Illugi Gridfostres saga

Illugi Gridfostres saga

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

1. Om Sigurd og Illugi.

En konge som het Hring styrte en gang Danmark. Han var sønn av Skjold Dagsson som kjempet i mot Herman, som det fortelles i deres saga. Kong Hring var en klok og vennesæl mann som var gavmild med sin rikdom og en stor kriger. Han hadde en dronning som het Sigrid og som var datter til kong Vilhjelm fra Valland. Med henne hadde han en sønn som het Sigurd og som var den gildeste av menn og den beste idrettsmann. Han var blid mot sine venner, gavmild med rikdom, men nådeløs mot sine uvenner.

Det var en bonde som het Svidi som eide en liten gård ikke langt fra kongens hall. Han hadde en kone som het Hild og med henne hadde han en sønn som het Illugi og som var stor av vekst og sterkbygd, hendig i alle idretter. Hans far ble kalt Svidi den stridsdjerve.

Sigurd kongssønn og Illugi drev med idrettsleker sammen og selv om Sigurd lekte med mange andre, så viste det seg etter som de prøvde at Illugi vant over dem alle. Det skjedde da at de to svor fosterbrorskap og hver av dem skulle hevne den andre om han ble drept i kamp. Og det var nå stort vennskap dem i mellom.

        2. Illugi drepte kveldrideren.

Bjørn het en mann som var kongens rådgiver. Dårlige råd ga han og var svært sjølrådig, han løy og var lur i alt, men tross dette var han en stor kriger og verget kongens land mot vikinger, så kongen satte stor pris på ham.

Bjørn var svært misunnelig på at Sigurd kongssønn og Illugi var så gode venner og baktalte ham hos både far og sønn og sa at Illugi ikke var til å stole på for Sigurd. Kongen hørte på dette, men Sigurd trodde ikke noe på det. Slik gikk det en tid at Sigurd kongssønn er hjemme hos sin far i stor ære og heder.

En dag ba Sigurd sin far om å få skip og menn og ville dra fra landet og vinne seg berømmelse og gods. Kongen sa at det skulle være klart i løpet av en måned, --"og Bjørn skal fare med deg," sier kongen, "men Illugi skal bli her hjemme."

Sigurd svarer: "Visst vil jeg at Illugi skal fare med meg."

Men kongen sa at Bjørn skulle følge ham, --"fordi han er den største av alle krigere og svikter aldri i strid. Han vil være trofast og pålitelig mot deg som han har vært mot meg," sa kongen og slik avsluttet de sin samtale.

Etter dette gikk kongssønnen til Svidi og forteller Hild om samtalen med sin far. Hun sier at sønnen hennes er ung og ikke skulle dra i hærferd. "Han er ikke erfaren," sier hun, "jeg vil heller ikke at Bjørn skal svike ham, fordi han våger ikke å kjempe sammen med dere."

Hun avsluttet med dette samtalen, men kongssønnen dro hjem til hallen og var svært uglad.

Hild hadde en trellkvinne som het Sunnlød. Hun var trollkyndig og en stor kveldrider som hadde gjort mange mennesker vondt. Hild kom for å snakke med Illugi og ber han hente grevet som Svidi hadde glemt igjen i bua. Han sier ja til dette og det var sent på dagen da Illugi gikk hjemmefra. Raskt gikk han til bua og fant grevet; da var det allerede mørk natt. Han dro fra bua og hadde ikke kommet langt før noe hoppet så hardt på ryggen hans at hælene kom fram til magen. Denne skapningen hadde en kjepp i hendene og sloss mot Illugi med den. Det var Sunnlød som var kommet.

Illugi ga ikke etter for denne trollkjerringa, men bar henne lenge til han kom til en stor stein. Da kjørte han henne så hardt ned mot steinen at ryggen hennes brakk og slik døde hun så. Han stoppet ikke før han kom hjem og var da svært gretten.

Hild var blid, "Har det skjedd noe viktig på ferden din, min sønn?" sa hun. "Fant du grevet som jeg sendte deg av gårde etter?"

"Ja," sier Illugi.

Hun sa: "Fant du jenta mi som jeg sendte ut etter ved?"

Illugi sa: "Knapt tror jeg at det finnes en verre jente; for hun kveldsred meg, men jeg drepte henne på den måten at jeg brakk ryggen hennes mot en stein."

Hild sa at han kunne reise på sendeferd, "og jeg vil," sier hun, "at du skal tjene Sigurd kongssønn og følger ham i viking."

