26.04.13
Om islendingers og nordmenns bosetning på Grønland midt i det 14 århundre, og om skjebnen der til de islandske nybyggerne.
(Etter grønlandske annaler og innholdet i disse.)
NORÐANFARI.
Halv måned blad Íslendinge.
Akureyri 16.årg. 1877.
Nummer 41-46. Side 83-92.
Oversatt fra islandsk av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson.
Brattahlið.
Ívar Bárðarsson het en mann, trolig av norrønt opphav. Han var prestevidd og ble i året 1341 sendt til Grønland av Håkon, biskopen i Bjørgvin, sannsynligvis for å hjelpe Árni den gamle, biskop i Garðar, som hadde blitt prestevidd og reist dit i 1315. Av annaler og gamle brev som finnes kan en fastslå at denne Ivar prest lenge hadde vært rådsmann i Garðar på Grønland og likeledes biskopens stedfortreder, for biskop Árni var blitt gammel da Ivar kom vesterut og døde kort senere (før 1339). Riktignok ble biskop Jón skalle-Eiriksson prestevidd til Garðar i 1329, men han reiste aldri dit, etter det man kjente til, flakket heller ut hit og videre, og ble til sist biskop i Holar i 1357. Biskop Alf ble viet til Garðar i 1365 (kom til Grønland i 1368 og døde i 1378). Det sies derfor i annalene at Grønland hadde vært uten biskop på denne tiden i 19 år, og det er sannsynlig at Ívar prest hadde på den tid lenge vært i biskopens sted. Han dro stadig på ferder og ærender på vegne av bispestolen vidt og bredt i Grønlandsbygder der hvor kirken eide land, og også mellom Grønland og Bjørgvin i Norge, (da derfra varden gangen den eneste handelen med Grønland).
Han var også i grønlendingenes hærferd i vestbygda mot skrælingene i år 1347, straks etter at de hadde angrepet bygdefolket der.
Etter denne Ívar Bárdarsson ble det sannsynligvis midt på trettenhundretallet skrevet en beretning om Grønlands bygder, slik de den gangen var. Denne skildringen var på norrønt og er nå tapt. (Etter det Björn på Skarðsá skrev, som sannsynlig har kjent til den.) Men det er laget oversettelser av den på dansk, tysk, hollandsk og engelsk. Stedsnavnene er så forvansket i dem alle slik at det er vanskelig å tolke noen av disse. Av disse var den engelske oversettelsen best. Det fortelles om den at den ble laget i 1560 etter et norrønt skrift som ble funnet i en gammel regnskapsbok på Færøyene.
Denne Ívar Bárdarssons beskrivelse av Grønlandsbygdene er her nå oversatt til islandsk, etter den danske oversettelsen. Her redegjøres det først for seilingsleden og avstanden til Grønland fra Norge og Ísland, slik som disse er skildret i gamle, islandske bøker.
Skildring av Grønlandsbygdene, etter Ívar Bárdarsson:
”Lærde menn, som er født på Grønland og har seilt imellom, sier at fra Stadt i Norge er det syv dagers seiling rett vestover til Horn på Íslands østside. Og fra Snæfellsnes, der det er kortest avstand til Grønland, er det to dager og to netters seiling rett vestover. Midt i leia ligger Gunnbjarnarsker. Dette var den gamle seilingsleden, men nå er det kommet is fra fjordene i nordøst så nær disse skjærene at ingen kan seile den gamle seileleden uten fare for livet, som det nå fortelles.
Fra Langneset, som er nordøst på Ísland, er det to dager og to netters seiling til Svalbard i havbotnen.
De som vil seile rett fra Bjørgvin til Grønland og fare forbi Ísland skal seile rett vest syd for Reykjanes, tolv sjømil syd for neset. Med denne vestlige kursen vil de da komme til en høyde på Grønland som heter Hvarf. Dagen før de får øye på Hvarf kan de se et annet høyt fjell som heter Hvitserk. Mellom Hvitserk og Hvarf er et nes som heter Herjólfsnes. Der er det en havn som heter Sandhavn. Det er anløpssted for nordmenn og kjøpmenn. Hvis menn seiler fra Ísland skal de stevne unna Snæfellsnes – og det er tolv sjømil vest for Reykjanes – og holde rett vest i en dag og en natt, og stevne så mot sydvest for å unngå isen ved Gunnbjarnarsker, siden en dag og en natt mot nordvest. De kommer da rett under Hvarf på Grønland, der hvor Herjólfsnes og Sandhavn ligger.
Den østligste bygd på Grønland er rett øst ved Herjólfsnes og heter Skagafjörður. Der er det svært mye bebygd. Langt østenfor Skagafjörd ligger det en ubebodd fjord som heter Berufjörð. Ytterst i fjorden er det et langt rev tvers over munningen slik at ingen store skip kommer inn dit uten ved storstrøm. Når floen er størst farer mange hvaler inn dit og det er svært fiskerikt der. I denne fjorden har allmenningen rett til hvalveide med biskopens tillatelse, for fjorden ligger under domkirken. I denne fjorden er det en stor kulp og når vannet strømmer ut renner hvalen straks i denne.
Langt østenfor Berufjörð er en fjord som heter Öllumlengri. Den er smal ytterst, men bredere innover, og så lang at ingen vet hvor den ender. Der er det ingen strøm. Den er full av små holmer og der er det mange fugler og eggvær. Slettelandskap er på begge sider og dette er gressbevokst så langt øyet kan se.
Lengre øst, nær jøkelen, er en havn som heter Finnsbúðir. For det fortelles den dag i dag på Grønland at et skip forliste der på Olaf den helliges tid og at kongens tjener hadde vært på skipet og druknet sammen med andre. Men de som overlevde, begravde de døde der og reiste et stort steinkors på grava deres. Dette korset står der den dag i dag.
Lengre østover, kort fra jøkelen, ligger en stor øy som heter Krossey. Der er det allmenning hvor en kan jakte på hvitbjørn, og det med biskopsløyve, for domkirken eier øya. Østenfor der er ikke noe annet å se enn is og snø over sjø og land.
Så vender vi tilbake til temaet om bygder på Grønland og lengst øst er bygden i Skagafjörd, som tidligere sagt, østenfor Herjólfsnes. Vestenfor Herjólfsnes ligger Ketilsfjörd og der er alt bebygd. På høyresiden da en har seilt inn er det et stort os hvor vann faller ut i havet. Ved dette os er det en kirke som heter Árósskirkja. Den er viet til det hellige kors. Denne kirken eier alt til Herjólfsnes øyer, holmer, rekved, og alt inn til Pjetursvik.
Ved Pjetursvik er det en stor bygd som heter Vatnsdal. Der i bygda er det et stort vann, to sjømil bredt og fullt av fisk. Pjetursvik-kirka eier hele Vatnsdalsbygda. Innenfor denne bygden står et kloster og der er det ordensmunker. Det er viet til Hellig Olaf og Den Hellige Augustin. Klosteret eier alt inn i fjordbunnen og ut på den andre siden.
