken, og besvimte nesten, slik det suste i ørene og tinningen hans.

Velent mælte: "Si meg Egil, min bror, var fjærhammen noe nyttig?"

Egil svarte: "Om den var like god å lande med som å fly med, da ville jeg nå vært i et annet land og aldri ville du fått den igjen."

Velent mælte: "Jeg skal gjøre den bedre der den hadde mangler."

Velent tok nå på seg fjærhammen med Egils hjelp og klatret opp på et hus og kastet seg opp i luften, og sa: "Jeg lurte deg da jeg sa du skulle lande med vinden, for jeg trodde ikke at du ville la meg få den igjen når du visste hvor god den var. Du skal vite at alle fugler både letter og lander mot vinden. Men nå vil jeg fortelle deg, bror, hva jeg tenker å gjøre. Jeg vil nå fare hjem og treffe kong Nidung for å snakke med ham. Og om jeg sier noe som kongen er misfornøyd med, og om han tvinger deg til å skyte på meg, da treff under venstre armen min hvor jeg har bundet en blære med blodet til kong Nidungs sønner i. Du må treffe slik at jeg ikke får noen men av det, om du setter pris på vårt frendskap."

78. Velent fløy nå til det høyeste tårnet i kongsgården. Kongen gikk nå til sin hall, og mange menn med ham.

Da han så Velent, mælte han: ”Er du nå en fugl, Velent, du gjør mange undere?”

Velent svarte: ”Herre, nå er jeg en fugl, og nå er jeg en mann. Jeg vil fare nå, og aldri skal du igjen få meg i din vold, selv om du lever aldri så lenge. Det var først vår avtale at du gav meg din datter, sammen med halve riket ditt, fordi De mente at store vansker og ufred sto foran døren. Men du gjorde meg utleg og fredløs fordi jeg verget meg selv og drepte han som ville drepe meg. Du brukte det for å bryte vår avtale og lønnet meg ille for mitt arbeid. Men dette husket jeg, selv om ingen støttet meg og jeg hadde liten styrke. Mye har brakt ufred mellom oss; du tok senene og skar i stykker senene i begge føttene mine. Derfor drepte jeg begge dine sønner, noe dine bordkar kan vitne om. Skallene deres er inni dem, og i alt ditt beste sølvtøy er benene deres; dette vil jeg ikke skjule for deg. Men alt vondt som du tidligere hadde gjort mot meg, og som jeg fortalte om, har din datter betalt for, fordi jeg lettet på klærne hennes og jeg venter at hun er gravid, og dette gjorde jeg. Slik har vårt samkvem vært.”

Velent fløy nå høyt opp i luften. Kong Nidung sa nå: ”Du, unge Egil, skyt Velent!”

Egil svarte: ”Ikke kan jeg gjøre det mot min bror.”

Kongen sa at Egil skulle dø om han ikke skjøt, og at han fortjente å dø på grunn av hva hans bror hadde gjort, ”men du skal kjøpe ditt liv med å skyte ham, og ikke på noen annen måte.”

Egil la nå en pil på buestrengen og skjøt under Velents venstre arm, og blod falt nå på marken.

Kongen, og alle mennene hans, mælte at dette måtte være hans bane. Velent fløy hjem til Sjoland og bodde på gården som Vadi rise, hans far, hadde eid.

Kort etter dette ble kong Nidung syk og døde. Otvin, en av sønnene hans, tok over riket. Han var godt likt av alle, og var også god mot søsteren sin.

79. Kongsdatteren la seg nå og fødte et guttebarn som ble gitt navnet Vidga. Velent hørte om denne hendelsen hjemme i Sjoland så han sendte bud til kong Otvin i Jutland og ba ham om grid og forlik. Kongen ville gjøre forlik med Velent og ga ham grid for å komme og samtale.

Velent for til Jutland og ble der vel tatt imot. Kongen giftet ham med sin søster og bød ham være der hvis han ville. Velent sa at han mente det var mer gagnlig å fare hjem til sitt fødeland, og til sin farsarv. Men han sa til kongen at han ville være trofast mot ham i alle gode ting som måtte hende fra da av. Kong Otvin vil at han selv skal råde og lovte ham sitt vennskap.

Velent for nå hjem til Sjoland med sin kone og dere trevintre gamle sønn, Vidga. Kongen ga dem mye penger og verdifulle ting, og de skiltes nå som gode venner.

Velent ble nå lenge i Sjoland og var navngjeten over hele den nordlige halvdelen av verden på grunn av sin dyktighet og gjevhet.

80. Velents sønn Vidga var nå tolv vintre gammel, stor og sterk, strid og staselig. Han var vennesæl og ikke innbilsk.

Velent spurte nå Vidga om han ønsket å lære så mange ferdigheter som han kunne lære ham, og sa at: "ingen tredje mann fantes som kunne smi slik som vi to, far og sønn, selv om en lette gjennom hele verden."

Vidga svarte: "For min mors sak vil min gud at min hand aldri skal ta på et hammerskaft eller en tangs håndtak."

Da spurte Velent: "Hva vil du da lære deg å gjøre slik at du kan skaffe deg mat og klær uten å måtte skamme deg?"

Vidga mælte: "Helst vil jeg stelle med en god hest og et kraftig spyd, et skarpt sverd og et nytt skjold, en hard hjem og en hvit brynje, og bruke dette for å tjene en gild høvding og ri med ham mens jeg lever."

Velent svarte: "Jeg skal gi deg dette hvis du ber om det, men hvor vil du siden fare?"

Vidga sa: "Jeg har hørt om en mann i Almungaland som heter Didrik, sønn av kong Thetmar, og som hersker over Bern. Han er den gjeveste krigeren i hele verden, så langt menn vet. Didrik er min jevnaldrene og jeg vil fare og møte ham i holmgang. Og om jeg ikke klarer å stå imot hans store hugg, og faller til jorden, da har jeg hørt at han er en slik god dreng at han vil spare livet mitt om jeg gir opp sverdet mitt og blir hans mann, kan være går dette godt."

Velent svarte: "Det er ikke mitt råd at du går mot Didrik. Om dere møtes i holmgang da vil du bare kunne stå imot ham en kort tid, så tapper er han. Men jeg vil gi deg et annet råd; jeg vet en skog her hvor det er en rise. Han er stor og sterk og gjør stor skade på mange menn. Jeg kan hjelpe deg så du overvinner ham. Og om du gjør dette storverket da vil kongen over Svitjod lønne deg vel. Han vil gi deg datteren sin, og dermed halve kongeriket sitt, fordi risen har gjort stor skade på hans menn."

Vidga mælte: "Ikke ville jeg gjøre dette på grunn av en kvinne, og det ville sies, om risen drepte meg på grunn av dette, at jeg hadde latt livet tåpelig. Jeg skal så visst gjøre slik jeg tidligere sa, fare syd og prøve meg mot Didrik."

"Selv om jeg ikke får rådet deg ifra dette," sa Velent, "så er det ingenting som står i veien for at jeg kan gi deg det du ber om."

81. Velent gav ham da brynjehoser, som han væpnet seg med. De var tykke, vellagede og lyse. Dernest gav han ham en brynje som han dro på seg. Den var lys som sølv, hard som stål og tvismidd. Sid og vid var den, og passet ham godt.

Velent tok nå et sverd og sa til ham: "Min sønn, dette sverdet heter Mimung, behold det og bruk det godt. Jeg laget dette sverdet selv og gir det i din varetekt, og om du ikke er til skam for ætten venter jeg at sverdet biter."

Han satte nå en hjelm på hodet, den var laget av det hardeste stål, kantet med store nagler, tykk og sterk. Den var dekorert med den ormen som heter Slangi, og ormen var gullfarget, noe som beviste ridderskapet hans. Full av gift var den; et kjennetegn for Vidgas tapperhet og villskap.

Han tok så skjoldet sitt og hengte rundt halsen. Skjoldet var så tykt og tungt at en mann ikke klarte å håndtere det med en hånd. Det var hvitt, og hammer og tang var tegnet på det med røde stener; dette fordi hans far var smed. På den øvre delen av skjoldet var tre edelstener, de var hans mors symbol, siden han var av kongelig ætt.

Velent gav ham så en hest som het Skemming og var den beste av alle hester. Sadelen dens var laget av elfenben og hadde et bilde av en orm.

Vidga gikk så for å møte sin mor, kysset henne og ba henne vel leve. Hun bad ham farvel og gav ham tre merker gull og gullringen sin.

Han kysset sin far, og bad ham leve vel. Velent tok farvel med sønnen sin, og var svært rørt da de skiltes.

Så tok Vidga spydet sitt og hoppet opp på hesteryggen, men satte ikke føttene i stigbøylene. Velent lo da han så det og fulgte ham til veien, viste ham nøye retningen, og fortalte ham mange ting.

Far og sønn skiltes så, og Velent red hjem.

82. Vidga red nå lenge gjennom både bygder og ødemark til han kom til en stor elv som het Eider. Han fant ikke vadestedet som hans far hadde fortalt om, men steg av hesten, leide den inn i skogen og bandt den til et tre. Så tok han av seg våpnene og klærne sine, gravde de ned i jorden og skjulte de godt, fordi han fryktet at menn kunne finne våpnene hans og ta dem med seg. Han vadet så dypt ut i elva at bare hodet stakk opp, og han gikk nå opp og ned elva.

Da kom tre riddere ridende, en av dem var Hildibrand, fosterfar til Didrik av Bern; en annen var Heimir og en tredje var den jarlen som ble kalt Hornbogi. Disse to høvdingene hadde Hildibrand sendt etter jarlen i Vinnland, fordi han visste at Hornbogi var en slik tapper kar at det ikke fantes noen bedre i ridderskap, eller andre ting som sømmet seg for en god mann. Derfor ville Didrik, og alle hans mann, la ham bli kampfelle og følgesvenn.

Hildibrand sa nå til sine følgesvenner: ”Jeg ser en dverg ute i denne elven; det kan være Alfrek dverg som unge herr Didrik tok engang, og av dette fikk han det gode sverdet, Naglring, og den gode hjelmen, Hildigrim, og mye annet gods. Den gangen var jeg med ham. La oss nå liste oss og få fanget ham, og ikke skal vi legge en mindre løsesum på ham nå enn han betalte den gangen.”

83. De steg nå av hestene sine og gikk til elva, men Vidga hadde hørt helt tydelig hva de hadde sagt, og svarte: ”Gi meg grid til å komme på land for da kan dere se om jeg er noe mer dverg enn dere, og om jeg bærer hodet mitt noe lavere enn noen av dere som har kalt meg for dverg.”

De gav ham lov til dette og ba ham om å gå på land. Da løp han ut av elva, ni fot i hvert steg. Hildibrand spurte ham: ”Hva slags mann er du og hvorledes kom du hit?”

Vidga svarte: ”Om du er en god kriger, hvorfor spør du meg ut slik når jeg er naken? La meg fare og hente utstyret mitt, og så kan du spørre meg om det du vil hvite.”

Og dette ga de ham lov til. Vidga for da dit hvor våpnene hans var; kledde og væpnet seg. Så gikk han til hesten sin, hoppet opp på ryggen dens og red mot dem, og sa: ”Dere tre, gode riddere, Gud hjelpe Dere, jeg skulle ha nevnt navnene deres, om jeg hadde visst hva dere hette. Dere kan nå spørre meg om hva dere måtte ønske om mine ferder, for jeg skal svare sant på alt det Dere spør meg om.”

Hildibrand mælte: ”Hva er ditt navn, gode mann, og hvilken er din ætt? Hva driver du med, og hvorfor rir du ensom i et ukjent land?”

Vidga svarte: ”Jeg er dansk av ætt; jeg heter Vidga, min far heter Velent og min mor er datter av kong Nidung, som hersket over Jutland. Nå er jeg på vei for å møte Didrik av Bern, Thetmars sønn. Og før jeg vender hjem skal han få vite, og begge av oss, hvilke kraftige skjold vi eier, hvilke sterke hjelmer, eller kvasse sverd og harde brynjer, fordi han er nå den mest navngjetne mann i verden på grunn av sin manndom og sitt mot.”

Hildibrand så nå at denne mannen var så stor og så staselig at han mente han aldri hadde sett hans make, og slik var også hans våpen og utrustning. Han visste nå at hans herre Didrik ville bli voldsomt utfordret, og ikke mente han å kunne avgjøre hvem av dem som ville overvinne den andre.

Hildibrand fikk nå en ide, for han var en vis mann, og han sa svært vennlig til Vidga: ”Gud være lovet at jeg nå har funnet den mannen jeg venter er djerv nok til å løfte opp spydskaftet mot Didrik, og jeg venter at om du har lykke så stor som din tapperhet, da skal du knekke hans overmot, fordi han mener at ingen mann finnes som kan måle seg med ham i tapperhet eller hardhet, selv om en skulle lete gjennom hele verden. Vil du fare med meg og bli min følgesvenn, slik at vi sverger en ed til hverandre om å følge hverandre gjennom alle trengsler, hvor enn vi er?”

Vidga svarte: ”Det synes meg at du er en god og mektig mann av god familie. Hvorledes kan jeg da nekte Dem vennskap? Til nå har jeg ridd ensom; hva er navnet Deres?”

Hildibrand mælte: ”Jeg heter Boltram Reginbalderson, sønn til jarlen av Fenidi. Den andre her er Sistram Herinbrandson og den tredje er Hornbogi, jarl av Vinnland.”

Etter dette tok Vidga og Hildibrand hverandre i hånden og svor vennskap.

Så red de til elva og Hildibrand viste vadestedet over elva.

84. Nå red de veien sin til den delte seg.

Hildibrand mælte: "Begge disse veiene fører til Bern, men den ene er lang og dårlig, mens den andre er kortere og god. Men den korte veien har et lyte; det er en elv der som en ikke kommer over utenom på en steinbro. Ved denne steinbroen ligger en borg som heter Brictan, og i borgen er det tolv bueskyttere. En av dem heter Gramaleif. På denne steinbroen er det toll og der må vi la være igjen våre hester og våpen, og vi må være fornøyd om vi får beholde liv og lemmer. Det er lite håp om at vi kan komme over denne steinbroen mot deres vilje, for Didrik kom her for å ta denne borgen, men klarte det ikke. Da han så at disse tolv krigerne kom i veien våget hverken Didrik, eller noen annen, og stå imot dem. Derfor er det mitt råd at vi tar den lengste veien."

Vidga svarte: "Vi skal så visst ta den korteste veien for de vil la en utenlandsk mann ri hvor han vil i grid."

Siden for de den veien som Vidga hadde bedt om. De red gjennom en skog som het Lyravald, og foran den skogen sto borgen, og nå så de den.

Vidga mælte: "Vent her, jeg vil ri frem til broen og det kan hende at de vil la oss passere uten å betale toll, om jeg taler mildt til dem. Og om dette ikke hender, da vil jeg ri tilbake til dere, i så tilfelle."

De ba han ri og syntes vel om at han for.

85. Vidga rir nå frem til borgen og steinbroen. De som var inne i borgen satt øverst, inne i skyteskårene, og så at han kom ridende.

Gramaleif mælte: "Der rir en mann med et stort skjold. Dette skjoldet passer meg bra, og det vil jeg ha. Dere kan dele resten av utstyret hans som dere vil."

Studfus sa: "Det er mer å vente at denne mannen eier et godt sverd. Det skal bli mitt, og ikke vil jeg gi det fra meg, selv om jeg ble budt mye rikdom for det."

"Brynja hans vil jeg ha," mælte Trælla.

Sigstaf sa: "Jeg vil ha hjelmen hans."

Femtemann mælte: "Visst har han en god hest, den velger jeg meg."

Den sjette sa: "Jeg vil ha kjortelen hans, og alle klærne hans."

Sjuendemann mælte nå: "Hva kan jeg da velge utenom brynjehosene hans; siden alt annet allerede er valgt."

Den åttende sa: "Jeg vil ha pengepungen hans; og alt som er i den."

Niendemann mælte: "Høyrehånden hans vil jeg ha som min del."

Den tiende sa: "Jeg skal så visst ha høyrefoten hans, før jeg drar hjem."

Ellevtemann mælte: "Hodet hans vil jeg ha."

Stidfus svarte: "Ikke skal mannen drepes; selv om han vil ha lite igjen når alt dette er fordelt så skal han beholde livet."

Høvdingen deres, Gramaleif, mælte: "Far nå tre av dere til ham og ta våpnene og klærne hans, slik vi nå har bestemt. La ham komme unna med sin venstre fot og venstre hånd, og med livet. Da har dere fullført oppdraget vel."

86. De tre red nå mot ham alene. Vidga mælte: ”Velkommen, gode menn.”

De svarte: ”Aldri skal du være velkommen. Her skal du tape våpnene dine, klærne dine og hesten din. Deretter skal du miste din høyre hånd og din høyre fot, og likevel skal du takke oss hjertelig fordi du kom fra det med livet.”

Vidga sa nå: ”Urimelig er denne avtalen dere tilbyr en utenlandsk og sakløs mann. Kall på høvdingen deres og be ham om å komme hit, for jeg vil høre hans dom og ikke vil jeg gi opp hesten min eller våpnene mine til dere, slik det nå er.”

De dro nå tilbake og fortalte Gramaleif hva som hadde hendt. Gramaleif hørte dette, reiste seg straks og væpnet seg sammen med sine tolv kampfeller, og red over steinbroen.

Vidga talte til dem og ønsket dem velkommen.

Gramaleif svarte: ”Ikke er du velkommen fordi vi allerede har delt eiendelene dine oss imellom, og du skal miste hånd og fot før vi skilles. Jeg vil ha skjoldet ditt, så får hver ta det han ønsket.”

Vidga mælte: ”Om jeg mistet skjoldet mitt, ville det være mitt tap. Men hvis jeg kom hjem til Danmark da ville min far, Velent, si at Didrik tvang skjoldet fra meg. Men Gud vet at jeg aldri har sett ham, og før jeg har sett ham da skal jeg så visst ikke miste mitt skjold.”

Studfus sa nå til Vidga: ”Gi opp sverdet ditt raskt; jeg skal ha det før jeg farer hjem, om det da er brukelig.”

Vidga svarte: ”Ikke vet du om sverdet mitt er godt eller ondt, og om jeg får råde så vil jeg ikke at dette blir prøvd ut mellom oss. Om du tar sverdet mitt fra meg, hva skal jeg da verge meg med om jeg finner Didrik. Hvis jeg drar hjem igjen vil min far, Velent, si at Didrik tok det sverdet fra meg mot min vilje. Jeg vil så visst ikke miste det for noen pris.”

Da talte hver av dem med hverandre om sin part, slik som de hadde delt det seg imellom. Vidga ba om å få dra sin vei i fred og ville ikke gi dem en penning uten at de ga ham fritt leide.

Studfus snakket nå: ”Visst virker vi dumme om vi står her tolv foran en mann som taler djervt med oss. Trekk sverdene deres, nå skal han miste våpnene sine og dertil livet.”

Så dro Studfus raskt sverdet ut av sliren og slo Vidga sint i hjelmen, men denne var hard som det hardeste stål, og det bet mindre enn i den hardeste stein.

Vidga trakk raskt og sint sitt gode sverd, Mimung, og med stort mot slo han til Studfus. Det første slaget gikk inn i den venstre akselen til Studfus, slik at både brystet og skulderen, med brynjen, ble kuttet av på høyre side, og hver del falt for seg selv til marken.

Det ble nå mye frykt blant mennene hans etter dette slaget og mange av dem ville heller ha vært hjemme. Alle trakk de sverdene sine og gikk på ham, og egget hverandre til fremgang.

Gramaleif hugg nå til Vidga på hjelmen, men hjelmen hans var så hard at det ikke beit. Vidga hugg til Gramaleif og kløyvde hodet og kroppen hans, slik at sverdet stoppet i beltet hans, og han falt død til jorden.

87. Hildibrand talte nå til sine feller: ”Jeg ser at de nå har kommet sammen; la oss ri bort og se hvordan deres møte blir. Dersom Vidga vinner over disse mennene og vi ikke hjelper ham, da vil han si at vi har sveket ham. Det blir da vår bane om han finner oss og jeg har brutt min ed som jeg svor ham om kampfelleskap.”

Heimir mælte: ”Det er mitt råd at vi rir og hjelper ham, hvis vi forventer at han vinner. Men om han taper da skal vi ri bort som hardest og ikke risikere vansker på grunn av en ukjent mann. Dette vil være det enkleste og minst klanderverdige å gjøre.”

”Det er ille å forlate ham,” sa Hildibrand.

”Fordi vi har lovet ham,” sa Hornbogi jarl, ”troskap og kampfelleskap; det vil være mandig å hjelpe ham.”

"Slik skal det være," sa Hildibrand, "det vil være bedre og mandigere."

De red nå frem til steinbroen. Vidga hadde hatt mye å gjøre da han ga uvennene sine mange store hugg slik at av de tolv var det nå bare fem igjen. Sigstaf var en av de fem kampfellene som nå flyktet unna.

Nå møttes Vidga og hans kampfeller; de hilste vennlig på hverandre.

88. De red nå inn i borgen og forsynte seg med vin og mat, og tok alt det gull og de verdisakene de ønsket. Det var natt så de gikk for å sove.

Hildibrand tenkte mye på Vidga, hvor tapper han var, og han mente å vite at den unge herre, Dirdik, hans kampfelle og fostersønn, ville måtte stri med ham. Han tenkte også mye på våpnene til Vidga og hvor gode de var.

Midt på natten sto Hildibrand opp og dro sverdet sitt ut av sliren. Så tok han Vidgas sverd, Mimung, ut av sliren og la sitt sverd der isteden, etter å ha byttet om på hjaltene og sverdhåndtakene til sverdene. Så la han seg ned og sov til dagen kom.

Nå var dagen der og de sto opp og gjorde seg klar til ferden sin. Vidga spurte Hildibrand hva de skulle gjøre med denne borgen som de hadde vunnet nå som de skulle fare bort.

Hildibrand svarte: ”Det som vi begge synes passer. Jeg vil ikke skjule meg for deg lenger og vil fortelle deg sannheten om hvilken mann jeg er og hva jeg heter. Navnet mitt er Hildibrand og jeg er Didrik av Berns mann; vi er alle hans kampfeller. Selv om jeg ikke fortalte våre rette navn så vil jeg holde alt kampfelleskap med deg som vi svor oss i mellom. Nå er det mitt råd at vi lar denne borgen stå og at to av våre kampfeller blir igjen her for å vokte den. Jeg skal følge deg til Bern for å møte Didrik og om dere skilles som gode venner og kampfeller, da vil dere begge ha denne borgen og han vil lønne deg vel for den. Men om dere skilles i uenighet, da skal du ha denne borgen og den er verd mye rikdom.”

Da svarte Vidga: ”På denne broen har det lagt både mye toll, tvang og ufred, for både innenlandske og utenlandske menn. Dette er en viktig vei for mange menn, selv om mange nå en tid ikke har våget å bruke den på grunn av denne borgen og de onde mennene som bodde her. Hvis jeg får bestemme da skal hver mann fare i frihet over denne steinbroen, utenlandsk eller innenlandsk, ung eller gammel, fattig eller rik.”

Hornbogi jarl svarte da: ”Det er riktigst at den samme som vant denne borgen med sitt sverd bestemmer om den skal stå eller ødelegges.”

Vidga tente senere på den nederste delen av borgen; etter at de hadde tatt ut alle rikdommene. De dro ikke før borgen var helt oppbrent og ødelagt.

89. Siden red de glade sin vei og var godt fornøyd med utfallet. De kom nå til en elv som het Visara. Der var en bro der mellom to klipper som Sigstaf og hans kampfeller hadde revet da de kom der tidligere, for de ville ikke la dem krysse over og de ventet seg heller ikke noe større hell om de skulle møte Vidga og hans kampfeller. De hadde ikke hatt noe blidt møte med våpnene hans, og ikke hadde det gledet dem, derfor ønsket de ikke å be om igjen. Vidga så nå at broen er ødelagt. Han sparket hesten sin, Skemming, med sporene og red vilt mot elven. Der hvor broen hadde vært festet til berget sprang han over elven som et pilskudd. Ennå i dag kan en se sporene fra naglene og hesteskoene i berget, både fra der han sprang og fra der han kom ned. Hildibrand, Heimir og Hornbogi red etter ham. Men da Hildibrands hest sprang fra berget landet den i elven og kom svømmende til lands. Jarl Hornbogi for samme vei, men han kom tidligere til lands enn Hildibrand. Heimir hadde den hesten som het Rispa og var bror til Skemming, og den sprang mellom de to klippene slik som Skemming hadde gjort.

Straks Vidga hadde kommet over elva så han hvor Sigstaf og hans fire kampfeller sto, og red skarpt mot dem. De red mot ham og så begynte en hissig kamp. Vidga ga dem mange og store hugg, men Heimir satt på hesten sin og ville ikke hjelpe ham. Men da jarl Hornbogi kom på land red han djervt og modig til Vidga, og gav han god hjelp. Dette endte slik at de fem kampfellene alle ble drept.

Men Vidga hadde ennå ikke oppdaget at han ikke hadde sverdet sitt, Mimung.

90. De red nå sin vei og kom om kvelden til gården Her. Den tilhørte kong Thettmar, far til Didrik, og Hildibrands kone bestyrte den. De var der om natten og red neste morgen derfra og kom ikke sent frem til Bern. Didrik ble fortalt da han satt ved bordet at Hildibrand var kommet, og sammen med ham jarl Hornbogi og Heimir. Deretter reiste han seg og gikk ut og tok vel imot dem og spurte dem om nytt. Ennå hadde han ikke sagt ett ord til Vidga, fordi han visste ikke hvilken mann dette var.

Vidga tok av seg sin sølvbelagte hanske og la i Didriks hånd. Didrik spurte hva dette betydde.

Vidga svarte: ”Hermed byr jeg deg til din første tvekamp. Du er min jevnaldrende, og lenge har jeg hørt om Dem. Og mye strev og strid har jeg hatt siden jeg for hjemmefra fordi jeg ville finne ut om du er en slik kjempe som det fortelles i alle land. Nå vil jeg fullføre mitt ærend, om du ikke vil nekte meg. Jeg er nå like klar til å kjempe mot deg som jeg var den første dag da jeg for hjemmefra. Allerede da ville jeg ikke la meg holde igjen, så ivrig var jeg etter tvekamp med deg.”

Didrik mælte: ”Den lov skal jeg sette i min fars og mitt land at enhver kjøter ikke skal våge å by meg på tvekamp.”

Da svarte Hildibrand: ”Slutt, herre, tal ikke slik siden du ikke vet hvem du snakker med. Ikke vet jeg når dere er ferdige med Deres møte hvem som har fått seier eller ikke, men jeg tror det er større mulighet for at du får den skjebnen som heter nederlag om du bare stoler på deg selv.”

Didriks mann, Reinald, sa nå: ”Visst er det stor skam, herre, om enhver trell skal våge å by deg tvekamp i ditt eget land.”

Da Hildibrand hørte dette, mælte han: ”Ikke skal du en gang til fornærme min reisefelle med slike onde ord;” han slo ham med hånden over ørene slik at han falt i svime.

Didrik sa nå til Hildibrand: ”Jeg ser at du er ivrig etter å hjelpe denne mannen, men nå skal du se hvor mye nytte han får av det. Denne dag skal han henges utenfor Bern.”

Hildibrand svarte: ”Hvis han kommer i din vold etter at dere har testet Deres tapperhet og hardhet da vil han avlyde Deres dom, selv om den er hard. Han håper å bli bedømt mildt, og han er fremdeles ubunden. Jeg mistenker at om dere to skulle kjempe da ville det ta hele dagen, og det vil du få oppleve.”

91. Didrik ba straks om å få våpnene sine, og disse ble brakt ham. Han tok på seg brynjehosene og dro på seg brynjen. Så satte han hjelmen sin, Hildigrim, på hodet og spente på seg sverdet sitt, Naglring. Han grep skjoldet som hadde et merke av en gulløve og hadde hvit skjoldrand, og tok lansen sin.

Nå var også hesten hans, Falca, gjort klar. Den var bror til Skemming som Vidga eide, og bror til Rispa, som Heimir eide. Didrik hoppet nå opp på hesteryggen og red ut av Bern, og et stort følge var med ham, både høvdinger og riddere. Da han kom ut av byen var Vidga, Hildibrand og noen få andre menn der. Vidga satt på hesten sin med alle våpnene sine og var nå svært forberedt på å kjempe. Han så både stor og staselig ut.

Heimir gikk bort til Didrik og hadde en skål fylt med vin i hendene, og sa: ”Drikk, herre, må Gud gi deg seier i dag og alltid.”

Didrik tok skålen, drakk av den og gav den så tilbake. Hildibrand gav så en annen skål til Vidga, som mælte at han skulle: ”gi den til Didrik, og la ham få drikke til ære for meg.”

Hildibrand gav skålen til Didrik, men han var så sint at han ikke ville ta imot den.

Hildibrand sa: ”Ennå vet du ikke hvem du er sint på for nå vil du møte en kar som ikke er slik du har sagt i dag at han ikke er en dugelig mann. Han snudde seg så bort og gav skålen til Vidga: ”Drikk nå og verg deg siden med tapperhet og mot, og Gud gi deg støtte og la det gå vel med deg.”

Vidga tok da skålen og drakk og gav den siden igjen, rakte ham gullringen sin og mælte: ”Ha Guds takk for din støtte, og lev vel.”

92. Vidga ropte nå til Didrik og spurte om han var klar, og Didrik sa at han var beredt.

Hver av dem slo nå sporene mot hesten og pekte nå lansene mot hverandre. Didrik hadde et hvitt merke med rød løve og en gyllen rand, mens Vidga hadde et rødt merke med hammer og tang i hvitt.

Etter dette red hver av dem mot den andre så raskt som en sulten falk flyr etter sitt bytte. Da de møttes traff de hverandre med lansene med voldsom kraft. Didriks lanse gled av Vidgas skjold, men han holdt den denne gangen. Vidgas lanse festet seg i Didriks skjold så skaftet knakk i tre deler. Hestene løp nå fra hverandre og slik skiltes de denne gangen.

Vidga ropte nå til Didrik: "Snu hesten din igjen og gi den av sporene og ri djervt. Du har ennå din lanse, mens jeg har mistet min. Jeg skal nå være i ro foran deg, og vi skal skilles for annen gang enten ved at du mister din lanse, slik som jeg, eller ved at du feller meg til jorden fra hesten min."

Vidga trakk så sverdet sitt. Didrik snudde hesten sin og red djervt og hurtig mot ham. Han la nå lansen sin mot Vidgas bryst og ville nå sikkert og visst gi ham banesår. Vidga hugg i stykker lanseskaftet med sverdet sitt, men med det samme hugget hugg han enden av sitt eget skjold.

Han hadde ennå ikke blitt såret selv, fordi den harde brynjen beskyttet ham denne gangen.

Nå skiltes de på denne måten, og hestene løp bort fra hverandre.

93. Så sprang hver av dem av hesten, gikk mot hverandre og kjempet voldsomt med våpnene sine. Vidga både gav og tok imot mange og store hugg. Han ville nå gi Didrik et hugg som han ville legge merke til, om det gikk som Vidga ventet. Nå slo han av all kraft sverdet i Hildigrim, Didriks hjelm. Denne hjelmen var så hard at dette store slaget ikke skadet den, men noe måtte gi etter, så sverdet knakk i to stykker.

Vidga sa: ”Velent, du skal ha Guds vrede siden du har smidd ett slikt dårlig sverd når du kunne smidd et slikt godt ett om du ville. Jeg kunne ha verget meg djervt nå, om jeg hadde hatt et godt sverd. Isteden har jeg nå både skam og skade, men det får også den som har smidd det.”

Didrik grep sitt sverd, Naglring, med begge hender, og ville nå hugge av Vidgas hode. Hildibrand løp mellom dem og mælte til Didrik: ”Gi denne mannen grid og ta han til deg og gjør han til din mann. Aldri får du en mann som er taprere og gjevere utstyrt på alle måter, enn han. Alene tok han borgen Brikta fra tolv hærmenn, den du ikke klarte å ta med alle mennene dine. Det vil være en ære for deg at en slik mann skal tjene deg.”

Didrik svarte: ”Det er sant det jeg tidligere sa til deg; i dag skal han henges foran Bern.”

Hildibrand svarte: ”Gjør ikke dette, herre, mot denne tapre karen; han er av beste kongsætt både på fars- og morssiden og han vil nå bli din mann. Ta nå godt imot ham som en kan vente av deg.”

Didrik mælte: ”Den loven skal jeg sette over hele landet til min far at ingen trellesønn skal kunne utfordre meg til tvekamp. Ikke skal jeg tåle noen vansker fra ham og nå i dag skal jeg fri meg fra dette når denne onde hunden henger foran Bern, og ikke er det noe i veien for at du følger ham dit. Gå nå straks bort fra der du står, ikke kan du hjelpe ham nå. Gjør du ikke det skal jeg først hugge deg i to stykker, og deretter han.”

94. Men da Hildibrand hørte at Didrik ikke ville høre på hans bønn og ikke engang spare ham, da mælte han: ”Jeg skjønner nå at du ikke vil ta imot noen hjelp, derfor skal barnet få det som det ber om.”

Hildibrand dro nå sverdet ut av sliren, og sa: ”Gud forby at menn bryter edene sine. Her, gode dreng, nå vil jeg holde vår felleskaped som vi sverget hverandre i vår avtale. Ta nå ditt sverd Mimung, og verg deg djervt. Gud hjelpe deg, for ikke kan jeg hjelpe deg mer.”

Vidga ble nå like glad som en fugl når dagen gryr. Han kysset gullmerkene på sverdet og mælte så: ”Måtte Gud tilgi meg at jeg talte ille om min far, Velent. Se her på Mimung, Didrik! Nå er jeg så ivrig etter å kjempe med deg som en tørst mann ønsker å drikke, eller en sulten vil spise.”

Vidga hugg nå til Didrik, igjen og igjen, og hver gang fjernet han noe av brynjen, skjoldet eller hjelmen hans. Didrik klarte ikke å hugge tilbake, men kunne ikke gjøre noe annet enn å verge seg. Han hadde nok med å verge seg, men hadde allerede fem sår og han så nå hvorledes denne tvekampen ville ende. Fikk han ikke hjelp nå, ville han tape.

Han ropte nå til sin mester, Hildibrand: ”Kom nå hit og stopp denne kampen. Jeg skjønner ikke hvorledes jeg kan gjøre det selv.”

Hildibrand svarte: ”Da jeg ville skille dere, ville du ikke ta imot nå råd av meg. Denne kampen ville ha gitt deg ære og fremgang og ville ha blitt kjent i alle land. Det gleder meg at du aldri vil kunne si at jeg løy for deg da jeg fortalte at Vidga var en djerv kar og en tapper kriger. Nå synes det meg som om din brynje er oppskåret, hjelmen din bulket, skjoldet skåret i stykker og selv har du fått store sår. Du må nå avslutte denne striden med skam og vanære for du har valgt overmot, grimhet og hovmod. Nå må du forstå, hvis du kan. Det er ingen annen utvei enn at han nå får bestemme. Vidga må selv råde om han vil dømme deg slik du dømte ham, eller gi deg mer enn det som er passende.”

95. Men da kong Thettmar så at hans sønn kunne bli beseiret, tok han et rødt skjold og gikk mellom dem.

Vidga mælte: ”Hva tenker du nå å gjøre konge; hvorfor gjør du dette? I sannhet sier jeg deg at om du med ulovlige handlinger og urett vil få meg drept av din overmakt, da skal ingen mann deretter kalle deg en taprere kar eller større mann. Og dette vil også bli hevnet, for jeg har en onkel som ikke er en mindre mektig konge enn deg.”

Kongen sa: ”Tapre kriger, ikke vil jeg deg noe annet enn godt. Jeg vil be deg om at du lar sønnen min leve, for jeg ser nå at han vil falle om dere kjemper lenger. Og om du går med på dette vil jeg gi deg en borg i mitt land hvor du kan være greve. Du kan også gjøre et staselig giftermål, om du skulle ønske det.”

Vidga svarte: ”Visst ikke vil jeg ha dette du byr meg; han skal få et slikt endelikt som han tilbød meg, om ikke du overmanner meg med mange krigere.”

Kongen gikk vekk og de tok til å kjempe igjen så hardt de kunne, og Didrik verget seg godt og mandig, men Vidga gikk voldsomt på ham. Han hugg nå på venstre siden i Hildigrim, hjelmen til Didrik, slik at den gikk i stykker til høyre siden, og den andre delen av hjelmen fløy av ovenfor hodet, og hår fulgte med.

Hildibrand så nå at Hildigrim var ødelagt; han løp i mellom dem, og ropte: ”Vidga, gode felle, for vårt vennskaps skyld, gi Didrik grid og ta imot hans vennskap. Selv om dere skulle ri gjennom hele verden sammen, vil ingen kunne kalles deres like.”

Vidga mælte: ”Selv om det ikke er passende etter hans ord, skal du få din bønn oppfylt for vårt vennskaps skyld.”

Nå la de ned våpnene sine og gav hverandre hånden. De ble nå venner, og red inn i Bern som gode venner.

96. Kong Thetmar var nå hjemme i Bern, og Didrik hos ham for å bli frisk av sårene sine. Disse fire ridderne var hos kongen: Den første Hildibrand, den andre Vidga, den tredje jarl Hornbogi og den fjerde var Heimir.

Da Didrik var blitt helt frisk av sårene var det en dag han red ensom ut av Bern og ingen visste hvor han for unntatt Vidga, for ham fortalte han planen sin. Han hadde nå fått et nederlag, men han ville ikke miste æren sin og derfor ville han ikke komme tilbake til Bern før han igjen var like navngjeten som han tidligere var. Nå red han natt og dag, morgen og kveld som mest han kunne i syv netter. Gjennom både store bygder og ubygder red han, og på ukjent vei til han kom til en skog som het Osning, og der fant han seg nattely om kvelden ved skogen.

Han hørte der at på den andre siden av skogen sto en borg som het Drecannflis. En konge som het Drusian hadde eid den, men han var nå død. En kone og ni døtre var igjen etter ham. Dronningen hadde festet en mann som het Ecca og ingen riddere kunne sammenlignes med ham i de landene han hadde vokst opp. Broren hans het Fasold og han var så sterk og stolt at han hadde avlagt det løfte at han bare ville slå ett slag mot en annen mann i tvekamp, uansett hvor sterke de var. Han hadde ennå ikke møtt noen som kunne stå imot mer enn ett slag, hvor enn han hadde utkjempet tvekamp.

Det var Eccas vane at han for i skogen med alle sine våpen for å veide dyr. Og om han møtte noen mann som ville måle seg med ham da vil han overvinne enhver. Didrik visste ikke hvorledes han skulle komme seg gjennom denne skogen på grunn av Ecca, fordi han ønsket ikke å møte ham om han fikk råde. Han ville heller teste sin styrke et annet sted enn hos ham, for han syntes han fremdeles kunne kjenne sårene som Vidga gav ham. Derfor ville han først prøve seg mot en mindre mann enn Ecca.

97. Didrik red nå bort midt på natten da det var som mørkest. Han planla nå å ri gjennom skogen slik at Ecca ikke ble var han, men han red seg vill i skogen og visste ikke hvor han var.

Før han ble klar over det kom Ecca og ropte til ham og spurte hvem det var som red så stolt der.

Didrik mælte: ”Her rir den mann som heter Heimir og er sønn av Studar. Jeg har et ærend på vegne av mine slektninger og er på vei hjem til min far i Bertangaland. Ikke har jeg noe ærende hos deg, og ikke vil jeg møte deg.”

Ecca svarte: ”Det kan være som du sier at du er Heimir, men din stemme får meg til å tenke at du er selveste Didrik, sønn av kong Thetmar. Og om du er en slik dugelig mann som det fortelles, da vil du ikke skjule ditt navn for en annen.”

Didrik sa: ”Fordi du spør så ivrig om navnet mitt skal jeg ikke skjule det for deg. Jeg er Didrik, sønn av kong Thetmar av Bern, som du gjettet, og ikke har jeg noe ærend med deg og derfor vil jeg ri videre.”

Ecca sa: ”Om det er slik det er blitt fortalt meg, at du for ikke lenge siden tapte mot en dansk mann da er du nå heldig for her kan du få like mye ære som du tidligere tapte. Du skadet gode våpen i deres kamp, men her kan du få ett nytt som ikke er dårligere, og dette er uskadd, hvis bare du skiller meg fra mitt våpen og feller meg til jorden.”

Didrik mælte: ”Du byr meg tvekamp, men jeg har ikke forberedt meg på dette hjemme. Hvorledes skal vi nå kunne kjempe når ingen av oss kan se den andre? Om det var lys dag kunne jeg knapt nekte deg det du ber om, selv om jeg ikke er like godt forberedt som du. Hadde jeg ikke vært uvillig til å kjempe ville jeg latt deg vente mindre enn nå, og dette er velkjent i vårt land, selv om det er lite kjent her. Uansett vil jeg ikke kjempe med deg.”

98. Ecca mælte da: "Det er ni kongsdøtre, og deres mor er min festekone. De forberedte meg på denne striden, og for deres sak kom jeg her og de skaffet meg disse våpnene. Hele hjelmen min er av rødt gull og brynjen min er prydet av gull og intet skjold har mer rødt gull eller bedre stener enn dette. Jeg har ingen hest, men du rir og kunne av den grunn lett flykte fra vårt møte. Men dette ville være en feigings verk; å bli her en manns. Uklokt etterlot jeg hesten min hjemme, men om den var her nå da skulle du kjempe mot meg, enten du ville eller ikke."

Ecca fortsatte: "Vent på meg, min tapre Didrik, her har jeg et sverd og om det kan jeg fortelle at det ble smidd av den samme dverg, Alfric, som smidde ditt sverd, Naglring. Han smidde det nede i jorden. Før det var ferdig lette han så gjennom ni kongeriker før han fant vannet han kunne herde det i. Han fant det ikke før han kom til det sted hvor det var en elv som het Troja. Der herdet han det.

Hjaltet og håndtaket var begge laget av rødt gull, og ovenfor er hjaltet blankpusset som glass. Helt fra hjaltet til sverdspissen var det innlagt med rødt gull, og søljene var også av dette og utstyrt med kostbare edelstener. Sverdbladet var skarpt og merket med gull.

Om du stikker odden ned i jorden da synes det som om det løper en gullfarget orm fra odden og opp til hjaltet. Holder du det opp, da synes det som om den samme ormen løper fra hjaltet og opp til odden. Den beveger seg som om den er i live, den ormen. Eggen er så kvass at jeg ikke tror det er mye stål som kan motstå det sverdet som heter Eccisax, og dette fordi selv om en lette i hele verden ville en ikke finne noe saks eller sverd jevngodt med dette, som har blitt født av ilden. Og om en skulle finne dess like måtte en virkelig reise langt av lei. Men dette sverdet ble stjålet og var lenge skjult; det var Alfric dverg, den store tyven, som gjorde det. Han snek seg inn i berget som hans far eide, og stjal det fra ham, og gav det så til kong Rozeleif. Der ble det godt tatt vare på; den unge Rozeleif bar det og drepte mange menn med det. Siden da har det blitt båret av mange kongsbarn. Og om du usåret kan få det av meg, da vil Gud la deg nyte det, for før vil jeg heller være død enn å unnlate å benytte sverdet.”

Didrik sa: ”Hvorfor skal jeg flykte fra ditt sverd nå jeg ikke kan se deg. Ikke vet jeg annet om deg enn at jeg hører din stemme, og ditt overmot. Jeg har ridd inn i denne mørke skogen slik at ingen skal se meg, men nå er jeg blitt mint på at jeg har mistet både veien og selskapet. Hvis du vil beholde livet ditt skal du ikke by meg på tvekamp oftere. Straks dagen gryr da vil jeg at hver av oss tar fra den andre det en kan. Det venter jeg at du skal få betale gjelden for ditt skryt før vi skilles.”

99. Ecca mælte: ”Far nå vel, men jeg vil likevel først fortelle deg om min pengepung. I den er det tolv pund rødt gull og om du får seier da er alt dette ditt. Men om du tar det da har du vel fortjent det. Nå brenner og gløder mitt hjerte liksom dette gullet gløder i pungen min fordi jeg ikke kan nå deg og kjempe mot deg. Og om du ikke vil kjempe mot meg på grunn av gull eller gode våpen, så kjemp for liv og høviskhet til disse ni dronningene og deres mor. De lot mine våpen pynte med brent gull og jeg skal gjøre mange storverk for deres skyld. Bi litt for deres skyld og kjemp med meg.”

Da sa Didrik: ”Gud vet at hverken for gullet ditt eller våpnene dine vil jeg kjempe mot deg, men på grunn av hirdskikker og edelhet til de ni dronningene vil jeg gjerne kjempe mot deg.” Han hoppet av hesten, og mælte: ”Her er så mørkt at jeg ikke kan se.”

Han trakk sverdet sitt, Naglring, og hugg mot stenene foran ham, slik at en stor gnist lyste fra stenene og han kunne se hvor han kunne binde hesten sin til et oliventre. Dette gjorde han.

Didrik var nå blitt så rasende at det ikke var godt å stå i veien for ham. Han trampet så kraftig på stenene at det som var i veien for føttene hans spratt opp.

Da nå Didrik ville utkjempe tvekamp var Ecca glad og lystig over at de skulle møtes. Han hugg sverdet i steinene slik at ilden glødet fra der stål og stein traff hverandre, og slik fikk de lys til de fant hverandre.

100. De møttes og kjempet strålende hardt og tappert, og det sies at ingen mann har hørt om en hardere tvekamp hverken før eller siden. En kunne se rykende flammer sprute fra våpnene deres som om det lynte, og det dundret og brakte liksom det største tordenvær fra huggene deres. Omsider var det kommet dit at hver av dem hadde hugget brynjen av den andre, men ingen av dem var likevel ennå blitt såret.

Ecca hugg nå av all kraft til Didrik slik at han falt i svime, og falt så over ham og holdt fast begge armene hans, og mælte: ”Hvis du vil beholde livet skal du nå bindes og du skal overgi deg og gi meg våpnene dine og hesten din. Så skal du bli med meg til borgen og der skal jeg vise deg bundet og overvunnet til dronningen som sendte meg for å kjempe denne kampen.”

Didrik svarte: ”Kan hende må jeg late livet her for deg, men ikke klarer jeg å tåle spott fra de ni jomfruene og deres mor, og dermed fra alle høviske damer og herrer som ser eller hører om meg så lenge som jeg lever.”

Didrik fikk nå løsnet hendene sine og tok om halsen til Ecca, og nå brøt de av all kraft. Falka, Didriks hest, fikk se at dens herre trengte hjelp. Den slet nå i stykker bisselet mellom tennene sine og løp bort til dit hvor de sloss. Så steilet den og kjørte deretter hestehovene så hardt den kunne i ryggen på Ecca, slik at den brakk. Didrik kom seg på bena, og hugg Ecca i halsen slik at hodet føk av. Han tok siden våpnene og rustningen hans, og han syntes han aldri hadde sett jevngode våpen som disse var.

101. Han steg nå på hesten sin og red ut av skogen, og det var helt lyst da han kom ut av den. Didrik bestemte seg nå for å dra til borgen Drecanflis, og han ventet, fordi han hadde drept Ecca, at han både ville få seg en brud og den samme ære som Ecca hadde fått tidligere. Så red han til borgen.

Dronningen var gått opp i et av borgens tårn og kunne godt se denne mannen komme ridende og ble nå glad. Hun gikk så og fortalte døtrene sine: ”Jeg så nå godt nytt; herr Ecca dro herfra i går kveld, men nå rir han mot borgen på en god hest, og dette må ha seg slik at han har overvunnet en stor kriger.”

De gikk og tok på seg sine stasklær og smykker, før de gikk ut for å møte ham. Men da Didrik bare var en liten avstand fra dem så de at dette ikke var deres herre, Ecca, men en annen mann. Da den gamle dronningen så dette undret hun seg over at hun kunne kjenne våpnene, men ikke mannen. Og hun mente det var sikkert at Ecca ikke hadde gitt fra seg våpnene sine til en mann om han var i live. Dette fikk henne så bedrøvet at hun svimte av. De gikk så tilbake og fortalte borgmennene dette og tok nå av seg stasklærne sine og tok på seg sørgeklær. Da borgmennene fant ut at Ecca var blitt drept da løp hver av dem til våpnene sine og ville hevne ham.

Men da Didrik så denne overmakten snudde han hesten sin og red nå som mest han kunne. Han kom seg unna fordi alle borgmennene så snudde og red tilbake. Drapet på Ecca hadde gjort dem både sinte og redde.

102. Didrik red inn i skogen igjen, men visste ikke hva som nå skulle skje, for han var i et ukjent land og hadde drept høvdingen deres. Han visste at alle ville være fiendelige mot ham mens han opphold seg i dette riket.

Didrik red ut av skogen, men på veien så han en mann som kom ridende i mot. Denne mannen var stor av vekst og vel væpnet; dette var Eccas bror, Fasold. De red mot hverandre og Fasold trodde at det var hans bror, Ecca, som kom ridende, for han kjente våpnene og rustningen hans. Han ropte til ham: ”Er du der, bror Ecca?”

Didrik svarte: ”En annen mann er dette, og ikke din bror.”

Da svarte Fasold: ”Hør, du din onde hund og morder; du snek deg inn på bror min da han sov og drepte ham. Hadde han vært våken, ville du kommet dårligere ut av deres møte, for han var en slik tapper kar, og en slik modig mann at du ikke ville ha klart å overvinne ham på egen hånd.”

Didrik mælte: ”Usant taler du der, jeg drepte han ikke mens han sov. Heller tvang han med til å kjempe før jeg ønsket å møte ham. Han ba meg om å vente for å kjempe mot ham for gull og sølv, og for ni jomfruer og deres mor, som var hans elskerinne; og først og fremst på grunn av alt det mot og all den tapperhet som det sømmer seg en dugelig mann å ha. Og på grunn av disse samme ordene innvilget jeg ham tvekamp. Men likevel var det slik at om jeg da hadde visst at han var en slik stor og sterk mann som han var, da ville jeg ikke våget å kjempe med ham. Så visst tok jeg våpnene hans da han var død, og du skal ikke nekte for dette, selv om du tenker noe annet.”

103. Fasold trakk nå sverdet sitt og red mot Didrik med stort ofse og tapperhet og hugg til ham av all kraft i hjelmen. Didrik falt straks av hesten sin og var svimmel og hadde øresus på grunn av dette store hugget. Fasold husket nå at han ikke skal hugge noen mann med sverd eller rane ham for våpen som han hadde felt med ett slag, så han red av gårde og vendte tilbake til borgen.

Da Didrik kom til seg selv igjen sto han raskt opp og sprang på hesten sin, og var fast bestemt på å hevne seg. Han red etter Fasold og ropte på ham og så nå hvor han for: ”Hvis du er slik en tapper og gjev mann som det fortelles så vent på en mann, og ikke ri lenger unna. Og om du ikke vil vente, da skal du være hver manns niding siden du ikke vil hevne din bror.”

Da Fasold hørte dette snudde han hesten igjen og vil så visst kjempe med ham, heller enn å måtte få mer hån fra ham. Og da de møttes steg hver av dem av hesten sin og gikk den andre i møte for å slåss. Nå begynte de å kjempe mot hverandre med både hardhet og tapperhet, og hver av dem ga den andre mange og store hugg. Didrik hadde nå fått tre små sår mens Fasold hadde fått fem store sår, og han begynte å bli trett på grunn av sårene og blodtapet. Han skjønte at hans tilstand ville bli verre før de skiltes hvis de kjempet lenger. Nå er det slik det sies at for enhver er livet sårest å gi opp så selv om Fasold var en svært tapper mann og en god kriger, tilbød han nå å gi fra seg våpnene sine og gå i Didriks tjeneste.

Didrik svarte: ”Du er en god kriger og en høvisk ridder så grid skal du få av meg. Men ikke vil jeg be deg gå i min tjeneste for jeg drepte din bror og vil neppe være i stand til å stole på deg når dette ikke er bøtt for. Om du vil ta bot for ham da skal vi nå legge hendene våre sammen og jeg skal vise deg så mye ære at jeg vil tilby deg å sverge ed om kameratskap med meg, og du med meg, slik at hver av oss skal hjelpe den andre i alle nødsfall som om vi var født brødre, og hver av oss skal kalles den andres likemann.”

Fasold tok vel imot dette tilbudet og takket han. Hver av dem svor nå en ed til den andre.

Så steg de på hestene og red hurtig av gårde.

104. Det er nå å fortelle at Didrik vil dra tilbake til Bern, han mente han hadde fullført ærendet sitt og visste at når han kom hjem ville han ikke være mindre navngjeten enn han tidligere hadde vært.

De red nå til det ble kveld og kom da til et sted som het Aldinsæla, og var der om natten. Om morgenen red de av gårde og dro gjennom den skogen som het Ramslo. Da kom det mot dem et dyr som heter elefant; det største og olmeste av alle dyr.

Didrik mælte til Fasold: "Tapre kriger, vil du hjelpe meg hvis jeg rir mot dette dyret? Om vi klarer å overvinne det vil dette være et storverk."

Fasold svarte: "I vår kamp fikk jeg så store sår at jeg mistet mye blod og har nå liten styrke til å hjelpe deg. Derfor venter jeg, hvis du rir mot dette dyret og vender tilbake, at du vil si at du aldri var i en slik fare."

Didrik svarte: "Hvis ikke du kan hjelpe meg så får han hjelpe meg som jeg tror på, og jeg skal ri videre enten det går godt eller dårlig."

Han red nå mot dyret og da han var like ved det steg han av hesten og bandt den i et oliventre. Så gikk han mot dyret og hugg straks til det, uten at sverdet bet. Dyret sparket til ham med fremfoten sin, slik at han falt.

Da Fasold så at han var slik fatt, red han til og ville hjelpe ham så mye han maktet. Han sprang av hesten og kom der som dyret var, men fant ikke noe sted på elefanten han kunne hugge den som dugde.

Fasold sa nå til Didrik, som lå under dyret: "Hvis du kan få løs hendene dine, og få tak i sverdet ditt, da skal du kjøre det inn i dyrets mage nær navlen; det venter jeg vil bite."

Men dyret klemte han så fast at han nesten ikke kunne røre seg.

Didriks gode hest, Falca, så nå at dens herre var hardt presset. Den slet i stykker tømmene, som den var festet med, og løp mot dyret og slo med begge fremføttene sine mot dyrets sider, slik at det vaklet og nesten falt til jorden. Didrik stakk nå sverdet inn i dyret nede i magen; like inn til hjaltet. Han sprang nå ut fra under dyret og begge hendene hans var blodige.

Dyret falt nå dødt sammen.

Før dette hadde Fasold gitt dyret mange hugg, men dette hjalp ikke stort fordi sverdet ikke bet, men han ville gjerne hjelpe til på grunn av sin ære.

De steg nå opp på hestene sine og red videre.

105. Da de kom ut av skogen så de et stort og underlig syn. Det var en stor flygedrage, den var både lang og tykk. Den hadde tykke ben og klør som var både kvasse og lange. Hodet dens var både stort og skremmende. Den fløy nær bakken, og hvor klørne dens berørte jorden var det som om det skarpeste jernet hadde hugget der. I kjeften hadde den en mann som den hadde svelget alt av fra føttene og like opp til armene, men ut fra gapet på den stakk hodet og skuldrene. Hendene hans var ned i dragekjeften, men mannen var fremdeles i live.

Da han nå så disse to mennene komme ridende, ropte han til dem: ”Gode krigere, ri bort hit og hjelp meg. Denne store djevelen tok meg da jeg sov på mitt skjold for om jeg hadde vært våken og forberedt da ville ikke dette ha hendt meg.”

Da fellene Didrik og Fasold hørte dette hoppet de av hestene sine og trakk sverdene. De hugg nå begge til dragen; Didriks sverd bet litt, men Fasolds ikke i det hele tatt. Selv om denne dragen var stor og sterk overgikk det dens krefter både å bære en mann med våpen, og å komme seg i luften for å fly og verge seg som om den hadde vært fri.

Mannen i dragekjeften sa da til Fasold: ”Jeg ser at sverdet ditt ikke biter på den, så hardhudet er den. Ta sverdet her i kjeften på dragen; det er mer sannsynlig at det biter det som kommer under eggen på det om en stor kriger holder det.”

Fasold løp nå bort, med stort mot, og stakk hånden ned i dragekjeften, grep om sverdet og hugg straks til dragen. Dette sverdet bet ikke mindre enn den skarpeste rakekniv skjærer et skjegg.

Samme mannen snakket nå igjen til Fasold: ”Hugg varlig, føttene mine er svært langt nede i dragens hals, og du må være forsiktig for jeg vil ikke såres av mitt eget sverd.

Pass på, for dette er et meget skarpt sverd.”

Nå talte han til begge: ”Hugg nå så hardt dere kan, gode krigere, for nå presser denne onde dragen meg så fast med gapet sitt at blodet renner av munnen min, og ikke vet jeg hvorledes denne striden vår vil ende.”

De hugg nå begge voldsomt til dragen lå død.

106. Mannen var nå kommet løs fra dragens gap, og de tre krigerne sto nå sammen på en eng.

Mannen sa til dem: ”Vel vil jeg lønne dere for dette, at dere har befridd meg fra denne onde djevelen. Men det er en ting jeg vil be dere om, hvis det er greit; det er å få igjen sverdet mitt som Fasold tok fra dragens munn.”

Didrik mælte til ham: ”Hvem er du, gode kriger, og av hvilken ætt? Hvor ble du født og hvor planlegger du å fare?”

Mannen svarte: ”Jeg heter Sistram, og min far heter Reginbald. Han er jarl i Fenidi, og der ble jeg født. Men jeg ville fare og treffe min frende Hildibrand og hans fostersønn Didrik av Bern. Nå har jeg ridd elleve dager og netter nesten uten hvile. Derfor ble jeg trett og det ble hesten min også. Derfor la jeg meg ned og sovnet og denne onde dragen så meg og tok meg.

Didrik svarte ham: ”Velkommen skal du være, tapre kriger. Du skal få sverdet ditt og alt du ber om av oss, for du har vært heldig nå. Didrik av Bern har du nå funnet, og du skal nå fare hjem med oss og være svært velkommen der.”

107. De gikk nå inn i skogen og fant skjoldet hans raskere enn de hadde ventet, men hesten hans lette de etter i to dager uten å finne den. Nå dro hver av dem for seg.

Didrik kom ut av skogen der det sto en borg som het Aldinflis, og var eid av en greve som het Ludvig. Der fant han hesten med salen på, den hadde blitt funnet av grevens menn og ført til ham. Didrik ba om å få hesten, og fortalte hvem som eide den, men greven sa at det ikke var noe håp om at han kunne få hesten.

Didrik svarte: ”Kan være at siden du ikke vil gi fra deg hesten nå, så vil du siden måtte gi fra deg mye mer, og dermed kanskje ti andre, eller flere. Om dette hendte da ville du kanskje også miste ditt liv og ditt rike.”

Jarlen grunnet på hvorfor denne mannen mælte så djervt og stormannlig, og han mente å se på hans våpen og klær at han var en kriger, om han ikke var en enda gjevere mann, og han syntes han var svært mandig av utseende."

Da sa jarlen: ”Jeg vil for vennskaps skyld gi deg hesten for jeg ser at du må være en modig mann, siden du er så djerv på et ukjent sted.”

Han tok nå en stor gullring og gav ham, og sa så: ”Er du Didrik av Bern eller ikke, eller er du en av hans likemenn?”

Didrik mælte: ”Ikke vil jeg skjule navnet mitt. Jeg er Didrik, sønn av kong Thetmar av Bern. Ha takk for Deres velgjerning og lev ved god helse.”

Jarlen mælte nå at han skulle fare vel. Didrik red nå bort til han fant følgesvennene sine. Sistram hoppet opp på hesten sin, og hver av de andre på sine. Nå red de alle og stanset ikke før de kom hjem til Bern hvor Didrik og hans følgesvenner ble tatt imot vel, som en kunne vente.

108. Didrik satt nå i sitt høysete hos sin far, kong Thetmar, og hans følgesvenner og likemenn. Heimir serverte dem og skjenket dem denne dagen. Han la mer i en gullskål og sto foran Didrik og tjente ham vel. Didrik trakk sverdet sitt, Naglring, viste det til følgesvennene sine, og mælte: ”Du min gode Naglring, du har blitt hardt prøvd mange ganger når jeg har vært borte fra Bern, og ikke tror jeg at det fins noe bedre sverd enn deg. Se her, Heimir, for din tjeneste; ikke unner jeg noen mann mer enn deg å bruke dette sverdet. Ta imot, gode venn, og ha glede av det.”

Heimir tok nå Naglring og takket sin herre varmt for gaven. Det var mange andre menn der og de takket alle sin herre Didrik, for velgjerningen han viste Heimir.

Vidga tok nå til orde: ”Visst har du, Naglring, kommet ille ut, for det ville være bedre å være våpenet til en dugende mann, enn til den du nå tilhører. Siden jeg kom til Bern har jeg ikke verdsatt deg mer til hjelp eller støtte enn en kvinne. Dette siden jeg så deg gjøre det nidingsverk da jeg var i den største fare mens vi to forfulgte fem tapre menn og jeg gikk på dem, men du satt på hesten din fullt kampklar og ville verken hjelpe meg eller nærme deg. Og jarl Hornbogi og jarl Hildibrand kunne ikke komme og hjelpe meg, for de hadde hoppet på hestene ut i elven. Da så jarlen kom farende trengte jeg deg ikke lenger. En gang skal jeg betale deg dette tilbake.”

Didrik svarte: ”Hør, det er stor skam og et nidingsverk og ikke ville hjelpe reisekameratene sine i nød. Du, din onde hund, dra bort fra mitt åsyn for det hadde vært bedre om du denne dagen ble hengt foran Bern.”

Heimir ble svært sint av disse ordene. Han gikk nå bort, tok hesten sin, Rispa, og red bort med alle sine våpen.

109. Heimir vendte nå nordover over fjellene og red mange dager på ukjente stier. Han visste ikke hva han skulle gjøre for å få slik fremgang at menn skulle synes han var like navngjeten som tidligere.

En berømt hærmann og viking som heter Ingram hørte han nå om; han oppholdt seg oftest ute i den skogen som heter Falsterskogen, og sammen med ham var ti andre kampfeller. Falsterskogen ligger mellom Saxland og Danmark.

Ingram lå i strid med en hertug i Saxland og gjorde alt ondt han kunne mot ham, og han lot ikke noen reise fritt gjennom denne skogen. Han var sterk, mektig og en stor kriger og kunne lett overvinne tolv menn.

Heimir bestemte seg nå for å lete etter denne Ingram, og han gav seg ikke før han fant han og kampfellene hans. Han tilbød å slutte seg til dem, og dette tok de vel imot.

Nå var han den tolvte i flokken deres. De ble nå i denne skogen og gjorde mye vondt.

110. Det fortelles at engang var det noen kjøpmenn som reiste fra Saxland til Danmark og de hadde med seg mye rikdom. De var ikke færre enn seksti menn, alle velvæpnede, og de hadde bestemt seg for at ikke skulle noen få menn sperre veien for dem, eller rane dem for rikdommen sin. De hadde gode hester lastet med verdigjenstander og nå reiste de til de kom til Falsterskogen.

Da røverne ble var disse mennene mælte de seg imellom: ”Selv om de er mange og velutstyrte så vil de menn som kalles overmektige ofte måtte kjempe mot svær overmakt om de vil skaffe seg rikdom. Så selv om de er mange til sammen skal vi fare mot dem og hver av oss skal vise hva han er god for.”

De væpnet seg nå og for i mot dem. Da kjøpmennene så fiendene sine sprang de av hestene sine, trakk sverdene og snudde spydoddene mot dem, for de hadde ingen skjold til å beskytte seg med.

Det fulgte nå en hard kamp med stort mannefall, og de skiltes slik at Ingram, og hans kampfeller, hadde seiret uten å miste noen mann, mens alle de seksti kjøpmennene var falt.

De tok nå deres våpen, hester og rikdom og syntes de hadde vel fortjent det, og var nå lystige og mente de var mer til menn og mer navngjetne enn tidligere. Og de tenkte at de aldri siden ville møte noen som ville gi dem større overmakt enn disse. De mente de nå hadde kvittet seg med store vansker og Heimir mente at han var en taprere mann enn tidligere.

Der ble de i lang tid.

111. En mektig mann som het Biturolf bodde i Skåne, i Danmark. Han bodde der som det nå heter Tummathorp og konen hans het Oda, hun var datter til jarlen av Saxland. Sammen hadde de en sønn som het Thetleif. Biturolf var den største kriger og berserk i hele Daneveldet. Sønnen hans var ung og stor av vekst, men han fulgte ikke sin ætt verken i fremferd eller annen dannelse. Han var mer glad i å være i kjøkkenet fremfor å ri med far sin, eller drive med idrett, eller tjene høvdinger. Men på grunn av dette elsket verken hans far eller mor ham særlig høyt, og de regnet ham for lite verd. Både de og alle andre så på ham som en idiot og en bytting.

Likevel hadde han sett hester ridd, spyd som ble kastet, sverd bli svingt, steiner hivd og mange andre kjente idretter. Han kunne ha lært dette, om han hadde ønsket. Alle mente at han ikke hadde brydd seg om dette fordi han var lite moden i ungdommen. Og ikke satte han en kam i håret, og han ville verken gå i badstue eller bade, selv om han trengte det. Heller ikke tok han vare på seg selv, men foretrakk å ligge i asken på kjøkkenet og løpe rundt med kokkene eller med nakne tiggere.

112. En gang var Biturulf, konen hans, og alle de mennene han ville ha med seg, innbudt til veitsle hos Ulf Sotason i Vetlands herred.

Da Biturulf og mennene hans gjorde seg klar til denne ferden ble Thetleif klar over hva de tenkte seg. Han bestemte seg for at han så visst skal fare på veitsle med sin far, så han reiste seg opp inne på kjøkkenet, ristet av seg asken og gned hendene og hodet sitt. Så gikk han inn til sin mor i stuen, og mælte: ”Mor, jeg har blitt fortalt at du skal fare til veitsle.”

”Ja,” sa hun, ”det er sant, men hva vil du udugelige menneske der? Hvorfor spør du om slikt?”

Han svarte at han ville fare på veitsle med henne, men hun sa: ”Hvorfor vil du fare på veitsle, du din bytting og vanslektning? I tolv måneder har du lagt i kjøkkenet så ikke har jeg sett deg før nå og aldri har du vært hos frie menn hele denne tiden. Og ikke vil du være lik våre frender, så ikke skal du være med på vår ferd når det er slik.”

Thetleif mælte: ”Hvorfor skulle jeg komme til dere? Dere har vist meg liten vennlighet hver gang jeg kom, og hatet meg oftere enn dere har trøstet meg. Og nå vil du nekte meg og dra, det godtar jeg, men om du ikke vil at jeg drar da skal jeg likevel gjøre det.”

113. Han gikk nå bort og ut i skålen hvor hans far var, og mælte: ”Jeg vil fare med Dere til veitsle, far, og vil at du gir meg hest og vogn.”

Biterulf svarte: ”Hvorfor skulle du fare til veitsle med tapre menn?” Det ville være skammelig, og ikke ærefult for oss, om du kommer med mange sønner av høviske og mektige menn slik en idiot som du er. Fordi der hvor mange menn kommer sammen til veitsle pleier de å gjøre annet enn å steke høns eller gjess, eller knekke ris, eller tenne opp ild, og du kan bare dette ene. Derfor har du blitt totalt ulik våre ættmenn, og jeg holder det som ingen sier for å være mest sant. Jeg holder deg ikke for å være min sønn for jeg syslet med andre ting i ungdommen enn du.”

Thetleif sa: ”Ikke vet jeg hvem sin sønn jeg er, bare det ene som er meg blitt sagt, og jeg har hørt de fleste si det som syntes å vite, bortsett fra Dem, at jeg er din sønn, selv om jeg ikke har blitt mye til mann. Og om du har vanskelig for å tro at jeg er sønnen din så spør den som har bedre kunnskap om dette enn meg, nemlig mor mi. Selv har jeg liten interesse av å lete etter annen farsætt enn dette, og nå tenker jeg det som er blitt meg fortalt; selv om jeg var en fattig sønn av en småbonde, og lite for meg, hadde jeg fått bedre støtte til denne dagen, enn fra deg. Men nå vet jeg det for visst at om ikke du hadde undersøkt min morsætt så godt som du har, etter det andre menn sier, og tatt en av lavere stand enn henne, da ville jeg ikke hatt noen glede av å vite sannheten. Nå kaster du mistanke på en som er så høyverdig som hun, og om hun hadde noen frender her som var sterke og dugelige da ville de ikke alle like slike beskyldninger som du kommer gir henne, og som jeg venter meg er usanne. Men hun unngjelder for meg. Om jeg var like dugelig som jeg nå er udugelig, da ville ikke disse beskyldningene bli reist."

Biterulf svarte: "Ti, du din idiot, å dra deg inn i kjøkkenet og legg deg der i asken. Aldri skal hverken du eller noen annen høre at jeg sier noe annet enn godt om min husfrue, for dette er hun verd. Men det sier jeg deg at du er en bytting, og ikke vårt barn."

Thetleif mælte: "Når min far eller mor kommer for å hente meg vil Dere få lite fosterlønn, for dere har gitt meg liten omsorg og lite kostnad har dere hatt helt til denne dag. Men du må bestemme om min reise, gi meg lov hvis du synes om det, men om du ikke vil gi meg lov til å fare med deg, og om Dere føler skam på grunn av meg, da drar jeg like fullt, og mye heller, siden du forbyr meg."

114. Siden gikk han ut på gårdsplassen, tok den beste hesten hans far eide og en sal, sprang opp på hesteryggen og red til en bonde som bodde et kort stykke fra Tummatorp, der hans far, Biturulf, bodde. Han ba bonden låne seg våpnene sine, og bonden tok dette vel imot, lånte ham det som var der, og så red han hjem da dette var gjort. Dette skjedde midt på vinteren da hele sundet var islagt helt syd til Jylland, så at en kunne kjøre med vogn fra tun til tun og fra gård til gård.

Da han kom hjem så hans far at han ville fare uten hans tillatelse og vilje og nå ville han ikke hindre ham lenger, og la ham bli med, for han ville se hvordan det ville gå med ham blant andre menn. Han så også at han ville bli utskjemt om Tetleif dro så skammelig utstyrt fra hans gård. Alle mennene hans mælte at han måtte utstyre ham vel.

Far hans ga ham nå gode våpen og hans mor ga ham klær. Så for han i badstuen, vasket seg og kjemte håret sitt. Etter dette kledde han seg og væpnet seg.

Og nå sa alle menn som så ham at de aldri hadde sett en staseligere mann enn ham, og sa at det var å forvente at han skulle være tapper med en slik ættearv på begge sider.

Han gikk nå til hesten sin og sprang opp på ryggen dens, både vel og høvisk. Så red han med sin far og mor til veitslen.

115. Under den tiden de tilbrakte på veitslen oppførte Thetleif seg svært bra og viste gode manerer som om han hadde vært der ofte hvor folk førte seg med verdighet. Etter tre dager var gjestebudet over og nå for Oda, Biturulfs kone, hjem, og alle mennene hans sammen med henne. Selv dro han sammen med Thetleif til en annen veitsle og ble der så lenge den varte. Da de for hjem derfra gikk veien deres gjennom Falsterskogen, og da de nærmet seg denne var veien deres slik at de måtte reise gjennom skogen, enten de likte det eller ei.

Da de nå red videre kom det tolv fredløse mot dem; Ingram og hans kampfeller.

Biturulfr mælte nå til sønnen sin: ”Det synes meg å være bedre at du var hjemme hos din mor, min sønn, og ikke ville jeg da være redd for disse tolv, selv om jeg var alene. Men nå er jeg redd for å møte dem, for du er ung og mitt eneste barn.”

Thetleif svarte: ”Finner du meg redd, selv om jeg ser disse mennene? Det er mitt råd nå at vi begge stiger av hestene våre og at hver av oss snur ryggen til den andre. Og om jeg ikke våger å verge meg da skal du aldri kalle meg din sønn og da vil det vise seg å være sant det du sa før vi for hjemmefra; at jeg er en vanslektning og ikke kommet fra gode menn om jeg er redd for disse mennene, uansett hvorledes det går.”

Deretter hoppet han av hesten og de trakk begge sverdene sine.

116. Heimir hadde holdt vakt for Ingram og hans kampfeller denne dagen og kom nå tilbake til dem, og sa: ”To menn kommer ridende her med sorte hjelmer som er naglet sammen med store nagler og jeg tror at djevelen selv har laget disse hjelmene, så sterke er de laget. Visst er dette krigere hvis det ikke er fornemme menn, og jeg venter at vi nå vil måtte kjempe hardt.”

Ingram mælte: ”Hvem er disse to siden de kan ha mer styrke enn meg og mine menn? Vi tolv overvant seksti menn for ikke lenge siden. La nå fem av våre menn fare bort til dem og drepe dem og ta våpnene deres. ”

Fem av dem red nå bort til dem, men far og sønn verget seg vel og mandig, så de fikk en svært hard kamp. Og da kampen var over lå de fem der døde, mens Biturulf og sønnen hans ikke var såret.

Ingram så kampen deres og ba alle fare over og hjelpe til så godt de kunne, selv om det var for sent. Det ble nå en lang og hard kamp. Biturulf hugg med stor kraft og styrke til Ingram over hjelmen og kløvet både denne og hodet, slik at en del falt på hver side til jorden. Imens drepte Thetleif to menn, og de stoppet ikke før alle de fredløse hadde falt, unntatt Heimir som fremdeles sto oppreist.

Heimir hugg nå til Biturleif med stor kraft i hjelmen hans, slik at han straks falt til jorden og i uvett. Thetleif så at hans far var falt og hugg nå med stor harme til Heimir i hjelmen hans, slik at han falt på kne. Han spratt straks opp igjen, løp til hesten sin og sprang opp på ryggen på den, og red av gårde så raskt han kunne. Glad var Heimir at han berget livet sitt denne gangen, og han sa det som mange har fått sanne siden at intet jern er så trofast mot sin herre som sporene. De gav ham livet denne dagen på samme måten som de har gitt mange andre.

