Sørli saga

---

Sørli den sterkes saga.

 Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

 

1.   Om Sørli og hans ætt.

På den tid da kong Halvdan Brønnfostri styrte Svitjod det kalde, som han vant fra Agnar den rike, og satte Astro, sin måg, til å styre over England og gjorde ham til hertug der; da styrte en konge over Uppland som het Erling. Han styrte en tredjedel av Norge og kong Harald Valdimarsson styrte to deler av riket. Kong Erling var en stor og svært rik høvding, fordi han hadde vært med kong Knut lenge rundt om i riket og hadde fått mye rikdom og mange verdifulle ting av ham.

Kongens dronning het Dagny og hun stammet fra Æsene. Med henne hadde han to sønner og en datter som het Ingibjørg og kongen lot bygge for henne en hall med sterk steinmur og et kraftig gjerde oppå den. Der bodde så kongsdatteren sammen med mange vakre kvinner og tapre hirdsveiner.

Den eldste sønnen til kongen het Sigvaldi og den yngste Sørli. De var begge svært staselige menn og store idrettsmenn, men likevel foretrakk kongen Sørli for Sigvaldi fordi han var kjekkere og så sterkbygd at ingen kunne sammenlignes med ham i hele Norge eller videre, om en hadde lett. Kongen skaffet ham en mann som skulle gi ham opplæring. Han het Karmon og lærte Sørli opp i alle de kunster som et mannfolk måtte kunne. Og da Sørli var femten år gammel var han i de fleste kunster så lærd og så sterk, at det var ingen mann i Norge som han behøvde å bruke mer enn en arm av gangen for å kjempe mot, enten det var i våpenstrid eller andre idretter. Han var nå blitt så tung av vekst at ingen hest klarte å bære ham lengre enn en halv dag; ellers ble de sprengt av utmattelse. Derfor ble han kalt Sørli den sterke.


2. Sørli kjempet mot blåmenn.


En dag sa kongssønnen til sin far: ”Det synes meg å være lite ære i at jeg går rundt her hjemme som en munk i et kloster eller en tjenestejente. Derfor erklærer jeg nå at jeg vil straks av gårde med fem skip og mange tapre menn. Også Karmon, min fosterfar, skal følge med meg med så mye utrustning som det trengs.”

Og da kongssønnen var ferdig med å tale, sa kongen: ”Alt dette som du ber om skal du få.”

Han ga nå sønnen sin fem skip med mange tapre karer og Karmon, Sørlis fosterfar, var med ham på ferden. Sørli tok så farvel med sin far og alle hans menn før han dro bort og seilte så fra landet og fikk seier i hvert slag han utkjempet. Da mye av sommeren var over hadde kongssønnen fått seg åtte skip, velfylte med alt det gull og de verdigjenstander som han kunne velge seg. Han hadde også fått med seg mange djerve menn og nå vil kongssønnen igjen dra tilbake til Norge. De styrte nå rett veg østover og heiste hvert seil de hadde på båten.

Da de hadde seilt i noen dager kom de inn i en slik tett tåke at ingen lenger visste hva som var den rette kursen. Det gikk nå slik i noen dager at ingen visste hvor de seilte, men omsider mente de å vite at de var kommet til et land. Kongssønnen spurte om noen av dem visste hvor de nå var kommet, men ingen av dem visste det. Han ba dem da kaste anker å gjøre klart skipet og sa at han ville vente der til de var klar til å reise igjen. Alt ble nå gjort som kongssønnen ba om og da alt var klart sa Sørli at han ville gå i land og se om en kunne finne noen bygder der det bodde folk. 


Kongssønnen gikk nå i land med tolv menn. Været var svært fint og de så at landet var svært skogbevokst. De gikk rett fram til de kom i nærheten av en fjellside og kongssønnen og hans menn fant seg nå en plass i en rydning og hadde ikke annet med seg enn sverdene sine.

I denne stund så de tolv menn som stevnet mot dem, svært store og ulike andre mennesker. De var alle sorte med onde ansikter, ikke noe hår på hodet, bryna hang ned på nesa, øynene var gule som en katts og tennene som kaldt jern. De hadde alle skjold med jernkanter og lanser med stålbeslag, og da de fikk øye på kongssønnen og hans menn tok de til å skrike svært skremmende og egget hverandre, men kongssønnen ba sine menn om ikke å la seg skremme av dette og holde seg tapre og nå gikk begge parter mot hverandre.

