Sørli tått

Sørli tått eller sagaen om Hedin og Høgni.

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

1. Om Frøya og dvergene.

Øst for Vanakvisl i Asia var et sted som ble kalt Asialand eller Asiaheim, og folkene der ble kalt Æser. Hovedbyen der ble kalt Åsgård, og Odin het kongen som styrte der. Dette var et stort blotsted, og Odin satte Njord og Frøy som blotgoder der.
Datter til Njord het Frøya; hun fulgte Odin og var frilla hans.

Det var noen menn i Asia; en het Alfrigg, en annen Dvalinn, en tredje Berling, en fjerde Grer. De hadde hjemmet sitt nær kongens hall. Så hendige var de at alt de gjorde ble fullkomment. Den type mennesker som disse var kalte folk dverger. De bodde i en stein, og blandet seg den gang mer med mennesker enn nå.

Odin elsket Frøya svært, og hun var den fagreste av alle kvinner på denne tiden. Hun hadde et eget hus som var både vakkert og solid; så folk sa, at om døra var lukket og låst, kunne ingen mann komme inn i huset om ikke Frøya ville.

En dag gikk Frøya til steinen, som da var åpen. Dvergene holdt på å smi en halsring av gull og var nå nesten ferdige. Frøya likte utseendet til halsringen svært godt, og dvergene likte utseendet til Frøya svært godt, også. Hun ba dvergene om å få kjøpe halsringen, og bød i mot både gull, sølv og andre verdigjenstander. De sa at de ikke manglet rikdom, men sa at hver av dem ville selge sin del av halsringen, og at de ikke ville ha noe annet for det enn at hun lå en natt hos hver av dem. Og enten hun likte dette eller ikke, så avtalte de det. Etter at fire netter var gått, og vilkårene hadde blitt oppfylt; ga dvergene halsringen til Frøya.Hun for hjem til huset sitt og holdt tett om dette, som om ingenting hadde hendt.

2. Avtalen mellom Odin og Frøya.

En mann het Farbauti. Han var bonde og hadde en kone som het Laufey. Hun var både slank og spinkel; derfor ble hun kalt Nål. De hadde en sønn som het Loki. Ikke var han stor av vekst, men ble tidlig ordkvass og snarrådig. Allerede i unge år var han svært ful, og hadde mer enn andre menn den egenskap som kalles sluhet; derfor ble han kalt Loki den listige. Han for til Odin i Åsgård og gikk i hans tjeneste. Uansett hva Loki sa, så talte Odin slik Loki ville. Likevel stilte Odin ham på store prøver, men han løste dem alle bedre enn en kunne vente. Loki fikk kunnskap om nesten alt som skjedde, og fortalte også alt han visste til Odin.

Det fortelles også at da Loki fikk greie på at Frøya hadde fått halsringen, og hva hun hadde gitt i mot; da fortalte han dette til Odin. Da Odin hørte dette ba han Loki få tak i den og bringe den til ham. Loki sa at dette var svært vanskelig fordi ingen mann kom inn i huset hennes uten at Frøya ville det. Odin sa at han skulle fare, og ikke komme tilbake før han hadde fått tak i halsringen. Loki gikk da skrikende av gårde; de fleste var glade når Loki hadde vansker.

Han gikk til Frøyas dør, men den var låst. Ikke klarte han å komme inn, selv om han prøvde. Det var svært kaldt ute og han tok til å fryse. Han skapte seg da om til en flue, og fløy bort til alle låser og alle sammenfellinger, men kunne ikke finne noen åpning noe sted, slik at han kunne komme inn. Oppe ved mønet fant han en åpning, selv om den ikke var større enn at en kunne stikke en nål inn der; der bora han seg inn. Da han kom inn sperret han opp øynene, for å se om noen var våken, men han så at alle i huset sov. Han farer da bort til senga til Frøya og ser at hun har halsringen på seg, men at festet er under henne. Loki blir da til en loppe, og setter seg på Frøyas kinn og biter slik at hun våkner og vrir på seg, og sovner igjen. Da drar Loki av seg loppehammen, lurer halsringen av henne, åpner husdøra og farer bort, og gir det til Odin.

Frøya våkner om morgenen og ser at døra er åpen, men ikke brutt opp, og at den gode halsringen er borte. Hun mener å vite hva slags lureri som her hadde vært, og går inn i hallen, bort til kong Odin, straks hun er kledd. Ille hadde han gjort, sier hun, da han stjal hennes halsring fra henne, og hun ber om å få den igjen. Odin sier at det skal hun aldri få, på grunn av den måten hun hadde fått tak i den på, --"uten at du gjør det slik at to konger, hver tjent av tjue konger, blir uenige og slåss med slik trolldom og galskap, at de står opp og kjemper straks de faller, uten at noen kristen mann var så modig og fylt av så mye hell fra sin herre, at han torde å gå inn i kampen deres og med våpen drepe disse menn. Da først skal deres prøvelser være over, uansett hvilken høvding det måtte bli lagt på å løse dem fra deres tvang og plage på grunn av deres skadelige framferd."

Frøya sa ja til dette og fikk tilbake halsringen.

3. Om Sørli viking.

På den tid da det var gått tjuefire vintre siden Fred-Frodis fall, styrte en konge som het Erling over Oppland i Norge. Han hadde en dronning og to sønner; den eldste het Sørli den sterke, og den yngste het Erlend. De var gilde menn, men Sørli var den sterkeste. Så snart de var gamle nok, dro de i hærferd. De kjempet mot Sindri viking, sønn av Sveigi, sønn av Haki sjøkonge, ved Elfarskjær. Der falt Sindri viking og alle krigerne hans. I dette slaget falt også Erlend Erlingsson. Etter dette seilte Sørli til Østersjøen og herja der. Han gjorde så mange stordåder der at det ville ta lang tid å skrive om dem alle.

4. Om kong Sørli og kong Høgni.

En konge het Halvdan; han styrte over Danmark. Han satt i den byen som heter Roskilde. Han var gift med Hvedna den eldre, og sønnene deres var Høgni og Håkon. De var fremragende menn av styrke, vekst og dugelighet. Straks de var voksne, dro de i hærferd.

