Sagaen om Half og hærmennene hans
HÁLFS  SAGA  OG  HÁLFSREKKA

​Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson
​

 
1. Frá Alreki konungi
Alrekr hét konungr, er bjó á Alreksstöðum. Hann réð fyrir Hörðalandi. Hann átti Signýju, dóttur konungs af Vörs. Kollr hét hirðmaðr hans, ok fylgdi hann konungi norðr í Sogn ok sagði konungi allmikit frá vænleik Geirhildar Drífsdóttur, því at hann hafði sét hana við mungátsgerð, ok kveðst honum unna þess ráðs. Til fundar við Geirhildi kom Höttr, er Óðinn var reyndar, þá er hún var at léreptum. Hann keypti því við hana, at Alrekr konungr skyldi eiga hana, en hún skyldi á hann heita til alls. Konungr sá hana, er hann fór heim, ok gerði brúðlaup til hennar it sama haust.
Konungr launaði Koll vel trúleik sinn ok gaf honum jarlsdóm ok atsetu í Kollsey fyrir sunnan Harðsæ, ok er þat fjölbyggt herað.
Alrekr konungr mátti eigi eiga þær báðar fyrir ósamþykki þeira ok kveðst þá þeira eiga skyldu, er betra öl gerði mót honum, er hann kæmi heim ór leiðangri. Þær kepptust um ölgerðina. Signý hét á Freyju, en Geirhildr á Hött. Hann lagði fyrir dregg hráka sinn ok kveðst vilja fyrir tilkvámu sína þat, er var milli kersins ok hennar. En þat reyndist gott öl. Þá kvað Alrekr:
"Geirhildr, getta,
gott er öl þetta,
ef því andmarkar
engir fylgja.
Ek sé hanga
á hávum gálga
son þinn, kona,
seldan Óðni."
Á þeim misserum var fæddr Víkarr, sonr Alreks ok Geirhildar.

​













2. Fall Ögvalds konungs
Ögvaldr Rogalands konungr bjó á Roga á Jösurheiði. Hún er í milli Rogalands ok Þelamarkar. Þat kalla menn nú Viði. Hann fór á dýraveiði. Honum fylgdi hirð hans, ok þar fæddi drottning svein þann, er Jösurr hét. Þann fóstraði Gunnvaldr Storðarjarl. Hæklingr víkingr kom með her sinn á hendr Ögvaldi konungi. Í þeiri orrostu fell Ögvaldr konungr, ok var hann heygðr á Ögvaldsnesi.
Finnr inn auðgi af Akranesi, landnámamaðr, lá við Ögvaldsnes ok búinn til Íslands ok spurði, hversu fyrir löngu Ögvaldr konungr fell. Hann heyrði vísu þessa kveðna í hauginn:
"Þat var fyr löngu,
er leið heldu
heldr hundmargir
Hæklings firar,
sigldu um salta
slóð birtinga.
Þá varð ek þessa
þorps ráðandi."












​
3. Fall Alreks konungs ok Kolls
Gunnvaldr jarl ok Kollr báðu einnar konu báðir, ok fekk Gunnvaldr. Eptir þat kom Kollr með lið mikit í Storð á laun, ok lögðu eld í hús Gunnvalds Roga. Gunnvaldr gekk út ok var drepinn.
Þá hafði Jösurr verit konungr nokkura stund. Síðar fór hann með lið mikit at hefna fóstra síns. Ok er Kollr sá sigling hans, þá hljóp hann á herskip sín ok sigldi norðr um Harðsæ í Grafdalsvág. Þá kom Alrekr konungr til móts við Koll fámennr, því at hann vissi eigi ófriðar ván. Þá börðust þeir Jösurr konungr, ok fellu þeir Alrekr konungr ok mestr hlutr liðs þeira. Víkarr, sonr Alreks, kom eigi fyrr ór liðsafnaði en Jösurr konungr var brott farinn. Í þeiri ferð lagði Jösurr undir sik ríki þat allt, er átt hafði Kollr.






​
4. Víkarr hefndi föður síns
Mörgum vetrum síðar kom Víkarr konungr fjölmennr á hendr Jösur, þá er hann var í því ríki, er Kollr hafði átt, ok áttu þeir orrostu, ok þá fell Jösurr konungr fyrir ok allir bændr þess heraðs. Því heitir þat Kvennaherað, at þar byggðu ekkjur einar eptir. Síðan eignaðist Víkarr ríki þat allt, er átt hafði Kollr. Fyrir þat fór Hjörr Jösursson móti Víkari til orrostu, ok áttu þeir langa hríð sín í millum, ok höfðu ýmsir betr, ok sættust um síðir. Sonr Víkars var Vatnarr, er heygðr var í Vatnarshaugi; hans synir váru þeir Snjallr ok Hjallr, er liggja í Bræðrahaugi.

​
5. Bjarmalandsför Hjörleifs konungs
Hjörr konungr Jösursson var ríkr konungr ok varð sóttdauðr ok var heygðr á Rogalandi. Hans sonr var Hjörleifr Hörðalands konungr. Hann réð ok fyrir Rogalandi ok var allríkr konungr. Hann var kallaðr Hjörleifr inn kvensami. Hann átti Æsu ina ljósu, dóttur Eysteins jarls af Valdresi.
Hjörleifi brustu lausafé fyrir örleika. Hann lét gera skip af virktum og fór til Bjarmalands. Högni inn auðgi bjó í Njarðey fyrir Naumudalsmynni. Hann tók vel við Hjörleifi konungi, ok var hann þar þrjár nætr ok gekk at eiga Hildi ina mjóvu, dóttur Högna, áðr hann fór brott, ok fór hún með honum til Bjarmalands ok Sölvi, bróðir hennar.
En er Hjörleifr konungr kom í Vínuminni, skipti hann liði sínu í þrjá þriðjunga. Á skipi hans váru níu tigir manna. Þriðjungr liðs helt upp bardaga með honum við landsmenn, annarr þriðjungr liðs varðveitti skip með stýrimanni, en þriði þriðjungr braut haug með stafnbúa, ok fengu þeir mikit fé.
Á sunnanverðri Finnmörk í Gjarðeyjargeima lá Hjörleifr konungr um nótt, ok höfðu sveinar eld á landi, ok fóru tveir menn at sækja vatn til lækjar, er fell af bjargi fram. Þar sá þeir brunnmiga ok sögðu Hjörleifi konungi. Síðan heitir konungr broddspjót í eldi ok skaut til hans. Konungr kvað:
"Gakktu frá brunni,
gletzt lítt við mik,
þræll herfiligr,
þíns innis til.
Mun ek senda þér
sveiðanda spjót,
þat er gyrja mun
granir þínar."
Þá tóku þeir vatn, en þursinn skauzt inn í bjargit. Þá er þau sátu við eld, þá kvað þurs af bjargi annat ljóð:
"Veit eigi görla
víf þitt, konungr,
hvat hnekkja mun
hennar sælu.
Vér undum þér
-- -- --
Hildr, Hjörleifi
haltu nær loga."
Þá skaut Hjörleifr inu sama spjóti í auga því trölli. Högni bauð Sölva ok Hildi at vera þar eptir, en konungr vildi þat eigi. Síðan fóru ambáttir tvær með Hildi, en tuttugu karlar með Sölva. Æsa varð ófegin konungi ok hans föruneyti, en allir aðrir fegnir.













​
6. Hjörleifr mægðist við Hreiðar konung
Hjörleifr konungr fór með skipi sínu til Konungahellu, því sem hann helt til Bjarmalands. Þeir Hreiðarr, Sjólands konungr, settu búðir sínar it næsta þar. Heri, sonr Hreiðars konungs, gerði sér kært við Hjörleif konung. Á þeim fundi eggjaði hann föður sinn at bjóða heim Hjörleifi konungi. Hreiðarr konungr sagði, at þat mundi at engri gæfu verða, en lagði þó leyfi til ok fjármuni. Þeir höfðu samflot til Danmerkr. At því boði sá Hjörleifr konungr Hringju, dóttur Hreiðars konungs,ok bað hennar. Heri fýsti þess ráðs, ok fylgdi henni skipshöfn manna ok farmr allr.
Í Jótlandshafi lá Hjörleifr konungr í lognrétt. Ok er hann fór í sólar upprás, sá hann í norðr koma upp ór sjónum mikit fjall ok jafnt vaxit sem mann. Þat kvað:
"Ek sé Hringju
haug of orpinn,
en Hera hníga
hvátinn spjóti.
Sék Hjörleifi
haptbönd snúin,
en Hreiðari
höggvinn gálga."
Þá gengu ekki skipin. Þá bað konungr taka til ára. Þá kenndi Hringja sér sóttar. Þeir lögðu upp árar. Hún andaðist at jafnlengd þess, er hún hafði sótt tekit, ok varð skotit kistu hennar fyrir borð, en hún fór svá skjótt suðr aptr sem róit væri sexærðu skipi. Heri fann kistuna rekna skammt frá naustum föður síns ok sagði honum til ok kvað Hjörleif konung mundu hafa myrt hana.










​
7. Frá spám marmennils
Þetta haust reru feðgar tveir á fiski ok drógu marmennil, ok hét annarr Handir, en annarr Hrindir. Þeir færðu hann Hjörleifi. Konungr fekk hann í hendr hirðkonu einni ok bað hana gera vel við hann. Engi maðr fekk orð af honum. Kertisveinar glímdu ok slökktu ljósin. Í því bili sló Hildr horni á skikkju Æsu. Konungr sló hana með hendi sinni, en Hildr sagði hundinn valda, er lá á gólfinu. Þá laust konungr hundinn. Þá hló marmennill.
Konungr spurði, hví hann hló. Hann svarar: "Því, at þér varð heimskliga, því at þau munu þér líf gefa."
Konungr spurði hann fleira. Hann svarar engu. Síðan lézt konungr mundu flytja hann til sjóvar ok bað hann segja sér þat, er hann þyrfti at vita. Hann kvað, er hann fór til sjóvar:
"Ek sé lýsa
langt suðr í haf:
Vill danskr konungr
dóttur hefna.
Hann hefir úti
ótal skipa,
býdr han Hjörleifi
hólmstefnu til.
Varastu víti,
ef þú vilt ....
vil ek aptr í sjó."
En er þeir reru þangat með hann, sem þeir höfðu hann upp dregit, þá kvað hann:
"Sögu kann ek segja
sonum Háleygja
vilgi góða,
ef þér vilið heyra:
Hér ferr sunnan
Svarðar dóttir,
of drifin dreyra,
frá Danmörku.
Hefir sér á höfði
hjálm upp spenntan,
herkumbl harðligt,
Heðins af létta.
Skammt mun sveinum,
sé þat sem er,
Hildar at bíða
hér á ferli.
Bresta mun baugröst,
brá mær augum
um heruð hingat
hegna til þegna.
Hafa skal hverr drengr
hjör ok mörg spjót,
áðr komi mikil fram
málmahríð síðan.
Þó munu, ef þat er satt,
þá ferr illa,
hafa allir alkeypt
ár, þá er kemr vár."
Þá lét Hjörleifr konungr hann utan borðs. Þá tók einn maðr í hönd honum ok spurði: "Hvat er manni bezt?" Marmennill svarar:
"Kalt vatn augum,
en kvett tönnum,
lérept líki,
lát mik aptr í sjó!
Dregr mik engi
í degi síðan
maðr upp í skip
af mararbotnum."
Konungr gaf þeim Handi ok Hrindi land at búa á ok þar með þræl ok ambátt.

























