Hrolf krakes saga

---

Hrolf krakes og hans krigeres saga.

 
Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

FRODE TÅTTEN 1. Om Halvdan og Frode.

En mann het Halvdan, en annen Frode; de var begge brødre og kongssønner, og styrte hvert sitt rike. Kong Halvdan var snill, vennlig og godlynt, mens kong Frode var en stor voldsmann. Kong Halvdan hadde tre barn, to sønner og en datter. Datteren het Signy, hun var eldst og gift med Sævil jarl. Dette hendte mens sønnene hans var unge; den ene het Hroar og den andre Helge. Reginn het forsterfaren deres og han var svært glad i guttene.

Nær borgen lå en øy og der bodde en bonde som het Vifill. Han var en gammel, god venn av kong Halvdan. Vifill eide to hunder, den ene het Hopp og den andre Ho. Bonden var velstående og kunne mye om gammel visdom, om dette krevdes av ham.

Nå skjer det at kong Frode sitter i riket sitt og er svært misunnelig på sin bror, kong Halvdan, fordi han styrte Danmark alene, og han syntes ikke hans del hadde blitt så god. Derfor samler han sammen en mengde folk og drar til Danmark og kommer dit på den mørkeste delen av natta, brenner og ødelegger alt. Kong Halvdan klarer dårlig å forsvare seg og blir tatt hånd om og drept, men de som klarer det flykter unna. Og alle folkene i borgen må sverge troskapsed til kong Frode, ellers piner ham dem på forskjellige måter.

Reginn, fosterfar til Helge og Hroar, kommer seg unna og ut til Vifills øy. De sørget mye over tapene og Reginn sa at det ikke ville være håp for guttene om ikke Vifill fikk gjemt dem for kong Frode.

Vifill sier: "Her må vi dra tau med en vond en," men han sa at han følte seg forpliktet til å hjelpe guttene.

Så tok han og plasserte dem i en jordkjeller, hvor de oftest var om nettene, men om dagene sprang de omkring i bondens skog, for halve øya var skogvokst; og slik skiltes de fra Reginn.

Reginn hadde store eiendommer i Danmark, barn og kone, så han kunne ikke gjøre annet enn å gå kong Frode til hende og sverge ham troskapsed. Kong Frode la nå under seg hele Danmarks rike, med skatter og gjeld. Dette var mot de flestes vilje, for kong Frodi var svært dårlig likt, og han skattla Sævil jarl på samme måte som de andre.

Etter å ha gjort alt dette uroer kong Frode seg litt over at han ikke finner guttene, Helge og Hroar. Han har nå folk på utkikk etter dem på alle kanter, nært og fjernt, nord og syd, øst og vest. Rike gaver blir lovet til de som kan si noe om dem; men de som gjemmer dem blir lovet ulike pinsler, om dette blir kjent. Men ingen synes å kunne fortelle kongen noe om dem. Da lar han hente spåkvinner og vismenn fra hele landet, og lar dem ransake landet opp og ned, øyer og utskjær; men de blir ikke funnet. Og nå lar han hente trollmenn, som kan finne ut alt det de vil med trolldom; men disse forteller ham at de ikke blir oppfostret i landet, men likevel er de ikke langt fra kongen.

Kong Frodi sier: "Vi har lett vidt om etter dem, og det synes meg som om det er lite trolig at de er nær her. Det er en øy ikke langt fra her som vi ikke har lett nøye på, men nesten ingen bor der bortsett fra en fattig bonde.

"Let der først," sa trollmennene, "fordi mye tåke og skyer ligger over denne øya, så det er ikke lett for oss å se boligen til bonden og vi tror han er svært klok og ikke slik han synes."

Kongen sa: "Der skal det letes på nytt, men jeg synes det er underlig at en fattig fiskebonde skal ha guttene, og våge å skjule folk for oss."



2. Vifill bonde skjulte Halvdanssønnene.

Det var tidlig en morgen at bonden Vifill våkner og sier: "Mye er underlig i luft og lei, og store fylgjer og makter er kommet hit til øya. Stå opp, Halvdanssønner, Hroar og Helgi, og hold dere inne i skogen min i dag."

De løp inn i skogen og nå gikk det slik som bonden trodde; kong Frodes sendemenn kom til øya og lette overalt de kunne tenke seg, men ingen steder fant de guttene. De syntes bonden var heller skummel, men dro da etterpå bort og fortalte kongen at de ikke kunne finne dem.

"Dårlig må dere ha lett," sier kongen, "og denne karen er nok trollkyndig. Dra nå tilbake samme veg, slik at bonden ikke får gjemt dem, hvis de er der."

De gjorde nå slik som kongen sa, og dro for annen gang til øya.

Bonden sa til guttene: "Nå er det fare på ferde, kom dere raskt inn i skogen."

Guttene gjorde så. Etter dette braser kongsmennene inn og ber om ransaking, og bonden lar alt stå åpent for dem, men de finner ingenting på øya, uansett hvor de leter, og drar så tilbake og forteller dette til kongen.

Kong Frode sier: "Nå skal ikke denne karen tas på med silkehansker mer. Jeg skal selv dra til øya tidlig i morgen," og det ble nå slik at kongen dro selv.

Bonden våkner, heller trett, og ser nå at det ikke var mye tid til å tenke. Han sa da til brødrene: "Dere må vite at om jeg roper høyt på Hopp eller Ho, hundene mine, så mener jeg dere. Da må dere løpe til jordkjelleren deres, og gjemme dere der. Frodi, deres frende, har kommet for å lete, og han søker livene deres med alle slags triks og sluhet, og jeg kan ikke se nå om jeg kan klare å skjule dere."

Bonden drar da til stranda og da er kongsskipet kommet. Han later som om han ikke ser det, og later som om han ser så nøye etter feet sitt, at han verken ser kongen eller mennene hans. Kongen ber nå mennene sine om å gripe karen, og dette ble gjort og han ble leid foran kongen.

Kongen sa: "Du er en svært slu og listig kar, og si meg hvor kongssønnene er, fordi det vet du."

Bonden sier: "Vær hilset, herre, ikke hold meg her, for ulvene vil rive i hjel feet mitt."

Bonden roper da høyt: "Hopp og Ho, hjelp feet, jeg kan ikke hjelpe det."

Kongen sa: "Hvem roper du på nå?"

Bonden sier: "Hundene mine heter det, og let nå, herre, som De ønsker, men ikke tror jeg kongssønnene finnes her. Jeg undrer meg svært over at dere tror at jeg vil skjule folk for dere."

Kongen sa: "Du er visst en slu kar, men ikke kan de gjemmes her etter dette; selv om de var her tidligere. Og det ville ha vært passende at du ble tatt livet av."

Bonden sier: "Det er i Deres makt, og da ville De ha fått gjort noe, heller enn å la det være med dette."

Kongen sa: "Ikke kan jeg la deg drepe, selv om jeg tror det er en feil."

Kongen dro nå hjem etter dette. Bonden finner nå guttene og sier at de ikke kan være der lenger. "Jeg vil sende dere til Sævil, deres måg, og dere vil bli navngjetne menn, om dere lever lenge."

3. Om Hroar og Helgi.

Hroar var da tolv vintre og Helgi ti, men han var likevel den største og modigste. De dro nå bort og den ene kalte seg Ham og den andre Hrani, hvor enn de kom og talte med folk. Disse guttene kom til Sævil jarl og var der en uke før de snakket om å bli der med jarlen.

Han sa: "Lite nytte tror jeg det er i dere, men jeg skal ikke nekte dere mat nå."

De er der en stund og er heller brysomme. Ingen vet hva slags folk de er, eller hvilken ætt de har. Ikke tenker jarlen noe på dette og de gir han ikke noen opplysninger om sin høye ætt.

Noen menn sier at de kan ha blitt født med skabb, og ertet dem fordi de alltid hadde kappe på og aldri tok av hetta, og mange mente at de hadde skabb. De var der til den tredje vinteren.

Og en gang ber kong Frodi Sævil jarl til veitsle, grunnen var helst at han mistenkte jarlen å skjule guttene fordi de var slekt. Jarlen gjør seg nå klar til turen, med et stort følge. Guttene tilbød seg å dra med ham, men jarlen sa at de ikke skulle det. Signy, jarlens kone, var også i følget. Ham, som egentlig var Helgi, får seg en utemt fole, og løper etter folket og snur seg bakover mot halen og oppfører seg på alle måter toskete. Hrani, hans bror, får seg en annen ridehest, men vender seg den rette vegen. Jarlen så nå at de ikke hadde styring på ridedyrene, og folemanen hoppet fram og tilbake under dem så Hrani mistet kappehetta.

Dette får Signy, deres søster, se, og hun kjenner igjen dem, og gråter svært sårt. Jarlen spør hvorfor hun gråter, og hun kvad da et vers:

"Av Skjoldungs ætt

Lunds ætling

Er bare igjen

en gren;

brødrene mine

så jeg barrygg ri,

mens Sævils krigere

i salen satt."

Jarlen sier: "Store nyheter, la ikke dette komme ut."

Han rir da bak til dem og ba dem da dra tilbake og sier at de andre skjemmes for å ha dem i følget sitt. Begge guttene hadde nå begynt å gå. Men han snakket slik fordi han ikke ville at noen skulle forstå av det han sa, hvilke gutter dette var. De holdt seg nå bak, men ville ikke dra tilbake så de holdt seg bakerst i følget. De kom så til veitslen og løp fram og tilbake i hallen.

Og en gang kommer de dit hvor Signy, deres søster, er. Hun sier da heller lavt til dem: "Vær ikke her i hallen, for liten er styrken deres."

De brydde seg ikke om dette. Kong Frodi begynner å snakke om at han vil lete etter sønnene til kong Halvdan, og sier at han vil ære svært den som kan si noe om dem.

En volve som het Heid var kommet dit. Kong Frode ba henne bruke sin kunnskap til å finne ut hva hun kunne om guttene. Han ga henne en gild veitsle og plasserte henne på en høy seidhelle.

Kongen spør så hva hun kan se av nytt, "fordi jeg vet," sier han, "at nå vil mange ting vise seg for deg, og jeg ser nå en stor lykke med deg; og svar meg nå raskt, seidkone."

Hun åpner nå kjeften og gjesper svært, og det kom nå lyd fra munnen hennes:

"To er inne

ikke stoler jeg på dem,

de sitter ved ilden

høyætta."

Kongen sa: "Er dette guttene, eller de som har hjulpet dem?" Hun svarer:

De, som på Vifillsøy

var lenge,

og het der

hunde navn,

Hopp og Ho."

Og i dette øyeblikk kastet Signy en gullring til henne. Hun ble glad for gaven og ønsker nå å bryte av. "Hva var dette," sier hun, "dette er bare løgn det jeg sier, og nå blir mine spådommer svært forvirret."

Kongen sa: "Du skal pines til du snakker, om du ikke vet ditt eget beste. Ikke vet jeg nå mer enn tidligere blant alle disse folkene, hva du mener. Og hvorfor er ikke Signy i setet sitt; kan det være at ulvene nå styrer sammen med vargene?"

Kongen ble fortalt at Signy hadde blitt syk av røyken som kom fra ovnen.

Sævil jarl ber henne sette seg opp og oppføre seg tappert, - "fordi mye kan berge guttenes liv, hvis det er slik det skal være. Og la ingen se på deg hva du tenker, fordi vi kan ikke gjøre noe for å hjelpe dem."

Kong Frodi er nå hard mot seidkona og ber henne fortelle sannheten om hun ikke ønsker å bli pint. Hun gaper da høyt og seiden er strevsom, men nå kveder hun et vers:

"Jeg ser

Halvdans sønner,

Hroar og Helgi

sitter;

friske og raske,

de kan rane

Frodes liv."

om ikke de raskt blir hindret, men det skjer ikke," sier hun. Og etter dette hopper hun ned fra seidhellen og sier:

"Dødbringende blikk

fra Ham og Hrana,

de er høvdinger

underlig djerve."

Etter dette løp guttene svært redde ut i skogen. Reginn, deres fosterfar, kjente dem igjen og følte svært for dem. Og det gode rådet ga volven dem at de skulle berge seg selv, da hun selv løp ut av hallen. Nå ber kongen mennene sine sprette opp og lete etter dem. Reginn slukker nå alle lys i hallen, og noen menn griper tak i andre, for de vil at de skal komme seg unna. Og på denne måten kom de seg ut i skogen.

Kongen sa: "De er nær nå, og det kan være mange her som samarbeider i det skjulte med dem, og disse skal straffes grusomt når tiden er inne. Men nå skal vi drikke hele kvelden for de kan ha gjort det slik at de har kommet seg bort, og først må de prøve å berge seg."

Reginn går for å skjenke mennene og bar da ølet raskt, og mange andre med ham, hans venner, slik at nå falt den ene etter den andre sovende ned.

4. Reginn egger brødrene.

Brødrene sitter nå i skogen, som tidligere fortalt, og da de hadde vært der en stund ser de at en mann kommer ridende mot dem fra hallen. De ser helt tydelig at fosterfaren deres, Reginn, kommer der, og de blir svært glade og hilser ham varmt. Han besvarer ikke deres hilsen, men snur og rir tilbake til hallen. De undrer seg svært over dette og snakker seg imellom om hva dette kan bety. Nå snur Reginn hesten mot dem for annen gang og stirrer så uhyggelig på dem som om han vil gå løs på dem.

Helgi sier: "Jeg tror jeg skjønner hva han vil."

Han dro nå tilbake til hallen, og de fulgte etter. "Fosterfar min gjør dette," sier Helgi, "fordi han ikke vil bryte sin ed til kong Frode, og han vil derfor ikke snakke med oss, selv om han gjerne vil hjelpe oss."

En lund, som kongen eide, sto nær hallen der, og da de kom dit sa Reginn til seg selv: "Hvis jeg lå i stor strid med kong Frode, da ville jeg brenne opp lunden." Ikke sa han noe mer.

Hroar sa: "Hva betyr dette?"

"Det han vil," sier Helgi, "er at vi drar hjem til hallen og setter fyr på alt unntatt en utgang."

"Hvorledes skal vi klare dette, to unge menn som oss, mot en slik overmakt det er mot oss?"

"Likevel skal vi gjøre det," sa Helgi, "og en gang må vi våge det, om vi skal få hevna sorgen vår."

Og så gjorde de. Snart er Sævill jarl og alle hans menn kommet ut. Han sier da: "La oss hjelpe guttene og få ilden til å øke. Jeg skylder ikke kong Frode noen ting."

Kong Frode hadde to smeder, som var som Vølund i sin dyktighet, og begge het Var. Reginn henta ut sine folk av halldøra, sine venner og slekt.

5. Drapet på kong Frode.

Kong Frode våkner nå i hallen og puster tungt, og sier: "En drøm har jeg drømt, gutter, og ikke en hyggelig en. Jeg kan fortelle dere den: Jeg drømte det at jeg syntes det ble ropt til oss på denne måten: "Nå er du og dine menn kommet hjem, konge. Jeg syntes å svare heller ublidt: "Hjem hvor?" Da ble det ropt så nær meg at jeg kjente pusten av den som ropte. "Hjem til Hel, hjem til Hel," sa den som ropte, og da våknet jeg."

Og i dette øyeblikk hørte de utenfra halldøra at fosterfar Reginn kvad et vers:

"Reginn er her ute

og Halvdans krigere,

raske fiender,

Fortell Frode det.

Var slo naglene,

og Var hodene,

var varsomme,

slo advarsel."

Da sa kongsmennene, som var der inne, at dette var ingen stor nyhet, selv om Reginn var ute eller kongssmedene smidde, om det var nagler eller noe annet.

Kongen sa: "Synes dere ikke dette er nyheter? Det kan være det ikke er det for oss. Nå kan Reginn ha advart oss mot noe, og ha gitt meg et varsel om noe, men kanskje han lurer og bedrar oss."

Kongen går da til halldøra og ser at det er fiender der ute. Da tar hele hallen til å brenne. Kong Frode spør hvem som styrer ilden, og de forteller ham at Helgi, og hans bror Hroar, styrer den.

Kongen tilbyr dem da forlik med seg, og sier at de kunne bestemme vilkårene, -" og det er upassende mellom oss frender at den ene skal ønske å være den annens banemann."

Helgi sier: "Ingen tror på deg, og vil du ikke senere svike oss som du svek Halvdan, min far? Og nå skal du betale for det."

Kong Frode snur seg da fra halldøra og mot inngangen til tunnelen, og tenker å komme inn i skogen gjennom den. Men da han kommer inn der står Reginn foran ham, og ser ikke mye fredelig ut. Kongen snur da tilbake, og han brenner inne der sammen med mye folk. Sigrid, mor til brødrene Hroar og Helgi, brant inne der fordi hun ikke ville gå ut.

Brødrene takket Sævil jarl, deres måg, og Reginn, deres fosterfar, for den gode hjelpen sammen med alle folkene, og ga mange gode gaver og la så under seg hele riket og alle eiendelene som kong Frode hadde eid, land og løsøre. De var ulikt skapt, brødrene, Hroar var en blid og rolig kar, mens Helgi var en stor kriger, og alt syntes å komme til ham. Slik gikk det en tid.

Og her ender nå Frode tåtten, og nå begynner fortellingen om Hroar og Helgi, Halvdanssønnene.

HELGE TÅTTEN 6. Hroar fikk Øgn Nordridatter.

En konge het Nordri. Han hersket over en del av England, og hans datter het Øgn. Hroar var lenge med kong Nordri som landeverner og støttespiller, og det var stort vennskap mellom dem. Omsider fikk Hroar Øgn og slo seg ned der i riket til kong Nordri, hans måg, mens Helgi styrte over Danmark, deres farsarv. Sævill jarl styrte over sitt rike, sammen med Signy, og Hrøk het sønnen deres. Kong Helgi Halvdansson i Danmark var ugift. Reginn ble syk og døde, det syntes folk var stor skade, for han var en vennesæl mann.

7. Dronning Oløf lurer kong Helgi.

Over Saxland styrte på denne tid en dronning som het Oløf, og levde som en hærkonge. Hun reiste med skjold og brynje, sverd ved siden og hjelm på hodet. Dette er slik hun var: Pen av utseende, men stolt og nådeløs. Det var folks mening at hun var det beste gifte noen visste om på denne tid i Norderlandene, men hun ville likevel ikke ha noen mann. Kong Helgi hører nå om denne storlåtne dronninga og mente at hans ære ville øke mye om han kunne få henne som kone, villig eller ikke.

Og en gang dro han dit med en stor hær. Han kom uventet til landet der hvor denne rike dronninga styrte. Her sendte han mennene sine hjem til hallen, og ba dem fortelle dronning Oløf at han ville ta i mot veitsle der med sine folk. Sendemennene fortalte dronninga dette, og dette kom uventet på henne, og hun hadde ingen mulighet for å samle folk. Hun valgte da den beste utvegen, å invitere kong Helgi til veitsle med alle hans folk.

Kong Helgi kommer nå til veitsla og tar høgsetet sammen med dronninga. De drakk nå begge sammen om kvelden og det skortet ikke på noe, og Helgi så ingen uglede hos dronning Oløf.

Kong Helgi sa til dronninga: "Det har seg slik, at jeg vil at vi to drikker vårt bryllup i kveld. Det er nok av folk til det, og vi skal dele seng i natt."

Hun sa: "Svært brått, herre, synes jeg at dette kommer, men jeg vet ikke om noen annen mann som er høfligere enn deg, hvis jeg skal slå meg sammen med en mann. Likevel venter jeg at De ikke vil gjøre noe skammelig."

Kongen sa at dette var til pass for hennes overmot og stolthet, -" at vi to bor sammen så lenge som jeg liker."

Hun sa: "Jeg ville ha valgt å ha flere av våre venner her, men det kan jeg ikke gjøre for det er for deg å bestemme, men jeg vil at du skal behandle Oss sømmelig."

Det ble nå drukket sterkt om kvelden og langt utover natta. Dronninga er svært blid, og ingen kan se noe annet på henne enn at hun er svært tilfreds med giftemålet. Og omsider ble han fulgt til sengs, og hun var allerede der og ventet. Kongen hadde drukket så kraftig at han straks falt sovende ned på senga. Dronninga benytter seg nå av dette og stikker en sovetorn i ham.

Og etter at alle mennene har gått bort, står dronninga opp. Hun skar av ham alt håret og dekker ham med tjære. Siden tok hun en skinnsekk og la noen klær i den. Etter dette tar hun kongen og binder han inne i skinnsekken. Siden går hun til mennene og lar de bære ham til skipet hans. Hun vekker opp mennene hans og sier at kongen deres har dradd til skipene og vil seile nå, siden det nå er god bør. De løper opp, så raskt de kan, men de var fulle og visste ikke hva de drev med. Så kom de til skipene, men så ikke kongen der, men en svært stor skinnsekk så de at hadde kommet dit. De ville nå finne ut hva som var i den, mens de ventet på kongen, om han skulle komme noe senere. Da de hadde åpnet sekken fant de kongen sin der; noen hadde behandlet ham skammelig. Søvntornen faller nå ut og kongen våkner, og det ikke av noen god drøm. Han er nå rasende på dronninga.

I mellomtiden, må det fortelles, samler dronning Oløf sine krigere om natten, og det er ingen mangel på dem, og Helgi ser nå at han ikke er i stand til å angripe henne. De hører nå at det blåses i hærlur på land. Kongen ser at det beste er å komme seg vekk som snarest. Det er og god bør. Kong Helgi seiler nå hjem til riket sitt med denne skam og vanære som han sterkt misliker, og tenker ofte på hvorledes han kan få hevnet seg på dronninga.

8. Helgi hevner seg på dronninga.

Dronning Oløf sitter nå i sitt rike en stund, og hennes overmot og urettferdighet har aldri vært større enn nå. Hun har et sterkt vakthold hos seg etter veitsla hun ga kong Helgi. Dette spres nå vidt omkring og alle synes det er en uhørt ting, at hun gjorde narr av en slik konge.

Og ikke lenge etter drar Helgi til sjøs med sine skip, og i denne ferden fører han skipene sine til Saxland, der som dronning Oløf hadde bosted. Hun har der mye folk. Han legger skipene sine i en bortgjemt vik, og sier siden til folkene sine at de skulle vente på ham tre soler, og dra videre, om han da ikke var kommet tilbake. To kister fulle av gull og sølv har han med seg, og han tar på noen filler over klærne.

Siden drar han av gårde til skogen og gjemmer skatten sin der, så går han videre og kommer i nærheten av dronningas hall. Han møter en av trellene hennes og spør om det er noe nytt i landet. Trellen sier god fred, og spør hvem han er.

Han later som han er en tigger, "og likevel har jeg funnet en stor skatt i skogen, og det beste er vel å vise deg hvor den er." De går nå tilbake til skogen, og han viser ham skatten og trellen synes det er mye verdt, hellet han har hatt.

"Hvor pengekjær er dronninga?" sier tiggeren. Trellen sier at hun er den griskeste av kvinner.

"Da vil hun like dette," sier tiggeren, "og hun vil mene at hun eier denne skatten, som jeg har funnet her, fordi dette er landet hennes. En skal nå ikke gjøre sitt hell til uhell, og ikke skal jeg skjule denne skatten, og dronninga skal gi meg den delen av den som hun vil, og det vil være best for meg. Men vil hun komme hit for å finne skatten?"

"Det tror jeg," sier trellen, "hvis det skjer i det skjulte."

"Her er et halssmykke og en ring, som jeg vil gi deg," sier karen, "hvis du kommer med henne alene hit i skogen, og jeg skal hjelpe deg, hvis hun er sint på deg." Dette blir de også enige om.

Han drar nå hjem til dronninga og forteller henne at han har funnet en stor skatt i skogen, som kan gjøre mange mennesker rike, og ber henne i all hast bli med ham til skatten.

Hun sier: "Om dette er sant som du sier, da skal du få lønn, eller jeg hugger hodet av deg; og likevel har du alltid vært en ærlig mann, og derfor tror jeg det du sier."

På den mørkeste tiden av natta drar hun sammen med ham i hemmelighet, slik at bare de to vet om det; og hun viser slik at hun er glad i skatter. Og da de kom inn i skogen er Helgi der og griper hendene hennes og sier at dette er et heldig møte, og passende for ham å hevne sin skam.

Dronninga sa at hun hadde behandlet ham dårlig, -" og nå vil jeg bøte på det, og du kan gifte deg med meg på sømmelig vis."

"Nei," sa Helgi, "det valget skal du ikke få. Du skal fare med meg til skipene og være der så lenge jeg vil. Det er under min verdighet å hevne meg på deg, selv så ille jeg ble skjemt og spotta."

"Det er opp til deg å bestemme dette nå," sa hun.

Kongen sov hos dronninga mange netter. Og etter dette dro dronninga hjem, og slik hevnet han seg på henne, og hun er svært lite fornøyd med tilstanden sin.

9. Helgi tok Yrsa til kone.

Etter dette drar Helgi i hærferd og var en navngjeten mann. Og etter en tid, føder Oløf et barn. Det er en pike. Hun har ingen tid for barnet, og da hun eide en hund som het Yrsa, da kalte hun piken opp etter den, og Yrsa skulle hun hete. Hun var vakker å se på, og da hun var tolv vintre gammel skulle hun gjete dyrene, og visste ikke annet enn at hun var datteren til en bonde, fordi dronninga hadde skjult dette så godt, at få menn visste at hun hadde vært med barn og født.

Slik gikk tiden, til piken var tretten år. Da skjedde det at kong Helgi kom der til landet og ønsket å få vite nytt. Han har kledd seg som en tigger. Ved en skog ser han en stor hjord, og der gjeter en ung kvinne så vakker at han syntes han aldri hadde sett en vakrere kvinne. Han spør hva hun heter eller av hvilken ætt hun er.

Hun sier: "Jeg er datter av en bonde, og jeg heter Yrsa."

"Trelleøyne har du ikke," sier han, og blir straks forelsket i henne og sa at det var passende at en tigger eide henne, siden hun var datter av en bonde. Hun ba han ikke gjøre det, men han tok henne, som hennes mor tidligere, og fører henne til skipene og siden hjem til sitt rike.

Dronning Oløf var slu og var ikke godlynt da hun hørte dette. Men hun lot som om hun ikke visste hva som skjedde, og tenkte at dette kunne være til skade og skam, og ikke til heder og glede for kong Helgi. Kong Helgi gifter seg nå med Yrsa og elsker henne svært mye.

10. Helgi ga Hroar den gode ringen.

Kong Helgi eide en ring som det fulgte mye ære med, og begge brødrene, og deres søster Signy, ville eie den. Kong Hroar kom en gang til riket til kong Helgi, hans bror, og kong Helgi ga han en ærefull veitsle.

Kong Hroar sa: "Du er vel den største av oss to, og siden jeg har bosatt meg i Nordimbraland, da kan jeg vel gi deg dette riket, som vi begge eier, om du bare vil gi meg litt løsøre. Jeg vil ha den ringen som er den beste tingen du eier, og som vi to begge vil eie."

Helgi sa: "Det sømmer seg ikke noe annet, frende, enn at du eier ringen."

Denne samtalen gledet dem begge. Kong Hroar fikk ringen av kong Helgi, hans bror. Kong Hroar dro nå bort og hjem i sitt rike og satt i ro.

11. Hrøk drepte kong Hroar.

Det ble kjent at Sævill, deres måg, døde og hans sønn Hrøk tok riket etter ham. Han var en både ond og grisk mann.

Hans mor forteller ham mye om ringen, som brødrene eide, "og det synes meg," sa hun, "ikke å være urettferdig at brødrene husker på oss med noen landgave, fordi vi støttet dem i hevnen etter vår far, og ikke har de husket på verken deres far eller meg."

Hrøk sa: "Det er sant som dagen, det du sier, og nå skal jeg finne ut hvilken passende gave de er villige til å gi."

Siden dro han for å møte kong Helgi og krevde av ham en tredjedel av Danmarks rike, eller den gode ringen, for han visste ikke at Hroar eide den.

Kongen sa: "Du taler svært frekt og griskt. Vi vant riket med djervhet, slik at vi satset våre liv med støtte av din far, og Reginn, min fosterfar, og andre gode menn som ville hjelpe oss. Nå vil vi så visst lønne deg, om du godtar dette, på grunn av vårt frendskap. Men dette riket har kostet meg så mye at jeg for ingen pris vil miste det. Og kong Hroar har nå fått ringen, og jeg venter ikke at han gir den til deg."

Etter dette farer Hrøk bort og liker det svært dårlig. Han ønsker nå å møte kong Hroar, som tok vel og sømmelig i mot ham, og han var hos ham en stund.

Og en gang da de seilte langs landet og lå i en fjord, sa Hrøk: "Det ville være passende, frende, at du gir meg den gode ringen og slik minnes vårt frendskap."

Kongen sa: "Jeg har måttet gi så mye for denne ringen, at jeg ikke for noen pris vil gi den fra meg."

Hrøk sier: "Da må du love meg å se ringen, for jeg er svært nysgjerrig på å se om den er en slik skatt som det sies."

"Det er lite å be om," sier Hroar, "og dette skal jeg la deg få lov til," og ga ham ringen.

Nå kikket Hrøk en stund på ringen og sa at det ikke var skryt det som var fortalt om den, -" og jeg har ikke sett noen verdisaker som dette, og det er god grunn til at dere to synes at ringen er svært god. Det synes meg best at ingen av dere eier den, og ingen andre heller," og så kastet han ringen så langt han klarte ut i sjøen.

Kong Hroar sa: "Du er en svært ond mann."

Han lot siden fothogge Hrøk og sendte ham så hjem, men han ble snart frisk, for det grodde over stubbene.

Nå samler han folk og vil hevne sin skam. Han får mye folk og kommer uventet til Nordimbraland; et sted hvor kong Hroar var på veitsle, med heller få folk. Hrøk går straks på, og en hard kamp tar til hvor det er stor forskjell i antall. Kong Hroar faller der, og Hrøk legger landet under seg. Han lar seg også gi kongsnavn. Siden ba han om å få Øgn, datter til kong Nordri, som kong Hroar, hans frende, hadde hatt tidligere.

Kong Nordri syntes han hadde kommet i en stor knipe, for han var da en gammel mann, og ikke stort tess i kamp. Han fortalte da Øgn, hans datter, hva som var hendt, og lot ikke som om han ville holde seg fra og sloss, selv om han var gammel, om ikke dette var mot hennes ønske.

Hun sa med stor sorg: "Visst er dette mot min vilje, og likevel ser jeg at det står om livet ditt, og da vil jeg ikke avvise ham på den betingelse at det blir gitt en frist; for jeg er med barn, og først må dette ordnes opp i for dette barnet har jeg med kong Hroar."

Nå blir dette budskapet brakt til Hrøk: at om han gir en frist så vil han lettvint kunne få riket og giftemålet. Hrøk syntes han hadde hatt stor framgang på denne ferden fordi han hadde felt en så berømt konge og vunnet et rike.

Men i denne stund sender Øgn menn for å møte kong Helgi og be dem fortelle ham at hun ikke ville i seng med Hrøk om hun kunne bestemme selv og ikke ble tvunget, -" av den grunn at jeg er med kong Hroars barn."

Sendemennene reiste og sa det de ble bedt om.

Kong Helgi sa: "Dette er klokt sagt av henne, for jeg vil hevne Hroar, min bror.

Men Hrøk mistenker ikke dette.

12. Om Helgis hevn, og Agnar.

Dronning Øgn føder nå en sønn som het Agnar, og snart var stor og gild.

Og da kong Helgi hørte dette samler han folk og drar for å møte Hrøk. Kampen starter der, og den ender med at Hrøk blir fanget.

Da sa kong Helgi: "Du er en svært ond høvding, og derfor vil jeg ikke drepe deg, for det er mer skam for deg å leve i pine."

Siden lot han knekke hans armer og ben, og sendte ham tilbake til sitt rike; ikke kunne han nå gjøre noe.

Men da Agnar Hroarsson var tolv vintre, syntes folk de aldri hadde sett en lignende mann, og på alle måter var han gjevere enn andre menn. Han ble en kriger så stor og navngjeten at han er vidt kjent i de gamle sagaene for å ha vært den største krigeren, både den gang og nå. Så spurte han etter i hvilken fjord det var som Hrøk slengte ringen overbord; mange hadde lett etter den med allslags knep, men kunne ikke få tak i den.

Og så er sagt at Agnar kommer med skipene sine til denne fjorden, og sa: "Det synes å være en smart ting å søke etter ringen, om menn her vet hvor den ligger."

Mennene fortalte han da hvor den hadde blitt kastet i vannet. Siden gjør Agnar seg klar og dykker ned i dypet, og kommer opp og har ikke ringen. Han dykket ned for andre gang, men hadde ikke fått tak i den da han kommer opp.

Nå sa han: "Svakt er det lett til nå," og dykket så ned for tredje gang og kom opp med ringen.

På grunn av dette ble han svært gjev, og enda mer gjev enn hans far, kong Hroar. Han sitter nå i sitt rike om vinteren, og drar i viking om sommeren og blir enda mer kjent og gjev enn sin far.

Kong Helgi og Yrsa elsket hverandre svært, og fikk en sønn, som het Hrolf, og som senere ble en svært gjev mann.

13. Yrsas ætt blir avslørt.

Dronning Oløf hører at Helgi og Yrsa elsker hverandre svært, og levde godt sammen. Dette liker hun ikke noe særlig, og drar for å møte de. Og da hun kommer til landet sender hun bud på dronning Yrsa. Da de treffes ber Yrsa henne hjem til hallen med seg, men hun sier at hun ikke vil, fordi hun ikke vil vise ham den respekten.

Yrsa sa: "Du behandlet meg respektløst da jeg var hos deg. Men likevel kan du fortelle meg noe om min ætt, om hvilken den er, for jeg tror at det ikke stemmer, det jeg kjenner til, at jeg er datter til en bonde og hans kone."

Oløf sa: "Det er ikke umulig at jeg kunne fortelle deg noe om dette. Det var hovedgrunnen til at jeg kom hit at jeg ville fortelle deg om dette. Er du tilfreds i ekteskapet ditt?"

"Ja," sier hun, "og jeg har god grunn til å være tilfreds, siden jeg har den mest æra og navngjetne kongen."

"Det er ikke en så god grunn som du synes," sier Oløf, "fordi han er din far, og du er min datter."

Yrsa sa: "Jeg tror jeg har den verste og grimmeste mor, fordi dette er avskylig og vil aldri bli glemt."

"Du har måttet bøte for Helgis gjeld her," sier Oløf, "og mitt raseri, men nå vil jeg innby deg til å bo hos meg i ære og respekt, og gjøre det beste jeg kan for deg på alle måter."

Yrsa sier: "Ikke vet jeg hva som kommer ut av det, men ikke kan jeg være her nå når jeg vet hvilken avskylighet som hviler på meg."

Hun finner siden kong Helgi og forteller ham hva slags vanskeligheter som er kommet til.

Kongen sa: "Du har en ond og grim mor, men jeg vil at vi lar det være med det."

Hun sa at det ikke kunne være med det, og at de kunne ikke leve sammen fra da av. Yrsa drar nå med dronning Oløf, og er en tid i Saxland. Sorgen var så bitter for kong Helgi, at han ble liggende i senga og var svært trist. Ingen mente at det fantes et bedre valg enn Yrsa, men likevel var kongene sene til å fri til henne, og dette var mest fordi de ikke var sikre på om Helgi ville komme etter henne og være svært misfornøyd, om hun hadde giftet seg med en annen.

14. Kong Adils fikk Yrsa.

En konge het Adils, han var rik og grisk. Han styrte Sviariket og bodde i hovedstaden Uppsala. Om kvinnen Yrsa hører han, og gjør siden klar skipene sine. Han drar for å møte Oløf og Yrsa. Oløf gir kong Adils veitsle og tar i mot ham med alle slags høfligheter og kunster. Han ber om å få dronning Yrsa til kone.

Oløf svarer: "Du må ha hørt om hvorledes det står til med henne, men ikke skal vi nekte om hun er enig."

Nå blir saken tatt opp med Yrsa. Hun sa så, og sa at dette ikke ville gå godt, -" fordi du er ikke en vennesæl konge."

Dette gikk likevel slik, enten hun hadde sagt mye eller lite om dette, og Adils dro bort med henne. Ingenting ble fortalt til kong Helgi, for Adils mente han selv var en større konge. Kong Helgi fikk ikke greie på dette før han kom hjem til Svitjod. Kong Adils holder da et verdig bryllup for henne.

Og nå hører kong Helgi om dette og føler seg nå dobbelt så dårlig som han følte seg tidligere. Han bor alene i et skur. Oløf er nå ute av sagaen. På denne måten gikk det en tid.

15. En alvekvinne besøkte Helgi.

Det fortelles at en julaften da været ute var dårlig, og kong Helgi lå i senga, så ble det banket forsiktig på døra. Han tenkte nå at det var ikke særlig kongelig å la stakkaren der ute bli der, når han kan tilby ly, så han gikk nå og åpnet døra.

Han ser at det er kommet et fattig og fillete et, som sa: "Vel har du nå gjort, konge," og siden gikk inn i skuret.

Kongen sa: "Ta halm og bjørnefellen over deg, så du ikke fryser."

Det sa: "Lån meg senga di, herre, for jeg vil hvile hos deg, fordi livet mitt er avhengig av det."

Kongen sier: "Ikke har jeg lyst til dette, men om det er slik som du sier, så ligg her ved sengestokken i klærne dine; det vil ikke skade meg."

Hun gjør nå dette og kongen snur seg fra henne. Et lys brant i huset og etter en stund så skotter han over skulderen mot henne. Da ser han at der ligger en kvinne så vakker at han ikke syntes han hadde sett noen vakrere kvinne. Hun hadde en silkekjortel på seg. Han snur seg da raskt og ser blidt på henne.

Hun sa: "Nå vil jeg fare bort, og du har befridd meg fra en stor forbannelse; fordi dette gjorde min stemor mot meg, og jeg har besøkt mange konger, så ikke gjør noe skammelig nå. Jeg vil ikke lengre være her."

"Nei," sa kongen, "det valget har du ikke at du drar så snart, og vi skal ikke skilles slik. Vi skal nå gjøre et hastebryllup, fordi jeg liker deg svært godt."

"Det er De som bestemmer, herre," sa hun, og så hvilte de den natta.

Men da morgenen kom sa hun: "Du har nå gjort det du ville med meg av vellyst, men det skal du vite at vi får et barn. Gjør nå som jeg sier, konge, besøk barnet vårt neste vinter i båthuset ditt; ellers vil du måtte betale, om du ikke gjør dette." Etter dette dro hun bort.

Kong Helgi er nå noe gladere enn før. Tiden går og han bryr seg ikke om det. Og den tredje vinteren, sies det, kommer tre menn ridende til det samme huset som kongen sover i. Det var midt på natta. De kom med et pikebarn og satte det ned der ved huset.

Kvinnen som kom med barnet tok til orde og sa: "Det skal du vite, konge, at ættmennene dine vil måtte betale fordi du ikke gjorde som jeg sa. Men du skal tjene på at du løste meg fra forbannelsen, og vit at denne piken heter Skuld. Hun er vår datter."

Etter dette red disse mennene bort. Dette hadde vært en alvekvinne, og kongen hørte aldri fra denne kvinnen siden. Skuld vokste opp der og hun ble snart ond i hugen.

Det sies at en gang dro kong Helgi fra landet for å glemme sin sorg på denne måten. Hrolf, hans sønn, er igjen. Han herjer nå vidt om og gjør mange storverk.

16. Adils sveik kong Helgi.

Kong Adils sitter nå i Uppsala. Han hadde tolv berserker som vernet landet mot all fare og ufred. Kong Helgi gjør seg nå klar til sin ferd til Uppsala for å få tak i Yrsa. Og da kong Adils hører at kong Helgi er kommer til landet, da spør han dronning Yrsa hvorledes hun vil ta i mot kong Helgi.

Hun sier: "Du må bestemme det, men du vet allerede at ingen mann er vanskeligere for meg å treffe enn han."

Og kong Adils synes han må be ham til veitsle, men ikke skal han gjøre dette uten å svike ham. Kong Helgi godtar dette og kommer til veitsle med hundre menn, men de fleste blir nede ved skipene. Kong Adils tar godt i mot ham, og dronning Yrsa ønsker å skape fred mellom kongene, og tar respektfullt i mot kong Helgi.

Kong Helgi blir så glad over å treffe dronninga, at han ikke bryr seg om noen andre. Han vil snakke med henne hele tiden, mens de kan, og slik går da veitsla.