Nå skjer det at Sørli en høst satte kurs for Danmark. Kong Halvdan hadde da tenkt seg på kongestevne. Han var svært gammel da dette hendte. Et drakeskip så godt eide han at dets like ikke fantes i Norderlandene når det gjaldt styrke og velbygdhet. Det lå fortøyd i havna, for kong Halvdan var på land og hadde kalt sammen til avskjedsfest. Men da Sørli så draken ble hjertet hans fylt med misunnelse, og han ønsket for enhver pris å eie det og ha det selv. De fleste menn er også enige i at det aldri har vært et bedre skip i Norderlandene, bortsett fra drakene Ellidi, Gnod og Ormen Lange.

Han talte til sine krigere, og ba dem gjøre seg klar til kamp, --”fordi vi skal drepe kong Halvdan, og få tak i draken.”

Talen hans svarte en mann på som het Sævar, han var hirdmann og høvedsmann for Sørli: ”Det er ikke fornuftig, herre, for Halvdan er en stor høvding og en navngjeten mann. Han har også to sønner som vil måtte hevne ham, siden de nå er svært navngjetne selv.”

”Selv om de er taprere enn gudene,” sa Sørli, ”så skal jeg likevel slåss med dem.”

De gjorde seg nå klar til kamp.Kong Halvdan fikk nå nyss om dette. Han ga seg av sted og for til skipene sammen med alle krigerne sine; og nå gjorde de seg klar til kamp. Noen menn sa til Halvdan at det var lite visdom i å kjempe, og at han burde flykte på grunn av forskjellen i antallet krigere. Kongen sa at heller skulle den ene falle over den andre enn at han ville flykte. Begge parter gjorde seg nå klar til slag, og den voldsomste kamp tar til. Den ender med at kong Halvdan og alle krigerne hans faller. Siden tok Sørli draken og alt som var av verdi på den.

Så hørte Sørli at Høgni var kommet fra hærferd og lå ved Odinsøy. Dit seiler Sørli med skipene sine, og straks de møtes forteller han Høgni om hans fars, Halvdans, fall, og tilbyr ham forlik, selvdømme og fosterbrorskap, men Høgni avviste alt. Siden kjempet de; som det fortelles i Sørlistikka. Håkon gikk djervt på og drepte Sævar, merkesmann og hirdmann til Sørli. Etter dette drepte Sørli Håkon, men Høgni drepte kong Erling, far til Sørli. Så kjempet Høgni og Sørli; og Sørli falt foran Høgni av sår og utmattelse. Høgni fikk ham helet, og de sverget fosterbrorskap, og holdt denne vel, så lenge de levde. Men Sørli levde kortest av dem og falt i Austerveg for vikinger, som det sies i Sørlistikka:

”Falt den modige

først i bitter drapslysing

øst i Austerveg

på Hel-gulvet,

død blant fiskene,

den dådrike,

bitt av sverdspiss,

vikingers brynjer.”

Men da Høgni hørte om Sørlis fall herja han i Austerveg samme sommeren og alle steder seiret han. Han ble konge der, og folk forteller at tjue konger ble skattskyldige under kong Høgni, og la seg under ham. Høgni var så navngjeten av sine storverk og hærferder at hans navn var kjent nord fra Finnmark til Paris, og overalt i mellom.

5. Hedin får høre om kong Høgni.

En konge het Hjarrandi og styrte over Serkland. Han hadde en sønn med sin dronning som het Hedin, og tidlig ble en fremragende mann når det gjaldt styrke, vekst og dugelighet. Allerede som ungdom lå han i hærferd og ble sjøkonge. Han herja vidt og bredt i Spania og Grekenland, og de nærliggende land. Tjue konger gjorde han skatteskyldige under seg, slik at de alle holdt land og len i hans navn. Hedin satt om vinteren hjemme i Serkland.

Det fortelles at engang for Hedin inn i en skog med hirden sin. Han stoppa opp alene i en rydning, og så en kvinne som satt på en stol der; storvokst og vakker. Hun hilste høflig på Hedin. Han spurte henne om navnet, og hun svarte at hun het Gøndul. Siden talte de sammen, hun spurte ham om alle storverkene hans, og han fortalte henne alt om dem, og spurte henne om hun visste om noen konge som var hans like når det gjaldt tapperhet og hardhet, berømmelse og framgang.

Hun fortalte at hun visste om en som ikke var underlegen ham, og tjue konger tjente ham, og sa at han het Høgni og satt nord i Danmark.
"Det vet jeg," sa Hedin, "at vi skal finne ut av hvem som er den fremste av oss."

"Du bør nå," sier Gøndul, "gå tilbake til mennene dine; de leter kanskje etter deg."

Siden skilte de lag; han for til mennene sine mens hun ble sittende igjen der. Straks våren kom gjør Hedin klar ferden sin; han har et drakeskip og tre hundre menn. Han setter kursen nordover i verden, og seiler den sommeren og den vinteren.Om våren kom han til Danmark.

6. Hedin og Høgni testet hverandre i idrett.

Kong Høgni satt i ro hjemme da han hørte at en navngjeten konge hadde kommet til landet. Han innbød ham da hjem til en storslått veitsle. Hedin sa takk til det, og da de satt og drakk spurte Høgni hvilket ærende Hedin hadde, siden han hadde fart så langt nord i verden. Nå fortalte Hedin hvorfor han hadde kommet dit; at han ville de skulle teste sitt mot og sin tapperhet, idrett og dugelighet mot hverandre. Høgni sa han var klar for dette.Og tidlig neste dag dro de og svømte, og deretter til skytebakken. De testet hverandre i ridderlek og våpenbruk, og alle slags idretter; så jevnbyrdige var de på alle måter, at ingen klarte å avgjøre hvem som var den dyktigste av dem.

Etter dette sverget de hverandre fosterbrorskap, og de skulle nå dele alt likt. Hedin var ung og ugift, men Høgni var noe eldre. Han var gift med Hervor Hjørvardsdatter, sønn av Heidrek Ulveham. Høgni hadde en datter som het Hild; hun var den klokeste og vakreste av alle kvinner. Han elsket sin datter svært høgt, og ikke hadde han flere barn.

