Gange-Hrolfs saga

Gange-Hrolfs saga

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

Innledning

Mange fortellinger har blitt satt sammen av folk for underholdning, noen etter lærde menn eller etter gamle bøker som først har vært skrevet med få ord og siden blitt utvidet litt etter litt. Menn har slik ofte blitt uenige fordi den ene har sett eller hørt og den andre har ikke vært i nærheten av hendelsene. Det er også en del av mange enfoldige menns natur at de bare tror på det de ser med egne øyne eller hører med egne ører, mens de holder det for usannsynlig det de har hørt om kloke menns planer eller styrke, eller høvdingenes leker og moro; så også kloke råd og stor trolldom som seidet for noen folk evinnelig ulykke eller død og for andre verdslig ære og rikdom. De egget av og til elementene og av og til roet de dem slik som Odin, eller andre, som av ham fikk trolldomskunnskaper eller legekunst. Det finnes også eksempler på at noen legemer har beveget seg etter at urene ånder har blitt blåst inn i dem slik som Eyvind kinnrød i Olav Trygvassons saga, eller Einar skarv eller Frøy, som Gunnar halv drepte i Sveariket. Nå er verken dette eller annet gjort etter fornuft og ingen trenger å tro mer på dette enn en selv vil. Det er også best og klokest å lytte mens det fortelles, og heller glede seg enn å bli sint, fordi det er ofte slik at folk ikke husker andre syndige ting mens de gleder seg over de morsomme. Det er heller ikke klokt å anklage dem som er der fordi at ukloke og harde har drevet med dette, fordi få ting blir gjort fullkomment som det ikke er mer i enn slike ting.

1. Om Hreggvid konge.

Denne fortellingen begynner med at det var en konge som het Hreggvid. Han styrte over Holmgardriket, som noen menn kaller Gardariket. Stor av vekst var han, velbygd og sterk. Flink med våpen, slu og en stor stridsmann. Han var og vis. Mot vennene sine var han gavmild, men stri og snar til å refse uvennene sine. Og han hadde hell i de fleste saker.

Han hadde en ættestor dronning, men hun er ikke nevnt og derfor angår hun ikke denne saga. En datter som het Ingigerd hadde han med dronninga si. Hun var den vakreste og mest høviske kvinne som fantes i Gardariket og langt videre. Klokskap og veltalenhet hadde hun mer enn noen annen. Alle de kunster som sømmet seg en kvinne kunne hun og hun hadde vakrere klær enn noen kvinne nær og fjern.

Hun hadde et hår så stort at det kunne dekke hele kroppen hennes og så vakkert som gull eller halm. Kongen elsket sin datter meget. Hun hadde et spesielt rom inne i borgen. Det var et stort og gildt rom dekket med gull og juveler. Hun satt hver dag i dette rommet sammen med de andre som tjente henne. På denne tiden var kong Hreggvid svært gammel.

Det ble sagt at når kongen var ung var han ofte på hærferd, og han hadde lagt under seg landet rundt elva Dyna som renner gjennom Gardariket og herja derfra i Østerlandene, blant forskjellige folk. Dermed fikk seg han sjeldne skatter. Denne elva er den tredje eller fjerde største i verden. Ingvar den vidfarne lette etter denne elvas kilder, som det fortelles om i sagaen hans.

På denne ferden var kong Hreggvid i sju sammenhengende år. Folk trodde da at han var død. Etter det kom han til Gardariket og slo seg ned i ro. Han hadde fått en hest som forsto menneskespråk. Den het Dulcifal. Hesten var rask som en fugl, smidig som en løve og stor som en ulv. Ingen var dens like i størrelse og styrke. Den lot seg ikke føre hvis den som red han tapte og hvis skjebnen ga ham seier da for han bort til sin mester. Han hadde hærklær som ingen hadde maken til. En hjelm full av edelstener og uovervinnelig i hardhet. Brynja hans var tredobbel av hardeste stål og skinnende som sølv. Skjoldet var både breit og tykt så jern beit ikke på det. Lansen som fulgte var sterk og seig og ga lyd av seg som en klokke hvis den ble slått mot skjoldet, men hvis tap var sikkert ga hun ikke lyd fra seg. Sverdet tok i hva det enn ble hugget i og beit som med trolldom gjennom stål og stein som om det var bløte menneskekropper. Det var laget av gerjern. Det finnes i fjorden som heter Ger. Det kan verken ruste eller brekke. Hesten Dulcifal var av det slag en kaller dromedar som var som hest. Aldri hadde Hreggvid tapt etter at han fikk hesten og disse hærklærne. Riket hans var svært krigersk og han og mennene hans fikk stadig seier.

Kongen hadde med seg mange rådgivere og villmenn. En av dem het Sigurd og ble kalt Ullband. Han var sønnesønnen til Halvdan Raudfeld, sønn til Brenne-Kåre. Han var svært tapper, vennlig i drikkelag og gammel av alder. Hann hadde lenge vært med kongen og fulgt han vel gjennom mange farer.

2. Om Grim den skremmende og kumpanene hans.

Eirik het en konge. Han var sjøkonge og stammet fra Gestrekalandet. Det ligger under Sveakongen. Der er menn sterke og tusselike, harde og trollkyndige. Kong Eirik var en stor og sterk mann, svarthåret og grovbygd. Han lå ute vinter og sommer med en mengde skip og herja i ulike land. Han var en stor kriger og ufredsmann. Han hadde en vakker søster som het Gyda og hun var stadig med kongen.

Eirik hadde mange berserker og kjemper blant folket sitt, og fire av dem er nevnt. Det var to brødre, den ene het Sørkvi den andre Brynjolf. De var store, sterke, ille omtalt og så trollkyndige at de kunne døyve egger på motstandernes våpen under kamp. Sørkvi var sterkest og flink i dueller.

Den tredje mannen var en frende av kongen som het Tord, og ble kalt Hlesøyarskalle. Han var og stor og sterk. Han ætta fra Hlesøy i Danmark hvor han hadde vokst opp.

Grim het fosterbroren hans og ble kalt den skremmende. Mannen var sterk og ond mot alle. Ingen kjente hans familie eller ætt, fordi at Groa volve hadde funnet han i flodmålet på Hlesøy. Hun var Tords mor og hadde fostret opp Grim og lært ham alle trolldomskunster slik at ingen i Norderlandene var hans like fordi at hans natur var helt ulik andre menneskers.

Noen hevder at mor til Grim var en sjøgyger fordi han kunne fare både i vann og hav om han ville. Derfor ble han kalt den skremmende. Han åt raskt og drakk blod både av mennesker og dyr. Ofte skiftet han til dyreham så raskt at dette knapt var mulig å se. Pusten hans var så het at folk syntes de ble brent selv om de var i kampklær. Han spydde gift og ild på folk og drepte således både menn og hester og ingen kunne stå mot ham. Kong Eirik hadde mye tillit til ham og de andre. De hadde ikke ofte tap.

3. Hreggvids fall og Ingigerds avtale.

På denne tid kom kong Eirik med hæren sin i riket til kong Hreggvid. De drepte menn, brente bygder og rana. Og da folket ble var denne ufreden, dro de for å møte kong Hreggvid og fortelle hva som hadde skjedd. Da han fikk disse nyhetene lot han skjære hærpil og ba alle våpenføre menn møte ham. Men han fikk lite folk da hæren snart forsto hvorledes det skulle gå.

Den samme morgen før kampen kledde kong Hreggvid seg i alle sine hærklær. Han spente en halsring av gull rundt halsen; det var en dyrebar skatt. Etter det spente han på seg sitt gode sverd. Han tok lansen og slo på skjoldet, men det ga ikke lyd fra seg. Hesten Dulcifal ville heller ikke la seg fange. Den ble jaget av mange mann til den omsider kom inn i dype, gjørmete tråkk. Da gikk kongen bort og ville ta den, men straks hesten så kongen hoppa den over grinda og løp inn i skogen. Dette syntes alle var underlig og ikke pekte mot seier, og de lette ikke mer etter den. Kong Hreggvid tok seg en annen hest, skjold og lanse, og datteren hans fikk skjoldet og lansen i sin varetekt. Så gjorde både han og hæren seg klar til kamp.

Kong Eirik samlet hele hæren sin og ba hver duge som han var kar til og bruke all sin ættekraft så ville de få seier.

Grim den skremmende sier: "Herre, hver og en skal gjøre sitt beste her. Men om vi beseirer Hreggvid konge da vil jeg be om å få overherredømme over et land samt jarlstittel. Tord, min frende, skal fare med meg, og stå sammen med meg; men Sørkvi og Brynjolf skal fare med Dem og verge landet for Dem.”

Kongen sier ja til dette som Grim sier; slik skulle det være.

Nå fylket begge hærene seg og braket sammen. Kong Eirik var i den ene fylkingen sin og Grim i den andre. Styrkeforskjellen var stor, den var fire mot en. Kong Hreggvid fylket seg mot kong Eirik og Sigurd Ullband mot Grim den skremmende. Så fulgte en hard kamp med hogg og slag, piler og steinkast. Med rop og egging gikk krigerne mot hverandre. Berserkene til kong Eirik gikk foran fylkingen og hogg ned folket til kong Hreggvid som om de var råved, og de faller oppå hverandre. Dette ser Sigurd Ullband og hogger med begge hendene til han møter Tord Hlesøyarskalle og hogger så til han i skallen. Men sverdet beit ikke og Tord gir han så banehogg. Han faller her med stor ære.

Dette ser kong Hreggvid og liker dårlig Sigurds fall, kjører sporene i hesten og rir hardt fram og hogger med begge hender både mot folk og hester så at alt viker unna. Sverdet beit som om det ble ført gjennom vann. Sverdslira var dekket av gull og bak sverdhjaltet var festet livsteiner som dro gift og verk ut av sårene fra andre våpen. Han rir så hardt fram mot merket til kong Eirik at begge hendene hans var blodige til akslene. Stundom drepte han to eller tre i ett hogg til de kom imot han både Grim den skrekkelige og Tord. Begge hogg til ham, men kongen forsvarte seg så vel at han ikke ble såret. Men så blåste Grim med så mye galder og trolldom at hesten vek unna og falt. Kongen hoppet av ryggen på den og hogg til med begge hender.
Lyden lammet ham slik at Grim kunne ta tak i beltet hans. Han hogg da til mot begge hendene til Grim den skrekkelige, men denne blåste i mot slik at sverdet for ut av hendene. Da tok han opp en øks og slo med øksehammeren i skallen på Tord, så at han lå lenge i uvett. Så reiste han seg og løp over haugen av døde menn. Da kom kong Eirik imot han og slo til Hreggvid med sverdet slik at det gikk i stykker under hjaltet, men det bet ikke på hærklærne. I det samme stakk Grim den skrekkelige Hreggvid nede under brynja med sverdet slik at det gikk gjennom han. Kongen falt der med stor ære og mange mente det ikke hadde vært en mer navngjeten mann i Gardariket enn kong Hreggvid.

De folkene hans som nå var bak flyktet, men størstedelen hadde allerede falt. Mange av kong Eiriks folk hadde også falt. Det ble holdt opp fredskjold og gitt grid til de som ville leve, mens de som ikke ville tjene kong Eirik ble drept. Slik sluttet kampen.

Etter dette ble de falne plyndret og kongen gikk inn i borgen med sitt følge. Der hadde de alle slags gleder med drikk og musikk. Slik gikk natten og om morgenen kaller kongen til seg Grim den skrekkelige og hans folk og ba dem om å finne kongsdatteren, og det gjorde de.

Da de kom til rommet hennes hilste hun kong Eirik, men var svært forgrått og sorgfull.

Kong Eirik forsøkte å glede henne og sa at han skulle bøte for alt det mannetap og skade som hun hadde fått, - ”og De skal be av meg det De ønsker og De skal få det bare De vil forlike Dem med oss og gjøre vår vilje.”

Da sier Ingigerd kongsdatter: ”Ingen kan med rette bære kongsnavn om han ikke holder det han lover en jomfru. Jeg skal forlikes med Dem og gjøre Deres vilje hvis Dere holder Deres ord og oppfyller det jeg ber Dem om. Skjer ikke dette vil jeg ikke ha noen mann, men heller gjøre brått slutt på meg selv så ingen får nyte meg.”

Kongen var full av kjærlighet til henne og sa: ”Den som ikke holder sitt ord til Dem er en niding, og velg nå hva De vil og jeg skal holde det.”

”Min første bønn er,” sier kongsdatteren, ”er at det skal oppkastes en haug etter min far. Den skal være stor og vakker inni, med et høyt gjerde rundt. Haugen skal stå langt bort i ødemarka. Gull og verdisaker skal bæres inn i haugen til ham. Han skal være i alle sine hærklær med sverdet spent rundt livet og han skal sitte på en stol, og de falne krigerne hans skal sitte på hver side av ham. Ingen av dere skal ta hesten Dulcifal, men la han dra dit han vil. Jeg vil styre over fjerdeparten av riket i tre vintre og de som jeg vil ha med meg skal alle kunne fare i fred og nåde. Jeg skal hvert år få en mann som skal duellere med Dem eller Sørkvi, krigeren Deres, og hvis jeg ikke får noen så navngjeten blant mine menn at han kan slå Sørkvi av hesten i løpet av denne tiden så skal De få meg og hele riket. Men hvis Sørkvi blir slått så skal De dra med alle Deres ledsagere og aldri komme til Gardariket siden, og jeg skal ta land og rike etter min far som rett er.”

Grim den skrekklige sa: ”Dette ønsket kan vanskelig oppfylles fordi det er nøye uttenkt. Jeg synes ikke det passer seg, herre, at De som frier skal vente så lenge på svar fra denne kvinnen. Men De kan stole på Sørkvi og på min klokskap og mine råd.”

Kongen svarer: ”Ikke hadde jeg tenkt det, kongsdatter, at du skulle be om dette. Allikevel må jeg holde mine ord til deg fordi jeg stoler helt på Sørkvi og ikke får De tak i en mer navngjeten mann.”

De gjorde så denne avtalen og skiltes så. Grim den skrekkelige sa: ”Jeg fikk en ide som vi kan bruke. Vi skal seide for å styrke Sørkvi slik at ingen kan vinne over ham verken i kamplek eller duell, med mindre han har hærklærne til kong Hreggvid, og haugen skal være laget så sterk med mur og tegl at ingen mann skal kunne åpne den.

Slik kan de holde Deres ord til kongsdatteren. De skal stadig sende menn etter hærklærne og love Gyda, søster Deres, de som De gir nåde og som er i Deres vold om de vil komme levende fra det.”

Kongen syntes disse rådene var gode. Haugen ble nå laget og Hreggvid ble satt i den. Ingigerd gikk sist ut av haugen. I hemmelighet lot hun to hærklær føre dit og la dem i fanget på sin far. Haugen ble så stengt og gjort ferdig under Grim den skrekkeliges overoppsyn.
Siden ble riket delt etter avtalen og alt ble gjort slik det tidligere var avtalt. Kongsdatteren fant ingen som våget å prøve seg mot Sørkvi. Kongen sendte mange menn til haugen, men ingen kom tilbake.

Grim den skrekkelige styrte Ermland, det er et kongesete i Gardariket. De som tjente under ham syntes de hadde hatt lite hell. Han og Tord Hlesøyarskalle hadde mange kamper nordenfor Jotunheimbygdene ved Aluborg, og det går mange fortellinger om at de hadde stor galder og trolldom og hissige kamper, men de vant ikke noen avgjørende seier.

Sørkvi og Brynjolf var i hærferd om sommeren og hadde landvern for kong Eirik. Ingigerd kongsdatter satt i en festning i riket sitt med sine følgesvenner og var svært urolig for sin skjebne.

4. Om Hrolf Sturlaugsson.

På denne tid hvor dette skjedde som nå er sagt styrte Sturlaug den arbeidsomme over Ringerike i Norge. Han var gift med Åsa den vakre, datter til Eirik jarl. De hadde mange mandige sønner. En het Ragnvald, en annen Fradmar, en tredje Eirik og den fjerde het Hrolf. Han var oppkalt etter Hrolf Nese, fosterbroren til Sturlaug. Hrolf døde i hovet i Irland da Sturlaug hentet Urarhornet der.

Hrolf Sturlaugsson var større enn de fleste, både av bredde og høyde. Og han var så tung at ingen hest kunne bære han gjennom en hel dag så derfor måtte han stadig gå. Han så godt ut, men var ikke særlig omgjengelig og drev lite med latter og spøk. Det han syntes best om var å skyte med pil og bue og andre kampleker. Han var så tung at ingen fikk han ut av salen på hesten under dueller. Han var både mer snill og mer gagnlaus enn andre menn. Hrolf var ikke lik brødrene sine. Han var sjelden sammen med dem.

En dag, som ofte før, snakket Sturlaug og Hrolf sammen. Sturlaug sa: »Det synes meg som om du har lite framgang. Måten du oppfører deg på minner mer om en kvinne enn en mann. Derfor synes det meg rådelig at du får deg en kone og bosetter deg som småbonde i en liten avdal hvor ingen finner deg og lever der så lenge skjebnen vil.»

Hrolf sier: »Ikke skal jeg sette bo og ikke skal jeg gifte meg, fordi kone trenger jeg ikke. Jeg ser også at det tjener deg til klander at du vil spare underholdet mitt. Derfor skal jeg dra bort og ikke komme tilbake før jeg har fått et jevngodt rike med det du har nå, eller også ligge død. Jeg synes dette er en småbondes eiendom og lite å skifte med mine brødre.

Verken du eller de skal ha gagn av meg fra nå av.”

Sturlaug sa: "Jeg skal både skaffe deg skip og gode følgesvenner hvis du ha dette og skaffe deg ære og aktelse."

Hrolf sier: "Jeg vil ikke dra menn med meg. Heller ikke vil jeg i kamp fordi jeg ikke tåler å se blod. Jeg vil heller ikke flokke meg i en liten båt sammen med mye folk av den grunn at da synker vi bare og drukner alle."

Sturlaug sa: "Ikke vil jeg støtte deg fordi jeg skjønner at du er både dum og sta."

Slik skiltes de og gikk hver sin veg.

Hrolf gikk så til Åsa, sin mor, og sa: "Mor, jeg ønsker at du viser meg kappene som Vefreya, fostermoren din, laget for min far for lenge siden."

Hun gjorde så; åpnet en stor kiste og sa: "Her kan du se kappene og de har ikke tapt seg stort."

Hrolf tok opp alle kappene. De var laget slik: De hadde ermer og hetter. Masker hadde de foran ansiktet. De var både brede og lange. Jern bet ikke på dem og heller ikke gift kunne skade dem. Hrolf tok de to som var sterkest og sa: "Ikke har jeg tatt mye fra farsgården, men likevel har jeg kappene."

Åsa sa "Ikke skal du dra så raskt, frende, at du ikke får med våpen og følgesvenner."

Hrolf gikk bort uten å si noe, men få dager senere dro han brått av gårde. Ingen visste hvor han hadde dradd. Han tok verken farvel med sin familie eller sine venner. Ikke er det sagt at Sturlaug brydde seg om Hrolfs avreise.

Nå gikk tiden og Sturlaug satt rolig i riket sitt.

5. Om Torgny jarl og hans barn.

Torgny er nevnt i denne sagaen. Han styrte Jylland i Danmark og der hadde han bosted, men han fikk skatt fra flere riker. Han var en stor høvding og hadde gode folk med seg. Når dette hendte som her fortelles var han svært gammel. Dronningen hans var død, men sammen hadde de to barn. Sønnen hans het Stefni og datteren Tora. De var både gilde og flinke. Stefni jarlsson var sterkbygd og en stor idrettsmann. Han var også rolig og godlynt. Tora var kvinne av beste slag og de hadde bygd en liten stue til henne hvor hun bodde med sine tjenestejenter.

En mann het Bjørn og var jarlens rådgiver og hans beste venn. Han var klok og velvillig mot jarlen og hans barn. Ingibjørg het hans kone og hun var både høvisk og klok, og Bjørn var svært glad i henne. Han hadde en gård nær jarlen, men likevel var han oftest hos ham.
Torgny jarl hadde elsket dronninga si mye og haugen hennes var nær borgen. I godt vær satt jarlen gjerne der. Der satt han også gjerne når han drøftet saker eller når han hadde idrettsleker. Jarlen satt oftest i fred både hjemme og ute.

6. Hrolf vant seg gods og makt.

Så dro Hrolf fra Ringerike, som tidligere sagt. Han hadde ikke annet våpen enn en eikeklubbe. Kappen Vefreyjunaut hadde han på seg og bar med seg den andre. Vegen var ukjent for ham. Han dro oftere gjennom skoger og fjell enn bygder. Så dro han østenfor Eidskog og tenkte seg over til Svearike. Men det var ingen veg her så han gikk seg vill og flakket lenge om på måfå.

Sent en kveld kom han over en solid hytte i skogen. Dette var om våren og døra var lukket. Han setter klubba si ved veggen og går inn i hytta. Det var en enkelt seng der og en stol. Der var også noen skinnvarer, men lite annet. Hrolf tente på peisen.

Da sola gikk ned kom en storvokst mann inn i hytta. Han hadde en svart kappe, av det slag munkene bruker, med brunrød hette. Av utseende var han mørk og hadde et stort skjegg. Rundt livet hadde han spent et sverd og i handa hadde han et spyd.

Han sa: "Hvem er denne tyven, og hvor kommer du ifra?"

Hrolf sier: "Ikke trenger du å bruke så harde ord for ingenting og ikke trenger jeg å skjule navnet mitt. Jeg heter Hrolf og kommer fra Ringerike."

Hytteboeren sier: "Ingen kommer derfra uskadd. Men gå bort fra ilden og opp i setet og hvil deg."

Hrolf så gjorde, men da han hadde satt seg sa mannen: "Nå skal jeg ikke skjule navnet mitt for deg.
Jeg heter Atli Otryggson, og er ætta fra Ringerike. Nå vet jeg nok hvem du er. Du er sønnen til Sturlaug den arbeidsomme og nå skal du unngjelde, for din far gjorde meg fredløs da jeg hadde drept hirdmannen hans."

Så grep han spydet med begge hender og støtte det så hardt mot brystet til Hrolf at det ble presset sammen, men det bet ikke på kappen. Hrolf ville reise seg, men klarte det ikke fordi han var fast i setet.

Da sa Atli: "Ikke skal trolldom kunne hjelpe deg nå. Jeg skal ta klubba di og slå deg i hjel med den."

Så løp han ut av hytta. Hrolf syntes det så ille ut og brøt løs planken som han satt på. De var like raske, for Atli kom med klubba. Hrolf bykset under Atli og denne kastet klubba. De tok så ryggtak på hverandre og brøt det de var gode for. Hrolf gikk hardt på og brøt Atli bakover til han falt på ryggen.
Han satt kneet i magen på han og tok tak i strupen. Atli brøt det han kunne, men Hrolf holdt taket til han var død.

I hytta fant Hrolf en pung full av penger som han tok med seg. Han tok sverdet og spydet, men lot klubba være igjen. Kappa til Atli tok han fordi den syntes han lettere å gå med enn hans egen. Han brente Atli og sov der om natta. Om morgenen dro han av gårde og vandret igjen flere dager gjennom skogene.

En dag kom han fram til en rydning og så der elleve fullvæpna menn. Hrolf syntes at den som så mest dugelig ut av dem måtte være lederen deres. Da de så Hrolf sa denne mannen: ”Her kommer Atli den onde. Gå nå på alle mann og drep ham og gi ham på denne måten lønn for drap og ran."

Hrolf fikk ikke sagt et ord før de føk på ham med sverd og hogg. Han slåss mandig og djervt enten han hugg med sverdet eller brukte spydet. Tiltross for sin djervhet kunne han ikke unngå stikk på hender og føtter.
De sloss lenge og det endte med at Hrolf drepte alle sammen. Da var han svært trett og hadde mange små sår. Han bandt om sårene sine og kastet av seg kappa, for han ville ikke at den skulle gi ham slikt om igjen.

Hrolf mente at disse mennene måtte ha vært fra Vermland og ha vært på jakt enten etter ville dyr eller etter Atli.

Han dro så videre og ikke noe mer er kjent om turen hans før han kom til Gautaland ved Gautaelv. Et stort langskip ligger ved land. Et telt var satt opp mellom stavnene på skipet. På land ved brygga var det ild og menn som var i ferd med å lage mat.

Hrolf hadde kappen med hetta og gikk bort og hilste. De hilste igjen og spurte han om navnet og hvor han kom fra. Han sa han het Stigandi og kom fra Vermland. Så spurte han dem om hvem som eide skipet og hvem de tjente. De svarte at det var Jolgeir og kom fra Sylgisdalen i Sverige.

Hrolf sa at det måtte være godt å tjene en slik mann. Men de svarte at de var ille fordi; "han er en trolldomskunnig berserk som jern ikke biter på.
Han er hard og vond å ha med å gjøre. Vi er åtti på skipet, men vi tjener han alle tvungent fordi han har drept vår høvding som eide skipet og tvunget oss til å sverge ham troskapsed. Alt dette har han gjort med svik og trolldom. Nå vil han dra i hærferd østover.

Hrolf sier at han har dårlig tid. Deretter gikk han opp på skipet og hilste på Jolgeir. Han satt i løftinga og så ikke blid ut. Jolgeir tok imot hilsenen hans og spurte hvem han var og hva han ville.

Han sier: "Jeg heter Stigandi og jeg ønsker å gå i tjeneste hos en god mann. Men jeg har vondt for å finne en for jeg er ingen kriger. Jeg har hørt godt om deg; at du er en stor høvding og ikke sparer på kosten for den som er i din tjeneste.

Jostein sier: "Du har hørt rett i at jeg ikke sparer på kosten. Deg liker jeg ikke for du synes meg å være en ond mann, men du skal få fare med oss om du det ønsker.

Hrolf takket han for det og slik sluttet den samtalen.

De herja om sommeren. Hrolf delte ut rikelig med sølv, og alle likte ham unntatt Jolgeir fordi Hrolf var både lat og trøtt, og kunne ikke gjøre noe nyttig på skipet. Han var aldri i kamp eller strid. Jolgeir behandlet mannskapet sitt ille og ranet helst bønder eller kjøpmenn. De herja helst i Kurland og i andre fjerne egne.

En gang satt Jolgeir Hrolf til å holde vakt ved skipet. Skipet lå ved land mot en brygge. Været var stormfullt og det regnet svært. De la seg til å sove på skipet mens Hrolf sto vakt på brygga. Slik gikk natta.

Om morgenen begynte Hrolf å bli trøtt og han svøpte Vefreyunaut om seg og sovnet. Da Jolgeir våknet kledde han seg for kamp og gikk opp på land med sverd i handa. Han ser at Hrolf ligger der og snorker. Jolgeir ble voldsomt sint og med begge hendene hugger han Hrolf over midjen slik at det hadde vært hans bane om ikke kappa hadde vernet han. Hrolf våkner med redsel og spretter opp. Jolgeir vil hogge ham i hodet med neste hogg. Hrolf slår mot ham, men Jolgeir tar imot og det blir en hard kamp. Da tok berserkria Jolgeir og de sloss vilt bort mot sjøkanten til de begge falt i sjøen, den ene over den andre. De forvant begge under vannet og var lenge borte. Ingen ville gå imellom dem selv om alle helst så at Hrolf seiret i kampen. De kom så opp igjen og Hrolf fikk feste i havbunnen. Det var svært bratt her og da Hrolf tok Jolgeir i beltet nådde denne ikke ned i bunnen. Hrolf grep så i akslene på Jolgeir og holdt ham under til han druknet.

Så gikk Hrolf på land og var svært trett. Alle Jolgeirs menn takket ham for dette og sa at han var en navngjeten mann som hadde klart å drepe en slik berserk.

Hrolf spurte: "Dere kan nå ta meg til høvding over dere i stedet for Jolgeir og jeg skal ikke styre dere verre. Jeg vil nå fortelle dere hvem jeg er; Hrolf heter jeg. Far min er Sturlaug den arbeidsomme, som styrer over Ringerike i Norge."

De gledet seg alle over dette og sa at han manglet ikke på ætt selv om han var en stor stridsmann. Etter å ha hatt et rådslagingsmøte bestemte de alle at de ville gå i Hrolfs tjeneste og tok ham til leder over seg og skipet.

Hrolf var raus med godset som Jolgeir hadde samlet og alle ble lønnet godt og han var vel likt. De hadde mange kamper og Hrolf og mennene hans hadde jevnlig seier.

Da høsten kom seilte de østover. Hrolf sa at de skulle styre mot Danmark. Sent på høsten kom de så til Jylland, nær borgen til Torgny jarl. I en bortgjemt vik gjorde de fast skipet og satt opp telt.

Hrolf sa til mennene sine at de skulle vente der til han kom tilbake, -" og jeg vil gå alene fra skipet og se hva som skal gjøres."

7. Hrolf ble landsverner for Torgny.

Det fortelles at en dag på Jylland da Torgny satt og spiste gikk døra til hallen opp og en mann kom inn. Han var både høy og kraftig. En lang kappe hadde han på og i handa hadde han et langt spyd. Alle de som var der undret seg svært over størrelsen hans.

Mannen gikk bort til jarlen og hilste høflig på ham. Jarlen hilste igjen og spurte hvem han var.

Han sier: "Jeg heter Hrolf og min far er Sturlaug som styrer over Ringerike. Det har blitt fortalt meg at du er en stor høvding og jeg er kommet her for å finne ut om dette er rett."

Jarlen sier: "Vel kjenner jeg din ætt og du skal være velkommen i mitt rike. Be om det du ønsker og du skal få det. Hvor mange menn vil du skal tjene deg?"

Hrolf sier: "Åtti menn som følger meg er på skipet mitt. Sølv til underhold av dem har jeg nok av. Jeg ønsker å få en borg like ved Dem hvor mine menn kan bo mens de verner landet Deres for Dem."

Jarlen sier: "Jeg takker for at du kom hit. Det skal bli som du sier og din ære vil nå bli større enn tidligere."

Hrolf takket jarlen for ordene hans og gikk siden tilbake til mennene sine. Jarlen ga dem en borg de kunne råde over. Hrolf satt lenge rolig i borgen sammen med sine menn. Så dro han i hærferd og ledet krigerne til Torgny jarl. Stefni og Hrolf var gode venner. Bjørn rådgiver var også en god venn.

Nå gikk tiden uten at noe viktig skjedde.

8. Kampen med Tryggvi og Vazi.

Tryggvi Ulfkelsson het en mann. Han kom fra Bukansidu i Skottland og var en stor berserk og kriger. Både vinter og sommer lå han ute med mange skip. Han hadde en fosterbror som het Vazi og han var også en stor trollmann både på grunn av størrelse og styrke. Torgny hadde drept far til Tryggvi når han var i viking. Tryggvi hadde nå fått seg tolv skip fulle av velbevæpnede menn. Han dro derfor med denne hæren til Torgny jarl i Danmark og ville hevne sin far. Vazi og mange andre krigere var med ham.

Så snart de kom i riket til Torgny jarl begynte de å drepe og plyndre så mye de klarte. Da jarlen hørte om dette sendte han ut hærpil og samlet krigere. Men fordi han var gammel gjorde han Hrolf og Stefni til høvdinger over folkene. Dette var andre vinteren som Hrolf var i Danmark.

Hrolf og folkene hans dro nå mot Tryggvi med ti skip. De møttes ved en ubebodd øy og uten å hilse begynte de straks å sloss. Tryggvi og Vazi hadde et stort drakeskip og var svært hissige. Det var vanskelig å sloss mot folkene på drakeskipet på grunn av bordhøyden og de der oppe kastet stein på Hrolf og hans menn. Mange av folkene til Stefni falt og mange ble såret, og kampen holdt på å snu seg mot dem. Stefni og Hrolf hadde Vefrejanautkappene på seg og våpen beit ikke på dem. De la skipet sitt mot draken og gikk hardt på. Hrolf hadde spydet Atlanaut og en stor eikeklubbe under beltet. Stefni hadde et godt sverd i handa og var svært sterk.

Da striden var som hissigst hopper Hrolf opp i skipstavnen. Han rydder seg veg og med spydet feller han alle som står i vegen for ham. Stefni kom løpende etter ham og svingte sverdet med begge hendene. Snart hadde de ryddet stavnen. De andre vek tilbake for dem og alle foran seilet flyktet vekk. Dagen var nå på hell.

Da Tryggvi og Vazi så dette søkte de fremover mot dem. Vazi hadde en atgeir i handa og Tryggvi en øks. Hrolf løp mot Vazi og de slo mot hverandre. Atgeiren gikk inn i skjoldet til Hrolf og det revnet, men Hrolf ble ikke såret. Vazi prøvde å stoppe hugget med skjoldet, men spydet glir av og treffer låret hans og lager et stort sår. Vazi hogg i spydskaftet. Hrolf grep så klubba og forsvarte seg med denne og hamret løs på skjoldet til Vazi. De sloss lenge, helt til Hrolf brøt skaftet av atgeiren. I neste nå hopper Vazi på Hrolf så at denne må kaste klubba og ta imot. De brøt både vel og lenge. Hrolf syntes aldri han hadde møtt en mann som ikke var berserk som var så sterk som Vazi. Kampen sluttet med at Hrolf dro han ut på skvettbordet og knakk ryggen på ham.

Stefni og Tryggvi hadde kjempet hele denne tiden. Stefni var utslitt av de tunge hoggene, men han var ikke såret. Tryggvi hadde flere sår. Hrolf skynder seg nå bort mot dem, men når Tryggvi ser ham vil han ikke vente på ham og kaster seg overbord. På grunn av mørket kunne de ikke lete etter ham.

Nå stoppet kampen. De som fremdeles levde ble gitt grid. Seks skip på begge sider var ryddet for folk. De tok mye gods der og dro hjem.

Jarlen takket Hrolf for seieren. De fant ikke Tryggvi og skiltes så.

9. Om brødrene Ravn og Kråke.

Det fortelles at en vanlig dag kom to ukjente menn inn i hallen. De var store og sterke, men hadde dårlig med våpen og klær. De gikk bort til jarlen og hilste på ham. Han hilste igjen og spurte hva de het.

Den største mannen sa: "Vi to er brødre. Jeg heter Ravn og bror min Kråke og vi er av flamsk ætt."

"Det er synd," sa jarlen, "at to voksne menn skal ha slike navn."

Ravn sier: "Vi vil be deg om vintertilhold fordi vi har hørt at du tar deg godt av menn som er kommet langveis fra."

Jarlen sa at de skulle være velkomne og ba de gå og sette seg ved høgsetet midt på benken. Der satt de så og ble godt behandlet av jarlen. Men de hadde ikke mye moro eller glede sammen med andre menn. Det var stadig ballek her og mange menn ba brødrene om å bli med i leken. De sa at de ofte hadde vært med i leken, men at de heller var hardhendte. Jarlsmennene måtte selv ta ansvar for det som hendte.

Morgenen etter ble begge brødrene med i leken som de holdt på med hele dagen. Brødrene dyttet noen hardt over ende og slo andre. Om kvelden hadde tre brukket armene mens andre var skamslått. Jarlsmennene syntes de fikk mer enn de hadde bedt om. Slik gikk det noen dager til de ble enige om å be Stefni jarlssønn om å bli med på leken å gi litt igjen fra dem.

Han sier ja til det og dagen etter dro Stefni til ballplassen. Straks Ravn så ham sa han: "Er du så sterk at du ikke får være med å spille med de andre mennene? Eller synes du at du er så stor at ingen tør å leke mot deg?"

Stefni sa: "Jeg er verken så stor eller sterk at jeg ikke kan være med på leken."

Ravn sa: "Da byr jeg deg å bli med i leken om tre netter og å ta med den mannen som du velger selv mot oss brødrene; om du våger."

Stefni sa: "Du kan være trygg på at jeg skal komme."

Han gikk så bort og tok seg en hest og red til han kom til Hrolfs borg. Dette var den andre vinteren som Hrolf var i Danmark. Straks Hrolf fikk vite at Stefni var kommet gikk kom han og hilste varmt på ham. Så satt de seg til bords.

Stefni sa: "Jeg er kommet her for å be deg bli med meg i ballek mot vintertilholdsmennene til min far. De heter Ravn og Kråke."

Hrolf sa: "Det er blitt fortalt meg at de har skamslått mange menn og drept noen og at de er sterke menn. Men jeg kjenner ikke denne balleken; likevel skal jeg dra med deg om du ønsker det."

De dro så til borgen hvor jarlen tok varmt imot Hrolf. Dagen etter gikk Hrolf og Stefni til leken. De to brødrene var også kommet dit. Ravn tok ballen og Kråke balltreet og så satte de i gang med spillet. Jarlen satt i stolen og fulgte med på leken.

Da de hadde spilt en tid får Hrolf tak i ballen. Han tar balltreet fra Kråke og gir det til Stefni. Nå spilte de to så lenge at de to brødrene ikke fikk tak i ballen.

En gang da Ravn løp etter ballen strakk en mann ut en fot foran ham slik at han falt. Det var en ung og ertelysten mann; en venn av jarlen. Ravn ble rasende og spratt raskt opp og grep han som hadde felt ham; han kastet ham opp i lufta og kjørte ham ned med hodet først slik at halsen knakk. Jarlen kaller på mennene sine og ber de ta Ravn og drepe ham. Hrolf løp da mot Ravn og dro til ham. Et annet sted tok Kråke og Stefni tak i hverandre. Hrolf forbød noen å gå imellom. De brøt ikke lenge før Hrolf presset han opp mot bringa og siden slengte han ned så han lå lenge bevisstløs uten hud på akselbladene.

Men når Ravn kom til seg selv dro Hrolf ham opp, og sa. "Jeg ser at du har en stormanns øyne og det ber jeg Dem herre at De gir disse mennene grid, fordi jeg vet at de kommer fra en stor ætt."

Stefni hadde også støtt fra seg Kraki og ba far sin gi Hrolf det han ba om. Jarlen var lenge rasende, men allikevel ga han dem grid på grunn av Hrolfs og Stefnis bønn. De to brødrene var svært tverre og gikk uten å si noe til rommet sitt. De kom ikke til bords den kvelden.

De sluttet nå med leken og satte seg til bords. Hrolf sa til Stefni: "Nå skal du ta de beste klær vi har og gi til din søster Tora. Så skal hun sy klær til brødrene og være klar grytidlig i morgen."

Stefni gjorde dette og gikk til Tora med tøyet og sa hva hun skulle gjøre. Stefni gikk siden av gårde og hun satt i gang med å lage klærne. Slik gikk natten og tidlig om morgenen sendte Tora klærne til Hrolf. De var vel sydd. Han tok de med seg og dro til brødrenes rom hvor han så at de lå og sov.

Hrolf sa: "Hvorfor flyr Ravn sist opp når det er nok åte og når ørn og andre åtseletere er mette?"

Ravn sier: "En må fly forsiktig når en har kutt eller vingesår."

Hrolf tok klærne og kastet til dem og gikk siden bort. De to brødrene tok klærne og gikk for å spise.

Nå gikk vinteren og det er ikke sagt at Kråke og Ravn takket Hrolf for livet eller for klærne, men de ble godt behandlet.

Da det nærmet seg sommeren dro de bort og ingen visste hvor de hadde dradd, men mange syntes deres framferd var merkelig.

Hrolf og Stefni for i krigstokt om sommeren og det var godt om både gods og godord. De kom friske og hele hjem på høsten, men det ble ikke sagt noe om deres bragder.

10. Torgny jarls løfte.

Den sommeren var Hrolf hos Torgny jarl og ble behandlet med den største ære. En dag om høsten da jarlen satt på haugen til dronningen sin mens de lekte foran ham fløy en svale over ham og slapp ned et silketørkle på kneet hans før den fløy bort. Jarlen åpnet det opp og så der et menneskehår så langt som en mann og med gyllen farge.

Om kvelden da jarlen gikk til bords viste han håret som svalen hadde sluppet ned. De fleste mente det måtte være et kvinnehår.

Jarlen sa: "Jeg gjør det løftet å få den kvinnen som eier dette håret til kone eller å ligge død. Hvis jeg bare kan finne ut i hvilket land og i hvilken by hun bor."

Alle mente dette var et stort løfte og vendte seg mot hverandre.

Noen dager senere stevnet jarlen sammen et mannsterkt ting. Han sto opp på tinget og gjorde kjent sitt løfte og spurte om noen kunne fortelle ham noe om denne kvinnen og hvor en skulle lete etter henne. Håret ble også vist fram om noen skulle kjenne det igjen.

Bjørn rådgiver sa: "Jeg vil tale og gjøre så godt, herre, at det for Dem og Deres rike skal være til heder og ære enn til skade og vanære. Jeg synes Deres løfte tjener Dem til ære. Selv om jeg ikke vet hvor denne kvinnen er så tror jeg at det har seg slik: Hreggvid het en konge som styrte over Gardarike. Han hadde en datter som het Ingigerd. Hun var den vakreste og beste på alle måter. Det har jeg fått vite at ingen kvinne i Norderlandene har vært bedre og hatt større og vakrere hår enn hun. Jeg tror at dette er hennes hår som med stor klokskap er kommet til Dem. Det kan være sant som det fortelles at etter Hreggvids fall for kong Eirik må hun ha en mann til duell mot Sørkvi, krigeren til kongen, og redde seg på den måten. Det tror jeg det er få som kan tenke seg, for det er ikke mange som kan måle seg med han. Og selv om Sørkvi kan slenge noen av hesten så tror jeg ikke det blir lett å få kongsdatteren ut av Gardariket.

Alle som var der syntes det måtte bli som Bjørn sa.

11. Hrolf tar på seg en sendeferd.

Torgny jarl tidde en stund etter Bjarne hadde talt og sa så: "Den mannen som vil dra til Gardariket og ri til Sørkvi og få fatt i denne kvinnen til meg skal jeg gi Tora, datteren min, og tredjedelen av mitt rike. Til den som vil dra skal jeg verken spare på skip eller mannskap."

Alle mann tidde når de hørte disse ord og ingen svarte jarlen før Hrolf reiste seg og sa: "Det er dårlig ikke å gi svar til en slik høvding som vi har. Jeg har vært her hos Dem, herre, en god stund og fått både aktelse og mange gode ting her. Derfor vil jeg dra på denne ferden og få fatt i denne kongsdatteren om det så skal koste meg livet. Og selv om jeg skulle komme tilbake fra denne ferden så kan De gifte bort Deres datter med hvem De vil for hun er vel verdt et giftemål, men jeg har ikke noe ønske om å få meg en kone."

Jarlen takket Hrolf mye for disse ordene og ba han ta med seg så mye folk han ville, men Hrolf sa at han ikke ville ha med seg noen - "fordi en mann vekker mindre oppmerksomhet enn mange".

Stefni tilbød seg å bli med ham, men Hrolf ville ikke. Nå ble tinget avsluttet og hver og en dro hjem til seg.

12. Hrolf og Vilhjelm møtes.

Kort tid etter dro Hrolf bort fra borgen så ingen mann visste noe om hans ferd, men mennene hans var igjen. Han hadde kappen Vefreyunaut på seg og bar spydet Atlanaut. Bue og pilkogger hadde han over akselen.

Det fortelles ikke hvilken veg Hrolf tok, men da han hadde gått lenge gjennom Danmark så han en dag en mann som var ute og gikk. Han var stor av vekst og hadde hærklær på. I handa hadde han et sverd og han gikk samme vegen som Hrolf som hilste på ham og spurte ham om navnet.

Han sier: "Jeg heter Vilhjelm, men forfedrene mine vil jeg ikke fortelle deg noe om. Men nå skal du velge mellom to ting: Den ene er at du forteller meg hvem du er, hvor du skal og i hvilket ærend. Eller jeg dreper deg og så reiser du ikke lengre."

Hrolf sier: "Du skal ikke gi meg slike harde vilkår fordi vi er ikke uvenner."

Vilhjelm hogg til Hrolf med sverdet, men han svingte spydet raskt så han ikke ble truffet. Hrolf kaster spydet og hopper på Vilhjelm og så begynte de å bryte både vel og lenge, før Vilhjelm falt.

Hrolf sier: "Nå er du og alt ditt i min makt. Fortell meg hvor ditt ærend er eller hvor du bor."

Han sier: "Ætten min er her i Danmark. Jeg er en bondesønn som skal fare til Gardariket og rive hull i haugen til kong Hreggvid og få tak i våpnene hans. Så vil jeg gifte meg med Gyda, søster til kong Eirik. Nå vil jeg bli din tjener. Jeg har mange gode evner fordi jeg er både klok og veltalende. Det er best at du lar meg leve så skal jeg tjene deg trofast. Du kan ha mye nytte av meg."

Hrolf sier: "Du er en dyktig mann og jeg tenker ikke å drepe deg hvis du vil følge meg. Men jeg synes ikke du har ærlige øyne."

Så lar Hrolf han reise seg og viser ham tillit med å fortelle ham grunnen til sin ferd. Så drar de videre. Hesten til Vilhjelm var litt unna ham fordi den ikke tålte å bære våpnene. Han var en staselig kar både når det gjaldt klær og salgreier.

Vilhjelm leder nå an mens de drar gjennom Danmark.

13. Vilhjelm sviker Hrolf.

En dag fikk de øye på en stor gård. Vilhjelm sa: "På denne gården vil vi bli tatt godt imot i kveld for her styrer min frende Ølvi. Han er en stor bonde og har mange tjenere."

Og da de kom fram til gården kom bonden imot dem og hilste hjertelig på Vilhjelm og Hrolf. Han spurte så hvem denne store mannen kunne være.

Vilhjelm sier. "Hrolf heter han og er herren min. Han er stor og sterk, av god ætt og en stor kriger."

Bonden ba dem til bords med seg. Der var det mange frie menn. Vilhjelm brydde seg ikke om de andre, men tjente Hrolf og lovpriste ham med hvert ord. Det var godt øl og stor glede der. Slik gikk kvelden med drikk og spøk.

Da Hrolf ble drukken ville han gå og sove. En staselig seng ble gitt han og han kastet av seg klærne og sovnet kort etter han hadde lagt seg.

Men ut på natta våknet Hrolf og det ikke av en god drøm. Han var bundet fast til en bjelke på hender og føtter og han hang der uten klær nær et stort bål. Over han sto tjeneren hans Vilhjelm, bonden og alle mennene.

Vilhjelm sa: "Nå er saken den, Hrolf, at jeg er blitt din overmann, noe du ikke hadde kunnet tenke deg for en stund siden. Nå har du to valg. Enten blir du brent her på dette bålet slik at du aldri ser dagslys mer, eller du blir med meg til Gardariket som min tjener. Der skal du tjene meg på alle måter og kalle meg din herre og bekrefte alt jeg sier. Du skal klare alle oppgaver som jeg blir pålagt til kongen går med på at jeg får gifte meg med Gyda, hans søster. Så skal du være løst fra min tjeneste. Du skal aldri ta hevn over meg for denne vanæren og heller ikke hevne deg på noen av de andre som er her. Du skal sverge en ed på å holde alt dette som jeg nå fortalte eller også brenne på dette bålet."

Da sa Hrolf: "Fordi jeg ikke klarer å komme meg ut av denne krenkelsen vil jeg heller si ja til det du sier enn å miste livet. For hvis jeg dør her vil jeg ikke klare å gjøre den tjenesten jeg har lovet jarlen. Men jeg vil gjøre det klart at du forteller ikke noen om vår avtale eller om hvilken mann jeg er, da opphører vår avtale."

Vilhjelm sa det skulle være slik og Hrolf ble så sluppet fri. Han svor så en ed etter vanlig skikk og bruk og ble fra da av Vilhelms tjener. De dro så fra Ølve; Vilhjelm red og Hrolf gikk foran hesten hans.

Først reiste de gjennom Svitjod og siden til Gardarike. Det er ikke klart hvilken vei de tok, før de kom til Aldeigjuborg. Kong Eirik bodde her i borgen og dette var tidlig på vinteren. De fikk seg et rom og gikk siden for å møte kongen.

14. Vilhjelm talte idrettene sine.

Kongen satt ved bordet på denne tiden. De hilste på kongen og han hilste igjen og spurte hvilke menn de var.

Vilhjelm sier: "Jeg heter Vilhjelm og dette er min tjener Hrolf. Han reiser med meg. Jeg er sønn av en jarl i Frisland, men ble fredløs på grunn av svikefulle menn. Etter å ha hørt om Deres raushet og storhet har jeg kommet her for å be om vintertilholdssted."

Kongen sier: "Ikke skal jeg spare på kosten deres, men du er kanskje også en stor idrettsmann?"

Vilhjelm sier: "Jeg kan flust med idretter. For det første er jeg så sterk at jeg aldri kan bli overvunnet. For det andre er jeg raskere enn alle dyr på fire føtter."

"Nyttige idretter," sier kongen, "som du kan ha mye glede av."

Vilhjem sier: "Jeg mangler heller ikke dugelighet når det gjelder våpen; i svømming eller i spill og kamplek. Klokskap og veltalenhet har jeg også og ikke mangler jeg noe en staskar trenger."

