Halfdan Branafostres saga

---

Halfdan Branafostres saga

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

1.            Om kong Hring.

Hring kaltes en konge som styrte over Danmark. Han var både klok og vennesæl og hadde en dronning som het Signy. Hun var datter av kong Ulfhedin av Reidgotland og av alle kvinner var hun den veneste og klokeste. Med henne fikk kongen raskt tre barn, to sønner og en datter som het Ingibjørg. Hun var prydet med alle kvinnelige ferdigheter og ansiktet hennes skinte som gull; i alt var hun skapt slik som enhver kunne ønske seg. Sønnene til kong Hring het Halfdan og Åsmund og de var begge gilde karer, men likevel var Halfdan den fremste av dem i alle ting. Åsmund var ti vintre og Halfdan var ni da denne sagaen tok til. Kongen lot bygge et hus til sin datter og dette huset var bygd med største kunstferdighet. Hos kongsdattera tjente tolv tjenestejenter; de var døtre av jarler og hertuger. Kongen var svært glad i sin datter og livet hennes sto i like stor blomst som tidligere fortalt, men kongen var nå blitt svært gammel.

Thorfid het en jarl som bodde i kongeriket og var hans beste venn og hold og tro i ett og alt. Jarlen var den klokeste av menn og derfor lot kongen ham vanligvis være i hirden. Han fostret kongsbarna og elsket dem svært høyt.

En jarl som het Thorir var med kongen; han ble kalt den sterke for han var så sterk at ingen i riket var sterkere. Jarlen var landvernsmann for kongen, men en gyger hadde lagt det på ham at han ikke måtte se menneskeblod. Likevel var han høyt verdsatt av kongen og satt oftest der det het Fjoni.

En natt hendte det at Ingibjørg lå i senga si i huset sitt og sov. Mens hun sov låt hun ille og etter en lang tid var gått våknet hun. Tjenestejentene hennes spurte hva hun hadde drømt, men hun ville ikke fortelle det. Neste dag kom Thorfid jarl inn i huset og satte seg ned hos kongsdatteren. De tok til å tale seg imellom.

Ingibjørg mælte: ”Jeg vil fortelle deg drømmen min, fosterfar.”

”Hvorledes er den?” sa jarlen.

Hun svarte: ”Drømmen min begynte med at jeg syntes meg stå ute og kikke utover havet. Der så jeg et mørke, først var det fjernt fra meg, men likevel kom det nærmere og nærmere meg. Omsider så jeg at dette var mange skip som la til lands her og ut av dem kom det løpende et utall varger som stevnet hit til borgen. To hvitrever løp foran vargene og de var begge uhyggelige. Alle disse skapningene var skremmende og brydde seg ikke om noe. De rev i hjel både menn og hester og alt de fikk tak i. Og til sist hendte det at de søkte deg, fosterfar, og min egen far, men nå våknet jeg. Tyd nå drømmen min, fosterfar,” sa Ingibjørg.

Jarlen mælte: ”Denne drømmen er lett å tyde; vi kan snart få krigsbud, men så vil jeg ikke tyde den lenger.”

De avsluttet samtalen sin og jarlen gikk bort.

En kveld hendte det da kongen satt ved drikkebordet at halldøra åpnet seg og ti menn kom inn. Kongen så at det var Thorir jarl og kumpanene hans. Kongen spurte om nytt og jarlen sa at det var kommet vikinger til landet som ikke brydde seg om noe, og kongen spurte hva de het.

Jarlen sa at den ene het Soti og den andre Snækoll, --- ”Soti kommer her i det ærend at han vil be om datteren din.”

Kongen spurte hvorledes Soti så ut.

”Soti er en forbannet berserk. Han er tofarga; den ene halvparten er sort og den andre rød. Han har ikke klær på kroppen og er skallet over hele hodet bortsett fra ett hår som står opp midt på skallen hans.”

Kongen mælte: ”Heller skal vi kjempe enn å la den mannen gifte seg med datteren vår.”

Alle ønsket seg dette, men kongen hadde ikke krigere. Vikingene hadde gitt kongen to dagers frist til å samle folk, men på denne korte tiden fikk kongen lite folk; i alt fikk han tre hundre mann.

Den samme kvelden som kampen skulle være morgenen etter mælte Halfdan til sin bror, Åsmund: ”Det vil jeg, bror, at vi to går til stranda og møter vikingene, for jeg er svært nysgjerrig på å finne og se Soti.”

”Dit skal jeg aldri dra, for jeg vet at jeg raskt blir drept om jeg kommer dit,” sa Åsmund.

Halfdan mælte: ”Det vet jeg at du må være feig for du våger ikke å bevege deg noensteds.”

”Jeg kan følge deg hvis du er fast bestemt på å fare,” mælte Åsmund da.

”Nå gjør du rett, så la oss to dra av gårde,” sa Halfdan.




2. Vikingene drepte kong Hring.

Etter dette dro brødrene og stoppet ikke før de kom til Sotis telt. Halfdan gikk foran Soti og hilste ærbødig på ham. Soti tok godt imot ham.

Halfdan mælte: ”Det er sant og visst, Soti, at du er en staselig mann, og slik ville jeg at mange av mågene mine også skulle være.”

”Du er vel båren for vettet, gutt”, sa Soti, og kan raskt se hva en mann er verdt, og ikke vil du være uten hell hvis du kommer i mitt følge.”

Halfdan svarte: ”Hell vil jeg mangle til jeg kommer til en slik god høvding som deg, Soti.”

Soti mælte: ”Det vil jeg at du ikke farer gaveløs bort, men hvor er Hundi, skattmesteren min?”

”Her er jeg,” sa Hundi.

”Gi du denne gutten tre merker sølv.”

Hundi gjorde dette, og Halfdan takket Soti og for siden ut av teltet. Broren hans, Åsmund, hadde stått utenfor teltet mens Halfdan hadde vært inni. De gikk nå hjem til hallen og Halfdan fortalte Thorfinn jarl alt om ferden sin og ga ham pengene i hånden. Jarlen var svært fornøyd med denne ferden.

Morgenen etter gjorde kongen seg klar til kamp. Borgen hadde tre porter og kongen ville verge den. Han beordret Thorfinn jarl å verge den ene borgporten, Thorir jarl den sterke for å verge den andre og kongen selv den tredje. Hver av dem hadde hundre menn. Begge kongssønnene var hos Thorfinn jarl under kampene.

Nå skal det fortelles om Soti og Snækoll at de delte folkene slik at Soti skulle stride mot kongen, Snækoll mot Thorir jarl og en tredjedel av krigerne mot Thorfinn jarl. Vikingene gikk nå fra skipene og beit i skjoldrendene og en hissig kamp tok til. Soti gikk hardt fram der kongen var og Snækoll søkte så ivrig mot Thorir jarl at han hugg med begge hender. Thorir jarl gikk hardt fram først, i neste nå hugg Snækoll til følgemannen til Thorir jarl som straks fikk banesår. Og straks jarlen så blodet løp han fra borgporten og inn i borgen. Snækoll gikk straks inn gjennom porten med sine menn og inn i borgen og drepte der Thorir jarl.

Dette så Thorfinn jarl og snudde seg raskt mot Snækoll med noen menn, mens Halfdan i mellomtiden verget den porten som jarlen tidligere hadde verget. Kampen raste nå som hardest og jarlen så da at Soti søkte mot kongen og flyttet seg dit i det samme som Soti hugg til kongen. Jarlen tok imot med skjoldet så Soti kløyvde det hele på langs, men sverdet traff kongens fot og hugg den av. Kongen falt da. Jarlen var både såret og utslitt og falt omsider på valen. Da var natten så mørk at ingen kunne se noe. Ingen av kongsmennene sto oppreist og vikingene gikk til skipene, både trette og sårede. De satt lenge og drakk utover kvelden og gikk siden for å sove og gikk til ro.

3. Jarlen berget Halfdan og Ingibjørg.

Nå kan dette fortelles om Thorfinn jarl at han reiste seg opp på valplassen. Han kjente på kongens bryst og fant ut at han var død og gikk deretter dit hvor Halfdan og Åsmund lå. Han så at Åsmund var død og spurte Halfdan om han klarte å snakke. Halfdan sa at det ikke skulle skorte på det. Jarlen spurte om han ikke var såret.

Halfdan sa at han ikke var såret, --”jeg falt av utmattelse, men hva kan du fortelle meg om Åsmund, bror min?”

Jarlen svarte: ”Han er nå død.”

”Jeg visste det,” sa Halfdan, ”at han ikke var mann for dette.”

Jarlen bar Halfdan bort fra valplassen fordi han var så støl at han ikke klarte å gå. Han gikk til Ingibjørgs hus og da hun så jarlen fagnet hun ham vel, og spurte ham om nytt. Jarlen fortalte henne at kongen og broren hennes, Åsmund, og alle borgmennene var døde. Ingibjørg ble svært bedrøvet og gråt, men jarlen sa at annet var bedre enn å gråte. Jarlen sa at tjenestejentene hennes skulle skilles fra henne. Han tok Ingibjørg i den ene armen og Halfdan i den andre og gikk så til skogs og kom til et lite hus og banket på døra. En kvinne kom ut og hilste på jarlen. Han hilste hjertelig på henne. Denne kvinna het Grima.

Jarlen mælte så: ”Jeg vil det, Grima, at du tar disse barna og gjemmer dem til jeg kommer tilbake etter dem for jeg vet at her vil de være gjemt for vikingene. Her er tre merker sølv som jeg vil gi deg.”

Hun tok i mot begge deler, både pengene og barna, men jarlen for hjem til borgen og la seg ned på valplassen. Ingen oppdaget hva han hadde gjort.

Soti og mennene hans våknet tidlig om morgenen og lette nøye etter kongsdatteren. Han og mennene hans gikk alle raskt fra skipene og til borgen. Da de kom dit undersøkte de valplassen, men fant ingen steder den ene kongssønnen. De så Thorfinn jarl og spurte om han visste noe om ham, men han sa at det gjorde han ikke.

Soti hadde gått til Ingibjørgs hus og kom tilbake og sa at hun var borte og at jarlen måtte vite noe om barna. Jarlen svarte at han ikke visste noe om dem så Soti sa at han skulle hugge armer og bein av ham hvis han ikke ville fortelle ham om dem, men jarlen sa at det kunne han ikke. Soti ville heller ikke drepe jarlen. Han la så under seg både riket og innbyggerne og utnevnte seg til konge der, selv om dette ble tatt ille opp. Folk tjente ham heller av redsel enn godvilje.

Jarlen var taus den vinteren. Soti lot lete etter søsknene, men fant dem ikke. Straks de lette i nærheten av Grimas hus kom det alltid en snøstorm slik at Sotis menn måtte snu hjem igjen.

Tidlig en morgen gikk jarlen til Grimas hus uten at noen visste det. Da han kom sto både hun og barna på utsiden. Hun hilste blidt på jarlen og han tok dette vel. Søsknene ble svært glade over å se fosterfaren sin og kysset ham. Jarlen kvad at barna måtte skilles fra Grima og tok farvel med henne. Han gikk så av gårde med barna til han kom til kysten. Der så Halfdan en skipsflåte.

Jarlen eide et skip der og sa at Halfdan skulle få et skip og en gullskatt, --- “og du skal fare til Bjarmland til Ottar jarl, bror min, og si at han skal ta seg av deg på mitt ord, men hvis han nøler så gi ham dette gullet som jærtegn, da vil han ta imot deg.”

Halfdan mælte: “Jeg vil nå, fosterfar min, at du farer med meg.”

Jarlen nektet dette; han kysset søsknene og gikk siden hjem. Halfdan gikk ombord på skipet med Ingibjørg og seilte avsted. De fikk god bør og nådde Bjarmland. Halfdan gikk så fra skipet med alle mennene sine og til jarlens hall. Der gikk Halfdan foran jarlen og hilste ham. Jarlen tok vennlig imot ham og spurte nytt. Halfdan sa hvem han var, at kong Hring var falt, og at Thorfinn jarl hadde sendt ham dit for at han skulle bo der trygt. Jarlen nølte, men da ga Halfdan ham gullet.

Jarlen mælte så: “Min bror synes å mene at det er viktig at jeg tar meg av deg, og det skal jeg også gjerne gjøre.

Jarlen satte da Halfdan ved sin side mens Ingibjørg ble fulgt til stua til jarlens datter som het Tora. Hun var både vakker og klok.