7. Hedin blir lokket til misgjerning.

Det fortelles etter noen tid dro Høgni i hærferd, men Hedin ble igjen og skulle vokte riket. En dag for Hedin inn i en skog for å more seg. Været var fint, men igjen kom han bort fra mennene sine. Han kom inn i en rydning og der så han den samme kvinna sitte på stolen, som han tidligere hadde møtt i Serkland, og han syntes hun nå så enda fagrere ut enn tidligere. Igjen talte hun til ham først, og hun var blid i målet. Hun holdt ut et horn som hadde et lokk over. Kongen fikk hug til henne, og hun bød ham å drikke. Fordi kongen var blitt varm var han tørst, så han tok hornet og drakk. Men da han hadde drukket følte han seg svært underlig, for han kunne ikke huske noe av det som hadde hendt tidligere. Han satte seg da ned, og de talte sammen.
Hun spurte om han hadde funnet ut selv det hun hadde fortalt ham om Høgnis hardhet og dyktighet.

Hedin sa at det var sant, --"fordi han ikke var dårligere enn meg i noen øvelse som vi prøvde, derfor sa vi at vi var jevnlike."

"Ikke er dere to jevnlike," sa hun.

"Hvorledes vet du det?" sa han.

"Det vet jeg," sa hun, "fordi Høgni har en ættestor dronning, mens du ingen kone har."

Han svarer: "Høgni lar meg straks gifte meg med Hild, hans datter, hvis jeg ber ham om det, og ikke har jeg da dårligere giftemål enn han."
"Da minker ærgjerrigheten din," sier hun, "om du ber Høgni om å få gifte deg med datteren hans. Mye bedre hadde det vært, om du ikke mangler mot eller tapperhet, slik som du sier; å bortføre Hild, og å drepe dronninga på den måten at du tar henne og legger henne ned foran framstavnen på draken og lar den skjære henne i biter når den blir sjøsatt."

Hedin var så fanget i ondskap og glemsel på grunn av det ølet han hadde drukket at han ikke så noe annet råd enn dette; og ikke husket han at han og Høgni var fosterbrødre."

Siden skiltes de og Hedin for tilbake til mennene sine. Sommeren var nå på hell, og Hedin får mennene til å gjøre klar draken; fordi han sier han vil hjem til Serkland. Så gikk han til huset og tok Hild og dronninga, en i hver arm, og gikk ut med dem. Mennene hans tok klærne og smykkene av Hild. Ingen i riket våget å utfordre Hedin og hans krigere, så skremmende som han så ut.

Hild spurte Hedin hva han aktet å gjøre, og han fortalte henne det.

Hun ba ham ikke om å gjøre det, --"fordi far min vil la deg få gifte deg med meg, om du ber ham."

"Aldri vil jeg gjøre det," sa Hedin, "å be om å få deg."

”Og likevel er det slik,” sier hun, ”at om du ikke gjør annet enn å bortføre meg, da vil min far forlikes med deg. Om du gjør noe så ondt og umandig at du blir banemann til min mor; da vil min far aldri forlikes med deg. Og slik har drømmene mine vært at dere to skal kjempe og drepe hverandre. Men andre, og tyngre ting, skal komme; ting som skal gi meg svært mye sorg. Jeg skal se min far bli skadet og forbannet, og ikke har jeg noen glede av å se deg i konflikt og vanskeligheter."

Hedin sa at han ikke brød seg noe om det som kom senere, og sa at han ville gjøre slik han hadde sagt.

”Ikke kan du gjøre noe med dette nå,” sa Hild, ”for du er ikke herre over deg selv.”
Siden gikk Hedin til stranda og draken ble satt fram. Han skjøv dronninga ned foran draken. Hun mistet så livet sitt der, og Hedin går ut på draken.

Og da den var seilingsklar er han ivrig etter å gå i land alene og kommer til den samme skogen han hadde vært i tidligere. Da han kommer fram til rydningen ser han Gøndul sitte på stolen. De hilste vennlig på hverandre. Hedin fortalte henne om gjerningene sine og hun var fornøyd med det han hadde gjort. Hun hadde med seg det hornet som hun hadde hatt tidligere, og tilbød han å drikke. Han tok i mot og drakk, men da han hadde drukket kom søvnen over ham, og han seig ned i fanget hennes.

Da han hadde sovnet, gled hun unna hodet hans og sa: ”Nå binder jeg deg med dom og trollord som Odin har lagt på dere; både du og Høgni og alle krigerne deres.”

Så våknet Hedin og så et glimt av Gøndul; han syntes hun var sort og diger. Hedin husker nå alt og han syntes hans ulykke hadde vært stor. Han ønsket å fare bort slik at han ikke daglig ble bebreidet for sine onde handlinger. En god bør blåser fra landet; nå drar han til skipet, løsner raskt fortøyningene, og seiler så bort med Hild.

8. Hjadningenes slag tar til.

Nå kommer Høgni hjem og får høre sannheten; Hedin har seilt bort med draken Halfdanarnaut og Hild, mens dronninga lå igjen død. Høgni ble nå svært sint og ba krigerne sine om å gjøre seg klar straks, og seile etter Hedin. De gjør dette og får straks den beste bør slik at dag etter dag kommer de om kvelden til den havna som Hedin har seilt ut av om morgenen.

Men en dag som Høgni kom til en havn, kunne han se Hedins seil der. Høgni og hans krigere seilte rett mot det. Og utrolig, men sant, så fikk Hedin nå motvind, mens Høgni hadde den samme bør. Hedin går inn til en øy som heter Hå, og ankrer opp der.

Smart kommer Høgni etter, og da de møtes sier Hedin vennlig til ham: ”Det er å fortelle, fosterbror, at en slik stor ulykke har hendt meg at bare du kan bøte dette. Jeg har hærtatt din datter og drake, og drept din dronning; ikke på grunn av min egen ondskap, men på grunn av onde spådommer og forbannelser. Jeg vil nå at du dømmer selv mellom oss. Det vil jeg by deg: både Hild og draken, krigerne mine og rikdommen min; dessuten skal jeg fare så langt av gårde i verden, og aldri mer komme til Norderlandene, at du aldri får se meg igjen så lenge jeg lever."

