Toki Tokesson tått

Toki Tokessons tått

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

1. Toki var med Hrolf Kraki.

På den tiden da kong Olaf satt i Sarpsborg hendte det en gang at en stor og ukjent mann gikk foran kongen og hilste ham. Kongen tok vel imot ham og spurte ham om navnet. Han sa han het Toki; var sønn av Toki den gamle og ba om å få være med hirden en tid.

Kongen ga han lov til det og lot ham få et høvelig sete. Toki holdt seg for seg selv og drakk lite. Han hadde gode manerer, var hjelpsom og godt likt av alle. Kongen fant at Toki var både klok og kunnskapsrik, og besvarte spørsmål veltalende og vist. Derfor likte kongen svært godt å høre på hans beretninger. Folk kunne se at Toki var en gammel mann, men de kunne også se at han tidligere hadde vært en staselig kar både av vekst og utseende.

En dag talte kongen med Toki og spurte hvor gammel han var. Toki sa at han ikke visste riktig, - ”men det vet jeg; det ble meg bestemt at jeg skulle leve to mannsaldre og det synes meg som om de snart ender, liksom de fleste menns alder gjør.”

Kongen mælte: ”Du må huske kong Half og kjempene hans, eller Hrolf krake og hans krigere.”

Toki svarte: ”Jeg husker begge, fordi jeg var med dem begge.”

Kongen spurte: ”Hvem syntes du var mest navngjeten av dem?”

Toki: ”De må De dømme om, herre, men jeg skal fortelle Dem en historie. Den gang var jeg en sprek mann og dro fra land til land med et følge utvalgte krigere, de som jeg syntes holdt mål og som var tapre som meg, fordi jeg ville være med de som hadde størst ry. Det er også sant at på den tiden mente jeg få ting var umulig. Jeg for da vidt og bredt for å teste gjestfriheten til høvdingene og tapperheten til krigerne deres. Det ble også lagt på meg med alderen at jeg aldri skulle bli lenger på et sted enn tolv måneder, og jeg fant ut at slik var det.

Da hørte jeg om Hrolf kraki, hans gavmildhet og vennlighet. Også om hans krigeres ry, storverk og tapperhet; at de var ulike alle andre i kraft og dugelighet. Jeg ble ivrig etter å finne denne kongen og krigerne hans, derfor tok jeg med følgesvennene mine og dro til Danmark for å møte kong Hrolf. Der gikk jeg foran ham og hilste ham. Han tok vel imot meg og spurte hvem jeg var. Han spurte meg om mitt ærende, og jeg sa at jeg ville be om vintertilhold hos ham. Han sa at han ikke ville nekte noen mann mat, og heller ikke jeg eller følgesvennene mine skulle være de første. Jeg spurte da hvor jeg skulle sitte. Han ba meg sitte der hvor jeg fikk ryddet meg plass og fikk rykket en mann ut av setet. Jeg sa han skulle ha takk for dette, og var overbevist om at jeg skulle klare det. Jeg gikk straks bort til der Bødvar bjarki satt. Kongen hadde avtalt at de ikke skulle kjempe mot hverandre. Nå tok jeg Bødvar i hendene og satte føttene i fotskammelen. Jeg senket akslene, men styrket underarmene og tok i av all kraft, men han satt urørlig, slik at jeg ikke fikk beveget på ham. Men av og til var han rød som blod, av og til hvit som bast, eller sort som Hel, eller bleik som et lik, slik at alle disse fargene vekslet i ham, slik endret han utseende. Deretter tok jeg Hjalti den modige i hendene. Vi strammet til så mye vi klarte, han og jeg. Han klarte jeg å få rykket forover i setet, men likevel klarte han å få rettet seg opp og satte seg ned igjen foran meg. Slik gikk det en stund, til jeg gav opp.

Da tok jeg tak i Hvitserk den kvikke og prøvde alt jeg orket. Jeg fikk rykket han fremover og hver av de andre. Nå gikk jeg rundt i hallen og deretter gikk alle ut av setene sine. Siden satt jeg og mennene mine der vi likte best. Vi hadde alle de plassene som mest høvet seg. Der var det gjevest av alle steder, og der hadde jeg det slik at jeg hadde det beste av alt.

Da sommeren kom gikk jeg foran kong Hrolf, takket ham for vintertilholdet og sa at jeg måtte fare bort. Han bød meg å være hos ham, men jeg ønsket ikke det.

2. Toki kom til kong Half.

Jeg for vidt og bredt til jeg hørte om kong Half og hans kjemper. Det ble fortalt mye om hvilke tapre karer de var. Jeg for nå til jeg kom hit til Norge og møtte kong Half. Jeg gikk foran ham og hilste ham og han tok svært godt imot meg. Da jeg ba ham om vintertilhold sa han at jeg selv kunne bestemme hvor lenge jeg ville være der. Og da jeg spurte ham om hvor jeg og mennene mine skulle sitte sa han at jeg fikk sitte der hvor jeg fikk rykket mennene ut av setet på de samme vilkår som hos kong Hrolf kraki.

