- Hjem
-
Oversatte tekster
- Om Normannene >
- Didrik av Bern >
-
Fornaldersagaer
>
- Hjalmters og Ølvers saga
- Guðni Jónsson
- Forord
- Sogubrot
- Bosi saga
- Egils saga
- Eireks saga vidfarne
- Gange-Hrolfs saga
- Gautreks saga
- Halfdan Branafostres saga
- Halfdan Eysteinssons saga
- Helgi Thorissons tått
- Hrolf krakes saga
- Hromund Gripssons saga
- Hvorledes Norge ble bosatt
- Illugi Gridfostres saga
- Norna-Gests tått
- Om Opplandskongene
- Oppdagelsen av Norge
- Ragnar Lodbroks saga
- Sørli saga
- Sørli tått
- Sturlaugs saga
- Thorstein bæjarmagns tått
- Toki Tokesson tått
- Volsunge saga
- Yngvar vidfarnes saga
- Half og kjempene hans
- Islandske ættesager norsk tekst >
- Artikler >
- Gammelengelske oversettelser >
- Latinske oversettelser >
- Beowulf
- Linker
- Kontakt oss
- Om prosjektet
Volsunge saga |
|
Volsunge saga.
Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson 1. Om Sigi, Odins sønn. Her begynner vi med å fortelle om en mann som het Sigi, og det ble sagt at han var Odins sønn. En annen mann som nevnes i sagaen het Skadi, og han var rik og mektig. Likevel var Sigi den mest rike og ættestore av dem, etter det menn sa på den tiden. Skadi eide en trell som er omtalt i sagaen, han het Bredi og var kunnskapsrik i de sakene han hadde med å gjøre. Han var like god i idrett og like dugelig som de som mange mente var mer verd enn han, og bedre enn andre. Det fortelles at en gang dro Sigi på jakt, og trellen dro med ham, og de jaktet hele dagen til kvelden kom. Men da de samlet sammen jaktutbyttet sitt på kvelden, da hadde Bredi drept mange flere og bedre dyr enn Sigi. Han likte dette svært lite, og sier at han undret seg over at en trell skulle overgå han på jakt, og løp mot ham og drepte ham. Siden skjulte han liket i en snøfonn. Nå drar han hjem og sier at Bredi hadde ridd fra ham i skogen, --" og så forsvant han av syne for meg, og jeg vet ikke mer om han." Skadi tvilte på Sigis historie, og mistenkte at han hadde sveket han og at Sigi hadde drept han. Han sender ut menn for å lete etter han og letinga endte med at de fant han i en snøskavl. Skadi sa at heretter skulle denne snøskavlen kalles Bredifonn, og siden har menn gjort dette og kalt en hver stor fonn slik. Det ble da klart at Sigi hadde drept trellen, og begått mord. Da kalte de ham "varg i veum," og han kunne ikke lenger være hjemme hos sin far. Odin følger han nå bort fra landet; så langt bort at det var utrolig, og han stoppet ikke før han kom til noen hærskip. Sigi drar nå i hærferd med det hærfølget som han fikk av sin far, før de skiltes, og han hadde seier i hærferden. Det ender med at han omsider fikk erobret seg land og rike. Og deretter fikk han seg en gjev kone, og ble en rik og mektig konge som styrte Hunaland og var den største kriger. Han hadde en sønn med sin kone som het Rerir. Han vokste opp med sin far og ble snart stor av vekst og staselig. 2. Om Rerir og Volsung, sønnen hans. Nå ble Sigi gammel av alder og han hadde mange som var misunnelig på ham. Omsider ble han sveket av dem han stolte mest på, og det var brødrene til kona hans. De gikk på ham med stor overmakt da han minst ventet det, og hadde lite folk med seg, og i denne striden falt Sigi med hele hirden sin. Sønnen hans, Rerir, var ikke tilstede, og han samlet seg en stor styrke både blant vennene sine og blant landshøvdingene, og tilegnet seg både land og kongedømme etter Sigi, sin far. Og da han følte at han hadde sikret riket sitt, husket han det han skyldte sine morbrødre, de som hadde drept hans far. Kongen samler nå mange krigere, og drar så for å møte sine frender med denne hæren. Han følte de hadde gjort ham så mye skade at han ikke la mye vekt på frendskapet deres. Derfor ga han seg ikke før han hadde drept alle sine fars banemenn, selv om en slik handling var uhørt på alle måter. Nå la han under seg hele landet og fikk seg store rikdommer, og han ble nå en mektigere mann enn sin far. Rerir samlet seg nå mye hærfang og en kone som han mente var passende, men selv om de levde sammen lenge, fikk de ingen barn og arvinger. Dette syntes de begge var ille, og de henvendte seg sorgfulle til gudene og ba om at de fikk barn. Det fortelles nå at Frigg hørte deres bønn og forteller Odin hva de ba om. Han er ikke rådvill og gir sin elskede, datter til Hrimni jotun, et eple i handa og ber henne fare til kongen. Hun tok eplet og skapte seg om til en kråke og fløy til hun kom dit hvor kongen sitter på en haug. Der lar hun eplet falle på kongens kne, og han tok eplet og mente å vite hva dette var. Han går nå hjem fra haugen til sine menn. Så besøker han dronninga og eter der litt av eplet. Nå er det å fortelle at dronninga brått finner ut at hun er med barn, og svangerskapet varte lenge, uten at hun var i stand til å føde barnet. Det hender da at Rerir, slik som kongers sedvane er, skal dra i leidang, for å lage fred i landet sitt. På denne ferden fortelles det at Rerir ble syk, og deretter døde. Han ønsket å dra hjem til Odin; mange ønsket dette på den tiden. Dronningas sykdom fortsetter, hun klarer ikke å føde barnet, og slik fortsetter det seks vintre. Nå skjønner hun at hun ikke kommer til å leve lenger, og ber om at barnet blir skåret ut av henne, og det ble gjort som hun ba om. Det var et guttebarn, og han hadde allerede vokst seg stor da han ble født, som ventelig var. Det fortelles at gutten kysset sin mor før hun døde. Denne ble nå gitt et navn og ble kalt Volsung. Han ble konge over Hunaland, etter sin far, og ble snart stor, sterk og djerv i det som ble sett som manndom og dugelighet. Den største blant hærmenn ble han, og hadde seier i de kampene han hadde på hærferd. Nå da han var fullvoksen sendte Hrimnir han Hljod, datteren sin, som det før er fortalt om da hun for med eplet til Rerir, Volsungs far. Nå gifter han seg med henne, og de levde lenge sammen i et godt samliv. De hadde ti sønner og en datter. Den eldste sønnen deres het Sigmund, og datteren Signy. De var tvillinger, og var de vakreste, og i alle ting fremste, av barna til kong Volsung. Likevel var alle barna svært dugelige, og det har lenge vært talt om at Volsungene var svært navngjetne og svært overmodige og overgikk de fleste menn som det fortelles om i fornsagaene, både når det gjaldt kunnskap, idrett og alle slags tevlinger. Så fortelles det at kong Volsung lot bygge en gjev hall på denne måten at et stort tre sto i hallen, og treets greiner, med vakre blomster, gikk ut gjennom taket på hallen, men stammen sto ned i hallen. Dette kalte de barnstokk. 3. Siggeir fikk Signy Volsungdatter. Siggeir het en konge, han styrte over Gautland. Han var en rik konge og hadde mye folk, og dro og møtte kong Volsung og ba om Signys hand. Kongen tok godt i mot frieriet hans, og det samme gjorde sønnene hans, men hun selv var uvillig. Likevel ba hun sin far råde i dette, som i andre saker når det gjaldt henne. Og kongen syntes det var klokt at hun giftet seg og derfor ble hun festet til kong Siggeir. Men da veitsla og giftermålet skal feires, skal kong Siggeir komme til veitsle hos kong Volsung. Kongen forberedte veitsla etter beste evne, og da denne var klar kom gjestene til kong Volsung, og også kong Siggeir, på den nevnte dag, og kong Siggeir hadde mange gjeve menn med seg. Det fortelles at det ble tent langild langsmed hallen, men det store treet sto i midten der, som tidligere nevnt. Nå fortelles det at da mennene satt ved ilden om kvelden, da gikk en mann inn i hallen. Mennene kjente ikke denne mannen av utseende. Denne mannen var kledd slik: Han hadde en flekkete, ermeløs kappe; var barføtt og hadde knyttet en linbukse rundt beina. Mannen hadde et sverd i handa og gikk mot barnstokken med en sid hette på hodet. Han var svært høg, gammel og enøyd. Nå trekker han sverdet og stikker det inn i stokken, slik at det glir inn like til hjaltet. Ingen av mennene hilste denne mannen. Så tar han til orde og sa: " Han som trekker dette sverdet ut av stokken, skal ha det som en gave fra meg, og han skal sanne at han aldri hadde et bedre sverd i handa enn dette. " Etter dette går den gamle mannen ut av hallen, og ingen vet hvem han er eller hvor han går. Nå sto de opp, og det var ingen uenighet om hvem som skulle ta sverdet; og de trodde at den som nådde det først ville få det. De gjeveste menn gikk bort til det først, og så alle de andre. Ingen av dem som kom til klarte å rikke det, uansett hva de gjorde. Nå kom Sigmund til, kong Volsungs sønn, og dro sverdet ut av stokken, og det var som om det var løst for han. Dette våpen syntes de var så godt at ingen hadde sett et jevngodt sverd. Siggeir tilbød ham å kjøpe sverdet for tre ganger dets vekt i gull, Sigmund sier: " Du kunne ha tatt dette sverdet der det sto like lett som meg, om du hadde ære nok til å bære det, men nå får du det aldri, selv om du byr meg alt gullet du eier, for det kom først i min hånd. " Kong Siggeir ble sint over disse ordene og syntes han hadde fått et skammelig svar. Fordi han var en slu og falsk mann, så lot han som han ikke brydde seg om denne saken, men samme kveld tenkte han å lønne ham for dette, noe som siden kom til å skje. 4. Siggeir innbød kong Volsung. Nå er det å fortelle at Siggeir gikk til sengs med Signy denne kvelden. Neste dag var været godt, og da sier kong Siggeir at han vil fare hjem og ikke vente til vinden øker, eller sjøen blir ufarbar. Ikke fortelles det at kong Volsung, eller hans sønner, hindret ham, særlig fordi Volsung så at han ikke ville annet enn å dra fra veitsla. Nå sa Signy til sin far. "Ikke vil jeg fare bort med Siggeir, og ikke gledes min hug ved ham. Synskheten min og vår ættefylgje forteller meg at dette giftermålet vil gi oss mye ulykke, om det ikke raskt blir oppløst." "Ikke skal du snakke slik, datter," sa han, "for det ville være stor skam både for han og oss om vi brøt denne avtalen uten grunn. Og ikke ville vi da ha noen tillit, eller vennskap, hos ham, om dette brytes, og han ville gjengelde oss dette, slik han kan; så det eneste å gjøre er å holde vår del." Nå gjorde kong Siggeir seg klar til hjemreisen, men før de for fra gjestebudet, innbød han kong Volsung, sin måg, og alle hans sønner, til seg i Gautland om tre måneders tid; og Volsung kunne ta med seg så mye folk som han mente ville være ham til ære. Kong Siggeir vil nå gjøre opp for det som manglet på bryllupet, siden han ikke ville være der mer enn en natt, for det er ikke menneskers skikk å gjøre slik. Kong Volsung lover nå å fare og å komme på den nevnte dag. Deretter skiltes mågene, og kong Siggeir for hjem med kona si. 5. Om kong Siggeirs svik. Nå er det å fortelle om kong Volsung og hans sønner at de dro til den avtalte tid til Gautland, etter kong Siggeirs, deres mågs, invitasjon. De reiste i tre skip, alle var velutstyrte og turen gikk fint. Da de kom til Gautland, var det allerede sent på kvelden. Den samme kvelden kom Signy, datter til kong Volsung, og ba om å få snakke med sin far og sine brødre alene. Hun forteller dem nå om kong Siggeirs plan, at han har samlet en uovervinnelig hær, --" og planlegger å svike dere. Nå ber jeg dere," sier hun, " at dere straks drar tilbake til deres rike og samler dere så mange krigere dere kan, og siden drar hit og hevner dere. Men ikke gå i denne fella, for dere vil ikke unnslippe hans svik om dere ikke gjør som jeg ber." Da sa kong Volsung: "Alle folk kan bevitne at som ufødt sa jeg et ord, og jeg avla den ed, at jeg verken skulle flykte for ild eller jern på grunn av redsel, og slik har det alltid vært til nå. Hvorfor skulle jeg så ikke holde dette nå når jeg er gammel? Og ikke skal møyer erte mine sønner i leken med at de var redd for sin død, for en gang skal hver mann dø, og ingen unnslipper sin død. Det er mitt råd at vi ikke flykter, men handler på det tapreste vis. Jeg har kjempet hundre ganger, og av og til har jeg hatt større hær, og av og til mindre, men stadig har jeg seiret, og ikke skal det sies at jeg flykter, eller ber om fred." Nå gråter Signy sårt og ba om at hun ikke måtte sendes tilbake til kong Siggeir. Kong Volsung svarer: "Du skal så visst dra hjem til din mann, og være hos ham, uansett hva som skjer med oss." Signy dro så hjem, men de ble der om natta. Og om morgenen, straks dagen grydde, da ba kong Volsung alle sine menn stå opp og gå på land, og gjøre seg klar til kamp. Nå gikk de alle tungt væpnet opp på land, og de trengte ikke vente lenge før kong Siggeir kom der med hele sin hær. Den hardeste kamp tok nå til mellom dem, og kongen egget sine menn framover på det sterkeste. Det fortelles at kong Volsung og hans sønner går åtte ganger gjennom fylkingen til kong Siggeir den dagen, og hugg med sverdet i begge hender. Og da de planla å gjøre dette en gang til, da faller kong Volsung midt i fylkingen sin, og alle krigerne hans sammen med ham, unntatt hans ti sønner. Dette var fordi overmakten mot dem var mye større enn de kunne stå i mot. Nå blir hans sønner tatt, og bundet, og ført bort. Signy fikk vite at hennes far var drept og hennes brødre tatt, og nå skulle drepes. Nå kaller hun til seg kong Siggeir til en enesamtale. Signy sa: "Det vil jeg be deg om at du ikke så raskt dreper brødrene mine, men heller lar dem sette i stokk, og det er med meg slik som det sies at øyet elsker mens det ser på. Derfor ber jeg deg ikke om mer, fordi jeg ikke tror det hjelper. " Da svarer Siggeir: "Gal og sanseløs er du siden du ber om mer pine for brødrene dine enn om de ble hugget ned, men jeg skal oppfylle ditt ønske fordi jeg tror det er bedre at de lider mer og blir pint lenger før de dør." Nå lar han gjøre som hun ba om og en stor trestamme ble tatt, og veltet over føttene til de ti brødrene, et eller annet sted i skogen, og her satt de nå hele dagen helt til natta kom. Men midt på natta kom det en gammel ulvetispe ut av skogen til dem som satt der i stokken. Den var både stor og skremmende, og bet en av dem til døds, og siden åt den ham opp. Etter dette for den av gårde. Om morgenen sendte Signy sin mest trofaste mann til brødrene sine, for å se hva som hadde hendt. Og da han kommer tilbake forteller han henne at en av dem er død. Hun syntes det var trist, om de alle skulle dø slik, men hun kunne ikke hjelpe dem. Det som så skjedde er raskt å fortelle. Ni netter på rad kom så den samme ulvetispa ut av skogen, og dreper og spiser så en av brødrene, inntil alle er døde, unntatt Sigmund. Og nå, før den niende natta kommer, sender Signy sin betrodde mann til Sigmund, hennes bror, med honning i handa, og ber ham om å smøre denne på Sigmunds ansikt, og legge noe av den i munnen hans. Nå drar han til Sigmund og gjør slik han var bedt om, og siden for han hjem. Om natta kommer som vanlig den samme ulvetispa og ønsker å bite ham til døds, liksom brødrene hans. Men da den fikk ferten av ham, der han var innsmurt med honning, da slikker den så hele ansiktet hans med tunga si, og stikker siden tunga inn i munnen hans. Han var ikke redd, men bet i ulvetispas tunge. Den vrir seg raskt og rykker kraftig hodet mot seg, og spente labbene mot stokken, så denne sprakk i stykker, men han holder så fast at tunga dens ble revet av i rota, og dette ble dens bane. Og noen menn sier at denne samme ulvetispa var kong Siggeirs mor, som hadde tatt denne formen ved hjelp av trolldom og galder. 6. Sigmund drepte Siggeirs sønn. Nå er Sigmund løs, for stokken er ødelagt, og han ble der i skogen. Signy sender om igjen folk for å finne ut hva som har skjedd, og om Sigmund er i live. Og da de kommer forteller han dem alt som har skjedd med dem og ulvetispa. Nå drar de hjem og forteller Signy hva som har hendt. Hun kommer nå og finner sin bror, og de ble enige om at han skulle lage seg et jordhus i skogen. Og det går nå en tid mens Signy skjuler ham der, og forsyner ham med det han trenger. Kong Siggeir tror at alle Volsungene er døde. Kong Siggeir hadde to sønner med sin kone, og det fortelles at den eldste sønnen hans er ti vintre da Signy sendte ham for å møte Sigmund, for at han skulle hjelpe ham om han ønsket å hevne sin far. Nå farer sønnen til skogs og kommer sent på kvelden til Sigmunds jordhus. Han ble tatt godt i mot og bedt om å lage brød til dem, " og jeg skal finne ved," --og gir ham en melsekk og gikk selv for å hente ved. Men da han kom tilbake hadde ikke gutten gjort noe med brødbakinga. Nå spør Sigmund om brødet var klart. Han sier: "Jeg våget ikke å røre melsekken, fordi det lå noe levende i melet. " Sigmund mente nå at denne gutten ikke var så modig at han ville ha ham med seg. Da nå søsknene møttes sa Sigmund at han ikke syntes han hadde selskap, selv om gutten var der med ham. Signy sa: "Ta han da og drep han. Han trenger ikke å leve lenger. " Og så gjorde han. Nå går vinteren, og neste vinter sender Signy sin yngre sønn for å møte Sigmund. Og ikke trengs det å fortelles langt, for det hendte det samme, at han drepte denne gutten på Signys råd. 7. Sinfjøtlis opphav. Det fortelles nå at engang da Signy satt i rommet sitt kom det en svært trollkyndig seidkone til henne. Da sier Signy til henne: "Det vil jeg at vi bytter ham. Seidkona svarer henne: "Du skal bestemme dette. Nå gjorde hun det slik med sine evner at de byttet utseende. Seidkona satte seg nå i Signys rom, som hun ønsket, og gikk til sengs med kongen om natta, og ikke forsto han at ikke Signy var hos ham. Nå er det å fortelle om Signy at hun farer til sin brors jordhus, og ber han gi henne ly for natta, "fordi jeg har gått meg vill i skogen, og vet ikke hvor jeg er. Han sa at hun kunne være der, en enslig kvinne, og at han mente hun ikke ville lønne hans gjestfrihet med å svike ham. Nå kom hun inn i boligen hans og de satte seg og spiste. Han kikket på henne, og syntes hun var en ven og gild kvinne. Og da de var mette sier han til henne at han vil at de skal dele seng om natta. Hun protesterte ikke på dette, og han hadde henne hos seg i senga tre netter på rad. Etter dette drar hun hjem og finner seidkona og bad om at de skifta ham igjen, og det gjorde de. Og etter en tid fødte Signy ett guttebarn. Denne gutten ble kalt Sinfjøtli. Og da han vokste opp var han både stor og sterk, pen av utseende, og svært lik Volsungeætten. Han var ennå ikke ti vintre da Signy sender ham til Sigmunds jordhus. Hun hadde testet sine tidligere sønner ved at hun hadde sydd fast ermene på skorta gjennom skinn og kjøtt. De tålte dette ille og skrek opp. Og slik gjorde hun også med Sinfjøtli, men han rørte seg ikke. Hun rykket av ham skjorta, slik at skinnet fulgte ermene, og sa at dette måtte være smertefullt for ham. Han sier: "En Volsung synes dette er lite smertefullt." Og nå kommer gutten til Sigmund, og Sigmund ber han kna deigen deres mens han vil finne ved, og ga ham en sekk. Siden for han etter veden, og da han kom tilbake var Sinfjøtli ferdig med bakingen. Da spurte Sigmund om han hadde funnet noe i melet. "Ikke kan jeg la vær å mistenke," sa han, "at det var noe levende i melet, da jeg først tok til å kna, men jeg har knadd det inn, uansett hva det var." Da sa Sigmund, leende: "Ikke vil jeg at du skal ha mat av dette brødet i kveld, for du har knadd inn den farligste giftormen. Sigmund var så herdet, at han kunne spise gift, uten å bli syk, men Sinfjøtli, selv om han kunne tåle gift utvortes, kunne verken ete eller drikke gift. 8. Volsungs hevn. Det må først fortelles at Sigmund synes at Sinfjøtli var for ung til å være med på hevnen, og vil først tilvenne ham med noen herdelser. De drar nå om sommeren vidt omkring i skogene og dreper menn for gods. Sigmund synes han tar sterkt etter Volsungeætten, likevel tror han at han er sønn til kong Siggeir, og at han har sin fars ondskap, og Volsungenes krigerskhet. Han mener at gutten ikke har mye aktelse for frendene sine, fordi han minner ofte Sigmund på hans sorg, og egger ham sterkt til å drepe kong Siggeir. Nå er det en gang de dro inn i skogen for å rane seg gods, at de finner et hus med to sovende menn. Mennene har digre gullringer på seg. En forbannelse hadde blitt kastet på dem, fordi ulvehammer hang over dem i huset. De var kongssønner, og hver tiende dag kunne de ta av hammene. Sigmund og Sinfjøtli tok ulvehammene på seg og kunne ikke ta dem av igjen. Med dette fulgte den trolldomsmakt, som tidligere var; de hylte som ulver og begge forsto lydene. Nå legger de av gårde inn i skogen, og drar hver sin veg. De ble enige om at de kunne våge en kamp mot sju menn, men ikke flere, og den skulle ule som en ulv, som ble angrepet av flere. "Ikke bryt denne avtalen," sier Sigmund, "for du er ung og djerv, og menn vil ønske å jage deg." Begge dro nå sin veg, og da de var skilt finner Sigmund sju menn, og ulte som en ulv. Da Sinfjøtli hører dette kommer han straks farende dit, og dreper alle. De skilles igjen. Og da Sinfjøtli ikke hadde fart lenge gjennom skogen, finner han elleve menn og kjempet med dem. Det går slik at han dreper dem alle. Han blir sterkt såret og legger seg for å hvile under en eik. Ikke ventet han lenge før han og Sigmund møttes. Han sa til Sigmund: "Du ba om hjelp for å drepe sju menn, men jeg som er et barn av alder hos deg, jeg ba ikke om hjelp for å drepe elleve menn." Sigmund hoppet på ham så kraftig at han vaklet og falt. Sigmund biter ham i strupen. Denne dagen kom de ikke ut av ulvehammen. Sigmund tar ham nå på ryggen sin og bærer han hjem i skålen. Der satt han og våket over ham og ba trolla ta ulvehammen. Sigmund så en dag to røyskatter, og den ene beit den andre i strupen, og den løper så ut i skogen og kommer med et blad og fører dette over såret, og den andre røyskatten spretter opp frisk. Han går ut og ser en ravn bringer han et blad. Sigmund drar dette over såret til Sinfjøtli og han spretter frisk opp; som om han aldri hadde vært såret. Etter dette drar de til jordhuset og er der inntil de skal fare ut av ulvehammene. Da tar de og brenner dem på ilden, og håpet at ingen ville ta skade. Og mens de var forvandlet hadde de gjort mange storverk i riket til kong Siggeir. Da Sinfjøtli var voksen, syntes Sigmund han hadde testet han nok. Nå tar det ikke lang tid før Sigmund vil hevne sin far, om dette kunne gjøres. Og nå drar de bort fra jordhuset en dag og kommer til kong Siggeirs eiendom sent på kvelden, og går inn i gangen, som er foran hallen. I rommet sto det øltønner, og de gjemte seg der. Dronninga vet nå hvor de er, og vil finne dem. Og da de møttes ble de enige om å hevnes sin far, når det ble natt. Signy og kongen hadde to barn, unge av alder. De lekte seg på gulvet med gull, og trillet det bortover gulvet i hallen, og løp selv etter. En gullring ble kastet lenger ut i huset, der som Sigmund og Sinfjøtli var, og gutten løper etter for å lete etter ringen. Nå ser han to store og skremmende menn sitte der med lange hjelmer og skinnende brynjer. Han løper så inn i hallen og bort til sin far og forteller ham hva han har sett. Kongen mistenker nå at noen vil svike ham. Signy hører nå hva de sier. Hun reiser seg, tar begge barna, og farer ut i gangen til dem, og sier at de skal vite at barna har sveket dem, --"og det er mitt råd at dere dreper dem. " Sigmund sier: "Jeg vil ikke drepe barna dine, selv om de har sveket meg." Men Sinfjøtli nøler ikke; han trekker sverdet og dreper begge barna og kaster dem inn i hallen, bort til kong Siggeir. Kongen reiser seg nå og ber sine menn om å ta de mennene som hadde gjemt seg i gangen hele kvelden. Nå løper menn ut dit, og vil ta dem, men de verger seg vel og djervt, så det syntes verst for dem som var i nærheten av dem. Men omsider blir de overmannet, og tatt hånd om. De ble bundet og lagt i lenker, og der satt de hele natten. Kongen tenker nå på hvilken dødsmåte han skal gi dem; som de kjenner lengst. Og da morgenen kom lot kongen bygge en stor haug av stein og torv. Når denne haugen er ferdig lar han en stor steinhelle settes i midten av haugen, så den ene enden pekte opp og den andre ned. Den var så stor at den tok i begge endene av haugen, og ingen kunne gå rundt den. Nå tar han Sigmund og Sinfjøtli og plasserer dem i haugen, på hver side av steinen, for han mente at det var verre for dem og ikke være sammen, og likevel høre hverandre. Og da de holdt på med å dekke haugen med torv, da kommer Signy dit og bærer halm i armene og kaster i haugen til Sinfjøtli og ber trellene skjule dette for kongen. De sier ja til dette, og så blir haugen lukket igjen. Og da natta kom sier Sinfjøtli til Sigmund: "Ikke tror jeg at vi skal mangle mat for en stund, for dronninga har kastet flesk bundet om med halm inn i haugen." Da han kjente på flesket, finner han at sverdet til Sigmund var stukket inn i det, for han kjente det på hjaltet, siden det var mørkt i haugen. Han forteller dette til Sigmund, og de ble begge svært glade. Nå stikker Sinfjøtli sverdspissen over steinhella og drar kraftig. Sverdet biter i steinen. Sigmund tar nå sverdspissen, og de skjærer nå steinhella i mellom seg, og slutter ikke før skjæringa er ferdig, som det sies i kvadet: "Med kraft skjæres den store steinhella Sigmunds sverd og Sinfjøtli." Og nå er de løse sammen begge to i haugen og de skar seg gjennom både stein og jern, og kom slik ut av haugen. De går nå tilbake til hallen, hvor alle menn sov. Nå bærer de ved til hallen og setter fyr på den, og de der inne våkner av røyken, og av det at hallen står i flammer over dem. Kongen spurte hvem som hadde tent på ilden. "Her er jeg med Sinfjøtli, søstersønnen min," sa Sigmund, "og vi vil at du nå skal vite at ikke alle Volsunger er døde." Han ber sin søster komme ut og få verdsetting og ære av ham, og slik bøte hennes sorg. Hun svarer: "Nå skal du vite om jeg husker at kong Siggeir drepte kong Volsung. Jeg lot barna våre drepe da jeg syntes de var for sene med å hevne sin far; og jeg kom til deg i skogen som en volve, og Sinfjøtli er vår sønn. Derfor har han så mye styrke; han er både sønnesønn og dattersønn til kong Volsung. På alle måter har jeg handlet for å gi kong Siggeir bane. Jeg har gjort så mye for å hevnes, at jeg ikke på noen måte kan leve lenger. Lystig skal jeg nå dø med kong Siggeir, selv om jeg uvillig giftet meg med ham." Siden kysset hun Sigmund, sin bror, og Sinfjøtli, og gikk inn i ilden, og ba dem farvel. Der døde hun sammen med kong Siggeir og hele hirden. Frendene fikk seg nå krigere og skip, og Sigmund dro til ættejorden sin og jager den kongen ut av landet, som hadde styrt der etter kong Volsung. Sigmund ble nå en rik og æret konge, klok og storrådig. Han hadde en kone som het Borghild og de hadde to sønner. Den ene het Helgi og den andre Håmund. Og da Helgi ble født kom norner og spådde hans skjebne og sa at han skulle bli den mest berømte av alle konger. Sigmund hadde da kommet tilbake fra kampen, og gikk mot sin sønn med en løk. Dermed ga han ham navnet Helgi, og som navnfestingsgave: Hringstad, Solfjell og et sverd. Han ba han vinne framgang og ære Volsungætta. Helgi ble vennesæl og gjev, og var foran de fleste andre i dugelighet. Det fortelles at han dro i hærferd da han var femten vintre gammel. Helgi var da konge over krigerne og Sinfjøtli var bedt om å bli med ham, men begge styrte over krigerne. 9. Om Helgi Hundingsbane. Det fortelles at da han var på hærferd møtte Helgi den kongen som het Hunding. Han var en rik konge, med mye folk, som styrte flere land. De begynner å krige med hverandre, og Helgi går hardt fram, og kampen slutter med at Helgi får seier, og kong Hunding og mange av krigerne hans faller. Helgi mener nå å ha økt sin ære svært, siden han felte en så rik konge. Sønnene til Hunding samler nå en hær for å hevne seg på Helgi. De kjempet hardt, og Helgi går gjennom fylkingen til brødrene og søkte mot merket til sønnene til kong Hunding. Han felte disse Hundingssønnene: Alf og Eyolf, Hervard og Hagbard, og fikk en berømt seier. Og da Helgi dro fra slaget, fant han mange kvinner med gjevt utseende ved en skog, men en av dem overgikk de andre. De red med strålende klær og Helgi spør om navnet til den som ledet dem. Hun het Sigrun og sa hun var datter til kong Høgni. Helgi sa: "Dra hjem med oss, og vær velkommen." Da sier kongsdatteren: "Annet arbeid ligger foran oss enn å drikke med deg." Helgi svarer: "Hva er det, kongsdatter." Hun svarer: "Kong Høgni har lovet meg til kong Hødbrodd, kong Granmars sønn, men jeg har sverget at jeg heller vil ha en kråkeunge enn han. Og likevel vil det gå slik om ikke du forbyr ham, og går mot ham med en hær, og tar meg med deg, for det er ingen konge jeg heller vil sette bo med enn deg." "Vær glad, kongsdatter," sa han. "Vi skal prøve vår tapperhet, før du blir gift med ham, og først skal vi finne ut hvem som overvinner den andre. Jeg skal sette livet inn på dette." Etter dette sender Helgi menn med rike gaver for å samle seg krigere, og stevner alle mennene til å møte ved Raudaberg. Helgi ventet der inntil en stor flokk kom til ham fra Hedinsøy, og det kom mange krigere til ham fra Nørvasund med store og fagre skip. Kong Helgi kaller skipsføreren, som het Leif, til seg, og spurte om han hadde talt krigerne deres. Men han svarer: "Ikke er det lett å telle, herre, de skip som er kommet fra Nørvasund. De er tolv tusen menn, men likevel er de en halv gang til flere." Da sa kong Helgi at de skulle snu inn i den fjorden som het Varinsfjord, og det gjorde de. Nå kom en voldsom storm mot dem med så høy sjø, at da bølgene slo mot skipssiden, var det som om berg slo i mot hverandre. Helgi ba dem om ikke å være redde, og ikke stryke seil, men heller sette dem høyere enn før. De var på veg til å synke, da de nådde land. Da kom Sigrun dit, kong Høgnis datter, ned fra landet med mange krigere, og fører dem til en god havn som heter Gnipalund. Disse hendelsene så landsmennene, og kong Hødbrodds bror kom ned fra landet ovenfor, hvor han styrte, det som heter Svarinshaug. Han kaller på dem og spurte hvem som styrte denne store hæren. Sinfjøtli reiser seg og har hjelm på hodet som skinner som glass, og brynje hvit som snø, spyd i hendene med gild fane, og skjold med gullrand foran seg. Denne mannen kunne snakke til konger: "Si dette, når du har matet svina og hundene dine, og du møter din kone; at her er Volsungene kommet, og kong Helgi kan treffes her i hæren, om Hødbrodd vil møte ham. Og det er Helgis glede å kjempe i spissen, mens du kysser slavekvinna ved ilden." Granmar svarte. "Ikke kan du si mye sant, og fortelle om gammel tid, siden du lyver om høvdinger. Det er mer trolig at du lenge har spist ulvemat ute i skogen, og drept brødrene dine. Det er merkelig at du våger å komme i en hær med gode menn, du som har sugd blodet ut av mange kalde kadavre." Sinfjøtli svarer: "Ikke husker du det nå at du var volve i Varinsøy, og sa at du ville ha en mann, og valgte meg til å være mannen din. Og siden var du valkyrje i Åsgard, og alle var på nippet til og sloss for din skyld. Jeg fikk siden ni ulver med deg på Låganess, og jeg var far til alle." Granmar svarer: "Du lyver svært. Jeg tror at ikke du er far til noen, siden du ble gjeldet av døtrene til jotunen på Thrasnes. Du er stesønn til kong Siggeir, og du lå ute i skogen med ulvene, og all ulykke hendte deg siden. Du drepte brødrene dine, og fikk deg et ille rykte." Sinfjøtli svarer: "Husker du da du var merr med hesten Grani, og jeg red deg i trav på Bråvoll? Siden ble du geitehyrde for Gaulni jotun." Granmar sier: "Før vil jeg heller mate fuglene med kadaveret ditt, enn å trette med deg lenger." Da sa kong Helgi: "Det ville være bedre og mer klokt av dere og sloss, enn å snakke på en måte som er en skam å høre på. Og selv om Granmars sønner ikke er vennene mine, så er de harde menn." Granmar rir nå bort og møter kong Hødbrodd, der som det heter Solfjell. Hestene deres het Sveipud og Sveggjud. De møttes i borgporten, og kongen fikk høre om nyhetene om krigen. Kong Hødbrodd var i brynje og hadde hjelm på hodet. Han spør hvor de er, --"og hvorfor er du så sint?" Granmar sier: "Her er kommet Volsunger og har tolv tusen mann på land og sju tusen ved den øya som heter Søk, men der hvor det heter Grindi er det likevel mest krigere, og jeg tror nå at Helgi vil krige." Kongen sier: "Send ut bud over hele riket og la oss gå mot dem. La ingen sitte hjemme, som vil slåss. Send bud til Hrings sønner og kong Høgni og Alf den gamle. De er store krigere." De møttes der det heter Frekastein, og der begynte en hard kamp. Helgi går fram gjennom fylkingen og det ble et stort mannefall. Da så de en stor flokk med skjoldmøyer, det var som å se inn i flammer. Der var Sigrun kongsdatter. Kong Helgi søkte mot kong Hødbrodd og feller han under merket. Da sa Sigrun: "Ha takk for dette storverket. Landene vil nå få nye eiere. Dette er en merkedag for meg, og du vil høste ære og gjetord, som har felt en så rik konge." Kong Helgi tok dette riket, og ble der lenge. Han giftet seg med Sigrun og ble en æret og navngjeten konge. Og dermed er han ute av denne sagaen. 