Nærmest Ketilsfjörd er Rafnsfjörd. Lengst inn i denne fjorden er et nonnekloster med Benidiktsregler. Det eier alt inn i fjordbunnen og ut fra Vogakirken, som er viet til kong Olaf den Hellige. Vogakirken eier alt land ut fjorden. I fjorden er det mange holmer. Klosteret eier halvdelen av dem og domkirken andre halvdelen. På disse holmene er det varme kilder. De er så varme om vinteren at ingen tåler å bade, men om sommeren bader mange i dem og får helsebot for sine plager.
Nær Rafnsfjörden er Einarsfjörd. Mellom dem er en storgård som kongen eier og som heter Foss. Der er en storslått kirke viet til den Hellige Nikulas og denne kirken støttes av kongen. Kort derfra ligger det beste fiskevann og når det er stor nedsmelting og regn så flyter vannet til sjøen, men når det minker så blir mengder av fisk liggende på sanden. Når menn seiler inn i Einarsfjord har de en vik på venstre hånd som heter Þorvaldsvik og lengre inn i fjorden på samme side ligger et nes som heter Klíningur. Noe lengre inn er en vik som kalles Grávik (eller Grandavik). Kort vei derfra ligger en storgård som heter i Dölum og er domkirkegods. Når en har seilt inn i fjorden til domkirken, som står i fjordbunnen, da er det på høyre hand skoglende som kirken eier og i denne skogen har domkirken alle sine husdyr, store og små. Kirken eier hele Einarsfjord sammen med den store øya som ligger foran fjordmunningen og heter Hreiney fordi der løper om høsten mengder av reinsdyr. Der er allmenningsveide og det med biskopsløyve. På denne øya finnes den beste klebersteinen på Grønland, som har så god kvalitet at menn hugger ut kjeler og kanner av den, og er så solid at ilden ikke kan ødelegge den. Menn smir ut av en stein kanner så store at de tar ti eller tolv tønner. Lengre vest langs land er en øy som heter Langey. Der er store Vigbæir. Domkirken eier alle øyene utenom den tiende. Den eies av Hvalseyjarkirken.
Etter Einarsfjörd ligger Hvalseyjarfjörd. Der er det en kirke som er oppkalt etter fjorden. Kirken eier hele fjorden og hele Kambstadfjörd som ligger dernest. I denne fjorden er det en storgård som kongen eier og som heter Þjóðhildarstaðir.
Dernest kommer Einarsfjörð. Foran fjordmunningen ligger en øy som heter Eiriksey. Den er halvt eiet av domkirken. Den andre halvdelen eies av Dyraneskirken. Denne kirken har det største sognet på Grønland og ligger på vestsiden når en har seilt inn i Eiriksfjörð. Dyrneskirken eier alt inn til Midtfjörð; denne fjorden ligger ut fra Eiriksfjörð mot nordvest. Lengre inn i Eiriksfjörð er Solarfjellkirken. Den eier hele Miðfjörð. Innenfor der er Leiðarkirken som eier alt land inn i fjordbunnen og ut på den andre siden til Búrfells. Men alt utenfor Búrfell eier domkirken. Her er en storgård som heter Brattahlíð. Der bor vanligvis lagmannen.
Nå skal det fortelles om øyene. Vestenfor Langey er det utøyer som heter Lambeyer. Det heter Lambeyjarsund det som ligger mellom Lambøyene og Langøyene. Lengre inn ligger Fossasund i munningen av Eiriksfjörð. Domkirken eier alle øyene.
Nord for Eiriksfjörð er to viker, Ytrivik og Innrivik, for de ligger slik.
Nordenom der er dernest Breiðifjörð. Mjóifjörð skjærer ut fra den og lengre nord ligger Eyrarfjörð, så Borgarfjörð, deretter Loðmundarfjörð. Lengst vest i austbygda er Ísafjörð. Alle disse fjordene er nå bebygd.
Fra austbygda til vestbygda er det tolv gamle norske mil, og alt er ubygd. Der i vestbygda er det en stor kirke som heter Steinsness (det er sannsynligvis Sandness). Den var en stund domkirke og bispesete. Nå har skrælingene hele vestbygda i sin makt, likevel er der ennå hester, geiter, kveg og sauer; alle ville og ingen mennesker, verken kristne eller hedninger.
***
Alt dette som dere nå er fortalt ble vi fortalt av Ívar Bárdarsson grønlending som i mange år var formann (rådmann) ved bispesetet i Garðar på Grønland. Han hevdet å ha sett alt dette selv. Og han var en av dem som lagmannen valgte til å fare til vestbygda mot skrælingene, for å jage de derfra. Men da de kom dit fant de ingen mennesker, verken kristne eller hedninger, men mye villfe som de tok hand om, slaktet til mat for seg og fylte skipene med så mye som de kunne bære. Siden seilte de tilbake hjem. Så fortalte oss Ívar, som var med på denne turen.
Nord for vestbygda ligger et stort fjell som heter Himinroðafjell. Ingen kan seile lengre enn til dette som vil beholde livet på grunn av de mange havsvelgene omkring der i sjøen.
På Grønland er det rikelig med sølvberg, hvitbjørner med røde flekker på hodet, hvite falker, narhvaltenner, hvalrosstenner og hvalrosskinn, mange fiskeslag, flere enn i noe annet land. Der er også marmor i alle farger; der er kleberstein som ilden ikke biter på. Av denne gjør grønlendingene, som tidligere fortalt, potter, kjeler og skåler som er så store at de rommer 10 til 12 tønner. Der er også rikelig med reinsdyr.
Store stormer finnes ikke på Grønland, men det faller rikelig med snø der. Aldri er det så kaldt der som på Island og i Norge.”
Denne oversikten over Grønlandsbygdene som er skrevet etter Ívar er den seneste som er til om de islandske og norske bygder på Grønland. Det finnes noen mye eldre, men de fleste er korte og beskrivelsene er få. En skjønner at islendingene hadde god kjennskap til Grønland på 11- og 12-hundretallet, og frem til det 13, fordi det hadde vært stor kontakt mellom landene. Etter dette hadde de andre ting å ta seg av enn disse sjøreisene, når nordmennenes lange borgerkrigstid (fra Harald Gilles dager og frem til Håkon den gamles tid) kom ut hit. Hver høvding ville da styre over de andre, og landsmenn sto hverandre etter livet, helt til folket mistet friheten sin, utenlandske kongers embetsmenn sammen med religiøs vranglærte paveklerker og handelsmonopol hjalp til å ødelegge det meste av manndomskraften i landet og gjøre folket dådløse og trellesinnede, og fører dem ut i nød og elendighet.
