- Hjem
-
Oversatte tekster
- Om Normannene >
- Didrik av Bern >
-
Fornaldersagaer
>
- Hjalmters og Ølvers saga
- Guðni Jónsson
- Forord
- Sogubrot
- Bosi saga
- Egils saga
- Eireks saga vidfarne
- Gange-Hrolfs saga
- Gautreks saga
- Halfdan Branafostres saga
- Halfdan Eysteinssons saga
- Helgi Thorissons tått
- Hrolf krakes saga
- Hromund Gripssons saga
- Hvorledes Norge ble bosatt
- Illugi Gridfostres saga
- Norna-Gests tått
- Om Opplandskongene
- Oppdagelsen av Norge
- Ragnar Lodbroks saga
- Sørli saga
- Sørli tått
- Sturlaugs saga
- Thorstein bæjarmagns tått
- Toki Tokesson tått
- Volsunge saga
- Yngvar vidfarnes saga
- Half og kjempene hans
- Islandske ættesager norsk tekst >
- Artikler >
- Gammelengelske oversettelser >
- Latinske oversettelser >
- Beowulf
- Linker
- Kontakt oss
- Om prosjektet
Ottar svartes tått |
Oversatt av Kjell Tore
Nilssen og Arni Olafsson
Ottar het en islandsk mann. Han var en god skald og var en tid i hirden til Olaf sveakonge. Ottar diktet en kjærlighetsdråpe om Astrid, sveakongens datter, og dette kvadet mislikte kong Olaf den hellige sterkt. Kvadet var godt diktet og ikke fritt for selvros. Da så Ottar kom til Norge lot kong Olaf den hellige han gripes og settes i fangehullet, og etlet å la ham drepe.
Sighvat skald var en god venn av Ottar. Han for om natta til fangehullet og da han kom dit spurte han Ottar hvordan han likte seg. Ottar svarte at han hadde vært gladere. Sighvat ba han da kvede det kvadet han hadde diktet om Astrid, og Ottar gjorde som han ba om.
Da han hadde avsluttet kvadet, mælte Sighvat: ”Godt er kvadet diktet og ikke er det rart, selv om kongen mislikte kvadet. Nå skal vi endre de strofene som mest er kvedet i kvadet. Så skal du dikte et annet kvad om kongen, og han vil med sikkerhet la deg få kvede før du blir drept. Men når du har kvedet det kvadet da skal du ikke stoppe og kvede, men heller skal du straks ta til med det kvadet som du har diktet om kongen, og kvede det, mens du kan.”
Ottar gjorde som Sighvat mælte. I tre netter, mens han satt i fangehullet, diktet han en dråpe om kong Olaf. Og da han hadde vært tre netter der lot kong Olaf han føres til ham.
Da Ottar kom foran kongen hilste han på han, men kongen svarte ikke på hilsenen hans, men mælte til Ottar: ”Det er passende nå, Ottar, at du kveder det kvadet som du har diktet om dronninga, før du blir drept, slik at dronninga kan høre rosen som du har diktet om henne.”
Dronning Astrid satt i høysetet hos kongen da de to talte sammen. Ottar satte seg ned på gulvet foran kongens føtter og kvedet kvadet. Kongen ble rød mens han kvedet det, men da kvadet var slutt stoppet ikke Ottar å kvede, men begynte heller med dråpen han hadde diktet om kongen. Kongens hirdmenn ropte ut at spotteren skulle tie.
Sighvat mælte da: ”Det er det beste at kongen ikke lot Ottar drepe straks for han skal kvede dette kvadet først, og la oss lytte nøye på det for det er godt å høre lovprising av kongen vår.”
Hirden tidde ved disse ordene fra Sighvat, og Ottar kvedet dråpen til ende. Og da den var slutt roste Sighvat den sterkt og kalte den godt diktet.
Kong Olaf mælte da: ”Det bestemmer jeg, Ottar, at du får beholde hodet ditt denne gang som takk for dråpen.”
Ottar svarer: ”Denne gaven synes jeg er den beste, herre, selv om hodet ikke er fagert.”
Kong Olaf dro en gullring av hånden sin og ga Ottar.
Dronning Astrid kastet en gullring på gulvet til Ottar, og mælte: ”Ta, skald, denne gnisten og ei den.”
Kongen sa: ”Ta deg i vare slik at du ikke bindes til å vise vennskap med Ottar.”
”Ikke trenger De opplyse meg om det, herre, og jeg vil lønne min lovprisning liksom Dem,” svarte dronninga.