4. Halfdan kjempet mot troll.

En dag gikk Halfdan foran jarlen og hilste ham. Jarlen tok dette vel og spurte hva som lå under. Halfdan sa at han ville seile langs landet. Jarlen ga ham tre skip og et fjerde, et stort drakeskip. Disse skipene var vel utstyrt med menn og våpen. Halfdan takket jarlen for dette og tok farvel med ham. Han for så til skipene og søsteren hans, Ingibjørg, med ham. Da han holdt fra land og seilte ut på havet var Halfdan tolv år. Han for vidt og bredt omkring om sommeren.

Men da høsten kom ville han tilbake til Bjarmland. Da kom det tåke og han for vill på havet og drev rundt. Nå kom det et slikt uvær mot dem at alle skipene sank, uten draken til Halfdan. Han lot stramme seilrepene kraftig og da dette var gjort drev draken mot et stort berg og opp på en sandslette. Halfdan sa at de kunne bo der og de ba ham styre dette. De satt da opp draken. Stranden var full av drivved så de samlet seg dette for å bygge et hus, og det var raskt gjort. Halfdan gikk stadig til en jøkul sammen med noen menn, mens andre ble igjen hos Ingibjørg ved huset. Halfdans menn spurte hvilket land dette var og han svarte at de kunne være kommet til Hellulands ødemarker.

En dag gikk Halfdan alene til jøkelen for å jakte. Han holdt på hele dagen. Langt om lenge kom han til en smal sti. I handa hadde han en øks som Ottar jarl hadde gitt ham. Halfdan fulgte stien. Spor var hugget inn i berget, og i mellom sporene var det ikke mindre enn fire alen. Halfdan hektet øksehornet opp i sporet og halte seg slik opp etter skaftet til han kom opp på berget.

Der så han en stor berghule med en skinnende ild. Han gikk til huleåpningen og så at to troll satt ved ilden, en gubbe og en kjerring, og de hadde en suppegryte imellom seg. I gryta var det både menneske- og hestekjøtt. Gubben hadde en krok i nesa, mens kjerringa hadde ring. De hadde moro av at han stakk kroken i ringen og dette endte da forskjellig; da kroken glapp av ringen falt kjerringa på ryggen.

Hun mælte så: ”Ikke vil jeg ha mer av denne moroa, Jærnnese kjære.”

”Slik skal det være, Slegga mi,” sa han, og de sluttet da med lystighetene.

Jærnnese tok da til orde: ”Er det noen igjen, Slegga, av de femten mennene som jeg seidet hit i forrige vinter?”

Hun sa svært lite om det, men gikk innover i hula og kom ut med en mann under hver arm, la dem ned ved ilden og sa at det ikke var fler igjen. Halfdan så nå at dette var store menn, og så like at ingen kunne se forskjell på dem så han tenkte at de var tvillinger. Han snek seg nå inn i hula bak trollgubben og hugg ham i halsen slik at hodet gikk av, men han satt som før.

Kjerringa spratt nå opp og sa: ”Det er vel og bra, Halfdan, at vi to har møttes.”

Han kastet seg nå unna, men hun lette etter et sax og gikk hardt mot ham. Han verget seg vel så Slegga kastet saxet og løp under Halfdan. Glimen deres var både lang og hard og Slegga jaget ham rundt hele hula, men han var så myk at hun aldri fikk føttene vekk under ham. Han ble drevet dit til de kom til et juv som var både dypt og bredt. Slegga sto da på juvkanten og i neste nå ble føttene revet vekk under henne så hun falt i juvet. Halfdan holdt da i håret hennes. Han så et sax belagt med gull nær seg og hugg raskt av hodet til Slegga. Halfdan spurte hvem som hadde hjulpet ham og gitt ham saxet, men ingen svarte ham på dette.




5. Halfdan berget jarlsdatteren.

Da Halfdan hadde gjort dette gikk han videre innover i hula til han kom til en avsides hulegang. Der så han en kvinne sitte på en stol. Håret hennes var bundet til stolarmen og føttene hennes var i kaldt jøkulvann.

Da hun så mannen, mælte hun: ”Jærnnese dreper deg raskt, mann, hvis han vet at du er her.”

Halfdan svarte: ”Jeg har drept både ham, og Slegga, men hva heter du?”

Hun sa hun het Hild og var datter til Angantyr jarl av Skottland, --- ”brødrene mine heter Sigmund og Sigurd; de er tvillinger. Vi seilte ute langs landet forrige sommer, men Jærnnese seidet meg og alle de andre hit. Han etlet eie meg, og å drepe kjerringa si, men dette ville jeg ikke.”

Halfdan løste henne og de gikk framover i hula. De to brødrene var nesten døde og var så magre at skinnet var skrumpet inn nede ved beina. Hun satte seg under herdene på Sigurd og Halfdan under herdene på Sigmund og lot dryppe vin på leppene deres. De tok næring til seg så raskt at de snart kunne mæle og spurte hvem som hadde gitt dem livet. Hild sa at han het Halfdan og var sønn av kong Hring av Danmark. De ble derfor svært glade da de så søsteren sin frisk og alle takket de Halfdan. Her ble de fem netter.

Om Halfdans menn må det fortelles at de var svært urolige for ham, og søster hans, Ingibjørg. De våkte både natt og dag og unte seg hverken søvn eller mat.

Da fem netter var gått gjorde de seg alle klar og gikk ut av hula. Halfdan hadde da med seg derfra både gull, sølv og mange verdisaker og kom frisk og raskt tilbake til mennene sine. De ble glade for å se ham, særlig søsteren hans. Han fortalte dem alt om ferdene sine. Det ble stort vennskap mellom Hild og Ingibjørg. Der var Halfdan i tre vintre, og alt var nå stille og rolig.

   
6. Om Halfdan og Brana.

Om våren lot Halfdan klargjøre draken sin og sette fram og da sommeren var på hell seilte han bort. Da kom en stor storm mot Halfdan og for å verge seg mot denne var han nødt til å seile til klippene på den andre siden av fjorden. Halfdan sa at her kunne de vente, og de var der neste vinter. Hver dag dro Halfdan, Sigmund og Sigurd til jøkelen for å jakte. Det skortet ikke på jaktutbytte i huset.

En dag da fosterbrødrene for til jøkelen hørte de en høy gapskratt om kvelden. Dernest så de tre trollkjerringer og den som gikk først hadde rød kjortel. Halfdan så at hun hadde menneskelig form, men ikke de andre.

Straks de møttes, mælte rødkjortelen: ”Her kan det vel bli moro, jeg kunne tenke meg en kongssønn.”

Halfdan spurte om navnet. ”Jeg heter Brana,” sa rødkjortlen, ”og søstrene mine Molda og Måna.”

”Skam få søstrene dine,” sa Halfdan.

Brana røk straks på Halfdan og de glimte lenge. Måna løp på Sigurd, og Molda på Sigmund. De slengte dem rundt seg, men klarte ikke å felle dem. Halfdan og Brana hadde en lang kamp.

Brana mælte: ”Hvor gammel er du, Halfdan?”

”Seksten vintre,” sa han.

”Og likevel er du ikke sterkere enn en kvinne,” sa hun.

”Hvorfor skal vi ikke teste det nå?” sa han.

Han vippet henne overende med hofta, slik at hun falt. Halfdan spurte hva hun hadde gjort med ham hvis hun hadde vært i hans sted.

Brana mælte: ”Jeg er verken menneskeeter eller bloddrikker, og ikke ville jeg drepe deg som jeg hjalp i hula til Slegga hvor jeg sparket vekk føttene under henne og ga deg saxet som du drepte henne med.”

”Hvorfor sier du meg dette så seint,” sa Halfdan, ”du skal så visst få stå opp.”

De tok nå til å tale seg imellom. Brana mælte: ”Det skal du vite, Halfdan, at jeg er av menneskeætt på den ene siden for mor mi var datter av kong Vilhjelm av Valland. Jærnhaus, faren min, bortførte henne. Han fikk meg med henne, men jeg slekter mest på henne, og likevel noe på ham. Jeg måtte tjene hundre trollkjerringer.”

Halfdan mælte: ”Ille synes jeg du har det; men nå skal du se ned for jeg skal leke med søstrene dine.”

Hun sa at slik skulle det være. Halfdan gikk dit hvor Sigurd og Måna glimte. Han dyttet henne raskt ut over bergskrenten, og det samme gjorde han med Molda, og så rett på henne. Brana kikket opp og spurte hvor søstrene hennes var.

”Jeg kastet dem utfor berget,” sa Halfdan.

”Det var til lite ære og framgang for deg,” sa hun, ”for en av dem var fem vintre og den andre var seks, men jeg vil få godt av deg og du av meg. Og etter at seks netter er gått vil jeg at fellene dine kommer til hula mi. Den er ikke langt herfra.”

Halfdan mælte at slik skulle det være. Brana for så til hula si og fellene hjem til huset sitt.


7. Jærnhaus drepes.

Da seks dager var gått væpnet fosterbrødrene seg vel og gjorde seg klar til å dra fra huset. De stoppet ikke før de kom til Brana. Der kom Brana i mot dem og hilste glad på dem.

Hun mælte: ”Nå vil jeg, Halfdan, at du hjelper meg å drepe alle trollkjerringene. Jeg har nå drept noen på den måten at jeg har gjort dem alle drukne, slik at de har dødd, men far min ligger i en trille. Han har tre hoder og alle er usynlige. Den står midt på hulegulvet, og er stor, og ingenting kommer uventet på ham. Og selv om du klarer å drepe ham, så vil jeg ikke se dette; men vel skal jeg fare selv om jeg synes det er vanskelig. Ingen andre våpen enn saxet ditt biter på ham; så det vil jeg ha.”

Halfdan sa at slik skulle det være og ga henne saxet. Hun ga hver av brødrene store klubber som alle var slått med jern. De gikk inn i hula og Brana gikk først. Hun slukket lyset og fosterbrødrene slo på trollkjerringene både hardt og lenge. Der falt det mange tohodede jotner.

Halfdan så hvor Jærnhaus lå i trilla. Han stablet seg straks opp og Halfdan slo der han var lettest å nå på vangen hans med klubba, men han syntes ikke å bry seg, og mælte: ”Sveket meg har du nå, Brana datter. For jeg vet at her er kommet Halfdan Hringsson, Sigmund og Sigurd.”

Brødrene slo begge til ham med klubbene, men han sto som tidligere. Alle de andre trollkjerringene var da drept. Jærnhaus grep Sigurd og kastet ham opp i lufta. I det samme slo Halfdan i knehasene hans slik at han falt med Sigurd under seg. Halfdan visste da ikke hva han skulle gjøre.

Da kom Brana til, og mælte: «Jeg må nok selv drepe far min, for jeg ser at dere klarer ikke å gi ham banesår. Det vil nok tales ondt om hvis jeg dreper ham, men likevel skal det være slik.»

Brana løp nå til og hugg mot halsen hans med saxet sitt, og der lot han livet sitt. Halfdan veltet ham da ned av Sigurd. Nå kom sola over huleåpningen, men Brana brydde seg ikke om det. Hun rykker opp en lem i hulegulvet og under der var havdypet. Ned der slengte hun trollkjerringene.

Da de hadde gjort dette takket hun dem for dette verket og ba dem være hos seg om vinteren. Halfdan sa at slik skulle det bli, og Brana ble svært glad. Hild og Ingibjørg kom også inn i hula. Halfdan lå hos Brana hver natt, men om dagen spilte fosterbrødrene tafl.

8. Brana talte med Halfdan.

Brana ble borte hver morgen og kom ikke hjem før om kvelden. En gang spurte Brana Halfdan hvor lenge det var til sommeren.

”Seks uker,” sa han.

”Det er bra,” sa hun, ”at dere ikke har måttet være lengre i hula, for nå er det første sommerdagen i morgen og dere vil fare bort herfra, og slik skal det bli selv om jeg hadde likt noe annet bedre. Men jeg er ikke alene kvinne her, for jeg er med barn, og du er far til det.”

Halfdan sa at han ikke skulle benekte dette, -- ”og jeg vil at du sender meg det hvis det er en gutt, men gjør som du vil om det er en møy.”