Den neste beretningen om Grønlandsbygdene, før Ívars beretning er likeledes fra slutten av det 13 århundre. Den har mange stedsnavn som mangler i Ívars beretning. Enda mangler der noen som Ívar nevner. Der er også nevnt veilengden nordover Grønland vestside, jamført med en dags roing. slik at fra austbygda til vestbygda er det seks dager roing på seks menn i en seksæring, men dette stemmer ikke overens med Ivars skildring, selv om han forteller i sin beretning at vestbygda ligger øde.
I en annen beretning om Grønlandsbygdene fortelles det om 190 gårder i Austbygda og 12 kirker, men omtrent 90 gårder i den vestre og 4 kirker.
Ingen beskrivelse skildrer hvorledes islendingers og nordmenns gårder ble lagt øde i det 14, 15 og 16 århundre, og hele den nordiske rasen var forsvunnet derfra da ferder dit på nytt ble gjort i det 17 århundre. Men en kan finne forskjellige tegn i gamle annaler og dokumenter som ennå finnes.
Til dette må legges monopolhandelen og likegyldigheten til Norges- og Danskekongene etter midten av det 14 århundre, maktmisbruk og undertrykkelse av katolske geistlige, som på Ívar Bárdarsson dager hadde lagt under seg alle bygdene og naturrikdommer, plyndringer av nordeuropeiske sjørøvere; seinest i det 14 århundre, og så i det 15, og skrælingeangrep. Men derimot visste grønlendingene at i horisonten lå gaverike land langs Amerikas østkyst som forfedrene deres fant og som de senere uten tvil hadde hatt mye forbindelse med.
Midt i det 14. århundre tok Norgeskongen Magnus Eriksson den skjebnesvangre beslutningen å legge under seg Grønlandshandelen og å forby alle andre denne. Straffet var tap av liv og eiendom. Norges- og Danskekongene strevde lenge med å opprettholde dette forbudet (omtrent 200 år), men de manglet ressurser og evne til å holde handelen oppe. Det kan forstås slik at kjøpmennene i Bjørgvin hadde fått den av kongens hånd. På denne tiden var det stadig strid og ufred i Norge og Danmark, nasjonene hadde liten tiltaksevne, og var styrt av presteskap og adelsmenn, og utenlandske menn (Hansakjøpmenn) styrte hele handelen. Svartedauden raste over landet og meide ned folk i 1349, og senere i det 14 århundre (1393) herjet tyskerne i Bjørgvin og hærtok byen, og det var derfra en helst hadde seilt til Grønland. På grunn av alt dette ble handelen på Grønland lagt ned. På samme tid flakket også nordeuropeiske sjørøvere rundt ved Grønland, og både plyndret og handlet der uten tillatelse. Det berettes om at de hadde en hærferd der i 1418. Og likevel tok kongene litt etter litt til å mase om handelsforbund og følge med på at det ikke ble overtrådt, og sørge for at det ble gjort. Det viste seg da Bjørn Jorsalfare, som drev bort til Grønland og måtte bli der i to år, kom til Norge ble han arrestert og anklaget for å ha brutt mot forbudet mot å handle med grønlendingene.
Av beretningen til Ívar Bárdarsson kan en vel forstå at kirkemakten på Grønland hadde lagt under seg alle bygdene og de fleste naturrikdommene, for her hadde den møtt svært liten motstand.
Dette fjernet all frihet for grønlenderne, tømte innbyggerne der for dådskraft, men oppmuntret dem på samme tid til å flykte fra undertrykkelsen, hvis de hadde mulighet til det. Ikke kunne de forvente hjelp på denne tiden (på slutten av det 14 århundre, og det 15) fra biskopen sin til å lede eller styre innbyggerne til mannsdomskraftarbeid, for de kom aldri lenger til Grønland. De som var viet dit, flakket rundt om i Norge, Danmark og her i landet. Noen av dem mente at de her hadde biskopsfullmakt, noe som ofte viste seg å være løgn. På den tiden ble grønlendingene også angrepet av skrælingene. Det nevnes i året 1379 at de hadde drept 18 menn og slept to gutter bort i trelldom.
Alt dette gikk hardt utover grønlendingene, minket antallet på dem og egget dem som overlevde til å flykte fra landet fordi de visste at ikke svært langt mot sydvest ligger et godt land som Leif den heldige, Þorfinn karlsefni, og mange flere hadde utforsket. Grønlendingene hadde hele tiden siden dette stadig seilt dit og hentet seg forsyninger derfra, og noen hadde slått seg ned der. Det finnes forskjellige tegn på at grønlendingene hadde gjort dette. Derfor seilte Eirik Grønlendingebiskop i året 1121 sydvestover til Vínland, for å kristne de hedenske grønlendingene som der bodde. Biskopen seilte av gårde, men kom aldri igjen. Det er sannsynlig at grønlendingene hadde benyttet seg av muligheten til å komme til bedre land, etter hvert som de ble mer og mer presset hjemme av handelsmonopol og handelsmangel fra Norge, kirkestyre og innenlandske skrælingeangrep.
Og grønlendingene hadde lenge eid skip som var så store at de kunne seile sydover med dem til amerikakysten. Derfra har de uten tvil hentet tømmer til skipene sine og husene, akkurat på samme måte som før i tiden da tømmer ble hentet fra Norge. Halldór Grønlandsprest nevner på slutten av det 13 århundre i brevene sine om grønlendingene som bodde lengst mot nord, i Greipum og Króksfjarðarheiði, at alle storbøndene på Grønland eide store skip og skuter, som de hadde i nordsete, og at de der fant rekved som han mener kommer fra Marklandskysten, for den ligger best til. År 1347 drev et Grønlandsk skip med 18 mann hit(Ísland, ovrs.b.)til Straumfjord i Mýrasýslu, dette var på hjemvei fra Markland.
Det er mest trolig at alle de grønlendingene som det var manndomskraft i, og som handelsmonopol, kirkestyre og skrælingeangrep ikke fikk sendt i Hel (Svartedauden kom aldri til Grønland), reiste med stort og smått til Markland og andre land på denne siden av Amerika, men skrælingene fant seg snart fast bosted i de øde bygdene.
Så kan det og være at noen av de grønlendingene, de mest dådløse, har slått seg sammen med skrælingene og glemt sin opprinnelse. Slik har det sannsynlig også gått med de grønlendingene som seilte til Amerika; de blandet seg med de innfødte folkene etter som tiden gikk, og forsvant ut av sagaen.
