Bosi saga

---

Bosi og Herrauds saga.

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson
 




1. Om Hring og sønnene hans.

En konge het Hring, han styrte over Østre-Gautland. Han var sønn av kong Gauti, sønn av Odin, som hadde vært konge av Svitjod. Odin hadde kommet fra Asia og de mest navngjetne kongsættene i Norderlandene ætter fra ham. Denne kongen, Hring, var bror av Gautrek den gode på sin fars side, men morssiden var like gjev. Han var gift med Sylgja, datter til jarl Sæfarar av Smålandene; hun var en fornuftig og vakker kvinne. Brødrene hennes var Dagfari og Nattfari. De var hirdmenn til kong Harald hilditann som styrte over Danmark og det meste av Norderlandene.

Sammen hadde de en sønn som het Herraud. Han var storvokst og gild, sterkbygd og flink i idrett, så få menn var hans like. Godt likt var han av alle, bortsett fra hans egen far som ikke var særlig glad i ham. Det var fordi faren hadde en annen sønn med ei frille som han var mer glad i enn Herraud. Han ble kalt Pung. Kongen hadde fått ham ung, og nå var han en fullvoksen mann. Store len hadde han fått av kongen, og han var både rådgiver og skatteoppkrever for kongen. Pung styrte også leidang og landskyld, og bestemte både inntekter og utgifter. De fleste mente han var grisk når det gjaldt innkreving, og gjerrig når det gjaldt lønn og utbetaling. Men han var trofast mot kongen og ønsket hans beste, så navnet hans ble en talemåte; de mennesker kalles lønnsomme som gjør det beste for en og passer på ens saker.

Pung samlet sølvet som var tatt i avgift til kongen i det som siden har blitt kalt pengepunger. Men det som han tok for mye kalte han fortjeneste, og det brukte han til kostnader, men avgiftene rørte han ikke. Ikke var Pung godt likt av folk, men kongen var svært glad i ham og lot ham styre alt alene.



2. Bosis ætt og oppfostring.

En mann het Tvari; han ble kalt Spyd-Tvari. Han bodde nær kongsgården. Tidligere i livet hadde han vært en stor viking, og under et vikingtokt møtte han en skjoldmøy som het Brynhild. Hun var datter til kong Agnar av Noatun. De kjempet og Brynhild ble såret slik at hun ble kampudyktig. Tvari tok seg da av henne; og mye rikdom sammen med henne. Han lot henne bli helet igjen, men hun var siden bøyd og vridd. Derfor ble hun kalt Skakke-Brynhild. Tvari giftet seg med henne, og hun satt på brudebenken med hjelm og brynje; likevel hadde de stor kjærlighet til hverandre.

Tvari sluttet da med hærferder og ble bofast. De hadde to sønner sammen, den eldste het Smid. Han var ingen stor mann av vekst, men svært kjekk og flink i alle idretter, og svært flink med hendene sine. Bosi het deres andre sønn. Han var høg og sterk av vekst, mørk og ikke særlig pen. Lik sin mor var han i lynne, han var lystig og morsom. Saker han begynte på, fullførte han alltid, og ikke brydde han seg mye med hvem han hadde å gjøre. Hans mor var svært glad i ham, så han ble oppkalt etter henne og kalt Vrange-Bosi. Han hadde også mange påfunn både i ord og gjerning, så dette passet bra på ham.

Ei kjerring het Busla. Hun hadde vært frilla til Tvari bonde og fostret hans sønner for ham. Trolldom kunne hun mye om; hun likte Smid svært godt og hun lærte han mye. Hun tilbød å lære Bosi trolldom også, men han sa at han ikke ville at det skulle skrives i hans saga at han gjort noe med knep og lureri som han kunne klare med sin manndomskraft.

Herraud kongssønn og bondesønnen var av samme alder, og det var stort vennskap mellom dem. Bosi var stadig i kongsgården, sammen med Herraud. Pung klaget over at Herraud ga klær til Bosi, fordi hans egne stadig ble revet i stykker. Bosi ble også sett på som hardhendt når han drev idrettsleker med de andre, men ingen våget å klage til Herraud, for han tok alltid Bosis parti.

Nå ba Pung om at hirdmennene skulle skamslå Bosi slik han ikke kunne drive idrettsleker mer.

3. Herraud og Bosi for i hærferd.

Det var en gang at hirden drev med ballek, med full kraft, og dette gikk ut over Bosi. Men han tok igjen og en av kongsmennene fikk armen av ledd. Neste dag brakk han foten på en annen. Tredje dag gikk to menn på ham og mange kom i vegen for ham. Han slo ut øyet på en av dem med ballen, og felte den andre, slik at han knakk nakken. De løp da etter våpen og ville drepe Bosi, men Herraud sto sammen med ham med de menn han hadde fått samlet. Det var like før de hadde begynt og sloss, da kongen kom til. Pung rådde til at Bosi skulle bli fredløs, men Herraud hjalp ham unna, så ingen fikk tak i ham.

Litt senere ba Herraud sin far om å gi ham hærskip og modige menn som følge, for han ville fare fra landet og bli mer navngjeten, om skjebnen ville det slik. Kongen talte med Pung om dette, men han svarte at skattekista snart ville bli tom før Herraud er så velutstyrt som han ønsker. Kongen sa at de skulle gi ham det, og det ble som kongen ville. Nå ble ferden til Herraud forberedt med store kostnader, for han var svært nøye på det. De to brødrene var lite enige.

Han seilte av gårde med fem skip, men de fleste var gamle. Han hadde med seg tapre menn, og mye rikdom i gull og sølv. Han seilte nå bort fra Gautland og syd til Danmark.

En dag under et uvær så de en mann som sto på en klippe og ba om far. Herraud sa at han ikke ville ta noen omveg for ham, men han skulle få være med om han nådde skipet. Denne mannen hoppet fra klippen og kom ned ved styrevollen foran roret; et hopp på femten alen. Da oppdaget folk at det var Bosi. Herraud tok godt i mot ham og sa at han skulle få bo nærmest framstavnen på skipet. Derfra seilte de til Saxland og herja overalt de kom. De fikk mye gods, og slik gjorde de i fem vintre.


4. Bosi drepte Pung og falt i unåde.

Nå skjer det hjemme i Gautland, da Herraud hadde reist, at Pung inspiserte sin fars skatter. Da han så at kistene og taskene alle var tomme sa han ofte: "Jeg minnes da det var annerledes å se på denne skatten."

Siden satte han av gårde for å samle inn skatt og landskyld til kongen, og han var hard i innkrevingen. Han kom til Tvari bonde og ba om leidangskatt der som andre steder. Tvari sa at han var for gammel til hærferd og at han ikke ville betale leidangskatt. Pung sa at han skulle betale mer leidangskatt enn andre menn siden det var hans feil at Herraud hadde reist fra landet. Han ville også at han skulle bøte for de mennene Bosi hadde skadet. Men Tvari sa at en mann måtte ta ansvar for seg selv når han ble med på idrettsleker, og at han ikke ville bruke rikdommen sin på dette, og dette trettet de om. Pung brøyt seg da inn i Tvari bondes lagerhus og tok med seg to gullkister og mye annen rikdom i våpen og klær, og slik skiltes de. Pung for hjem med mye rikdom og fortalte kongen om ferden sin. Kongen sa det var ille at han hadde plyndret Tvari bonde, og sa at det ville han måtte betale for. Pung sa at han ikke brød seg om det.

Herraud og Bosi gjorde seg nå klar til å seile hjem fra hærferden. De hadde fått vite at Pung hadde plyndret Tvari bonde. Nå ville Herraud stifte fred mellom Bosi og kongen. Nå fikk de et uvær så voldsomt at skipene deres ble skilt, og alle skipene som Herraud hadde hatt med seg hjemmefra sank, men han klarte å komme seg inn ved Elfarskjær med to skip. Bosi drev til Vendland med et skip.

Pung lå foran Bosi med to skip, nyankommen fra Austerveg hvor han hadde kjøpt fine skatter til kongen. Da Bosi fikk greie på dette, ba han krigerne sine om å væpne seg, og la til mot Pung og spurte hvorledes han ville bøte for det han hadde ranet fra Tvari bonde. Pung sa at han var skamdjerv som torde å si slikt, fordi han var allerede gjort fredløs av kongen, og sa at han var heldig hvis han ikke mistet mer. Da grep begge parter til våpen, og begynte å kjempe mot hverandre. Det endte med at Bosi ble Pungs banemann. Han ga de som var igjen grid, men han tok skipet og alt som var ombord der.

Da han fikk bør, seilte han til Gautland og fant sin fosterbror, Herraud, og fortalte ham nyheten. Herraud sa til han at det ikke ville bedre hans vennskap med kongen, - "hvorfor kommer du til meg når du har hugget så nær meg?"

"Jeg visste," sa Bosi, "at jeg ikke ville klare å unnslippe deg, hvis du ville hevne deg, og jeg mente at du var den eneste som ville støtte meg."

"En kan si," sier Herraud, "at Pung var et lite tap, selv om han var min frende. Nå må jeg dra til min far å prøve om jeg kan få gjort forlik mellom dere."

Bosi sa at han ikke ventet mye godvilje fra kongen, men Herraud sa at dette ikke skulle være uprøvd. Han for og møtte sin far og gikk bort til ham og hilste respektfullt på ham. Hans far hilste kaldt på ham, for han hadde allerede hørt om striden mellom Bosi og Pung.

Herraud sa til sin far: "Du har all rett til å få bøter av Bosi for han har gjort stor skade. Han har drept Pung, din sønn, selv om det ikke var uten grunn. Vi vil tilby deg forlik og så mye rikdom som du selv vil kreve, og også vår tjeneste og troskap, som du vil kreve av ham."

Kongen svarer da sint: "Herraud, du legger mye kraft i å hjelpe denne illgjerningsmannen. Men mange mener at det hadde vært bedre for deg å hevne din bror og vår skam."

Herraud svarer: "Pung var et lite tap. Jeg vet ikke om han var min bror eller ikke, selv om du holdt mye av ham. Det synes meg som du ikke verdsetter meg stort når du ikke vil ta i mot min bønn om forlik. Og jeg mener jeg tilbyr deg en bedre mann enn Pung for å ta hans plass."

Da sa kongen svært sint: "All din støtte til Bosi gjør det bare verre, og straks jeg får tak i ham skal jeg henge ham i en galge mye høgere enn menn vet at noen tyv har blitt hengt."

Herraud svarer da, svært hissig: "Mange vil si at du ikke vet hvor din ære er. Fordi du ikke vil vise meg respekt da skal du vite at det skal gå med meg som med Bosi. Jeg skal verge han som meg selv, så lenge jeg lever og har mitt mot. Mange vil nok si at du har kjøpt en slavinnesønn dyrt, om du gir oss opp."

Herraud snur seg da rasende bort og stanset ikke før han fant Bosi og fortalte ham hvorledes han og kongen hadde skilt lag.

 

5. Buslas bønn til kongen.

Kong Hring lot det nå blåses til samling av krigerne sine og gikk mot fosterbrødrene. De gikk straks til kamp mot hverandre og kongen hadde to eller tre ganger mer folk. Bosi og Herraud kjempet tappert og drepte mange menn, men de ble overmannet, satt i lenker og kasta i fangehullet. Kongen var så rasende at han ville la dem drepe straks, men Herraud var så godt likt at alle gikk i forbønn for ham. Derfor ble først hærfanget delt og de døde begravet. Mange menn møtte kongen til dagting og ba om at han gjorde forlik med Herraud, og han ble så ført fram for kongen. Kongen tilbød ham grid, og mange menn støttet dette, men Herraud sa han ikke ville be om grid om ikke Bosi også fikk beholde liv og lemmer. Dette sa kongen at ikke kom på tale. Herraud sa at det skulle bli den manns bane som drepte Bosi; kongens så vel som andre. Kongen sa at det hadde vært til pass for ham om han fikk det han ba om. Han var nå så sint at ingen kunne tale med ham og han ba dem føre Herraud tilbake til fangehullet, og drepe begge to neste morgen. Kongen var fast bestemt, så situasjonen virket håpløs.

Denne kvelden talte Busla med Tvari bonde og spurte om han ikke ville tilby noe rikdom for sønnen sin, men han sa at han ikke ville øse ut rikdommen sin for livet til en mann som var dødsens. Han spurte hvor det var blitt av trolldommen hennes hvis hun ikke ville gi Bosi noe hjelp, men hun sa at hun ikke ville opptre som en gjerrigknark slik som han.

Samme kveld kom Busla til rommet hvor kong Hring sov og sa fram en bønn som siden er blitt kalt Buslabønn. Den er siden blitt berømt, og i den er det mange grove ord som ikke passer seg for kristne menn å ta i sin munn. Dette er begynnelsen på den:

"Her ligger kong Hring,

Gautenes konge,

den staeste

av alle menn;

du vil myrde

din egen sønn,

en uhørt ting

som vil spørres langt.

Hør du Buslas bønn,

snart vil hun synge,

så den skal høres

over hele verden,

til skrekk for

alle som hører,

og de mest onde,

som jeg vil fortelle.

Vettene vil villes,

misgjerninger spres,

klippene rister,

verden i uorden,

været blir verre,

misgjerninger spres,

om ikke du, kong Hring,

gjør forlik med Herraud

og også med Bosi

stifter fred.

Jeg skal klemme deg

over brystet,

mot hjertet ditt

huggormer gnager,

med ørene dine

aldri du hører

og øynene dine

skal vrenges,

om ikke du Bosi

lar få hvile

og gir opp fiendeskapen

mot Herraud.

Om du seiler

sliter riggen,

når du styrer

ryker roret,

seila revner,

og faller ned,

og brasetauene

ryker alle,

om ikke du stopper

fiendeskapen mot Herraud

og byr Bosi

forlik.

Om du rir,

ryker tømmene,

hesten halter,

den blir gammel,

og alle gater

og snarveger

fører alltid

til troll for deg,

om ikke du Bosi

lar få hvile

og gir opp fiendeskapen

mot Herraud.

Du vil hvile

som i halmild,

og i høgsetet

som på havet;

det skal vise seg å være

for sent for deg,

og om du med møyer

vil more deg,

du går vill på vegen;

men vil du høre mer?"

Da svarer kongen: "Ti, du onde vette, og far bort, ellers skal jeg la deg skamfere for dine forbannelser."

"Når først vi to har møttes," sier Busla, "vil vi ikke skilles før jeg får min vilje."

Kongen ville da reise seg, men han var festet til senga, og ingen av tjenerne våknet. Busla ba da den andre delen av bønnen, men jeg vil la vær å skrive den, fordi den har ingen nytte for noen. Det er mindre mulighet for at den blir gjentatt om den ikke er nedskrevet. Men slik begynner den:

"Troll og alver

og trollkjerringer,

nisser og bergriser

skal brenne hallene dine,

rimtussene skal hate deg,

hester ri deg,

strå skal stange deg,

stormer gjøre deg gal,

og ve følge deg

om du ikke gjør min vilje."

Da andre del var ferdig, sa kongen til henne: "Heller enn at du forbanner meg lengre, skal jeg la Herraud leve, men Bosi skal dra fra landet og vil bli drept om jeg får tak i ham."

"Da må jeg fortsette med deg," sier Busla.

Så begynte hun å si fram det som kalles "Syrpavers", og som har den sterkeste trolldomskraft. Dette er det ikke lov til å si fram om natta, og slik slutter det:

"Her kommer seks karer,

si du meg navna deres

alle ubundne,

jeg skal vise deg:

klarer du det ikke,

slik som jeg syns er rett,

da skal hunder gnage

deg i Hel,

og din sjel

synke i flammene."