Det fortelles at berserkene til kong Adils kom hjem, og straks de var kommet til lands, drar kong Adils for å møte dem, slik at de andre ikke vet dette. Han ber dem om å dra til en skog som er mellom byen og skipene til kong Helgi, og deretter skulle de angripe kong Helgi da han dro til skipene sine. "Jeg skal også sende folk til å hjelpe dere, som skal komme bak dem, slik at de er i klemme, for jeg vil nå være helt sikker på at kong Helgi ikke kommer seg unna, fordi jeg forstår at han er så glad i dronninga, at jeg ikke vil vente på hans planer."

Kong Helgi sitter nå på veitsla, og denne svikefulle planen er hemmeligholdt både for han og dronninga. Dronning Yrsa sier til kong Adils at hun vil at han skal gi kong Helgi gjeve gaver, gull og verdisaker. Han sier ja til dette, men tenkte å bruke dem selv. Kong Helgi drar nå bort, og kong Adils og dronninga følger han på vegen, og de skilles nå, dronninga og kongene, i vennlighet.

Og ikke lenge etter at kong Adils hadde snudd hjem, så kong Helgi og de andre ufred komme, og straks begynte kampen. Kong Helgi gikk hardt på og kjempet tappert, men takket være overmakten, som var mot ham, falt kong Helgi der med stor ære, og mange og store sår, og noen av kong Adils menn kom bak dem, og de var således i knipe. Dronning Yrsa visste ingenting om dette før kong Helgi var falt og kampen var over. Alle folkene som hadde gått opp sammen med Helgi falt; og de andre flyktet hjem til Danmark. Og her slutter sagaen om kong Helgi.

 

17. Om dronning Yrsa.

Kong Adils nøt nå seieren og den framgangen han mente han fikk da han vant over en så kjent og berømt konge som Helgi.

Dronning Yrsa sa: "Ikke er det rett å skryte så mye, selv om du har sveket den mann som sto meg nærmest og som jeg elsket høyest, og av den grunn vil jeg aldri være deg tro om du går mot frendene til kong Helgi. Berserkene dine vil jeg rydde av vegen, om jeg kan, hvis noen er så tapre at de vil gjøre det for min skyld, og sin egen ferdighet.

Kong Adils ba henne om ikke å true ham eller hans berserker, -" fordi at dette skal ikke hjelpe deg. Og jeg skal bøte deg storveis for ditt farstap med store og verdifulle gaver, om du vil godta dette."

Dronningen roet seg ved dette og tar i mot gaver fra kongen. Men hun er likevel uglad i humøret, og satt ofte og tenkte på hvorledes hun skulle kunne gjøre berserkene skade eller skam. Folk så ikke at dronningen var glad eller i godt humør, siden den dagen, og det var mer uenighet i hallen enn det hadde vært tidligere, og ikke ville dronningen forlikes med kong Adils, om hun skulle råde.

Kong Adils syntes nå han var svært navngjeten, og de som var i hans og hans krigeres følge, syntes også de var det. Han sitter nå en tid i sitt rike, og ingen tenker på å gjøre motstand mot ham eller hans berserker. Kong Adils var en stor blotmann og full av trolldomskunnskap.

SVIPDAGS TÅTT 18. Svipdag kommer til kong Adils

En bonde som het Svip bodde fjernt fra andre mennesker i Svitjod. Han var rik og hadde vært en stor kriger, og ikke syntes han å være slik han var, for han hadde mye kunnskap. Tre sønner hadde han som nevnes her: Den ene het Svipdag, den andre Beigad og den tredje Hvitserk. Han var den eldste av dem, men de var alle fremmelige, sterke og hadde godt utseende.

Og da Svipdag var atten år gammel, da sa han til sin far en dag: "Kjedelig er det og hele tida være her oppe ved disse øde fjella i avdalen og ikke dra for å treffe noen, og ingen kommer heller her for å treffe oss. Det ville vært klokere å fare til kong Adils og være med han, og hans krigere, om han vil ha oss."

Svip bonde sier: "Ikke synes jeg dette er klokt, for kong Adils er en ond mann og ikke ærlig, selv om han er god til å tale. Og mennene hans er misunnelige og egoistiske, men visst er kong Adils en rik og berømt mann."

Svipdag sier: "Våge må en noe, om en skal få framgang, og ikke vet en hva som ligger foran før en har våget. Jeg vil ikke sitte her lenger, uansett hva som skjer."

Og siden han hadde bestemt seg, så ga hans far han en stor øks, som var både vakker og skarp.

Han sa til sin sønn. "Ikke vær misunnelig på andre, ikke skryt, for da vil du få dårlig ord på deg. Verg deg vel, om noen angriper deg, for det er stormannslig å gjøre lite av seg, men gå hardt på, om en kommer i vanskeligheter."

Han utstyrer ham med hærklær av beste slag, og en god hest.

Svipdag rir nå bort og om kvelden kommer han til kong Adils borg. Han ser at det drives idrettsleker ute foran hallen, og at kong Adils sitter på en stor gullstol, og berserkene hans hos ham. Og da Svipdag kommer til gjerdet var borgporten låst, fordi det den gang var skikk å be om lov til å få ri inn. Svipdag bryr seg ikke noe om dette, han bryter straks opp porten og rir så inn på tunet.

Kongen sa: "Denne mannen farer uvørent, og ikke har dette vært forsøkt før. Kan være at han har mye for seg, og ikke brydde seg om hva han gjorde."

Berserkene morsket seg allerede svært, og de syntes han hørtes heller skrytete ut. Svipdag red fram til kongen og hilste høflig på ham, han kjente godt til gode manerer. Kong Adils spør hvem han er, og han forteller dem det. Kongen kjente snart ham og hans slekt, og alle mente at han måtte være en stor og kjent kriger. Leken var ikke over ennå, og Svipdag setter seg på en trestamme og ser på. Berserkene stirrer på ham og nå sier de til kongen at de vil teste han.

Kongen sier: "Jeg tror ikke at han har lite for seg, og for meg er det greit at dere tester om han er slik som han syns selv."

Siden driver mennene inn i hallen, og berserkene går til Svipdag og spør om han er en slags kriger, siden han ser så skrytete ut. Han sier at han er like god som en av dem. Og ved disse ordene vokste deres vrede og kamplyst, men kongen ba dem være rolige om kvelden.

Berserkene morsket seg og knegget høyt og sa til Svipdag: "Tør du å kjempe mot oss? Da trenger du mer enn store ord og overmot; for vi vil finne ut hvor mye du egentlig har for deg."

Han sier: "Derfor vil jeg kjempe mot en av dere om gangen, og så finne ut om flere vil prøve seg."

Kongen syntes dette var fint, at de skulle teste hverandre.

Dronning Yrsa sa: "Denne mannen er velkommen her."

Berserkene svarte henne: "Vi vet allerede fra før at du vil se oss alle i Hel, men vår styrke er større enn at vi kan felles med ord eller ond vilje."

Dronningen sa at det ikke var noe galt i at kongen testet ut det han eide, -" slik som dere er, siden han stoler så mye på dere."

Den berserken som ledet dem, sa: "Jeg skal vise deg, og stoppe overmotet ditt; slik at vi ikke skal være redde for ham."

19. Om Svipdag og berserkene.

Og om morgenen tok en hard holmgang til, og det manglet ikke på store hugg. De så alle at denne nykommeren kunne svinge sverdet med stor styrke, og berserken vek unna for ham, og han dreper ham der. Og straks vil en annen drepe ham og hevnes, men det går med ham som med den forrige, og han stopper ikke før han har drept fire.

Da sa kong Adils: "Stor skade har du gjort meg, og det skal du nå betale for," og ba mennene stå opp og drepe ham.

På den annen side får dronninga seg folk og vil hjelpe ham, og ba om at kongen kunne se at det fulgte mye mer styrke med ham alene, enn med alle berserkene. Dronninga stifter nå fred mellom dem, og alle mener at Svipdag er en fremragende mann. Han sitter nå på benken tvers overfor kongen, og dette er dronning Yrsas råd.

Og da natta faller på, kikker han rundt seg og mener at han har gjort for lite mot berserkene, og vil våge et møte med dem, for han mener det er sannsynlig at om de ser han ensom, så vil de gå løs på ham. Det gikk slik som han mistenkte, for straks var de i kamp.

Kongen kommer etter at de har kjempet en stund, og skiller dem. Etter dette gjør kongen berserkene fredløse, de som var igjen, siden de ikke klarte å vinne over en mann sammen, og sa at han ikke tidligere hadde visst at de var så ubrukelige, bare gode i skryt.

De dro nå avsted, men lovet å herje i riket til kong Adils. Kongen lot som om han ikke hørte løftene deres, og sa at disse bikkjene ikke hadde noen manndomskrefter. De dro nå avsted i skam og skjensel. Men det var kong Adils som hadde egget dem til å gå mot ham og drepe ham da Svipdag gikk alene ut av hallen, og hevne seg på denne måten, slik at dronning Yrsa ikke visste om det. Svipdag hadde da likevel drept en da kongen kom for å skille dem.

Kong Adils ba nå Svipdag om å gi ham like mye vern, som han før hadde hatt av alle berserkene, -" helst fordi dronningen vil at du blir her i stedet for berserkene." Der er nå Svipdag en tid.

20. Om berserkenes hærferd.

Noe senere blir kongen gitt krigsbud, for berserkene hadde fått seg mange krigere og herja i landet hans. Kong Adils ber nå Svipdag om å dra mot berserkene, og sier dette er hans plikt, og at han skulle få så mange krigere med seg som han trengte. Ikke har han mye lyst til å være leder for hæren, men han vil fare med kongen dit hvor han ønsket.

Kongen ville ikke godta noe annet enn at han ble leder.

Svipdag sier: "Da vil jeg be om å få tolv manns liv, når jeg vil."

Kongen sier: "Det skal jeg si ja til."

Etter dette drar Svipdag til denne kampen, men kongen sitter hjemme. Han har mange krigere. Svipdag lar hærsporer lage og kaste ned, der hvor kampen har blitt merket ut, og mange andre feller gjorde han klar der. Så begynner en hard kamp, og vikingene vek tilbake et stykke, og fikk stor skade da de kjente hærsporene under føttene. En berserk ble drept, og en mengde krigere, og de som levde flyktet til skipene, og dro bort.

Svipdag kommer nå tilbake til kong Adils med en seier å skryte av. Kong Adils takker han vel for hans framgang og landvern.

Dronning Yrsa sa: "Visst er den plassen bedre fylt, når en modig mann som Svipdag sitter der, enn da berserkene dine satt der."

Kongen sier at det er sant. Berserkene samler nå krigerne igjen, de som kom unna, og herjer igjen i kong Adils rike. Og igjen ber kongen Svipdag å gå mot dem og sier at han skal få nok av krigere. Svipdrag drar i kamp, og har nå en tredjedel mindre krigere enn berserkene. Kong Adils lover å komme han i møte med hirden. Svipdag hadde da beveget seg raskere enn berserkene ventet seg. Og nå møttes de og en hard kamp tok til. Kong Adils samler krigerne og hadde planlagt å angripe berserkene bakfra.

21. Svipdag felte berserkene.

Nå snur det seg til der bonden Svip er. Han våkner en gang fra søvnen og puster tungt, og sa til sønnene sine: "Det synes som om Svipdag, deres bror, nå trenger hjelp, for han slåss ikke langt herfra og er svært underlegen i antall. Han har mistet det ene øyet sitt, og har mange andre sår, men han har felt tre berserker, og det er nå tre igjen."

Brødrene for opp og væpnet seg, og drar siden dit hvor kampen er, og vikingene hadde dobbelt så mange krigere.

Svipdag hadde gjort mye av seg, men var likevel sterkt såret og hadde mistet det ene øyet. Haugevis av krigerne hans hadde falt, men kongen kommer ikke og hjelper han. Men da brødrene hans kommer til kampen, da går de hardt fram dit hvor berserkene er. Og kampen deres ender slik at alle berserkene ble felt av brødrene. Nå begynner straks et stort mannefall i vikingenes hær, og de som fikk lov til det, overga seg til brødrene.

Og etter dette dro de og møtte kong Adils og fortalte ham disse nyhetene. Kongen takker dem godt for deres storverk. Svipdag hadde fått to sår på hendene, han hadde et stort sår i hodet, og var enøyd resten av livet. Han blir liggende en stund for å komme seg av disse sårene, og dronning Yrsa leget han.

Men da han var blitt frisk da fortalte han kongen at han ville bort derfra. "Jeg vil søke bosted hos en konge som vil vise oss mer ære enn du, konge. Du har lønnet meg ille for mitt forsvar, og for en slik seier vi har gitt deg."

Kong Adils ba han bli hjemme og sa at han skulle gjøre alt det beste for brødrene, og at ingen skulle ble verdsatt høyere enn dem. Svipdag vil ikke noe annet enn å ri av gårde, og mest av alt fordi kong Adils ikke kom til kampen, før slaget var over, fordi han var uviss på hvem som ville seire, Svipdag eller berserkene. Kongen var derfor i en skog og iakttok derfra kampen, og ønsket å dra dit han ville når han ble viss hvem som vant kampen, selv om Svipdag led tap og falt på nesa.

22. Svipdag ble kong Hrolfs mann.

Nå gjorde brødrene seg klar til å dra bort, og ingenting kunne stoppe dem. Kong Adils spør hvor de tenker å dra.

De sa at de ikke hadde bestemt seg for dette - "og skillest må våre veier nå. Jag vil nå lære andre menneskers og kongers skikker, og ikke eldes her i Svitjod."

De gikk nå til hestene sine, og takket dronningen vel for den tjenesten hun hadde vist Svipdag, steg nå på hestene sine, og red hele vegen til de kom til sin far, og ba ham om råd om hva de skulle gjøre, - "og hvor skal vi dra nå?"

Han sa at størst framtid ville det være å være hos kong Hrolf og hans krigere i Danmark, - "og der er det størst mulighet for at dere får utmerket dere, slik at dere får stoppet deres overmot, for jeg har hørt at det er sant, at dit har de største krigerne i Norderlandene kommet."

"Hvorledes er han,?" sier Svipdag.

Far hans sier: "Det har blitt fortalt meg om kong Hrolf at han er raus og gavmild, ærlig og trofast mot sine venner, slik at hans like ikke finnes. Han sparer verken på gull eller verdisaker til dem, som vil ta i mot dette. Lav er han å se på, men sterk når det behøves, og vanskelig å vinne over. Han er den gildeste mann, hard mot de onde, men mild og sympatisk mot de små, og mot alle dem som ikke utfordrer ham. Av menn er han den mest beskjedene og taler på samme måte til både fattig og rik, så hans navn vil ikke bli glemt så lenge det lever mennesker i verden. Han har skattelagt alle kongene rundt ham, så alle er ivrige etter å tjene ham."

Svipdag sier: "Etter det du har sagt, så har jeg lyst til for å dra og møte kong Hrolf, sammen med alle mine brødre, om han vil ha oss."

Svip bonde sa: "Hvor dere drar og hva dere gjør er opp til dere, men jeg ville synes det var best om dere var hjemme hos meg."

De sa at det ikke var noen vits i å be om det.

Siden ba de sin far og mor leve vel og dro av gårde på sin veg, inntil de kom til kong Hrolf. Svipdag gikk straks fram til kongen og hilste han, og kongen spør hvem han er. Svipdag forteller navnet sitt, og de andres også, og forteller at han har vært hos kong Adils en tid.

Kong Hrolf sa: "Hvorfor kom du hit da, for det er ikke stort vennskap mellom Adils og våre folk."

Svipdag sa: "Det vet jeg, herre, men likevel vil jeg gjerne forsøke å bli din mann, og alle mine brødre også, selv om De synes vi ikke er verdt stort."

Kongen sier: "Ikke hadde jeg tenkt meg å bli venn med kong Adils menn. Men siden dere har oppsøkt meg, så bør jeg ta i mot dere, for jeg tror at det går bedre for den som tar i mot dere, og ikke avviser dere, for jeg kan se at dere er gilde og uredde karer. Jeg har hørt at du har vunnet mye ære ved å drepe kong Adils berserker, og andre stordåder også."

"Hvor vil du jeg skal sitte?" sa Svipdag.

Kongen sier: "Sitt hos den mannen som heter Bjalki, men la det være plass til tolv menn innenfor dere."

Svipdag hadde lovet kong Adils at han skulle vende tilbake til ham, før han dro bort. Nå gikk brødrene til de plassene som kongen hadde vist dem. Svipdag spurte Bjalki hvorfor plassen på innsiden av dem måtte være ledig. Bjalki sier at der sitter de tolv berserkene til kongen, når de kommer hjem. De var nå på hærferd.

Skur var navnet til kong Hrolfs datter, og en annen het Drifa. Drifa var hjemme hos kongen og var den mest høviske av alle kvinner. Drifa var vennlig mot brødrene og syntes heller vel om dem.

Slik gikk det nå gjennom sommeren til berserkene kom hjem til hirden om høsten. Og etter skikkene sine så gikk de bort til hver mann da de kom inn i hallen, og spurte han som sto foran dem, om han trodde han var jevngod med den, som var foran dem, og mennene lette etter forskjellige svar på dette, som de trodde mest passet seg, og det var klart fra hva de sa, at de mente det manglet mye på at de var jevngode.

Og nå går han fram foran Svipdag og spør om han mente at han var jevngod. Svipdag spretter opp og trekker sverdet og sier at han på ingen måte er mindre tapper enn han.

Berserken sa: "Hugg du så i hjelmen."

Svipdag gjorde dette, men det bet ikke på den, og så ville de kjempe.

Kong Hrolf løp i mellom dem og sa til dem at de ikke skulle gjøre dette, og fra da av skulle de kalles jevngode, - "og begge skal være mine venner."

Og etter dette ble de forlikte og er stadig enige med hverandre, drar i hærferd og vinner stadig seier, hvor de enn kommer.

Kong Hrolf sendte nå folk til Svitjod for å møte dronning Yrsa, hans mor, og be henne sende ham de verdisakene som kong Helgi, hans far, hadde eid, og som kong Adils hadde tatt selv, da Helgi ble drept.

Yrsa sa at dette var rettferdig, om hun kunne få dette til og om det var mulig, - "og om du selv vil lete etter verdisakene, da skal jeg være tro mot deg, min sønn, men kong Adils er en så grisk mann, at han ikke bryr seg om hvorledes han får seg det," og dette er det hun ba dem fortelle kong Hrolf, og hun sendte dem tilbake med høvelige gaver.

23. Hrolf gjorde kong Hjørvard skatteskyldig.

Kong Hrolf ligger nå i hærferd, og det tar noen tid før han drar for å møte kong Adils. Han samler nå under seg en mektig styrke, og alle kongene han møter gjør han skatteskyldige under seg, og det hadde seg også slik fordi alle de største krigerne ville være hos ham, og ikke tjene noen annen, fordi han var mye mer gavmild enn noen annen konge.

Kong Hrolf legger hovedstaden sin der det heter Hleidegård. Det er i Danmark, og er en stor og sterk borg, og det var mer prakt og skjønnhet der enn andre steder, og på alle måter var den mer strålende enn noe noen hadde hørt om.

Hjørvard het en rik konge. Han fikk Skuld, datter til kong Helgi og søster til kong Hrolf. Dette ble gjort med samtykke fra kong Adils og dronning Yrsa og Hrolf, hennes bror.

Og en gang ba kong Hrolf Hjørvard, hans måg, til veitsle. En dag, mens han var på veitsla, hendte det mens kongene sto utenfor, at kong Hrolf tok av seg sitt buksebelte, og i mens fikk kong Hjørvard hans sverd.

Og etter at kong Hrolf hadde tatt på seg buksebeltet sitt igjen, tok han tilbake sitt sverd og sa til kong Hjørvard: "Vi vet begge at det lenge har vært sagt, at den skal siden være undermann til den andre, som tar i mot hans sverd, mens han tar av seg buksebeltet. Du skal nå være min underkonge og tåle det like vel som de andre."

Dette gjorde Hjørvard voldsomt sint, og likevel måtte han la det bli med det. Han drar nå hjem og liker dette lite, men han sendte skatt til kong Hrolf etter dette, som hans andre underkonger, som måtte vise han lydighet.

Og her ender Svipdags tått.

BØDVARS TÅTT 24. Om kong Hring.

Det må nå fortelles at nord i Norge, over Uppdalene, hersket en konge som het Hring. Han hadde en sønn som het Bjørn. Det fortelles nå at dronninga døde, og kongen syntes dette var et stort tap, og mange andre også. Hans landsmenn og rådgivere ba ham om å gifte seg igjen, og det ble til at han sender menn sydover i landet for å lete etter en kone. Men mot dem kom en stor motvind og sterke stormer, og de måtte nå snu stevnen rundt for å unnslippe uværet, og det skjer at de driver nordover til Finnmark og blir der om vinteren.

En dag dro de opp på land og kom til et hus. Der inne satt to kvinner, vakre å se på, og de tok varmt i mot dem og spurte hvor de kom fra. De fortalte alt om ferden sin, og hvilket ærend de hadde; og spurte hvilke kvinner de var, og hvorfor de hadde kommet alene hit så fjernt fra andre folk, slike vakre og pene kvinner.

Den eldre sa: "Det er en grunn til alt, gutter. Vi er her av den grunn at en rik mann ba om min datter, men hun ville ikke ha ham, og han lovet å straffe henne som takk, og derfor har jeg skjult henne her, siden hennes far ikke er kommet hjem, for han er i hærferd."

De spurte hvem hennes far er.

Hennes mor sa: "Hun er datter av Finnkongen."

De spurte hva de het.

Den eldre sa: "Jeg heter Ingibjørg, og Hvit heter min datter; jeg er Finnkongens frille."

En møy var der for å tjene dem. Kongsmennene likte dem godt, og de ble enige om at de skulle spørre om Hvit ville fare med dem og gifte seg med kong Hring. Mannen som var leder for kongens sendemenn, tok saken opp med henne. Hun svarte ikke raskt på dette, men overlot dette til sin mors vilje.

"Det er slik det er sagt, at ut av vanskeligheter kommer løsninger," sa mor hennes, " og jeg syns det er ille at hennes far ikke er blitt spurt om dette; men likevel må dette våges, om hun skal komme noen veg."

Etter dette gjorde hun seg klar til ferden med dem. Siden dro de sin veg og fant kong Hring, og straks spurte sendemennene om kongen ville ha denne kvinnen, eller om han ville sende henne tilbake. Kongen likte kvinnen godt, og arrangerte straks et bryllup med henne. Han brydde seg ikke om at hun ikke var rik. Kongen er blitt litt gammel, og dronninga ble snart klar over det.

25. Dronning Hvit la forbannelse på Bjørn.

En bonde hadde en gård nær kongen. Han hadde en kone og ett barn, en datter som het Bera. Hun var ung av alder, og pen. Bjørn kongssønn og Bera bondedatter lekte barneleker sammen, og kom godt ut av det med hverandre. Bonden var rik på gods, og hadde lagt lenge i hærferd i unge år, og var en stor kriger. Bera og Bjørn elsket hverandre svært, og møttes stadig.

Tiden går nå mens ikke mye skjer. Bjørn kongssønn vokser, og blir både stor og sterk. Han var flink i alle idretter. Kong Hring var i hærferd langt fra landet, men Hvit var hjemme og styrte. Hun var ikke godt likt av folk, men hun var svært blid mot Bjørn, men han brydde seg ikke med dette.

Og en gang, da kongen dro hjemmefra, talte dronninga med kong Hring og sa at Bjørn, hans sønn, skulle være hjemme med henne og styre landet. Kongen syntes dette var klokt. Dronninga ble nå storlåten og overmodig. Kongen sa til sin sønn, Bjørn, at han skulle være hjemme og styre landet med dronninga. Bjørn sa at han ikke syntes stort om dette, og at han avskydde dronninga. Kongen sa at han skulle være igjen, og selv dro han nå fra landet med et stort følge.

Bjørn går nå hjem etter samtalen med sin far, og hver av dem var sint på den andre. Han gikk til sitt rom, og var heller uglad, og rød som blod. Dronninga går til ham og vil muntre ham opp, og talte vennlig til Bjørn. Han ba henne gå bort. Hun gjorde dette denne gang. Men hun kom ofte for å tale med ham, og sa at dette var et godt tilfelle for dem å dele seng, mens kongen var borte, og sa at de kunne ha et mye bedre samliv enn hun hadde med en så gammel mann som kong Hring. Bjørn tok disse ordene tungt, og ga henne en kraftig ørefik og ba henne ha seg bort, og jaget henne vekk.

Hun sa at hun ikke var vant til å bli slått og jaget, - " og synes du det er bedre, Bjørn, å legge armene omkring en bondedatter så fortjener du det du kommer til å få, noe mye mer skammelig enn å nyte min kjærlighet og blidhet, og det ville ikke være uventet at du fikk noe igjen for din stahet og dumhet."

Hun slår ham nå med en hanske av ulveskinn, og sier at han skulle bli til en olm og grim hibjørn, - " og ikke skal du spise annen føde enn din fars fe. Du skal drepe store mengder av det til mat, og aldri skal du komme ut av denne forbannelsen, og dette skal være din straff."

26. Om Bera og drapet på Bjørn.

Etter dette blir Bjørn borte, og ingen vet hvor det ble av ham. Og da folk ble klar over at han var borte, dro de og lette etter ham, men han blir ikke funnet noe sted, som rimelig er. Fra nå av må det fortelles at feet til kongen blir drept i haugevis, og en gråbjørn, som både var stor og skremmende, sto bak dette.

En kveld skjer det at bondedatteren ser denne skremmende bjørnen. Bjørnen kommer bort til henne og er svært blid mot henne. I denne bjørnen synes hun å kjenne igjen øynene til Bjørn kongssønn, men hun flykter litt unna. Dyret går da fra henne, men hun følger etter til de kommer til en hule. Og da hun kommer inn i hula, så står det en mann foran henne og hilser Bera bondedatter. Hun kjenner igjen Bjørn Hringsson, og blir svært glad for å møte ham. De er sammen der i hula en tid, for hun vil ikke skilles fra ham, når hun har muligheten. Han sier at det ikke sømmer seg for henne å være der, for han er et dyr om dagen, men mann om natten.

Kong Hring kommer nå hjem fra hærferden, og det blir fortalt ham hva som har hendt mens han var borte; om hans sønn Bjørns forsvinning, og også om det store dyret, som er kommet til landet, og mest av alt drepte hans fe. Dronninga egget ham stadig til å drepe dyret, men likevel ventet de litt med dette. Kongen sier ikke stort om dette, og det synes å være svært underlig.

En natt, da Bera og Bjørn var i seng sammen, tok Bjørn til orde og sa: "Jeg tror nå at min dødsdag er i morgen, og at de kommer til å drepe meg, og jeg synes ikke livet gir noen glede på grunn av denne forbannelsen som ligger over meg. Den eneste gleden jeg har er at vi to er sammen, men dette må vi avslutte nå. Jeg vil gi deg den ringen som er under min venstre hand. Du kan se folkene i morgen, som leter etter meg, og når jeg er død skal du dra til kongen og be ham om å gi deg det som er under den venstre bogen på dyret, og han vil gi deg dette. Dronninga kan mistenke deg når du vil gå av gårde, og vil gi deg å spise av dyrekjøttet, men det skal du ikke spise, fordi du er med barn, som du vet, og du skal føde tre sønner, som er våre, og det vil vises på dem om du spiser av dyrekjøttet, for denne dronninga er et stort troll. Siden drar du hjem til din far, og der skal du føde guttene. En av dem vil du synes er verst. Og om du ikke kan oppfostre dem hjemme på grunn av deres villskap og uro, så ta dem bort med deg og dra hit til hula med dem. Her vil du se en kiste med tre rom og runene her vil fortelle deg hva hver av dem skal ha. Det er tre våpen i berget, og hver av dem skal ha det som passer for ham. Den første av våre sønner som blir født skal hete Thorir, den neste Elg-Frodi og den tredje Bødvar, og det tror jeg at de vil ikke bli sveklinger og deres navn vil lenge bli husket.”

Han forteller henne mange andre ting, før han ble forvandlet til en bjørn igjen, og bjørnen går ut, og hun etter den, og da hun ser rundt seg ser hun mange menn komme over fjellryggen, og mange store hunder foran folkene. Bjørnen løper nå fra hula og ut langs fjellet. Hundene og kongsmennene kommer nå mot ham, og han var vanskelig å ta for dem. Han skamferte mange av mennene, og drepte alle hundene, før han ble tatt. Det endte med at de slo en ring rundt ham og han sveiv rundt inne i ringen og ser, at slik det nå er vil han ikke kunne komme unna. Han snur da dit som kongen står, og griper den mannen som står ved siden av ham, og river ham raskt i hjel. Da var bjørnen så trett at den kastet seg flatt ned. De løp da raskt på og drepte han.

Dette ser bondedatteren. Hun går til kongen, og sier: "Vil De, herre, gi meg det som er under venstre bog på dyret?"

Kongen sa ja til det, og sa at det kunne være noe der, og at det ikke var noe galt i å gi henne det.

Kongsmennene hadde da flådd mye av bjørnen og Bera gikk da bort og tok ringen og gjemte den, og mennene så ikke hva hun tok, og ikke ble det lett etter det heller. Kongen spør hvem hun kunne være, siden han ikke kjente henne. Hun sa det som syntes henne best, og ikke slik det var.

27. Bera fikk tre sønner.

Kongen drar nå hjem og Bera er med i følget hans. Dronninga var svært glad og tok vel i mot henne, og spurte hvem hun var. Som tidligere fortalte hun ikke sannheten. Dronninga lager nå en stor veitsle og gjør bjørnekjøttet klar som mottagelse for mennene. Bondedatteren er i dronningas bolig og kan ikke komme seg av gårde fordi dronninga har mistanke om hvem hun er.

Og der kommer dronninga svært raskt med et matfat med bjørnekjøtt på, og ba Bera spise, men hun ville ikke det.

"Dette er uhørt," sier dronninga, " ar du forsmår denne mottagelsen som dronninga selv bryr seg om å gi deg, så spis opp raskt, ellers så skal du få noe helt annet."

Hun skjærer av en bit til henne, og enden på dette blir at hun spiser den biten. Dronninga skjærer da en ny og putter i munnen hennes, og det kommer et lite stykke ned av denne, men hun spytta ut resten og sa at hun ikke kunne spise mer, selv om hun ble pint eller drept.

Dronninga lo og sa: "Det kan være at dette var nok."

Siden dro Bera bort, og hjem til sin far. Hun hadde et svært tungt svangerskap. Sin far fortalte hun nå alt om sitt ekteskap og hvorledes det hadde vært.

Og noe senere fødte hun et guttebarn, men det var merkelig. Den øverste delen var menneske, men fra navlen og ned var det elg. Han ble kalt Elg-Frodi. En gutt til ble født, og han ble kalt Torir. Han hadde hundeføtter fra rista og ned, og derfor ble han kalt Torir hundefot. Likevel var han kjekkere å se på enn andre menn. En tredje gutt ble født, og han var den aller kjekkeste. Han ble kalt Bødvar og hadde ingen lyte. Hun elsket Bødvar mest.

De vokste nå opp raskt som gress. Og når de lekte med andre var de harde og skånselløse i alt. De var harde mot alle, og Frodi ga mange av kongens menn men, og noen drepte han til og med.

28. Elg-Frodi drar hjemmefra.

Slik gikk det i en tid, til de var tolv vintre gamle. De var da så sterke at ingen kongsmenn kunne stå i mot dem, så de kan ikke drive idrettsleker noe mer.

Da sa Frodi til sin mor at han vil dra bort, - " og jeg kan ikke kjempe mot menn mer, fordi de er noen sveklinger og blir skadet så snart vi begynner."

Hun sa at han ikke passet blant folk på grunn av hans villskap.

Mor hans drar nå sammen med ham til hula og viser han verdisakene som han far ville han skulle ha; fordi Bjørn hadde sagt hva hver og en skulle ha. Frodi ville ta mer, men kunne det ikke, siden den minste delen av verdisakene, var det han skulle ha. Og nå ser han at våpnene stikker ut av berget. Han griper først rundt hjaltet, men sverdet sitter fast, så han får ikke tak i det. Så griper han økseskaftet, men dette er ikke mer løst.

Da sa Elg-Frodi: "Det kan være at den som har plassert verdisakene her har tenkt seg at deling av våpnene vil være lik delingen av andre verdisaker," og grep håndtaket, som straks kom løs. Et kortsverd fulgte med håndtaket ut.

Han stirret på kortsverdet en stund og sa så: "Urettferdig har han vært, mannen som har fordelt disse verdisakene," og hugger med begge hender kortsverdet mot berget og vil brekke det i stykker. Men kortsverdet trengte inn i berget, inn til håndtaket med et smell, men likevel brakk det ikke.

Da sa Elg-Frodi: "Uansett hvorledes jeg bruker denne fordømte tingen, kan jeg være trygg på at den biter?"

Etter dette tok han farvel med sin mor. Frodi dro nå langs en fjellveg og gjorde mye ondt der og dreper menn for penger, og bygger seg så en hytte hvor han bor.

29. Torir ble konge i Gautland.

Kong Hring mener nå han vet hva slags trolldomskunst dette dreier seg om, men sier ikke noe om dette til noen, og oppfører seg like rolig som tidligere.

Litt senere ber Torir hundefot om å fare bort, og hans mor fører ham til hula og så til de rikdommene som han skulle få, og forteller ham om våpnene og ber han ta øksa, som hun sa hans far hadde sagt han skulle. Siden dro Torir av gårde og ba sin mor leve vel. Først griper han sverd-hjaltet, men sverdet sitter fast. Så tar han tak i økseskaftet, og øksa løsner, fordi det var denne han skulle ha. Siden tar han rikdommen sin og drar sin veg.

Han velger vegen slik at han først drar for å møte Elg-Frodi, hans bror. Inn i hytta hans går han og setter seg ned i setet og drar hetta ned over ansiktet. Litt senere komme Frodi hjem og kikker ikke vennlig på den innkomne mannen. Han trekker kortsverdet, og sa: "

"Sverdet skriker

dras fra slira,

handa minnes

stridsleken,"

og slenger det ned på benken hos seg, og gjør seg olm og skremmende. Torir sa da:

"Men jeg helst

på en annen veg

øksa mi

jevnlig gir lyd."

Og da skjulte ikke Torir seg lenger, og Frodi kjente da igjen sin bror, og bød ham halvdelen av det han hadde samlet sammen, fordi det skorta ikke på rikdom der. Torir vil ikke ta i mot det. Han blir der en tid og drar siden bort. Elg-Frodi sendte han til Gautland, og sa at kongen til gautene nylig hadde dødd, og ba ham dra til deres rike.

Han fortalte ham mange ting i forveien: "Det er gautenes lov at der blir stevnet et stort ting, og at alle gautene blir innkalt dit. En stor stol blir satt opp på tinget med rom for to menn å sitte, og den skal være konge som fyller opp denne stolen. Og jeg tror at du kan fylle denne godt."

Etter dette skilles de og ønsker hverandre vel.

Torir dro nå sin veg til han kom til en jarl i Gautland, og jarlen tok godt i mot ham, og han var der om natta. Hver mann som så Torir sa at han på grunn av sin størrelse godt kunne være konge over gautene, og sa at det ikke var mange som han.

Og da tinget var samlet gikk alt slik Frodi, hans bror, tidligere hadde fortalt han. En dommer var der for å avgjøre denne saken helt rettferdig. Mange satte seg i setet, men dommeren sa at ingen av dem passet. Torir gikk senest fram, og satte seg straks i stolen.

Dommeren sa: "Du sitter mest laglig, og du skal dømmes til å være den beste til å styre."

Siden ga landsmennene ham kongsnavn, og han ble kalt kong Torir hundefot, og det er store sagaer om han. Han var godt likt og hadde mange kamper, og som oftest seiret han. I en tid sitter han nå i sitt rike.

30. Bødvar tok livet av dronninga.

Bødvar er hjemme hos sin mor og hun elsker ham svært. Han var den mest dugelige og staslige av menn, men han sa ikke særlig mye. En gang spør han sin mor hvor hans far var og hun fortalte ham om hans død, og alt som hadde hendt og hvorledes han var på grunn av hans stemors forbannelse.

Bødvar sa: "Vi må virkelig betale tilbake denne heksa."

Da fortalte hun ham hvorledes hun ble nødet av dronninga til å spise av bjørnekjøttet, - " og dette kan du nå se på brødrene dine, Torir og Elg-Frodi."

Bødvar sa: "Ikke synes jeg Frodi har mindre plikt til å hevne seg på denne feige heksa enn å drepe uskyldige menn og gjøre forbrytelser. Og like underlig synes det meg at Torir dro bort uten å gi denne heksa noen påminnelse, og jeg tror at det beste for meg ville være at jeg ga henne noe å huske oss for."

Bera sa: "Gjør det slik at hun ikke kan bruke noen trolldom, ellers kan hun skade deg." Han sa at slik skulle det være.

Etter dette dro Bera og Bødvar for å besøke kongen, og på Bødvars råd forteller hun kongen alt slik det henger sammen, og viser ham ringen som hun hadde tatt under bogen på dyret, og som Bjørn, hans sønn, hadde eid.

Kongen sa at han kjente igjen ringen. "Jeg har nesten tenkt meg at dette kunne være hennes verk, alt dette som hendte her, men av kjærlighet til henne har jeg ikke sagt noe."

Bødvar sa: "Send henne bort nå, ellers vil vi hevne oss på henne."

Kongen sa at han ville gi ham erstatning for det som hadde hendt, og gi ham styring over riket og jarlsnavn nå straks, og etter hans død skulle han få kongedømmet, om han bare ville være rolig og ikke skade henne.

Bødvar sa at han ikke ville være konge, men heller være hos kongen og tjene ham. "Du er så fanget av dette trollet at du knapt har vettet i behold eller kongedømmet, og ikke vil hun trives her etter dette."

Bødvar var nå så sint, at kongen ikke våget å stoppe ham. Bødvar går til dronningas stue og har en lærsekk i handa. Kongen og hans mor kom etter ham. Og da Bødvar kom inn i stua går han rett mot dronning Hvit og setter den sammensunkne skinnsekken over hodet hennes, og drar den fast til nede på halsen. Så slo han henne på kinnet, og sendte henne til Hel på forskjellige, pinefulle måter, og slepte henne så gjennom gatene. Mange, eller de fleste, i hallen syntes dette bare var halvparten av det hun fortjente, men kongen tok det hardt og likevel kunne han ikke gjøre noe med det. Dronning Hvit mistet der sitt elendige liv. Bødvar var atten år da dette hendte.

Noe senere ble kong Hring syk og døde. Etter dette tok Bødvar over riket, og styrte der en liten stund. Siden innkaller han til ting med landsmennene sine, og sier der at han vil dra bort. Men han giftet bort sin mor med en mann som het Valsleit, han hadde tidligere vært jarl, og Bødvar sitter i bryllupsveitsla før han reiser.

31. Bødvar møtte Elg-Frodi.

Etter dette rir han bort alene, og ikke hadde han med seg mye gull eller sølv, men han var velutstyrt med våpen og klær. Han rir nå først sin gode hest til hula, etter sin mors tilvisning. Da han tar tak i hjaltet, løsner sverdet. Dette sverdets natur var slik at det kunne ikke svinges, uten at det ble en manns bane. Det var viktig å huske at det ikke skulle settes på hjaltet. Eggen skulle tre ganger kunne brynes i hele sin tid, og dette måtte ikke gjøres på noen annen måte, så vanskelig var det. Denne gilde kostbarhet ville alle brødrene ha. Bødvar dro så av gårde for å treffe Elg-Frodi, sin bror. Han laget en sverdslire av bjørk.

Det er ikke noe å fortelle om reisen hans før han en kveld kom til en stor hytte. Det var der Elg-Frodi styrte. Bødvar leide hesten sin inn, og mente han hadde rett på alt der, som han trengte. Frodi kommer hjem om kvelden og stirret ublidt på ham. Bødvar farer ikke opp, men sitter stille. Hestene synes og dårlig om hverandre, og hver vil jage den andre ut av stallen.

Da sier Frodi: "Dette er en overmodig fyr som våger å sitte her uten min tillatelse."

Bødvar lar hetta henge ned, og sier ingenting. Elg-Frodi reiser seg og drar opp kortsverdet og smekker det ned, så håndtaket smeller mot slira. Dette gjør han to ganger. Bødvar later som ingenting. Den tredje gangen trekker han kortsverdet og kommer mot ham mens han tenker at denne mannen ikke kan skremmes, og ønsker nå å finne ut av dette.

