- Hjem
-
Oversatte tekster
- Om Normannene >
- Didrik av Bern >
-
Fornaldersagaer
>
- Hjalmters og Ølvers saga
- Guðni Jónsson
- Forord
- Sogubrot
- Bosi saga
- Egils saga
- Eireks saga vidfarne
- Gange-Hrolfs saga
- Gautreks saga
- Halfdan Branafostres saga
- Halfdan Eysteinssons saga
- Helgi Thorissons tått
- Hrolf krakes saga
- Hromund Gripssons saga
- Hvorledes Norge ble bosatt
- Illugi Gridfostres saga
- Norna-Gests tått
- Om Opplandskongene
- Oppdagelsen av Norge
- Ragnar Lodbroks saga
- Sørli saga
- Sørli tått
- Sturlaugs saga
- Thorstein bæjarmagns tått
- Toki Tokesson tått
- Volsunge saga
- Yngvar vidfarnes saga
- Half og kjempene hans
- Islandske ættesager norsk tekst >
- Artikler >
- Gammelengelske oversettelser >
- Latinske oversettelser >
- Beowulf
- Linker
- Kontakt oss
- Om prosjektet
Eireks saga vidfarne |
Eirik vidfarnes saga
Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson Kapittel 1 Her begynner sagaen om Eirik Vidfarne. Thrond het kongen som først styrte over Trondheim. Han hadde en sønn som het Eirik og som allerede i ung alder var en vennesæl mann. Sterk og modig var Eirik, dugelig i alt og en staut kar. Det skjedde en julaften at Eirik avla den ed at han ville dra rundt om i hele verden og se om han kunne finne det stedet som hedenske menn kalte Odainsaker, og som kristne menn kalte de levendes jord, eller Paradiset. Denne eden ble navngjeten over hele Norge. Sommeren etter utstyrte Eirik ett staselig skip i Norge, og satte kursen mot Danmark. De var tolv på skipet. Danskekongen hadde en sønn som også het Eirik. Far og sønn innbød Eirik Throndssønn til å være der om vinteren, og det gjorde han. De to Eirikene slo seg sammen og trivdes godt med det, for i mangt var de like. Våren etter gjorde Eirik danske seg klar til ferd med navnebroren sin. De var også tolv til sammen. Nå satte de seil og tenkte seg til Miklagard, og de kom dit på samme tid som Grekerkongen kalte sammen en hær mot vikingene som gikk hardt mot riket hans. Da grekerkongen fikk høre at nordmennene hadde kommet bød han dem til seg og tok imot dem med stor verdighet og spurte dem om hvem de var, og hvor de var kommet fra, og hvor de hadde tenkt å fare. Eirik sa at de var nordmenn og kongssønner og tenkte å bli kjent med store deler av verden. Grekerkongen beæret dem da svært mye på alle måter, og da de hadde vært der en tid da utførte de mange store gjerninger gjennom kloke råd og stor tapperhet, og støttet Grekerkongens rike svært mye. Og da kongen så at de var sterkere enn de fleste andre landsmenn æret han dem mer enn alle andre og gjorde dem til sine tjenestemenn, og ga dem mer makt enn alle sine menn. Det fortelles at dette var de første nordmenn som ble æret i Miklagard. Kapittel 2 Eiriks spørsmål til kongen. Det sies at en dag spurte Eirik norrøn kongen hvem som hadde skapt himmelen og jorden. Kongen sa: ”En skapte begge.” Eirik spurte: ”Hvem er det?” Kongen svarte: ”Gud, den allmektige, som er en guddom, men tre i sitt vesen.” Eirik mælte: ”Hvorfor er det tre?” Kongen sa: ”Se på sola, i henne er det tre egenskaper; ild, lys og varme, men likevel er det en sol. Slik er og i Gud fader også sønn og hellige ånd – likevel er han en i sin allmakt.” Eirik mælte: ”At Gud er mektig kan en se siden han skapte himmel og jord. Fortell meg om hans storhet.” Kongen mælte: ”Gud er uovervinnelig og uforanderlig. Han står over alt og tåler alt, og han holder jordens skjebne i sine hender.” Eirik spurte: ”Vet Gud alt?” Kongen mælte: ”Han vet alt som om det var i hans åsyn.” Da kongen hadde sagt dette undret Eirik seg mye over Guds storhet. Han mælte: ”Hvor bor Gud; i himmelen eller på jorden?” "I himmelen hersker han, og der er hans velde. Der er ikke sykdom eller klage, ikke død, ikke sorg eller armod. Der er alltid glede og evig lykke med himmelsk nytelse uten ende.” Eirik spurte: ”Hvem er der sammen med Gud?” Kongen sa: ”Hellige engler er der. Disse skapte Gud til å tjene seg i begynnelsen. Den allmektige Gud skapte seg en lys hall; den hallen kalte han Himmelriket. Senere laget han fangehuset; det er den verdenen vi bor i. Der satte Gud en dyp grav; det er helvete. På dette stedet er allslags elendighet med flammer, og der pines sjelene til urettferdige menn. Over denne grava hersker Satan, hele menneskehetens fiende, men den allmektige Gud bandt han sterkt etter sin pine. Siden sto han opp den