"Jeg skjønner," sier kongen, "at du ikke mangler manndom. Fortell så om dine kunster Hrolf, fordi jeg tror ikke at han er dårligere enn deg."

Hrolf sier: "Herre, jeg kan ikke telle det som ikke finnes."

"Deres ulikhet er da stor," sier kongen, "den ene har alt og den andre ingenting. Men gå og sett dere midt på den lavere benken."

De gikk så og satt seg. Sørkvi og Brynjolf var ikke hjemme nå, de hadde reist sammen med Grim den skrekkelige opp til Jotunheimen.

Vilhjelm og Hrolf ble behandlet godt. Vilhjelm skrøt overalt, men Hrolf var stille og taus og ville ikke være med de andre i lek og idrett.

Vilhjelm holdt seg unna sine idretter, men kongen var en stor jeger og like å jakte med hirden sin. Han satt for det meste i fred i riket sitt for de fleste hadde lite lyst til å herje i riket hans på grunn av de krigerne som var med ham, særlig på grunn av galder og trolldommen til Grim den skrekkelige.

15. Hrolf fanger hjorten.

Kong Eirik dro en dag som vanlig inn i skogen med hirden sin for å jakte på dyr og fugler. De så der en stor og vakker hjort. Et vakrere dyr synes ingen de hadde sett og de fleste mente det måtte være et tamdyr fordi hornene dens var gravert med gull. Mellom hornene var det plassert en sølvstang hvor to gullringer svingte seg. Om halsen lå et sølvkjede og fra denne hang det en sølvbjelle som ga mye lyd fra seg når hjorten løp og rørte seg.

Kongen ville ha tak i hjorten og ba om at alle hundene ble sluppet løs og så ble gjort. Nå både løp og red mennene som best de kunne og ville fange hjorten, men denne skynde seg unna hundene og ingen klarte å nærme seg den. De jaget den hele dagen og når det mørknet om kvelden visste de ikke hvor den var. I tre dager så de hjorten, men klarte ikke å fange den.

Men om kvelden da kongen og mennene hans hadde satt seg til bords, sa han: "Lite får vi se av idrettene dine, Vilhjelm. Du verken spøker eller ler med de andre og ikke drar du i skogen med oss."

Vilhelm sier: "Det gir meg liten glede, herre, å prøve meg i idrett med Deres menn for jeg ser ingen her som kan noen idrett. Jeg måtte også jevnlig skaffe meg viltkjøtt selv når jeg satt hjemme i mitt rike."

Kongen sa: "Vi har jaget en hjort i tre dager, men har ikke klart å fange den. Men hvis du kan fange hjorten og føre den levende til oss med alle sine rikdommer da vil jeg gi deg Gyda, min søster, og mye land i tillegg, fordi jeg har aldri sett noe jeg heller vil ha. Dette må du vel klare om du er så rask på foten som du har fortalt. Og du skal vinne to ting til. Jeg skal øke din heder på alle måter og jeg skal også vinne det riket du tidligere mistet tilbake for deg. Og om noen andre av mine menn kan klare dette så skal han lønnes på samme måten."

Da sa Vilhjelm: "Det De ber om, herre, er det ingen som kan gjøre bortsett fra meg og jeg hadde også bestemt meg for å gjøre det. Jeg skal klare det eller ligge død."

De tok hverandre i hånden på det som skikk og bruk var. Hrolf gjorde ikke dette. Siden gikk alle til sengs og sov. Som før er sagt tjente Hrolf Vilhjelm på alle måter.

Tidlig om morgenen sto Vilhjelm og Hrolf opp og gjorde seg klar til å lete etter hjorten. De dro inn i skogen og så snart hvor hjorten var. Vilhjelm ga seg nå til å løpe og løp like fort som en fugl. Men hjorten var raskere. Hrolf småløp etter Vilhjelm og til å begynne med syntes han Vilhjelm virket sprek. De løp lenge og Vilhjelm var foran og Hrolf bak han inntil Vilhjelm kastet seg ned og sa. "Ingen er så frisk at han kan vinne seg en kone eller ett rike på å sprenge seg."

I dette øyeblikk kom Hrolf frem til Vilhjelm og spurte han hvorfor han lot dyret slippe unna.

Vilhjelm sa. "Vel kan jeg løpe lenger om jeg vil, men jeg synes du skylder meg å fange dyret og vinne alle prøvelser etter den avtalen vi inngikk; om du er mann til dette da."

Hrolf svarte han ikke og løp videre etter dyret. Etter å ha fulgt hjorten lenge ser han at hjorten begynner å bli svært trett.

Omsider kom de frem til en rydning i skogen. Det var sent på dagen. Midt på rydningen sto et hus som var både bredt og høyt. Rydningen var fager med store jorder.

Da Hrolf kom frem til huset gikk døra opp og en kone i blå teglbrennerkappe kom ut og sa: "Vondt har du å gjøre, Hrolf, for du er trellens trell og søker å ta en annens eiendom fordi dette dyret som du vil fange klarer du aldri å få tak i uten min vilje. Jeg skal la deg fange dyret på ett vilkår; du skal gå inn i huset med meg og hjelpe min datter. Hun klarer nemlig ikke å føde om ikke ett menneske berører henne. I nitten dager har hun lagt på gulvet og hun blir ikke bedre. Jeg sendte nemlig hjorten til dere for jeg visste at dere ønsket å få tak i den og ville jage den hit. Jeg mener at du og ikke kongen er den beste til å komme inn i huset med meg."

Hrolf sier: "Kan jeg ved å bli med deg inn i hallen vinne hjorten for kongen så gjør jeg gjerne det. Hva som siden skjer med den legger jeg meg ikke i."

Alvekona ble glad da hun hørte dette og de gikk sammen inn i huset. Rommet var stort og vakkert, men mange ting der synes Hrolf var underlige. Han kom til der hvor datteren lå; hun virket litt medfaren. Men da Hrolf berørte henne ble hun raskt bedre. De takket ham begge to og ønsket han alt godt.

Alvekona sa. "Ikke skal det skjules for deg det du har fortjent ved å helbrede min datter. Her er en gullring som jeg gir deg. Den vil du trenge når du drar til Hreggvids haug og hvis du har den på fingeren vil du ikke gå deg vill verken om natten eller om dagen, på sjø eller på land i hvilket mørke du enn er. Og du kan overvinne alle prøvelser som du blir pålagt. Men Vilhjelm skal du ikke stole på før enn du er skilt fra ham for han vil gjerne drepe deg."

Hrolf takket henne og de gikk ut av huset. Hun tok hjorten til ham og Hrolf la den på ryggen sin og han syntes den var svært vakker. Hver av dem ønsket nå hverandre alt godt og så begynte han på hjemveien.

Da han fant Vilhjelm hilste denne varmt på ham og ba han bære hjorten hjem til borgen. Hrolf gjorde så, men fortalte ikke Vilhjelm hvorledes han hadde fått tak i dyret. Da de kom frem var det sent på kvelden og kongen satt tilbords.

Vilhjelm sa: "Nå skal vi gå inn i hallen, men jeg skal bære dyret frem for kongen og du skal bekrefte min historie slik at kongen tror det jeg sier."

Vilhjelm tok så dyret og la det på ryggen og selv om han sviktet litt i knehasene så fikk han likevel båret dyret inn i hallen framfor kongen hvor han kastet det ned på gulvet.

Han pustet svært tungt og sa: "Nå synes jeg at jeg kan få gifte meg med din søster for nå har jeg brakt hjorten hit og det er ikke mange som du kan få som svoger som kan gjøre slike ting."

Kongen sier: "Jeg tror ikke det er du som har fanget hjorten og du skal få gjøre flere stordåder før du får henne."

"Du skal ikke tvile på min ære fordi jeg er bedre enn de fleste menn. Min tjener Hrolf vet at han var fjernt fra meg da jeg tok hjorten."

Hrolf sa. "Jeg var ikke til stor hjelp for Vilhjelm mens han risikerte livet"

Vilhjelm sier: "Jeg kan klare flere stordåder for å få min lønn. Hva ønsker du at jeg skal gjøre?"

Kongen sier: "Nå skal du dra til Hreggvids haug og der få tak i våpnene til kong Hreggvid. Det er en liten manndomsprøve."

Vilhjelm sier: "Nå vil De drepe meg; for ingen har kommet tilbake som har dradd dit."

"Visst vil jeg", sier kongen, "at du kommer tilbake. Men det er sant at ingen har kommet tilbake som jeg har sendt dit.
Jeg savner svært de kostbarhetene som ble lagt der. Og den som skal få min søster må være mer berømt enn andre menn."

Vilhjelm sier: "Jeg skal gjøre dette, men det synes meg lite gagn i å rane døde menn for å få en jomfru."

Vilhjelm gikk nå og satte seg og ikke mer ble sagt om saken."

16. Hrolf henter Hreggvids kostbarheter.

En natt få dager etter tok Hrolf tak i Vilhelms fot og sa: "For å vinne møyen må vi dra til haugen."

Vilhjelm sto raskt opp og var snart fullt utstyrt. Hrolf hadde på seg kappen Vefreyunaut og bar spydet Atlanaut. Hrolf gikk foran hesten som Vilhjelm red på. Slik reiste de så til de kom til skogen og fant en velbrukt sti. Men da de bare hadde fulgt stien et kort stykke blåste et voldsomt uvær opp med en kulde og snøfokk så kraftig at Vilhjelm ikke klarte å sitte på hesteryggen. Hrolf måtte leie hesten mens Vilhjelm gikk bak den. Men snart ble stormen så sterk at hesten ikke klarte å gå så Hrolf måtte dra den etter seg mens han støttet seg på spydet. Da han gikk litt bakover så han at Vilhjelm var forsvunnet og hesten var død. Da lot han hesten ligge og fortsatte framover. Vinden var så sterk at stammen på eiketrær brakk og falt ned rundt ham. Han fikk et voldsomt slag med lyn og tordenbrak som ville ha betydd død for de fleste menn, også for ham, om han ikke hadde blitt beskyttet av kappen. Slik gikk det hele natta fram mot dagen. Men nå ble han også omgitt av en slik forferdelig vond lukt at han ville ha blitt kvalt om ikke kappen hadde vernet han. Hrolf mente at denne stormen også hadde drept sendemennene til kongen og at dette måtte være en trollstorm. Han synes han aldri hadde gått gjennom en større prøvelse. Men da dagen endelig kom ga stormen seg og det ble stille. Også den vonde lukten forsvant nå. Nå kunne Hrolf se en haug så stor som et fjell med et høyt gjerde rundt. Han tok tak i en staur og kastet seg over og gikk opp på haugen. Den så ut til å være svært vanskelig å lage en åpning i.

Men da han ser rundt seg ser han en storvokst mann nordenom haugen i kongsklær. Hrolf gikk bort til han og hilste han som en konge og spurte han hvem han var.

Han svarer: "Jeg er Hreggvid og jeg bor i denne haugen med krigerne mine og du er velkommen her. Men du skal vite, Hrolf, at det er ikke jeg som lager storm og sprer vond lukt og annet; og ikke har jeg drept mennene. Dette er gjort av Sørkvi og Grim den skrekkelige og det er de som har drept kongens menn. Når det er som viktigst svikter av og til kunnskapen deres, men om de visste du var her da ville de drepe deg. Jeg reiste i en svales skikkelse til Torgny jarl med et hår fra Ingigerd, min datter, fordi jeg visste at du alene blant jarlsmennene ville lete etter henne og at bare du kunne redde henne om du har hell med deg. Jeg ønsker at du skal få henne hvis du vil kjempe mot Sørkvi og fordi du verken mangler vett eller djervhet. Grim den skrekkelige har selv fortalt Sørkvi at han ikke kan overvinne en som har dette og samtidig bærer hærklærne mine. Det er derfor haugen er bygd så sterk; han ønsket ikke at noen skulle kunne få tak i hærklærne. Nå skal jeg skaffe deg alle de tingene fra haugen som du vil ha. Du skal få to hærklær av meg som ser helt like ut, men egenskapene deres vil være helt forskjellig. De dårlige skal du la kongen få, men de andre skal du ikke vise før du trenger å bruke dem selv. Sverdet her tjener ikke til annet enn skade. Min datter Ingigerd gjemmer alle mine våpen og hesten Dulcifal, som er ulik andre hester av mange grunner. Den skal du ri mot Sørkvi. Du får helt sikkert seier hvis den lar seg fange av deg. Lansen og skjoldet mitt vil også hjelpe deg. Vilhjelm skal du ikke stole på før du er løs av hans tjeneste. Han vil nemlig svike deg hvis han kan. Selv om du vil holde eden din er det bedre å ta han av dage så snart som mulig for han vil alltid være en fare for deg."

Etter dette fikk Hrolf kostbarheter og våpen av Hreggvid. Han fikk også en halsring av kongen.

Så sa Hreggvid: "Det har blitt bestemt for meg at jeg skal kunne være tre timer ute av haugen min og jeg trenger ikke mer å komme ut uten for aller siste gang. Nå må du ikke være svak om du drar tilbake. Far du vel og alt skal gå etter din vilje og kommer du tilbake til Gardariket så besøk meg om du er i nærheten."

Hreggvid forsvant så inn i haugen og Hrolf tok kostbarhetene med seg. Så dro han fra haugen den samme veien tilbake og denne gangen hendte det ingenting. Da han kom ut av skogen kom Vilhjelm imot ham. Han hadde krøpet under en trerot og lagt der hele tiden.
På grunn av kulde klarte han nesten ikke å snakke. Han smigret Hrolf svært og sa: "Det er ikke skryt som er sagt om ditt mot og heller ikke om trollskapen til de som følger oss nå som haugen er åpnet og tømt for gull og verdigjenstander. Jeg ser nå at det er ingen som kan stoppe oss, men vinden her var så sterk at det var så vidt jeg klarte det. Nå tror jeg at jeg kan gifte meg med kongens søster. La meg nå få våpnene og kostbarhetene så skal jeg selv gi de til kongen."

Hrolf sa: "Du vinner lite ære og ille lønner du meg selv om jeg risikerer livet for deg. Ta nå tingene og reis til kongen og jeg skal holde mitt løfte og bekrefte din historie selv om du ikke har fortjent det."

Hrolf hadde gjemt de andre våpnene i skogen, men Vilhjelm hadde ikke oppdaget dette.

Så reiste de og traff kongen. Han satt ved bordet og åt kveldsmat. Vilhjelm hilste på kongen og hørtes svært trett ut. Ingen menn i hallen hilste på dem da de kom tilbake.

Vilhjelm sa: "Jeg tror neppe at noen har vært gjennom en hardere prøvelse for Hreggvid er en stor trollmann på grunn av sitt trollskap og haugen var svært vanskelig å bryte opp. Med kong Hreggvid har jeg kjempet i hele natt og vært i stor fare før jeg fikk hærklærne."

Han tok så sverdet og skattene og la dette på bordet foran kongen. Da sa kongen: "Hentet er kostbarhetene, men de ser alle ut til å være dårligere enn tidligere; bortsett fra gullet. Men jeg tror at Hrolf hentet dette og ikke du."

Hrolf sier: "Jeg for ikke i haugen, herre, og men jeg skulle ikke ha noe imot å få en slik ære om jeg hadde prøvd å gjøre dette."

Vilhjelm sa: "Det undrer meg, herre, at De tviler på min historie og mitt mot og min manndom. Det er lett å bevise at selv om Hrolf dro med meg så kunne han ikke hjelpe meg. For det første tåler han ikke å se blod og da jeg skulle dra ned i Hreggvids haug skulle han holde tauet for meg, men da han hørte brak og hogg i haugen ble han så redd at han løp av gårde.. Heldigvis hadde jeg bundet tauet fast i en stor stein så jeg klarte å dra meg selv opp med håndkraft."

Kongen svarer: "Vel tror jeg, Hrolf, ordene hans. Verdisakene hadde ikke kommet hit om de ikke hadde vært tatt fra haugen."

Så lot kongen våpnene gjemme svært nøye slik at ingen skulle kunne skade Sørkvi.

Det sies at den samme natten forsvant hjorten og de fant ikke ut hvor den hadde tatt vegen. Kongen syntes dette var svært synd.

De lette etter den både nær og fjern, men de fant den ikke. Hrolf tenkte med seg selv at alvekona hadde hentet den. Vilhjelm var i svært godt humør og snakket stadig med kongesøsteren. Han sparte ikke på selvskrytet.

Nå gikk vinteren fram til jul uten at noe hendte.

17. Om hærferden til Soti.

En konge som het Menelaus styrte over Tartarriket. Han var en rik og mektig konge. Tartarriket er det av Østerlandene som er mest rikt på gull. Der er mennene store og sterke og harde i kamp. Under kong Menelaus lå mange andre mektige menn og konger.

Det fortelles at mellom Gardariket og Tartarriket ligger en øy som heter Hedinsøy. Den er et eget jarlsrike. Lærde menn forteller at den første som tok land på øya var kong Hedin Hjarrandason da han seilte fra India til Danmark, og siden bar øya hans navn.

Om herredømme over denne øya kjempet stadig Tartarkongen og Gardarikekongen, men likevel lå den under Tartarkongen. Kong Eirik hadde herjet på denne øya før han kom til Gardariket og gjort mye skade der.

Kong Menelaus hadde satt en mann til å styre over øya som het Soti. På morssiden stammet han derfra, men på farssiden fra Holmgardriket. Soti var ikke på øya da kong Eirik kom dit. Han var en stor trollmann på grunn av sin avstamming og oppvekst. Som navnet hans sa var han sort av farge og han herjet vidt og bredt og hadde jevnt seier. Soti hadde en gammel og trollkyndig fostermor. Hun hadde gitt ham et bad som gjorde at jern ikke bet på ham og derfor gikk han i strid uten skjold eller brynje. Hun hadde også fortalt ham at denne høsten var den beste for å hevne seg på kong Eirik fordi nå var ikke krigerne hans innenlands. Da Soti hørte dette reiste han til kong Menelaus og fikk mange krigere av ham. Med disse dro han til Gardariket. Han hadde mange tusen hærmenn. En mann som var med Soti het Nordri. Han var stor og sterk og bar alltid merket hans og var en stor kriger.

Da kong Eirik fikk høre at Soti var kommet til landet med en stor hær da sendte han hærpil overalt i riket og ba hver den som kunne komme til ham og samlet snart en stor flokk.

Kong Eirik kalte Vilhjelm til seg og sa: "Nå har du klart to prøver som jeg har gitt deg, selv om jeg ikke vet hvorledes du har klart det. Nå skal du klare den tredje prøven mens jeg er i nærheten; å drepe Soti berserk. Så skal jeg ikke si noe imot at du gifter deg med min søster hvis du klarer dette. Jeg skal også holde alle de avtalene med deg som vi tidligere har talt om."

Vilhjelm sier: "Jeg er klar til å kjempe mot Soti og jeg synes det er bra at De nå selv kan få se hvilken stor stridsmann jeg er. Og jeg vil at De skal velge ut for meg de beste våpen og den sterkeste hesten som De har for jeg vil ha stor mulighet for å prøve den før kampen er over."

Det ble gjort slik Vilhjelm ba om. Hrolf gikk etter han som vanlig. Kongen dro så med hæren inntil han fant Soti. Det var en stor slette der og en stor skog rundt. Nå gjorde begge hærene seg klar til kamp og det var mange på hver side. Det ble blåst kraftig i lurer og begge fylkingene braket sammen og hærropene runget fra begge sider.

18. Hrolf vant over Soti.

Kong Eirik var midt fremme i fylkingen og gikk sterkt på i striden. Soti fylket seg mot ham og det ble en voldsom kamp der hvor begge sider gikk kraftig på. Men da kampen tok til red Vilhjelm inn i skogen og stoppet i en rydning.

Hrolf sa: "Nå må du ri frem, Vilhjelm, drepe Soti og vinne jomfruen."

Vilhjelm sier: "Jeg får det riket og den kona som skjebnen vil. Men hvorfor skal jeg våge livet i en slik kamp for hva skal jeg med rike eller kone om jeg mister livet? Men du kan frelse meg fra nød og trelldom. Ta våpnene mine og drep Soti eller vil du tjene meg alle dine dager?"

Hrolf tok hesten og våpnene og red inn i slaget. Kampen var svært blodig og gikk nå mot kong Eirik fordi tartarene gikk hardt på. Soti og Nordri hogg ned folkene foran seg. Soti hadde en atgeir å drepe med og han både hugg og stakk med den. Nordri hadde et godt sverd og gikk hardt på. Kong Eirik hadde kjempet med mange krigere midt i Sotis hær inntil Nordri kom imot ham med mange tartarer og tok opp kampen med kongen. Mange av folkene hans falt så han ble omringet av fienden. Hrolf red nå så hardt frem med våpnene til Vilhjelm at fylkingen til Soti vek unna for ham. Han både hugg og stakk med våpen i begge hender og felte mange menn før han nådde kong Eirik. Hrolf drepte der mer enn tretti menn.

Men når Soti ser dette så ergrer det ham voldsomt og han løper bort der hvor Hrolf er og drar til ham med atgeiren. Hrolf fikk skjoldet foran seg og stakk mot brystet til Soti, men spydet bet ikke og brakk i spydfalen. Soti hogg med begge hendene mot Hrolf og traff midt på skjoldet så det gikk i stykker og traff hesten foran bogene og festet seg så i bakken. Hrolf var nå svært sliten for han hadde kjempet hardt tidligere. Kong Eirik sloss hissig med Nordri. Hrolf slo da hodet av Sotis hest slik at begge måtte kjempe stående. Soti hugg mot Hrolf, men han vek unna så atgeiren gikk ned i jorda til hendene hans. Hrolf slo da med begge hendene mot akslene til Soti slik at sverdet hans gikk i stykker foran hjaltet. Hrolf ble rasende og løp på Soti og støtte sverdhjaltet i hodet hans slik at det sto fast i hjernen hans. Soti klarte ikke å verge seg, han falt sammen og var død. Kong Eirik hadde da drept Nordri.

Nå satte tartarene på flukt, hver og en prøvde å berge seg så godt han kunne. Kong Eirik og mennene hans forfulgte de flyktende og drepte de som de fikk tak i. De tok et stort krigsbytte; gull og sølv, våpen og klær og andre verdisaker.

Hrolf ville ikke forfølge de flyktende. Han fant seg en hest og red ut i skogen til Vilhjelm og fortalte han hva som hadde hendt. Hrolf ba ham så ta denne hesten og våpnene og: "se djerv ut og gjør klar bryllupsklærne."

Vilhjelm sa: "Vi har hatt stor framgang på grunn av mine råd og min klokskap. Nå er jeg kommet så langt at jeg kan bli en berømt mann."

Hrolf smilte av ordene hans og sa at han syntes han hadde gjort lite å bli berømt for.

Vilhjelm steg nå på hesten og rir i alle sine hærklær til Gyda, kongens søster, og forteller henne mye om sine framganger og storverk. Kong Eirik var da kommet hjem og gikk til bords i hallen sin.

Vilhjelm gikk frem til kongen, hilste ham og sa: "De var nær blitt drept i dag, herre, før jeg kom og hjalp Dem. Nå trenger De ikke å spørre Dem om hvem jeg er eller hva jeg får gjort for jeg er uovervinnelig."

Kongen sier: "Det tror jeg, Vilhjelm, at det var dine våpen og hærklær, men Hrolfs aksler."

Hrolf sier: "Det mener jeg at jeg ville gjerne ha Gyda og føle at jeg har rett til Vilhelms storverk, men det passer seg ikke å lyve på seg denne æren som jeg ikke har fortjent og som jeg ikke er født til."

Vilhjelm sa: "De menn som hører dette må synes det er merkelig, herre, at De vil ødelegge min ære og mine storverk og at De synes det er mer ærefult at en småbondesønn har gjort dette og vunnet søsteren Deres. Synes De en slik som Hrolf er kar om å vinne høvdingegods og å lede folk og komme seg frem? Men jeg har rang som jarl og er en jarlssønn og kommer av kongelig slekt. Jeg har godt utseende er klok og veltalende og gjev på alle måter og langt bedre enn andre menn. Hvis De ikke vil avtale bryllupet i henhold til avtalen vår skal jeg dra herfra og spre Deres vanheder i alle land fordi De har vært en niding og brutt Deres løfte til meg. Det ble sagt i mitt land at en kongsdatter ville bli beæret over å gifte seg med meg."
Kong Eirik sa: "Ikke skal det sies at jeg bryter mitt løfte til deg og jeg skal nok holde alle mine avtaler. Men jeg undrer meg over at jeg ikke får Hrolf ut av tankene; om hans oppførsel og sømmelighet, for den synes ikke å være tilgjort."

Slik sluttet de nå denne samtalen og kongen lot bryllupet forberedes med et stort gjestebud. I gjestebudet fikk Vilhjelm Gyda, søster til kong Eirik, og hun hadde ikke noe imot det.
Vilhjelm fikk nå mange menn i sin tjeneste og var svær til å skryte av seg selv.

19. Hrolf sa opp tjenesten.

Tidlig en morgen gikk Hrolf til det lille huset som Vilhjelm sov i og gikk bort til senga hans og sa: "Nå er du blitt kongens svoger, Vilhjelm, og jeg har tjent deg hele tiden. Nå sier jeg derfor opp min tjeneste og avslutter vår avtale. Jeg verdsetter mitt mot og min ære høyere enn det du er villig til å lønne meg."

Hrolf gikk så bort mens Vilhjelm lot som ingenting. Gyda spør hvorfor Hrolf så raskt farer av gårde og hvilken sak han snakket slik om.

Vilhjelm sier: "Det er hans natur at han ikke vil være et sted mer enn en måned eller to om han blir redd og jeg har skremt ham lenge. Nå er det slik at den som har ham i tjeneste har det ikke lett fordi alt er galt med ham. Han er både en tyv og en ond mann, men jeg vet ikke om jeg bryr meg om å drepe han her i et ukjent land. Men allikevel vil han snart vise hva slags mann han er for han lønner dårlig de som behandler han best."

De snakket ikke mer om dette og gjestebudet fortsatte.

Det fortelles at de fra Sotis hær som kom seg unna seilte hjem til Tartarriket. De hadde mistet mange menn og kong Menelaus syntes at deres ferd hadde gått riktig ille.

Tidlig om våren kom Sørkvi og Brynjolf fra Jotunheimen og brakte mange sjeldne og verdifulle gjenstander til kong Eirik. Sammen med Grim hadde de hatt mange slag og oftest seiret. Hrolf var med kongehirden, men det var lite vennskap mellom han og Sørkvi, Brynjolf og Vilhjelm. Men Hrolf kom godt ut av det med sin sidemann fordi denne var gavmild og ingen hadde gjort noe godt for ham når han var med Vilhjelm. Det var nå den tredje vinteren og kongsdatteren måtte få tak i en mann som kunne duellere med Sørkvi, men kong Eirik mente at hun ikke kunne klare få tak i noen slik mann.

20. Ingigerd velger Hrolf.

Litt senere kom sendemenn fra kongsdatteren til kong Eirik og ba om at han skulle samle mange folk til et stort ting hvor hun ville velge ut en mann som skulle duellere med Sørkvi, og hvis ikke hun fikk noen som ville dette da skulle hun fare med kongen i henhold til avtalen de hadde gjort tidligere. Da han hørte dette ble kongen svært fornøyd og trodde at jomfruen snart ville være hans. Nå lot han kalle sammen mange folk til tinget både fra borger og byer og fra landområdene rundt omkring. Også kongsdatteren lot kalle sammen de dugeligste menn som var i hennes rike. Det kom også mange ubudne fordi folk var nysgjerrige etter å vite hvorledes dette skulle gå. Alle hennes landsmenn var lei seg på kongsdatterens vegne.

Tinget ble satt nær Ingigerds borg. Kong Eirik kom til tinget med mye folk. Sammen med ham var Sørkvi, Brynjolf og Vilhjelm, svogeren hans, og de var alle svært store på det. Hrolf var også med i følget og hadde med seg Hreggvidarnaut, men få trodde han dugde til noe. Nå var en stor folkemengde kommet og rådsfolkene samlet seg i en sirkel med en åpning hvor folk kunne gå imellom. Vilhjelm satt nærmest kongen og Sørkvi og Brynjolf nærmest ham og andre følgesvenner av dem dernest. Hrolf satt svært lavt i den ytterste sirkelen.

Ingigerd kongsdatter kom til tinget så fager og lystig at ingen hadde sett så skjønn en kvinne. Alle menn der stirret på henne bortsett fra Hrolf.
Han kikket ikke på henne, men trakk hetta ned over ansiktet. Kongsdatteren gikk fra mann til mann og stirret dem i øynene. Slik gikk hun fra sirkel til sirkel til hun tilslutt kom der hvor Hrolf satt. Hun grep ham i hånden, men han satt der som før.

Hun rykker så opp kappehetta hans og sier: "Her er ikke mange menn å velge mellom her, men denne velger jeg til å duellere for meg mot Sørkvi og han skal derfor dra med meg om han vil."

Hrolf sier: "Nå gjør du et svært dårlig valg fordi jeg klarer knapt å ri alene og faller ofte ned. Jeg blir også redd når menn morsker seg mot meg."

Kongsdatteren sier: "Jeg har aldri sett deg før, men du skal ikke forsvinne vekk om jeg får bestemme."

Kong Eirik sa: "Jeg synes, jomfru, at De skal velge en innenlandsk mann og ikke en fra et annet rike. Og Hrolf er Vilhelms svenn og en av mine menn. Derfor må han slippe dette.

Hrolf sier: "Jeg er ingens svenn her i landet. Kongsdatterens ønske skal jeg derfor oppfylle om hun mener at jeg kan hjelpe henne."

Deretter reiser Hrolf seg og drar sammen med kongsdatteren og alle hennes menn til borgen hennes. Hun plasserer Hrolf i høgsetet og behandler ham med den største vennlighet.

Kong Eirik dro fra tinget til en annen borg og var svært uglad. De fleste menn undret seg over at kongsdatteren hadde valgt denne mannen som ikke så ut som om han hadde seier med seg. Kongen angret seg mye over at han latt kongsdatteren få lov til å ta dette valget og ba Sørkvi ikke spare på den styrke eller sluhet han måtte ha - "jeg har ofte undret meg over den mannen. Nå skal du også gjemme Hreggvidarnaut slik at ingen kan skade oss."

Hrolf var nå på kongsdatterens slott og ble behandlet på beste måte og nå forteller han henne sitt ærende på vegne av jarlen. Hun sier at hun allerede vet dette og har bestemt seg, - "at jeg drar bort med deg hvis du vil ha meg og redder meg fra mine uvenner." De skiltes så etter å ha sagt dette.

Tidlig neste morgen stod Hrolf opp og tok på seg Hreggvidarnaut. Så spente han på seg det gode sverdet. Kongsdatteren brakte ham lansen og skjoldet som hennes far hadde eid. Hun ba ham så gå og hente hesten Dulcifal som var i en innhegning med mange andre hester. Her hadde den bitt og drept andre hester. Hrolf gikk mot porten og slo lansen mot skjoldet.

Dulcifal gikk bort til Hrolf og det sang slik i lansen og skjoldet at alle som var der synes det var et under. Hrolf tok nå hesten og la salen på og hoppet hendig opp med alle sine hærklær på. Dulcifal sprang av gårde og hoppet over grinden uten å komme nær og siden løp den ut på vollen.

Nå var Sørkvi kommet til kampplassen og kongen med ham. Også Vilhjelm, Brynjolf og en mengde folk var kommet dit.

21. Hrolfs og Sørkvis duell.

Hver av dem hever så sine lanser og rir mot hverandre så hardt hestene bare orker og støter mot hverandre med all kraft. Sørkvis spyd traff Hrolfs skjold, men gled av mens Hrolf stakk hjelmen av Sørkvi. Han hadde da nådd en tredjedel færre steg før Hrolf var der. Dulcifal ville ikke stanse, men snur i mot igjen og Sørkvi hadde ikke engang ridd en fjerdedel før de møttes. Hver av dem slo til den andre, men det gikk som tidligere; Sørkvi traff ikke og han mistet skjoldet. De red så for tredje gang og Dulcifal løp raskt som en fugl til de møttes. Hrolf slår til Sørkvi så at våpenet hans fester seg i brynja hans og løfter han opp av salen og løper så med han bort til vollen hvor han slenger Sørkvi på hodet i en søledam slik at han brekker nakken. Da sto Dulcifal stille, som om den var gravd ned. Kongsdatteren og hennes folk ble nå svært glade.

Men da kong Eirik ser dette blir han voldsomt sint og ba alle mennene sine om å omringe Hrolf og drepe han med det samme fordi han senere kunne gjøre enda verre ting om han kom seg unna. Dette som kongen sa ble gjort og straks var alle krigerne rundt Hrolf.. Men da Dulcifal ser dette reiser den seg på to bein og dreper mange menn ved å sparke med beina og bite med tennene. Øynene dens var som blodklumper og det var som om flammer sto ut av munn og nese på den. Den løp også slik at den brøt ned menn under seg. Hrolf satt heller ikke rolig på ryggens dens. Han svingte sverdet Hreggvidanaut med begge hender og dro til både menn og hester og hver og en som ble truffet var dødsens. Alt skvatt nå unna for han og Hrolf red nå rett mot der hvor kongen var så han måtte løpe unna. Hrolf drepte over hundre menn før han kom inn i skogen og var svært trøtt, men ikke såret.

Kong Eirik hadde nå fått store tap og dro hjem til borgen sin svært lite glad.

Samme kveld gledet kongsdatteren sine menn, og serverte dem mye god mat og drikke. Hun drakk alle sine tjenestejenter så fulle at de falt overende og sovnet. Og da natten så vidt hadde begynt kom Hrolf til borgen og fant kongsdatteren og ba henne gjøre seg klar til å bli med ham. Hun sier at hun er klar til det og Hrolf hadde med seg to store kister som kongsdatterens verdisaker ble plassert i.

Så steg de på Dulcifal og red av gårde. Det er ikke kjent hvor de dro eller hvor lenge de var på veien, men de reiste mer på nettene enn på dagene.

22. Vilhelms løfte.

Da kong Eirik våknet om morgenen ba han mennene væpne seg og lete etter Hrolf. Dette ble gjort og i tre dager lette de etter han, men fant han ikke. Kongen lot også kongsdatterens borg undersøke, men hun var allerede borte og ingen visste hvor det var blitt av henne. Dette skremte kongen og han ble svært sint.

Han sa til Vilhjelm: "Jeg ser nå at du har løyet for meg hele tiden, både om deg selv og Hrolf. Nå ser vi alle at han er en helt annen mann enn du sa. Jeg skjønner nå at det var Hrolf som dro ned i haugen og ikke du. Han fikk der de gode våpnene og hærklærne og jeg fikk de som ikke kan brukes til noe. En kunne se på ham at han er en stormann mens du er en dådløs sviker, ond i hver trevl av kroppen din. Du kjente til alle hans planer, men våget ikke å si noe til meg. Jeg vil heller ikke at du skal ha rike eller andre gode ting for du er en trellfødt bondetamp på alle måter. Det du fortjener er at jeg henger deg i en galge på grunn av ditt svik og din falskhet som du har gjort mot meg og min søster. Kommer han ikke tilbake så venter i alle fall døden på deg."

Da kongen sa disse ordene ble Vilhjelm svært redd og sa: "Jeg skal snart gjøre det kjent hva slags mann jeg er og på denne stokken stiger jeg opp og avlegger det løftet at jeg ikke skal komme i Deres søsters Gydas seng før jeg har tatt livet av Hrolf og ført hans hode hit sammen med jomfruen. Til dette skal jeg ikke ha noen menn med til å hjelpe meg."

Vilhjelm tok så våpnene sine og red så raskt han kunne etter Hrolf mens kong Eirik satt i igjen i Gardariket og synes ikke dette så bra ut.

23. Om Møndull og hans gjerninger.

Nå fortsetter sagaen i Danmark hos Torgny jarl og hans folk. Samme høsten som Hrolf dro til Gardariket reiste jarlen rundt i sitt rike på veitsle som han pleide.

En dag kom en ukjent mann til jarlen og sa at han het Møndull Pattason og at han hadde reist vidt rundt i verden og kunne fortelle mye og hadde skaffet seg stor kunnskap. Han var lav av vekst og svært tettvokst, koppøyd, men ellers kjekk av utseende.

Jarlen tok godt imot denne mannen og ba han bo hos seg og det tok han imot. Han spøkte med jarlen og fortalte ham mye nytt. Derfor ble jarlen svært glad i han og ba om hans mening i alle saker. Møndull snakket snart med jarlen natt og dag så denne rent glemte sin riksstyring.

En gang, likesom tidligere, var Bjørn rådgiver hos Torgny jarl og lastet ham for at han hadde gjort en ukjent mann til sin fortrolige og latt ham gå foran sitt rike. Jarlen ble svært sint over ordene til Bjørn og sa at han ville gjøre det han hadde tenkt uansett hva Bjørn sa. Møndull hørte Bjørns ord, men lot seg ikke merke ved det. Bjørn sa videre mange sanne ord og gikk siden bort.

Bjørn hadde et rom i borgen nær jarlen, men han hadde også en gård utenfor borgen, som tidligere sagt. En dag kom Møndull til Bjørns hus, men verken han eller noen annen mann var der bortsett fra Ingibjørg, hans kone. Han talte svært blidt til henne og hun likte det og han tok følge med henne og sa mange, fagre ord til henne. Til henne sa han også at hun kunne få mange flotte ting av ham, men lastet Bjørn i hvert ord og sa at han ikke var noen ordentlig mann. Ingibjørg ble svært sint og skjelte ham ut og sa at hun aldri ville slå følge med ham mer. Møndull tok da et beger og svinge bort kappen sin og ba henne drikke fredsskål sammen med ham, men hun tok hendene ned under begeret og slo dette opp i ansiktet hans.

Han ble svært sint da hun gjorde dette og sa: "Ikke skal vi skilles, du og Bjørn, din mann, før jeg har lønnet dere som fortjent for den skam som dere har gjort meg, både i ord og gjerning."

Så gikk han til Torgny jarl og sa: "Jeg ønsker, herre, at De i all ydmykhet skal ta imot fra meg et belte som jeg arvet fra min far." Han legger det på bordet foran jarlen. Beltet var kledd med gull og edelstener. Jarlen synes ikke han noensinne hadde sett en flottere gjenstand og takket ham og sa at han aldri hadde fått en slik gave av en vanlig mann. Om vinteren var Møndull hos jarlen og ble behandlet på beste måte, mens både Stefni og Bjørn så ham knapt. Jarlen var svært stolt av beltet og viste det stadig til sine venner når han hadde veitsle.

Ingibjørg, kona til Bjørn, fikk en underlig sykdom om vinteren. Hele hun ble blå som Hel og brydde seg ikke om noe som om hun hadde mistet vettet. Bjørn tok dette svært tungt fordi han elsket henne mye.

Om våren under en veitsle forsvant beltet Møndullsnaut fra jarlen. Det ble lett i det vide og brede uten at det ble funnet. Jarlen synes dette var svært trist og lette svært grundig uten å finne det.

Jarlen spurte så Møndull hva han synes de skulle gjøre og hvor de skulle lete.

Møndull sier: "Jeg tror at den mannen som har stjålet beltet fra Dem også har tatt andre ting. Det er nok en rik mann som har gjort det, en som misunner Dem Deres ære og heder. Nå er det mitt råd at De lar gjennomføre en uventet ransakning og at ingen får lov å unngå denne. La enhver av fri vilje åpne sine kister for Dem og den som det viser seg har gjort det skal henges i galgen."

Jarlen syntes at dette var et godt råd og sa at slik skulle det være. Så kaller han sammen sin hird og sier at han vil gjennomsøke hver manns eiendom og kiste; først Stefni, sin sønns, og så Bjørn rådgiver slik at andre menn også vil godta dette. De sa alle at de godtok dette.

Dette ble så gjort og Stefni viste først sine kister, men ingenting ble funnet der. Siden dro de alle til Bjørns rom i borgen og lette, men fant det ikke.

Da sa Møndull: "Bjørn eier vel flere kister enn her på dette stedet og der har det ikke vært lett."

Stefni sa: "Bjørn har en bolig utenfor borgen, men jeg tror ikke det er nødvendig å lete der."

Jarlen sier at de skulle fare dit og det gjorde de. Bjørn lot de starte ransakingen som tidligere. Møndull gikk bort til en gammel kiste og spurte hva som var i den. Bjørn svarte at det var gamle skipsspiker i den. Jarlen ba han åpne den og Bjørn lette etter nøkkelen, men kunne ikke finne den. Jarlen gikk da i gang, brøt den opp og tok ut det som var i den og nederst i bunnen lå beltet. Alle menn undret seg over dette, men Bjørn aller mest fordi at han visste at han var uskyldig i dette.

Jarlen var nå rasende og ba om at Bjørn ble tatt hand om, - "jeg skal," sier han, "henge deg i den høyeste galgen så snart morgenen kommer fordi dette har du gjort før."

Bjørn ble nå tatt og svinebundet fordi ingen våget å si i mot, selv om de syntes det var upassende. Han ba om gudsdom for seg, slik landsloven ga ham rett til, men jarlen ville ikke høre. Stefni fikk likevel faren sin til å love at han skulle leve sju netter for at en skulle ha mulighet for å finne noe til hans fordel. I denne tiden skulle han være i Møndulls varetekt og ikke få komme inn i borgen. Mange likte ikke dette for Bjørn var svært godt likt.
Jarlen dro nå hjem med mennene sine og gikk til bords. Og straks hirden hadde spist første rett og drukket det første begeret følte alle vennskap med Bjørn og alle syntes at han hadde rett i sin sak.

Møndull var nå på Bjørns gård og jaget straks bort alle hans tjenestefolk. Han tok Ingibjørg og la henne i senga med seg hver natt mens Bjørn så på og hun var svært blid med ham og ikke med Bjørn, sin mann. Bjørn syntes dette var svært tungt og slik gikk disse sju nettene.
Nå går atter sagaen tilbake der den først kom fra, for to ting kan ikke sies på en gang selv om de skjedde samtidig.

24. Vilhjelm sviker Hrolf for annen gang.

Nå fortelles det at etter at Hrolf og kongsdatteren hadde forlatt Gardariket så de en dag at en mann kom ridende etter dem. Han har linklær og et sverd rundt livet og kommer raskt nærmere. Hrolf ser at det er Vilhjelm som kommer og da han ser Hrolf kaster han seg ned foran føttene hans og ber om tilgivelse på mange måter, - "jeg har hatt det hardt siden vi skiltes," sier Vilhjelm, "fordi kongen lot sette meg i fangehus og ville la meg drepe. Jeg klarte å rømme ved å bruke list, men er både frossen og sulten. Nå håper jeg på din nåde, Hrolf, uansett hva du vil gjøre med meg. Jeg ønsket ikke å gjøre noe som du misliker og jeg skal tjene deg trofast fra nå av hvis du lar meg få lov til å leve og følge med deg tilbake til Danmark."

Hrolf synes synd på ham da han hørte Vilhelms anger og unnskyldinger og sa at han ikke skulle drepe han selv om han egentlig hadde fortjent det. Kongsdatteren sa at dette var uklokt, - "fordi han ser ond ut og ond kan han vise seg å være."

Vilhjelm dro nå med dem og viste seg svært tjenestevillig, men han våget ikke å nærme seg Dulcifal for han både beit og sparket mot Vilhjelm.

De reiste så videre til de bare var en dagsreise fra Torgny jarl. De overnattet i en skog og laget seg en lauvhytte om kvelden. Hrolf og kongsdatteren sov sammen hver natt med et sverd i mellom seg. Om natten stakk Vilhjelm en sovetorn i Hrolf og tidlig om morgenen sto han opp og la en sal på Dulcifal; dette ville Hrolf at han skulle gjøre hver morgen. Hrolf lå i hærklærne sine uten Vefreyjunaut. Ingigerd sto opp og ristet Hrolf, men fikk ikke vekt ham uansett hva hun gjorde. Da gikk hun gråtende ut av hytta. Vilhjelm ser dette og spør om hun har fått lite ut av søvnen.

Hun sier: "Alt ser ut til å være bra med han, likevel sover han så fast at jeg ikke får vekket han."

"Jeg skal da vekke ham," sier Vilhjelm.

Så går han bort og river ned lauvhytta. Deretter hugger han av begge Hrolfs føtter og stikker de mellom klærne sine. Hrolf sover som før. Kongsdatteren spør hva som brast.

"Hrolfs liv," sa Vilhjelm.

Kongsdatteren sier: "Det alle mennesker trenger mest er livet, så dette var den største ulykke. Men av den onde kan en vente seg det onde."

Vilhjelm sa: "Du har nå to ting å velge mellom; den ene er at du drar sammen med meg til Torgny jarl og bekrefter det jeg forteller, for jeg tror ikke det er mye ære å vinne på å dra tilbake til Gardariket. Den andre er at jeg dreper deg."

Hun velger ikke å dø når hun kan velge å leve, men mener at av Vilhjelm vil hun bare kunne få vondt. Derfor sier hun til ham at hun skal følge han og ikke motsi han så sant han ikke gjør henne noe mot hennes vilje. Han avlegger ed på det.

Vilhjelm vil ta Dulcifal, men dette var umulig fordi den beit og sparket vilt mot ham og ikke kunne han heller nærme seg Hrolf på grunn av hesten.

Hrolf lå så igjen der mens de dro videre. Kongsdatteren syntes det var tungt å skilles fra Hrolf, så ille det sto til med ham. Det fortelles ikke noe om deres reise før de kom til Torgny jarl. Han hilste kongsdatteren med blidhet og høflighet, men spurte hvem denne mannen kunne være.

Han svarer: "Jeg er en bondesønn av god ætt her i Danmark og reiste sammen med Hrolf til Gardariket. Der har vi sammen overvunnet mange prøvelser og senest vant Hrolf over Sørkvi, den største krigeren til kong Eirik, og drepte ham. Det tålte ikke kongen og lot gripe Hrolf og drepe ham. Her er føttene hans som jeg har med for å vise dere. Jeg traff senere kongsdatteren og førte henne hit. Både jeg og Hrolf har gang på gang vært i livsfare for Deres skyld og ingen var djervere enn Hrolf for han ga ikke opp før han mistet føttene. Jeg ønsker nå å gifte meg med Tora, Deres datter og De kan uten å skamme Dem ta meg til svigersønn på grunn av mitt mot og min ætt. Derfor trenger vi ikke å vente med å kalle sammen til bryllup."

De fleste synes at Vilhelms fortelling hørtes sann ut og alle var sinte over Hrolfs død, mest jarlen selv og Stefni hans sønn. Ingigerd gråt mye så jarlen blidgjorde henne og spurte om det var sant som Vilhjelm sa.

Hun sa: "Ikke lyver Vilhjelm mer for Dem enn andre, men jeg vil be Dem om en ting: at De venter en måned med bryllupet. Det kan hende mye og det skulle ikke være så lenge."

Tora ba også Vilhjelm om det samme, men da Vilhjelm hørte dette kjeftet han: "La ikke bryllupet utsettes, hva de enn sier, for kvinner er ustadige og slu."

Stefni sa: "Det må være rett at kongsdatteren bestemmer dette selv og det er ikke en lang ventetid."

Vilhjelm sier: "En høvding skal verken la en kvinne eller en sønn styre handlingene sine; særlig ikke hvis de gir dårlige råd."

Stefni ble sint over ordene hans og sa at de skulle bestemme, og ikke Vilhjelm, - "eller jeg skal miste livet."

Vilhjelm sier at det ikke vil være noen skade om han ble drept. Jarlen ba om at dette ikke førte til uenighet mellom dem, - "men likevel skal Stefni bestemme dette siden han vil det, og du Vilhjelm skal få gifte deg med min datter fordi du har gjort deg fortjent til det."
Stefni tok Ingigerds hånd og førte henne til sin søsters rom, så låste han og gjemte selv nøkkelen. Folk sier at Ingigerd kongsdatter hadde gjemt føttene og svøpt dem i gress slik at de ikke skulle råtne.

Vilhjelm likte dårlig at Stefni hadde fått han til å måtte vente.

25. Møndull helbreder Hrolf.

Men nå må det fortelles hvorledes det gikk med Hrolf. Han lå som død helt fram til kvelden for søvntornen satt fast i hodet hans, for Vilhjelm hadde ikke tatt den bort. Dulcifal sto over ham med sal og bissel til han veltet ham på vollen med hovene. Da faller søvntornen ut og Hrolf våkner så. Han undret seg da over at kongsdatteren, Vilhjelm og løvhytta var vekk - og begge føttene hans var borte! Men sverdet Hreggvidarnaut lå der. Hrolf synes nå det så ille ut foran ham, men han beveger seg og tar livssteinene og berører sårene med disse og straks forsvinner sviingen i sårene. Hrolf krøp mot hesten og den la seg ned slik at han fikk veltet seg opp i salen. Dulcifal reiste seg så og Hrolf red til han kom til sin venn Bjørns gård fordi han ikke ville ri til borgen og det var enda langt til hans borg.

