- Hjem
-
Oversatte tekster
- Om Normannene >
- Didrik av Bern >
-
Fornaldersagaer
>
- Hjalmters og Ølvers saga
- Guðni Jónsson
- Forord
- Sogubrot
- Bosi saga
- Egils saga
- Eireks saga vidfarne
- Gange-Hrolfs saga
- Gautreks saga
- Halfdan Branafostres saga
- Halfdan Eysteinssons saga
- Helgi Thorissons tått
- Hrolf krakes saga
- Hromund Gripssons saga
- Hvorledes Norge ble bosatt
- Illugi Gridfostres saga
- Norna-Gests tått
- Om Opplandskongene
- Oppdagelsen av Norge
- Ragnar Lodbroks saga
- Sørli saga
- Sørli tått
- Sturlaugs saga
- Thorstein bæjarmagns tått
- Toki Tokesson tått
- Volsunge saga
- Yngvar vidfarnes saga
- Half og kjempene hans
- Islandske ættesager norsk tekst >
- Artikler >
- Gammelengelske oversettelser >
- Latinske oversettelser >
- Beowulf
- Linker
- Kontakt oss
- Om prosjektet
Prologus |
Didrik av Berns saga
Oversatt fra gammelnorsk av Kjell Tore Nilssen, Arni Olafsson.
(Denne prologen til Didrik av Berns saga har C. R. Unger trykket i begynnelsen av sin 1853 utgave av sagaen.)
Prologus
Om menn ønsker å få vite om de store hendelsene som hendte i fordums tid er det to ting å gjøre; å få greie på det som folk ikke visste tidligere og således feste dette i minnet. Og hvis folk vil at ukjente og lange sagaer ikke skal glemmes må de skrives ned. Denne sagaen er en av de største som har vært diktet på det tyske tungemål og forteller om kong Didrik og hans kjemper; Sigrud Fåvnesbane og Nivlungene, Vilkinamennene, Russerne, Hunnerne og mange andre konger og kjemper som angår denne sagaen.
Denne sagaen tar til i Pul og går nordover til Lungbardi og Fenidi, til Svava og Ungarn. Til Pulinaland, til Russland og Vendland, og til Danmark og Svitjod. Over hele Saxland og Frakkland går den, vest til Valland og Hispania. Om alle disse rikene handler sagaen, når alt er fortalt om alle de forunderlige tingene disse mennene har gjort, i hvert av de landene som er nevnt her. Daner og Sviar kunne her fortelle mange sagaer, og noe av det har de nevnt i kvadene sine for å underholde mektige menn. Mange kvad har også i lang tid blitt kvedet etter denne sagaen. Norrøne menn har satt sammen deler av sagaen, men noe med skaldskap. Først dreier det seg om Sigurd Fåvnesbane, Volsungene og Nivlungene; Veland smed og hans bror Egil, og om kong Nidung. Og at det som fortelles om hendelser eller menn kan ha endret seg noe er ikke noe rart så mange sagaer som det fortelles fra, likevel kommer alt fra samme kilde.
Denne sagaen er sammensatt etter tyske menns fortellinger, og noe av den stammer fra deres kvad som ble diktet for mektige menn, like etter de hendelsene det fortelles om her. Og selv om du skulle ta en mann fra hver by i hele Saxland da vil denne sagaen hele tiden gå på samme vis, slik kunnskap har de om gamle kvad. Og deres kveding er likesom det vi kaller kvedahattr på vårt språk, hvor noen ord blir overdrevet på grunn av skaldskaps skyld. Den det diktes om prises som den fremste, eller hans ættmenn. Så også om mannefallet; å si at hele hæren er falt selv om det kun var de fremste, de som tidligere ble lovprist, som falt. Men det skal du forstå at landet ble lagt øde på grunn av at de mektigste menn er falt, og fordi ingen var deres likemenn etter som Hallfred sier:
I nord er alt land lagt øde
På grunn av den døde drotten,
I ulag er freden etter at
Tryggves trauste sønn falt.