tredje dagen etter sitt legemes død. Men på den førtiende dagen steg han opp til himmelriket, hvor Guds allmakt er forberedt av riddere og hirdfolk, og der alle skal fylle det skar som kom da englene ble utskjemt, og Gud vil fylle det tallet med mennesker som lever et reint liv.” Eirik mælte: ”Hva er den grava som du sier er i jorden?” Kongen sa: ”Det er dødsriket, som er laget for de syndige menneskene; det kalles helvete. På dette stedet finnes allslags elendighet med evig ild hvor de onde menneskene blir pint.” Eirik spurte: ”Hvem er disse?” Kongen sa: ”Alle hedningene og Gudsnidingene.” ”Hvorfor er alle hedenske mennesker onde?” ”Fordi de ikke vil dyrke Gud, sin skaper.” ”Er det ikke Gud vi dyrker?” ”Ikke er det Gud, for om dem blir det fortalt dårlige ting, om hvor ille de gjorde eller hvilket syndefullt liv de levde da de var i live. Deres sjeler er nå i den evige ild i uutslokkelig pine.” Eirik mælte da: ”Aldri hørte jeg slikt fortalt om dem tidligere.” Kongen sa: ”Du er forvillet i troen siden du ikke har hørt slik sagt tidligere, men hvis du vil tro på den evige Gud, som er i treenigheten, da skal du etter døden fare med ham i evig salighet.” ”Jeg ønsker å bli gitt evig liv etter døden.” ”Dette ønsket vil du få oppfylt hvis du tror på den evige, treenige Gud og tar ved den hellige dåpen. Du vil da bli gitt nytt liv av hans legeme og blod og bli Guds venn. Ta i mot kristendommen å hedre Ham på alle måter.” Eirik sa: ”Det sømmer seg å gjøre det du egger meg til. Si meg nå, siden jeg spør: Hvor er helvete?” ”Under jorda,” svarte kongen. ”Hva er over jorda?” ”Himmel,” sa kongen. ”Hva er over himmelen?” ”Festingarhiminn. I den himmelen er alle himmellegemene som brennende ild.” Eirik mælte: ”Hva er over festingarhiminn?” ”Vann er der festet som skyer.” ”Hva er over vannene,” spurte Eirik. Kongen svarte: ”Den åndelige himmel, og mennesker tror at engler bor der.” ”Hva er over den himmelen?” ”Skilningarhiminn. I denne himmel kan de som er verdige dette skimte Gud selv og hans velde. ” Eirik undret seg på hvor klok kongen var, og spurte: ”Din klokskap er stor, opphøyd og uovervinnelig. Si meg hvis du vet, hvor bred er selve jorda?” Kongen sa: ”Du er nysgjerrig, Eirik, og vil vite mange ting som er unødvendige og få har hørt om, og er lite kjent. Og når jeg svarer på spørsmålene dine så hør på hva jeg sier deg og ta etter. Rundt jorda teller kloke menn hundre og åtti tusen røst, og ikke er det noen stolper som holder den oppe, heller guddommelig allmakt.” Eirik mælte: ”Hvor langt er det mellom himmel og jord?” ”Du er nysgjerrig, Eirik, det fortelles at fra jorden til den øverste himmelen er det hundre tusen tre hundre og førtifem mil.” ”Hva er utenfor jorda?” Kongen svarte: ”En stor sjø, som vi kaller osean.” Eirik mælte: ”Hvilket er det ytterste landet i den sydeligste del av verden?” ”Vi sier at Indialandet er slutten på landene i den halvdelen av verden.” ”Hva er det stedet som heter Odainsaker?” ”Paradiset kaller vi dette, eller de levendes jord,” sa kongen. ”Hvor er det stedet?” ”Det ligger østenfor Indialand det ytterste,” svarte kongen. Eirik spurte: ”Kan en komme seg dit?” ”Visst ikke,” sa kongen, ”for en ildvegg står foran; den tar alt opp til himmelen.” Og da kongen hadde fortalt dette, og mye annet, til Eirik da lot han seg falle for kongens føtter, og mælte: ”Jeg ber deg, beste konge, gi meg Deres støtte til min ferd, for det er nødvendig for meg å oppfylle mitt løfte; fordi jeg lovet at jeg skulle fare sydover i verden for å finne Odainsaker, men jeg vet at jeg ikke på noen måte kan komme dit om jeg ikke nyter Deres fulle støtte.” ”Vær her sammen med Oss de neste tre årene og far siden, for det er nødvendig for deg å følge mine råd og å lyde mine formaninger i alt. Ta ved dåpen så skal jeg gi deg min fulle støtte.” Eirik spurte kongen nøye om de rettferdiges belønning og helvetes pinsler. Han spurte også om menneskers og lands utseende, om hav og utland og om den aller østligste og sydligste del av verden, om store konger og om forskjellige øyer. Også om ødeland og om de stedene de hadde fart gjennom spurte han; om underlige mennesker og deres klær og senere om mange folkeslag. Og om giftslanger og flygedrager og alle slags dyr og fugler; og om store mengder gull og edelstener. Disse spørsmålene, og mange andre, svarte kongen godt og klokt på. Etter dette ble Eirik og mennene