Sagaen om Man og øyene

Oversatt fra latin av Kjell Tore Nilssen og Karl Wilhelm Nilsen

Incipiunt chronica regum Manniæ et Insolarum et episcoparum et qurundam regum Angliæ, Scotiæ, Norwegiæ.

Anno ab incarnatione Domini M. Rex Cnutus filius Suani totius Angliæ suscepit imperium. Postea, occiso Edwino clitone germano regis Edmundi, filios regis ejusdem Edmundum et Edwardum ad Regem Suauorum occidendos misit. Qui nolens occidere pueros innocentes eos ad regem Hungariæ Salomonem misit, Edmundus autem processu temporis ibidem vitam finivit: Edwardus vero Agatham, filiam germani imperatoris Henrici, in matrimonium accepit, ex qua Margaretam, postea Scotorum reginam, et Christianam, sanctimonialem virginem, et clitonem Edgarum suscepit.

Cnutus rex duxit uxorem Emmam, ex qua suscepit Hardecnutum postea Danorum et Anglorum regem, et Gunnildam filiam quæ nupsit postea Henrico Romanorum Imperatori. 

MII. Cnutus rex Anglorum et Danorum Danmarc adiens ibidem per totam hyemem mansit gloriose. 

Anno MIII. Rex Cnutus Angliam rediens magnum concilium apud Cyrecestrem in pascha tenuit. 

Anno MXI. Rex Cnutus, cum .l. magnis navibus Norwegiam devectus Olavum regem de illa expulit, sibique eam subjugavit. 

Anno MXII. Cnutus rex Anglorum Danorum et Noreganorum rediit. 

Anno MXIII. Sanctus Olavus rex, Haraldis regis filius, quem Cnutus expolerat, reversus est in Norwegiam, et injuste peremtus a Noreganis, glorioso coronatus martyrio, migravit ad Dominum.
 

Anno MXIII. Rex Cnutus magno cum honore Romam profectus est, et ingentia munera in auro et argento Sancto Petro obtulit, et ut schola Anglorum libera esset a Johanne papa impetravit.
 

Anno MXV. Ecclesia sancti Edmundi  regis et martyris dedicate est, in qua rex Cnutus communi consilio præsulum et optimatum suorum ejectis presbyteris sæcularibus monachos imposuit. Eodem anno ignis inextinguibilis multa per Angliam loca cremavit.

Anno MXVII. Malcolm Rex Scotorum obit. Qui Duncan successit in regnum. 

Anno MXVIII. Cnutus rex Anglorum ante suum obitum super Noreganos Suuanum filium suum constituit, super Danos Hardecnutum filium et Emmæ reginæ filium regem locavit; super Anglos vero Haraldum filium suum ex Hamtunensi Elfiva procreatum.

Postea vero Cnutus rex Idus Novembris apud Sceaftesburiam præsenti vita decessit. Wintoniæ in veteri monasterio satis honorifice tumulatur. Non multo post tamen regnum Angliæ inter Haraldum Hardecnutum dividitur. Eodem anno Robertus dux Normanniæ obiit, qui successit filius eius Willelmus Bastard puer.


Anno MXXII. Haraldus, rex Merciorum et Norhumorum (!), eligitur ut per totam Angliam regnaret, spreto fratre suo Hardecnuto, qui nimium in Danmarc morabatur.
 

Anno MXXIII. Obiit Haraldus rex Lundonis, et in Uestmuster sepelitur, cui Hardacnutus successit. 

Anno MXXVII. Magnus rex Norwegiæ sancti Olaui regis filius, fugato rege Danorum Suano, Danmarc sibi subjugavit. 

Anno MXXVIII. Magnus rex cum Suano prælium commisit, illum de Dannemarc expulit, et in illa regnavit, ac non multo post obiit. 


Anno MXXIX. Suanus Danmarchiam iterum recepit, et Haraldus Harphagre regis Sywardi filius Norwegiam recepit. Ipse vero ex parte matris frater sancti Olavi erat, patruus scilicet Magni regis.
Hic cum Anglorum rege per nuncios suos pacem fecit. Eodem anno terræ motus magnus exstitit. 


Anno MXXXV. Dux Norhymbriorum Sywardus jussu regis Eduuini Scotiam cum multo exercitu intrans prælium cum rege Scotiæ Mactheath (!) commisit, illumque fugavit, et Malcolmum, ut rex jusserat, regem constituit. 

Anno MXXXVI. MXXXVII. MXXXVIII. MXXXIX. MXL. MXLI. MXLII. MXLIII. MXLIV. nihil memoriæ. 

Anno MXLV. Norualorum rex Grifinus a suis interficitur, caputque ejus cum ornatura comiti Haraldo mittitur, quod mox ille regi Edwardo detulit. Rex vero Edwardus terram ipsius duobus fratribus suis concessit.Anno moxlovio. (1065). 

Anno MXLVII. Obiit piæ memoriæ Edwardus rex Angliæ, de quo dicitur, quod erat honor et gloria Anglorum dum vixit, et eorundem ruina dum moritur.

Cui successit in regnum Haraldus filius Goduini, contra quem Haraldus Harfager rex Norwegiæ prælium commisit apud Stamfordbrige; et Angli victores existentes maximam cladem Norwegientium fecerunt, et omnes in fugam compulerunt.
De qua fuga quidam Godredus cognomento Crouan filius Haraldi nigri de Ysland fugiens venit ad Godredum filium Sytric qui tunc regnavit in Mannia, et honorifice susceptus est ab eo.

Eodem anno Willelmus Bastard Angliam debellavit, Haraldum regem occidit, et pro eo regnavit, et Anglos perpetuæ servituti subdidit. Præfuit autem genti Anglorum annis .xxti, mensibus .xi, cui successit filius ejus.
 
Anno MLI. Malcolmus rex Scotiæ Angliam vastavit usque Clibland et Margaretam in matrimonium accepit. eodem anno obiit Godredus filius Sytric, rex Manniæ, qui successit filius ejus Fingal.

Anno autem MLVI. Godredus Crouan collegit multudinem navium et venit ad Manniam, prælium cum populo terræ commisit, sed superatus et fugatus est.

Iterum exercitum et naves coadunavit, venit ad Manniam, pugnavit cum Mannensibus, victus et fugatus est.

Tertio congregavit multitudinem copiosam et venit noctu ad portum, qui vocatus est Ramsa, et trecentos viros occultavit in silva, quæ erat in devexo montis supercilio, qui vocatur Scacafel.

Orto lucis sidere, Mannenses  construxerunt aciem suam, et magno impeto factu congressi sunt cum Godredo.

Cumque pugna vehemens esset, trecenti viri, surgentes de insidiarum loco a tergo, Mannenses debilitare coeperunt et in fugam compellere. Cum autem vidissent se superatus, nec aliquem diffugii sibi locum patere, – nam reuma maris Ramso amnis alveum impleverat – et hostes ex altera parte constantes se persequentes, qui tunc remanserant, clamore miserabili postulabant a Godredo vitam sibi donari.

Ille autem flexus misericordia et miserans calamitatem eorum, quum apud ipsos per aliquod tempus nutritus fuerat, revocavit exercitum, et prohibuit ne eos diutius persequerentur.

Godredus sequenti die optionem exercitui suo dedit vel si mallent Manniam inter se dividere et in ea habitare, vel cunctam substantiam terræ accipere, et ad propria remeare.

Illis autem magis placuit totam insulam vastare et de bonis illius ditari, et sic ad propria reverti.

Godredus autem paucis qui secum remanserant de insulanis australem partem insulæ, et reliquiis Mannensium aquilonarem tali pacto concessit, ut nemo eorum aliquando auderet jure hæreditario sibi aliquam partem terræ usurpare.

Unde accidit ut usque in hodiernum diem tota insula solius regis sit, et omnes redditus ejus ad ipsum pertineant.

Igitur Godredus subjugavit sibi Dubliniam et magnam partem de Laynestir. Scotos vero ita perdomuit, ut nullus qui fabricaret navem vel scapham ausus esset plus quam tres clavos inserere.

Regnavit autem sexdecem annos et mortuus est in insula quæ vocatur Yle. Reliquit sane tres filios, Lagmannum, Haraldum, et Olavum.
Lagmannus major natu, regnum arripiens, septem annos regnavit. Rebellavit autem contra eum Haraldus frater ejus multo tempore. Sed tandem captus a Lagmanno, genitalibus et oculis privatus est.
Post hæc Lagmannus poenitens, quod fratris sui oculos eruisset, sponte regnum suum dimisit, et signo crucis dominicæ insignitus, iter Jerosolimitanum arripuit, quo et mortuus est.

Anno MLXXIII. Ocissus est Malcolmus rex Scotiæ ab Anglis, cui successit Duncanus. Eodem anno obiit piæ memoriæ Margareta regina Scotiæ.


Anno MLXXV. Omnes proceres insularum audientes mortem Lagmanni, miserunt legatos ad Murecardum Obrien regemYberniæ, postulantes ut aliquem virum industrium de regali stirpe in regem eis mitteret, donec Olavus filius Godredi cresceret.

Annuit eis Rex libentissime, et quendam Dompnaldum filium Tadc ad eos misit, monens et præcipiens ei, quatinus cum omni benignitate et modestia regnum, quod sibi non debabatur, gubernaret.

Sed ille postquam ad regnum pervenit, parvi pendens præcepta domini sui, cum magna tyrannide abusus est regno, et multis sceleribus perpetratis, tribus annis enormiter regnavit.

Tunc, omnes principes insularum una conspiratione commoti, adversus cum congregati sunt, et expulerunt a finibus suis. Ille autem fugiens ad Yberniam, non est ultra reversus ad eas. 

Anno MLXXVII. Quidam Ingemundus missus  est a rege Norwegiæ, ut reguum insularum arriperet. Cumque ad insulam Leodus pervenisset, misit nuncios ad omnes principes insularum, præcipiens quatinus in unum convenierent et constituterent eum regem.
Interim vero ipse cum sociis suis rapinis et comessationibus vacabat, mulierum et puellarum pudicitiam violabat, et ceteris voluptatibus et carnis illecebris operam dabat.

Cumque hæc nunciata fuissent principibus insularum, jam in unum ad constituendum eum regem congregatis, nimio succensi furore properaverunt ad eum, et supervenientes nocte, domum in qua erat combusserunt, et eum cum omnibus suis partim ferro, partim flammis extinxerunt. 

Anno MXCVIII. Fundata est Abbatia Sanctæ Mariæ Cystercii. Antiochia a Christianis capta est et cometa apparuit. Cometa est stella, quæ non omni tempore, sed maxime autem in obitu regis aut in excidio religionis apparet. 

Eodem anno commissum est prælium inter Mannenses apud Santwat, et aquilonares victoriam obtinuerunt. in quo bello occisi sunt Other comes, et Macmaras, principes ambarum partium.

Eodem anno  Magnus rex Norwegiæ filius Olavi filii Haraldi Harfagre, volens explorare incorruptionem sancti Olavi regis &  martyris, præcepit ut ejus mausolium (!) aperiretur.


Episcopo autem et Clero resistente, ipse rex audacter accessit, et vi regia aperiri sibi scrinium fecit. Cumque et oculis vidisset, et manibus attrectasset incorruptum corpus, subito timor magnus irruit in eum, et cum magna festinatione discessit.


Sequenti nocte Olavus rex et martyr ei per visum apparuit, dicens: "Ellige tibi, inquam, unum ex duobus, vel vitam cum regno infra triginta dies amittere, vel a Norvegia decedere, et eam amplius nunquam videre."
Expergefactus rex a somno, vocavit ad se principes et majores natu, et exposuit eis visionem. Illi autem conterriti, hoc consilium dederunt ei, ut cum omni festinatione de Norvegia exiret.

Ille sine mora coadunari fecit classem centum sexaginta navium, et ad Orcades insulas transfretavit, quas sibi statim subjugavit et transitum faciens per universas insulas easque sibi subjiciens pervenit ad Manniam.

Cumque applicuisset ad insulam sancti Patricii, venit videre locum pugnæ, quam Mannenses paulo ante inter se commiserant, quia adhuc multa corpora occisorum inhumata eraut.

Videns autem insulam pulcherrimam, placuit in oculis ejus, eamque sibi in habitationem elegit, munitiones in ea construxit, quæ usque hodie ex ejus nomine nuncupantur.

Galwidienses ita constrinxit, ut cogeret eos materias lignorum cædere et ad litus portare ad munitiones construendas.

Ad Moiniam (!) insulam Walliæ navigavit, et duos Hugones comites invenit in ea; unum occidit, alterum fugavit, et insulam sibi subjugavit.

Wallenses vero multa munera ei præbuerunt, et valedicens eis ad Manniam remeavit.

Murecardo regi Yberniæ misit calceamenta sua, præcipiens ei ut ea super humeros suos in die natalis Domini per medium domus suæ portaret in conspectu nunciorum ejus, quatinus intelligeret se subjectum esse Magno regi.

Quod audientes Ybernenses, ægre ferebant, et indignati sunt nimis.
Sed rex saniori consilio usus, non solum, inquit, calceamenta ejus portare, verum etiam manducare mallem, quam Magnus rex unam provinciam in Ybernia destrueret.

Itaque complevit præceptum et nuncios honoravit.

Multa quoque munera per eos Magno regi transmisit, et foedus composuit.

Nuncii vero redeuntes ad dominum suum narraverunt ei de situ Yberniæ et amoenitate, de frugum fertilitate et aeris salubritate.


Magnus vero hæc audiens, nihil cogitabat quam totam Yberniam sibi subjugare.

Itaque præcepit classem congregare, ipse vero cum sexdecim navibus procedens, explorare volens terram, cum incaute a navibus discessisset, subito ab Ybernensibus circumvallatus, interiit cum omnibus fere qui secum erant.

Sepultus est autem juxta ecclesiam Sancti Patricii in Dun. Regnavit autem in regno insularum sex annis.

Quo mortuo, miserunt principes insularum propter Olavum filium Godredi Crouan, de quo superius mentionem fecimus, qui tunc temporis degebat in curia Henrici regis Angliæ filii Willelmi, et adduxerunt eum. 

Anno MCII. Olavus filius Godredi Crouan coepit regnare super omnes insulas, regnavitque .xl.ta annis.

Erat autem vir pacificus, habuitque omnes reges Yberniæ et Scotiæ ita sibi confoederatos, ut nullus auderet perturbare regnum insularum omnibus diebus ejus.

Accepit autem uxorem Affricam nomine filiam Fergus de Galwedia, de qua genuit Godredum.

Habuit et concubinas plures, de quibus filios tres, scilicet Reignaldum, Lagmannum et Haraldum, et filias multas generavit, quarum una nupsit Sumerledo regulo Herergaidel, quæ fuit causa ruinæ totius regni insularum.

Genuit namque ex ea filios .iiij., Dubgallum, Raignaldum, Engus et Olavum, de quibus latius in sequentibus dicemus.

Anno MCXII. Fundata est Abbatia Sanctæ Mariæ Sauiniensis. 

Anno MCXVI. Obiit Alexander Rex Scotiæ, cui successit David frater ejus. Eodem anno fundata est Abbatia Sanctæ Mariæ de Furnes. 

Anno MCXXXIII. Fundata est Abbatia Sanctæ Mariæ Riuallis. Eodem anno eclipsis solis facta est quarto nonas Augusti, feria quarta, ita ut dies in noctem verteretur aliquamdiu. 

Anno MCXXXIV. Fundata est Abbatia Sanctæ Mariæ de Caldra.
Eodem anno Olavus rex dedit Yvoni abbati de Furnes partem terræ suæ in Mannia ad Abbatiam constituendam, in loco qui vocatur Russin; deditque ecclesiis insularum terras et libertates; et erat circa cultum divinum devotus et fervidus, tam deo quam hominibus acceptabilis, præter quod plus isti domestico vitio regum indulgebat. 

Anno MCXXXVI. Obiit Henricus rex Angliæ, et Stephanus comes Boloniæ nepos ejus successit in regnum, et in die coronationis suæ ad missam oblita est pax dari populo.


Anno MCXXXIX. Fundata est Abbatia Sanctæ Mariæ de Malros. Eodem anno commissum est bellum de Standarath inter Anglos et Scotos, et Scoti victi fugerunt.

Anno MCXL. Obiit sanctus Malachias episcopus et legatus Yberniæ apud Claram Vallem, sepultusque est in oratorio beatæ virginis Mariæ, in quo sibi bene complacuit. 

Anno MCXLI. Fundata est abbatia Sanctæ Mariæ de Holm Coltran. 

Anno MCCXLII. Godredus filius Olavi transfretavit ad regem Norvegiæ, cui nomen erat Hinge, et hominium suum ei fecit, et moratus est apud eum, honorifice susceptus ab eo. 

Eodem anno tres filii Haraldi fratris Olavi, qui nutriti fuerant apud Dubliniam, congregantes magnam turbam hominum et omnes profugas regis, venerunt ad Manniam postulantes ab eodem rege medietatem totius regni insularum sibi dari.

Rex autem cum audisset, placare eos volens, respondit super hoc consilium se habiturum; cumque diem et locum constituissent, ubi concilium haberi debuisset, interim illi nequissimi de morte regis inter se tractabant.

Constituta autem die convenerunt utræque partes in portu, qui vocatur Ramsa, sederuntque seriatim rex cum suis ex una parte, illi vero cum suis ex altera.

