Egil den enhendtes og Åsmund berserkbanes saga

---

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson.


1. Brynhild kongsdatters forsvinning.

Hertrygg het en konge som styrte over det østlige Russland. Det er et stort og tett befolket land og ligger mellom Hunaland og Gardariket. Han var gift og hadde to døtre. Begge het Hild, og de var vakre og vise, og oppdradd sømmelig. Kongen var svært glad i døtrene sine.

En gang hendte det at kongen dro på jakt, og den eldre Hild og hennes tjenestekvinner dro i nøtteskog. Hun ble kalt Brynhild; og det kom av at hun hadde lært seg krigerske idretter. Nå da de gjorde seg klar til å gå hjem fra skogen kommer et stort dyr, som heter hjasi, fram mot dem. Det var storvokst og grimt. Det lever lengst av alle dyr, og et ordtak sier at den som er gammel, er gammel som en hjasi. Som en røyskatt er det skapt, og har så store ører at de rekker ned til marken.

Da de så dyret løp de hver sin veg, men dette grep kongsdatteren og løp inn i skogen. Tjenestekvinnene fortalte disse nyhetene.

Kongen ble svært bedrøvet da han hørte dette og lot lete etter henne, men ingen steder ble hun funnet; og ingen kommer som kan fortelle ham noe om dette.

Nå blir det stilt om dette og går mot jul.



2. Om Bekkhilds forsvinning og Åsmund.

I jula holdt kongen en gild veitsle. Hild den yngre drev med håndarbeid og satt i huset sitt. Hun ble kalt Bekkhild og var svært klok. Den første juledagen sender kongen bud etter sin datter, og nå gjør hun og hennes tjenestejenter seg klar, og går ut på gata, fulgt av gjeve hoffmenn. Men da de var kommet til en eng, hørte de et voldsomt bråk og så en skremmende gribb komme flygende. Dens vinger syntes å bre seg over hele borgen, og et stort mørke kom. Denne gribben tok kongsdatteren og flyr bort med henne og slår to av hennes tjenere i hjel, og alle ble voldsomt redde.  

Denne nyheten kommer til hallen og kongen blir svært sørgmodig. Han sa: ”Sent vil vi komme oss over de tap vi har hatt. Ikke klarer jeg å skjønne hvilke uvesener som ligger bak dette. Derfor lover jeg at hver den som vil lete etter mine døtre, og som finner dem, skal ha dem, og en tredjedel av riket. Og om de er døde, skal den som finner dem få det beste jarledømmet i mitt rike, og kunne gifte seg med hvem han vil.”

 
Men mange sa at selv om mye ble tilbudt, så var det enda ikke lett å vinne dette. Jula går nå og hver farer hjem til sitt, og mange mente dette var viktige hendelser.

 Vinteren går nå, og sommeren også. Mot slutten av høsten skjer det at det kommer et lite skip; gullutstyrt over vannlinja. Om bord var tretti menn, og tjenere i tillegg. Kongen var allerede i havna. De gikk foran kongen og hilste ham, og han tok vel i mot deres hilsen og spurte hvem de var. Han som ledet dem sa at han het Åsmund og ble kalt berserkbane.

”Hvor gammel er du?” sa kongen.

  ”Seksten vintre,” sa Åsmund.

  "Ikke har jeg sett en gildere mann på den alderen," sa kongen, "hvor kommer du fra?"

  "Fra hærferd," sa Åsmund, "men nå går det mot vinteren her, og vi vil be om å få være her i vinter. Ikke skorter det på gods som vi kan betale for våre menn."
 
Kongen sier at han er velkommen til dette. Åsmund lar så alt hærfang føre av skipet, og de fikk et staselig hus til sine eiendeler, men oftest drakk Åsmund i kongens hall. Han og hans menn likte seg godt der.


    3. Om Egil den enhendte.

  Da Åsmund hadde vært der en måned var det en dag da kongen satt og drakk, at atten, svært sårede, menn kom inn i hallen. Han som ledet dem het Røgnvald; han var landsverner for kongen, og hilste ham. Kongen tok vel i mot hans hilsen, og spurte ham hvem som hadde gitt ham så hard medfart.  

”En mann er kommet til landet Deres,” sa Røgnvald. ”Han heter Egil og er vanskelig å ha med å gjøre. Han plyndret landet Deres, og jeg dro for å møte ham. Jeg hadde fem velutrustede skip, men Egil hadde et skip og tretti menn. Nå mente jeg at jeg hadde overtaket på ham, men vi skiltes slik at jeg måtte flykte, og alle mennene mine ble drept utenom disse. Egil har bare en hand og kalles Egil den enhendte, og han vinner mest seier med den som er av. Det må være på grunn av et sverd, som er smidd av dverger, og det er festet over handleddet og ingen menn kan stå i mot hans hugg.”

  Røgnvald gikk for å sette seg, men falt sammen død. Kongen sa: ”Ikke vil jeg tåle at du ikke blir hevnet.”

  Åsmund svarer: ”Slik ville jeg helst lønne Deres gjestfrihet at jeg kan finne denne Egil.”

  ”Det vil jeg gjerne,” sa kongen, ”og De skal få med så mange krigere som De vil.”

  ”Ikke er jeg vant til å øke antallet krigere når det er like mange,” sa Åsmund, ”og om Egil har flere krigere, da vil landsmennene hjelpe oss.”

  4. Egil og Åsmund møtes.  

Åsmund dro nå for å møte Egil og ba sine menn om å ro væpnet mot dem. Egil var ikke uforberedt og spurte hvem som var ansvarlig for all denne roinga.

Åsmund sa navnet sitt, - "og jeg har et ærend hos deg."

"La oss høre det," sa Egil.

"Jeg vil bytte våpen med deg," sa Åsmund, "og gi sverd mot økser."

"Ikke vil vi nekte det," sa Egil, "har dere mye rikdom på skipene deres?"

Åsmund sa at det ikke var det, - "vi skal ta noe av det dere har, eller hvordan vil dere bøte kongen for det dere har ranet fra ham?"
"Ikke er vi vant til," sa Egil, "å bøte for at guttene tar seg slaktesauer."

"Da må vi prøve noe annet," sa Åsmund, "for kongen sendte meg for å ta hodet ditt."

"Han vil drepe deg da," sa Egil, "la oss heller bli fosterbrødre og drepe kongen og ta døtrene hans."

"Ikke lar det seg gjøre," sa Åsmund, "for de har blitt bortført fra ham."

"Det er synd om krigerne våre blir drept," sa Egil, "la heller oss to sloss."

Åsmund sa at han var helt klar til det. De gikk nå på land og prøvde ut idrettene sine, og de var like i styrke. Om kvelden satte de seg sammen og drakk og etter dette la de seg og sov resten av natta."

Om morgenen tok Åsmund og Egil våpnene sine og kjempet voldsomt; tre skjold fikk hver av dem ødelagt. Da sto solen rett i syd.
Egil sa da: "Vil du fortsette lenger med denne leken?"

"Ikke er noe avgjort ennå," sa Åsmund, "og ikke vil kongen mene at jeg har utført mitt ærend om vi slutter slik."

"Du skal råde," sa Egil.

"Hvor gammel er du?" sa Åsmund.

"Atten vintre," sa Egil.

"Ta våpnene dine, om du vil leve lenger," sa Åsmund.

De kjempet nå for andre gang, og det syntes som om hver hugg var dødelig. Da sola sto i sydvest sa Egil: "Jeg tror det er bedre om vi avslutter denne leken nå."

"Redselen får deg til det," sa Åsmund. Han hadde da fått et sår.

"Verg deg selv du," sa Egil.

Så de satt i gang å kjempe for tredje gang. Åsmund kunne nå ikke gjøre annet enn å verge seg, og han hadde fått tre sår. Han ser nå at dette ikke duger, så han kaster sverdet og løper mot Egil, som blir hindret av handa. De sloss over hele valplassen, og det skjer at Egil faller. Hver av dem hadde da revet hjelmen av hodet på den andre.

"Ikke bryr jeg meg om å bite over strupen på deg," sa Åsmund, "og sverdet mitt er langt borte."

"Det er nok ditt beste valg," sa Egil.

"Det får våge seg," sa Åsmund.

Han løp etter sverdet sitt og stormet så mot Egil, som lå like stille som om håret hans ble skjært.

Åsmund sa: "Du er ikke som noen annen mann, Egil. Stå nå opp så vil jeg by deg det som du tidligere bød meg; å bli din fosterbror."

"Det bekymrer meg," sa Egil, "at jeg da vil skylde deg livet."

"Ikke skal jeg drepe deg," sa Åsmund, "men jeg vil at du blir med meg til kongen."

Begges krigere kom da til og ba dem om å forlikes. De tok hverandre nå i handa og sverget fosterbrødreskap etter gammel skikk.

  
5. Vennene møter Ørnenebb.

  De gjorde seg nå klar til ferden og kom til kong Hertrygg. Åsmund hilste kongen, og han tok vel i mot ham og spurte om han hadde funnet Egil den enhendte.

Åsmund sa han hadde funnet ham, - ”ikke har jeg møtt djervere mann, og nå vil han ta Røgnvalds plass, og vi begge skal verge landet ditt”

”Hvis du vil avlegge ed,” sa kongen, ”på at dere to tar hans plass, da skal jeg gjøre forlik med dere.”

Åsmund sa at han ville gjøre det. Egil ble tilkalt, og så ble han og Åsmund gjort til kongens landvernsmenn og satt der om vinteren.

I jula hadde kongen gjestebud, og den første juledagen spurte kongen om noen var kommet dit som kunne fortelle ham hvor det hadde blitt av døtrene hans. Men ingen kunne si noe om det. Kongen kunngjorde på nytt da de vilkårene han hadde lovet.

Egil sa: ”Her kan modige menn vinne seg rikdom.”

Etter jula for hver hjem til seg.

Straks høgvinteren var over satte Åsmund og Egil skipet sitt på sjøen, og valgte ut tjuefire menn. En som het Viglogi satt de til å styre over de som var igjen, og de sa at de skulle lete etter kongsdøtrene og ikke kom igjen før de hadde funnet dem, enten levende eller døde. De seilte nå ut over havet, men visste ikke hvor de skulle fare. De undersøkte nøye øyer og utskjær og fjellbygder; og slik gikk hele sommeren. Da vinteren kom var de kommet langt nord i Jotunheimen, og der la de til ved en skog, halte opp skipet sitt og gjorde seg klar der.

De sa til mennene sine at de skulle holde seg der om vinteren. ”Vi to, Egil,” sa Åsmund, ”skal undersøke dette landet, og om vi ikke kommer tilbake til sommeren, da skal dere fare dit hvor dere ønsker.”

De gikk nå inn i skogen og skjøt dyr og fugler til mat. Mens månedene gikk var de i skogen og stundom fikk de ingen mat. En gang kom de inn i en dal hvor det var en elv og slake enger, og over skogen en berghammer. Der så de mange geiter og feite geitebukker. De samlet sammen feet og tok en feit bukk og ville slakte den, og i neste nå hører de rop fra over seg. Alle geitene stakk da av, og bukken kom seg også løs sammen med dem. De så en skapning oppe på hammeren. Det var mer bredt enn høgt. Dets stemme klang som en bjelle og det spurte hvem som var så djerv at de ville stjele bukkene til dronninga.
Åsmund sa: ”Hvem er du, fagre og spreke, og hvor styrer dronninga di?”

”Skinnebb heter jeg,” sa hun, ”og min mor Ørnenebb. Hun er dronning her i Jotunheimen og bor kort herfra. Besøk henne heller enn å stjele.”

”Du snakker sant her,” sa Åsmund. Han tok en ring og ga Skinnebb.

”Ikke våger jeg å ta i mot,” sa hun, ”for min mor vil si at det er min betaling for et samleie.”

”Ikke er jeg vant til å ta tilbake det jeg gir,” sa Åsmund, ”men vi vil be om å få hjelp av dere.”

Siden for hun hjem og finner sin mor. Kjerringa spurte hvorfor hun var så sein. Hun svarte at hun hadde møtt to menn som trengte hjelp, - ”og den ene av dem ga meg gull og ba meg vise den for å få nattsted her.”
”Hvorfor tok du i mot gullet?” sa hun.

”Jeg tenkte at du skulle ha det som lønn,” sa Skinnebb.

”Hvorfor ba du dem ikke fare hit?” sa kjerringa.

”Jeg visste ikke hva du mente om det,” sa hun.

”Be dem hit,” sa kjerringa.

Skinnebb løp straks og sa:” Mor mi ba dere komme til seg. Dere må kunne fortelle henne nytt. Og hun kan gjøre greie for det meste.”
Nå fant de kjerringa. Hun spurte dem om navnet, og de sa til henne det som sant var. Kjerringa stirret på Egil. De sa de ikke hadde spist mat på sju dager. Kjerringa holdt på å renne melk. Hun hadde femti geiter, og de melket som kyr. En stor kjele hadde hun, og denne rommet all melka. Hun eide en stor hveteåker, og der tok hun så mye mel at hun hver dag laget graut i kjelen, og dette hadde de som mat.

”Du, Skinnebb,” sa hun, ”ta kvister og lag en frisk ild. Vi vil være dårlige verter, selv om de eter graut.”
Skinnebb hadde raskt i, men kjerringa ba henne skynde seg, og servere den maten som allerede var klar. Dyre- og fuglekjøtt kom på bordet.
Kjerringa sa: ”La oss ikke være stille, for ikke er dette så ille som det kunne vært. Det er lenge til grauten er ferdig, så fortell du livshistorien din, Åsmund, og så skal Egil ta til. Og så skal jeg underholde dere med mine opplevelser, og jeg er ivrig etter å få vite hvilke ætter dere er fra, og hva som har hendt dere under ferden.”

  6. Om Åsmund og Aran.

  Åsmund tok da til orde: "Ottar het en konge. Han styrte over Hålogaland. Sigrid het hans dronning; hun var datter til jarl Ottar av Jylland i Danmark. De hadde en sønn som het Åsmund. Han var stor av vekst, og vel vant med idretter. Da han var tolv vintre mente de at han var bedre enn de andre som bodde der. Han hadde mange lekekamerater.

En gang da de hadde ridd inn i en skog kom Åsmund over en hare. Han slapp hundene etter den. Haren løp unna og hundene kunne ikke få tak i den. Åsmund ga ikke opp før hesten stupte av utmattelse. Da begynte han å løpe og jaget haren sammen med hundene. Dette endte med at haren kastet seg i sjøen fra en klippe. Åsmund gikk da tilbake etter hesten, men fant den ikke. Kvelden var kommet, og Åsmund sov der om natta. Om morgenen var det kommet en tåke så tjukk at han ikke visste hvor han var.

I tre dager gikk han rundt i skogen uten å vite hvor han var. Da så han en stor og gild mann med hår gult som silke og en skarlagenrød kjortel som kom gående mot ham. Åsmund mente han aldri hadde sett en gjevere mann. Hver av dem hilste nå på den andre. Åsmund spurte han om navnet, og han sa at han het Aran, sønn til kong Rodian av Tattaria, - "og jeg har vært i hærferd."
"Hvor gammel er du," sa Åsmund.

"Tolv vintre," sa Aran.

"Det kan ikke være mange som deg," sa Åsmund.

"Ingen var som meg der," sa Aran, "og derfor avla jeg den ed og ikke dra tilbake før jeg hadde funnet en annen som var min like i alder og idrett. Nå har jeg hørt om en mann som heter Åsmund, sønn til kongen av Hålogaland. Kan du fortelle meg noe om han, fordi jeg har hørt at det ikke kan være stor forskjell på oss?"

"Denne mannen kjenner jeg godt," sa Åsmund, "han taler med deg nå."
"Det var heldig," sa Aran, "la oss nå prøve våre kunster."
Åsmund sa han var klar til det.

Siden prøvde de alle idretter, som unge menn på den tiden kjente til; og de var så jevne at en ikke kunne se noen forskjell på dem. Så tok de til å bryte, og det var harde rykk mellom dem, men ikke kunne noen se hvem som var sterkest. De stoppet med dette da begge var utslitt.
Da talte Aran til Åsmund: "Ikke skal vi to teste hverandre med våpen, fordi da vil vi begge komme til skade. Jeg vil at vi begge sverger fosterbrorskap; at hver av oss skal hevne den andre, og dele hverandres rikdom, det vi har og det vi får."

De gjorde også ed om at den som levde lengst skulle la kaste en haug over den andre og legge så mye rikdom inn dit som det var høvelig. Siden skal den som lever lengst sitte tre netter hos den døde i haugen, og siden fare bort om han ønsker det.
Så åpnet de blodårer og lot det blande seg; en slik ed holdt menn.

Aran ba han så fare til skipene med seg og se på det staselige følget hans. Og fordi at Åsmund da var på Jylland med jarl Ottar, sin morfar, så lot han Aran råde.