10. Sinfjøtlis død. Volsungene for nå hjem og hadde igjen sterkt økt sitt ry. Sinfjøtli drar på ny i hærferd. Han ser en fager kvinne og vil svært gjerne ha henne. Bror til Borghild, som var gift med kong Sigmund, hadde også bedt om hennes hånd. De avgjorde denne saken gjennom kamp, og Sinfjøtli feller denne kongen. Han herjer nå vidt omkring og har mange slag, og har alltid seier. Nå er han blitt den mest navngjetne og ærede av alle menn, og kommer hjem om høsten med mange skip og mye rikdom. Han forteller sin far det som har hendt ham, og han forteller dronninga. Hun ber Sinfjøtli om å fare bort fra riket, og later som om hun ikke ser ham. Sigmund sier at han ikke vil la ham fare bort, og tilbyr å bøte henne med gull og mye rikdom, selv om han aldri tidligere hadde bøtet for noen mann; og tiltross for at det ikke var noe heder i å trette med en kvinne. Hun kommer ingen veg i denne saken, og sa: "De skal råde, herre, slik det sømmer seg. Med kongens råd lager hun nå sin brors arveøl, og forbereder veitsla med de beste varer, og innbød mange stormenn dit. Borghild bar drikke til mennene, og gikk bort til Sinfjøtli med et stort horn, og sa: "Drikk nå, stesønn. Han tok i mot og så ned i hornet og sa: "Skadelig er drikken." Sigmund sa: "La meg få den," og drakk den. Dronninga sa: "Hvorfor skal andre menn drikke øl for deg?" Hun kom for annen gang med hornet: "Drikk nå," og egget ham med mange ord. Han tok hornet og sa: "Drikken er full av svik." Sigmund sa: "La meg få den." For tredje gang kom hun og ba han drikke, om han hadde en Volsunges mot. Sinfjøtli tok hornet og sa: "Det er gift i drikken." Sigmund svarer: "Sil den gjennom munnskjegget, sønn." Da var kongen svært drukken, og det var derfor han snakket slik. Sinfjøtli drikker og faller straks ned. Sigmund reiste seg opp, og er nær døden av sorg. Han tok liket i armene sine, og dro til skogs og kom tilsist til en fjord. Der så han en mann i en liten båt, og denne mannen spør om han vil ha skyss over fjorden. Han sier ja. Båten var så liten at den ikke bar dem, så liket ble fraktet først og Sigmund gikk langs fjorden. Men i neste øyeblikk forsvant både båten og mannen. Etter dette vender Sigmund hjem, og jager dronninga bort; og litt senere døde hun. Kong Sigmund styrer nå riket sitt, og menes å ha vært den største kriger og konge i fordums tid. 11. Sigmund Volsungsønns fall. Eylimi het en konge, han var rik og navngjeten. Hjørdis het hans datter; hun var vakrest og klokest av kvinner. Kong Sigmund hører at hun, og ingen andre, passet for ham, og han besøker kong Eylimi hjemme. Eylimi gir han en stor veitsle, hvis han ikke kom i hærferd dit. Budbringere farer nå mellom dem og sa at vennskap, og ikke fiendeskap, var målet for reisen. Veitsla ble forberedt på beste måte, og med mange gjester. Kong Sigmund fikk forsyninger, og annen ferdahjelp, på reisen. Han kom nå til veitsla, og de to kongene delte en hall. Kong Lyngvi, sønn av kong Hunding, hadde også kommet. Han ønsker også å bli svigersønn til kong Eylimi. Kong Eylimi skjønte at ikke begge to kunne lykkes i dette ærend, og at en kunne vente seg ufred av den som ikke lykkes. Nå sa kongen til sin datter: "Du er en klok kvinne, og jeg har sagt at du skal velge deg mann selv. Velg nå mellom disse to kongene, og mitt valg blir som ditt." Hun svarer: "Jeg synes dette valget er vanskelig, men likevel velger jeg den kongen som er mest navngjeten, og det er kong Sigmund; selv om han er svært gammel." Og hun ble gitt til ham, og kong Lyngvi for bort. Sigmund ble gift, og fikk Hjørdis. Hver dag ble det festet mer storslått, og med større iver. Etter dette dro kong Sigmund hjem til Hunaland, og kong Eylimi, hans måg, dro med ham; og han styrte nå sitt rike. Men kong Lyngvi, og hans brødre, samler nå en hær og farer mot kong Sigmund. De hadde stadig fått det dårligste resultat i sakene mellom dem, og dette var et for mye. De ville nå overgå Volsung i djervhet, og kom til Hunaland og sendte ord til kong Sigmund og ville ikke snike seg inn på ham, fordi de mente å vite at han ikke ville flykte. Kong Sigmund sa at han skulle møte til strid, og han samlet en hær. Hjørdis ble, sammen med en tjenestejente, og mye rikdom, sendt inn i skogen. Hun var der mens de kjempet. Vikingene løp fra skipet med en uovervinnelig hær. Kong Sigmund, og Eylimi, satte opp merket sitt, og det ble blåst i lur. Det ble nå blåst i hornet, som far til kong Sigmund hadde eid, og han egget sine menn, men han hadde mye færre krigere. Nå tok en hard kamp til, og selv om Sigmund var gammel, så kjempet han hardt, og var stadig i spissen for sine krigere. Verken skjold eller brynje kunne stå seg mot ham, og den dagen gikk han stadig gjennom linjene til krigerne til sine uvenner, og ingen kunne se hvorledes dette ville ende. Mange spyd og piler for gjennom lufta der, men hans diser beskyttet ham slik at han ikke ble såret; og ingen kunne telle hvor mange som ble felt av ham. Begge armene hans var blodige til akslene. Da kampen hadde rast en stund kom det en mann inn i slaget med sid hatt og sorthodet kappe. Han var enøyd, og hadde et spyd i hendene. Denne mannen kom mot Sigmund og reiste spydet foran ham. Men da kong Sigmund hugg kraftig, slo sverdet mot spydet, og brakk i to deler. Siden snur mannefallet, og kong Sigmunds hell var borte, og mange av folkene hans falt. Kongen sparte seg ikke og egget krigerne sine svært, men det er som det er sagt; at ingen kan alene vinne over mange. I dette slaget falt kong Sigmund og kong Eylimi, hans måg, i fronten av fylkingen. De fleste av krigerne hans falt sammen med ham. 12. Om dronning Hjørdis og kong Alf. Kong Lyngvi drar nå til kongsgården og ønsker å få tak i kongsdatteren, men det klarte han ikke. Han fikk hverken tak i kone eller rikdom. Så drar han gjennom landet og plasserer sine menn over hele riket. Han mente nå å ha drept alle Volsungene, og at han ikke trengte å frykte noe fra dem fra da av. Hjørdis gikk ut blant de falne om natta etter slaget, og kom dit hvor Sigmund lå, og spurte om han kunne heles. Men han svarer: "Mange livner til selv om det er lite håp, men mitt hell har forlatt meg, så jeg vil ikke la meg heles. Odin vil ikke at jeg trekker sverdet, siden det nå er knekt. Jeg hadde mange kamper, så lenge som han ville det." Hun sa: "Ingenting ville jeg mangle, om du ble helet, og hevnet min far." Kongen sier: "En annen skal gjøre det. Du bærer en sønn, og du skal oppdra ham klokt og godt. Han vil bli en navngjeten gutt og den fremste av vår ætt. Pass godt på sverddelene, for av dem kan det lages et nytt sverd som skal hete Gram, og som vår sønn skal bære. Så mange storverk skal han gjøre med det at hans navn aldri skal glemmes så lenge verden består. Jeg er fornøyd med dette, men nå gjør sårene meg trett, og jeg skal nå besøke våre frender som har gått i forvegen." Hjørdis sitter nå hos ham til han dør, og det lyser av dag. Hun ser at mange skip er kommet til lands. Hun sa til tjenestejenta: "Vi skal bytte klær, og du skal kalles ved mitt navn, og si at du er en kongsdatter." Og slik gjorde de.Vikingene som så det store mannefallet, og at kvinnene løp til skogs, skjønte at her var det store ting på ferde, så de løp i land fra skipene. Alf, sønn til kong Hjalprek i Danmark, styrte over disse krigerne. Han hadde seilt langs landet med sin hær; og kom nå til valplassen. Der fant de mange falne. Kongen ber dem nå om å lete etter kvinnene, og dette gjorde de. Han spør kvinnene hvem de var, fordi dette ikke kunne ses på dem. Tjenestejenta har svar for dem begge, og forteller om kongene Sigmunds og Eylims fall, og mange andre stormenn; og om hva hver av dem hadde gjort. Kongen spurte om de visste hvor kongens rikdommer var gjemt. Tjenestejenta svarte: "Det er å vente at vi vet," og førte dem til skatten. Og de fant en slik stor skatt der at mennene mente de aldri hadde sett en slik mengde samlet på ett sted, eller mer kostbare ting. De bar dette til kong Alfs skip. Hjørdis fulgte med ham, og tjenestejenta også. Han drar nå hjem til sitt rike, og gjør det kjent at de mest navngjetne kongene var falt. Kongen satte seg ved roret, og de satt i forrommet i båten. Han talte med dem og hørte nøye på hva de sa. Kongen kom hjem til sitt rike med mye rikdom. Alf var den dugeligste av menn. Og da de hadde vært hjemme en kort stund spør dronninga Alf, sin sønn: "Hvorfor har den fagre kvinna færre ringer og dårligere klær? Det synes meg som om hun er gjevere enn dere har gjort henne til?" Han svarer: "Jeg har lurt på dette for hun oppfører seg ikke som en tjenestejente, og da vi møttes visste hun godt hvorledes hun skulle hilse på gjeve folk. La oss teste dette." En gang de drakk, satte kongen seg bort og talte med tjenestejenta, og sa: "Hvorledes kan du se at det dages, når natta lysner og du ikke ser himmellegemene?" Hun svarer: "Det merke har vi på dette, at jeg hadde den vanen som ung å drikke mye før otta, og selv om jeg siden holdt opp med dette, så våkner jeg siden på denne tiden; og dette er mitt merke." Kongen smilte til dette, og sa: "Det var en dårlig vane for en kongsdatter." Han ser mot Hjørdis og spør henne om det samme. Hun svarer ham: "Min far ga meg en liten ring som var slik at den i otta blir kald på fingeren min. Det er slik jeg vet det." Kongen svarte: "Det hadde vært overflod på gull om tjenestejentene bar det, og du har skjult deg lenge nok for meg. Jeg ville ha behandlet dere som om dere begge var kongsbarn, hvis du hadde fortalt meg dette. Men jeg skal behandle deg på en enda bedre måte, fordi du skal bli min kone, og jeg skal betale din medgift når du har fått et barn." Hun svarer og forteller alt det som er sant om sin skjebne. Nå blir hun der i stor ære og ble holdt for å være den verdigste av kvinner. 13. Om Sigurd Fåvnesbane og Reginn. Det fortelles nå at Hjørdis fødte et guttebarn, og gutten ble ført til kong Hjalpreki. Kongen ble glad, da han så disse kvasse øynene, og sa at ingen ville bli bedre enn ham, eller hans like, så gutten ble øst vann over, og gitt navnet Sigurd. Om han sier alle det samme; hans mot og kraft hadde ikke sin like.Han ble oppdradd hos kong Hjalpreki, i stor kjærlighet. Og selv om en nevner alle de gjeveste menn og konger i fornsagaene, så er Sigurd den djerveste på grunn av styrke og dugelighet, tapperhet og stridshug; som han hadde mer av enn noen mann i den nordligste del av verden. Sigurd vokste opp der hos Hjalpreki, og alle elsket ham. Hjalpreki festet Hjørdis til kong Alf, og bestemte hennes brudegave. Reginn het Sigurds fosterfar, og han var Hreidmars sønn. Han lærte ham idrett, taflspill og runer, og å tale mange språk, slik det den gang var vanlig for kongssønner, og mange andre ting. En gang da de begge var sammen, spurte Reginn Sigurd om han visste hvor mye gods hans far hadde eid, eller hvor det var gjemt. Sigurd svarer, og sier at kongene passer på det. Reginn sa: "Stoler du fullt og fast på dem?" Sigurd svarer: "Det er best at de passer på rikdommene så lenge det passer meg, for de kan passe bedre på det enn meg." En annen gang kommer Reginn for å snakke med Sigurd, og sa: "Det er rart at du vil være kongenes stallgutt, eller fare rundt som en rømling." Sigurd svarer: "Ikke er det sant, for jeg hersker over alt sammen med dem. Jeg har også rett på det jeg vil ha." Reginn sa: "Be han gi deg en hest." Sigurd svarer: "Det blir straks slik, hvis jeg vil." Sigurd finner nå kongene, og kongen sa til ham: "Hva vil du be om av oss?" Sigurd svarer: "Vi vil be om en hest for vår forlystelse." Kongen sa: "Velg deg en hest, og annet som du vil ha av vår eiendom." Neste dag dro Sigurd til skogs og møter en gammel mann med langt skjegg, som han ikke kjente. Han spør hvor Sigurd skulle fare. Han svarer: ”Vi skal velge oss en hest. Bli med oss og gi råd.” Han sa: ”Jag de ut i elva som heter Busiltjørn.” De jaget hestene ut i elvedypet, og alle løp på land unntatt en hest. Denne valgte Sigurd. Den var grå av farge, og ung av alder, storvokst og vakker. Ingen hadde kommet på ryggen dens. Skjeggemannen sa: ”Denne hesten stammer fra Sleipnir, og må oppdras nøye, fordi den blir bedre enn alle andre hester.” Mannen forsvinner så.Sigurd kaller hesten Grane, og denne hesten ble best av alle. Det var Odin han hadde møtt. Enda en gang sa Reginn til Sigurd: ”Du eier svært lite gods. Det gjør oss triste, at du løper rundt som en bondetamp, men jeg kan fortelle deg en måte du kan skaffe deg store rikdommer på, og det er stort håp og ære i å søke det, om du får tak i det.” Sigurd spør hvor det er og hvem som vokter det. Reginn svarer: ”Han heter Fåvne, og han ligger kort herfra der hvor det heter Gnitaheia. Og når du kommer dit da vil du si: Aldri så du mer rikdom eller gull på et sted, og ikke trenger du mer selv om du blir den mest navngjetne og eldste av alle konger.” Sigurd svarer: ”Jeg har hørt om denne ormen, selv om vi er unge, og jeg har hørt at ingen våger å gå mot den på grunn av dens størrelse og ilske.” Reginn svarer: ”Det er ikke slik, og dens størrelse er vanlig for lyngormer, for den blir gjort mye større enn den er, og slik ville forfedrene dine også tenkt. Selv om du er en Volsung har du ikke deres sinnelag, de som er mest navngjetne.” Sigurd svarer: ”Det kan være at vi ikke har mye av deres tapperhet og dugelighet, men ikke er det nødvendig å laste oss for at vi ennå ikke er voksne. Eller hvorfor egger du dette så mye?” Reginn svarer: ”Det er en saga bak dette, og jeg kan fortelle deg den.” Sigurd sa: ”La meg få høre.” 14. Om oterboten. Denne sagaens opphav er min far, som het Hreidmar, og var en stor og rik mann. En av sønnene hans het Fåvne, en annen Oter, og jeg var den tredje, og var minst for meg hva gjaldt dugelighet og omtale. Jeg kunne smi jern, og sølv og gull; og av alt kunne jeg lage noe nyttig. Min bror Oter hadde en annen interesse og natur. Han var en stor veidemann, langt bedre enn andre. Om dagen var han i oterham, og bar opp fisk i kjeften sin. Veidefangsten brakte han sin far, og hjalp han slik mye. Han lignet svært på en oter, kom sent hjem og spiste alene med øynene lukket fordi han ikke tålte å se at det minket.Fåvne var den største og grimmeste av sønnene, og ville kalle alt som var sitt eget. En dverg het Andvari," sier Reginn. "Han var stadig i den fossen som heter Andvarsfoss; i gjeddeskikkelse, og fikk seg der mat, fordi det var mange fisker i den fossen. Oter, min bror, for stadig i denne fossen og bar opp fisk i munnen sin, og la dem senere en etter en på land. Odin, Loki og Hønir var på reise og kom til Andvarsfoss. Oter hadde da tatt en laks og åt den med lukkede øyne på elvebakken. Loki tok en stein og slo oteren til dødes. Æsene syntes å være svært glade for fangsten sin og flådde skinnet av oteren. Den kvelden kom de til Hreidmars og viste han fangsten. Da tok vi dem om hende, og sa at som løsepenger og oterbot skulle de fylle skinnet med gull og dekke det på utsiden med rødt gull. Da sendte de Loki for å hente gullet. Han kom til Ran og fikk nettet hennes, for så til Andvarsfoss, og kastet nettet foran gjedda, og den gikk i nettet. Da sa Loki: "Hvilken er den fisken, som svømmer gjennom floden, og ikke kan verge seg mot fare? Hodet ditt løste meg ut av Hel og fant flammen fra kilden for meg." "Andvari heter jeg, Odin het min far, mange fosser har jeg fart gjennom. En ynkelig norne bestemte i gamle dager, at jeg skulle vade i vannet." Loki ser det gullet som Andvari eide. Men da han hadde gitt fra seg gullet, da hadde han igjen en ring, og den tok Loki fra ham. Dvergen gikk inn i steinen og sa at den som eide gullringen, og resten av gullet, skulle få bane av det. Æsene brakte rikdommene til Hreidmar, fylte oterskinnet, og satte det på føttene. Så skulle æsene stable opp gullet, og dekke det på utsiden. Og da dette var gjort gikk Hreidmar fram og så et værhår og ba dem dekke det. Da dro Odin ringen av fingeren sin, Andvaranaut, og dekket håret. Da kvad Loki: "Gull har du nå fått, og som betaling du har mye for mitt hode. Ingen lykke nå for dine sønner, det blir begge deres bane." Siden drepte Fåvne sin far," sier Reginn, "og gjemte ham, og ikke fikk jeg noe av rikdommen. Han ble så ond, at han dro av gårde og ikke unnet noen andre enn ham selv å nyte rikdommen. Siden ble han den verste ormen, og ligger nå på denne skatten. Deretter dro jeg til kongen og ble smeden hans. Og dette er historien om hvorledes jeg mistet faderarven, og ikke fikk bøter for min bror. Gullet er siden blitt kaldt oterbot, og omtales som det. Sigurd svarer. "Mye har du tapt, og dine frender har vært svært ille. Gjør nå med din dyktighet et sverd som aldri har hatt sitt like, så jeg kan gjøre storverk, om mot duger, og om du vil jeg skal drepe denne store dragen." Reginn sier: "Ha tillit til meg, og du vil kunne drepe Fåvne med dette sverdet." 15. Reginn smir sverd. Reginn lager nå et sverd og gir det til Sigurd. Han grep sverdet og sa: "Dette er din smiing, Reginn," og hugger i ambolten; men sverdet brakk. Så kaster han sverdbladet, og ber Reginn smi et annet, bedre ett. Reginn lager et nytt sverd, og gir til Sigurd. Han var tvilende. "Dette vil du like, selv om du er vanskelig å smi for." Sigurd tester dette sverdet, og brekker det som det forrige. Da sa Sigurd til Reginn: "Du er like lite å stole på som dine tidligere frender." Han gikk nå til sin mor. Hun tok godt i mot ham; de snakker sammen og drikker. Da sa Sigurd: "Har jeg hørt rett at kong Sigmund ga deg sverdet Gram i to biter?" Hun svarer: "Det er sant." Sigurd sa: "Gi meg det, jeg vil ha det." Hun sa at han ville ha framgang med det, og ga ham sverdet. Sigurd finner nå Reginn og ber han lage sverd av emnene. Reginn blir sint og går til smia med sverdbitene og syntes Sigurd var stri når det gjaldt smiinga. Reginn lager nå et sverd, og da han tok det ut av smiegropa, syntes smedsvennen at det spratt flammer fra eggen. Han ber nå Sigurd ta sverdet, og sier at han ikke var noen smed, om dette brakk. Sigurd hugg i ambolten, og kløyvde den ned til foten. Sverdet verken brakk eller løsnet. Han priste sverdet mye og for til elva med en ulldott, kastet denne opp mot strømmen, og tok i mot med sverdet som delte den. Sigurd gikk da glad hjem. Reginn sa: "Nå må du holde løftet ditt nå som jeg har laget sverdet; gå og møte Fåvne." Sigurd svarer: "Jeg skal holde det, men først et annet; å hevne min far." Dess eldre Sigurd ble, dess mer ble han elsket av alle folk, så hvert barn elsket ham svært. 16. Sigurd møtte Gripir. Gripir het en mann, han var morbroren til Sigurd. Og litt etter at sverdet var laget, dro han for å møte Gripir, fordi han var synsk, og visste menneskenes skjebne. Sigurd ønsket å finne ut hvorledes hans skjebne ville bli. Men han nølte lenge, og fortalte først på Sigurds innstendige bønn, hele hans skjebne og hvorledes det siden gikk. Og da Gripir hadde sagt han denne tingen, som han hadde bedt om, da red han hjem. Kort etter møttes han og Reginn, og han sa: "Drep Fåvne, som du har lovet." Sigurd svarer: "Jeg skal gjøre det, men først må jeg gjøre noe annet; hevne kong Sigmund, og andre av våre frender, som falt i dette slaget." 17. Sigurd hevnet sin far. Nå møter Sigurd kongene og sier til dem: "Her har vi vært en tid, og vi har mye kjærlighet og ære å lønne dere for. Men nå vil vi dra fra landet og finne Hundings sønner, og jeg vil at de skal få vite at ikke alle Volsunger er døde. Vi vil at dere hjelper oss i dette." Kongene sa at han skulle få alt han ba om. En stor styrke ble nå gjort klar. Både skip og hærklær ble nøye utvalgt, slik at hans ferd ble mer storslått enn tidligere. Sigurd styrte den draken som var størst og gjevest. Seilene deres var svært forseggjort og strålende å se. De seilte nå med god bør. Men da få dager var gått, kom det et stort uvær, så sjøen ble blodrød. Ikke ba Sigurd om at seila ble minka, selv om de kunne revne; heller ba han om at de ble satt høyere enn tidligere. Og da de seilte langsmed et bergnes, da roper en mann opp mot skipet og spør hvem som styrer folkene. Han blir fortalt at det gjør Sigurd Sigmundsson; og at han er den mest navngjetne av unge menn. Mannen svarer: "Alle sier det samme om ham; at ingen kongssønner kan måle seg med ham. Jeg vil at dere feller seilet på et av skipa og tar meg med dere." De spurte han om navnet. Han svarer: "Hnikar het jeg, da jeg gledet Hugin, Unge Volsung, og hadde kriget. Nå kan du kalle meg den gamle på berget Feng eller Fjølni Far vil jeg tigge." De snudde mot land, og tok karen ombord på skipet. Været ble bedre, og de seilte til de kom til lands i riket til Hundingsønnene. Da forsvant Fjølni. Straks stormet de fram med ild og jern, drepte menn, brente bygder, og la alt øde der de for. Mange flyktet unna til kong Lyngvi, og sier at en hær er kommet til landet og stormer fram raskere enn noen annen tidligere. De sa at Hundingsønnene ikke hadde vært framsynte da de sa at en ikke skulle frykte Volsungene, --"og nå leder Sigurd Sigmundsson denne hæren." Kong Lyngvi lar nå hærbud sende gjennom hele riket sitt og vil ikke flykte. Han ber alle menn som vil kjempe komme til seg, og kommer nå i mot Sigurd med en kjempestor hær, og brødrene sine. Den hardeste strid tar nå til mellom dem. Der i lufta kunne en se mange spyd og piler, økser hardt svingt, skjold som kløyvdes og brynjer som ble revet opp. Hjelmer ble hugget i stykker og skaller kløyvd, og mange menn stupte til jorden. Og da slaget hadde rast slik en lang stund, søker Sigurd fram forbi merket og har i handa sverdet Gram. Han hugger ned både menn og hester, og går gjennom fylkingen med begge armene blodige til akslene. Folk skvatt unna der han for, og hverken hjelm eller brynje kunne stå seg mot ham. Ingen mann syntes han hadde sett en slik kriger tidligere. Dette slaget raste lenge med stort mannefall og hissige strider. Det skjedde der, som sjelden skjer når landhæren går på, at den ikke klarte å få framgang. Der falt det så mange av Hundingsønnenes krigere at ingen mann hadde tall på dem. Og Sigurd var fremst i fylkingen, da kong Hundings sønner kom mot ham. Sigurd hugger til kong Lyngvi og kløyver hjelmen hans, og hodet, og hans brynjekledte kropp. Siden hugger han Hjørvard, hans bror, i to deler. Så drepte han alle kong Hundings sønner som var i live, og størstedelen av krigerne deres. Sigurd for nå hjem med den store seieren, og med mye rikdom og ære, som han hadde fått på denne ferden. Veitsler ble laget for ham hjemme i riket. Men da Sigurd bare hadde vært der en kort tid, kommer Reginn for å tale med ham og sier: "Nå vil du vel slå hodet av Fåvne, slik du har lovet, for nå har du hevnet din far og dine frender." Sigurd svarer: "Det vil jeg holde, det jeg har lovet. Jeg har ikke glemt det." 18. Om Fåvnedrapet. Nå red Sigurd og Reginn opp på fjellvidda, til den stien Fåvne vanligvis brukte når han gled til vannet, og det sies at klippen var tretti meter høg fra der han lå ved vannet og drakk. Da sa Sigurd: "Det sa du, Reginn, at denne dragen ikke var større en lyngorm, men for meg synes hans spor å være voldsomt stort." Reginn sa: "Lag en grav og sett deg der. Og når ormen glir mot vannet, stikker du ham i hjertet og dreper ham således. Av dette får du stor ære." Sigurd sa: "Men hva vil skje om jeg kommer i vegen for ormens blod?" Reginn svarer: "Ingen kan råde deg i dette, om du er redd for alt. Men du er ulik dine frender når det gjelder mot." Sigurd red nå videre på fjellvidda, mens Reginn var svært redd og rømte. Han gravde en grav, og mens han holder på med dette, kommer en gammel mann med langt skjegg til ham og spør hva han gjør der. Han forteller ham det. Da svarer den gamle mannen: "Dette er uklokt. Grav flere graver og la blodet renne i disse, og du sitter i en av dem og stikker i ormens hjerte." Så forsvant mannen brått. Men Sigurd graver slik det var sagt. Da ormen glir mot vannet ble det et stort jordskjelv, så marken i nærheten skalv. Han blåste gift hele vegen foran seg, men Sigurd var ikke redd og brød seg ikke om bråket. Og da ormen gled over graven, stikker Sigurd sverdet opp under venstre finne, slik at det gled inn til hjaltet. Så hopper Sigurd opp av grava og rykker til seg sverdet, og hele armen hans er blodig opp til akselen. Og da den store ormen kjente banesåret kastet han slik på hodet og halen at alt rundt ham ble knust. Da Fåvne fikk banesåret, spurte han: "Hvem er du, eller hvem er din far, eller hvilken er din ætt; siden du er så djerv at du våger å gå på meg med våpen?" Sigurd svarer: "Ætten min er ukjent. Jeg heter det gjeve dyret, og har verken far eller mor, og ensom har jeg fart." Fåvne svarer: "Hvis du ikke har far eller mor, av hvilket under er du da født? Og selv om du ikke vil fortelle meg navnet ditt på min dødsdag, så vet du at du lyver." Han svarer: "Jeg heter Sigurd, og min far Sigmund." Fåvne svarer: "Hvem egget deg til dette verket, og hvorfor lot du deg bli egget?" Har du ikke hørt at alle folk er redd for meg og mitt skremmelige oppsyn? Du kvassøyde gutt, du hadde en skarp far." Sigurd svarer: "Til dette ble jeg drevet av min harde hug, og jeg ble støttet i å gjøre dette av en sterk hand og dette skarpe sverd, som du nå kjenner; og få er hardbalen som gammel, hvis han er bløt som barn." Fåvne sier: "Jeg vet at hvis du vokste opp med frendene dine, da ville du kunne drepe i sinne. Men det er merkeligere at en som er tatt til fange i kamp, skulle våge å angripe meg, fordi få fangne er modige i kamp." Sigurd sa: "Laster du meg for at jeg er fjernt fra mine frender? Men selv om jeg ble fanget, så ble jeg ikke bundet, og du fant selv ut at jeg var løs." Fåvne svarer: "Du tar alt jeg sier som fullt av hat. Men dette gullet som jeg har eid vil bli din bane." Sigurd svarer: "Hver og en vil ha rikdom til den dagen, men en gang skal hver og en dø." Fåvne sa: "Ikke vil du høre på mine råd, men du vil drukne om du farer uvørent på sjøen; så vent heller på land til det er stille." Sigurd sa: "Fortell meg, Fåvne, hvis du er så vis; hvem er de nornene som skiller sønnene fra mødrene?" Fåvne svarer: "Mange er de og ulike, noen er av æseætt, noen er av alveætt og noen er døtrene til Dvalin." Sigurd sa: "Hva heter den holmen hvor Surt og æsene skal blande sitt blod?" Fåvne svarer: "Den heter den Uskapte." Og igjen talte Fåvne: "Reginn, bror min, forårsaket min død, men det gleder meg at han også vil forårsake din; og det vil gå som han vil." Igjen talte Fåvne: "Jeg var en skrekk for alle folkene, siden jeg lå på min brors arv, og blåste gift til alle kanter, slik at ingen våget å komme nær meg. Ingen våpen var jeg redd for, og aldri så jeg så mange menn foran meg at jeg ikke mente at jeg var sterkere, og alle var redd for meg." Sigurd sa: "Den skrekken som du talte om gir få seier, fordi hver som kommer sammen med mange, vil en gang finne ut at ingen er den modigste av alle." Fåvne svarer: "Det rår jeg deg til, at du tar din hest og rir bort som raskest. Fordi det hender ofte at den som får banesår selv hevner seg." Sigurd svarer: "Dette er ditt råd, men jeg skal gjøre noe annet. Jeg skal ri til ditt bol og ta der alt gullet, som dine frender eide." Fåvne svarer: "Du kan ri dit hvor du vil finne så mye gull at det vil være mer enn nok for dine dager; og det samme gull vil bli din bane, og alles bane som eier det." Sigurd sto opp, og sa: "Hjem ville jeg ri, selv om jeg mistet denne store skatten, hvis jeg visste at jeg aldri skulle dø, for hver mann som er modig ønsker å være rik inntil den dagen. Og du, Fåvne, ligg i dødskamp til Hel får deg." Og da dør Fåvne. 19. Sigurd får Fåvnearven. Etter dette kom Reginn til Sigurd og sa: "Herre, en stor seier har du vunnet, nå da du har drept Fåvne, for ingen var før deg så djerv at han våget å sitte i hans far. Og dette storverket skal leve, så lenge verden står." Nå står Reginn og ser lenge ned i marken, og straks etter sa han harmfull: "Du har drept min bror, men jeg var ikke uten skyld i dette verket." Sigurd tar nå sitt sverd, Gram, og tørker av det i gresset, og sier til Reginn. "Fjernt gikk du mens jeg gjorde dette verket, og testet dette skarpe sverdet med mine hender og min kraft. Jeg kjempet mot ormens styrke, mens du lå i en lyngbusk og ikke visste om det var himmel eller jord." Reginn svarer: "Denne ormen kunne ha lagt lenge i sitt bol, om du ikke hadde brukt det sverdet jeg laget til deg med mine hender, og verken du eller noen annen kunne ha gjort dette." Sigurd svarer: "Når menn går i kamp, er et modig hjerte bedre for en mann enn et kvast sverd." Da sa Reginn til Sigurd med stor bekymring: "Du drepte min bror, og ikke er jeg uten skyld i dette verket." Sigurd skar da hjertet ut av ormen med det sverdet som het Ridill, og Reginn drakk så Fåvnes blod og sa: "Oppfyll en bønn, en svært liten en for deg; gå til ilden med hjertet og steik det, og gi meg det så å ete." Sigurd for så og stekte det på en stein, og da det skummet av det la han fingeren på det, for å teste hvor stekt det var. Han stakk fingeren i munnen sin. Og da ormens hjerteblod kom på tunga hans, skjønte han fuglenes tale. Han hørte meisene klukke i buskene nær ham: "Der sitter Sigurd og steiker Fåvnes hjerte. Det burde han selv spise. Da ville han bli den klokeste av alle menn." En annen sier: "Der ligger Reginn og vil svike han som stoler på ham." Da sa den tredje: "Han skulle hugge hodet av ham, da ville han ha alt gullet selv." Den fjerde sa: "Han ville være klokere, om han hørte på de andres råd. Siden skulle han ri til Fåvnes bol og ta alt det gull som er der, og så ri opp på Hindarfjell, der som Brynhild sover. Der ville han finne mye visdom, og da ville han være klok, om han fulgte deres råd og tenkte på hva han trenger. En kan vente seg en ulv, når en ser øret." Da sa den femte: "Han er ikke så vis, som jeg trodde, hvis han skåner ham etter å ha drept hans bror." Den sjette sa: "Det ville være klokt om han drepte ham, og tok skatten selv." Da sa Sigurd: "Ikke skal den ulykke skje, at Reginn skal bli min bane. Heller skal begge brødrene fare samme veg." Han trekker nå sverdet Gram og hugger hodet av Reginn. Og etter dette spiser han en del av ormens hjerte, og noe gjemmer han. Siden løper han til hesten sin og red langs Fåvnes far til han kom til hans bol, som var åpent. Alle dørene, og alle dørkarmene, var av jern. Også alle stokkene i huset var av jern som var festet nede i jorden. Sigurd fant der mengder av gull, og sverdet Hrotta; og der tok han redselshjelm og gullbrynje og mange kostbarheter. Han fant så mye gull der, at han trodde det var mer enn to eller tre hester klarte å bære. Det gullet tar han i to store kister og tok tømmen til hesten Grane. Men hesten vil ikke gå, og ikke bevege seg. Sigurd finner nå ut hva hesten vil, han hopper på ryggen dens, og bruker sporene på den og hesten løper som om den var løs. 20. Sigurd og Brynhild møtes. Sigurd rir nå langt, til han kommer opp på Hindarfjell, og setter så kursen sydover mot Frakkland. På fjellet så han et stort lys foran seg, som om en stor ild brant og lyste opp til himmelen. Men da han kom dit sto det en skjoldborg, med et merke over, foran ham. Sigurd gikk inn i skjoldborgen og så en mann i fulle hærklær som lå og sov der. Han tok først hjelmen av hodet hans, og så at det var en kvinne. Hun hadde en brynje på som satt så stramt som om den var grodd fast på henne. Da skar han oven fra halsåpningen gjennom brynja nedover og så ut gjennom begge armene, og det beit som om det var tøy. Sigurd sa at hun hadde sovet heller lenge. Hun spurte hva som var så sterkt at det kunne skjære gjennom brynja --"og vekke meg fra søvnen, eller er Sigurd Sigmundsson kommet hit, han som har Fåvnes hjelm, og hans død i hendene?" Da svarer Sigurd: "Han er av Volsungætten som har gjort dette verket, og det har jeg hørt at du er en rik kongens datter. Jeg har også hørt om Deres skjønnhet og klokskap, og dette skal vi teste." Brynhild sier at to konger kjempet. Den ene het Hjalmgunnar. Han var gammel og den største hærmann, og Odin hadde lovet ham seier. Den andre het Agnarr, eller Audabrodir. "Jeg felte Hjalmgunnar i kamp, men Odin stakk meg med en søvntorn som hevn, og sa at jeg aldri siden skulle ha seier, og at jeg skulle gifte meg. Men jeg sverget den ed at jeg bare skulle gifte meg med en som ikke kjente frykt." Sigurd sa: "Gi oss kunnskap om store ting." Hun svarer: "Du kjenner bedre til dette enn jeg. Men jeg vil gjerne lære bort til deg, om det er noe som vi kan, og som De ønsker å lære, om runer eller andre ting, som angår alt. La oss begge drikke sammen, og la gudene gi oss en god dag, slik at du kan få nytte og berømmelse av min visdom, og at du senere vil huske det vi talte om." Brynhild fylte et beger og ga det til Sigurd og sa: "Sterkt øl gir jeg deg brynjetings trestamme blandet med styrke og stor ære; med trollesang og trøst, gode galdrer og gledesruner. Seiersruner skal du kjenne, om du vil bli vis, rist dem på sverdhjaltet, på vættrimen, på valbøsten, nevn to ganger Ty. Brimruner skal du riste, om du vil berge seilhestene fra bølgene. På stavnen skal du riste og på styrebladet og legg dem i ildåren. Om bølgen faller både bratt og svart, du kommer heil av havet. Målruner må du kunne, om du vil at ingen mann av fiendeskap skal gi deg sorg. viklet blir de, vevet blir de, satt sammen blir de, på tinget der, i flokker folk i fullsatte domstoler dømmer. Ølruner skal du kjenne, om du vil at en annens kvinne skal svike deg, om du tror sant. På hornet skal du riste og på handbaken og merk på neglen Nød. Drikkebeger skal du signe og mot skade akte deg og legg løk i drikken. Det jeg da vet, at du får aldri mjød iblandet skade. Bergruner skal du ta, om du vil løse foster fra kvinne. I handflaten skal du riste grip om håndleddet og be disene duge. Greinruner må du lære, om du vil være lege og forstå deg på sår. I barken skal du riste, og så på greinene der disse luter mot øst. Hugruner skal du ta, om du vil av alle være den klokeste mann. Rådet ble de, ristet ble de, av Odins hug. På skjoldet ble de ristet, det som står foran den skinnende guden, på Årvaks øre, og på Alsvinns hov og på hjulet, som står under Rognes vogn, på Sleipnes tenner og på sledefjetrer, på bjørnelabb på Bragetunge, på ulveklo og på ørnenebb, på blodige vinger og på bru enden, på hjelpende hand og i legende fotspor, på glass og gull og på godt sølv, i vin og øl og på volvens sete, på menneskekropp, på Gugnes odd og på gyger-bryst, på nornens negl og på uglas nebb. Alle ble de skrapet av, de som var ristet inn, og blanda i hellig mjød og sendt på vide veger. De er hos alvene, noen hos Æsene og hos de vise vanene. Noen har mennesker. Det er bøkruner og bergruner og alle ølruner og hedra maktruner, hver som kjenner dem uspilte og uforvilte kan ha dem til hell. Nyt dem, om du kan, til æsene går under. Nå skal du velge, når du blir budt å velge, uredde våpensvinger. Tale eller taushet ut av din egen hug. Alle ting er allerede bestemt." Sigurd svarer: "Ikke vil jeg flykte, selv om du vet jeg er dødsmerket, Ikke var jeg født feig. Dine kjærlige råd vil jeg alle ha, så lenge jeg lever." 21. Brynhilds visdoms råd. Sigurd sa: "Ikke finnes det visere kvinne i hele verden, og du kan flere visdoms råd." Hun svarer: "Det er riktig å gjøre Deres vilje og gi kloke råd for Deres iver og visdom." Så sa hun: "Vær god mot frendene dine og hevn lite deres feil. Vær tålmodig og du vil vinne langvarig ros. Pass deg for svik, både fra ungmøyers kjærlighet og fra gifte kvinner; ondt kommer ofte ut av dette. Ikke trett med ukloke menn i store forsamlinger. De snakker ofte mot bedre vitende, og om du blir kalt en feiging vil folk tro at dette er med rette. Drep ham en annen dag og lønn han slik for hans hatefulle ord. Om du farer den veg hvor onde vetter bor så vær varsom. Ta deg ikke herberge nær vegen, selv om natta er over deg; fordi der bor ofte onde vetter som fører menn på ville veger. La ikke vakre kvinner du ser på veitsla lokke deg, slik at du ikke får sove eller gi deg uro i hugen. Lokk dem ikke til deg med kyss eller annen blidhet. Og om du hører dumme ord fra en drukken mann, så ikke trett med den som er vindrukken og har mistet sitt vett. Slike ting bringer mange menn sorg eller bane. Det er bedre å kjempe mot sine uvenner enn å bli brent inne hjemme. Og sverg ingen falsk ed, for grim hevn følger edsbrudd. Vis døde menn omsorg, sottdøde eller sjødøde eller våpendøde. Stell deres lik nøye. Og stol ikke på den, selv om han er ung, som du har felt en far eller bror, eller annen nær frende til. Ofte er det en ulv i den unge sønnen. Vær på vakt for svik fra vennene dine. Bare litt kan vi se av Deres liv, men ikke skal dine mågers hat komme over deg." Sigurd sa: "Ingen mann er klokere enn deg, og det sverger jeg at jeg skal gifte meg med deg, for deg liker jeg." Hun svarer: "Deg vil jeg helst ha, selv om jeg kunne velge blant alle menn." Og dette stadfestet de med eder seg i mellom. 