Thorstein bæjarmagns tått

Thorstein bæjarmagns tått

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

1 Thorsteins opphav

På den tid da Håkon jarl Sigurdsson styrte over Norge bodde det en bonde i Gauldal som hette Brynjolf. Han ble kalt kamel, og var lendmann og en stor kriger.

Kona hans het Dagny, hun var datter til Jarnskegga av Yrjar. De hadde en sønn som hette Thorstein. Han var stor og sterk; streng og utilgivende med hver den som ikke var det. Ingen var jevnstor i Norge, og det fantes neppe den dør som var høg nok til at han kunne gå rett gjennom. Derfor ble han kalt bæjarmagn fordi han var for stor av vekst for de fleste hus.

Thorstein var så lite vennlig at hans far skaffet ham et skip og noen menn. Etter dette var Thorstein av og til på hærferd og av og til på kjøpferd; og i begge delene gikk det bra for ham.

På denne tiden tok kong Olaf Trygvasson makten i Norge, for Håkon jarl fikk halsen skåret over av trellen sin, Thormod kark. Thorstein gårdsmakt ble hirdmann for kong Olaf, for kongen syntes han var en modig kar og likte ham godt, men ikke var han godt likt av hirdmennene. De mente han var sta og hensynsløs, men kongen brukte å sende Thorstein på sendeferder som andre dro seg unna.

Men stundom for han i kjøpferd for å skaffe kongen verdigjenstander.

2. Thorstein for til de underjordiske

En gang lå Thorstein øst for Balagardssida og ventet på bør. Da sola en morgen var i sydøst gikk han i land og kom til en rydning. En lav, fager haug lå i rydningen og på toppen av den sto en snauklipt gutt.

”Mor,” sa han, ”gi meg min krokstav og vottene mine, for jeg vil dra i gandferd. Det er nå høgtid i underverdenen.”

Ut av hullet ble det slengt en krokstav som så ut som en ilddrake. Han steg nå på krokstaven og dro på seg vottene, og kjørte slik som barn ofte gjør.

Thorstein gikk til haugen og sa det samme som gutten, og straks ble det kastet ut stav og votter. En stemme mælte: ”Hvem tar imot dette?”

”Bjalfi, sønnen din,” sa Thorstein.

Så steg han på staven og red samme veien som gutten hadde tatt.

De kom til en bred elv og stupte ovenfra og ned i den, og det var som om de vadet gjennom røyk. Deretter klarnet det foran øynene og de kom til der hvor elva fosset over en klippe. Thorstein så da en stor bygd og en stor borg. De satte kursen mot borgen og fant folk sittende ved bordet, og gikk inn i hallen og fant den full av folk. Det ble ikke drukket av annet enn sølvbegre. Et skapbord sto på gulvet og alt syntes dem å være gyllent, og ingenting ble drukket, utenom vin.

Thorstein forstod nå at ingen her så dem. Hans reisefelle gikk bort til bordene og tok alt det som falt ned.

Kongen og dronninga satt i høgsetet og folkene i hallen var glade.

Dernest så Thorstein at en mann kom inn i hallen og hilste kongen og sa at han var sendt til ham fra Indialand, av den jarlen som der styrte, fra det fjellet som het Lukanus. Han fortalte kongen at han var en alv og ga ham en gullring. Kongen mente han ikke hadde sett en bedre ring og denne ble sendt over hele hallen for at flest mulig kunne se den, og alle lovpriste den. Ringen kunne tas fra hverandre på fire steder. Thorstein så også en annen gjenstand som han syntes var verdifull. Det var en duk som lå på kongens bord og hadde påsydd gullrender og tolv edelsteiner; de beste som fantes. Thorstein ville gjerne eie denne duken, og han bestemte seg for å prøve kongens hell og se om han kunne få tak i ringen.

Thorstein så at kongen tenkte å sette ringen på fingeren; han grep derfor ringen, og duken også, med den andre hånden, så all maten falt i søla. Så løp han ut døra, men krokstaven ble igjen etter han i hallen.

Det ble nå stort oppløp; menn løp etter Thorleif ut og så hvor han for, og satte etter ham. Han så nå at de kunne klare å nå igjen ham, og mælte da: ”Hvis du er så god, kong Olaf, som min tro på deg er sterk, da hjelp meg.”

Thorstein var så kjapp at de ikke nådde han igjen før han kom til elva og stoppet. De omringet ham, men Thorstein verget seg godt og drepte et utall av dem; før hans reisefølge kom og ga ham staven, og straks forsvant de inn i tåka. De kom inn i samme jordhaugen som tidligere fortalt, men sola sto nå i vest.

Gutten kastet da inn staven og tøysekken han hadde fylt med god mat, og det samme gjorde Thorstein.

Den snauklipte gutten løp inn mens Thorstein ventet på utsiden av åpningen. Der inne så han to kvinner, den ene vevde en gudvev mens den andre vugget et barn. Hun sa: ”Hva hefter din bror, Bjalfi?”

”Ikke har han vært med i dag,” sa han.

”Hvem har da fart med krokstaven,” sa hun.

”Det var Thorstein bæjarmagn, hirdmannen til kong Olaf,” sa gutten, ”han fikk oss i store vanskeligheter for han brakte med fra underverdenen de ting som ikke skal finnes i Norge, og han kastet staven i hendene deres og de jaget ham like til nedgangen. Da ga jeg ham staven; og visst er han en modig mann for ikke vet jeg hvor mange han drepte.”

Og nå lukket haugen seg igjen.

Thorstein for nå til mennene sine og derfra seilte de til Norge og fant kong Olaf øst i Vika og ga ham denne skatten, og fortalte om ferden sin. Det syntes de mye om.

Kongen sa at Thorstein skulle få et stort len, men han sa han ville ta enda en ferd i Austerveg. Han var nå med kongen om vinteren.

3. Thorstein og dvergen

Om våren gjorde Thorstein klar skipet sitt. Han hadde langskip og fire og tjue menn. Da han kom til Jamtaland og lå i havn en dag gikk han på land for å more seg. Han kom til en rydning hvor det var en stor stein og like ved så han en forunderlig stygg dverg som sto der og skrek av full hals. Thorstein syntes at kjeften var vrengt ut mot ørene og andre siden av nesen var dradd ned i kjeften. Thorstein spurte hvorfor han oppførte seg som en tulling.

”Du, gode mann,” sa han, ”ikke lur på det. Ser du ikke den kjempestore ørnen som flyr der? Den har tatt sønnen min. Jeg mener at en slik ond en er sendt av Odin selv, og jeg dør om jeg mister barnet.”

Thorstein skjøt etter ørnen og traff den under vingen så den datt død ned, men Thorstein fanget dvergbarnet i lufta og ga til faren. Han ble svært glad, og mælte: ”Jeg og sønnen min skylder deg for livet hans; ønsk deg nå lønn for dette i gull og sølv.”

”Ta deg først av din sønn,” sa Thorstein, ”jeg er ikke vant til å ta betalt for styrken min.”

”Det gjør ikke min plikt til å lønne deg noe mindre,” sa dvergen, ”du syns vel ikke skjorta mi av saueull er noe å tilby, men ikke vil du bli trett når du svømmer, og ikke vil du kunne bli såret så lenge du bærer den mot huden din.”

Thorstein dro skjorta på og den passet ham godt, selv om den hadde virket for liten for dvergen. Han tok også en sølvring ut av pungen sin og ga til Thorstein. Dvergen ba han gjemme den godt for han ville aldri mangle rikdom så lenge han eide ringen. Deretter tok han en svart stein og ga til Thorstein,

”og hvis du skjuler den inne i handa di, vil ingen kunne se deg. Ikke har jeg flere ting som kan være nyttige for deg. Men denne steinen vil jeg gi deg å more deg med.”

Han tok så en stein opp av pungen sin. Med den fulgte en stålpigg. Steinen var trekantet, hvit i midten, rød på den andre siden med en gul kant utenfor.

Dvergen mælte: ”Hvis du hakker piggen mot steinen der den er hvit kommer det en haglstorm så kraftig at ingen tør å se mot den. Men om du vil tine denne snøen skal du hakke der som steinen er gul, da kommer det solskinn slik at alt smelter. Om du hakker der det er rødt kommer det ild, flammer og et gnistrein, slik at ingen kan se imot. Du kan også treffe alt du vil med piggen og steinen; og de kommer av seg selv tilbake i handa di straks du roper på dem. Men nå kan jeg ikke lønne deg mer.”

Thorstein takket ham for gavene og for nå tilbake til mennene sine. Denne turen mente han hadde vært vel verd bryet.

Dernest fikk de bør og seilte i Austerveg. De kom snart inn i mørke og mistet kursen. Ikke visste de nå hvor de seilte og i en halv måned pågikk dette.

4. Thorleif kom til Riseland

En kveld ble de klar over at de var nær land så de kastet anker og lå der om natta. Morgenen etter var det godt vær og vakkert solskinn. De var kommet inn i en lang fjord og kunne se vakre lier og skoger. Ingen mann om bord kjente dette landet. De så ikke noe liv, verken dyr eller fugler. Nå satte de opp teltet på land og gjorde klart for natta.

Om morgenen mælte Thorstein til mennene sine: ”Jeg vil fortelle dere hva jeg tenker å gjøre. Dere skal vente på meg i seks netter her. Jeg ønsker å gjøre meg kjent med dette landet.”

De var ikke glade for dette, og ønsket å fare med ham, men Thorstein ville ikke det, - ”og om jeg ikke kommer igjen før sola den sjuende dagen er på himmelen,” sa han, ”da skal dere seile hjem og fortelle kong Olaf at jeg ikke lykkes å komme tilbake.”

De fulgte ham opp i skogen; dernest forsvant han for dem og de vendte tilbake til skipet og gjorde det som Thorstein hadde bedt dem om.