Da Heimir kom til en elv løp hesten hans, Rispa, så raskt at den fløy over elven som et pilskudd. Det fortelles at det var en mølle ved elven, og at den malte. Heimir syntes det hørtes ut som møllehjulet sa: ”slå, slå,” og ”drep, drep”. Han trodde at gamle Biturulf var etter ham og mælte til sin sønn, Thetleif: ”Hugg, hugg og drep.” Heimir red nå videre både natt og dag og stanset ikke før han kom hjem til Bern. Han forlikte seg med Didrik, og de var nå gode venner som tidligere og de gjorde mange storverk.

Biturulf og Thetleif tok all rikdom og alle våpen de fant der, og for nå hjem etter dette. De hadde nå blitt svært navngjetne og ble hjemme en tid.

117. Thetleif ble nå sett på som en djerv mann, siden han hadde prøvd seg i kamp. Hans far og mor hadde mye trøst av ham og mente han ville være til heder for sin ætt.

Thetleif mælte til sin mor: ”Jeg vil nå få meg gode klær og en verdig utrustning og så vil jeg ri til jarlen i Saxland, min morfar. Siden vil jeg fare til ukjente land for å se andre menns skikker, og bli kjent med frendene mine. Da vil det vise seg om jeg er mann nok, når jeg får prøvd meg mer enn nå.”

Hans mor sa at alt skulle være som han ønsket det. Det samme fortalte han sin far; at han vil fare bort fra landet og derfor ville han ha sin fars støtte i gull, sølv og verdisaker sammen med våpen og gode hester. Ja, alt det som sømmet seg for ham å ha når han kom til andre dugelige menn.

Biturulf svarte: ”Jeg kan lett gi deg gode våpen og hester og så mye rikdom som du vil ha, men jeg vil gi deg dette rådet: Hvis du drar forbi Jutland da vil du komme langt. Vær da høflig og ikke hovmodig. Og om du kommer så langt forbi Saxland hvor den byen er som heter Bern, og møter Didrik, sønn av kong Thetmar, vær da aldri så djerv at du kjemper mot ham, eller mot hans kampfeller. Ikke vil du kunne stå imot hans store hugg. Hjelmen hans heter Hildigrim, intet sverd kan bite på den. Sverdet hans heter Eckisax, det beste av alle sverd. Hesten hans heter Falca. Den er så rask at selv om du kan hende må ri bort, da kan han være hvor han vil, nær eller fjernt fra deg, om han har denne hesten. Med ham er også mange navngjetne krigere og du skal ikke egge noen av dem til kamp, selv om du har mulighet til det. Og jeg råder deg til at du ikke farer lenger enn til jarlen, din morfar, og vær hos ham i Saxland så lenge du ønsker. Far siden hjem hit og vær her. Her er det minst å vase seg opp i.”

Thetleif sa at det skulle være som han sa.

Biturulf mælte videre: ”Om du skal ri for å møte din morfar vil du først komme til en skog som heter Borgarskog. Der er det et sted som heter Marstein, og der er en borg hvis like du aldri har sett. Men det finnes ikke noe menneske i borgen. Det er en staselig utstyrt stol der, og på denne ligger en lur. Denne luren skal du blåse i og da vil den mannen raskt komme som eier borgen. Det er min gode venn, Sigurd. Hvis du ser ham da vil du gjenkjenne ham. Han er gammel og stor, hvit som en due og med langt hår og sidt skjegg. Nå, hvis du treffer ham så fortell ham raskt ditt og din fars navn, før han kan bli sint på deg. Han vil ta godt imot deg hvis du sier ham hvilken mann du er. Selv om du hadde tolv manns styrke ville du ikke være i stand til å kjempe mot ham.”

Da svarte Thetleif: ”Det skal bli som du har rådet meg.”

Nå var han klar for ferden sin. Hans far og mor fulgte ham til hesten hans og gav ham mange og gode råd. De ba han være svært gavmild både mot rike og fattige og sa at han slik ville få et godt ord på seg bland alle mennesker. Mor hans gav ham gullringen sin og sendte med hilsen til sin far, jarlen.

Nå skiltes de. Han ba henne leve vel og hun ba ham fare vel.

Hans far fulgte ham litt lenger, og gav ham tyve merker gull og talte med ham om mange ting.

De ba hverandre farvel og nå skiltes far og sønn.

118. Thetleif red nå av gårde til han kom til den skogen han hadde blitt fortalt om og red til borgen der han fant luren som hans far hadde fortalt ham om. Nå satte han luren foran munnen og blåste. Straks kom det en mann ridende på en elefant og han så slik ut som hans far hadde fortalt ham at Sigurd gjorde. Da de møttes spurte Sigurd hvem den mannen var som hadde tatt luren hans uten lov og blåst.

Han svarte: ”Jeg heter Vildimelrik.”

Sigurd mælte: ”Det synes meg mest sannsynlig, hvis jeg skal gjette, at du er sønn av jarl Biturleif fra Tummathorp, og om det er slik så fortell meg sannheten.”

Thetleif svarte da: ”Ikke kjenner jeg den mannen du taler om.”

De løp da mot hverandre og begynte å kjempe, og da de hadde kjempet både hardt og lenge måtte de hvile, fordi Sigurd var en gammel mann og hadde blitt trett.

Igjen talte Sigurd: ”Hvis du er sønn av Biturleif så fortell med det; vi har kjempet alt for lenge.”

Thetleif mælte: ”Jeg ville ha sagt det for lenge siden hvis jeg var den mannen du taler om, men jeg vet ikke noe om ham og ennå mer vil jeg teste våpnene våre og se hvem som får seier over den andre før vi skilles.”

De tok nå våpnene sine og kjempet på det djerveste, men ingen av dem klarte å beseire den andre og ikke stoppet de kampen før sola var i vest.

Sigurd sa: ”Nå skal vi stoppe denne leken for en stund; ikke vil jeg kjempe om natten. Du skal fare med meg hjem og være min gjest denne natten, men grytidlig i morgen skal vi to komme tilbake hit og skilles neste kveld. Og ikke vil du by meg tvekamp igjen.”

Thetleif sa at de skulle bli slik som han ønsket. Da Sigurd mælte dette var han sliten og hadde fått et sår. Og nå kom han i hu at han hadde seiersteinen sin liggende hjemme.

119. De sprang på hestene sine og red nå til Sigurds bosted. Der fant de et hus som var gravd ned i jorden og to kvinner kom ut derfra og møtte dem. Den ene var Sigurds kone, den andre var deres datter. Sigurds datter var så sterk at få mannfolk var sterkere enn henne. Hun så at en mann hadde følge med hennes far og hun mente å vite at denne karen så visst hadde kjempet med ham. Dessuten mente hun at hennes far hadde tapt, for hun så at hans utrustning var svært skadet.

Og da de hadde steget av hestene sine grep hun så fast med begge hendene om Thetleif at hun straks felte ham til jorden og slo neven sin mot halsen hans så hardt at hun mente halsbenet ville knekke.

Da dette hadde hendt tenkte Thetleif at det var stor skam at en kvinne hadde felt ham til jorden, og gitt ham slik skam og vanære. Han tok derfor en hånd rundt overarmen hennes og den andre rundt strupen hennes slik at tårene rant fra begge øynene hennes. Så fast klemte han hånden at blodet rant fra neglene.

Hun ropte og ba ham gi henne grid, og sa at hun ville forlikes med ham.

Thetleif så at det ikke var noen heder i å drepe en kvinne, selv om hun hadde angrepet ham, og han skjønte at han godt kunne gjøre henne vondt, om han ville det. Hver av dem tok nå hendene av den andre og gikk så sammen inn, og der var det et hus som var velutstyrt med gode tøyer. Han ble vist stor gjestfrihet den kvelden. De drakk nå god vin som Sigurds datter serverte vel og skjenket høvisk. Hun var like vakker av utseende som hun var sterk. Stadig kikket hun blidt på Thetleif og han la merke til det, og da hun gav ham drikkeskålen tok han også om fingrene hennes og klemte dem litt. Hun la også merke til, da hun skjenket ham vin en annen gang, og tråkket på foten hans. Hver av dem hadde nå gode tanker om den andre, og dette visste de med seg selv også.

Da natten hadde kommet gikk Sigurd og Thetleif for å sove, og Thetleif hadde godt sengeleie den natten og sovnet straks han la seg i sengen.

120. Midt på natten kom Sigurds datter til Thetleif og la seg i sengen hos ham. Han våknet, og stille gav han henne plass. Sigurds datter hadde ikke kommet til ham av noen annen grunn enn at hun ville at de skulle avtale et fullstendig forlik mellom dem. Hun mente hun hadde gått på Thetleif for raskt om kvelden, og hun vet at han kan mislike at saken står slik. Og hun visste at den som hadde størst skyld måtte bøte, hvis det ikke var for stor forskjell på skadene.

Men bøte med hva da?

De fleste som sitter her og hører sagaen vil snu dette til det onde og si at hun bød frem seg selv. Nei, det var fjernt fra det som hendte.

Hun gikk dit for å more ham med fagre fortellinger og annen høvelig samtale, noe som hun kunne bedre enn de fleste andre møyer, og også fordi hun visste flått søkte en mindre når to var i samme seng. De talte nå sammen om mange ting og hver av dem fortalte den andre det den ønsket å vite, og med klokskap kom hun ut av sin knipe. Slik nådde hun en enighet med ham og ba ingen andre om hjelp, siden de to klarte dette seg imellom. Ofte blir tolv manns dom brutt, men denne ble ikke brutt. Hun hadde forutsett dette, for hun var både klok og gav gode råd.

Da hun nå visste at han var sønn av Biturleif sto hun opp av sengen og gikk bort til der far hennes sov tungt, for han var vindrukken. Ut av pungen hans tok hun seiersteinen, som han hadde lagt der straks han kom hjem om kvelden.

Hun vente tilbake til sengen og gav ham steinen og så lå de der nesten til dagen kom.

121. Da det lysnet sto Sigurds datter opp og gikk bort. Sigurd kom nå til Thetleif og ba han stå opp viste ham alt sitt gull og sølv.

Da det var morgen satte de seg til bords, og da de var mette tok de hestene sine og skulle nå teste seg til fulle. De kom til borgen, steg av hestene sine, gikk mot hverandre og kjempet. En lang tid kjempet de på aller tapreste vis, men før de gav seg ble Sigurd sliten og han hadde fått tre sår. Han gav nå opp sitt sverd og vil ikke kjempe lenger.

Thetleif tok dette vel.

Begge gikk til hestene sine, og før de steg opp på hesteryggen sa Thetleif navnet sitt og ætten sin. Sigurd ble glad for dette og tok godt vel imot ham, og de red begge nå tilbake til jordhuset og Sigurd sa han skulle være der så lenge han ville.

Sigrurd mælte: ”Ikke var det din fars råd at du skulle skjule navnet ditt for meg.”

Thetleif svarte: ”Min far forbød meg å kjempe mot deg, men jeg ville prøve meg likevel.”

Sigurd sa: ”Fordi du er den første mann som har seiret over meg i tvekamp, og fordi din far og jeg alltid har vært gode venner og kampfeller vil jeg gi deg datteren min, og i tillegg så mye gull og sølv som du vil ha.”

Thetleif takket glad ja til dette. Sigurd gikk nå for å finne datteren sin og for å spørre henne hvilket svar hun vil gi hvis Thetleif skulle fri til henne.

Hun svarte: ”Jeg undrer meg svært over at du vil gi meg til den mannen som har gitt deg så mye sår og svie i deres strid, men jeg har avlagt det løftet og ikke gifte meg med noen mann som ikke er din likemann i tapperhet. Hvis Thetleif er en slik stor og tapper kriger da vil jeg gjerne si ja til dette rådet.”

Sigurd mælte: ”Thetleif er en mye større kriger enn jeg og han har mye mer tapperhet enn jeg kan fortelle. Ha takk, datter, for at du tar imot et godt råd og følger mitt valg. La meg få din hånd på at du vil holde denne avtalen.”

Hun svarte: ”Jeg vil holde mitt ord. Pass dere to på at dere holder alle tingene dere har lovet,” hun tok nå faren sin i hånden.

Sigurd gikk nå til Thetleif og fortalte alt hun hadde sagt til han, og at hun ville ta imot hans råd.

Thetleif sa: ”Takk for Deres gjerning og Deres sømmelige tilbud. Du har hatt stor fremgang med min sak hos henne, overraskende som den var, og jeg vil gjerne ta imot dette tilbudet og fortelle Dem om min store takknemmelighet over det. Og nå vil jeg først av alt ri sydover for å treffe jarlen, min morfar, og når jeg vender hjem derfra kommer jeg her, fordi jeg skal bringe din datter hjem med meg.”

Sigurd svarte: ”Jeg vil at alt skal bli slik du ønsker og jeg vil at du skal reise snart, så du kan vende tilbake snart også.”

Thetleif red av gårde og Sigurd gav ham ti merker gull og han hadde allerede tyve merker fra før. Sigurd snudde seg mot ham og tok farvel med ham før de skiltes, men datteren hans mer reservert enn hun ville, slik at andre ikke skulle få kjennskap til dem.

De følte det begge slik.

122. Thetleif red nå sin vei dit han hadde tenkt seg. Det var en lang vei som gikk gjennom både bygder og ødemark. Da han kom syd til Saxland møtte han en mann på sin vei. Han hilste denne mannen og spurte ham om nytt og om hvor han skulle fare. Mannen sa at han kom syd fra Amlungland og skulle nord til Hunaland.

Thetleif mælte: ”Har du hørt nevnt den mann som heter Didrik, sønn av kong Thetmar av Bern? Vet du noe om hva slags mann han er eller om han er hjemme i Bern eller ikke?”

Mannen svarte ham: ”Jeg kjenner Didrik, sønn av kongen av Bern. Alle menn har hørt ham nevnt og jeg vet at han er overlegen alle menn i mot og tapperhet; i mildhet og gavmildhet, men grim mot uvennene sine. Han er ikke hjemme nå, for han er ridd til en veitsle i Romaborgen til sin frende, kong Ærminrek.”

Thetleif mælte: ”Kan du vise meg en vei som er så kort at jeg kan møte Didrik kongssønn før han kommer til Romaborg?”

Mannen svarte: ”Det finnes en vei som er kortere, fordi Didrik tar neppe snareste veien til Romaborg. Jeg er blitt fortalt at han har en kysteiendom ved Fenidi og vil bli der noen dager før han rir sydover. Og når du kommer sydover i Trentdalen til Trent selv, da skal du vike av fra den veien som fører rett til Bern. Ri østover gjennom fjellpasset som du ser åpent foran deg, og spør nøye på forhånd om veien til Trent. Når du kommer østover til havet vil hvert barn kunne fortelle deg sannheten om hvor Didrik er. Nå kan jeg ikke fortelle deg mer om ham.”

Thetleif gav ham sin gullring og lønnet ham slik for hans ord. De skiltes nå og red hver sin vei.

123. Kong Erminrek hadde nå gjort klar en stor og rik veitsle, og nå innbød han menn fra både fjern og nær i riket. Det var konger og jarler, hertuger og grever, baroner og allslags høvdinger. Dessuten hadde han innbudt Didrik av Bern og hans menn. Thetleif visste at han ikke ville finne Didrik hjemme og da han kom dit veiene delte seg gikk en vei til jarlens morfar, og den andre gikk syd for fjellet.

Han stoppet hesten sin foran krysset og tenkte etter hvilken vei han skulle ri, og snakket til seg selv: ”Jeg er mer vitebegjærlig når det gjelder Didrik av Bern og hans kampfeller enn jeg er når det gjelder min gamle morfar, og jeg vil jo uansett kunne finne ham etter jeg har funnet Didrik.”

Nå sporet han hesten sin og red syd gjennom dalene fra gård til gård, den veien han var blitt fortalt og han tilbrakte aldri en natt der han hadde tilbrakt den forrige. Han kom omsider til en borg og der fant han Didrik av Bern, Vidga og Heimir. De hadde tatt sin overnatting i huset til en mann som het Aki Amlungstrausti. Han var halvbror til Erminrek og kong Thetmar av Bern, de hadde samme mor. Dette stedet het Fritilaborg.

124. Thetleif tok seg nå herberge i det samme hus hvor Didrik og hans kampfeller var. Didrik spurte ham om navnet og hvor han kom fra.

Han svarte: ”Jeg heter Elminrek og min far er Soti fra Vetlanns herred i Danmark.

Didrik spurte da: ”Hvor vil du fare siden du har kommet hit så langveis fra?”

Thetleif mælte: ”Jeg rir inntil jeg finner en verdig høvding som vil ta meg i sin tjeneste for å vokte sine hester eller våpen, eller om han behøver en annen tjeneste av en mann, selv om den ikke skulle være stor. Hørt har jeg om en høvding som kalles Didrik av Bern, og om jeg kunne finne ham ville jeg tilby ham min tjeneste hvis han vil ta imot den. Nå vil jeg spørre Dem hvor De kommer fra og hva som er Deres navn, hvem Deres høvding er, og hvor De nå planlegger å fare. Og ikke vil jeg at De skal ta det ille opp om jeg skulle spørre lite klokt, for jeg er en utenlandsk mann og aldri tidligere har jeg fart så langt fra hjemmet mitt som nå, og aldri har jeg sett andre menns skikker.”

Vidga svarte: ”Ikke skal det brukes mot deg at du spør om slik ting. Nå har det gått godt for deg, min gode mann, hvis du ønsker å finne Didrik kongssønn av Bern og tjene ham, for her kan du se ham og han som heter Heimir. Og det er også andre dugelige menn med ham, selv om jeg nevnte disse to først og jeg venter at prins Didrik ikke vil synes ille om at du heller vil tjene ham enn andre fornemme menn.”

Thetleif reiste seg og gikk bort foran Didrik: ”Heil Herre,” sa han, ”jeg er glad for at jeg ikke trenger å fare lenger etter deg og at jeg fant Dem her. Nå vil jeg tilby Dem og Deres menn min tjeneste.”

Didrik sa at han ville ta imot hans tjeneste og at han skulle ri sammen med dem til veitsle for å passe på hestene og våpnene deres. Thetleif likte dette godt.

Morgenen etter red de sin vei, og Aki Amlungatrausti med dem. Det var tyve riddere med dem og de kom til Romerborgen den dagen som veitsla tok til. Mange mektige menn var kommet dit og den gjeveste kongshallen var full av de gildeste høvdinger.

Men svenner og tjenere var i den hallen hvor hestene var, og Thetleif var der med dem.

125. Thetleif ville ikke gå inn i kongsgården for å be om mat og drikke både sent og tidlig og bestemte seg for at han heller skulle klare seg med det han hadde så lenge det varte, og at noe ville dukke opp straks dette var borte. På gjestebudets første dag gikk Thetleif, sammen med mange svenner, ut på markedet. Da de kom på torget lot han kjøpe både vin, mjød og allslags velsmakende matretter til dem, slik at ikke engang kongens bord var bedre utstyrt med mat og drikke enn deres. Thetleif lot alt dette bli brakt til sitt herberge og utstyrte det der på den mest kostbare måten og innbød deretter mange svenner og tjenere og holdt en strålende tre dagers veitsle for dem. All den rikdom han hadde brakt med seg hjemmefra, tretti mark gull, ble brukt opp på denne veitsla.

Likevel ville han ikke avslutte sitt gjestebud når kongen ikke hadde avsluttet sitt, og han gikk nå ut på markedet og kjøpte det beste bordtøy. Han pantsatte nå Heimirs hest Rispa, og sverdet hans, Naglring, samt alle hans våpen; for ti mark gull. Nå innbød han mange flere menn til veitsla og de moret seg alle til alt var brukt opp.

Ikke hadde han særlig lyst til å gi seg så han gikk på torget og kjøpte enda mer av det beste han kunne finne til sitt bord og sitt gjestebud. Nå pantsatte han Vidgas hest, Skemming, og sverdet hans, Mimung, og alle våpnene hans for tyve mark gull. Han innbød flere til veitslen sin og hele herberget sitt lot han dekke med dyrt silketøy, og han brukte alle pengene, så langt de rakk.

Da alt var oppbrukt ville han på nytt innby til gjestebud. Kongens veitsle hadde nå vart syv dager, og det var to dager igjen.

Thetleif red nå Didriks hest, Falka, ut på torget med alle hans våpen og hærklær, og ennå ville han ikke gi seg så han gikk ut på torget og kjøpte store mengder av alt det beste til sitt bord og sin veitsle. Han kjøpte alt det dyreste han fant og hvis han så en mann i ferd med å kjøpe noe på markedet for tolv penning gikk han foran ham og kjøpte det for tyve, heller enn å miste kjøpet. Og før han hadde kjøpt alt til veitslen sin, pantsatte han Falka, Didriks hest, og hans gulldekorerte sverd, Eckisax, og Hildigrim, den harde hjelmen hans, og sammen med dette alle våpnene hans, for tretti mark gull.

Han innbød nå svenner og tjenere, spillemenn og gjøglere; enhver som takket ja. Ikke færre enn tre hundre innbudne gjester drakk nå så lenge veitslen varte.

Den dagen han avsluttet gjestebudet gav han Isung, lederen for gjøglerne, gullringen sin som hans mor hadde gitt ham. Denne gjøgleren var leder for de andre gjøglerne og spillemennene, og mer navngjeten enn de andre. Han gav ham også helt nye klær som var skåret av purpur og sydd med gulltråd. Dette var Didrik kongssønns festklær og slik lønnet han Isung for hans skjemt.

Hver gjøgler gav han en mark eller to.

126. Didrik kalte nå Thetleif til seg og da han kom dit spurte Didrik etter våpnene sine og ba ham om å sale på hestene til både han og hans menn for nå ville han fare hjem.

Thetleif sa: ”Herre, De vil først måtte løse ut de pengene jeg har brukt mens De var på denne veitslen slik at jeg og mine venner hadde noe, for jeg syntes det var langt å gå til kongens bord for å forsyne seg med mat siden jeg er ukjent i denne byen fordi jeg aldri har vært her før.”

Didrik svarte: ”Ja, ja, det skal jeg visst gjøre, å betale det denne stunden kostet. Hvor mye er det du vil ha dekket?”

Thetleif svarte: ”Det er ikke mye. Jeg brukte først det jeg selv hadde, så det skal du ikke dekke. Det var tretti mark gull. Siden brukte jeg seksti mark gull og det skal du dekke, hvis du vil, fordi Heimis hest og våpen er pantsatt for ti mark gull. Vidgas hest og våpen er pantsatt for tyve mark gull, og dine våpen for tretti mark gull. I tillegg gav jeg Deres stasklær til en spillemann sammen med min gullring. Da jeg nå gikk hit var gjerdet låst og ikke ble det åpnet raskt da jeg skulle møte Dem, så jeg sparket det opp med foten min slik at jerndøra traff de som sto innenfor og skulle passe på den. Og da jeg kom inn på gårdsplassen kom tjenere og kokker for å skjemme meg ut. Derfor tok jeg en av dem i føttene og slo to andre til døde med ham, og han jeg holdt i tror jeg nok har fått en ille medfart. Men jeg vet at du vil forsvare meg i disse sakene.”

For første gang syntes Heimir at han kjente denne mannen, men Thetleif hadde kjent han fra første gang han så ham.

Heimir mælte: ”Det synes meg at vi har fått oss en hestedreng og tjener som vi får tåle, selv om han tar alle våre våpen og kaster dem ned i sølen og tramper på dem.”

127. Didrik reiste seg så, gikk foran kongen, og mælte: ”Herre, vil du dekke utgiftene for våre tjenere og hester mens vi var her?”

Kongen svarte raskt: ”Visst skal jeg betale dette; kall hit min skattemester Sifka og be ham ta med så mye penger som du trenger. Hvor mye er det?”

Didrik svarte: ”Spør denne tjeneren her og la ham fortelle deg det.”

Kongen mælte til Thetleif: ”Unge mann, hvor mye penger brukte du på veitslen og hestene mens dere var her?”

Thetleif svarte: ”Herre, det var ikke stort. Av mine egne brukte jeg tretti mark gull, og vi nevner ikke det, om du vil. Deretter brukte jeg seksti mark gull og dette må du dekke for jeg pantsatte både våpen og hester for min herre, Didrik, og to av hans venner.”

Da svarte kongen sint: ”Hva slags mann er du som bruker så mye penger på ni dager og hva slags storverk har du gjort siden du gjør så mye av deg? Er du en stor mann, eller bare en tulling?”

Thetleif sa: ”Det var stormenns skikk, der jeg var tidligere, at ikke skulle de tale lenge med en mann før de bød ham til bords, hvis han ikke hadde spist noe.”

Kongen sa nå at han skulle bli brakt mat og drikke, og det ble gjort. Han spiste nå som tre menn. En gullskål fylt med vin, så stor som tjeneren klarte å bære, ble brakt ham. Han tok den og tømte den i en sup. Kongen og Didrik, og alle de andre, stirret mens han gjorde dette, men ikke brydde han seg noe om det.

128. Nå talte en ridder som het Valtari av Vaskastein, han var søstersønn til kong Erminrik og Thetmar, og den fremste krigeren i kongens hird, både i styrke og dugelighet.

”Hva kan denne mannen gjøre mer enn å bruke penger og spise og drikke?”, sa Valtari, ”Kan du kaste spyd eller slynge stein?”

Thetleif svarte: ”Jeg mener jeg kan gjøre begge deler mot hvem De måtte ønske.”

Valtari sa modig: ”Da skal du leke denne leken med meg. Hvis du vinner skal du råde over hodet mitt, og om du ikke kan gjøre slik du hevder skal du så visst late livet ditt med vanære, og aldri skal du siden ødsle bort så mye penger som du gjorde her. Ingen høvding skal du skjemme ut slik du har gjort mot kongen, for hver og en sier at din veitsle var en halv gang dyrere enn kongens egen. Slik synes meg svært dristig av en mann som ikke er mer enn du synes å være.”

Thetleif mælte: ”Miskunn trenger enhver etter slike ord, men jeg er helt klar til å leke og se hvor det bærer hen. Hva mer kan hende om jeg ikke klarer det enn at jeg mister livet mitt? Mine frender vil savne meg lite hvis jeg ikke er mann for dette, om noen av dem er dugelige menn, men jeg tror at ingen av dem er det.”

129. De gikk nå ut på en eng og tok en stein som ikke veide mindre enn to skippund. Denne steinen tok Valtari og kastet ni fot, men Thetleif kastet den ti fot.

Valtari kastet den nå tretten fot, men Thetleif kastet den atten. Valtari ville ikke fortsette leger med dette, så Thetleif hadde vunnet denne leken og alle syntes dette var svært imponerende.

Nå tok de en merkestang som tilhørte kong Attila. Han hadde blitt invitert til veitsla hans av kong Erminrek fordi det var godt vennskap mellom dem. Denne merkestangen var den tyngste av alle som hadde blitt brakt dit. Valtari kastet nå denne stangen over kongshallen slik at den andre enden kom ned på hallveggen.

Alle menn som så dette mælte at underlig sterkt var kastet.

Thetleif tok nå stangen og kastet over kongshallen; og da han hadde kastet løp han gjennom hallen, som hadde to dører, og tok stangen i luften og bar den bort.

Alle som så dette mælte at Thetleif hadde vunnet disse to lekene og at han hadde vunnet Valtaris hode.

Kong Erminrek sa: ”Min gode mann, jeg vil løse min frendes hode med gull, sølv og kostbarheter, så mye som du vil.”

Thetleif mælte: ”Hva skal jeg med din frendes hode; han er en modig mann så jeg vil gi deg hodet hans og du må lønne det som du selv ønsker. Men før dette må du løse ut min herres, og hans menns, våpen, men ikke skal du betale mer for dette enn du selv vil.”

Da sa kongen: ”Dette velger jeg gjerne, ha Guds og min takk for det. Jeg skal lønne deg vel for dette.”

Kongen lot nå bringe så mye rikdom som de trengte og løste ut våpen og hester til de kampfellene som var pantsatt. Dertil gav han ham de mest strålende klær og så mye penger han selv hadde betalt. Etter dette slo han Thetleif til ridder.

Thetleif fortalte nå sitt navn og hele sin ætt, og han ble vidkjent gjennom hele landet på grunn av sin tapperhet. Didrik tok han nå til sin følgesvenn og kalte ham sin likemann.

Veitslen endte nå og hver av dem lovet den andre sitt vennskap. Didrik kongssønn red hjem til Bern, og med ham Thetleif og alle hans menn fulgte ham dit, også hovedspillemannen Isung.

130. De hadde bare vært få dager hjemme i Bern da unge Amlung, sønn av jarl Hornbogi, kom ridende. Han hadde kommet dit etter sin far, og der ville han bli. Didrik tok vel imot ham og nå var de ni venner der; hver og en var den andres likemann.

131. Kong Thetmar fikk sott og deretter døde han. Han døde med full ære, og Didrik, sønnen hans, ble konge over Bern og ble nå kjent som den største høvding både vidt og bredt i verden. Didriks navn vil bli æret og ikke glemt i nesten alle de sydlige riker så lenge verden står.

132. En dag satt kong Didrik i høysetet sitt omgitt av sine fremste krigere. Da kom en mann gående inn, han var sterk og storvokst. Han var ikke velutstyrt med klær eller våpen, og da han bar en sid hette kunne de ikke se ansiktet hans skikkelig.

Denne mannen gikk foran kongen og hilste ham høflig og gildt. Kongen tok godt imot ham, selv om han var utenlandsk, fordi han var beskjeden og høvisk, og spurte ham hva slags mann han var.

Han svarte: ”Jeg heter Vildiver, ætten min er fra Amlungaland, og jeg er kommet hit for å tilby Dem min tjeneste; for å ri med dem og for å bli Deres mann, om De ønsker det.”

Kong Didrik mælte: ”Selv om du er ukjent vil jeg ta imot din tjeneste hvis du vil tjene vel og disse tapre karene vil ta deg inn i følget med seg sammen med de som er her.”

Vigda svarte: ”Ikke skal vi si noe imot ham, herre, hvis De vil ta imot ham. Det er bedre å ta en tapper kar inn i følget enn å vise ham bort.”

Vildiver gikk for å vaske hendene sine før han gikk til bords, og da han strøk opp ermet på skinnjakken så Vidga at han hadde et stort armbånd av gull om håndleddet sitt og derfor mente han å kunne vite at denne mannen var av god ætt, selv om han gjorde lite av seg.

Didrik gav ham nå fine klær, en god hest og gode våpen, og Vildiver viste seg nå å være både gild og høvisk så han ble først venn med selve kongen og dernest med alle hans beste menn. Vidga og Vildiver ble så gode venner at ingen av dem kunne være foruten den andre.

Kongen vil også helst være sammen med ham og dernest med de andre.

133. Kong Didrik hørte om en adelsmann som het Herbrand, og som var den mest vidfarne han hadde hørt om. Herbrand hadde vært i følget hos nesten alle de største høvdingene nord for havet, og han hadde vært både vidt og bredt i Grekenland og kjente skikkene deres. Han talte også nesten alle språk som fantes og var en svært tapper mann.

Didrik sendte beskjed til denne mannen at han skulle komme til ham. Da han kom til kongens hird ble han tatt godt imot og Herbrand ble ridder hos kong Didrik. Dernest ble han rådgiveren hans. Dette fordi han var en klok mann og høvisk på alle måter.

Herbrand bar også kongens merke, på en god og ærerik måte.

134. På denne tiden hadde det vært mye ufred mellom kong Attila i Hunnerlandet og kong Osangtrix i Vilkinaland; de byttet på å vinne og tape. Kong Attila hadde styrket seg og fått mye vennskap med mektige høvdinger og stormenn både vidt og bredt. Han var og godt likt av folket i sitt rike så alle ville leve og dø der han var. Men han kunne ikke få seg flere krigere innenlands, fordi ingen ville bytte med å være høvding der mens han var over alle han skulle styre, dette fordi de fleste syntes det var ille å leve ufritt.

Kong Osangtrix hadde fått et annet sinnelag da han ble eldre enn han hadde da han var ung. Han styrte så strengt at folket som bodde i landet nesten ikke klarte det tunge åket som han la om hver manns hals. Selv trøstet han seg med hvor stort landet var og hvor folkerikt det var. Jo mer rikdom han fikk jo mer ville han ha. Han gjorde lønnsomme handler med hver og en, både fattig og rik; til og med hirden sin og med bønder eller kjøpmenn. Selv om han hadde gitt ridderne sine len de selv styrte, så ville han selv være sysselmann og styre over dem. De brakte ham aldri så mye at han ble fornøyd, og aldri kom det så mye rikdom eller forsyninger på kongsgården hans at det ikke forsvant i sluket og derfor var det sult og nød der.

Hver tolvte måned ble mange menn kalt ut som vanlig var fordi han stadig lå i ufred med kong Atilla og hver av dem angrep den andres rike. Men de mente dette var i mot både kraft og høvelighet at Osangtrix så snart ufreden var over la både skatter og avgifter på alt folket i landet mens han satt i ro. Han la også under seg andre menns eiendom for både seg selv og frendene sine fordi de alle hadde fått sin kunnskap om grådighet fra den samme boken. Folket hans fikk bare fred når han var ute av landet i hærferd. Alle håpet de at han en gang skulle fare på en ferd som han ikke vendte tilbake fra og like glade som de var når han var borte, like mye fryktet de tilbakekomsten hans.

Kong Osangtrix hadde nå stadig med seg de to risene Vidolf mittumstang og Aventrod, broren hans. Men han hadde sendt en rise, Atgeir, broren deres, til kong Isung i Bertangaland på grunn av vennskap. Kong Isung satte Atgeir rise til å vokte landet i en stor skog nær grensen og kongen fryktet ingenting fra den delen av riket som risen voktet.

135. Om kong Attila må det nå fortelles. Han ville gjerne ha sluttet fred med kong Osangtrix hvis han kunne ha valgt og han sendte mange menn for å møte kongen og få vite av ham om han ville slutte fred eller ikke.

Da kong Attila var blitt viss på at Osangtrix på ingen måte ville slutte fred med ham så sendte han sitt brev og sitt segl til kong Didrik av Bern og ba ham om å komme til Hunnerlandet med alle sine beste krigere om han ønsket å hjelpe ham, fordi han nå ville herje i Vilkinaland mot kong Osangtrix. Han ba også om at han ikke skulle legge dette vekk fordi hver av dem hadde lovet den andre vennskap.

Kong Didrik ville nå dra fordi han så at vennen hans trengte hans hjelp og red ut av Bern med fem hundre riddere, alle svært testet i tapperhet, og med ham red også alle hans store krigere fra alle land. Da de kom til Hunnerlandet ble kong Atilla svært glad for at de kom og tok godt i mot dem. Han var nå klar til å ri sammen med dem til Vilkinaland og da de kom dit ranet de og drepte mange menn, men noen rømte unna. De brente nå store borger og mange, vakre gårder og store byer. Mye hærfang, både mennesker og gull og sølv, tok de.

136. Kong Osangtrix hadde nå samlet mange krigere fra hele riket sitt, og de red sammen for å møte den mektige hæren. Det ble nå en hard strid med stort mannefall. Hærbrand, kong Didriks merkesmann, red modig frem og hugg med sverdet i begge hender både menn og hester; hver død kastet han oppå den andre. Og etter han red kong Didrik selv og hans store krigere, de kjempet med stort overmot og testet sine sverd mot harde hjelmer, stive skjold og sterke brynjer. Ingen av kampfellene tvilte på at de andre dugde, og ingen fylking kunne stå imot dem der de kom farende. De red midt inn i hæren til Vilkinamennene og felte menn til begge sidene for seg. Mot dem kom Vidolf Mittumstang og slo til Vidga med sin jernstang, fordi han var fremst av dem. Vidolf slo til hjelmen hans slik at han straks falt av hesten sin og til jorden, og det ringte slik i tinningene hans at han falt i svime. Men Heimir sto nær ham og han grep sverdet Mimung da han falt, og tok det med seg. Vilkinamennene gikk tappert fremover og kjempet nå djervt slik at det ble ett stort mannefall.

Kong Didrik egget nå alle sine menn til å gå på og sa at de ikke skulle bry seg om utseendet, og mælte at ingen skulle verge seg lenger, men la Vilkinamennene se hva hans store krigere dugde til, ”og la dem få se vår håndstyrke.”

De ble etter dette dobbelt så ville som tidligere og ingen kunne stå imot dem.

Kong Osangtrix så at det ikke var noe annet å gjøre enn å flykte sammen med alle sine krigere. Han hadde allerede mistet fem hundre krigere, men kong Attila hadde mistet tre hundre og han drev dem nå på flukt.

137. Akkurat da kom Hertnid, kong Osangtrix brorsønn, med fylkingen sin og så hvor Vidga lå. De gjenkjente ham straks både på våpnene hans og av utseende og fra hva de hadde hørt, så de tok og bandt han og førte han med seg. Hertnid skjønte at det ikke var annet å gjøre enn å komme seg unna siden hans frende kong Osangtrix hadde flyktet med hele hæren. De flyktet nå som alle de andre.

Vilkinamennene flyktet denne gangen i nederlag og hver dro hjem til seg i sitt rike. Kong Osangtrix lot kaste Vidga i et fangehull.

138. Kong Attila og kong Didrik red nå hjem til Susa; hovedstaden til kong Attila, og ble der en natt. Morgenen etter red kong Didrik sydover til Bern. Han hadde mistet seksti menn, foruten Vidga, men han ville nødigere miste ham enn alle de andre.

Vildiver gikk foran kong Didrik og ba ham få lov til å bli igjen der en tid. Kongen spurte hvorfor han ville dette og Vildiver svarte at han aldri ville komme hjem til Bern før han visste om hans venn Vidga var levende eller død. Kong Didrik lovpriste ham for dette og han ble igjen hos kong Attila mens kongen red hjem til Bern.

139. Fem dager senere dro kong Attila til en skog som heter Lyravald for å jage dyr og fugler med hauker og hunder. Sammen med ham dro Vildiver og mange andre riddere og da dagen var på hell for kongen hjem med sine menn. Vildiver hadde blitt alene igjen i skogen med to store jakthunder. Han kom over en skogsbjørn, det største av alle dyr. Denne bjørnen drepte han og flådde den. Deretter dro han hjem. Han for hemmelig med bjørneskinnet og gjemte det der bare han visste.

140. En gang kom Isung, lederen for gjøglerne, til kong Attila fra kong Didrik i Bern. Han tilbød seg å få greie på om Vidga var i live, for gjøglere kan reise i fred mellom høvdingene der som ingen andre kan på grunn av manglende tillitt.

Kong Attila tok godt imot ham og han slo seg sammen med andre menn og han underholdt hele kvelden.

Vildiver talte med Isung og sa ham hva han hadde bestemt; ikke å vende tilbake til Bern før han hadde funnet Vidga, død eller levende, ”og jeg vil at De skal gjøre det slik med Deres list og knep at jeg kommer i hirden til kong Osangtrix uten at noen mann der kjenner meg, hvis du vil gjøre det jeg vil.”

Isung var ikke sen om å være enig i dette og sa at han skulle være klar neste morgen, deretter satte han seg til å vente.

Straks det ble dag neste morgen gikk Vildiver foran kong Attila og sa at han ville dra en liten tur til sin ættegrend hjemme i Amlungaland og tilbake til ham siden. Kongen sa at han fikk råde for det og spurte om han ville ha ridderne sine med seg eller ri alene.

Vildiver svarte at lederen for gjøglerne, Isung, for med ham og ikke ville han ha med seg flere fordi de ville dra gjennom fredelige land og der møte venner og frender. Kong Attila gav dem lov til å reise.

141. De gikk begge ut av byen Susa sammen og da de hadde kommet vekk fra andre mennesker tok Vildiver bjørneskinnet og lot Isung se det og spurte om dette kunne være til nytte for dem. Gjøgleren Isung kikket på skinnet og snudde det rundt på alle måter og sa at det kunne være til nytte om de hadde hell. Isung sa at han skulle ta på seg skinnet, og dette gjorde han og dro skinnet over brynjen sin. Nå tok Isung nål og tråd og sydde den fast bak ryggen og føttene med en slik dyktighet at enhver som så Vildiver trodde han så en bjørn, og Vildiver lot også som om han var en. Isung la nå et halsband om halsen hans og leiet han etter seg, og slik gikk de dag etter dag inntil de kom til Vilkinaland.

Da de var ikke langt fra borgen til Osangtrix møtte de en mann og Isung spurte ham om nytt og annet. Han spurte også hvor han kom fra og han sa at han kom fra borgen til kong Osangtrix. Isung spurte om kongen var hjemme og hvor mange menn han hadde hos seg. Mannen sa at han visst var hjemme, ”og nå er det få menn der, for som du kanskje vet var han nylig i hærferd og nå er hans riddere dratt hjem til sine boliger, de som eier en, for det er dyrt å være lenge i kjøpstaden.”

Isung lurte på hva kongen mente om seieren han hadde fått på denne turen.

Mannen sa at kongen selv ikke hadde sagt mye om denne, men andre menn sa at han hadde tapt mer enn han hadde vunnet bortsett fra at han hadde tatt til fange en av Didrik av Berns krigere, men ikke ville han ha fanget ham om det ikke hadde vært for Hertnid, hans brorsønn.

Isung spurte om hans frende Hertnid var i borgen, og hva navnet på krigeren som var tatt til fange var, og om han var i live eller ikke.

Mannen sa at Hertnid ikke var hjemme, han hadde dradd til sine borger og landsbyer. Vidga het den mannen som hadde blitt tatt til fange og han lå med store lenker på seg i fangehullet, ”og jeg tror han venter på sitt endelikt der i mange og store pinsler.”

Isung sa at det var å vente at kongen ikke ville la seg lure slik at mannen kom seg løs. Han og mannen tok nå farvel med hverandre og skiltes.

142. Isung gikk så bort og inn i borgen og foran kongen selv. Og da en slik navngjeten gjøgler kom ble han godt tatt imot. Kong Osangtrix spurte hva denne berømte gjøgleren kunne gjøre som gjorde han mer navngjeten enn andre gjøglere.

Isung svarte: ”Jeg venter, herre, at det er få menn som spiller her i Vilkinaland som kan gjøre det mer eller bedre enn jeg. For jeg kan kvede, spille på harpe, fele, gigg og allslags strenginstrumenter.

Kongen lot en harpe bringes til ham og han spilte på den. Både kongen og alle andre som hørte på ham sa at de aldri hadde hørt bedre spilt. Og mens han spilte på harpen så danset og hoppet bjørnen hans til musikken. Isung hadde gitt bjørnen sin et navn og kalte den Vizleo og alle syntes det var et under hvor godt og høvisk bjørnen danset og hvor godt dressert den var.

Isung og bjørnen hans underholdt kongen vel og høvisk den kvelden. Bjørnen var opplært slik at den ikke ville la noen andre enn Isung nærme seg og ville klore og rive i enhver annen som kom nær den.

Kongen mælte: ”Denne bjørnen er veldressert, kan den gjøre noe mer enn det vi allerede har sett her?”

Isung svarte: ”Så vidt og bredt som jeg har fart rundt i verden har jeg aldri funnet en større skatt enn bjørnen min. Han kan alle danser og idretter så vel at få menn kan gjøre likeså.”

143. Isung dro nå for å sove for natten. Om morgenen dagen etter ba kongen ham om å more ham mer med bjørnen sin. Dette sa Isung at han knapt kunne nekte ham, ”men jeg synes det er galt å tilby Dem å underholde seg med bjørnen hvis De vil teste den enda mer.”

Kongen sa at han ville først teste den ved å slippe løs jakthundene på bjørnen for å se hvor tapper den var.

Isung sa: ”Det du ber om er ille for bjørnen min, konge, for jeg vil ikke miste bjørnen for alt det gull og sølv du har, og måtte gi meg. Og om det går slik at du mister hundene dine til bjørnen min da kan det være du og mennene dine blir sinte og dreper den, for det virker mest sannsynlig for meg at bjørnen min vil verge seg og ikke gir opp med det første.”

Kongen mælte: ”Ikke skal du nekte meg dette og jeg vil ofre hundene til bjørnen, om nødvendig. Men jeg lover at verken jeg eller mine menn skal skade bjørnen din.”

Isung lovet å gjøre det kongen ba om.

Både denne dagen og kvelden før hadde de hørt at Vidga lå i fangehullet med store lenker og kraftige halsjern.

144. Morgenen etter går kongen og alle hans menn som var der ut av borgen og til en vakker eng. I sterke lenker med kongen var også Vidolf Mittumstang, for han kunne aldri slippes løs uten i kamp, og det syntes ikke nå som om ufred kunne ventes. Broren hans, Aventrod rise, leide ham og de var begge våpenløse liksom alle de andre kongsmennene.

Og nå strømmet ut både menn og kvinner, unge og gamle, samt hvert barn som var i borgen for å se på den lek og moro som skulle være der.

I fengselet hørte Vidga at vennen hans, Isung, var kommet og tenkte at han ville få ham løs fra fangehullet med noen knep og med hjelp av kong Didrik, eller noen av hans venner. Han brøt nå av seg lenkene.

Kongsmennene slapp seksti store hunder løs på bjørnen og de løp alle på den samtidig. Men bjørnen tok den største hunden i baklabbene med sine framlabber, og drepte dermed tolv av de beste hundene.

Kongen ble sint fordi hundene hans var drept og løp mot bjørnen med draget sverd og hugg til øverst på ryggen. Sverdet gikk gjennom skinnet, men festet seg i brynjen. Kongen gikk vekk og ville gå til mennene sine, men Vildiver grep sverdet sitt og rev seg løs fra gjøgler Isungs hand. Han løp etter kongen og hugg hodet av ham. Så løp han mot Aventrod og ga ham banesår. Deretter gikk han mot Vidolf Mittumstang og drepte ham. Slik endte kong Osangtrix liv; og med ham døde hans to riser som han mente han hadde hatt mye vern av mens de levde.

Hver kongsmann som sto der våpenløs løp bort redd og sorgfull da kongen falt. De mente alle at djevelen selv hadde tatt bolig i denne bjørnen fordi dens sinnelag var så voldsomt at de fleste ble handlingslammet.

Vildiver løp inn i borgen og ropte og spurte hvor hans gode venn Vidga var. Vidga hadde allerede brutt ut av fengselet og de løp begge av gårde og drepte seksten menn. Nå manglet det ikke på gode våpen og gode hester. Vidga kjente igjen hesten sin, Skeming, og alle våpnene sine bortsett fra sverdet sitt, Mimung, det fant han ikke og han syntes dette var svært ille.

Vildiver rev nå av seg bjørneskinnet og lot alle se hvem han var. Borgmennene så at han var en mann og ikke et troll som de hadde ment. De skjønte at han, ved hjelp av lureri, hadde drept høvdingen deres, og noen ville hevne ham og finne våpnene sine. Vidga, Vildiver og gjøgleren Isung med dem hoppet opp på hestene sine og ville ikke risikere mer dårlig medfart der. De mente de hadde oppnådd det de ville og hadde tidligere tatt så mye gull, sølv og verdisaker som de klarte å ta med seg og red nå fra borgen.

De red utenom alle bygder så langt de klarte inntil de kom til kong Attila i Hunnerlandet.

145. Kongen tok varmt imot Vidga og kampfellene hans og oppførte seg som om Vidga hadde kommet tilbake fra Hel. Han spurte hvorledes han hadde unnsluppet kong Osangtrix.

Vidga fortalte kongen alt om ferden deres og kong Osangtrix død.

Da mælte kong Attila: ”Visst er det sant at du, kong Didrik, er en god høvding og en svært tapper mann som har hos deg mange grepa karer, for hver av dem vil gi livet for hverandre og til din ære, eller for å befri noen fra slike vanskeligheter som du var i, gode venn. Og visst burde dette belønnes. De skal også belønnes fra min hånd fordi De også har kjøpt meg fred, hvis jeg kan bevare den. Det er sant at kong Osangtrix var under din verdighet, Didrik, og visst hadde det vært mer sømmelig å ha tatt i mot et forlik. Ingen vanære og skam ville du da ha fått av vår mågskap om du hadde vært mer fredsommelig. Nå har du gitt oss begge mye ubehag og fått mye skade. Det ville ha vært mye bedre for oss om vi hadde gjort forlikt tidligere.”

146. Vidga, Vildiver og Isung fikk nå lov til å reise av kong Attila, og red sydover; hjem til Bern og kong Didrik. Kongen var svært glad for å se dem og spurte dem om alle nyheter. De fortalte alt som de visste og som de hadde oppnådd. Kongen var svært fornøyd med dette og takket Vildiver mye for ferden hans, og han ble navngjeten i mange land for denne seieren.

Vidga var nå hjemme og var svært uglad. Kong Didrik spurte ham hvorfor han var så trist.

Vidga svarte og sa at han aldri ville bli glad igjen før han fant ut hvor sverdet Mimung var; ”og hvis jeg fant den mannen som bar dette sverdet da ville vi ha noe å tale om og så visst ville jeg miste mitt liv, eller ha Mimung.”

Kong Didrik mælte: ”Ikke skal du snakke mye om dette; jeg kan si deg hvilken mann som har sverdet. Det er her i hirden. Vår kampfelle Heimir har det. Han tok det like etter du falt.”

Nå gikk det noen dager.

147. Kong Erminrek sendte sydfra Romaborgen sine menn til sin frende kong Didrik med det budskap at Didrik av Bern skulle komme med hele sin beste hær for å hjelpe ham i en hærferd mot en jarl som het Rimstein. Denne jarlen var skatteskyldig kong Erminrek og ville nå nekte å gjøre sin plikt og betale ham skatt. Han bodde i en borg som het Gerimsheim.

Didrik var ivrig etter å gjøre dette, og når nå Vidga hørte dette gikk han til Heimir og ba om å få sverdet sitt, Mimung. Heimir sa at han ville låne ham Mimung i denne hærferden hvis han lot ham få det igjen når han kom tilbake. Vidga sa at det skulle være slik han ville.

148. Kong Didrik red ut av Bern med fem hundre hærmenn, alle svært modige, foruten sine mesterkrigere som han selv sa var hans jevnbyrdige. De red nå sine frender i møte. Kong Erminrek hadde allerede kommet med seks tusen menn og gode riddere.

Disse to kongene red inn i jarlens rike med hele denne hæren og brant hvor de for og drepte mang en mann. De kom til borgen Gerimsheim og brente alle bygdene i nærheten.

Nå satte de opp teltene sine og slo leir utenfor borgen. Kong Erminrek lå foran den ene borgporten med hæren sin og kong Didrik lå med sine menn utenfor den andre porten.

To måneder lå de utenfor denne borgen uten at de fikk tatt den.

149. En kveld red Rimstein ut av borgen med seks riddere for å speide og han beveget seg i hemmelighet gjennom sine uvenners hær for å se hva som skjer og om de er forberedt eller ikke. På forhånd hadde han latt væpne hele hæren sin og latt fylkingene sine stå innenfor porten klare til å kjempe, hvis de andre ikke var klare. Men da jarlen ville tilbake til borgen etter å ha funnet ut det han ville, og han var kommet mellom borgen og teltene, red den mann mot ham som kong Didrik hadde bedt om å holde vakt ved sin side; det var den sterke Vidga.

De seks red mot han ene, og han red mot dem, til de møttes. Nå kunne de se at han var deres fiende og de red mot ham og egget nå hver sine hester.

Vidga verget seg modig og vel og hugg nå av all kraft mot jarlen selv og kløvet med sverdet både hjelmen, hodet og kroppen; slik at det stoppet i beltet. Jarlen falt død til jorden.

Mennene hans ble skremt av jarlens fall og de red tilbake til borgen med de tunge nyhetene.

150. Vidga kjørte sporene i hesten, Skemming, og red tilbake til vennene sine. Han lot hesten galoppere og red stolt bort til teltene. Kong Didrik og alle mennene hans sto ute foran teltene og mente å kunne se på Vidga at han hadde gjort et storverk.

Heimir mælte: ”Stolt rir Vidga og underlig er det om han ikke mener han har utført noe storverk som får han til å føle seg som en større mann enn tidligere.”

De hilste varmt på Vidga og spurte ham om nytt. Han sa at de ikke behøvde å sitte der lenger på grunn av jarlen; ”for han er nå død.”

De spurte hvem som hadde gjort det.

Vidga svarte: ”Jeg så den mannen som gjorde dette og felte han død til jorden fra hesten sin.”

Heimir mælte: ”Ikke trenger du å skjule dette for oss; vi vet at du har gjort det. Men du bør rose deg lite av det for det var ikke noe storverk å drepe han. En kvinne kunne ha gjort det om hun kunne bruke våpen for han var så gammel at han var helt hjelpeløs.”

Da Vidga hørte dette ble han voldsomt sint og løp mot Heimir mens han grep om håndtaket på sverdet sitt, Mimung, som han hadde spent om livet sitt, og rykket det ut av sliren. Men Naglring tok han og kastet foran føttene på ham og utfordret ham til tvekamp. Og Heimir lot seg ikke be to ganger.

Kong Didrik, og andre av deres kampfeller, løp nå imellom og ville så visst ikke at de kjempet, og ba Vidga om å være rolig. Vidga tok dette tungt og sa at han ville at ikke Mimung skulle komme i sliren før det hadde gått mellom hodet og kroppen på Heimir. Han sa også at det var stor nok sak mellom dem og at han ofte hadde blitt sveket av Heimir, og at han ikke brød seg om de gjorde opp fiendskapet mellom dem nå eller senere, men at det måtte løses. Han sa også at det ikke var mannlig gjort da han kom mot ham der han lå fallen på valplassen under slaget med kong Osangtrix i Vilkinaland og mente at han kunne ha berget ham hvis han ville, slik at han ikke hadde kommet i sine fienders vold; ”og han stjal mitt våpen som om han heller var min fiende enn min kampfelle.”

Kong Didrik svarte at dette ikke var rett gjort og ba Heimir om å gi seg fordi han hadde startet dette. Heimir må sverge ed på at han hadde sagt dette til sin kampfelle, bare for spøk. Vidga godtok dette svært uvillig og de avsluttet sin konflikt på denne måten.

Kong Didrik mælte nå til Vidga: ”Gode venn, drepte du jarlen?”

”Ja, herre,” sa han, ”visst red han og hans fem riddere først mot meg, men han fikk det verste ut av vårt møte, og de andre flyktet vekk.”

Kong Didrik svarte: ”Visst er du en tapper og navngjeten kar, og ha takk og vår vennskap for det du gjorde.”

151. Da det ble morgen lot kong Didrik fortelle frenden sin, Erminrek, at jarlen var falt. Straks han fikk vite dette lot han blåse i alle lurerne sine og væpne alle ridderne sine. Deretter angrep de borgen med kastemaskiner og armbrøster, med gresk ild og allslags krigsmaskiner. Borgmennene så nå ikke noen annen mulighet enn å gi seg i kongens vold og gi opp borgen. Kongen gav dem grid for deres liv og eiendeler, men tok selv byen og satt frenden sin, høvding Valtari av Vascanstein, til å styre der.

Kongene red nå hjem og styrte hver sitt rike, kong Erminrek i Romaborgen og kong Didrik med sine krigere i Bern.

En tid gikk hvor kong Didrik satt rolig hjemme, noe han sjelden kunne rose seg av i sin alder. Han var nok mest glad i hug når han var i gang med et storverk; i et slag eller en tvekamp, som alltid vil huskes.

152. En konge het Sigmund og styrte over det landet som het Tarlungaland. Hans far var kong Sifjan og var en mektig mann og en stor høvding. Da han nå hadde tatt riket etter sin far sendte han bud vestover til Hispania; til kong Nidung og sønnen hans Ortvangis, og spurte om kong Nidung ville gi ham sin datter, Sisibe. Hun var av alle kvinner han hadde hørt om den vakreste og mest høviske.

Kong Nidung og sønnen hans tok svært godt imot sendemennene fra kong Sigmund og ga dem store gaver av gull og kostbarheter som var sjeldne i deres land.

Men formålet til ferden til kong Sigmunds menn besvarte han på denne måten, at han ville ikke sende sin datter; ”til et ukjent land med menn som er ukjente både for henne og oss. Men om Deres konge sies det at han er den største og gjeveste mann, og dette hadde vi hørt lenge før dere kom hit, og ikke vil vi nekte ham å gifte seg med vår datter hvis han selv kommer for å søke henne her.”

Med dette sendte kong Nidung og sønnen hans, Ortvangis, kostbare gaver til kong Sigmund. Sendemennene dro tilbake etter dette og da de kom hjem fortalte de sitt budskap til kong Sigmund, og hvor godt de hadde blitt mottatt av kong Nidung.

153. Ikke var det lenge etter dette at kong Sigmund hadde gjort seg klar til ferden sin og ville ri bort fra sitt rike og til Spanland for å gjennomføre sitt frieri. Med seg hadde han fire hundre velutrustede riddere, og han reiste stolt og overmodig av gårde og stanset ikke ferden sin før han kom kong Nidungs rike vest i Spanland. Kong Nidung hørte nå om kong Sigmunds ferd og lot lage markeder og gjestebud for ham der han reiste igjennom til de selv møttes.

Kong Nidung mottok kong Sigmund på en ærefull måte og avholdt en stor veitsle med allslags heder og ære. Kong Sigmund fortalte nå sitt formål med reisen; at han ville be om kong Nidungs datter, som tidligere sagt, og at kong Nidung selv hadde syntes vel om denne saken.

Kong Nidung svarte kongen at, ”det skal bli som tidligere avtalt gjennom sendemennene og at dette giftermålet kan gjennomføres raskt nå som du selv er kommet.”

Og før de avsluttet sin samtale så festet kong Nidung sin datter til kong Sigmund.

154. Et kostbart bryllup ble nå feiret og kong Nidung gav bort sin datter sammen med mange store byer og sterke borger, og nesten halve riket sitt. Det som var igjen gav han til sin sønn, Ortvangi, sammen med kongsnavn, fordi kong Nidung da var gammel av alder.

Denne veitslen var svært stor med allslags traktering og storslåtthet, både hva gjelder forberedelser til festen og utseendet på hallen. Der var de største høvdingene som fantes i hele Hispanialand, og allslags lek og moro, og store gaver. Det var så mange folk der at det aldri hadde vært større prakt i et gjestebud i hele Hispanialand.

Da denne veitslen hadde vart fem dager red kong Sigurd bort med ridderne sine og sammen med ham red hans kone, Sisibe. Han reiste nå med stor ære og heder tilbake til sitt rike.

155. Etter at han hadde vært hjemme i syv dager kom det to sendemenn fra kong Drasolf og gikk foran Sigmund og viste ham et brev med segl. De fortalte ham sitt ærend: ”Kong Drasolf og din søster sender deg sine hilsninger. Han har gjort klar hele hæren sin med alle sine hertuger og grever og skal nå fare med den i hærferd østover i Pulinaland. Nå sender han Dem ord med slike jærtegn at De vil komme og hjelpe ham med alle Deres menn, så mange De kan samle.”

Kong Sigurd svarte: ”Det ville være ille om min måg og min søster trengte min støtte og jeg nektet dem, så derfor skal jeg ikke gjøre det.”

Den samme dag lot han sende brev med segl til sine stormenn, så langt som hans rike rakk. Han bød dem å komme til ham innen fire netter hver mann som vil hjelpe ham og som kan holde et skjold og ri en hest, og som våger å kjempe. Og alle må utruste seg slik at de er forberedt på og ikke komme hjem de neste tolv månedene.

Da hele denne hæren var samlet førte han den raskt ut av riket sitt for å møte sin måg.

156. Før kong Sigmund dro hjemmefra kalte han til seg rådgiverne sine, Hartvin og Herman. Foruten å være grever i Svava var de også store høvdinger og krigere, og staselige menn. Og nå satte han disse to krigerne til å passe på både konen sin, riket sitt og alle rikdommene han eide, for han stolte aller mest på dem.

Det har ofte hendt at den mann som stoler svært mye på andre blir sveket av dem. Og disse to høvdingene red ut sammen med kongen og han fortalte dem mange ting de skulle ordne mens han var borte; og framfor alt ba han dem om å gjøre alt slik som Sisibe ville og slik lovet de at det skulle bli.

De red nå tilbake mens kongen fortsatte sin reise. Da de møttes slo kong Sigmund seg sammen med sin måg og Drasolf hadde nå ikke færre enn tre tusen riddere. Til sammen hadde de ikke færre folk enn syv tusen riddere. Sigmund hadde ikke færre folk en sin måg da de møttes, og de dro nå og herjet i Pulinaland med hele hæren og gjorde mange storverk der.

157. Da grevene hadde styrt riket en tid var det en dag Artvin gikk til sin fru Sisisbe og mælte til henne: ”Dette riket med alle dets rikdommer og omsorgen for Dem er i min makt og jeg kan nå fortelle Dem hva jeg har i tankene. Jeg vil ta Dem som min elskerinne og kone og dermed vil jeg også ta over riket. Det er ikke sikkert kong Sigmund kommer tilbake fra denne hærferden, og om han gjør det da skal han ikke få dette tilbake fra meg, eller fra oss, om du vil det som jeg vil. Og jeg er ingen dårligere ridder enn kong Sigmund, heller bedre”

Sisibe svarte: ”Ikke skal du prøve deg med slike ord til meg. Jeg vil vente på min herre, kong Sigmund, og ikke ta noen mann før han kommer hjem. Og selv om du har mælt dette så skal jeg skjule det for denne gang, men om du sier dette igjen da skal jeg fortelle hva du vil til min herre når han kommer hjem, og da vil du raskt bli hengt.”

Han mælte: ”Du frue, ikke vil du snakke slik du nå gjør fordi det skal du få vite at i mitt land er jeg ikke mindre mektig enn kong Sigmund i sitt.”

Hun svarte: ”Selv om du var så mektig at du styrte over det meste av verden og Sigmund var en tjener da ville jeg hatt han og ikke deg, og ikke skal du tale ett ord mer om dette hvis du vil beholde livet.”

Artvin gikk av gårde og de avsluttet sin samtale.

158. Artvin fortalte nå sin venn om alt som hadde hendt mellom dronningen og ham, og spurte ham om råd om hva han skulle gjøre videre.

Herman svarte: ”Gode venn, jeg ønsker å få deg til å stanse dette, hvis jeg kan, slik at du ikke gjør noe mer. Men uansett hva du vil, det ene eller det andre, da vil jeg hjelpe deg med råd eller på annen måte.”

Artvin svarte: ”Ikke skal det skjules at slik en hug har jeg til at det skal gå slik som jeg vil, eller også later jeg livet, eller for det tredje skal hun miste livet.”

Herman mælte: ”Hvis du legger så mye vekt på dette så kan det likevel gå slik vi begge ønsker.”

En tid etter dette gikk Herman for å tale med sin husfrue. Hun tok vel imot ham og de snakket om mange ting. Etter en stund mælte Hermann om det samme som Artvin hadde. Hun svarte på samme måte og ble svært sint.

Herman gikk nå av gårde og fortalte vennen hva de hadde sagt.

Nå fulgte dag etter dag og Artvin tok ofte dette opp med sin husfrue, men fikk ikke hva han ba om.

Det må nå fortelles at kong Sigmund og hans måg Drasolf herjet vidt og bredt i Pulinaland og gjorde stor skade på dem som sto foran dem både gjennom manndrap, ødeleggelse og plyndring. De kjempet ofte mot de som bodde i landet og av og til fikk de seier og av og til tap.

Da de vendte tilbake hjemover hadde de mistet mange av sine menn, men selv vendte de uskadd tilbake.

159. Da kong Sigmund kom inn i utkanten av riket sitt hørte hans to landsvoktere Artvin og Herman om dette og rådslo seg imellom.

Artvin mælte til sin venn: ”Jeg venter at når kong Sigmund kommer hjem vil dronning Sisibe fortelle ham alt om våre samtaler; så tungt og uvennlig hun stadig har svart på våre forslag. Og kongen vil gjøre en stor sak av dette om han kjenner sannheten. Nå må vi ikke være sene med å finne på gode råd og de trenger vi hvis vi skal klare oss.”

Og før de skiltes bestemte de hvorledes de skulle gå frem.

De gikk nå til dronningen og fortalte henne at de planla å dra for å møte kongen og få vite hva han hadde opplevd. Hun godtok dette og ba dem ri ut så raskt som mulig, og dette gjorde de.

Da de møtte kong Sigmund tok han vel imot dem.

De ba nå om å få tale med ham i enerom og da de tre var alene sammen, mælte Artvin: ”Gode herre, jeg har dårlig nytt til deg, men likevel er det sant. Likevel ber jeg deg om at du ikke blir sint på meg for det jeg forteller deg; og ikke kan jeg skjule noe for deg for du gav meg og mine venner alt ansvar i hendene. Straks du hadde fart hjemmefra fant din kone Sisibe på dårlige og usømmelige ting og tok en av dine treller, han hadde et pent utseende, og la i sengen hos seg. Da vi to ville forby henne dette, da sverget hun og sa at hun skulle anklage oss overfor deg, hvis du kom tilbake, og at du ville la oss drepe hvis hun ville det. Den samme trellen har siden sovet i hennes favn hver natt, og nå er hun gravid, og ikke våget vi, herre, at du skulle komme hjem uten å vite dette på forhånd.”

Kongen svarte: ”Dere kan være sikker på at hvis dere har løyet et eneste ord om henne da skal det bli deres bane.”

Herman svarte, og sverget at alt var sant som det var sagt.

Kongen mælte: ”Gode venner, hva skal jeg gjøre med denne kvinnen som har oppført seg så dårlig?”

Artvin svarte: ”Du skal bestemme, konge, vi gjør alt hva du vil.”

Igjen mælte kongen: ”Det kan være et hun bør henges; det kan også være at hun bør blindes og få føttene hugget av, eller sendes til sin far.”

Artvin svarte: ”Det ville vært passende å sende henne inn i Svavaskogen. Der er ingen veier og ingen har vært der på ti vintre. La hennes tunge bli skåret ut og la hun leve der hvis Gud vil.”

Dette råd syntes kongen vel om.

160. Grevene red nå av gårde og hjem.

En dag sto dronningen bak skyteskårene og så en støvsky, og deretter så hun menn komme ridende. Hun kjente igjen på våpnene at det var grevene som kom hjem med sine krigere. Og med en gang hun mente at de kunne høre henne, ropte hun: ”Gud ville at jeg hørte gode nyheter om kong Sigmund, men uansett hva dere forteller om ham så tal sant og ikke lyv!”

Artvin svarte: ”Kong Sigmund er frisk og har hatt en god reise. Han befinner seg nå i Svavaskogen med hæren sin og han sender deg disse ord; at du skal komme til ham der hvor han kan møte deg. Og vi kan føre deg dit på hans påbud.”

Dronningen svarte: ”Ikke skal jeg vente på å fare til han, men hvor er kvinnen som skal ledsage meg dit?”

”Ikke er det viktig om en kvinne drar med deg,” sa Hermann, ”det er ingen lang vei du skal fare.”

”Da er jeg klar,” svarte hun.

Og nå reiste de til de kom til en dal i skogen hvor det aldri tidligere hadde vært mennesker. Her steg de av hestene sine.

Dronningen sa nå i stor harme: ”Hvor er du kong Sigmund, og hvorfor ba du disse mennene om å bringe meg hit? Nå vet jeg for visst at jeg er sveket og ikke har du sveket bare meg; du har også sveket barnet ditt.” Hun gråt sårt.

Grev Artvin mælte: ”Vi skal nå gjøre det vi har talt med kongen om og som han bød oss; at vi skal skjære ut tungen ut av hodet ditt og bringe til kongen, og her skal du miste livet ditt.”

Hermann mælte: ”Uskyldig er denne kvinnen og la oss gjøre noe annet. La oss ta den hunden som her følger oss og skjære dens tunge ut og bringe til kongen.”

Artvin svarte: ”Hun skal nå svare for at hun ofte har tatt det vi har sagt ille opp, og ville stoppe alle våre planer.”

”Gud hjelpe meg, aldri skal du skade henne hvis jeg kan forhindre det,” sa Hermann og trakk sverdet sitt.

I denne stund fødte dronningen ett vakkert guttebarn og ut av sitt skrin, som hun hadde med seg, tok hun en glasskrukke. Da hun hadde svøpt klær rundt barnet la hun det ned i glasskrukken og lukket deretter igjen forsiktig og la det hos seg.

De tok nå til å kjempe voldsomt og til sist falt Artvin ned der hvor dronningen lå. Artvin sparket til glasskrukken slik at den rullet ut i elven. I samme øyeblikk slo Hermann, mens han holdt sverdet med begge hender, mot halsen til Artvin slik at hodet føk av.

Men da dronningen så hvor barnet havnet mistet hun bevisstheten og døde så senere.

161. Hermann tok nå liket hennes og stelte med det så vakkert han kunne. Deretter steg han opp på hesten og red hele veien til han kom til kong Sigmund.

Kongen spurte: ”Hvor er din venn, Artvin?”

Hermann sa: ”Vi ble uenige for han ville drepe eller mishandle en kvinne, noe jeg syntes var ynkelig da jeg skjønte hva han ville og jeg ville hjelpe henne. Så vi trettet om dette oss imellom og begynte å kjempe. Til slutt drepte jeg ham. Men kvinnen hadde født et vakkert guttebarn, men Artvin drepte dem før han døde.”

Kong Sigmund spør: ”Sa dronningen at hun hadde vært trofast mot kongen, eller mot trellen? Eller har dere løyet?”

Hermann svarte: ”Ikke er dette løgn, herre. Det kan hende at en mann gjør en stor synd, men skjønner det selv og angrer, og er deretter en aktverdig mann alle sine dager.”

Kongen sa nå sint: ”Far bort fra mitt øyesyn, ikke vil jeg ha dine tjenester igjen; for du kan være en kongssviker.”

Hermann gikk til hesten sin og red bort med alle sine menn og var glad for at han hadde unnsluppet.

Kong Sigmund styrte nå riket sitt.

162. Denne glasskrukken driver nedover elva og ut i havet. Ikke lang tid etter ble den kastet i land på en sandbanke. Det ble lavvann slik at alt var tørt der krukken lå. Gutten hadde nå vokst litt og da krukken berørte øya gikk den i stykker, og barnet lå der og gråt.

En hind kom til og tok barnet i munnen og bar det hjem til sitt leie. Hun hadde to hjortekalver der så hun la gutten ned og lot ham die. Slik fødde hun ham som sitt eget barn og han ble hos hinden tolv måneder. Da var han like sterk som andre barn når de var fire vintre gamle.

163. Mimir het en mann; han var en navngjeten smed og så dyktig at nesten ingen kunne måle seg med ham i hans yrke. Han hadde mange gutter med seg som tjente ham. En kone hadde han, men selv om han hadde hatt henne i ni år så hadde de ikke fått noen barn, noe han var svært lei seg for.

En bror, Reginn, hadde han. Han var sterk og den verste av menn, og dette måtte han betale ved at han gjorde så mye stor trolldom at han ble til en orm. Det ble nå slik at han ble til den største og verste av alle ormer og vil nå drepe alle menn bortsett fra broren sin. Han var nå den sterkeste og ingen mann kjente bolet hans utenom broren hans, Mimir.

164. En dag bestemte Mimir seg for å gå inn i skogen og brenne trekull, og bli der i tre dager. Da han kom inn i skogen laget han et stort bål. Mens han sto alene der kom en kjekk gutt løpende mot ham. Han spurte ham hvem han var, men gutten kunne ikke snakke. Mimir tok ham, og satte ham på kneet sitt og kledde ham, fordi han hadde ikke klær før dette hendte.

Så kom en hind løpende og gikk bort til Mimirs knær og slikket ansiktet og hodet til barnet. På grunn av dette mente Mimir å forstå at hinden hadde fostret barnet og derfor ville han ikke drepe den. Han tok nå gutten med seg hjem og planla å oppfostre ham som sin sønn, så han gav ham navn og kalte ham Sigfrid.

Gutten vokste opp der til han var ni vintre gammel; da var han så stor og sterk at hans likemann ikke fantes. Han var så ille å ha med å gjøre at han slo og kuet Mimirs tjenere slik at de nesten ikke klarte å være hos ham.

165. Æckihard het en gutt; han var den fremste av de tolv smedguttene.

En dag kom Sigfred inn i smien da Æckihard smidde. Æckihard slo ham over øret med tangen. Sigfred grep da gutten med venstre hånd så hardt i håret at han straks falt til jorden, men nå løp alle smedguttene til og ville hjelpe Æckihard.

Men Sigfred dro seg raskt unna mot døren og ut, mens han slepte Æckihard etter seg i håret. Slik for de av gårde til de kom til Mimir.

Mimir mælte til Sigurd: ”Ille gjør du ved å strides med smågutter som vil gjøre noe nyttig, du som ikke gjør annet enn ille. Du har nå blitt sterk og skulle ikke kunne arbeide mindre enn en av dem. Nå skal jeg gjøre det slik at du kommer villig og om du ikke vil det annerledes så skal jeg slå deg slik at du vil bli glad for å kunne jobbe.”

Han tok ham i hånden og ledet ham til smien.

Mimir satte seg nå foran smieavlen og tok et stort jernstykke som han la inn i ilden og gav Sigurd den tyngste sleggen. Da jernet var blitt varmt tok han det ut av avlen og la det på ambolten. Han ba nå Sigurd om å smi det. Sigurd slo det så hardt med første slaget at han kløvet ambolten og denne sank ned helt til toppen, mens jernet forsvant bort. Tangen gikk i stykker mot sleggeskaftet og forsvant langt ned i marken.

Mimir mælte nå: ”Aldri så jeg en mann hugge fryktligere og udyktigere enn dette, og uansett hva som måtte bli av deg så er du fullstendig unyttig i dette håndverket.”

Sigurd gikk nå inn i stua og satte seg hos fostermor si og fortalte ingen om han syntes godt eller dårlig om dette.

166. Mimir skjønte at han ville kunne få stor ulykke av denne gutten og bestemte seg nå for å kvitte seg med ham. Han gikk derfor inn i skogen hvor det var en stor orm og sa at han ville gi den en gutt, og at gutten skulle drepes. Så gikk Mimir hjem.

Neste dag spør Mimir Sigurd, fostersønnen sin, om han vil fare i skogen og brenne trekull for ham.

Sigurd svarte: ”Hvis du er like god mot meg fra nå av som du har vært til nå så skal jeg fare og gjøre alt du vil.”

Mimir gjorde han klar for ferden og gav ham vin og niste for de ni dagene han skulle være borte. Han gav ham også en vedøks. Nå gikk han og viste ham til dit i skogen hvor det så godt ut.