   7. Arans død.

  De for nå til Arans skip; dette var ti langskip bemannet med gode krigere. Aran gav Åsmund halvdelen av skipene og krigerne. Åsmund ba om at de måtte seile til Hålogaland, der han ville hente sine krigere og skip. Aran sa at han først ville seile til sitt land og så til Hålogaland, slik at landsmennene kunne se at de ikke var tiggere. Åsmund sa at han skulle råde.
De seilte så ut over havet, og hadde god bør. Åsmund spurte om kong Rodian hadde flere barn.

Aran sa at han hadde en sønn, som het Herraud, med datteren til kongen av Hunaland, - "og han er både djerv og godt likt, og arving til Hunaland. Min far har to brødre; den ene heter Hrærek, den andre Siggeir. De er berserker og vonde å ha med å gjøre, og er ikke godt likt av folket. Kongen har mye støtte av dem, fordi de gjør det han vil. De ligger i hærferd og bringer kongen kostbarheter."

Ikke noe er kjent om deres ferd før de kom til havnen til kong Rodian. Der så de tolv hærskip og to draker, som var så flotte at de aldri hadde sett slike før. To brødre fra Valakia var kommet dit; den ene het Bolabjørn, og den andre Visinn. Gorm jarl het deres far. De hadde drept kong Rodian og lagt mye av landet øde og gjort mye hærverk.

Men da fosterbrødrene ble var dette, da lot de det blåses i lur. Og straks landsmennene ble klar over at Aran var kommet, strømmet de til ham i store mengder. Vikingene rømte til skipene, og en hard strid hvor mange falt tok til. Lenge kunne ingen se hvorledes det ville ende.
Aran sprang opp på Bolabjørns skip og ryddet det raskt rundt seg, og alle rundt han flyktet vekk. Bolabjørn snudde seg mot ham og Aran slo til ham midt i den bare skallen, men sverdet beit ikke. Støv føyk av skallen, og sverdet brakk under hjaltet. Bolabjørn hugg i mot, rett i skjoldet til Aran, og kløyvde det på langs, så Aran fikk et stort sår i brystet. Et anker uten stokk lå på tiljene; dette grep Aran og støtte det inn i hodet på Bolabjørn, så ankerflya sank, og dyttet ham så overbord, slik at han sank til bunns.

Visinn løp ombord på Åsmunds skip og kastet samtidig to spyd mot ham. Åsmund satte skjoldet foran det ene, men det gikk gjennom skjoldet og inn i armen ved albuen og satt fast i beinet. Det andre spydet tok Åsmund i lufta og kastet tilbake mot Visinn, rett i kjeften på han, slik at det gikk gjennom nakken til midt på skaftet. Spydet festet seg i masta, langt inn på spydbladet, og Visinn hang død der. Etter dette ga vikingene opp, men Aran fikk dem alle drept og kastet over bord. Siden gikk de inn i byen og landsmennene tok godt i mot Aran, og sårene deres ble stelt. Aran ble så gitt kongsnavn. Han opplyste så om avtalen mellom ham og Åsmund, og ga ham halvdelen av alt han hadde.

Men da de ennå ikke hadde vært en hel måned hjemme, døde Aran brått en dag da han gikk inn i sin hall. Liket hans ble stelt etter skikken deres. Åsmund lot kaste en haug etter ham, og satte hos ham hesten hans med sal og bissel, merket hans og alle hærklærne, og en hauk og en hund. Aran satt i stolen i fulle hærklær.
Åsmund lot sin stol bringe inn i haugen, og satte seg på den. Haugen ble så stengt. Og den første natta reiste Aran seg fra stolen og drepte hauken og hunden, og åt begge. Andre natta reiste Aran seg og drepte hesten og hugg den i biter, og tok store biter av hesten og åt, mens blodet rant ut av kjeften hans. Han bød Åsmund å spise med seg, men Åsmund tidde. Den tredje natta tok Åsmund til å sove. Han ble ikke var før Aran hadde grepet ham i ørene og slitt dem begge av. Åsmund grep da sverdet og hugg hodet av Aran. Siden gjorde han opp ild og brant Aran til aske, og gikk siden til tauet. Han ble så heist opp, og haugen ble stengt. Åsmund hadde med seg ut all den rikdom som var lagt i haugen.  


8. Åsmund drepte berserkene.

  Litt senere holdt Åsmund ting med landsmennene og spurte hva de mente om det han hadde avtalt med Aran, men det var delte meninger om dette. De krigerne som Aran hadde gitt Åsmund ville følge ham. I neste nå stirret de utover havet og så da at skip kom seilende mot land. De to berserkene, brødrene Hrærek og Siggeir, var kommet, og alle tenkte ille om det. Åsmund tilbød dem støtte, men ingen våget å gå mot dem. Åsmund for da til sine skip med sine menn.

 Men da berserkene fikk høre hva som var hendt, sa de at hele landet tilhørte dem. Åsmund fortalte dem om avtalen mellom ham og Aran, og sa at halve landet tilhørte ham. Berserkene ba han fare bort, om han ville beholde livet. Åsmund utfordret hver av dem til duell, og vinneren skulle få landet, men de skrek mot ham. De ba også mennene sine om å væpne seg, og en hard strid tok til. Åsmund hadde færre krigere, og landsmennene torde ikke å hjelpe ham. 

Alle krigerne til Åsmund falt, og han ble tatt til fange. Kvelden var da kommet. De ble da enige om at neste morgen skulle de hugge ham i hjel på Arans haug, og gi ham til Odin for å få seier. Han ble da bundet til brattspillet, mens krigerne gikk på land for å binde om sårene sine og få seg nattesøvn i hærteltene. De to brødrene lå i et lite telt nær hærteltene og hadde få krigere med seg.

Nå er det å fortelle om Åsmund at han satt oppe ved brattspillet. Han så en jernslå, som sto fram fra brattspillet. Den hadde fått et kraftig hugg, og en kvass pigg stakk ut der. Åsmund gnei tauet mot den, og kuttet det av, fordi jernet var så skarpt. Han var da løs, og brøt nå lenkene av føttene sine. Vinden sto mot land, så Åsmund kuttet ankertauet, og skipet drev inn mot skogen, og i neste nå var Åsmund på land. Det kom han nå i hug at han ville terge berserkene litt før han for inn i skogen. Han gikk nå bort til teltet hvor de sov, og skar det ned over dem. De som var i teltet spratt opp, men kunne ikke komme ut, for teltet hindret dem. Åsmund hugg til Hrærek, og kløyvde skallen hans like ned til jekslene. Siggeir kom ut og ville løpe inn i skogen, men Åsmund løp etter han. Siggeir snublet, og Åsmund hugg til ham der han var på det smaleste i ryggen, og delte ham i to. Siden for Åsmund inn i skogen. Da hadde han drept ti krigere og berserkene.

Mennene lette etter ham, men fant ham ikke. Før dagen var omme kom Herraud kongssønn med tjue skip, og alle ble glade. Han hadde hørt om alt det som hadde hendt, og siden holdt han ting med landsmennene hvor han kunngjorde sin eiendomsrett over landet og ba om at dette ble vedtatt. Ingen talte i mot dette, og han ble valgt til konge over hele landet, og de mennene som hadde fulgt berserkene ble jaget bort og Herraud tok eiendommene deres.
Da kom Åsmund for å møte Herraud. Han hilste kongen, og kongen spurte hvem han var. Åsmund fortalte sannheten til ham. Herraud spurte om han hadde drept berserkene, og han sa at det hadde han.

"Hvorfor har du kommet hit for å møte meg?" sa han.

"Jeg kunne ikke komme på noe bedre," sa Åsmund, "og jeg syntes da jeg skulle legge litt flesk i kålen din. Jeg for hit for å møte deg fordi jeg ikke kan unnslippe, og jeg vil nå vite hva som skjer med meg. Jeg vil verge meg mens jeg kan, og prøve å berge livet; men jeg vil gjerne ha et bedre valg, om det er mulig."

"Jeg har hørt om avtalen mellom deg og Aran," sa Herraud, " og jeg tror det er lurt å ta deg i tjeneste i min brors sted. Du ryddet noen stygge troll av vegen da du drepte berserkene."

Siden var Åsmund med Herraud og de kom vel overens. Senere ba Åsmund han om å få skip for han vil fare i hærferd, og Herraud ba han velge seg skip og så mange krigere som han ville ha. Han innbød han også til å komme og være hos ham når han ønsket. Åsmund valgte seg tretti menn og ett skip. De skiltes så i vennskap og hver av dem lovte å behandle den andre som sin bror når de møttes igjen. Fra da av ble han kalt Åsmund berserkbane, og her ender min saga, og jeg er denne samme Åsmund."



"Godt likte jeg sagaen din," sa kjerringa, "hvordan går det med grauten, jente?"

"Nå er den begynt å koke," sa Skinnebb.

"Det er lenge til den er ferdig," sa dronninga, "men hva har du å fortelle, Egil?"   


9. Egil kom i tjeneste hos jotunen.

 
"Det er opphavet til min saga," sa Egil, "at det var en konge som het Hring, og styrte over Smålandene. Ingibjørg het kona hans. Hun var datter til jarl Bjarkmar av Gautland. De hadde to barn. Sønnen deres het Egil og datteren Æsa. Egil vokste opp med sin fars hird til han var tolv vintre gammel. Han hadde mye for seg; var ulydig, krigersk og vanskelig. Sammen med sitt følge av gutter dro han ut i skogen og skjøt dyr og fugler. Det var et stort vann i skogen, med mange øyer i, og Egil og de andre dro ofte dit og svømte, fordi de var svært flinke i idrett.

En gang spurte Egil hvem av dem som kunne svømme lengst; for den fjerneste øya var så langt borte at den ikke kunne ses før de klatret opp i et høgt tre. Nå la de sammen på svøm, og de var tretti til sammen. Ingen skulle svømme lenger enn han mente var trygt. De svømte nå ut i vannet og noen av sunda var svært brede. Egil var den raskeste til å svømme og ingen klarte å følge ham. Og da de var kommet langt fra land, da kom det en tåke som var så tjukk at ingen så den andre, og det kom og en kald vind. De svømte seg nå vill i sundet, og ikke visste Egil hvor det ble av mennene hans. I to dager svømte han rundt i vannet, og da han nådde land var han så kraftløs at han måtte krype opp. Han dekket seg med mose og sov der om natta, og om morgenen var han litt varmere.

Da kom en stor rise ut av skogen. Han tok Egil opp under armen sin og sa: "Det er godt, Egil, at vi har møttes her. Nå kan du velge mellom to ting; enten dreper jeg deg, eller så gjeter du geitene mine så lenge som jeg lever, og sverger en ed på det."

Egil nølte ikke lenge, for han hadde ikke noe valg.

De for nå i mange dager til de kom til hula hvor jotunen bodde. Jotunen eide hundre geitebukker og mye annet geitefe. Det ville bli hans endelikt hvis de ble færre. Egil tok til med gjetinga, men geitene var urolige. Slik fortsatte det lenge. Da Egil hadde vært der i tolv måneder, da rømte han en dag. Men da jotunen ble var dette, for han etter ham fordi han var så kunnskapsrik at han kunne følge spor både i sjø og i snø. Jotunen fant ham i en hule; da hadde han vært borte i fire dager.

Jotunen sa at han hadde gjort noe som var verre enn han forsto. "Du skal nå," sa han, "få det som er verre for deg."

Siden tok han to steiner som hver veide førti skålpund. Det var jernhesper festet til dem. Han låste dem fast til Egils føtter og sa at han skulle dra dette. Disse måtte Egil slite med i sju år, men jotunen var så var av seg, at Egil aldri så sitt snitt til å drepe han.  

 


10. Egil slapp fra jotunen.
 
Det var en gang da Egil dro for å lete etter geitene sine at han fant en katt i skogen. Egil fikk tak i katten og hadde den med seg hjem. Han kom hjem sent på kvelden og ilden var brent til aske. Jotunen spurte hvorfor han hadde kommet hjem så sent, men Egil sa at han ikke var utstyrt for å gå langt, og at geitene for langt av gårde.

"Jeg lurer på," sa jotunen, "hvorledes du finner det du leter etter i mørket."

"Det er på grunn av gulløynene mine," sa Egil.

"Har du andre øyne enn de jeg har sett?" sa jotunen.

"Visst har jeg det," sa Egil.

"Vis meg," sa jotunen, "disse skattene."

"Da skal du ikke stjele dem fra meg," sa Egil.

"De er ikke til noen nytte for meg," sa jotunen.

"De er ikke til nytte for noen," sa Egil, "uten at jeg setter dem på plass."

Så løftet Egil på stakken og gjennom ilden så jotunen kattens øyne som skinte som stjerner.

"Dette er gilde saker," sa jotunen, "vil du selge meg øynene?"

"Jeg vil tape på det," sier Egil, "men hvis du vil sette meg fri og løse meg fra lenkene, da vil jeg selge deg øynene."

"Kan du sette dem slik på plass," sa jotunen, "at jeg får gagn av dem?"

"Jeg kan prøve på det," sa Egil, "men vondt vil du synes at det er å tåle dette, fordi øyelokkene må løftes høyt opp for å gjøres klar til der øynene skal ligge. Du må alltid ta dem ut når det er lyst, og ikke sette dem inn før det er mørkt, og jeg må binde deg fast her til denne stolpen."

"Da vil du drepe meg," sa jotunen, "og det er nidingsverk."

"Det skal jeg ikke gjøre," sa Egil.

Dette avtalte de og jotunen tar nå av ham hespene.

"Nå har du gjort det riktige," sa Egil, "og jeg lover deg nå at jeg skal tjene deg så lenge som du lever."

Siden binder Egil jotunen og tar en pinne med to spisser og driver inn i begge øynene på jotunen, slik at øynene lå ute på kinna. Av dette ble jotunen så sint og rykket til så kraftig at han sleit alle banda og famlet etter Egil og rev av ham kappa.

"Nå var du uheldig," sa Egil, "gulløynene falt inn i ilden, og ingen av oss har noen nytte av dem nå."

"Ille har du lurt meg," sa jotunen, "du skal sulte i hjel her inne og aldri komme ut."

Jotunen løp så til døra og stengte den kraftig. Egil var nå ille ute. Han er nå fire netter i hula og får ingen mat, fordi jotunen passer på. Så finner han råd. Han dreper den største geitebukken og flår skinnet av den og kryper selv inn i det og syr det rundt seg så tett som mulig.

Den fjerde morgenen drev han geitebukkene mot døra. Jotunen hadde satt tommelfingeren opp mot berget og den minste fingeren ned mot dørterskelen, og bukkene måtte løpe gjennom grepet hans, og det klapret svært på hulegulvet.

Jotunen sa: ”Vind vet jeg kommer når det klaprer under klauvene til bukkene mine.”

Geitebukkene løp nå ut mellom hendene hans. Egil for seinest, og ingen klapring hørtes fra han.

”Langsomt kryper du nå, Hornskegg,” sa jotunen, ”og du er heller tjukk om bogen.”

Han grep i geiteragget med begge hender, men Egil rykket til så kraftig at geitebukkpelsen revnet, og han kom seg løs.

”Du hadde nytte av at jeg er blind,” sa jotunen, ”men det er ille at vi skulle skilles slik, og at du ikke har noen minnegaver, så lenge som du har tjent meg, og ta nå denne gullringen.”

Det var en stor skatt. Egil syntes ringen var fager og strakte seg mot den. Men da jotunen oppdaget at han tok i ringen, da rykket han den til seg og slo mot og Egil og rev av han det høyre øret. Egil hadde nytte av at jotunen var blind. Han hugg den høyre hand av jotunen og fikk tak i ringen.

”Nå skal jeg holde mitt ord,” sa Egil, ”og ikke drepe deg. Du skal leve i pine, og dagene som kommer sist vil være de verste.”

De skiltes så, og Egil for bort. Han lå ute i skogen, og da han kom ut av skogen, var det vikingskip foran ham. Han som styrte over dem het Borgar. Egil slo seg sammen med dem og viste snart at han var den djerveste mannen. De var i hærferd om sommeren. Ved Sviaskjera sloss de mot en berserk som het Glammad. Han hadde et gildt våpen, et langbladet spyd, og kunne velge seg ut en mann straks han visste navnet hans. Og allerede i begynnelsen av striden løp Glammad opp på Borgars skip og stakk spydet gjennom han. Egil sto nær og hadde brukket spydet av skaftet. Han svingte det brukkne spydskaftet og traff ved øret til Glammad så han føyk over bord, og både han og spydet sank, og kom ikke opp igjen siden. Vikingene ga nå opp, og valgte Egil til høvdingen deres. Av dem valgte han ut trettito krigere.
Egil herjet nå i Austerveg, og mye skjedde under hans hærferd.
   