Dulcifal la seg ned da den kom til gården og Hrolf tok bisselet hans og krøp inn i huset. Han syntes det virket øde der.

Hrolf krøp inn i ildskåla og ble liggende en stund i skyggen der. Han ser da at en kvinne kommer med en fakkel. Hun var blålig av farge og opphovna og tente opp ild. Litt senere kom det inn en mann i skarlagenstøy med hårband av gull. Han var lav av vekst og bred over magen og dro en mann etter seg som var bundet på hender og føtter. Hrolf kjenner igjen sin venn Bjørn og det synes som om han er ille medfaren. Mannen legger Bjørn ned og setter seg ned ved ilden og begynner å kysse på kvinna.

Bjørn sa: "Ille har du handlet, Møndull, for du har sveket min kone og løyet om meg til jarlen så han vil henge meg om tre dager for ingenting. Det hadde nok ikke endt slik om Hrolf Sturlaugsson hadde vært i landet. Han kommer til å hevne meg om skjebnen lar han komme tilbake."

Møndull svarer: "Aldri kan han hjelpe eller hevne deg fra nå av for han mangler både føtter og liv og han kommer aldri til å leve igjen."

Hrolf reiser seg nå på benstumpene i setet og griper med begge hendene rundt halsen på Møndull og sier: "Det skal du vite at ennå lever Hrolfs hender, selv om føttene er farne," og rykker Møndull ned under seg så det surkler i han.

Han sa så: "Vær så snill, Hrolf, drep meg ikke så skal jeg gjøre deg frisk fordi jeg har en salve som ingen annen har i Norderlandene. Jeg kan slike legekunster at jeg kan gjøre alt friskt, som det er håp for, før tre netter er gått. Og nå vil jeg gjøre kjent at jeg er egentlig en dverg i menneskeskikkelse og i dvergenaturen ligger både dugelighet og trolldomskunster. Jeg kom hit med det formål at jeg ville forhekse Tora jarlsdatter eller Ingibjørg og ta dem med meg. Og fordi Bjørn så klart hva jeg var så ville jeg først ta meg av ham, så jeg tok beltet og la i kista hans og tok bort nøkkelen slik at det virket rimelig at han hadde stjålet fordi han var treg til å åpne kista. Jeg har snudd alles vennskap med Bjørn. Nå vil jeg få lov til å leve og du kan be om hva du vil og min redningsmann vil jeg aldri svike."

Da sa Hrolf: "Det kan jeg våge å gi deg livet, men først skal du løse Bjørn og gjøre Ingibjørg frisk."

Han lot Møndull reise seg og da ble han svart og stygg som han egentlig var. Han løste Bjørn og tok klærne av Ingibjørg og smurte kroppen hennes med god salve og ga henne en drikk slik at hun fikk hukommelsen sin tilbake. Hun ble snart seg selv igjen og kroppen ble hvit og sunn og all hennes kjærlighet til dvergen forsvant. Bjørn takket da Hrolf som han hadde fortjent.

Etter dette ble Møndull borte, men kom igjen etter en stund. Han hadde med seg Hrolfs føtter og en stor krukke med salve. Han sa: "Nå må jeg gjøre det som jeg aldri hadde trodd jeg kom til å gjøre, Hrolf. Legg deg nå ned ved ilden og varm beinstumpene."

Hrolf så gjorde og Møndull smurte salve på sårene og satt føttene på og bant på spjelker og lot Hrolf ligge slik i tre netter. Så løste han forbindingene og ba Hrolf stå opp og prøve seg. Hrolf gjorde det og fant ut at føttene var like gode og myke som om det aldri hadde vært sår på dem.

Nå for tiden synes folk at slike ting er utrolige, men hver må kunne si det han har sett eller hørt. Det er også vanskelig å si imot det kloke menn før i tiden skrev. De kunne godt ha sagt at det gikk for seg på en annen måte om de hadde ønsket det. De var også kloke de som talte i bilder om forskjellige ting, så som mester Galterus i Aleksanders Saga eller Umeris skald i Trojamennenes Saga og påfølgende mestere som holdt dette for sant og mente at slik måtte det være. Men ingen trenger å tro mer på dette enn det han har glede av mens han hører på.

Da sa Hrolf til Møndull: "Nå har du gjort vel for du har helbredet meg. Du skal få en ting av meg om du ønsker. Men jeg vil be deg om at du følger med meg til Gardariket om jeg senere drar dit."

Møndull sier at slik skal det være, - "men nå må jeg dra til min slekt. Det er vanskelig for meg å være i deres selskap og aller hardest å skilles fra Ingibjørg, men slik må det nå være."

Møndull dverg forsvant så brått og Hrolf visste ikke hvor det ble av ham.

26. Hrolf møtte jarlen.

Neste morgen sto Hrolf opp og tok på seg hærklærne. Han sa til Bjørn: "Nå må vi dra til borgen for å treffe jarlen."

Bjørn sier: "Jeg har lite lyst til det for nå er den tiden gått da jeg hadde grid, og det blir min visse død om jeg kommer dit."

Hrolf sier: "Det får våge seg."

De reiste nå til borgen, gikk inn og fant seg plass ytterst ved døra. Jarlen satt da ved bordet og verken han eller noen annen kjente igjen Hrolf.

Men straks jarlsmennene så Bjørn sa alle til ham: "Det er djervt gjort av tyven Bjørn å vise seg for jarlen, og dårlig har Møndull passet på ham siden han nå er løs."

En mann tok opp en stor okseknoke og slengte den mot Bjørn, men Hrolf tok den i lufta og sendte den tilbake til han som kasta. Knoken traff han i brystet og gikk gjennom han slik at den sto fast i tømmerveggen. Alle ble straks tause og var redd for den store mannen som var kommet inn.

Hrolf sa til Bjørn: "Gå bort til der Stefni sitter og si disse ordene: Hrolf Sturlaugsson ville ha bedt deg å komme hit om han var her."

Bjørn går langsomt innover i salen, fordi han var svært redd, til han kom bort til Stefni.. Da sa han de ordene som Hrolf hadde bedt ham om å si, og da Stefni hørte disse ordene skvatt han fram over bordet og gikk bort til Hrolf og letta på kappehetta slik at han kunne se ansiktet hans. Han kjente igjen Hrolf og hilste varmt på ham og førte han fram foran sin far som ble svært glad for Hrolfs ankomst og hilste med stor glede på ham.

Men Vilhjelm så ikke glad ut da han så Hrolf; han var avvekslende rød og hvit av redsel.

Torgny jarl sa: "Det synes meg, Vilhjelm, som om Hrolf ikke er død."

Hrolf spør om Vilhjelm var der. Han sier: "Her er jeg, kjære Hrolf, og alt jeg eier er ditt."

Hrolf sier: "Ikke skiltes du fra meg som en venn, Vilhjelm, og det onde har du lenge båret inne i deg før det kom frem. Nå er det best at du forteller din livshistorie, selv om den ikke er god og lite heder vil du få av livet ditt fra nå av."

"Jeg skal gjøre som du vil, Hrolf, for det er nok det beste," sier Vilhjelm.

27. Vilhelms livshistorie og endelikt.

"Min livshistorie begynner med min far Ulf som bodde ved en skog her i Danmark. Han hadde kone og åtte barn og jeg var den eldste av dem. Min far hadde mange, halvville geiter og jeg måtte gjete dem. Og alt måtte jeg klare selv med lite mat og dårlige klær. Om ikke jeg fikk geitene hjem da ble jeg slått helseløs. Nå begynte jeg å mislike dette mer og mer og en natt da jeg kom hjem tente jeg på gården og brente alle inne. Jeg bodde der lenge siden, til jeg ble voksen.

En natt drømte jeg at en storvokst mann kom til meg og sa at han het Grim. Han sa at jeg var et godt mannsevne og kunne bli godt gift, og ville gjøre en avtale med meg. Jeg spurte hva slags avtale det var.

Han sier: "Jeg skal gi deg større styrke enn du har tidligere hatt og også våpen, klær og flere andre ting, og du skal dra for å møte Hrolf Sturlaugsson og svike han om du klarer. Han er nå på veg til Gardariket for å få fatt i kongsdatteren, og kan forårsake mye skade om han ikke blir ryddet av vegen. Om hellet vil det mister Hrolf livet og du blir svoger til kong Eirik.

Jeg sa ja til dette og da tok han fram et horn fra kappa si og ga meg å drikke. Det føltes for meg som om jeg fikk mye mer kraft og styrke. Siden skiltes vi og da jeg våknet lå det både våpen og klær der. Så dro jeg avsted til vi møtte Ølve, min frende. Det som skjedde videre var alt en del av planen min for jeg visste at du ville holde eden din og jeg skulle ikke prøve å drepe deg da jeg kunne og det synes jeg skal tjene til min fordel. Nå mener jeg at det var Grim den skrekkelige som besøkte meg og derfor fulgte jeg etter deg ut av Gardariket fordi jeg var redd for at han ville hevne seg grusomt på meg hvis jeg ikke gjorde det han hadde sagt. Jeg ønsket å få meg Tora til kone og derfor førte jeg Ingigerd hit og ikke til Gardariket. Der ville jeg aldri kunne vært trygg om det jeg hadde i tankene hadde vært kjent; derfor planla jeg å drepe Stefni først og siden hans far og ta Ingigerd, og så styre alene over riket. Jeg ville ha drept deg der i skogen, Hrolf, om det ikke hadde vært for at jeg fryktet Dulcifal. Nå har jeg fortalt min livshistorie og jeg venter av deg, Hrolf, at du lar meg leve, selv om jeg ikke har fortjent det. Jeg fortjener medlidenhet etter at jeg nesten hadde vunnet et slikt giftemål og stort rike."

Etter dette tidde Vilhjelm og alle som hørte denne fortellingen syntes han var den største sviker.

Så forteller Hrolf sin historie fra han dro fra Danmark og til dit de da var kommet og alle syntes vel om hans mot og storverk og at dvergen hadde vært lykkesendt til ham.

Bjørn fikk nå igjen den rang og ære som han hadde hatt tidligere mens Vilhjelm ble bundet og for å bestemme hva som skulle skje med ham ble det kalt sammen til et stort ting. Det ble der bestemt når han skulle henrettes for alle som var der var enige om at han skulle dømmes til den skrekkeligste straff; derfor ble det satt en pinne i kjeften på han og så ble han hengt i den høyeste galgen. Dette var slutten på Vilhjelm og en håpet at det onde skulle dø med den onde om det var liknende svikere og mordere der.

Ingigerd kongsdatter var svært glad for at Hrolf var kommet tilbake og at han var frisk igjen. Jarlen snakket da med henne og sa at nå måtte en ikke utsette bryllupet lengre.

Hun sier: "De må vite, herre, at ennå er ikke min far, kong Hreggvid, blitt hevnet og ikke skal jeg i seng med en mann før det er gjort at kong Eirik er drept sammen med Grim den skrekkelige og alle de andre. Jeg vil heller ikke at Gardarikes menn skal tjene under en annen høvding enn min mann."

Hrolf sier: "Siden jeg førte kongsdatteren ut av Gardariket og hun fulgte meg villig da skal ingen mann tvinge henne til noe om jeg skal råde. Jeg vil få be om, herre, å fare til Gardariket med Deres krigere og vinne der så mye som jeg klarer."

Jarlen sier: "Jeg vil takke deg, Hrolf, for alt du har gjort for meg her og i all din tjeneste. Nå vil jeg gjerne be om at Stefni også blir formann på denne ferden og jeg skal gi dere alt av folk og skip slik at dere kan gi kongsdatteren den hevn hun ønsker. Bryllupet skal heller ikke stå før dere er kommet tilbake, om skjebnen vil det."

Kongsdatteren sa at hun var vel tilfreds med dette og så ble dette avtalt.

Mennene til Hrolf hadde ventet på ham i borgen mens han var borte og de var svært glade for å se ham igjen.

28. Hrolf og krigerne drar til Gardariket.

Om sommeren lot Torgny jarl mange skip væpnes og gjøres klar over hele riket sitt. Mye folk kom også fra frendene hans i Svitjod og Frisland for å være med og han fikk også en stor styrke fra Vendland. Det ble nå gjort store forberedelser over hele Jylland til denne ferden og da alle var samlet var det en stor og velforberedt styrke. De hadde hundre skip og de fleste var store. Hrolf og Stefni var lederne for folkene, men de måtte vente noen dager på god bør.

En dag kom en mann gående mot Hrolfs skip. Han var lavvokst og kraftig og hadde en stor sekk på ryggen og går ned på brygga og opp på skipet. Hrolf kjenner igjen denne mannen. Møndull dverg er kommet og Hrolf hilser varmt på ham.

Møndull la sekken fra seg og sa: "Nå er jeg kommet som du ba om, Hrolf, og jeg skal dra med deg. Men bare på den måte at alle de råd jeg gir vil jeg at alle skal følge og jeg forsikrer om at de vil være nødvendige."

Hrolf svarer at alle skal følge rådene hans og at han gjerne vil ha ham som ledsager.

Da sa dvergen: "Det første jeg vil, Hrolf, er at du skal være på det skipet som skal seile først hele vegen fordi du har gullet Aflkonunaut. Vi må ikke fare vill. Så skal vi binde sammen alle skipene våre, hver i stavnen til den neste og jeg skal være på det skipet som seiler sist. Og ikke skal vi løyse opp før alle skipene har tatt ned seilene og om noen kommer løs av flåten så skal ingen seile videre. Uansett hva dere hører eller ser så skal dere ikke snu så skal det gå bra. Ikke skal vi legge til land eller ta noe stopp før vi kommer til Gardariket. Nå skal vi heise seil for nå kommer snart en god vind."

Nå ble det gjort som Møndull hadde sagt og Torgny jarl og Ingigerd tok farvel med dem. Bjørn rådgiver var igjen hos jarlen for å forsvare riket.

Så kommer en god bør og Hrolf og de andre seiler av gårde. Reisen begynte svært makelig, men likevel virket det som om et eller annet voktet på dem. Sjøen var opprørt rundt dem og kraftige brak hørtes i luften. Møndull satt ved roret på det siste skipet, han tok en stor stokk og bant rundt et blått tau og dro det etter skipet i bølgene.

En natt syntes det som et krigsskip kom imot Hrolf og ville angripe han kraftig. Møndull ropte og ba om at ingen skulle gi seg på det, men de sa at han var så redd at han ikke torde å verge Hrolfs folk. De løste ett skip fra flåten og ville dra mot det andre skipet, men det var ingen lett sak for vinden var imot og skipet drev da bak dem. Det siste de så var at en kjempemessig hvalross kom mot dem og veltet hele skipet slik at alle ombord der druknet. Mye uforklarlig skjedde på sjøreisen og mennene tok dette svært ulikt. De mistet tjue skip før de kom til Gardariket.

De la til ved elva Dyna og herjet der på begge sider, brente gårder og ranet med seg det de kunne. Mange folk slo seg sammen med dem og på den måten fikk de mye folk. De fikk også nyheter om kong Eirik, hvor han var med folkene sine.

Så la de skipene til ved et skipsleie og Møndull tok en båt og rodde rundt alle skipene, før han gikk i land og ba folkene om å slå opp teltene sine ved en bergshammer som lå nær dem - "og hvert telt skal stå tett inntil det neste."

Så ble gjort og deretter åpnet han sekken sin og tok ut et svart silketelt. Han gjorde det fast utenfor alle de andre så stort og sterkt at det ikke fantes noen åpning. Det var før vinternettene da de kom til Gardariket.

Møndull dverg sa: "Nå skal dere hente mat og drikke fra skipene til teltene her slik at vi klarer oss i tre netter. Så skal dere gå inn i teltene og ikke se ut før jeg sier ifra."

Alt ble gjort som han hadde bedt om. Møndull gikk sist inn etter at han først hadde gått rundt teltet.

Litt etter dette hørte de at stormen tok til å hvese og hyle mot teltene. De syntes dette var svært merkelig og en mann var så nysgjerrig at han lagde en flenge i teltet og så ut, men det han så gjorde han både vettløs og målløs og han døde på under en time. Uværet holdt på i tre døgn.

Møndull sa: "Ikke kommer vi alle tilbake til Danmark om Grim den skrekkelige får råde for han var den store hvalrossen som senket skipene våre og han hadde gjort likeledes med alle skipene om ikke jeg hadde reist bakerst fordi han ikke kunne komme forbi stokken som jeg dro etter meg. Nå har han laget en isstorm mot dere og alle ville ha dødd om ikke jeg hadde fått teltet mitt over. Og nå er det kommet tolv mann i skogen ikke langt herfra som Grim har sendt til kong Eirik. De kommer fra Ermland og er nå i gang med å seide mot Hrolf og Stefni slik at dere to skulle drepe dere selv. Nå skal vi dra sju sammen mot dem og se hva som kan gjøres."

De gjorde så til de kom i skogen hvor de så et hus. De kunne høre fæle lyder derfra når de der inne drev og seidet. De gikk inn i huset og så der en høy helle med fire stolper under. Møndull løp inn under hellen og forvrengte seiden og ga dem den befaling at de skulle gjøre ende på seg selv. Så gikk de ut i skogen og fant seg et sted og ventet.
Seidmennene oppførte seg slik at først slo de i stykker seidhellen og så kom de skrikende ut av huset og løp hver sin veg. Noen løp i blautmyr eller sjø og andre styrtet seg fra fjell og stup. På denne måten tok de alle livet av seg. Så dro Hrolf og folkene tilbake til skipene og alle var nå friske. De så nå at stormen hadde ikke rast andre steder enn rundt skipene og teltene.

Da sa Møndull: "Nå er det slik, Hrolf, at jeg kan ikke dra i kamp for jeg er ikke noen modig eller djerv mann, men likevel ville dere ha vært få om ikke jeg hadde vært med. Du og Stefni var tiltenkt den død som dere nå så at seidmennene fikk."

De takket ham for hans kunster og gjorde seg så klar til landgang.

29. Torgny jarl faller.

Kort tid etter at Hrolf og de andre hadde reist fra Jylland til Gardariket gikk Tryggvi berserk, som tidligere har vært nevnt i sagaen, i land. Han hadde en uovervinnelig hær av forskjellige grunner. Siden han flyktet unna Hrolf og Stefni hadde han oftest vært i Skottland og England, men nå hadde han fått greie på at de hadde dradd fra landet og ikke kunne by han motstand.

Da Torgny jarl hørte om dette samlet han straks folk, men fordi Tryggvi hadde kommet svært brått og fordi mange gode folk var borte fra landet så fikk jarlen bare samlet lite folk mot en så stor hær. De møttes nær jarlens borg og straks begynte en voldsom kamp. Hver av sidene gikk hardt på og Torgny jarl lot modig sitt merke bæres fram og fulgte selv etter og slåss med stort mot og drepte mange menn. Bjørn rådgiver fulgte tett og mandig på og han felte også mange fordi de var begge vel vant til kamp og til djervskap. Tryggvi gikk også hardt fram og hogg seg igjennom jarlens folk og ingen kunne stå seg imot ham så kampen begynte etter hvert å snu seg mot jarlen og hans folk.

Etter å ha kjempet hele dagen sluttet kampen med at Torgny jarl falt med stor ære etter å ha blitt felt av Tryggvi selv. Bjørn rådgiver og de av jarlens menn som fremdeles var i live flyktet inn i borgen og Tryggvi omringet den så.

Senere om kvelden så folk at tre skip kom seilende mot land. De hadde store og sorte skipssider og la nå til lands og satte opp telt. Folkene i borgen ble nå bekymret for sin skjebne. Straks morgenen kom gikk skipsmennene mot borgen fylket til kamp. Tolv gikk fremst og to av dem hadde masker for ansiktet. Tryggvi fylkte også krigerne sine og da de møttes var det smått med hilsener for maskemennene var klar til kamp og gikk hardt på. Da mennene i borgen så dette gikk de ut av borgen og falt Tryggvi og hans folk i ryggen. Tryggvi var nå omringet og mange av mennene hans falt og de andre gikk hardt på og ga seg ikke før Tryggvi og de fleste av folkene hans var drept. De tok nå et rikt krigsbytte, men maskemennene dro straks til skipene sine uten å snakke med noen.
Landsmennene undret seg svært over hvem dette kunne være, men ingen kunne si noe sikkert.

Nå ble det fredelig og Torgny jarl ble hauglagt. Tora sørget mye over tapet av sin far og mange andre landsmenn for han hadde vært en god høvding og en dyktig leder og styrt lenge og fredelig. Derfor sørget hele folket over ham.

30. Kampene første dag.

Nå må det fortelles om, som sagaen tidligere ble vendt bort fra, hvorledes Hrolf stevnet med hele sin hær mot kong Eirik. De møttes like ved Aldeigjuborg og begge kongene hadde mye og krigsvant folk. Mange store høvdinger var med kong Eirik, en av dem var en jarl som het Imi. Han var stor og sterk og vel krigsvant og ætta fra Gardariket. Med var også halvbroren hans som het Røndolf og som vel kan kalles et troll på grunn av hans størrelse og styrke. Morsætta hans var fra Aluborg i Jotunheimen og der vokste han opp. Han hadde en klubbe som våpen og den var seks alen lang og svært diger i den ene enden. De fleste jernvåpen beit ikke på kappa som han gikk i. Røndolf var berserk og ulte som et troll når han ble sint. Brynjolf var med kongen, men Tord og Grim var ikke kommet fordi de samla krigerne fra den innerste delen av landet.

Begge sidene reiste nå sine krigstelt og sov natten igjennom på en slette nær sjøen. Tidlig neste morgen gjorde de seg klar til kamp og kongen ordna selv to fylkinger og var selv i den ene og Brynjolf bar kongens merke. Foran merket plasserte han Røndolf og alle de største krigerne og i den andre fylkingen var Imi jarl og flere gjeve menn selv om de ikke er nevnt ved navn. Hans merke ble båret av en mann som het Arnodd og var en stor kriger.

Hrolf satte også to fylkinger og stilte selv mot kong Eirik under sitt merke Svium og Frisum. Stefni var i den andre armen av fylkingen sammen med Jotar. Den mannen som bar hans merke het Åli og var en svært djerv mann. Hrolf var i hærklærne Hreggvidarnaut og red på Dulcifal og det var mange riddere i begge hærene. Stefni hadde den andre kappen til Hrolf, men Møndull var ikke med for han var ikke vant til våpen.

Da de sto slik oppstilt skrek begge hærene sine krigsrop mot hverandre og så braket fylkingene sammen. Det ble straks en hard kamp med stort mannefall på begge sider. Først red ridderne mot hverandre og så ble det en kvass strid med hogg og stikk. Røndolf gikk straks hardt på og svingte klubba med begge hender og drepte slik både folk og hester. Ingen ridder var så sterk at han tålte et av hans hugg så alt som kom i veien for ham vek unna. Brynjolf bar tappert merket og nå ble det en vond mumling blant Hrolfs krigere. Hrolf rir nå fram på Dulcifal og ingen var så sterk at han ble sittende i salen mot ham og hans hugg. Han hogg med sverdet Hreggvidarnaut både menn og hester og drepte mange menn for sverdet beit som om det ble ført gjennom vann samme hva det traff. Nå ble kampen svært vill så folk falt rundt og oppå hverandre.

Stefni rir nå hard fram blant folkene til Imi jarl og hugger ned mange riddere inntil Imi jarl kommer i mot ham. Hver av dem rir så mot den andre, med stor villskap, og hugger mot skjoldene til hverandre. Men da de møttes så knakk Imis spydskaft på midten og Stefni hogg jarlen ned av hesten så han havnet langt unna. Imi kom seg likevel raskt på føttene og trakk sverdet. Stefni hoppet av hesteryggen og hugg til Imi, men han hugg i mot så Stefnirs sverd traff sverdhjaltet til Imi og hogg av hendene hans også. Etter dette gjennomboret Stefni jarlen med sverdet sitt og det ble hans bane. Stefni fortsatte å gå hardt på i kampen.

Et annet sted møttes Åli og Arnodd og gikk løs på hverandre med stort mot. De hugg slik mot hverandre at de mistet både skjold og hjelm og begge hadde nå kastet merkene. Deres møte sluttet slik at Arnodd stakk sverdet gjennom magen til Åli så det kom ut gjennom ryggen, men han hugg med begge hender sverdet i Arnodds hode slik at det festet seg i tennene. Begge faller så døde til jorden.

Nå ser Hrolf den skade som Røndolf gjør på folkene hans og at han ikke kan la dette fortsette. Han hopper opp på ryggen til Dulcifal og stormer mot Røndolf. Da de møttes slo Røndolf mot Hrolf med jernklubba, men han vek unna for han ville ikke ta imot et slikt kraftig slag. Klubba traff to menn som sto bak Hrolf og hvert bein i kroppen på dem ble knust. Hrolf hugg sverdet mot Røndolfs hand og hogg av ham handleddet og alle tærne på den ene foten. Røndolf svingte klubba med den andre handa og slo mot Hrolf med all kraft. Klubben gikk ned i jorden og sank i til midten, men Hrolf ble ikke truffet. Så hugg Hrolf den andre handa av Røndolf slik at den falt av. Han stakk da av mens han veivet stubbene og brølte som en okse. Da hugger Hrolf ham i lårbeina slik at de bare henger i knehasene. Da dro han seg opp brølende opp i fylkingen til kong Eirik så alt for vekk foran ham og mange mann ble drept.

Hrolf og Stefni og deres folk fulgte nå på og hogg ned hver mann som var foran dem. Nå faller de fleste av folkene til kongen Eirik. Røndolf brød seg ikke om hvem som var foran ham og løp på Brynjolf slik at han falt bakover på ryggen med merket og kom seg med nød og neppe på føttene og flyktet så. Og da mennene til kong Eirik så at merket falt da flyktet hver og en. Da kong Eirik ser hva som skjer flykter han som de andre til borgen. Hrolf og Stefni forfølger de flyktende og dreper hver som de når igjen. Mannefallet var så stort at det nesten ikke kan telles. Røndolf løp ut i en elv og druknet seg, men kong Eirik, og de av krigerne hans som kom seg unna, stengte seg inn i borgen og så sluttet kampen. Det var da blitt kveld.

Hrolf dro da til krigstelta sine og sørget for at de sårede fikk stelt sårene sine. Også mange av hans krigere hadde falt.

Da det led utpå kvelden så mennene til Hrolf tre krigsskip som stevnet mot land. De la til og gjorde fast. Etter det kom det tre hundre menn gående fra skipet og dette var dugelige og velutstyrte krigere. Den største av dem gikk fremst og bort til Hrolfs krigstelt. Da de møttes så Hrolf at det var hans far Sturlaug og hans bror Eirik som var kommet. Gjensynsgleden er stor mellom dem og Hrolf spurte sin far om nyheter og om reisen deres. Sturlaug var da svært gammel og hadde for lenge siden sluttet med hærferder, men han hadde hørt om Hrolfs reise og hadde derfor reist fra Norge til Gardariket for å hjelpe Hrolfs folk.

Om kvelden drakk de og hadde stor glede sammen. Sturlaug hadde hærklærne sine og sverdet Vefreyunaut. Med ham var mange krigere og djerve menn fra Ringerike. En av dem het Torfi den sterke, en annen Bård, en tredje Gardi, en fjerde Atli, en femte Birger, en sjette Sølvi, en sjuende Lodinn, en åttende Knut kvise. Disse var alle store krigere, men Torfi og Knut var de beste av dem.

De gikk så til ro for natten, men hadde et sterkt vakthold.

31. Kampene annen dag.

Mange folk fra landområdene rundt om kom til kong Eirik om natten og Grim den skrekklige og Tord Hlesøyarskalle kom om kvelden med en stor hær. Med dem kom det mange krigere og berserker og tolv av dem er navngitt: En er Ørn den ermske, Ulf, Hårr og Gellir, Sørli hengenese og Tjørfi, Tjøsnir, Lodmund, Hai, Lifolf og Styr den sterke og Brusi hengeribbe. Disse var alle vanskelige å ha med å gjøre og lignet mer på troll enn mennesker selv om de fire verste var: Tjøsnir og Gellir og brødrene Styrr og Brusi. Kong Eirik var glad for at de kom og fortalte dem at han hadde hatt store tap og at Hrolf var ulik de fleste menn på grunn av sin styrke og de hærklærne han hadde, - "og det har vært en ulykke for oss at Hrolf fikk tak i sverdet Hreggvidarnaut."

Grim sier: "Det skal gå. Vi skal bøte de tapene som du fikk i dag i morgen."

Natten gikk og dagen kom. Begge sider gjorde seg nå klar til kamp.

Kong Eirik dro ut av borgen med alle sine krigere og ordnet sine fylkinger. Brynjolf bar fremdeles merket hans, og under merket sto åtte berserker: Ørn ermski, Ulf, Hårr, Sørli, Lifolfr, Lodmundr, Herkir, Tjørfi og Grim den skrekkelige, som sto fremst, foran merket.

I den andre armen sto Tord Hleseyarskalle, og merket ble plassert foran ham. Der var også Tjøsnir og Gellir, Styrr og Brusi og mye annet folk.

Mot kong Eirik fylket Hrolf og Stefni og sammen med dem Knut kvise og Torfi den sterke. Mot Tord fylket Sturlaug og Eirik, hans sønn, og seks krigere: Hadd, Gardi, Atli, Birgir, Sølvi og Lodinn. Det er ikke kjent hvem andre enn Brynjolf som bar merket.

Styrkeforskjellen var stor for kongen hadde tre ganger så mange menn.

Så ble det blåst i lur og deretter braket fylkingene sammen med rop og skrik og våpendrønn.

Først kunne en høre lyden av piler og spyd som suste gjennom luften og dernest lyden av sverd og øksekamp da begge sider gikk hardt mot hverandre. Mange hendelser fant sted samtidig, men må fortelles en av gangen.

Møndull dverg var ikke med i slaget, men sto på en høyde og skjøt med pil og bue og traff mange.

Nå gikk begge parter så hardt på at ingen kan lastes for at de ikke ga alt de hadde.

Mot Grim den skrekkelige kom Knut kvise og Torfi den sterke som begge var sterke og trollkyndige. De hadde begge søkt ham lenge og deres pågang var så hard at folkene rundt skvatt unna for å berge seg. Berserkene til kongen gjorde mye av seg og slo seg gjennom Hrolfs folk så alt føk bort foran dem. Mange gode karer mistet her alt for ingen hadde så god hjelm eller så tykt skjold at de kunne stå seg mot disse hoggene. Folkene til Hrolf var klar til flukt.

Hrolf og Stefni hadde gått inn i fylkingen til kong Eirik og gjort mye skade der før de så hvorledes berserkene gikk hardt fram. De skar over mot dem og da de møttes kan ingen av dem lastes for at de ikke ga igjen for det de fikk. Hrolf hogg til Ørn og slo i stykker skjoldet hans, men sverdodden skar opp buken på ham så innvollene falt ut. Etter dette gjennomboret han Heri og hogg begge føttene av Lifolfi. Stefni støtte mot Ulf med spydet og selv om han fikk dekket seg med skjoldet så gikk spydet gjennom dette og inn i læret. Det ble et stort sår. Ulf hogg så skaftet av spydet. Harr løp fram til Hrolf og hogg med piggkølla mot hjelmen hans uten å skade han mens Hrolf styrtet mot ham og stakk sverdet gjennom både brynja og han. Lodmundr dro til Stefni mot tykkleggen og så gjennom denne. Hrolf kom så til og hogg med sverdet i begge hendene i hodet på Lodi og kløyvde han hele veien ned til sverdet tok i bakken. I samme øyeblikk ble han angrepet av Sørli og Tjørfi. Hårr hogg klubba mot ryggen til Hrolf og dette ville ha vært hans bane om ikke kappen og hærklærne hadde beskyttet han og han falt ned på kne. Men han spratt raskt opp igjen og hogg mot Hårs bein så det gikk av i kneleddet. Hrolf hogg også mot Tjørfis midje slik at han ble delt der. Sørla vek da unna og Hårr hoppet på en fot og knuste med klubba det som var foran ham. Han drepte elleve menn før Stefni ga han banehogg og han døde der med stor ære. Nå ble kampen enda hardere, kong Eirik og Brynjolf drepte mange menn og Møndull skjøt en pil gjennom handleddet til kong Eirik.

Hrolf og Stefni gikk nå hardt på i en ny strid for slaget holdt på å vende seg mot dem. De kom i en voldsom kamp med Grim, Torfi og Knut og hele striden endte med at Knut ble drept og Torfi kampudyktig på grunn av store sår. Grim var svært trett, men han hadde allerede drept mange menn. Både Hrolf og Stefni hogg til han samtidig, men han forsvant ned i jorda som om den skulle ha vært av vann.

Nå er det å si at mens dette skjedde så slåss Sturlaug i den andre fylkingen hvor mange folk gikk mot hverandre med sterke hugg og spydkast. Mange falt og Sturlaug hogg med sverdet Vefreyjunaut med begge hender. Ingen som ble rispet av han trengte å forbinde sårene. Sønnen hans, Eirik, fulgte han og felte mange menn. Tord Hleseyjarskalle gikk mot Sturlaug med stort mot og bart hode, for selv om han ble hogget med sverd eller øks så beit det ikke. Derfor kunne han uskadd gå mot hvem som helst. Førti av Sturlaugs norske krigere gikk mot han, men han forsvarte seg med stor dyktighet.

Et annet sted møtte Styrr den sterke og Brusi hengeribbe Hadd, Gard, Birgir og Sølvi. De tre gikk mot de to og trengte alt de hadde. Deres kamp var både rask og hard og deres hogg og stikk var uten nåde. Kampen sluttet slik at Styrr og Brusi stupte av tretthet. Da hadde de drept Hadde og Gard og hogget begge hender av Sølvi og Birgir var svært såret. Sølvi løp mot en mann og satte skallen mot brystkassa hans slik at ribbeina knakk og mannen døde. Etter dette felte han en annen og beit i stykker strupen på han. Da fikk han et spyd i gjennom seg og døde så med mye ære.

Lodinn og Atli gikk begge mot Gellir og dette ble en hard kamp for han var et vondt menneske. De ga han mange sår og Gellir hugg Atle med tviøksa, og traff i hjelmen og kløyvde den og satt den fast i hjernen. Lodinn ville hevne ham og stakk Gellir med sverdet gjennom brynjen og i låret. Det ble et stort sår. Gellir hogg da til Lodin og gjennom kragebeinet og sneide hjertet. Han falt da død sammen. Men da kom Eirik Sturlaugsson og ga Gellir banehogg.

Nå møttes Tjøsnir og Sturlaug. Begge hogger mot hverandre, men ingen av dem får sår. Sturlaug hogger skjoldet av Tjøsnir, men må bøye seg på grunn av de kraftige hoggene hans. Møndull ser dette; han legger en pil i buen og skyter en krokpil i Tjøsnirs øye som går inn til langt opp på skaftet. Tjøsnir griper pilskaftet og river ut pilen så øyet følger med. Sturlaug hogger så til Tjøsnir i midjen og deler han i to.

Sturlaug ser nå hvor mye skade Tord har gjort ham for folkene hans var nesten på flukt og noen var drept. Han søker dit hvor Tord er og han snur seg mot ham og deres duell blir både lang og hard til Sturlaug får inn et godt hugg på Tord.. Dette traff ham i hodet og glapp ikke slik hoggene mot ham vanligvis gjorde. Hogget var så kraftig at han kløyvde Tord fra hode til buk og han falt i to deler til jorden. Sturlaugs slag var så utrolig at sverdet hans gikk ned i jorden og ble aldri funnet igjen. Om denne hendelsen har det vært skrevet mange bøker, for Sturlaugs saga, og flere andre, forteller at han døde sottedød hjemme på Ringeriket og ble hauglagt der, men her sies det at etter Tords fall kom Grim den skrekkelige opp av jorda bak Sturlaug og hogg med et sverd i ryggen på ham slik at han også gikk i stykker på midten. Vi vet ikke hva som er mest sant.

Eirik, hans sønn, ser dette for han var i nærheten og hugg til Grim med sverdet i stort raseri; det traff ham i akselen og smalt som om det hadde truffet en stein, og beit ikke. Grim løp mot Eirik og spydde så heit gift i ansiktet hans at han straks falt sammen død. Alle menn skalv ved dette syn, selv om de var midt i en voldsom kamp med stort mannefall.

Og da Hrolf fikk denne nyheten ble han voldsomt sint og sparte ikke Hreggvidarnaut og hogg både hardt og ofte, så alt føk unna foran ham. Han drepte av og til to eller tre med samme hogg mens han gikk langsomt fremover som om han vadet i en tung elvestrøm. Kampen raste hele dagen til det ble så mørkt at de ikke kunne slåss lenger. Da lot kong Eirik holde opp fredsskjold og så avsluttet de kampen og kongen dro inn i borgen med folkene sine. Hrolf og folkene hans dro til krigsteltene sine og de av folkene som kunne overleve fikk forbundet sårene sine. Så mange av Hrolfs og Stefnirs folk hadde falt at ikke mer enn to tusen mann var igjen av hele hæren deres og de fleste var sterkt såret. Folkene var svært misfornøyde, men tok av seg utstyret og fordi de var så utmattet sovnet de raskt.

32. Hrolf drar til Hreggvids haug.

Men straks mennene hans sov sto Hrolf stille opp, gikk dit hvor Dulcifal var og steg opp på den og red til han kom til Hreggvids haug. Månen skinte klart da han steg av hesten og gikk opp på haugen hvor han ser at kong Hreggvid sitter vendt mot månen og kveder:

"Hreggvid gledes

av den gode turen

til Hrolf den hugdjerve

hit til landet

Mon denne gilde høvding

kan hevne meg

på kong Eirik og

alle hans folk

Hreggvid vil gledes

over Grims død

Tord og har

kort livsstund

Mon alle ser

at fiendene mine

for Hrolf

må bøye kne

Hreggvid gledes

når Hrolf får

den unge møya

Ingigerd

Mon Holmgard

høvdingen styrer

Sturlaugs sønn

sier kvadet"

Hrolf gikk da fram og hilste varmt på han. Kongen tok godt i mot hans hilsen og spurte hvorledes det gikk med ham.

Hrolf sier: "Selv om du allerede vet det så har kampene kostet oss dyrt på grunn av alle tapene vi har fått. Og nå trenger vi alle gode råd vi kan få."

Hreggvid sa: "Det synes meg at du skal klare å hevne meg og at skjebnen skal gi deg seier selv om dette nå virker usannsynelig. Her er to bøtter; den ene skal du ta og skjenke alle dine menn straks de våkner i morgen og den lille skal du og Stefni drikke slik at dere aldri skal begynne å trette. Jeg kan si deg det at straks Stefni så min datter, Ingigerds, skjønnhet så ville han ha henne, og han vil verken at du, eller hans far Torgny jarl, skal ha henne. Nå ønsker jeg at du skal ha henne og straks dere har drukket av bøttene så vil Stefni godta det. Her er også en kniv og et belte som jeg vil gi deg og du vil ikke finne dess like i Norderlandene. De skal du gi til en mann som du synes fortjener å ha de, men nå må vi skilles her og aldri mer møtes. Nå skal du atter stenge haugen som jeg tidligere sa til deg og hils min datter Ingigerd fra meg. Jeg vil gi deg all den tapperhet og styrke som tidligere fulgte meg, så far du nå frisk og sterk og alt vil gå slik du ønsker."

Etter dette for Hreggvid baklengs inn i haugen og, som han var bedt om, så stengte Hrolf atter haugen, steg opp på Dulcifal og red tilbake.

Da han nesten var tilbake til leiren kom Stefni, sint og fullt væpnet, farende mot ham og sa: "Du har gjort ille, Hrolf, som har reist til Hreggvids haug for å ære deg selv og dermed prøve å få Ingigerd kongsdatter".

Hrolf sier: "Ingen ære har jeg vunnet her, selv om jeg har reist lenger om natten enn du. Ikke har jeg tenkt på om jeg kan få kongsdatteren og la den få henne som fortjener henne hvem det nå måtte bli."

Så forteller Hrolf til Stefni om sin ferd til haugen og viser ham bøttene. De setter seg så ned og drikker og det synes dem som om drikken gir dem mye mer styrke. Stefni blir straks blid mot Hrolf sier at han gjerne kan ha Ingigerd, - "og det er sant at det er bedre at du får henne enn min far, så gammel som han er."

De går så til teltet sitt og sover resten av natta.

Tidlig om morgenen vekker Hrolf folkene sine og lar alle drikke av bøtta og straks hver av dem hadde drukket så kjente de ikke sårene sine, selv om de tidligere hadde vært såret. De som tidligere hadde ønsket mest å flykte ønsket nå mest å slåss igjen.

Mømdull så ned i bøtta og sa at dette var en god ting, - "men likevel vil jeg ikke drikke dette ølet. Men dere vil alle kunne gå så hardt på at vi her har en god hjelp for denne dagen, og før den er omme bør vi ha nytt."

Alle væpnet seg nå og gjorde seg klar til kamp. Møndull sa da: "Nå er den dagen kommet, Hrolf, da du vil trenge denne kappen. Her er et brunt silkeslør som du skal ha på deg under kappemaska og aldri ta de bort fra ansiktet selv om du skulle synes at det ble hett.

Hrolf tok sløret og gjorde slik som dvergen sa. Så dro de til kampplassen og fylket folkene sine og viste at de var klar til å slåss. De fant seg en annen kampplass fordi den de hadde brukt var full av falne. Møndull gikk to ganger mot sola rundt den gamle kampplassen og blåste i alle himmelretninger og remset opp gamle kvad og sa at denne kampplassen ikke skulle være dem til skade.

33. Hrolf og folkene hans seirer.

Kong Eirik trakk seg tilbake til borgen om kvelden etter slaget for å stelle sine sårede. Han hadde hatt store tap og mistet alle berserkene sine så Sørli hengenese var den eneste som var i live av dem som Grim og Tord hadde fulgt dit. Men mange folk kom til kongen fra områdene rundt både natt og dag. De mente at kong Eirik og Grim hadde overtaket på Hrolf på grunn av at de hadde mange flere krigere. Grim og Brynjolf gjorde mange forberedelser om natta. Såret som kong Eirik fikk av pila som Møndull sendte ham hovnet svært opp så handa hans ble ubrukelig.

Tidlig om morgenen red kong Eirik ut av borgen med hele sin hær og stilte opp fylkingen sin. Det ble stilt opp en skjoldborg rundt ham og Brynjolf skulle verge skjoldborgen og den mannen som bar merket og het Snåk. Grim den skrekkelige og Sørli hengenese ledet den andre armen av fylkingen og kongen hadde seks ganger flere krigere enn Hrolf.

Da Hrolf ser dette sier han til sine menn at de ikke skulle fylke seg, - "og vi skal løpe i småflokker på tretti eller førti sammen slik at de ikke kan omringe oss med sitt store antall. Jeg skal gå mot Grim den skrekkelige og Stefni mot kong Eirik og sammen med ham Torfu. Deg, Møndull dverg, ønsker jeg å se ved gjalletromma til Grim slik at ikke han dreper våre folk med sin trolldom."

Møndull gikk da fram og hadde på seg en svart kappe og ingen flekk var bar på ham. Under den ene armen hadde han en stor belg som var foret med dyreskinn og utvendig med gult tøy. I den andre handa hadde han bue og pilkogger og alle synes hans klesdrakt var underlig. Grim gikk dit hvor valplassen var og snudde de som var døde og ville få dem til å reise seg igjen. Men dette skjedde ikke og han ble nå så skremmende av utseende at de fleste menn ikke våget å se på ham for øynene hans var som ild og av munnen og nesen hans kom det svart røyk og en forferdelig vond lukt.

Kort etter ropte begge parter sine krigsrop og så gikk begge mot hverandre. Grim brølte så høyt at hans lyd bar over alle andres krigsrop. Han løp fram foran fylkingen sin og ristet på en pose og ut av den blåser et svart støv mot mennene til Hrolf. Men da Møndull ser dette går han fram og rister på belgen sin og ut av den kommer det en sterk vind som blåser støvet midt i øynene på Grims menn slik at de straks blir blinde og faller framover og blir trampet i hjel av de andre mennene. Grim blir nå forferdelig sint og legger en pil i buen og skyter mot Møndull, men han skyter i mot og pilene treffer hverandre i lufta og faller i bakken. Slik gikk det tre ganger. Samtidig raste det en hard kamp med slag og skrik og den ene egger den andre for mennene til Hrolf var så stridslystne at de skånte ingen og låt som om de var sikre på seieren. Stefni, sammen med Torfi og Birgir, gikk hardt mot kong Eirik. De ryddet raskt vekk de som var foran og ingen kan telle hogg og støt som de ga, men de drepte så mange menn at de nesten ikke kan telles. Brynjolf og Snåk merkesmann går nå også hardt på slik at de i første angrepet felte førti riddere. Hrolf kommer mot Grim den skrekkelige og hugger til ham, men han skaper seg om til en flygedrake og flakser opp i lufta og spyr gift mot Hrolf. Møndull sto nær der og førte raskt belgen under slik at den ble fylt opp av gift. Så løp han med belgen til Sørla hengenese og sprutet rett i ansiktet hans slik at han falt død om. Grim ble da til menneske igjen selv om han hadde drept ni menn med gifta. Han løper mot dvergen og vil ta han, men Møndull vil ikke vente på det og farer ned i jorda, der han var kommet i fra. Grim for også ned etter han slik at jorda lukket seg over hodene deres.

Hrolf går nå hardt på og svinger sverdet med begge hender og folk viker unna for ham. De faller nå om og oppå hverandre og ingen trengte han å gi mer enn ett hogg. Alle han nådde med sverdet var dødsens og begge hans hender var blodige opp til akslene. Nå begynte de fleste å frykte hans framgang og kampene var svært blodige i begge fylkingsarmene.

I neste nå så noen av stridsmennene at femten skip rodde mot land så raskt de kunne og la til. Mange stridsklare folk gikk fra skipet og de to største hadde masker foran ansiktet. De gikk straks inn i kampen på Hrolfs side og falt kong Eirik i ryggen og fikk mange av folkene hans til å flykte. Maskemennene hogg kraftig rundt seg som om de var rasende og nå raste kampen villere enn noensinne tidligere. Mange skjold, brynjer og hjelmer ble hugget i biter og mange stormenn falt og ble liggende. Ingen viste noen form for forsiktighet og det ble kastet spyd, steiner, kniver og mange andre våpen.

Hrolf søker seg nå fram mot skjoldborgen og der ble det en hard kamp. Grim den skrekkelige kommer nå tilbake til og var svært uhyggelig; han drepte hver den som kom foran ham. Mot ham kom nå Birgir, Torfi og begge maskemennene som alle kastet seg over ham med største tapperhet og likevel klarte de ikke å såre ham. Derimot ga han dem både mange og store hogg slik at de ble både trette og sårede.

Dette var samtidig som Stefni møtte Sval og hogg til ham med sverdet. Det hogget gikk i skjoldet og gikk gjennom det og ødela også merkestanga. Sval hogg i mot og ødela Stefnirs skjold, men han ble ikke såret. Han hogg til Sval og traff hjelmen hans og føk over kanten på denne og ned i akselen og videre ned i magen på ham så han fikk sin bane. Nå hadde kong Eiriks merke falt ned i graset.

Dette ser Brynjolf og søker mot Stefni. Han ser skremmende ut med tenner som et villsvin. Hver av dem hogger mot den andre, men ingen av hoggene biter på noen av dem. De hogger lenge og Stefni blir svært trøtt til sverdet hans går i stykker under hjalten. Da løp Stefni under Brynjolf, men han tar kraftig i mot. Brynjolf beit i akselen til Stefni og beit kjøttet av beina så mye som han klarte å gape over, men tennene han trengte ikke gjennom kappa. Stefni forsvarte seg som en mann og treiv hendene inn i Brynjolfs munn og rev ut alt til ørene så han ble lite kysselig. De brøt lenge til Brynjolf falt på ryggen bak Sval og da spente han fast begge hendene så kraftig at han ikke kunne røre seg; han måtte klare seg unna så godt han kunne slik at Brynjolf ikke beit han.

Om Hrolf er å fortelle at han søker mot skjoldborgen med stor villskap. Der fikk han masse hogg og slag og stikk, for der hadde kong Eirik sine djerveste menn. Han ville ha fått mange sår og mye skade om ikke kappa og hærklærne hadde beskyttet ham. Her drepte Hrolf omtrent sytti riddere og rev opp hele skjoldborgen. Kong Eirik forsvarte seg vel og klokt og ropte at Grim den skrekkelige skulle komme og hjelpe han. Da Grim hørte det skyndte han seg dit, han hadde da drept Torfi og Birgir og såret maskemennene, en av dem dødelig. Av og til hadde han vært en flygedrake, av og til en orm, av og til en galte, av og til en okse eller andre skremsel som er mest skadelige for menneskene.

