- Hjem
-
Oversatte tekster
- Om Normannene >
- Didrik av Bern >
-
Fornaldersagaer
>
- Hjalmters og Ølvers saga
- Guðni Jónsson
- Forord
- Sogubrot
- Bosi saga
- Egils saga
- Eireks saga vidfarne
- Gange-Hrolfs saga
- Gautreks saga
- Halfdan Branafostres saga
- Halfdan Eysteinssons saga
- Helgi Thorissons tått
- Hrolf krakes saga
- Hromund Gripssons saga
- Hvorledes Norge ble bosatt
- Illugi Gridfostres saga
- Norna-Gests tått
- Om Opplandskongene
- Oppdagelsen av Norge
- Ragnar Lodbroks saga
- Sørli saga
- Sørli tått
- Sturlaugs saga
- Thorstein bæjarmagns tått
- Toki Tokesson tått
- Volsunge saga
- Yngvar vidfarnes saga
- Half og kjempene hans
- Islandske ættesager norsk tekst >
- Artikler >
- Gammelengelske oversettelser >
- Latinske oversettelser >
- Beowulf
- Linker
- Kontakt oss
- Om prosjektet
Om Fornaldersagaene
Da jeg i perioden 1989-92 skrev min hovedfagsoppgave i religionshistorie ved Universitetet i Oslo ("Draugr - De norrøne forestillingene om fysiske gjengangere") kom jeg for første gang i kontakt med en type islandsk middelalderlitteratur som av forskere kalles "Fornaldarsøgur Nordurlanda", (her, av meg, bare kalt "Fornaldersagaer"), det vil si: "Nordens oltidssagaer". Denne hovedgruppen av sagalitteratur antas av forskerne, i sin skriftlige form, i hovedsak å stamme fra perioden 1250-1350; altså fra tiden før svartedauden, fra overgangsperioden mellom høymiddelalder og senmiddelalder, selv om de fleste av sagaene utvilsom bygger på langt eldre muntlige og også skiftlige overleveringer.
Fornaldersagaene omhandler, i motsetning til kongesagaer, ættesagaer og islandske samtidssagaer, tiden før Island ble oppdaget og bebygd (ca. 870) og finner sted både i de nordiske land og i fjerne egner. Sagaene er kun bevart i skriftlig form på Island, selv om vi vet at de ble lest (bl.a. av kong Sverre), og var populære, også i Norge. Forskerne er uenige om hvor mange sagaer som skal defineres som fornaldersagaer; antallet varierer mellom 28 og 36, men den mest autoritative kilde (Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder) setter antallet til 31.
Fornaldersagaene var i samtiden ofte kjent som "Lygisøgur"(lyvesagaer); noe som forteller oss at de først og fremst var lest som underholdning. Dette har nok bidratt til at disse sagaene på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet; da en i Norge så på sagalitteraturen som historisk sann og et viktig element i nasjonsbyggingen, ble betraktet å være av mindre verdi enn de tre overnevnte sagagruppene og at forskerne etter hvert overså dem fullstendig.
I dag er det derimot enighet blant forskerne om at all sagalitteratur først og fremst er litteratur og ikke historie.
Fornaldersagaene led derfor den vanskjebne at tiltross for at de som en stor litteraturgruppe fra middelalderen har svært mye å fortelle oss om norsk og nordisk kultur og historie så er de ikke engang blitt oversatt til moderne norsk, eller andre skandinaviske språk. Etter min mening utgjør denne sagagruppen et selvsagt og uhyre viktig forskningsmateriale for enhver type middelalderforskning i Norden. Vår forskning i litteraturhistorie, kulturhistorie, religionshistorie, sosial- og politisk historie og selvfølgelig alle typer mentalitetshistorie vil ikke være komplett uten at forskerne inkluderer fornaldersagaene i materialet.
Mitt eget hovedmotiv for å oversette disse middelaldertekstene inneholder også det håp at ingen i Skandinavia som forsker på, eller i, denne litteraturen skal finne vegen stengt pga. begrensede språkkunnskaper, slik det hendte med meg.
Gudni Jonsson skriver i 1943 i forordet til ”Fornaldarsøgur Norderlanda”; om fornaldersagaene:
”Sagaene som her utgis i ny utgave, er nå for tiden allment kjent under navnet Fornaldarsøgur Nordurlanda, dvs: Nordens Oldtidssagaer. Men dette navnet er ikke gammelt. Det stammer fra Ravns utgivelse; han ga ut disse sagaene i sin helhet i årene 1829-30, og ga dem da dette navnet. Men det er et velvalgt navn, fordi de foregår alle i oldtiden, lenge før Island ble oppdaget og bosatt, på begynnelsen av vikingtiden, eller tidligere, midt i den tid, at de ble gjort av noen utenfor Norderlandene. Opphavsmennene til disse sagaene, og folk i samtiden, kalte dem da oldsagaer, oldtidssagaer eller gamle historier, og disse navnene forekommer også ofte i sagaene selv.”
Og videre skriver han:
”Menn skifter skikkelse og skaper seg om til forskjellige dyr, smyger ned i bakken, reiser mellom landene på bølgene, skyter piler fra hver finger, får bør i vindstilla, tåler gift både innvortes og utvortes, og forstår fuglenes tale. Noen blir 300 år gamle, tolv alen høge, og umennesklig sterke. Aldri bommer de når de skyter pil, og i slaget vasser de gjennom fylkingen. Forskjellige slags fantasidyr ferdes på menneskenes veg, uhyggelige blotdyr, kentaurer og flygende drager. Troll og bergboer, dverger, riser og trollkjerringer forekommer ofte i sagaene, og Odin selv viser seg for både venner og uvenner i skjebnens stund. Volver spår menneskenes skjebne, våpen og vern er blir gjort uimotståelige gjennom trolldom, og glemselsdrikk får folk til å glemme det som er hendt. I denne eventyrverdenen blir sagaheltene ofte lik hverandre.”