(Her kommer runene)

"Tolk nå disse navna riktig, eller så vil alt ondt skje med deg som jeg har bedt om, hvis ikke du gjør min vilje."

Da Busla var ferdig med bønnen visste kongen ikke hvorledes han skulle svare på forbannelsen hennes. "Hva vil du da?," sier kongen.

"Send du dem på en farlig sendeferd," sier kjerringa, "som det er uvisst hvorledes går; la de være ansvarlige for seg selv."

Kongen ba henne fare bort, men hun ville ikke før kongen sverget henne troskapsed på at han skulle holde det han hadde lovet henne. Da skulle Buslabønnen ikke skade ham. Kjerringa forsvant så.



6. Kongen sendte Bosi på en farlig sendeferd.

Da morgenen kommer står kongen tidlig opp og lar blåse til ting. Dit blir Herraud og Bosi ført. Kongen spør rådgiverne sine hva han bør gjøre, og de fleste ba ham benåde Herraud.

Da sa kongen til ham: "Liten respekt viser du meg, men nå vil jeg høre på mine venners bønn, og Bosi skal få beholde liv og lemmer om han drar fra landet og ikke kommer tilbake før han bringer meg et gribbegg som er dekket av gullbokstaver på utsiden. Da skal vi være forlikte; hvis ikke skal han kalles en niding av alle menn. Men Herraud kan fare dit hvor han vil; han kan slå følge med Bosi, eller hva som helst annet han måtte ønske, for ikke kan vi to bo sammen etter det som har hendt."

De ble da begge løslatt, og de for til Tvari bonde og var hos ham om vinteren. Da det ble vår gjorde de seg klar til ferden bort fra landet. De hadde et skip og tjuefire krigere, og lot seg styre mye etter Buslas råd. Nå dro de i Austerveg og kom over til Bjarmland hvor de la til ved en øde skog.



7. Fosterbrødrene gjesta Hoketil.

Hårek het kongen som styrte der, han var gift og hadde to sønner. Den ene het Hrærek og den andre Siggeir. De var store krigere og hirdmenn og landvernsmenn hos kong Gudmund på Glæsivollene. Datter til kongen het Edda, hun var svært vakker og hadde kjennskap til de fleste ting.

Nå er det å fortelle om fosterbrødrene at de var kommet til Bjarmland og til den skogen som heter Vinaskog. De reiste teltet på land, langt vekk fra folk.

Om morgenen sa Bosi til mennene sine at han og Herraud skulle gå på land og undersøke skogen og se hva de kunne finne. "Og dere skal vente på oss her en måned, og om vi ikke kommer tilbake, da kan dere seile hvor dere vil."

Mennene deres likte ikke dette, men det ble som fosterbrødrene ville. Siden gikk de inn i skogen og spiste bare det de kunne skyte, dyr og fugler, av og til hadde de ikke annet enn bær og sevje fra trær. Klærne deres ble svært opprevet i skogen.

En dag kom de til en gård. Utenfor sto en kall og hugg ved. Han hilste på dem og spurte dem om navnet. De fortalte ham det og spurte hva han het, og han sa han het Hoketil. Han sa de kunne få nattherberge der om de ville, og de takket ja til det. Kallen fulgte dem til stua, hvor det ikke var mange. Kona trakk på åra, men de hadde en vakker datter. Hun dro klærne av gjestene og de fikk tørre å ta på. Siden ble det satt fram vaskevann og bordet ble dekket og bondedatteren skjenket dem godt øl. Bosi kikket blidt på henne og gned foten sin mot hennes rist, og hun gjorde det samme mot ham.

Om kvelden ble de gitt en komfortabel seng. Bonden lå i sovekova, bondedattera i midten av rommet og fosterbrødrene i en stavnseng ved døra. Da folkene var sovnet, sto Bosi opp og gikk til bondedatteres seng og løftet sengeklærne av henne. Hun spør hvem som var der og Bosi fortalte henne det.

"Hvorfor kommer du hit?", sa hun.

"Fordi jeg trivdes ikke godt nok der jeg lå," og sa at han ville under sengeklærne til henne.

"Hva vil du gjøre her?", sa hun.

"Jeg vil herde jarlen min hos deg," sa Vrange-Bosi.

"Hva slags jarl er det?", sa hun.

"Han er ung og har aldri vært i avl før; men ung skal jarlen herdes."

Han ga henne en gullring og la seg i senga hos henne. Hun spør nå hvor jarlen er. Han ba henne føle mellom beina hans, men hun rykket til seg handa og sa at hun ikke ønsket jarlen hans og spurte hvorfor han bar med seg et slikt uhyre; hardt som et tre. Han sa at den ble myk i mørkhola. Hun sa at han kunne gjøre med henne som han ville. Han plasserer nå jarlen mellom beina på henne. Stien foran ham var ikke mye vid, men likevel klarte han å fullføre ferden. De lå nå sammen en stund, så lenge de ville, før bondedatteren spør om jarlen hadde blitt herda. Men han spør om hun vil herde den igjen og hun sa at hun likte det godt om han ville prøve det igjen.

Det fortelles ikke hvor mange ganger de lekte seg denne natta, men det fortelles at Bosi spurte henne, - "hvor skal en lete for å finne et gribbegg, som har gullbokstaver skrevet på utsiden, og som vi fosterbrødrene har blitt sendt av gårde for å finne."

Hun sa at hun ikke kunne lønne ham mindre for gullringen og nattekosen enn å fortelle ham det han ville vite, - "men hvem er så sint på deg at han vil drepe deg ved å sende deg på et slikt farlig oppdrag?"
"Ikke er dette bare ondskap, og ingen blir navngjeten av ingenting," sier han, "det er også mange ting som ender godt, selv om det ser skremmende ut fra begynnelsen."

8. Fosterbrødrene får tak i gribbegget.

"Her i denne skogen står det et stort hov. Det eier kong Hårek, som hersker over Bjarmland. Jomali heter den guden som dyrkes der. Der er det også mye gull og mange skatter. I dette hovet hersker kongens mor; som heter Kolfrosta. Blotskapen har styrket henne slik at ingenting kommer overraskende på henne. På grunn av kunstene sine vet hun at hun ikke skal leve hele denne måneden ut; derfor for hun i forvandling øst til Glæsivollene og bortførte kong Gudmunds søster, Hleid, og vil at hun skal være hovgydje etter henne. Men det er stor synd, for hun er den vakreste og mest høviske av alle kvinner; så det hadde vært best om dette ble stoppa."

"Hva er det vanskeligste i hovet?" sa Bosi.

"Det er en gribb der," sa hun, "som er så rasende og grim at den dreper alt som kommer nær. Den stirrer i mot døra og ser alle som kommer inn. Ingen som kommer nær dens klør eller gift kan overleve. Det er en trell i hovet, han passer på maten til hovgydja; hun trenger en toårs gammel kvige til hvert måltid. Under denne gribben er egget som du er sendt for å hente. Det er også en okse i hovet, fortrollet av blot. Den er bundet med jernlenker, og den skal ri kviga og slik blande giften med henne. Alle som eter av kjøttet blir da fortrollet. Kjøttet skal serveres til Hleid, kongens søster, og da vil hun bli som et troll; slik som hovgydja var tidligere. Nå synes det meg lite trolig at du kan seire over disse uhyrene, så mye trollskap som det finnes her."

Bosi takker henne nå for hennes fortelling og ga henne en omgang med moro til. Da var begge godt fornøyd og sov til morgenen. Om morgenen for han til Herraud og fortalte ham hva han fått greie på. De ble der i tre netter, og bondedatteren fortalte dem hvor de kunne finne hovet. Hun ønsket dem lykke til da de skiltes, og så dro de sin veg.

Og tidlig en morgen så de en høg mann i en grå hettekappe som leide med seg en kvige. De mente å vite at dette måtte være trellen, og de gikk nå løs på ham. Bosi ga han et klubbeslag som var så kraftig at det ble hans bane. Siden drepte de kviga og flådde skinnet av henne og stappet det fullt av mose og lyng. Herraud tok på seg trellens hettekappe og leide etter seg kvigeskinnet, og Bosi svøpte trellen i sin kappe og bar han på ryggen til de så hovet. Da tok Bosi spydet sitt og stakk det inn i baken på trellen og gjennom hele kroppen, slik at odden kom ut ved skuldrene.

De gikk nå bort til hovet.

Herraud gikk inn i hovet i trellens klær. Hovgydja lå da og sov. Han leide kviga inn i båsen, og slapp oksen løs. Den hoppet på kviga, men moseskinnet falt sammen under den, og oksen slo hodet i muren så begge horna knakk. Herraud grep den i begge ørene og mulen, og knakk slik nakken på den.

Da våknet hovgydja og spratt opp. I dette øyeblikk kom Bosi inn i hovet og bar trellen opp over hodet sitt på spydet. Gribben kastet seg ut fra redet og ville sluke han som inn var kommet. Den svelget nå den øverste halvparten av trellen. Bosi trykket da til spydet, slik at det gikk opp i halsen til gribben og inn i hjertet. Gribben satte nå klørne i rumpeballene på trellen og slo med vingespissen mot Bosis ører slik at han besvimte. Den falt så ned over ham i en voldsom dødskamp.

Herraud gikk i mot hovgydja og det ble hard kamp mellom dem. Kjerringa hadde lange negler og hun rev i kjøttet hans inn til beinet. De beveget seg dit hvor Bosi hadde falt; og der var det masse blod. Kjerringa gled i gribbeblodet, og falt på ryggen. Kampen deres fortsatte slik at av og til var den ene øverst, og av og til den andre. Bosi kom da til seg selv og fikk tak i oksehodet og slo hovgydja på nesa med det. Herraud sleit av en av armene hennes i akselleddet. Da begynte kreftene hennes å ebbe ut, men likevel ble det et stort jordskjelv på grunn av dødskampen hennes.

De gikk nå rundt i hovet og ransakte det. I gribbens rede fant de egget som var dekket av gullbokstaver. Der fant de så mye gull at de hadde nok å bære. De kom til alteret hvor Jomali satt. Gullkrona hans tok de av ham; den var innsatt med tolv edelsteiner. De tok også et halskjede verdt tre hundre mark gull; og fra knærne hans tok de et sølvbeger, fylt med rødt gull, som var så stort at ikke fire menn kunne drikke det tomt. Et teppe som hang over Jomali var mer verdt enn tre skipslaster fra de rikeste skip som seiler i Grekenlandshavet. Alt dette tok de.

De fant et siderom i hovet som var svært godt gjemt. En godt låst steindør førte inn dit, og de brukte hele dagen på å bryte den opp, før de kom inn. Der så de en kvinne som satt på en stol; aldri hadde de sett noen vakrere. Håret hennes var bundet til stolryggen, det var fagert som polert halm eller gullstriper. En godt låst jernlenke lå rundt midjen hennes, og hun hadde grått mye.

Da hun så mennene spurte hun hva alt bråket; "hadde kommet av i morges, men synes dere så lite om livet deres at dere lar dere falle i hendene på troll, fordi de som styrer her vil drepe dere om de så dere her?"

Men de sa at de måtte vente med å svare på det. De spurte da hva hun het og hvorfor hun ble behandlet så dårlig. Hun sa at hun het Hleid, og at hun var søster til kong Gudmund fra øst i Glæsivollene. "Og trollkona som hersker her fikk meg hit med trolldom og ville at jeg skulle ta over blotene i hovet og være abbedisse her når hun var død. Men heller ville jeg bli brent."

"Du ville være god mot den mannen," sier Herraud, "som frelste deg fra dette." Hun sier at hun ikke trodde noen kunne klare det.

Herraud sa: "Vil du gifte deg med meg hvis jeg får deg herfra?"

"Ingen menneskelig mann kjenner jeg," sier hun, "som jeg ikke heller ville gifte meg med enn å bli blota til her i hovet; men hva er navnet ditt?"
"Herraud heter jeg," sier han, "sønn av kong Hring i Øst-Gautland. Men ikke trenger du å frykte hovgydja, for Bosi og jeg har allerede sendt henne til Hel. Men jeg synes nok jeg fortjener noe av deg hvis jeg får deg løst herfra."

"Ikke har jeg noe mer å tilby enn meg selv," sier hun, "hvis det er mine frenders vilje."

"Ikke vil jeg spørre dem om å gifte meg," sier Herraud, "og ikke vil jeg skjule at jeg ikke synes jeg er så lite gjev, men jeg skal slippe deg løs."

"Av alle de menn jeg har sett," sier hun, "er det ingen jeg heller vil ha enn deg."

De løste henne nå. Herraud spør om hun vil fare hjem med dem og gifte seg med ham eller bli sendt øst til sin bror og aldri se ham igjen siden. Men hun valgte å fare med ham, og hver av dem lovte troskap til den andre.

Etter dette bar de ut gull og kostbarheter fra hovet, og siden tente de på det og brente alt til aske så ikke noe annet kunne ses der. Så dro de av gårde med det de hadde fått og stoppet ikke før de kom til Hoketil bonde. Der ble de ikke lenge, men de ga ham mye rikdom og fraktet med mange hester gull og verdigjenstander til skipet.
Krigerne deres ble glad for å se dem.

9. Om Bråvallaslaget.

Dernest seilte de, så snart det var bør, bort fra Bjarmland, og ikke fortelles det noe om ferden deres før de kom hjem til Gautland. Da hadde de vært borte to vintre. De gikk nå til kongen og Bosi ga ham egget. En bit var brukket av skallet; den var verdt ti merker gull. Kongen brukte skallet som bordskål. Bosi ga kongen det begeret han hadde tatt fra Jomali, og slik ble de forlikt.

På denne tiden kom Dagfari og Nattfari, dronningas brødre, til kongens hird. Kong Harald hilditann hadde sendt dem med bønn om hjelp siden tidspunktet for slaget på Bråvalla, det største som noensinne har vært i Norderlandene, hadde blitt bestemt. Dette slaget fortelles det om i sagaen om Sigurd Hring, far til Ragnar lodbrok. Kong Hring ba Herraud fare i sitt sted, og sa han skulle ta vare på hans brud i mellomtiden. Slik skulle de bli forlikt i alt det som hadde hendt mellom dem. Herraud gjorde nå som hans far ba om og sammen med brødrene dro Bosi og fem hundre krigere for å møte kong Harald. I dette slaget falt kong Harald og sammen med ham ett hundre og femten andre konger, som det står i hans saga. Mange andre store krigere, større enn kongene, falt også i slaget. Dagfari og Nattfari falt der; mens Herraud og Bosi begge ble såret, men overlevde slaget.

Mens de var borte hadde det skjedd store forandringer i Gautland, som det vil fortelles om senere.


10. Kong Hrings fall.

Siden det ikke kan fortelles om mer enn en ting av gangen så må det nå fortelles om det som har skjedd tidligere. Hleid, søster til kong Gudmund forsvant fra Glæsivollene. Og siden kongen savnet henne lot han det letes etter henne både på land og sjø, men ingen kunne finne henne. Brødrene Hrærek og Siggeir var da hos kongen. Kongen ba Siggeir lede letingen etter Hleid og slik få henne til kone. Siggeir sa at det ikke ville bli lett å finne henne hvis ikke hovgydja i Bjarmland visste hvor hun var. De gjorde seg nå klar til å fare og dro med fem skip til Bjarmland og møtte kong Hårek og fortalte ham sitt ærend. Men han ba dem fare til hovet og sa at hvis ikke Jomali eller hovgydja visste noe var det ikke mye håp. De for nå til hovet og fant der askehaugen og ikke noe tegn til det som hadde vært der tidligere.