Illugi sa blidt ja til dette og var glad. Så gikk han inn sammen med sin mor og sov resten av natta. Neste morgen gjorde Illugi seg klar til å dra til kongens hall og tok farvel med sin mor og far og gikk siden til hallen. Han kom dit da kongen satt og drakk etter dagverden og gikk bort til kongen og hilste høflig på ham. Kongen tok godt i mot ham og da Sigurd kongssønn ser Illugi så hilser han svært varmt på ham og ber han sitte hos seg. Illugi gjør det og slik går noen dager at Sigurd er hjemme hos sin far og Illugi.

        3. Om hærferd og ilanddriving.

Nå kommer den tiden da skipet til Sigurd var klart til å dra fra landet. Det var blitt bestemt at både Bjørn og Illugi skulle være med og etter å ha tatt farvel med foreldrene sine seilte de først til Orknøyene og Skottland og gjorde mange landganger og vant mange seirer i Skottland, nå fikk de også gods. Ikke la de til uten at de hadde seier fordi folk var redd dem.

Om høsten vil Sigurd dra hjemover, men de kommer da inn i en stor storm. Skipet begynte da å drive av mye og drev nordover. Seilet spente seg slik at det holdt på å revne og hvert tau holdt nå på og slite. Ingen steder kunne de se land. Havet tok nå til å bli urolig og det ble slik en storm at de tok inn vann på begge sider av skipet, men alle som var på dette skipet var så modige at ingen sa et ord i redsel.

Skipet tok nå til å lekke mye og de drev mot øst i åtte dager. De drev nå nordover til en vik som het Gandvik. Seilet styrket de med sterke tau, men fikk så store bølger at det så ut som om skipet skulle brytes ned. De fleste var nå svært slitne. I neste nå så de land skjermet bak klipper. Siden drev skipet inn i en vik og de fikk berget skip og menn. Kongssønnen sier at der skulle de vente på god bør. De fleste av mennene hans var syke av strev og de frøs også mye så de trodde at de skulle dø fordi de hadde ikke noen ild. Sigurd kongssønn klarte seg ganske bra, men alle ville gjerne ha varme og fikk det ikke.

Bjørn tok da til å fryse svært og sa: ”Du Illugi skal ro over denne fjorden og lete etter ild, og om du ikke finner den da skal jeg bestemme over hodet ditt, men finner du den da skal du få den ringen som jeg har her.”

Illugi svarer: ”Ikke vil jeg våge hodet mot deg, Bjørn, men jeg skal gjerne lete etter ild slik at våre folk kan få nytte av den.”

Han ror så alene bort fra sine menn.

        4. Om Grids gjerninger.

Det var en hule ved denne store fjorden hvor en mektig trollkjerring, som het Grid, styrte. Illugi kommer nå til lands og fester båten sin og går oppover og kommer inn i hula. Det var kveld og han hører nå tunge skritt; det er Grid som kommer hjem. Hun spør hva han heter og han sier at han heter Illugi, men han synes det er som en storm eller et uvær blåste ut av nesa hennes. Snørra hang ned foran munnen hennes og hun hadde skjegg og var skallet. Hendene hennes var som ørneklør og begge ermene på stakken som hun hadde var brent vekk og denne rakk ikke lengre enn til baken og var helt fillete. Øynene hennes var grønne, panna var rett og ørene hang ned. Ingen kunne kalle henne vakker. Illugi sa at han ønsket å få ild av henne.

Grid svarer: "Ingen ild får du av meg uten at du sier tre sanne ord, og hvis du gjør dette raskt skal du ligge med datteren min. Om du ikke vil dette da bryr jeg meg ikke om at Bjørn vil fryse i hjel."

Illugi sier at han vil dette.

Etter dette kommer en kvinne fram og hun er så vakker at Illugi synes han ikke har sett noen vakrere. Straks han så henne ble han forelsket i henne. Hun var stille og fåmælt.

Illugi tok da til å snakke: "Jeg skal fortelle deg sannordene: Hula di er så høy og brei at jeg ikke har sett noe hus som er større eller sterkere. Nesa di er så stor at jeg ikke har sett et større eller svartere skremsel enn deg, men gulvet her er vakkert. Ikke har jeg sett noen styggere enn deg, men datteren din er vakrere enn noen jeg har sett og dette er alt jeg kan si som jeg ser her."

Grid sa: "Jeg ønsker ikke at du verken skal lovprise meg eller lykkeønske meg, men jeg ønsker deg ikke noe vondt som du tror. Nå foreslår jeg at du går til sengs med min datter og gjør alt du vil siden du foretrekker henne framfor meg. Nå må vi være raske for det er ikke lenge til daggry."