Ikke var det slik som han kvad at Norderlandene var øde selv om Olav var falt, men han lovpriste kongen med at ingen slik mann var igjen her. På samme måte vil berømmelsen vandre gjennom alle land; så langt denne sagaen blir spredt, om storverkene til kong Didrik og hans kjemper og de som levde på samme tid som han.
Sagaen er satt sammen på den måten at først nevnes høvdingene som har styrt over landene, og etter deres navn kalles helst i dag folkene som de og deres ættmenn siden styrte over.
Denne sagaen ble skrevet på den tiden da kong Constantin den store var død, han som kristnet nesten hele verden. Men straks etter hans død ble kristendommen utskjemt og for vill i mange land, slik at i den første delen av denne sagaen vår var det ingen som hadde den rette tro, selv om de trodde på den sanne Gud og svor ved Hans navn og lovpriste Ham.
Det var mange mektigere konger på denne tiden enn Didrik og hans kjemper, selv om denne sagaen dreier seg mest om dem. De fleste menn sier at den første tiden etter Noafloden var menneskene store og sterke som riser og levde mange mannsaldere. Men ettersom tiden gikk ble noen menn små og usterke som nå. Jo lengre det gikk fra Noafloden, jo flere usterke menn ble det, og jo færre av de sterke var det, tilslutt under hundre. Da var det halvparten så mange som hadde dugelighet eller mot som deres foreldre hadde. Og selv om de ble mindre, minket det ikke på deres begjær etter rikdom eller ære. Derfor ble det store kriger, og det hendte ofte at en sterk mann hadde hjelm og brynje som våpen ikke bet på og en usterk mann ikke kunne løfte fra bakken. Han eide også et kvast og gildt sverd som økte styrken hans og ofte drepte han, alene og med sine våpen, hundre usterke menn. Men selv om våpnene hans ikke bet på hærklærne foran ham, da slo han likevel så hardt at verken svake ben eller tynne legger kunne stå imot. Dette må en ikke synes er underlig, for usterke menn kunne ikke skjære i stykker den sterke mannens ben eller våpen som han ikke engang klarte å løfte.
Da kong Didrik og hans kjemper levde, var det lenge siden dette hendte, og det var få i hvert land som hadde holdt på styrken sin. Om bare noen få av disse sterke menn samlet seg med alt det beste av våpen, de som kunne skjære både brynje og klær, så må en ikke forundres over at hæren til folkene som både var små og usterke syntes liten og puslete. En må ikke tvile på at forntidige sverd bet på jern når de ble svingt med stor kraft, og ennå lages det sverd som ikke må slipes selv om de har vært brukt til å hugge i jern med. Og hver fortelling viser at ikke alle mennesker har samme natur. Om noen fortelles det at de var svært kloke eller tapre eller dugelige; eller hadde så mye hell at det ble fortalt lenge om dette. Andre deler av sagaen forteller om undre og merkelige hendelser fordi at mange land finnes i verden, og det som i ett land er merkelig, er vanlig i et annet. Derfor synes også de mennesker som har bodd hjemme hele livet at mye av det som fortelles er underlig, mens den som er klok og kjenner mange ting synes ikke en skildring av dette er underlig. Men få menn er så kloke at de bare tror det de har sett. Noen er så uvitende at de ikke forstår det de ser eller hører av kloke menn, som tidligere hendte. For den uvitende er det som om han ikke hadde sett eller hørt noe.
Og sagaer om mektige menn er nyttige å kunne fordi de viser menneskene tapre handlinger og hendelser, og tolker onde handlinger som resultat av latskap, og lar hver den som vil skille godt fra ondt. Mange er enige i at en mann slik lenge kan glede mange andre, mens de fleste andre leker krever med møye eller betaling. Noen igjen kan ikke gjennomføres uten med mye folk, andre gleder kun færre menn en liten stund. Noen leker er livsfarlige, men å fortelle sagaer eller kvad er ikke forbundet med noen kostnad eller livsfare, og en kan slik få mange menn til å lytte til seg, mens også få kan lytte. En kan gjøre dette både natt og dag, og enten det er lyst eller mørkt. Men det er dumt å kalle dette løgn, selv om en ikke selv har hør eller sett det og en ikke vet om det er sant. Men det er klokt å tenke gjennom det en hører selv, fremfor å mislike eller forakte det. Og det kan være at den som ikke vil lytte ikke vil det fordi hans liv er fjernt fra de tapre og store dåder denne sagaen handler om. I alle de ting som disse menn atskilte seg i tapperhet fra andre menn, så kan en synes at det er overdrevet, men en skal huske at ikke kan en fortelle noe så stort om dem, at ikke den allmektige Gud kunne doblet dette om han ville.