11. Egil mista handa si.

  En natt lå Egil i en havn fordi det ikke var mulig å seile. Han gikk alene i land og kom til en rydning i skogen. Der så han, på en jordhaug, en stor jotun og en trollkjerring som sloss om en gullring. Hun var maktesløs mot ham, og han behandlet henne skammelig. En kunne se hennes både vide og brede kjønnsorgan, fordi hun var kortkledd, men hun hang så godt fast i ringen som hun kunne. Egil hugg til jotunen og traff ham i akselen, men jotunen snudde seg så raskt at sverdet gled ned mot armen hans og inn i overarmsmuskelen, og tok et stykke av den som var så stort at en mann ikke kunne ha løftet det.
Jotunen hugg til Egil og traff handa hans ved håndleddet og kuttet den av. Både handa og sverdet falt til jorden. Jotunen gjorde seg nå klar til neste hugg, og Egil så ingen annen utveg enn å flykte, men jotunen forfulgte han inn i skogen. Egil kom seg unna i skogen, og kom tilbake til sine krigere, og de seilte så bort.

Egil fikk mye verk i handa, og etter to netter kom han til en havn og lå der om natta. Egil klarte da ikke verken lenger, så han sto opp av senga og gikk inn i skogen. Han kom så til en bekk og fikk litt lindring av å ha handa nede i vannet og la det leke over såret. I neste nå så Egil at ut av en stein kom et dvergebarn som skulle hendte vann i et spann. Egil tok en ring av handa si med tennene, og lot den falle i spannet til barnet, men det sprang inn i steinen.


Litt etter kom dvergen ut og spurte hvilken mann det var som hadde gledet barnet hans. Egil sa navnet sitt og sa at gull var av liten hjelp for han, slik som sakene sto.


”Det er vondt å høre,” sa dvergen, ”far med meg i steinen.”

Egil gjorde så og dvergen tok til å binde om stumpen og snart var verken borte, og morgenen etter var såret grodd. Dvergen tok da til å smi ham et sverd, og opp fra hjaltet laget han en fal som var så lang at den rakk opp til albuen, hvor den kunne festes på armen. Egil fant det snart like lett å hugge med den armen som om den hadde vært uskadd. Dvergen ga ham mange andre gode ting og de skiltes i vennskap. Egil for så til sine menn. Og dette er slutten på min saga for denne gang,” sa Egil, ”for jeg var denne samme Egil som jeg nå har fortalt om en stund.”


”I store vanskeligheter synes jeg du har kommet,” sa dronninga, ”men hvordan går det med grauten, jente?”

”Jeg tror den er nok kokt nå,” sa hun, ”men den er så heit at den ikke er etendes for noen mens den er slik.”

”Den er vel nærmest avkjølt,” sa dronninga, ”når jeg har fortalt mitt eventyr, for ikke har det hendt meg stort.”    

12. Om Ørnenebb og søstrene hennes.  

"Øskrud het en jotun," sa hun, "han kom fra Jotunheimen. Kula het dronninga hans. Brødrene hans var Gaut og Hildir. Far min, Øskrud, og mor mi hadde atten døtre og jeg var den yngste, og alle var enige i at jeg var den gjeveste av dem. Far min og mor mi ble syke og døde begge, så ble de kasta torv på og gitt til trolla. Vi søstrene arvet alt løsøre, men Gaut og Hildir arvet landet. De var lite enige.

Far min hadde eid tre verdifulle ting. Det var et horn, et taflspill og en gullring. Brødrene tok hornet og taflspillet fra oss søstrene, men ringen fikk vi beholde, og det var en verdifull ting. Søstrene mine ville bestemme over meg, og jeg måtte tjene dem alle, og om jeg sa i mot, da slo de meg. Dette klarte jeg ikke lenger, og jeg sverget da Tor å gi han den geitebukken han ville ha, om han bare ville dele det jevnt mellom oss søstrene.

Tor kom til oss, han la seg med min eldste søster, og lå hos henne hele natta. Men søstrene mine ble så misunnelige at de drepte henne om morgenen. Slik gjorde Tor med alle søstrene mine; han lå med dem alle, og alle ble drept. Men hver av dem maktet å forbanne den neste, at om noen fikk et barn med Tor, så skulle det verken vokse eller trives. Siden lå Tor med meg, og ga meg denne jenta som dere ser her, og hun har blitt som de sa, for hun er en alen kortere nå enn da hun kom til. Tor ga meg hele arven etter søstrene, og han har alltid siden vært hjelpsom mot meg. Jeg tok da alle pengene, men siden da har jeg hatt slike drifter at jeg syntes jeg ikke klarte å leve uten en mann.

Hring het sønnen til kongen av Smålandene. Han var den eneste av mennene som jeg likte. Jeg dro da for å treffe ham, men han var dradd til Gautland for å fri til Ingibjørg, datter til jarl Bjarkmar. Selv om jeg skyndte meg på ferden, holdt Hring kongssønn på å feire bryllup da jeg kom. Jeg kom akkurat da de skulle føre bruden inn og la meg ned i gata og tenkte å gjøre henne et spikk, men hun så meg først og sparket meg med foten, og knakk begge lårbeina mine. Siden ble hun leid inn i hallen og satt i setet sitt. Jeg kom inn i hallen, og gjorde meg til en flue og for opp under klærne hennes og tenkte å lage ett hull ved lysken hennes. Men hun gjenkjente meg straks og kjørte knivskaftet sitt i siden på meg og knakk tre ribbein på meg, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å fare bort.

Dagen går nå, og bruden ble ført til sengs, og dernest ble brudgommen ført ut. Jeg omfavnet ham og syntes jeg løp med ham ut på en klippe over sjøen, og ville drukne ham, slik at ingen skulle ha glede av ham. Men da jeg syntes jeg slapp ham ned fra klippen, da var det ikke bedre enn at jeg kasta han opp over sengeforhenget, og han landet ved siden av bruda, og jeg ble fanget og kunne ikke unnslippe. For å redde livet mitt måtte jeg dra til underverdenen og hente tre skatter: en kappe som ikke kunne brenne, et drikkehorn som ikke kunne tømmes, og et taflspill som kunne spille av seg selv mot en annen spiller.    



13. Ørnenebbs prøvelser.

  Nå for jeg ned i underverdenen og der møtte jeg kong Snjå. Jeg ga han seksti geitebukker og et skålpund gull og kjøpte slik hornet. For dronninga hans var det gjort klart giftdrikk i tolv tønne-staup, og jeg drakk de for hennes skyld og siden har jeg hatt litt halsbrann.
Deretter dro jeg til Lukanusfjellet, hvor jeg fant tre kvinner, hvis de kunne kalles dette, for jeg var liten som et barn av vekst i forhold til dem. De tok vare på taflspillet. Jeg klarte å få halve fra dem, men de savnet det og fant meg, og ba meg legge spillet tilbake. Men jeg sa at jeg ikke ville gjøre det, og ba en av dem å ta det fra meg, og satte taflspillet mot alt gullet. De mente dette ikke vil bli for vanskelig, og en av dem løp på meg og greip fast i håret mitt og reiv av halvparten, sammen med kinna og det venstre øret. Hun var hard mot meg, men jeg ga ikke opp. Jeg kjørte fingrene i øynene hennes, og tynte de begge ut. Så svingte jeg henne rundt meg, men hun satt fast foten i en bergsprekk så jeg satte hofteleddet hennes ut av ledd, og slik skiltes vi.

En av de andre løp nå mot meg og slo meg på nesa slik at den knakk, og det har vært et liten lyte på meg siden, og det fulgte også med tre tenner. Men jeg grep henne i brystene, og rev begge av henne ned til ribbeina. Mageskinnet og innvollene fulgte også med. Da løp den tredje på meg; hun var den minste. Jeg tenkte å stikke øynene ut på henne som jeg hadde gjort med den forrige, men hun beit av meg to fingre. Da sparket jeg bein på henne, og hun falt på ryggen bakover. Hun ba meg om nåde, men jeg sa at hun ikke fikk leve hvis ikke hun ga meg hele taflspillet. Hun nølte ikke med det. Jeg lot henne da få stå opp, og da vi skiltes ga hun meg et speil som var slik at jeg kan la hver den som ser inn i det se ut slik som jeg vil; eller jeg kan la den som ser i det bli blind.

Nå for jeg ned i den dypeste delen av underverdenen for å finne kappa. Der fant jeg mørkets høvding. Så snart han så meg ønsket han å ligge med meg. Jeg mente dette måtte være Odin, for han var enøyd. Han sa jeg skulle få kappa hvis jeg fikk henta den fra der den var. For å komme dit måtte jeg hoppe over et stort bål. Først lå jeg med Odin, og så hoppet jeg siden over bålet, før jeg fikk kappa, og siden har jeg ikke noe hud på kroppen.
Slik utstyrt for jeg hjem igjen. Jeg fant Hring og Ingibjørg og ga dem kostbarhetene, og vi skiltes ikke før jeg sverget og aldri hevne meg på dem. Jeg dro hjem og var ikke altfor glad over turen; jeg vil huske den møya i Gautland så lenge jeg lever. Senere skal jeg fortelle om de smålekene jeg hadde med brødrene mine, men hvordan går det med grauten, jente?"

"Jeg tror den er passe varm nå," sa hun.

"Bær den hit da," sa kjerringa.

Siden avsluttet de måltidet sitt, og fosterbrødrene fikk seng og sov resten av natta.


    14. Egil fikk handa si tilbake.

  Om morgenen våknet brødrene tidlig. Kjerringa kom til dem, og da de spurte hvor langt på dag det var, sa hun at de kunne være der hele dagen. De sto så opp og kledde seg, og kjerringa var nå svært hjelpsom. De satte seg til bords, og kjerringa hadde nå øl og god mat til dem. Kjerringa spurte nå hvor de hadde tenkt seg, eller hvilket ærend de hadde. De fortalte henne nå alt om sitt ærende og spurte om hun visste noe om hvor det hadde blitt av døtrene til kong Hertrygg.

"Ikke vet jeg," sa hun, "om det er slik at dere vil få tak i dem, men la meg først fortelle dere at etter jotun Øskruds død ble de to brødrene ikke enige om hvem som skulle være konge. Begge mente de hadde rett til det, men de ble enige om at den som kunne få den mest navngjetne og dugende kongsdatteren skulle være konge. Gaut dro av gårde først og tok den eldste Hild, datter til kong Hertrygg; mens Hildir dro senere og tok Bekkhild. Begge er nå her i Jotunheimen, men ikke er jeg viss på at de vil bli lette å få befridd. De skal gifte seg i jula, og da skal alle trolla komme sammen for å bedømme hvilken søster som er den mest dugende."

"Mye har bedret seg nå," sa Åsmund, "som vi vet hvor de er. Det ville bety svært mye om du ville hjelpe oss."

"Den eneste grunn til at jeg opprettholder frendskapen med dem," sa hun, "er at jeg ikke vil skylde dem noe. Det skyldes mer min godhet enn noe de gjør. Dere bør hvile her i dag, så skal jeg vise dere mine skatter."

De var fornøyd med det. Og da bordet var ryddet førte kjerringa dem inn i en stor sidehule. Der inne var mange kister, og hun lukket dem opp og i dem var mange sjeldne og kostbare ting. De syntes det var flott å se på dem. Til slutt tok kjerringa opp et skrin. Hun lukket det opp og de kjente en god lukt fra det. Der oppdaget Egil handa si med gullringen på. Det syntes ham som om handa var varm, og at det dampet av den, og at blodårene dunket.

Kjerringa sa: "Vet du noe om denne handa, Egil?"

"Visst gjør jeg det," og jeg kjenner denne ringen som mor mi ga meg, men hvordan fikk du tak i den?"

"Det kan jeg fortelle deg," sa kjerringa, "Gaut, min bror, kom til meg og ba meg selge ham den gode gullringen min, men jeg ville ikke. Men noe senere, da dattera mi dro ut for å gjete, kom han til henne og ga henne en drikk som fikk henne til å skrike uten stans inntil jeg brakte ringen til henne på haugen der hun lå. Men da jeg kom med ringen kom Gaut og ville ta ringen fra meg, men jeg sto i mot og det ble harde tak mellom oss. Da det så slik ut at jeg skulle miste ringen kom det en mann ut av skogen, og jeg syntes han lignet deg, Egil. Han ga jotunen et mektig hugg, men jotunen hugg handa av ham, og så løp de til skogs. Men jeg tok opp handa, og har gjemt på den siden, og jeg la den i legende urter, slik at den ikke skulle dø. Jeg tror vi er enige om, Egil, at den mannen må ha vært deg. Men om du våger å la meg åpne såret så skal jeg prøve å få handa til å gro fast igjen."

"Jeg synes jeg har lite å tape på det," sa Egil.

Så tok hun falen av Egil og bedøvde handa, slik at han ikke kjente at hun skar bort stumpen. Siden la hun den i legende urter og svøpte silke rundt den og holdt om den hele dagen. Egil kjente da at livet flommet i den. Så la kjerringa ham til sengs og sa at han skulle ligge der til den var grodd. Og etter tre netter var Egils hand grodd, og den var ikke mindre myk enn da den var frisk, men en rød tråd kunne ses rundt den.

De spurte da kjerringa hva hun mente de skulle gjøre, og hun sa at de skulle være der til bryllupet, - "det er ikke langt herfra til Skrøgg, min følgemann, og hvis vi kan lure brødrene mine vil jeg at vi skal tjene på dette."

Tiden går nå mot jul.



   
15. Gauts og Hildirs bryllup.

  Det skjer nå at brødrene Gaut og Hildir lar stevne til ting. Dit kom det folk fra hele Jotunheimen. Også Skrøgg var der, for han var lovmann for trolla. Dit ble nå kongsdøtrene leid og de kostbarhetene de hadde laget. Brynhild hadde laget et teppe som kunne fly i lufta og komme ned der en ville. Det kunne også ta med seg en stor last. Bekkhild hadde laget en skjorte som intet våpen bet på, og den som hadde den på ble ikke trett når han svømte.

Nå begynte et ordskifte om hvilken av søstrene som hadde vært flinkest. Alle trolla skulle være med å bestemme dette, men de klarte ikke å bli enige, så Skrøgg lovmann skulle dømme. Hans dom var at Brynhild var vakrest og at teppet hennes var laget med den største dyktighet, - "og derfor skal Gaut være konge og gifte seg med Brynhild, men de skal hver styre halvdelen av landet."

Med dette ble tinget oppløst. Brødrene innbød høvdingene og de fremste folkene til bryllupene sine.

Skrøgg kommer nå hjem og forteller kjerringa hva som hadde blitt bestemt på tinget og når bryllupene skulle være. Siden talte de lenge sammen, og hun fortalte ham at hun ville hjelpe brødrene, og ber om at han kommer med mange folk og andre ting. Skrøgg sa han skulle gjøre dette.

Da bryllupene skulle være gjorde kjerringa og fosterbrødrene seg klar til å fare. Den ene ble kalt Fjalar og den andre Frosti. Kjerringa lot dem se i speilet og da syntes de å være så store som om de var troll, men de var mye penere enn andre. Hun fikk dem sømmelig kledd, og nå dro de og kom til der brødrene bodde; der het det Gjallandibru. Der satt de og drakk, og da kjerringa kom inn i hula kikket de på hverandre. Hun gikk fram til Gaut og hilste vennlig på ham.

Han hilste igjen og sa: "Dette er noe nytt; at du kommer hit på vår nåde."

Hun svarer: "Ting er ikke slik de burde være. Mellom oss har det vært uvennskap til nå, og jeg vil ikke nekte for at det er min skyld. Jeg ser nå, Gaut frende, at hellet følger deg, og at du nå har fått et godt gifte. Nå vil jeg gi deg noe som vi kranglet om tidligere. Jeg vil nå gi deg den gode ringen som en benkegave til kona di, og min vennskap i tillegg. Vi skylder vårt frendskap at vi er gavmilde med hverandre."

Gaut sa han var takknemmelig for det, - "men hvor har du funnet disse pene mennene?"

Hun sa at de var sønnene til kong Dumb fra Dumbshavet, - "og slike menn finnes knapt i Jotunheimen, spesielt når det gjelder etikette. Jeg hadde tenkt at de skulle tjene i bryllupet ditt."

Hun tar nå ringen og gir den til Gaut, og han takket henne. Hun skal servere i bryllupet og alt skal gjøres slik som Fjalar og Frosti vil ha det, og de ble gitt nøkler til alle skattkistene.

Dernest begynner de innbudne å komme, og snart var det mange folk der. Kjerringa hadde styring og alt ble slik hun sa. Skrøgg lovmann var den mest respekterte der.

Kjerringa fortalte hviskende til søstrene hvem mennene var som kom med henne, - "dere kan nå være glade."