Høgni svarer: "Jeg ville ha latt deg få gifte deg med Hild, om du hadde bedt meg om det. Og selv om du har hærtatt henne, så kunne vi ha blitt forlikt om det. Men nå da du har gjort så mye ondt mot dronninga og drept henne, er det ikke noe håp om at jeg vil forlikes med deg. Vi må straks finne ut hvem som kan hugge sterkest."
Hedin svarer: "Da foreslår jeg, hvis du ikke vil annet enn og slåss, at vi to kjemper alene mot hverandre, fordi du har ingen sak mot noen annen her enn meg. Ikke er det riktig at uskyldige menn skal betale for min ondskap og misgjerning."

Følgesmennene deres sverget alle at de heller ville falle alle som en, enn å bli nektet å hugge.

Og da Hedin så at Høgni ikke ville noe annet enn å kjempe, da ba han sine menn gå i land. "Ikke skal jeg nå gi meg lengre for Høgni, eller unnskylde meg for denne strid; og nå skal hver av oss vise hva han duger til."
De gikk nå på land og begynte å kjempe. Høgni er rasende, men Hedin er både dyktig med våpen og god til å hugge. Det hevdes å være sant at så mye ondskap og trolldom fulgte dette raseriet at selv om de kløyvde hverandre ned gjennom skuldrene, så sto de opp som tidligere og kjempet videre. Hild satt i en lund og så på denne striden.

Denne tvang og trolldom holdt på fra de tok til å kjempe, og fram til det at Olaf Trygvasson ble konge i Norge. Menn sier at det tok 143 år før denne navngjetne mannen, kong Olaf, gjorde det slik at hans hirdmann løste dem fra deres ynkelige plage og skadelige harme.

9. Hjadningenes slag tar slutt.

Det første året kong Olaf styrte er det sagt at han en kveld kom til øya Hå og lå til ankers der. På den nevnte øya var det vanlig at vaktmenn forsvant hver natt, men ingen visste hvor de ble av. Ivar ljomi skulle være vaktmann denne natta.

Da alle mennene var sovna tok Ivar sverdet, som Jarnskjold hadde eid, og hans sønn Torstein hadde gitt ham, og alle hærklærne, og gikk opp på øya.

En mann kom gående mot ham da han var kommet dit; han var stor av vekst og dekket av blod, og hadde et sorgfullt ansiktsutrykk.
Ivar spurte denne mann om navnet, og han sa at han het Hedin og var sønn av Hjarrandi, som ætta fra Serkland: "Det er sant det jeg sier, at om vaktmenn har forsvunnet her så er det min og Høgni Halfdansons skyld; fordi vi og våre krigere er tvunget til, på grunn av så mye tvang og trolldom, å kjempe både natt og dag, og slik har det vært mange mannsaldre. Og Hild Høgnidatter sitter og ser på. Men Odin har lagt dette på oss og det er ingen annen måte å bli løst fra dette enn at en kristen mann kjemper mot oss, og den som han dreper skal ikke stå opp igjen. Slik vil hver av oss kunne bli løst fra vår trelldom. Nå vil jeg be om at du blir med og kjemper mot oss, fordi jeg vet at du er god kristen, og også at kongen som du tjener har mye hell. Min hug forteller meg også at vi vil få mye godt av ham og hans krigere."
Ivar sier ja til å fare med ham.

Hedin ble glad for det og sa: "Du skal vokte deg for og ikke gå mot Høgni, og dessuten at du ikke dreper meg før Høgni er såra, for ingen mann kan gå mot Høgni og drepe ham hvis jeg allerede er død, for han har redselshjelm i øynene som ingen vette kan hjelpe mot. Eneste måten er at jeg går mot ham og kjemper mot ham, mens du går bak ham og gir ham banehugg. Du vil ikke ha noen vansker med å drepe meg, selv om jeg er den som lever lengst av oss."

Siden gikk de for å kjempe, og Ivar ser at alt dette som Hedin hadde sagt ham var sant. Han går bak ryggen på Høgni og hugger ham i hodet og kløyver ham ned til skuldrene. Høgni faller da død om og står siden aldri opp igjen. Så drepte han alle de krigerne som var med i slaget; Hedin til sist, og hadde ingen vansker med dette. Han gikk deretter til skipene, og da var daggryet der; så han for til kongen og fortalte ham om dette. Kongen var tilfreds med verket hans, og sa at han hadde hatt hellet med seg.

Senere på dagen gikk de på land og opp dit hvor kampen hadde funnet sted, men så ingensteds noe spor av det som hadde hendt der. Men på Ivars sverd var blod som bevis på dette, og aldri siden forsvant det vaktmenn der. Etter dette for kongen hjem til sitt rike.

Ordliste:

ljomi - lysning, skinn, glans; også sverd, dverg

redselshjelm = skremmende oppsyn

SÖRLA ÞÁTTUR EÐA HÉÐINS SAGA OK HÖGNA

1. Frá Freyju ok dvergum

FYRIR austan Vanakvísl í Asía var kallat Asíaland eða Asíaheimr, en þat fólk var kallat Æsir, er þar byggðu, en höfuðborgina kölluðu þeir Ásgarð. Óðinn var þar nefndr konungr yfir. Þar var blótstaðr mikill. Njörð ok Frey setti Óðinn blótgoða. Dóttir Njarðar hét Freyja. Hún fylgdi Óðni ok var friðla hans.

Menn þeir váru í Asía, er einn hét Álfrigg, annarr Dvalinn, þriði Berlingr, fjórði Grérr. Þeir áttu heima skammt frá höll konungs. Þeir váru menn svá hagir, at þeir lögðu á allt gerva hönd. Þess háttar menn, sem þeir váru, kölluðu menn dverga. Þeir byggðu einn stein. Þeir blönduðust þá meir við mannfólk en nú.

Óðinn unni mikit Freyju, enda var hún allra kvenna fegrst í þann tíma. Hún átti sér eina skemmu. Hún var, bæði fögr ok sterk, svá at þat segja menn, at ef hurðin var aftr ok læst, at engi maðr mætti koma í skemmmuna án vilja Freyju.