Og da Bødvar ser hva som er på gang, vil han ikke vente lenger, men reiser seg og løper under handa hans. Elg-Frodi hadde det hardeste grepet, og de brøyt volsomt, men da falt hetta av Bødvar så Frodi kjenner ham, og sier: "Velkommen frende, vi har holdt på med denne brytinga for lenge."

"Ikke er det noen skade ennå," sier Bødvar.

Elg-Frodi sa: "Likevel bør du være mer forsiktig, frende. Om vi slåss for alvor og ikke holdt noe igjen ville du kjenne styrkeforskjellen."

Frodi tilbød ham å bli der og sa at halvdelen av det han eide skulle være hans. Bødvar vil ikke det, og han synes det er ille å drepe menn for pengene deres. Han dro nå av gårde etter dette. Frodi ble med ham en bit og sa at han hadde gitt mange menn grid som ikke var sterke, og dette muntret Bødvar opp og han sa at det var rett av ham, - " og de fleste bør du la dra i fred, selv om du synes du har noe i mot dem."

Elg-Frodi sier: "Alle ting jeg får blir feil, men det du skulle gjøre er å dra og møte kong Hrolf, fordi alle de største krigerne vil være hos ham, fordi han overgår alle andre konger i gavmildhet, ære og mot."

Så tok Frodi og dytta han. Da sa Frodi: "Ikke er du så sterk, frende, som du burde være."

Frodi skar seg i tykkleggen og ba ham drikke, og dette gjør Bødvar. Da prøvde Frodi seg for annen gang, men Bødvar sto fast.

"Nå er du sterk nok, frende," sa Elg-Frodi, " og jeg mener at du har hatt godt av drikken, og du vil bli den fremste blant menn i styrke og tapperhet og i alle slags djervhet og manndom, og dette vil jeg gladelig gi deg."

Etter dette trampet Frodi i berget der, like ned til lagklauva. Da sa Frodi: "Til disse spora skal jeg komme hver dag og se hva som er der. Det vil være jord, hvis du er sottedød, vann, hvis du er sjødød, og blod, hvis du er våpendød; og da skal jeg hevne deg for jeg er mer glad i deg enn i noen annen."

32. Bødvar fant sin bror, Torir.

De skiltes nå, og Bødvar dro videre til han kom til Gautland, men kong Torir hundefot var ikke hjemme. De lignet hverandre så mye at ingen kunne se forskjell på dem, så landsmennene trodde at Torir var kommet hjem. Han ble derfor plassert i høgsetet og ble behandlet som en konge på alle måter og lagt i seng med dronninga, for Torir var gift. Men Bødvar vil ikke ligge under lakenet med henne. Dette syntes hun var underlig, fordi hun var sikker på at dette var hennes mann, men Bødvar fortalte henne alt, hvorledes det hang sammen. Hun holdt dette for seg selv. Og slik gjorde de det hver natt, og lå og pratet, til Torir kom hjem, og da oppdaget folk hvem denne mannen er. Det ble da stor gjensynsglede mellom brødrene. Torir sier at det er ingen andre han ville stole på til å ligge så nær dronninga hans.

Torir ba han bli der og ha halvdelen av alle hans eiendeler, men Bødvar sa at han ikke ville dette. Torir tilbød han da å fare med ham som han ville, eller å skaffe ham krigere. Ikke heller ville han dette. Bødvar red da bort, og Torir dro sammen med ham på vegen, og brødrene skiltes da i vennskap, men likevel med noe skjult. Og ingenting er fortalt om hans ferd, før han kom fram til Danmark og ikke har langt igjen til Hleidargard.

33. Bødvar er gjest hos en bonde og hans kone.

En dag var det mye regn og Bødvar ble svært våt. Hesten ble svært trett, også fordi den bar ham, fordi han red mye, og det ble svært bløtt og tungridd. Det ble også svært mørkt, og regnet fortsatte. Han merker ikke noe før hesten sparker i en haug. Da stiger han av ryggen på den og begynner å undersøke, og han finner et hus med en dør i. Han banker på døra, og en mann kommer ut. Bødvar ber om å få bli der om natta, og husbonden sa at han ikke ville avvise ham på den mørkeste tida på natta, selv om han ikke kjente ham. Bonden syntes denne mannen var svært stor, av det han kan se.

Bødvar er der om natten og blir gjestmildt behandlet. Han spurte mye om storverka til kong Hrolf og hans krigere, og om det var langt dit.

"Nei," sa bonden, " dit er det svært kort. Har du tenkt deg dit?"

"Ja," sa Bødvar, " jeg har tenkt meg det."

Bonden sa at han ville passe der, - " fordi jeg ser at du er en stor og sterk mann, og de synes å være noen store hardhauser."

Og ved dette gråter kona høyt, da de nevner kong Hrolf og hans krigere i Hleidargard.

"Hvorfor gråter du, stakkars kone?" sier Bødvar.

Kona sa: "Min husbonde og jeg vi hadde en sønn som het Høtt. Og en dag dro han til borgen for å more seg, men kongsmennene ertet ham, og det tok han ille opp. Siden tok de ham og satte ham i beinhaugen. Men det er deres skikk under måltidene, når de har gnagd av hvert bein, å kaste dem på ham. Av og til blir han sterkt skadet, om de treffer ham, og ikke vet jeg om han er levende eller død. Og den lønn vil jeg ha for min gjestmildhet, at du heller kaster små bein på ham enn store, om han ikke har dødd av dette."

Bødvar sier: "Jeg skal gjøre det du ber meg om, men ikke synes jeg det er særlig djervt å kaste bein på folk, eller å skade barn eller småfolk."

"Det gjør du rett i," sa kona, " for jeg synes du har en sterk arm, og ikke tror jeg noen vil kunne stå i mot dine slag, om du ikke ville holde igjen."

34. Bødvar kom til kong Hrolfs hird.

Siden dro Bødvar sin veg til Hleidargard. Han kom til kongens bolig. Bødvar, uten å spørre noen, leier så hesten sin bort til kongens beste hest i hans stall, og går siden inn i hallen, der det er få menn. Han setter seg ytterst, og etter han har vært der en liten stund, så hører han noe rasling i et av hjørnene. Bødvar kikker bort dit, og ser at en menneskehånd kommer opp av den store beinhaugen som lå der. Handa var svært svart. Bødvar går dit og spør hvem som er i beinhaugen.

Et heller forsiktig svar kom: "Høtt heter jeg, Bøkki sæl."

"Hvorfor er du her," sier Bødvar , " hva driver du med?"

Høtt sier: "Jeg lager meg en skjoldborg, Bøkki sæl."

Bødvar sa: "Det er en liten skjoldborg du har der."

Bødvar tar tak i ham og rykker ham ut av beinhaugen.

Høtt ropte ut høyt: "Nå vil du drepe meg. Gjør ikke det, nå hadde jeg akkurat fått gjort meg ferdig, men du har nå rotet sammen skjoldborgen min, nå når jeg har fått den høg nok rundt meg til at den kunne beskytte meg mot alle kastene deres, slik at jeg ikke på lenge hadde blitt truffet. Men likevel var den var ikke gjort slik jeg ønsket at den skulle være."

Bødvar sa: "Ikke skal du bygge skjoldborg lenger."

Høtt sier gråtende: "Skal du nå drepe meg, Bøkki?"

Bødvar ba ham om og ikke snakke høyt, og tok ham så opp og bar ham ut av hallen til et vann, som var der i nærheten. Få brydde seg om dette, og der vasket han ham fra topp til tå. Siden gikk Bødvar til setet som han hadde sittet i tidligere, og leide Høtt etter seg, for han var så redd at hele kroppen hans skalv. Han plasserte Høtt hos seg, og Høtt syntes å forstå at denne mannen ville hjelpe ham.

Så kom kvelden, og mennene kom inn i hallen. Hrolfs krigere ser at Høtt har blitt plassert på benken, og de synes at den mannen som har gjort dette er djerv. Høtt ser ikke glad ut da han ser kjenningene sine, for han har bare blitt plaget av dem. Han vil gjerne leve, og helst dra tilbake til beinhaugen sin, men Bødvar holder ham slik at han ikke klarer å komme seg vekk. Han tror han ikke vil klare alle kastene deres om han blir der som han er nå.

Hirdmennene gjør nå som vanlig, og kaster først småbein over gulvet mot Bødvar og Høtt, men Bødvar later som om han ikke ser dette. Høtt er så redd at han verken spiser eller drikker, og han tror stadig at han vil bli truffet.

Og nå sa Høtt til Bødvar: "Bøkki sæl, nå kommer en stor knokkel mot deg, og jeg tror den er ment å drepe deg."

Bødvar ba ham tie. Han holdt ut handa og tok slik knokkelen; leggbeinet hang fast i det. Bødvar sender knokkelen tilbake mot han som kastet, og den traff han så hardt at han døde av det. Hirdmennene ble nå svært skremte.

Denne nyheten når nå kong Hrolf og krigerne hans opp i borgen, at en storvokst fremmedkar hadde kommet til hallen og drept en av hirdmennene hans, og de ville la mannen drepe. Kong Hrolf spurte om hirdmannen hadde blitt drept uten grunn.

"Nesten," sa de. Så fikk kong Hrolf høre hele sannheten.

Kong Hrolf sa de skulle la det fare, å drepe mannen. "Dere har fått en dårlig vane ved å kaste bein på uskyldige menn. Det er uverdig for meg, og en stor skam for dere, å gjøre slikt. Jeg har ofte snakket om dette tidligere, men dere har ikke brydd dere om det, og jeg tviler på at denne karen som dere har angrepet er noen svekling, så bring ham hit så jeg får vite hvem han er."

Bødvar går fram til kongen og hilser høflig på ham. Kongen spør ham om navnet.

"Håttargrid kaller hirdmennene Deres meg, men Bødvar heter jeg."

Kongen sa: "Hva vil du bøte for hirdmannen min?"

Bødvar sa: "Han fikk det han ba om."

Kongen sa: "Vil du være min mann, og ta hans plass?"

"Ikke vil jeg si nei til å være Deres mann, men ikke vil vi skilles jeg og Høtt; og vi vil begge sitte nærmere deg enn han gjorde, eller så drar vi begge av gårde."

Kongen sa: "Ikke ser jeg noen ære med ham, men jeg skal ikke nekte ham maten."

Nå går Bødvar og setter seg der han vil, men han vil ikke sitte der den andre satt tidligere. Ett sted dytter han vekk tre menn, og så setter han og Høtt seg ned der, lenger innover i hallen enn de var tiltenkt. Mennene syntes Bødvar var en hard mann og hanskes med og de mislikte ham sterkt.

 

35. Bødvar vant over dragen.

Men da det nærmet seg jula, ble mennene uglade. Bødvar spør Høtt hva dette er for noe. Han forteller ham at et dyr, stort og skremmende, hadde kommet dit to vintre på rad, - " og det har vinger på ryggen, og flyr hele tiden. To høster har det nå kommet hit, og gjort stor skade. Våpen biter ikke på det, og de beste av kongens krigere som er blitt sendt mot det kommer ikke tilbake."

Bødvar sa: "Ikke er hallen så velutstyrt som jeg trodde, om et dyr skal komme her og ødelegge kongens folk og fe."

Høtt sa: "Det er ikke et dyr, det er et troll av verste slag."

Nå kommer julekvelden. Da sa kongen: "Nå vil jeg at mennene skal være stille og rolige i natt, og jeg forbyr alle mine menn å utsette seg for noen fare med dyret, men for feet må skjebnen styre. Mennene mine vil jeg ikke miste."

Alle lovte på ære å gjøre slik som kongen sa.

Bødvar lurte seg ut om natta. Han tok Høtt med seg, selv om han måtte tvinges, og han sa han ble ledet i døden.

Bødvar sa at det ikke ville bli så ille. De gikk bort fra hallen, og Bødvar måtte bære han, så redd var han.

Nå ser de dyret, og i neste nå skriker Høtt så høyt som han kan og sa at dyret ville sluke han. Bødvar ba bikkja hans tie, og kastet han ned på mosen, og der ligger han og er ikke helt fri for frykt. Heller ikke tør han å fare hjem. Nå går Bødvar mot dyret, men det hender nå at sverdet sitter fast i slira, men nå får han beveget sverdslira, slik at sverdet glir ut av slira, og han stikker det straks inn under bogen på dyret, slik at det står fast i hjertet. Dyret falt da dødt ned på marken.

Etter det går han dit hvor Høtt ligger, og tar ham opp og bærer ham dit som dyret ligger dødt. Høtt skjelver svært.

Bødvar sa: "Nå skal du drikke blod av dyret."

Han venter lenge, men så tør han ikke annet. Bødvar lar ham drikke to store slurker. Han lar ham også spise noe av dyrehjertet. Etter dette går Bødvar mot ham, og så slåss de lenge.

Bødvar sa: "Nå er du blitt sterk, og jeg venter ikke at du nå blir redd for hirdmennene til kong Hrolf."

Høtt sa: "Jeg vil verken være redd for dem, eller deg, etter dette."

"Da er alt blitt bra, Høtt felle. La oss nå få reist opp dyret og gjort det slik at de andre tror det lever."

De gjør nå dette. Etter dette drar de hjem og er stille, og ingen mann vet hva de har gjort.

36. Høtt blir en av krigerne.

Kongen spør om morgenen om de vet noe om dyret, om det har vist seg om natta. Han ble fortalt at alt feet var uskadd i innhegningene. Kongen ba mennene forsikre seg om at ingen hadde sett noen tegn til at det hadde kommet tilbake. Vaktmennene gjorde så og kom snart tilbake og fortalte kongen at dyret var på veg, rett mot borgen. Kongen ba hirdmennene være tapre og hver og en vise hva han dugde til og jage bort dette uhyret. Og det ble gjort slik som kongen ba om, og de gjorde seg klar til dette.

Kongen stirret mot dyret og spurte så: "Ikke kan jeg se at dyret beveger seg, hvem vil nå ta risken på å gå mot det?"

Bødvar sa: "Det vil kurere den tapreste manns nysgjerrighet. Høtt felle, det er på tide å fjerne løgnene som mennene har fortalt om deg, at du ikke har kraft eller mot. Dra nå og drep dyret, du kan se at ingen andre har lyst på dette."

"Ja," sa Høtt, " jeg vil prøve dette."

Kongen sa: "Ikke vet jeg hvor dette motet ditt er kommet fra, Høtt, mye har endret seg med deg på kort tid."

Høtt sa: "Gi meg sverdet Gullinhjalta, som du holder, og så skal jeg felle dyret eller få banesår."

Kong Hrolf sa: "Dette sverdet skal ikke bæres av en mann som ikke er en god og modig kar."

Høtt sa: "Da skal du se, at jeg er en slik kar."

Kongen sa: "Hvem vet, kanskje mer er endret med deg enn det som vises? Og få menn som kjenner deg vil tro du er samme mann. Ta nå sverdet og det er ditt, om dette blir gjort vel."

Siden går Høtt mot dyret og hugger til det da han kom nær nok, og dyret falt ned som om det var dødt.

Bødvar sa: "Se nå, herre, hva han har klart."

Kongen sier: "Visst har han endret seg mye, men ikke har Høtt drept dyret alene, heller har du gjort det."

Bødvar sier: "Det kan være at det er slik."

Kongen sier: "Jeg visste da du kom hit at få ville være din like, men dette synes jeg er ditt største verk at du har gitt meg en kriger, nemlig Høtt, som ikke så ut til å kunne gjøre noen storverk. Og nå vil jeg ikke at han skal hete Høtt lenger, han skal hete Hjalti etter dette. Du skal få navn etter sverdet Gullinhjalti.

Og her ender tåtten om Bødvar og hans brødre.

HJALTES TÅTT 37. Om berserker og Hjaltis storsinn.

Nå går vinteren mot den tiden hvor kong Hrolfs berserker er ventet hjem. Bødvar spør Hjalti om hvorledes berserkene er, og han svarer at det er deres skikk å gå bort til hver mann, og først bort til kongen, når de kommer hjem til hirden, og spørre om han synes han er like dugelig som dem. Og da svarer kongen slik: "Vanskelig er det å si, for dere er modige menn slik dere har utmerket dere i slag og blodspille blant forskjellige folk i både den sørlige og nordlige del av verden," og kongen svarer dem slik mer av mot enn av feighet, fordi han anerkjenner deres støtte, og de skaffer kongen store seiere og stor rikdom. Da går de derfra og spør hver mann som er i hallen om det samme, men ingen synes de er like dugelige som dem.

Bødvar sier: "Det er dårlig utvalg av modige menn her hos kong Hrolf, om alle er redde for å svare berserkene."

Nå avslutter de denne samtalen, og Bødvar har nå vært et år hos kong Hrolf. Og så kommer nå den andre juleaften.

En gang da kong Hrolf satt ved bordet, spratt halldøra opp og tolv berserker gikk inn, alle grå av jern, som om de var en pøl med is.

Bødvar spør Hjalti lavt om han tør å prøve seg mot en av dem.

"Ja," sa Hjalti, " ikke mot en, heller mot alle, fordi jeg kan ikke bli redd, selv om de er mange; men ikke skal noen av dem få meg til å skjelve."

Nå går berserkene først inn i hallen, og de ser at antallet på kong Hrolfs krigere har økt, siden de dro hjemmefra, og de kikker nøye på nykommerne, og en av disse ser ikke ut til å være noen småkar, og det sies at de reagerte på dette.

Som vanlig går de til kong Hrolf og spør han om det samme som de pleier. Og kongen svarer dem på en passende måte, som vanlig. De går så bort til hver mann i hallen, og sist går de bort til de to vennene og lederen spør så Bødvar om han synes han er like dugelig som dem.

Bødvar sa at han ikke regnet seg som like dugelig, men dugeligere, som de skulle få merke, og ikke ville han la seg jage rundt som de andre suggene, som en stinkende merresønn, og hopper fram under berserken, der denne sto i alle sine hærklær, og slenger han ned i et rasende fall, så beina hans nesten knakk. Hjalti gjør på sin side det samme. En stor uro brøt ut i hallen, og kong Hrolf syntes dette så farlig ut at hans menn drepte hverandre. Han løper nå ut av høgsetet mot Bødvar, og ber han om at alt blir roet ned og blir stille, men Bødvar sa at berserken skulle miste livet, om han ikke innrømte at han var en mindre dugelig mann. Kong Hrolf sa at det ville være lett og få til, og lot så berserken få reise seg opp, og det samme gjorde Hjalti, etter kongens bud.

Mennene satte seg så i hvert sitt sete, men berserkene satt med tunge tanker. Kong Hrolf advarte dem, og sa at nå måtte de se at ingen var så berømt, sterk eller stor at ikke hans like kunne finnes. "Jeg forbyr dere å strides i min hall, og om dere bryter mot dette, da skal dere betale med livet. Tapre skal dere være når jeg må kjempe mot mine uvenner, og vinne dere heder og ære på den måten. Nå har jeg skaffet meg et slikt utvalg av krigere at jeg ikke trenger dere."

Alle var fornøyd med kongens tale, og de ble alle godt forlikte, og mennene ble således plassert i hallen at Bødvar fikk mest ære og verdsettelse, og han satt nærmest kongen ved hans høyre hånd, og dernest Hjalti den storsinnede, som kongen hadde gitt ham som navn. Han ble kalt den storsinnede fordi han hver dag satt sammen med kongens hirdmenn som en gang hadde behandlet ham så dårlig som det er fortalt om, men han gjorde dem intet ondt selv om han nå var blitt en mye større mann enn dem, og kongen ville ha unnskyldt det om han hadde gitt dem noe å huske ham for, eller til og med drept noen av dem. Og ved kongens venstre hand satt de tre brødrene Svipdag, Hvitserk og Beigad, så viktige hadde de blitt, og deretter de tolv berserkene og andre modige krigere, som ikke navngis her, langs begge sider av hele hallen.

Kongen lot så sine menn drive med allslags idrett og kunster, med allslags spøk og moro. Og Bødvar viste seg å være hans største kriger, uansett hva som måtte bevises, og han fikk slik heder av kong Hrolf, at han fikk gifte seg med hans eneste datter, Drifa.

Slik gikk nå tiden, at de satt i sine riker og var de mest ærede av alle menn.


Om Adils Uppsalakonge, og Svitjodferden til kong Hrolf og hans krigere. 38. Planleggingen av Uppsalaferden.

Det fortelles at en dag satt kong Hrolf i sin kongelige hall sammen med alle sine krigere og stormenn og holdt en storslått veitsle.

Nå ser kong Hrolf både til høyre og venstre og sa: "Stor styrke er kommet hit i en hall."

Da spurte kong Hrolf Bødvar om han visste om noen konge slik som han, som styrte slike krigere.

Bødvar sier at han ikke vet det, - " men det er en ting som synes å minske Deres kongelige verdighet."

Kong Hrolf spurte hva det var. Bødvar sa: " Det mangler Dem, herre, at De ikke har hentet Deres farsarv fra Uppsala, der kong Adils, Deres måg, med urette sitter med den."

Kong Hrolf sier at det vil være vanskelig å få den, - " for Adils er ingen enfoldig mann, heller trollkyndig, slu, trassig, klok, ond og den verste å ha med å gjøre."

Bødvar sier: "Likevel er det sømmelig for Dem, herre, å hente Deres arv og å finne ut hva Adils svar er i denne saken."

Kong Hrolf sier: "Det er et viktig spørsmål dette, som du tar opp, fordi vi må forsøke å hevne vår far. Kong Adils er grisk og svikefull, likevel må vi våge dette."

"Ikke skal jeg laste deg," sier Bødvar, " at du en gang vil finne ut hva Adils er laget av."

39. Hrolf gjester Hrana bonde.

Kong Hrolf gjør seg nå klar til sin ferd med hundre menn, og tolv krigere og tolv berserker. Ikke er det fortalt noe om ferden deres før de kom til en bonde. Han sto ute da de kom, og innba dem alle til å være der.

Kongen sa: "Du er en djerv mann, men har du midler til dette, for vi er ikke så få til sammen, og det er ikke for en småbonde å ta seg av oss alle."

Han lo og sa: "Ja, herre, jeg har stundom sett ikke færre menn komme, og dere skal ikke mangle verken drikke eller annet dere trenger for natta."

Kongen sier: "Da skal vi prøve dette."

Bonden ble glad da han hørte dette. Hestene deres blir nå tatt hånd om på beste måte.

"Hva er navnet ditt, bonde?" sa kongen.

"Hrana kaller noen menn meg," sa han.

Det var så gjestefritt der, at de neppe hadde opplevd større gjestefrihet, og bonden er svært glad, og det var ingenting de spurte han om som han ikke kunne svare på, og han syntes å være den klokeste av alle. De la seg nå til å sove. Og da de våknet var det så kaldt at de hakket tenner og krøp sammen og dro over seg alle klær og alt annet de kunne få tak i, unntatt Hrolfs krigere, de bar de klærne som de hadde tidligere. De var alle kalde den natta.

Da spurte bonden: "Hvorledes har dere sovet?"

Bødvar svarer: "Godt."

Da sa bonden til kongen: "Jeg vet at hirdmennene dine syntes det var heller kaldt i hallen i natt, og det var det, men ikke kan de regne med å klare de prøvelser som kong Adils i Uppsala vil sende dem, om de fant dette tungt. Herre, send hjem halvdelen av folkene dine, om du vil beholde livet, for det er ikke med antall at du vil seire over kong Adils."

"Du har mye for deg, bonde," sa kongen, " og jeg skal følge ditt råd."

Da de var ferdige dro de videre. De ba bonden leve vel, og kongen sendte halvdelen av folkene sine tilbake. Straks, etter å ha ridd litt, så de en liten gård foran seg. Her syntes de å kjenne igjen bonden, som de hadde gjestet tidligere. De syntes dette var underlig. Likevel tar bonden vel i mot dem og spør hvorfor de kommer så ofte.

Kongen svarer: "Vi vet knapt hvilke knep vi står overfor, og du må sies å være en riktig slu kar."

Bonden sier: "Ikke skal dere bli dårlig behandlet."

De er der da andre natta og blir godt behandlet, la seg til å sove, og våknet av en så voldsom tørst at den syntes nesten uutholdelig, slik at de knapt kunne røre på tunga. Ett stort kar sto der fullt av vin, og de styrtet dit og drakk.

Om morgenen sa Hrana bonde: "Igjen er det slik, herre, at De bør høre på meg, og jeg synes det er lite styrke i de mennene som må drikke om natta. Dere vil måtte tåle større prøvelser når dere kommer til kong Adils."

Et stort uvær kommer, og de sitter der den dagen, og så kommer tredje natta. Om kvelden ble det laget et stort bål for dem, og de som satt nær ilden syntes det ble svært hett om hendene. De fleste flyktet ut av det rommet som Hrana bonde hadde gjort klart for dem; og alle flyktet vekk fra ilden, bortsett fra kong Hrolf og hans krigere.

Bonden sa: "Velge kan du nå, herre, en gang til blant krigerne, og mitt råd er at ingen av dere drar, bortsett fra du og dine tolv krigere, om dere skal ha håp om å vende tilbake, ellers er det ikke det."

"Du synes meg så klok, bonde," sa kong Hrolf, " at vi vil følge rådene dine."

De blir der tre netter. Kongen rir så videre med de tolv mennene, men sender resten av krigerne sine tilbake.

Kong Adils har fått nyss om dette og sier at det er bra at kong Hrolf vil besøke ham hjemme, - " fordi han vil ha et slikt ærend her, at det skal gå gjetord om det, før vi skilles."

40. Om kong Adils mottagelse.

Etter dette rir kong Hrolf og hans krigere til kong Adils hall, og alt borgfolket flokket seg oppe i det høyeste tårnet i borgen, for å se hvor staselige kong Hrolf og hans krigere var, for de var flott kledd, og mange mennesker syntes det var vel verdt å se slike høviske riddere. De red først sakte og stormannslig, men da de bare hadde kort veg igjen til borgen lot de hestene kjenne sporene og galopperte mot hallen, så alt som var foran dem skvatt unna. Kong Adils ga dem en god velkomst, med godt humør, og lot hestene deres bli tatt hånd om.

Bødvar sa: "Pass på, gutter, at dere ikke usser til hestenes pannelugger eller hale; ta dere godt av dem og pass spesielt på at de ikke blir vansiret."

Dette ble straks fortalt til kong Adils, hvilke nøye instrukser de hadde gitt om hestestellet. Han sa: "Deres stolthet og overmot kjenner ingen grenser. Her er min plan, og gjør som jeg sier: Hugg av halene deres høyt oppe, nær rumpa, og skjær av panneluggene, slik at dere får med pannehuden også, å ta hånd om dem på den aller skammeligste måte, uten å ta livet av dem."

De blir så fulgt til halldørene, men kong Adils er ikke å se.

Da sa Svipdag: "Jeg kjenner stedet fra før og derfor skal jeg gå inn først, fordi jeg har den største mistanke til hvorledes vi blir mottatt, eller hva som er blitt forberedt for oss. Ikke la noe ord falle om hvem som er kong Hrolf, slik at kong Adils ikke kan plukke han ut blant oss."

Svipdag gikk så foran alle, og brødrene hans etter ham, Hvitserk og Beigad, og så kong Hrolf og Bødvar, og så kom hver av de andre etter. Det var ikke noen tjenere igjen nå, for de som hadde ført dem til hallen var borte. De hadde haukene sine på akslene, for det ble sett på som toppen av høviskhet på den tiden. Og kong Hrolf eide en hauk som het Habrok.

Svipdag går nå først, og ser nøye til alle kanter. Han ser store forandringer overalt. De støtte på så mange hindringer som var satt foran dem, at det ikke er lett å fortelle, og det ble verre jo lenger inn i hallen de kom.

Og nå kom de så langt inn i hallen, at de derfra kunne se at kong Adils brisket seg i høgsetet, og hver av partene syntes det var viktig, at de så hverandre. Likevel ser de at det ikke vil være lett å gå helt bort til kong Adils, men nå var de kommet så nær de andre at de kunne tale sammen.

Da tok kong Adils til orde og sa: "Og nå er du kommet her, Svipdag felle, men hva vil heltens ærend være? Det kan vel ikke være som det synes meg:

En grop i nakken,

et øye ut av hodet,

arr er i panna,

hoggsår på begge hendene?-

og så er også Beigad, hans bror, helt forkrøpla."

Svipdag snakket så høyt at alle kunne høre det: "Nå vil jeg likevel be om grid av deg, kong Adils, som jeg har avtalt med deg, for disse tolv menn som sammen har kommet hit."

Kong Adils svarer: "Jeg svarer ja til dette, så kom raskt inn i hallen, dere modige, med rolige hjerter."

De synes de kan se at fallgraver er laget foran dem i hallen, men ikke kan de finne ut hva som er foran dem, fordi et så stort mørke lå over kong Adils at de nesten ikke så ansiktet hans. De så også at teppene, som hang på veggene til utsmykning langs hele hallen, er trykket fram, og det kan være menn under der med våpen. Dette var sant nok, for da de kom over fallgravene, hoppet brynjekledte menn fram fra hvert forheng, og kong Hrolf og hans krigere hadde der en voldsomt hard strid, og kløyvde dem ned til tennene.

Slik gikk det en stund, uten at noen av dem visste hvem som var kong Hrolf, men krigerne falt i haugevis.

Kong Adils blir nå oppblåst av raseri der han sitter i høgsetet og ser at Hrolfs krigere hugger ned krigerne hans som hunder, og han ser også at dette ikke fører til noe, så han reiser seg og sier: "Hva er meningen med dette oppstyret? Dette er det største nidingsverk, det som dere driver med, å angripe slik gjeve menn som har oppsøkt oss. Så slutt nå og sitt ned og la oss hygge oss sammen, Hrolf måg; alle sammen."

Svipdag sa: "Du har ikke holdt griden særlig godt, kong Adils, og ikke får du mye ære av dette."

De satte seg så ned, Svipdag innerst, så Hjalti den Storsinnede, men Bødvar sitter sammen med kongen, for de vil ikke at han skal gjenkjennes.

Kong Adils sa: "Jeg ser at dere ikke reiser i fremmede land med ære, for hvorfor har ikke måg Hrolf flere krigere?"

Svipdag sa: "Jeg ser at du ikke sparer ikke på svikene mot kong Hrolf og hans menn, og ikke er det viktig om han kommer hit med få eller mange menn."

Og slik endte deres samtale.

41. Hrolf i kong Adils hall.

Etter dette lot kong Adils hallen rense, de døde ble båret bort, fordi mange av kong Adils menn var såret, og mange var drept.

Kong Adils sa: "La oss nå lage langild for våre venner, og virkelig ta oss godt av dem, slik at vi alle blir vel forlikt."

Menn blir nå hentet for å tenne på ilden foran dem. Hrolfs krigere satt hele tiden med våpnene sine, og ville ikke slippe taket i dem. Ilden flammet fort opp, fordi det ble ikke spart på bek, eller tørr ved. Kong Adils og hans hird var på den ene siden av ilden, og kong Hrolf og hans krigere på den andre. De satt på hver sin langbenk og talte vennlig med hverandre.

Kong Adils sa: "Ikke er det noen overdrivelse det som fortelles om tapperheten og hardheten til dere, Hrolfs krigere, og deres makt er ikke løgn. Gjør ilden større, fordi jeg klarer ennå ikke å se hvem som er kongen, og dere flykter ikke for ilden, selv om dere blir litt varme."

Og det ble nå gjort som han sa, fordi han ønsket å vite hvem som var kong Hrolf, og han mente å vite at han ville ikke kunne tåle heten slik som krigerne hans. Han trodde det ville bli lettere å fange ham om han visste hvem han var, fordi han virkelig ønsket å drepe kong Hrolf. Bødvar, og flere av de andre skjønte dette, så de skjermet ham så mye de kunne mot varmen, men ikke så mye at han ble oppdaget. Og da ilden brant på det sterkeste mot dem, husker kong Hrolf at han tidligere hadde sverget verken å flykte for ild eller jern, og han ser nå at kong Adils vil teste om de vil la seg brenne der, eller bryte sine løfter. De ser nå at kong Adils kongsstol har blitt flyttet helt bak til hallveggen, og også hans menn.

Nå blir mer ved lagt på ilden, og de ser at de vil brenne, om ikke noe blir gjort. Klærne deres tar nå fyr mange steder, og de kaster nå skjoldene på ilden. Da sa Bødvar og Svipdag:

"La oss øke ildene

I Adils borg."

De grep nå hver en av mennene som hadde bygget opp ildene, og kastet dem på ildene og sa: "Nyt nå varmen fra ilden for deres handverk og strev, for vi er gjennombakt nå. Så nå kan dere bakes, siden dere har jobbet så sterkt for å lage ild for oss."

Hjalti griper den tredje og kaster ham på ilden på sin side, og de går alle samme veg, de som matet ildene. Der brant de til aske, og de ble ikke reddet, for ingen våget å gå så nær. Etter at dette var gjort, sier kong Hrolf:

"Han flykter ikke fra ilden

Som hopper over den."

Og etter dette hoppet alle over ilden, mot kong Adils, for å fange ham. Da kong Adils ser dette, reddet han seg og løp mot treet som sto i hallen; for det var hult på innsiden, og slik kom han seg ut av hallen med knep og trolldom. 

Så kommer han i dronning Yrsas rom og vil snakke med henne, men hun tar hånlig i mot ham og sier mange harde ord til ham: "Du lot først drepe min husbonde, kong Helgi, og var en niding mot ham, og holdt rikdommen hans borte fra den som eide den. Og nå vil du på toppen av dette drepe sønnen min. Du er en mye verre og ondere mann enn andre. Nå skal jeg gjøre alt for at kong Hrolf skal få rikdommen, og du skal få skam, som du fortjener."

Kong Adils sa: "Det er slik det vil være da, at ingen vil stole på den andre. Fra nå av skal jeg ikke komme innenfor synsvidden deres."

Med dette avsluttet de samtalen.

42. Vøgg betjener Hrolf og mennene hans.

Dronning Yrsa går da for å møte kong Hrolf, og tar svært varmt i mot ham. Han tar vel i mot hennes hilsen. Hun sender en mann for å betjene dem og behandle dem gjestfritt.

Og da denne mannen kom bort til kong Hrolf, da sa han: ”Han er en tynn kar, denne her, og litt som en påle i ansiktet, men er dette kongen deres?”

Kong Hrolf sa: ”Du har gitt meg et navn som vil feste seg, men hva gir du meg som navnfestingsgave?”

Vøgg svarte: ”Jeg har ingenting, fordi jeg eier ikke noe.”

Kongen sa: ”Den som har får gi til den andre.”

Han drar en gullring av sin hånd og gir til denne mannen.

Vøgg sa: ”Du er den beste av alle givere, dette er en stor skatt.”

Og da kongen så hvor stor pris han satte på det, sa han: ”Vøgg blir glad for lite.”

Vøgg talte og sto med ene foten på stokken: ”Denne ed sverger jeg, at jeg skal hevne deg, hvis jeg lever lenger og du blir beseiret av noen.”

Kongen svarer: ”Du gjør vel, men andre er ikke mindre flinke enn deg til dette.”

De forstår at denne mannen vil være trofast og ærlig så langt han kan, men lite tror de han kan klare, en slik stakkar som han. Nå skjuler de ingenting for ham. Siden ønsket de å sove, og de mente å vite at de kunne ligge uten redsel i de rommene som dronninga hadde gitt dem.

Bødvar sa: ”Vi blir tatt godt vare på her, og dronninga vil oss alt vel, men kong Adils ønsker oss så mye vondt han kan. Det vil være svært, om ikke det hender noe mer.”

Vøgg forteller dem at kong Adils er den største blotmann, ”hans like finnes ikke. Han bloter til en galte, og ikke vet jeg om det finnes et større uhyre, så ta dere i akt, for han vil bruke alle sine krefter på å overvinne dere på enhver måte.”

”Jeg tror heller,” sier Bødvar, ” at han vil huske hvorledes han måtte flykte ut av hallen for oss i kveld.”

”Du må ikke glemme,” sier Vøgg, ” at han er slu og ond.”

                                   

43. Kampen mellom Gram og blotgalten.

De sovnet etter dette og våknet av så stor støy på utsiden, at det dundrer overalt og syntes som om hele huset skalv.

Vøgg tok til orde og sa: ”Nå har galten kommet ut, og den er sendt for å hevne seg på dere av kong Adils, og er et slikt troll at ingen kan måle seg med den.”

Kong Hrolf hadde en stor hund som het Gram. Den var med dem og var den fremste hva gjaldt mot og styrke. I neste nå kom trollet i galteskikkelse, og det skrek stygt, som det troll det var. Bødvar pusser hunden på galten og den er ikke mye redd, men går rett på den. Det blir nå en hard kamp. Bødvar hjelper hunden og hugger til galten, men sverdet biter ikke på ryggen dens. Hunden Gram er så hard at den river ørene av galten, og dermed også kinnfillene, og i samme øyeblikk farer galten ned der den kom fra, og da kommer kong Adils, med mange menn, til huset og tenner straks på. Da blir kong Hrolf, og følget hans, klar over at det ikke blir noen mangel på brensel.

Bødvar sa: ”Dette vil bli en trist dødsdag, hvis vi brenner inne her, og heller vil jeg velge å falle for våpen på en kamplass; og det vil bli en dårlig slutt for kong Hrolf om dette hender. Jeg ser nå ikke noen annen mulighet enn å slå i veggen så hardt at plankene løsner og vi kan bryte oss ut av huset slik, om det går,” – men dette var ingen barnelek, for huset var solid bygd, - ” og hver av oss vil så ha en mann mot oss når vi kommer ut, men de mister snart motet, som tidligere.”

”Dette er et svært godt råd,” sier kong Hrolf, ” og dette kan hjelpe oss.”

44. Om dronning Yrsa og kong Hrolf.

Nå følger de dette rådet at de løper mot plankene så hardt og voldsomt at de knakk i stykker, og slik kom de seg ut. Gatene i byen var da dekket av brynjekledte krigere. De startet da en voldsom kamp mot disse, og kong Hrolf og hans krigere gikk hardt på framover. Krigerne foran dem ble feid vekk. De møtte ingen som hadde stolthet eller mot nok til ikke å krype sammen for deres store hugg.

Og i denne harde striden kommer hauken til kong Hrolf flygende ut av borgen og setter seg på akselen til kong Hrolf, og låt som om den feiret en stor seier.

Bødvar sa: "Han høres ut nå som om han har hatt stor framgang."

Mannen som passet på haukene for kong Adils, skyndte seg til loftet der de ble stelt, og ble svært forbauset da han fant alle haukene til kong Adils døde, mens hauken til kong Hrolf var borte.

Kampen sluttet med det at de hadde drept en mengde menn, og ingen kan stå mot dem. Men kong Adils er da borte, og ingen vet hvor det er blitt av ham. De som ennå står på beina av kong Adils menn ber om grid, og de gir dem det.

Etter dette går de til hallen; og deretter djervt inn i hallen. Da spør Bødvar hvilken benk kong Hrolf vil sitte på.

Kong Hrolf svarer: "På selveste kongebenken skal vi sitte, og jeg skal sette meg i høgsetet."

Kong Adils kom ikke i hallen, og han syntes han hadde lidd mye og fått stor skam, selv om han hadde prøvd mange knep. De satt nå en stund i ro og hvilte.

Da sa Hjalti den storsinnede: "Er det ikke en ide at en av oss ser til at hestene våre ikke mangler noe av det de trenger."

Og det ble nå gjort, og straks han kom tilbake fortalte han at hestene var blitt skammelig behandlet, og skamferte, og sa hva som hadde skjedd, slik som tidligere fortalt. Ikke brydde kong Hrolf seg om dette, bortsett fra at han sa at alt gikk en veg for kong Adils.

Nå kommer dronning Yrsa inn i hallen og går bort til kong Hrolf og hilser fornemt og staselig på ham. Han tok vennlig i mot hennes hilsen.

Hun sa: "Ikke har du blitt tatt i mot, frende, slik jeg hadde ønsket, eller slik du skulle; og ikke skal du være her lenger, min sønn, på et slikt lite gjestemildt sted, for nå samles mange krigere fra hele Sviaveldet, for kong Adils planlegger å drepe dere alle, noe han lenge har ønsket om han hadde klart det, men hittil har ditt hell vært sterkere enn hans trolldom. Her er et sølvhorn som jeg vil du skal ha, og inni det er alle de beste ringene til kong Adils, også den som heter Sviagris, og som han verdsetter mer enn alle andre," og sammen med dette ga hun ham mye gull og sølv i andre former. Denne skatten var så stor at en knapt kunne vite hvor mye den var verdt.