Jeg gikk til der som jarl Utstein satt ved kongens venstre side. Jeg tok han om hendene og tenkte å rykke ham ut av setet. Av all kraft tok jeg i, men fikk ikke noe gjort.

Deretter gikk jeg til Innstein, så til Hrok den sorte, så til Bjørn, så til Bård. Ingen av dem klarte jeg å rykke forover. Dette hendte over hele hallen; jeg fikk ikke rykket noen ut av setet. Og for å fortelle Dem sannheten, herre, ikke beveget seg der mer enn Bødvar bjarki verken den ytterste eller den minste mannen.

Så gikk jeg tilbake foran kongen og spurte så hvor jeg skulle sitte siden jeg ikke fikk ryddet meg plass. Han sa da at jeg skulle sitte et trinn lavere enn mennene hans. Jeg og mine menn gikk og satte oss der vi ble tilvist. Det skortet ikke på god traktering der, av hva en behøvde; og ikke var det noe jeg mistrivdes med der bortsett fra at jeg måtte se opp til andre menn. De må nå fortelle, herre, hvor det var mest navngjetent.”

”Det er lett å forstå,” sa kongen, ”at kjempene hos kong Half har vært mye sterkere, men ikke synes jeg at kongen samtidig har vært bedre og mer gavmild enn Hrolf kraki. Men er du en døpt mann, eller ikke?”

Toki svarte: ”Jeg er primsignet, men ikke døpt fordi jeg har vært både med hedenske menn og med kristne menn. Men likevel tror jeg på Hvitekrist. Jeg har også nå kommet det ærend å møte Dem for at De skal døpe meg og gi meg de budene, som De gir, for jeg synes det ikke er sikkert at jeg kan få dette av en bedre mann.”

Kongen ble glad for at han ville ta imot dåpen og tjene Gud. Toki ble så døpt av hirdbiskopen til kong Olaf og utåndet i dåpsklærne.

Ordliste:

Primsignet – merke med korstegn, foreløpig kristning

Bjarki - liten bjørn

Kraki – stang, påle, krake, tynn veik kar

TÓKA ÞÁTTUR TÓKASONAR

1. Tóki var með Hrólfi kraka

Þann tíma, er Óláfr konungr sat í Sarpsborg, bar þat til einn tíma, at mikill maðr ok ókunnr gekk fyrir konunginn ok kvaddi hann, en konungr tók honum vel ok spurði hann at nafni. En hann nefndist Tóki ok kveðst vera Tókason, Tókasonar ins gamla. Hann beiddi konunginn at vera með hirðinni nokkurt skeið. Konungr veitti honum þat ok skipaði honum sæmiligt sæti. Tóki var fáskiptinn ok drakk löngum lítit. Hann var siðugr ok viðfellinn ok þokkaðist hverjum manni vel. Þat fann konungr, at Tóki var bæði fróðr ok fréttinn, leysti hann ok ór öllu vel ok vitrliga. Þótti konungi in mesta skemmtan at ræðum hans. Þat sá menn, at Tóki var gamall maðr, en þó sá þeir, at hann hafði verit afburðarmaðr at vexti ok vænleika.

Þat var einn dag, er konungr talaði við Tóka ok spurði, hversu gamall maðr Tóki væri. Hann sagðist þat ógerla vita, -- "en hitt veit ek, at mér var aldr skapaðr, at ek skylda lifa tvá mannsaldra, ok þykki mér ván, at þeir sé brátt endaðir, at því sem flestra manna aldrar gerast."

Konungr mælti: "Muna muntu þá Hálf konung ok rekka hans eða Hrólf kraka ok kappa hans."

Tóki svarar: "Man ek þá hváratveggju, því at ek var með þeim báðum."

Konungr spurði: "Hvárir þóttu þér þar frægri?"

Tóki svarar: "Þat skulu þér dæma, herra, en ek skal segja yðr þar til einn ævintýr. Þá var ek sem ernastr maðr, ok fór ek landa á milli, ok hafða ek sveit manna valda með mér eptir því, sem mér þótti standa ok við mitt hæfi vera, því at ek þótti þá þeim fram fylgja, er í fræknara lagi váru. Var þat ok satt, at mér þótti þá fátt ófært. Fór ek þá víða um lönd, ok vilda ek reyna örleik höfðingja ok frægðir kappa þeira. Var þat ok lagit á mik með aldrinum, at ek skylda hvergi una lengr en tólf mánuðr ok vissa ek, at þat gekk eptir.

Þá spurða ek til Hrólfs kraka, örleika hans ok mildi, frægða ok framaverka ok hraustleika kappa hans, at þeir váru ólíkir öllum öðrum at afli ok allri atgervi. Gerðumst ek fúss at finna þenna konung ok kappa hans.

Tók ek þá ok sveitungar mínir þar til, at ek kom fram í Danmörku ok á fund Hrólfs konungs. Gekk ek fyrir hann, ok kvadda ek hann. En hann tók mér vel ok spurði, hvat manna ek væri, en ek sagða honum. Hann spurði mik at erendum, en ek sögðumst vilja þiggja at honum vetrvist. En hann kveðst við engan mann mat spara ok eigi mundi hann við mik fyrstan eða sveitunga mína.