Þat var einn dag, er Freyju varð gengit til steinsins, hann var þá opinn. Dvergarnir váru at smíða eitt gullmen. Þat var þá mjök fullgert. Freyju leist vel á menit. Dvergunum leist ok vel á Freyju. Hún falaði menit at dvergunum, bauð í móti gull ok silfr ok aðra góða gripi. Þeir kváðust ekki féþurfi, sagðist hverr vilja sjálfr sinn part selja í meninu ok ekki annat fyrir vilja hafa en hún lægi sína nótt hjá hverjum þeira. Ok hvárt sem hún lét at þessu komast betr eða verr, þa keyptu þau þessu. Ok at liðnum fjórum náttum ok enduðum öllum skildaga, afhenda þeir Freyju menit. Fór hún heim í skemmu sína ok lét kyrrt yfir sér, sem ekki hefði í orðit.

2. Sáttmál Óðins ok Freyju

Maðr hét Fárbauti. Hann var karl einn ok átti sér kerlingu þá, er Laufey er nefnd. Hún var bæði mjó ok auðþreiflig; því var hún Nál kölluð. Þau áttu sér einn son barna. Sá var Loki nefndr. Hann var ekki mikill vöxtum, orðskár var hann snemma ok skjótligr í bragði. Hann hafði fram yfir aðra menn visku þá, er slægð heitir. Hann var mjök kyndugr þegar á unga aldri, því var hann kallaðr Loki lævíss. Hann réðst til Óðins í Ásgarð ok gerðist hans maðr. Óðinn mælti hvatvetna eftir honum, hvat sem hann tók til, enda lagði hann oft stórar þrautir fyrir hann, ok leysti hann þær allar vánu betr af höndum. Hann varð ok náliga alls víss, þess er við bar, sagði hann ok allt Óðni, þat er hann vissi.

Þat er ok sagt, at Loki varð víss, er Freyja hafði fengit menit ok svá, hvat hún hafði móti gefit; sagði hann þetta Óðni. En er Óðinn varð þess víss, sagði hann, at Loki skyldi ná meninu ok fá sér. Loki kvað þat óvænligt sakir þess, at engi maðr má í skemmuna komast fyrir utan vilja Freyju. Óðinn sagði, at hann skyldi fara verða ok eigi aftr koma, fyrr en hann hefði nát meninu. Loki sneri þá í brottu æpandi. Flestir urðu við þat kátir, er Loka gekk lítt til.

Hann gengr til skemmu Freyju, ok var hún læst. Hann leitaði við inn at komast ok gat eigi. Kuldaveðr var úti mikit, ok tók honum fast at kólna. Hann varð þá at einni flugu. Hann flökti þá um alla lása ok með öllum fellum ok gat hvergi loft fundit, svá at hann mætti inn komast. Uppi allt hjá burstinni ok þó eigi meiri boru fann hann en sem stinga mætti í nál; þá boru bograr hann inn. En er hann kom inn, var hann flenneygr mjök ok hugði at, ef nokkurir vekti, en hann gat þat sét, at allt svaf í skemmunni. Hann ferr þá innar at sænginni Freyju ok skynjar þá, at hún hefir menit á hálsi sér ok at nistin horfðu niðr á. Loki verðr þá at einni fló. Hann sest á kinn Freyju ok höggr svá, at Freyja vaknar ok snerist við ok sofnar aftr. Þá dregr Loki af sér flóar haminn, lokkar þá af henni menit, lýkr þá upp skemmunni ok ferr í burt ok færir Óðni.

Freyja vaknar um morgininn ok sér, at opnar eru dyrrnar, en ekki brotit, en menit var í brottu it góða. Hún þykkist vita, hver brögð í munu vera, gengr inn í höllina, þegar hún er klædd, fyrir Óðin konung ok talar um, at hann hafi illa látit gera at stela frá henni góðgrip hennar ok biðr hann fá sér aftr góðgrip sinn.
Óðinn segir, at hún skal þat aldri fá, svá at eins hefir hún at því komist, - "nema þú orkir því, at þeir konungar tveir, at tuttugu konungar þjóna hvárum, verði missáttir ok berist nieð þeim álögum ok atkvæðum, at þeir skulu jafnskjótt upp standa ok berjast sem þeir áðr falla, utan nokkurr maðr kristinn verði svá röskr ok honum fylgi svá mikil gifta síns lánardrottins, at hann þori at ganga í bardaga þeira ok vega með vápnum þessa menn. Þá it fyrsta skal þeira þraut lyktast, hverjum höfðingja sem þat verðr lagit at leysa þá svá ór ánauð ok erfiði sinna fárligra framferða."

Freyja játtaði því ok tók við meninu.

3. Frá Sörla víkingi

Í þann tíma, er liðnir váru frá falli Frið-Fróða fjórir vetr ok tuttugu, réð sá konungr Upplöndum í Noregi, at Erlingr hét. Hann átti sér drottningu ok tvá sonu. Hét Sörli sterki inn ellri, en Erlendr inn yngri. Þeir váru efniligir menn. Sörli var þeira sterkari. Þeir lögðu í hernað, þegar þeir höfðu aldr til. Þeir börðust við Sindra víking Sveigisson, Hákasonar sækonungs í Elfarskerjum, ok fell þar Sindri víkingr ok allt lið hans. Í þeiri orrostu fell ok Erlendr Erlingsson. Eftir þat helt Sörli í it Eystra salt ok herjaði þar ok vann svá mörg stórvirki, at seint er öll at skrifa.

4. Frá Sörla ok Högna konungi

Hálfdan hefir konungr heitit. Hann réð fyrir Danmörk. Hann sat í stað, er Hróiskelda heitir. Hann átti Hveðnu ina ellri. Þeira synir váru þeir Högni ok Hákon. Þeir váru afburðarmenn á vöxt ok afl ok alla atgervi. Þeir lögðu í hernað, þegar þeir váru þroskaðir.

Nú er þar til at taka, at Sörli er, at á einu hausti heldr hann til Danmerkr. Hálfdan konungr hafði þá ætlat í konungastefnu. Hann var þá mjök hniginn í efra aldr, er sjá saga gerðist. Hann átti dreka svá góðan, at eigi fannst annarr slíkr á Norðrlöndum sakir sterkleika ok alls hagleiks. Hann flaut um strengi í höfninni, en Hálfdan konungr var á landi ok hafði látit heita fararmungát sitt. En er Sörli sá drekann, rann í hjarta hans eigingirnd mikil, svá at hann vildi drekann eiga fyrir hvern mun ok einn, enda er þat ok flestra manna sögn, at eigi hafi betri gripr verit í skipi en í þessu at fráteknum drekanum Elliða ok Gnoð ok Orminum langa á Norðrlöndum.