22. Om Sigurd Fåvnesbane. Nå rir Sigurd bort. Hans dekorerte skjold var dekket med rødt gull, og merket med en drage. Den øvre delen var mørkebrun, og den nedre fagert lyserød, og hans hjelm, sal og våpenfrakk var alle merket på samme måte. Han hadde gullbrynje, og alle hans våpen var pyntet med gull. Og slik var dragen merket på alle hans våpen, at da han ble sett så kunne alle de som hadde hørt historien gjenkjenne ham som den som hadde drept den store dragen, som ble kalt Fåvne av væringene. Sigurds våpen var alle pyntet med gull og brune av farge, og han var langt foran andre menn når det gjaldt høviskhet og dannelse, og alle andre ting. Og om en regner opp alle de største krigere og mest navngjetne høvdinger, da vil han alltid måtte regnes som den fremste, og hans navn er kjent på alle tungemål nord for det greske hav, og slik skal det være så lenge verden er til. Håret hans var brunt av farge og vakkert og se på og falt i lange lokker. Skjegget hans var tjukt og kort og med samme farge. Han hadde en høg nese, og bredt og storbeint ansikt. Øynene hans var så skarpe at få våget å kikke under bryna hans. Skuldrene hans var så brede som om en så på to menn. Hans legeme var skapt både i høyde og størrelse på beste måte. Og det er et tegn på hans høyde at da han spente på seg sverdet Gram, som var sju spann langt, og vadet gjennom en fullvokst rugåker; da tok doggskoen på slira ned i toppen av åkeren.Og hans styrke overgår hans størrelse. Godt kunne han svinge sverd, kaste både spyd og kastespyd, holde skilt og spenne bue, og ri på hest, og mange slags kunster lærte han i ungdommen. Han var en klok mann som visste ting før de hendte, og forsto fuglenes tale. På grunn av slike ting var det få ting som kom uventa på ham. Han kunne tale både lenge og veltalende, slik at om han tok på seg å tale om en sak, så syntes alle at ingen annen veg var mulig enn den han foreslo. Og han hadde glede av å støtte sine folk, å teste seg i store saker, og ta gods fra sine uvenner og gi til sine venner.Ikke manglet han mot, og aldri var han redd. 23. Sigurd besøkte Heimir. Sigurd rir nå til han kommer til en stor gård hvor en stor høvding, som het Heimir, styrte. Han var gift med søster til Brynhild, som het Bekkhild, fordi hun hadde vært hjemme og lært håndarbeid, men Brynhild dro med hjelm og brynje i kamp. Derfor ble hun kalt Brynhild. Heimir og Bekkhild hadde en sønn som het Alsvid, den mest høviske av menn. Noen menn drev med idrettsleker utenfor gården, da de så mannen ri mot gården, stoppet de idrettsleken og undret seg over ham, for de hadde ingen slike sett. De gikk mot ham og hilste varmt på ham. Alsvid tilbød han å være hos dem, og sa han skulle få det han ønsket. Han sier ja til det. De forberedte seg til å tjene ham på beste måte. Fire menn løftet gullet av hesten, mens den femte tok seg av ham. Der var mange gode og sjeldne ting å se. De hadde stor glede av å se brynjer, hjelmer, store ringer, underlige store gullbegre og alle slags hærvåpen. Sigurd ble der lenge i stor ære. Nyheten om hans storverk spredte seg nå over hele landet; at han hadde drept den skremmende dragen. De gledet seg nå mye, og hver var lojal mot den andre. For å more seg klargjorde de våpnene sine og laget skaft til pilene sine, og jaktet med haukene sine. 24. Sigurd og Brynhild møtes. Da var Brynhild, fosterdatter til Heimir, kommet hjem. Hun satt i en stue med møyene sine. Dyktigere i håndarbeid enn andre kvinner var hun, og hun broderte med gulltråd på et veggteppe de storverk som Sigurd hadde gjort; drapet på ormen og hvorledes han fant skatten og Reginns død. Og en dag fortelles det at Sigurd red inn i skogen med hundene og haukene sine, og med stort følge. Da han kom hjem fløy haukene hans opp i et høyt tårn og satte seg i et vindu. Sigurd for etter hauken, og da ser han en vakker kvinne og skjønner at dette er Brynhild. Både hennes skjønnhet, og det hun gjør, påvirker han sterkt. Han går inn i hallen og kan ikke glede seg sammen med de andre mennene. Da sa Alsvid: "Hvorfor er du så stille? Denne endringen i deg gjør oss, vennene dine, triste. Hvorfor kan du ikke glede deg? Hauken din sturer og det gjør hesten din, Grane, også, og det vil ta lang tid å bøte på dette." Sigurd svarer: "Gode venner, hør hva jeg tenker på. Hauken min fløy opp i et tårn, og da jeg tok den, så jeg denne vakre kvinna. Hun satt ved et gyllent teppe og broderte der mine tidligere verk." Alsvid svarer: "Du har sett Brynhild Budladatter, som er svært gjev." Sigurd svarer: "Det er nok slik. Hvor lenge har hun vært her?" Alsvid svarer: "Det var kort tid i mellom deres ankomst." Sigurd sier: "Dette visste vi for bare få dager siden. Denne kvinnen synes vi best om i hele verden." Alsvid sa: "En slik mann som du skulle ikke bry seg om en kvinne. Det er ille å sørge over det en ikke kan få." "Henne skal jeg møte," sa Sigurd, "og gi henne gull og få hennes kjærlighet." Alsvid svarer: "Ennå har det ikke vært noen som hun har latt sitte hos seg, eller har gitt øl å drikke. Hun vil dra i hærferd og vinne seg all slags ære." Sigurd sa: "Vi vet ikke om hun svarer oss, eller ikke, og om hun lar oss sitte hos seg." Og neste da gikk Sigurd til stua og Alsvid sto på utsiden av rommet og laget pilskaft. Sigurd sa: "Vær hilset, frue. Hvordan har du det?" Hun svarer: "Vi har det bra, frender og venner lever, men ingen vet hvilken lykke menn har til sin endedag." Han satte seg hos henne, siden kom det inn fire kvinner med store bordskåler av gull, og den beste vin, og stilte seg foran dem. Da sa Brynhild: "Dette setet blir gitt til få, unntatt når min far kommer." Han svarer. "Nå blir det gitt til de som liker oss." Rommet var behengt av de dyreste veggtepper, og tepper dekket hele gulvet. Sigurd sa: "Nå har det blitt slik som De lovet oss." Hun svarer: "De er velkommen her." Siden reiste hun seg og de fire møyene med henne, og gikk mot ham med en gullskål og ba han drikke. Han strekker handa mot skåla, men tok handa hennes og satte henne hos seg. Så tok han rundt halsen hennes, og kysset henne, og sa. "Ingen vakrere kvinne enn deg har blitt født." Brynhild sa: "Et godt råd er å ikke stole på en kvinnes ord, fordi de bryter stadig sine løfter." Han sa: "Den beste dagen for oss er når vi kan nyte hverandre." Brynhild svarer: "Ikke er det skapt slik at vi kan bo sammen. Jeg er en skjoldmøy og med min hjelm drar jeg med hærkongene. De må jeg støtte og ikke misliker jeg å krige." Sigurd svarer: "Vår glede vil være størst om vi bor sammen; hvis vi ikke gjør det vil vår sorg være verre enn skarpe våpen." Brynhild svarer: "Jeg må mønstre krigerfolket, og du må gifte deg med Gudrun Gjukadatter." Sigurd svarer: "Ikke skal en kongsdatter styre meg, og ikke er jeg i tvil om dette. Jeg sverger ved gudene at jeg vil gifte meg med deg, og ingen annen kvinne." Hun sa det samme. Sigurd takket henne for disse orda, og ga henne en gullring. De sverget nå sine eder på nytt. Han gikk bort til sine menn og var en tid med dem, og trivdes godt. 25. Samtalen mellom Gudrun og Brynhild. En konge het Gjuki; han hadde et rike syd for Rhinen. Han hadde tre sønner, som het: Gunnar, Høgni og Guttorm. Gudrun het hans datter, hun var den mest navngjetne av kvinner. De overgikk andre kongsbarn på alle måter, både når det gjaldt utseende og skikkelse. Stadig var de i hærferd og gjorde mange storverk. Gjuki var gift med Grimhild som kunne mye om trolldom. Budli het en konge. Han var mektigere enn Gjuki; men likevel var de begge mektige. Atli het bror til Brynhild. Han var en grim mann, stor og svart, men likevel staselig, og en stor kriger. Grimhild var en ond kvinne. Gjukungenes rike blomstret svært; mest på grunn av barna hans, som overgikk de fleste på alle måter. En gang sier Gudrun til sine møyer at hun ikke kan være glad. En kvinne spør henne hva som gjør henne uglad. Hun svarer: "Ikke får vi glede i drømmen. Derfor er det sorg i hjertet mitt. Tolk drømmen, du som spør." Hun svarer: "Fortell meg, og vær ikke urolig. En drømmer alltid før uvær." Gudrun svarte: "Denne drømmen har ikke noe å gjøre med vær. Det drømte jeg at jeg så en vakker hauk på handa mi. Fjærene dens hadde en gyllen farge." Kvinna svarer: "Mange har hørt om Deres skjønnhet, klokskap og høviskhet. En kongssønn vil fri til deg." Gudrun svarer: "Ingenting syntes jeg var bedre enn denne hauken, og jeg ville heller miste all min rikdom enn den." Kvinna svarer: "Han du får vil være en dugelig mann, og du vil elske han mye." Gudrun svarer: "Det piner meg at jeg ikke vet hvem han er, og vi må møte Brynhild. Hun vil vite det." De pyntet seg med gull og kledde seg vakkert, og dro med møyene sine til de kom til Brynhilds hall. Denne hallen var kledd med gull og stod på et fjell. Og da deres følge ble sett, ble Brynhild fortalt at mange kvinner kjørte mot borgen i gylne vogner. "Det må være Gudrun Gjukidatter," sier hun. "Jeg drømte om henne i natt, og la oss gå ut å møte henne. Aldri vil en fagrere kvinne komme og besøke oss." De gikk ut i mot dem og hilste varmt på dem, og så gikk de inn i den vakre hallen. Salen var malt innvendig og kledd med sølv. Tepper lå bredt ut under føttene deres, og alle tjente dem. De hadde alle slags leker, men Gudrun var taus. Brynhild sa: "Hvorfor kan du ikke være glad? Ikke vær slik; la oss alle more oss og fortelle om mektige konger og deres storverk." "La oss gjøre det," sier Gudrun, "og hvem mener du har vært den fremste kongen?" Brynhild svarer: "Håmunds sønner, Haki og Hagbard. De gjorde mange storverk i hærferder." Gudrun svarer: "De var store og navngjetne, men Sigarr tok deres søster, og brant andre inne, og de er seine til å hevne. Men hvorfor har du ikke nevnt mine brødre, som nå menes å være de fremste menn?" Brynhild svarer: "Det er vel og bra, men de er ikke mye erfarne enda, og jeg vet om en som langt overgår dem; det er Sigurd, sønn til kong Sigmund. Han var fremdeles et barn da han drepte sønnene til kong Hunding, og hevnet sin far og Eylimi, sin morfar." Gudrun sa: "Hva kan bevise det? Sier du at han var født da hans far falt?" Brynhild svarer: "Mor hans gikk til slagmarken og fant kong Sigmund såret. Hun tilbød seg å forbinde sårene hans, men han sa han var for gammel til å krige lenger, og ba henne trøste seg med at hun skulle føde en usedvanlig sønn. Og dette var ordene til en vis mann. Etter at Sigmund døde, dro hun med kong Ålfi, hvor Sigurd ble oppdradd i stor ære. Og han gjorde mange storverk hver eneste dag, og er den mest navngjetne mann i verden." Gudrun sa: "Du har lært om han på grunn av kjærlighet, men jeg kom hit for å fortelle deg drømmene mine, som har gjort meg svært urolig." Brynhild svarer: "La ikke slik ting uroe deg. Vær hos frendene dine, som alle ønsker å glede deg." "Det drømte jeg," sa Gudrun, "at mange av oss gikk fra stua sammen og så en stor hjort. Den var langt flottere enn andre dyr. Pelsen hans var av gull. Alle ville vi fange dyret, men bare jeg klarte det. Dyret syntes meg bedre enn alle andre ting. Så skjøt du dyret foran kneet mitt. Sorgen min var så stor at jeg knapt kunne bære den. Deretter ga du meg en ulvevalp. Den spredte blodet av mine brødre på meg." Brynhild svarer: "Jeg skal fortelle deg akkurat det som vil skje. Til dere vil Sigurd komme; som jeg har valgt til min mann. Grimhild gir han forhekset mjød, og vi vil alle komme i strid med hverandre. Du vil gifte deg med ham, og snart miste ham. Da vil du gifte deg med kong Atli. Du vil miste brødrene dine, og så vil du drepe Atli." Gudrun svarer: "Svært sorgfull blir jeg av å vite slikt." De for nå bort og hjem til kong Gjuki. 26. Sigurd fikk Gudrun. Sigurd rir nå bort med alt gullet, og de skilles i vennskap. Han rir Grane, tungt lastet, og i fulle hærklær helt til han kom til kong Gjukis hall. Nå rir han inn i borgen. Det ser en av kongsmennene og sa: "Det tror jeg at en av gudene kommer her. Denne mannen er kledd i gull. Hesten hans er mye større enn andre hester, og den er strålende utstyrt. Han er langt framfor andre menn, og overgår andre menn." Kongen gikk ut med hirden sin og hilste på mannen, og sa: "Hvem er du som rir inn i borgen min; ingen tør dette uten å ha fått lov av mine sønner?" Han svarer: "Jeg heter Sigurd, og er sønn av kong Sigmund." Kong Gjuki sa: "Velkommen skal du være hos oss, og alt du ønsker skal du få." Og han går inn i hallen, og alle var underlegne ham, og alle tjente ham. Han ble der i stor ære. De rir alle sammen, Sigurd og Gunnar og Høgni, men Sigurd overgikk dem på alle måter. Likevel var de alle mektige menn. Grimhild skjønner hvor mye Sigurd elsker Brynhild og hvor ofte han nevner henne. Hun mente at det ville være bedre om han slo seg til der, og giftet seg med datteren til kong Gjuki. Likeledes så hun at ingen var hans like og hvor mye styrke han hadde. Han hadde også stor rikdom, mye mer enn menn hadde visst om tidligere. Kongen behandlet ham som han behandlet sønnene sine, og de holdt ham for å være større enn de selv. En kveld da de satt og drakk, reiste dronninga seg og gikk bort til Sigurd, hilste ham, og sa: "Vi er glade over ditt besøk her, og vi vil gi deg alle gode ting. Ta hornet her og drikk." Han tok imot og drakk. Hun sa: "Din far skal være kong Gjuki, og jeg din mor. Brødrene dine Gunnar og Høgni, og alle som sverger eden, og da vil din like ikke finnes." Sigurd tok dette vel, og på grunn av denne drikken husket han ikke Brynhild. Han ble der en tid. Og en gang gikk Grimhild bort til kong Gjuki, og la armene om halsen hans og sa: "Her er nå kommet den største kriger i verden. I ham vil det være mye hjelp. Gift han med din datter, og med så mye gods, og slik makt som han ønsker; da kan han finne glede her." Kongen svarer: "Det er sjeldent å by fram sin datter, men det er klokere å by ham, enn det de andre byr." En kveld skjenker Gudrun. Sigurd ser at hun er en vakker og høvisk kvinne. Fem halvår var Sigurd der, og de levde i vennskap og berømmelse. Kongene snakket nå sammen. Kong Gjuki sa: "Mye godt har du gjort oss, Sigurd, og du har styrket vårt rike svært." Gunnar sa: "Vi vil gjøre alt for at du blir her lenge. Både makt og vår søster tilbyr vi; og ingen annen ville få dette, selv om han ba om det." Sigurd svarer: "Ha takk for denne ære. Dette vil jeg ta imot." De sverget nå fosterbrorskap, som om de var født av samme foreldre. En strålende veitsle blir nå forberedt; og de holdt på mange dager. Sigurd drakk nå bryllup med Gudrun. Der kunne en se mange slags lek og moro, og hver dag var bedre enn den forrige. De for nå vidt omkring i landet og gjorde mange storverk, drepte mange kongssønner, og ingen menn gjorde slike stordåder som dem. Så dro de hjem med et stort hærfang. Sigurd lot Gudrun ete av Fåvnes hjerte, og siden var hun mye grimmere og klokere enn før. Sønnen deres het Sigmund. En gang gikk Grimhild til Gunnar, sønnen hennes, og sa: "Deres liv blomstrer på alle måter, utenom en. Det er det at De er ugift. Fri til Brynhild, det vil være det beste gifte. Og Sigurd vil ri med Dem." Gunnar svarer: "Visst er hun vakker, og ikke er jeg uvillig til å gjøre dette."Han fortalte nå sin far og sine brødre, og Sigurd, og alle oppmuntret ham. 27. Sigurd rir over ilden. De forberedte nå en staselig ferd; og red over fjell og daler til de kom til kong Budli, hvor de bar fram frieriet. Han så med velvilje på saken, hvis hun ikke sa nei. Så stor på det var hun, sa han, at hun bare vil gifte seg med den hun ville ha. Da red de til Hlymdal. Heimir tar godt i mot dem. Gunnar sier nå ærendet. Heimir sa at det var hennes valg, hvem hun ville ha. Han forteller at hennes hall var nær, og at han trodde at hun bare ville ha den mannen som red gjennom den brennende ilden, som brant rundt hallen hennes. De fant hallen og ilden, som brant rundt borgen med gyllent tak. Gunnar red Gota og Høgni, Hølkvi. Gunnar drev hesten mot ilden, men den rygget tilbake. Sigurd sa: "Hvorfor rygger du tilbake, Gunnar?" Han svarer: "Hesten vil ikke hoppe over denne ilden," og ber Sigurd låne ham Grane. "Det er rett og rimelig," sier Sigurd. Gunnar rir nå mot ilden, men Grane vil ikke gå. Han kan ikke ri gjennom denne ilden. De skiftet nå ham; slik Grimhild hadde lært Sigurd og Gunnar. Siden rir Sigurd og har Gram i handa, og binder gullsporer på føttene sine. Grane løper fram mot ilden, når han kjenner sporene. Nå ble det et stort brak, og ilden tok til å vokse, men jorden begynte å skjelve. Flammen sto opp til himmelen. Dette hadde ingen våget å gjøre før; og det var som om han red i mørke. Så la ilden seg, og han steg av hesten og gikk inn i salen. Slik er det fortalt: "Ilden tok til å vokse, og jorden skalv og høge flammer reiste seg himmelhøgt. Få av kongens menn hadde mot til å ri inn i ilden eller å hoppe over. Sigurd egget Grani med sverdet. Ilden sloknet foran høvdingen. Flammen la seg foran den lovpriste. Ridetøyet skinte, det Reginn eide." Og da Sigurd kom inn gjennom flammen, fant han et vakkert rom, og der satt Brynhild. Hun spør hvem denne mannen er, og han kaller seg Gunnar Gjukason, --"og med samtykke fra din far og fosterfar, er du etla å bli min kone om jeg rir gjennom flammene, hvis De sier ja selv." "Jeg vet nesten ikke hva jeg skal svare på dette," sier hun. Sigurd sto rett på gulvet og støttet seg på sverdhjaltet, og sa til Brynhild: "For ditt samtykke skal jeg gi en stor brudegave i gull og kostbarheter." Hun svarer alvorlig fra sitt sete som en svane på en bølge, og har sverd i handa, hjelm på hodet, og er brynjekledt: "Gunnar, ikke tal slik til meg om du ikke er fremst av alle menn, og du skal drepe de som har bedt om å gifte seg med meg, om du har mot til det. Jeg var i kamp med kongen over Gardariket, og våpnene våre var røde av menns blod, og dette ønsker Vi ennå." Han svarer: "Mange storverk har De gjort, men husk nå på Deres løfte at De ville gå med den mann som red over denne ilden." Hun forstår sannheten i hans svar, og alvoret i hans tale, og reiser seg og hilser varmt på ham.Der er han i tre netter, og de sov i en seng. Han tar sverdet Gram og legger det slireløst mellom dem. Hun spør hvorfor han legger det der. Han sa at skjebnen bestemte at slik måtte han gjøre bryllup med sin kone, eller dø. Ringen Andvaranaut, som han hadde gitt henne, tok han så av henne, og ga henne en annen ring av Fåvnearven. Etter dette rir han bort, gjennom den samme ilden, til sine feller. Så skiftet de igjen ham, og rir siden til Hlymdal, og forteller hva som har skjedd. Den samme dag for Brynhild hjem til sin fosterfar. Hun fortalte ham i enerom at en konge hadde kommet til henne, --"og red gjennom min ild, og sa at han hadde kommet for å vinne meg. Han kalte seg Gunnar. Men jeg sa da at den eneste som kunne gjøre dette var Sigurd, som jeg sverget ed til på fjellet; og han er min første mann." Heimir sa at det nå fikk være som det var. Brynhild sa: "Min datter med Sigurd, Aslaug, skal fostres opp her hos deg." Kongene for nå hjem, men Brynhild for til sin far. Grimhild tok godt i mot dem, og takker for hans hjelp. Det ble gjort klart til veitsle og en mengde folk kom dit. Der kom kong Budli, med sin datter, og Atli, hans sønn, og denne veitsla varte mange dager. Og da veitsla var slutt, husket Sigurd alle sine eder til Brynhild, men var taus om det. Brynhild og Gunnar satt sammen under feiringen og drakk god vin. 28. Samtalen mellom Brynhild og Gudrun. Det er en dag de går til elva Rhinen for å vaske seg, at Brynhild vasser lenger ut i elva. Gudrun spør hva dette betydde. Brynhild sier: "Hvorfor skal jeg sammenligne meg med deg i dette, eller i noe annet. Jeg mener at min far er rikere enn din, og min mann har gjort mange storverk og ridd gjennom den brennende ilden, mens din mann var trell hos kong Hjalprek." Gudrun svarer i vrede: "Du var visere om du tidde enn å laste mannen min. Alle menn mener at ikke hans like har kommet til verden, og ikke er det passende for deg å laste ham, fordi han var din første mann. Han drepte Fåvne og red over ilden, men du trodde det var kong Gunnar; og han lå hos deg og tok ringen Andvaranaut av fingeren din, og den kjenner du igjen her." Brynhild ser nå denne ringen og kjenner den igjen. Hun blir blek som om hun var død, og dro hjem og sa ikke et ord om kvelden. Og da Sigurd gikk til sengs, spurte Gudrun: "Hvorfor er Brynhild så uglad?" Sigurd svarer: "Ikke vet jeg, men jeg tror at vi snart får vite det." Gudrun sa: "Hvorfor gledes hun ikke over rikdom og lykke, og alles ros, siden hun giftet seg med den mannen hun ønsket?" Sigurd sa: "Hvor var hun da hun sa at hun ville ha den beste, eller den hun helst ville ha?" Gudrun svarer: "Jeg skal spørre i morgen, hvem hun helst vil ha." Sigurd svarer: "Det frarår jeg, og du vil angre det, om du gjør det." Om morgenen satt de i rommet sitt og Brynhild var taus. Da sa Gudrun: "Vær glad, Brynhild. Er du trist på grunn av vår samtale? Hva gjør at du ikke kan være glad?" Brynhild svarer: "Ondskap fikk deg til dette. Du har et grimt hjerte." "Ikke tenk slik," sier Gudrun, "fortell meg heller." Brynhild svarer: "Spør bare om det som er bra for deg å vite. Det sømmer seg for gjeve kvinner. Og det er lett å være tilfreds når alt går slik du vil." Gudrun svarer: "Det er raskt å skryte, og er dette en av dine spådommer, hvorfor klager De på meg? Jeg har ikke gjort noe for å plage Dem." Brynhild svarer: "Du skal betale for at du giftet deg med Sigurd. Jeg unner deg verken å nyte ham, eller alt gullet." Gudrun svarer: "Ikke visste jeg om deres avtale, og min far kan bestemme over meg uten å snakke med deg." Brynhild svarer: "Ikke hadde vi talt i hemmelighet, men likevel hadde vi sverget eder. Og du visste at du svek meg, og dette skal jeg hevne." Gudrun svarer: "Du er bedre gift enn du fortjener. Men din stolthet vil ikke gi seg, og mange vil betale for dette." "Vi ville vært fornøyd," sier Brynhild, "hvis du ikke hadde den gjeveste mannen." Gudrun svarer: "Du har en slik gjev mann med stor rikdom og makt, at det er uvisst hvem som er den største kongen." Brynhild svarer: "Sigurd kjempet mot Fåvne, og det er mer verdt enn all makt til kong Gunnar," --slik det er sagt: "Sigurd kjempet mot ormen, siden vil det aldri bli glemt av noen, mens menn lever. Men din bror vågen verken å ri gjennom ilden eller å hoppe over." Gudrun svarer: "Grani ville ikke løpe gjennom ilden med kong Gunnar på, men han våget å ri, og det er ingen grunn til å klandre ham." Brynhild svarer: "La oss ikke skjule, at jeg ikke ønsker Grimhild noe godt." Gudrun svarer: "Ikke last henne, for hun behandler deg som sin datter." Brynhild svarer: "Hun er årsaken til alt vondt som plager oss. Hun ga Sigurd magisk øl, så han ikke husket mitt navn." Gudrun svarer: "Mange gale ord sier du; dette er en stor løgn." Brynhild svarer: "Nyt Sigurd som om du ikke hadde sveket meg, dere fortjener ikke å leve sammen, og ting vil gå slik jeg tror." Gudrun svarer: "Jeg skal nyte det mer enn du tror. Ingen har sagt han var for god for meg, ikke en gang." Brynhild svarer: "Du taler ille, og når du har roet deg vil du angre; la oss ikke tale hatefulle ord." Gudrun sier: "Du kastet først hatefulle ord mot meg. Nå taler du mer vennskapelig, men likevel ligger grimhet under her." "La oss slutte med denne unyttige samtalen," sier Brynhild, "Jeg tidde lenge om min sorg som jeg følte i brystet, og jeg elsker bare din bror, og la oss snakke om noe annet." Gudrun sier: "Langt fram i tid ser din hug." Og det kom slik stor uglede av at de gikk til elva og hun kjente igjen ringen, som var grunnen til deres samtale. 29. Om Brynhilds sorg. Etter denne samtalen la Brynhild seg i senga, og kong Gunnar fikk høre at Brynhild er syk. Han besøkte henne og spør hva som plaget henne, men hun svarer ikke og ligger som om hun er død. Men da han fortsatte, svarer hun: "Hva gjorde du med den ringen som jeg ga deg, som kong Budli ga meg ved vårt siste møte, da dere, sønnene til kong Gjuki, kom til han og lovet å herje eller brenne, hvis ikke du fikk meg? Siden tok han meg til siden og spurte hvem av dere, som var kommet, jeg ville velge; men jeg tilbød meg å verge landet og være høvding over en tredjedel av krigerne. Jeg hadde da to valg; å gifte meg med den han ville, eller å være uten all min rikdom og hans vennskap. Han sa at mitt vennskap var bedre for meg enn hans vrede. Jeg rådslo med meg selv om jeg skulle følge hans vilje, eller drepe mange menn. Ikke mente jeg at jeg hadde styrke nok til å stå imot ham, og slik skjedde det at jeg festet til den som red Grane med Fåvnes arv, og red over min ild, og drepte de menn som jeg ønsket. Nå våget ingen å ri unntatt Sigurd. Han red gjennom ilden fordi han ikke manglet mot. Ormen, Reginn og fem konger drepte han; og ikke du, Gunnar, som bleknet som et lik, du er verken konge eller kriger. Og jeg avla den høytidelige ed hjemme hos min far, at jeg bare ville elske den mest navngjetne, og det er Sigurd. Nå er jeg en edbryter, for jeg er ikke gift med ham, og på grunn av dette skal jeg forårsake din død. Også Grimhild skal lønnes med grimhet. Det finnes ingen kvinne som er ondere eller feigere." Gunnar svarer, slik at få hører: "Mange falske ord har du sagt, og du er en ond kvinne som taler ondt om en kvinne som står langt over deg. Ikke var hun så misfornøyd som du, og ikke plaget hun døde menn. Hun myrdet ingen, og er lovprist." Brynhild svarer: "Ikke har jeg hatt noen hemmelige møter, og ikke har jeg gjort noen forbrytelse. Men vår natur er annerledes, og gjerne ville vi drepe Dem." Siden ville hun drepe kong Gunnar, men Høgni satte henne i lenker. Gunnar sa da: "Jeg vil ikke at hun skal leve i lenker." Hun svarer: "Bry deg ikke med dette, for aldri vil du se meg glad siden i hallen din. Jeg vil verken drikke, eller spille tavl, eller konversere klokt, eller brodere med gull, eller gi deg gode råd." Hun sa at det var hennes største sorg, at hun ikke var gift med Sigurd. Så satte hun seg opp og slo til vevstolen, så den ble ødelagt, og ba dem om å åpne døra til rommet, slik at hennes sørging kunne høres langt av gårde. Nå var sorgen hennes svært stor, og den ble hørt over hele byen. Gudrun spør sine tjenestejenter hvorfor de var så triste og lei seg-- "hva er det med dere, og hvorfor har dere en oppførsel som gale, og hvilket vanvidd har grepet dere?" Da svarer en hirdkone, som heter Svafrlød: "Dette er en ulykkesdag. Vår hall er full av sorg." Gudrun sa da til sin venninne: "Stå du opp, vi har sovet lenge. Vekk Brynhild, la oss gå og veve, og være glade." "Det gjør jeg ikke," sa hun, "jeg vil verken vekke henne eller snakke til henne. Mange dager drakk hun verken mjød eller vin, og et raseri lik gudenes har hun fått." Da sa Gudrun til Gunnar: "Gå og finn henne, og fortell henne at hennes sorg piner oss." Gunnar svarer: "Det er forbudt for meg å treffe henne, eller å dele hennes rikdom." Likevel går Gunnar for å treffe henne og prøver å samtale på mange måter, men får ikke noe svar. Han går nå bort og finner Høgni og ber han besøke henne. Selv om Høgni sa han ikke hadde lyst, gikk han og traff henne, men fikk ikke noe ut av henne. Sigurd blir så funnet, og bedt om å besøke henne, men Sigurd svarer ikke, og slik står nå saken om kvelden. Dagen etter, da han kom hjem fra jakt, møtte han Gudrun, og sa: "Det har blitt klart for meg, og det som skal skje fyller meg med gru, og Brynhild vil dø." Gudrun svarer: "Min herre, store og underlige ting følger henne. Hun har nå sovet i sju dager, så ingen våget å vekke henne." Sigurd svarer: "Ikke sover hun, hun planlegger onde gjerninger mot oss." Da sa Gudrun, gråtende: "Det er stor sorg å forutse din død. Dra heller til henne og se om hennes raseri vil avta, by henne gull og minsk slik hennes sinne." Sigurd gikk ut og fant salen åpen. Han syntes hun sov, og rev av henne sengklærne, og sa: "Våkne du, Brynhild, solen skinner over hele byen, og du har sovet nok. Kast av deg sorgen og vær glad." Hun sa: "Hvor kommer din djervhet fra, siden du kommer for å besøke meg? Ingen har sveket meg mer enn du." Sigurd spør: "Hvorfor snakker du ikke med folk? Hva er det som plager deg?" Brynhild svarer: "Jeg skal fortelle deg om mitt raseri." Sigurd sa: "Fortrollet er du om du tror at jeg har onde tanker om deg, og den du valgte er din mann." "Nei," sier hun, "ikke red Gunnar gjennom ilden til meg, og ikke betalte han min medgift i døde menn. Jeg undret meg over den mannen som kom inn i hallen min, og syntes jeg kjente Deres øyne, men kunne likevel ikke se dette klart på grunn av sløret som lå over min skjebne." Sigurd sier: "Jeg er ikke en edlere mann enn Gjukis sønner. De drepte danekongen og en stor høvding, bror til kong Budla. Brynhild svarer: "Mye ondt har vi dem å takke for, og ikke minn meg på min sorg. Du, Sigurd, drepte ormen, og red gjennom ilden for meg, og ikke gjorde kong Gjukes sønner det." Sigurd svarer: "Jeg ble ikke din mann, og du ble ikke min kone, og en gjev konge betalte din brudepris." Brynhild svarer: "Ikke så jeg på Gunnar slik at hugen min gledet seg over ham, jeg forakter ham, men skjuler dette for andre." "Det er forferdelig," sier Sigurd, "å ikke elske en slik konge, men hva plager deg mest? Det synes meg som hans kjærlighet er verdt mer enn gull." Brynhild svarer: "Det er den største av alle mine sorger at jeg ikke kan få til at et skarpt sverdblad blir farget rødt av ditt blod." Sigurd svarer: "Ikke vær bekymret for det. Det er ikke lenge til et skarpt sverd står i mitt hjerte, og du kan ikke be om noe verre for deg selv, for du vil ikke leve lenge etter meg. Fra nå av har vi begge få dager igjen å leve." Brynhild svarer: "Dine ord kommer ikke av noen liten plage, siden du tok fra meg all glede bryr jeg meg ikke om å leve." Sigurd svarer: "Lev du og elsk kong Gunnar og meg, og jeg vil gi deg all min rikdom, slik at du ikke skal dø." Brynhild svarer: "Ikke kjenner du min natur. Du er fremst blant menn, og ingen kvinne har blitt mer motbydelig for deg enn meg." Sigurd svarer: "Noe annet er sannere. Jeg elsker deg mer enn meg selv, men ble sveket slik at det ikke kan endres. Når jeg var meg selv da smertet det meg at du ikke var min kone. Men dette bar jeg så godt jeg kunne, siden jeg var i kongens hall. Likevel var jeg glad for at vi alle var sammen. Det kan og være at det som tidligere var spådd vil hende, men det skal ikke tales om." Brynhild svarer: "Alt for sent har du fortalt at du angrer min sorg, og nå får jeg ingen trøst." Sigurd svarer: "Gjerne så jeg at vi gikk til sengs sammen, og at du ble min kone." Brynhild svarer: "Ikke skal slik sies, og ikke vil jeg ha to konger i en hall, og heller skal jeg late livet, enn å svike kong Gunnar, " -- og mintes nå at de møttes på fjellet og svor edene, -- "men nå er alt slutt, og ikke vil jeg leve." "Ikke husket jeg ditt navn," sa Sigurd, "og ikke kjente jeg deg igjen, før du ble gift, og dette er min største sorg." Da sa Brynhild: "Jeg svor den ed å gifte meg med den mann som red gjennom ilden min, og den ed vil jeg holde, eller dø heller." "Heller enn at du dør, vil jeg forlate Gudrun og gifte meg med deg," sier Sigurd; og så svulmet sidene hans at brynja gikk i stykker. "Ikke vil jeg ha deg," sier Brynhild, "eller noen annen." Sigurd gikk bort. Som det står i Sigurdskadet: "Ut gikk Sigurd forlot snakket, heltenes verdige venn og sørget så dypt, det bølgende bryst til den kampglade siden i stykker rev opp jernveven." Og da Sigurd kom i hallen, spør Gunnar hva han vet; hva hennes sykdom var, eller om hun hadde fått igjen mælet. Sigurd sa at hun kunne snakke. Og nå for Gunnar for å møte henne for annen gang og spør hva som er grunnen til hennes ulykke eller hvorledes denne kan bøtes. "Ikke vil jeg leve," sa Brynhild, "fordi Sigurd har sveket meg, og ikke deg noe mindre, siden du lot han komme til min seng. Nå vil jeg ikke ha to menn i samme hallen, og dette skal være Sigurds, eller din og min, bane; fordi han har fortalt alt til Gudrun, og hun legger skylda på meg." 30. Drapet på Sigurd. Etter dette gikk Brynhild ut og satte seg ved veggen til rommet sitt og sørget høgt, og sa at alt var trist for henne, både land og rike, siden hun ikke fikk Sigurd. Og igjen kom Gunnar til henne. Da sa Brynhild: "Du skal miste både rike og rikdom, livet og meg; og jeg skal dra hjem til frendene mine og sitte der og sørge, hvis du ikke dreper Sigurd og hans sønn. Al ikke opp ulvevalpen." Gunnar ble nå svært bedrøvet, og visste ikke hva han skulle gjøre for han var bundet av en ed til Sigurd. Forskjellige tanker strømmet gjennom hodet hans, men han syntes det var størst skam om han kone gikk fra ham. Gunnar sa: "Brynhild betyr mer for meg enn noe annet, og hun er den mest navngjetne av kvinner. Før vil jeg miste livet enn å miste hennes kjærlighet," og han kaller til seg Høgni, sin bror, og sa: "Jeg er kommet i en lei knipe," sier at han vil drepe Sigurd, at han hadde sveket hans tillit, -- "vi vil da også ha gullet og hele riket." Høgni sier: "Det sømmer seg ikke for vår ære å avslutte med ufred. Vi har også hatt mye støtte av ham. Ingen konger er like med oss så lenge denne hunnerkongen lever, og en slik måg får vi aldri igjen. Tenk hvor godt det er å ha slik en måg og søstersønn, og jeg tror jeg vet hvor dette kommer fra; Brynhild satte dette i gang, og hennes råd vil bringe oss mye skam og skade." Gunnar svarer: "Dette skal drives fram og slik tilrår jeg: La oss egge vår bror Guttorm. Han er ung og har lite kunnskap, og er ikke bundet av noen ed." Høgni sier: "Dette råd synes jeg er dårlig, og selv om dette gjøres, så vil vi alle måtte unngjelde for å svike en slik mann." Gunnar sier at Sigurd skulle dø, --"ellers vil jeg dø." Han ber Brynhild stå opp og være glad. Hun sto opp og sier så at Gunnar ikke skal komme i samme seng som henne, før dette er gjort. Nå samtaler brødrene. Gunnar sier at han fortjener å dø for å ha tatt Brynhilds møydom, --"og la oss egge Guttorm til å gjøre dette verk," og kalte han til seg og bød ham gull og stor kraft for å gjøre dette. De tok en orm og ulvekjøtt og kokte, og ga ham å spise som skalden sier: "Noen tok tre-fisk, noen skar ulve-åtsel, noen ga Guttorm ulvekjøtt til ølet og mye annet." Og av denne føden ble han så djerv og sint at han, ved Grimhilds overtalelser, forteller at han skal gjøre dette verket. De lovet han at han skulle få mye ære av det. Sigurd forventet ikke dette sviket, og kunne ikke kjempe mot sin fremtidige skjebne. Sigurd visste ikke hva som ventet fra dem. Guttorm gikk inn til Sigurd neste morgen, da han hvilte i senga si. Men da han så på ham våget ikke Guttorm lenger å angripe ham, og forsvant ut igjen, og slik gikk det for annen gang.Øynene til Sigurd var så skarpe, at få torde å møte blikket hans. Og for tredje gang gikk han inn, og da var Sigurd sovnet. Guttorm trakk sverdet og stakk Sigurd slik at sverdbladet sto i dyna under. Sigurd våkner av såret, mens Guttorm går mot døra. Da tok Sigurd sverdet Gram og kaster etter ham. Det treffer ham i ryggen og deler ham i to; delen med føttene falt den andre vegen, mens hodet og hendene falt tilbake i rommet. Gudrun hadde sovnet i Sigurds favn, men våknet i en navnløs sorg, der hun fløt i hans blod, og så sterkt sørget hun med gråt og klage, at Sigurd reiste seg opp i høgenden, og sa: ”Ikke gråt, dine brødre vil være til glede for deg, og jeg har en ung sønn som ikke kan verge seg mot fiendene sine, og ille har de gjort. De vil ikke igjen få slik måg å ri i hæren med, eller søstersønn, om han får vokse opp. Og nå er det hendt, som lenge var spådd, og som vi nektet å tro, men ingen kan overvinne sin skjebne. Men Brynhild forårsaket dette, hun som elsket meg mer enn noen annen, men det vil jeg sverge på at jeg gjorde aldri Gunnar noe vondt, aldri brøt jeg eden vår, og aldri var jeg for god venn med hans kone. Og om jeg hadde visst dette tidligere, og stått på mine bein med mine våpen, da ville mange mistet sine liv, før jeg falt, og alle brødrene ville blitt drept, og vanskeligere ville det ha vært å drepe meg enn å drepe den største visent eller det største villsvin.” Kongen døde nå, og Gudrun stønnet sårt. Det hører Brynhild, og lo da hun hørte hennes sukk. Da sa Gunnar: ”Ikke ler du fordi du er glad om hjertet, og hvor har du din blekhet fra? Et uhyre er du, og jeg tror at du er dødsmerket. Ingen ville heller fortjene og se kong Atli drept foran øynene på seg; og måtte se på mens det skjedde. Vi må nå sitte over vår måg, vår brors banemann.” Hun svarer: ”Ingen vil klage på at det ikke har vært kjempet nok, men kong Atli bryr seg ikke om deres trusler eller vrede, og han lever nok lenger enn dere, og har mer makt.” Høgni sa: ”Nå har det skjedd som Brynhild spådde, og dette er så ondt ett verk, at vi aldri kan bøte det.” Gudrun sa: ”Frendene mine har drept min mann. Nå må de ri fremst i hæren, og når de går i kamp vil dere finne ut at Sigurd ikke er ved deres side, og dere vil da se at Sigurd var deres styrke og hell, og om han hadde hatt slike sønner, da ville dere blitt styrket ved et slikt avkom og sine frender.” 