hans døpt. Kapittel 3 Navnebrødrene skilles ved steinbuen. Da tre vintre var gått og Eirik hadde fått stor kunnskap og lært mye annet, dro de med folkene sine til Syrland og hadde med seg Grekerkongens segl. Deretter for de av og til på hester og av til med skip, men oftest gikk de; inntil de kom til det Ytterste Indialand. Men uansett hvor de kom i ukjente land ble de vel tatt imot, og alle folk hjalp dem på ferden fordi de hadde med seg brev og segl fra Grekerkongen og Patriarken i Miklagard, skrevet på alle de tungemål som en kunne vente at de ville komme til. Der var det også sagt hvem de var og hvor de aktet å fare, og det viste seg hvor mye Guds gavmildhet fulgte dem, og hvor stor venn Grekerkongen var av Gud at der hvor hans brev ble sett, der ble de vist ære og ingen skadet dem, fordi Guds miskunn beskyttet Eirik og hans reisefeller. Grekerkongens kloke råd hjalp dem også mye på reisen. Men da de hadde reist så langt gjennom Indialandet som femtifire mil kom de omsider til et herred som var så mørkt at de så stjernene like godt om dagen som om natta. Videre i landet fant de ett stort gullbeger. De så også mye merkelig i dette landet og da de hadde gått lenge gjennom en tykk og underlig høy skog kom de omsider ut av den. Det tok til å bli lyst og foran seg kunne de se en stor elv. Over den ledet en steinbru. På den andre siden av elva kunne de se et fagert land i blomst og rikelig med honning som de kunne kjenne søt ange fra. Det var lyst å se på. Ingensteds så de hauger eller fjell i dette landet. Eirik forstod at elva skilte disse landene fra det Grekerkongen hadde fortalt ham om, og han kom i hug at denne elva kunne komme ut av Paradiset og hete Phison. Men da de kom til steinbrua så de en skremmende drage som lå der og gapte med kjeften og de syntes den låt uhyggelig. Da skar Eirik imot den og ville på en eller annen måte komme seg over elva. Men da Eirik danske så dette forbød han sin navnebror å fare og sa at dragen straks ville svelge han. Eirik norrøn sa at han ikke skulle engste seg for dragen, ”og ikke skal han hefte meg på ferden.” Eirik danske mælte: ”Jeg ber deg, min beste venn, at du ikke lar døden få deg, men far heller tilbake med oss for du vil straks dø hvis du går videre.” Eirik sa at han ikke ville gå tilbake og hver av dem talte vel til den andre. Nå trakk Eirik norrøn sverdet og holdt det i høyre hånd mens han grep en av reisefellene i venstre hånd. De bestemte seg og løp inn i dragekjeften, og Eirik danske syntes at dragen slukte dem begge. Han reiste så tilbake samme vei og etter mange vintre var gått kom han til sin ættejord og han fortalte senere hva han sist hadde sett av Eirik norrøn. Denne mannen ble nå navngjeten på grunn av ferden sin og en mente han var den gjeveste av menn, og ikke fortelles det mer om ham. Kapittel 4 Eiriks syner og åpenbaringer i paradiset. Men da Eirik norrøn og hans følgesvenn hadde hoppet i dragekjeften da syntes de som om de vadet gjennom røyk, og da de kom ut av denne røyken så de et fagert land hvor gresset var hvitt som purpur, med en søt ange i full blomst, og bekker av honning rant i alle deler av landet. Dette landet var langt og flatt, og solen skinte slik at det aldri var mørkt og aldri var skygge. Lufta var lugn, bare en liten bris slik at en kunne kjenne den søte angen som tidligere. De gikk svært lenge og tenkte på om de ville se noen bygder eller herreder der, men ikke visste de hvor vidt dette landet var. Nå så de noe som lignet ett tårn og som hang i lufta med ingen stolper under. De gikk nærmere og da så de at tårnet hang i lufta uten stolper under. På sørsiden av tårnet sto en stige. De undret seg svært over denne kraften og syntes det var underlig. Så gikk de opp stigen og kom inn i tårnet. Det var dekorert med de fineste silketøyer og det sto et vakkert dekket bord der med en sølvtallerken på. Denne var dekket av allslags gode matretter og fylt av hvitt brød med søt lukt. En kanne med gull og edelsteiner var satt der, og et beger fullt av vin. Det var senger der vel utstyrte med brede, gullinnvevde klær og tøyer. Da mælte Eirik: ”Se, her er Odainsaker som vi har lett etter med stor møye mange steder.” De lovet Gud, og mælte: ”Stor og god er Gud, siden Han lar oss se slikt.” Deretter nøt de maten og gikk så for å sove. Men i søvnen fikk Eirik besøk av en ung, pen og lys gutt. Han mælte til ham: ”Sterk er