Ek spurða þá, hvar ek skyldi sitja. Hann bað mik þar sitja, sem ek gæta rutt mér til rúms ok kippt manni ór sæti. Ek bað hann hafa þökk fyrir. Treysta ek mér þá harðla vel. Réð ek þar þegar á, er sat Böðvarr bjarki. Konungr skildi þat til, at þeir skyldu ekki móti brjótast. Tók ek þá í hendr Böðvari, ok setta ek fætrna í fótskemmilinn. Lét ek síga herðarnar, en ek herða handleggina. Treysta ek þá á af öllu afli, en hann sat kyrr, svá at hvergi gat ek honum vikit. En stundum var hann rauðr sem blóð, en stundum bleikr sem bast eða blár sem hel eða fölr sem nár, svá at ýmsir þessir litir færðust í hann, svá brá honum við.

Síðan tók ek í hendr Hjalta inum hugprúða. Herti sik þar hvárr sem gat, hann ok ek. Honum gat ek kippt á framanverðan stokk, en þá gat hann ávallt við rétt ok settist niðr aptr fyrir mér. Gekk þessu nokkura stund, þar til at ek gáfumst upp.

Tók ek þá til Hvítserks ins hvata, ok treysta ek á, sem ek orkaða. Gat ek honum þá fram kippt ok svá hverjum at öðrum. Fór ek svá í kringum höllina, ok gekk þaðan af hverr ór sínu sæti.

Síðan sat ek þar, er mér líkaði, ok mínir menn. Höfðum vér allir in sæmiligstu sæti. Var þar in mesta mikilmennska á öllu, ok þar hefi ek svá verit, at mér hefir bezt þótt at öllum hlutum.

En er sumar kom, gekk ek fyrir Hrólf konung, ok þakkaði ek honum vetrvistina, ok sagða ek, at ek munda þá í brottu vera. En hann bauð mér með sér at vera, en ek unda því eigi.

2. Tóki kom til Hálfs konungs

Fór ek þá enn víða ok þar til, at ek spurða til Hálfs konungs ok rekka hans. Var mikit af sagt, hvílíkir hreystimenn þeir váru. Fór ek þá enn þar til, at ek kom hingat í Noreg ok á fund Hálfs konungs. Gekk ek fyrir hann, ok kvaddi ek hann, en hann tók mér harðla vel. En ek beidda hann vetrvistar, en hann kvað mér þat til reiðu at sitja þar svá lengi sem ek vilda verit hafa. Ek spurði þá, hvar ek skylda sæti hafa ok mínir menn. Hann bað mik þar sitja, sem ek gæta kippt manni ór rúmi með jöfnum skildaga ok Hrólfr kraki gerði.

Geng ek þar at, sem sat Útsteinn jarl á aðra hönd konungi. Tók ek í hendr honum, ok ætlaða ek honum ór sæti at kippa. Herta ek mik þá af öllu megni, ok gat ek ekki at gert.

Síðan gekk ek til Innsteins, þá til Hróks ins svarta, þá til Bjarnar, svá til Bárðar. Gat ek engum þeira fram kippt. Þann veg fór ek innan um alla höllina, at ek gat þar engum ór sæti kippt. Ok þat er yðr sannast at segja, herra, at eigi brá þar sér meir við inn yzti maðr ok inn minnsti heldr en Böðvarr bjarki.

Síðan gekk ek aptr fyrir konung, ok spurða ek þá, hvar ek skylda sitja, með því at ek gæta hvergi rutt mér til rúms. Hann sagði þá, at ek yrða at sitja skör lægra en hans menn. Fór ek þá til sætis, þar sem mér var skipat, ok mínir menn. Skorti þar engan fögnuð, þann sem hafa þurfti, ok þar þótti mér ekki at nema þat eina, er ek átti þar upp at sjá til annarra manna, en aðrir menn niðr til mín, ella hefði mér þar bezt þótt. Skulu þér nú segja, herra, hvárir frægri váru."

"Auðsét er þat," kvað konungr, "at miklu sterkari hafa verit rekkar Hálfs konungs, en engi þykki mérr verit hafa konungrinn samtíða örvari ok betr at sér en Hrólfr kraki. En hvárt ertu skírðr maðr eða eigi?"

Tóki svarar: "Ek er prímsigndr, en eigi skírðr, sakar þess at ek hefi verit ýmist með heiðnum mönnum eða kristnum, en þó trúi ek á Hvítakrist. Er ek nú ok þess erendis kominn á yðvarn fund, at ek vil skírast ok þann boðskap hafa, sem þér bjóðið, því at mér þykkir eigi víst, at ek muna þat af betra manni fá mega."

Konungr varð við þat glaðr, er hann vildi skírn taka ok guði þjóna. Var Tóki síðan skírðr af hirðbyskupi Óláfs konungs ok andaðist í hvítaváðum.