De for nå gjennom skogen og kom til bygda til Hoketil bonde og spurte om de visste hvem som hadde ødelagt hovet. Bonden sa at han ikke visste det, men fortalte likevel at to menn fra Gautland lenge hadde lagt for anker ved Vinaskogen; den ene het Herraud og den andre Vrange-Bosi. Han mente det var mest trolig at det var de to som hadde gjort et slikt storverk. Og bondedatteren sa at hun hadde møtt dem på vegen, da de for til skipet, og at de hadde med seg Hleid, søster til kong Gudmund. De hadde fortalt henne at om noen ville finne Hleid, da skulle de komme til dem.

Og da de fikk vite dette da fortalte de det til kongen. Så samlet de krigere fra hele Bjarmland og fikk tre og tjue skip og seilte så til Gautland og kom dit på det tidspunkt da fosterbrødrene var i kamp på Bråvalla. Kong Hring var hjemme med få krigere, og de ba ham straks gi dem møya eller møte dem i kamp. Kongen valgte å kjempe, og det var raskt avgjort. Der falt kong Hring og de fleste av krigerne hans. De tok nå møya, rante med seg all rikdommen derfra og for siden bort og stoppa ikke før de kom hjem til Glæsivollene. Kong Gudmund var glad for å få sin søster tilbake og takket dem svært for ferden, og mente den hadde vært svær ærerik. Siggeir frir nå til Hleid, men hun var uvillig og sa at det hadde vært bedre å gifte seg med ham som hadde reddet henne fra trolla.

Kongen sa at Siggeir hadde fortjent henne og at han selv skulle bestemme over hennes giftermål, - "og ikke skal noen utenlandsk høvding få deg, selv om du ikke vil følge våre råd." Det skulle nå være slik kongen ville.

Og la oss nå la de forberede bryllupet sitt; siden de ser så fram til det. Men det kan hende at noe skjer som vil ødelegge festen.


11. Bosi fikk nytt om Glæsivollene.

Nå må det fortelles at Herraud og Bosi kom hjem til Gautland en halv måned etter at Siggeir og hans følge seilte bort. De savnet vennene sine her og drøftet hva de skulle gjøre. Bosi oppsøkte sin far for å få råd, men han sa de ville bli for seine hvis de samlet mange krigere; den eneste måten å nå kongsdattera på var gjennom godt uttenkte planer og rask handling. De bestemte seg nå for å utruste et skip med tretti krigere. Smid skulle fare med dem og lede ferden. Både Tvari og Busla ga dem mange gode råd. Straks de var klar, seilte de av gårde. Smid hadde alltid god bør når han seilte, så deres ferd gikk mye raskere enn en kunne vente. Snart kom de øst til Glæsivollene og la skipet til ved en øde skog. Smid gjorde deretter skipet deres usynlig.

Herraud og Bosi gikk opp på land og kom til en liten, uanselig gård. Der bodde en bonde og kona hans. De hadde en pen og klok datter. Bonden tilbød dem nattherberge; det sa de ja til. Det var et fint hjem.

De ble gjestfritt tatt i mot; bordet ble dekket og de ble gitt øl å drikke. Bonden var stille og stilte ikke spørsmål, men bondedattera var blid og skjenket gjestene. Bosi var lystig og flørtet med henne; hun gjorde det samme med ham.

Om kvelden ble de ført til sengs, men straks lyset var slukket kom Vrange-Bosi der bondedattera var og løftet av henne sengeklærne. Hun spurte hvem det var og Vrange-Bosi fortalte det.

"Hva vil du her?" spurte hun.

"Jeg vil vanne folen min i vinkilden den," sa han.

"Klarer du det, gutten min?" sa hun; "ikke er han vant til en slik brønn som jeg har."

"Jeg skal lede han fram," sa han, "og dytte han ned i dypet hvis han ikke vil drikke på annen måte."

"Hvor er folen din, min kjæreste venn?" sa hun.

"Mellom beina på meg, min kjære," sa han, "ta forsiktig på ham fordi han er svært skvetten."

Hun tok nå om lemmet hans, strøk det og sa: "Dette er en livlig fole, selv om halsen er svært rett."

"Ikke er hodet hans helt velplassert," sa han, "men han bøyer nakken bedre når han har drukket."

"La oss nå se," sier hun.

"Ligg så åpen du kan," sa han, "og så rolig du kan."

Han vanner nå folen heller rikelig, så hele den var i dypet. Bondedattera likte dette så godt at hun knapt kunne tale: "Drukner du ikke folen?" sa hun.

"Han skal få alt han kan klare," sa han, "for han er ofte ustyrlig for meg fordi han ikke får drikke når han vil."

Han holder nå på så lenge han vil, så hvilte han. Bondedattera undret seg nå over hvor all væsken i sprekka hennes hadde kommet fra, fordi hele senga hennes skummet under henne.

Hun sa: "Mon ikke folen din har drukket mer enn han har hatt godt av, og så spydd opp mer enn han har drukket?"

"Noe er i vegen med ham," sa han, "for han er så myk som en lunge."

"Han kan være ølsjuk," sa hun, "som andre drukkenbolter."

"Det er sant," sa han. De hygget seg nå som de ville. Bondedattera var stadig over og stadig under ham, og hun sa at hun aldri hadde ridd en fole som var behagligere enn denne.

Og etter mye lek og moro spør hun ham hvem han er. Han fortalte henne det og spurte igjen hva som var nytt i landet. Hun sier at siste nytt var at brødrene Hrærek og Siggeir hadde fått tak i Hleid kongssøster og drept kong Hring i Gautland, - "og så navngjetne er de blitt for dette at ingen synes deres like i Austerveg, og kongen har gitt sin søster til Siggeir, mot hennes vilje, og bryllupet skal nå være om tre dagers tid. Men brødrene er så vare av seg at de har speidere på hver gate og i hver havn.

 Ingen kan komme overraskende på dem, men de tror ikke det er umulig at Herraud og Bosi vil komme for å besøke møya. Kongen har latt bygge en hall så stor at den har hundre dører, og like langt mellom begge. Hundre menn kan sitte mellom hver dør og det er to dørvakter i hver dør. 

Ingen kan gå inn der om de ikke er kjent for en av dørvaktene, og den som ingen kjenner skal tas og holdes i fengsel til det blir bevist hvem han er.
 Det står en seng midt på gulvet i hallen og det er fem trappetrinn opp dit. Der skal bruden og brudgommen ligge, og hele hirden skal holde vakt rundt dem, slik at ingen kan komme overraskende på dem."

"Hvem av dem som er hos kongen," sier Bosi, "er det han holder mest av?"

"Han heter Sigurd," sa hun, "han er kongens rådgiver og en slik mesterspiller, særlig på harpe, at hans like ikke vil kunne finnes, selv om en lette vidt og bredt.
 Han har nå fart til sin frille; hun er bondedatter her nær ved skogen. Der syr hun klærne hans, mens han stemmer instrumentene sine."

De sluttet nå å tale sammen og sov resten av natta.


12. Om bryllupsveitsla.

Tidlig om morgenen kommer Bosi til Herraud og sier ham hva han har fått greie på om natta. Siden gjorde de seg klar til å dra fra bonden, og Bosi ga dattera hans en gullring.

De for nå slik hun hadde fortalt dem de skulle inntil de kom til den gården hvor Sigurd var. Nå så de at han og en tjener dro av gårde med kurs mot kongens hall. De gikk nå ut på vegen foran Sigurd, og Bosi kjørte spydet gjennom ham, mens Herraud kvalte tjeneren. Siden flådde Bosi huden av begge og dro så til skipet og fortalte Smid hva de hadde gjort. De holdt nå rådslagning seg i mellom. Smid festet nå den ene lik-maska på Bosi, og tok selv den andre, sammen med klærne tjeneren hadde hatt, på seg. Bosi tok på seg klærne som Sigurd hadde hatt på.

De fortalte så Herraud hva han skulle gjøre og for så til hallen og kom til den døra hvor kong Gudmund sto. Han syntes han kjente igjen Sigurd og tok vel i mot ham og ledet han inn. Sigurd tok straks over skattkammeret, øltønner og kjellere. Han fortalte skjenkesvennene hvem som skulle serveres først og hvor raskt det skulle skjenkes, og sa at det var svært viktig at folkene den første kvelden ble mest mulig beruset, fordi da ville de holde seg slik lengst.

Så ble høvdingene ført til plassene og bruda ført inn og satt på en benk sammen med mange høviske møyer. Kong Gudmund satt i høgsetet og brudgommen ved siden av ham. Hrærek betjente brudgommen. Det er ikke kjent hvorledes høvdingene satt, men det er kjent at Sigurd spilte harpe for brudeparet. Og da minneskålene ble båret inn spilte Sigurd slik at menn sa at hans like ikke fantes, men han sa at dette bare var begynnelsen. Kongen ba han ikke spare på anstrengelsene og da minneskåla som var signet Tor kom inn, forandret Sigurd melodien. Alt som var løst begynte nå å bevege seg, kniver, tallerker og alt som ingen holdt på, og mange folk spratt opp fra setene sine og begynte å danse på gulvet. Dette holdt på en lang stund.

Dernest kom den minneskåla inn som var helget Æsene. Sigurd skiftet enda en gang melodi, og spilte så høgt at ekkoet sang i hallen. Alle som var der inne, bortsett fra kongen og brudeparet, reiste seg og skubbet rundt i hallen. Slik gikk det en lang stund.

Kongen spør nå om han kan noen flere melodier og han sier det er noen få småleiker igjen og ber folk hvile seg litt først. Mennene satte seg nå for å drikke. Sigurd spiller Gygjarslag, Drømbud og Hjarrandaljod. Dernest kom Odins minneskål. Da åpnet Sigurd opp harpen; mye gull var innfelt i den, og den var så stor at en mann kunne stå rett opp inne i magen på den. Der tok han opp hvite hansker sydd med gullsøm. Han spilte nå den melodien som heter Faldafeykir, og faldene hoppa da av kvinnenes hoder og dansa over tverrstokken. Da spratt både menn og kvinner opp og ingen ting klarte da å holde seg i ro.

Og da denne minneskåla var drukket, kom den minneskåla som var signet Frøy, og som var den siste. Da tok Sigurd den strengen som lå rundt de andre strengene og ba kongen gjøre seg klar til Rammaslag. Kongen kvakk slik at han skvatt opp sammen med brudgommen og bruden, og ingen dansa raskere enn dem. Slik holdt de på en lang stund. Smid grep nå bruden i handa og dansa svært livlig med henne. Straks han fikk mulighet tok han bordtøyet av bordene og kasta det opp i senga.

Om Herraud er det å fortelle at han lot sine menn skade alle de skipa som lå langs land, slik at de ikke kunne brukes. Noen andre menn sendte han til hallen og de bar gull og verdigjenstander til sjøen som Smid hadde lagt klar. Nå var det blitt svært mørkt. Noen menn var oppe på taket på hallen og holdt øye med det som skjedde der inne, og halte opp gjennom glugga det som var kasta opp i senga. Andre førte dette til skipet som hadde satt stavnen ut fra land.

13. Bruderan.

Det neste hendte nå mens de danset som gladest i hallen. En storvokst og kjekk mann kom inn i hallen. Han hadde en skarlagenrød kappe med sølvbelte om livet og et gullband om panna. Våpenløs var han, og danset liksom de andre til han kom bort til kongen. Da hevet han neven og slo til kongen på nesa så raskt at tre tenner spratt ut, mens blodet sprutet fra munnen og nesa hans, og han falt om i uvett.

Sigurd ser nå dette. Han kaster harpa opp i senga og slo med begge hendene mellom skulderbladene på den fremmede, men denne snudde seg bort og både Sigurd, Siggeir og de fleste andre løp etter han, men noen stimlet sammen rundt kongen. Smid grep bruda i handa og leide henne opp i senga, og låste henne inn i magen på harpen. Så dro de som var på utsiden den, og Smid med, ut gjennom glugga. De flykta så alle ned til skipet og gikk ombord. Da var han kommet dit som hadde slått kongen. Sigurd gikk også ombord på skipet så snart han kom dit, men Siggeir kom bak han med sverdet trukket. Sigurd snur seg da mot ham og kaster han på havet. Krigerne hans måtte hale ham på land, mer død enn levende.

Smid hugg fortøyninga og mennene heiste seilet, og både rodde og seilte, for å komme ut på havet så raskt som mulig. Hrærek, og mange med ham, løp til skipene, men da disse ble skjøvet ut fosset kullsort sjøvann inn så de måtte legge dem på land. Det var ikke noe de kunne gjøre for alle hadde drukket slik at de var rådløse.

Kongen kommer nå til bevissthet, men var svært kraftløs og mennene forsøkte å få ham til å ta noe mat. Veitsla snudde nå til sut og sorg. Da kongen kviknet til igjen hadde de rådslagning og ble enige om ikke å sende krigerne bort, og å gjøre seg klar til å fare etter fosterbrødrene så snart som mulig.

Og la de nå gjøre seg klar; nå viker sagaen tilbake til fosterbrødrene som seilte til der leia delte seg og den ene førte til Bjarmland. Da ba Bosi Herraud seile hjem til Gautland og sa at han selv hadde et ærend i Bjarmland.

Herraud sa at han ikke ville skilles fra han, - "hva slags ærend har du forresten der?"

Han sier at det vil vise seg senere. Smid tilbød seg å vente fem netter på dem og Bosi sa at det skulle vel duge. De to for nå til land i en båt og skjulte den på et gjemmested.

De gikk til en gård der det bodde en bonde og hans kjerring som hadde en vakker datter. Her ble de tatt godt i mot og gitt god vin å drikke om kvelden.

Vrange-Bosi var svært vennlig mot bondedattera og hun kikket svært på ham til gjengjeld. Litt senere gikk alle for å sove. Bosi kom til bondedatteras seng og hun spør ham hva han vil. Han ba henne sette en holk på stubben hans. Hun spør hvor holken er og han spurte henne om hun ikke hadde noen; hun sa at hun i alle fall ikke hadde noen som var høvelig for ham.

"Jeg kan gjøre den mer rommelig, selv om den er trang," sa han.

"Hvor er stubben din?" sa hun. "Jeg tror jeg vet hva jeg kan vente av holkebrønnen min."

Han ba henne kjenne mellom beina på seg. Hun rykket til seg hendene og sa at hun ikke ønsket å kjenne stubben hans.

"Hva synes du den minner om?" sa han.

"Vektstanga til min far med ringen bak brekt av."

"Du er morsom," sa Vrange-Bosi; han dro en ring av handa si og ga henne. Hun spør hva han skal ha for den.

"Jeg vil sponse tuten din," sa han.

"Ikke vet jeg hvor det er," sier hun.

"Ligg så åpen som du kan," sa han.

Hun gjorde som han ba om. Han legger seg nå mellom beina på henne og støter dypt inn i buken på henne, like opp til ribbeina.

Hun rykket til og sa: "Du har støtt sponsen gjennom hullet, mann."

"Jeg skal nok få den ut igjen," sier han, "hva synes du om det?"

"Like godt som å drikke fersk mjød," sa hun, "og hold du kluten i hullet."

Han sparer seg nå ikke og hun ble så varm at hun begynte å bli kvalm, så hun ba ham om å stoppe. De tok nå en hvil og hun spurte ham hvem han var og han fortalte henne det. Han spurte om hun var venn av Edda kongsdatter, og hun fortalte ham at hun ofte besøkte henne i huset hennes og alltid ble godt mottatt.

"Jeg vil gjøre deg til min fortrolige," sa han, "og jeg vil gi deg tre merker sølv hvis du fører kongsdattera til meg i skogen."

