Helgi Thorissons tått

Helgi Thorissons tått

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

1. Helgi traff Ingibjørg.

Thorir het en mann som bodde i Norge på en gård som het Raudaberg. Denne gården ligger nær Vika.

Thorir hadde to sønner; den ene het Helgi og den andre Thorstein. Begge var de trivelige menn, men likevel var Helgi den fremste i idrett. Far deres var herse, og var venn med kong Olaf.

En sommer for brødrene på handelsferd nord til Finnmark og hadde med smør og flesk for å handle med finnene. De hadde en god handelsferd og dro tilbake da sommeren var på hell, og kom en dag til et nes som het Vimund. Der sto en svært god skog så brødrene gikk opp på land og fikk seg noe valbjørk.

Helgi hadde gått lenger inn i skogen enn de andre mennene og det tok til å mørkne; så han ikke fant tilbake til skipet om kvelden, og nå ble det mørke natta. Da så Helgi at tolv kvinner kom ridende ut av skogen. De red alle på røde hester og hadde røde rideklær på seg. De steg av hestene og alt hesteutstyret skinte i gull. En av dem var vakrere enn de andre, og alle de andre tjente henne, denne svært myndige kvinna. Hestene deres gikk og gresset og deretter satte de opp et fagert telt. Dette var randet i ulike farger og innvevd med gulltråd øverst, og også teltstengene som bar teltet var gullforgylt og selve stanga, som stod opp og hadde en stor gullknapp øverst. Da de hadde gjort dette klart slo de opp et bord og satte mange slags fine matretter på det. Så tok de et fram et handbad, et vannkar og en vannkrukke; alle laget av sølv og dekket av gull.

Helgi sto nær teltet deres og kikket på. Hun som ledet dem sa: ”Helgi, kom hit og del mat og drikke med oss.” Han gjorde så. Helgi så at det var gild drikke og annen mat, og vakre kar. Så ble det dekket av bordet og gjort klar for hvile. Sengene deres var mye staseligere enn andre folks senger. Kvinna som ledet dem spurte Helgi om han heller ville ligge ensom eller hos henne. Helgi spurte henne om navnet. Hun svarte: ”Jeg heter Ingibjørg, datter til Gudmund av Glæsivollene.”

Helgi mælte: ”Hos deg vil jeg ligge.”

Og så var de sammen tre netter. Det var nå nesten lyst, så de sto opp og kledde seg. Ingibjørg mælte da: ”Vi to må nå skille lag. Her er to kister, den ene er full av sølv, den andre av gull. Disse vil jeg gi deg, men fortell ingen hvor de kom fra.”

Etter dette red de bort som tidligere; men han for til skipet sitt. De tok vel imot ham og spurte hvor han hadde oppholdt seg, men han ville ikke si det.
De holdt nå sydover langs land og kom hjem til far sin og hadde vunnet seg mye rikdom. Far og bror til Helgi spurte ham hvor all rikdommen han hadde i kistene kom fra, men han ville ikke fortelle det.

2. Om Gudmunds sendemenn.

Det led nå frem mot jul og en natt kom et forferdelig uvær. Thorstein mælte til broren sin: ”Vi bør stå opp og finne ut hvordan det går med skipet vårt.”

De gjorde så, men fant det godt fastbundet.

Helgi hadde latt gjøre drakehode på skipsstavnen, og også pryde det svært ovenfor vannlinja. Den rikdommen Ingibjørg, datter til kong Gudmund, hadde gitt ham ble brukt til dette, men noe gjemte han i drakehalsen.

Da hørte de et stort brak og to menn kom ridende mot dem og tok Helgi med seg. Thorstein visste ikke hva som hendte med ham.

Været bedret seg nå raskt og Thorstein kom hjem til far sin og fortalte ham om denne hendelsen og alle syntes dette var forferdelig nytt. Han for straks og møtte kong Olaf og fortalte ham hva som hadde hendt og ba kongen om å finne ut hva som var skjedd med hans sønn. Kongen sa at han skulle gjøre det han ba om, men sa at det var uvisst hvilken nytte hans frender ville ha av ham igjen.