Hun kvad at slik skulle det være, -- ”og du kommer til å seile herfra til England. Der styrer en konge som heter Olaf. Han har en datter som heter Marsibil og er sagt å være den veneste av alle møyer i verden. Hun kan alle kvinnelige kunster, og jeg vil at du får henne. Der skal du si at du er en kjøpmann og her er en urt som jeg vil gi deg. Den skal du gi til kongsdattera og da vil du få hennes kjærlighet, for den har en slik natur at om hun legger den under hodet sitt og sover på den da elsker hun deg som livet sitt. Og her er klær som jeg vil gi deg. På dem biter intet annet jern enn saxet ditt. Aldri skal du bli trett når du svømmer, hvis du har dem på og heller ikke bli skadet av ild. Ringen er den tredje tingen som du skal få. Den heter Hnitud og kan deles i tre deler. Hvis du har en fiende hos deg og har ringen da skal du vite hvilken dødsmåte han etler deg. Om han vil drepe deg med våpen da er ringen rød som blod, og hvis han vil svike deg med gift, da er den svart som bek.”

De gikk nå til ned til sjøen hvor det sto et skip i sanden. Brana mælte: ”Her er et skip som jeg vil gi deg, Halfdan, det har jeg laget i vinter. Det har bør hvor enn du vil seile. Draken heter Skrauti.”

Halfdan takket Brana for gavene. Hun mælte: ”Heretter skal du kalles Halfdan Branafostre. Åki heter landvernsmannen til kong Olaf; han er en ond og svikfull mann og kalles Åki den onde. La ham ikke svike deg.”
    Halfdan lovet henne dette. Så gikk de hjem til hula og sov der om natta.

9. Halfdan kom til England.

Morgenen etter sto Halfdan tidlig opp og kledde seg. Da hadde Brana gjort klar skipet hans med alt og mennene hans var kommet. Han tilbød Brana å fare med seg, men hun sa at hun skulle være der og ba så fosterbrødrene bære kistene hennes med gull til skipet, og dette gjorde de. Brana tok seg en kiste, og den var større enn alle de andre, og nå gikk de med disse opp på skipet.

Halfdan gikk opp på skipet og adskillelsen mellom ham og Brana ble både lang og hard, og Brana skjøv draken fra land. Halfdan seilte ut på havet og fikk straks bør. Brana hadde igjen hos seg draken til Halfdan. Han seilte til han kom til de øyene som heter Hladøyene. Der styrte en kvinne som het Hladgerd. Halfdan ble der en stund og ga henne mye gods, og hun ba ham besøke henne hvis han skulle trenge noe. Han sa ja til dette og seilte siden bort fra øyene og stoppet ikke før han kom til England, foran borgen til kong Olaf.

Halfdan gikk foran kongen og hilste ham. Kongen tok vel imot ham og spurte hvem han var. Han sa at han het Halfdan og var kjøpmann, -- ”og jeg vil be Dem om vinteropphold.”

Kongen lovet ham det og Halfdan fikk et hus hvor han kunne la godset sitt og mennene sine være. Sigurd og Sigmund gikk med ham hvor han enn for.

En dag gikk de alle sammen og kom til en skigard. Inne på gårdsplassen så de ett vakkert hus. Skigarden var så høy at ingen menn derfra kunne ta seg over den. På gårdsplassen var det en fager lund. Halfdan spurte da brødrene om de kunne hoppe over skigarden. Sigurd gjorde seg klar og nådde en tredjedel opp, Sigurd til midten, men Halfdan hoppet over skigarden og gikk bort til lunden. Der så han en jomfru. Hun lekte seg med gullballen, kastet den opp i lufta og hentet den siden. En gang mistet hun den da hun ville ta imot, og den falt ned på gårdsplassen. Hun lette etter gullballen. Halfdan gikk bort til henne og ga henne en annen gullball, og den var større.

Hun takket ham svært, og mælte: ”Ingen mann venere enn deg har jeg sett, og det vil jeg at du og Marsibil, min frendekvinne, ættes, for dere to er svært like.

10. Halfdan traff kongsdattera.

Etter dette gikk hun inn i huset, mens Halfdan gikk tilbake til brødrene. Den møya som Halfdan ga gullballen het Alfifa og hun var datter til kong Sigurd av Skørduborg. Han var farbror til kong Olaf.

Alfifa rakte gullballen til Marsibil. Hun sa at dette var ikke den gullballen som hun hadde gitt henne, -- ”og likevel er denne bedre, men hvem har gitt deg denne?”

Hun sa at hun hadde truffet en mann ute på gårdsplassen, -- ”og han ga meg gullballen og ikke har jeg sett noen venere og høfligere mann enn ham, og jeg tenkte at dere to burde bli gift.”

Marsibil var så sint at hun ga henne en ørefik slik at hun gråt, slik sluttet samtalen deres.

En dag gikk Halfdan alene til kongsdatteras hus. Da var skigarden åpen så han gikk inn i den lunden som han tidligere hadde sett. Der satt Marsibil kongsdatter og aldri hadde han sett en venere møy, syntes han. Hun greide seg med en gullkam.



Men da hun så Halfdan, mælte hun: ”Far bort, mann, hvis du ikke vil bli drept; du er svært djerv som går inn her uten tillatelse.”

Halfdan lot som han ikke hørte og satte seg ned hos henne og løsnet opp ett sammenknyttet klede. I dette lå urten som Brana hadde gitt ham. Han ba kongsdatteren ta imot, men hun ville ikke så han la den i fanget hennes og gikk så av gårde. Men hun tok opp urten og gikk inn i huset sitt og la kledet under hodet sitt og sov på det om natta.

Om morgenen ba hun Alfifa komme til samtale, og sa: ”Du, frendekvinne, skal gå til den kjøpmannen som du traff på gårdsplassen og si at han snarest skal komme og møte meg, men i hemmelighet.”

Alfifa mælte: ”Kan være at Dere ikke syntes han så verre ut enn meg, men nå skal jeg fare.”

Hun skyndte seg svært og fant Halfdan og fortalte ham dette og at ba ham skynde seg. Han gjorde så, for med henne og traff Marsibil kongsdatter.

Hun mælte: ”Urten som du la i fanget mitt i går hadde stor kraft for jeg elsker deg så mye at jeg ikke kan unnvære deg og derfor vil jeg at hver av oss bekrefter sin troskap til den andre.”

Halfdan sa at slik skulle det være og slik gikk det. Kongsdattera ba ham komme ofte dit og tale med henne. Dette lovte han og gikk siden av gårde.

Det gikk nå mot den tiden da Åki, kongens landvernsmann, kom hjem. Halfdan var så høyt verdsatt av kongen at han at han satt nærmest ham. Åki skaffet kongen mange kostbarheter og var vant til å sitte nærmest ham og misunte Halfdan svært. Han ville derfor drepe ham og sendte menn for å ta livet hans, men det lyktes ikke. Åki baktalte ofte Halfdan for kongen, men han ville ikke høre på dette.

11. Åki og Halfdan kappsvømte.

En kveld var det at Åki og Halfdan drakk i hallen og kongen var gått for å sove. Åki mælte: ”Er du noe til idrettsmann, Halfdan?”

”Ikke det,” sa han.

”Vil du kappsvømme med meg?”, sa Åki.

”Det kan jeg,” sa han.

Åki ble glad for dette, for han var en stor svømmer. Siden gikk mennene for å sove. Om morgenen sto Åki tidlig opp og så fram til kappsvømming med Halfdan så han gikk foran kongen og fortalte ham om samtalen mellom ham og Halfdan og ba ham komme og se denne leken med hele hirden sin. Kongen sa ja til dette og alle hirdmennene ble kalt ut og kongen selv dro for å se på. Det var ett vann nær borgen og der etlet de å kappsvømme, og gjorde så og kasta seg i vannet. Halfdan var i brynja Brananaut.

Nå angrep Åki ham, men Halfdan trakk ham under og holdt ham nede mer enn tre timer. Siden kom Åki opp og var forslått av det kalde vannet. Følgesvennene hans fikk ham til lands og inn på rommet hans. Da frøs han så mye at han ikke kunne snakke. Halfdan lekte ennå flere idrettsleker i vannet og gikk senere på land og hjem til kongens hall. Kongen verdsatte ham enda mer etter dette.

Morgenen etter for Halfdan til kongsdatteras hus og fortalte henne om svømmingen og hun var godt fornøyd med dette, men ba ham likevel ta seg i akt for Åki slik at han ikke lurte ham. Halfdan sa at det skulle han og gikk siden av gårde. Åki følte seg nå svært vanæret og ville gjerne lure Halfdan på enhver måte. Og en gang ba Åki Halfdan på ridderkamp til hest, og han svarte raskt ja. Åki ble nå svært glad og fortalte kongen det som var hendt. Åki hadde en stridshest som var så god at ingen i England var bedre, utenom stridshesten til kongsdattera.. Stridshesten til Åki het Longant mens hesten til kongsdattera het Spoliant. Halfdan gikk nå til kongsdatteras hus og fortalte henne om samtalen mellom ham og Åki. Hun uroet seg litt for dette, men han ba henne låne seg stridshesten sin. Hun sa at hun ville gjøre dette, men at han skulle skjule det slik at den ikke var synlig. Han sa ja til dette og gikk siden av gårde.

Kongsdatteren talte med Alfifa, og sa: ”Jeg vil sende deg til en bonde som ikke bor langt herfra. Han heter Ulf, og oppbevarer stridshesten min. Den skal du i all hemmelighet få tak i og sørge for at Halfdan får.”

Alfifa skyndte seg av gårde og kom til Ulf og overbrakte ham ærendet fra sin frue. Han ga henne stridshesten og hun førte den til Halfdan.

12. Om Åkis ulykke.

Nå kom dagen da Åki og Halfdan skulle duellere. Åki tok stridshesten sin og red inn i skogen, og Halfdan i mot. De red mot et dike. Halfdan la til Åki med lansen sin, hev han ut av salen og kastet ham ned i diket. Der sto han fast i leiren og kom ingen veg. Følgemennene hans løp til og dro ham opp, og han syntes ennå verre om sin stilling enn tidligere, men Halfdan fikk stor framgang av dette. Åki tenkte nå natt og dag på å hevne seg på Halfdan.

Åki hadde fått greie på at Halfdan hadde en søster og ønsket å få henne med på respektløshet mot Halfdan, og en natt sto han opp av senga si og gikk til huset der Ingibjørg og Hild lå. Han hadde skjorte og linbukse på seg. Det var ikke flere menn i huset. Da Åki klappet på døra med håndflaten sin og sa at de skulle stå opp, og at det var Halfdan som var der, ba Ingibjørg Hild gå til døra. Hild gikk til døra og åpnet og så at dette var Åki. De ble nå så redde at de ikke visste hvor de skulle gjøre av seg, men Åki var klar til å gå inn og trykket seg fram mot dørkarmen.

Ingibjørg mælti: ”Det vil jeg at Brana, fostermor til Halfdan, hjalp meg.”

Da hun hadde mælt dette satt Åki fast i døra slik at han ikke kunne komme bort derfra, og været tok til å blåse og fryse, slik at Åki begynte å kjøles og skalv av kulde. Der ble han stående hele natta. Om morgenen da mennene til Halfdan kom til huset så de Åki der han sto og fortalte dette til Halfdan. Straks han kom til ble Åki satt løs, men han klarte ikke å snakke. Halfdan lot ham flytte til hans eget rom. Men straks Åki fikk igjen mælet beklaget han seg svært og syntes han hadde fått stor vanære. Han kunne nå på det sterkeste tenke seg å hevne seg på Halfdan.




13. Brana hjalp Halfdan.

En gang innbød Åki kongen til veitsle. Kongen for med mange menn og med i ferden var Halfdan, Sigurd og Sigmund. Åki tok seg godt av dem og var lystig mot Halfdan. Under veitsla var det en dag da Halfdan og fellene hans drakk i en borg sammen med Åki mens kongen og hans menn var et annet sted. Åki var svært glad og serverte dem rikelig med drikke. Og fordi at drikken var sterk falt de snart i søvn. Åki kalte da mennene sine til seg og lot sette fyr på borgen og etlet å brenne dem inne. Ikke visste kongen dette. Borgen tok nå til å brenne og også klærne til fosterbrødrene. I samme øyeblikk kom en kvinne ut av skogen. Hun var stor av vekst og satte livet på spill i flammene, men tok alle fosterbrødrene i favnen sin og bar dem ut av ilden og inn i skogen. Der våknet Halfdan og så at Brana var kommet dit.

Hun mælte: ”Det er et gammelt og sant ordtak som sier at visdommen kommer seint til den dumme; dette gjelder deg. Jeg advarte deg om at du ikke skulle la Åki svike deg. Nå har jeg gått fra en møy som er en uke gammel og jeg tror at hun har blitt narret så jeg kan ikke bli her lengre.”