Han tok nå ut av pungen sin tre valnøtter som så ut som de var av gull. Disse ga han til henne og ba henne fortelle kongsdattera at hun visste om en lund i skogen hvor det var rikelig med slike nøtter.

Hun sa at kongsdattera ikke ville være redd for en mann og sa at en gjelding alltid var med henne, "som heter Skalk og har tolv manns styrke, og klar for alt."

Bosi sa at han ikke brydde seg om det når det ikke var flere.

Tidlig om morgenen dro hun for å finne kongsdattera, og hun viste henne gullnøttene og sa at hun visste hvor en kunne finne nok av dem.

"La oss straks fare dit," sa kongsdattera, "og ta trellen med oss."

Fosterbrødrene var allerede kommet i skogen og gikk mot dem. Bosi hilser jomfruen og spør hvorfor hun reiser med så lite følge. Hun sa at hun ikke var redd for det.

"Det tror du," sier Bosi, "velg nå hva du vil; enten reiser du frivillig med meg, eller så gjør jeg hastebryllup med deg her i skogen."

Trellen spør nå hvilken slamp som er så djerv at han snakker slik. Herraud ba han tie, slik en stygg slask han var. Trellen slo til Herraud med den store klubba hans, men han stoppet slaget med skjoldet. Slaget var så tungt at skjoldet gikk i stumper og stykker.

Herraud løp mot trellen, men han sto i mot og de hadde noen kraftige kast med hverandre, men trellen vek ikke. Bosi kom til og rykket Skalks føtter bort under ham, så la de et tau rundt halsen hans og hengte ham der i et eiketre.

Siden tok Bosi kongsdattera og bar henne til båten; så de la fra land og dro dit hvor de fant Smid.

Kongsdattera var først sint, men da Smid hadde snakket litt med henne, ble hun glad. Så seilte de hjem til Gautland.

14. Om slaget.

Mens dette skjedde hadde brødrene samlet og utstyrt en stor mengde krigere. Men kong Gudmund hadde blitt så tungpustet etter Herrauds slag at han ikke klarte å bli med på denne ferden, så brødrene skulle lede det hele. De hadde førti skip ved Glæsivollene, men mange flere sluttet seg til dem på ferden. Da de kom til Bjarmland møtte de kong Hårek, deres far; Bosi og Herraud hadde nylig dradd derfra. Kong Hårek visste nå at de hadde bortført hans datter. Han hadde gjort klar krigerne sine og hadde femten store skip. Nå slo han lag med brødrene, så nå hadde de til sammen seksti skip og seilte til Gautland.

Nå er det å fortelle om Herraud og Bosi at straks de kom hjem begynte de å samle sammen krigere. De ville være forberedt om noen fulgte etter dem, men også holde bryllup om det var tid nok til det. Tvari bonde hadde latt smi spyd, økser og piler mens de var borte, og snart kom det en mengde krigere dit.

De fikk nå høre at kong Hårek og sønnene hans hadde kommet til landet og var ikke stille. Herraud lot nå skipa sine legge ut mot dem; han hadde mange utvalgte krigere, men likevel mye færre krigere enn Hårek. Smid Tvarison la sitt skip mot kongen, Bosi la mot Hrærek og Herraud mot Siggeir. Det trengs ikke å spørre om hva som så hendte; straks begynte en hard kamp mellom dem og begge parter var like hissige.

Og da kampen ikke hadde holdt på lenge, bordet Siggeir Herrauds skip og ga straks en mann banesår. Snidil het bakksmannen til Herraud; han kastet et spyd mot Siggeir. Men Siggeir tok spydet i lufta og kastet det tilbake på den som kastet mot ham. Spydet fløy i gjennom Snidil og langt inn i skipsstavnen, og festet ham der. Herraud snur seg nå mot Siggeir og legger til han med atgeiren slik at den går gjennom skjoldet hans, men Siggeir rykket så kraftig i skjoldet at Herraud mistet atgeiren. Han hugg til Herraud, men traff i hjelmen og hugg av en fjerdedel, sammen med det høyre øret. Men Herraud grep en stor klubbe fra tilja og dro til han over nesa slik at hjelmplata traff ham i ansiktet og knakk både nesa og alle tennene hans. Han vaklet nå bakover på skipet og falt i uvett, og ble liggende slik lenge.

Smid kjempet djervt, men kong Hårek bordet skipet hans sammen med elleve menn og begynte raskt å rydde unna krigerne hans. Nå snur Smid seg raskt mot han og hugger til han med sverdet som Busla kjerring hadde gitt ham, fordi på Hårek beit ikke noe våpen som ikke var fortrollet. Hugget traff ham foran på tvers av tennene og alle knakk sammen med gummene og leppene, og blodet begynte å sprute fra ham. På grunn av dette hugget forvandlet han seg til en flygedrage og begynte å spy gift over skipet slik at mange menn fikk banesår. Han stupte ned mot Smid og gapte opp og svelget ham hel.

De så nå at en fugl, som heter skergip, kom flygende ut fra land. Den har et slikt stort og skremmende hode at den ser ut som djevelen. Nå gikk den mot dragen og de kjempet en voldsom kamp. Deres strid endte med at begge falt ned; skergipen falt i havet mens dragen falt ned på Siggeirs skip. Herraud var da kommet dit og hadde klubber i begge hender. Han slo til Siggeir under øret så hele skallen hans sprakk og han falt overbord og kom aldri opp siden.

Kong Hårek forvandler seg nå til en galte og greip Herraud med tennene og rev hele brynja av ham og festet tennene i brystet hans og rev av ham begge brystvortene inn til beinet. Herraud hugg til trynet på galten og kuttet det av foran øynene på den. Han var nå så utmattet at han falt bakover og galten tråkket ham under føttene sine, men kunne ikke bite ham for trynet var hugget av.


Da kom en enorm glatunshundtik, med store huggtenner, opp på skipet. Hun rev hull i lysken på galten, rykket ut tarmene dens og hoppet overbord. Hårek forvandlet seg nå til en mann igjen og hoppet over bord etter den, og sank til bunns. Ingen av dem kom opp siden og folk mente at det må ha vært Busla kjerring, for ingen så henne siden.


15. Fosterbrødrene får seier.

Vrange-Bosi er nå kommet opp på Hræreks skip og kjemper svært djervt. Han så at far hans fløt helt utmattet i vannet så han stupte overbord og hjalp han opp i sitt eget skip.

Da var Hrærek kommet opp på skipet og hadde drept mange krigere. Bosi kom seg opp på skipet og var svært utmattet, likevel snudde han seg mot Hrærek og hugg mot skjoldet hans og kløyvde det i to og hugg av foten hans ved ankelen. Sverdet traff vindåsen og brakk i to midt på. Hrærek hugg mot han, men Bosi snudde seg så sverdet traff hjelmen og ned på skuldrene og rev av ham brynja og ga ham et sår i skulderen, og gikk så nedover ryggen. Alle klærne ble revet av ham så han sto der naken og hælen var hugget av venstre foten hans. Bosi grep en stokk, men Hrærek ville nå hoppe over bord. Nå slår Bosi til ham ved årefestet slik at han går i to biter.

På dette tidspunkt var størstedelen av krigerne deres falt, men fosterbrødrene ga grid til dem som fremdeles levde.

De telte nå krigerne sine, og ikke flere enn hundre av dem var i stand til å kjempe, men fosterbrødrene hadde vunnet en stor seier. Nå delte de hærfanget mellom seg, og de av de sårede som kunne heles ble hjulpet.

16. Bosi og Herraud tok over rikene.

Siden forberedte de seg til bryllupene sine, Herraud og Bosi, og det manglet nå ikke på noe. En måned varte veitsla og gjestene ble sendt hjem med prektige gaver. Herraud tok nå kongsnavn over alle de rikene hans far hadde styrt.

Litt senere samlet de krigere og for til Bjarmland. Bosi ba om å bli valgt til konge der fordi hans kone Edda hadde arvet alt landet etter hennes far. Han sa dette var den beste måten å bøte dem for de tapene de hadde hatt; å styre over dem og å styrke riket med lover og retterbøter. Og fordi de var uten høvding syntes de det beste var å ta ham til høvding over seg. Edda, med all sin dannelse, kjente de fra før. Bosi ble nå konge over Bjarmland.

Han hadde en sønn med frilla si, hun han herdet jarlen hos. Svidi den stridsdjerve het han; han var far til Vimund den tankeville.

Bosi for øst til Glæsivollene og gjorde forlik mellom kong Gudmund og Herraud. Herraud og Hleid var svært glad i hverandre. Datter deres var Tora borgarhjort, som giftet seg med Ragnar lodbrok.

Det fortelles at i det gribbegget som de hentet i Bjarmland var det en gullfarget ormeyngel som kong Herraud ga sin datter i tannfe. Hun lot legge gull under den og snart vokste den så mye at den lå i en ring rundt huset hennes. Den ble så grim at ingen torde å komme nær den uten kongen og han som ga den mat. En gammel okse trengte ormen for hvert måltid, og folk mente den var et stort uhyre.

Kong Herraud gjorde den ed at han bare ville gifte bort sin datter til den som våget å gå inn i huset hennes og drepe ormen. Men dette våget ingen å gjøre før Ragnar, sønn til Sigurd hring, kom. Denne Ragnar ble siden kalt lodbrok fordi han fikk navn etter de klærne han laget seg da han vant over ormen.

Og her avslutter vi sagaen om Vrange-Bosi.

Ordliste:

atgeir - en slags hellebard; dvs. spyd og øks på samme våpen

shergip - fabeldyr; en kjempefugl med kjempestort hode

glatunshundtik - fabeldyr; et røyskattlignende dyr av enorm størrelse

tannfe - gave til barn når de fikk første tanna

 

 

BÓSA SAGA  OK HERRAUÐS   [Þessi saga hefzt eigi af lokleysu þeirri, er kátir menn skrökva sér til skemtanar ok gamans með ófróðligum setningum, heldr sannar hún sik sjálf með réttum ættartölum ok fornum orðzkviðum, er menn hafa iðuliga af þeim hlutum, er í þessu æfintýri eru skrifaðir. [Ekki pr. í öllum útgáfum]]


1. Frá Hringi ok sonum hans.

Hringr hefir konungr heitit, er réð fyrir Eystra-Gautlandi. Hann var sonr Gauta konungs, sonar Óðins, er konungr var í Svíþjóð ok kominn var utan af Asíam ok frægastar konungaættir eru frá komnar hér á Norðrlöndum. Þessi konungr, Hringr, var bróðir Gautreks ins milda at faðerni, en móðerni átti hann göfugt. Hringr konungr átti Sylgju, dóttur Sæfara jarls af Smálöndum; hún var fríð kona ok vel skapi farin. Bræðr hennar váru þeir Dagfari ok Náttfari. Þeir váru hirðmenn Haralds konungs hilditannar, er þá réð fyrir Danmörk ok mestum hluta Norðrlanda.

Þau áttu einn son, er Herrauðr hét. Hann var mikill vexti ok fríðr sýnum, sterkr at afli ok vel at íþróttum búinn, svá at fáir menn máttu við hann jafnast. Hann var vinsæll af öllum mönnum, en ekki hafði hann mikit ástríki af feðr sínum, ok olli þat því, at konungr átti annan son frilluborinn, ok unni hann honum meira. Sá er nefndr Sjóðr. Konungr átti hann í æsku sinni, ok var hann nú fulltíða maðr. Konungr fekk honum lén mikit, ok var hann ráðgjafi konungs ok tók saman skatta hans, leiðangr ok landskyldir, ok var hann fyrir öllum inntektum ok útlátum, ok þótti flestum hann frekr í útheimtunum, en fastr í lyktum ok launum, en hollr var hann konungi ok vildi hans jafnan fullastan, ok hófst af því sá málsháttr af hans nafni, at sá er öðrum kallaðr sjóðfelldr, er honum sér mesta hagsmuni ok geymir bezt eftir.

Sjóðr samdi til þess punga þá, er síðan váru kallaðir fésjóðar, at geyma í silfr þat, er tekit var í skuldir konungs. En þat, sem hann tók meira en til stóð, þá gerði hann þar at smápunga, ok kallaði hann þat slæg, ok umvendi hann því til kostnaðar, en landaurum var óbrigt. Ekki var Sjóðr þokkasæll af mönnum, en konungr unni honum mikit ok lét hann einn öllu ráða.


2. Ætt Bósa ok uppfóstr.

Maðr er nefndr Þvari ok var kallaðr Bryn-Þvari. Hann bjó skammt frá konungs atsetum. Hann hafði verit víkingr mikill inn fyrri hlut ævi sinnar, ok þá er hann var í víkingu, mætti hann skjaldmey einni, er Brynhildr hét. Hún var dóttir Agnars konungs ór Nóatúnum. Þau börðust, ok bárust sár á Brynhildi, þangat til at hún var óvíg. Tók Þvari hana þá til sín ok mikinn fjárhlut með henni. Hann lét græða hana at heilu, ok var hún síðan hnýtt ok bömluð, ok var hún því kölluð Brynhildr baga. Þvari gerði brúðlaup til hennar, ok sat hún á brúðbekk með hjálm ok brynju, en þó váru ástir þeira góðar. Lagði Þvari þá af hernað ok settist í bú, ok áttu tvá sonu, ok hét Smiðr inn eldri; hann var eigi mikill maðr vexti, manna fríðastr sýnum ok slyngr við allar íþróttir ok svá hagr, at hann lagði á allt gerva hönd. Bósi hét annarr sonr þeira. Hann var mikill vexti ok sterkr at afli, dökklitaðr ok ekki mjök fríðr ok líkr móður sinni at skaplyndi ok sköpun, kátr var hann ok keskimáll ok þráfylginn því, sem hann tók upp, ok eigi mjök fyrirleitinn við hvern sem hann átti. Móðir hans unni honum mikit, ok var hann kenndr við hana ok kallaðr Bögu-Bósi. Hafði hann ok margar tiltekjur til þess bæði í orðum ok verkum, at honum var þetta sannnefni.

Busla hét kerling. Hún hafði verit frilla Þvara karls. Hún fóstraði sonu hans. Hún kunni margt í töfrum. Smiðr var henni miklu eftirlátari, ok nam hann margt at henni. Hún bauð Bósa at kenna honum galdra, en Bósi sagðist eigi vilja, at þat væri skrifat í sögu hans, at hann ynni nokkurn hlut með sleitum, þann sem honum skyldi með karlmennsku telja. Mjök var nær um aldr þeira Herrauðar konungssonar ok karlssona, ok var vingott með þeim, ok var Bósi jafnan í konungsgarði, ok lögðu þeir Herrauðr lag sitt saman. Sjóðr vandaði um þat, at Herrauðr gaf Bósa klæði af sér, því at hans váru jafnan í sundr rifin. Bósi þótti ok harðleikinn, ef hann var at gamni með þeim, en engi þorði um at vanda fyrir Herrauð, því at hann mælti allt eftir Bósa. Nú beiddi Sjóðr, at hirðmenn skyldi lemja hann ór leik.





3. Herrauðr fór í hernað með Bósa.

Þat var nú eitthvert sinn, at hirðin hafði soppleik, ok léku menn með kappi miklu, ok gerðu þeir nú leik til Bósa, en hann tók hart í móti, ok gekk hönd ór liði á einum konungsmanni. Annan dag braut hann fót í öðrum. Inn þriðja dag veittust at honum tveir menn, en margir óþægðu honum. Sló hann þá augat ór einum með soppinum, en annan felldi hann, ok brotnaði hann á háls. Hlupu þeir þá til vápna ok vildu drepa Bósa, en Herrauðr stóð hjá honum með þá menn, sem hann gat fengit, ok var búit við sjálft, at þeir mundu berjast, áðr en konungr kom til. En fyrir tillögu Sjóðs gerði konungr Bósa útlægan, en Herrauðr kom honum undan, svá at honum varð eigi nát.