Og da Hrolf ser han, da sier han: "Selv om du kan synke ned i jorda som du gjorde da vi møttes i går, Grim, så ber jeg deg om du tør; kom hit og slåss med meg til en av oss faller."

Grim sa: "Du skal se at jeg er kommet her," og hogg til Hrolf og Hrolf hogg igjen. Store og hissige hogg og slag ble gitt og tatt imot fra hver av dem, men ingen av hoggene gjorde noen skade. Kampen deres var så hard at alle som var i nærheten stakk av gårde og da de hogg mot hverandre sprutet det gnister av ild fra våpnene.

Den store maskemannen møtte kong Eirik og deres strid var også svært hard. Kongen hadde skjoldet i den handa som var såret og slo med den andre både mye og sterkt fordi han var en stor kriger. Deres kamp endte således at maskemannen kløyvde hele kongens skjold og deretter hogg han begge føttene av kong Eirik og drepte han. Kongen døde der med stor ære, men da folkene hans så dette la de på flukt så godt de kunne. Nå ble det et nytt mannefall da vikingene satte etter de flyktende.

Hrolf og Grim snudde seg fra fylkingen og kjempet med stor tapperhet til Hrolf skar i stykker sverdet til Grim med Hreggvidarnaut. Grim hoppet da på Hrolf så han måtte kaste sverdet for å ta i mot. Grim skiftet da skikkelse så ofte at han vassa til knærne i jorda, men Hrolf kastet seg unna og fikk berget seg i det han falt. Grim spydde av og til ild og av og til gift på Hrolf slik at dette ville ha vært hans bane om han ikke hadde hatt kappa og sløret som Møndull ga han. Grims ånde var så het at den nesten brant seg gjennom Vefreyjunaut og hærklærne, og han klemte også kjøttet av beina der han fikk tak og Hrolf synes han aldri hadde vært i en hardere kamp. Han skjønte at han ville stupe av utmattelse hvis de holdt på for lenge og nå gikk de så hardt på at jord og gress ble revet av bakken under dem. Hrolf ser at Møndull kommer løpende og griper et sverd som ligger på valplassen og hogger med begge hendene mot foten til Grim, men det beit ikke bedre enn om han hadde hogget i stein. Møndull løper tilbake til valen og finner Hreggvidarnaut. Han smører spyttet sitt på sverdeggen og drar det dit hvor de kjempet fordi han klarte ikke å bære eller svinge det på grunn av tyngden. Men han klarer å dra sverdet over knehasen på Grim slik at han ødela senene på føttene hans. Da falt Grim.

Dvergen sa: "Hold, Hrolf, slik at han ikke kommer seg løs."

Grim beveget seg brått og forsøkte å synke ned i jorden, men Hrolf holdt han kraftig fast. Da sa han: "Mye lykke følger deg, Hrolf, og du vil bli berømt på grunn av at du tar livet av meg og andre storverk du har gjort i Gardariket. Jeg vil at du skal sette meg i en haug nede ved havet og alle de som først går i land der skal ta sin død av det. Mange feller har jeg lagt for å drepe deg, fordi jeg har lenge visst hva som kom til å skje. Jeg sendte Vilhjelm til deg for å svike deg, men du skulle leve lenger. Men du ville ikke ha vunnet over meg om ikke den ulykkesdvergen hadde fart med deg."

Møndull løp da opp og stakk en diger pinne i kjeften på Grim så at den sto fast. Møndull sa så: "Hvis Grim nå hadde fått snakket lenger da hadde han fått forbannet deg og flere andre og du ville ha råtnet opp og bare blitt til lukt. Nå skal du drepe han raskt og legge sverdet foran brystet hans; men hugg ikke av han bein og armer fordi disse vil bare bli til giftormer. Ingen skal heller se på hans øyne mens han dør for da er en dødsens."

Hrolf tok nå Hreggvidarnaut og la det mot brystet til Grim så det kom ut gjennom ryggen hans og dvergen tok et skjold og la foran ansiktet. Og selv om det kan virke usannsynlig så sies det at han sank sammen som snø i ild og bare ble til en vond lukt. Så Grim døde etter en skremmende dødskamp og handkast og Hrolf lå oppå ham til han var død. Hrolf var da svært utmattet etter kampen han hadde hatt med Grim den skrekkelige.

Den store maskemannen kom tilbake til slagplassen etter at han en liten stund hadde forfulgt de flyktende. Han kom dit hvor Stefni og Brynjolf lå som det tidligere er fortalt om. Han vil så hjelpe Stefni og løse hendene til Brynjolf, men han fikk ikke gjort dette før han brakk hver finger på ham. Så ble Brynjolf slått i hjel med en stokk. Stefni var da så sliten av denne medfarten at han nesten ikke klarte å gå med de andre.

Slik endte dette store slaget og det hadde vært et slikt stort mannefall som en knapt hadde hørt om tidligere og falne lå overalt på kampplassen slik at en knapt kunne gå der på grunn av alle de døde. Kong Eirik hadde allikevel hatt størst tap. Hrolf og Stefni hadde mistet alle sine krigere unntatt åtte hundre mann som hadde overlevd, men de fleste var såret. Nå var det ingen mangel på våpen eller verdisaker som de døde mennene hadde eid. Hrolf og Stefni gikk nå til teltene sine og Møndull dverg forbandt de sårede mennene og alle lovpriste hans kunnskap og dugelighet. Møndull sa at det ville ha vært hans bane om Grim hadde fått tak i ham da han stupte ned i jorda: "Men jeg visste det," sier han, "at jeg hadde flere venner der nede enn han."

Maskemannen dro til skipene sine om kvelden med sine folk og satt opp hærtelt. Begge parter gikk nå til ro og de fleste synes det nå var på tide med en hviledag. De folkene som hadde fulgt kong Eirik og ikke var falt, flyktet til borgen og holdt seg der.

34. Om Hrolfs gjerninger.

Om natten da mennene var sovnet gikk Hrolf og Stefni til skipsmennenes leir hvor alle sov med sine hærklær. Hrolf tok da kniven og beltet som Hreggvid ga ham og bandt det på spydskaftet til maskemannen og sa: "Denne gaven gir jeg til lederen av disse folkene og med dette takker jeg ham for hans modige tjenester og hjelp. Jeg synes jeg skylder å gi ham all den hjelp jeg kan gi ham og som han måtte ønske."

Ingen svarte dem. De gikk så til sine hærtelt og sov resten av natta.

Tidlig neste morgen gikk Hrolf til borgen med folkene sine og dit kom også maskemannen med sitt folk. Hrolf forhandlet da med mennene i borgen og lovet å skåne dem hvis de ville overgi borgen. Dette godtok de og Hrolf gikk inn i borgen med hæren sin og kalte alle sammen til husting. På tinget fortalte Hrolf at de var kommet på vegne av Ingigerd kongsdatter for å ta hennes rike tilbake fra hennes uvenner og at hun nå var i Danmark og var klar til å styre. Da de hørte disse nyhetene ble hennes landsmenn svært glade og sa at de var klare til å tjene under henne.

Hrolf og folkene gikk nå inn i hallen og satte seg til bords med stor glede. Den ukjente mannen tok nå av seg maska og Hrolf og Stefni så da at dette var Ravn som tidligere var på Jylland og som Hrolf hadde gitt klærne. Han forteller dem nå om det som var hendt i Danmark, om Torgny jarls fall og hva han hadde gjort der. Hrolf og Stefni ble tause da de fikk disse nyhetene og takket han mye for hans tjenester.

Ravn sier at han hadde vært redd for at de kom for sent dagen før, - "siden jeg skyldte deg klær og liv som du ga meg for lenge siden. Men Kråke, min bror, falt i går for Grim den skrekkelige og for meg var dette det største tap, selv om jeg var forberedt på at det kunne skje."

De endte samtalen med dette og tilbrakte kvelden sammen i stor glede.

Morgenen etter lot Hrolf dem rense slagplassen og delte byttet med sine menn. Det ble så reist tre store hauger. Hrolf satte sin far, Sturlaug, i en av dem og Kråke, Ravns bror, sammen med alle de største krigerne som hadde falt av deres folk. I denne haugen ble det og lagt gull, sølv og gode våpen og alt de trengte. I en annen haug satt de kong Eirik, Brynjolf, Tord og deres følgesvenner. I den tredje ble Grim den skrekkelige satt ved sjøen der en kunne håpe at skip kunne komme mens resten av folkene ble dekket med steiner og jord der de hadde falt.

Hrolf satte nå folk til å styre hele riket til kongsdatteren kom tilbake og dvergen tok farvel med Hrolf som takket ham for hans følge og ga ham de tingene han ville ha. Gyda, søster til kong Eirik, forsvant fra Gardariket og i følge det noen sier kan Møndull ha tatt henne med seg.

Etter dette gjorde Hrolf og folkene seg klar til hjemreise og dro fra Gardariket og stanset ikke før de kom til Åros i Danmark. Det var den byen som Torgny jarl hadde styrket mest. Bjørn og alle folkene der kom i mot dem med stor glede. Jomfruene var svært glade da de kom tilbake og Ingigerd takket dem for det de hadde gjort. Bjørn hadde gjemt dem under jorden siden jarlen falt.

Ingigerd erklærte nå at hun ikke ville ha noen annen mann enn Hrolf Sturlaugsson for han hadde hatt de største tapene for å hevne faren, - "og nå har han mistet sin far og sin bror og andre venner og frender og selv vært i den største fare."

Ingen sa noe mot dette og Bjørn ga dem nå en sømmelig veitsle og de drakk gravøl over Torgny jarl.

35. Ravns fortelling.

En dag under veitslen sto Ravn opp og ba om ro og sa: "Jeg vil takke dere, Hrolf og Stefni, for den heder og velgjerning som dere har vist meg både nå, og da jeg var her tidligere. Nå vil jeg fortelle mitt navn og min ætt: En konge het Jårgeir og styrte over et kongerike i England og bodde i en by som het Vincestr. Han hadde to sønner og en datter. Den eldste sønnen hans het Harald og den yngre Sigurd og Ålfhild het datteren hans. Jeg er denne Harald, og min bror Sigurd falt i Gardariket, som dere vet, og vår morsætt er her i Danmark.

Men da jeg var femten år og min bror var tretten ble min far sveket av en frende som het Henrik, en stor kriger og ufredsmann. Han lot seg senere velge til konge og styrer ennå riket mens vi to brødrene med nød og neppe klarte å unnslippe og fikk gjemt Ålfhild i en by som heter Brandifurd og der har hun vært siden. Vi to har reist fra land til land uten å gi oss til kjenne og har kalt oss selv Kråke og Ravn og vi har fått disse krigerne og skipene av forskjellige høvdinger med støtte fra våre frender.

Henrik har stor støtte i Skottland fordi han er gift med datter til Melan jarl fra Moradi og han er også en god venn av hovedkongen som heter Dungal. Han er kjent for Dungalsby som han selv har latt bygge.

Nå vil jeg be dere, Hrolf og Stefni, at dere lar meg få folk og styrke slik at jeg kan hevne min far og vinne tilbake min farsarv."
Hrolf sa: "Jeg skal gi deg all den styrke og støtte som jeg har og ikke skilles fra deg før du har vunnet tilbake ditt rike og fjernet din sorg, eller også skal jeg miste livet."

Stefni sa også det samme og Harald takket dem for deres ord og godvilje.
Straks etter veitslen gjorde de seg klar til ferd og tok med seg alle de tapreste krigerne de kunne få tak i. De satt Bjørn rådgiver og flere stormenn sammen med ham til å verge landet. Og før de dro fridde Harald til Tora, Stefnirs søster. Hrolf og flere andre stormenn støttet dette. Det ble så at Harald fikk henne og hun skulle sitte i feste til de kom tilbake.
Så seilte de fra Jylland og hadde tretti velutstyrte skip og de stoppet ikke før de kom til Lindisøy i det vestlige England. Der lå de i skipsleia og ventet noen dager på god bør for de ville ikke herje der.

36. Slaget ved Åstun.

Det fortelles at hos kong Henrik var en mann som het Annis. Av alder var han gammel, men både ung og gammel når det gjaldt ondskap og trolldom. Han hadde fostret Henrik og hele tiden vært hans rådgiver og Annis hadde fortalt kongen i en måned at Harald og Hrolf ville komme dit med mye folk og hva de tenkte å gjøre.

Annis mente at siden store krigere som Hrolf og Stefni kom dit så, - "er det mitt råd at du sender bud til Melan jarl i Skottland, din svigerfar, at han kommer med folk til deg. Du skal også sende bud til kong Dungal og be han også sende deg folk. Og straks Hrolf kommer til landet skal du sende en mann til dem for å velge ut en kampplass og by dem til slag. Da kan de etter vikingeloven ikke herje og plyndre. Kampplassen skal være ved Åstun nord for Kanaskogen. Der er det svært landlig og vanskelig å flykte fra og i skogen skal du la halvparten av folkene våre vente slik at de kommer bak dem og kan angripe bakfra. Slik skal vi omringe dem og ikke la noen slippe unna.

Kongen syntes dette var et godt råd og gjorde slik Annis hadde sagt. Melan jarl kom fra Skottland med mye folk og det var også frie folk der som kong Dungall hadde sendt kong Henrik. Fremst blant krigerne var to berserker og den ene het Åmon og den andre Hjalmar. De var svært sterke og djerve. Henrik hadde nå en hær som ikke ville rømme. Nå kom sendemennene hans til Lindisøy og fortalte Hrolf og de andre at de var innbudt til slag og at kampplassen var ved Åstun. Noen synes det var lite klokt å dra med folkene inn i landet også fordi det var mye trolldom her. De seilte til de kom dit hvor det heter Skorsteini og etterlot skipene der og gjorde seg klar til å marsjere innover og stoppet ikke før de kom til Åstun. Kong Henrik og Melan jarl var der allerede med hæren som ikke ville rømme og i skogen var Åmon og Hjalmar med mye folk, men Hrolf og de andre visste ikke dette.

Nå ble det dannet fylkinger: Kong Henrik dannet tre fylkinger og han var selv i den midtre fylkingen og Melan jarl i den andre. I den tredje fylkingen var det en greve som het Engilbert og som var en stor kriger. Med ham var en mann som het Raudam og var både stor og sterk og svært modig. Merke ble båret foran dem alle, men Annis var ikke med i kampen. Harald ville fylke seg mot kong Henrik og Stefni mot Melan jarl. Hrolf fylket mot Raudam og Engilbert.

Så ble det blåst i lur og begge sider trengte seg på framover med rop og egging. Først ble det kastet spyd og annet og så begynte en vill kamp med hugg og stikk hvor begge parter gikk hardt på. Skotter og engelskmenn var først svært kvasse, men danskene ga snart skarpt tilbake. Engilbert og Raudam møtte Hrolf straks i begynnelsen på kampen og satte begge på ham, men han forsvarte seg vel og mandig. Han hadde sine hærklær på og utenpå der Vefreyjanaut. Raudam og Engilbert var begge både sterke og raske så Hrolf fikk ikke inn noen avgjørende hogg, men han hogg av dem hjelm og skjold. Hrolf ble nå svært trett, men våpnene skadet ham ikke på grunn av hans beskyttelse. Han var nå svært sint og hev sverdet og kastet seg mot grev Engilbert med så stor fart at han hev greven opp i lufta over hodet sitt og førte han ned med hodet først slik at nakken hans knakk.

I samme stund hogg Raudam med begge hendene mot Hrolfs rygg slik at sverdet hans gikk i stykker under hjaltet, og så ville han gripe Hreggvidarnaut, men Hrolf løp til og lot han kjenne sin fulle kraft og tvang ham under seg og satt kneet i brystet hans så hardt at ribbeina knakk. Raudam og Engilbert døde der og alle syntes de hadde vært store krigere.

Hrolf tar nå Hreggvidarnaut og hogger med begge hendene. Skottene syntes at dette bet for kvast og hoppet unna. Hrolf fulgte etter dem og drepte de som var foran ham. Danskene ble nå brått klar over at våpnene deres ikke beit selv om de hogg der hvor det ikke var skjold eller brynje og det var som om de slo med stokker, men Hreggvidarnaut beit som om den ble ført i vann. Men ingen andre enn Grim den skrekkelige hadde klart å døyve den. Nå falt det flere dansker enn engelskmenn.

Så hørte de at det ble blåst i lur og krigsrop. Berserkene kom så løpende ut av skogen sammen med mange andre krigere og falt Hrolf og de andre i ryggen. De gikk hardt på og mange dansker falt nå. Hrolf ba mennene sine snu seg mot dem og kjempe den andre veien. Han for også med merket sitt mot berserkene. Nå ble det en voldsom kamp og Stefni hugg mot Melan jarl og det ble en hard kamp for han var en stor kriger og sverdet til Stefni beit ikke. Åmon og Hjalmar kom nå begge mot Hrolf og hugg til han, men han dekket seg med skjoldet og verget seg mesterlig. Hrolf svingte sverdet mot Hjalmar og det gikk inn i læret over hofta og ned i foten og han døde snart etter dette.

Annis kom så frem. Han hadde et skjold foran seg som var stort som en dør og et lite sverd i den andre handa. Sverdet stakk han i magen til Hrolfs merkesmann slik at det gikk gjennom han og merket falt til jorden. Straks Annis hadde vist seg så beit våpnene til danskene igjen og alle gikk nå på så hardt de kunne. Begge sider hadde nå store tap, men danskene mest.

Hrolf ville nå hevne merkesmannen sin og hogg til Annis. Hugget traff midt på skjoldet og kløyvde det ned til handfestet. Sverdet sto så fast og Annis holdt så sterkt i mot at skjoldet ikke rikket seg og Hrolf ville da slippe sverdet, men dette kunne han ikke for begge hendene hans hang fast i sverdhandtaket.

Annis ba nå skottene om å straffe Hrolf, - "fordi vargen er fanget."

Nå gjorde de så at de flokket seg svært mange rundt Hrolf. Andre hogg eller slo han og han ble både kasta stein på, hogget med øks og slått med klubbe. Hrolf viste tenner nå på en lite vakker måte og brøt på alt han kunne med harde fotbevegelser, men han klarte ikke å slippe løs.

Stefni kjempet med Melan jarl og nå tok sverdet hans til å bite. Han hogg til jarlen av all kraft oppå hjelmen og det hugget var så kraftig at han kløyvde hjelmen og hodet og hele kroppen hans slik at sverdet festet seg i jorden. De hadde nå kjempet lenge.

Stefni undrer seg nå over at han verken ser Hrolf eller merket hans og leter etter han til han ser hvor han står og at de prøver å hogge av ham føttene. Han skynder seg nå bort for å hjelpe ham og kommer uventet på Annis og hogger med sverdet foran på hjelmbarden slik at han hogger i stykker dette og ansiktet og begge hendene i albuene. Annis ble der hogget kraftig og Hrolf kommer seg løs og det er ikke godt å være foran ham. Han hogger til Åmon med begge hender slik at sverdet hans traff skjoldet og ødela det og sverdodden traff brystet og buken så innvollene falt ut og Åmon falt død til jorden. Hrolf var nå så sint at han ikke enset noe og hogg med voldsomt styrke så raskt han klarte å svinge sverdet og tre eller fire menn falt for hvert av hans hogg. Mannefallet kan helst sammenlignes med når en hogger fliser av en stokk. Stefni gjorde det samme og nå falt engelskmennene i hundrevis.

Kong Henrik og Harald møttes ansikt til ansikt i striden og hadde kjempet hele dagen. Nå var begge både trette og såret, men Harald mest. Hrolf ser nå deres kamp; han hadde da fire ganger gått fram og tilbake gjennom fylkingen til kong Henrik. Nå går han bort til kongen og hogger ham i ryggen så han faller i to biter død til jorden.

Og da skottene og engelskmennene ser at kongen deres er falt da flykter alle som hadde føtter og kunne komme seg unna og de andre fulgte etter de flyktende og drepte de som de fikk tak i. Hrolf fulgte lenge etter de flyktende og ga ingen grid til dem han nådde med sverdet og felte mange folk under flukten. Så gikk danskene tilbake og plyndret slagplassen og fant der mye krigsbytte. Annis var fanget i striden og Hrolf lot hester slite han i filler og slik døde han. Hrolf hadde mange sår både på hender og føtter og kroppen var blå og skadet av store hogg, men ingen av dem hadde bitt på ham.

Nå dro de til Vincesterborgen og den ble overgitt dem og alt landsfolket støttet gladelig Harald. Han ble nå tatt til konge over hele det riket som hans far hadde hatt. Han takket både Hrolf og Stefni, som rett var, for sine framganger. Skotter som klarte å komme unna dro til Dungal og fortalte ham om sine tap og at Hrolf liknet mer på et troll enn et menneske på grunn av styrke og størrelse. Dungal likte dårlig de tap han hadde fått, men måtte bare godta det.

37. Om bryllup og landordning.

Både Hrolf og Stefni var nå i ro sammen med Harald; dette var på slutten av vinteren. Harald lot hente Ålfhild, sin søster, til Brandfurdaborg, og hun ankom med et godt og sømmelig følge. Både Harald og de andre ble svært betatt av hans søster. Hun var en pen og sjarmerende jomfru og førte seg svært fint som det sømmer seg et kongsbarn. Stefni ble snart forelsket i henne og gikk for å snakke med henne og han syntes hun var både klok og dannet. Stefni fridde da til henne, men hun sier at hun må la broren avgjøre dette. Dette var lett å få Harald til å samtykke i for han syntes Stefni var både modig og gjev. Det ble så at Stefni festet Ålfhild og Harald ordnet brudegave til henne i gull og verdigjenstander.

Da våren kom forberedte de seg alle til å dra til Danmark og lasta skipene med malt, mjød og vin og dyre klær og alle de varene som var dyrest i Danmark og som en kunne få i England. Så reiste de til Danmark og Ålfhild var med dem. Alle folk på Jylland var glade ved deres tilbakekomst og både jomfruene og Bjørn rådgiver tok vel i mot dem. Ålfhild dro til Ingigerd og Tora og de var svært glade i hverandre.

De losset skipene og gjorde klar til en strålende veitsle med alle de beste varer som en kunne få i Danmark eller nabolandene. Det var ikke spart på noen ting når det gjaldt hus eller innbo, det kom fra alle Norderlandene. Til denne veitslen ble det innbudt både borgere og hirdmenn, grever og jarler med hertuger og konger og alle slags stormenn. De fleste av stormennene i Danmark var i denne veitsla. Og under alle sammenkomster ble folk servert ved bordene av høflige junkere og hoffmenn. Det ble servert alle slags flotte retter med de dyreste urter, alle slags kjøtt- og fugleretter; av reinsdyr, hjort og vakre villsvin; gjess, ryper og peprede påfugler. Heller ikke manglet det på den dyreste drikke; øl og engelsk mjød og den flotteste vin, kryddervin og klaret. Og på bryllupet og på veitsla så kunne en høre alle mulige typer strengespill, harper og feler, lyre og spillreide. Der ble slått på tromme og blåst på fløyte til alle slag lystige leiker som kunne glede kroppen.

Etter dette ble jomfruene leid inn sammen med sitt staselige og lystige kvinnefølge. To stormenn leidde hver av dem som brudgommene skulle ha og over dem på malte stenger ble det båret klede som skulle skygge for deres lyse utseende og fagre følge inntil de fikk satt seg i setene. Først da ble kledet tatt vekk og hvor hen en vendte blikket så skinte legemer og hår i gull og edelsteiner. Alle synes at Ålfhild og Tora var bleke sammenlignet med Ingigerd. Nå var veitsla på det mest ærerike og på dette gjestebudet fikk Hrolf Ingigerd, Stefni fikk Ålfhild og Harald fikk Tora.

Denne veitsla holdt på i sju dager på samme måte som jeg nå har redegjort for, med heder og pris til siste dag, brudgommer med gode gaver som hedret stormenn og de takkende gjestene før alle skiltes med stort vennskap og hver dro hjem til seg og sine. Alle reiste i stort vennskap og kjærlighet.

Kong Harald var ikke lenge i Danmark før han ble kalt tilbake til England og han skiltes fra Stefni, sin svoger, og Hrolf, med stort vennskap og dro siden tilbake til sitt rike. Dronning Tora var med ham og de styrte siden rolig og fredelig. De hadde barn sammen, men navnene deres kjenner vi ikke.

Mange kaller England for det gildeste landet av Vesterlandene fordi der kan en smelte alle slags malm og der vokser hvete og der er store beitemarker og all slags grøde vokser der. Der blir også laget klær og mange slag tøyer blir vevet der; mer enn andre steder. Lundunaborg er hovedstad der og Kantaraborg. Der er Skardaborg og Helsingjaborg, Vincestr og mange andre steder og byer som ikke er nevnt her.

Stefni ble gitt jarlsnavn over hele Jylland, og han bodde til vanlig i Ripe. Danmark er svært spredt og Jylland er den største delen av riket og det ligger i syd ved havet. Jyllandssiden blir kalt vesten fra havet, Vandskilskaga og syd til Ripe. I Jylland er mange viktige byer, syd Heidaby, en annen er Ripe, tredje er Årosi, fjerde Vebjørgum, der velger danskene kongen sin. Limfjorden er på Jylland og den går fra nord til syd og på innsiden av fjorden går Haraldseidet vestover til havet. Det var der kong Harald Sigurdsson dro skipene sine over da han for unna ufreden fra kong Svein. Vest for Limfjorden ligger Vandilsskagi og den viker nordover. Jørungi er hovedbyen der. Mellom Jylland og Fjona går Ålvasund inn og Fjona er hovedbyen i Odinsøy. Mellom Fjona og Sjåland går Beltissund. I Sjåland er hovedbyen Roiskeldu. Nord for Sjåland går Eyrasund inn og nordenfor der Skånøy. Der er hovedbyen Lund. Mellom Jylland og Skånøy ligger et svært stort øyrike: Det er Samsøy, Ålsøy, Låland, Langaland. Borgundarholm ligger øst i havet. Skjoldungene hadde på denne tid dette riket, men andre konger og jarler hadde ikke mindre riker å styre over enn dem i Danmark selv om Skjoldungene hadde stor ære på grunn av navn og ætt.

38. Riksstyringen til Hrolf og slutten på sagaen.

Det fortelles at Stefni jarl ikke levde lenge og ikke hadde barn som vokste opp. Hrolf og Stefni skiltes i stor vennskap og holdt dette ved like så lenge de levde. Det er ikke kjent at Hrolf vendte tilbake til Ringerike. Og det sies at den sommeren som Harald dro vestover til England, da dro Hrolf og Ingigerd østover til Holmgard med ti skip. Der ble Hrolf valgt til konge over hele Gardariket med støtte av Ingigerd og stormenn der i riket. En tredjedel av Gardariket kalles Kænungagard og det ligger ved en fjellkjede som skiller Jotunheimen fra Holmgardriket og der er også Ermland og flere andre småriker. Hrolf styrte nå riket sitt med stor ære og han var både klok og myndig. Ingen høvdinger våget å herje hos ham på grunn av hans tapperhet og styrke. Hrolf og Ingigerd elsket hverandre mye og hadde mange barn. Hreggvid het en av deres sønner som hadde mye for seg. Han for i hærtokt i Austerveg og kom ikke tilbake siden. Kloke menn sier at en annen av Hrolfs sønner var kong Olaf i Danmark, som Helgi den djerve herja hos, men Hromund Gripsson hjalp Olaf, som det står i hans saga, og drepte Helgi, og at Dagny og Dagbjørt var døtrene til Hrolf, som hjalp Hromund. Men det står ikke skrevet om de var barna til Ingigerd eller ikke. Tredje sønnen til Hrolf het Hørd, far til Kåre, far til Harda-Knut. Det sies at Hrolf ble en gammel mann, men det fortelles ikke om han døde fredelig eller falt i kamp.

Selv om denne sagaen ikke synes å samsvare med andre sagaer om disse sakene når det gjelder navn på mennesker og hendelser, hva hver enkelt vant eller gjorde med tapperhet eller klokskap, trolldom eller svik eller hvor høvdingene styrte da er det rimelig at de som har satt sammen og skrevet disse hendelsene, har hatt noe for seg, enten gamle kvad eller historiene til kloke menn. Det er få eller ingen sagaer fra gamle tider som menn kan sverge på er sanne, og at det har vært slik som det står i sagaen for det har blitt lagt til ting for de fleste og heller ikke kan alle ord og omstendigheter bli forklart noen steder fordi dette er for sent. Men det er likevel best og ikke beklage eller å kalle kloke menns sagaer for løgn om en ikke kan si dette med større sannsynlighet eller veltalenhet. Dessuten har gamle kvad og sagaer mer vært sett som timelig glede enn evige sannheter. Det er også få ting som er så urimelig sagt at det ikke finnes eksempler på at slik har det vært. Det er også skrevet i sannhet at Gud har gitt hedenske menn en veg til kristent vett og forståelse av jordiske ting som med fremragende djervhet, rikdom og ære er skapt.

Nå slutter denne historien om Hrolf Sturlaugsson og hans storverk her. La hver den som har lyttet og hatt moro av den gledes; og den uglede som angrer og ikke kan gledes. Amen

Ordliste:

Atgeir – en slags hellebard dvs: både spyd og øks på samme våpen

Gardariket – riket til væringene (skandinavene) i Russland

Gerjern – trolljern, magisk jern

Holmgard – Novgorod i Russland

Sjøgyger – havboende jotunkvinne, havboende tusse

Vefreyunaut, Hreggvidarnaut m.m. – denne endelsen (-naut) betegner gave, muligens av magisk natur

Volve – spåkvinne, sjamankvinne

GÖNGU-HRÓLFS SAGA

FORMÁLI

Margar frásagnir hafa menn saman sett til skemmtanar mönnum, sumar eftir fornskræðum eða fróðum mönnum ok stundum eftir fornum bókum, er í fyrstu hafa settar verit með stuttu máli, en síðan orðum fyldar, því at flest hefir seinna verit en sagt er. Verða menn jafnan misfróðir, því at þat er oftliga annars sýn ok heyrð, er annars er eigi, þó at þeir sé við atburð staddir. Er þat ok margra heimskra manna náttúra, at þeir trúa því einu, er þeir sjá sínum augum eða heyra sínum eyrum, er þeim þykkir fjarlægt sinni náttúru, svá sem orðit hefir um vitra manna ráðagerðir eða mikit afl eða frábæran léttleika fyrirmanna, svá ok eigi síðr um konstir eða huklaraskap ok mikla fjölkynngi, þá þeir seiddu at sumum mönnum ævinliga ógæfu eða aldrtila, en sumum veraldar virðing, fjár ok metnaðar. Þeir æstu stundum höfuðskepnur, en stundum kyrrðu, svá sem var Óðinn eða aðrir þeir, er af honum námu galdrlistir eða lækningar. Finnst þar ok dæmi til, at sumir líkamir hafa hræring haft af óhreins anda íblæstri, svá sem var Eyvindr kinnrifa í Óláfs sögu Tryggvasonar eða Einarr skarfr eða Freyr, er Gunnarr helmingr drap í Svíaríki. Nú verðr hvárki þetta né annat gert eftir allra hugþokka, því at engi þarf trúnað á slíkt at leggja meir en fallit þykkir. Er þat ok best ok fróðligast at hlýða, meðan frá er sagt, ok gera sér heldr gleði at en angr, því at jafnan er þat, at menn hugsa eigi aðra syndsamliga hluti, á meðan hann gleðist af skemmtaninni. Stendr þat ok eigi vel þeim, er hjá eru, at lasta, þó at ófróðliga eða ómjúkliga sé orðum um farit, því at fátt verðr fullvandliga gert, þat er eigi liggr meira við en um slíka hluti.

1. Frá Hreggviði konungi.

Svá byrjar þessa frásögu, at Hreggviðr er konungr nefndr. Hann átti at ráða fyrir Hólmgarðaríki, er sumir menn kalla Garðaríki. Hann var mikill at vexti, sterkr at afli, manna vænstr ok vápndjarfastr, hugarfullr ok bardagamaðr mikill, vitr ok ráðugr, stórgjöfull við vini sína, stríðr ok refsingasamr við óvini sína. Váru honum flestir hlutir vel gefnir. Mikillar ættar drottningu hafði hann átta, ok er hún eigi nefnd, ok því kemr hún ekki við þessa sögu. Dóttur eina barna átti hann við drottningu sinni, er Ingigerðr hét.
Allra kvenna var hún fríðust ok kurteisust, er í váru öllu Garðaríki ok þótt víðara væri leitat. Visku ok málsnilld bar hún yfir hvern mann. Allar þær listir kunni hún, er kvenmanni sómdi ok þá plöguðu dýrar konur nær ok fjarri. Hún hafði hár svá mikit, at vel mátti hylja allan hennar líkama, ok svá fagrt sem gull eða hálmr. Mikit unni konungr dóttur sinni. Hafði hún sérliga herbergi innan borgar. Var þat ágætt herbergi at stöð ok sterkleika ok forkunnliga gert með gull ok gimsteina. Sat hún dagliga í þessu herbergi með þeim öðrum, er henni þjónuðu. Hreggviðr konungr var mjök við aldr í þann tíma.

Svá er sagt, þá er konungr var á ungum aldri, lá hann mjök í hernaði, ok hann hafði undir sik lagt um ána Dýnu, er fellr um Garðaríki, ok herjaði þaðan í Austrríki á ýmisligar þjóðir. Þar með fekk hann fáséna dýrgripi. Þessi á er in þriðja eða fjórða mest í heiminum. At uppsprettu ár þessarar leitaði Ingvarr inn víðförli, sem segir í sögu hans.

Í þessari ferð var Hreggviðr konungr sjau vetr samfleytt. Hugðu menn hann þá dauðan. Eftir þat kom hann í Garðaríki ok settist um kyrrt. Hann hafði fengit hest þann, er kunni manns máli. Hann hét Dúlcifal. Skjótr var hann sem fugl, fimr sem leó, mikill sem úlfr. Engi var honum líkr at mikilleika ok afli. Hann lét eigi takast, ef sá fekk ósigr, er honum reið, en ef honum varð sigrs auðit, þá fór hann at sínum meistara. Hann átti herklæði þau, er engi váru þvílík: Hjálmr allr gimsteinum settr ok óvinnanligr fyrir harðleika sakir. Brynja hans var öll þréföld af harðasta stáli ok björt sem silfr. Skjöldrinn var bæði breiðr ok þykkr, svá at eigi bitu járn á. Burtastöng sú, er þar fylgdi, var stinn ok seig ok gaf hljóð af sér sem klukka, ef henni var drepit á skjöldinn, en er ósigr ar víss, gaf hún ekki hljóð af sér. Sverðit nam hvergi í höggi stað ok beit með atkvæðum stál ok steina svá sem blauta mannsbúka. Þat var gert af gerjárni. Þat fellr í firði þeim, er Ger heitir. Þat kann eigi ryðga né stökkva. Hestrinn Dúlcifal var af kyni drómedaríórum, svá vorðnu hestakyni. Aldri hafði Hreggviðr konungr ósigr farit, síðan hann fekk hestinn ok þessi herklæðin. Ríki hans var mjök herskátt, ok átti hann jafnan orrostur stórar ok hans menn.

Konungr hafði með sér marga ráðgjafa ok vildarmenn. Einn af þeim hét Sigurðr ok var kallaðr ullband. Hann var sonarsonr Hálfdanar rauðfelds, sonar Brennu-Kára. Hann var ofrhugi mikill, vinsæll við alþýðu ok gamall at aldri. Hann hafði lengi verit með konungi ok fylgt honum vel í mörgum mannraunum.

2. Frá Grími ægi ok þeim kumpánum.

Eirekr er konungr nefndr. Hann var sjákonungr ok ættaðr af Gestrekalandi. Þat liggr undir Svíakonung. Þar eru menn sterkir ok þursligir, harðir ok illir viðreignar ok fjölkunnigir. Eirekr konungr var stórr maðr ok rammr at afli, svartr ok stórskorinn mjök. Hann lá úti vetr ok sumar með fjölda skipa ok herjaði á ýmis lönd. Var hann inn mesti hermaðr ok mjök óeirinn. Systur átti hann fríða, er Gyða hét, ok var hún jafnan með konungi.

Eirekr hafði marga berserki ok kappa í liði sínu, ok eru fjórir nefndir af þeim. Þat váru bræðr tveir. Hét annarr Sörkvir, en annarr Brynjólfr. Miklir ok sterkir váru þeir ok illir viðreignar, fjölkunnigir ok svá galdrafullir, at þeir deyfðu eggjar í orrostum. Sörkvir var þeira sterkari ok burtreiðarmaðr mikill.

Þriði maðr var frændi konungs, er Þórðr hét, ok var kallaðr Hléseyjarskalli, mikill ok sterkr. Hann var ættaðr ór Hléseyju í Danmörku. Þar hafði hann upp vaxit.

Grímr hét fóstbróðir hans ok kallaðr ægir. Maðrinn var sterkr ok at öllu illr. Ekki vissu menn kynferði hans eða ætt, því at Gróa völva hafði fundit hann í flæðarmáli í Hlésey, en hún var móðir Þórðar ok hafði Grím fóstrat ok upp fæddan ok kenndi honum svá alla fjölkynngi, at engi á Norðrlöndum var hans líki, því at hans eðli var ólíkt allra annarra manna náttúru. Þat er sumra manna ætlun, at móðir Gríms muni sjógýgr nokkur verit hafa, því at hann mátti bæði fara í sjó ok vatni, ef hann vildi. Var hann því ægir kallaðr. Hann át hrátt ok drakk blóð bæði ór mönum ok fénaði. Hann brást ok oft í ýmissa kvikenda líki ok skipti hömum svá skjótt, at varla festi auga á. Hans andi var svá heitr, at menn þóttust brenna, þó at herklæddir væri. Hann spjó ok ýmist eitri eða eldi á menn ok deyddi með því bæði menn ok hesta, ok því stóðu honum engir. Eirekr konungr hafði mikit traust á honum ok öllum þeim. Spörðu þeir ok ekki illt at vinna.

3. Fall Hreggviðar og skildagar Ingigerðar.

Í þann tíma kom Eireka konungr með her sinn í ríki Hreggviðar konungs. Þeir drepa menn, brenna byggðir, en ræna fé. Ok er landsmenn verða varir við ófrið þenna, fara þeir á fund Hreggviðar konungs ok segja honum sem orðit var. En er hann frétti þessi tíðendi, lætr hann herör upp skera ok býðr öllum vígum mönnum á sinn fund. Fekk hann þó lítit lið, því at herinn bar snart at, en flestum segir þungr hugr, hversu ganga mundi.

Þenna sama morgin, áðr bardaginn skyldi vera, herklæddist Hreggviðr konungr öllum sínum herklæðum. Hann spennti gullmen at hálsi sér. Þat var allgóðr gripr. Eftir þat gyrði hann sik sverðinu góða. Hann tók burtstöngina ok drap á skjöldinn, ok gaf hún ekki hljóð af sér. Hestrinn Dúlcifal vildi ok eigi láta takast. Var hann eltr af mörgum mönnum. Varð honum um síðir komit inn í djúpar traðir. Gekk þá konungr til ok vildi taka hann. En þegar hestrinn sér konung, stökk hann út yfir grindrnar ok burt á skóg. Þótti þetta öllum in mestu undr ok hugðu vísan ósigr ok gerðu eigi eftir honum at leita. Hreggviðr konungr lét taka sér hest annan, skjöld ok burtstöng, en fekk dóttur sinni skjöldinn ok burtstöngina til varðveislu. Bjóst hann síðan til bardaga ok allr herrinn.

Eirekr konungr heimti saman allan sinn her ok bað hvern duga, sem drengr væri til, ok spara nú ekki alls kyns mátt, er hverr má frammi hafa.

Grímr ægir segir: "Þat er skylt, herra, at hverr dugi sem getr, en ef vér sigrum Hreggvið konung, þá viljum vér hér staðfestast, ok vil ek þiggja einn land til yfirsóknar ok jarlsnafn. Þórðr, frændi þinn, skal með mér fara, ok skal eitt yfir okkr ganga, en Sörkvir ok Brynjólfr skulu með yðr fara ok verja land fyrir yðr."

Konungr játar þessu, er Grímr mælti, ok sagði svá vera skyldu.

Fylkja nú hvárirtveggja, ok síga saman fylkingar. Eirekr konungr var í öðrum fylkingararmi sínum, en Grímr í öðrum. Liðsmunr var mikill, svá at fjórir váru um einn landsmanna. Hreggviðr konungr fylkti móti Eireki konungi, en Sigurðr ullband móti Grími ægi. Varð þar in snarpasta orrosta með höggum ok slögum, skotum ok grjótkasti. Gengu hvárir í lið annars með ópi ok eggjan. Berserkir Eireks konungs gengu fyrir fylkingar fram ok hjuggu niðr lið Hreggviðar konungs sem hráviði, ok fellr hverr um þveran annan. Þetta sér Sigurðr ullband ok höggr til beggja handa, þar til er hann mætir Þórði Hléseyjarskalla, ok höggr til hans, en hann atti í mót skallanum, ok beit ekki á. Eftir þat hjó Þórðr Sigurð banahögg. Fell hann með góðum orðstír.

Þetta sér Hreggviðr konungr ok eirir illa falli Sigurðar ok keyrir hestinn sporum ok ríðr hart fram ok höggr ok leggr til beggja handa bæði menn ok hesta, svá at allt hrökkr undan. Beit sverðit sem í vatn brygði. Umgerðin var öll gulli búin, þar er bæta þótti, ok í aftra hjalti sverðsins váru leystir lífsteinar þeir, er eitr ok sviða drógu ór sárum, ef í váru skafnir. Ríðr hann svá styggr fram at merki Eireks konungs, at hann hefir báðar hendr blóðgar til axla. Stundum drap hann tvá eða þrjá í einu höggi, þar til er þeir kómu í móti honum Grímr ægir ok Þórðr, ok hjuggu báðir senn til hans, en konungr varðist svá vel, at hann var ekki sárr. Í því blés Grímr með svá miklum galdri, at hestrinn viknaði, svá at hann reiddi til falls. Konungr hljóp þá af baki ok hjó þá enn til beggja handa. Hlóð hann svá hávan valinn í kringum sik, at honum tók í belti. Hann hjó þá tveim höndum til Gríms ægis, en hann blés í mót, svá at sverðit hraut ór hendi honum. Þá tók hann öxi eina ok laust með hamrinum í skallann á Þórði, svá at hann lá lengi í óviti. Síðan hóf hann sik í loft upp ok hljóp útyfir valköstinn. Kom þá móti honum Eirekr konungr ok hjó með sverði til Hreggviðar, svá at þat gekk í sundr undir hjöltunum, en ekki beit á herklæðin. Í því lagði Grímr ægir neðan undir brynjuna, svá at í gegnum stóð, með mæki. Konungrinn fell þar með mikilli hreysti ok góðum orðstír, ok þykkir varla verit hafa frægri maðr í Garðaríki en Hreggviðr konungr.

Flýði þat lið allt, er eftir var, en þó var meiri hlutr fallinn. Margt hafði ok fallit af liði Eireks konungs. Var þá haldit upp friðskildi ok gengu þeir til griða, er líf var gefit ok þat vildu þiggja, en hinir drepnir, er eigi vildu þjóna Eireki konungi, ok lýkr nú bardaganum.

Eftir þat váru flettir dauðir menn, en konungr gekk í borgina með sínu föruneyti, ok höfðu alls kyns gleði með drykk ok hljóðfærum. Líðr svá af nóttin, en um morguninn kallar konungr á Grím ægi ok þá félaga, at þeir skyldu hitta konungsdóttur, ok svá gerðu þeir. En er þeir kómu í herbergi hennar, þá heilsaði hún Eireki konungi ok var þó mjök grátin ok harmsfull.

Eirekr konungr gladdi hana ok sagðist skyldu bæta henni mannamissi ok skaða þann, er hún hafði fengit, -- "ok skaltu þiggja af mér hverja bæn, er þú vilt beðit hafa, en oss samir at veita, ef þú vilt síðan oss samþykkja ok várn vilja gera."

þá segir Ingigerðr konungsdóttir: "Eigi má sá með réttu konungsnafn bera, er eigi heldr þat, er hann lofar einni jungfrú. Mun ek þá yðr samþykkjast ok gera yðvarn vilja, ef þér haldið yður orð ok veitið mér bæn þá, er ek bið yðr, en fyrr en ek gangi nauðig með nokkurum manni, þá skal ek fyrr heldr veita mér bráðan bana, ok nýtr mín þá engi."

Konunginum rann mikill ástarhugr til hennar ok mælti: "Verði sá níðingr, er eigi heldr orð sín við yðr, ok kjós á sömu stundu, en ek skal veita."

"Þat er fyrst bæn mín," segir konungsdóttir, "at haugr sé orpinn eftir föður minn, mikill ok vel innan gerr, ok hár skíðgarðr umhverfis hauginn. Haugrinn skal standa langt burt í eyðimörk. Bera skal gull ok góða gripi í hauginn hjá honum. Hann skal vera í öllum sínum herklæðum ok gyrðr sverði sínu. Hann skal sitja á stóli, ok skipa köppum hans til beggja handa honum, þeim er fallit hafa. Á hestinum Dúlcifal skal engi taka af yðrum mönnum, ok hann skal sjálfráðr fara. Ek vil ráða fyrir fjórðungi ríkisins um þrjá vetr ok þeir, sem ek skipa til með mér, ok skulu þeir allir í friði ok náðum, sem mér til heyra. Ek skal á hverju ári fá mann til burtreiðar við yðr eða Sörkvi, kappa yðvarn, en ef ek fæ engan svá frægan af mínum mönnum, at Sörkvi ríði af baki á þessum tíma, þá skuluð þér ráða mínum kosti ok öllu ríkinu. En ef Sörkvir verðr unninn, þá skuluð þit burtu verða með öllu yðru föruneyti ok koma aldri í Garðaríki síðan, en ek taki þá lönd ok ríki eftir föður minn, sem réttr stendr til."

Grímr ægir mælti: "Varla er þessi bæn veitandi, því at hún stendr með djúpri grundan ok langri forhugsan. Þykki mér yðr eigi standa, herra, at vera svá lengi vánbiðill eftir nokkurri kvinnu, en vel megið þér treysta Sörkvi, svá ok ráðum mínum ok vitsmunum, at ekki mun til saka."

Konungr svarar: "Eigi hugða ek þat, konungsdóttir, at þér munduð þessa beiðast, en þó mun ek efna orð mín við yðr, því at ek treysti vel Sörkvi, at eigi fáið þér honum frægra mann."

Bundu þau þetta fastmælum ok skildu nú talit. Grímr ægir mælti: "Ráð kom mér í hug, þat oss mun duga. Vér skulum seið efla láta ok seiða til þess, at Sörkvi skal engi vinna mega, hvárki í burtreið né einvígi, nema sá, er hefir öll herklæði Hreggviðar konungs, en haugrinn skal vera svá sterkr gerr með múr ok tígl, at hann skal engi mennskr maðr opna mega. Munuð þér vilja halda öll yður orð við konungsdóttur. Þér skuluð jafnan senda menn eftir herklæðunum ok heita Gyðu, systur yðvarri, þeim, er náð getr, ok eru þau þá í yðru valdi, ella munu þeir eigi lífs aftr koma."

Þótti konungi þetta vel ráðit ok öllum þeim. Var nú haugr gerr ok Hreggviðr konungr í settr. Ingigerðr gekk síðast ór hauginum. Hún lét þangat færa með leynd tvenn herklæði ok lagði í kné föður sínum. Var haugrinn síðan aftr byrgðr ok um búit eftir forsögn Gríms ægis. Síðan var ríkinu skipt eftir skildögum ok allt fullgert, þat er fyrr var sagt. Fekk konungsdóttir engan þann, er við Sörkvi þyrði at reyna. Konungr sendi marga menn til haugsins, ok kom engi aftr.

Grímr ægir stýrði Ermlandi. Þat er eitt konungssetr í Garðaríki, ok undu þeir allir illa sínum hlut, er undir hann þjónuðu. Þeir Þórðr Hléseyjarskalli áttu jafnan mikit stríð við þá ofan ór Jötunheimabyggðinni frá Áluborg, ok er þat margra frásagna vert, er þeir áttust við í göldrum ok fölkynngi ok stórum orrostum, ok veitti ýmsum verr, en hvárigum betr. Þeir Sörkvir ok Brynjólfr váru í hernaði á sumrum ok höfðu landvörn fyrir Eirek konung. Ingigerðr konungsdóttir sat í einum friðkastala í ríki sínu ok hennar vildismenn ok var mjök hugsjúk um sinn hag.