du i troen, Eirik. Si meg, hvordan liker du dette landet?” Eirik sa: ”Svært godt, av alle land liker jeg dette best, men hvem er du som taler til meg? Jeg skjønner at din klokskap er stor siden du kjenner meg og nevner meg ved navn mens jeg ikke vet hvem du er.” Den unge mannen kikket blidt på han, og mælte: ”Jeg er Guds engel og en av dem som vokter porten til Paradiset. Jeg var nær deg da du sverget den ed at du skulle fare sydover i verden for å finne Odainsaker. Så egget jeg deg å seile til Miklagard, og med Guds forsyn, og min vilje, tok du imot dåpen, og jeg sier at du er velsignet fordi du avlød de heldige advarslene og rådene til Grekerkongen, tok seglet av han og badet i den hellige Jordan. Herren sendte meg til deg. Jeg er skytsengelen din og har beskyttet deg på sjø og land i alle farer, og beskyttet deg mot alt ondt. Men vi er ikke mennesker, snarere ånder som bor i det himmelske fedreland. Dette stedet, som du ser her, er som en ødemark sammenlignet med Paradiset, og ikke langt herfra er det stedet; elva som du så kom derfra. Dit skal ingen levende komme, og der skal de rettferdige menneskers ånder bo. Det stedet du har funnet heter de levendes jord. Men før du kom hit bød Gud oss å vokte dette stedet og vise deg de levendes jord på en eller annen måte og gi deg veitsle og lønne deg for ditt strev.” Eirik spurte engelen: ”Hvor bor du?” Engelen sa: ”Vi bor i himmelen, hvor vi ser den åndelige Gud, men av nødvendighet blir vi sendt ut i verden for å hjelpe menneskene, noe du ikke skal betvile.” Eirik mælte: ”Hva holder oppe dette tårnet, som for meg synes å henge i lufta?” Engelen sa: ”Bare Guds kraft holder det oppe. Du skal ikke tvile på slike tegn for Gud skapte alle ting av ingenting.” Eirik sa: ”Ikke skal jeg tvile på det.” Engelen spurte Eirik: ”Vil du være igjen her, eller vil du tilbake til din ættejord?” ”Tilbake vil jeg fare,” sa Eirik. Engelen mælte: ”Hvorfor vil du det?” Eirik sa: ”Fordi jeg vil fortelle om mine opplevelser med Guds store allmakt; og hvis jeg ikke vender tilbake da kan de tro at jeg har fått en vond død.” Engelen mælte: ”Selv om det nå er blotes i Norderlandene så kan det komme en tid da dette folket kan bli løst fra sin villfarelse slik at Gud kan kalle det til sin tro. Nå gir jeg deg lov til å dra tilbake til din ættejord og å fortelle vennene dine om Guds miskunn, det som du har hørt og sett, for dess raskere vil de tro Guds budskap og alle hans bud når de hører slike fortellinger. Husk å be ofte så kan jeg komme og hente deg noen vintre senere og bære din ånd i glede og bevare dine bein på det sted hvor de skal vente på dommen. Vær nå her seks dager og hvil dere, ta så med dere reisekost og far siden nordover.” Nå syntes han engelen ble borte foran øynene hans, men Eirik gjorde alt det engelen hadde bedt ham om angående nærvær og avreise. Kapittel 5. Eiriks død. Etter fastsatt tid steg de ut av tårnet og for til de kom til elva. Da kom et stort mørke over dem. De kom frem ut av dragens kjeft og fortsatte siden sin ferd og så mye underlig, men ikke ble de skadet, og de fikk mye kunnskap før de etter fire vintre var gått kom frem til Miklagard. Eirik fortalte der kongen om sin ferd og han var svært glad for at han var kommet tilbake så kongen lot Eirik være der tre vintre. Etter dette gjør Eirik seg klar til å fare fra Miklagard og nord til Norge, og allmuen var svært glad over å se ham. Han levde der i ti vintre, men en dag under den ellevte vinteren for han tidlig for å be. Da grep Guds ånd ham, og selv om de lette etter ham så fant de han ikke. Eirik hadde fortalt sin reisefelle om sin drøm, den han hadde drømt i tårnet, og denne mannen sa og trodde at Guds engel hadde tatt Eirik og beskyttet ham. Denne Eirik ble kalt Eirik den vidfarne og denne sagaen har mange ærlige menn fått høre med hans egne ord. Nå avslutter vi denne sagaen. Grunnen til at den som først skrev denne fortellingen i denne boka skrev dette var at han ville at alle skulle vite at det ikke finnes styrke uten fra Gud. Selv om hedenske menn ble svært navngjetne på grunn av sine storverk, så er det stor forskjell på at når de avsluttet sitt timelige liv og har fått sin lønn av menns lovprisning for sin framgang, så kan de da vente seg straff for sine forbrytelser, og sin troløshet, og fordi de ikke kjente sin Skaper. De andre, som elsket Gud, og hadde tillit til Ham og kjempet for den hellige kristendoms frihet har fått mer lovprisning av de viseste menn, og i tillegg, og dette er viktigst, når de har gått gjennom dødens port, som ingen kropp kan unnslippe, har de fått sin lønn; denne består i å forstå Guds evige rike og allmakt uten ende, som denne Eirik, som vi nå har fortalt om. Ordliste: Odainsakr - Elysium, "lykkested" Festingarhiminn - "Firmamentet", 2e himmel, som en mente fiksstjernene var festet på Skilningarhiminn - 3e himmel, for skjønn og vett, f.lat. coelum intellectuale røst - pl. rasta, ca. 12 km, gml. nord. målenhet |