Regnaldus autem medianus frater, qui eum percussurus erat, stabat seorsim loquens cum quodam viro de principibus terræ.

Cumque vocatus venisset ad regem, vertens se ad eum quasi salutans eum, securim fulgentem in altum levavit, et caput regis uno ictu amputavit.

Perpetrato autem tanto scelere statim terram diviserunt inter se. Paucis diebus transactis, congregata classe, transfretaverunt ad Galwediam, volentes sibi subjugare.

Galwedienses autem conglobati et magno impetu facto, congressi sunt cum eis.

Illi statim terga vertentes, fugerunt cum magna confusione ad Manniam, omnesque Galwedienses, qui in ea habitabant, quosdam jugulaverunt, alios expulerunt. 

Anno MCXLIII. Obiit beatæ memoriæ Bernardus primus Abbas Clarevallis. Eodem anno obiit David rex Scotiæ, cui successit Malcolm nepos ejus, more regio in regem sullimatus.


Ipso anno occisus est Olavus rex, sicut supra diximus, in die sanctorum apostolorum Petri et Pauli.

In proximo autumno venit Godredus filius ejus de Norvegia cum quinque navibus, et applicuit apud Orcadas.

Omnes autem principes insularum, audientes eum venisse, gavisi sunt, et convenientes in unum, ipsum unanimiter elegerunt sibi regem.

Godredus igitur ad Manniam veniens tres filios Haraldi comprehendit, et in ultionem patris sui digna morte multavit. Fertur etiam, quod duorum oculos eruit, et unum occidit.


Anno MCXLIV. Coepit regnare Godredus et .xxxta tribus annis regnavit. De quo multa memoriæ digna narrari potuissent, quæ nos brevitatis causa omisimus.

Tertio anno regni sui miserunt propter illum Dublinienses, ut regnaret super se.

Qui, collecta navium multitudine et copioso exercitu, Dubliniam venit, et gratanter a civibus cum magno tripudio susceptus est.

Paucis vero diebus interjectis, communi consilio et consensu eum in regem sullimarunt.

Quod cum audisset Murcardus rex Yberniæ, collecta innumerabili multitudine Hyberniensium, properavit versus Dubliniam, ut Godredum expelleret et eam sibi subjugaret.

Cum venisset prope civitatem quæ vocatur Cortcelis, ibidem fixis tentoriis permansit.

Crastino die elegit tria millia equitum, quibus præfecit fratrem suum couterinum nomine Osiblen, et misit eum cum prædictis equitibus ad civitatem ut colloquium cum civibus haberet, simul etiam ut virtutem eorum exploraret.

Cum autem appropinquarent civitati, Godredus cum suis et omnes cives Dubliniæ grandi cum strepitu exeuntes et magno impetu facto irruerunt in eos, et tanto imbre telorum eos debilitare coeperunt, ut continuo eos terga vertere coegissent.

Osiblen autem frater Regis, cum audaciter resistere conaretur, circumseptus ab hostibus cum multis aliis interiit. Ceteri beneficio cornipedum evaserunt.

Cum ad dominum suum revertissent, totum ordine ei retulerunt. Rex autem cum audisset fratrem suum esse occisum, inconsolabili dolore luxit eum, et præ nimia tristitia præcepit exercitibus suis ut redirent unusquisque ad loca sua.

Godredus vero post paucos dies reversus est in Manniam, dimisitque omnes principes insularum redire ad propria.

Cumque vidisset regnum confirmatum esse sibi, nullumque ei posse resistere, coepit tyrannidem exercere contra principes suos; nam quosdam eorum exhæreditavit, alios de dignitatibus ejecit, quorum unus nomine Thorfinus filius Oter, ceterisque potentior, accessit ad Sumerledum, et postulavit ab eo Dubgallum filium suum ut constitueret eum regem super insulas.

Audiens hæc Sumerledus gavisus est valde, et tradidit ei Dubgallum filium suum, qui assumens eum circumduxit per omnes insulas, et subjugavit ei universas, accipiens obsides de singulis.
Unus vero princeps Paulus nomine clam fugiens venit ad Godredum, et narravit ei omnia quæ gesta fuerant.

Audiens hæc Godredus consternatus est mente, et continuo præcepit suis naves præparare, et festinanter ire eis obviam. Sumerledus vero cum suis collegit classem octoginta navium, et properavit obviam Godredo. 

Anno MCLVI. Commissum est navale prælium inter Godredum et Sumerledum in nocte epiphaniæ Domini, et magna strages hominum ex utraque parte facta est.

Cum autem dies illucesceret, pacificati sunt; et diviserunt inter se regnum insularum, factumque est regnum bipartitum a die illa usque in præsens tempus; et hæc fuit causa ruinæ regni insularum, ex quo filii Sumerledi occupaverunt illud.


Anno MCLVIII. Venit Sumerledus in Manniam cum quinquaginta tribus navibus, et commisit prælium cum Godredo, et fugavit eum, et totam insulam vastavit, et abiit. Godredus vero transfretavit ad Norwegiam quærere auxilium contra Sumerledum.

Licet hic introserere quoddam miraculum de sancto Machuto confessore Domini. 

Eodem tempore, cum adhuc Sumerledus esset in Mannia in portu quæ vocatur Ramso, nuntiatum est exercitui eius ecclesiam Sancti Machuti multis pecuniis esse refertam; hic enim locus omnibus ad se confugientibus propter reverentiam sanctissimi confessoris sui Machuti cunctis periculis tutum refugium existebat.

Unus autem ex principibus ceteris potentior, Gillocolmus nomine, suggessit Sumerledo de prædictis pecuniis, nihilque pertinere asserebat ad sancti Machuti pacem, si ea animalia, quæ extra ambitum coemiterii pascebantur, ad victum exercitus ducerentur.


At Sumerledus negare coepit, dicens se nullo modo posse permittere sancti Machuti pacem violari.

E contra Gillocolmus instabat magnis precibus, postulans ut sibi cum suis daretur licentia eundi illuc, et reatum sibi imputari concessit.

Quo audito Sumerledus, licet invitus, permisit ei et dixit: "Inter te et sanctum Machutum sit, ego et exercitus meus innocentes erimus, nec prædæ vestræ participationem curamus."

Tunc Gillocolmus lætus effectus venit ad suos, convocatisque tribus filiis suis et universis suis clientibus, præcepit ut ea nocte omnes essent parati, quatinus primo diluculo, facto impetu, irruerent ex improviso super ecclesiam sancti Machuti, quæ inde ad duo milliaria distabat.

Rumor interim pervenit ad ecclesiam de adventu hostium; qui omnes tanto terrore perculit, ut multi ex populo qui ibi erant fugerent de ecclesia, et in abditis rupium et specubus se occultarent.

Cetera mutitudo, infinitis clamoribus, tota nocte misericordiam dei per merita sancti Machuti implorabant. Sexus vero infirmior, dissolutis crinibus, ejulantes, discurrebant circa parietes ecclesiæ, magnis vocibus clamantes :

"Ubi es modo Machute, ubi sunt miracula tua quæ usque nunc operabaris in loco isto? numquid propter peccata nostra nunc discedes, et derelinques populum tuum in tali angustia? Et, si non propter nos, saltem propter honorem nominis tui hac vice nos adiuva!"

His, et hujuscemodi vocibus, motus, ut credimus, sanctus Machutus, eorum miseriis misertus, eos de instanti periculo liberavit, et hostem eorum atroci genere mortis damnavit.

Nam prædictus Gillo-Colmus cum se sopori dedisset in tentorio suo, apparuit ei sanctus Machutus toga candida præcinctus, baculumque pastoralem manu tenens.

Cumque ante lectum ejus astaret, his eum verbis aggreditur: "Quid", inquit, mihi et tibi est Gillo-Colme? Quid tibi aut tuis nocui quia nunc disponis locum meum prædari?"

Ad hæc Gillo-Colmus respondit: "Quis", inquit, "es tu?"

At ille ait: "Ego sum servus Christi Machutus, cujus tu ecclesiam contaminari conaris, sed non proficies."

Quo dicto, baculum, quem manu tenuerat, in sublime erexit, et punctum ei per cor illius transfixit.

At ille miser diro clamore emisso omnes qui circumquaque in papilionibus erant somno excussit.

Iterum Sanctus eum transfixit, iterum ipse clamavit. Tertio Sanctus idem fecit, tertio ille clamavit.

Filii vero ejus et omnes sui his clamoribus turbati accurrunt ad eum, sciscitantes quidnam ei acciderat.

At ille vix linguam movere valens, cum gemitu dixit: "Sanctus Machutus hic affuit, meque tribus ictibus baculo suo transfigens occidit. Sed ite citius ad ecclesiam ejus, et adducite baculum et presbyteros et clericos, ut intercedant pro me ad sanctum Machutum, si forsitan indulgeat mihi quæ adversus eum facere diposui."

Qui celeriter jussa complentes rogaverunt clericos ut sumpto baculo sancti Machuti secum visitarent dominum suum qui jam in extremis esse videbatur.

Narraverunt autem eis omnia quæ ei contigerant. Audientes hæc presbyteri et clerici et cetera multitudo, gavisi sunt gaudio magno, miseruntque cum eis quosdam ex clericis cum baculo.

Qui cum coram eo stetissent, videntes eum jam pene exanimem, nam paulo ante loquelam amiserat, unus clericorum imprecatus est dicens: "Sanctus Machaldus", inquit,"qui te coepit punire, non desistat donec te ad interitum ducat, ut ceteri videntes et audientes discant locis sanctis majorem reverentiarn præbere."


Quibus dictis clerici ad sua sunt reversi, post quorum discessum coepit tanta multitudo muscarum grandium et tetrarum circa faciem ejus et ora volitare, ut non poterant nec ipse nec qui ei assisterant (!) eas abigere.

Sic cum magnis tormentis et cruciatibus circa sextam diei horam expiravit.

Quo defuncto tantus terror invasit Sumerledum et exercitum ejus, ut statim, accedente maris reumate, et navibus fluitantibus, amoverent classem de portu illo, sicque cum summa festinatione ad proprias terras sunt reversi. 

Anno MCLXIV. Sumerledus collegit classem centum sexaginta navium, et applicuit apud Rinfriu, volens totam Scotiam sibi subjugare.

Sed ultione divina a paucis superatus, cum filio suo et innumerabili populo ibidem occisus est.

Eodem anno bellum fuit apud Ramso inter Reginaldum fratrem Godredi et Mannenses; et propter dolum cujusdam Vicecomitis, Mannenses in fugam conversi sunt et Reginaldus coepit regnare.


Quarto autem die supervenit Godredus de Norwegia cum magna multitudine armatorum, et fratrem suum Reginaldum comprehendit, et oculis et genitalibus privavit.

Eodem anno obiit Malcolmus Rex Scotiæ, et frater ejus Willelmus ei successit in regnum.  

Anno MCLXVI. Duo cometæ apparuerunt ante solis ortum mense Augusti, unus ad austrum, altera ad aquilonem.  

Anno MCLXXI. Richardus comes de Penbroc transfretavit in Yberniam, et Dubliniam cum magna parte Yberniæ subjugavit.

Anno MCLXXI. Henricus rex Angliæ fecit coronari filium suum Henricum puerum in regem apud Lundoniam .xi. kal. Junii, et in die Dominica consecrari a Rogero usurpatore Eboracensi archiepiscopo ; qui in alienam provinciam jus et officium alienum contra canones per regis et propriam tyrannidem, vivente venerabili Thoma Archiepiscopo Cantuariæ et in Galliis exulante, sibi usurpavit.  

Eodem anno, in festivitate apostolorum Petri et Pauli, subito terræ motus ingens et horrendus factus est. 

Anno MCLXXI. Beatæ memoriæ Thomas Cantuariæ Archiepiscopus et apostolicæ sedis legatus, Primas totius Angliæ, verus Christi martyr, pro justitia in ecclesia suæ sedis detruncatus est.

Anno MCLXXVI. Johannes de Cursi sibi subjugavit Ultoniam. 

Eodem anno Vivianus, apostolicæ sedis legatus Cardinalis, venit in Manniam, et legationis suæ officium complens Godredum regem legitime desponsari fecit cum uxore sua nomine Phingola, filia Mac Loclen filii Murkartac regis Yberniæ, matre scilicet Olavi qui tunc triennis erat.

Desponsavit autem eos Silvanus Abbas de Rieualis. Ipsa die Godredus rex dedit in oblationem venerabili Abbati Silvano partem terræ apud Mirescog, ubi mox monasterium construxit; sed processu temporis terra tota cum monachis concessa est abbatiæ Sanctæ Mariæ de Russin. 

Anno MCLXXII. Reginaldus filius Eacmarcat in Manniam veniens, quidam scilicet vir de regali genere, cum magna turba hominum, absente rege, primo congressu quosdam qui litora custodiebant fugavit, et occidit ex iis circiter .xxti homines.
Postea vero eadem die congregati Mannenses in unum ei viriliter occurrerunt, ipsumque cum omnibus pene suis occiderunt. 

Anno MCLXXXIII. Obiit Fogolt Vicecomes de Mannia. 

Anno MCLXXXV. Sol passus est eclipsim in die apostolorum Philippi et Jacobi ita ut stellæ apparerent. 

Anno MCLXXXVII. Capta est lerusalem a paganis, et Sta. Crux sublata est Damascum.  

Eodem anno obiit Godredus rex insularum . iiijo . idus Novembris in insula Sancti Patricii in Mannia. Prima vero æstate translatum est corpus ejus ad insulam quæ vocatur Hy.

Reliquit sane tres filios, Reginaldum, Olavum et Yvarum. Reginaldus robustus tunc juvenis fuit in insulanis partibus, Olavus vero tenellus adhuc puer morabatur in Mannia.


Godredus, dum adhuc viveret, Olavum filium suum regni hæredem constituit, quia ad ipsum jure spectabat hæreditas, nam de legitimo matrimonio natus fuit, præcepitque omni Manensi populo, ut eum post suum obitum, sicut decebat, regem constituerent, atque irrefragabile conservarent ei suæ fidei juramentum.
Sed mortuo Godredo Mannenses legatos suos ad insulas propter Reginaldum miserant, quia vir strenuus et fortioris ætatis fuerat, et eum sibi regem constituerunt.

Timebant vero imbecillitatem Olavi, utpote decennis pueri, et arbitrabantur, quod is qui se propter ætatis teneritudinem regere nesciebat, subjectum sibi populum gubernare minime potuisset.

Et hæc fuit causa pro qua Mannensis populus Reginaldum sibi regem constituit. 
Anno MCLXXXIII. Reginaldus filius Godredi coepit regnare super insulas. Eodem anno occisus est Murcardus vir potens et strenuus in omni regno insularum. 

Anno MCLXXXIX. Obiit Henricus rex Angliæ, cui successit Ricardus filius ejus. Eodem anno obiit Rodolfus, Abbas de Furnes, in Mellefonte. 

Anno MCXC. Philippus rex Franciæ et Ricardus rex Angliæ profecti sunt lerusalem cum magnis exercitibus. 

Anno MCXCII. Commissum est bellum inter filios Sumerledi Reginaldum et Engus, in quo bello multi vulnerati corruerunt. Engus tamen victoriam obtinuit.

Eodem anno Abbatia Sanctæ Mariæ de Russin translata est ad Dufglas, ibique per quatuor annos habitantes iterum ad Russin reversi sunt. 

Anno MCXCIII. Ricardus rex Angliæ reversus est ab Jerosolimis, et in Almannia captus est; pro cujus redemptione Anglia persolvit centum millia marcharum. 

Anno MCXCIII. Obiit Michael episcopus insularum apud Fontanas, cui successit Nicholaus in episcopatum. 

Anno MCCIIII. Hugo de Lacy venit cum exercitu Ultoniam et commisit bellum cum Johanne de Cursi, eumque comprehendit et vinculis mancipavit, et Ultoniam sibi sabjugavit.

Postea vero Johannem liberum ire permisit. Qui cum dimissus esset venit ad regem Reginaldum, a quo honorifice susceptus est, quia erat gener ejus.

Johannes quidem de Cursi habuit filiam Godredi, nomine Affricam, in matrimonium, quæ fundavit Abbatiam Sanctæ Mariæ de Jugo Dei, quæ ibidem sepulta est. 

Anno MCCV. Johannes de Cursi iterum resumptis viribus congregavit copiosam multitudinem, sed et Reginaldum regem Insularum cum centum ferme navibus secum duxit ad Ultoniam.

Cumque applicuissent in portum qui vocatur Stranfeord, segniter obsederunt castellum de Rath.

Supervenit autem Walterus de Lacy cum exercitu magno, et eos cum magna confusione fugavit, ex quo tempore Johannes de Cursi nunquam terram suam recuperavit. 

Anno MCCX. Engus filius Sumerledi cum tribus filiis suis occisus est.  

Eodem anno Johannes rex Angliæ classem quingentarum navium ad Yberniam duxit, eamque sibi subjugavit, et mittens partem exercitus sui cum comite quodam nomine Fulco ad Manniam, eam in una quindena fere omnino de vastaverunt, et suscipientes obsides ex ea reversi sunt in patriam suam. Reginaldus autem rex et optimates ejus non erant in Mannia. 