Sigurd gikk inn i skogen og gjorde ting klart. Han gikk og hugg ned mye ved og laget et stort bål, og dro dit de store trærne som han hadde hugget opp. Da det var middagstid satte han seg og spiste. Han spiste opp all maten og han etterlot ikke en eneste sup vin av alt det Mimir mente skulle vare ni dager.

Han sa til seg selv: ”Knapt kan jeg håpe på en mann å kjempe mot hvis han kom hit til meg, og det mener jeg at å drepe en mann ville ikke være for mye for meg.”

Og da han hadde sagt dette kom en stor lindorm mot ham.

Han sa: ”Det kan være at jeg nå snart skal få prøvet meg, tiltross for at jeg tidligere ba om det."

Han spratt opp og bort til bålet og grep den største stammen som lå og brant; løp mot ormen og slo til den i hodet. Med slaget slo han ormen ned, og han fortsatte å slå til ormen var i Hel. Han tok nå øksen og hugg av ormens hode. Deretter satte han seg ned og var svært sliten.

Det var blitt langt på dag og han skjønte at han ikke ville nå hjem til kvelden. Ikke visste han hva han skulle få seg å spise, men så kom han på at han kunne koke ormen og slik få seg kveldsmat.

Han tok kjelen sin og fylte den med vann og hengte den over ilden. Så tok han øksen sin og hugg heller mye til kjelen var full; nå var det snart mattid. Da han mente det måtte være ferdig stakk han hånden ned i kjelen, men det kokte så han brente både hender og fingrer. Han stakk de i munnen for å kjøle dem ned. Men da kjøttsaften rant over tungen og ned i halsen hans hørte han to fugler som satt på vidjekvistene og kvitret. Den ene sa: ”Det ville være bedre om denne mannen visste det vi vet for da ville han fare hjem og drepe Mimir, fosterfaren sin, fordi han hadde planlagt hans død, hvis ting hadde gått slik han ønsket de skulle. Og denne ormen var Mimirs bror, og hvis han ikke vil drepe Mimir da kommer Mimir til å hevne broren sin og drepe gutten.”

Han tok nå ormens blod og gned på seg og hendene sine, og overalt hvor det kom ble det etterpå liksom skjell. Og nå tok han av seg klærne sine og gned seg overalt der han kom til med blodet. Han klarte ikke å nå midt mellom skuldrene på ryggen.

Siden kledde han seg og for hjem. Hodet til ormen hadde han i hendene sine.

167. Æckihard var ute og så at Sigurd nærmet seg. Han gikk til mesteren sin, og sa: ”Ja, herre, nå kommer Sigurd hjem og har ormehodet i hendene sine, og han har drept den. Det er ikke annet å gjøre for hver av oss enn å berge seg selv, for selv om vi er tolv, og selv om vi var tolv til, da ville han likevel sende oss i Hel, så vred som han er nå.”

De løp nå alle inn i skogen og gjemte seg. Men Mimir gikk alene mot Sigurd og ba han være velkommen.

Sigurd svarte: ”Ingen av dere skal være velkommen fordi du skal gnage på dette hodet som en hund.”

Mimir sa: ”Ikke skal du gjøre det du mæler; heller skal jeg bøte for at jeg har gjort deg ille. Jeg kan gi deg en hjelm, et skjold og en brynje; disse våpnene har jeg laget til Hertnid i Holmgard og de er de beste av alle våpen. Og jeg vil gi deg en hest som heter Grani fra Brynhilds hesteflokk, og et sverd som heter Gram; det er det beste av alle.”

Sigurd mælte: ”Dette vil jeg si ja til, hvis du holder det du lover.”

De gikk nå begge sammen hjem. Mimir tok en jernhose og gav ham, og Sigurd utstyrte seg selv med den; og dernest en brynje som han dro på seg ovenfra. Deretter brakte han en hjelm som Sigurd satte på hodet sitt; han gav ham også et skjold og alle disse våpnene var så gode at en neppe kunne finne dess like. Nå gav han ham også et sverd, og da Sigurd tok imot sverdet svingte han det, og det syntes å være et utmerket sverd.

Sigurd svingte da sverdet med all kraft og gav Mimir banehugg.

168. Sigurd gikk nå av gårde og fulgte den veien han hadde blitt fortalt ledet til Brynhilds borg. Da han kom til borgporten var det en jerndør der, men ingen til å lukke opp for ham. Han presset døren så hardt at jernslåene, som døren var låst med, gikk i stykker.

Da han gikk inn i borgen kom syv vaktmenn mot ham, de som skulle passe borgporten. De syntes ille om at han hadde brutt opp porten og ville drepe ham på grunn av dette.

Sigurd trakk sverdet og ga seg ikke før han hadde drept dem alle. Riddere ble nå var dette, løp til våpnene sine og gikk løs på ham, men han verget seg vel og modig.

Brynhild fikk høre om dette der hun satt i kammeret sitt og mælte: ”Det må være Sigurd Sigmundssønn som har kommet, og selv om han har drept syv av ridderne mine, og nå har drept syv treller, da skal han likevel være velkommen hos oss.”

Hun gikk ut til der hvor de kjempet og ba dem om å stoppe, og spurte nå: ”Hvem er denne mannen som er kommet hit?”

Han sa hvem han var og at han het Sigurd. Hun spurte hvilken ætt han kom fra, men han lot som om han ikke visste det.

Brynhild mælte da: ”Selv om du ikke vet noe å si meg så kan jeg si deg at du er Sigurd Sigmundssønn, sønn av kongen og Sisibe, og du skal være velkommen her hos oss. Hvor går ferden din?”

Sigurd svarte: ”Mitt ærende er her, for min fosterfar Mimir sendte meg hit for å finne en hest som het Grani og som du eier. Jeg vil ta imot den hvis du vil gi meg den.”

”Du må gjerne få en hest av meg, hvis du vil, og selv om du vil ha mer så skal du være velkommen som gjest uansett hva du vil ha.”

Hun ba mennene om å fange hesten og de holdt på hele dagen, men fikk ikke tak i den og dro hjem om kvelden uten den. Sigurd tilbrakte natten der i stor gjestfrihet. Den neste morgen sendte hun tolv mann og Sigurd for selv som den trettende. De tolv forfulgte nå hesten lenge, men fikk ikke tak i den. Før de gav opp ba Sigurd om å få bisselet og gikk mot hesten, og hesten gikk mot ham. Han tok hesten, la bisselet på den og steg opp på hesteryggen.

Sigurd red nå av gårde og takket Brynhild for hennes gjestfrihet. Etter dette var han ikke en eneste natt der han var forrige natt, før han kom til Bertangaland. Kongen som styrte der het Isung. Han hadde elleve sønner og var den største av alle krigere, og det samme var sønnene hans.

Isung tok godt imot Sigurd og gjorde han til sin rådgiver og merkesmann, og han syntes han nå var velkommen.

169. En konge som het Aldrian styrte over Niflungaland. Han var en mektig konge og hans kone var datter av en mektig konge.

Det hendte en gang da kongen ikke var hjemme i riket sitt, og hun var vindrukken, at hun sovnet ute i hagen. Så kom det en mann og han lå med henne. Da hun våknet syntes hun at hun gjenkjente kong Aldrian, men da hun våknet forsvant mannen.

Etter at en stund hadde gått var dronningen gravid, men før hun fødte og da hun var alene kom denne samme mannen til henne og fortalte hva som hendte forrige gangen de møttes. Hun var nå gravid og barnet hadde hun med ham.

Han sa at han var en alv: ”Hvis dette barnet skulle vokse opp så fortell ham om sin fars ætt, men skjul dette for alle andre. Dette er et guttebarn og han vil bli en stor mann. Ofte vil han være i fare og alltid når han er i fare og ikke kan få berget seg selv da skal han kalle på sin far og han skal komme når han behøves.”

Nå forsvant alven som en skygge.

Da det var gått en stund fødte dronningen et guttebarn som hun kalte Høgni og som ble kalt sønn av kong Aldrian; da han var fire år lekte han med de andre guttene. Han var hard, sterk og vanskelig å ha med å gjøre. Så han ble fortalt at han lignet mer på et troll enn på et menneske av utseende, og slik oppførte han seg også. Dette gjorde han svært sint så han gikk til et vann for å se sitt speilbilde og han så nå at ansiktet hans var så hvitt som lin og så blekt som aske, og at han var stor, skremmende og grim.

Han gikk til sin mor og spurte henne hvorfor hans kropp så ut slik den gjorde. Hun fortalte ham nå sannheten om hans opphav. Skjult i nærheten sto en kvinne og hørte på dette, hun ble siden frille til kong Didrik av Bern og fortalte ham dette i fortrolighet, og derfor ble dette senere kjent.

Kong Aldrian hadde med sin kone tre sønner og en datter. Den eldste sønnen hans het Gunnar, den andre Gernoz og den tredje Gilser. Han var et barn da dette hendte. Grimhild het søsteren deres.

Da kong Aldrian forlot kongedømmet og døde var det sønnen hans, Gunnar, som tok makten og kongeriket etter ham.

170. Kong Didrik lot innby til en stor og fremragende veitsle for å more og ære sine menn. Til dette gjestebudet inviterte han alle de mektigste mennene i riket samt mange utenlandske høvdinger. Han hadde hørt om en konge at han var en svært modig og tapper kar; navnet hans var Irung og han hersket over Niflungaland. Konen hans het Oda, hun var datter av en mektig konge.

En gang kong Irung ikke var hjemme i borgen hendte det at en mann kom til dronningen da hun var minst på vakt, og lå med henne. Av dette fikk hun en sønn som het Høgni. Selv om han så ut som en mann, så var han likevel en alv. Høgni var stor og sterk, men ikke mye pen. Kongen selv hadde med dronningen fire sønner og en datter som het Grimhild. Den eldste kongssønnen het Gunnar, den andre Guthorm, den tredje Gernoz.og den fjerde Gisler.

Da kong Irung falt fra tok hans eldste sønn, Gunnar, over riket, og ble sin egen herre.

Kong Didrik hørte sannheten om kong Gunnar og sendte beskjed om at han skulle komme til gjestebudet hans og der motta stor heder og ære. Han innbød også brødrene hans, Høgni og Guthorm.

Da kong Didriks sendemenn møtte kong Gunnar tok han med takk og vennskap imot dem og sa at han så visst skulle fare, og så skulle også hans bror, Høgni. Guthorm skulle bli hjemme for han var syk.

Kong Gunnar for sammen med sine menn til veitsle i Bern og ble vel tatt imot der. Veitslen ble nå forberedt med alle de beste midler, og alle de gjeveste menn og de beste vennene satt sammen der.

171. Alle disse satt på en veggbenk: Kong Didrik og kong Gunnar, Høgni, Hildibrand og jarl Hornbogi. Ved hans venstre hånd satt Vidga, Amlung, Thetleif, Fasold, Sistram og Vildiver, Herbrand den kloke og vidfarne, Heimir den grimme. De som var der mælte at aldri hadde så mange ærerike og tapre menn kommet sammen i en hall, og ikke hadde større menn samlet seg på grunn av deres dugelighet enn her.

172. Kong Didrik hadde et skjold som var slik: malt med rødfarge og merket med en gull-løve. Hodet dens vendte opp mot toppen av skjoldet og føttene dens grep nedover. Siden Didrik ble konge over Bern hadde han brukt dette merket og over løvens hode sto det en gullkrone. Det samme merket hadde han på sitt banner, på salen og på våpenkjolen. En kunne da gjenkjenne ham overalt hvor han red og enhver som ønsker å beskrive hans utseende må gjøre det slik.

Dette merket hadde han valgt fordi at på samme måte som løven er det fremste av dyrene i ære og hug, og alle de andre dyrene i verden er redd for den, så var kong Didrik helt uredd og alle andre menns overmann, og alle var redd for ham og hans våpen.

På denne tiden kunne ingen mann som flyktet ha en løve på sitt skjold.

173. Hildebrand den gamle hadde et skjold med samme farge som Didrik, og på det var det malt en borg med hvite murer og gylne tårn. Denne borgen var malt etter Bern. Dette var fordi Hildibrand hadde dette merket på alle sine våpen og han hadde det også på fanen og våpenkjolen, alt med samme farge som kong Didrik. Han ønsket nemlig ikke å skjule det faktum at han var kong Didriks mann; uansett hvor han red. Aldri ville han forsøke å unngå farer og vanskeligheter ved å skjule vennskapen deres.

174. Heimir den stolte hadde merket alle våpnene sine på denne måten: han hadde et blått skjold med en hest med en blek farge på. Dette var malt på hele rustningen hans. Denne blå fargen viste hans grimme hjerte og kalde bryst, og hesten viste hans ættmenns styrke og at han var den beste rytteren.

175. Vidga Velentsønn så ut på denne måten: han hadde hvitt hår likesom planten som kalles lilje; det var tykt og falt i store lokker. Håret og ansiktet hans var, liksom kroppen hans, hvitt som snø.

Øynene hans var skarpe, slik at en knapt klarte å møte blikket hans hvis han var sint. Og ingen kan kalle han langfjeset eller bredfjeset; fordi ansiktet hans var velskapt, men likevel stort, fagert og hardt. Men om han ble sint var ansiktet hans blodrødt og grimt.

Han var aller høyest av de mennene som ikke ble kalt riser, skulderbred, de var både tykke og brede. Midjesmal og med de mest velformede armer og ben. Han var rettvokst og førte seg slik at alle sa at det var ingen mann som var høfligere eller mer høgverdig. Hugen hans var slik at han var stille og tenksom og når han satt sammen med vennene sine, og det var få menn der, da var han glad og pratsom. Men han var oftest fåmælt blant mange folk. På tinget talte han lite, men klokt, og han var stille og beskjeden blant vennene sine.

Da han kom med våpnene sine i hæren var han straks så grim at det fantes ikke det slag som han syntes var grusomt. Som ung var han sterk og klok, og på alle måter var han overlegen de fleste menn som har vært skapt.

Vidga den sterke hadde alt sitt våpen og utstyr hvitmalt; skjold, sal, våpenfrakk, merke og hjelmhatt. Men merket hans var en hammer og en tang malt i rødt, og det var tre edelsteiner i merket. Dette merket hadde han etter sin far som var den dyktigste smed i verden, og de tre edelstenene var hans mors merke.

På hjelmhatten hans var det med rødt gull malt en orm som heter slange; full av gift. Han bar dette merket over hodet sitt slik at han ikke skjulte for noen hvor sterk hans hug og hans raseri var hvis noen skulle utfordre ham.

Og på salen og våpenfrakken hans var den samme ormen likesom på merket og skjoldet hans.

Han viste merket sitt på hærklærne så tydelig at han kunne gjenkjennes på lang avstand, uansett hvor han red.

176. Jarl Hornbogi var lyslett, og var den kjekkeste og mest edle av utseende. Han var velbygd; kvikk og våken i alle farer, hadde krøllet hår og var gjennomsnittelig høy fordi han oftest var blant dem som en nesten kunne kalle riser sammenlignet med andre mennesker. Likevel var han den sterkeste og ennå mer fordi han var navngjeten med bruk av skjold, sverd og spyd. Og blant alle disse som nå er nevnt fantes det ingen som var jevngod til å skyte med bue, eller med spyd. Han var også en slik dyktig ridder at han aldri var i kamp, eller tvekamp, og skiltes fra sin hest uten ære. Taus og fåmælt var han vanligvis, men på ting eller stevne var han klar og veltalende, og han talte høyt, bestemt og velklingende. Klok og erfaren og så edel slik at jo lenger han tenkte på en sak, jo klokere ble svaret. Han var djerv på alle måter og svært tapper.

Jarl Hornbogi hadde skjold og hærklær av brun farge; og våpnene hans var merket med en gyllen hauk. Foran den fløy to fugler og det samme merket hadde sønnen hans, Aumlung. Dette merke og denne farge viste ridderskapet hans og like ofte som to fugler fløy foran hauken, like ofte red jarl Hornbogi mot uvennene sine med en slik snar hug og en slik raskt ferd, med den gode hesten sin, at det kunne sammenlignes med en hauk. Og den brune fargen på våpnene hans viste hans edelhet og høviskhet.

Jarl Hornbogi var den mektigste og mest vennesæle; slik at sagaer ble fortalt om ham fra land til land. Han eide vide landområder, store borger og mange riddere, og nok penger og løsøre. Kong Didrik av Bern hørte om alt dette og derfor sendt han bud om at han skulle komme til kongen. Dette budet sendte han med sin beste mann, Hildibrand, sammen med sin gode tjenestemann Heimir.

177. Aumlung, sønn av jarl Hornbogi, var lik sin far av utseende, hårfarge og kroppsbygning. Ikke var han en mindre mann, og ikke mindre sterk. Han var en dyktig og djerv ridder; vågal i kamp og ønsket å vinne seg ære eller død. Stri og pågående var han og ønsket å bli roset, og derfor ville han vinne i alt; både i det som var livsfarlig og det som var beskjedent. Tiltross for sin godhet og gavmildhet måtte han mange ganger forsvare sitt navn.

178. Sinntram av Fænidi var fager og lyslett. Ansiktet hans var pent og velskapt med fagre øyne, blekt, tykt og halslangt hår. Hele kroppen hans var lys, høy og ikke tykk. Hendene og føttene hans var så fagre at ingen mann var mer velskapt og han var hendig og sterk, og svært dyktig. Av alle menn var han den mest høviske på alle måter og en stor idrettsmann. Han var også glad og lystig når han drakk, veltalende, rådsnar og svært tapper i kamp. Også gavmild, beskjeden og stridbar.

Sinntram hadde merket sine våpen på denne måten at de alle, skjold og hærklær, var grønne som gresset. Drager var malt på dem; den øvre brun og den nedre rød. Dette merket var et jærtegn på hvorledes han sto foran dragen og hvor mye ære han skyldte kong Didrik så lenge han levde fordi han berget han fra dragens munn.

Den grønne våpenfargen hans viste at hans beste sverd var grønt av farge.

179. Fasold og Æcka var så like av vekst og utseende at en knapt kunne skille den ene fra den andre. De hadde lyst, krøllete hår og var lyse og brede i ansiktet og hadde rødlige, bølgende skjegg. Øynene deres var fagre, halsen tykk og kort og brede og kraftige skuldre. De var ikke så høye som de var underlig kraftige, både i armer og ben. Som riddere var de sterke og gode og velbevandret i bruk av skjold og sverd. De var hovmodige og stolte, tause og uvennlige, men høflige. Når det gjaldt våpen og klær var de praktglade samt vennekjære, urokkelige og stridbare. Også trassige, dristige og tapre i alle slags prøvelser.

Fazold den stolte hadde skjold og alle hærklærne sine som gull. Merket hans var en rød løve, slik som kong Didrik, men denne løven sto på tvers av skjoldet og hadde ingen krone.

Det samme merket hadde broren hans, Ecka, hatt. Og som tidligere sagt så hadde brødrene en løve på våpnene sine fordi de heller ville dø enn å flykte fra noen fare. Den røde fargen viste deres stridbarhet og ufred.

180. Thettleif Biturulfsson hadde brunt hår som var både tykt og rett. Ansiktet hans var stort og nesa høy og tynn; det var jevnt og ikke tynt, men likevel langt. Han hadde gode øyne og pent utseende, selv om han ikke var lys, unntatt når han ble sint; da ble han blek som en ask. Av alle menn var han den høyeste, største og modigste. Hans lynne var slik: han var den gladeste og mest beskjedne av menn mot hvert barn, og skjemt og lek gjorde han med selv den minste mann. Blant edle menn var han djervmælt, selv om de var ukjente for ham, og han var det samme blant mange folk. Djerv var han også på alle måter slik at hans make neppe fantes. Han var sterk og hendig i alle idretter; hard og grim mot alle uvennene sine, og i holmgang eller kamp. Stri og utholdende var han uten like.

Thettleif danske hadde på våpnene sine et merke av mørkeblå farge; det var det dyret som tyske menn kaller ”alpandyr” og væringene kaller ”fil”, laget av gull. Han hadde merket våpnene sine på denne måten fordi Sigrurd greker, den gamle, red på en elefant da han møtte Thettleif danske i et stort slag hvor sistnevnte vant både seier og ære. Det mørkeblåe skjoldet hans viste få merker av hugg og hadde det samme utseende som da det først ble laget og holdt seg så godt at det ville hjelpe ham mot hvilken som helst fare. Han hadde gull på skjoldet sitt fordi hans mor var av adelig byrd.

181. Vildifer den overmodige og krigerske hadde mørkt hår, men et ansikt som var langt og velformet. Nesen hans var krokete og øynene hans var som en hauks. Han var høy, skulderbred og velbygd. Hendene hans var hvite og fagre mens armene var store og sterke. Han var den raskeste og sprekeste i alle salgs idretter. Vis og en god rådgiver var han også. Når han styrte over andre menn var han likevektig, streng og djerv, men høflig og gløgg når han tjente. Han kunne være slu, men i kamp var han både den hardeste og seiersæl.

Vildifer den tapre merket våpnene sine på denne måten: på skjoldet hans var det malt en galte og en bjørn i mørkerødt. Skiltet var malt gult og utenfor en mørkerød kant. Alle hans hærklær hadde samme farge. Villsvinet var hans våpenmerke; det heter på tysk: Villdifer. Han ble kalt dette fordi han aldri var med sine frender eller i sitt hjemland, men heller var med utenlandske høvdinger. Villsvinet er det modigste av alle dyr og det vanskeligste å ha med å gjøre under jakt. Men bjørnen var på våpnene hans fordi han kledde seg ut som en bjørn når han befridde sin kampfelle, Vidga.

Derfor malte Villdifer hærklærne sine forskjellig fra andre krigere; fordi han ville at hans ferd skulle bli kjent så langt som enhver kunne se.

182. Herbard den vidfarne hadde brunt, krøllete hår. Han hadde mørk, men blek farge. Skarpe trekk, men kroknese og brunt skjegg som var bølgete og delt, med et langt, smalt, fregnete ansikt. Øynene var skarpe og ansiktet var ikke pent, men han var hard, grim og en storvokst mann; høy og sterk. På hesten var han best av alle, en klok mann, god taler, en mann som talte godt og enkelt.

Herbard var djerv, tapper, vitebegjærlig, snartenkt, med godt minne og han sparte seg ikke i kamp med andre menn. Han hadde malt skjoldet og alle hærklær røde, med innlagt gresk ild i gull, som om det sto i flammer. Også på hans andre våpen hadde han gresk ild for den flyr raskere og varer lenger enn andre farger i slag. Det skjedde stadig når Herbard var i kamp at menn ble felt av ham som av den greske ilden og på samme måte som denne aldri er i ro når den har med våpen å gjøre så var Herbrand heller aldri i ro og han hadde reist gjennom nesten hele verden.

183. Kong Gunnar var lyshåret og hadde et bredt ansikt; hadde lyst kortklipt skjegg, var bredskuldret og lyshudet, og høy av vekst. Han var høvisk, sterk og en god og djerv rytter. Fra hesteryggen var han også flink med skjold, sverd og skudd. Han var svært djerv, modig og uforsiktig, grim, glad og gavmild med penger. Godtroende mot vennene sine og en solid kar, men hard med uvennene sine.

Alle kongens hærklær var hvite som sølv og skjoldet hans var merket med en ørn med en krone på hodet. Dette merket hadde han på alle våpnene sine, og fordi han var konge så bar ørnen en krone. Han hadde valgt seg dette merket fordi ørnen kalles konge over alle fugler så våpnene hans var tydelig merket og lette å gjenkjenne.

Aldri var han sammen med mange menn uten at han raskt skilte seg ut på grunn av sin høviskhet og edelhet.

184. Hans bror Høgni hadde langt, sort hår med noe krøller i; et langt ansikt, stor nese og hengende bryn. Han hadde mørkt skjegg og var mørk av farge over det hele. Ansiktet hans var grimt; han hadde bare ett øye og det var heller kvast og djervt. Han var storvokst, høy og kraftig på alle måter og når han tok på hærklærne sine var han både edel og skremmende på en gang. Blant menn var han den sterkeste og den beste ridderen; og ikke var han mindre som holmgangsmann og kriger. Han var klok og fremsynt, uvennlig, fåmælt, grim og strid. Ett godt og modig hjerte hadde han, var rask i alt han gjorde, var trassig, ærlig, hard og ubarmhjertig.

Høgni hadde det samme våpenmerket som kong Gunnar, broren hans. Skjoldet og alle hærklærne hans var belagt med sølv og ørnen på våpnene hans var malt rød. Hvis han bar dette skjoldet i solskinn da glitret dette belagte sølvet så kraftig at ingen kunne se mot det lenge av gangen. Dette var et klokt knep som en kunne vente av ham. Det har nå blitt bestemt blant tyske menn at ingen skal bære et sølvbelagt skjold eller skjoldknapp i slag.

Ørnen hans bar ingen krone fordi han ikke var noen konge.

185. Unge Sigurds hår var brunt og fagert, og bølget i store lokker. Skjegget hans var kort og tykt, og hadde samme farge. Han var høyneset, hadde bredt ansikt og store bein. Øynene var så kvasse at få menn var så djerve at de våget å se under brynene hans. Huden hans var over det hele like hard som svoren på et villsvin, eller som horn, slik at ingen våpen bet på den. Skuldrene hans var så brede at det var som om tre menn var der. Legemet hans var slikt skapt av høyde og tykkelse at dette passet godt og da han hadde spent sverdet Gram, som var syv spann langt, rundt midjen og gikk gjennom en fullt utvokst rugåker da tok jernspissen på sliren hans ned i toppen av det modne kornet. Likevel var styrken hans overlegen hans vekst. Han var dyktig til å svinge sverd, kaste eller stikke med spyd, holde skjold, spenne bue og ri på hest. Også i høviskhet og ridderlighet var han en mester; dette lærte han i ung alder.

En slik klok mann var han at han visste om mye før det hadde skjedd. Han kunne også forstå fuglenes tale og derfor var det få ting som kom uventet på ham. Djerv med ord var han og ga gjerne vennene sine råd. Han talte gjerne lenge og var veltalende og ikke sluttet han før han hadde overbevist de som hørte på ham om at det ikke var noen annen vei som var mulig enn den han mælte.

Det var hans glede å hjelpe vennene sine eller å teste seg selv i ett eller annet storverk og ta rikdom og penger fra uvennene sine og gi til vennene sine. Aldri skortet det på motet hans og aldri ble han redd i løpet av sitt liv.

Unge Sigurd hadde merket skjoldet sitt på denne måten: det var innlagt med rødt gull og var merket med en drage som var mørkebrun øverst og lyserød nederst. På denne måten var også merket hans hjelmhette, hans våpenmerke, hans sal og våpenkjole; dette var fordi at straks han ble sett så skulle enhver vite hvem som kom ridende. Og han var svært navngjeten fordi han hadde drept den store dragen som Væringene kalte Fadmi; derfor var alle våpnene hans forgylt, fordi han var foran alle menn i overmot, høviskhet og alle dannelser i nesten alle fornsagaene. I alle fortelles det at han var den sterkeste, den mest navngjetne og den mest gavmilde kriger og høvding og hans navn er kjent på alle tungemål nord for det greske hav, og slik skal det være så lenge verden står.

186. Sifkas hår var rødt som blod eller som en rose, og krøllete. Ansiktet hans var lyst med røde fregner, og også kroppen hans var lys og fregnete. Han hadde rødt, og temmelig langt skjegg, og et fagert utseende. Middels høy var han, men likevel svært sterk og en dyktig rytter. Han var svært dyktig i mange ting og han var også en klok og tålmodig mann.

Men han var svært langsint og listig, blid i målet og veltalende. Han var også grim, ondsinnet, upålitelig og hard; derfor vil han alltid bli husket.

187. Mester Hildibrand var over alle andre krigere i dette at han kunne et slag med sverdet som ingen andre kunne få opp skjoldet sitt i tide mot, hvor enn han kom i kamp. Derfor fikk han oftest seier med ett eneste hugg og med dette ble han nevnt når det ble skrevet om ham eller fortalt om ham.

188. Heimir den stolte fikk respekt av de fleste fordi han var modig og en stor berserk, da han mælte med kong Didrik etter holmgangen deres og sa at kongen måtte være over alle menn i verden når det galt styrke og mot, og at sverdet hans var bedre valgt enn alle andre våpen, og hjelmen hans var hardere enn noen han hadde sett tidligere, og brynjen hans fantes det ikke maken til, og skjoldet hans var svært stivt.

”Hvorfor kjemper en så tapper kar og stor høvding som du er på en så dårlig hest at den ikke kan bære deg og ikke kan stå imot ett hugg? Jeg vet om en hest, herre, som nå er tre vintre gammel, og hvis du kommer på ryggen dens da kan du stikke uredd med spydet hvor du vil og jeg vedder hodet mitt på at før vil dine sterke armer gi etter enn dens rygg skal gi etter,” mælte Heimir.

Didrik svarte på denne måten: ”Hvis du kan skaffe meg denne hesten så trenger jeg ikke å bry meg om annet i kamp eller turnering enn meg selv og da skal jeg gjøre deg til den største mann og den nærmest meg, bortsett fra mester Hildibrand, av alle mine menn.”

Etter disse ord red Heimir hjem til sin far, Studas, og tok en fole fra hans hesteflokk. Den var lys av farge, tre vintre gammel, større enn noen hest noen mann hadde sett tidligere og god til å løpe. Falca hette den.

Og med denne hesten red han hjem til Bern og ga den til kong Didrik. Kongen lønnet ham for denne gaven mange ganger.

189. Disse satt nå alle på en pall med kong Didrik på denne veitslen som tidligere ble nevnt. Kongen så i begge retninger og mælte: ”En stor styrke av gilde karer er her kommet sammen i en hall. Hvem ville være så djerv at han ville måle sin tapperhet mot oss? Her sitter tretten menn på en pall og om de var væpnet og på hestene da venter jeg at de ville kunne ri i fred gjennom hele verden uten å møte deres likemenn, og uten å møte noen som var djerve nok til å vise dem spissen på et spyd. Og om det var noen menn som var så djerve, eller modige og ukloke at de ikke visste å frykte vår store styrke, vårt mot, våre skarpe sverd, våre harde hjelmer, våre stive skjold, våre sterke brynjer og våre raske hester som kan drepe både menn og farlige dyr; da ville de dømme seg selv raskt til døden.”

190. Herbrand, kongens vise merkesmann tok til orde og svarte kongen: ”Slutt herre, og tal ikke mer om dette for du vet knapt hva du taler om, du er et barn og visst mæler du av mot og uvitenhet hvis du tenker at ingen er din likemann utenom dine menn. Jeg kan fortelle deg om et land som kalles Bertangaland hvor en konge som heter Isung hersker. Han er den sterkeste og hardeste og hanskes med som vi noensinne har hørt om. Elleve sønner har han, alle er like harde som faren. Kongen har en merkesmann som heter unge Sigurd, han er en så framstående kriger på alle måter at en ikke kan finne noen som vil kjempe mot ham. All huden hans er like hard som horn så få våpen biter på ham og han er så sterk at han raskt kunne binde hver av oss som kjempet med ham og ta hand om. Han har et sverd som ikke er dårligere enn ditt, konge, det sverdet heter Gram. Hesten hans heter Grani, den er bror til Falca, Skemming og Rispa og mye bedre enn noen av dem. Gram er også det beste av alle sverd og kan lett skjære gjennom hjelmer og skjold eller skjære mannebein i stykker og slik er alle hans andre våpen. Og dette venter jeg at hvis du kom i kamp med disse menn som jeg nå har fortalt deg om, før du kom hjem, hvis du kom hjem; at du aldri har fått prøvet din manndom som du nå har. Dette vil du være enig med meg om hvis du vender tilbake og så vil alle dine andre menn.”

191. Kong Didrik talte svært opprørt: ”Om det er slik du sier om denne djerve kongen og sønnene hans og den dugelige merkesmannen, som du lovpriser så mye, da skal du straks forlate dette bord og væpne deg som best du kan, stige på hesten din og ta med deg mitt merke. Og ikke skal jeg, og mine elleve kampfeller, nøle med å følge deg til Bertangaland og før jeg igjen sover i sengen min her i Bern skal jeg vite om de eller vi har mer styrke og tapperhet, og vi skal seire og overvinne andre før vi skilles.”

192. Herbrand væpnet seg nå og gjorde et svært høvisk inntrykk. Han satt på hesten sin i full riddermundur og med de beste våpen og i hånden hadde han merket til kong Didrik. Så red han ut i midten på kongsgården og ropte med høy røst: ”Hvis jeg skal vise deg veien til Bertangaland, mektige kong Didrik, så er jeg nå klar. Nå må De ikke nøle mer.”

Både kong Didrik, og hans menn, var nå klare; de steg på hestene sine og var alle strålende kledd.

Herbrand red som den første av dem ut av Bern med kong Didriks merke. Etter ham kom kongen og så den ene etter den andre. De red som de hadde planlagt tidligere, kongen og hans mest høviske riddere og navngjetne krigere.

Langt dro de nå gjennom underlige skoger, både bebodde og ubebodde, hvor aldri kong Didrik, eller noen av hans menn, hadde vært tidligere.

193. De kom til en stor skog og veien deres gikk gjennom denne skogen. Herbrand snudde hesten sin mot kongen og mælte: "Herre, foran oss ligger Bertangaskogen, men i denne skogen er det en rise som heter Ætgeir. Han er sønn av kong Nordian og bror til de risene som vår kampfelle Vildifer drepte sammen med kong Osangtrix; Aventrod og Vidolf mittumstang. Denne Ætgeir rise er her som landvernsmann for kong Isung som føler seg trygg for land og rike med en slik vakt. Men hvis du vil komme til Bertangaland da er det ingen annen vei enn å ri gjennom denne skogen; det finnes ingen annen måte. Denne risen er så sterk at jeg ikke vet hans like. La nå hver av dere som vil ri fremover gjennom skogen, men ikke er det noe håp om at jeg vil ri lenger enn jeg er kommet uten at vi alle rir sammen for jeg vil være trygg der som dere er. Men nå har jeg fortalt dere om de hindringene som finnes slik at dette ikke skal komme uventet på dere og dere kan gjøre dere klar for dette og vite hva som er på ferde."

Vidga svarte: "Selv om det skulle være slik du har fortalt, Herbrand, så skal kongen og alle dere andre holde hestene deres rolig her mens jeg skal ri gjennom skogen og risen og jeg skal tale sammen. Det kan være, hvis jeg spør han, at vi kunne få lov til å ri videre. Jeg er blitt fortalt at vi er av samme ætt og det kan være at han lar oss alle ha nytte av det. Og hvis han ikke vil la oss ri videre da vil hesten min ikke bære meg senere tilbake til dere enn den bar meg frem. Da skal vi alle sammen følge det råd som kong Didrik mener vil være best."

Kongen og alle kampfellene mælte at han skulle råde selv.

194. Ætgeir rise og Vidga var nærbeslektet i ætt, men de hadde ikke holdt dette ved like. Vidga var sønn av Velent, som Væringene kalte Vølund på grunn av hans dyktighet, og Velent var sønn av Vadi rise som var sønn av kong Vilkinus og en havfrue, som tidligere fortalt.

Kong Vilkinus hadde en annen sønn med sin kone og han het Nordian. Han var konge, men mindre for seg enn hans far hadde vært før han. Nordian hadde fire sønner etter seg; det var tre store og sterke riser. En av dem het Aventrod, en annen Vidolf mittumstang og den tredje bodde i skogen der. Han het Ætgeir rise og har nå vært fortalt om. Den fjerde sønnen til kong Nordian var Aspilian, han var konge og var som andre mennesker.

Vidga og Ætgeir var av samme ætt, som tidligere fortalt.

195. Vidga red nå inn i skogen. Foran seg så han en mann som lå og sov; denne mannen var underlig stor. Han hadde tykke ben og kroppen hans var diger og lang, og mellom øynene hans var det minst en alen. På samme måte var hans vekst også, og ikke manglet han grimhet eller ilske. Han blåste så kraftig i søvne at grenene på trærne i nærheten ristet og bøyde seg.

Vidga steg av hesten sin og bandt den i et oliventre. Han gikk bort til risen og trakk sverdet sitt, Mimung og sparket til ham med venstre fot, og ropte til ham og mælte: "Stå opp, rise, og verg deg, en mann er kommet hit for å ta livet av deg. En som har blitt satt her for å verge landet for en mektig høvding skulle ikke støtt sove!"

Risen våknet nå og kikket seg rundt. Han så at en mann hadde kommet, men ikke fryktet Ætgeir rise denne mannen og han mælte til ham: "Jeg sover ikke støtt, men våkner bare når det er nødvendig, men jeg skal passe på at jeg gjør det som er mer viktig enn å våke eller sove på grunn av deg. Men hvorfor vekker du meg og hvem er du? Jeg gir deg det rådet å komme deg av gårde, og legg av deg de store ordene dine fordi det synes meg ikke å være verdt det å stå opp for å drepe deg."

Risen sovnet nå igjen, og han sov ikke mindre tungt enn før. Vidga sparket ham for andre gang, slik at to av ribbena hans knakk.

Nå sprang risen opp og var svært sint. Han grep jernstangen sin og svingte den mot Vidga. Men da Vidga så hvor stangen for sprang han unna og risen slo den i jorden slik at den sto fast mellom to klipper. Kong Didrik og de andre hørte braket da stangen kom ned.

Herbrand mælte: "Nå hørte vi Vidgas bane og la oss ri unna så hardt vi kan; gjør vi ikke det blir det vår bane."

Risen tok nå atgeiren og skjøt mot Vidga, men han løp mot risen og atgeiren fløy over ham og for ned i jorden uten at noe stakk opp.

Vidga hugg til risen i låret, og så stor var muskelen at ingen hest hadde noe lignende. Så hugg han ett annet stort og makeløst hogg, og så ett til, inntil risen falt med mange og store sår. Og fordi han ikke hadde noen våpen og visste han at han ikke kunne seire i denne tvekampen så lot han seg nå falle til jorden da han mente at Vidga måtte være under ham og ville drepe ham slik.

Men Vidga løp bakover, mellom føttene hans, da han snudde seg for å falle, og reddet slik livet.

Dette store braket hørte nå Vidgas kampfeller, og mælte: "Nå har risen drept Vidga."

Men noen sa: "Det kan også være at Vidga har fått seier og at risen er falt."

196. Vidga sa til risen: ”Nå vil jeg hugge av hodet ditt, eller vil du løskjøpe deg med noe?”

Risen mælte: ”Gode herre, drep meg ikke. Jeg vil løskjøpe meg med så mye gull og sølv som du aldri har sett.”

Vidga mælte: ”Da skal du straks føre meg dit!”

Risen reiste seg, svært svak av blodtap, og de gikk nå dit i skogen hvor det lå en stor stein med en ring av jern slått rundt den.

Risen mælte: ”Ta opp denne steinen, da vil du finne store rikdommer.”

Vidga tok i av all kraft, men steinen beveget seg ikke. Da sa Vidga: ”Hvis du vil berge livet ditt da skal du ta bort denne steinen.”

Risen tok, heller uvillig, bort steinen og beveget den unna med ene hånden. Under denne steinen var det en dør som risen låste opp; under den igjen var et jordhus.

Risen mælte: ”Gode mann, ta nå all rikdommen jeg fortalte deg om for denne steinen kan ikke lenger hindre deg.”

Vidga tenkte nå at hvis han gikk ned i jordhuset så kunne risen lukke døren igjen og legge steinen over, og da visste han at han aldri ville kunne komme ut igjen.

Han mælte igjen til risen: ”Gå ned i huset og vis meg denne rikdommen!”

Nå steg risen ned i jordhuset, men Vidga grep sverdet sitt med begge hender og hugg av halsen hans, slik at hodet fløy av og risen døde der.

197. Vidga tok risens tunge og skar den ut av hodet og smurte seg inn med blodet hans. Så gikk han til hesten og smurte den inn med blod også, og risetungen bandt han i hestehalen fordi han ville ha dette som bevis på at han ikke løy.

Han steg nå på hesteryggen og red så hardt han kunne til kampfellene sine. Så holdt han sverdet sitt så høyt opp som han klarte og ropte så høyt han kunne: ”Unna, gode venner, risen har gitt meg banesår og det samme venter dere hvis dere ikke løper unna hver som kan!”

Og da de hørte Vidga rope dette ble alle redde og løp hver som kunne, unntatt kong Didrik. Han snudde hesten og red tappert mot Vidga etter å ha trukket sverdet, mens han ropte: ”Gode venn, snu, så hardt du kan, og la oss to huske at vi mælte at vi aldri skulle flykte, selv om den visse død var foran oss. Og ikke vil vi få skade om vi er to sammen.”

198. Da de møttes fortalte Vidga kong Didrik alt som hadde hendt, og kongen syntes han igjen hadde bevist seg, som var å vente. Og da kong Gunnar og de andre reisefellene fant ut at kong Didrik og Vidga ikke var i nærheten av dem, og at ingen kom farende etter dem og ville skade dem, da forstod de at Vidga hadde lurt og spottet dem hånlig, og de snudde tilbake til kongen og ham. Alle var skamfulle på grunn av sin flukt.

Vidga mælte til kong Gunnar og alle vennene: ”Gode venner, jeg ber dere om, siden dette jeg fortalte dere ikke var sant, at dere ikke blir vrede eller misunnelige på meg av denne grunn. Selv om dette hendte denne gangen så vet jeg at det i deres flokk er mange karer som ikke er dårligere eller mindre tapre enn jeg er. Men det at jeg har gjort dere ille vil jeg bøte for med gull og mange slags forskjellige skatter.”

Alle svarte nå nesten samtidig: ”Vi tilgir deg dette med større iver enn du ber om, og Gud gi at vi aldri får en lignende skam igjen. Ikke var dette din skyld, vi har selv brakt dette over oss.”

199. De red nå alle sammen og så hvor langt ned i jorden stangen risen hadde kastet hadde gått. Og de så stedet hvor atgeiren hadde gått ned i jorden og var helt nedsunket.

Dernest gikk de dit hvor jordhuset var og risen hadde falt og tok der store mengder penger i gull og brent sølv og allslags skatter. Det var alle rikdommene som hadde tilhørt kong Isung og så alle de rikdommene Edgeir rise hadde hatt med seg fra Danmark.

Kong Didrik mælte: ”Vidga, min venn og kampfelle, det er mitt råd at vi lar disse store rikdommene være her og ikke engang tar en pennings verdi med oss herfra. Jeg vil nå fare for å treffe kong Isung og kjempe mot ham, og om vi får seier da kan vi gjøre med disse rikdommene slik som vi vil, men hvis vi blir beseiret da ville jeg synes det var ille om det ble sagt at vi tok rikdommen her, men fikk tap i striden. Og hvis vårt møte ender slik at vi skilles som gode venner da deler vi disse rikdommene med dem i vennskapelighet.”

De kom nå ut av skogen og så et fjell, og oppe på det en borg som var både stor og staselig.

Kong Didrik slo opp teltet sitt på en fager slette under fjellet og der hvilte de.

200. En dag da kong Isung og alle hans sønner var svært glade der de satt i borgen kom unge Sigurd til dem og mælte til kongen: ”Isung, herre, jeg så noe som jeg mener er viktig; jeg så et telt som er reist på sletten foran borgen din og dette teltet er laget på en annen måte enn noe jeg har sett tidligere. Fra midten av dette teltet står det en stang og øverst på denne er det en gullkule, og foran teltet er det et fortelt med røde steiner, og det er også en stang med en gullkule der.

Inntil er det et tredje telt som er grønt og også en tredje stang og gullkule. På høyre side er et telt vevet av gull, og der er også en gullforgylt stang med gullkule. På venstre side er et hvitt telt med en stang som er helt gullforgylt opp til kulen, og jeg mener at ingen mann har sett ett mer standsmessig telt.

Foran dette teltet henger tretten skjold og det ytterste skjoldet er merket med en hest og en bjørn; han hadde sett Heimis skjold. Det neste skjoldet er merket med en gullforgylt hauk og to fugler som flyr foran den, og det synes meg som om dette skjoldet tilhører en av mine frender; det var skjoldet til jarl Hornbogi. Det tredje skjoldet var merket med en gyllen hauk; og dette var skjoldet til sønnen hans, Omlung. Det fjerde skjoldet var merket med en hammer, tang og ambolt, og ikke var det noe lite skjold; det var skjoldet til Vidga. Det femte skjoldet er merket med en forgylt løve; det var skjoldet til kong Didrik og denne løven hadde en hærkrone på hodet. Det sjette skjoldet har en ørn med en krone; det er skjoldet til kong Gunnar. Det syvende skjoldet har en ørn uten krone på; det var Høgnis skjold. Det åttende er merket som om det var av gull, eller i flammer; det fortalte han om Herbrands skjold. Det niende skjoldet er merket med en ukronet løve; dette ble sagt om Fasolds skjold.

Det tiende skjoldet er merket med en drage; dette var Sintrams skjold, han brukte det merket siden han ble reddet fra dragekjeften. Det ellevte skjoldet var merket med en by, malt etter Bern. Dette var Hildibrands skjold og Bern var på skjoldet hans fordi han, hvis han kommer i en fare, ikke vil skjule at han er kong Didrik av Berns mann. Det tolvte skjoldet er merket med en galte; det var Villdifers skjold og tegnet slik på grunn av hans natur. Det trettende skjoldet er igjen; det hadde en mann og en elefant på det. Dette var Thettleifs skjold fordi Sigurd, den gamle greker, red på en elefant da han kjempet mot Thettleif, - ”og derfor mener jeg å vite, sa Sigurd, at store og ukjente krigere har kommet til vårt land, uansett hvor de er fra og hvilket ærend de har. Derfor tilbyr jeg nå kongen å ri til dem for å finne ut hvem disse mennene er, som så uforskammet har satt opp telt, og som har vært så djerve at de har kommet inn i Deres land uten tillatelse.”

Kongen svarte: ”Jeg vil sende en kriger for å fortelle dem at hvis de vil beholde sine liv så må de sende meg toll og skatt slik som loven sier. Krigeren må spørre dem hvem de er, hvor de kommer fra og hvor de ble født; og hvor de skal fare, og om de vil betale oss noe tributt eller vise oss respekt.”

Sigurd svarte: ”Krigeren du sender skal ikke være noen annen enn meg.”

201. Sigurd tok seg nå våpen, klær, og en vanskelig hest uten sal. Han red ut av borgen og ned fjellet, og han stoppet ikke sin ferd før han kom til kong Didriks telt. Der steg han av hesten og gikk inn i teltet, og mælte: "Hill deg, du tapre kar, og visste jeg navnet Deres ville jeg hilse Dem med det."

De hilste ham på samme måte og sa at han var velkommen.

Sigurd mælte: "Kong Isung, min herre, sendte meg hit med det ærend å ta skatt av Dem, som loven sier at kongen skal ha. Denne skatten kan du betale her hvis du vil, men hvis kongen ikke får sin skatt av Dem da skal du ikke misforså at du snart vil miste både all Din rikdom og dermed livet."

Kong Didrik svarte: "Vi foretok ikke denne ferden til dette landet for å begynne å betale skatt til Din konge, heller må De fortelle ham at jeg er kommet hit for å by ham kamp, og at han skal komme mot meg med like mange menn som jeg har, og før vi skilles vil han forstå hva slags kriger som har oppsøkt ham."

Unge Sigurd svarte: "Med Deres tillatelse vil jeg nå be om å få vite hvilket navn Deres høvding har, og fra hvilket land dere kommer som gjør det ingen har gjort før; ber kong Isung og hans menn til kamp. Har dere aldri hørt hvilken mektig mann han er? Men jeg mistenker at han ikke vil nekte å kjempe med Dere, uansett hvem dere er."

Vidga svarte: "Enten du kjenner noen av disse mennene, eller ikke, som er kommet hit, skal jeg ikke skjule dem for deg. Over disse mennene styrer kong Didrik av Bern, og her er også en annen konge; han heter Gunnar av Niflungland. Her er også flere dugelige karer; selv om vi bare nevner disse. Men tror du at kong Isung og unge Sigurd vil kjempe, eller vil de svikte?"

Sigurd svarte: "Jeg venter at kong Isung og unge Sigurd ikke vil flykte uten å gjøre motstand mot dere, her i sitt eget land, selv om kong Didrik og hans menn er kommet hit. Men uansett hvorledes det går så vil dere ikke ønske å bryte loven og ikke betale skatt til kongen. Dere kan likevel sende ham skatt for å ære både han og dere, sammen med deres utfordring. Det vil være en ære for ham og vil ikke skade dere."

Kong Didrik svarte: "Fordi du utfører hans ærend med mye klokskap og høviskhet så skal jeg sende ham en gave som vil gi ham ære å motta."

Han sa nå til sine menn: "Hva skal vi sende ham som vil være ærefult? La oss sende ham en hest og et skjold, og la oss kaste lodd om hvem av våre menn som skal sende ham sin hest og sitt skjold i gave."

De gjorde så. Da loddet ble kastet falt valget på Aumlung, sønnen til jarl Hornbogi. Hesten og skjoldet hans ble tatt og sendt av kong Didrik til kong Isung.

Sigurd red nå sin vei.

202. Aumlung syntes svært ille om at han hadde mistet hesten sin og han mente det hadde vært bedre å miste mye av eiendelene sine hjemme. Han ønsket nå å ri etter Sigurd, og han ville ikke at tingene skulle være slik de var. Derfor gikk han til sin far og ba han låne ham en hest for han ville prøve å få hesten sin fra han som red bort med den. Men jarlen ville ikke la ham ri etter ham og ville ikke låne ham hesten sin; han vil la gjort være gjort.

Aumlung gikk til Vidga og ba ham om å låne ham en hest. Vidga svarte: ”Jeg tror at du ikke vil få igjen hesten din av denne unge mannen, hvis han er den jeg tror. Og hvis du ikke får igjen hesten din så vil du miste min hest, og hva skal jeg da ha for dette?”

Aumlung svarte: ”Hvis du mister hesten din så skal du få alt mitt gods; det er tolv av de sterkeste borgene i Vindland som min far ga meg og du skal være hans arving som jeg var før hvis jeg ikke bringer din hest tilbake. Men hvis jeg bringer din hest tilbake da skal jeg ha min eiendom som før. Jeg skal få hesten tilbake eller få bane.”

Vidga svarte: ”Du skal få min hest fordi du våger mest ved denne ferden.”

Aumlung steg nå opp på Skemming og red så hardt han kunne inntil de møttes; og dette var kort fra kongen, nær ett lindetre. Han ropte på mannen, og ba ham om å vente, og dette gjorde han.

Aumlung mælte: ”Stig av ryggen på den hesten du rir; jeg vil ikke gi den fra meg for det er langt å ri hjem.”

Sigurd svarte: ”Hvilken mann er du som mæler så djervt om denne hesten som jeg sitter på ryggen av? Ikke tror jeg du vil få den; enten du eier den eller ikke.”

Aumlung mælte: ”Stig av hesten for hvis du ikke gjør det da vil du miste ditt liv og hesten også.”

Sigurd begynte å lure på om dette kunne være sønn av jarl Hornbogi, og således en frende. Han mælte: ”Jeg ser klart at du vil kjempe med meg om hesten, men det kan være at du møter den mannen som snart vil slåss mot deg, selv om du ikke kjemper nå. Derfor gir jeg det råd at vi forsøker noe annet oss imellom; enten du mister denne hesten du gjør krav på eller den du sitter på. Snu spydskaftet ditt fremover og ri mot meg, mens jeg skal sitte stille. Og hvis du kaster meg av hesten min, da skal du få hesten din å gledes over. Men hvis jeg kan motstå dit angrep så vil jeg forsøke å ri mot deg med mitt spydskaft vendt forover. Denne leken skal vi ikke stanse før en av oss har mistet hesten sin.”

Dette likte Aumlung godt og ville at slik skulle det være.

203. Aumlung red nå mot Sigurd mens han brukte sporene på Skeming. Han slo med spydskaftet så hardt midt på Sigurds skjold at hesten hans falt tilbake på bakbenene, mens han selv satt ubevegelig i salen. Spydskaftet gikk i stykker på midten.

Sigurd mælte: ”Det var modig ridd av en ung mann, men det kan være at du har frender i din ætt som kjenner godt til slikt ridderskap. Stig av hesten din og stram alt på den så godt du kan, og på deg selv også, før du stiger opp på hesteryggen. Slik kan du motstå meg som jeg motsto deg, for alt avhenger av dette om du ikke vil miste hesten din.”

Aumlung gjorde dette og forberedte seg så nøye han kunne.

Sigurd brukte nå sporene på hesten og satte sitt digre spydskaft midt i hans fagre skjold så hardt og sterkt at han med det samme spydskaftet kastet Aumlung langt bak hesten sin.

Nå tok Sigurd Skemings tømmer, og mælte: ”Gode mann, nå har du ikke lenger hesten din, den du kom ridende etter. Og du har mistet en annen; og jeg tror at dette har kostet deg svært mye hvis det er slik jeg mener å vite at du har tapt Skeming, Vidgas hest. Jeg tror du har lovet svært mye før du tok ham og du vil få utakk av ham som ga den til deg. Det hadde vært bedre og holde seg i ro denne stunden.”

Aumlung svarte: ”Slik kan det se ut for de som ikke er djerve menn, men vår sak kan ennå ende godt, selv om den ikke begynte bra.”

Sigurd mælte: ”Hva vil du gjøre for å få tilbake din egen hest sammen med den du har mistet nå?”

Aumlung sa: ”Jeg skal gjøre alt jeg kan så lenge det ikke er til skam for mine

ættmenn.”

Sigurd mælte: ”Nyss når vi møttes spurte jeg deg om navn og ætt, men du var så stolt at du ikke ville fortelle meg hvilken ætt du kommer fra. Men nå skal du fortelle meg begge deler hvis du vil ha begge dine hester igjen.”

Aumlung svarte: ”Hvis jeg skjulte min ætt og mitt navn for deg da jeg hadde hesten min da vil mine venner si at jeg fortalte det på grunn av frykt. Så nå vil jeg så visst ikke gjøre dette, verken for å vinne tilbake min hest eller noe annet, selv om det står om all min rikdom og makt og jeg vil måtte tåle skam og vanære av dette.”

Sigurd sa: ”Jeg ønsker ikke å spørre deg på grunn av vanære, men heller på grunn av takknemmelighet. Og hvis det er slik jeg tror at det er så er du sønn av jarl Hornbogi, min frende. Derfor vil jeg heller gi deg ære enn skam og jeg vil først fortelle deg mitt navn; jeg blir kalt unge Sigurd.”

Aumlung mælte: ”Selv om du nå har fortalt meg navnet ditt uten at du var tvunget til det så vil jeg ikke fortelle deg mitt uten at du sverger med Gud som vitne at dette aldri skal være til skam for meg.”

Sigurd svarte: ”Dette skal jeg så visst love deg.”

Da mælte Aumlung: ”Mitt navn er Aumlung, jeg er sønn av jarl Hornbogi, som du gjettet, og det er sant at vi er frender.”

Sigurd sa: ”Du har gjort vel i at du ikke lenger har skjult at du er min frende. Jeg skal gjøre det slik at du får ære og ikke vanære av dette.”

Nå steg Sigurd av hesten, og mælte: ”Gå, frende; ta din hest og den andre og rid hjem til teltet. Du skal si at du tok dem fra meg med makt. Og før du farer herfra skal du binde meg til dette lindetreet og ta med deg mitt spyd, min hest og mitt skjold.”

Dette gjorde de og Aumlung red tilbake med begge sine hester og da han kom til teltet red han hardt og var svært hovmodig.

204. Kong Didrik og Vidga sto ute foran teltet da de så Aumlung komme ridende. Vidga mælte: ”Der rir Aumlung, vår venn, og har fått igjen hesten sin. Jeg ville tro, hvis dette var unge Sigurd som jeg tenkte, at Aumlung har gitt han gaver for hestene og fortalt ham om deres frendskap og talt heller ydmykt. Ellers ville han aldri ha fått dem.”

Kong Didrik svarte: ”Ikke tror jeg at han har tatt den hesten, eller den andre, fra unge Sigurd mot hans vilje, men det kan være at det var en annen mann som han fikk det han ville av.”

Aumlung red til teltet og hans far gikk sammen med sine venner ut for å møte ham. De ønsket ham velkommen og spurte ham hvorledes han hadde fått hesten sin.

Aumlung sa: ”Da jeg kom til denne fjellsiden var den mannen som hadde ført bort hesten min foran meg. Jeg red mot ham så hardt jeg klarte og stakk spydet mitt i skjoldet hans, og dere kan se skjoldet her. Spydskaftet knakk, men jeg slengte ham av hesten og slo ham med det knekte skaftet. Før jeg skiltes fra ham bandt jeg ham til et lindetre; til dette brukte jeg beltet hans, skjoldbindingene, og dertil skar jeg av mitt akselband for sverdet før han var bundet så fast som jeg ville. Og der står han ennå, og jeg tror ikke han klarer å komme seg løs selv.”

Alle mente at han hadde tatt tilbake sin hest på tappert vis og sa at han skulle ha takk for dette.

Vidga mælte til kong Didrik: ”Jeg vil ri dit hvor han sa han hadde møtt denne mannen, og hvis dette er unge Sigurd, som jeg tror, da er dette gjort med list og knep. Hvis han venter meg ved treet da skal vi ikke skilles før jeg er helt viss på om han er unge Sigurd, eller en annen mann.”

Kongen likte dette godt og nå tok han hesten, hoppet opp på hesteryggen, og la til: ”Det er en stor skam hvis denne mannen skal stå bundet der og ikke kunne komme løs, så jeg skal så visst løslate ham.” Han red nå av gårde.

Sigurd så at en mann kom ridende mot ham derfor slet han alle sine bånd og løp opp på berget og ville ikke ha noe å gjøre med denne mannen.

Vidga red til han kom til treet og så bandene ligge avslitt, mens spydskaftet lå knekt. Han vendte nå hjem og trodde at alt det Aumlung hadde sagt var sant, og dette fortalte han vennene sine.

205. Sigurd kom inn i hallen og møtte kong Isung; han fortalte kongen sin beskjed, og om sin ferd, på denne måten: ”Jeg kom til dette staselige teltet jeg fortalte Dem om og der møtte jeg tretten mann som så heller stormannlige ut. Høvdingen deres var kong Didrik av Bern og sammen med ham er de mest navngjetne krigere, og vi har ofte hørt om deres tapperhet. Nå vet vi det er sant for kong Didrik utfordrer deg til kamp, sammen med tolv andre riddere. Som vennskapsgave sendte han deg en hest, men jeg ga denne bort til en venn av meg som jeg møtte på veien.”

Kong Isung svarte: ”Hvis han byr meg kamp da skal jeg med stor iver gi ham det og ikke nøle.”

206. Morgenen neste dag tok kong Isung alle sine beste våpen og væpnet seg selv, og på samme måten gjorde hans menn. Unge Sigurd utstyrte seg med alle sine hærklær og våpen; satte seg opp på Grani og hadde i hendene merket til kong Isung. De red så alle sammen ut av borgen og hadde alle vakre skjold og bar brynjer hvite som sølv, og hjelmer skinnende som glass. De hadde spent på seg svært kvasse sverd, og hadde sterke og spisse lanser, store, modige og velbrynjede hester. Disse mennene var svært sterke og store, samt veldig modige.

De red nå til de kom til teltet til kong Didrik.

Kong Isung mælte: ”Hvis kong Didrik av Bern er en slik dugelig konge som det sies, og en slik tapper kar; siden han har bedt oss og våre menn på tvekamp, da la ham nå reise seg og væpne seg å komme og møte våre tretten menn med sine tretten menn så vi kan få prøvet vår tapperhet og dugelighet. For det er verre for ham å høre det ord som skal mæles før vi rir hjem hvis han er redd og ikke våger å kjempe.”

Kong Didrik svarte: ”Ikke behøver dere skumle om dette for vi kom, etter å ha reist lenge og opplevd mange vansker før vi nådde hit. Og vi vil så visst fullføre vårt ærende før vi vender hjem når vi har fått vite om vi eller dere har de beste sverdene eller de sterkeste skjoldene eller de hardeste hjelmene eller mest styrke og tapperhet.”

Kong Isung og mennene hans steg av hestene mens kong Didrik og mennene hans væpnet seg i mellomtiden så godt de kunne. Hver av gruppene gikk nå mot den andre og da de møttes gikk to og to mann mot hverandre for å kjempe. Kampen skulle utkjempes som en serie med holmganger og ingen skulle hjelpe sin kampfelle, og heller ikke ville de kjempe til hest.

Mot kong Didrik av Bern ble plassert unge Sigurd og mot kong Gunnar kong Isung, og mot Vidga sto den eldste og sterkeste av kongens sønner.

Resten stilte seg nå mann mot mann.

207. Dette var den første tvekampen som Heimir kjempet mot den yngste kongssønnen som var en svært stor mann.

Begge de to mennene kjemper tappert og da de hadde kjempet en stund syntes kongssønnen ikke godt om at han ikke fikk overtaket i kampen med denne mannen som han hadde fått å kjempe med. Han ble svært sint og kastet fra seg skjoldet og tok sverdet med begge hender og hugg til Heimir i hjelmen slik at han straks falt til jorden, og kongssønnen hoppet på ham, og mælte: ”Hvis du vil beholde livet ditt skal du ligge stille så jeg får bundet deg.”

Men Heimir ville ikke det og vred seg av alle krefter, men da slo kongssønnen neven sin i hjelmen utenfor øret hans så hardt at den ga etter mot skallen og blod rant ut Heimirs nese og munn. Han mistet nå nesten bevisstheten. På samme tid ble hendene og føttene hans bundet, og kongssønnen tok spydskaftet og stakk det dypt ned i jorden og bandt Heimir til det. Han gikk til sine menn og ba nå en annen av kong Didriks menn om å komme frem, men de sa han skulle sitte rolig og hadde kjempet vel.

Slik endte den første tvekampen.

208. Herbrand, kong Didriks merkesmann, gikk nå frem og mot en annen av kong Isungs sønner, og de utkjempet en tvekamp. De kjempet lenge og ingen av dem sparte på sine våpen mot den andre. Deres strid endte på den måten at Herbrand fikk fem store sår, slik at blodet rant fra dem og han var trett. Styrken hans hadde minket så mye at han falt til jorden og ga opp sine våpen. Han ble nå bundet likesom den forrige.

Men kongssønnen gikk tilbake til sine menn og ville overlate kampplassen til andre.

209. Vildifer gikk frem og mot ham kom kongens tredje sønn og de utkjempet nå sin kamp. Den var svært hard og angrepene var sterke og langvarige. En kunne se store og sterke hugg i løpet av deres møte, og mange av våpnene deres ble skadet før de skiltes. Kongssønnen blødde fra fem store sår, men Vildifer hadde da syv sår som alle var enda større. Han begynte å bli trett på grunn av sårene og blodtapet så han falt på siden og mistet våpnene sine. Deretter ble han bundet og kongssønnen skiltes slik fra ham, og gikk til sine menn.

Han hadde nå bevist sin dyktighet.

210. Sintram av Fænidi gikk frem av Didriks menn, og en fjerde sønn av kong Isung kom mot ham. De begynte sin kamp med mange og store hugg, de gikk tett inntil hverandre, og ingen av dem ville vike. Sverdet som Sintram hadde bet like godt på hjelm, brynje og skjold som om det skar gjennom tøy. Kongssønnen hadde nå fått tre temmelig store sår, mens Sintram fremdeles var usåret.

Kongssønnen hugg av all kraft til Sintram i hjelmen så hardt at sverdet knakk på midten, og han var nå våpenløs. Han tok skjoldet sitt og fordi han var en slik stor kriger og tapper kar at han heller ville dø enn å flykte, eller be om fred. Derfor løp han mot Sintram med skjoldet og slo ham så hardt med det at han falt bakover på ryggen. Og ikke kunne Sintram komme seg på bena før han var bundet på både hender og føtter.

Men kongssønnen forlot ham der og gikk tilbake til sine menn, og de mente det nå gikk godt for dem.

211. Fasold den sterke gikk frem fra kong Didriks menn og i mot ham kom den femte sønnen til kong Isung. Denne tvekampen ble sett med den største tapperhet og djervhet fordi de begge var veldig sterke. Og lenge var det ingen som så hvem som fikk overtaket, og hver av dem tildelte den andre mange slag, tett etter hverandre, og hver av den gikk tett opp til den andre, men ingen av dem viste den andre hælen så nå hadde begge fått to store sår.

Kongssønnen hugg deretter et så stort hugg i hjelmen til Fasold at han straks besvimte, stilte seg over ham, og mælte: ”Siden du er slik en tapper og høvisk mann, hvorfor faller du da for en manns hugg? Stå opp og verg deg hvis du vil.”

Fasold reiste seg både hardt og tappert og de kjempet nå hardt svært lenge; ingen av dem sparte på sverdet sitt så kampen var voldsom.

Kongssønnen tenkte med seg selv at det var stor skam at, ”jeg skal stå her hele dagen å kjempe mot en mann mens jeg tenkte at hvis det var nødvendig så kunne jeg overvinne tretten av dem.”

Og nå hugg han i et voldsomt raseri så hardt at han felte ham for annen gang og ikke forlot kongssønnen dem før han hadde bundet Fasold slik som de andre av kampfellene.

På denne samme kampplassen sto nå fem spyd og en av kong Didriks menn var bundet til hvert av dem.

Men Bertangamennene var glade og syntes det gikk godt for deres folk.

212. Aumlung mælte: ”Det var en svært dårlig dag da kong Didrik gjorde seg klar til denne ferden, på hvilken han selv, og alle hans menn, ble overvunnet og bundne så han skulle heller ha satt hjemme i Bern og passet på riket sitt.”

Han ropte på faren sin, jarl Hornbogi, og sa: ”Ta hjelmen min og bind den fast til hodet mitt, og ta skjoldet mitt og bind det så fast til min venstre hånd at det ikke kan løsnes. Jeg sverger på at før skal jeg hugges så smått som de minste kjøttbitene til gryten før jeg skal bindes og Bertangamennene skal

støtte spydskaftene sine til ryggen min.”

Han gikk nå svært djervt frem og mot ham kom den sjette sønnen til kong Isung, og de kjempet med stor tapperhet og svært hardt i lang tid.

Aumlung så at hvis deres kamp dro ut ville han selv komme i større fare. Han tok sverdet med begge hender, selv om skjoldet hans var bundet til hans venstre hånd og hugg svært raskt og hardt mot hjelmen hans, men sverdet bet ikke, så hard var hjelmen.

Likevel falt kongssønnen ned og Aumlung la seg oppå han, og mælte: ”Hvis du vil beholde livet så skal du gi opp dine våpen og du skal bli bundet til ditt spydskaft, slik dine frender har bundet mine lagsmenn. Og om du vil sluppet løs, da skal du løslate mine venner: min gode kampfelle, Fasold, og min kjære venn, Herbrand.”

Kongssønnen ville så visst dette, og dette ble nå gjort. Hver vendte tilbake til sine og deres strid hadde endt på den måten som unge Sigurd hadde ventet.

213. Jarl Hornbogi og den syvende kongssønnen red nå mot hverandre og kjempet vel og tappert, og jarlen verget seg også modig; med stor tapperhet og lang og hard motstand. Men siden han sloss mot en overmakt, både hva gjaldt styrke og store hugg og modige angrep så fikk han ikke stått imot og ble overmannet, falt og ble deretter bundet.

Kongssønnen skiltes slik fra han og dro tilbake til sine menn. Bertangamennene likte godt dette som hadde skjedd.

214. Høgni av kong Didriks menn gikk nå frem og mot ham kom kongens åttende sønn, og slik begynte den åttende kampen. Dette var den hardeste og farligste striden, og så hardt hugg hver av den til den andre at det fløy gnister av våpnene deres. Hadde det vært natt istedenfor dag så ville det ha vært lyst nok til å kjempe. Ingen av dem ville spare den andre og menn visste ikke hva som måtte til for å skille dem.

Da denne kampen hadde vart lenge tenkte kongssønnen at han ville sette seg i større fare på grunn av sin lydighet, og med sikkerhet få enten bane eller seier. Han gikk nå dobbelt så hardt på og påførte Høgni tre store sår. Høgni falt til jorden og ble bundet til spydskaftet sitt.

Men kongssønnen gikk glad til sine menn og mælte at slik skulle flere gjøre det.

215. Thettleif danske gikk nå frem av kong Didriks menn og mot ham i slaget kom den niende sønnen til kong Isung. Denne kampen var voldsomt hard og ble utkjempet svært tappert, og ingen av dem sparte seg under fremrykkingen. De kjempet både hardt og lenge, med hugg så raske at øyet nesten ikke kunne følge dem. Så lenge fortsatte de kampen at begge ble trette og hver av dem stakk sine spydskaft i jorden, lente seg mot dem og hvilte seg.

Thettleif mælte: ”Om du vil beholde livet ditt og ikke bli drept så skal du gi opp våpnene dine og jeg skal binde deg. Du vil leve selv om du tapte med skam.”

Kongssønnen svarte: ”Ikke gir jeg deg mine våpen slik, selv om du er dansk og en svært overmodig mann, fordi du skal få mange og store hugg fra sverdet mitt før jeg gir det opp. Og ikke er det å håpe at du vil ha mindre grunn til å gi opp dine våpen enn jeg, før vi skilles.”

De tok til å kjempe med enda mer tapperhet enn før og ikke avsluttet de sin kamp før begge av dem var så trette at de nesten ikke klarte å stå. Det tok nå til å mørkne.

Kong Didrik tok skjoldet sitt og kong Isung tok sitt og så gikk de begge mellom dem og skilte dem. Likevel var ingen av dem såret og ingen var overvunnet, og ingen visste heller hvem som hadde vunnet. Nå skiltes de.

Kong Isung mælte til kong Didrik: ”Kvelden er kommet i dag og det skal ikke kjempes lenger nå. Jeg skal nå ri hjem til borgen og dine menn skal forbli bundne her; de som ikke har blitt sluppet løs. I morgen når det lysner skal vi komme hit og slåss til det ytterste. Jeg tror at i morgen kveld vil du sitte her bundet og det vil bli resultatet av ditt ærend i mitt land.”

De skiltes da og kong Isung og hans menn red svært lystige hjem til borgen. Kong Didrik og hans reisefeller gikk til teltet og sov gjennom natten. Da det ble lyst neste morgen kom kong Isung dit med sine tretten menn og kong Didrik var klar til å gå ut med sine. De tok opp igjen den samme striden og Thettleif fortsatte tvekampen. De to kjempet som tidligere med stor styrke og tapperhet til Thettleif fikk overtaket, og felte kongssønnen. Thettleif tok han nå og sa han ville binde ham hvis han ikke ville løskjøpe seg selv ved å la Høgni gå.

Nå hadde ni holmganger blitt utkjempet.

216. Av Didriks menn gikk nå Hildibrand frem og mot han kom den tiende kongssønnen. De utkjempet lenge sin holmgang med svært stor tapperhet inntil de ble veldig trette før de stanset. Hildibrand hadde da gitt kongssønnen tre store sår og ennå ga Hildibrand han et stort hugg slik at hans eget sverd knakk i to. Kongssønnen gikk nå så djervt på at han tok Hildibrand med hendene og bandt han.

Dernest gikk han tilbake til mennene sine. Bertangamennene var glade for dette.

217. Kong Gunnar av Niflungland gikk nå frem og mot ham kom kong Isung. De to kongene gikk ut på kampplassen og angrep hverandre skarpt og en strid som var både hard og lang fulgte. Begge hugg de både hardt og sterkt. Kong Isung var mye sterkere, men likevel snudde ikke kong Gunnar hælen til og han, og han ga ham med hendene sine mange og store hugg, og tok imot det samme også.

Da dette hadde holdt på en stund ble kong Isung svært sint fordi en mann skulle stå imot ham så lenge. Ikke ville han tåle dette, men heller vise seg så djerv at den andre raskt skulle få nederlag. Derfor hugg han av alle krefter uten å ta noen hensyn. Hugget traff kong Gunnar på hjelmen slik at sverdet brakk i to stykker, og dette hugget var så mektig at det var forunderlig.

Men hjelmen var så hard at det ikke bet så kong Isung grep spydskaftet sitt, det som Høggni tidligere hadde blitt bundet til, og rykket det med voldsom kraft opp av jorden. Han slo til kong Gunnars hjelm slik at den bøyde seg og kongen falt mens blodet rant ut av både munn og nese på ham.

Kong Isung tok ham nå og bandt han og gikk deretter bort. Han mælte: ”Slik vil det vel gå med de mennene som er igjen. De har fått som fortjent.”

218. Den sterke Vidga gikk nå ut og mot ham kom den ellevte kongssønnen og han var både mye mer sterk og dugelig enn de som hadde vært før ham. Og da kampen deres tok til da var den så hard, og så store hugg ga de hverandre at de var en halv gang til sterkere enn de som hadde vært før. Ingen hadde noensinne sett en djervere tvekamp enn denne. Hver av dem gikk så nær den andre at de knapt kunne hugge mot den andre.

Vidga husket nå hva Mimung hadde gjort tidligere da han brukte sverdet i holmgang, og hvor stor tillit han kan ha til det, og hvor lite han kunne skåne det, selv om han hugg stort. Han hugg nå med full tillit og troskap til sverdet, og dette hugget traff kongssønnens hjelm, og den gikk av der han traff. Men dette var bare dekket ovenfor skallen, og selv om han tok av litt av skallen så var det ikke et stort sår.

Andre gang han svingte sverdet hugg han til leggen så hardt at det gikk gjennom både våpenkjolen og brynjebuksa og så videre gjennom leggen slik at den bare hang i en tråd, og nå falt han.

Vidga mælte til kong Isung: ”Kong Isung, du har nå ett valg; enten løslater du alle mine kampfeller, eller så mister du din sønn.”

Kongen svarte: ”Ikke vil jeg løslate dem så lenge jeg ikke er sikker på at mannen blir drept og han ennå ikke har fått banesår.”

Kongssønnen ropte til sin far: ”Du må gjøre som han bad deg om i stad ellers vil jeg miste livet mitt for han har selve djevelen i hendene, og jeg kan ikke stå imot, og heller ikke kan noen annen. Selv om det er svært dyrt å løslate en mann for at en annen skal settes fri, så vil jeg gi etter for ham.”

Vidga mælte: ”Hvis du ikke vil løslate alle mine kampfeller da skal jeg hugge hodet av sønnen din og deretter skal jeg gi deg banesår også, og Mimung skal ikke komme i sliren før alle mine venner er sluppet fri.”