De kan vel også ha funnet frendene sine i Vínland, eller Hvitramannaland, som noen sagaer nevner og som også kalles Stor-Ísland, uten at det er mulig å si hvor dette landet har ligget for de som havnet i dette landet i det 11 og 12 århundre, og som hadde oppholdssted der, brukte forskjellig navn på dem. Men det er åpenbart av sagaene at disse landene har vært de som nå heter Jórvikurland, Maryland, Virginia, Karolina og Florida. Her kan grønlendingene vel ha funnet sine ættmenn, som talte samme språk, for mange hadde drevet hit østfra Irland, Suderøyene, Ísland og flere land. Der havnet Ari Mársson fra Reykhólum, og ble kristnet der, for han traff to som var kristne der, og slo seg ned der. Der havnet Björn Breidvikingakappi, etter det som Guðleif Guðlögsson fortalte, da han kom hjem hit og brakte med seg Björns ting. (Han drev vestover og sydvestover til han oppdaget land, og syntes at menn der talte irsk. Her traff han Björn).
Det er også trolig at andre har senere dradd vestover og slått seg ned der, da grønlendingene søkte dit i det 11 århundre. Det bevises best gjennom kristningsferden dit til Eirik biskop. Grønlendingenes flytting vestover ble gjort litt etter litt og i det stille, fordi de ofte hadde seilt dit og det vakte liten oppmerksomhet på Grønland at noen av dem ikke vendte tilbake, for det som grønlendingene hadde skrevet om sagahendelser hos seg, finest ikke lenger. Og nordmenn som flakket dit omkring fra tid til annen, særlig etter at monopolet ble innledet, for å lete etter landets rikdommer, brydde seg ikke noe om at antall innbyggere gikk ned eller om de dro der i fra. Og videre var de ikke vant til å skrive beretninger, verken før eller senere, og aller minst på den vonde tiden da folket var under utenlandsk styre og handelsmonopol som var kommet til landet. Likevel hadde islendingene (som selv helst skrev sagaer og om kunnskap fra middelalderen, her i norderlandene) fått vite om dette og skrevet om det i bøker. Biskop Gisli Oddson i Skálholt hadde lest om dette i gamle skrifter i Skálholt (før bøkene brant opp der i 1630), etter det han selv skrev i 1637.
Denne beretningen hans finnes ennå.
Der sies det at i år 1342 hadde grønlendingene forlatt kristendommen og seilt til Amerikafolkene. Han sier at skikkene deres hadde blitt svært dårlig. Dette kan således forstås som at flertallet av befolkningen tok den beslutningen å trosse prestene og flykte fra landet. Lenge etter dette var det likevel en stor bosetning på Grønland, jamvel langt utover i det 15 århundre eller til begynnelsen på det 16. Dette kan en se av grønlendingenes brev til paven, som ennå finnes i Vatikanet. Der klager disse i år 1448 at de fremdeles mangler biskop og prester. Etter dette er det trolig at de snart etter forlot landet, for alle handelsferder, eller i alle fall de fleste, las ned da. Lenge trodde folk, etter at grønlandsbygdene var blitt ukjent for folk som seilte dit for å finne grønlendingene i det 17 århundre at austbygda hadde vært på denne siden av Hvarf (sydligste odde på Grønland). Nå er det bevist av kirke- og gårdrestene som finnes der på øyene og i fjordene at den har lagt syd på Grønland, forbi og nordvest for Hvarf. Der er det mange fjorder og øyer, og vidstrakte gårdsrester, ruiner etter vakre og velbygde hus. Men vestbygda har lagt nordvest for dette, så den skulle heller ha vært kalt nordbygda og den andre sydbygda. Disse bygdene hadde av landnåmsmennene litt etter litt, flyttet nordvestover og såkalt den sydøstre bygda for austbygda, og slik var himmelretningene for nordmenn og islendinger i gammel tid ofte litt usikre, slik en også kan se av sagaene. Der sies for eksempel at Gautland ligger øst for Norge, men det er i sydøst, og vestover til Valland, men det ligger i sydvest. Således er ennå her i landet himmelretningene aldeles forvirret. På Østlandet kaller folk nord det som ligger nordvestfor, på Nordlandet igjen nord det som ligger nordøst (saml). Nordur-þingeyjarsýsla denne nordaustre).
Da grønlendingene bodde der syd i landet og leden til Amerika var blitt kjent for lenge siden da var det både lett og lokkende og seile dit til mer grøderik og fruktbar jord, og de var selv dyktige sjømenn og fulle av pågangsmot som en vel kan forstå av de lange roingene deres og seilingene deres til nordseterne.
Det var to grunner som oppmuntrer dem til å forlate sin ressursfattige land, og de kjente også leden som de lett kunne bruke til å dra til et bedre land, og fra sine mange problemer, så er det lett å forstå at de fleste grønlendingene til slutt fant frem til Amerikalandene. Veien var heller ikke særlig lang; først sydvest over Ginnungagapet (Davissundet) om lag 100 sjømil under Hellulands-ubygder (Labrador), og så holde seg nær kysten sydover langs land til Markland (Ny Skottland), en ca. 150 sjømil straks en hadde seilt sundet mellom Helluland (Belle-isle-sundet). Der var en landkjenning av kysten selv om en seilte sydøstover forbi Helluland det mindre (Nyfoundland), selv om det var omvei. Straks en kom ut av Hellulandssundi (Belli-isle-sund) lå Marklandsbotnen foran en (St. Lawrensfloden og fjorden går sydøst mot New Brunsvik og nord mot Ny Skottland) og der var det noen øyer i leden. Deretter var det svært enkelt og seile videre sydover, østenfor Markland og Furdustrendene (i Maine, Massachusetts, Ny Jordviklandet osv.) helt til Vínland.
Disse ferdene synes derfor å ha vært enkle og ettertraktet for de gamle grønlendingene, som burde være kjent med sjøleden, og som stadig hadde vært på sjøferder og kunne unnslippe fra mye elendighet når de flyktet fra landet sitt.
Men de hadde også erfart, vet jeg at folk sa, at det var vanskelig å flytte folk og fe på grunn av truslene fra Amerika-skrælingene. Det er sant at sagaene hele tiden forteller at de hadde forstyrret grønlendingene straks de kom til Amerika-landet. Men det er likevel sannsynlig at de smått om senn hadde fått en fredelig handelskontakt med dem. Og grønlendingene kunne lett ha funnet mange av de stedene som Amerika-beboerne sjelden besøkte og tatt seg boplass der. Da Amerika ble kolonialisert av nordeuropeerne i det 15 og 16 århundre er det på ingen måte sikkert at de fant folkene av norrøn ætt. Det finnes ingen bevis mot at de fleste grønlendingene i gammel tid seilte til Amerika. Det er likeså sannsynlig at grønlendingene i Amerika hadde blandet seg med de innfødte der og tatt etter deres levevis. De nybyggerne fra Nord-Europa som først la landet under seg i det 15 og 16 århundre brydde seg ikke det minste fra hva slags folk de innfødte stammet i fra og forstod overhodet ikke språket deres. For dem var det mest om å gjøre å verge seg mot angrepene fra de innfødte og ta landet deres med alle midler som de hadde til sin rådighet.