Vøgg sto nær der, og mottok mye gull av kong Hrolf for sin trofaste tjeneste.

Dronninga lot da leie fram tolv hester, som alle var røde av farge, unntatt en som var hvit som snø, den skulle kong Hrolf ri. Dette var de mest pålitelige av alle kong Adils hester, og alle hadde brynje på. Hun skaffet dem også skjold og hjelmer og hærklær, og andre gode klær, det beste som fantes, fordi ilden hadde tidligere ødelagt deres klær og våpen. Av alle ting de trengte fikk de det beste som fantes.

Kong Hrolf sa: "Har du gitt meg all den rikdom som rettmessig er min, og som min far eide?"

Hun sier: "Dette er mange ganger mer enn du skulle ha hentet, og du og dine menn har vunnet mye ære her. Gjør deg nå klar som best du kan, slik at ingen kan gå på deg, for du kan bli ennå testet."

Etter dette steg de opp på hestene sine. Kong Hrolf snakker kjærlig til sin mor, og de skilles i vennskap.

45. Hrolf og kong Adils skilles.

Kong Hrolf og hans krigere rir nå på sin veg ned fra Uppsala til det stedet som kalles Fyrisvoll, og der så kong Hrolf at en stor gullring skinte i gata foran dem, og skranglet da de red over den.

"Den skrangler så høgt," sa kong Hrolf, " fordi den føler seg ensom," og han drar av seg en gullring og kaster ned i gata til den andre, og sa: " Det skal ikke sies at jeg plukker opp gull, selv om det ligger i gata, og ingen av mine krigere er så djerve, at han plukker opp det som er kastet her for å sinke vår ferd."

De lover ham det, og nå hører de at det blåses i lur fra alle retninger. En stor hær ser de komme farende etter seg. Krigerne velter fram så raskt som hestene klarer å løpe. Kong Hrolf og de andre rir videre i samme fart.

Bødvar sa: "Disse følger hardt etter oss, og jeg ønsker at de får noe igjen for deres ønske om å treffe oss."

Kongen sa: "La oss ikke bry oss om det, de vil selv bli heftet." Han retter handa ut etter hornet hvor gullet var, og som Beigad red med i handa. Han sår nå gullet rundt om i gatene, mens de red gjennom Fyrisvoll, slik at gatene skinte som gull.

Men da krigerne som forfølger dem ser dette, at gullet ligger og skinner i gatene, da hopper de fleste av hestene, og tevlet om hvem som kunne plukke det opp raskest, og de både dro og klorte, men de sterkeste fikk mest, og forfølgelsen ble sinket.

Og da kong Adils ser dette, holder han på å gå fra vettet, og han refser dem med harde ord og sier at de plukker opp småtterier, mens de store sakene slipper unna, og at denne stygge skammen snart vil bli kjent i alle land, - " at dere lar tolv mann unnslippe oss, med slik en talløs hær som jeg har samlet sammen fra alle herreder i Sviaveldet."

Kong Adils raser nå av gårde foran all andre, for han var sintest, og resten følger etter ham.

Nå som kong Hrolf ser kong Adils komme farende ved siden av seg, da tar han ringen Sviagris og kaster på gata.

Og da kong Adils ser ringen, sier han: "Den har vært mer trofast mot kong Hrolf, enn mot meg; den som har gitt ham denne skatten, men likevel skal jeg ha den nå, og ikke kong Hrolf." Han retter nå spydskaftet sitt dit som ringen lå, og ville for enhver pris få tak i den, så han bøyde seg langt over hesten, da han stakk spydet ned i åpningen på ringen.

Kong Hrolf ser nå dette og snur hesten rundt, og sier: "Nå har jeg svinebøyd den mektigste av svenskene."

Men da kong Adils prøver å dra til seg spydskaftet, og dermed ringen, stormer kong Hrolf mot ham og hugger av ham begge seteballene, inn til beinet, med sverdet Skøfnung, det beste sverdet som har vært brukt i Norderlandene.

Kong Hrolf talte da til kong Adils og ba ham leve med denne skammen en tid, - " og nå kan du kjenne igjen Hrolf krake, og vet hvem han er, denne mannen du har søkt så lenge."

Kong Adils mister nå mye blod, så han blir svak og er nødt til å vende tilbake, men kong Hrolf tok tilbake Sviagris. De skiltes der, og det fortelles ikke at de møttes siden. Mennene som hadde ridd fremst, og risikert mest, ble drept, for de trengte ikke å vente lenge på kong Hrolf og hans krigere, og ingen av dem følte seg for gode til å betjene dem, og ingen av dem trettet med den andre, når de slik fikk en mulighet.

46. Om Hrana bonde.

Kong Hrolf og mennene hans dro nå sin veg, og red nesten hele dagen. Og da natta falt på fant de en gård og gikk til døra. Der står Hrana bonde og byr dem all hjelp, og sier at ferden deres ikke hadde blitt stort annerledes enn han hadde ventet. Kongen bekrefter dette og sier at han er svært klarsynt.

"Her er våpen, som jeg vil gi deg," sier Hrana bonde.

Kongen sa: "Dette er fæle våpen, bonde," og der var skjold og sverd og brynje. Men kong Hrolf vil ikke ta i mot våpnene.

Ved dette blir Hrana nesten sint, og synes han har fått mye skam av dette. "Ikke gjør du så smart her, kong Hrolf, som du tror, og aldri er du så klok som du tror," sa Hrana, og var svært fornærmet.

Det ble ikke noe av overnattinga her, og de ville ri sin veg, selv om det var mørkt. Hrana ser uhyggelig ut i blikket, og synes han har blitt lite verdsatt. Han gjør ingenting da de rir av gårde som de ønsker. De rir nå av gårde etter dette, uten å ta farvel.

Og før de er kommet langt av gårde, stopper Bødvar bjarki. Han sier så: "Sent kommer fornuft til de dumme, og nå kommer den til meg. Jeg mistenker at vi har ikke har vært kloke, da vi sa nei til det vi skulle ha sagt ja til; og vi kan ha sagt nei til seier."

Kong Hrolf sier: "Jeg lurer på det samme, fordi dette kan ha vært Odin den gamle, og visst var han enøyd."

"La oss snu tilbake som raskest," sier Svipdag, " og finne dette ut."

Men da de kom tilbake, var både gården og bonden forsvunnet.

"Det er ingen vits i å lete etter ham," sier kong Hrolf, " fordi det er en ond ånd."

De dro nå sin veg, og ingenting fortelles om ferden deres før de kom til riket sitt i Danmark, og slo seg ned i ro der.

Det råd ga Bødvar kongen at han skulle krige lite fra nå av. Han mente de var mindre sannsynlig at de ville bli angrepet, hvis de holdt seg i ro. Men han var redd for at kongen ikke ville få seier fra nå av, om han måtte kjempe.

Kong Hrolf sier: "Skjebnen styrer hver manns liv, og ikke denne onde ånden."

Bødvar sa: "Det siste vi vil er å forlate deg, om vi får råde, men likevel mistenker jeg at det ikke er lenge før vi alle får store nyheter."

De avsluttet samtalen der, og fikk stort ry på grunn av denne ferden.

Om Skuldslaget og kong Hrolf krakes og hans krigeres død. 47. Dronning Skulds plan.

Nå gikk det lang tid mens kong Hrolf og hans krigere satt i fred i Danmark. Ingen angrep dem. Alle hans skattekonger var lydige mot ham og betalte ham sine skatter, så også Hjørvard, hans måg.

En gang talte dronning Skuld med Hjørvard, sin mann, og sa mens hun pustet tungt: "Jeg synes ikke det er rett at vi skal betale skatt til kong Hrolf og bli undertrykket av ham, og ikke skal det fortsette slik lenger at du er hans undermann."

Hjørvard sier: "Det tjener oss best om vi tåler dette og lar alt være rolig."

"Du er lite for deg," sa hun, " når du tåler allslags skam som du får."

Han sa: "Det er ikke mulig å kjempe mot kong Hrolf, fordi ingen våger å gjøre motstand mot ham."

"Hvorfor er dere så lite for dere," sa hun, " at det ikke er noen kraft i dere, og den kommer ingen veg, som ikke prøver. Nå kan en ikke vite før en har forsøkt om en kan skade kong Hrolf og krigerne hans. Det er kommet så langt nå at jeg tviler på han vil vinne over oss, og ikke synes jeg det er uten mening å prøve dette, og selv om han er slekt med meg, skal jeg ikke hjelpe ham. Det er derfor han stadig er hjemme, fordi han mistenker selv at han kan miste seieren. Jeg skal nå foreslå en plan, om du vil høre, og jeg skal ikke spare på knep for å kunne lykkes."

Skuld var en stor trollkjerring, og stammet fra alvene på morsætten sin, og kong Hrolf og hans krigere skulle betale for dette. "Først skal vi sende folk til kong Hrolf og be ham om at jeg kan la være å betale skatt de tre neste åra, og så betale ham alt etter dette, som han har krav på. Nå tror jeg at dette knep kommer til å virke, og om dette går som det skal, da skal vi holde oss i ro."

Sendemennene drar nå i mellom dem, som dronningen ba dem om. Kong Hrolf sier ja til dette om skatten, som han ble bedt om.

48. Om Skulds hærsamling.

På denne tid samler Skuld sammen alle de sterkeste menn, og alle illgjerningsmenn, fra de nærmeste herredene. Men dette sviket er skjult så kong Hrolf ikke blir klar over det, og krigerne mistenkte ikke dette, fordi dette ble gjort med stort galder og trolldom. Skuld bruker den største seid for å vinne over kong Hrolf, sin bror, så i hennes følge er det både alver og norner og andre utålelige illgjerningsmenn, som ikke et menneskets evner kan stå i mot.

Men kong Hrolf og hans krigere hadde stor glede og moro i Hleidargård, og alle slags idrettsleker, som folk visste om, og utførte dem med dyktighet og høviskhet. Hver og en hadde en frille til sin forlystelse.

Og nå må det fortelles at da krigerne til kong Hjørdvar og Skuld var klare, da dro de til Hleidargård med denne utålelige styrke og kom dit i jula. Kong Hrolf hadde gjort store forberedelser til jula og mennene hans drakk hardt på julekvelden. Hjørdvar og Skuld satte opp teltene utenfor borgen. De var både store og lange med merkelig pynt. Der var også mange vogner alle fylt med våpen og hærklær.

Ikke brydde kong Hrolf seg noe om dette. Han tenker mer på sin storhet og ære, og all tapperheten i sitt bryst, å sørge for alle dem som hadde kommet, og for at hans heder ble spredt viden om, for han hadde alt som kunne pryde en verdslig konge. Men ikke er det kjent at kong Hrolf og hans krigere noen gang hadde blotet til gudene, heller trodde de på sin egen kraft og styrke, fordi den hellige tro hadde ennå ikke blitt forkynt her i Norderlandene, og derfor visste de lite om sin skaper, de som bodde i nord.

49. Forberedelsene til kong Hrolf og hans krigere.

Det neste å fortelle er at Hjalti den storsinnede går til det huset hvor hans frille er. Han ser klart at de under teltene til Hjørdvar og Skuld ikke er kommet med fred. Men han holder seg rolig og rynker ikke et øyenbryn, og legger seg nå med frilla. Hun var den vakreste av kvinner.

Og da han har vært der en stund spretter han opp og sa til frilla: "Hva synes du er best, to toogtyveåringer, eller en åttiåring?"

Hun svarer: "To toogtyveåringer synes jeg er bedre enn en åttiåring."

"Disse ordene skal du betale for," sa Hjalti, " din hore," og gikk mot henne og beit av henne nesa. "La meg få høre det om noen sloss om deg, men jeg venter at de fleste synes du er en liten skatt etter dette."

"Ille og uverdig har du behandlet meg," sa hun.

"Overraskelsen kommer uten varsel," sa Hjalti.

Han triver siden våpnene sine da han ser at rundt borgen er det fullt av brynjekledte krigere som har satt opp sitt merke. Nå skjønner han at det ikke kan skjules lenger at ufred er på veg. Han finner fram til hallen hvor kong Hrolf og hans krigere sitter.

Hjalti sa: "Våkn opp, herre konge, for fienden er i gården, og det trengs heller kamp nå enn å favne kvinner, og ikke tror jeg gullet i hallen vil økes av Skulds, din søsters, skatt, for hun har Skjoldungenes ondskap. Og det kan jeg si deg at det er ingen liten hær med harde sverd og hærvåpen som går rundt borgen og har sverdene klar, og kong Hjørdvar har nok et uvennlig ærend til deg, og ikke kommer han oftere fra nå av å spørre deg om å styre riket sitt. Det er nå på tide at vi leder krigerne til vår konge, som ikke nekter oss noe. La oss nå leve opp til våre løfter, at vi vel verger den mest ærerike konge, som er i Norderlandene, og la det spres over hvert land at vi lønner ham for våpen og hærklær, og også for hans godvilje, så la oss ikke spare oss her. Her har også vært store forvarsler lenge, som var skjult for oss, og jeg tror at store hendelser vil skje her, som vil huskes lenge. Noen vil si at jeg taler av redsel, men det kan være at kong Hrolf nå drikker for siste gang med sine krigere og hirdmenn. Opp nå alle krigere," sier Hjalti, " og ta raskt farvel med frillene deres, for annet ligger nå foran oss; gjør dere klar til det som vil følge. Opp alle krigere, med raske steg, væpne dere alle."

Da sprang Hromund den harde og Hrolf den raskhendte opp, Svipdag og Hvitserk den djerve, Haklang den sjette, Hadrefill den sjuende, Haki den modige den åttende, Vøtt den sterke den niende, Starolf het den tiende, Hjalti den storsinnede den ellevte, Bødvar bjarki den tolvte. Og han ble kalt dette fordi han jaget bort alle berserkene til kong Hrolf på grunn av deres stolthet og urettferdighet, og drepte noen, så ingen av dem kunne stå seg mot ham, fordi de var som kvinner mot ham når det kom til stykket, selv om de betraktet seg som bedre enn ham, og alltid drev og planla svik mot ham.

Bødvar bjarki sto straks opp og tok på seg hærklærne og sa at nå hadde kong Hrolf bruk for stolte karer, - " og la alle hjerter og sinn duge hos dem som står bak kong Hrolf."

Kong Hrolf spretter da opp og tar til orde uten redsel: "La oss først sammen drikke den drikken hver liker best, og bli glade og vise slik hvilke menn dette er, Hrolfs krigere, og la oss streve etter dette ene; at vår tapperhet vil bli husket, fordi at hit har kommet de største og modigste krigerne fra alle land i nærheten. Si til Hjørvard og Skuld og deres karer, at vi vil drikke oss glade før vi mottar vår skatt."

Det ble gjort slik kongen sa.

Skuld svarer: "Ulik er kong Hrolf, min bror, alle andre, og slike menns død er et stort tap, men nå skal alle skride til kamp."

Kong Hrolf var så mye beundret at både vennene og fiendene hans lovpriste han.

50. Om Bødvar bjarkis gjerninger.

Kong Hrolf spretter nå ut av høgsetet, etter han hadde drukket en stund. Det samme gjør alle hans krigere, og lar den gode drikken stå og er ute på et øyeblikk, alle uten Bødvar bjarki. Han så de ingen steder og undret seg mye over dette, om han var tatt til fange eller drept et annet sted.

Og straks de kommer ut begynner et voldsomt slag. Kong Hrolf bærer selv merket og krigerne hans følger på begge sider, sammen med folkene fra borgen, som ikke var så få, men ikke dugde til stort. Der kunne en se store hugg mot hjelmene og brynjene, og mange sverd og spyd kunne en se i lufta, og så mange falne at hele marken var dekket.

Hjalti den storsinnede sa: "Mange brynjer er nå revet i stykker, mange våpen er brukket, og mange hjelmer splittet, og mang en modig ridder er revet av hesten, og kongen vår er i godt humør, for nå er han så glad som da han drakk rikelig med øl, for han svinger nå sverdet med begge hender. Og han er svært ulik andre konger i slag, for det synes meg som om han har tolv kongers styrke, og mang en tapper mann har han drept, og nå må kong Hjørvard se at sverdet Skøfnung biter, og at det gnistrer av hjelmene deres."

Skøfnungs natur var slik at det sang høgt når det smakte bein.

Nå blir striden så voldsom at ingen kan stå i mot kong Hrolf og hans krigere. Kong Hrolf svinger slik med Skøfnung at det er som et under, og de hugger ned mange av krigerne til kong Hjørvard, som faller i haugevis.

Da så Hjørvard og hans menn at en stor bjørn gikk foran kong Hrolfs krigere, og helst nær der som kongen var. Den dreper flere menn med sine framlabber enn fem av kongens krigere. Hugg og kastevåpen biter ikke på ham. Men den bryter under seg både krigere og hester blant kong Hjørvards folk, og alt som er nær knuser den med tennene sine, så en skremt mumling begynner å spre seg blant kong Hjørvards krigere.

Hjalti ser seg nå rundt og ser ikke Bødvar, hans felle, og sa til kong Hrolf: "Hva kan grunnen være til at Bødvar gjemmer seg slik og ikke er nær kongen, en slik kriger som vi holdt ham for å være og som han ofte har bevist at han er?"

Kong Hrolf sier: "Han er det stedet hvor det mest gagner oss, om han har noe valg. Hold deg til din egen ære og framgang og ikke tal ille om han, for ingen av dere er hans jevnbyrdige, selv om dere alle er de tapreste krigere."

Hjalti skynder seg nå hjem til kongens hall og ser at han sitter der og ikke er med dem.

Hjalti sa: "Hvor lenge skal vi vente på den mest navngjetne krigeren, for det er skam at du ikke står på beina dine og prøver din armstyrke, som er som en tam bjørns. Opp nå Bødvar bjarki, min overmann, ellers må jeg brenne huset og deg med, for dette er en stor skam for en slik kriger som du er, at kongen skal sette seg i fare for oss, og du ødelegger nå den ære som du har hatt til nå."

Bødvar sto da opp, pustet tungt, og sa: "Ikke trenger du, Hjalti, å skremme meg, for enda er jeg ikke redd, og nå er jeg helt klar til å dra. Da jeg var ung flyktet jeg verken fra ild eller jern, og ild har jeg sjelden prøvd, men jern har jeg prøvd ofte og ikke måttet gi meg for noen hittil. Og du skal sanne at jeg skal slåss godt nok, for alltid har kong Hrolf kalt meg den største kriger foran sine menn. Jeg har mye å lønne ham for, først en kone, og tolv eiendommer som han ga meg, sammen med mange verdisaker. Jeg drepte Agnar berserk, like fullt en konge, og dette verk er blitt husket." Han ramser nå opp mange storverk for ham, som han hadde gjort, at han har vært banemann for mange menn, og forsikret han om at han ikke var redd for kaste seg i striden. "Men likevel tror jeg vi har å gjøre med noe her som er mye mere merkelig enn vi har hatt med å gjøre tidligere. Ikke har du vært til så stor hjelp for kongen som du tror, fordi det var nå nesten avgjort hvem som skulle seire. Men dette gjorde du mer ut av uvitenhet enn at du ikke vil hjelpe kongen. Og ingen av hans andre krigere, unntatt kongen selv, kunne ha vekket meg opp slik uten å bli drept, og nå vil det gå som det går, for ingen plan vil duge. Men jeg sier deg i sannhet, at hjelpen jeg kan gi kongen nå er mange ganger mindre enn før du kalte meg opp fra der."

 Hjalti sa: "Det er klart at jeg er urolig for deg og kong Hrolf, men likevel er det vanskelig å vite hva en skal gjøre når tingene er slik."

51. Om Skuldslaget.

Etter å ha blitt egget av Hjalti står Bødvar opp og går ut i kampen. Bjørnen er da forsvunnet fra krigerne, og slaget begynner å vende seg mot den. Dronning Skuld hadde ikke kunnet bruke noen knep, mens bjørnen var blant krigerne til kong Hrolf, der hun satt i sitt svarte telt på seidhallen sin. Nå endrer dette seg som en mørk natt følger etter en lys dag. Krigerne til kong Hrolf ser nå at ut fra krigerne til kong Hjørvard kommer en skremmende galte. Den syntes ikke å være mindre enn en treårs okse, og var ulvegrå av farge. Ut av hver bust på den fløy det piler som slaktet ned hirdmennene til kong Hrolf på en uhørt måte.

Bødvar bjarki svingte nå sverdet med begge hender og ryddet unna krigerne foran seg og tenkte ikke på annet enn å hugge ned flest mulig før han falt. Nå faller den ene etter den andre foran ham, og begge armene hans er blodige helt opp til skulderen, og de døde lå i hauger rundt ham. Han oppførte seg som om han var gal. Men uansett hvor mange menn han og de andre av Hrolfs krigere dreper av krigerne til Hjørvard og Skuld, så minker det, utrolig nok, ikke på krigerne deres, og det er som om krigerne ikke gjør noe og de kan ikke huske å ha opplevd noe så merkelig.

Bødvar sa: "Drøye er krigerne til Skuld, og jeg tror nå at de døde her beveger seg og reiser seg opp og kjemper mot oss, og det er vanskelig å kjempe mot drauger. Uansett hvor mange bein som blir kløvet og skjold som blir revet i stykker, hjelm og brynje hugget i biter, og uansett hvor mange høvdinger vi hugger ned, er det likevel de døde som er de verste å kjempe i mot, og ikke har vi kraft til å gjøre dette. Men hvor er den krigeren til kong Hrolf som spurte om mitt mot og ivrigst ba meg om å gå ut, før jeg svarte ham? Jeg kan ikke se ham nå, men likevel pleier jeg ikke å kritisere menn."

Da sa Hjalti: "Du snakker sant, ikke kritiserer du andre. Her står han som heter Hjalti og nå har jeg noe arbeid i hendene, og ikke er det langt mellom oss, og jeg trenger modige karer, fordi alle mine hærklær er hugget bort, fosterbror. Selv om jeg dreper hissig, får jeg nå ikke hevnet alle mine hugg, men ikke skal det holdes noe tilbake om vi skal gjeste Valhall i kveld. Aldri har vi møtt på noe så underlig som dette her, likevel var vi lenge advart om dette som skjer nå."

Bødvar bjarki sa: "Merk hva jeg sier: Jeg har kjempet i tolv store slag og alltid blitt kalt modig, og ikke veket unna for noen berserk. Kong Hrolf egget jeg til å besøke kong Adils, og der ble vi møtt av noen knep, men det var ingenting mot denne ulykka, og nå er det noe som tynger mitt hjerte og jeg er ikke så glad i å drepe som tidligere. Jeg møtte kong Hjørvard tidligere, i begynnelsen av slaget og ingen av oss kastet ukvemsord på den andre. Vi kjempet med våpnene en stund. Han ga meg et slag som lot meg kjenne smaken av Hel, og jeg hugg av ham hånd og fot, og et annet hugg traff akselen hans. Med dette slaget hugg jeg ned både siden og ryggen på ham, men han oppførte seg slik at han ikke sukket en gang, og syntes bare å sove litt, og jeg trodde han var død, og få som han finnes det; etterpå sloss han like djervt som tidligere, og ikke vet jeg hva som driver ham. Her er nå mange menn samlet for å kjempe mot oss, både rik og fattig, som presser mot oss fra alle kanter, men jeg kan ikke se Odin her ennå. Jeg har en mistanke om at han lurer rundt oss her, denne fordømte sønnen av svik og styggedom, og om noen kunne si meg hvor han er skulle jeg klemme han i hjel som en liten mus, og den onde giftskapningen skulle fått kjenne skam om jeg hadde fått tak i ham. Og hvem ville ikke kjent sinne og hat om han så sin herre behandlet slik som vi ser nå?"

Hjalti sa: "Ikke er det lett å bøye skjebnen, eller å stå mot naturen," og slik avsluttet de samtalen.

52. Kong Hrolfs og hans krigeres fall.

Kong Hrolf forsvarte seg vel og mandig, og med større mot enn noen annen mann har vist. De angrep ham kraftig og han ble omringet av de utvalgte krigerne til kong Hjørvard og Skuld. Skuld har nå kommet til slaget og egger voldsomt sine illgjerningsmenn til å angripe kong Hrolf, fordi hun ser at hans krigere ikke er nær ham, og dette var Bødvar bjarki svært lei seg for; at han ikke kunne verge sin herre. Også flere av de andre krigerne følte dette, fordi de var nå like ivrige etter å dø sammen med ham som de var ivrige etter å leve med ham da de var i sin ungdoms blomst. Nå var hele hirden til kongen falt, så ikke en av dem sto på beina. De fleste av krigerne var dødelig såret, og dette var å vente.

Mester Galterus sa at menneskelige krefter ikke kunne stå i mot slike djevelske krefter, om ikke Guds kraft ga dem styrke, " og det sto en ting mellom deg og seieren, kong Hrolf, at du ikke hadde kunnskap om din Skaper."

Det kom nå en slik trolldoms-rid at krigerne tok til å falle, den ene oppå den andre, og kong Hrolf var utenfor skjoldborgen og nesten død av tretthet. Det er ingen grunn til å forlenge dette med ord; at der falt kong Hrolf og alle hans krigere med stor ære.

Et slikt stort slag som de utkjempet der kan ikke fortelles om med ord. Der falt kong Hjørvard, med alle sine krigere, men noen få nidinger overlevde, sammen med Skuld. Slik la hun kong Hrolfs rike under seg og styrte det ille en kort stund, men Elg-Frodi hevnet Bødvar bjarki, sin bror, akkurat som han hadde lovet ham, sammen med kong Torir hundefot, som det fortelles om i Frode tåtten. De fikk en mektig styrke fra dronning Yrsa i Sviariket, og det fortelles at Vøgg var lederen deres. Alle dro de til Danmark og kom uventet på dronning Skuld. De fikk grepet henne, slik at hun ikke kunne bruke trolldommen sin, og alle hennes illgjerningsmenn drepte de, og de pinte henne også på forskjellige måter. Slik kom riket igjen under døtrene til kong Hrolf, og så dro hver og en hjem til sine.

Det ble oppkastet en haug etter kong Hrolf og sverdet Skøfnung ble lagt hos ham. Hver av krigerne fikk også sin haug med sine våpen.

Og her ender sagaen om kong Hrolf krake og hans krigere.

Ordliste:

Bjarki – liten bjørn

Draug – fysisk gjenganger (zombi)

Felle – kamerat, venn, kollega

Fylgje – dobbeltgjenger, (verne)ånd

Kraki – stang, påle, tynn, veik kar

Måg – svoger, svogerskap

Trolldoms-rid – uvær forårsaket av trolldom

Tått – kort fortelling, del av saga

HRÓLFS  SAGA  KRAKA  OK KAPPA   HANS. 




FRÓÐA ÞÁTTR 1. Frá Hálfdani og Fróða

MAÐR hét Hálfdan, en annarr Fróði, bræðr tveir ok konungasynir, ok stýrði sínu ríki hvárr þeira. Hálfdan konungr var hýrr ok hægr ok góðlyndr, en Fróði konungr var inn mesti ribbaldi. Hálfdan konungr átti þrjú börn, tvá syni ok eina dóttur. Hét hún Signý. Hún var elzt ok gift Sævil jarli. Þetta bar til tíðenda, er synir hans váru þá ungir. Hét annarr Hróarr, en annarr Helgi. Reginn hét fóstri þeira, ok unni hann sveinunum mikit.

Ein ey lá þar skammt frá borginni. Bjó þar í einn karl, er Vífill hét. Hann var aldavinr Hálfdanar konungs. Hunda tvá átti Vífill karl; hét annarr Hoppr, en annarr Hó. Karl var gagnauðigr ok kunni margt í fornum fræðum, ef á hann var leitat.

Nú er þar til at taka, at Fróði konungr sitr í ríki sínu, ok öfundar hann fastliga bróður sinn, Hálfdan konung, at hann skyldi stýra Danmörk einn, en þótti sinn hluti ekki hafa orðit svá góðr. Því safnar hann saman múg ok margmenni ok heldr til Danmerkr ok kemr þar á náttarþeli, brennir þar allt ok brælir. Hálfdan konungr kemr lítilli vörn við. Er hann höndum tekinn ok drepinn, en þeir flýja, sem því við koma. En allr borgarmúgrinn varð at sverja trúnaðareiða Fróða konungi, elligar lét hann pína þá ýmisligum píningum.

Reginn, fóstri Helga ok Hróars, kom þeim undan ok út í ey til Vífils karls; hörmuðu þeir mjök skaðann. Sagði Reginn þá mundi fokit í flest skjól, ef Vífill gæti eigi geymt þá fyrir Fróða konungi.

Vífill segir: "Hér er við ramman reip at draga," en kvað skylda mikil til at hjálpa sveinunum.

Svá tok hann við þeim ok lét í eitt jarðhús, ok váru þar optast á nætr, en á daginn viðruðu þeir út um skógarrunna karls, því at eyin var hálf skógi vaxin, ok skiljast þeir svá við Regin. Reginn átti miklar eignir í Danmörk, börn ok konu, ok sá Reginn sér eigi annat sýnna en ganga til handa Fróða konungi ok sverja honum trúnaðareiða. Lagði Fróði konungr nú allt Danmerkr ríki undir sik með sköttum ok skyldum. Gengu þar flestir nauðugir til, því at Fróði konungr var allra manna óvinsælastr, ok svá líka skattgildi hann Sævil jarl.

Eptir allt þetta unnit hægist Fróða konungi lítit, at hann finnr ekki sveinana, Helga ok Hróar. Setr hann nú geislung fyrir þá á allar síður, nærri ok fjarri, norðr ok suðr, austr ok vestr, heitr þeim stórgjöfum, sem sér kann nokkut segja til þeira, en þeim, sem þeim leyna, ýmisligum píningum, ef þat verðr uppvíst, ok þykkist engi kunna at segja konungi til þeira. Þá lætr hann sækja völur ok vísendamenn um allt landit ok lætr þá kanna landit upp ok ofan, eyjar ok útsker, ok finnast þeir eigi. Ok nú lætr hann sækja galdramenn, sem eptir öllu geta rýnt, því sem þeir vilja, en þeir segja honum, at eigi munu þeir á landi fæddir, en þó muni þeir eigi fjarri konunginum.

Fróði konungr segir: "Víða höfum vér þeira leitat, ok þykki mér þat síst ván, at þeir sé hér nærri, en ey er hér nálægt, þar er vér höfum ekki þrátt um leitat, ok nærri engi byggð í, nema einn fátækr karl býr þar.

"Leitið þangat fyrst," sögðu galdramenninir, "því at mikil þoka ok hulda liggr yfir eyju þeiri, ok verðr oss ekki þangat auðsét um híbýli karls þess, ok ætlum vér hann forvitra ok eigi allan, þar hann er sénn."

Konungr sagði: "Þangat skal Þá enn leita, ok þykki mér undr, at fiskikarl einn fátækr skal halda sveina þessa ok þora svá at halda mönnum fyrir oss."


2. Vífill karl leyndi Hálfdanarsonum

Þat var einn morgin snimma, at karlinn Vífill vaknar við ok mælir: "Margt er kynligt á ferð ok flug, ok miklar fylgjur ok máttugar eru hingat komnar í eyna. Standið upp, Hálfdanar synir, Hróarr ok Helgi, ok haldið ykkr í skógarrunnum mínum í dag."

Þeir hlupu í skóginn. Nú fór þetta eptir því, sem karl gat til, at sendimenn Fróða konungs kómu á eyna ok leita þeira hvarvetna, sem þeim kemr í hug, ok finna hvergi sveinana. Þeim sýnist karl vera heldr skuggaligr, fara þó í burt við svá búit ok segja konungi, at þeir kunni þá ekki at finna.

"Illa munu þér leitat hafa," segir konungr, "ok er karl þessi margkunnugr, ok farið nú í stað aptr sömu leið, svá at karl verði síst við búinn til at bregða þeim undan, ef þeir eru þar."

Þeir verða nú at gera svá, sem konungr bauð, fara nú aptr í annat sinn til eyjarinnar.

Karl mælti við sveinana: "Ekki er ykkr til setu búit, haldið til skógar sem skjótast."

Sveinarnir gerðu svá. Eptir þat þustu konungsmenn at ok báðust rannsóknar, ok lætr karl allt opit fyrir þeim standa, ok finna þá hvergi um eyna, hvar sem þeir leita, ok fara svá aptr við svá búit ok segja konungi.

Fróði konungr segir: "Nú skal ekki með laufsegli lengr fara at við þenna karl. Skal ek fara sjálfr til eyjarinnar þegar á morgin," ok svá var nú gert, at konungr fór sjálfr.

Karl vaknar ok heldr mæðiliga ok sér nú enn, at skjótt muni verða til ráða at taka. Hann mælti við þá bræðr: "Þit skuluð kannast við, ef ek kalla hátt Hopp ok Hó, hunda mína. Hlaupið þá til jarðarhúss ykkar ok hafið þat at marki, at þá mun ekki friðr kominn í eyna, ok forðið þit ykkr þar, því at Fróði, frændi ykkar, er nú sjálfr í leitinni, en hann leitar eptir lífi ykkar með alls kyns vígvélum ok brögðum, ok sé ek nú ekki, hvárt ek mun geta haldit ykkr."

Karl ferr þá til strandar, ok er þá komit konungsskipit. Hann lætr sem hann sjái þat eigi ok læst skima at fé sínu svá hvatliga, at hann lítr aldri til konungs né manna hans. Konungr býðr mönnum sínum at handtaka karl, ok svá var gert, ok var hann leiddr fyrir konung.

Konungr mælti: "Þú ert mikill bragðakarl ok mjök slægligr. Segðu mér, hvar konungssynir eru, því at þat veistu."

Karl segir: "Heilir svá, herra, haldið mér ekki, því at vargrinn vill rífa í sundr fé mitt."

Karl kallar þá hátt: "Hoppr ok Hó, hjálpið fénu, fyrst ek má ekki forða því."

Konungr mælti: "Hvat kallar þú nú?"

Karl segir: "Hundar mínir heita svá, en leiti þér nú, herra, sem yðr líkar, en ekki vænti ek þess, at konungssynir finnist hér, ok mjök undrar mik, at þér ætlið, at ek muni halda mönnum fyrir yðr."

Konungr sagði: "Þú ert víst bragðakarl, en ekki munu þeir þó í öðru hirðast mega upp frá þessu, þótt þeir hafi hér áðr verit, ok væri makligt, at þú værir af lífi tekinn.

Karl segir. "Þér eigið þat nú undir yðr. Hafi þér þá heldr örendi átt í eyna, heldr en at fara svá búnir."

Konungr sagði: "Eigi kann ek at láta drepa þik, en þó ætla ek, at þat sé misráðit."

Ferr konungr nú heim við svá búit. Karl hittir nú sveinana ok segir nú, at þeir megi eigi lengr þar vera. "Vil ek senda ykkr til Sævils, mágs ykkar, ok munuð þit verða frægir menn, ef þit lifið lengi."


3. Frá Hróari og Helga

Hróarr var þá tólf vetra, en Helgi tíu. Hann var þó þeira meiri ok fræknari. Þeir fara nú í burt, ok nefnist annar þeira Hamr, en annarr Hrani, hvar sem þeir kómu eða fundu menn at máli. Sveinar þessir kómu til Sævils jarls ok váru þar viku, áðr en þeir ræddu um þarvist sína við jarl.

Hann sagði: "Lítit mannkaup ætla ek í ykkr vera, en ekki spara ek mat við ykkr um stundarsakir."

Þar eru þeir um hríð ok eru heldr ódælir. Ekki verðr þat vitat, hvaða mönnum þeir eru eða ætt þeira. Ekki grunar jarl þá, enda gera þeir honum engan kunnugleika um hagi sína.

Þat segja sumir menn, at þeir muni með geitum vera fæddir, ok dára þá, því at þeir váru jafnan í kuflum ok tóku aldri ofan kuflshöttuna, ok ætluðu þat margir, at þeir mundu hafa geitr. Þeir eru þar upp á þriðja vetr.

Ok eitthvert sinn býðr Fróði konungr Sævil jarli til veislu, ok er honum þar helst grunr á, at hann muni. halda sveinana fyrir tengda sakir. Jarl býst nú til ferðar ok er fjölmennnr. Sveinarnir bjóðast til at fara með honum. Jarl kvað þá eigi fara skyldu. Signý, kona jarls, var ok í ferðinni. Hamr fær sér eitt ótamit trippi at ríða, er Helgi var reyndar, hleypir nú eptir liðinu ok horfir aptr til hala ok lætr sér alla vega heimskliga. Hrani, bróðir hans, fær sér reiðskjóta annan eins ok horfir réttleiðis. Jarlinn sá nú til, at þeir fara eptir sér ok fá eigi ráðit við reiðskjótana, hlupu flókatrippin aptr ok fram undir þeim, ok rekr ofan kuflhöttinn af Hrana.

Þetta getr at líta Signý, systir þeira, ok kennir hún þá þegar ok grætr mjök sárt. Jarl spyrr, hví hún gráti. Hún kvað þá vísu:

"Öll er orðin

ætt Skjöldunga,

lofðungs Lundar,

at limum einum;

bræðr sá ek mína

á berum sitja

en Sævils rekka

á söðluðum."

Jarl segir: "Mikil tíðendi, ok lát eigi upp koma."

Hann reið þá aptr til þeira ok bað þá aptr dragast, segir mikla smán at þeim í góðra manna föruneyti. Váru þá sveinarnir báðir gangandi. En því mælti hann svá, at hann sá við, svá at eigi mátti af hans orðum ráða, hvaða sveinar þeir væri. Þeir skotta nú við utan ok vilja ekki aptr snúa at heldr ok ríða nú í síðara lagi. Koma þeir nú til veislunnar ok hlaupa aptr ok fram eptir höllinni.

Ok eitt sinn berr þá þar at, sem Signý, systir þeira, var. Hún mælti til þeira heldr lágt: "Verið ekki í höllinni, því at lítill er þroski ykkarr."

Þeir gefa ekki gaum at því. Fróði konungr hefr uppi þat mál, at hann vill láta leita at sonum Hálfdanar konungs, ok segist þeim munu mikinn sóma veita, sem sér kann at segja til þeira.

Völva ein var þar komin, sem Heiðr hét. Hana bað Fróði konungr at neyta listar sinnar ok vita, hvat hún kynni at segja til sveinanna. Gerði hann þá gilda veislu í móti henni ok setti hana á seiðhjall einn háan.

Konungr spyrr þá, hvat hún sæi til tíðenda, "því at ek veit," sagði hann, "at nú mun margt fyrir þik bera, ok sé ek nú mikla gæfu á þér, ok svara mér sem skjótast, seiðkona."

Hún slær þá í sundur kjöptunum ok geispar mjök, ok varð henni þá ljóð á munni:

"Tveir eru inni,

trúi ek hvárigum,

þeir er við elda

ítrir sitja."

Konungr mælti: "Hvárt eru þat sveinarnir eða þeir, sem þeim hafa bjargat?. Hún svarar:

"Þeir, er í Vífilsey

váru lengi

ok hétu þar

hunda nöfnum,

Hoppr ok Hó"

Ok í því kastaði Signý til hennar gullhringi, Hún varð glöð við sendinguna ok vill nú af bregða. "Hví varð nú svá?" sagði hún, "ok er þetta lygð ein, er ek segi, ok villist nú mjök spádómr minn allr."

Konungr mælti: "Þik skal pína til sagna, ef þú vilt eigi þiggja it besta, ok veit ek nú eigi gerr en áðr í svá miklu fjölmenni, hvat þú segir, eða hví er Signý ekki í sæti sínu, ok kann vera, at hér ráði vargar með úlfum."

Konungi var sagt, at Signý væri sjúk orðin af reyk þeim, sem af ofninum legði.

Sævill jarl biðr hana sitja upp ok bera sik hraustliga, -"því at margt kann at verða sveinunum til lífs, ef þat á til at vilja, ok láttu sem síst finna á þér, hvat sem þér þykkir, því at vér megum ekki at hafast at svá búnu at hjálpa þeim."

Fróði konungr herðir nú at seiðkonu fast ok biðr hana segja it sanna, ef hún skuli ekki pínd verða. Hún gapir þá mjök, ok verðr erfiðr seiðrinn, ok nú kvað hún vísu:

"Sé ek, hvar sitja

synir Hálfdanar,

Hróarr ok Helgi,

heilir báðir;

þeir munu Fróða

fjörvi ræna, -

nema þeim sé fljótt fyrirfarit, en þat mun eigi verða," sagði hún. Ok eptir þetta stiklar hún ofan af seiðhjallinum ok kvað:

"Ötul eru augu

Hams ok Hrana,

eru öðlingar

undra djarfir."