Hann talaði þá við menn sína, at þeir skyldu búast til bardaga, - "því at vér skulum drepa Hálfdan konung, en eignast drekann."

Máli hans svarar sá maðr, er Sævarr hét; hann var stafnbúi hans ok stallari: "Þat er eigi ráð, herra," segir hann, "því at Hálfdan er höfðingi mikill ok frægr maðr. Hann á ok sonu þá tvá, er ráðnir eru til hefnda, því at þeir eru nú einir hverir frægastir menn."

"Þó at þeir sé goðunum fremri," sagði Sörli, "þá skal ek einn veg berjast ok áðr."

Búast þeir nú til bardaga. Kemr nú njósn Hálfdani konungi. Bregðr hann við ok ferr til skipa ok menn hans allir, búast þegar til bardaga. Lögðu þat sumir menn til með Hálfdani, at honum væri óráð í at berjast ok hann skyldi flýja sakir liðsmunar. Konungr sagði, at fyrr skyldi hverr falla um annan þveran en hann skyldi flýja Búast nú hvárirtveggju til orrostu, ok slær nú í inn harðasta bardaga, ok lýkr með því, at Hálfdan konungr fellr ok allt lið hans. Síðan tók Sörli drekann ok allt þat, er á honum var fémætt.

Síðan spurði Sörli, at Högni var kominn ór hernaði ok lá við Óðinsey. Þangat heldr Sörli skipum sínum, ok þegar þeir finnast, sagði hann honum fall Hálfdanar, föður síns, ok býður honum sættir ok sjálfdæmi ok þar með fóstbræðralag, en Högni neitaði því öllu. Síðan börðust þeir, sem segir í Sörlastikka. Gekk Hákon allvel fram ok drap Sævar, merkjamann Sörla ok stafnbúa. Eftir þat drap Sörli Hákon, en Högni drap Erling konung, föður Sörla. Síðan börðust þeir Högni ok Sörli, ok fell Sörll fyrir Högna af mæði ok sárum, ok lét Högni síðan græða hann, ok svörðust þeir í fóstbræðralag ok heldu þat vel, meðan þeir lifðu báðir. En Sörli lifði þeira skemmr ok fell í Austrvegi fyrir víkingum, sem segir í Sörlastikka ok hér segir:

Fell inn forsnjalli

fyrst inn víglysti

ýgr í Austrvegi

allr á helpalla,

dauðr um dalreyðar

dáðkunnr miskunnar,

beit at brandmóti

brynstingr víkingum.

En sem Högni frétti fall Sörla, herjaði hann í Austrveg á sama sumri ok hafði alls staðar sigr ok varð þar konungr yfir, ok segja menn svá, at tuttugu konungar urðu skattgildir undir Högna konung ok heldu af honum ríki. Högni varð svá frægr af sínum stórvirkjum ok hernaði, at hans nafn var jafnvel kunnigt norðr við Finnabú sem út í parís ok allt þar í milli.

5. Heðinn spyrr til Högna konungs

Hjarrandi hefir konungr heitit. Hann réð fyrir Serklandi. Hann átti sér drottningu ok einn son, þann er Heðinn er nefndr. Hann var snemma afreksmaðr at afli, vexti ok atgervi. Hann lagði í hernað á æskualdri ok gerðist sækonungr ok herjaði víða um Spanía ok Græcia ok öll nálæg ríki, svá at hann skattgildi undir sik tuttugu konunga, svá at allir heldu af honum land ok lén. Heðinn sat á vetrum heima í Serklandi.

Þat er sagt einhvern tíma, at Heðinn fór á skóg með hirð sinni. Hann varð staddr í rjóðri einn sinna manna. Hann sá konu sitja á stóli í rjóðrinu, mikla vexti ok fríða sjónum. Hún kvaddi Heðin kurteisliga. Hann spurði hana at nafni, en hún nefndist Göndul. Síðan talast þau við, spyrr hún hann at stórvirkjum sínum, en hann sagði henni allt af létta ok spurði hana, hvárt hún vissi nokkurn konung sér jafnan at hreysti ok harðræði, frægðum ok framkvæmdum.

Hún kveðst þann vita, er ekki skyrti við hann ok eigi þjónuðu síðr tuttugu konungar en honum, ok kvað hann Högna heita ok sitja norðr í Danmörk.

"Þat veit ek," sagði Heðinn, "at þat skulum vit reyna, hvárr okkar fremri er."

"Mál mun þér," segir Göndul, "til manna þinna; þeir munu leita þín."

Síðan skilja þau, ferr hann til manna sinna, en hún sat þar eftir.

Þegar at várdögum býr Heðinn ferð sína, hefir einn dreka ok á þrjú hundruð manna. Hann heldr norðr í heima; hann siglir þat sumar ok þann vetr. At várdögum kom hann í Danmörk.

6. Heðin ok Högni reyndu íþróttir

Högni konungr sat þá heima. Ok er hann spyrr, at ágætr konungr er þar við land kominn, býðr hann honum heim til ágætrar veislu. Heðinn þekktist þat. Ok er þeir sátu við drykk, spurði Högni, hvert eyrendi Heðinn hefði, er hann fýstist svá langt norðr í heima. Heðinn sagði þat sitt eyrendi, at þeir reyndi með sér hug ok hreysti, íþróttir ok alla atgervi. Högni lést þess búinn. Ok annan dag árla fóru þeir á sund ok í skotbakka. Þeir frömdu ok burtreið ok vápnfimi ok allar íþróttir ok váru svá jáfnir á alla atgervi, at engi þóttist mega í milli sjá, hvárr fremri væri.

Eftir þetta gert sverjast þeir í fóstbræðralag ok skyldu allt eiga at helmingi. Heðinn var ungr ok ókvæntr, en Högni var nokkuru ellri. Hann átti Hervöru Hjörvarðsdóttur, Heiðrekssonar úlfhams. Högni átti dóttur, er Hildr hét. Hún var allra kvenna vænst ok vitrust. Hann unni mikit dóttur sinni. Ekki átti hann barna fleira.