Eireks saga víðförla (Flateyjabók)
Kapittel 1 Hér hefr upp sögu Eireks víðförla. Þrándr er nefndr konungr sá, er fyrstr réð fyrir Þrándheimi.Hann átti son þann,er Eirekr hét.Hann var vinsæll maðr þegar á unga aldri.Hann var ramr at afli,frækn og framr at öllu, drengiligr í vexti.þess er getit,eitt jólakveld,þá strengdi Eirekr þess heit at fara um allan heim at leita,ef hann fyndi stað þann,er heiðnir menn kalla Ódáinsakr,en kristnir menn jörð lifandi manna eðr Paradisum.þessi heitstrenging verðr fræg um allan Noreg.Ȧ næsta sumri eftir býr Eirekr skip eitt skrautligt af Noregi ok hélt til Danmerkr.þeir váru tólf á skipi. Danakonungur átti sér son.Sá hét ok Eirekr.þeir feðgar buðu Eireki Þrándarsyni með sér at vera þann vetr,ok þá hann þat.Þeir nafnar lögðu lag sitt saman,ok var með þeim vel,ok at mörgu váru þeir líkir,ok um várit eftir réðst Eirekr danski í ferð með nafna sínum.Váru þeir ok tólf saman,sigldu nú ok ætla til Miklagarðs,ok þar koma þeir í þann tíma,sem Grikkjakonungr bauð út her í móti víkingum,er gengu mjök á ríki hans.Ok er Grikkjakonungr frétti kvámu Norðmanna, býðr hann þeim til sín ok tók við þeim vegliga,frétti þá eftir, hverir þeir sé eðr hvaðan þeir væri komnir eðr hvert þeir ætlaði að fara.Eirekr segir,at þeir væri Norðmenn ok konungasynir ok ætlaði að kanna víða heim.Þá tignaði Grikkjakonungr þá forkunnar vel í öllum hlutum.En er þeir höfðu þar verit nokkura hríð,þá unnu þeir mörg stórvirki með vitrligum ráðum ok miklum röskleika ok studdu stórliga vel ríki Grikkjakonungs.En er konungr sá,at þeir váru sterkari en vel flestir aðrir landsmenn,þá virðir hann þá í öllu framar ok lagði á þá mikla virðing ok gerði þá sína þjónustumenn ok gaf þeim mestan mála allra sinna manna.Svá er sagt,at þar af gerðist fyrst Norðmanna sómi úti í Miklagarði. Kapittel 2 Spurningar Eireks við konung. þat var sagt,at einn dag spurði Eirekr norræni konung,hverr gört hefði himin eðr jörð. Konungr segir:“Einn gerði hvárttveggja“. Eirekr spurði:“ Hverr er sá?“ Konungr svarar:“ Guð almáttigr, sá er einn í guðdómi,en þrennr í greiningu. Eirekr mælti:“ Hverjar eru þær þrjár greiningar?“ Konungr segir:“Líttu í sólina. ĺ henni eru þrjár greinir,eldr,birti ok vermir,ok er þó ein sól.Svá er ok í guði faðir ok son ok heilagr andi,ok er hann þó einn í sínum almætti. Eirekr mælti: þó er mikill guð sá,er gerði himin ok jorð.Seg mér nú nokkut af mikilleik hans.“ Konungr mælti:“ Guð er einn óumræðiligr ok óyfirstíganligr. Hann er yfir öllum hlutum ok þolir alla hluti,ok hann heldr öll endimörk jarðar með sinni hendi. Eirekr mælti:“Hvárt veit guð alla hluti?“Konungr segir:“ Einn veit hann allt, sem í hans augliti sé.“ En er konungr hafði þetta mælt,þá undraðist Eirekr mikilleik guðs. Eirekr mælti:“ Hvárt býr guð á himni eðr jörðu?“Konungr segir:“ Ȧ himni ríkir hann,ok þar er hans veldi. Þar er eigi sótt né þytr,eigi dauði,eigi hryggleikr ok eigi vesöld.Þar er jafnan fagnaðr ok eilíf ok gleði með himneskum krásum án enda.“Eirekr mælti:“ Hverir eru þar með guði?“ Konungr segir:“ Helgir englar eru þar. Þá skapaði guð sér til þjónustu í fyrstu.Guð almáttigr gerði sér bjarta höll.Þá höll kallaði hann himnaríki. Síðan gerði hann myrkvastofu.Þat er þessi heimr,er vér byggjum.ĺ honum setti guð djúpa gröf.Þat er helvíti. ĺ þeim stað er hvers kyns vesöld með eldi, ok þar kveljast andir ranglátra manna. Fyrir þeirri gröf ræðr Satan,óvin alls mannkyns,en guð almáttigr batt hann ramliga eftir písl sína.Síðan reis hann upp á þriðja degi eftir sinn líkamsdauða.En á fertuganda degi steig hann upp til himnaríkis,er öllum völdum guðs er fyrir búit,riddurum ok hirðsveitum,ok þar er öllum skylt til at stunda ok fylla þat skarð,er þá varð,er englarnir spilltust,en guð mun þá tölu fylla með heinlífismönnum. Eirekr mælti:Hver er gröf sú,er þú mæltir,at í jörðu væri?