Norna-Gests tått

Norna-Gests Tått

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

1. Gest kom til kong Olaf.

Det fortelles at engang da kong Olaf Tryggvason satt i Trondheim hendte det at en mann kom til ham da dagen var på hell og hilste høflig på ham. Kongen tok vel i mot ham og spurte hvem han var; han sa han het Gest.

Kongen svarer: "Gjest skal du være her, uansett hva du heter."

Gest svarer: "Jeg snakker sant om navnet mitt, herre, og jeg vil gjerne være gjest hos Dem, om mulig."

Kongen sa at det sa at det skulle han få lov til. Men fordi dagen var omme ville kongen ikke tale mer med gjesten, fordi han gikk rett til aftensang og siden til bords, før han gikk til ro for å sove.

Og den samme natt var kong Olaf våken i senga si og leste sine bønner mens alle andre i rommet sov. Da syntes kongen at en alv eller en ånd hadde kommet inn i huset, selv om alle dørene var stengt. Den gikk foran senga til hver mann som sov der, og tilsist kom den til senga til en mann som lå helt ytterst.

Da stoppet alven og sa: "En underlig sterk lås er det her på et tomt hus, og ikke er kongen så vis som alle sier, selv om han er den viseste av menn, siden han nå sover så tungt."

Etter dette forsvinner den gjennom den stengte døra.

Men tidlig om morgenen sendte kongen tjeneren sin for å finne ut hvem som hadde sovet i denne senga om natta; han fant at det var gjesten. Kongen lot ham kalle til seg og spurte hvem han var sønn av.

Han svarer: "Tord het far min og ble kalt Tingbit; dansk av ætt. Han bodde på den gården i Danmark som heter Græning."

"Trivelig mann er du," sier kongen.

Gest var orddjerv og sterkere enn de fleste, men noe gammel av alder. Han ba kongen om å få være der lenger med hirden. Kongen spurte om han var kristen. Gest sa han var primsignet, men ikke døpt.

Kongen sa at han skulle få være med hirden, --"men ikke lenge vil du være udøpt hos meg."

Alven hadde tatt slik til orde om låsen fordi Gest korset seg om kvelden som andre menn, selv om han i virkeligheten var hedensk.

Kongen sa: "Er du en idrettsmann?"

Han svarte at han spilte på harpe og fortalte sagaer, dette hadde folk glede av.

Kongen sa da: "Ille gjør kong Svein når han lar udøpte menn fare ut av riket sitt og landene i mellom."

Gest svarer: "Ikke er dette Danekongens skyld; for langt tidligere for jeg ut av Danmark enn da keiser Otto lot Danevirke brenne og tvang kong Harald Gormsson og Håkon blotjarl til å ta ved kristendommen."

Kongen spurte Gest om mange ting, og han svarte vel og klokt på det meste.

Menn sier at denne Gest kom til kongen i det tredje året kong Olaf styrte. Dette året kom også til ham menn som ble kalt Grim og hadde blitt sendt av Gudmund av Glæsivollene. De brakte kongen to horn som Gudmund ga ham. Disse kalte de også Grim. De hadde også flere ærender til kongen som det senere vil bli fortalt om.

Nå er det å fortelle at Gest ble der hos kongen. Han ble plassert vekk fra de andre, og var høflig og oppførte seg høvisk. Derfor ble han godt likt og respektert av de andre.

      2. Veddemålet mellom Gest og hirdmennene.

Litt før jul kom Ulf den røde hjem sammen med en flokk krigere. Han hadde om sommeren vært ute i kongens tjeneste for han var før høsten satt til å verne Viken mot danske angrep. Men han var vanligvis sammen med kongen på høgvinteren.

Ulf brakte kongen mange verdifulle ting som han hadde fått tak i om sommeren. En av disse var en gullring som het Hnitud og var smeltet sammen på sju steder, og hver del hadde sin farge. Gullet i den var mye bedre enn i andre ringer. En bonde som het Lodmund hadde gitt Ulf ringen, og denne ringen hadde tidligere vært eid av kong Half, som de navngjetne Halfskjempene stammer fra; de hadde tvunget skatten fra kong Halfdan av Ylfing. Men Lodmund ba Ulf om at han til gjengjeld skulle vokte gården hans med kong Olafs støtte. Ulf sa ja til dette.

Kongen feirer nå en storslått jul og sitter i Trondheim. På den åttende juledag gir Ulf den røde ringen Hnitud til kong Olaf. Kongen takker ham for gaven og for alle hans trofaste tjenester som han stadig hadde gjort for ham. Ringen ble sendt rundt i rommet hvor mennene satt og drakk, for ingen haller hadde ennå blitt bygd i Norge. Hver mann viser den nå til sidemannen og ingen syntes de hadde sett gull som var jevngodt med det som var i ringen. Tilsist kom den til gjestebenken og til Gest den ukjente. Han kikker på den og gir tilbake ringen med motsatt hand, som han tidligere hadde holdt drikkebegeret med. Ikke bryr han seg, eller taler om denne skatten, men taler lystig videre med benkefellene sine.

En romtjener skjenkte ved benken til gjestene. Han spør: "Likte dere ringen?"

"Svært godt," sa de, "alle unntatt nykommeren Gest. Han bryr seg ikke noe om den, og vi tror at han ikke liker den siden han ikke bryr seg om den."

Tjeneren går innover til kongen og forteller ham de samme ord som gjestene sa, og at denne nyankomne gjesten brydde seg lite om denne skatten, selv da han ble vist en slik en slik verdifull ring.

Kongen sa da: "Den nyankomne Gest kan vite mer enn du tror, og han skal komme til meg i morgen og fortelle meg en historie."

Nå talte gjestene ytterst på benken med hverandre. De spør den nyankomne gjesten hvor han hadde sett en jevngod, eller bedre, ring.

Gest svarer: "Fordi Dere synes det er underlig at jeg taler så lite om det, så skal jeg fortelle dere at jeg visst har sett det gull som ikke er dårligere, men heller syntes det bedre."

Nå lo kongsmennene svært og sa at dette tok til å bli svært moro, --"og vil du vedde med oss på at du har sett jevngodt gull med dette, slik at du kan bevise det. Vi skal vedde fire merker sølvpenger, og du kniven og beltet, og kongen skal avgjøre hvem som har rett."

Gest sa da: "Ikke skal jeg gjøre noe av dette, ikke spotte Dere, ikke la vær å holde veddemålet som dere tilbyr. Visst skal jeg vedde her, og det så meget som dere sa, og kongen skal avgjøre hvem som har rett."

Nå avsluttet de sin tale. Gest tar nå harpa si og spiller vel og lenge om kvelden, slik at alle syntes det var en fornøyelse å høre, og likevel spiller han Gunnarsslag best. Til slutt spilte han det gamle Gudrunarbragd. Det hadde ikke mennene hørt før.

Etter dette sov mennene resten av natta.

3. Gest vant veddegodset.

Kongen står opp tidlig om morgenen og gikk til gudstjeneste. Da den var over gikk han til bords med hirden sin. Og da han hadde satt seg i høgsetet går gjestene, og Gest med dem, frem for kongen og fortalte ham alt om samtalen deres, og om veddemålet som de hadde avtalt tidligere.

Kongen svarer: "Lite bryr jeg meg om veddemålet deres, selv om deres har satset pengene deres. Jeg tror nok at dere hadde fått drikke i hodene deres, og det synes meg rådelig at dere ikke skulle ha gjort dette, aller helst fordi Gest mener at det var best."

Gest svarer: "Det vil jeg at hele avtalen vår skal holdes."

Kongen sa: "Du synes meg slik, Gest, at mine menn har snakket seg fast i denne saken mer enn du har, men det skal snart bli klart."

Etter dette gikk mennene bort og satte seg til å drikke. Da bordene ble fjernet lar kongen Gest kalle til seg og taler slik til ham: "Nå er du nødt til å bære fram noe gull om du har, slik at jeg kan dømme i veddemålet deres."

"Det skal bli som De vil, herre," sa Gest.

Han griper da en pung som han hadde på seg, og tok fra den opp et knyte, som han løsnet og la i kongens hand. Kongen ser at dette er en del av en spenne i en salgjord; han ser også at dette er et makeløst flott gull. Han ber om at ringen Hnitud blir henta.

Og da dette var gjort sammenlignet kongen gullstykket og ringen, og sier så: "Det ser virkelig ut til at det gullet som Gest viste oss er best; og det vil flere menn mene når de ser det."

Mange menn mente at kongen hadde rett, og kongen sa at Gest skulle ha alt veddegodset. Det syntes som om gjestene hadde vært uvise i dette veddemålet.

Gest sa da: "Behold eiendelene deres, fordi jeg trenger dem ikke, men ikke vedd mer med menn dere ikke kjenner, for ikke vet dere hva de har sett eller hørt. Men jeg vil takke Dem, herre, for avgjørelsen."

Kongen sa da: "Nå vil jeg at du forteller hvor du fikk det gullet som du bærer med deg."

Gest svarer: "Lite villig er jeg til det, for de fleste vil synes det er utrolig om jeg sier det."