De skiltes av syne da, men mistet ikke vennskapen. Brødrene våknet nå og for hjem med Halfdan og fortalte kongen hva Åki hadde gjort, men han brydde seg ikke om det for han var Åkis venn.

Nå skal det fortelles at da Åki og mennene hans så kvinna løp de svært redde inn i skogen, og Åki er for nå ute av sagaen. Kongen kom hjem etter nyheten.

14. Kong Sigurd fikk Hild.

Det neste nå å fortelle er at kongen holdt en stor juleveitsle. Der kom kong Sigurd av Skørduborg og mange andre stormenn. Og første kvelden, da mennene hadde satt seg til bords kom kongsdatter Marsibil inn med sitt følge. Hild og Ingibjørg var i følget hennes, og satt begge på hver side av henne og utenfor dem satt tjenestejentene hennes. Alfifa lekte seg på gulvet.

Kong Sigurd, far hennes, kalte henne til seg og satte henne på kneet sitt, og mælte: ”Si meg hvilken kvinne det er som sitter ved høyre hånd til din frendekvinne?”

”Hun heter Ingibjørg,” sa Alfifa, ”og er søster til kjøpmannen som kom hit i sommer.”

Kongen mælte: ”Du skal gå til Marsibil kongsdatter og si at hun lar det bli kjent, at jeg skal gifte meg med den kvinnen.”

Alfifa gikk bort til sin frue og bar henne budskapet fra sin far. Kongsdattera ba henne tale med Halfdan om dette.

Natta gikk, men om morgenen ble det rådleggingsmøte mellom kongsdattera, Halfdan og kong Sigurd. Han ba da om Halfdans søster. Kongsdattera framførte denne saken.

Halfdan mælte: ”Fullgod finner jeg kongen selv om han eier Hild.”

Kongen begynte på nytt å fri og Halfdan tok dette vel. Med samtykke fra brødrene hennes ble dette bestemt. Juleveitsla ble gjort om til et bryllup, og holdt i en halv måned. Og etter veitsla ga kong Sigurd mange gode gaver og dro hjem til Skørduborg med dronninga si. Sigurd for med dem mens Sigmund var igjen hos Halfdan.



15. Avskjeden mellom Halfdan og Åki.

Da sommeren kom gjorde Halfdan seg klar til å seile bort fra England og en dag gikk han til kongsdatteras hus og fortalte henne at han etlet seg av gårde for å hevne faren sin.

Kongsdattera mælte: «Tjue skip er her i havna; de vil jeg gi deg.»

Halfdan takket henne og sa at søsteren hans skulle være igjen hos henne. Hun sa ja til dette. Han tok da avskjed med henne og søsteren sin og gikk så bort til kongen og takket ham for vinteroppholdet og tok så avskjed med ham. Så gikk han og Sigmund til skipene.

Da Halfdan var seilt av gårde kom Åki for å tale med kongen, og mælte: «Vet De, herre, at Halfdan har satt barn på datteren Deres?»

«Ikke vet jeg det,» sa kongen og ba Åki fare av sted etter ham med mange menn. Han var ivrig etter denne ferden og for etter Halfdan med ti menn.

Nå er det å fortelle om Halfdan og hans menns ferd at de gikk langs en skogsti. Halfdan fikk øye på Åkis ferd. Han var i hærklærne Brananaut. Åki kom brått på og steg raskt av hesteryggen og søkte straks mot Halfdan, men Halfdan og Sigmund sto rygg mot rygg og verget seg med stor tapperhet. Likevel sluttet det med at Åki drepte Sigmund på den måten at han hugg av ham begge føttene. Etter Sigmunds var falt ble Halfdan så voldsomt vred at han drepte alle Åkis menn og tok ham selv til fange. Nå skar han av Åki nesa og stakk ut begge øynene på ham, og både skar av ham ørene og gjeldet ham. Så knakk han begge leggene på ham og snudde tærne bakover og hælene framover. Deretter satte han ham på hesteryggen og snudde stridshesten hans, og sendte ham hjemveien til kongshallen. Halfdan var verken trøtt eller såret. Han haugla Sigmund og for siden til skipene og fortalte mennene hva han hadde gjort med Åki og mennene hans, og dette var de svært tilfreds med.

Halfdan seilte nå med tjue skip fra England med draken sin fremst. Han kom til Hladøyene og Hladgerd tok vel imot ham og ga ham tjue skip med menn og gods. Han takket henne for denne gaven.

Nå skal det fortelles om Åki at han kom hjem og sleit ikke så lite. Kongsmennene så ham og fortalte kongen at han var kommet hjem og kongen så nå Åki og hvorledes han var medtatt. Kongen jaget ham bort og ikke kommer Åki mer denne sagaen ved.



    16. Halfdan drepte Soti.

Nå går sagaen tilbake til Halfdan og at han seiler bort fra Hladøyene med førti skip og hjem til Danmark. Og da vikingene fikk vite at ufreden var kommet skyndte de seg til striden. Ingen landsmenn vil kjempe med dem. De for til Halfdan og møttes på en slett voll og der tok en hard kamp til. Vikingene gikk hardt fram og det ble raskt et stort mannefall i Halfdans hær. Han mælte til mennene sine at de skulle verge seg og ikke tåle stor skade fra vikingene. Folkene til Halfdan gikk hardt fram og Snækoll og Halfdan møttes i slaget. Striden deres endte med at Snækoll falt død til jorden. Men da Snækoll så at bror hans falt søkte han fram mot Halfdan og hugg til ham. Halfdan hoppet opp i lufta så Soti ikke traff ham, og sverdet til Soti sank ned i jorden, og han bøyde seg på grunn av hugget. I det samme hugg Halfdan begge beina under ham i knehasene.

Han falt da og var straks døende, og mælte: «Stor seier har du nå vunnet, Halfdan, at du har lagt meg på vollen. Men det sier jeg at du kommer ikke til å huske på Marsibil, kjæresten din.»

Etter dette døde Soti og Halfdan drepte hver mann som hadde fulgt Soti. Men Halfdan ble konge over Danmark og husket ikke Marsibil kongsdatter.




17. Om bryllupene.

En natt da Halfdan lå i senga si våknet han av at Brana, fostermoren hans, var kommet der. Hun mælte til ham: «Stå opp, Halfdan, hvis du vil få Marsibil kongsdatter for kong Eirik av Miklagard er kommet til England for å be om henne, men hun har låst seg inn i huset sitt så kongen får henne ikke i tale. Far du med Skrauta, draken din.»

Halfdan sto da opp og husket alt da han våknet av søvnen. Han for alene til skipet og skjøv drakeskipet ut. Straks kom det blåsende en bør. Halfdan stanset ikke ferden sin før han var kommet til England, til den havna han før hadde lagt ut fra, og da var det blitt kveld.

Han gikk opp fra skipet og kom til kongsdatteras skigard hvor han straks løp opp gårdsplassen og banket på døra. Marsibil og Ingibjørg hørte lyden.

Ingibjørg mælti: «Denne bankingen gjorde meg glad og jeg vil åpne.»

Marsibil ba henne råde. Hun åpnet nå døra og så at Halfdan, broren hennes, var kommet dit. De ble svært glade over å se ham.

Straks det ble morgen gikk Halfdan foran kong Olaf og ba om Marsibils hånd og kongen fulgte disse ordene og giftet bort dattera si til ham som han tidligere hadde etlet å drepe. Kong Eirik fridde nå til Ingibjørg og Halfdan lot hun gifte seg med ham. Nå var også kong Sigurd av Skørduborg kommet dit, og med ham Sigurd, Halfdans fosterbror. Han bad om Alfifas hand og hun ble gitt til ham. Disse bryllupene ble alle feiret samtidig og de holdt på i en halv måned med stor heder.

Og etter at veitsla var over ga hver konge andre gode gaver. Kong Eirik og hans dronning for hjem til riket sitt og hersket der til de ble eldgamle og en stor slekt er kommet etter dem. Sigurd og Alfifa dro hjem til Skottland og styrte riket til sin dødsdag. Da var Angantyr, far hans, utåndet. Han fikk den sønnen som het Angantyr og som tok makten etter ham og ble en navngjeten mann. Halfdan og Marsibil seilte til Danmark og styrte der til kong Olaf utåndet. Da for de til England og styrte der til alderdommen. De hadde en sønn som het Richard. Han ble konge i England etter far sin.

Noen menn sier at Richard var far til Ålaflekk. Og her slutter sagaen om Halfdan Branafostre.

Ordliste:

Varg – ulv

Bjarmland – området rundt Kvitsjøen, Trollebotn

Reidgotland – sagnland Øst-Preussen, Polen, muligens også Jylland

jøkul - isbre

Helluland – trolig Baffinøya i Nord-Amerika (Canada)

sax – enegget kort sverd, eller stor, tung kniv

glime – brytekamp, fangtak

Valland – Gallia, særlig Nordvest-Frankrike

Felle – kamerat, kompanjong

Jotun – jøtul, kjempe, troll

vange – kinn

tafl – brettspill

Skørdubord – Scarborough i England

Brananaut – endelsen naut kan bety gave (muligens av magisk karakter), el. sverd

veitsle – gjestebud

Miklagard – Konstantinopel, Istanbul

HÁLFDANAR SAGA  BRÖNUFÓSTRA 



  1. Frá Hringi konungi

HRINGR er konungr nefndr, er réð fyrir Danmörku Hann var vitr ok vinsæll. Hann átti drottningu, er Signý hét. Hún var dóttir Úlfheðins konungs af Reiðgotalandi. Hún var allra kvenna vænst ok vitrust. Hringr konungr ól bráðliga við henni þrjú börn, sonu tvá ok eina dóttur, er Ingibjörg hét. Hún var prýdd öllum kvenligum listum. Svá var ok skær hennar ásjóna sem skínanda gull, ok at öllu var hún svá sköpuð sem hverr mundi sik kjósa vilja. Synir Hrings konungs hétu Hálfdan ok Ásmundr. Þeir váru fríðir sýnum. Þó var Hálfdan fyrir þeim um alla hluti. Ásmundr var þá tíu vetra, en Hálfdan níu, er hér var komit sögunni. Konungr lét dóttur sinni skemmu reisa. Þat hús var gert með miklum hagleik. Konungsdóttur þjónuðu tólf skemmumeyjar, ok váru þær jarla dætr ok hertuga. Konungr unni harðla mikit dóttur sinni. Stendr nú hennar líf með þvílíkum blóma sem fyrr var sagt. Var konungr mjök gamlaðr.

Jarl er nefndr Þorfiðr. Hann var í ríki konungs ok einn hans mesti vinr ok honum hollr ok trúr í öllum ráðum. Jarl var manna vitrastr, ok því lét konungr hann jafnan með hirðinni vera. Hann fóstraði konungsbörnin ok unni þeim harðla mikit.

Jarl var einn með konungi, er Þórir hét. Hann var kallaðr inn sterki. Hann var svá sterkr, at engi var sterkari í ríkinu. Jarl var landvarnarmaðr konungs. Þat hafði ein flagðkona lagt á Þóri jarl, at hann mátti eigi mannsblóð sjá. Þó var hann mikils metinn af konungi. Hann sat þar optast, er á Fjóni hét.

Eina nótt bar svá til, þá er Ingibjörg lá í sæng í skemmu sinni ok svaf, at hún lét illa í svefni, ok eptir langan tíma liðinn vaknaði hún. Skemmumeyjar hennar spurðu, hvat hana hafði dreymt, en hún vildi eigi segja þeim. Annan dag eptir kom Þorfiðr jarl í skemmuna ok settist niðr hjá konungsdóttur. Þau taka tal sín á milli.

Ingibjörg mælti: "Ek vil segja þér draum minn, fóstri."

"Hversu er hann?" segir jarl.

Hún svarar: "Þat er upphaf í draumi mínum, at ek þóttumst úti stödd, ok varð mér litit til hafs. Þar sá ek dökkva nokkurn, ok var fyrst fjarri mér, en þó færðist mér hann nær ok nær. Um síðir sá ek, at þetta váru skip mörg ok urðu hér landföst, ok af þeim runnu ótal varga ok stefndu hingat til borgarinnar. Tveir melrakkar runnu fyrir vörgunum, ok váru báðir óþokkaligir. Öll váru þessi kvikendi grimmlig. Þau létu ekki ógert ok rifu bæði menn ok hesta ok allt þat, er þeir náðu. Ok þar kom at síðustu, at þeir sóttu at þér, fóstri minn, ok at föður mínum, ok í því vaknaða ek, ok ráð nú drauminn, fóstri minn," segir Ingibjörg.