“ Konungr segir:“þat er jörð dauðans,er fyrir er búin syndugum mönnum,ok kallast þat helvíti.ĺ þeim stað er hvers kyns vesöld með eldi eilífum,þar kveljast vándir menn. Eirekr mælti:“ Hverir eru þeir?“ Konungr segir:“ Heiðnir menn allir ok guðníðingar. Eirekr mælti:“ Hví eru allir heiðnir menn illir?“ því,at þeir vilja eigi göfga guð,skapara sinn. Eirekr mælti:“ Er eigi þat guð,er vér göfgum?“ Konung segir:“ Eigi er þat guð, því at frá þeim er sagt vesölum,hve illa þeir dó eðr hversu glæpafullt líf þeir fram leiddu,meðan þei lifðu.Þeirra andir eru nú í eilífum eldi ok óslökkvanligumkvölum.“ Eirekr mælti þá:“Aldri heyrða ek slíka hluti fyrr frá þeim sagða.“ Konungr segir:“ Villr ertu í trúnni,at þú heyrðir eigi slíkt sagt,en ef þú vilt á eilífan guð trúa,þann er í þrenningu er,þá muntu eftir dauðann með honum fara í eilífa sælu. Eirekr mælti:“ Þess æski ek ,at ek öðlast eilíft líf eftir dauðann.“ Konungr mælti:“ þessi ósk veitist þér,ef þú trúir á eilífan guð í þrenningu ok takir þá heilaga skírn,og verðr þú þá lífgaðr af holdi hans ok blóði,ok gerist þú vinr guðs.Tak við kristni ok heiðra hann í öllum hlutum réttliga.“ Eirekr mælti:“ þat samir at gera,sem þú eggjar.Seg þú mér þat,er ek spyr þik.Hvar er helvíti?“ Konungr segir:“ Undir jörðu. Eirekr mælti:“ Hvat er yfir jörðu?“ Konungr segir:“ loft. “Eirekr mælti:“ Hvat er yfir lofti?“ Konungr segir:“ Festingarhiminn.ĺ þeim himni eru öll himintungl svá sem brennandi eldr. Eirekr mælti:“ Hvat er yfir festingarhimni?“ Konungr mælti:“ vötn eru þar fest sem ský.“ Eirekr mælti:“ Hvat er yfir þeim vötnum?“ Konungr segir:“ Andligr himinn, ok því trúa menn, at englar búi þar. Eierkr mælti:“ Hvat er yfir þeim himni?“ Konungr svarar :“ Skilningarhiminn.ĺ þeim himni má líta sjálfan guð ok hans veldi,þeir sem þess eru makligir.“ Þá undrast Eirekr,hversu vitr konungr var,ok mælti:“ þó er mikil ok háleit ok óyfirstíganlig þín spekt.Seg,þú,ef þú veizt, hversu mikil er breidd jarðarinnar. Konungr segir:“ Forvitinn ertu,Eierkr,ok margra hluta viltu víss verða,þeirra sem ónauðsynligir eru ok fáheyrðir ok mjök ókunnir. En til þess at ek fylla spurning þína,þá heyr þú,hvat er ek segi þér,ok nem eftir.Umhverfis jörðina telja fróðir menn hundrað þúsunda rasta ok átta tigu þúsunda,ok halda henni engir stólpar upp, heldr guðligr almáttr. Eirekr mælti:“ Hversu langt er milli himins ok jarðar?“ Konungr svarar:“ Forvitinn ertu. Þat er kallat, at af jörðu sé allt til hins efsta himins hundrað þúsund mílna ok þrjú hundruð ok hálfr níundi tögr mílna. Eirekr mælti:“ Hvat er után um jörðina?“ Konungr segir:“ Mikill sjór,er oceanum heitir. Eirekr mælti:“ Hvert er yzt land í suðrálfu heimsins?“ Konungr svarar:“ Indíaland segjum vér enda á löndum í þá hálfu heims.“ Eirekr mælti: “ Hvar er er sá staðr,er Ódáinsakr heitir?“ Konungr segir:“ Paradisum köllum vér svá eðr jörð lifandi. Eirekr mælti:“ Hvar er sá staðr?“ Konungr segir:“ ĺ austr er land frá Indíalandi hinun yzta. Eirekr mælti:“ Má komast þangat?“ Víst eigi,“ segir konungr,“ því at eldligr veggr stendr fyrir,sá tekr allt til himins upp. En er þetta ok margt annat hafði konungr sagt Eireki,þá lét hann fallast til fóta konungi ok mælti:“ Ek bið þik, hinn bezti konungr,at fyrir fullting yðvart greiðist ferð mín,því at mér er nauðsyn á hendi at efna heitstrenging mína,því at ek strengde þess heit at fara suðr í heima at leita Ódáinsakrs,en ek veit,at ek má at engum kosti komast þangat,utan ek njóta yðvars fulltings við. Konungr segir:“ Vertu hér þrjá vetr með oss hina næstu ok far síðan,því at nauðsyn er,at þér verði hjálp at mínum ráðum,ok hlýð þú mínum fortölum í öllu. Tak við skírn,ok mun ek Þá fulltingja Þé.“ Eirekr spurði konung vandliga at ömbun réttlætis eðr píslum helvítis. Hann spurði ok at yfirbragði þjóða ok grein landa,frá höfum ok útlöndum ok frá allri austrálfu heimsins ok suðrálfu,frá skógum stórum ok frá auðn landa ok frá þeim stöðum,er þeir áttu ferð yfir,frá mönnum undarligum ok búningi Þeirra ok siðum margra Þjóða,frá höggormun ok flugdrekum ok alls kyns dýrum ok fuglum, frá gnótt gulls ok gimsteina. Þessar spurningar ok margar aðrar leysti konungr vel ok fróðliga.Eftir þetta váru Þeir skírðir,Eirekr ok hans menn. Kapittel 3 Skilnaðr þeirra nafna við steinbogann. At liðnum þrem vetrum, þá er Eierkr hafði numit slíkan fróðleik ok margan annan,þá fóru þeir með lið sitt til Sýrlands ok höfðu innsigli Grikkjakonungs.En eftir þat fara þeir ýmist á skipum eðr hestum,en gengu þó oftast, fara svá nokkura vetr,til þess at þeir koma til hins yzta Indíalands. En hvar sem þeir koma á ókunnig lönd, þá var við þeim vel tekit,ok allir lýðr greiddi ferð þeirra,því at þeir höfðu með sér bréf ok innsigli Grikkjakonungs ok patriarchi ór Miklagarði,ritat á allar tungur þeirra þjóða.sem ván var,at þeir mundi koma til.