"Likevel vil vi høre om dette," sier kongen, "fordi du har tidligere lovet oss å fortelle sagaen din."

Gest svarer: "Hvis jeg forteller dere hvorledes det har seg med gullet, da mener jeg at dere vil høre den andre sagaen også."

"Det kan være," sier kongen, "at du har rett i dette."

4. Gest forteller om Volsungene.

"Da må jeg fortelle om hvorledes jeg for syd i Frakkland. Jeg var nysgjerrig på kongenes skikker, og mye pris hadde jeg hørt om Sigurd Sigmundson; om hans vennlighet og manndom. Ikke noe er å fortelle før jeg kom til Frakkland og møtte kong Hjalprek. Han hadde en stor hird med seg. Der var da Sigurd Sigmundsson, sønn av Vølsung, og Hjørdis Eylimidatter. Sigmund falt i kamp med Hundingssønnene og Hjørdis ble gift med Halfi, sønn av kong Hjalprek. Sigurd vokste opp der sammen med alle sønnene til kong Sigmund. De var overlegne alle menn i størrelse og styrke, Sinfjøtli og Helgi, som drepte kong Hunding, og av den grunn ble kalt Hundingsbane. Den tredje ble kalt Håmund. Sigurd var likevel den fremste av alle brødrene. Folk vet også at Sigurd har vært den gjeveste av alle hærkongene og den beste i gammel sed.

Reginn, sønn til Hreidmar, var også kommet til kong Hjalprek. Han var dyktigere enn andre menn, men en dverg av vekst, en klok mann, men grim og trollkyndig. Reginn lærte Sigurd mange ting og var svært glad i ham. Han fortalte om forfedrene sine, og om de underlige tingene som hadde hendt der. Og da jeg hadde vært der en kort stund, ble jeg tjener for Sigurd, liksom mange andre. Alle var svært glad i ham, fordi han var både vennlig, beskjeden og gavmild mot oss.

      5. Om Hundingssønnene.

Det var en dag vi kom til Reginns hus, hvor Sigurd ble godt tatt i mot, at Reginn kvad dette verset:

"Kommet er hit

Sigmunds sønn,

den snarrådige,

til vår sal,

stor kraft har han,

men jeg, gamle mann,

har håp om strid

med grådig ulv."

Og en gang til kvad han:

"Men jeg skal ære

den stidsdjerve hærmann.

Nå er Yngves ætling

til oss kommet.

Denne høvding må være

den mektigste under sola,

navngjeten i alle land

med sin lovprisning."

Sigurd var da stadig med Reginn, og denne fortalte ham mye om Fåvne; at han lå på Gnitaheia i ormeham og var underlig stor av vekst. Reginn smidde Sigurd et sverd som het Gram. Det var så skarpegget at da han stakk det i elva Rhinen, og lot en ulldott drive ned med strømmen; så skar det ulldotten i stykker. Siden kløyvde Sigurd Reginns ambolt med sverdet. Etter dette egget Reginn Sigurd til å drepe Fåvne, bror hans, og kvad dette verset:

"Høyt kan de le

Hundings sønner,

de som Eylimi

alderdom nektet,

om jeg tenkte mer

å søke etter den

røde ringen enn å

hevne min far."

Etter dette gjør Sigurd seg klar til ferden sin og bestemmer seg for å herje hos Hundingssønnene. Kong Hjalprek gir ham mange krigere og noen hærskip. På denne ferden var hans bror, Sigurd Håmund, og Reginn dverg med. Jeg var også der, og de kalte meg Norna-Gest. Kong Hjalprek kjente jeg fra da han var i Danmark med Sigmund Volsungsson. Sigmund var gift med Borghild, men de skiltes da Borghild drepte Sinfjøtli, sønnen til Sigmund, med gift. Siden giftet Sigmund seg sør i Frakkland med Hjørdis Eylimidatter, som Hundingssønnene drepte. Sigmund måtte derfor hevne både sin far og sin morfar.

Helgi Sigmundsson, som ble kalt Hundingsbane, var Sigurds bror, han som siden ble kalt Fåvnesbane. Helgi, Sigurds bror, hadde drept kong Hunding og tre av hans sønner, Eyolf, Herrød og Hjørvard. Lyngvi, og de to brødrene hans, Alf og Heming, kom seg unna. De var de mest navngjetne menn på alle måter, men likevel var Lyngvi den fremste av dem. Svært trollkyndige var de også. De hadde underlagt seg mange småkonger og drept mange store krigere, og brent mange byer. Det meste av sitt hærverk gjorde de i Spania og Frakkland. På denne tiden hadde keiserriket ikke nådd nordenfor fjellene. Hundingssønnene hadde lagt under seg det riket som Sigurd hadde i Frakkland, og de hadde mange krigere der.

6. Sigurd felte Hundingssønnene.

Nå må det fortelles om hvorledes Sigurd gjorde seg klar til strid med Hundingssønnene. Han hadde mange, og vel væpnede krigere. Reginn hadde lagt mange planer for krigerne. Han hadde et sverd som het Ridill; som han hadde smidd. Sigurd ba Reginn låne ham sverdet. Dette gjorde Reginn og ba Sigurd om å drepe Fåvne når han kom tilbake fra denne ferden. Sigurd lovet ham det.

Siden seilte vi sydover langs landet. Da fikk vi en voldsom trollstorm, og mange kjente igjen gjerningene til Hundingssønnene. Så seilte vi innaskjærs en tid. Da så vi en mann på en bergnabb som stakk ut fra havklippene. Han hadde på seg en grønn kappe og blå bukser, og høge, knepte sko på føttene og spyd i handa. Denne mannen kvad til oss:

"Hvem rir her

Rævils hester

høge bølger,

buldrende hav?

Er seila deres

fylt av sjø.

Vil bølge-hesten

stå av vinden?"

Reginn kvad i mot:

"Her er vi, og Sigurd

kommet på havet.

God bør er gitt oss

til døden selv.

Bølgene bryter over

skipets baug.

Hlunnvig styrter ned.

Hvem spør om dette?"

Kappemannen kvad:

"Hnikar heter jeg,

som gledet Hugin

og som Vølsunger

drepte vidt og bredt.

Nå må du kalle

mannen fra klippen

Feng eller Fjølni.

Far vil jeg tigge."

Da snudde vi mot land, og været roet seg straks. Sigurd ba karen komme ut på skipet, og dette gjorde han. Da falt været straks, og vi fikk den beste bør.

Mannen satte seg ned foran Sigurds kne og var svært hyggelig. Han spurte om Sigurd ville ta i mot råd fra ham, og Sigurd sa at han ville det, og at han måtte ha mye kunnskap siden han ville at folk skulle ha nytte av det. Sigurd kvad til kappemannen:

"Si meg, Hnikar,

alt du vet om både

guder og menn:

Hvilke er best,

om det skal kjempes,

heldige når sverdene svinges?"

Hnikar kvad:

"Mye er godt

om menn vet

å svinge sverd med hell.

Dugelig følge

mener jeg mørke ravnen

er for krigeren.

Det er det andre

om du er kommet ut

og klar til bort å fare:

To du stoler på;

staute karer,

står på tunet.

Det er det tredje,

om du hører ule

ulv og askegreiner.

Hellet venter

fra hjelmbæreren

om du våger å fare videre.

Ikke skal mannen

mot horisonten se

de siste stråler fra

Månens søster.

De får seier,

som kan se

den raske sverdleken,

eller svinefylkingen.

Det er stor skade,

om du snubler,

på veg til slaget:

Svikefulle diser

står på to klipper

Og vil se deg såret.

Kjemmet og vasket

skal begge kjennes

og ved morgenens måltid,

selv om det er uvisst,

hva som kvelden bringer.

Ille er det å snuble før hell."

Og etter dette seilte vi sydover langs Holsetuland og østenfor Friesland, og fra der til land. Straks Hundingssønnene hørte om vår ferd samlet de mange krigere. Da vi møttes tok en hard kamp til. Lyngvi var den av brødrene som gikk hardest på, men alle gikk på framover. Sigurd gikk i mot så hardt at alle rykket unna foran ham, for sverdet Gram kunne lett skade dem, men ingen trengte å stille spørsmål ved Sigurds tapperhet. Og da han og Lyngvi møttes, skifta de mange hugg og kjempet svært djervt. Det ble da en pause i slaget, for krigerne stirret på denne duellen. Det gikk en lang stund, uten at den ene klarte å såre den andre; så stridsdugelige var de. Siden gikk brødrene til Lyngvi hardt fram og drepte mange menn, men noen flyktet. Da snudde Håmund, bror til Sigurd, seg mot dem, og jeg med ham. Det ble da ett sammenstøt. Og med Sigurd og Lyngvi endte det slik at Sigurd greip ham, og han ble satt i jern. Da Sigurd kom til oss ble det straks en endring; Hundingssønnene, og alle krigerne deres, falt, da det begynte å mørkne.

Men da det lysna neste dag var Hnikar forsvunnet, og ble aldri sett siden. Menn tror at det må ha vært Odin.