Litlu síðar beiddi Herrauðr föður sinn at fá sér herskip ok röskva menn til fylgdar, því at hann lézt vilja ór landi ok afla sér meiri frægðar, ef þess verðr auðit. Konungr bar þat mál fyrir Sjóð, en hann kveðst ætla, at sneyðast mundi féhirzlurnar, áðr en Herrauðr er svá heiman gerr sem honum líkar. Konungr sagði, at þeir skyldu við þat leita, ok varð svá at vera sem konungr vildi, ok var nú búin ferð Herrauðar með miklum fékostnaði, ok var hann vandr at öllu, ok kom þeim bræðrum lítt saman. Hafði hann fimm skip ór landi, ok váru þau flest öll forn. Vaska menn hafði hann með sér ok mikit fé í gulli ok silfri, ok sigldi hann nú burt af Gautlandi ok suðr til Danmerkr.

Einn dag í miklu veðri þá stóð maðr á bjargi ok beiddi fars. Herrauðr sagðist eigi gera sér króka til hans, en segir far til reiðu, ef hann náir skipinu. Þessi maðr stökk af bjarginu ok kom niðr á sveifinni fyrir utan stýrit, ok var þat fimmtán álna langt hlaup. Þar þekktu menn Bósa. Herrauðr fagnar honum vel ok segir hann skyldu vera stafnbúa á skipi sínu. Þaðan sigldu þeir til Saxlands ok herjuðu, hvar sem þeir fóru. Þeim varð gott til fjár, ok fóru þeir svá fimm vetr.


4. Bósi drap Sjóð ok féll í ónáð.

Nú er þar til at taka heima í Gautlandi, þá er Herrauðr var í burt farinn, skoðaði Sjóðr féhirzlur föður síns. Váru þá tómar kistur allar ok svá töskur, ok varð honum oft it sama á munni: "Man ek þat," sagði hann, "at öðruvís var í þenna sjóð at líta."

Síðan bjóst Sjóðr heiman at taka saman konungs skatta ok landskyldir, ok var hann þá frekr í flestum útheimtum. Hann kemr til Þvara karls ok beiddi þar leiðangrs sem annars staðar. Þvari sagðist frá eldr herferðum ok sagðist leiðangr eigi gera. Sjóðr sagði hann meira leiðangr eiga at gera en aðra menn ok kvað hann því ollat hafa, at Herrauðr fór ór landi, ok beiddi bóta fyrir þá menn, er Bósi hafði meitt. En Þvari sagði, at maðr ætti at ábyrgjast sik sjálfr, ef hann gengr til leiks, ok kvaðst eigi ausa út fé sínu fyrir slíkt, ok sló þá í deilu með þeim. Braut Sjóðr þá upp útibúr Þvara karls ok tók í burt tvær gullkistur ok mikit fé annat í vápnum ok klæðum, ok skildu þeir við svá búit. Fór Sjóðr heim ok hafði mikinn fjárhlut, ok sagði hann konungi frá ferðum sínum. Konungr kvað þat illa, er hann hafði rænt Þvara karl, ok kveðst ætla, at honum mundi þat illa gegna. Sjóðr kveðst eigi sakast um þat.

Nú er at segja frá Herrauði ok Bósa, at þeir búast at sigla heim ór hernaði. Þá höfðu þeir frétt, at Sjóðr hafði rænt Þvara karl. Ætlaði Herrauðr þá at friða fyrir Bósa ok sætta hann við konung. Þeir fengu veðr svá mikil, at skip þeira skildust, ok týndust þau öll, sem Herrauðr hafði heiman haft, en hann komst með tvau skip í Elfarsker, en Bósa rak til Vindlands einskipa.

Þar lá fyrir Sjóðr með tvau skip, nýkominn ór Austrvegi, ok hafði hann keypt konungi dýrgripi. En er Bósi vissi þat, bað hann menn sína vápnast, ok lagði hann til fundar við Sjóð ok spurði, hverju hann vildi bæta, er hann hafði rænt Þvara karl. Sjóðr kvað hann firna djarfan, er hann þorði slíkt at mæla, þar sem hann var áðr útlagi konungs, ok kvað honum vel yfir at láta, ef hann missti eigi meira. Þá tóku hvárirtveggju til vápna, ok sló í bardaga með þeim, ok lauk svá, at Bósi varð banamaðr Sjóðs. Gaf hann þá grið þeim, sem eftir váru, en tók at sér skipit ok allt þat, er á var.

En er honum gaf byr, siglir hann undir Gautland ok fann þar Herrauð, fóstbróður sinn, ok sagði honum tíðendin, en Herrauðr sagði honum, at þat mundi eigi bæta um vinsældir hans við konung, - "eða hví fórtu á minn fund, svá nærri mér sem þú hefir höggvit?"

"Ek vissa," sagði Bósi, "at mér mundi eigi tjá at forðast þik, ef þú vildir illu til þín slá, en ek þóttumst þar allt traust eiga, sem þú vart.

"Kalla má," segir Herrauðr, "at lítill mannskaði væri at Sjóð, þó at mér væri skyldr, ok mun ek fara á fund föður míns ok freista, ef ek gæti sætt ykkr."

Bósi kvaðst eigi vænta mikils létta af konungi, en Herrauðr sagði, at eigi dygði ófreistat. Fór hann á fund föður síns ok gekk fyrir hann ok kvaddi hann virðuliga. Faðir hans tók honum fáliga, því at hann hafði frétt áðr sameign þeira Bósa og Sjóðs.

Herrauðr mælti til föður síns: "Þar er til bóta at sjá, sem þér eruð, við Bósa, félaga minn, því at hann hefir hent slys mikit. Hann hefir vegit sjóð, son þinn, þó at sakir væri nokkurar til, ok viljum vér bjóða sættir ok fé svá mikit sem þú vilt sjálfr kjósa ok þar með várt fylgi ok hylli ok slíka þjónustu sem þér vilið hann krefja."

Konungr svarar þá reiðuliga: "Mikit kapp leggr þú á, Herrauðr, at fylgja illmenni þessu, ok mundi mörgum þykkja þér betr standa at hefna bróður þíns ok várrar svívirðu."

Herrauðr svarar: "Lítill mannskaði var at Sjóð. Veit ek ok eigi, hvárt hann var minn bróðir eða eigi, þó at þú heldir mikit til hans, ok þykkir mér þú eigi virða mik mikils, at þú vilt eigi taka sættir fyrir mínar bænir, en ek þykkjumst þá bjóða betra mann í stað Sjóðs í þá þjónustu, sem hann hafði."

Þá mælti konungr reiðr mjök: "Allt þitt formæli, sem þú veitir Bósa, skal mikit spilla til, ok þegar ek get honum nát, skal hann uppi hanga miklu hæra en menn viti dæmi til, at nokkurr þjófr hafi svá hátt hangit."

Þá svarar Herrauðr reiðr mjök: "Þat munu margir mæla, at þér kunnið eigi sóma yðvarn at þiggja. Nú með því, at þú vilt mik einskis virða, þá máttu til þess ætla, at eitt skal yfir okkr Bósa ganga, ok skal ek svá verja hann sem sjálfan mik ok mér endist líf til ok karlmennska, ok munu þat þó margir mæla, at nógu dýrt muni þá keyptr einn ambáttarsonr, ef þér gefið oss við."

Snýr Herrauðr þá í burt reiðr mjök ok létti eigi fyrr en hann fann Bósa ok sagði honum, hversu þeir feðgar höfðu skilit.


5. Busla tók konung til bænar.

Hringr konungr lætr nú blása saman liði sínu ok ferr til móts við þá fóstbræðr, ok sló þar þegar í bardaga með þeim, ok hafði konungr lið hálfu meira eða þrjú slík. Þeir Herrauðr ok Bósi gengu vel fram ok drápu margan mann, en þó urðu þeir ofrliði bornir ok váru teknir ok settir í fjötra ok kastat í myrkvastofu, en konungr var svá reiðr, at hann vildi þegar láta drepa þá, en Herrauðr var svá vinsæll, at allir mæltu hann undan, ok var þá fyrst skipt herfangi ok grafnir inir dauðu. Váru margir menn á dagþingan við konung, at hann skyldi taka sættir af Herrauð, ok var hann leiddr fyrir konung. Konungr bauð honum grið, ok lögðu margir þar vel til, en Herrauðr segist eigi grið vilja þiggja, nema Bósi hafi bæði lífs grið ok lima, en konungr sagði þess enga ván. Herrauðr sagðist þess manns bani skyldu verða, sem réði lífláti Bósa, ok eigi konungi hlífa heldr en öðrum. Konungr segir þá, at þar færi eigi illa, at sá hefði brek, er beiðist. Var konungr þá svá reiðr, at eigi mátti orðum við hann koma, ok bað leiða Herrauð aftr í myrkvastofuna ok skyldi þá báða drepa um morguninn, því at konungr vildi eigi annat, ok þótti nú flestum óvænliga horfa.

Þetta kveld kom Busla kerling at máli við Þvara karl ok spurði, hvárt hann ætlaði ekki at bjóða fé fyrir son sinn, en hann sagðist eigi vilja ausa út fé sínu ok sagðist vita, at hann gæti eigi keypt þeim manni líf, sem deyja skyldi ok feigr væri, ok spurði, hvar nú væri komit töfrum hennar, at hún veitti eigi Bósa nokkut lið, en hún sagði sér eigi mega göngumannligar fara en honum.

Þetta kveld it sama kom Busla í þat herbergi, sem Hringr konungr svaf í, ok hóf upp bæn þá, er síðar er kölluð Buslubæn, ok hefir hún víðfræg orðit síðan, ok eru þar í mörg orð ok ill, þau sem kristnum mönnum er þarfleysa í munn at hafa, en þó er þetta upphaf á henni:

"Hér liggr Hringr konungr,

hilmir Gauta,

einráðastr

allra manna;

ætlar þú son þinn

sjálfr at myrða,

Þau munu fádæmi

fréttast víða.

Heyr þú bæn Buslu,

brátt mun hún sungin,

svá at heyrast skal

um heim allan,

ok óþörf öllum,

þeim sem á heyra,

en þeim þó fjándligust,

sem ek vil fortala.

Villist vættir,

verði ódæmi,

hristist hamrar,

heimr sturlist,

versni veðrátta,

verði ódæmi,

nema þú, Hringr konungr,

Herrauð friðir

ok honum Bósa

bjargir veitir.

Svá skal ek þjarma

þér at brjósti,

at hjarta þitt

höggormar gnagi,

en eyru þín

aldregi heyri

ok augu þín

úthverf snúist,

nema þú Bósa

björg of veitir

ok honum Herrauð

heift upp gefir.

Ef þú siglir,

slitni reiði,

en af stýri

stökkvi krókar,

rifni reflar,

reki segl ofan,

en aktaumar

allir slitni,

nema þú Herrauð

heift upp gefir

ok svá Bósa

biðir til sátta.

Ef þú ríðr,

raskist taumar,

heltist hestar,

en hrumist klárar,

en götur allar

ok gagnstígar

troðist allar

í tröllhendr fyrir þér,

nema þú Bósa

bjargir veitir

ok Herrauð

heift upp gefir.

Sé þér í hvílu

sem í hálmeldi,

en í hásæti

sem á hafbáru;

þó skal þér seinna

sýnu verra,

en ef þú vilt við meyjar

manns gaman hafa,

villist þú þá vegarins;

eða viltu þulu lengri?"

Þá svarar konungr: "Þegi þú, vánd vættr, ok vert í burtu, elligar mun ek láta meiða þik fyrir forbænir þínar."

"Svá höfum vit nú fundizt," segir Busla, ,at vit munum eigi skilja, fyrr en ek hefi minn vilja."

Konungr vildi þá upp standa, ok var hann þá fastr við sængina, en smásveinar vöknuðu eigi. Busla lét þá frammi annan þriðjung bænarinnar, ok mun ek láta þat um líða at skrifa hann, því at þat er öllum þarfleysa at hafa hann eftir, en þó má svá sízt eftir hafa hann, at hann sé eigi skrifaðr. En þó er þetta þar upphaf á:

"Tröll ok álfar

ok töfranornir,

búar, bergrisar

brenni þínar hallir,

hati þik hrímþursar,

hestar streði þik,

stráin stangi þik,

en stormar æri þik,

ok vei verði þér,

nema þú vilja minn gerir."

En er sú þula var úti, mælti konungr til hennar: "Fyrr en þú illmælir mér lengr, þá mun ek gefa Herrauði líf, en Bósi fari ór landi ok sé dræpr, nær ek get hann áhent."

"Þá skal taka þér fram betr," segir Busla.

Hóf hún þá upp þat vers, er Syrpuvers er kallat ok mestr galdr er í fólginn ok eigi er lofat at kveða eftir dagsetr, ok er þetta þar í nærri endanum:

"Komi hér seggir sex,

seg þú mér nöfn þeira

öll óbundin,

ek mun þér sýna:

getr þú eigi ráðit,

svá at mér rétt þykki,

þá skulu þik hundar

í hel gnaga,

en sál þín

sökkvi í víti."

[Hér koma rúnir]

"Ráð nú þessi nöfn, svá at rétt sé, elligar hríni allt þat á þér, sem ek hefi verst beðit, nema þú gerir minn vilja."

En er Busla hafði úti bænina, vissi konungr varla, hverju hann vildi svara fyrir fortölum hennar. "Hverr er nú þinn vili?" segir konungr.

"Sentu þá forsending," segir kerling, "þá sem tvísýni er á, hversu þeim gengr, ok ábyrgist þeir sik sjálfir."

Konungr bað hana þá í burt fara, en hún vildi þat eigi, fyrr en konungr sór henni trúnaðareið, at hann skyldi halda þat, sem hann hafði henni lofat, en þá skyldi Buslubæn ekki á honum hrína. Hvarf þá kerling þá í burtu.


6. Konungr sendi Bósa forsending.

At morgni dags er konungr snemma uppi ok lét blása til þings, ok váru þeir þangat leiddir Herrauðr ok Bósi. Konungr spyrr þá ráðgjafa sína, hvat við þá skyldi gera, en flestir báðu hann vægja við Herrauð.

Þá mælti konungr til hans: "Lítils viltu virða mik," segir hann, "en nú vil ek gera þat fyrir bæn vina minna, at Bósi skal hafa lífs grið ok lima, ok skal hann fara ór landi ok koma eigi aftr, fyrr en hann fær mér þat gammsegg, at skrifat er allt með gullstöfum utan, ok erum vit þá sáttir, en elligar skal hann heita hvers manns níðingr. En Herrauðr fari hvárt, er hann vill, at fylgja Bósa, eða geri hvert ráð fyrir sér, sem hann vill, því at eigi munum vit samvistum saman vera at svá búnu."

Váru þeir þá leystir báðir, ok fóru þeir þá til Þvara karls ok váru hjá honum um vetrinn. En er váraði, bjuggu þeir ferð sína ór landi ok höfðu eitt skip ok á fjóra menn ok tuttugu, ok fóru þeir mjök at tilvísan Buslu, ok heldu þeir í Austrveg ok kómu undir Bjarmaland ok lögðu undir einn eyðiskóg.


7. Þeir Bósi gistu at Hóketils.

