- Hjem
-
Oversatte tekster
- Om Normannene >
- Didrik av Bern >
-
Fornaldersagaer
>
- Hjalmters og Ølvers saga
- Guðni Jónsson
- Forord
- Sogubrot
- Bosi saga
- Egils saga
- Eireks saga vidfarne
- Gange-Hrolfs saga
- Gautreks saga
- Halfdan Branafostres saga
- Halfdan Eysteinssons saga
- Helgi Thorissons tått
- Hrolf krakes saga
- Hromund Gripssons saga
- Hvorledes Norge ble bosatt
- Illugi Gridfostres saga
- Norna-Gests tått
- Om Opplandskongene
- Oppdagelsen av Norge
- Ragnar Lodbroks saga
- Sørli saga
- Sørli tått
- Sturlaugs saga
- Thorstein bæjarmagns tått
- Toki Tokesson tått
- Volsunge saga
- Yngvar vidfarnes saga
- Half og kjempene hans
- Islandske ættesager norsk tekst >
- Artikler >
- Gammelengelske oversettelser >
- Latinske oversettelser >
- Beowulf
- Linker
- Kontakt oss
- Om prosjektet
De Correctione Rusticorum |
Om irettesettelse av landsfolk
|
Martin av Braga (c. 520 – 579)
INCIPIT EPISTOLA SANCTI MARTINI EPISCOPI AD POLEMIUM EPISCOPUM DE CORRECTIONE RUSTICORUM Domino beatissimo ac mihi desiderantissimo in Christo fratri Polemio episcopo Martinus episcopus. [1] Epistolam tuae sanctae caritatis accepi, in qua scribis ad me ut pro castigatione rusticorum, qui adhuc pristina paganorum superstitione detenti cultum venerationis plus daemoniis quam deo persolvunt, aliqua de origine idolorum et sceleribus ipsorum vel pauca de multis ad te scripta dirigerem. Sed quia oportet ab initio mundi vel modicam illis rationis notitiam quasi pro gustu porrigere, necesse me fuit ingentem praeteritorum temporum gestorumque silvam breviato tenuis compendii sermone contingere et cibum rusticis rustico sermone condire. Ita ergo, opitulante tibi deo, erit tuae praedicationis exordium: [2] Desideramus, filii karissimi, adnuntiare vobis in nomine domini quae aut minime audistis aut audita fortasse oblivioni dedistis. Petimus ergo caritatem vestram ut, quae pro salute vestra dicuntur, adtentius audiatis. Longus quidem per divinas scripturas ordo dirigitur, sed ut vel aliquantulum in memoriam teneatis, pauca vobis de pluribus commendamus. [3] Cum fecisset in principio deus caelum et terram, in illa caelesti habitatione fecit spiritales creaturas, id est angelos, qui in conspectu ipsius adstantes laudarent illum. Ex quibus unus, qui primus omnium archangelus fuerat factus, videns se in tanta gloria praefulgentem, non dedit honorem deo creatori suo, sed similem se illi dixit; et pro hac superbia cum aliis plurimis angelis qui illi consenserunt de illa caelesti sede in aere isto qui est sub caelo deiectus est; et ille, qui fuerat prius archangelus, perdita luce gloriae suae, factus est tenebrosus et horribilis diabolus. Similiter et illi alii angeli qui consentientes illi fuerant cum ipso de caelo proiecti sunt et, perdito splendore suo, facti sunt daemones. Reliqui autem angeli qui subditi fuerunt deo in suae claritatis gloria in conspectu domini perseverant; et ipsi dicuntur angeli sancti. Nam illi qui cum principe suo Satan pro superbia sua iactati sunt angeli refugae et daemonia appellantur. [4] Post istam ruinam angelicam placuit deo de limo terrae hominem plasmare, quem posuit in paradiso; et dixit ei ut, si praeceptum domini servasset, in loco illo caelesti sine morte succederet, unde angeli illi refugae ceciderunt, si autem praeterisset dei praeceptum, morte moreretur. Videns ergo diabolus quia propterea factus fuerat homo, ut in loco ipsius, unde ipse cecidit, in regno dei succederet, invidia ductus suasit homini ut mandata dei transcenderet. Pro qua offensa iactatus est homo de paradiso in exilio mundi istius, ubi multos labores et dolores pateretur. [5] Fuit autem primus homo dictus Adam, et mulier eius quam de ipsius carne deus creavit dicta est Eva. Ex istis duobus hominibus omne genus hominum propagatum est. Qui, obliti creatorem suum deum multa scelera facientes, inritaverunt deum ad iracundiam. Pro qua re inmisit deus diluvium et perdidit omnes, excepto uno iusto, nomine Noe, quem cum suis filiis pro reparando humano genere reservavit. A primo ergo homine Adam usque ad diluvium transierunt anni duo milia ducenti quadraginta duo. [6] Post diluvium iterum recuperatum est genus humanum per tres filios Noe, reservatos cum uxoribus suis. Et cum coepisset multitudo subcrescens mundum implere, obliviscentes iterum homines creatorem mundi deum, coeperunt, dimisso creatore, colere creaturas. Alii adorabant solem, alii lunam vel stellas, alii ignem, alii aquam profundam vel fontes aquarum, credentes haec omnia non a deo esse facta ad usum hominum, sed ipsa ex se orta deos esse. [7] Tunc diabolus vel ministri ipsius, daemones, qui de caelo deiecti sunt, videntes ignaros homines dimisso Deo creatore suo, per creaturas errare, coeperunt se illis in diversas formas ostendere et loqui cum eis et expetere ab eis, ut in excelsis montibus et in silvis frondosis sacrificia sibi offerrent et ipsos colerent pro deo, imponentes sibi vocabula sceleratorum hominum, qui in omnibus criminibus et sceleribus suam egerant vitam, ut alius Iovem se esse diceret, qui fuerat magus et in tantis adulteriis incestus ut sororem suam haberet uxorem, quae dicta est Iuno, Minervam et Venerem filias suas corruperit, neptes quoque et omnem parentelam suam turpiter incestaverit. Alius autem daemon Martem se nominavit, qui fuit litigiorum et discordiae commissor. Alius deinde daemon Mercurium se appellare voluit, qui fuit omnis furti et fraudis dolosus inventor; cui homines cupidi quasi deo lucri, in quadriviis transeuntes, iactatis lapidibus acervos petrarum pro sacrificio reddunt. Alius quoque daemon Saturni sibi nomen adscripsit, qui, in