Anno MCCXVII. Obiit Nicolaus episcopus insularum, et sepultus est in Ultonia in domo de Benchor, cui successit Reginaldus in episcopatu.

Libet adhuc, ad ædificationem legentium, dc gestis Reginaldi et Olavi fratrum aliquid compendiosius retexere.

Reginaldus dedit fratri suo Olavo insulam quandam quæ vocatur Lodhus, quæ ceteris insulis latior esse dicitur, sed raris colitur incolis, quod montuosa et saxosa sit, et tota fere inarabilis.

Incolæ vero illius plerumque de venatione et piscatura vivunt. Ad hanc ergo insulam possidendam Olavus profectus est, et habitavit in ea, pauperem ducens vitam.

Cumque vidisset eam ad sustentationem suam et sui exercitus minime sufficere, accessit fiducialiter ad Reginaldum fratrem suum, qui tunc morabatur in insulis, et sic allocutus est eum;

„Frater", inquit, „et domine mi rex, tu nosti quod regnum insularum ad me jure hæreditario pertinuit, sed quia Dominus ad hoc gubernandum te elegerat, non invideo tibi, nec moleste fero, te esse in regali culmine sullimatum.

Nunc ergo te deprecor, ut provideas mihi aliquam portionem terræ in insulis, in qua honeste cum meis possim vivere; nam insula Lodhus, quam mihi dedisti, me sustentare non valet.

Quod cum audiisset frater ejus Reginaldus, habiturum se cum suis super hoc promittebat consilium; et crastina die ei super hac petitione sua responsurum.

Cum crastina dies illuxisset, et Olavus vocatus venisset ad colloquium Reginaldi, iussit eum Reginaldus comprehendi et catenis vinciri, vinctumque duci ad Willelmum regem Scotiæ, ut penes ipsum in carcere servaretur; quod ita factum est, fuitque Olavus catenatus in carcere regis Scotiæ fere septem annis.

Septimo autem anno obiit Willelmus rex Scotiæ, cui successit Alexander filius eius, qui antequam moreretur, jussit ut omnes vincti, qui apud eum carceribus tenebantur, liberarentur.

Olavus igitur liberatus a vinculis et suæ redditus libertati venit ad Manniam ad Reginaldum fratrem suum, moxque cum non modico comitatu virorum nobilium ad Sanctum Jacobum profectus est; rediensque de peregrinatione venit iterum ad Reginandum (!) fratrem suum, et pacifice susceptus est ab eo.

Ipso tempore fecit Reginaldus Olavum fratrem suum desponsare uxorem filiam eujusdem nobilis de Kentyre, germanam uxoris suæ, nomine Lauon, deditque ei Lodhus prædictam insulam in possessionem, profectusque est Olavus cum uxore sua, valedicens fratri suo, et habitavit in Lodhus.

Post aliquantos autem dies Reginandus(!) episcopus insularum, qui successit Nicholao Episcopo, venit ad insulanas partes ut visitaret ecclesias.

Cui occurrens Olavus cum gaudio, et lætus de adventu ejus, utpote filii sororis suæ, jussit magnum convivium præparari. 


Reginandus vero dixit ad Olavum : "non communicabo tecum, frater, donec ab illiciti matrimonii vinculo canonice catholica te solvat ecclesia;" et addidit: "an ignoras quia consobrinam mulieris, quam nunc habes uxorem, ante habuisti?"

Nec abnuit Olavus, quod verum fuerat, et consobrinam ejus se multo tempore concubinam habuisse testatus est.

Congregata igitur synodo, Reginaldus episcopus Olavum Godredi filium et Lauon uxorem suam canonice separavit.

Post hæc Olavus Scristinam(!) filiam Ferskar Comitis de Ros duxit in matrimonium.

Dolens autem uxor Reginaldi regis, regina Insularum, tunc temporis super disjunctione sororis suæ et Olavi, et mota felle amaritudinis, totius quoque discordiæ seminatrix inter Reginaldum et Olavum, misit literas latenter sub nomine Reginaldi regis ad Godredum filium suum ad insulum Ski, ut Olavum comprehenderet et occideret.

Godredus mox, auditis litteris, collegit exercitum, et revera perversam matris peracturus voluntatem, si posset, venit ad Lodhus.

Olavus vero cum paucis viris ascendens scapham modicam, et vix fugiens a facie Godredi, venit ad socerum suum Comitem de Ros.

Godredus autem, tota fere destructa insula et occisis quibusdam hominibus, redit ad propria.

Eo tempore Vice-Comes de Ski vir strenuus et potens in omni regno insularum Pol filius Boke fugit a facie Godredi, eo quod neci Olavi consentire noluit, et habitavit cum comite de Ros una cum Olavo.

Paucis transactis diebus Olavus et prædictus Vicecomes amicitiæ foedus inierunt mediante utriusque juramento, et venerunt pariter cum una navi ad Ski et occulta verunt se in abditis locis aliquantis diebus.

Denique missis exploratoribus didicerunt quod Godredus in quadam insula, quæ vocabatur insula sancti Columbæ, secure cum paucis hominibus moraretur.

Et coadunantes sibi omnes amicos et notos suos, et eos qui se sponte sibi jungere voluerunt, intempestæ noctis silentio tractis quinque navibus de proximo maris litore, quod ad duorum stadiorum spatium distabat a prædicta insula, insulam circum dederunt.
Godredus autem et qui cum ipso fuerant surgentes primo diluculo et videntes se undique circumceptos(!) ab hostibus obstupuerunt.

Sed armis induti bellicis viriter resistere conati sunt, sed frustra, nam circa horam diei nonam Olavus et Pol prædictus Vicecomes cum omni suo exercitu, insulam ingressi sunt; et occisis omnibus, quos extra cepta(!) ecclesiæ repererunt, Godredum comprehensum oculis et genitalibus privaverunt.

Quo(!) tamen facto Olavus non concessit, nec resistere potuit propter filium Boke prædictum Vicecomitem.  

Factum est hoc anno gratiæ MCXXIII.

In proxima æstate, acceptis obsidibus ab universis magnatibus insularum, Olavus cum classe triginta duarum navium venit ad Manniam, applicuitque apud Rognalswaht.

Ipso tempore Reginaldus et Olavus diviserunt inter se regnum insularum, data Mannia Reginaldo super portione sua cum regali nomine.

Olavus vero acceptis cibariis ab populo Manniæ, cum comitatu suo ad portionem suam insularum rediit.

Sequenti anno Reginaldus, assumpto secum Alano domino Galwediæ, cum Mannensibus ad insulanas partes profectus est, ut partem terræ quam dederat Olavo fratri suo auferret ab eo, et eam iterum suo dominio subjugaret.

Sed quia Mannensibus contra Olavum vel insulanos pugnare non libuit, eo quod diligerent eos, Reginaldus et Alanus Dominus Galwediæ nihil perficientes ad propria reversi sunt.

Post modicum temporis Reginaldus sub occasione eundi ad curiam Domini Regis Angliæ accepit a populo Manniæ centum marchas et profectus est ad curiam Alani domini Galwediæ.

Eodem tempore dedit filiam suam filio Alani in matrimonium.

Quod audientes Mannenses indignati sunt valde, et mittentes propter Olavum constituerunt eum sibi Regem. 

Anno gratiæ MCCXXVI. Recuperavit Olavus hæreditatem suam, regnum videlicet Manniæ et insularum, quod Reginaldus frater ejus gubernaverat per .xxxta et .viij. annos, et regnavit secure duobus annis. 

Anno MCCXXVIII. Olavus cum omnibus optimatibus Manniæ et fortiori parte populi transfretavit ad insulas.

Paulo post Alanus dominus Galwediæ et Thomas Comes Etholice,(!) et Reginaldus rex venerunt ad Manniam cum magno exercitu, et totam australem partem Manniæ vastaverunt, et ecclesias spoliaverunt, et viros quotquot capere poterant occiderunt, et redacta est australis pars Manniæ fere in solitudinem.

Et post hæc reversus est Alanus cum exercitu suo in terram suam, et reliquit balivos suos in Mannia, qui redderent ei tributa patriæ.

Supervenit autem Olavus rex et fugavit eos, et recepit regnum suum. Et coeperunt Mannenses, qui antea circumquaque dispersi fuerant, congregari et confidenter habitare.

Eodem anno inopinate, media nocte, hyemali tempore, venit Reginaldus rex de Galwedia cum quinque navibus, et in eadem nocte combussit omnes naves Olavi fratris sui et omnium optimatum Manniæ apud insulam Sancti Patricii, et circumiens terram pacemque petens a fratre suo mansit apud portum qui dicitur Rognalswath fere .xl. diebus.

Interim vero adtraxit animos omnium Insulanorum, qui erant in australi parte Manniæ, ad se, et associabat eos sibi.

Quidam autem eorum juraverunt ei se animas suas in mortem posituros pro ipso, donec dimidium regnum insularum sortiretur.


E contra Olavus rex omnes aquilonares Manniæ adunavit ad se et in tantum eis loquens prævaluit, quod conglutinata est anima eorum cum ipso; factumque est in quarta decima die mensis Februarii, in festo scilicet Sancti Valentini martyris.

Venit Olavus rex ad locum qui dicitur Tyngvalla cum populo suo et ibi paululum exspectabat.

Appropinquante autem Reginaldo fratre ejus ad locum, et populum per turmas disponente, ut cum fratre dimicaret, accessit Olavus eum suis obviam eis; et subito irruens in eos fugavit eos quasi oves, et venientes viri impii ad regem Reginaldum interfecerunt eum in eodem loco, nesciente tamen fratre ejus ; quod cum audisset graviter tulit, nunquam tamen in vita sua vindictam sumpsit de morte ejus. Et multis ibidem interfectis.

venientes prædones ad australem partem Manniæ vastaverunt eam, et fere absque habitatore reliquerunt.

Monachi autem de Russin transtulerunt corpus Reginaldi regis ad Abbatiam Sanctæ Mariæ de Furnes, ibique sepultus est in loco quem sibi vivens elegerat.

Post hæc Olavus adiit curiam regis Norvegiæ, sed antequam illuc perveniret, Hacho rex Norvegiæ virum quendam nobilem de regali genere nomine Husbac filium Owmundi regem super Soderenses insulas constituit, vocavitque nomen ejus Haconem.

Venit autem idem Haco cum Olavo et Ghotdredo(!) Don filio Reginaldi, et cum multo comitatu Norwegiensium ad Soderenses insulas.

Cumque venissent ad Insulam, quæ vocatur Both, et castellum, quod in ea est, expugnare voluissent, prædictus Haco ictu lapidis percussus interiit, sepultusque est in Iona insula.

Anno domini m°cc°xxx°. Venit Olavus cum Gotdredo Don et Norwegiensibus ad Manniam, diviseruntque inter se regnum Manniæ et Insularum, scilicet Olavus et Gotdredus.

Olavus Manniam obtinuit; Godredus vero ad insulanas partes profectus in insula quæ vocatur Lodws occisus est.

Quo mortuo, Olavus regnum Manniæ et Insularum usque ad obitum..... 

Anno MCCXXXVII., XII°. kal. Junii obiit Olavus Godredi filius rex Manniæ et Insularum apud Insulam Sancti Patricii, sepultusque est in Abbatia Sanctæ Mariæ de Russin.

Undecim annis regnavit Olavus in Mannia, duobus annis regnavit vivente Reginaldo fratre suo, et .ix. annis post mortem ejus regnum obtinuit. Quo mortuo, coepit Haraldus filius ejus regnare pro eo.
Quatuordecim annorum erat Haraldus cum regnare coepisset, et .xii. annis regnavit.

In ipsa igitur æstate qua regnare coepit in Mannia ad insulanas partes cum omnibus optimatibus suis transfretavit, constituitque Loglennum quendam de consanguineis suis custodem Manniæ, donec rediret de insulis, veniensque ad insulas gaudenter et honorifice ab insulanis susceptus est.

In sequenti auptumpno(!) misit Haraldus tres filios Nel, Dufgaldum, Thorquellum, Molmore, et quendam amicum suum, Joseph nomine, ad Manniam, et applicuerunt apud insulam Sancti Patricii.

Facta est igitur in vicesima quinta die mensis Octobris, quæ fuit tertia dies adventus filiorum Nel ad Manniam, congregatio totius Mannensis populi apud Tingualla, ad quam congregationem venerunt tres filii Nel cum omnibus viris, quos secum de insulanis partibus adduxerant.

Venit et prædictus Loglennus custos Manniæ cum omnibus amicis suis et universis, quos ipsa die sibi associare potuerat, ad locum concionis, timebant enim filios Nel eo quod inimicitiæ essent inter eos.

In ipsa igitur concione, cum diu in alterutrum inimicitiæ verba jactarent, et acri verborum certamine litigarent, nullatenus ad concordiam flecti possent, de conventu populi exilierunt, et in alterutrum hostiliter irruerunt; prævaluerunt quoque viri, qui cum Loglenno fuerant, et occiderunt in eodem loco duos filios Nel, Dufgaldum et Mormore(!), et prædictum Joseph amicum Haraldi regis; ceteri vero fugerunt.

Quo facto, concio populi dissoluta est, et unusquisque in domum suam reversus est. 

In sequenti vernali tempore venit Haraldus de insulanis partibus ad Manniam, applicuitque apud portum qui dicitur Rognalwac(!).

Eodem die Loglennus cum omnibus suis a facie Haraldi fugiens, ad partes Valliæ navigaverat; tulitque secum Godredum Holavi(!) filium alumpnum suum, puerum bonæ indolis.

Peracta igitur ipsa die navigando, et ampliori parte noctis, finibus Valliæ appropinquabant.

Cumque voluntatis suæ portum cuperent introire, subito factus est illis ventus contrarius; et orta tempestate valida a desiderato portu repulsi sunt, et in eisdem finibus, in quodam scopuloso loco, naufragium pertulerunt.

Loglennus igitur cum fere primus terram ascenderet, et Godredum alumpnum suum clamantem post tergum exaudisset, resiluit in navem, volens dare animam suam pro puero.

Cumque puerum amplexaretur, et summo conamine eum ad aridam vellet deducere, a superioribus tabulis navis ad inferiora delapsi ambo pariter submersi sunt.

Erat enim navis tota usque ad superiores tabulas impleta fluctibus; ita ut non tam navis inter undas, quam undæ jam intra navem esse viderentur.

Submersi sunt cum eis alii circiter XL.ta viri, vix totidem liberatis. 

Anno MCCXXXVIII. Gospatricius et Gillescrist(!) filius Murkerthac, missi a rege Norwegiæ, venerunt ad Manniam, et expulso Haraldo a regno Manniæ, eo quod curiam regis Norwegiæ adire recusavit, totius patriæ principatum obtinuerunt, tributa regalia ad opus regis Norwegiæ capientes.

Venit igitur semel et iterum Haraldus ad Manniam, et obsistentibus ei in littore prædictis principibus Gospatricio et Gillescrist cum exercitu suo, nec terram ascendere permissus est, nec quicquam ei necessarium concessum est ministrari.

Rediensque ad Insulas ibidem moratus est. 

Anno MCCXXXIX. Haraldus, sano et utili accepto consilio, adiit curiam domini regis Norwegiæ et ibidem duobus annis et amplius morabatur; peracto igitur tanto tempore apud regem Norvegiæ invenit tandem gratiam in conspectu ejus, et constituit eum regem super omnes insulas, quas Godredus, Reginaldus, et Olavus antecessores ejus possidebant, et eas sub sigilli sui munimine ei et successoribus, suis hæredibus, in perpetuum confirmavit. 

Anno MCCXL. Obiit Gospatricius apud ecclesiam Sancti Michaelis sepultusque in Abbatia Sanctæ Mariæ de Russin. 

Anno MCCXLII. Haraldus Olavi filius, confirmato sibi regno Manniæ et Insularum a domino rege Norvegiæ, rediit de Norvegia ad insulanas partes, ubi collecta navium multitudine venit ad Manniam cum magno exercitu; et applicuit apud insulam Sancti Patricii, venitque universus populus Manniæ obviam illi in pace, et eum cum magno gaudio susceperunt.

Videns autem Haraldus quod eum tam benigne Mannenses susceperunt, omnes quos secum de insulis adduxerat, datis illis cibariis, remisit ad propria, coepit quoque ex isto tempore quiete et pacifice regnare in Mannia, habuitque pacem firmissimam cum rege Angliæ et rege Scotiæ, et confoederatus est illis in amicitia. 

Anno MCCXLVII. Haraldus miles factus est a Domino Henrico rege Angliæ, a quo et pater ejus; et cum multo honore et magnis muneribus ab eo dimissus, venit ad propria.

Eodem anno misit rex Norwegiæ propter Haraldum, ut ejus curiam adveniret.
Qui statim tempore autumpnali iter arripiens per Angliam venit Norvegiam, et honorifice suscepit eum Dominus rex Norvegiæ, deditque ei filiam suam in matrimonium; et addidit ut magnificaret eum et exaltaret thronum regni ejus super omnes qui ante eum regnabant in partibus insulanis.

Eodem anno obiit beatæ memoriæ Symon Soderensis episcopus pridie kal. Martii apud ecclesiam Sancti Michaelis Archangeli, sepultusque est in insula Sancti Patricii in ecclesia scilicet Iermani (!) quam ipse ædificare ceperat.

Mortuus est autem anno pontificatus sui octavodecimo in senectute bona.