Men da kongssønnen møtte disse store blåmennene ble det den hardeste strid med så hard pågang at alt syntes å bli slått i stykker. Hvert av deres hugg festet seg i jorden og det tok ikke lang tid før alle kongssønnens menn var falt, og han selv var så forferdelig trett at han var helt sprengt. Blåmennene satte da alle på ham med mye egging og olme brøl, men han forsvarte seg vel og mandig og hoppet opp i lufta over deres store hugg. Dermed byttet han mellom huggene skjold- og sverdarm og brukte forskjellige hender som syntes best for ham. Han hugg nå av dem hender og føtter, brynjer og buk, så deres brynjer og skjold ikke hjalp dem mer enn et brent halmstrå, og lekte med dem som en løve leker med en sau og ga seg ikke før han hadde tatt livet av dem alle sammen. Nå var han blitt så forferdelig trett, og litt såra, så når dette som her er fortalt var over, satte han seg ned i rydningen og lot trettheten renne av seg en stund og tenkte så at han skulle gå til skipene.  


3. Kampen mot jotunen og kjerringa hans.


I neste nå hører han store drønn og brak svært nærme og ønsker nå å vite hva dette er. Han går litt lengre inn i skogen mot fjellsiden til han kommer til en stor hule og kikker inn gjennom glugga som var der og ser alt der inne. En skremmende jotun ser han at ligger i senga si, og aldri hadde kongssønnen sett en større mann. Kroppen hans rakk fra vegg til vegg, og var så stygg og skremmende at kongssønnen ble svært forundret. Han så også ei heller storvokst kjerring der som sto ved en tverrpall og med stor kraft hakket opp menneskekjøtt og hestekjøtt.

Så hørte kongssønnen at kjerringa snakket til mannen sin -- og kalte han Skrimni -- på denne måten: "Nå er maten klar, men nå er det ikke noe mer mat igjen her i hula vår."

Skrimni sa at dette ikke var uventa og at dette hadde han ordnet opp med, ---" og det skal du vite," sa han, "selv om jeg har gjort lite så skal det skje noe når guttene våre kommer hjem i kveld, for nå er det kommet ikke færre enn åtte skip her til lands, og dette er min vilje fordi at jeg ga dem sterk vind med tåke slik at de skulle forville seg hit og de skal alle gjeste Hel før denne dagen er til endes."

Kjerringa ble svært glad da hun hørte dette og gikk siden inn i en sidehule.
Nå spretter kongssønnen opp fra huleglugga og går inn i hula. Han bærer nå spydet i høyre hånd og sverdet i venstre, og støter så spydet med begge hender gjennom magen til risen så odden stakk ut av ryggen hans. Deretter stikker kongssønnen med begge hendene sverdet inn i kjeften til risen, og da han ble stukket så kastet han vilt på seg med skrik og olme lyder til senga knakk sammen og risen stupte i gulvet i voldsom dødskamp.

Og i dette øyeblikk kommer kjerringa tilbake til hula og ser nå hva som skjer. Hun griper så et kvast sverd og hugger mot kongssønnen så hun kløyver hele skjoldet hans, og odden traff brystet så den sto i beinet. Nå hugger hun hugg på hugg så kongssønnen må hoppe bakover, ellers ville han ha vært død. Hissigere og olmere ble hun etter hvert som hun forsøkte å felle ham, hun brølte høyt så det virket som om ild brant i øynene og kjeften hennes. Så skremmende var hun at kongssønnen ikke våget å stirre mot den flammende ånde som strømmet ut av kjeften hennes og heller ikke likte han de skremmende lydene hun laget.


Kongssønnen ser nå et hull i hulegulvet som er så dypt at han tenker at den som faller ned der er dødsens. Han er nå kommet til hullkanten og tenker at trollkjerringa vil tvinge ham i hullet, så han setter sverdet i slira og løper under trollkjerringa, men hun tar i mot med stor kraft og stikker klørne inn til beinet. Nå hadde de en voldsom brytekamp og hun jaget kongssønnen foran seg i hula. Selv om hun var full av trollkraft så klarte hun ikke å få ham overende. Kongssønnen hadde nå tatt ryggtak på henne, men klarer ikke å unngå at begge falt ned i hullet. Trollkjerringa sto nå på gulvet og trakk kongssønnen mot seg, slik at han ikke fikk brukt kreftene sine. Hælene hennes tok nå i hullkanten og Sørli løp i fanget hennes så hardt at begge falt langt ned i hullet, og landet på en avsats som var der nede. Sørli var nå øverst og kjerringa hadde grepet ham i håret med den ene handa og i brystet med den andre, og på grunn av fallet tok hun vekk den handa som hun holdt ham i håret med. Sørli grep henne nå om strupen med begge hender og slapp ikke; deretter satte han kneet i magen på henne.