Oversatt fra gammelnorsk av Kjell Tore Nilssen, Arni Olafsson.
(Denne prologen til Didrik av Berns saga har C. R. Unger trykket i begynnelsen av sin 1853 utgave av sagaen.)
Prologus
Om menn ønsker å få vite om de store hendelsene som hendte i fordums tid er det to ting å gjøre; å få greie på det som folk ikke visste tidligere og således feste dette i minnet. Og hvis folk vil at ukjente og lange sagaer ikke skal glemmes må de skrives ned. Denne sagaen er en av de største som har vært diktet på det tyske tungemål og forteller om kong Didrik og hans kjemper; Sigrud Fåvnesbane og Nivlungene, Vilkinamennene, Russerne, Hunnerne og mange andre konger og kjemper som angår denne sagaen.
Denne sagaen tar til i Pul og går nordover til Lungbardi og Fenidi, til Svava og Ungarn. Til Pulinaland, til Russland og Vendland, og til Danmark og Svitjod. Over hele Saxland og Frakkland går den, vest til Valland og Hispania. Om alle disse rikene handler sagaen, når alt er fortalt om alle de forunderlige tingene disse mennene har gjort, i hvert av de landene som er nevnt her. Daner og Sviar kunne her fortelle mange sagaer, og noe av det har de nevnt i kvadene sine for å underholde mektige menn. Mange kvad har også i lang tid blitt kvedet etter denne sagaen. Norrøne menn har satt sammen deler av sagaen, men noe med skaldskap. Først dreier det seg om Sigurd Fåvnesbane, Volsungene og Nivlungene; Veland smed og hans bror Egil, og om kong Nidung. Og at det som fortelles om hendelser eller menn kan ha endret seg noe er ikke noe rart så mange sagaer som det fortelles fra, likevel kommer alt fra samme kilde.
Denne sagaen er sammensatt etter tyske menns fortellinger, og noe av den stammer fra deres kvad som ble diktet for mektige menn, like etter de hendelsene det fortelles om her. Og selv om du skulle ta en mann fra hver by i hele Saxland da vil denne sagaen hele tiden gå på samme vis, slik kunnskap har de om gamle kvad. Og deres kveding er likesom det vi kaller kvedahattr på vårt språk, hvor noen ord blir overdrevet på grunn av skaldskaps skyld. Den det diktes om prises som den fremste, eller hans ættmenn. Så også om mannefallet; å si at hele hæren er falt selv om det kun var de fremste, de som tidligere ble lovprist, som falt. Men det skal du forstå at landet ble lagt øde på grunn av at de mektigste menn er falt, og fordi ingen var deres likemenn etter som Hallfred sier:
I nord er alt land lagt øde
På grunn av den døde drotten,
I ulag er freden etter at
Tryggves trauste sønn falt.
Ikke var det slik som han kvad at Norderlandene var øde selv om Olav var falt, men han lovpriste kongen med at ingen slik mann var igjen her. På samme måte vil berømmelsen vandre gjennom alle land; så langt denne sagaen blir spredt, om storverkene til kong Didrik og hans kjemper og de som levde på samme tid som han.
Sagaen er satt sammen på den måten at først nevnes høvdingene som har styrt over landene, og etter deres navn kalles helst i dag folkene som de og deres ættmenn siden styrte over.