Siden for Thorir hjem og hele dette året gikk og det led fram til jul det andre året. Kong Olaf satt i Alreksstad. Da åttende dag jul kom gikk om kvelden tre menn inn i hallen foran kong Olaf da han satt ved bordet. De hilste respektfullt på ham. Kongen hilste vennlig på dem igjen. Det var Helgi som hadde kommet, men de andre to kjente ingen av mennene. Kongen spurte dem om navnet og begge sa at de het Grim. ”Vi to er begge sendt av Gudmund av Glæsivollene hit til Dem. Han sender Dem sine hilsener sammen med to horn.”

Kongen tok imot dem; de var prydet av gull og var svært verdifulle. Kong Olaf eide to horn som ble kalt Hyrningene, og selv om de var flotte så var likevel disse som Gudmund sendte ham mye flottere.

”Det ber Gudmund kongen om, herre, at De er vennen hans og han setter mer pris på Deres vennskap enn på noen annen konges.”

Kongen svarte ikke noe, men lot dem bli vist til setene deres. Han lot fylle hornene, begge ble nå kalt Grim, med god drikke, og lot biskopen velsigne dem. Så lot han dem bringe til de to mennene kalt Grim slik at de først kunne drikke av dem.

Kongen kvad så dette:

”Gjester skulle hornet

ta imot

Mens Gudmunds mann

hviler her

Og drikker til

sine samnavn

Slik skal Grimene

godt øl gis.”

De to Grimene tok hornene og skjønte nå at biskopen hadde velsignet drikken. De sa da: ”Ikke er dette svært ulikt fra det vår konge, Gudmund, fortalte. Denne kongen er svikefull og lønner godt med vondt, for vår konge behandlet ham med stor ære. La oss alle reise oss og forsvinne bort herfra.” Dette gjorde de og det ble et stort oppstyr i hallen da de slo ut drikken og slukte lysene. Alle hørte da store brak. Kongen ba Gud beskytte dem og ba mennene sine å reise seg og få slutt på bråket, men nå hadde de to Grimene forsvunnet ut, og Helgi med dem.

Da lysa ble tent i kongens hall så de tre menn ligge drept med Grimshornene ved siden av de døde.

”Dette er svært underlig,” sa kongen, ”og det ville være bedre om slikt hendte sjelden. Jeg har hørt sagt om Gudmund av Glæsivollene at han er svært trollkyndig og en vanskelig mann å ha som fiende, og ille er de gått med de mennene som er kommet i hans vold selv om vi kunne ha gjort noe med det.”

Kongen lot mennene passe på og drikke av de to Grimshornene, og dette gikk bra.

Det heter nå Grimskaret ovenfor Alreksstad hvor disse to dro østover og ikke har noen reist der siden.

3. Helgis fortelling.

Vinteren gikk fram til neste åttende dag jul. Kongen og hirden hans var i kirken til messe da tre menn kom til kirkedøra. En ble igjen, men de to andre for bort etter å ha mælt: ”Vi har brakt Gretti til deg, konge, og stell pent med ham."

Folkene der kjente igjen Helgi. Siden gikk kongen til bords, men da mennene talte med Helgi ble de klar over at han var blind. Kongen spurte da om hvorledes det gikk med ham og hvor han hadde vært hele denne tiden. Han fortalte da kongen alt fra han først traff kvinnene i skogen, fra de to Grimene brakte uvær på ham og hans bror da de ville berge skipet, og senere da de to Grimene brakte ham med seg til Gudmund av Glæsivollene og overleverte ham til Ingibjørg, datter til Gudmund.

Da mælte kongen: ”Hvordan syntes du det var der?”

”Svært fint,” sa han, ”ikke noe annet sted har jeg likt mer.”

Kongen spurte da om skikkene til kong Gudmund, hvor mange folk han hadde, og hva han drev med. Han talte vel om alt og sa at Gudmund hadde mange flere folk enn han fikk talt.

Kongen mælte: ”Hvorfor for dere så raskt av gårde forrige vinter?”

”Kong Gudmund sendte de for å svike Dem,” sa han, ”men på grunn av Deres bønner slapp han meg løs slik at De kunne få vite hva som hadde hendt med meg. Og grunnen til at vi for så raskt bort nå sist var at de to Grimene ikke var i stand til å drikke den drikken etter at De hadde latt den signe. De ble rasende over å ha blitt overlistet og drepte derfor mennene Deres, noe Gudmund tidligere hadde sagt de skulle gjøre hvis de ikke klarte å skade Dem. Men han viste Dem ærbødighet ved å sende Dem horna slik at De ikke skulle lete etter meg.”

Kongen spurte: ”Hvorfor for du av gårde for annen gang?”