NORÐANFARI.
Halv måned blad Íslendinge.
Akureyri 16.årg. 1877.
Nummer 41-46. Side 83-92.
Oversatt fra islandsk av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson.
Brattahlið.
Ívar Bárðarsson het en mann, trolig av norrønt opphav. Han var prestevidd og ble i året 1341 sendt til Grønland av Håkon, biskopen i Bjørgvin, sannsynligvis for å hjelpe Árni den gamle, biskop i Garðar, som hadde blitt prestevidd og reist dit i 1315. Av annaler og gamle brev som finnes kan en fastslå at denne Ivar prest lenge hadde vært rådsmann i Garðar på Grønland og likeledes biskopens stedfortreder, for biskop Árni var blitt gammel da Ivar kom vesterut og døde kort senere (før 1339). Riktignok ble biskop Jón skalle-Eiriksson prestevidd til Garðar i 1329, men han reiste aldri dit, etter det man kjente til, flakket heller ut hit og videre, og ble til sist biskop i Holar i 1357. Biskop Alf ble viet til Garðar i 1365 (kom til Grønland i 1368 og døde i 1378). Det sies derfor i annalene at Grønland hadde vært uten biskop på denne tiden i 19 år, og det er sannsynlig at Ívar prest hadde på den tid lenge vært i biskopens sted. Han dro stadig på ferder og ærender på vegne av bispestolen vidt og bredt i Grønlandsbygder der hvor kirken eide land, og også mellom Grønland og Bjørgvin i Norge, (da derfra varden gangen den eneste handelen med Grønland).
Han var også i grønlendingenes hærferd i vestbygda mot skrælingene i år 1347, straks etter at de hadde angrepet bygdefolket der.
Etter denne Ívar Bárdarsson ble det sannsynligvis midt på trettenhundretallet skrevet en beretning om Grønlands bygder, slik de den gangen var. Denne skildringen var på norrønt og er nå tapt. (Etter det Björn på Skarðsá skrev, som sannsynlig har kjent til den.) Men det er laget oversettelser av den på dansk, tysk, hollandsk og engelsk. Stedsnavnene er så forvansket i dem alle slik at det er vanskelig å tolke noen av disse. Av disse var den engelske oversettelsen best. Det fortelles om den at den ble laget i 1560 etter et norrønt skrift som ble funnet i en gammel regnskapsbok på Færøyene.
Denne Ívar Bárdarssons beskrivelse av Grønlandsbygdene er her nå oversatt til islandsk, etter den danske oversettelsen. Her redegjøres det først for seilingsleden og avstanden til Grønland fra Norge og Ísland, slik som disse er skildret i gamle, islandske bøker.
Skildring av Grønlandsbygdene, etter Ívar Bárdarsson:
”Lærde menn, som er født på Grønland og har seilt imellom, sier at fra Stadt i Norge er det syv dagers seiling rett vestover til Horn på Íslands østside. Og fra Snæfellsnes, der det er kortest avstand til Grønland, er det to dager og to netters seiling rett vestover. Midt i leia ligger Gunnbjarnarsker. Dette var den gamle seilingsleden, men nå er det kommet is fra fjordene i nordøst så nær disse skjærene at ingen kan seile den gamle seileleden uten fare for livet, som det nå fortelles.
Fra Langneset, som er nordøst på Ísland, er det to dager og to netters seiling til Svalbard i havbotnen.
De som vil seile rett fra Bjørgvin til Grønland og fare forbi Ísland skal seile rett vest syd for Reykjanes, tolv sjømil syd for neset. Med denne vestlige kursen vil de da komme til en høyde på Grønland som heter Hvarf. Dagen før de får øye på Hvarf kan de se et annet høyt fjell som heter Hvitserk. Mellom Hvitserk og Hvarf er et nes som heter Herjólfsnes. Der er det en havn som heter Sandhavn. Det er anløpssted for nordmenn og kjøpmenn. Hvis menn seiler fra Ísland skal de stevne unna Snæfellsnes – og det er tolv sjømil vest for Reykjanes – og holde rett vest i en dag og en natt, og stevne så mot sydvest for å unngå isen ved Gunnbjarnarsker, siden en dag og en natt mot nordvest. De kommer da rett under Hvarf på Grønland, der hvor Herjólfsnes og Sandhavn ligger.
Den østligste bygd på Grønland er rett øst ved Herjólfsnes og heter Skagafjörður. Der er det svært mye bebygd. Langt østenfor Skagafjörd ligger det en ubebodd fjord som heter Berufjörð. Ytterst i fjorden er det et langt rev tvers over munningen slik at ingen store skip kommer inn dit uten ved storstrøm. Når floen er størst farer mange hvaler inn dit og det er svært fiskerikt der. I denne fjorden har allmenningen rett til hvalveide med biskopens tillatelse, for fjorden ligger under domkirken. I denne fjorden er det en stor kulp og når vannet strømmer ut renner hvalen straks i denne.
Langt østenfor Berufjörð er en fjord som heter Öllumlengri. Den er smal ytterst, men bredere innover, og så lang at ingen vet hvor den ender. Der er det ingen strøm. Den er full av små holmer og der er det mange fugler og eggvær. Slettelandskap er på begge sider og dette er gressbevokst så langt øyet kan se.
Lengre øst, nær jøkelen, er en havn som heter Finnsbúðir. For det fortelles den dag i dag på Grønland at et skip forliste der på Olaf den helliges tid og at kongens tjener hadde vært på skipet og druknet sammen med andre. Men de som overlevde, begravde de døde der og reiste et stort steinkors på grava deres. Dette korset står der den dag i dag.
Lengre østover, kort fra jøkelen, ligger en stor øy som heter Krossey. Der er det allmenning hvor en kan jakte på hvitbjørn, og det med biskopsløyve, for domkirken eier øya. Østenfor der er ikke noe annet å se enn is og snø over sjø og land.
Så vender vi tilbake til temaet om bygder på Grønland og lengst øst er bygden i Skagafjörd, som tidligere sagt, østenfor Herjólfsnes. Vestenfor Herjólfsnes ligger Ketilsfjörd og der er alt bebygd. På høyresiden da en har seilt inn er det et stort os hvor vann faller ut i havet. Ved dette os er det en kirke som heter Árósskirkja. Den er viet til det hellige kors. Denne kirken eier alt til Herjólfsnes øyer, holmer, rekved, og alt inn til Pjetursvik.
Ved Pjetursvik er det en stor bygd som heter Vatnsdal. Der i bygda er det et stort vann, to sjømil bredt og fullt av fisk. Pjetursvik-kirka eier hele Vatnsdalsbygda. Innenfor denne bygden står et kloster og der er det ordensmunker. Det er viet til Hellig Olaf og Den Hellige Augustin. Klosteret eier alt inn i fjordbunnen og ut på den andre siden.