Jarl tók til máls: "Þessi draumr er auðráðinn," segir hann. "Oss mun skjótt koma hersaga, en þá vil ek eigi ráða hann lengr."

Fell þar niðr tal þeira. Gekk jarl í burt.

Eitt kveld bar svá til, at konungr sat yfir drykkjuborðum, at upp lukust hallardyrr. Gengu þar inn tíu menn. Kenndi konungr þar Þóri jarl ok hans kumpána. Konungr spurði tíðenda. Jarl segir, at víkingar váru við land komnir, þeir er ekki létu ógert. Konungr spurði, hvat þeir hétu.

Jarl segir, at annarr þeira hét Sóti, en annarr Snækollr, -- "Sóti ferr þess erendis, at hann vill biðja dóttur þinnar."

Konungr spurði, hversu Sóti væri at sjá.

Jarl svarar: "Sóti er bölvaðr berserkr. Hann er hálflitr. Er hann öðrum megin blár, en öðrum megin rauðr. Hann hefir ekki klæði á búknum. Hann er sköllóttr um allt höfuðit, nema eitt hár stendr upp ór miðjum hausi hans."

Konungr mælti: "Heldr munu vér þá berjast en gifta þeim manni dóttur vára."

Allir fýstu þess heldr, þó at konungr hefði eigi lið við. Þeir víkingarnir höfðu fengit konungi tveggja daga frest at safna liði, ok fekk konungr lítit lið, af því at tíminn var stuttr, ok fekk hann alls þrjú hundruð manna.

Þat sama kveld, er bardaginn skyldi vera eptir um morguninn, mælti Hálfdan við Ásmund, bróður sinn: "Þat vilda ek, bróðir, at vit færum ofan til strandar ok fyndum vit víkingana, því at mér er allmikil forvitni á at finna þá ok sjá Sóta."

Ásmundr mælti: "Þangat skal ek aldri koma, því at ek veit, at skjótt verð ek drepinn, ef ek kem þar"

Hálfdan mælti: "Þat vissa ek, at þú mundir ragr vera, því at þú þorir hvergi þik at hræra."

Ásmundr mælti þá: "Fylgja mun ek þér, ef þú ert einráðinn í at fara.

Hálfdan mælti: "Nú gerir þú vel, ok förum vit í stað."


2. Víkingar felldu Hring konung

Eptir þetta fóru þeir bræðr ok léttu eigi fyrr en þeir kómu til landtjalda Sóta. Hálfdan gekk fyrir Sóta ok kvaddi hann virðuliga. Sóti tók honum vel.

Hálfdan mælti: "Þat er þó satt at segja, at þú ert tíguligr maðr, Sóti, ok slíka vilda ek marga mína mága ok þú ert."

"Þú ert vel viti borinn sveinn," segir Sóti, "ok kannt glöggt at sjá mann á velli, ok mundir þú eigi auðnulauss, ef þú kæmir þér í sveit með mér."

Hálfdan svarar: "Gæfuskort mun ek til þess hafa at vera hjá svá góðum höfðingja sem þú ert, Sóti minn."

Sóti mælti:"Þat vilda ek, at þú færir eigi gjafarlauss í burtu, eða hvar er Hundi, féhirðir minn?"

"Hér em ek," segir Hundi.

"Fá þú þessum sveini þrjár merkr silfrs."

Hundi gerir svá. Halfdan þakkar Sóta ok ferr síðan út ór tjaldinu. Ásmundr, bróðir hans, hafði staðit úti fyrir tjaldinu, á meðan Hálfdan hafði inni verit. Gengu þeir nú heim til hallar. Segir Hálfdan Þorfinni jarli allt af ferðum sínum ok fær honum í hönd féit. Jarl lét vel yfir þessi ferð.

Um morguninn eptir bjóst konungr til bardaga. Þrjú váru hlið á borginni, ok ætlaði konungr at verja borgina. Skipaði hann Þorfinni jarli at verja eitt borgarhliðit, en annat varði Þórir jarl inn sterki, en konungr sjálfr it þriðja, ok hafði hverr þeira hundrað manna. Konungssynir váru báðir hjá Þorfinni jarli í bardaganum.

Nú skal segja frá þeim Sóta ok Snækolli, at þeir skipta svá liði, at Sóti skal stríða í móti konungi, Snækollr í móti Þóri jarli, en þriðjungr liðs móti Þorfinni jarli. Ganga víkingar nú frá skipum ok bíta í skjaldarrendr. Tekst þar bardagi ákafr. Sóti gekk hart fram, þar er konungr er fyrir. Snækollr sótti fast at Þóri jarli, svá at hann hjó á báðar hendr. Þórir jarl gekk hart fram í fyrstu. Því næst hjó Snækollr til fylgdarmanns Þóris jarls. Hann fekk þegar bana. En þegar jarl sá blóðit, hljóp jarl ór borgarhliðinu ok inn í borgina. Snækollr gekk þegar inn í hliðit með sína menn ok svá í borgina ok drepr þar Þóri jarl.

Þetta sér Þorfiðr jarl ok snýr þegar í móti Snækolli með nokkura menn, en Hálfdan varði á meðan þat hlið, er jarl hafði áðr varit. Nú var bardagi inn harðasti. Jarl sér þá, at Sóti sótti fast at konungi ok víkr þangat til, ok í því hjó Sóti til konungs. Jarl brá við skildi, ok klauf Sóti hann allan at endilöngu, ok kom sverðit á fót konungi, svá at af tók. Þá fell konungr. Jarl var bæði sárr ok móðr ok fellr í valinn um síðir. Þá var svá myrkt af nótt, at hvergi sá frá sér. Engi stóð uppi af konungsmönnum. Víkingar gengu til skipa, bæði móðir ok sárir. Drekka þeir lengi áfram um kveldit, en fóru síðan at sofa ok tóku á sik náðir.


3. Jarl barg Hálfdani ok Ingibjörgu

Nú er at segja frá Þorfinni jarli, at hann ríss upp í valnum. Hann tók fyrir brjóst konungi ok fann, at hann var dauðr. Hann gekk þá þangat, er þeir Hálfdan ok Ásmundr lágu. Hann sér, at Ásmundr var dauðr. Hann spyrr, hvárt Hálfdan mætti nokkut mæla. Hann kvað eigi trauða til þess. Jarl spyrr, hvárt hann væri eigi sárr.

Hálfdan kveðst eigi sárr vera, --"en fell ek af mæði," sagði hann, "eða hvat kanntu at segja mér til Ásmundar, bróður míns?"

Jarl svarar: "Hann er nú dauðr."

"Vissa ek þat," segir Hálfdan, "at hann var ekki at manni."

Jarl bar Hálfdan ór valnum, því at hann var mjök stirðr, svá at hann mátti eigi ganga. Jarl gekk til skemmu Ingibjargar, en er hún sá jarl, fagnaði hún honum vel ok spurði tíðenda. Jarl segir konung ok Ásmund, bróður hennar, dauðan ok allir borgarmenn. Ingibjörg varð mjök hrygg við ok grét. Jarl segir annat betra en at gráta. Jarl kvað nú skemmumeyjar hennar verða at skilja við hana. Jarl tók þá Ingibjörgu ok berr hana á hendi sér ok Hálfdan öðrum megin, gengu síðan til skógar, ok finnr fyrir sér lítinn bæ ok klappar á dyrum. Kona gekk þar út ok heilsar jarli. Hann tekr vel kveðju hennar. Sjá kona hét Gríma.

Jarl mælti þá: "Þat vilda ek, Gríma," segir hann, "at þú takir við börnum þessum ok geymir, þar til er ek kem eptir þeim, því at ek veit, at þau eru hér geymd fyrir víkingunum. Eru hér þrjár merkr silfrs, er ek vil gefa þér."

Hún tók við hvárutveggja, fénu ok börnunum, en jarl fór heim til borgar ok lagðist niðr í valinn. Engi maðr varð varr við hans ferð.

Sóti ok hans menn vakna snemma um morguninn ok hugðu gott til konungsdóttur. Gengr hann þegar frá skipunum ok hans menn allir til borgarinnar. Ok er þeir koma þar, rannsaka þeir valinn ok finna hvergi annan konungsson. Þeir sjá Þorfinn jarl ok spurðu, hvárt hann vissi ekki til annars konungssonar, en hann kveðst ekki til hans vita. Sóti hafði farit til skemmu Ingibjargar ok kom aptr ok sagði hana á burtu ok kvað jarl til barnanna vita. Jarl kveðst eigi til þeira vita, en Sóti lést mundu aflima hann, ef hann vildi eigi segja til barnanna. Jarl kvaðst eigi segja mundu. Sóti vildi eigi at heldr drepa jarl. Sóti tók þá undir sik bæði ríkit ok þegna. Gerðist hann þá konungr í mörku, þótt þat væri illa fengit. Þjónuðu honum ok menn heldr af hræðslu en góðvilja.

Jarl var hljóðr þann vetr. Lét Sóti leita þeira systkina, ok fundust þau ekki, en þegar farit var í nánd bæ Grímu, þá laust ávallt á hríð, ok urðu menn Sóta aptr at snúa.

Einn morgun snemma gengr jarl, svá at engi vissi, til bæjar Grímu. En er hann kom, stóð hún úti ok hjá henni bæði börnin. Hún heilsaði jarli glaðliga. Hann tók því vel. Þau systkin urðu þá harðla fegin fóstra sínum ok kysstu hann. Jarl kvað nú börnin mundu verða at skilja við Grímu ok kvaddi hana. Gekk hann nú burt með börnin, þar til er hann kom til sjóvarstrandar. Þar sá Hálfdan skipaflota.

Jarl átti þar eitt skip ok kvað Hálfdan skyldu þat eiga ok fjárhlut, -- "ok skaltu fara til Bjarmalands til Óttars jarls, bróður míns, ok segja, at hann taki við þér fyrir mín orð, en ef hann er tregr til, þá fá honum gull þetta til jartegna, ok mun hann þá við þér taka."

Hálfdan mælti: "Þat vil ek nú, fóstri minn, at þú færir með mér."

Jarl neitti því. Minntist hann þá við þau systkin ok gekk heim síðan, en Hálfdan fór á skip með Ingibjörgu ok helt í haf, ok byrjaði þeim vel, tók Bjarmaland. Hann gekk frá skipi með öllum mönnum sínum ok til hallar jarls. Hálfdan gekk fyrir jarl ok kveðr hann. Jarl tók honum vel ok spurði tíðenda. Hálfdan segir þá sem var, at Hringr konungr var andaðr ok þat með, at Þorfiðr jarl hafði sent hann þangat til halds ok trausts. Jarl lét seinliga við því. Þá fekk Hálfdan jarli gullit.

Jarl mælti þá: "Mikit þykkir bróður mínum undir, at ek taki við þér, enda skal ek ok svá gjarna gera."

Setti jarl þá Hálfdan it næsta sér, en Ingibjörgu var fylgt til skemmu dóttur jarls, er Þóra hét. Hún var bæði væn ok vitr.





4. Hálfdan barðist við tröll

Einn dag gekk Hálfdan fyrir jarl ok kveðr hann. Jarl tók því vel ok spyrr, hvat undir kveðju sé. Hálfdan segist vilja halda fyrir land fram. Jarl fekk honum þrjú skip ok dreka mikinn inn fjórða. Skip þessi váru vel skipuð at mönnum ok vápnum. Hálfdan þakkaði jarli þessa gerð ok tók orlof af honum. Fór hann síðan til skipa ok Ingibjörg, systir hans, með honum. Þá var Hálfdan tólf vetra, er hann lét frá landi ok í haf. Helt hann víða um sumarit.

En er haustaði, vildi hann halda aptr til Bjarmalands. Kómu þá á fyrir honum þokur ok hafvillur, ok rakst hann um haf innan. Þá gerði at þeim stórviðri svá mikit, at skipin öll týndust nema dreki Hálfdanar, ok lét hann reka at honum marga snarvölu. Ok er þetta var gert, rekr drekann at björgum stórum ok upp á sand sléttan. Hálfdan segir, at þeir munu þar um búast, en þeir báðu hann fyrir sjá. Þeir setja þá upp drekann. Viðr var þar rekinn mikill á sandinn, ok taka þeir þar til skálasmíðar, ok var skjótt algerr. Hálfdan gengr á jökla jafnan ok nokkurir menn með honum, en sumir váru eptir hjá Ingibjörgu við skála. Menn Hálfdanar spurðu, hvat landi þetta væri. Hálfdan kvað þá mundu vera komna at Hellulands óbyggðum.