Quo mortuo communi consilio et assensu totius Mannensis Capituli Laurentius quidam, qui tunc Archidiaconus fuit in Mannia, in Episcopum electus est.

Qui statim ad Norwegiam profectus est, ut se Haraldo regi et Nidrosiensi Archiepiscopo, a quo consecrari debuerat, præsentaret.

Sed Haraldus, propter quasdam literas, quæ contra illum de Mannia transmissæ fuerant, nullatenus electioni ejus assensum præbere voluit, donec iterum cum eo rediret ad Manniam, et ipso præsente ab omni clero et populo eligeretur. 

Anno MCCXLIX. Haraldus Olavi filius rex Manniæ et Insularum cum uxore sua filia regis Norvegiæ et cum prædicto Laurentio electo Manniæ et Insularum, et cum multis aliis nobilibus viris, venit de Norvegia circa festum Sancti Michaelis Archangeli, redire volens ad propria;

cumque venisset prope fines Iadlandie, exorta tempestate valida, naufragium pertulit, et cum omni comitatu suo submersus est;

cujus interitus causa doloris extitit omnibus qui noverant eum. Cui successit Reginaldus frater ejus in regnum.
 
Anno MCCXLIX. Coepit Reginaldus Olavi filius regnare in Mannia pridie nonas Maji; et tricesima die mensis ejusdem, tertio videlicet kal. Junii, occisus est ab Yuaro milite, et a suis, in prato quodam prope ecclesiam Sanctæ Trinitatis in Russin ad australem partem ejusdem ecclesiæ, sepultusque est in ecclesia Sanctæ Mariæ de Russin.

Quo mortuo, Haraldus filius Godredi Don cepit regnare in Mannia.

Eodem tempore Alexander rex Scotiæ coadunavit navium multitudinem copiosam, subjicere sibi volens regnum omnium insularum; cumque pervenisset ad insulam, quæ vocatur Kerwaray, ibi febre correptus mortuus est.

Cujus corpus ad monasterium Melrosense translatum, ubi honorifice traditum est sepulturæ. Coepitque Alexander filius ejus, cum adhuc puer esset, regnare pro eo.

Haraldus igitur filius Godredi Don nomen regis et dignitatem sibi usurpans in Mannia, omnes fere principes Haraldi regis Olavi filii exules fecit; et profugos ejus principes et optimates pro eis constituit. 

Miraculum de Sta. Maria.

Fuit quidam Princeps Dofnaldus nomine vir grandævus et nobilis, qui præ ceteris specialis exstitit Haraldo Olavi filio.


Hic igitur insecutionem Haraldi filii Godredi Don fugiens, venit cum filio suo puerulo ad monasterium Sanctæ Mariæ de Russin.


Venit et prædictus Haraldus post eum ad monasterium; et quia vim ei in loco sancto inferre non potuit, blandis ac deceptoriis verbis eum allocutus est dicens:

„Ut quid sic fugere voluisti? Nihil mali tibi inferre cogito," et mediante juramento promisit ei securitatem, et ut libere quocunque vellet iret per patriam persuasit.

Credidit homo juramento regis et fidei, et secutus est eum de monasterio.

Post modicum temporis rex iniquo usus consilio sui et juramenti oblitus et fidei, prædictum hominem comprehendi fecit et vinciri, ac vinctum duci in insulam quandam, quæ sita est in bosco de Mirescohe, deputatis ei multis custodibus.

Erat igitur prædictus princeps fiduciam magnam habens in Domino.

Quotiens vero opportune potuit, genua flectebat Domino ut eum intercessione beatæ Mariæ virginis matris ejus, de cujus monasterio fraudulenter ereptus fuerat, a vinculis liberaret.


Nec defuit ei divinum auxilium.

Quadam nempe die, cum sederet in domo cum duobus solis hominibus, ceteris egressis ad negotia sua, subito catena de pede ejus cecidit, et liberam ei fugiendi tribuit facultatem, sed cogitans secum, quod expeditius in nocte dormientibus custodibus fugere potuisset, incatenam pedem reponere cogitabat, sed minime potuit.

Perpendens igitur quod hoc divino nutu gestum esset, strinxit se tunica et chlamyde, et foras exiliens fugam petiit.

Videns alter eum custodum, qui pistoris gerebat officium, surrexit subito et secutus est eum; cumque paululum processisset, cupiens comprehendere fugientem, cecidit super quendam truncum ligni, et semifracto crure, qui paulo ante currere conabatur, manifeSta. dei virtute nunc stare non potuit.

Homo autem per dei gratiam liberatus venit tertia die ad monasterium Sanctæ Mariæ de Russin, gratias agens deo et misericordissimæ matri ejus pro liberatione sua.

Hæc sicut ab ore ejus didicimus, scripsimus.

Anno MCCL. Haraldus filius Godredi Don vocatus per literas adiit curiam domini regis Norwegiæ, iratusque est ei rex eo quod regnum sibi non debitum usurparet arripere, detinuitque eum in Norwegia; in proposito habens, ut ei ad Soderenses partes ultra redire non permitteret.

Eodem anno Magnus Olavi filius et Johannes filius Dugaldi et quidam Norvegienses venerunt ad Manniam, applicueruntque apud portum, qui dicitur Rognalswaht; misitque Johannes filius Dugaldi nuntios ad populum Manniæ, qui dicebant:

"Hæc et hæc mandat vobis Johannes rex insularum."

Quod cum audissent Mannenses, Johannem regem insularum nominari, et non Magnum, filium Olavi, indignati sunt valde; et ultra verba nuntiorum audire noluerunt.

Reversi nuntii indicavérunt hæc domino suo Johanni, qui statim, indignatus non modice, fecit omnem suum armari exercitum, et armatum insulam Sancti Michaelis ascendere, dispositumque per turmas seriatim sedere fecerat, quasi mox profecturi essent ad prælium, jussitque omnibus ut subsequentis diei primo diluculo parati forent congredi cum Mannensibus, nisi quicquid ab eis petierint ultro spoponderint se daturos.

Mannenses igitur contra se directas cernentes acies, audaciter ad littus accesserant; et se e contra per turmas disponentes eventum rei viriliter exspectabant.

Recedente autem maris rheumate, quo insulæ aditus claudebatur, prædictus Johannes et qui cum ipso fuerant navibus suis recepti sunt, multis tamen adhuc per insulam evagantibus, aliis vero quæ victui necessaria fuerant præparantibus.

Advesperascente autem die, ecce quidam juvenis, qui Yuarum militem comitabatur, cum multis de populo Insularum ingressi sunt et quosdam in ipso impetu homines occiderunt.

Multi vero ad naves fugientes enatando submersi sunt.

Hoc eis evenisse non ambigo merito superbiæ et magnanimitatis suæ, quia oblatam sibi pacem a populo terræ recusabant accipere.

Mandavit enim eis populus Manniæ prima hora diei per internuntios dicens:

„Quotquot a latere Domini regis Norwegiæ missi estis literas ejus nobis ostendentes terram securi ascendite, et quicquid nobis a sua clementia mandatum fuerit libenti animo faciemus."

Sed ipsi nec literas ostenderunt, nec responsum pacis dederunt, nec quicquam, quod iis a populo terræ oblatum fuerat, recipere voluerunt; crastina autem die cum indignatione magna de Mannia recedentes multos nobiles exorta tempestate naufragio perdiderunt.

Anno MCCLII. Venit iterum Magnus filius Olavi ad Manniam, et susceperunt eum omnes Mannenses cum gaudio regemque sibi constituerunt. 

Anno MCCLIII. Magnus Olavi filius profectus est ad curiam domini regis Norwegiæ et honorifice susceptus est ab eo, mansitque apud eum uno anno. 

Anno MCCLIV. Haco rex Norvegiæ constituit Magnum filium Olavi regem super omnes insulas, quas antecessores ejus jure hæreditario possidebant, et eas ei et successoribus suis hæredibus, ut melius Haraldo fratri ejus, sigilli sui munimine in perpetuum confirmavit.

Audiebant et videbant hæc adversarii ejus, et consternati animo contabescebant pereunte spe illorum.

Magnus igitur rex Manniæ et Insularum constitutus a domino rege Norvegiæ cum magno honore dimissus venit ad propria. 

Anno MCCLVI. Magnus rex Manniæ et Insularum adiit curiam domini regis Angliæ, quem dominus rex Angliæ gratanter et honorifice susceptum militem fecit, et cum multo honore ac preciosis muneribus dimisit ad propria. 

Anno MCCLVII. Dedicata est ecclesia Sanctæ Mariæ de Russin a venerabili domino ac patre Ricardo, Soderensi Episcopo, anno pontificatus ejus quinto, præsente Domino Magno rege Manniæ et Insularum anno regni ejus quinto, Abbate autem domino Symone. 

Anno domini MCCLXIII. Venit Haco rex Norwegiæ ad partes Scotiæ, et nihil expediens reversus est ad Orcades, et ibidem apud Kyrkewa mortuus, et sequenti vernali tempore delatus est in Norvegiam, et sepultus est in ecclesia Sanctæ Trinitatis apud Bergam. 

Anno domini MCCLXV. .viii kal. Decembris obiit Magnus, filius Olavi regis Manniæ et Insularum, apud Castellum de Russyn, et sepultus est in Abbatia Sanctæ Mariæ de Russin. 

Anno MCCLXVI. Translatum est regnum Manniæ et Insularum ad Alexandrum regem Scottorum. 

Anno MCCLXXIIII. Coronatus est Edwardus rex Angliæ apud Londoniam. Eodem anno celebratum est consilium generale apud Lugdunum sub Gregorio decimo.

Eodem anno obiit Margareta regina Scottiæ, fili a Henrichi regis Angliæ, soror Edwardi regis. Jacet apud Dunfermeri(!). 

Anno domini MCCLXXV. Septima die mensis Octobris  applicuit navigium Domini Alexandri regis Scottiæ apud Rognalwath; et sequenti die, ante solis ortum, commissum est prælium inter Mannenses et Scottos; et Scotti victores existentes occiderunt de Mannensibus in illo conflictu quingentos et triginta septem viros, unde quidam versificator:

L. decies .x. ter, et penta duo cecidere, Mannica gens de te dampna futura cave.
Anno domini MCCCXIII. Dominus Robertus rex Scotiæ applicuit apud Ramsa videlicet xviij° die Maji, cum multitudine navium; et die dominica sequenti transivit ad Moniales de Dufglas, ubi pernoctavit; et die Lunæ sequenti fecit obsessionem circa castrum de Russyn, quod castrum dominus Dungalli(!) Mac Dowyl tenuit contra prædictum Dominum regem usque diem Martis proximam post festum Sancti Barnabæ apostoli, et ipsa die dictus Dominus rex dictum castellum recepit. 

Anno domini MCCCXVI. Die ascensionis Dominicæ mane ad ortum solis Ricardus le Mandevile et fratres ejus cum aliis magnatibus et malefactoribus de Hybernia applicuerunt ad portum de Ranaldwath cum navium multitudine; et exercitum ad terram imposuerunt cum armis et vexillis et magno apparatu et terram petierunt vel sibi ministrari subsidium de victualibus, animalibus et argento, quia deprædati erant per hostes super eos continue debellantes.

Sub hac forma ad terræ communitatem nuntios miserunt talia petentes.

At communitas respondit se eisdem nihil velle dare sed eis in campo obviare debellando.

Hi vero qui erant ab Hybernicis revertentes retulerunt qualiter Mannenses responderunt.

Tunc irati Hybernici cantum subito cecinerunt, et confestim paraverunt se ad prælium, et fecerunt sibi duas turmas processeruntque erga Mannenses quousque venerunt sub latere montis de Warchfel(!) in campo ubi quidam manebat nomine Johannes Mandevil, et ibi adinvicem obviaverunt et commissum est bellum.

In prima vero aggressione adinvicem terga verterunt Mannenses, et ceciderunt in illo conflictu fere .xl. viri.

Et Hybernici persecuti sunt eos in pedibus et in equis, et occiderunt et vulneraverunt magnam multitudinem, et spoliaverunt terram de melioribus bonis omnibus, et argentum multum diu absconditum in pluribus locis pace invenerunt.

Post hæc venerunt ad Abbatiam de Russyn, et eam spoliaverunt tam de supellectilibus quam de bobus et ovibus, nihil omnino relinquentes; et cum taliter per mensem perendinassent, impleverunt naves suas de melioribus rebus terræ, et ad propria sunt reversi. 

Hi fuerunt Episcopi qui episcopalem cathedram in Mannia susceperunt a tempore Godredi Crouan et aliquanto tempore ante. 

Primus exstitit antequam Godredus Crouan regnare coepisset Roolwer Episcopus qui jacet apud ecclesiam Sancti Machuti.

Multi quidem a tempore beati Patricii, qui primus fidem catholicam prædicasse fertur Mannensibus, exstiterunt episcopi, sed ab ipso sufiicit episcoporum memoriam inchoasse.

Sufficit, dicimus, quod qui vel quales ante ipsum episcopi exstiterunt penitus ignoramus, quia nec scriptum invenimus, nec certa relatione seniorum didicimus.

Post Roolwer exstitit Willelmus Episcopus.

Post Willelmum in diebus Godredi Crouan Hamondus filius Iole Mannicus genere episcopalem suscepit cathedram.

Huic successit in episcopatum Gamaliel Anglicus genere qui jacet apud Petarborch in Anglia.

Post hunc Ragnaldus Norwegiensis genere Mannensem ecclesiam gubernandam suscepit.

Huic primo tertiæ ecclesiarum Manniæ a personis concessæ fuerunt, ut deinceps liberi ab omni episcopali exactione fore potuissent.

Huic successit in episcopatum Cristinus Archadiensis genere qui jacet in Benchorensi monasterio.

Post hunc Michael Mannensis genere vir vitæ venerabilis, et clarus mitis monachus quidem actu et habitu, pontificatum susceperat; et hic ultimum vitæ diem in bona senectute finiens apud Fontanas honorifice jacet.

Huic successit Nicolaus Erchadiensis genere qui jacet in monasterio Bencorensi.

Post hunc Reginaldus vir nobilis de regali genere consecratus episcopus, strenue gubernabat ecclesiam, qui et diuturna infirmitate fatigatus sed in languore continuo non deficiens sed gratias agens Deo ultimum in confessione bona exhalavit spiritum, sepultusque est in Abbatia Sanctæ Mariæ de Russin.

Huic successit Johannes filius Hefare in Episcopatum qui per quoddam miserabile ignis infortunium et per incuriam servientium suorum vitam finiens jacet apud Jerewos in Anglia.

Post hunc Symon Erchadiensis genere vir magnæ discretionis et in sacris scripturis peritus Sodorensem rexit ecclesiam; et hic apud ecclesiam Sancti Michaelis in senectute bona defunctus, et jacet in ecclesia Sancti Germani quam ipse ædificare coeperat, post cujus obitum vacabat episcopatus ferme sex annis.

Post Symonem vero venerabilem Sodorensem episcopum Ricardus genere Anglicus Romæ ab Archiepiscopo Nidrosiensi consecratus Sodorensem rexit ecclesiam per viginti tres annos.

Et hic veniens a generali concilio a. d. MCCLXXIIII. obiit apud Langalyver in Coplandia sepultusque est in monasterio Sanctæ Mariæ de Furness.

Post hunc Marcus genere Galuadiensis Sodorensem rexit ecclesiam per viginti quatuor annos nobilissime.

Exulatus tum erat per Mannenses ob quam causam interdicta erat terra per tres annos.

Postea autem rediit revocatus, et pro relaxatione dictæ sententiæ dederunt de qualibet domo fumigante unum denarium, quod tamen donarium adhuc redditur antigua ex consvetudine cuilibet antistiti succedenti redeunti de insulis.

Prædictus autem Marcus dapsilis et urbanus in senectute bona obiit; cæcus erat ac sepultus in ecclesia Sancti Germani in insula de Holm.

Post hunc Alanus genere Galvediensis Sodorensem rexit ecclesiam honorifice, qui obiit .xv. die mensis Februarii a.d. mcccxx. et sepultus est in ecclesia beatæ Mariæ de Rothersay in Buth.


Cui successit Gillebertus Mac Lelan Galvediensis genere. Episcopus fuit Sodorensis per duos annos et dimidium et sepultus in ecclesia prædicta de Both.

Postea successit Bernardus natione Scotus et sepultus est in monasterio de Kilwynyn in Scotia. Vixit in episcopatu quatuor annis.

Huic successit Thomas genere Scotus. Vixit in episcopatu octodecim annos et sepultus est in Scona in Scotia; obiit autem vigesimo die mensis Septembris a. d. mcccxlviii.

Hic primus viginti solidos nomine procurationum de ecclesiis Manniæ extorsit.

Hic fuit primus qui decimas omnium alienorum de piscatura alecum rectoribus extorsit insulæ prælibatæ. 

Anno domini .MCCCXLVIII. Wilhelmus Russell natione Mannicus Abbas monasterii Sanctæ Mariæ de Russyn electus est per clerum insulæ Manniæ in pastorem ecclesiæ Sodorensis in ecclesia cathedrali Sancti Germani in Mannia in Holmo et consecratus est Avinione a Clemente Papa .vito ., atque primus electus Sodorensis ecclesiæ fuit consecratus per sedem apostolicam et confirmatus; nam omnes sui antecessores ab archiepiscopo Nidrosiensi videlicet metropolitano confirmari et consecrari assueverunt.