Nå er å fortelle om Thorstein at hele den dagen gikk han gjennom skogen og la ikke merke til noe spesielt. Men mot kvelden kom han til en bred veg. Denne fulgte han like til det ble kveld. Da gikk han ut av vegen og bort til et stort eiketre som han klatret opp i. Her var det nok plass til å legge seg ned og han sov der om natta.

Men ved soloppgang hørte han store drønn og menneskestemmer. Han så da at toogtjue menn kom raskt ridende. Thorstein undret seg mye over veksten deres for han hadde aldri sett så store menn tidligere. Han kledde seg nå.

Morgenen gikk til sola sto i sydøst.

5. Thorleif for med Gudmund

Thorstein så nå tre velvæpnede menn komme ridende; de var så storvokste at han aldri hadde sett deres like. Den gjeveste av dem red i midten med gullsømte klær på en lys hest. De to andre red på grå hester og hadde røde skarlagensklær.

Da de kom rett overfor der hvor Thorstein var, stoppet den som ledet dem og mælte: ”Hva er det som beveger seg der i eika?”

Thorstein gikk da ned på vegen foran dem og hilste dem. Men de begynte å brøle av latter, og den største mannen sa: ”En mann som deg er et sjeldent syn for oss. Hva heter du og hvor kommer du fra?”

Thorstein fortalte navnet sitt, og la til at han ble kalt bæjarmagn, - ”men ætta mi er i Norge. Jeg er hirdmann til kong Olaf.”

Den store mannen smilte og mælte: ”Det meste om hvor gjev hans hird er må være løgn hvis han ikke har noen som ser dugeligere ut enn deg. Det synes meg bedre at du het gårdsbarn enn gårdsmakt.”

”La noe følge navnefestet,” sa Thorstein. Den store mannen tok av seg en gullring og ga Thorstein. Den veide tre øyrer.

Thorstein mælte: ”Hva er navnet ditt, hvem ætter du fra og hvilket land er jeg kommet til?”

”Gudmund heter jeg og styrer over det som heter Glæsivollene. Det ligger under det landet som heter Riseland. Jeg er kongssønn og mine tjenere er Fullsterk og Allsterk. Så du noen menn ri forbi her i morges?”

Thorstein mælte: ”Toogtjue menn red forbi her, og de var ikke akkurat stille av seg.”

”Det er tjenerne mine,” sa Gudmund, ”nabolandet nærmest her heter Jotunheimen. Der styrer en konge som het Geirrød. Ham er vi skatteskyldig. Far min heter Ulfhedinn den trauste, men han ble kalt Gudmund liksom alle de som bor på Glæsivollene. Far min for til Geirrødsgård for å betale skatt til kongen, men på den ferden fikk han bane. Kongen spurte meg om å drikke arveøl etter min far og ta over navnebøtene min far hadde. Men vi er ikke glade over å tjene jotnene.”

”Hvorfor red mennene Deres videre?”, spurte Thorstein.

”En stor elv deler landet vårt,” sa Gudmund, ”den heter Hemra og er så dyp og sterk at ingen hester kan vade over den, bortsett fra de vi tre karene eier. De andre må ri til elvas utspring, men vi skal møtes i kveld.”

”Det hadde vært morsomt å reise med dere,” sa Thorstein, ”og se hva som hendte.”

”Ikke vet jeg om det passer,” sa Gudmund, ”for du er vel kristen?”

”Jeg kan ta vare på meg selv,” sa Thorstein.

”Ikke vil jeg at du skal få skade på grunn av meg,” sa Gudmund, ”men om kong Olaf ville gi oss sin velsignelse, da ville jeg våge at du ble med.”

Thorstein sa at han lovet det og Gudmund ba ham om å sette seg opp på hesteryggen med ham. Dette gjorde han.

De red til elva og der var det et hus hvor de tok andre klær og kledde seg og hestene sine. Disse klærne hadde den natur at vannet ikke berørte dem, for vannet var så kaldt at det straks ville gå koldbrann i det som ble vått.

De red nå over elva og hestene vadet kraftig. Gudmunds hest snublet så Thorstein ble våt på tåa, og straks løp det koldbrann i den. Da de kom over elva bredte de ut klærne for at de skulle tørke. Thorstein hugg av seg tåa og de var svært imponert over tapperheten hans.

De red nå videre og Thorstein sa at de ikke trengte å gjemme ham, - ”fordi jeg kan lage meg en usynlighetshjelm slik at ingen kan se meg.”

Gudmund sa at det var en nyttig kunnskap.

De nådde borgen og mennene til Gudmund kom mot ham og så red de inn. Her kunne de høre allslags musikkinstrumenter, men Thorstein syntes det ble lite dyktig spilt. Kong Geirrød kom imot dem og hilste varmt på dem og de ble vist et steinhus, eller hall, å sove i og fikk menn som leide hestene deres til stallen.

Gudmund ble leid inn i kongshallen og kongen satt i høgsetet og sammen med ham satt en jarl som het Agdi. Han styrte over det herred som het Grundir og som lå mellom Riseland og Jotunheimen. Gnipalund var bostedet hans. Han var trollkyndig og mennene hans lignet mer på troll enn mennesker. Gudmund satte seg på kanten på høgsetet tvers mot kongen. Det var skikken deres at kongssønnen skulle ikke sitte i høgsetet før han hadde tatt sin fars tittel og den første skål ble drukket.

Snart var et strålende gjestebud i gang og mennene drakk lenge lystige og glade, og gikk siden for å sove. Da Gudmund kom tilbake til huset sitt viste Thorstein seg og de lo av ham, men Gudmund fortalte mennene sine hvem han var og sa at de ikke skulle le av ham.

Der sov de hele natta.

6. Om Geirrød og Gudmund

Da det ble morgen kom de seg tidlig på beina og Gudmund ble ført til kongshallen. Kongen tok vel imot ham: ”Vi vil nå vite,” sa kongen, ”om du vil vise meg slik lydighet som din far. Hvis du vil det så skal jeg øke din rang og du skal få beholde Riseland og sverge meg lydighet.”

Gudmund svarte: ”Det er ikke lov å kreve at en så ung man som meg skal avlegge ed.”

”Som du vil,” sa kongen.

Deretter tok kongen en kappe av gudvev og la over Gudmund. Han ble nå gitt kongsnavn og kongen tok et stort horn og drakk for Gudmund. Denne tok imot hornet og takket kongen, så sto han opp på benkestokken foran kongens høgsete og avla et høytidelig løfte om at han ikke skulle tjene eller avlyde noen annen konge mens kong Geirrød levde.

Kongen takket ham og sa at dette var mer verdt enn om han hadde sverget eder. Så drakk Gudmund av hornet og gikk til setet sitt. Mennene var da glade og lystige.

Agdi jarl hadde to menn med seg; den ene het Jøkul og den andre Frost. De var begge svært misunnelige. Jøkul tok tak i en okseknoke og kastet mot Gudmunds menn. Thorstein så dette, grep den i luften, og sendte den tilbake. Den traff nesa på en som het Gust, knakk denne og alle tennene hans, og selv falt han i uvett.

Kong Geirrød ble sint og spurte hvem som kastet bein over bordet hans. Han sa at før de var ferdige skulle de finne ut hvem som var den beste til å kaste stein. Nå kalte kongen til seg to menn, Drøtt og Høsvi: ”Far dere og finn gullballen min og bær den hit.”

De for og kom tilbake med et selhode som veide ti fjordinger. Det var glødende og glør sprutet av det som av en ambolt, mens fettet drypte ned av det som glødende bek.

Kongen mælte: ”Ta nå ballen og kast til hver av dere. Den som mister den skal bli utleg og miste all sin eiendom, og enhver som ikke våger å kaste skal kalles en niding.”

7. Om ballek og glime

Drøtt kastet nå ballen mot Fullsterk som grep den med en hand. Thorstein så at han ikke var sterk nok så han sprang under ballen. De kastet ballen sammen mot Frost, for de største krigerne sto foran begge benkene. Frost tok sterkt imot, men den kom så nærme ansiktet hans at kinnbeinet revnet.

Han kastet ballen mot Allsterk som tok kraftig imot med begge hender, men ville ha falt bakover om ikke Thorstein hadde støttet ham.

Allsterk kastet mot Agdi jarl og han grep den med begge hender. Fettet kom i skjegget på ham så alt begynte å brenne. Derfor var det lurt av ham å kvitte seg med ballen og han kastet den mot kong Gudmund. Men Gudmund kastet mot kong Geirrød som imidlertid vek unna slik at ballen traff Drøtt og Høsvir og ga dem banesår.

Ballen gikk imidlertid gjennom et glassvindu, og så ut i diket som var gravd rundt borgen, slik at flammer sprang opp. Dette var slutten på leken og folk tok nå til å drikke. Agdi jarl sa at han ble urolig til sinns hver gang han omgikks Gudmunds menn.

Om kvelden gikk Gudmund og mennene hans for å sove. De takket Thorstein for hjelpen som hadde holdt dem skadeløse. Han sa at det var lite, ”men hva slags fornøyelse kan vi få i morgen?”

”Kongen kan la oss bryte,” sa Gudmund, ”og de vil da hevne seg for styrkene våre er svært ulike.”

”Kongens hell vil styrke oss,” sa Thorstein, ”frykt ikke, om dere kjemper nær der jeg er.”

Om morgenen gikk hver til sin moro mens tjenerne dekket på bordet. Kong Geirrød spurte om mennene ikke ville like å bryte, og de sa at han skulle råde. De kledde så av seg og tok fangtak. Thorstein hadde aldri før sett slik kraft, for hver gang en ble felt skalv alt, og det var klart at Agdi jarls menn var hardt presset.

Frosti gikk nå fram på gulvet og mælte: ”Hvem vil kjempe mot meg?”