De ble nå glade for de hadde tenkt ille om ekteskapene. Men jotnene var glade for å se dem lystige, og takket sin frendekone for hennes tjenester. Da folkene hadde satt seg, og brudgommene hadde satt seg, ble brudene ført inn. Det manglet ikke på uro og villskap slik som trolla pleier. Skrøgg lovmann satt på en benk og bøndene med ham, mens Gaut og Hildir og deres menn satt på en annen. Ørnenebb satt hos brudene og sammen med andre storvokste kjerringer ga hun dem råd om hvorledes de skulle te seg. Fjalar og Frosti serverte brudene, og det var ingen mangel på sterk drikke.

Det går nå mot kvelden og folk blir fulle. Da står Ørnenebb opp og kaller lovmannen og fosterbrødrene bort til seg og sier at de skulle bære inn benkegavene. Inn blir så båret teppet og skjorta, det gode taflspillet, den gode ringen, som kjerringa hadde eid, og mange andre verdigjenstander. Skrøgg lovmann ga benkegavene til kjerringa som tok i mot dem. Hun tok teppet og bredte det ut på bakken og la alle kostbarhetene på det. Så satt hun Skinnebb, sin datter, til å bære gull og sølv dit, og gikk så inn i hula og ba Frosti om å bli med. De kom nå dit hvor Gaut og Brynhild skulle ligge. Hun forteller ham at der ved sengestokken skal han finne det gode sverdet, som Gaut eier; og forteller at intet annet våpen biter på ham. Hun sier også at Fjalar og Hildir skulle møtes et annet sted, og ber dem om å gjøre seg klar til å møte store farer. Siden for kjerringa inn i hula og kalte på brudene, og sa at det var på tide for dem å komme seg til sengs. Da tar Fjalar og Frosti brudene i hendene og leder dem ut og setter dem ned på teppet. Så fikk kjerringa teppet til å lette, og det flyr opp i lufta med alt som var på det. Hun gir speilet til dattera si og ber henne holde det mot ansiktet til hver mann som går ut.
Nå starter en livlig danselek i hula da brudgommene skal føres ut.
  
16. Trolla drepes.

  Det var tre dører i hula. Skrøgg lovmann, og hans følge, sto utenfor en av dem, og Skinnebb sto utenfor den døra allmuen skulle gå ut gjennom. Brudgommene ble ført ut gjennom den tredje døra, og rett utenfor der var det to sidehuler på hver side. Her skulle de sove og disse hulene var fint utstyrt med veggtepper.

Nå gikk de ut og hver av dem gikk inn i sin hule. Egil gikk foran Hildir inn i en av hulene. Da Hildir gikk inn snudde Egil seg mot ham og grep ham i håret og svingte kortsverdet, som han hadde med seg, og tenkte å hugge ham i strupen. Men Hildir slår så raskt til ham at han slår hodet i huleveggen, og skinnet i panna hans revner. Det ble et stort sår som begynte å blø svært. Sverdet traff jotunen på nesa og skar den av, og det stykket var så stort at det var et fullt kløvlass for en hest. Hildir klarte å komme seg ut og skrek at han hadde blitt lurt.

Dette hørte de trolla som var inne i hula, og de løp ut. Men det var ikke lett for dem å komme ut av den døra hvor Skrøgg lovmann sto, for han drepte hver og en som ville ut. Og Skinnebb var utenfor den andre døra med speilet og blindet hver den som så mot det. De løp nå fram og tilbake og visste ikke hva de skulle gjøre. En kunne nå høre mye skrik og skrål.
Gaut hører nå dette og mener å vite hva som har skjedd. Da han kommer inn hula si ser han at bruden ikke er der. Han løper da til senga si og vil ta sverdet sitt, men finner det ikke. Åsmund løfter sverdet og hugger til Gaut, men merker ikke at hula er lav. Sverdet tar i huletaket og skjærer gjennom berget. Men spissen traff Gaut i øyenbrynet, ned gjennom øyet, kinnbeinet og kragebeinet; videre ned gjennom brystet og skar i stykker ribbeina. Gaut kom seg ut og fikk tak i en stor stein som han kasta mot Åsmund, og den traff ham i brystet slik at han falt. Gaut vil løpe mot han, men innvollene hans fester seg rundt beina hans, og han faller død ned.

Åsmund sto opp og lette etter Egil. Han kom dit hvor de sloss. Blod rant inn i øynene på Egil fra såret han hadde fått, og han begynte å bli kraftløs. Åsmund grep Hildir om begge føttene, og Egil holdt i hodet. Nå brakk de nakken på ham, og det ble hans død.

Siden for de dit hvor Skrøgg lovmann var. Han hadde drept nitti troll, og de som var igjen ba om grid. Trolla gikk ut der Skinnebb var, og over en klippe, og mistet livet.
De var der om natta, og Ørnenebb kom til dem. Om morgenen tok de all den rikdom som var i hula og for siden hjem med kjerringa. Søstrene var allerede der og var glade for å se dem. De oppholdt seg der om vinteren i den største ære.

Om våren gjorde de seg klar til å dra bort og finne mennene sine. Da de skiltes ga de Ørnenebb og lovmann Skrøgg Jotunheimen, og skiltes så i vennskap. De hadde med seg alle de skattene som det tidligere er fortalt om. Siden for de og møtte sine menn i den siste uka av vinteren, og det ble stor gjensynsglede. Straks det var god bør, seilte de ut over havet og la ikke til før de kom til kong Hertrygg.
   

17. Om bryllupet.

  Kong Hertrygg tok godt i mot både dem og døtrene sine. De hadde med seg mange kostbarheter til kongen og fortalte ham alt sant om ferden deres. Kongen takket dem rikelig for ferden.
Litt senere lot kongen stevne ting og på dette tinget minte kongen om de løftene han hadde lovet de som kunne finne døtrene hans, men om de heller ønsket noe annet ville han lønne dem i gull og sølv. Men de svarte begge at det ville de ikke, om søstrene ønsket å gifte seg med dem. Disse mente de skyldte dem livet og sa at ikke ville de velge andre menn om de kunne velge. Enden ble at Egil fikk Bekkhild og Åsmund fikk Brynhild.

Kongen begynte nå å forberede bryllup, men Egil sa at han først ville finne sin far, om han levde, og få greie på om han fikk riket, som han mente han hadde krav på. Åsmund sa han ville fare øst til Tattaria for å innby Herraud, fosterbroren sin, til bryllup. Bryllupstevnet ble nå fastsatt og også når de skulle komme tilbake. Det er ikke noe annet å fortelle om reisene deres enn at de gikk godt.
Da Egil kom til Gautland dro han for å møte sin far, som ikke kjente han igjen fordi han lenge hadde trodd at han var død. Han fortalte nå sin far alt som hadde hendt, og som tidligere er fortalt her, og viste ham arret på handa si, der den hadde vært hugget av. Også sverdet, som dvergen hadde gitt ham med falen på, viste han ham. De lot nå Regin dverg lage handtak på det, og da ble det et godt våpen. Egil bad nå sin far komme til bryllupet, og de dro sammen med Egils mor og søster. Da de kom til kong Hertrygg hadde Herraud og Åsmund allerede kommet.

Kongen tar nå godt i mot alle, og ikke tok det lang tid før en storslått veitsle var i gang. Der kunne en høre mange slags musikkinstrumenter og se mange stormenn. Det hadde ikke blitt spart på noe av de beste ting som kunne fås i disse landene.
Under veitsla underholdt Egil og Åsmund med fortellinger om ferdene sine, og det sies at både Skinnebb og Ørnenebb var der og kunne bekrefte sagaen deres. Dronning Ingibjørg gjenkjente der Ørnenebb og de gjorde fullt forlik seg imellom. Veitsla holdt på i en full måned. Og da veitsla var over dro hver og en hjem med rike gaver. Egil ga Herraud skjorta som Bekkhild hadde laget, og Åsmund ga ham ringen Kerlingarnaut og sverdet som Gaut hadde eid.

Kong Hertrygg var da gammel, og han ba Egil om å bli der. Han sa at han ikke hadde lenge igjen å leve fra da av. Egil sa at han først måtte fare hjem til Gautland, men at han ville komme tilbake innen tolv måneder. Kongen ga ham lov til det. Åsmund spurte om Herraud ville fare med ham til Hålogaland, og Herraud sa ja til det.

Ørnenebb for hjem til Jotunheimen og dronning Ingibjørg ga henne et smørtrau som var så stort at hun så vidt kunne løfte det, og sa at dette ville de synes var en sjelden ting i Jotunheimen. Åsmund ga henne to svineribber som var så tunge at de veide et skippund. Kjerringa syntes disse tingene var bedre enn om hun hadde fått en kiste med gull.
De skiltes nå i vennskap.    

18. Om Åsmund og fellene.

  Dernest gikk Åsmund og Herraud ombord og de hadde den gode draken som tidligere hadde tilhørt Visinn og Bolabjørn. Intet er å fortelle om deres ferd før de kom nord til Hålogaland. Da folkene der så drakeskipet deres da sa kong Ottar at disse mennene må ha kommet langveis fra. Straks de var på land, satte de opp telta.


Åsmund gikk for å møte sin far med elleve menn. Han hilste respektfullt på sin far. Kongen gjenkjente ham ikke, men hans mor gjenkjente ham straks hun så ham, og omfavnet ham. Ottar spurte hvem denne mannen var som hun var så vennlig med, og Åsmund fortalte ham sannheten. En storslått veitsle startet nå, og de satt der i en måned og fortalte kongen om reisene sine, og han mente de hadde hatt både hell og lykke.

Herraud sa da til Åsmund at han ville at de seilte østover til Gautland for å fri til Æsa, datter til kong Hring. Åsmund syntes det var en god ide. Straks det ble bør seilte de øst til Gautland, og både Egil og kong Hring tar godt i mot dem. Herraud kom da fram med ærendet sitt og ba om Æsa, og dette ble godt mottatt. Hun ble gift med ham og fikk en stor medgift. Bryllupet deres ble straks drukket, og det gikk svært godt.

Da veitsla var over seilte Egil og Herraud i Austerveg, mens Åsmund skulle styre Gautland straks kong Hring døde. Kong Hertrygg var død da de kom til Tattaria. Der ble Egil valgt til konge, og han og Bekkhild bodde der fra da av. Herraud tok over sitt rike litt senere og ingen av dem kom nordover siden.


Åsmund for hjem til Hålogaland og der styrte han lenge. Årmod het sønnen hans, og han giftet seg med Edny, datter til kong Håkon Håmundarson av Danmark. Fra dem er det kommet en stor ætt. Denne Årmod ble drept i badet av Starkad den gamle, og det var Starkads siste misgjerning.

Brynhild levde ikke lenge, og Åsmund giftet seg igjen med datter til kong Soddan av Serkland. Han skulle komme i bryllupet med bare ett skip, for de ville svike han. Åsmund lot da bygge det skip som het Gnod, og etter det menn vet er dette det største skip som har vært bygd nord for Grekenlandshavet. På grunn av dette skipet ble han kalt Gnod-Åsmund, og han sies å ha vært den største av de fornkongene som ikke styrte store land. Han falt ved Hlesøy, og sammen med ham falt mer enn tre tusen krigere. Folk sier at Odin kjørte spydet gjennom han, og at Åsmund hoppet overbord og at Gnod gikk til bunns med all sin last. Ingenting har senere blitt funnet, hverken av båten eller det som var ombord.

Og her avslutter vi denne sagaen.

 

 

Ordliste:

 

hjasi - fabeldyr

rise, troll, jotun - ordene brukes om hverandre om storvokste underjordiske, og beboere av Utgard

drake - vikingenes krigsskip

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

EGILS SAGA  EINHENDA  OK  ÁSMUNDAR  BERSERKJABANA.
    
  
1. Hvarf Brynhildar konungsdóttur.

Hertryggur hefir konungr heitit. Hann réð fyrir austr í Rússía. Þat er mikit land ok fjölbyggt ok liggr milli Húnalands ok Garðaríkis. Hann var kvángaðr. Hann átti tvær dætr. Hét hvártveggi Hildr. Þær váru vænar ok vel skapi farnar ok váru sæmiliga upp fæddar. Konungr unni mikit dætrum sínum.

Einn tíma bar þat til tíðenda, at konungr fór á dýraveiðar, en in eldri Hildr á hnotskóg ok konur hennar. Hún var kölluð Brynhildr. Kom þat til þess, at hún vandist við riddara íþróttir. Nú sem þær búast heim ór skóginum, kemr eitt mikit dýr, þat er hjasi heitir, fram at þeim. Þat var mikit vexti ok grimmt. Þat á lengstan aldr af dýrum, ok er þat fornmæli, at sá, sem gamall er, sé aldraðr sem einn hjasi. Þat er skapt sem glatúnshundr ok hefir eyru svá stór, at þau nema jörð.

En er þær sá dýrit, hljóp síns vegar hver, en dýrit greip konungsdóttur ok hljóp í skóginn, en konurnar sögðu heim þessi tíðendi.

Varð konungr mjök hryggr ok lætr leita, ok finnst hún hvergi. Kemr engi sá, at honum kunni þar til at segja.

Dofnar hér yfir sem annat, ok líðr til jóla. 



2. Hvarf Bekkhildar ok frá Ásmundi.

At jólum helt konungr veislu dýrliga. Hildr in yngri nam hannyrðir ok sat í skemmu, ok var hún Bekkhildr kölluð. Hún var vitr. Inn fyrsta dag jóla sendir konungr eftir dóttur sinni, ok nú býr hún sik ok sínar skemmumeyjar, ok ganga út á strætit, ok fylgdu þeim sæmiligir hofmenn. En er þær váru komnar fyrir grasgarð nokkurn, heyrðu þær gný mikinn ok sá fljúga einn ógurligan gamm. Sýndust þeim hans vængir breiðast út yfir borgina, ok kemr mikit myrkr, en þessi gammr tók konungsdóttur ok flýgr burt með hana, en laust til bana tvá hennar þjónustumenn, en allir urðu ógurliga hræddir.

Kómu þessi tíðendi nú í höllina, ok varð konungr dapr mjök. Hann mælti: "Seint vill frá hefja um þann mannskaða, sem vér fáum. Kann ek eigi at skilja, hverjar óvættir á munu liggja. Því skal þau mín orð mega bera, at hverr, sem þat vill vinna til minna dætra at leita eftir þeim, þá skal sá, sem þær finnr, eiga þær ok þriðjung míns ríkis, en ef þær finnast dauðar, skal sá hafa inn besta jarlsdóm í mínu ríki ok þá gifting, sem hann vill."

En margir sögðu, at mikit væri út gefit, enda væri til mikils at vinna. Líða nú jólin, ok ferr hverr heim til síns heimilis, ok þykkir mörgum mikils verð þessi tíðendi.

Líðr nú vetrinn ok sumarit eftir, ok at áliðnu hausti bar þar til tíðenda, at þar kom skip eitt lítit vexti, en allt gulli búit fyrir ofan sjó. Þar váru á þrír tigir manna ok þjónustumenn at auki. Konungr var fyrir í höfninni. Þeir gengu fyrir konung ok kvöddu hann. Hann tók vel kveðju þeira ok spurði, hverir þeir væri, en sá kveðst Ásmundr heita ok kallaðr berserkjabani, er fyrir þeim var.

"Hversu gamall maðr ertu?" sagði konungr.

"Sextán vetra," sagði Ásmundr.

"Þik hefi ek gildastan sét," sagði konungr, "á þeim aldri, eða hvaðan ertu at kominn?"

"Ór hernaði," sagði Ásmundr, "en nú er komit at vetri, ok viljum vér hafa hér friðland í vetr. Skortir oss eigi fé at leggja fyrir vára menn."

Konungr segir þat til reiðu. Lætr Ásmundr færa föng sín af skipi, ok var þeim fengit sæmiligt herbergi at geyma sitt gós, en oftast drakk Ásmundr í konungs höll. Hugnaðist Ásmundr þar vel ok hans menn.


3. Frá Agli einhenda

Þá er Ásmundr hafði verit þar mánuð, var þat einn dag, at konungr sat yfir drykkju, at menn kómu í höllina átján saman, allir mjök sárir. Sá hét Rögnvaldr, er fyrir þeir var, landvarnarmaðr konungs. Hann kvaddi konung. Konung tók vel kveðju hans ok spurði, hverr hann hefði svá harðliga leikit.

"Maðr er einn kominn í land yðvart," sagði Rögnvaldr. "Sá heitir Egill. Hann er illr viðreignar. Hann rænti land yðvart, ok fór ek til móts við hann, ok hafði ek fimm skip vel skipuð, en Egill hafði eitt skip ok á þrjá tigi manna. Þóttumst ek hafa ráð hans í hendi mér, en svá skildu vit, at ek kom á flótta, ok váru drepnir menn mínir allir utan þessir. En Egill þessi hefir aðra hönd ok er kallaðr Egill einhendi, ok vinnr hann meira sigr með þeiri, sem af er. Er þar búit um eitt sverð, ok er þat dverga smíði, ok er því læst at fyrir ofan úlflið, en hans högg standast engir menn.