31. Brynhilds død. Nå mente ingen at de kunne forklare hvorfor Brynhild med latter hadde bedt om det som hun nå sørget over med tårer. Da sa hun: "Det drømte jeg, Gunnar, at jeg hadde en kald seng, og du red i hendene på uvennene dine. Hele din ætt vil det gå ille med, fordi dere er edbrytere, og ikke husket du at dere to blandet blod, Sigurd og du, da du terget han. Du har lønnet ham ille, mens han gjorde alt godt mot deg, og lot deg være fremst. Og da han kom til meg ble hans ed testet, men han la et skarpt sverd, herdet med gift, i mellom oss. Men snart planla du å svike både han og meg, da jeg var hjemme hos min far, og hadde alt jeg ønsket. Ikke trodde jeg at noen av dere tre konger skulle bli min, da dere red mot gården. Siden tok Atli meg til siden, og spurte om jeg ville gifte meg med den som red på Grane. Han lignet ikke Dere, og da lovet jeg meg til kong Sigmunds sønn, og ingen andre. Men selv om jeg dør vil det ikke gå godt for Dere." Da reiste Gunnar seg opp og la hendene om halsen hennes og ba henne om å ta i mot bøter, og alle andre ba henne om å ikke dø. Men hun dyttet vekk hver og en som kom til henne og sa at det var nytteløst å hindre henne i det hun ville. Siden gikk Gunnar til Høgni og ba ham om råd, og ba han om å dra dit og mykne hugen hennes, og sa at det nå var svært viktig å mildne hennes sorg, til tiden hadde gått. Høgni svarer: "Ingen mann skulle hindre henne i å dø, for hun har ikke vært til nytte for oss, eller noen mann, siden hun kom hit." Nå ba hun om at mye gull ble brakt dit, og ba om at alle de som ville ha, skulle komme. Siden tok hun et sverd og stakk seg selv med under armen, og sank tilbake på puta, og sa: "Ta nå gull her, hver den som vil ha." Alle var tause. Brynhild sa: "Ta i mot gullet, og bruk det vel." Igjen snakket Brynhild til Gunnar: "Nå vil jeg raskt fortelle deg hva som hender i framtiden: Med Grimhild den trollkyndiges hjelp, vil du snart bli forsonet med Gudrun. Datter til Gudrun og Sigurd vil bli kalt Svanhild, og vil være den vakreste av alle kvinner som er født. Gudrun vil gifte seg med Atli mot sin vilje. Du vil ønske å få Oddrun, men Atli vil forby det. Da vil dere møtes i lønndom, og hun vil elske deg. Atli vil svike deg, og sette deg i ormegården, og så vil Atli og hans sønner bli drept. Gudrun vil drepe dem. Siden vil store bølger føre henne til borgen til kong Jonakr. Der vil hun føde edle sønner. Svanhild vil bli sendt ut av landet og gift med kong Jørmunrek. Bikkis råd vil skade henne. Med dette vil hele din ætt være borte, og Gudruns sorg vil være enda større. Nå ber jeg deg, Gunnar, en siste bønn: La et stort likbål gjøres på den flate marken for oss alle, jeg og Sigurd, og de som ble drept med ham. La det reises telt der røde av manneblod, og la meg brennes ved siden av den hunniske konge, og på den andre siden mine menn, to ved hodet, to ved føttene, og to hauker. Slik vil det bli delt likt. Legg der i mellom oss et nakent sverd som før, da vi lå i samme seng og lovet å bli mann og hustru. Døra vil ikke stenges ved hælene om jeg følger han, og vårt gravfølge vil ikke være uverdig om fem slavinner og åtte tjenere, som min far ga meg, brenner der, og de som ble drept sammen med Sigurd. Og mer ville jeg si om jeg ikke var såret, men nå presser det på, og såret åpner seg. Men det jeg har sagt er sant." Nå blir Sigurds lik stelt etter gammel skikk, og et stort bål blir laget. Og da det var tent, ble liket av Sigurd Fåvnesbane lagt på toppen av det, og hans tre år gamle sønn; som Brynhild hadde latt drepe, og Guttorms lik. Da bålet sto i full fyr, gikk Brynhild opp på det, og sa til sine tjenerinner at de skulle ta gullet som hun ville gi dem. Og etter dette dør Brynhild og brant opp der sammen med Sigurd, og slik endte deres liv. 32. Gudrun ble gitt til kong Atli. Nå sier hver mann som hører om disse hendelsene at i hele verden finnes ikke hans like, og aldri siden vil en slik mann fødes som var Sigurds likemann i alle ting. Hans navn ville aldri glemmes på det tyske språk, eller i Norderlandene, så lenge verden er til. Det fortelles at en dag da Gudrun satt i sitt værelse, sa hun: "Mitt liv var bedre da Sigurd var min. Han sto over andre menn som gull over jern, eller løk over andre urter, eller hjorten over andre dyr, inntil brødrene mine misunte meg en slik mann, som var bedre enn alle andre. Ikke kunne de sove, før de hadde drept ham. Grane lagde mye støy da han så sin herres sår. Siden talte jeg med ham som med et menneske, men han hang med hodet og visste at Sigurd var falt." Siden forsvant Gudrun inn i skogen og hørte ulvehyl rundt seg på alle kanter, og syntes det ville være bedre å dø. Gudrun for, inntil hun kom til hallen kong Half, og satt der med Thora Håkonsdatter i Danmark i sju halvår, og var der i stor ære. Hun vevet der et veggteppe hvor hun skildret mange og store gjerninger, og fagre idrettsleker, slik skikken var i de tider. På det var sverd og brynjer og kongelig pynt; skipene til kong Sigmund som seilte langs land. De to vevet også slaget til Sigar og Siggeir ved Fjon i syd. Dette var deres glede, og Gudrun ble nå noe trøstet i sin sorg. Grimhild får vite hvor Gudrun har slått seg ned, og kaller sønnene sine sammen til samtale. Hun spør hvorledes de vil bøte Gudrun for mann og sønn; og sa de måtte gjøre dette. Gunnar talte og sa at han ville gi henne gull og slik bøte hennes sorg. De sendte bud etter vennene sine og gjorde klar hestene sine, hjelmene, skjoldene, sverd og brynjer og alle slags hærklær. Og denne ferden ble utrustet på den mest storslåtte måte, og ingen stor kriger satt nå hjemme. Hestene deres hadde brynje på, og annenhver ridder hadde enten forgylt hjelm, eller en skinnende en. Grimhild dro sammen med dem på ferden og sier at deres ærend bare vil være fullgjort om hun ikke sitter hjemme. De hadde i alt fem hundre menn. De hadde også navngjetne menn med seg. Der var Valdemar av Danmark, og Eymod og Jarisleif. De gikk inn i hallen til kong Half. Der var langobarder, frankere og saksere. De for i full utrustning, og hadde røde kapper på seg, som det er kvedet: "Stutte brynjer, støypte hjelmer, sverd om lender, kort og brunt hår." De ville velge gode gaver til sin søster og talte pent til henne, men hun stolte ikke på noen av dem. Siden bød Grimhild henne en skadelig drikk, som hun måtte drikke, og siden husket hun ingen klager. Drikken var blandet med jordstyrke, sjø og blodet fra hennes sønn, og innsiden av hornet var ristet med alle slags runer, røde av blod, som her sies: "Inne i hornet var alle slags runer ristet og i blod, tyde dem jeg ikke kunne: den lange ormen, fra Haddings land uskorne ask, innvoller fra dyr. Var i dette øl mye ulykke blandet: urter fra alle trær brente eikenøtter, blotede innvoller, kokt svinelever, som døyvde alle klager." Og etter dette, da deres viljer var enige, ble det stor glede. Da sa Grimhild, da hun møtte Gudrun: "Alt godt til deg, datter, jeg gir deg gull og allslags kostbarheter fra din farsarv, verdifulle ringer og sengeomheng fra hunniske møyer; de som er de mest høviske. Slik blir du bøtet for din mann. Siden skal du gifte deg med kong Atli den rike. Du vil råde over hans rikdom, men ikke svikt dine frender for en mann; heller må du gjøre som vi ber deg." Gudrun svarer: "Aldri vil jeg gifte meg med kong Atli, og ikke sømmer det seg for vår slekt." Grimhild svarer: "Ikke skal du nå planlegge hevn; og om du får sønner, så tenk som om Sigurd og Sigmund var i live." Gudrun sier: "Ikke kan jeg la være å tenke på ham; han var den fremste av alle." Grimhild sier: "Denne kongen er det bestemt at du skal ha, ellers skal du ikke få noen." Gudrun sier: "Ikke tilby meg denne kongen, for av dette vil det bare komme ondt over min ætt, og han vil behandle sønnene dine dårlig, og etter dette vil en grim hevn ramme ham." Grimhild ble ille til mote over hennes spådom om sønnene, og sa: "Gjør som vi ber om, og du vil få stor ære og vårt vennskap, i tillegg stedene som heter: Vinbjørg og Valbjørg." Grimhilds ord hadde slik tyngde at det ble slik hun sa. Gudrun sa: "Dette må skje da, selv om det er i mot min vilje. Og det vil lede til lite glede, heller vil det bringe sorg." Siden steg de på hestene sine, og kvinnene ble satt i vogner. De reiste sju dager til hest, og nye sju dager med skip, og de tredje sju på en veg, til de kom til en høg hall. Mot henne kom det der en stor mengde mennesker, og det ble gjort klart til en strålende veitsle, som tidligere var blitt avtalt mellom dem. Den ble gjennomført med ære og storslagenhet. Og på denne veitsla drikker Atli bryllupskål med Gudrun. Men aldri gledet hennes hug seg over ham, og deres samliv hadde lite glede. 33. Atli innbød Gjukasønnene. Nå fortelles det at en natt våknet kong Atli fra søvnen. Han snakket til Gudrun og sa: "Jeg drømte at du stakk meg med et sverd." Gudrun tolket drømmen og sa at det betød ild å drømme om jern, --"og ditt selvbedrag er at du mener du er bedre enn alle andre." Atli sa: "Jeg drømte videre at det vokste to rørkjepper her som jeg ikke ville skade. Siden ble de revet opp med rota, og farget røde av blod, båret til bords og budt meg å ete. Videre drømte jeg at to hauker fløy fra hendene mine, men de fant ikke noe bytte og fløy ned til Hel. Det syntes meg som hjertene deres var blandet med honning, og at jeg åt de. Siden syntes det meg som fagre valper lå foran meg skrek høgt, og jeg åt uvillig deres kropper." Gudrun sier: "Ikke er dette en god drøm, men det vil gå slik. Sønnene dine er dødsmerket, og mange tunge hendelser ligger foran oss." "Jeg drømte videre," sier han, "at jeg lå i sykeseng og min død var bestemt." Nå går tiden og deres samliv var kaldt. Kong Atli lurer på hvor alt gullet som Sigurd eide hadde blitt av, men dette vet nå bare kong Gunnar og broren. Atli var en mektig og rik konge; han var vis og hadde mye folk. Han holder nå rådslagning med sine menn om hva de skal gjøre videre. Siden han vet at Gunnar og hans slekt hadde mer rikdom en noen annen, så bestemte han seg for å sende menn for å treffe brødrene og innby dem til veitsle for å ære dem på mange vis. En mann som het Vingi ledet dem. Dronninga, som kjente til møtene deres, lurte på om det ble planlagt svik mot brødrene hennes. Gudrun rister runer, og hun tar en gullring og bandt et ulvehår til den, og ga dette til kongens sendemenn, som så reiste på kongens bud. Før de steg i land så Vingi runene og endret dem slik at det virket som om Gudrun ba om at de skulle komme for å møte Atli. Siden kom de til hallen til kong Gunnar, hvor de ble godt motsatt og hvor en stor ild ble laget for dem. Og siden drakk de med glede den beste drikk. Da sa Vingi: "Kong Atli sender meg her og vil at dere i største ære besøker ham for å motta stor ære fra ham, liksom hjelm og skjold, sverd og brynjer, gull og gode klær, krigere og hester og store len. Og han sier at han ønsker at dere skal arve riket hans." Da snudde Gunnar seg og sa til Høgni: "Hva skal vi gjøre med dette tilbudet? Han tilbyr oss mye makt, men jeg vet ikke om noen konge som har like mye gull som oss, fordi vi har alt det som lå på Gnitaheia. Vi har store rom fylt med gull og de beste huggvåpen og alle slags hærklær. Jeg vet at min hest er best og mitt sverd er kvassest, og mitt gull mest verdifullt. Høgni svarer: "Jeg undrer meg over hans tilbud, for et slikt har han sjelden gjort, og det synes uklokt å dra og besøke ham. Også da jeg så verdigjenstandene han sendte oss undret jeg meg da jeg så et ulvehår knyttet til en gullring; det kan være at vår søster mener han har en ulvehug mot oss, og at hun ikke vil at vi skal fare." Vingi viser ham nå runene som han sier at Gurdrun hadde sendt. Nå gikk de fleste for å sove, men noen menn fortsatte å drikke. Høgnis kone, Kostbera, som var den vakreste av kvinner, gikk og kikket på runene. Gunnars kone het Glaumvør, hun var en gjev kvinne. De skjenket øl, og kongene ble svært drukne. Vingi, som ser dette, sier: "Ikke kan det skjules at kong Atli er for gammel og skrøpelig til å forsvare sitt rike, og sønnene hans er for unge og duger ikke. Nå vil han gi dere makt over riket mens de er så unge, og han ønsker at dere skal bruke den." Gunnar var nå svært drukken og ble tilbudt mye makt og kunne ikke unnslippe sin skjebne. Han lovet å gjøre reisen og forteller dette til Høgni, sin bror. Han svarer: "Du må holde ditt løfte, og jeg skal følge deg, men jeg har ikke lyst på denne ferden." 34. Om Kostberas drøm. Og da mennene hadde drukket så mye de ønsket, gikk de og la seg. Kostbera tar da til å studere runene og lese stavene. Hun så at noe annet var ristet over det som var under, og at runene var blitt forfalsket. Likevel kunne hun på grunn av sin visdom lese hva som sto der. Etter dette gikk hun og la seg hos sin mann. Da de våknet sa hun til Høgni: "Du ønsker å fare bort, men det er urådelig. Far heller en annen gang. Ikke er du særlig runeklok om du tror at din søster har bedt deg om å komme nå. Jeg leste runene og undret meg over hvorledes en klok kvinne kunne ha ristet dem så forvirret. Det synes som om deres bane ligger under; og enten har hun glemt en stav eller noen annen har forfalsket dem. Og nå skal du høre min drøm: Jeg drømte at en sterk elv bruste inn her og brøt opp stokkene i hallen." Han svarer: "Du tror ofte ondt, men det er ikke min natur å tro vondt om menn, om ikke de fortjener det. Han vil ta godt i mot oss." Hun sier: "Du får finne ut av det, men ikke er det vennlighet som står bak innbydelsen. Og videre drømte jeg at en annen elv brøt inn her og duret voldsomt og brøt opp alle benkene i hallen og knakk beina på begge dere brødrene. Det må bety noe." Han svarer: "Det må være åker, der du trodde det var elv; og når vi går gjennom åkeren så skjuler ofte de store agnene beina våre." "Det drømte jeg," sier hun, "at sengelakenet ditt sto i brann og ilden slikket opp i hallen." Han svarer: "Det vet jeg godt hva er; klærne våre ligger slengt her, og de kan brenne, mens du tenker på sengelakenet." "En bjørn så jeg komme inn her," sier hun, "han slo i stykker kongens høgsete, og svingte med labbene så voldsomt at vi alle ble redde. Han hadde oss alle siden i kjeften, slik at vi ikke kunne gjøre noe; og dette var svært skremmende." Han svarer: "Det vil komme en sterk storm, og du trodde det var en hvitbjørn." "En ørn syntes jeg kom inn her," sier hun, "og fløy gjennom hallen og skvetta blod på meg og oss alle, og dette må være et dårlig tegn for det syntes meg som om det var hammen til kong Atli." Han svarer: "Vi slakter ofte mye, og hugger i hjel store okser til glede for oss. Det betyr okser når en drømmer om ørner, og Atli ønsker oss bare vel." Og nå avsluttet de denne samtalen. 35. Gjukungene reiste til Atli. Nå er det å fortelle at det samme hendte da Gunnar og hans kone Glaumvør våkna. Hun fortalte sine mange drømmer, som for henne syntes å innebære svik, til ham; men Gunnar tolket dem alle annerledes. "Dette var en av dem," sa hun, "at jeg syntes et blodig sverd ble båret inn i hallen, og du ble gjennombåret av dette sverdet, og ulver ulte på begge sider av sverdet." Kongen svarer: "Små hunder vil bite oss der, og ofte er blodige våpen et tegn på hundebjeff." Hun sa: "Jeg syntes det kom sorgfulle kvinner inn her og valgte deg til deres mann. Det kan være at det var dine diser." Han svarer: "Det er nå vanskelig å tolke dette, men ingen kan flykte fra sin død; og det kan godt være at vi skal ha korte liv." Og om morgenen spratt de opp og ville fare, men andre prøvde å råde dem fra dette. Siden talte Gunnar med en mann som het Fjørnir: "Stå opp og gi oss god vin å drikke av store begre, fordi det kan være at dette blir vår siste veitsle. Den gamle ulven vil nå få gullet om vi dør, og bjørnen vil ikke la være å bite med sine huggtenner." Så fulgte folkene dem gråtende ut.Sønn til Høgni sa: "Farvel, og ha hell med." De fleste av krigerne deres ble igjen. Solar og Snævar, sønnene til Høgni, og en stor kriger som het Orkning ble med dem. Han var bror til Bera. Folkene fulgte dem til skipene, og alle forsøkte å fraråde dem å fare, men til ingen nytte. Da sa Glaumvør: "Vingi, det er sannsynlig at en stor ulykke vil skje på grunn av at du kom hit, og at store hendelser vil skje under ferden." Han svarer: "Det sverger jeg, at jeg lyver ikke. Må den høgste galgen, og alle troll, ta meg om jeg lyver med et eneste ord." Og ikke sparte han på slike ord. Da sa Bera: "Far vel, og ha godt hell på ferden." Høgni svarer: "Vær glade, uansett hva som skjer med oss." De skiltes nå med sine forskjellige skjebner. Siden rodde de så raskt og kraftig at nesten halve kjølen løsnet fra skipet. De dro slik i årene, med store drag, at både håndtak og årepinner knakk. Og da de kom til lands så festa de ikke skipa sine. Siden red de sine gilde hester en tid gjennom mørke skoger. Nå så de kongsborgen. Derfra hørte de sterk gny og våpenbrak, og så mange krigere som gjorde forberedelser. Alle borgportene var fulle av krigere. De red bort til borgen, men den var stengt. Høgni brøt opp porten, og de red så inn i borgen. Da sa Vingi: "Det hadde vært best at du ikke gjorde dette. Vent nå her mens jeg finner et galgetre til dere. Jeg innbød dere hit med blidhet, men svik lå under. Nå er det bare en kort stund å vente før dere er hengt." Høgni svarer: "Ikke skal vi vike unna for deg, og ikke tror jeg at vi flykter fra der hvor menn kjemper. Ikke hjelper det deg å skremme oss; det vil gå dårlig for deg." De kastet ham så i bakken, og slo ham til døds med øksehammerne. 36. Om kampen. De red nå til kongshallen. Kong Atli gjør krigerne sine klar til kamp og fylkingene plasserte seg slik at det var et gårdstuns avstand mellom dem. "Vær velkommen til oss," sier han, "og gi meg alt det gullet som nå er vårt; det gullet som Sigurd eide, og som nå tilhører Gudrun." Gunnar sier: "Aldri får du den skatten, og om du byr oss ufred vil du vil finne modige menn foran deg, før vi mister livet. Det kan være at du, med gjevhet og lite gjerrighet, her mater ørn og ulv." ' "Lenge har jeg hatt det i hug," sier Atli, "å ta livene deres, få tak i gullet, og lønne dere for det nidingsverk at dere svek deres beste måg, og jeg skal hevne ham." Høgni svarer: "Det er ingen hjelp for deg at du har planlagt dette lenge; og ikke er du klar for dette." Nå begynner en hard kamp; først kom et regn av piler og kastevåpen. Og nå får Gudrun nyheten om kampen, og da hun hører dette blir hun harm og kaster av seg kappa. Etter dette gikk hun ut og hilste på dem som var kommet, og kysset brødrene sine, og viste dem kjærlighet. Dette var siste gang de hilste på hverandre. Da sa hun: "Jeg trodde jeg hadde gjort tiltak for at dere ikke skulle komme her; men ingen kan unnslippe sin skjebne. Er det noen mening i å prøve og finne et forlik?" Men alle nektet dette tvert. Hun ser nå at kampen har snudd seg mot brødrene hennes, og hun gjør seg nå klar til kamp. Brynje og sverd tar hun på seg og kriger sammen med brødrene sine, og går på som den mest modige av menn. Alle var enig i at neppe noensteds kunne en se et hardere forsvar enn der. Nå ble det et stort mannefall, og brødrenes framferd var den djerveste. Kampene holder nå på lenge, helt fram til midt på dagen. Gunnar og Høgni gikk gjennom fylkingen til kong Atli, og det fortelles at hele valplassen fløt av blod. Høgnis sønner gikk nå hardt på. Kong Atli sa: "Vi hadde mye folk, og gjeve og store krigere, men mange av oss er falt nå, så vi har vondt å lønne dere for. Nitten av mine beste krigere har blitt drept og bare elleve er igjen." Det ble et opphold i kampen. Da sa kong Atli: "Fire var vi brødrene; jeg er nå den eneste igjen. Jeg hadde mange måger, og mente det skulle være meg til framgang. En kone hadde jeg som var både vakker og klok, stolt og stri; men ikke kan jeg nyte hennes klokskap, for sjelden er vi enige. Dere har nå drept mange av mine frender, snytt meg for rikdom og kongedømme, og sveket min søster, og dette gir meg mest sorg." Høgni sier: "Hvorfor snakker du slik? Du brøt freden først, og tok min frendkvinne og lot henne sulte i hjel, myrdet henne, og tok skatten. Og ikke var dette kongelig gjort, og latterlig synes jeg det er at du ramser opp din sorg. Jeg vil takke gudene for at det går dårlig for deg." 37. Drapet på Gjukungene. Nå egger kong Atli krigerne til å gå hardt på. De kjemper nå svært hardt. Gjukungene går så hardt på, at kong Atli ble drevet inn i hallen, og de kjempet nå på det hardeste der inne. I denne kampen var det stort mannefall, og den ender med at alle krigerne til brødrene falt, slik at bare disse to sto nå, men før det hadde de sendt mange til Hel med våpnene sine. Nå gikk de på kong Gunnar og på grunn av stor overmakt ble han tatt hånd om og satt i lenker. Siden kjempet Høgni med stor tapperhet og manndom; han felte tjue av kong Atlis største krigere. Han kastet mange inn i ilden som var tent i hallen. Alle var enige om at de neppe hadde sett en slik mann. Men likevel ble han til sist overmannet og tatt hånd om. Kong Atli sa: ”Det er forbausende hvor mange menn som har falt på grunn av ham. Skjær nå ut hjertet på ham slik at det blir hans bane.” Høgni sa: ”Gjør som dere vil. Gladelig skal jeg tåle det dere vil, og dere vil se at mitt hjerte er modig og vant til harde kamper, og gjerne tålte jeg å prøve meg da jeg var usår. Men nå er vi svært såret og nå bestemmer du over våre skjebner.” Da sa en rådgiver til kong Atli: ”Jeg har et bedre forslag. Ta heller trellen Hjalli enn Høgni. Denne trellen fortjener å dø, og han betyr bare trøbbel så lenge han lever.” Trellen hører det, og skriker høgt, og løper bort der han tror han kan få vern. Han sier at han ikke liker ufreden deres, og at det blir en vond dag da han dør fra sitt gode liv og sitt svinepass. De griper ham og viser ham kniven; han skriker høgt før han kjenner odden. Da sier Høgni, som de tapre gjør i dødelig fare, at han ber om at trellen får leve og sa at han ikke ønsket å høre skrik og at denne leken var lettere for ham. Trellen ble sluppet løs og lovet livet. Nå ble begge, både Gunnar og Høgni, satt i lenker. Da sa kong Atli til kong Gunnar at han skulle fortelle hvor gullet var om han ville berge livet. Han svarer: ”Før vil jeg heller se min bror Høgnis blodige hjerte.” Og nå grep de trellen for annen gang og skar hjertet ut av ham og bar foran kong Gunnar. Han svarer: ”Hjertet til Hjalli den redde kan en her se, og dette er ulikt hjertet til Høgni den modige; fordi nå skjelver det enda mer enn da det lå i brystet hans.” Nå gikk de, etter å ha blitt egget av kong Atli, mot Høgni og skar ut hjertet av ham. Og slik var styrken hans, at han lo mens han led denne kval, og alle undret seg over motet hans, og det har siden alltid blitt husket. De viste Gunnar hjertet til Høgni. Han svarer: ”Her kan en se hjertet til Høgni den modige, og dette er ulikt hjertet til Hjalli den feige, fordi det nå beveger seg enda mindre enn da det lå i brystet hans. Og slik skal du, Atli, late livet ditt som vi nå later vårt. Nå er jeg den eneste som vet hvor gullet er, og Høgni kan ikke fortelle deg det. Jeg vaklet litt da vi begge levde, men nå er det bare meg igjen til å råde. Heller skal Rhinen nå ha gullet før hunerne får det i hendene.” Kong Atli sa: ”Før den bundne fangen bort.” Og så ble gjort. Gudrun ber nå med seg menn, og finner Atli og sier: ”Det skal nå gå deg ille ettersom du på denne måten har holdt ditt ord til Gunnar og meg.” Nå blir kong Gunnar satt i en ormegård. Der var det mange ormer, og hendene hans var bundet fast. Gudrun sendt ham en harpe og han viste sin dugelighet og spilte vakkert på harpa; for han spilte med tærne og det så strålende at få syntes de hadde hørt slikt spill, selv med hender. Og slik gjorde han denne kunst at alle ormene sovna, unntatt en stor og vond orm som gled mot ham og grov inn tennene sine til den hugg i hans hjerte. Der døde han så med stor tapperhet. 38. Gudruns hevn. Kong Atli syntes han hadde vunnet en stor seier, og sa spottende til Gudrun, som om han brisket seg: "Gudrun, nå har du mistet brødrene dine, og du har selv forvoldt det." Hun svarer: "Du liker deg godt nå som du kan lyse dette drapet for meg, men du kommer til å angre når du blir klar over det som følger. Arven som vil følge er udødelig grusomhet. Ting vil ikke gå godt for deg mens jeg lever." Han svarer: "Vi to skulle nå gjøre et forlik, og jeg vil bøte både gull og verdisaker for brødrene dine, etter din vilje." Hun svarer: "Lenge har jeg ikke vært lett og omgås, men jeg tålte dette mens Høgni levde. Du vil aldri kunne bøte meg det for brødrene mine som jeg ønsker. Men vi kvinner må ofte bøye oss for deres styrke. Nå er alle mine frender døde, og du alene bestemmer over meg. Jeg må godta min skjebne. La oss forberede en stor veitsle der jeg vil hedre mine brødre og dine frender." Hun gjorde seg nå blid i målet, men i det skjulte følte hun det samme som før. Han var godtroende og trodde på hennes ord, da hun snakket vennlig til ham. Gudrun gjør nå gravøl etter sine brødre, og Atli gjør det samme for sine menn. Det var en støyende veitsle. Nå tenker Gudrun på sin sorg, og lurer på hvorledes hun kan skade kongen mest. Om kvelden grep hun guttene hun hadde med kong Atli, mens de lekte ved senga. Guttene ble redde og spurte hva de skulle. Hun svarer: "Spør ikke om det. Dere skal begge dø." De svarte: "Du kan gjøre med barna dine som du vil, ingen vil hindre deg; men dette er en stor skam." Så skar hun strupen over på dem. Kongen spurte hvor sønnene hans var. Gudrun svarer: "Jeg skal fortelle deg og glede ditt hjerte. Du vakte sorg i oss da du drepte brødrene mine. Nå skal du høre på mine ord. Du har mistet sønnene dine, og begge deres skaller tjener som begre, og selv drakk du deres blod blandet med vin. Siden tok jeg hjertene deres og stekte på spidd, og du åt de." Kong Atli svarer: "Ond er du når du myrder sønnene dine og gir meg deres kropper å spise, og kort er det mellom ondskapen din." Gudrun sier: "Det er min vilje å gi deg mest mulig sorg og skam. Ingen straff er ond nok for en slik konge." Kongen sa: "Du har handlet verre enn mennesker har hørt om, og det er mye mangel på visdom i en slik brutalitet. Passende for deg hadde vært å bli steinet i hjel, og så brent på bål. Da ville du fått det du fortjente for dette." Hun svarer: "Du spår din egen død, men for meg venter enn annen." De sa mange hatefulle ord til hverandre. Høgni hadde en sønn etter seg som het Niflung. Han hadde et stort hat mot kong Atli og sa til Gudrun at han ville hevne sin far. Hun tok dette vel, og de la planer sammen. Gudrun sa at det ville være stor glede i om dette kunne bli gjort. Om kvelden, da kongen hadde drukket, gikk han og la seg. Og da han var sovnet kom Gudrun og sønn til Høgni. Gudrun tok et sverd og stikker inn i brystet til kong Atli. Både Gudrun og Høgnis sønn var sammen om dette. Kong Atli våkner av såret og svarer: "Ikke vil det her hjelpe med å binde om såra, men hvem er det som ga meg dette såret?" Gudrun sier: "Jeg tok del i det, og Høgnis sønn." Kong Atli sier: ”Ikke sømmer det seg for deg å gjøre dette, selv om det var noe grunn til det. Du ble gift med meg på dine frenders råd og brudegave betalte jeg for deg; tretti gode riddere og gjeve møyer, samt mange andre menn. Men ikke syntes du det var passende før du styrte over landa som kong Budli hadde styrt over, og din svigermor fikk du ofte til å gråte.” Gudrun sa: ”Du har sagt mye usant, men ikke bryr jeg meg om det. Og ofte var jeg sint og sur, men du gjorde det verre. Her var ofte mye strid på din gård. Dine frender og venner slåss og eglet med hverandre. Jeg hadde et bedre liv da jeg var med Sigurd. Vi drepte konger og styrte over rikene deres; vi ga grid til de som ville. Høvdinger underkastet seg oss og vi ga riker til de som ville. Siden mistet vi ham, og det å bli kalt enke var det minste. Det som jeg sørger mest over er at jeg kom til deg, mens jeg tidligere var gift med den aller gjeveste konge, for aldri kom du fra en strid uten å ha trukket det minste strået.” Kong Atli svarer: ”Ikke er det sant, men slike ord vil verken gjøre din eller min stilling bedre, for jeg har blitt slått. Gjør nå det som er sømmelig mot meg og la mitt lik bli stelt på et ærefult sett.” Hun sier: ”Det skal jeg gjøre; jeg skal forberede en storslagen begravelse og en verdig steinkiste skal lages til deg. Jeg vil svøpe deg i de fineste klær og tenke på alt du behøver.” Etter det dør han. Og hun gjorde som hun lovet. Siden lot hun tenne på hallen, og da hirden våknet i frykt kunne den ikke motstå flammene og hugg hverandre ned, og slik døde de. Der endte så livet til kong Atli og hele hirden hans. Gudrun ville ikke leve etter dette, men hennes endedag var ennå ikke kommet. Volsunger og Gjukunger, sier folk, var de mektigste og mest bestemte av menn som finnes i alle de gamle kvada. Nå ble denne ufreden stoppet gjennom disse hendelsene. 39. Kong Jonakur fikk Gudrun. Gudrun hadde en datter med Sigurd som het Svanhild. Hun var den vakreste av kvinner og hadde skarpe øyne som sin far, så få våget å se under bryna hennes. Så mye vakrere var hun enn andre kvinner, som sola foran andre himmellegemer. Gudrun gikk en gang til havet og tok stein i fanget og gikk ut i vannet og ville gjøre ende på livet. Da bar store bølger henne ut over havet, til hun omsider kom til kong Jonakur; en mektig konge med mye folk. Han fikk Gudrun. Barna deres var Hamdir, Sørli og Erp. Svanhild ble oppfostret der. 40. Om Jørmunrek og Svanhild. Jørmunrek het en konge. Han var en mektig konge på den tiden. Sønnen hans het Randve. Kongen ber sin sønn komme til en samtale, og sa: ”Du skal reise med min rådgiver Bikki på en sendeferd til kong Jonakur. Svanhild er oppvokst der, datter til Sigurd Fåvnesbane; den fagreste møy under sola. Henne vil jeg aller helst ha, og henne skal du fri til for meg.” Han sier: ”Det er min plikt, herre, å dra som Deres sendebud.” De forbereder seg nå storslått til ferden, og reiser til de kommer til kong Jonakur. Der møter de Svanhild, og de synes hennes skjønnhet er verdig. Randve ba om å få tale med kongen og sa: ”Kong Jørmunrek vil be om å få bli Deres måg. Han har hørt om Svanhild, og han ønsker å velge henne til kone, og det er lite trolig at hun blir gitt til en mektigere mann enn han.” Kongen sier at det var ærefulle ord, ”og Jørmunrek er svært navngjeten.” Gudrun sier: ”En må prøve sin lykke, selv om den kan briste.” Men etter kongens, og alle de andre som er der, ønske; blir dette nå bestemt, og Svanhild drar til skipet med strålende følge og satt i løftingen hos kongssønnen. Da sa Bikki til Randve: ”Det hadde vært mer passende for deg å ha en så vakker kvinne, og ikke for en gammel mann.” Han syntes godt om dette og snakket blidt til henne, og hun til ham. De kom til lands og møtte kongen. Bikki sa: ”Det sømmer seg, herre, å vite hva som skjer, selv om det er vanskelig å fortelle og er et svik mot deg. Din sønn har forelsket seg i Svanhild, og hun er hans frille. La ikke slikt passere ustraffet.” Mange dårlige råd hadde han gitt ham tidligere, men dette var hans verste. Kongen fulgte hans mange og dårlige råd. Han befalte, og klarte ikke å styre sitt raseri, at Randve skulle tas og henges i galgen. Og da han ble ført til galgen tok han en hauk og plukket av den alle fjærene, og sa at de skulle vise den til hans far. Da kongen så den, sa han: ”Dere kan nå se at han mener jeg har mistet ære slik som hauken har mistet fjærene,” – og ba om at han ble tatt ned av galgen. Men Bikki hadde tatt seg av dette, så han var alt død. Igjen talte Bikki: ”Ingen fortjener verre fra deg enn Svanhild. La henne dø skammelig.” Kongen svarer: ”Det rådet skal vi følge.” Siden ble hun bundet i borgporten og hestene ble drevet mot henne. Men da hun åpnet øynene torde ingen av hestene å tråkke på henne. Da Bikki så dette, sa han at en belg skulle dras over hodet på henne. Dette ble gjort, og så mistet hun livet sitt. 41. Gudrun egga sine sønner. Gudrun hører nå om Svanhilds død og sa til sønnene sine: "Hvorledes kan dere sitte her rolig, eller tale sammen i glede, når Jørmunrek lot deres søster svikefullt bli trampet i hjel av hester? Dere har ikke Gunnars eller Høgnis sinn. De ville ha hevnet sin frendkvinne." Hamdir svarer: "Lite priste du Gunnar eller Høgni da de drepte Sigurd og du ble rød av hans blod, og ille ble dine brødre hevnet da du drepte sønnene dine. Sammen kunne vi ha drept kong Jørmunrek, og ikke kan vi motstå lasteord, så hardt som du egger oss." Gudrun gikk leende og ga dem å drikke av store begre. Og etter dette valgte hun store brynjer og andre hærklær til dem. Da sa Hamdir: "Her skal vi skilles for siste gang. Du vil høre om hva som hender og drikke gravøl for oss og Svanhild." Etter dette for de. Men Gudrun gikk til sitt rom, sorgen hennes var enda større, og sa: "Tre menn var jeg gift med. Først med Sigurd Fåvnesbane, og han ble sveket og det var min største sorg. Siden ble jeg gitt til kong Atli, men mitt hjerte var så fullt av hat mot ham at jeg i sorg drepte våre sønner. Så gikk jeg på havet, men bølgene bar meg mot land, og jeg ble gift med denne kongen. Jeg giftet Svanhild i utlandet med stor rikdom, men det er min største sorg at hun ble trampet i hjel under hester, nest etter Sigurd. Det var grimmest for meg når Gunnar ble satt i ormegården, men hardest for meg når hjertet til Høgni ble skåret ut. Det ville være bedre om Sigurd kom i mot meg og jeg for med ham. Hverken sønn eller datter er her igjen for å trøste meg. Minnes du nå, Sigurd, det vi sa da vi gikk til sengs sammen; at du ville besøke meg og be meg med til Hel." Slik endte hennes sorgtale. 42. Drapet på Erp, og Sørlis og Hamdis fall. Nå er det å fortelle om Gudruns sønner at hun hadde laget deres hærklær slik at jern ikke beit på dem, og hun ba om at de ikke skadet dem med stein, eller andre store ting, og sa at det ville være til skade for dem, om de ikke gjorde som hun sa. Og da de hadde dradd møtte de Erp, bror deres, og spurte ham hvorledes han ville hjelpe dem. Han svarer: "Slik som handa hjelper handa, eller foten hjelper foten." De trodde at han ikke ville hjelpe dem og drepte ham. Siden fortsatte de sin reise, men etter en liten stund snublet Hamdi og slo ut med handa og sa: "Erp kan ha talt sant. Jeg ville ha falt nå om jeg ikke hadde støttet meg med handa." Litt senere snubler Sørli, han kaster fram foten og får igjen balansen og sier: "Jeg ville ha falt nå om jeg ikke hadde støttet meg med begge føttene." De sa nå at de hadde behandlet deres bror Erp feil. De for nå til de kom til kong Jørmunrek, og gikk mot ham og angrep han med det samme. Hamdi hugg av ham begge hendene, og Sørli begge føttene. Da sa Hamdi: "Av ville nå hodet vært, om vår bror Erp levde; han som vi drepte på vegen. For sent har vi skjønt dette," som kvadet sier: "Av var nå hodet, om Erp levde vår kamp-glade bror, vi drepte på vegen." De hadde ikke fulgt sin mors bud, da de brukte stein for å såre. Nå gikk krigere mot dem, men de verget seg godt og mandig, og skadet mang en mann. Jern beit ikke på dem. Da kommer en mann, høg og gammel, med ett øye, og sa: "Ikke er dere kloke menn, hvis dere ikke vet hvorledes dere skal drepe disse mennene." Kongen svarer: "Gi oss råd om det, hvis du kan." Han sa: "Dere skal steine dem i hjel." Dette ble gjort og fra alle kanter fløy det steiner mot dem. Dette ble deres død. Ordliste: barnstokk - epletre i hallen til Volsung dis - kvinnelig guddom galder - trolldomssang, senere mer allment trolldom ham - skikkelse eller form, m.m. måg - svoger, svogerskap -naut - endelsen i et ord betegner gave, muligens av magisk karakter norne - skjebnegudinne, spåkvinne seidkone - kvinne som ledet seiden skjoldmøy - kvinnelig kriger valkyrie - skjoldmøy som valgte ut hvem som skulle falle for å komme til Odin i Valhall varg i veum – eg. ulv i helligdommen, sviker, fredløs visent - europeisk bison volve - spåkvinne ættefylgje - kvinnelig verneånd til en ætt |