Hárekr hét sá konungr, er þar réð þá fyrir. Hann var kvángaðr ok átti tvá sonu. Hét annarr Hrærekr, en annarr Siggeirr. Þeir váru kappar miklir ok hirðmenn Goðmundar konungs á Glæsivöllum ok landvarnarmenn hans. Dóttir konungs hét Edda. Hún var fríð sýnum ok um flesta hluti vel kunnandi.

Nú er at segja frá þeim fóstbræðrum, at þeir váru komnir undir Bjarmaland ok þann skóg, er Vínuskógr heitir. Þeir reistu tjald á landi mjök fjarri mannavegum.

Um morguninn sagði Bósi mönnum sínum, at þeir Herrauðr mundu ganga á land ok kanna skóginn ok vita, hvers þeir yrði vísir. "En þér skuluð bíða okkar hér mánuð, en ef vit komum þá eigi aftr, þá skuluð þér sigla, hvert sem þér vilið."

Mönnum þeira þótti mikit fyrir þessu, en þó varð svá at vera sem þeir vildu. Síðan ganga þeir fóstbræðr á skóginn ok höfðu þat eitt til matar, sem þeir skutu, dýr ok fugla, en stundum höfðu þeir ekki nema ber ok safa. Skógrinn ónýtti mjök klæði þeira.

Einn dag kómu þeir at húsbæ einum. Þar stóð karl úti ok klauf skíð. Hann heilsar þeim ok spyrr þá at nafni. Þeir sögðu til it sanna ok spurðu, hvat karl hét, en hann kveðst heita Hóketill. Hann sagði þeim til reiðu nætrgreiða, ef þeir vildu, en þeir þágu þat. Karl fylgir þeim til stofu, ok var þar fámennt. Húsfreyja var við aldr. Dóttur áttu þau væna, ok dró hún klæði af gestum, ok váru þeim fengin þurr klæði. Síðan váru handlaugar fram látnar, ok var þeim reist borð ok gefit gott öl at drekka, ok skenkti bóndadóttir. Bósi leit oft hýrliga til hennar ok sté fæti sínum á rist henni, ok þetta bragð lék hún honum.

Um kveldit var þeim fylgt at sofa með góðum umbúningi. Bóndi lá í lokrekkju, en bóndadóttir í miðjum skála, en þeim fóstbræðrum var skipat í stafnsæng við dyrr utar. En er fólk var sofnat, stóð Bósi upp ok gekk til sængr bóndadóttur ok lyfti klæðum af henni. Hún spyrr, hverr þar væri. Bósi sagði til sín.

"Hví ferr þú hingat?" sagði hún.

"Því, at mér var eigi hægt þar, sem um mik var búit," ok kveðst því vilja undir klæðin hjá henni.

"Hvat viltu hér gera?" sagði hún.

"Ek vil herða jarl minn hjá þér," segir Bögu-Bósi.

"Hvat jarli er þat?" sagði hún.

"Hann er ungr ok hefir aldri í aflinn komit fyrri, en ungan skal jarlinn herða."

Hann gaf henni fingrgull ok fór í sængina hjá henni. Hún spyrr nú, hvar jarlinn er. Hann bað hana taka milli fóta sér, en hún kippti hendinni ok bað ófagnað eiga jarl hans ok spurði, hví hann bæri með sér óvæni þetta, svá hart sem tré. Hann kvað hann mýkjast í myrkholunni. Hún bað hann fara með sem hann vildi. Hann setr nú jarlinn á millum fóta henni. Var þar gata eigi mjök rúm, en þó kom hann fram ferðinni. Lágu þau nú um stund, sem þeim líkar, áðr en bóndadóttir spyrr, hvárt jarlinum mundi hafa tekizt herzlan. En hann spyrr, hvárt hún vill herða oftar, en hún kvað sér þat vel líka, ef honum þykkir þurfa.

Greinir þá ekki, hversu oft at þau léku sér á þeiri nótt, en hins getr, at Bósi spyrr, hvárt hún vissi ekki til, - "hvert at leita skyldi at gammseggi því, sem vit fóstbræðr erum eftir sendir ok gullstöfum er ritat utan."

Hún kvaðst eigi minna mundu launa honum gullit ok góða nætrskemmtan en segja honum þat, sem hann vill vita, - "en hverr var þér svá reiðr, at þik vill feigan ok senda þik forsending?"

"Eigi gengr illt til alls, ok verðr engi frægr af engu," segir hann, "eru þeir ok margir hlutir, at oft snúast til gæfu, þó at háskasamliga sé stofnaðir."


8. Þeir félagar náðu gammsegginu.

"Hér í skógi þessum stendr hof mikit. Þat á Hárekr konungr, er hér ræðr fyrir Bjarmalandi. Þat er göfgat goð þat, er Jómali heitir. Þat er gull mikit ok gersemar. Fyrir því hofi ræðr móðir konungs, er Kolfrosta heitir. Hún er mögnuð af blótskap, svá at henni kemr engi hlutr á óvart. Hún veit þat fyrir með konstrum sínum, at hún á eigi at lifa út allan þenna mánuð, ok því fór hún hamfari austr á Glæsivöllu ok nam í burt Hleiði, systur Goðmundar konungs, ok ætlar, at hún skuli vera hofgyðja eftir sik. En þat er þó skaði mikill, því at hún er allra meyja fríðust ok kurteisust, ok væri betr, at þat færist undan."

"Hvat er til vandhæfa í hofinu?" sagði Bósi.

"Gammr er þar," sagði hún, "svá bölvaðr ok grimmr, at hann drepr allt þat, er fyrir verðr hans ódæmum. Hann horfir beint í móti dyrum ok þekkir hvat, er inn kemr, ok er því engu lífs at vænta, sem verðr fyrir hans klóagangi eða eitri. Þræll einn er í hofinu; hann vaktar mat gyðjunni. Tvævetra kvígu þarf hún í mál. Undir þessum gammi er egg þat, sem þú ert eftir sendr. Griðungr einn er í hofinu, trylldr ok blótaðr. Hann er bundinn með járnviðjum. Hann skal skjóta kvíguna, ok blandast þá ólyfjan við hana, ok tryllast þeir allir, sem af eta. Hana skal matgera fyrir Hleiði konungs systur, ok verðr hún þá líka tröll, sem hofgyðjan var áðr. Nú þykkir mér óvænt um, at þú munir sigra óvætti þessa, við svá mikinn tröllskap sem um er at eiga."

Bósi þakkar henni nú sögu sína ok gerði henni góðan danganda í skemmtanarlaun, ok fór þá báðum vel, ok sváfu þau nú allt til dags. En at morgi fór hann til Herrauðar ok sagði honum, hvat hann hafði frétt, ok dvöldust þeir þar þrjár nætr, ok sagði bóndadóttir þeim, hvat þeir skyldu stefna til hofsins, ok bað hún vel fyrir þeim at skilnaði. Fara þeir nú leið sína.

Ok einn morgin snemma sá þeir, hvar maðr fór mikill vexti í grám kufli. Hann leiddi með sér naut. Þeir þóttust vita, at þat mundi vera þrællinn, ok stilltu þeir nú at honum. Bósi sló hann kylfuhögg svá stórt, at þat var hans bani. Síðan drápu þeir kvíguna ok flógu af henni belg ok stöppuðu upp með mosa ok lyng. Herrauðr fór í kufl þrælsins ok leiddi eftir sér kvígubelginn, en Bósi steypti kápu sinni yfir þrælinn ok bar hann á baki sér, þangat til at þeir sá hofit. Þá tók Bósi spjót sitt ok rak í rass þrælnum ok neðan eftir honum endilöngum, svá at oddrinn kom út við herðarnar. Ganga þeir nú at hofinu. Herrauðr gekk inn í hofit í búningi þrælsins. Hofgyðjan var þá í svefni. Hann leiðir kvíguna á básinn, en leysir griðunginn. Hann hljóp upp á kvíguna. Mosabelgrinn varð léttr fyrir, ok rak griddi höfuðit út á múrinn ok braut af sér bæði hornin. Herrauðr greip þá í bæði eyrun á honum ok í granirnar ok snaraði hann svá ór hálsliðinum.

Þá vaknaði gýgrin ok hljóp á fætr. Í þessu kom Bósi inn í hofit ok bar þrælinn uppi yfir höfði sér á spjótinu. Gammrinn brá nú við skjótt ok steypti sér ofan ór hreiðrinu ok vildi gleypa þann, sem inn var kominn. Svalg hann nú þrælinn ofan at mitti. Bósi þrýsti þá spjótinu, svá at þat gekk upp í háls gamminum, þar til at stóð í hjartanu. Gammrinn setti nú klærnar í þjóin á þrælsskrokkinum ok setti vænghnúfana við eyrat á Bósa, svá at hann fell í óvit. Fell gammrinn þá ok ofan á hann, ok váru hans fjörbrot ógurliga mikil. Herrauðr réðst á móti hofgyðjunni, ok var þeira atgangr inn harðasti, ok hafði kerling illa skornar negl, ok reif hún hold hans niðr at beini. Þau bárust þangat at, sem Bósi var fallinn, ok var þar blóðugt mjök. Kerlingu varð hált í gammsblóðinu, ok fell hún á bak aftr, ok váru þá sviptingar miklar með þeim, svá at ýmsi váru undir. Bósi raknaði þá við ok greip höfuð griðungsins ok rak á nasir gýginni. Herrauðr sleit þá af henni höndina í axlarliðinum. Tók henni þá at dafna leikrinn, en í fjörbrotum hennar varð landskjálfti mikill.

Þeir gengu nú um hofit ok rannsökuðu þat. Í hreiðri gammsins fundu þeir eggit, ok var þat allt með gullstöfum ritat. Þar fundu þeir gull svá mikit, at þeir höfðu nóg at bera. Þeir kómu at stalla þeim, sem Jómali sat á. Af honum tóku þeir gullkórónu, setta með tólf gimsteinum, ok men þat, sem kostaði þrjú hundruð marka gulls, ok ór knjám honum tóku þeir silfrbolla svá stóran, at engir fjórir menn mundu af drekka. Hann var fullr af rauðagulli. En pell þat, sem tjaldat var um Jómalann, var meira vert en þrír farmar af drómundi þeim, er ríkastr skríðr um Grikklandshaf. Þetta tóku þeir allt til sín.

Þeir fundu afstúku eina í hofinu, ok var hún komin mjök leyniliga. Þar var fyrir steinhurð sterkliga læst, ok váru þeir at allan daginn at brjóta hana upp, áðr en þeir kómust inn. Þeir sá þar konu sitja á stóli. Eigi höfðu þeir aðra vænni sét. Hár hennar var bundit við stólbrúðir; þat var fagrt sem hálmr barinn eða gull teint. Járnfestr var um hana miðja, vandliga læst at henni. Hún var grátin mjök.

En er hún sá mennina, spurði hún, hvat olli ókyrrleika þeim, "er verit hefir í morgin, eða hví þykkir ykkr líf ykkart svá illt, at þit fýsizt hingat í trölla hendr, því at þeir, sem hér ráða fyrir, munu þegar drepa ykkr, er þit sjáizt hér?"

En þeir sögðu, at mörgu svaraði frestin. Þeir spurðu at, hvat hún hét ok hví hún væri þar svá harðliga haldin. Hún sagðist Hleiðr heita ok vera systir Goðmundar konungs austr á Glæsivöllum. "En tröllkona sú, sem hér ræðr fyrir, sótti mik þangat með fjölkynngi ok ætlar, at ek skuli ganga fyrir blótum í hofinu ok vera hér abbadís, þá hún er dauð, en ek vilda fyrr vera brennd."

"Góð mundir þú vera þeim manni," segir Herrauðr, "er þik frelsaði heðan." Hún segist vita þat mundi engi gert geta.

Herrauðr mælti: "Viltu eiga mik, ef ek kem þér heðan?"

"Engan veit ek svá leiðan mennskan mann," segir hún, "at ek mundi eigi heldr vilja eiga en at vera blótuð hér í hofinu, eða hvert er nafn þitt?"

"Herrauðr heiti ek," segir hann, "sonr Hrings konungs af Eystra- Gautlandi, en eigi þarft þú at óttast hofgyðjuna, því at vit Bósi höfum sungið yfir hausamótum hennar, en til þess máttu ætla, at ek þykkjust sæmda af þér verðr, ef ek leysi þik heðan."

"Ekki hefi ek meira í veð at setja en sjálfa mik," segir hún, "ef þat er vili frænda minna."

"Eigi mun ek til þeira giftingar leita," segir Herrauðr, "ok vil ek hér engan undandrátt í hafa, því at ek þykkjumst í engu þér varboðinn ok skal leysa þik sem áðr."

"Eigi veit ek þann mann," segir hún, "at ek vil heldr eiga en þik, af þeim sem ek hefi sét."


Þeir leysa hana nú. Herrauðr spyrr, hvárt hún vill heldr fara heim með þeim ok geri hann brúðlaup til hennar eða senda hana austr til bróður síns ok sjái hún hann aldri síðan. En hún kjöri at fara með honum, ok lofaði hvárt öðru trú sinni.


Eftir þat báru þeir út gull ok gersemar ór hofinu, en síðan lögðu þeir eld í hofit ok brenndu upp at ösku, svá at enga örmul sá nema öskuna, ok fóru síðan burt með þat, sem þeir höfðu fengit, ok léttu eigi fyrr en þeir kómu til Hóketils karls ok dvöldust þar eigi lengi ok gáfu honum fé mikit ok báru á mörgum hestum gull ok gersemar til skips, ok urðu menn þeira þeim fegnir.



9. Frá Brávallabardaga.

Þessu næst sigldu þeir burt af Bjarmalandi, sem byr gaf, ok er þá eigi getit um ferð þeira, fyrr en þeir kómu heim í Gautland, ok höfðu þeir þá tvá vetr í burt verit. Þeir gengu nú fyrir konung, ok færði Bósi honum eggit, ok var þá brotin rauf á skurninu, ok váru þar í tíu merkr gulls, ok hafði konungr skurnit fyrir borðker. Bósi gaf konungi þat kerit, er hann tók af Jómalanum, ok váru þeir nú sáttir.

Í þenna tíma kómu þeir til hirðar konungs Dagfari ok Náttfari, bræðr drottningar, ok váru þeir sendir af Haraldi konungi hilditönn í liðsbón, því at þá var settr tími til bardagans á Brávöllum, er mestr hefir verit á Norðrlöndum, sem segir í sögu Sigurðar hrings, föður Ragnars loðbrókar. Hringr konungr bað Herrauð fara fyrir sik, en kveðst skyldu geyma brúðar hans á meðan, ok skyldu þeir þá vera sáttir um allt þat, sem þeira hafði í millum farit. Herrauðr gerði nú sem hans faðir beiddi ok fóru þeir Bósi með þeim bræðrum með fimm hundruð manna ok fundu Harald konung. Í þessi orrostu fell Haraldr konungr ok með honum fimmtán konungar annars hundraðs, sem segir í sögu hans, ok margir aðrir kappar, þeir sem konungum váru meiri. Þar fellu þeir Dagfari ok Náttfari, en þeir Herrauðr ok Bósi urðu báðir sárir ok kómust þó báðir ór bardaganum. Þá höfðu orðit þau umskipti í Gautlandi, sem síðar mun sagt verða, meðan þeir váru í burtu.