omni crudelitate vivens, etiam nascentes suos filios devorabat. Alius etiam daemon Venerem se esse confinxit, quae fuit mulier meretrix. Non solum cum innumerabilibus adulteris, sed etiam cum patre suo Iove et cum fratre suo Marte meretricata est. [8] Ecce quales fuerunt illo tempore isti perditi homines, quos ignorantes rustici per adinventiones suas pessime honorabant, quorum vocabula ideo sibi daemones adposuerunt, ut ipsos quasi deos colerent et sacrificia illis offerrent et ipsorum facta imitarentur, quorum nomina invocabant. Suaserunt etiam illis daemones ut templa illis facerent et imagines vel statuas sceleratorum hominum ibi ponerent et aras illis constituerent, in quibus non solum animalium sed etiam hominum sanguinem illis funderent. Praeter haec autem multi daemones ex illis qui de caelo expulsi sunt aut in mare aut in fluminibus aut in fontibus aut in silvis praesident, quos similiter homines ignorantes deum quasi deos colunt et sacrificant illis. Et in mare quidem Neptunum appellant, in fluminibus Lamias, in fontibus Nymphas, in silvis Dianas, quae omnia maligni daemones et spiritus nequam sunt, qui homines infideles, qui signaculo crucis nesciunt se munire, nocent et vexant. Non tamen sine permissione dei nocent, quia deum habent iratum et non ex toto corde in fide Christi credunt, sed sunt dubii in tantum ut nomina ipsa daemoniorum in singulos dies nominent, et appellent diem Martis et Mercurii et Iovis et Veneris et Saturni, qui nullum diem fecerunt, sed fuerunt homines pessimi et scelerati in gente Graecorum. 9. Deus autem omnipotens, quando caelum et terram fecit, ipse tunc creavit lucem, quae per distinctionem operum dei septies revoluta est. Nam primo deus lucem fecit, quae appellata est dies; secundo firmamentum caeli factum est; tertio terra a mare divisa est; quarto sol et luna et stellae factae sunt; quinto quadrupedia et volatilia et natatilia; sexto homo plasmatus est; septimo autem die, completo omni mundo et ornamento ipsius, requiem deus appellavit. Una ergo lux, quae prima in operibus dei facta est, per distinctionem operum dei septies revoluta, septimana est appellata. Qualis ergo amentia est ut homo baptizatus in fide Christi diem dominicum, in quo Christus resurrexit, non colat et dicat se diem Iovis colere et Mercurii et Veneris et Saturni, qui nullum diem habent, sed fuerunt adulteri et magi et iniqui et male mortui in provincia sua! Sed, sicut diximus, sub specie nominum istorum ab hominibus stultis veneratio et honor daemonibus exhibetur. 10. Similiter et ille error ignorantibus et rusticis subrepit, ut Kalendas Ianuarias putent anni esse initium, quod omnino falsissimum est. Nam, sicut scriptura sancta dicit, VIII Kal. Aprilis in ipso aequinoctio initium primi anni est factum. Nam sic legitur: et divisit deus inter lucem et tenebras. Omnis autem recta divisio aequalitatem habet, sicut et in VIII Kal. Aprilis tantum spatium horarum dies habet quantum et nox. Et ideo falsum est ut Ianuariae Kalendae initium anni sint. 11. Iam quid de illo stultissimo errore cum dolore dicendum est, quia dies tinearum et murium observant et, si dici fas est, homo Christianus pro deo mures et tineas veneratur? Quibus si per tutelam cupelli aut arculae non subducatur aut panis aut pannus, nullo modo pro feriis sibi exhibitis, quod invenerint, parcent. Sine causa autem sibi miser homo istas praefigurationes ipse facit, ut, quasi sicut in introitu anni satur est et laetus ex omnibus, ita illi et in toto anno contingat. Observationes istae omnes paganorum sunt per adinventiones daemonum exquisitae. Sed vae illi homini qui deum non habuerit propitium et ab ipso saturitatem panis et securitatem vitae non habuerit datam! Ecce istas superstitiones vanas aut occulte aut palam facitis, et numquam cessatis ab istis sacrificiis daemonum. Et quare vobis non praestant ut semper saturi sitis et securi et laeti? Quare, quando deus iratus fuerit, non vos defendunt sacrificia vana de locusta, de mure, et de multis aliis tribulationibus, quas vobis deus iratus immittit? 12. Non intellegitis aperte quia mentiuntur vobis daemones in istis observationibus vestris quas vane tenetis, et in auguriis quae adtenditis frequentius vos inludunt? Nam sicut dicit sapientissimus Salomon: divinationes et auguria vana sunt; et quantum timuerit homo in illis, tantum magis fallitur cor eius. Ne dederis in illis cor tuum, quoniam multos scandalizaverunt. Ecce hoc scriptura sancta dicit, et certissime sic est, quia tamdiu infelices homines per avium voces daemonia suadunt, donec per res frivolas et vanas et fidem Christi perdant, et ipsi in interitum mortis suae de improviso incurrant. Non iussit deus hominem futura cognoscere, sed ut, semper in timore illius vivens, ab ipso gubernationem et auxilium vitae suae expeteret. Solius dei est antequam aliquid fiat scire, homines autem vanos daemones diversis argumentis inludunt, donec illos in offensam dei perducant et animas illorum secum pertrahant in infernum, sicut ab initio fecerunt per invidiam suam, ne homo regnum caelorum intraret, de quo illi deiecti sunt. 13. Pro qua etiam causa, dum vidisset deus miseros homines ita a diabolo et angelis eius malis inludi ut, obliviscentes creatorem suum, pro deo daemones adorarent, misit filium suum, id est sapientiam et verbum suum, ut illos ad cultum veri dei de diaboli errore reduceret. Et quia non poterat divinitas filii dei ab hominibus videri, accepit carnem humanam ex utero Mariae virginis, non ex coniugio viri, sed ex spiritu sancto conceptam. Natus ergo in humanam carnem filius dei, intus latens invisibilis deus, foris