Det ble da talt om hvilken slags død Lyngvi skulle ha. Reginn ga det råd å riste blodørn på ryggen hans. Han tok da sverdet sitt fra meg og skar ribbeina fra ryggen på Lyngvi og dro ut lungene. Således døde Lyngvi med stor tapperhet.

Da kvad Reginn:

"Nå er blodørn

av bredt sverd

skåret på ryggen

til Sigmunds banemann.

Få var taprere,

som ryddet folden,

høvdingens leder,

og ravnens gleder."

Der var et svært stort hærfang. Sigurds krigere tok alt, for han ville ikke ha noe. Det var store skatter i klær og våpen. Siden drepte Sigurd så Fåvne og Reginn, fordi Reginn ville svike ham. Sigurd tok så Fåvnes gull og red bort. Han ble siden kalt Fåvnesbane. Etter dette red han opp på Hindarheia og fant der Brynhild; og deres møte gikk slik det fortelles i sagaen om Sigurd Fåvnesbane.

7. Om Sigurd og Starkad Storvirksson.

Siden får Sigurd Gudrun Gjukedatter. Han var en tid hos Gjukungene, mågene hans. Jeg var med Sigurd nord i Danmark, og jeg var også med Sigurd da kong Sigurd hring sendte Gandalfs sønn, sin måg, for å møte Gjukungene, Gunnar og Høgni. Han ba om at de betalte ham skatt, eller lot seg hærta; men de ville verge landet sitt. Da merket Gandalfs sønner opp en kamplass for Gjukungene, og for så hjem. Men Gjukungene ba Sigurd Fåvnesbane dra i striden med dem. Han sa at slik skulle det bli. Jeg var da fremdeles med Sigurd. Vi seilte da videre nordover til Holtsetaland, og gikk i land der det heter Jarnamoda. Kort fra havna ble det satt opp hasselstenger, der hvor slaget skulle stå.

Vi så da mange skip seile nordover, og Gandalfssønnene ledet dem. Begge parter søkte da mot den andre. Sigurd hring var ikke der for han holdt på å verge landet sitt, Svitjod, mot Kvener og Kurere som herja der. Sigurd var da svært gammel.

Så braket krigerne sammen og det ble et stort slag, og store tap. Gandalfs sønner gikk hardt fram, for de var både større og sterkere enn andre menn.

Blant krigerne deres sås en mann som var både kjempestor og sterk. Denne mannen drepte både krigere og hester, og ingen kunne stå i mot ham, for han liknet mer på en jotun enn et menneske. Gunnar ba Sigurd gå mot denne djevelen i menneskeskikkelse, for han sa at han ikke ville duge. Sigurd, og noen andre krigere, red nå mot den store mannen; men de fleste av dem var ikke ivrige.

"Vi møtte snart den store mannen," sier Gest, "og Sigurd ba han fortelle hva han het og hvor han kom fra. Han svarte at han het Strakad Storvirksson og kom nordfra, fra Fenhring i Norge.

Sigurd sa han hadde hørt om ham, oftest dårlige ting. "Slike menn går ikke av vegen for å lage bråk."

Starkad sa: "Hvem er denne mannen som vanærer meg slik?"

Sigurd sa hvem han var.

Starkad sa: "Blir du kalt Fåvnesbane?"

"Slik er det," sier Sigurd.

Starkad vil da komme unna, men Sigurd snur seg mot ham og svinger sverdet Gram gjennom lufta og slår ham i jekslene med sverdhjaltet, slik at to faller ut. Det var et ødeleggende slag. Sigurd ba mannhunden ha seg bort derfra. Starkad snudde da raskt av gårde. Men jeg grep den andre jekselen og tok den med meg. Den som nå henger i en klokkestreng i Danmark og veier sju eyre. Folk synes det er merkverdig å se den der.

Etter Starkads flukt flyktet Gandalfs sønner. Vi tok da mye hærfang, og siden for kongen hjem til sitt rike og ble der en tid.

8. Hvorledes Gest tilegnet seg gullet.

Litt senere hørte vi om Starkads nidingsdrap; at han hadde drept kong Åli i badet.

En dag red Sigurd Fåvnesbane til et møte, da hesten Grani tråkket i en søledam og hoppet opp så kraftig at brystreima sleit, og spenna falt ned. Men da jeg så at den lå der og skinte i leira, tok jeg den opp og brakte den til Sigurd. Han ga den til meg, og dere har nå for litt siden sett det selvsamme gullet. Sigurd steg da av hesteryggen, men jeg strøk hesten hans og vaska leira av den. Jeg tok også en lokk av manen dens for å vise størrelsen på den."

Gest viste dem da lokken; den var sju alen høg.

Kong Olaf sa: "Stor glede har jeg av sagaene dine."

De priste nå alle hans sagaer og hans mot. Kongen ville at han skulle fortelle om flere hendelser til frendene sine, og Gest fortalte dem mange morsomme ting helt til kvelden kom. Da gikk mennene og la seg.

Om morgenen etter lot kongen kalle Gest til seg og ville tale mer med ham. Kongen sa: "Ikke blir jeg klok på alderen din, eller hvor sannsynlig det kan være at du er en så gammel mann at du var til stede da dette hendte. Derfor må du fortelle en annen historie, slik at vi kan få visshet om slike ting."

Gest svarer: "Jeg tenkte på forhånd at dere ville høre en annen av mine sagaer, hvor jeg forteller om hva som hendte med gullet."

Kongen sa: "Visst skal du fortelle meg det."

9. Om Brynhild og Lodbrokssønnene.

"Det er nå å fortelle," sier Gest, "at jeg for nord til Danmark og slo meg ned på min farsarv; fordi han nylig hadde dødd. Og litt senere hørte jeg om Sigurds, og Gjukungenes, død; dette syntes jeg var store nyheter."

Kongen sa: "Hva forårsaket Sigurds død?"

Gest svarer: "De fleste menn sier at Gunnar Gjukasson gjennomboret Sigurd med sverd da han lå og sov i sin seng. Men tyske menn sier at Sigurd ble drept ute i skogen. Og meisene sa at Sigurd og Gjukes sønner red til et ting, og så drepte de ham. Men en ting blir sagt av alle: de drepte ham når han lå der vergeløs, og svek hans troskap slik."

En hirdmann spør: "Hva gjorde Brynhild da?"

Gest svarer: "Da drepte Bryhild sju av trellene og fem av slavinnene sine. Så stakk hun sverdet gjennom seg og ba om at hun ble lagt på bålet med disse menneskene og brent til døde. Og det ble gjort slik at det ble laget et bål for henne, og et annet for Sigurd, og han ble brent før Brynhild. Hun ble kjørt i en vogn, svøpt i gudvef og purpur og glødende av gull. Og så ble hun brent.

Da spurte mennene Gest om Brynhild hadde kvedet noe da hun var død. Han sa at det var sant. De ba han fortelle, hvis han kunne.

Gest sa: "Brynhild ble kjørt til bålet på Helvegen, og ble ført i nærheten av noen klipper. Der bodde en gyger og hun sto på utsiden av huledøra kledd i en skinnkjortel, og var sort av farge.

Hun hadde i handa en lang skogsstav og sa: "Denne vil jeg ofre til bålet ditt, Brynhild, og det beste ville være om du ble levende brent for din udåd, at du lot drepe Sigurd Fåvnesbane, en slik navngjeten mann som jeg ofte ledsaget. Derfor skal jeg kvede til deg med hevnord, slik at alle som hører dette vil forakte deg."

    Etter dette kvad de, Brynhild og gygra. Gygra kvad:

"Du skal ikke

gå igjennom

steinportalen på

gårdsplassen min.

Mer sømmet det

deg å veve teppe

enn å besøke

vårt store hus.

Hvorfor skal du,

vinglehode

fra Valland

besøke mitt hus?

Du ville vargene,

hvis de

besøkte deg,

manneblod gi.

Da kvad Brynhild:

"Ikke anklag meg,

brud fra steinene,

Siden jeg tidligere

var i viking,

synes det meg at

jeg er den gjeveste

om edle menn kjente oss."

Gygra kvad:

"Du er, Brynhild

Budladatter,

som varsel ble du

født inn i verden.

Du har drept

Gjukis barn

og ødelagt deres

gode hjem."

Brynhild kvad:

"Jeg skal fortelle deg

de sanne ord,

listige skapning,

om du vil vite,

hvorledes Gjukearvingene

gjorde meg til både

kjærlighetsløs og edbryter.

Ut av sorgen førte

den modige kongen meg,

åtte søstere

bodde under eika.

Var jeg tolv vintre,

om du vil vite,

da jeg unge kongen

eden svor.

Jeg lot den gamle

gygras bror,

Hjalmgunnar, dernest

gå til Hel.

Ga seier til den unge

Audas bror.

Odin var rasende

på grunn av dette.

Han lukket skjolda rundt meg

i Skatalund

røde og hvite.

Rand mot rand.

Så ba han ham rive meg

ut av min søvn,

som i intet land

kjente frykt.

Lot han rundt min sal

sydvendt

høgt brenne

en stor ild.

Da ba han straks en

ride over,

han ga meg

Fåvnes gylne dyne.

Red den gode Grani

gullutdeleren,

der hvor min fosterfar

styrte hallen.

