- Hjem
-
Oversatte tekster
- Om Normannene >
- Didrik av Bern >
-
Fornaldersagaer
>
- Hjalmters og Ølvers saga
- Guðni Jónsson
- Forord
- Sogubrot
- Bosi saga
- Egils saga
- Eireks saga vidfarne
- Gange-Hrolfs saga
- Gautreks saga
- Halfdan Branafostres saga
- Halfdan Eysteinssons saga
- Helgi Thorissons tått
- Hrolf krakes saga
- Hromund Gripssons saga
- Hvorledes Norge ble bosatt
- Illugi Gridfostres saga
- Norna-Gests tått
- Om Opplandskongene
- Oppdagelsen av Norge
- Ragnar Lodbroks saga
- Sørli saga
- Sørli tått
- Sturlaugs saga
- Thorstein bæjarmagns tått
- Toki Tokesson tått
- Volsunge saga
- Yngvar vidfarnes saga
- Half og kjempene hans
- Islandske ættesager norsk tekst >
- Artikler >
- Gammelengelske oversettelser >
- Latinske oversettelser >
- Beowulf
- Linker
- Kontakt oss
- Om prosjektet
Den korte Stufståtten
|
Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson
Stuf het en mann. Han var sønn av Thord katt, som ble fostret av Snorri gode. Thord katt var sønn av Thord Glumsson, Geirsson. Mor til Thord katt var Gudrun Osvifrsdatter. Stuf Thordarsson var blind, en vis mann og en god skald. Han for fra Island og kom til Norge i de dagene da Harald Sigurdsson var konge og tok seg opphold hos en god bonde på Oppland. Bonden syntes godt om ham.
En dag da mennene sto utenfor så de mange staselig kledde menn komme ridende mot gården. Bonden mælte: ”Ikke kjenner jeg her til kong Harald, men det synes meg ikke å være ulikt han og hans folk.”
Og da folkene nærmet seg dem så de at det var kongen. Bonden hilste på kongen, og sa så: ”Mottagelsen, herre, er nok ikke så passende som De skulle ønske, for mennene her visste ikke om Deres komme.”
Kongen svarer: ”Noe annet ville ikke være å vente. Vi drar gjennom landet med vårt ærende. Mennene mine skal selv ta seg av hestene sine og se til ridingen, men jeg må gå inn.”
Kongen var som gladest og bonden fulgte ham inn til setet i stuen. Da mælte kongen: ”Gå dit du vil, bonde, og gjør alt med Vår fortrolighet.”
”Det ville nå være nyttig,” sier bonden.
Han gikk bort, men kongen kikket på benken og så en stor mann sitte ytterst. Kongen spurte hvem han var.
”Jeg heter Stuf,” sier han.
Kongen mælte: ”Likevel unavnlig, men hvem er du sønn av?”
”Jeg er Kattesson,” sier han.
”Det fortsetter på samme måte,” sier kongen, ”men hvem var katten?”
”Gi deg nå, konge,” sa Stuf og lo.
”Hvorfor lo du nå?” sier kongen.
”Gi deg nå,” svarte Stuf.
Kongen mælte: ”Vondt synes jeg det er å skjønne hugen din, men det tror jeg helst at du vil spørre hvilket svin min far var, men da vil du måtte le, og derfor tør du ikke å spørre.”
”Rett har du,” sier Stuf.
Kongen mælte: ”Sett deg inn hos meg på benken å la oss tales ved.”
Han gjorde så og kongen fant ut at han var en klok mann som han godt likte å samtale med. Bonden kom nå inn i stua og undret på om kongen kjedet seg.
”Ikke det,” sier kongen, ”fordi denne vintergjesten din morer meg godt, og han skal sitte rett mot meg når vi drikker i kveld.” Og slik ble det.
Kongen talte om mye med Stuf og han ga kloke svar. Og da mennene gikk for å sove ba kongen Stuf om å være i det værelset hvor han selv skulle sove, for å more ham. Stuf gjorde det, og da kongen var kommet til sengs moret Stuf ham med en flokk. Og da den var slutt ba kongen ham om å kvede.
Kongen var lenge våken mens Stuf underholdt, og omsider mælte kongen: ”Hvor mange kvad har du nå kvedet?”
Stuf svarer: ”Jeg tenkte at De telte dem.”