Illugi sier at slik skulle det være og han gikk til senga og tok av klærne sine mens kjerringa hjelper sin datter og de gikk så begge til sengs. Han snur seg mot henne og er blid mot henne, men hun blir ikke blid selv. Grid griper da Illugi i håret og rykker ham fram på sengestokken og med den andre handa trakk hun en skinnende og skarp kniv og svingte den mot hodet hans, men Illugi lå rolig og rørte seg ikke.

Grid sa da svært sint: "Hør her, du onde horesønn, tror du at jeg vil tåle at du forfører datteren min? Nei, du skal få døden i stedet."

Illugi sa da: "Mitt hjerte har aldri vært redd og jeg kom her i hula di fordi skjebnen ville det slik. Men ingen dør mer enn en gang og derfor er jeg ikke redd for dine trusler."

Ved disse ordene kastet Grid ham tilbake slik at han kommer bort til sin brud og han var nå svært glad. Og da han var som blidest mot henne sveper Grid håret hans rundt handa si og rykker han fram på sengestokken og svinger hele kniven mot hodet hans og sier: "Djerv er du og nå skal du smake døden."

Men Illugi sa at han ikke var redd for sin død.

Hun sa da leende: "Jeg har aldri hatt noen her som ikke har vært redd for å dø, uten deg. Legg deg nå til å sove og sov vel."

Illugi snur seg nå mot kona si og er svært blid mot henne, men Grid løper igjen mot senga og rykker ham fram på sengestokken. Hun svinger nå kniven igjen og er svært uhyggelig å se på, men alt gikk som tidligere for Illugi sa at han ikke var redd.

Grid sa da: "Du er ikke som andre menn, dine lemmer skjelver ikke og du er ikke redd. Nå skal jeg la deg leve og dermed gir jeg deg min datter, som heter Hild, men likevel vil jeg aldri kunne lønne deg for din velgjerning. Du har reddet meg fra forbannelsen fordi at på grunn av den har jeg forvirret og drept mange, og alle har frykta min skremmende kniv. Seksten modige menn har jeg drept med denne kniven og dette var ikke kvinnearbeid.

Nå skal jeg fortelle deg min livshistorie og du skal lytte:

5. Grids saga.

En konge som het Åli styrte Ålfheim og han hadde en dronning som het Ålfrun. De hadde en datter som het Signy og som var flink på alle måter. Straks Signy var gammel nok ble hun gift med en konge som het Eirik. Han falt i vesterviking. De hadde en datter sammen som het Hild og hun var den vakreste av kvinner. Signy reiste da til sin far og bodde hos ham. Dronninga ble syk og døde og mens kongen sørget lite så var Signy i stua si og sørget svært både over sin konge og sin mor. Kongen fikk da en dronning som het Grimhild. Hun var vakker å se på, men på innsiden var hun den største trollkjerring. Kongen elsket henne svært og de fikk sju døtre som alle lignet på sin mor og ble de største trollkjerringer.

Det hendte seg slik i kongeriket at etter at Grimhild kom forsvant en mann hver natt og alle trodde at hun forårsaket dette. Kongen tok nå til å eldes og dronninga syntes det ble mindre samliv enn hun ville ha. Hun bestemmer seg nå for å svike ham og få seg en annen ung en, så hun gir kongen gift å drikke og han døde straks og ble hauglagt sammen med dronninga si. Grimhild ble nå enda ondere så hun la hele riket øde både når det gjaldt menn og eiendom.

Etter at Grimhild hadde gjort dette gikk hun til stua hvor Signy og hennes datter satt, og da hun kom dit sa hun: "Du Signy har lenge sittet i lykke og ære, men jeg skal ta alt dette fra deg og den forbannelsen legger jeg på deg at du skal forsvinne bort og bo i en hule og bli den største trollkjerring. Du skal hete Grid. Din datter skal dra med deg og hver mann som ser henne skal bli forelsket i henne. Du skal myrde hver den som du ser i hennes seng. Du har fått sju søstere og de skal du kjempe mot hver natt. De skal alle skjære deg i biter, hugge og skamfere deg, men aldri skal du dø og ikke heller skal du bli frelst fra denne forbannelsen før du møter den mannen som ikke er redd for din skremmende kniv når du løfter den, men den som ikke synes dette er skremmende finnes ikke."

Signy klarte ikke å snakke på grunn av sorg og gråt.

Hild sa da: "Jeg vil lønne deg, Grimhild, for din forbannelse og det sier jeg at med den ene foten skal du stå på denne stua og med den andre hjemme på kongshallen. Treller skal så brenne bål mellom føttene på deg; et bål som skal brenne både natt og dag, og nede skal du brennes av bålet, men oven fryse så du aldri skal få noen ro. Og om vi to, mor og datter, unnslipper denne forbannelsen da skal du dø og falle ned på bålet."