7. Heðinn ginntr til illvirkja

Þat er sagt, at nokkuru síðar færi Högni í hernað, en Heðinn sat eftir ok skyldi geyma ríkis. Þat var einn dag, at Heðinn fór á skóg at skemmta sér. Þá var blítt veðr. Honum varð enn vikit í burt frá mönnum sínum. Hann kom í eitt rjóðr. Þar sá hann sitja konu á stóli þá sömu, er hann sá fyrr á Serklandi, ok leist honum sem hún væri nú allt fegri en fyrr. Hún kastaði enn orðum fyrr á hann ok gerði sik blíða í máli. Hún helt á einu horni, ok var lok yfir. Konungi rann hugr til hennar. Hún bauð honum at drekka, en konungr var þyrstr, því at honum var varmt orðit, tekr við ok drekkr. En er hann hafði drukkit, brá honum mjök undarliga við, því at hann mundi engan hlut þann, sem áðr hafði yfir gengit. Hann settist þá niðr, ok töluðust þau við.

Hún spurði, hvárt honum hefði nokkut svá reynst sem hún hafði sagt honum fyrr um íþróttir Högna ok harðræði.

Heðinn sagði þat satt vera, - "því at hann skorti ekki við mik neina atgervi, er vit reyndum, ok því höfum vit kallast jafnir."

"Ekki eru þit þó jafnir," segir hún.

"Hvat finnr þú til þess?" segir hann.

"Þat finn ek til," segir hún, "at Högni á sér drottningu af stórum ættum, en þú átt þér enga konu."

Hann svarar: "Högni giftir mér þegar Hildi, dóttur sína, er ek vil biðja, ok er ek þá ekki verr kvæntr en hann."

"Minnkast þá metnaðr þinn" segir hún, "ef þú biðr Högna mægða. Hitt væri heldr til, ef þik skyrti hvárki hug né hreysti, sem þú lætr at sé, at nema Hildi í burtu, en drepa drottningu með því móti at taka hana ok leggja hana niðr fyrir barðit á drekanum ok láta hann sníða hana sundr, þá er hann er fram settr."

Svá var Heðinn fanginn í illsku ok óminni af öli því, er hann hafði drukkit, at honum sýndist ekki annat ráð en þetta, ok ekki mundi hann til, at þeir Högni væri fóstbræðr.

Síðan skildu þau, ok fór Heðinn til manna sinna. Þetta var at áliðnu sumri. Heðinn skipar þá mönnum sínum at búa til drekann, því at hann kveðst heim vilja til Serklands. Síðan gekk hann til skemmu ok tók sinni hendi hvára, drottningu ok Hildi, ok gengr út með þær. Menn tóku klæði ok gripi Hildar. Þeir einir váru menn í ríkinu, at ekki þorðu at gera sakir Heðins ok manna hans, því at hann var mjök ófrýnligr.

Hildr spurði Heðin, hvat er hann ætlaði, en hann sagði henni.

Hún bað hann eigi svá gera, - "því at faðir minn mun gifta mik þér, ef þú vilt biðja mín."

"Eigi vil ek þat gera," segir Heðinn, "at biðja þín."

"Ok þó at þat sé," segir hún, "at þú vilir ekki annat en flytja mik í burt, þá munu þit faðir minn þó sættast, en ef þú gerir svá illa ok ómannliga, at þú vinnir bana móður minni, þá munu þit faðir minn aldri sættast, ok þessliga hafa mér draumar gengit, sem þit munið berjast ok drepast niðr, ok þó muni þar annat þyngra á koma, ok mun mér þat mikill harmr, ef ek skal horfa upp á föður minn, at hann skuli standa undir meingerðum ok miklum álögum, en mér er þó engi gleði í at sjá þik í illendum ok erfiðismunum."

Heðinn kveðst aldri hirða, hvat er bak kæmi, ok sagðist gera mundu sem áðr.

"Eigi máttu nú at gera," segir Hildr, "því at þér er eigi sjálfrátt um.

Síðan gekk Heðinn til strandar. Var þá settr fram drekinn. Skaut hann þá drottningu niðr fyrir barðit. Lét hún þar líf sitt, en Heðinn gengr út á drekann.

Ok er hann er albúinn, fýsir hann at ganga á land einn sinna manna ok í þann sama skóg, sem fyrr hafði hann gengit. Ok er hann kom fram í rjóðrit, sá hann þar Göndul sitja á stóli. Þau kvöddust kunnliga. Heðinn sagði henni frá framferðum sínum; hún lét vel yfir. Hún hafði þar hornit þat, er hún fór fyrr með, ok bauð honum at drekka af Hann tók við ok drakk, en er hann hafði drukkit, seig at honum svefn, ok hallaði hann sér í kné henni.

En er hann var sofnaðr, fór hún undan höfði honum ok mælti: "Nú vígi ek þik undir öll þau atkvæði ok skildaga, sem Óðinn fyrir mælti, ok ykkr Högna báða ok allt lið ykkart."

Síðan vaknaði Heðinn ok sá svipinn af Göndul ok sýndist honum þá svört ok mikil. Heðinn mundi nú allt ok þótti mikit slys sitt, hugsar nú at fara nokkut langt í burt, svá at hann mætti eigi dagliga heyra brigsli sinna vándra framferða, ferr nú til skips, lætr skjótt ór landfestum, stendr byrr af landi, ok siglir svá í burt með Hildi.

8. Tókust Hjaðningavíg

Nú kemr Högni heim, verðr nú víss ins sanna, at Heðinn hefir siglt í brott með Hildi ok drekann Hálfdanarnaut, en drottning lá dauð eftir. Högni varð við þetta mjök reiðr ok bað menn við bregða þegar ok sigla eftir Heðni. Gera þeir nú ok svá ok fá inn besta byr, koma æ þar at kveldi á þær hafnir, sem Heðinn hafði burt siglt áðr um morgininn.

Þat var einn dag, er Högni helt til hafnar, at þá váru segl Heðins at sjá við hafi. Þá halda þeir Högni þegar eftir. Þat er sannliga sagt, at þá fekk Heðinn andviðri í móti sér, en Högna helst inn sami byrr. Heðinn leggr þá upp at eyju þeiri, er Há heitir, ok leggr þar í lægi.