autem visibilis homo, praedicavit hominibus: docuit illos, relictis idolis et malis operibus, de potestate diaboli exire et ad cultum creatoris sui reverti. Postquam docuit, voluit pro humano genere mori. Passus est mortem voluntarie, non invitus; crucifixus est a Iudaeis sub iudice Pilato Pontio, qui de Ponto provincia natus illo tempore provinciae Syriae praesidebat; depositus de cruce, positus est in sepulchro; tertia die resurrexit vivus a mortuis, et diebus quadraginta cum duodecim discipulis suis conversatus est, et, ut veram carnem suam resurrexisse monstraret, manducavit post resurrectionem ante discipulos suos. Transactis autem quadraginta diebus, praecepit discipulis suis ut adnuntiarent omnibus gentibus resurrectionem filii dei, et baptizarent eos in nomine patris et filii et spiritus sancti in remissionem peccatorum, et docerent illos qui baptizati fuissent recedere a malis operibus, id est ab idolis, ab homicidiis, a furtis, a periurio, a fornicatione, et quod sibi nollent fieri aliis non facerent. Et postquam haec praecepit, videntibus ipsis discipulis, ascendit in caelum, et ibi sedet ad dexteram patris, et inde in fine istius mundi venturus est cum ipsa carne quam secum levavit in caelis. 14. Cum autem finis mundi istius venerit, omnes gentes et omnis homo qui ex illis primis hominibus, id est ex Adam et Eva, ducit originem omnes resurgent et boni et mali; et omnes ante iudicium Christi venturi sunt, et tunc qui fuerunt in vita sua fideles et boni separantur a malis et intrant in regno dei cum angelis sanctis, et erunt animae illorum cum carne sua in requiem aeternam, numquam amplius morituri, ubi iam nullus illis erit aut labor aut dolor, non tristitia, non famis aut sitis, non calor aut frigus, non tenebrae aut nox, sed, semper laeti, saturi, in luce, in gloria, similes erunt angelis dei, quia iam in illo loco meruerunt intrare unde diabolus cum sibi consentientibus angelis cecidit. Ibi ergo omnes qui fideles deo fuerunt permanent in aeternum. Nam illi qui increduli fuerunt aut non fuerunt baptizati aut certe, si baptizati fuerint, post baptismum suum iterum ad idola et homicidia vel adulteria vel ad periuria et ad alia mala reversi sunt et sine poenitentia sunt defuncti, omnes qui tales fuerint inventi damnantur cum diabolo et cum omnibus daemoniis quos coluerunt et quorum opera fecerunt, et in aeterno igne cum carne sua in inferno mittuntur, ubi ignis ille inextinguibilis in perpetuum vivit, et caro illa iam de resurrectione recepta in aeternum cruciatur gemens. Desiderat iterum mori ut non sentiat poenas, sed non permittitur mori, ut aeternos perferat cruciatus. Ecce hoc loquitur lex, hoc loquuntur prophetae, haec evangelium Christi, haec apostolus, haec omnis scriptura sancta testatur; quae vobis modo vel pauca ex multis simpliciter diximus. Vestrum est dehinc, filii karissimi, ea quae per nos dicta sunt recordare, et aut bene agendo futuram in regno dei requiem sperare, aut (quod absit!) male agendo futurum in inferno ignem perpetuum expectare. Nam et vita aeterna et mors aeterna in arbitrio hominis posita est. Quod sibi elegerit unusquisque, hoc habebit. 15. Vos ergo, fideles, qui in nomine patris et filii et spiritus sancti ad Christi baptismum accessistis, considerate quale in ipso baptismo pactum cum deo fecistis. Nam cum singuli nomen vestrum dedistis ad fontes, verbi gratia, aut Petrus aut Iohannes aut quodlibet nomen, sic a sacerdote interrogati fuistis: "Quomodo diceris?" Respondisti aut tu, si iam poteras respondere, aut certe qui pro te fidem fecit qui te de fonte suscepit, et dixit, verbi gratia: "Iohannes dicitur." Et interrogavit sacerdos: "Iohannes, abrenuntias diabolo et angelis eius, culturis et idolis eius, furtis et fraudibus eius, fornicationibus et ebrietatibus eius, et omnibus operibus eius malis?" Et respondisti: "Abrenuntio." Post istam abrenuntiationem diaboli iterum interrogatus es a sacerdote: "Credis in deum patrem omnipotentem?" Respondisti: "Credo." "Et in Iesum Christum, filium eius unicum, deum et dominum nostrum, qui natus est de spiritu sancto ex Maria virgine, passus sub Pontio Pilato, crucifixus et sepultus, descendit ad inferna, tertia die resurrexit vivus a mortuis, ascendit in caelos, sedet ad dexteram patris, inde venturus iudicare vivos et mortuos? Credis?" Et respondisti: "Credo." Et iterum interrogatus es: "Credis in spiritum sanctum, sanctam ecclesiam catholicam, remissionem omnium peccatorum, carnis resurrectionem, et vitam aeternam?" Et respondisti: "Credo." Ecce ergo considerate quale pactum cum deo fecistis in baptismo. Promisistis vos abrenuntiare diabolo et angelis eius et omnibus operibus eius malis, et confessi estis credere vos in patrem et filium et spiritum sanctum et sperare vos in fine saeculi carnis resurrectionem et vitam aeternam. 