”Det har jeg og gjort,” sier kongen, ”og det er nå tretti, men hvorfor kveder du en flokk? Kan du ingen dråper?”
”Ikke kan jeg færre dråper enn flokker,” svarer Stuf, ”og likevel er mange av dem ukvedet.”
Kongen mælte: ”Du må være en stor vismann i kvad, men hvem skal du more med dråpene dine hvis du kveder meg en flokk?”
”Deg selv,” sier Stuf.
”Når da?” svarer kongen.
”Når vi to møtes igjen,” sier han.
”Hvorfor heller da enn nå?” sier kongen.
Stuf mælte: ”Fordi jeg vet at jeg ville more Dem bedre, og alt annet som jeg gjør, og De ville verdsette dette mer hvis De kjente meg og gjerne ville vite."
"Sove skal nå vi to først," sier kongen.
Men om morgenen, da de gjorde seg klar til å dra, mælte Stuf til kongen: "Vil du love meg, konge, det jeg ber deg om?"
"Hva er det?" sier kongen.
"Lov du meg først, så skal jeg si det."
Kongen mælte: "Underlig mann er du, og aldri har jeg tidligere lovet noen dette, men likevel skal jeg love deg dette."
"Jeg vil dikte et kvad om Dem," sa Stuf.
"Ætter du fra noen skald?"
"Det har vært skalder i ætta mi. Glum Geirason var farfaren min," svarte Stuf.
Kongen mælte: "God skald er du om du ikke dikter dårligere enn Glum."
"Ikke dikter jeg dårligere enn han," sier Stuf.
"Ikke er det usannsynlig at du kan dikte siden du er så kunnskapsrik med kvad og jeg vil gi deg lov til å dikte om meg,"
Stuf mælte: "Vil du love meg det jeg ber deg om?"
"Hva vil du nå be om," sier kongen.
"Lov meg det før jeg forteller det."
"Det skal jeg ikke gjøre," sier kongen, "sånn har du holdt på lenge, og fortell meg det nå."
Stuf mælte: "Jeg vil bli hirdmannen din."
"Nå var det godt at jeg ikke lovet deg det, for i dette må jeg ha råd fra hirdmennene mine. Kom du til meg nord i Nidaros," svarte kongen.
Stuf for østover i Vika og ordnet opp med arven som han hentet da han fikk brev og merke fra kongen. Han dro så nordover til Kaupang og oppsøkte kongen, og denne tok vel imot ham. Med hirdmennenes samtykke gikk nå Stuf i kongens tjeneste og var med ham en tid. Han har diktet et kvad til ære for kong Harald, det kalles Stufsdråpa eller Stufa.
Ordliste:
flokk - et æreskvad uten stev
dråpe - et æreskvad, vanligvis med stev
Stuf het en mann. Han var sønn av Thord katt, som ble fostret av Snorri gode. Thord katt var sønn av Thord Glumsson, Geirsson. Mor til Thord katt var Gudrun Osvifrsdatter. Stuf Thordarsson var blind, en vis mann og en god skald. Han for fra Island og kom til Norge i de dagene da Harald Sigurdsson var konge og tok seg opphold hos en god bonde på Oppland. Bonden syntes godt om ham.
En dag da mennene sto utenfor så de mange staselig kledde menn komme ridende mot gården. Bonden mælte: ”Ikke kjenner jeg her til kong Harald, men det synes meg ikke å være ulikt han og hans folk.”
Og da folkene nærmet seg dem så de at det var kongen. Bonden hilste på kongen, og sa så: ”Mottagelsen, herre, er nok ikke så passende som De skulle ønske, for mennene her visste ikke om Deres komme.”
Kongen svarer: ”Noe annet ville ikke være å vente. Vi drar gjennom landet med vårt ærende. Mennene mine skal selv ta seg av hestene sine og se til ridingen, men jeg må gå inn.”
Kongen var som gladest og bonden fulgte ham inn til setet i stuen. Da mælte kongen: ”Gå dit du vil, bonde, og gjør alt med Vår fortrolighet.”
”Det ville nå være nyttig,” sier bonden.
Han gikk bort, men kongen kikket på benken og så en stor mann sitte ytterst. Kongen spurte hvem han var.
”Jeg heter Stuf,” sier han.