"Gekk Rögnvaldr þá til sætis ok datt dauðr niðr. Konungr mælti: "Eigi má ek þat þola, at þín sé óhefnt."

Ásmundr svarar: "Svá mætta ek helst launa yðr gott yfirlæti at finna Egil þenna."

"Þat vil ek gjarna," sagði konungr, "ok hafið svá mikit lið sem þér vilið."

"Ekki em ek vanr at auka liði við jafnmarga menn," sagði Ásmundr, "en ef Egill hefir meira lið, þá munu landsmenn veita oss." 
  
4. Viðureign Egils ok Ásmundar.

Ásmundr fór nú til móts við Egil ok bað sína menn róa vápnaða at þeim. Egill var ekki varbúinn ok spurði, hverr þar gerði svá gildan atróðr.

Ásmundr sagði til sín, - "ok á ek við þik erendi."

"Lát heyra þau," sagði Egill.

"Ek vil skipta við þik vápnum," sagði Ásmundr, "ok gefa sverð mót öxum."
"Eigi viljum vér þess synja," sagði Egill, "eða er mikit fé á skipum yðrum?"

Ásmundr sagði eigi vera, - "viljum vér afla þar nokkurs, sem þér eruð, eða hverju vili þér bæta konungi fyrir rán?"

"Ekki erum vér vanir," sagði Egill, "at leggja peninga fyrir, þótt sveinar taki sér slátrsauði."

"Þá munu ver eftir leita," sagði Ásmundr, "því at konungr sendi mik eftir höfði þínu."

Hann vill þik þá feigan," sagði Egill, "ok gerumst heldr fóstbræðr ok drepum konung ok göngum at eiga dætr hans."

"Eigi eru þær lausar fyrir," sagði Ásmundr, "því at þær hafa verit stolnar frá honum."

"Þat er skaði, ef menn okkrir drepast niðr," sagði Egill, "ok berjumst tveir heldr."

Ásmundr kveðst þess albúinn. Þeir ganga nú á land ok reyndu sínar íþróttir, ok var nær um með liðsmönnum þeira, ok um kveldit settust þeir í samdrykkju ok sváfu af um nóttina.

En um morguninn tóku þeir Ásmundr ok Egill vápn sín ok börðust sterkliga, ok þrimr skjöldum spillti hvárr fyrir öðrum. Var þá sól í fullu suðri.

Egill mælti þá: "Viltu eiga leik þenna lengr?"

"Eigi er enn mikit um þreytt," sagði Ásmundr, "ok eigi mun konungi þykkja rekit sitt erendi, ef vit hættum svá búit."

"Þú munt ráða," sagði Egill.

"Hversu gamall maðr ertu?" sagði Ásmundr.

"Átján vetra," sagði Egill.

"Tak vápn þín, ef þú vilt lengr lifa," sagði Ásmundr.

Berjast þeir nú öðru sinni, ok sýnist æ sem þeim sé dauðinn víss, sem til er höggvit. Ok sem sól er komin í útsuðr, mælti Egill: "Betra ætla ek okkr at hætta þessum leik."

"Hræðsla gengr þér til þess," sagði Ásmundr. Hann hafði þá fengit eitt sár.
"Ver þik nú þá," sagði Egill.

Sóttust þeir þá í þriðja sinn. Átti Ásmundr þá ekki annat at gera en hlífa sér, ok fengit hafði hann nú þrjú sár. Sér hann nú, at eigi mun svá búit duga, kastar nú sverðinu ok hleypr á Egil. Verðr honum nú bág höndin, ok berast þeir víða um völlinn, en svá kemr, at Egill fellr. Hafði hvárr slitit hjálminn af öðrum. 


"Eigi nenni ek," sagði Ásmundr, "at bíta sundr í þér barkann, er sverð mitt er fjárri."

"Sá er þér nú bestr," sagði Egill.

"Þat mun nú voga verða," sagði Ásmundr.

Hljóp hann þá eftir sverði sínu ok hljóp at Agli, en hann lá svá kyrr sem hár hans væri skorit.

Ásmundr mælti: "Engum manni ertu líkr, Egill. Stattu nú upp, ok vil ek nú boð þat, er þú hefir áðr boðit mér, at vera þinn fóstbróðir."
"Mikit þykki mér fyrir því," sagði Egill, "á ek þá at launa þér lífgjöf."
"Eigi mun ek drepa þik," sagði Ásmundr, "en þat vil ek, at þú farir með mér til konungs."

Kómu þá menn þeira beggja ok báðu þá sættast. Takast þeir nú í hendr ok sverjast í fóstbræðralag eftir fornum sið. 



5. Þeir félagar fundu Arinnefju.

Þeir búa nú ferð sína ok koma til Tryggva konungs. Ásmundr kvaddi konung, en hann tók honum vel ok spurði, hvárt hann hefði fundit Egil inn einhenda.

Ásmundr kveðst hann fundit hafa, - "ok hefi ek eigi sét vaskara mann, ok vill hann nú ganga í stað Rögnvalds ok vit báðir, at verja land þitt."

"Ef þú vilt selja mér trú þína," sagði konungr, "at þit gangið í hans stað, þá mun ek taka sættir af ykkr."

Ásmundr kveðst þat gera vilja. Var Egill þá til kallaðr, ok gerðust þeir Ásmundr landvarnarmenn konungs ok sátu þar um vetrinn.

At jólum hafði konungr vinaboð, ok jóladag inn fyrsta spurði konungr eftir, hvárt nokkur væri sá þar kominn, at honum kynni at segja, hvat orðit mundi af dætrum hans, en þat kunni engi at segja. Lýsti konungr þá þeim skilmála, sem hann hafði á gert.

Egill sagði: "Þat væri röskum mönnum gott til fjár at vinna."

Eftir jólin fór hverr til síns heimilis.

Þegar hávetri var liðit, settu þeir Egill ok Ásmundr skip sitt á sjó ok völdu á fjóra menn ok tuttugu, en sá hét Víglogi, sem þeir settu fyrir þá, sem eftir váru, en þeir sögðust mundu leita konungsdætranna ok eigi aftr koma, fyrr en þær fyndist annathvárt lífs eða dauðar. Sigldu þeir nú í haf ok vissu aldri, hvert þeir skyldu fara. Könnuðu þeir eyjar ok útsker ok fjallbyggðir ok fóru svá allt sumarit, en at vetri váru þeir komnir norðr at Jötunheimum, ok lögðu þeir þar undir skóg einn ok bjuggust þar um ok settu upp skip sitt.

Sögðu þeir sínum mönnum, at þeir skyldu þar dveljast um vetrinn. "Skulum vit Egill," sagði Ásmundr "kanna land þetta, en ef vit komum eigi aftr at sumri, þá skulu þér fara, hvert sem yðr lystir."

Ganga þeir nú á mörkina ok skjóta dýr ok fugla til matar sér. Váru þeir á mörkum, svá at mánuðum skipti, ok fengu stundum engan mat. Eitt sinn kómu þeir í dal einn. Á ein var þar ok eyrar sléttar, en upp yfir skógr ok hamrar. Þar sá þeir margt geitfé ok feita hafra. Ráku þeir saman féit ok tóku einn feitan hafr ok sögðust skyldu skera hann, ok því næst heyra þeir kvæklat upp yfir sik. Stukku þá burt allar geitrnar, ok varð þeim lauss hafrinn. Þeir sá kvikendi uppi í hömrunum. Þat var meira á þverveginn en hæðina. Þat var svá hvellt sem bjalla ok spurði, hverir svá djarfir væri, at stela vildu hafri drottningarinnar.

Ásmundr mælti: "Hver ertu, in fagra ok in bólfimliga, eða hvar ræðr drottning þín?"

"Skinnnefja heiti ek," sagði hún, "en móðir mín Arinnefja. Hún er drottning hér í Jötunheimum ok býr skammt burt heðan. Mættu þit finna hana heldr en stela."

"Satt segir þú þat," sagði Ásmundr. Tók hann þá fingrgull ok gaf Skinnnefju.

"Eigi þori ek at þiggja," sagði hún, "at þér, því at ek veit, at móðir mín segir, at þat sé hvílutollr minn."

"Eigi er ek vanr at taka aftr þat, sem ek gef," sagði Ásmundr, "en þiggja munu vit, at þú umgangir okkr greiða."

Síðan fór hún heim undan ok finnr móður sína. Kerling spurði, hví hún væri svá sein. Hún kvaðst hafa fundit tvá menn beinaþurfi, - "ok gaf annarr þeira mér gull ok bað mik vísa þeim til gistingar."

"Hví þáttu gull?" sagði hún.

"Ek ætlaða hjá þér til launanna," sagði Skinnnefja.

"Hví battu þá ekki hingat fara?" sagði kerling.

"Ek vissa eigi, hversu þér var um þat gefit," sagði hún.

"Bjóð þeim hingat," sagði kerling.

Skinnnefja hljóp þegar ok mælti: "Móðir mín bað ykkr koma til sín. Skulu þit vera léttir af tíðendum. Mun hún á flestu kunna grein at gera."
Nú finna þeir kerlingu. Hún spurði þá at nafni. Þeir sögðu it sanna til. Kerling var starsýn á Egil. Þeir sögðust eigi hafa etit mat á sjau dögum. Kerling var at at renna mjólk. Hún átti fimm tigi geita, ok mjólkuðu sem kýr. Hún átti ketil stóran, ok tók hann alla mjólkina. Hún átti hveitiakr stóran. Tók hún þar svá mikit mjöl, at hún gerði hvern dag graut í katlinum, ok höfðu þær þat til viðrlífis.

"Þú, Skinnnefja," sagði hún, "tak hrís ok ger eld brenniligan. Mun eigi of vel plagat, þótt þeir eti grautinn."
Skinnnefja hafði í flýti. En kerling bað þá herða á, þat fyrst sem til væri. Kom þar fram dýra hold ok fugla.
Kerling mælti: "Verum eigi hljóð, þó at eigi verði svá vel plagat sem vera skyldi. Mun langt, áðr en grautrinn er búinn, ok seg þú ævisögu þína, Ásmundr, en þá skal Egill við taka, en þá mun ek skemmta til borðprýði af því, sem yfir mik hefir borit, ok forvitnar mik at vita, hverrar ættar þit eruð eða hvat undir ferðum ykkrum býr." 



6. Frá Ásmundi ok Áráni.

Ásmundr tók þá til orða: "Óttarr hét konungr. Hann réð fyrir Hálogalandi. Sigríður hét drottning hans, dóttir Óttars jarls af Jótlandi í Danmörk. Þau áttu einn son. Sá hét Ásmundr. Hann var mikill vexti. Vandist hann við íþróttir, ok þá hann var tólf vetra, þótti hann af bera öllum þeim, sem þar váru. Helt hann marga leiksveina.

Eitt sinn, er þeir váru á skóg riðnir, fann Ásmundr einn hera. Hann sleppti hundum sínum til hans. Herinn hljóp undan, ok gátu hundarnir ekki farit hann. Ásmundr gaf ekki fyrr upp en hestrinn fell af mæði. Hljóp hann þá ok elti dýrit með hundunum. Lauk svá, at herinn steypti sér ofan fyrir sjóvarhamra. Ásmundr sneri þá til hestsins ok fann hann eigi. Var þá komit kveld. Svaf Ásmundr af um nóttina, en at morgni var komin þoka svá myrk, at hann vissi eigi, hvar hann var kominn.

Þrjá daga villtist hann á skóginum. Þá sá hann mann ganga á móti sér mikinn ok fríðan í skarlatskyrtli, en hárit gult sem silki. Eigi þóttist Ásmundr vænna mann sét hafa. Heilsar nú hvárr öðrum. Ásmundr spurði hann at nafni. Hann kveðst Árán heita, sonr Róðíáns konungs af Tattaríá, - "hefi ek verit í hernaði." 


"Hversu gamall ertu?" sagði Ásmundr.

"Tólf vetra," sagði Árán.

"Þar munu ekki fleiri þínir líkar," sagði Ásmundr.

"Engum var ek þar líkr," sagði Árán, "ok því strengda ek þess heit at koma eigi aftr, fyrr en ek hefða fundit annan minn líka at aldri ok íþróttum. Nú hefi ek frétt til eins manns, er Ásmundr heitir, sonr konungs af Hálogalandi, eða kanntu nokkut at segja mér til hans, því at mér er sagt, at þar muni skammt manna á milli?"

"Þann mann þekki ek gerla," sagði Ásmundr, "ok talar hann nú við þik.
"Þá gengr at óskum," sagði Árán, "ok megum vit nú prófa okkra fimleika." Ásmundr kveðst þess búinn.

Síðan frömdu þeir allar íþróttir, þær ungum mönnum váru tíðar í þær mundir, ok váru þeir svá jafnir, at ekki mátti á millum sjá. Síðast tóku þeir fang, ok váru harðar sviptingar með þeim, ok mátti eigi mun gera, hvárr sterkari var, ok skildu svá, at þeir váru báðir móðir.
Þá talaði Árán til Ásmundar: "Ekki skulu vit vápnaskipti prófa, því at þat verðr skaði okkar beggja. Vil ek, at vit sverjumst í fóstbræðralag, at hvárr skal annars hefna ok eiga fé saman, fengit ok ófengit."

Þat fylgdi ok svardaga þeira, at hvárr, sem lengr lifði, skyldi láta verpa haug eftir annan ok láta þar í svá mikit fé sem þeim þætti sóma. Síðan skal sá, sem lengr lifir, sitja hjá inum dauða þrjár nætr í haugi ok fara síðan burt, ef hann vildi; vöktu sér síðan blóð ok létu renna saman. Heldu menn þat þá eiða. Árán bauð honum nú at fara til skipa með sér ok sjá sinn fararblóma. En með því at Ásmundr var þá í Jótlandi með Óttari jarli, móðurföður sínum, þá lét hann Árán ráða. 



7. Dauði Áráns.

Þeir fara nú til skipa Áráns, ok váru þau tíu langskip með góðum drengjum skipuð. Árán gaf Ásmundi helming liðs ok skipa. Ásmundr bað, at þeir mundu sigla til Hálogalands, ok vildi hann hafa þaðan sitt lið ok skip. Árán sagðist fyrst vilja sigla til síns lands ok koma svá til Hálogalands, at landsmenn mætti sjá, at þeir væri ekki stafkarlar. Ásmundr bað hann ráða. Sigldu þeir síðan í haf, ok gaf þeim vel byri. Ásmundr spurði, hvárt Róðíán konungr ætti ekki fleiri barna.

Árán sagði, at hann ætti son, er Herrauðr hét, við dóttur konungs af Húnalandi, - "er hann bæði vaskr maðr ok vinsæll, ok stendr hann til ríkis í Húnalandi. Faðir minn á bræðr tvá. Heitir annarr Hrærekr, en annarr Siggeirr. Þeir eru berserkir ok illir viðreignar ok ekki þokkasælir af landsmönnum. Konungr hefir mikit traust á þeim, því at þeir gera þat, er hann vill. Þeir liggja í hernaði ok færa konungi gersimar."

Er nú eigi getit um þeira ferð, fyrr en þeir koma við hafnir Róðíáns konungs. Þar sá þeir fljóta tólf herskip ok tvá dreka svá væna, at enga sá þeir slíka. Þar váru komnir bræðr tveir utan af Blökkumannalandi. Hét annarr Bolabjörn, en annarr Vísinn. Gormr jarl hét faðir þeira. Þeir höfðu drepit Róðíán konung ok eytt víða landit ok gert mikit hervirki.

En er þeir fóstbræðr urðu þessa varir, þá létu þeir kveða við lúðra. En þegar landsmenn urðu varir, at Árán var kominn, dreif at honum múgr ok margmenni. Víkingar drifu til skipa, ok tókst bæði harðr bardagi ok mannskæðr, ok var þat langa stund, at eigi mátti millum sjá. Árán hljóp á skip til Bolabjarnar ok ruddist um fast, ok hrökk allt undan honum. Bolabjörn réðst mót honum. Árán hjó til hans í beran skallann, en sverðit beit eigi, en duptit hraut ór skallanum, ok stökk sverðit sundr undir hjöltunum. Bolabjörn hjó í mót í skjöldinn Áráns ok klauf hann at endilöngu, ok fekk Árán sár mikit á bringuna. Stokklaust akkeri lá á þilfarinu, ok greip Árán þat upp ok rak í höfuð Bolabirni, svá at flýit sökk, ok kippti Árán honum út af borðinu, ok sökk hann til grunna. 