16. Ecce qualis cautio et confessio vestra apud deum tenetur! Et quomodo aliqui ex vobis, qui abrenuntiaverunt diabolo et angelis eius et culturis eius et operibus eius malis, modo iterum ad culturas diaboli revertuntur? Nam ad petras et ad arbores et ad fontes et per trivia cereolos incendere, quid est aliud nisi cultura diaboli? Divinationes et auguria et dies idolorum observare, quid est aliud nisi cultura diaboli? Vulcanalia et Kalendas observare, mensas ornare, et lauros ponere, et pedem observare, et fundere in foco super truncum frugem et vinum, et panem in fontem mittere, quid est aliud nisi cultura diaboli? Mulieres in tela sua Minervam nominare et Veneris diem in nuptias observare et quo die in via exeatur adtendere, quid est aliud nisi cultura diaboli? Incantare herbas ad maleficia et invocare nomina daemonum incantando, quid est aliud nisi cultura diaboli? Et alia multa quae longum est dicere. Ecce ista omnia post abrenuntiationem diaboli, post baptismum facitis et, ad culturam daemonum et ad mala idolorum opera redeuntes, fidem vestram transistis et pactum quod fecistis cum deo disrupistis. Dimisistis signum crucis, quod in baptismum accepistis, et alia diaboli signa per avicellos et sternutos et per alia multa adtenditis. Quare mihi aut cuilibet recto Christiano non nocet augurium? Quia, ubi signum crucis praecesserit, nihil est signum diaboli. Quare vobis nocet? Quia signum crucis contemnitis, et illud timetis quod vobis ipsi in signum configitis. Similiter dimisistis incantationem sanctam, id est symbolum quod in baptismum accepistis, quod est Credo in deum patrem omnipotentem, et orationem dominicam, id est Pater noster qui es in caelis, et tenetis diabolicas incantationes et carmina. Quicumque ergo, contempto signo crucis Christi, alia signa aspicit, signum crucis, quod in baptismum accepit, perdidit. Similiter et qui alias incantationes tenet a magis et maleficis adinventas, incantationem sancti symboli et orationis dominicae, quae in fide Christi accepit, amisit et fidem Christi inculcavit quia non potest et deus simul et diabolus coli. 17. Si ergo agnovistis, dilectissimi filii, omnia ista quae diximus, si quis se cognoscit post acceptum baptismum haec fecisse et fidem Christi rupisse, non desperet de se nec dicat in corde suo: "Quia tanta mala feci post baptismum, fortasse non mihi indulget deus peccata mea." Noli dubitare de misericordia dei. Tantum tu fac in corde tuo pactum cum deo, ut iam amplius culturas daemonum non colas, nec praeter deum caeli aliquid adores, neque homicidium facias, neque adulterium aut fornicationem, non furtum facias, non periures. Et cum hoc deo ex toto corde tuo promiseris et ulterius peccata ista non feceris, fiducialiter veniam de deo spera, quia sic dicit deus per propheticam scripturam: In quacumque die iniustus oblitus fuerit iniquitates suas et fecerit iustitias, et ego obliviscar omnes iniquitates eius. Paenitentiam ergo peccatoris deus expectat. Paenitentia autem ista vera est, ut iam amplius homo non faciat mala quae fecit, sed de praeteritis peccatis indulgentiam petat, et de futuro caveat ne ad ipsa iterum revolvatur, sed magis econtrario bona opera exerceat, ut esurienti pauperi elemosynam porrigat, hospitem lassum reficiat, et quicquid sibi ab alio vult fieri, hoc alteri faciat, et quod sibi non vult fieri, hoc alteri non faciat, quia in hoc verbo mandata dei complentur. 18. Rogamus ergo vos, fratres et filii karissimi, ut ista praecepta, quae vobis deus per nos humillimos et exiguos dare dignatur, in memoria teneatis et cogitetis quomodo salvetis animas vestras, ut non solum de praesenti ista vita et de transitoria mundi istius utilitate tractetis, sed illud magis recordetis quod in symbolo vos credere promisistis, id est carnis resurrectionem et vitam aeternam. Si ergo credidistis et creditis quia carnis resurrectio erit et vita aeterna in regno caelorum inter angelos dei, sicut vobis supra iam diximus, inde quam maxime cogitate, et non semper de istius mundi miseria. Praeparate viam vestram in operibus bonis. Frequentate ad deprecandum deum in ecclesia vel per loca sanctorum. Diem dominicum, qui propterea dominicus dicitur, quia filius dei, dominus noster Iesus Christus, in ipso resurrexit a mortuis, nolite contemnere, sed cum reverentia colite. Opus servile, id est agrum, pratum, vineam, vel si qua gravia sunt, non faciatis in die dominico, praeter tantum quod ad necessitatem reficiendi corpusculi pro exquoquendo pertinet cibo et necessitate longinqui itineris. Et in locis proximis licet viam die dominico facere, non tamen pro occasionibus malis, sed magis pro bonis, id est aut ad loca sancta ambulare, aut fratrem vel amicum visitare, vel infirmum consolare, aut tribulanti consilium vel adiutorium pro bona causa portare. Sic ergo decet Christianum hominem diem dominicum venerare. Nam satis iniquum et turpe est ut illi qui pagani sunt et ignorant fidem Christianum, idola daemonum colentes, diem Iovis aut cuiuslibet daemonis colant et ab opere se abstineant, cum certe nullum diem daemonia nec creassent nec habeant. Et nos, qui verum deum adoramus et credimus filium dei resurrexisse a mortuis, diem resurrectionis eius, id est dominicum, minime veneramus! Nolite ergo iniuriam facere resurrectioni dominicae, sed honorate et cum reverentia colite propter spem nostram quam habemus in illam. Nam sicut ille dominus noster Iesus Christus, filius dei, qui est caput nostrum, tertia die resurrexit a mortuis, ita et nos, qui sumus membra ipsius, resurrecturos nos in carne nostra in fine saeculi speramus, ut unusquisque sive requiem aeternam sive poenam aeternam, sicut in corpore suo in saeculo isto egit, ita recipiat. 19. Ecce nos sub testimonio dei et sanctorum angelorum qui nos audiunt, modo loquentes, absolvimus caritati vestrae debitum nostrum, et pecuniam domini, sicut praeceptum habemus, feneravimus vobis. Vestrum est amodo cogitare et procurare quomodo unusquisque, quantum accepit, veniente domino cum usuris in die iudicii repraesentet. Oramus autem ipsius domini clementiam, ut vos ab omni malo custodiat et dignos sanctorum angelorum suorum socios in regno suo perficiat, praestante ipso qui vivit et regnat in saecula saeculorum. Amen. |
Oversatt fra latin til norsk av