​
8. Frá konungum, Hjörleifi ok Hreiðari
Síðan lét Hjörleifr konungr fara örvarboð ok safnaði liði at sér. Um nóttina kom Hreiðarr konungr með her sinn ok sló hring um bæ Hjörleifs konungs. Þá ina sömu nótt gó hundr hans Flóki, er aldri gó, nema hann vissi konungi ótta vánir. Hjörleifr konungr hleypti á manngarðinn ok skaut aptr spjóti til liðsins. Þá heyrði hann kallat fall Hera. Konungr sá ór skógi bæjarbruna sinn ok brottsigling Hreiðars konungs með herfangi miklu.
Þetta sama haust kom Hjörleifr konungr einskipa um nótt á bæ Hreiðars konungs ok gekk einn til svefnhúss, en allar konur váru ór rekkju brottu nema Æsa ein. Konungr bað hana koma sér við Hreiðar konung. Hún læsti hann í váðkeri sínu ok sagði síðan Hreiðari konungi ok kvað Hjörleif þar vera. Hjörleifr konungr var upp festr í konungs höll með skóþvengjum sínum sjálfs millum elda tveggja at ráði Æsu, en hirðin sat við drykkju. Á meðan vakti Hildr ok jós mungáti í eldana. Hún leysti hann svá, at hún hjó með sverði skóþvengina. Hreiðarr konungr sat sofandi í hásætinu, en Æsa sat í knjám honum. Hjörleifr konungr lagði í brjóst honum ok gekk síðan til skips eptir liði sínu ok lét binda hirð Hreiðars konungs ok gaf grið, en Hreiðar konung lét hann hengja dauðan á gálga þann, er hann hafði honum ætlat.
Þann inn sama aptan, er Hjörleifr konungr kom, heyrði Hreiðarr konungr kveðit:
"Minntist Hreiðarr,
hvar Hera fellduð.
Vá vaktist þar
fyr vestrdurum.
Enn mun hún sinna
til sala þinna,
byrsæl kona,
bíð þú enn, konungr!"
Hjörleifr konungr lagði undir sik ríki þat allt, er átt hafði Hreiðarr konungr, ok setti þar Sölva Högnason ok gaf honum jarlsdóm, en Hjörleifr konungr fór til Noregs ok hafði með sér Hildi ok Æsu ok kvaddi þings. Þat dæmdi landsfólkit, at Æsu væri drekkt í mýri, en Hjörleifr konungi sendi hana upp á land með heimanfylgju sína.
Sonr Hjörleifs ok Æsu var Óblauðr, faðir Ótryggs, föður Högna ins hvíta, föður Úlfs ins skjálga, er Reyknesingar eru frá komnir.









​
9. Frá Hjörólfi Hjörleifssyni
Hjörleifr konungr ok Hildr in mjóva áttu tvá sonu. Hét inn ellri Hjörólfr, en inn yngri Hálfr. Hjörleifr konungr fell í víkingu. Ásmundr hét konungr. Hann fekk Hildar innar mjóvu ok fóstraði sonu Hjörleifs konungs.
Þá er Hjörólfr var þrettán vetra, þá bjóst hann at fara í hernað. Hann hafði hvert skip, er hann fekk, smá ok stór, ný ok forn, ok hvern mann, er hann fekk, frjálsan ok nauðgan. Þeir höfðu margt til vápna: stengr ok stafi, klumbur ok kraka. Fyrir þá sök er þat kallat síðan Hjörólfsfæri, er ófimligt er. En er hann kom til orrostu við víkinga, þá treystist hann liðsfjölda ok lagði til orrostu. Hann hafði lið ókænt ok vápnlaust, ok fell margt lið hans, en sumt flýði, ok kom við þat aptr at hausti, ok varð hann lítill maðr fyrir sér.

10. Frá Hálfi konungi ok Hálfsrekkum
Eptir um várit var Hálfr tólf vetra gamall, ok var engi maðr jafnmikill eða jafnsterkr sem hann. Þá bjóst hann at fara í hernað, ok hafði hann eitt skip nýtt ok vel búit.
Á Hörðalandi var jarl sá, er Álfr inn gamli hét. Hann átti Gunnlöðu, dóttur Hrómundar berserks, systur Hámundar hersis ins frækna. Synir þeira váru tveir, ok hét hvárrtveggi Steinn. Inn ellri var þá átján vetra gamall. Hann var þá ráðgjafi Hálfs konungs. Engi skyldi fara yngri en hann eða bernskari. Steinn mikill stóð í garðinum. Engi skyldi fara, sá sem eigi fengi hafit steininn af jörðu. Engi skyldi sá fara, at eigi væri hreystimaðr, svá at aldri kvíddi eða mælti æðru eða brygði grönum fyrir sára sakir. Steinn inn yngri Gunnlaðarson var eigi færr fyrir aldrs sakir, því at hann var tólf vetra gamall.
Hámundr hersir átti tvá sonu, ok hét annarr Hrókr inn svarti, en annarr Hrókr inn hvíti. Þeir váru valdir til ferðar þessar. Áslákr hét ríkr bóndi. Hans synir váru þeir Egill ok Erlingr. Þeir váru ágætir menn. Vémundr hét merkismaðr Hálfs konungs. Fjórir menn fylgdu honum ór hirðinni. Þá var leitat um ellefu fylki. Fengust þar tólf menn. Þar váru bræðr tveir Haukr ok Valr, Styrr inn sterki, Dagr inn prúði, Börkr ok Brynjólfr, Bölverkr ok Haki, Hringr ok Hálfdan, Stari ok Steingrímr, Stúfr ok Gauti, Bárðr ok Björn. Þeir váru tuttugu ok þrír, er þeir ýttu.
It fyrsta kveld, er þeir lögðu til hafnar, þá var regn mikit. Þá bað Steinn tjalda. Konungr svarar: "Viltu enn tjalda hús sem heima?" Síðan kölluðu þeir hann Innsteinn.
En um daginn eptir reru þeir fyrir andnes eitt í hvössu veðri. Maðr stóð á nesinu ok bað fars. Konungr bað hann standa á stýristöngu til kvelds. Hann kvað þat vel mælt ok kvað sér þá þykkja skipat nær konunginum. Svá var gert. Þessi maðr var Steinn Gunnlaðarson inn yngri. Hann var síðan kallaðr Útsteinn.
Margt var gert til varnaðar þeira lögum fyrir kapps sakir. Þat var eitt, at engi þeira skyldi hafa lengra sverð en alnar, svá skyldi nær ganga. Þeir létu gera söx til þess, at þá skyldi höggin stærri. Engi þeira hafði minna afl en tólf meðalmenn. Aldri hertóku þeir konur né börn. Engi skyldi sár binda fyrr en at jafnlengd annars dags. Við engum var þeim tekit, er minni var at afli eða hreysti en nú var sagt. Þeir herjuðu víða um lönd ok höfðu jafnan sigr. Hálfr konungr var átján sumr í hernaði. Þat var siðr þeira at liggja jafnan fyrir andnesjum. Þat var annarr siðr þeira at tjalda aldri á skipi ok aldri hálsa segl fyrir ofviðri. Þeir váru kallaðir Hálfsrekkar, ok hafði hann aldri fleiri á skipi en sex tigi.






​
11. Ásmundr bauð Hálfi konungi
Hálfr konungr fór til ríkis síns ór hernaði. Þeir fengu storm mikinn í hafi. Skip þeira varð ekki ausit. Þá var þat ráðs tekit at hluta mann fyrir borð, en þess þurfti eigi, því at hverr bauð sínum félaga fyrir borð at fara. En er þeir stigu fyrir borð, þá mæltu þeir: "Strálaust er fyrir stokkum."
En er Hálfr konungr kom til Hörðalands, þá fór Ásmundr konungr á fund hans ok gerðist hans maðr ok sór honum eiða ok bauð honum til veizlu ok hálfu liði hans. En annan morgin, er konungr bjóst ok sagði, at helmingr liðs skyldi eptir vera á skipum, kvað Innsteinn:
"Upp mundum vér
allir ganga,
skatna beztir,
af skipum várum,
láta brenna
bragninga sveit
ok Ásmundar lið
aldri týna."
Konungr kvað:
"Vér skulum hálfir
herjar þessa
sáttir sækja
frá sjó neðan.
Ásmundr hefir
oss of boðna
hringa rauða,
sem hafa viljum."
Innsteinn kvað:
"Sér eigi þú allan
Ásmundar hug,
hefir fylkir sá
flærð í brjósti.
Mundir þú, þengill,
ef vér því réðim,
mági þínum
mjök lítt trúa."
Konungr kvað:
"Ásmundr hefir
oss of unnit
margar tryggðir,
sem menn vitu.
Mun eigi góðr konungr
ganga á sáttir
né gramr annan
í griðum véla."
Innsteinn kvað:
"Þér er orðinn
Óðinn til gramr,
ef þú Ásmundi
allvel trúir.
Hann mun alla
oss of véla,
nema þú veittar
viðsjár fáir."
Konungr kvað:
"Æ lystir þik
æðru at mæla,
munat sá konungr
sáttir rjúfa.
Gull eigum þar
ok gersimar,
hringa rauða,
frá hans búum,"
Innsteinn kvað:
"Hálfr, dreymdi mik, --
hyggðu at slíku, --
at logi léki
of liði váru,
illt væri þar
ór at leysast.
Hvat kveðr þú, þengill,
þann draum vita?"
Konungr kvað:
"Gefa mun ek hverjum
hjálm gullroðinn
fræknra drengja,
er fylgja mér.
Þat mun at líta
sem logi brenni
skjöldungs liði
of skarar fjöllum."
Innsteinn kvað:
"Enn dreymdi mik
öðru sinni:
hugðak á öxlum
elda brenna.
Gruna tek ek nokkut,
at þat gott viti.
Hvat kveðr þú, þengill,
þann draum vita?"
Konungr kvað:
"Hrynja um herðar
þeim, er hamalt fylkja,
grams verðungu,
gylldar brynjur.
Þat mun á öxlum
öðlings vinum
ljóst at líta,
sem logi brenni."
Innsteinn kvað:
"Þat dreymdi mik
þriðja sinni,
at vér í kaf niðr
komnir værim.
Eiga mun allstórt
um at véla.
Hvat kveðr þú, þengill,
þann draum vita?"
Konungr kvað:
"Fulllangt er sjá
fíflskapr talaðr,
vera kveð ek ekki
undir slíku.
Segðu enga,
svá at heyri,
drauma þína
í degi síðan."
Innsteinn kvað:
"Hlýði Hrókar
í her konungs
orðum mínum,
Útsteinn þriði:
Göngum allir
upp frá ströndu,
kunnum ekki
konungs mál of þat."
Útsteinn kvað:
"Konung látum vér
keppinn ráða
fyrir í fólki
um farir várar.
Hættum, bróðir,
svát honum líki,
fjörvi okkru
með frömum vísi."
Innsteinn kvað:
"Hlítt hefir fylkir
í förum úti
mínum ráðum
mörgu sinni.
Nú kveð ek engu,
er ek mæli,
hlýða vilja,
síz hingat kómum."


