Kongen svarte: ”Slik skal det også være denne gang, at jeg ikke skal laste deg for å gi denne pengegaven, men likevel må dere regne med at jeg ikke vil holde det for gjevt om deres vennskap fortsetter fra nå av etter den diktning som Ottar har gjort om deg.”
Ottar var lenge med kongen i god aktelse. Den dråpen som Ottar diktet til kong Olaf kalles hodeløsen, for Ottar fikk hodet sitt i kvedingslønn for den.
Ordliste:
Dråpe – æreskvad, vanligvis med stev
Sveakonge – svenskekonge
Ottar het en islandsk mann. Han var en god skald og var en tid i hirden til Olaf sveakonge. Ottar diktet en kjærlighetsdråpe om Astrid, sveakongens datter, og dette kvadet mislikte kong Olaf den hellige sterkt. Kvadet var godt diktet og ikke fritt for selvros. Da så Ottar kom til Norge lot kong Olaf den hellige han gripes og settes i fangehullet, og etlet å la ham drepe.
Sighvat skald var en god venn av Ottar. Han for om natta til fangehullet og da han kom dit spurte han Ottar hvordan han likte seg. Ottar svarte at han hadde vært gladere. Sighvat ba han da kvede det kvadet han hadde diktet om Astrid, og Ottar gjorde som han ba om.
Da han hadde avsluttet kvadet, mælte Sighvat: ”Godt er kvadet diktet og ikke er det rart, selv om kongen mislikte kvadet. Nå skal vi endre de strofene som mest er kvedet i kvadet. Så skal du dikte et annet kvad om kongen, og han vil med sikkerhet la deg få kvede før du blir drept. Men når du har kvedet det kvadet da skal du ikke stoppe og kvede, men heller skal du straks ta til med det kvadet som du har diktet om kongen, og kvede det, mens du kan.”
Ottar gjorde som Sighvat mælte. I tre netter, mens han satt i fangehullet, diktet han en dråpe om kong Olaf. Og da han hadde vært tre netter der lot kong Olaf han føres til ham.
Da Ottar kom foran kongen hilste han på han, men kongen svarte ikke på hilsenen hans, men mælte til Ottar: ”Det er passende nå, Ottar, at du kveder det kvadet som du har diktet om dronninga, før du blir drept, slik at dronninga kan høre rosen som du har diktet om henne.”
Dronning Astrid satt i høysetet hos kongen da de to talte sammen. Ottar satte seg ned på gulvet foran kongens føtter og kvedet kvadet. Kongen ble rød mens han kvedet det, men da kvadet var slutt stoppet ikke Ottar å kvede, men begynte heller med dråpen han hadde diktet om kongen. Kongens hirdmenn ropte ut at spotteren skulle tie.
Sighvat mælte da: ”Det er det beste at kongen ikke lot Ottar drepe straks for han skal kvede dette kvadet først, og la oss lytte nøye på det for det er godt å høre lovprising av kongen vår.”
Hirden tidde ved disse ordene fra Sighvat, og Ottar kvedet dråpen til ende. Og da den var slutt roste Sighvat den sterkt og kalte den godt diktet.
Kong Olaf mælte da: ”Det bestemmer jeg, Ottar, at du får beholde hodet ditt denne gang som takk for dråpen.”
Ottar svarer: ”Denne gaven synes jeg er den beste, herre, selv om hodet ikke er fagert.”
Kong Olaf dro en gullring av hånden sin og ga Ottar.
Dronning Astrid kastet en gullring på gulvet til Ottar, og mælte: ”Ta, skald, denne gnisten og ei den.”
Kongen sa: ”Ta deg i vare slik at du ikke bindes til å vise vennskap med Ottar.”
”Ikke trenger De opplyse meg om det, herre, og jeg vil lønne min lovprisning liksom Dem,” svarte dronninga.
Kongen svarte: ”Slik skal det også være denne gang, at jeg ikke skal laste deg for å gi denne pengegaven, men likevel må dere regne med at jeg ikke vil holde det for gjevt om deres vennskap fortsetter fra nå av etter den diktning som Ottar har gjort om deg.”
Ottar var lenge med kongen i god aktelse. Den dråpen som Ottar diktet til kong Olaf kalles hodeløsen, for Ottar fikk hodet sitt i kvedingslønn for den.
Ordliste:
Dråpe – æreskvad, vanligvis med stev
Sveakonge – svenskekonge