Vidga løp bort til der hvor kampfellene hans var bundne og hugg i stykker det ene spydskaftet etter det andre, inntil han har befridd alle mennene sine og nå løp han mot den mannen han hadde kjempet mot, og ville drepe ham.

Unge Sigurd og kong Isung kom løpende imot, men da kong Didrik fikk se dette, løp han imellom dem og avgjorde saken. Forliket gikk ut på at alle skulle bli løslatt og at denne kampen skal være uavgjort.

Vidga hadde nå befridd alle sine menn.

219. Kong Didrik grep om håndtaket på sverdet sitt, Æckisaks, og dro det ut av sliren. Han gikk frem på vollen fra mennene sine, og var klar til kamp.

Sigurd gikk mot ham med sitt sverd, Gram, og dro det ut av sliren.

De gikk nå begge modig og fryktløst mot hverandre, og straks de møttes så hugg hver av dem mot den andre med slag som var harde og store, og ingen av dem sparte verken skjold eller brynje for store hugg. Hver av dem slo med våpenet sitt over den andres våpen, både djervt og skånselløst, og det var en slik gny fra våpnene deres at de kunne høre det som var fjernt derfra. Striden deres var så fryktelig at hver av dem som sto der ble svært skremt, mest av alt for deres egen mann. Denne kampen var svært skremmende og djerv, men ingen av dem fikk sår av den andre fordi deres vern var så godt.

Hele dagen kjempet de til kvelden kom, og fremdeles visste ingen hvem av dem som skulle seire.

Kong Isung tok et skjold, og Vidga tok et annet; og de gikk nå imellom dem og ba de holde opp. ”Dere har kjempet nok denne dagen La oss hvile i natt så kan dere avslutte deres kamp i morgen.”

De skiltes på denne måten og kong Isung red tilbake til borgen med sine menn, og kong Didrik og hans menn gikk til teltet. Nå var de glade og syntes at det hadde gått bra og hver av dem sov godt den natten.

220. Morgenen etter, da det ikke hadde vært lenge lyst, red kong Isung ut av borgen sin for å møte kong Didrik av Bern. Og da de møttes gjorde kong Didrik og unge Sigurd seg klar til kamp.

Da de var klar kjempet de på aller tapreste vis som om de ikke hadde vært gjennom en slik anstrengelse før, og var ferske og uthvilte. De hugg mot hverandre med den største tapperhet til hver av dem var så slitne at de måtte hvile en stund. Så gikk de på igjen og kjempet både hardt og lenge hele dagen inntil det ble mørkt, og de hvilte bare fordi de ikke klarte å reise seg for å kjempe. De brukte sine vern så godt at ingen av dem ble såret, og ikke visste de mer enn tidligere hvem som ville seire. De måtte skilles igjen, etter råd fra kong Isung, Vidga og andre kampfeller.

Kong Isung red nå til borgen, og kong Didrik til teltet sitt og de ble der en tredje natt.

221. Samme kveld møttes kong Didrik og Vidga for å tale sammen. Vidga sa: ”Herre, hvordan tror du at du klarer deg mot denne unge Sigurd, når dere skal slåss til det ytterste? Han synes meg å være en usedvanlig sterk mann og voldsomt tapper, og dette er dere begge, derfor vet jeg ikke hvem av dere som er best, fordi det virker som om dere begge har brukt alle deres krefter, men likevel er ingen av dere er såret.”

Kong Didrik svarte: ”På denne måten kan jeg ikke vite hvem som vil dra det lengste strå. Jeg ville være trygg hvis det ikke var for det at sverdet mitt ikke biter på hans hornhud, for den er så hard at den er hardere enn allslags våpen. Nå vil jeg be deg om, gode venn, at du låner meg ditt gode sverd, Mimung, for jeg vet at det vil bite uansett hva som står foran det, og dette er det eneste våpen han frykter fordi før han ville kjempe mot meg i dag måtte jeg sverge en ed på at jeg ikke hadde Mimung.”

Vidga mælte: ”Du må ikke be om at jeg låner deg Mimung, for bare en gang har det vært i en annen manns belte siden det ble smidd og det var da vår venn Heimir tok det.”

Kongen ble svært sint, og sa: ”Hør nå på den store skammen som du mæler til din konge at du ikke holder meg for å være en gjevere mann enn min stallgutt! På grunn av disse ordene skal vi ikke være gode venner som tidligere.”

Vidga svarte: ”Herre, hvis jeg talte ille til deg så er ikke dette passende. Tilgi meg, så skal jeg låne deg sverdet og må det tjene deg vel.”

Så ga han ham sverdet slik at ingen, utenom de to, visste om dette.

Og nå gikk de for å sove.

222. Da denne natten hadde gått kom kong Isung og hans samme menn til slaget. Kong Didrik og hans menn var allerede klare, men da Didrik kom til kampplassen og sto der med sverdet klart og satte skjoldet foran seg, da hadde unge Sigurd ennå ikke kommet. Didrik ropte da på Sigurd og ba han komme og kjempe mot ham.

Sigurd svarte: ”Jeg skal kjempe mot Dem som jeg gjorde i går om du sverger den ed som du sverget før at du ikke har brakt Vidgas sverd Mimung til kampplassen, for jeg vil ikke kjempe noe mer mot det nå enn i går.”

Kong Didrik svarte: ”Heller skal jeg sverge den ed jeg sverget i går enn at vi to ikke kjemper. Kom hit Sigurd.”

Sigurd gikk da frem, men kong Didrik stakk sverdet med spisen ned bak ryggen og støttet seg mot hjaltet med ryggen og sverget nå denne eden, og ba Gud hjelpe seg, at han ikke visste at Mimungs odd var over jorden og heller ikke visste han at sverdhjaltet til Mimung var i noen manns hånd. Sigurd syntes dette var bra og trakk sverdet sitt, Gram, mens kong Didrik tok Mimung og så gikk de mot hverandre for å kjempe. Og da de ikke hadde kjempet lenge hugg Didrik det ene hugget etter det andre, og hver gang skar Didrik noe av skjoldet, hjelmen eller brynjen til Sigurd og i løpet av en liten stund hadde han også fått fem sår. Sigurd kom nå i hug hvorledes Didrik hadde sverget eden og at han med sikkerhet hadde Mimung.

Sigurd mælte: ”Herre Didrik, jeg vil nå gi opp mine våpen og bli din mann, for det er ingen skam å tjene en slik høvding som du er, og det vet jeg at du er en slik tapper kar og stor adelsmann at jeg heller vil gå i Deres tjeneste enn å miste livet.”

Sigurd ga opp sine våpen og kong Didrik tok vel imot ham, og syntes at han hadde fått i sin tjeneste den hardeste og mest navngjetne og sterkeste kriger. De skiltes nå på denne måten og kong Didrik og mennene hans var svært glade og lystige og mente denne ferden hadde gått svært bra.

Men kong Isung og hans menn var svært uglade fordi deres største mann og tapreste kriger som de hadde stolt mest på hadde blitt beseiret.

223. Da kong Didrik og kong Isung skulle skilles ble de bestevenner og ga hverandre store gaver. Unge Sigurd ga nå store gaver til sine frender jarl Hornbogi og sønnen hans, Amlung. Med sin tale fikk unge Sigurd kong Isung til å gi sin datter Fallborg til Amlung. Hun var den peneste og mest høviske av alle kvinner på alle måter. Dette bryllupet skulle stå før kong Didrik for hjem.

Denne veitslen ble forberedt med alle de beste ting som kunne skaffes i dette landet, og bryllupet varte i fem dager med allslags stas og ære. De hadde alt som gjorde ett godt gjestebud bedre, både når det gjaldt lek og moro.

224. Kong Didrik red bort sammen med mennene sine og unge Sigurd, og de tok ham nå inn i fellesskapet sitt. Og da kongene Didrik og Isung skiltes lovet de hverandre den beste vennskap seg imellom. Aumlung dro med sin kone Fallborg av gårde; de hadde svært mye rikdom både i gull, sølv og andre skatter.

Kong Didrik dro nå tilbake samme vei som han hadde kommet til han kom hjem til Bern med sine følgesvenner, og der ble han tatt imot med allslags ærbødighet og ære. Nå priste alle ham for hans stridbarhet og mot så vidt som hans navn var kjent, og det var nesten over hele verden. Ingen mann kunne navngi den mann som kunne måle seg med ham når det gjaldt dugelighet eller styrke eller våpen. Han vet at han nå kan sitte rolig i riket sitt hele sitt liv, hvis han ønsker det.

225. Da kong Didrik og alle hans menn hadde vist seg på denne måten, slik at ingen mann i verden våget å utfordre dem til holmgang, ville de nå sette sine land og borger i stand og sette store høvdinger til å råde over og bestyre dem.

Jarl Hornbogi dro hjem til Vindland, og sammen med ham sønnen hans Aumlung, og hans kone, Fallborg.

Sintram for østover til Fenidi og ble gjort til hertug der. Han ble den mest navngjetne av menn, akkurat som hans frender hadde vært.

Herbrand reiste hjem til sitt rike og var den mektigste hertug.

226. Kong Didrik red nå hjem til Niflungaland, og sammen med ham red kong Gunnar og alle de som senere kom til å bli hans store krigere. Den plan ble nå avtalt, som senere ble viden kjent, at unge Sigurd skal få Grimhild, søster til kong Gunnar og Høgni, og sammen med henne få halvdelen av kong Gunnars rike. Dette ble feiret med en kjempestor veitsle. Til denne ble innbudt alle de beste og edleste menn som var i landet. Denne veitslen varte i fem dager og var særdeles staselig på alle vis. Da de satt sammen alle, både kongene Didrik og Gunnar, og unge Sigurd, mælte Sigurd til Gunnar, mågen hans: ”Jeg vet om en kvinne som er foran alle andre kvinner i verden når det gjelder skjønnhet og høviskhet. Hun er også foran alle andre i klokskap, dannelse og allslags kunnskap, gjevhet og storrådighet. Navnet hennes er Brynhild og hun styrer over den borgen som heter Segard. Denne kvinnen skulle du ta til hustru, og jeg skal støtte deg fordi jeg vet alle veiene som leder dit.

Kong Gunnar svarte og godtok svært ivrig dette rådet.

227. Kongene Didrik og Gunnar, Høgni og unge Sigurd og alle vennene deres red nå fra veitslen og reiste en lang vei, og stoppet ikke før de kom til Brynhilds borg. Da de kom dit tok hun godt imot kongene Didrik og Gunnar, men heller dårlig imot unge Sigurd, fordi hun visste at han hadde en kone. Forrige gang de møttes hadde han lovet henne med eder at han ikke skulle ta seg noen annen kone enn henne, og hun hadde lovet det samme; at hun ikke skulle gifte seg med noen annen mann.

Unge Sigurd begynte nå å tale med Brynhild og fortalte henne om ærendet deres og ba om at hun sa ja til kong Gunnar.

Hun svarte på denne måten: ”Jeg har fått kunnskap om hvor ille du har holdt ditt ord til meg, som vi talte om, at selv om en kunne velge blant alle i verden, så ville jeg velge deg til ektemann.”

Unge Sigurd svarte: ”Det må likevel bli som det er planlagt, fordi du er den mest rådrike av kvinner, og den edleste, som jeg vet om, og ting kan ikke bli sånn mellom oss som det var planlagt. Jeg har egget kong Gunnar til å gjøre dette for han er den mektigste mann, og en enestående tapper kar, og en mektig konge; og du og han synes passende for meg. Jeg tok hans søster heller enn deg, for du har ingen bror, og han og jeg har sverget at han skal være min bror og jeg hans.”

Brynhild svarte: ”Jeg ser nå at jeg ikke kan få deg og derfor vil jeg ta imot det gode rådet fra deg og kong Didrik.”

Kongene Didrik og Gunnar kom nå dit hvor de talte sammen, og ikke avsluttet de samtalen før det var avtalt at kong Gunnar skulle få Brynhild.

228. En stor veitsle ble satt i verk, og da en stor mengde gjeve menn hadde kommet sammen, skulle kong Gunnar ekte Brynhild. Og den første natten skulle kongen hvile hos Brynhild i sengen sin, og ingen tredjemann skulle sove i det huset, og vaktmenn skulle holde vakt utenfor.

Da de var to sammen ville kongen ligge med konen sin, men hun ville så visst ikke dette. De strevde så mye seg i mellom at hun tok beltet sitt, og hans, og bandt føttene og hendene hans, og hang ham så opp på en nagle etter hendene og føttene, og der hang han nesten til dagen kom. Da dagen kom løste hun ham og han gikk til sengs og ble der til mennene hans kom til ham og han skulle stå opp. Så gikk mennene for å drikke, og han fortalte ingen hva som hadde hendt, heller ikke gjorde hun.

Andre natten gikk det på samme måten, og også den tredje. Kong Gunnar var nå svært uglad og visste ikke hva han skulle gjøre med dette. Men han husket at Sigurd, mågen hans, hadde sverget den ed at han skulle være en bror for ham på alle måter, og han var den klokeste av menn. Så han bestemte seg for å betro seg til Sigurd og la ham få vite alt, og å følge hans råd om hva han skulle gjøre. Han fikk Sigurd på tomannshånd og fortalte ham sannheten.

Sigurd svarte: ”Jeg skal fortelle deg hva det er som forårsaker dette. Hun har en slik natur at så lenge hun klarer å holde på sin møydom finnes neppe det mannfolk som har styrke som henne, men når den er tapt vil hun ikke være sterkere enn andre kvinner.”

Gunnar sa: ”På grunn av vårt vennskap, og vårt mågskap, stoler jeg mer på deg enn på noen annen mann, selv om det er viktig at dette holdes hemmelig. Og jeg vet at du er en slik sterk mann at du vil få hennes møydom, om noen i verden kan klare dette, og jeg stoler på deg at det aldri blir kjent for noen mann at det ble gjort på denne måten.”

Sigurd svarte og sa at han skulle gjøre det Gunnar ønsket.

Og nå ble dette avtalt.

229. Kvelden kom og Gunnar skulle gå til sengs. Ved første mulighet han fikk lot han unge Sigurd gå og legge seg, mens han gikk av gårde i Sigurds klær. Alle menn trodde da at han var unge Sigurd. Sigurd kastet klærne over hodet sitt og lot som om han var svært trett, og lå der til alle hadde sovnet, eller fart bort. Så gikk han til Brynhild og tok raskt møydommen hennes. Om morgenen tok han en gullring av fingeren hennes og lot henne få en annen isteden. Og nå kom hundre menn for å møte ham, og den første var kong Gunnar. Han gikk mot sengen og Sigurd gikk imot ham, og de ordnet det slik at de byttet klær uten at noen visste hva som hadde hendt.

230. Denne veitslen hadde vart i syv dager og syv netter, og nå gjorde de seg klar til å ri hjem. Kong Gunnar satte høvdinger til å styre over denne borgen mens han red hjem til Niflungaland med konen sin, Brynhild. Da han kom hjem satt han i sitt kongerike og styrte i fred, sammen med mågen unge Sigurd, og brødrene Høgni og Gernoz.

Men kong Didrik og alle mennene hans red hjem til Bern og de skiltes i den beste vennskap.

231. Grev Harthegn var gift med Isolde, søster til kong Didrik. De hadde tre sønner, den eldste hette Herburt, den andre Herthegn og den tredje Tristram. Kjempen Vigballd var med greven som ville at han skulle lære sønnene hans å fekte, siden de nettopp var blitt voksne og lærte seg mange slags idretter, og høviskhet. Herburt og Herthegn lærte godt, men den yngste, Tristram, var sen og lærte minst.

En dag da Vigbald og hans læregutter satt ved bordet, talte to av brødrene seg imellom og mælte at deres bror, Tristram, ikke lærte å fekte. De sa at han burde lære seg et annet yrke, siden han ikke skjønte noe av dette. Tristram svarte, og tilbød seg å fekte mot hvilken som helst av dem, og se om han kunne noe, eller om det var som de sa at han ikke kunne lære seg noe. Da gikk med på å gjøre som han sa, og Tristram ville fekte med en gang. Brødrene, og mester Vigballd, gikk nå ut og tok med de sverdene de var vant til å fekte med.

Unge Tristram sa at han ikke ville kjempe med sløve sverd, og at han ville ha et skarpt sverd, og sa: ”da vil vi vite om dere eller jeg kan gjøre noe, hvis sverdene våre biter. Men vi skal likevel ikke bli sinte på grunn av dette.”

Hans bror Herthegn vil nå gå for å fekte; han syntes det var bra at de hadde skarpe sverd fordi han var allerede bedre i fekting. Men mester Vigballd ville se om de kunne noe av det som de hadde lært av ham, og ba dem ikke bli sinte på hverandre siden de hadde skarpe sverd. Herthegn sa at han så visst ikke skulle bli sint, men unge Tristram løftet opp sverdet og gikk, heller sint, mot broren sin, og tok opp skjoldet sitt. Hans mester gikk da bort til ham og mælte at han ikke skulle ta opp skjoldet sitt på denne måten, og at han ikke hadde lært ham å plukke opp skjoldet slik, men heller på denne måten, og fortalte ham. Men Tristram svarte vredt og sa at han ikke ville lære noe av ham nå hvis han ikke hadde lært noe av ham tidligere, og ikke hjalp det noe at han viste ham.

De gikk begge mot hverandre og begynte å fekte og det virket for Herthegn som om at han kunne hugge til broren sin akkurat som han ville og han forsvarte seg ikke. Unge Tristram løftet sitt sverd og bød sin bror, Herthegn, ett hugg, men Herthegn løftet skjoldet for hugget. Da Tristram så dette stakk han sverdet under skjoldet hans, og inn i magen, over buksebeltet, slik at sverdet gikk gjennom han og Herthegn falt død til jorden.

Tristram kastet ned skjoldet sitt og gikk bort med sverdet trukket til dit hvor hesten hans var og hoppet på ryggen dens og red av gårde, ut av landet. Han red til Brandinaborg, til hertug Iron, og ble der lenge. Tristram fortalte hertugen alt om ferden sin og om hvorledes det hadde seg at han forlot landet, og hva han hadde gjort. Hertugen tok godt imot ham og gjorde ham til sin tjenestemann. Han sendte ham til sin veidemann, Nordian, og fra nå av passet han på hertugens jakthunder og red på jakt med dem.

Hertugen var godt fornøyd med Tristram.

232. Grev Herthegn ble var at hans sønn var drept, og at unge Tristram, hadde fart bort. Han kalte sin sønn, Herburt, til seg og spurte hvor broren hans var, eller om det var sant som han var blitt fortalt: at hans sønn Herthegn var blitt drept, og hans sønn Tristram var ridd bort. Herburt sa at dette var sant. Greven sa: ”Jeg har nå mistet to av sønnene mine og du alene er skyld i dette, for du er den eldste og skulle ha rådet dem og nektet dem å gjøre noe ille. Men du har egget dem begge og rådet dem til den veien det gikk. Det er passende at du bøter og at du aldri blir en gjev mann igjen siden.” Herburt syntes det var ille at hans far var sint på ham, han ble bekymret og gikk bort og tenkte på dette en stund. Så tok han sin hest, og sine våpen, og red vekk fra Iverne, og for hele den veien som førte til Bern for å møte kong Didrik, sin morbror. Der fortalte han kongen alt som hadde hendt; at hans bror var blitt drept og at dette hadde den yngste broren gjort, han heter Tristram, og at hans far hadde bebreidet ham for dette, og derfor hadde han dradd bort.

Kong Didrik tok vel imot sin frende, og han ble der i stor ære. Herburt ble en svært dugelig mann i alle ting, så hans jevnlike fantes neppe i noen idrett eller i noe ridderskap.

233. Kong Didrik hadde ingen kone på denne tiden for han hadde hverken sett eller hørt om noen kvinne som var så vakker som han ville ha. Så ble han fortalt om en kvinne som het Hild, datter til kong Artus av Berttanga, og som var den vakreste av alle kvinner.

Kong Didrik sendte sine menn ut i hele verden for å lete etter høviske kvinner, og disse mennene kom til kong Artus i Berttanga, og ble der fortalt at hans datter var den vakreste av alle kvinner i hele verden. Men hun ble voktet så nøye at sendemennene aldri fikk se henne mens de var der, likevel sa alle som hadde sett henne at de aldri hadde sett en kvinne som var like gild eller vakker. Og etter dette vendte de tilbake til Bern og fortalte kong Didrik så mye de var blitt fortalt om denne kvinnen; at hun var mer høvisk og fager en andre en kunne finne, selv om de lette gjennom hele verden. Men de fortalte også at hun ble så nøye voktet at ingen utenlandske menn fikk se henne, og heller ikke fikk noen innenlandske, bortsett fra kongens kjæreste venner. Og da kong Didrik hadde hørt disse nyhetene, begynte han å tenke mye på hvorledes han skulle få denne kvinnen. Han kalte til seg sin frende, Herburt, og sa at han skulle bringe hans budskap til Berttanga, og be om kong Artus datters Hilds hånd for ham. Herburt sa han ville hvor som helst han ønsket å sende ham.

Kong Didrik lot nå forberede hans ferd og ga ham fire og tyve gode riddere, og ga dem gode våpen, gode hester og gode klær.

234. Herburt red nå helt til han kom til Berttanga og hvor han ble tatt godt imot av kong Artus. Da han hadde vært der en kort tid gikk han frem for kongen og fortalte ham sitt ærende: at kong Didrik av Bern, hans morbror, hadde sendt ham dit for å be om hans datters Hilds hånd på hans vegne. Kong Artus spurte hvorfor ikke kong Didrik kom selv for å be om hans datter, hvis han ønsket henne. Herburt svarte at det hadde vært andre av kong Didriks menn der en tid, men at de aldri hadde fått sett henne, og nå sendte han sin søstersønn, som han stolte helt på, for å se kvinnen for ham.

Kongen svarte at han heller ikke ville få se henne og at det ikke var deres skikk at utenlandske menn skulle se henne, unntatt den dagen hun pleide å gå til kirken.

235. Herburt ble hos kong Artus en lang tid. Kongen tok ham i sin tjeneste og han skulle servere ved kongens bord. Herburt var en slik høvisk ridder at hverken kongen, eller andre menn, syntes de hadde sett hans like. Og da kongen så hvor dyktig han var da økte hans rang og kongen gjorde ham til sin skjenkesvenn, og lot ham råde over mjøden. Han serverte nå og skjenket de gjestene som var mest kresne på det. Herburt tjente med så stor dyktighet at ingen hadde tidligere sett noe slikt. Kongen økte hans rang enda mer og gjorde ham til sin egen skutelsvein, så nå skulle han skjenke selve kongen. Denne tjenesten utførte han så vel at hverken kongen, eller mennene hans, syntes at noen mann som hadde kommet dit var like høvisk, og i alle ting han skulle utføre, det være seg innenlandsk eller utenlandsk mann.

En gang han hadde badet, og tjente hos kongen, ville han ikke bruke håndklede, men holdt hendene sine opp mot solstrålene og tørket dem på den måten.

236. Herburt var hos kongen da den dagen kom da det var en stor høytid. Da var det stor veitsle i kongens hall, og den samme dagen skulle Hild gå til kirke. Derfor gikk Herburt mot henne, og ville nå få se henne.

Da Hild gikk fra sin hall gikk tolv grever sammen med henne, seks på hver side, de holdt opp kjortelen hennes. Etter henne gikk tolv munker, seks på hver side, som skulle passe på og holde opp hennes kappe. Deretter kom tolv jarler med brynjer, hjelm, skjold og sverd, de skulle passe på at ingen var så djerv at han våget å mæle til henne. Og over hodet hennes var det laget slik at det var som om det var to påfugler og disse ble holdt så høyt med sine fjær at de skygget henne for solens hete, og slik at solen ikke skulle brenne hennes vakre let. Om hodet hennes var et silkeslør svøpet, slik at ingen kunne se hennes ansikt; og slik gikk hun inn i kirken og satte seg i sin stol, tok boken sin og sang. Og ikke så hun opp fra den.

Herburt gikk inn i kirken, så nærme han kom kongsdatteren, men han så ikke ansiktet hennes fordi hennes vaktmenn sto foran henne; de som hadde fulgt henne dit, tolv grever og tolv munker. De tolv jarlene som skulle passe på henne med våpen sto ute, foran kirken.

Herburt hadde fanget to mus og dekorert den ene med gull og den andre med sølv. Han slapp løs den musen som var dekorert med gull og den løp mot steinveggen, der kongsdatteren satt. Da musen løp mot henne kikket hun seg raskt omkring og så hvor musen løp. Herburt fikk da sett litt av ansiktet hennes. Noe senere slapp han løs den musen som var dekorert med sølv, og denne musen løp den samme veien som den forrige, mot veggen der kongsdatteren var.

For andre gang så kongsdatteren opp fra boken sin og så musen som løp der. Hun så da en staselig, og svært høvisk mann; hun smilte til ham og han smilte til henne igjen. Litt senere sendte hun sin hoffdame for å spørre hvem han var, hvor han kom fra og hvilket ærend han hadde.

Han svarte: ”Jeg heter Herburt, og er kong Didrik av Berns frende. Hit er jeg blitt sendt, men jeg kan ikke fortelle deg ærendet mitt. Hvis din herskerinne vil vite dette, må hun tale med meg i enerom.”

Hoffdamen gikk tilbake og fortalte kongsdatteren alt dette hun hadde blitt fortalt, og at denne mannen ønsket å møte henne. Hun svarte at hun ikke våget å mæle ett ord med en utenlandsk mann, mens hennes mor og far var der, og ba ham vente til kongen hadde gått. Nå gikk hoffdamen for andre gang og sa til ham det som kongsdatteren hadde mælt. Han gjorde dette og ventet der ved døren til kongen var gått ut. Kongsdatteren gikk nå etter kongen ut til døren, snudde seg bak denne hvor Herburt så på henne, og hilste henne. Hun ba ham være velkommen og spurte hvilket ærend han hadde.

Han svarte: ”Det vil det ta lang tid å fortelle. Nå har jeg vært på dette stedet i et halvt år og aldri tidligere har jeg fått se Dem eller fått talt med Dem. Men mitt ærend er med Dem og jeg ville ønske at De kunne ordne det slik at jeg kunne tale lenge med Dem slik at De kunne få vite mitt ærende.”

Hun svarte og sa at hun skulle ordne dette.

En munk som var hennes vaktmann, gikk mellom dem og skjøv ham vekk og spurte hvorledes han, en utenlandsk mann, kunne være så djerv: ”å tale med Dem, Frue, og dette skal han straks få betale for.”

Men Herburt tok munkens skjegg i høyre hånd og ristet ham så sterkt at skjegget løsnet, sammen med skinnet, og sa at han, en gang for alle, skulle lære ham og ikke dytte utenlandske menn. Kongsdatteren og hennes følgemenn og følgeskvinner, gikk nå bort.

Herburt gikk hjem til kongens bord og serverte, men kongsdatteren drakk da med sin far inne i hallen, for dette var en stor høytid.

237. Herbert sto nå ved kongens bord og serverte. Da mælte kongsdatteren til sin far: ”Herre, vil du gi meg en gave som jeg vil ta imot?”

Kongen svarte: ”Hva vil du ha? Du har rett til alt du ønsker i mitt rike.”

Hun mælte: ”Jeg vil at du gir meg denne høviske skutelsveinen som tjener.”

Kongen svarte: ”Du skal få skutelsveinen, men jeg lovet å oppfylle din bønn før jeg visste hva du ville be om.”

Og da denne veitslen var over dro kongsdatteren til sitt slott og unge Herburt dro sammen med henne, og skulle tjene henne. Herburt sendte tolv riddere for å fortelle kong Didrik at nå hadde det kommet til det at han kunne tale med henne. Og også at han hadde sett henne, og at hun var den vakreste blant kvinner, slik det var blitt fortalt. De andre tolv ridderne lot han være der, for de skulle vente på hvorledes hans ærende gikk. Sendemennene for nå til de kom hjem til Bern og fortalte kong Didrik alle disse nyhetene, og han var godt fornøyd med deres ferd.

238. Herburt talte ofte med Hild, datter til kong Artus, og han sa at kong Didrik, onkelen hans, hadde sendt ham for å møte henne og be henne om å bli hans kone.

Hun spurte: ”Hva slags mann er kong Didrik av Bern og hvorledes ser han ut?”

Herburt svarte: ”Kong Didrik er den største krigeren i verden, og den mest gavmilde mann, og hvis du blir hans kone vil du ikke mangle verken gull, sølv eller skatter.”

Hun svarte: ”Kan du tegne hans ansikt her på steinveggen?”

Han: ”Frue, jeg kan tegne med hendene mine slik at en mann kan kjenne igjen kong Didrik som har sett ham før.”

Herburt tegnet nå et stort og skremmende ansikt på steinveggen. Han mælte: ”Frue, se her er kong Didrik av Berns ansikt, og Gud hjelpe meg om ikke kong Didriks ansikt er mye mer skremmende.”

Hun svarte: ”Må Gud ikke være så sint på meg at denne skremmende djevel får meg.” og hun mælte mer: ”Herre, hvorfor ber du meg på vegne av kong Didrik av Bern og ikke på vegne av deg selv?”

Herburt mælte: ”Jeg skal utføre kong Didriks ærende, som han ba meg om, men om du ikke vil ha ham da vil jeg gjerne be om å få deg selv, hvis du vil ha meg. Selv om jeg ikke er konge er hele min ætt svært fornem, og jeg har nok sølv og gull å gi deg. Ikke frykter jeg noen mann, verken kong Artus, eller mennene hans, eller kong Didrik av Bern, og ingen mann i hele verden. Jeg skal ofre alt, hvis jeg må, om du ønsker det.”

Hun svarte: ”Herre, av alle menn jeg har sett vil jeg helst velge deg. Jeg vet ingenting annet om kong Didrik av Bern enn at han er mektigere enn deg, men jeg vil ha deg og ikke han.”

Før de avsluttet sin samtale tok de hverandre i hendene og lovet hverandre at de ikke noe annet enn døden skulle skille dem.

Herburt var der i hallen hennes noen uker før han tidlig en dag sa til kongsdatteren: ”Frue, det råd vil jeg gi at vi rir ut av borgen før kongen får noen mistanke om denne saken.”

Hun sa at han skulle bestemme alt over henne og at hun ville følge ham hele livet. Han tok to hester og la saler på dem, en til henne og en til seg selv. De red hastig ut av borgen og inn i skogen. Men da vaktmennene, som voktet borgportene, så Herburt ri av gårde, så mistenkte de hvem som fulgte ham og skyndte seg raskt til kongen. Da kongen hørte dette sendte han menn til kongsdatterens slott, og da sendemennene ble var disse nyhetene at kongsdatteren var ridd bort, og Herburt med henne, skyndte de seg til kongens hall og fortalte kongen det de hadde funnet ut.

239. Kongen kalte da til seg Hermann, ridderen sin, og ba han ri etter Herburt og ikke komme hjem igjen før han hadde med seg Herburts hode å gi kongen.

Hermann tok raskt våpnene sine og hesten sin, og han hadde tretti riddere og tretti hirdsvenner som fulgte ham, alle med våpen og brynjer, og de red alle den veien som Herburt hadde ridd tidligere. De kom så nærme at Herburt kunne se dem, og han mælte til sin frue: ”Her kommer ridende etter oss kongens riddere. Kongen kan mene at du har fart bort med liten ære og derfor sender han sine riddere etter deg, for at de skal tjene deg og oss begge.”

Hun svarte på denne måten: ”Herre, disse mennene kan ha et annet ærende enn De tror, nemlig å ta livet av Dem.”

Han svarte: ”Frue, hvorfor vil de ta livet av en uskyldig mann? Og hvis dette er deres ærende, som du sier, da hjelp meg Gud slik at jeg aldri blir drept av disse mennene uten grunn. Men ikke skal jeg flykte eller ri lengre.”

Han steg nå av hesteryggen og løftet henne ned. Så bandt han hestene i et tre og la seg ned med kongsdatteren og tok hennes møydom.

En liten stund etter kom Hermann, kong Artus frende, og hans menn dit, og Herburt mælte at de skulle være velkommen. Men Hermann svarte at han aldri skulle få grid, og fortsatte: ”Fortell meg, din onde hund, før du dør, Gud hjelpe deg at du ikke lyver, om Hild har sin møydom.”

Herburt svarte: ”I morges da sola rant var hun møy; nå er hun min kone.”

Da red Hermann mot ham og stakk med spydet sitt mot brystet hans. Men i samme øyeblikk trakk Herburt sverdet sitt og hugg i stykker spydskaftet. Med neste hugg traff han Hermann og hugget gikk gjennom hjelmen, brynjen, halsen og han falt død til jorden. Og straks ga han en annen ridder et hugg i låret og kuttet dette av, og ridderen falt av på den andre siden av hesten. En tredje gjennomboret han med sverdet sitt. Nå tok en hard strid til og varte helt til tolv riddere og fjorten hirdsvenner var drept, og de som var i live hadde flyktet tilbake til borgen.

Men Herburt hadde elleve store sår, og hans skjold og brynje var hugget i stykker og var ubrukelige. Hild tok nå sitt slør og tørket hans sår. Deretter steg han på hesten og de red lenge inntil de kom til en konge. Der ble de lenge, og Herburt ble hertug for landvernshirden og ble høyt æret der, og mange store historier kan fortelles om han.

240. En gang gjorde kong Didrik en ferd nordenfor fjellene, sammen med Fasold, Thettleif danske og seksti riddere. De red til de kom til borgen Drecanfils hvor han, og mennene hans, ble godt mottatt. Over denne borgen rådet kong Drusians ni døtre. Mor deres hadde dødd av sorg da Æcka ble drept.

Kong Didrik la nå frem sitt ærende; han ønsket å be om å få den eldste datteren til kong Drusian, hun het Gudilinda, som kone. Den neste datteren skulle gå til Fasold, og den tredje søsteren til Thettleif danske.

Døtrene til kong Drusian ønsket ikke å si nei til denne æren; så derfor takket de heller ja. Det ble stelt i stand til en stor og gild veitsle og på denne veitslen giftet kong Didrik, Fasold og Thettleif danske seg. Nå ble den avtalen som var gjort med datteren til Sigurd greske brutt. Denne veitslen varte i ni dager og økte for hver dag slik at mer ble tilbudt hver dag enn det som hadde blitt tilbudt dagen før.

Fasold og Thettleif ble nå satt til å styre over det riket som døtrene til kong Drusian hadde, og kong Didrik gjorde dem begge til hertuger. Selv red han hjem til Bern med resten av sine menn. Sammen med ham kom hans kone, Gudilind.

Da han kom hjem satt han i riket sitt.

241. Kong Attila hadde både stor makt og mange krigere, og han erobret mange kongeriker. Han knyttet vennskap med kong Erminrik som styrte Puli. Disse to kongene hadde slikt vennskap seg imellom at kong Attila sendte sin frende Osid, og tolv riddere, til kong Erminrik. Kong Erminrik sendte til gjengjeld søstersønnen sin, Valtari av Vaskastein, sammen med tolv riddere. Da var Valtari tolv vintre og han ble der i syv. To vintre etter at Valtari hadde kommet til Susa kom Hildigunn, datteren til jarl Ilias av Grekenland, som gissel til kong Attila. Hun var da syv år gammel. Valtari og hun elsket hverandre svært mye, men kong Attila visste ikke om dette.

242. Det hendte en dag på en stor veitsle i hagen til kong Attila, der det ble danset mye, at Valtari holdt Hildigunns hånd, og de talte sammen om mange ting. Ingen mistenkte noen ting.

Valtari mælte: ”Hvor lenge skal du være tjenestejente for dronning Erca? Det ville være bedre om du for hjem med oss til mine frender.”

Hun svarte: ”Herre, du skal ikke spotte meg selv om jeg ikke er hos frendene mine.”

Valtari sa: ”Frue, du er datter av jarl Ilias av Grekenland, og Osangtrix, konge over Vilkinamennene, er din farbror, og kongen over Store Rus er en annen. Og jeg er søstersønnen til kong Ærminrix av Romaborgen og en frende av kong Didrik av Bern. Hvorfor skal jeg tjene kong Attila? Gjør så vel og far hjem med meg, og slik jeg er tro mot deg, så la Gud være nådig mot meg.”

Hun svarte: ”Nå da jeg vet din sanne vilje da skal du også få vite om meg og min vilje. Da jeg så deg for første gang var jeg fire vintre gammel og jeg elsket deg straks mer enn alt annet i verden, og jeg vil fare med deg dit du vil.”

Valtari mælte: ”Hvis det er slik du sier så kom når solen renner i morgen til den ytterste borgporten og ha så mye gull med deg som du kan bære i hendene dine, fordi du passer på skattekammeret til din frendekvinne, dronning Erca.

Hun sa det skulle være slik. Kong Attila ble ikke var deres plan før Valtari hadde ridd ut av Susa, og Hildigunn med ham. De hadde nå store rikdommer i gull, og de to red ut av borgen fordi ingen var så gode venner med dem at de våget å betro dem om sin ferd.

243. Kong Attila fikk greie på at Valtari og Hildigunn er ridd bort, og ba sine menn ri etter dem og få tilbake alle rikdommene som var tatt med, og Valtaris hode.

En av disse mennene var Haugni, sønn av kong Aldrian. Disse tolv ridderne red raskt etter dem, og begge så nå hvor de andre red. Valtari hoppet av hesten sin med stor høviskhet og tapperhet, og løftet ned sin fru Hildigunn og deres rikdommer. Så hoppet han på hesten igjen og satte hjelmen sin på hodet, og snudde spydet sitt mot ridderne.

Hildigunn mælte nå til sin kjekke herremann: ”Herre, det gir meg sorg at du må kjempe alene mot tolv riddere. Ri heller vekk og berg ditt liv.”

”Frue,” sa han, ”ikke gråt, jeg har tidligere sett kløyvde hjelmer, splittede skjold, istykkerrevne brynjer og menn som stupte hodeløse av hesten, og alt dette har jeg gjort med mine egne hender. Og ikke er dette noen overmakt for meg.”

Nå red han imot dem og det ble en voldsom kamp, og natten falt på før slaget var over.

244. Valtari var nå alvorlig såret og hadde drept elleve riddere, men Haugni kom seg unna inn i skogen. Valtari tente ild med flintsteinen sin og laget et stort bål. På dette stekte han en villsvinskinke. Deretter spiste de og stoppet ikke før alt var spist inntil benene.

Haugni kom ut av skogen og mot ilden hvor Valtari satt. Han trakk sverdet og tenkte han skulle drepe ham.

Hildigunn mælte til Valtari: ”Ta deg i vare, her kommer en av fiendene dine, en av dem du kjempet mot i dag.”

Valtari tok opp skinkebenet til villsvinet, som de hadde spist kjøttet av, og kastet det så kraftig mot Haugni at han straks falt til jorden. Benet traff kinnet, slik at huden sprakk og øyet spratt ut. Han kom seg raskt på bena, løp til hesten og red hjem til Susa, hvor han fortalte kong Attila om sin ferd.

Valtari steg opp på hesten og de red så sydover fjellene og møtte kong Ærminrix og fortalte ham alt om ferden.

Men de fikk tilbake kong Attilas vennskap med pengegaver som kong Ærminrik sendte til ham.

245. I landet som het Bertangaland var det en konge som het Artus. Han var en mann med stort ry, men hadde nå blitt gammel. Artus hadde to sønner; den eldste het Iron og den yngste het Apollinius. Kongen ble dødssyk og etter hans død kom kong Isung, og hans elleve sønner, som alle var så store krigere at deres jevnbyrdige neppe fantes, til Bertangaland. Kong Isung erobret hele riket med makt, og sønnene til kong Artus flyktet unna med sine menn. De for vidt omkring, men fikk seg ikke land før de kom til Hunaland. Der traff de kong Attila i Susa som kort før hadde erobret Hunaland. Kongen tok godt i mot både dem og mennene deres, og gjorde dem til sine vasaller. Deretter ga han dem hvert sitt rike. Iron satte han som jarl over Brandinaborg, og det landet som lå under det. Apollonius satte han som jarl over Tira, nær Rin, og ga ham land der.

Apollonius var den gildeste av alle menn og svært sterkbygd. Han var også den beste ridder og svært tapper i kamp. Iron var også en kjekk, sterk og svært dugelig mann. Han likte best å jage dyr, og gjorde ofte storverk. I landet hans var det en skog som het Valslænguskogen, den lå mellom hans land og vestre Francland, og kong Salomon styrte der. Han var den mektigste, tapreste og rikeste på penger av alle konger. Hans kone het Herborg, og de hadde en datter som het Herborg som sin mor. Hun var den vakreste blant kvinner og kongen elsket henne svært høyt. Mange kongssønner og hertuger hadde bedt om hennes hånd, men kong Salomon elsket henne så meget at han ikke ville gifte henne bort til noen.

246. Apollonius jarl hørte om denne møya. Han sendte mennene sine til Francland, til kong Salomon, for å be om hans datters hånd. Mennene reiste slik jarlen hadde bedt dem om gjennom landet til kongen for å fri til datteren hans. De ble godt mottatt der, men ærendet deres tok han tregt imot. Etter dette dro de hjem og fortalte dette til Apollonius. Han likte dette ille, og for og møtte sin bror, kong Iron, og fortalte ham alt om hvorledes denne saken hadde gått. Ingen annen sak var så viktig for ham som å få denne møya, sa han, og han ba broren sin om støtte, og ville helst få seg en hær og få tak i kvinnen på den måten. Iron jarl fortalte ham hvor mektig kong Solomon var, og at de ikke kunne få datteren hans med seg med en hær, så stor makt og så mange krigere hadde kongen.

Da sa Isolde, kona til Iron jarl; hun var den vakreste og klokeste blant kvinner, og utmerket seg på alle måter: ”Jeg vil gi dere dette råd, jarl Apollonius og jarl Iron, dere bør ikke dra med en hær inn i Francriket, selv om dere sendte mange store krigere og kjemper dit, så ville kong Salomon fremdeles være mye mektigere enn dere begge og dere vil ikke være i stand til å stå imot hæren hans. Ta med dere få riddere, men utrust dere staselig og ri inn i Frankland og møt kong Salomon og be om at han vil datteren sin til Apollonius. Hvis dette går bra så er alt vel, men hvis han nekter å gi dere denne kvinnen så kom til meg så skal jeg råde dere. Jeg vil gi deg en liten ring, Apollonius, som min far ga til min mor som festegave. I denne ringen er det en stein og det er denne steinens natur og egenskap at hvis en mann drar denne ringen på en kvinnes finger så vil hun elske ham så mye fra da av at hun vil ha ham for enhver pris, uansett om frendene hennes ønsker det etter ikke.”

247. Iron jarl og Apollonius takket Isolde svært for hennes gode råd. De fulgte dette, forberedte seg selv og mennene sine, og reiste hele veien til Frankrike for å møte kong Salomon. Kongen tok vel imot alle de som oppsøkte ham, og innbød nå mange menn til seg og gjorde en stor veitsle.

Iron jarl og broren hans bar frem sitt spørsmål om han ville gifte bort sin datter til Apollonius jarl. Men kongen sa nei til dette; han ville ikke gifte bort sin eneste datter til Apollonius fordi han var jarl, og ikke en konge. Dette ble likevel forhandlet om i flere dager.

Apollonius jarl så Herborg og likte henne svært godt, som han hadde blitt fortalt, og nå var han dobbelt så ivrig etter å få henne som tidligere. Han fortalte henne om sitt ærend, men hun sa at hennes far skulle råde for henne slik som han ville. Ikke ville hun avvise den mannen som kongen mente det sømmet seg å få til måg, og heller ikke vil hun si ja til den som kongen allerede hadde avvist.

Apollonius svarte: ”Det kan vel være at din far ikke vil gifte deg bort til meg, men du er en høvisk møy og jeg elsker deg svært, men selv om jeg aldri får deg og din kjærlighet så vil jeg med denne vise hva jeg ønsker og føler.”

Han tok nå ringen og dro den på fingeren hennes og sa at denne ville han gi henne som et tegn på sin vilje. Apollonius ba henne være frisk og hun tok farvel med ham.

248. Jarlene gjorde seg nå klar til å fare bort, og de var lite fornøyd med ferden sin. Da Apollonius jarl og alle de andre hadde satt seg på hestene, sa han: ”Kong Salomon har gjort ferden vår æreløs og skamfull siden han synes det er skammelig å gifte bort sin datter til oss. Men nå kan det skje at jeg får hans datter på skammelig vis og også at riket hans ikke lenge vil leve i fred.”

Kong Salomon brød seg ikke mye om at jarlen truet med å angripe ham. Fru Herborg hadde ringen Apollonius jarl ga henne, og siden hun fikk den elsket hun jarlen så mye at hun heller ville leve med ham om natten enn hjemme hos sin far om dagen.

249. Da Apollonius red ut av borgen og hadde tatt farvel med kong Salomo kom både dronningen og jomfru Herborg bort til jarlen og kysset ham. Herborg la et eple i hånden hans som var fagert og rødt som blod.

Jarlen red hele dagen og lekte med dette eplet, kastet det høyt opp i luften og tok imot det når det kom ned igjen. Men en gang grep han så hardt rundt eplet som kom flygende at det sprakk i to deler. Han la delene i håndflatene sine og stirret på dem. Inne i eplet fant han et brev og han tok det og leste. I brevet sendte jomfru Herborg hilsener til Apollonius jarl og sverget ved Gud at om jarlen elsket henne så elsket hun ham det dobbelte. Hvis han kunne gjøre det slik og komme i hemmelighet når hun sendte bud på ham så ville hun komme og møte ham uten sin fars vilje, og ikke skulle han gjøre noen skade i kong Salomos kongerike.

Jarlen syntes det nå så bedre ut enn tidligere, men han lot foran alle mennene som om han likte ferden like dårlig, og ble hjemme i borgen sin, Tira, i en tid. Iron jarl var i sin borg og var klar til å begynne å herje hvis broren hans ønsket dette. Apollonius jarl sa at de skulle vente et halvår og gjøre seg klar, og dette gjorde de.

250. Før dette halvåret hadde gått var det en kveld i Tira at det kom en mann kledd som en gjøgler dit. Han kom i hemmelighet til jarlen og ga ham et brev. I brevet sto det: ”Jomfru Herborg sender Apollonius jarl sine hilsener. Kong Solomon er ridd ut av sitt rike til veitsle hos kong Ærminrix i Romaborgen. Nå skal du ta ridderne dine, ti eller tolv, ingen flere; og ri så raskt som mulig, men likevel i hemmelighet inn i Frankerriket. Så skal jeg ordne det slik at vi møtes.”

Da jarlen hadde lest dette brevet ble han svært glad, og allerede samme morgen lot han ti riddere gjøre seg klar og red med dem ut av borgen. Han sa ikke hvor han skulle til noen. De red mest gjennom ødemark og skoger, overalt der de kunne ri, og red oftest sent eller tidlig, eller om nettene til de kom i Frankerriket. Så kom de nær borgen der hvor det var noen riskjerr på det sted hvor fruen hadde nevnt at de skulle møtes. Men de møtte ingen der så de steg av hestene og skjulte seg i kjerret. Jarlen skjønte ikke hvorfor ikke noen kom til ham.

De ble der om natten.

251. Morgenen etter mælte jarlen at mennene hans skulle vente der mens han ville fare alene for å speide og finne ut hva han kunne. Han gikk til han kom til en liten landsby. I et hus fant han en kvinne og sa til henne at hun skulle gi ham sitt skjerf og sin kappe, mens han ga henne sin gullring og sin gode kappe. Han tok skjerfet og svøpte det rundt hodet sitt og tok på seg kvinnekappen. Så gikk han til borgen; det var temmelig sent på dagen, men borgporten var åpen. Nå snudde han til den hallen som dronningen eide, og kom der inn til kvinnene. En av dem spurte hvem som var der, og hvem denne kvinnen var. Hun sa at navnet hennes var Heppa. Dronningen minnes da at hun ofte har hørt om Heppa, ”den reisende kvinnen som vi kaller ”vandrekvinnen”. Hun hadde vært den største av alle horer, og den største av alle kvinner så ingen karer var høyere eller sterkere. På grunn av dette hadde jarlen tatt navnet hennes. Mange kvinner talte med denne kvinnen og moret seg og syntes det var underlig at denne kvinnen hadde kommet.

Fru Herborg gikk bort til henne og mælte lystig til henne: ”Si meg hvor mange menn du har hatt på en natt?”

Denne kvinnen mente hun ikke kunne svare høflig på dette på fransk, som det sømmet seg en kongsdatter, så hun holdt alle fingrene på begge hendene opp over hodet sitt. Da lo kongsdatteren og alle møyene. Av dette mente fruen å vite hvor mange menn han hadde tatt med seg, og de andre møyene lo og trodde at ti menn hadde tatt henne på en natt.

252. Litt senere tok fruen epler og ga til hver av kvinnene som var der inne, og da hun hadde gitt alle kastet hun et eple til ”vandrekvinnen”. Hun tok eplet og skar det opp og åt likesom de andre kvinnene som var der inne. Inne i eplet fant hun et sammenfoldet brev og han mente nå å forstå at fruen hadde gjenkjent ham. Han reiste seg og gikk av gårde, og ba kongsdatteren og alle der være ved god helse. Dronningen tok da en stor og god serk, og et slør og ga henne. Slik skiltes de. Han leste brevet straks han kunne og i brevet sto det at fruen skulle komme til ham den natten på det stedet de hadde avtalt seg imellom. Jarlen dro da tilbake til sine menn og ble der om natten.

Midt på natten hørte de at to kom ridende, og den ene sa da de kom frem til kjerret: ”Er du her, mitt kjære liv, eller hva er det?”

Jarlen svarte: ”Her er jeg med *sønnene mine.” Så spratt jarlen opp og gikk mot henne. Han la hånden sin over halsen hennes og kysset henne. Så ropte han ut at hans riddere skulle gjøre klar hestene raskest mulig.

Da Apollonius og hans frue hadde steget opp på hestene, og alle ridderne var klare, mælte jarlen til kvinnen som hadde fulgt henne dit og spurte hvem hun var. Hun sa at hun var en fattig kvinne fra borgen. Jarlen tok da serken og sløret som Herborg hadde gitt ham og ga til henne. Han ga henne også et brev og ba henne gi det til dronningen, og denne kvinnen gjorde det. Dronningen ble nå svært trist og sørget over at hennes datter hadde forlatt henne. I dette brevet sto det at Herborg ikke skal være uglad på grunn av at hennes datter er i gode hender. Hun er i Tira med Apollonius jarl. Slik ble hele denne saken kjent. Jarlen for nå hjem sammen med alle de andre. Alle ble glade, først i Tira, og så hans bror Iron og alle de.

253. Apollonius jarl talte nå med sin frue og sa at han ønsket å gifte seg med henne, men hun ba ham vente og sendte sine menn til kong Salomon for å gjøre forlik med ham, og på den måten gjøre deres valg sømmeligere. Jarlen ville ikke gjøre annet enn det hun ønsket.

Da kong Salomon hørte dette like han det svært lite. Da fruen hadde vært en måned i Tira ble det sendt menn for å møte kong Salomon, for Apollonius jarl vil nå gjøre forlik. Dette forslaget tok kongen godt imot og avtalte hvor der de skulle møtes og forlikes.

Da sendemennene kom tilbake til Tira hadde jomfruen blitt alvorlig syk, og få dager senere døde hun. Men henne døde også deres forlik, og alltid siden var det et dårlig forhold mellom Apollonius jarl og hans bror, Iron jarl, og kong Salomon.

254. Iron jarl av Brandinaborg veidet jevnlig dyr med sine hauker og hunder. Han var så ivrig jeger at han ofte var sju netter, eller ni netter, eller 12 dager i skogen uten at han kom tilbake til borgen sin, og han red vidt omkring i ødemarkene. Dette like ikke hans kone, Isolde, fordi han ofte reiste uforsiktig og var lenge borte, men kort tid hjemme hos henne.

Det hendte en gang da Iron jarl og hans menn gjorde seg klar til å jakte dyr at han forberedte ferden sin for tolv dager. Dette hørte Isolde, og hun mælte: ”Herre, du gjør ille i din iver etter å jakte, og jevnlig ri med få menn gjennom ødemarker. Du forsømmer så mye, landet ditt og folket ditt. Ofte rir du i trakter som ligger kort ifra der dine uvenner, kong Salomon, og mennene hans, rir, for han er ikke mindre til veidemann enn du. Vær heller hjemme og pass på riket ditt. Jakten kan føre mye vondt med seg, hvis du ikke holder opp.”

Iron svarte: ”Frue, det er min største glede å jakte på dyr, og det har jeg ikke lyst til å slutte med. Ikke er jeg redd for kong Salomon, eller mennene hans, og ikke synes jeg det er verre å jakte i hans land enn i mine.”

Dronningen ble rasende og de avsluttet denne samtalen. Dette var om vinteren og nysnø hadde falt.

255. Tidlig om morgenen neste dag sto jarlen opp av sengen og gikk for å spise. Han kalte på veidemennene sine.

Da jarlen akkurat hadde stått opp sto fruen opp og gikk ut av borgen. Nær borgen sto et fagert lindetre. Hun gikk under treet og tok av seg alle klærne og spredte ut sine armer og lot seg falle i snøen så lang hun var. Så sto hun opp og kledde på seg. I snøen kunne hun nå se sitt bilde og alle merker av at en kvinne hadde ligget der. Hun gikk hjem til borgen til der hvor jarlen satt ved matbordet.

Fruen mælte: ”Hvorfor spiser De så tidlig, herre? Hva vil du gjøre?”

Jarlen svarte: ”Frue, jeg skal ut og ri i skogen for å veide dyr som jeg er vant til.”

Hun sa: ”Hvorfor vil du ri ut i ødemarken og ikke jakte på de dyrene som er for hånden her? Du vil da kunne ri hjem om kvelden og sove i din egen seng.”

Jarlen: ”Ikke er det noen dyr her ved borgen som det er noe heder i å jage. Små dyr løper her og ikke vil jeg sende hundene mine på dem.”

Isolde svarte: ”Herre, det løper dyr rundt borgen din som du neppe vil se selv om du rider vidt og bredt i ødemarken. Og ikke vil du finne bedre bytte enn dette, hvis du får fanget det. Det beste av alle disse dyrene så jeg da jeg var gått ut av borgen. Hvis du skynder deg så kan du ennå få fanget det dyret, hvis du vil veide det. Ikke skal du ri hesten din svett på grunn av dette, og ikke skal du skade hundene dine, og du klarer å fange det alene. Vil du ikke veide det så sier jeg deg for visst at en annen mann veider det.”

Jarlen reiste seg straks og gikk sammen med henne ut av borgen og til lindetreet.

Da mælte dronningen: ”Herre, se her hvor dette dyret har fart, og jeg tror at du kjenner igjen hvilket dyr dette kan ha vært.”

Jarlen så i snøen og så stedet hvor kvinnen hadde lagt seg ned.

Fruen: ”Herre, se nå om du har sett dette dyret nakent; vil du ikke veide det så gjør en annen mann det.”

Jarlen mælte: ”Frue, dette dyret skal ingen annen mann enn meg veide.”

Han gikk tilbake til borgen og kalte til seg sine menn og sa at de skulle ta salene ned av hestene sine og binde hundene hans, for nå ville han ikke ut å ri.

256. Iron jarl satt nå hjemme i borgen sin ett helt halvår, så han kom seg aldri ut i skogen for å veide dyr. En kveld kom en hirdsvenn til jarlens hird og overnattet. Jarlen lot ham sitte foran seg og spurte ham om mye nytt. Han spurte også om hvor denne mannen hadde vært tidligere.

Hirdsvennen sa: ”Jeg traff gjeve menn for kort tid siden; kong Salomon i Franz. Hos ham var jeg hele vinteren i god aktelse.”

Jarlen svarte: ”Er kong Salomon en stor høvding? Hva morer han seg oftest med og hva driver han på med?”

Gesten mælte: ”Han er en modig kar og gjev høvding; hans største glede er å veide dyr og han er den største veidemann av alle. Slik gjør han mange storverk.”

Iron jarl: ”Hvor rir kong Salomon oftest for å jakte?”

Hirdsvennen svarte at han oftest red i Valslanguskogen, og mange andre steder, men der jaktet han mest.

Jarlen spurte: ”Hva er de vanligste dyrene i denne skogen, og hvilke er de viktigste?”

Hirdsvennen: ”Der er det mange slags dyr: hjorter og bjørner, og det er en visent der som er det største dyr som mennesker har sett, og få tør å komme i nærheten av den. Kong Salomon har denne visenten på sin mark.”

Jarlen mælte: ”Rir ikke kongen ut for å veide denne visenten?”

Hirdsvennen svarte: ”Han vil ikke at den skal jaktes på, heller vil han ha unge visenter av de gamle, og nå er det blitt ti av dem. Ingen er så djerv at han våger å jakte på de visentene kong Salomon har.”

Denne kvelden drakk og moret seg alle, og hirdsvennen for bort om morgenen, men jarlen tenkte mye på det han hadde sagt.

257. Mennene til Apollionus for inn i skogen for å veide dyr og da de red gjennom den fant de døde dyr, en hjort og en bjørn, og så at de var jaget av hunder. De red tilbake til borgen og traff noen menn som bodde nær skogen. Ridderne spurte om de visste om hvilke menn som hadde vært så djerve og fare i skogen til Apollonius. Landsbyboerne sa at det trolig hadde vært kong Salomons menn, men de visste ikke om han selv hadde vært med dem eller ikke.

Ridderne red hjem til borgen i Tira og fortalte Apollonius jarl det de hadde fått høre; at kong Salomon av Franz hadde drept dyrene hans, og ridd i skogen. Jarlen syntes dette var ille. Han sendte menn og et brev til sin bror, Isung jarl, og lot ham bli fortalt disse hendelsene, og ba ham også kom til seg med sine hunder og veidemenn fordi Apollonius vil dra og jakte med ham.

Da Iron jarl hørte disse nyhetene, ropte han: ”Hvor er Nordian, min beste veidemann? Gjør mine hunder raskt klar. Ta nå Stapp, min beste hund, og ta Stutt, heller enn den beste hest vil jeg også ha den med meg. Og Bracka, og alle mine beste hunder. Ta også Losca, som er den beste av alle tisper, og Rusca, du er den modigste av ridderne.”

Dronning Isolde tok begge hendene om halsen til Iron jarl, og mælte: ”Min kjære herre, vær så snill, bli hjemme i borgen din og ri ikke ut for å veide dyr på grunn av dette.”

Jarlen svarte: ”Frue, jeg skal nå ri ut fordi min bror, Apollonius jarl, har sendt meg melding. Han vil jakte og vi skal begge fare.”

Dronningen sa nå, gråtende: ”Hvis jeg ikke kan få deg fra å veide dyr, så ri med din egen bror og jakt på din egen mark, og far ikke i Valslangeskogen for å jakte. Lov meg det.”

Jarlen: ”Jeg må vel fare i min egen skog for å veide dyr, men hvis kong Salomon har ridd i min brors skog, da kan jeg neppe love at jeg ikke skal komme i hans land.”

Fruen mælte: ”Hvis du kommer i Valslangeskogen med hundene dine da vil det bli en stor storm over den store visenten, og kong Salomon vil bli var at hans dyr blir jaktet på. Av dette kan det bli stor ufred.”

258. Iron jarl kalte til seg ridderne sine og ba dem gjøre seg klare raskt, og red så ut av Brandinaborg med sine hunder. Og det fortelles i sagaen at ingen hadde bedre jakthunder enn ham. Tolv var de beste som noensinne er nevnt i tyske kvad, og i alt hadde han med seg seksti gode veidehunder.

Han red nå med sine menn og veidehunder til møtes med Apollonius, broren hans, og alt i alt hadde de seksti menn da de red inn i skogen. Først red de inn i skogen hans, den het Ungaraskogen, og veidet der noen dager og stekte dyr til mat for seg.

En dag tok de hestene og red hele den dagen, og natten etter, og hele neste dag til de kom til Valslænguskog. Der slapp de hundene sine og jaget mange dyr: både hjort og bjørn og hind; alle slags dyr. Og de var der mange dager.

Så en dag de hadde ridd vidt omkring i skogen og veidet mange dyr, kom de til et dyretråkk der et eller annet slags dyr hadde løpt. Disse sporene var mye større enn noen av dem de hadde sett tidligere. De lot hundene følge sporene og red selv etter. Sent på kvelden så de hvor hundene løp, og foran dem mange og store dyr. Det var en visent der som var så stor at ingen av dem hadde sett et dyr som var like stort og skremmende. Denne ble fulgt av ungdyr, slik at alt i alt var det ti visenter til sammen. Jarlene løp etter dyrene og kalte på hundene sine. Dyrene drepte der mange gode hunder for dem og kom seg unna, bortsett fra tre av de minste som de fanget.

Alt i alt fanget jarlene seksti dyr i Valslængaskogen som alle var store: hjort, bjørn og visent. Og hvert dyr de felte lot de ligge og tok ikke noe av det, unntatt det som hundene åt, og det som tjenerne deres stekte.

259. Etter at de hadde vært i Valslængaskogen i en måned mælte Iron jarl til Apollonius, broren sin: ”Vi har oppholdt oss lenge i kong Salomons rike og nå er det mitt råd at vi vender hjem. Vi har ikke nok folk til å stå imot kongen hvis han hører om ferden vår for nå har vi gjort dobbelt så mye skade i hans jaktskog som han i vår.”

Apollonius svarte: ”Vil du ri hjem til vårt rike? Det synes meg ille om vi skulle skilles i veideskogen til kong Salomon etter å ha mistet mange hunder til denne store visenten og etter at dyret kom seg unna.”

Iron jarl mælte: ”Vi bør dra så raskt som mulig nå, men hvis jeg er frisk skal jeg ri til Valslænguskogen en annen gang for å komme nær denne visenten, og ikke gi meg før den er død.”

De tok raskt hestene sine og satte nå alle ut på ferden sin. Så red de hjem slik og var alle svært lystige.

260. Kong Salomon hørte nå om hendelsene i Valslænguskogen. Menn som hadde reist gjennom den hadde funnet mange dyr der, noen små og noen store, og de hadde også funnet mange dyreskinn på veien foran dem og ingen visste hvem som hadde gjort det.

Kongen likte dette svært dårlig og følte at han fikk både skade og skam så han kalte til seg ridderne sine. Han ba dem gjøre seg klar til jakt, og det gjorde de. Så red han med førti menn og mange hunder inn i Valslænguskogen og så at det han hadde blitt fortalt kunne være sant. Så mange av dyrene i skogen hans var veidet at de neppe kunne telles. Han så også mange ildsteder, hvor skogen hadde blitt hugget.

Kong Salomon ble en kort tid i Valslænguskogen og red så nordover til Ungaraskog. Der jaktet han så mye at skogen nesten ble tømt for dyr.

261. Apollonius jarl hadde sendt sin veidemann Rolf ut i Ungaraskogen for å veide dyr, sammen med noen få riddere som han hadde for vane å gjøre.

Da jarlens riddere red rundt i skogen uten å få veidet, kom de til et sted hvor de fant mange døde dyr og et stort tråkk hvor menn hadde ridd. Rolf red omkring i skogen og lette etter mennene, og da han red inn i en rydning så han foran seg mange menn og mange hunder. En slik tapper kar var Rolf at han heller ville miste livet sitt enn å komme hjem og ikke kunne fortelle sin herre hvem som har gjort ham slik skade og skam å veide dyr i hans skog uten hans vilje. Han red djervt mot dem i skogen og fant der kong Salomon av Frackariki.

Rolf mælte, og spurte hvorfor kongen var kommet dit. Salomon sa at han ville hevne sin skam som Apollonius jarl, og hans bror, hadde gjort ham ved å ri i hans skog og drepe mange dyr der, også de som kongen selv har fredlyst for seg og mennene sine; dette var visentene hans.

Rolf sa: ”Ville du våge å vente her hvis jeg rir hjem og forteller dette til Apollonius jarl?”

Kongen svarte: ”Vi vil ikke vente på Apollonius jarl i Valslængeskogen for han har veidet dyr der. Og ikke vil vi vente på ham her heller. Du kan bringe ham den nyheten at kong Salomon av Franz har hevnet seg fordi jarlen la hele skogen hans øde, men han har ikke hevnet de andre tingene han gjorde.”

Kong Salomon fikk sin hest brakt og red tilbake i riket sitt. Han hadde gjort stor skade og ødeleggelse ved å drepe dyr og brenne store områder av skogen.

262. Rolf red nå hjem og fortalte Apollonius jarl hva han hadde funnet ut. Han sa at skogen hans var tømt for dyr, og at dette hadde kong Salomon av Frackariki gjort, som Rolf selv hadde truffet i skogen. Rolf fortalte også jarlen hva kongen hadde mælt til ham.

Apollonius jarl sendte nå beskjed til broren sin, Iron jarl, og lot ham få vite hva kongen hadde gjort. Da Iron hørte dette ble han svært sint og kalte til seg veidemannen sin, Nordian, og ba han ta alle hundene sine, og at de to skulle fare og være borte hjemmefra i to måneder. Isolde ble svært uglad og gråt sårt; hun la begge hendene om Irons hals, og mælte: ”Min kjære herre, ikke ri avgåre slik du sier, bli heller hjemme og ha moro i sengen din sammen med meg. Ikke ri ut på jakten din for du, og derfor også jeg, vil bare få ille av det, hvis du ikke lar dette være.”

Jarlen svarte: ”Ikke kan jeg la dette passere, jeg må ut og jakte dyr.”

Da mælte datteren hans, Isolde, hun var da tolv vintre gammel: ”Herre, denne dyreveiden vil bare bringe Dem ille, hvis du drar. Hvis du ikke vil la vær å fare på grunn av min mors bønn, så vil du vel la vær når jeg ber deg?”

Jarlen mælte: ”Du skal ikke be om at jeg ikke skal ri og oppfylle min ed. Stå opp alle dere riddere som skal fare med meg, og gjør dere klar. Ikke skal kvinner overtale meg.”

Da mælte Isolde: ”Du strides i jakt med kong Salomon. Vet du ikke at han er en mektigere mann enn du? Hvis ikke du vet det vil du få erfart det før dere to er ferdige.”

263. Iron jarl red nå ut av Brandinaborg med mange riddere og alle jakthundene sine. Han red til Tira for å møte broren sin. Da han kom dit var Apollonius jarl syk og ikke i stand til å ri med ham. Men Iron ville ikke vente og tok med seg så mange av ridderne hans som han ville. Iron jarl red inn i skogen med 60 riddere. Han red nå hele veien og stoppet ikke før han kom til Valsangeskogen og da han kom dit tok han til å veide dyr, og hver gang han kom over et dyrespor forfulgte han det, slik at ikke noe dyr overlevde som han traff på, hvor enn det var i skogen.

En dag da jarlen red i skogen med hundene sine kom han over spor etter den store visenten. Han slapp mange hunder løs i sporet, red skarpt og hundene fant visenten. De var så raske at de snart tok den igjen, og visenten snudde seg mot hundene og verget seg med hornene. Hundene gikk hardt på, og Nordian veidemann var den første som kom bak hundene av alle ridderne og i bånd hadde han de to beste hundene til jarlen, Stutt og Stappi. Litt etter kom Iron jarl og hadde Paron og Bonikt i bånd. Så kom jarlens drottsete og hadde i bånd Bracca og Porsa. Dernest kom jarlens skjenkesvenn; han fulgte tispene Rusca og Luska, som hadde født alle Iron jarls beste hunder, og disse hundene var selv de beste veidehunder.

Jarlen sa til sitt drottsete: ”Slipp nå løs hundene dine, Bracca og Porsa, og la dem gå på dyret.” Dette gjorde han.

Hundene løp svært grimme mot dyret fra hver sin side. Visenten svingte hodet mot høyre side og stakk hornet under Braccas bog, slik at det stakk igjennom den, og kastet så hunden fra seg. Så vendte den seg raskt til venstre mot Porsa, stakk hornet i siden dens, slik at den ristet den død på hornet sitt. To av jarlens beste hunder var nå døde, og jarlen ropte og sa at skjenkesvennen skulle slippe løs tispene, Luska og Ruska. Dette gjorde han og begge løp mot dyret. Luska løp under visenten og bet den så hardt i buken at den bøyde seg. Den hoppet så med begge bakføttene mot ryggen til Luska slik at denne knakk, og hunden fikk bane. Rusko stanget den med hodet, slik at den døde.

Nordian slapp nå løs Stutt og Stappi, de beste av alle hundene. Stappi hoppet mot visentens hals og holdt så fast at den kom mellom dyrets horn, og bet seg fast der, men dette ristet den med hodet, og kastet den omsider så høyt oppi luften at da hunden traff jorden ble hvert ben i kroppen dens brukket. Stutt prøvde å hoppe på dyrets hals, men dette stanget hunden med hodet og kastet den mot jorden, slik at den kom ned død.

Dyret løp vekk og ble redd for hundene. Iron jarl slapp løs sine hunder, Paron og Bonikt. Visenten løp av gårde og hundene etter.

Det var en ridder hos jarlen som het Vandilmar. Han var stor og sterk, men likevel den minst djerve av alle og han ble svært redd for dyret straks han så det og løp unna. Da han så at det kunne ta ham igjen hoppet han fra hesten opp i et tre. Dyret løp etter ham og under treet og han ble nå enda reddere enn tidligere, og flyktet opp på grenene. Men grenene klarte ikke å bære ham så han falt ned. Visenten sto under treet og hadde snudd seg mot hundene. Ridderen falt og landet mellom dyrets horn, og hadde en fot på hver side av halsen. Han tok tak i dyrets horn og holdt godt fast. Dyret ble svært skremt og løp bort med hundene etter.

Jarlen og mennene hans løp nå etter hundene. De løp langt, og jarlen mælte til Nordian, den beste veidemannen hans: ”Jeg ser hvor dyret løper, og jeg ser også noe underlig. En eller annen mann ligger rundt halsen på dyret.”

Nordian så nå det samme som jarlen. Jarlen ropte høyt: ”La oss jage dyret, for nå vil det bli trett siden en av mennene våre har kommet oppå det.”

Nordian og hver av ridderne løp nå så fort som hestene klarte, og dyret løp så fort som det klarte med mannen oppå seg. De syv yngste visentene, og alle hundene til jarl Iron, fulgte etter den. Nå ble det mye roping, hundebjeffing og kalling fra jegerne. Dyret løp nordover heiene mot Ungaraskogen. Vandilmar var svært redd for at han skulle falle av dyret fordi dyret var så svært at han visste det ville bli hans bane hvis han falt av det. Han visste også at dyret ville bli trett hvis han klarte å holde seg fast. Dyret løp på denne måten inntil det kom i Ungaraskogen, og der i skogen kom hundene Paron og Bonikt foran det og fikk jaget det bakover, og dyret ble også trett av å bevege halsen og hodet hvor mannen satt.

I dette øyeblikk kom Iron jarl med spydet sitt. Han gjennomboret dyret, og dermed falt visenten. Iron mælte da til Vandilmar: ”Du kalles den minst tapre av alle i kamp, men her har du gjort et verk så stort at ingen har vært tapper eller modig nok til å gjøre dette i mitt land. Ingen har mottatt mer ære fra meg enn du skal for din tapperhet. Og når vi kommer hjem skal du bli belønnet for ditt mot og din dugelighet.”

Nordian og de andre ridderne red bort til dem der hvor dyret hadde falt. De priste jarlen svært for hva han hadde gjort, og ingen andre av dem bortsett fra han ene visste hva som hadde hendt. De tok dyret og ga det til mat for hundene, og var nå svært glade. Iron jarl red nå hjem med alle sine menn og hadde oppfylt sitt løfte vel og hederlig.

264. Da Iron jarl kom hjem til Brandinaborg kom hans frue, og hennes datter, jomfru Isolde, gående imot ham. De mottok ham vel og var svært lettet. Han tok sin datter Isolde i hånden og leide henne foran ridder Vandilmar, og sa at denne gaven ville han gi ham. Vandilmar takket jarlen varmt. Etter dette feiret de bryllup og da fikk han Isolde, jarlens datter. Slik lønnet Iron jarl Vandilmar fordi det var på grunn av ham at han fikk fanget den store visenten. Etter dette var Vandilmar en av Iron jarls grever.

Da en tid var gått mælte jarlen til sine veidemenn, og nevnte Nordian: ”Husk hvor mange unge visenter det var i Ungaraskogen? Det hadde vært fornuftig å ta dem akkurat som den gamle.”

Nordian var klar til å fare straks jarlen ville det. Isolde hørte dette og gråt sårt. Hun gikk til jarlen og la begge hendene om halsen hans, og ba som hun før hadde gjort at jarlen ikke skulle fare på dyreveid. Men jarlen ville så visst fare slik som han hadde planlagt. Da sa Isolde at hun hadde drømt en drøm og at hun visste sikkert at Iron ville få mye skade av det store dyret han hadde drept. Jarlen sa da at han ville ri i sin skog og jakte dyr, og ikke skulle han fare lengre, og dette sverget han ved sin tro. Isolde ble da glad og ga han da lov til å fare.

Jarlen red nå og hadde med seg tolv riddere, og hundene sine. De red i tre dager til de kom til Ungaraskogen. Han red inn i skogen om kvelden, og så der mange og store bål.

265. Nå skal det fortelles at da kong Salomon hørte at Iron jarl hadde drept den store visenten hans, og alle hans beste dyr, og gjort mye vondt i riket hans; da kalte han sine riddere til seg, ba dem væpne seg, og sa at han ville hevne seg på jarlen og hans bror, Apollonius.

Kong Salomon gjorde seg raskt klar og hadde med seg fem hundre velvæpnede riddere. Han red nå hele veien til han en kveld kom til Ungaraskogen og satte opp teltene sine der. Sent på kvelden red kongen selv ut av skogen og ville brenne Apollonius jarls bygder om natten. Jarlen var da kommet inn i skogen og ville ri imot dem, men da han og ridderne så mange krigere ri mot seg så flyktet alle ridderne hans inn i skogen. Jarlen var en slik tapper mann at han heller ville få bane enn å flykte, og hans gode venn Nordian ville ikke flykte fra han. Kongen tok da Iron jarl til fange, og lot begge binde, og vendte så tilbake til sine menn. Etter dette vendte han tilbake til sitt rike sammen med folkene sine, og hadde med seg Iron jarl som han lot kaste i et fangehull. Vandilmar, hans måg, kom hjem med de ridderne som var igjen, og fortalte Isolde det som hadde hendt. Det ble nå stor og dyp sorg i dette landet, fordi jarlen hadde blitt tatt til fange.