Nærmest Ketilsfjörd er Rafnsfjörd. Lengst inn i denne fjorden er et nonnekloster med Benidiktsregler. Det eier alt inn i fjordbunnen og ut fra Vogakirken, som er viet til kong Olaf den Hellige. Vogakirken eier alt land ut fjorden. I fjorden er det mange holmer. Klosteret eier halvdelen av dem og domkirken andre halvdelen. På disse holmene er det varme kilder. De er så varme om vinteren at ingen tåler å bade, men om sommeren bader mange i dem og får helsebot for sine plager.
Nær Rafnsfjörden er Einarsfjörd. Mellom dem er en storgård som kongen eier og som heter Foss. Der er en storslått kirke viet til den Hellige Nikulas og denne kirken støttes av kongen. Kort derfra ligger det beste fiskevann og når det er stor nedsmelting og regn så flyter vannet til sjøen, men når det minker så blir mengder av fisk liggende på sanden. Når menn seiler inn i Einarsfjord har de en vik på venstre hånd som heter Þorvaldsvik og lengre inn i fjorden på samme side ligger et nes som heter Klíningur. Noe lengre inn er en vik som kalles Grávik (eller Grandavik). Kort vei derfra ligger en storgård som heter i Dölum og er domkirkegods. Når en har seilt inn i fjorden til domkirken, som står i fjordbunnen, da er det på høyre hand skoglende som kirken eier og i denne skogen har domkirken alle sine husdyr, store og små. Kirken eier hele Einarsfjord sammen med den store øya som ligger foran fjordmunningen og heter Hreiney fordi der løper om høsten mengder av reinsdyr. Der er allmenningsveide og det med biskopsløyve. På denne øya finnes den beste klebersteinen på Grønland, som har så god kvalitet at menn hugger ut kjeler og kanner av den, og er så solid at ilden ikke kan ødelegge den. Menn smir ut av en stein kanner så store at de tar ti eller tolv tønner. Lengre vest langs land er en øy som heter Langey. Der er store Vigbæir. Domkirken eier alle øyene utenom den tiende. Den eies av Hvalseyjarkirken.
Etter Einarsfjörd ligger Hvalseyjarfjörd. Der er det en kirke som er oppkalt etter fjorden. Kirken eier hele fjorden og hele Kambstadfjörd som ligger dernest. I denne fjorden er det en storgård som kongen eier og som heter Þjóðhildarstaðir.
Dernest kommer Einarsfjörð. Foran fjordmunningen ligger en øy som heter Eiriksey. Den er halvt eiet av domkirken. Den andre halvdelen eies av Dyraneskirken. Denne kirken har det største sognet på Grønland og ligger på vestsiden når en har seilt inn i Eiriksfjörð. Dyrneskirken eier alt inn til Midtfjörð; denne fjorden ligger ut fra Eiriksfjörð mot nordvest. Lengre inn i Eiriksfjörð er Solarfjellkirken. Den eier hele Miðfjörð. Innenfor der er Leiðarkirken som eier alt land inn i fjordbunnen og ut på den andre siden til Búrfells. Men alt utenfor Búrfell eier domkirken. Her er en storgård som heter Brattahlíð. Der bor vanligvis lagmannen.
Nå skal det fortelles om øyene. Vestenfor Langey er det utøyer som heter Lambeyer. Det heter Lambeyjarsund det som ligger mellom Lambøyene og Langøyene. Lengre inn ligger Fossasund i munningen av Eiriksfjörð. Domkirken eier alle øyene.
Nord for Eiriksfjörð er to viker, Ytrivik og Innrivik, for de ligger slik.
Nordenom der er dernest Breiðifjörð. Mjóifjörð skjærer ut fra den og lengre nord ligger Eyrarfjörð, så Borgarfjörð, deretter Loðmundarfjörð. Lengst vest i austbygda er Ísafjörð. Alle disse fjordene er nå bebygd.
Fra austbygda til vestbygda er det tolv gamle norske mil, og alt er ubygd. Der i vestbygda er det en stor kirke som heter Steinsness (det er sannsynligvis Sandness). Den var en stund domkirke og bispesete. Nå har skrælingene hele vestbygda i sin makt, likevel er der ennå hester, geiter, kveg og sauer; alle ville og ingen mennesker, verken kristne eller hedninger.
***
Alt dette som dere nå er fortalt ble vi fortalt av Ívar Bárdarsson grønlending som i mange år var formann (rådmann) ved bispesetet i Garðar på Grønland. Han hevdet å ha sett alt dette selv. Og han var en av dem som lagmannen valgte til å fare til vestbygda mot skrælingene, for å jage de derfra. Men da de kom dit fant de ingen mennesker, verken kristne eller hedninger, men mye villfe som de tok hand om, slaktet til mat for seg og fylte skipene med så mye som de kunne bære. Siden seilte de tilbake hjem. Så fortalte oss Ívar, som var med på denne turen.
Nord for vestbygda ligger et stort fjell som heter Himinroðafjell. Ingen kan seile lengre enn til dette som vil beholde livet på grunn av de mange havsvelgene omkring der i sjøen.
På Grønland er det rikelig med sølvberg, hvitbjørner med røde flekker på hodet, hvite falker, narhvaltenner, hvalrosstenner og hvalrosskinn, mange fiskeslag, flere enn i noe annet land. Der er også marmor i alle farger; der er kleberstein som ilden ikke biter på. Av denne gjør grønlendingene, som tidligere fortalt, potter, kjeler og skåler som er så store at de rommer 10 til 12 tønner. Der er også rikelig med reinsdyr.
Store stormer finnes ikke på Grønland, men det faller rikelig med snø der. Aldri er det så kaldt der som på Island og i Norge.”
Denne oversikten over Grønlandsbygdene som er skrevet etter Ívar er den seneste som er til om de islandske og norske bygder på Grønland. Det finnes noen mye eldre, men de fleste er korte og beskrivelsene er få. En skjønner at islendingene hadde god kjennskap til Grønland på 11- og 12-hundretallet, og frem til det 13, fordi det hadde vært stor kontakt mellom landene. Etter dette hadde de andre ting å ta seg av enn disse sjøreisene, når nordmennenes lange borgerkrigstid (fra Harald Gilles dager og frem til Håkon den gamles tid) kom ut hit. Hver høvding ville da styre over de andre, og landsmenn sto hverandre etter livet, helt til folket mistet friheten sin, utenlandske kongers embetsmenn sammen med religiøs vranglærte paveklerker og handelsmonopol hjalp til å ødelegge det meste av manndomskraften i landet og gjøre folket dådløse og trellesinnede, og fører dem ut i nød og elendighet.