Kongen mælte: ”Likevel unavnlig, men hvem er du sønn av?”
”Jeg er Kattesson,” sier han.
”Det fortsetter på samme måte,” sier kongen, ”men hvem var katten?”
”Gi deg nå, konge,” sa Stuf og lo.
”Hvorfor lo du nå?” sier kongen.
”Gi deg nå,” svarte Stuf.
Kongen mælte: ”Vondt synes jeg det er å skjønne hugen din, men det tror jeg helst at du vil spørre hvilket svin min far var, men da vil du måtte le, og derfor tør du ikke å spørre.”
”Rett har du,” sier Stuf.
Kongen mælte: ”Sett deg inn hos meg på benken å la oss tales ved.”
Han gjorde så og kongen fant ut at han var en klok mann som han godt likte å samtale med. Bonden kom nå inn i stua og undret på om kongen kjedet seg.
”Ikke det,” sier kongen, ”fordi denne vintergjesten din morer meg godt, og han skal sitte rett mot meg når vi drikker i kveld.” Og slik ble det.
Kongen talte om mye med Stuf og han ga kloke svar. Og da mennene gikk for å sove ba kongen Stuf om å være i det værelset hvor han selv skulle sove, for å more ham. Stuf gjorde det, og da kongen var kommet til sengs moret Stuf ham med en flokk. Og da den var slutt ba kongen ham om å kvede.
Kongen var lenge våken mens Stuf underholdt, og omsider mælte kongen: ”Hvor mange kvad har du nå kvedet?”
Stuf svarer: ”Jeg tenkte at De telte dem.”
”Det har jeg og gjort,” sier kongen, ”og det er nå tretti, men hvorfor kveder du en flokk? Kan du ingen dråper?”
”Ikke kan jeg færre dråper enn flokker,” svarer Stuf, ”og likevel er mange av dem ukvedet.”
Kongen mælte: ”Du må være en stor vismann i kvad, men hvem skal du more med dråpene dine hvis du kveder meg en flokk?”
”Deg selv,” sier Stuf.
”Når da?” svarer kongen.
”Når vi to møtes igjen,” sier han.
”Hvorfor heller da enn nå?” sier kongen.
Stuf mælte: ”Fordi jeg vet at jeg ville more Dem bedre, og alt annet som jeg gjør, og De ville verdsette dette mer hvis De kjente meg og gjerne ville vite."
"Sove skal nå vi to først," sier kongen.
Men om morgenen, da de gjorde seg klar til å dra, mælte Stuf til kongen: "Vil du love meg, konge, det jeg ber deg om?"
"Hva er det?" sier kongen.
"Lov du meg først, så skal jeg si det."
Kongen mælte: "Underlig mann er du, og aldri har jeg tidligere lovet noen dette, men likevel skal jeg love deg dette."
"Jeg vil dikte et kvad om Dem," sa Stuf.
"Ætter du fra noen skald?"
"Det har vært skalder i ætta mi. Glum Geirason var farfaren min," svarte Stuf.
Kongen mælte: "God skald er du om du ikke dikter dårligere enn Glum."
"Ikke dikter jeg dårligere enn han," sier Stuf.
"Ikke er det usannsynlig at du kan dikte siden du er så kunnskapsrik med kvad og jeg vil gi deg lov til å dikte om meg,"
Stuf mælte: "Vil du love meg det jeg ber deg om?"
"Hva vil du nå be om," sier kongen.
"Lov meg det før jeg forteller det."
"Det skal jeg ikke gjøre," sier kongen, "sånn har du holdt på lenge, og fortell meg det nå."
Stuf mælte: "Jeg vil bli hirdmannen din."
"Nå var det godt at jeg ikke lovet deg det, for i dette må jeg ha råd fra hirdmennene mine. Kom du til meg nord i Nidaros," svarte kongen.
Stuf for østover i Vika og ordnet opp med arven som han hentet da han fikk brev og merke fra kongen. Han dro så nordover til Kaupang og oppsøkte kongen, og denne tok vel imot ham. Med hirdmennenes samtykke gikk nå Stuf i kongens tjeneste og var med ham en tid. Han har diktet et kvad til ære for kong Harald, det kalles Stufsdråpa eller Stufa.
Ordliste:
flokk - et æreskvad uten stev
dråpe - et æreskvad, vanligvis med stev