Þat var ok sagt,hverir þeir váru eðr hvert þeir ætlaði at fara,ik sýndist í því,hversu mikil guðs gifta þeim fylgdi ok hverr guðs vinr Grikkjakonungr var,at hvar sem hans bréf sást,þá skyldi þeim sæmdir veita,en hvergi grand gera,því at guðs miskunn hlífði þeim Eireki ok hans förunautum ok gjæfa Grikkjakonungs skýldi þeim mjök af spakligum ráðum hans við erfiði leiðarinnar. En er þeir höfðu svá lengi farit um heruð Indíalands fjórar mílur hins fimmta tigar,þá koma þeir um síðir til myrkva heraða þeirra,sem jafnglöggt sa stjörnu um daga sem nætr.Víða þar a landi fundu þeir gullstaup mikil. Þar litu þeir ok mörg undr á því landi.En er þeir höfðu lengi gengit þykkva skóga ok undarliga háva,þá koma þeir um síðir fram ór mörkinni.Þá tók at lýsa ok ljóst at gera ok litu fyrir sér á mikla. Ȧ henni var steinbogi.Öðru megin árinnar sá þeir land fagr með miklum blóma ik gnótt hunangs ok kenndu þaðan sætan ilm.Þangat var bjart at líta.Enga sá þeir þar hæð né hól né fjall á því landi.Þat skilr Eirekr,at á sú mun skilja þessi lönd,at frásögn Grikkjakonungs. Þat kom honum í hug,at á sú mundi falla ór paradiso ok heita Phison.En er þeir drógust at steinboganum,þá sá þeir,at dreki ógurligr lá á honum ok gapti munninum,ok þótti þeim hann gífrliga láta.Þá sneri Eirekr þar til ok ætlaði nokkurs konar yfir ána at komast,en er Eirekr danski sá þetta,þá bannaði hann nafna sínum at fara ok kvað drekann mundu svelgja hann þegar.Eirekr hinn norræni sagðist eigi óttast mundu drekann, “ ok eigi skal hann hefta ferð mína.“ Eirekr danski mælti: “ Ek bið þik, hinn bezsta vin, at þú sel eigi til dauða,heldr far þú aftr með oss. Því at þú munt þegar deyja,at þú stígr fram.“ Eirekr kvaðst eigi mundu aftr hverfa,ok mælti hvárir þá vel fyrir öðrum. Nú bregðr Eirekr norræni ok heldr á þvi hinni hægri hendi,en tekr hinni vinstri í hönd förunaut sínum.Þeir ráða til ok hlaupa í munn drekanum,ok sýndist Eireki danska sem drekinn sylgi þá báða.Snýr hann nú aftr með sínum förunautum hina sömu leið, ok eftir marga vetr kemr hann til sinna áttjarða,sagði síðan,hvat hann lézt siðast sét hafa til Eireks norræna. Nú verðr þessi maðr frægr af ferðsinni ok þótti hinn mesti rausnarmaðr,ok lýkr þar frá honum at segja. Kapittel 4 Sýnir ok vitranir Eireks in paradiso. En er Eirekr norræni ok hans förunautr höfðu hlaupit í munn drekanum,þá þótti þeim sem þeir væði reyk, ok er þeir liðu ór þeim reyk,þá sá þeir fagrt land,grösin hvít sem purpuri við sætum ilm ok miklum blóma,ok flutu hunangslækir um alla vegu landsins. Þetta land var langt ok slétt.Sólskin var þar,svá at aldri var þar myrkt ok aldri bar skugga á.Logn var þar í lofti,en lítill vindr á jörðu, til þess at þá kenndi hinn sæta ilm heldr en áðr. Þeir gengu mjök lengi ok hugðu at, ef þeir sæi þar nokkurar byggðir eðr heruð eðr mætti þeir vita, hversu vítt at væri land þetta. Sá þeir þá því líkast sem stöpull væri ok héngi í loftinu ok engir stólpar undir.Þeir nálgast þangat.Þar sá þeir, at hékk á turn í loftinu á engum stólpum.Sunnan við turninn stóð stigi. Þeir undruðust mjök þenna kraft ok þótti þetta kynligt, gengu síðan upp í stigann ok kómu í turninn.Þeir sw hann hinum fegrstum guðvefjarpellum búinn.Þar stóð borð búit fagrt,ok stóð á silfrdiskr.Ȧ honum váru alls konar krásir, ok hann var hlaðinn af hvítu brauði með sætum ilm. Rekkjur váru þar, vel búnar ok breiddar gullofnum klæðum ok guðvefjarpellum.Þá mælti Eirekr:“ Sé hér Ódáinsakr,er vér leituðum með miklu erfiði margan veg.“ Þeir lofuðu guð ok mæltu:“ Mikill er guð ok góðr, er hann lætr okkr slíkt sjá.“ En eftir þat neyttu þeir fæzlu ok fóru til svefns síðan.En er Eirekr sofnaði, þá vitraðist honum ungr drengr, vænn ok bjartr.Sá mælti við hann:“ Mikil er staðfesti trúar þinnar.Seg þú mér,hversu þér lízt land þetta.“ Eirekr segir:“ Óskavel, ok hverju landi líkar mér þetta betr,en hverr er þú,er við mik mælir,?Ok skilr mikit okkra vizku,er þú kennir mik ok nefnir mik á nafn,en ek veit eigi, hverr þú ert.