Han svarte: ”På grunn av Ingibjørg. Hun kunne ikke ligge hos meg uten plager hvis hun kom nær meg naken og dette er hovedgrunnen til at jeg dro. Kong Gudmund ville heller ikke strides med Dem siden han visste at De ville få meg bort derfra. Men om kong Gudmunds storhet og gjestfrihet kan jeg ikke berette med få ord, og heller ikke om den store skaren som er med ham.”

Kongen spurte: ”Hvorfor er du blind?”

Han svarte: ”Ingibjørg Gudmundsdatter rev ut begge øynene mine da vi skiltes og sa at kvinnene i Norge skulle nyte meg i en kort stund.”

Kongen sa: ”Gudmund skal med Guds hjelp få betale for de manndrap han har gjort.”

Senere ble det sendt bud etter Thorir, Helgis far, og han takket kongen mye for at sønnen hans var kommet ut av trollenes makt. Thorir for siden hjem, men Helgi ble igjen hos kongen og levde nøyaktig ett år til.

Men kongen hadde Grimshorna med seg da han for siste gang reiste fra landet. Og menn sier at da kong Olaf forsvant fra Ormen Lange, da forsvant horna også og ingen mann har sett dem siden.

Her ender det som kan fortelles om Grimene.

Ordliste:

Valbjørk - møsurr dvs. spesiell type bjørk særlig brukt til boller o.l.

Grim(r) - hjelm, maske her: ukjent (skjult) person, skikkelse. Også: Odin, dverg, orm

Troll - troll, uvette, her: underjordiske

Glæsivollene - kanskje: staselige, skinnende enger

Gretti - her: skrukkete, stygg, mishandlet

HELGA ÞÁTTR ÞÓRISSONAR

1. Helgi fann Ingibjörgu

Þórir hét maðr, er bjó í Noregi á bæ þeim, er á Rauðabergi heitir. Þessi bær er skammt frá Víkinni. Þórir átti tvá syni. Hét annarr Helgi, en Þorsteinn annarr; báðir váru þeir þrifligir menn, ok var þó Helgi framar um íþróttir. Faðir þeira var hersir at nafnbót. Hann var í vináttu við Óláf konung.

Þat var á einu sumri, at þeir bræðr höfðu kaupferð norðr til Finnmerkr ok höfðu smjör ok flesk til kaups við Finna. Fengu þeir góða kaupferð ok heldu aptr at áliðnu sumri ok kómu um dag við nes þat, er hét Vímund. Þar var allgóðr skógr. Gengu þeir á land upp ok fengu nokkurt mösurtré. Verðr Helga lengra gengit í skóginn en öðrum mönnum. Síðan kastar yfir myrkri miklu, svá at hann hittir eigi til skipsins á þeim aptni; tekr nú ok skjótt at dimma af nótt.

Þá sér Helgi, hvar tólf konur ríða ór skóginum. Þær váru allar á rauðum hestum ok í rauðum reiðklæðum. Þær stigu af baki. Allr reiðingr hestanna þá glóaði við gull. Ein bar þar af öllum um vænleik, ok allar aðrar þjóna henni, þessi inni sköruligu konu. Hestar þeira gengu á gras. Eptir þat settu þær niðr eitt fagrt tjald. Var þat stafat með ýmsum litum ok víða gullskotit, ok öll höfuðin váru við gull búin, er af upp gengu landtjaldinu, ok svá stöngin, er upp stóð, ok mikill gullknappr ofan á. Ok er þær höfðu um búizt, reistu þær borð ok báru á margs konar krásir. Þá tóku þær handlaugar, vatnskarl ok munnlaugar, gervar af silfri, ok allt laugat í gulli.

Helgi stóð nærri tjaldi þeira ok horfði á. Sú, er fyrir þeim var, mælti: "Helgi, gakk hingat, ok þigg hér mat ok drykk með oss."

Hann gerir svá. Helgi sér, at þar er fríðr drykkr ok önnur fæðsla ok væn ker. Þá váru borð ofan tekin ok hvílur búnar, ok váru þær miklu skrautligri en annarra manna sængr. Sú kona spyrr Helga, er fyrir þeim var, hvárt hann vildi heldr liggja einn saman eða hjá henni. Helgi spyrr hana at nafni.

Hún svarar: "Ek heiti Ingibjörg, dóttir Guðmundar af Glæsisvöllum."