Da jarlen hadde lagt tre netter i fangehullet kom mannen som passet tårnet og brakte ham mat. Iron mælte til denne mannen og spurte om han ville bringe kong Salomon et budskap fra han. Mannen sa at han skulle mæle til kongen det jarlen ville. Jarlen sa at han skulle be kongen; ”om å komme og tale med meg neste dag.”

Denne mannen gjorde det jarlen hadde bedt ham og sa til kongen at jarlen ønsket å tale med ham. Kongen gikk til tårnet hvor jarlen satt og spurte hva jarlen ønsket og hvorfor han hadde sendt ham ord. Jarlen sa at han ville be ham om en bønn; og det var at han skulle slippe ut Nordian, som han sa at han ville sende hjem til Brandinaborgar med sine riddere og en melding. Kongen sa at jarlen ikke hadde fortjent dette, men at han likevel skulle oppfylle denne bønnen.

266. Nordian ble sluppet løs og gitt en hest. Han skulle nå ri til Brandinaborg med jarlens budskap og hilse Isolde fra ham, og be om at hun samlet de største skattene i landet til løsepenger for jarlen.

Nordian red sin vei til han kom til Ungaraskogen. Der møtte han Apollonius jarl, og alle ridderne hans, væpnet til tennene, og han ville dra inn i Frakkland etter broren sin med hæren. Da Nordian kom til hæren fikk Apollonius jarl en stor og farlig sykdom, og fem dager senere døde han av denne sykdommen. Hæren stoppet, og siden den var høvdingløs for den hjem.

Nordian red nå til Brandinaborgen og fortalte Isolde alt om sitt ærende, og viste henne Iron jarls brev. Fru Isolde tok godt imot ham og sa at hun så visst ikke skulle vente med å løskjøpe jarlen, hvis dette var mulig. Hun sendte bud over hele riket og la skatt på hvert menneske, både ungt og gammelt. Så mye rikdom samlet hun at hun fylte en vogn med gull, sølv og verdigjenstander.

Deretter reiste hun til kong Attila og fortalte ham hva som hadde hendt og ba ham om å støtte henne. Kongen svarte henne på denne måten: han ville ikke med det første støtte henne med penger, men sende et brev til kong Salomon og be ham om å tekkes Isolde, og gjøre det hun ba om, nemlig å løslate Iron jarl. Kong Attila gikk med på dette siden kong Salomon var hans venn. Kong Antiokus, far til kong Salomon, hadde fostret kong Attila fra barnsben av og kong Salomon og kong Attila var svært glad i hverandre. Av den grunn hadde kong Salomon aldri herjet i riket til Iron jarl, eller hans bror Apollonius, fordi dette riket egentlig tilhørte kong Attila, selv om jarlene passet på det for kongen.

267. Isolde for nå sin vei til hun kom til Frackariki til kong Salomons borg. Der ble hun vel tatt imot og kongen plasserte henne hos dronningen sin. Og første kveld Isolde kom til kong Salomon viste hun ham brevet fra kong Attila, reiste seg fra sitt sete, neide, og mælte slik: ”Gode herre, kong Salomon, en lang vei har jeg kommet for å møte deg med stor sorg, men også med mange skatter av gull, sølv, purpur og silkestoffer. Også gode hester og gode rustninger, samt mange slags høviske riddere. Vi har brakt alt dette inn i Deres rike og i Deres makt. Hør nå, herre, hvilken bønn jeg har: Slipp ut min herre, Iron jarl, og ta all denne rikdom og alle disse tingene som vi har tatt med til Deres rike.”

Salomon svarte: ”Du er så visst en høvisk kvinne. Far hjem til ditt rike og ta med deg alt ditt gull og sølv, og alle dine verdigjenstander. Men Iron jarl har gjort så mye skade i mitt rike, og så mye til skjensel for meg at han vil måtte betale for det, og jeg kan knapt slippe ham ut straks eller la ham fare av gårde.”

Da reiste kong Salomons dronning seg, og gikk bort til ham og la begge hendene sine rundt halsen hans, kysset han og mælte: ”Min kjære herre, fru Isolde har kommet til oss i ære og hun står nå gråtende foran Deres knær, og får ikke oppfylt sin bønn. Oppfyll nå min og hennes bønn, og også brevet fra Deres kjære venn, kong Attila.” Kongen mælte da til sine riddere og sa at de skulle gå ut i tårnet og ta jarlen og leie ham inn til ham.

Dette gjorde ridderne.

268. Da Iron jarl sto foran kong Salomon, mælte kongen til fru Isolde: "Se der er Iron jarl, din husbonde. Vi skal nå sende ham tilbake med Dem til hans herre, kong Attila. På grunn av Attilas brev, og Deres høviskhet, skal vi gi ham fra oss.”

Isolde reiste seg og gikk til Iron jarl, la begge hendene om halsen på ham og kysset ham, og de var begge svært glade. Kong Salomon ble nå takket svært av Isolde for sin velgjerning. Kongen satte jarlen i høysetet hos seg og lot tjenerne sine tjene ham. De ble der om natten, men om morgenen sto Iron jarl foran kong Salomon, og alle de ridderne som hadde fulgt Isolde hjemmefra. Kongen sa da at han ville at jarlen skulle sverge ham den ed at han aldri igjen skulle herje i hans rike. Iron jarl, og tolv riddere sammen med ham, sverget den ed at de fra nå av skulle være forlikt og at de ikke skulle hevne seg på kong Salomon på grunn av at jarlen ble satt i fangehullet. Jarlen og fru Isolde ga kongen mange gaver før de for bort.

Iron jarl dro hjem til Hunaland, og møtte kong Attila og fortalte ham hvilket forlik han hadde gjort med kong Salomon på grunn av hans brev. Iron jarl sa at han hadde kommet i kong Attilas vold, og spurte hva han ville gjøre med ham. Attila sa han skulle fare hjem i riket sitt, det han hadde hatt tidligere. Jarlen takket nå kongen for den vennskap han hadde vist ham i denne saken og de skiltes som gode venner.

Iron jarl red nå hjem og ble i sitt rike en lang tid. Men ikke mye senere ble konen hans, Isolde, syk, og denne sotten ledet til hennes bane.

Jarlen syntes dette var det største tap.

269. Kong Attila av Susa skulle fare til veitsle syd i Romaborg hos kong Ærminrik, og med ham for mange av hans høvdinger. Iron jarl av Brandinaborg dro dit også og hadde med seg alt i alt hundre riddere og mange væpnere.

Kong Attila hadde nå kommet syd i Aumlungaland med mennene sine, i den byen som heter Fritila, hvor Åki Aurlungatrausti, bror til kong Ærminrik, gjorde gjestebud for dem. Der var det nå en gild veitsle om kvelden hvor de drakk god vin.

Hertugens kone, Bolfriana, skjenket om kvelden, og hun var den vakreste blant kvinner. Hun skjenket edle menn og så ved siden av kongen en stor mann. Han hadde hår så stort og fagert som smeltet gull, lyst skjegg og klart ansikt. Alt var fagert; fagre øyne og hvite hender, og ikke fantes hans likemann i staselighet blant dem han satt sammen med. Dette var Iron jarl av Brandinaborg, og hun så ofte på jarlen når hun mente de andre ikke la merke til det, og det med blidhet. Iron så også hvor fager denne kvinnen var og han passet på å drikke lite om kvelden. Han tenkte så mye på henne at han ble syk av det. Alle de andre mennene drakk og var glade, og til sist la de seg alle døddrukne ned, unntatt Iron jarl og Bolfriana. De talte sammen seg imellom om hva hver av dem følte for den andre. Iron jarl ga Bolfriana den gullringen som hans bror, Apollonius, hadde eid, og som han hadde gitt til fru Herborg, datter av kong Salomon.

Morgenen etter for kong Attila til gjestebud i Roma. Her var kong Didrik av Bern, Vidga og Heimir. Den gangen hadde de sin dyst med Thettleif danske og Valtari av Vaskastein, som tidligere skrevet.

270. Da kong Attila for hjem fra veitslen red han til et gjestebud i Fritila med hertug Aca. I dette gjestebudet lyktes det Iron jarl å tale med Bolfriana, og de avsluttet sin samtale med løfter og jærtegn om at de skulle elske hverandre, enten de møttes igjen eller ei.

Attila, og alle mennene hans, red nå nordover, hjem til riket sitt i Hunaland. Iron jarl for og hjem til Brandinaborg med mennene sine. Han red ofte ut i skogen med hundene sine for å veide dyr.

271. Noe senere gjorde Iron jarl seg klar til ferden sin, og med ham Nordian, hans veidemann, og noen andre riddere. De hadde med seg mange hunder og forberedte seg som om de skulle være hjemmefra i to måneder.

Nå red de langt bort i ødemarken, veidet dyr og moret seg. Jarlen red sydover i skogen så langt ødemarkene strakk seg, helt til de kom i Aumlungaland, i riket til Aka og Frittila. Der hørte Iron jarl at kong Ærminrik hadde forberedt en stor veitsle i Romaborg, og til den hadde han innbudt kong Didrik av Bern; hertug Aki skulle også komme dit.

Iron jarl sendte da en ridder inn i borgen; han hadde med seg et brev fra ham til Bolfriana. I brevet sendte jarlen henne ord om hvor de skulle møtes når Aki var ridd hjemmefra. Denne ridderen reiste forkledd som en spillemann til borgen. I hallen ble det drukket mye, fru Bolfriana sto og skjenket hertugen. Da hun gikk mot bordkarene som skjenkesvennene hadde båret inn, kom sendemannen bort til henne og ga henne brevet i hånden, og sa henne jærtegnet. Hun la brevet i pungen sin, og sa at Iron jarl skulle ri til borgen når Aki hadde ridd bort om natten. Ridderen forsvant raskt ut av hallen.

Fru Bolfriana tok nå bordkaret og skjenket hertugen. Han grep dette, drakk Bolfriana til, og mælte: ”Se her, frue, drikk halve med meg.” Hun grep begeret og drakk alt, og denne kvelden lot hertugen henne dele all drikke med seg, og før de ga seg var Bolfrina så drukken at hun sovnet raskt. Hertugen ba ridderne sine løfte henne opp og bære henne til sengs, og selv gikk han for å sove. Ridderne la Bolfriana opp i senga med alle klærne på, og hertugen ba dem nå gå og sove. Det sto seks vokslys der som skulle brenne ved hodet og føttene til hertugen. Da tjeneren hadde dradd av ham klærne ba han ham forlate ham. Så stengte han dørene godt og gikk dit som hans frue var. Han tok av henne pungen og tok ut det som var i den. I den fant han et brev som han åpnet, og leste. Dette var hva som sto i det: ”Iron jarl av Brandinaborg sender sine kjæreste hilsener til Bolfriana. Han har kommet til den skogen som ligger kort herfra. Hvis hertug Aki rir ut av riket sitt i morgen tidlig så møtes vi om kvelden i den lunden som står nær borgen. Han vil bli hos Dem i en tid. Hvis hertugen skulle utsette sin ferd så gi meg raskt beskjed med en person som du har tillit til, og jeg skal vente.”

Hertugen foldet brevet sammen slik det hadde vært, og la det ned i pungen. Så la han seg ned på sengen sin og sovnet.

272. Da hertugen hadde sovet lenge sto han opp tidlig om morgenen og gikk dit hvor Bolfriana sov. Han vekket henne, og var svært lystig med henne. Så ba han henne stå opp med seg fordi han ville ri av gårde. Han ba tolv riddere om å gjøre seg klar til tidlig på dagen, og ville nå ri sydover til Romaborgen. De utstyrte seg på aller høviske vis med gode våpen, og hadde sine beste hester. Før midt på dagen red de ut av byen Frittila og for sin vei helt til de kom i skogen. De red nå hele dagen til non, da mælte hertug Aki til sine menn: ”Visst red jeg nå skammelig hvis jeg ikke ventet på min frende, kong Didrik av Bern, og red med ham til veitslen. Han ville finne det ille hvis han kom til Fritilia og vi ikke var der. Nå skal vi snu tilbake og vente på ham hjemme.” Han snudde hesten og de andre gjorde det samme.

Da de kom tilbake i skogen red de en stund, og litt etter at solen hadde gått ned så de en mann komme ridende. Foran ham løp to hunder; på venstre hånd hadde han en hauk. Han hadde et vakkert skjold, merket med hauk og hund av gull. Aki så at dette måtte være Iron jarl av Brandinaburg og han ropte nå til sine menn at de skulle ri til og drepe ham. Nå trakk Aki sverdet sitt og alle ridderne red mot Iron jarl. Jarlen kjente den første mannen; han hadde rødt skjold, merket med en gulløve. Det var hertug Aki av Frittilaborg, som var den fremste av krigere, og også en berserk.

De møttes på veien og begynte straks å kjempe. Jarlen verget seg vel og tappert, men før det var over falt han av hesten og seg til jorden, med mange og store sår.

Hertug Aki red nå bort med mennene sine og forlot Iron jarl død. Han red til en gård han eide i utkanten av skogen og overnattet der.

273. Den samme kveld kom kong Didrik av Bern, og alle mennene hans, til Frittilaborg. Både Vidga den sterke og Heimir var med ham. De ble tatt godt imot i hallen til hertug Aki og ble denne natten i Frittila. Tidlig neste morgen gjorde kong Didrik med alle sine menn seg klar til å ri etter sin frende, hertug Aki. Så red de ut av byen og helt til de kom til skogen. Der på veien fant de en død mann, og da de kom nærmere så de også en hest med riddersal. Denne hesten bet og sloss mot dem, og ville ikke la noen røre seg unntatt herren sin. Det var også to hunder der; de gneldret og ulte. De ville heller ikke la noen ta herren sin. Det var også to haker der, oppe i et tre. De skrek høyt.

Kong Didrik mælte at de skulle stige ned: ”og se hvem denne mann kunne være som lå her for han var høvisk kledd og han kan ha vært en fremragende mann fordi også hans hunder, hauker og hest elsket ham så høyt at det var som om de skulle ha mistet noe dyrebart da de mistet sin herre.”

De steg av hestene, tok opp mannen og så om de kunne kjenne ham. Kongen da: ”Her er falt en tapper mann og stor høvding, Iron jarl av Brandinaborg. Hvor kan mennene være som drepte ham? La oss nå ta oss av liket hans.”

De tok opp et stort tre i skogen og laget der en staselig grav. Så tok de Iron jarl og la ham i graven med alle sine hærklær, kastet steiner og tre over, og bygde den staselig opp, slik at hver den som kom dit kunne vite hvem som lå der.

Da de holdt på med Iron jarl kom hertug Aki ridende med mennene sine. Han tok vel imot sin frende, kong Didrik, og sa at de alle sammen skulle ri til Romaborgen.

Kong Didrik svarte da hertugen at han ville vite hvem som hadde drept Iron jarl av Brandinaburg. Hertugen sa at han og mennene hans hadde drept ham.

Kong Didrik spurte: ”Hvilken grunn ga ham deg for at du skulle drepe en slik god mann som Iron jarl av Brandinaburg?”

Aki svarte: ”Han ville jakte på tobent dyr i skogen med svikefull fremferd og slu plan, og dette gjorde de begge uten min vilje.”

Kong Didrik og hans frende, hertug Aki, red nå hele veien sin til Romaborg.

274. Nordian, og de tre andre ridderne, syntes Iron jarl var sen til å vende tilbake og de red sydover langs veien om kvelden for å se etter ham. Da de kom i skogen hvor han var blitt drept og i den rydningen han var blitt begravd, så hørte de hundene gneldre over graven til jarlen. Nordian red bort til dem og gjenkjente der Iron jarls hunder, hauker og hest. De så også en slags omgjæring, red mot den, og så der herren sin, Iron jarl, ligge død med store sår. De mente dette måtte ha vært gjort av hertug Aki.

De tok hesten, og så hundene og haukene, og de ble nå så lenge i Aumlungaland at de var sikre på at hertug Aki av Frittila hadde gjort dette.

Deretter red de hjem, nordover inn i Hunaland, med disse nyhetene, og fortalte dette til kong Attila. Han satte nå en annen hertug over Brandinaborg til å styre det riket som Iron jarl hadde hatt tidligere.

275. Det ble kjent i Langabardaland at en greve som hette Aki Aurlungatrausti hadde avgått ved døden. Etter seg hadde han to sønner med sin kone; hver av dem var barn av alder. Den ene hette Egard og den andre Aki, som hans far. Deres mor hette Bolfriana; hun var den vakreste av alle kvinner. Den gamle Aki hadde samme far som kong Erminrik, og han hadde vært en svært mektig mann.

Kong Didrik, sammen med hundre riddere, og Vidga, hans gode venn og kampfelle, red sin vei helt til de kom til Roma og møtte kong Erminrik. Han la nå frem sitt ærende; han ba om Bolfriana av Drecanfils hånd på vegne av sin beste venn, Vidga. Kong Erminrik tok godt imot dette ærende, og sa: ”Hvis Vidga vil være så tro mot meg som han tidligere har vært mot deg, og en slik god venn, da vil jeg gi deg denne kvinnen, og borgen med, og han skal være greve over det.”

Og på kong Didrik og kong Erminriks råd ble det nå slik at Vidga skulle få Bolfriana og bli kong Erminriks greve.

Kong Didrik for nå tilbake i sitt rike.

276. Kong Erminrik satt nå i sitt rike og var overkonge i Romaborgen, og over mange andre store kongeriker. Alle konger og hertuger syd for fjellene, og mange andre steder, underkastet seg ham og tjente ham. Erminrik var den største og mektigste kongen i den delen av verden som hette Europa, for keiserne selv styrte nå mest fra Bolgaraland og Gricland. Kong Erminriks rike strakte seg helt ut til det havet som het Adrimar.

En gang sendte Erminrek sin rådgiver; han hette Sifca, til det stedet som hette Sarcastein. Han skulle ta seg av alle kongens saker og dømme lov. Sammen med ham red mange riddere, og dette var den edleste ferd. Sifca utførte sitt oppdrag slik han var blitt bedt om av kongen, men hans kone som het Odila, var hjemme. Av alle kvinner menn hadde sett var hun den vakreste.

Og det hendte som kongen hadde planlagt, da Odila var alene i ette eller annet hus. Før hun var klar over det kom kong Erminrik til henne alene og i hemmelighet. Han sa til henne at han ville ha hennes vilje, slik som han tidligere hadde planlagt. Selv om hun ikke ville dette våget hun ikke gjøre annet enn å føye kongen, og han gjorde som han tidligere hadde planlagt og lå med henne. Så mye motstand gjorde hun likevel at klærne hennes revnet, og hun ble også mishandlet av andre grunner.

Nå gikk han av gårde og hun gikk motsatt vei.

277. Sifca vendte nå hjem, etter å ha utført kongens oppdrag vel, og gikk hjem til gården og huset sitt; hvor han møtte sin kone, Odila. Men da hun så Sifca reiste hun seg og gikk mot han, mens hun skrek og gråt svært sårt.

Sifca mælte: ”Hvorfor gråter du, frue? Jeg trodde at du heller ville ønske meg velkommen hjem, og ikke gråte.”

Hun svarte: ”Det vil ta lang tid å fortelle hvorfor jeg gråter, og om kong Erminriks ondskap. Det var en gang etter at du hadde dradd at jeg satt i min lille stue, og sydde på din silkeskjorte, at Erminrik kom inn og før han for bort derfra påførte han meg slik skam at du aldri vil kunne gi ham like mye vondt tilbake.”

Sifca svarte: ”Vær glad, frue, og lat som om dette ikke har hendt. Men jeg skal ordne det slik at kongen skal måtte betale for dette med mange slags vanære; før jeg gir meg.”

Sifca gikk til kongen, bukket for ham og hilste ham, og var svært glad. Kongen mottok ham vel, og de var sammen om alle oppgaver som tidligere.

278. En gang satt kong Erminrek og hans rådgiver, Sifca, i et rådsmøte.

Sicfa mælte: ”Herre, du er den største og mektigste av verdens konger, og alle konger og adelsmenn bøyer seg for Dem og tjener Deres makt med store skattegaver i hele den nordlige halvdelen av verden; utenom der hvor kong Osangtrix av Villcinaland ikke tilbyr deg noen ære fra sitt rike. Dette synes vi, dine kjæreste venner, er svært sørgelig, og ikke er han en større mann enn dem som tjener Dem med ære. Og det råd vil jeg gi Dem at De sender Deres sønn, den tapre Fridrec, til ham og ber ham betale Dem skatt, først med det gode, men senere fordi du vil sende hæren mot ham ellers. Utstyr ham rikt, men la ham ikke dra med mange menn. Det er sendemenns skikk at de ikke skal reise med mange menn.”

Kongen likte dette godt og han lot det bli slik. Han kalte til seg sønnen sin, Fridrec, og fortalte ham hvorledes han skulle forberede ferden sin og hva ærendet hans var. Fredric gjorde seg klar og med ham reiste seks riddere. De red nå helt til de kom til borgen som het Villcinaborg. Denne borgen eide en jarl som var kong Osangtrix mann.

Sifca hadde sent en mann i hemmelighet, men raskt, så da han kom for å møte jarlen hadde han det budskap fra Sifca at når jarlen hørte om kongssønn Fridrecs ferd skulle han få menn til å drepe ham; og denne jarlen var Sifcas frende. Så da Fridrec kom til borgen, kom jarlen og mennene hans mot ham og drepte dem alle syv. Slik mistet Fridrec livet sitt, akkurat som Sifca hadde planlagt.

Da kong Erminrek hørte dette tenkte han at dette hadde vært planlagt og satt i verk av kong Osangtrix og at han gjorde dette for at han var blitt bedt om å betale skatt.

279. En annen gang kong Erminrek og Sifca kom sammen alene for rådslagning, mælte Sifca: ”Jeg mistenker, herre, at du ikke har fått noen skatt fra England, og derfra skal du så visst ha skatt. Det vet jeg, at hvis seglet ditt kommer dit, så vil englandskongen ikke våge å nekte å betale deg skatt. Det er nå mitt råd at du sender sønnen din, Reginbald, og mange riddere med ham, og dette vil være en svært ærerik ferd for begge dere konger. Og det råd vil jeg gi deg at du forbereder hans ferd på en annen måte enn andre menns. Forbered et skip for ham, for et skip er halvparten så dyrt, men dobbelt så ærerikt, og dine uvenner vil ikke kunne svike ham slik de svek bror hans. Og hvis han får skatt er det bedre å frakte den på skipet enn å bære den på hester, og denne sjøreisen er mye lettere enn du har blitt fortalt.”

Dette syntes kongen var et godt råd og han ville ha det slik. Han kalte til seg sønnen sin, Reginbald, og fortalte ham hva han ville han skulle gjøre. Og han ba far sin råde for ferden sin og sa at han ville gjøre alt slik kongen ville.

Reginbald, og Sifca sammen med ham, for dit hvor skipene lå i en elv. Der fant de tre skip, og Reginbald sa at han ville ha det beste skipet der. Sifca sa at det ville ikke kongen tillate, og at han selv skulle ha det hvis han skulle fare. Han viste Reginbald det dårligste skipet og fortalte ham at dette var fullgodt for en ferd som ikke var lenger. Men kongssønnen ville ikke fare hvis ikke han hadde et godt skip.

Sifca svarte at han ville føle sin fars vrede om han kom tilbake for å møte ham uten å ha utført hans ærende.

Reginbald seilte nå og hadde det dårligste skipet, og han hadde bare kommet kort fra land da han møtte et slikt uvær at skipet hans brakk i stykker og han, og alle mennene hans, gikk tapt der.

280. En gang red kong Erminrik ut på jakt, og med ham var hans yngste sønn, Samson, og hans rådgiver, Sifca. Sifca var svært uglad, men han red likevel stadig med kongen.

Kongen mælte: ”Gode Sifca, hvorfor er du så uglad?”

Sifca svarte: ”Herre, jeg synes det er stor skam det sønnen din, Samson, gjorde; at han ville ta min datter, som av alle møyer er den fagreste, med makt. Men dette vil aldri bli hevnet, herre, uten at du selv hevner det på en eller annen måte.”

Kongen ble nå sint på sønnen sin som ennå ikke var helt voksen. Han var den yngste, og mest lovende, kongssønnen. Kong Erminrik red bort til sin sønn og grep ham i håret med et slikt raseri at han falt av hesten, og kongens hest trampet med alle hovene over gutten slik at han fikk banesår.

Kongen red hjem, og samme kveld fikk han vite at sønnen hans, Reginbald, var druknet. Han hadde nå mistet alle sønnene på grunn av Sifcas råd, og var svært ulykkelig.

281. Det var en gang at Sifcas kone, Odila, gikk med sine møyer til sin frue, dronningen til kong Ærminrix, og de satt der sammen og drakk god vin og var glade. Odila fortalte dronningen mye om Egard og Aki av Aurlungaland, og sa at Egard ville ikke engang spare dronningen hvis han kunne, og at dette hadde hun fortalt henne så hun kunne ta seg i vare. Dronningen ble vred og mente at det Egard hadde sagt var svært skamfullt.

Erminrik kom da og satte seg og drakk med dem.

Odila mælte: ”Været er nå fra vest og syd, solen skinner og det er varmt, og av og til litt regn, og fint vær fra øst og nord. Hva kommer derfra uten unge Egard og hans bror, Aki? Og når det er slik, så er hvert villdyr og hver skogsfugl fredløs, og de er svært hovmodige.”

Kongen tidde og sa ingenting.

Dronningen svarte: ”Ikke er det et stort under at ikke fuglene og dyrene får fred for dem, for hver gang de kommer her skulle ikke engang tjenestejentene få fred for dem, hvis de fikk råde.”

Kongen tidde ennå, men han tenkte nøye på det kvinnene sa. En mann hadde gått dit med kongen, han hette Fritila, og var fosterfar til Egard og Aki.

Dronningen mælte videre: ”Nå har de ord blitt fortalt meg som sanne at selv jeg ikke kan gå foran dem uten at de vil gjøre usømmelige ting mot meg, hvis de fikk råde.”

Kongen ble svært vred, og svarte: ”Hvis du, dronning, ikke er trygg for dem, da skal de ikke få fred av meg. Og det sverger jeg at ikke skal jeg ligge her en natt til før vi møtes og så høyt skal de henges, at intet menneske skal henge høyere.”

Fritila svarte: ”Egard og broren hans, Aki, vil nå måtte betale for at Vidga er ridd for å møte kong Didrik av Bern, og hvis han er hjemme før hans stesønner ble hengt da ville mange hjelmer bli kløyvd, og hodene ville følge. Og mange brynjer revet, og mange skjold kløvet, og mang en manns sønn ville aldri ses igjen.”

Kongen svarte: ”Ikke vil de bli hjulpet av ditt skryt, selv om du er deres fosterfar. Heller skulle de henge enda høyere enn jeg hadde planlagt.”

Fritila mælte: ”Så lenge som jeg og min sønn står på bena, skal jeg ikke se at de henger i en galge.”

Han gikk til hesten sin og red så hardt han kunne både natt og dag.

282. Kong Erminrik lot nå blåse i lurene og stevnet til seg alle ridderne. Med mange riddere red han så for å møte Egard og hans bror. Da Fritila en dag red til Rin, hoppet de av hestene sine og vadet ut i elven og hadde hestene med seg over. Trelinborg sto på en av Rins bredder, og i den borgen var Egard. Han så hvor mennene svømte og gjenkjente dem. Egard mælte: ”Min fosterfar Fritila svømmer der, for han vil ikke vente på en båt, og derfor vet jeg at hans reise er av den største viktighet.”

Og da Fritila kom over elven gikk Egard og Aki mot ham og spurte hvorfor han hastet så.

Han svarte: ”Det er fare på ferde. Kong Erminrik er på vei med hæren sin og vil drepe dere. Dere må flykte!”

Egard sa: ”Vi skal bli forlikte hvis vi møtes. Ikke skal vi frykte vår farbror.”

Fritila fortalte dem nå alt av viktighet for situasjonen. Men de ville ikke flykte og sendte bud etter mennene sine. Så heiste de vindebroen opp fra vollgraven og ville verge borgen. Kong Erminrik kom så med sin hær til borgen. Før han red mot borgen tok han sitt merke og mens han red så hardt han kunne opp til vollgraven så skjøt han merket over den.

Egard mælte nå: ”Herre, hva beskylder du oss for, hvorfor vil du ta borgen vår?”

Kongen svarte: ”Hvilken sak jeg enn har mot dere, så skal dere i dag henge i det høyeste treet.”

Aki mælte: ”Før vi mister livet så skal du kjøpe oss dyrt og miste mang en dugende dreng.”

Nå skjøt hver på den andre en tid. Kongen lot reise katapulter og lot dem lade med ild, som ble kastet inn i borgen, slik at både den og hele stedet var i flammer.

Fritila talte og ba om å få dø med ære og ikke brenne opp her. De gikk nå ut med seksti mann og kjempet med kong Erminrek inntil fire hundre av hans folk var falt. Begge brødrene ble nå tatt til fange og hengt, så det gikk med deres liv slik Sifca hadde planlagt.

Kong Erminrik for nå hjem.

283. Vidga kom tilbake og fant alle sine penger, og konen sin, på en liten gård. Hun kunne fortelle ham hva kong Erminrik har gjort. Vidga tok nå alle mennene sine, og alle sine eiendeler og dro for å møte kong Didrik av Bern. Han fortalte ham hva som hadde hendt og ba ham om råd om hva han skulle gjøre. Kong Didrik dro nå med Vidga for å møte kong Erminrik og spurte ham hvorfor dette hadde hendt, og om Vidga hadde noen skyld i dette. Kongen sa at Vidga var uskyldig og innbød ham til å være der, og sa at han ikke skulle vise ham mindre ære enn tidligere. Han ga ham den byen som hette Rana, og Vidga styrte nå denne byen.

Kong Didrik for nå hjem og syntes det var svært sørgelig at kong Erminrik hadde oppført seg så ille mot sine frender.

284. En gang kalte kong Erminrik Sifca til rådslagning og han sa til kongen: "Herre, det synes meg som du bør ta deg i vare for din frende kong Didrik av Bern, for jeg tror at han pønsker på noen store planer mot Dem, og han er en svikefull mann og den største kriger. Jeg er ikke sikker på at du kan holde på ditt kongedømme på grunn av hans kamplyst, og du må gjøre deg klar til å forsvare deg. Han har, siden han ble konge, økt sitt rike mange steder og minsket ditt. For hvem har skatt fra Aumlungalandet, som din far eide, og som han tok med sverdet? Det er ingen uten kong Didrik, og ikke vil han dele det med deg så lenge han hersker over Bern."

Kongen svarte: "Det er sant det du minner meg på; det landet eide min far og ikke vet jeg om det tilkommer meg mindre enn kong Didrik så det skal jeg så visst ta."

Sifca mælte: "La oss nå beslutte at du sender den store ridder Reinald, og seksti riddere, til Aumlungaland og ber dem om å betale deg skatt. Hvis så skjer er det bra, men den som taler mot dette er din sanne uvenn, enten det er kong Didrik eller noen annen mann."

Dette rådet likte kongen godt og ville nå at dette skulle skje. Disse sendemennene red så hele veien til de kom til Aumlungaland og stevnet innbyggerne der til ting. Reinald bar der frem sitt ærend.

Innbyggerne svarte: "Vi har allerede betalt den skatten vi skyldte til kong Didrik. Hvis han nå vil gi skatten til kong Erminrik så får det være slik, men ikke vil vi betale skatt til begge to."

De sendte nå bud til kong Didrik at han skulle komme og svare på dette, og lot fortelle ham hva som var på ferde. Kong Didrik red ut av Bern med tolv riddere og kom til tinget. Da han var kommet dit reiste han seg og talte. Han avsluttet sin tale med å be Reinald fare hjem og si til kong Erminrik at han aldri ville få skatt fra Aumlungaland mens kong Didrik var i Bern, og at kongen skulle ha mye utakk for dette budskapet.

285. Reinald red og møtte kong Erminrek og fortalte hvorledes saken sto. Sifca hørte disse nyhetene, og mælte: ”Ja, nå gikk det slik jeg lenge har tenkt at kong Didrik ikke vil være noen mindre mann enn deg, og slik vil det bli om du ikke passer deg.”

Kongen besvarte Sifcas tale slik: ”Det synes meg som om min frende kong Didrik av Bern har vært krigersk både mot meg, og alle andre, hvor enn han har vært. Og nå vil han måle seg mot meg og mitt kongedømme. Det skal bli tilbakebetalt som du nå skal høre. Før han får dette skal han henges, og da vil både han og jeg vite hvem av oss som er den mektigste.”

Heimir mælte: ”Fordi du har drept så mange av dine frender og ættmenn skal du til slutt måtte betale med allslags vanære, fordi dette, og alt annet, har Sifca forårsaket."

”Ja,” sa Vidga, ”dette vil være den mest skammelige handlingen som vil fortelles om så lenge verden står, kong Erminrik.”

286. Vidga gikk straks til hesten og red så raskt han klarte, både natt og dag. Men kong Erminrik lot i samme stund blåse i alle lurene sine og befalte at alle mennene hans skulle ta sine våpen og hester. Og da denne hæren var klar da red den natt og dag så raskt den klarte og samlet med seg hver mann den fikk, og satte så kursen mot Bern.

Vidga kom til Bern midt på natten og alle byportene var stengt. Vaktmennene ble nå var at en mann er kommet opp til byen og spurte hvem det var. Vidga sa hvem han var og ba dem åpne byporten. Noen av vaktmennene gikk til byporten, mens andre gikk for å fortelle kong Didrik at hans venn Vidga var kommet. Men straks Didrik hørte dette sto han opp og gikk mot ham, og da de møttes tok kongen varmt og vennlig imot ham. Didrik spurte hva nytt han kunne fortelle ham, og om han visste; ”hvorfor kong Erminrik krever inn skatt fra mitt land?”

Vidga sa: ”Jeg har stort og dårlig nytt å fortelle deg, men det er likevel sant. Hvis du blir her til dagen kommer, da vil også kong Erminrik komme med en uovervinnelig hær. Du har nå blitt så baktalt hos ham at han vil drepe deg liksom de andre frendene sine.”

287. Kongen gikk inn i hallen sin og lot blåse i lurene. Han stevnet til seg alle sine høvdinger, rådgivere og riddere og fortalte dem nyhetene som Vidga hadde sagt, og avsluttet sin tale på denne måten: ”Vi har nå to valg; det første er å vente på ham og verge oss som best vi kan, og kong Erminrik vil miste mange tapre karer; og vi selv skal på grunn av overmakten hans miste vårt rike og våre liv før det er over. Det andre valget er at vi gjør oss klar og rir bort, og forlater byen. Gud skal råde for når vi får den tilbake, men vi vil da kunne beholde våre liv og våre menn. Dette er mitt valg hvis dere vil det samme som jeg.”

Hildibrand, hans beste venn, svarte: ”Gud vet at vi nå vil måtte forlate riket vårt i vanære, inntil vi kan ta det tilbake. Hver av dere som vil flykte sammen med Didrik skal reise seg og gjøre seg klar så raskt som mulig, fordi nå er det ikke lenger tid til å tale, men til å ri bort. Senere skal vi ta tilbake vår eiendom, hvis Gud vil.”

Da Hildibrand hadde mælt dette ble det mange klagerop om dette over hele Bern av kvinner og barn. Noen gråt for sine menn, sønner, brødre, fedre og noen for sine gode venner. Men et annet sted var det mye våpenståk og hesteknegging da hver ridder utstyrte seg med våpnene sine og hesten sin. Og i denne natten er det mye gråt og klaging i Bern, og mye låt fra lur og roping. Alle var nå klar til å ri med våpnene sine så alle gikk inn i kongens største hall og satt der og talte, og drakk vin en stund. Heimir, deres kampfelle, kom nå ridende til Bern og kunne fortelle dem de samme nyhetene; nemlig at kong Erminrik ikke var langt derfra, og at han hadde fem tusen riddere med seg, og et utall andre menn. Men kong Didrik hadde åtte hundre riddere.

Da sverget Heimir ved Gud, at: ”så visst mister vi vårt rike med vanære på grunn av kong Erminrik, men likevel skal han få mer skade enn gagn av oss før vi skilles, selv om han tar Bern og Aumlungland.”

Mester Hildibrand tok nå merkestangen til kong Didrik og ba alle om å følge ham. Alle ridderne sprang på hesten og Hildibrand red nå først ut i Langbardaland, så langs Mundinu og inn i kong Erminriks rike. Der brant de byer, borger, landsbyer og gårder, og drepte mange mennesker. Og innen de red nordover gjennom fjellene hadde de i Erminriks rike brent elleve tusen landsbyer, gårder og borger.

288. Triste etter å ha skiltes fra sine venner red så Vidga og Heimir tilbake for å møte kong Erminrek. Heimir gikk mot kongen i stor vrede, og mælte: ”Du, kong Erminrik, har gjort mye ondt mot dine frender. Først sendte du Fridrec og Reginbald til sin død, og så drepte du unge Samson. Dine brorsønner Egard og Aki lar du henge. Og nå har du drevet din frende kong Didrik bort fra sitt rike sammen med Thether, og din søstersønn Ulfrad, den kjekke karen Hildibrand, og mange andre gode riddere, som har du drept noen av og jaget andre bort. Alt dette onde forårsaket Sifka illråde.

Sifca svarte: ”Det fortalte jeg deg for lenge siden, herre, da du fikk høvding Heimir hit og gjorde han så stolt at han nå til og med er stor i kjeften mot deg at det ville være bedre at du lot han fare inn i den samme skogen hvor hans far bodde, og lot han stelle hestene dine slik som faren gjorde.”

Heimir mælte: ”Det vet Gud, at hvis jeg nå hadde det gode sverdet mitt, Naglring, her, da skulle jeg drepe deg som en hund.”

Han slo til Sifca med neven sin mot kinnet hans slik at han straks falt i gulvet foran kongens føtter. Fem tenner falt ut av hodet hans og han var falt i uvett.

Kong Erminrik sa nå: ”Stå opp alle mine menn, og ta ham og heng ham!”

Heimir gikk hurtig av gårde dit han hadde våpnene sine og gjorde seg klar som raskest, da han hørte kongens ord. Han løp opp på hesten sin, Rispa, og red ut gjennom byporten, for etter han kom seksti velvæpnede riddere. Vidga kom nå til porten og løp ut til midten av den med Mimung i hendene og ingen av ridderne torde ri ut. Heimir unnslapp denne gang og red inn i en skog, og overalt der det var gårder eller eiendom til kong Erminrek eller Sifca brant han og drepte menn. Han ga seg ikke før han hadde brent fem hundre gårder. Nå ble han der ute i skogen og Sifca våget ikke å ri ut med færre enn seksti riddere, og likevel fryktet de alle Heimir.

289. Nå er det å fortelle om kong Didrik at han red nordover, gjennom fjellene, og reiste helt til han kom til en borg som heter Bacalar, og som sto ved Rin. Den var styrt av en mektig høvding, markgreve Rodingeir. Da greven hørte at Didrik var kommet nær borgen lot han alle mennene sine gjøre seg klar, og han red selv, og hans kone, Gudilinda, for å møte kong Didrik. Da de møttes red Gudilinda mot kongen og ga ham en silkemerke, halvt grønt og halvt rødt, og merket med en gyllen løve. Hun ga ham også et purpur klede; ingen mann hadde sett en større skatt. Markgreven ga ham hester, gull, våpen og fine klær, og hver av ridderne som ankom sammen med kongen fikk noen verdigjenstander. Kongen red nå til borgen sammen med markgreve Rodingeir og satt der i den beste fagnad.

290. Kong Didrik, og greven sammen med ham, red nå til Susa for å møte kong Attila. Og da Attila fikk høre at Didrik var kommet dit lot han blåse i alle lurene sine, og lot ridderne gjøre seg klar som best han kunne, og lot alle sine faner bære ut før han red mot kong Didrik med stor fornemhet og overmot. Sammen med han red dronningen hans, Erka, og mange gjøglere med alle slags morsomme leker.

Da de møttes hilste de varmt på hverandre, og kong Didrik red sammen med kong Attila hjem til Susa. Attila lot ham sitte nær seg, og han plasserte alle ridderne hans med stor ære, og lot nå en stor og rik veitsle avholde. Han innbød kong Didrik å være så lenge hos ham som han selv ønsket og ta imot det beste han som fantes der.

Kong Didrik tok i mot dette tilbudet og ble en lang tid hos kong Attila.

291. Kong Attila fortalte nå kong Didrik hvor mye skade kong Osangtrix av Vilkinaland i lang tid hadde gjort ham, både i manndrap og ved å legge land øde. Kong Didrik svarte at dette ville bli hevnet mens han bodde i kong Attilas rike; ”for ikke skal vi tåle dette.”

Ikke lenge etter dette kom det sendemenn til Attila med nyheter om at kong Osangtrix var kommet med en stor hær inn i riket hans som brant bygder og la landet hans øde, og hadde drept mange menn.

Da kong Didrik og kong Attila hørte dette, svarte Attila: ”Alle mine menn skal få vite dette og vi skal gjøre oss klar så raskt som mulig. Så skal vi ri ut og verge vårt land, og hver mann skal kjempe med den største tapperhet.”

Og kong Didrik talte nå til mennene sine: ”Mester Hildibrand, du skal ta merket mitt og alle våre menn skal nå være klar til å tilby støtte til kong Attila, og det vil vise seg i denne stund om Aumlungene våger å tilby kongen hjelp.”

Kong Attila red nå ut av Susa med hele hæren sin, og med ham red kong Didrik, og markgreve Rodingeir. Alt i alt hadde han ti tusen riddere og denne hæren førte de til det stedet som hette Brandinaborg. Den borgen hadde tidligere blitt tatt av kong Osangtrix som hadde drept mange menn der. Attila og mennene hans slo seg til der, og Osangtrix og hele hæren hans var allerede der.

292. Da kong Osangtrix nå hørte at kong Attila hadde kommet i nærheten klargjorde han hæren sin og red ut mot ham. Og da hærene møttes var begge klar til kamp. En kunne se mange fagre hjelmer og nye skjold, hvite brynjer og kvasse sverd, og mange tapre riddere. Kong Osangtrix ropte ut om Attila og hæren hans var klare til kamp, og ropte at hunerne skulle verge seg modig. Til Vilkinamennene sa han at de skulle kjempe tappert og ikke flykte nå.

Kong Didrik svarte, og mælte: ”Du, kong Osangtrix, skal snart finne ut at kong Attila er velforberedt. Men først skal du møte de folkene som kalles Aumlunger, og dernest hunerne. Og vær forsiktig, for de som er kommet hit søker å ta livet Deres.”

Han mælte også til sine menn: ”Gå hardt på, gode karer, jeg venter at de skal få bane og vi få seier, og for første gang skal vi hjelpe kong Attila.”

Hildibrand red nå frem med kong Didriks merke, og hugg med begge hender; han felte vilkinamenn, den ene over den andre.

Straks etter ham red Didrik, og for ham falt Vilkinamennene til begge sider. Hans frende, Ulfrad, fulgte ham med stort mot, og etter ham kom resten av Aumlungalands hær. Og for denne fylkingen falt Vilkinamennene overalt hvor den gikk frem. Mester Hildibrand bar kongens merke så langt inn i Vilkinamennenes hær at de red gjennom alle fylkingene og snudde så og red tilbake gjennom dem mens de drepte den ene Vilkinamannen etter den andre. På denne måten gikk hele dagen og kong Osangtrix så det som hendte og red hardt mot hunerne, og drepte mange menn. Under slaget ble det et stort mannefall på begge sider. Osangtrix red i fronten av fylkingen og skadet nå mange menn. Kong Didriks frende, Ulfrad, red mot ham med sin flokk, og de utkjempet en voldsom kamp. Før den var over falt kong Osangtrix, og da de så at kongen var falt, flyktet Vilkinamennene, men hunerne fulgte etter dem og drepte så mange menn at få unnslapp. Kong Attila hadde seiret, men likevel hadde han tidligere i slaget mistet fem hundre riddere.

Kong Attila red nå hjem med hæren sin og hadde reddet riket sitt fra Vilkinamennene. Disse tok Hernit, sønn av kong Osangtrix, til konge.

293. Kong Attila hadde ikke vært hjemme lenge før han hørte at Valdemar, kongen av Holmgard, og bror av kong Osangtrix, var kommet til Hunaland og herjet med en stor hær. Og en dag Didrik sto i det høyeste tårnet og stirret vidt og bredt over Hunaland, så han røyk og store flammer over mye av landet.

Han gikk til kong Attila, og mælte: ”Stå opp, herre, og gjør klar deg og alle dine menn. Jeg har sett at Valdemar har brent mange av gårdene dine, og mange fagre steder, og har gjort stor skade i riket ditt. Og om du ikke vil finne ham og verge landet ditt, da vil han likevel komme hit og du må kjempe, selv om du ikke vil; eller flykte.”

Kong Attila sto opp og ba om at det ble blåst i alle lurer. Og så red Attila ut av Susa med hæren sin. Kong Valdemar hadde tatt en mektig borg fra kong Attila, og inn i den borgen tok han den gode ridder Rodolf sendemann og lot binde. I alt hadde han nå drept tusen menn, og brent tusen landsbyer og femten borger og byer, og tatt mye rikdom og mange menn. Da han hørte at kong Attila hadde en uovervinnelig hær, flyktet han unna og tilbake i sitt rike.

294. Kong Attila reiste rundt med hæren sin og samlet fra hele riket sitt hertuger, grever, riddere og alle slags krigere. Og da han var ferdig for han til Ruziland og ville nå hevne seg. Så snart han kom inn i Vilkinaland og Ruziland herjet han og brant alt han klarte og gjorde stor skade der.

Kong Valldemar hørte hva kong Attila gjorde og samlet folk fra hele riket sitt, for mot dem og traff på dem i Vilcinaland. Valldemar hadde likevel mye flere krigere.

Begge sider gjorde seg klar til kamp og kong Attila stilte opp hunerhæren og merket sitt mot kong Valldemar. Kong Didrik stilte sitt merke, og sin fylking, mot kong Didrik, sønn av kong Valldemar.

295. De red nå mot hverandre og kjempet tappert, hver mot den andre. Kong Didrik av Bern red foran midten av fylkingen sin og hugg ned Ruzimenn på begge sider av seg. Didrik Valldemarssønn red mot ham og de to kjempet nå slik at ingen annen kunne hjelpe dem. Hver av dem ga den andre store hugg og mange store sår, og de sloss med den største tapperhet og råskap. Didrik av Bern hadde nå fått ni sår mens Didrik Valldemarssøn hadde fått fem som alle var store. Didrik av Bern red nå svært djervt og stoppet ikke før han hadde tatt Didrik Valldemarssønn og bundet ham. De hørte et stort hærrop og ble var at kong Attila flyktet med hele hunerhæren. Kong Didrik ropte høyt og grimt: ”Alle mine menn, snu rundt og kjemp, ikke skal jeg flykte på denne måten og dere kan ennå seire, hvis dere viser hva dere duger til.”

Han red hardt frem og hugg til begge sider. Alle mennene hans fulgte ham djervt. Kong Attila hadde nå mistet fem hundre menn og flyktet av gårde på denne tiden helt til han kom til hunaland.

Men Didrik av Bern kjempet hele denne dagen og hadde mistet mer enn to hundre av sine menn. Men kong Valldimar hadde i alt mistet mer enn to tusen riddere.

296. Didrik søkte så med alle mennene sine dit hvor det tidligere hadde vært en borg som nå var forlatt. Inn i den borgen for Didrik med alle krigerne sine. Men utenfor satt kong Valldemar med flere enn tolv tusen riddere.

Hver dag kjempet Didrik med den store hæren og drepte en masse folk, og gjorde mye annen skade også. Men da han og mennene hans hadde lite proviant fikk han nyss om at kong Valldemar og hele hæren hans satt ved matbordet. Nå lot Didrik væpne fem hundre riddere og lot halvdelen av riddere dra ut med merket hans. Gjennom den andre borgporten lot han den andre halvdelen av ridderne ri ut. Ruzimennene oppdaget dem ikke før de kom mot dem fra to retninger. Didrik og mennene hans ropte et stort hærrop og blåste i alle lurene.

Kong Valldimar og mennene hans tenkte at nå kom kong Attila med alle sine menn, og flyktet unna med hele hæren. Kong Didrik og mennene hans drepte nå mange av krigerne hans og tok der en mengde både mat og vin. Men da de bare hadde flyktet et kort stykke ble kong Valldimar klar over at dette var bare gjøn og lureri fra hans fiender, og at kong Attilas krigere ikke var kommet. Han vendte derfor tilbake til borgen og omringet den inntil kong Didrik og mennene hans ikke hadde mer mat igjen, og til sist måtte spise hestene sine.

297. En dag mælte kong Didrik med mester Hildibrand, og de to spaserte alene sammen og talte om hva som måtte gjøres.

Didrik sa: ”Hvor kan vi blant folkene våre finne en ridder så tapper at han har nok djervhet til å ri gjennom Ruzimannshæren og klare å gjøre dette så vel at han kunne møte markgreven, min beste venn, og fortelle ham om hvilke vansker vi har.”

Hildibrand svarte: ”Ingen mann synes meg jevnlik med din gode venn, Vildifer. Hvis noen har nok djervhet i hæren vår, da venter jeg at han har den.”

Didrik kalte ham til seg, og mælte: ”Ri ut, Vildifer, hvis du har mot nok til å ri gjennom hæren til kong Valldemar, og hvis du skulle møte markgreve Rodingeir da venter jeg at han ville hjelpe oss hvis han visste hvilke vansker vi er i.”

Vildifer svarte: ”Jeg har så store sår at jeg ikke er i stand til å kjempe så hardt. Dessuten, så lenge jeg kan bære mitt skjold og mitt sverd vil jeg aldri skilles fra deg.” Han mælte dette fordi han ikke våget å ri, og sa videre: ”Kall på din frende, Ulfrad, og be ham fare på denne sendeferden. Ingen mann passer bedre til dette enn han, på grunn av hans djervhet og styrke.”

De gikk dit som Ulfrad var, og Didrik mælte: ”Min frende, Ulfrad, vil du ri min sendeferd gjennom Ruzimannshæren og bringe bud til markgreve Rodingeir hvor vi er og hvilke vansker vi befinner oss i?”

Ulfrad svarte: ”Herre, Vildifer vil gjøre denne sendeferden, han er den største krigeren i hæren vår. Jeg er en ung mann og lite testet i tapperhet for å utholde slike prøvelser.”

Kong Didrik sa: ”Vildifer har mange og store sår, derfor kan han ikke ri alene mot en så stor hær.”

Ulfrad mælte: ”Vildifer, vår venn, våger ikke å ri og har pekt på meg. Men hvis du gir meg din raske hest, Falka, og gode hjelm, Hilldigrim, og ditt kvasse sverd, Ekkisax, da vil jeg ri denne sendeferden, hvis du vil.”

Da sa Didrik: ”Jeg skal gjøre dette, hvis du farer på denne sendeferden.”

Ulfrad og Didrik byttet da våpen.

298. Ulfrad hadde nå alle våpnene til kong Didrik, og den gode hesten hans, og red ut av borgen da det var mørk natt. Han red dit hvor Valldemars menn hadde hatt ild, og grep en glødende vedski. Så red han til han var midt blant krigerne til Valldemar og alle der tenkte at han var en av vaktmennene siden han red så uredd gjennom folkene deres.

Ulfrad kom dit hvor det midt blant krigsteltene sto ett stort landtelt, der sov kong Valldemar selv og mange høvdinger. Inn i dette teltet kastet han vedskien som han hadde brukt til å lyse opp veien for seg. Teltet tok fyr, for silke er brennbart. De som var inne i teltet spratt opp da teltet flammet opp over dem, og ville berge seg. Ulfrad drepte med begge hender ti riddere, men fordi det var mørket visste han ikke om kong Valldemar hadde mistet livet, eller ikke. Han hoppet så på hesten sin og red bort.

Kong Didrik, Hildibrand og Villdifer sto på borgmuren og så at landteltet brant og at Ulfrad hadde lykkes å brenne det, uansett hva annet han hadde gjort, og de var svært glade.

Ulfrad red nå natt og dag så raskt han klarte til kvelden dagen etter da han kom til Hunaland og fant kong Attila med hæren sin, og markgreve Rodingeir. Da markgreven så han gjenkjente han våpnene til kong Didrik og tenkte at det måtte være kongen, og red frem fra hæren mot ham. Men da de møttes, mælte Ulfrad: ”Velkommen, Markgreve, kong Didrik sender deg sine hilsener.”

Markgreven så nå at dette ikke var Didrik, men en av kongens menn, og sa: ”Gud være lovet at jeg vet at kong Didrik er i god behold, og vi skal komme raskt til hans unnsetning.”

Ulfrad svarte og fortalte ham alt om sin ferd og ærendet Didrik hadde sendt han på.

Markgreven dro og møtte kong Attila og fortalte ham disse hendelsene. Og da kongen hørte dette reiste han seg og lot blåse i alle lurene sine, tok alle sine våpen og landtelt, og vendte tilbake for å hjelpe kong Didrik.

De red sammen med hæren sin inntil de kom nær borgen hvor kong Didrik var. Men da vaktmennene til kong Valldemar av Holmgard ble klar over at en uovervinnelig hær var kommet til Ruziland dro de raskt og fortalte ham dette. Valldemar lot da blåse i lurene sine og bød at alle menn skulle væpne seg, ta hestene sine og ri vekk.

299. Da kong Didrik ble var at kong Valldemar red av gårde, dro de ut av borgen og red etter dem, og drepte to hundre av dem. Og da Didrik for tilbake til borgen møtte han kong Attila med en stor hær. Da de møttes hilste de svært varmt på hverandre, og Attila var svært glad for at Didrik var både levende og frisk. Deretter red de opp til borgen.

Markgreve Rodingeir mælte nå: ”Det var svært synd at vi ikke kunne komme og hjelpe dere når dere var i så store vansker.”

Hildibrand sa: ”Jeg har i mine hundre vintre aldri vært i større nød enn vi har hatt her med fem hundre mann, og slik har sulten herjet med oss at vi har spist fem hundre hester og bare syv er i live nå av dem vi brakte med oss hit.”

Deretter gikk kong Didrik dit hvor Didrik Valldemarssønn var og viste ham til kong Attila, og mælte: ”Her er Didrik, sønn av kong Valldemar, som jeg tok til fange i kamp, og på grunn av vår vennskap vil jeg gi han til deg. Du må gjøre det du vil med ham; drepe ham eller la hans fare løse ham ut med gull, sølv, store borger og mektige kongeriker.”

”Nå ga du meg en gave som synes meg å være bedre enn et skippund rødt gull. Ha mye takk for dette og vår vennskap,” sa Attila.

Kong Attila og kong Didrik dro nå begge tilbake til Hunaland og det er ikke noe å fortelle om reisen deres før de kom hjem.

Didrik hadde mange og store sår, og lå såret en tid.

Men Didrik Valldemarssønn ble kastet i fangehullet. Han var også alvorlig såret.

300. Da kong Attila hadde vært hjemme et halvår var det en gang han ville ri ut og herje. Han lot det blåses i lurene sine og sendte bud så vidt riket hans rakk at alle de menn som ville hjelpe ham, og våget å kjempe, skulle komme til ham. Og da Attila, og hele hæren hans, var klar, hadde han ikke mindre enn åtte tusen riddere, og et utall andre menn. Men Didrik var så såret at han ikke kunne fare med kong Attila og hjelpe ham.

Dronning Erka gikk nå for å møte Attila, og mælte: ”En bønn vil jeg be Dem om, herre, at De tar Didrik Valldemarsssønn, min frende, ut av fangehullet og gir tillatelse til at jeg pleier ham og gjør ham frisk; slik at kong Valldemar og du kan gjøre forlik. Det vil være klokt og ikke drepe Didrik.”

Kong Attila svarte: ”Dette som De ber om kan jeg ikke la Dem få lov til, for hvis han blir frisk mens jeg er borte vil jeg aldri få makt over ham siden.”

Erka: ”Hvis han blir frisk skal jeg våge hodet mitt, så hvis han skulle rømme får du lov til å hugge av hodet mitt når du kommer hjem.”

Kong Attila ble nå svært vred, og sa: ”Vil du ta min største uvenn, Didrik Valldemarssønn, ut av fangehullet; og vil du pleie ham til han blir frisk? Hvis jeg skulle miste ham vil han ri bort fra deg til Ruziland, og det vil være et større tap for meg enn å miste Susa, byen min, fordi hans frender heller vil løsekjøpe ham med mange store borger og kongeriker, enn og ikke få ham igjen. Nå tilbyr De, frue, Deres hode i pant, og tvil ikke på det at hvis du lar Didrik Valldemarssønn unnslippe skal hodet ditt hugges av. Og hvis han blir frisk får du ikke forhindret ham fra å ri hjem.”

Det ble slik som dronningen ønsket. Hun lot nå sin frende, Didrik, bli ført ut av fangehullet og plassert i et tårn og lot ham bli pleiet svært nøye, og hun satt selv hos ham og stelte ham.

Kong Attila red nå med folkene sine en lang vei, gjennom bygder og ødemarker; til han kom til Pulinaland og Ruziland. Der herjet han og brant, og la landet til kong Valldemar øde.

301. Nå må det fortelles hvorledes dronning Erka pleiet sin frende, Didrik Valldemarssøn. Hun fikk ham anbrakt i en av de beste sengene, og brakte ham hver dag mange kostbare matretter. Hver dag fikk han karbad, og hun trakterte ham med godbiter. Og hun lot en av tjenestekvinnene sine fare til kong Didrik av Bern for å lege ham, men hun hadde ikke slik legekunnskap som dronningen. Sårene hans lektes derfor dårlig; de grodde sent og luktet vondt.

Da Didrik Valldemarssøn var blitt frisk tok han våpnene sine, satte på seg gode brynjehoser og dro en brynje over seg. Så satte han en speilblank hjelm, hvit som sølv og hard som stål, på hodet, og mælte: ”Du harde hjelm har måttet tåle mange og store hugg fra kong Didrik av Bern, og alle huggene jeg fikk fra ham ga jeg tilbake, ikke færre og ikke mindre så han ligger ennå såret mens jeg er frisk. Hvis noen annen mann hadde gjort dette ville jeg ha drept ham, men han er en slik modig kar at jeg ikke vil gjøre dette selv om han er hjelpeløs nå. Nå skal jeg ri min vei ut av Susa helt til jeg kommer hjem til Ruziland. Verken kong Attila, Didrik av Bern, eller noen annen skal forby det.”

Men da dronning Erka ble var at han etlet seg å fare bort, spurte hun sin frende, Didrik: ”Hva har du tenkt deg og gjøre?”

Han svarte: ”Jeg har vært altfor lenge her i Hunaland og vil nå dra hjem til mitt rike.”

Dronningen mælte: ”Du rir bort herfra i skam, og lønner meg slik for den velgjerningen jeg har gjort deg. Jeg har lagt mitt hode i pant for deg, men du bryr deg ikke om at jeg vil bli drept hvis du flykter.”

”Du er en mektig dronning, og ikke vil kong Attila drepe deg. Men hvis jeg venter her på ham vil han så visst bli min bane,” mælte Didrik.

Han gikk dit hvor kong Didrik av Bern hvilte, og spurte om sårene hans var grodd, og om han var frisk og sterk.

Kong Didrik svarte: ”Sårene mine er mange og store, og det kommer vond lukt av dem, og jeg kan verken ri eller gå mens jeg er slik.”

Da gikk Didrik Valldemarssønn bort og til dit hvor hesten hans var, kastet sal på den og steg opp på ryggen. Denne hesten eide kong Attila. Dronning Erka mælte til sin frende, Didrik: ”Vær du her hos meg og jeg skal støtte deg slik at du og Attila blir forlikt. Men hvis du ikke vil dette da er kong Attila så grim at han vil hugge av mitt hode når han kommer hjem.”

Men Didrik red bort og lot som om hun ikke hadde sagt noe.

302. Dronning Erka gråt og jamret sårt, rev i klærne sine, og gikk så dit hvor Didrik av Bern lå såret.

Erka mælte: ”Didrik, modige kriger, jeg er kommet hit nå for å søke ditt gode råd. Jeg har helet Didrik Valldemarssønn, men han lønnet meg med å ri bort. Når kong Attila kommer hjem vet jeg så visst at han vil drepe meg, hvis ikke du hjelper meg.”

Kong Didrik sa: ”Det er godt at han har lønnet deg slik for å hele ham og stelle godt med ham. Du har gitt ham allslags godbiter og karbad. Hit til meg sender du den verste tjenestepiken, som ikke kunne stelle sårene mine, og ikke engang ville det. Hun lå med en mann hver natt, og det er ikke en leges skikk. Nå er sårene mine dobbelt så ille som da jeg nylig hadde fått dem, for nå er det råte i dem. Jeg er også nå så såret og syk at jeg verken kan gå eller sitte, og ikke kjempe mot noen mann, og ikke kommer De hit, frue, før nå siden jeg kom i denne sengen.”

Dronningen gråt og jamret, og klaget bittert. Hun visste at sårene hans var slik han hadde sagt. Likevel mælte hun: ”Gode herre, kong Didrik, du er alle verdens menns overmann når det gjelder mot og tapperhet. Ve meg at jeg ikke helet deg slik at du kunne hjelpe meg. Hvis jeg hadde det gjort, da hadde ikke Didrik Valldemarssønn ridd bort. Nå har jeg ingen mann i mitt rike som kan hjelpe meg, og kong Attila vil hugge av hodet mitt, og dette vil bli kjent i alle land. O herre, kong Didrik, hvis De bare var frisk, da ville jeg kunne leve og styre mitt rike.”

Hun fortsatte å si dette om og om igjen, og jamret seg og rev klærne sine, håret sitt, og slo på brystet sitt.

303. Kong Didrik mælte: ”Bring hit min brynje og mine våpen.” Han sa videre: ”La meg få mitt skjold og vi to Didriker skal møte hverandre.”

Da Didrik var fullvæpnet ba han om at hesten hans ble hentet og lagt sal på. Deretter hoppet han i salen og red som mest han kunne. Men da han red blødde sårene hans slik at både brynjen hans og hesten var dekket av blod. Nå red han til han kom til Vilcinaborg; dette var borgen hvor Fridræk, kong Ærminriks sønn, ble drept på Sifkas råd.

I denne borgen sto en jomfru i ett av tårnene. Hun var jarlens datter og styrte over borgen. Didrik Valldemarssønn hadde hun sett da han red forbi og nå så hun en mann som ivrig forfulgte ham. Kong Didrik var nå kommet så nærme at hun kunne tale med ham. Han mælte: ”Har du sett en mann ri forbi her, frue, med hvit brynje og hvitt skjold og en grå hest? Det var min venn, og jeg ønsker å følge ham hjem til hans land.”

Hun svarte: ”Jeg så den mannen som du taler om, og han er ikke kommet langt inn i skogen.”

Han kjørte sporene i hesten sin, Falka, og red dobbelt så hissig som tidligere.

Jarlens datter mistenkte at denne mannen ikke var venn av ham som hadde ridd først, og snarere ville drepe ham, og at hun hadde talt alt for raskt da hun hadde sagt at det var kort mellom dem. Hun ropte til ham igjen: ”Gode herre, rid hit, jeg kan se at du er svært såret for det renner blod ut av brynjen din. Gode herre, ri hit, jeg kan forbinde sårene Deres, og De vil snart kunne ri etter den mannen De vil treffe. Men De vil ikke kunne ri så raskt for å finne ham, fordi alle sårene blør. Men hvis De vil bli igjen her så skal jeg binde sårene Deres, og De vil da kunne ri meget lettere.”

Kong Didrik ville så visst ikke dette; og han red enda hissigere.

Og nå var hun sikker på at de var sanne uvenner og at hver av dem hadde fått sår av den andre, og ikke ville hun fare bort før hun visste hvorledes deres sammentreff forløp.

304. Kong Didrik av Bern red til han kom til den skogen som het Borgarskogen. Denne skogen lå mellom Pulinaland og Hunaland. Han så nå Didrik Valldemarssønn der han red foran skogen, og ropte til ham: ”Snu, jeg vil gi deg så mye gull og sølv som jeg har i Hunaland, og gjøre deg til kong Attilas venn.”

Didrik Valldemarssønn mælte: ”Hvorfor tilbyr du, min fiende, meg gull og sølv? Jeg skal aldri bli din venn, og hvis ikke det var usømmelig for meg skulle du aldri se dronning Ærka siden. Ri bort fra meg, for det står en vond lukt fra sårene dine.”

Kong Didrik sa: ”Snu tilbake, gode venn, det er ingen ære for deg å ri slik ut av Hunaland når hodet til dronning Ærka, din frendekvinne, ligger i pant for deg. For vi vil begge støtte deg i å få forlik med kong Attila.”

Didrik Valldemarssønn gjentok det han hadde sagt tidligere.

Didrik av Bern ble vred, og mælte: ”Hvis du ikke vil snu tilbake til Hunaland med meg på grunn av gull, sølv og min vennskap; og ikke for din frendekvinne, dronning Ærkas, liv, og ikke for din menneskelighet eller din ætt, da stig av hesten din, hvis du våger å kjempe. Men hvis du ikke vil det, da skal du være hver manns niding, og aldri senere kunne kalles en aktverdig mann hvis du flykter for en mann. Og hesten min er så god at du ikke skal klare å ri unna og da kan du bli drept i flukten, og aldri senere vil ditt navn bli nevnt blant tapre menn.”

Didrik Valldemarssønn snudde hesten sin da han hørte disse ordene; han ville så visst kjempe, og ikke flykte, selv om han visste at dette ville bli hans bane. Og nå hoppet hver av dem av sin hest, gikk mot hverandre og kjempet en lang tid voldsomt djervt og tappert. Hver av dem ødela den andres skjold og brynje, og nå var begge såret. Etter at de hadde stridd lenge ble Didrik av Bern trett, både på grunn av de sårene han hadde fått tidligere og de sårene han fikk nå. Men også Didrik Valldemarssønn var trett nå, og hver av dem satte derfor skjoldet sitt foran seg for å støtte seg og hvile.

Da mælte Didrik av Bern: ”Du, gode venn, og navnebror; snu, og la oss begge fare hjem så skal jeg gjøre det slik at du får forlik med kong Attila. Og hvis det skulle gå så ille at du ikke oppnår forlik med ham, da skal jeg ta både mine våpen og mine menn, og følge deg hjem i ditt rike.”

Men Didrik Valldemarssønn ville så visst ikke dette. Det gikk mot hverandre for andre gang og kjempet i stort sinne, og med ett stort hugg fra kong Didrik av Bern mot høyre side av Didrik Valldemarssønns hals, føk hodet over på venstre side.

305. Didrik gikk til hesten sin og hadde hodet til Didrik Valldemarssønn i hendene. Han bandt det i salreimene sine og red samme veien til han kom til borgen Vilcina. Der møtte han den samme jomfruen som tidligere hadde tilbudt seg å binde om sårene hans. Han takket ja til dette, og lot henne nå binde sårene. Men da hun holdt på, kastet han et klede over hodet til Didrik Valldemarssønn slik at hun ikke skulle se. Da kom hennes far, jarlen, og spurte hvem som var hos datteren hans.

Didrik mælte: ”Ikke vet jeg om jeg her skal fortelle dere sannheten om mitt navn, for hvis det er slik som jeg mistenker har jeg her mistet en av mine nære frender, men jeg skal likevel fortelle dere sannheten. Jeg heter Didrik, sønn av kong Thettmar av Bern.”

Da jarlen hørte det innbød han Didrik på en svært ærefull måte å være hos seg om kvelden, og dette tok han imot, fordi han var både sliten og svært såret. Og denne natten var han der i stor fagnad, og det gikk slik at Didrik og jarledatteren begge lå i samme sengen om natten.

306. Men da dagen kom gikk jarlen til sine menn og søkte råd om hva han skulle tilby kong Didrik for hans frende som kunne være passende for dem begge.

En av ridderne hans, som var frende av Sifca, svarte: ”Nå som Didrik har kommet hit alene og såret, la oss ta våpnene våre og drepe ham, da vil vi aldri siden behøve å frykte ham. Men hvis vi lar ham fare bort da kan det være at han vil ta over hele byen vår og drepe alle uvennene sine; så grim er han at han skåner ingen skapning selv om de har gjort mindre mot ham enn vi har.”

Jarlen sa: ”Hvis vi dreper kong Didrik her med vår overmakt, da vil vi så visst få ufred med kong Attila straks han hører at Didrik er drept, og mot ham klarer vi ikke å holde byen vår, for han er en mye mektigere mann.”

En annen høvding mælte: ”La oss velge noe annet. La oss lage en stor veitsle for kong Didrik, og la oss gi ham gode gaver av sølv og gull. Og la oss gi ham mange riddere for å følge ham til Susa. Han vil ta godt imot dette fordi han er en høvisk mann.”

Dette rådet fulgte jarlen.

307. Jarlen satte i gang en stor veitsle for kong Didrik, og han ble der mange dager. Der lot jarlen seks av sine beste riddere utstyre med purpur og allslags andre verdisaker. Disse gikk nå foran Didrik, og han mælte: ”Kong Didrik, disse seks ridderne vil vi gi Dem for Deres velvilje mot oss.”

Didrik svarte, og sa han skulle ha stor takk for dette og han tok imot all den heder som jarlen viste ham.

Jarlen mælte: ”Jeg har en bønn, herre, som jeg gjerne vil fremføre.”

Kongen svarte: ”Ikke kan jeg love deg noe, før jeg vet hva du ber om, men på grunn av Deres velgjerninger kan jeg gi Dem det som De ber om.”

Jarlen: ”Jeg vil gjerne at De ikke tar det ille opp at jeg drepte Deres frende, Fridræk, på Sifkas råd, og jeg ville så visst ikke ha gjort dette om jeg hadde visst sannheten om denne saken.”

Kong Didrik mælte: ”Dette skal så visst ikke brukes mot Dem, fordi de har tatt imot meg med verdighet, og gitt meg gode gaver. Men hvis du ikke hadde gjort dette, da skulle jeg så visst ha hevnet min frende.”

Didrik var nå helt klar til å fare bort og sammen med ham for disse seks, høviske ridderne. Jarlen gikk til Didriks hest og tok av kledet som var lagt over salen hans; de fikk nå sett hodet og fikk visshet om hvorledes hans møte med Didriks Valldemarssønn hadde gått. Deretter hoppet kong Didrik på ryggen av hesten sin, og sammen med ham hans seks riddere.

De red nå til de kom hjem i Hunaland.

Da han kom hjem til Susa kom dronning Erka gående imot ham, og hun tenkte da hun så Didrik og hans seks riddere komme ridende, at også Didrik Valldemarssønn kom der, så hun ble svært glad. Kong Didrik tok nå sin navnebrors hode og kastet det foran dronningens føtter. Da gråt dronning Erka og sørget over at så mange av hennes frender hadde mistet livet sitt for hennes skyld.

Didrik gikk nå til sengs og lå der såret som tidligere. De seks ridderne var der hos ham i god fagnad og tjente ham med både høviskhet og trofasthet.

308. Det er nå å fortelle om kong Attilas ferd at han brente store byer og borger i riket til kong Valldemar. Da Valldemar fikk høre at det var ufred i hans rike sendte han bud over hele landet at alle som klarte å bære skjold, og våget å kjempe, skulle komme til ham. Og da kongen var klar til å fare mot kong Attila hadde han ikke mindre enn ti tusen riddere og en stor hær i tillegg. Han red til han møtte Attila, og der ble det nå et stort slag da de to kongene møttes. De kjempet lenge med stort mot og tapperhet, og kong Attila red selv først i fylkingen sin og hadde selv sitt merke i hendene.

I den andre fylkingen red Hildibrand med kong Didriks folk, Aumlungene, og hadde kongens merke i sine hender. Hildibrand kjempet svært tappert og for ham falt mange av kong Valldemars folk. Markgreve Rodingeir gjorde det samme.

Kong Valldemar red frem med stor tapperhet og egget Ruzimennene og lot blåse i mange lurer. Det ble nå en stor storm og gny av egging og ritt av Ruzimennene, og mange i Hunerhæren falt. Deres mellomvære endte med at kong Attila flyktet unna med alt folket sitt, men før dette hadde han mistet ikke mindre enn tusen menn.

Markgreven og Hildibrand så at Attila flyktet, og Hildibrand husket hvor tapre Omlungene var i kamp, og egget nå på nytt til kamp. Det samme gjorde markgreven med folket sitt og hver av dem egget de andre, og de fortsatte kampen med usedvanlig tapperhet, og i løpet av kort tid hadde de felt tusen menn.

Så hendte det at mot dem kom jarlen av Greka, kong Valldemars by, og han slo til Hildibrand så hardt med spydet at han falt av hesteryggen til jorden. Da markgreven så at Hildibrand var falt egget han mennene sine, og Omlungene, til å gå hardt på for å hjelpe Hildibrand slik at han kunne komme seg unna. Markgreven red dit hvor Hildibrand var og tok hesten hans, og ga ham den. Da han kom seg på hesten kjempet han usedvanlig voldsomt og red frem og kjempet en tid med stor tapperhet. Men deres mellomværende endte med at Hildibrand flyktet, for overmakten var så stor at de ikke kunne stå imot, og hundre av Omlungene hadde nå falt. Markgreven hadde ikke mistet færre menn, og de kom seg unna denne gang, og red til de kom til Hunaland og møtte kong Attila.

De hadde nå fått både tap og vanære og dro hjem til Susa.

309. Da de kom hjem gikk Hildibrand til der kong Didrik lå såret, og mælte: ”Jeg er glad for å se deg i live, og ville være enda gladere hvis du ble frisk og kampklar.”

Didrik spurte ham hva som var verdt å berette om deres ferd til Ruziland.