4. Frá Hrólfi Sturlaugssyni.

Í þenna tíma, er þetta var tíðenda, er nú er frá sagt, réð Sturlaugr inn starfsami fyrir Hringaríki í Noregi. Hann átti Ásu ina vænu, dóttur Eireks jarls. Þau áttu marga sonu ok vel mannaða. Einn hét Rögnvaldr, annarr Fraðmarr, þriði Eirekr, fjórði hét Hrólfr. Hann var kallaðr eftir Hrólfi nefju, fóstbróður Sturlaugs. Hann dó í hofinu á Írlandi, þá Sturlaugr sótti þangat úrarhornit.

Hrólfr Sturlaugsson var manna mestr, bæði at digrð ok hæð, ok svá þungr, at engi hestr fekk borit hann allan dag, ok var hann því jafnan á göngu. Manna var hann vænstr at yfirlit. Ekki var hann siðblendinn við álþýðu, fór lítt með gleði ok skemmtan, utan helst þótti honum gaman at fara í skotbakka ok vera at burtreiðum. Var hann svá þungr ok sterkr, at engi kom honum ór söðli, en ófimliga bar hann vápn fyrir sik, ok aldri bar hann vápn. Bæði var hann meinlauss ok gagnlauss flestum mönnum. Ekki var Hrólfr líkr bræðrum sínum. Var ok jafnan fátt með þeim.

Einn dag var þat sem oftar, at þeir Sturlaugr ok Hrólfr töluðust við. Sturlaugr mælti: "Svá líst mér á þik sem lítil muni þín afdrif verða. Heyrir meir konu en karlmanni at hafa þvílíkt framferði sem þú hefir. Því þykki mér ráðligt, at þú kvænist ok setist í bú ok gerir þik at kotkarli í afdal nokkurum, þar engi maðr finnr þik, ok al þar þinn aldr svá lengi sem auðit verðr.

Hrólfr segir: "Eigi mun ek búa ok eigi kvænast, því at konur skulu mér ekki. Sé ek þat ok gerla, at þér gengr þat til ámælis þíns, at þú sparir mat við mik. Skal ek því burt verða ok eigi aftr koma, fyrr en ek hefi fengit jafnmikit ríki ok þú átt nú, eða liggja dauðr ella. Þykki mér þetta kotungs eign, er þú hefir meðferðar, ok lítil til skiptis með oss bræðrum. Skal ok hvárki yðr né þeim verða gagn at mér heðan í frá."

Sturlaugr mælti: "Bæði má ek fá þér skip ok góða fardrengi, ef þú vilt nokkut þat fyrir þik leggja, er þér megi til frægðar verða eða metnaðar"

Hrólfr segir: "Eigi hirði ek at draga menn eftir mér, til þess at þeir sjái af sonum yðrum. Mér mun ok ekki orrosta heyra, því at ek þori eigi mannsblóð at sjá. Vil ek ok eigi þyrpast út á smábáta með margt fólk, svá at þá sökkvi þeir niðr ok drukknu vér allir."

Sturlaugr mælti: "Ekki mun ek til leggja með þér, því at ek sé, at þú ert bæði heimskr ok einráðr."

Skildu þeir at svá mæltu. Þótti sinn veg hvárum.

Hrólfr gekk þá til Ásu, móður sinnar, ok mælti.: "Þat vilda ek, móðir, at þú sýndir mér kápurnar, þær er Véfreyja, fóstra þín, gerði föður mínum endr fyrir löngu."

Hún gerði svá, láuk upp kistu einni stórri ok mælti: "Hér máttu nú sjá kápurnar, ok fyrnast þær enn lítit."

Hrólfr tók upp kápurnar allar. Þær váru svá gerðar: Ermar váru á ok höttr upp af ok grímur fyrir andliti. Bæði váru þær víðar ok síðar. Engi járn bitu þær, ok eigi mátti þeim eitr granda.

Hrólfr tók þær tvennar, er stærstar váru, ok mælti: "Eigi hefi ek of mikit ór föðurgarði, þótt ek hafi kápurnar."

Ása mælti: "Ekki muntu svá skjótt fara, frændi, at þú hafir ekki vápn ok föruneyti."

Hrólfr gekk í burt þegjandi, en fám dögum síðar hvarf hann í brutt, svá at eng maðr vissi, hvat af honum varð. Hvárki bað hann vel lifa föður sinn né móður ok enga sína frændr. Vissu menn ok eigi, hvat um hann leið. Ekki er þess getit, at Sturlaugr gæfi sér um burtferð Hrólfs. Leið nú svá um tíma, at Sturlaugr sat um kyrrt í ríki sínu.

5. Frá Þorgný jarli ok börnum hans.

Þorgnýr er greindr til sögunnar. Hann átti at ráða fyrir Jótlandi í Danmörk, ok þar hafði hann atsetu, en tók hann skatta af fleirum ríkjum. Hann var höfðingi mikill ok hafði gott mannval með sér. Gamall var hann mjök, er þessi frásögn gerðist. Drottning hans var önduð, en eftir lifðu tvau börn, er þau áttu. Stefnir hét sonr hans, en Þóra dóttir. Þau váru bæði fríð ok vel mönnuð. Stefnir jarlsson var sterkr at afli ok inn mesti íþróttamaðr ok var dagliga hógværr ok vel skap farinn. Þóra var kvenna högust, ok var henni skemma reist, ok þar sat hún með sínum þjónustukonum.

Björn hét maðr. Hann var ráðgjafi jarls ok honum inn kærasti, vitr ok góðgjarn ok kunni vel til herskapar. Ingibjörg hét kona hans. Hún var kurteis ok vel mennt, ok unni Björn henni mikit. Hann átti búgarð skammt frá borginni, en þó sat hann oftast með jarlinum.

Þognýr jarl hafði mikit unnt drottningu sinni, ok var haugr hennar nær borginni. Sat jarl þar oftliga í góðum veðrum eða þá hann hafði málstefnur eða lét leika fyrir sér. Jarlinn sat oftast í kyrrsæti ok hafði friðsamt ríki oftast.

6. Hrólfr vann sér fé ok forræði.

Nú er þar til at taka, er Hrólfr fór ór Hringaríki, sem fyrr var sagt. Ekki hafði hann vápna nema eikikylfu. Hann var í kápunni Véfreyjunaut, en bar aðra. Honum váru vegir ókunnigir. Fór hann oftar um fjöll ok skóga en byggð. Stefnir hann svá austr á Eiðaskóg ok ætlaði upp í Svíaríki. Enga hefir hann vegu um skóginn. Fór hann villr mjök ok var lengi úti.

Eitt kveld seint hitti hann skála einn sterkan í skóginum. Þetta var um vártíma. Hurð var hnigin aftr. Hann setr klumbu sína við vegginn, en gengr inn í skálann. Þar var eins manns sæng ok sæti utar frá. Skinnavara var þar nokkur, en lítit fé annat. Hrólfr kveykti eld upp.
En er at sólarfalli kom, gekk maðr inn í skálann, mikill vexti. Hann var í svörtum kufli ok hetta mórauð upp af. Svartr var hann yfirlits, skolbrúnn ok skeggjaðr mjök. Hann var gyrðr sverði, en gekk við spjót.
Hann mælti: "Hverr er þessi þjófrinn, eða hvaðan komtu at?"

Hrólfr segir: "Eigi þarftu at vera svá harðorðr fyrir enga sök, en eigi hirði ek at leyna nafni mínu. Ek heiti Hrólfr. Er ek kominn ór Hringaríki."

Skálabúi segir: "Engi skyldi sá heill, er þaðan kæmi, en far þú burt frá eldinum ok sit upp í sætit ok hvíl þik."

Hrólfr gerði svá. En er hann var niðr settr, mælti skálabúi: "Nú skal eigi leyna þik mínu nafni. Ek heiti Atli Ótryggsson, ættaðr ór Hringaríki. Kenni ek þik nú gerla. Þú ert sonr Sturlaugs ins starfsama. Skaltu þess nú gjalda, er faðir þinn gerði mik útlægan, þá er ek hafða drepit hirðmann hans."

Síðan greip hann spjótit tveim höndum ok lagði fyrir brjóst Hrólfi svá hart, at hann öngvaði saman, en ekki beit á kápuna. Hrólfr vildi þá upp standa, en þess var engi kostr, því at hann var fastr við sætit.

Þá mælti Atli: "Eigi skal þér nú fjölkynngi tjá, ok skal taka klumbu þina ok lemja þik í hel með henni."

Hljóp hann þá út ór skálanum. Hrólfr þóttist nú illa kominn ok braust um fast, þar til er losnaði fjölin, sú er hann sat á. Var þat jafnsnemma, at Atli kom með klumbuna. Hrólfr hljóp undir Atla. Hann kastar klumbunni, ok tókust þeir fangbrögðum ok glímdu sterkliga. Hrólfr gekk at rammliga, ok barst Atli fyrir orku sakir, þar til er hann fell á bak aftr. Lét Hrólfr þá fylgja kné kviði ok greip báðum höndum um háls honum ok barka, svá at hann kom engu orði upp. Atli braust um sterkliga, en Hrólfr helt sama taki, þar til at hann var dauðr.

Í skálanum fann Hrólfr fésjóð mikinn ok hafði hann með sér. Hann tók sverðit ok spjótit, en lét eftir klumbuna. Hrólfr færði Atla ór kuflinum, því at honum þótti hann léttari at ganga í en kápurnar, ok bar hann þær. Hann brenndi Atla ok lá þar um nóttina þat er eftir var, en um morgininn fór hann veg sinn ok gekk þá enn marga daga um skóginn.

Einn dag kom hann fram í eitt rjóðr ok sá þar ellefu menn alvápnaða. Einn þeira var best búinn, ok sá þótti honum sem vera mundi formaðr þeira.

En er þeir sjá Hrólf, þá mælti þessi maðr: "Hér er kominn Atli inn illi, standið nú upp allir ok drepið hann sem skjótast, ok launum honum rán ok manndráp."

Kom Hrólfr nú engum orðum fyrir sik, en þeir sóttu at honum í ákafa bæði með höggum ok lögum. Hrólfr snerist við karlmannliga, gerði ýmist hann hjó eða lagði með spjótinu. Varð hann þeim stórhöggr, því at spjótit var it besta vápn, en fekk Hrólfr sár nokkur á höndum ok fótum. Þeir börðust lengi, ok lauk svá, at Hrólfr drap þá alla. Var hann þá mjök móðr. Hafði hann sár mörg ok smá. Batt hann þá sár sín ok kastaði af sé kuflinum, því at hann vildi eigi slíkt fá af honum oftar. Svá þótti honum sem þeir menn mundu verit hafa ór Vermalandi ok farit at jaga dýr eða um eftirleit við Atla.

Fór hann þá leiðar sinnar. Er ok ekki sagt frá ferðum hans, fyrr en hann kom fram í Gautland við Gautelfi. Hann sér, hvar skip eitt flýtr við land. Þat var langskip mikit. Skipit var tjaldat allt stafna í millum. Bryggja lá á land, en við bryggjusporðinn var eldr ok menn at matgerð. Hrólfr hafði síðan kápuhöttinn ok gekk þar til ok heilsar á þá, er við eldinn váru. Þeir tóku kveðju hans ok spurðu hann at nafni eða hvaðan at hann kæmi. Hann nefndist Stígandi ok kominn at ór Vermalandi. Hrólfr frétti, hverr skipit ætti eða hverjum þeir þjónuðu. Þeir sögðu, at hann héti Jólgeirr ok var ættaðr ofan ór Sylgisdölum í Svíaríki.
Hrólfr segir: "Gott mundi at þjóna slíkum manni."

Þeir segja þann verr hafa, er honum þjónaði, - "því at hann er berserkr fjölkunnigr, ok bíta eigi járn. Harðr er hann ok inn versti viðreignar. Vér erum átta tigir á skipi, ok þjónum vér honum allir nauðigir, því at hann hefir drepit várn höfðingja, er skipit átti, ok nauðgaði oss til at sverja sér trúnaðareiða. Hefir hann þetta allt unnit með svikum ok fjölkynngi. Ætlar hann nú í hernað í Austrveg."

Hrólfr segir þá vel skemmt hafa. Gekk hann síðan út á skip ok fyrir Jólgeir ok kvaddi hann. Sat hann í lyfting á skipinu, ok sýndist Hrólfi hann mjök ósvipligr. Jólgeirr tók kveðju hans ok spurði hann at erendum ok nafni.

Hann segir: Stígandi heiti ek, en þat er erendi mitt at koma mér í þjónustu með góðum mönnum. Er mér óleitt at vinna dyggiliga þat, er þarf, en engi er ek bardagamaðr. Hefi ek góða frétt af yðr, at þú ert höfðingi mikill ok ósparr at gefa manni mat, er þurfu.

Jólgeirr segir: "Sannspurt hefir þú þat, at mér er matr ósparr, en illa líst mér á þik, því at ek ætla, at þú sért illmenni, en fara máttu með oss, ef þér líkar.
Hrólfr þakkar honum, ok skilja með því talit.
Þeir herja um sumarit. Býtti Hrólfr silfrinu úr sjóðnum á tvær hendr, ok var þeim öllum vel til hans nema Jólgeir, því at Hrólfr var bæði latr ok svefnugr, en kunni eigi í skipi at gera. Aldri var hann í bardögum né nokkurum mannraunum. Jólgeirr fór illa með herskap sínum ok rænti mest búþegna ok kaupmenn, en herjuðu oftast um Kúrlönd ok fengu of fjár.

Þat var eitt sinn, at Jólgeirr skipaði Stíganda at halda vörð á skipi þeira. Lá skipit við land, ok var ein bryggja uppi. Veðr var illt af stormi ok regni. Fóru þeir til svefns á skipinu, en Hrólfr var á landi við bryggjusporðinn. Leið svá nóttin, en er morgnaði, tók Hrólfr at höfga, ok vafði hann Véfreyjunaut utan at sér. En er Jólgeirr vaknaði, herklæðist hann ok gengr á land upp ok hafði sverð í hendi. Hann sér, hvar Hrólfr liggr ok sefr, svá at hrýtr um glæðurnar. Jólgeirr varð ákafliga reiðr. Hann bregðr sverðinu ok höggr báðum höndum ofan á Hrólf miðjan, svá at þat hefði hans bani orðit, ef eigi hefði kápan hlíft honum. Hrólfr vaknar með andfælum ok sprettr upp, en Jólgeirr vildi þá höggva í höfuð honum annat högg. Hrólfr réð undir hann. Jólgeirr tók á móti, ok urðu þar sviptingar harðar. Hamaðist hann þá á Hrólf, en hann lét berast undan ok fram at sjónum, þar til er þeir fellu báðir á kaf ofan fyrir einn hamar. Færði þá hvárr annan í kaf, ok váru lengi niðri. Þeir tóku mörg köf ok stór, en engi vildi skakka með þeim, því at öllum hugnaði betr til Hrólfs en til Jólgeirs. Svá lauk þeira fundi, at þá bar at landi upp, ok kom Hrólfr fótum undir sik, ok þar var forbrekkt ok þverhöggt mjök niðr fyrir. Tók Hrólfi þá í linda stað, en Jólgeirr tók eigi niðri. Þreif Hrólfr þá í herðar honum ok færði hann í kaf ok helt honum niðri, þar til hann drekkti honum.
Hrólfr gekk þá á land ok var móðr mjök. En allir menn Jólgeirs þökkuðu honum þetta verk ok sögðu hann frægðarmann, er hann fekk unnit þvílíkan berserk.
Hrólfr spurði: "Þér munuð nú vilja taka mik til höfðingja yfir yðr í stað Jólgeirs, ok skal ek eigi verr til yðar gera. Vil ek nú kunngera yðr, hverr ek er, því at ek heiti Hrólfr, en Sturlaugr er faðir minn, inn starfsami, er ræðr fyrir Hringaríki í Noregi."

Þeir fögnuðu honum allir ok sögðu hann eigi kynvana, þótt hann væri inn mesti kappi. Gengu þeir þá á málstefnu, ok réðu þeir þat af, at þeir gengu á hönd Hrólfi ok tóku hann til skipstjórnarmanns. Var Hrólfr ósparr af fé því, er Jólgeirr hafði saman dregit, ok gaf þeim stórar málagjafir. Varð hann skjótt vinsæll af þeim. Höfðu þeir margar orrostur, ok hafði Hrólfr jafnan sigr.

En er hausta tók, sigldu þeir austan. Sagði Hrólfr, at þeir mundu halda til Danmerkr. Þeir kómu síð um haust til Jótlands, skammt frá borg Þorgnýs jarls, ok lögðu í einn leynivág, festu skip sitt ok tjölduðu.

Hrólfr segir sínum mönnum, at þeir skyldi bíða þar, til þess er hann kæmi aftr, - "en ek mun ganga einn frá skipi at sjá, hvat í gerist."

7. Hrólfr varð landvarnarmaðr Þorgnýs.

Svá er sagt einn dag, at þat bar við í Jótlandi, er Þorgnýr sat yfir drykkjuborðum, at upp lukust hallardyrr ok maðr gekk inn í höllina. Hann var bæði digr ok hár. Hann var í loðkápu síðri ok mikit spjót í hendi. Allir þeir, er inni váru, undruðust mikilleik hans. Hann gekk fyrir jarl ok kvaddi hann virðuliga. Jarl tók kveðju hans ok spurði, hvat manna hann væri.

Hann segir: "Hrólfr heiti ek, en Sturlaugr heitir faðir minn, er ræðr fyrir Hringaríki. Em ek hér kominn, at ek vil kanna yðra siðu, því at mér er sagt, at þú sért höfðingi mikill."

Jarl segir: "Gerla kenni ek ætt þína ok kynferði, ok vil ek gjarna, at þú sért velkominn í mínu ríki, ok þigg allt þat, er þú vilt beiða, en oss stendr at veita, eða hversu marga menn vilið þér yðr láta þjóna dagliga?"

Hrólfr segir: "Átta tigir manna eru á skipi mínu, en þeir skulu mér fylgja, ok nóg hefi ek skotsilfr at leggja fyrir oss. Vil ek fá kastala nokkurn skammt frá yðr at halda þar í mína menn ok hafa landvörn fyrir yðr, ef þér vilið."

Jarl segir: "Þökk er mér í þinni hérkvámu, ok skulu allir hlutir í þínu valdi, er þín sæmd er þá meiri en áðr."

Hrólfr þakkaði jarli orð sín. Gekk hann síðan til sinna manna. Fekk jarl þeim kastala til forráða. Sat Hrólfr í kastalanum um kyrrt ok helt vel sína menn, en löngum fór hann í hernað ok varði kappsamliga ríki jarls. Vingott var með þeim Stefni ok Hrólfi. Björn ráðgjafi var ok inn kærasti við Hrólf. Leið nú svá fram um hríð, at ekki bar til tíðenda.

8. Bardagi við Tryggva ok Vaza.

Tryggvi er maðr nefndr ok var Úlfkelsson. Hann var ættaðr af Búkansíðu af Skotlandi. Hann var inn mesti kappi ok berserkr. Hann lá úti með fjölda skipa bæði vetr ok sumar. Hann átti sér fóstbróður, er Vazi hét. Hann var ok it mesta tröllmenni, bæði sakir vaxtar ok sterkleika. Þorgnýr hafði drepit föður Tryggva, þá hann var í víkingu. Tryggvi hafði nú fengit tólf skip ok öll vel búin at mönnum ok vápnum. Hann helt þessum her til Danmerkr ok vildi hefna föður síns á Þorgný jarli. Vazi var með honum ok margt annarra kappa.

Þegar er þeir kómu í ríki Þorgnýs jarls, fóru þeir hermannliga ok ræntu byggðir, en drápu menn ok ræntu fé öllu, er þeir náðu. En er jarl spurði þessi tíðendi, lætr hann herör upp skera ok stefnir liði at sér, en sakir at hann var gamall, þá setr hann þá Hrólf ok Stefni höfðingja fyrir liðinu. Þetta var á öðrum vetri þeim, er Hrólfr var fyrst í Danmörk.

Þeir Hrólfr fara nú mót Tryggva ok höfðu tíu skip. Þeir fundust við ey eina óbyggða. Varð þar fátt um kveðjur, ok sló þegar í bardaga. Þeir Tryggvi ok Vazi höfðu dreka stóran. Váru þeir mjök ákafir. Óhægt var at vega upp á drekann fyrir borðhæð. Báru þeir ofan af drekanum grjót á Hrólf ok hans menn. Fell mjök lið þeira Stefnis, en margt varð sárt, ok hallaðist nú bardaginn á þeira menn. Þeir Stefnir ok Hrólfr váru í kápunum Véfreyjunautum, ok festi eigi vápn á þeim. Leggja þeir nú skipi sínu at drekanum ok sækja at kappsamliga. Hrólfr hafði spjótit Atlanaut ok eikikylfu stóra undir belti. Stefnir hafði gott sverð í hendi ok var inn mesti hreystimaðr.

En þá er sóknin var sem áköfust, hleypr Hrólfr upp í söxin. Hann ruddist um fast ok leggr með spjótinu svá sterkliga, at annathvárt fellu þeir, er fyrir urðu, eða gekk í gegnum þá. Stefnir hljóp þegar eftir honum ok hjó til beggja handa. Ruddu þeir skjótt söxin. Gekk þá svá aftr með sínu borðinu hvárr þeira, ok allt hrökk undan aptr um siglu. Dagr var þá mjök áliðinn.

En er þeir Tryggvi ok Vazi sjá þat, sækja þeir hart fram í móti þeim. Vazi hafði atgeir í hendi, en Tryggvi öxi. Hrólfr fór mót Vaza, ok lagði hvárr til annars. Atgeirrinn kom í skjöld Hrólfs, ok klofnaði hann allr í sundr, en Hrólfr varð ekki sárr. Vazi kom skildi við laginu, ok sleppr út af ok kemr í lærit á Vaza, ok var þat mikit sár. Vazi hjó í spjótskaftit. Hrólfr greip þá kylfuna ok varðist með henni. Hann lamdi allan skjöldinn fyrir Vaza. Þeir börðust lengi, þar til Hrólfr braut atgeirinn af skafti. Í því hljóp Vazi á Hrólf, svá at honum lá við falli. Kastar Hrólfr þá kylfunni ok tekr í móti. Var glíma þeira löng ok hörð. Þóttist Hrólfr eigi við sterkara mann hafa átt, þann sem einhama var. Svá lauk með þeim, at Hrólfr færði hann út á vigit ok braut sundr í honum hrygginn.

Þeir Stefnir ok Tryggvi höfðu barist allan þann tíma. Var Stefnir yfirkominn af mæði ok þungum höggum, en ekki var hann sárr. Tryggvi var sár mikit. Hrólfr skundaði nú þangat, en er Tryggvi sér þetta, vill hann eigi bíða hans ok steypir sér fyrir borð. Þeir máttu eigi eftir honum leita fyrir myrkri. Gafst þa upp orrostan. Var þeim öllum gefin grið, er efti váru. Sex skip váru hroðin af hvárum. Þar tóku þeir mikit fé ok heldu heim við svá búit.

Þakkar jarl Hrólfi vel sína framgöngu. Ekki fundu þeir Tryggva í því sinni, ok skildi svá með þeim.

9. Frá Hrafni ok Kráki bræðrum.

Þat bar til tíðenda einn dag sem oftar, at tveir menn ókunnir gengu inn í höllina. Þeir váru miklir ok þrekligir en lítt búnir at vápnum ok klæðum. Þeir gengu fyrir jarl ok kvöddu hann. Hann tók vel kveðju þeira ok spurði þá at nafni.

Inn stærri maðrinn sagði: "Vit erum bræðr. Ek heiti Hrafn, en bróðir minn Krákr, ok erum vit flæmskir at ætt."

"Illt var þá til góðra nafna," sagði jarl, "er svá röskvir menn skyldu svá heita."

Hrafn mælti:"Hér vildum vit þiggja vetrvist í vetr, því at okkr er sagt, at þú sért vel til þeira manna, er langt eru at komnir."

Jarl segir þá skyldu vera velkomna ok skipaði þeim sæti utan frá öndvegismanni á miðjan bekk. Þeir váru þar í góðu yfirlæti af jarli. Ekki áttu þeir marga gleði eða skemmtan við aðra menn. Þar váru knattleikar jafnan. Margir menn báðu þá bræðr at fara til leiks. Þeir sögðust jafnan at leikum verit hafa ok þóttust heldr harðleiknir. Jarlsmenn létust sjálfir mundu ábyrgjast sik, hvað sem um liði.

Um morgin eftir gengu þeir bræðr í leikinn, ok höfðu þeir jafnan knöttinn um daginn. Hrundu þeir mönnum ok felldu harðliga, en slógu suma. At kveldi váru þrír handbrotnir, en margir lamdir eða meiddir. Þóttust jarlsmenn nú hart af fá. Gekk svá fram nokkura daga. Þeir toku þat ráðs, at þeir báðu Stefni jarlsson fara í leikinn ok rétta nokkut þeira hluta.

Hann játar því, ok um morgun eftir fór Stefnir til leikvallar, ok þegar Hrafn sá hann, mælti hann: "Hvárt ertu svá sterkr, at þú mátt ekki at leikum vera með öðrum mönnum, eða þykkist þú svá stórr, at engi skal þora at leika í móti þér?"

Stefnir sagði: "Hvárki er ek svá sterkr né mikillátr, at ek mega eigi at leikum vera."

Hrafn mælti: "Þá býð ek þér til leiks at þriggja nátta fresti ok þeim manni, sem þú kýss til með þér í móti okkr bræðrum, ef þú treystist."

Stefnir sagði: "Víst skaltu vita, at ek skal koma til leiksins."

Gekk hann síðan burt ok lét taka sér hest ok reið til þess, at hann kom til kastala Hrólfs. Sá var annarr vetr, er Hrólfr var í Danmörku. En þegar Hrólfr vissi, at Stefnir var kominn, gekk Hrólfr móti honum ok fagnaði honum með allri blíðu. Settust þeir þá til drykkju.

Stefnir mælti: "Til þess er ek hér kominn, at ek vildi biðja þik til leiks með mér móti vetrtaksmönnum föður míns, er heita Krákr ok Hrafn."

Hrólfr sagði: "Mér er sagt, at þeir hafi marga menn meidda, en suma drepna ok þeir sé menn sterkir. En ek kann ekki at leikum. Mun ek þó fara með yðr, ef þér vilið."

Fóru þeir nú til borgarinnar. Tók jarl vel við Hrólfi. Annan dag eftir gengu þeir Hrólfr ok Stefnir til leiksins. Váru þeir bræðr ok þar komnir. Hrafn tók knöttinn, en Krákr knatttréit, ok léku at vanda þeira. Jarl sat a stóli ok horfði á leikinn. En er þeir höfðu leikit um hríð, fær Hrólfr nát knettinum. Hann grípr knatttréit af Kráki ok fær Stefni. Leika þeir þá svá lengi, at þeir bræðr náðu ekki knettinum.

Þat var eitt sinn, at Hrafn hljóp eftir knettinum, at maðr einn rétti fyrir hann fót, svá at hann fell, ungr maðr ok glettinn við aðra menn, frændi jarls. Hrafn varð reiðr mjök ok spratt upp skjótt ok greip þann, er hann felldi, ok færði hann á loft ok keyrði hann niðr at höfðinu svá at hann gekk ór hálsliðnum. Jarl kallar á menn sína ok bað taka Hrafn ok drepa. Hrólfr hljóp þá at Hrafni ok þreif til hans. Í annan stað tókust þeir á Krákr ok Stefnir. Hrólfr bannaði, at nokkur skakkaði með þeim. Þeir glímdu ok eigi lengi, áðr Hrólfr vá Hrafn upp á bringu sér ok færði niðr, svá at hann lá lengi í óviti, en af gekk skinnit af herðarblöðunum.

En er Hrafn raknaði við, reis Hrólfr upp at honum ok mælti: "Sé ek, at þú hefir tigns manns augu, ok bið ek yðr, herra, at þér gefið þessum mönnum grið, því at ek veit, at þeir eru mikillar ættar."

Stefnir hafði ok borit af Kráki ok bað föður sinn veita Hrólfi þat, er hann beiddi. Var jarl lengi inn reiðasti, en þó gaf hann þeim grið fyrir bæn Hrólfs ok Stefnis. Þeir bræðr váru stirðir mjök ok gengu brutt þegjandi ok til herbergis síns. Kómu þeir ekki undir borð á því kveldi.

Gafst nú upp leikrinn, ok fóru menn til drykkju. Hrólfr mælti við Stefni: "Nú skaltu taka þér klæði, er vit eigum best, ok fá Þóru, systur þinni, í hendr, ok skal hún gera þeim bræðrum klæði ok láta vera búin árla í morgin."

Stefnir gerði svá ok gekk til Þóru með klæðit ok sagði henni, hversu gera skyldi. Gekk Stefnir síðan í burt, en hún tók at gera klæðin. Leið svá nóttin, en um morgin snemma sendi Þóra Hrólfi klæðin, ok váru þau fullgerð. Tók hann við ok fór til herbergis þeira bræðra ok sá, at þeir lágu.

Hrólfr mælti: "Hví flýgr Hrafn síð upp, þar sem nóg er æslit, ok eru nú ernir ok önnur hrækvikendi full orðin?"

Hrafn segir: "Varla má vel fljúga, ef skerðir eru eða fjaðrsárir."

Hrólfr tók klæðin ok kastaði til þeira, en gekk burtu síðan. En þeir bræðr tóku klæðin ok fóru í ok gengu síðan undir borð. Leið nú svá vetrinn. Ekki er þat sagt, at þeir Krákr ok Hrafn þakkaði Hrólfi klæðin né lífgjöfina, ok váru þeir þó vel haldnir. Í móti sumri hurfu þeir burtu, svá at engi maðr vissi, hvat af þeim varð, ok þótti mörgum kynligt þeira athæfi.
Hrólfr fór í hernað um sumarit ok þeir Stefnir báðir ok var gott til fjár ok mannorðs. Þeir kómu heim at hausti með heilbrigðu, ok er ekki sagt frá stórvirkjum þeira.

10. Heitstrengingar Þorgnýs jarls.

Þat sumar var Hrólfr með Þorgný jarli í miklum metorðum. Þat var einn dag um haustit, at Þorgnýr jarl sat á haugi drottningar sinnar, ok var leikit fyrir honum, at svala ein flaug yfir hann ok felldi niðr einn silkiklút í kné honum ok flaug burt síðan. Jarl tók ok leysti til ok sá þar í eitt mannshár svá langt, at þat var mjök mannhátt ok gullslitr á. Jarl gekk undir drykkjuborð um kveldit. Sýndi hann þá hárit, þat er svalan hafði niðr fellt. Þótti flestum sem konuhár mundi vera.

Jarl mælti: "Þess strengi ek heit at fá þá konu, er hárit er af, eða liggja dauðr ella, ef ek veit, at hvers bæjar er at leita eða á hverju landi hún er."

Öllum þótti mikil heitstrengingin, ok horfði hverr til annars.

Nokkurum nóttum síðar stefndi jarl þing fjölmennt. Hann stóð upp á þinginu ok birti mönnum heitstrenging sína ok spurði, ef nokkurr kynni deili á þessi konu ok hvert hennar væri at leita. Var þá ok sýnt hárit, ef nokkurr kannaðist við.

Björn ráðgjafi mælti: "Svá feginn vilda ek tala ok gera, herra, at yðr ok yðru ríki væri til heiðrs ok virðingar heldr en til nokkurs skaða eða minnkanar. Virðist mér heitstrenging þín mikil, ok hygg ek þessari konu eigi auðnat, en nærri mun ek geta, hvar hún er, þótt ek hafi ekki fréttum fyrir haldit: Hreggviðr hét konungr; hann réð fyrir Garðaríki. Hann átti dóttur, er Ingigerðr hét. Kvenna var hún fríðust ok best at sér ger um alla hluti. Þat hefi ek sannspurt, at engi kona á Norðrlöndum hafi betr verit at sér ger ok hafi meira hár ok fegra en hún, ok þat er mitt hugboð, at þetta hár eigi hún, með hverjum klókendum sem þat er til yðar komit. Nú munuð þér sannspurt hafa, hver tíðendi þar hafa orðit í fráfalli Hreggviðar konungs fyrir Eirek konungi með konungsdóttur. Hún skal hafa mann til burtreiðar við Sörkvi, kappa konungs, ok frelsa sik með því. Hygg ek fá verða til þess fúsa, við þvílíkan sem við er at eiga. En þótt Sörkvi geti nokkurr af baki riðit, þá þykki mér konungsdóttir eigi auðengin ór Garðaríki heldr en áðr."

Þótti öllum þeim, sem við váru, sem svá mundi vera sem Björn sagði.

11. Hrólf tókst sendiför á hendr.

Þorgnýr jarl þagði nokkura stund af orðræðu Bjarnar ok mælti: "Þeim manni, er fara vill í Garðaríki ok ríða burt við Sörkvi ok náir þessari meyju mér til handa, skal ek gefa Þóru, dóttur mína, ok þriðjung alls ríkisins. Til farar þessarar skal ek hvárki spara skip né mannaforræði við þann, sem til vill verða."

Allir menn þögnuðu við þessa ræðu, ok svaraði engi jarli, þar til er Hrólfr stóð upp ok mælti: "Illa er þat gert at svara eigi slíkum höfðingja sem ver eigum, en sakir þess, herra, at ek hefi með yðr verit um nokkura tíma í góðu yfirlæti ok marga góða hluti af yðr þegit, þá vil ek fara þessa ferð ok leita at ná konungsdóttur ella liggja dauðr. En þótt ek komi aftr ór þessi ferð, þá skulu þér gifta dóttur yðra hverjum, sem þér vilið, því at hún er vel verð góðs gjaforðs, en mér er eigi hugleikit konur at eiga."

Jarl þakkaði Hrólfi mikilliga ok bað hann hafa svá mikit lið sem hann vildi, en Hrólfr segist engan mann vildu, - "því at minni vari verðr tekinn einum en mörgum, hvar sem þeir koma."

Stefnir bauðst at fara með honum, en Hrólfr vildi eigi, ok var nú slitit þinginu. Fór Hrólfr heim í kastala sinn ok hverr til síns heimilis.

12. Fundr Hrólfs ok Vilhjálms.

Innan lítils tíma hvarf Hrólfr í brutt ór kastalanum, svá at engi frétti til hans, en menn hans váru þar eftir. Hann var í kápunni Véfreyjunaut, en gekk við spjótit Atlanaut. Hann hafði boga ok örvamæli á herðum sér.

Ekki er sagt frá, hverjá leið Hrólfr fór, en svá sem hann hafði mjök sótt ór Danmörk, var þat einn dag, at hann sá, hvar einn maðr gekk. Hánn var mikill vexti ok herklæddr til handa ok fóta. Hann hafði brugðit sverð í hendi ok gekk á veginn Hrólfs, en hann heilsaði þessum manni ok spurði hann at nafni.

Hann segir: "Ek heiti Vilhjálmr, en forellri mitt hirði ek ekki at greina þér. En um tvá hluti skaltu kjósa: Sá er annarr, at þú segir mér, hverr þú ert eða hvert þú vilt fara eða hvat í erendum er, hinn annarr, at ek drep þik, ok ferr þú þá ekki lengra."

Hrólfr segir: "Enga afarkosti þarftu mér at gera, því at mitt er ekki ovænna en þitt, hvat sem vit skulum reyna."

Vilhjálmr hjó til Hrólfs með sverðinu, en hann brá fyrir spjótinu, ok beit ekki á. Hrólfr kastar spjótinu ok ræðr á Vilhjálm, en hann tók á móti, ok varð glíma þeira löng, áðr Vilhjálmr fell.

Hrólfr mælti: "Nú á ek alls kosti við þik. Muntu segja verða, hvert þitt erendi er eða hvar þú ert landvanr."

Hann segir.: "Hér er ek ættaðr í Danmörk. Er ek bóndason einn, en ætlaða at fara í Garðaríki ok rjúfa haug Hreggviðar konungs, en ná vápnum hans, vinna svá til Gyðu, systur Eireks konungs. Nú vil ek gerast þinn þjónustumaðr. Er mér margt vel gefit, því at ek er bæði vitr ok tölugr. Er þér best at gefa mér líf. Skal ek þér trúliga þjóna. Mun þér at mér gagn verða."

Hrólfr segir: "Vænn maðr ertu, ok víst hirði ek eigi at drepa þik, ef þú vilt mér fylgja, en eigi hefir þú tryggilig augu."

Lét Hrólfr hann þá upp standa ok segir honum allan sinn trúnað ok tilgang sinna ferða. Fóru þeir nú leiðar sinnar. Hestr Vilhjálms var þaðan skammt í burt frá honum. Þoldi hann ekki at ganga með vápnunum. Var hann skrautmenni mikit at klæðum ok söðulreiði. Segir Vilhjálmr jafnan veg, meðan þeir fóru um Danmörk.

13. Vilhjálmr sveik Hrólf.

Einn dag litu þeir bæ mikinn reisiligan fyrir sér. Vilhjálmr mælti: "Hér fáum vit góða gisting í kveld at bæ þessum, því at hér á fyrir at ráða frændi minn, er Ölvir heitir ok er góðr bóndi ok heldr marga sveina."

Ok er þeir kómu heim at bænum, gekk bóndi í móti þeim ok fagnaði vel Vilhjálmi ok þeim báðum ok spurði, hverr sá væri inn mikli maðr."

Vilhjálmr segir: "Hrólfr heitir hann ok er húsbóndi minn. Mikill er hann ok sterkr, vel ættaðr ok mikill kappi."

Bóndi bauð þeim til drykkju. Þar var margt frelsingja. Vilhjálmr vildi ekki öðrum til hlítA en sér at þjóna Hrólfi ok lofaði hann í hverju orði. Þar var gott öl ok gleði mikil. Nú leið svá kveldit. Drukku þeir lengi áfram, en er Hrólfr gerðist drukkinn, vildi hann fara at sofa. Var honum búin sæng virðulig. Kastaði hann klæðum af sér ok lagðist í sængina ok sofnaði skjótt."

En er liðin var nóttin, vaknaði Hrólfr ok eigi við góðan draum, því at hann var bundinn at höndum ok fótum ok reyrðr sterkliga við einn ás. Hann var klæðlauss ok kominn fram at miklu báli. Þar stóð yfir honum Vilhjálmr, sveinn hans, bóndi ok allir heimamenn."

Vilhjálmr mælti: "Nú er svá orðit, Hrólfr, at ek er orðinn þér yfirsterkari, ok mundir þú eigi þat ætla fyrir stundu. Eru nú enn tveir kostir fyrir höndum: Er sá annarr, at þú skalt verða brenndr hér á báli þessu, svá at aldri skaltu sól sjá, elligar skaltu fylgja mér í Garðaríki ok þjóna mér í öllum hlutum ok kalla mik þinn meistara ok allt þat sanna, er ek segi frá mínum högum. Þú skalt allar þrautir vinna, þær sem fyrir mik verða lagðar, þar til er konungr játar mér Gyðu, systur sinni, til eiginorðs, en síðan skaltu lauss vera ór minni þjónustu. Aldri skaltu mér þessa vanvirðing hefna ok engum þeim manni, er hér hefir at verit, ok hér skaltu eið at vinna at halda þetta allt, er nú hefi ek fyrir skilit, eða nú í staðí eldinum brenna."

Þá sagði Hrólfr: "Með því at mér er nokkut til undanlausnar at komast ór þinni áþján, þá mun ek heldr þessu játa en missa lífit, því at þat veit ek, at lítt nái ek jarlsins erendi, ef ek dey nú hér. Vil ek ok þat til skilja, at þú segir ekki mína fyrirætlun eða hvat manna ek er, ella sé lauss allr okkar skilnaðr."

Vilhjálmr sagði svá gera skyldu. Var Hrólfr nú leystr, ok sór hann eið, eftir því sem þá var siðvenja til. Þjónar Hrólfr nú Vilhjálmi ok lét sem honum þætti einskis um vert. Fóru þeir frá Ölvi, ok reið Vilhjálmr, en Hrólfr gekk fyrir hesti hans. Þeir fóru um Svíþjóð ok þaðan til Garðaríkis. Ekki er þat greint, hverja leið þeir fóru, fyrr en þeir kómu til Aldeigjuborgar. Sat Eirekr konungr í borginni, ok var þetta a öndverðum vetri. Fengu þeir sér herbergi ok gengu síðan fyrir konung.

14. Vilhjálmr taldi íþróttir sínar.

Þat var um þann tíma, er konungr sat yfir borðum. Þeir kvöddu konunginn, en hann tók vel kveðju þeira ok spurði, hvat manna þeir væri.

Vilhjálmr segir: "Ek heiti Vilhjálmr, en þetta er sveinn minn, er með mér ferr, ok heitir Hrólfr. Ek er sonr jarls eins ór Fríslandi, ok varð ek þaðan landflótti, því at ríkit var svikit undan mér af sjálfum landsmönnum. Er ek hér því kominn, at ek hafi spurt til yðvarrar rausnar ok mikilmennsku, ok vilda ek hér þiggja vetrvist í vetr."

Konungr segir: "Eigi spari ek mat við yðr, ok muntu vera íþróttamaðr mikill?"

Vilhjálmr segir: "Nógar kann ek íþróttir, ok sú in fyrsta, at ek er svá sterkr, at mér verðr aldri aflfátt. Önnur er sú, at ek hefi fráleik yfir öll dýr ok ferfætt kvikendi."

"Þjóflig íþrótt," segir konungr, "ok kemr þó oft at gagni."

Vilhjálmr mælti.: "Eigi vantar mik skotfimi ok vápnfimi, sund eða tafl ok burtreiðir, visku ok málsnilld, ok enga missi ek þá, er karlmann má prýða."

"Heyri ek," segir konungr, "at eigi vantar þik skörugleik. Tel nú þínar listir, Hrólfr, því at honum treysti ek ekki verr en þér."

Hrólfr segir: "Eigi má ek þær telja, herra, sem engar eru til."

"Mjök er þá misskipt með ykkr," segir konungr, "at annarr hefir allar, en annarr engar, en gangið til sætis á inn óæðra bekk miðjan."

"Þér munuð ráða, herra," segir Vilhjálmr, "en aldri hafði ek jafnóvorðuligan sess fyrri."

Gengu þeir síðan til sætis. Ekki váru þeir Sörkvir ok Brynjólfr heima í þenna tíma. Váru þeir farnir með Grími ægi upp í Jötunheima. Þeir Vilhjálmr ok Hrólfr váru þar í góðu yfirlæti. Skjalaði Vilhjálmr í hvern heim, en Hrólfr var jafnan hljóðr ok þögull ok ekki at leikum með öðrum mönnum. Dró Vilhjálmr mjök undan sínar íþróttir, en konungr var veiðimaðr mikill ok þótti þat skemmtan at jaga dýr með hirð sinni. Var hann jafnan í kyrrsæti, síðan hann kom í Garðaríki, því at flestir váru ófúsir at herja a hans ríki sakir kappa þeira, er með honum váru, einkanliga sakir galdra ok fjölkynngi Gríms ægis.

15. Hrólfr náði hirtinum.

Eirekr konungr fór á skóg einn dag með hirð sína, sem vandi hans var til, at jaga dýr ok skjóta fugla. Þeir sáu hjört einn mikinn ok fríðan. Ekki þóttust menn hafa sét vænna dýr. Þótti flestum sem þat mundi alidýr, því at öll hans horn váru grafin ok gulli í smelt skurðina, en stika var sett á milli hornanna með silfri. Léku þar á tveir gullhringar. Um hálsinn lá ein silfrfesti ok niðr af henni ein bjalla með silfr, ok gaf hún mikit hljóð af sér, þegar hjörtrinn hljóp ok hrærði sik. Konungr vildi ná hirtinum ok bað lausum slá öllum hundum, ok svá var gert. Hlupu menn nú ok riðu, hverr sem mest gat, ok vildu taka hjörtinn, en hann æstist mjök undan hundunum, ok komast þeir hvergi nærri. Eltu þeir hann allan daginn, en um kveldit, er dimmaði, vissu þeir eigi, hvat af honum varð. Fór svá þrjá daga, at þeir fundu hjörtinn ok gátu eigi nát honum.

En um kveldit, er konungr kom undir drykkjuborð ok menn hans váru komnir í sæti, þá mælti hann: "Lítit þykki mér þú, Vilhjálmr, sýna oss íþróttir þínar, því at þú ert at engri gleði né skemmtan með öðrum mönnum, ok eigi ferr þú á skóg með oss."

Vilhjálmr segir: "Lítil gleði verðr mér þat, herra, at reyna íþróttir við menn yðra, því at ek sé hér engan kunna neinar íþróttir. Lét ek ok jafnan fá mér villibráð aðra menn, þá ek sat heima í ríki mínu."

Konungr mælti: "Vér höfum elt hjört einn þrjá daga, ok kunnum vér eigi ná honum, en ef þú náir hirtinum ok færir oss hann lifanda með öllum sínum búnaði, þá vil ek gefa þér Gyðu, systur mína, ok mikit ríki, með því at ek hefi engan þann hlut sét, at ek vildi gjarnari eiga. Máttu þetta vel gera, ef þú ert svá fóthvatr sem þú hefir sagt. Þó skaltu vinna tvá hluti aðra, þá sem ek legg fyrir yðr. Skal ek þinn heiðr þá auka í öllum hlutum ok vinna ríki þitt aftr með mínum styrk, þat er þú hefir áðr misst. Ok er sá nokkurr annarr af mínum mönnum, at þetta fái gert, þá skal hann jafnt verkkaup fyrir taka."

Þá sagði Vilhjálmr: "Þat er bæði, herra, at þetta fær engi gert utan ek, enda hafið þér mér þetta ætlat. Skal ek ok til vinna eða liggja dauðr ella."

Áttu þeir at þessu handfestar, sem siðr var til. Hrólfr gaf sik ekki at þessu. Fóru menn síðan til svefns ok tóku á sik náðir. Þjónaði Hrólfr Vilhjá, lmi at öllu, sem fyrr var sagt.

Snemma um morgin stóðu þeir upp Vilhjálmr ok Hrólfr ok bjuggust at leita eftir hirtinum. Þeir fóru á skóginn ok sáu skjótt, hvar hjörtrinn fór. Vilhjálmr hefr sik nú til hlaups ok ferr svá hart sem fugl flygi. Hjörtrinn æsist því meir. Hrólfr þrammar eftir Vilhjálmi, ok þótti honum Vilhjálmr frár í fyrsta skeiði. Hlaupa þeir svá lengi, at Hrólfr er jafnan á öðru leiti, en Vilhjálmr framar, þar til er hann kastaði sér niðr ok mælti: "Aldri verði sá heill, er þat vinnr til konu, fjár eða ríkis at sprengja sik á hlaupi."

Í þessu kom Hrólfr at Vilhjálmi ok spurði, hví hann léti dýrit undan ganga.

Vilhjálmr sagði: "Vel má ek hlaupa lengra, ef ek vil, en mér þykkir þú skyldr at taka dýrit ok vinna allr þrautir fyrir mik eftir skildögum ef þú ert maðr til."

Hrólfr svaraði engu ok hleypr fram eftir dýrinu ok eltir þat lengi, þar til er saman dregr með þeim, því at hjörtrinn gerðist móðr mjök.

Þeir komu fram í eitt rjóðr um siðir. Var þá dagr áliðinn. Í miðju rjóðrinu stóð hóll einn. Hann var bæði víðr ok hár. Rjóðrit var fagrt ok mjök grasloðit víða. En er Hrólfr kemr fram hjá hólnum, þá opnast hann, ok gengr hann þar um kringum hann.

Þar kom út kona ok var í blám tiglamöttli ok heldr á eldi ok mælti: "Illt hefir þú at verki, Hrólfr, er þú ert þræll þrælsins ok þó til þess at stela annarra manna fe, því at ek á dýr þetta, er þú vilt taka, ok náir þú því aldri, nema ek vili. Nú skal gera þér kost á at ná dýrinu. Þú skalt ganga inn í hólinn með mér. Ek á dóttur eina, ok er henni þat skapat at komast eigi frá eldi sínu, því hún ætti, nema mennskr maðr hefði hendr á henni. Hefir hún nú legit nítján dægr á gólfi ok má eigi léttari verða. Hefi ek því hjörtinn sent í augsýn við yðr, at ek vissa, at þér mundið vilja ná honum ok elta hann hingat. Treysti ek þér, at þú hafir best hjarta til at ganga í hólinn með mér, en ekki mun konungr hjartarins njota, þó at hann sé færðr honum."

Hrólfr segir: "Til mun ek þat vinna at ganga inn í hólinn með þér, ef ek nái hirtinum at færa konungi, en eigi hirði ek, hvat af honum verðr síðan."

Álfkonan varð nú glöð við þetta, ok gengu þau inn í hólinn. Váru þar væn herbergi ok fagrt um at litast, ok margir hlutir sýndist honum þar undarligir. Hann kom þar at, er konan lá, ok var hún lítt haldin, en þegar Hrólfr fór höndum um hana, varð hún skjótt léttari. Þökkuðu þær honum með fögrum orðum ok báðu honum virkta.