Kjell Tore Nilssen og Karl Wilhelm Nilsen (HER) BEGYNNER DEN HELLIGE BISKOP MARTINS SKRIFT TIL BISKOP POLEMIUS OM IRETTESETTELSE AV BØNDER Til den ærverdigste og mest etterlengtede broder i Kristus biskop Polemius fra biskop Martin. [1] Jeg har mottatt brevet fra Deres hellige hengivenhet, i hvilket De skriver til meg om hvordan å irettesette landsens folk, disse som fremdeles henger igjen i gammel hedensk overtro og i sin gudsdyrkelse hengir seg mer til demoner enn til Gud, og også noe om avgudenes opprinnelse og deres forbrytelser. I brevet ber De meg om å tilskrive Dem kortfattet om et stort emne. Men fordi det er nødvendig i all forsiktighet å utvide deres kunnskaper om dette rike materiale fra tidenes begynnelse gir jeg derfor dette som en smakebit, og, det har vært meg nødvendig for å komme i forbindelse med bøndene å krydre min preken med folkelig språk. Derfor, ved Guds hjelp, kan dette være en begynnelse på Deres preken: [2] Vi ønsker, kjære barn, i Herrens navn å gjøre kjent for dere det som dere enten ikke har hørt før, eller kanskje nå har overgitt til glemselen. Vi oppfordrer derfor i hengivenhet for dere, at dere bør høre nøyere etter på hva som for deres frelses skyld er sagt. Sannelig forklares dette utførlig i de hellige skrifter, men for at dere skal kunne bevare noe i minnet, gir vi dere bare litt av denne mengden. [3] Etterat Gud i begynnelsen hadde skapt himmelen og jorden, satt han inn i denne himmelske bolig åndevesener, det vil si engler, som sto for hans åsyn og priste ham. En av disse, som var blitt skapt først av alle erkeenglene, så seg selv omgitt av slik strålende ære, og derfor ga han ikke Gud, sin Skaper, dennes tilkomne ære, men sa seg lik med Ham. På grunn av dette overmot ble han kastet ut av himmelen til denne tåkeheim som er under under himmelen sammen med flere andre engler som hadde rottet seg sammen med ham i den himmelske bolig. Og han, som tidligere hadde vært erkeengel, mistet sin skinnende glorie og ble omskapt til en mørk og grusom djevel. På samme måte ble også de andre englene, som var enige med ham og hadde blitt kastet ut av himmelen, fratatt sin stråleglans og omskapt til demoner. De gjenværende englene, derimot, som var underdanige overfor Gud, beholdt sin stråleglans under Herrens åsyn, og disse kaller vi hellige engler. Mens de som med sin hersker Satan på grunn av sitt overmot var blitt utkastet, kalles falne engler og demoner. [4] Etter dette englefall behaget det Gud av jordens leire å forme et menneske som han satte i Paradiset, og sa til ham at hvis han fulgte Guds bestemmelser, kunne han uten å dø stige opp til det himmelske sted, hvorfra de forsvundne engler falt. Hvis han derimot glemte Guds bud ville han lide døden. Følgelig, da djevelen så at mennesket var blitt skapt og ville bli opphøyet i hans sted til Guds rike, fra hvilket han selv hadde falt, forledet han i sjalusi menneskene til å bryte Guds bud. På grunn av denne overtredelse ble mennesket kastet ut av Paradiset til forvisning på denne jord, der de skulle utholde mye slit og smerte. [5] Forøvrig ble det første menneske kalt Adam, og hans kvinne, som Gud hadde skapt av hans eget kjød, ble kalt Eva. Fra disse to mennesker stammer alle menneskeslekter, som, fordi de hadde glemt Gud, sin skaper, begikk mange synder og vakte Guds vrede. På grunn av dette sendte Gud Syndfloden og drepte alle, bortsett fra én rettferdig ved navn Noa, som sammen med sine sønner ble berget av Gud for å bevare menneskeslekten. Fra det første mennesket Adam inntil Syndfloden forløp det derfor to tusen tohundre og førtito år. [6] Etter Syndfloden gjenoppsto menneskeslekten gjennom Noas tre sønner som var blitt berget sammen med sine koner. Og etter som menneskene deretter begynte å oppfylle Jorden, avviste de igjen Gud, verdens skaper, og tilba det skapte. Noen tilba Solen, andre Månen eller stjerner, andre ilden, andre de dype vann eller vannkilder, idet de ikke trodde at Gud hadde skapt dette til menneskenes bruk, men at de var oppstått fra seg selv som om de var guder. [7] Da nå Djevelen og også hans ministre, demonene, som var kastet ut av Himmelen, så de uvitende menneskene avvise Gud sin skaper og flakke omkring i Skapelsesverket, tok de til å vise seg i forskjellige skikkelser og tale med dem og forvente av dem at de på høye fjell og i løvrike skoger ofret til dem og tilba dem som Gud. De ga seg selv navn fra syndige mennesker, som hadde gjort alle slags forbrytelser og lovløse handlinger i sine liv. En kalte seg Jupiter, han hadde vært trollmann og levd i så syndefull blodskam at søsteren, som kaltes Juno, hadde vært hans kone. Minerva og Venus, døtrene hans, hadde han fordervet, og barnebarn og alle slektninger skamløst besudlet. Enn videre kalte en annen demon seg Mars, han var kranglete og fikk i stand ufred. Enda en demon ville kalles Merkur. Han var opphav til all slags tyveri og lureri, og til hvem griske mennesker i veikryss kaster steiner i røys som offer, som om han skulle være profittens gud. Og en annen demon, som tok navnet Saturn, lever i alle slags brutalitet og til og med fortærte sine barn da de ble født. Videre lot en annen demon som om hun var Venus, hun var skjøge. Ikke bare hadde hun utallige utenomekteskapelige forhold, men hun har horet med sin far, Jupiter, og sin bror, Mars. [8] Det var på den tiden at disse fortapte mennesker, som uvitende landsfolk tilba på grunn av deres værste påfunn, og hvis navn derfor demonene tilla seg selv, slik at de kunne tilbes som guder og tilbys offer, og etterligne dem hvis navn de påkalte. Videre hadde de overalt reist templer til disse demonene og laget bilder og statuer av disse onde menneskene og satte opp altere til dem. På disse tømte de ikke bare dyreblod, men også menneskeblod. Dessuten