Bráðliga kemr Högni eftir, ok er þeir finnast, kveðr Heðinn hann blíðliga. "Þat er þér at segja, fóstbróðir," segir Heðinn, "at mik hefir hent svá mikit slys, at þat má engi bæta nema þú. Ek hefi hertekit dóttur þína ok dreka, en veitt líflát drottningu þinni ok þó eigi af eiginligri illsku minni, heldr af vándum spám ok illum álögum. Vil ek nú, at þú skerir einn ok skapir okkar í milli. Þat vil ek ok bjóða þér at leggja bæði af Hildi ok drekann, menn alla ok fé, en fara svá langt út heima, at ek koma aldri til Norðrlanda né þér í augsýn, meðan ek lifi."

Högni svarar: "Ek hefða gift þér Hildi, ef þú hefðir hennar beðit. Nú þó ok, at þú hefðir hertekit Hildi, þá mættim vit þó sættast fyrir þat. En nú, er þú hefir gert svá mikit óverkan, at þú hefir níðst á drottningu ok drepit hana, er engi ván á, at ek vili sættum taka. Skulu vér ok reyna þegar í stað, hvárir stærst kunna at höggva."

Heðinn svarar: "Hitt er ráð, ef þú vilt ekki annat en berjast, at vit reynim tveir með okkr, því at hér áttu við engan mann sakir nema við mik. Dugir þat eigi, at ómakligir menn gjaldi glæpa minna ok illgerða."

Fylgdarmenn þeira svöruðu allir sem eins munni, at þeir skyldu fyrr falla hverr á fætr öðrum, heldr en þeir næði höggum við at skiptast.

En er Heðinn sá, at Högni vildi ekki annat en berjast, þá bað hann sína menn á land ganga. "Skal ek eigi lengr bila við Högna né biðjast undan bardaga, ok dugi nú hverr eftir drengmennsku."

Ganga þeir nú á land ok berjast. Er Högni allæfr, en Heðinn bæði vápnfimr ok stórhöggr. Þat er með sannendum sagt, at svá mikil atkvæði ok illska fylgdi þessum álögum, at þó at þeir klyfist í herðar niðr, þá stóðu þeir upp sem áðr ok börðust. Hildr sat í einum lundi ok sá upp á þenna leik.

Þessi armæða ok ánauð gekk alla stund frá því, at þeir tóku til at berjast, ok framan til þess, er Óláfr Tryggvason varð konungr at Noregi. Segja menn, at þat væri fjórtán tigir ára ok þrjú ár, áðr en þessum ágæta manni, Óláfi konungi, yrði þat lagit, at hans hirðmaðr leysti þá frá þessu aumliga áfelli ok skaðligum skapraunum.

9. Létti Hjaðningavígum

Á fyrsta ári ríkis Óláfs konungs er sagt, at hann kæmi við eyna Há ok lagði þar í lægi eitt kveld. Sá var þar vani við fyrr sagða ey, at þar hurfu hverja nátt varðmenn, svá at engi vissi, hvat af varð. Ívarr ljómi átti vörð at halda þessa nótt.

En er allir menn váru sofnaðir á skipum, tók Ívarr sverðit, er átt hafði Járnskjöldr, en Þorsteinn, sonr hans, hafði gefit honum, ok öll herklæði sín ok gekk upp á eyna.

En er hann er upp kominn á eyna, sá hann mann ganga í mót sér. Sá var mikill vexti ok allr blóðugr, með miklum áhyggjusvip. Ívarr spurði þenna mann at nafni. Hann kvaðst Heðinn heita ok vera Hjarrandason, kynjaðr utan ór Serklandi. "Er þér þat satt at segja, at þó at hér hafi horfit vökumenn, at þat er mér at kenna ok okkr Högna Hálfdanarsyni, því at vit erum orðnir fyrir svá miklum atkvæðum ok ánauðum ok okkrir menn, at vér berjumst bæði nætr ok daga, ok hefir þessu gengit marga mannsaldra, en Hildr Högnadóttir sitr ok sér upp á. En Óðinn hefir þetta lagit á oss ok ekki annat til undanlausnar en nokkurr kristinn maðr berist við oss, þá skal sá eigi upp standa, er hann drepr, ok þá er hverr sá leystr frá sinni ánauð. Nú vilda ek biðja þik, at þú færir til bardaga með oss, því at ek veit, at þú ert vel kristinn, svá ok, at konungr sá, er þú þjónar, er mikillar hamingju. Segir mér ok svá hugr um, at vér munum af honum ok hans mönnum nokkut gott hljóta."

Ivarr játtar at fara með honum.

Heðinn varð glaðr við þat ok mælti: "Þess skaltu varast at ganga eigi framan at Högna ok þess annars at drepa mik eigi fyrr en Högna sakar þess, at þat er einkis mennsks manns at ganga framan at Högna eða drepa hann, ef ek er áðr dauðr, því at hann hefir ægishjálm í augum ok hlífir engu vætta, ok því er þat eina til, at ek gangi at honum framan ok berjumst ek við hann, en þú gangir at baki honum ok veitir honum banatilræði, því at þér mun lítit fyrir verða at bana mér, þó at ek lifi vár allra lengst."

Síðan ganga þeir til bardaga, ok sér Ivarr, at þetta er allt satt, sem Heðinn hafði sagt honum. Gengr hann at baki Högna ok höggr í höfuð honum ok klýfr hann í herðar niðr. Fellr Högni þá dauðr ok stóð aldri upp síðan. Síðan drap hann þar þá menn alla, er at bardaganum váru, en síðast Heðinn, ok varð honum lítit fyrir því. Síðan gekk hann til skipa, ok varð þá lýst af degi. Hann fór til konungs ok sagði honum. Konungr lét vel yfir verki hans ok sagði honum giftuliga tekist hafa.

Eftir um daginn gengu þeir á land ok þar til, sem bardaginn hafði verit, ok sá þar engan stað þeira tíðenda, er þar höfðu verit, en sást blóð á sverði Ívars til merkja, ok aldri hurfu þar varðhaldsmenn síðan. Konungr fór heim eftir þetta í ríki sitt.