Grimhild tok da til orde og sa: "Vår samtale er svært dum og jeg vil heller ikke at dette skal oppfylles."

Hild sa at det skulle bli slik og så dro da moren og datteren bort til denne hula og jeg er denne samme Signy og dette er Hild, min datter, og nå vil jeg gifte deg med henne og lønne deg slik for at du har frelst meg fra forbannelsen."

Og da denne sagaen var til endes da kom det sju trollkjerringer med skinnende sverd inn i hula og løp mot Grid og hugg henne både hardt og lenge. Hild ble nå svært redd, men Illugi ga Grid hjelp og hugg til dem både raskt og lenge og stopper ikke før han hadde drept dem alle og brent dem på bålet.

Grid sa da: "Nå har du, Illugi, reddet oss begge fra disse trollkjerringene som jeg har stridt med elleve vintrer."

Illugi sa at dette var lenge nok.

6. Sigurd fikk Signy.

Etter dette følger Grid dem til Illugis båt og ga dem gull og mange verdifulle ting. Nå hadde han med seg ilden og Grid skiltes nå fra dem. Illugi ror nå tilbake til mennene sine og de ble nå svært glade og fikk nå varmen i seg. En måned lå kongssønnen der, men fikk ingen bør. Bjørn la skylda på Hild og sa at Illugi hadde besøkt henne i hula og at hun var den største trollkvinne. Sigurd ba Bjørn tie og ville ikke tro på det som Bjørn sa.

En natt da mennene til kongssønnen sov på skipet så de da de våknet at Bjørn var vekk og etter å ha leita så de omsider at han hang oppe i seilråa. De visste ikke hvorfor Bjørn var død, men Grid hadde hengt ham natta før fordi han hadde kalt Hild en trollkvinne.

Etter dette seilte Sigurd fra Finnmark med god bør og kom hjem til Danmark og hadde med seg mye rikdom fra fjerne egner. Han delte ut gull med begge hender og var nå hjemme hos sin far. Illugi var lenge hos Sigurd selv om han eide en stor bondegård nær kongshallen.

Noe senere ble kong Hring syk og døde ikke lenge etter. Sigurd lot straks arveøl drikke etter sin far lot innby alle de beste mennene i landet og der ble Sigurd valgt til konge over det riket som hans far hadde hatt. Kong Hring hadde vært fylkeskonge i Danmark og styrt over Skåne.

Signy kommer nå til Danmark og Illugi og Hild tok vel i mot henne. Illugi løser da alle sakene hennes. Kong Sigurd ba henne til seg og Signy sier at Illugi skulle være hennes giftingsmann. Sigurd taler da om denne saken med ham og med hennes samtykke gifter Illugi ham med Signy. Deres samliv var godt og de hadde mange barn som alle ble stormenn.

Kong Sigurd og dronning Signy levde svært lenge, men Illugi levde lenger. Men det er ikke nevnt at han hadde barn med Hild. Denne Illugi ble siden fosterbror til Åsmund Gnod.

Her avslutter vi denne sagaen.

Ordliste:

Kveldrider – Trollkjerring som hopper opp på ryggen av menn og (ofte) rir dem til døde.

Gandvik – Trollvik, forhekset vik

ILLUGA SAGA GRÍÐARFÓSTRA

1. Frá Sigurði ok Illuga

Sá konungr hefir ráðit fyrir Danmörku, er Hringr hét. Hann var Skjaldarson, Dagssonar. Þessi Skjöldr barðist við Hermann, sem segir í sögu þeira. Hringr konungr var vitr maðr ok vinsæll ok mildr af fé ok inn mesti bardagamaðr. Hann átti drottningu, er Sigríðr hét. Hún var dóttir Vilhjálms konungs ór Vallandi. Við henni átti hann þann son, er Sigurðr hét. Hann var allra manna fríðastr ok at íþróttum bezt búinn. Hann var blíðr við vini sína, örr af fé, en grimmr sínum óvinum.

Sviði hefir karl nefndr verit. Hann átti eitt garðshorn, harðla skammt frá konungshöllunni. Hann átti kerlingu, er hét Hildr. Við henni átti hann einn son, er Illugi hét. Hann var mikill vexti ok sterkr at afli, fimr var hann á alla leika. Faðir hans var kallaðr Sviði inn sókndjarfi.

Sigurðr konungsson ok Illugi lögðu leika með sér. Átti Sigurðr marga leiksveina, ok bar hann langt af þeim, hvat sem þeir skyldu reyna, en Illugi vann hann í öllu. Ok svá kom, at þeir sórust í stallbræðralag ok skyldi hvárr annars hefna, ef þeir væri með vápnum vegnir. Var nú allkært þeira á milli.