hersket mange demoner, av dem som ble kastet ut av himmelen, enten i havet eller i elver eller i kilder eller i skoger, til hvem mennesker, uvitende om Gud, ba og ofret på samme måte som om de var Gud. Og i havet kalte de dem Neptuner, i elver Lamias (nøkker), i kilder Nymfer, i skoger Dianaer; disse er alle ondsinnede demoner og onde ånder, som vantro mennesker, som ikke vet å beskytte seg ved å slå korsets tegn, blir skadet og plaget av. De kan imidlertid ikke skade noen uten Guds tillatelse, fordi de har ergret Gud og ikke tror på Kristus av hele sitt hjerte, men er så store tvilere at de gir disse demonenes navn til de enkelte dager, og kaller dem opp etter Mars, Mercur, Jupiter, Venus og Saturn, som ingen dager har skapt, men var de ondeste og dårligste mennesker blandt grekerne. [9] Den allmektige Gud, da han hadde skapt Himmelen og Jorden, skapte imidlertid selv lyset, som vandrer gjennom de forskjellige skaperverks syv dager. Således skapte Gud først lyset, som kalles dag; på den andre dag ble Himmelens firmament skapt, på den tredje ble Jorden skilt fra havet, på den fjerde skapte han Solen og Månen og stjernene, på den femte de firføttige og det som flyr i luften og det som svømmer i havet; på den sjette ble mennesket formet, men derimot, den syvende dag, etter å ha fullført hele Jorden og all dens tilbehør, kalte Gud hviledag. Samtidig kalte han derfor lysets vandring gjennom skaperverkets syv dager for én uke. Derfor er det galskap at mennesker som er døpt i troen på Kristus på Herrens dag, på hvilken Kristus sto opp, ikke dyrker denne dag, men i stedet dyrker Jupiter og Merkur og Venus og Saturn, som ikke har noen dager, men drev med hor, trolldom og ondskap og døde usselt på sine gjerninger! Men, som vi har sagt, under disse veseners navn viser dumme mennesker ærefrykt og heder til demoner. [10] På samme vis har det også sneket seg inn en villfarelse hos uvitende personer og landsens folk om at første januar kan være årets begynnelse, hvilket er fullstendig feil. Fordi, som den hellige skrift sier, 25 mars, eller vårjevndøgn, er gjort til begynnelsen på det første år. For, som det skal leses: og Gud skilte mellom lys og mørke. Alt har således en likeverdig inndeling, slik også på 25 mars der dagen og natten har samme lengde. Det er følgelig en løgn at første januar er beynnelsen på året. [11] Allerede nå kan det med sorg sies ut fra denne dumme feil at dager holdes i hevd til ære for klesmøll og mus. Hvis det sies at dette er Guds vilje, ærer da kristne mennesker møll og mus som guddommelige? Hvis det nå for beskyttelse av tønner og esker ikke skulle hentes ut hverken brød eller klær, vil møll og mus på ingen måte skåne det som er skaffet til veie for ham selv på helligdager, for de vil finne det. Imidlertid, de forestillinger det stakkarslige mennesket har gjort seg, slik som at hvis han ved årets begynnelse er den metteste og lykkeligste av alle, så vil dette fortsette å være slik gjennom hele året. Disse oppfatninger er alle hedenske og fremskaffet ved demoners påfunn. Men ve det menneske som ikke har villet holde Gud i ære og ikke har villet gi Ham æren for overfloden av brød og sikkerheten for livet! Se på denne grunnløse overtro du utfører, i det skjulte eller åpent, og det at du aldri avstår fra disse ofre til demoner. Hvorfor står de ikke frem for dere for at dere alltid skal være mette, trygge og glade? Hvorfor, når Gud blir vred, beskytter ikke disse verdiløse ofringer dere mot gresshopper, mus og andre prøvelser, som den vrede Gud sender dere? [12] Dere forstår åpenbart ikke at demonene lyver for dere i disse verdiløse ritualene deres, som dere forgjeves holder på, og i disse spådommene som dere gir akt på, og som de ofte gjør narr av dere med? For dette sier den aller viseste Salomon: «Spådommer og varsler er forgjeves; og like så mye som et menneske frykter disse, bedrar dette menneske sitt eget hjerte.» Ikke gi hjertet deres hen til dette, siden dette vil lede mange ut i synd. Se hva den hellige skrift sier, og slik er det for visst, at så lenge som disse ulykkelige mennesker forledes ut i ødemarken av demoners stemmer, så mister de troen på Kristus ved sine verdiløse og forgjeves handlinger og løper uvitende inn i dødens fortapelse. Gud har ikke tillatt mennesket å kjenne fremtiden, men fordi at det alltid skal leve i frykt for denne, så trakter det etter ledelse og hjelp fra Herren selv. Bare Gud kan kjenne fremtiden, løgnaktige demoner derimot, lurer mennesket med forskjellige påstander, inntil de krenker Gud og trekker sjelene deres med seg inn i Inferno, slik som de i sin misunnelse gjorde i begynnelsen, slik at mennesket ikke kunne tre inn i Himmelens rike, hvorfra de var kastet ut. [13] Også av den grunn, fordi Gud så de ulykkelige menneskene narret av Djevelen og hans onde engler, de som hadde glemt sin Skaper og tilba demonene fremfor sin Gud, så sendte han sin sønn, det vil si sin visdom og sitt Ord, slik at de gjennom tilbedelse av den sanne Gud skulle ledes ut av Djevelens villfarelser. Og siden Guds sønns guddommelighet ikke kunne sees av menneskene, har han blitt godtatt som menneskekjød fra jomfru Marias skjød, ikke fra samkvem med en mann, men unnfanget av Den Hellige Ånd. Guds sønn er altså født som menneskekjød, hvori den usynlige Gud er gjemt, men utvortes synlig som menneske. Han bekjentgjorde for menneskene; lærte dem å fornekte avguder og onde handlinger, å fjerne seg fra Djevelens makt og å vende tilbake til tilbedelsen av deres Skaper. Etter belæringen ville han dø for menneskeslekten. Han går frivillig i døden, ikke motstrebende; blir