Vísinn hljóp á skip til Ásmundar ok skaut at honum tveim kesjum í senn. Ásmundr skaut skildi fyrir aðra, ok hljóp hún í gegnum skjöldinn ok í handlegg Ásmundar fyrir framan olnbogann, svá at í beini stóð. Aðra kesjuna tók Ásmundr á lofti ok skaut aftr á Vísin ok hæfði í ginit á honum, svá at út gekk um hnakkann ok upp á mitt skaptit. Spjótit hljóp í siglutréit, svá at langt gekk upp á fjöðrina, ok hekk Vísinn þar dauðr. Eftir þat gáfust víkingar upp, en Árán lét höggva alla fyrir borð, gengu síðan í borgina, ok fögnuðu landsmenn Áráni, ok váru bundin sár þeira, en síðan er Áráni gefit konungsnafn. Lýsti hann þá skildaga þeira Ásmundar ok gaf honum allt hálft við sik.

En er þeir höfðu eigi fullan mánuð heima verit, þá varð Árán bráðdauðr einn dag, er hann gekk í höll sína. Var þá búit um lík hans eftir þeira sið. Ásmundr lét verpa haug eftir hann ok setti hjá honum hest hans með söðli ok beisli, merki ok öll herklæði, hauk ok hund. Árán sat á stóli í öllum herklæðum.

Ásmundr lét færa stól sinn í hauginn ok settist þar á. Haugrinn var þá byrgðr. En ina fyrstu nótt reis Árán af stólinum ok drap haukinn ok hundinn ok át hvárttveggja. Aðra nótt stóð Árán upp ok drap hestinn ok sundraði ok tók á tannagangi miklum ok át hestinn, svá at blóð fell um kjafta honum. Bauð hann Ásmundi til matar með sér, en Ásmundr þagði. Ina þriðju nótt tók Ásmund at syfja. Varð hann þá eigi fyrr varr við en Árán greip í eyrun á honum ok sleit þau af honum bæði. Ásmundr brá þá saxi ok hjó höfuð af Áráni. Tók hann síðan eld ok brenndi Árán at ösku ok gekk síðan til festar. Var hann þá upp dreginn, en haugrinn byrgðr, ok hafði Ásmundr með sér þat fé, sem lagt var í hauginn.


8. Ásmundr drap berserki.

Litlu síðar hafði Ásmundr þing við landsmenn ok spurði, hvat þeir vildu halda af því, sem þeir Árán höfðu saman bundit, en menn lögðu þar misjafnt til. Þeir menn, er Árán hafði gefit Ásmundi, vildu honum at fylgja. Þessu næst varð þeim litit til hafs, ok sáu menn þá skip sigla at landi, ok váru þar komnir þeir bræðr, berserkirnir Hrærekr ok Siggeirr, ok hugðu allir illt til þess. Ásmundr bauð þeim sína forstöðu, en engir váru til at rísa á mót þeim. Fór Ásmundr til skipa sinna við sína menn.

En er berserkirnir vissu þau tíðendi, sem þar váru orðin, kölluðu þeir sér land allt. Ásmundr sagði þeim einkamál þeira Áráns ok kallaði sér hálft landit. Berserkirnir báðu hann burt verða, ef hann vildi halda lífinu. Ásmundr bauð einvígi hvárum, sem vildi, ok lægi þar land undir, en þeir grenjuðu í móti ok báðu menn sína vápnast, ok tókst þá bardagi með þeim. Hafði Ásmundr lið minna, en landsmenn þorðu honum eigi lið at veita.


 Fellu menn Ásmundar allir, ok varð hann handtekinn. Var þá komit at kveldi. Urðu þeir á þat sáttir, at um morguninn skyldi höggva hann á haugi Áráns ok gefa hann Óðni til sigrs sér. Var hann þá bundinn við vindásinn, en menn fóru allir til lands ok sváfu af um nóttina í herbúðum ok bundu sár sín. Þeir bræðr lágu í litlu tjaldi skammt frá herbúðunum ok fátt manna með þeim.

Nú er at segja frá Ásmundi, at hann sat upp við vindásinn. Hann sá járnloku eina, er fram stóð ór vindásnum. Þar hafði komit í högg mikit, ok reis á röndinni úfr hvass. Þar gneri Ásmundr við strengnum, ok skarst hann í sundr, því at jarnit var hvasst. Var Ásmundr þá lauss. Braut hann nú fjöturinn af fótum sér. Vindr stóð á land. Ásmundr hjó strenginn, ok rak skipit upp at skóginum, ok því næst var Ásmundr á landi. Kom honum nú í hug at glettast nokkut við berserkina, áðr hann færi í skóginn. Ferr hann nú til tjalds þess, sem þeir sváfu inni, ok fellir á þá tjaldit. Þeir spruttu upp, sem inni váru, ok varð þeim ógreið útgangan, því at tjaldit flæktist fyrir þeim. Ásmundr hjó í höfuð Hræreki ok klauf niðr í jaxla. Siggeir komst út ok vildi hlaupa í skóginn. Ásmundr hljóp eftir honum. Siggeir drap fæti, en Ásmundr hjó eftir honum á hrygginn fyrir neðan þat, sem hann var mjóstr, ok tók hann þar sundr. Síðan fór Ásmundr í skóginn. Drepit hafði hann tíu menn með berserkjunum.

Menn leituðu hans ok fundu hann eigi, en áðr en dagrinn var úti, kom Herrauðr konungsson með tuttugu skipum, ok urðu honum allir fegnir. Spurt hafði hann öll þau tíðendi, sem þar höfðu orðit, en síðan átti hann þing við landsmenn ok lýsti sinni eign á landinu ok beiddist viðtöku, en engi mælti á mót, ok var hann til konungs tekinn yfir allt landit, en menn þeir, sem fylgt höfðu berserkjunum, váru burt reknir, en Herrauðr tók fé þeira.

Þá kom Ásmundr á fund Herrauðs. Hann kvaddi konung. Herrauðr spurði, hvat manna hann væri. Hann sagði til it sanna. Herrauðr spurði, hvárt hann hefði drepit berserkina. Hann kvað þat satt vera.

"Hví fórtu þá á minn fund?" sagði hann.

"Ek sá minn engan betra," sagði Ásmundr, "en ek þóttumst þá drepa fleski í kál þitt. Fór ek því á þinn fund, at ek vissa, at mér mundi eigi tjá at forðast þik, ok vil ek nú vita minn hlut, hverr vera skal. Mun ek verja mik, meðan ek get, ef ek á lífi at forða, en þiggja betri kosti, ef boðnir eru."

"Frétt hefi ek ummæll ykkur Áráns," sagði Herrauðr, "ok ætla ek vel fallit at taka þik í bróður stað, því at miklar meinvættir þótti mér af ráðnar, er berserkirnir váru drepnir"

Síðan var Ásmundr með Herrauði, ok kom þeim vel saman. Því næst bað Ásmundr hann fá sér skip ok vill fara í hernað, ok Herrauðr bað hann velja bæði skip ok menn svá marga sem ek vilda ok bað hann sitja hjá sér þeim stundum, sem hann vildi. Ásmundr valdi þrjá tigu manna af liði hans ok hafði eitt skip. Skildu þeir með vináttu ok lofuðu, at þeir skyldu bræðr hittast, hvar sem þeir fyndust. Kölluðu þeir hann nú Ásmund berserkjabana, ok endast þar nú mín saga, at ek er þessi sami Ásmundr."

"Mikil þykki mér saga þín," sagði kerling, "eða hvat líðr nú grautnum, genta?"

"Nú er komin á vella," sagði Skinnnefja.

"Langt mun þá, áðr en búinn er," sagði drottning, "eða hvat segir þú til, Egill?"


9. Egill kom í þjónustu jotuns.

"Þat er upphaf minnar sögu," sagði Egill, "at Hringr hét konungr. Hann réð fyrir Smálöndum. Ingibjörg hét kona hans. Hún var dóttir Bjarkmars jarls af Gautlandi. Þau áttu tvau börn. Egill hét sonr þeira, en Æsa dóttir. Egill óx upp með hirð föður síns, þar til at hann var tólf vetra gamall. Hann var mikill fyrir sér ok óstýrilátr, kappsamr ok ódæll. Hann lagði lag sitt við drengi ok lagðist út á skóga at skjóta dýr ok fugla. Vatn mikit var í skóginum, ok váru þar í eyjar margar. Þar fóru þeir Egill á sund jafnan, því at þeir vöndu sik mjök við íþróttir.

Eitt sinn ræddi Egill um við þá, hverr lengst mundi geta lagist í vatnit, því at svá var langr vegrinn í þá ey, sem first var landi, at hana sá eigi, utan þeir gengi upp í há tré til. Nú leggjast þeir á vatnit, ok váru saman þrír tigir. Skyldi þar hverr eftir vera, sem hann treysti sér eigi lengra at fara. Leggjast þeir nú um vatnit, ok váru sum sundin breið mjök. Egill var fljótastr á sundinu, ok gat engi fylgt honum. Ok er þeir váru langt frá landi komnir, þá kom þoka svá myrk, at engi sá annan, ok gerði þá vind kaldan. Villtust þeir nú á sundinu, ok eigi vissi Egill, hvat af sínum mönnum varð. Hvarflaði hann nú um vatnit tvau dægr. Kom hann þá at landi ok var svá máttdreginn, at hann varð at skríða á land, ok reytti hann á sik mosa ok lá þar um nóttina, en at morgni var honum nokkut hitnat.

Kom þá ór mörkinni risi einn mikill. Hann tók Egil upp undir hönd sér ok mælti: "Þat er vel, Egill, at vit höfum hér fundist. Eru tveir kostir við þik af minni hendi, annathvárt, at ek drep þik, elligar hitt, at þú geymir geita minna, svá lengi sem ek lifi, ok sverir mér þar at eið.

"Egill dvaldi þat eigi, því at þá var ór vöndu at ráða.

Fóru þeir nú margar dagleiðir ok þar til, er þeir kómu til hellis, er jötunninn átti fyrir at ráða. Jötunninn átti hundrað hafra ok margt geitfé annat. Lét hann þat standa á niðrlögum sínum, at þeir skyldu aldri færi vera. Egill tók við fjárgeymslu, ok váru geitrnar óspakar. Fór svá fram lengi. En er Egill hafði þar verit tólf mánuði, þá hljóp hann burt eitt sinn. En er jötunninn varð varr þess, fór hann eftir honum, því at hann var svá margvíss at hann rakti spor líka á sjó sem á fönnu. Jötunninn fann hann í helli einum. Hafði hann nú fjóra daga á burt verit.

Jötunninn sagði, at hann hafði verr gert en hann átti skilit. "Skaltu nú," sagði hann, "hafa þat, sem þér er verra."

Síðan tók hann tvá steina, ok vágu hálfvætt báðir. Þar váru fastar við járnhespur. Hann læsti þær at fótum Agli ok sagði, at hann skyldi þetta draga. Þetta erfiði átti Egill sjau vetr, en jötunninn var svá varr um sik, at hann sá aldri færi sitt á at drepa hann.


10. Egill slapp frá jötninum.

Þat var eitt sinn, at Egill fór at leita geita sinna. Hann fann einn kött í skóginum. Egill gat nát kettinum ok hafði heim með sér. Kom hann nú seint heim um kveldit. Þá var fallinn fölski á eldinn. Jötunninn spurði, hví hann hefði svá seint heim komit, en Egill sagðist eigi vera létt búinn til gangsins, en kvað geitrnar víða rása.

"Mik undrar," sagði jötunninn, "at þú finnr þat, sem þú leitar at, í myrkrinu."

"Því valda gullaugu mín," sagði Egill.

"Áttu önnur augu en þau, sem ek hefi sét?" sagði jötunninn.

"Á ek víst," sagði Egill.

"Sýn mér," sagði jötunninn, "gersimar þessar."

"Ræntu mik þeim þá eigi," sagði Egill.

"Mér mun eigi gagn at þeim," sagði jötunninn.

"Engum gagnast þau," sagði Egill, "nema ek búi um."

Síðan fletti Egill upp stakkinum. Sá jötunninn þá í glyrnur kettinum innar yfir eldinn, ok var sem stjörnur skini.

"Þetta eru fagrir gripir," sagði jötunninn, "eða viltu selja mér augun?"

"Þá er ek verr birgr eftir," segir Egill, "en ef þú vilt gefa mér frelsi ok leysa af mér fjötrana, þá mun ek selja þér augun."

"Muntu koma þeim svá til lags," sagði jötunninn, "at mér verði gagn at?"

"Við þat mun ek leita," sagði Egill, "en sinasárt mun þér þykkja," sagði Egill, "at þola atgerðirnar, því at spretta verðr til hátt hvörmunum ok búa þar um, sem þau skulu liggja. Skaltu þau ávallt burt taka, þá er lýsir, ok eigi inn setja, fyrr en dimmt er, ok mun ek binda þik hér við súluna."

"Þá muntu drepa mik," sagði jötunninn, "ok er þat níðingsverk."

"Þat skal ek eigi gera," sagði Egill.

Þessu kaupa þeir. Tekr jötunninn nú af honum hespurnar.

"Nú hefir þú vel gert," sagði Egill, "enda vil ek nú því heita þér, at ek skal þér þjóna, meðan þú lifir."

Síðan bindr Egill jötuninn ok tók einn tvíangaðan flein ok rekr í bæði augun á jötninum, svá at þau liggja út á kinnarbeinunum. Við þat varð jötninum svá illt, at hann brá svá hart við, at hann sleit af sér öll böndin ok fálmaði til Egils ok reif af honum alla yfirhöfnina.

"Nú ertu gæfulauss," sagði Egill, "þar fellu gullaugun ofan í eldinn, ok nýtr þeira nú hvárrgi okkar."

"Illa hefir þú mik dárat," sagði jötunninn. "Skaltu hér nú inni svelta ok aldri út komast."

Hljóp jötunninn þá í dyrnar ok lætr þær aftr sterkliga. Þykkist Egill nú illa staddr. Er hann nú svá fjórar nætr í hellinum, at hann fær engan mat, því at jötunninn geymir at hellinum. Þat verðr nú hans ráð, at hann drepr inn stærsta hafrinn ok flær af honum belg ok ferr í sjálfr ok saumar at sér sem þröngvast.

Inn fjórða morgin rekr hann hafrana til dyranna. Jötunninn hafði sperrt þumalfingrinum upp undir bergit, ok tók þá inn minnsti ofan á þresköldinn, ok áttu hafrarnir at renna í greipr honum, ok hlammaði mjök við á hellisgólfinu.

Jötunninn mælti: "Vind veit nú á, at brakar í klaufum á kjappa mínum."

Renna nú hafrarnir út milli handa honum. Egill fór seinast, ok heyrði ekki klaufagang hans.

"Hægt hokrar þú nú, Hornskeggi," sagði jötunninn, "ok heldr þykkr um bóguna."

Tók hann þá í lagðana tveim höndum, en Egill brá við svá hart, at rifnaði hafrstakan, ok varð hann lauss.

"Naustu nú þess, at ek var blindr," sagði jötunninn, "ok er þat illa, at vit skulum svá skilja, at þú hafir þess engar menjar, svá lengi, sem þú hefir mér þjónat, ok þigg hér nú gullhring."

Þat var mikil gersemi. Agli sýndist fagr hringrinn ok seilist í móti. En er jötunninn fann, at hann tók í hringinn, þá kippti hann at sér ok hjó til Egils ok af honum eyrat it hægra. Naut Egill þess, at jötunninn var blindr. Egill hjó af jötninum höndina hægri ok náði hringnum.

"Nú skal ek halda orð mín," sagði Egill, "ok drepa þik ekki. Skaltu lifa við harmkvæli, ok sé sá þinn dagr verstr, er síðast kemr yfir þik."

Skildi þar með þeim, ok fór Egill í burtu. Lá hann úti á skógum. En er hann kom fram ór skóginum, váru fyrir honum víkingaskip nokkur. Hét sá Borgarr, er fyrir þeim réð. Egill gekk í lið með þeim ok reyndist inn vaskasti maðr. Váru þeir í hernaði um sumarit. Þeir börðust í Svíaskerjum við berserk þann, er Glammaðr hét. Hann átti kjörvápn, einn brynþvara, ok mátti kjósa mann fyrir, þegar hann vissi nafn hans. En þegar í öndverðum bardaganum hljóp Glammaðr á skip til Borgars ok lagði brynþvaranum í gegnum hann. Egill var nær staddr ok hafði brotit spjót sitt af skafti. Hann reiddi upp spjótskaftsbrotit ok rak við eyra Glammaði, svá at hann fauk útbyrðis, ok sökk Glammaðr ok brynþvarinn, ok kom hvárki upp síðan. Víkingar gáfust nú upp. Gera þeir nú Egil höfðingja sinn, ok valdi hann af þeim tólf menn ok tuttugu. Herjaði Egill nú í Áustrveg, ok bar margt til tíðenda í hans hernaði.