Eptir þat hlupu sveinarnir út ok til skógar með mikilli hræðslu. Kenndi Reginn, fóstri þeira, þá ok þótti mikit um. En þat heilræði kenndi völvan þeim, at þeir skyldi forða sér, þá hún hljóp utar eptir höllinni. Ok nú biðr konungr menn upp spretta ok leita eptir þeim. Reginn slökkr nú öll ljósin í höllinni, ok heldr nú maðr á manni, því at sumir vildu, at þeir kæmist undan, ok með þetta kómust þeir til skógar.

Konungr mælti: "Nærri gengu þeir nú, ok munu hér vera margir í ráðum ok brögðum með þeim, ok grimmliga skal þessa hefna, þegar tóm er til. En drekka munum vér nú mega kveldlangt, því at þeir munu því hafa fegnir orðit, at þeir hafa í burt komist, ok munu nú fyrst leita at forða sér.

Reginn gengr at byrla mönnum ok bar á þá ölit með ákafa ok margir aðrir með honum, vinir hans, svá at þar fell hverr um þveran annan niðr sofandi.


4. Reginn eggjar þá bræður

Þeir bræðr sitja nú í skóginum, sem áðr er sagt, ok er þeir höfðu verit þar um hríð, gera þeir at líta, at maðr ríðr þangat at þeim heiman frá höllinni. Þat kenna þeir allglöggt, at þar er kominn Reginn, fóstri þeira. Verða þeir honum fegnir ok heilsa honum vel. Hann tekr ekki kveðju þeira, en víkr hesti sínum heim aptr þaðan at höllinni. Þeir undra þetta ok ræða um með sér, hverju þetta muni gegna. Nú snýr Reginn til þeira hestinum í annat sinn ok lætr ófrýniliga, sem þá ok þá muni hann at þeim vinna.

Helgi segir: "Skynja þykkist ek, hvat er hann vill."

Fór hann nú heim til hallar, en þeir eptir. "Því lætr fóstri minn svá," segir Helgi, "at hann vill ekki rjúfa eiða sína við Fróða konung, ok vill því ekki við okkr mæla, en þó vill hann gjarna hjálpa okkr."

Lundr einn stóð nærri höllinni, er konungr átti, ok sem þeir kómu þar, þá mælti Reginn við sjálfan sik: "Ef ek ætti stórar sakir við Fróða konung, skylda ek brenna upp lundinn." Ekki mælti hann fleira.

Hróarr mælti: "Hvat mun þetta?"

"Þat vill hann," segir Helgi, "at vit förum heim til hallarinnar ok berum at eld nema at einni útgöngu."

"Hvat munumm vit þat mega, ungmenni tvau, slíkt ofrefli sem fyrir er?"

"Svá skal vera þó," sagði Helgi, "ok munum vit eitthvert sinn verða til at hætta, ef vit skulum hefnt geta harma okkarra."

Ok svá gera þeir. Þessu mæst er Sævill jarl út kominn ok allir hans menn. Hann mælti þá: "Aukum nú eldana ok veitum lið sveinum þessum. Er mér engi vandi við Fróða konung."

Fróði konungr átti tvá smiði, er völundar váru at hagleik, ok hétu báðir Varr. Reginn heimti út lið sitt at hallardyrum, vini sína ok tengdamenn.


5. Dráp Fróða konungs

Fróði konungr vaknar nú í höllinni ok blés við hátt ok mælti: "Draum hefir mik dreymdan, sveinar, ok ekki byrligan. Mun ek segja yðr hann: Mik dreymdi þat, at mér þótti vera kallat á oss, ok var mælt svá: "Nú ertu kominn heim, konungr, ok þínir menn." Ek þóttist svara ok heldr styggt: "Heim hvert?" Þá bar kallit svá næri mér, at ek hafða veðrit af þeim, sem kallaði. "Heim til heljar, heim til heljar," sagði sá, sem kallaði, ok við þat vaknaða ek."

Ok í þessu heyra þeir utar til hallardyra, at Reginn fóstri kvað vísu:

"Reginn er úti

ok rekkar Hálfdanar,

snæfir andskotar,

segið þat Fróða.

Varr sló nagla,

ok Varr höfðaði,

en varr vörum

varnagla sló."

Þá mæltu konungsmenn, er inni váru, at þetta væri lítil tíðendi, þó at Reginn væri úti eða konungssmiðir smíðuðu, hvárt sem þeir gerðu nagla eða annat smíði.

Konungr mælti: "Þykkir yðr þetta engi tíðendi? Eigi mun oss at því verða. Nú mun Reginn hafa sagt oss fyrir nokkurn ótta, ok hefir hann gert mér varúðarbending, ok mun hann oss slægvitr ok brögðóttr."

Gengr konungr þá til hallardyra ok sér, at ófriðr er úti fyrir. Tekr þá höllin öll at loga. Fróði konungr spyrr, hverr fyrir eldinum réði. Þeir sögðu, at honum réði fyrir Helgi ok Hróarr, bróðir hans.

Konungr býðr þeim sætt fyrir sik ok bað þá einu ráða þeira í milli, -"ok ferr þetta óskapliga í millum vár frænda, at hvárr skal vilja vera banamaðr annars."

Helgi segir: "Engi má þér trúa, ok muntu okkr síðr svíkja en Hálfdan, föður minn? Ok nú skaltu þess gjalda."

Fróði konungr sneri þá frá hallardyrum ok til jarðhússmunna síns ok ætlaði svá til skógar at forða sér. Ok sem hann kemr í jarðhúsit, er þar Reginn fyrir ok ekki mjök friðligr. Snýr konungr þá aptr ok brennr bar inni ok margt lið með honum. Þar brann inni Sigríðr, móðir þeira bræðra, Helga ok Hróars, því at hún vildi ekki út ganga.

Þeir bræðr þökkuðu góða liðveislu Sævil jarli, mági sínum, ok Regin, fóstra sínum, ok öllum lýð ok gáfu mörgum góðar gjafir ok tóku svá ríkit undir sik ok alla fjárhluti, sem Fróði konungr hafði átt, lönd ok lausafé. Þeir váru ólíkt skapi farnir bræðr. Hróarr var maðr hýrr ok hægr, en Helgi hermaðr mikill, ok þótti allt meira til hans koma, ok leið nú svá fram um hríð.

Ok endar hér nú Fróða þátt, en upp byrjast frá Hróari ok Helga, Hálfdanar sonum.

HELGA ÞÁTTR 6. Hróarr fekk Agnar Norðradóttur

Konungr hét Norðri. Hann réð fyrir nokkurum hluta Englands. Hans dótttir hét Ögn. Hróarr var löngum með Norðra konungi honum til landvarnar ok styrktar, ok var með þeim in mesta vinátta, ok um síðir gekk Hróarr at eiga Ögn ok settist þar at ríki með Norðra konungi, mági sínum, en Helgi réð fyrir Danmörk á föðurleifð þeira. Sævill jarl réð fyrir ríki sínu ok þau Signý. Hrókr hét sonr þeira. Helgi konungr Hálfdanarson í Danmörk var ókvæntr. Reginn tók sótt ok deyr. Þat þótti mönnum mikill skaði, því at hann var vinsæll.


7. Ólöf drottning ginnti Helga konung

Fyrir Saxlandi réð í þann tíma ein drottning, er Ólöf hét. Hún var á þá leið sem herkonungar. Fór hún með skjöld ok brynju ok gyrð sverði ok hjálm á höfði. Þannig var hennni háttat: væn at yfirliti, en grimm í skapi ok stórmannlig. Þat var mál manna, at sú væri bestr kostr í þann tíma á Norðrlöndum, er menn höfðu spurn af, en hún vildi þó engan mann eiga. Helgi konungr fréttir nú til drottningar þeirar innar stórlátu ok þótti sér mikill frami í aukast að fá þessarar konu, hvárt sem henni væri þat viljugt vel eða miðr.

Ok einhverju sinni fór hann þangat með miklu herliði. Hann kom þar við land, er þessi in ríka drottning réð fyrir, ok kemr þar á óvart. Hann sendi menn sína heim til hallar ok biðr at láta segja Ólöfu drottningu, at hann vili þar veislu þiggja með sínu liði. Sendimenn segja þetta drottningu, ok kom þetta á hana óvart, ok var engi kostr liði at safna. Tók hún þá þenna af, sem betr var, at hún býðr Helga konungi til veislu með öllu liði sínu.

Helgi konungr kemr nú til veislunnar ok skipar hásæti hjá drottningu, drekka nú bæði samt um kveldit, ok skortir þar ekki neitt, ok fann engi ógleði á Ólöfu drottningu.

Helgi konungr mælti til drottningar: "Svá er háttat," sagði hann, "at ek vil, at vit drekkum brullaup okkart í kveld. Er hér nú ærit fjölmenni til þess, ok skulum vit bæði byggja eina rekkju í nótt."

Hún sagði: "Of brátt, herra, þykkir mér at þessu farit, en eigi þykkir mér annarr maðr kurteisligri en þú, ef ek skal þat verða upp at taka at þýðast karlmann, enda vænti ek, at þér vilið þat eigi með svívirðingu gera."

Konungr sagði, at henni væri þat makligt fyrir dramblæti sitt ok stórlæti, -"at vit búum nú bæði saman slíka stund sem mér líkar."

Hún sagði: "Kjósa munum vér hér fleiri vára vini, ok get ek nú ekki at gert, ok munu þér hljóta at ráða, ok munu þér sæmiliga til vár gera.

Var þá drukkit fast um kveldit ok lengi á nótt fram, ok er drottning allkát, ok finnr engi annat á henni en hún hyggi allgott til ráðahagsins. Ok um síðir er honum fylgt til sængr, ok var hún þar fyrir. Konungr hafði drukkit svá fast, at hann fell þegar sofandi niðr í hvíluna. Drottningin neytir nú þessa ok stingr honum svefnþorn.

Ok sem allir menn eru í burtu gengnir, þá stendr drottning upp. Hún rakaði þá af honum hárit allt ok neri í tjöru. Síðan tók hún eitt húðfat ok lét þar í koma nokkur klæði. Eptir þat tekr hún konunginn ok reifar hann innan í þessu húðfati. Síðan fær hún til menn ok lætr flytja hann til sinna skipa. Hún vekr þá upp menn hans ok segir, at konungr þeira sé til skipa kominn ok vili sigla, því at nú sé kominn góðr byrr. Þeir hlupu upp, hverr sem skjótast mátti, ok váru ölóðir ok vissu ógerla, hvat þeir höfðust at. Svá kómu þeir skipa ok sáu hvergi konunginn, en eitt húðfat sáu þeir þar komit ógurligt. Vilja þeir nú forvitnast, hvat í er, ok bíða svá konungsins, ætla hann muni koma nokkut síðar. En þá þeir hafa leyst, finna þeir þar í konung sinn svívirðiliga leikinn. Hrýtr þá í burtu svefnþorninn, ok vaknar konungr þá eigi við góðan draum ok er nú í illu skapi til drottningar.

En í annan stað er þat at segja, at Ólöf drottning safnar liði um nóttina, ok skortir ekki fjölmenni, ok sér Helgi konungr sér nú ekki færi á hana at leita. Þeir heyra nú lúðragang ok herblástr á landit upp. Sér konungr, at sá muni vera vænstr at halda í burt sem skjótast. Er þá ok góðr byrr. Siglir Helgi konungr nú heim í sitt ríki með þessa sneypu ok svívirðing ok unir stórilla ok hugsar opt, hversu hann megi fá á drottningu hefnt.


8. Helgi hefndi sín á drottningu

Ólöf drottning sitr nú í ríki sínu um hríð, ok hefir hennar ofsi ok ójafnaðr aldri verið meiri en nú. Hefir hún nú á sér varðhöld sterk eptir veisluna, sem hún gerði Helga konungi. Þetta spyrst nú víða um lönd. Þykkir öllum in mestu ódæmi, er hún skyldi hafa spottat slíkan konung.

Ok eigi miklu síðar heldr Helgi skipi sínu úr landi, ok í þessari ferð kemr hann skipi sínu við Saxland, þar sem Ólöf drottning á atsetu. Hefir hún þar mikit fjölmenni fyrir. Hann leggr skipi sínu í einn leynivág ok mælti síðan við lið sitt, at þeir skyldu hans þar bíða til innar þriðju sólar, en fara þá leið sína, ef hann kæmi þá eigi aptr. Hann hafði með sér kistur tvær, fullar af gulli ok silfri. Hann fær sér vándan búning ystan klæða.

Síðan ferr hann leið sína til skógar ok varðveitir þar féit, gekk síðan í burt ok í nánd við höll drottningar. Hann hittir einn þræl hennar fyrir sér ok spyrr hann tíðenda burt úr landi. Hann segir frið góðan, þrællinn, ok spyrr, hverr hann væri.

Hann lést vera einn stafkarl, "en þó hefir mér til handa borit mikill fjárfundr í mörkinni, ok líst mér ráðligt at sýna þér, hvar féit er," ganga nú aptr til skógar, ok sýnir honum féit, ok þykkir þrælnum mikils vert, hvert happ hann hefir sótt.

"Hversu fégjörn er drottning?" segir stafkarl. Þræll segir hún væri kevnna féágjörnust.

"Þá mun henni líka," segir stafkarl, "ok mun hún þykkjast þetta fé eiga, er ek hefi hér fundit, því at þetta mun land hennar. Skal nú ekki gera happ sitt at óhappi, ok skal eigi leyna fé þessu, ok skal drottning skapa mér af þann hlut, sem hún vill, ok mun mér þat best gegna, eða hvárt mun hún vilja þat til vinna at sækja hingat féit?"

"Þat ætla ek," segir þrællinn, "ef með leynd er at farit."

"Hér er men ok hringr, er ek vil gefa þér," segir karl, "ef þú kemr henni einni hingat í skóginn, en ek skal setja þar ráð við, ef henni mislíkar til þín." Þessu ráða þeir ok kaupa.

Ferr hann nú heim ok segir drottningu, at hann hafi fundit fé mikit í skógi, svá at þat er margra manna sæla, ok biðr hana skyndiliga fara með sér eptir fénu.

Hún segir: "Ef þetta er satt, sem þú segir, þá mun þér verða at þessari sögn gæfa, ella höfuðbani, en þó áðr at ek hefi reynt þik at trúlyndum manni, þá mun ek trúa þessu, er þú segir"

Hún sýnir nú þat, at hún sé fégjörn, ok ferr með honum á launungu á náttarþeli, svá at engi maðr veit nema þau tvau. Ok er þau koma í skóginn, er Helgi þar fyrir ok grípr hana höndum ok segir þá vera skapligan fund þeira at hefna sinnar svívirðingar.

Drottning sagðist hafa illa breytt við hann, - "ok vil ek þat nú allt bæta við þik, ok gerðu til mín brúðkaup sæmiligt."

"Nei," sagði Helgi, "eigi skal þér þess kostr. Skaltu fara til skipa með mér ok vera þar þá stund, sem mér líkar, því at ek nenni eigi fyrir metnaðar sakir at hefna þér engu, svá illa sem ek var leikinn ok háðuliga."

"Þér munuð nú ráða verða at sinni," sagði hún.

Konungr hvíldi hjá drottningu margar nætr. Ok eptir þat ferr drottning heim, ok er henni nú þvílíkt hefnt sem nú var sagt, ok unir hún stórilla við hag sinn.


9. Helgi tók Yrsu til konu

Eptir þat heldr Helgi konungr í hernað ok var ágætr maðr. Ok er stundir liðu fram, fæðir Ólöf barn. Þat var mær. Hún leggr á barn þat alla óstund. Hún átti hund þann, er Yrsa hét, ok þar eptir kallaði hún meyna, ok skyldi hún heita Yrsa. Hún var væn at áliti. Ok sem hún var tólf vetra gömul, skyldi hún gæta hjarðar ok aldri annat vitast en hún væri karls dóttir ok kerlingar, því at drottningin hafði svá leynt með þessu farit, at fáir menn vissu, at hún hafði barn átt ok fætt.

Svá ferr nú fram, þar til at mærin er þrettán vetra. Þá varð sá atburðr, at Helgi konungr kom þar við land ok forvitnar at hafa tíðendi af landinu. Hann hefir eina stafkarlsgervi. Hann sér við skóg einn marga hjörð, ok þar gætti ein kona ung at aldri ok svá fríð, at hann þykkist ekki hafa sét fríðari konu. Hann spyrr, hvat hún heiti eða hverrar ættar hún sé.

Hún segir: "Ek em karlsdóttir, ok heiti ek Yrsa."

"Óþrælslig augu hefir þú," sagði hann, ok rennir hann þegar ástarhug til hennar ok sagði, at þat væri makligt, at stafkarl ætti hana, fyrst hún er karlsdóttir. Hún bað hann þat eigi gera, en hann tekr hana sem áðr ok hefr sik til skipa ok siglir síðan heim í sitt ríki.

Ólöf drottning varð fláráð við þetta ok eigi heilbrjóstuð, þá er hún vissi. Lét hún sem hún vissi ei, hvat um var, ok gerði þat í hug sér, at þetta mundi Helga konungi vera til harms ok svívirðingar, en til einskis frama né yndis. Helgi konungr gerir nú brullaup til Yrsu ok ann henni mikit.


10. Helgi gaf Hróari hringinn góða

Helgi konungr átti hring, er mikil ágæti fylgdi, ok þeir bræðr vildu hann báðir eiga ok Signý, systir þeira. Hróarr konungr kom eitt sinn í ríki Helga konungs, bróður síns. Gerir Helgi konungr prýðiliga veislu í móti honum.

Hróarr konungr mælti: "Þú munt vera okkar meiri maðr, en fyrir þá sök, at ek hefi staðfest mik í Norðimbralandi, þá ann ek þér vel þessa ríkis, er vit eigum báðir, ef þú vilt miðla mér nokkuru lausafé. Vil ek fá hringinn þann, sem bestr gripr er í þinni eigu ok vit vildum báðir eiga."

Helgi sagði: "Eigi sómir annat, frændi, en þú eigir hringinn víst."

Við þessi ummæli þeira gleðjast báðir. Fekk Helgi konungr Hrórari konungi, bróður sínum, nú hringinn. Ferr nú Hróarr konungr á burt ok heim í ríki sitt ok sest um kyrrt.


11. Hrókr drap Hróar konung

Þat bar til tíðenda, at Sævill, mágr þeira, andaðist, ok tók Hrókr, sonr hans, ríki eptir hann. Hann var grimmr maðr ok harðla ágjarn.

Móðir hans segir honum mikit frá hringnum, er þeir bræðr áttu, "ok þótti mér," sagði hún, "ekki ósenniligt, at þeir bræðr minntust okkar um nokkut ríki, því at vér studdum þá í hefndum eptir föður várn, ok hafa þeir ekki minnst þess við föður þinn né mik."

Hrókr sagði: "Þú segir dagsanna, ok er slíkt firnafullt, ok nú skal ek eptir leita við þá, hvern sóma várn þeir vilja gera þar fyrir."

Ferr hann síðan á fund Helga konungs ok krefr hann þriðjung ríkis í Danmörk eða hringsins góða, því at hann vissi þá ekki, at Hróarr átti hann.

Konungr sagði: "Þér mælið allfrekliga til ok geysistórliga. Unnum vér ríkit með hetjuskap, svá at vér lögðum várt líf í veð með atstuðning föður þíns ok Regins, fóstra míns, ok annarra góðra manna, er oss vildu lið veita. Nú viljum vér þér víst laun á gera, ef þú kannt at þekkjast, vegna frændsemi okkar, en svá mikit hefir mik kostat ríki þetta, at þat vil ek fyrir engan mun missa. En Hróarr konungr hefir nú tekit við hringnum, ok vænti ek, at hann sé ekki lauss fyrir þér."

Við þetta ferr Hrókr í burt ok unir allilla við, sækir nú á fund Hróars konungs. Hann tók við honum vel ok sæmiliga, ok er hann með honum um hríð.

Ok eitt sinn, er þeir fara fyrir land fram ok lágu á firði einum, þá mælti Hrókr: "Þat þætti mér þér sómi, frændi, at þú gæfir í mitt vald hringinn góða ok minntist svá várrar frændsemi."

Konungr sagði: "Svá hefi ek mikit til gefit at fá hring þenna, at ek vil hann fyrir engan mun láta."

Hrókr segir: "Þá munt þú lofa mér at sjá hringinn, ok er mér á honum in mesta forvitni at vita, hvárt hann er slík gersemi sem sagt er."

"Þat er þér lítil veisla," segir Hróarr, "ok skal þat víst láta eptir þér, ok fekk honum hringinn.

Nú hugði Hrókr at hringnum um stund ok kallaði ekki mega ofsögn frá segja, -"ok hefi ek enga gersemi séna slíka, ok er þat in mesta várkunn, at ykkr þykki allgóðr hringrinn. Mun þat mú best ráð, at hvárrgi okkar njóti ok engi annarra," fleygir síðan af hendi hringnum ok út á sjóinn, sem lengst mátti hann.

Hróarr konungr mælti: "Þú ert allillr maðr."

Hann lét síðan fóthöggva Hrók ok flytja svá til ríkis síns. Varð hann skjótt heill maðr, svá at greri fyrir stúfinn.

Þá safnar hann sér liði ok vill hefna sinnar skammar. Hann fær mikit lið ok kemr við Norðimbraland á óvart, þar sem Hróarr konungr var á veislu heldr fámenntr. Hrókr leggr þegar at, ok tókst þar harðr bardagi, ok er mikill liðsmunr. Fellr þar Hróarr konungr, en Hrókr leggr undir sik landit. Hann lætr gefa sér konungsnafn. Síðan bað hann Agnar, dóttur Norðra konungs, er áðr hafði átt Hróarr konungr, frændi hans.

Norðra konungi þótti nú fallit til sín mikit vankvæði, því at hann var þá maðr gamall ok lítt fallinn til at vera í baráttu, sagði nú Ögn, dóttur sinni, hvar komit var, ok lést eigi vilja teljast undan at halda uppi bardaga, þótt hann væri gamall, ef þetta væri eigi á móti hennar skapi.

Hún sagði með harmi miklum: "Víst er þetta í móti mínum vilja, en þó ek sé, at líf þitt liggr við, þá vil ek honum eigi frá vísa með því móti, at frest sé gert nokkut, því at ek er með barni, ok verðr þat mál fyrst at greiðast, ok á þat barn með mér Hróarr konungr."

Nú er þetta mál borit fyrir Hrók, en hann vill frestit til gefa, ef hann skal þá auðvelligar komast at ríki ok ráðahagnum. Þykkist Hrókr hafa mjök framast í þessari ferð, er hann hefði felldan svá frægan konung ok ríkan unnit.

En í þessum svifum sendir Ögn menn á fund Helga konungs ok bað svá at láta segja honum, at hún mundi eigi koma í rekkju Hróks, ef hún væri sjálfráð ok ónauðug, -"fyrir þá sök, at ek er með barni Hróars konungs."

Sendimenn fóru ok sögðu svá sem boðit var.

Helgi konungr sagði: "Þetta er vitrliga sagt hennar vegna, því at hefna mun ek Hróars, bróður míns"

En Hrók grunar þetta ekki.


12. Hefnd Helga ok frá Agnari

Ögn drottning fæðir nú son þann, er Agnarr hét. Hann var snimma mikill ok efniligr.

En er Helgi konungr spurði þetta, safnar hann liði ok ferr á fund Hróks. Tekst þar bardagi, ok svá lýkr, at Hrókr verðr handtekinn.

Þá mælti Helgi konungr: "Þú ert allillr höfðingi, en því mun ek eigi drepa þik, at þér er meiri skömm at lifa við harmkvæli."

Síðan Iét hann brjóta fótleggi hans ok handleggi ok sendi hann svá aptr í ríki sitt, at hann var til einskis færr.

En er Agnarr Hróarsson var tólf vetra, þóttust menn ekki hafa sét þvílíkan mann, ok um alla atgervi var hann fram yfir aðra menn. Hann gerðist hermaðr svá mikill ok frægr, at hans er víða getit í fornum sögum, at hann hafi mestr kappi verit at fornu ok nýju. Hann spurðist eptir, hvar fjörðr sá væri, sem Hrókr hafði slengt hringnum utan borðs; margir höfðu eptir honum leitat með alls konar vígvélum ok náðu honum eigi.

Ok svá er sagt, at Agnarr kemr skipi sínu á þenna fjörð ok mælti: "Þat væri nú snarræði at sækja eptir hringnum, ef menn hafa hér glögg mið á."

Menn sögðu honum þá, hvar honum hefði verit á sjóinn kastat. Síðan býr Agnarr sik til ok kafar í djúpit ok kemr upp ok hefir eigi hringinn. Ofan fór hann í annat sinn ok hefir eigi nát honum, er hann kemr upp.

Nú mælti hann: "Slæliga er nú eptir sótt," ok fór svá niðr í þriðja sinn ok kom þá upp með hringinn.

Af þessu varð hann ágætliga frægr ok frægri en hans faðir, Hróarr konungr, sitr nú í ríki sínu um vetrum, en í víkingu á sumrin ok gerðist frægr maðr ok meiri en hans faðir.

Þau Helgi konungr ok Yrsa unntust mikit ok áttu einn son, þann er Hrólfr hét, er mikill mætamaðr varð síðan.


13. Kom upp ætterni Yrsu

Ólöf drottning spyrr, at þau Helgi ok Yrsa unntust mikit ok una vel ráði sínu. Þat líkar henni ekki vel ok ferr á fund þeira. Ok sem hún kom þar við land, sendir hún orð Yrsu drottningu. Ok sem þær hittast, býðr Yrsa henni heim til hallar með sér. Hún kveðst þat eigi vilja, kveðst engan sóma eiga at launa Helga konungi.

Yrsa mælti: "Óvirðuliga gerðir þú til mín, er ek var með þér. Eða kanntu nokkut at segja mér frá ætt minni, hver hún er, því at mik grunar, at eigi sé svá sem mér er til kennt, at ek væri ein karls dóttir ok kerlingar?"

Ólöf sagði: "Ekki er þess örvænt, at ek kunni at segja þér nokkut þar af. Var þat mitt mesta erendi hingat, at ek vildi kunngera þér þat, eða unir þú vel við ráðahaginn?"

"Já," segir hún, "ok má ek vel við una, því ek á inn ágætasta konung ok inn frægasta."

"Ekki er svá gott við at una sem þér þykkir," segir Ólöf, "því at hann er faðir þinn, en þú ert dóttir mín."

Yrsa mælti: "Mína ætla ek móðurina versta vera ok grimmasta, því at þetta er þau ódæmi, er eigi munu fyrnast um aldr."

"Helga hefir þú goldit at í þessu," segir Ólöf, "ok reiði minnar, en nú vil ek bjóða þér til mín með sæmd ok virðingu ok gera til þín í alla staði eptir því, sem ek kann best."

Yrsa segir: "Eigi veit ek, hvernig þat gefst, en eigi mun ek hér vera, þegar ek veit þessi ódæmi, sem á liggja."

Hún hittir síðan Helga konung ok segir honum, hversu þungliga er til komit.

Konungr sagði: "Ærit grimma áttu móðurina, en þat vilda ek, at svá búit væri."

Hún kvað ekki svá búit vera mega, at þau séu samvistum þaðan í frá. Ferr Yrsa nú með Ólöfu drottningu ok er í Saxlandi um hríð. Svá bítr þetta á Helga konung, at hann lagðist í rekkju ok var allókátr. Ekki þótti þá annarr kostr betri en þat, sem Yrsa var, en þó gerðust konungar seint til at biðja hennar, ok bar þat mest til, at aldri þótti örvænt, at Helgi kæmi eptir henni ok léti sér misþokknast, ef hún væri gift öðrum.


14. Aðils konungr fekk Yrsu

Aðils hét konungr, ríkr ok ágjarn. Hann réð fyrir Svíaríki ok sat at höfuðborginni Uppsölum. Hann spyrr til þessarar konu, Yrsu, ok býr síðan skip sín. Hann ferr á fund þeira Ólöfar ok Yrsu. Ólöf gerir veislu í móti Aðils konungi ok tekr við honum með allri list ok kurteisi. Hann biðr Yrsu drottningar sér til eiginkonu.

Ólöf svarar: "Spurt muntu hafa slíkan málavöxt sem er á hag hennar, en ekki setjum vér hér syn fyrir með hennar ráði."

Er nú málit borit upp fyrir Yrsu. Hún sagði svá, kallaði eigi góðu at skipta, -"því at þú ert óvinsæll konungr."

Þetta gengr þó fram, hvárt sem hún hefir haft þar um orð fleiri eða færi, ok ferr Aðils í burt með hana, ok er ekki at þessu kvaddr Helgi konungr, því at Aðils þóttist þeira meiri konungr. Ekki varð Helgi konungr varr við þetta, fyrr en þau kómu heim til Svíþjóðar. Gerir þá Aðils konungr virðuligt brullaup til hennar.

Ok nú spyrr Helgi konungr þetta ok verðr nú við hálfu verr en áðr. Hann hvílir í einni útskemmu ok ekki fleiri manna. Ólöf er nú burt ór sögunni. Þannig ferr nú fram um hríð.


15. Álfkona vitjaði Helga

En einn jólaaptan er þess getit, þá Helgi konungr er kominn í rekkju ok var veðr illt úti, at komit var við hurðina ok heldr ómáttuliga. Honum kom nú í hug, at þat væri ókonungligt, at hann léti þat úti, sem vesalt var, en hann má bjarga því; ferr hann nú ok lýkr upp dyrunum.

Hann sér, at þar er komit eitthvat fátækt ok tötrugt. Þat mælti: "Vel hefir þú nú gert, konungr," ok ferr þat síðan inn í skemmu.

Konungr mælti: "Ber á þik hálm ok bjarnfeldi, svá at þik kali eigi."

Þat mælti: "Veittu mér rekkju þína, herra, ok vil ek hjá þér hvíla, því at líf mitt er í veði."

Konungr segir: "Ríss mér hugr við þér, en ef svá er sem þú segir, þá liggðu hér við stokkinn í klæðum þínum, ok mun mik ekki saka."

Hún gerir nú svá. Konungr snýr sér frá henni. Ljós brá í húsit. Ok er stund leið, varð honum litit um öxl til hennar. Þá sér hann, at þar hvílir kona svá væn, at eigi þykkist hann aðra konu fríðari sét hafa. Hún var í silkikyrtli. Hann snýr sér þá skjótt at henni með blíðu.

Hún mælti: "Nú vil ek fara í burt," segir hún, "ok hefir þú leyst mik úr miklum nauðum, því at þetta var mér stjúpmóður sköp, ok hefi ek marga konunga heim sótta, enda lægðu nú eigi með lýtum. Vil ek nú hér ekki lengr vera."

"Nei," sagði konungr, "engi er þess kostr, at þú farir svá skjótt, ok munum vit eigi svá skilja. Skal nú gera til þín skyndibrullaup, því at mér líst vel á þik."

"Þér hljótið at ráða, herra," sagði hún, ok svá hvíldu þau þá nótt.

En um morgininn tekr hún til orða: "Með lostum hefir þú nú til mín gert, en þat skaltu vita, at vit munum barn eiga. Ger nú sem ek mæli, konungr, vitjaðu barns okkar annan vetr í þetta mund at naustum þínum, eða muntu gjalda, ef þú gerir eigi svá." Eptir þetta fór hún í burt.

Helgi konungr er nú nokkut kátari en áðr. Líða nú stundir fram, ok gefr hann at þessu engan gaum. Ok á þriggja vetra fresti verðr þat til tíðenda, at þar ríða þrír menn at því sama húsi, sem konungr sefr í. Þat var um miðnætti. Þeir fóru með meybarn ok settu þat þar niðr hjá húsinu.

Kona sú tók til orða, er með barnit fór: "Þat skaltu vita, konungr," sagði hún, "at ættmenn þínir munu þess gjalda, er þú hafðir þat at engu, sem ek bauð þér. En þú nýtr þess, er þú leystir mik ór nauðum, ok vittu þat, at mær þessi heitir Skuld. Hún er okkar dóttir."

Eptir þetta riðu þessir menn í burt. Þetta hafði verit ein álfkona. Aldri varð konungr varr við þessa konu síðan. Skuld vex þar upp ok er brátt grimmúðug í skaplyndi.

Þat er sagt eitthvert sinn, at Helgi konungr býr ferð sína ór landi ok ætlar svá at hyggja af harmi sínum. Hrólfr, sonr hans, er eptir. Hann herjar nú víða ok vann mörg stórvirki.


16. Aðils sveik Helga konung

Aðils konungr sitr nú at Uppsölum. Hann átti tólf berserki, ok váru þeir honum til landvarnar ok við öllum háska ok ófriði. Helgi konungr býr nú ferð sína til Uppsala at ná í burtu Yrsu. Hann kemr þar við land. Ok sem Aðils konungr spyrr þetta, at Helgi konungr er þar kominn við land, þá spyrr hann Yrsu drottningu, hversu hún vill láta fagna Helga konungi.

Hún segir: "Þú sér þar ráð fyrir, en þú veist þat áðr, at engi er sá maðr, at mér sé meiri vandi við heldr en hann."

Ok þat sýnist Aðils konungi af at bjóða honum til veislu, en ekki ætlar hann, at þetta skuli prettalaust vera. Helgi konungr þekkist þetta, ferr til veislu með hundrað manna, en fjöldinn er við skip niðri. Aðils konungr tekr við honum báðum höndum. Yrsa drottning ætlar at sætta konungana, ok gerir hún allt sæmiliga til Helga konungs.

Helgi konungr verðr svá feginn drottningu, at hann lætr hjá sér líða allt annat. Vill hann við hana tala allar þær stundir, sem hann má nýta, ok sitja svá at veislu.

Þat bar til tíðenda, at berserkir Aðils konungs kómu heim. Ok þegar þeir váru við land komnir, fer Aðils konungr at finna þá, svá at ekki verða aðrir vísir. Hann biðr þá at fara á skóg þann, sem í millum borgar er ok skipa Helga konungs, ok bað þá þaðan hlaupa at Helga konungi, er hann færi til skipa sinna. "Mun ek ok senda lið til fulltings við yðr, ok skal þat koma á bak þeim, svá at þeir verði í klofanum, því at ek vil nú um trútt vinna, at Helga konung reki eigi undan, því at ek skil, at hann hefir þá ást á drottningu, at ek vil eigi hætta á tiltæki hans."

Helgi konungr sitr nú at veislunni ok er vandliga leyndr þessu vélræði ok svá drottningin. Yrsa drottning segir Aðils konungi, at hún vill hann gefi Helga konungi stórmannligar gjafir, gull ok gersemar. Hann heitr því, en ætlaði sjálfum sér reyndar. Ferr Helgi konungr í burt við þetta, ok fylgir Aðils konungr ok drottningin honum á götu, ok skiljast þau nú drottningin ok konungarnir heldr líkliga.

Ok eigi miklu síðar en Aðils konungr hafði aptr horfit, urðu þeir Helgi konungr varir við ófrið, ok brestr þegar bardagi. Helgi konungr gekk vel fram ok barðist hraustliga, en fyrir ofrefli því, sem í móti var, þá fell þar Helgi konungr með góðan orðstír með mörgum sárum ok stórum, ok kom sumt liðit á bak þeim Aðils konungs, ok urðu svá á milli steins ok sleggju. Yrsa drottning varð ekki fyrr vör við en Helgi konungr var fallinn ok lokit var bardaganum. Þar fell með Helga allt þat lið, sem upp hafði gengit, en hitt flýði heim undan í Danmörk. Ok lýkr hér þætti Helga konungs.


17. Frá Yrsu drottningu

Aðils konungr hrósaði nú sigri ok þóttist mjök hafa framast, er hann vann konung svá ágætan sem Helgi var ok svá víðfrægr.

Yrsa drottning mælti: "Eigi er einsætt at hælast svá mjök, þótt þú hafir svikit þann mann, sem mér er mestr vandi við ok ek unna mest, ok fyrir þetta it sama verð ek þér aldri holl, ef þú átt við venslamenn Helga konungs. Berserkjum þínum ræð ek þegar bana, er ek má, ef nokkurir eru svá vaskir, at þat vili gera fyrir mínar sakir ok sinnar snilldar."

Aðils konungr bað hana at heitast ekki við sik né berserki sína, -"því at þat skal þér eigi duga. En ek vil bæta þér föðurdauðann stórmannligum gjöfum með miklum fjárhlutum ok góðum gersemum, ef þú kannt at þekkjast."

Drottning sefast við þetta ok þiggr sæmdir af konungi. Hún er þó óhæg síðan í skapsmunum, ok opt sat hún um þat at gera berserkjum mein ok svívirðu. Aldri finna menn, at drottning yrði allkát síðan eða í góðu skapi eptir fall Helga konungs, ok meira varð ósamþykki í höllinni en áðr hafði verit, ok ekki vildi drottning sæma við Aðils konung, ef hún skyldi ráða.

Aðils konungr þóttist nú stórum frægr gerast, ok þykkir nú sá mestr maðr vera, er með honum er ok hans köppum. Sitr hann nú um hríð í sínu ríki ok hugsar engi muni reisa rönd við sér ok sínum berserkjum. Aðils konungr var inn mesti blótmaðr ok fullr af fjölkynngi.

SVIPDAGS ÞÁTTR 18. Svipdagr kom til Aðils konungs

Einn bóndi er nefndr Svipr. Hann bjó í Svíþjóð fjarri öðrum mönnum. Hann var ríkr at fé ok hafði verit inn mesti kappi ok eigi í öllu þar hann var séðr, ok kunni hann margt fyrir sér. Þrjá átti hann syni, sem hér eru nefndir. Hét einn Svipdagr, annarr Beigaðr, þriði Hvítserkr. Hann var þeira elstr. Allir váru þeir miklir fyrir sér, sterkir ok vænir at áliti.

Ok er Svipdagr var átján vetra gamall, sagði hann svá til föður síns einn dag: "Dauflig er vár ævi at vera hér við fjöll uppi í afdölum ok óbyggðum ok koma aldri til annarra manna né aðrir til vár. Væri hitt meira snarræði af fara til Aðils konungs ok ráðast í sveit með honum ok hans köppum, ef hann vildi við oss taka."

Svipr karl svarar: "Ekki sýnist mér þetta ráðligt, því at Aðils konungr er grimmligr maðr ok ekki heill, þótt hann láti fagrt, en menn hans öfundarfullir ok þó miklir fyrir sér, en víst er Aðils konungr ríkr maðr ok frægr."

Svipdagr segir: "Hætta verðr á nokkut, ef menn skulu fá frama, ok má þat eigi vita, fyrr en reynt er, hvar gifta vill til snúast, ok víst vil ek hér eigi sitja lengr, hvat sem annat fyrir liggr."

Ok sem hann var í þessu ráðinn, þá fekk faðir hans honum öxi mikla, væna ok bitrliga.

Hann mælti þá við son sinn: "Vertu óágjarn við aðra, láttu eigi stórliga, því at þat er illt til orðs, en ver hendr þínar, ef á þik er leitat, því at þat er mikilmannligt at dramba lítit yfir sér, en gera mikil afdrif, ef hann kemr í nokkura raun."

Hann fær honum öll herklæði vönduð ok góðan hest.

Svipdagr ríðr nú í burt, ok at kveldi kemr hann at borg Aðils konungs. Hann sér, at leikar eru úti fyrir höllinni, ok sitr Aðils konungr á miklum gullstóli ok berserkir hans hjá honum. Ok sem Svipdagr kemr at skíðgarði, var borgarhliðum læst, því at þat var þá siðr at biðja leyfis inn at ríða. Svipdagr hefir ekki starf fyrir því, brýtr þegar upp hliðit ok ríðr svá í garðinn.

Konungr mælti: "Þessi maðr ferr ógætiliga, ok hefir þessa aldri fyrr verit freistat. Kann vera, at hann eigi mikit undir sér, ok varðaði eigi, þótt hann reyndi þat."

Berserkir yggldust þegar mjök, ok þótti þeim hann láta heldr stórliga. Svipdagr ríðr fyrir konung ok kveðr hann vel; kunni hann á því góða list. Aðils konungr spyrr, hverr hann væri. Hann segir til sín. Konungr kannast skjótt við hann, ok ætluðu allir hann mundi vera in mesta kempa ok mikils háttar. Leikrinn var eigi at síðr drifinn. Sest Svipdagr á tré eitt ok horfir á leikinn. Berserkir líta illa til hans, ok nú mæla þeir til konungs, at þeir muni freista hans.