Hildibrand svarte: ”Det er noe å fortelle. Du har ofte sagt at kong Attila var en svært tapper mann, og modig i kamp, men for meg synes han ikke å være noen kjempe eller vågsom mann; heller synes han å være den største usling. Da vi kom i Ruziland kom kong Valldimar mot oss, og da vi var klare til kamp kom Ruzimennene og kjempet enestående tappert. Men da kampen var hardest og vi mest trengte å gå på, da flyktet den onde hunden Attila og lot sitt merke falle foran hele Hunerhæren. Da mintes jeg hvor mye støtte jeg hadde hatt av Omlungene, og av markgreve Rodingeir også. Da red jeg frem mot Ruzimennenes hær tre ganger, og i denne striden falt ikke færre enn tusen menn. Men da kom en av kong Valldemars jarler ridende modig mot meg og slo meg av all kraft slikt at jeg stupte til jorden fra min hest, men vi må lønne markgreven fordi han hjalp meg opp på hesten min, og hjalp meg å unnslippe. Slik fikk vi både tap og vannære i Ruziland.”

Kong Didrik svarte: ”Mester Hildibrand, ti stille og ikke fortell meg mer om ferden deres som gikk så ille. Jeg venter å bli bedre og når jeg er blitt frisk av sårene mine, hvis jeg blir det, da skal vi igjen dra til Ruziland og før vi drar derfra skal vi finne ut hvem som flykter først, kong Valldemar eller oss. Ikke skal Ruzimennene briske seg av lenge at de hadde overtaket over Hunere og Omlunger.”

Og før det var gått ett halvår var kong Didrik frisk.

310. En dag kalte Didrik kong Attila til samtale med seg, og mælte: ”Husker du, herre, hvor mye vanære du fikk siste gang i Ruziland av kong Valldemar? Vil du hevne deg eller la det være med det?”

Attila svarte: ”Jeg vil så visst ikke la tingene være slik de er hvis jeg kan få din fulle støtte, og jeg venter at du vil hjelpe meg som tidligere med ditt mot og din tapperhet.”

Didrik: ”Jeg skal så visst hjelpe Dem, hvis De vil ta imot råd fra meg. Da skal du nå samle en hær fra hele ditt rike, og vi skal ikke vente lenger, for enten vil kong Valldimar flykte fra riket sitt for oss, eller late livet. Eller, for det tredje, vil vi ikke komme levende tilbake.”

Kong Attila lot nå sende bud over hele riket sitt at hver mann skulle komme til ham hvis han ville hjelpe ham, og hadde djervhet nok til å kjempe. På kort tid hadde kongen samlet mange krigere, ikke mindre enn ti tusen riddere. Han sendte bud på nytt at alle som var tjue, eller eldre, skulle komme til ham, og innen han red fra Hunaland hadde han tjue tusen riddere, og mye annet folk.

Med denne hæren red kong Attila inn i Ruziland og Pulinaland. Han brente byer og borger overalt hvor han for, og kom nå til den byen som het Palteskja. Denne byen var så sterk at de knapt visste hvorledes de skulle få inntatt den. Der var det sterke steinmurer og store borger, brede og dype diker, og inne i byen sto en sterk hær som verget den. De som beskyttet byen var svært lite redde for Attilas hær. Da kongen så hvor vanskelig byen var å erobre, lot han reise hærteltene, og delte hæren i tre deler. Under merket sitt plasserte han ti tusen riddere, og ti tusen til plasserte han et annet sted, og satte kong Didrik av Bern som høvding over dem. En stor mengde røvere fulgte også denne fylkingen. Et tredje sted plasserte han ti tusen riddere som skulle følge markgreve Rodingeir, og han hadde også en stor mengde gjøglere.

Hver av disse høvdingene plasserte nå sine hærleirer foran byen, og kjempet i mange dager med bymennene, og gjorde mange storverk, og begge sidene mistet mange menn.

311. Da de hadde omringet byen i tre måneder sa kong Didrik til kong Attila at han ikke ville være på dette stedet lenger med hele denne hæren, og han mælte: ”Herre, kong Attila, nå ønsker vi enten at De rir med fylkingen Deres ut i Ruziland, og markgreven et annet sted, og vi skal sitte rundt denne byen med fylkingen vår og ikke dra herfra før byen er tatt; eller hvis du ønsker å sitte her så skal vi fare et annet sted.”

Attila svarte forsiktig fordi han kom i hug at Didrik alene ville ha ros for å ta denne byen, og han syntes han kunne se at mye av bymurene var skadet, for dag og natt hadde kastemaskinene blitt brukt, og ikke mindre enn tre hundre menn trengtes for å bruke dem. Det var mange av dem i hver fylking, og han kom også i hug at hvis kong Attila ble igjen med fylkingen sin alene, og kanskje kong Valldemar kom dit og kjempet mot ham med en uovervinnelig hær, slik han hadde hørt han hadde samlet, da vil han være foruten støtte fra kong Didrik og markgreven. Kong Attila besvarte Didriks ord på denne måten: ”Gode venn, så ivrig har jeg vært etter å ta denne byen at jeg ikke vil fare herfra før merket mitt bæres over skyteskårene i bymuren. Men jeg vil heller be deg og markgreve Rodingeir om ikke å dra fordi vi ofte har kjempet mot Ruzimennene og mistet mange menn på grunn av deres overmakt. Nå har vi en stor hær og vil ikke få noen skader, hvis ikke vi deler hæren vår.”

Didrik svarte: ”Seint vil vi overvinne Ruziland hvis vi tre ligger her rundt denne byen. Vi gikk mot hele Ruzimannshæren med ikke flere enn tusen menn, men nå har vi ti tusen riddere, og en stor hær i tillegg, selv om skilles fra hæren. Ruzimennene har allerede mistet med enn to tusen menn til oss. De og markgreven, med sin hær, kan bli igjen her, herre, men jeg vil ri ut med min fylking og oppsøke flere byer, for nå skal Hunerne seire.”

Og dette ble de enig om.

312. Kong Didrik lot hærteltene tas ned, og flyttet hele hæren sin inn i Ruziland. Han herjet nå landet og hvor han kom drepte han mange mennesker, ødela mange borger og byer, og gjorde mye skadeverk. Og han kom så til den byen som het Smaland, og der omringet han byen med hæren sin og kjempet mange strider med bymennene.

Da han hadde vært der seks dager kom kong Valldemar med Ruzimannshæren, og han hadde ikke mindre enn førti tusen. Men kong Didrik lot blåse i alle lurene sine, ba Aumlung og Hunerne væpne seg og hoppe på hestene sine, og ri mot kong Valldemar. Han sa at denne dagen skulle kong Valldemar få bane, eller flykte. Tredje utveien var at Didrik selv falt, sammen med hele hæren sin.

Kong Didrik red selv i begynnelsen av fylkingen, og sammen med ham hans frende Ulfard, og mester Hildibrand, og hans gode venn, Villdifer. Det ble nå en både hard og lang kamp. Didrik var ridd inn i midten av Ruzimannshæren og hugg til begge sider både menn og hester, slik at de falt om hverandre. Krigerne hans fulgte ham svært modig og hver av dem felte en stor mengde folk, og alle Aumlungene var nå glade og kjempet hele dagen med stort overmot. Kong Didrik kjempet sammen med hæren sin som en løve i en dyreflokk, og alle var redd for våpnene hans. Både han selv og hesten hans var dekket av blod. Og nå fant han foran seg merket og fylkingen til selveste kong Valldemar, så han red modig dit og hugg med ett hugg ridderen som bar kongens merke i sin høyre hånd. Hugget kuttet armen, og brynjen, så merket falt til jorden, og deretter ga han kong Valldemar banehugg. Store rop og gny kom fra Aumlungene og Hunerne da de egget hverandre, og hundrevis av Ruzimenn falt. Ruzimennene flyktet, og det stedet hvor de møttes ble de hugget ned som trerenning. Aumlungene og Hunerne kjempet hele den dagen og natten og neste dag; og drepte hver mann de fant og bare noen få kom seg unna.

313. Tre dager etter at kong Didrik var ridd bort fra kong Attila, gikk Attila så hardt til angrep med kastemaskiner og låsbuer at de tok byen. Og på denne dagen gikk Hunerne inn i byen med hele hæren sin og drepte mange mennesker, og tok en stor mengde penger. De jevnet deretter nesten byen med jorden og dette ble gjort slik at en fremdeles kan se det, hvis en kommer på det samme stedet.

314. Etter dette flyttet kong Attila hele hæren sin inn i Ruziland og hører om kong Didrik. Han hadde vendt tilbake til Smalænzk, og Attila kom dit med hæren sin og fortalte Didrik alle nyheter om sin ferd siden de skiltes.

I denne byen var Iron jarl, bror av kong Valldemar. Han rådførte seg med sine menn: ”Det synes meg som om vi har to valg for hånden. Det ene er å fortsette å kjempe mot kong Attila så lenge vi kan, men det er å vente at vi ikke kan stå imot denne overmakten og at vi taper. Det andre valget er at vi overgir både byen og oss selv i kong Attilas vold.”

Jarlen tok av seg skoene og tok av seg alle hærklærne, og det samme gjorde alle høvdingene til Ruzimennene. Deretter gikk de barfotet og våpenløse ut av byen, og viste på denne måten at de var overvunnet. Og denne dagen ble æren og veldet til Ruzikongen gitt til kong Attila. Han rådførte seg nå med Didrik om det skulle gis grid til denne jarlen.

”Det synes meg klokt,” sa kong Didrik, ”hvis De vil gjøre det, å gi denne jarlen og hans menn grid, men likevel er han kommet i Deres vold, og hele riket hans ligger under Dem så det vil være modig og verdig ikke å drepe ham fordi han ikke har noen våpen å verge seg med, og hele Ruzimennenes rike vil tilhøre Dem.”

Kong Attila mælte til jarlen: ”Hvis De vil tjene oss trofast, da skal De sverge ved deres tro, og da vil vi gi Dem, og alle mennene Deres, grid, de som er kommet i vår makt, på kong Didriks, og andre av våre høvdingers, råd.”

Iron jarl svarte på denne måten: ”Herre, kong Attila, hvis vi hadde hatt nok folk til å holde byen mot Hunerhæren, da ville vi ikke ha overgitt oss i Deres vold; derfor kan De gjøre med oss det De vil. Men vi la ned våre våpen og lukket opp byen, og gikk selv foran Dem barfotet og står foran Deres knær, fordi vi visste at dere er store krigere og mektige menn, som det nå har vist seg. Det har seg nå slik at alle Ruzimennenes største høvdinger er døde og vi skal så visst utføre med trofasthet det De ber, og vise dere lydighet.”

Kong Attila opphøyet Iron jarl, og satte han blant høvdingene sine.

315. Kong Attila innkalte kong Didrik, og mange andre høvdinger, til målstevne, og de drøftet hvorledes en skulle styre over riket som de hadde vunnet. Etter råd fra Didrik og andre høvdinger satte Attila Iron jarl som høvding i Ruziland, for å styre riket og fastsette landslov og betale skatt til kong Attila, og også gi ham støtte på alle måter hvis han trengte dette.

316. Kong Didrik kom til kong Attila i Susa da han flyktet fra sitt kongerike på grunn av kong Ermenrek, sin farbror. Broren hans, Thether, var med ham, og var årsgammel da han kom til Susa og han hadde nå levd hos kong Attila i tjue vintre. Han var den modigste og tapreste av alle menn i alle ting. Blant hans jevngamle fantes det ikke hans make når det dreide seg om styrke og utseende, samt i ridderlighet og høviskhet.

Kong Attila hadde to sønner; den ene hette Erp og den andre Ortvin. Disse tre guttene var alle jevngamle og likte hverandre så godt at de ikke kunne skilles. Dronning Erka elsket sønnene sine, Erp og Ortvin, svært, men hun elsket ikke prins Thether, sin fostersønn, noe mindre. Kong Attila følte det samme, og de ble lovprist av alle i Hunalandet.

317. En dag gikk kong Didrik av Bern i dronning Erkas hall da hun satt der med sine terner. Da dronningen så at kong Didrik var kommet dit, reiste hun seg og tok blidt imot ham. Hun lot bringe en gullskål med vin, og bar den selv til Didrik, og mælte: ”Velkommen, gode herre, sitt her og drikk med oss og ta imot alt vi kan tilby Dem.” Hun la til: ”Herre, hvor kommer du fra og hva vil du? Har du noe ærend hos oss, eller har du kommet for å fortelle oss nytt?”

Kong Didrik var full av sorg, og tårer rant fra begge øynene hans. Han svarte på denne måten: ”Frue, jeg kommer fra min bolig, og har ikke noe nytt og fortelle. Men likevel kan jeg fortelle en stor nyhet, selv om den er gammel. Jeg minnes nå hvorledes jeg forlot riket mitt, og min gode by, Bern, og det rike Ravenna, og mange andre strålende byer. Så fikk jeg nåde og støtte av kong Attila. Alt dette har jeg gått glipp av i tjue år, og dette gjør meg sorgfull. Denne saken vil jeg klage til Dem og til alle Hunere, slik at det skal høres over hele Hunerland.”

Dronningen svarte: ”Gode herre, kong Didrik, det er viktige hendelser du minnes nå, og det er ikke merkelig at De husker det ofte. De har vært lenge i vårt rike og gitt oss mye hjelp, og De har mistet et stort rike til Deres frende, kong Erminrek. Hvis De vil minnes riket Deres og ri dit og forsøke å vinne det tilbake, da er det bare passende at Hunerne gir Dem sin støtte, og jeg skal være den første til å gjøre det. Nå skal De høre hvorledes jeg skal støtte Deres ferd: Jeg vil gi Dem mine to sønner, Erp og Ortvin, og sammen med dem tusen riddere, og jeg vil også be kong Attila om at han støtter Dem.”

Kong Didrik takket dronningen mye for dette.

318. Dronning Erka reiste seg nå, tok sin kappe og gikk til den hallen hvor kong Attila satt. Kong Didrik fulgte henne. Da dronningen kom foran høysetet til Attila, tok kongen godt imot henne, og lot bringe en gullskål full av vin til henne, og ba henne sitte i høysetet hos seg. Han spurte henne om hun nylig hadde hørt nytt, eller om hun hadde noe ærende.

Erka svarte: ”Herre, jeg har et krevende ærend til Dem for kong Didrik av Bern har klaget til meg og han har mint oss om hvorledes han ble jaget fra riket sitt, og hvorledes han mistet sine gode byer, Bern og Ravenna. Hele riket sitt har han mistet, og nå styrer hans fiender over det. Dette sørger han svært over, og han vil gjerne fare tilbake til landet sitt og hevne seg hvis han får Deres støtte. Kong Didrik har vært en lang tid her i Hunalandet og vært i stor fare, både i slag og i holmganger. Mang en vond dag har han hatt for Deres sak og han har også hjulpet Dem svært mye og med sverdet sitt har han vunnet mye land for Dem. De vil nå lønne ham godt og gi ham en hær fra Deres land for å vinne tilbake riket hans.”

Kong Attila svarte sint, og syntes det var ille at han var blitt bedt om dette: ”Hvis kong Didrik vil ha vår hjelp eller styrke for å vinne tilbake sitt land, da må han selv be om det, eller er han så stolt at han ikke vil ha støtte uten at vi tilbyr ham det?”

Dronningen mælte: ”Kong Didrik kan godt føre frem dette ærendet, og det var verken iver eller hovmod som fikk han til ikke å gjøre det. Jeg taler for ham fordi han, og jeg også, tenkte at dette ville være bedre for hans sak enn om han alene talte den. Som hjelp vil jeg gi ham mine sønner Erp og Ortvin, og sammen med dem tusen velvæpnede riddere. Nå må du fortelle, herre, hva du vil gi ham.”

Attila svarte: ”Frue, visst taler du sant; kong Didrik har vært lenge hos oss og har gjort mye godt, og styrket riket vårt siden han kom til vårt land. Og visst passer det seg at vi gir ham støtte til å få tilbake riket, og fordi du har ført frem dette ærendet så synes det meg bedre å gjøre dette både for hans skyld og Vår. De har nå gitt ham Deres to sønner og tusen riddere; da skal jeg tilby ham markgreve Rodingeir og med ham to tusen riddere, alle velutrustede.”

Didrik mælte til Attila: ”Det har nå gått som jeg håpet at jeg har hatt tjent mye på å ha dronning Erkas støtte slik at du, herre, var velvillig til å hjelpe oss. Og denne store hjelpen tar vi imot med takk og iver; ha Guds lønn for den. Nå vil jeg ikke vente lenger.”

Hele vinteren forberedte hæren seg og ikke hadde det tidligere blitt smidd oftere eller med større kjærlighet i Hunaland som da de gjorde klar sverd, spyd, hjelm, og brynjer. Også skjold, saler, hester og allslags hærklær som ridderne skulle ha ble gjort klar.

Tidlig på våren samlet den hæren seg i Susa som skulle dra med kong Didrik for å vinne tilbake riket hans.

319. Da nå denne hæren var helt klar var det en dag at kong Attilas sønner, Erp og Ortvin, og den unge herre, Thether, og sammen med dem mange unge karer, satt i en eplehage. Da kom dronning Erka dit, ropte på sine sønner, og mælte: ”Mine kjære sønner, nå skal jeg gjøre dere klar til ferden med kong Didrik; han skal fare til riket sitt og erobre det.”

Hun lot brynjehoser bli gitt dem, som de tok på seg. Så lot hun bringe to brynjer som var lyse som sølv, og laget av hardt stål. De dro på seg brynjene som var rikt dekorert med rødt gull. Deretter lot hun bringe dem to hjelmer som skinte som sverd, og alle naglene i dem var dekket av gull. Da de hadde spent på seg hjelmene lot hun to skjold bli brakt dem; hvert av dem var tykt, malt med rød farge og dekorert med gull. Merke med stang fikk de også, men på våpnene sine hadde de verken dyr eller fugler, for ennå var de ikke så gamle at de hadde blitt slått til riddere.

Dronning Erka mælte nå, gråtende: ”Nå har jeg forberedt mine to sønner til kamp, og det mener jeg at ikke har noen kongssønner båret bedre våpen enn disse to. Vær nå så tapre og modige som deres våpen fortjener. Og så viktig det er for meg at dere kommer uskadde hjem så er det dobbelt så viktig at dere kan kalles tapre menn og modige krigere etter at dere to har vært i kamp.”

320. Hun kalte nå til seg fostersønnen sin, Thether, la begge armene sine om halsen hans, kysset ham, og sa: ”Min kjære fostersønn, Thether; se her mine to sønner, Erp og Ortvin, som jeg har forberedt for kamp og på å følge kong Didrik og deg når dere skal kjempe for deres rike. Dere tre unge menn elsker hverandre så høyt at dere aldri i en lek har kommet dit hvor dere ikke har skånet hverandre. Nå farer dere i deres første hærferd. Følg hverandre, og gi hverandre hjelp i denne leken dere nå kommer i.”

Thether svarte: ”Frue, dine sønner er nå klare til kamp, slik som jeg. Gud hjelpe meg at jeg kan bringe begge sønnene dine friske tilbake til deg. Men hvis de faller i kamp, kan jeg ikke komme tilbake, og du vil aldri høre at jeg lever hvis de er døde.”

Dronning Erka mælte og sa at han skulle holde sitt ord, og ha Guds takk for det. Hun lot bringe ham hoser av godt stål og en god brynje. Denne var hvit, hard og dobbel. Han væpnet seg med dette, og en ridder ga ham en hjelm som dronningen hadde latt forberede. Denne hjelmen var dekorert med rødt gull, og øvre delen skinte som glass. Hjelmen var også utstyrt med mange kostbare steiner. Et skjold ble tatt og gitt ham. Dette var svært sterkt, innlagt med gulltråd og merket med en rød løve.

Nå var disse tre unge herrer væpnet, og det sies i de gamle sagaene at ingen hadde sett tre kongssønner utstyrt mer høvisk, eller med mer gull og edelsteiner på hærklærne sine enn disse.

321. Nå var det i Susa stort gny og støy fra allslags våpen, og fra allslags rop og hesteknegging, og bråk fra hæren. Hele byen var så full av menn og hester at ingen mann som ville komme seg fremover kunne det, og ingen kunne høre en annens stemme, hvis en ikke var ved siden av.

Kong Attila steg opp i et tårn og ropte høyt: ”Hør på meg, alle menn, og stå stille mens jeg taler!”

I neste nå ble det stille i hele byen, så høyt ble hans ærende verdsatt. Kongen mælte: ”Det synes meg som om mange store krigere og mange gilde høvdinger er samlet her. Dere skal nå dra med denne hæren dit jeg sender dere. Kong Didrik skal fare med sin hær og min mann, markgreve Rodingeir skal lede den flokken med riddere som jeg har gitt kong Didrik. Og alle andre menn som er samlet her og ikke blitt talt; de skal følge mine sønner og den unge Thether.”

Alle sa ja til det kong Attila hadde bestemt, og markgreve Rodingeir red nå ut av Susa med sin fylking; hæren hans var stor og velutstyrt. Dernest hoppet prinsene Erp og Ortvin, hans bror, på hestene sine, og med i fylkingen deres var hertug Naudung av Valkaborg; han hadde Thethers merke. Der var også Ulfard, Didriks frende, og der var den gode ridder Hjalprek, også Didriks frende. Og da han hoppet på hesten, mælte dronning Erka: ”Gode venn Hjalprek, jeg gir deg mine sønner i din varetekt, og la de ri med Dem når dere kommer i kamp.”

Hjalprek svarte: ”Frue, jeg sverger ved Gud, at aldri kommer jeg hjem fra denne striden hvis jeg mister sønnene dine.”

Dronningen ba ham ha stor takk for sitt løfte. Hertug Naudung red nå ut av Susa, deretter Thether, og deretter Erp og Ortvin, og den gode ridder Hjalprek. Så Ulfard og alle folkene deres. Kong Didrik hoppet på hesten sin, Falka, og mester Hildibrand hadde merket hans og red ut foran Didrik. Villdifer og hele hæren som fulgte Didriks merke red nå ut, og det var i disse tre flokkene ikke færre enn ti tusen riddere og i tillegg en stor, uovervinnelig hær.

322. De dro nå sin vei med hæren sin, og ikke er det noe å fortelle om ferden deres. Da kong Didrik hadde ført hæren sin av gårde kalte han til seg to av mennene sine og sa til dem at de skulle ri så raskt de kunne, både natt og dag, inntil de fant kong Erminrik, og fortelle ham at kong Didrik og hans bror, Thether, nå rir hjem til sitt rike i Aumlungland med en hær, og hvis kong Erminrik vi verge landet da skal han komme mot dem ved Gronsport med hæren sin. Disse to mennene satte av gårde på ferden sin og traff ikke Erminrik før de kom til Romaborgen. Og da de kom foran kongen, mælte den som bar ærendet:

”Hør du, kong Erminrik, du er så visst en troløs sviker. Kong Didrik, og broren hans, Thether, har nå samlet en hær fra hele Hunaland, og kong Attilas to sønner er med ham. De vil nå hevne at du tok deres rike med svik. Og det kan være at du nå må betale for all din troløshet, for de har forberedt hæren sin hele denne vinteren, og nå er de underveis. Om du vil verge riket ditt, så kom og møt dem ved Gronsport. Han har sendt oss for å fortelle deg dette krigsbudet, for han vil ikke snike seg inn på deg eller inn i landet ditt.”

Da kong Erminrik hørte disse nyhetene lot han to gode hester, og gode klær til to menn hente, og lot mennene som hadde gitt ham krigsbudet få dette. Han mælte at de skulle ri hjem, og ha hans vennskap for denne sendeferden, fordi: ”jeg er ikke redd for Hunerhæren, hvis den ikke kommer uventet på oss.”

Og etter dette red sendemennene bort.

323. Men kong Erminrek sendte bud over hele landet, så langt som disse ordene nådde, at hver mann, ung eller gammel, som kunne ri, bære våpen og våget å kjempe, skulle komme til ham. Hærbudet vandret tre dager og tre netter, og da disse var gått hadde sytten tusen riddere, klare til kamp, samlet seg i Romaborgen. Den fremste av dem var hertug Vidga Velentsønn av Fritila, og disse var utstyrt med stive hornbuer, svarte hjelmer og hvite sprangbrynjer.

Da mælte Vidga til kong Erminrek: ”Her er nå kommet alle mennene mine, og ikke kan jeg samle en større hær på slik kort tid. Alle disse er ivrige etter å kjempe med Hunerne, men jeg er ikke ivrig etter å kjempe mot kong Didrik av Bern, eller bror hans, Thether, men likevel skal jeg gjøre det som du vil.”

324. Nå var det mye roping og skriking over hele denne byen, og våpenbrak og hesteknegg, og ståk fra menn fordi hver gate nå var full av hærmenn. Og kong Erminrik gikk opp i det høyeste tårnet og ropte at alle skulle lytte til ham: ”Min gode venn, Sifka, du skal ha mitt merke og min hird, og ikke mindre enn seks tusen riddere. Og hvis du kommer i kamp da skal du finne kong Didrik av Bern, og alle Deres menn skal gå på ham, og fylkingen hans. Det ville være svært modig av deg hvis du avslutter denne striden med å ta sverdet hans.”

Han fortsatte: ”Min gode frende, Reinald, du skal være hertug over fem tusen riddere og lede disse folkene mot Hunerne, og i denne striden skal dere drepe mange menn. Min frende, kong Didrik, og Thether, skal begge drepes i dette slaget, hvis du seirer. Og hør videre, min gode venn og beste hertug, Vidga, du skal ha i fylkingen din seks tusen riddere som alle er ivrige etter å kjempe. Du vil ikke vende tilbake til Rom med tap. Jeg ser gjerne at kong Didrik og hans bror, Thether, blir drept; de som nå herjer i riket mitt. Og la ikke kong Attilas sønner komme levende hjem. Gud gi dere seier på denne ferden, far friske og vær modige og tapre så dere kan bli priset for dette."

Vidga svarte og sa at han var klar til å krige mot Hunere, og ikke hadde han noe imot å kjempe mot sønnene til kong Attila, men han ønsket ikke å skade kong Didrik, hvis han kunne råde.

De lot det blåses i alle lurer, hoppet opp på hestene sine, og red med rop og lurljom ut av byen.

325. De dro sin vei med hæren sin nordenfor fjellene og stoppet ikke før de kom til det stedet som heter Gronsport, og der møtte de kong Didrik av Bern og hæren hans på nordsiden av elven. Aumlungene slo opp sine landtelt på syd for elven, og Hunerne slo opp landteltene sine på nordsiden av elven. Her lå begge hærene denne natten.

Denne natten var mester Hildibrand vaktmann over leiren for kong Didrik. Da alle mennene hadde sovnet i teltene sine red Hildibrand, alene og i hemmelighet til han fant et vadested, og red så over elven. Men før han la merke til det red en mann imot ham, og så mørk natt var det at ingen av dem la merke til den andre innen de red bort til hverandre.

Hildibrand mælte: ”Hvem er du, ridder, som rir så uforskammet og så kvast?”

Reinald svarte: ”Ikke trenger jeg å fortelle deg navnet mitt uten at jeg selv vil, fordi du rir alene, akkurat som jeg. Jeg trenger heller ikke å spørre deg om navnet, fordi jeg kjenner deg, selv om vi ikke har sett hverandre på tjue vintre. Du er mester Hildibrand, kong Didriks mann.”

Hildibrand: ”Du taler sant, jeg er så visst Hildibrand, kong Didriks beste venn, og ikke vil jeg skjule, verken for deg eller for noen annen mann i verden, at jeg er hans venn, og du er så visst velkommen, Reinald, min beste venn. Fortell meg nytt om Deres folk.”

Reinald: ”Den første nyhet å fortelle Dem er at lederen av kong Erminriks hær er hertug Vidga, Deres gode venn. Den neste er Sifka, Deres store fiende. Og jeg kan også fortelle Dem at jeg red så hemmelig av gårde fra vår leir, at alle tror at jeg ennå ligger og sover i min seng. Men jeg ville ha ridd til kong Didrik og fortalt ham nytt, hvis jeg ikke hadde møtt deg, og jeg vil så visst at det skal gå godt med ham. Selv om jeg må lede mine menn så vil jeg ikke skjule noe for Didrik som han ønsker å vite om vår ferd.”

326. De red nå begge oppover langs elven og talte sammen. Månen kom opp og gjorde det så lyst at de kunne se begges hærer.

Hildibrand mælte: ”Hvor er Sifkas flokk, og landteltet hans? Han er vår største fiende og jeg skulle gjerne gjøre noe ille mot ham, hvis du ikke vil hindre det.”

Reinald svarte: ”Du kan se et gult landtelt med tre store gullknapper oppe på støttestangen. Det teltet kjenner du lett igjen og det eier kong Erminrek. Sifka ligger i det. Men selv om jeg ikke forbyr deg det så vil du ikke kunne gjøre ham noe skade på denne tiden fordi en slik stor hær ligger rundt ham.”

Hildibrand: ”Hvor er vår kjære venn, Vidga, med folkene sine?”

Reinald: ”Du kan se et grønt landtelt med en stor sølvknapp oppe på støttestangen. I dette teltet sover Vidga og mange Aumlunger, og de har lovet høytidelig at i dag skal de kløyve mang en hjelm som blir båret av Hunerne, og det løftet skal de holde.”

Hildibrand: ”Hvem eier det sorte landteltet?”

Reinald: ”Du kan lett gjenkjenne mitt telt; der sover mennene mine.”

Hildibrand: ”Du har gjort vel i å fortelle meg i fortrolighet hvorledes deres leir er ordnet. Nå skal du fare sammen med meg opp langs elven i motsatt retning hvor våre landtelt står så skal jeg fortelle deg hvorledes vi har ordnet vår leir.”

Dette gjorde de.

327. Da de red oppover langs elven, kom fem menn ridende mot dem. Det var Aumlunger fra Sifkas flokk, og de var vaktmennene hans. De red nå djervt mot dem og tenkte at dette måtte være Hunere som speidet på hæren deres. Derfor trakk de sverdene og ville drepe dem. Hildibrand trakk modig sitt sverd og red mot dem. Reinald mælte, og ba dem ikke ri så hardt: ”Denne mannen ledsaget meg hit, og han er en av mine menn.”

De mente å gjenkjenne at dette måtte være mester Hildibrand, og hugg mot ham og hugg i stykker hetten utenpå hjelmen hans. Men ikke bet det på hjelmen hans. Hildibrand hugg med sverdet sitt mot halsen til en av dem, slik at hodet fløy av, og han falt død av hesten. Etter dette skiltes de, for Reinald ville ikke at de skulle kjempe lenger.

Reinald og Hildibrand ren nå slik de hadde planlagt, og vaktmennene red sin vei.

328. Hildibrand og Reinald kom til elvebredden tvers overfor hæren.

Hildibrand mælte: ”Der kan du se landteltet med fem stenger og en gullknapp på hver. Det er lett gjenkjennelig, og er teltet til kong Didrik. Til høyre kan du se et rødt landtelt med rød silke. Det har ni stenger og ni gullknapper, og det er kong Attilas telt. Sønnene til kong Attila, og prins Thether, bror til kong Didrik, er inne i det. Han vil nå hevne sin vanære.” Han fortsatte: ”Til venstre for kong Didrik kan du se et grønt landtelt, det er teltet til markgreve Rodingeir, og han vil nå hjelpe Thether og kong Didrik. Nå har jeg fortalt deg hvorledes teltene våre står, og Sifka skulle i sannhet vite at kong Didrik ville helst la merket sitt fare mot ham. Dette burde han få vite.”

Reinald mælte: ”Sifka har allerede planlagt å kjempe mot kong Didrik, men mitt merke vil jeg la fare mot markgreve Rodingeir. Hunerne følger ham; de er ikke vennene våre. Da vil vår venn Vidga med fylkingen sin kjempe mot prins Thether, og de unge sønnene til kong Attila. Han er heller uvillig til å kjempe mot Thether på grunn av hans bror, kong Didrik, men slik må det bli.»

Hver av dem kysset den andre og skiltes. Nå ba hver av dem den andre fare vel.

329. Hildibrand red nå hjem til landteltet sitt over vadestedet som han tidligere hadde krysset. Reinald red tilbake til sitt telt. Da han kom dit var Sifka sammen med mange menn der og var klar til kamp. Han hadde hørt om Hildibrands ridetur og ville nå ri etter ham og drepe ham.

Reinald mælte til Sifka: ”Hvis du ønsker å ri etter Hildibrand og drepe min gode venn med folkene dine, da skal jeg på veldig kort tid samle ikke mindre folk enn du har, og du må kjempe mot meg før du kan kjempe mot ham. Og jeg venter at før du når Hildibrand vil du ha mistet mange menn, og det er mer trolig at han vil ha ridd sin vei, enten du rir etter ham eller ikke.”

Sifka svarte: ”Vil du, Reinald, bli uvenner med kong Erminrik, han som satte meg som høvding over denne hærferden, og beskytte våre fiender?”

Reinald: ”Jeg vil ikke være uvenn med kong Erminrek, heller vil jeg gi dere støtte i kampen, selv om jeg vil måtte kjempe mot frender. Men jeg kan ikke hjelpe Dem med å drepe Hildibrand når han rir alene unna. Det kan være at dere denne samme dag får god mulighet til å treffe Hildibrand når han kommer med mennene sine. Jeg vil ikke forby noen å ri mot ham da og det kan hende at han da vil verge seg.”

Etter disse ordene lot Sifka og mennene han være å ri etter Hildibrand, som red hjem til kong Didriks landtelt og kom dit ved daggry. Han fortalte kongen alt han fant ut denne natten og kongen sa at som alltid hadde han oppført seg modig.

330. Da det var blitt morgen og helt lyst sto kong Didrik opp og lot blåse i sin lur. Straks lot prins Thether sin lur lyde, og det samme gjorde markgreve Rodingeir.

De sto nå alle opp og væpnet seg og da de kom på hestene sine red mester Hildibrand først og bar kong Didriks merke. Straks etter ham kom kongen selv, og så alle mennene hans, den ene etter den andre. De red til det vadestedet som Hildibrand hadde ridd over tidligere, på natten.

Da Aumlungene så dette lot Sifka blåse i luren til kong Erminrik. Og da Vidga og Reinald hørte dette lot de blåse for at alle mennene deres skulle væpne seg og gjøre seg klar til kamp. Vidga hoppet på hesten sin, Skemming, med alle sine våpen, og var straks klar til kamp. Reinald gjorde det samme med hæren sin. Valtari av Vaskastein var kommet seg på hesten sin og bar merket til kong Erminrik. Dette merket var laget på denne måten: den ytre delen var laget av ravnsort silke, den neste delen var silke skinnende som gull, og den tredje delen av merket var grønt som gress. Utenfor dette var det på merket sydd på sytti dombjeller av gull, som ringte og ljomet så det hørtes over hele hæren hver gang merket ble ridd med eller vinden blåste på det. Etter det red Sifka med hele sin fylking på seks tusen riddere og en stor mengde hærmenn til fots.

Da kong Didrik så merket til kong Erminrik og han visste at Sifka fulgte der, kalte han på mester Hildibrand at han skulle bære merket mot ham. Det var laget av hvit silke og hadde en gulløve med krone på. Det hadde også dombjeller av gull; ikke færre enn sytti. Dette merket hadde dronning Erka latt lage og gitt til kong Didrik.

Disse to fylkingene red nå sammen. Reinald red med flokken sin. Merket hans var laget på denne måten: Det var av blodrød silke og øverst i midten, og på spissen, var det tre gullknapper. Han stevnet hæren sin mot markgreve Rodingeir.

Vidga red med hæren sin. Merket hans ble båret av Rungi den sterke, og det fantes ingen rise som var like sterk som han. Dette merket var sort og med hvitt var det påmalt hammer, tang og ambolt.

Mot ham red hertug Naudung og bar i hendene sine et hvitt merke med en gyllen løve på. Dette merket hadde dronning Erka gitt til Thether.

Deretter kom prins Thether og kong Attilas to sønner, Erp og Ortvin, ridende, og den gode ridder Hjalprik, som var den tapreste og høviske av alle riddere. Deres skare var kledd i rødt gull, slik at det skinte av dem som fra flammer.

331. Disse seks fylkingene red nå sammen. Kong Didrik av Bern red fremover på hesten sin, Falka, og med sitt gode sverd, Ekkisax, hugg han til begge sider både menn og hester som falt over hverandre, der han for. Foran ham red mester Hildibrand med merket hans og han drepte mange menn på hver side, og deres gode kampfelle Vildifer fulgte dem tappert. Denne kampen var voldsomt hard og mange Aumlunger fra Sifkas fylking falt.

Kong Didrik ropte høyt og egget sine menn, og mælte: ”Gå på, menn, kjemp med stor tapperhet og stort mot. Dere har ofte kjempet mot Ruzimenn eller Vilkinsmenn og oftest fikk vi seier. Men i denne kampen angriper vi vårt eget land og rike, og derfor vil vi bli kalt store menn hvis vi tar tilbake vårt eget land.”

Fra nå av ble kampen mye hardere. Kong Didrik red inn i midten av fylkingen til Sifka og drepte menn og hester, og alt som var i veien for ham. Gjennom hele fylkingen red han og tilbake en annen vei. Alle ble skremt av ham og ingen våget å stå foran ham der som han red, og han hadde drept et utall menn.

En annen vei midt gjennom fylkingen til Aumlungene red Vildifer og de falt for ham hvor enn han kom i hæren. Ingen kunne holde på sitt våpen eller sin hest foran ham. Han hadde nå drept mange mektige høvdinger, og var ennå ikke såret. Hertug Valtari av Vaskastein så hvilken stor skade Vildifer gjorde mot Aumlungene og for ham flyktet de der han nærmet seg. Valtari red modig mot ham og gjennomboret brystet hans med merkespydet. Spydet gikk gjennom Vildifer og ut ved skuldrene. Han hugg av spydskaftet, og red mot Valtari, og hugg mot låret hans ved sadelen. Brynjen gikk i stykker slik at sverdet festet seg i salen, og hver av dem falt død til jorden på hver sin side av hesten.

Da Sifka så at merket hans var falt og at den mektige krigeren Valtari var drept, snudde han hesten rundt og flyktet. Det samme gjorde mennene hans. Men kong Didrik og mennene hans forfulgte de flyktende og drepte dem hele dagen lang. Hele dagen forfulgte de dem og stoppet ikke før størstedelen av hæren hadde blitt drept. Kong Didrik red lenge før han stoppet og vendte tilbake.

332. Vidga så at Sifka og alle hans menn flyktet, og han visste nå at Aumlungene ikke ville seire hvis det gikk andre steder slik det gikk her. Han red frem svært djervt og så hvor hertug Naudung red og drepte mange menn. Vidga red mot ham og hver red mot den andre og deretter fulgte den hardeste kamp. De avsluttet sin tvekamp med at Vidga med en hånd hevet sverdet sitt, Mimung, og hugg i stykker merkestangen så merket falt til jorden, og i dette øyeblikk hugg han mot halsen hans så denne og brynja ble delt og begge deler, både hodet og kroppen, falt til jorden.

Dette så de unge prinsene.

Da mælte Ortvin til sin kampfelle, Hjalprik: ”Kan du se hvorledes den onde hunden Vidga gjør skade på våre menn? Nå har han drept Naudung, vår hertug. La oss ri mot ham og ikke la det fortsette lenger på denne måten.”

333. Etter dette red Ortvin, sammen med Hjalprik, modig mot Vidga. Mot ham sto den sterke Runga og denne kampen ble spesielt voldsom, og før den endte falt Ortvin, og hans kampfelle Hjalprik, døde til jorden.

Da Erp og Thether så dette red de modig fremover, og Thether og Runga kjempet med stor tapperhet. Med et mektig slag hugg Thether mot hjelmen hans, og kløyvde denne og hodet, slik at sverdet festet seg i akslene, og Runga falt død til jorden. På samme tid hadde Vidga drept Erp.

Thether så at begge prinsene, Erp og Ortvin, var drept og red sint mot Vidga. Han ville nå enten miste sitt liv eller hevne sine fosterbrødre og hugg nå ofte, og hardt, mot Vidga.

Vidga mælte: ”Er det deg, Thether, bror av kong Didrik av Bern? Jeg kjenner deg. Ri bort til et annet sted, for kongens skyld vil jeg ikke gjøre deg noe vondt og heller kjempe mot andre menn.”

Thether svarte: ”Det vet Gud, for prinsene mine, Erp og Ortvin, har falt, og du, din onde hund, har drept begge. Jeg vil så visst ikke leve hvis ikke jeg får hevnet dem, og enten skal du slå meg død av hesten min, eller jeg skal være banemannen din.”

Han hugg ham nå dobbelt så sterkt og angrep ham som voldsomst.

Vidga mælte: ”Gud vet at jeg nødig vil drepe deg på grunn av din bror, kong Didrik av Bern.”

Da hugg Thether av all kraft mot Vidgas hjelm, men denne hjelmen var så hard at ikke stål var hardere. Sverdet spratt av hjelmen og kom ned foran salknappen, slik at det tok av hestens hode foran bogen. Der mistet Vidgas hest, Skeming, livet sitt.

Der han sto på jorden, mælte Vidga: ”Den hellige Gud vet at jeg nå gjør det som jeg trodde jeg aldri skulle gjøre, uansett hva som skulle tvinge meg. Enten må jeg miste mitt liv, eller så må jeg drepe deg.”

Med begge hendene tok Vidga om sverdhjaltet på sitt sverd, Mimung, hevet det og hugg mot Thethers rygg slik at sverdet hugg gjennom både brynja og kroppen, og han falt i to deler til jorden. Etter dette ble det et stort slag og Vidga drepte mange menn, men han mistet også mange av Aumlungene.

334. Den gode ridder Ulfard kjempet også hele dagen med stor tapperhet. Han bar merket til markgreve Rodingeir og red langt frem i Aumlungenes hær og hugg ned både menn og hester til begge sider. Markgreven fulgte ham svært modig og de hadde nå drept en stor mengde menn, og nå var det få foran dem.

På samme måten red den gjeve ridderen Reinald frem foran sine menn og hugg ned hunere, den ene over den andre. Både brynjen hans og hesten hans var helt dekket av blod. Han så hvor stor skade Ulfard, frenden hans, gjorde mot Aumlungene og at mennene hans nå ville flykte for markgreve Rodingeir og Ulfard.

Reinald red svært modig mot dem og stakk spydet sitt inn i brystet på sin frende Ulfard, slik at brynjen og brystet brast, og spissen stakk ut øverst i ryggen. Ulfard falt nå død av hesten sin.

Rodingeir var nær dette og han tok opp merkestangen sin, holdt opp merket, og red djervt fremover. Han slo med sverdet sitt mot halsen på ridderen som bar merket, slik at hodet falt av og merkestangen ble ødelagt. Merket falt til jorden.

Da Aumlungene så at Reinalds merke var falt og Sifka hadde flyktet, så flyktet de også. Og da Reinald så at alle folkene hans flyktet, snudde han og flyktet selv.

335. Deretter kom en ridder svært ivrig ridende mot kong Didrik; det var en av kongens menn. Han ropte ut og sa: "Gode herre, kong Didrik, ri ikke lenger etter denne hæren. Ri heller tilbake, for jeg har dårlig nytt å fortelle deg, men det er sant. Den onde hunden Vidga drepte først din gode hertug Naudung, og deretter mistet du Ortvin og broren hans, Erp, prinsene. Også din gode venn Hjalprek er drept, og nå også broren din, Thether. Og alt dette har den onde hunden Vidga gjort. Ri tilbake, herre, og hevn dem."

Kong Didrik svarte: "Hvorfor straffer Gud meg slik at Han lot en slik ond dag komme til meg? Ikke har våpen bitt på meg i dag, og ikke har jeg fått sår. Men begge prinsene er døde, og min kjære bror, Thether. Selv om det betyr svært meget at han er død så skulle jeg vel bære det hvis prinsene mine levde for fra denne dagen kan jeg ikke vende tilbake til Hunaland. Nå skal jeg hevne prinsene, eller dø."

336. Han snudde nå hesten sin, Falka, og brukte sporene på den. Hele hæren fulgte ham, men i alles øyne red han så kvast og hardt at ingen klarte å følge ham. Han red dit hvor slaget hadde stått og han var så sint, grim og sorgfull at brennende flammer sto ut av munnen hans og ingen ridder var så djerv at han våget å kjempe mot ham.

Da Vidga så dette flyktet han som andre menn på den hesten som Thether hadde eiet og som nå bar Vidga nedover langs elven Musula. Men kong Didrik red etter ham, og nå ropte han til Vidga: "Du, din onde hund, vent på meg. Jeg vil hevne bror min som du drepte og ikke skal du leve lenger. Hvis du våger å kjempe mot en mann da vent på meg."

Men Vidga lot som han ikke hørte og red enda kvassere. Didrik ropte på ham for annen gang og ba han vente hvis han våget, og at det var en skam og flykte fra en enkelt mann, og at han vil hevne sin bror.

Vidga svarte: "Jeg drepte din bror mot min vilje, og jeg ville ikke ha drept ham hvis jeg hadde kunnet beholde livet mitt, og hvis jeg kan bøte til deg med gull og sølv da vil jeg så visst bøte."

Og nå red han så hardt hesten klarte, men Didrik fulgte etter ham. Vidga red så ut i sjøen, men Didrik hadde nå kommet nærme ham. I dette øyeblikk sakk Vidga ned i vannet, men kong Didrik kastet spydet etter ham og spydskaftet stod igjen der det hadde festet seg i bunnen av elveoset. Dette spydskaftet står der den dag i dag og enhver som kommer dit kan se det.

337. Kong Didrik red tilbake til der slaget hadde funnet sted og han så at mange av mennene hans var falt der, venner og frender. Han kom til der hvor bror hans, Thether, lå, og mælte: ”Der ligger du min bror Thether; det er min største sorg at du har fått en slik endelikt.”

Han plukket opp skjoldet hans og kastet vekk det skjoldet han hadde fra før, fordi det hadde blitt hugget slik at det ikke kunne brukes lenger. Så gikk han til dit hvor prinsene hadde falt med sine hvite brynjer og harde hjelmer. Disse hadde likevel ikke nyttet fordi nå hadde de falt.

Didrik sa: ”Mine kjære prinser, det er min største sorg at jeg har mistet dere. Hvorledes kan jeg nå vende tilbake hjem til Susa? Gud vet at jeg heller ville ha tålt store sår hvis dere var uskadde.”

Kongen gikk nå bort og alle mennene hans kom til ham.

Kong Didrik mælte: ”Hør, markgreve Rodingeir, Bring mine gode hilsener til kong Attila og dronning Erka hjemme i Hunaland. Jeg vil aldri vende tilbake dit på grunn av alle de tapre menn som kong Attila har mistet for min skyld.”

Markgreven, og mange andre høvdinger, svarte og sa: ”Ikke skal du gjøre dette; det hender ofte i kamp at høvdingene mister sine gildeste karer, og likevel selv får seier slik som her. Du skal takke for seieren, men ikke skal du miste motet selv om du har mistet prinsene. Vi bør heller be dronning Erka om å godta dette, selv om hun har mistet sønnene sine. Og alle skal vi støtte deg så at kong Attila ikke skal være noen verre venn enn tidligere.”

Kong Didrik talte og sa han aldri ville kunne dra hjem på denne måten; ”fordi jeg lovet dronning Erka at jeg skulle bringe begge sønnene hennes tilbake til henne, men dette har jeg ikke maktet.”

Da gikk alle ridderne og alle høvdingene til kong Didrik, og sa: ”Gode herre, kong Didrik, far hjem til Hunaland med oss, vi skal støtte deg slik at kong Attila og dronning Erka ikke skal være mindre venner av deg enn tidligere. Hvis du ikke vil dra tilbake til Hunaland da vil vi alle følge deg. Ta tilbake ditt rike, og kjemp mot kong Erminrik, og vi skal ikke dra hjem før du har fått tilbake riket ditt.”

Didrik svarte: ”Ikke tør jeg å fare lenger med kong Attilas hær så dårlig som ting har gått, siden jeg mistet de to sønnene hans. Heller drar jeg hjem med dere.”

De snudde nå hæren og dro hele veien til de kom i Hunaland for å møte kong Attila i Susa.

338. Da kong Didrik kom til Susa gikk han inn i et lite hus og ville ikke møte kong Attila og dronning Erka. Markgreve Rodingeir gikk inn i Attilas hall og foran ham, og mælte: ”Vær hilset, herre kong Attila.”

Kongen svarte: ”Velkommen, min trofaste markgreve Rodingeir. Hva kan du fortelle meg om deres ferd? Lever kong Didrik av Bern? Har Hunerne vunnet eller tapt? Har det gått godt eller dårlig for dere?”

Rodingeir sa: ”Kong Didrik lever, og Hunerne har seiret i slaget, men likevel har det gått dårlig for oss fordi vi har mistet prinsene våre, Erp og Ortvin.”

Dronning Erka gråt da hun hørte dette. Det samme gjorde nesten alle som var i hallen.

Da mælte kong Attila: ”Hvem av Hunerne falt med mine sønner?”

Markgreven svarte: ”Herre, mange tapre karer falt der. Den første var prins Thether av Bern og din gode venn Hjalprik, og hertug Naudung. Villdifer og mange andre modige krigere og store høvdinger falt også, men Aumlungene mistet dobbelt så mange menn, og de overlevende flyktet.”

Kong Attila besvarte disse nyhetene tappert: ”Det er som det før har vært at de som skal dø de faller, og verken gode våpen eller stor styrke vil gi noen mann liv hvis det er skjebnen hans å dø. Dette viste seg her på denne ferden hvor mine sønner Erp og Ortvin, samt deres fosterbror Thether, var utstyrt med de beste våpen og likevel ligger de nå døde.”

Kongen fortsatte: ”Hvor er nå min gode venn, kong Didrik?”

En mann svarte: ”Kong Didrik og mester Hildibrand sitter i et steikehus og der har de tatt av seg sine våpen og vil ikke komme for ditt øyesyn, herre, så ille synes Didrik det er at han mistet prinsene.

Attila mælte: ”Mine to riddere, gå ut og be min venn kong Didrik komme inn, han må møte meg selv om det har gått slik.”

Disse to ridderne gikk dit hvor kong Didrik satt og ba ham gå inn foran kong Attila, og at det var han som hadde sendt dem. Didrik svarte at hans hug var så tung og sorgfull at han ikke ville møte andre mennesker når det var slik.

Ridderne gikk inn og fortalte kong Attila at Didrik ikke ville komme for hans øyesyn.

339. Deretter reiste dronning Erka seg gråtende, og sammen med sine hoffdamer gikk hun dit hvor kong Didrik satt. Da hun kom inn i huset, mælte hun: ”Gode venn, Didrik, hvorledes verget sønnene mine seg, og hvor tapre krigere var de før de falt?”

Kong Didrik svarte med stor sorg: ”Frue, visst var de tapre karer, og de kjempet vel, og ingen av dem ønsket å skilles fra de andre.”

Da gikk hun til ham og la begge hendene sine om halsen hans, kysset ham, og mælte: ”Gode venn, kong Didrik, gå nå med meg inn i kong Attilas hall, og vær velkommen og glad. Ofte har det gått slik før som nå at de menn fikk bane i slaget, som hadde denne skjebnen, og de som lever videre må ta vare på seg selv. Ikke har det noen hensikt å sørge over døde menn. Vær glad og velkommen hos oss, og kong Attila, og gå nå med meg.”

Kong Didrik reiste seg nå gikk inn etter dronning Erka i hallen. Og da han kom foran kong Attila, reiste kongen seg og ba kong Didrik være velkommen, og kysset ham. Han ba han sitte hos seg i høysetet igjen som tidligere. Kong Didrik godtok dette og var nå lenge hos kong Attila og deres vennskap var ennå større enn tidligere.

340. To vintre etter slaget ved Gronsport ble dronning Erka syk, og denne sykdommen var så farlig at hun visste at hun ikke ville leve lenge hvis ikke sykdommen ga seg, så hard var den.

En dag sendte hun bud til kong Didrik og ba han komme til henne. Og da han hørte at hun hadde sendt bud etter ham da reiste han straks for å treffe henne. Da de møttes hilste de varmt på hverandre.

Kong Didrik mælte: ”Det ville være den største sorg hvis du omkommer av denne sykdommen og det ville være et stort tap for Hunaland hvis en så dyrebar kvinne skulle få bane. Gud vet, hvis dette skjer, at da mister jeg min beste venn.”

Dronning Erka sa: ”Didrik, du har vært en god venn av Oss og av kong Attila; og du har styrket vårt rike meget, og vi har mye å lønne deg for. Nå kan det være at denne sotten vil ende vår vennskap, men jeg vil at du skal ta imot en vennskapsgave. Jeg vil gi deg femten merker rødt gull i en klump, og klær skåret av purpur. Ingen mann har sett mer kostbare klær enn dette. Dette vil være Deres klær for ære og stand. Jomfru Herad, min frendekvinne, vil jeg også gi Dem, og De vil da få rådene hennes.”

Didrik svarte: ”Gode fru Erka dronning; visst er din sott alvorlig, og du har vist oss stort vennskap nå likesom tidligere. Må Gud hele din sykdom for ikke kan vi gjøre det, og for kong Attila vil det å miste en slik kvinne være verre enn å miste en stor del av Hunaland.”

Kong Didrik sørget nå slik at han gråt som et barn og ikke klarte han å si noe mer. Han gikk så bort. Dronningen snakket igjen: ”Hvor er min kjære venn, mester Hildibrand?”

”Her er jeg,” sa han, og gikk til henne og spurte hva hun ville. Hun tok sin beste gullring av hånden sin og ga den til ham, og mælte at de skulle skilles som venner og likeså være venner når de møttes igjen.

Da svarte mester Hildibrand: ”Frue, ha Guds lønn for denne vennskapsgaven og mange andre, som du tidligere har gitt meg, og for all den vennskap du har vist både meg og kong Didrik.”

Og nå gråt Hildibrand og all som var der.

Dronningen mælte til ridderne sine og ba dem om å tilkalle kong Attila, med en gang. Da denne ridderen hadde utført hennes ærend sto Attila raskt opp og straks han kom til sengen hennes spurte han hva hun ville ham.

Dronning Erka sa: ”Mektige kong Attila, det kan nå hende at vi skilles og at du blir enkemann. La ikke dette vare lenge. Finn deg en god kvinne, en gild kvinne som det passer seg. For hvis du tar deg en dårlig kone vil både du og mange andre betale for det. Gode herre, kong Attila, ta deg ikke kone fra Niflungaland, og ikke av Alldrians ætt. For hvis du gjør det vil du måtte betale for det, og det vil aldri være en ulykke like stor for deg og dine barn som hvis du gjør dette.”

Og da hun har sagt dette snudde hun seg bort fra ham og døde. Da det ble kjent av dronning Erka var død da gråt og sørget hvert barn og hver mann i Hunaland og vidt og bredt ellers. Alle sa at det aldri hadde vært en gildere kvinne i Hunaland, eller en som hadde gjort godt mot flere mennesker enn dronning Erka. Det ble også sagt at ingen kvinne i Hunaland hadde flere menn grått over.

341. Kong Attila lot dronningens lik stelles med stor verdighet og hun ble jordfestet nær bymuren. Ved graven hennes sto kongen selv og kong Didrik av Bern, og alle de edleste menn i Susa; alle begråt de på nytt hennes død.

342. På denne tiden i Niflungaland, i den byen som het Vernisa, styrte kong Gunnar og med ham hans bror Høgni. Den tredje herskeren var mågen deres som var den tapreste av alle krigere og høvdinger både i de sydlige landene og i nordlige landene. Dette var på grunn av styrke og dugelighet, mot og visdom, og hans fremsynthet. Dette var Unge Sigurd som var gift med Grimhild, datter av kong Alldrian og søster av Gunnar og Høgni, som var gift med Brynhild, den rike og vakre. Og fra da av som Sigurd hadde giftet seg med Grimhild hadde dette riket hatt stor heder blant alle land, først på grunn av alle de store høvdingene som styrte der. De hadde ingen jevnlike i tapperhet og makt, og alle deres uvenner ble skremt av dem. Dette også fordi at de eide mer penger, av sølv og gull, enn alle andre konger. De var svært grimme mot sine fiender, men hver av dem var så gode venner med de andre som om de var brødre.

Unge Sigurd var fremst blant dem på alle måter. Huden hans var så hard som svoren på et villsvin eller som horn, og ingen våpen bet på ham unntatt mellom akslene. Der var skinnet hans som på andre menn.

343. En gang da dronning Brynhild gikk inn i hallen sin satt Grimhild, kong Gunnars søster, der. Da Brynhild hadde kommet til setet sitt sa hun til Grimhild: ”Hvorfor er du så stolt at du ikke reiser deg for meg, din dronning?”

Grimhild svarte: ”Jeg kan fortelle deg hvorfor jeg ikke reiser meg for deg. Først og fremst fordi du sitter i det høysetet som moren min eide, og ikke har jeg mindre rett enn deg til å sitte der.”

Brynhild mælte: ”Selv om din mor eide dette setet, og din far eide denne borgen og dette landet så skal jeg eie det nå, og ikke du. Heller burde du nå gå i skogen og utforske hjortetråkk med din husbonde, Sigurd. Dette ville passe bedre for deg nå, fremfor å være dronning i Niflungaland.”

Grimhild: ”Hvorfor svikter du meg og gjør meg denne skam og skjensel, som jeg mente skulle være min heder og ære, at mannen min er Unge Sigurd. Nå begynner du en slik lek for du må ville at vi taler mer oss imellom om det som er til ære og skam. Svar meg nå på det første jeg spør deg; hvem tok møydommen din og hvem var din første mann?”

Brynhild svarte: ”Der har du spurt meg om noe jeg lett kan svare på og som det ikke er noen skam i. Den mektige kong Gunnar kom til min borg og sammen med ham mange mektige høvdinger og med mine venners råd tok jeg ham til mann. Jeg ble så gift med ham med allslags heder og stas, og vi hadde den mest kostbare veitslen med masser av folk. Med ham for jeg så hjem hit til Niflungaland. Og dette vil jeg ikke skjule for deg eller for noen annen som spør at han er min første mann.”

Grimhild svarte: ”Nå lyver du om det jeg spurte deg om, akkurat som jeg ventet. Den mannen som tok møydommen din kalles Unge Sigurd.”

Brynhild: ”Jeg var aldri Sigurds kone og han var aldri min mann.”

Grimhild mælte: ”Derfor viser jeg deg denne ringen som han tok fra deg da han hadde tatt møydommen din. Dette samme gullet tok han fra hånden din og ga meg.”

Da Brynhild så dette gullet visste hun at hun hadde eid det og hun husket hva som hadde hendt. Hun angret nå sårt på at hun hadde trettet om denne saken slik at så mange hadde hørt om dette som bare få hadde visst om tidligere. Brynhild mente dette var så viktig at hennes legeme ble rødt som frisk blod, og hun tidde og sa ikke et ord. Så reiste hun seg og gikk bort og ut av borgen.

344. Hun så tre menn komme ridende mot borgen. Den første av dem var kong Gunnar, den andre hans bror Høgni og den tredje, Gernoz. Hun gikk i mot dem mens hun gråt og klaget sårt og rev klærne sine. Gunnar og hans bror, Høgni, hadde ridd i skogen og jaktet denne dagen, men da de så hvorledes dronning Brynhilld oppførte seg, og fordi de ikke visste hvorfor hun var så sorgfull så stanset de hestene sine.

Dronningen mælte: ”Mektige kong Gunnar, jeg ga meg i din vold og forlot mitt rike, mine venner og frender og dette gjorde jeg alt for deg. Hvorledes skal du, eller en annen mann, hevne min skam? Og hvis ikke du vil hevne min så må du likevel hevne din egen. Unge Sigurd har sviktet din fortrolighet og fortalt alt til sin kone, Grimhild, hvorledes du stolte på ham og at du selv ikke klarte å ta meg og fikk Unge Sigurd til å ta møydommen min. Dette samme klandret Grimhild meg for foran alle menneskene.”

Høgni svarte: ”Mektige dronning Brynhild, ikke gråt og ti om dette. Lat som om dette ikke har vært.”

”Visst kan jeg late som dette,” sa Brynhild, ”for Unge Sigurd kom hit til Dere som en tigger og nå er han så stolt og mektig at det ikke vil være lenge før dere alle vil måtte tjene ham. Da han kom til meg første gangen visste han ikke hvem som var faren eller moren hans, heller ikke kjente han sin ætt.”

Da mælte kong Gunnar: ”Frue, ikke skal du gråte eller tale noe mer om dette. Unge Sigurd skal ikke lenge være vår herre, og min søster Grimhild skal ikke være din dronning.”

Brynhilld gjorde slik som kongen ba. Kong Gunnar og hans bror, Høgni red nå inn i borgen og til hallen. Mennene hans tok vel imot ham og kong Gunnar, Høgni og Gernoz lot nå som om de ikke hadde hørt noe, og det samme gjorde Brynhild.

Unge Sigurd hadde ridd inn i skogen for å jakte og for å more seg med sine menn, og ikke var han hjemme på denne tiden.

345. Få dager senere kom Unge Sigurd hjem med mennene sine om kvelden. Da han kom inn i hallen satt kong Gunnar der. Han reiste seg og tok vel imot sin måg, Unge Sigurd. Det samme gjorde broren hans, Høgni, og Gernoz, og alle de som var der inne. Denne kvelden drakk de og var alle svært glade. Dronning Brynhild var nå helt ulykkelig.

Noen få dager senere mælte Høgni til Gunnar: ”Herre, når vil du ri ut i skogen å veide dyr sammen med oss alle?”

Kongen svarte at han ville ut å ri en eller annen dag hvis været var godt. Det gikk noen dager. Høgni gikk til kjøkkenet og talte i hemmelighet med kokken: ”I morgen skal du gjøre maten klar til oss tidlig, og du skal salte alle de lekre rettene så mye du våger, og det som er saltest skal du servere Unge Sigurd.”

Han gikk ut og kalte til seg munnskjenken, og mælte: ”I morgen, når vi spiser tidlig, da skal du skjenke oss sent.”

Høgni gikk deretter tilbake.

346. Tidlig neste morgen kunngjorde kong Gunnar og Høgni at de ville gjøre seg klare og ri ut å jakte. Så gikk de til bords og åt. Da kom Unge Sigurd og mælte til kongen: ”Herre, hvor vil du ri? Hvorfor spiser du så tidlig?”

Kongen svarte: ”Vi vil ri ut og veide dyr og more oss; vil du bli med oss eller vil du bli hjemme?”

Unge Sigurd: ”Herre, hvis du vil ri ut da vil jeg så visst følge deg.”

Kongen mælte da: ”Gå da til bordet og et.”

Det gjorde han, og kokkene og munnskjenkene gjorde alle som Høgni hadde bedt dem om. Da de hadde spist ble hestene deres gjort klar og de red inn i skogen og jaget dyr og slapp løs hundene sine.

Straks Unge Sigurd hadde ridd ut av borgen gikk Grimhild til sin seng og la seg ned for å sove for så ille var det mellom henne og Brynhild at hun ikke ville sitte sammen med henne og more seg.

Høgni hadde ridd noe senere fra borgen enn de andre, og hadde talt med dronning Brynhild en lang stund. I deres samtale ba Brynhild Høgni om at han skal ordne det slik at Unge Sigurd ikke kommer hjem om kvelden, og at han skulle dø den dagen. For dette ville hun gi ham gull, sølv og andre skatter, slike som han måtte ønske. Men han sa at Unge Sigurd var en slik stor kriger at han ikke kunne si for sikkert at han ville kunne gi ham bane, men han lovet å gjøre hva han kunne. Deretter red Høgni ut i skogen, og dronningen ba ham fare vel, og oppfylle ordene sine.

347. De jaktet så dyr til de ble helt utslitt. Av og til måtte de løpe og Unge Sigurd var den fremste, nå som alltid. Nå drepte de en villgalte som de hadde lett etter lenge. Da hundene hadde bitt seg fast i svinet, kastet Høgni spydet sitt inn i det og ga villgalten banesår. Alle sto nå over det og skar det opp og skar ut innvollene og ga til hundene. De var alle nå så varme og trette at de mente de nesten ville sprenges, da de kom til en bekk.

Kong Gunnar la seg ned og drakk og bror hans, Høgni, lå på andre siden. Unge Sigurd kom da og la seg straks ned som de andre. Høgni reiste seg så, da han hadde drukket, grep spydet med begge hendene, og stakk det mellom skuldrene på Unge Sigurd, slik at det gjennomboret hjertet hans og stakk ut av brystet.

Unge Sigurd mælte: ”Dette du gjorde nå hadde jeg ikke ventet av min måg. Og hvis jeg hadde visst dette, da jeg sto på føttene mine og før du hadde fått gitt meg banesår, da ville skjoldet mitt ha blitt ødelagt, hjelmen splittet og sverdet sløvt og oppskåret. Det er også sannsynlig at dere fire hadde vært døde før dette var gjort.”

Unge Sigurd døde så.

Høgni sa: ”Hele denne morgenen har vi jaget en villgalte og vi fire klarte så vidt å fange den. Men nå, i løpet av en liten stund, har jeg alene jaget en bjørn eller en visent, og verre hadde det vært for oss fire å angripe Unge Sigurd, hvis han hadde vært kampklar, enn å drepe en bjørn eller en visent, som er de villeste av alle dyr.”

Kong Gunnar mælte: ”Visst har du jaktet vel, og denne bisonen skal vi ta med hjem og bringe Grimhild, min søster, hvor enn hun er.”

De tok nå opp liket til Unge Sigurd og for med ham hjem til borgen.

348. Dronning Brynhild sto nå på borgen og så at kong Gunnar, hans bror Høgni, og Gernoz kom ridende dit. De kom nå med Unge Sigurd som var død. Hun gikk ut av borgen for å møte dem, og mælte at de hadde hatt den heldigste jakten av alle, og ba dem nå bringe ham til Grimhild: ”Hun sover i sin seng, la hun nå omfavne ham død for nå har han fått som fortjent, akkurat som Grimhild.”

De bar liket opp på loftet, men dette var låst så de brøt deretter opp døren, bar liket inn og kastet det opp i sengen, i armene hennes. Ved dette våknet hun opp og så at Unge Sigurd lå i sengen hennes, og at han var død.

Grimilld sa da til Unge Sigurd: ”Ille synes jeg sårene dine er, hvor fikk du dem? Her står ditt gullforgylte skjold helt og det er ikke splittet, og ikke er hjelmen din ødelagt. Hvorledes fikk du disse sårene? Du må ha blitt myrdet. Hvis jeg visste hvem som hadde gjort det da skulle han få unngjelde for det.”

Høgni svarte: ”Ikke ble han myrdet. Vi jaget en villgalte og denne samme villgalten ga ham banesår.”

”Den samme villgalten har du vært, Høgni, og ingen annen mann,” og nå gråt hun sårt.

De gikk ut av loftet og inn i hallen, og var nå glade. Brynhild var ikke mindre glad. Men Grimhild tilkalte sine menn og ba dem ta Unge Sigurds lik og gravlegge det med største heder.

Da nyheten om at Unge Sigurd var drept ble kjent sa alle at ingen som nå levde i verden, eller senere ville fødes, ville være lik ham i styrke, tapperhet og høviskhet, så vel som i mot og gavmildhet, og at han var over alle andre menn, og at hans navn aldri ville dø på den tyske tunge, og det samme med nordmennene.

349. Kong Hertnid var en mektig mann i Villkinaland, og en stor høvding på alle måter. Han var den fremste av alle krigere. Konen hans var Ostacia, datter av kong Runi av Austerrikki. Hennes stemor var så trollkyndig at hun i barndommen forhekset henne og overførte alle sine trolldomskunster til henne, slik at hun nå var like trolldomskyndig som sin stemor. Ikke desto mindre var Ostacia den klokeste og vakreste av alle kvinner, og hun var svært ondskapsfull.

Kong Hertnid elsket henne svært.

350. På denne tiden styrte kong Isung den sterke, og sønnene hans, over Bertangaland. Han var stor fiende av kong Hertnid og hadde hjulpet kong Attila mye, og gjort mye vondt mot Villkinamennene. Kong Hertnid ville gjerne hevne drapet på kong Osangtrix, hans onkel, først på kong Attila og så på kong Didrik, og kong Isung som var den tredje høvdingen da kong Osangtrix ble drept.

Kong Hertnid samlet sammen en stor hær og reiste med den til han kom inn i Bertangaland, i kong Isungs rike. Der brant han, drepte menn og tok mye rikdom. Isung og sønnene hans satt i Bærtangaborg og ble ikke var hva Hertnid hadde gjort. Og da kong Hertnid hadde fått så mye hærfang, og fart så vidt omkring som han ville i Bertangaland, dro han hjem og hadde beholdt alle sine menn.

351. Kong Isung og sønnene hans hørte om hva kong Hertnid av Vilcinalandet, deres største fiende, hadde gjort. De samlet en hær fra hele riket sitt, og for etter Hertnid og ville hevne seg. Han sendte ord til sin gode venn, Thethleif danske, og en annen mann, Fasold den stolte. De tok godt imot budskapet og dro med sine menn for å møte kong Isung. Alle ankom de nå Vilcinaland og brente der mange og store herreder, og drepte mang en mann. Der de for flyktet alle foran dem; ingen mann var så djerv at han våget å kaste et spyd mot dem. Alle flyktet, noen inn i skogen, noen på skip og noen opp på ubefolkede heder. Og noen flyktet til kong Hertnid og fortalte ham at kong Isung av Bertangaland, og sønnene hans, var kommet inn i riket hans, og at sammen med ham var Thethleif danske og Fasold den stolte, og at de hadde fem tusen hærmenn og at ingen fylking kunne stå imot dem, og at ingen krigere våget å stoppe og vente på dem.

Ved disse nyhetene ble kong Hertnid svært vred og sendte bud over hele landet at alle hærmennene skulle samle seg og verge landet sitt. Disse nyhetene skremte alle for de syntes det var skremmende å kjempe mot så store krigere som de som nå var kommet til Vilcinaland.

352. Etter dette samlet det seg en stor hær hos kong Hertnid, og Ostia, konen hans, dro ut og svingte sin trollstav. Vi ville si at hun for og seidet, slik som det ble gjort i forntiden, og som de trollkvinnene vi kaller volver, gjorde det. Så mye gjorde hun av seid og trolldom at hun tryllet frem mange slags villdyr: løver, bjørner og store flygedrager. Hun temmet dem alle slik at de avlød henne og hun kunne sende dem i hendene på sine fiender. Det sies i tyskernes kvad at hæren hennes var som djevelen selv. Hun selv var som en flygedrage. Kong Hertnid flyttet hæren sin mot kong Isung, og da de møttes ble det et stort slag.

Kong Isung, og sønnene hans, gikk hardt frem med merket sitt og drepte mang en mann. De hugg ned hester og menn på begge sider av seg, og hæren falt bort foran dem der som de gikk frem.

På et annet sted red Thethleif danske frem med fylkingen sin. Den ble mange manns bane og ingen Vilkinsmenn sto imot den.

Den tredje fylkingen hadde Fasold den stolte; han kjempet på denne dagen med stor tapperhet og adskilte mange menn fra hestene sine, slik at de aldri så hverandre igjen. Vilkinamennene falt i denne striden slik som en åker som blir skåret.

353. I dette øyeblikk kom Ostacia til med flokken sin som hun hadde samlet gjennom trolldom. Drager fløy over hæren og ga menn banesår med både klør og gap, løver og bjørner kjempet og bet. Og Ostacia selv fløy som en drage over flokken og tvang alle dyrene og alle dragene til å kjempe.

Kong Isung og sønnene hans så nå hvilken skade de fikk av denne store og onde flokken. Han kjørte sporene sine i hesten sin og grep kraftig rundt spydskaftet. Det var så langt og tykt at det var fra et asketre som var delt i tre deler, og spydskaftet hans var en av delene av denne digre asken. Han så hvor den onde dragen fløy, den var større og mer skremmende enn alle de andre og han kastet spydet sitt mot den. Dragen så hvorledes dette store spydet kom flygende mot den, og vred seg unna. Spydet fløy forbi den, men dragen stupte ovenfra mot kongen og grep ham med kjeften og klørne, og slukte ham.

Dette så hans eldste sønn; han var den sterkeste av dem. Han kjørte spydet sitt gjennom foten og inn i buken på den. Dragen gikk innpå stikket og grep ham med klørne sine så fast at de gikk gjennom både brynje og buk. Dette ble hans bane, men tidligere hadde han drept både en løve og en bjørn.

På samme tid hadde også Lorantin, kongens yngste sønn, drept en løve og blitt såret, og en drage såret ham dødelig, og denne dragen ga ham banesår med klørne sine.

Dette slaget varte så lenge at nesten alle drager og løver hadde mistet livet på grunn av de store huggene til kong Isungs sønner. Men kong Isung, og alle sønnene hans, var nå drept av dyrene og dragene, og ingen mann hadde drept dem, bare trolldommen til Ostacia.

354. Fasold den stolte lot merket sitt bære frem, inn i midten av Vilkinamennenes hær, mot kong Hertnid, og det ble der en skarp kamp mellom de to høvdingene. Med hver hånd hadde Fasold tidligere drept mange hundre Vilkinsmenn så nå var han alvorlig såret og utmattet av striden. Kong Hertnid red selv mot han og kjørte spydet sitt inn i brystet hans, slik at det stakk ut mellom skuldrene. Fasold falt død av hesten sin, og nå var også de fleste av folkene hans falt.

Thethleif danske så dette der han kjemper. Han hadde felt så mange Vilkinsmenn at haugen av døde menn ikke var lavere enn salen som bar ham, men han hadde mistet de fleste av mennene sine, og hadde selv fått store sår. Ikke desto mindre red han djervt inn i Vilkinamennenes hær og ville hevne sin kjære venn, Fasold. Han kjørte sporene i hesten og red mot kong Hertnid, kjørte spydet sitt gjennom skjoldet hans slik at dette gikk i stykker, og det samme gjorde den doble brynjen. Spydet gikk under hånden og skar igjennom skuldrene gjennom skulderbladene. Kongen falt straks av hesten til jorden. Thethleif drepte der med sverdet sitt mange tapre karer over kong Hertnid, og mange flyktet slik at få sto igjen. Da fløy en av de verste dragene over Thethleif med gapende kjeft og vil gi ham bane. Thethleif stakk spydet sitt opp i dragekjeften slik at det stakk ut ved halsen. Dragen grep ham med klørne sine, slo med vingene og falt over ham. Slik fikk både Thethleif og hesten hans banesår.

355. Da alle de store krigerne av Bertanga hadde falt stoppet ikke Vilkinamennene før de hadde drept hvert mannsbarn i Bertangahæren. Vilkinamennene fant sin herre, kong Hertnid, alvorlig såret og tok ham med seg til de kom til den beste legen i Vilkinland, og han helbredet ham.