Alene syntes han der

best av alle

i verdighet

Danske viking.

Vi sov fornøyd

i samme seng,

som han min bror

var blitt født.

Hver av oss kunne

ligge der

hand over den andre

i åtte netter.

Da Gudrun Gjukidatter

anklaget meg,

at jeg sov i

Sigurds armer.

Slik ble jeg da viss,

det jeg ikke ville,

at de hadde sveket meg

i mitt giftermål.

I tung livsstrid

i lang tid

kvinner og karer

fødes til livet.

Vi skal aldri

slites fra hverandre,

Sigurd.

Synk du nå, gyger."

Da utbrøt gygra et forskrekkelig skrik og sprang inn i berget.

Kongens hirdmenn sa: "Dette er morsomt, fortell mer."

Kongen sa: "Det er ikke nødvendig å fortelle mer om slike ting. Var du noen gang med Lodbrokssønnene?"

Gest svarer: "En kort stund var jeg med dem. Jeg kom til dem da de herja syd i Alpene og ødela Vifilsborg. Alle var redd dem, fordi de seiret uansett hvor de kom, og de tenkte å fare til Roma. Men en dag kom en mann til kong Bjørn jernside og hilser ham. Kongen hilste vennlig på ham igjen og spurte hvor han kom fra. Han sa han kom sydfra, fra Roma."

Kongen spurte: "Hvor langt er det dit?"

Han svarte: "Her kan du se, konge, skoene som jeg har på føttene."

Han tar da jernsko av føttene sine, og de var svært tykke øverst, men svært slitte nederst. "Så lang er veien til Roma som du kan se av skoene mine, hvor mye de har blitt slitt."

Kongen sa: "Svært lang veg er dette å fare, og vi skal snu tilbake og ikke herje i Romerriket."

Og så gjorde de og dro ikke lengre, men hærmennene syntes dette var underlig at de ombestemte seg når det gjaldt det de tidligere hadde bestemt, på grunn av en manns ord. Lodbrokssønnene for etter dette hjem til nord og herja ikke lenger i syd.

Kongen sa: "Det er lett å forstå at de hellige menn i Roma ikke ville at de skulle komme dit, og dette må ha vært en ånd sendt av Gud slik at de brått endret sine planer og ikke gjorde skade på det helligste sted til Jesus Kristus i Roma."

      10. Hvor Gest syntes det var best å være hirdmann.

    Kongen spurte Gest videre: "Hvor har du vært hos den kongen som du mente var best?"

Gest sier: "Mest glede hadde jeg hos Sigurd og Gjukungene. Men Lodbrokssønnene var egenrådige; de levde som menn ville. Hos Eirik i Uppsala var mest glede. Men kong Harald hårfagre var nøyest med hirdskikkene av alle de førnevnte konger. Jeg var også hos kong Hlødve i Saxland, og der ble jeg primsigna, for ellers ville jeg ikke fått lov til å være der, for der ble Kristendommen nøye fulgt. Der synes jeg det alt i alt var best."

Kongen sa: "Mange ting kan du fortelle oss, om vi spør."
Kongen spør nå Gest om mye, og han svarer tydelig på alt, og omsider taler han slik: "Nå må jeg fortelle dere hvorfor jeg kalles Norna-Gest."

Kongen sa at det ville han høre.

      11. Nornene spådde Gest.

    ”Det hendte da jeg vokste opp hos min far på det stedet som kalles Græning. Min far var rik på penger og levde på en velstående måte.

På den tiden vandret volver, som spåkonene ble kalt, rundt om i landet og spådde folk om skjebnen deres. Derfor ba folk dem hjem og ga dem veitsle og gaver når de skiltes. Far min gjorde også dette og de kom til ham sammen med en flokk menn, og skulle så spå min skjebne. Jeg lå da i vogga og de skulle spå min skjebne. Over meg brente to stearinlys. De talte da til meg og sa at jeg skulle bli en lykkemann, mer enn mine foreldre eller høvdingsønnene der i landet, og sa at alt ville skje i henhold til min skjebne. Den yngste nornen syntes hun ble lite verdsatt hos de andre to, for de spurte henne ikke om slike spådommer, og slik ble de mer verdt. Det var også en del voldsmenn der som dyttet henne ut av setet hennes, slik at hun falt på bakken.

På grunn av dette ble hun svært sint. Hun ropte høgt og sint og ba dem holde opp med slike gode spådommer om meg, --”fordi jeg spår at han ikke skal leve lenger enn det lyset der brenner; det som står tent ved siden av ham.”

Etter dette tok den eldste volven lyset og slokte det og ba min mor passe på det og ikke tenne det før på den siste dagen av livet mitt. Så for spåkonene av sted, og bandt den unge nornen og førte henne slik av gårde. Far min ga dem gode gaver da de skiltes. Da jeg var blitt en voksen mann ga min mor meg stearinlyset for at jeg skulle passe på det. Jeg har det med meg nå.”

Kongen sa: ”Hvorfor kom du nå hit til oss?”

Gest svarer: ”Dette tenkte jeg på. Kanskje jeg kunne få litt hell av deg, for du har blitt priset av mange menn, både gode og vise.”

Kongen sa: ”Vil du nå ta den hellige dåp?”

Gest svarer: ”Jeg vil gjøre det De råder.”

Dette ble nå gjort, og kongen tok ham i sitt vennskap, og gjorde ham til hirdmannen sin. Gest var en trofast følgesvenn av kongen siden. Han var også godt likt av hirdmennene.

      12. Gests død.

Det var en dag at kongen spurte Gest: ”Hvor lenge ønsker du å leve, hvis du kan velge?”

Gest svarer: ”En kort stund fra nå av, om Gud vil det slik.”

Kongen sa: ”Hva vil skje om du tar lyset ditt nå?”

Gest tok nå lyset sitt ut av harpestokken sin. Kongen ba om at det ble tent, og slik ble det. Og da lyset var blitt tent, brant det raskt.

Kongen spurte Gest: ”Hvor gammel en mann er du?”

Gest svarer: ”Nå er jeg tre hundre vintre.”

”Du er utgammel,” sa kongen.

Gest la seg ned og ba dem om å gi ham den siste olje. Det lot kongen gjøre. Da det var gjort var det lite av lyset som ikke var brent. Mennene skjønte da at Gest hadde lite tid igjen. Det hendte da også samtidig at lyset brant ned og Gest utåndet. Alle syntes hans død var merkelig. Kongen likte godt sagaene hans, og mente at det han fortalte om livet sitt var helt sant.

Ordliste:

Eyrir, aurar – i vekt ca 26-27 gram

Frakkland – landet til Frankerne (Frankrike)

Gudvef – et slags fint, dyrt bomullstøy (?)

Trollstorm – uvær forårsaket av trolldom

Valland – Gallia, særlig Nordvest-Frankrike

NORNA-GESTS ÞÁTTUR

1. Gestr kom til Óláfs konungs

SVÁ er sagt, at á einum tíma, þá er Óláfr konungr Tryggvason sat í Þrándheimi, bar svá til, at einn maðr kom til hans at áliðnum degi ok kvaddi hann sæmiliga. Konungr tók honum vel ok spurði, hverr hann væri, en hann sagðist Gestr heita.

Konungr svarar: "Gestr muntu hér vera, hversu sem þú heitir."

Gestr svarar: "Satt segi ek til nafns míns, herra, en gjarna vilda ek at yðr gisting þiggja, ef kostr væri."

Konungr sagði honum þat til reiðu vera. En með því at áliðinn var dagr, vildi konungr ekki tala við gestinn, því at hann gekk þá skjótt til aptansöngs ok síðan til borðs ok þá til svefns ok náða.

Ok á þeiri sömu nótt vakti Óláfr konungr Tryggvason í sæng sinni ok las bænir sínar, en aðrir menn allir sváfu í því herbergi. Þá þótti konungi einn álfr eða andi nokkurr koma inn í húsit ok þó at luktum dyrum öllum. Hann kom fyrir rekkju hvers manns, er þar svaf, ok at lyktum kom hann til sængr eins manns, er þar lá utarliga.

Þá mælti álfrinn ok nam staðar: "Furðu sterkr láss er hér fyrir tómu húsi, ok er konungr eigi jafnvíss um slíkt sem aðrir láta, er hann sé allra manna spakastr, er hann sefr nú svá fast."

Eptir þat hverfr sá á brott at luktum dyrum.

En snemma um morgininn eptir sendi konungr skósvein sinn at verða víss, hverr þessa sæng hafði byggt um nóttina; prófaðist svá, at þar hafði legit gestrinn. Konungr lét kalla hann fyrir sik ok spurði, hvers son hann væri.

En hann svarar: "Þórðr hét faðir minn ok var kallaðr þingbítr, danskr at kyni. Hann bjó á þeim bæ í Danmörk, er Græningr heitir."

"Þrifligr maðr ertu," segir konungr.

Gestr sjá var djarfr í orðum ok meiri en flestir menn aðrir, sterkligr ok nokkut hniginn í efra aldr. Hann biðr konung at dveljast þá lengr með hirðinni. Konungr spurði, ef hann væri kristinn. Gestr lézt vera prímsigndr, en eigi skírðr.