Obiit autem vigesimo primo die mensis Aprilis .MCCCLXXIV. apud Ramsheved et sepultus est in monasterio Sanctæ Mariæ de Furness, qui quidem fuit Abbas de Russyn .xviij. annis et vixit episcopus Sodorensis .xxvi. annis.

Pridie mensis Junii die Jovis, festo videlicet corporis Christi, in ecclesia cathedrali Sancti Germani in Mannia a. d. MCCCLXXIV. Johannes Donkan Mannensis quidam per clerum Manniæ est electus in pastorem et episcopum Sodorensem.

Et in festo scilicet Sancti Leonardi proximo sequenti est Avenione per papam Gregorium .xi. confirmatus; et in festo Sanctæ Catherinæ proximo sequenti apud fratres prædicatores per Cardinalem Prænestinum dudum Archiepiscopum Cantuariensem est solemniter cum aliis octo Episcopis consecratus.

In festo autem conversionis Sancti Pauli a. d. .MCCCLXXVI. et suæ consecrationis tertio, in dicta sua ecclesia cathedrali fuit solempniter installatus, maximis oblationibus dicto die in sua prima missa pontificali acquisitis, nam interim fuit apud Boloniam in [Pic]ardia strictis carcere et vinculis f . . . captus sed postea .d. marchis redemptus. . . . . .

Her begynner krøniken om kongene over Man og øyene, om biskopene, og om noen konger i England, Skottland, Norge.

I året 1000 (1017) etter Herrens legemliggjøring overtok kong Knut, sønn av Svein, makten over hele England. Etter å ha slått ihjel tronarvingen Edwin, bror av kong Edmund, sendte han Edmund og Edward, sønnene til kongen, til sveakongen for at han skulle drepe dem. Han ville imidlertid ikke drepe de uskyldige guttene og sendte dem til ungarerkongen Salomon. Edmund avsluttet i tidens løp sitt liv der, mens Edward tok Agatha til ekte, datter av den tyske keiserens bror. Hun nedkom med Margaretha, som senere ble dronning av Scotia, den hellige nonne Christina og arvingen Edgar.

Kong Knut tok Emma til hustru, og hun nedkom med Hardeknut, den senere konge over daner og anglere, og datteren Gunnilda, som senere giftet seg med romerkeiseren Henrik.

I 1002 (1019) dro Knut, konge over anglere og daner, til Danmark og ble der hele vinteren i stor ære.

I året 1003 (1020), kom kong Knut tilbake til England og holdt et stort rådsmøte i Chirenchestre.

I året 1011 (1028) seilte kong Knut med 50 store skip til Norge, der han fordrev kong Olav og underla seg landet.

I året 1012 (1029) dro Knut, konge over engelskmenn, dansker og nordmenn, tilbake.

I året 1013 (1030) kom den hellige kong Olav, kong Haralds sønn som Knut hadde kastet ut, tilbake til Norge. Han ble der urettmessig slått ihjel av nordmennene, og som strålekranset martyr dro han opp til Herren.

I året 1013 (1031) reiste kong Knut til Roma i stor prakt og skjenket store gaver i gull og sølv til Sankt Peters stol, og han oppnådde fra pave Johannes at de engelske presteseminarene skulle bli fritatt for skatt.

I året 1015 (1032) ble kirken til sankt Edmund, konge og martyr, innviet. Der kastet kong Knut de verdslige prestene ut fra sitt samlede råd av prelater og adel og satte inn munker. I det samme året brant store deler av England opp i en uutslukkelig brann.


I året 1017 (1034) dør Malcolm, skottenes konge. Duncan etterfulgte ham som hersker.

I året 1018 (1035), like før sin død, innsetter kong Knut sin sønn Svein som konge over nordmennene. Over danskene setter han sønnen Hardeknut, sønn av dronning Emma. Og han setter sønnen Harald som han hadde med Elfiva av Northampton over engelskmennene.

Deretter forlot kong Knut dette liv den 13. november i Shaftsbury. Han gravlegges med all mulig æresbevisning i det gamle klosteret i Winchester. Men ikke lenge etter ble det engelske kongedømme delt mellom Harald og Hardeknut. I samme år døde hertug Robert av Normandi, og ble etterfulgt av sin sønn, gutten Wilhelm Bastard. 

I året 1022 (1037) velges Harald, konge over Mercia og Northumbria, til å herske over hele England, mens hans bror, Hardeknut, blir satt til side fordi han oppholdt seg for lenge i Danmark.

Året 1023 (1040) døde kong Harald i London og gravlegges i Westminster, og Hardeknut etterfulgte ham.

I året 1027 (1046) drev kong Magnus av Norge, sønn av den hellige kong Olav, danskekongen Svein på flukt og la under seg Danmark.

I året 1028 (1047) holdt kong Magnus et slag mot Svein og drev ham ut fra Danmark, og han hersket der, men ikke lenge etter døde han. 

I året 1029 (1048) tok Svein igjen makten i Danmark, og Harald Hårfagre (Hardråde), sønn av kong Sigurd, gjenerobret Norge. Harald var bror av Hellig Olav på morssiden og derfor onkel av kong Magnus på farssiden. Han sluttet fred med den engelske kongen gjennom sine utsendinger. I det samme år var det et stort jordskjelv.

Året 1035 (1054). På kong Edwins bud trengte Sigurd, hertug av Northumbria, inn i Skottland med en stor hær og utkjempet et slag mot skottekongen Macbeth, og sendte ham på flukt. Malcolm ble etter kongens befaling satt inn som konge.

For årene 1036, 1037, 1038, 1039, 1040, 1041, 1042, 1043, 1044 erindres intet.

I året 1045 (1064) ble nordwaliserkongen Griffith drept av sine egne. De sendte hodet hans med et ornament til Harald Jarl som straks etter bragte det til kong Edward. Men kongen ga landet hans til hans to brødre i året 1046 (1065).

I året 1047 (1066) døde kong Edward av England. Han huskes som den fromme, og om ham sies at han var engelskmennenes heder og ære som levende, men deres ruin som død.

Han ble etterfulgt som konge av Harald Godwinson, mot hvem Harald Hårfagre (Hardråde), kongen av Norge, utkjempet et slag ved Stamford Bridge. De seirende engelskmennene forårsaket omfattende mannefall blandt nordmennene og drev alle på flukt.
Fra dette slaget flyktet en viss Godred, med tilnavnet Crowan, sønn av Harald Svarte av Ysland (Islay?) til Godred, sønn av Sytric, som dengang hersket på Man, og ble ærefullt tatt imot.

I det samme året erobret Wilhelm Bastard England, drepte kong Harald og overtok kongemakten. Han tvang engelskmennene inn i evig slaveri og styrte over det engelske folk i tyve år og elleve måneder. Han ble etterfulgt av sin sønn.
 
I året 1051 (1070) herjet Malcolm, skottenes konge, England like ned til Cleveland og tok Margareta til ekte. I det samme året døde Godred, sønn av Sytric, konge over Man, og ble etterfulgt av sin sønn Fingal. 
Imidlertid samlet Godred Crowan i året 1056 (1075) mange skip og kom til Man, der han utkjempet et slag mot landets befolkning, men ble beseiret og jaget på flukt.

På nytt samlet han krigere og skip, kom til Man, kjempet mot manxmennene, men ble beseiret og jaget vekk.

For tredje gang samlet han en stor styrke og kom om natten til havnen som kalles Ramsey. Der gjemte han tre hundre menn i skogbrynet i skråningen av fjellet som kalles Sky Hill.

Da det lysnet formet manxmennene en slaglinje og gikk til et kraftig angrep mot Godred.

Men da slaget var på det heftigste, reiste de tre hundre seg bak ryggen deres. Manxmennene begynte å svekkes og ble tvunget på flukt. Men da de så seg overvunnet, og ikke hadde noe sted å flykte–fordi tidevannet hadde fylt elveleiet til elven Ramsey–og fiendene uavlatelig strømmet på fra den andre siden, bønnfalt de som var igjen i fortvilelse Godred om å spare deres liv.


Han fikk dermed medynk og syntes synd på dem i deres nederlag, fordi han blandt dem hadde blitt oppfostret i noen tid, tilbakekalte hæren og forbød dem å forfølge dem lenger.

Den neste dag ga Godred hæren valget mellom å dele Man mellom seg og bo der, eller legge beslag på alle verdier i landet og så dra tilbake til sitt eget.

Det passet dem imidlertid bedre å legge hele øya øde, berikes på dens goder og slik vende hjem til seg selv.

Men Godred ga den sydlige delen av øya til de få øyboerne som var igjen med ham, og den nordlige til de gjenværende manxmennene med krav om at ingen av dem skulle våge å kreve noen del av landet gjennom arv.

Derfor har det seg slik at fra denne dag uten opphold har hele øya tilhørt kongen, og all avkastning fra den har tilfalt ham.

Deretter underla Godred seg Dublin og store deler av Leinster.
Ja, han undertrykte skottene (irene?) i den grad at ingen som bygde skip eller båter våget å bruke mer enn tre (jern)nagler.

Han regjerte i seksten år og døde på den øya som kalles Islay, og etterlot seg tre sunne og friske sønner, Lagman, Harald og Olav.

Lagman, den førstefødte, grep makten og regjerte i syv år. Imidlertid gjorde Harald opprør mot sin bror i lang tid, men ble til sist fanget av Lagmann som fikk ham kastrert og blindet.
Etter dette angret Lagmann at han hadde latt sin bror blinde, sa fra seg kongemakten frivillig, lot seg merke med herrens korstegn og dro til Jerusalem på pilgrimsferd der han døde.

I året 1073 (1093) ble kong Malcolm av Skottland drept av engelskmennene, og Duncan etterfulgte ham. I det samme året døde dronning Margareta av Skottland, som huskes for sin fromhet. 

I året 1075 (1095). Da de hørte om Lagmans død, sendte alle de adelige på øyene utsendinger til Muircheartach O'Brien, konge av Irland, og ba ham sende en dyktig mann av kongelig byrd til deres rike, inntil Olav, sønn av Godred, ble myndig.

Kongen samtykket med stor glede og sendte en viss Donald, sønn av Tadhg, som han rådet og påla å herske med vennlighet og beskjedenhet, fordi herskerverdigheten ikke var hans egen fortjeneste.

Men etter at han hadde tiltrådt som regent brydde han seg lite om sin herres påbud og misbrukte sin kongemakt med stort tyrrani, begikk mange ulovligheter og hersket forbrytersk i tre år.

Da sammensverget øyenes hele adel seg til opprør mot ham og jaget ham over grensene sine. Han flyktet imidlertid til Irland og kom aldri tilbake til dem.

I året 1077 (1097) sendte kongen av Norge en viss Ingemund for at han skulle ta herredømmet over øyene. Da han ankom øya Lewis sendte han sendemenn til all adel på øyene med bud om at de skulle samles på ett sted og innsette ham som konge.

I mellomtiden beskjeftiget han og hans følgesvenner seg med plyndring og drukkenskap, krenking av kvinners og ungjenters ærbarhet, og henga seg til annen vellystighet og kjødets fristelser.

Da øyenes adelsmenn fikk underretning om dette hadde de allerede samlet seg for å utpeke ham til konge, og voldsomt oppflammet av raseri hastet de mot ham. De ankom om natten, antente huset der han bodde, og med alle sine følgesvenner ble han drept enten ved sverd eller ved flammer.

I året 1098 (1098) ble klosteret Sankta Maria grunnlagt i Citaux. Antiokia ble erobret av de kristne og en komet viste seg. En komet er en stjerne som ikke til alle tider, men særlig ved en konges bortgang eller en religions undergang viser seg.

I det samme året sto det et slag mellom manxmenn ved Santwat, de fra nord seiret. I denne krigen ble grev Other og Macmaras drept, ledere for de to sidene. 

I det samme året ville kong Magnus av Norge, sønn av Olav, sønn av Harald Hårfagre (Hardråde), undersøke uforgjengeligheten til den hellige Olav, konge og martyr, og beordret derfor at graven hans skulle åpnes.

Selv om biskopen og geistligheten motsatte seg dette, så gikk kongen uten frykt selv dithen og gjennom sin kongelige befaling fikk han kisten åpnet. Men da han fikk se med sine egne øyne og med hendene fikk berøre det uforgjengelige legemet, ble han grepet av stor frykt og skyndte seg bort.

Neste natt viste Olav, konge og martyr, seg for ham i et syn, og sa:"Du må velge ett av to, enten å miste både liv og rike i løpet av tredve dager, eller å forlate Norge for aldri å se henne igjen."

Da kongen våknet av søvnen kalte han til seg de fremste og de eldste og fortalte dem om synet. De derimot, ble skrekkslagne og ga ham det råd at han skulle forlate Norge snarest mulig.

Uten nøling fikk han samlet en flåte på hundre og seksti skip og krysset over til Orkenøyene, som han straks underla seg og deretter seilte han fra øy til øy og la dem under seg inntil han kom til Man.

Da han vel hadde lagt til land på St. Patricks øy gikk han for å se slagstedet der manxmennene en kort tid i forveien hadde slåss mot hverandre, og der mange falne fremdeles var ubegravd.

Men da han så hvor vakker øya var, og hvordan den behaget hans øyne, valgte han å ta bolig der og lot bygge festningsverk som ennå idag kalles ved hans navn.

 Han tvang således gallowayerne til å hugge og samle tømmer og frakte det til kysten til festningsverkene som skulle bygges.

Han seilte til Anglesey i Wales og fant der to jarler ved navn Hugh. Magnus drepte den ene, drev den andre på flukt og underla seg øya.

Waliserne ga ham mange gaver, og med deres farvel dro han tilbake til Man.

Han sendte skoene sine til Muircheartach, konge av Irland, og beordret ham til å bære dem over skuldrene gjennom huset sitt på Juledagen i påsyn av utsendingene sine for at de skulle se i hvilken grad han underkastet seg Magnus.

Irene tok dette ille opp da de hørte det og ble svært opprørte.

Men kongen fulgte sin fornuft; "Ikke bare" sa han, " foretrekker jeg å bære skoene hans, men faktisk også å spise dem, heller enn at kong Magnus legger en eneste irsk provins øde."

Derfor fullførte han ordren og æret sendemennene.

Han sendte også med dem mange gaver til kong Magnus og utformet en avtale.

Da sendemennene kom tilbake til herren sin fortalte de om forholdene og naturskjønnheten i Irland, om grødens fruktbarhet og den helsebringende luften.

Etter at Magnus hadde hørt dette, tenkte han ikke på noe annet enn å legge hele Irland under seg.

Derfor beordret han at en flåte skulle samles. Selv dro han i forveien med seksten skip for å utforske landet, men da han ubetenksomt forlot skipene, ble han omringet av irene og falt sammen med de fleste av dem som var med ham.

Han ble begravd ved St. Patricks kirke i Down og regjerte således seks år over øyene.

Straks etter hans død sendte de fremste på øyene bud på Olav, sønn av Godred Crowan, som vi tidligere har nevnt, og som i noen tid hadde oppholdt seg ved hoffet til den engelske kong Henrik, sønn av Wilhelm, og førte ham hjem.

I året 1102 begynte Olav sønn av Godred Crowan å herske over alle øyene, og han hersket i førti år.

Han var imidlertid en fredelig mann og hadde alle kongene i Irland og Skottland som sine forbundsfeller, slik at ingen vågde å forstyrre freden i kongedømmet over øyene i all hans tid.

Han tok imidlertid til hustru datter av Fergus av Galloway ved navn Affrica, med hvem han fikk Godred.

Han hadde óg flere friller som han fikk tre sønner med, nemlig Reginald, Lagman og Harald, og også mange døtre. En av dem giftet seg med Somerled, herre over Argyll, som ble årsaken til kongedømmets fall på øyene.

Han fikk nemlig fire sønner med henne, Dugald, Reginald, Angus og Olav, som vi skal snakke mer om senere.

I året 1112 ble klosteret Sankta Maria i Savigny grunnlagt.

I året 1126 døde Aleksander, konge av Skottland, og ble etterfulgt av sin bror David. I det samme året ble klosteret Sankta Maria grunnlagt i Furness.

I året 1133 ble klosteret Sankta Maria grunnlagt i Rievaulx. I det samme året ble solen formørket onsdag den 2. august. Dette gjorde at dagen for en stund ble forandret til natt.

I året 1134 ble Sankta Mariaklosteret i Caldra grunnlagt.
I det samme året ga kong Olav en del av jorden sin på Man til abbed Ivo av Furness for å opprette et kloster, på det sted som kalles Rushen, og han ga kirkene på øyene jord og privilegier. Han var i åndelige ting from og inderlig og var velsett for både Gud og mennesker, bortsett fra at han ga etter for kongers syndige privatliv.

I året 1136 døde kong Henrik av England og grev Stephan av Boulogne, nevøen hans, tok over kongedømmet, men på kroningsdagen hans glemte de under messen å lyse fred over folket. 

I året 1139 ble klosteret Sankta Maria i Melrose grunnlagt, samme år (1138) ble slaget ved Standard utkjempet mellom engelskmenn og skotter, der skottene ble overvunnet og drevet på flukt. 

I året 1140 døde St. Malachi, biskop og legat for Irland, i Clairvaux og ble gravlagt i oratoriet innviet til den hellige jomfru Maria, slik han hadde ønsket.