11. Egill missti hönd sína.

Eina nótt lá Egill í höfn nokkurri, ok gaf honum ekki at sigla. Hann gekk á land einn saman. Hann kom í eitt rjóðr í skóginum. Hann sá þar á hól einum jötum mikinn ok eina flagðkonu. Þau drógust um einn gullhring, ok varð hún orkuvana fyrir honum, ok fór hann hrakliga með hana, ok mátti þar sjá viðrlitamikil sköp, því at hún var stuttklædd. Hún loddi á hringinum eftir megni. Egill hjó til ötunsins, ok kom á öxlina. Jötunninn snaraðist við, ok renndi sverðit ofan eftir handleggnum ok tók ór aflvöðvann, ok var þat svá mikit stykki, at einn maðr mundi eigi meira lyfta. Jötunninn hjó til Egils, ok kom á höndina við úlfliðinn ok tók af. Fell á jörð bæði höndin ok sverðit. Jötunninn bjóst til at veita högg annat. Sá Egill þá ekki annan sinn kost en at flýja. Jötunninn elti hann at skóginum, ok skildi þar með þeim, ok komst Egill undan í skóginn. Kom hann nú svá til sinna manna, at eftir var hönd hans. Sigldu þeir þá í burt þaðan.

Egill fekk mikinn verk í höndina. En er tvær nætr váru liðnar, kom hann í höfn eina, ok lágu þar um nóttina. Gat Egill þá ekki borit af sér verkinn. Stóð hann þá upp ór sænginni, ok gekk Egill upp á skóginn. Kom hann þá at bekk einum. Þótti honum þat helst frói at hafa höndina niðri í læknum ok láta strauminn leika um sarit. Því næst sá Egill, út ór einum steini hvar kom eitt dvergsbarn. Þat sótti vatn í skjólu. Egill tók fingrgull af hendi sér með tönnunum ok lét reka í skjóluna fyrir barnit, en þat hljóp inn í steininn.

Litlu síðar kom dvergrinn út ok spurði, hvar maðr væri, er glatt hefði barn sitt. Egill sagði til sín ok sagði sér lítit skulu gull, meðan hann væri þanninn farandi.

"Þat er illt at vita," sagði dvergrinn, "ok far með mér inn í steininn."

Egill gerði svá. Tók dvergrinn þá at binda um stúfinn, ok tók ór verk allan, ok var gróinn um morguninn. Tók dvergrinn þá at smíða honum eitt sverð, en upp frá hjöltunum gerði hann fal svá langan, at upp tók yfir olbogann, ok mátti þar spenna at, ok var Agli svá hægt at höggva með því sverði sem heil væri höndin. Dvergrinn gaf honum marga góða gripi, ok skildu þeir með vináttu. Fór Egill þá til sinna manna. Ok er nú lokit svá sögu minni at sinni," sagði Egill, "at ek var þessi inn sami Egill sem nú hefi ek frá sagt um stund." 


"Í miklar þrautir þykki mér þú komit hafa," sagði drottning, "eða hvat líðr nú grautnum, genta?"

"Ek ætla, at hann sé fullvelldr," sagði hún, "en þó er hann svá heitr, at hann er engum manni ætr, meðan hann er slíkr."

"Þat mun næri hafa," sagði drottning, "at hann sé kólnaðr, er ek hafi sagt mitt ævintýr, þvi at ekki hefir margt yfir mik drifit."

12. Frá Arinnefju og systrum hennar.

"Öskruðr hét jötunn," sagði hún. "Hann var kominn ór Jötunheimum. Kúla hét drottning hans. Bræðr hans váru þeir Gautr ok Hildir. Faðir minn, Öskruðr, ok móðir áttu átján dætr, ok var ek yngst af þeim, ok var þat allra manna mál, at ek væri vænst af þeim. Faðir minn ok móðir tóku sótt ok dóu bæði, ok váru þau tyrfð ok tröllum gefin, en vér systr tókum allt lausafé öll, en þeir Gautr ok Hildir áttu landit, ok urðu þeir lítt ásáttir.

Faðir minn hafði átt þrjá kostgripi. Þat var horn ok tafl ok gullhringr. Þeir bræðr tóku hornit ok taflit af oss systrum, en hringinum gátum vit haldit, ok er þat góðr gripr. Systr mínar vildu bjóða yfir mik, ok varð ek ein at þjóna allt, en ef ek mælti á móti, þá börðu þær á mér. Þóttumst ek þá eigi mega við vera. Hét ek þá á Þór at gefa honum hafr þann, sem hann vildi velja, en hann skyldi jafna með oss systrum.

Þórr kom til vár. Hann lagðist með systur minni inni elstu ok lá hjá henni um nóttina, en þær systr öfunduðu hana ok drápu hana um morguninn. Svá gerði Þórr við allar systr minar, at hann lá þær allar, ok váru allar drepnar, en þat kunni hver þeira at mæla við aðra, ef nokkurri yrði þess auðit at eiga barn við Þór, at þat skyldi hvárki vaxa né vel dafna. Síðan lá Þórr hjá mér ok gerði mér stúlku þessa, sem nú megið þit hér sjá, ok hefir þat hrinit á henni, sem þær báðu, því at hún er nú alin minni en þá er hún kom til. Þórr gaf mér allan arfinn eftir þær systr. Hefir hann ávallt verit mér í liðsinni síðan. Tók ek þá undir mik alla peningana. Sótti mik nú svá mikil ergi, at ek þóttumst eigi mannlaus lifa mega.

Hringr hét sonr konungs af Smálöndum. Hann einn sá ek svá af mönnum, at mér leist vel á. Gerða ek þá ferð mína til móts við hann, en hann var þá farinn til Gautlands at biðja Ingibjargar, dóttur Bjarkmars jarls. Flýtta ek þá ferðinni, ok kom ek til Gautlands. Var Hringr konungsson at drekka þá sitt brullaup, ok kom ek, þá er brúðina skyldi inn leiða. Lögðumst ek þá niðr á strætit, ok ætlaða ek gera henni nokkur vélendi, en hún sá mik fyrri ok spyrndi sínum fótum við mér ok braut í mér báða lærleggina. Var hún síðan leidd í höll ok sett í sæti sitt. Ek kom inn í höllina, ok varð ek at einni flugu, ok fór ek upp undir hennar klæði, ok ætlaða ek at rífa hana á hol á náranum. Hún þekkti mik þegar ok keyrir knífskaft sitt á síðu mér ok braut í mér þrjú rifin, ok var mér til þess annast at fara í burtu.

Líðr nú á daginn, ok var brúðrin til sængr leidd, en því næst var brúðguminn út leiddr. Tók ek hann þá í fang mér, ok þóttumst ek hlaupa fram a sjóvarhamra, ok ætlaða ek at drekkja honum, svá at engi skyldi mega njóta hans. En þá er ek þóttumst sleppa honum ofan fyrir hamrana, þá varð eigi betr en svá, at ek kasta honum þá upp yfir fortjaldit, ok kom hann niðr í sængina hjá brúðinni, en ek var fangin griðalaus, ok mátta ek þá hvergi undan komast. Skylda ek þá leysa líf mitt, ok skylda ek fara í undirheima ok sækja þrjá kostgripi: skikkju þá, sem eigi mætti í eldi brenna, ok horn þat, er aldrigi yrði allt af drukkit, ok tafl þat, sem sjálft léki sér, þegar nokkurr léki annars vegar.


13. Þrautir Arinnefju.

Nú fór ek í undirheima, ok fann ek Snjá konung, ok gaf ek honum sex tigi hafra ok pund gulls ok keypta ek svá hornit, en drottningu hans var búinn eitrdrykk í tólf tunna bikar, ok drakk ek þat fyrir hennar skyld, ok hefi ek síðan haft nokkurn lítinn brjóstsviða. Þaðan fór ek í Lúkánusfjall. Þar fann ek þrjár konur, ef svá skyldi kalla, því at ek var barn hjá þeim at vexti. Þær höfðu taflit at geyma. Ek gat nát því hálfu frá þeim, en þær söknuðu ok fundu mik ok báðu mik leggja aftr taflit, en ek sögðumst þat eigi gera, ok bað ek eina þeira af mér taka ok leggja þar undir taflit, en ek byrði mína af gulli. Þótti þeim þat ekki ofrefli. Hljóp þá ein á mik ok greip í mitt hár ok reif af mér öðrum megin reikar ok þar með alla vangafilluna ok eyrat it vinstra. Varð hún mér harðtæk. Ek stóð eigi fyrir, ok rak ek fingrna í augun á henni, ok krækti ek þau bæði ór enni. Snera ek henni þá til sveiflu, ok festi hún fótinn í bjargrifu, ok sleit ek hana ór augakörlunum, ok skildi svá með okkr. Önnu r hljóp nú at mér ok rak hnefann á nasir mér ok braut í mér nefit, ok þykkir þat nokkur lítil lýti á mér síðan, ok þar fylgdu með þrjár tennrnar, en ek greip í brjóstin á henni, ok reif ek þau bæði af henni niðr at bringuteinum. Þar fylgdi ok með magállinn ok iðrin. Þá hljóp at mér in þriðja, ok var sú minnst fyrir sér. Ætlaða ek at stinga ór henni augun sem inni fyrri, en hún beit af mér tvá fingrna. Lék ek henni þá hælkrók, ok fellr hún á bak aftr. Hún bað mik þá miskunnar, en ek sagða, at hún fengi ekki líf, utan hún fengi mér allt taflit, en hún dvaldi þat ekki. Lét ek hana þá upp standa, ok gaf hún mér at skilnaði eitt gler, ok er þat með þeiri náttúru, at hverr, sem í þat lítr, má vera þeim líkr, sem ek vil, en ef mik lystir, þá má ek þann verða láta blindan, sem í litr.

Fór ek nú niðr í undirdjúp at sækja skikkjuna. Fann ek þá höfðingja myrkranna. En er hann sá mik, mælti hann til samfara við mik. Þótti mér sem þat mundi Óðinn vera, því at hann var einsýnn. Bað hann mik eiga skikkjuna, ef ek vilda þat til vinna at sækja hana þangat, sem hún væri. Var þangat at hlaupa yfir eitt mikit bál. Lá ek fyrst hjá Óðni, ok hljóp ek síðan yfir bálit, ok fekk ek skikkjuna, ok er ek síðan skinnlaus um allan kroppinn. Fór ek við svá búit heim aftr. Fann ek þau Hring ok Ingibjörgu, ok færða ek þeim gripina, ok skildu vér eigi fyrr en ek sór at hefna þessa aldri. Fór ek þá heim eigi erendi fegin, ok skal ek muna þá ina gausku mey, meðan ek má lifa, en frá smáleikum þeim, sem ek hefi átt við bræðr mína, mun ek síðar segja, eða hvat líðr nú grautnum, genta?" 



"Ek ætla, at hann sé nú hófliga heitr," sagði hún.

"Ber hann hingat þá," sagði kerling.

Síðan luku þau máltíð sinni, ok var þeim fóstbræðrum fengin sæng, ok sváfu af um nóttina.


14. Egill fekk aftr hönd sína.

Um morguninn vöknuðu þeir bræðr snemma. Kom kerling þá til þeira, ok spurðu þeir, hversu framorðit væri, en hún sagði, at þeir mættu þar dveljast um daginn. Stóðu þeir þá upp ok klæddu sik, ok var kerling nú beinasta í öllu. Fóru þeir þá til borða. Hafði kerling nú mungát ok góða matgerð. Spurði kerling nú, hvert þeir ætluðu at fara eða hver erendi þeir ætti. Þeir sögðu henni nú öll sín erendi ok spurðu hana, hvárt hún kynni enga grein á at gera, hvat orðit væri af dætrum Tryggva konungs.

"Eigi veit ek," sagði hún, "hvers ykkr verðr um auðit at ná þeim, en þat mun ek fyrst segja ykkr, at eftir andlát Öskruðs jötuns þá urðu þeir bræðr ekki ásáttir, hvárr konungr skyldi vera. Þóttust báðir til komnir. Kom þat ásamt með þeim, at sá skyldi konungr verða, sem ágætari konungsdóttur gæti fengit ok hagari, ok fór Gautr heiman fyrri ok tók Hildi ina eldri, dóttur Tryggva konungs, en Hildir fór seinna ok tók Bekkhildi, ok eru þær nú báðar hér í Jötunheimum, en eigi þykki mér víst um, hvárt þær liggja lausar fyrir, en nú í vetr at jólum á at vera brullaup þeira, ok eiga þá öll tröll saman at koma ok dæma, hvár þeira systra hagari er."

"Mikit batnar nú um," sagði Ásmundr, "þegar vit vitum, hvar þær eru niðr komnar, ok væri mikit undir um, ef þú værir í liðsinni með okkr."

"Svá at eins er frændsemi vár góð," sagði hún, "at ek á þeim lítit gott upp at inna, ef eigi nyti meir manndyggðar minnar en tilverknaðar þeira, en hér munu þit hvílast í dag, ok mun ek sýna ykkr í féhirslur mínar."

Þeir létu vel yfir því. En þá borð váru ofan tekin, leiddi kerling þá í afhelli mikinn. Váru þar inni margar kistur, ok lauk hún þeim upp, ok váru þar í margir góðir gripir ok fásénir. Þótti þeim þat gott á at líta. Síðast tók kerling upp eitt eski. Hún lauk því upp, ok kenndi þar góðan ilm at. Þar þekkti Egill hönd sín ok þat gull, sem á henni átti at vera. Sýndist honum höndin heit, ok rauk af, ok þöfta æðarnar.

Kerling mælti: "Þykkist þú nokkut, Egill, þekkja höndina?"

"At vísu," sagði Egill, "ok kenni ek gull þetta, er móðir mín gaf mér, eða hversu komstu at hendinni?"

"Segja má ek þér þat," sagði kerling. "Gautr, bróðir minn, kom til mín ok falaði at mér gullhringinn inn góða, sem ek vilda eigi selja honum. En nokkuru síðar, er dóttir mín fór til geita, kom hann at henni ok gaf henni þann drykk, at hún æpti einart ok skyldi aldri huggast mega, fyrr en ek færða henni hringinn þangat á hólinn, sem hún lá. En þá ek kom með hringinn, kom Gautr þar ok vildi taka af mér hringinn, en ek spornaða við, ok urðu með okkr sviptingar miklar. En er við lá, at ek munda missa hringinn, kom maðr ór skóginum, ok sýndist mér þér líkr, Egill. Hann hjó jötuninn mikit högg, en jötunninn hjó af honum höndina, en síðan hlupu þeir til skógar, en ek tók upp höndina, ok hefi ek geymt hana síðan, ok lagða ek hjá lífsgrös, svá at hun mátti ekki deyja. Þykki mér bera saman með okkr, Egill, at þú munir þessi maðr verit hafa, eða muntu voga, at ek vekja upp undina ok bera ek mik at græða við höndina?"
"Mér þykkir litlu til týna," sagði Egill.

Siðan tók hún falinn af Agli ok deyfði höndina, ok varð Agli ekki sárt við, at hún skar af framan. Síðan lagði hún yfir lífsgrös ok sveipaði um silki ok helt at allan daginns. Fann Egill þá, at líf færðist í. Síðan lagði kerlinn hann í sæng ok sagði, at þeir skyldu þar dveljast, þar at hann væri gróinn. En at liðnum þremr nóttum var Egill gróinn, ok var honum eigi ómjúkari höndin en þá hún var heil, en svá var sem rauðr þráðr lægi um.

Spurðu þeir þá kerlingu, hver ráð hún legði til með þeim, en hún sagði, at þeir skyldu þar bíða brullaups, - "er héðan skammt fylgjumaðr minn, er Skröggr heitir, ok ef vér ynnum nokkut á við þá bræðr, þætti mér vel til standa, at vit nytum þess."

Líðr nú til jóla. 



15. Brullaup Gauts ok Hildis.

Þar er nú til at taka, at þeir bræðr, Gautr ok Hildir, láta þing stefna. Kom þar til fólk um alla Jötunheima. Þar var ok Skröggr, því at hann var lögmaðr tröllanna, ok váru nú þangat leiddar konungsdætrnar ok gersimar þær, sem þær höfðu gervar. Brynhildr hafði gert eitt klæði. Þat var með þeiri náttúru, at þat mátti líða í lofti ok þar niðr koma, sem vildi. Mátti þar færa á mikla byrði. Bekkhildr hafði gert eina skyrtu, ok festi ekki vápn á, ok eigi mátti sá á sundi mæðast, er í henni var.