Álfkonan mælti: "Eigi verðr þér launat sem verðugt er heilsugjöf við dóttur mína, en hér er fingrgull, er ek vil gefa þér. Þess muntu þurfa, þá þú ferr til Hreggviðar haugs, en ef þú hefir þat á hendi þér, þá máttu hvárki villast nótt né dag, á sjá ok landi, í hverju myrkri sem þú ert, ok yfir muntu vinna þrautir allar, þær er fyrir þik eru lagðar, en ekki skaltu trúa Vilhjálmi, þaðan af þú ert frá skildr honum, því at gjarna vill hann þik feigan."

Hrólfr þakkaði henni, ok gengu þau út ór hólnum. Tók hún þá hjörtinn, en Hrólfr lagði hann á bak sér ok þótti mikils um vert fegrð hans. Bað nú hvárt vel fyrir öðru. Ferr hann nú heimleiðis, þar til hann fann Vilhjálm, ok fagnaði hann vel Hrólfi ok bað hann bera hjörtinn heim til borgarhliðs. Hrólfr gerði svá, en ekki segir hann Vilhjálmi, hversu hann hafi dýrinu nát. Kómu þeir til borgarinnar seint um kveldit, þá konungr var undir borð kominn.

Vilhjálmr mælti: "Nu, skulum vit fara inn í höllina, en ek skal bera dýrit fyrir konunginn, en þú skalt sanna sögu mína, svá at konungr trúi því, er ek segi."

Tók Vilhjálmr við dýrinu ok lét á bak sér ok viknaði í knésbótum, ok þó fekk hann borit dýrit inn í höllina fyrir konunginn ok kastaði niðr á gólfit.

Hann blés mjök mæðiliga ok mælti: "Nú þykkjumst ek kominn til ráðahagar við systur þína, ok er nú kominn hér hjörtrinn, ok munu þeir ekki margir bjóðast yðr til mága, er slíku geta orkat sem ek."

Konungr segir: "Þat virðist mér í skapi, at eigi hafir þú hjörtinn unnit, ok vinna skaltu fleiri frægða verkin, áðr þú fær hennar."

"Eigi þurfið þér at misgruna mína frægð, því at afburð hefi ek flestum mönnum. Veit þat Hrólfr, sveinn minn, at fjarlægr var hann mér, þá ek tók hjörtinn."

Hrólfr sagði: "Bæði er, at ek var Vilhjálmi gagnlauss, enda tók hann sér í engu at hlífa."

Vilhjálmr segir:"Því vil ek einn til vinna, inn taka verkkaupit, eða hvat vilið þér fleir fyrir mik leggja, því at ek er búinn til at vinna?"

Konungr segir: "Nú skaltu fara til Hreggviðar haugs ok sækja þangat vápn Hreggviðar konungs, ok er þat lítil mannraun."

Vilhjálmr segir: "Nú vilið þér mik feigan, því at engi hefir sá aftr komit, er þangat hefir farit hér til."

"Víst vil ek," segir konungr, "at þú komir aftr, en sannendi eru þat, at engi hefir aftr komit, er ek hefi þangat sent. Er mér mikill aftrmundr at gripum þeim, er í hauginn fóru. Skal ok sá einn fá systur minnar, sem frægri er en aðrir menn."

Vilhjálmr segir: "Gera mun ek þetta, því at mér þykkir þetta þrautlaust, at ræna dauða menn ok vinna þat til meyjar."

Gekk Vilhjálmr nú til sætis síns, ok skildu at svá mæltu.

16. Hrólfr sótti gripina Hreggviðs.

Eftir fá daga var þat eina nótt, at Hrólfr tók á fótum Vilhjálms ok mælti: "Mál er at vinna til meyjarinnar ok fara til haugsins."

Vilhjálmr stóð upp skjótt, ok var Hrólfr þá klæddr ok kominn í Véfreyjunaut ok hafði spjótit Atlanaut, en Vilhjálmr alvæpni. Hann reið, en Hrólfr gekk fyrir hesti hans. Fóru þeir svá, þar til skógr varð fyrir þeim ok einn forntroðinn götustígr. En er þeir höfðu skammt farit, þá laust veðr móti þeim svá mikit með fjúki ok frosti, at Vilhjálmr fekk eigi á baki setit. Leiddi Hrólfr þá hestinn, en Vilhjálmr gekk eftir um stund, þar til at hríðin tók svá at gerast sterk, at hestrinn fekk ekki gengit, ok dró Hrólfr hann flatan eftir sér, en studdi sik við spjótit. Varð honum þá litit aftr ok sá, at Vilhjálmr var horfin, en hestrinn löngu dauðr. Skildi hann þar við hestinn, en gekk fram á leiðina. Hríðin var svá sterk, at eikrnar brotnuðu af stofnunum ok kómu hvar fjarri niðr. Fekk Hrólfr þar oftliga stór högg, svá at þat hefði bana unntit flestum mönnum, þar með eldingar ok reiðarþrumr, svá at hann hugði þat sinn bana orðit hafa ef eigi hefði kápan hlíft honum. Var svá alla nóttina framan til dags. Í móti degi varp mikilli fýlu móti honum, at hann hefði kafnat, ef kápugríman hefði eigi hlíft honum. Þat þóttist Hrólfr skilja, at hríðin mundi hafa drepit sendimenn konungs ok þetta mundi gerningahríð vera. Þóttist hann ok aldri í þvílíka raun komit hafa. En er mjök var ljóst af degi, þá tók upp hríðina ok gerði logn. Hvarf þá burt fýlan. Sá Hrólfr þá haug mikinn sem fjall ok hár stauragarðr um kring. Hann tók hendinni um einn staurinn ok varpar sér inn yfir, gekk síðan upp á hauginn, ok sýndist honum hann mjök torvelligr at rjúfa.

En er hann litast um, sér hann mann einn norðan undir hauginum stóran vexti með konungs skrúða. Hrólfr gekk til hans ok kvaddi hann konungs kveðju ok spyrr hann at nafni.

Hann segir:"Ek er Hreggviðr, ok ek byggi haug þenna með köppum mínum, ok ertu hér velkominn, en þat skaltu vita, Hrólfr, at ek veld eigi hríðum þessum ok fýlum eða öðrum undrum, ok eigi hefi ek menn drepit. Valda þeir þessu öllu Sörkvir ok Grímr ægir, ok þeir hafa valdit lífláti konungsmanna, en þó brestr þeim stundum visdómrinn, þá er þeim liggr mest við, ok ef þeir vissi, at þú værir hér þá vildi þeir þik feigan. Ek fór í svölulíki til Þorgnýs jarls með hár Ingigerðar, dóttur minnar, því at ek vissi, at þú mundir eftir leita af jarlsmönnum ok þú einn vart maðr til at frelsa hana, ef lukkan fylgdi. Ann ek þér best hennar at njóta, ef þú vilt ríða burt við Sörkvi, því at þik vantar hvárki hug né hreysti, en þat hefir Grímr ægir játat honum, at engi skyldi hann yfirvinna nema sá, er hefði herklæði mín. Er því haugrinn óvinnanligr gerr, ok því eru torfærur til hans, at hann hugði, at engi skyldi herklæðunum ná mega. Nú skal ek fá þér alla þá hluti ór haugnum, er þú vilt hafa. Ek vil fa þér tvenn herklæði ok hvár öðrum lík, utan at kostum eru þau ólík. Þau skaltu fá konungi, er verri eru, en önnur skaltu ekki sjá láta, fyrr en þú þarft við at hafa, ok á sverðinu skaltu mikla vandvirkt hafa, því at fásét er annat slíkt. Ingigerðr, dóttir mín, geymir öll burtreiðarvápn mín ok hestinn Dúlcifal, sem ólíkr er flestum öðrum fyrir margra hluta sakir. Honum skaltu ríða, þá þú átt við Sörkvi, ok er þér sigrinn víss, ef hann lætr takast. Burtstöngin ok skjöldrinn munu ok halda sinni náttúru. Vilhjálmi skaltu ok ekki trúa, þaðan af þú ert ór hans þjónustu, því at hann svíkr þik, ef hann getr. Muntu halda vilja eiða þína, en betr er hann af dögum ráðinn fyrr en síðar, því at hann mun þik hættan hafa."

Eftir þat fekk Hreggviðr Hrólfi gripuna ok vápnin ok síðast menit af hálsi sér.

Þá mælti Hreggviðr: "Þat hefir mér skapat verit, at ek skal mega fara þrjá tíma ór haugi mínum, ok þarf eigi aftr at byrgjast utan í síðasta sinn. Nú mun þér ekki sveigra verða, er þú ferr heim aftr. Nú far þú vel, ok gangi þér allt eftir vild ok vilja, en ef þú kemr a aftr í Garðaríki, þá vitja mín, ef þú þarft lítils við."

Hvarf Hreggviðr nú inn í hauginn, en Hrólfr tók gripuna ok varðveitti, fór síðan frá haugnum aftr ina sömu leið ok varð nú við engi undr varr. Ok er hann kom ór skóginum, kom Vilhjálmr þá móti honum. Hafði hann skriðit undir viðarrætr ok legit þar um alla hríðina. Fekk hann varla talat fyrir kulda.

Flaðraði hann þá mjök at Hrólfi ok mælti: "Aldri þykki mér ofsögum mega segja af þinni frægð ok giftu þeiri, er okkr fylgir, þar sem nú er brotinn haugrinn ok sótt gull ok dýgripir. Sé ek nú þat, at okkr má engi hlutr fyrir standa, en þó var þetta mikit veðr, svá at varla gat ek stýrt mér. Þykkist ek nú kominn til ráðahags við systur konungs. Skaltu nú fá mér gripuna ok vápnin, því at ek vil sjálfr afhenda þá konungi."

Hrólfr mælti: "Lítit viltu vinna til frægðarinnar, ok illa muntu mér launa, þó at ek leggi líf mitt í hættu fyrir þik. Tak nú við gripunum ok fær konungi, en ek mun halda öll mín orð við þik ok sanna sögu þína, þóttu sért ómakligr."

Hrólfr hafði fólgit hin vápnin í skóginum, ok sá Vilhjálmr ekki þau.

Fóru þeir nú leið sína, til þess er þeir hittu konunginn. Sat hann undir drykkjuborðum at kveldmáltíð. Vilhjálmr kvaddi konunginn ok lét mjök mæðiliga. Allir menn í höllinni urðu ókveða við þeira aftrkvámu.

Vilhjálmr mælti: "Víst trúi ek varla, at meiri þraut vera muni með öllu saman, því at Hreggviðr er it mesta tröllmenni sakir sinnar fjölkynngi, en haugrinn torsóttligr at brjóta. Hefi ek átt við Hreggvið konung í alla nótt. Kom ek þar í mikla mannraun, áðr ek náði herklæðunum."

Tók hann þá sverðit ok menit, lagði á borð fyrir konunginn. Þá mælti konungr: "Sóttir eru víst gripirnir, ok þykki mér nú allir verri en fyrr, utan menit, þat er óspillt, en þat hygg ek, at Hrólfr hafi sótt en eigi þú."

Hrólfr segir: "Þat segi ek yðr, at ek fór eigi í hauginn, ok megið þér þat til líkenda ráða, eigi mundi ek móti mæla at fá, slíkar sæmdir eða aðrar, ef ek ætti þess kost."

Vilhjálmr mælti: "Undrar mik þat, herra, at þér grunið sögu mína eða frægð ok hreysti minnar karlmennsku. Má hér skjótt raun til gera, at vit Hrólfr reynum með okkr, ok mun hann mér fjarlægr standa, því at þat er fyrst, at hann þorir eigi mannsblóð at sjá, ok þá ek fór í Hreggviðar haug, skyldi hann festi haldit hafa, ok þá hann heyrði dunur ok stór högg í hauginn, varð hann svá hræddr, at hann rann frá festinni. Var þat eitt þá mín hjálp, at ek hafði borit festarendann um stóran stein, ok las ek mik upp ór hauginum með handafli."

Konungr svarar: "Vel trúi ek, Hrólfr, orðum hans, en eigi mundi gripirnir hé komnir, ef þeir hefði eigi í hauginn sóttir verit."

Læt nú konungr geyma vápnin mjök vandliga ok hugði, at eigi skyldi Sörkvi at meini verða.

Svá er sagt, at eina nott hvarf hjörtrinn burt, svá at þeir urðu eigi varir við, er geyma skyldu. Þótti konungi þat mestr skaði. Var hans leitat nær ok fjarri fannst hann eigi. Þóttist Hrólfr vita, at álfkonan mundi hafa sótt hann. Vilhjálmr lét nú vel yfir sér ok gek jafnan til tals við konungssystur, ok fóru vel ræður með þeim. Sparði hann ekki at skjala margt af sér um alla hluti. Leið nú svá vetrinn fram um jól, at ekki bar til tíðenda.

17. Frá hernaði Sóta.

Menelaus er konungr nefndr. Hann réð fyrir Tattararíki. Hann var ríkr konungr ok mikill fyrir sér. Tattararíki er eitt kallat mest ok gullauðgast í Austrríki. Þar eru menn stórir ok sterkir ok harðir til bardaga. Undir Menelaus konung lágu margir konungar ok mikils háttar menn.

Svá er sagt, at milli Garðaríkis ok Tattararíkis liggr ey ein, er Heðinsey heitir. Hún er eitt jarlsríki. Þat er fróðra manna sögn, at Heðinn konungr Hjarrandason tæki fyrst land við þá ey, er hann sigldi til Danmerkr af Indíalandi, ok þaðan tók eyin af honum nafn síðan. Um þessa ey stríddi jafnan Tattarakonungr ok Garðakonungr, ok þó lá hún undir Tattarakrúnu. Eirekr konungr hafði herjat um ey þessa, áðr hann kom í Garðaríki, ok gert þar mikit hervirki.

Menelaus konungr hafði sett þann mann yfir eyna, er Sóti hét. Hann var þar ættaðr at móðurkyni, en föðurkyni í Hólmgarðaríki. Sóti var þá eigi í landi, er Eirekr konungr kom þar. Hann var it mesta tröllmenni fyrir sakir afls ok vaxtar. Yfirlit hans var eftir nafni hans. Hann herjaði víða ok hafði jafnan sigr. Sóti átti fóstru gamla ok fjölkunniga. Hún hafði gert honum laug þá, er hann bitu eigi járn síðan. Gekk hann því hlífarlauss í orrostum. Hún hafði ok sagt honum, at á þessu hausti væri honum vænst til hefnda við Eirek konung ok nú væri engir kappar hans heima í landinu. En er Sóti vissi þat, fór hann til Menelauss konungs ok fekk mikinn styrk af honum, helt síðan til Garðaríkis. Hann hafði margar þúsundir hermanna. Sá maðr var með Sóta, er Norðri hét. Hann var mikill ok sterkr ok bar jafnan merki hans ok var inn mesti kappi.

En er Eirekr konungr frétti, at Sóti var við land konminn með mikinn her, lætr hann herör upp skera á alla vega frá sér ok bauð til sín koma hverjum, er mætti, ok safnaðist til hans mikit fjömenni.

Eirekr konungr kallaði Vilhjálm til sín ok mælti: "Nú hefir þu unnit tvá hluti, er ek hefi fyrir þik lagt, ok veit ek eigi, hvárt þú hefir þat gert. Nú skaltu vinna inn þriðja hlut, svá at ek sé nær staddr, at drepa Sóta berserk. Mun ek þá eigi í móti mæla, at þú eigir systur mína, ef þú vinnr þetta vel af hendi. Skal ek þá halda allan skildaga við þik, sem vit höfum áðr talat."

Vilhjálmr segir: "Þess er ek búinn, at ganga í móti Sóta. Þykki mér nú gott, at þér megið nú sjá, hverr afreksmaðr ek er. Ok skuluð þér velja mér öll in bestu vápn ok sterkasta hest, sem þér eigið, því at ek mun mjök reyna hans, áðr þessi orrosta lýkst."

Var svá gert sem Vilhjálmr bað. Hrólfr fór með honum ok gekk eftir vanda sínum. Fór konungr með herinn, til þess er hann fann Sóta. Váru þar sléttir vellir ok þykkr skógr öðrum megin. Bjuggust nú hvárirtveggju til orrostu, ok var þar mikill herr saman kominn. Var þar lúðragangr mikill, ok sigu saman fylkingar, ok æptu hvárrtveggi heróp.

18. Hrólfr vann Sóta.

Eirekr konungr var þá í miðju brjósti fylkingar sinnar ok gekk þar vel fram í öndverðri orrostunni. Sóti fylkti ok móti honum. Varð þar in harðasta orrosta, ok gengu hvárirtveggju vel fram. En þegar orrostan tókst, reið Vilhjálmr út í skóginn í rjóðr eitt.

Hrólfr mælti: "Nú er þér, Vilhjálnir, at ríða fram ok vinna til meyjarinnar ok drepa Sóta."

Vilhjálmr segir: "Verði mér þat til konu ok ríkis, sem auðit verðr, en þat vinn ek til engra hluta at voga mínu lífi í slíka orrostu, eða hvat skal mér jungfrú eða ríki, ef ek missi lífit? Er þér miklu nær at frelsa mik ór ánauð ok þrældómi. Tak nú vápn mín ok hest, ríð fram ok drep Sóta, ella muntu mér þjona verða um þína daga."

Hrólfr tók þá hestinn ok vápnin Vilhjálms ok reið til bardagans. Orrostan var mjök mannskæð ok hallaðist mjök á Eirek konung, því at þeir Tattararnir gengu hart fram. Sóti ok Norðri ruddust um fast, ok hrökk undan allt. Sóti hafði atgeir at vega með ok gerði ýmist hann hjó eða lagði. Norðri hafði sverð gott, ok gekk hart fram. Eirekr konungr hafði sótt með miklu kappi í miðjan her Sóta, þar til er Norðri kom móti honum ok margir Tattarar. Þeir sottu fast at konungi. Fell þá mjök lið hans, svá at hann var nauðliga staddr milli sinna óvina. Hrólfr reið nú fram með vápnum Vilhjálms svá hart, at fylking Sóta hrökk fyrir honum, hjó ok lagði til beggja handa ok felldi margan mann, þar til hann kom móti Eireki konungi. Hrólfr drap þar meir en þrjá tugi manna.

En er Sóti sér þat, eirir honum stórilla ok sneri þangat, sem Hrólfr var, ok lagði til hans með atgeirnum. Hann kom skildi fyrir sik ok lagði í móti fyrir brjóst Sóta, ok beit ekki á en brotnaði spjótit í falnum. Sóti hjó tveim höndum til Hrólfs. Höggit kom á miðjan skjöldinn, ok þar í sundr, ok hestinn fyrir framan bóguna, svá at í jörðu nam staðar. Var Hrólfr þá á fæti mjök móðr, því at hann hafði ákafliga barist áðr um daginn. Eirekr konungr barðist við Norðra. Var þeira atgangr harðr. Hrólfr hjó þá höfuð af hesti Sóta. Váru þeir þá báðir gangandi. Sóti hjó til Hrólfs, en hann veik sér undan, ok sökk atgeirrinn í jörðina allt upp at höndum honum. Hrólfr hjó með báðum höndum á öxl Sóta, svá at sverðit gekk sundr fyrir framan hjöltin. Hrólfr varð reiðr mjök ok hljóp at Sóta ok setti gaddhjaltit í höfuð honum, svá at stóð í heilanum, en við því gat hann eigi gert. Fell Sóti þar til jarðar ok var þegar dauðr. Eirekr konungr hafði þá drepit Norðra. Brast þá flótti í liði Tattara, ok rann hverr til sem mest mátti. Eirekr konungr rak flóttann ok hans menn ok drápu hvern, er þeir náðu. Fengu þeir þar mikit herfang í gulli ok silfri, vápnum, klæðum ok öðrum dýrgripum.

Hrólfr vildi eigi reka flóttann. Tók hann sér hest ok hljóp á bak ok reið út í skóginn til Vilhjálms ok segir honum, hversu farit hafi Báð Hrólfr hann taka hest þenna ok vápn sín, - "lát nú at ollu hraustliga ok flýt nú brullaupsgerðinni."

Vilhjálmr mælti: "Vel höfum vit fram gengit, ok er mikils vert um ráð mín ok vitsmuni, hversu mikit ek get til leiðar komit, ok mun ek frægðarmaðr verða."

Hrólfr brosti at orðum hans ok sagði, at honum þótti hann lítit gott vinna til frægðarinnar. Vilhjálmr stígr nú á hestinn ok ríðr með öllum sínum herklæðum til Gyðu, konungs systur, ok segir mikit af sinni framgöngu ok hreystiverkum. Eirekr konungr var þá heim kominn ok genginn til drykkju í höll sína.

Vilhjálmr gekk fyrir konung ok kvaddi hann ok mælti: "Nærri var yðr nú farit í dag, herra, áðr ek hjálpaði yðr. Þurfi þér nú eigi at geta til, hverr ek er eða hvat ek fæ gert, því at mér er ekki ómáttugt."

Konungr segir: "Þat hygg ek, Vilhjálmr, at þín væri vápnin ok herklæðin, en Hrólfs hendrnar."

Hrólfr segir: "Þat hygg ek, at gjarna vildi ek eiga systur þína ok mega kenna mér at réttu hreystiverk Vilhjálms, en þat kemr mér skammt fram at ljúga þeim sæmdum á mik, er ek vinn ekki til ok ek er eigi til borinn."

Vilhjálmr mælti: "Undarligt mun þat þykkja, herra, þeim mönnum, sem til spyrja, at þér vilið mína frægð ok hreystiverk fordjarfa, eða þykkir yðr meiri sæmdarauki, at einn drengr af kotkarlaætt hafi unnit þetta ok eignist systur yðra, slíkr sem Hrólfr er, því at ósýniligr mun hann þykkja til góðs höfðingja, fólki at ráða eða fremd at vinna? En ek er jarl at nafnbót ok jarls sonr, kominn af sjálfri konungaættinni, fríðr ásýndar ok fullhugi inn mesti ok at öllum hlutum ágætr, þat er tígnum mönnum berr at hafa. Nú ef þer vilið eigi festar eða brullaupsgerð fram láta eftir skildögum, skal ek í burtu verða ok bera þinn vanheiðr á hvert land, at þér hafið níðst á mér ok rofit orð yðar ok trú. Var þat talat í mínu landi, at hver konungsdóttir væri fullsæmd af mínu gjaforði."

Eirekr konungr mælti: "Eigi skal þat fréttast, at ek níðist á þér, ok mun ek halda allan minn skildaga, en þat undra ek, at Hrólfr gengr aldri ór hug mér, um meðferð ok athæfi ykkart, því at eigi þykki mér þat at tilskipuðu vera."

Skildu þeir nú talit, en konungr lét nú við brullaupi búast, ok var þar sótt veisla virðulig. At þeiri veislu gekk Vilhjálmr at eiga Gyðu, systur Eireks konungs, ok hafði hún þar engi mótmæli. Fekk Vilhjálmr þá marga menn til þjónustu, ok lét hann nu mikit yfir sér.

19. Hrólfr sagði upp þjónustunni.

Þat var einn morgun snemma, at Hrólfr gekk í skemmu þá, er Vilhjálmr svaf í, gekk at sænginni ok mælti: "Nú er svá komit, Vilhjálmr, at þú ert orðinn konungs mágr, en ek hefi þjónat þér allan tíma. Segi ek þér nú upp mína þjónustu ok lausan allan okkarn skilmála. Máttu nú vel láta líka þér, at vit skiljum svá búnir. Virði ek meir til þess drengskap minn en þína tilgerð."

Gekk Hrólfr síðan burt, en Vilhjálmr varð mjök hvimsa við. Gyða spyrr, hví Hrólfr færi burt svá skjótt eða fyrir hverja sök hann færi þvílíkum orðum um.

Vilhjálmr segir: "Þat er hans náttúra, at hann vill hvergi vera í sama stað meira en mánuð eða tvá, ef hann réði, en ek hefi lengi haldit honum hræddum. Nú er þat til þrautar, at sá hefir verr, er hans þjónustu hefir, þvi at honum er allt illa gefit. Er hann bæði þjófr ok illmenni, en eigi veit ek, hvárt ek nenni at láta drepa hann hér í ókunnu landi, en þó mun hann skjótt birta, hverr maðr hann er, ok mun hann þeim illa launa, er best gerir til hans."

Skildu þau nú talit. Leið veislan vel fram.

Svá er sagt, at lið þat, er undan komst af her Sóta, sigldi heim í Tattararíki, ok höfðu fengit mikinn mannskaða. Þótti Menelaus konungi þeira ferð ill orðin, ok varð svá búit at vera.

Snemma um várit kómu þeir Sörkvir ok Brynjólfr af Jötunheimum ok færðu Eireki konungi marga fáséna gripi. Höfðu þeir Grímr átt margar orrostur ok fengit jafnan sigr. Hrólfr var með konungs hirð, ok var fátt með þeim öllum Sörkvi, Brynjólfi ok Vilhjálmi. En vel kom Hrólfr sér við sessunaut sinn, því at hann gaf jafnan silfr á báðar hendr, en engum gerði hann gott, meðan hann var hjá Vilhjálmi. Svá var nú inn þriði vetr, er konungsdottir átti at fá mann til burtreiðar við Sörkvi, ok hugsaði Eirekr konungr nú til sín ok þótti sem konungsdóttir mundi engan mann fá.

20. Ingigerðr kaus Hrólf.

Litlu síðar kómu sendimenn konungsdóttur til Eireks konungs með þeim erendum, at hún beiddi, at hann léti þing stefna fjölmennt mjök, ok á því þingi vildi hun kjósa mann til burtreiðar við Sörkvi, en af hún fengi engan þann, er til þess vildi verða, þá vill hún ganga með konungi, eftir því sem fyrr váru skildagar ok sættir þeira í milli. Við þeiri orðsending varð konungur mjök léttbrýnn ok þótti nú jungfrúin sér í hendi. Lét hann nú þing kveða ok boða þangat múg ok margmenni af borgum ok kastölum ok ór nálægum heruðum, svá ok it sama konungsdóttir af sínu ríki bauð til sín mannvali því er röskvast var innanlands. Kom þar ok margr óboðinn, því at mörgum var forvitni á, hversu til mundi ganga. Váru allir landsmenn hugsjúkir fyrir hennar hönd.

Þingit var sett skammt frá kastala Ingigerðar konungsdóttur. Eirekr konungr kom til þingsins með miklu fjölmenni. Var þar með honum Sörkvir ok Brynjólfr ok Vilhjálmr, mágr hans, ok létu allir mikit yfir sér. Hrólfr var ok þar í för ok hafði með sér vápnin Hreggviðarnaut, ok þótti lítils um hann vert. Var þar nú saman komit mikit fjölmenni. Svá var skipat mönnum á þinginu, at raðir váru settar í hringa ok eitt hlið á, er gangá mátti í milli. Vilhjálnir sat it næsta konunginum, þá Sörkvir ok Brynjólfr út í frá, en aðrir vildarmenn sátu sér. Hrólfr sat utarliga í ysta hringnum ok mjök lágt.

At svá skipuðu gengr Ingigerðr konungsdóttir á þingit svá fögr ok lystilig, at eigi mátti ofsögum segja af hennar vænleik. Horfðu allir menn á hana nema Hrólfr. Hann leit eigl til hennar ok dró niðr höttinn fyrir andlitit. Konungsdóttir gekk fyrir hvern mann ok leit í augu þeim. Gekk hún svá annan hring ofan, en annan fram. At lyktum kom hún þar, er Hrólfr sat, ok þreif í hönd honum, en hann sat sem áðr.

Hún hnykkir þá upp kápuhettinum ok mælti: "Eigi er hér gott val á monnum, en þenna kýs ek til burtreiðar fyrir mik móti Sörkvi, ok skal sjá maðr með mér fara, ef hann vill."

Hrólfr segir: "Allheimskliga kýss þú þvlr at ek kann eigi at ríða einn saman, svá at ek falli eigi ofan. Er ek ok hræddr, þegar menn ýglast á mik."

Konungsdóttir segir:"Aldri sá ek þik fyrr, en þó skaltu eigi undan ganga, ef ek má ráða."

Eirekr konungr mælti: "Þat hugða ek, jungfrú, at þér skylduð mann kjósa innlenskan, en eigi ór öðrum ríkjum. Er Hrólfr sveinn Vilhjálms ok minn mann. Skal hann þvi frjáls af þessu."

Hrólfr segir: "Einkis manns sveinn er ek hér í landi. Skal ek ok at vísu veita konungsdóttur ina fyrstu bæn, er hún biðr, ef hún þykkist nokkut frjálsari eftir en áðr."

Stendr Hrólfr upp síðan ok gengr með konungsdóttur ok allir hennar menn heim í kastalann. Setr hún Hrólf í hásæti ok veitir honum allan prís ok gleði.

Eirekr konungr fór í annan kastala af þinginu ok var mjök ókátr. Flestir menn undruðust, at konungsdóttir kjöri þenna mann, er ósigrstrangligastr var. Iðraðist konungr mjök, er hann hafði játat þessu konungsdóttur, ok bað Sörkvi nú duga eftir megni ok spara engi sín konstr, er hann mætti frammi hafa, - "hefir mér jafnan sagt þungt hugr um þenna mann. Skaltu nú ok vel geyma herklæðin Hreggviðarnauta, at eigi mergi oss þat meina."

Hrólfr var nú í kastalanum hjá konungsdóttur í góðum fagnaði ok segir hann henni sitt erendi jarlsins vegna, en hún segist þat gerla áðr vita mundu ok því ráða, - "at ek fara með þér burt heðan, en þú þætti mér makligastr mín at njóta, ef þú frelsaðir mik af óvina valdi." Skildu þau at svá mæltu.

Um morgun var Hrólfr snemma á fótum ok fór í herklæðin Hreggviðarnauta, en gyrði sik með sverðinu góða. Konungsdóttir fekk honum burtstöngina ok skjöldinn, er faðir hennar hafði átt. Bað hún hann þá til ganga ok taka hestinn Dúlcifal. Var hann þá rekinn í sterkar grindr með mörgum hrossum. Beit hann ok barði ok drap mörg hrossin. Hrólfr gekk at grindunum ok drap stönginni á skjöldinn. Dúlcifal gekk at Hrólfi, en svá söng i stönginni ok skilidnum, at öllum þótti undr í, er hjá váru. Hrólfr tók nú hestinn ok lagði á söðulinn ok hljóp upp fimliga með öllum sínum herklæðum, en Dúlcifal sprang af stað ok stökk út yfir grindrnar, svá at hann kom hvergi nærri, ok síðan fram á völlinn. Nú var Sörkvir ok kominn til leikvallar ok konungr með honum, Vilhjálmr ok Brynjólfr ok mikill múgr manns.

21. Burtreið Hrólfs ok Sörkvis.

Skikkar nú hvárr sinni burtstöng til lags, ok ríðr hvárr móti öðrum sem hestarnir kunna harðast. Leggr þá hvárr til annars með miklu afli. Spjót Sörkvis kom í skjöld Hrólfs ok renndi út af, en Hrólfr stakk hjálminum af Sörkvi. Átti hann þá þriðjung skeiðs eftir, er Hrólfr var af. Dúlcifal vill eigi staðar gefa ok snýr aftr í móti, ok hefir Sörkvir eigi af riðit fjórðung, áðr en þeir mætast. Leggr enn hvárr til annars, ok fór sem fyrr, at Sörkvir vann ekki á, en hann missti skjöldinn. Þeir ríða þá at í þriðja sinn. Ferr þá Dúlcifal sem fugl flygi, þar til þeir mættust. Hrólfr leggr til Sörkvis, svá at festi í brynjunni, ok vegr hann upp ór söðlinum ok hleypir með hann um völlinn, þar til hann steypir honum at höfðinu í einn fúlan pytt, svá at Sörkvir gekk ór hálsliðnum. Stóð þá Dúlcifal kyrr, sem hann væri grafinn niðr. Varð nú konungsdóttir mjök fegin ok allr landslýðr.

En er Eirekr konungr sér þetta, verðr hann ákafliga reiðr ok bað alla sína menn slá hring um Hrólf ok drepa hann sem skjótast ok kvað hann síðar verr gera mundu, ef hann yrði nú lauss. Var nú svá gert sem konungrinn mælti, at sótt var at Hrólfi öllum megin. En er Dúlcifal sér þat, ríss hann upp örðugr ok lamdi með framfótunum ok beit með tönnunum marga menn til bana. Augu hans sýndust sem blóðsegar, en eldr þotti brenna ór nösum honum ok munni. Fór hann svá hlaupandi, at hann braut menn undir sik. Hrólfr sat ok eigi kyrr á baki. Reyndi hann nú sverðit Hreggviðarnaut. Hann hjó ok lagði til beggja handa bæði menn ok hesta. Var hverjum víss dauðinn, er fyrir honum varð. Stökk nú allt undan. Hrólfr reið þar at, er konungr var fyrir, en hann hafði á hlaupi undan. Drap Hrólfr þá meir en hundrað manna, áðr hann komst á skóg, ok var móðr, en ekki sárr. Þóttist nú Eirekr konungr hafa fengit mikinn mannskaða ok fór heim í kastala sinn um kveldit mjök óglaðr.

Þetta sama kveld gerði konungsdóttr sik blíða við menn sína ok veitti þeim kappsamliga. Hún gerði allar sínar skemmumeyjar svá drukknar, at þær fellu sofnar niðr, en er skammt var af nótt, kom Hrólfr í kastalann ok hitti konungsdóttur ok bað hana búna með sér at fara. Hún segir sér þá ekki at vanbúnu. Hrólfr hafði með sér tvá kistla stóra, ok váru í dýrgripir konungsdóttur. Stíga þau síðan á Dúlcifal ok riðu leið sína. Eigi er þat greint hvar þau fara eða hversu lengi þau váru á leiðinni, en meir fóru þau um nætr en um daga.

22. Heitstrenging Vilhjálms.

Nú er at segja frá Eireki konungi, at hann vaknar um morguninn ok bað menn herklæðast ok leita eftir Hrólfi. Var nú svá gert, ok leituðu hans þrjá daga ok fundu hann eigi. Lét konungr þá leita til kastalans konungsdóttur, ok var hún þaðan í burtu, svá at engi maðr vissi, hvat af henni var orðit. Fekk nú konunginum mikils ótta allt saman, ok var mjök reiðr.

Hann mælti til Vilhjálms: "Þat sé ek, at þú hefir logit allt at mér, bæði frá þér ok Hrólfi. Má nú sjá, at hann er allr annarr maðr en þú hefir sagt. Sé ek, at Hrólfr hefir í hauginn farit, en eigi þú. Hefir hann fengit in góðu herklæðin, en ek þau, er engu eru nýt. Mátti þat á honum sjá, at hann var stórra manna, en þú ert dáðlauss svikari, ragr í hverja taug. Hefir þú vitat alla hans fyrirætlan ok þorat eigi at segja mér. Hygg ek þik at heldr eiga ríki eða aðra góða hluti, at ek ætla þik þrælborinn þorpara í allar ættir. Værir þú makligr, at ek léti hengja þik á gálga fyrir þat fals ok svik, er þú hefir mér gert ok minni systur, ok mun sá dauði fyrir þér liggja, þó at hann komi nú eigi fram."

Við þessi orð konungsins varð Vilhjálmr hræddr mjök ok mælti.: "Ek skal þat enn skjótt birta, hverr maðr ek er. Stíg ek á stokk ok strengi ek þess heit, at ek skal eigi fyrr koma í sæng hjá Gyðu, systur þinni, fyrr en ek hefi Hrólf af lífi tekit ok fært yðr höfuð hans ok jungfrúna. Skal ek hér einkis manns styrk til hafa né fylgi."

Tók nú Vilhjálmr vápn sín ok hest ok reið burt sem hvatligast ok eftir Hrólfi, en Eirekr konungr sat eftir í Garðaríki, ok þótti nú illa at fara.

23. Frá Möndli ok brögðum hans.

Nú víkr sögunni aftr í Danmörk til Þorgnýs jarls ok hans manna, ok á því sama hausti, er Hrólfr fór til Garðaríkis, fór jarl um ríki sitt at veislum, sem siðr hans var til.

Einn dag gekk maðr ókunnigr fyrir jarlinn ok nefndist Möndull Pattason ok sagðist farit hafa víða um útlönd ok lést frá mörgu segja kunna ok mikla frægð unnit hafa. Hann var lágr á vöxt ok mjök riðvaxinn, fríðr at yfirlitum; utaneygðr var hann mjök. Jarl tók vel við þessum manni ok bað hann með sér dveljast. Þat þekktist hann. Skemmti hann jarlinum oftliga ok sagði frá mörgu fróðliga. Þar kom, at jarlinn tók hann í mikla kærleika, at hann kallaði hann at hverju máli, ok var Möndull á tali við hann nætr ok daga, svá at jarl gleymdi þar fyrir sinni ríkisstjórn.

Einn tíma sem oftar er Björn ráðgjafi fyrir Þorgný jarli ok ávítaði hann fyrir þat, er hann gerði ókunnigan mann sinn tryggðamann, ok þat tal tæki svá ór hófi at ganga, at hann gái eigi síns ríkis þar fyrir. Jarlinn reiðist orðum Bjarnar ok sagðist gera mundu sem hann hafði þenkt, hvat er Björn sagði. Möndull heyrir orð Bjarnar ok gaf sér ekki at. Björn talaði hér um enn mörgum

Björn átti hús í borginni nær jarls herbergi, en annan garð utan borgar, sem fyrr var sagt. Einn dag kom Möndull svá í herbergi Bjarnar, at hann var eigi heima ok engi maðr annarr nema Ingibjörg, kona hans. Hann lék við hana mjök blíðliga, en hún tók því vel. Þar kom, at hann leitaði við hana samfara ok fór þar um mörgum fögrum orðum. Hann bauð henni af sér at þiggja marga góða gripi, en lastaði Björn í hverju orði ok kvað hann ekki at manni vera. Ingibjörg reiddist þessu mjök ok svaraði honum hæðiliga ok sagðist aldri með honum ganga skyldu. Möndull tók þá könnu ok brá undan yfirhöfn sinni ok bað hana drekka sáttarbikar þeira, en hún sló hendinni neðan undir kerit ok upp í andlit honum.

Hann reiddist við þetta ok mælti: "Eigi skulum vér fyrr skilja, þú ok Björn, bóndi þinn, en ek hefi launat ykkr því, sem þit eruð maklig, fyrir þá svívirðing, er þit hafið mér gert, bæði með orð ok verk."

Gekk hann síðan burt ok fyrir Þorgný jarl ok mælti: "Þat vilda ek, herra, at þér sýnduð yðvart lítillæti ok þægið af mér belti eitt, er ek tók í arf eftir föður minn." Hann leggr þat á borð fyrir jarlinn. Þat var allt með gulli gert ok gimsteinum sett. Eigi þóttist jarl betra grip sét hafa. Jarl þakkaði honum ok sagðist eigi þvílíka gjöf þegit hafa af ótígnum manni. Var Möndull þar um vetrinn í sömum kærleikum, en fátt var Stefni til hans ok Birni. Jarl hafði mikla virkt á beltinu ok sýndi þat vinum sínum jafnan, þá er hann hafði veislur.

Ingibjörg, kona Bjarnar, tók krankleika nokkurn undarligan um vetrinn. Hún gerðist öll blá sem hel, en sinnaði um engan hlut, sem hún væri vitstola. Varð Birni mikil raun at þessu, því at hann unni henni mikit.

Þat bar til um várit at veislu einni, at beltit Möndulsnautr hvarf burt frá jarli. Var þess víða leitat ok fannst eigi. Þótti jarli þat mikill skaði ok lét mjök grund at gefa um eftirleitina, ok fannst þat eigi. Jarl spurði Möndul, hvat hann hugði af orðit eða hversu eftir skyldi leita.

Möndull segir: "Vant er mér at kveða á mann, hverr tekit hefir, þótt ek þykkist nærri geta munu, en þat er líkara, at sá hafi fleira frá yðr stolit en þessu einu, er beltit hefir tekit. Mun þat ríkr maðr gert hafa, sá er jafnan hefir yðarn heiðr öfundat. Nú er þat mitt ráð, at þér látið rannsókn uppi hafa, þá er alla varir minnst, ok lát engan undan ganga, þótt framr sé, en eigi mun sá sjálfkrafi sína hirslu uppi láta, er tekit hefir, en hverr, sem þat hefir gert, má at réttu á gálga hanga."

Jarli þykkir þetta gott ráð ok segir svá vera skyldu. Lætr hann nú saman kalla alla sina hirð ok segir þeim, at hann vill rannsaka hvers manns hirslu, fyrst Stefnis, sonar síns, ok Bjarnar ráðgjafa, svá at aðrir menn mætti því betr við una. Þeir létust þess búnir. Var nú svá gert, at Stefnir sýndi fyrst sínar féhirslur, ok fannst þar ekki. Síðan var hjá Birni leitat ok öllum, er í váru borginni, ok kunni þat eigi at finnast.

Þá mælti Möndull: "Eiga mun Björn fleiri hirslur en hér at eins í staðnum, ok hefir þar eigi leitat verit."

Stefnir sagði: "Víst á Björn utan borgar. Ek trúi ok eigi þangat leita mega."

Jarl segir þangat fara skyldu, ok svá gerðu þeir. Lét Björn þá uppi rannsókn sem fyrr. Möndull gengr at fornri kistu einni ok spyrr, hvat þar er í. Björn segir þar í vera fornan skipsaum. Jarl bað upp lúka. Björn leitaði at lyklinum ok fann ekki. Jarl gekk þá at, braut upp ok bar upp þat, er í var, en neðanverðum botninum lá beltit. Allir menn undruðu þetta, en Björn þó mest, því at hann vissi sik saklausan af þessu.

Jarl varð nú reiðr mjök ok bað Björn höndum taka, - "ek skal," segir hann, "hengja þik á hæsta gálga, þegar er morginn kemr, því at þetta hefir hann fyrri gert, þó at nú at eins sé víst orðit."

Var nú Björn tekinn ok bundinn sterkliga, því at engi þorði móti at mæla, þó at hann þætti ómakligr þessa. Björn bauð skírslur fyrir sik, sem landssiðr er til, en jarl vildi þat ekki heyra. Stefnir fekk þat af föður sínum, at hann lifði sjau nætr, ef þat fyndist nokkut í, at honum væri til hjálpar, ok skyldi hann vera í varðhaldi Mönduls ok eigi í borgina heim koma. Margir hörmuðu þetta, því at Björn var mjök vinsæll. Fór jarl nú heim í staðinn með mönnum sínum, ok gengu undir drykkjuborð. En þegar hirðin hafði kennt fyrsta rétt ok drukkit fyrsta bikar, var öllum horfin vinátta við Björn, ok þótti þá öllum sem hann mundi sannr at sök.

Möndull var nú í garði Bjarnar ok rak í burtu alla hans heimamenn. Hann tók Ingibjörgu ok lagði í sæng hjá sér hverja nótt, Birni ásjáanda, ok hafði hún allt blíðlæti við hann, en mundi ekki til Bjarnar, bónda sins. Þótti nu Birni þungliga at fara, ok líða nu svá þessar sjau nætr, sem frá var sagt.

Víkr nú aftr sögunni þangat, er fyrr var frá horfit, því at eigi verðr af tveimr hlutum sagt í senn, þótt báðir hafi jafnfram orðit.

24. Vilhjámlr sveik Hrólf öðru sinni.

Nú er frá því at segja, at þau fóru ór Garðaríki Hrólfr ok konungsdóttir, at einn dag sjá þau, hvar einn maðr ríðr eftir þeim. Hann er í línklæðum einum ok gyrðr sverði. Hann dregr skjótt eftir þeim. Kennir Hrólfr, at þar er Vilhjálmr kominn, en þegar hann sér Hrólf, fellr hann til fóta honum ok biðr sér líknar á marga vegu, - "hefi ek hart af fengit, síðan vit skildum," segir Vilhjálmr, "því at konungr lét setja mik í myrkvastofu ok vildi láta drepa mik. Komst ek í burt með ráðum bæði frosinn ok hungraðr. Er ek nú kominn á þína miskunn Hrólfr minn, hvat sem þú vilt af mér gera. Vilda ek aldri gert hafa er þér mætti mislíka, ok alla daga vera þér hollr ok trúr heðan frá, ef þú lætr mik nú lifa ok fylgja þér aftr til Danmerkr."

Hrólfi fekkst hugar við hörmungarlæti Vilhjálms ok segist eigi nenna at drepa hann, þó at hann væri þess makligr. Konungsdóttir kvað því misráðit vera mundu, - "því at hann hefir illt yfirbragð, ok illa mun hann reynast."

Vilhjálmr fór nú með þeim ok gerði sik mjök þjónustumjúkan, en aldri var honum óhætt at koma nærri Dúldfal, því at hann beit Vilhjálm ok barði, ef hann náði.

Fóru þau til þess, er ein dagleið var eftir til Þorgnýs jarls. Höfðu þau tekit sér náttstað undir skógi einum ok skutu sér laufskála um kveldit. Lágu þau Hrólfr ok konungsdóttir bæði saman hverja nótt ok nakit sverð í milli þeira. Vilhjálmr stakk Hrólfi svefnþorn um nóttina, en um morgin stóð hann upp snemma ok tók hestinn Dúlcifal ok lagði söðul á hann, ok þetta eitt vildi hann at Vilhjálmi þiggja. Hrólfr lá í herklæðum sínum ok utan yfir Véfreyjunaut. Ingigerðr stóð upp. Hún knúði Hrólf ok fekk eigi vakit hann, hvern veg sem hún fór at. Gengr hún þá ór skálanum ok grætr. Vilhjálmr sér þat ok spyrr, hvárt henni gætist lítt at hvílbrögðunum.

Hún segir: "Allt má mér vel við hann líka, en svá sefr hann fast, at ek fæ ekki vakit hann."

"Ek skal þá vekja hann," segir Vilhjálmr.

Gengr hann þá at ok ryðr í sundr skálanum. Síðan hjó hann báða fæturna undan Hrólfi ok stakk þeim milli klæða sér. Hrólfr svaf sem áðr. Konungsdóttir spyrr, hvað brysti.

"Lífstundir Hrólfs," sagði Vilhjálmr.

Konungsdóttir segir: "Njót allra manna verst lífs ok handa, ok var þetta it mesta óhappaverk unnit. Muntu illa ills bíða."

Vilhjálmr mælti: "Tveir eru kostir gervir, taktu hvárn, er þér þykkir vildari, ok er sá annarr, at þá skalt fara með mér til Þorgnýs jarls ok sanna þat, er ek segi, því at ek hygg mér lítit til sæmdar at fara aftr í Garðaríki. Hinn er annarr kostr, at ek drep þik, sem þú ert komin."

Hún hugsar at kjósa sér eigi dauða, meðan hún á kost at lifa, en þykkir fyrir Vilhjálmi einskis ills örvænt. Segir hún þá, at hún mun honum fylgja ok eigi í móti mæla því, er hann segir, ef hann gerði henni engan vanheiðr í sínum orðum. Varð hún hér eið at vinna. Vilhjálmr vildi taka Dúlcifal, en þess var engi kostr, því at hann beit ok barði á alla vega, svá at hann mátti honum hvergi nærri koma, ok eigi mátti hann at Hrólfi ganga fyrir hestinum. Mátti hann ekki með sverðit fara fyrir þunga sakir. Lá Hrólfr nú þar eftir, en þau fóru leiðar sinnar. Þótti konungsdóttur nú þungt at fara ok mikit við Hrólf at skilja, svá lítt sem hann var staddr.

Er eigi frá þeira ferð fyrr sagt en þau kómu til Þorgnýs jarls. Gengr hann móti konungsdóttur með allri vegsemd ok blíðu. Hann spurði, hvat manna hann væri.

Hann svarar: "Ek er einn bóndason af góðri ætt hér í Danmörk ok kom ek í ferð með Hrólfi, þá er hann fór til Garðaríkis. Höfum vit þar unnit margar þrautir, ok at seinustu vann hann Sörkvi, kappa Eireks konungs, ok drap hann. Þat þoldi konungrinn eigi ok lét taka Hrólf ok drepa. Eru hér fætr hans, er ek hefi með mér til sýnis. Náði ek síðan konungsdóttur, ok færði ek hana hingat. Hefi ek lagt mik í margan lífsháska fyrir yðra skuld ok báðir vit Hrólfr. Var ok engi honum hraustari, því at hann gafst aldri upp, fyrr en hann missti báða fæturna. Þykkjumst ek nú kominn til ráðahags við Þóru, dóttur yðra. Er yðr smánarlaust at eiga mik fyrir mág fyrir ættar ok mannskapar sakir. Þarf því eigi at fresta, at nú sé bæði saman brullaupin."

Flestum þótti saga Vilhjálms sannlig, ok hörmuðu allir dauða Hrólfs, mest jarl ok Stefnir, sonr hans. Ingigerðr grét mjök. Jarl blíðkaði hana ok spurði, hvárt Vilhjálmr hefði honum satt sagt.