I året 1141 (1150) ble Sankta Maria klosteret i Holmcultram innstiftet.
I året 1142 seilte Godred, sønn av Olav, over til kongen av Norge, som het Inge (Krokrygg), og sverget troskapsed til ham. Han ble respektfullt tatt imot og ble værende hos ham.

I det samme året samlet de tre sønnene av Harald, bror av Olav, og som var oppfostret i Dublin, en stor flokk menn og folk som hadde flyktet fra kongen, kom til Man og forlangte av kongen at halvparten av hele kongedømmet skulle gis dem.

Da kongen hørte dette ville han berolige dem og svarte at han gjerne ville ha rådslagning om dette. Men da tid og sted vel hadde blitt bestemt for rådsmøtet, drøftet disse uslingene i mellomtiden kongens død.

Da begge parter på den avtalte dag kom sammen i den havnen som heter Ramsey satt de i rekker, kongen med sine på den ene side og de med sine på den andre.

Imidlertid sto Reginald, den mellomste broren, som skulle drepe kongen, for seg selv og snakket med en av høvdingene i landet.

Da han ble tilkalt gikk han frem til kongen, vendte seg mot ham som om han skulle hilse på ham, men hevet sin blanke bredøks og med et hugg skilte han kongens hode fra kroppen.

Da denne forferdelige ugjerningen var gjennomført, delte de straks jorda mellom seg. Etter noen dager samlet de en flåte og seilte over til Galloway fordi de ville legge dem under seg.

Imidlertid samlet gallowayerne seg og gikk voldsomt til angrep på dem i et stort slag.

De snudde straks ryggen til dem og flyktet under stor forvirring tilbake til Man, og av alle galwanienserne på øya drepte de noen og jaget bort resten.

I året 1143 (1153) døde Bernard, første abbed av Clairvaux, han minnes som en from mann. I det samme året døde skottekongen David, og ble etterfulgt av sitt barnebarn Malcolm, som etter kongelig sedvane ble opphøyet til konge.

I dette året ble kong Olav drept, slik som vi har fortalt over, på dagen til de hellige apostler Peter og Paulus (29. juni).

Den følgende høsten kom hans sønn Godred fra Norge med fem skip og la til på Orkenøyene.

Da de hørte at han var kommet, ble hele adelen på øyene meget glade, de kom sammen på ett sted og valgte ham enstemmig til sin konge.

Godred kom deretter til Man og pågrep de tre Haraldsønnene, og som passende hevn for sin far dømte han dem til døden. Det fortelles også at på to stykker stakk han ut øynene og en drepte han.

I året 1144 (1154) begynte Godred å herske, og han hersket i 33 år. Det er mange historier som er verdt å minnes om ham, men vi har utelatt dem av plasshensyn.

I det tredje året av hans styre sendte derfor dublinerne bud på ham for at han skulle herske over dem.

Han samlet en mengde skip og en stor hær og kom til Dublin. Der ble han hjertelig mottatt av befolkningen med jubel og dans.

Ikke mange dager deretter ble det i et samlet råd enighet om å opphøye ham til konge.

Da irenes konge Muircheartach hørte dette, samlet han en utallig mengde irer, hastet mot Dublin for å kaste ut Godred og legge byen under seg.

Da han vel hadde kommet nær den byen som kalles Cortcelis, ble han der ved de oppslåtte teltene.

Neste dag valgte han ut tre tusen ryttere og satte sin halvbror ved navn Osiblen til å lede dem, og sendte ham med de føromtalte rytterne til byen for å forhandle med innbyggerne, og også for å undersøke deres kampvilje.

Men da de nærmet seg byen stormet Godred med sine folk og alle voksne innbyggere i Dublin ut med mye støy, angrep dem med stor kraft og begynte å lamme dem med et slikt spydregn, at de straks ble tvunget til å vende om.

Men Osiblen, kongens bror, som med stort mot ville forsøke å gjøre motstand, ble sammen med mange andre omringet av fiender og falt. Resten unnslapp ved hjelp av hestene.

Da de kom tilbake til herren sin fortalte de ham alt som hadde hendt. Men da kongen hørte at hans bror var blitt drept, kom det en utrøstelig smerte over ham, og på grunn av denne overdrevne sorg bød han krigerne sine å vende hjem hver til sitt sted.

Men Godred seilte tilbake til Man etter noen få dager og lot alle høvdingene på øyene dra tilbake til eiendommene sine.

Da han nå fikk bekreftet at han satt trygt på tronen, og at ingen kunne motsette seg ham, begynte han et voldsherredømme mot høvdingene sine; noen av dem gjorde han arveløse, andre av rang fjernet han. Men en av dem ved navn Torfinn, sønn av Ottar, og som var mektigere enn de andre, dro til Somerled og foreslo for ham at hans sønn Dougal skulle innsettes som konge over øyene.

Da Somerled hørte dette ble han svært glad og overlot ham sin sønn Dougal som så ble vist rundt på alle øyene. Han underla seg alle og tok gisler fra hver av dem.

Men en av høvdingene ved navn Paulus flyktet i hemmelighet og kom til Godred og fortalte ham alt som hadde hendt.

Da Godred hørte dette ble han svært sinnsopprørt og og beordret omgående at skipene hans skulle klargjøres og hastet mot dem. Men Somerled seilte med sin samlede flåte på åtti skip raskt for å møte Godred.

I året 1156 ble det holdt et stort sjøslag mellom Godred og Somerled på natten før Hellig Tre Kongers Dag (6. januar), og det ble et stort mannefall på begge sider.

Men da det grydde av dag, sluttet de fred og delte makten over øyene mellom seg. Fra denne dag er herredømmet over øyene delt i to helt frem til vår tid, og dette var grunnen til undergangen til kongedømmet over øyene, fra den tid Sumerledsønnene tok makten over disse.

I året 1058 kom Sumerled til Man med femtitre skip og holdt slag mot Godred, drev han på flukt, herjet hele øya og dro bort. Mens Godred seilte over til Norge for å søke hjelp mot Sumerled.


Det er passende her å innskyte historien om et spesielt underverk av St. Machuto, bekjenner for Gud.

På den tid da Sumerled fremdeles var på Man i den havnen som kalles Ramsey, ble hæren hans fortalt at den hellige St. Machutus kirke var fylt av rørlig gods. Dette stedet virket nemlig som et sikkert tilfluktssted for alle som under fare flyktet dit på grunn av ærefrykten for dets hellige bekjenner Machutus.

Imidlertid trakk en høvding ved navn Gillcolm, som var mektigere enn de andre, frem dette førnevnte gods for Sumerled, og han hevdet at det ikke ville omfattes av St. Machutus fred om de dyrene som gresset på utsiden av kirkegårdens område skulle føres bort som mat for hæren.

Sumerled tok til å nekte, og sa at under ingen omstendighet kunne han tillate at St. Machutus fred krenkes.

Mot dette la Gillcolm inn innstendige bønner og krevde at han og hans krigere skulle få frihet til å dra dit og innrømmet at skylden skulle tilskrives ham.

Da Sumerled hørte dette, ga han ham motvillig tillatelse, og sa: "La dette være mellom deg og St. Machutus, jeg og min hær vil være uskyldige, og vi vil ikke være med på fordelingen av deres rov."

Fornøyd med resultatet kom Gillcolm til sine, kalte sine tre sønner og alle sine undergitte til seg, beordret alle til å gjøre seg klare om natten for å angripe St. Machutis kirke, som ligger totusen skritt derfra, uventet ved morgengry.


I mellomtiden hadde ryktet nådd frem til kirken om fiendens fremrykking. Dette slo alle slik med skrekk at mange av folket som var der flyktet fra kirken og søkte tilflukt i skjulesteder mellom klippene og i huler.

Resten av dem, under endeløs jammer, tagg og ba hele natten om Guds medynk for St. Macutis fortjenestes skyld. Også det svake kjønn, klagende, med håret i uorden, løp forvirret langs kirkens vegger og ropte med høy røst:

"Hvor er du nå, Machutus? Hvor er dine undergjerninger, de som du inntil nå har bevirket på dette sted? Er det mulig at du nå på grunn av våre synder vil forlate oss og forsake ditt folk i en slik trengsel? Og, om ikke for vår skyld, i det minste på grunn av ditt navns ære, hjelp oss denne gang!"

Disse, og tilsvarende utrop, tror vi beveget St. Machutus til å forbarme seg over dem i deres elendighet, frigjorde dem fra den øyeblikkelige fare og dømte deres fiende til en fryktelig død.

For da førnevnte Gilcolm hadde sovnet i teltet sitt, viste St. Machutus seg for ham kledd i en blendende hvit toga og med en gjeterstav i hånden.

Mens han sto foran sengen hans uttaler han disse ord til ham: "Hva" spurte han, "er det mellom meg og deg, Gilcolm? Hvilken skade har jeg gjort deg eller dine siden du nå planlegger å plyndre min eiendom?"
Til dette svarte Gilcolm: "Hvem er du?"

Men han sa: "Jeg er Machutus, Kristi tjener, hvis kirke du prøver å besudle. Men du vil ikke lykkes!"

Slik talt, hevet han staven han holdt i hånden høyt i været og drev spissen dens gjennom hjertet hans.

Men stakkaren utstøtte et så fryktelig skrik at alle som var rundt om i teltleiren ble revet ut av søvnen.

Igjen gjennomboret helgenen ham, og igjen skrek han. For tredje gang gjorde helgenen det samme, og for tredje gang skrek han.

Skremt av disse skrik løp sønnene og alle hans menn til ham og spurte hva som hadde hendt.

Men denne sterke mannen kunne nesten ikke bevege tungen, og sa stønnende; "St. Machutus har vært her og gjennomboret meg tre ganger med staven sin og drept meg. Men gå raskt til kirken hans og hent staven, prestene og kirketjenerne for at de skal gå i forbønn for meg overfor St. Machutus, så kanskje han tilgir meg det som jeg planla å gjøre mot ham".

De utførte raskt det de hadde fått beskjed om og spurte kirketjenerne om de kunne bringe St. Machutus stav med seg og besøke herren deres som syntes å ligge på det siste.

De fortalte dem også alt som hadde skjedd ham. Da de hørte dette jublet prestene, kirketjenerne og resten av folkene i stor glede, og sendte med dem noen av kirketjenerne med staven.

Som de sto hos ham og så at han allerede var nesten ved å utånde, fordi han like før hadde mistet talens bruk, forbannet en av kirketjenerne ham, og sa: "Måtte St. Machaldus (Machutus), som har begynt å straffe deg, ikke slutte før han har ført deg til endes, slik at andre som ser og hører dette måtte lære å vise større ærefrykt for de hellige steder".

Da de hadde sagt dette vendte kirketjenerne tilbake til sitt. Etter deres avgang begynte en så stor mengde av store avskyelige fluer å surre rundt ansiktet og munnen hans at hverken han selv eller de som hjalp ham kunne drive dem vekk.

Slik utåndet han under store pinsler og plager ved dagens sjette time.

Denne død fylte Somerled og hans hær med så stor skrekk at straks tidevannet hadde kommet inn og bragt skipene flott, seilte de flåten ut av denne havnen, og slik, med den største hast, vendte de tilbake til sitt eget land.

I året 1164 samlet Somerled en flåte på 160 skip og seilte til Renfrew; han ville legge under seg hele Skottland.


Men ved gudommelig gjengjeldelse ble han, sønnen hans og utallige andre overvunnet og drept av noen få på dette sted.

I det samme år sto det et slag ved Ramsey mellom Reginald, Godreds bror, og manxmennene, og gjennom en list fra en lensmann ble manxmennene drevet på flukt, og Reginald begynte å regjere.

Men etter fire dager kom Godred fra Norge med en stor mengde krigere og pågrep sin bror Reginald som han blindet og kastrerte.

I det samme år døde skottekongen Malcolm, og hans bror Willelm etterfulgte ham som konge.


I august måned i året 1166 viste to kometer seg før solens oppgang, den ene i syd og den andre i nord.

I året 1171 seilte Richard, jarl av Pembroke, over til Irland og underla seg Dublin og store deler av landet.

I året 1171 lot kong Henrik av England sin unge sønn, Henrik; krones til konge av London den 22 mai, og på søndag velsignes av Roger, raner av erkebispesetet i York; som hadde bemektiget seg en annens provins, rett og embede, gjennom kongens og egen selvtekt mot kirkeloven, mens den ærverdige erkebiskop Thomas Becket av Cantebury var landflyktig i Frankrike.


I det samme år, på festdagen for apostlene Peter og Paulus (29. juni), var det plutselig et stort og skremmende jordskjelv.

I året 1171 [desember] ble Thomas, av det velsignede minne, erkebiskop av Cantebury, utsending fra det apostoliske sete og primas for hele England, en sann Kristi martyr da han ble halshugget i sin egen kirke for opprettholdelse av rettferdigheten.

I året 1176 underla John de Courcy seg Ulster.

I det samme året kom kardinal Vivian, utsending fra den apostoliske stol, til Man. I kraft av sitt embede fikk han kong Godred lovformelig trolovet med hans kone, Phingola; datter av Maclochlen, sønn av irskekongen Muirheartach. Hun var nemlig mor til Olav som da var tre år.

Imidlertid var det abbed Silvanus av Rivault som forlovet dem. Samme dag ga kong Godred den ærverdige abbed Silvanus i gave en del av landet ved Myroscugh, hvor han snart lot bygge et kloster. Men i tidens løp ble alt land sammen med munkene tillagt abbediet Sta. Maria, Rushen.

I året 1172 (1182) kom Reginald, en mann av kongelig byrd og sønn av Echmarcach, til Man i kongens fravær med en mengde krigere. I den første kampen jaget han dem som voktet kysten på flukt og drepte omkring tyve av dem.
Men senere den samme dag samlet manxmennene seg og angrep ham tappert. De drepte ham og nesten alle hans menn.

I året 1183 døde Fogolt, lensmann på Man.

I året 1185 ble solen formørket i dagen til apostlene Filip og Jakob (1. mai) slik at stjernene kom til syne.

I året 1187 ble Jerusalem erobret av hedningene, og det hellige kors ble ført til Damaskus.

I det samme året døde Godred, konge over øyene, den 10 november, på øya St. Patrick ved Man. Den neste sommer ble kroppen hans flyttet til den øya som heter Hy (Iona).

Han etterlot seg dog tre sønner, Reginald, Olav og Ivar. Reginald, som da var en sterk ung mann, var på oppdrag blandt øyboerne; mens Olav, som fremdeles var et barn å regne, oppholdt seg på Man.

Mens Godred fremdeles levde innsatte han sin sønn Olav som arving til kongmakten, fordi han etter loven var regnet som arving, da han var ektefødt. Kongen beordret hele befolkningen på Man at de etter hans død, slik det sømmer seg, skulle velge Olav som konge og derved opprettholde sitt ufravikelige troskapsløfte.

Men da Godred døde sendte manxfolket sine utsendinger til øyene etter Reginald, fordi han var en dristig mann og hadde alderens styrke, og innsatte han som sin konge.

De fryktet virkelig Olavs svakhet, nemlig guttens ti år, og bedømte at én som på grunn av alderens svakhet ikke visste å herske, ville folket ikke ha kunnet underkaste seg.

Og dette var grunnen til at manxfolket valgte Reginald som konge.

I året 1188 begynte Reginald, sønn av Godred, å herske over øyene. I det samme året ble Murcard, kjent som en mektig og modig mann i hele kongeriket, drept.

I året 1189 døde kong Henrik av England og ble etterfulgt av sønnen sin, Rickard. I det samme året døde Rudolf, abbed av Furness, i Mellifont.

I året 1190 satte kong Filip av Frankrike og kong Rickard av England ut mot Jerusalem med store hærer.

I året 1192 ble det holdt et slag mellom Sumerledsønnene Reginald og Angus i hvilket mange sårede falt. Imidlertid fikk Angus seieren.

I det samme året ble Sta. Maria klosteret i Rushen overført til Douglas, og der holdt de til i fire år til de igjen dro tilbake til Rushen.

I året 1193 dro kong Rikard av England tilbake fra Jerusalem og ble tatt til fange i Tyskland. England betalte ut hundre tusen mark for å få ham frigitt.

I året 1193 døde biskop over øyene, Mikael, i Fountains og ble etterfulgt av Nikolas som biskop.

I året 1204 kom Hugo de Lacy med en hær til Ulster og holdt et slag mot Johan de Courcy som han tok til fange og la i lenker, og underla seg Ulster.

Senere lot han Johan gå fri som ved frigivelsen dro til kong Reginald som tok ærefullt imot ham, fordi han var hans svigersønn.

Johan de Courcy hadde nemlig giftet seg med datter av Godred, ved navn Affrica, som hadde grunnlagt abbediet Sta. Maria av Guds Åk, der hun også er gravlagt.

I året 1205, da Johan de Courcy hadde gjenvunnet kreftene, samlet han en stor styrke og med ham til Ulster førte også kong Reginald av øyene nesten hundre skip.

Da de gjorde strandhogg i den havna som heter Strangford beleiret de borgen Rath på en skjødesløs måte.

For der overrasket Walter de Lacy dem med en stor hær og drev dem på flukt under stor forvirring. Etter denne dag gjenvant aldri Johan de Courcy sine eiendommer.