Helgi mælti: "Hjá þér vil ek liggja."

Ok svá gerðu þau þrjár nætr í samt. Var þá bjart veðr; standa þau þá upp ok klæðast.

Ingibjörg mælti þá: "Nú munum vit hér skilja. Eru hér kistlar tveir, annarr er fullr af silfri, en annarr af gulli, er ek vil gefa þér, ok seg engum manni, hvaðan þat kom."

Eptir þat ríða þær burt sama veg sem þangat, en hann fór til skips síns. Fagna þeir honum vel ok spyrja, hvar hann dvaldist, en hann vill þar ekki frá segja. Halda þeir þá suðr með landi ok koma heim til föður síns ok hafa aflat mikils fjár. Faðir Helga ok bróðir spyrja, hvaðan honum kom svá mikit fé sem hann hafði í kistlunum, en hann vill þat eigi segja.

2. Frá sendimönnum Guðmundar

Nú líðr svá fram til jóla. Þat var eina nótt, at kemr á býsna veðr. Þorsteinn mælti við bróður sinn: "Vit skulum standa upp ok vita, hvat líðr um skip okkart."

Þeir gera svá, ok var þat fast vel. Helgi hafði látit gera drekahöfuð á skip þeira upp á stafnana ok búa vel fyrir ofan sjó. Fór þat fé þar til, er Ingibjörg gaf honum, dóttir Guðmundar konungs, en sumt læsti hann í drekahálsinum. Þá heyra þeir brest mikinn. Þar ríða at þeim tveir menn ok höfðu Helga í burt með sér. Veit Þorsteinn eigi, hvat af honum verðr. Fellr þá veðrit skjótt. Þorsteinn kemr heim ok segir föður sínum þenna atburð, ok þykkir þetta mikil tíðendi. Ferr hann þegar á fund Óláfs konungs ok segir honum, hvar komit var, ok biðr hann nú verða vissan um, hvar er sonr hans er niðr kominn. Konungr segist þat gera mundu, sem hann beiddi, en kveðst þó óvíst hugr um segja, hver nyt frændum hans mundi at honum verða.

Síðan fór Þórir heim, ok líðr svá þetta ár ok allt fram á jól annat ár, ok sitr konungr á Alreksstöðum um vetrinn. Þá kemr átti dagr jóla, ok um kveldit ganga þrír menn í höllina fyrir Óláf konung, þá er hann sat yfir borðum. Þeir kveðja hann vel. Konungr heilsar þeim vel í móti. Er þar kominn Helgi, en menn kenna eigi hina tvá.

Konungr spurði þá at nafni, en hvárrtveggi kveðst Grímr heita. "Erum vit sendir af Guðmundi á Glæsisvöllum hingat til yðar. Hann sendi yðr kveðju sína ok þar með tvau horn."

Konungr tók við, ok váru gullbúin. Þetta váru allgóðir gripir. Óláfr konungr átti tvau horn, er Hyrningar váru kallaðir, ok þó at þau væri harðla góð, þá váru þau þó betri, er Guðmundr sendi honum.

"Þess beiddi Guðmundr konungr yðr, herra, at þér værið vinir hans, ok þótti mestu varða um yðra þykkju, meir en allra annarra konunga."

Konungr svarar þá engu, en lætr vísa þeim til sætis félögum. Konungr lætr fylla hornin Gríma af góðum drykk ok lætr byskup blessa ok lét færa þeim Grímum, at þeir drykki fyrst af. Þá kvað konungr vísu þessa:

"Gestir skulu hornum

í gegn taka,

meðan hvílast látum þenna

þegn Guðmundar,

ok af samnafna

sínum drekki;

svá skal Grímum

gott öl gefast."

Þá taka Grímar við hornunum ok þykkjast nú vita, hvat byskup hefir yfir lesit drykkinum. Þeir segja þá: "Eigi ferr nú fjarri því, sem Guðmundr, konungr várr, gat til. Er þessi konungr prettóttr ok kann illa gott at launa, því at konungr várr gerði til hans sæmiliga. Stöndum nú upp allir ok verðum í brottu heðan."

Svá gera þeir. Verðr þá hark mikit í stofunni. Þeir slógu niðr drykkinum af hornunum ok slökktu login. Þá heyrðu þeir bresti stóra. Konungr bað guð til gæta ok bað menn upp standa ok stöðva þetta hark. Síðan verða þeir Grímar úti ok Helgi með þeim.