Den neste beretningen om Grønlandsbygdene, før Ívars beretning er likeledes fra slutten av det 13 århundre. Den har mange stedsnavn som mangler i Ívars beretning. Enda mangler der noen som Ívar nevner. Der er også nevnt veilengden nordover Grønland vestside, jamført med en dags roing. slik at fra austbygda til vestbygda er det seks dager roing på seks menn i en seksæring, men dette stemmer ikke overens med Ivars skildring, selv om han forteller i sin beretning at vestbygda ligger øde.
I en annen beretning om Grønlandsbygdene fortelles det om 190 gårder i Austbygda og 12 kirker, men omtrent 90 gårder i den vestre og 4 kirker.
Ingen beskrivelse skildrer hvorledes islendingers og nordmenns gårder ble lagt øde i det 14, 15 og 16 århundre, og hele den nordiske rasen var forsvunnet derfra da ferder dit på nytt ble gjort i det 17 århundre. Men en kan finne forskjellige tegn i gamle annaler og dokumenter som ennå finnes.
Til dette må legges monopolhandelen og likegyldigheten til Norges- og Danskekongene etter midten av det 14 århundre, maktmisbruk og undertrykkelse av katolske geistlige, som på Ívar Bárdarsson dager hadde lagt under seg alle bygdene og naturrikdommer, plyndringer av nordeuropeiske sjørøvere; seinest i det 14 århundre, og så i det 15, og skrælingeangrep. Men derimot visste grønlendingene at i horisonten lå gaverike land langs Amerikas østkyst som forfedrene deres fant og som de senere uten tvil hadde hatt mye forbindelse med.
Midt i det 14. århundre tok Norgeskongen Magnus Eriksson den skjebnesvangre beslutningen å legge under seg Grønlandshandelen og å forby alle andre denne. Straffet var tap av liv og eiendom. Norges- og Danskekongene strevde lenge med å opprettholde dette forbudet (omtrent 200 år), men de manglet ressurser og evne til å holde handelen oppe. Det kan forstås slik at kjøpmennene i Bjørgvin hadde fått den av kongens hånd. På denne tiden var det stadig strid og ufred i Norge og Danmark, nasjonene hadde liten tiltaksevne, og var styrt av presteskap og adelsmenn, og utenlandske menn (Hansakjøpmenn) styrte hele handelen. Svartedauden raste over landet og meide ned folk i 1349, og senere i det 14 århundre (1393) herjet tyskerne i Bjørgvin og hærtok byen, og det var derfra en helst hadde seilt til Grønland. På grunn av alt dette ble handelen på Grønland lagt ned. På samme tid flakket også nordeuropeiske sjørøvere rundt ved Grønland, og både plyndret og handlet der uten tillatelse. Det berettes om at de hadde en hærferd der i 1418. Og likevel tok kongene litt etter litt til å mase om handelsforbund og følge med på at det ikke ble overtrådt, og sørge for at det ble gjort. Det viste seg da Bjørn Jorsalfare, som drev bort til Grønland og måtte bli der i to år, kom til Norge ble han arrestert og anklaget for å ha brutt mot forbudet mot å handle med grønlendingene.
Av beretningen til Ívar Bárdarsson kan en vel forstå at kirkemakten på Grønland hadde lagt under seg alle bygdene og de fleste naturrikdommene, for her hadde den møtt svært liten motstand.
Dette fjernet all frihet for grønlenderne, tømte innbyggerne der for dådskraft, men oppmuntret dem på samme tid til å flykte fra undertrykkelsen, hvis de hadde mulighet til det. Ikke kunne de forvente hjelp på denne tiden (på slutten av det 14 århundre, og det 15) fra biskopen sin til å lede eller styre innbyggerne til mannsdomskraftarbeid, for de kom aldri lenger til Grønland. De som var viet dit, flakket rundt om i Norge, Danmark og her i landet. Noen av dem mente at de her hadde biskopsfullmakt, noe som ofte viste seg å være løgn. På den tiden ble grønlendingene også angrepet av skrælingene. Det nevnes i året 1379 at de hadde drept 18 menn og slept to gutter bort i trelldom.
Alt dette gikk hardt utover grønlendingene, minket antallet på dem og egget dem som overlevde til å flykte fra landet fordi de visste at ikke svært langt mot sydvest ligger et godt land som Leif den heldige, Þorfinn karlsefni, og mange flere hadde utforsket. Grønlendingene hadde hele tiden siden dette stadig seilt dit og hentet seg forsyninger derfra, og noen hadde slått seg ned der. Det finnes forskjellige tegn på at grønlendingene hadde gjort dette. Derfor seilte Eirik Grønlendingebiskop i året 1121 sydvestover til Vínland, for å kristne de hedenske grønlendingene som der bodde. Biskopen seilte av gårde, men kom aldri igjen. Det er sannsynlig at grønlendingene hadde benyttet seg av muligheten til å komme til bedre land, etter hvert som de ble mer og mer presset hjemme av handelsmonopol og handelsmangel fra Norge, kirkestyre og innenlandske skrælingeangrep.
Og grønlendingene hadde lenge eid skip som var så store at de kunne seile sydover med dem til amerikakysten. Derfra har de uten tvil hentet tømmer til skipene sine og husene, akkurat på samme måte som før i tiden da tømmer ble hentet fra Norge. Halldór Grønlandsprest nevner på slutten av det 13 århundre i brevene sine om grønlendingene som bodde lengst mot nord, i Greipum og Króksfjarðarheiði, at alle storbøndene på Grønland eide store skip og skuter, som de hadde i nordsete, og at de der fant rekved som han mener kommer fra Marklandskysten, for den ligger best til. År 1347 drev et Grønlandsk skip med 18 mann hit(Ísland, ovrs.b.)til Straumfjord i Mýrasýslu, dette var på hjemvei fra Markland.
Det er mest trolig at alle de grønlendingene som det var manndomskraft i, og som handelsmonopol, kirkestyre og skrælingeangrep ikke fikk sendt i Hel (Svartedauden kom aldri til Grønland), reiste med stort og smått til Markland og andre land på denne siden av Amerika, men skrælingene fant seg snart fast bosted i de øde bygdene.
Så kan det og være at noen av de grønlendingene, de mest dådløse, har slått seg sammen med skrælingene og glemt sin opprinnelse. Slik har det sannsynlig også gått med de grønlendingene som seilte til Amerika; de blandet seg med de innfødte folkene etter som tiden gikk, og forsvant ut av sagaen.