Konungr sagði honum heimilt at vera með hirðinni, -- "en skamma stund muntu með mér óskírðr."

En því hafði álfrinn svá til orðs tekit um lásinn, at Gestr signdi sik um kveldit sem aðrir menn, en var þó reyndar heiðinn.

Konungr mælti: "Ertu nokkurr íþróttamaðr?"

Hann kvaðst leika á hörpu eða segja sögur, svá at gaman þætti at

Konungr sagði þá: "Illa gerir Sveinn konungr þat, at hann lætr óskírða menn fara ór ríki sínu landa á meðal."

Gestr svarar: "Ekki er þat Dana konungi at kenna, því at miklu fyrr fór ek burt ór Danmörk en Ottó keisari lét brenna Danavirki ok kúgaði Harald konung Gormsson ok Hákon blótjarl at taka við kristni."

Margra hluta spyrr konungr Gest, en hann leysti flest vel ok vitrliga.

Svá segja menn, at Gestr þessi kæmi á þriðja ári ríkis Ólafs konungs til hans. Á því ári kómu ok til hans þeir menn, er Grímar hétu ok váru sendir af Guðmundi af Glasisvöllum. Þeir færðu konungi horn tvau er Guðmundr gaf honum. Þau kölluðu þeir ok Gríma. Þeir höfðu ok fleiri erendi til konungs, sem síðar mun sagt verða.

Nú er þat at segja, at Gestr dvaldist með konungi. Er honum skipat utar frá gestum. Hann var siðsamr maðr ok látaðr vel. Var hann ok þokkasamr af flestum mönnum ok virðist vel.

2. Veðjan Gests ok hirðmanna

Litlu fyrir jól kom Úlfr heim inn rauði ok sveit manna með honum. Hann hafði verit um sumarit í konungs erendum, því at hann var settr til landsgæzlu um haustit í Víkinni við áhlaupum Dana. Var hann jafnan vanr at vera með Óláfi konungi um hávetri.

Úlfr hafði at færa konungi marga góða gripi, er hann hafði aflat um sumarit, ok einn gullhring hafði hann aflat, er Hnituðr hét. Hann var hnitaðr saman í sjau stöðum, ok var með sínum lit hverr hlutrinn. Miklu var hann gullbetri en aðrir hringar. Þann hring hafði gefit Úlfi einn bóndi, er Loðmundr hét, en þenna hring hafði átt áðr Hálfr konungr, er Hálfsrekkar eru frá komnir ok við kenndir, er þeir höfðu kúgat fé af Hálfdani konungi í Ylfing. En Loðmundr beiddi Úlf í móti, at hann mundi halda bænum fyrir honum með fulltingi Óláfs konungs. Úlfr játaði honum því.

Heldr konungr nú jól sín ríkuliga ok sitr í Þrándheimi. En inn átta dag jóla gefr Úlfr inn rauði hringinn Hnituð Óláfi konungi. Konungr þakkar honum gjöfina ok alla sína trúlynda þjónustu, er hann hefði jafnan veitt honum. Ferr þessi hringr víða um herbergi, þar er menn drukku inni, því at þá váru eigi hallir smíðaðar í þann tíma í Noregi. Sýnir nú hverr öðrum, ok þykkjast menn eigi sét hafa jafngott gull sem í hringnum var. Ok at lyktum kemr hann á gestabekk ok svá fyrir Gest inn ókunna. Hann lítr á ok selr aptr hringinn yfir þvera höndina, þá er hann helt áðr á kerinu. Finnst honum fátt til ok talar ekki til þessa gripar, en hefir gamanræður sem áðr við sína félaga.

Einn herbergis sveinn skenkti utar á bekkinn gestanna. Hann spyrr: "Lízt yðr vel á hringinn?

"Allvel," sögðu þeir, "utan Gesti inum nýkomna. Honum finnst ekki til, ok þat hyggjum vér, at hann kunni ekki til at sjá, at hann anzar ekki um slíka hluti."

Herbergis sveinninn gengr innar fyrir konung ok segir honum þessi in sömu orð gestanna ok þessi inn komni gestr, hversu hann anzaði lítt til þessa gripar, er honum var sýnd slík gersimi.

Konungr sagði þá: "Gestr inn komni mun fleira vita en þér munuð ætla, ok skal hann koma til mín í morgin ok segja mér nokkura sögu."

Nú talast þeir við gestirnir utar á bekkinn. Þeir spyrja inn nýkomna gest, hvar hann hefir sét jafngóðan hring eða betra.

Gestr svarar: "Með því at yðr þykkir undarligt, at ek tala svá fátt til, þá hefi ek víst sét þat gull, at engum mun er verra, nema betra sýnist."

Nú hlæja konungsmenn mjök ok segja, at þar horfist til gamans mikils, -- "ok muntu vilja veðja við oss, at þú hafir sét jafngott gull sem þetta, svá at þú megir þat sanna. Skulum vér við setja fjórar merkr gangsilfrs, en þú kníf þinn ok belti, ok skal konungr um segja, hvárir sannara hafa."

Gestr sagði þá: "Eigi skal nú hvárttveggja gera, vera í kallsi með yðr, enda halda eigi ummæli þau, sem þér biðið, ok skal víst veðja hér um ok svá mikit við leggja sem þér hafið mælt, en konungr skal um segja, hvárir sannara hafa."

Hætta þeir nú sínu tali. Tekr Gestr hörpu sína ok slær vel ok lengi um kveldit, svá at öllum þykkir unað í á at heyra, ok slær þó Gunnarsslag bezt. Ok at lyktum slær hann Guðrúnarbrögð in fornu. Þau höfðu menn eigi fyrr heyrt. Ok eptir þat sváfu menn af um nóttina.

3. Gestr vann veðféit

Konungr stendr snemma upp um morguninn ok hlýðir tíðum. Ok er þeim er lokit, gengr konungr til borðs með hirð sinni. Ok er hann er kominn í hásæti, gengr gestasveitin innar fyrir konung ok Gestr með þeim ok segja honum sín ummæli öll ok veðjan þá, sem þeir höfðu haft áðr.

Konungr svarar: "Lítit er mér um veðjan yðra, þó at þér setið peninga yðra við. Get ek þess til, at yðr hafi drykkr í höfuð fengit, ok þykki mér ráð, at þér hafið at engu, allra helzt ef Gesti þykkir svá betr."

Gestr svarar: "Þat vil ek, at haldist öll ummæli vár."

Konungr mælti: "Svá lízt mér á þik, Gestr, at mínir menn muni hafa mælt sik í þaular um þetta mál meir en þú, en þó mun þat nú skjótt reynt verða."

Eptir þat gengu þeir í brott, ok fóru menn at drekka. Ok er drykkjuborð váru upp tekin, lætr konungr kalla Gest ok talar svá til hans: "Nú verðr þú skyldr til at bera fram gull nokkut, ef þú hefir til, svá at ek megi segja um veðjanina með yðr."

"Þat munu þér vilja, herra," sagði Gestr.

Hann þreifar þá til sjóðs eins, er hann hafði við sik, ok tók þar upp eitt knýti ok leysir til ok fær í hendr konungi. Konungr sér, at þetta er brotit af söðulhringju, ok sér, at þetta er allgott gull. Hann biðr þá taka hringinn Hnituð.

Ok er svá var gert, berr konungr saman gullit ok hringinn ok mælti síðan: "Víst lízt mér þetta betra gull, er Gestr hefir fram borit, ok svá mun lítast fleirum mönnum, þó at sjái."

Sönnuðu þetta þá margir menn með konungi. Síðan sagði hann Gesti veðféit. Þóttust gestirnir þá ósvinnir við orðnir um þetta mál.

Gestr mælti þá: "Takið fé yðvart sjálfir, því at ek þarf eigi at hafa, en veðið ekki optar við ókunna menn, því at eigi viti þér, hvern þér hittið þann fyrir, at bæði hefir fleira sét ok heyrt en þér. En þakka vil ek yðr, herra, órskurðinn."

Konungr mælti þá: "Nú vil ek, at þú segir, hvaðan þú fekkt gull þat, er þú ferr með."

Gestr svarar: "Trauðr em ek þess, því at þat mun flestum þykkja ótrúligt, er ek segi þar til."

"Þó viljum vér heyra," segir konungr, "með því at þú hefir oss áðr heitit sögu þinni."

Gestr svarar: "Ef ek segi yðr, hversu farit er um gullit, þá get ek, at þér vilið heyra aðra sögu hér með."

"Vera má þat," segir konungr, "at rétt getir þú þessa."