Da kong Hertnid kom hjem til borgen sin var hans kone, Ostatia, syk. Kongen skjønte nå hvor den hjelpen hadde kommet fra som dragene og dyrene hadde gitt ham, og hvor trollkyndig hans kone var. Tre dager senere døde hun med lite heder.

Kong Hertnid ble frisk av sårene sine og styrte riket sitt, Vilkinland, slik som en hører i sagaen hans. Han utførte mange storverk mens han var konge der og det kan sies svært mye om han, men det vil ikke bli gjort her i denne sagaen.

356. Kong Attila av Susa hørte at Unge Sigurd var død og at hans kone Grimilld, den viseste og vakreste blant kvinner, hadde overlevd ham. Han sendte bud til sin frende Osid i Herraland at han skulle komme til ham.

Da hertugen hørte at hans frende Attila vil møte ham gjorde han seg klar for ferden til Susa, og med ham tjue riddere. Attila tok varmt imot ham og sa at han hadde sendt bud på ham fordi han ville at han skulle være hans sendebud til Niflungaland. Kongen ville sende ham for å be om hånden til Grimilld, søsteren til kong Gunnar, som hadde vært gift med Unge Sigurd. Hertug Osid sa han ville fare hvor som helst kongen ønsket å sende ham. Han forberedte denne turen med stor høviskhet og hadde med seg førti av de mest høviske ridderne, og mange velutrustede svenner. Nå reiste han helt til han kom til Niflungaland og møtte kong Gunnar i Vernico. Der ble de godt tatt imot og ble der noen dager.

357. En dag ble han hentet for å samtale med kong Gunnar, og med ham Høgni og Gernoz. Under samtalen mælte hertug Osid: ”Kong Attila av Susa sender gode hilsener til kong Gunnar og hans bror, Høgni. Attila ønsker å gifte seg med Grimilld med så stor medgift som dere synes er passende å sende ham, og han vil være Deres venn. Før jeg drar herfra ønsker jeg å høre Deres svar.”

”Slik skal det bli,” svarte kong Gunnar ”, Kong Attila er en mektig og stor høvding; hvis brødrene mine, Høgni og Gernoz, vil det som jeg vil, da skal vi ikke nekte ham dette.”

”Det synes meg,” mælte Gunnar, ”å være en stor ære hvis den mektige kong Attila gifter seg med vår søster, for han er den største og mektigste av alle konger og av den grunn vil vi være enda større menn enn vi er nå. Men denne saken må legges frem for henne, for hennes hug er så stor at verken kong Attila, eller noen annen i verden, kan få henne mot hennes vilje.”

Gernoz ba kongen og Høgni bestemme seg, og syntes det var godt da de samtykket.

Kong Gunnar dro nå med Osid for å møte Grimilld, og han fortalte henne alle disse nyhetene og spurte om hva hun mente om dette valget. Hun sa at hun ikke våget å nekte å ta kong Attila som sin ektemann, slik en mektig konge var han, og fordi han hadde sendt denne mannen for å føre hans ærend, og at hun heller ville takke ja til det, hvis det var hennes brors, kong Gunnars, råd.”

Kongen sa at han ikke ville si nei til dette valget så lenge det ikke var mot hennes vilje. Kong Gunnar og broren hans samtalet om denne saken med hertug Osid, inntil det ble bestemt.

Etter dette gjorde hertug Osid seg klar til å ri hjem. Da han var helt klar tok Gunnar et skjold med gullrender og den hjelmen som Unge Sigurd hadde eiet, og som var det beste av alle våpen, og ga Osid. De skiltes som gode venner.

Hertugen red hjem til Hunaland og fortalte kong Attila alt om sin ferd. Kongen takket ham vel og sa at hans ferd hadde vært den beste.

358. Litt senere gjorde kong Attila seg klar til ferden sin og skal nå fare til Niflungaland etter sin festekone Grimilld. Ferden ble forberedt på den staseligste måte og kongen tok fem hundre riddere og mange svenner med seg.

Da kong Gunnar hørte at kong Attila og Didrik hadde kommet til landet hans red han i mot dem med alle sine beste menn, og da de møttes red kong Gunnar foran kong Attila og hilste ham. Hans bror, Høgni, red foran kong Didrik, og de kysset hverandre og møttes som de beste venner. Sammen red de tilbake til byen Vernicu hvor den mest kostbare veitslen ble gjort klar, og på denne festen giftet kong Gunnar bort søsteren sin, Grimilld, til kong Attila. Og da veitslen var over red kongene Attila og Didrik bort, og da de skiltes ga kong Gunnar Unge Sigurds hest, Grane, til kong Didrik, og sverdet Gram ga han til markgreven. Kong Attila fikk Grimilld og så mye sølv som det passet seg, og de skiltes nå som gode venner.

Kong Attila og kong Didrik red hjem til riket sitt og styrte det i en stund. Men konen hans, Grimilld, gråt hver dag over sin elskede husbonde, Unge Sigurd.

359. Da det hadde gått syv år siden Grimilld kom til Hunaland var det en natt at hun mælte til kong Attila: ”Det er en stor sorg for meg, herre, kong Attila, at jeg i syv år ikke har møtt mine brødre. Vil du ikke, herre, innby dem hit? Jeg kan fortelle deg, selv om du kanskje allerede vet det, at mannen min, Unge Sigurd, eide så mye gull at ingen konge i verden var like rik. Denne store rikdommen har nå brødrene mine, og de unner meg ikke en penning av det. Det synes meg mer sømmelig, herre, at jeg råder over denne rikdommen, og det skal du vite at hvis jeg får dette gullet så skal du eie det sammen med meg.”

Da Attila hørte disse ordene tenkte han nøye over det hun hadde sagt, og visste at det var sant. Kong Attila var den griskeste av alle og syntes det var ille at han ikke skulle få Niflungeskatten, og svarte på denne måten: ”Frue, jeg vet at Unge Sigurd eide mye gull. Først det han tok fra den store dragen som han hadde drept, dernest det han tok i hærferd, og dertil kom det hans far, kong Sigmund, hadde eid. Og alt dette mangler vi, og likevel er kong Gunnar vår kjæreste venn. Jeg vil nå, frue, at du inviterer dine brødre hjem, hvis du vil, og ikke skal jeg spare noe for å lage den staseligste veitsle.”

De endte sin samtale der. Og ikke lenge etter lot Grimilld kalle to menn til seg og fortalte dem sitt ærend, at hun ville sende dem til Niflungaland; ”for å bringe mitt budskap. Og til denne ferden skal jeg utstyre Dere både med gull, sølv, gode klær og gode hester.”

Disse lekmennene sa at de skulle gladelig gjøre det hun ba om. Nå forberedte hun ferden deres på den mest staselige måte, og utstyrte dem med brev og sitt, og kong Attilas, segl.

360. Disse mennene reiste sin vei til de kom til Niflungaland og traff kong Gunnar i Vernicaborgen. Kongen tok vel i mot sendemennene til sin måg, kong Attila, og de ble svært godt behandlet der.

Da sendemennene hadde vært der en liten stund reiste den som bar budskapet seg, gikk foran kong Gunnar, og mælte: ”Kong Attila av Susa, og hans dronning Grimilld, sender hilsen til kong Gunnar i Verniza, og brødrene hans, Høgni, Gernoz og Gislher, og alle deres venner, og venner av Gud. Vi vil be Dere hjem til veitsle og vennskap i vårt land. Kong Attila er nå for gammel og støl til å styre riket sitt, og hans unge sønn, Aldrian, er bare få vintre gammel. Det synes derfor best for oss at Dere kommer for å styre dette riket, sammen med Deres frender, hans morbrødre, inntil den tid kommer da han er gammel nok til å styre riket sitt selv. Dere må komme etter vår budskap og rådføre Dere om landsstyringen med oss, og om hva som synes å være best i denne saken. Bring med Dere så mange menn som Dere synes er passende og lev vel.”

361. Da kong Gunnar hadde lest dette brevet innkalte han brødrene sine; Høgni, Gernoz og Gislher til en samtale. Han forklarte saken og ba om råd for hva som skulle gjøres.

Høgni svarte: ”Det kan være, herre, at De vil fare til Hunaland til veitsle hos din måg, kong Attila, men hvis De drar dit kan det være at De ikke vender tilbake, og heller ikke de som følger deg, for Grimilld er en vis og falsk kvinne, og det kan være at hun ønsker å svike oss.”

”Kong Attila, min måg, har sendt meg vennlige ord og bedt om at jeg kommer til Hunaland, og disse mennene reiser i sannhet,” sa Gunnar, ”med det er ditt råd, Høgni, at jeg ikke skal fare, men dette rådet gir du meg liksom din mor ga min far; hver gang er verre enn forrige. Jeg vil ikke ta imot det av deg og nå skal jeg i sannhet fare til Hunaland, og jeg venter å komme tilbake når jeg ønsker, og før jeg forlater Hunaland vil det hele bli gitt i min makt. Men du, Høgni, skal følge meg hvis du vil, eller sitte hjemme hvis du ikke våger å fare.”

Høgni mælte: ”Ikke sier jeg dette fordi jeg er mer redd for livet mitt enn du er for ditt, og ikke synes jeg det er verre å kjempe enn du gjør, men i sannhet sier jeg deg at hvis du reiser til Hunaland, enten du farer med mange menn, eller med få menn, så vil ingen av dere komme levende tilbake til Niflungaland. Og hvis du vil reise til Hunaland, da vil jeg bli igjen her. Eller husker du ikke, kong Gunnar, hvorledes vi skiltes fra Unge Sigurd? Hvis du ikke husker så vet jeg en i Hunaland som husker det, Grimilld, vår søster, og hun vil så visst minne deg på det når du kommer til Susa.”

Kong Gunnar svarte: ”Selv om du er så redd for din søster Grimilld at du ikke våger å reise, så skal jeg likevel fare.”

Høgni ble harm over at hans mors side så ofte ble klandret at han reiste seg og gikk inn i hallen til sin frende Folker, og samtalet med ham: ”Du må ville fare til Hunaland med oss, som kong Gunnar nå bestemt etter Grimillds melding, og med oss skal reise alle våre menn, og de skal væpne seg og utstyre seg raskt, og bare de som våger å kjempe skal fare.”

362. Da reiste dronning Oda, kong Gunnars og Gislhers mor, seg, og gikk til kongen, og mælte: ”Herre, jeg drømte en drøm som du skal få høre. I denne drømmen så jeg så mange døde fugler i Hunaland at hele landet var øde for dem. Nå hører jeg at dere Niflunger etler å fare i Hunaland, men denne ferden vet jeg vil føre til mye ulykke både for Niflunger og Hunere, og det synes meg at hvis dere reiser så vil mang en mann late livet sitt der. Gjør så vel, herre, far ikke, bare vondt vil komme ut av det hvis dere drar.”

Høgni svarte: ”Kong Gunnar har nå bestemt å gjøre denne ferden og ikke vil han endre dette. Ikke bryr vi oss om gamle kvinners drømmer. De vet lite godt, og ikke vil Deres ord hindre vår ferd.”

Dronningen sa: ”Kong Gunnar kan rå for sin ferd, og så også du, Høgni, om dere skal fare til Hunaland eller ikke, men min unge sønn, Gislher, han skal være hjemme.”

”Ja,” sier Gislher, ”hvis mine brødre farer, da skal så visst ikke jeg bli igjen,” og han spratt opp og grep våpnene sine.

363. Kong Gunnar sendte nå bud over hele landet at alle hans menn skulle komme til ham; de tapreste og modigste, og de som han syntes best om. Da denne ferden var klar hadde kongen tusen mann, tapre og velvæpnede krigere, med hvite brynjer og skinnende hjelmer, skarpe sverd og kvasse spyd, og nye skjold og raske hester. Mang en fager og gild kvinne satt igjen hjemme etter sin ektemann, sønn og bror. Høgni tok kong Gunnars merke i hånden sin; ytterste delen av dette merket var lyst som gull, men i midten var det hvitt. Det var merket med en ørn med krone av rød silke, og den nederste delen var grønn. Kong Gunnar hadde den samme ørnen på alle sine hærklær. Høgni hadde ørnen på hærklærne sine, men uten krone. Gernoz og Gislher hadde røde skjold med gylne hauker, og dette merket hadde de på alle sine hærklær, og hærmerket deres hadde også slik farge. På dette merket kunne de kjennes, hvor de enn red.

Niflungene red nå sin vei til de kom til det stedet hvor Rhinen og Donau kommer sammen. Det var svært bredt der hvor elvene møttes, men de fant ingen skip der. De ble i teltene der om natten.

364. Om kvelden, da de var mette av kveldsmat, mælte kong Gunnar til broren sin, Høgni: ”Hvem skal holde vakt i natt over våre menn? Velg den du vil.”

”De kan velge hvem De vil for å vokte oppe ved elva, men foran de nederste folkene vil jeg selv holde vakt fordi vi kan holde vakt her og se om vi kan finne noe skip,” svarte Høgni.

Dette likte kongen godt.

Da de andre mennene gikk for å sove tok Høgni våpnene sine og gikk nedover langs elven. Det var sterkt månelys så han så veien foran seg. Høgni kom nå til et vann som het Mæri, og han så noen skapninger i vannet. Klærne deres så han ligge mellom vannet og elven. Han tok klærne og gjemte dem, men dette var ingen andre skapninger enn de som kalles havfruer. De tilbringer livet i sjøer og vann. Disse havfruene hadde svømt fra Rinen og inn i dette vannet for å more seg. En av havfruene ropte og ba ham gi dem klærne sine, og gikk opp av vannet.

”Fortell meg først hvorledes vi kan komme frem og tilbake over denne elven. Og hvis ikke du forteller meg det skal du aldri få igjen klærne dine,” svarte Høgni.

Hun mælte: ”Dere kan alle komme trygt over denne elven, men aldri tilbake igjen, og dere vil ha mye møde før dette.”

Høgni trakk sverdet og drepte havfruen, og hugg hver av dem i to deler over midjen; havfruen og hennes datter.

365. Han fortsatte nedover langs elven en stund. Da så han en båt midt ute på elven med en mann oppi, og han ba han ro til lands og møte en av Elsungs menn. Han ropte dette her fordi de var kommet i riket til jarl Elsung den unge, og han tenkte at mannen i båten de ville ro raskere mot ham.

Mannen sa: ”Ikke vil jeg møte Elsungs mann før noen annen, og jeg vil så visst ikke ro uten betaling.”

Høgni talte og tok gullringen sin, og holdt den opp: ”Se her, min gode mann, din skipsleie. Her er en gullring, den gir jeg deg i fergeskatt hvis du frakter meg over.”

Da fergemannen så at han ble tilbudt en gullring som lønn mintes han at han for kort tid siden hadde giftet seg og fått en fager kone som han elsket høyt. Han ønsket å skaffe henne gull uansett hvorledes han klarte det. Nå la han årene ut, og rodde til lands.

Høgni steg om bord i båten og ga gullringen sin til fergemannen. Han gikk ombord i båten og fergemannen ville nå ro tilbake over elven, men Høgni ba ham ro langs elvebredden, noe han ikke ønsket. Høgni sa han skulle ro enten han ville eller ikke. Fergemannen ble redd og rodde som Høgni ønsket, helt til de kom til Niflungafolkene.

366. Kong Gunnar og alle folkene hans var nå på bena, og de hadde allerede fått en båt, men den var svært liten. Og med denne lille båten hadde noen menn fart over elven, men straks den la fra land hadde denne lille båten blitt fylt med vann og kantet under dem, slik at de bare med nød og neppe kom til lands.

Da Høgni kom til dem med den store båten ble Niflungene glade. Kong Gunnar selv steg om bord i båten og med ham hundre menn. De rodde nå til midten av elven. Høgni rodde så kraftig at han brøt i stykker begge årene og åregaflene, og mælte at: ”den mannen skulle aldri trives som laget disse for oss,” og løp opp mens han trakk sverdet og hugg hodet av fergemannen som satt foran ham på tiljen.

Kong Gunnar sa til ham: ”Hvorfor gjorde du denne misgjerningen. Hvilken grunn ga han til det?”

”Jeg vil ikke at noe ord skal komme før oss til Hunaland og fortelle om ferden vår, og nå kan han ikke si noe,” svarte Høgni.

Kongen sa sint: ”Ondt gjør du både nå og bestandig, og aldri er du glad om ikke du gjør noe ondt.”

”Hvorfor skulle jeg spare på misgjerninger mens vi reiser; jeg vet nå for visst at ikke et barn i vårt følge kommer tilbake.”

Kongen styrte og styrebåndet gikk nå i stykker, og av styret. Båten drev for både strøm og vind. Høgni løp raskt bak til roret og dro med voldsom kraft i styrebåndet. Og da han hadde reparert dette og fått styringen tilbake var de nærme land. I denne stund veltet båten, og slik kom de til lands, alle som var ombord, med gjennomvåte klær. De trakk nå båten på land, reparerte det som var ødelagt og rodde tilbake over elven til folkene sine. De flyttet så resten av folkene over elven inntil alle var over.

Etter dette fortsatte de sin vei resten av dagen.

367. Om kvelden la de seg ned og lot Høgni holde vakt. Da alle menn var sovnet gikk Høgni alene for å speide, langt fra folkene. Han kom til der hvor en mann lå og sov; han var væpnet og sverdet sitt hadde han lagt under seg slik at sverdhjaltet stakk frem. Høgni tok sverdet, trakk det og kastet det fra seg. Så tråkket han på mannens høyre side med foten sin og ba han våkne. Mannen sprang opp og grep etter sverdet, men fant det ikke, og mælte: ”Ve meg for den søvnen jeg nå sov for jeg har mistet mitt sverd og ille vil min herre mene jeg har voktet riket hans da jeg sov.”

Han så nå hvor krigerne var, og mælte igjen: ”Ve meg for den søvnen jeg sov for nå er en hær kommet inn i landet til markgreve Rodingeir. Jeg har nå voktet tre dager og tre netter og av den grunn sovnet jeg.”

Høgni talte til ham og fant at han var en tapper kar: ”Du er en tapper kar, se her, min gullring, den skal jeg gi deg for ditt mot og du skal ha mer nytte av den enn den som hadde den før deg, og jeg skal også gi deg sverdet ditt.”

Og dette gjorde han.

Mannen svarte: ”Ha Guds takk for dine gaver; først at du gav meg sverdet mitt og så gullringen din.”

Høgni mælte: ”Ikke skal du være redd for denne hæren om du vokter landet for markgreve Rodingeir, for han er vår venn. Kong Gunnar av Niflungaland og brødrene hans råder over hærfølget vårt. Si meg, min gode mann, hvor vil du vise oss nattsted, og hva heter du?”

”Jeg heter Ekkivord,” sa han, ”og nå undres jeg at du er her. Er du Høgni Alldriansson, som drepte min herre, Unge Sigurd? Vokt deg når du er i Hunaland, du har mange menn som er hevngjerrige på deg her. Men ikke kan jeg vise deg til ett bedre nattsted enn Bakalar, hos markgreve Rodingeir. Han er en god høvding.”

”Du har vist oss til det stedet vi etlet oss,” sa Høgni, ”ri nå hjem til borgen og si at vi kommer dit. Si også at vi er temmelig våte.”

368. De skiltes nå og Eckivard red hjem mens Høgni dro tilbake til sine menn og fortalte kong Gunnar alt som hadde hendt ham. Han ba dem stå opp som raskest og ri hjem til borgen, og dette gjorde de. Eckinvard red som raskest hjem til borgen og da han kom inn i hallen hadde markgreve Rodingeir spist og etlet seg å gå og sove. Da sa Eckinvard at han hadde truffet Høgni, og at kong Gunnar hadde kommet dit med mye folk og ville kom til ham på besøk. Markgreven reiste seg og tilkalte alle mennene sine og ba dem skynde seg og gjøre huset hans klar på den beste og staseligste måte. Og han fikk også hesten sin brakt til seg for å ri dem i møte selv med mange riddere. Alle mennene hans var nå opptatt med forberedelsene.

Da markgreve Rodingeir red ut av borgen kom kong Gunnar mot ham med alle folkene sine. Markgreven tok vel imot Niflungene og ba dem komme til ham og få god traktering. Kong Gunnar tok dette vel og Høgni sa at Eckinvard skulle ha stor takk for den måten han hadde utført deres ærend på.

369. Niflungene kom nå inn på markgreve Rodingeirs gårdsplass og steg av hestene sine. Markgrevens menn tok hestene og passet godt på dem, og som Eckinvard hadde sagt lot han gjøre to bål ute på gårdsplassen, fordi de var våte. Ved det ene bålet satt kong Gunnar og Høgni, og brødrene deres, og noen av mennene deres. Noen av folkene deres satt ved det andre. Men de som var først fulgte markgreven inn i hallen og han plasserte dem på benkene. Niflungene tok nå av seg klærne ved flammene.

Da mælte Gudelinda, konen til markgreven; hun var søster av hertug Naudung som falt ved Gransport: ”Niflungene har ført hit mange hvite brynjer og mange harde hjelmer, mange skarpe sverd og nye skjold, men den største sorgen er at Grimilld hver dag gråter over Unge Sigurd, sin husbonde.”

Da disse bålene hadde brent opp gikk kong Gunnar, Høgni og brødrene deres inn i hallen og satt der om kvelden og drakk i beste vennskap, og var svært glade. Så gikk de for å sove.

Markgreven lå i sengen sin med sin kone, og samtalet. Rodingeir mælte: ”Frue, hva skal jeg gi kong Gunnar og brødrene hans som vil være ærefult for dem å ta imot og verdig for meg å gi?”

”Det som Dere synes er tilrådelig, herre, det skal være hele mitt råd i denne saken,” svarte hun.

Igjen talte markgreven: ”Jeg må fortelle Dem om prins Gislher, hvis det også er Deres valg, at jeg vil gi ham min datter, jomfruen, som første gave.”

Godelinda svarte: ”Det er godt at du gir ham vår datter, hvis så er at han kan nyte henne; men det frykter jeg for.”

370. Da dagslyset kom sto markgreve Rodingeir, og ridderne hans, opp, og kledde seg. Niflungene sto da også opp og ropte på klærne sine. Men markgreven ba dem om å bli hos ham noen dager, men Niflungene ville fare og ikke bli. Rodingeir sa da at han ville ri sammen med dem, med alle ridderne sine. De gikk nå til bords og drakk god vin, og var svært glade. Der var det allslags leker, og annet skjemt.

Markgreven lot nå bære inn en forgylt hjelm som var satt med kostbare steiner, og ga den til kong Gunnar. Han takket kongen for gaven og syntes det var den største skatt. Markgreven tok da et nytt skjold og ga til Gernoz. Rodingeir ga da sin datter til Gishler, og mælte: ”Gode herre, Gislher, denne møyen vil jeg gi deg til ektekone, hvis du vil ta i mot henne.”

Gishler svarte og sa at han skulle ha mest hell og lykke av alle, og at han ville ta imot med takk.”

Rodingeir sa videre: ”Se her, prins Gislher, her er et sverd jeg vil gi deg; det heter Gram. Unge Sigurd eide det, og jeg tror det vil være det beste av alle våpnene som er i Deres følge.”

Gislher takket ham igjen for gaven og ba ham ha Guds lønn for all den heder og ære han hadde gjort ham på denne ferden.

Markgreven mælte til Høgni: ”Høgni, gode venn, hvilken kostbarhet ser du her hos meg som du helst vil ha?”

”Det synes meg som om det henger et skjold her som er mørkeblått av farge, og som er stort og kraftig, og som har merker etter store hugg. Det vil jeg ta imot som gave,” svarte Høgni.

Markgreve Rodingeir svarte: ”Det er et godt valg for dette skjoldet bar den tapre hertug Naudung, og han fikk store hugg av Mimungs egg av den sterke Vidga, før han falt.”

Da fru Gudelinda hørte dette gråt hun sårt over sin bror, Naudung. Dette skjoldet ble gitt Høgni og de takket nå markgreven svært mye for sine gaver og velgjerninger.

Da de var mette lot de hestene sine hente og gjorde seg klar. Med dem var markgreve Rodingeir, og med ham de tapreste ridderne. De red ut av borgen da de var klare. Fru Gudelinda ba dem fare vel, og komme igjen med heder og ære. Og markgreven kysset sin frue før han red av gårde og ba henne herske vel over riket sitt inntil de møttes igjen.

371. Det er ikke mer å fortelle om ferden deres enn at de red dag etter dag. Den dagen de red inn i Susa var været vått, med sterk vind og alle Niflungene, og klærne deres, var nå våte.

Da de kom til en by som het Thorta så de en mann komme ridende mot dem. Han var sendemannen til kong Attila og skulle dra til Bakalar for å innby markgreve Rodingeir til veitsle, men han red foran hæren med mennene sine.

”Hva er nytt fra Susa?” spurte markgreven da de møttes.

Mannen svarte: ”Siste nytt i Hunaland er at Niflungene er kommet dit, og kong Attila forbereder nå en veitsle for dem, og jeg ble sendt for å møte dem og innby dem til denne. Og nå kan jeg vende tilbake sammen med Dere for nå har jeg utført mitt ærend.”

Sendemannen snudde nå og red med markgreven som spurte ham: ”Hvor stort gjestebud vil kongen lage, og hvor mange menn vil han innby?”

”Meg synes det ikke å være færre i Deres følge enn tallet på dem kong Attila har innbudt til veitsle,” sa mannen, ”men dronning Grimilld har innbudt dobbelt så mange av sine venner, og hun samler menn fra hele sitt rike som vil støtte henne, og det er så mange her som vil begynne denne veitslen at det vil bli svært mange mennesker der, og den vil vare lenge.”

Rodingeir ba denne sendemannen ri i forveien til slottet og fortelle at nå var Niflungene ankommet utenfor kong Attilas by. Mannen red straks dit og møtte Attila og fortalte ham nyheten.

Kongen sendte bud over hele byen at hvert hus skulle gjøres klart, noen med telt, og i andre skulle de gjøre opp ild, og over hele Susa ble det nå gjort store forberedelser.

Kong Attila mælte til kong Didrik og ba ham om å ri ut og møte dem. Han gjorde så og red ut med sine menn, og da de møttes hilste de varmt på hverandre og red sammen til byen.

372. Dronning Grimilld sto i et tårn og så brødrene sine ri inn i Susa. Hun så der mange nye skjold og fagre hjelmer, og mange hvite brynjer og gilde karer.

Grimilld mælte: ”Nå er den grønne sommeren fager og brødrene mine kommer med mange nye skjold og mange hvite brynjer, og nå minnes jeg hvorledes jeg sørger over de store sårene til Unge Sigurd.”

Hun gråt svært sårt over Unge Sigurd, men gikk imot Niflungene og ba dem være velkommen og kysset dem som var nærmest henne, den ene etter den andre.

Byen var nå nesten full av hester og menn, og utenfor Susa var det mange hundre menn, og så mange hester at de ikke kunne telles.

373. Kong Attila tok godt imot mågene sine og de samlet seg i hallen som hadde blitt gjort klar for dem, og hvor et stort bål hadde blitt tent for dem. Men Niflungene tok ikke av seg brynjene sine, og ikke la de fra seg våpnene sine foreløpig.

Grimilld kom inn i hallen hvor hennes brødre sto foren ilden og tørket seg. Hun så hvorledes de løftet opp kjortlene sine og at de hadde hvite brynjer under. Høgni så nå sin søster og tok straks hjelmen sin, satte den på hodet sitt og spente den fast, og det samme gjorde Folkher.

”Høgni, vær hilset, har du brakt med deg Niflungeskatten, som Unge Sigurd eide, til meg?” mælte Grimilld.

”Jeg har tatt med meg,” sa han, ”stort uvennskap, med det følger mitt skjold og min hjelm og mitt sverd. Jeg glemte heller ikke brynjen min.”

Kong Gunnar sa til Grimhilld: ”Frue, søster, kom hit og sitt her.”

Grimhilld gikk nå til sin unge bror, Gislher, kysset han, og satte seg mellom han og kong Gunnar. Nå gråt hun sårt.

Gislher spurte: ”Hvorfor gråter du, frue?”

”Det er ikke vanskelig å fortelle deg,” svarte hun, ”jeg sørger mest, nå som alltid, over de store sårene som Unge Sigurd hadde mellom herdene, og at ingen merker etter våpen hadde festet seg på skjoldet hans.”

Høgni svarte: ”La nå Unge Sigurd og sårene hans være i fred og ikke tal mer om det. Kong Attila bør du nå elske slik du tidligere elsket Unge Sigurd, han er dobbelt så mektig, og ikke skal du gråte over Unge Sigurds sår. La ting være slik de har vært.”

Grimilld reiste seg da og gikk.

Deretter kom Didrik av Bern dit og ropte at Niflungene skulle gå til bords. Alldrian, sønn av kong Attila, fulgte ham. Kong Gunnar tok Alldrian og bar ham i favnen sin ut. Og Didrik og Høgni var så gode venner at de gikk arm i arm ut i hallen og hele veien til de kom til kongens hall. Og på hvert tårn, i hver hall, på hver gårdsplass og på hver borgmur sto det høviske kvinner. De ville alle se Høgni, så navngjeten som han var i alle land på grunn av tapperhet og mot. Så kom de til kong Attilas hall.

374. Kong Attila satt nå i sitt høysete og hans svoger, kong Gunnar, satt på høyre side av ham, og nær ham satt prins Gislher, så Gernorz, så Høgni, så Folkher, frenden deres. På venstre side av Attila satt Didrik og markgreve Rodingeir, så mester Hildibrand. Disse satt alle i høysetet med kong Attila. Hallen ble så ordnet med de edleste menn først, den ene etter den andre.

De drakk god vin den kvelden og her var nå en strålende veitsle med allslags matretter, de beste som fantes, og de var glade og lystige. Det hadde kommet så mange mennesker inn i byen at nesten hvert hus var fullt. Og denne natten sov de i fred og var svært tilfredse og godt sørget for.

375. Da det ble morgen og mennene sto opp kom kong Didrik og Hildibrand, sammen med mange andre riddere, til Niflungene. Didrik spurte hvorledes de hadde sovet om natten og Høgni svarte og sa at han hadde sovet godt; ”men likevel er humøret mitt ikke bedre enn middels.”

Didrik mælte: ”Vær lystig, min gode venn, Høgni, og glad med oss, og vær velkommen, men ta deg i vare her i Hunaland fordi din søster, Grimhilld, gråter fremdeles hver dag over Unge Sigurd, og du vil trenge alt dette før du kommer hjem.”

Didrik var den første mannen som advarte Niuflungene. Da de var klare gikk de ut på slottsplassen; kong Gunnar gikk på kong Didriks ene side, og på den andre gikk mester Hildibrand, og Høgni gikk sammen med Folkher. Alle Niflungene hadde nå stått opp og gått ut i byen for å more seg.

Kong Attila reiste seg og gikk på verandaen og så hvor Niflungene gikk. Mange menn gikk nå for å se på den staselige ferden deres, og de spurte alle først hvor Høgni gikk, så navngjeten var han.

Attila så hvor Høgni og Folkher gikk, og ikke var de dårligere kledd enn kong Gunnar, men kongen kunne ikke se hvem som var Høgni og hvem som var Folkher fordi det ikke var lett å se på grunn av de side hjelmene. Han spurte hvem som gikk der med kong Gunnar og kong Didrik.

Hertug Blodlenn svarte: ”Jeg tror at det er Høgni og Folkher.”

”Vel må jeg kjenne Høgni, for han var hos meg en tid, og jeg og dronning Erka slo han til ridder, og visst var han vår gode venn,” sa kongen.

Høgni og Folkher gikk rundt byen og hver av dem holdt hendene rundt den andres skulder, og de så mange høviske kvinner der. De tok nå av seg hjelmene og lot seg bli sett. Høgni var lett gjenkjennelig; han var smal om midjen og bred om skuldrene, hadde langt ansikt, blekt som aske, og ett øye, men kvikt, og ikke desto mindre var han den tapreste av alle menn. Niflungene sto med folkene sine ute ved bymuren og så på byen, og moret seg.

Men kong Didrik gikk nå hjem til gårdsplassen sin fordi han hadde ærende her.

Kong Attila så nå hvor mange mennesker som hadde samlet seg og han kunne ikke få plass til alle disse folkene i en hall. Været var godt og fagert så han lot veitslen forberedes i en eplehage.

376. I dette øyeblikk gikk dronning Grimhilld inn i Didrik av Berns hall for å samtale alene med ham. Han tok godt imot henne og spurte hva hun ville.

Hun sa, jamrende og gråtende: ”Gode venn, Didrik, jeg har kommet for å få gode råd av deg. Jeg vil be deg om, gode herre, at du hjelper meg slik at jeg kan hevne min største sorg, drapet på Unge Sigurd. Det vil jeg nå hevne på Høgni, Gunnar og de andre brødrene. Hvis du vil gjøre dette, gode herre, så skal jeg gi deg så mye gull og sølv som du ønsker; og jeg vil også hjelpe deg om du vil ri over Rin og hevne deg.”

Didrik svarte: ”Frue, det kan jeg ikke gjøre, og hvis noen gjør det skal det være mot mitt råd og min vilje, fordi de er mine beste venner, og heller vil jeg gi dem hjelp enn skade.”

Hun gikk gråtende bort og til den hall som tilhørte hertug Blodlin. Hun fortsatte: ”Herr Blodlin, vil du gi meg hjelp i å hevne min sorg. Jeg minnes så sårt hva Nilfungene gjorde mot Unge Sigurd, og det vil jeg nå hevne mot dem hvis du vil hjelpe meg. Hvis du vil gjøre det skal jeg gjøre deg svært mektig og gi deg det du ønsker.”

”Frue, hvis jeg gjorde dette vil jeg få stort uvennskap fra kong Attila; han er en god venn av dem,” svarte Blodlin.

Da gikk dronningen bort derfra, og nå gikk hun til kong Attila og mælte til ham som tidligere: ”Herre konge, Attila, hvor er gullet og sølvet som mine brødre har brakt deg?”

Attila sa at de verken hadde brakt ham gull eller sølv, men likevel vil han ta godt imot dem som har kommet og besøkt ham.

Dronningen sa: ”Herre, hvem skal hevne min sorg, hvis du ikke vil? Det er fremdeles min største sorg at Unge Sigurd ble myrdet. Gjør så vel, herre, hevn meg, så vil du få Niflungeskatten og hele Niflungeland.

Da mælte kongen: ”Frue, ti stille og tal ikke mer om dette; hvorledes kan jeg svike mågene mine som har kommet hit på mitt ord, og ikke skal du få en mann til å gjøre urett mot dem.”

Hun gikk bort, og alt syntes henne verst mulig.

377. Kong Attila gikk nå ut i eplehagen, der veitslen skulle være, og kalte på gjestene sine, og alle flokket de seg dit.

Dronningen mælte til Niflungene: "Dere skal gi meg våpnene deres i min varetekt for her skal ingen mann bære våpen og dere kan se at Hunerne gjør dette."

Høgni svarte: "Du er en dronning, hvorfor skal du ta mennenes våpen? Min far fortalte meg da jeg var ung at jeg aldri skulle betro våpnene mine til en kvinne. Mens jeg er i Hunaland vil jeg aldri gi fra meg mine våpen."

Han satte på seg hjelmen og bandt den som fastest og alle forstod nå at Høgni var svært vred og i dårlig humør, men de visste ikke hvorfor.

"Høgni har ikke vært i godt humør siden han dro på denne ferden og kanskje vil han denne dag vise sitt mot og sin klokskap?" sa Gernorz. Han begynte å mistenke at det kunne være svik her, og at Høgni hadde visst dette før Niflungene hadde lagt ut på denne ferden så han satt på seg hjelmen og spente den fast, og gikk deretter ut i hagen.

Kong Attila skjønte at Høgni var vred så han spente fast sin hjem og spurte Didrik av Bern: "Hvem er det som spenner på seg hjelmene sine og oppfører seg sint?"

Didrik svarte: "Det synes meg å være Høgni og hans bror Gernorz. De er begge tapre krigere i ett ukjent land, og de gjør dette med stort mot." Han fortsatte: "Visst er de tapre krigere, og det kan godt være, herre, at i dag får du se dette, hvis det går slik jeg tror."

Attila reiste seg og gikk imot kong Gunnar og Gislher, og med sin høyre hånd tok han kongen og med venstre tok han prins Gislher, og ropte så på Høgni og Gernorz. Han plasserte dem alle på æresplassene til høyre for seg, den ene etter den andre, som tidligere fortalt. Et stort bål var tent på gårdsplassen og rundt ilden var det plassert bord og seter. Nå var alle Niflungene kommet inn på gårdsplassen med sine hjelmer og hvite brynjer og skarpe sverd, men spydene og skjoldene hadde de gitt i varetekt. De hadde satt svennene sine til dette, og satt tyve svenner til å passe på folkene, og til å varsle dem hvis svik eller ufred kunne ventes. Høgni og Gernorz hadde bestemt dette. Folkher satt ved fosterfar til Aldrian, sønn av kong Attila. Dronning Grimhilld hadde latt sette sin stol overfor kong Attila, nær hertug Blodlenn.

378. I dette øyeblikk gikk dronning Grimhilld til den av hennes riddere som ledet de andre ridderne, og mælte: ”Gode venn, Irung, vil du hevne min vanære? Verken kong Attila eller kong Didrik, og heller ikke noen av mine venner vil gjøre det.”

Irung svarte: ”Hva er det du vil hevne, frue, og hvorfor gråter du så sårt?”

”Jeg kommer stadig i hug, hvorledes Unge Sigurd ble myrdet. Han vil jeg nå hevne, hvis noen vil hjelpe meg.” Hun tok det gullbelagte skjoldet hans, og mælte: ”Gode venn, Irung, om vil du hevne min skam da skal jeg få dette skjoldet fylt med rødt gull for deg, så mye du klarer å fylle opp, og med dette skal følge min vennskap også.”

Irung mælte: ”Frue, det er mye rikdom, men likevel er din vennskap mer verdt.” Han reiste seg raskt, væpnet seg, og kalte til seg ridderne sine som han ba om også skulle væpne seg. Nå hadde han hundre riddere og han satte opp våpenmerket sitt.

Dronningen sa at han først skulle gå og drepe svennene, og ikke la noen Niflungemann komme inn på gårdsplassen av de som var utenfor, og la ingen komme ut i live av dem som var innenfor.

379. Dronningen gikk raskt ut på gårdsplassen hvor veitslen var og Aldrian, sønnen hennes, kom løpende til henne, og kysset henne.

”Min søte sønn, du vil bli lik frendene dine. Hvis du har hug til det skal du gå til Høgni og når han lener seg frem over bordet og tar mat fra tallerken skal du slå til ham med knyttneven din så hardt du bare kan. Du er en modig gutt hvis du våger dette,” mælte dronningen.

Gutten løp straks bort til Høgni, og da han bøyde seg over bordet slo gutten neven i kinnet hans, og dette slaget var mer enn en kunne vente fra en så ung mann.

Høgni tok gutten i håret med venstre hånd, og sa: ”Dette har du ikke gjort på egen hånd, og heller ikke på din far, kong Attilas, råd. Heller er det din mor som har egget deg til å gjøre dette, men du skal ikke ha glede av dette lenge.”

Med høyre hånd tok Høgni om sverdhjaltet, dro det ut av sliren og hugg hodet av gutten. Han kastet hodet i brystet på Grimhilld, og mælte: "I denne eplehagen drikker vi god vin og det vil være dyrt å betale. Med dette betaler jeg den første gjelden til min søster, Grimhilld." Han hogg en gang til over Folkhers hode og slo av fosterfarens hode: "Nå har dronningen blitt lønnet for måten du passer på denne gutten."

Kong Attila sprang opp, og ropte: Stå opp, Hunere, alle mine krigere, og væpne dere og drep disse Niflungene!"

Hver mann på gårdsplassen sprang nå opp og Niflungene trakk sverdene sine. På Grimhillds råd hadde råbløte oksehuder blitt bredd ut utenfor porten til gårdsplassen, og da Niflungene løp ut falt de på hudene, og mange menn fikk bane der. Irung sto der med mennene sine og drepte mang en tapper kriger. Niflungene drepte mange menn på gårdsplassen, og mange hundre lå nå døde der.

380. Da Niflungene fant ut at de hadde mistet de mennene som hadde kommet ut av gårdsplassen, snudde de og kjempet mot Hunerne på gårdsplassen, og ga seg ikke før de hadde drept hver Huner som ikke hadde flyktet unna.

Kong Attila sto nå oppe på en borg og egget derfra mennene sine til å kjempe mot mågene hans, Niflungene.

Men kong Didrik av Bern gikk hjem til sin borg med alle sine menn og syntes svært ille om at så mange av hans venner sluttet seg til hver av de to sidene, og kjempet.

Men dronning Grimilld sto hele dagen og delte ut brynjer, hjelmer, skjold og sverd som kong Attila eide, og væpnet således menn som ville kjempe. Stundom gikk hun ut i borgen og egget mennene til å gå på, og ropte at hver mann som ville ta imot gull, sølv og verdisaker av henne, skulle gå på Niuflungene og drepe dem. Dette drev hun på med hele denne dagen.

381. Et voldsomt slag fant sted den dagen da Hunerne angrep gårdsplassen og Niflungene forsvarte seg. Gårdsplassen hvor slaget sto hette Holmgard; og den kalles fremdeles Niflungar-Homgard i dag. Her falt det mange menn, både av Hunerne og av Niflungene. Dobbelt så mange Hunere falt, imidlertid, men krigere kom fra herredene rundt, og fra andre byer så Hunerne hadde nå dobbelt så mange som de hadde fra starten av.

Høgni mælte til broren, Gunnar: ”Det synes meg som om mange Hunere og Aumlunger har blitt drept, men uansett så mange Hunermenn som har falt så kommer det dobbelt så mange fra herredene rundt, og det er som om vi ikke gjør noe. Hunerhøvdingene kommer ikke i nærheten og vi kjemper bare mot trellene deres. Det er min største skuffelse at vi ikke kommer oss ut av denne gårdsplassen for da kunne vi selv velge hvem vi ville kjempe mot. Men vi ser tydelig hvilken vei denne leken går hvis den fortsetter slik den er. Niflungene vil falle, selv om de sannsynligvis heller vil bli truffet av Hunernes piler eller spyd, enn av sverdene deres, og vi kan ikke gjøre noen storverk hvis vi ikke kan bruke våre slagvåpen mot Hunerne. Og nå mener jeg at vi modig skal kjempe oss ut av denne gårdsplassen.”

Det var bygd en steinmur rundt gårdsplassen, murt som en borgmur, og denne samme muren står der den dag i dag. Høgni, og de andre, løp inn i vestdelen av gårdsplassen hvor muren var sprukket. Niflungene brøt mot muren med stor styrke, og de ga seg ikke før det var blitt en åpning i den. Høgni løp så raskt ut gjennom åpningen og på utsiden var det en bred gate med haller på begge sider, og det var ikke mye rom. Gernorz og Gislher fulgte ham, og mange Niflunger kom også og presset på fremover mellom husene. Jarl Blodlin kom mot dem med hæren sin, og et stort slag fant nå sted mellom bygningene.

382. Hunerne blåste i lurene og de ropte at Niflungene hadde unnsluppet fra gårdsplassen, at alle Hunere skulle gå mot dem, og at hertug Blodlin hadde kommet inn i slaget mot Niflungene. Hunerne gikk hardt på og snart var hver gate fylt med Hunere, og Niflungene ble presset bakover av denne knusende overmakten, og trakk seg tilbake til gårdsplassen.

Men Høgni kjempet seg bort til en hall og støttet ryggen mot døren på hallen som var lukket. Han holdt skjoldet sitt foran seg, og hugg med sverdet den ene mannen etter den andre. Noen hugg han hendene av, noen bena, noen delte han gjennom midjen og noen hugg han hodet av. Alle som angrep ham gikk det ille med. Det var en slik trengsel rundt ham at de som ble drept knapt kunne falle til jorden, og han forsvarte seg slik med sverdet at han ikke fikk ett eneste sår. På Niflungenes venstre side sto kong Didriks hall, og han sto der selv bak skyteskårene med alle folkene sine fullt væpnet. Gernorz, Gisler og Folker snudde fra gaten og inn mot hallen, og snudde ryggen mot hallen og verget seg på aller tapreste måte, og drepte mange menn, og Hunerne gikk nå voldsomt på dem.

Gernorz mælte nå til kong Didrik: ”Herre, Didrik, bedre hadde det nå vært om du hadde kommet med mennene dine og hjulpet oss, og ikke latt så mange menn kjempe mot en mann.”

Didrik svarte: ”Gode venn, Gernorz, det er min største sorg at denne kampen har startet for her mister jeg mange gode venner og kan ikke gjøre noe. Jeg vil ikke kjempe mot Hunerne, krigerne til kong Attila, min herre, og ikke vil jag skade Niflungene heller, slik saken står.”

383. Kong Gunnar visste nå at brødrene hans, Høgni, Gernoz og Gisler, hadde kommet seg ut av gårdsplassen, og at med ham hadde en stor overmakt krigere kommet for å kjempe med ham, og at alle nå hadde flyktet fra ham tilbake på gårdsplassen. Gunnar måtte også stadig vokte den østre porten, hvor Irung og mennene hans sto på utsiden. Da han hørte at Høgni trengte hjelp, strøk han vestover på gårdsplassen til den åpningen som Niflungene hadde brutt opp, og gikk med stort mot ut med sine menn. Straks utenfor gårdsplassen sto Hunerne velbevæpnede, og det ble den hardeste kamp. Kong Gunnar gikk hardt fremover, men ingen av mennene hans var sterke nok til å følge ham.

Mot kong Gunnar kom nå hertug Osid, kong Attilas frende, og den modigste av krigere. Kongen og han kjempet lenge med stor tapperhet, til nattemørket kom. Og fordi at kong Gunnar nå var alene i Hunernes hær og kjempet mot den største krigeren, ble han overmannet og tatt til fange. Våpnene hans ble tatt og han ble bundet. Og da Hunerne hadde vunnet denne seieren ble det et stort hærrop. Kong Attila og dronningen ropte at de skulle føre Gunnar dit, og ikke drepe ham. Osid førte kong Gunnar foran Attilas kne, som lot ham kaste i ormegården på dronningens råd. Der mistet Gunnar livet sitt, og dette tårnet står midt i Susa.

384. Høgni og Gernoz hørte nå at Hunerne ropte at de hadde tatt kong Gunnar. Høgni ble så rasende at han løp vekk fra døren og ut i gaten og hugg til begge sider, og ingen kunne stå imot han. Dette ser Gernoz og snudde seg mot ham på gaten og hugg ned Hunere på begge sider, og sverdet hans stoppet ikke før det festet seg i jorden. Prins Gisler fulgte ham på aller modigste vis og drepte mang en mann med sitt sverd, Gram.

De gjorde så mye skade at ingen våget å stå mot dem så alle Hunerne flyktet, og noen ble drept. Nå kom Niflungene ut på gaten fra gårdsplassen og ropte et mektig hærrop, og kalte Hunerne onde hunder som løp nå når Niflungene ville hevne seg. De løp alle rundt i byen og drepte menn overalt de kom; det var nå nesten mørkt og Hunerne kom for å kjempe mot denne flokken.

Kong Attila skyndte seg inn i hallen sin og lot borgen stenge og bevoktes, slik at Niflungene ikke fikk gjort noe. Markgreve Rodingeir gikk inn i kong Didriks hall og ble en stund hos ham. Hertug Blodlin gikk inn i en hall med sine menn, og Irung med sine menn.

Om natten kom det mange menn inn i byen. Det var nå mørkt.

385. Høgni lot det blåses i sin basun og stevnet alle Niflungene til seg; han var nå ved bymuren. Alle Niflungene kom til ham, og Høgni mælte til Gernoz: ”Hvor mange menn mistet vi med kong Gunnar?”

Gernoz svarte at dette var vel talt; ”vi burde nå mønstre våre menn. På Høgnis høyre hånd skal Gisler stå med merket sitt; og på Høgnis venstre hånd skal mine menn stå, og foran meg de menn som er igjen av de som har fulgt dette merket. Ut fra Gisler skulle de være som fulgte merket til kong Gunnar, og Folker med dem.”

Slik stilte Niflungene opp folkene sine. Så telte de hvor mange menn de hadde mistet. De hadde mistet tre hundre menn, men syv hundre var igjen. Høgni mælte at fremdeles hadde de mye folk, og Hunerne skulle ennå miste mange menn før alle Niflungene stupte. Alle var enig i dette.

”Om det nå var dag og vi kunne se for å kjempe, som det nå er natt, så ville vi seire, for kong Attila har bare litt flere folk enn vi har. Men hvis vi venter her til dagen kommer, så vil det komme folk fra herredene inn i byen og da vil vi stå imot så mye folk at vi må gi tapt for overmakten. Og ikke vet jeg heller om vi vil vinne mer berømmelse før vi mister livet vårt. Det volder meg mye skuffelse at vi ikke har noen ild; da ville vi kunne kjempe,” sa Høgni.

Høgni snudde seg med noen få menn, og nær dem sto et steikehus. Der fikk de seg ild, og kastet straks ilden på husene, og brant dem opp. Nå var det lyst i hele byen.

386. Da satte Niflungene opp merket sitt og gikk rundt i byen med rop og blåste i lur, og egget Hunerne til å gå på dem når de kom foran hallen. Men Hunerne sto oppe i skyteskårene og skjøt på dem, og de tilbake på de andre. Hunerne ønsket ikke å kjempe før det ble dag; og likevel drepte Niflungene mange menn denne natten. Da dagen kom løp Hunerne inn i byen sammen med alle dem som hadde søkt dem fra herredene, og hadde da en veldig stor hær.

Hver satte nå opp merkene sine og blåste i alle lurene, og dernest begynte et hardt og langt slag. Hunerne gikk svært modig fremover, og hver av dem egget den andre. Dronning Grimhilld egget hver mann at de skulle drepe hver Niflung de kunne, og tilbød i tillegg gull og sølv. Denne dagen var hertug Blodlinn og Irung i kamp, men kong Attila var ikke i nærheten.

Gernoz lot bære merket sitt mot Blodlinn og begge fylkingene gikk mot hverandre med stor tapperhet. Gernoz gikk foran alle mennene sine og hugg til begge sider, og drepte mange menn. Mot ham kom nå hertug Blodlinn og der utkjempet de sin holmgang med store hugg, og de kjempet lenge på aller tapreste måte, men Gernoz avsluttet på den måten at han hugg av hodet til Blodlinn. Niflungene jublet over at en av Hunernes høvdinger var falt.

Markgreve Rodingeir hørte dette og ble svært vred over at hertug Blodlinn var falt. Han ropte til mennene sine at nå skulle de kjempe og drepe Niflungene, og han lot merket sitt på aller tapreste vis bli båret fremst i slaget. Niflungene falt foran ham, og han kjempet en lang stund.

387. Høgni gikk alene fram i midten av Hunerhæren og hugg til begge sider, både til høyre og til venstre, så langt som sverdet hans rakk. Han drepte også mange med spydet sitt, og begge armene hans var nå blodige opp til akslene, og hele brynjen hans også. Og så lenge hadde han nå kjempet, og så langt inn i Hunerhæren var han kommet at han nesten var utslitt, og ikke visste hvorledes han skulle ta seg tilbake til mennene sine. Han snudde ved en hall, brøt seg inn der, snudde seg tilbake ved døren og stilte seg der og hvilte.

Markgreve Rodingeir gikk hardt på mot Niflungene og det ble en heftig kamp. Hunerne angrep nå hallen, den som Høgni var inni, og han verget døren og drepte mang en mann. Grimhilld så hvor Høgni var, og at han drepte mange menn, og hun ropte høyt til Hunerne og ba dem sett ild på hallen, for taket på hallen var laget av tre. Og så ble gjort.

Grimhilld ropte til sin kjære venn, Irung: ”Gode Irung, nå må du gå på Høgni, for han er i denne hallen. Skaff meg nå hodet hans så skal jeg fylle skjoldet ditt med rødt gull.”

Irung gikk djervt mot hallen, som dronningen hadde bedt ham om. Den var nå full av røyk der Høgni var inne. Med det største mot løp Irung inn i hallen, og da han kom inn hugg han djervt Høgni med sverdet sitt i låret, slik at brynjen gikk i stykker, og så mye av låret gikk av som det største stykket som kan rommes i en kjele. Han løp straks ut av hallen.

Grimhilld så at Høgni blødde, og gikk til Irung, og mælte: ”Hør, min kjære Irung, best av alle krigere, nå har du såret Høgni; neste gang dreper du ham.” Hun tok to gullringer og festet dem begge på hjelmen hans, en på høyre og en på venstre side, og mælte: ”Irung, tapre kriger, bring meg nå Høgnis hode, du skal da få så mye gull og sølv at du kan fylle skjoldet ditt og like mye igjen.”

Og nå løp Irung for annen gang inn i hallen til Høgni, men nå oppdaget Høgni ham og snudde seg mot ham, og la spydet under skjoldet hans og inn i brystet, slik at brynjen gikk i stykker, og det gikk gjennom kroppen og kom ut ved herdene. Irung seg da sammen mot steinveggen og denne steinveggen kalles Irungs vegg den dag i dag. Og Høgnis spyd satt fast i steinveggen.

Da mælte Høgni: ”Jeg har nå lønnet Grimhillds for hennes ondskap og lønnet Irung for mitt sår, og har latt sverdet mitt synge modig i Hunaland.”

388. I denne stund fant viktige hendelser sted. Markgreve Rodingeir gikk hardt på og drepte mange Niflunger og mot ham kom prins Gislher. De brukte nå begge våpnene sine, og Gislhers sverd, Gram, bet så skarpt at det gikk gjennom skjold, brynje og hjelm, som om det skulle ha vært tøy. Markgreven falt der død, med store sår, til jorden foran Gislher, og disse fikk han av det sverdet som han tidligere hadde gitt Gislher som gave.

Gernoz og Gislher gikk nå hardt på inn i kong Attilas hall og drepte der mange menn. Og Folkher kjempet seg raskt og djervt mot hallen hvor Høgni var, og hugg ned den ene mannen etter den andre, slik at han aldri gikk på bakken, heller fra kropp til kropp.

Høgni så nå at en Niflungamann nærmet seg og felte Hunere, og ville hjelpe ham. Han spurte: ”Hvem er den mannen som kommer mot meg så tappert?”

”Jeg er Folkher, din kampfelle,” sa han, ”se gaten jeg har hugget her.”

Da svarte Høgni: ”Ha Guds store takk for at du lar sverdet ditt synge på Hunernes hjelmer.”

389. Kong Didrik så at markgreve Rodingeir var død, og ropte høyt: ”Nå er min beste venn, markgreve Rodingeir, død, og ikke lengre skal jeg nå være i ro. La alle mine menn ta våpnene sine, jeg skal nå kjempe imot Niflungene.”

Didrik gikk ned til gaten og så er sagt i tyske kvad at det var ikke en eneste reddhare blant de som kom sammen i slaget mellom Didrik og Niflungene, og over hele byen kunne en høre hvorledes Eckisax sang på Niflungenes hjelmer. Didrik var nå svært vred, men Niflungene verget seg vel og modig og felte mange Aumlunger, kong Didriks menn, og mange Niflunger falt også i denne striden. Didrik gikk så hardt på med mennene sine at den tapre Høgni av Troia for unna med sitt skarpe sverd, og gikk mot Gernoz og Gislher i hallen. Både kong Didrik og mester Hildibrand fulgte etter. Inne i hallen var nå Høgni, Gernoz, Gislher og Folkher.

Kong Didrik gikk djervt inn i hallen og foran ham sto Folkher og verget døren. Det første hogget hugg Didrik med sverdet sitt mot hjelmen hans slik at hodet føyk av. Da kom Høgni imot ham og der hadde de sin tvekamp. Og mester Hildibrand gikk mot Gernoz og det ble en voldsom strid der. Hildibrand hugg nå Gernoz med det store Lagulf, og av dette fikk Gernoz banesår og falt død til jorden.

Og nå sto ikke flere oppreist i denne hallen som kunne bære våpen enn disse fire; Didrik og Høgni med sin kamp, og Hildibrand og Gislher.

390. Kong Attila kom nå fra tårnet sitt til dit hvor de kjempet.

Høgni mælte: ”Det er en modig gjerning, kong Attila, hvis De gir grid til denne gutten, Gislher; han er uskyldig i drapet på Unge Sigurd, og jeg alene ga ham banesår. La derfor ikke Gislher betale for dette, han vil bli en god kriger hvis han får beholde livet.”

”Aldri sa jeg at jeg ikke våget å verge meg, men min søster Grimhilld vet at da Unge Sigurd ble drept var jeg fem vintre gammel, og lå i min mors seng med henne, så uskyldig er jeg i dette drapet. Men ikke ønsker jeg å leve alene igjen etter brødrene mine.”

Nå gikk Gislher mot mester Hildibrand og hver ga den andre ett hugg. Deres tvekamp endte som en kunne vente med at mester Hildibrand ga Gislher banesår, og han falt nå.

391. Høgni mælte til kong Didrik: ”Det synes meg som om vår vennskap skal avsluttes, så stort som det har vært. Og nå vil jeg verge mitt liv så kraftig at enten mister jeg livet mitt eller så vinner jeg ditt. La denne tvekampen bli vunnet med tapperhet og ikke la noen av oss være en skam for sin ætt.”

”Ingen mann skal jeg be om hjelp under denne tvekampen som jeg så visst skal vinne med dyktighet og tapperhet,” svarte Didrik.

De kjempet hardt og lenge og neppe kunne det sies hvem av mennene som var best. Så lenge holdt denne kampen på at hver av dem var både trett og såret. Didrik ble så vred at han fikk stort mot og han ergret seg over å ha kjempet så lenge mot en mann. Han mælte: ”Det er så visst en skam at jeg står her hele dagen, og foran meg står en alvesønn og kjemper.”

Høgni svarte: ”Hva kan en vente verst av, fra en alvesønn, eller fra djevelen selv?”

Og nå ble kong Didrik så vred at det sto flammer ut av munnen hans, og Høgnis brynje ble så varm at den glødet, for den verget ham ikke lenger, men heller brant ham. Han mælte: ”Nå vil jeg gjerne slutte fred og gi opp mine våpen for nå brenner jeg i brynjen min. Var jeg en fisk, istedenfor en mann, så ville jeg nå være stekt slik at kjøttet mitt var spiselig.”

Kong Didrik tok tak i ham og rykket av ham brynjen.

392. Grimhilld gikk og tok en stor stokk fra der huset hadde brent, og gikk til sin bror, Gernoz. Hun stakk den brennende stokken i munnen hans og ville vite om han var død eller levende. Men Gernoz var så visst død. så gikk hun til Gislher og stakk brannstokken i munnen hans. Han var ennå ikke død, men av dette døde han.

Kong Didrik av Bern så nå hva Grimhilld gjorde, og mælte til kong Attila: ”Se hvorledes djevelen, din kone Grimhilld, dreper sine tapre brødre. Hvor mange menn har mistet livet sitt for hennes skyld og hvor mange gode menn har hun ødelagt? Hunere og Aumlunger og Niflunger, og hun ville sende deg og meg til Hel også, hvis hun kunne.”

”Visst er hun en djevel; drep henne du. Det hadde vært bra om du hadde gjort det syv netter før, da hadde mange tapre krigere vært friske og raske, som nå er døde,” mælte Attila.

Kong Didrik løp på Grimhilld og hugg henne i to gjennom midjen.

393. Kong Didrik gikk nå til Høgni og spurte om han kunne heles. Høgni sa at han ville leve noen dager, men at det ikke var noen håp om at han ikke ville dø av disse sårene. Didrik lot Høgni bæres hjem i hallen sin, og lot sårene hans ombindes. Herrad het en frendekvinne av Didrik; hun fikk ham for å binde sårene hans.

Og om kvelden ba Høgni Didrik skaffe ham en kone, og sa at han ville sove med henne om natten. Og så gjorde Didrik. Om morgenen mælte Høgni til denne kvinnen: ”Det kan hende etter en tid har gått at du vil få en sønn med meg, og denne sønnen skal hete Aldrian. Her er noen nøkler som du skal passe nøye på, og la gutten få når han er voksen. Disse nøklene går til Sigisfrodkjelleren hvor Niflungeskatten er gjemt.”

Etter dette døde Høgni. Nå var tiden over for Niflungene og for alle de mektigste menn i Hunalandet, utenom kong Attila, mester Hildibrand og kong Didrik. I dette slaget hadde tusen Niflunger og fire tusen Hunere og Aumlunger falt. Tyske menn sier at ikke noe slag har vært mer navngjetent i fornsagaene enn dette. Og etter dette slaget har det vært stor mangel på stormenn i Hunalandet, og at det aldri i kong Attilas dager har vært jevngod samling av menn i Hunalandet som det var før dette slaget begynte.

Det var nå skjedd som dronning Erka spådde kong Attila, at hele Hunaland skulle tape mye, hvis han giftet seg i Niflungaland.

394. Her kan en høre fra tyske menn hvorledes disse historiene hendte. Noen av disse historiene kommer fra folk som var født i Susa, hvor dette fant sted. Mang en dag har de sett disse stedene uforandret, hvor noen av disse skjedde; hvor Høgni falt, eller hvor Irung ble drept. Eller ormetårnet hvor kong Gunnar fikk bane, og gårdsplassen som fremdeles kalles Niflungagard. Alt står på samme sted som det sto da Niflungene ble drept. Også portene, både den første porten, den østre, hvor slaget først startet, og den vestre porten som kalles Høgnisport; hvor Niflungene brøt ut av gårdsplassen, og det kalles fremdeles det samme som da.

De menn som har fortalt oss dette er født i Brimum og Mænstrborg, og ingen av dem kjente de andre, men de fortalte alle det samme, og det er mest etter de som fortalte fornkvedet på det tyske språk som har gjort menn kjent med de store hendelsene som fant sted i dette landet.

395. Kong Didrik av Bern hadde nå mistet mange tapre krigere i Hunalandet av Aumlungene, og han var svært ille i hugen. Didrik og hans mester Hildibrand talte nå alene sammen.

Kongen mælte: ”Mester Hildibrand, visst er det min største sorg at jeg har så lenge savnet riket mitt og vært her i Hunaland, og nå har jeg mistet alle mine krigere, og venner, og all min ære. Se her, mester Hildibrand hvor mange av våre venner som er drept: den gode markgreve Rodingeir. Kong Gunnar av Niflingualand, og Høgni av Troja også, som begge var våre kjære venner. Hva gjør vi nå her i Hunalandet, og hvorfor skal vi eldes her? Gud vet at jeg heller ville dø foran riket mitt i Aumlungaland og min gode by Bern, enn å bli avfeldig i Hunaland uten ære. Vi har tjent kong Attila lenge nok.”

”Herre, vi har vært lenge vekk fra vårt rike og mye har vi mistet på grunn av Sifkas råd, og vi vil møte stor overmakt når vi har å gjøre med kong Erminriks kongedømme. Men jeg sier det samme som deg, heller dø i Aumlungaland enn å eldes med vanære i Hunaland,” svarte mester Hildibrand.

Didrik sa: ”Mester Hildibrand, hva har du hørt om byen min, Bern? Hvem styrer over den?”

”Herre, jeg vet ikke hvem som styrer den, men jeg har hørt at det kan være en hertug over den som heter Alibrand, og som kan være min sønn. Det fortelles at han den største krigeren og den modigste også i alle ting. Det kan være at min kone var gravid da jeg for bort fra Bern og han ble født siden,” svarte Hildibrand.

”Hvis din sønn var hertug over byen min, Bern, så ville det være svært heldig for oss. Han ville ta oss godt imot hvis han er så trofast som du,” svarte kong Didrik.

Hildibrand mælte: ”Herre, hvorledes vil du forberede denne ferden?”

Kongen svarte: ”Ikke kan vi dra hjem til Aumlungaland med en hær, og så stort mannefall som vi har hatt her i Hunaland kan ikke kong Attilla la oss få høvdingene sine for å vinne tilbake vårt rike. Jeg skal nå reise i hemmelighet til Aumlungaland, og hvis det går så bra at jeg kommer inn i Aumlungaland med ikke flere menn enn oss to sammen da sverger jeg på at jeg aldri vil vende tilbake i vanære fra Aumlungland en gang til. Der vil jeg dø eller få tilbake mitt rike.”

”Denne ferden synes å være bestemt med lite klokskap, herre, hvis bare vi to reiser alene sammen, men heller enn at vi to aldri skal komme til Aumlungaland er jeg villig til å gjøre denne reisen,” svarte mester Hildibrand.

396. Og igjen mælte Hildibrand: ”Skal vi fortelle kong Attila noe om denne saken?”

”Denne beslutningen er nå tatt at jeg reiser hjem til Aumlungaland, enten kong Attila synes vel eller ille om det. Og vi skal skjule det for kongen, og for enhver annen, inntil vi er klare til å dra,” svarte kong Didrik. Han fortsatte: ”Fru Herad skal fare med oss, hvis hun ønsker det. Gå og fortell henne det, og spør om hun vil reise, eller ikke.”

Mester Hildibrand kom til fru Herad og sa til henne i enerom hva kong Didrik av Bern etlet.

Herad svarte på denne måten: ”Hvis kong Didrik vil dra fra Hunalandet, da vil jeg så visst følge ham, men denne planen vil jeg høre fra hans egen munn, hvis det skal være slik.”

Da gikk Hildibrand til kong Didrik og fortalte ham hvorledes hun hadde svart. Kong Didrik gikk da til henne, og mælte: ”Fru Herad, vil du fare med meg hjem til Aumlungaland? Enten får jeg tilbake mitt rike, eller så får jeg bane. Men ikke vil jeg være lenger i Hunaland, så mange av de kjæreste vennene mine som jeg har mistet her. Mester Hildibrand, som er min beste venn, skal dra med meg. Jeg har vært uten mitt rike i trettito vintre.”

Herad svarte: ”Herre, jeg vil gjerne følge Dem hjem til Deres land, og det må være Guds vilje at De får igjen riket Deres siden De har savnet det så lenge. Og ingen dag vil jeg være så glad som når De gjenvinner Deres heder.”

”Gjør deg da klar raskt,” sa kongen, ”vi skal reise fra Susa i kveld.”

Hun sa at slik skulle det være.

397. Om kvelden samme dag hadde mester Hildibrand forberedt tre hester til ferden deres og en fjerde hest hadde han lastet med gull, sølv og klærne deres. De løftet nå opp Herad på hesten hennes.

¨Hildibrand mælte: ”Herre, ikke vil du vel dra i vanære fra kong Attila uten å møte ham?”

”Far dere to til byporten så skal jeg gå og møte kong Attila,” sa Didrik. Han gikk opp i hallen til Attila, der han sov, og han sa til vaktmennene at han ville gå inn og møte kongen. Og vaktmennene lot Didrik gå dit han ønsket fordi de visste at han var en slik god venn av kong Attila at det ikke kunne skade, selv om han gikk med våpnene til ham. Didrik gikk inn i hallen der Attila sov og vekket ham.

Da kong Attila så at Didrik kom alene dit, mælte han: ”Velkommen, kjære venn, kong Didrik. Hva vil du, hvorfor kommer du alene med våpen?”

”Herre, det skal du nå få høre for jeg skal fortelle deg hvorfor jeg er alene her med våpnene mine. Gå med meg for en samtale oss imellom,” svarte Didrik.

Kongen reiste seg og gjorde så.

Didrik mælte: ”Mektige kong Attila, jeg kan fortelle deg nytt. Jeg har mistet min gode by Bern, og hele mitt rike, og det har mine fiender. Dette volder meg slik sorg at det ikke kan fortsette slik lenger. Jeg vil dra hjem til Aumlungaland og enten få tilbake mitt rike, eller få bane.”

”Hvor er dine hærmenn? Hvorledes skal du få riket ditt tilbake? Og hvorledes planlegger du å gjøre dette?” svarte Attila.

Didrik svarte: ”Jeg vil dra i hemmelighet til riket mitt, fordi jeg ikke har noen hærmenn slik at jeg med overmakt kan søke mitt land.”

”Min gode venn, kong Didrik, bli heller her med oss en tid. Hvis du ikke ønsker det vil jeg gi deg krigere fra Hunerhæren slik at du kan få tilbake ditt rike, men reis ikke i vanære bort fra oss,” mælte Attila.

”Herre, dette er slik jeg ventet av deg, at du ville handle så djervt, og ha min takk for ditt vennskapstilbud, men jeg vil reise alene og i hemmelighet, og mester Hildibrand med meg. Ikke skal jeg flere ganger miste dine tapre krigere for å vinne tilbake mitt land,” svarte Didrik.

Kong Attila gikk da ut med ham til byporten hvor de kysset og skiltes. Attila gråt nå og sørget over at han måtte la Didrik reise bort slik og ikke med større heder enn nå. Men kong Didrik ba om at kong Attila og riket hans skulle være under Guds skydd og at de igjen skulle møtes som venner. Han sprang på hesten sin, Falka, og så red de sin vei. Mester Hildibrand red først med kløvhesten, og deretter kom Didrik og Herad. De snudde hestene den vestre veien mot Mundio, og dit ville Didrik fare.

De red nå natt og dag, og ikke traff de folk og ikke red de inn i noen byer.

398. En natt kom de til Bacalar. Kong Didrik mælte, og snudde hesten sin mot borgen: ”Jeg sørger, Bacalar, over din herre, markgreve Rodingeir, som var den tapreste og gavmildeste av alle menn. Da jeg hadde mistet riket mitt til onkel, kom jeg hit til Bacalar. Da kom markgreven, med sin dronning Gudelinda, mot meg. Hun ga meg et grønt hærmerke som ble mange Huneres bane og et digert stykke purpur; godt å kle seg i for en utenlandsk høvding. Jeg sørger mye over min gode venn, markgreven. Hvis du var i live ville jeg ikke dra forbi denne borgen uten å møte deg.”

Hildibrand svarte: ”Visst taler du sant, markgreven var en tapper kriger; det erfarte vi i Ruziland, da jeg hadde mistet hesten min og han skaffet meg en hest. Hvis ikke han hadde vært der hadde jeg mistet livet mitt. Dette husker jeg ham for.”

De red nå sin vei gjennom Luruskogen; om dagene opphold de seg i skogen og om nettene red de.

399. Jarl Elsung den unge hadde krysset Rin med sine menn, trettito riddere. Han hadde utført sin oppgave og fikk nå høre nyss om at kong Didrik av Bern ville ri der. Gamle Samson og sønnene hans, Erminrik og Thetmar, hadde, husket han, drept frenden hans, jarl Elsung av Bern, den gamle og langskjeggede, og det syntes ham som om han kunne best bli hevnet nå. Så han red ut i skogen og lette etter dem.

Da solen hadde gått ned om kvelden mælte kong Didrik at de skulle gjøre seg klar og ri sin vei om natten. Kongen og Herad red først, mens Hildibrand red bakerst og ledet kløvhesten. Hildibrand kikket nå bakover og så en stor støvsky, og under den blinket det i blanke skjold. Han pisket på hesten og red etter kong Didrik, og fortalte ham: ”Herre, jeg ser en stor støvsky, og under den blinker blanke skjold og hvite brynjer som rider kvast etter oss.”

Herad svarte, og gråt: ”Dette må være fiendene deres, og de må ha en stor overmakt mot dere.”

Kong Didrik snudde hesten sin, løftet opp hjelmen, og sa: ”Dette er så visst en støvsky og væpnede menn under. Hvem reiser så storslått der? Hvem tror du det er, mester?”

”Ikke vet jeg om noen høvding som en kan vente her, utenom jarl Elsung, hvis han har krysset Rin. Jeg vet at hvis han har hørt om ferden vår da kan det være at han vil møte oss,” svarte Hildibrand.

Didrik mælte: ”Disse mennene rir hissig, som om de ønsker å finne oss. Hva skal vi gjøre? Skal vi ri inn i skogen å skjule oss, eller skal vi stige av hestene og gjøre oss klar til å forsvare oss?”

Hildibrand snudde hesten bakover og tok hjelmen av hodet, og så på hvorledes disse mennene red. Så mælte han: ”Herre, det kommer trettito mann ridende der. La oss stige av hestene våre som raskest og gjøre oss klar. Vi skal ikke flykte for dem. Det skal bli kjent i Hunaland at disse skal falle, noen for våpnene våre, og noen skal flykte fra oss.”

Han hoppet av hesten og Didrik gjorde det samme. De bandt hestene sine og løftet Herad ned. Så bandt de hjelmene fast og trakk sverdene.

Didrik sa: ”Du er så visst en like god kriger som alltid, mester Hildibrand. Uansett hvor menn kjemper så vil hvem som helst som har en slik kriger ved sin side være heldig. Fru Herad, ikke gråt mer. Vær glad inntil du ser oss falle, men det kan gå bedre enn det.”

400. Jarl Elsung kom ridende med sine menn. Prins Amlung, nevøen til Elsung, og den tapreste av alle menn, så kvinnen, og sa: ”Hvis dere etterlater denne kvinnen, og hun følger med oss hjem, da vil dere berge livene deres.”

Hildibrand svarte: ”Hun kom fra Susa med kong Didrik med ett annet formål enn å dra hjem med dere. Vi vil så visst ikke tillate dette.”

En av Elsungs menn sa: ”Jeg har aldri hørt en gammel mann tale så djervt, fryktløst og arrogant.”

Kong Didrik svarte: ”Du må være mye mer barnslig i visdom og i allslags høviskhet, selv om du ikke er mye yngre av alder. Han har tilbrakt hele livet sitt i ære og mandighet, og vær ikke så overmodig at du fornærmer ham igjen på grunn av alderen hans.”

Amlung talte: ”Gi fra deg våpnene dine og overgi deg i vår makt. Hvis ikke du gjør det skal jeg ta tak i skjegget ditt med hånden min slik at det meste vil følge den bort.”

Hildibrand svarte: ”Hvis hånden din skulle berøre mitt skjegg vil du angre det for enten vil hånden min deles i to deler på grunn av et slag, eller hånden din vil raskt falle av. Hvem er høvdingen din?”

En av dem sa: ”Selv om skjegget ditt er langt så er du svært uvitende. Gjenkjenner du ikke Elsung, vår jarl, og hvorfor er du så djerv at du våger å spørre om vår høvding? Vi er i sannhet tåpelige siden vi står her så lenge foran to menn som måler seg mot oss i ord.”