”Det vil en eller annen,” sa Fullsterk.

De gikk på hverandre og det ble kraftige rykk dem imellom, men Frost var mye sterkere. De nærmet seg nå Gudmund. Frost presset ham mot brystet, men seg sammen. Thorstein sparket ham i knehasene, slik at Frost falt bakover på ryggen med Fullsterk over seg. Nakken og albuene knakk på Frost. Han reiste seg langsomt, og sa: ”Ikke er dere alene i denne leken, men hvorfor lukter dere så vondt?”

”Det er for kort mellom nesa og kjeften din,” sa Fullsterk.

Jøkul reiste seg nå og Allsterk angrep ham. Deres kamp var voldsomt hard, men likevel var Jøkul sterkest og bar ham mot benken hvor Thorstein var. Jøkul ville dra Allsterk fra benken og grep hardt tak i ham, men Thorstein holdt ham. Jøkul tok så hardt i at han trådte ned til anklene gjennom gulvet. Brått slengte Thorstein Allsterk fra seg slik at Jøkul falt bakover på ryggen og foten gikk av ledd på ham.

Allsterk gikk til benken, men Jøkul reiste seg langsomt, og sa: ”Ikke kan vi se alle de som er på benken.”

Geirrød spurte Gudmund om han ikke ville bryte. Gudmund sa at selv om han ikke hadde gjort det før så ville han ikke si nei til det. Kongen ba Agdi jarl om å hevne mennene sine, og han sa at selv om han holdt opp å bryte for lenge siden så skulle kongen råde. Så kledde de av seg og Thorstein syntes ikke han hadde sett en kropp som var så lik et trolls som Agdis. Han var sort som Hel.

Gudmund reiste seg imot ham, og kroppen hans var hvit av farge. Agdi jarl gikk brått mot ham og grep ham med krumme fingrer i siden, like inn til beinet, og de kjempet voldsomt rundt i hallen.

Da de kom dit hvor Thorstein var, satte Gudmund beinkrok på jarlen, og svingte ham vakkert. Thorstein la seg ned foran jarlens føtter slik at han falt på nesa. Både skarvnesa og fire tenner knakk på ham. Jarlen reiste seg, og sa: ”Tungt faller en gammel mann, men aller tyngst når tre går på en.”

Nå tok mennene på seg klærne.

8. Om Thorsteins drikking og samtale med de andre

Dernest gikk kongene til bords. Agdi jarl og de andre talte om at de måtte ha blitt lurt på en eller annen måte, - ”for jeg føler meg alltid svett når jeg er i deres selskap.”

”La det være,” sa kongen, ”det kan komme en som forklarer det for oss.”

Mennene tok nå til å drikke. To horn ble båret inn i hallen, dette var store skatter og eid av Agdi jarl. Hornene ble kalt Hvitinger og var begge en alen høye og prydet med gull.

Kongen sendte et horn til hver benk, - ”og hver av dere skal drikke det i en sup. Den som ikke klarer skal gi skjenkesvennen en eyri sølv.”

Ingen klarte å drikke det i ett utenom de store krigerne, men Thorstein sørget for at de som var med Gudmund ikke ble fortrollet. Mennene drakk nå glade i det som var igjen av dagen og om kvelden gikk de for å sove.

Gudmund takket for den gode hjelpen, men Thorstein spurte ham når veitsla var over.

”Mine menn må ri i morgen,” sa Gudmund, ”jeg vet at kongen vil gjøre alt han kan og vise skattene sine. Kongen vil nå la sitt store horn bæres inn; det som kalles Grim den gode. Det er en stor skatt, fullt av trolldom og prydet med gull. Et mannshode med skinn og munn sitter på den spisse enden og det taler til folk og forteller om framtiden, og om det er ufred i sikte. Det vil bli vår bane hvis kongen får vite at en kristen mann er med oss. Vi må ikke våge å spare på rikdom til ham.”

Thorstein sa at Grim ikke ville kunne mæle mer enn kong Olaf ville, - ”og jeg tror at Geirrød er dødsmerket. Jeg synes dere skal følge mine råd fra nå av. I morgen skal jeg vise meg.”

De sa at dette ville være svært risikabelt, men Thorstein sa at Geirrød ville kvitte seg med dem, - ”men hva mer kan du fortelle meg om Grim den gode?”

”Det er å fortelle om hornet at en middels stor mann kan stå under bøyen på det, og at det er en alen bredt over åpningskanten. Den største drikkemannen i deres flokk kan drikke dit, men bare kongen kan tømme alt i en sup. Hver mann må gi Grim noe verdifullt, men den største ære han kan motta er at en enkelt mann tømmer han i en sup.”

Thorstein mælte: ”Du må ta på skjorta mi, for da kan ikke noe skade deg, selv om det er gift i drikken. Ta kronen av hodet ditt, gi den til Grim den gode og si i øret hans at du skal gi ham mye mer heder enn Geirrød, og lat som du drikker. Om det er gift i hornet da skal du la den renne ned skjult nær deg, og slik skal du ikke få skade. Men når all drikkingen er over skal du la mennene dine ri.”

Gudmund sa at han skulle råde, - ”og om Geirrød dør så eier jeg hele Jotunheimen, og om han lever lenger så blir det vår bane.”

Siden sov de resten av natta.

9. Om Grim den gode

Morgenen etter var de raskt på beina og kledde seg. Da kom kong Geirrød til dem og ba dem om å drikke avskjedsskål med seg. Dette gjorde de og først ble det drukket av hornet Hviting, dernest av måldrikkeskålene. Det ble drukket minneskål for Thor og Odin, og deretter kom det mange musikkinstrumenter spillende inn, og så kom det inn to menn som var litt mindre enn Thorstein. De bar Grim den gode inn og alle reiste seg og falt på kne for det. Grim var uglad.

Geirrød mælte til Gudmund: ”Ta imot Grim den gode og dette skal være din lovnadsskål.”

Gudmund gikk til Grim og tok av seg gullkrona og satte den på det. Så sa han inn i øret på det slik som Thorstein hadde sagt til ham. Deretter tømte han hornet inn gjennom skjorta; det var gift i dette. Han drakk kong Geirrød til og kysset spissen på hornet og Grim for leende fra ham.

Geirrød tok da det fulle hornet og ba Grim bringe ham hell og lykke og fortelle ham det hvis det var noen fare i nærheten: ”Jeg har ofte sett deg gladere.”

Han tok et gullhalsbånd av seg og ga til Grim, så drakk han en skål for Agdi jarl og det var som om en bølge traff et skjær da den rant ned gjennom halsen hans. Han drakk opp alt, men Grim ristet på hodet og ble nå båret til Agdi jarl. Han ga Grim to gullringer og ba han om nåde, så tømte han det i tre sup og ga det til skjenkesvennen.

Grim mælte: ”Den som eldes blir stakkarslig.”

Hornet var da fullt og Jøkul og Fullsterk skulle drikke av det. Fullsterk drakk først, men Jøkul tok det fra ham, kikket i hornet, og sa at han hadde drukket som en stakkar og slo Fullsterk med hornet. Men han traff nesen til Jøkul slik at skarvehaka brakk, og ut sprutet tennene.

Det ble stort oppløp, men Geirrød ba dem om og ikke la det bli kjent at de skiltes på en slik dårlig måte. De ble straks forlikte og Grim den gode ble båret bort.

10. Geirrød blir drept

Litt senere kom en mann gående inn i hallen og alle undret seg over hvor liten han var. Det var Thorstein bæjarmagn. Han snudde seg mot Gudmund og sa at hestene hans var rede nå. Geirrød spurte hvilken unge dette var.

Gudmund sa: ”Dette er tjeneren min som kong Odin sendte meg. Han er en kongelig skatt og kan mange småleker. Og om De kan ha nytte av ham vil jeg gi ham til Dem.”

”Det er en storarta kar,” sa kongen, ”jeg vil gjerne se kunstene hans.” Han ba Thorstein vise ham noen småleker. Thorstein tok fram steinen sin og piggen. Så hakket han der hvor det var hvitt og nå kom det en haglstorm så svær at ingen våger å se mot den. Det ble en snøfonn så stor inne i hallen at den rakk helt til anklene.

Dette fikk kongen til å le.

Thorstein hakket så steinen der hvor den var gul. Nå kom det et solskinn så hett at all snøen smeltet i løpet av en liten stund. En søt lukt fulgte og Geirrød sa at han var en kunstner. Thorstein sa at han kunne en kunst som het svipuleiken og kongen sa at den ville han se.

Nå stilte Thorstein seg midt på gulvet i hallen og hakket på steinen der den var rød. Gnister begynte å sprute av den og Thorstein løp gjennom hallen til hvert sete mens flere og flere gnister sprutet fra steinen slik at hver mann måtte dekke øynene sine.

Men kong Geirrød lo av alt dette.

Ilden begynte å vokse inntil de fleste syntes det var alvor, og Thorstein sa til Gudmund at han skulle gå ut og komme seg på hesten.

Thorstein løp bort til Geirrød, og spurte: ”Vil du øke denne leken?”

”La meg se mer, gutt,” sa han.

Thorstein hakket da hardere enn tidligere og gnistene fløy i synet på kong Geirrød. Thorstein løp til døra og kastet steinen og piggen i øynene til kong Geirrød som nå falt død i gulvet, men Thorstein gikk ut. Gudmund hadde da satt seg på hesten og Thorstein sa at de måtte ride av sted, - ”for dette er ikke noe for feiginger.”

De red til elva og da hadde steinen og piggen kommet tilbake. Thorstein sa at Geirrød var død og de red over elva og dit de først møtte hverandre.

Thorstein mælte: ”Her må vi skilles, og mennene mine vil synes det er på tide at jeg kommer tilbake til dem.”

”Far med meg hjem,” sa Gudmund, ”jeg skal lønne deg for all din hjelp.”