4. Gestr segir frá Völsungum

"Þá mun ek segja frá því, er ek fór suðr í Frakkland. Vilda ek forvitnast um konungs siðu ok mikit ágæti, er fór frá Sigurði Sigmundarsyni um vænleik hans ok þroska. Varð þá ekki til tíðenda, fyrr en ek kom til Frakklands ok til móts við Hjálprek konung. Hann hafði mikla hirð um sik. Þar var þá Sigurðr Sigmundarson, Völsungssonar, ok Hjördísar Eylimadóttur. Sigmundr fell í orrustu fyrir Hundings sonum, en Hjördís giftist Hálfi, syni Hjálpreks konunngs. Vex Sigurðr þar upp í barnæsku ok allir synir Sigmundar konungs. Váru þeir um fram alla menn um afl ok vöxt, Sinfjötli ok Helgi, er drap Hunding konung, ok því var hann Hundingsbani kallaðr. Þriði hét Hámundr. Sigurðr var þó allra þeira bræðra framast. Er mönnum þat ok kunnigt, at Sigurðr hefir verit göfgastr allra herkonunga ok bezt at sér í fornum sið.

Þá var ok kominn til Hjálpreks konungs Reginn, sonr Hreiðmars. Hann var hverjum manni hagari ok dvergr á vöxt, vitr maðr, grimmr ok fjölkunnigr. Reginn kenndi Sigurði marga hluti ok elskaði hann mjök. Hann sagði þá frá foreldrum sínum ok svá atburðum undarligum, er þar höfðu gerzt. Ok er ek hafða skamma stund þar verit, gerðumst ek þjónustumaðr Sigurðar sem margir aðrir. Allir elskuðu hann mjök, því at hann var bæði blíðr ok lítillátr ok mildr af fé við oss.

5. Frá Hundingssonum

Þat var einn dag, at vér kómum til húsa Regins, ok var Sigurði þá vel fagnat. Þá kvað Reginn vísu þessa:

"Kominn er hingat

konr Sigmundar,

seggr inn snarraði,

til sala várra,

megn hefir mikit,

en ek maðr gamall,

er mér fangs ván

af frekum úlfi."

Ok enn kvað hann:

"Ek mun fræða

fólkdjarfan gram.

Nú er Yngva konr

með oss kominn.

Sjá mun ræsir

ríkstr und sólu,

frægr um lönd öll

með lofi sínu."

Sigurðr var þá jafnan með Regin, ok hann sagði honum margt af Fáfni, er hann lá á Gnitaheiði í orms líki ok at hann var undarliga mikill vexti. Reginn gerði Sigurði sverð, er Gramr hét. Þat var svá snarpeggjat, at hann brá því í ána Rín ok lét reka ofan at ullarlagð fyrir strauminum, ok tók í sundr lagðinn. Síðan klauf Sigurðr steðja Regins með sverðinu. Eptir þat eggjaði Reginn Sigurð at drepa Fáfni, bróður sinn, ok kvað vísu þessa:

"Hátt munu hlæja

Hundings synir,

þeir er Eylima

aldrs vörnuðu,

ef mik tegar

meir at sækja

hringa rauða

en hefna föður."

Eptir þetta býr Sigurðr ferð sína ok ætlar at herja á Hundings sonu, ok fær Hjálprekr konungr honum margt lið ok nokkur herskip. Í þeiri ferð var með Sigurði Hámundr, bróðir hans, ok Reginn dvergr. Ek var ok þar, ok kölluðu þeir mik þá Norna-Gest. Var Hjálpreki konungi kunnleiki á mér, þá er hann var í Danmörk með Sigmundi Völsungssyni. Þá átti Sigmundr Borghildi, ok skildu þau svá, at Borghildr drap Sinfjötla, son Sigmundar, með eitri. Síðan fekk Sigmundr suðr í Frakklandi Hjördísar Eylima dóttur, er Hundings synir drápu, ok átti Sigurðr bæði at hefna föður síns ok móðurföður.

Helgi Sigmundarson, er Hundingsbani var kallaðr, var bróðir Sigurðar, er síðan var kallaðr Fáfnisbani. Helgi, bróðir Sigurðar, hafði drepit Hunding konung ok sonu hans þrjá, Eyjólf, Herröð, Hjörvarð. Lyngvi komst undan ok tveir bræðr hans, Álfr ok Hemingr. Váru þeir inir frægstu menn um alla atgervi, ok var Lyngvi fyrir þeim bræðrum. Þeir váru mjök fjölkunnigir. Þeir höfðu kúgat marga smákonunga ok marga kappa drepit ok margar borgir brennt ok gerðu it mesta hervirki í Spáníalandi ok Frakklandi. En þá var eigi keisararíki komit norðr hingað yfir fjallit. Hundings synir höfðu tekit undir sik þat ríki, er Sigurðr átti í Frakklandi, ok váru þeir þar mjök fjölmennir.

6. Sigurðr felldi Hundingssonu

Nú er at segja frá því, er Sigurðr bjóst til bardaga í mót Hundings sonum. Hann hafði mikit lið ok vel vápnat. Reginn hafði mjök ráðagerð fyrir liðinu. Hann hafði sverð þat, er Riðill hét, er hann hafði smíðat. Sigurðr bað Regin ljá sér sverðit. Hann gerði svá ok bað hann drepa Fáfni, þá er hann kæmi aptr ór þessi ferð. Sigurðr hét honum því.

Síðan sigldum vér suðr með landi. Þá fengum vér gerningaveðr stór, ok kenndu þat margir Hundings sonum. Síðan sigldum vér nokkuru landhallara. Þá sám vér mann einn á bjargsnös nokkurri, er gekk fram af sjóvarhömrum. Hann var í heklu grænni ok blám brókum ok kneppta skó á fótum uppháva ok spjót í hendi. Þessi maðr ljóðr á oss ok kvað:

"Hverir ríða hér

Rævils hestum

hávar unnir,

haf glymjanda?

Eru segl yður

sjóvi stokkin.

Mun-at vágmarar

vind of standask."

Reginn kvað í móti:

"Hér erum vér Sigurðr

á sjá komnir.

Er oss byrr gefinn

við bana sjálfan.

Fellr brattr breki

bröndum hæra.

Hlunnvigg hrapa.

Hverr spyrr at því?"

Heklumaðrinn kvað.:

"Hnikar hétu mik,

þá er hugin gladdi

Völsungr víða

ok vegit hafði.

Nú máttu kalla

karl á bjargi

Feng eða Fjölni.

Far vil ek þiggja."

Þá vikum vér at landi, ok lægði skjótt veðrit, ok bað Sigurðr karl ganga út á skipit. Hann gerði svá. Þá fell þegar veðrit, ok gerði inn bezta byr.

Karl settist niðr fyrir kné Sigurði ok var mjök makráðr. Hann spurði, ef Sigurðr vildi nokkut ráð af honum þiggja. Sigurðr kveðst vilja, sagðist þat ætla, at hann mundi verða ráðdrjúgr, ef hann vildi mönnum gagn gera. Sigurðr kvað til heklumanns:

"Segðu mér þat, Hnikarr,

alls þú hvárttveggja veizt,

goða heill ok guma:

Hverjar eru beztar,

ef berjast skal,

heillir at sverða svipan?"

Hnikarr kvað:

"Mörg eru góð

ef gumnar vitu

heill at sverða svipan.

Dyggva fylgju

hygg ek ins dökkva vera

af hrottameiði hrafns.

Þat er annat,

ef þú ert út of kominn

ok til brottferðar búinn:

Tvá þú lítr

á tái standa

hróðrfulla hali.

Þat er it þriðja,

ef þú þjóta heyrir

úlf und asklimum.

Heilla auðit

verðr þér af hjálmstöfum,

ef þú lítr þá fyrr fara.

Engi skal gumna

í gegn vega

síð skínandi

systur Mána.

Þeir sigr hafa,

er sjá kunnu,

hjörleiks hvatir,

eða hamalt fylkja.

Þat er fár mikit,

ef þú fæti drepr,

þá er at vígi vegr:

Tálar dísir

standa þér á tvær hliðar

Ok vilja þik sáran sjá.

Kembdr ok þveginn

skal kennast hverr

ok at morgni mettr,

því at óvíst er,

hvat at aptni kemr.

Illt er fyr heill at hrapa."

Ok eptir þat sigldum vér suðr fyrir Holsetuland ok fyrir austan Frísland ok þar at landi. Þegar fregna Hundings synir um ferð vára ok safna liði ok verða brátt fjölmennir. Ok er vér finnumst, tekst harðr bardagi. Var Lyngvi þeira bræðra fremstr í allri framgöngu. Sóttu þó allir fast fram. Sigurðr sækir i móti svá hart, allt hrökk fyrir honum, því at Sverðit Gramr verðr þeim skeinuhætt, en Sigurði þarf eigi hugar at frýja. Ok er þeir Lyngvi finnast, skiptust þeir mörgum höggum við ok berjast alldjarfliga. Verðr þá hvíld á bardaganum, því at menn horfa á þetta einvígi. Þat var langa hríð, at hvárrgi þeira kom sári á annan, svá váru þeir vígfimir. Síðan sækja bræðr Lyngva fast fram ok drepa margan mann, en sumir flýjsta. Þá snýr Hámundr, bróðir Sigurðar, í móti þeim ok ek með honum. Verðr þá nokkur móttaka. En svá lýkr með þeim Sigurði ok Lyngva, at Sigurðr gerir hann handtekinn, ok var hann settr í járn. En er Sigurðr kom til vár, þá verða skjót umskipti. Falla þá Hundings synir ok allt lið þeira, enda myrkvir þá af nótt.