Nú er í orð lagit, hvár þeira systra hagari væri. Var þá lagit í dóm allra trölla, en þau urðu eigi ásátt ok dæmdu undir Skrögg lögmann, en hann lagði sinn órskurð á, at Brynhildr væri fríðari ok á klæðinu væri meiri hagleikr, -"ok því skal Gautr konungr vera ok eiga Brynhildi, en hálfu landi skyldi stýra hvárr."

Sleit nú með því þinginu. Buðu þeir bræðr þá höfðingjunum í brullaup sín ok þeim, sem mest mark var at.

Kemr Skröggr nú heim ok sagði kerlingu, hvat dæmt hafði verit á þinginu ok nær brullaupin eiga at vera. Síðan váru þau lengi á tali, ok sagði hún honum, at hún vill veita þeim bræðrum, biðr hann svá búast við um fjömenni ok aðra hluti, en Skröggr kvað svá vera skyldu.

En móti því brullaupin skyldu vera býsst kerling heiman ok þeir fóstbræðr með henni. Skal annarr heita Fjalarr, en annarr Frosti. Kerling lét þá líta í glerit, ok sýndust þeir þá svá stórir, at þeir váru tröllum líkir, en miklu váru þeir fríðari en aðrir menn. Hún fekk þeim sæmilig klæði, ok fara þau nú ok koma þar, sem þeir bræðr réðu fyrir. Þat hét á Gjallandibrú. Sátu þeir þá við drykkju. Kerling gekk í hellinn, en hverr leit til annars. Hún gekk fyrir Gaut ok kvaddi hann vel.

Hann tók kveðju hennar ok mælti: "Hér er nýtt at komit, at þú gengr hingat á várar náðir.

"Hún svarar. Þat stendr eigi svá af sér sem vant er. Með oss hefir verit fæð nokkur hér til, ok dyl ek eigi, at ek sé þess valdandi. Sé ek nú, Gautr frændi, at gæfan styðr þik, ok hefir þú nú fengit ágætt kvánfang, ok nú vil ek til leggja af mínum mun þat, sem vár hefir áðr í millum farit. Vil ek nú gefa þér hringinn góða, sómir hann vel konu þinni i bekkjargjöf, ok með vinattu mína. Heyrir þat okkarri frændsemi, at vit skiptumst góðu við."

Gautr sagðist þess þakkir kunna, - "eða hvar hefir þú fengit menn þessa ina vænu?"

Hún sagði, at þeir váru synir Dumbs konungs ór Dumbshafi, - "ok munu slíkir menn varla finnast í Jöunheimum, ef hæversku þarf at reyna. Hefi ek ætlat þá til at þjóna í brullaupi þínu."

Tekr hún nú hringinn ok fekk Gauti, en hann þakkaði henni, ok skal hún þjóna í brullaupinu, ok öllu skyldi svá haga sem þeir Fjalarr ok Frosti vildi vera láta, ok váru þeim fengnir lyklar at öllum féhirslum.

Því næst koma boðsmenn, ok verðr þar fjölmenni mikit. Skipaði kerling fyrir, ok varð þat at standa, sem hún talaði. Skröggr lögmaðr var þar fremstr virðingarmanna.

Kerling sagði þeim systrum í hljóði, hverir þeir menn váru, er með henni fóru, - "megið þit vera glaðar."

Urðu þær nú kátar, því at þær hugðu illt til ráðahagsins, en jötnunum þótti mikit batna, þegar þær váru kátar, ok þökkuðu frændkonu sinni umgang. En er fólki var niðr skipat ok brúðgumarnir niðr settir, þá váru brúðirnar inn leiddar. Skorti þá eigi skjarkala ok gálaskap, er flögðin höfðu. Skröggr lögmaðr sat á annan bekk ok bændasveitin með honum, en Gautr ok Hildir á annan ok þeira menn. Arinnefja sat hjá brúðum ok hafði allan setning á þeira háttum ok margar aðrar stórskornar konur. Fjalarr ok Frosti skenktu brúðunum, ok skorti eigi áfengan drykk.

Líðr nú á kveldit, ok gerast menn drukknir. Þá stendr Arinnefja upp ok kallar til sín lögmanninn ok þá fóstbræðr ok segir, at þeir skulu bera inn bekkjargjafir. Var þá inn borit klæðit ok skyrtan, tafl þat it góða. er þeir bræðr höfðu átt, ok hringrinn inn góði, er kerling hafði átt, ok margar gersimar aðrar. Skröggr lögmaðr afhenti bekkjargjafirnar, en kerling tók við ok geymdi. Tók hún þá klæðit ok breiddi niðr á völlinn ok lét þar upp á góðgripina. Setti hún þar til Skinnnefju, dóttur sína, at bera þangat gull ok silfr, en hún gekk í hellinn ok biðr Frosta ganga með sér. Koma þau nú þar, sem þau skyldu liggja Gautr ok Brynhildr. Segir hún honum, at þar með hans sængarstokki skal hann finna sverð þat it góða, er Gautr átti, segir, at ekki vápn beit á hann annat, en Fjalarr ok Hildir munu fara í annan stað, ok segir, at þeir munu svá við mega búast sem þeir komi í mannraun mikla. Síðan ferr kerling inn í hellinn ok kallar at brúðunum væri mál til sængr. Taka þeir Fjalarr ok Frosti í hendr brúðunum ok leiða þær út ok setja þær niðr á klæðit. Síðan less kerling upp klæðit, en fær dóttur sinni glerit ok biðr hana ganga til hellisdyra ok bera glerit yfir hvern mann, sem út gengr, en þær líða upp í loft með klæðit ok allt þat, sem á var. Nú kemr mikill dansleikr í hellinn, er brúðgumana skal út leiða.


16. Dráp trölla.

Þrjár váru dyrr á hellinum, ok var Skröggr lögmaðr fyrir einum með sína sveit, en Skinnnefja var fyrir þeim dyrum, sem almúginn skyldi út ganga. Brúðgumarnir váru leiddir um inar þriðju. Þar úti fyrir var sinn afhellir til hvárrar handar, ok skyldu þeir þar hvíla. Váru þeir vel tjaldaðir.

Nú er þeir skyldu út ganga, fór í sinn helli hvárr. Ganga þeir Egill ok Hildir í annan. Egill gekk fyrir. En er Hildir gekk inn, snerist Egill aftr í mót honum ok greip í hár honum ok reiddi upp saxit, er hann hafði við sik, ok ætlar at höggva á hálsinn, en Hildir kippir honum svá snart, at hann hrapar á hellisbergit, ok sprakk á honum ennit, ok var þat sár mikit ok blæddi mjök. Saxit kom á nef jötuns ok tók af nefit, ok var þat svá mikit stykki, at þat var nóg klyf. Komst Hildir nú út ok sagðist vera svikinn. Heyra þetta tröllin, þau sem í hellinum váru, ok hlaupa út, ok varð þeim eigi greiðfært um þær dyrr, sem Skröggr lögmaðr var fyrir, því at hann drap hvern, sem út vildi. En Skinnnefja var fyrir öðrum dyrunum með glerit ok setti hvern blindan, sem þat leit. Hvarfla þeir aftr ok fram ok fátu hvergi, ok var þá at heyra óp mikit ok gný.

Heyrir Gautr nú þat ok þykkist vita, hvat um er. En er hann kemr í sitt hús, sér hann, at brúðrin er eigi þar. Hleypr hann þá at sænginni ok vill taka sverð sitt, ok missti hann þess. Ásmundr reiðir upp sverðit ok hjó til Gauts ok gáði eigi, at hellirinn var lágr, ok kom sverðit í hellisbergit, ok beit þat bjargit, en blóðrefillinn kom á brún Gauts, reist niðr í augat ok niðr allt kinnbeinit ok viðbeinit ok reist niðr alla bringuna ok tók sundr rifin. Gautr komst út ok fekk einn stein stóran ok kastaði til Ásmundar, ok kom fyrir brjóst honum, svá at hann fell. Gautr vildi hlaupa at honum, en iðrin flæktust um fætr honum, ok fell hann dauðr niðr.

Ásmundr stóð upp ok leitar at Agli. Kom hann þar, sem þeir gengust at. Blóð rann í augu Agli af sári því, sem hann hafði fengit, ok varð hann þó sýnt orkuvana. Ásmundr greip undan Hildi báða fætrna, en Egill helt í höfuðit, ok brutu þeir hann ór hálsliðunum, ok urðu þat hans ævilok.

En síðan fara þeir þangat, sem Skröggr lögmaðr var. Hafði hann drepit níutigi trölla, en þau báðu griða, sem eftir váru, en þau, sem eftir váru ok þar vildu út ganga, sem Skinnnefja var fyrir, gengu fyrir hamra ok drápu sik. Váru þeir þar um nóttina, ok kom Arinnefja til þeira. Um morguninn tóku þeir fé ór hellin um ok ræntu öllu ok fóru síðan heim með kerlingu, ok váru þær systr þar fyrir, ok urðu þær fegnar þeim. Sátu þeir þar um vetrinn í góðu yfirlæti.

En um várit bjuggust þeir í burt at finna menn sína, en at skilnaði gáfu þeir Arinnefju ok Skröggi lögmanni Jötunheima, ok skildu þau með vináttu. Höfðu þeir í burtu þær gersimar allar, sem áðr váru greindar. Síðan fóru þeir móts við menn sína ok kómu til þeira í síðustu viku vetrar, ok urðu með þeim fagnafundir miklir, en þegar byr gaf, sigldu þeir í haf ok lettu eigi fyrr en þeir fundu Tryggva konung.


17. Frá brullaupi.

Tryggvi konungr fagnaði þeim vel ok dætrum sínum. Þeir færðu konungi margar gersimar ok sögðu honum allt it sannasta af ferðum sínum. Þakkaði konungr þeim margfaldliga sína ferð. Litlu síðar lét konungr stefna þing, ok á því þingi lýsti konungr fyrir mönnum þeim einkamálum, sem hann hafði lofat þeim, sem fyndi dætr hans, nema þeir vildu annat heldr, þá vill hann launa þeim í gulli ok silfri, en þeir svöruðu báðir senn, at þeir vildu þær eiga, ef þat væri þeira vili, en þær þóttust þeim lífgjöf launa eiga ok sögðu, at eigi mundu þær aðra menn kjósa, ef þeira væri kostr, ok urðu þær endalyktir, at Egill fekk Bekkhildi, en Ásmundr Brynhildi. Lét konungr nú búast við brullaupi, en Egill kveðst fyrst vilja finna föður sinn, ef hann lifði, ok vita, til hvers hann mátti ætla um ríki þat, sem hann þóttist eiga, en Ásmundr sagðist vilja fara austr í Tattaríá at bjóða Herrauði, fóstbróður sínum, í sitt brullaup. Var nú ákveðin brullaupsstefna ok nær þeir skulu aftr koma. Er eigi annars getit e n þeim tækist þessi ferð vel.

En er Egill kom til Gautlands, fór hann á fund föður síns, ok brást hann ókunnigr við, því at hann hugði hann löngu dauðan. Sagði hann nú föður sínum allt, hvé farit hafði ok áðr hefir sagt verit, ok sýndi honum örit á hendi sinni, þar sem hún hafði verit af höggvin, ok svá sverð þat, sem dvergrinn hafði gert honum ok falrinn var á. Létu þeir Regin dverg gera nú á þat meðalkafla, ok var þat góðr gripr. Egill bauð nú föður sínum til brullaupsins, ok fóru þeir ok móðir Egils ok systir. En er þau kómu á fund Tryggva konungs, váru þeir Herrauðr ok Ásmundr þar komnir.

Konungr fagnar þeim nú öllum vel, ok var eigi langt at bíða, áðr þar reis upp sæmilig veisla. Mátti þar heyra margs konar hljóðfæri ok sjá margan Hofmann. Var þar ok engi hlutr sparaðr af þeim bestum föngum, sem fást máttu í þeim löndum.

At þessari veislu höfðu menn þat til skemmtunar, at þeir Egill ok Ásmundr sögðu frá ferðum sínum, ok til sannenda um sögu þeira segir svá, at þær váru þar báðar Skinnnefja ok Arinnefja ok sönnuðu sögu þeira, ok þekkti Ingibjörg drottning Arinnefju, ok sættust þær þá heilum sáttum. Stóð veislan yfir fullan mánuð. En at liðinni veislunni fór hverr til síns heimilis, ok váru mönnum valdar sæmiligar gjafir. Egill gaf Herrauði skyrtuna, þá sem Bekkhildr hafði gert, en Ásmundr gaf honum hringinn Kerlingarnaut ok sverð þat, sem Gautr hafði átt.

Tryggvi konungðr var þá maðr gamall, ok bað hann Egil þar sitja. Kveðst hann ekki lengi mundu lifa þaðana af. Egill kveðst fyrst verða at fara heim til Gautlands, en koma aftr innan tólf mánaða. Lofaði konungr honum þat. Ásmundr bað Herrauð fara með sér til Hálogalands, ok veitti Herrauðr honum þat.

Arinnefja fór heim aftr í Jötunheima, ok gaf Ingibjörg drottning henni smjörtrog svá mikit sem hún gat lyft, ok sagði hún, at sá gripr mundi torgætr þykkja í Jötunheimum, en Ásmundr gaf henni tvö galtarflikki, ok váru þau svá þung, at þau vágu skippund. Þótti kerlingu þessir gripir betri en þótt þeir hefði gefit henni byrði sína af gulli. Skildu þau með vináttu.


18. Frá Ásmundi ok þeim félögum.

Því næst fóru þeir Ásmundr ok Herrauðr á skip, ok höfðu þeir dreka þá ina góðu, sem þeir höfðu átt, Vísinn ok Bolabjörn. Er eigi getit um þeira ferð, fyrr en þeir koma norðr á Hálogaland. Ok er landsmenn sá dreka þeira, þá sagðist Óttarr konungr vita, at þessir menn mundu langt at komnir. En þegar þeir váru landfastir, slógu þeir tjöldum.

Ásmundr gekk á fund föður síns við tólfta mann. Hann kvaddi konung virðuliga. Konungr þekkti hann eigi, en móðir hans þekkti hann, þegar hún sá hann, ok hvarf til hans. Óttarr spurði, hverr sá maðr væri, er hún léti svá líkliga við, en Ásmundr sagði til it sanna. Reis þar nú upp ágæt veisla, ok sátu þar mánuð í miklum fagnaði ok sögðu konungi frá ferðum sínum, ok þótti konungi vel hafa til tekist ok gæfusamliga.

Sagði Herrauðr þá Ásmundi, at hann vildi, at þeir sigldi austr til Gautlands at biðja Æsu, dóttur Hrings konungs. Ásmundi þótti þat vel stofnat. En þegar þeim gaf byr, sigldu þeir austr í Gautland, ok fagnar Egill þeim vel ok þeir Hringr konungr. Hafði Herrauðr þá uppi orð sín ok bað Æsu, ok var þeim málum vel svarat, ok var hún honum gift með sæmiligri heimanfylgju. Var þegar drukkit brullaup þeira, ok fór þat vel fram.

En at þeiri veislu liðinni, þá sigldu þeir Egill ok Herrauðr í Austrveg, en Ásmundr skyldi hafa vald yfir Gautlandi, þegar Hrings konungs missti við. En þá þeir kómu í Tattaríá, þá var Tryggvi konungr andaðr, ok var Egill þar til konungs tekinn, ok bjuggu þau Bekkhildr þar síðan, en Herrauðr settist at ríki sínu síðan, ok kómu þeir ekki norðr hingat síðan.

Ásmundr fór heim til Hálogalands, ok stýrði hann þar lengi. Ármóðr hét sonr hans. Hann átti Eðnýju, dóttur Hákonar konungs Hámundarsonar ór Danmörk, ok er þaðan mikil ætt komin. Þenna Ármóð drap Starkaðr inn gamli í laugu, ok var þat it síðasta óskapaverk hans.

Brynhildr lifði ekki lengi, ok giftist Ásmundr síðan ok fekk dóttur Soddáns konungs af Serklandi ok átti at sækja brullaup sitt á einu skipi, því at þeir vildu svíkja hann, ok lét Ásmundr þá gera skip þat, er Gnoð hét, ok hefir þat skip stærst gert verit, svá at menn viti, fyrir norðan Grikklandshaf. Af því skipi tók Ásmundr nafn ok var kallaðr Gnoðar-Ásmundr, ok þykkir hann hafa verit mestr af fornkonungum þeim, sem ekki stýrðu þjóðlöndum. Hann tapaðist við Hlésey ok með honum meir en þrjár þúsundir manna, ok segja menn, at Óðinn legði hann með geiri í gegnum, þá hann hljóp fyrir borð, en Gnoð sökk til grunna með öllum farmi sínum, ok hefir síðan engi hlutr fundist af henni ok engu því, sem þar var á.

Ok lúkum vér þar þessi sögu.