VÖLSUNGA SAGA
1. Frá Siga syni Óðins Hér hefur upp og segir frá þeim manni er Sigi er nefndur og kallaður að héti son Óðins. Annar maður er nefndur til sögunnar er Skaði hét. Hann var ríkur og mikill fyrir sér en þó var Sigi þeirra hinn ríkari og ættstærri að því er menn mæltu í þann tíma. Skaði átti þræl þann er nokkuð verður að geta við söguna. Hann hét Breði. Hann er fróður við það er hann skyldi að hafast. Hann hafði íþróttir og atgervi jafnframt hinum er meira þóttu verðir eða umfram nokkura. Það er að segja eitthvert sinn að Sigi fer á dýraveiði og með honum þrællinn og veiða dýr um daginn allt til aftans. En er þeir bera saman veiði sína um aftaninn þá hafði Breði veitt miklu fleira og meira en Sigi, hvað honum líkaði stórilla og segir að sig undri að einn þræll skuli sig yfirbuga í dýraveiði, hleypur því að honum og drepur hann, dysjar síðan líkið í snjófönn. Nú fer hann heim um kveldið og segir að Breði hafi riðið frá honum á skóginn, "og var hann senn úr augliti mér og veit eg ekki til hans". Skaði grunar sögn Siga og getur að vera munu svik hans og mun Sigi hafa drepið hann. Fær menn til að leita hans og lýkur svo leitinni að þeir fundu hann í skafli einum og mælti Skaði að þann skafl skyldi kalla Breðafönn héðan af, og hafa menn nú það eftir síðan og kalla svo hverja fönn er mikil er. Þá kemur upp að Sigi hefir drepið þrælinn og myrðan. Þá kalla þeir hann varg í véum og má hann nú eigi heima vera með föður sínum. Óðinn fylgir honum nú af landi brott svo langa leið að stóru bar og eigi létti hann fyrr en hann kom honum til herskipa. Nú tekur Sigi að leggjast í hernað með það lið er faðir hans fékk honum áður þeir skildu og varð hann sigursæll í hernaðinum. Og svo kemur hans máli að hann fékk herjað sér land og ríki um síðir. Og því næst fékk hann sér göfugt kvonfang og gerist hann ríkur konungur og mikill fyrir sér og réð fyrir Húnalandi og er hinn mesti hermaður. Hann á son við konu sinni er hét Rerir. Hann vex þar upp með föður sínum og gerist brátt mikill vexti og gervilegur. 2. Frá Rera og Völsungi syni hans Nú gerist Sigi gamall maður að aldri. Hann átti sér marga öfundarmenn svo að um síðir réðu þeir á hendur honum er hann trúði best en það voru bræður konu hans. Þeir gera þá til hans er hann varir síst og hann var fáliður fyrir og bera hann ofurliði. Og á þeim fundi féll Sigi með hirð sinni allri. Son hans Rerir var ekki í þeim háska og fær hann sér mikið lið af vinum sínum og landshöfðingjum svo að hann eignaðist bæði land og konungdóm eftir Siga föður sinn. Og nú er hann þykist hafa fótum undir komist í ríki sínu þá minnist hann á þær sakir er hann átti við móðurbræður sína er drepið höfðu föður hans. Og safnar konungur sér nú liði miklu og fer nú á hendur frændum sínum með þenna her og þykja þeir fyrr gert hafa sakar við sig þó að hann mæti lítils frændsemi þeirra. Og svo gerir hann, fyrir því að eigi skilst hann fyrri við en hann hafði drepið alla föðurbana sína, þó að óskaplega væri fy rir alls sakir. Nú eignast hann lönd og ríki og fé. Gerist hann nú meiri fyrir sér en faðir hans. Rerir fékk sér nú herfang mikið og konu þá er honum þótti við sitt hæfi og eru þau mjög lengi ásamt og eiga þau engan erfingja og ekki barn. Það hugnar þeim báðum illa og biðja þau goðin með miklum áhuga að þau gæti sér barn. Það er nú sagt að Frigg heyrir bæn þeirra og segir Óðni hvers þau biðja. Hann verður eigi örþrifaráða og tekur óskmey sína, dóttur Hrímnis jötuns, og fær í hönd henni eitt epli og biður hana færa konungi. Hún tók við eplinu og brá á sig krákuham og flýgur til þess er hún kemur þar sem konungurinn er og sat á haugi. Hún lét falla eplið í kné konunginum. Hann tók það epli og þóttist vita hverju gegna mundi. Gengur nú heim af hauginum og til sinna manna og kom á fund drottningar og etur það epli sumt. Það er nú að segja að drottning finnur það brátt að hún mundi vera með barni, og fer þessu fram langar stundir að hún má eigi ala barnið. Þá kemur að því að Rerir skal fara í leiðangur, sem siðvenja er til konunga, að friða land sitt. Í þessi ferð varð það til tíðinda að Rerir tók sótt og því næst bana og ætlaði að sækja heim Óðin og þótti það mörgum fýsilegt í þann tíma. Nú fer hinu sama fram um vanheilsu drottningar að hún fær eigi alið barnið og þessu fer fram sex vetur að hún hefir þessa sótt. Nú finnur hún það að hún mun eigi lengi lifa og bað nú að hana skyldi særa til barnsins og svo var gert sem hún bað. Það var sveinbarn og sá sveinn var mikill vexti þá er hann kom til sem von var að. Svo er sagt að sjá sveinn kyssti móður sína áður hún dæi. Þessum er nú nafn gefið og er kallaður Völsungur. Hann var konungur yfir Húnalandi eftir föður sinn. Hann var snemma mikill og sterkur og áræðisfullur um það er mannraun þótti í og karlmennska. Hann gerist hinn mesti hermaður og sigursæll í orrustum þeim sem hann átti í herförum. Nú þá er hann var alroskinn að aldri þá sendir Hrímnir honum Hljóð dóttur sína, er fyrr er getið þá er hún fór með eplið til Reris föður Völsungs. Nú gengur hann að eiga hana og eru þau lengi ásamt og eru góðar samfarar þeirra. Þau áttu tíu sonu og eina dóttur. Hinn elsti son þeirra hét Sigmundur en Signý dóttir. Þau voru tvíburar og voru þau fremst og vænst um alla hluti barna Völsungs konungs, og voru þó allir miklir fyrir sér sem lengi hefir uppi verið haft og að ágætum gert verið, hversu Völsungar hafa verið ofurkappsmenn miklir og hafa verið fyrir flestum mönnum sem getið er í fornsögum, bæði um fróðleik og íþróttir og allsháttar kappgirni. Svo er sagt að Völsungur konungur lét gera höll eina ágæta og með þeim hætti að ein eik mikil stóð í höllinni og limar trésins með fögrum blómum stóðu út um ræfur hallarinnar en leggurinn stóð niður í höllina og kölluðu þeir það barnstokk. 3. Siggeir fékk Signýjar Völsungsdóttur Siggeir hefir konungur heitið. Hann réð fyrir Gautlandi. Hann var ríkur konungur og fjölmennur. Hann fór á fund Völsungs konungs og bað hann Signýjar til handa sér. Þessu tali tekur konungur vel og svo synir hans en hún sjálf var þessa ófús, biður þó föður sinn ráða sem öðru því sem til hennar tæki. En konunginum sýndist það ráð að gifta hana og var hún föstnuð Siggeiri konungi. En þá er sjá veisla og ráðahagur skal takast, skal Siggeir konungur sækja veisluna til Völsungs konungs. Konungur bjóst við veislunni eftir hinum bestum föngum. Og þá er þessi veisla var albúin, komu þar boðsmenn Völsungs konungs og svo Siggeirs konungs að nefndum degi og hefir Siggeir konungur marga virðulega menn með sér. Svo er sagt að þar voru miklir eldar gerðir eftir endilangri höllinni, en nú stendur sjá hinn mikli apaldur í miðri höllinni sem fyrr var nefndur. Nú er þess við getið að þá er menn sátu við eldana um kveldið að maður einn gekk inn í höllina. Sá maður er mönnum ókunnur að sýn. Sjá maður hefir þessháttar búning að hann hefir heklu flekkótta yfir sér. Sá maður var berfættur og hafði knýtt línbrókum að beini. Sá maður hafði sverð í hendi, og gengur að barnstokkinum, og hött síðan á höfði. Hann var hár mjög og eldilegur og einsýnn. Hann bregður sverðinu og stingur því í stokkinn svo að sverðið sökkur að hjöltum upp. Öllum mönnum féllust kveðjur við þenna mann. Þá tekur hann til orða og mælti: "Sá er þessu sverði bregður úr stokkinum, þá skal sá það þiggja að mér að gjöf og skal hann það sjálfur sanna að aldrei bar hann betra sverð sér í hendi en þetta er." Eftir þetta gengur sjá hinn gamli maður út úr höllinni og veit engi hver hann er eða hvert hann gengur. Nú standa þeir upp og metast ekki við að taka sverðið. Þykist sá best hafa er fyrst nái. Síðan gengu til hinir göfgustu menn fyrst en þá hver að öðrum. Engi kemur sá til er nái því að engan veg bifast er þeir taka til. Nú kom til Sigmundur, son Völsungs konungs, og tók og brá sverðinu úr stokkinum og var sem laust lægi fyrir honum. Þetta vopn sýndist öllum svo gott að engi þóttist séð hafa jafngott sverð, og býður Siggeir honum að vega þrjú jafnvægi gulls. Sigmundur segir: "Þú máttir taka þetta sverð eigi síður en eg þar sem það stóð ef þér semdi að bera, en nú færð þú það aldrei er það kom áður í mína hönd þótt þú bjóðir við allt það gull er þú átt." Siggeir konungur reiddist við þessi orð og þótti sér háðulega svarað vera. En fyrir því að honum var svo farið að hann var undirhyggjumaður mikill þá lætur hann nú sem hann hirði ekki um þetta mál, en það sama kveld hugði hann laun fyrir þetta, þau er síðar komu fram. 4. Siggeir bauð heim Völsungi konungi Nú er það að segja að Siggeir gengur í rekkju hjá Signýju þenna aftan. Hinn næsta dag eftir þá var veður gott. Þá segir Siggeir konungur að hann vill heim fara og bíða eigi þess er vindur yxi eða sjá gerir ófæran. Ekki er þess getið að Völsungur konungur letti hann eða synir hans, allra helst er hann sá að hann vildi ekki annað en fara frá veislunni. Nú mælti Signý við föður sinn: "Eigi vildi eg á brott fara með Siggeiri og eigi gerir hugur minn hlæja við honum. Og veit eg af framvísi minni og af kynfylgju vorri að af þessu ráði stendur oss mikill ófagnaður ef eigi er skjótt brugðið þessum ráðahag." "Eigi skaltu þetta mæla dóttir," sagði hann, "því að það er skömm mikil bæði honum og svo oss að brigða þessu við hann að saklausu og eigum vér þá engan trúnað undir honum né vingan ef þessu er brugðið og mun hann gjalda illu oss slíkt er hann má, og samir það eina að halda af vorri hendi." Nú býst Siggeir konungur til heimferðar. Og áður þeir fóru frá boðinu þá bauð hann Völsungi konungi, mági sínum, til sín á Gautland, og sonum hans öllum með honum, á þriggja mánaða fresti og því öllu liði sem hann vildi með sér hafa og honum væri til vegsemdar. Vill nú Siggeir konungur gjalda í því, það er á skorti brúðlaupsgjörðina fyrir þess sakir er hann vildi eigi meir vera en eina nótt, og er ekki það siður manna að gera svo. Nú heitir Völsungur konungur ferðinni og koma á nefndum degi. Þá skiljast þeir mágar og fer Siggeir konungur heim með konu sína. 5. Frá svikum Siggeirs konungs Nú er að segja frá Völsungi konungi og sonum hans, að þeir fara að ákveðinni stundu til Gautlands að boði Siggeirs konungs, mágs síns, og hafa þrjú skip úr landi og öll vel skipuð og verða vel reiðfara og koma skipum sínum við Gautland, en það var síð um aftan. En þann sama aftan kom Signý, dóttir Völsungs konungs, og kallar föður sinn á einmæli og bræður sína. Segir nú ætlan Siggeirs konungs að hann hefir dregið saman óvígan her "og ætlar að svíkja yður. Nú bið eg yður," segir hún, "að þér farið þegar aftur í yðart ríki og fáið yður lið sem mest og farið hingað síðan og hefnið yðar sjálfir og gangið eigi í ófæru, því að eigi missið þér svika af honum ef eigi takið þér þetta bragð sem eg beiði yður." Þá mælti Völsungur konungur: "Það munu allar þjóðir að orðum gera að eg mælti eitt orð óborinn og strengdi eg þess heit að eg skyldi hvorki flýja eld né járn fyrir hræðslu sakir, og svo hefi eg enn gert hér til og hví mundi eg eigi efna það á gamals aldri? Og eigi skulu meyjar því bregða sonum mínum í leikum að þeir hræðist bana sinn, því að eitt sinn skal hver deyja. Má engi undan komast að deyja um sinn. Er það mitt ráð að vér flýjum hvergi og gerum af vorri hendi sem hreystilegast. Eg hefi barist hundrað sinnum og hefi eg haft stundum meira lið en stundum minna og hefi eg jafnan sigur haft, og eigi skal það spyrjast að eg flýi né friðar biðji." Nú grætur Signý sárlega og bað að hún skyldi eigi koma til Siggeirs konungs. Völsungur konungur svarar: "Þú skalt að vísu fara heim til bónda þíns og vera samt með honum hversu sem með oss fer." Nú gengur Signý heim en þeir búa eftir um nóttina. Og um myrgininn þegar er dagar þá biður Völsungur konungur upp standa sína menn alla og ganga á land upp og búast við bardaga. Nú ganga þeir á land upp allir alvopnaðir og er eigi langt að bíða áður þar kemur Siggeir konungur með allan sinn her og verður þar hin harðasta orrusta með þeim og eggjar konungur lið sitt til framgöngu sem harðlegast. Og er svo sagt að Völsungur konungur og synir hans gengu átta sinnum í gegnum fylkingar Siggeirs konungs um daginn og höggva á tvær hendur. Og er þeir ætla enn svo að fara þá fellur Völsungur konungur í miðri fylkingu sinni og þar allt lið hans með honum nema synir hans tíu, því að miklu meira ofurefli var í móti en þeir mættu við standa. Nú eru synir hans allir teknir og í bönd reknir og á brott leiddir. Signý varð vör við að faðir hennar var drepinn en bræður hennar höndum teknir og til bana ráðnir. Nú kallar hún Siggeir konung á einmæli. Nú mælti Signý: "Þess vil eg biðja þig að þú látir eigi svo skjótt drepa bræður mína og látir þá heldur setja í stokk og kemur mér að því, sem mælt er, að unir auga meðan á sér og því bið eg þeim eigi lengra að eg ætla að mér muni ekki tjóa." Þá svarar Siggeir: "Ær ertu og örvita er þú biður bræðrum þínum meira böls en þeir séu hoggnir. En þó skal það veita þér því að þess betur þykir mér er þeir þola verra og hafa lengri kvöl til bana." Nú lætur hann svo gera sem hún bað og var tekinn einn mikill stokkur og felldur á fætur þeim tíu bræðrum í skógi einhvers staðar og sitja þeir nú þar þann dag allan til nætur. En að miðri nótt þá kom þar ylgur ein úr skógi, gömul, að þeim er þeir sátu í stokkinum. Hún var bæði mikil og illileg. Henni varð það fyrir að hún bítur einn þeirra til bana. Síðan át hún þann upp allan. Eftir það fór hún í brott. En eftir um morguninn þá sendi Signý mann til bræðra sinna, þann er hún trúði best, að vita hvað títt sé. Og er hann kemur aftur, segir hann henni að dauður sé einn þeirra. Henni þótti þetta mikið ef þeir skulu svo fara allir en hún mátti ekki duga þeim. Skjótt er þar frá að segja. Níu nætur í samt kom sjá hin sama ylgur um miðnætti og etur einn þeirra senn til bana uns allir eru dauðir nema Sigmundur einn er eftir. Og nú áður tíunda nótt kemur, sendir Signý trúnaðarmann sinn til Sigmundar bróður síns og seldi í hönd honum hunang og mælti að hann skyldi ríða á andlit Sigmundar og leggja í munn honum sumt. Og fer hann til Sigmundar og gerir sem honum var boðið og fór heim síðan. Um nóttina eftir þá kemur sú hin sama ylgur að vanda sínum og ætlaði að bíta hann til bana sem bræður hans. En nú dregur hún veðrið af honum þar sem hunangið var á riðið og sleikir andlit hans allt með tungu sér og réttir síðan tunguna í munn honum. Hann lætur sér verða óbilt og beit í tunguna ylginni. Hún bregður við fast og hnykkir sér hart og rak fæturna í stokkinn svo að hann klofnaði allur í sundur en hann hélt svo fast að tungan gekk úr ylginni upp í tungurótunum og fékk af því bana. En það er sögn sumra manna að sú hin sama ylgur væri móðir Siggeirs konungs og hafi hún brugðið á sig þessu líki fyrir tröllskapar sakir og fjölkynngi. 6. Sigmundur drap sonu Siggeirs Nú er Sigmundur laus orðinn en brotinn er stokkurinn og hefst Sigmundur þar nú við í skóginum. Enn sendir Signý að vita hvað títt er eða hvort Sigmundur lifir. En er þeir koma þá segir hann þeim allan atburð, hve farið hafði með þeim og ylginni. Nú fara þeir heim og segja Signýju hvað títt er. Fór hún nú og hittir bróður sinn og taka þau það ráð að hann gerir þar jarðhús í skóginum, og fer nú því fram um hríð að Signý leynir honum þar og fær honum það er hann þurfti að hafa. En Siggeir konungur ætlar að þeir séu allir dauðir Völsungar. Siggeir konungur átti tvo sonu við konu sinni og er frá því sagt, þá er hinn eldri son hans er tíu vetra, að Signý sendir hann til móts við Sigmund, að hann skyldi veita honum lið ef hann vildi nokkuð leita við að hefna föður síns. Nú fer sveinninn til skógarins og kemur síð um aftaninn til jarðhúss Sigmundar og tekur hann við honum vel að hófi og mælti að hann skyldi gera til brauð þeirra, "en eg mun sækja eldivið." Og selur í hönd honum einn mjölbelg en hann fer sjálfur að sækja viðinn. Og er hann kemur aftur þá hefir sveinninn ekki að gert um brauðgerðina. Nú spyr Sigmundur hvort búið sé brauðið. Hann segir: "Eigi þorði eg að taka mjölbelginn fyrir því að þar lá nokkuð kvikt í mjölinu." Nú þykist Sigmundur vita að þessi sveinn mun eigi svo vel hugaður að hann vilji hann með sér hafa. Nú er þau systkin finnast, segir Sigmundur að hann þótti ekki manni að nær þótt sveinninn væri hjá honum. Signý mælti: "Tak þú hann þá og drep hann. Eigi þarf hann þá lengur að lifa." Og svo gerði hann. Nú líður sjá vetur. Og einum vetri síðar þá sendir Signý hinn yngra son sinn á fund Sigmundar og þarf þar eigi sögu um að lengja og fór sem samt sé, að hann drap þenna svein að ráði Signýjar. 7. Upphaf Sinfjötla Þess er nú við getið eitthvert sinn þá er Signý sat í skemmu sinni að þar kom til hennar ein seiðkona, fjölkunnug harla mjög. Þá talar Signý við hana: "Það vildi eg," segir hún, "að við skiptum hömum." Hún segir, seiðkonan: "Þú skalt fyrir ráða." Og nú gerir hún svo af sínum brögðum að þær skipta litum, og sest seiðkonan nú í rúm Signýjar að ráði hennar og fer í rekkju hjá konungi um kveldið og ekki finnur hann að eigi sé Signý hjá honum. Nú er það frá Signýju að segja að hún fer til jarðhúss bróður síns og biður hann veita sér herbergi um nóttina, "því að eg hefi villst á skóginum úti og veit eg eigi hvar eg fer." Hann mælti að hún skyldi þar vera og vildi eigi synja henni vistar, einni konu, og þóttist vita að eigi mundi hún svo launa honum góðan beina að segja til hans. Nú fer hún í herbergi til hans og setjast til matar. Honum varð oft litið til hennar og líst konan væn og fríð. En er þau eru mett þá segir hann henni að hann vill að þau hafi eina rekkju um nóttina en hún brýst ekki við því og leggur hann hana hjá sér þrjár nætur samt. Eftir það fer hún heim og hittir seiðkonuna og bað að þær skipti aftur litum og svo gerir hún. Og er fram liðu stundir fæðir Signý sveinbarn. Sjá sveinn var Sinfjötli kallaður. Og er hann vex upp er hann bæði mikill og sterkur og vænn að áliti og mjög í ætt Völsunga og er eigi allra tíu vetra er hún sendir hann í jarðhúsið til Sigmundar. Hún hafði þá raun gert við hina fyrri sonu sína, áður hún sendi þá til Sigmundar, að hún saumaði að höndum þeim með holdi og skinni. Þeir þoldu illa og kriktu um. Og svo gerði hún Sinfjötla. Hann brást ekki við. Hún fló hann þá af kyrtlinum svo að skinnið fylgdi ermunum. Hún kvað honum mundu sárt við verða. Hann segir: "Lítið mundi slíkt sárt þykja Völsungi." Og nú kemur sveinninn til Sigmundar. Þá bað Sigmundur hann knoða úr mjöli þeirra en hann vill sækja þeim eldivið. Fær í hönd honum einn belg. Síðan fer hann að viðinum og er hann kom aftur þá hafði Sinfjötli lokið að baka. Þá spurði Sigmundur ef hann hafi nokkuð fundið í mjölinu. "Eigi er mér grunlaust," sagði hann, "að eigi hafi í verið nokkuð kvikt í mjölinu fyrst er eg tók að knoða og hér hefi eg með knoðað það er í var." Þá mælti Sigmundur og hló við: "Eigi get eg þig hafa mat af þessu brauði í kveld því að þar hefir þú knoðað með hinn mesta eiturorm." Sigmundur var svo mikill fyrir sér að hann mátti eta eitur svo að hann skaðaði ekki, en Sinfjötla hlýddi það að eitur kæmi utan á hann en eigi hlýddi honum að eta það né drekka. 8. Hefnd Völsunga Það er nú að segja að Sigmundi þykir Sinfjötli of ungur til hefnda með sér og vill nú fyrst venja hann með nokkuð harðræði. Fara nú um sumrum víða um skóga og drepa menn til fjár sér. Sigmundi þykir hann mjög í ætt Völsunga og þó hyggur hann að hann sé son Siggeirs konungs og hyggur hann hafa illsku föður síns en kapp Völsunga og ætlar hann eigi mjög frændrækinn því að hann minnir oft Sigmund á sína harma og eggjar mjög að drepa Siggeir konung. Nú er það eitthvert sinn að þeir fara enn á skóginn að afla sér fjár en þeir finna eitt hús og tvo menn sofandi í húsinu með digrum gullhringum. Þeir höfðu orðið fyrir ósköpum því að úlfahamir hengu í húsinu yfir þeim. Hið tíunda hvert dægur máttu þeir komast úr hömunum. Þeir voru konungasynir. Þeir Sigmundur fóru í hamina og máttu eigi úr komast og fylgdi sú náttúra sem áður var. Létu og vargsröddu. Þeir skildu báðir röddina. Nú leggjast þeir og á merkur og fer sína leið hvor þeirra. Þeir gera þann mála með sér að þeir skuli til hætta þótt sjö menn séu en eigi framar, en sá láta úlfsrödd er fyrir ófriði yrði. "Bregðum nú eigi af þessu," segir Sigmundur, "því að þú ert ungur og áræðisfullur. Munu menn gott hyggja til að veiða þig." Nú fer sína leið hvor þeirra. Og er þeir voru skildir, finnur Sigmundur sjö menn og lætur úlfsröddu. Og Sinfjötli heyrir það, fer til þegar og drepur alla. Þeir skiljast enn. Og er Sinfjötli hefir eigi lengi farið um skóginn, finnur hann ellefu menn og berst við þá og fer svo að hann drepur þá alla. Hann verður og sár mjög, fer undir eina eik og hvílist þar. Þá kemur Sigmundur þar að og mælti: "Því kallaðir þú ekki?" Sinfjötli sagði: "Eigi vildi eg kveðja þig til liðs. Þú þást lið til að drepa sjö menn, en eg em barn að aldri hjá þér og kvaddi eg eigi liðs að drepa ellefu menn." Sigmundur hleypur að honum svo hart að hann stakar við og fellur. Sigmundur bítur í barkann framan. Þann dag máttu þeir eigi komast úr úlfahömunum. Sigmundur leggur hann nú á bak sér og ber heim í skálann og sat hann yfir honum en bað tröll taka úlfhamina. Sigmundur sér einn dag hvar hreysikettir tveir voru, og bítur annar í barkann öðrum og rann sá til skógar og hefir eitt blað og færir yfir sárið og sprettur upp hreysikötturinn heill. Sigmundur gengur út og sér hvar hrafn flýgur með blaðið og færði honum. Hann dregur þetta yfir sárið Sinfjötla en hann sprettur upp þegar heill sem hann hefði aldrei sár verið. Eftir það fara þeir til jarðhúss og eru þar til þess er þeir skyldu fara úr úlfhömunum. Þá taka þeir og brenna í eldi og báðu engum að meini verða. Og í þeim ósköpum unnu þeir mörg frægðarverk í ríki Siggeirs konungs. Og er Sinfjötli er frumvaxti þá þykist Sigmundur hafa reynt hann mjög. Nú líður eigi langt áður Sigmundur vill leita til föðurhefnda, ef svo vildi takast. Og nú fara þeir í brott frá jarðhúsinu einhvern dag og koma að bæ Siggeirs konungs síð um aftan og ganga inn í forstofuna þá er var fyrir höllinni, en þar voru inni ölker, og leynast þar. Drottningin veit nú hvar þeir eru og vill hitta þá. Og er þau finnast, gera þau það ráð að þeir leituðu föðurhefnda er náttaði. Þau Signý og konungur eiga tvö börn ung að aldri. Þau leika sér á gólfinu að gulli og renna því eftir gólfinu hallarinnar og hlaupa þar eftir. Og einn gullhringur hrýtur utar í húsið þar sem þeir Sigmundur eru en sveinninn hleypur eftir að leita hringsins. Nú sér hann hvar sitja tveir menn miklir og grimmlegir og hafa síða hjálma og hvítar brynjur. Nú hleypur hann í höllina innar fyrir föður sinn og segir honum hvað hann hefir séð. Nú grunar konungur að vera munu svik við hann. Signý heyrir nú hvað þeir segja. Hún stendur upp, tekur börnin bæði og fer utar í forstofuna til þeirra og mælti að þeir skyldu það vita að þau hefðu sagt til þeirra: "Og ræð eg ykkur að þið drepið þau." Sigmundur segir: "Eigi vil eg drepa börn þín þótt þau hafi sagt til mín." En Sinfjötli lét sér ekki feilast og bregður sverði og drepur hvorttveggja barnið og kastar þeim innar í höllina fyrir Siggeir konung. Konungur stendur nú upp og heitir á menn að taka þá menn er leynst höfðu í forstofunni um kveldið. Nú hlaupa menn utar þangað og vilja höndla þá en þeir verja sig vel og drengilega og þykist þá sá verst hafa lengi er næst er. Og um síðir verða þeir ofurliði bornir og verða handteknir og því næst í bönd reknir og í fjötra settir, og sitja þeir þar þá nótt alla. Nú hyggur konungur að fyrir sér hvern dauða hann skal fá þeim, þann er kenndi lengst. Og er morgunn kom þá lætur konungur haug mikinn gera af grjóti og torfi. Og er þessi haugur er ger þá lét hann setja hellu mikla í miðjan hauginn svo að annar jaðar hellunnar horfði upp en annar niður. Hún var svo mikil að hún tók tveggja vegna svo að eigi mátti komast hjá henni. Nú lætur hann taka þá Sigmund og Sinfjötla og setja í hauginn, sínum megin hvorn þeirra, fyrir því að honum þótti þeim það verra að vera eigi báðum saman en þó mátti heyra hvor til annars. Og er þeir voru að tyrfa hauginn þá kemur Signý þar að og hefir hálm í fangi sér og kastar í hauginn til Sinfjötla og biður þrælana leyna konunginn þessu. Þeir já því og er þá lokið aftur hauginum. Og er nátta tekur þá mælti Sinfjötli til Sigmundar: "Ekki ætla eg okkur mat skorta um hríð hér. Hefir drottningin kastað fleski inn í hauginn og vafið um utan hálmi." Og enn þreifar hann um fleskið og finnur að þar var stungið í sverði Sigmundar og kenndi að hjöltunum, er myrkt var í hauginum, og segir Sigmundi. Þeir fagna því báðir. Nú skýtur Sinfjötli blóðreflinum fyrir ofan helluna og dregur fast. Sverðið bítur helluna. Sigmundur tekur nú blóðrefilinn og ristu nú í milli sín helluna og létta eigi fyrr en lokið er að rista, sem kveðið er: Ristu af magni mikla hellu Sigmundr hjörvi og Sinfjötli. Og nú eru þeir lausir báðir saman í hauginum og rista bæði grjót og járn og komast svo út úr hauginum. Þeir ganga nú heim til hallarinnar. Eru menn þá í svefni allir. Þeir bera við að höllunni og leggja eld í viðinn. En þeir vakna við gufuna er inni eru og það að höllin logar yfir þeim. Konungur spyr hverjir eldana gerðu. "Hér erum við Sinfjötli systurson minn," sagði Sigmundur, "og ætlum við nú að það skulir þú vita að eigi eru allir Völsungar dauðir." Hann biður systur sína út ganga og þiggja af honum góð metorð og mikinn sóma og vill svo bæta henni sína harma. Hún svarar: "Nú skaltu vita hvort eg hefi munað Siggeiri konungi dráp Völsungs konungs. Eg lét drepa börn okkar er mér þóttu ofsein til föðurhefnda og eg fór í skóg til þín í völvulíki og er Sinfjötli okkar son. Hefir hann af því mikið kapp að hann er bæði sonarson og dótturson Völsungs konungs. Hefi eg þar til unnið alla hluti að Siggeir konungur skyldi bana fá. Hefi eg og svo mikið til unnið að fram kæmist hefndin að mér er með öngum kosti líft. Skal eg nú deyja með Siggeiri konungi lostug, er eg átti hann nauðug." Síðan kyssti hún Sigmund bróður sinn og Sinfjötla og gekk inn í eldinn og bað þá vel fara. Síðan fékk hún þar bana með Siggeiri konungi og allri hirð sinni. Þeir frændur fá sér lið og skipa, og heldur Sigmundur til ættleifðar sinnar og rekur úr landi þann konung er þar hafði í sest eftir Völsung konung. Sigmundur gerist nú ríkur konungur og ágætur, vitur og stórráður. Hann átti þá konu er Borghildur hét. Þau áttu tvo sonu. Hét Helgi annar, hinn annar Hámundur. Og er Helgi var fæddur, komu til nornir og veittu honum formála og mæltu að hann skyldi verða allra konunga frægastur. Sigmundur var þá kominn frá orrustu og gekk með einum lauk í mót syni sínum og hér með gefur hann honum Helga nafn og þetta að nafnfesti: Hringstaði og Sólfjöll og sverð, og bað hann vel fremjast og verða í ætt Völsunga. Hann gerist stórlyndur og vinsæll og fyrir flestum mönnum öðrum að allri atgervi. Það er sagt að hann réðst í hernað þá er hann var fimmtán vetra gamall. Var Helgi konungur yfir liðinu en Sinfjötli var fenginn til með honum og réðu báðir liði. 9. Frá Helga Hundingsbana Það er sagt að Helgi finnur þann konung í hernaði er Hundingur hét. Hann var ríkur konungur og fjölmennur og réð fyrir löndum. Þar tekst orrusta með þeim og gengur Helgi fast fram og lýkst með því sjá bardagi að Helgi fær sigur en Hundingur konungur fellur og mikill hluti liðs hans. Nú þykir Helgi hafa vaxið mikið er hann hefir fellt svo ríkan konung. Synir Hundings bjóða nú út her í mót Helga og vilja hefna föður síns. Þeir eiga harða orrustu og gengur Helgi í gegnum fylkingar þeirra bræðra og sækir að merkjum sona Hundings konungs og felldi þessa Hundings sonu: Álf og Eyjólf, Hervarð og Hagbarð. Og fékk hér ágætan sigur. Og er Helgi fer frá orrustu þá fann hann við skóg einn konur margar og virðulegar sýnum og bar þó ein af öllum. Þær riðu með ágætlegum búningi. Helgi spyr þá að nafni er fyrir þeim var. En hún nefndist Sigrún og kveðst vera dóttir Högna konungs. Helgi mælti: "Farið heim með oss og verið velkomnar." Þá segir konungsdóttir: "Annað starf liggur fyrir oss en drekka með þér." Helgi svarar: "Hvað er það, konungsdóttir?" Hún svarar: "Högni konungur hefir heitið mig Höðbroddi, syni Granmars konungs, en eg hefi því heitið að eg vil eigi eiga hann heldur en einn krákuunga. En þó mun þetta fram fara nema þú bannir honum og komir í mót honum með her og nemir mig á brott því að með engum konungi vildi eg heldur setur búa en með þér." "Ver kát, konungsdóttir," sagði hann. "Fyrri skulum við reyna hreysti okkar en þú sért honum gift og reyna skulum við áður hvor af öðrum ber, og hér skal lífið á leggja." Eftir þetta sendir Helgi menn með fégjöfum að stefna að sér mönnum og stefnir öllu liðinu til Rauðabjarga. Beið Helgi þar til þess er mikill flokkur kom til hans úr Héðinsey og þá kom til hans mikið lið úr Nörvasundum með fögrum skipum og stórum. Helgi konungur kallar til sín skipstjórnarmann sinn, er Leifur hét, og spurði ef hann hefði talið lið þeirra. En hann svarar: "Eigi er hægt að telja, herra, skip þau er komin eru úr Nörvasundum. Eru á tólf þúsundir manna og er þó hálfu fleira annað." Þá mælti Helgi konungur að þeir skyldu snúa á þann fjörð er heitir Varinsfjörður og svo gerðu þeir. Nú gerði að þeim storm mikinn og svo stóran sjó að því var líkast að heyra er bylgjur gnúðu á borðunum sem þá er björgum lysti saman. Helgi bað þá ekki óttast og eigi svipta seglunum heldur setja hvert hærra en áður. Þá var við sjálft að yfir mundi ganga áður þeir kæmu að landi. Þá kom þar Sigrún, dóttir Högna konungs, af landi ofan með miklu liði og snýr þeim í góða höfn er heitir að Gnípalundi. Þessi tíðindi sáu landsmenn og kom af landi ofan bróðir Höðbrodds konungs, er þar réð fyrir er heitir að Svarinshaugi. Hann kallar á þá og spyr hver stýrði hinu mikla liði. Sinfjötli stendur upp og hefir hjálm á höfði skyggðan sem gler og brynju hvíta sem snjó, spjót í hendi, með ágætlegu merki og gullrenndan skjöld fyrir sér. Sá kunni að mæla við konunga: "Seg svo, að þú hefir gefið svínum og hundum og þú finnur konu þína, að hér eru komnir Völsungar og mun hér hittast í liðinu Helgi konungur ef Höðbroddur vill finna hann og er það hans gaman að berjast með frama meðan þú kyssir ambáttir við eld." Granmar svarar: "Eigi muntu kunna mart virðulegt mæla eða forn minni að segja er þú lýgur á höfðingja. Mun hitt sannara að þú munt lengi hafa fæðst á mörkum úti við vargamat og drepið bræður þína, og er kynlegt er þú þorir að koma í her með góðum mönnum er mart kalt hræ hefir sogið til blóðs." Sinfjötli svarar: "Eigi muntu glöggt muna nú er þú varst völvan í Varinsey og kvaðst vilja mann eiga og kaust mig til þess embættis að vera þinn maður. En síðan varstu valkyrja í Ásgarði og var við sjálft að allir mundu berjast fyrir þínar sakar. Og eg gat við þér níu varga á Láganesi og var eg faðir allra." Granmar svarar: "Mart kanntu ljúga. Eg hygg að engis faðir mættir þú vera síðan þú varst geltur af dætrum jötunsins á Þrasnesi, og ertu stjúpson Siggeirs konungs og lást á mörkum úti með vörgum og komu þér öll óhöpp senn að hendi. Þú drapst bræður þína og gerðir þig að illu kunnan." Sinfjötli svarar: "Hvort manstu það er þú varst merin með hestinum Grana og reið eg þér á skeið á Brávelli. Síðan varstu geitasveinn Gölnis jötuns." Granmar segir: "Fyrri vildi eg seðja fugla á hræi þínu en deila við þig lengur." Þá mælti Helgi konungur: "Betra væri ykkur og meira snjallræði að berjast en mæla slíkt er skömm er að heyra. Og ekki eru Granmars synir vinir mínir en þó eru þeir harðir menn." Granmar ríður nú í brott og til fundar til Höðbrodd konung þar sem heita Sólfjöll. Hestar þeirra heita Sveipuður og Sveggjuður. Þeir mættust í borgarhliði og segja honum hersögu. Höðbroddur konungur var í brynju og hafði hjálm á höfði. Hann spyr hverjir þar væru: "Eða hví eruð þér svo reiðulegir?" Granmar segir: "Hér eru komnir Völsungar og hafa tólf þúsundir manna við land og sjö þúsundir við ey þá er Sök heitir, en þar sem heitir fyrir Grindum er þó mestur fjöldi, og hygg eg nú að Helgi muni nú berjast vilja." Konungur segir: "Gerum þá boð um allt vort ríki og sækjum í mót þeim. Sitji sá engi heima er berjast vill. Sendum orð Hrings sonum og Högna konungi og Álfi hinum gamla, þeir eru bardagamenn miklir." Fundust þeir þar er heitir Frekasteinn og tókst þar hörð orrusta. Helgi gengur fram í gegnum fylkingar. Þar varð mikið mannfall. Þá sáu þeir skjaldmeyjaflokk mikinn svo sem í loga sæi. Þar var Sigrún konungsdóttir. Helgi konungur sótti í mót Höðbroddi konungi og fellir hann undir merkjum. Þá mælti Sigrún: "Haf þökk fyrir þetta þrekvirki. Skipt mun nú löndum. Er mér þetta mikill tímadagur og muntu fá af þessu veg og ágæti er þú hefir svo ríkan konung felldan." Það ríki tók Helgi konungur og dvaldist þar lengi og fékk Sigrúnar og gerðist frægur konungur og ágætur og er hann hér ekki síðan við þessa sögu. 10. Dauði Sinfjötla Völsungar fara nú heim og hafa enn mikið aukið sitt ágæti. Sinfjötli leggst nú í hernað af nýju. Hann sér eina fagra konu og girnist mjög að fá hennar. Þeirrar konu bað og bróðir Borghildar er átti Sigmundur konungur. Þeir þreyta þetta mál með orrustu og fellir Sinfjötli þenna konung. Hann herjar nú víða og á margar orrustur og hefir ávallt sigur. Gerist hann manna frægstur og ágætastur og kemur heim um haustið með mörgum skipum og miklu fé. Hann segir föður sínum tíðindin en hann segir drottningu. Hún biður Sinfjötla fara brott úr ríkinu og læst eigi vilja sjá hann. Sigmundur kveðst eigi láta hann í brott fara og býður að bæta henni með gulli og miklu fé, þótt hann hefði öngan fyrri bætt mann. Kvað engi frama að sakast við konur. Hún má nú þessu eigi á leið koma. Hún mælti: "Þér skuluð ráða herra, það samir." Hún gerir nú erfi bróður síns með ráði konungs. Býr nú þessa veislu með hinum bestum föngum og bauð þangað mörgu stórmenni. Borghildur bar mönnum drykk. Hún kemur fyrir Sinfjötla með miklu