Nå rant all styrke av henne så hun tok til å be for seg og sa: "Gi meg nå grid, kongssønn, så skal jeg gjøre alt du vil, bare jeg får beholde livet."

Men kongssønnen sa at det ikke var tale om at han ville la henne leve og sa at hun uten noe nøling skulle dø i dette hullet, men hun ba for livet sitt på så mange måter hun kunne.

Og omsider sa Sørli: "Det kan jeg våge at du får beholde livet med en slik avtale at du får tak i hærklær til meg som er så gode at et sverd ikke kan feste seg på dem, og et sverd som biter i både stål og stein; og dette skal du klare innen en måned. Også din hjelp skal følge med her, når jeg trenger og vil ha den."

Kjerringa sa: "Alt dette skal bli gjort som du ønsker på dine vilkår."


Nå lot kongssønnen henne stå opp og begge gikk så opp i hula. Hun ba da om at han hjalp henne med å få den døde mannen ned i hullet og det gjorde han. Og da jobben var gjort la kjerringa en lem over hullet. Siden leide hun kongssønnen til sengs og han syntes at denne senga var vel gjort i stand for en kongssønn å sove der. Kjerringa tok nå et horn og ba han drikke av det og det gjorde han. Han syntes han da ikke kjente sårene mer og sovnet raskt.



4. Kjerringa hjalp Sørli.

Om morgenen da kongssønnen våkner kikker han seg rundt i hula og synes han ser der en stor mengde rikdommer og tenker med seg at ingen steder i Arabiariket kunne det være større rikdommer enn han så her.

Kjerringa kom bort til senga og sa: "Hvorledes har De, kongssønn, sovet i min hule i natt?"

"Svært godt," svarer han.

Han spør så kjerringa hvilket land dette er som han er kommet til og hun forteller ham at dette er Blåland, og konge her er Estroval den store, en av de mest gavmilde i denne delen av verden, --"og mitt navn er Måna," sa hun. "Sammen med min Skrimni har jeg bodd her i hula i førti år og vi har alltid fått oss mat, for hvert år har vi seida hit tre skip med mannskap. Vi har også fra noen bygder ranet hester, kameler og esler og dermed har vi også trylla hit mange gode ting fra forskjellige herrer, og jeg kan nå vise Dem noe av vårt bytte."


Sørli sa at hun kunne vise mye og kledde seg siden raskt. Og da han var kledd satte han seg ved bordet og kjerringa bar fram kostbar mat og alle slags velduftende drikke. Det var duker der av silke og purpur, og kar og skåler av gull, med edelsteiner. Da Sørli hadde ett og drukket det han lystet så førte kjerringa han inn i en avsidesliggende hule og viste ham der store rikdommer i gull og edelsteiner, og der ga hun ham et tafl gjort av gull, og han syntes han aldri hadde sett noe lignende. Hun ga ham en kappe med prydbånd ned på snippen og en gullring som var skrudd sammen på ni steder, og sa: "Bærer du denne ringen på handa di da vil du aldri fare vill verken på land eller sjø."

Da sa Sørli: "Aldri fikk jeg noen slik gave av noe menneske," og takket henne med mange og fagre ord.

Siden gjorde han seg klar til avreise og hun fulgte ham langt på vegen. Da sa kjerringa: "Far du nå vel, og gjør det ene eller det andre; enten at du venter her i landet til jeg har fått tak i verdisakene, eller at du drar hjem til Norge og så besøker meg her igjen når du ønsker."

Kongssønnen sa han skulle gjøre det og dro nå tilbake til sine menn og alle tok godt i mot ham, mens kjerringa dro tilbake til hula si. Nå fortalte Sørli sine menn alt om ferden sin og spurte Karmon, sin fosterfar, hva han synes best om; at han straks drar hjem til Norge eller at han venter her i landet til kjerringa har fått tak i verdisakene. Og han syntes det var best at han ble der en måned til kjerringa hadde fått tak i verdisakene, og tiden gikk nå til det at kongssønnen hadde tenkt seg å hente verdisakene. 