Konungr segir: "Þat hygg ek, at hann sé ekki lítill fyrir sér, en vel þykki mér, þótt þit reynið, hvárt hann er slíkr sem hann þykkist."

Síðan drífa menn inn í höllina. Berserkir ganga til Svipdags ok spyrja, hvárt hann sé kappi nokkurr, er hann lætr svá stórliga. Hann sagðist vera slíkr sem nokkurr þeira einn. Ok við þessi orð hans óx þeim móðr ok kapp, en konungr bað þá vera kyrra um kveldit.

Berserkir yggldust ok grenjuðu hátt ok mæltu til Svipdags: "Þorir þú at berjast við oss? Ok þarftu þá fleira í frammi at hafa en stóryrði ein ok dramblæti, ok vilju vér reyna, hversu mikit þar er fyrir, sem þú ert."

Hann segir: "Því vil ek játa at berjast við einn í senn ok vita svá, ef meira vildi at vinnast.

Konungi þótti allvel, þótt þeir reyndi með sér.

Yrsa drottning mælti: "Þessi maðr skal hér velkominn."

Berserkir svöruðu henni: "Vissum vit þat fyrir, at þú vilt oss alla í helju, en heldr erum vér máta meiri en vér föllum við orð ein eða illan vilja."

Drottning sagði, at ekki yrði at því, at konungr reyndi þat, hvat hann ætti, - "þar sem þér eruð, er hann trúir svá mjök á yðr."

Sá berserkr, sem fyrir þeim var, mælti: "Ek skal setja þik ok semja dramb þitt, svá at vér skulum óhræddir vera fyrir honum."


19. Frá Svipdag ok berserkjum

Ok um morguninn tókst þar hörð hólmganga, ok skorti þar eigi stór högg. Sáu þat allir, at þessi inn komni kunni sverði at beita með miklu afli, ok hrökkr berserkrinn allr undan fyrir honum, ok drepr hann þar. Ok þegar vill annarr drepa hann ok hefna hans, ok fær hann slíka för, ok eigi léttir hann fyrr en hann hefir drepit þá fjóra.

Þá mælti Aðils konungr: "Mikinn skaða hefir þú mér gert, ok þess skaltu nú gjalda," ok bað menn upp standa ok drepa hann.

Í annan stað fær drottning sér lið ok vill veita honum ok kvað konung mega þat sjá, at miklu meira ágæti væri at honum einum en öllum þeim berserkjum. Kemr nú drottning griðum á með þeim, ok þykkir öllum Svipdagr vera mikill afreksmaðr. Sitr hann nú á bekk annan gagnvart konungi með ráði Yrsu drottningar.

Ok sem náttar, litast hann um ok þykkist enn oflítit hafa at gert við berserki ok vill egna til fundar við þá, ok þykkir honum þat líkligt, ef þeir sjá hann einn saman, at þeir muni snúa at honum. Ok þat gekk eptir því, sem hann ætlaði, því at þegar berjast þeir.

Ok þá kemr konungr at, er þeir höfðu barist um hríð, ok skilr þá. Eptir þat gerir knungr berserki útlæga, þá sem eptir váru, er þeir báru eigi af einum manni allir, ok lést eigi fyrr vitat hafa, at þeir væri svá litlir fyrir sér nema í orðum einum drembiligum. Þeir verða nú í burt at fara, en heitast nú at herja á ríki Aðils konungs. Konungr lést aldri hirða um heitingar þeira ok kvað enga dáð í bikkjum þeim. Fara þeir nú í burt með skömm ok svívirðing. Aðils konungr hafði þó eggjat þá raunar í fyrstunni at ganga at honum ok drepa hann, þá þeir sæi Svipdag einn ganga ór höllinni, ok hefna sín svá, at drottning yrði ekki vör við. Svipdagr hafði þó drepit einn, þá konungr kom til at skilja þá.

Aðils konungr biðr nú Svipdag veita sér eigi minna lið nú en áðr, er honum veittu allir berserkir, -"allra helst at drottning vill, at þú sért í staðinn berserkjanna." Þar er nú Svipdagr nokkura hríð.


20. Frá hernaði berserkja

Nokkuru síðar er konunginum sögð hersaga, at berserkir hafa þá fengit sér lið mikit ok herja á land hans. Aðils konungr biðr nú Svipdag at rísa í móti berserkjum ok kallar þat vera hans skyldu ok kveðst skyldu fá honum svá mikit lið sem hann þyrfti. Ekki er honum um þat at vera fyrirmaðr hersins, en vill fara með konungi þangat, sem hann vildi. Konungr vildi ekki annat en hann sé fyrirmaðr.

Svipdagr segir: "Þá vil ek þiggja tólf manna líf af yðr, þá ek vil."

Konungr segir: "Því vil ek játa þér."

Eptir þat ferr Svipdagr til orrostu þessarar, en konungr sitr heima. Hann hefir mikit lið. Svipdagr lét gera herspora ok kasta niðr, þar sem orrostustaðrinn var markaðr, ok með mörgum öðrum brögðum lét hann þar um búa. Þar tekst orrosta ok harðr bardagi, ok hrökk fyrir mjök lið víkinga, ok fá þeir illt af, er þeir kenna hersporanna. Þar var drepinn berserkr einn ok fjöldi liðs, en þat flýði til skipa, sem eptir lifði, ok svá í burt.

Svipdagr kemr nú heim til Aðils konungs ok á nú sigri at hrósa. Aðils konungr þakkar honum vel sinn framgang ok landvörn.

Yrsa drottning mælti: "Víst er þat rúm betur skipat, er slíkr drengr sitr í sem Svipdagr er, en þá berserkir þínir skipuðu þat."

Konungr sannar þat. Berserkir safna nú liði aptr, þeir sem undan kómust, ok herja enn á ríki Aðils konungs. Ok enn skorar konungr á Svipdag at ganga í móti þeim ok kveðst mundu fá honum frítt lið. Svipdagr ferr til orrostu ok hefir nú þriðjungs minna lið en berserkir. Aðils konungr hét at koma til móts við hann með hirðina. Svipdagr hafði þá enn skjótara brugðit við en berserkir hugðu. Ok nú hittast þeir, ok tekst þar hörð orrosta. Aðils konungr safnar liði ok hafði ætlat at koma í opna skjöldu berserkjum.


21. Svipdagur felldi berserki

Þar er nú til at taka, at Svipr karl er. Hann vaknar einn tíma af svefni sínum ok blæss mæðiliga ok mælti til sona sinna: "Þurfa þykkist nú Svipdagr liðs við, bróðir ykkarr, því at hann heldr bardaga ekki langt heðan ok á við mikinn liðsmun, ok misst hefir hann auga sitt annat ok hefir þó mörg sár önnur, en fellt hefir hann þrjá berserki, ok nú eru eptir aðrir þrír."

Þeir bræðr bregða við skjótt ok vápna sik, fara síðan þangat, sem orrostan er, ok höfðu víkingar lið hálfu fleira. Svipdagr hafði mikit af sér gert ok er þó þá sárr mjök ok úr honum annat augat. Er þá drepit lið hans at handamáli, en konungr kemr ekki til liðs við hann. Ok sem þeir bræðr hans koma til orrostu, þá ganga þeir vel fram ok þar at, sem berserkir eru fyrir. Svá fór leikr með þeim, at berserkir falla þar allir fyrir þeim bræðrum. Snýr nú skjótt mannfall í lið víkinga, ok þeir, sem lífit þágu, gengu á hendr þeim bræðrum.

Ok eptir þetta fara þeir á fund Aðils konungs ok sögðu honum þessi tíðendi. Konungr þakkar þeim vel þrekvirki þetta. Svipdagr hafði fengið tvau sár á höndum. Hann hafði mikil sár á höfði ok var einsýnn alla ævi síðan. Liggr hann um hríð í sárum þessum, ok græddi Yrsa drottning hann.

En þá hann var orðinn vel heill, þá sagði hann konungi, at hann vildi í burtu þaðan. "Vil ek sækja heim þann konung, er meiri sóma vill til vár gera en þú, konungr. Illa hefir þú launat mér landvörn ok slíkan sigr sem vér höfum yðr unnit."

Aðils konungr bað hann heima vera ok lést mundu gera allvel til þeira bræðra ok kvaðst enga skyldu meta fram yfir þá. Svipdagr vill ekki annat en ríða burt ok mest fyrir þat, at Aðils konungr kom eigi fyrr til bardagans en lokit var, því at hann var tvískiptr í, hvárr sigrinn hlyti, Svipdagr eða berserkir, því at konungr var þá í skógi einum ok horfði þaðan á leik þeira ok átti kost at fara, þegar hann vildi, en honum þótti raunar ekki máli skipta, þótt Svipdagr fengi ósigr ok styngi niðr nösum.


22. Svipdagr gerðist maðr Hrólfs konungs

Nú búast þeir bræðr í burt, ok stoðar ekki at hamla þeim. Aðils konungr spyrr eptir, hvert þeir ætli at fara.

Þeir kváðust ekki svá ráð hafa gert fyrir því - "en skilja munum vér at sinni. Vil ek nú kynna mér annarra manna siðu ok konunga, en eldast eigi hér í Svíþjóð."

Þeir ganga nú til hesta sinna ok þakka drottningu vel þann sóma, sem hún hafði gert til Svipdags, stíga nú á hesta sína ok ríða alla sína leið, þar til er þeir koma til föður síns, ok spyrja hann ráða, hvat upp skal taka, -"eða hvat skulum vér af snúa?"

Hann kallaði þat mestan frama at vera með Hrólfi konungi í Danmörk ok köppum hans, - "ok þar er yðr vænast til nokkurs frama til at stöðva yðvarn ofsa, því at ek hefi þat sannspurt, at þangat séu komnir inir mestu kappar á Norðrlöndum."

"Hvernig er honum háttat?" segir Svipdagr.

Faðir hans segir: "Svá er mér sagt frá Hrólfi konungi, at hann sé örr ok stórgjöfull, trúfastr ok vinavandr, svá at hans jafningi mun eigi finnast. Hann sparar eigi gull né gersemar nær við alla, er þiggja vilja. Hann er lágligr at líta, en mikill at reyna ok torveldr, manna fríðastr, stórlátr við ómilda, en ljúfr og hógværr við vesala ok við alla þá, sem ekki brjóta bág í móti honum, manna lítillátastr, svá at jafnblítt svarar hann fátækum sem ríkum. Svá er hann mikill ágætismaðr, at hans nafn mun eigi fyrnast, á meðan veröldin er byggð. Hann hefir ok skattgilt alla konunga, þá sem at eru í nánd honum, því at allir vilja honum fúsir þjóna."

Svipdagr segir: "Hér hefir þú þá sögu at segja, at ek em ráðinn í at fara á fund Hrólfs konungs ok allir vér bræðr, ef hann vill taka við oss."

Svipr bóndi mælti: "Þér munuð ráða ferðum yðar ok athöfnum, en best þætti mér, at þér værið heima með mér."

Þeir kváðu, at ekki mundi þess tjá at leita.

Síðan báðu þeir föður sinn vel lifa ok svá móður, en þeir fara leið sína á burt ok allt þar til, er þeir kómu á fund Hrólfs konungs. Svipdagr gekk þegar fyrir konung ok kvaddi hann. Konungr spyrr, hverr hann væri. Svipdagr segir honum nafn sitt ok svá allra þeira ok kveðst hafa verit með Aðils konungi um hríð.

Hrólfr konungr mælti: "Hvar fyrir fórstu hingat, því at ekki er mikil vinátta á milli Aðils ok várra manna?" Svipdagr sagði: "Veit ek þat, herra. Þó vil ek leitast við at gerast yðarr maðr, ef kostr er á, ok vér bræðr allir, en þó mun yðr þykkja lítit koma til vár."

Konungr segir: "Ekki hafða ek þat ætlat at gera mér vini af mönnum Aðils konungs. En fyrst þér hafið sótt á minn fund, þá mun ek taka við ykkr, því at ek hygg, at sá hafi betr, er ykkr vísar ekki frá, því at ek sé, at þit eruð gildir garpar. Hefi ek spurt, at þit hafið mikla frægð unnit, drepit berserki Aðils konungs ok unnit mörg þrekvirki önnur."

"Hvar vísar þú mér til sætis?" sagði Svipdagr.

Konungr segir: "Sitið hjá þeim manni, er Bjálki heitir, ok látið liggja tólf manna rúm innar fyrir ykkr."

Heitit hafði Svipdagr Aðils konungi at koma til hans, áðr hann færi í burt. Nú ganga þeir bræðr til rúms þess, sem konungr hafði vísat þeim. Svipdagr spurði Bjálka, hví þau rúm skyldi auð liggja innar frá þeim. Bjálki segir, at þeir siti þar berserkir tólf konungsins, þá þeir kæmi heim. Þeir váru þá í hernaði.

Skúr heitir dóttir Hrólfs konungs, en önnur Drífa. Drífa var heima með konunginum ok allra kvenna kurteisust. Drífu var vel til þeira bræðra ok þokkaði allt heldr vel fyrir þeim.

Svá fór nú fram um sumarit ok allt þar til berserkir kómu heim um haustit til hirðarinnar. Ok eptir siðum sínum þá gengu þeir fyrir hvern mann, þá þeir kómu í höllina, ok spurði sá, er fyrir þeim gekk, hvárt sá teldist jafnsnjallr honum, sem fyrir sat, ok leituðu menn sér þar ýmissa atkvæða um þat, sem þeim þótti best sóma, ok mátti þat þó heyra á orðum hvers, at þá þótti sik mikit vanta á at vera jafnsnjalla.

Ok nú gengr hann fyrir Svipdag ok spyrr, hvárt hann þættist jafnsnjallr. Svipdagr sprettr upp ok bregðr sverði ok kveðst í engan stað ósnjallari en hann.

Berserkr mælti: "Höggðu þá í hjálminn."

Svipdagr gerði svá, ok beit ekki á, ok síðan vildu þeir berjast.

Hrólfr konungr hljóp í milli þeira ok sagði þeim skyldi þat ekki hlýðast ok skyldu þeir heita jafnir þaðan í frá - "ok báðir mínir vinir."

Ok eptir þat sættust þeir ok eru jafnan á einu ráði, liggja í hernaði ok hafa sigr, hvar sem þeir kómu.

Hrólfr konungr sendi nú menn til Svíþjóðar á fund Yrsu drottningar, móður sinnar, ok bað hana at senda sér fé þat, sem Helgi konungr hafði átt, faðir hans, ok Aðils konungr hafði tekit til sín, þá er Helgi konungr var drepinn.

Yrsa kvað þat makligt, þó at hún kæmi því til áleiðis, ef henni væri þat möguligt, - "en ef þú leitar sjálfr eptir fénu, þá skal ek þér holl í ráðum, sonr minn, en Aðils konungr er maðr svá féágjarn, at hann hirðir aldri, hvat hann vinnr til þess," ok svá bað hún segja Hrólfi konungi ok sendi honum þar með sæmiligar gjafir.


23. Hrófr skattskyldi Hjörvarð konung

Hrólfr konungr liggr nú í hernaði, ok dvelst nú fyrir þat, at hann fari til fundar við Aðils konung. Hann kemr nú undir sik miklum afla, ok alla konunga, sem hann finnr, þá gerir hann skattgilda undir sik, ok bar þat mest til, at allir inir mestu kappar vildu með honum vera ok engum öðrum þjóna, því at hann var miklu mildari at fé en nokkurir konungar aðrir.

Hrólfr konungr setti þar höfuðstað sinn, sem Hleiðargarðr heitir. Þat er í Danmörk ok er mikil borg ok sterk, ok meiri rausn ok hoffrakt var þar en nokkurs staðar ok í öllu því, sem til stórlætis kom eða nokkurr hafði spurn af.

Hjörvarðr hét einn ríkr konungr. Hann fekk Skuldar, dóttur Helga konungs, en systur Hrólfs konungs. Þat var gert með ráði Aðils konungs ok Yrsu drottningar ok Hrólfs, bróður hennar.

Ok eitthvert sinn bauð Hrólfr konungr Hjörvarði, mági sínum, til veislu. Þat var einn dag, er hann var at veislunni, at svá bar til, at þeir váru úti staddir konungarnir, at Hrólfr konungr brá brókabelti sínu ok fekk Hjörvarði konungi á meðan sverð sitt.

Ok sem Hrólfr konungr hafði brugðit um sik aptr brókabeltinu, tók hann aptr við sverðinu ok mælti til Hjörvarðs konungs: "Þat vitum vit báðir," sagði hann, "at þat hefir lengi verit mælt, at sá skal vera undirmaðr annars jafnan síðan, er tekr við sverði annars, á meðan hann bregðr brókabelti. Skaltu nú vera undirkonungr minn ok þola þat vel sem aðrir."

Hjörvarðr varð þessu ákafliga reiðr ok verðr þó at láta svá standa, ferr heim við svá búit ok unir illa við sinn hlut, seldi þó skatt Hrólfi konungi eptir því sem aðrir hans undirkonungar, þeir sem honum áttu hlýðni at veita.

Ok endar hér Svipdags þátt.

BÖÐVARS ÞÁTTR 24. Frá Hringi konungi

Þar er nú til máls at taka, at norðr í Noregi fyrir Uppdölum réð sá konungr, er Hringr hét. Hann átti þann son, er Björn hét. Þat er nú sagt, at drottning andaðist, ok þótti þat mikill skaði konungi ok mörgum öðrum út í frá. Landsmenn ok ráðuneyti hans báðu hann kvángast aptr, ok þat verðr, at hann sendir menn suðr í lönd at biðja sér konu. En á móti þeim kómu andviðri mikil ok stórir stormar, ok verða nú at snúa stöfnum ok halda undan veðrinu, ok þar kemr máli, at þá rekr norðr á Finnmörk ok váru þar um vetrinn.

Þeir fóru einn dag á land upp ok kómu at húsi einu. Þar sátu inni tvær konur, vænar at áliti. Þær fögnuðu þeim vel ok spurðu, hvaðan þeir væri at komnir. Þeir sögðu allt um ferðir sínar ok hvat at erendum var. Þeir spurðu, hvaða konum þær væri eða fyrir hverja sök þær væri komnar þar einmana ok svá langt frá öðrum mönnum, svá fríðar konur ok vænar.

Sú eldri sagði: "Til alls berr nokkut, sveinar, vér erum hér fyrir þær sakir, at einn ríkr konungr bað dóttur minnar, en hún vildi ekki eiga hann, en hann hét henni afarkostum aptr í mót, ok því hefi ek hana hér í leyni, á meðan faðir hennar kemr ekki heim, því at hann liggr í hernaði."

Þeir spurðu, hverr hennar faðir væri.

Móðir hennar sagði: "Hún er dóttir Finnakonungs."

Þeir spurðu, hvat þær héti.

Sú eldri sagði: "Ek heiti Ingibjörg, en Hvít heitir dóttir mín; er ek frilla Finnakonungs."

Ein mær var þar at þjóna þeim. Konungsmönnum leist vel á þær, ok þat er ráðagerð þeira at leitast eptir, ef Hvít vildi fara með þeim ok giftast Hringi konungi; bar sá þetta mál upp fyrir hana, sem fyrir konungserendum var. Hún svaraði þessu ekki fljótt, en veik þó til forsjá móður sinnar.

"Svá er sem mælt er, at ór hverju vandræði verðr nokkut at ráða," sagði móðir hennar, "ok þykkir mér illa, at faðir hennar er gerðr fornspurðr at þessu, en þó verðr á þetta at hætta, ef hún skal at nokkuru nær vera."

Eptir þetta býst hún til ferðar með þeim. Síðan fóru þeir leið sína ok fundu Hring konung, ok þegar fréttu sendimenn eptir, hvárt konungr vildi eiga þessa kvinnu eða færi hún aptr sömu leið. Konungi leist vel á vífit ok gerði þegar brullaup til hennar. Vill hann ekki gefa gaum at, þó at hún sé eigi rík. Er konungr nokkut við aldr, ok fannst þat brátt á drottningu.


25. Hvít drottning lagði á Björn

Karl einn átti bú þar skammt frá konungi. Hann átti sér konu ok dóttur eina barna, er Bera hét. Hún var á ungum aldri ok væn at áliti. Björn konungsson ok Bera karlsdóttir léku barnleikum saman, ok fellst vel á með þeim. Karl var auðugr at fé ok hafði lengi legit í hernaði á unga aldri ok var inn mesti kappi. Þau Bera og Björn unnu hvárt öðru mikit, ok hittust þau jafnan.

Liðu nú svá stundir fram, at ekki verðr til tíðenda. Þroskast Björn konungsson mikit, ok gerist hann bæði mikill ok sterkr. Hann var vel mannaðr um allar íþróttir. Hringr konungr var löngum ór landi ok í hernaði, en Hvít var heima ok stjórnaði landi. Ekki var hún vinsæl af alþýðu, en við Björn lét hún allblítt, en hann þekktist þat lítt.

Ok eitt sinn, er konungr fór heiman, ræddi drottning við Hring konung, at Björn, sonr hans, skyldi heima vera með henni til landstjórnar. Konungi þótti það ráðligt. Gerðist drottning nú ríklunduð ok drambsöm. Konungr sagði syni sínum, Birni, at hann skuli vera heima ok gæta lands með drottningu. Björn sagði sér lítit um þat vera ok sagði, at sér sé stórilla til drottningar. Konungr sagði, at hann skyldi eptir vera. Ferr konungr nú ór landi með miklu fjölmenni.

Björn gengr nú heim eptir viðtal þeira föður hans, ok þótti mjök sinn veg hvárum þeira. Hann gekk til rúms síns ok var heldr fákátr ok var rauðr sem blóð. Drottning gengr til tals við hann ok vill gleðja hann ok mælti til vináttu við Björn. Hann bað hana í burtu fara. Hún gerir svá at sinni. Opt kom hún þó at máli við hann ok sagði, at þat væri vel fallit, at þau byggði eina rekkju, á meðan konungr væri í burtu, ok kallaði miklu betri þeira samvistu en þat hún ætti svá gamlan mann sem Hringr konungr var. Björn tekr þessu máli þungliga ok sló hana kinnhest mikinn ok bað hana dragast í burt ok hratt henni frá sér.

Hún kvaðst þessu óvön, at hún væri hrökt eða barin, - "ok þykkir þér betra, Björn, at spenna heldr karlsdóttur, ok er þér þat makligt, sem ván er á, ok svívirðiligra en njóta minnar ástar ok blíðu, ok væri þat ekki fjarri, þótt nokkut kæmi í mót þrá þinni ok heimsku."

Hún lýstr nú til hans með úlfhanska ok segir, at hann skyldi verða at einum híðbirni ólmum ok grimmum, - "ok nýta þér þó enga fæðslu aðra en fé föður þíns. Skaltu drepa þat þér til matar meir en dæmi séu til, ok aldri skaltu ór þessum álögum fara, ok skal þér þessi minning verri en engi."


26. Frá Birni ok Beru ok drápi hans

Eptir þat hverfr Björn í burt, ok veit engi, hvat af honum verðr. Ok er menn sakna Björns, þá er hans farit at leita, ok finnst hann hvergi, sem líkligt er. Frá því er nú at segja, at fé konungs er drepit niðr at handamáli, ok einn grábjörn leggst á þat, bæði mikill ok grimmligr.

Eitt kveld berr þat til, at karlsdóttir sér þenna inn grimma björn. Björn ferr at henni ok lætr allblítt við hana. Í þessum birni þykkist hún kenna augu Björns konungssonar, ok forðast hún þat lítt. Dýrit gengr þá frá henni, en hún ferr eptir því ok allt til þess þat kemr at helli nokkurum. Ok sem hún kemr at hellinum, þá er þar maðr fyrir ok heilsar Beru karlsdóttur. Hún kennir, at þetta er Björn Hringsson, ok verðr þar mikill fagnaðarfundr. Þar eru þau í hellinum um hríð, því at hún vildi ekki skiljast við hann, á meðan hún á kost. Hann kallar henni þat ósæmiligt at vera þar hjá honum, því at hann sé dýr um daga, en maðr um nætr.

Hringr konungr kemr nú heim ór hernaðinum, ok er honum sagt, hver tíðendi at til hafa borit, á meðan hann hefir verit í burt, hvarf Björns, sonar hans, ok þat annat um þat mikla dýr, sem komit væri í landit ok mest legðist á sjálfs hans fé. Drottning eggjaði fast at láta drepa dýrit, en þó frestaðist þat um hríð. Lætr konungr sér fátt um þetta finnast ok þykkir með undarligu móti vera.

Einhverja nótt er þau Bera váru í rekkju sinni ok Björn konungsson, tók Björn til orða ok mælti: "Svá grunar mik, at banadagr minn muni vera á morgun ok munu þeir fá mik veiddan, enda þykkir mér ekki gaman at lífinu fyrir ósköpum þeim, sem á mér liggja, þó þat eina sé mér til yndis, sem vit erum bæði, en þó mun þvi nú bregða. Hring þenna mun ek gefa þér, er undir vinstri hendi mér er. Þú munt sjá liðit á morgun, sem at mér sækir, ok þá ek er dauðr, farðu til konungsins, ok biddu hann at gefa þér þat, sem er undir bóg dýrsins vinstra megin, en hann mun því játa þér. Drottningu mun gruna þik, þá er þú ætlar í burt, ok mun hún gefa þér at eta af dýrsslátrinu, en þat skyldir þú eigi eta, því at þú ert kona eigi heil, sem þú veist, ok muntu fæða sveina þrjá, er vit munum eiga, ok á þeim mun þat sjá, ef þú etr af dýrsslátrinu, en drottning þessi er it mesta tröll. Síðan far þú heim til föður þíns, ok þar muntu fæða sveinana. Einn mun þér þó verstr þykkja. Ok ef þú mátt eigi annast þá heima fyrir ósköpum þeira ok ófyrirleitni, leiddu þá í burtu, ok farðu hingat til hellisins með þá. Hér muntu sjá kistu með þremr gólfum. Þat munu segja rúnir þær, sem þar eru hjá, hvat hverr þeira skal eignast. Vápn þrjú eru í berginu, ok skal þat hverr hafa, sem honum er ætlat. Sá, sem fyrst kemr til, sonr okkar, skal Þórir heita, annarr Elg-Fróði, þriði Böðvarr, ok þykki mér þess líkara, at þeir verði eigi litlir fyrir sér ok þeira nöfn munu lengi uppi vera."

Hann segir henni fyrir marga hluti, ok steypist síðan bjarnarhamrinn yfir hann, ok gengr björninn svá út ok hún eptir honum ok litast um, ok þá sér hún koma mikit lið fram fyrir fjallsöxlina, ok fara margir hundar ok stórir fyrir liðinu. Björninn rennr nú frá hellinum ok með fjallinu fram. Koma hundarnir ok konungsmenninir í móti honum, ok varð hann þeim torsóttr. Meiddi hann marga menn fyrir þeim, áðr hann yrði sóttr, ok alla hunda deyddi hann. Þar kom, at þeir slógu hring um hann, ok sveimaði hann þá innan um hringinn ok sér, í hvert efni komit er, at hann fær eigi undan komist. Snýr hann þá þangat, sem konungr stendr, ok þrífr þann mann, sem næstr stóð honum, ok reif hann kvikan í sundr. Þá var björninn svá móðr, at hann kastaði sér flötum niðr. Hlaupa þeir þá skjótt at ok drepa hann.

Þetta sér karlsdóttir. Hún gengr at konungi ok mælti: "Vilið þér, herra, gefa mér þat, sem undir vinstra bóg dýrsins er?"

Konungr játaði því, sagði þat eitt mundu þar vera, at honum mundi vel sóma at veita henni þat.

Konungsmenn höfðu þá flegit björninn mjök. Bera gekk þá at ok tók í burt hringinn ok varðveitti, en eigi sáu menn, hvat hún tók, enda var þar ekki eptir leitat. Konungr spyrr, hver hún væri, því at hann kenndi hana eigi. Hún sagði til sín sem henni sýndist ok annat en var.


27. Bera ól sonu þrjá

Konungr ferr nú heim ok Bera í ferð með konungi. Drottning var allkát ok tók vel við henni ok frétti, hver hún væri. Hún sagði sem fyrr eigi it sanna til. Drottning gerir nú veislu mikla ok lætr búa bjarnarslátrit til fagnaðar mönnum. Karlsdóttir er í skemmu drottningar ok náir eigi burt at fara, því at drottningu grunar, hver hún muni vera.

Ok þar kemr drottning með disk vánum bráðara, var þar á bjarnarholdit, ok bað Beru neyta. Hún vildi eigi eta.

"Þetta eru firn mikil," segir drottning, "at þú trunsar við fagnaði þessum, er drottning sjálf virðist at bjóða þér, ok tak við skjótt, elligar skal þér annarr verri."

Hún bitar fyrir hana, ok þat verðr af leiknum, at hún etr þann bita. Drottning skerr þá annan ok lætr í munn henni, ok þar kemr lítit korn niðr af þeim bita, ok sló þá úr munni sér ok kveðst eigi meir mundu eta, þó at hún píndi hana eða deyddi.

Drottning mælti: "Vera kann, at nú dugi nokkut," ok hló at.

Síðan fór Bera í burt ok heim til föður síns. Hún hefir óhæga höfn meðferðar. Hún sagði nú föður sínum alla málavöxtu um sitt ráð, hvernig háttat er.

Ok litlu síðar tók hún sótt ok fæddi sveinbarn, þó nokkut með undarligum hætti. Þat var maðr upp, en elgr niðr frá nafla. Hann er nefndr Elg-Fróði. Annarr sveinn kemr þar til ok er kallaðr Þórir. Hundsfætr váru á honum frá rist ok því var hann kallaðr Þórir hundsfótr. Hann var maðr fríðastr sýnum fyrir annat. Inn þriði sveinn kom til, ok var sá allra vænstr. Sá er kallaðr Böðvarr, ok var honum ekki neitt til lýta. Böðvari ann hún mest.

Þeir renna nú upp sem gras. Ok þá þeir eru at leikum með öðrum mönnum, eru þeir grimmir ok óvægir um allt. Fá menn harðleikit af þeim. Meiðir Fróði marga menn fyrir konungi, en deyddi suma með ölu.


28. Elg-Fróði fór heiman

Svá fór fram um hríð, þar til at þeir eru tólf vetra gamlir. Þeir eru þá svá sterkir, at engir konungsmenn stóðust fyrir þeim, ok mega þá ekki at leikum vera.

Þá sagði Fróði móður sinni, at hann vill fara í burt, - "ok má ek ekki við menn eiga, því at þeir eru ölmusur einar ok meiðast strax, þá við er komit."

Hún sagði honum ekki hent í fjölmenni fyrir óvægi sína.

Móðir hans ferr nú með honum til hellisins ok vísar honum til þess fjár, sem faðir hans hafði honum ætlat, því at Björn hafði þat allt á kveðit, hvat hverr skyldi hafa. Fróði vildi taka meira ok náði ekki, því at þat var minnst féit, sem honum var ætlat. Ok nú sér hann, hvar vápnin taka fram úr berginu. Tekr hann fyrst til hjaltanna, ok er sverðit fast, svá at hann náir því eigi. Þá þrífr hann til öxarskaptsins, ok er eigi lausara.

Þá mælti Elg-Fróði: "Má vera, at sá einn hafi ætlat, er gripum þessum hefir hér komit, at vápna skipti skuli fara eptir fjárskiptum öðrum," þrífr nú til heptisins, ok var þat þegar laust. Þar fylgdi ein skálm heptinu.

Hann leit á skálmina um hríð ok mælti síðan: "Ójafngjarn hefir sá verit, er þessum gripum hefir átt at skipta," leggr nú skálminni tveim höndum í bergit ok vill brjóta hana sundr, en skálmin hljóp inn í bergit, svá at skellist við heptit, en þó brotnaði hún ekki at heldr.

Þá mælti Elg-Fróði: "Hvat mun varða, hvernig ek fer með óþokkagrip þenna, því at ekki er örvænt, at bíta kunni?"

Eptir þat kvaddi hann móður sína at skilnaði. Fróði ferr nú á kjalveg einn ok gerist þar illvirkr ok drepr menn til fjár sér ok smíðar sér skála ok býst þar um.


29. Þórir gerðist konungr á Gautlandi

Hringr konungr þykkist nú vita, hverjum kynstrum þetta muni gegna allt saman, ok hefir ekki um þat fyrir alþýðu ok lætr þó vera kyrrt jafnt sem áðr.

Litlu síðar beiðist Þórir hundsfótr at fara í burt, en móðir hans vísar honum til hellisins ok svá til þess fjár, sem honum var ætlat, ok segir honum til vápnanna ok bað hann taka öxina, ok kvað hún svá föður hans hafa fyrir mælt. Síðan fór Þórir í burt ok bað móður sína vel lifa. Hann þrífr fyrst til hjaltanna, ok er sverðit fast. Þá tekr hann í heptit, ok er öxin laus, því at hún var honum ætluð. Síðan tekr hann féit ok ferr leið sína.

Hann leggr svá leið, at hann ferr fyrst á fund Elg-Fróða, bróður síns. Hann ferr inn í skála hans ok sest niðr í sætit ok lætr síga höttinn. Litlu síðar kemr Fróði heim ok lítr ekki hýrliga til ins komna manns, bregðr nú skálminni ok mælti:

"Grenjar skálm,

gengr ór slíðrum,

minnist hönd

Hildar verka,"

ok keyrir niðr á stokkinn hjá sér ok gerist mjök ólmr ok illiligr. Þórir kvað þá:

"En ek læt víðs

á vegi örðrum

öxi mína

jafnt hljóð bera."

Ok þá duldist Þórir ekki lengr, ok kenndi þá Fróði bróður sinn ok bauð honum allt at helmingi við sik, þat sem þá hafði hann saman dregit, því at þar skorti eigi auð mikinn. Þórir vill þat eigi þiggja. Dvelst hann þar um hríð ok fór í burt síðan. Elg-Fróði vísaði honum til Gautlands ok sagði honum, at nýdauðr sé konungr þeira Gautanna, ok bað hann koma í ríki þeira.

Hann sagði honum fyrir marga hluti: "Þat eru lög þeira Gautanna, at þar er stefnt fjölmennt mót ok stefnt þangat öllum Gautum. Einn stór stóll er settr á mótit, svá at sitja mega í rúmliga tveir menn, en sá skal konungr vera, er þat rúm fyllir. En mér þykkir sem þú munir þat rúm ótæpt fylla."

Eptir þat skiljast þeir, ok mælir hvárr vel fyrir öðrum.

Fór Þórir nú leið sína, þar til er hann kemr til Gautlands til jarls eins, ok tók jarlinn honum vel, ok var þar um nóttina. Þat sagði hverr maðr, sem Þóri sá, at hann mætti vel vera yfir Gautum konungr fyrir vaxtar sakir, ok sögðu, at færi mundu þar slíkir.

Ok þá komit er at þingstaðnum, þá ferr þetta eptir því, sem Fróði, bróðir hans, hafði sagt honum fyrir. Höfundr einn var þar til settr at skora þetta mál með sannendum. Settust margir í þetta sæti, ok kallaði höfundr engum sæma. Þórir gengr seinastr, ok sest hann þegar í stólinn.

Höfundr mælti: "Þér er sætit hæfiligast, ok muntu dæmdr til þessarar stjórnar."

Síðan gefa landsmenn honum konungsnafn ok er hann kallaðr Þórir konungr hundsfótr, ok eru miklar sögur frá honum. Hann var vinsæll ok háði margar orrostur ok hafði optast sigr. Sitr hann nú í ríki sínu um hríð.


30. Böðvarr tók drottningu af lífi

Böðvarr er heima með móður sinni. Hún unni honum mikit. Allra manna var hann gerviligastr ok fríðastr sýnum. Ekki var hann mjök málkunnugr mönnum. Hann spyrr móður sína eitt sinn, hverr faðir hans væri. Hún sagði honum líflát hans ok allan atburð ok hversu hann varð fyrir ósköpum af stjúpmóður sinni.

Böðvarr sagði: "Illt eigum vér þessu flagði at launa."

Þá sagði hún honum, hvernig hún var neydd af drottningu at eta af bjarnarholdinu, - "ok þat sér nú á bræðrum þínum, Þóri ok Elg-Fróða."

Böðvarr mælti: "Eigi þætti. mér Fróða óskyldara at hefna föður várs á þessu blauða flagði en at drepa menn saklausa til fjár sér ok gera illvirki, ok svá þótti mér Þórir fara undarliga í burt, at hann gerði eigi skessu þessari nokkura áminning, ok vænti ek þat sé best ráð, at ek seti henni nokkura áminning fyrir vára hönd."

Bera mælti: "Stilltu svá til, at hún megi eigi fjölkynngi við koma, svá at þik megi skaða." Hann kvað svá vera skyldu.

Eptir þat fara þau Bera ok Böðvarr á konungs fund, ok nú segir hún konungi allt, hvernig háttat er, með ráði Böðvars, ok sýnir honum hringinn, hvern hún hafi tekit undan bógnum dýrsins ok Björn, sonr hans, hafi áttan.

Konungr lést at vísu kenna hringinn. "Hefir mik næsta grunat, at þetta mundi af hennar ráðum vera um kynstr þessi öll saman, sem hér hafa við borit, en fyrir ástar sakir við drottningu hefi ek látit kyrrt vera."

Böðvarr mælti: "Lát hana nú í burt fara, ella munu vér hefna á henni."

Konungr kvaðst vilja bæta honum fé eptir því, sem hann vildi, ok væri enn kyrrt, ok gefa honum ríki til forráða ok jarlsnafn nú strax, en eptir sinn dauða konungdóm ok væri henni ekki gert til meins.

Böðvarr kveðst ekki konungr vilja vera, heldr kvaðst hann vilja með konungi vera ok honum þjóna. "Ertu svá fanginn fyrir þessum óvætti, at þú heldr varla viti þínu né réttum konungdómi, ok skal hún hér aldri þrífast upp frá þessu."

Böðvarr var þá svo ólmr við at eiga, at konungr þorði ekki at fást við hann. Böðvarr gengr til skemmu drottningar ok hefir í hendi skreppu nokkura. Konungr fór á eptir ok móðir hans. En er Böðvarr kom í skemmuna, snýr hann at Hvít drottningu ok setr belg skorpinn á höfuð henni ok dregr at hálsinum fyrir neðan. Setti hann henni síðan vangahögg ok barði hana til heljar með ýmisligum píningum ok dró hana svá um öll stræti. Þótti mörgum eða flestum þar innan hallar þetta ekki verra en hálfneytt, en konungi stórilla ok gat ekki at gert. Lét Hvít drottning svá sitt arma líf. Var Böðvarr þá átján vetra, er þetta var tíðenda.

Litlu síðar tekr Hringr konungr sótt ok andast. Eptir þat tekr Böðvarr þar við ríki ok unir þar litla hríð. Síðan stefnir hann þing við landsmenn ok talar þar á þinginu, at hann vili burtu fara. En hann gifti móður sína manni þeim sem Valsleitr hét, hann var þar áðr jarl, ok sitr Böðvarr í veislunni, áðr en hann ríðr.


31. Böðvarr kom á fund Elg-Fróða

Eptir þetta ríðr hann í burt einn saman, ok ekki hefir hann með sér mikit gull né silfr né aðra fjrárhluti, nema hann er vel búinn at vápnum ok klæðum. Hann ríðr nú sínum góða hesti fyrst til hellisins eptir vísan móður sinnar. Verðr sverðit laust, þá hann tekr til hjaltanna. Þat fylgdi því sverði, at aldri mátti því bregða, utan þat væri mannsbani. Þat skyldi eigi undir höfuð leggja ok eigi á hjalt reisa. Eggjar skyldi þrisvar sinnum á allri ævi sinni brýna, ok eigi mátti bregða annat skeið, svá var þat torsótt. Þenna mæta grip vildu þeir bræðr allir eiga. Böðvarr sótti á fund Elg-Fróða, bróður síns. Hann gerði umgerð at sverðinu af björk.

Ekki verðr tíðenda í ferð hans, fyrr en hann kemr aptan dags at skála miklum. Þar réð fyrir Elg-Fróði. Böðvarr leiðir inn hest sinn ok þykkist eiga at heimilu þat allt, er hann þykkist þurfa. Fróði kemr heim um kveldit ok rennir illa augum á hann. Böðvarr ferr ekki at því ok lætr hefjast við. Svá hestarnir eigast ok illt við, ok vill hvárr reka annan af stallinum.