horni. Hún mælti: "Drekk nú, stjúpson." Hann tók við og sá í hornið og mælti: "Göróttur er drykkurinn." Sigmundur mælti: "Fá mér þá." Hann drakk af. Drottningin mælti: "Hví skulu aðrir menn drekka fyrir þig öl?" Hún kom í annað sinn með hornið: "Drekk nú," - og frýði honum með mörgum orðum. Hann tekur við horninu og mælti: "Flærður er drykkurinn." Sigmundur mælti: "Fá mér þá." Hið þriðja sinn kom hún og bað hann drekka af, ef hann hefði hug Völsunga. Sinfjötli tók við horninu og mælti: "Eitur er í drykknum." Sigmundur svarar: "Lát grön sía, sonur," sagði hann. Þá var konungur drukkinn mjög og því sagði hann svo. Sinfjötli drekkur og fellur þegar niður. Sigmundur rís upp og gekk harmur sinn nær bana. Og tók líkið í fang sér og fer til skógar og kom loks að einum firði. Þar sá hann mann á einum báti litlum. Sá maður spyr ef hann vildi þiggja að honum far yfir fjörðinn. Hann játtar því. Skipið var svo lítið að það bar þá eigi og var líkið fyrst flutt en Sigmundur gekk með firðinum. Og því næst hvarf Sigmundi skipið og svo maðurinn. Of eftir það snýr Sigmundur heim. Rekur nú í brott drottninguna og litlu síðar dó hún. Sigmundur konungur ræður nú enn ríki sínu og þykir verið hafa hinn mesti kappi og konungur í fornum sið. 11. Fall Sigmundar Völsungssonar Eylimi hefir konungur heitið, ríkur og ágætur. Dóttir hans hét Hjördís, allra kvenna vænst og vitrust. Og það spyr Sigmundur konungur að hún var við hans æði eða engin ella. Sigmundur sækir heim Eylima konung. Hann gerir veislu í mót honum mikla ef hann hefði eigi herferð þangað. Fara nú boð þeirra í milli að með vinsemd var nú farið en eigi með herskap. Veisla þessi var gerð með hinum bestum föngum og með miklu fjölmenni. Sigmundi konungi var hvarvetna sett torg og annar farargreiði. Koma nú til veislu og skipa báðir konungar eina höll. Þar var og kominn Lyngvi konungur, son Hundings konungs, og vill hann og mægjast við Eylima konung. Hann þykist sjá að þeir munu eigi hafa eitt erindi. Þykist og vita að ófriðar mun af þeim von er eigi fær. Nú mælti konungur við dóttur sína: "Þú ert vitur kona en eg hefi það mælt að þú skalt þér mann kjósa. Kjós nú um tvo konunga og er það mitt ráð hér um sem þitt er." Hún svarar: "Vant sýnist mér þetta mál en þó kýs eg þann konung er frægstur er, en það er Sigmundur konungur þótt hann sé mjög aldri orpinn." Og var hún honum gefin. En Lyngvi konungur fór í brott. Sigmundur kvángaðist og fékk Hjördísar. Var þar annan dag öðrum betur veitt eða með meira kappi. Eftir það fór Sigmundur konungur heim í Húnaland og Eylimi konungur, mágur hans, við honum, og gætir nú ríkis síns. En Lyngvi konungur og bræður hans safna nú her að sér og fara nú á hendur Sigmundi konungi því að þeir höfðu jafnan minna hlut úr málum þótt þetta biti nú fyrir. Vilja þeir nú fyrirkoma kappi Völsunga. Koma nú í Húnaland og senda Sigmundi konungi orð og vilja eigi stelast á hann en þykjast vita að hann mun eigi flýja. Sigmundur konungur kveðst koma mundu til orrustu. Hann dró saman her en Hjördísi var ekið til skógar við eina ambátt og mikið fé fór með þeim. Hún var þar meðan þeir börðust. Víkingar hljópu frá skipum við óvígan her. Sigmundur konungur og Eylimi settu upp merki sín og var þá blásið í lúðra. Sigmundur konungur lætur nú við kveða sitt horn, er faðir hans hafði átt, og eggjar sína menn. Hafði Sigmundur lið miklu minna. Tekst þar nú hörð orrusta og þótt Sigmundur væri gamall þá barðist hann nú hart og var jafnan fremstur sinna manna. Hélst hvorki við honum skjöldur né brynja og gekk hann jafnan í gegnum lið óvina sinna á þeim degi og engi mátti sjá hversu fara mundi þeirra í millum. Mart spjót var þar á lofti og örvar. En svo hlífðu honum hans spádísir að hann varð ekki sár og engi kunni töl hversu margur maður féll fyrir honum. Hann hafði báðar hendur blóðgar til axlar. Og er orrusta hafði staðið um hríð þá kom maður í bardagann með síðan hatt og heklu blá. Hann hafði eitt auga og geir í hendi. Þessi maður kom á mót Sigmundi konungi og brá upp geirinum fyrir hann og er Sigmundur konungur hjó fast kom sverðið í geirinn og brast í sundur í tvo hluti. Síðan sneri mannfallinu og voru Sigmundi konungi horfin heill og féll mjög liðið fyrir honum. Konungurinn hlífði sér ekki og eggjar mjög liðið. Nú er sem mælt, að eigi má við margnum. Í þessi orrustu féll Sigmundur konungur og Eylimi konungur, mágur hans, í öndverðri fylkingu og mestur hluti liðs hans. 12. Frá Hjördísi drottningu og Álfi konungi Lyngvi konungur sækir nú til konungsbæjarins og ætlar að taka þar konungsdóttur en það brást honum. Fékk hann þar hvorki konu né fé. Hann fer nú yfir landið og skipar þar sínum mönnum ríkið. Þykist nú hafa drepið alla ætt Völsunga og ætlar þá eigi munu þurfa að óttast héðan frá. Hjördís gekk í valinn eftir orrustuna um nóttina og kom að þar sem Sigmundur konungur lá og spyr ef hann væri græðandi. En hann svarar: "Margur lifnar úr litlum vonum en horfin eru mér heill svo að eg vil eigi láta græða mig. Vill Óðinn ekki að vér bregðum sverði síðan er nú brotnaði. Hefi eg haft orrustur meðan honum líkaði." Hún mælti: "Engis þætti mér ávant ef þú yrðir græddur og hefndir föður míns." Konungur segir: "Öðrum er það ætlað. Þú ferð með sveinbarn og fæð það vel og vandlega og mun sá sveinn ágætur og fremstur af vorri ætt. Varðveit og vel sverðsbrotin. Þar af má gera gott sverð er heita mun Gramur og sonur okkar mun bera og þar mörg stórverk með vinna, þau er aldrei munu fyrnast, og hans nafn mun uppi meðan veröldin stendur. Uni nú við það. En mig mæða sár og eg mun nú vitja frænda vorra framgenginna." Hjördís situr nú yfir honum uns hann deyr og þá lýsir af degi. Hún sér að mörg skip eru komin við land. Hún mælti til ambáttarinnar: "Við skulum skipta klæðum og skaltu nefnast nafni mínu og segst konungsdóttir." Og þær gera svo. Víkingar geta að líta mikið mannfall og svo hvar konurnar fóru til skógar. Skilja að stórtíðindum mun gegna og hlaupa af skipum. En fyrir þessu liði réð Álfur, son Hjálpreks kóngs af Danmörk. Hann hafði farið fyrir land fram með her sínum. Koma nú í valinn. Þar sjá þeir mikið mannfall. Konungurinn biður nú að leita að konunum og svo gerðu þeir. Hann spyr hverjar þær væru, en þar skiptir eigi að líkindum til. Ambáttin hefir svör fyrir þeim og segir fall Sigmundar konungs og Eylima konungs og margs annars stórmennis og svo hverjir gert hafa. Konungur spurði hvort þær vissu hvar fé konungs væri fólgið. Ambáttin svarar: "Meiri von að vér vitum," - og vísar til fjárins. Og finna þeir auð mikinn svo að eigi þóttust menn séð hafa jafnmikið saman koma í einn stað eða fleiri gersimar. Bera til skipa Álfs konungs. Hjördís fylgdi honum og svo ambáttin. Hann fer nú heim í ríki sitt en lætur að þar séu fallnir þeir konungar er frægstir voru. Konungur sest við stjórn en þær sátu í fyrirrúmi á skipinu. Hann á tal við þær og leggur virðing á ræður þeirra. Konungur kom heim í ríki sitt við miklu fé. Álfur var manna gervilegastur. Og er þau hafa skamma stund heima verið, spyr drottningin Álf son sinn: "Hví hefir hin fegri kona færri hringa eða verra búnað? Og virðist mér að sú muni æðri er þér hafið minna yfir látið." Hann svarar: "Grunað hefir mig það að eigi sé ambáttarmót á henni. Og þá er vér fundumst, þá tókst henni vel að fagna tignum mönnum og hér til skal gera eina raun." Það er nú eitt sinn við drykkju að konungur sest á tal við þær og mælti: "Hvað hafið þér að marki um dægurfar þá er nótt eldir ef þér sjáið eigi himintungl?" Hún svarar: "Það mark höfum vér hér til að eg var því vön í æsku að drekka mjög í óttu og er eg lét af því, vöknuðum vér eftir því síðan, og er það mitt mark." Konungur brosti að og mælti: "Illa var konungsdóttir vönd." Hann hittir þá Hjördísi og spyr hana slíks hins sama. Hún svarar honum: "Faðir minn gaf mér eitt gull lítið, við náttúru. Það kólnar í óttu á fingri mér. Það er mitt mark hér um." Konungur svarar: "Gnótt var þar gulls er ambáttir báru og munuð þér ærið lengi leynst hafa fyrir mér. Og svo mundi eg til þín gert hafa sem við værum eins konungs börn bæði, þóttú hefðir þetta sagt. Og enn skal gera að verðleikum betur við þig, því að þú skalt vera mín kona og skal eg gjalda mund við þér þá er þú hefir barn getið." Hún svarar og segir allt hið sanna um sitt ráð. Er hún nú þar í miklum sóma og þykir hin virðulegasta kona. 13. Frá Sigurði Fáfnisbana og Regin Það er nú sagt að Hjördís fæðir sveinbarn og er sveinninn færður Hjálpreki konungi. Konungurinn varð glaður við er hann sá þau hin hvössu augu er hann bar í höfði og sagði hann öngum mundu líkan verða eða samjafnan og var hann vatni ausinn með Sigurðar nafni. Frá honum segja allir eitt, að um atferð og vöxt var engi hans maki. Hann var þar fæddur með Hjálpreki konungi af mikilli ást. Og þá er nefndir eru allir hinir ágætustu menn og konungar í fornsögum, þá skal Sigurður fyrir ganga um afl og atgervi, kapp og hreysti, er hann hefir haft um hvern mann fram annarra í norðurálfu heimsins. Sigurður óx þar upp með Hjálpreki og unni hvert barn honum. Hann fastnaði Álfi konungi Hjördísi og mælti henni mund. Reginn hét fóstri Sigurðar og var Hreiðmarsson. Hann kenndi honum íþróttir, tafl og rúnar og tungur margar að mæla, sem þá var títt konungasonum, og marga hluti aðra. Eitt sinn spurði Reginn Sigurð, er þeir voru báðir saman, ef hann vissi hversu mikið fé faðir hans hefði átt eða hverjir það varðveittu. Sigurður svarar og segir að konungar varðveittu. Reginn mælti: "Trúir þú þeim allvel?" Sigurður svarar: "Það samir að þeir varðveiti þar til er oss hallkvæmist því að þeir kunnu betur að gæta en eg." Annað sinni kemur Reginn að máli við Sigurð og mælti: "Kynlegt er það er þú vilt vera hestasveinn konunga eða fara sem hlauparar." Sigurður svarar: "Eigi er það, því að vér ráðum öllu með þeim. Er oss og heimilt það er vér viljum hafa." Reginn mælti: "Bið hann gefa þér einn hest." Sigurður svarar: "Þegar mun það er eg vil." Sigurður hittir nú konunga. Þá mælti konungur við Sigurð: "Hvað viltu af oss þiggja?" Sigurður svarar: "Einn hest viljum vér þiggja oss til skemmtanar." Konungurinn mælti: "Kjós þér sjálfur hest og slíkt er þú vilt hafa af vorri eigu." Annan dag eftir fór Sigurður til skógar og mætir einum gömlum manni með síðu skeggi. Sá var honum ókunnugur. Hann spyr hvert Sigurður skyldi fara. Hann svarar: "Hest skyldum vér kjósa. Ráð um með oss." Hann mælti: "Förum og rekum til árinnar er Busiltjörn heitir." Þeir reka hrossin út á djúp árinnar og leggjast að landi nema einn hestur. Hann tók Sigurður. Hann var grár að lit og ungur að aldri, mikill vexti og vænn. Engi hafði honum á bak komið. Skeggmaðurinn mælti: "Þessi hestur er kominn frá Sleipni og skal hann vandlega upp fæða því að hann verður hverjum hesti betri." Maðurinn hverfur þá. Sigurður kallar hestinn Grana og hefir sá hestur bestur verið. Óðinn hafði hann hittan. Enn mælti Reginn til Sigurðar: "Of lítið fé eigið þér. Það harmar oss er þér hlaupið sem þorparasveinar. En eg veit mikla févon að segja þér og er það meiri von að það sé sómi að sækja og virðing ef þú næðir." Sigurður spyr hvar væri eða hver varðveitti. Reginn svarar: "Sá heitir Fáfnir er hér liggur skammt héðan á brott. Það heitir Gnitaheiður. Og er þú kemur þar þá muntu það mæla: Aldrei sástu meira fé í gulli í einum stað og eigi þarftu meira þóttú verðir allra konunga elstur og frægstur." Sigurður svarar: "Kann eg kyn þessa orms þótt vér séum ungir og hefi eg spurt að engi þorir að koma á mót honum fyrir vaxtar sakir og illsku." Reginn svarar: "Það er ekki. Sá vöxtur er eftir hætti lyngorma og er gert af miklu meira en er, og svo mundi þótt hafa hinum fyrrum frændum þínum. Og þótt Völsungaætt sé að þér þá muntu eigi hafa þeirra skaplyndi er fyrst eru taldir til alls frama." Sigurður svarar: "Vera má að eigi höfum vér mikið af þeirra kappi eða snilld en eigi ber nauðsyn til að frýja oss er vér erum enn lítt af barnsaldri. Eða hví eggjar þú þessa svo mjög?" Reginn svarar: "Saga er til þess og mun eg segja þér." Sigurður mælti: "Lát mig heyra." 14. Frá otursgjöldum "Það er upphaf sögu þessar að Hreiðmar hét faðir minn, mikill og auðugur. Son hans hét Fáfnir, hinn annar hét Otur og var eg hinn þriðji og var eg minnstur fyrir mér um atgervi og yfirlát. Kunni eg af járni gera, og af silfri og gulli og hverjum hlut gerði eg nokkuð nýtt. Otur bróðir minn hafði aðra iðn og náttúru. Hann var veiðimaður mikill og umfram aðra menn og var í oturs líki um daga og var jafnan í ánni og bar upp fiska með munni sér. Veiðiföngin færði hann föður sínum og var honum það mikill styrkur. Mjög hefir hann oturs líki á sér, kom síð heim og át blundandi og einn saman því að hann mátti eigi sjá að þyrri. Fáfnir var miklu mestur og grimmastur og vildi sitt eitt kalla láta allt það er var. Einn dvergur heitir Andvari," segir Reginn. "Hann var jafnan í fossinum er Andvarafoss heitir í geddu líki og fékk sér þar matar því að þar var fjöldi fiska í þeim fossi. Otur bróðir minn fór jafnan í þenna foss og bar upp fiska í munni sér og lagði einn senn á land. Óðinn, Loki, Hænir, fóru leiðar sinnar og komu til Andvarafoss. Otur hafði þá tekið einn lax og át blundandi á árbakkanum. Loki tók einn stein og laust oturinn til bana. Æsir þóttust mjög heppnir af veiði sinni og flógu belg af otrinum. Það kveld komu þeir til Hreiðmars og sýndu honum veiðina. Þá tókum vér þá höndum og lögðum á þá gjald og fjárlausn, að þeir fylltu belginn af gulli og hyldu hann utan með rauðu gulli. Þá sendu þeir Loka að afla gullsins. Hann kom til Ránar og fékk net hennar. Fór þá til Andvarafoss og kastaði netinu fyrir gedduna en hún hljóp í netið. Þá mælti Loki: "Hvað er það fiska er rennur flóði í, kannat sér við víti varast? Höfuð þitt leystu helju úr og finn mér lindar loga." "Andvari eg heiti, Óinn hét minn faðir, margan hefi eg foss of farið. Aumleg norn skóp oss í árdaga að eg skyldi í vatni vaða." Loki sér gull það er Andvari átti. En er hann hafði fram reitt gullið þá hafði hann eftir einn hring og tók Loki hann af honum. Dvergurinn gekk í steininn og mælti að hverjum skyldi að bana verða er þann gullhring ætti og svo allt gullið. Æsirnir reiddu Hreiðmari féð og tróðu upp oturbelginn og settu á fætur. Þá skyldu æsirnir hlaða upp hjá gullinu og hylja utan. En er það var gert þá gekk Hreiðmar fram og sá eitt granahár og bað hylja. Þá dró Óðinn hringinn af hendi sér, Andvaranaut, og huldi hárið. Þá kvað Loki: "Gull er þér nú reitt en þú gjöld hefir mikil míns höfuðs. Syni þínum verðrat sæla sköpuð, það er ykkar beggja bani." "Síðan drap Fáfnir föður sinn," segir Reginn, "og myrti hann og náði eg öngu af fénu. Hann gerðist svo illur að hann lagðist út og unni öngum að njóta fjárins nema sér og varð síðan að hinum versta ormi og liggur nú á því fé. Síðan fór eg til konungs og gerðist eg smiður hans. Og er þessi ræða til minnar sögu, að eg missi föðurarfsins og bróðurgjaldanna. Gullið er síðan kallað otursgjöld og hér dæmi af tekin." Sigurður svarar: "Mikið hefir þú látið og stórillir hafa þínir frændur verið. Ger nú eitt sverð af þínum hagleik, það er ekki sé jafngott gert og eg megi vinna stórverk ef hugur dugir, ef þú vilt að eg drepi þenna hinn mikla dreka." Reginn segir: "Það geri eg með trausti og muntu mega drepa Fáfni með því sverði." 15. Sverðssmíð Regins Reginn gerir nú eitt sverð og fær í hönd Sigurði. Hann tók við sverðinu og mælti: "Þetta er þitt smíði, Reginn," - og höggur í steðjann og brotnaði sverðið. Hann kastar brandinum og bað hann smíða annað betra. Reginn gerir annað sverð og fær Sigurði. Hann leit á: "Þetta mun þér líka en vant mun yður að smíða." Sigurður reynir þetta sverð og brýtur sem hið fyrra. Þá mælti Sigurður til Regins: "Þú munt líkur vera hinum fyrrum frændum þínum og vera ótrúr." Gekk nú til móður sinnar. Hún fagnar honum vel. Talast nú við og drekka. Þá mælti Sigurður: "Hvort höfum vér rétt til spurt að Sigmundur konungur seldi yður sverðið Gram í tveim hlutum?" Hún svarar: "Satt er það." Sigurður mælti: "Fá mér í hönd. Eg vil hafa." Hún kvað hann líklegan til frama og fær honum sverðið. Sigurður hittir nú Regin og bað hann þar gera af sverð eftir efnum. Reginn reiddist og gekk til smiðju með sverðsbrotin og þykir Sigurður framgjarn um smíðina. Reginn gerir nú eitt sverð. Og er hann bar úr aflinum sýndist smiðjusveinum sem eldar brynnu úr eggjunum. Biður nú Sigurð við taka sverðinu og kveðst eigi kunna sverð að gera ef þetta bilar. Sigurður hjó í steðjann og klauf niður í fótinn og brast eigi né brotnaði. Hann lofaði sverðið mjög og fór til árinnar með ullarlagð og kastar í gegn straumi og tók í sundur er hann brá við sverðinu. Gekk Sigurður þá glaður heim. Reginn mælti: "Efna munið þér heit yðar nú, er eg hefi gert sverðið, og hitta Fáfni." Sigurður svarar: "Efna munum vér og þó annað fyrr, að hefna föður míns." Sigurður var því ástsælli, sem hann var eldri, af öllu fólki svo að hvert barn unni honum hugástum. 16. Sigurður fann Grípi Grípir hét maður og var móðurbróðir Sigurðar. En litlu síðar en sverðið var gert, fór hann á fund Grípis því að hann var framvís og vissi fyrir örlög manna. Sigurður leitar eftir hversu ganga mun ævi hans. En hann var þó lengi fyrir og sagði þó loksins, við ákaflega bæn Sigurðar, öll forlög hans eftir því sem eftir gekk síðan. Og þá er Grípir hafði þessa hluti sagða, sem hann beiddi, þá reið hann heim. Og brátt eftir það finnast þeir Reginn. Þá mælti hann: "Drep Fáfni sem þér hétuð." Sigurður svarar: "Gera skal það og þó annað fyrr, að hefna Sigmundar konungs og annarra frænda vorra er þar féllu í þeirri orrustu." 17. Sigurður hefndi föður síns Nú hittir Sigurður konunga og mælti til þeirra: "Hér höfum vér verið um hríð og eigum vér yður ástsemd að launa og mikla virðing. En nú viljum vér úr landi fara og finna Hundingssonu og vildi eg að þeir vissu að Völsungar væru eigi allir dauðir. Viljum vér hafa þar til yðarn styrk." Konungar kváðust allt vilja til fá það er hann beiddist. Er nú búið lið mikið og allt vandað sem mest, skip og allur herbúnaður, svo að hans ferð væri þá veglegri en áður. Sigurður stýrir dreka þeim er mestur var og ágætlegastur. Segl þeirra voru mjög vönduð og ítarleg að sjá. Sigla þeir nú góðan byr. Og er fá dægur voru liðin þá kom á veður mikið með stormi en svo var sjárinn sem í roðru sæi. Eigi bað Sigurður svipta seglunum þótt rifnuðu heldur bað hann hærra setja en áður. Og er þeir sigldu fram fyrir bergnös nokkura þá kallaði maður upp á skipið og spyr hver fyrir liðinu eigi að ráða. Honum var sagt að þar var höfðingi Sigurður Sigmundarson er nú er frægstur ungra manna. Maðurinn svarar: "Allir segja þar eitt frá honum að eigi megi konungasynir jafnast við hann. Vildi eg að þér fellduð seglin á nokkuru skipinu og tækjuð þér við mér." Þeir spurðu hann að nafni. Hann svarar: "Hnikar hétu mig, þá er eg Hugin gladdi, Völsungr ungi, og vegið hafði. Nú máttu kalla karl af bjargi Feng eða Fjölni, far vil eg þiggja." Þeir viku að landi og tóku karl á skip sín. Þá tók af veðrið, og fara uns þeir koma að landi í ríki Hundingssona. Þá hvarf Fjölnir. Þeir láta þegar geisa eld og járn, drepa menn en brenna byggðina og eyða þar sem þeir fara. Stökkur fjöldi undan á fund Lyngva kóngs og segja að her er kominn í landið og fer með meira geysingi en dæmi finnist til. Kváðu Hundingssonu eigi langsýna þá er þeir sögðust eigi mundu hræðast Völsunga: "En nú stýrir þessum her Sigurður Sigmundarson." Lyngvi konungur lætur nú fara um allt ríki sitt herboð, vill eigi á flótta leggjast, stefnir til sín öllum þeim mönnum er honum vilja lið veita. Kemur nú á mót Sigurði með allmikinn her og bræður hans með honum. Tekst þar hin harðasta orrusta með þeim. Mátti þar á lofti sjá mart spjót og örvar margar, öxi hart reidda, skjöldu klofna og brynjur slitnar, hjálma skýfða, hausa klofna og margan mann steypast til jarðar. Og er orrustan hefir svo staðið mjög langa hríð sækir Sigurður fram um merkin og hefir í hendi sverðið Gram. Hann höggur bæði menn og hesta og gengur í gegnum fylkingar og hefir báðar hendur blóðgar til axlar, og stökk undan fólk þar sem hann fór og helst hvorki við hjálmur né brynja og engi maður þóttist fyrr séð hafa þvílíkan mann. Þessi orrusta stóð lengi með miklu mannfalli og ákafri sókn. Fer þar sem sjaldnar kann henda þá er landherinn sækir til, að það kom fyrir ekki. Féll þar svo mart fyrir Hundingssonum að engi maður vissi töl á. Og er Sigurður var framarla í fylkingu. Þá koma á mót honum synir Hundings konungs. Sigurður höggur til Lyngva konungs og klýfur hjálm hans og höfuð og brynjaðan búk, og síðan höggur hann Hjörvarð bróður hans sundur tvo hluti, og þá drap hann alla Hundingssonu er eftir lifðu og mestan hluta liðs þeirra. Fer Sigurður nú heim með fögrum sigri og miklu fé og ágæti er hann hafði fengið í þessi ferð. Voru nú veislur gervar í mót honum heima í ríkinu. Og er Sigurður hefir skamma stund heima verið, kemur Reginn að máli við Sigurð og segir: "Nú munuð þér vilja steypa hjálminum Fáfnis, svo sem þér hétuð, því að nú hefir þú hefnt föður þíns og annarra frænda þinna." Sigurður svarar: "Efna munum vér það sem vér höfum þar um heitið og ekki fellur oss það úr minni." 18. Frá vígi Fáfnis Nú ríða þeir Sigurður og Reginn upp á heiðina á þann farveg er Fáfnir var vanur að skríða er hann fór til vatns, og það er sagt að sá hamar var þrítugur, er hann lá að vatni þá er hann drakk. Þá mælti Sigurður: "Það sagðir þú, Reginn, að dreki sjá væri eigi meiri en einn lyngormur en mér sýnast vegar hans æfar miklir." Reginn mælti: "Ger gröf eina og sest þar í. Og þá er ormurinn skríður til vatns, legg þá til hjarta honum og vinn honum svo bana. Þar fyrir færð þú mikinn frama." Sigurður mælti: "Hversu mun þá veita ef eg verð fyrir sveita ormsins?" Reginn svarar: "Eigi má þér ráð ráða er þú ert við hvat vetna hræddur og ertu ólíkur þínum frændum að hughreysti." Nú ríður Sigurður á heiðina en Reginn hverfur á brott yfrið hræddur. Sigurður gerði gröf eina. Og er hann er að þessu verki kemur að honum einn gamall maður með síðu skeggi og spyr hvað hann gerir þar. Hann segir. Þá svarar hinn gamli maður: "Þetta er óráð. Ger fleiri grafar og lát þar í renna sveitann. En þú sit í einni og legg til hjartans orminum." Þá hvarf sá maður á brottu. En Sigurður gerir grafar eftir því sem fyrir var sagt. Og er ormurinn skreið til vatns varð mikill landskjálfti svo að öll jörð skalf í nánd. Hann fnýsti eitri alla leið fyrir sig fram og eigi hræddist Sigurður né óttast við þann gný. Og er ormurinn skreið yfir gröfina þá leggur Sigurður sverðinu undir bægslið vinstra svo að við hjöltum nam. Þá hleypur Sigurður upp úr gröfinni og kippir að sér sverðinu og hefir allar hendur blóðgar upp til axlar. Og er hinn mikli ormur kenndi síns banasárs þá laust hann höfðinu og sporðinum svo að allt brast í sundur er fyrir varð. Og er Fáfnir fékk banasár spurði hann: "Hver ertu eða hver er þinn faðir eða hver er ætt þín, er þú varst svo djarfur að þú þorir að bera vopn á mig?" Sigurður svarar: "Ætt mín er mönnum ókunnug. Eg heiti göfugt dýr og á eg engan föður né móður og einn saman hefi eg farið." Fáfnir svarar: "Ef þú átt engan föður né móður, af hverju undri ertu þá alinn? Og þótt þú segir mér eigi þitt nafn á banadægri mínu þá veistu að þú lýgur nú." Hann svarar: "Eg heiti Sigurður en faðir minn Sigmundur." Fáfnir svarar: "Hver eggjaði þig þessa verks eða hví léstu að eggjast? Hafðir þú eigi frétt það hversu allt fólk er hrætt við mig og við minn ægishjálm? Hinn fráneygi sveinn, þú áttir föður snarpan." Sigurður svarar: "Til þessa hvatti mig hinn harði hugur, og stoðaði til að gert yrði þessi hin sterka hönd og þetta hið snarpa sverð er nú kenndir þú. Og fár er gamall harður ef hann er í bernsku blautur." Fáfnir segir: "Veit eg, ef þú vex upp með frændum þínum, að þú mundir kunna að vega reiður. En þetta er meiri furða, er einn bandingi hertekinn skal þorað hafa að vega að mér því að fár hernuminn er frækn til vígs." Sigurður mælti: "Bregður þú mér að eg væri fjarri mínum frændum? En þótt eg væri hernuminn þá var eg þó eigi heftur og það fannstu að eg var laus." Fáfnir svarar: "Heiftyrði tekur þú hvetvetna því er eg mæli. En gull þetta mun þér að bana verða, er eg hefi átt." Sigurður svarar: "Hver vill fé hafa allt til hins eina dags, en eitt sinn skal hver deyja." Fáfnir mælti: "Fátt vilt þú að mínum dæmum gera. En drukkna muntu ef þú ferð um sjá óvarlega og bíð heldur á landi uns logn er." Sigurður mælti: "Seg þú það, Fáfnir, ef þú ert fróður mjög: Hverjar eru þær nornir er kjósa mögu frá mæðrum?" Fáfnir svarar: "Margar eru þær og sundurlausar. Sumar eru ásaættar, sumar eru álfaættar, sumar eru dætur Dvalins." Sigurður mælti: "Hve heitir sá hólmur er blanda hjörlegi Surtur og æsir saman?" Fáfnir svarar: "Hann heitir Óskaptur." Og enn mælti Fáfnir: "Reginn bróðir minn veldur mínum dauða og það hlægir mig er hann veldur og þínum dauða og fer þá sem hann vildi." Enn mælti Fáfnir: "Eg bar ægishjálm yfir öllu fólki síðan eg lá á arfi míns bróður. Og svo fnýsti eg eitri alla vega frá mér í brott að engi þorði að koma í nánd mér og engi vopn hræddist eg og aldrei fann eg svo margan mann fyrir mér að eg þættist eigi miklu sterkari, en allir voru hræddir við mig." Sigurður mælti: "Sá ægishjálmur, er þú sagðir frá, gefur fáum sigur því að hver sá er með mörgum kemur má það finna eitthvert sinn að engi er einna hvatastur." Fáfnir svarar: "Það ræð eg þér að þú takir hest þinn og ríðir á brott sem skjótast, því að það hendir oft að sá er banasár fær, hefnir sín sjálfur." Sigurður svarar: "Þetta eru þín ráð en annað mun eg gera. Eg mun ríða til þíns bóls og taka þar það hið mikla gull er frændur þínir hafa átt." Fáfnir svarar: "Ríða muntu þar til er þú finnur svo mikið gull að ærið er um þína daga. Og það sama gull verður þinn bani og hvers annars er það á." Sigurður stóð upp og mælti: "Heim mundi eg ríða þótt eg missti þessa hins mikla fjár ef eg vissi að eg skyldi aldrei deyja. En hver frækn maður vill fé ráða allt til hins eina dags. En þú, Fáfnir, ligg í fjörbrotum þar er þig Hel hafi." Og þá deyr Fáfnir. 19. Sigurður eignaðist Fáfnisarf Eftir þetta kom Reginn til Sigurðar og mælti: "Heill, herra minn. Mikinn sigur hefir þú unnið er þú hefir drepið Fáfni, er engi varð fyrr svo djarfur að á hans götu þorði sitja, og þetta fremdarverk mun uppi meðan veröldin stendur." Nú stendur Reginn og sér niður í jörðina langa hríð. Og þegar eftir þetta mælti hann af miklum móði: "Bróður minn hefir þú drepið og varla má eg þessa verks saklaus vera." Nú tekur Sigurður sitt sverð Gram og þerrir á grasinu og mælti til Regins: "Fjarri gekkst þú þá er eg vann þetta verk og eg reyndi þetta snarpa sverð með minni hendi, og mínu afli atti eg við orms megin meðan þú lást í einum lyngrunni og vissir þú eigi hvort eð var, himinn eða jörð." Reginn svarar: "Þessi ormur mætti lengi liggja í sínu bóli ef eigi hefðir þú notið sverðs þess er eg gerði þér minni hendi, og eigi hefðir þú þetta enn unnið og engi annarra." Sigurður svarar: "Þá er menn koma til vígs, þá er manni betra gott hjarta en hvasst sverð." Þá mælti Reginn við Sigurð af áhyggju mikilli: "Þú drapst minn bróður og varla má eg þessa verks saklaus." Þá skar Sigurður hjartað úr orminum með því sverði er Riðill hét. Þá drakk Reginn blóð Fáfnis og mælti: "Veit mér eina bæn, er þér er lítið fyrir. Gakk til elds með hjartað og steik og gef mér að eta." Sigurður fór og steikti á teini. Og er freyddi úr þá tók hann fingri sínum á og skynjaði hvort steikt væri. Hann brá fingrinum í munn sér. Og er hjartablóð ormsins kom á tungu honum þá skildi hann fuglarödd. Hann heyrði að igður klökuðu á hrísinu hjá honum: "Þar situr þú Sigurður og steikir Fáfnis hjarta. Það skyldi hann sjálfur eta. Þá mundi hann verða hverjum manni vitrari." Önnur segir: "Þar liggur Reginn og vill véla þann sem honum trúir." Þá mælti hin þriðja: "Höggvi hann þá höfuð af honum og má hann þá ráða gullinu því hinu mikla einn." Þá mælti hin fjórða: "Þá væri hann vitrari ef hann hefði það sem þær höfðu ráðið honum og riði síðan til bóls Fáfnis og tæki það hið mikla gull er þar er. Og riði síðan upp á Hindarfjall þar sem Brynhildur sefur og mun hann nema þar mikla speki. Og þá væri hann vitur ef hann hefði yðar ráð og hygði hann um sína þurft, og þar er mér úlfsins von er eg eyrun sá." Þá mælti hin fimmta: "Eigi er hann svo horskur sem eg ætla ef hann vægir honum en drepið áður bróður hans." Þá mælti hin sjötta: "Það væri snjallræði ef hann dræpi hann og réði einn fénu." Þá mælti Sigurður: "Eigi munu þau ósköp að Reginn sé minn bani og heldur skulu þeir fara báðir bræður einn veg." Bregður nú sverðinu Gram og höggur höfuð af Regin. Og eftir þetta etur hann suman hlut hjartans ormsins en sumt hirðir hann. Hleypur síðan á hest sinn og reið eftir slóð Fáfnis og til hans herbergis og fann að það var opið, og af járni hurðirnar allar og þar með allur dyraumbúningurinn og af járni allir stokkar í húsinu, og grafið í jörð niður. Sigurður fann þar stórmikið gull og sverðið Hrotta, og þar tók hann ægishjálm og gullbrynjuna og marga dýrgripi. Hann fann þar svo mikið gull að honum þótti von að eigi mundi meira bera tveir hestar eða þrír. Það gull tekur hann allt og ber í tvær kistur miklar, tekur nú í tauma hestinum Grana. Hesturinn vill nú eigi ganga og ekki tjár að keyra. Sigurður finnur nú hvað hesturinn vill. Hleypur hann á bak og lýstur hann sporum og rennur sjá hestur sem laus væri. 20. Fundur Sigurðar og Brynhildar Sigurður ríður nú langar leiðir og allt til þess er hann kemur upp á Hindarfjall og stefndi á leið suður til Frakklands. Á fjallinu sá hann fyrir sér ljós mikið sem eldur brynni og ljómaði af til himins. En er hann kom að, stóð þar fyrir honum skjaldborg og upp úr merki. Sigurður gekk í skjaldborgina og sá að þar svaf maður og lá með öllum hervopnum. Hann tók fyrst hjálminn af höfði honum og sá að það var kona. Hún var í brynju og var svo föst sem hún væri holdgróin. Þá reist hann ofan úr höfuðsmátt og í gegnum niður og svo út í gegnum báðar ermar, og beit sem klæði. Sigurður kvað hana helsti lengi sofið hafa. Hún spurði hvað svo var máttugt er beit brynjuna "og brá mínum svefni. Eða mun hér kominn Sigurður Sigmundarson er hefir hjálm Fáfnis og hans bana í hendi?" Þá svarar Sigurður: "Sá er Völsungaættar er þetta verk hefir gert, og það hefi eg spurt að þú ert ríks konungs dóttir og það sama hefir oss sagt verið frá yðrum vænleik og vitru, og það skulum vér reyna." Brynhildur segir að tveir konungar börðust: "Hét annar Hjálmgunnar, hann var gamall og hinn mesti hermaður og hafði Óðinn honum sigri heitið, en annar Agnar eða Auðabróðir. Eg felldi Hjálmgunnar í orrustu en Óðinn stakk mig svefnþorni í hefnd þess og kvað mig aldrei síðan skyldi sigur hafa og kvað mig giftast skulu. En eg strengdi þess heit þar í mót að giftast engum þeim er hræðast kynni." Sigurður mælti: "Kenn oss ráð til stórra hluta." Hún svarar: "Þér munuð betur kunna. En með þökkum vil eg kenna yður ef það er nokkuð er vér kunnum, það er yður mætti líka, í rúnum eða öðrum hlutum er liggja til hvers hlutar. Og drekkum bæði saman og gefi goðin okkur góðan dag, að þér verði nyt og frægð að mínum viturleik og þú munir eftir það er við ræðum." Brynhildur fyllti eitt ker og færði Sigurði og mælti: "Bjór færi eg þér, brynþinga valdr, magni blandinn og megintíri. Fullur er ljóða og líknstafa, góðra galdra og gamanræðna. Sigrúnar skaltu kunna, ef þú vilt snotr vera, og rista á hjalti hjörs, á véttrimum og á valböstum og nefna tvisvar Tý. Brimrúnar skaltu gera ef þú vilt borgið hafa á sundi seglmörum. Á stafni skal þær rista og á stjórnarblaði og leggja eld í ár. Fellrat svo brattr breki né blár unnir, þó kemstu heill af hafi. Málrúnar skaltu kunna ef þú vilt að manngi þér heiftum gjaldi harm. Þær um vindr, þær um vefr, þær um setr allar saman, á því þingi er þjóðir skulu í fulla dóma fara. Ölrúnar skaltu kunna, ef þú vilt að annars kvon véli þig eigi í tryggð, ef þú trúir. Á horni skal þær rista og á handarbaki og merkja á nagli Nauð. Full skaltu signa og við fári sjá og verpa lauk í lög. Þá eg það veit, að þér verðr aldrei meinblandinn mjöðr. Bjargrúnar skaltu nema, ef þú vilt borgið fá og leysa kind frá konu. Á lófa skal þær rista og um liðu spenna og biðja dísir duga. Limrúnar skaltu kunna, ef þú vilt læknir vera og kunna sár að sjá. Á berki skal þær rista og á barri viðar, þess er lúti austur limar. Hugrúnar skaltu nema, ef þú vilt hverjum vera geðhorskari guma. Þær of réð, þær of reist, þær of hugði Hroptr. Á skildi voru ristnar, þeim er stendr fyrir skínanda guði, á eyra Árvakrs og á Alsvinns höfði og á því hveli er stendr undir reið Rungnis, á Sleipnis taumum og á sleða fjötrum, á bjarnar hrammi og á Braga tungu, á úlfs klóm og á arnar nefi, á blóðgum vængjum og á brúar sporði, á lausnar lófa og á líknar spori, á gleri og á gulli og á góðu silfri, í víni og í virtri og á völu sessi, í guma holdi og Gaupnis oddi og á gýgjar brjósti, á nornar nagli og á nefi uglu. Allar voru af skafnar, þær er á voru ristnar, og hrærðar við hinn helga mjöð og sendar á víða vegu. Þær eru með álfum, sumar með ásum og með vísum vönum, sumar hafa mennskir menn. Það eru bókrúnar og bjargrúnar og allar ölrúnar og mærar meginrúnar, hverjum er þær kná óvilltar og óspilltar sér að heillum hafa. Njóttu, ef þú namst, uns rjúfast regin. Nú skaltu kjósa alls þér er kostr of boðinn, hvassa vopna hlynur. Sögn eða þögn haf þú þér sjálfur of hug. Öll eru mál of metin." Sigurður svarar: "Munkat eg flýja, þótt mig feigan vitir, emkat eg með bleyði borinn. Ástráð þín vil eg öll of hafa svo lengi sem eg lifi." 21. Frá heilræðum Brynhildar Sigurður mælti: "Aldrei finnst þér vitrari kona í veröldu og kenn enn fleiri spekiráð." Hún svarar: "Heimilt er það að gera að yðrum vilja og gefa heilræði fyrir yðra eftirleitan og viturleik." Þá mælti hún: "Ver vel við frændur þína og hefn lítt mótgerða við þá og ber við þol og tekur þú þar við langælegt lof. Sjá við illum hlutum, bæði við meyjar ást og manns konu, þar stendur oft illt af. Verð lítt mishugi við óvitra menn á fjölmennum mótum. Þeir mæla oft verra en þeir viti, og ertu þegar bleyðimaður kallaður og ætla að þú sért sönnu sagður. Drep hann annars dags og gjald honum svo heiftyrði. Ef þú ferð þann veg er vondar vættir byggja, ver var um þig. Tak þér ekki herbergi nær götu þótt þig nátti, því að oft búa þar illar vættir, þær menn villa. Lát eigi tæla þig fagrar konur þótt þú sjáir að veislum svo að það standi þér fyrir svefni eða þú fáir af því hugarekka. Teyg þær ekki að þér með kossum eða annarri blíðu. Og ef þú heyrir heimsleg orð drukkinna manna, deil eigi við þá er víndrukknir eru og tapa viti sínu. Slíkir hlutir verða mörgum að miklum móðtrega eða bana. Berst h eldur við óvini þína en þú sért brenndur. Og sver eigi rangan eið því að grimm hefnd fylgir griðrofi. Ger rækilega við dauða menn, sóttdauða eða sædauða eða vopndauða. Búðu vandlega um lík þeirra. Og trú ekki þeim er þú hefir felldan fyrir föður eða bróður eða annan náfrænda, þótt ungur sé. Oft er úlfur í ungum syni. Sjá vandlega við vélráðum vina þinna. En lítt megum vér sjá fyrir um yðart líf, en eigi skyldi mágahatur á þig koma." Sigurður mælti: "Engi finnst þér vitrari maður og þess sver eg að þig skal eg eiga og þú ert við mitt æði." Hún svarar: "Þig vil eg helst eiga þótt eg kjósi um alla menn." Og þetta bundu þau eiðum með sér. 22. Lýsing Sigurðar Fáfnisbana Nú ríður Sigurður á brott. Hans skjöldur var markaður og laugaður í rauðu gulli og skrifaður á einn dreki. Hann var dökkbrúnaður hið efra en fagurrauður hið neðra og þann veg var markaður hans hjálmur og söðull og vopnrokkur. Hann hafði gullbrynjuna og öll hans vopn voru gulli búin. Og því var dreki markaður á hans vopnum öllum, að er hann er sénn, má vita hver þar fer, af öllum þeim er frétt hafa að hann drap þann mikla dreka er Væringjar kalla Fáfni. Og fyrir því eru vopn hans öll gulli búin og brún að lit, að hann er langt umfram aðra menn að kurteisi og allri hæversku og nálega að öllum hlutum. Og þá er taldir eru allir hinir stærstu kappar og hinir ágætustu höfðingjar þá mun hann jafnan fremstur taldur, og hans nafn gengur í öllum tungum fyrir norðan Grikklandshaf og svo mun vera meðan veröldin stendur. Hár hans var brúnt að lit og fagurt að líta og fór í stórlokka. Skeggið var þykkt og skammt og með sama lit. Hánefjaður var hann og hafði breitt andlit og stórbeinótt. Augu hans voru svo snör að fár einn þorði að líta undir hans brún. Herðar hans voru svo miklar sem tveir menn væri á að sjá. Hans líkami var skapaður allur við sig á hæð og digurleik og þann veg sem best má sama. Og er það mark um hans hæð að þá er hann gyrti sig sverðinu Gram, en það var sjö spanna hátt, og er hann óð rúgakurinn fullvaxinn þá tók niður döggskórinn á sverðinu akurinn uppstandanda. Og hans afl er meira en vöxtur. Vel kann hann sverði að beita og spjóti að skjóta og skafti að verpa og skildi að halda, boga að spenna eða hesti að ríða, og margskonar kurteisi nam hann í æsku. Hann var vitur maður svo að hann vissi fyrir óorðna hluti. Hann skildi fuglsrödd. Og af slíkum hlutum komu honum fáir hlutir á óvart. Hann var langtalaður og málsnjallur svo að ekki tók hann það erindi að mæla, að hann mundi fyrr hætta en svo sýnist öllum sem enga leið muni eiga að vera nema svo sem hann segir. Og það er hans skemmtan að veita lið sínum mönnum og reyna sjálfan sig í stórræðum og taka fé af sínum óvinum og gefa sínum vinum. Eigi skorti hann hug og aldrei varð hann hræddur. 