”Siden skal jeg besøke deg,” sa Thorstein, ”men du må dra tilbake til Geirrødsgård med mange krigere. Landet er i din makt.”

”Du skal råde,” sa Gudmund, ”men gi mine hilsener til kong Olaf.”

Han tok et gullkar, et sølvfat og et håndkle med tjue gullrender og sendte kongen, og ba Thorstein komme og besøke ham.

De skiltes i godt vennskap.

11. Thorstein dro til Norge

Thorstein så nå at Agdi jarl stormet av gårde i jotunsinne og satte etter ham. Han så nå den store gården som Agdi eide. Det sto en jomfru ved inngangen til frukthagen. Hun var Agdis datter og het Gudrun, og var høy og vakker. Nå hilste hun på sin far og spurte hva som var hendt.

”Det er nok nytt,” sa han, ”kong Geirrød er død og Gudmund av Glæsivollene har sveket oss alle og skjult en kristen som heter Thorstein bæjarmagn. Han kastet ild i synet på oss. Nå skal jeg drepe mennene hans.”

Han kastet hornet Hviting i bakken og løp til skogs som om han var gal.

Thorstein gikk bort til Gudrun. Hun hilste ham og spurte hva han het. Han sa at han var Thorstein gårdsbarn, kong Olafs hirdmann.

”Hans største må være svært stor, hvis du er barnet,” sa hun.

”Vil du fare med meg,” sa Thorstein, ”og ta imot troen?”

”Det er lite å glede seg over her,” sa hun, ”for mor mi er død. Hun var datter av jarl Ottar i Holmgard og svært ulik av hug for min far er svært endret av trolldom, og jeg ser nå at han er fortapt. Hvis du vil følge meg tilbake hit så skal jeg fare med deg.”

Så tok hun tingene sine og Thorstein tok hornet Hviting. Deretter gikk de inn i skogen og så at Agdi skrek og holdt foran øynene. Det hadde hendt at straks han så skipet til Thorstein så løp det verk i tyvøynene hans slik at han ikke kunne se.

Det var solnedgang da de kom til skipet. Mennene til Thorstein var da klar til å seile bort, så da de fikk øye på ham ble de svært glade.

Ikke noe er kjent om ferden hans før han kom tilbake til Norge.

12. Thorstein fikk Gudrun Agdidatter

Denne vinteren satt kong Olaf i Trondheim. Thorstein møtte kongen i jula og ga ham verdisakene som Gudmund hadde sendt med ham; hornet Hviting og mange andre skatter.

Han fortalte kongen om ferdene sine og viste ham Gudrun. Kongen takket ham og alle priste tapperheten hans. Deretter lot kongen Gudrun døpe og få kjenne troen.

I jula lekte Thorstein svipuleken og alle mente dette var stor moro. Hviting ble brukt til å skåle; to menn delte ett horn. Og karet som Gudmund hadde sendt kongen fikk ingen andre enn Thorstein bæjarmagn drikke av. Håndkledet brant ikke, selv om det ble kastet på ilden, og det var rent etterpå.

Thorstein talte med kongen om at han ønsket å feire bryllup med Gudrun, og kongen godtok dette og de feiret en strålende veitsle.

På bryllupsnatta, da de akkurat hadde lagt seg, og forhenget var trekt for, knakk veggbordene over hodet til Thorstein. Agdi jarl var kommet dit for å drepe han. Men han fikk en så sterk hete mot seg at han ikke våget å gå inn og han vendte seg bort. Da kom kongen og slo ham med en forgylt piggstav i hodet slik at han stupte ned i jorden. Kongen holdt vakt om natta, men om morgenen var hornet Hviting borte. Veitsla fortsatte uten vansker og Thorstein var hos kongen denne vinteren. Han og Gudrun var svært glad i hverandre.

Om våren ba Thorstein om tillatelse for å seile i Austerveg og finne kong Gudmund. Men kongen sa at han ikke kunne gjøre det hvis ikke han lovet å komme tilbake. Thorstein lovet dette.

Kongen ba han om å holde godt på troen, -. ”og stol mer på deg selv enn på dem der østover.”

De skiltes med stort vennskap og alle ønsket ham alt godt for Thorstein var blitt en vennesæl mann. Han seilte i Austerveg og ikke fortelles det annet enn at den ferden gikk vel. Da han kom til Glæsivollene tok Gudmund godt imot ham.

Thorstein mælte: ”Har dere hørt noe fra Geirrødsgård?”

”Dit for jeg,” sa Gudmund, ”og de ga meg landet i min vold så Heidrek ulfham, min sønn, styrer det nå.”

”Hvor er Agdi jarl?,” sa Thorstein.

”Da du reiste,” sa Gudmund, ”lot han bygge en haug og gikk inn i den med mye rikdom. Jøkul og Frost druknet i elva Hemra på veg hjem fra veitsle, så nå styrer jeg herredet Grundir også.”

”Det lurer jeg på,” sa Thorstein, ”hvor mye du vil la meg få for jeg mener at Gudrun har rett på arv etter far sin, Agdi jarl.”

”Hvis du vil være min mann,” sa Gudmund.

”Da vil du ikke være misfornøyd med troen min?” sa Thorstein.

”Det vil jeg ikke,” sa Gudmund. Senere dro de til Grundir og Thorstein la herredet under seg.

13. Thorstein møtte kong Olaf

Thorstein bygde opp Gnipalund igjen, for Agdi jarl hadde gått igjen og ødelagt gården. Han ble en stor høvding.

Gudrun fødte ett stort guttebarn litt senere som fikk navnet Brynjolf.

Det var ikke fritt for at Agdi jarl ikke klarte å la være å terge Thorstein. En natt sto Thorstein opp fra senga si og så hvor Agdi var. Han våget ikke å gå inn gjennom noen av portene for det var kors på hver av dem.

Thorstein gikk til haugen, den var åpen så han gikk inn og tok med seg hornet Hviting. Så kom Agdi inn i haugen, men Thorstein løp ut og satte et kors i døra. Haugen lukket seg, og ingen har sett noe til Agdi siden.

Sommeren etter for Thorstein til Norge og hadde med seg hornet Hviting til kong Olaf. Han fikk så lov til å seile til sine egne eiendommer og kongen bad ham om å passe godt på troen sin.

Siden har vi ikke hørt noe mer om Thorstein, men da kong Olaf forsvant fra Ormen Lange så forsvant også hornet Hviting.

Med dette avslutter vi sagaen om Thorstein gårdsmakt.

Ordliste:

Bæjarmagn - "gårdsmakt"

Lendmann - mann som har fått land eller inntekter av kongen

Gandferd - ri på trollstav (tryllestav)

Bjalfi - idiot

Fjording - vektenhet, ca 40-50 kg

Svipuleikr – en trolldomslek som fikk gnister og ild til å sprute

Balagardssida – sørvestkysten av Finland

Gudvev – fint, dyrt tøy; kanskje fra arabisk coton

Jamtaland – Jamtland (Sverige)

Glæsivollene – stedsnavn fra sagn

Riseland – land der det bor riser (kjemper)

Niding - sviker, kjeltring

Glime - islandsk bryting

Eyri – opprinnelig, 1 eyri eller øyre: 26-27gram rent sølv

Holmgard – Novgorod i Russland

ÞORSTEINS ÞÁTTR BÆJARMAGNS

1. Uppruni Þorsteins

Í þann tíma, er Hákon jarl Sigurðarson réð fyrir Noregi, bjó sá bóndi í Gaulardal, er Brynjólfr hét. Hann var kallaðr úlfaldi. Hann var lendr maðr ok mikil kempa. Kona hans hét Dagný; hún var dóttir Járnskeggja af Yrjum. Þau áttu einn son, er Þorsteinn hét. Hann var mikill ok sterkr, harðúðigr ok óaflátssamr við hvern, sem eiga var. Engi var jafnstórr í Noregi, ok trautt fengust þær dyrr, at honum væri hægt um at ganga, ok því var hann kallaðr bæjarmagn, því at hann þótti ofmagni bera flestum húsum. Hann var óþýðr, ok fekk faðir hans honum því skip ok menn, ok var Þorsteinn þá ýmist í hernaði eða í kaupferðum, ok tókst honum hvárttveggja vel.

Í þenna tíma tók ríki í Noregi Óláfr konungr Tryggvason, en Hákon jarl var skorinn á háls af þræli sínum, þeim sem Þormóðr karkr hét. Þorsteinn bæjarmagn gerðist hirðmaðr Óláfs konungs. Þótti konungi hann röskr maðr ok helt mikit til hans, en ekki var hann mjök kenndr af hirðmönnum. Þótti þeim hann stríðlyndr ok óvæginn, ok hafði konungr hann mjök til þess at fara sendiferðir þær, sem aðrir töldust undan at fara. En stundum fór hann kaupferðir at afla konungnum gersema.

2. Þorsteinn fór til undirheima

Eitt sinn lá Þorsteinn austr fyrir Bálagarðssíðu, ok gaf honum eigi at sigla. Gekk hann á land einn morgin, ok er sól var í landsuðri, var Þorsteinn kominn í eitt rjóðr. Hóll fagr var í rjóðrinu.

Hann sá einn kollóttan pilt uppi á hólnum, ok mælti: "Móðir mín," segir hann, "fá þú mér út krókstaf minn ok bandvettlinga, því at ek vil á gandreið fara. Er nú hátíð í heiminum neðra."

Þá var snarat út ór hólnum einum krókstaf, sem eldsskara væri. Hann stígr á stafinn ok dregr á sik vettlingana ok keyrir, sem börn eru vön at gera.

Þorsteinn gengr á hólinn ok mælti slikum orðum sem piltrinn, ok var þegar út kastat staf ok vöttum ok mælt þetta: "Hverr tekr nú við?"