korsfestet av jødene under dommer Pontius Pilatus, som var født i provinsen Pontus, og på den tid styrte provinsen Syria, hengt på korset, lagt i graven, sto levende opp fra de døde tredje dag, samtalte med sine tolv disipler i førti dager, og for å vise at hans legeme var det sanne gjenoppståtte kjød spiste han etter oppstandelsen blandt sine disipler. Og etter at førti var gått, befalte han sine disipler at de skulle forkynne for alle folkeslag oppstandelsen til Guds sønn, og døpe dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn til syndenes forlatelse, og lære de som allerede var døpt å avholde seg fra syndige handlinger, det vil si fra avguder, fra manndrap, fra tyveri, fra mened, fra utukt, og ikke gjøre mot andre hva de ikke vil andre skal gjøre mot dem. Og etter å ha befalt dette, bevitnet av disiplene selv, steg Han opp til Himmelen og sitter der til høyre for Faderen, og derfra ved denne verdens ende vil Han komme igjen i det samme legeme som Han steg opp til Himmelen i. [14] Ved denne verdens ende vil Han komme, og alle folk og alle mennesker fra de første mennesker, det vil si fra Adam og Eva, og lede alle de oppstandne fra begynnelsen, både onde og gode, frem for Kristi domstol, og deretter skilles de som har vært trofaste og gode i sine liv fra de onde og trer inn i Guds rike sammen med de hellige engler, og de vil ha sine sjeler i sine jordiske legemer i evig lykksalighet. Aldri igjen skal de dø, fra nå av vil det for dem ikke være strev eller smerte, ingen sorg, ingen sult eller tørst, ingen hete eller frost, ingen dødsskygge eller natt, men alltid glad og tilfreds i lyset, i stråleglansen. Liksom Guds engler vil de være, de som nå har fortjent å tre inn i dette sted hvorfra Djevelen med sine medsammensvorne engler har falt. Der vil alle som har vært trofaste mot Gud forbli i evighet. Mens de som har vært vantro, eller ikke har vært døpt, og i sannhet, hvis de har vært døpt, etter sin dåp har vendt tilbake til avguder, manndrap, hor, mened eller annen ondskap har dødd uten anger; alle som slik har blitt funnet skyldige dømmes sammen med Djevelen og alle demoner som har æret ham og gjort hans gjerninger, vil bli kastet inn i Inferno og der leve i uutslukkelige ild i evighet med sitt jordiske legeme, og der, i det legeme han har fått ved oppstandelsen, pines og plages i evighet. Han ønsker igjen å dø for ikke å føle straffen, men tillates ikke å dø, for at han i evighet skal føle pinen. For det sier loven, det sier profetene, Kristi evangelium, apostlene, og det bevitnes i alle de hellige skrifter, og dette forteller vi dere litt om på en enkel måte ut fra den store mengde skrifter. Det er opp til dere fra nå av, mine kjære barn, å huske det vi har fortalt dere, og også gjøre gode gjerninger for å håpe på i fremtiden å finne hvile i Guds rike, men hvis dere ved frafall gjør onde gjerninger, så kan dere forvente Helvetes evige ild. For både det evige liv og den evige død er gitt mennesket å velge. For det som den enkelte velgerfor seg selv, det får man. [15] Dere trofaste, derfor, som i Faderens, Sønnens, og Den Hellige Ånds navn trer inn i Kristi dåp, betrakt da at dere har gjort denne dåpspakt med Gud. For med det enkle navnet deres gitt dere døpefonten, for eksempel Peter eller Johannes eller hvilketsomhelst annet navn, slik du av presten ble spurt: «Hva skal du kalles?» Da svarte enten du, hvis du nå kunne svare, eller for sikkert den som har gitt deg troen og som bragte deg til dåpen og sa for eksempel: «Johannes kalles han.» Og så spurte presten: «Avsverger du Djevelen og hans engler, tilbedelsen og avgudene hans, hans tyveri og løgn, hans hor og fyll og alle hans onde gjerninger?» Og du svarte: «Jeg avsverger.» Etter dennne avsvergelsen av Djevelen spurte igjen presten: «Tror du på den allmektige Gud Fader?» Du svarte: «Jeg tror.» «Og på Jesus Kristus, hans enbårne sønn, vår Gud og vår Herre, som er født ved Den Hellige Ånd av jomfru Maria, led under Pontius Pilatus, korsfestet og begravd, steg ned i Dødsriket, den tredje dag sto han levende opp fra de døde, steg opp til Himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde? Tror du?» Du svarte: «Jeg tror.» Og på nytt blir du spurt: «Tror du på Den Hellige Ånd, Den Hellige Katolske Kirke, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv?» Og du svarte: «Jeg tror.» Derfor skal dere betrakte dette som den pakten dere gjorde med Gud ved dåpen. Dere lover å avsverge Djevelen og hans engler og alle hans onde gjerninger, og bekjenner troen på Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd og forventer ved Verdens ende kjødets oppstandelse og det evige liv. [16] Dette er deres forpliktelse og bekjennelse overfor Gud! Og hvordan kan noen av dere, som har avsverget Djevelen og hans engler og tilbedelsen av ham og hans onde gjerninger, nå igjen vende tilbake til djeveldyrkelsen? Nemlig ved stener og ved trær og ved kilder og ved veikryss å tenne vokslys, hva er dette annet enn djeveldyrkelse? Spådomskunst og varseltyding og overholdelse av avgudsdager, hva annet er dette enn djeveldyrkelse? Overholdelse av Vulkandager og Kalendas og pynting av festbord, utspredning av laurbærblader, å passe på å sette høyre fot først, å tømme frukt og vin over flammene i ildstedet og å kaste brød i fontenene, hva annet er dette enn djeveldyrkelse? Kvinner som i vevstoler påkaller Minerva og velger Venusdagen (fredag) til bryllup og som passer på å begynne reiser på riktige dager, hva annet er dette enn djeveldyrkelse? Forhekse urter til onde handlinger og syngende påkalle demoners navn, hva annet er dette enn djeveldyrkelse? Og