23. Sigurður dvaldist með Heimi Sigurður ríður nú þar til er hann kemur að einum miklum bæ. Þar réð fyrir einn mikill höfðingi sá er Heimir hét. Hann átti systur Brynhildar er Bekkhildur hét, því að hún hafði heima verið og numið hannyrði. En Brynhildur fór með hjálm og brynju og gekk að vígum, var hún því kölluð Brynhildur. Heimir og Bekkhildur áttu einn son er Alsvinnur hét, manna kurteisastur. Þar léku menn úti. Og er þeir sjá reið mannsins að bænum, hætta þeir leiknum og undrast manninn því að þeir höfðu engan slíkan séð. Gengu í mót honum og fögnuðu honum vel. Alsvinnur býður honum með sér að vera og af sér að þiggja slíkt er hann vill. Hann þiggur það. Honum er og skipað veglega að þjóna. Fjórir menn hófu gullið af hestinum en fimmti tók við honum. Þar mátti sjá marga góða gripi og fáséna. Var það að skemmtan haft að sjá brynjur og hjálma og stóra hringa og undarlega mikil gullstaup og allskonar hervopn. Sigurður dvelst þar lengi í mikilli sæmd. Spyrst nú þetta frægðarverk um öll lönd, er hann hafði drepið þann hinn ógurlega dreka. Þeir undu sér nú vel og var hvor öðrum hollur. Það höfðu þeir sér að skemmtan að búa vopn sín og skepta örvar sínar og beita haukum sínum. 24. Fundur Sigurðar og Brynhildar Þá var heim komin til Heimis Brynhildur fóstra hans. Hún sat í einni skemmu við meyjar sínar. Hún kunni meira hagleik en aðrar konur. Hún lagði sinn borða með gulli og saumaði á þau stórmerki er Sigurður hafði gert, dráp ormsins og upptöku fjárins og dauða Regins. Og einn dag er frá því sagt að Sigurður reið á skóg við hundum sínum og haukum og miklu fjölmenni. Og er hann kom heim, fló hans haukur á hávan turn og settist við einn glugg. Sigurður fór eftir haukinum. Þá sér hann eina fagra konu og kennir að þar er Brynhildur. Honum þykir um vert allt saman, fegurð hennar og það er hún gerir, kemur í höllina og vill önga skemmtan við menn eiga. Þá mælti Alsvinnur: "Hví eruð þér svo fálátir? Þessi skipan þín harmar oss og þína vini. Eða hví máttu eigi gleði halda? Haukar þínir hnípa og svo hesturinn Grani og þessa fáum vér seint bót." Sigurður svarar: "Góður vinur, heyr hvað eg hugsa. Minn haukur fló á einn turn og er eg tók hann sá eg eina fagra konu. Hún sat við einn gullegan borða og las þar á mín liðin og framkomin verk." Alsvinnur svarar: "Þú hefir séð Brynhildi Buðladóttur, er mestur skörungur er." Sigurður svarar: "Það mun satt vera. Eða hversu kom hún hér?" Alsvinnur svarar: "Þess var skammt í milli og þér komuð." Sigurður segir: "Það vissum vér fyrir fáum dögum. Sú kona hefir oss best sýnst í veröldu." Alsvinnur mælti: "Gef ekki gaum að einni konu, þvílíkur maður. Er það illt að sýta er maður fær eigi." "Hana skal eg hitta," sagði Sigurður, "og gefa henni gull og ná hennar gamni og jafnaðarþokka." Alsvinnur svarar: "Engi fannst sá enn um aldur er hún léði rúms hjá sér eða gæfi öl að drekka. Hún vill sig í herskap hafa og allskonar frægð að fremja." Sigurður mælti: "Vér vitum eigi hvort hún svarar oss eða eigi, eða lér oss sess hjá sér." Og annan dag eftir gekk Sigurður til skemmunnar. En Alsvinnur stóð hjá skemmunni úti og skefti örvar sínar. Sigurður mælti: "Sit heil, frú, eða hversu megið þér?" Hún svarar: "Vel megum vér. Frændur lifa og vinir, en háttung er í hverja giftu menn bera til síns endadags." Hann sest hjá henni. Síðan ganga þar inn fjórar konur með stórum borðkerum af gulli og með hinu besta víni og standa fyrir þeim. Þá mælti Brynhildur: "Þetta sæti mun fáum veitt vera nema faðir minn komi." Hann svarar: "Nú er veitt þeim er oss líkar." Herbergið var tjaldað af hinum dýrstum tjöldum og þakið klæðum allt gólfið. Sigurður mælti: "Nú er það fram komið er þér hétuð oss." Hún svarar: "Þér skuluð hér velkomnir." Síðan reis hún upp og fjórar meyjar með henni og gekk fyrir hann með gullker og bað hann drekka. Hann réttir í mót höndina kerinu og tók hönd hennar með og setti hana hjá sér. Hann tók um háls henni og kyssti hana og mælti: "Engi kona hefir þér fegri fæðst." Brynhildur mælti: "Viturlegra ráð er það að leggja eigi trúnað sinn á konu vald því að þær rjúfa jafnan sín heit." Hann mælti: "Sá kæmi bestur dagur yfir oss að vér mættum njótast." Brynhildur svarar: "Eigi er það skipað að við búum saman. Eg em skjaldmær og á eg með herkonungum hjálm og þeim mun eg að liði verða, og ekki er mér leitt að berjast." Sigurður svarar: "Þá frjóumst vér mest ef vér búum saman, og meira er að þola þann harm er hér liggur á en hvöss vopn." Brynhildur svarar: "Eg mun kanna lið hermanna en þú munt eiga Guðrúnu Gjúkadóttur." Sigurður svarar: "Ekki tælir mig eins konungs dóttir og ekki lér mér tveggja huga um þetta, og þess sver eg við guðin að eg skal þig eiga eða enga konu ella." Hún mælti slíkt. Sigurður þakkar henni þessi ummæli og gaf henni gullhring og svörðu nú eiða af nýju og gengur hann í brott til sinna manna og er þar um hríð með miklum blóma. 25. Viðræður Guðrúnar og Brynhildar Gjúki hét konungur. Hann hafði ríki fyrir sunnan Rín. Hann átti þrjá sonu er svo hétu: Gunnar, Högni, Guttormur. Guðrún hét dóttir hans. Hún var frægst mær. Báru þau börn mjög af öðrum konungabörnum um alla atgervi, bæði um vænleik og vöxt. Þeir voru jafnan í hernaði og unnu mörg ágætisverk. Gjúki átti Grímhildi hina fjölkunnugu. Buðli hét konungur. Hann var ríkari en Gjúki, og þó báðir ríkir. Atli hét bróðir Brynhildar. Atli var grimmur maður, mikill og svartur og þó tígulegur, og hinn mesti hermaður. Grímhildur var grimmhuguð kona. Ráð Gjúkunga stóð með miklum blóma og mest fyrir sakir barna hans er mjög voru umfram flesta. Eitt sinn segir Guðrún meyjum sínum að hún má eigi glöð vera. Ein kona spyr hana hvað henni sé að ógleði. Hún svarar: "Eigi fengum vér tíma í draumum. Er því harmur í hjarta mér. Ráð drauminn, þar er þú fréttir eftir." Hún svarar: "Seg mér og lát þig eigi hryggja því að jafnan dreymir fyrir veðrum." Guðrún svarar: "Þetta er ekki veður. Það dreymdi mig að eg sá einn fagran hauk mér á hendi. Fjaðrar hans voru með gullegum lit." Konan svarar: "Margir hafa spurt af yðrum vænleik, visku og kurteisi. Nokkurs konungs son mun biðja þín." Guðrún svarar: "Engi hlutur þótti mér haukinum betri og allt mitt fé vildi eg heldur láta en hann." Konan svarar: "Sá er þú færð mun vera vel menntur og muntu unna honum mikið." Guðrún svarar: "Það angrar mig að eg veit eigi hver hann er, og skulum vér hitta Brynhildi. Hún mun vita." Þær bjuggust með gulli og mikilli fegurð og fóru með meyjum sínum uns þær komu að höll Brynhildar. Sú höll var búin með gulli og stóð á einu bergi. Og er sén er ferð þeirra þá er Brynhildi sagt að margar konur óku að borginni með gylltum vögnum. "Þar mun vera Guðrún Gjúkadóttir," segir hún. "Mig dreymdi um hana í nótt, og göngum út í mót henni. Ekki sækja oss fríðari konur heim." Þær gengu út í móti þeim og fögnuðu vel. Þær gengu inn í þá hina fögru höll. Salurinn var skrifaður innan og mjög silfri búinn. Klæði voru breidd undir fætur þeim og þjónuðu allir þeim. Þær höfðu margskonar leika. Guðrún var fáorð. Brynhildur mælti: "Hví megið þér eigi gleði bella? Ger eigi það. Skemmtum oss allar saman og ræðum um ríka konunga og þeirra stórvirki." "Gerum það," segir Guðrún. "Eða hverja veistu fremsta konunga verið hafa?" Brynhildur svarar: "Sonu Hámundar, Haka og Hagbarð. Þeir unnu mörg frægðarverk í hernaði." Guðrún svarar: "Miklir voru þeir og ágætir, en þó nam Sigar systur þeirra en hefir aðra inni brennda og eru þeir seinir að hefna. Eða hví nefndir þú eigi bræður mína er nú þykja fremstir menn?" Brynhildur segir: "Það er í góðum efnum en eigi eru þeir enn mjög reyndir og veit eg einn mjög af þeim bera en það er Sigurður son Sigmundar konungs. Hann var þá barn er hann drap sonu Hundings konungs og hefndi föður síns og Eylima móðurföður síns." Guðrún mælti: "Hvað var til merkja um það? Segir þú hann borinn þá er faðir hans féll?" Brynhildur svarar: "Móðir hans gekk í valinn og fann Sigmund konungs sáran og bauð að binda sár hans en hann kveðst of gamall síðan að berjast, en bað hana við það huggast að hún mundi æðstan son ala og var þar spá spaks geta. Og eftir andlát Sigmundar konungs fór hún með Álfi konungi og var Sigurður þar upp fæddur í mikilli virðingu og vann hann mörg afreksverk á hverjum degi og er hann ágætastur maður í veröldu." Guðrún mælti: "Af ást hefir þú fréttum til hans haldið. En af því kom eg hér að segja þér drauma mína er mér fengu mikillar áhyggju." Brynhildur svarar: "Lát þig eigi slíkt angra. Ver með frændum þínum er allir vilja þig gleðja." "Það dreymdi mig," sagði Guðrún, "að vér gengum frá skemmu margar saman og sáum einn mikinn hjört. Hann bar langt af öðrum dýrum. Hár hans var af gulli. Vér vildum allar taka dýrið en eg ein náði. Dýrið þótti mér öllum hlutum betra. Síðan skaustu dýrið fyrir knjám mér. Var mér það svo mikill harmur að eg mátti trautt bera. Síðan gafstu mér einn úlfhvelp. Sá dreifði mig blóði bræðra minna." Brynhildur svarar: "Eg mun ráða sem eftir mun ganga. Til ykkar mun koma Sigurður, sá er eg kaus mér til manns. Grímhildur gefur honum meinblandinn mjöð, er öllum oss kemur í mikið stríð. Hann muntu eiga og hann skjótt missa. Þú munt eiga Atla konung. Missa muntu bræðra þinna og þá muntu Atla vega." Guðrún svarar: "Ofurharmur er oss það að vita slíkt." Og fara þær nú í brott og heim til Gjúka konungs. 26. Sigurður fékk Guðrúnar Sigurður ríður nú í brott með það mikla gull. Skiljast þeir nú vinir. Hann ríður Grana með öllum sínum herbúnaði og farmi. Hann ríður þar til er hann kom að höll Gjúka konungs. Ríður nú í borgina. Og það sér einn af konungsmönnum og mælti: "Það hygg eg að hér fari einn af goðunum. Þessi maður er allur við gull búinn. Hestur hans er miklu meiri en aðrir hestar og afburðarvænn vopnabúnaður. Hann er langt um aðra menn fram. En sjálfur ber hann þó mest af öðrum mönnum." Konungurinn gengur út með hirð sína og kvaddi manninn og spyr: "Hver ertu er ríður í borgina, er engi þorði nema að leyfi sona minna?" Hann svarar: "Eg heiti Sigurður og em eg son Sigmundar konungs." Gjúki konungur mælti: "Vel skaltu hér kominn með oss og þigg hér slíkt sem þú vilt." Og hann gengur inn í höllina og voru allir lágir hjá honum og allir þjónuðu honum og var hann þar í miklu yfirlæti. Þeir ríða allir saman, Sigurður og Gunnar og Högni, og þó er Sigurður fyrir þeim um alla atgervi og eru þó allir miklir menn fyrir sér. Það finnur Grímhildur hve mikið Sigurður ann Brynhildi og hve oft hann getur hennar. Hugsar fyrir sér að það væri meiri gifta að hann staðfestist þar og ætti dóttur Gjúka konungs og sá að engi mátti við hann jafnast. Sá og hvert traust að honum var, og hafði ofur fjár, miklu meira en menn vissu dæmi til. Konungur var við hann sem við sonu sína en þeir virðu hann framar en sig. Eitt kveld er þeir sátu við drykk rís drottning upp og gekk fyrir Sigurð og kvaddi hann og mælti: "Fögnuður er oss á þinni hérvist og allt gott viljum vér til yðar leggja. Tak hér við horni og drekk." Hann tók við og drakk af. Hún mælti: "Þinn faðir skal vera Gjúki konungur en eg móðir, bræður þínir Gunnar og Högni og allir er eiða vinnið og munu þá eigi yðrir jafningjar fást." Sigurður tók því vel. Og við þann drykk mundi hann ekki til Brynhildar. Hann dvaldist þar um hríð. Og eitt sinn gekk Grímhildur fyrir Gjúka konung og lagði hendur um háls honum og mælti: "Hér er nú kominn hinn mesti kappi er finnast mun í veröldu. Væri að honum mikið traust. Gift honum dóttur þína með miklu fé og slíku ríki sem hann vill, og mætti hann hér yndi nema." Konungur svarar: "Fátítt er það að bjóða fram dætur sínar, en meiri vegur er að bjóða honum en aðrir biðji." Og eitt kveld skenkir Guðrún. Sigurður sér að hún er væn kona og að öllu hin kurteisasta. Fimm misseri var Sigurður þar svo að þeir sátu með frægð og vingan, og ræðast konungar nú við. Gjúki konungur mælti: "Mart gott veitir þú oss, Sigurður, og mjög hefir þú styrkt vort ríki." Gunnar mælti: "Allt viljum vér til vinna að þér dveljist hér lengi, bæði ríki og vora systur með boði en eigi mundi annar fá þótt bæði." Sigurður svarar: "Hafið þökk fyrir yðra sæmd og þetta skal þiggja." Þeir sverjast nú í bræðralag sem þeir séu sambornir bræður. Nú er gerð ágætleg veisla og stóð marga daga. Drekkur Sigurður nú brúðlaup til Guðrúnar. Mátti þar sjá margskonar gleði og skemmtan og var hvern dag veitt öðrum betur. Þeir fóru nú víða um lönd og vinna mörg frægðarverk, drápu marga konungasonu og engir menn gerðu slík afrek sem þeir. Fara nú heim með miklu herfangi. Sigurður gaf Guðrúnu að eta af Fáfnis hjarta og síðan var hún miklu grimmari en áður og vitrari. Þeirra son hét Sigmundur. Og eitt sinn gekk Grímhildur að Gunnari syni sínum og mælti: "Yðart ráð stendur með miklum blóma fyrir utan einn hlut, er þér eruð kvonlausir. Biðjið Brynhildar, það er göfgast ráð og mun Sigurður ríða með yður." Gunnar svarar: "Víst er hún væn, og eigi em eg þessa ófús," og segir nú föður sínum og bræðrum og Sigurði, og eru allir fýsandi. 27. Sigurður reið vafurlogann Þeir búa nú ferð sína listulega. Ríða nú fjöll og dali til Buðla konungs. Bera upp bónorðið. Hann tók því vel, ef hún vill eigi níta, og segir hana svo stóra að þann einn mann mun hún eiga er hún vill. Þá ríða þeir í Hlymdali. Heimir fagnar þeim vel. Segir Gunnar nú erindin. Heimir kvað hennar kjör vera hvern hún skal eiga. Segir þar sal hennar skammt frá og kvaðst það hyggja, að þann einn mundi hún eiga vilja, er riði eld brennanda er sleginn er um sal hennar. Þeir finna salinn og eldinn og sjá þar borg gulli bysta og brann eldur um utan. Gunnar reið Gota en Högni Hölkvi. Gunnar keyrir hestinn að eldinum en hann hopar. Sigurður mælti: "Hví hopar þú Gunnar?" Hann svarar: "Eigi vill hesturinn hlaupa þenna eld," - og biður Sigurð ljá sér Grana. "Heimilt er það," segir Sigurður. Gunnar ríður nú að eldinum og vill Grani eigi ganga. Gunnar má nú eigi ríða þenna eld. Skipta nú litum sem Grímhildur kenndi þeim, Sigurði og Gunnari. Síðan ríður Sigurður og hefir Gram í hendi og bindur gullspora á fætur sér. Grani hleypur fram að eldinum er hann kenndi sporans. Nú verður gnýr mikill er eldurinn tók að æsast en jörð tók að skjálfa. Loginn stóð við himin. Þetta þorði engi að gera fyrr, og var sem hann riði í myrkva. Þá lægðist eldurinn en hann gekk af hestinum inn í salinn. Svo er kveðið: Eldr nam að æsast en jörð að skjálfa og hár logi við himni gnæfa. Fár treystist þar fylkis rekka eld að ríða né yfir stíga. Sigurðr Grana sverði keyrði, eldr slokknaði fyrir öðlingi. Logi allr lægðist fyrir lofgjörnum, bliku reiði er Reginn átti. Og er Sigurður kom inn um logann fann hann þar eitt fagurt herbergi og þar sat í Brynhildur. Hún spyr hver sá maður er. En hann nefndist Gunnar Gjúkason: "Ertu og ætluð mín kona með jáyrði föður þíns, ef eg riði þinn vafurloga, og fóstra þíns með yðru atkvæði." "Eigi veit eg gjörla hversu eg skal þessu svara," segir hún. Sigurður stóð réttur á gólfinu og studdist á sverðshjöltin og mælti til Brynhildar: "Þér í mót skal eg gjalda mikinn mund í gulli og góðum gripum." Hún svarar af áhyggju af sínu sæti sem álft af báru, og hefir sverð í hendi og hjálm á höfði og var í brynju: "Gunnar," segir hún, "ræð ekki slíkt við mig nema þú sért hverjum manni fremri, og þá skaltu drepa er mín hafa beðið ef þú hefir traust til. Eg var í orrustu með Garðakonungi og voru vopn vor lituð í mannablóði og þess girnumst vér enn." Hann svarar: "Mörg stórvirki hafið þér unnið. En minnist nú á heit yðar, ef þessi eldur væri riðinn, að þér munduð með þeim manni ganga er þetta gerði." Hún finnur nú hér sönn svör og merki þessa máls, stendur upp og fagnar honum vel. Þar dvelst hann þrjár nætur og búa eina rekkju. Hann tekur sverðið Gram og leggur í meðal þeirra bert. Hún spyr hví það sætti. Hann kvað sér það skipað að svo gerði hann brúðlaup til konu sinnar eða fengi ella bana. Hann tók þá af henni hringinn Andvaranaut, er hann gaf henni, en fékk henni nú annan hring af Fáfnis arfi. Eftir þetta ríður hann brott í þann sama eld til sinna félaga og skipta þeir aftur litum og ríða síðan í Hlymdali og segja hve farið hafði. Þann sama dag fór Brynhildur heim til fóstra síns og segir honum af trúnaði að til hennar kom einn konungur, "og reið minn vafurloga og kvaðst kominn til ráða við mig og nefndist Gunnar. En eg sagði að það mundi Sigurður einn gera, er eg vann eiða á fjallinu, og er hann minn frumver." Heimir kvað nú svo búið vera mundu. Brynhildur mælti: "Dóttur okkar Sigurðar, Áslaugu, skal hér upp fæða með þér." Fara konungar nú heim en Brynhildur fór til föður síns. Grímhildur fagnar þeim vel og þakkar Sigurði sína fylgd. Er þar búist við veislu. Kom þar mikill mannfjöldi. Þar kom Buðli konungur með dóttur sína og Atli son hans. Og hefir þessi veisla staðið marga daga. Og er lokið er þessi veislu minnir Sigurð allra eiða við Brynhildi og lætur þó vera kyrrt. Brynhildur og Gunnar sátu við skemmtan og drukku gott vín. 28. Viðræða Guðrúnar og Brynhildar Það er einn dag er þær gengu til árinnar Rínar að þvo sér. Þá óð Brynhildur lengra út á ána. Guðrún spyr hví það gegndi. Brynhildur segir: "Hví skal eg um þetta jafnast við þig heldur en um annað? Eg hugði að minn faðir væri ríkari en þinn og minn maður unnið mörg snilldarverk og riði eld brennanda en þinn bóndi var þræll Hjálpreks konungs." Guðrún svarar með reiði: "Þá værir þú vitrari ef þú þegðir en lastaðir mann minn. Er það allra manna mál að engi hafi slíkur komið í veröldina fyrir hversvetna sakir. Og eigi samir þér vel að lasta hann því að hann er þinn frumver og drap hann Fáfni og reið vafurlogann, er þú hugðir Gunnar konung, og hann lá hjá þér og tók af hendi þér hringinn Andvaranaut, og máttu nú hér hann kenna." Brynhildur sér nú þenna hring og kennir. Þá fölnar hún sem hún dauð væri. Brynhildur fór heim og mælti ekki orð um kveldið. Og er Sigurður kom í rekkju spyr Guðrún: "Hví er Brynhildur svo ókát?" Sigurður svarar: "Eigi veit eg glöggt, en grunar mig að vér munum vita brátt nokkuru gerr." Guðrún mælti: "Hví unir hún eigi auð og sælu og allra manna lofi, og fengið þann mann sem hún vildi?" Sigurður mælti: "Hvar var hún þá er hún sagði það að hún þættist hinn æðsta eiga eða þann er hún vildi helst eiga?" Guðrún svarar: "Eg skal eftir spyrja á morgun hvern hún vill helst eiga." Sigurður svarar: "Þess let eg þig og iðrast muntu ef þú gerir það." Og um morguninn sátu þær í skemmu sinni og var Brynhildur hljóð. Þá mælti Guðrún: "Ver kát Brynhildur. Angrar þig okkart viðurtal eða hvað stendur þér fyrir gamni?" Brynhildur svarar: "Illt eitt gengur þér til þessa og hefir þú grimmt hjarta." "Virð eigi svo," segir Guðrún, "og seg heldur." Brynhildur svarar: "Spyr þess eina að betur sé attú vitir, það samir ríkum konum. Og er gott góðu að una er yður gengur allt að óskum." Guðrún svarar: "Snemmt er því enn að hæla og er þetta nokkur sú forspá. Hvað rekið þér að oss? Vér gerðum yður ekki til angurs." Brynhildur svarar: "Þess skaltu gjalda er þú átt Sigurð og eg ann þér eigi hans að njóta né gullsins mikla." Guðrún svarar: "Eigi vissi eg yður ummæli, og vel mætti faðir minn sjá ráð fyrir mér þóttú værir ekki að hitt." Brynhildur svarar: "Ekki höfum vér launmæli haft og þó höfum við eiða svarið, og vissuð þér það að þér véltuð mig og þess skal hefna." Guðrún svarar: "Þú ert betur gefin en maklegt er og þinn ofsi mun illa sjatna og þess munu margir gjalda." "Una mundum vér," segir Brynhildur, "ef eigi ættir þú göfgari mann." Guðrún svarar: "Áttu svo göfgan mann að óvíst er hver meiri konungur er, og gnótt fjár og ríkis." Brynhildur svarar: "Sigurður vá að Fáfni og er það meira vert en allt ríki Gunnars konungs, svo sem kveðið er: Sigurðr vá að ormi, en það síðan mun engum fyrnast meðan öld lifir. En hlýri þinn hvorki þorði eld að ríða né yfir stíga." Guðrún svarar: "Grani rann eigi eldinn undir Gunnari konungi en hann þorði að ríða og þarf honum eigi hugar að frýja." Brynhildur svarar: "Dyljist eigi við að eg hygg Grímhildi eigi vel" Guðrún svarar: "Ámæl henni eigi því að hún er til þín sem til dóttur sinnar." Brynhildur svarar: "Hún veldur öllum upphöfum þess böls er oss bítur. Hún bar Sigurði grimmt öl svo að eigi mundi hann mitt nafn." Guðrún svarar: "Mart rangt orð mælir þú og mikil lygi er slíkt." Brynhildur svarar: "Njótið þér svo Sigurðar sem þér hafið mig eigi svikið og er yðart samveldi ómaklegt og gangi yður svo sem eg hygg." Guðrún svarar: "Betur mun eg njóta en þú mundir vilja og engi gat þess að hann ætti of gott við mig né eitt sinn." Brynhildur svarar: "Illa mælir þú og er af þér rennur muntu iðrast, og hendum eigi heiftyrði." Guðrún segir: "Þú kastaðir fyrri heiftarorðum á mig. Lætur þú nú sem þú munir yfir bæta en þó býr grimmt undir." "Leggjum niður ónýtt hjal," segir Brynhildur. "Eg þagði lengi yfir mínum harmi, þeim er mér bjó í brjósti, en eg ann þínum bróður aðeins, og tökum annað tal." Guðrún segir: "Langt sér hugur þinn um fram." Og þar af stóð mikill ófagnaður er þær gengu á ána og hún kenndi hringinn og þar af varð þeirra viðræða. 29. Frá harmi Brynhildar Eftir þetta tal leggst Brynhildur í rekkju og komu þessi tíðindi fyrir Gunnar konung, að Brynhildur er sjúk. Hann hittir hana og spyr hvað henni sé. En hún svarar engu og liggur sem hún sé dauð. Og er hann leitar eftir fast þá svarar hún: "Hvað gerðir þú af hring þeim, er eg seldi þér, er Buðli konungur gaf mér að efsta skilnaði er þér synir Gjúka konungs komuð til hans og hétuð að herja eða brenna nema þér næðuð mér. Síðan leiddi hann mig á tal og spyr hvern eg kjöri af þeim sem komnir voru. En eg bauðst til að verja landið og vera höfðingi yfir þriðjungi liðs. Voru þá tveir kostir fyrir hendi, að eg mundi þeim verða að giftast sem hann vildi eða vera án alls fjár og hans vináttu. Kvað þó sína vináttu mér mundu betur gegna en reiði. Þá hugsaði eg með mér hvort eg skyldi hlýða hans vilja eða drepa margan mann. Eg þóttist vanfær til að þreyta við hann og þar kom, að eg hést þeim er riði hestinum Grana með Fáfnis arfi og riði minn vafurloga og dræpi þá menn er eg kvað á. Nú treystist engi að ríða nema Sigurður einn. Hann reið eldinn því að hann skorti eigi hug til. Hann drap orminn og Regin og fimm konunga en eigi þú, Gunnar, er þú fölnaðir sem nár og ertu engi konungur né kappi. Og þess strengdi eg heit heima að föður míns að eg mundi þeim einum unna er ágætastur væri alinn, en það er Sigurður. Nú erum vér eiðrofa er vér eigum hann eigi og fyrir þetta skal eg ráðandi þíns dauða. Og eigum vér Grímhildi illt að launa. Henni finnst engi kona huglausari né verri." Gunnar svarar svo að fáir heyrðu: "Mörg flærðarorð hefir þú mælt, og ertu illúðug kona er þú ámælir þeirri konu, er mjög er um þig fram, og eigi undi hún verr sínu, svo sem þú gerir, eða kvaldi dauða menn og engan myrti hún, og lifir við lof." Brynhildur svarar: "Ekki höfum vér launþing haft né ódáðir gert og annað er vort eðli og fúsari værum vér að drepa yður." Síðan vildi hún drepa Gunnar konung en Högni setti hana í fjötra. Gunnar mælti þá: "Eigi vil eg að hún búi í fjötrum." Hún svarar: "Hirð eigi það, því að aldrei sérð þú mig glaða síðan í þinni höll eða drekka né tefla né hugað mæla né gulli leggja góð klæði né yður ráð gefa." Kvað hún sér það mestan harm að hún átti eigi Sigurð. Hún settist upp og sló sinn borða svo að sundur gekk, og bað svo lúka skemmudyrum að langa leið mætti heyra hennar harmtölur. Nú er harmur mikill og heyrir um allan bæinn. Guðrún spyr skemmumeyjar sínar hví þær séu svo ókátar eða hryggar: "Eða hvað er yður eða hví farið þér sem vitlausir menn eða hver gyski er yður orðinn?" Þá svarar hirðkona ein er Svafurlöð hét: "Þetta er ótímadagur. Vor höll er full af harmi." Þá mælti Guðrún til sinna vinkonu: "Stattu upp. Vér höfum lengi sofið, vek Brynhildi, göngum til borða og verum kátar." "Það geri eg eigi," sagði hún, "að vekja hana né við hana mæla, og mörg dægur drakk hún eigi mjöð né vín og hefir hún fengið goða reiði." Þá mælti Guðrún til Gunnars: "Gakk að hitta hana," segir hún, "og seg oss illa kunna hennar meini." Gunnar svarar: "Það er mér bannað að hitta hana eða hennar fé að skipta." Þó fer Gunnar að hitta hana og leitar marga vega málsenda við hana og fær ekki af um svörin. Gengur nú á brott og hittir Högna og biður hann finna hana. En hann kveðst vera ófús og fer þó og fékk ekki af henni. Og er hittur Sigurður og beðinn að finna hana. Hann svarar engu og er svo búið um kveldið. Og annan dag eftir, er hann kom heim af dýraveiði, hitti hann Guðrúnu og mælti: "Þann veg hefir fyrir mig borið sem þetta muni til mikils koma, hrollur sjá, og mun Brynhildur deyja." Guðrún svarar: "Herra minn, mikil kynsl fylgja henni. Hún hefir nú sofið sjö dægur svo að engi þorði að vekja hana." Sigurður svarar: "Eigi sefur hún. Hún hefir stórræði með höndum við okkur." Þá mælti Guðrún með gráti: "Það er mikill harmur að vita þinn bana. Far heldur og finn hana og vit ef sjatni hennar ofsi. Gef henni gull og mýk svo hennar reiði." Sigurður gekk út og fann opinn salinn. Hann hugði hana sofa og brá af henni klæðum og mælti: "Vaki þú, Brynhildur. Sól skín um allan bæinn og er ærið sofið. Hritt af þér harmi og tak gleði." Hún mælti: "Hví sætir þinni dirfð er þú ferð mig að hitta. Mér var engi verri í þessum svikum." Sigurður spyr: "Hví mælir þú eigi við menn eða hvað angrar þig?" Brynhildur svarar: "Þér skal eg segja mína reiði." Sigurður mælti: "Heilluð ertu ef þú ætlar grimman minn hug við þig, og er sjá þinn maður er þú kaust." "Nei," segir hún. "Eigi reið Gunnar eldinn til vor og eigi galt hann mér að mundi felldan val. Eg undraðist þann mann er kom í minn sal og þóttist eg kenna yðar augu og fékk eg þó eigi víst skilið fyrir þeirri huldu er á lá á minni hamingju." Sigurður segir: "Ekki erum vér göfgari menn en synir Gjúka. Þeir drápu Danakonung og mikinn höfðingja, bróður Buðla konungs." Brynhildur svarar: "Mart illt eigum vér þeim upp að inna og minn oss ekki á harma vora. Þú, Sigurður, vást orminn, og reiðst eldinn og of mína sök, og voru þar eigi synir Gjúka konungs." Sigurður svarar: "Ekki varð eg þinn maður og varðstu mín kona, og galt við þér mund ágætur konungur." Brynhildur svarar: "Eigi sá eg svo Gunnar að minn hugur hlægi við honum, og grimm em eg við hann þótt eg hylmi yfir fyrir öðrum." "Það er ógurlegt," segir Sigurður, "að unna eigi slíkum konungi. Eða hvað angrar þig mest? Mér sýnist sem hans ást sé þér gulli betri." Brynhildur svarar: "Það er mér sárast minna harma að eg fæ eigi því til leiðar komið að biturt sverð væri roðið í þínu blóði." Sigurður svarar: "Kvíð eigi því. Skammt mun að bíða áður biturt sverð mun standa í mínu hjarta, og ekki muntu þér verra biðja því að þú munt eigi eftir mig lifa. Munu og fáir vorir lífsdagar héðan í frá." Brynhildur svarar: "Eigi standa þín orð af litlu fári síðan þér svikuð mig frá öllu yndi og ekki hirði eg um lífið." Sigurður svarar: "Lif þú og unn Gunnari konungi og mér. Og allt mitt fé vil eg til gefa að þú deyir eigi." Brynhildur svarar: "Eigi veist þú gjörla mitt eðli. Þú berð af öllum mönnum en þér hefir engi kona orðið leiðari en eg." Sigurður svarar: "Annað er sannara. Eg unni þér betur en mér þótt eg yrði fyrir þeim svikum og má því nú ekki bregða, því að ávallt er eg gáði míns geðs þá harmaði mig það er þú varst eigi mín kona. En af mér bar eg, sem eg mátti, það, er eg var í konungshöll, og undi eg því þó, að vér vorum öll saman. Kann og verða að fram verði að koma það sem fyrir er spáð og ekki skal því kvíða." Brynhildur svarar: "Ofseinað hefir þú að segja að þig angrar minn harmur, en nú fáum vér enga líkn." Sigurður svarar: "Gjarna vildi eg að við stigjum á einn beð bæði og værir þú mín kona." Brynhildur svarar: "Ekki er slíkt að mæla og eigi mun eg eiga tvo konunga í einni höll og fyrr skal eg líf láta en eg svíki Gunnar konung," - og minnist nú á það er þau fundust á fjallinu og sórust eiða, - "en nú er því öllu brugðið og vil eg eigi lifa." "Eigi mundi eg þitt nafn," sagði Sigurður, "og eigi kenndi eg þig fyrr en þú varst gift og er þetta hinn mesti harmur." Þá mælti Brynhildur: "Eg vann eið að eiga þann mann er riði minn vafurloga en þann eið vildi eg halda eða deyja ella." "Heldur en þú deyir vil eg þig eiga en fyrirláta Guðrúnu," segir Sigurður, en svo þrútnuðu hans síður að í sundur gengu brynjuhringar. "Eigi vil eg þig," sagði Brynhildur, "og öngan annarra." Sigurður gekk í brott. Svo segir í Sigurðarkviðu: Út gekk Sigurðr andspjalli frá, hollvinr lofða, og hnipnaði, svo að ganga nam gunnarfúsum sundr of síður serkr járnofinn. Og er Sigurður kom í höllina spyr Gunnar hvort hann viti hver meintregi hennar væri eða hvort hún hefir mál sitt. Sigurður kvað hana mæla mega. Og nú fer Gunnar að hitta hana í annað sinn og spyr hví gegndi hennar meini eða hvort nokkur bót mundi til liggja. "Eg vil eigi lifa, "sagði Brynhildur, "því að Sigurður hefir mig vélt og eigi síður þig þá er þú lést hann fara í mína sæng. Nú vil eg eigi tvo menn eiga senn í einni höll, og þetta skal vera bani Sigurðar eða þinn eða minn því að hann hefir það allt sagt Guðrúnu en hún brigslar mér." 30. Víg Sigurðar Eftir þetta gekk Brynhildur út og settist undir skemmuvegg sinn og hafði margar harmtölur, kvað sér allt leitt, bæði land og ríki, er hún átti eigi Sigurð. Og enn kom Gunnar til hennar. Þá mælti Brynhildur: "Þú skalt láta bæði ríkið og féð, lífið og mig, og skal eg fara heim til frænda minna og sitja þar hrygg nema þú drepir Sigurð og son hans. Al eigi upp úlfhvelpinn." Gunnar varð nú mjög hugsjúkur og þóttist eigi vita hvað helst lá til, alls hann var í eiðum við Sigurð, og lék ýmist í hug, þótti það þó mest svívirðing ef konan gengi frá honum. Gunnar mælti: "Brynhildur er mér öllu betri og frægst er hún allra kvenna og fyrr skal eg líf láta en týna hennar ást." Og kallar til sín Högna bróður sinn og mælti: "Fyrir mig er komið vanmæli mikið." Segir að hann vill drepa Sigurð, kvað hann hafa vélt sig í tryggð: "Ráðum við þá gullinu og öllu ríkinu." Högni segir: "Ekki samir okkur særin að rjúfa með ófriði. Er oss og mikið traust að honum. Eru engir konungar oss jafnir ef sjá hinn hýnski konungur lifir og slíkan mág fáum vér aldrei, og hygg að hversu gott væri ef vér ættum slíkan mág og systursonu, og sé eg hversu þetta stenst af. Það hefir Brynhildur vakið og hennar ráð koma oss í mikla svívirðing og skaða." Gunnar svarar: "Þetta skal fram fara og sé eg ráðið. Eggjum til Guttorm bróður okkarn. Hann er ungur og fás vitandi og fyrir utan alla eiða." Högni segir: "Það ráð líst mér illa sett, og þótt fram komi þá munum vér gjöld fyrir taka að svíkja slíkan mann." Gunnar segir Sigurð deyja skulu, "eða mun eg deyja ella." Hann biður Brynhildi upp standa og vera káta. Hún stóð upp og segir þó, að Gunnar mun eigi koma fyrr í sama rekkju henni en þetta er fram komið. Nú ræðast þeir við bræður. Gunnar segir að þetta er gild banasök að hafa tekið meydóm Brynhildar: "Og eggjum Guttorm að gera þetta verk." Og kalla hann til sín og bjóða honum gull og mikið ríki og vinna þetta til. Þeir tóku orm einn og af vargsholdi og létu sjóða og gáfu honum að eta, sem skáldið kvað: Sumir viðfiska tóku, sumir vitnishræ skífðu, sumir Guttormi gáfu gera hold við mungáti og marga hluti aðra í tyfrum. Og við þessa fæðslu varð hann svo æfur og ágjarn, og allt saman og fortölur Grímhildar, að hann hét að gera þetta verk. Þeir hétu honum og mikilli sæmd í móti. Sigurður vissi eigi von þessa vélræða. Mátti hann og eigi við sköpum vinna né sínu aldurlagi. Sigurður vissi sig og eigi véla verðan frá þeim. Guttormur gekk inn að Sigurði eftir um morguninn er hann hvíldi í rekkju sinni. Og er hann leit við honum þorði Guttormur eigi að veita honum tilræði og hvarf út aftur. Og svo fer í annað sinn. Augu Sigurðar voru svo snör að fár einn þorði gegn að sjá. Og hið þriðja sinn gekk hann inn og var Sigurður þá sofnaður. Guttormur brá sverði og leggur á Sigurði svo að blóðrefillinn stóð í dýnum undir honum. Sigurður vaknar við sárið en Guttormur gekk út til dyranna. Þá tók Sigurður sverðið Gram og kastar eftir honum og kom á bakið og tók í sundur í miðju. Féll annan veg fótahlutur, en annan höfuðið og hendurnar aftur í skemmuna. Guðrún var sofnuð í faðmi Sigurðar en vaknaði við óumræðilegan harm er hún flaut í hans blóði, og svo kveinaði hún með grát og harmtölur að Sigurður reis upp við hægindið og mælti: "Grát eigi," sagði hann. "Þínir bræður lifa þér til gamans, en þess til ungan son á eg er kann eigi að varast fjándur sína, og illa hafa þeir fyrir sínum hlut séð. Ekki fá þeir slíkan mág að ríða í her með sér, né systurson, ef sjá næði að vaxa. Og nú er það fram komið er fyrir löngu var spáð og vér höfum dulist við, en engi má við sköpum vinna. En þessu veldur Brynhildur er mér ann um hvern mann fram. Og þess má eg sverja að Gunnari gerði eg aldrei mein og þyrmdi eg okkrum eiðum og eigi var eg ofmikill vinur hans konu. Og ef eg hefði vitað þetta fyrir og stigi eg á mína fætur með mín vopn þá skyldu margir týna sínu lífi áður en eg félli, og allir þeir bræður drepnir og torveldara mundi þeim að drepa mig en hinn mesta vísund eða villigölt." Konungurinn lét nú líf sitt. En Guðrún blæs mæðilega öndunni. Það heyrir Brynhildur og hló er hún heyrði hennar andvarp. Þá mælti Gunnar: "Eigi hlærð þú af því að þér sé glatt um hjartarætur, eða hví hafnar þú þínum lit? Og mikið forað ertu og meiri von að þú sért feig, og engi væri maklegri til að sjá Atla konung drepinn fyrir augum þér og ættir þú þar yfir að standa. Nú verðum vér að sitja yfir mági vorum og bróðurbana." Hún svarar: "Engi frýr að eigi sé fullvegið. En Atli konungur hirðir ekki um hót yðar eða reiði og hann mun yður lengur lifa og hafa meira vald." Högni mælti: "Nú er fram komið það er Brynhildur spáði og þetta hið illa verk er vér fáum aldrei bót." Guðrún mælti: "Frændur mínir hafa drepið minn mann. Nú munuð þér ríða í her fyrst og er þér komið til bardaga þá munuð þér finna að Sigurður er eigi á aðra hönd yður. Og munuð þér þá sjá að Sigurður var yður gæfa og styrkur, og ef hann ætti sér slíka sonu þá mættuð þér styrkjast við hans afkvæmi og frændur." 