12. Svik Ásmundar konungs
Hálfr konungr gekk upp til bæjar Ásmundar konungs með helming liðs síns. Þar var fyrir fjölmenni mikit. Veizla var kappsamlig ok drykkr svá sterkr, at Hálfsrekkar sofnuðu fast. Ásmundr konungr ok hirðin lögðu eld í höllina.
En sá, er fyrst vaknaði af Hálfsrekkum, sá höllina nær fulla af reyk. Hann mælti: "Rjúka mun um hauka vára nú," sagði hann. Síðan lagðist hann niðr ok svaf.
Þá vaknaði annarr ok sá, at höllin logaði, ok mælti: "Drjúpa mun nú vax af söxum." Sá lagðist niðr.
Ok þá vaknaði Hálfr konungr. Hann stóð upp ok vakti liðit ok bað þá vápnast. Þeir hlupu þá á veggina, svá at af gengu nafarnar af timbrstokkunum. Þá kvað Innsteinn:
"Rýkr um hauka
í höll konungs,
ván er, at drjúpi
vax af söxum.
Mál er gulli
ok görsimum,
hjálmum skipta
með Hálfsrekkum.
Hins fýsi ek nú,
at Hálfr vaki;
er eigi af eklu
eldar kyndir.
Áttu, menbrjótr,
mági þínum
grimmlunduðum
gjafir at launa.
Hrindum heilir
hallar bjóri.
Nú taka súlur
í sundr þoka.
Æ mun uppi,
meðan öld lifir,
Hálfsrekka för
til hertoga.
Hart skulum ganga
ok hliða ekki við,
verðr vísis lið
at vega með söxum.
Þeir skulu sjálfir
á sér bera
blóðgar benjar,
áðr braki létti.
Snúizt snarliga,
snyrtidrengir,
út ór eldi
með auðbrota.
Engi er ýta,
sá er æ lifir.
Munat baugbroti
við bana kvíða."






























​
13. Fall Hálfs konungs ok Hálfsrekka
Svá er hér sagt, at Hálfr konungr ok Hálfsrekkar kæmist út ór eldinum ok Hálfr konungr felli fyrir ofrefli liðs ok sveit hans. Innsteinn kvað, er konungr var fallinn:
"Hér sá ek alla
einum fylgja
jafnröskliga
öðlings syni.
Hittumst heilir,
þá heðan líðum,
er eigi léttara
líf en dauði."
Þá kómu Hálfsrekkar til orrostu, þeir sem við skip höfðu verit. Þar fell mikill hlutr Hálfsrekka. Orrostan helzt allt til nætr, áðr Innsteinn féll. Innsteinn kvað:
"Hrókr er fallinn
með hertoga
frækn at fótum
fólks oddvita.
Eigum Óðni
illt at gjalda,
er hann slíkan konung
sigri rænti.
Ek hefi úti
átján sumur
fylgt fullhuga
flein at rjóða.
Skal ek eigi annan
eiga drottin
gunnar gjarnan
né gamall verða.
Hér mun Innsteinn
til jarðar hníga
horskr at höfði
hers oddvita.
Þat munu seggir
at sögum gera,
at Hálfr konungr
hlæjandi dó."













​
14. Frá Útsteini ok Hróki svarta
Gunnlöð fór til valsins um nóttina at leita sona sinna. Hún fann Innstein dauðan, en Útstein særðan til ólífis ok Bárð ok Björn. Hún ók þeim til bæjar ok græddi þá á laun ok sendi þá síðan suðr til Svíþjóðar. Fóru þeir Björn ok Bárðr á fund Sölva konungs, móðurbróður Hálfs konungs, en Útsteinn fór til Danmerkr til Eysteins konungs, frænda síns.
Hrókr inn svarti hafði mörg sár ok stór. Hann gekk um nóttina frá orrostu ok kom til kotbónda eins, er Skógkarl hét. Þar var hann, ok váru bundin sár hans. Karl flutti hann norðr í Sogn til Geirmundar hersis, föðurbróður síns. Þar var hann græddr á laun ok fór um haustit til Upplanda ok austr til Gautlands. Hann kom til Haka konungs á Skáney ok var með honum um vetrinn.






​
15. Útsteinn felldi Úlfssonu
Útsteinn var með Eysteini konungi. Úlfr inn rauði hét ráðgjafi Eysteins konungs. Hann átti átta sonu, ok váru þeir allir inir mestu kappar ok öfundsamir. Þeir váru illa til Útsteins, ok sló með þeim í kappmæli við drykkju. Hitt var fyrr, at Útsteinn sagði frá falli Hálfs konungs. Hann kvað þá:
"Hitt hlægir mik
helzt í máli:
mun eigi Ásmundi
öll vá sofa.
Þrír eru fallnir
af því liði,
Eynefs synir,
en einn lifir."
Útsteinn kvað, er Úlfr jafnaði sér við hann ok eggjaði hann:
"Upp skulum rísa,
út skulum ganga
ok rammligar
randir knýja.
Hygg við hjálmum
hingat komnar
til Danmerkr
dísir várar."
Úlfr kvað:
"Yðr munu dauðar
dísir allar,
heill kveð ek horfna
frá Hálfs rekkum.
Dreymdi mik í morgin,
at megir várir
öfri yrði,
hvars ér mættizt."
Útsteinn kvað:
"Sigrs væntik mér
sýnu betra
en Úlfr vili
æskja Steini.
Yðr mun snimma
at sverðtogi
hauss of höggvinn,
en háls roðinn."
Úlfr kvað
"Munu þeir öfri verða
Úlfs synir:
Oddr ok Örnólfr,
Áti inn svarti,
Börkr ok Brynjólfr,
Búi, Harðskafi,
Rauðr inn rammi,
ef þú reynir til."
Útsteinn kvað:
"Mundi eigi Steini
með Stara þykkja
ógn at etja
við Úlfs sonu,
því at eigi var
órum bróður
við dritmenni þitt
dramb at setja.
Þótti eigi Hrókum
né Hálfdani
raun at berjast
við ragmenni,
þá er vér fjórir
falla létum
átta jarla
fyr Annisnesi.
Fari Úlfs synir
út at berjast,
átta drengir,
við eitt höfuð.
Mun eigi stökkva,
þótt Steinn hafi
færa nokkut
í flokki lið.
Hálfr, dreymdi mik,
hvatti, at ek berðumst,
ok kvaðst mér frækn konungr
fylgja skyldu, --
hefir mér gramr verit
góðr í draumi, --
hvars vér orrostu
eiga skyldim."
Þá gengu þeir Úlfs synir ok Útsteinn út ok börðust. Hann drap alla Úlfs sonu ok gekk síðan inn fyrir konung ok kvað:
"Nú emk inn kominn
Úlfi at segja,
at hans synir
höggnir liggja.
Nú fari, Eysteinn,
ef ér vilið,
fleiri at freista
við fleina við."
Eysteinn kvað:
"Sjálft mun letja
slíks at freista:
Hálfs eru rekkar
hverjum meiri.
Þik veit ek manna
miklu fremstan,
einn snjallastan,
er þú átta vátt."
Útsteinn kvað
"Alla munda ek
Eysteins liða
sverði beita
at sömu hófi,
ef ek mér þarfir
þess verks sæja,
eða illt með oss
áðr of væri.
Magni fýsir engi
við mik at deila,
því at mér var ungum
aldr skapaðr.
Ek hefi hjarta
hart í brjósti,
síz mér í æsku
Óðinn framdi."














































​
16. Frá Hróki inum svarta
Hrókr inn svarti var með Haka konungi. Dóttir Haka konungs var Brynhildr. Sveinn inn sigrsæli hét sá konungr, er beðit hafði Brynhildar, en Haki konungr synjaði. Sveinn strengdi heit at verða bani þess manns, er ætti Brynhildi, ok svá föður hennar. Heðinn hét jarl Haka konungs, en Vífill sonr hans. Hann bað Brynhildar, ok var honum heitit, ef hann verði land fyrir Sveini.
Hrókr inn svarti var þar ekki kenndr, ok var hann í engum metnaði ok sat í gestasæti. Þat var einn dag, at hirðin fór á dýraveiðar, en konur á hnetskóg. Brynhildr konungsdóttir sá, hvar maðr stórr stóð við eik eina. Hún heyrði at hann kvað:
"Nú mun segja
sonr Hámundar,
hvert öðli var
okkart bræðra:
Minn var faðir
miklu fremri,
haukr görr at hug,
en Haki yðvarr.
 
Vildi engi
við Vífil jafnast,
þó at Hámundar
hjarðar gætti.
Sá ek engan þar
svínahirði
huglausara
en Heðins arfa.
 