I året 1210 ble Angus, sønn av Somerled, drept sammen med sine tre sønner.

I det samme året førte kong Johan av England en flåte på fem hundre skip til Irland og la dette under seg. Han sendte en del av hæren sin med den jarlen som het Fulco til Man og på bare femten dager herjet han hele øya, tok gisler derfra og vendte tilbake til landet sitt. Imidlertid var ikke kong Reginald og hans beste menn på Man.

I året 1217 døde Nikolas, biskop over øyene, og ble gravlagt i Ulster i klosteret Bangor, han ble etterfulgt av Reginald til bispestolen.

Det passer her, til lesernes oppbyggelse, å redegjøre noe kortfattet om brødrene Reginalds og Olavs gjerninger.

Reginald overlot sin bror Olav den øya som kalles Lewis, som sies å være større enn de andre øyene, men som er tynt befolket fordi den er fjellrik og steinete og i sin helhet er nesten udyrkbar.

Slik at øyas innbyggere hovedsakelig lever av jakt og fiske. Olav dro således til denne øya for å overta den. Og han bodde der, men førte et fattigslig liv.

Da han så at øya ikke på noen måte strakk til for å brødfø innbyggerne og hans egen hær, dro han tillitsfullt til sin bror Reginald, som da oppholdt seg på øyene, og tiltalte ham på denne måten:
"Bror," sa han, "og min herre konge, du kjenner til at arveretten til herredømmet over øyene tilhørte meg, men fordi herren hadde utpekt deg til å styre, misunner jeg deg ikke, jeg tar meg heller ikke nær av at du er opphøyet til denne kongelige posisjon.

Jeg ber deg derfor om å skaffe meg en eller annen jord på øyene der jeg kan leve med mine på en ærefull måte, fordi øya Lewis som du ga meg kan ikke gi meg nok til underhold."

Da hans bror Reginald hadde hørt dette, lovte han at han ville søke råd om dette hos sine menn og neste dag gi ham sitt svar på denne anmodningen.

Da det lysnet neste morgen og Olav ble tilkalt til audiens hos Reginald, beordret denne at han skulle  pågripes, legges i lenker og føres til Wilhelm, konge av Skottland, for at han skulle holdes i fengsel hos ham. Hvilket ble gjort, og Olav var lenket i fengsel hos skottekongen i nesten syv år.

I det syvende året døde imidlertid skottekongen Wilhelm, og ble etterfulgt av sin sønn Alexander. Før Wilhelm døde befalte han at alle de lenkede som ble holdt i hans fengsler, skulle bli satt fri.

Etter at Olav ble løst fra lenkene og fikk sin frihet tilbake, kom han derfor til Man til sin bror Reginald og reiste snart avsted med en ikke liten gruppe av adelsmenn  til Santiago de Compostela. Da han vendte tilbake fra pilgrimsferden kom han igjen til Reginald og ble fredelig mottatt av ham.

På denne tid fikk Reginald sin bror Olav gift med datteren til en viss adelsmann på Kintyre, søster av sin kone, ved navn Lauon, og han ga ham den tidligere omtalte øya Lewis til eie. Olav tok farvel med sin bror og dro avsted sammen med sin hustru og slo seg ned på Lewis.

Etter noen dager kom biskop over øyene, Reginald, som etterfulgte biskop Nikolas, til noen av øyene for å visitere kirkene.


Lykkelig over hans ankomst kom Olav ham gledestrålende i møte; han var nemlig sønn av Olavs søster; og beordret at en stor bankett skulle forberedes.

Men Reginald sa til Olav: "Jeg vil ikke delta der, bror, inntil den katolske kirke har kanonisk løst deg fra ditt ekteskaps ulovlige lenker," og la til; "og vet du ikke at du tidligere hadde kusina til den kvinnen  du nå er gift med?"

Olav nektet ikke for at han tidligere hadde hadde hennes kusine som konkubine.

Biskop Reginald innkalte derfor et kirkemøte og skilte kanonisk Olav, Godreds sønn, og Lauon hans kone.

Etter dette tok Olav Christina, datter av jarlen Ferquhard av Ross, til ekte.

Kona til kong Reginald, dronningen over øyene, ble imidlertid på denne tid så harm over bruddet mellom søsteren og Olav at hun ble fylt av bitter galle. Hun hadde nemlig vært opphavskvinne til spliden mellom Reginald og Olav, og nå sendte hun et brev i hemmelighet, i kong Reginalds navn, til sin sønn Godred på øya Skye, om at Olav skulle pågripes og drepes.

Da Godred hadde hørt brevet samlet han en hær for å utføre morens onde ønske, om han det kunne, og kom så til Lewis.

Men Olav gikk ombord i en liten båt med noen få menn, og med nød og neppe klarte han å flykte rett for synet på Godred og kom til sin svigerfar jarlen av Ross.

Godred imidlertid, etter å ha herjet nesten hele øya og drept noen menn, vender så hjem.

På denne tiden flyktet sheriffen av Sky, en energisk og sterk mann i hele kongedømmet over øyene, Paul, sønn av Boke, rett for øynene på Godred. Han nektet å godkjenne drap på Olav og bodde så sammen med Olav hos jarlen av Ross.

Etter at noen få dager hadde gått inngikk Olav og den føromtalte sheriffen en vennskapspakt, ved at hver av dem sverget til den andre, og sammen kom de i all hemmelighet i ett skip til Sky og oppholdt seg der på avsides steder i mange dager.

Til sist fikk de greie på av utsendte speidere at en ubekymret Godred oppholdt seg med få menn på en viss øy som kalles St. Columbas Øy.

De kalte til seg alle sine venner og kjente, og alle som var villige til å slutte seg til dem, og i nattens dype stillhet trakk de ut fem skip fra en nærliggende strand, som lå i to stadiers avstand fra den førnevnte øya, og omringet den.

Godred og de som var med ham der ble lamslått, da de sto opp ved første daggry, og så at de var omringet på alle sider av fiender.

Men ikledd sin krigsutrustning forsøkte de modig å gjøre motstand, men forgjeves, for omkring den niende time hadde Olav og den føromtalte sheriffen Paul invadert øya og drept alle som de kom over utenfor kirkens område. De pågrep Godred og berøvet ham syn og testikler.

Denne gjerning godkjente ikke Olav, men han kunne ikke motsette seg den på grunn av sønnen til den førnevnte sheriffen Boke.

Dette fant sted i det nådens år 1223.

Den følgende sommer mottok Olav gisler fra alle stormenn på øyene og kom så med en flåte på trettito skip til Man, der han landet i Ronaldsdway.

Denne gangen delte Reginald og Olav herredømmet over øyene mellom seg, og Man ble gitt Reginald i tillegg til hans del med navn av konge.

Olav tok imot proviant av folket på Man og dro tilbake til sin del av øyene med hærstyrken sin.

Året etter tok Reginald med seg Alan, herre over Galloway, og med manxmenn dro han til den delen av landet som var gitt til Olav, hans bror, for å legge det under sitt herredømme.


Men fordi det ikke passet manxmennene å kjempe mot Olav eller øyboerne, da disse ble holdt høyt i akt, og Reginald og Alan oppnådde ikke noe og måtte vende hjem igjen.

Etter kort tid mottok Reginald, under påskudd av å skulle dra til den engelske konges hoff, hundre mark fra folket på Man og dro så til hoffet til Alan, herre over Galloway.

Samtidig giftet han bort sin datter med sønn til Alan.

Da manxmenne hørte dette ble de svært opprørt og sendte bud etter Olav for å innsette ham som konge over seg.

I det nådens år 1226 gjenvant Olav sin arv, kongemakten over Man og øyene, som hans bror Reginald hadde hersket over i trettiåtte år, og regjerte trygt i to år.


I året 1228 seilte Olav med alle stormenn på Man og den sterkeste del av folket over til øyene.

Litt senere kom Alan, herre over Galloway, Thomas, jarl av Athol, og kong Reginald til Man med en stor hær og la hele den sydlige delen av øya øde og plyndret kirkene. De drepte alle de menn de klarte å fange, og den sydlige delen av Man ble nesten omdannet til ødemark.

Og etter dette dro Alan med hæren sin tilbake til landet sit. Han etterlot seg fogdene sine på Man. De skulle inndrive skattene fra øya.
Kong Olav kom imidlertid over og jaget dem og tok tilbake kongedømmet sitt. Manxfolket, som var spredd overalt rundt om, begynte å samle seg og levde så i trygghet.

Utpå vinteren samme år kom Reginald, konge av Galloway, uventet midt på natten med fem skip, og i den samme natt brente han alle sin bror Olavs skip og alle skip til adelen på Man, som var på St. Patricks øy. Deretter seilte han langs landet og med det for øyet å slutte fred med sin bror, forble han i den havnen som kalles Ronaldsway i nesten førti dager.

Men i mellomtiden fikk han alle de øyboere som var på den søndre delen av Man over på sin side og knyttet dem til seg.

Noen av dem sverget til og med til ham at de ville sette livet på spill for ham, inntil han igjen kunne ta tilbake det halve kongeriket.

Kong Olav, derimot, samlet om seg alle manxmenn fra nord og gjennom sin tale vant han dem så mye for seg at deres sjeler ble bundet til ham. Dette ble gjort på den fjortende dag i februar, nemlig ved høytiden for martyren St, Valentin.

Kong Olav kom til det stedet som heter Tynwald med folket sitt og ventet der i kort tid.

Imidlertid nærmet hans bror Reginald seg stedet og fordelte folket sitt i kampgrupper for å kjempe mot sin bror. Olav gikk mot ham med sine, og plutselig stormet de mot dem og jaget dem på flukt som sauer. Gudløse menn gikk mot kong Reginald på dette stedet og drepte ham, imidlertid uten at hans bror visste om det, og som, da han hørte om det, tok det svært tungt. Men aldri i sin levetid tok han hevn for sin brors død. Og mange ble drept på dette stedet.
Mange røvere kom til den sydlige delen av Man og herjet den og etterlot den nesten uten innbyggere.

Munker fra Rushen førte med seg liket av kong Reginald til Sta. Mariaklosteret i Furness, og der ble han gravlagt på det stedet han hadde valgt ut mens han levde.

Etter dette reiste Olav til det kongelige norske hoff, men før han kom dit, innsatte kong Håkon av Norge en viss adelsmann av kongelig byrd ved navn Osbak, sønn av Osmund, konge over Suderøyene. Og han ga ham navnet Håkon.

Imidlertid kom den samme Håkon sammen med Olav og Godred Don Reginaldson og med en stor norsk hærstyrke til Suderøyene.


Men da de hadde kommet til den øya som heter Bute og skulle erobre festningen som er der, ble den førnevnte Håkon truffet av en sten og døde, og er gravlagt på øya Iona.

I det herrens år 1230 kom Olav sammen med Godred Don og nordmennene til Man og delte kongeriket Man og øyene mellom seg, det vil si Olav og Godred.

Olav fikk Man, mens Godred dro til øyene og ble drept på den øya som heter Lewis.

Da han døde fikk Olav herredømme over Man og øyene like til sin bortgang.

I det herrens år 1237, 21. mai, døde Olav Godredson, konge over Man og øyene på St. Patricks øy og er gravlagt i Sta. Mariaklosteret i Rushen.

Olav regjerte elleve år på Man, to år regjerte han mens hans bror Reginald levde, og ni år etter hans død fikk han regjere. Ved Olavs død begynte hans sønn Harald å regjere i hans sted.

Harald var fjorten år da han begynte å regjere, og han regjerte i tolv år.

I denne sommeren da han begynte å regjere på Man seilte han over til øyene med alle sine høvdinger, og han satte inn Loghlin, som var en av hans slektninger, som stattholder på Man inntil han vendte tilbake fra øyene. Da han kom til øyene ble han gledesstrålende og ærefullt mottattt.

Den følgende høsten sendte Harald de tre sønnene til Neil: Dougal, Thorkel og Maolmuire og en viss venn av ham ved navn Joseph til Man, der de gikk i land på St. Patricks øy.


Den tjuefemte dagen av oktober måned, som var tredje dagen etter ankomsten til Man for Neilsønnene, samlet hele befolkningen på Man seg påTynwald. Til denne samlingen kom de tre Neilsønnene med alle mennene som hadde fulgt dem fra øyene.

Den førnevnte Loghlin, stattholder over Man, kom med alle sine venner og alle dem som han den dagen hadde fått med seg, til møtestedet. De fryktet nemlig Neilsønnene fordi det var uvennskap mellom dem.

På dette folkemøtet ropte den ene etter den andre lenge ukvemsord mot hverandre og kranglet med skarpe ord, som ikke kunne vendes til enighet. Så sprang de bort fra møtet og stormet mot hverandre som fiender. Mennene som var med Loghlin fikk overtaket, og de drepte på dette stedet to av Neilsønnene, Dougal og Maolmuire og den førnevnte Joseph, venn av kong Harald. Resten flyktet.

Da dette var gjort ble folkemøtet oppløst, og hver og en dro hjem til sitt.

Den følgende våren kom kong Harald fra øyene til Man og gikk i land i den havnen som kalles Ronaldsway.

Samme dagen flyktet Loghlin med alle sine rett for ansiktet på Harald og seilte til Wales, og han tok med seg sin fostersønn, Godred Olavsson, en lovende ung gutt.

Etter å ha seilt hele denne dagen og en stor del av natten nærmet de seg kysten av Wales.

Men da de nådde havnen som de ønsket å gå inn til, dreide vinden imot dem, og det blåste opp en sterk storm som drev dem bort, og de led skibbrudd på den klippefulle kysten.


Loghlin skulle som en av de første stige i land da han hørte at hans fostersønn Godred ropte ut bak ham, og han sprang bakover i skipet og ville ofre livet for gutten.

Men da han omfavnet gutten og med den største kraftanstrengelse skulle bære ham inn på tørt land, falt han fra øvre til nedre dekk på skipet, og de druknet begge sammen.

I sannhet var hele skipet fylt av brottsjøer like til øverste dekk, slik at det ikkje så ut som at skipet var mellom bølger, men heller at bølgene fylte skipet.

Nesten førti menn druknet, omtrent det samme antall berget seg.

I året 1238 kom Gospatrick og Gilchrist, sønn av Muircheartach, til Man, sendt av norskekongen, og fordrev Harald fra Man fordi han ikke ville reise til norskekongens hoff. De overtok herredømmet over hele landet og inndrev kongens tributt til norskekongens bruk.

Siden kom Harald flere ganger til Man, men de førnevnte høvdingene, Gospatrick og Gilchrist, stoppet ham og hæren hans ved kysten. Ikke fikk han lov til å gå i land, heller ikke fikk han ta imot noen forsyninger.

Han vendte tilbake til øyene og ble værende der.

I året 1239 godtok Harald et fornuftig og nyttig råd og reiste til den norske kongens hoff og ble der i mer enn to år. Da denne tiden hos norskekongen var tilende fikk han til sist gunst for dennes åsyn, og kongen innsatte ham til å herske over alle øyene som Godred, Reginald og Olav, hans forgjengere, hadde innehatt. Han og hans arvinger ble garantert disse under kongens segls beskyttelse til evig tid.

I året 1240 døde Gospatrick i St. Mikaelkirken og er gravlagt i Sta. Maria de Rushenklosteret.

I året 1242 dro Harald Olavsson, som av norskekongen hadde blitt godkjent som konge over Man og øyene, fra Norge til øyene. Der samlet han en mengde skip og kom til Man med en stor hær. Han gikk i land på St. Patricks øy der hele manxfolket kom ham i møte i fred og tok imot ham i stor glede.


Da Harald så med hvilken vennlighet han ble mottatt av manxfolket, ga han forsyninger til dem som han hadde bragt med seg fra øyene og sendte dem tilbake til sitt. Han hersket også fra denne tid rolig og fredfullt på Man, og han opprettholdt en ubrytelig fred med kongene av England og Skottland og var forent med dem i vennskap.
I året 1247 ble Harald slått til ridder av kong Henrik av England, som også hans far hadde blitt, og med stor ære og rike gaver kunne han vende hjem.

I det samme år innkalte norskekongen Harald til hoffet sitt.

Straks ved høsttid tok Harald igjen fatt på en reise til Norge via England og ble ærefullt mottatt av norskekongen. Kongen gav ham sin datter til ekte og la til at han ville ære og opphøye hans kongetrone over alle som før ham hadde hersket over øyene.


I det samme år (1248?) døde den av velsignet minne biskop Simon av Suderøyene dagen før første mars i Erkeengel Mikaelskirken og ble gravlagt på St. Patricks øy i St. Germainkirken som han selv hadde påbegynt byggingen av.

Han døde faktisk i sitt attende embedsår i høy alder.


Etter hans død ble en viss Laurentius, som nå var erkediakon på Man, valgt med samtykke og bifall av hele det felles domkapittelet på Man.

Han dro straks avsted til Norge for å fremstille seg for kong Harald og erkebiskopen av Nidaros som hadde skullet innsette ham.


Men på grunn av at Harald hadde mottatt brev fra Man som talte imot ham, ville han på ingen måte gi samtykke til valget av Laurentius før han igjen hadde vendt tilbake til Man og i kongens nærvær blitt valgt av hele geistligheten og folket.