31. Dauði Brynhildar Nú þóttist engi kunna að svara, að Brynhildur beiddi þess hlæjandi er hún harmaði með gráti. Þá mælti hún: "Það dreymdi mig, Gunnar, að eg átti kalda sæng en þú ríður í hendur óvinum þínum, og öll ætt yðar mun illa fara er þér eruð eiðrofa. Og mundir þú það óglöggt er þið blönduðuð blóði saman, Sigurður og þú, er þú réðst hann og hefir þú honum allt illu launað það er hann gerði vel til þín og lét þig fremstan vera. Og þá reyndi það, er hann kom til vor, hve hann hélt sína eiða, að hann lagði okkar í milli hið snarpeggjaða sverð það er eitri var hert. Og snemma réðuð þér til saka við hann og við mig þá er eg var heima með föður mínum og hafði eg allt það er eg vildi og ætlaði eg engan yðarn minn skyldu verða þá er þér riðuð þar að garði, þrír konungar. Síðan leiddi Atli mig á tal og spyr ef eg vildi þann eiga er riði Grana. Sá var yður ekki líkur. Og þá hést eg syni Sigmundar konungs og engum öðrum. Og eigi mun yður farast þótt eg deyi." Þá reis Gunnar upp og lagði hendur um háls henni og bað að hún skyldi lifa og þiggja fé og allir aðrir löttu hana að deyja. En hún hratt hverjum frá sér er að henni kom og kvað ekki tjóa mundu að letja hana þess er hún ætlaði. Síðan hét Gunnar á Högna og spyr hann ráða og bað hann til fara og vita ef hann fengi mýkt skaplyndi hennar, og kvað nú ærna þörf vera á höndum ef sefast mætti hennar harmur þar til er frá liði. Högni svarar: "Letji engi maður hana að deyja því að hún varð oss aldrei að gagni og engum manni síðan hún kom hingað." Nú bað hún taka mikið gull og bað þar koma alla þá er fé vildu þiggja. Síðan tók hún eitt sverð og lagði undir hönd sér og hneig upp við dýnur og mælti: "Taki hér nú gull hver er þiggja vill." Allir þögðu. Brynhildur mælti: "Þiggið gullið og njótið vel." Enn mælti Brynhildur til Gunnars: "Nú mun eg segja þér litla stund það er eftir mun ganga. Sættast munuð þið Guðrún brátt með ráðum Grímhildar hinnar fjölkunnugu. Dóttir Guðrúnar og Sigurðar mun heita Svanhildur, er vænst mun fædd allra kvenna. Mun Guðrún gefin Atla að sínum óvilja. Oddrúnu muntu vilja eiga en Atli mun það banna. Þá munuð þið eiga launfundi og mun hún þér unna. Atli mun þig svíkja og í ormgarð setja og síðan mun Atli drepinn og synir hans. Guðrún mun þá drepa. Síðan munu hana stórar bárur bera til borgar Jónakurs konungs. Þar mun hún fæða ágæta sonu. Svanhildur mun úr landi send og gift Jörmunreki konungi. Hana munu bíta Bikka ráð. Og þá er farin öll ætt yðar og eru Guðrúnar harmar að meiri. Nú bið eg þig, Gunnar, efstu bænar. Lát gera eitt bál mikið á sléttum velli öllum oss, mér og Sigurði og þeim sem drepnir voru með honum. Lát þar tjalda yfir af rauðu mannablóði og brenna mér þar á aðra hönd þenna hinn hýnska konung, en á aðra hönd honum mína menn, tvo að höfði, tvo að fótum og tvo hauka. Þá er að jafnaði skipt. Látið þar á milli okkar brugðið sverð sem fyrr er við stigum á einn beð og hétum þá hjóna nafni. Og eigi fellur honum þá hurð á hæla ef eg fylgi honum, og er vor leiðsla þá ekki aumleg ef honum fylgja fimm ambáttir og átta þjónar, er faðir minn gaf mér, og þar brenna og þeir er drepnir voru með Sigurði. Og fleira mundi eg mæla ef eg væri eigi sár, en nú þýtur undin en sárið opnast og sagði eg þó satt." Nú er búið um lík Sigurðar að fornum sið og gert mikið bál. Og er það er mjög í kynt þá var þar lagt á ofan lík Sigurðar Fáfnisbana og sonar hans þreveturs, er Brynhildur lét drepa, og Guttorms. Og er bálið var allt loganda gekk Brynhildur þar á út og mælti við skemmumeyjar sínar að þær tækju gull það er hún vildi gefa þeim. Og eftir þetta deyr Brynhildur og brann þar með Sigurði, og lauk svo þeirra æfi. 32. Guðrún var gefin Atla konungi Nú segir það hver er þessi tíðindi heyrir að engi maður mun þvílíkur eftir í veröldunni og aldrei mun síðan borinn slíkur maður sem Sigurður var fyrir hversvetna sakar og hans nafn mun aldrei fyrnast í þýðverskri tungu og á Norðurlöndum meðan heimurinn stendur. Það er sagt einhvern dag þá er Guðrún sat í skemmu sinni, þá mælti hún: "Betra var þá vort líf er eg átti Sigurð. Svo bar hann af öllum mönnum sem gull af járni eða laukur af öðrum grösum eða hjörtur af öðrum dýrum uns bræður mínir fyrirmundu mér slíks manns er öllum var fremri. Eigi máttu þeir sofa áður þeir drápu hann. Mikinn gný gerði Grani þá er hann sá sáran sinn lánardrottinn. Síðan ræddi eg við hann sem við mann en hann hnípti í jörðina og vissi að Sigurður var fallinn." Síðan hvarf Guðrún á brott á skóga og heyrði alla vega frá sér vargaþyt og þótti þá blíðara að deyja. Guðrún fór uns hún kom til hallar Hálfs konungs og sat þar með Þóru Hákonardóttur í Danmörku sjö misseri og var þar í miklum fagnaði, og hún sló borða yfir henni og skrifaði þar á mörg og stór verk og fagra leika, er tíðir voru í þann tíma, sverð og brynjur og allan konungsbúnað, skip Sigmundar konungs er skriðu fyrir land fram. Og það byrðu þær er þeir börðust Sigar og Siggeir á Fjóni suður. Slíkt var þeirra gaman og huggaðist Guðrún nú nokkuð harms síns. Þetta spyr Grímhildur hvar Guðrún er niður komin. Heimtir á tal sonu sína og spyr hverju þeir vilja bæta Guðrúnu son sinn og mann, kvað þeim það skylt. Gunnar segir. Kveðst vilja gefa henni gull og bæta henni svo harma sína. Senda eftir vinum sínum og búa hesta sína, hjálma, skjöldu, sverð og brynjur og allskonar herklæði. Og var þessi ferð búin hið kurteislegsta, og engi sá kappi, er mikill var, sat nú heima. Hestar þeirra voru brynjaðir og hver riddari hafði annaðhvort gyltan hjálm eða skyggðan. Grímhildur ræðst í ferð með þeim og segir þeirra erindi svo fremi fullgert munu verða að hún sitji eigi heima. Þeir höfðu alls fimm hundruð manna. Þeir höfðu og ágæta menn með sér. Þar var Valdamar af Danmörk og Eymóður og Jarisleifur. Þeir gengu inn í höll Hálfs konungs. Þar voru Langbarðar, Frakkar og Saxar. Þeir fóru með öllum herbúnaði og höfðu yfir sér loða rauða, sem kveðið er: Stuttar brynjur, steypta hjálma, skálmum gyrðir, og höfðu skarar jarpar. Þeir vildu velja systur sinni góðar gjafir og mæltu vel við hana en hún trúði engum þeirra. Síðan færði Grímhildur henni meinsamlegan drykk og varð hún við að taka og mundi síðan engar sakar. Sá drykkur var blandinn með jarðar magni og sæ og dreyra sonar hennar, og í því horni voru ristnir hverskyns stafir og roðnir með blóði, sem hér segir: Voru í því horni hverskyns stafir ristnir og roðnir, ráða eg né máttak. Lyngfiskr langr, lands Haddingja ax óskorið, innleið dýra. Voru þeim bjóri böl mörg saman: urt alls viðar og akarn brunnin, umdögg arins, iðrar blótnar, svíns lifr soðin, því að sakar deyfði. Og eftir það, er vilji þeirra kom saman, gerðist fagnaður mikill. Þá mælti Grímhildur er hún fann Guðrúnu: "Vel verði þér, dóttir. Eg gef þér gull og allskonar gripi að þiggja eftir þinn föður, dýrlega hringa og ársal hýnskra meyja, þeirra er kurteisastar eru, þá er þér bættur þinn maður. Síðan skal þig gifta Atla konungi hinum ríka. Þá muntu ráða hans auði. Og lát eigi frændur þína fyrir sakir eins manns og ger heldur sem vér biðjum." Guðrún svarar: "Aldrei vil eg eiga Atla konung og ekki samir okkur ætt saman að auka." Grímhildur svarar: "Eigi skaltu nú á heiftir hyggja og lát sem lifi Sigurður og Sigmundur ef þú átt sonu." Guðrún segir: "Ekki má eg af honum hyggja. Hann var öllum fremri." Grímhildur segir: "Þenna konung mun þér skipað að eiga en engan skaltu ellegar eiga." Guðrún segir: "Bjóðið þér mér eigi þenna konung, er illt eitt mun af standa þessi ætt, og mun hann sonu þína illu beita og þar eftir mun honum grimmu hefnt vera." Grímhildur varð við hennar fortölur illa við um sonu sína og mælti: "Ger sem vér beiðum og muntu þar fyrir taka mikinn metnað og vora vináttu og þessa staði er svo heita: Vinbjörg og Valbjörg." Hennar orð stóðust svo mikið að þetta varð fram að ganga. Guðrún mælti: "Þetta mun verða fram að ganga og þó að mínum óvilja og mun það lítt til yndis heldur til harma." Síðan stíga þeir á hesta sína og eru konur þeirra settar á vagna og fóru svo sjö daga á hestum en aðra sjö á skipum og hina þriðju sjö enn landveg, þar til er þeir komu að einni hárri höll. Henni gekk þar í mót mikið fjölmenni og var þar búin ágætleg veisla, sem áður höfðu orð í milli farið, og fór hún fram með sæmd og mikilli prýði. Og að þessi veislu drekkur Atli brúðlaup til Guðrúnar. En aldrei gerði hugur hennar við honum hlæja og með lítilli blíðu var þeirra samvista. 33. Atli bauð heim Gjúkasonum Nú er það sagt einhverja nótt að Atli konungur vaknar úr svefni. Mælti hann við Guðrúnu: "Það dreymdi mig," segir hann, "að þú legðir á mér sverði." Guðrún réð drauminn og kvað það fyrir eldi er járn dreymdi, "og dul þeirri er þú ætlar þig öllum fremra." Atli mælti: "Enn dreymdi mig sem hér væru vaxnir tveir reyrteinar og vildi eg aldrei skeðja. Síðan voru þeir rifnir upp með rótum og roðnir í blóði og bornir á bekki og boðnir mér að eta. Enn dreymdi mig að haukar tveir flygju mér af hendi og væru bráðalausir og fóru til heljar. Þótti mér þeirra hjörtum við hunang blandið og þóttist eg eta. Síðan þótti mér sem hvelpar fagrir lægju fyrir mér og gullu við hátt, og át eg hræ þeirra að mínum óvilja." Guðrún segir: "Eigi eru draumar góðir en eftir munu ganga. Synir þínir munu vera feigir og margir hlutir þungir munu oss að hendi koma." "Það dreymdi mig enn," segir hann, "að eg lægi í kör og væri ráðinn bani minn." Nú líður þetta og er þeirra samvista fáleg. Nú íhugar Atli konungur hvar niður mun komið það mikla gull er átt hafði Sigurður, en það veit nú Gunnar konungur og þeir bræður. Atli var mikill konungur og ríkur, vitur og fjölmennur. Gerir nú ráð við sína menn hversu með skal fara. Hann veit að þeir Gunnar eiga miklu meira fé en né einir menn megi við þá jafnast. Tekur nú það ráð að senda menn á fund þeirra bræðra og bjóða þeim til veislu og að sæma þá mörgum hlutum. Sá maður var fyrir þeim er Vingi er nefndur. Drottningin veit nú þeirra einmæli og grunar að vera muni vélar við bræður hennar. Guðrún ristur rúnar og hún tekur einn gullhring og knýtti í vargshár og fær þetta í hendur sendimönnum konungs. Síðan fóru þeir eftir konungs boði. Og áður þeir stigju á land sá Vingi rúnarnar og sneri á aðra leið og að Guðrún fýsti í rúnunum að þeir kæmu á hans fund. Síðan komu þeir til hallar Gunnars konungs og var tekið við þeim vel og gervir fyrir þeim eldar stórir. Og síðan drukku þeir með gleði hinn besta drykk. Þá mælti Vingi: "Atli konungur sendir mig hingað og vildi að þið sæktuð hann heim með miklum sóma og þægjuð af honum mikinn sóma, hjálma og skjöldu, sverð og brynjur, gull og góð klæði, herlið og hesta og mikið lén, og ykkur lést hann best unna síns ríkis." Þá brá Gunnar höfði og mælti til Högna: "Hvað skulum við af þessu boði þiggja? Hann býður okkur að þiggja mikið ríki en enga konunga veit eg jafnmikið gull eiga sem okkur því að við höfum það gull allt er á Gnitaheiði lá, og eigum við stórar skemmur fullar af gulli og hinum bestum höggvopnum og allskonar herklæðum. Veit eg minn hestinn bestan og sverðið hvassast, gullið ágætast." Högni svarar: "Undrast eg boð hans því að það hefir hann sjaldan gert, og óráðlegt mun vera að fara á hans fund. Og það undrast eg, er eg sá gersimar þær er Atli konungur sendi okkur, að eg sá vargshári knýtt í einn gullhring, og má vera að Guðrúnu þyki hann úlfshug við okkur hafa og vilji hún eigi að við förum." Vingi sýnir honum nú rúnarnar, þær er hann kvað Guðrúnu sent hafa. Nú gengur alþýða að sofa en þeir drukku við nokkura menn. Þá gekk að kona Högna er hét Kostbera, kvenna fríðust, og leit á rúnarnar. Kona Gunnars hét Glaumvör, skörungur mikill. Þær skenktu. Konungar gerðust allmjög drukknir. Það finnur Vingi og mælti: "Ekki er því að leyna að Atli konungur er þungfær mjög og gamlaður mjög að verja sitt ríki en synir hans ungir og til engis færir. Nú vill hann gefa yður vald yfir ríkinu meðan þeir eru svo ungir og ann yður best að njóta." Nú var bæði að Gunnar var mjög drukkinn en boðið mikið ríki, mátti og eigi við sköpum vinna. Heitir nú ferðinni og segir Högna bróður sínum. Hann svarar: "Yðart atkvæði mun standa hljóta og fylgja mun eg þér, en ófús em eg þessarar ferðar." 34. Frá draumum Kostberu Og er menn höfðu drukkið sem líkaði þá fóru þeir að sofa. Tekur Kostbera að líta á rúnarnar og innti stafina og sá að annað var á ristið en undir var og villtar voru rúnarnar. Hún fékk þó skilið af visku sinni. Eftir það fer hún til rekkju hjá bónda sínum. Og er þau vöknuðu, mælti hún til Högna: "Heiman ætlar þú og er það óráðlegt. Far heldur í annað sinn. Og eigi muntu vera glöggrýnn ef þér þykir sem hún hafi í þetta sinn boðið þér, systir þín. Eg réð rúnarnar og undrast eg um svo vitra konu er hún hefir villt ristið. En svo er undir sem bani yðar liggi á, en þar var annaðhvort, að henni varð vant stafs eða ellegar hafa aðrir villt. Og nú skaltu heyra draum minn: Það dreymdi mig að mér þótti hér falla inn á, harðla ströng, og bryti upp stokka í höllinni." Hann svarar: "Þér eruð oft illúðgar og á eg ekki skap til þess að fara illu í mót við menn nema það sé maklegt. Mun hann oss vel fagna." Hún segir: "Þér munuð reyna, en eigi mun vinátta fylgja boðinu. Og enn dreymdi mig að önnur á félli hér inn og þyti grimmlega og bryti upp alla palla í höllunni og bryti fætur ykkra beggja bræðra, og mun það vera nakkvað." Hann svarar: "Þar munu renna akrar er þú hugðir ána, og er vér göngum akurinn nema oft stórar agnir fætur vora." "Það dreymdi mig," segir hún, "að blæja þín brynni og hryti eldurinn upp af höllunni." Hann svarar: "Það veit eg gjörla hvað það er. Klæði vor liggja hér lítt rækt og munu þau þar brenna er þú hugðir blæjuna." "Björn hugði eg hér inn koma," segir hún, "og braut upp konungs hásætið og hristi svo hrammana að vér urðum öll hrædd, og hafði oss öll senn sér í munni svo að ekki máttum vér, og stóð þar af mikil ógn." Hann svarar: "Þar mun koma veður mikið er þú ætlaðir hvítabjörn." "Örn þótti mér hér inn koma," segir hún, "og eftir höllunni og dreifði mig blóði og oss öll, og mun það illt vita því að mér þótti sem það væri hamur Atla konungs." Hann svarar: "Oft slátrum vér örlega og höggum stór naut oss að gamni og er það fyrir yxnum er örnu dreymir, og mun heill hugur Atla við oss." Og nú hætta þau þessu tali. 35. Gjúkungar sækja heim Atla Nú er að segja frá Gunnari að þar er sams dæmi er þau vakna, að Glaumvör, kona Gunnars, segir drauma sína marga, þá er henni þóttu líklegir til svika en Gunnar réð alla því á móti. "Þessi var einn af þeim," sagði hún, "að mér þótti blóðugt sverð borið hér inn í höllina og varstu sverði lagður í gegnum og emjuðu úlfar á báðum endum sverðsins." Konungurinn svarar: "Smáir hundar vilja oss þar bíta og er oft hundagnöll fyrir vopnum með blóði lituðum." Hún mælti: "Enn þótti mér hér inn koma konur og voru dapurlegar og þig kjósa sér til manns. Má vera að þínar dísir hafi það verið." Hann svarar: "Vant gerist nú að ráða og má ekki forðast sitt aldurlag en eigi ólíkt að vér verðum skammæir." Og um morguninn spretta þeir upp og vilja fara en aðrir löttu. Síðan mælti Gunnar við þann mann er Fjörnir hét: "Statt upp og gef oss að drekka af stórum kerum gott vín því að vera má að sjá sé vor hin síðasta veisla. Og nú mun hinn gamli úlfurinn komast að gullinu ef vér deyjum og sá björninn mun eigi spara að bíta sínum vígtönnum." Síðan leiddi liðið þá út með gráti. Son Högna mælti: "Farið vel og hafið góðan tíma." Eftir var meiri hlutur liðs þeirra. Sólarr og Snævarr, synir Högna, fóru og einn kappi mikill er Orkningur hét. Hann var bróðir Beru. Fólkið fylgdi þeim til skipa og löttu allir þá fararinnar en ekki tjóaði. Þá mælti Glaumvör: "Vingi," segir hún. "Meiri von að mikil óhamingja standi af þinni komu og munu stórtíðindi gerast í för þinni." Hann svarar: "Þess sver eg að eg lýg eigi, og mig taki hár gálgi og allir gramir ef eg lýg nakkvað orð," - og lítt eirði hann sér í slíkum orðum. Þá mælti Bera: "Farið vel og með góðum tíma." Högni svarar: "Verið kátar hversu sem með oss fer." Þar skiljast þau með sínum forlögum. Síðan reru þeir svo fast og af miklu afli, að kjölurinn gekk undan skipinu mjög svo hálfur. Þeir knúðu fast árar með stórum bakföllum svo að brotnuðu hlummir og háir. Og er þeir komu að landi festu þeir ekki skip sín. Síðan riðu þeir sínum ágætum hestum myrkan skóg um hríð. Nú sjá þeir konungsbæinn. Þangað heyra þeir mikinn gný og vopnabrak og sjá þar mannfjölda og mikinn viðurbúnað er þeir höfðu, og öll borgarhlið voru full af mönnum. Þeir ríða að borginni og var hún byrgð. Högni braut upp hliðið, og ríða nú í borgina. Þá mælti Vingi: "Þetta mættir þú vel ógert hafa og bíðið nú hér meðan eg sæki yður gálgatré. Eg bað yður með blíðu hér koma en flátt bjó undir. Nú mun skammt að bíða áður þér munuð upp festir." Högni svarar: "Eigi munum vér fyrir þér vægja og lítt hygg eg að vér hrykkjum þar er menn skyldu berjast og ekki tjóar þér oss að hræða og það mun þér illa gefast." Hrundu honum síðan og börðu hann öxarhömrum til bana. 36. Frá bardaga Þeir ríða nú að konungshöllinni. Atli konungur skipar liði sínu til orrustu og svo vikust fylkingar að garður nokkur varð í millum þeirra. "Verið velkomnir með oss," segir hann, "og fáið mér gull það hið mikla er vér erum til komnir, það fé er Sigurður átti en nú á Guðrún." Gunnar segir: "Aldrei færð þú það fé og dugandi menn munu þér hér fyrir hitta áður vér látum lífið ef þér bjóðið oss ófrið. Kann vera að þú veitir þessa veislu stórmannlega og af lítilli eymd við örn og úlf." "Fyrir löngu hafði eg það mér í hug," segir Atli, "að ná yðru lífi en ráða gullinu og launa yður það níðingsverk er þér svikuð yðarn hinn besta mág, og skal eg hans hefna." Högni svarar: "Það kemur yður verst að haldi að liggja lengi á þessu ráði en eruð þó að engu búnir." Nú slær í orrustu harða og er fyrst skothríð. Og nú koma fyrir Guðrúnu tíðindin. Og er hún heyrir þetta verður hún við gneip og kastar af sér skikkjunni. Eftir það gekk hún út og heilsaði þeim er komnir voru og kyssti bræður sína og sýndi þeim ást, og þessi var þeirra kveðja hin síðasta. Þá mælti hún: "Eg þóttist ráð hafa við sett að eigi kæmuð þér. En engi má við sköpum vinna." Þá mælti hún: "Mun nokkuð tjóa að leita um sættir?" En allir neituðu því þverlega. Nú sér hún að sárt er leikið við bræður hennar, hyggur nú á harðræði, fór í brynju og tók sér sverð og barðist með bræðrum sínum og gekk svo fram sem hinn hraustasti karlmaður. Og það sögðu allir á einn veg að varla sæi meiri vörn en þar. Nú gerist mikið mannfall og ber þó af framganga þeirra bræðra. Orrustan stendur nú lengi fram allt um miðjan dag. Gunnar og Högni gengu í gegnum fylkingar Atla konungs og svo er sagt að allur völlur flaut í blóði. Synir Högna ganga nú hart fram. Atli konungur mælti: "Vér höfum lið mikið og frítt og stóra kappa en nú eru margir af oss fallnir og eigum vér yður illt að launa, drepið nítján kappa mína en ellefu einir eru eftir." Og verður hvíld á bardaganum. Þá mælti Atli konungur: "Fjórir vorum vér bræður og em eg nú einn eftir. Eg hlaut mikla mægð og hugði eg mér það til frama. Konu átti eg væna og vitra, stórlynda og harðúðga, en ekki má eg njóta hennar visku því að sjaldan vorum við sátt. Þér hafið nú drepið marga mína frændur en svikið mig frá ríkinu og fénu, ráðið systur mína og það harmar mig mest." Högni segir: "Hví getur þú slíks? Þér brugðuð fyrri friði. Þú tókst mína frændkonu og sveltir í hel og myrtir og tókst féð, og var það eigi konunglegt. Og hlægilegt þykir mér er þú tínir þinn harm, og goðunum vil eg það þakka er þér gengur illa." 37. Dráp Gjúkunga Nú eggjar Atli konungur liðið að gera harða sókn. Berjast nú snarplega og sækja Gjúkungar að svo fast, að Atli konungur hrökkur inn í höllina og berjast nú inni og var orrustan allhörð. Sjá bardagi varð með miklu mannspelli og lýkur svo að fellur allt lið þeirra bræðra svo að þeir standa tveir upp, og fór áður margur maður til heljar fyrir þeirra vopnum. Nú er sótt að Gunnari konungi og fyrir sakir ofureflis var hann höndum tekinn og í fjötra settur. Síðan barðist Högni af mikilli hreysti og drengskap og felldi hina stærstu kappa Atla konungs tuttugu. Hann hratt mörgum í þann eld er þar var gerr í höllunni. Allir urðu á eitt sáttir að varla sæi slíkan mann. En þó varð hann að lyktum ofurliði borinn og höndum tekinn. Atli konungur mælti: "Mikil furða er það hve margur maður hér hefir farið fyrir honum. Nú skerið úr honum hjartað og sé það hans bani." Högni mælti: "Gerið sem þér líkar. Glaðlega mun eg hér bíða þess er þér viljið að gera, og það muntu skilja að eigi er hjarta mitt hrætt og reynt hefi eg fyrr harða hluti og var eg gjarn að þola mannraun þá er eg var ósár. En nú erum vér mjög sárir og muntu enn ráða vorum skiptum." Þá mælti ráðgjafi Atla konungs: "Sé eg betra ráð. Tökum heldur þrælinn Hjalla en forðum Högna. Þræll þessi er skapdauði. Hann lifir eigi svo lengi að hann sé eigi dálegur." Þrællinn heyrir og æpir hátt og hleypur undan hvert er honum þykir skjóls von. Kveðst illt hljóta af ófriði þeirra og voss að gjalda. Kveður þann dag illan vera er hann skal deyja frá sínum góðum kostum og svínageymslu. Þeir þrifu hann og brugðu að honum knífi. Hann æpti hátt áður hann kenndi oddsins. Þá mælti Högni, sem færrum er títt þá er í mannraun koma, að hann árnaði þrælnum lífs og kveðst eigi vilja skræktun heyra, kvað sér minna fyrir að fremja þenna leik. Þrællinn varð laus og þá fjörið. Nú eru þeir báðir í fjötra settir, Gunnar og Högni. Þá mælti Atli konungur til Gunnars konungs að hann skyldi segja til gullsins ef hann vill lífið þiggja. Hann svarar: "Fyrr skal eg sjá hjarta Högna bróður míns blóðugt." Og nú þrifu þeir þrælinn í annað sinn og skáru úr honum hjartað og báru fyrir konunginn Gunnar. Hann svarar: "Hjarta Hjalla má hér sjá, hins blauða, og er ólíkt hjarta Högna hins frækna því að nú skelfur mjög en hálfu meir þá er í brjósti honum lá." Nú gengu þeir eftir eggjun Atla konungs að Högna og skáru úr honum hjartað. Og svo var mikill þróttur hans að hann hló meðan hann beið þessa kvöl og allir undruðust þrek hans og það er síðan að minnum haft. Þeir sýndu Gunnari hjarta Högna. Hann svarar: "Hér má sjá hjarta Högna hins frækna og er ólíkt hjarta Hjalla hins blauða því að nú hrærist lítt en miður meðan í brjósti honum lá. Og svo muntu, Atli, láta þitt líf sem nú látum vér. Og nú veit eg einn hvar gullið er og mun eigi Högni segja þér. Mér lék ýmist í hug þá er við lifðum báðir en nú hefi eg einn ráðið fyrir mér. Skal Rín nú ráða gullinu fyrr en Hýnir beri það á höndum sér." Atli konungur mælti: "Farið á brott með bandingjann." Og svo var gert. Guðrún kveður nú með sér menn og hittir Atla og segir: "Gangi þér nú illa og eftir því sem þér hélduð orð við mig og Gunnar." Nú er Gunnar konungur settur í einn ormgarð. Þar voru margir ormar fyrir og voru hendur hans fast bundnar. Guðrún sendi honum hörpu eina en hann sýndi sína list og sló hörpuna með mikilli list, að hann drap strengina með tánum og lék svo vel og afbragðlega að fáir þóttust heyrt hafa svo með höndum slegið. Og þar til lék hann þessa íþrótt að allir sofnuðu ormarnir nema ein naðra mikil og illileg skreið til hans og gróf inn sínum rana þar til er hún hjó hans hjarta, og þar lét hann sitt líf með mikilli hreysti. 38. Hefnd Guðrúnar Atli konungur þóttist nú hafa unnið mikinn sigur og sagði Guðrúnu svo sem með nokkuru spotti eða svo sem hann hældist: "Guðrún," segir hann. "Misst hefir þú nú bræðra þinna og veldur þú því sjálf." Hún svarar: "Vel líkar þér nú er þú lýsir vígum þessum fyrir mér. En vera má að þú iðrist þá er þú reynir það er eftir kemur og sú mun erfðin lengst eftir lifa að týna eigi grimmdinni, og mun þér eigi vel ganga meðan eg lifi." Hann svarar: "Við skulum nú gera okkra sætt og vil eg bæta þér bræður þína með gulli og dýrum gripum eftir þínum vilja." Hún svarar: "Lengi hefi eg eigi verið hæg viðureignar og mátti um hræfa meðan Högni lifði. Muntu og aldrei bæta bræður mína svo að mér hugni, en oft verðum vér konurnar ríki bornar af yðru valdi. Nú eru mínir frændur allir dauðir og muntu nú einn við mig ráða. Mun eg nú þenna kost upp taka og látum gera mikla veislu og vil eg nú erfa bræður mína og svo þína frændur." Gerir hún sig nú blíða í orðum en þó var samt undir raunar. Hann var talhlýðinn og trúði á hennar orð, er hún gerði sér létt um ræður. Guðrún gerir nú erfi eftir sína bræður og svo Atli konungur eftir sína menn og þessi veisla var við mikla svörfan. Nú hyggur Guðrún á harma sína og situr um það að veita konungi nokkura mikla skömm. Og um kveldið tók hún sonu þeirra Atla konungs er þeir léku við stokki. Sveinarnir glúpnuðu og spurðu hvað þeir skyldu. Hún svarar: "Spyrjið eigi að. Bana skal ykkur báðum." Þeir svöruðu: "Ráða muntu börnum þínum sem þú vilt, það mun engi banna þér, en þér er skömm í að gera þetta." Síðan skar hún þá á háls. Konungurinn spurði eftir hvar synir hans væru. Guðrún svarar: "Eg mun það segja þér og glaða þitt hjarta. Þú vaktir við oss mikinn harm þá er þú drapst bræður mína. Nú skaltu heyra mína ræðu. Þú hefir misst þinna sona og eru þeirra hausar hér að borðkerum báðir og sjálfur drakkstu þeirra blóð við vín blandið. Síðan tók eg hjörtu þeirra og steikti eg á teini en þú ást." Atli konungur svarar: "Grimm ertu er þú myrðir sonu þína og gafst mér þeirra hold að eta og skammt lætur þú ills í milli." Guðrún segir: "Væri minn vilji til að gera þér miklar skammir og verður eigi fullilla farið við slíkan konung." Konungur mælti: "Verra hefir þú gert en menn viti dæmi til og er mikil óviska í slíkum harðræðum og maklegt að þú værir á báli brennd og barin áður grjóti í hel og hefðir þú þá það er þú ferð á leið." Hún svarar: "Þú spáir það þér sjálfum en eg mun hljóta annan dauða." Þau mæltust við mörg heiftarorð. Högni átti son eftir er Niflungur hét. Hann hafði mikla heift við Atla konung og sagði Guðrúnu að hann vildi hefna föður síns. Hún tók því vel og gera ráð sín. Hún kvað mikið happ í ef það yrði gert. Og of kveldið er konungur hafði drukkið, gekk hann til svefns. Og er hann var sofnaður, kom Guðrún þar og son Högna. Guðrún tók eitt sverð og leggur fyrir brjóst Atla konungi. Véla þau um bæði og son Högna. Atli konungur vaknar við sárið og mælti: "Eigi mun hér þurfa um að binda eða umbúð að veita. Eða hver veitir mér þennan áverka?" Guðrún segir: "Eg veld nokkuru um en sumu son Högna." Atli konungur mælti: "Eigi sæmdi þér þetta að gera þó að nokkur sök væri til. Og varstu mér gift að frænda ráði og mund galt eg við þér, þrjá tigu góðra riddara og sæmilegra meyja og marga menn aðra, og þó léstu þér eigi að hófi, nema þú réðir löndum þeim er átt hafði Buðli konungur, og þína sværu léstu oft með gráti sitja." Guðrún mælti: "Mart hefir þú mælt ósatt og ekki hirði eg það. Og oft var eg óhæg í mínu skapi en miklu jókst þú á. Hér hefir verið oft mikil styrjöld í þínum garði og börðust oft frændur og vinir og ýfðist hvað við annað, og var betri æfi vor þá er eg var með Sigurði. Drápum konunga og réðum um eignir þeirra og gáfum grið þeim er svo vildu en höfðingjar gengu á hendur oss og létum þann ríkan er svo vildi. Síðan misstum vér hans og var það lítið að bera ekkju nafn, en það harmar mig mest er eg kom til þín en átt áður hinn ágætasta konung, og aldrei komstu svo úr orrustu að eigi bærir þú hinn minna hlut." Atli konungur svarar: "Eigi er það satt og við slíkar fortölur batnar hvorugra hluti því að vér höfum skarðan. Ger nú til mín sómasamlega og lát búa um lík mitt til ágætis." Hún segir: "Það mun eg gera, að láta þér gera veglegan gröft og gera þér virðulega steinþró og vefja þig í fögrum dúkum og hyggja þér hverja þörf." Eftir það deyr hann. En hún gerði sem hún hét. Síðan lét hún slá eldi í höllina. Og er hirðin vaknaði við óttann þá vildu menn eigi þola eldinn og hjuggust sjálfir og fengu svo bana. Lauk þar ævi Atla konungs og allrar hirðar hans. Guðrún vildi nú eigi lifa eftir þessi verk en endadagur hennar var eigi enn kominn. Völsungar og Gjúkungar, að því er menn segja, hafa verið mestir ofurhugar og ríkismenn og svo finnst í öllum fornkvæðum. Og nú stöðvaðist þessi ófriður með þeima hætti að liðnum þessum tíðindum. 39. Jónakur konungur fékk Guðrúnar Guðrún átti dóttur við Sigurði er Svanhildur hét. Hún var allra kvenna vænst og hafði snör augu sem faðir hennar svo að fár einn þorði að sjá undir hennar brýn. Hún bar svo mjög af öðrum konum um vænleik sem sól af öðrum himintunglum. Guðrún gekk eitt sinn til sævar og tók grjót í fang sér og gekk á sæinn út og vildi tapa sér. Þá hófu hana stórar bárur fram eftir sjánum og fluttist hún með þeirra fulltingi og kom um síðir til borgar Jónakurs konungs. Hann var ríkur konungur og fjölmennur. Hann fékk Guðrúnar. Þeirra börn voru þeir Hamðir og Sörli og Erpur. Svanhildur var þar upp fædd. 40. Frá Jörmunreki og Svanhildi Jörmunrekur hefir konungur heitið. Hann var ríkur konungur í þann tíma. Hans son hét Randvér. Konungur heimtir á tal son sinn og mælti: "Þú skalt fara mína sendiför til Jónakurs konungs, og minn ráðgjafi er Bikki heitir. Þar er upp fædd Svanhildur, dóttir Sigurðar Fáfnisbana, er eg veit fegursta mey undir heimssólu. Hana vildi eg helst eiga og hennar skaltu biðja til handa mér." Hann segir: "Skylt er það, herra, að eg fari yðra sendiför." Lætur nú búa ferð þeirra sæmilega. Fara þeir nú uns þeir koma til Jónakurs konungs, sjá Svanhildi, þykir mikils um vert hennar fríðleik. Randvér heimti konung á tal og mælti: "Jörmunrekur konungur vill bjóða yður mægi sitt. Hefir hann spurn til Svanhildar og vill hann kjósa hana sér til konu, og er ósýnt að hún sé gefin ríkara manni en hann er." Konungur segir að það var virðulegt ráð, "og er hann mjög frægur". Guðrún segir: "Valt er hamingjunni að treystast, að eigi bresti hún." En með fýsing konungs og öllu því er á lá, er þetta nú ráðið og fer nú Svanhildur til skips með virðulegu föruneyti og sat í lyftingu hjá konungssyni. Þá mælti Bikki til Randvés: "Sannlegt væri það, að þér ættuð svo fríða konu en eigi svo gamall maður." Honum féllst það vel í skap og mælti til hennar með blíðu, og hvort til annars. Koma heim í land og hitta konung. Bikki mælti: "Það samir, herra, að vita hvað títt er um, þótt vant sé upp að bera, en það er um vélar þær er sonur þinn hefir fengið fulla ást Svanhildar og er hún hans frilla, og lát slíkt eigi óhegnt." Mörg ill ráð hafði hann honum áður kennt þó að þetta biti fyrir of hans ráð ill. Konungur hlýddi hans mörgum vondum ráðum. Hann mælti, og mátti eigi stilla sig af reiði, að Randvé skyldi taka og á gálga festa. Og er hann var til leiddur gálgans þá tók hann hauk einn og plokkaði af honum allar fjaðrirnar og mælti að sýna skyldi föður hans. Og er konungurinn sá, mælti hann: "Þar má nú sjá að honum þykir eg þann veg hniginn sæmdinni sem haukurinn fjöðrunum," - og biður hann taka af gálganum. Bikki hafði þar um vélt á meðan og var hann dauður. Enn mælti Bikki: "Engum manni áttu verri að vera en Svanhildi. Lát hana deyja með skömm." Konungur svarar: "Það ráð munum vér taka." Síðan var hún bundin í borgarhliði og hleypt hestum að henni. En er hún brá í sundur augum þá þorðu eigi hestarnir að spora hana. Og er Bikki sá það mælti hann að belg skyldi draga á höfuð henni. Og svo var gert en síðan lét hún líf sitt. 41. Guðrún eggjaði sonu sína Guðrún spyr nú líflát Svanhildar og mælti við sonu sína: "Hví sitjið þér svo kyrrir eða mælið gleðiorð þar sem Jörmunrekur drap systur ykkra og trað undir hestafótum með svívirðing? Og ekki hafið þið líkt skaplyndi Gunnari eða Högna. Hefna mundu þeir sinnar frændkonu." Hamðir svarar: "Lítt lofaðir þú Gunnar og Högna þá er þeir drápu Sigurð og þú varst roðin í hans blóði, og illar voru þínar bræðrahefndir er þú drapst sonu þína. Og betur mættum vér allir saman drepa Jörmunrek konung og eigi munum vér standast frýjuorð svo hart sem vér erum eggjaðir." Guðrún gekk hlæjandi og gaf þeim að drekka af stórum kerum og eftir það valdi hún þeim stórar brynjur og góðar og önnur herklæði. Þá mælti Hamðir: "Hér munum vér skilja efsta sinni og spyrja muntu tíðindin og muntu þá erfi drekka eftir okkur og Svanhildi." Eftir það fóru þeir. En Guðrún gekk til skemmu harmi aukin og mælti: "Þremur mönnum var eg gift. Fyrst Sigurði Fáfnisbana og var hann svikinn og var það mér hinn mesti harmur. Síðan var eg gefin Atla konungi en svo var grimmt mitt hjarta við hann að eg drap sonu okkra í harmi. Síðan gekk eg á sjáinn og hóf mig að landi með bárum og var eg nú gefin þessum konungi. Síðan gifti eg Svanhildi af landi í brott með miklu fé og er mér það sárast minna harma er hún var troðin undir hrossafótum, eftir Sigurð. En það er mér grimmast er Gunnar var í ormgarð settur, en það harðast er úr Högna var hjarta skorið, og betur væri að Sigurður kæmi mér á móti og færi eg með honum. Hér situr nú eigi eftir sonur né dóttir mig að hugga. Minnstu nú, Sigurður, þess er við mæltum þá er við stigum á einn beð, að þú mundir mín vitja og úr helju bíða." Og lýkur þar hennar harmtölur. 42. Víg Erps og fall Sörla og Hamðis Það er nú að segja frá sonum Guðrúnar að hún hafði svo búið þeirra herklæði að þá bitu eigi járn og hún bað þá eigi skeðja grjóti né öðrum stórum hlutum og kvað þeim það að meini mundu verða ef eigi gerðu þeir svo. Og er þeir voru komnir á leið, finna þeir Erp bróður sinn og spyrja hvað hann mundi veita þeim. Hann svarar: "Slíkt sem hönd hendi eða fótur fæti." Þeim þótti það ekki vera og drápu hann. Síðan fóru þeir leiðar sinnar og litla hríð áður Hamðir rataði og stakk niður hendi og mælti: "Erpur mun satt hafa sagt. Eg mundi falla nú ef eigi styddist eg við höndina." Litlu síðar ratar Sörli og brást á fótinn og fékk staðist og mælti: "Falla mundi eg nú ef eigi styddi eg mig við báða fætur." Kváðust þeir nú illa hafa gert við Erp bróður sinn. Fóru nú uns þeir komu til Jörmunreks konungs og gengu fyrir hann og veittu honum þegar tilræði. Hjó Hamðir af honum hendur báðar en Sörli fætur báða. Þá mælti Hamðir: "Af mundi nú höfuðið ef Erpur lifði, bróðir okkar, er við vágum á leiðinni og sáum við það of síð, sem kveðið er: Af væri nú höfuðið ef Erpr lifði, bróðir okkar hinn böðfrækni er við á braut vágum." Í því höfðu þeir af brugðið boði móður sinnar er þeir höfðu grjóti skatt. Nú sækja menn að þeim. En þeir vörðust vel og drengilega og urðu mörgum manni að skaða. Þá bitu eigi járn. Þá kom að einn maður, hár og eldilegur með eitt auga og mælti: "Eigi eruð þér vísir menn er þér kunnið eigi þeim mönnum bana að veita." Konungurinn svarar: "Gef oss ráð til ef þú kannt." Hann mælti: "Þér skuluð berja þá grjóti í hel." Svo var og gert og þá flugu úr öllum áttum steinar að þeim og varð þeim það að aldurlagi. |