Hún sagði: "Eigi mun Vilhjálmr meira at yðr ljúga en öðrum, en þess vil ek yðr biðja, at þér frestið mánuð brullaupunum. Kann þar margt til at koma, at yðr þykkir eigi svá mega vera."

Þóru fell ok lítt til Vilhjálms ok beiddi þess sama. En er Vilhjálmr heyrði þetta, kjaftaði hann: "Látið þér eigi á brullaupum frest, hvat sem þær segja, því at kvenna skaplyndi er ómerkiligt."

Stefnir sagði: "Vel stendr, at konungsdóttir ráði þessu, ok eru þetta eigi löng frest."

Vilhjálmr segir: "Óhöfðingliga er þat sagt at láta konur ráða fyrir sér ætlun sinni eða son sinn, ef þau ráða þó verr."

Stefnir reiddist við orð hans ok sagði þær skyldu ráða, en eigi Vilhjálmr, - "ella skal ek missa lífit."

Vilhjálmr segir þat skaðalaust, þó at hann væri drepinn. Jarl bað þeim þetta eigi at grein verða, - "en þó mun Stefnir ráða því, er hann vill til hlutast, en þú, Vilhjálmr, munt ná ráðahag við dóttur mína, því at þú hefir vel til unnit."

Stefnir tók í hönd Ingigerðar ok leiddi hana til skemmu systur sinnar, læsti síðan ok geymdi sjálfr lykkilinn. Þat er sögn manna, at Ingigerðr konungsdóttir hafi geymt fæturna ok borit hjá þau grös, er ekki mátti deyja. Líkaði Vilhjálmi illa við Stefni ok varð at hafa svá búit.

25. Möndull græddi Hrólf.

Nú er þar til máls at taka, er Hrólfr er. Hannn lá til kvelds sem dauðr, því at svefnþorninn lá í höfði honum. Hafði Vilhjálmr hann ekki burt tekit. Dúlcifal stóð með söðli ok beisli þar yfir honum, til þess er han gekk at Hrólfi ok velti honum með höfðinu um völlinn. Fell þá burtu svefnþorninn. Hrólfr vaknar við þat, at undan váru báðir fætrnir, horfinn skálinn, en Vilhjálmr burt ok konungsdóttir. Þar lá sverðit Hreggviðarnautr. Hrólfi þótti nú mjök harkast um, en þó hreyfir hann sik ok tekr lífsteinana ok skefr í stúfana. Tók þá skjótt sviða ór sárunum. Hrólfr skreið at hestinum, en hann lagðist niðr. Fekk Hrólfr þá velt sér í söðulinn. Stoð Dúlcifal þá upp. Reið Hrólfr þá til þess, er hann kom til bæjar Bjarnar, vinar síns, því at hann vildi eigi ríða til borgarinnar, en þótti langt til kastala síns. Dúlcifal lagðist, þegar hann kom í garðinn. Tók Hrólfr þá beisl af honum, en skreið inn í húsin. Þótti honum þar auðigt mjök.

Hrólfr fór í eldaskála ok kastar ser niðr i sætit, þar er skuggi bar á, ok lá þar um stund. Hann sér þá, hvar kona gengr ok hefir eld meðferðar. Þessi kona var blá at yfirlit sem klæði ok mjök bólgin. Hún kveykti eld. Litlu síðar kemr inn maðr í skarlatsbúnaði ok skarband um enni af gulli gert. Hann var lágvaxinn ok miðdigr. Hann leiddi mann einn eftir sér, ok var bundinn at höndum ok fótum. Þar kennir hann Björn, vin sinn, ok þykkir hann harðliga leikinn. Hann leggr Björn niðr, en sest niðr við eldinn ok setr konuna hjá sér ok kyssti hana.

Björn mælti: "Illa gerir þú, Möndull, er þú hefir svikit konu mina, en forlogit mik við jarl, svá at hann lætr hengja mik á þriggja nátta fresti fyrir enga sök. Mundi eigi svá fara, ef Hrólfr Sturlaugsson væri innan lands. Mun hann ok mín hefna, ef honum verðr aftrkvámu auðit."

Möndull svarar: "Aldri mun hann þér hjálpa né þín hefna heðan rá. Má ek þat af honum segja þér, at undan honum eru báðir fætrnir ok ódauðr at eins. Mun hann aldri lífs aftr koma."

Hrólfr færist nú á stúfana upp í sætinu ok tekr baðum höndum uni háls Möduls ok mælti: "Þat skaltu vita, at enn lifa hendr Hrólfs, þó at fæturnir sé farnir," kippir honum niðr undir sik, svá at kvárar niðr í honum.

Hann mælti þá: "Ger svá vel, Hrólfr, at þú drep mik eigi. Skal ek þik þá heilan gera, því at ek á þau smyrsl, er engi eru slík á Norðrlöndum. Hefi ek svá mikil konstr til læknisdóms, at ek má allt heilt vinna, þat lífs er ván, innan þriggja nátta. Ek vil þér ok kunngera, at ek er dvergr í jörðu byggjandi, ok dvergsnáttúru hefi ek á kynstrum til læknidóms ok hagleik. Fór ek þess erendis hingat, at ek ætlaði at heilla Þóru jarlsdóttur eða Ingibjörgu ok hafa þær burtu með mér. En fyrir því at Björn sá gerst, hverr ek var, þá vildi ek svá fyrir koma honum, at ek tók beltit ok lét ek í kistu hans, en ek tók burt lykkilinn, at hann þætti því líkligri til, at hann hefði stolit, sem hann væri tregari til kistunni upp at lúka. Hefi ek snúit allra manna vináttu við Björn. Nú vil ek gjarna allt til lífs mér vinna, þat er þú kannt beiða, því at minn lífgjafa skal ek aldri svíkja."

Þá mælti Hrólfr: "Þat mun ek voga at gefa þér líf, en fyrst skaltu Ingibjörgu lækna ok leysa Björn."

Lét hann þá Möndul upp standa, ok var hann svartr ok ljótr eftir skapan sinni. Leysti hann Björn, en færði Ingibjörgu ór klæðum ok smurði hörund hennar með góðum smyrslum ok gaf henni minnisveig at drekka, ok vitkaðist hún þá skjótt, en hvítnaði hörundit, ok tók þá heilsu sína ok týndi allri ást við dverginn. Þökkuðu þau Björn Hrólfi, sem verðugt var.

Eftir þat hvarf Möndull ok kom aftr, þegar stund leið, ok fór þar með fætr Hrólfs ok stóran smyrslabuðk. Hann mælti: "Nú mun ek þat gera verða, sem ek hafði áðr eigi ætlat, at græða þik, Hrólfr. Skaltu nú leggjast niðr við eldinn ok baka stúfana."

Hrólfr gerði svá. Smurði hann þá smyrslunum í sárin ok setti við fæturna ok batt við spelkur ok lét Hrólf svá liggja þrjár nætr, leysti þá af umbönd ok bað Hrólf upp standa ok reyna sik. Hrólfr gerði svá. Váru honum fætrnir þá svá hægir ok mjúkir sem hann hefði á þeim aldr sárr verit.

Nú þótt mönnum þykki slíkir hlutir ótrúligir, þá verðr þat þó hverr at segja, er hann hefir sét eða heyrt. Þar er ok vant móti at mæla, er inir fyrri fræðimenn hafa samsett. Hefði þeir þat vel mátt segja, at á annan veg hefði at borist, ef þeir vildi. Hafa þeir ok sumir spekingar verit, er mjök hafa talat í fíguru um suma hluti, svá sem meistari Galterus í Alexandrí sögu eða Umeris skáld í Trójumanna sögu, ok hafa eftirkomandi meistarar þat heldr til sannenda fært en í móti mælt, at svá mætti vera. Þarf ok engi meira trúnað á at leggja, en hafa þó gleði af, á meðan hann heyrir.

Þá mælti Hrólfr til Mönduls: "Nú hefir þú vel gert, er þú hefir mik læknat. Skaltu hjá mér hafa nokkura hluti, er þú beiðir. Þess vil ek biðja, at þú fylgir mér til Garðaríkis, ef ek ferr þangat aftr."

Möndull segir svá vera skyldu, - "mun ek nú fara til minna heimkynna. Hefi ek hart af fengit okkrum viðskiptum ok þat harðast, at ek skilda við Ingibjörgu, en þó mun nú svá verða vera."

Fór Möndull dvergr við svá búit, ok vissi Hrólfr ekki, hvat af honum varð

26. Hrólfr gekk fyrir jarl.

Um morguninn eftir stendr Hrólfr upp ok herklæðist. Hann mælti til Bjarnar: "Nú munum vit fara í borgina fyrir jarl."

Björn segir: "Ófúss er ek þess, því at nú er úti sá tími, er mér var griðum játat, ok er mér víss dauði, ef ek kem þar."

Hrólfr mælti: "Til þess muntu hætta verða."

Fóru þeir nú til borgarinnar ok ganga inn í höllina ok námu staðar utarliga. Jarlinn sat þá yfir drykkjuborðum ok kenndi eigi Hrólf ok engi sá, er inni var.

En þegar sem jarlsmenn sáu Björn, mæltu þeir allir til hans: "Djarfr gerist þjófrinn Björn, er hann gengr fyrir augu jarls, ok illa hefir Möndull gætt hans, er hann er lauss orðinn."

Einn maðr tók upp oxahnútu stóra ok snarar at Birni, en Hrólfr tók hana á lofti ok sendi aftr þeim, er kastaði. Kom hnútan fyrir brjóst honum ok í gegnum hann, svá at hún stóð föst í timbrveggnum. Allir hljóðnuðu við þetta ok hræddust inn mikla mann, er inn var kominn.

Hrólfr mælti til Bjarnar: "Gakktu fyrir sæti Stefnis ok tala þessum orðum: "Bjóða mundi Hrólfr Sturlaugsson þér, ef hann væri hér fyrir, en þú kæmir til"

Björn þverfetar innar eftir höllinni, því at hann var hræddr mjök, þar til hann kom fyrir Stefni. Mælti hann þá þessum orðum, er Hrólfr bauð honum. En er Stefnir heyrði orð hans, stökk hann fram yfir borðit ok gekk utar at Hrólfi ok létti kápuhettinum frá andliti honum. Kenndi hann þá Hrólf ok fagnaði honum forkunnar vel ok leiddi hann fyrir föður sinn. Jarl varð feginn kvámu Hrólfs ok stóð upp í móti honum með allri blíðu.

Vilhjálmr setti nú ekki vel augun, er hann sá Hrólf. Var hann stundum rauðr yfirlits, en stundum bleikr sem bast af hræðslu.

Þorgnýr jarl mælti: "Hér sýnist mér nú Hrólfr Vilhjálmr, en eigi dauðr."

Hrólfr spyrr, ef Vilhjálmr væri þar. Hann segir: "Hér em ek, Hrólfr minn, ok er allt á þínu valdi, þat mér til heyrir."

Hrólfr segir: "Ekki skildist þú vinsamliga við mik, Vilhjálmr, ok mun þér lengi illt innan brjósts búit hafa, þó at nú sé fram komit, ok er þat nú vildast, at þú segir ævisögu þína, þótt eigi sé góð, því at lítill heiðr mun þér at þínu lífi verða heðan frá."

"Svá skal gera sem þú vilt, Hrólfr minn, því at þat mun best gegna," segir Vilhjálmr.

27. Saga Vilhjálms ok endalok hans.

"Þat er upphaf at sögu minni, at faðir minn bjó við skóg einn hér í Danmörk, er Úlfr hét. Hann átti sér konu ok átta börn, ok var ek eitt af þeim, it elsta at aldri. Faðir minn átti geitr margar ok mjök óspakar. Var ek til þess fenginn at geyma þeira, ok allt gerða ek, þat er til fell ok ek komst höndum undir, en viðgerningr var léttr, ok illa var ek klæddr. En þegar ek kom eigi geitunum heim, þá var ek flengdr. Tók ek þetta illa at þola, þar til at ek kom heim eina nótt; bar ek eld at húsunum, ok brenndi ek þau inni. Bjó ek þá búinu um langa stund. Tók ek þá mikinn þroska.

Eina nótt dreymdi mik, at maðr kom at mér mikill vexti ok nefndist Grímr. Hann kvað mik vera gott mannsefni ok mikla giftu lagna verða, ef ek kynni eftir at leita, ok mælti til kaupa við mik. Ek spurði, hverninn kaup þat væri.

Hann segir: "Ek skal gefa þér enn meira afl en þú hefir áðr, þar með vápn ok góð klæð ok fleiri hluti aðra, en þú skalt fara á fund Hrólfs Sturlaugssonar ok svíkja hann, ef þú getr, þvi at hann er nú á ferð kominn, ok ætlar hann nú til Garðaríkis ok ná burt konungsdóttur. Mun hann mörgu illu af stað koma, ef hann er eigi af dögum ráðinn. Má svá gera giftumuninn, at þú verðir mágr Eireks konungs, en hann fái bana."

Ek játaði þessu. Síðan tók hann horn undan skikkju sinni ok gaf mér einn drykk. Þótti mér þá hlaupa afl í mik. Síðan skildu vit at svá mæltu, ok er ek vaknaði, lágu þar bæði vápnin ok klæðin. Fór ek síðan, þar til er vit fundum Ölvi, frænda minn. Váru þat allt mín ráð, er þar fór fram, því at ek þóttist vita, at þú mundir halda eiða þína ok ek mundi kosti eiga at drepa þik, þá er ek vilda, ok þú hefðir unnit mér þat til framkvæmdar. Þykkist ek nú vita, at þetta hefir Grímr ægir verit, er mér hefir vitrast, ok því fór ek ór Garðaríki eftir þér, at ek hræddumst, at hann mundi mér grimmliga hefna, ef ek gerði þat eigi, er hann hafði mælt. Nú hafði ek ætlat at fá Þóru til eiginkonu, ok því færði ek Ingigerði hingat, en eigi í Garðaríki. Hefði ek þar aldri óttalauss verit, ef it sanna væri uppi um hagi mína, ok hefi ek ætlat at drepa Stefni ok svá jarl eftir ok taka Ingigerði ok ráða einn fyrir ríkinu þaðan af. Mundi ek hafa gengit milli bols ok höfuðs á þér, Hrólfr minn, í skóginum, ef ek hefði eigi óttast Dúlcifal. Er nú ævisaga mín úti. Væntir mik nú, Hrólfr minn, at þú munir gefa mér líf, þott ek sé ómakligr, því at mér hefir nokkur várkunn á verit at vinna til þvílíks heiðrs sem í boði var ok slíks kvánfangs ok mikils ríkis."

Eftir þat þagnar Vilhjálmr, en öllum þeim er herðu þessa sögu þótti hann vera inn mesti svikari.

Eftir þat hefr Hrólfr upp sína sögu ok segir frá því er hann fór heiman ór Danmörku, ok til þess, er þá var komit, ok þótti mönnum mikils vert um hans frægð ok hreystiverk, ok þótti dvergrinn honum sendr verit hafa til happa.

Tók nú Björn aftr þvílík metorð ok heiðr sem hann hafði áðr haft, en Vilhjálmr var nú fanginn, ok er stefnt til hans fjölmennt þing. Var þá um leitat, hvern dauðadag hann skyldi helst hafa. Urðu allir á þat sáttir, at hann fengi it hræðiligasta líflát, ok var síðan sett ginkefli í kjaft honum ok hengdr á hæsta gálga. Lét Vilhjálmr svá sitt líf sem fyrr var sagt, ok var þess ván, at illa mundi illum lúka, þar sem þvílíkr svikari ok morðingi var.

Ingigerðr konungsdóttir varð fegin aftrkvámu Hrólfs ok því, at hann var heill orðinn. Átti jarl þá tal við hana ok segir, at nú mundi ekki brullaupinu lengr fresta þurfa.

Hún segir: "Þat skuluð þér vita, herra, at eigi er hefnt Hreggviðar konungs, föður míns, ok þat með, at ek skal í einskis manns sæng koma, fyrr en þat er gert, at Eirekr konungr er drepinn ok Grímr ægir ok allir þeir, er þar gerðu mest at. Vil ek ok eigi, at Garðaríkis menn þjóni undir annan höfðingja en þann, er ek skal eiga."

Hrólfr segir: "Með því ek færði konungsdóttur burt ór Garðaríki ok hún vildi mér lostig fylgja, þá skal hún ok ónauðug af hverjum manni, ef ek má ráða. En bjóða vil ek yðr, herra, at fara í Garðaríki með styrk yðrum ok vinna þar þvílíkt, er ek má orka."

Jarl segir: "Þakka vil ek yðr, Hrólfr, fyrir þann góðvilja, er þér hafið mér tét í þessu ok allri þinni þjónustu. Nú vil ek gjarna þat þiggja, at þit Stefnir séuð formenn þessar ferðar. Skal ek ykkr svá búa í þessa ferð at skipum ok liði sem ek hefi framast efni á, því at ek vildi, at þit kæmuð svá hefndum fram, at konungsdóttur líki. Skal ok brullaupit eigi fyrr vera en þit komit aftr, ef þess verðr auðit."

Konungsdóttir segir sér þetta vel líka, ok var þetta með þeim staðráðit. Menn Hrólfs höfðu beðit hans í kastalanum, meðan hann var í burtu, ok urðu þeir glaðir við hans heimkvámu.

28. Þeir Hrólfr heldu til Garðaríkis.

Lætr nú Þorgnýr jarl hafa skipa búnað ok vápna um sumarit, svá vítt sem hans ríki var. Kom homun ok mikit lið af Svíþjóð ok Fríslandi, er frændr hans ok vinir sendu honum, ok enn fekk hann mikinn styrk af Vindlandi. Var nú mikill viðbúnaðr í Jótlandi í þessari herferð, en svá sem herrinn var allr saman kominn, var þat frítt lið ok vel búit. Þeir höfðu hundrað skipa ok flest stór. Váru þeir Hrólfr ok Stefnir formenn þessa liðs. Þeir biðu byrjar nokkura daga.

Einn dag gekk maðr fram at borði á skipi Hrólfs. Hann var lágr ok digr, hafði stóran bagga á herðum sér. Hann gengr á bryggjuna á skipit. Hrólfr kennir þenna mann. Þar er kominn Möndull dvergr. Hrólfr fagnar honum vel.

Möndull lagði baggann af sér ok mælti: "Nú er ek hér kominn, sem þú beiddir, Hrólfr, ok mun ek fara með þér, ef þú vilt, með því móti at ek ráði öllu því, er ek vil til leggja, ok engi bregði af mínum ráðum. Þó mun alls við þurfa, at vel takist."

Hrólfr svarar ok segir, at allir skyldi hans ráð hafa ok hann vildi gjarna hans föruneyti þiggja.

Þá mælti dvergr: "Þat er fyrst mín skipan, at þú Hrólfr, skalt vera á því skipi, sem fyrir skal fara alla leið, því at þú hefir gullit álfkonunaut. Máttu eigi villt fara. Vér skulum tengja saman öll skip vár, hvert at stafni annars. Ek skal vera á því skipi, er seinast ferr. Vér skulum eigi fyrr leysa en undit er segl á öllum skipunum, ok þótt nokkurr leysist úr floatanum, þá skal engi fram hjá sigla. Skuluð þér þessu fram halda ok eigi af bregða, hvat er á gnýr eða yðr kann sýnast, ok mun þá vel duga. Aldri skulu vér at landi leggja né nokkura dvöl hafa, fyrr en vér komum til Garðaríkis. Skulum vér nú segl vinda, því at byr mun eigi skorta."

Var nú svá gert sem Möndull hafði fyrir sagt. Bað Þorgnýr jarl vel fyrir þeim ok Ingigerðr. Björn ráðgjafi var eftir með jarlinum, ríkinu til gæslu.

Rann nú byrr á, ok sigla þeir Hrólfr í haf. Þeim byrjaði hægliga, en svá sýndist þeim sem annat mundi veðr í lofti. Sjór var úthverfr kringum þá, ok miklar dunur váru í loftit at heyra. Möndull sat við stjórn á síðasta skipi. Hann tók eitt stórt kefli ok batt þar um blám þræði ok dró þat eftir skipinu í vörina.

Eina nótt sýndist þeim sem herskip færi í móti Hrólfi ok veitti honum harða atsókn. Möndull kallaði ok bað engan gefa sik at því, en þeir sögðu hann svá hræddan, at hann þyrði eigi verja lið Hrólfs. Þeir leystu skip eitt ór flotanum ok vildu fara fram fyrir önnur skipin, en þess var eigi kostr, því at vindr kom í móti þeim, ok rak þá aftr um öll skipin, ok þat sá hann til þeira síðast, at einn stór hrosshvalr kom at þeim ok steypti skipinu um koll. Týndist þar hvert mannsbarn. Mörg undr bar fyrir þá önnur, ok brugðu menn sér misjafnt við. Þeir týndu alls tuttugu skipum, áðr þeir kómu í Garðaríki.

Lögðu þeir upp í ána Dýnu ok herjuðu þar á bæði borð, brenndu byggðir, en ræntu fé, því er þeir náðu. Margt fólk gekk til handa þeim, ok fengu þeir með því fjölda liðs. Spurðu þeir brátt til Eireks konungs, hvar hann var með fjölmenni. Lögðu þeir þá skipunum í eitt lægi. Möndull tók bát einn ok reri kringum öll skipin. Síðan gekk hann á land ok bað menn tjalda við einn hamar, er þar var nær þeim, - "skal hvert tjald standa af annars enda upp."

Var nú svá gert. Eftir þat leysti hann bagga sinn ok tók þar ór svört silkitjöld. Hann tjaldaði þeim utan yfir öll önnur tjöldin svá breitt ok sterkliga, at hvergi fannst smuga á. Þetta var fyrir vetrnætr, er þeir kómu í Garðaríki.

Möndull dvergr mælti: "Nú skal bera kost af skipunum í tjöldin, svá at endast megi um þrjár nætr. Síðan skuluð þér í tjöldin ganga ok engi út sjá, fyrr en ek segi yðr til."

Var nú allt gert eftir hans boði. Gekk Möndull síðast inn ok fór þó áðr umhverfis tjöldin.

Litlu eftir þetta heyrðu þeir, at veðr tók at hvessa ok gnúði fast á tjöldin. Þótti þeim þat undrum gegna. Maðr einn var svá forvitinn, at hann spretti tjaldinu ok sá út, en er hann kom inn aftr, var hann bæði vitlauss ok mállauss ok innan lítils tíma dauðr. Þessu gekk þrjár nætr, at veðrit stóð.

Möndull mælti: "Eigi komum vér allir aftr til Danmerkr, ef Grímr ægir má ráða, því at hann var sá hrosshvalr, er týndi skipum várum, ok hefði hann svá með öll farit, ef ek hefði eigi farit síðast, því at hann mátti aldri lengra fara en at kefli því, er ek dró eftir mér. Nú hefir hann hríð at yðr gert með frosti, at allir þér hefðuð bana fengit, ef eigi hefðu tjöldin hlíft yðr, en nú á þetta ofan eru komnir tólf menn í skóginn skammt heðan, er Grímr hefir sent Eireki konungi. Þeir eru ofan af Ermlandi ok eru nú at efla seið ok skulu seið ætlat ykkr Hrólfi ok Stefni, svá at þit skulið sjálfir drepa ykkr. Nú skulum vér fara sjau saman móti þeim ok sjá, hvat í gerist."

Gerðu þeir nú svá, uns þeir kómu í skóginn. Sáu þeir hús eitt. Var þangat at heyra ill læti, er þeir frömdu seiðit. Gengu þeir síðan inn í húsit ok sjá þar hjall hávan ok undir fjóra stólpa. Möndull fór inn undir hjallinn ok reist þeim seiðvillur með þeim atkvæðum, at þeim hrifi sjálfum seiðmönnum. Gengu þeir síðan út í skóginn ok námu staðar um hríð, en seiðmönnunum bra svá við, at þeir brutu ofan seiðhjallinn ok hlupu beljandi út af húsinu á sinn veg hverr þeira. Sumir hlupu í fen eða sjó, en sumir fyrir björg ok hamra, ok drápu sik allir með þessum hætti. Fóru þeir síðan aftr til skipa sinna, ok váru þau heilbrigð. Sáu þeir, at hríðin hafði ekki víðara tekit en um kring skipin ok tjöldin.

Þá mælti Möndull: "Nú er svá orðit, Hrólfr, at ek mun ekki í orrostu ganga, því at ek er, engi at hreysti eða framgöngu, en þó mundir þú liðfár hafa orðit, ef þú hefðir einn um sét með. Ykkr Stefni var þessi dauði ætlaðr, sem nú sáuð þér, at seiðmennirnir fengu."

Þökkuðu þeir honum fyrir sín konstr ok bjuggu sik til landgöngu síðan.

29. Fall Þorgnýs jarls.

Litlu síðar en þeir Hrólfr fóru ór Jótlandi ok í Garðaríki, kom við land Tryggvi berserkr, sá er fyrr var getit í sögunni. Hann hafði óvígan her fyrir fjölda sakir. Hafði hann oftast verit í Skotlandi ok Englandi, síðan hann flýði undan þeim Hrólfi ok Stefni, en nú hafði hann spurt, at þeir váru ór landi farnir ok nú mundi lítil viðtaka.

En þegar Þorgnýr jarl spurði hersöguna, lét hann safna liði, ok með því at Tryggvi hafði mjök á óvart komit ok þat annat, at burt var allt mannval ór landinu, þá fekk jarl lítit lið móti svá miklum her. Fundr þeira var skammt frá borginni. Sló þar þegar í inn harðasta bardaga. Gengu hvárirtveggju vel fram. Þorgnýr jarl lét röskliga fram bera merki sitt ok fylgdi sjálfr ok barðist alldjarfliga ok drap margan mann. Björn ráðgjafi fylgdi honum karlmannliga ok felldi marga menn, því at þeir váru vanir til herskapar ok fullhugar til framgöngu. Tryggvi gekk ok hart fram ok óð í gegnum lið jarls, svá at ekki stóð við honum, ok hallaðist mjök orrostan á hans menn, jarlsins. Bardaginn stóð allan dag ok lyktaðist með því, at Þorgnýr jarl fell með góðan orðstír ok Tryggvi varð hans banamaðr. Flýði þá Björn ráðgjafi ok þat lið, er eftir var, til borgar, ok heldu sik þar, en Tryggvi settist um borgina.

Síð um kveld sáu menn, at þrjú skip sigldu at landi. Váru öll stór ok svört fyrir borði. Þeir lögðu í lægi ok tjölduðu. Váru nú borgarmenn hugsjúkir um sinn hag. En þegar morgunn kom, ganga skipamenn heim til borgar með fylktu liði. Tólf gengu fremstir, ok höfðu tveir af þeim grímur fyrir andliti. Tryggvi fylkti ok liði sínu, en er þeir fundust, varð þar fátt um kveðjur, því at grímumenn réðu þegar til bardaga ok sóttu hart fram. Ok er borgarmenn sjá þat, gengu þeir út af borginni ok kómu í opna skjöldu. Varð Tryggvi mjök í kvínni, ok fell mjök lið hans. Menn sóttu fast at Tryggva, ok lauk svá, at hann fell ok mestr hluti liðs hans. Tóku þeir þá mikit herfang. Fóru grímumenn þegar til skipa sinna ok áttu ekki tal við aðra menn.

Undruðust landsmenn mjök, hvat mönnum þetta mundi vera, ok kunni þat engi at segja.

Var nú eftir um kyrrt, ok var Þorgnýr jarl haugsettr. Þóru fekk mikit fráfall föður síns ok mörgum öðrum landsmönnum, því at hann hafði verit góðr höfðingi ok stjórnsamr ok ráðit lengi ríkinu ok átt mjök friðsamt. Var hann því öllum mönnum harmdauði.

30. Fyrsti dagr orrostu.

Frá því er nú at segja, sem fyrr var frá horfit, at Hrólfr stefnir öllum sínum her móti Eireki konungi. Þeir fundust skammt frá Aldeigjuborg. Hafði konungr mikit lið ok harðsnúit. Margir váru miklir höfðingjar með Eireki konungi. Einn af þeim var jarl, er Ími hét. Hann var mikill ok sterkr ok vel vígr, ættaðr ór Garðaríki. Með þeim var hálfbróðir hans, er Röndólfr hét. Hann mátti vel tröll kallast fyrir vaxtar sakir ok afls Móðurætt hans var frá Áluborg í Jötunheimum ok þar hafði hann upp vaxit. Hann hafði kylfu fyrir vápn, sex álna langa ok mjök digra í annan enda. Eigi bitu flest járn á ólpu þá, er hann var í. Röndólfr var hamaðr ok grenjaði sem tröll, þegar hann reiddist. Brynjólfr var með konungi, en þeir Þórðr ok Grímr varu eigi komnir, því at þeir söfnuðu liði it efra um landit.

Hvárirtveggju reistu sínar herbúðir ok sváfu af þá nótt. Þar var sléttlent ok skammt til sjóvar. En um morgin snemma bjuggust þeir til orrostu, en konungr skipaði fylkingar tvær ok var sjálfr í annarri, en Brynjólfr bar merki konungs. Fyrir framan merkit setti hann Röndólf ok alla þá, er mestir kappar váru, en í annan fylkingararm var Ími jarl ok fleiri tígnarmenn, þó at þeir sé eigi nefndir. Hana merki bar sá maðr, er Arnoddr hét ok var mikill kappi.

Hrólfr setti ok tvær fylkingar. Skipaði hann sér móti Eireki konungi ok undir sitt merki Svíum ok Frísum. Stefnir var í annan arm ok Jótar. Sá maðr bar merki fyrir honum, er Áli hét inn mesti hreystimaðr. Hrólfr var í herklæðunum Hreggviðarnaut. Hann reið Dúlcifal. Margt riddaralið var í hvárumtveggja hernum. Stefnir var í annarri kápu Hrólfs. Möndull var ekki í orrostu, því at hann var ekki við vápn vanr.

At svá skipuðu æptu hvárirtveggju heróp, ok eftir þat sigu saman fylkingar. Var þegar hörð orrosta ok mikit mannfall af hvárumtveggjum. Var fyrst atreið með riddurum, en síðan ákafr bardagi með höggum ok lögum. Röndólfr gekk þegar hart fram ok lamdi á tvær hendr með kylfunni ok drap svá bæði menn ok hesta. Engi var svá sterkr riddari, at þyldi eitt hans högg. Hrökk því allt undan, þat er fyrir varð. Brynjólfr bar merkit fram kappsamliga, ok gerðist nú illr kurr í liði Hrólfs. Hann ríðr nú fram á Dúlcifal, ok var engi sva hraustr, at í söðli sæti fyrir honum ok hans höggum. Hann hjó með sverðinu Hreggviðarnaut bæði menn ok hesta ok drap margan mann, því at sverðit beit sem í vatn brygði ok nam hvergi í höggi stað. Var nú orrostan mjök skæð, svá at hver fell um þveran annan.

Nú er frá því at segja, at Stefnir ríðr hart fram í lið Íma jarls ok veitir mörgum riddara skaða, þar til at Ími jarl kemr í móti honum. Ríðr þá hvárr at öðrum með miklu kappi, ok leggr hvárr til annars í skjöldinn. En er þeir mættust, brotnaði spjótskaft Íma sundr í miðju, en Stefnir hjó jarl aftr ór söðlinum, svá at hann kom fjarri niðr hestinum. Spratt hann skjótt á fætr ok brá sverðinu. Stefnir hljóp þá af baki ok hjó til Íma, en hann hjó á móti, ok kom sverð Stefnis á gaddhjaltit ok tók af höndina með. Eftir þat lagði Stefnir jarl í gegnum með sverðinu, ok lét hann svá sitt líf.

Gekk hann síðan hart fram. Þeir fundust í annan stað Áli ok Arnoddr ok sóttust með mikilli hreysti. Þeir hjuggust, svá at af þeim váru allar hlífarnar. Báðir höfðu þeir kastat merkjunum, en svá lauk þeira viðreign, at Arnoddr lagði með sverðinu í kvið Ála ok út um bakit, en hann óð upp á lagit ok hjó með báðum höndum í höfuð Arnoddi, svá at í tönnunum nam staðar. Fellu þeir nú báðir dauðir til jarðar.

Nú sér Hrólfr skaða þann, er Röndólfr gerir á liði hans, ok sér, at eigi muni svá búit hlýða. Hann hleypr af baki Dúlcifal ok veðr, á móti Rondólfi. En er þeir mætast, þá lýstr Röndólfr til Hrólfs með járnkylfunni, en hann veik sér undan ok treysti eigi at standa undir svá þungu höggi. Kylfan kom á tvá menn, er staðit höfðu á baki Hrólfs, ok lamdist hvert beint í þeim. Hrólfr slæmdi sverðinu á hönd Röndólfs, ok tók af í úlfliðnum ok allar tær af öðrum fæti. Röndólfr reiddi upp stöngina með annarri hendi ok laust til Hrólfs af öllu afli. Kylfan kom í jörðina ok sökk til miðs, en Hrólf sakaði ekki. Hjó Hrólfr þá af Röndólfi aðra höndina, svá at hún fell niðr. Sneri hann þá undan. Hann veifaði stúfunum ok öskraði sem griðungr. Í því höggr Hrólfr undan honum báða þjóhnappana, svá at þeir loddu við í knésbótum. Dró hann þá slóðann eftir sér ok hljóp beljandi upp í fylking Eireks konungs, svá at allt hrökk undan. Drap hann með því margan mann.

Hrólfr ok Stefnir neyttu þessa ok þeira menn, höggva nú ok leggja hvern mann, er fyrir varð. Fell nú undvörpum lið Eireks konungs. Röndólfr gáði ekki, hvat fyrir var, ok hljóp á Brynjólf, svá at hann fell á bak aftr með merkit ok komst með nauðum á fætr ok flýði síðan. En er menn Eireks konungs sjá merkit fallit, þá flýði hverr einn. En er Eirekr sér þat, flýr hann sem aðrir til borgarinnar, en þeir Hrólfr ok Stefnir ráku flóttann ok drápu hvern, er þeir náðu. Varð þar svá mikit mannfall, at varla má tölu á koma. Röndólfr hljóp út á ána ok drekkti sér, en Eirekr konungr ok þeira lið, er undan komst, byrgðu sik inni í borginni, ok lauk með því orrostu. Var þá komit at kveldi.

Hrólfr fór þá til herbúða sinna ok lét binda sár manna sinna. Hafði ok margt fallit af liði hans.

En er á leið kveldit, sáu menn Hrólfs þrjú herskip fara at landi. Þeir lögðu í lægi ok bjuggu um. Eftir þat gengu frá skipum þrjú hundruð manna. Þat var allt vaskligt lið ok vel búit. Einn maðr var þar stærstr fyrir liði. Þessir menn gengu til herbúða Hrólfs, ok er þeir finnast, kennir Hrólfr, at þar er kominn faðir hans, Sturlaugr, ok Eirekr, bróðir hans. Verðr þar mikill fagnafundr með þeim öllum saman. Spurði Hrólfr föður sinn tíðenda ok af ferðum sínum. Sturlaugr var þá gamall mjök ok hafði lengi af lagt herferðir. Sagðist hann hafa til Garðaríkis at veita Hrólfi lið.

Drukku þeir um kveldit ok höfðu mikla gleði. Sturlaugr hafði herklæði sín ok saxit Véfreyjunaut. Með honum váru margir kappar ok hreystimenn ór Hringaríki. Einn af þeim hét Torfi inn sterki, annarr Bárðr, þriði Garði, fjórði Atli, fimmti Birgir, sétti Sölvi, sjaundi Loðinn, áttundi Knútr kveisa. Allir váru þessir inir mestu hreystimenn. Þottu þeir Torfi ok Knútr bera langt af þeim.

Tóku þeir nú náðir á sik um nóttina ok höfðu vörðu sterka.

31. Annarr dagr orrostu.

At Eireki konungi dreif margt lið um nóttina, þeir ór heruðum söfnuðust til hans, en þeir Grímr ægir ok Þórðr Hléseyjarskalli kómu um kveldit með ótöluligan her. Váru með þeim margir kappar ok berserkir, ok eru tólf nefndir: Einn er Örn inn ermski, Úlfr, Hárr ok Gellir, Sörli síðnefr ok Tjösnir, Loðmundr, Haki, Lífólfr ok Styrr sterki, Brúsi beinserkr. Allir váru þessir illir viðreignar ok tröllum líkari en mönnum, þótt fjórir væri verstir, en þat var Tjösnir ok Gellir ok þeir bræðr, Styrr ok Brúsi. Varð nú Eirekr konungr feginn þeira kvámu ok sagði þeim hann hefði fengit mikinn mannskaða ok Hrólfr væri ólíkr flestum mönnum fyrir hreysti sakir ok herklæða, er hann hafði, - "var oss þat mikit óhapp, at Hrólfr náði sverðinu Hreggviðarnaut."

Grímr segir: "Vel mun duga. Skulum vér þann mannskaða aftr bæta á morgin, er þér fenguð í dag."

Leið náttin, en dagr kom. Bjuggust nú hvárirtveggju til orrostu.

Eirekr konungr fór út af borginni með allt sitt lið ok skipaði sínar fylkingar. Brynjólfr bar enn merki hans, en undir merkinu stóðu átta berserkir: Örm ermski, Úlfr, Hárr, Sörli, Lífólfr, Loðmundr, Herkir, Tjörfi ok Grímr ægir. Stóð hann fyrir framan fylkingarmerkit.

Í annan arminn var Þórðr Hléseyjarskalli, ok var borit fyrir honum merki. Þar váru þeir Tjösnir ok Gellir, Styrr ok Brúsi ok margt annat lið.

Í mót Eireki konungi fylkti Hrólfr ok Stefnir ok með þeim Knútr kveisa ok Torfi inn sterki. Á mót Þórði fylkti Sturlaugr ok Eirekr, sonr hans, ok þeir sex kapparnir: Haddr, Garði, Atli, Birgir, Sölvi ok Loðinn. Eigi er þess getit, hverir merki báru fleiri en Drynjólfr.

Liðsmunr var mikill, svá at konungr hafði þrjá um einn.

Síðan var í lúðrá blásit, ok eftir þat sigu saman fylkingar með ópi ok eggjan ok miklu vápnabraki.

Var fyrst hörð skothríð, en síðan höggorrosta, ok gengu hvárir sterkliga á aðra. Váru margir þeir hlutir ok atburðir, at jafnfram báru við, ok verðr þó fram í einu senn at segja.

Möndull dvergr var eigi í orrostu ok stóð á hæð nokkurri. Hann skaut af handboga ok var mjök mannskæðr.

Gengu nú hvárirtveggi hart fram svá at eigi þurfti sóknar at frýja.

Í móti Grími ægi kómu þeir Knútr kveisa ok Torfi inn sterki. Báðir váru þeir sterkir ok fjölkunnigir. Þeir sóttu hann báðir senn lengi dags. Var þeira atgangr svá harðr, at menn urðu forða sér nærri at vera. Berserkirnir konungs gerðu mikit af sér ok gengu í gegnum lið Hrólfs, svá at allt hrökk undan. Varð þar margr góðr drengr ríki sitt at missa. Engi var svá góðr hjálmr eða þykkr skjöldr, at eigi yrði at ganga fyrir þeira höggum. Var lið Hrólfs búit til flótta.

Hrólfr hafði gengit í fylking Eireks konungs ok Stefnir, ok gerðu þar mikinn skaða, áðr þeir sáu, hversu berserkirnir gengu hart fram. Sneru þeir þá í móti þeim, ok er þeir fundust var þar ekki stórra höggva at frýja, er hvárir greiddu öðrum. Hrólfr hjó til Arnar, en hann kom skildi við, ok tók hann sundr, en blóðrefillinn reist allan kviðinn, svá at út fellu iðrin. Eftir þat lagði hann Herki í gegnum ok hjo báða fæt undan Lífólfi. Stefnir lagði með spjóti til Úlfs, en hann kom skildi fyrir lagit, ok gekk í gegnum ok svá í lærit. Var þat mikit sár. Úlfr hjó spjótit af skaftinu. Hárr hljóp ok fram at Hrólfi ok laust með gaddakylfu utan á hjálminn, svá at honum helt við ómegin. ok hrapaði at Úlfi ok stakk við honum sverðinu, en brynjan dugði eigi, ok gekk í gegnum hann. Loðmundr lagði til Stefnis, þar er kálfann tók, ok í gegnum kálfann. Hrólfr kom at því ok höggr báðum höndunum í höfuð Loðni ok klauf hann allan niðr í gegnum, sva at í jörðu nam staðar. Í því lögðu þeir Sörli ok Tjörfi at Hrólfi. Hárr laust með kylfunni um hrygg Hrólfs. Hefði þat orðit hans bani, ef eigi hefði kápan hlíft honum ok herklæðin, en hann fell á bæði kné. Hann spratt upp skjótt ok hjó á fót Hárs, svá at af tók í knjáliðunum. Hrólfr slæmdi ok sverðinu utan á síðu Tjörfa, svá at hann tók sundr í miðju. Sörli leitaði þá undan, ok Hárr hnykkti á annan fótinn ok lamdi með kylfunni, hvat er fyrir varð. Hann drap ellefu menn, áðr Stefnir hjó hann banahögg. Lét hann líf sitt með góðan orðstír. Var nú hörð orrosta. Eirekr konungr ok Brynjólfr drápu margan mann. Möndull skaut Eirek konung með pílu gegnum handlegginn.

Þeir Hrólfr ok Stefnir sækja nú hart fram á nýra leik, því at mjök hallaðist á þá bardaginn. Þeir kómu þar at, er þeir höfðu við átst Grímr ok Torfi ok Knútr, ok var þar jörðu um snúit. Lyktaði svá þeira viðreign, at Kútr var dauðr, en Torfi ófærr fyrir sára sakir. Grímr var móðr mjök, en þó hafði hann drepit þá enn margan mann. Hrólfr ok Stefnir höggva til hans báðir senn, en hann fór niðr í jörðina undan, því líkt sem á vatni væri.

Frá því er nú at segja, er jafnfram bar við at þeir Sturlaugr sækjast í annan fylkingararm. Gengu þar hvárir í lið annarra með stórum höggum ok sterkum spjótalögum. Var þar mikit mannfall. Sturlaugr hjó ok lagði til beggja handa með saxinu Véfreyjunaut. Þurfti sá engi um sár at binda, er skeinu fekk af því. Eirekr sonr hans, fylgdi honum vel ok felldi margan mann. Þórðr Hléseyjarskalli gekk með miklu kappi mót Sturlaugi. Hann atti fram berum skallanum, en þótt að hann væri höggvit með sverðum eða öxum, þá beit ekki. Þvi mátti hann öruggr fram ganga. Þeir Norðmenninir, fjórir tigir af mönnum Sturlaugs, kómu móti honum ok sóttu allir at honum, en hann varðist með miklu kappi.

Í öðrum stað mættust þeir Styrr sterki ok Brúsi beinserkr, en í móti þeim kom Haddr ok Garðr, Birgir ok Sölvi. Gengu þeir þrír at hinum tveimr, ok þurftu þeir allra handa við. Var þeira sókn bæði hörð ok áköf, ok eru þeira högg ok lög eigi með atvikum greind. En svá lauk þeira fundi, at þeir Styrr ok Brúsi sprungu af mæði. Höfðu þeir þá drepit Hadd ok Garð ok höggvit báðar hendr af Sölva, en Birgir var mjök sárr. Sölvi hljóp at einum manni ok setti hausinn fyrir brjóst honum, svá at inn gengu bringspalirnar. Var þat hans bani. Eftir þat felldi hann annan ok beit sundr barkann í þeim. Var hann þá lagðr spjóti í gegnum, ok lét hann líf sitt með mikilli hreysti.

Loðinn ok Atli sóttu tveir Gelli, ok var þeira fundr harðr, því at hann var it mesta illmenni. Særðu þeir hann mörgum sárum. Gellir hjó Atla með bryntröllsbroddi, en hann kom í hjálminn ok klauf hann, svá at í heila nam staðar. Loðinn vildi hefna hans ok lagði með sverði til Gellis í gegnum brynjuna ok í lærit. Varð þat mikit sár. Gellir hjó þá til Loðins, ok kom á viðbeinit ok tók þat sundr ok sneið hjartat. Fell hann dauðr niðr. Þá kom at Eirekr Sturlaugsson ok höggr Gelli banahögg.

Nú finnast þeir Tjösnir ok Sturlaugr. Höggr hvárr til annars, ok varð hvárrgi sárr. Hann hjó af Tjösni allan skjöldinn, en þó hörfði Sturlaugr fyrir stórum höggum Tjösna. Möndull sér þetta. Hann leggr ör á streng ok skýtr einni krókör í augat á Tjösna, svá at langt sökk upp á skaptit. Tjösnir grípr í örvarskaptit ok slítr burt örina, ok var þar á augat. Þessu sætir Sturlaugr ok höggr í því Tjösna sundr í miðju, svá at sér fell hvárr hlutrinn.

Sturlaugr sér nú, hversu mikinn skaða Þórðr gerir honum svá at náliga var lið hans komit á flótta, en sumt drepit. Sækir hann nú þangat til, er Þórðr er, en hann snýst í móti, ok varð þeira einvígi bæði hart ok langt, þar til er Sturlaugr kom staðhöggi á Þórð. Þat kom í skalla honum ok bilaði eigi heldr en vant var. Þat högg varð svá mikit, at hann klauf höfuð Þórðar búkinn niðr í gegnum, svá at hann fell í tveim hlutum til jarðar. Sturlaugi vannst at með ýkjum, ok varð honum saxit laust ok smaug niðr í jörðina ok fannst aldri síðan. Um þenna atburð greinast mjök bækr, at því svá segir í Sturlaugs sögu ok fleirum öðrum sögum, at hann hafi orðit sóttdauðr heima í Hringaríki ok væri þar heygðr, en hér segir svá, at eftir fall Þórðar kom Grímr ægir upp ór jörðunni á baki Sturlaugi ok hjó með mæki um hrygg honum, svá at tæki sundr í miðju. Vitum vér eigi, hvárt sannara er.

Eirekr, sonr hans, sér þetta, því at hann var nær staddr. Hann hjó til Gríms með sverði af mikilli reiði, ok kom á öxl honum, ok gnast við, sem í stein kæmi, ok beit ekki á. Grímr snerist í móti Eireki ok spjó eitri í andlit honum svá heitu, at hann fell þegar dauðr niðr. Allir menn skelfdust við þessa sýn, en þó var enn hörð orrosta ok mikit mannfall.

Ok er Hrólfr vissi þessi tíðendi, varð hann reiðr mjök ok sparði hann þá ekki Hreggviðarnaut ok hjó bæði hart ok títt, svá at allt hrökk undan, þat er fyrir var. Drap hann stundum tvá eða þrjá í einu höggi ok óð þvílíkt fram sem hann væði þungan árstraum. Orrosta þessi stóð allan daginn til þess at svá var myrkt, at eigi var vígljóst. Lét þá Eirekr konungr halda upp friðskildi, ok gafst upp orrostan. Fór konungr í borgina með sitt lið, en Hrólfr til herbúða sinna, ok váru bundin sár manna, þeira er lífvænir váru. En svá hafði fallit lið Hrólfs ok Stefnis, at eigi váru meir eftir en tvær þúsundir manna af öllum þeira her ok flest allt mjök sárt. Var nú illr kurr í liðinu. Tóku menn þá á sik náðir ok sofnuðu skjótt eftir mikla mæðu.

32. Hrólfr fór til haugs Hreggviðar.

En þegar menn váru í svefni, stóð Hrólfr upp mjök hljóðliga. Hann gekk þangat, sem Dúlcifal var, ok sté á bak honum ok reið til þess, er hann kom til Hreggviðar haugs. Tunglsljós var bjart. Hrólfr sté af hestinum ok gekk upp á hauginn. Hann sér, hvar Hreggviðr konungr sitr utan undir hauginum ok horfir mót tunglinu ok kvað:

"Gleðst Hreggviðr

af góðri för

Hrólfs ins hugdjarfa

hingat til landa.

Mun rekkr sá

ræsis hefna

á Eireki

ok öllum þeim.

Gleðst Hreggviðr

af Gríms dauða,

Þórðar ok þar með

Þrjóta lífstundir.

Mun flokkr sjá

fjanda minna

fyrir Hrólfi

hníga verða.

Gleðst Hreggviðr

þá Hrólfr fær

ungrar meyjar,

Ingigerðar.

Mun Hólmgarði

hilmir stýra,

Sturlaugs sonr.

Standi kvæði."

Gekk þá fram Hrólfr ok kvaddi hann virðuliga. Konungr tók vel kveðju hans ok spurði, hversu honum gengi til.

Hrólfr segir: "Gerla munuð þér þat vita þykkjast þótt ek segi þar eigi af, en þungt hefir oss orrostan veitt hér til sakir þess mikla mannskaða, er vér höfum fengit, ok er yðr nú til leggja nokkur góð ráð, at oss verði liðsemd at."