Mín var ævi
miklu æðri,
þá er vér Hálfi konungi
horskum fylgdum.
Bárum allir
eitt ráð saman
ok herjuðum
hvert land yfir.
 
Höfðu vér allir
haukmanna lið,
hvar sem fróðhugaðr
frama kostaði.
Gengu vér í gögnum
með grá hjálma
fullstór öll
fóstrlönd níu.
 
Hálf sá ek höggva
höndum báðum,
hafði eigi hilmir
hlífskjöld fyr sér.
Finnr engi maðr,
þótt fari víða,
hæfra hjarta
ok hugprúðara.
 
Mæla virðar,
þeir er vitu eigi,
at Hálfs frami
heimsku sætti.
Kann eigi sá
konung háleygskan,
er heimsku þrótt
honum eignaði.
 
Bað hann eigi við dauða
drengi kvíða
né æðruorð
ekki mæla.
Engi skyldi
jöfri fylgja,
nema forlögum
fylkis heldi.
 
Skyldi eigi stynja,
þó at stór hlyti
sár í sóknum
siklings vinir,
né benjar sér
binda láta,
fyrr en annars dags
jafnlengd kæmi.
 
Bað hann eigi í her
höptu græta
né manns konu
mein at vinna.
Mey bað hann hverja
mundi kaupa,
fögru gulli,
at föður ráði.
 
Váru eigi svá margir
menn á skeiðum,
at vér á flótta
fyrir heldim,
þó at miklu lið
minna hefðim,
svá at ellifu
einum gegndi.
 
Höfðum vér allir
inn öfra hlut,
hvar sem Hildar
hlífar knúði;
einn vissa ek
jafnsnjallan gram:
Sigurð konung
at sölum Gjúka.
 
Margir váru
menn á skeiðum
góðir ok fræknir
með gram sjálfum:
Börkr ok Brynjólfr,
Bölverkr ok Haki,
Egill ok Erlingr
Ásláks synir.
 
Mest váru mér
manna hugðir
Hrókr, bróðir minn,
ok Hálfr konungr,
Styrr ok Steinarr,
sterkir báðir,
snarráðir menn,
synir Gunnlaðar.
 
Hringr ok Hálfdan,
haukar báðir,
réttir dómendr.
Dagr inn prúði,
Stari ok Steingrímr,
Styrr ok Gauti.
Finnr þú aldri
fríðari drengi.
 
Valr ok Haukr
í víkingu
báðir fræknir,
buðlungs vinir.
Fáir mundu þeim
fylkis rekkum
hæfri þykkja
ór Haka veldi.
 
Hvergi þóttak
í því liði
opt aukvisi
ættar minnar.
Mik kváðu þeir
mann snarpastan,
því at hverr öðrum
hróðrs leitaði.
 
Vé bar Vémundr,
er vega þorði,
Björn ok Bersi,
fyr buðlungi.
Fylkti sínu
sá framligast
lofðungr liði,
meðan lifa mátti.
 
Naut eigi svá
aldrs sem skyldi
frækn landreki
við frama dáðir.
Tólf vetra nam
tiggi at herja,
en þá var þengill
þrítugr, er dó.
 
Slíkt kennir mér
at sofa lítit
marga grímu
ok mjök vaka,
er bróðir minn
brenna skyldi
kvikr í eldi
með konungs rekkum.
 
Sá hefir dagr of mik
daprastr komit
miklu í heimi,
svá at menn vitu.
Una þykkjumst vér
aldri síðan,
er fylgja máttum
frændum hollum.
 
Alls mundi mér
angrs léttara,
ef ek Hálfs konungs
hefna mættak,
svá at Ásmundi
eggfránum hjör,
baugbrjóts bana,
brjóst raufaðak.
 
Hefnt mun verða
Hálfs ins frækna,
því at þeir göfgan gram
í griðum véltu.
Olli morði
ok mannskaða
Ásmundr konungr
illu heilli.
 
Þá mun reyna
ok raun gefa,
ef við Svein komum
saman í rómu,
hvárir í vígi
verða hæfri,
Hámundar burr
eða Haka þegnar.
 
Segi ek svá kveðit
snotru vífi,
at ek Brynhildar
biðja mundak,
ef vita þættumst,
at vildi hún
Hróki unna
Hámundar bur.
 
Ván væri mér
vitra manna,
snarpra seggja,
ef vér saman ættim,
því at ek fann eigi mey
margsvinnari
hvergi landa
en Haka dóttur.
 
Fann ek aldri,
þó hefik farit víða,
hugþekkri mey
en Haka dóttur.
Hún er at öllu
sem ek æskja mun.
 
Hér þykki ek nú
í Haka veldi
hornungr vera
hverrar þjóðar.
Allir eigu
innar at sitja
hallar gumnar
en Hálfsrekkar."
Brynhildr, dóttir Haka konungs, sagði föður sínum þat, er hún hafði heyrt, ok kvað þar mundu kominn einn af Hálfsrekkum. En er konungr vissi þat, þá leiddi hann Hrók til sætis í öndugi, ok var hann þá í inum mesta kærleik við konung. Hrókr inn svarti fekk Brynhildar, dóttur Haka konungs. Eptir um várit fór Hrókr með her í móti Sveini inum sigrsæla, ok áttu þeir orrostu. Þar fell Sveinn, en Hrókr kom aptr með sigri til Haka konungs.
Eptir um sumarit höfðu þeir her úti Sölvi konungr ok Haki konungr ok Hrókr inn svarti, Eysteinn konungr ok Útsteinn með honum. Þeir fóru til Noregs, áttu orrostu við Ásmund konung ok felldu hann.
Hjörr hét sonr Hálfs konungs, er þá var konungr yfir Hörðalandi. Hrókr ok Útsteinn váru lengi síðan í víkingu ok váru inir mestu ágætismenn. Dóttir Hróks ins svarta ok Brynhildar var Gunnlöð, móðir Hrómundar Gripssonar.





































































17. Fæddir Hámundr ok Geirmundr heljarskinn
Hjörr konungr Hálfsson átti Hagnýju, dóttur Haka konungs Hámundarsonar. Hjörr konungr fór í konungastefnu, en meðan fæddi Hagný tvá sonu, ok váru svartir ok furðu ljótir, ok hét annarr Hámundr, en annarr Geirmundr. Þá fæddi ambátt ok son, ok hét Leifr Hann var inn fríðasti. Drottning keypti um sonu við ambátt ok færði þann konungi. Konungr fór enn annat sinn í leiðangr. Þá váru sveinarnir þrévetrir. Leifr guggnaði, svá sem á aldr hans leið, en Hámundr ok Geirmundr váru geysimiklir ok orðvísir.
Bragi skáld kom þar at heimboði. Þat var einn dag, at karlar allir fóru á skóg, en konur á hnetskóg, ok var ekki heima manna í höllinni, nema Bragi sat í öndugi, en drottning leyndist þar ok var hulin klæðum. Leifr sat í hásæti ok lék sér at gulli, en Hámundr ok Geirmundr váru í hálminum niðri á gólfinu. Þá fóru þeir til Leifs ok skúfuðu honum ór sætinu, ok tóku þeir af honum gullit allt. Hann grét þá. Þá stóð Bragi upp ok gekk þar til, er drottning lá, ok drap staf ofan á klæðin ok kvað:
"Tveir eru inni,
trúik vel báðum,
Hámundr ok Geirmundr,
Hjörvi bornir,
en Leifr þriði
Loðhattarsonr.
Fæddir eigi þú
þann mög, kona."
Síðan skipti Hagný aptr sveinunum við ambátt. En er Hjörr konungr kom heim, þá bar hún sveinana til hans ok sagði, at þeir váru hans synir.
Konungr svarar: "Ber í burt!" sagði hann, "eigi sá ek slík heljarskinn." Þeir váru báðir svá kallaðir síðan.
Þeir váru miklir afreksmenn at afli, ok mikil ætt er frá þeim komin á Íslandi. Þórir á Espihóli var sonr Hámundar. Þaðan eru komnir Esphælingar. Geirmundr heljarskinn nam Meðalfellsströnd í Breiðafirði. Ýri hét dóttir hans, ok er þaðan mikil ætt komin.





Original text
Contribute a better translation

1. Om kong AlrekAlrek het en konge som bodde på Alreksstad. Han hersket over Hordaland og var gift med Signy, datter til kongen av Voss. Koll het hirdmannen hans og han fulgte kongen nord til Sogn og fortalte kongen svært mye om skjønnheten til Geirhild Drifsdatter fordi han hadde sett henne da hun brygget øl og kongen sa at han likte dette rådet.
Da Geirhild kledde seg kom Høtt, som i virkeligheten var Odin, til henne. Han avtalte med henne at kong Alrek skulle få henne, men hun skulle følge ham i alle ting.
Kongen så henne da han dro hjem og giftet seg med henne samme høst. Han lønnet Koll godt for troskapen hans og ga han jarledømme og bolig i Kollsøy, syd for Krossfjorden. Der er det et tettbygd herred.
Kong Alrek kunne ikke beholde begge konene på grunn av deres uenighet og han sa at han ville ha den som laget det beste ølet til ham når han kom hjem fra leidangen. De kaptes om ølbrygginga. Signy kalte på Freia, men Geirhild kalte på Høtt. Han tok gjær i kjeften og sa at han ville legge kraften sin i det som var mellom karet og henne. Og det viste seg å være godt øl. Da kvad Alrek:
“Geirhild, hør,
godt øl dette,
ingen mangler
på det.
Jeg ser henge
i høy galge
din sønn, kvinne,
solgt til Odin.»
I dette året ble Vikar født; sønnen til Alrek og Geirhild.
 
 
 
1.Kapittel. Ordliste.
 
Hött;                    Odin.
Vörs;                    Voss.
Mungátsgerð;     brygge øl.
Léreftum;            klær.
Dregg;                  anker, dregg, (gjær i brygget).
Hráka;                  spytt.
Getta;                  gjette.
Andmarkar;         feil,lyte,defekt.
 

2. Kong Øgvalds fall Øgvald Rogalandskonge bodde på Rogi i Jøsurheidi. Den ligger mellom Rogaland og Telemark. Folk kaller dette nå skoglandet. Han dro på jakt og hirden hans fulgte ham. Der fødte dronninga en sønn som het Jøsur og som ble oppfostret hos jarlen på Stord, Gunnvald. 
Hækling viking kom med hæren sin mot kong Øgvald. I den kampen falt kong Øgvald og ble hauglagt på Avaldsnes.
Finn den rike av Akranes, landnåmsmann, lå klar til å seile til Island ved Avaldsnes og spurte hvor lenge det var siden at kong Øgvald falt. Han hørte dette verset ble kvedet i haugen:
«Det var lenge siden,
de satte kurs,
i stort antall
Hæklings menn,
seilte den salte
heltenes veg.
Da ble jeg hersker
over denne plassen.»
 