Denne sagaen ble skrevet på den tiden da kong Constantin den store var død, han som kristnet nesten hele verden. Men straks etter hans død ble kristendommen utskjemt og for vill i mange land, slik at i den første delen av denne sagaen vår var det ingen som hadde den rette tro, selv om de trodde på den sanne Gud og svor ved Hans navn og lovpriste Ham.
Det var mange mektigere konger på denne tiden enn Didrik og hans kjemper, selv om denne sagaen dreier seg mest om dem. De fleste menn sier at den første tiden etter Noafloden var menneskene store og sterke som riser og levde mange mannsaldere. Men ettersom tiden gikk ble noen menn små og usterke som nå. Jo lengre det gikk fra Noafloden, jo flere usterke menn ble det, og jo færre av de sterke var det, tilslutt under hundre. Da var det halvparten så mange som hadde dugelighet eller mot som deres foreldre hadde. Og selv om de ble mindre, minket det ikke på deres begjær etter rikdom eller ære. Derfor ble det store kriger, og det hendte ofte at en sterk mann hadde hjelm og brynje som våpen ikke bet på og en usterk mann ikke kunne løfte fra bakken. Han eide også et kvast og gildt sverd som økte styrken hans og ofte drepte han, alene og med sine våpen, hundre usterke menn. Men selv om våpnene hans ikke bet på hærklærne foran ham, da slo han likevel så hardt at verken svake ben eller tynne legger kunne stå imot. Dette må en ikke synes er underlig, for usterke menn kunne ikke skjære i stykker den sterke mannens ben eller våpen som han ikke engang klarte å løfte.
Da kong Didrik og hans kjemper levde, var det lenge siden dette hendte, og det var få i hvert land som hadde holdt på styrken sin. Om bare noen få av disse sterke menn samlet seg med alt det beste av våpen, de som kunne skjære både brynje og klær, så må en ikke forundres over at hæren til folkene som både var små og usterke syntes liten og puslete. En må ikke tvile på at forntidige sverd bet på jern når de ble svingt med stor kraft, og ennå lages det sverd som ikke må slipes selv om de har vært brukt til å hugge i jern med. Og hver fortelling viser at ikke alle mennesker har samme natur. Om noen fortelles det at de var svært kloke eller tapre eller dugelige; eller hadde så mye hell at det ble fortalt lenge om dette. Andre deler av sagaen forteller om undre og merkelige hendelser fordi at mange land finnes i verden, og det som i ett land er merkelig, er vanlig i et annet. Derfor synes også de mennesker som har bodd hjemme hele livet at mye av det som fortelles er underlig, mens den som er klok og kjenner mange ting synes ikke en skildring av dette er underlig. Men få menn er så kloke at de bare tror det de har sett. Noen er så uvitende at de ikke forstår det de ser eller hører av kloke menn, som tidligere hendte. For den uvitende er det som om han ikke hadde sett eller hørt noe.
Og sagaer om mektige menn er nyttige å kunne fordi de viser menneskene tapre handlinger og hendelser, og tolker onde handlinger som resultat av latskap, og lar hver den som vil skille godt fra ondt. Mange er enige i at en mann slik lenge kan glede mange andre, mens de fleste andre leker krever med møye eller betaling. Noen igjen kan ikke gjennomføres uten med mye folk, andre gleder kun færre menn en liten stund. Noen leker er livsfarlige, men å fortelle sagaer eller kvad er ikke forbundet med noen kostnad eller livsfare, og en kan slik få mange menn til å lytte til seg, mens også få kan lytte. En kan gjøre dette både natt og dag, og enten det er lyst eller mørkt. Men det er dumt å kalle dette løgn, selv om en ikke selv har hør eller sett det og en ikke vet om det er sant. Men det er klokt å tenke gjennom det en hører selv, fremfor å mislike eller forakte det. Og det kan være at den som ikke vil lytte ikke vil det fordi hans liv er fjernt fra de tapre og store dåder denne sagaen handler om. I alle de ting som disse menn atskilte seg i tapperhet fra andre menn, så kan en synes at det er overdrevet, men en skal huske at ikke kan en fortelle noe så stort om dem, at ikke den allmektige Gud kunne doblet dette om han ville.