Einn dag gekk Hálfdan einn á jökla at afla fanga. Hann fór þann dag allan. Um síðir kom hann at einstigi nokkuru. Hann hafði öxi eina í hendi, er Óttarr jarl hafði gefit honum. Hálfdan gekk í einstigit. Spor váru klöppuð í berginu, en í milli sporanna var eigi skemmra en fjögra álna. Hálfdan krækti axarhyrnunni upp í sporin ok las sik svá upp eptir skaptinu, þar til er hann komst upp á bjargit.

Þar sá hann helli stóran ok í bjartan eld. Hann gengr at hellisdyrum ok sér, at tvau tröll sátu við eldinn, annat kvensvipt, en annat karlsvipt, ok höfðu soðketil í milli sín. Þar var í bæði hrossa slátr ok manna. Karl hafði krók í nefinu, en kerling hring. Þat var gaman þeira, at hann krækti króknum í hringinn, ok var þá upp á þeim ýmsir endarnir, en þá krókrinn slapp ór hringnum, fekk kerling bakfall.

Hún mælti þá: "Eigi vil ek þetta gaman hafa, Járnnefr minn sæll."

"Svá skal vera, Sleggja mín," segir hann, ok höfðu þá lokit ór katlinum.

Járnnefr tekr þá til orða: "Er nokkut eptir, Sleggja," segir hann, "af þeim hálfum þriðja tigi manna, er ek seidda hingat í fyrra vetr?"

Hún segir alllítit um þat. Hún gekk þá innar eptir hellinum ok kom svá aptr, at hún hafði sinn mann undir hvorri hendi sér, ok leggr niðr hjá eldinum ok segir, at eigi váru fleiri eptir. Hálfdan sér nú, at þetta váru röskligir menn ok svá líkir, at hvárigan mátti þekkja frá öðrum, ok ætlaði Hálfdan, at þeir væru tvíburar. Hálfdan snarar þá inn í hellinn ok at tröllkarlinum ok hjó á háls honum með öxinni, svá at af tók höfuðit, en hann sitr sem áðr.

Kerling sprettr þá upp ok mælti: "Þat er vel, Hálfdan," segir hún, "at vit höfum fundist."

Hann hefir sik nú undan, en hún sækir eptir, þar til er hún náði saxi einu. Hún sótti at honum fast, en hann varðist vel. Sleggja kastar saxinu ok hleypr undir Hálfdan. Þeira glíma var hörð ok löng, ok rak Sleggja hann um allan hellinn, en svá var hann mjúkr, at hún kom honum aldri af fótunum. Þar til rekst hann, at þau kómu at gjá einni. Hún var bæði djúp ok breið. Þá varð Sleggja framar á gjábakkanum. Í því var kippt undan henni fótunum ok datt hún ofan í gjána. Hálfdan helt þá í hárit á henni. Hann sá eitt sax gulli búit liggja hjá sér. Hann brá því skjótt ok hjó af Sleggju höfuðit. Hálfdan spurði, hverr honum hefði dugnað veitt eða saxit gefit, en engi svaraði honum þá um sinn.


5. Hálfdan  bjarg jarlsdóttur

Þá er Hálfdan hafði þetta unnit, gekk hann innar eptir hellinum, þar til er hann kom at afhelli einum. Þar sá hann konu sitja á stóli. Hár hennar var bundit við stólbrúðirnar. Fætr hennar váru í köldu jöklavatni.

Hún mælti, er hún sér manninn: "Skjótt drepr Járnnefr þik, maðr, ef hann veit, at þú ert hér."

Hálfdan mælti: "Ek hefi drepit hann ok svá Sleggju, eða hvat heitir þú?"

Hún kveðst Hildr heita ok vera dóttir Angantýs jarls af Skotlandi, --"bræður mínir hétu Sigmundr ok Sigurðr. Þeir váru tvíburar. Vér héldum fyrir land fram í fyrra sumar. Seiddi Járnnefr mik hingat ok öll oss, ok ætlaði hann sér at eiga mik, en drepa kerlingu sína, en ek vilda þat eigi."

Hálfdan leysti hana þá, ok gengu þau fram í hellinn, ok váru þeir bræðr mjök at komnir. Þeir váru svá magrir, at skinn var skorpit niðr við beinin. Hún settist undir herðar Sigurði, en Hálfdan undir herðar Sigmundi, ok dreypir víni á varir þeim, ok nærðust þeir skjótt, svá at þeir máttu mæla. Þeir spurðu, hverir þeim höfðu líf gefit. Hildr segir, at hann héti Hálfdan ok væri sonr Hrings konungs ór Danmörku. Þeir urðu því harðla fegnir, er þeir sáu systur sína heila, ok þakka þau öll Hálfdani, ok váru þau þar fimm nætr.

En í annan stað er at segja frá mönnum Hálfdanar, at þeir váru mjök hugsjúkir um hann, en Ingibjörg, systir hans, vakti bæði mótt ok dag ok neytti hvárki svefns né matar.

At fimm nóttum liðnum bjuggust þau öll í burt ór hellinum, ok hafði Hálfdan þaðan gull ok silfr ok margar gersimar ok kom heill til sinna manna. Urðu þeir honum fegnir ok þó mest systir hans. Segir hann þeim allt um ferðir sínar. Kærleikar miklir váru með þeim Hildi ok Ingibjörgu. Þar sat Hálfdan þann vetr, ok var nú allt kyrrt. 
  
6. Frá Hálfdani ok Brönu

At várdögum lét Hálfdan búa dreka sinn ok fram setja, ok helt hann á burt at áliðnu sumri. Þá kom stórviðri á mikit fyrir Hálfdani, ok varð hann at halda at þeim björgunum, er öðrum megin váru fjarðarins. Hálfdan segir, at þeir muni þar um búast, ok váru þeir þar vetr annan. Fóru þeir á jökla hvern dag Hálfdan, Sigmundr ok Sigurðr at afla matfanga. Skorti þá ekki vætta i skálanum.

Einn dag, þá er þeir fóstbræðr fóru á jökla, heyrðu þeir skellihlátra mikla um kveldit. Því næst sjá þeir þrjár flagðkonur, ok var sú í rauðum kyrtli, er fyrst gekk. Þat sá Hálfdan, at hún var með mennsku móti, en eigi hinar.

En þegar er þau fundust, mælti rauðkyrtla: "Hér er vel til yndis skipat, ok ætla ek mér við konungsson."

Hálfdan spyrr þær at nafni. "Ek heiti Brana," segir rauðkyrtla, "en systr mínar Molda ok Mána."

"Skamm hafi þínar systr," segir Hálfdan.

Brana ræðr þegar á Hálfdan, ok glíma þau lengi. Mána hleypr á Sigurð, en Molda á Sigmund. Þær vefja þeim utan um sik, en gátu eigi fellt þá. Þau Hálfdan ok Brana áttu langan atgang.

Brana mælti: "Ertu gamall maður, Hálfdan?"

"Sextán vetra," segir hann.

"Ok ertu þó enn eigi kvensterkr," segir hún.

"Hví skal þat eigi prófa nú?" segir Hálfdan.

Hann bregðr henni þá á mjöðm, svá at hún fellr. Hálfdan spyrr, hvern hún mundi hans gera, ef hann væri svá kominn sem hún.

Brana mælti: "Hvárki er ek blóðdrekkr né mannæta, ok eigi munda ek drepa þik, er ek gaf þér líf í hellinum Sleggju, ok kippta ek undan henni fótunum, ok gaf ek þér sax þat, er þú hjótt hana með."

"Hví sagðir þú mér þetta svá seint?" segir Hálfdan, "ok skaltu at vísu upp standa."

Tóku þau þá tal sín á milli. Brana mælti: "Þat skaltu vita, Hálfdan, at mennsk er ek í aðra ætt, því at móðir mín var dóttir Vilhjálms konungs ór Vallandi. Járnhauss, faðir minn, nam hana í burt. Átti hann mik við henni, ok bregðr mér meir til hennar, en þó nokkut til hans. Átta ek at þjóna hundrað flagða."

Hálfdan mælti: "Illa þykkir mér þú stödd vera, en nú skaltu horfa á grúfu, meðan ek leik við systr þínar."

Hún kvað svá vera skyldu. Hálfdan ferr þangat, er þau Sigurðr ok Mána glímdu. Hann hrindir henni fyrir björg ofan heldr hraparliga, ok svá gerir hann við Moldu, ok sá heiðarliga í gaflhlaðit á henni. Brana lítr þá upp ok spyrr, hvar systr sínar sé.

"Ek hratt þeim ofan fyrir björg," segir Hálfdan.

"Þat var þér lítil fremd," segir hún, "því at önnur þeira var fimm vetra, en önnur sex, ok mun ek gott af þér hljóta ok svá þú af mér, en at sex nóttum liðnum vil ek þér félagar komið til hellis míns. Er hann heðan skammt í burt."

Hálfdan mælti, at svá skyldi vera. Fór Brana þá til hellis síns, en þeir félagar heim til skála síns.



7. Drepinn Járnhauss

Þá er liðnir váru sex dagar, bjuggust þeir fóstbræðr heiman frá skálanum ok váru vel vápnaðir ok létta eigi fyrr en þeir koma til Brönu. Þá kom Brana í móti þeim ok kvaddi þá glaðliga.

Hún mæ1ti: "Nú vil ek, Hálfdan, at þú veitir mér lið, ok drepum vit flögðin öll, því at ek hefi nú drepit nokkur með því móti, at ek hefi gert þau drukkin öll, svá at þau drápust niðr sjálf, en faðir minn liggr í einni kerru. Hann hefir þrjú höfuð ok öll ósýnilig. Hún stendr á miðju hellisgólfinu. Hún er stór, en honum kemr ekki á óvart. En þó at þú getir drepit hann, þá vil ek ekki sjá þat, en ek mun verða at fara til með þér, ef vel skal fara, ok þykkir mér þat erfitt, en ekki vápn má hann bíta nema sax þitt, ok vil ek þat hafa."

Hálfdan kvað svá vera skyldu ok fekk henni saxit, en hún fekk hverjum þeira bræðra kylfur stórar. Þær váru allar með járni slegnar. Þau gengu innar í hellinn. Brana fór fyrst. Hún slökkvir ljósit. Þeir félagar slá þá flögðin bæði hart ok tíðum. Þar fell margr tvíhöfðaðr jötunn.

Hálfdan sér þá, hvar Járnhauss lá í kerrunni. Hann hörglaðist þegar á fætr. Hálfdan sló sem honum var hægast við vangann á honum með kylfunni, en hann brá sér hvergi við ok mælti: "Svikit hefir þú mik nú, Brana dóttir. Veit ek, at hér er kominn Hálfdan Hringsson, Sigmundr ok Sigurðr."

Þeir bræðr slógu þá báðir senn til hans með kylfunum, en hann stóð sem áðr. Þá váru drepin öll önnur flögðin. Járnhauss tók til Sigurðar ok brá honum á lopt. Í því slær Hálfdan í knésbætr honum, svá at hann fellr, ok verðr Sigurðr undir honum. Hálfdan veit þá eigi, hvat hann skal til gera.

Þá kom Brana at ok mælti: "Ek mun sjálf verða at drepa föður minn, því at ek sé, at þér getið eigi banat honum, ok mun þat illa fyrir mælast, ef ek verð honum at bana, en þó skal þat nú vera."

Brana hleypr nú at ok höggr á háls honum með saxinu, ok lét hann svá sitt líf. Hálfdan velti honum þá ofan af Sigurði. Í því kom dagr yfir hellisgluggann. Ekki brá Brana sér við þat. Hún kippir upp einum hlemm ór hellisgólfinu. Þar var undir sjávardjúp. Þar ryðr hún niðr í flögðunum.

Þá er þau höfðu þetta gert, þakkar hún þeim þetta verk ok bað þá vera hjá sér um vetrinn. Hálfdan segir svá vera skyldu. Brana var þá allkát. Þær Hildr ok Ingibjörg fóru ok í hellinn. Hálfdan lá hjá Brönu hverja nótt, en þeir fóstbræðr tefldu um daga.


8. Brana ræddi við Hálfdan

Brana hvarf í burtu hvern morgun, en kom ekki fyrr heim en at dagsetri. Einn tíma spyrr Brana Hálfdan, hversu langt væri til sumars.

"Sex vikr," segir hann.