 
2.Kapittel. Ordliste.
 
Víðir;                    skog.
Ögvaldnes;          Avaldsnes.
Hundmargir;       svært mange.
Firar;                    soldater, menn.
Birtinga;               berømt mann, skinne.
Þorp;                    tettsted,plass,landsby.    
 
 

3. Kong Alreks og Kolls fall Gunnvald jarl og Koll fridde begge til den samme kvinna, og Gunnvald fikk henne. Etter dette kom Koll med mye folk til Stord i hemmelighet og satte ild på huset til Gunnvald Roga. Gunnvald gikk ut og ble drept.
Da hadde Jøsur vært konge en tid. Senere dro han med mye folk for å hevne fosterfaren sin. Da Koll så ham komme seilende løp han til krigsskipene sine og seilte nordover til Krossfjorden i Grafdalsvåg. Da møtte kong Alrek Koll med bare få menn, for han ventet ikke ufred. De kjempet så mot kong Jøsur, og der falt kong Alrek og størsteparten av folkene deres. Vikar, sønnen til Alrek , kom ikke før med krigersamlingen enn da kong Jøsur hadde fart bort.
I denne ferden la Jøsur under seg hele det riket som Koll hadde hatt.
 
3.Kapittel . Ordliste.
 
Harðsæ; Krossfjord.
Ór;         ut.

4. Vikar hevnet sin far Mange vintre senere kom kong Vikar med mange folk mot Jøsur da han var i det riket som Koll hadde eid. De holdt slag og der falt kong Jøsur først og alle bøndene fra dette herredet. Derfor heter det Kvinnherad fordi bare enker bodde der etterpå. Senere tilegnet Vikar seg hele det riket som Koll hadde eid.
For dette dro Hjør Jøsursson  til kamp mot Vikar og de hadde en lang strid seg imellom. Først hadde den ene og så den andre overtak. Til sist gjorde de forlik.
Sønnen til Vikar var Vatnar som ble hauglagt i Vatnarshaug. Sønnene hans var Snjall og Hjall som ligger i Brødrehaug.

​
5. Bjarmelandsferden til kong Hjørleif Kong Hjør Jøsursson var en mektig konge som døde på sotteseng og ble hauglagt i Rogaland. Hans sønn var Hjørleif Hordalandskonge. Han hersket også over Rogaland og var en svært mektig konge. Hjørleif den kvinnekjære ble han kalt og var gift med Aesa den lyse, datter av Eystein Valdresjarl.
Hjørleif ødet sin rikdom ved gavmildhet. Han lot bygge et skip med omhu og seilte til Bjarmeland. Høgni den rike bodde på Nærøy utenfor Namdalsmunningen. Han tok vel imot kong Hjørleif og han var der tre netter og giftet seg med Hild den slanke, Høgnis datter, før han seilte videre. Hild fulgte med ham til Bjarmeland og Sølvi, broren hennes.
Men da kong Hjørleif kom til Dvinamunningen delte han folkene sine i tre grupper. På skipet hans var det nitti menn. En tredjedel av folkene kjempet med ham mot de innfødte, en annen tredjedel beskyttet skipet med skipsføreren, og tredje tredjedelen brøt haug med stafnbuen og de fikk mye rikdom.
Syd i Finnmark, i Gjardeyjargeima, lå kong Hjørleif en natt og karene hadde bål på land. To menn dro for å hente vann fra en bekk som rant ut av berget. Da så de en brønnpisser og fortalte dette til kongen som varmet et broddspyd og kastet mot ham. Kongen kvad:
«Gå bort fra brønnen,
ikke terg meg,
usle trell,
kom deg hjem.
Jeg skal sende deg
sviende spyd,
som kan blodfarge
skjegget ditt.»
Da tussen smatt inn i berget tok de vann, men da de satt ved ilden kvad tussen innenfra berget en vise:
«Hun vet ikke nøyaktig,
kona di, konge,
hva som kan ødelegge
hennes lykke.
Vi unner deg
---------------
Hild, hold Hjørleif
nær ilden.»
Da kastet Hjørleif det samme spydet og traff trollet i øyet. Høgni ba Sølvi og Hild om å bli igjen der, men kongen ville det ikke. Siden dro to tjenestejenter med Hild og tjue karer med Sølvi. Aesa var uglad med kongen og hans følgesvenner, men alle de andre var glade.
 
5.Kapittel. Ordliste.
 
Sóttdauðr;           sottedød.
Vínuminni;          Dvína, elv i Russland.
Brunnmiga;         storvoksen skogmann, troll, jette, kjempe,(norsk ordbok,brønnpisser, person som forgifter en       (politisk)debatt med usaklige beskyldninger mot motparten).   
Bjarmaland;        region ved Hvitahaf (Kvitsjøen).
Innis;                   hjem.
Gyrja;                   skitne til.
Undum;               unne.
             
​
6. Hjørleif ble måg til kong Hreidar    Kong Hjørleif seilte med skipet han hadde hatt til Bjarmeland til Kungelv.
Hreidar, kongen over Sjælland, satte teltene sine i nærheten. Heri, kong Hreidars sønn, ble venn med kong Hjørleif. Da de møttes oppfordret han far sin til å innby kong Hjørleif hjem. Kong Hreidar sa at det ikke ville komme noe godt ut av det, men ga tillatelse og gaver.
De seilte sammen til Danmark. I gjestebudet så kong Hjørleif Hringja, datter til kong Hreidar, og ba om henne. Heri støttet dette og med henne fulgte et skipsmannskap og utstyr.
I Kattegat lå kong Hjørleif og drev i stilla og da sola sto opp så han i nord stige opp av havet et stort fjell som var formet som en mann. Det kvad:
“Jeg ser Hringja
satt i haug,
og Heri sige sammen
stukket av spyd.
Jeg ser Hjørleifs
hals bli knekket,
og for Hreidar
en galge hugget.”
 
Da rikket ikke skipet seg så kongen ba dem ta årene. Nå følte Hringja seg syk. De la opp årene. Hun døde en dag etter at hun ble syk og kista hennes ble kastet over bord. Så raskt drev den sydover igjen som om det ble rodd av et seksåra skip.
Heri fant kista ilanddrevet like ved sin fars naust og sa til ham at kong Hjørleif måtte ha myrdet henne.
 
6.Kapittel Ordliste.
 
Haugur orpinn;                 legge i gravhaug.
Haptbönd;                         løkke.
Snúinn;                              vridd.
Gálga;                                galge.
Höggvinn;                          kappet ned.

7. Havmannens spådom Denne høsten rodde far og sønn, Handir og Hrindir, fiske og trakk opp en liten havmann. De brakte ham til kong Hjørleif. Kongen ba en hirdkvinne ta hand om han og stelle pent med ham.
Ingen fikk noe ord ut av ham. Lysesvennene drev med bryting og veltet lyset.
 I samme stund slo Hild Æsas kappe med et drikkehorn. Kongen slo henne med handa si, men Hild sa at det var hundens feil; den lå på golvet. Så kongen slo hunden.
Da lo havmannen. Kongen spurte hvorfor han lo. Han svarte: “På grunn av at du var dum og fordi disse vil redde livet ditt.” Kongen ba han fortelle mer, men han svarte ikke. Så kongen lot han bli tatt ned til sjøen og ba han fortelle ham det han trengte å vite. Han kvad, da han for til sjøen:
“Jeg ser lys
langt syd i havet:
en dansk konge
vil hevne datteren.
Han har ute
et utall skip
og byr Hjørleif
til holmstevne.
 
Ta deg i vare,
hvis du vil…
Nå vil jeg i sjøen igjen.”
Og da de rodde ham dit de hadde dradd ham opp så kvad han:
“Saga kan jeg fortelle
Hålogalands sønner
svært god,
hvis dere vil høre:
Her kommer sørfra
Svardars datter,
bloddryppende,
fra Danmark.
 
Hun har en hjelm
oppspent på hodet
hardt hærmerke,
synkverver.
Snart skal guttene,
se det som er,
Hildr venter
på det som skal skje.
 
Briste kan skjold,
møyas øyne sveipe
over herredet,
kue folket.
Ha skal hver dreng
sverd og mange spyd,
før mye kommer fram
kampgny siden.
 
Enda kunne, om det er sant,
fare ille,
alle har et dyrkjøpt år
til våren kommer.”
Da lot kong Hjørleif ham fare over bord. En mann tok han i handa, og spurte: “Hva er best for en mann?”
“Kaldt vann i øynene,
åpne kjeften,
lerret til kroppen,
la meg komme tilbake i sjøen!
Ingen skal dra meg
i kommende dager
mann, opp i skip
fra  havbunnen.”
Kongen ga Handir og Hrindir land å bo på og med dette en trell og en tjenestejente.
 
7.Kapittel. Ordliste.
 
Marmennill                                marbendill (marmæle, havmann).
Lýsa;                                            lyse,skinne.
Háleygja;                                     Hálogaland.
Vilgi;                                            svært,veldig, (ikke).
Svarða;                                        hodebunn,torv, gresstorv.
Drifin;                                          dekket, (tildekket).
Dreyra;                                        blod.
Herkumbi;                                                    hærmerke.
Héðins;                                        skinnkåpe, (hettekåpe av skinn).
Létta;                                          buksesele.
Ferli;                                            livsløp, løp, være på farten.
Baugröst;                                   skjold.
Hegna;                                        straffe.
Málmahríð;                                kampgny.
Alkeypt;                                      avtale,overenskoms, forlik ,semje.
Kvetti;                                         sperre opp (kjeften).
 