De kan vel også ha funnet frendene sine i Vínland, eller Hvitramannaland, som noen sagaer nevner og som også kalles Stor-Ísland, uten at det er mulig å si hvor dette landet har ligget for de som havnet i dette landet i det 11 og 12 århundre, og som hadde oppholdssted der, brukte forskjellig navn på dem. Men det er åpenbart av sagaene at disse landene har vært de som nå heter Jórvikurland, Maryland, Virginia, Karolina og Florida. Her kan grønlendingene vel ha funnet sine ættmenn, som talte samme språk, for mange hadde drevet hit østfra Irland, Suderøyene, Ísland og flere land. Der havnet Ari Mársson fra Reykhólum, og ble kristnet der, for han traff to som var kristne der, og slo seg ned der. Der havnet Björn Breidvikingakappi, etter det som Guðleif Guðlögsson fortalte, da han kom hjem hit og brakte med seg Björns ting. (Han drev vestover og sydvestover til han oppdaget land, og syntes at menn der talte irsk. Her traff han Björn).
Det er også trolig at andre har senere dradd vestover og slått seg ned der, da grønlendingene søkte dit i det 11 århundre. Det bevises best gjennom kristningsferden dit til Eirik biskop. Grønlendingenes flytting vestover ble gjort litt etter litt og i det stille, fordi de ofte hadde seilt dit og det vakte liten oppmerksomhet på Grønland at noen av dem ikke vendte tilbake, for det som grønlendingene hadde skrevet om sagahendelser hos seg, finest ikke lenger. Og nordmenn som flakket dit omkring fra tid til annen, særlig etter at monopolet ble innledet, for å lete etter landets rikdommer, brydde seg ikke noe om at antall innbyggere gikk ned eller om de dro der i fra. Og videre var de ikke vant til å skrive beretninger, verken før eller senere, og aller minst på den vonde tiden da folket var under utenlandsk styre og handelsmonopol som var kommet til landet. Likevel hadde islendingene (som selv helst skrev sagaer og om kunnskap fra middelalderen, her i norderlandene) fått vite om dette og skrevet om det i bøker. Biskop Gisli Oddson i Skálholt hadde lest om dette i gamle skrifter i Skálholt (før bøkene brant opp der i 1630), etter det han selv skrev i 1637.
Denne beretningen hans finnes ennå.
Der sies det at i år 1342 hadde grønlendingene forlatt kristendommen og seilt til Amerikafolkene. Han sier at skikkene deres hadde blitt svært dårlig. Dette kan således forstås som at flertallet av befolkningen tok den beslutningen å trosse prestene og flykte fra landet. Lenge etter dette var det likevel en stor bosetning på Grønland, jamvel langt utover i det 15 århundre eller til begynnelsen på det 16. Dette kan en se av grønlendingenes brev til paven, som ennå finnes i Vatikanet. Der klager disse i år 1448 at de fremdeles mangler biskop og prester. Etter dette er det trolig at de snart etter forlot landet, for alle handelsferder, eller i alle fall de fleste, las ned da. Lenge trodde folk, etter at grønlandsbygdene var blitt ukjent for folk som seilte dit for å finne grønlendingene i det 17 århundre at austbygda hadde vært på denne siden av Hvarf (sydligste odde på Grønland). Nå er det bevist av kirke- og gårdrestene som finnes der på øyene og i fjordene at den har lagt syd på Grønland, forbi og nordvest for Hvarf. Der er det mange fjorder og øyer, og vidstrakte gårdsrester, ruiner etter vakre og velbygde hus. Men vestbygda har lagt nordvest for dette, så den skulle heller ha vært kalt nordbygda og den andre sydbygda. Disse bygdene hadde av landnåmsmennene litt etter litt, flyttet nordvestover og såkalt den sydøstre bygda for austbygda, og slik var himmelretningene for nordmenn og islendinger i gammel tid ofte litt usikre, slik en også kan se av sagaene. Der sies for eksempel at Gautland ligger øst for Norge, men det er i sydøst, og vestover til Valland, men det ligger i sydvest. Således er ennå her i landet himmelretningene aldeles forvirret. På Østlandet kaller folk nord det som ligger nordvestfor, på Nordlandet igjen nord det som ligger nordøst (saml). Nordur-þingeyjarsýsla denne nordaustre).
Da grønlendingene bodde der syd i landet og leden til Amerika var blitt kjent for lenge siden da var det både lett og lokkende og seile dit til mer grøderik og fruktbar jord, og de var selv dyktige sjømenn og fulle av pågangsmot som en vel kan forstå av de lange roingene deres og seilingene deres til nordseterne.
Det var to grunner som oppmuntrer dem til å forlate sin ressursfattige land, og de kjente også leden som de lett kunne bruke til å dra til et bedre land, og fra sine mange problemer, så er det lett å forstå at de fleste grønlendingene til slutt fant frem til Amerikalandene. Veien var heller ikke særlig lang; først sydvest over Ginnungagapet (Davissundet) om lag 100 sjømil under Hellulands-ubygder (Labrador), og så holde seg nær kysten sydover langs land til Markland (Ny Skottland), en ca. 150 sjømil straks en hadde seilt sundet mellom Helluland (Belle-isle-sundet). Der var en landkjenning av kysten selv om en seilte sydøstover forbi Helluland det mindre (Nyfoundland), selv om det var omvei. Straks en kom ut av Hellulandssundi (Belli-isle-sund) lå Marklandsbotnen foran en (St. Lawrensfloden og fjorden går sydøst mot New Brunsvik og nord mot Ny Skottland) og der var det noen øyer i leden. Deretter var det svært enkelt og seile videre sydover, østenfor Markland og Furdustrendene (i Maine, Massachusetts, Ny Jordviklandet osv.) helt til Vínland.
Disse ferdene synes derfor å ha vært enkle og ettertraktet for de gamle grønlendingene, som burde være kjent med sjøleden, og som stadig hadde vært på sjøferder og kunne unnslippe fra mye elendighet når de flyktet fra landet sitt.
Men de hadde også erfart, vet jeg at folk sa, at det var vanskelig å flytte folk og fe på grunn av truslene fra Amerika-skrælingene. Det er sant at sagaene hele tiden forteller at de hadde forstyrret grønlendingene straks de kom til Amerika-landet. Men det er likevel sannsynlig at de smått om senn hadde fått en fredelig handelskontakt med dem. Og grønlendingene kunne lett ha funnet mange av de stedene som Amerika-beboerne sjelden besøkte og tatt seg boplass der. Da Amerika ble kolonialisert av nordeuropeerne i det 15 og 16 århundre er det på ingen måte sikkert at de fant folkene av norrøn ætt. Det finnes ingen bevis mot at de fleste grønlendingene i gammel tid seilte til Amerika. Det er likeså sannsynlig at grønlendingene i Amerika hadde blandet seg med de innfødte der og tatt etter deres levevis. De nybyggerne fra Nord-Europa som først la landet under seg i det 15 og 16 århundre brydde seg ikke det minste fra hva slags folk de innfødte stammet i fra og forstod overhodet ikke språket deres. For dem var det mest om å gjøre å verge seg mot angrepene fra de innfødte og ta landet deres med alle midler som de hadde til sin rådighet.