"Bjálfi, sonr þinn," sagði Þorsteinn.

Síðan stígr hann á stafinn ok ríðr þar eptir, sem piltrinn fór undan. Þeir kómu at einni móðu ok steyptu sér ofan í hana, ok var því líkast sem þeir væði reyk. Því næst birti þeim fyrir augum, ok kómu þeir at, sem á fell fram af hömrum. Sér Þorsteinn þá byggð mikla ok borg stóra. Þeir stefna til borgarinnar, ok sitr þar fólk yfir borðum. Þeir gengu í höllina, ok var höll skipuð af fólki, ok var þar af engu drukkit utan af silfrkerum. Trapiza stóð á gólfi. Allt sýndist þeim þar gullligt ok ekki drukkit nema vín. Þat þóttist Þorsteinn skilja, at engi maðr sá þá. Félagi hans fór með borðum ok henti allt þat, sem niðr fell. Konungr sat þar í hásæti ok drottning. Menn váru glaðir um höllina.

Þessu næst sér Þorsteinn, at maðr kom í höllina ok kvaddi konung ok kveðst vera sendr til hans utan af Indíalandi ór fjalli því, er Lúkanus heitir, frá jarli þeim, er þar réð fyrir, ok segir konungi, at hann var huldumaðr. Hann færði honum einn gullhring. Eigi þóttist konungr betri hring sét hafa, ok fór hringrinn um höllina til sýnis, ok lofuðu hann allir. Hann var sundr tekinn í fjórum stöðum. Annan grip sá Þorsteinn, er honum þótti mikils um vert. Þat var dúkr sá, er lá á konungs borðinu. Hann var með gullligum röndum ok í festir þeir tólf gimsteinar, sem beztir eru. Gjarna vildi Þorsteinn dúkinn eiga. Kemr honum í hug at treysta á konungs hamingju ok vita, hvárt hann getr ekki nát hringnum. Nú sér Þorsteinn, at konungrinn ætlar at draga hringinn á hönd sér. Þá greip Þorsteinn hringinn af honum, en annarri hendi tók hann dúkinn, ok fór allr matr í saur, en Þorsteinn hljóp á dyrr, en krókstafr hans varð honum eptir í höllinni.

Verðr nú upphlaup mikit, hlaupa menn út síðan ok sjá, hvar Þorsteinn ferr, ok stefna eptir honum. Sér hann nú, at þeir muni geta nát honum.

Hann mælti þá: "Ef þú ert svá góðr, Óláfr konungr, sem ek treysti mikit til þín, þá veittu mér lið."

En svá var Þorsteinn frár, at þeir kómust ekki fyrir hann, fyrr en hann kom at ánni, ok staldraði hann þá við. Þeir slógu hring um hann, en Þorsteinn varðist vel ok drap ótal marga, áðr förunautr hans kom ok færði honum stafinn, ok hurfu þeir þegar í móðuna. Komu þeir aptr á inn sama hól sem fyrr gátum vér, þá sól var í vestri. Kastaði piltrinn þá inn stafnum ok klæðsekk þeim, sem hann hafði fylldan af góðum krásum, ok svá gerði Þorsteinn. Kollsveinn hljóp inn, en Þorsteinn nam staðar við glugginn. Hann sá þar tvær konur, ok vaf önnur guðvef, en önnur ruggaði barni.

Sú mælti: "Hvat dvelr hann Bjálfa, bróður þinn?"

"Ekki hefir hann mér fylgt í dag?" sagði hann.

"Hverr hefir þá farit með krókstafinn?" segir hún.

"Þat var Þorsteinn bæjarmagn," segir Kollsveinn, "hirðmaðr Óláfs konungs. Kom hann okkr í mikinn vanda, því at hann hafði ór undirheimum þau þing, at eigi munu slík í Noregi, ok var við því búit, at vit mundum drepnir, er hann kastaði stafnum í hendr þeim, ok eltu þeir hann til niðrgangs, ok þá færði ek honum stafinn, ok víst er hann hraustr maðr, því at eigi veit ek, hversu marga hann drap." Ok nú laukst aptr haugrinn.

Fór Þorsteinn nú til sinna manna, ok sigldu þaðan til Noregs, ok fann Óláf konung austr í Vík ok færði honum gersemi þessi ok sagði frá ferðum sínum, ok fannst mönnum mikit um. Konungr bauð at gefa Þorsteini lén mikit, en hann kveðst enn vilja fara eina ferð í Austrveg. Var hann nú með konungi um vetrinn.

3. Frá Þorsteini ok dvergi

At vári bjó Þorsteinn skip sitt. Hann hafði snekkju ok fjóra menn ok tuttugu. Ok er hann kom við Jamtaland, lá hann í höfn einn dag, ok gekk hann á land at skemmta sér. Hann kom í eitt rjóðr. Þar var einn mikill steinn. Skammt þaðan sá hann einn dverg furðuliga ljótan, ok grenjaði upp yfir sik. Sýndist Þorsteini kjaptrinn snúinn út at eyranu, en öðrum megin nefit niðr at kjaptinum. Þorsteinn segir, hví hann léti svá heimsliga.

"Þú, góði maðr," sagði hann, "undrast eigi. Sér þú eigi þann mikla örn, er þar flýgr? Hann hefir tekit son minn. Ætla ek þat, at sá ófögnuðr sé sendr af Óðni, en ek spring, ef ek missi barnit."

Þorsteinn skaut eptir erninum, ok kom undir vænginn, ok datt hann dauðr niðr, en Þorsteinn henti dvergsbarnit á lopti ok færði föðurnum, en dvergrinn varð feginn mjök ok mælti: "Þér á ek at launa lífgjöf ok sonr minn, ok kjós þér nú fyrir laun í gulli ok silfri."

"Græð þú fyrst son þinn," sagði Þorsteinn; "er ek eigi vanr at taka mútur á afli mínu."

"Eigi væri mér at óskyldara at launa," segir dvergrinn. "Mun þér ekki þykkja framboðligr serkr minn af sauða ullu, en eigi muntu á sundi mæðast ok eigi sár fá, ef þú hefir hann næst þér."

Þorsteinn fór í serkinn, ok var honum mátuligr, en honum sýndist dvergnum of lítill. Hann tók ok silfrhring ór pungi sínum ok gaf Þorsteini ok bað hann vel geyma ok sagði honum aldri féfátt verða mundu, meðan hann ætti hringinn.

Síðan tók hann einn stein svartan ok gaf Þorsteini, - "ok ef þú felr hann í lófa þér, sér þik engi. Eigi hefi ek fleira, þat þér megi gagn at vera. Hall einn vil ek gefa þér til skemmtunar."

Tók hann þá hallinn ór pungi sínum. Fylgdi honum einn stálbroddr. Hallrinn var þríhyrndr. Hann var hvítr í miðju, en rauðr öðrum megin, en gul rönd utan um.

Dvergrinn mælti: "Ef þú pjakkar broddinum á hallinn, þar sem hann er hvítr, þá kemr haglhríð svá mikil, at engi þorir móti at sjá. En ef þú vilt þíða þann snjó, þá skaltu pjakka þar, sem gulr er hallrinn, ok kemr þá sólskin, svá at allt bræðir. En ef þú pjakkar þar í, sem rautt er, þá kemr þar ór eldr ok eimyrja með gneistaflaug, svá at engi má móti at sjá. Þú mátt ok hæfa þat, sem þú vilt, með broddinum ok hallinum, ok hann kemr sjálfr aptr í hönd þér, þegar þú kallar. Get ek nú ekki launat þér fleira at sinni."

Þorsteinn þakkar honum gjafirnar. Fór hann nú til sinna manna, ok var honum þessi ferð betr farin en ófarin. Þessu næst gefr þeim byr ok sigla í Austrveginn. Koma nú á fyrir þeim myrkr ok hafvillur, ok vita þeir ekki, hvar þeir fara, ok var þat hálfan mánuð, at þessi villa helzt.

4. Þorsteinn kom til Risalands

Þat var eitt kvöld, at þeir urðu varir við land. Köstuðu þeir nú akkerum ok lágu þar um nóttina. Um morguninn var gott veðr ok sólskin fagrt. Váru þeir þá komnir á einn fjörð langan, ok sjá þeir þar hlíðir fagrar ok skóga. Engi maðr var sá innanborðs, at þetta land þekkti. Ekki sáu þeir kvikt, hvárki dýr né fugla. Reistu þeir nú tjald á landi ok bjuggust vel um.

At morgni mælti Þorsteinn til sinna manna: "Ek vil gera yðr kunnigt um ætlan mína. Þér skuluð bíða mín hér sex nætr. Ætla ek mér at kanna land þetta."

Þeim þótti mikit fyrir því ok vilja með honum fara, en Þorsteinn vill þat eigi, "ok ef ek kem eigi aptr, áðr sjau sólir eru af himni," segir hann, "þá skuluð þér sigla heim ok segja svá Óláfi konungi, at mér mun ekki auðit verða aptr at koma."

Gengu þeir þá með honum upp á skóginn. Því næst hvarf hann þeim, ok fóru þeir aptr til skips ok breyttu eptir því, sem Þorsteinn bauð þeim.

Nú er at segja af Þorsteini, at allan þann dag gengr hann um mörkina ok verðr við ekki varr. En at áliðnum degi kemr hann á eina braut breiða. Hann gekk eptir brautinni, þangat til at aptnaði. Gekk hann þá brott af brautinni ok víkr at einni stórri eik ok stígr upp í hana. Var þar nóg rúm í at liggja. Sefr hann þar um nóttina.

En er sólin kom upp, heyrir hann dunur miklar ok manna mál. Sá hann þá, hvar margir menn ríða. Þeir váru tveir ok tuttugu. Þá bar svá skjótt um fram. Undraðist Þorsteinn mjök vöxt þeira. Hafði hann eigi sét jafnstóra menn fyrr. Þorsteinn klæðir sik. Líðr nú morgininn til þess, at sól er komin í landsuðr.