8. Om kongen, Hjørleif og Hreidar Siden lot kong Hjørleif budstikke sendes ut og samlet krigere hos seg. Om natta kom kong Hreidar med hæren sin og omringet kong Hjørleifs gård. Den samme natten gjødde hunden hans, Floki, som aldri gjødde om den ikke visste at kongen var i fare. Kong Hjørleif løp mot manngarden og kastet et spyd tilbake mot folkene da han hørte noen rope at Heri hadde falt. Kongen så fra skogen gården brenne og at kong Hreidar seilte bort med mye hærfang.
Den samme høsten kom kong Hjørleif med ett skip til kong Hreidars gård en natt og gikk til et sovehus, men alle kvinnene var borte fra sengene, unntatt Æsa. Kongen ba henne føre ham nær kong Hreidar. Hun låste ham inn i kleskisten sin og fortalte så kong Hreidar hvor Hjørleif var. På Æsas råd ble kong Hjørleif hengt opp etter sine egne skoreimer mellom to flammer i kongshallen, og hirden satt og drakk. I mens holdt Hild seg våken og helte øl på flammene. Hun løste ham på den måten at hun hogg av skoreimene med sverdet. Kong Hreidar satt og sov i høgsetet og Æsa satt på fanget hans. Kong Hjørleif stakk ham gjennom brystet og gikk siden til skipet etter folkene sine og lot binde hirden til kong Hreidar. Etterpå ga han dem grid. Men kong Hreidar lot ham henge død i den galgen som han hadde etlet ham.
Den samme aften som kong Hjørleif hadde kommet hadde kong Hreidar hørt kvedet:
«Hreidar minntest
hvor Heri falt.
Frykt vektes der
foran vesterdøra.
Enn må hun komme
til din sal,
hyllede kvinna,
vent du, konge!»
Kong Hjørleif la under seg hele det riket som kong Hreidar hadde hatt og satte der Sølvi Høgnisson, og ga ham jarlsdom. Men kong Hjørleif seilte til Norge og hadde med seg Hild og Æsa og satte ting. Der dømte landsfolket at Æsa skulle druknes i myra, men kong Hjørleif sendte henne opp i landet med hjemmefølget sitt.
Sønnen til Hjørleif og Æsa var Oblaud, far til Otrygg, far til Høgni den hvite, far til Ulf den skjeløyde, som folket fra Reykjanes stammer fra.
 
8.Kapittel. Ordliste.
 
Örvarboð;                          væpne, ruste til kamp. (budstikke).
Vá;                                     drepe.
Vá;                                     fare, risiko.
Vaktist;                              se etter, vokte på, bli var.
Byrsæl;                              aktet, verdsatt, respektert.
Bíð;                                    vente, være klar.
Reyknesingar;                   folk bosatt på Reykjanes-halvøya.
               

9. Om Hjørolf Hjørleifsson Kong Hjørleif og Hild den slanke hadde to sønner. Den eldste het Hjørolf og den yngste Half. Kong Hjørleif falt i viking og en konge som het Åsmund fikk Hild den slanke og oppfostret sønnene til kong Hjørleif.
Da Hjørolf var tretten vintre budde han seg på å fare i hærferd. Han tok ethvert skip han kunne få, små og store, nye og gamle, og hver mann han kunne få med, fri eller trell. Av våpen hadde de mange slag: staver og stokker, klubber og påler. På grunn av dette er det siden blitt kalt Hjørulfsvåpen, det som er lite hendig. Og da de kom i kamp da oppmuntret han krigerflokken og gikk til kamp. Han hadde krigere som var uerfarne og våpenløse og mange av folkene hans falt, og noen flyktet. Med disse kom han tilbake på høsten og var ikke rare karen.

10. Om kong Half og hærmennene hans Våren etter var Half tolv vintre gammel og ingen mann var større eller sterkere enn han. Da budde han seg på å fare i viking og han hadde et skip som var nytt og velutstyrt.
I Hordaland bodde en jarl som het Ålf den gamle. Han var gift med Gunnlød, datter til Hromund berserk, søster til hersen Håmund den djerve. De hadde to sønner, og begge het Stein. Den eldste var da atten vintre gammel og var rådgiver til kong Half. Ingen som var yngre enn han, eller barnslig, skulle fare. En stor stein sto på tunet og ingen skulle fare som ikke kunne løfte steinen opp fra marken. Og ingen skulle fare som ikke var en tapper kar slik at han aldri var engstelig eller fryktsom, men smilte av sårene sine. Stein den yngre Gunnlødsson kunne ikke fare på grunn av alderen sin, han var tolv vintre gammel.
Håmund herse hadde to sønner, den ene het Hrok den svarte og den andre Hrok den hvite. De ble utvalgt til denne ferden. Åslåk het en mektig bonde og sønnene hans var Egil og Erling. De var navngjetne menn. Vemund var kong Halfs merkesmann. Fire menn fra hirden fulgte ham. Det ble søkt i elleve fylker og tolv menn ble funnet der. Det var brødrene Hauk og Val, Styrr den sterke, Dag den gjeve, Børk og Brynjolf, Bølverk og Haki, Hring og Halfdan, Stari og Steingrim, Stuf og Gauti, Bård og Bjørn. De var tjuetre da de la fra land.
Den første kvelden da de la til land regnet det svært. Stein ba om et telt, men kongen svarte: «Vil du fremdeles sette opp hus som hjemme?» Siden kalte de ham Innestein.
Men dagen etter rodde de rundt et nes i skarpt vær. En mann sto på neset og ba om far. Kongen ba han stå ved styrestanga til kvelden. Han sa at dette var vel mælt og at han mente han ville være nær kongen. Slik ble det. Denne mannen var Stein Gunnladarson den yngre. Han ble siden kalt Utstein.
Mye ble gjort for å akte lovene av tapperhetsgrunner. En var at ingen skulle ha lengre sverd enn en alen, så nær skulle de gå. De lot lage sax som skulle hogge kraftigere. Ingen av dem hadde mindre styrke enn tolv vanlige menn. Aldri hærtok de kvinner eller barn. Ingen skulle binde sår før det hadde gått en dag. Den som var mindre sterk eller tapper som det her er sagt ble ikke godtatt. De herjet vidt og bredt og fikk stadig seier. Kong Half var atten somre på hærferd. Det var skikken deres å stadig ligge bak et nes og en annen skikk å aldri telte på skipet og aldri minke segl for uvær. De ble kalt Halfs hærmenn, og aldri hadde han flere enn seksti på skipet.
 
10.Kapittel. Ordliste.
 
Bernskari;                          (være ennå) i barneårene.
Brygði grönum;                 skjære grimase, lage grimase.
Merkismaður;                   fanebærer.

11. Åsmund innbød kong Half Da Kong Half seilte hjem til riket sitt fra hærferd fikk de til havs en stor storm og de klarte ikke å øse skipet. De bestemte da å trekke lodd om hvem som skulle gå over bord, men dette trengtes ikke for hver mann tilbød seg å hoppe over bord på vegne av sin felle. Da de hoppet, mælte de: «Det ligger ikke strå foran stokkene.»
Og da kong Half kom til Hordaland ble han møtt av kong Åsmund som viste ham stor ære og svor ham troskap og innbød han og halve hæren hans til veitsle. Men neste morgen, da kongen gjorde seg klar og sa at halvdelen av folkene skulle bli igjen på skipet, kvad Innestein:
«Vi burde
alle stige,
de beste karene,
av skipet,
og brenne
kongssveiten,
og slik  glemme
Åsmunds folk.»
 
Kongen kvad:
«Halve flokken vår
fra havet
skal søke forlik.
Åsmund har budt oss
gullringer,
stor rikdom,
hvis vi vil dette.»
 
Innstein kvad:
«Ser du ikke hele
Åsmunds hug,
høvdingen skjuler
svik i brystet.
Kunne du, herre,
hvis vi fikk råde,
sette mindre lit
til din måg.»
 
Kongen kvad:
«Åsmund har
sverget oss
stor troskap,
som menn vet.
Ingen god konge
som forlikes
vil skade den andre
med svik.»
 
Innstein kvad:
«Du vekker
Odins vrede
hvis du stoler
på Åsmund.
Han vil svike
oss alle
med mindre du
løfter blikket.»
 
Kongen kvad:
«Du taler støtt
og stadig om frykt,
og at denne kongen
vil bryte freden.
Gull og stor rikdom,
ringer røde
vil vi få av
hans bo.»
 
Innstein kvad:
«Half, jeg drømte,
ha dette i hug,
at flammer lekte
rundt folkene våre,
ille syntes det
å unnkomme dette,
Hvilken mening, herre,
drar du fra den drømmen?»
 
Kongen kvad:
«Gi skal jeg
en gullforgylt hjelm
til hver modig kar
som følger meg.
Den vil skinne
som brennende flamme
på Skjoldungs krigere
fra golvplankene.»
 
Innstein kvad:
«Igjen drømte jeg,
For annen gang,
Det syntes meg
Akslene brant.
Tviler gjør jeg
At dette tyder godt.
Hva mener du, herre,
Denne drømmen sier?»
 
Kongen kvad:
«Faller ned rundt herdene
de som fylker i kile,
høvdingens hærflokk
i gylne brynjer.
Det vil over akslene
på høvdingens venner
skinne lyst,
som brennende flamme.»
 
Innstein kvad:
«Tredje gang
drømte jeg,
at vi var kommet
i kavet ned.
Det vil skje
et stort svik.
Hva mener du, herre,
Denne drømmen sier?»
 
Kongen kvad:
«Nok er dette
av toskeskap talt,
ikke vil jeg
si mer om dette.
Tal ikke mer
slik at jeg hører
om drømmene dine
i tiden som kommer.»
 
Innstein kvad:
«Hør Hroker
i kongens hær
orda mine
Utstein den tredje:
La oss alle gå opp
fra stranda sammen,
og ikke bebreide kongen
for hans ord.»
 
Utstein kvad:
«Vi skal la kongen
med stahet styre
over folkene
på vår ferd.
La oss våge, bror,
slik han liker,
livet vårt
for den djerve leder.»
 
Innstein kvad:
«Fulgt har kongen
i fordum ute
rådene mine
mange ganger.
Nå kveder jeg intet,
for siden vi kom hit
følger han ikke
det jeg sier.»
 
11.Kapittel.Ordliste.
 
Strá-laust;                         (strå,grasstrå).Laust (løs,uten) uten strø.
Strálaus er fyrir stokkum; trang farveg, på avgrunnens rand.
Stokkum;                           stokk, (hogd trestamme).
Skatna;                              høvding, gavmild.
Hringa rauða;                    snikke,ring (av gull).         
Unnit;                                love, gi løfte om.
Þengill;                              konge, høvding.
Véla;                                  svikte, bedra, snyte.
Viðsjár;                              spent forhold, fare, løfte blikket,vid syn.
Búum;                                landeiendom med hus, gård.
Hyggðu at slíku;                tenke over /etter.
Skjöldungur;                      forndansk kongeslekt, konge.
Skarar;                               skare.
Fjöllum;                             golvplanker.
Hamalt;                             fylking, stå sammen.
Verðungu;                         hærflokk, hird.
Værim;                               være, befinne sig.