“ Þá lét hinn ungi maðr við hann blíðliga ok mælti:“ Ek er engill guðs ok einn af þeim,er varðveita paradísarhlið.Ek var nær staddr, þá er þú strengdir heit at fara suðr í heim at leita Ódáinsakrs. Eggjaða ek þik at sigla til Miklagarðs,ok at guðs forsjá ok mínum vilja tók þú skírn,ok fyrir því tel ek þik sælan, at þú hlýddir þrifsamligum áminningum Grikkja konungs ok ráðum ok tókt innsigli af honum ok þótt þik í hinni helgu Jórdan. En drottinn sendi mik til þín.Ek er varðhaldsengill þinn, ok ek hefi þér hlíft á sjó uk landi ok við allri háskasamligri ferð ok varðveitt þik við öllum illum hlutum. En vér erum eigi menn,heldr andar, byggjandi á himneskri fóstrjörðu.En sá staðr, er þú sér hér, er sem eyðimörk til að jafna við paradisum, en skammt héðan er sá staðr, ok fellr þaðan á sú, er þú sátt.Þangat skulu engir lífs koma, ok skulu þar byggja andir réttlátra manna.En sá staðr, er þú hefir hittan,heitir jörð lifandi manna, en áðr þú komt hingat, bauð guð oss at vakta þenna stað ok sýna þér jörð lifandi manna með nokkurri mynd ok gera þér veizlu ok launa þér erfiði þitt. Þá spurði Eirekr engilinn:“ Hvar býr þú?“ Engillinn segir:“ Vér búum á himni,þar sem vér sjám andligan guð,en fyrir nauðsynja sakir eru vér sendir í heiminn at veita mönnum vára þjónustu,sem þú skalt eigi gruna.“ Eirekr mælti:“ Hvat heldr upp þessum stöpli,er mér sýnist hanga í lofti?“ Engillinn segir:Einn saman guðs kraftr heldr honum upp. Af slíkum táknum skaltu eigi gruna,at guð skapaði alla hluti af engu. Eirekr mælti:“ Eigi skal ek þat gruna.“ Engillinn spurði Eirek:“ Hvárt viltu hér vera eftir eðr viltu aftr hverfa til þinna ættjarða?“ Eirekr svarar:“ Aftr vil ek hverfa.“ Engillinn mælti:“ Hví viltu þat?“ Eirekr segir:“ Því,at ek vil segja kunningjum mínum frá slíkum dýrðarverkum drottinsligs máttar. En ef ek kem eigi aftr, þá munu þeir því trúa, at ek illum dauða dáit.“ Engillinn mælti:“ Þó at nú sé goðablót á Norðrlöndum,þá munu þó koma sú tíð,at þat fólk mun leysast frá villu, ok mun guð kalla þat til sinnar trúar. Nú gef ek þér leyfi til aftr at fara til þinna ættjarða ok at segja þínum vinum frá guðs miskunn,þeirri sem þú sátt ok heyrðir. Því skjótara munu þeir trúa guðs erendi ok öllum hans boðorðum,er þeir heyra þvílíkar sögur. Vertu oft á bænum. Mun ek þá koma eftir þér nokkurum vetrum síðar ok bera önd þína í fagnað ok varðveita bein þín í þeim stað,sem þau skulu dóms bíða.Vertu hér sex daga ok hvílið ykkr ok takið síðan leiðarnest ok farið norðr aftr síðan. Nú þótti honum engillinn hverfa sér at sýn.Eirekr gerði alla hluti,sem engillinn hafði boðit honum um þarvist sína ok brottferð. Kapittel 5 Andlát Eireks víðförla. Eftir ákveðna tíð stigu þeir ór turninum ok fara,unz þeir koma til árinnar.Þá slær yfir þá myrkva miklum.Þeir koma fram ór munni drekanum ok hefja síðan upp ferð sína ok sjá mörg undr,ok þó er þeim at engum mein ok verða vísir margs fróðleiks ok koma eftir fjóra vetr liðna til Miklagarðs,ok segir Eirekr konungi sína ferð,ok þótti harðla vænt um,er hann var aftr kominn,ok lætr konungr Eirek,vera þrjá vetr. Eftir þat býr Eirekr ferð sína ór Miklagarði ok ferr norðr í Noreg,ok verðr allr lýðr honum feginn.Hann var þar tíu vetr,ok á hinum ellifta vetri einhvern dag snemma fór hann til bænar.Þá greip hann guðs andi,ok var hans leitat,ok fannst hann eigi.Eirekr hafði sagt förunaut sínum draum sinn,þann er hann hafði dreymt í turninum,ok þetta sagði sá maðr,ok trúði sá maðr,at engill guðs mundi tekit hafa Eirek ok varðveitt hann. Þessi Eirekr var kallaðr Eirekr hinn víðförli.Þessa sögu hafa margir sannfróðliga eftir orðum hans sjálfs.Nú lukum vér þar sögu þessi. En því setti sá þetta ævintýr fyrst í þessa bók,er hana skrifaði,at hann vill,at hverr maðr viti þat,at ekki er traust trútt nema af guði,þvi at þó at heiðnir menn fái frægð af sínum afreksverkum,þá er þeir enda þetta hit stundliga líf,at þeir hafa þá tekit sitt verðkaup af orðlofi manna fyrir sinn frama,en eigi þá ván hegningar fyrir sín brot ok trúleysi,er þeir kunnu eigi skapara sinn. En hinir,sem guði hafa unnat ok þar allt traust haft ok barizt fyrir frelsi heilagar kristni,hafa þó af hinum vitrustum mönnum fengit meira lof,en þat at auk,at mest er,at þá er þeir hafa fram gengit um almenniligar dyrr dauðans,sem ekki hold má forðast,hafa þeir tekit sitt verðkaup,þat er at skilja eilíft ríki með allsvaldanda guði utan enda sem þessi Eirekr,sem nú var frá sagt. |