5. Þorsteinn fór með Goðmundi

Nú sér Þorsteinn þrjá menn ríða vel vápnaða ok svá stóra, at enga menn sá hann fyrr jafnstóra. Sá vár mestr, er í miðit reið, í gullskotnum klæðum á bleikum hesti, en hinir tveir riðu á grám hestum í rauðum skarlatsklæðum.

En er þeir kómu þar gegnt, sem Þorsteinn var, mælti sá, sem fyrir þeim var, ok nam staðar: "Hvat er kvikt í eikinni?"

Þorsteinn gekk þá á veginn fyrir þá ok heilsaði þeim, en þeir ráku upp hlátr mikinn, ok mælti inn mikli maðr: "Sjaldsénir eru oss þvílíkir menn, eða hvert er nafn þitt, eða hvaðan ertu?"

Þorsteinn nefndi sik ok kveðst vera kallaðr bæjarmagn, "en kyn mitt er í Noregi. Er ek hirðmaðr Óláfs konungs."

Inn mikli maðr brosti ok mælti: "Mest er logit frá hirðprýði hans, ef hann hefir engan vaskligri. Þykki mér þú heldr mega heita bæjarbarn en bæjarmagn."

"Lát nokkut fylgja nafnfesti," segir Þorsteinn.

Inn mikli maðr tók fingrgull ok gaf Þorsteini. Þat vá þrjá aura. Þorsteinn mælti: "Hvert er þitt nafn, eða hverrar ættar ertu, eða í hvert land er ek kominn?"

"Goðmundr heiti ek. Ræð er þar fyrir, sem á Glæsisvöllum heitir. Þar þjónar til þat land, er Risaland heitir. Ek er konungsson, en mínir sveinar heitir annarr Fullsterkr, en annarr Allsterkr, eða sáttu enga menn ríða hér um í morgin?"

Þorsteinn mælti: "Hér riðu um tveir menn ok tuttugu ok létu eigi lítinn."

"Þeir eru sveinar mínir," segir Goðmundr. "Þat land liggr hér næst, er Jötunheimar heitir. Þar ræðr sá konungr, er Geirröðr heitir. Undir hann erum vér skattgildir. Faðir minn hét Úlfheðinn trausti. Hann var kallaðr Goðmundr sem allir aðrir, þeir á Glæsisvöllum búa. En faðir minn fór í Geirröðargarða at afhenda konungi skatta sína, ok í þeiri ferð fekk hann bana. Hefir konungr gert mér boð, at ek skyldi drekka erfi eptir föður minn ok taka slíkar nafnbætr sem faðir minn hafði, en þó unum vér illa við at þjóna Jötnum."

"Hví riðu yðrir menn undan?" segir Þorsteinn.

"Mikil á skilr land vort," segir Goðmundr. "Sú heitir Hemra. Hún er svá djúp ok ströng, at hana vaða engir hestar nema þeir, sem vér kumpánar eigum. Skulu hinir ríða fyrir uppsprettu árinnar, ok finnumst vér í kveld."

"Þat mundi skemmtan at fara með yðr," segir Þorsteinn, "ok sjá, hvat þar verðr til tíðenda."

"Eigi veit ek, hversu þat hentar," segir Goðmundr, "því at þú munt kristinn."

"Ek mun mik ábyrgjast," segir Þorsteinn.

"Ekki vilda ek þú hlytir vánt af mér," sagði Goðmundr, "en ef Óláfr konungr vill leggja gæfu á með oss, þá mundi ek framt á treysta, at þú færir."

Þorsteinn segist því heita vilja. Goðmundr biðr hann fara á bak með sér, ok svá gerði hann.

Ríða þeir nú til árinnar. Var þar eitt hús, ok tóku þeir þar önnur klæði ok klæddu sik ok sína hesta. Þau klæði váru þeirar náttúru, at ekki festi vatn á þeim, en vatnit var svá kalt, at þegar hljóp drep í, ef nokkut vöknaði. Riðu þeir nú yfir ána. Hestarnir óðu sterkliga. Hestr Goðmundar rasaði, ok varð Þorsteinn vátr á tánni, ok hljóp þegar drep í. En er þeir kómu af ánni, breiddu þeir niðr klæðin til þerris. Þorsteinn hjó af sér tána, ok fannst þeim mikit um hreysti hans. Ríða þeir nú sinn veg.

Bað Þorsteinn þá eigi fela sik, "því at ek kann at gera þann hulinshjálm, at mik sér engi." Goðmundr segir þat góða kunnáttu.

Kómu þeir nú til borgarinnar, ok kómu menn Goðmundar í móti honum. Riðu þeir nú í borgina. Mátti þar nú heyra alls háttar hljóðfæri, en ekki þótti Þorsteini af setning slegit. Geirröðr konungr kom nú í mót þeim ok fagnaði þeim vel, ok var þeim skipat eitt steinhús eða höll at sofa í ok menn til fengnir at leiða hesta þeira á stall. Var Goðmundr leiddr í konungshöll. Konungr sat í hásæti ok jarl sá hjá honum, er Agði hét. Hann réð fyrir því heraði, er Grundir heita. Þat er á millum Risalands ok Jötunheima. Hann hafði atsetu at Gnípalundi. Hann var fjölkunnigr, ok menn hans váru tröllum líkari en mönnum.

Goðmundr settist á skörina fyrir öndvegit gagnvart konungi. Var sá siðr þeira, at konungsson skyldi ekki í hásæti sitja, fyrr en hann hafði tekit nafnbætr eptir föður sinn ok drukkit væri it fyrsta full. Ríss þar nú upp in vænsta veizla, ok drukku menn glaðir ok kátir ok fóru síðan at sofa. En er Goðmundr kom í hús sitt, sýndi Þorsteinn sik. Hlógu þeir at honum. Goðmundr sagði mönnum sínum, hverr hann var, ok bað þá ekki hafa hann at hlátri. Ok sofa þeir af um nóttina.

6. Frá Geirröði ok Goðmundi

Nú er morginn kom, váru þeir snemma á fótum. Var Goðmundr leiddr til konungs hallar. Konungr fagnaði honum vel. "Viljum vér nú vita," segir konungr, "hvárt þú vilt veita mér slíka hlýðni sem faðir þinn, ok vil ek þá auka þínar nafnbætr. Skaltu þá halda Risalandi ok sverja mér eiða."

Goðmundr svarar: "Ekki er þat lög at krefja svá unga menn til eiða."

"Þat skal vera," sagði konungr.

Síðan tók konungr guðvefjarskikkju ok lagði yfir Goðmund ok gaf honum konungsnafn, tók síðan horn mikit ok drakk til Goðmundi. Hann tók við horninu ok þakkaði konungi. Síðan stóð Goðmundr upp ok sté á stokkinn fyrir sæti konungs ok strengdi þess heit, at hann skal engum konungi þjóna né hlýðni veita, meðan Geirröðr konungr lifði. Konungr þakkaði honum, sagði sér þat þykkja meira vert en þótt hann hefði eiða svarit. Síðan drakk Goðmundr af horninu ok gekk til sætis síns. Váru menn þá glaðir ok kátir.

Tveir menn eru nefndir með Agða jarli. Hét annarr Jökull, en annarr Frosti. Þeir váru öfundsjúkir. Jökull þreif upp uxahnútu ok kastaði í lið Goðmundar. Þorsteinn sá þat ok henti á lopti ok sendi aptr, ok kom á nasir þeim, er Gustr hét, ok brotnaði í honum nefit ok ór honum allar tennrnar, en hann fell í óvit. Geirröðr konungr reiddist ok spurði, hverr berði beinum yfir hans borð. Sagði hann, at reynt skyldi verða, hverr sterkastr væri í steinkastinu, áðr en úti væri.

Síðan kallar konungr til tvá menn, Drött ok Hösvi: "Farið þit ok sækið gullhnött minn ok berið hann hingat."

Þeir fóru ok kómu aptr með eitt selshöfuð, er stóð tíu fjórðunga. Þat var glóanda, svá at sindraði af svá sem ór afli, en fitan draup niðr sem glóanda bik.

Konungr mælti: "Takið nú knöttinn ok kastið hverr at öðrum. Hverr, sem niðr fellir, skal fara útlægr ok missa eignir sínar, en hverr eigi þorir at henda, skal heita níðingr."

7. Frá knattleik ok glímum

Nú kastar Dröttr knettinum at Fullsterk. Hann greip á móti annarri hendi. Þorsteinn sá, at honum varð orkufátt, ok hljóp undir knöttinn. Þeir snöruðu at Frosta, því at kapparnir stóðu fremstir við hvárntveggja bekkinn. Frosti tók mót sterkliga, ok kom svá nær andliti hans, at kinnbeinit rifnaði. Hann kastar knettinum at Allsterk. Hann tók í móti báðum höndum, ok lá við, at hann mundi kikna, áðr Þorsteinn studdi hann. Allsterkr snaraði at Agða jarli, en hann greip móti báðum höndum. Fitan kom í skeggit á honum, ok logaði þat allt, ok var honum til þess annast at afhenda knöttinn ok fleygir at Goðmundi konungi. En Goðmundr snaraði at Geirröði konungi, en hann veik sér undan, ok urðu þeir fyrir Dröttr ok Hösvir, ok fengu þeir bana. En knöttrinn kom á glerglugg einn ok svá út í díki þat, sem grafit var um borgina, ok hljóp upp eldr logandi. Var nú lokit þessu gamni. Tóku menn þá til drykkju. Sagði Agði jarl, at honum hrysi hugr við jafnan, er hann kom í flokk Goðmundar.