"Þá er vel," segir hún, "at þér hefir eigi lengra þótt í hellinum en er, því at nú er sumardagr inn fyrsti á morgun, ok muntu heðan vilja burt halda, ok skal þat vera, þótt mér þykki annat betra, en ek fer eigi kona ein saman, ok er ek með barni, ok ertu faðir at því."

Hálfdan kveðst þess eigi þræta, --"ok vil ek, at þú sendir mér," segir hann, "ef þat er sveinn, en ger sem þér líkar, ef þat er mey."

Hún kvað svá vera skyldu, -"ok muntu sigla heðan til Englands. Þar ræðr fyrir sá konungr, er Óláfr heitir. Hann a ser dóttur, er Marsibil heitir. Hún er nú vænust kölluð allra meyja í heiminum. Hún kann allar kvenligar íþróttir, ok þat vilda ek, at þú fengir hennar. Þú skalt þar nefnast einn kaupmaðr, ok hér eru grös þau, er ek vil gefa þér. Þau skaltu gefa konungsdóttur, ok muntu þá fá hennar ást. Þau hafa þá náttúru, ef hún leggr þau undir höfuð sér ok sefr á þeim, þá ann hún þér sem lífi sínu. Ok hér eru klæði, er ek vil gefa pér. Á þau bíta engi járn nema sax þitt. Aldri muntu á sundi mæðast, ef þú ert í þeim, ok eigi eldr granda. Hringr er inn þriði gripr, er þú skalt eiga. Hann heitir Hnituðr. Hann er sundr tekinn í þrem hlutum. Ef óvinr þinn er hjá þér, ok hafir þú hringinn, þá máttu vita, hvern dauðdaga hann ætlar þér. Ef hann vill þik með vápnum vega, þá er hringrinn rauðr sem blóð, en ef hann vill þik í eitri svíkja, þá er hann svartr sem bik.

Gengu þau nú til sjóvar. Þar stóð skip á sandi. Brana mælti: "Hér er skip, er ek vil gefa þér, Hálfdan. Þat hefi ek smíðat í vetr. Hefir þat byr, hvert sem þú vilt sigla. Drekinn heitir Skrauti."

Hálfdan þakkar Brönu gjafirnar. Hún mælti: "Heðan af muntu kallaðr Hálfdan Brönufóstri. Áki heitir landvarnarmaðr Óláfs konungs. Hann er illr maðr ok ótrúr. Hann er kallaðr Áki inn illi, íþróttamaðr mikill. Láttu hann ekki svíkja þik."

Hálfdan hét góðu um þat. Þau gengu þá heim til hellis ok sofa af þá nótt.


9. Hálfdan kom til Englands

Um morguninn stendr Hálfdan upp snemma ok klæðist. Þá hafði Brana búit skip hans at öllu ok til komnir menn hans. Hann bauð Brönu at fara með sér, en hún kvaðst þar vera verða, en bað þá fóstbræðr at bera byrðar sínar af gulli til skips, ok svá gera þeir. Brana tók sér byrði, ok var sú meiri en þeira allar, ok fara þau nú með þat ofan til skips.

Hálfdan stígr nú á skip, ok varð skilnaðr þeira Brönu bæði harðr ok langr, ok Brana ýtti drekanum frá landi. Hálfdan sigldi í haf, ok rann þegar á byrr. Brana hafði eptir hjá sér dreka Hálfdanar. Hann sigldi, þar til hann kom at eyjum þeim, er Hlaðeyjar heita. Þar réð fyrir sú kona, er Hlaðgerðr heitir. Þar dvaldist Hálfdan um hríð ok gaf henni mikit fé, en hún bað hann sín vitja, ef hann þyrfti lítils við. Hann játar því ok heldr síðan burt frá eyjunum ok léttir eigi fyrr en hann kemr í England fyrir borg Óláfs konungs.

Hálfdan gengr fyrir konunginn ok kveðr hann. Konungr tekr honum vel ok spyrr, hverr hann sé. Hann kveðst Hálfdan heita ok vera einn kaupmaðr, --"ok vil ek biðja yðr vetrvistar."

Konungr veitti honum þat. Hálfdan fekk eina skemmu at láta í fé sitt ok skipaði þar mönnum sínum at geyma. Þeir Sigurðr ok Sigmundr gengu með honum, hvert er hann fór.

Einn dag gengu þeir allir saman ok kómu at skíðgarði einum. Í garðinum sáu þeir skemmu eina mjök ágæta. Garðrinn var svá hár, at engir þarlenskir menn kómust inn yfir. Í garðinum var einn lundr mjök fagr. Hálfdan spurði þá bræðr, hvárt þeir mundu upp geta runnit garðinn. Sigurðr bar sik at ok rann upp til þriðjungs, en Sigmundr til miðs, en Hálfdan rann upp á garðinn ok gengr til lundarins. Þar sér hann eina jungfrú. Hún lék sér at gulli, ok kastaði hún því upp ok henti síðan. Eitt sinn missti hún þat, þá er hún vildi henda, ok fell þat niðr í garðinn. Hún leitar at gullinu. Hálfdan gengr at henni ok gefr henni annat gull, ok var þat stærra.

Hún þakkar honum vel ok mælti: "Engan mann hefi ek sét vænna en þik, ok þat vilda ek, at þit Marsibil, frændkona mín, ættist, því at þit eruð alllík."



10. Hálfdan hitti konungsdóttur

Eptir þetta gengr hún inn í skemmuna, en Hálfdan ferr aptr til þeira bræðra. Sjá mey hét Alfífa, er Hálfdan gaf gullit. Hún var dóttir Sigurðar konungs af Skörðuborg. Þat var föðurbróðir Óláfs konungs.

Alfífa afhendir Marsibil gullit. Hún segir þetta eigi þat gull, er hún hefði fengit henni, --"en þó er þetta betra, eða hverr hefir gefit þér?"

Hún kvaðst fundit hafa einn mann úti i garðinum, --"ok hann gaf mér gullit, ok engan hefi ek sét vænna mann ok kurteisara utan þik eina, ok þætti mér þit mega vera hjón."

Marsibil varð svá reið við hana, at hún sló hana pústr, svá at hún grét, ok fell svá þeira tal.

Einn dag gekk Hálfdan til skemmu konungsdóttur einn saman. Þá var opinn skíðgarðrinn. Hann gekk inn í garðinn ok at þeim lundi, er fyrr sá hann. Þar sat Marsibil konungsdóttir. Enga mey þóttist hann hafa sét vænni. Hún kembdi sér með gullkambi.

En er hún sá Hálfdan, mælti hún: "Far brutt, maðr, ef þú vilt ekki verða drepinn, ok ertu furðu djarfr, er þú gengr inn orlofslauss."

Hálfdan lét eigi sem hann heyrði ok settist niðr hjá henni ok leysti til hnýtilsskauta eins. Þar váru í grös þau, er Brana hafði fengit honum, ok bað konungsdóttur eiga, en hún vill eigi. Hann leggr á kné henni ok gengr í burt síðan, en hún tekr upp grösin ok gengr í skemmu sína ok leggr knýtit undir höfuð sér ok sefr af þá nótt.

Um morguninn kallar hún Alfífu til máls við sik ok segir: "Þú, frændkona, skalt ganga til þess kaupmanns, er þú fannt í garðinum, ok seg, at hann komi sem snarast á minn fund, ok ger þetta leyniliga."

Alfífa mælti: "Mun nú svá, at þér hafi ekki verr á hann litist en mér, en nú skal ek fara.

Hún skundar mjök sinni ferð ok finnr Hálfdan ok sagði honnum ok biðr hann flýta sér. Hann gerir svá, ferr með henni ok finnr Marsibil konungsdóttur.

Hún mælti: "Mikil náttúra fylgir grösum þeim, er þú lagðir á kné mér í gær, því at ek ann þér svá mikit, at ek má eigi af þér sjá, ok í stað vil ek, at hvárt okkar játi öðru sína trú."

Hálfdan kvað svá vera skyldu, ok fór þat fram. Konungsdóttir bað hann opt þar koma ok eiga tal við sik. Hann játar því ok gekk í burt síðan.

Liðu nú svá tímar, þar til sem Áki, landvarnarmaðr konungs, kom heim. Hálfdan var svá mikils metinn af konungi, at hann sat honum it næsta. Áki færði konungi margar gersemar, ok var hann vanr at sitja honum it næsta, ok öfundaði hann mjök Hálfdan ok vildi hann gjarna feigan ok setr menn til höfuðs honum, ok varð þat þó aldri framgengt. Opt rægði Áki hann við konung, ok vildi hann þat eigi heyra.




11. Sundkapp Áka ok Hálfdanar

Á einu kveldi var þat, er þeir Áki ok Hálfdan drukku í höllinni, en konungr var farinn at sofa. Áki mælti: "Ertu mikill íþróttamaðr, Hálfdan?"

"Eigi er þat," sagði hann.

"Viltu reyna sund við mik?" sagði Áki.

"Má þat," sagði hann.

Áki varð glaðr við þetta, því at hann var sundmaðr mikill. Síðan fóru menn at sofa. Um morguninn stendr Áki snemma upp ok hyggr gott til at reyna sundit við Hálfdan, gengr fyrir konung ok segir honum viðtal þeira Hálfdanar ok biðr hann til fara ok sjá þenna leik með alla hirð sína. Konungr játar því, ok er nú út blásit allri hirðinni, ok ferr nú konungr sjálfr at sjá þenna leik. Vatn eitt var skammt frá borginni. Þar ætla þeir at reyna sundit, ok svá gera þeir ok kasta sér til sunds. Hálfdan var í brynjunni Brönunaut.

Leggst Áki nú at honum, ok færir Hálfdan hann í kaf ok helt honum niðri meir en eykt dags. Síðan kom Áki upp ok marði þar á vatni at kalla. Fylgdarmenn hans færðu hann at landi ok fylgdu honum í sitt herbergi, ok var honum svá kalt, at hann gat eigi mælt. Hálfdan lék þá enn marga leika á sundi ok fór síðan at landi ok gekk heim með konungi til hallar, ok virti hann Hálfdan meir en áð

Um morguninn eptir ferr Hálfdan til skemmu konungsdóttur ok segir henni frá sundinu, en hún lét vel yfir ok bað hann þó varast Áka, segir, at hann muni svíkja hann, en Hálfdan sagði svá vera skyldu ok gengr í brutt síðan. Áki þóttist nú verr en skemmdr ok vildi nú gjarna svíkja Hálfdan með einhverju móti. Ok einu sinni býðr Áki honum burtreið, en Hálfdan játar því skjótt. Áki varð nú harðla glaðr ok segir konungi svá búit. Áki átti ess svá gott, at ekki var betra í Englandi nema ess konungsdóttur. Ess Áka hét Lóngant, en ess konungsdóttur hét Spóliant. Hálfdan gengr nú til skemmu konungsdóttur ok segir henni frá viðtali þeira Áka. Hún lætr lítt yfir þessu. Hann bað hana at ljá sér ess sitt. Hún kveðst þat gera vilja ok bað hann hylja þat, svá at þat væri hvergi bert. Hann játar því ok gekk í burt síðan.

En konungsdóttir kom at máli við Alfífu ok mælti:

"Ek vil senda þik til karls þess, er heðan er skammt í burt. Hann heitir Úlfr, en geymir ess mitt. Þat skaltu sækja leyniliga ok fá í hendr Hálfdani."

Alfífa flýtti ferðinni ok kom til Úlfs ok bar honum erendi sinnar frúr. Hann fekk henni essit, en hún færði Hálfdani.


12. Frá óförum Áka

Nú kemr sá dagr, er þeir Áki ok Hálfdan skulu á burt ríða. Tók Áki ess sitt ok ríðr á skóg, en Hálfdan á móti. Þeir riðu at einu díki. Hálfdan leggr til Áka burtstöng sinni ok hefr hann burt ór söðlinum ok kastar honum niðr í díkit, svá at hann stendr fastr í leirnum ok kemst hvergi í brutt. Fylgdarmenn hans hlupu at ok drógu hann upp, ok undi hann nú verr sínum hlut en áðr, en Hálfdan fekk af þessu frama mikinn. Áki hugsar um þat nótt ok dag at svíkja Hálfdan.