2. Illugi banaði kveldriðu

Björn hét maðr. Hann var ráðgjafi konungs. Honum var allt illa gefit, er honum var sjálfrátt. Hann var lyginn ok lymskr at öllu, en þó eigi at síðr var hann inn mesti kappi ok varði land konungs fyrir víkingum, ok því mat konungr hann mikils.

Björn öfundaði þat mjök, at Illugi var svá kærr Sigurði konungssyni, ok svá kom, at hann rægði hann við þá feðga ok sagði Illuga vera ótrúan konungssyni. Konungr hlýddi á þetta, en Sigurðr trúði því ekki. Ferr nú svá fram um nokkura tíma, at Sigurðr konungsson er heima hjá föður sínum í mikilli sæmd ok virðingu. Einn tíma bað Sigurðr föður sinn at fá sér skip ok menn ok segist vilja ór landi at afla sér fjár ok frægðar.

Konungr sagði, at þat skyldi á mánaðarfresti búit vera, --"ok Björn skal fara með þér," segir konungr, "en Illugi vil ek heima sé."

Sigurðr svarar: "At vísu vil ek, at Illugi fari."

En konungr sagði Björn skyldi fylgja honum, --"því at hann er hverjum kappa meiri ok bilar aldri í stríði. Hann mun þér vera hollr ok trúr, sem hann hefir mér verit," sagði konungr, ok skilja þeir nú tal sitt.

Eptir þetta gengr konungsson til Sviða ok segir Hildi tal þeira feðga. Hún segir son sinn ungan vera ok eigi í hernað fara mega. "Er hann ok ekki reyndr," segir hún, "vilda ek ok ekki heldr, at Björn brygði honum því, at hann þyrði ekki at berjast með þér í orrostu."

Lýkr Hildr svá máli, en konungsson ferr heim til hallar ok er mjök óglaðr.

Ambátt sú var hjá Hildi, er Sunnlöð hét. Hún var fjölkunnug ok in mesta kvöldriða. Hún hafði margan mann illa leikit. Hildr kemr at máli við Illuga ok biðr hann sækja pál í sel, er Sviði lét eptir. Hann játar því. Þat var síð dags, er Illugi gekk heiman. Hann fór hart ok kom til seljanna ok fann þar pálinn. Þá var myrkt af nótt, ok ferr þó frá selinu, ok er hann var skammt kominn, var hlaupit á bak honum svá hart, at hælarnir kómu framan á bringuna. Þetta kvikendi hafði vönd í hendi ok barði Illuga með. Hér var komin Sunnlöð.

Illugi gengr ekki at síðr ok bar flagð þetta langa leið, þar til hann kemr at einum stórum steini. Hann keyrir flagðit niðr við steininn svá hart, at hryggrinn brotnar, ok lét hún svá líf sitt. Létti hann eigi sinni ferð fyrr en hann kemr heim. Hildr, móðir hans, var úti, er hann kom heim. Illugi var þá ófrýnn.

Hildr var þá blíð. "Hafa nokkur nýtíðendi gerzt í þinni ferð, sonr minn?" sagði hún. "Fannstu pálinn, sem ek vísaði þér á?"

"Já," segir Illugi.

Hún mælti: "Fannstu nokkut stúlku mína, er ek sendi at afla mér eldiviðar?"

Illugi sagði: "Varla ætla ek verri stúlka finnist, því at hún reið mér, en ek banaða henni með þeim hætti, at ek braut í henni hrygginn við stein."

Hildr kvað hann mega vera í sendiferðum, "ok vil ek," segir hún, "at þú þjónir Sigurði konungssyni ok fylgir honum í víkingu."

Illugi játar því blíðliga ok gladdist við þetta ok gengr inn með móður sinni ok sefr af nótt. At morgni býst Illugi at fara til konungshallar, kveðr áðr föður sinn ok móður, gengr síðan til hallarinnar ok kemr þar, þá konungr er yfir dagdrykkju. Hann gengr fyrir konung ok kveðr hann vel. Konungr tekr honum vel. En er Sigurðr konungsson sér Illuga, fagnar hann honum forkunnar vel ok biðr hann sitja hjá sér. Illugi gerir nú svá. Ferr svá fram nokkura daga, at Sigurðr er heima með föður sínum ok Illugi.

3. Frá hernaði ok sjóhrakningi

Nú kemr sá tími, er skip Sigurðar váru búin, halda þeir frá landi. Var þat þá ráðit, at Björn ok Illugi skyldi báðir fara. Tekr konungsson nú orlof af feðr sínum, sigla nú fyrst til Orkneyja ok Skotlands ok gera hvárttveggja, margar upprásir ok vinna mikinn sigr á Skotum, fá nú of fjár. Leggja þeir hvergi þar til, at eigi hafi þeir sigr. Var allt fólk við þá hrætt.