12. kong Åsmunds svik Kong Half gikk opp til kong Åsmunds hall med halvdelen av krigerne sine. En stor mengde folk var til stede. Veitsla var storslått og drikken så sterk at Halfskjempene snart sovna. Kong Åsmund og hirden satte fyr på hallen.
Den av Halfskjempene som våkna først så at hallen var full av røyk. Han mælte: «Det ryker vel rundt haukene våre nå.» Så la han seg ned og sov videre.
Så våkna en annen og så at hallen brant. Han mælte: »Det drypper vel voks av sverdene våre nå.» Så la han seg ned.
Og da våkna kong Half. Han sto opp og vekte folkene og ba dem væpne seg. De løp på veggen slik at naglene gikk ut av tømmerstokkene. Da kvad Innstein:
«Det ryker rundt haukene
i kongens hall,
trolig at det drypper
voks av sverdene.
Innsatt med
gull og edelsteiner,
og delt ut er hjelmer
til Halfs krigere.
 
Det ønsker jeg nå,
at Half er våken;
ilden er ikke tent
av mangel på varme.
Gjengjelder du
den ondskapsfulle
mågen din
for gaver.
 
Dytt med hell
på hallens gavl.
Nå knekker
stolpene.
Alltid, så lenge
verden står,
Halfkjempenes ferd
til hærføreren huskes.
 
Hardt skal vi gå på
og aldri gi oss,
høvdingens krigere
med sax må kjempe.
De bør heller
på seg selv
få banesår
før kampen er over.
 
Vend om raskt,
staskarer,
ut av ilden
med høvdingen.
Ingen presser på,
som ikke er levende.
 Gavmilde mannen
 for sin bane kvir.»
 
12.Kapittel.Ordliste.
 
Nafarnar;                           nagle, trenagle, jernnagle.
Hauk;                                 rak (i ryggen).
Drjúpi;                               dryppe.
Hins;                                  derimot.
Fýsi;                                   egge til dåd.
Eklu;                                  knapphet.
Menbrjótr:                        ond, ondskapsfull.
Hallar;                               festhall, gildehall.
Bjóri;                                  øvre del av gavlvegg (tverrvegg).
Hrindum;                           knuffe, dytte.
Heilir;                                lykke, hell.
Þoka;                                 dytte, skyve.
Hertoga;                            hærfører.
För;                                    reise, tur.
Vísis;                                  konge, leder, anfører.
Benjar;                               såre, banesår, dødelig sår.
Braki;                                 våpengny, kamp, bråk.
Snyrtidrengir;                    dyktige gutter, staselige gutter.
Auðbrota;                         erstatning.
Ýta;                                    dytte.
Baugbroti;                         gavmild.
Munat;                              huske, minnes.
Kvíða;                                frykt, angst, grue seg.

13. Kong Half og hans krigeres fall Så er det sagt at kong Half og kjempene hans kom ut av ilden og han og flokken hans falt der for den store overmakten. Innstein kvad da kongen var falt:
«Her så jeg alle
følge en
kongssønn
like tapre.
Vi møtes uskadde
når vi herfra forsvinner,
livet er ikke lettere
enn døden.»
Nå kom de Halfskjempene som hadde vært ved skipet til kampen og en stor del av Halfskjempene falt der. Kampen raste helt til natta falt på før Innstein falt. Han kvad:
«Hrok er falt
med hærføreren
den tapre ved foten
av folkets høvding.
Odin skal få
svi for dette,
siden han
rante seieren fra
en slik konge.
 
Jeg har utenlands
i atten somre
en modig fulgt
som dyppet spydspissen i blod.
Ingen annen drott
skal jeg følge
så stridsglad
heller ikke bli gammel.
 
Her må Innstein
mot jorden segne
tapper ved
høvdingens hode.
Det vil menn
berette,
at kong Half
døde leende.»
 
13.Kapittel.Ordliste.
 
Jafnröskliga;                      rask, dyktig.
Líðum;                               sveve, bevege seg lett.
Gunnar;                                modig, djerv.
Gjarnan,                            gjerne.
Oddvita;                               leder, fører.
Horsk;                                  er fra Hordaland. (hordalending).
Seggir;                                menn.
 
 

14. Om Utstein og Hrok den svarte Gunnlød dro til valen om natta for å leite etter sønnene sine. Hun fant Innstein død, men Utstein var alvorlig såra, og også Bård og Bjørn. Hun kjørte dem til gårds og stelte dem i skjul og sendte dem senere til sydover til Svitjod. Bjørn og Bord dro for å treffe kong Sølvi, morbror til kong Half, men Utstein seilte til Danmark til kong Eystein, frenden hans.
Hrok den svarte hadde mange og store sår. Om natta gikk han fra kampplassen og kom til en småbonde som het Skogkarl. Der ble han og såra hans ble ombundet. Bonden flytta ham nord i Sogn til Geirmund herse, farbroren sin. Der ble han tatt hand om i lønndom og om høsten dro han til Uppland og østover til Gautland. Han kom til kong Haki i Skåne og var hos ham om vinteren.
 
14.Kapittel.Ordliste.
 
Valsins;                valplass, val, slagmark.
Ólífis;                   banesår.
 

15. Utstein felte Ulfs sønner Utstein var hos kong Eystein. Kongens rådgiver het Ulf den røde som hadde åtte sønner som alle var store og ondskapsfulle krigere. De syntes ille om Utstein og begynte å trette da de drakk. Dette var før Utstein hadde fortalt om kong Halfs fall. Han kvad da:
«Dette morer meg
mest i hugen:
At ikke Åsmund  
er ute av faren.
Tre er falt
av denne flokken,
Eynefs sønner,
men en lever.»
 
Utstein kvad, da Ulf sammenlignet seg med han, og egga han:
 
«Opp skal vi stå,
ut skal vi gå
 og med kraft
støte skjold.
Med hjelm hit
til Danmark,
tenker jeg
disene våre er kommet.»
Ulf kvad:
«Alle disene deres
er døde,
hell og lykke borte
fra Halfskjempene.
Jeg drømte i morges
om stor fare
store ord venter dere
når dere møtes.»
 
Utstein kvad:
«Seier forventer jeg
vil vise bedre
enn Ulf ville
ønske Stein.
Dere vil raskt
av et sverdtak
få hodet avhogget
og halsen rød.»
 
Ulf kvad:
«De vil stå øverst
Ulfs sønner:
Odd og Ørnolf,
Åti den svarte,
Børk og Brynjolf,
Bui, Hardskafi,
Rød den sterke,
hvis du prøver deg.»
 
Utstein kvad:
 
«Hverken Stein
eller Stari
ville frykte kamp
mot Ulfs sønner.
For aldri var
vår bror
redd for å sette
drittsekker som deg på plass.
 
Og ikke mente Hrokingene
eller Halvdan
det var en prøvelse
å kjempe mot feiginger.
da vi fire
sammen felte
 åtte jarler
ved Annisnes.
 
La Ulfs sønner
fare ut å kjempe
åtte karer
mot en.
Ikke skal jeg flykte,
selv om Stein har
litt færre folk
i følget.
 
Half, drømte jeg,
egget meg til å kjempe,
og kvad at en modig konge
skulle jeg følge,
kongen har vært støtte
i drømme for meg,
hvor hen kampene våre
skulle stå.»
 
Da gikk Ulfs sønner og Ustein ut og kjempet. Han drepte alle Ulfs sønner og gikk så inn foran kongen, og kvad:
«Nå er jeg kommet inn
for å fortelle Ulf,
at sønnene hans
ligger hogget ned.
Nå far, Eystein,
hvis du vil,
flere vil prøve seg
mot våre våpen.»
 
Eystein kvad:
«Ikke vil jeg råde
noen å friste dette:
Halfs kjemper er
alles overmenn.
Du er, vet jeg
fremst av alle,
den dugeligste,
da du drepte de åtte.»
 
Utstein kvad:
«Alle kunne jeg
av Eysteins folk
bruke sverdet mot
på samme veitsle,
Hvis jeg mente
og trenge dette,
eller om det var
strid mellom oss.
 
Styrke ivrer ikke noen
å måle med meg nå,
for i ung alder
ble jeg skjebnen tildelt.
Jeg har et hardt
hjerte i brystet,
fra unge år av sviktet
Odin meg.»
 
15.Kapi
ttel.Ordliste.
 
Öfundsamir;                      avindsyk, sjalu, misunnelig.
Vá;                                     fare, drepe.
Sofa;                                  sove.
Jafnaði;                               jamføre.
Rammligar;                        kraftig, sterk, bestemt.
Randir;                              skjold.
Knýja;                                drive, gå på.
Dísir;                                  skytsengel, skytshelgen, (dis,norne, valkyrje).
Megir;                                kraft, styrke.
Öfri;                                   øvre.
Yrði;                                   kjeft, skjenn, være stor i kjeften.
Ér,Þér;                                du, de.
Æskja;                                ønske.
Snimma;                            tidlig.
Sverðtogi;                          kamp, (gripe til sverdet).
Órum;                                vår, (pron).
Dramb;                              hovmod.
Hrókum;                            hengslete karer, staker.
Raun;                                 prøvelse, motgang.
Ragmenni;                         feiging, usling.
Skyldim;                             skulle, måtte, få.
Fleina,                               spyd.
Letja;                                 fraråde, hindre.
Freista;                              friste,prøve.
Rekkar;                              krigere.
Vátt;                                  drepte.
Átta;                                  åtte.
Hófi;                                  måtehold, måte.
 

16. Om Hrok den svarte Hrok den svarte var med kong Haki. Datter til kong Haki var Brynhild som Svein den seiersæle hadde fridd til, men kong Haki nektet dette. Svein svor den ed at han skulle bli den manns bane som fikk Brynhild, og også hennes fars.
Hedin het en av kong Hakis jarler og sønnen hans het Vifill. Han ba om Brynhild og ble lovet henne hvis han verget landet mot Svein.
Hrok den svarte var ikke kjent der og ble ikke æret da han satt i gjestesetet. En dag da hirden dro på jakt gikk kvinnene for å sanke nøtter. Brynhild kongsdatter så at en stor mann sto ved en eik. Hun hørte at han kvad:
«Nå vil Hamunds
sønn si noe om
våre brødres
opphav:
Min far var
mye bedre,
og hel av hug,
enn deres Haki.
 