10. Fall Hrings konungs.

Nú af því, at eigi má í senn segja meir en eitt, þá verðr nú þat at skýra, sem fyrr hefir borit í sögunni, ok er þar nú til at taka fyrst, at Hleiðr, systir Goðmundar konungs, hvarf í burt af Glæsivöllum. Ok sem konungr saknar hennar, lætr hann leita hennar bæði á sjó ok landi, ok kunni hana engi upp at frétta. Þeir bræðr váru þá með konungi, Hrærekr ok Siggeirr. Konungr bað Siggeir bindast fyrir um eftirleit Hleiðar ok vinna þat til eiginorðs við hana. Siggeirr kvaðst ætla, at þat mundi eigi auðvelt at finna hana, ef hofgyðjan á Bjarmalandi vissi ekki til hennar. Þeir bjuggust nú ór landi ok höfðu fimm skip ok fóru til Bjarmalands ok fundu Hárek konung ok sögðu honum sín erendi, en hann bað þá fara til hofsins ok kvað eigi mundu laust fyrir liggja, ef Jómali eða gyðjan vissu ekki til hennar. Þeir fóru nú til hofsins ok fundu þar öskudyngjuna, ok sást engi örmul neins þess, er þar átti at vera.

Fóru þeir nú um skóginn ok kómu til byggða Hóketils karls ok fréttu eftir, hvárt þau vissu ekki til, hverr hofinu hefði grandat. En karl kvaðst þat eigi vita, en hann sagði þó, at tveir gauzkir menn hefði legit undir Vínuskógi mjök lengi, ok hét annarr Herrauðr, en annarr Bögu-Bósi, ok kvað hann þá sér þykkja líkasta til at hafa gert slíkt stórræði. En bóndadóttir sagðist hafa fundit þá á veginum, þá þeir fóru til skips, ok þeir höfðu með sér Hleiði, systur Goðmundar konungs af Glæsivöllum, ok sögðu hennar til sín leita mega, ef nokkurr vilda hana finna.

Ok sem þeir urðu þessa vísir, sögðu þeir þetta konungi, ok söfnuðu þeir nú liði um allt Bjarmaland ok fengu þar þrjú skip ok tuttugu ok sigldu síðan til Gautlands ok kómu þar þann tíma, sem þeir fóstbræðr váru í bardaganum á Brávöllum, ok var Hringr konungr fámennr heima, ok buðu þeir honum þegar bardaga eða gefa upp meyna. Konungr kjöri heldr at berjast, ok urðu þar skjót umskipti. Fell þar Hringr konungr ok mestr hluti liðs hans. Tóku þeir nú meyna, en ræntu fé öllu ok fóru í burt síðan ok léttu eigi, fyrr en þeir kómu heim á Glæsivöllu, ok varð Goðmundr konungr feginn systur sinni ok þakkaði þeim vel fyrir ferðina, ok þótti hún orðin in frægasta. Siggeirr biðr nú Hleiðar, en hún var treg til þess ok kvað þat makligt, at sá nyti sín, er hana frelsaði ór tröllahöndum.

Konungr kvað Siggeir vel hafa til hennar unnit ok segist eiga at ráða gifting hennar, - "ok skal eigi útlendum höfðingjum gagnast at eiga þik, ef þú vilt eigi várum ráðum hlíta," ok varð nú svá at vera sem konungr vildi.

Ok látum þá nú búast við brúðlaupi sínu, því at þeir hyggja nú gott til sín, en þat mætti verða, at beinaspjöll yrði á boðinu.


11. Bósi fekk fregnir af Glæsivöllum.

Þar er nú til máls at taka, at þeir Herrauðr ok Bósi kómu heim í Gautland hálfum mánuði síðar en þeir Siggeirr sigldu í burt. Sakna þeir nú vinar í stað ok taka nú ráðagerðir sínar, ok sótti Bósi föður sinn at ráðum, en hann sagði, at þeir mundu verða of seinir, ef þeir söfnuðu liði miklu, ok því sagði hann, at þeir mundu heldr ná konungsdóttur með djúpsettum ráðum ok snörum atburðum, ok var nú þetta ráðit, at þeir bjuggu eitt skip ok á þrjá tigi manna. Smiðr skyldi nú fara með þeim ok hafa alla forsögn um þeira ferð. Karl lagði þeim mörg ráð ok þau Busla. Sigldu þeir nú, þegar þeir váru búnir. Smiðr hafði byr ávallt, þá er hann stýrði, ok varð þeira ferð með meira flýti en líkendi mundi á þykkja, ok kómu þeir nú vánum bráðara austr á Glæsivöllu ok lögðu skipi sínu undir einn eyðiskóg. Smiðr hafi hulinshjálm yfir skipi þeira.

Þeir gengu á land upp Herrauðr ok Bósi. Þeir kómu at húsabæ litlum ok kyrfiligum. Þar bjó karl ok kerling. Þau áttu dóttur væna ok vel kunnandi. Bóndi bauð þeim nætrgreiða; þat þágu þeir. Þar váru góð hýbýli.

Þeim var unninn góðr beini, ok váru tekin upp borð ok gefit mungát at drekka. Bóndi var fálátr ok óspurull. Bóndadóttir var þar mannúðigust, ok skenkti hún gestum. Bósi var glaðkátr ok gerði henni smáglingrur; hún gerði honum ok svá í móti.

Um kveldit var þeim fylgt at sofa, en þegar at ljós var slokit, þá kom Bögu-Bósi þar, sem bóndadóttir lá, ok lyfti klæði af henni. Hún spurði, hvat þar væri, en Bögu-Bósi sagði til sín.

"Hvat viltu hingat?" sagði hún.

"Ek vil brynna fola mínum í vínkeldu þinni," sagði hann.

"Mun þat hægt vera, maðr minn?" sagði hún; "eigi er hann vanr þvílíkum brunnhúsum, sem ek hefi."

"Ek skal leiða hann at fram," sagði hann, "ok hrinda honum á kaf, ef hann vill eigi öðruvísi drekka."

"Hvar er folinn þinn, hjartavinrinn minn?" sagði hún.

"Á millum fóta mér, ástin mín," kvað hann, "ok tak þú á honum ok þó kyrrt, því at hann er mjök styggr."

Hún tók nú um göndulinn á honum ok strauk um ok mælti: "Þetta er fimligr foli ok þó mjök rétt hálsaðr."

"Ekki er vel komit fyrir hann höfðinu," sagði hann, "en hann kringir betr makkanum, þá hann hefir drukkit."

"Sjá nú fyrir öllu," segir hún.

"Ligg þú sem gleiðust," kvað hann, "ok haf sem kyrrast."

Hann brynnir nú folanum heldr ótæpiliga, svá at hann var allr á kafi. Bóndadóttur varð mjök dátt við þetta, svá at hún gat varla talat. "Muntu ekki drekkja folanum?" sagði hún.

"Svá skal hann hafa sem hann þolir mest," sagði hann, "því at hann er mér oft óstýrinn fyrir þat hann fær ekki at drekka sem hann beiðist."

Hann er nú at, sem honum líkar, ok hvílist síðan. Bóndadóttir undrast nú, hvaðan væta sjá mun komin, sem hún hefir í klofinu, því at allr beðrinn lék í einu lauðri undir henni.

Hún mælti: "Mun ekki þat mega vera, at folinn þinn hafi drukkit meira en honum hefir gott gert ok hafi hann ælt upp meira en hann hefir drukkit?"

"Veldr honum nú eitthvat," kvað hann, "því at hann er svá linr sem lunga."

"Hann mun vera ölsjúkr," sagði hún, "sem aðrir drykkjumenn."

"Þat er víst," kvað hann. Þau skemmta sér nú sem þeim líkar, ok var bóndadóttir ýmist ofan á eða undir, ok sagðist hún aldri hafa riðit hæggengara fola en þessum.

Ok eftir margan gamanleik spyrr hún, hvat manni hann sé, en hann segir til it sanna ok spurði á móti, hvat þar væri títt í landinu. Hún segir, at þat væri nú nýjast, at þeir bræðr Hrærekr ok Siggeirr höfðu nát Hleiði konungssystur, en drepit Hring konung í Gautlandi, - "ok svá eru þeir nú frægir orðnir af för þessi, at engir þykkja nú þeim líkir í Austrvegi, ok hefir konungr gefit systur sína Siggeir, ok er þat þó á móti hennar vilja, ok á nú brúðlaupit at vera innan þriggja nátta. En þeir eru svá varir um sik, at þeir hafa njósn á hverri götu ok í hverri höfn, ok má þeim ekki á óvart koma, en þeim þykkir aldri örvænt, nær þeir Herrauðr ok Bósi koma at vitja meyjarinnar. Konungr hefir látit gera sér höll svá mikla, at á henni eru hundrað dyra, ok er jafnt langt í millum allra; hundrað manns má rúmliga sitja í millum hverra dyra; tveir dyrverðir eru við hverjar dyrr, ok á þar engi inn at ganga, sá sem eigi er þekktr við einhverjar dyrrnar, en þann, sem við engar er þekktr, skal taka ok hafa í varðhaldi, þar til at prófat er, hverr maðr hann er. Sæng stendr á miðju hallargólfi, ok er þar fimm palla upp at ganga. Þar skal liggja brúðrin ok brúðguminn, en hirðin öll skal vaka um kringum, ok má þeim því ekki á óvart koma.

"Hverir eru með konungi?" segir Bósi, "þeir sem hann heldr mest af?"

"Sá heitir Sigurðr," sagði hún, "hann er ráðgjafi konungs ok svá mikill meistari til hljóðfæra, at hans líki er engi, þó at allvíða sé leitat, ok þó mest á hörpuslátt. Hann er nú farinn til frillu sinnar; hún er ein bóndadóttir her við skóginn, ok lætr hann sauma sér klæði ok semr hljóðfæri sín."

Ok fellr þar nú tal þeira, ok sofa þau af um náttina.


12. Frá brullaupsveizlu.

Um morguninn snemma kemr Bósi til Herrauðar ok segir honum, hvat hann hefir frétt um náttina, ok síðan bjuggust þeir frá bónda, ok gaf Bósi dóttur hans fingrgull, ok fóru þeir nú at tilvísan hennar, þar til at þeir sá þann bæ, er Sigurðr var á. Þeir sá nú, hvar hann fór ok einn sveinn með honum ok stefndu heim til hallarinnar. Þeir gengu nú á veginn fyrir Sigurð. Bósi rak spjótit í gegnum hann, en Herrauðr kyrkti sveininn til bana. Síðan fló Bósi belg af þeim báðum ok fór síðan til skips, ok sögðu Smið, hvat þeir höfðu afrekat. Þeir gerðu nú ráð sín. Smiðr færði Bósa í aðra nágrímuna, en fór sjálfr í aðra ok í þann búning, sem sveinninn hafði haft, en Bósi í þann, er Sigurðr hafði átt.

Þeir sögðu Herrauð fyrir allt, hversu hann skyldi bera sik at, ok fara þeir nú heim til borgarinnar ok kómu at þeim hallardyrum, sem Goðmundr konungr var fyrir. Þóttist hann þar kenna Sigurð, ok fagnar hann honum vel ok leiðir hann inn, ok tók hann þegar við féhirzlum konungs ok ölgögnum ok kjallara ok hefir skipan á, hvert öl fyrst skal ganga, ok segir byrlurum fyrir, hversu ákaft þeir skulu skenkja. Sagði hann, at þat varðar mestu, at menn verði it fyrsta kveld sem drukknastir, því at þar eimir lengst af. Þessu næst var höfðingjum í sæti skipat ok brúðrin inn leidd ok á bekk sett ok með henni margar meyjar hæverskar.

Goðmundr konungr sat í hásæti ok brúðguminn hjá honum. Hrærekr þjónaði brúðgumanum. Eigi er greint, hversu höfðingjum var skipat, en þess getr, at Sigurðr sló hörpu fyrir brúðunum. En er minni váru inn borin, sló Sigurðr svá, at menn sögðu, at eigi mundi fást hans líki, en hann kvað þar lítit mark at fyrst. Konungr bað hann eigi af spara. Ok sem inn kom þat minni, sem signat var Þór, þá skipti Sigurðr um slagina, ok tók þá at ókyrrast allt þat, sem laust var, hnífar ok borðdiskar ok allt þat, sem engi helt á, ok fjöldi manna stukku upp ór sínum sætum ok léku á gólfinu, ok gekk þetta langa stund. Því næst kom þat minni inn, er helgat var öllum Ásum. Sigurðr skipti þá enn um slagina ok stillti þá svá hátt, at dvergmála kvað í höllunni. Stóðu þá upp allir þeir, sem inni váru, nema brúðguminn ok brúðrin ok konungrinn, ok var nú allt á ferð ok för innan um alla höllina, ok gekk því langa stund.

Konungr spyrr nú, hvárt hann kann nokkut fleiri slagi, en hann segir eftir vera nokkura smáleika ok bað fólkit hvílast fyrst. Settust menn nú til drykkju. Sló hann þar Gýgjarslag ok Drömbuð ok Hjarrandahljóð. Því næst kom inn Óðins minni. Þá lauk Sigurðr upp hörpunni. Hún var svá stór, at maðr mátti standa réttr í maganum á henni; hún var öll sem á gull sæi. Þar tók hann upp hvíta glófa gullsaumaða. Hann sló nú þann slag, sem Faldafeykir heitir, ok stukku þá faldarnir af konunum, ok léku þeir fyrir ofan þvertréin. Stukku þá upp konurnar ok allir menninir, ok engi hlutr var þá sá, at kyrr þoldi.

En er þetta minni var af gengit, kom inn þat minni, er signat var Freyju, ok átti þat síðast at drekka. Tók Sigurðr þá þann streng, er lá um þvera strengina, ok bað konung búast við Rammaslag.

 En konungi brá svá við, at hann stökk upp ok svá brúðguminn ok brúðrin, ok léku nú engir vakrara en þau, ok gekk þessu langa stund. Smiðr tók nú í hönd brúðinni ok lék allra vakrast. Hann tók borðbúnað af stólnum ok kastaði upp í sængina, þegar hann sá sér færi á.

En frá Herrauði er þat at segja, at hann lætr menn sína meiða öll þau skip, sem með sjónum váru, svá at ekki var sjófært. Suma hafði hann heima í borginni, ok báru þeir til sjóvar gull ok gersemar, er Smiðr hafði lagit þeim til handargagns. Var nú mjök húmat. 

Sumir váru uppi á höllunni ok skynjuðu, hvat inni var, ok drógu út um gluggann þat, sem upp var kastat í sængina, en sumir færðu til skipa ok sneru stöfnum frá landi.


13. Brúðarrán.

Þat berr nú til nýlundu, at þá þeir léku sem glaðast í höllunni, at maðr gekk inn í höllina. Sá var mikill vexti ok fríðr sýnum. Hann var í rauðum skarlatskyrtli ok silfrbelti um sik ok gullhlað um enni. Hann var slyppr ok fór leikandi sem aðrir, þar til er hann kom fyrir konung. Hann reiðir þá upp hnefann ok dregr svá snöggt um nasir konungi, at ór honum hrutu þrjár tennrnar, en blóð stökk ór nösum hans ok munni, en hann fell sjálfr í öngvit.

Sigurðr sér nú þetta. Hann kastar nú hörpunni upp í sængina, en rak báða hnefana í millum herða kvámumanninum, en hann sneri undan, en Sigurðr eftir honum ok þeir Siggeirr ok allir aðrir, en sumir styrmdu yfir konunginum. Smiðr tók í hönd brúðinni ok leiddi hana upp í sængina ok læsti hana innan í maga hörpunnar, en þeir drógu hana út um glugginn, sem úti váru, ok svá Smið með, ok flýttu sér til skips ok gengu síðan út á þat. Þá var sá þar kominn, er konunginn hafði slegit. Sigurðr gekk ok út á skipit, er hann kom at, en Siggeirr eftir honum með brugðit sverð. Sigurðr snýr þá aftr í móti honum ok hratt honum á kaf; urðu hans menn at draga hann á land verr en dauðan. En Smiðr hjó landfestina, ok drógu menn segl upp ok gerðu bæði at sigla ok róa ok létu ganga út á haf slíkt er mátti. Hrærekr hljóp til skips ok margir menn aðrir með honum, en er skipum var fram hrundit, fell þar inn kolblár sjór, ok urðu þeir at landi at leggja ok urðu at hafa sitt hugarmót svá búit, váru ok allir menn verr en ráðlausir af drykkjuskap.