Áki hafði frétt, at Hálfdan átti systur eina, ok ætlaði hann hennar vilja at fá til óvirðingar við Hálfdan ok stendr upp eina nótt ór sæng sinni ok gengr til skemmu þeirar, er Ingibjörg ok Hildr lágu í. Hann var í skyrtu ok línbrókum. Eigi váru fleiri menn í skemmunni. En er Áki klappaði lófa sínum á hurðina ok mælti hljótt, at þær skyldi upp lúka, ok kvað Hálfdan þar vera, bað hún Hildi at fara til dyranna. Hildr fór til dyranna ok lýkr upp hurðunni ok sér, at þetta er Áki. Verða þær nú svá hræddar, at þær vita eigi, hvar þær skulu hafa sik, en Áka varð bilt inn at ganga ok studdist fram á dyrustafinn.

Ingibjörg mælti: "Þat vilda ek, at Brana, fóstra Hálfdanar, hjálpaði mér."

En er hún hafði þetta mælt, var Áki fastr við hurðina, svá at hann mátti hvergi þaðan fara, en veðrit tók at hvessa ok frysta, ok tók Áka at kólna, svá at hann skalf af kulda. Þar varð hann at standa alla nóttina. Ok um morguninn, er menn Hálfdanar kómu til skemmunnar, sáu þeir Áka, þar er hann stóð, ok sögðu Hálfdani. En þegar hann kom til, varð Áki þegar lauss, ok mátti hann eigi mæla. Hálfdan lét flytja hann til herbergis sjálfs hans. En þegar er Áki mátti mæla, ásakaði hann sik mjök ok þóttist mikla sneypu fengit hafa. Hann hugsaði nú at svíkja Hálfdan sem mest.


13. Brana hjálpaði Hálfdani

Einn tíma býðr Áki konungi til veislu. Konungr fór við margan mann, ok var þar Hálfdan í ferð, Sigurðr ok Sigmundr, ok veitti Áki vel ok var kátr við Hálfdan. Einn dag veislunnar var þat, er þeir Hálfdan ok hans félagar drukku í einum kastala ok Áki hjá þeim, en konungr ok hans menn váru í öðrum stað. Áki var allkátr ok bar þeim ákaft drykkinn. Ok með því at drykkrinn var áfengr, duttu þeir skjótt niðr sofandi. Áki kallar þá at sér sína menn ok lætr bera eld at kastalanum ok ætlar at brenna þá inni. Eigi vissi konungr þetta. Kastalinn tekr nú at loga ok svá klæði þeira fóstbræðra. Í því bili kom kona ein fram ór skóginum. Hún var stór vexti ok veðr þegar eldinn ok tekr þá fóstbræðr alla í fang sér ok berr þá út ór eldinum fram á skóginn. Þar vaknar Hálfdán ok sér, at Brana er þar kommin.

Hún mælti: "Þat er forn orðskviðr ok er sannr, seint er afglapa at snotra, þar sem þú átt hlut at. Ek varaða þik, at þú skyldir eigi láta Áka svíkja þik. Hefi ek nú gengit frá meyjunni viku gamalli, ok trúi ek, at hún sé orðin fífl, ok má ek eigi hér vera lengr."

Skildu þau þá at sýn, en eigi at vináttu. Þá vakna þeir bræðr ok fara heim með Hálfdani ok sögðu konungi, hvat Áki hafði gert, en konungr gaf sér fátt at, því at hann var vinr Áka.

Nú skal segja frá Áka ok hans mönnum, at þegar þeir sjá konuna, hlaupa þeir í skóginn mjök hræddir, ok er Áki nú fyrst ór sögunni. Konungr kom heim eptir tíðendin.



14. Sigurðr konungr fekk Hildar

Þat er nú því næst at segja, at konungr efnar jólaveislu mikla. Þar kom Sigurðr konungr af Skörðuborg ok margt annat stórmenni. Ok it fyrsta kveld, er menn váru komnir í sæti, gengr innar Marsibil konungsdóttir með sinn skara. Þær Hildr ok Ingibjörg váru þar í för með henni, ok sat á sína hönd henni hvár þeira, en þar út í frá sátu skemmumeyjar hennar. Alfífa lék sér á gólfinu.

Sigurðr konungr, faðir hennar, kallar hana til sín ok setr hana í kné sér ok mælti: "Seg mér, hvat konu þat er, sem sitr á hægri hönd frændkonu þinni?" "

"Hún heitir Ingibjörg," segir Alfífa, "ok er systir kaupmanns þess, er hér kom í sumar."

Konungr mælti: "Þú skalt fara til Marsibil konungsdóttur ok seg, at hún láti þat fram gengt verða, at ek eiga þá konu."

Alfífa ferr ok fram kemr til sinnar frúr ok berr henni boðskap síns föður. Konungsdóttir bað hana við Hálfdan þetta ræða.

Líðr nú af nóttin, ok at morgni dags ganga þau á málstefnu konungsdóttir ok Hálfdan ok Sigurðr konungr. Hann biðr þá systur Hálfdanar. Konungsdóttir flytr þetta mál með honum.

Hálfdan mælti: "Fullkosta þykki mér konungi, þó at hann eigi Hildi."

Konungr byrjaði þá at nýju bónorðit. Hálfdan tók því vel, ok með samþykki bræðra hennar var þessu ráðit, ok var þá jólaveisluni snúit upp í brullaup, ok var at setit há1fán mánuð. Ok eptir veisluna gaf Sigurðr konungr mörgum góðar gjafir, ok fóru heim til Skörðuborgar með drottningu sína. Sigurðr fór með þeim, en Sigmundr var eptir hjá Hálfdani.


15. Viðskilnaðr Hálfdanar við Áka

At sumri komnu býst Hálfdan í burt af Englandi, ok einhvern dag gengr hann til skemmu konungsdóttur ok segir henni, at hann ætlar í burt ok hefna föður síns.

Konungsdóttir mælti: "Tuttugu skip eru hér í höfninni, er ek vil gefa þér."

Hálfdan þakkar henni ok kvað systur sína skyldu hjá henni eptir vera. Hún játar því. Tekr hann þá orlof af henni ok systur sinni ok gengr burt síðan ok fyrir konung ok þakkar honum vetrvistina ok tekr af honum orlof, ok ganga þeir Sigmundr síðan til skipa.

En er Hálfdan var í burt farinn, kemr Áki at máli við konung ok mælti: "Vitið þér, herra, at Hálfdan hefir barnat dóttur yðra?"

"Eigi veit ek þat," segir konungr ok bað Áka í stað fara eptir honum við marga menn. Hann var þessarar ferðar fúss ok fór eptir Hálfdani með tíu menn.

Nú er frá þeim Hálfdani at segja, at þeir ganga eptir einni skógarbraut. Há1fdan gat þá at líta ferð Áka. Hann var þá í herklæðunum Brönunaut. Áka berr bráðan at, ok stíga þegar af baki ok sækja þegar at Hálfdani, en þeir Hálfdan ok Sigmundr snúast at bökum ok verjast allkarlmannliga, ok þó kemr þar, at Áki drap Sigmund með þeim hætti, at hann höggr undan honum báða fætr. Ok eptir fall Sigmundar reiðist Hálfdan ákafliga, svá at hann drepr alla menn af Áka, en handtekr hann sjálfan ok skerr af honum nefit ok stakk bæði augun ór honum ok skerr af honum bæði eyrun ok geldir hann. Síðan brýtr hann í honum báða fótleggina ok snýr aptr tánum, en fram hælunum, ok setr hann síðan á bak ok snýr essi hans heimleiðis til konungshallar. Hálfdan var hvárki móðr né sárr. Hann heygir þá Sigmund ok ferr síðan til skipa ok segir mönnum, hvat í hafi gerst með þeim Áka, en þeir létu vel yfir.

Hálfdan siglir nú með tuttugu skip af Englandi ok dreka sinn um fram. Hann kemr til Hlaðeyja, ok fagnar Hlaðgerðr honum vel ok gaf honum tuttugu skip með mönnum ok fé. Hálfdan þakkar henni þessa gjöf.

Nú skal segja frá Áka, at hann kemr heim ok rembist ekki alllítit, ok sjá konungsmenn hann ok segja konungi, at hann er heim kominn. Konungr sér nú Áka, hversu hann er útleikinn. Rekr konungr hann í burt, ok kemr Áki ekki síðan við þessa sögu.




16. Hálfdan drap Sóta

Nú skal víkja aptr til Hálfdanar, at hann siglir í burt frá Hlaðeyjum með fjóra tigi skipa ok heim til Danmerkr. Ok er víkingar vita, at ófriðr er kominn, skunda þeir til bardaga. Engir landsmenn vildu berjast með þeim. Fóru þeir til Hálfdanar, ok finnast þeir á sléttum völlum, ok tókst þar bardagi harðr. Gengu víkingar hart fram. Verðr skjótt mikit mannfall í her Hálfdanar. Hann mælti þá við menn sína, at þeir skyldu hlífa sér, en sæta eigi mjök áverkum við víkinga. Liðit Hálfdanar gengr þá hart fram, ok finnast þeir Snækollr ok Hálfdan í bardaganum, ok lýkr svá þeira viðskiptum, at Snækollr fellr dauðr til jarðar. En er Sóti sér fall bróður síns, veðr hann fram at Hálfdani ok höggr til hans. Hálfdan hljóp í lopt upp, ok missti Sóti hans, en mækir Sóta hljóp niðr í völlinn, ok laut hann eptir högginu. Í því slæmir Hálfdan undan honum báða fætrna í knjáliðunum.

Hann fell þá ok var þegar litlu dauðr ok mælti: "Mikinn sigr hefir þú nú unnit, Hálfdan," segir hann, "er þú hefir mik at velli lagt. Þat mæli ek um, at þú munir ekki til Marsibil konungsdóttur, heitkonu þinnar."

Eptir þetta dó Sóti, en Hálfdan drap hvert mannsbarn, er Sóta hafði fylgt. En Hálfdan gerðist konungr yfir Danmörku ok mundi ekki til Marsibil konungsdóttur.

17. Frá brúðkaupum

Eina nátt, þá er Hálfdan lá í sæng sinni, vaknaði hann við þat, at þar var komin Brana, fóstra hans, at honum svá mælandi: "Stattu upp, Hálfdan," segir hún, "ef þú vilt eiga Marsibil konungsdóttur, því at Eirekr konungr ór Miklagarði er kominn í England ok biðr hennar, en hún læsir sik í skemmu sinni, ok nær konungr hennar máli aldri, ok far þú á Skrauta, dreka þínum."

Hálfdan stendr þá upp ok man allt, sem hann vakni af svefni. Hann ferr til skips einn saman ok hrindr fram drekanum. Kemr þegar á blásandi byrr. Léttir Hálfdan eigi ferð sinni, fyrr en hann kemr til Englands í þá höfn, er fyrr hafði hann út lagt, ok var þá komit at kveldi.

Hann gengr upp frá skipi ok kemr at skíðgarði konungsdóttur. Hann rennr þegar upp garðinn ok klappar á hurðina. Þær Marsibil ok Ingibjörg heyra höggit.

Ingibjörg mælti: "Við þetta högg varð mér gott, ok vilda ek upp láta."

Marsibil bað hana ráða. Hún lýkr nú upp hurðinni ok sá þar kominn Hálfdan, bróður sinn. Verða þær honum harðla fegnar.

Þegar um morguninn gengr Hálfdan fyrir Óláf konung ok biðr Marsibil sér til handa, en konungi brá svá við þessi orð, at hann gifti honum dóttur sína, en hafði áðr ætlat at drepa hann. Eirekr konungr bað nú Ingibjargar. Hálfdan gifti honum hana. Þá var þar kominn Sigurðr konungr af Skörðuborg ok með honum Sigurðr, fóstbróðir Hálfdanar. Hann bað Alfífu til handa honum, ok var hún honum gefin, ok váru þessi brullaup öll í einu. Stóðu þau hálfan mánuð með miklum prís.

En eptir veisluna af liðna gaf hvárr konungr öðrum gjafir góðar. Fór Eirekr konungr ok hans drottning heim í sitt ríki, ok ríktu þau þar til elli, ok er margt manna frá þeim komit. Þau Sigurðr ok Alfífa fóru heim til Skotlands, ok stýrði því ríki til dauðadags. Var þá andaðr Angantýr, faðir hans. Hann átti sér þann son, er Angantýr hét. Sá tók ríki eptir hann ok varð frægr maðr. Þau Hálfdan ok Marsibil fóru til Danmerkr ok ríktu þar til, er Óláfr konungr andaðist, en þá fóru þau til Englands ok ríktu þar til elli. Þau áttu þann son, er Ríkarðr hét. Hann varð konungr í Englandi eptir föður sinn.

Þat segja sumir menn, at sá Ríkarðr væri faðir Álaflekks. Ok lýkst hér nú saga Hálfdanar Brönufóstra.