mye annet som det vil ta lang tid å fortelle. Alt dette etter å ha avsverget djevelen etter å ha fått dåpen og, til djeveldyrkelse og onde avguders verk å vende tilbake, har dere latt troen deres forgå og pakten dere gjorde med Gud har dere brutt. Dere har forlatt korsets tegn som dere tok imot i dåpen og tar varsler av mange djevelske tegn ved småfugler og kraftig nyseanfall og mye annet. Hvorfor skader ikke varslene meg eller andre alminnelige rettroende kristne? Der hvor korset går foran, er djevelens tegn intet. Hvorfor gjør dere skade på dere selv? Hvorfor forakter dere korsets tegn, og frykter det som dere selv spikret til korset. På samme måte avviser dere den hellige bekjennelse, det vil si symbolet som dere har mottatt i dåpen, som er: Jeg tror på Gud, den allmektige far, Herrens bønn, det vil si Fader vår, du som er i Himmelen, og holder fast ved djevelske besvergelser og messer. Derfor, enhver, som i forakt for Kristi kors ser til andre tegn, mister da korsets tegn som ble mottatt ved dåpen. Og på samme vis, den som holder andre messer laget av trollmenn og illgjerningsmenn, mister fortryllelsen i det hellige tegn og Herrens bønn, som ble mottatt i troen på Kristus og tramper på Gudstroen, for Gud og Djevelen kan ikke dyrkes samtidig. [17] Hvis dere nå har erkjent, mine kjære barn, alt det som vi har sagt, og hvis noen vedkjenner seg, etter å ha tatt imot dåpen, å ha gjort dette og å ha brutt troen på Jesus, ikke fortvil på grunn av dette, og heller ikke si i hjertene deres: «Fordi jeg har gjort så mye ondt etter dåpen, vil kanskje ikke Gud tilgi meg mine synder.» Ikke tvil på Guds miskunn. Gjør du bare en sådan pakt med Gud i ditt hjerte om at du ikke igjen dyrker demoner og heller ikke tilber noen andre enn Himmelens Gud, heller ikke dreper eller bryter ekteskap eller driver hor, ikke stjeler og ikke gjør mened. Og med denne pakt love overfor Gud av hele ditt hjerte ikke lenger å gjøre disse synder, da kan du tillitsfullt forvente nåde fra Gud, fordi dét sier Gud ifølge de profetiske skrifter: Den dag den urettferdige legger bak seg sine syndige handlinger og handler rettferdig, vil óg jeg glemme alle hans synder. Gud forventer at en synder angrer. Denne angeren må imidlertid være oppriktig, slik at mennesket videre ikke gjør det onde som han har gjort, men higer etter tidligere synders forlatelse, og passer seg for å vende tilbake til disse igjen, men heller, å utføre gode gjerninger, gi almisser til sultne fattige, hjelpe trettte reisende, og hva du vil at andre skal gjøre mot deg, det skal du gjøre mot andre, og hva du vil at andre ikke skal gjøre mot deg, det skal du heller ikke gjøre mot andre, for i disse ord oppfylles Guds bud. [18] Vi spør dere derfor, kjære brødre og barn, om disse bud, som Gud gjennom oss ydmyke og utilstrekkelige er verdiget å gi dere, å holde i minne og å tenke på hvilken måte dere skal berge sjelene deres. Ikke bare dra fordeler i dette verdslige liv og i denne forgjengelige verden, men heller å komme i hu den bekjennelse som dere har lovet å tro på, det vil si kjødets oppstandelse og det evige liv. Hvis derfor dere har trodd og tror på at kjødet vil oppstå og også på det evige liv i Himmelens rike blandt Guds engler, slik vi tidligere har fortalt dere, fra nå av tenk mest på dette, og ikke alltid på denne verdens elendighet. Forbered deres vei gjennom gode gjerninger. Be ofte om Guds tilgivelse i kirken eller på hellige steder. Herrens dag (søndag), som Herren tidligere proklamerte og på hvilken Guds sønn, vår herre Jesus Kristus, sto opp fra de døde, skal dere ikke forakte, men holde i ærefrykt. Fysisk arbeid, det vil si på åker, eng eller vingård, selv om det er viktig, ikke gjør dette på Herrens dag, unntatt det som er nødvendig for kroppens opprettholdelse hva gjelder mat og drikke, og på nødvendige og lange reiser. Og til nære steder er det tillatt å vandre på veier på Herrens dag, derimot ikke av onde årsaker, men heller av gode, det vil si enten å gå til hellige steder eller å besøke brødre og venner, eller å trøste syke, eller av gode grunner bringe råd eller hjelp til trengende. Slik er det passende for den kristne å ære Herrens dag. For det er nok at disse skitne og urettferdige som er hedninger og uvitende om kristentroen og som dyrker demoniske avgudsbilder, eller på Jupiters dag (torsdag), eller hvilke som helst andre dager, dyrker demoner eller avholder seg fra å arbeide. Demoner har for visst hverken skapt eller er i bisittelse av dager. Skal vi da, som elsker den sanne Gud og tror på Guds sønns oppstandelse fra de døde, på hans oppstandelses dag, det vil si søndagen, ære ham mindre! Ikke gjør urett mot Herrens oppstandelse, men høyakt og med ærefrykt dyrk ham for det håps skyld som vi har i ham. For slik som vår Herre Jesus Kristus, Guds sønn, som er vårt liv, tredje dag oppstanden fra de døde, så også vi, som er hans menighetslemmer, håper på kjødets oppstandelse ved tidens ende, slik at hver og en enten mottar evig hvile eller evig straff, alt etter hva en har gjort i sin jordiske tilværelse. [19] Og slik vi, bevitnet av Gud og de hellige engler, som hører oss, talte, ettergir vi i kjærlighet deres gjeld til oss, og Guds rikdom, slik vi er blitt befalt, har vi lånt dere. Fra nå av skal dere tenke på og sørge for på hvilken måte hver og en av dere kan vise frem det dere har mottatt med renter ved Herrens tilbakekomst på Dommens dag. Vi ber imidlertid om Herrens egen nåde og at Han beskytter dere mot alt ondt og gjør dere verdige til samkvem med de hellige engler i Hans rike. Han som lever og regjerer fra evighet til evighet. Amen. |