Um kveldit gekk Goðmundr at sofa ok hans menn. Þökkuðu þeir Þorsteini hjástöðu, at þeim hefði slysalaust farit. Þorsteinn kvað lítit til reynt, "eða hvat mun til gamans haft á morgin?"

"Konungr mun láta glíma," segir Goðmundr, "ok munu þeir þá hefna sín, því at fjarstætt er um afl várt."

"Konungs gæfa mun styrkja oss," segir Þorsteinn. "Hirðið eigi, þótt þér berizt þangat at, sem ek er fyrir." Sofa þeir af um nóttina.

En at morgni fór hverr til sinnar skemmtunar, en matsveinar at dúka borð. Geirröðr konungr spurði, hvárt menn vildu ekki glíma, en þeir sögðu, at hann skyldi ráða. Síðan afklæðast þeir ok tókust fangbrögðum. Þorsteinn þóttist eigi sét hafa slíkan atgang, því at allt skalf, þá þeir fellu, ok lékst mjök á mönnum Agða jarls.

Frosti gekk nú fram á gólfit ok mælti: "Hverr skal mér á móti?"

"Til mun verða einhverr," sagði Fullsterkr.

Ráðast þeir nú á, ok váru með þeim miklar sviptingar, ok er Frosti miklu sterkari. Berast þeir nú at Goðmundi. Frosti tekr hann upp á bringu sér ok keiktist mjök. Þorsteinn slær fæti sínum á knésbætr honum, ok fell Frosti á bak aptr, en Fullsterkr á hann ofan. Hnakkinn sprakk á Frosta ok olnbogarnir.

Hann stóð seint upp ok mælti: "Ekki eru þér einir at gamninu, eða hví er svá fúlt í flokki yðrum?"

"Skammt á nefit at kenna ór kjaptinum," sagði Fullsterkr.

Jökull stóð þá upp, ok Allsterkr réðst þá í móti honum, ok var þeira atgangr inn harðasti. En þó var Jökull sterkari ok bar hann at bekk, þar sem Þorsteinn var fyrir. Jökull vildi draga Allsterk frá bekknum ok togast við fast, en Þorsteinn helt honum. Jökull tók svá fast, at hann sté í hallargólfit upp at ökkla, en Þorsteinn hratt Allsterk frá sér, ok fell Jökull á bak aptr, ok gekk ór liði á honum fótrinn.

Allsterkr gekk til bekkjar, en Jökull stóð upp seint ok mælti: "Ekki sjáum vér alla þessa, sem á bekknum eru."

Geirröðr segir Goðmundi, hvárt hann vildi ekki glíma. En hann kveðst aldri glímt hafa, en kveðst eigi vildu synjast. Konungr bað Agða jarl hefna manna sinna. Hann kveðst löngu hafa af lagt, en segir konung ráða skyldu. Síðan afklæddust þeir. Eigi þóttist Þorsteinn sét hafa tröllsligri búk en á Agða. Var hann blár sem hel. Goðmundr reis mót honum. Var hann hvítr á skinnslit. Agði jarl hösvaðist at honum ok lagði svá fast krummurnar at síðum hans, at allt gekk niðr at beini, ok bárust þeir víða um höllina. Ok er þeir kómu þar, sem Þorsteinn var, þá brá Goðmundr jarli til sniðglímu ok sneri honum vakrliga. Þorsteinn lagðist niðr fyrir fætr jarli, ok fell hann þá ok stakk niðr nösunum, ok brotnaði í honum þjófsnefit ok fjórar tennr.

Jarl stóð upp ok mælti: "Þung verða gamalla manna föll, ok svá þyngst, at þrír gangi at einum."

Fóru menn þá í klæði sín.

8. Frá drykkju ok viðræðu þeira Þorsteins

Þessu næst fóru þeir konungr til borða. Töluðu þeir Agði jarl um, at þeir mundu einhvern prett við hafa haft, "því at mér býðr ávallt hita, er ek kem í þeira flokk."

"Látum bíða," segir konungr, "sá mun koma, at okkr mun kunngera."

Tóku menn þá at drekka. Þá váru borin inn tvau horn í höllina. Þau átti Agði jarl, gersemar miklar, ok váru kölluð Hvítingar. Þau váru tveggja álna há ok gulli búin.

Konungr lét sitt hornit ganga á hvárn bekk, "ok skal hverr drekka af í einu. Sá, sem því orkar eigi, skal fá byrlaranum eyri silfrs."

Gekk engum af at drekka utan köppunum, en Þorsteinn gat svá til sét, at þeir, sem með Goðmundi váru, varð engi víttr. Drukku menn nú glaðir þat, sem eptir var dagsins, en um kveldit fóru menn at sofa.

Goðmundr þakkaði Þorsteini fyrir góða hjástöðu. Þorsteinn spurði, nær endast mundi veizlan.

"At morgni skulu menn mínir ríða," segir Goðmundr. "Veit ek, at nú lætr konungr allt við hafa. Eru nú sýndar gersemar. Lætr konungr nú bera inn horn sitt it mikla. Þat er kallat Grímr inn góði. Þat er gersemi mikil ok þó galdrafullt ok búit með gull. Mannshöfuð er á stiklinum með holdi ok munni, ok þat mælir við menn ok segir fyrir óorðna hluti ok ef þat veit ófriðar ván. Verðr þat bani vár, ef konungr veit, at kristinn maðr er með oss. Munum vér eigi þurfa at vera fésparir við hann."

Þorsteinn sagði Grím eigi mæla fleira enn Óláfr konungr vildi, "en ek ætla, at Geirröðr sé feigr. Þykki mér ráð, at þér hafið mín ráð heðan af. Skal ek sýna mik á morgin."

En þeir sögðu þat hættu ráð. Þorsteinn sagði, at Geirröðr vildi þá feiga, "eða hvat segir þú mér af Grími inum góða fleira?"

"Þat er frá honum at segja, at meðalmaðr má standa undir bugtinni á honum, en álnar breitt yfir beitina, ok er sá mestr drykkjumaðr í þeira liði, er drekkr beitina, en konungr drekkr af í einu. Hverr maðr á at gefa Grími nokkura gersemi, en sú virðing þykkir honum sér mest ger, at í einu sé af drukkit. En ek veit, at mér ber fyrstum af at drekka, en þat er einskis manns þol at drekka þat í einu."

Þorsteinn mælti: "Þú skalt fara í serk minn, því at þér má þá ekki granda, þó at ólyfjan sé í drykknum. Tak kórónu af höfði þér ok gef Grími inum góða ok seg í eyra honum, at þú skalt gera honum miklu meira heiðr en Geirröðr, ok síðan skaltu láta sem þú drekkir. En eitr mun í horninu, ok skaltu steypa niðr næst þér, ok mun þik ekki saka. En þá er drykkjuskapr er úti, skaltu láta menn þína ríða."

Goðmundr sagði, at hann skuli ráða. "En ef Geirröðr deyr, þá á ek alla Jötunheima, en ef hann lifir lengr, verðr þat bani vár."

Síðan sofa þeir af um nóttina.

9. Frá Grími inum góða

Um morguninn eru þeir snemma á fótum ok taka sín klæði. Þá kemr Geirröðr konungr til þeira ok biðr þá drekka velfaranda sinn. Þeir gerðu svá. Váru fyrst drukkin hornin Hvítingar næst máldrykkju skálum, en þá var drukkit minni Þórs ok Óðins. Því næst kómu inn margir slagir hljóðfæra, ok tveir menn, nokkuru minni en Þorsteinn, þeir báru Grím inn góða. Allir stóðu upp ok fellu á kné fyrir honum. Grímr var óhýrligr.

Geirröðr mælti til Goðmundar: "Tak við Grími inum góða, ok er þetta þín handsals skál."

Goðmundr gekk at Grími ok tók af sér gullkórónu ok setti á hann ok mælti í eyra honum, sem Þorsteinn hafði sagt honum. Síðan lét hann renna af horninu ofan í serk sér, ok var eitr í. Hann drakk til Geirröði konungi ok kyssti á stikilinn, ok fór Grímr hlæjandi frá honum.

Tók Geirröðr þá við fullu horninu ok bað Grím með góðri heill koma ok bað hann kunngera sér, ef nokkurr háski væri nær. "Hefi ek opt sét þik með betra bragði."

Tók hann gullmen af sér ok gaf Grími, drakk síðan til Agða jarli, ok þótti því líkast sem boði felli á sker, er niðr rann eptir hálsinum á honum, ok drakk af allt. Grímr hristi höfuðit, ok var hann borinn Agða jarli, ok gaf hann honum tvá gullhringa ok bað sér miskunnar ok drakk síðan af í þremr ok fekk byrlaranum.

Grímr mælti: "Svá ergist hverr sem eldist."

Þá var hornit fyllt, ok skyldu þeir drekka af tveir, Jökull ok Fullsterkr. Fullsterkr drakk fyrr. Jökull tók við ok leit í hornit ok kvað lítilmannliga drukkit ok sló Fullsterk með horninu. En hann rak hnefann á nasir Jökli, svá at þjófshakan brotnaði, en ór hrutu tennrnar. Var þá upphlaup mikit. Geirröðr bað menn eigi láta þetta spyrjast, at þeir skildi svá illa. Váru þeir þegar sáttir, ok var Grímr inn góði burt borinn.

10. Dráp Geirröðar

Litlu síðar kom maðr gangandi í höllina. Allir undruðust, hversu lítill hann var. Þat var Þorsteinn bæjarbarn. Hann veik at Goðmundi ok sagði, at hestar væru til reiðu. Geirröðr spurði, hvat barn at þat væri.

Goðmundr segir: "Þat er smásveinn minn, er Óðinn konungr sendi mér, ok er konungs gersemi ok kann marga smáleika, ok ef yðr þætti nokkuru neytr, þá vil ek gefa yðr hann."