Dessuten:
”I fornaldersagaene skimter vi drømmeverdenen til vårt folk i fjerne tider, før det skapte seg ”troll, skjoldmøyer og tankebilleder” og ”laget seg en glad verden når verden gråt.” I disse speiles drømmene til de kristne om flere og visere menn, fagrere og mer storbårne kvinner, mer rikdom, og mer berømmelse og framgang.”
Selv mener vi forøvrig at disse sagaene er så viktige for en kulturnasjon at de også bør foreligge i bokform for det er ikke alle som er på Internett ennå, og mange, deriblant oss selv, foretrekker en bok framfor en skjerm når vi leser.
Risør 2007
Kjell Tore Nilssen / Arni Olafsson
Fornaldersagaene omhandler, i motsetning til kongesagaer, ættesagaer og islandske samtidssagaer, tiden før Island ble oppdaget og bebygd (ca. 870) og finner sted både i de nordiske land og i fjerne egner. Sagaene er kun bevart i skriftlig form på Island, selv om vi vet at de ble lest (bl.a. av kong Sverre), og var populære, også i Norge. Forskerne er uenige om hvor mange sagaer som skal defineres som fornaldersagaer; antallet varierer mellom 28 og 36, men den mest autoritative kilde (Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder) setter antallet til 31.
Fornaldersagaene var i samtiden ofte kjent som "Lygisøgur"(lyvesagaer); noe som forteller oss at de først og fremst var lest som underholdning. Dette har nok bidratt til at disse sagaene på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet; da en i Norge så på sagalitteraturen som historisk sann og et viktig element i nasjonsbyggingen, ble betraktet å være av mindre verdi enn de tre overnevnte sagagruppene og at forskerne etter hvert overså dem fullstendig.
I dag er det derimot enighet blant forskerne om at all sagalitteratur først og fremst er litteratur og ikke historie.
Fornaldersagaene led derfor den vanskjebne at tiltross for at de som en stor litteraturgruppe fra middelalderen har svært mye å fortelle oss om norsk og nordisk kultur og historie så er de ikke engang blitt oversatt til moderne norsk, eller andre skandinaviske språk. Etter min mening utgjør denne sagagruppen et selvsagt og uhyre viktig forskningsmateriale for enhver type middelalderforskning i Norden. Vår forskning i litteraturhistorie, kulturhistorie, religionshistorie, sosial- og politisk historie og selvfølgelig alle typer mentalitetshistorie vil ikke være komplett uten at forskerne inkluderer fornaldersagaene i materialet.
Mitt eget hovedmotiv for å oversette disse middelaldertekstene inneholder også det håp at ingen i Skandinavia som forsker på, eller i, denne litteraturen skal finne vegen stengt pga. begrensede språkkunnskaper, slik det hendte med meg.
Gudni Jonsson skriver i 1943 i forordet til ”Fornaldarsøgur Norderlanda”; om fornaldersagaene:
”Sagaene som her utgis i ny utgave, er nå for tiden allment kjent under navnet Fornaldarsøgur Nordurlanda, dvs: Nordens Oldtidssagaer. Men dette navnet er ikke gammelt. Det stammer fra Ravns utgivelse; han ga ut disse sagaene i sin helhet i årene 1829-30, og ga dem da dette navnet. Men det er et velvalgt navn, fordi de foregår alle i oldtiden, lenge før Island ble oppdaget og bosatt, på begynnelsen av vikingtiden, eller tidligere, midt i den tid, at de ble gjort av noen utenfor Norderlandene. Opphavsmennene til disse sagaene, og folk i samtiden, kalte dem da oldsagaer, oldtidssagaer eller gamle historier, og disse navnene forekommer også ofte i sagaene selv.”
Og videre skriver han:
”Menn skifter skikkelse og skaper seg om til forskjellige dyr, smyger ned i bakken, reiser mellom landene på bølgene, skyter piler fra hver finger, får bør i vindstilla, tåler gift både innvortes og utvortes, og forstår fuglenes tale. Noen blir 300 år gamle, tolv alen høge, og umennesklig sterke. Aldri bommer de når de skyter pil, og i slaget vasser de gjennom fylkingen. Forskjellige slags fantasidyr ferdes på menneskenes veg, uhyggelige blotdyr, kentaurer og flygende drager. Troll og bergboer, dverger, riser og trollkjerringer forekommer ofte i sagaene, og Odin selv viser seg for både venner og uvenner i skjebnens stund. Volver spår menneskenes skjebne, våpen og vern er blir gjort uimotståelige gjennom trolldom, og glemselsdrikk får folk til å glemme det som er hendt. I denne eventyrverdenen blir sagaheltene ofte lik hverandre.”
Dessuten:
”I fornaldersagaene skimter vi drømmeverdenen til vårt folk i fjerne tider, før det skapte seg ”troll, skjoldmøyer og tankebilleder” og ”laget seg en glad verden når verden gråt.” I disse speiles drømmene til de kristne om flere og visere menn, fagrere og mer storbårne kvinner, mer rikdom, og mer berømmelse og framgang.”
Selv mener vi forøvrig at disse sagaene er så viktige for en kulturnasjon at de også bør foreligge i bokform for det er ikke alle som er på Internett ennå, og mange, deriblant oss selv, foretrekker en bok framfor en skjerm når vi leser.
Risør 2007
Kjell Tore Nilssen / Arni Olafsson