Hreggviðr mælti: "Nú þykki mér góð efni í, at þú munir geta hefnt mín, ok mun þér sigrs auðit verða, þótt ólíkligt þykki. Hér eru tvær byttur, er þú skalt við taka ok skenkja öllum mínum mönnum af annarri, þegar þeir vakna í morgin, en af inni minni byttunni skulið þit Stefnir drekka, ok mun ykkr þaðan af engi hlutr at áskilnaði verða. Kann ek þér þat at segja, at Stefnir ætlar sér Ingigerði, dóttur mína, þegar hann sá fegrð hennar, en eigi Þorgný, föður sínum, eða þér. Nú ann ek þér at njóta hennar, enda mun Stefni þat vel líka, er þú vilt vera láta, þegar þit hafið af byttunni drukkit. Hér er ok knífr ok belti, er ek vil gefa þér, ok munu eigi þvilíkir gripir á Norðrlöndum finnast. Skaltu þeim einum manni gefa þat, er þú þykkist mikit gott eiga upp at unna, en nú munum vit hér skilja at sinni ok aldri síðan sjást. Skaltu nú hauginn aftr byrgja, sem ek hefi þér áðr fyrir sagt. Ber þú kveðju mína Ingigerði, dóttur minni. Vildi ek til þín hyrfi öll sú hreysti ok hamingja, er mér hefir áðr fylgt. Far nú heill ok vel, gangi þér allir hlutir eftir óskum."

Síðan fór Hreggviðr öfugr inn í hauginn, en Hrólfr byrgði aftr hauginn, sem honum var boðit, ok sté síðan á Dúlcifal ok sneri heimleiðis.

En er hann var mjök kominn at herbúðum, fór Stefnir þar í móti honum með alvæpni mjök reiðiligr ok mælti: "Illa hefir þú gert, Hrólfr, er þú hefir gengit í Hreggviðar haug ok vilt þér einum frægða ok hyggst þar með at fá Ingigerðar konungsdóttur, en þat er þó eigi þess vísara."

Hrólfr segir: "Enga frægð hefi ek í þessu unnit, þótt ek hafi víðara farit náttlengis heldr en þú. Hefi ek engan hug á þat lagt, at ek mundi konungsdóttur fá. Mun sá hennar njóta, er lagit verðr, hvat er hverrgi hugsar."

Segir Hrólfr þá Stefni af sinni ferð til haugsins ok sýndi honum bytturnar. Settust þeir þá niðr ok drukku af byttunni, ok þóttust þeir við þann drykk mikit styrkna. Gerðist Stefnir þá blíðr við Hrólf ok segir honum makligast at njóta Ingigerðar, - "ok er þat sannligra, at þú fáir hennar heldr en faðir minn, svá gamall sem hann er."
Gengu þeir síðan til herbúða sinna ok sváfu þat, er nætr var eftir.
Árla um morgin vakti Hrólfr lið sitt ok skenkti öllum af byttunni, en þegar hverr hafði af drukkit, kenndi engi sinna sára, þótt áðr væri ófærir, þegar setst hafði með þeim. Eggjuðu þeir mest, at berjast skyldi, er áðr vildu harðast flýja.

Möndull sá í byttuna ok segir slíka hluti vinsamliga, - "en þó vil ek ekki þetta öl drekka. Mega því allir ógurliga fram ganga, at oss kemr góð dagveisla, áðr en sjá dagr er úti, en þó munu þeir tíðendi segja kunna."

Herklæddust nú allir ok bjuggu sik til orrostu. Mödull mælti þá: "Nú mun sá dagr kominn, Hrólfr, er þú munt þurfa kápu þinnar. Er hér ein brún silkiblaka, er þú skalt setja innan undir kápugrímuna ok aldri henni frá andlitinu létta, þó at þér kunni heitt at verða."
Hrólfr tók við blökunni ok bjó svá um sem dvergr sagði fyrir. Fóru þeir nú til vígvallar ok fylktu liði sínu ok sýndu sik búna at berjast. Tóku þeir sér annan orrostustað, því at sá inn sami mátti eigi vera fyrir valfalli. Möndull gengr tysvar rangsælis kringum valinn. Hann blés ok blístraði í allar ættir ok þuldi þar forn fræði yfir ok sagði þann val þeim eigi at meini verða mundu.

33. Þeir Hrólfr fengu sigr.

Eirekr konungr hafði farit í borgina um kveldit eftir orrostuna at binda sár sinna manna. Hafði hann mikinn mannskaða ok látit alla kappa sína, svá at Sörli síðnefr lifði einn eftir af öllum þeim, er Grími ok Þórði hafði þangat fylgt. Dreif til konungs mikit lið ór heruðum bæði nætr ok daga. Þóttust þeir Eirekr konungr ok Grimr hafa ráð þeira Hrólfs í hendi sér fyrir liðsmunar sakir. Bjóst nú Grímr við mörgum brögðum um nóttina ok þeir Brynjólfr. Sár þat, er Eirekr konungr fekk í handlegginn af pílu þeiri, er Möndull sendi honum, tók mjök at þrútna, ok var honum höndin óvíg.

Um morgn árla reið Eirekr konungr út af borginni með allan sinn her. Skikkaði hann fylkingum sínum, ok var skotit skjaldborg um hann. Brynjólfr skyldi verja skjaldborgina, en sá maðr bar merki, er Snákr hét, Grímr ægir í annan arm ok Sörli síðnefr. Liðsmunr var svá mikill, at sex váru um einn Hrólfs manna.

En er hann sér þat, segir hann sínum mönnum, at þeir skulu ekki fylkja - "ok munum vér renna at riðlum þrír eða fjórir tigir í flokki, at eigi verði hringr um oss sleginn af þeira fjölmenni. Mun ek skipa mér móti Grími ægi, en Stefni móti Eireki konungi ok með honum Torfa, en þér, Möndull dvergr, ætla ek at sjá við göldrum Gríms, at eigi geri hann várum mönnum líftjón með sinni fjölkynngi."

Möndull gekk þá fram ok var kominn í kufl svartan, ok var hvergi bert á honum. Undir annarri hendi hafði hann belg stóran, ok var innan með dýrskinn, en utan með gult klæði. Boga ok örvamæli hafði hann í annarri hendi. Öllum þótti búnaðr hans undarligr. Grímr gengr þangat, er valrinn lá, ok velti þeim, er dauðir váru, ok vildi upp reisa, en gat eigi. Gerist hann nú svá hræðiligr í sinni ásjónu, at flestir menn þorðu eigi í móti honum at sjá, því at augu hans váru sem eldr, en svartr reykr ór nösum ok munni með inni sterkustu fýlu.

Skjótt eftir þat æptu hvárirtveggju heróp, ok ganga hvárir móti öðrum. Grímr öskraði svá hátt, at hans hljóð barst yfir allt herópit. Hann hljóp fram fyrir fylking sína ok hristi einn poka, en þar ór fýkr ein dumba svört ok at mönnum Hrólfs. En er Möndull sá þat, gengr hann fram ok hristi belg sinn, ok blés þar ór vindi miklum í móti dumbunni, svá at hún fauk aftr í augu á Gríms mönnum, svá at þeir urðu þegar blindir ok fellu áfram ok váru fóttroðnir til bana af sínum mönnum. Grímr varð nú reiðr mjök. Hann leggr örina á streng ok skaut til Mönduls, en hann skýtr í móti, ok mættust örvarnar í oddana ok fellu niðr báðar. Fór svá þrjá tíma. Þessu jafnfram tókst harðr bardagi með braki ok kalli, er hverr eggjar annan, því at svá váru menn Hrólfs ákafir, at þeir eirðu engu, létu sem þeim væri víss sigrinn. Stefnir gekk hart fram móti Eireki konungi ok með honum Torfi ok Birgir. Þeir ruddust um fast, ok er seint at telja högg ok lög þeira, er þeir drápu margan mann, svá at varla mátti tölu á koma. Brynjólfr gengr nú ok hart fram ok Snákr merkismaðr, svá at þeir felldu í fyrstu hríð fjóra tigi riddara. Hrólfr kemr mót Grími ægi ok höggr til hans, en hann barst undan í loft upp í flugdreka ok spjó eitri yfir Hrólf. Möndull var nær staddr ok brá undir belgnum, svá at hann fylldi af eitrinu. Hann hljóp með belginn at Sörla síðnef ok steypti í andlit honum, svá, at hann fell dauðr. Grímr varð þá at manni, en þó hafði hann drepit níu menn með eitrinu. Grímr hljóp þá at dverginum ok vildi taka hann, en Möndull vildi þess eigi bíða ok fór í jörð niðr, þar sem hann var kominn. Grímr fór ok niðr eftir honum, svá at saman lauk jörðina fyrir ofan höfuð þeim.

Hrólfr gengr nú fram hart ok höggr til beggja handa. Urðu þeir léttir fyrir honum. Fell nú hverr um þveran annan. Engum þurfti hann at gefa meira en eitt högg. Gat sá hverr dauðann fyrir lífit, er hann náði sverðinu til ok báðar hans hendr váru blóðgaðar til axlar upp. Bauð nú flestum hans framganga ótta. Var orrostan mjök mannskæð í baða armana.

Því næst sáu nokkurir menn frá orrostuni, at fimmtán skip róa at landi sem mest geta. Þau lögðu í lægi. Gekk margt lið frá skipunum ok mjök vígligt. Tveir menn váru hér mestir vexti ok höfðu grímur fyrir andliti. Þeir gengu þegar til orrostu með Hrólfi ok kómu mjök í opna skjöldu Eireki konungi, ok gerðist mikit flótta roð í liði hans. Váru grímumenn ákafastir ok hjuggu bæði ótt ok títt. Var nú svá áköf orrostan, at hún var aldri fyrr þvílík. Þar mátti sjá margan skjöld klofinn ok sterkan hjálm brotinn ok brynjur slitnar ok margan mikils háttar mann lágt liggja. Engi lét sér þar annars víti at varnaði verða. Þar var skotit spjótum, gaflokum, flettiskeptum, handsöxum ok mörgum öðrum skotvápnum.

Hrólfr sækir nú fram at skjaldborginni, ok varð þar hörð viðtaka. Grímr ægir kemr þá aftr til orrostunnar ok var mjök ófrýnligr. Drap hann þá hvern, er fyrir honum varð. Í móti honum kómu þeir Birgir ok Torfi ok báðir grímumenn, ok sóttu at honum allir með miklu kappi, ok kómu þeir engu sári á hann. Greiddi hann þeim mörg högg ok stór. Urðu þeir bæði sárir ok móðir.

Þetta var allt jafnsnemma, at Stefnir mætti Svala ok hjó til hans með sverði. Þat högg kom í skjöldinn ok tók af þat, er nam, ok í sundr merkisstöngina. Svalr hjó í móti, ok klauf í sundr allan skjöldinn, en Stefnir varð ekki sárr. Hann hjó til Svals, ok kom utan á hjálminn ok renndi af barðit ok niðr á öxlina ok tók í sundr axlarbeinit ok inn í búkinn, ok fekk hann bana. Var nú merki Eireks konungs í gras fallit.

Þetta sér Brynjólfr ok sækir nú í móti Stefni mjök illiligr ásýndar. Hann var tenntr sem villigöltr. Hann höggr til Stefnis ok hvárr til annars, ok beit ekki á Véfreyjunaut, beit ok ekki sverð Stefnis á Brynjólf. Þeir hjuggust lengi, ok varð Stefnir mjök móðr, þar til er sverðit gekk sundr undir hjöltunum. Þá rann Stefnir undir Brynjólf, en hann tók í móti mjök sterkliga. Brynjólfr beit í öxl Stefnis ok klippti holdit burt af beininu, svá mikit sem hann fekk yfir ginit, því at eigi tóku tennr hans í gegnum kápuna. Stefnir varð við karlmannliga ok þreif hendi í munn Brynjólfs ok reif allt út at eyra. Var hann þá mjök ókyssiligr. Glímdu þeir svá lengi, at ýmsir hörfuðu, þar til at Brynjólfr fell á bak aftr um Sval. Spennti hann þá báðum höndum hrygg Stefnis svá fast, at hann mátti sér hvergi víkja. Varð hann andlitinu at forða sem hann mátti, at Brynjólfr biti hann eigi.

Nú er frá Hrólfi at segja. Hann sækir at skjaldborginni með miklum grimmleik. Fekk hann þar mörg högg ok lög ok mikla atsókn, því at þar var allt it hraustasta mannval Eireks konungs. Hefði hann þar fengit mörg sár ok mikinn skaða, ef eigi hefði kápan hlíft honum ok herklæðin. Þá drap Hrólfr einn sjötigi riddara. Hrólfr rauf þá alla skjaldborgina. Eirekr konung varðist vel ok kænliga; hann kallar hári röddu á Grím ægi ok bað hann duga sér ok hlífa nú engu. En er Grímr heyrði þat, skundar hann þangat. Hann hafði þá drepit Torfa ok Birgi ok særða grímumennina, en annan til ólífis. Hafði hann verit stundum flugdreki, en stundum ormr, göltr ok griðungr eða önnur skaðsamlig skrípi, þau er mönnum eru meinsamligust.

Ok er Hrólfr sér hann, þá mælti hann. "Enn muntu sökkva þér í jörð niðr sem í gær, er vit fundumst. Nú far þú higat, Ægir, ok berst við mik, ef þú þorir þar til er annarhvárr okkar fellr."

Grímr sagði: "Þat skaltu finna, at ek er hér kominn," ok hjó til Hrólfs, en Hrólfr í móti. Þar mátti sjá stór högg ok ákafa sókn, er hvár veitti öðrum, en aldri hjuggu þeir svá stórt, at nokkut biti. Þeira atgangr var svá harðr, at allir stukku frá, þeir er í nánd váru, en svá hrökk eldrinn ór vápnunum, er þau mættust, at alla vega sindraði af.

Inn mikli grímumaðr mætti Eireki konungi, ok var þeira atgangr mjök harðr. Eirekr konungr hafði skjöldinn a þeiri hendi, er sárr var, en hjó með hinni bæði margt ok stórt, því at hann var inn mesti kappi. Svá endaði þeira viðskipti, at grímumaðr klauf af konungi allan skjöldinn. Eftir þat hjó hann báða fætr undan Eireki konungi ok drap hann. Síðan lét hann líf sitt með miikilli hreysti. Brast þá flótti í liðinu, ok flýði hverr, sem mátti. Tókst nú mannfallit á nýjan leik, er víkingar ráku flóttann drengiliga.

Þeir Hrólfr ok Grímr hörfuðu ór fylkingunni ok börðust með miklu kappi, þar til er Hrólfr skoraði sundr mæki Gríms í miðju með Hreggviðarnaut. Grímr hljóp þá á Hrólf sterkliga. Varð Hrólfr þá at kasta sverðinu ok tók á móti. Grímr hamaðist þá, svá at hann óð jörðina til knjá, en Hrólfr barst undan ok varð at forða sér við föllum, Grímr spjó stundum eitri, stundum eldi á Hrólf, svá at þat hefði hans bani orðit, ef eigi hefði kápan fyrir verit eða blaka sú, er Möndull gaf honum. Var hans andi svá heitr, at hann þóttist náliga brenna í gegnum Véfreyjunaut ok herklæðin. Kramdi Grímr hold af beinum, þar sem hann tók til. Aldri þóttist Hrólfr í meiri mannraun komit hafa. Þat sá hann, at hann mundi springa af mæði, ef þeir ættist tveir við lengi, ok svá spyrndu þeir sterkliga til, at af gekk gras ok svörðr af jörðini, þar er þeir gengu. Hann sér, hvar Möndull kemr hlaupandi. Hann þrífr eitt sverð, er lá á vellinum, ok höggr báðum höndum á fót Gríms, en ekki beit heldr en í stein kæmi. Möndull hleypr aftr til valsins ok finnr Hreggviðarnaut. Hann bregðr hráka sínum á eggina ok dregr sverðit þangat, er þeir glímdu, því at hann fekk þat eigi borit né reitt fyrir þunga sakir. Getr hann þá dregit sverðit aftan at kálfunum á Grími, svá at sundr tóku sinarnar á fótunum. Þá fell Grímr.

Dvergr mælti: "Haltu, Hrólfr, svá at hann verði ekki lauss."

Grímr braust um fast ok sótti í jörð niðr, en Hrólfr helt honum eftir megni. Þá mælti hann: "Mikil lukka fylgir þér, Hrólfr, ok muntu frægr verða af drápi mínu ok stórvirkjum þeim, er þú hefir unnit í Garðaríki. Haugr mun orpinn eftir mik ok settr við sjó fram, ok mun þeim öllum víss dauði, er þar taka fyrst land, þeir af hafi koma til. Margar gildrur hefi ek sett þér til dauða, því at mér sagði löng um hugr um þat, er nú er fram komit. Ek sendi Vilhjálm til þín at svíkja þik, en þér var lengra líf lagit. Nú hefðir þú mik ekki yfir unnit, ef eigi hefði sjá óhappadvergr þar í tilstilli um verit.

Möndull hljóp þá upp ok stakk digru kefli í munn Gríms, svá at fast stóð. Möndull mælti þá: "Ef Grímr hefði nú mátt mæla lengra, þá hefði hann svá fyrirmælt þér ok fleirum öðrum at þú hefðir morknat sundr ok orðit at engu nema dufti, ok skaltu drepa hann fljótt ok leggja sverðit fyrir brjóst honum, en aflima eigi, því at þat verðr allt at eitrormum, er af honum er höggvit. Skal ok engi fyrir hans sjónum verða, meðan hann deyr, því at þat er þess bani."

Hrólfr tók nú Hreggviðarnaut ok lagði fyrir brjóst Grími, svá at út gekk um bakit, en dvergr tók skjöld einn ok Iagði fyrir ásjónu. En þótt þat megi ólíkligt þykkja, þá segir svá, at hann drafnaði í sundr sem snjór í eldi ok varð at dufti einu. Lét Grímr svá líf sitt með hræðiligum fjörbrotum ok hörðu handakasti, en Hrólfr lá ofan á honum, þar til hann er dauðr. Helt Hrólfi þá mjök við ómegi af umfangi því, er hann hafði haft við Grím ægi.

Sá inn mikli grímumaðr sneri aftr til valsins, þegar hann hafði litla stund rekit flóttann. Kom hann þar at, er þeir Stefnir ok Brynjólfr lágu, svá sem fyrr var frá sagt. Vill hann þá duga Stefni ok leysti hendr Brynjólfs af honum, en þat fekk hann eigi gert, fyrr en hann braut af honum sérhvern fingrinn. Lömdu þeir hann síðan með keppum í hel. Var Stefnir svá stirðr orðinn af hans handagangi, at varla mátti hann einnsaman ganga með öðrum mönnum.

Var þessi nú in mikla orrosta enduð, ok hafði þar orðit svá mikit mannfall, at menn vissu varla þvílíkt, ok lágu dauðir mannabúkar um alla völlu svá þykkt, at eigi mátti um jörðina ganga fyrir því mikla valfalli. Hafði þó fleira fallit af Eireki konungi. Hrólfr ok Stefnir höfðu látit allt lið sitt fyrir utan átta hundruð manna, er eftir lifðu, ok var þat flest sárt. Skorti þar nú ekki vápn né væna gripi, er dauðir menn höfðu átt. Gekk Hrólfr ok Stefnir nú til herbúða sinna, ok batt Möndull dvergr sár manna, ok lofuðu allir hans kunnáttu ok dugnað. Sagði Möndull, at þat hefði verit hans bani, ef Grímr hefði nát honum, þá hann steypti sér niðr í jörðina. "Naut ek þá þess," segir hann, "at fleiri váru mínir vinir en hans þar fyrir."

Grímumaðr fór til skipa sinna um kveldit með sínu liði, ok tjölduðu þeir sér herbúðir. Tóku nú hvárirtveggju á sik náðir, ok þótti flestum mál hvíldar. Lið þat, er undan komst ok Eireki konungi hafði fylgt, flýðu til borgarinnar ok heldu sik þar.

34. Frá athöfnum Hrólfs.

Um nóttina, er menn váru sofnaðir, gengu þeir Hrólfr ok Stefnir til herbúða skipamanna ok sváfu þeir allir með herklæðum sínum. Tók Hrólfr ok beltit, þat er Hreggviðr gaf honum, ok batt við spjótskaft grímumanns ok mælti: "Þenna grip gef ek formánni liðs þessa, ok þar með þakka ek honum sína drengiliga þjónustu ok liðveislu. Þykkist ek skyldugr at gera honum allan þann góða, sem ek má veita honum ok hann vill af mér þiggja."

Engi svaraði þeim. Gengu þeir nú til búða sinna ok sváfu af nóttina.

Um morgun árla gekk Hrólfr til borgarinnar með lið sitt. Kom þar ok grímumaðr með sitt lið. Þingaði Hrólfr þá við borgarmenn ok játaði þeim griðum, ef þeir vildi borgina upp gefa. Taka þeir nú þann kost. Gengu þeir Hrólfr í borgina með öllu liði sínu ok skutu á húsþingi, ok kvað Hrólfr upp á þinginu, at þeir váru þar komnir af hendi Ingigerðar konungsdóttur at vinna hennar ríki aftr af hennar óvinum ok hún væri nú í Danmörk heil ok vel til reiða. Urðu landsmenn við þessi tíðendi mjök glaðir ok þóttust undir hennar vald þjóna vildu.

Gengu þeir Hrólfr nú til halla ok settust til drykkju með mikilli gleði. Tók inn ókunni maðr þá af sé grímuna. Kenndi Hrólfr ok Stefnir þá, at þar var kominn Hrafn, er fyrr var í Jótlandi ok Hrólfr gaf klæðin. Segir hann þeim tíðendi þau, er gerst höfðu í Danmörk, fall Þorgnýs jarls ok þat, at hann hefði þar at borit. Urðu þeir Hrólfr ok Stefnir hljóðir við þessi tíðendi ok þökkuðu honum mikilliga fyrir sína liðveislu.

Hrafn segist hafa ætlat, at þeir mundi hafa orðit seinir til þeira inn fyrra dag, - "váru þér góðs frá mér makligir fyrir lífgjöfina ok klæðin endr fyrir löngu, er þit gáfuð mér, en Krákr, bróðir minn, fell í gær fyrir Grími ægi, ok þykki mér þat inn mesti skaði, þótt ek verði svá búit at hafa."

Skildu þeir nú talit. Váru þeir þar þá nótt í góðum fagnaði.

Um morgun eftir létu þeir Hrólfr hreinsa völlu ok skiptu herfangi með sínum mönnum. Váru þar reistir þrír haugar mjök stórir. Setti Hrólfr Sturlaug, föður sinn, í einn ok Krák, bróður Hrafns, ok alla þá vildustu kappa, er fallit höfðu af þeira liði. Var í þann haug borit gull ok silfr ok góð vápn ok vel um búit. Í annan haug var settr Eirekr konungr, Brynjólfr ok Þórðr ok þeira vildarmenn. I þriðja var settr Grímr ægir við sjó fram, þar síst þótti ván, at skip mundi koma at, en almúgi var þar dysjaðr, er fallit hafði.

Setti Hrólfr nú stjórnarmenn yfir allt ríkit, til þess er konungsdóttir kæmi til, en dvergr tók orlof af Hrólfi, ok þakkaði hann honum sína fylgd ok gaf honum þá hluti, er hann vildi hafa. Gyða, systir Eireks konungs, hvarf burt ór Garðaríki, ok var þat geta sumra manna, at Möndull mundi hafa haft hana burt með sér.

Eftir þat bjuggust þeir Hrólfr til heimferðar ok heldu burt ór Garðaríki ok léttu eigi fyrr en þeir kómu til Danmerkr í Árós. Þann stað hafði Þorgnýr mest eflt. Gekk Björn móti þeim með miklum fagnaði ok allr landslýðr. Jungfrúrnar urðu fegnar þeira aftrkvámu. Þakkaði Ingigerðr þeim sína framgöngu. Björn hafði geymt þær í einu jarðhúsi, síðan jarlinn fell.

Sagði Ingigerðr nú einarðliga, at hún vildi engan mann eiga nema Hrólf Sturlaugsson, því at hann hefði mestu um kostat föður síns at hefna, - "hefir hann nú misst föður sinn ok bróður ok aðra vini ok frændr, en komit sjálfr í mestan háska."

Mæltu þessu engir í móti. Gerði Björn þeim nú sæmiliga veislu, ok drukku erfi Þorgnýs jarls.

35 Frásögn Hrafns.

Einn dag at veislunni stóð Hrafn upp ok beiddi sér hljóðs ok mælti: "Þakkir vil ek gera yðr, Hrólfr ok Stefnir, fyrir þann heiðr ok velgerning, er þit hafið til mín gert bæði nú ok fyrr, er ek var hér. Vil ek nú kunngera yðr mitt nafn ok ætterni: Konungr einn hét Játgeirr ok réð fyrir einu konungsríki í Englandi ok hafði atsetu í borg þeirri, er Víncestr heitir. Hann tvá sonu ok eina dóttur. Hét inn ellri sonr hans Haraldr, en annarr Sigurðr. Álfhildr hét dóttir hans. Ek er sá sami Haraldr, en Sigurðr, bróðir min, fell í Garðaríki, sem þér vissuð, ok er móðurkyn okkart hér í Danmörk. En þá er ek var fimmtán ára, en bróðir minn þrettán, var faðir minn svikinn af frænda sínum, er Heinrekr hét, ok er hann mikill kappi ok óeirumaðr. Lét hann síðan taka sik til konungs ok heldr síðan ríkinu, en vit bræðr kómumst með nauðum undan ok fengum komit Álfhildi til geymslu í borg þá, er Brandifurða heitir, ok hefir hún þar verit síðan, en vit bræðr höfum farit huldu höfði um ýmsi lönd ok nefnt okkr Krák ok Hrafn. Höfum vit fengit lið þetta ok skip hjá ýmsum höfðingjum með styrk frænda okkarra. Hefir Heinrekr mikinn styrk af Skotlandi, því at hann á dóttur Melans jarls ór Móraði ok mikill vin höfuðkonungsins, er Dungall heitir. Við hann er kennt Dungalsbær, því at hann hefir þann stað byggja látit. Nú vil ek þess biðja yðr, Hrólfr ok Stefnir, at þér veitið mér lið ok styrk, at ek mætti föður míns hefna ok mína föðurleifð aftr vinna."

Hrólfr sagði:"Allan þann styrk ok fylgi skal ek þér veita, er ek má, ok eigi fyrr við skilja en þú hefir þitt ríki aftr unnit ok þína harma rekit, eða at öðrum kosti skal ek láta lífit"

Stefnir talaði ok slíkt it sama. Haraldr þakkaði þeim orð ok góðvilja.

Þegar eftir veisluna bjuggust þeir til ferðar ok völdu með sér allt it fræknasta lið, er fá kunni. Þeir settu Björn ráðgjafa eftir til landsgæslu ok fleiri ríkismenn með honum, en áðr þeir fóru, hafði Haraldr upp orð sín ok bað Þóru, systur Stefnis. Var Hrólfr þetta flytjandi ok fleiri tígnarmenn aðrir. Fór þat fram, at Haraldr fekk hennar, ok skyldi hún í festum sitja, til þess þeir kæmi aftr. Eftir þat sigldu þeir af Jótlandi ok höfðu þrjá tigi skipa ok öll vel búin. Þeir léttu sinni ferð eigi fyrr en þeir kómu vestr til Englands við ey þá, er Lindisey heitir. Þar lögðu þeir í lægi ok lágu þar nokkura daga ok biðu byrjar, því at þeir vildu eigi þar herja.

36. Orrustan við Ástún.

Svá er sagt, at með Heinreki konungi var sá maðr, er Annis hét. Hann var gamall at aldri, en nýr ok forn at illsku ok fjölkynngi. Hann hafði fóstrat Heinrek ok verit jafnan hans ráðuneyti. Annis hafði sagt konungi fyrir mánuði, at Haraldr ok Hrólfr mundi þar koma með mikit lið ok hvat þeir ætluðust fyrir.

Sagði Annis þá kappa mikla Hrólf ok Stefni ok nú mundi raða við þurfa, - "er þat mitt ráð at senda til Skotlands til Melans jarls, mágs þíns, ok hann komi til liðs við þik. Þú skalt ok gera boð til Dungals konungs, at hann sendi þér lið, ok þegar Hrólfr kemr við land, skaltu senda þeim mann at hasla þeim völl ok bjóða þeim til orrostu. Mega þeir þá eigi herja at réttum víkingalögum. Orrostustaðinn skal setja við Ásatún norðr frá Kanaskógum. Þar er landsleg mest ok verst flótta við at koma, en í skóginum skaltu vera láta helming liðs várs, til þess at þeir veiti þeim bakslettur, ok koma þeim í opna skjöldu. Skulum vér þá kringja um þá ok láta engan með lífi burt komast."

Sýndist konungi þetta gott ráð ok lét svá með fara sem Annis sagði fyrir. Kom Melans jarl af Skotlandi með mikit lið. Var þat ok frítt lið, er Dungall konungr hafði sent Heinreki konungi. Váru þar fyrir liði berserkir tveir. Hét einn Ámon, en annarr Hjálmarr. Váru þeir miklir fyrir sér at afli ok harðfengi. Hafði Heinrekr nú óflýjanda her. Kómu nú sendimenn hans til Lindiseyjar ok sögðu þeim Hrólfi, at þeim var haslaðr völlr ok til orrostu búit við Ásatún. Sýndist þat sumum óráðligt at fara með jafnlítit lið upp í megin landsins, svá sein þar var mikit fjölmenni fyrir. Heldu þeir til þess staðar, er í Skorsteini heitir, ok létu þar eftir skip sín ok bjuggu sik þa til landgöngu ok léttu eigi fyrr en þeir kómu við Ásatún. Var Heinrekr konungr þar fyrir ok Melans jarl með óflýjanda her, en í skóginum váru þeir Ámon ok Hjálmarr með mikit lið, ok vissu þeir Hrólfr ekki til þess.

Váru nú skipaðar fylkingar: Heinrekr konungr setti þrjár fylkingar. Var hann sjálfr í miðri fylkingu, en Melans jarl í annarri. Í þriðju fylking var greifi sá, er Engilbert hét ok var inn mesti kappi. Með honum var sá maðr, er Rauðam hét ok var bæði mikill ok sterkr ok fullhugi inn mesti. Váru merki borin fyrir þeim öllum. Ánnis var ekki í orrostu. Haraldr vildi fylkja í móti Heinreki konungi, en Stefnir mót Melans jarli. Hrólfr fylkti mót Rauðam ok Engilbert.

Var eftir þat í lúðra blásit, ok knúðust hvárirtveggju til framgöngu með ópi ok eggjan. Tókst þar fyrst skothríð, en síðan in harðasta höggorrosta, ok gegnu hvárirtveggju vel fram. Skotar ok Englismenn váru fyrst mjök ákafir, en Danir tóku vel við ok snarpliga. Þeir Engilbert ok Rauðam mættu Hrólfi þegar í fyrstu, þá orrostan festist, ok sóttu at honum báðir senn, en hann varðist vel ok drengiliga. Var hann í herklæðum sínum ok utan yfir í Véfreyjunaut. Þeir váru báðir fimir ok sterkir, Rauðam ok Engilbert, ok kom Hrólfr aldri staðhöggi á þá, en klauf hann af þeim allar hlífar. Varð Hrólfr mjök móðr, en ekki festi vápn á honum fyrir hlífar sakir. Hann var nú ákafliga reiðr. Honum varð þat fyrir, at hann kastaði sverðinu, en rann undir Engilbert greifa með svá miklu skjótræði, at hann hóf greifann upp yfir höfuð sér ok færði han á höfðinu niðr, svá at hálsbeinit gekk í sundr.

Í því hjó Rauðam báðum höndum á hrygg Hrólfi, svá at sverðit gekk sundr undir hjöltunum. Vildi hann þá hafa gripit Hreggviðarnaut. Hrólfr hljóp á hann ok lét hann kenna afls munar ok hneppti hann undir sik ok setti kné fyrir brjóst honum svá hart, at inn gengu bringspalirnar. Létu Kauðam ok Engilbert svá líf sitt, ok þóttu þeir verit hafa inir mestu hreystimenn.

Hrólfr tekr nú Hreggviðarnaut ok höggr til beggja handa. Þótti þeim Skotum hann mjök sárbeittr ok hopuðu heldr undan. Hrólfr mat eigi muninn eftir þeim at fara ok drap hvern, er fyrir honum varð. Danir urðu þess brátt varir, at þeim bitu eigi vápnin, þótt þeir hjuggu þrátt til, sem eigi váru hlífar fyrir, ok var líka sem þeir berði með lurkum, utan Hreggviðarnautr beit sem í vatn brygði. Hafði þat ok engi deyft getað utan Grímr ægir, svá at menn vissi til þess dæmi. Fellu nú meir Danir en Englismenn.

Þessu næst heyrðu þeir lúðrablástr ok heróp. Hlupu þá berserkirnir fram ór skóginum með miklu liði ok kómu þeim Hrólfi í opna skjöldu. Gerðu þeir harða atgöngu, ok fellu nú Danir undvörpum. Hrólfr bað sína menn snúast á móti ok horfast at bökum. Fór hann ok með merki sínu í móti berserkjunum. Varð nú allhörð orrosta. Stefnir átti vápnaskipti við Melans jarl, ok var þat harðr samgangr, því at hann var mikill kappi, en sverð Stefnis beit ekki. Þeir Ámon ok Hjálmarr kómu nú í móti Hrólfi. Þeir hjuggu til hans báðir, en hann hafði fyrir sér skjöldinn ok bar af sér drengiliga. Hrólfr sveipaði sverðinu til Hjálmars ok kom á lærit fyrir ofan mjöðmina ok þar undan fótinn ok dó hann eftir lítinn tíma.

Annis kom þá fram. Hann hafði skjöld fyrir ser stóran sem hurð, en lítit sax í annarri hendi. Hann lagði saxinu á miðjum merkismanni Hrólfs, svá at þegar gekk í gegnum. Fell þá merkit á jörð. Dönum bitu nú vápnin þegar Annis var fram kominn. Dugði nú hverr sem mátti. Fell nú margt af hvárumtveggjum, en þó fleira af Dönum.

Hrólfr vildi nú hefna merkismanns síns ok hjó til Annis. Höggit kom á miðjan skjöldinn, ok klofnaði hann niðr at mundriða. Stóð þá sverðit fast, en Annis helt svá sterkliga, at hvergi bifaðist skjöldrinn, en Hrólfr vildi þá sleppa sverðinu. Var þess eigi kostr, því at báðar hans hendr váru fastar við meðalkaflann.

Annis bað þá Skotana at skrifta Hrólfi, - "því at nú hefir vargrinn í stilli gengit."

Gerðu þeir nú svá, at þeir þyrptust at Hrólfi mjök margir. Áðrir hjuggu eða börðu hann. Bæði var hann grjóti grýttr ok öxum höggvinn ok kylfum lamdr. Grettist Hrólfr nú ekki hagliga ok braust um fast með hörðum fótaspyrningum. Varð hann þó eigi lauss.

Nú er frá Stefni at segja, at hann barðist við Melans jarl. Tók nú at bíta sverðit. Hann hjó til jarlsins af öllu afli ofan í hjálminn. Þat högg varð svá mikit, at hann klauf hjálminn ok höfuðit ok búkinn allan brynjaðan niðr í gegnum, svá at í jörðu nam staðar. Höfðu þeir nú lengi barist.

Stefnir undraðist nú, at hann sér ekki merki Hrólfs né sjálfan hann ok leitar eftir honum, þar til hann sá, hversu hann var staddr, at þeir sóttu at höggva undan honum fætrna. Skundar hann nú at duga honum ok kemr at Annis óvörum ok höggr með sverðinu framan á hjálmbarðit ok þat í sundr ok þar með alla ásjónuna ok báðar hendrnar í ölnbogabótunum. Sníddi Ánnis nú ófimliga. Varð Hrólfr nú lauss, ok var eigi gott fyrir honum at verða, ok sneri þá at Ámon ok hjó til hans með báðum höndum. Sverðit kom í skjöldinn ok tók í sundr, en blóðrefillinn reist brjóstit ok kviðinn, svá at út fellu iðrin, ok fell Ámon dauðr til jarðar. Hrólfr var þá svo reiðr, at hann eirði engu. Hann hjó ákafliga sem hendrnar fengu tíðast reitt sverðit, en þrír eða fjórir fellu fyrir hverju hans höggi. Því var líkast til at jafna um mannfallit, sem þá er ákafligast hrýtr kurfl af stofni, er menn gera til kola. Stefnir gerði ok slíkt it sama. Fellu nú svá skjótt Englismenn, at mörgum hundruðum gegndi.

Þeir Heinrekr konungr ok Haraldr höfðu fundist öndverðliga í orrostunni ok höfðu barist allan daginn. Váru þeir bæði sárir ok móðir, en Haraldr þó meir. Hrólfr sér nú þeira viðreign. Hann hafði þá fjórum sinnum gengit aftr ok fram í gegnum fylkingar Heinreks konungs. Hann veðr þá at konungi ok höggr á hrygg honum, svá at hann fell í tvá hluti dauðr til jarðar.

En er Skotar ok Englismenn sjá konung sinn fallinn, flýði hverr, sem fætr hafði ok því kom við, en hinir ráku flóttann ok drápu hvern, er þeir náðu ok eigi gekk til griða. Hrólfr rak langt flóttann. Þurfti sá engi griða, er hann náði sverði til, ok fell mikill fjöldi í flóttanum. Sneru Danir þá aftr ok flettu valinn ok tóku þar mikit herfang. Annis var fangaðr í orrostunni, ok lét Hrólfr eykr spretta honum í sundr, ok lauk svá hans ævi. Hrólfr var sárr mikit, bæði á höndum ok fótum, en víða um búkinn bláar ok lerkaðr af stórum höggum, þótt eigi hefði bitit.

Fóru þeir Haraldr nú til Víncestuborgar, ok var hún upp gefin fyrir þeim, ok gekk allt landsfólk glaðliga til handa Haraldi. Var hann nú til konungs tekinn yfir allt þat ríki, sem faðir hans hafði átt. Þakkaði hann þeim Hrólfi ok Stefni, sem vert var, sína fylgd ok framgöngu. Skotar þeir, er undan kómust, fóru á fund Dungals ok sögðu honum sínar ófarir ok mannskaða ok at Hrólfr var líkari tröllum en mönnum fyrir afls sakir ok vaxtar. Líkaði Dungal mjök illa mannskaði sá, er hann hafði fengit, ok varð þó svá búit at hafa.

37. Frá brullaupi ok landaskipan.

Þeir Hrólfr ok Stefnir sátu nú um kyrrt með Haraldi, þat er eftir var vetrarins. Lét Haraldr sækja Álfhildi, systur sína, til Brandfurðaborgar, ok fór hún með góðu föruneyti ok sæmiligri fylgd. Varð Haraldr feginn systur sinni ok svá hvart þeira öðru. Var hún in fríðasta jungfrú ok vel at atburðum, sem konungsbarni byrjaði. Stefni rann skjótt ástarhugr til hennar ok gekk á tal við hana, ok virtist hún honum bæði vitr ok hæversklig. Hafði Stefnir þá uppi bónorð til hennar, en hún svarar því vel ok veik því mjök til bróður síns, Var það auðsótt við Harald, því at honum var Stefnir kunnigr at góðum drengskap ok mikilli hreysti. Fór það fram, at Stefnir fastnaði Álfhildi, ok greiddi Haraldr út mund hennar í gulli ok góðum gripum.

Bjuggust þeir nú allir, þegar váraði, aftr til Danmerkr ok hlóðu skipin með malt, mjöð ok vín ok dýrum klæðum ok öllum þeim varningi, er dýrmætastr var í Danmörk ok fá kunni í Englandi, heldu síðan aftr til Danmerkr, ok var Álfhildr með þeim. Varð allt fólk í Jótlandi fegit þeira aftrkvámu. Tóku jungfrúrnar vel við þeim ok Björn ráðgjafi. Fór Álfhildr til þeira Ingigerðar ok Þóru, ok var nú mikill fagnaðr með þeim öllum saman.

Létu þeir nú ryðja skip sín ok efna til ágætrar veislu með öllum sínum bestum tilföngum, er í Danmörk mátti fá eða nálægum löndum. Var þar engi hlutr til sparaðr um hallir ok húsbúning ok alla hluti, þá er mátti þá á Norðrlöndum. Váru til þessarar veislu boðnir burgeisar ok hirðmenn, greifar ok jarlar með hertugum ok konungum ok öllum öðrum mikiks háttar mönnum. Váru flestir tígnarmenn at þessi veislu, er í váru Danmörk. Ok at öllum samanskipuðum ok þangat komnum var mönnum í sæti skipat, ok þéntu þar kurteisir junkerar ok hæverskir hofmenn. Þar váru fram bornir alls konar réttir með inum dýrustu jurtum, allra handa dýra hold ok fugla, af hreinum ok hjörtum ok vænum villisvínum, gæss ok rjúpur með pipruðum páfuglum. Eigi vantaði þar inn dýrasta drykk, ál ok enskan mjöð með vildasta víni, píment ok klaret. Ok at brullaupinu settu ok veislunni svá skipaðri mátti heyra alls konar strengleika, hörpur ok gígjur, símphón ok salteríum. Þar váru bumbur barðar ok pípur blásnar með alls kyns lystiligum leikum, er líkaminn mátti við gleðjast. Eftir þat váru jungfrúrnar inn leiddar með sínum skrautligum skara ok skemmtiligum kvenna fjölda. Leiddu tveir tígnarmenn hverja þeira, er brúðgumarnir áttu að eiga. V ar yfir þeim borið á steindum stöngum klæði, hvat er skyggja skyldi þeira bjarta búnað ok fögru ferð, til þess er þær váru í sæti komnar. Var þá klæðit burt tekit. Bar þá eigi lit af lit, hörund ok hár skínanda ok gull glóanda með gimsteinum beranda. Sýndust þá öllum Álfhildr ok Þóra fölvar á lit hjá Ingigerði. Var nú veisla in virðuligasta, ok at þessari veislu gekk Hrólfr at eiga Ingigerði, en Stefnir Álfhildi, Haraldr Þóru. Þessi veisla var sjau nætr standandi með sama sett ok skipan verandi sem ek er nú greinandi, með heiðr ok prís endandi, brúðgumar með góðum gjöfum alla tígnarmenn reifandi ok þeim sína þar kvámu þakkandi, en hverr til sinna heimkynna farandi, þeira ráð sem ok mikilmennsku lofandi ok allir með vináttu skiljandi. Tókust nú með þeim góðar ástir.

Var Haraldr konungr ekki lengi í Danmörk, áðr hann bjóst heim til Englands. Skildi hann við Stefni, mág sinn, ok Hrólf með vináttu ok fór síðan í ríki sitt. Var Þóra drottning með honum, ok settust um kyrrt. Áttu þau börn saman, þótt þau sé eigi nefnd.

England er kallat gagnauðigast land af Vestrlöndum, því at þar er blásinn allr málmr, ok þar fellr hveiti ok vín, ok alls konar sæði má þar hafa. Eru þar ok klæði gerð ok margháttaðir vefir meir en í öðrum stöðum. Lundúnaborg er þar höfuðstaðr ok Kantaraborg. Þar er Skarðaborg ok Helsingjaborg, Víncestr ok margir aðrir staðir ok borgir, er hér eru eigi nefndir.

Stefni var gefit jarlsnafn yfir allt Jótlánd, ok sat hann oftast í Rípum. Danmörk er mjök sundrlaus, ok er þar Jótland mestr hluti ríkis. Þat liggr it syðra með hafinu. Jótlandssíða er kölluð vestan frá hafinu, Vandilskaga ok suðrr til Rípa. Í Jótlandi eru margir höfuðstaðir, syðst í Heiðabæ, annarr í Rípum, þriði í Árósi, fjórði í Vébjörgum; þar taka Danir konung sinn. Limafjörðr er á Jótlandi. Hann gengr af norðri til suðrs, en í innanverðum firðinum gengr Haraldseið vestr til hafsins. Þar lét Haraldr konungr Sigurðarson draga yfir skip sín, þá hann fór undan ófriði Sveins konungs. Fyrir vestan Limafjörð liggr Vandilskagi. Honum víkr til norðrættar. Í Jörungi er þar höfuðstaðr. Milli Jótlands ok Fjóna gengr inn Álfasund. Á Fjóni er höfuðstaðr í Óðinsey. Milli Fjóna ok Sjálands gengr Beltissund. Í Sjálandi er höfuðstaðr í Róiskeldu. Fyrir norðan Sjáland gengr inn Eyrarsund ok þar fyrir norðan Skáney. Þar er höfuðstaðr í Lundum. Milli Jótlands ok Skáneyjar liggja mörg stór eylönd. Þar er Sámsey, Álsey, Láland, Langaland. Borgundarhólmr liggr austr í hafit. Höfðu Skjöldungar í þenna tíma þetta ríki, en þó höfðu aðrir konungar ok jarlar ekki minna ríki at ráða en þeir í Danmörk þótt Skjöldungar bæri hæri tígn fyrir sakir nafns ok ættar.

38. Ríkisstjórn Hrólfs ok sögulok.

Svá er hér sagt, at Stefnir jarl muni ekki langlífr verit hafa ok ætti ekki barn, svá at ór barnæsku kæmist. Þeir Hrólfr ok Stefnir skildust með mikilli vináttu ok heldu sínum félagsskap, meðan þeir lifðu báðir. Ekki er þess getit, at Hrólfr kæmi til Hringaríkis síðan. En þat er sagt, at þat sumar fór Haraldr vestr til Englands. Sigldi Hrólfr af Danmörk austr til Hólmgarða með tíu skipum ok Ingigerðr með honum. Var Hrólfr þar til konungs tekinn yfir allt Garðaríki með ráði konungsdóttur ok annarra ríkismanna. Þriðjungr Garðaríkis er kallaðr Kænugarðar. Þat liggr með fjallgarði þeim, er skilr Jötunheima ok Hólmgarðaríki. Þar er ok Ermland ok fleiri önnur smáríki. Hrólfr stýrði nú ríki sínu með mikilli virðing. Var hann bæði vitr ok stjórnsamr. Þorðu engir höfðingjar á hann at herja sakir hans frægðar ok hreysti. Unnust þau mikit Hrólfr ok Ingigerðr, ok áttu þau mörg börn. Hreggviðr hét sonr þeira ok var mikill fyrir sér. Hann fór í hernað í Austrveg ok ekki aftr síðan. Þat er fróðra manna sögn, at annarr sonr Hrólfs hafi verið Óláfr konungr í Danmörk, er Helgi inn frækni herjaði á, en Hrómundr Gripsson veitti Óláfi, sem segir í sögu hans, ok drap Helga, ok þær Dagnýa ok Dagbjört væru dætr Hrólfs, er græddu Hrómund. En þat er eigi ritat, hvárt þær váru börn Ingigerðar eða eigi. Þriði sonr Hrólfs hét Hörðr, faðir Kára, föður Hörða-Knúts. Þat er sagt, at Hrólfr yrði gamall maðr, en eigi er þat greint, hvárt hann var sóttdauðr eða með vápnum veginn.

Nú þótt þessi saga þykki eigi samhljóða verða öðrum sögum, þeim er at ganga þessu máli, um mannanöfn ok atburði, hvat er hverr vann eða gerði með frægð eða visku, fjölkynngi eða svikum eða hvar höfðingjarnir ríktu, þá er þat líkligast, at þeir, er skrifat hafa ok samsett þessi tíðendi, muni eitthvert hafa fyrir sér haft, annathvárt forn kvæði eða fróðra manna sögn. Munu þær ok fár eða engar fornra manna sögur, at menn vili með eiðum sanna, at svá hafi verit sem sagðar eru, því at flestar verða orðum auknar, verða ok eigi öll orð ok atvik greind í sumum stöðum, því at flest er seinna en segir. Stendr því best at lasta eigi eða kalla lygð fróðra manna sagnir, nema hann kunni. með meirum líkendum at segja eða orðfæriligar fram at bera. Hafa ok forn kvæði ok frásagnir meir verit fram sett til stundligrar gleði en ævinligs átrúnaðar. Verðr ok fátt svá ólíkliga sagt, at eigi finnist sönn dæmi til, at annat hafi svá orðit. Þat er ok sannliga ritat, at guð hefir lánat heiðnum mönnum einn veg sem kristnum vit ok skilning um jarðliga hluti, þar með frábæriligan fræknleik, auðæfi ok ágæta skapan.

Nú verðr hér endir á þessu máli frá Hrólfi Sturlaugssyni ok hans afreksverkum. Hafi hverr þökk, er hlýðir ok sér gerir skemmtan af, en hinir ógleði, er angrast við ok ekki verðr at gamni. Amen.