Konungr raknar nú við ok var þó lítils máttar, ok leituðu menn við at næra hann, en hann var mjök máttdreginn. Snerist nú veizlan í sút ok sorg. En þá konungr hresstist, gerðu þeir ráð sín, ok kom þeim þat saman at slíta eigi fjölmenninu ok búast sem skjótast at fara eftir þeim fóstbræðrum.

Ok látum þá nú búast, en víkjum sögunni aftr til þeira kumpána, at þeir sigla, þangat til at vegir skiljast ok annarr lá til Bjarmalands. Þá bað Bósi Herrauð sigla heim til Gautlands, en hann kvaðst eiga erendi til Bjarmalands.

Herrauðr segist eigi við hann skilja, - "eða hvat er í erendum þínum þangat?"

Hann segir þat mundu síðar sýnast. Smiðr bauð at bíða þeira fimm nætr. Bósi sagði, at þeim mundi þat vel duga, ok fóru þeir nú á bátnum til lands tveir saman ok földu bátinn í leyni nokkuru, en þeir gengu til byggða, þar sem karl bjó ok kerling. Þau áttu dóttur væna. Þar var vel við þeim tekit ok gefit gott vín at drekka um kveldit.

Bögu-Bósi leit hýrliga til bóndadóttur, en hún var mjök tileygð til hans á móti. Litlu síðar fóru menn til svefns. Bósi kom til sængr bóndadóttur. Hún spyrr, hvat hann vill. Hann bað hana hólka stúfa sinn. Hún spyrr, hvar hólkrinn væri. Hann spurði, hvárt hún hefði engan. Hún sagðist engan hafa, þann sem honum væri hæfiligr.

"Ek get rýmt hann, þó at þröngr sé," sagði hann.

"Hvar er stúfinn þinn?" sagði hún. "Ek get nærri, hvat ek má ætla hólkborunni minni."

Hann bað hana taka á millum fóta sér. Hún kippti at sér hendinni ok bað ófagnað eiga stúfa hans.

"Hverju þykkir þér þetta líkt?" sagði hann.

"Pundaraskafti föður míns ok sé brotin aftan af því kringlan."

"Tilfyndin ertu, " sagði Bögu-Bósi; hann dró gull af hendi sér ok gaf henni. Hún spyrr, hvat hann vill á móti hafa.

"Ek vil sponsa traus þína," sagði hann.

"Ekki veit ek, hvernig þat er," segir hún.

"Ligg þú sem breiðast," kvað han.

Hún gerði sem hann bað. Hann ferr nú á millum fótanna á henni ok leggr síðan neðan í kviðinn á henni, svá at allt gekk upp undir bring- spölu.

Hún brá við hart ok mælti: "Þú hleyptir inn sponsinu um augat, karlmaðr," kvað hún.

"Ek skal ná því ór aftr," segir hann, "eða hversu varð þér við?"

"Svá dátt sem ek hefði drukkit ferskan mjöð," kvað hún, "ok haf þú sem vakrast í auganu þvegilinn," sagði hún.

Hann sparir nú ekki af, þar til at hana velgdi alla, svá at henni lá við at klígja, ok bað hann þá at hætta. Þau tóku nú hvíld, ok spyrr hún nú, hvat manna hann væri. Hann sagði it sanna ok spyrr, hvárt hún væri nokkut í kærleikum við Eddu konungsdóttur. Hún sagðist oft koma í skemmu konungsdóttur ok vera þar vel tekin.

"Ek mun hafa þik at trúnaðarmanni," sagði hann, "ok vil ek gefa þér til þrjár merkr silfrs, at þú komir konungsdóttur í skóginn til mín."

Hann tók nú ór pungi sínum þrjár valhnetr. Þær váru sem á gull sæi. Hann fekk henni þær ok bað hana segja konungsdóttur, at hún vissi einn þann lund í skóginum, at slíkar hnetr væri nógar.

Hún sagði konungsdóttur eigi upporpna fyrir einum ok sagði henni fylgja at jafnaði gelding þann, "er Skálkr heitir ok er svá sterkr, at hann hefir tólf karla afl, hvat sem reyna þarf."

Bósi kvaðst þat eigi hirða, ef ekki væri við fleirum at sjá.

Um morguninn snemma fór hún at finna konungsdóttur ok sýnir henni gullhnetrnar ok sagðist vita, hvar slíkar mætti nógar finna.

"Förum þangat sem fyrst," segir konungsdóttir, "ok þrællinn með okkr." Ok svá gera þau.

Þeir kompánar váru nú komnir í skóginn ok snúa til móts við þau. Bósi heilsar jungfrúnni ok spyrr, hví hún ferr svá einmana. Hún kvað eigi hættligt um þat.

"Þat er nú sem takast vill," segir Bósi, "ok ger nú hvárt er þú vilt, at fara með mér viljug eða geri ek skyndibrúðlaup til þín hér í skóginum."

Þrællinn spyrr nú, hverr gaurr svá firna djarfr er, at slíkt lofar sér at gleypa. Herrauðr bað hann þegja, fúlan slána. Þrællinn sló með stórri kylfu til Herrauðar, en hann brá við skildinum. Höggit var svá þungt, at hann brotnaði allr. Herrauðr hljóp undir þrælinn, en hann tók fast í móti, ok váru þeira sviptingar sterkligar, ok fór þrællinn hvergi á hæl. Bósi kom þá at ok tók fætrna undan þrælnum, ok lögðu síðan snöru á háls honum ok hengdu hann þar á eikunum.

Síðan setti Bósi konungsdóttur á handlegg sér ok bar hana til skips, ok létu frá landi ok fóru þar til, er þeir fundu Smið. Konungsdóttir barst lítt af, en þegar Smiðr hafði orð við hana, tók af henni allan óhug, ok sigldu heim í Gautland.


14. Frá bardaga.

Þat byrjast nú, sem þeir bræðr höfðu fullbúið sitt lið ok höfðu ógrynni liðs. En svá hafði Goðmundi konungi orðit þungr pústrinn Herrauðar, at hann var eigi ferðugr at fara þessa ferð, ok skyldu þeir bræðr hafa af veg ok vanda. Þeir höfðu fjóra tigi skipa af Glæsivöllum, en juku þó mörgum við í ferðinni. Þeir kómu til Bjarmalands ok fundu Hárek konung, föður sinn, ok váru þeir Herrauðr ok Bósi nýfarnir þaðan. Hafði Hárekr konungr þá fulla vissu af því, at þeir höfðu tekit í burtu dóttur hans. Hafði hann þá búit lið sitt ok hafði fimmtán stór skip. Slæst hann nú í ferð með þeim bræðrum, ok höfðu þeir alls sex tigi skipa ok sigla nú til Gautlands.

Nú er at segja af þeim Herrauði ok Bósa, at þeir safna liði, þegar eð þeir koma heim, ok vildu vera búnir, ef þeim væri eftirför veitt, en halda þá brúðlaupin, er gott tóm væri til. Þvari karl hafði látit smíða spjót ok öxar ok örvar, á meðan þeir váru í burtu, ok kom þar nú saman mikit fjölmenni.

Þeir frétta nú, at þeir eru við land komnir Hárekr konungr ok synir hans, ok var nú eigi þusulaust. Lét Herrauðr nú leggja út skipum sínum á móti þeim; hafði hann lið mikit ok frítt ok þó miklu minna en þeir Hárekr. Lagði sínu skipi á móti konungi Smiðr Þvarason, en Bósi móti Hræreki, Herrauðr á móti Siggeiri, ok þurfti þar eigi at sökum at spyrja, ok tekst með þeim bardagi mjök harðr, ok váru hvárirtveggju inir áköfustu.

Ok er bardaginn hafði eigi lengi staðit, réð Siggeirr til uppgöngu á skip Herrauðs ok varð skjótt mannsbani. Sniðill hét stafnbúi Herrauðar. Hann skaut spjóti at Siggeiri. Hann tók spjótit á lofti ok skaut aftr at þeim, er sendi. Spjótit flaug í gegnum Sniðil ok svá langt í skipsstafninn, at hann nisti hann þar við. Herrauðr sneri nú í móti Siggeiri ok leggr til hans með atgeir, svá at gekk í gegnum skjöldinn, en Siggeirr snaraði svá hart skjöldinn, at Herrauði varð lauss atgeirrinn, en hann hjó til Herrauðar, ok kom á hjálminn ok tók af fjórðunginn, ok fylgdi þar it hægra eyrat. En Herrauðr greip upp eina stóra ruddu af þiljunum ok laust á nasir honum, svá at hjálmblikit gekk at andlitinu, ok brotnaði í honum nefit ok ór honum allar tennrnar, ok stökk hann öfugr aftr á skip sitt ok fell þá í óvit ok lá mjök lengi.

Smiðr barðist drengiliga. Hárekr konungr komst upp á skip hans við tólfta mann ok ryðst um fast. Smiðr snýr nú á mót honum ok hjó til hans með saxi því, sem Busla kerling hafði gefit honum, því at hann bitu eigi atkvæðalaus vápn. Höggit kom framan um þverar tennrnar, ok brotnuðu þær ór honum allar, gómbeinit brotnaði ok varrirnar sprungu báðar, ok hljóp þar ór blóð mikit. En við þetta högg brá honum svá, at hann varð at flugdreka ok spjó eitri yfir skipit, ok fengu margir menn bana. Hann steypti sér niðr at Smið ok gleypti hann ok svelgir honum niðr í sik.

Þeir sáu nú, hvar fugl fló af landi ofan, sá er skergípr heitir. Hann hefir höfuð svá mikit ok hræðiligt, at honum er jafnat til fjándans, ok réðst á móti drekanum, ok var þeira atgangr hræðiligr. En svá lauk þeira viðskiptum, at þeir fellu báðir niðr, ok fell skergíprinn niðr í sjóinn, en drekinn kom niðr í skipi Siggeirs. Herrauðr var þar þá kominn ok lét ganga kylfuna á báðar hendr. Hann sló til Siggeirs, ok kom höggit undir eyrat, ok brotnaði í honum allr haussinn, en hann hraut fyrir borð ok kom aldri upp síðan.

Hárekr konungr raknar nú við ok varð at einum gelti ok greip til Herrauðar með tönnunum ok reif af honum alla brynjuna ok festi tennrnar í brjóstinu á honum ok reif af honum báðar geirvörturnar niðr at beini, en hann hjó í móti á trýnit á geltinum, ok tók af fyrir framan augun. Var Herrauðr þá svá móðr, at hann fell á bak aftr, en galtinn trað hann undir fótum sér, en gat eigi bitit, er af var trýnit.

Þá kom at glatunshundtík mikil á skipit ok hafði stórar vígtenn. Hún reif gat á náranum á geltinum ok rakti þar út þarmana ok hljóp fyrir borð. En Hárekr var þá í mannslíki ok steypti sér fyrir borð eftir henni, ok sukku þau til grunna, ok kom hvárki upp síðan, ok þótti mönnum sem þat mundi verit hafa Busla kerling, því at hún sást aldri síðan.


15. Þeir fóstbræðr fengu sigr.

Bögu-Bósi er nú kominn upp á skip Hræreks ok barðist alldrengiliga. Hann sá, hvar faðir sinn flaut með borðinu mjök máttdreginn. Stökk hann nú fyrir borð ok hjálpaði honum ok kom honum upp í skip sitt.

Þá var Hrærekr kominn á skipit ok hafði drepit margan mann. Bósi kom þá upp á skipit ok var mjök móðr, en þó réðst hann í móti Hræreki ok hjó í skjöld hans ok klauf hann allan niðr í gegnum ok af honum fótinn í ristarliðnum. Sverðit kom í vindásinn ok stökk sundr í miðju. Hrærekr hjó á móti. Bósi snerist undan á hæli. Sverðit slapp af hjálminum ok niðr á herðarnar ok reif af honum alla brynjuna, ok fekk hann sár á herðablöðunum, ok gekk svá niðr um allt bakit, at öll klæðin rifnuðu af honum, svá at hann var nakinn allr eftir, ok af vinstra fæti hælbeinit. Bósi þreif upp ás einn, en Hrærekr vildi þá hlaupa fyrir borð. Bósi sló hann í sundr við hástokkinum, svá at sér fell hvárr hluturinn. Var nú ok fallinn mestr hluti liðs þeira, en þeir þágu grið, sem eftir lifðu.

Þeir kanna nú lið sitt, ok var eigi eftir meir en hundrað manns liðfært, ok áttu þeir fóstbræðr nú miklum sigri at hrósa. Skiptu menn nú herfangi, en þeir váru græddir, sem græðandi váru.


16. Herrauðr ok Bósi settust at ríkjum.

Síðan bjuggust þeir við brúðlaupum sínum Herrauðr ok Bósi, ok skorti nú eigi tilföng bæði nóg ok góð, ok stóð veizlan mánuð, ok váru menn með virðuligum gjöfum á burt leystir. Tók Herrauðr þá konungsnafn yfir öllum þeim ríkjum, sem faðir hans hafði stýrt.

Litlu síðar söfnuðu þeir liði ok fóru til Bjarmalands, ok beiddi Bósi sér þar viðtöku ok taldi þat til, at Edda ætti land allt eftir föður sinn, er nú var orðin eiginkona hans, ok segist hann svá helzt mega bæta landsmönnum þann mannskaða, sem þeir höfðu af honum fengit, at vera konungr yfir þeim ok styrkja þá með lögum ok réttarbótum. Ok með því at þeir váru höfðingjalausir, þá sá þeir engan sinn kost vænna en taka hann sér til konungs. Var Edda þeim kunnig áðr at öllum góðum siðum. Gerðist Bósi nú konungr yfir Bjarmalandi.

Hann átti son við frillu sinni, þeiri er hann herti jarlinn hjá. Sá hét Sviði inn sókndjarfi; hann var faðir Vilmundar viðutan.

Bósi fór austr á Glæsivöllu ok sætti þá Goðmund konung ok Herrauð. Þau Hleiðr unnust mikit. Þeira dóttir var Þóra borgarhjörtr, er Ragnarr loðbrók átti.

Svá hefir sagt verit, at í gammsegginu því, sem þeir sóttu til Bjarmalands, hafi fundizt yrmlingr sá, er gullslitr var á, ok gaf Herrauðr konungr hann dóttur sinni í tannfé, en hún lét leggja gull undir hann, ok óx hann svá mikit, at hann lá í hring um skemmu hennar, ok varð svá grimmr, at engi þorði næri honum at koma nema konungr ok sá, er honum færði mat. Uxa gamlan þurfti ormrinn í mál, ok þótti hann in mesta meinvættr. Heitstrengdi Herrauðr konungr þess at gifta þeim einum manni Þóru, dóttur sína, sem þyrði at ganga í skemmuna til máls við hana ok af réði orminn. En þat þorði engi fyrr at gera en til kom Ragnarr, sonr Sigurðar hrings. Sá Ragnarr var síðan kallaðr loðbrók, ok tók hann nafn af klæðum sínum, er hann lét gera sér, þá er hann vann orminn.

Ok lúkum vér hér nú sögu Bögu-Bósa.