At hausti vill Sigurðr heim halda, ok þá rekr á storm mikinn. Tók þá skipit at ganga of mikit, rekr þá norðr í haf. Herti seglit, svá at helt við rif. Tekr nú hvert band at slitna. Þeir sjá hvergi landa til. Sjórinn tekr nú at ókyrrast, ok gerði svá stóran storm, at inn rann á bæði borð, en svá váru þeir allir hraustir, sem á þessu skipi váru, at engi talaði æðruorð. Skipit tekr nú mjök at leka, ok standa allir í austri átta dægr. Skip rekr langt norðr í haf í vík þá, er Gandvík hét. Þeir herða þá seglit með sterku bandi ok fá nú stór áföll, svá at búit var við at brjóta skipit. Flestir váru þá móðir.

Því næst sjá þeir land. Þat var björgum lukt. Síðan rekr upp skipit í eina vík. Heldu þeir heilu skipi ok mönnum. Konungsson segir, at þeir skuli þar bíða byrjar. Flestir hans menn váru at þrotum komnir af erfiði. Þeim var ok svá kalt, at þeim þótti dauðinn sýnn ok vera fyrir hendi, því at þeir höfðu engan eld. Sigurðr konungsson bar sik furðu vel, en allir vildu gjarna ná eldi ok fengu þó eigi.

Björn tók þá mjök at kala ok mælti svá: "Þú, Illugi," segir hann, "skalt róa yfir fjörð þenna ok leita at eldi, ok ef þú finnr hann eigi, þá skal ek ráða fyrir höfði þínu, en ef þú náir eldinum, þá skaltu eiga hring þenna, er ek held á."

Illugi svarar: "Víst eigi vil ek veðja höfði mínu við þik, Björn, en gjarna skal ek at eldi leita, ef várum mönnum má gagn at verða."

Rær hann nú einn saman burt frá sínum mönnum.

4. Frá tiltekjum Gríðar

Hellir nokkurr stóð öðrum megin fjarðar þessa, er réð fyrir tröllkona sú, er Gríðr hét. Hún var in mesta tröllkona. Illugi kemr nú at landi ok festir bát sinn ok gengr á land upp ok kemr í hellinn. Þá var komit kveld. Hann heyrir þá, at hart er stigit til jarðar, ok kemr Gríðr heim. Hún frétti hann at heiti. Hann segist Illugi heita, en honum þótti sem hríð eða hregg stæði ór nösum hennar. Horrinn hekk ofan fyrir munninn. Hún hafði skegg ok sköllótt um höfuðit. Hendr hennar váru sem arnarklær, en ermar báðar brenndar, en sá stakkr, er hún var í, tók henni eigi lengra en á lendar á bakit, en allt á tær í fyrir. Augu hennar váru græn, en ennit bratt, eyrun fellu víða. Engi mátti hana kalla fríða. Illugi segist vilja eld sækja til hennar.

Gríðr svarar: "Engan eld fær þú af mér, nema þú mælir þrjú sannyrði, ok ef þú gerir þetta skjótt, þá skaltu liggja hjá dóttur minni, en ef þú vilt eigi þenna kost, þá hirði ek eigi, þó at Björn kali til dauðs."

Illugi segist þetta vilja.

Eptir þetta gengr fram ein kona. Hún er svá fríð, at Illugi þóttist enga fríðari sét hafa. Ok þegar er hann sá hana, felldi hann mikla ást til hennar. Hún var hljóð ok fáræðin.

Illugi tók þá til máls: "Mér mun mál," segir hann, "at fá sannyrðin: Hellir þínn er hár ok breiðr, at ek hefi eigi sét hús meira né sterkara. Svá er ok nefit á þér mikit, at ek hefi eigi sét meira skrípi en þú ert, ok svá svört, at fagrt er gólfit hjá þér, ok enga hefi ek ámátligri sét en þik, ok víst er dóttir þín fegri, ok ykkar hefi ek sét mestan mun, ok svá munu allir segja, er ykkr sjá."

Gríðr mælti þá: "Víst er þat," segir hún, "at hvárki viltu lofa mik né hæla mér, ok ekki lízt þér svá illa á mik sem þú lætr, en þat þykki mér nú ráð, at þú farir í hvílu með dóttur minni, ok leik allt þat, er þik lystir, því at þér lízt betr á dóttur mína en á mik. Nú mun skjótt at öllu farit," segir Gríðr, "ok þarf ekki lengi lýsingar."