Ok þá er lýsti um morgininn, var Hnikarr horfinn ok sást eigi síðan. Hyggja menn, at þat hafi Óðinn verit.

Var þá um þat talat, hvern dauða Lyngvi skyldi hafa. Reginn lagði þat til ráðs, at rísta skyldi blóðörn á baki honum. Tók Reginn þá við sverði sínu af mér ok reist með því bak Lyngva, svá at hann skar rifin frá hryggnum ok dró þar út lungun. Svá dó Lyngvi með mikilli hreysti. Þá kvað Reginn:

"Nú er blóðugr örn

breiðum hjörvi

bana Sigmundar

á baki ristinn.

Fár var fremri,

sá er fold rýðr,

hilmis nefi,

ok hugin gladdi."

Þar var allmikit herfang. Tóku liðsmenn Sigurðar þat allt, því at hann vildi ekki af hafa. Var þar mikit fé í klæðum ok vápnum. Síðan drap Sigurðr þá Fáfni ok Regin, því at hann vildi svíkja hann. Tók Sigurðr þá gull Fáfnis ok reið á burt með. Var hann síðan kallaðr Fáfnisbani. Eptir þat reið hann upp á Hindarheiði ok fann þar Brynhildi, ok fóru svá þeira skipti sem segir í sögu Sigurðar Fáfnisbana.

7. Frá Sigurði ok Starkaði Stórverkssyni

Síðan fær Sigurðr Guðrúnar Gjúkadóttur. Var hann þá um hríð með Gjúkungum, mágum sínum. Ek var með Sigurði norðr í Danmörk. Ek var ok með Sigurði, þá er Sigurðr konungr hringr sendi Gandálfs sonu, mága sína, til móts við Gjúkunga, Gunnar ok Högna, ok beiddi, at þeir mundi lúka honum skatt eða þola her ella, en þeir vildu verja land sitt. Þá hasla Gandálfs synir Gjúkungum völl við landamæri ok fara aptr síðan. En Gjúkungar biðja Sigurð Fáfnisbana fara til bardaga með sér. Hann sagði svá vera skyldu. Ek var þá enn með Sigurði. Sigldum vér þá enn norðr til Holtsetulands ok lendum þar, sem Járnamóðir heitir. En skammt frá höfninni váru settar upp heslistengr, þar sem orrostan skyldi vera.

Sjám vér þá mörg skip sigla norðan. Váru Gandálfs synir fyrir þeim. Sækja þá hvárirtveggja. Sigurðr hringr var eigi þar, því at hann varð at verja land sitt, Svíþjóð, því at Kúrir ok Kvænir herjuðu þangat. Sigurðr var þá gamall mjök. Síðan lýstr saman liðinu, ok verðr þar mikil orrosta ok mannskæð. Gandálfs synir gengu fast fram, því at þeir váru bæði meiri ok sterkari en aðrir menn.

Í þeira liði sást einn maðr, mikill ok sterkr. Drap þessi maðr menn ok hesta, svá at ekki stóð við, því at hann var líkari jötnum en mönnum. Gunnarr bað Sigurð sækja í móti mannskelmi þessum, því at hann kvað eigi svá mundu duga. Sigurðr réðst nú í móti þeim mikla manni ok nokkurir menn með honum, ok váru þá flestir þess ófúsir. "Finnum vér þá skjótt inn mikla mann," segir Gestr, "ok frétti Sigurðr hann at nafni ok hvaðan hann væri. Hann kveðst Starkaðr heita Stórverksson norðan af Fenhring ór Noregi.

Sigurðr kveðst hans heyrt hafa getit ok optast at illu. "Eru slíkir menn eigi sparandi til ófagnaðar."

Starkaðr mælti: "Hverr er þessi maðr, er mik lýtir svá mjök í orðum?"

Sigurðr sagði til sín.

Starkaðr mælti: "Ertu kallaðr Fáfnisbani?"

"Svá er," segir Sigurðr.

Starkaðr vill þá undan leita, en Sigurðr snýr eptir ok færir á lopt sverðit Gram ok lamdi hann með hjöltunum jaxlgarðinn, svá at hrutu ór honum tveir jaxlar. Var þat meiðsla högg. Sigurðr bað þá mannhundinn brott dragast þaðan. Starkaðr snarast þá í brott þaðan. En ek tók annan jaxlinn ok hefi ek með mér. Er sá nú hafðr í klukkustreng í Danmörk ok vegr sjau aura. Þykkir mönnum forvitni at sjá hann þar.

Eptir flótta Starkaðar flýja Gandálfs synir. Tókum vér þá mikit herfang, ok fóru síðan konungar heim í ríki sitt ok setjast þar um hríð.

8. Hversu Gestr eignaðist gullit

Litlu síðar heyrðum vér getit níðingsvígs Starkaðar, er hann hafði drepit Ála konung í laugu.

Var þat einn dag, at Sigurðr Fáfnisbani reið til einhverrar stefnu, þá reið hann í einhverja veisu, en hestrinn Grani hljóp upp svá hart, at í sundr stökk brjóstgjörðin ok fell niðr hringjan. En er ek sá, hvar at hún glóaði í leirinum, tók ek upp ok færða ek Sigurði, en hann gaf mér. Hafi þér nú fyrir litlu sét þetta sama gull. Þá stökk Sigurðr af baki, en ek strauk hest hans, ok þó ek leir af honum, ok tók ek einn lepp ór tagli hans til sýnis vaxtar hans."

Sýndi Gestr þá leppinn, ok var hann sjau álna hár.

Óláfr konungr mælti: "Gaman mikit þykki mér at sögum þínum."

Lofuðu nú allir frásagnir hans ok frækleik. Vildi konungr, at hann segði miklu fleira um atburði frænda sinna. Segir Gestr þeim marga gamansamliga hluti allt til aptans. Fóru menn þá at sofa.

En um morgininn eptir lét konungr kalla Gest ok vill enn fleira tala við Gest. Konungr mælti: "Eigi fæ ek skilit til fulls um aldr þinn, hver líkendi þat má vera, at þú sér maðr svá gamall, at værir við staddr þessi tíðendi. Verðr þú at segja sögu aðra, svá at vér verðim sannfróðari um slíka atburði."

Gestr svarar: "Vita þóttumst ek þat fyrir, at þér mundið heyra vilja aðra sögu mína, ef ek segða um gullit, hversu farit væri."

Konungr mælti: "Segja skaltu víst."

9. Frá Brynhildi ok Loðbrókarsonum

"Þá er nú enn at segja," segir Gestr, "at ek fór norðr til Danmerkr, ok settumst ek þar at föðurleifð minni, því at hann andaðist skjótt. Ok litlu síðar frétta ek dauða Sigurðar ok svá Gjúkunga, ok þótti mér þat mikil tíðendi."

Konungr mælti: "Hvat varð Sigurði at bana?"

Gestr svarar: "Sú er flestra manna sögn, at Guttormr Gjúkason legði hann sverði í gegnum sofanda í sæng Guðrúnar. En þýðverskir menn segja Sigurð drepinn hafa verit úti á skógi. En igðurnar sögðu svá, at Sigurðr ok Gjúka synir hefði riðit til þings nokkurs ok þá dræpi þeir hann. En þat er alsagt, at þeir vágu at honum liggjanda ok óvörum ok sviku hann í tryggð."

En hirðmaðr einn spyrr: "Hversu fór Brynhildr þá með?"

Gestr svarar: "Þá drap Brynhildr sjau þræla sína ok fimm ambáttir, en lagði sik sverði í gegnum ok bað sik aka með þessa menn til báls ok brenna sik dauða. Ok svá var gert, at henni var gert annat bál, en Sigurði annat, ok var hann fyrri brenndr en Brynhildr. Henni var ekit í reið einni, ok var tjaldat um guðvef ok purpura, ok glóaði allt við gull, ok svá var hún brennd."

Þá spurðu menn Gest, hvárt Brynhildr hefði nokkut kveðit dauð. Hann kvað þat satt vera. Þeir báðu hann kveða, ef hann kynni.

Þá mælti Gestr: "Þá er Brynhildi var ekit til brennunnar á helveg, ok var farit með hana nær hömrum nokkurum. Þar bjó ein gýgr. Hún var úti fyrir hellis dyrum ok var í skinnkyrtli ok svört yfirlits.

Hún hefir í hendi sér skógarvönd langan ok mælti: "Þessu vil ek beina til brennu þinnar, Brynhildr, ok væri betr, at þú værir lifandi brennd fyrir ódáðir þínar þær, at þú lézt drepa Sigurð Fáfnisbana, svá ágætan mann, ok opt var ek honum sinnuð, ok fyrir þat skal ek ljóða á þik með hefndarorðum þeim, at öllum sér þú at leiðari, er slíkt heyra frá þér sagt."

Eptir þetta ljóðast þær á, Brynhildr ok gýgr. Gýgr kvað:

"Skaltu í gegnum

ganga eigi

grjóti studda

garða mína.

Betr sæmdi þér

borða at rekja

heldr en at vitja

várra ranna.

Hvat skaltu vitja

af Vallandi,

hverflynt höfuð,

húsa minna?