Ingen vil sammenlignes
med Vifil,
om enn han gjette
Hamunds hjord.
Ikke så jeg noen
svinehyrde
mer huglaus der
enn Hedins arving.
 
Mitt liv var
mye gjevere,
da vi fulgte kong Half
den stolte.
Rådførte seg alltid
med hverandre
og herjet gjennom
hvert land.
 
Alle hadde vi
et stolt følge,
der som en modig
søkte ære og berømmelse.
Gikk vi i flokk
med grå hjelmer
fullstore
ni fedreland.
 
Half så jeg hogge
med begge hender
ikke hadde høvdingen
skjold foran seg.
Det finnes ingen mann
selv om en vidt farer
med taprere hjerte
og større mot.
 
Menn sa
de som ikke vet bedre,
at Halfs framgang
kom av dumdristighet.
Kan ikke den kjenne
hålogenes konge
som dumhetens kraft
mente hadde.
 
Ba han karene ikke
frykte døden
eller utbryte
redde ord.
Ingen skulle
følge herren
uten å dele
flokkens skjebne.
 
Skulle ikke stønne
selv om stort sår
han fikk i strid
for høvdingen sin.
Heller ikke la sine
sår ombinde
før neste dag
var over.
 
Bad om at ingen i hæren
ættefolk skulle såre,
ingen manns kone
skulle lide men.
Møy ba han hver
kjøpe skulle,
med fagert gull
og farens samråd.
 
Ikke var så mange
menn i angrepet
at vi flykta
for dem.
Tross at vi mye færre
folk hadde
slik at elleve
var likegyldig.
 
 
Alle hadde vi
overtak når
skjold slo og stanget
mot andre skjold;
en vet jeg
like tapper som høvdingen:
kong Sigurd
i Gjukesalen.
Mange menn,
gode og tapre,
angrep sammen
med høvdingen selv:
Børk og Brynjolf,
Bølverk og Haki,
Egil og Erling
Aslaks sønner.
 
Mest minnes jeg
disse menn
Hrok, min bror,
og kong Half,
Styr og Steinar,
sterke begge,
snarrådige menn,
sønner av Gunnlad.
 
Hring og Halfdan,
helter begge,
rettferdige,
Dag den gjeve,
Stari og Steingrim,
Styr og Gauti.
aldri finner du
gildere karer.
 
Val og Hauk
i viking
begge djerve,
kongens venner.
Få ville blant
Kongens krigere
synes dugeligere
i Hakis velde.
 
Ingen blant,
disse folkene
holdt slekta mi
for stakkarslig.
Meg kalte de
den djerveste,
for alle søkte
andres ry.
 
Hærmerket bar Vemund,
som våget å drepe,
Bjørn og Bersi
foran høvdingen.
Fylket seg
så fremst,
høvdingens ætling,
mens livet varte.
 
Nøt ikke
sin alderdom
hærføreren den djerve,
av sine dåder fortjent.
I tolvårsalder
tok kongen til å herje,
men da han var blitt
tretti døde han.
 
Det får meg til
å sove lite
mange netter,
og mye våke.
At min bror
skulle brenne
levende i flammene
med kongens krigere.
 
Så har for meg
verdens sørgeligste dag
som menn kan huske
kommet.
Aldri trivdes
igjen siden
vi som måtte følge
trofaste frender.
 
Min sorg ville
være lettere
hvis jeg kunne hevne
kong Half,
slik at Åsmund kongsbanes
bryst av eggskarpt
sverd kunne
 rives opp.
 
Half den modige
må hevnes,
fordi at de sveik i grid
den edle kongen.
Skyld i mord
og mannskade
kong Åsmund
til ulykke.
 
Da skal det prøves
og prov gis,
hvis vi Svein møter
på valplassen,
om hvem som
i drap er bedre,
Hamunds sønn,
eller Hakis undersåtte.
 
Sier jeg til denne
vakre kvinna,
at jeg henne,
Brynhild, vil be om,
hvis hun syntes
som hun ville
Hrok elske,
Hamunds sønn.
 
Håp ville jeg ha
om kloke menn,
karske karer,
hvis vi gikk sammen
for aldri fant jeg en møy
evnerikere,
i noe land
enn Hakis datter.
 
Fant jeg aldri
selv om jeg har fart vidt,
en mer aktet møy
enn Hakis datter.
Hun er alt
jeg kan ønske.
 
Her synes jeg nå
i Hakis rike
frillesønner er
alle karer.
Alle skal de sitte
innerst i mannshallen,
disse karene,
unntatt Halfskjempene.»
 
Brynhild, datter til kong Haki, fortalte sin far det hun hadde hørt og sa at det var kommet en av Halfskjempene. Og da kongen fikk vite det leide han Hrok til høgsetet og han var deretter i kongens største aktelse. Hrok den svarte fikk Brynhild, datter til kong Haki. Våren etter dro Hrok med hæren mot Svein den seiersæle og de holdt et slag. Der falt Svein, og kong Hrok kom etter seieren tilbake til kong Haki.
Senere på sommeren seilte de alle, kong Sølvi og kong Haki, og Hrok den svarte og kong Eystein og Utstein med ham. De dro til Norge, holdt slag mot kong Åsmund, og felte ham.
Hjør het sønnen til kong Half; han var konge over Hordaland. Hrok og Utstein var senere lenge i viking og var de mest navngjetne blant menn. Datter til Hrok den svarte og Brynhild var Gunnlød, mor til Hromund Gripsson.
 
16.Kapittel. Ordliste.
 
Hnetsskóg;                        plukke nøtt.
Synjaði;                             avslå, avslag, nekte.
Öðli;                                   rot, utspring, opphav.
Fremri;                               fremre, bedre en.
Haukur;                             rak, rank, (og stolt, fornem person).
Görr;                                  hel, komplett, feilfri.
Hug;                                   sinn.
Hjarðar;                             flokk, mengde.
Ævi;                                    liv, livstid.
Æðri;                                  høyere.
Horskur;                            klok, stolt, kry, hovmodig.
Fróðhugaður;                    kunnskapsrik, modig.
Frama;                               suksess,oppnå ære og berømmelse.
Háleygskan;                       kong av Hálogaland.
Þrótti;                                kraft, styrke.
Heimsku;                           dumhet.
Æðruorð;                           bekymrede ord.
Jöfri;                                  konge.
Benjar;                               sår.
Höptu;                               slekt.?
Virðar;                               menn, folk.
Hilmir;                               kong.
 Þrótt;                                styrke.
Fylkis;                                kong.
Forlög;                               skjebne.
Skeiðum;                           langskip, vikingskip.
Gegndi;                              likegyldig.(det kan være det samme).
Öfra;                                  true.
Hlut;                                  del.
Knúði;                                drive, gå på,tvinge.
Sölum;                               slott, sal, festsal, bolig.
Hugðir;                              minnes, at huske.
Dómendr;                          rettferdig.
Prúði;                                 høflig.
Hæfri;                                dyktig, dugende.
Þykkja;                               synest, mene.
Veldi;                                 rike, stat, velde.
Þóttak;                               hovmod, arroganse.
Aukvisi;                              udugelig, svekling.
Opt;                                   ofte.
Hvergi;                               ingen steder.
Landreki;                           kong, land flyktning.
Tiggi;                                  kong.
Þengill;                              kong, høvding.
Kennir;                               lære, føler,merker.
Grímu;                               natt.
Kvikr;                                 levende.
Hjör;                                  sverd.
Raufaðak;                          reve opp.
Véltu;                                 falle, velte.
Olli;                                    foråsake, volde.
Rómu;                                av omtale,  berømme, rose.
Þegnar;                              borgere, innbygger, undersått.
Bur;                                    søn.
Kveðit;                               kunngjøre, erklære.
Mundak;                            komme til å, ha lyst til, (ville).
Snotru;                              pen, fin, søt.
Þættumst;                         synes, mene.
Snarpra;                            rask, kvikk.
Seggja;                               menneske, mann,(tulling).
Margsvinnari;                    seier sæl, seierrik, hun som kommer triumferende hjem.
Hugþekkri:                         kjær, behagelig, aktet.
Hornungr;                         horeunge.
Gumnar;                            mann.                               
 
                                         

17. Fødselen til Håmund og Geirmund heljarskinn Kong Hjør Halfsson eide Hagny, datter til kong Haki Håmundsson. Hjør dro til et kongsmøte og i mens fødte Hagny to sønner; de var svarte og underlig stygge og den ene het Håmund og den andre Geirmund. Da fødte også en trellkvinne en sønn; han het Leif og hadde det peneste utseende. Dronninga bytta sønn med trellkvinna og brakte ham til kongen.
Kongen seilte en annen gang i leidang, da var guttene tre vintre gamle. Leif ble mer svakelig, ettersom han ble eldre, men Håmund og Geirmund var voldsomme og veltalende.
Bragi skald kom der på gjestebud. En dag dro alle karene til skogs og kvinnene for å samle nøtter, og ingen mann var hjemme i hallen unntatt Bragi som satt i høgsetet, men dronninga gjemte seg der og var skjult av klær. Leif satt i høgsetet og lekte seg med lekene sine, men Håmund og Geirmund var i halmen nede på golvet. Da for de til Leif og skubbet han ut av setet og tok alle lekene fra ham. Han gråt. Da reiste Bragi seg og gikk dit hvor dronninga lå og slo staven oven på klærne, og kvad:
«To er her inne
tror jeg vel begge,
Håmund og Geirmund,
Hjørs barn.
Men Leif, den tredje,
Lodhattssøn,
aldri fødte du den
gutten, kvinne.»
Etter dette bytta Hagny sønnene tilbake fra trellkvinna. Og da kong Hjør kom hjem bar hun guttene til ham og sa at de var sønnene hans.
Kongen svarte: «Bær de bort, aldri så jeg slike helveteskinn.» De ble begge kalt dette siden.
De gjorde ved hjelp av kreftene sine storverk og en stor ætt er kommet fra dem på Island. Thorir fra Espiholi var sønn av Håmund og derfra stammer Esphælingene. Geirmund heljarskinn tok Medalsfjellstrand i Breidafirdi. Yri het datter hans og derfra stammer en stor ætt.
 
17.Kapittel. Ordliste
 
Mög;                      sønn.
Guggnaði;            gusten, sykelig,(bleke og sykelig), sjenert.
Hnetskóg;            plukke nøtter.