I året 1249 dro fra Norge kong Harald Olavsson av Man og øyene med sin kone, datter av norskekongen, og med den føromtalte valgte Laurentius av Man og øyene, og med mange andre adelsmenn, omkring Mikkelsmess (29. september). Han ønsket å vende tilbake til hjemlandet.

Men da han vel hadde kommet nær kysten av Shetland blåste det opp til en sterk storm som førte til skibbrudd, og han druknet med hele sitt følge.
Kongens død førte til stor sorg blandt dem som kjente ham. Hans bror Reginald etterfulgte ham som konge.

6. mai i året 1249 begynte Reginald Olavsson å herske på Man, og den tredevte dag i samme måned, dvs den tredje dag før kalenda juni, ble han drept av ridder Ivar og hans menn på en viss eng utenfor den Hellige Treenighets kirke i Rushen, sør for denne kirken. Han er gravlagt i Sta. Mariakirken i Rushen.

Ved hans død begynte Harald, sønn av Godred Don, å herske på Man.

På samme tid samlet skottekongen Alexander en stor mengde skip, han ville legge under seg kongedømmet over alle øyene. Men da han hadde kommet til den øya som kalles Kerrera, ble han angrepet av feber og døde.

Hans legeme ble flyttet til Melrose og der gitt en ærefull begravelse. Hans sønn Alexander, som ennå bare var en gutt, begynte å herske i hans sted.

Harald, sønn av Godred Don, tilegnet seg kongenavn og kongeverdighet på Man og forviste nesten alle kong Harald Olavssons adelsmenn. Han innsattte sine egne forviste adelsmenn og stormenn i deres sted.

Sta. Marias Mirakel

Det var en viss høvding ved navn Donald, en tilårskommen og edel mann, som var mer fremstående enn de andre for Harald Olavsson.

På grunn av Haralds, sønn av Godred Don, forfølgelse flyktet han  og kom til Sta. Mariaklosteret i Rushen sammen med sin mindreårige sønn.

Den føromtalte Harald kom etter ham til klosteret, og på grunn av at han ikke kunne bringe vold inn i helligdommen  talte han til ham med innsmigrende og vakre ord:

"Hvorfor flykter du slik? Jeg vil deg intet ondt," og ved hjelp av en ed lovte han ham frihet, og overbeviste ham at han kunne bevege seg fritt hvorenn han ville i landet.

Mannen trodde på kongens ed og redelighet og fulgte ham ut av klosteret.

Kort tid etter glemte kongen, på grunn av ondsinnede råd, sin ed og sin redelighet, og beordret mannen pågrepet og lenket og slik bundet ført til en viss øy i Mirescogskogen. Kongen sendte med ham mange voktere.

Det var da slik at den førnevnte høvding hadde stor tiltro til Herren.

Så ofte som han hadde anledning bøyde han knær for Herren for at den hellige jomfru Maria, Herrens mor, fra hvis kloster han svikfullt hadde blittt revet bort, skulle gå i forbønn for ham for å frigi ham fra lenkene.

Den guddommelige hjelp lot ham ikke i stikken.

Da han nemlig en viss dag satt i sitt fengsel sammen med bare to voktere; de andre hadde gått ut på naturens vegne, falt plutselig fotlenken hans av og gav ham muligheten til å flykte. Han tenkte med seg selv at det ville være lettere å flykte om natten når vokterne sov, men da han søkte å iføre seg lenkene på ny, fikk han det ikke til.

Han overveide da nøye om dette kunne være en guddommelig styrelse, festet sin tunika og kappe og sprang ut og tok flukten.

En annen av vokterne, som hadde som oppgave å bake, så ham og sprang brått opp og fulgte etter ham. Han ville pågripe den flyktende, men hadde ikke kommet langt før han falt over en trestamme og brakk nesten benet. Så han som litt før prøvde å løpe kunne nå ikke stå oppreist på grunn av en åpenbar Guds inngripen.
Men mannen, som gjennom Guds nåde var blitt fri, kom den tredje dag til Sta. Mariaklosteret i Rushen og takket Gud og hans mest barmhjertige mor for sin frihet.

Dette har vi hørt slik fra hans egen munn og så skrevet det ned.

I året 1250 reiste Harald, sønn av Godred Don, etter å ha blitt innkalt per brev, til den norske kongens hoff. Kongen var sint på ham fordi han ufortjent hadde tilrevet seg kongemakten og holdt ham tilbake i Norge med den hensikt at han ikke igjen skulle vende tilbake til Suderøyene.

I det samme året kom Magnus Olavsson og Johannes Dugaldsson og noen nordmenn til Man og landet i den havnen som kalles Ronaldsway. Johannes Dugaldsson sendte utsendinger til manxfolket. Disse sa:

"Det og det beordrer Johannes, konge av øyene, dere."

Men da manxfolket hørte Johannes utpekt som konge over øyene og ikke Magnus Olavsson, ble de svært opprørt og nektet å høre mer på utsendingene.

Da utsendingene kom tilbake og meldte dette til sin herre, Johannes, ble han straks svært oppbragt, ba alle sine tropper bevæpne seg og gå i land på St. Michaels øy, og fordelt i tropper fikk han dem til å sitte i rekker som om de skulle være klar til å rykke frem til slag, og beordret alle til tidlig om morgenen neste dag å være klar til å kjempe mot manxmennene, om de ikke lovte å tilby ham alt det han krevde.

Da manxmennene så slaglinjene rettet mot seg, rykket de djervt frem mot stranden og fordelte seg i tropper på motsatt side og avventet mandig sakens utfall.

Imidlertid trakk tidevannet, som hindret adkomst til øya, seg tilbake. Den føromtalte Johannes og de som var med ham gikk tilbake til skipene sine, men mange ruslet fremdeles rundt på øya og andre var i ferd med å tilberede mat.

Men da det led mot kveld, invaderte en viss ungdom, som var i ridder Ivars følge, sammen med mange av øyfolkene, og i dette angrepet ble noen menn drept.

Imidlertid flyktet mange til skipene, men druknet da de svømte ut.

Jeg betviler ikke at de fortjente dette på grunn av deres hovmod og overlegenhet, fordi de nektet å ta imot et tilbud om fred fra landets folk.
Manxfolkene leverte dem nemlig på dagens første time per sendebud, som meddelte:

"De av dere som er sendt fra norskekongens side og kan vise oss brevet hans kan trygt komme i land, og alt som han i sin mildhet har bestemt for oss, skal vi velvilligst gjøre."

Men de viste ikke frem noe brev, heller ikke ga de noe svar på fredstilbudet og ville heller ikke ta imot noe i det hele tatt som landets folk tilbød dem. Om morgenen, da de trakk seg tilbake i stor harme, mistet de mange adelsmenn i et skibbrudd i en storm som plutselig oppsto.

I året 1252 kom igjen Magnus Olavsson til Man og ble tatt i mot i glede av hele manxfolket, og de innsatte ham som konge.


I året 1253 reiste Olav Magnusson til den norske kongens hoff og ble ærefullt mottat av ham. Han ble hos ham i ett år.


I året 1254 innsatte kong Håkon av Norge Magnus Olavsson som konge over alle øyene, slik hans forgjengere ved arverett hadde innehatt. Kongen bekreftet med sitt segls beskyttelse ham og hans etterkommeres rett til øyene ved arv i evighet, slik som for hans eldre bror Harald.

Da hans motstandere hørte og så dette ble de forferdet, og de og deres håp svant bort.

Da Magnus var innsatt som konge over Man og øyene fikk han, med stor ære, lov til å reise hjem.

I året 1256 reiste kong Magnus av Man og øyene til den engelske kongens hoff og ble hjertelig og ærefullt mottatt og slått til ridder av den engelske konge, og med stor ære og rike gaver fikk han reise hjem.

I året 1257 ble Sta. Mariakirken i Rushen innviet av den ærverdige herre og fader Richard, Suderøyenes biskop, i det femte år av hans pontifikat, i nærvær av kong Magnus av Man og øyene i hans femte regjeringsår. Herr Simon var abbed.

I året 1263 kom kong Håkon av Norge til Skottland, men uten å oppnå noe dro han tilbake til Orkenøyene, og der, i Kirkwall, døde han. Den følgende våren ble han flyttet til Norge og er gravlagt i den Hellige Treenighets Kirke i Bergen.


I året 1265, den 24. november, døde Magnus Olavsson, konge over Man og øyene, i slottet i Rushen, og er gravlagt i Sta. Mariaklosteret i Rushen.

I året 1266 gikk herredømmet over Man og øyene over til kong Alexander av Skottland.

I året 1274 ble kong Edward av England kronet i London. I det samme året var synoden i Lyon under Gregor den tiende meget besøkt.

I det samme år døde dronning Margareta av Skottland, datter av kong Henrik av England, søster av kong Edward. Hun er gravlagt i Dunfermline.
I det Herrens år 1275, den syvende dagen i oktober måned, landet flåten til skottekongen Alexander i Ronaldsway, og den neste dag, før solens oppgang, begynte et slag mellom manxmenn og skotter. Skottene vant og drepte i den kampen 537 menn. Om dette slaget skriver en viss dikter:


«Femti ganger ti, ti ganger tre og fem pluss to falt, manxfolk, akt dere for fremtidens tap og skade.»
I det Herrens år 1313 landet skottekongen Robert i Ramsay med en mengde skip attende mai, og den følgende søndag dro han over til nonneklosteret i Douglas, hvor han overnattet. Den følgende mandag omringet han borgen i Rushen, hvor slottsherre Dougal Mac Dowyl holdt stand mot den førnevnte kongen inntil tirsdag etter apostelen St. Barnabas dag, og på den nevnte dag gjenerobret den nevnte konge borgen.


I det Herrens år 1316 på Kristi Himmelfartsdags morgen ved solens oppgang landet Richard le Mandvil og brødrene hans sammen med andre adelsmenn og illgjerningsmenn fra Irland i havnen Ronaldsway med mange skip. De satte i land en hær med våpen, faner og flagg, og store mengder utstyr. De krevde land eller forsyninger, husdyr og sølv fordi de var blitt plyndret av fiender som drev vedvarende undertrykkende krig mot dem.


Under dette påskudd sendte de utsendinger med disse krav til innbyggerne.

Men innbyggerne svarte at de ikke ville gi dem noe, men heller møte dem på slagmarken.

Sendebudene som kom fra irlenderne vendte tilbake og gjenfortalte det som manxmennene hadde svart.

Irlenderne ble derfor rasende og begynte straks å synge sine krigssanger og gjorde seg med en gang klar til krig. De delte seg i to stridsgrupper og marsjerte  mot manxfolket inntil de kom til en slette under fjellet Wardfel, hvor det bodde en viss Johannes Mandevil. Der møtte de hverandre og begynte å kjempe.


I det første sammenstøt snudde imidlertid manxmennene ryggen til, og i dette slaget falt omtrent førti menn.

Irlenderne forfulgte dem til hest og til fots, og drepte og såret en stor mengde av dem. De plyndret landet for mange store verdier og de oppdaget i fred og ro mye sølv som lenge hadde vært holdt sjult.

Etter dette kom de til klosteret i Rushen og plyndret dette for rørlig gods samt okser og sauer og etterlot ingenting. De holdt på slik i en måned før de fylte skipene sine med landets største rikdommer og dro hjem til seg selv.


Disse biskopene holdt bispesetet på Man fra Godred Crowans tid og i noen tid før.


Den første biskop før Godred Crowans regjeringstid var biskop Rolf som ligger gravlagt ved St. Machotuskirken.

Det sies å ha vært mange biskoper etter den hellige Patrick, som først forkynte den katolske tro for manxfolket, men det holder å begynne med de biskoper som minnes etter Rolf.

"Det holder," sier vi, fordi vi er fullstendig uvitende om de biskoper som var før ham, fordi vi har verken skriftlige kilder eller sikre overleveringer fra de gamle.

Etter Rolf kom biskop Wilhelm.

Etter Wilhelm, på Godred Crowans tid, overtok Hamond, sønn av Iole, av manxætt, bispestolen.

Han ble etterfulgt av Gamaliel, av engelsk ætt, som er gravlagt i Peterborough i England.

Etter ham overtok Reginald, av norsk ætt, styringen av kirkene på Man.

Under ham ble for første gang treendet (en tredel av inntekten) til det kirkelige embedet avstått, slik at de for fremtiden kunne være fritatt for alle kirkeskatter.

Han ble etterfulgt av Christian av argyllætt som ligger gravlagt i Bangor kloster.

Etter ham mottok Michael av manxætt bispestolen, en mann med et ærværdig liv, en velkjent mildhet, en virkelig munk i gjerning og holdning, og som avsluttet sin siste livsdag i høy alder og ligger gravlagt ved Fountains.

Han ble etterfulgt av Nicolas av argyllætt som er gravlagt i klosteret i Bangor.

Etter ham ble Reginald, en adelig mann av kongelig byrd, innsatt som biskop og ledet kirken med driftighet. Han var lenge svekket av dårlig helse, men han mistet ikke motet på grunn av denne vedvarende svakhet, og takk gi Gud; og ved sitt siste skriftemål oppga han ånden og er gravlagt i Sta. Mariaklosteret i Rushen.

Johannes, sønn av Hefar, etterfulgte ham i bispestolen. Ved en beklagelig brannulykke og hans tjeneres sjødesløshet mistet han livet og ligger gravlagt i Jervaulx i England.

Etter ham styrte Simon av argyllætt, en mann av stor klokskap, velbevandret i de hellige skrifter, Suderøykirken. Han døde i St. Michaelkirken i langt fremskreden alder, og ligger gravlagt i St. Germainkirken, som han hadde begynt å bygge. Etter hans død sto bispestolen tom i nesten seks år.

Etter Simon ble den velærverdige Suderøybiskopen Richard, av engelsk ætt, vigslet i Roma av erkebiskopen av Nidaros. Han styrte Suderøykirken i 23 år.

Da han kom fra generalkonsiliet i det Herrens år 1274, døde han i Langley i Copeland og ligger gravlagt i Sta. Mariaklosteret i Furness.

Etter ham styrte Marcus av gallowayætt Suderøykirken i 24 år på en utmerket måte.

Han ble deretter forvist av manxfolket, og av den grunn ble landet bannlyst i tre år.

Deretter ble han imidlertid tilbakekalt, og for å få opphevet den omtalte dom, gav de fra alle hjem som hadde ildsted en dinar. Denne gave gives imidlertid fremdeles til alle etterfølgende biskoper som kom tilbake fra øyene.

Den føromtalte gavmilde og dannede Marcus døde i høy alder. Han var blitt blind og er gravlagt i St. Germanuskirken på øya Holm (St. Patricks øy).

Etter ham styrte Alan av gallowayætt ærefullt Suderøykirkene. Han døde den 15. dag i måneden februar i det Herrens år 1320 (1321) og er gravlagt i den hellige Sta. Marias kirke i Rothesay i Bute.

Han ble etterfulgt av Gilbert Macleland av gallowayætt, som var biskop over Suderøyene i to og et halvt år, og ble gravlagt i den føromtalte kirken i Bute.

Deretter fulgte Bernard av skotsk nasjonalitet, som er gravlagt i klosteret i Kilwinning i Skottland. Han var biskop i fire år.


Den skotskættede Thomas etterfulgte ham. Han var biskop i atten år og er gravlagt i Scone i Skottland og døde den tyvende dagen i måneden september i det Herrens år 1348.

Han var den første som forlangte tyve shilling for forvaltningen av manxkirkene.

Han var også den første som krevde tiender fra lederne for alle fremmedes sildefiskerier ved den førbeskrevne øy.

I det Herrens år 1348 ble manxmannen William Russel, abbed i Sta. Mariaklosteret i Rushen, valgt til pastor over Suderøykirkene av prestene på Man i St. Germainkatedralen på Holm. Han ble vigslet i Avignon av pave Clemente VI, og ble således den første valgte av Suderøykirkene som ble vigslet og bekreftet av den apostoliske stol. Alle hans forgjengere hadde nemlig av sedvane blitt vigslet og bekreftet av erkebiskopen av Nidaros, det vil si hovedstaden.

Han døde imidlertid på den enogtyvende dag i måneden april 1374 i Ramshead og er gravlagt i Sta. Mariaklosteret i Furness, og var således abbed i Rushen i atten år og levde som biskop over Suderøyene i 26 år.

Den siste dag før måneden juni i det Herrens år 1374, på en torsdag, som falt på Kristi Himmelfartsdag, i katedralen St. Germain på Man ble en viss manxmann, Johannes Duncan, valgt av presteskapet på Man til pastor og biskop over Suderøyene.

Og på den følgende St. Leonardsdagen ble han bekreftet i Avignon av pave Gregor XI; og på den følgende Sta. Catharinadagen hos de predikende brødre av kardinalen av Praenestina, tidligere erkebiskop av Canterbury, og ble høytidelig konsekrert sammen med åtte andre biskoper.

Under festen for St. Paulus omvendelse i det Herrens år 1376, og det tredje år etter hans konsekrering i hans nevnte katedral ble han høytidelig innsatt med mange gaver på den nevnte dag i sin første pontifikale messe, for i mellomtiden ble han ved Boulogna i Picardia lagt i lenker og fengslet da han ble tatt til fange, men senere løskjøpt for 500 mark....

Merk: De første årstall i krøniken er nedtegnet lenge etter hendelsene. De er derfor ikke helt etterrettelige. Riktige årstall er tilføyd i parentes i oversettelsen.