Fróði tekr þá til orða: "Þetta er ofsamaðr mikill, er þorir at setjast hér inn at ólofi mínu."

Böðvarr lét slúta höttinn ok svarar engu. Elg-Fróði stendr upp ok bregðr skálminni ok skellir síðan upp at heptinu, ok ferr svá tvisvar sinnum. Böðvarr bregðr sér ekki við. Í þriðja sinn bregðr hann skálminni ok stefnir nú at honum, ok hyggr hann, at sá maðr kunni ekki at hræðast, er kominn var; ætlar nú hann skuli undir sér taka.

Ok sem Böðvarr sér, í hvert efni komit er, vill hann eigi lengr bíða, stendr nú upp ok rennr undir hönd honum. Elg-Fróði var þess harðari undir höndum, ok eigast þeir við miklar sviptingar, ok þá ferr ofan hattr Bödvars, ok þá kennir Fróði hann ok mælti: "Velkominn, frændi, ok höfum vit helst lengi þessar sviptingar haft."

"Ekki sakar enn til," segir Böðvarr.

Elg-Fróði mælti: "Varligar mun þér þó enn frændi, við mik at eiga, ef vit skulum þat þreyta, ok muntu hér enn aflsmunar kenna, ef vit skulum eigast við ok ekki hlífast við."

Fróði bauð honum þar at vera ok eiga allt hálft við sik. Böðvarr vill þat eigi, ok þótti honum þat illt at drepa menn til fjár sér. Hann ferr nú á burt eptir þetta. Fróði fór á leið með honum ok segir honum þat, at hann hafi mörgum manni grið gefit, þeim er litlir váru fyrir sér, ok við þat gladdist Böðvarr ok sagði hann gerði þat vel, - "ok flesta skyldir þú í friði láta fara, þó at þér þætti nokkut við þá."

Elg-Fróði segir: "Mér eru allir hlutir illa gefnir, en þat er þér eitt til at fara á fund Hrólfs konungs, því at þar vilja allir vera inir mestu kappar með honum, því at stórlæti hans er miklu meira, rausn ok hugprýði, en allra konunga annarra."

Síðan tók Fróði ok stjakaði honum. Þá mælti Fróði: "Ekki ertu svá sterkr, frændi, sem þér hæfir.

Fróði nam sér blóð í kálfanum ok bað hann drekka, ok svá gerir Böðvarr. Þá tók Fróði til hans í annat sinn, ok þá stóð Böðvarr í sömu sporum.

"Helst ertu nú sterkr, frændi," sagði Elg-Fróði, "ok vænti ek, at þér hafi komit at haldi drukkrinn, ok þú munt verða fyrirmaðr flestra um afl ok hreysti ok um alla harðfengi ok drengskap, ok þess ann ek þér vel."

Eptir þetta sté Fróði í bergit, er var hjá honum, allt til lagklaufa. Þá mælti Fróði: "Til þessa spors mun ek koma hvern dag ok vita, hvat í sporinu er; mold mun verða, ef þú verðr sóttdauðr, vatn, ef þú verðr sjódauðr, blóð, ef þú verðr vápndauðr ok mun ek þá hefna þín, því at ek ann þér mest allra minna."


32. Böðvarr fann Þóri, bróður sinn

Skiljast þeir nú, ok ferr Böðvarr leið sína, til þess at hann kom til Gautlands, ok var Þórir konungr hundsfótr eigi heima. Þeir váru menn svá líkir, at hvárigan mátti þekkja frá öðrum, ok ætluðu landsmenn, at Þórir mundi heim kominn, ok er hann þar settr í hásæti ok þónat jafnt sem konungi at öllum hlutum ok skipat í rekkju hjá drottningu, því at Þórir var kvángaðr. Böðvarr vill eigi liggja undir þeiri blæju, sem hún hefir. Þetta þótti henni undarligt, því at hún hugði þat sannliga bónda sinn, en Böðvarr sagði henni allt, hvernig háttat er. Hún lét þá ekki á sér finna. Ok svá breyttu þau hverja nótt ok skröfuðust svá við, fram til þess Þórir kom heim, ok verða menn þá at þekkja, hverr maðrinn er. Verðr þá fagnaðarfundr með þeim bræðrum. Segir Þórir, at engum mundi hann svá öðrum trúa at byggja næri drottningu sinni.

Þórir bauð honum þar at vera ok hafa til helminga við hann allt lausafé. Böðvarr kveðst eigi vilja þat. Þórir bauð honum þá at fara með sem hann vildi eða fá honum lið. Eigi vildi hann þat. Reið Böðvarr á burt, ok fór Þórir á leið með honum, ok skilja þeir bræðr með vináttu ok þó með leynd nokkurri. Ok er ekki sagt af ferðum hans, fyrr en hann kemr fram í Danmörk ok þar til hann á skammt til Hleiðargarðs.


33. Böðvarr gisti at karls ok kerlingar

Einn dag var væta mikil, ok verðr Böðvarr vátr mjök, ok mæðist fast hestrinn ok gerðist móðr undir honum, er hann reið mikit, en gerðist geysiliga blautt ok þungreitt. Gerðist mikit myrkr ok ofanfall á nóttinni. Ok eigi finnr hann fyrr en hestrinn drepr fótum í hæð nokkura. Böðvarr stígr af baki ok leitast fyrir, ok skilr hann, at þar muni vera hús nokkut, ok finnr hann, at þar eru dyrr á. Hann lýstr á hurðina. Þar gengr maðr út. Böðvarr beiðist þar vistar um nóttina. Húsbóndinn sagðist ekki vísa honum burt á náttarþeli, en hann væri ókunnugr. Bónda þykkir maðrinn vera mikilúðligr, allt þat er hann má á sjá.

Þar er Böðvarr um nóttina í góðum beinleika. Hann spurði margt frá afreksverkum Hrólfs konungs eða kappa hans eða hversu langt væri þangat.

"Nei," sagði karl, "þangat er nú allskammt, eða ætlar þú þangat?"

"Já," sagði Böðvarr",þat er ætlun mín."

Karl sagði honum mundi þat vel hent, - "því at ek sé þú ert mikill maðr ok sterkr, en þeir þykkjast vera garpar miklir."

Ok við þetta grætr kerling hástöfum, þá þeir geta Hrólfs konungs ok kappa hans í Hleiðargarði.

"Hvat grætr þú, fáráð kerling?" segir Böðvarr.

Kerling mælti: "Við karl minn áttum einn son, þann Höttr hét. Ok einn dag fór hann til borgarinnar at skemmta sér, en þeir glettust við hann konungsmenninir, ok þat stóðst hann illa. Síðan tóku þeir hann ok settu í beina sorp. En þat er háttr þeira um matmál ok svá sem af er etit hverju beini, þá kasta þeir til hans. Fær hann af því stundum stór mein, ef á hann kemr, ok ekki veit ek, hvárt hann er lífs eða dauðr. En þau laun vilda ek af þér hafa fyrir minn beinleika, at þú kastaðir til hans minna beini heldr en meira, ef hann er ekki dauðr út af."

Böðvarr segir: "Ek skal gera eptir því, sem þú heiðir, ok ekki þykkir mér þat svá garpligt at berja menn beinum eða hata börn eða smámenni."

"Þá gerir þú vel," sagði kerling, "því at þín hönd sýnist mér sterklig, ok veit ek víst hann á engan stað fyrir þínum höggum, ef þú vilt ekki hlífast við."


34. Böðvarr kom til hirðar Hrólfs konungs

Síðan fór Böðvarr leið sína til Hleiðargarðs. Hann kemr til konungs atsetu. Böðvarr leiðir síðan hest sinn á stall hjá konungs hestum inum bestu ok spyrr engan at, gekk síðan inn í höllina, ok var þar fátt manna. Hann sest utarliga, ok sem hann hefir verit þar litla hríð, heyrir hann þrösk nokkut utar í hornit í einhverjum stað. Böðvarr lítr þangat ok sér, at mannshönd kemr upp ór mikilli beinahrúgu, er þar lá. Höndin var svört mjök. Böðvarr gengr þangat til ok spyrr, hverr þar væri í beinahrúgunni.

Þá var honum svarat ok heldr óframliga: "Höttr heiti ek, Bökki sæll."

"Hví ertu hér," segir Böðvarr, "eða hvat gerir þú?"

Höttr segir: "Ek geri mér skjaldborg, Bökki sæll."

Böðvarr sagði: "Vesall ertu þinnar skjaldborgar."

Böðvarr þrífr til hans ok hnykkir honum burt ór beinahrúgunni.

Höttr kvað þá hátt við ok mælti: "Nú viltu mér bana. Ger eigi þetta, svá sem ek hefi nú vel um búist áðr, en þú hefir nú rótat sundr skjaldborg minni, ok hafða ek nú svá gert hana háva utan at mér, at hún hefir hlíft mér við öllum höggum ykkar, svá at ekkert högg hefir komit á mik lengi, en ekki var hún enn svá búin sem ek ætlaða hún skyldi verða."

Böðvarr mælti: "Ekki muntu fá skjaldborgina gerða lengr."

Höttr mælti ok grét: "Skaltu nú bana mér, Bökki?"

Böðvarr bað hann ekki hafa hátt, tók hann upp síðan ok bar hann út ór höllinni ok til vatns nokkurs, sem þar var í nánd, ok gáfu fáir at þessu gaum, ok þó hann upp allan. Síðan gekk Böðvarr til rúms, sem hann hafði áðr tekit, ok leiddi eptir sér Hött, ok þar setr hann Hött hjá sér, en hann er svá hræddr, at skelfr á honum leggr ok liðr. En þó þykkist hann skilja, at þessi maðr vill hjálpa sér.

Eptir þat kveldar, ok drífa menn í höllina, ok sjá Hrólfs kappar, at Höttr er settr á bekk upp, ok þykkir þeim sá maðr hafa gert sik ærit djarfan, er þetta hefir til tekit. Illt tillit hefir Höttr, þá hann sér kunningja sína, því at hann hefir illt eitt af þeim reynt. Hann vill lifa gjarna ok fara aptr í beinahrúgu sína, en Böðvarr heldr honum, svá at hann náir ekki í burtu at fara, því at hann þóttist ekki jafnberr fyrir höggum þeira, ef hann næði þangat at komast, sem hann er nú.

Hirðmenn hafa nú sama vanda ok kasta fyrst beinum smám um þvert gólfit til Böðvars ok Hattar. Böðvarr lætr sem hann sjái eigi þetta. Höttr er svá hræddr, at hann tekr eigi mat né drukk, ok þykkir honum þá ok þá sem hann muni vera lostinn.

Ok nú mælti Höttr til Böðvars: Bökki sæll, nú ferr at þér stór hnúta, ok mun þetta ætlat okkr til nauða."

Böðvarr bað hann þegja. Hann setr við holan lófann ok tekr svá við hnútunni. Þar fylgir leggrinn með. Böðvarr sendir aptr hnútuna ok setr á þann, sem kastaði, ok rétt framan í hann með svá harðri svipan, at hann fekk bana. Sló þá miklum ótta yfir hirðmennina.

Kemr nú þessi fregn fyrir Hrólf konung ok kappa hans upp í kastalann, at maðr mikilúðligr sé kominn til hallarinnlar ok hafi drepit einn hirðmann hans, ok vildu þeir láta drepa manninn. Hrólfr konungr spurðist eptir, hvárt hirðmaðrinn hefði verit saklauss drepinn.

"Því var næsta," sögðu þeir. Kómust þá fyrir Hrólf konung öll sannendi hér um.

Hrólfr konungr sagði þat skyldi fjarri, at drepa skyldi manninn. "Hafi þit hér illan vanda upp tekit at berja saklausa menn beinum. Er mér í því óvirðing, en yðr stór skömm, at gera slíkt. Hefi ek jafnan rætt um þetta áðr, ok hafi þit at þessu engan gaum gefit, ok hygg ek, at þessi maðr muni ekki alllítill fyrir sér, er þér hafið nú á leitat, ok kallið hann til mín, svá at ek viti, hverr hann er."

Böðvarr gengr fyrir konung ok kveðr hann listiliga. Konungr spyrr hann at nafni.

"Hattargriða kalla mik hirðmenn yðar, en Böðvarr heiti ek."

Konungr mælti: "Hverjar bætr viltu bjóða mér fyrir hirðmann minn?"

Böðvarr mælti: "Til þess gerði hann, sem hann fekk."

Konungr mælti: "Viltu vera minn maðr ok skipa rúm hans?"

"Ekki neita ek at vera yðarr maðr, ok munum vit ekki skiljast svá búit, vit Höttr, ok dveljast nær þér báðir heldr en þessi hefir setit, elligar vit förum burt báðir."

Konungr sagði: "Eigi sé ek at honum sæmd, en ek spara ekki mat við hann."

Böðvarr gengr nú til þess rúms, sem honum líkaði, en ekki vill hann þat skipa, sem hinn hafði áðr. Hann kippir upp í einhverjum stað þrem mönnum, ok síðan settust þeir Höttr þar niðr ok innar í höllinni en þeim var skipat. Heldr þótti mönnum ódælt við Böðvar, ok er þeim inn mesti íhugi at honum.


35. Böðvarr vann drekann

Ok sem leið at jólum, gerðust menn ókátir. Böðvarr spyrr Hött, hverju þetta sætti. Hann segir honum, at dýr eitt hafi þar komit tvá vetr í samt, mikit ok ógurligt, - "ok hefir vængi á bakinu, ok flýgr þat jafnan. Tvau haust hefir þat nú hingat vitjat ok gert mikinn skaða. Á þat bíta ekki vápn, en kappar konungs koma ekki heim, þeir sem at eru einna mestir."

Böðvarr mælti: "Ekki er höllin svá vel skipuð sem ek ætlaði, ef eitt dýr skal hér eyða ríki ok fé konungsins."

Höttr sagði: "Þat er ekki dýr, heldr er þat mesta tröll."

Nú kemr jólaaptann. Þá mælti konungr: "Nú vil ek, at menn sé kyrrir ok hljóðir í nótt, ok banna ek öllum mínum mönnum at ganga í nokkurn háska við dýrit, en fé ferr eptir því, sem auðnar. Menn mína vil ek ekki missa."

Allir heita hér góðu um at gera eptir því, sem konungr bauð.

Böðvarr leyndist í burt um nóttina. Hann lætr Hött fara með sér, ok gerir hann þat nauðugr, ok kallaði hann sér stýrt í bana. Böðvarr segir, at betr mundi takast. Þeir ganga í burt frá höllinni, ok verðr Böðvarr at bera hann, svá er hann hræddr.

Nú sjá þeir dýrit. Ok því næst æpir Höttr slíkt sem hann má ok kvað dýrit mundu gleypa hann. Böðvarr bað bikkjuna hans þegja ok kastar honum niðr í mosann, ok þar liggr hann ok eigi með öllu óhræddr. Eigi þorir hann heim at fara heldr. Nú gengr Böðvarr móti dýrinu. Þat hæfir honum, at sverðit er fast í umgerðinni, ok nú fær hann brugðit umgerðinni, svá at sverðit gengr ór slíðrunum, ok leggr þegar undir bægi dýrsins ok svá fast, at stóð í hjartanu, ok datt þá dýrit til jarðar dautt niðr.

Eptir þat ferr hann þangat, sem Höttr liggr. Böðvarr tekr hann upp ok berr þangat, sem dýrit liggr dautt. Höttr skelfr ákaft.

Böðvarr mælti: "Nú skaltu drekka blóð dýrsins."

Hann er lengi tregr, en þó þorir hann víst eigi annat. Böðvarr lætr hann drekka tvá sopa stóra. Hann lét hann ok eta nokkut af dýrshjartanu. Eptir þetta tekr Böðvarr til hans, ok áttust þeir við lengi.

Böðvarr mælti: "Helst ertu nú sterkr orðinn, ok ekki vænti ek, at þú hræðist nú hirðmenn Hrólfs konungs."

Höttr sagði: "Eigi mun ek þá hræðast ok eigi þik upp frá þessu."

"Vel er þá orðit, Höttr félagi. Förum vit nú til ok reisum upp dýrit ok búum svá um, at aðrir ætli kvikt muni vera.

Þeir gera nú svá. Eptir þat fara þeir heim ok hafa kyrrt um sik, ok veit engi maðr, hvat þeir hafa iðjat.


36. Höttr kemst í kappatölu

Konungr spyrr um morguninn, hvat þeir viti til dýrsins, hvárt þat hafi nokkut þangat vitjat um nóttina. Honum var sagt, at fé allt væri heilt í grindum ok ósakat. Konungr bað menn forvitnast, hvárt engi sæi líkendi til, at þat hefði heim komit. Varðmenn gerðu svá ok kómu skjótt aptr ok sögðu konungi, at dýrit færi þar ok heldr geyst at borginni. Konungr bað hirðmenn vera hrausta ok duga nú hvern eptir því, sem hann hefði hug til, ok ráða af óvætt þenna. Ok svá var gert sem konungr bauð, at þeir bjuggu sik til þess.

Konungr horfði á dýrit ok mælti síðan: "Enga sé ek för á dýrinu, en hverr vill nú taka kaup einn ok ganga í móti því?"

Böðvarr mælti: "Þat væri næsta hrausts manns forvitnisbót. Höttr félagi, rektu nú af þér illmælit þat, at menn láta sem engi krellr né dugr muni í þér vera. Far nú ok drep þú dýrits; máttu sjá, at engi er allfúss til þess annarra."

"Já," sagði Höttr, "ek mun til þessa ráðast."

Konungr mælti: "Ekki veit ek, hvaðan þessi hreysti er at þér komin, Höttr, ok mikit hefir um þik skipast á skammri stundu."

Höttr mælti: "Gef mér til sverðit Gullinhjalta, er þú heldr á, ok skal ek þá fella dýrit eða fá bana."

Hrólfr konungr mælti: "Þetta sverð er ekki beranda nema þeim manni, sem bæði er góðr drengr ok hraustr."

Höttr sagði: "Svá skaltu til ætla, at mér sé svá háttat."

Konungr mælti: "Hvat má vita, nema fleira hafi skipst um hagi þína en sjá þykkir? En fæstir menn þykkjast þik kenna, at þú sért inn sami maðr. Nú tak við sverðinu ok njót manna best, ef þetta er vel unnit."

Síðan gengr Höttr at dýrinu alldjarfliga ok höggr til þess, þá hann kemr í höggfæri, ok fellr dýrit niðr dautt.

Böðvarr mælti: "Sjáið nú, herra, hvat hann hefir til unnit."

Konungr segir: "Víst hefir hann mikit skipast, en ekki hefir Höttr einn dýrit drepit, heldr hefir þú þat gert."

Böðvarr segir: "Vera má, at svá sé."

Konungr segir: "Vissa ek, þá þú komst hér, at fáir mundu þínir jafningjar vera, en þat þykki mér þó þitt verk frækiligast, at þú hefir gert hér annan kappa, þar Höttr er ok óvænligr þótti til mikillar giftu. Ok nú vil ek hann heiti eigi Höttr lengr, ok skal hann heita Hjalti upp frá þessu. Skaltu heita eptir sverðinu Gullinhjalta."

Ok endar hér þenna þátt af Böðvari ok bræðrum hans.

HJALTA ÞÁTTR 37. Frá berserkjum ok hugprýði Hjalta

Nú líðr á vetrinn ok þar til, sem berserkja Hrólfs konungs er heim ván. Böðvarr spyrr Hjalta um háttu berserkja. Hann segir, at þat sé vandi þeira at ganga fyrir sérhvern mann, er þeir koma heim til hirðarinnar, ok fyrst fyrir konunginn ok spyrja, ef hann teldist jafnsnjallr þeim. En þá segir konungrinn svá: "Vant er þat at segja, jafnhraustir menn sem þér eruð, þar sem þér hafið framið yðr í bardögum ok blóðsúthellingum við ýmsar þjóðir svá vel í suðrálfu heimsins sem norðrálfunni," ok svarar konungr þessu þeim meir af hugprýði en lítilmennsku, því at hann þekkir sinni þeira, ok þeir vinna konunginum mikinn sigr ok mikit fé. Þá ganga þeir þaðan ok spyrja ins sama hvern mann, sem í höllinni er, en engi þykkist jafnsnjallr þeim."

Böðvarr segir: "Þat er lítit drengjaval hér er með Hrólfi konungi, at allir skuli bera bleyðiorð fyrir berserkjum."

Nú hætta þeir þessu tali, ok hefir Böðvarr nú verit eitt ár með Hrólfi konungi. Ok svá kemr nú annarr jólaaptann, at eitt sinn, at Hrólfr konungr sat undir borðum, at spruttu upp dyrr hallarinnar, ok gengu þar inn tólf berserkir, allir gráir af járnum, svá sem á eina ísmöl sæi.

Böðvarr spyrr Hjalta í hljóði, hvárt hann þorir at reyna við einhvern þeira.

"Já," sagði Hjalti, "ekki við einn, heldr við alla, því at ek kann ekki at hræðast, þótt ofrefli mitt sé mér á móti, ok ekki skal einn þeira skelfa mik."

Nú ganga berserkir fyrst innar eptir höllinni, ok sjá þeir, at fjölgat hefir kappa Hrólfs konungs, síðan þeir fóru heiman, ok hyggja vandliga at þeim komumönnum, ok líst þeim hann ekki lítill fyrir sér annarr þeira, ok er sagt, at þeim hafi brugðit nokkut undarliga við, þeim sem fyrir þeim gekk.

Nú ganga þeir eptir vanda innar fyrir Hrólf konung ok spyrja hann sömu orða, sem þeir eru vanir. En konungr svarar sem honum þykkir þar til horfa eptir vanda, ok ganga svá fyrir hvern mann í höllinni, en seinast ganga þeir fyrir þá félaga, ok spyrr sá, sem fyrir þeim er, Böðvar, hvárt hann teldist jafnsnjallr honum

Böðvarr segir, at hann teldist ekki jafnsnjallr, heldr snjallari, hvat sem þeir reyndu, ok þyrfti hann ekki at jaga sik sem aðra gyltu, sá fúll merarsonr, ok stökkr fram á berserkinn ok undir hann, þar hann var í öllum herklæðunum, ok rekr hann niðr bölvat fall, svá at honum lá við beinbrot. Hjalti í annan stað leikr slíkt it sama. Þá varð mikit óhljóð í höllinni, ok þótti Hrólfi konungi horfast til stórs váða, ef sínir menn dræpist niðr. Hleypr hann úr hásætinu ok at Böðvari ok biðr at láta allt vera kyrrt ok í góðan máta, en Böðvarr segir hann skuli lífit missa, nema hann telist sér minni maðr. Hrólfr konungr sagði þat væri auðgert, ok lét hann berserkinn svá upp standa, ok svá gerði Hjalti eptir konungs skipan.

Settust menn síðan hverr í sitt sæti, en berserkir í sín með þungri áhyggju. Taldi Hrólfr konungr fyrir þeim miklar fortölur, at þeir mætti nú sjá þat, at eigi væri neitt svá ágætt, sterkt eða stórt, at ekki mætti þvílíkt finna. "Fyrirbýð ek ykkr at vekja nokkur vandræði í minni höllu, en ef þit bregðið út af þessu, þá skal þat gilda ykkar líf, en verið sem ólmastir, þá ek á við óvini mína at skipta, ok vinnið svá til heiðrs ok sæmdar. Hefi ek nú þat kappaval, at ek þarf ekki upp á yðr að synjast."

Allir gerðu góðan róm á máli konungs, ok sættust svá allir heilum sáttum, ok var svá skipat mönnum í höllinni, at Böðvarr var mest metinn ok haldinn, ok sat hann upp á hægri hönd konunginum ok honum næst, þá Hjalti inn hugprúði, ok gaf konungr honum þat nafn. Því mátti hann hugprúðr heita, at hann gekk hvern dag með hirðmönnum konungs, sem hann léku svá út sem fyrr var frá sagt, ok gerði þeim ekkert grand, en var nú orðinn miklu meiri maðr en þeir, en konungi þótti várkunn, þótt hann hefði gert þeim nokkura minning eða drepit einhvern þeira. En til vinstri handar konungi sátu þeir bræðr þrír, Svipdagr, Hvítserkr ok Beigaðr, svá váru þeir orðnir mikils háttar, ok þá tólf berserkir ok annat drengjaval svá á báðar síður um allan kastalann, sem hér eru eigi nefndir.

Lét konungrinn þessa sína menn fremja alls kyns leika ok listir með allra handa gamni ok skemmtun. Ok reyndist Böðvarr allra mestr hans kappa, hvat sem reyna þurfti, ok í svá miklar virðingar komst hann hjá Hrólfi konungi, at hann eignaðist hans einkadóttur, Drífu. Ok leið nú svá fram um stund, at þeir sitja at sínu ríki ok eru allra manna frægastir.

AF AÐILS UPPSALAKONUNGI OK SVÍÞÓÐARFERÐ HRÓLFS KONUNGS OK KAPPA HANS 38. Ráðgerð Uppsalaför

Þat er nú sagt einhvern dag, at Hrólfr konungr sat í sínum konungliga sal ok allir hans kappar ok stórmenni hjá honum ok at hann helt eina kostuliga veislu.

Nú sér Hrólfr konungr á báðar hendr ok mælti: "Mikit ofrefli er hér saman komit í eina höll."

Þá spurði Hrólfr konungr Böðvar, hvárt hann vissi nokkurn konung slíkan sem hann ok stýri slíkum köppum.

Böðvarr segist eigi vita, - "en einn hlutr er sá, at mér þykkir hnekkja yðar konungligri tign."

Hrólfr konungr spurði, hverr hann sé. Böðvarr mælti: "Þat skortar yðr, herra, at þér heimtið ekki föðurarf yðar til Uppsala, er Aðils konungr, mágr yðar, sitr yfir með röngu."

Hrólfr konungr segir, at torsótt muni eptir því at leita, - "því at Aðils er ekki maðr einfaldr, heldr fjölkunnugr, slægvitr, kyndugr, klókr, grimmúðigr ok inn versti við at eiga."

Böðvarr segir: "Þó sómir yðr, herra, at leita eptir yðrum hlut ok finna Aðils konung eitthvert sinn ok vita, hvernig hann svarar þessu máli."

Hrólfr konungr sagði: "Mikill málstaðr er þetta, sem þú vekr upp, því at þar eigum vér eptir föðurhefndum at leita, er Aðils konungr inn ágjarni ok prettvísi er, ok skulum vér á hætta."

"Ekki mun ek þat lasta," segir Böðvarr, "at reyna um sinn, hvat þar er fyrir, er Aðils konungr er."


39. Hrólfr gisti Hrana bónda

Hrólfr konungr býst nú til ferðar sinnar með hundrað manna ok auk kappar hans tólf ok berserkir tólf. Ekki er sagt frá ferðum þeira, fyrr en þeir koma til eins bónda. Hann stóð úti, er þeir kómu, ok bauð þeim öllum þar at vera.

Konungr sagði: "Þú ert hraustr maðr, eða hefir þú nokkur efni til þess, því at vér erum eigi svá fáir saman, ok er þat ekki smábónda at taka við oss öllum."

Hann hló ok mælti: "Já, herra," sagði hann, "sét hefi ek menn stundum ekki færi koma, þar sem ek hefi verit, ok ekki skal yðr skorta drykk né svá annat nætrlangt eða þat, sem þér þurfið at hafa."

Konungr segir: "Þá munum vér á þetta hætta."

Varð bóndi glaðr við þetta. Eru nú teknir hestar þeira ok unninn þeim beinleiki.

"Hvert er nafn þitt, bóndi?" sagði konungr.

"Hrana kalla mik sumir menn," sagði hann.

Þar er svá beint, at varla þykkjast þeir hafa komit í beinna stað, ok er bóndi allkátr, ok þess spyrja þeir hann einskis, at hann kynni eigi ór at leysa, ok þykkir honum hann vera inn óheimskasti. Tóku nú á sik svefn. Ok er þeir vöknuðu, kól þá svá, at þeim hristust tennr í höfði ok hrukku upp allir saman ok báru á sik klæði ok allt þat, sem til fekkst, nema kappar Hrólfs konungs, þeir hlíttu þeim klæðum, sem áðr höfðu þeir. Alla kól þá um nóttina.

Þá spurði bóndi: "Hversu hefir ykkr sofnast?"

Böðvarr svarar: "Vel," segir hann.

Þá mælti bóndi við konung: "Veit ek, at hirðmönnum þínum þykkir heldr svalt hafa verit í skálanum í nótt, ok þat var svá, ok ekki mega þeir ætla sér at standast þær þrautir, er Aðils konungr at Uppsölum mun reyna við yðr, er þeim þótti þetta svá erfitt, ok sendu heim, herra, hálft lið þitt, ef þú vilt halda lífinu, því at ekki muntu með fjölmenni sigrast á Aðils konungi "

"Mikill ertu fyrir þér, bóndi," sagði konungr, "ok þetta skal ráð hafa, sem þú leggr til."

Fara nú leið sína, þá þeir eru búnir, ok biðja bónda vel lifa, en konungr sendir aptr helming liðs síns. Ríða nú leið sína, ok þegar verðr annarr bær fyrir þeim, lítill. Hér þykkjast þeir kenna inn sama bónda, sem þeir höfðu áðr hjá gist. Þeim þykkir nú undarliga við bregða. Tekr bóndi enn vel við þeim ok spyrr, hví þeir komi svá opt.

Konungr svarar: "Vér vitum varla, hverjum brögðum vér erum beittir, ok máttu heita réttr bragðakarl."

Bóndi segir: "Eigi skal enn illa við yðr taka."

Þar eru þeir þá nótt aðra í góðum beina ok tóku svefn á sik ok vöknuðu við þat, at þorsti var svá mikill kominn á þá, at þeim þótti náliga óbæriligr, svá at þeir gátu varla hrært tunguna í höfði sér. Þeir stóðu upp ok fóru þangat til, sem skaptker eitt stóð með vín, ok drukku þar úr.

Um morguninn mælti Hrani bóndi: "Enn er svá komit, herra, at þér hlýði mér, ok þykkir mér lítil þol í þeim mönnum, sem drekka verða um nætr. Meiri raun munu þér verða at þola, þá þér komið til Aðils konungs."

Lusti þá á miklu illviðri, ok sitja þeir þar þann dag, ok kemr nóttin þriðja. En um kveldit var gerðr eldr fyrir þeim, ok þótti þeim helst heitt um hönd, sem við eldinn sátu. Flestir flúðu úr því rúmi, sem Hrani bóndi hafði skipat þeim, ok stukku allir frá eldinum út utan Hrólfr konungr ok kappar hans.

Bónds mælti: "Velja megi þér, herra, ór liðinu enn, ok er þat mitt ráð, at ekki fari nema þér ok kappar yðar tólf, ok er þá nokkur ván, at þér komið aptr, en engi elligar."

"Svá líst mér á þik, bóndi," sagði Hrólfr konungr, "sem vér munum hafa ráð þín."

Eru þeir þar þrjár nætr. Ríðr konungr þaðan við inn tólfta mann, en sendi aptr allt sitt lið annat.

Aðils konungr hefir njósn af þessu ok kallaði þat vel, at Hrólfr konungr vildi hann heim sækja, - "því at hann skal hingat víst erendi hafa, svá at frásagnar skal þykkja vert, áðr en vit skiljum."


40. Frá viðtökum Aðils konungs

Eptir þetta ríðr Hrólfr konungr ok kappar hans til hallar Aðils konungs, ok flykkist allr borgarmúgr upp í ina hæstu turna borgarinnar at sjá prýði Hrólfs konungs ok kappa hans, því at þeir váru búnir skartsamliga, ok þykkir mörgum mikils um vert um svá kurteisa riddara. Þeir ríða fyrst seint ok ríkmannliga, en þá er þeir áttu skammt til hallarinnar, þá létu þeir hestana kenna spora ok hleyptu þeim at höllinni, svá at allt stökk undan þeim, sem fyrir þeim varð. Aðils konungr lætr fagna þeim vel með allri blíðu ok bauð at láta taka hesta þeira.

Böðvarr mælti: "Hyggið svá til, sveinar, at hvárki bregði lagi sínu toppr né tagl í hestunum, ok gætið þeira vel ok geymið hugalt, at eigi saurgist þeir."

Þetta var þegar sagt Aðils konungi, hvat vandliga þeir hefði fyrir mælt um hestageymsluna. Hann sagði: "Harla mikit er um ofstopa þeira ok dramb. Hafið nú mitt ráð, gerið sem ek býð: Höggvið ór rófurnar nær föllum við rass upp ok skerið ór toppana, svá at þar fylgi með ennileðrit, ok leikið þá út sem háðuligast í öllu þit getið, nema látið þá tóra at eins."

Þá er þeim fylgt at hallardyrum, en eigi kemr Aðils konungr í augljós.

Þá mælti Svipdagr: "Mér er kunnugt hér fyrir, ok mun ek ganga inn fyrstr, því at mér er inn mesti grunr á, hvernig við oss mun tekit eða fyrir mun búit. Gerum ekki orð á, hverr Hrólfr konungr er, svá at Aðils konungr þekki hann ekki ór flokki várum."

Gekk þá Svipdagr undan öllum ok þeir bræðr hans eptir honum, Hvítserkr ok Beigaðr, ok þá Hrólfr konungr ok Böðvarr ok svá hverr eptir öðrum. Var þá ekki við sveina at metast, því at horfnir váru þeir, sem þeim buðu til hallarinnar. Þeir höfðu hauka sína sér á öxlum, ok þótti þat mikil prýði í þær mundir. En Hrólfr konungr átti þann hauk, er Hábrók hét.

Svipdagr gengr nú undan ok gætir vandliga at öllum hlutum. Hann sér mikla umbreyting á víða. Kómust þeir yfir svá marga ófæru, sem fyrir þá var sett, at eigi er hægt at greina, ok var þess erfiðara, sem innar dró í höllina.

Ok nú komast þeir svá lángt í höllina, allt þangat til þeir sjá, hvar Aðils konungr rembist í hásætinu, ok þykkir hvárumtveggja mikils um vert, at hvárir sjá aðra. Þó sjá þeir, at ekki er auðvelt enn at ganga fyrir Aðils konung, en þó eru þeir komnir hvárr svá nær öðrum, at skiljast má tal þeira.

Þá tók Aðils konungr til orða: "Ok þú ert nú kominn hér, Svipdagr félagi, eða hvert mun erendit kappans? Eða mun ekki vera sem mér sýnist:

Dalr er í hnakka,

auga er ór höfði,

ör er í enni,

högg eru á hendi tvau? -

ok svá er Beigaðr bróðir hans, allr knýttr."

Svipdagr mælti svá hátt, at allir máttu heyra: "Nú vil ek þau grið af þér þiggja, Aðils konungr, eptir því sem ek átti skilit af yðr, fyrir þá tólf menn, sem hér eru saman komnir."

Aðils konungr svarar: "Ek vil játa þessu, ok gangið inn í höllina skjótt ok sköruliga með öruggu hjarta."

Þat þykkjast þeir skilja, at tálgrafir eru gerðar um höllina fyrir innan þá, ok mun eigi fritt at reyna, hvernig fyrir er búit, en svá mikil dimma var yfir Aðils konungi, at þeir sáu óglöggt í andlit honum. Þat sjá þeir ok, at tjöldin, sem í kringum höllina eru innan henni til prýðis, eru fram brotin ok muni þar menn vera undir með vápnum. Þetta var orði sannara, at þar þusti brynjaðr maðr undan hverju skauti, þá þeir höfðu komist yfir grafirnar, ok gerði Hrólfr konungr ok kappar hans þar ina hörðustu hríð ok klufu fólkit í tennr niðr.

Fór svá um stund, ok kennist ekki Hrólfr konungr, hvar hann er, en fólkit fell niðr unnvörpum.

Aðils konungr þrútnar nú í hásætinu, þá hann sér, at Hrólfs kappar brytja niðr sitt lið sem aðra hunda, ok sér hann, at ekki mun duga svá leikit, stendr upp ok mælti: "Hverju gegnir þetta it mikla hark? Ok eru þetta inar mestu mannfýlur, hvat þér takið til bragðs, at þér látist leita á þvílíka afburðamenn, sem oss hafa heim sótt, ok hættið skjótt ok setist niðr, ok tökum á oss fagnað, Hrólfr mágr, allir samt."

Svipdagr mælti: "Lítt haldi þér enn griðin, Aðils konungr, ok fremdarlauss ertu í þessu."

Setjast þeir síðan niðr eptir þat, Svipdagr innst, þá Hjalti inn hugprúði, en Böðvarr sitr saman ok konungr, því at þeir vildu eigi, at hann væri kenndr.

Aðils konungr sagði: "Þat sé ek, at þit farið ekki at mannvirðingu í ókunnu landi, eða hví hefir Hrólfr mágr ekki fleira lið?"

Svipdagr sagði: "Þat sé ek, at þú sparir ekki at sitja á svikráðum við Hrólf konung ok menn hans, ok eru þar lítil undr, hvárt hann ríðr hingat fámennr eða fjölmennr."

Ok skildu þeir svá tal sitt.


41. Hrólfr í höll Aðils konungs

Eptir þat lét Aðils konungr ræsta höllina. Váru þá í burtu bornir inir dauðu, því at margr var drepinn af Aðils konungs mönnum, en fjöldi sárr orðinn.

Aðils konungr mælti: "Gerum nú langelda fyrir vinum várum ok veitum af alvöru slíkum mönnum, svá at oss líki öllum vel."

Eru nú menn fengnir til at kynda upp eldinn fyrir þeim. Hrólfs kappar sátu ávallt með vápnum sínum ok vildu aldri þau af höndum láta. Eldrinn tundraði skjótt, því at þar var ekki til sparat biki ok þurrum skíðum. Aðils konungr skipar öðrum megin eldsins sér sjálfum ok hirðmönnum sínum, en Hrólfi konungi ok köppum hans öðrum megin, ok sitja á langstólum hvárirtveggju ok talast við alllíkliga sín á millum.

Aðils konungr mælti: "Ekki er ofsögum sagt af hreysti ykkar Hrólfs kappa ok harðfengi, enda þykkist þér hverjum meiri, ok er ekki logit af mætti yðar. Aukið nú eldana," sagði Aðils konungr, "því at ek skil eigi glöggt, hvat konungrinn er, ok munu þér eigi flýja eldinn þótt ykkr megi nokkut válgna."

Ok svá var nú gert sem hann sagði fyrir, ok vildi svá verða víss, hvar eð Hrólfr konungr væri, því at hann þóttist vita, at hann mundi eigi geta staðist hitann svá sem kapparnir, ok þótti sér þá mundu verða auðveldara at ná honum, er hann vissi, hvar hann var, því at hann vildi Hrólf konung sannliga feigan. Böðvarr skildi þetta ok svá þeir fleiri ok hlífðu honum nokkut við hitanum, sem þeir máttu, en eigi svá, at hann yrði kenndr at heldr. Ok sem eldrinn gekk at þeim fastast, þá ætlar Hrólfr konungr þat fyrir sér at minnast þess, er hann hafði áðr heitit, at flýja hvárki eld né járn, ok sér hann nú, at Aðils konungr vill raun til þess gera, at þeir brenni þar eða ella efni eigi heitstrenging sína. Þat sjá þeir, at stóll Aðils konungs er kominn allt út ór hallarveggnum ok svá manna hans.

Nú gengr fast at eldsneytit, ok sjá þeir, at bruninn fellr á þá, nema nokkut sé við gert. Eru nú brunnin mjök á þeim klæðin, ok kasta þeir þá skjöldunum á eldinn. Þá mæltu þeir Böðvarr ok Svipdagr:

"Aukum nú eldana

at Aðils borg."

Þreif þá sinn mann hvárr þeira, þá sem haldit höfðu upp eldunum, ok fleygðu þeim út á eldana ok mæltu: "Njótið nú verms af eldinum fyrir handaverk ykkar ok erfiði, því at vér erum nú fullbakaðir. Bakið ykkr nú, því at þit váruð svá iðnir at um stund at elda fyrir oss."

Hjalti þrífr inn þriðja ok fleygir honum á eldinn á sínum enda ok svá hverjum þeira, sem eldana æstu. Þar brunnu þeir til ösku, ok varð þeim ekki bjargat, því at engi þorði svá nær at koma. Eptir þetta unnit tekr Hrólfr konungr til orða:

"Eigi flýr sá eldinn,

sem yfir hleypr."