Þú hefir vörgum,

ef þín vitja,

mörgum til matar

manns blóð gefit."

Þá kvað Brynhildr:

"Bregðu mér eigi,

brúðr ór steini,

þótt væra ek fyrr

í víkingu.

Ek mun okkar

æðri þykkja,

hvars eðli menn

okkart kunnu."

Gýgr kvað:

Þú ert, Brynhildr

Buðladóttir,

heilli verstu

í heim borin.

Þú hefir Gjúka

of glatat börnum

ok búi þeira

brugðit góðu."

Brynhildr kvað:

"Ek mun segja þér

sanna ræðu,

vélgjarnt höfuð,

ef þik vita lystir,

hvé gerðu mik

Gjúka arfar

ástalausa

ok eiðrofa.

Lét mik af harmi

hugfullr konungr,

átta systur

undir eik búa.

Var ek vetra tólf,

ef þik vita lystir,

þá er ek ungum gram

eiða svarðak.

Ek lét gamlan

gýgjar bróður,

Hjálmgunnar, næst

heljar ganga.

Gaf ek ungum sigr

Auða bróður.

Þar var mér Óðinn

ofgreypr fyrir.

Lauk hann mik skjöldum

í Skatalundi

rauðum ok hvítum.

Randir snurtust.

Þann bað hann slíta

svefni mínum,

er hvergi lands

hræðask kynni.

Lét hann um sal minn

sunnanverðan

hávan brenna

hrotgarm viðar.

Þar bað hann þegar einn

yfir um ríða,

þann er færði mér

Fáfnis dýnu.

Reið góðr Grana

gullmiðlandi,

þar er fóstri minn

fletjum stýrði.

Einn þótti hann þar

öllum betri

víkingr Dana

í verðungu.

Sváfum vit ok undum

í sæng einni,

sem hann bróðir minn

of borinn væri.

Hvárki mátti

hönd yfir annat

átta nóttum

okkart leggja.

Því brá mér Guðrún

Gjúkadóttir,

at ek Sigurði

svæfi í armi.

Þá varð ek þess vís,

at ek vilda eigi,

at þau véltu mik

í verfangi.

Munu við ofstríð

alls til lengi

konur ok karlar

kvikvir fæðask.

Vit skulum okkrum

aldri slíta,

Sigurðr, saman.

Sökkstu nú, gýgr."

Þá æpti gýgr ógurligri röddu ok hljóp inn í bjargit.

Þá sögðu hirðmenn konungs: "Gaman er þetta, ok segðu enn fleira."

Konungr mælti: "Eigi er nauðsyn at segja fleira frá þvílíkum hlutum."
Konungr mælti: "Vartu nokkut með Loðbrókar sonum?"

Gestr svarar: "Skamma stund var ek með þeim. Ek kom til þeira, þá er þeir herjuðu suðr at Mundíafjalli ok brutu Vífilsborg. Þá var allt við þá hrætt, því at þeir höfðu sigr, hvar sem þeir kómu, ok þá ætluðu þeir at fara til Rómaborgar.

Þat var einn dag, at maðr nokkurr kom fyrir Björn konung járnsíðu ok heilsar honum. Konungr tekr honum vel ok spurði, hvaðan hann væri at kominn. Hann sagðist kominn sunnan frá Rómaborg.

Konungr spurði: "Hvé langt er þangat?"

Hann svaraði: "Hér máttu sjá, konungr, skó, er ek hefi á fótum."

Tekr hann þá járnskó af fótum sér, ok váru allþykkir ofan, en mjök slitnir neðan. "Svá er löng leið heðan til Rómaborgar sem þér meguð nú sjá á skóm mínum, hversu hart at þeir hafa þolat."
Konungr mælti: "Furðu löng leið er þetta at fara, ok munum vér aptr snúa ok herja eigi á Rómaríki."

Ok svá gera þeir, at þeir fara eigi lengra, ok þótti hernum þetta undarligt, at snúa svá skjótt sínu skapi við eins manns orð, er þeir höfðu áðr allt ráðs fyrir gert. Fóru Loðbrókar synir við þetta aptr ok heim norðr ok herjuðu eigi lengra suðr."

Konungr sagði: "Auðsýnt var þat, at helgir menn í Róma vildu eigi yfirgang þeira þangat, ok mun sá andi af guði sendr verit hafa, at svá skiptist skjótt þeira fyrirætlan at gera ekki spellvirki inum helgasta stað Jesú Kristí í Rómaborg."

10. Hvar Gesti þótti bezt hirðvist

Enn spurði konungr Gest: "Hvar hefir þú þess komit til konunga, er þér hefir bezt þótt?"

Gestr segir: "Mest gleði þótti mér með Sigurði ok Gjúkungum. En þeir Loðbrókar synir váru menn sjálfráðastir at lifa sem menn vildu. En með Eireki at Uppsölum var sæla mest. En Haraldr konungr hárfagri var vandastr at hirðsiðum allra fyrrnefndra konunga. Ek var ok með Hlöðvé konungi á Saxlandi, ok þar var ek prímsigndr því at ek mátti eigi þar vera elligar, því at þar var kristni vel haldin, ok þar þótti mér at öllu bezt."

Konungr mælti: "Mörg tíðendi muntu segja kunna, ef vér viljum spyrja."

Konungr fréttir nú margs Gest. En Gestr segir þat allt greiniliga, ok um síðir talar hann svá: "Nú má ek segja yðr, hví at ek em Norna-Gestr kallaðr."

Konungr sagðist þat heyra vilja.

11. Nornir spáðu Gesti

"Þar var, þá er ek var fæddr upp með föður mínum í þeim stað, er Græningr heitir. Faðir minn var ríkr at peningum ok helt ríkuliga herbergi sín. Þar fóru þá um landit völur, er kallaðar váru spákonur ok spáðu mönnum aldr. Því buðu menn þeim ok gerðu þeim veizlur ok gáfu þeim gjafir at skilnaði. Faðir minn gerði ok svá, ok kómu þær til hans með sveit manna, ok skyldu þær spá mér örlög. Lá ek þá í vöggu, er þær skyldu tala um mitt mál. Þá brunnu yfir mér tvau kertisljós. Þær mæltu þá til mín ok sögðu mik mikinn auðnumann verða mundu ok meira en aðra mína foreldra eða höfðingja syni þar í landi ok sögðu allt svá skyldu fara um mitt ráð. In yngsta nornin þóttist of lítils metin hjá hinum tveimr, er þær spurðu hana eigi eptir slíkum spám, er svá váru mikils verðar. Var þar ok mikil ribbalda sveit, er henni hratt ór sæti sínu, ok fell hún til jarðar.

Af þessu varð hún ákafa stygg. Kallar hún þá hátt ok reiðiliga ok bað hinar hætta svá góðum ummælum við mik, --"því at ek skapa honum þat, at hann skal eigi lifa lengr en kerti þat brennr, er upp er tendrat hjá sveininum."

Eptir þetta tók in ellri völvan kertit ok slökkti ok biðr móður mína varðveita ok kveykja eigi fyrr en á síðasta degi lífs míns. Eptir þetta fóru spákonur í burt ok bundu ina ungu norn ok hafa hana svá í burt, ok gaf faðir minn þeim góðar gjafir at skilnaði. Þá er ek em roskinn maðr, fær móðir mín mér kerti þetta til varðveizlu. Hefi ek þat nú með mér."

Konungr mælti: "Hví fórtu nú hingað til vár?"

Gestr svarar: "Þessu sveif mé í skap. Ætlaða ek mik af þér nokkura auðnu hljóta mundu, því at þér hafið fyrir mér verit mjök lofaðr af góðum mönnum ok virtum."

Konungr sagði: "Viltu nú taka helga skírn?"

Gestr svarar: "Þar vil ek gera at yðru ráði."

Var nú svá gert, ok tók konungr hann í kærleika við sik ok gerði hann hirðmann sinn. Gestr varð trúmaðr mikill ok fylgdi vel konungs siðum. Var hann ok vinsæll af mönnum.

12. Dauði Gests

Þat var einn dag, at konungr spurði Gest: "Hversu lengi vildir þú nú lifa, ef þú réðir?"

Gestr svarar: "Skamma stund heðan af, ef guð vildi þat."

Konungr mælti: "Hvat mun líða, ef þú tekr nú kerti þitt?"

Gestr tók nú kerti sitt ór hörpustokki sínum. Konungr bað þá kveykja, ok svá var gert. Ok er kertit var tendrat, brann þat skjótt.

Konungr spurði Gest: "Hversu gamall maðr ertu?"

Gestr svarar: "Nú hefi ek þrjú hundruð vetra."

"Allgamall ertu," sagði konungr.

Gestr lagðist þá niðr. Hann bað þá ólea sik. Þat lét konungr gera. Ok er þat var gert, var lítit óbrunnit af kertinu. Þat fundu menn þá, at leið at Gesti. Var þat ok jafnskjótt, at brunnit var kertit ok Gestr andaðist, ok þótti öllum merkiligt hans andlát. Þótti konungi ok mikit mark at sögum hans, ok þótti sannast um lífdaga hans, sem hann sagði.