Han trakk sint sverdet og hugg mester Hildibrand på hjelmhetten, og sverdet skar inn i hetten, men under den var Hildigrim, Didriks hjelm, og hugget stoppet der. Kong Didrik hadde nå selv den hjelmen som Unge Sigurd hadde eid, og som var den beste av alle og gullforgylt. Men Hildibrand trakk sverdet Gram, som Unge Sigurd hadde eid, og hugg til Ingram på hjelmen og kløyvde hjelmen, hodet, kroppen og brynjen, slik at det sto flammer av det og sverdet festet seg i fremre salbuen mens Ingram falt død av hesten.

Kong Didrik trakk nå sverdet sitt, Eckisax, og hugg med første slag den fremste ridderen på akselen, slik at armen og siden føk av, og han falt død av hesten. Med neste slag hugg han jarl Elsung selv under høyre arm. Slaget gikk gjennom akselen og brynjen, og sverdet skar av armen og opp i kjeven og skar gjennom haken, og inn i jekslene. Jarlen falt så til venstre side død til jorden.

401. Nå ble det stor redsel og skjelving, og alle ville være hjemme i Babilonia, men likevel ble det en hard kamp her, og på en liten stund hadde kong Didrik drept syv riddere med sine hender, mens mester Hildibrand hadde drept ni. Unge Aumlung angriper ham og kjemper med ham, men alle de som var igjen flyktet på grunn av kong Didrik. Hildibrand slo et sverdslag mot Aumlungs skjold og hjelm, og for dette store slaget falt han. Hildibrand var over ham og ba han gi fra seg våpnene sine og beholde livet.

Aumlung svarte: ”Det er vanskelig for meg å leve etter at en gammel mann har overvunnet meg, men likevel skal jeg gi fra meg våpnene og leve denne gang.”

Han ga fra seg våpnene sine og Hildibrand ba han reise seg, og spurte hvem han var og hvorfor disse mennene hadde søkt livet deres. Aumlung fortalte at jarl Elsung ville hevne frenden sin, jarl Elsung, som kong Samson hadde drept, og kong Didrik var frende av ham.

Kong Didrik mælte: ”Aumlung, gode kriger, du skal fortelle oss nyheter, alt du vet sydover herfra til fjellene. Og deretter skal du motta ditt liv og dine våpen, og alle dine hærklær, samt alle dine reisefeller. Dette skal du få som bøter for din frende, jarl Elsung.”

”Gode herre, kong Didrik, jeg kan fortelle store nyheter om din onkel, kong Erminrik. Han har vært syk en tid fordi han fikk lyskestrekk slik at tarmene og magen hans har seget ned. Sifka har rådet til å skjære ut magefettet, og sier at det vil være bedre. Dette ble gjort og han er nå dobbelt så syk som tidligere så nå vet vi ikke om kong Erminrik om han vil leve eller død,” svarte Aumlung.

Hildibrand og kong Didrik lo og ba ham ha Guds store takk for sine nyheter. Alle ridderne som hadde flyktet red hjem og fortalte overalt de kom at jarl Elsung var død, og at dette hadde blitt gjort av to menn, en gammel mann og en yngre, gild en.

402. Nå dro disse mennene over Rin, og helt til Babylon. Da de kom i jarl Elsungs hall ble de spurt om nytt. De fortalte om drapet på jarlen og hans seksten menn, mens femten hadde kommet hjem. Jarlens rådgivere spør da hvem som hadde gjort dette og hvorledes det hadde gått for seg.

Ridderne svarte: ”To menn gjorde dette; den ene av dem var så gammel at det var et under, og ikke vet jeg hvorledes denne djevelen har blitt så gammel. Og visst var det en djevel, og han hadde selveste Satan med seg og støttet ham med hendene, for det var ingen mann og det grå skjegget var så stort at det dekket brystet hans. Da sa rådgiveren: ”Det synes meg som om det kan ha vært kong Didrik av Bern og hans fosterfar, Hildibrand som har kommet hit til vårt land. Og hvis de har gjemt seg så kan de gjøre mange menn skade før de får bane.”

I dette øyeblikk kom Omlung ridende, og sammen med ham red tolv mann. De hadde alle jarl Elsungs våpen og utrustning. Da bymennene så dette sa de at dette måtte være Elsungs riddere, og at de hadde flyktet fra ham mens han var i live.

Rådgiveren reiste seg og mange menn fulgte ham, også de som hadde flyktet, og hilste Omlung og kalte det et stort hell at han hadde kommet tilbake. De spurte hvem de to mennene var som hadde kjempet mot ham, og hvem den gamle og langskjeggete var som hugg så kraftig.

”Den gamle og langskjeggede som dere spør om er en stor kriger som ga meg mitt liv, selv om han kunne ha valgt å drepe meg. Den yngre mannen er kong Didrik av Bern, og den gamle er mester Hildibrand og det var på grunn av deres tapperhet at de verget seg så vel. De var i stor nød for trettito mann sto mot de to, men vi mistet seksten mann mot dem. De er derfor desto modigere krigere siden de verget seg så tappert,” svarte Omlung.

403. Kong Didrik og Hildibrand fulgte veien sydover gjennom Mundiufjellene. Da de kom ut av fjellene var det en skog foran dem. Didrik snudde nå i skogen og de steg av hestene, og tok kløven ned. Didrik og fru Herad hos ham ble igjen i skogen, mens mester Hildibrand red til en borg som en jarl som het Ludvig eide. Han var nå gammel, men sønnen hans var ung og hette Konrad.

Hildibrand møtte en mann som hugg ved i skogen der. Han bodde i borgen. Hildibrand spurte: ”Hvem styrer over borgen som jeg ser her?”

Mannen svarte: ”Hertug Ludvig og sønnen hans, Konrad, styrer over den.”

”Hva kan du fortelle meg om han som styrer over Bern?” mælte Hildibrand.

”Det gjør Alibrand, sønn av gamle Hildibrand, svarte han.

Hildibrand talte og lo: ”Hvor god en kriger er Alibrand, og hvor stor en mann er han?”

Borgmannen svarte: ”Alibrand er den største av alle krigere og står over alle menn i gavmildhet og høviskhet. Han er grim, krigersk og vond mot fiendene sine og vil ikke sammenlignes med noen mann.”

Hildibrand red med mannen, og fortsatte å snakke: ”Visst er du en god kriger. Kan du fortelle noe mer nytt?”

”Det fortelles store nyheter her i landet, og det synes meg å være sant, at kong Erminrek av Roma er død,” sa borgmannen.

”Det var viktig nytt og vennene hans vil ikke like dette,” sa Hildibrand.

404. De kom nå til borgen og Hildibrand mælte: ”Gode mann, vil du bringe frem mitt ærende i borgen? Jeg vil ikke fare langer. Be junker Konrad om å komme til meg, for han er mer kvikk enn sin far.”

Borgmannen sa at han skulle utføre hans ærende, og da han kom inn i borgen traff han Konrad, og mælte til ham: ”Junker Konrad, det står en stor mann med hvitt skjegg foran denne borgen som ber at du går ut til ham, og han ga meg denne ringen da vi skiltes.”

Konrad var en beskjeden mann og vil gå da en utenlandsk mann sendte ham ord, så han gikk alene ut av borgen. Utenfor borgporten sto Hildibrand og ba han komme i god helse, og spurte hvem han var.

”Jeg heter Konrad,” sa han, ”og min far heter Ludvig. Men hva er navnet ditt?”

Han svarte: ”Jeg heter Hildibrand, Ylfingenes herre, hvis du har hørt den mannen nevnt.”

Da gikk Konrad til ham, kysset ham, og mælte: ”Kom du av alle tapre krigere friskest og mest lykkelig, mester Hildibrand. Jeg er og av Ylfingaætt og du er min frende. Gå med meg opp til min far, og du skal så visst være velkommen her.”

Hildibrand svarte: ”Jeg kan ikke gå med deg nå. Kan du fortelle meg noen nyheter?”

”Jeg kan fortelle deg store nyheter,” svarte Konrad, ”kong Erminrik i Romaborgen er nå død.”

”Hvem bærer nå kronen hans?” spurte Hildibrand.

Konrad svarte: ”Det er vondt å fortelle; det er den onde hunden, Sifka Balerad.” Han spurte så: ”Hva nytt kan du fortelle oss? Hvor drar du hen?”

”Det er mer sannsynlig at jeg vil kunne fortelle deg noe du ikke har hørt; at jarl Elsung i Babylon er drept og at kong Didrik har kommet til Omlungaland,” sa Hildibrand.

”Gud være lovet,” sa Konrad, ”fordi Alibrand, sønnen din, har sendt menn nord i Hunaland etter kong Didrik for at han skal komme tilbake til sitt rike. Alibrand vil så visst ikke gi opp byen Bern til Sifka, eller noen annen by i Omlungaland for heller vil alle Omlunger dø enn at Sifka skal råde over Bern. Hildibrand, gode mann, gå med meg inn i min fars borg, og bli behandlet med den største glede.”

”Først må jeg ri inn i skogen for der venter kong Didrik på meg,” svarte Hildibrand.

”Gode venn, vent på meg, jeg vil gå og fortelle min far disse nyhetene,” mælte Konrad.

405. Og nå gikk Konrad opp i borgen til sin far, og mælte: ”Herre, jeg kan fortelle deg store og gode nyheter. Kong Didrik av Bern har kommet til Omlungaland sammen med vår frende, mester Hildibrand. Han er her utenfor borgen og venter på meg der.”

Da jarlen hørte dette reiste han seg straks og gikk ut sammen med mange riddere. Og da de kom ut av borgen møtte de Hildibrand. Hertugen gikk mot ham, kjente ham igjen, og sa: ”Mester Hildibrand, vår frende, du skal være velkommen til oss og få all den heder som vi kan vise deg. Men hvor er kong Didrik?”

Hildibrand svarte: ”Han er i denne skogen.”

Hertugen ropte at de skulle bringe hesten hans og at han ville ri ut for å finne kong Didrik. Og i dette øyeblikk kom det syv borgmenn med vogner lastet med vin og honning. Jarlen lot ta disse vognene og føre inn i skogen, sammen med den beste maten. Hertugen og sønnen hans, Konrad, og mester Hildibrand, red nå gjennom skogen til de fant Didrik. Kongen hadde da laget seg et stort bål. Hertug Ludvig og sønnen hans steg av hesten og gikk foran kongen og falt begge på kne foran ham, og kysset hånden hans. De hilste Didrik som sin herre og sa at både de selv, og alle mennene deres, ville hjelpe han uansett hva han ønsket å gjøre.

Kong Didrik reiste seg da, tok dem i hånden, og ba dem reise seg og sitte hos ham. Og så gjorde de. Hver spurte den andre om nytt, og Didrik fortalte dem mye om sine ferder, og det samme gjorde hertug Ludvig om alt nytt han visste. Jarlen ba så kongen fare hjem til borgen med dem, men han sa at han ville være der i skogen først. Men mester Hildibrand ville fare for å møte sønnen sin, Alibrand, og gjorde seg nå klar.

Men igjen var kong Didrik og sammen med ham hertugen og sønnen hans. Og ikke skortet det på mat og glede. Kongen ville ikke til borgen fordi han hadde sverget en ed på at han ikke skulle inn i noen borg før han var i sin egen, gode by, Bern.

406. Nå var mester Hildibrand klar og junker Konrad red på veien med ham. Konrad mælte til Hildibrand: ”Gode mester Hildibrand, hvis du møter sønnen din, Alibrand, tal da høvisk til ham og fortell at du er hans far. Men om du ikke gjør det så er jeg redd for at det blir din bane; slik en stor kriger er han.”

Hildibrand sa: ”Gode venn, hva kan du fortelle meg? Hvorledes kan jeg gjenkjenne min sønn, om det er han eller en annen mann?”

”Han har en hvit hest,” svarte Konrad, ”og spikerne i skoene hans er av gull. Skjoldet hans er hvitt som mel og har en borg malt på det. Ingen mann i Aumlungland er hans likemann og du er gammel nå, og vil ikke være i stand til å stå mot ham.”

Hildibrand lo, og sa: ”Selv om sønnen min, Alibrand, synes han er en stor mann, og stoltheten hans er så stor at han ikke vil sammenligne seg med andre menn så kan det likevel være, selv om jeg er så gammel som jeg er, at han ikke senere vil fortelle meg navnet sitt enn jeg forteller ham mitt.”

Nå skiltes de.

407. Hildibrand red raskt langs veien til Bern og han hadde kommet så langt at han kunne se byen. En mann med to hunder og en hauk på venstre hånd kom nå ridende mot ham. Denne mannen var høy i salen og satt høvisk på hesten sin. Han hadde en hvit hest, og alle hærklær var hvite, og skjoldet hans var hvitt med et bilde av Bern med gyllne tårn. Hildibrand red mannen i møte og tenkte at han ikke tenkte mindre om seg selv enn Hildibrand selv gjorde.

Da Alibrand så en væpnet mann komme ridende mot seg så red han modig mot ham, og da han ikke kunne se at mannen i det hele tatt bøyde av for ham, så ble han sint. Det virket som om denne mannen ville kjempe mot ham. Han bandt hjelmen fast, satte skjoldet sitt foran brystet sitt, og satte spydet på plass. Deretter brukte han sporene på hesten, og red svært djervt mot ham. Hver av dem kjørte spydet sitt gjennom den andres skjold så hardt at begge spydskaftene gikk i stykker. Den eldre mannen sprang straks av hesten og trakk sverdet, og den yngre gjorde det samme. De kom sammen og kjempet til begge var utmattet. Da satte de ned skjoldene og lente seg på dem.

408. Alibrand sa: ”Hvem er denne gamle mannen som står foran meg? Fortell meg navnet ditt raskt, så skal du få beholde livet ditt. Men om du ikke vil gjøre det da skal det være til skade for deg.”

Hildibrand svarte: ”Hvis du vil vite navnet mitt da må du først fortelle ditt, og du vil måtte gi fra deg sverdet ditt og våpnene dine før vi skilles, og om ikke du vil gjøre dette frivillig da vil du bli tvunget til å gjøre det.”

Alibrand hevet svært djervt sverdet sitt og hugg til den gamle, og det samme gjorde Hildibrand; hevet sverdet og hugg imot. Det ble nå en hard kamp som holdt på en stund og var dobbelt så tappert som tidligere. Begge var nå svært slitne så Alibrand satte ned skjoldet og ville hvile, og det samme ville Hildibrand.

Alibrand mælte: ”Vil du fortelle meg navnet ditt og gi fra deg våpnene dine så skal du få beholde livet ditt, men hvis du ikke gjør det så vil du bli drept.”

”Du ville ikke fortelle meg navnet ditt da vi møttes, og det var ingen vanære for deg, men nå vil du måtte fortelle meg med tap og miste alle våpnene dine med vanære, eller tåle bane som annet valg,” sa Hildibrand.

Den yngre ble nå enda mer rasende og vil så visst drepe ham så han hugg av all kraft mot den gamle, men han verget seg svært tappert.

Hildibrand mælte: ”Hvis du er av Ylfingætt, så fortell meg det så skal jeg gi deg grid. Men hvis ikke så dreper jeg deg.”

”Hvis du vil beholde livet så gi opp, men jeg er ikke mer Ylfing enn du, og visst er du en tåpe, selv om du så gammel. Fortell meg raskt navnet ditt. Men hvis du visste hvem jeg var da ville du ikke kalle min far Ylfing,” svarte Alibrand.

De gikk nå ennå hardere på hverandre. Den gamle gikk mot ham og hugg heller stort, og Hildibrand slo nå mot låret hans, slik at brynja gikk i stykker og Alibrand fikk et stort sår så han nesten ikke kunne stå på benet. Og nå mælte han: ”Se her, mitt sverd. Nå må jeg gi det opp fordi nå klarer jeg ikke å stå lenger foran deg. Du har en djevelsk styrke i din hånd,” og strakte frem hånden.

Men den gamle snudde skjoldet og rakk frem hånden mot sverdet og etlet å gripe det. Nå hugg Alibrand uventet til den gamle og ville hugge hånden av, men den gamle skjøt skjoldet raskt opp, og mælte: ”Dette slaget må du ha lært av en kvinne, og ikke av din far.” Den gamle gikk så hardt på at den unge falt til jorden med den gamle oppå. Han satte sverdet mot brystet hans, og sa: ”Si meg raskt ditt navn og din ætt, ellers skal du miste livet ditt.”

Alibrand svarte: ”Det sier jeg aldri, for ikke bryr jeg meg om livet mitt fra nå av etter å ha blitt overvunnet av en slik gammel grågås.”

”Om du vil beholde livet da si meg raskt om du er Aldibrand, sønnen min; da er jeg Hildibrand, din far,” mælte Hildibrand.

Da svarte den unge: ”Hvis du er min far, Hildibrand, da er jeg din sønn, Alibrand.”

Hildibrand sto raskt opp fra ham og Alibrand tok sin far, kysset ham, og kjentes ved ham. Hildibrand ble nå svært glad over sin sønn, og Alibrand det samme over sin far. De hoppet nå opp på hestene sine og red hjem til byen.

Alibrand spurte: ”Hvor skilte du og kong Didrik lag?”

Hildibrand svarte og fortalte ham alt om hvorledes de hadde skiltes i skogen, og at han ville at Alibrand skulle ri ut mot ham med alle mennene sine.

409. Om kvelden red de til Alibrands mor. Hun gikk i mot dem og så sin sønn blodig, og såret. Da gråt og skrek hun, og mælte: ”Min kjære sønn, hvorfor er du såret og hvem ga deg det? Hvem er din følgesvenn?"

Alibrand svarte: ”Frue, dette såret skal jeg tåle godt, selv om det ikke er lite. Det har min far, mester Hildibrand Ylfing, gitt meg. Han rir her med meg nå.

Hun ble svært glad over sin sønn og sin husbonde, gikk mot dem og la begge armene sine om Hildibrands hals, og hver av de andre ble også glad. Og det var nå stor glede og mottagelse den kvelden. Moren bandt om Alibrands sår og de spiste sammen om kvelden. Deretter tok de hestene sine og red til Bern, og det var nesten mørkt da de kom til byen. Vaktmannen var kommet og ville lukke byporten. Alibrand var kommet, men vaktmannen gjenkjente han knapt og Hildibrand red borttil og dyttet opp porten, heller hensynsløst. Vaktmannen ble vred og hugg Hildibrand med sverdet, men han dekket seg med skjoldet sitt og ble ikke såret. Men da Alibrand så dette trakk han raskt sverdet sitt og hugg vaktmannen i halsen, slik at hodet fløy av.

Hildibrand mælte: ”Nå gjorde du et illverk, for du drepte en uskyldig mann; dette hugget skadet ikke meg.”

”Din brynje gjorde at du ikke ble såret,” svarte Alibrand, ”hadde den ikke vært der så hadde jeg måttet hevne min far, og det ville ikke vært uten grunn.”

Dernest red de inn i byen og ble godt mottatt.

410. Alibrand sendte nå bud over hele byen og lot kalle til seg alle de mektigste menn som var der. Da en stor mengde menn var samlet i kongens hall, mælte han: ”Jeg har godt nytt å fortelle dere; kong Didrik Thettmarsson er kommet til Omlungland og vil be om sitt rike. Nå må dere tenke over hvilket svar dere vil gi, og om dere vil tjene kong Didrik eller Sifka Balerad.”

En av høvdingene svarte på talen hans, og sa: ”Hvis vi visste at kong Didrik var kommet hit i Omlungland, og vi kunne gå og møte ham, da vet jeg alle menns vilje her i landet. Vi har holdt makten lenge mot Sifka og mennene hans, og ventet på kong Didrik. Alle vil heller dø sammen med kong Didrik enn at han ikke skulle få igjen sitt rike.”

Etter disse ordene ble det mye tilrop og en lang stund denne natten ropte alle de som var der høyt, og takket Gud, at kong Didrik kunne komme til dem, og noen sa at han nå skulle få riket sitt, som han for lenge siden hadde tapt, ”og han skal vi tjene og aldri noen annen så lenge han lever.”

Noen sa at det var usant at kong Didrik hadde kommet til Omlungland. Da svarte Alibrand: ”Kong Didrik er så visst kommet til Omlungland, og han har mester Hildibrand Ylfing, fulgt. Hildibrand sitter her hos oss og han er min far.”

Alle ropte ut samtidig at Hildibrand skulle være velkommen, og at han var den beste kriger og en modig mann.

Alibrand mælte: ”Hvis dere vil ha kong Didrik som konge, da skulle alle de beste menn ta hestene sine og våpnene sine og ri ut mot kong Didrik.

411. Alle ridderne gjorde seg nå klar med Alibrand. Om dagen red han ut av byen, og med ham mester Hildibrand, og med dem syv hundre mann. De red til de kom til skogen hvor kong Didrik og hertug Ludvik allerede var. Hildibrand og Alibrand og alle ridderne steg av hestene sine og bøyde seg for kong Didrik. Kongen reiste seg og gikk mot dem og kysset Alibrand, og det ble et stort, gledelig gjensyn. Så steg kong Didrik på sin hest og alle red nå veien til Bern. Og da de kom nær byen og alle borgerne så kongen, så for hele allmennheten ut mot dem med alle slags lek og moro. Da Didrik så kom til Bern red Hildibrand med merket hans og Alibrand på den andre siden hans. Han tok Didriks hånd i sin, og tok en liten ring og ga ham, og mælte: ”Mektige kong Didrik, siden din frende kong Erminrek utåndet; han som satte meg over denne byen, og dermed for å styre hele Omlungaland, har dette riket aldri kommet under Sifka, og slik er det fremdeles. Denne lille gullringen vil jeg gi Dem, herre, sammen med Bern og hele Omlungaland, og meg selv og alle mine menn som følgemenn.”

Didrik svarte, og ba han ha Guds lønn, og at han selv skulle lønne ham godt så lenge han levde. Kongen ga noe til hver av ridderne; til noen ga han store gårder, til noen gode hester, til noen gode sverd, brynjer, hjelmer, skjold eller andre rustninger, eller gull, sølv og vakre tøyer; og alle de mektige mennene ga ham store skatter. Det ble nå stor gjensynsglede.

Etter dette red kong Didrik inn i Bern til sin kongsgård og sin hall. Hertug Alibrand og mester Hildibrand leide han til høysetet hans, og mange riddere kom til han og ga seg i hans vold og tjeneste. Denne dagen hadde han ikke færre enn tusen menn til bords.

Kongen sendte bud over hele riket sitt og stevnet til seg alle menn som styrte over byer, festninger eller distrikter. Mange menn kom nå hver dag til Didrik for å overlevere ham byer eller borger, eller andre riker.

412. Få dager senere red kong Didrik av Bern ut med en stor hær til den byen som heter Ran. Da han kom inn i byen stevnet han ting, og på dette tinget fortalte han viktig nytt; nemlig at Sifka hadde samlet en uovervinnelig hær og ville ri inn i Omlungland og erobre landet.

Didrik spurte da bymennene om de ville ha ham eller Sifka til konge, og sa at han ikke ville flykte for Sifka. Alle bymennene som var der svarte at de ville tjene kong Didrik og ikke Sifka, og heller ville de falle med han enn å tilby Sifka en pfenning.

Da mælte kong Didrik og sa at alle hans menn, og alle de som ville hjelpe ham, skulle væpne seg. Og han ville nå ikke tilbringe en eneste natt der han hadde tilbrakt den forrige inntil han hadde funnet Sifka.

413. Kong Didrik red ut av byen Rana og hadde nå åtte tusen mann. Sifka var kommet med sin hær foran byen Gregenborg med tretten tusen mann, da kong Didrik kom mot dem med sin hær. Da red Hildibrand frem med kongens merke, og straks etter kong Didrik selv og alle hans menn. En lang og hard kamp fulgte, og på denne tiden kom også syv tusen riddere fra Roma for å hjelpe Sifka. De kom i ryggen på kong Didriks fylking. Da Omlungene ble var dette snudde Didrik med merket sitt mot Romerne, og Alibrand med sine fire hundre gikk mot Sifka.

Denne dagen kjempet Didrik med stor tapperhet, og foran ham for mester Hildibrand og hugg til begge sider både menn og hester, og ingenting klarte å stå imot ham. De red gjennom hele hæren der de kom og hertug Alibrand red nå mot Sifka og overalt hvor han kom felte han både menn og hester. Da han var kommet under Sifkas merke hugg han først han som bar merket i hånden, og av for hånden og merkestangen så merket falt til jorden.

Sifka red da svært djervt mot ham, og hver av dem ga den andre store hugg, og deres tvekamp fortsatte en tid, helt til Alibrand fikk overtaket og Sifka falt død av hesten sin.

Da nå Romernes konge var falt, ropte Omlungene et stort seiersrop, og dernest overga Romerne seg og kampen stoppet.

Kong Didrik sa, da Alibran kom til ham og han ble var at Sifka var falt, at visst hadde han denne dagen hatt stort hell, men hvis han hadde gjort dette ni vintre før så hadde Omlungenes rike blitt sterkere.

Romerne sørget ikke mye over sin høvding og hele denne hæren ga seg i kong Didriks vold.

414. Kong Didrik red nå med denne hæren på den veien som fører til Romaborgen. Byer og borger overga seg til ham overalt der han kom, og ingen var så djerv at han kastet et spyd mot ham. Han red inn i Romaborgen med hele hæren sin til de hallene som kong Erminrek hadde eid og satte seg i høysetet hans, og der plasserte Hildibrand kong Erminreks krone på hodet hans. Alle ridderne som hadde tjent kong Erminrek kom til ham og ble hans menn, og alle bøyde seg for ham i dette riket; noen i vennskap og noen fordi de ikke våget noe annet.

Kong Didrik hadde fikk så mye laget som en fremdeles kan se: badet som kalles Didriksbad, og i Romaborgen lot han støpe og sette opp ved bymuren en statue av hesten sin, Falka, og seg selv. Dette var laget av kopper. Denne statuen har nesten alle de som har kommet til Romaborgen sett. En annen statue av seg lot han lage nord i byen Bern; også den av kopper. Der står han i et tårn og hever sitt sverd Ekkisax ved en steinbru som ligger over elva. Og vidt og bredt annensteds er han blitt malt og statuer har blitt laget av ham. Han var så navngjeten og mektig at ingen våget å måle seg med ham; verken konger eller hertuger eller enkelte mektige krigere.

Kong Didrik satt hertug Alibrand over Rana og ga ham et stort len i Omlungaland. Men mester Hildibrand vek aldri fra Didrik så lenge de begge levde.

415. I den senere tiden av kong Didriks æra ble Arius forvillelse fordømt av kristne menn, og alle de som hadde fart vill ble snudd til den rette troen. Kong Didrik og mester Hildibrand ble nå snudd til kristendommen, og hele Romernes og Lungbardenes rike ble kristnet på nytt.

Litt senere ble mester Hildibrand syk, og dette var en alvorlig sykdom og Didrik satt hos ham. Verken natt eller dag vek han fra ham. Hildibrand sa nå: ”Herre, denne sykdommen har kommet over meg slik at jeg tror den blir min bane. Nå vil jeg be om at du lar min sønn Alibrand nyte vårt vennskap og jeg vil at han får mine våpen, de skal han bære for deg når du trenger hjelp." Litt senere utåndet Hildibrand og kong Didrik gråt da over sin gode venn. Didrik lot liket hans stelles verdig og ga han en gild likferd. Hildibrand ble svært sørget over og i hele denne sagaen er det ingen mann som blir like mye lovprist som mester Hildibrand, og dette var mest for den troskapen han viste kong Didrik, og det at han var den tapreste av alle menn, god i kamp og mest gavmild. Han var fremst blant alle menn som er omtalt i denne sagaen i nesten alle ting. Tyske menn sier at han var hundre og femti vintre da han døde, mens tyske kvad sa at han var to hundre.

Hertug Alibrand tok nå for første gang sin fars våpen og bar foran kong Didrik sverdet Gram og hjelmen som Unge Sigurd hadde eid, samt andre våpen hans far hadde eiet, og bar dette deretter med seg hver gang han skulle kjempe for kongen.

Litt etter mester Hildibrand hadde utåndet ble kong Didriks kone, fru Herad, syk, og av denne sotten fikk hun bane. Hun var en god kone, høvisk og vennlig, og hadde egget sin mann til det beste hver gang, slik som hennes frendkone dronning Erka hadde gjort tidligere, og Godelinda, kona til markgreve Rodingeir. Disse tre kvinnene hadde vært de beste av alle, og de mest gavmilde, av alle de som er nevnt i denne sagaen.

416. Kong Didrik av Bern hadde mye glede av dyreveide med sine hunder og hauker. Han var så djerv, og så stolt, at han red alene inn i ødemarken, for han var verken redd for mennesker eller for noe slags dyr, og hans gode hest, Blanka, var så rask at ingen hest kunne følge den. Denne hesten ga hertug Alibrand til ham. Didrik hadde nå ridd alene på jakt en lang vei.

417. Kong Hertnid i Bergara var den største av alle krigere, og hans kone het Isolld. Han var så mye til kar at han ikke ønsket noen følgemann når han dro for å veide dyr. Nå hadde han hørt at i en skog lå det en drage som hadde gitt mange menn banesår og gjort mange redde. Hertnid ville nå ri alene inn i skogen og enten bli navngjeten eller få bane.

En dag og en natt red han gjennom skogen og neste dag hørte han i skogen et slags dyr. Han hadde ridd ut med stort mot da det kom et eller annet slags uhyre, og nå kjente han det kom en sterk storm. Det var en stor orm, lang og tykk. Den hadde et stort gap og sterke ben. Kong Hertnid red mot dragen mer på grunn av mot og ære enn av visdom, fordi den var så overmektig. Straks de møttes tok dragen ham i klørne og fløy ham til en dyp dal hvor det var et fjell med en stor berghelle. Dragen hadde der tre unge. Den kastet kongen død foran dem og de slukte kjøttet av bena hans, mens dragen kastet ut våpnene og beina hans fra bolet sin.

Det ble fortalt vidt og bredt at kong Hertnid hadde ridd ut og ikke vent tilbake. Røverne som bodde rundt hele Hunaland hørte om dette, i alle fall syd for fjellene og nordafor. De samlet en stor hær av røvere så det var mer enn tre tusen av dem. Deretter dro de til kong Hertnids borg for å få seg rikdom siden kongedømmet der var kongeløst.

418. Kong Didrik red stadig ut for å veide dyr og nå hadde han ridd langt ut i ødemarken med haukene og hundene sine. Han hadde hørt om disse røverne, og hva de ville gjøre, og han ønsket å treffe dem og finne ut hva slags menn de var. Og så tapper var han at han ville gjøre noe storverk.

Da han engang red gjennom skogen kom han til en stor sporvei. Det visste han, at her hadde røverne ridd. Han red etter røverne og ville finne dem, og de red alle til de kom inn i det landet som kong Hertnid hadde eiet. Røverne visste ikke at Didrik red etter dem, og han var kommet så nærme at han så røvernes hær og det var ved en stor skog. Kong Didrik hørte i skogen lyden av en eller annen ufred, og det kunne høres kraftig brøling, store hugg og mye styr.

Didrik ville ikke ri videre uten å vite hva det var som holdt på. Han kjørte sporene i hesten og var så djerv at uansett hva det var så ville han gå og finne ut. Da han ikke hadde ridd langt i skogen så han underlig nytt der hvor det var et stort spor. En drage hadde fart der. Han red etter sporet til han så dragen og en løve som kjempet voldsomt, og det var dette han hadde hørt.

Didrik kom nå i hug at han bar en løve på skjoldet sitt, og av den grunn ville han hjelpe løven. Han hoppet ned fra hesten, dro sverdet med stort mot, og gikk fremover mot dragen. Så hugg han med sverdet i ene hånden et slikt mektig slag at ormen ble bøyd mot jorden. Men Didrik måtte nå svi for at han hadde latt Ekkisax være hjemme, for dette sverdet beit ikke og hjaltet brakk av slik at bladet falt ut, og kom ned på den andre siden av ormen. Da ropte kong Didrik: ”Hellige Gud, led og hjelp meg, for ingen mann kan hjelpe meg nå! Og siden jeg tror på deg på rette viset, da er dette den første bønnen som jeg ber deg om. Berg meg nå, Herre Gud, men hvis du ikke hjelper meg da vil jeg ikke bli berget!”

Da rykket han et stort tre opp med roten. I dette øyeblikket ble dragen så vred at den tok løven i gapet, og nå slynget den halen sin rundt kong Didriks midje, og presset så hardt til at han ikke kunne gjøre noe imot det. Og med alt dette hev den seg opp og fløy mot sitt bol, der dens unger var. Straks kastet han løven foran ungene og de åt den alle sammen, og da var de mette.

Nå da den store dragen var mett, rettet den ut halen sin og Didrik kom seg løs. Det var nå så mørkt at han ikke kunne se den, og han løp så raskt han kunne bort fra dyrene, og løp over der det lå noen klær. Han tok opp klærne og der fant han et sverd som han tok opp og hugg så hardt mot steinene at flammene fløy opp så at han kunne se rundt hele berget. Der så han hvor den gamle dragen og ungene dens lå og sov. Og nå ville han enten vinne seg ære eller få bane.

Han klatret opp på dragen og hugg til den i ryggen. Dette sverdet beit på dragen, og i stykker gikk ryggen. Så svingte han sverdet på nytt, og hugg igjen og igjen til dragen var død. Og han visste at hvis ungene dens levde så ville de ikke bli bedre så han dro ikke derfra før han hadde drept dem alle.

419. Så gikk han bort og hugg sverdet i steinene slik at det gnistret, og nå så han hvor alle våpnene lå, og tok med seg både våpnene og klærne ut av dalen. Han kunne nå se hva slags våpen han hadde funnet. Brynja var hvit som sølv og skjoldet hadde gullinnlegg. Han hadde tatt med seg en hjelm som skinte liksom glass. Det hang fem edelsteiner ned fra spissen av hjelmen, og han hadde aldri sett så store skatter på en hjelm. Han satte den på hodet og tok alle våpnene og væpnet seg selv, og mælte: ”Gud hjelpe mannen som eide disse våpnene, og det mistenker jeg at det har vært kong Hertnid som var den største av alle krigere.”

Deretter gikk han lenge gjennom skogen, men visste ikke hvor veien ledet. Han kom til et sted hvor det sto en hest; den var sort og salen hadde løsnet og falt ned under magen på den, men denne hesten var den fineste og vakreste av hester. Da hesten så mannen løp den av gårde, men kong Didrik fulgte den lenge, og han ble veldig arg over at han ikke var i stand til å fange denne hesten. Han klatret opp i det høyeste treet og der bant han skjoldet sitt, og Hildigrim, og skjoldet han hadde tatt, og løp nå etter hesten. Den løp inn i en dal og der klarte han å få tak i hestehalen, men den sparket med begge bakbeina. Med den andre handa tok han foten og dro så hardt at hesten falt overende. Han kunne nå ta hesten rundt halsen og holde den. Tolv mann ville ikke vært i stand til å ta denne hesten. Den hadde brukket begge salbuene, og stedet hvor slagjordet hadde gått rundt hesten var skadet og blodig. Han snudde salen på igjen, tiltross for at den var ødelagt, og den var innlagt med gull. Nå red han til stedet hvor våpnene var bundet opp og tok dem ned, men han lot hjelmen sin og skjoldet sitt henge der, og ville hente dem en annen gang. Det syntes å være svært sannsynlig at han ville være i stand til dette, fordi så få folk reiste gjennom denne skogen.

420. Han red til han fant en sti som var mer brukt av menn, og etter dette red han til han kom ut av skogen. En borg lå foran ham og han så at rundt den lå det en stor hær, og han lurte på om dette kunne være røverne han hadde ridd etter, og om dette også var borgen som kong Hertnid hadde eid. Med stor tapperhet red han bort til den.

I samme stund sto dronning Isolld i det høyeste tårnet og så at en mann kom ridende ut av skogen. Hans hærklær var alle å se på som gull, og hans hjelm glødet som fem stjerner, og da gullet glødet på våpnene hans var det som å se brennende flammer. Hun ble glad for hun kjente hesten og hærklærne, og hun mente å vite at kong Hertnid kom ridende hjem og hadde gjort et storverk.

Hun gikk raskt ned til sine krigere og ropte at alle skulle væpne seg som snarest. ”Jeg har gode nyheter; kong Hertnid rir mot borgen. Ri ut mot ham på alle tapreste måte, han vil kjempe mot denne hæren selv om han ikke noen til å hjelpe seg, og ingen får tatt borgen hvis han er til stede.”

Alle ridderne tok sine våpen og hester, og kong Hertnids merke, åpnet borgporten, og red ut mot røverne. Og da røverne så dette, væpnet de seg og steg opp på hestene sine, og red dem i møte for å kjempe.

Kong Didrik kom dit i samme stund, han syntes han kjente kong Hertnids merke på våpnene, og red dit djervt og hjalp borgmennene. De mente å gjenkjenne sin herre, kong Hertnid, og ble nå dobbelt så djerve som tidligere fordi de visste at han var bedre enn hundre riddere, en slik stor kriger var han. Kongen hugg nå til begge sider, og så mye gjorde han av seg at ingen våget å stå foran ham, og fordi borgmennene var modige, og røverne ikke hadde noen høvding, så flyktet de. Og kong Didrik og borgmennene forfulgte dem og drepte mang en mann, og så lenge forfulgte de dem at ikke mindre enn femten hundre av røverne ble drept, og mange kom seg såret unna.

Og nå gikk det her slik som det går vidt og bredt uten høvding; selv om mange tapre menn var samlet så blir de ofte slått.

421. Kong Didrik red nå tilbake til borgmennene og de tenkte at dette var kongen deres, Hertnid, til han tok av seg hjelmen. Da de så ansiktet hans visste de ikke hvem den mannen var eller hvor han var kommet fra, denne mannen som var så stor og høvdinglig at ikke engang herren deres, Hertnid, var jevnstor. Men da dronningen ble var at dette var en annen mann, gikk hun med stor bekymring og sårt hjerte ut til denne mannen, og spurte: ”Gode herre, ikke vil jeg at De blir fornærmet selv om jeg spør om dette; hva er navnet ditt, hva ønsker du, hvilken rang har du og hvor fikk du våpnene til min herre, kong Hertnid?”

Han svarte på denne måten: ”Hvorfor skal jeg skjule navnet mitt for Dem? Det er å håpe at De har hørt det tidligere. Jeg har i lang tid vært kalt kong Didrik av Bern, men nå er jeg både konge over Bern og Roma, og over mange andre store byer, som De bør kjenne til, selv om De aldri har sett meg. Men disse våpnene tok jeg fra langt nede i jorden i den skogen hvor det tidligere bodde en heller stor drage, som kan ha drept kong Hertnid. Der lå hans bein og hærklær og jeg tok alle våpnene hans, men hesten tok jeg i skogen. Tidligere hadde den ødelagt salen, mens min hest er igjen ett eller annet sted i skogen.”

Da dronningen hørte disse nyhetene gikk hun til kong Didrik, la begge hendene om halsen hans, og kysset ham og ba han være den mest velkomne av konger. Hun førte ham til kong Hertnids høysete og satte alle de mektigste menn i byen til å tjene ham og vise ham all den heder som han fortjente, og gi ham alt.

Kong Didrik syntes dette var svært bra og ble der en stund.

422. Han så hvor fager og klok denne kvinnen, Isolld var, og kong Didrik likte henne godt og ville ha henne, og dette var også de viseste mennenes råd. Hun godtok å gifte seg med kong Didrik og nå ble det gjort klar til en storslått veitsle som det ble innbudt mange stormenn til.

På denne veitsla tok kong Didrik Isolld til kone, og gjorde seg klar til å dra hjem til sitt rike med henne og med ham red fem hundre riddere. I borgen, og til å styre over landet, satte han en jarl som het Artus, han var søstersønn til kong Isung av Bertangaland. Kong Didrik red nå av gårde.

Mange menn mente nå at kong Didrik måtte være død, for det var så lenge noen hadde hørt noe fra ham. De red vidt og bredt gjennom landet for å lete etter ham, før de hørte om ferden hans og hvilke storverk han hadde gjort. Alle de mektigste mennene som hadde hørt om han red nå mot ham, og kong Didrik red sammen med alle mennene sine til Roma.

Han var nå blitt enda mer navngjeten enn tidligere.

423. Attila, Hunernes konge, styrte riket sitt etter drapet på Niflungene, og der vokste Alldrian opp, sønn av Høgni av Troia. Denne sønnen hadde Høgni med den kvinnen kong Didrik brakte ham siste natten før han fikk bane. Denne gutten var nå tolv vintre gammel og kong Attila elsket ham svært, for han var svært evnelig, og både høvisk og ridderlig. Kong Attila hadde også en sønn som var elleve vintre gammel. En kvinne fostret både han og Alldrian.

En kveld satt kongen i sitt høysete, og foran ham sto Alldrian med et lys, og det var fyr i åren. Ut av flammen stakk en liten brennende gren som kom på Alldrians fot, slik at det brant gjennom skoen og sokkene, og brente foten. Men Alldrian merket ikke dette selv før en ridder kom og tok ilden av foten hans. Dette så kong Attila, og mælte: ”Alldrian, hva tenker du så hardt på at du ikke engang får tatt ilden av deg?”

Alldrian svarte: ”Herre, jeg tenker på hvor lite du merker at foran Dem står hvetebrød og allslags lekre matretter, og den beste vin. Men vil dagen komme da du må ete byggbrød og drikke vann?”

”Hvorfor tenkte du på dette, at jeg skulle ete bygg og drikke vann? Men stadig har jeg vært i kamp da jeg var ung og vært tørst og sulten, men nå er jeg så gammel og avfeldig at jeg vet at jeg aldri igjen vil komme i en hær og trenge å drikke vann eller ete bygg, mælte kongen.

Denne gutten Alldrian var ofte tankefull; mest på grunn av at han tenkte på hvorledes han kunne få hevnet sin far og sin sorg på kong Attila.

424. En gang da kong Attila var ridd ut i skogen med sine menn for å jakte dyr, da hadde alle mennene blitt adskilt fra ham, unntatt hans fostersønn, Alldrian. Da mælte han til kongen: ”Hvor mye rikdom hadde Unge Sigurd; den som kalles Niflungaskatten?”

”Den skatten som kalles Niflungaskatten er den største samlingen av gull på ett sted, så vidt vi vet,” svarte kongen.

Da spurte Alldrian: ”Hvem vokter nå denne skatten, vet du det ikke, herre?”

”Ikke vet jeg hvem som vokter den, og ikke vet jeg hvor Niflungaskatten er gjemt, og det tror jeg at det vet ingen mann,” mælte kongen.

Alldrian svarte: ”Herre, hva ville du gi i lønn til den mann som kunne vise deg Niflungaskatten?”

”Hvem kan gjøre det? Jeg skulle gjøre den mann så mektig i mitt rike, at få skulle være jevnrike.”

Alldrian mælte: ”Hvis du vil gjøre den mannen som kan vise deg Niflungaskatten så stor og mektig som du sier, da kan det være at jeg er den mannen.”

”Visst ville det være stort hell hvis du kunne fortelle meg hvor Niflungaskatten er gjemt.”

¨”Om du vil at jeg skal vise deg hvor Niflungaskatten er gjemt da skal vi to ri sammen slik at ingen tredjemann skal følge oss,” sa Alldrian.

Kongen sa at han gjerne ville gjøre det. Alldrian sa at de skulle ri hjem nå, og det gjorde de.

425. Noen dager senere ville kong Attila ri ut i skogen, og han ville ikke la noen andre fare med seg enn fostersønnen sin, Alldrian. Mange syntes dette var underlig, for kongen var så gammel at han ikke var særlig ridefør og det syntes ikke å være passende for ham å ri ut med bare en mann. Men kongen ville ikke la noen andre ri med seg enn Alldrian.

Og slik var det at de red langt gjennom skogen til de kom til et berg. Alldrian tok nøklene som passet til berget, låste opp en dør, så en andre dør, og en tredje dør. Så gikk han inn i berget, og kongen etter ham. Alldrian sa til Attila at Niflungeskatten måtte være der. Han gikk og viste kong Attila det gull, sølv og de gode våpen som Unge Sigurd hadde eiet, og også kong Gunnar og Høgni av Troia. Alle Niflungenes penger var nå kommet dit. På et sted var alt det godset som kong Gunnar hadde eiet; gull, sølv og verdigjenstander, og kongen gikk til et annet sted hvor det godset var som Høgni av Troia hadde eiet. Det var ikke noe mindre her enn på det andre stedet. Kong Attila så lenge på hver ting, men Alldrian gikk nå innover i berget og ba kongen komme med ham. Der viste han ham de rikdommene som hadde tilhørt Unge Sigurd; det var dobbelt så mye som de hadde sett tidligere. Kong Attila var nå svært glad, og han visste at med all den rikdommen var ingen konge i stand til å være rikere i hele sitt liv enn han kunne bli. Alldrian gikk nå ut innenfra berget og ut døren, og låste den etter seg.

Kongen ropte nå: ”Min gode venn, Alldrian, kom tilbake hit til meg.”

Alldrian svarte: ”Herre, nå har du så mye gull og sølv, og så mange verdigjenstander at du ikke trenger å begjære mer. Men jeg har levd lenge slik at jeg har trengt lite rikdom. Nå vil jeg gå ut i skogen og more meg.”

Han lukket den andre døren, og den tredje, og la noen steiner og noe torv over den. Kong Attila skjønte nå hva denne gutten hadde gjort; han mente å vite at gutten ville hevne sin far og alle Niflungene.

426. Tre dager senere kom Alldrian til berget, da hadde kong Attila hugget opp en av dørene, og ropte: ”Gode venn, Alldrian, åpn opp berget så skal jeg gi deg gull og sølv, så mye som du vil eie, og sette deg som overhode over mitt rike, og bøte deg for din far og dine frender. Du alene skal eie alt dette gull og sølv som er her i berget, og mye mer i tillegg, og aldri skal jeg anklage deg for det du har gjort her.”

Alldrian svarte: ”Kong Attila, du begjærte Niflungeskatten svært mye da din måg kong Gunnar og brødrene hans levde. Nå er du så heldig at du alene får alt det gull og sølv som disse kongene eide. Har den dagen kommet som jeg talte om da du ville spise bygg og drikke vann?”

”Jeg ville nå spise både bygg og drikke vann, hvis jeg hadde valget,” svarte kongen.

Alldrian svarte: ”Hvis du nå vil drikke vann og ete bygg ut av sult, så skal du verken få det ene eller andre. Drikk nå gull og sølv, du har tørstet lenge etter det.”

Han tok nå så mye stein og torv og bar foren døren at han visste at kong Attila aldri ville komme ut derfra med livet i behold.

427. Alldrian red nå hele veien til Niflungland for å møte den mektige Brynhild, som hadde vært gift med kong Gunnar. Hun tok godt imot ham og han fortalte at det var trolig at kong Attila var død, og at kong Gunnar, Høgni og brødrene deres hadde blitt hevnet. Han fortalte henne hva som hadde hendt og hun sa at han skulle ha Guds takk for å ha vært så heldig at han hadde hevnet sin far. Hun tok nå svært glad imot ham, samlet alle sine menn, og lot fortelle nyhetene om det som hadde hendt. Alldrian lot hun få mange riddere slik at han kunne få sitt eget rike og han red nå gjennom landet med en stor hær og fikk et jarledømme i Niflungland, og så stort rike som kong Gunnar og Høgni hadde hatt. Dette riket styrte Alldrian så lenge han levde.

Kong Attila hadde mistet livet sitt på den måten som fortalt her, men ingen mann har siden kjent til hvor Niflungskatten er gjemt av den grunn at Alldrian, som var den eneste som visste det, aldri siden tok skatten så lenge som han levde.

428. Etter kong Attilas død tok kong Didrik av Bern hele Hunaland på råd av mange av sine venner, som hadde vært med Attila da Didrik var i Hunaland. Didrik styrte riket sitt til han ble gammel og ikke fortelles det at høvdingene hans kjempet mot ham. Så redde var nå alle for ham at ingen våget å hevne seg på ham, selv om han red alene med våpnene sine.

429. Heimir, Studas sønn, hadde vært lenge i ubebodde skoger og ofte ridd inn i bygdene og gjort stor skade i Sifkas land, brent gårdene hans og drept mennene hans; og dette drev han med dag og natt.

Slik holdt det på tjue vintre; hele den tiden kong Didrik var ute av sitt rike. Da Heimir hørte at Sifka var drept skjønte han hvor mye ondt han hadde gjort og angret syndene sine. Han red nå til et munkekloster med alle våpnene sine og hesten sin, Rispa. Da han kom inn i klostergården spurte munkene hvem denne mannen var, og hvilket ærend han hadde der. Han hoppet av hesten og ba dem tilkalle abbeden. Munkene gikk til abbeden og fortalte ham at en mann i gode hærklær hadde kommet dit og ville møte ham, og at de mente han var en gjev mann. Abbeden gikk og møtte mannen og spurte hvem han var og hvorfor han kom.

Han svarte: ”Jeg heter Ludvig og ætter fra Omlungland. En tid var jeg ridder og tjente høvdingene. Så kom jeg hit som dere skal få høre.” Han tok skjoldet av halsen sin, og dernest tok han av seg sverdet Naglhring, brynje, hjelm og brynjehoser. Alle disse våpnene la han for abbedens føtter, så la han seg selv ned, og mælte: ”Herre, disse våpen og denne hesten, og meg selv, og mine klær, og penger som jeg har her; ikke mindre enn ti pund i gull og sølv, vil jeg gi for Guds skyld på dette stedet, og meg selv under Deres regler, for å bøte mine synder.”

Alle munkene sa at visst hadde Gud satt dette i hugen hans, hvis han tidligere hadde vært hærmann og kongers tjenestemann. Og på våpnene hans så de at han måtte være en gjev mann. Munkene syntes også det var viktig at han hadde brakt så mye gull, sølv og verdisaker med seg til stedet, og mælte til abbeden: ”Ta opp denne mannen som ligger der, han vil gjøre stor stas på vårt kloster.”

Men abbeden sto stille og tenkte på denne mannen og undret seg for denne mannen måtte være svært gjev, og han tenkte med seg selv at denne mannen ikke ville være lydig hvis han skulle være i et kloster. Han var redd for å ta ham inn og lurte på om han ikke var en stor kriger, og en annen mann enn han sa. Alle munkene ba ivrig om at abbeden skulle ta han inn. Abbeden mente det var greit, tok Ludvig i hånden, og ledet ham inn i kirken og i koret, og inn i et rom, og sa: ”På denne pallen skal han sitte.” Der la han av seg pelsklærne og tok på seg en sort kappe som de andre munkene, og samme dagen ble han viet til munk.

Abbeden tok nå alle hans penger og hærklær for seg selv, men Ludvig holdt reglene. Hvis brødrene hadde visst at dette var Heimir Studasson så ville de aldri ha tatt imot ham, uansett hvor mye gull og sølv han hadde.

Han tjente i dette klosteret en tid.

430. Aspilian rise hadde mange gårder i dette landet, Lungbardi. Han var som tidligere stor, sterk og vanskelig å ha med å gjøre. Mye land og gårder, mye gull, sølv og kostbarheter hadde han urettmessig tilegnet seg, og fordi de andre var mindre menn enn ham våget de ikke å beholde det han ville ha. Munkene hadde en stor og rik gård, men Aspilian tilegnet seg den. Abbeden syntes svært ille om at de skulle miste gården, så han sendte noen munker for å møte risen. De spurte hvorfor Aspilian tok gården deres. Risen svarte slik at han hadde tatt sin gård og ikke deres, og at han var mer berettiget til å eie den enn dem. Men munkene sa at denne gården var blitt gitt til klosteret for Guds skyld, og at Aspilian aldri hadde eid den.

Risen svarte: ”Jeg vil avslutte denne saken med dere. Vi skal la Gud avgjøre hvem som skal eie denne gården. Dere skal velge en mann som er djerv nok til å kjempe mot meg. Hvis jeg taper skal dere eie denne gården, og mange andre, men hvis jeg vinner viser Gud at han vil at jeg skal eie denne gården.”

Det var landsloven at hvis to menn trettet om en ting, da skulle de utkjempe en holmgang. Munkene kunne ikke svare noe, for risen hadde fulgt loven med dem. Og selv om de eide gården rettmessig så visste de ikke hvor den mann fantes som våget å kjempe mot en slik sterk rise. De for hjem og fortalte abbeden hva risen hadde svart dem. Denne saken la abbeden frem for alle munkene i møtesalen og sa at de ville miste sin gård, hvis ikke de fant den mann som våget å kjempe mot risen. Dette likte munkene dårlig og sendte menn langt av gårde for å se om noen mann ville vinne seg rikdom og kjempe mot risen, men fikk ingen.

431. En gang klaget de på dette i domkapittelet, og sørget fælt. Da mælte Ludvig: ”Hva klager dere over, munker? Hva har Aspilian gjort dere?”

Abbeden svarte: ”Aspilian har tatt gården vår og byr oss holmgang om vi gjør krav på den. Og vi har ikke fått noen mann som for Guds skyld vil kjempe mot risen, selv om vi lover ved Guds troskap at om han som kjemper får bane, han som kjemper for klosterets eiendom, så skal han ikke ha gjort noen ting så ille, hvis han har skriftet, at han ikke skal ha sitt hjem i Paradiset før hans blod er kaldt på jorden.”

”Jeg ga mitt gods og mine våpen, og meg selv også til dette stedet for Guds skyld; nå vil jeg også gjøre dette for min syndsforlatelse, kjempe med risen. Hvor er mitt sverd og mine hærklær?” sa Ludvig.

Abbeden begynte å lure på om dette kunne være en slags stor kriger, og mælte: ”Sverdet ditt kan du ikke få, det er hugget i stykker og blitt gjort til jern for hengslene i klosteret, og resten av hærklærne dine er blitt solgt for penger på markedet.”

”Dere munker er bokvise, men uvitende om ridderskap. Om dere visste hvilke gode våpen dette var så hadde dere aldri solgt dem,” sa Ludvig. Og nå løp han opp til abbeden og tok tak i hetten hans med begge hender, og mælte: ”Visst var du en idiot da du ikke hadde annet jern til å lage dine dørhengsler med enn mitt gode sverd, Naglhring, som har skåret gjennom mange hjelmer som om det var tøy og gjort mang en risesønn hodeløs. Dette skal du nå få betale for.”

Han ristet kappehetten med hodet så hardt at fire tenner sprang ut, tre ned på gulvet, og den fjerde ned i halsen. Da munkene hørte nevnt Naglhring, visste de at Heimir Studasson, som de ofte hadde hørt nevnt, var kommet dit. Munkene ble svært redde og tok nøklene til en stor kiste hvor alle våpnene hans var. En tok sverdet hans, Naglhring, en annen brynjen og brynjehosen, og den tredje hjelmen, den fjerde skjoldet og den femte spydet. Og disse våpnene hadde alle blitt så godt passet på at de ikke var verre enn da han ga dem fra seg. Heimir tok nå Naglhring og så hvor vakker hans egg var, og kom i hug hvor mye beskyttelse han hadde under eggen hans, hver gang han kjempet. Han husket nå mange lystige dager da han red med sine kampfeller, og ble nå stundom rød og stundom blek, og tidde en stund. Deretter spurte han hvor hesten hans, Rispa, var.

Abbeden svarte: ”Hesten din slepte stein til kirken og døde for mange år siden.”

Munkene mælte: ”Vi skal sende bud over hele riket og lete etter den beste hesten som en kan få. Det er mange gode hester her i klosteret og du skal få den beste.”

432. Munkene sendte nå etter de beste hestene og lot dem fare hjem til klosteret. Så ropte de på Heimir at han måtte velge. Det var mange hester der som var vel vant til turneringer. Heimir gikk til en hest og slo med hånden sin i siden på den, slik at den straks falt. Han gikk da til den som syntes å være den sprekeste og slo med hendene mot hesteryggen, slik at denne knakk, og sa at disse hestene var ubrukelige, og ba dem bringe ham den hesten som var den beste. Munkene sa da at de skulle ta den gamle og magre hesten og gi ham. Dernest ble det leid frem en hest som var stor nok, men utgammel. Heimir kjente igjen den hesten, og så at det var Rispa. Han gikk bort til hesten og tok tak i panneluggen og rykket til av all kraft, men hesten sto stille. Da tok han tak i hestehalen og vred kraftig om, men denne hesten beveget seg ikke. Nå skjøv han den, men denne hesten var så sterk at han ikke fikk rikket den av flekken.

Heimir lo, og mælte: ”Nå har du kommet hit, min gode hest, Rispa, og nå kjenner jeg deg, og selv så gammel og mager du er så vet jeg ingen i hele verden jeg heller vil ha i kamp enn deg.” Han sa nå til munkene: ”Ta hesten og gi den korn, og stell den omhyggelig.”

Rispa ble nå ført til stallen og ble gitt hvete. Den ble i denne stallen seks uker, og da var den så velfødd og glatt som da den var ung.

433. Abbeden sendte ord til Aspilian rise hvis han ville kjempe, og at han skulle komme alene til en øy, og der skal den mann komme mot ham som vil kjempe mot ham. Og da Aspilian rise hørte dette reiste han seg raskt og væpnet seg, og som ridedyr lot han utruste en elefant. Så dro risen til det sted hvor holmgangen skulle være. Munkene, og abbeden med dem, fulgte Heimir til holmen, og de tok en båt og rodde ut til øya.

Heimir tok hesten sin, Rispa, og utstyrte den med sal og brynje. Så tok han brynjehosa og brynjen på seg, og satte hjelm på hodet. Han spendte Naglhring på seg, og festet et skjold rundt halsen sin, og hoppet på hesten uten å bruke stigbøylene. Munkene mælte nå seg i mellom at dette var Heimir, Studas sønn, og visst steg han tappert på hesten og ikke var det løgn at han var den største kriger.

Abbeden mælte til Heimir at han skulle fare frisk, og at Gud skulle verge han og hjelpe ham, og det samme mælte alle munkene.

Heimir red nå ut på øya og mot ham kom Aspilian rise på en elefant. Dette var barskt å kjempe mot, men ikke desto mindre red Heimir urokkelig mot risen, og ba Gud verge seg.

Da ropte risen: ”Hvem er denne lille mannen som rir mot meg? Hva vil du? Tenker du å kjempe mot meg? Jeg ville synes det var en skam å drepe deg. Dra hjem og redd deg selv!”

Heimir svarte vred: ”Hør, du din onde hund, Aspilian, så stor som du er, og så korte som mine bein og min kropp er, så skal jeg synes deg høy nok før vi skilles, og du vil ikke være i stand til å se opp på meg, selv med din store vekst. Hør du, rise, ikke skal jeg flykte fra deg på denne måten, men hvis jeg hadde fått råd av de ridderne som er best kjent i verden ville jeg til sist ikke ri alene for å kjempe mot deg.”

Heimir kjørte sporene i hesten sin og red mot ham, og stakk spydet inn under risens arm, men hans forsvarsvåpen var så gode at dette stikket ikke skadet han. Risen kastet atgeiren sin mot ham, men Heimir lente seg forover mot salbuen slik at atgeiren fløy over han og ned i jorden. Der den kom ned i jorden stakk den ikke opp, og ingen mann har siden funnet denne atgeiren. Men på grunn av det store slaget som Heimir hadde gitt risen, knakk spydskaftet hans.

Heimir hoppet nå ut av salen og landet stående, grep sverdhjaltet på sverdet sitt, og trakk det raskt. Risen hoppet også ned, han trakk også sverdet, hevet det, og hugg til Heimir. Men Heimir vred seg unna hugget så risen bommet, og hugg i jorden. Heimir snudde seg raskt med hevet sverd og hugg høyrehånden av risen, ovenfor sverdhjaltet. Hånden og sverdet falt ned på jorden. Han ga straks risen et nytt slag i låret, og skar gjennom hele låret, også beinet, og tyske kvad sier at han skar så mye av låret hans at ikke en hest kunne dra mer. Nå så risen at han hadde tapt da han hadde mistet sin hånd, slik at han ikke fikk verget seg, og han hadde nå fått et slikt stort sår at han ikke ville kunne stå imot ett slikt slag en gang til. Han rettet seg opp, slik at han kunne falle på Heimir, for risen vet at han vil få bane hvis han kom under ham. Men Heimir var så rask på foten at da han så at risen ville falle på han ville han ikke løpe unna, heller løp han mot risen slik at da risen falt til jorden så kom også føttene til risen ned, en fot på venstre side av Heimir, og en fot på høyre side av ham. Men Heimir sto uskadd mellom risens bein, han snudde seg rundt og ga risen det ene hugget etter det andre, inntil alt var så smått at hvert lem var kuttet av. Munkene som var der og passet båten hørte et slikt stort drønn at landet skalv, og de så nå at risen var falt. Alle sang nå Kyrie Eleison og lovet Gud for sine jærtegn. De kom nå til øya for å møte Heimir. Han kom ridende imot dem, og var ikke såret. Så steg han på båten med hesten sin, og alle sammen dro til land og hjem til klosteret.

Nyhetene hadde kommet før dem; at risen var falt. Abbeden gikk ut mot Heimir, og med ham alle munkene. De bar ut skrinet og hellige relikvier, og gjorde en verdig prosesjon og takket Gud for at han hadde reddet dem.

Heimir steg av hesten sin foran kirkegården og abbeden tok ham i ene hånden og priorinnen i den andre, og de ledet ham således til setet hans i kirken. Abbeden lot våpnene til Heimir bevoktes, og alle tok svært godt imot ham. Heimir overholdt nå reglene en stund, likesom tidligere.

434. Nyheten om at Aspilian rise var drept, og at dette var gjort av en munk, ble spredt vidt og bredt. Da kong Didrik av Bern hørte dette mente han det var viktig, og for seg selv tenkte han på hvem denne munken kunne være som hadde gjort så mye av seg. Han mintes det at alle hans store krigere var døde og han lurte på hvor hans kjære venn Heimir var blitt av, og han hadde ikke hørt om han var død eller levende. Ingen syntes mer sannsynlig å ha gjort dette storverket enn Heimir, hvis han var i live, men ingen mann kunne fortelle ham hva som hadde hendt med ham.

Didrik red til dette klosteret med mennene sine og kom dit om kvelden en dag. Klosteret het Vadincusan og da han kom dit lot han kalle til seg abbeden. Abbeden gikk ut av klosteret og tok godt imot kong Didrik og spurte ham hvor han skulle. Kongen sa at han hadde ett ærend av plikt, og mælte: ”Er det en munk her i klosteret som heter Heimir og er sønn av Studas?”

”Jeg kan fortelle deg navnet på alle munkene i dette klosteret, og ingen her heter Heimir,” svarte abbeden.

Kongen sa: ”Da vil De tillate meg at jeg går inn i møtesalen og kaller til meg alle munkene.”

I dette øyeblikk kom en munk gående ut av klosteret med sin kappe og side hette. Han hadde brede skuldre og var lav av vekst. Langt og bredt skjegg hadde han, grått som en due, og denne munken tidde, og sa ikke et ord til kong Didrik. Han snudde seg mot mannen, og mente å gjenkjenne Heimir, hans gode kampfelle, og mælte: ”Broder, vi har sett mange, store snøfall siden vi skiltes som gode venner, og så skal vi møtes igjen. Du er Heimir, min kjære venn.”

Da svarte munken: ”Heimir som du søker etter kjente jeg aldri, aldri så jeg ham, og aldri ble jeg din mann så lenge jeg levde.”

”Broder, minnes du det at hestene våre drakk så mye i Frisia at vannet minket som det er,” spurte kongen.

Heimir svarte: ”Ikke kan jeg minnes at jeg har vannet hester med deg, fordi jeg aldri har sett deg før, så vidt jeg kan huske.”

”Om du fremdeles ennå ikke vil kjennes med meg så kan du likevel huske den dagen, hvis du har fulgt meg tidligere, da jeg ble drevet ut av riket mitt og du kom hjem til kong Erminrek og han drev deg fra seg i utlægd. Dette kan du vel huske, selv om du hevder at du aldri har sett meg,” mælte kongen.

Heimir svarte: ”Ikke husker jeg det du fortalte nå. Jeg har hørt nevnt kong Didrik av Bern og kong Erminrek av Roma, men ikke vet jeg noe mer om dem.”

”Broder,” sa kong Didrik, ”mange snøfall har kommet siden vi så hverandre. Du skulle kunne huske da vi red til veitsle i Roma hvor vi fant jarl Iron foran oss i gaten med store sår, og husker hans hauker hvorledes de skrek over ham død, og hvorledes hundene klynket og hestene knegget. Og hvorledes alle hans menn elsket ham så mye at ingen av dem ønsket å skilles fra ham.”

Og nå sa Heimir: ”Ikke minnes jeg at jeg var der hvor jarl Iron falt.”

”Broder, siden kom det mange snøfall, og nå skal du huske hvorledes vi kom til Roma, til kong Erminrik, og hvorledes våre hester knegget og alle de høviske kvinnene som sto og så på. Da hadde vi hår som gull med fagre krøller, det samme er nå grått som en due, både ditt og mitt, og dine klær har farge som mine. Husker du, venn, hva jeg minner deg på, og la meg ikke stå her lenger foran deg,” sa kong Didrik.

Da lo Heimir, og mælte: ”Gode herre, kong Didrik, nå minnes jeg alt det du minte meg på, og nå vil jeg fare med deg.”

Han kastet kappen og gikk tilbake inn i klosteret og tok alle sine våpen, og hesten sin, og red bort sammen med kongen, og hjem til Roma. Kong Didrik tok nå svært godt imot Heimir, lot han være i hirden, over ridderne sine, og ga ham et stort len.

Han var der en tid.

435. En gang samtalet kong Didrik og Heimir om sine skatteland.

Heimir mælte: ”Herre, du er nå den mektigste kongen i verden. Du får skatt fra hvert land og hver by her i Lungbardaland, og vidt annensteds. Den skatten blir betalt av menn, både fattige og rike. Hvorfor henter du ikke skatt, herre, der det er svært mye gull og sølv, og som jeg vet at ingen mann får skatt av, ikke du, herre, og heller ingen annen mann, og det er klosteret hvor jeg var?”

”Det kan være mye rikdom der som du sier, som vi aldri har tatt skatt av. Men hvis vi skal gjøre det så skal du være førstemann til å ri og kreve skatten,” svarte kongen.

Heimir svarte: ”Ri vil jeg dit og kreve skatten, akkurat som du vil.”

Få dager senere var Heimir klar til å ri og ville nå fare til klosteret. Han red væpnet, og alene, til klosteret. Da han kom dit og munkene ble klar over ferden hans, var de på den ene siden sinte for at han slik hadde slik reist fra klosteret og ikke bedt abbeden om lov, men på den annen side var de svært glade for at han var borte, for de hadde alle vært redde for ham. Han ble tilbudt nattely, og morgenen neste dag gikk han til møterommet og kalte til seg alle munkene. Heimir mælte først til abbeden og dernest til alle munkene. Han fortalte dem om ærendet sitt og sa at Didrik av Bern hadde sendt ham dit fordi han visste at her var det så mye gull, sølv og landskyld, at ikke engang halvparten behøvdes for klosteret: ”Han vil ha skatt herfra som annensteds. Om dere vil gi ham skatt som er passende for en konge, så vil jeg først høre det av Dere.”

”Vi vokter her de skatter som tilhører St. Maria og Gud, og det er så mye, og fritt fra kronen, at ingen konge her skal betales skatt av det,” svarte abbeden.

Heimir svarte: ”Hvis dere ikke vil betale skatt til kong Didrik, så vil dere møte hans vrede; det er også svært urimelig at dere her samler store skatter som ingen mann får noen nytte av og dere vil ikke engang betale skatt til kongen.”

”Heimir,” sa abbeden, ”du er så visst en ond mann som løp bort fra klosteret og i kongens hird, og nå er du kommet tilbake og vil rane klosteret. Far du hjem til kong Didrik, slik som djevelen tidligere har lært deg, og vær kongens djevel.”

Heimir ble nå så vred at trakk sverdet sitt, Naglhring, og hugg abbeden i halsen med det første hugget, slik at hodet for av. Dernest drepte han alle brødrene og tok der gull og sølv, og alt det som han visste at disse munkene hadde voktet. Alle disse skattene bar han vekk fra stedet og kløvet på mange hester. Og før han red vekk satte han fyr på klosteret og brant hvert ett hus som var der. Deretter kom han med hele denne skatten til kong Didrik og fortalte ham hva som hadde skjedd.

436. Didrik hørte nå om en rise som hadde voktet så mye gull og sølv at ingen hadde hørt om mer gull på ett sted. Denne risen var nå gammel, men han var den største og sterkeste av alle riser, slik at ingen elefant kunne bære ham. Han var nå stiv og støl og holdt seg på en plass og på grunn av dette var han ikke blitt så navngjeten, fordi menn ikke visste så mye om han.

Heimir fortalte kong Didrik om denne risen og sa at han ville fare dit og hente skatt til ham, og kongen syntes vel om det. Han sa også at han ikke visste om noen andre i det landet som ikke hadde vist kong Didrik ære, og betalt ham skatt, utenom denne risen.

Nå tok Heimir hesten sin og våpnene sine, og red så alene for han vil ikke la noen følge seg på denne ferden. Han red hele veien som førte dit, og omsider kom han til et høyt fjell. Det var også en stor skog der. Der fant han en stor hule så han steg av hesten og gikk inn i den. Foran ham lå en rise så stor at han aldri hadde sett dens like. Risen hadde grått hår som en due, og det var langt, og hang ned foran ansiktet.

Heimir gikk til ham, og mælte: ”Stå opp rise, og verg deg. Her er den mann kommet som vil kjempe mot deg.”

Risen våknet opp, og sa: ”Djerv er du, mann, men ikke vil jeg stå opp og drepe deg, så mye verdsetter jeg mine lange bein, og ikke synes jeg det er noe heder i å drepe deg.”

”Står du ikke opp,” sa Heimir, ”og verger deg, så drar jeg sverdet mitt fra sliren og dreper deg.”

Risen spratt nå opp og ristet hodet og håret, og det sto opp, slik at det var skremmende å se. Han trev sin stang, som både var lang og tykk, og slo Heimir så kraftig med det første slaget at han fløy så langt og raskt som en pil fra en bue, og han var død før han traff jorden.

Dette er det som ble fortalt om Heimirs bane. Det ble kjent over hele landet at en slik stor kriger hadde mistet livet sitt.

437. Dette hørte kong Didrik av Bern, at hans kjæreste venn, Heimir, var død.

Didrik mælte da: ”Enten skal jeg få hevnet meg, eller også skal jeg late livet mitt.”

Han lot straks hente hesten sin, Blanka, og alle våpnene sine. Så red han over mange dype daler og høye fjell før han kom til det stedet hvor denne risen bodde. Han hoppet av hesten foran huleåpningen, og ropte: ”Rise, stå opp og tal med meg!”

Risen spurte hvem som var der.

”Jeg er kong Didrik av Bern,” sa kongen.

”Hva vil du meg siden du ber meg om å tale med meg?” undret risen.

Da svarte kongen: ”Innrømmer du at du har drept min kjære venn, Heimir?”

”Ikke vet jeg om Heimir var din venn, men det er sant at jeg drepte ham fordi han hadde drept meg hvis jeg ikke hadde drept han,” svarte risen.

Da sa Didrik: ”Om du har drept min kjære venn, Heimir, så vil jeg hevne ham. Stå opp og kjemp med en mann.”

Risen svarte: ”Jeg trodde at en mann aldri skulle utfordre meg til tvekamp, men nå ber du om det og du skal så visst få det.”

Han sto raskt opp, tok stangen sin, og løp mot ham. Kong Didrik trakk nå sitt kvasse sverd, Ekkisax, men risen hevet stangen med begge hendene av all kraft. Kongen så hvorledes stangen løftet seg, men løp mot risen og ville ikke flykte. Risen slo stangen slik at enden traff jorden bak kong Didrik. Kongen snudde seg raskt mot hugget, og hugg med ett hugg av begge hendene til risen ved stangen. Han var nå både seiersløs og håndløs. Didrik ga seg ikke før denne risen var død.

Så hoppet kongen på hesten sin og nå hadde han vunnet den siste tvekampen i hans saga, og det ble kjent vidt og bredt hvorledes han hevnet sin kjære venn.

Det fortelles ikke senere om at kong Didrik hadde hørt om krigere eller riser som han mente det var ære i å kjempe mot. Kongen var nå en slik stor kriger og gjev mann at ingen våget å måle seg mot ham. Det eneste som han syntes ga ham heder var å veide store dyr, slike som andre store krigere ikke våget å ri mot. Ofte red han bare med få menn på jakt, og slik gjorde han mange storverk, som vi ikke kan skive om fordi vi ikke har hørt om dem.

438. Da kong Didrik var svært avfeldig var han likevel svært navngjeten med våpnene. Han tok et bad på det stedet som heter Didriksbad.

En svenn ropte til ham: ”Herre, her løper en hjort, og aldri har jeg sett et dyr som var likeså stort og staselig.”

Da kongen hørte dette spratt han opp og tok sin badekåpe og svøpte den rundt seg, og ropte da han så dyret: ”Bring min hest og mine hunder!”

Svennene løp som raskest og tok hesten hans. Kongen syntes det var lenge å vente for dyret løp hardt, og han så hvor det sto en kjempestor hest med sal på. Hesten var ravnsort. Han løp til hesten og sprang på hesteryggen.

I dette øyeblikket slapp svennene løs hundene, men hundene ville ikke løpe etter denne hesten. Nå løp hesten under ham, raskere enn noen fugl kunne fly. Kongens beste svenn red etter ham på Blanka, hans beste hest, og alle hundene fulgte den.

Nå skjønte kongen at dette ikke var noen hest, og ville komme seg av hesteryggen, men han kunne ikke engang løfte lårene fra hesten, så fast satt han.

Svennen ropte til ham, og mælte: ”Herre, når kommer du tilbake? Hvorfor rir du så raskt?”

Didrik svarte: ”Jeg rir ille, det må være en djevel jeg sitter på. Men tilbake skal jeg komme hvis Gud og Sta. Maria vil."

I neste nå løp hesten fra hverandre slik at svennen ikke kunne se kong Didrik, og aldri siden har noen hørt fra ham. Herfra kan ingen mann fortelle hvor det ble av kong Didrik, men tyske menn forteller at det har vist seg i drømmer at kong Didrik ble hjulpet av Gud og St. Maria, fordi han husket navnene deres ved sin død.

Her avslutter vi fortellingen av denne saga.