Váru þá ljós upp tendruð í konungs herbergi. Sjá þeir þá drepna þrjá menn, en þar liggja hornin Grímar á gólfinu hjá inum dauðum.

"Þetta er undr mikit," sagði konungr, "ok væri betr, at slík yrði sjaldan. Ok þat hef ek heyrt sagt af Guðmundi af Glæsisvöllum, at hann sé mjök fjölkunnigr ok illu megi helzt við hann skipta, ok eru þeir menn illa komnir, er undir hans valdi eru, ef vér mættum nokkut at gera."

Konungr lét varðveita hornin Gríma ok af drekka, ok dugir þat vel. Þar er nú kallat Grímaskarð ofan at Alreksstöðum, er þeir hafa austan farit, ok er þat engra manna at fara þar síðan.

3. Saga Helga

Nú líðr af vetrinn, ok kemr annarr átti dagr jóla, ok er konungr í kirkju ok hirð hans at hlýða messu. Þá koma þar þrír menn til kirkjudyra, ok er einn eptir, en tveir fara í brott ok mæla þetta áðr: "Hér færum vit þér Gretti, konungr, ok er eigi víst, nær þú færir af þér."

Kenna menn þar Helga. Síðan gengr konungr til borða, ok er menn tala við Helga, verða menn þess varir, at hann er blindr. Frétti konungr þá, hverju gegndi um hans hag eða hvar hann hefði verit þessa stund alla. Hann segir þá konungi fyrst frá því, er hann fann konurnar í skóginum, þá frá því, er þeir Grímar gerðu veðrit at þeim bræðrum, er þeir vildu bjarga skipinu, ok síðan höfðu þeir Grímar hann með sér til Guðmundar á Glæsisvöllum ok færðu hann Ingibjörgu, dóttur Guðmundar.

Þá mælti konungr: "Hversu þótti þér þar at vera?"

"Allgott," segir hann, "ok hvergi hefir mér betra þótt."

Þá spurði konungr at um siðu Guðmundar konungs ok at fjölmenni eða athöfn. En hann lét yfir öllu vel ok sagði, at hans var miklu fleiri en hann fengi talit. Konungr mælti: "Hví fóru þér svá skjótliga í brott í fyrra vetr?"

"Guðmundr konungr sendi þá til at svíkja yðr," segir hann, "en fyrir bænir yðrar lét hann mik lausan, svá at þér mættið vita, hvat er af mér væri orðit. En því fóru vér svá skjótt í brott næstunni, at þeir Grímar höfðu eigi náttúru til at drekka þann drykk, er þér létuð signa. Urðu þeir þessu reiðir, at þeir sá sik yfirstigna, ok því drápu þeir menn yðra, at svá sagði Guðmundr konungr fyrir, ef þeir fengi ekki mein yðr gert. En hann sýndi tign sína í því, at hann sendi yðr hornin, at þér mundið þá síðr eptir mér leita."

Konungr spurði: "Hví fórtu nú í brott öðru sinni?"

Hann svarar: "Ingibjörg olli því. Hún þóttist eigi mega liggja hjá mér nema með meinlætum, ef hún kæmi við mik beran, ok því fór ek mest í brott, enda vildi Guðmundr konungr ekki þreyta við yðr, þegar hann vissi, at þér vilduð mik í brott hafa. En um tign ok risnu Guðmundar konungs má ek eigi í fám orðum segja ok um fjölmenni þat, er með honum er."

Konungr spurði: "Hví ertu blindr?"

Hann svarar: "Ingibjörg Guðmundardóttir greip ór mér bæði augun, þá er vit skildum, ok sagði, at konur í Noregi mundu mín skamma stund njóta."

Konungr sagði: "Makligr væri Guðmundr meingerða af mér fyrir þau manndráp, er hann gerði, ef guð vildi þat vera láta."

Síðan var sent eptir Þóri, föður Helga, ok þakkaði hann honum vel, er sonr hans var aptr kominn ór trölla höndum. Ferr hann síðan heim, en Helgi er eptir með konungi ok lifir til annarrar jafnlengdar.

En konungr hefir hornin Gríma með sér, þá er hann fór síðasta sinn ór landi. En þat segja menn, þá er Óláfr konungr hvarf af Orminum langa, at hyrfi ok hornin ok hafi engi maðr þau sét síðan. Ok lýkr hér frá Grímum at segja.