Illugi segir svá vera skyldu. Gengr hann at hvílunni ok kastar klæðum, en kerling þjónar dóttur sinni, ok kómu þau í eina hvílu bæði. Illugi snýst at henni ok gerir sik blíðan, en hún gerir enga gleði af sér. Þrífr Gríðr þá í hár Illuga ok kippir honun fram á stokkinn, en annarri hendi brá hún björtu saxi ok mjök bitrligu ok reiddi at höfði honum, en Illugi lá kyrr ok hrærði hvergi á sér.

Gríðr mælti þá mjök reiðuliga: "Heyr þú, vándr herjansson, hví hugðir þú ek munda þola, at þú blygðaðir dóttur mína? Nei," segir hún, "þú skalt fá dauðann í stað."

Illugi mælti þá: "Mitt hjarta hefir aldri hrætt orðit, ok því kom ek í helli þinn, at örlögin hafa svá fyrir ætlat. Þó deyr engi optar en um sinn, ok því hræðumst ek ekki þínar ógnir."

Við þessi hans orð kastar Gríðr honum aptr. Hann snerist þá at brúði sinni ok var þá allglaðr. Ok er hann var sem blíðastr við hana, vefr Gríðr hár hans um hönd sér ok kippir honum á stokkinn fram ok reiðir saxit allt at höfði honum: "Djarfr ertu, ok nú í stað skaltu dauðann fá."

En Illugi sagðist eigi hræðast dauða sinn.

Hún mælti þá hlæjandi: "Engan hefi ek slíkan hitt, at eigi hafi hræðzt dauða sinn, nema þik. Far þú nú til svefns ok sof vel!"

Ferr Illugi nú ok snýst at konu sinni ok er nú allra blíðastr við hana. Gríðr hleypr þá enn at sænginni ok kippir honum fram á stokkinn. Hún reiðir nú saxit, ok mjök er hún ófrýnlig at sjá, en allt fór sem fyrr, at Illugi kvaðst eigi hræðast.

Gríðr mælti þá: "Eigi ertu sem aðrir menn, þínar æðar skelfast hvergi, ok þú hræðist ekki. Nú skaltu þiggja líf af mér, ok þar með gef ek þér dóttur mína, er Hildr heitir, ok fæ ek þó aldri launat þinn velgerning, því at þú hefir komit mér ór miklum álögum, því at með slíkum hætti hefi ek margan myrt ok drepit, ok hafa allir hræðzt mitt it ógurliga sax. Sextán vaska menn hefi ek drepit með þessu saxi, ok væri slíkt þó eigi kvenna verk. Nú mun ek segja þér ævisögu mína, en þú hlýða:

5. Saga Gríðar

"Konungr sá réð fyrir Álfheimum, er Áli hét. Hann átti sér drottningu, er Álfrún hét. Þau áttu dóttur eina, sú hét Signý. Hún var at öllu vel at sér. Þegar Signý hafði aldr til, var hún gift þeim konungi, er Eirekr hét. Hann fell í vestrvíking. Dóttur áttu þau saman, þá er Hildr hét, ok var hún meyja fríðust. Fór Signý þá til föður síns ok var með honum. Drottning fekk sótt, þá hana leiddi til bana, en konungr barst lítt af, en Signý var í skemmu ok hafði sorg mikla eptir konung sinn ok móður. Konungr fekk þá drottningu, er Grímhildr hét. Hún var fögr at sjá, en innan var hún it mesta flagð. Konungr unni henni mikit. Þau gátu at eiga sjau dætr, ok brá þeim öllum til móður sinnar ok urðu inar mestu flagðkonur.

Þat bar til í ríkinu við kvámu Grímhildar, at maðr hvarf hverja nótt, ok ætluðu allir, at Grímhildr mundi því valda. Konungr tók nú at eldast, ok þótti drottningu minna verða af hjáhvílum en hún vildi. Hugsar hún nú at svíkja konung ok fá sér annan ungan. Gefr hún honum nú eitr at drekka, ok fær hann þegar bana af, ok var hann heygðr hjá drottningu sinni. Grímhildr illskaðist nú svá, at hún eyddi allt ríkit bæði af fé ok mönnum.

Eptir þessi verk Grímhildar gekk hún til skemmu þeirar, er Signý sat ok dóttir hennar, en er hún kemr þar, mælti hún svá: "Þú, Signý," segir hún, "hefir lengi í sæmd mikilli ok sælu setit, en ek skal þat allt af þér taka, ok þat legg ek á þik, at þú hverfir í burt ok byggir í helli ok verðir in mesta tröllkona. Þú skalt Gríðr nefnast. Dóttir þín skal fara með þér, ok hverr maðr, sem hana lítr, skal fella til hennar mikla ást. Þú skalt hvern myrða, er þú sér í hennar sæng. Þú hefir átt þér sjau systr. Þær skulu hverja nótt eiga við þik bardaga. Þær skulu alla vega þik sundra, höggva ok meiða, en aldri at heldr skaltu deyja, ok aldri skaltu fyrr frelsast af þessum álögum en þú hittir þann mann, er eigi hræðist þitt it ógurliga sax, þá er þú reiðir þat, en með því at þeim mun þat ógurligt sýnast, mun sá ekki finnast."