Ok eptir þetta stikla þeir allir yfir eldinn ok ætla nú at Aðils konungi ok taka hann höndum. Ok sem Aðils konungr sér þetta, forðaði hann sér ok hljóp at trénu, sem stóð í höllinni, ok var þat holt innan, ok svá komst hann ór höllinni með fjölkynngi sinni ok göldrum.

Og svá kemr hann í sal Yrsu drottningar ok finnr hana at máli, ok tekr hún á honum hrakliga ok mælir mörgum stórum orðum við hann: "Þú lést fyrst drepa bónda minn, Helga konung," sagði hún, "ok níddist á honum ok heldr fénu fyrir þeim, sem átti, ok nú á svá gert ofan viltu drepa son minn, ok ertu maðr miklu verri ok grimmari en nokkurir aðrir. Nú skal ek alls við leita, at Hrólfr konungr nái fénu, ok muntu hljóta af óvirðing, sem makligt er."

Aðils konungr sagði: "Þann veg mun hér fara, at hvárigir munu trúa öðrum. Mun ek ekki koma í augsýn þeira heðan í frá."

Eptir þat skilja þau talit.


42. Vöggr þjónaði þeim Hrólfi

Gengr Yrsa drottning þá á fund Hrólfs konungs ok fagnar honum afar vel. Hann tekr ok vel kveðju hennar. Hún fær til mann at þjóna þeim ok gera þeim góðan beina.

Ok sem þessi maðr kom fyrir Hrólf konung, þá mælti hann: "Þunnleitr er þessi maðr ok nokkurr kraki í andlitinu eða er þetta konungr yðarr?"

Hrólfr konungr mælti: "Nafn hefir þú gefit mér, þat sem við mik mun festast, eða hvat gefr þú mér at nafnfesti?"

Vöggr svaraði: "Alls ekki hefi ek til, því at ek em félauss."

Konungr mælti: "Sá hlýtr þá at gefa öðrum sem til á."

Hann dregr þá gullhring af hendi sér ok gefr þessum manni.

Vöggr mælti: "Gef þú allra manna heilastr, ok er þetta in mesta gersemi."

Ok sem konungr fann, at honum þótti milils um vert, mælti hann: "Litlu verðr Vöggr feginn."

Vöggr mælti ok sté upp á stokk öðrum fæti: "Þess strengi ek heit, at ek skal þín hefna, ef ek lifi lengr, ef þú verðr af mönnum sigraðr."

Konungr svarar: "Vel ferr þér," segir hann, "en þó væri ekki til aðrir óvænni en þú."

Þat skilja þeir, at þessi maðr muni vera hollr ok trúr í því inu litla, sem hann má, en lítils hyggja þeir hann muni orka mega, því at maðrinn var auvirðiligr. Nú leynast þeir ekki fyrir honum. Síðan ætluðu þeir at sofa, ok þóttust þeir vita, at þeir mundu mega liggja óhræddir í þeim herbergjum, sem drottning hafði fengit þeim.

Böðvarr mælti: "Vel er hér fyrir oss búit, ok vill drottning oss vel, en Aðils konungr vill oss svá mikit illt sem hann má. Þykkir mér mikit, ef vér verðum at hafa svá búit."

Vöggr segir þeim, at Aðils konungr sé inn mesti blótmaðr, "svá at ekki finnst dæmi til. Blótar hann einum gölt, ok skil ek ekki, at slíkr óvinr megi verða, ok veri þér varir um yðr, því at hann leggr þar allt kapp á at fyrirkoma ykkr með einhverju móti."

"Meiri ván þykkir mér," segir Böðvarr, "at hann muni muna oss þat, hvernig hann stökk ór höllinni fyrir oss í kveld."

"Svá skulu þér til ætla," segir Vöggr, "at hann muni slægr ok grimmúðigr."


43. Viðreign Grams ok blótgaltar

Þeir sofna eptir þat ok vakna við, at gnýr svá mikill er úti at heyra, at undir allt tekr ok skjálfa þótti húsit, sem þeir lágu í, svá sem alsolla léki.

Vöggr tók þá til orða: "Nú mun galtinn kominn á gang ok mun sendr til hefnda við ykkr af Aðils konungi, ok er þat svá mikit tröll, at engir mega þat standast."

Hrólfr konungr átti einn hund mikinn, er Gramr hét. Hann var með þeim. Hann var mjök frábærr at hreysti ok sterkleik. Því næst kemr þar inn tröll í galtar líki, ok lætr aumliga í því illa trölli. Böðvarr sigar hundinum á göltinn, ok lætr hann sér ekki bilt verða ok réðst í móti geltinum. Þar verðr nú atgangr harðfengr. Böðvarr veitir hundinum lið ok höggr til galta, en aldri bítr á hans hrygg. Svá er hundrinn Gramr harðr, at hann rífr hlustirnar af galtanum ok þar með alla kinnfilluna, ok er þat allt í senn, at göltrinn ferr þar niðr, sem hann er kominn, ok þá kemr Aðils konungr at húsinu með mikit fjölmenni ok slær þegar eld í húsit. Ok við þetta verða þeir Hrólfr konungr varir, at eigi mun þá enn skorta eldneytit.

Böðvarr mælti: "Illr dauðdagi er þetta, ef vér skulum hér inni brenna, ok köra ek heldr at falla fyrir vápnum á sléttum velli, ok ill verða þá ævilok Hrólfs konungs, ef svá skal til ganga. Sé ek nú ekki annat ráð vænna en ganga svá fast á, at undan gangi þilin, ok brjótumst vér svá burt ór húsinu, ef þat má leikast," - en þat var þó ekki barnaspil, húsit var rammbyggiliga smíðat, - "ok hafi svá hverr mann fyrir sér, er vér komum út, ok munu þeir þá enn skjótt blotna."

"Þetta er þjóðráð," segir Hrólfr konungr, "ok þetta mun oss fullvel duga."


44. Frá Yrsu drottningu ok Hrólfi konungi

Nú taka þeir þetta til ráðs, at þeir hlaupa á þilin svá hart ok heimsliga, at þau brotna í sundr, ok komast svá út. Er þá alþakit stræti borgarinnar af brynjuðu fólki. Tekst þar þá inn harðasti bardagi með þeim, ok gengr Hrólfr konungr ok kappar hans grimmliga fram. Verðr mjök rýrt fyrir þeim liðit. Mæta þeir aldri neinum svá stoltum né dramblátum, at ekki verði at krjúpa fyrir þeira stórum höggum.

Ok í þessum harða bardaga kemr haukr Hrólfs konungs fljúgandi ór borginni ok sest á öxl Hrólfs konungs svá látandi, svá sem hann eigi miklum sigri at hrósa.

Böðvarr mælti: "Svá lætr hann nú sem hann hafi nokkurn frama unnit."

Sá maðr skundaði til eins lopts, sem haukana átti at annast ok þeir váru í geymdir, ok þykkir honum undarligt, at haukr Hrólfs konungs er í burtu, en hann finnr dauða alla hauka Aðils konungs.

Lýkr með því bardaganum, at þeir drepa þar fjölda manna, ok stenst eigi neitt fyrir þeim. En Aðils konungr er þá horfinn, ok eigi þykkjast þeir vita, hvat af honum er orðit. Þeir biðja sér griða, sem uppi standa af mönnum Aðils konungs, ok veita þeir þeim þat.

Eptir þetta ganga þeir til hallar ok inn í höllina djarfliga. Þá spyrr Böðvarr, á hvern bekk Hrólfr konungr vill sitja.

Hrólfr konungr svarar: "Á konungspallinn sjálfan skulum vér setjast, ok mun ek setjast í öndvegi."

Aðils konungr kom eigi í höllina, ok þóttist hann þungt af bíða ok mikla smán hafa fengit, hverra bragða sem hann leitaði. Þeir sátu nú um hríð með hvíld ok ró.

Þá mælti Hjalti inn hugprúði: "Mun ekki ráð, at einhverr viti hesta várra ok vita, hvárt þá skortir eigi þat, sem þeir þurfa við?."

Ok nú var svá gert, en þegar sá kom aptr, sagði hann hestana háðuliga út leikna ok skammfæra ok sagði frá, hvering þeir váru út leiknir, svá sem fyrr var sagt. Ekki gaf Hrólfr komungr sik at þessu, nema hann sagði, at allt færiá einn veg fyrir Aðils konungi.

Nú kemr Yrsa drottning í höllina ok gengr fyrir Hrólf konung ok kvaddi hann með list ok prýði. Hann tók vel kveðju hennar.

Hún mælti: "Eigi er þér svá fagnat, frændi, sem ek vilda ok vera ætti, ok eigi skaltu hér lengr dveljast, sonr minn, í slíkum ófagnaði, því at liðsdráttr er mikill um allt Svíaveldi, ok ætlar Aðils konungr at drepa yðr alla, sem hann hefir viljat fyrir löngu, hefði hann því fram komit, ok hefir nú meira mátt auðna þín en tröllskapr hans. Ok nú er hér eitt silfrhorn, sem ek vil fá þér ok varðveittir eru í allir inir bestu hringar Aðils konungs ok sá einn, er Svíagríss heitir ok honum þykkir betri en allir aðrir," ok þar með fær hún honum mikit gull ok silfr í öðru lagi. Þetta fé var svá mikit allt saman, at varla kunni einn at virða.

Vöggr var þar viðstaddr ok þiggr mikit gull at Hrólfi konungi fyrir sína dyggðuga þjónustu.

Drottning lætr leiða fram hesta tólf, alla rauða at lit nema einn, sá var hvítr sem snjór, þeim skyldi Hrólfr konungr ríða. Þessir váru þeir, sem best reyndust af öllum Aðils konungs hestum, allir albrynjaðir. Hún fekk þeim skjöldu ok hjálma ok herklæði ok önnur góð klæði, sem best fundust, því at eldrinn hafði áðr spillt þeira klæðum ok vápnum. Alla hluti fekk hún þeim stórkostuliga, þá sem þeir þurftu at hafa.

Hrólfr konungr mælti: Hvárt hefir þú fengit mér þvílíkt fé, sem ek átta at réttu ok faðir minn hafði átt?"

Hún segir: "Mörgum hlutum er þetta meira en þú áttir at heimta, ok hafi þér hér mikinn frama unnit ok þínir menn. Búið yðr nú sem best, svá at eigi megi á yðr ganga, því at þér munuð enn reyndir verða.

Eptir þetta stigu þeir á hesta sína. Hrólfr konungr mælir ástsamliga til móður sinnar, ok skilja þau með blíðu.


45. Skilnaðr Hrólfs ok Aðils konungs

Hrólfr konungr ok kappar hans ríða nú leið sína ofan frá Uppsölum ok þar um, sem heitir á Fýrisvöllum, ok sá Hrólfr konungr, at gullhringr mikill glóaði í götunni fyrir þeim ok glumraði við, er þeir ríða yfir hann.

"Því gellr hann svá hátt," sagði Hrólfr konungr, "at honum þykkir illt einsömlum," ok rennir hann af sér gullhringnum ok í götuna til hins ok mælti: "Þat skal fyrir berast, at ek taki ekki upp gull, þótt á götu liggi, ok sé engi minna manna svá djarfr, at hann taki upp. Því er honum hér kastat, at hann skuli hepta ferð vára."

Þeir hétu honum því, ok í því heyra þeir lúðragang um allar áttir. Þeir sjá ógrynni liðs fara eptir sér. Þetta lið ferr svá geyst, at hverr hleypr slíkt allt, er hans hestr má af taka. Þeir Hrólfr konungr ríða rétt áfram it sama.

Böðvarr mælti: "Þessir sækja hart eptir, ok víst vilda ek, at nokkurir hefði erendi, ok þeir vilja víst oss finna."

Konungr mælti: "Gefum oss lítit at, þeir munu sjálfir dveljast." Réttir hann nú höndina til hornsins, þess sem gullit var í ok Beigaðr reið með ok helt í hendi sér. Hann sáir nú gullinu víða í götuna, þar sem þeir ríða um alla Fýrisvöllu, svá at göturnar glóa sem gull.

En er liðit sér þat, sem eptir ferr, at gullit glóir víða í götunni, þá hlaupa flestir af baki, ok þykkist sá best leika, sem skjótastr verðr til upp at taka, ok verða þar inar mestu hrifsingar ok áhöld, ok hefir sá helst, sem sterkastr er, ok sóttist því seint eptirferðin.

Ok er þetta sér Aðils konungr, liggr honum við at ganga af vitinu ok ávítar þá með hörðum orðum ok segir þeir taki upp it minna, en láti sleppa hjá sér it meira, ok muni þessi fúla skömm á hvert land spyrjast, - "at þér skuluð láta eina tólf menn rekast hér undan oss, svá ótöluligum fjölda sem ek hefi nú saman dregit af öllum heruðum Svíaveldis."

Aðils konungr hleypir nú undan öllum, því at hann var reiðastr, en múgr manns eptir honum.

Nú sem Hrólfr konungr sér Aðils konung þeyta næst sér, þá tekr hann hringinn Svíagrís ok kastar á götuna.

Ok sem Aðils konungr sér hringinn, mælti hann: "Hollari hefir sá verit Hrólfi konungi en mér, sem honum hefir fengit þessa gersemi, ok eigi at síðr skal ek nú njóta hans, en eigi Hrólfr konungr," réttir nú til spjótskapt sitt, þar sem hringrinn lá, ok vildi fyrir hvern mun ná honum, beygist nú mjök á hestinum, er hann stakk niðr spjótinu í buginn á hringnum.

Hrólfr konungr sér nú þetta. Þá snýr hann aptr hestinum ok mælti. Svínbeygða ek nú þann, sem Svíanna er ríkastr."

En er Aðils konungr ætlar at draga at sér spjótskaptit ok þar með hringinn, þá hleypir þar at honum Hrólfr konungr ok hjó af honum báða þjóhnappana allt niðr at beini með sverðinu Sköfnung, er allra sverða best hefir verit borit á Norðrlöndum.

Hrólfr konungr mælti þá til Aðils konungs ok bað hann halda þessari skömm um hríð, - "ok máttu nú kenna Hrólf kraka, hvar hann er, sem þú hefir lengi eptir sótt."

Aðils konung sækir þá mikil blóðrás, svá at hann ómættir af, ok verðr nú at snúa aptr við verr búit, en Hrólfr konungr tók aptr Svíagrís. Skilr þar með þeim at sinni. Er þat ok ekki sagt, at þeir hafi fundist síðan. Drepa þeir ok alla þá menn, sem mest höfðu fram riðit ok mest höfðu hætt í, því at ekki þurftu þeir lengi at bíða Hrólfs konungs ok kappa hans, ok þóttist engi þeira of góðr at embætta þeim, ok mattist engi þeira við annan, þegar færi gafst.


46. Frá Hrana bónda

Þeir Hrólfr konungr ok hans menn fóru nú veg sinn ok ríða þann dag nær allan. Ok sem nátta tók, finna þeir bæ einn ok kómu til dyra. Er þar fyrir Hrani bóndi ok býðr þeim allan greiðskap ok kallaði, at ekki hefði farit fjarri eptir því, sem hann gat til um ferðir þeira. Konungr sannar þat ok kallar hann vera óreykblindan.

"Hér eru vápn, er ek vil gefa þér," segir Hrani bóndi.

Konungr mælti: "Ferlig vápn eru þetta, karl," en þat var skjöldr ok sverð ok brynja. Ekki vill Hrólfr konungr þiggja vápnin.

Hrani bregst við þetta nær reiðr ok þykkir gerð til sín svívirðing mikil í þessu. "Ekki ertu þér svá hagfelldr í þessu, Hrólfr konungr," sagði Hrani, "sem þú munt ætla, ok eru þér jafnan eigi svá vitrir sem þér þykkist," ok tók bóndi á þessu hrakliga.

Varð nú eigi af nætrgreiðanum, ok vilja þeir nú ríða veg sinn, þó at nótt sé myrk. Hrani er óhýrligr undir brún at líta ok þykkist nú lítils virtr, er þeir þágu eigi gjafir af honum, letr hann nú eigi, at þeir ríði sem þeim líkar. Riðu þeir nú á burt við svá búit, ok varð ekki af kveðjum.

Ok sem þeir eru ekki langt komnir, nemr Böðvarr bjarki staðar. Hann tók svá til orða: "Eptir koma ósvinnum ráð í hug, ok svá mun mér nú fara. Þat grunar mik oss muni ekki allsvinnliga til tekist hafa, at vér höfum því neitat, sem vér áttum at játa, ok munum vér sigri hafa neitat."

Hrólfr konungr segir: "Þat it sama grunar mik, því at þetta mun Óðinn gamli verit hafa, ok at vísu var maðrinn einsýnn."

"Snúum nú aptr sem hvatast," segir Svipdagr, "ok reynum þetta."

Þeir koma nú aptr, ok er þá horfinn bærinn ok karlinn.

"Eigi stoðar hans at leita," segir Hrólfr konungr, "því at þat er illr andi."

Þeir fara nú leið sína, ok er ekki sagt af ferðum þeira, fyrr en þeir koma í Danmörk í ríki sitt, ok setjast nú um kyrrt.

Þat ráð gaf Böðvarr konunginum, at hann sé lítt í orrostum þaðan í frá. Líst þeim þá líkara, at lítt mundi á þá leitat, ef þeir væri kyrrir, en lést hræddr vera um þat, hversu konungrinn mundi sigrsæll upp frá þessu, ef hann treysti nokkut á þat.

Hrólfr konungr segir: "Auðna ræðr hvers manns lífi, en ekki sá illi andi."

Böðvarr mælti: "Þik vildum vér síst láta, ef vér ættum at ráða, en þó hefi ek meiri grun, at skammt muni til stórra tíðenda fyrir oss öllum."

Hættu þeir svá þessu tali, ok urðu þeir stórliga frægir af þessari ferð.

AF SKULDARBARDAGA OK ÆVILOKUM HRÓLFS KONUNGS KRAKA OK KAPPA HANS 47. Ráðagerð Skuldar drottningar

Nú leið svá langar stundir, at Hrólfr konungr ok kappar hans sátu með friði í Danmörk. Leitaði engi á þá. Stóðu allir hans skattkonungar í hlýðni við hann ok guldu honum sína skatta, ok svá gerði Hjörvarðr, mágr hans.

Nú var eitthvert sinn, at Skuld drottning mælti við Hjörvarð konung, bónda sinn, með þungum anda: "Þat fellr mér lítt, at vit skulum gjalda skatt Hrólfi konungi ok vera nauðpínd undir hann, ok skal þat ekki vera lengr, at þú sért undirmaðr hans."

Hjörvarðr segir: "Þat mun oss best gegna sem öðrum at líða þat ok láta allt vera kyrrt."

"Þat er lítill þú ert fyrir þér," sagði hún, "at þú vilt þola hvers kyns skammir, er þér eru gerðar."

Hann sagði: "Þat er ekki möguligt at fást við Hrólf konung, því at engi þorir móti honum rönd at reisa."

"Því eru þér svá litlir fyrir yðr," sagði hún, "at engi krellr er í yðr, ok hefir sá eigi jafnan, sem ekki hættir. Nú má slíkt eigi vita, fyrr en reynt er, hvárt Hrólfi konungi má ekki bella né köppum hans. En nú er svá komit," sagði hún, "at ek ætla hann muni með öllu sigrlauss, ok eigi þætti mér fjarri at reyna þat, ok þótt hann sé mér skyldr, þá skal ek honum ekki hlífa, ok því er hann einatt heima, at sjálfan hann grunar, at hann muni missa sigrinn. Skal ek nú setja ráð til, ef bíta vildi, ok skal nú ekki af draga allra bragða í at leita, at yfir taki."

Var Skuld in mesta galdrakind ok var út af álfum komin í móðurætt sína, ok þess galt Hrólfr konungr ok kappar hans. "Skal nú fyrst senda menn til Hrólfs konungs ok biðja hann þess, at hann unni mér at gjalda eigi skattinn á þremr árum inum næstu, ok þá mun ek gjalda honum allan í senn upp eptir því, sem hann á at réttu. Nú þykki mér meiri ván, at þetta bragð dugi, ok ef þetta gengst við, þá skulum vér kyrru fyrir halda."

Nú fara sendimenn í milli eptir því, sem drottning beiddi. Hrólfr konungr játar þessu um skattinn, sem beðit var.


48. Frá liðsdrætti Skuldar

Á þessari stundu safnar Skuld saman öllum þeim mönnum, sem mestir váru fyrir sér, ok öllu illþýði af öllum næstu heruðum. Þessum svikum er þó leynt, svá at Hrólfr konungr verðr ekki varr við, ok eigi grunar kappana neitt um þetta, því at þetta váru mest galdrar ok gerningar. Setr Skuld hér til inn mesta seið at vinna Hrólf konung, bróður sinn, svá at í fylgd er með henni álfar ok nornir ok annat ótöluligt illþýði, svá at mannlig náttúra má eigi slíkt standast.

En Hrólfr konungr ok kappar hans hafa gleði mikla ok skemmtun í Hleiðargarði, ok alls kyns leika, þá er menn kunnu skyn á, þá frömdu þeir með list ok kurteisi. Hverr þeira hafði frillu til skemmtunar sér.

Ok nú er frá því at segja, at albúit er liðit Hjörvarðs konungs ok Skuldar, at þau fara til Hleiðargarðs með þenna ótöluliga lýð ok kómu þar at jólum. Hrólfr konungr hefir látit hafa mikinn viðrbúnað í móti jólunum, ok drukku menn hans fast jólakveldit. Þau Hjörvarðr ok Skuld reisa tjöld sín utan borgar. Þau váru bæði stór ok löng ok með undarligum búnaði. Þar váru margir vagnar ok allir skipaðir at vápnum ok herklæðum.

Eigi gaf Hrólfr konungr gaum at þessu. Hugsar hann nú meira á stórlæti sitt ok rausn ok hugprýði ok alla þá hreysti, sem honum bjó í brjósti, at veita þeim öllum, sem þar váru til komnir, ok hans vegr færi sem víðast, ok allt hafði hann þat til, sem einn veraldligan konungs heiðr mátti prýða. En ekki er þess getit, at Hrólfr konungr ok kappar hans hafi nokkurn tíma blótat goð, heldr trúðu þeir á mátt sinn ok megin, því at þá var ekki boðuð sú heilaga trú hér á Norðrlöndum, ok höfðu þeir því lítit skyn á skapara sínum, sem bjuggu í norðrálfunni.


49. Viðbúnaðr Hrólfs konungs ok kappa hans

Þessu næst er þat at segja, at Hjalti inn hugprúði gengr til húss þess, sem frilla hans er inni. Hann sér þá glöggliga, at eigi mun vera friðsamligt undir tjöldum þeira Hjörvarðar ok Skuldar. Lætr hann þó kyrrt vera ok lætr sér ekki í brún bregða, leggst nú með frillunni. Hún var kvenna fríðust.

Ok sem hann hefir verit þar um hríð, sprettr hann upp ok mælti til frillunnar: "Hvárt þykkir þér betri tveir tvíelleftir eða einn áttræðr?"

Hún svarar: "Tveir tvíelleftir þykkir mér betri en áttræðir karlar."

"Þessara orða skaltu gjalda," sagði Hjalti, "þín hóra," ok gekk at henni ok beit af henni nefit. "Kenndu mér um, ef nokkurir fljúgast á um þik, ok vænti ek, at flestum þykki lítil gersemi at þér upp frá þessu."

"Illa gerðir þú til mín ok ómakliga," sagði hún.

"Ekki verðr við öllu sét," sagði Hjalti.

Hann þrífr síðan vápn sín, því at hann sér, at alþakit er í kringum borgina af brynjuðu fólki ok merki eru upp sett. Skilr hann nú, at ekki þurfi at dyljast við lengr, at ófriðr sé fyrir höndum. Hann leitar til hallarinnar ok þangat, sem Hrólfr konungr sat ok kapparnir.

Hjalti mælti: "Vakið, herra konungr, því at ófriðr er í garðinum, ok er meiri þörf at berjast en at spenna konur, ok þat hygg ek, at lítt aukist gull í höllinni við skattinn Skuldar, systur þinnar, ok hefir hún grimmd Skjöldunga, ok þat kann ek þér at segja, at þetta er ólítill herr með hörðum sverðum ok hervápnum, ok þeir ganga í kringum borgina með reiddum sverðum, ok mun Hjörvarðr konungr óvingjarnligt erendi við þik eiga, ok eigi mun hann optar heðan í frá ætla at krefja þik ríkis. Þat er nú til," sagði Hjalti, "at vér munum stýra liði konungs várs, er ekki neitt sparir við oss. Efnum nú vel heitstrengingar várar, at vér verjum vel inn frægasta konung, sem nú er á öllum Norðrlöndum, ok látum þat á hvert land spyrjast mega ok launum honum nú vápn ok herklæði ok margt eptirlæti annat, því at vér munumn þetta eigi forverkum gera. Hafa hér ok stórar bendingar fyrir borit, þótt vér höfum dulist við langa tíma, ok er mér meiri grunr á, at hér munu stórir tilburðir eptir koma, svá at í minni munu verða, ok munu sumir þat kalla, at ek mæli nokkut af æðru, en vera kann, at Hrólfr konungr drekki nú it síðasta sinn með sínum köppum ok hirðmönnum. Upp nú allir kapparnir," segir Hjalti, "ok gerið skjótt at skilja við frillur yðar, því at annat liggr nú brýnna fyrir, at búast við því, sem eptir ferr. Upp, allir kappar, með hraðri svipan, ok vápnist allir."

Þá stökk upp Hrómundr harði ok Hrólfr skjóthendi, Svipdagr ok Beigaðr ok Hvítserkr inn hvati, Haklangr inn sétti, Harðrefill inn sjaundi, Haki inn frækni inn áttundi, Vöttr inn mikilaflaði inn níundi, Starólfr hét inn tíundi, Hjatli inn hugprúði inn ellefti, Böðvarr bjarki inn tólfti, ok var hann því svá kallaðr, at hann rýmdi á burt öllum berserkjum Hrólfs konungs vegna þeira ofsa ok ójafnaðar, en drap suma, svá at engi þeira þreifst fyrir honum, því at þeir váru svá sem konur hjá honum, þá á átti at reyna, ok þóttust þó honum ávallt meiri ok sátu ávallt á svikráðum við hann.

Böðvarr bjarki stóð strax upp ok herklæddist ok mælti, at nú væri Hrólfi konungi þörf á stoltum drengjum, - "ok mun þeim öllum duga hjarta ok hugr, sem eigi standa á baki Hrólfs konungs."

Hrólfr konungr sprettr þá upp ok tekr til orða með engum ótta: "Takið oss þann drukk, sem bestr er til, ok skulum vér drekka áðr ok gerast kátir ok sýnum svá, hvaða menn þetta eru, Hrólfs kappar, ok stundum þat eina, at í minni sé vár hreysti, því at hingat hafa sótt inir mestu kappar af öllum löndum, sem í nánd eru, ok inir fræknustu. Segið þat Hjörvarði ok Skuld ok þeira görpum, at vér munum drekka oss glaða, áðr en vér tökum við skattinum."

Svá var gert sem konungrinn mælti.

Skuld svarar: "Ólíkr er Hrólfr konungr, bróðir minn, öllum öðrum, ok er at slíkum helst skaði, en þó skal til skarar skríða allt at einu."

Svá mikit fannst um Hrólf konung, at hann var lofaðr bæði af vinum sínum ok óvinum.


50. Frá athöfn Böðvars bjarka

Hrólfr konungr sprettr nú ór hásætinu, er hann hafði áðr drukkit um hríð ok allir hans kappar, skilja nú við drukkinn góða at sinni ok eru úti því næst nema Böðvarr bjarki. Hann sjá þeir hvergi ok undrast þat mjök, ok þykkir þeim ekki örvænt, at hann sé annathvárt hertekinn eða drepinn.

Ok þegar sem þeir eru út komnir, brestr í ógurligr bardagi. Hrólfr konungr fylgir sjálfr fram merkjunum ok kappar hans þar með á báðar síður ok allr annarr borgarmúgr, hverr eigi var fár at telja, þó at þeir kæmi tíl lítils. Þar mátti sjá stór högg í hjálmum ok brynjum, sverð ok spjót mátti þar mörg á lopti sjá, ok svá margr hrævardalr, at þaktar váru allar grundir.

Hjalti inn hugprúði mælti: "Mörg brynja er nú slitin ok mörg vápn brotin ok margr hjálmr spilltr ok margr hraustur riddari af baki stunginn, ok hefir konungr várr gott skap, því at nú er hann svá glaðr sem þá hann drakk öl fastast ok vegr jafnt með báðum höndum, ok er hann mjök ólíkr öðrum konungum í bardögum, því at svá líst mér sem hann hafi tólf konunga afl, ok margan hraustan mann hefir hann drepit, ok nú má Hjörvarðr konungr sjá þat, at sverðit Sköfnungr bítr, ok gnestr hann nú hátt í þeira hausum."

En náttúra Sköfnungs var sú, at hann kvað við hátt, þá hann kenndi beinanna. Lýstr nú í bardaga allákafan, svá at ekki neitt stendr við Hrólfi konungi ok köppum hans. Hrólfr konungr vegr svá með Sköfnung, at undrum þótti gegna, ok orka nú mjök á liðit Hjörvarðs konungs, ok fellr þat at handamáli.

Þat sjá þeir Hjörvarðr ok menn hans, at björn einn mikill ferr fyrir Hrólfs konungs mönnum ok jafnan þar næst, sem konungrinn var. Hann drepr fleiri menn með sínum hrammi en fimm aðrir kappar konungs. Hrjóta af honum högg ok skotvápn. en hann brýtr undir sik bæði menn ok hesta af liði Hjörvarðs konungs, ok allt þat, sem í nánd er, mylr hann með sínum tönnum, svá at illr kurr kemr í lið Hjörvarðs konungs.

Hjalti litast nú um ok sér eigi Böðvar, félaga sinn, ok mælti til Hrólfs konungs: "Hverju mun þetta gegna, at Böðvarr hlífir sér svá ok kemr eigi næri konunginum, þvílíkan kappa sem vér hugðum hann vera ok hann opt reynst hefir?"

Hrólfr konungr segir: "Þar nokkurs staðar mun hann vera, sem oss best gegnir, ef hann er sjálfráðr. Haltu þinni prýði ok framgöngu, en hallmæl honum ekki, því at engi yðar er hans jafningi, ok áfrý ek þó engan yðar, því at þér eruð allir inir hraustustu kappar."

Hjalti hefr nú á rás ok heim til konungsins herbergja ok sér, hvar hann sitr ok hefst ekki at.

Hjalti mælti: "Hversu lengi skulu vér bíða ins frægasta kappa, ok er þetta mikil ódæmi, at þú stendr ekki á þína réttu fætr ok reynir nú þína styrku armleggi, sem svá eru sterkir sem alibirnir. Upp nú, Böðvarr bjarki ok minn yfirmann, ella mun ek brenna húsit ok sjálfan þik, ok er þetta höfuðskömm, þvílíkr kappi sem þú ert, at konungrinn skuli leggja sik í háska fyrir oss, ok týnir þú svá þínu mikla lofi, sem þú hefir um stund haft."

Böðvarr stóð þá upp ok blés við ok mælti: "Ekki þarftu, Hjalti, at hræða mik, því at ekki em ek enn hræddr, ok nú em ek albúinn at fara. Þá ek var ungr, flýða ek hvárki eld né járn, en eld hefi ek sjaldan reynt, en járngang hefi ek stundum þolat ok fyrir hvárigu gengit hingat til, ok skaltu at sönnu segja, at ek vil fullvel berjast, ok jafnan hefir Hrólfr konungr kallat mik kappa fyrir sínum mönnum. Á ek honum ok margt at launa, fyrst mægð ok tólf bú, er hann gaf mér, þar með marga dýrgripi. Ek drap Agnar berserk ok eigi síðr konung, ok er þat verk haft í minnum," telr nú upp fyrir honum mörg stórvirki, er hann hafði unnit ok banamaðr orðit margra manna, ok bað hann svá til ætla, at hann mundi óhræddr til bardaga ganga. "En þó hygg ek hér við miklu meiri undr at eiga en hvarvetna þar, sem vér höfum áðr komit. En ekki hefir þú konunginum verit svá hagfelldr í þessu tilbragði sem þér þykkir, því at næri mundi nú lagt hafa áðr, hvárir sigrast hefði, en þér hefir nú orðit meir vitfátt en hitt, at þú mundir ekki vel vilja konunginum, ok engum skyldi öðrum hans kappa enst hafa þetta nema þér at kalla mik út nema konunginum, ok hvern annan skyldi ek drepit hafa, ok vill nú dragast til þess, sem verða vill, at engi ráð skuli duga. Ek segi þér at sönnu, at nú má ek mörgum hlutum minna lið veita konunginum en áðr þú kallaðir mik upp heðan."

Hjalti sagði: "Þat er ljóst, at mér er vandast við þik ok Hrólf konung, en þó er vant ór at ráða, þá svá fellr."


51 Frá Skuldarbardaga

Eptir þessa eggjan Hjalta stendr Böðvarr upp ok gengr út til bardagans. Er þá björninn horfinn burt ór liðinu, ok tekr nú bardaginn at þyngjast fyrir. Hafði Skuld drottning engum brögðum við komit, á meðan björninn var í liði Hrólfs konungs, þar sem hún sat í sínu svarta tjaldi á seiðhjalli sínum. Skiptir nú svá um sem dimm nótt komi eptir bjartan dag. Sjá nú menn Hrólfs konungs, hvar kemr fram úr liði Hjörvarðs konungs einn ógurligr galti. Hann var eigi minni tilsýndar en þrevett naut ok var úlfgrár at lit, ok flýgr ör af hverju hans burstarhári, ok drepr hann hirðmenn Hrólfs konungs hrönnum niðr með fádæmum.

Böðvarr bjarki ruddist nú um fast ok hjó á tvær hendr ok hugsaði nú ekki annat en vinna sem mest, áðr hann felli, ok fellr nú hverr um þveran annan fyrir honum, ok blóðugar hefir hann báðar sínar axlir ok hlóð valköstum á alla vega í kringum sik. Lét hann líkt sem hann væri óðr. En svá margan mann sem hann drepr ok fleiri aðrir Hrólfs kappar af liði þeira Hjörvarðar ok Skuldar, eru þau ódæmi at, at aldri þverrar lið þeira at heldr, ok er sem þeir hafist ekki at, ok aldri þykkjast þeir hafa komit í slík undr.

Böðvarr mælti: "Drjúgt er liðit Skuldar, ok grunar mik nú, at þeir dauðu sveimi hér ok rísi upp aptr ok berjist í móti oss, ok mun þat verða torsótt at berjast við drauga, ok svá margr leggr sem hér er klofinn ok skjöldr rifinn, hjálmr ok brynja í smátt sundr höggvinn ok margr höfðingi í sundr bolaðr, þá eru þeir nú grimmastir inir dauðu viðreignar, ok ekki höfum vér mátt við þessu, enda hvar er sá kappi Hrólfs konungs, sem mér frýði mest hugar ok mik kvaddi optast útgöngu, áðr en ek svaraði honum, ok eigi sé ek hann nú, ok em ek þó eigi vanr at hallmæla mönnum?"

Þá sagði Hjalti: "Þú segir satt, eigi ertu hallmælasamr. Hér stendr sá, sem Hjalti heitir, ok hefi ek nú nokkut verkaefni fyrir höndum, ok er eigi alllangt í millum okkar, ok þarf ek við góðra drengja, því at af mér eru höggnar allar hlífar, fóstbróðir, ok þykkist ek þó allákaft vega, ok get ek nú eigi hefnt allra minna högga, en eigi skal nú við hlífast, ef vér skulum í Valhöll gista í kveld, ok víst höfum vér aldri hitt slík undr fyrir sem hér eru nú, ok hefir oss lengi fyrir boðat þessum tíðendum, sem nú eru fram komin."

Böðvarr bjarki mælti: "Nem, hvat ek segi: Ek hefi barist í tólf flokkorrostum ok jafnan verit kallaðr fullhugi ok hliðat fyrir engum berserk. Ek hvatta Hrólf konung at sækja heim Aðils konung, ok mættum vér þar nokkurum brögðum, ok var þat lítils vert hjá þessum ófagnaði, en nú er svá lagt til míns hjarta, at mér er ekki jafnglatt at vega sem áðr. Ek mætta Hjörvarði konungi áðan í fyrri hríðinni, svá at okkar fund bar saman, ok kastaði hvárrgi okkar löstum á aðra. Áttum vit vápnaviðskipti um stund. Sendi hann mér lag, hvar ek kennda heljarför, en ek hjó af honum hönd ok fót, ok kom annat höggit á öxl honum, ok klauf ek svá ofan með síðunni ok með hryggnum, en svá brá hann sér við, at hann andvarpaði eigi ok svá sem hann sofnaði um stund, en ek hugða hann dauðan, ok fáir munu slíkir finnast, ok eigi barðist hann síðr ódjarfligar en áðr, ok aldri kann ek at segja, hvat hann eflir. Hér er nú margt manna saman komit á móti oss ríkra ok ótíginna, er ór öllum áttum at drífr, svá at eigi má rönd við reisa, en Óðin kann ek ekki at kenna hér enn. Mér er þó mesti grunr á, at hann muni hér sveima í móti oss, herjans sonrinn inn fúli ok inn ótrúi, ok ef nokkurr kynni mér til hans at segja, skylda ek kreista hann sem annan versta ok minnsta mýsling, ok þat illa eitrkvikindi skyldi verða svívirðiliga leikit, ef ek mætti hann höndum taka, ok hverjum mundi vera meiri heipt í hug, ef hann sæi sinn lánardrottin svá út leikinn sem vér sjáum nú?"

Hjalti mælti: "Ekki er forlögin hægt at beygja né á móti náttúrunni at standa," ok hættu þeir svá sínu tali.


52. Fall Hrólfs konungs ok kappa hans

Hrólfr konungr varðist vel ok drengiliga ok af meiri hugprýði en nokkurr maðr vissi dæmi til. Sóttu þeir at honum fast, ok varð sleginn hringr um hann af einvalaliði Hjörvarðs konungs ok Skuldar. Skuld er nú komin til bardagans ok eggjar í ákafa sitt illþýði at sækja at Hrólfi konungi, því at hún sér, at kapparnir eru ekki allnær honum, ok þetta var þat, sem Böðvar bjarka angraði stórliga, at hann gat ekki veitt lið sínum herra, ok svá fleiri kappana, því at þeir váru nú svá fúsir at deyja með honum svá sem at lifa með honum, þá þeir váru í blóma æsku sinnar. Var nú gervöll hirð konungsins fallin, svá at ekki stóð einn upp, en kapparnir flestir særðir til ólífis, ok fór þetta eptir líkendum.

Sagði meistarinn Galterus, at mannligir kraptar máttu ekki standast við slíkum fjanda krapti, utan máttr guðs hefði á móti komnit, - "ok stóð þér þat eitt fyrir sigrinum, Hrólfr konungr, at þú hafðir ekki skyn á skapara þínum".

Kom nú á sú galdrahríð, at kapparnir tóku at falla hverr um þveran annan, ok Hrólfr komst ór skjaldborginni ok var svá sem fallinn af mæði. Þarf þat ekki með orðum at lengja, at þar fell Hrólfr konungr ok allir hans kappar með góðum lofstír.

En hvat mikit slag þeir veittu þar, þat verðr ekki með orðum skýrt. Þar fell Hjörvarðr konungr ok allt hans lið, nema fáir níðingar stóðu upp eptir með Skuld. Tók hún svá ríkin Hrólfs konungs undir sik ok stýrði þeim illa ok skamma stund, ok hefndi Elg-Fróði Böðvars bjarka, bróður síns, sem hann hét honum, ok Þórir konungr hundsfótr, sem segir í Fróða þætti, ok fengu mikinn styrk ór Svíaríki af Yrsu drottningu, ok segja menn, at Vöggr hefði þar verit flokksforingi fyrir. Heldu þeir öllum her til Danmerkr á óvart Skuld drottningu. Gátu þeir nát hana höndum, svá at hún kom engum gerningum við, ok allt hennar illþýði drápu þeir, en kvöldu hana ýmisligum píningum ok kómu svá ríkjunum aptr undir dætr Hrólfs konungs, ok helt svá hverr heim til sinna heimkynna.

Var haugr orpinn eptir Hrólf konung ok lagt hjá honum sverðit Sköfnungr ok sinn haugr handa hverjum kappa ok nokkurt vápn hjá.

Ok endar hér sögu Hrólfs konungs kraka ok kappa hans.