"Þat er svipmikill drengr," segir konungr, "ok vil ek sjá fimleika hans," ok bað Þorstein leika nokkurn smáleik.

Þorsteinn tók hall sinn ok brodd ok pjakkar þar í, sem hvítt er. Kemr haglhríð svá mikil, at engi þorir í móti at sjá, ok varð svá mikil fönn í höllinni, at tók í ökkla. Konungr hló at. Nú stangaði Þorsteinn hallinn, þar sem hann var gulr. Kom þá sólskin svá heitt, at snjórinn bráðnaði allr á lítilli stundu. Þar fylgdi sætr ilmr, en Geirröðr kvað hann var listamann. En Þorsteinn segir eptir einn leikinn, er heitir svipuleikr. Konungr segist hann sjá vilja. Þorsteinn stóð á miðju hallargólfi ok pjakkar þar í hallinn, sem rautt er. Stökkva þar ór gneistar. Síðan hleypr hann um höllina fyrir hvert sæti. Tókust þá at vaxa gneistaflaugin, svá at hverr maðr varð at geyma sín augu. En Geirröðr konungr hló at. Tók þá at vaxa eldrinn, svá at öllum þótti við of um. Þorsteinn hafði sagt Goðmundi fyrir, at hann skyldi út ganga ok fara á hest.

Þorsteinn hleypr fyrir Geirröð ok mælti: "Vili þér láta auka leikinn?"

"Lát sjá, sveinn," sagði hann.

Pjakkar Þorsteinn þá í fastara lagi. Kemr þá í auga Geirröði konungi. Þorsteinn hleypr til dyranna ok snaraði hallinum ok broddinum, ok kom í sitt auga hvárt á Geirröði konungi, ok steyptist hann dauðr á gólfit, en Þorsteinn gekk út. Var Goðmundr þá kominn á hest.

Þorsteinn bað þá ríða, "því at nú er ekki deigum vært."

Þeir ríða til árinnar. Var þá aptr kominn hallrinn ok broddrinn. Þorsteinn segir, at Geirröðr var dauðr. Ríða þeir nú yfir ána ok þangat, sem þeir höfðu fundizt.

Þá mælti Þorsteinn: "Hér munum vér nú skilja, ok mun mönnum mínum mál þykkja, at ek komi til þeira."

"Far heim með mér," sagði Goðmundr, "ok skal ek launa þér góða fylgd."

"Síðan mun ek þess vitja," segir Þorsteinn, "en aptr skalt þú fara með fjölmenni í Geirröðargarða. Er nú landit í yðru valdi."

"Þú munt ráða," sagði Goðmundr, "en Óláfi konungi skaltu færa kveðju mína."

Tók hann þá eitt gullker ok silfrdisk ok tvítugt handklæði gullofit ok sendi konungi, en bað Þorstein vitja sín, ok skildu með kærleikum.

11. Þorsteinn hélt til Noregs

En nú sér Þorsteinn, hvar Agði jarl ferr í allmiklum jötunmóð. Þorsteinn ferr eptir honum. Sér hann þá mikinn húsabæ, er Agði átti. Aldingarðr var við grindhliðit, ok stóð þar við ein jungfrú. Hún var dóttir Agða ok hét Goðrún. Mikil var hún ok fríð. Hún heilsaði föður sínum ok spurði tíðenda.

"Nóg eru tíðendi," segir hann. "Geirröðr konungr er dauðr, ok hefir Goðmundr af Glæsisvöllum svikit oss alla ok hefir leynt þar kristnum manni, ok heitir sá Þorsteinn bæjarmagn. Hann hefir ausit eldi í augu oss. Skal ek nú drepa menn hans."

Kastar hann þar niðr hornunum Hvítingum ok hljóp til skógar, sem hann væri galinn.

Þorsteinn gekk at Goðrúnu. Hún heilsaði honum ok spurði hann at nafni. Hann kvaðst Þorsteinn bæjarbarn heita, hirðmaðr Óláfs konungs.

"Stórr mun þar inn stærsti, sem þú ert barnit," sagði hún.

"Viltu fara með mér," segir Þorsteinn, "ok taka við trú?"

"Við lítit yndi á ek hér at skiljast," segir hún, "því at móðir mín er dauð. Hún var dóttir Óttars jarls af Hólmgörðum, ok váru þau ólík at skapsmunum, því at faðir minn er mjök tröllaukinn, ok sé ek nú, at hann er feigr. En ef þú vilt fylgja mér aptr hingat, þá mun ek fara með þér."

Síðan tók hún þing sín, en Þorsteinn tók hornin Hvítinga. Síðan gengu þau á skóginn ok sáu, hvar Agði fór. Hann grenjaði mjök ok helt fyrir augun. Hafði þat saman borit, þegar hann sá skip Þorsteins, hljóp sá verkr í þjófsaugun á honum, at hann sá eigi. Var þá komit at sólarfalli, er þau komu til skips. Váru menn Þorsteins þá burt búnir, en er þeir sáu Þorstein, urðu þeir fegnir. Sté Þorsteinn þá á skip, ok sigldu burt. Er eigi getit um ferð hans, fyrr en hann kom heim í Noreg.

12. Þorsteinn fekk Goðrúnar Agðadóttur

Þenna vetr sat Óláfr konungr í Þrándheimi. Þorsteinn fann konung at jólum ok færði honum gripi þá, sem Goðmundr sendi honum, ok hornin Hvítinga ok marga aðra gripi. Sagði hann konungi frá ferðum sínum ok sýndi honum Goðrúnu. Konungr þakkaði honum, ok lofuðu allir hans hreysti ok þótti mikils um vert. Síðan lét konungr skíra Goðrúnu ok kenna trú. Þorsteinn lék svipuleik um jólin, ok þótti mönnum þat skemmtan mikil. Hvítingar gengu í minnum, ok váru tveir menn um hvárt horn. En ker þat, sem Goðmundr hafði sent konungi, gekk engum af at drekka utan Þorsteini bæjarbarni. Handklæðit brann eigi, þótt því væri í eld kastat, ok var hreinna eptir en áðr.

Þorsteinn talar um við konung, at hann vildi gera brullaup til Goðrúnar, en konungr veitti honum þat, ok var þat sæmilig veizla. Ok ina fyrstu nótt, er þau kómu í eina sæng ok niðr var hleypt fortjaldinu, þá brast upp þilfjöl at höfðum Þorsteins, ok var þar kominn Agði jarl ok ætlaði at drepa hann. En þar laust í móti hita svá miklum, at hann þorði eigi inn at ganga. Sneri hann þá í burtu. Þá kom konungr at ok sló hann með gullbúnu refði í höfuðit, en hann steyptist niðr í jörðina. Helt konungr vörð um nóttina, en um morguninn váru horfin hornin Hvítingar. Gekk veizlan vel fram. Sat Þorsteinn með konungi um vetrinn, ok unnust þau Goðrún vel.

Um várit beiddi Þorsteinn orlofs at sigla í Austrveginn ok finna Goðmund konung. En konungr sagðist þat eigi gera, utan hann lofaði at koma aptr. Þorsteinn hét því. Konungr bað hann halda trú sína vel, - "ok eig meira undir þér en þeim austr þar."

Skildust þeir með kærleikum, ok báðu allir vel fyrir honum, því at Þorsteinn var orðinn vinsæll. Sigldi hann í Austrveg, ok er eigi getit annars en sú ferð færist vel. Kom hann á Glæsisvöllu, ok fagnaði Goðmundr honum vel.

Þorsteinn mælti: "Hvat hafið þér frétt ór Geirröðargörðum?"

"Þangat fór ek," segir Goðmundr, "ok gáfu þeir landit í mitt vald, ok ræðr þar fyrir Heiðrekr úlfhamr, sonr minn."

"Hvar er Agði jarl?" segir Þorsteinn.

"Hann lét gera sér haug, þá þér fóruð," segir Goðmundr, "ok gekk þar í með mikit fé, en þeir Jökull ok Frosti drukknuðu í ánni Hemru, er þeir fóru frá veizlunni, en ek hefi nú vald yfir heraðinu á Grundum."

"Þar er nú mikit undir," segir Þorsteinn, "hverju þú vilt mér af skipta, því at mér þykkir Goðrún eiga arf allan eptir föður sinn, Agða jarl."

"Ef þú vilt vera minn maðr," sagði Goðmundr.

"Þá muntu ekki vanda um trú mína," segir Þorsteinn.

"Þat vil ek," sagði Goðmundr. Sídan fóru þeir til Grunda, ok tók Þorsteinn heraðit undir sik.

13. Þorsteinn fann Óláf konung

Þorsteinn reisti bú at Gnípalundi, því at Agði jarl hafði gengit aptr ok eytt bæinn. Gerðist Þorsteinn höfðingi mikill. Goðrún fæddi sveinbarn mikit litlu síðar, ok hét Brynjólfr. Ekki var traust, at Agði jarl glettist eigi við Þorstein. Eina nótt gekk Þorsteinn af sæng sinni ok sá, hvar at Agði fór. Hann þorði hvergi inn í hliðin, því at kross var fyrir hverjum dyrum. Þorsteinn gekk til haugsins. Hann var opinn, ok gekk hann inn ok tók burt hornin Hvítinga. Þá kom Agði jarl í hauginn, en Þorsteinn hljóp út hjá honum ok setti kross í dyrrnar, ok laukst aptr haugrinn, ok hefir ekki orðit vart við Agða síðan.

Um sumarit eptir fór Þorsteinn til Noregs ok færði Óláfi konungi hornin Hvítinga. Síðan fekk hann orlof ok sigldi til eigna sinna. Bauð konungr honum halda vel trú sína. Höfum vér eigi frétt síðan til Þorsteins. En þá Óláfr konungr hvarf af Orminum langa, hurfu hornin Hvítingar.

Lúkum vér þar þætti Þorsteins bæjarbarns.