Signý mátti ekki mæla fyrir harmi ok gráti.

Hildr mælti þá: "Vilda ek, Grímhildr, at ek launaði þér þín álög, ok þat mæli ek um, at öðrum fæti standir þú á skemmu þessari, en öðrum heima á konungshöll. Þrælar skulu þar kynda bál mitt í milli fóta þér. Þat bál skal standa bæði nætr ok daga, ok öll skaltu neðan af eldi brenna, en ofan frjósa, at aldri fáir þú þína ró. En ef vit mæðgur komumst ór þessum álögum, þá skaltu deyja ok detta ofan í bálit."

Grímhildr tók þá til máls: "Mjök heimskligt er okkart tal, ok vil ek, at þetta haldist hvárki."

Hildr sagði, at þat yrði at standa. Hurfu þær mæðgur þá burt í helli þenna, ok er ek sú in sama Signý, ok er hér Hildr, dóttir min, ok vil ek nú gifta þér hana ok launa þér svá, at þú hefir mér ór álögum komit."

Ok at endaðri þessari sögu koma í hellinn sjau skessur með bitrligum skálmum ok hlaupa at Gríði ok höggva til hennar bæði hart ok tíðum. Hildr var nú ákafliga hrædd. Illugi veitir Gríði dugnað ok höggr til þeira bæði ótt ok tíðum, ok eigi léttir hann fyrr en þau hafa drepit þær allar, ok brennir þær allar á báli.

Gríðr mælti þá: "Nú hefir þú, Illugi, frelst okkr bæði af þessum skessum, ok hefi ek við þær átt ellifu vetr."

Illugi segir þat nógu lengi verit hafa.

6. Sigurðr fekk Signýjar

Eptir þetta fylgir Gríðr þeim til báts Illuga, ok gaf hún þeim gull ok marga dýra gripi, ok hafði hann nú með sér eldinn, ok skildist hún þar við þau. Illugi rær aptr til sinna manna. Þeir urðu við þat glaðir ok létu sér hitna. Mánuð lá konungsson þar, ok gaf honum aldri byr. Björn kenndi þat Hildi ok kvað Illuga hana hafa sótta í hella, ok segir Björn, at hún sé in mesta tröllkona. Sigurðr bað Björn þegja, ok ekki vildi hann því trúa, er Björn sagði.

Eina nótt var þat, er menn konungssonar sváfu á skipi, en er þeir vakna, sjá þeir, at Björn er horfinn, ok leituðu ok sjá um síðir, at hann hangir upp við siglurá. Þeir vissu ekki, hverju þetta gegndi um líflát Bjarnar, en Gríðr hafði hengt Björn á þeiri nótt fyrir þat hann kallaði Hildi tröllkonu.

Eptir þat siglir Sigurðr frá Finnmörk, ok gaf honum þá vel byr ok kom heim til Danmerkr ok hafði fengt of fjár ok gaf gull á tvær hendr. Er hann nú heima með föður sínum. Illugi var löngum með Sigurði, en þó átti hann stóran búgarð næri konungshöllinni.

Litlu síðar tók Hringr konungr sótt þá, er hann leiddi til bana. Sigurðr lætr þegar erfi drekka eptir föður sinn ok lætr til bjóða öllum beztu mönnum í landinu, ok var Sigurðr þá til konungs tekinn yfir þat ríki, er faðir hans hafði átt. Hringr konungr hafði verit fylkiskonungr í Danmörku, ok hafði hann ráðit fyrir Skán.

Signý kemr nú til Danmerkr, ok tók Illugi vel við henni ok þau Hildr. Illugi segir þá öll deili á henni. Sigurðr konungr bað hennar sér til handa. Signý segir, at Illugi skuli vera hennar giftingarmaðr. Sigurðr talar þá þetta mál við hann, ok með samþykki hennar giftir Illugi honum Signýju. Váru þeira samfarir góðar, ok áttu þau mörg börn, ok urðu öll mikils háttar menn.

Sigurðr konungr ok Signý drottning lifðu mjök lengi, en Illugi lifði lengr, en ekki hefir verit getit barna þeira Hildar. Þessi Illugi varð síðan fóstbróðir Gnoðar-Ásmundar.

Ok lúkum vér þessi sögu.