5. Sørli kommer Måna til unnsetning.

En dag da været var svært godt tok Sørli kongssønn med seg tolv menn og tenkte seg nå å finne kjerringa som avtalt. De gikk alle sammen til de fant hula, og kongssønnen gikk så inn først. Da han kommer inn av døra hører han mye bråk og uro inn i hula, så han synes det er noen som kjemper i nærheten. Dernest ser han at to trollkjerringer sloss voldsomt med hverandre og river av hverandre hår og klær, slik at de begge er fulle av blod. Han syntes nå å kjenne igjen den ene av dem som trollkjerringa Måna, hans venn, og det syntes han å se sikkert at hun var underlegen i kampen og nær ved å tape på grunn av trøtthet, og mye av kjøttet hennes ble revet av beinet.

Sørli trekker da raskt sverdet sitt og ber sine menn om å hjelpe Måna. Han hugger trollkjerringa foran i brystet, så sverdet sto i beinet. Da dette skjedde ble hun så olm at hun satte sine negler i Månas bryst, og da faller Måna ned i uvett. Trollkjerringa grep så en stokk og slo med ett hugg alle mennene til kongssønnen i hjel, men han hugg to hugg i kinnet på trollkjerringa så begge kinnfillene gikk av, og hugg med sverdet slik at stokken som hun forsvarte seg med knakk. Nå ble hun svært sint og satte neglene i brystet på Sørli så han falt sammen i uvett, men i neste nå kom Måna på føttene og kaster seg mot trollkjerringa. Da kommer Sørli til seg selv igjen og stakk sverdet sitt gjennom magen til trollkjerringa, så at odden kom ut gjennom ryggen, og det ble hennes bane.

Måna ble nå svært glad og takket kongssønnen med mange fagre ord for hjelpen. Kjerringa ba ham nå gå sammen med seg og sa at det var på tide å se verdisakene.


6. Sørli fikk verdisakene.

Siden tok kjerringa opp hærklær og et kvast sverd. "Disse hærklærne," sa hun, "hentet jeg i Serkland hos keiser Maskabert, og disse brukte i fordums tid den store krigeren Pantiparus, som etter keiser Agamemnon styrte Grekenland. De er så gode at ikke noe sverd kan trenge inn i dem, enten det kommer fra handa til et menneske eller troll, og ingen skapning kan spy så heit ild eller gift at de kan skade dem, og sverdet biter like godt gjennom stål som strå."

Kongssønnen tok nå disse verdisakene og takket henne med mange ord for disse rådene. Kjerringa ledet ham så ut med disse verdifulle gavene, og så skiltes de i vennskap. Kongssønnen dro da til skipet og seilte det raskeste han fikk bør til hjem til Norge. Der fant han sin far frisk og rask sammen med alle sine venner. Sørli fortalte da alt sant om ferden sin, og om æren han vant i Blåland.

Kongssønnen satt så hjemme hos sin far om vinteren og intet nytt hendte.


7. Berserker kommer til Norge.


Nå flytter sagaen seg til kong Harald Valdimarsson som styrte to tredjedeler av Norge, mot kong Erlings en tredjedel. En dag da han satt ved bordet gikk tolv menn inn i hallen og hilste modig på kongen og den som bar fram ærendet, sa: "To brødre er kommet her til ditt land ute fra Morlandet med tolv tusen tapre menn, klare til kamp. Den ene av brødrene heter Gardar og den andre Tofi. Gardar vil nå feste din datter, Steinvora, og alle menn mener at hun ikke kan få en taprere mann. Gi meg, herre, et raskt svar på min tale."

Kongen svarer: "Før skal hver mann her i Norge på marken sige død ned, før jeg gir et slikt ondt troll og så stor en berserk min datter, og fortell du til brødrene at jeg skal gå mot dem i morgen med all min stridskraft."

Sendemennene gikk nå til leiren og kunngjorde for brødrene hvorledes ærendet hadde gått. Og kong Harald lot skjære bud om ufred og ba hver mann komme for å møte seg, som han hadde makt over. Kongen fikk vel fire tusen krigere og kongen dro nå ut av borgen med denne hæren mot brødrene. Og da de fikk øye på hverandre så gikk de på og slo fylkingene mot hverandre. Avgjørelsen falt raskt, og det kan også raskt fortelles at brødrene så raskt ødela kongens hær at få av hans hærmenn overlevde. Og da kongen ser dette så ber han dem av hans menn som er igjen om å snu tilbake til borgen. Han hadde nå ikke mer enn tre tusen igjen, og kongen flyktet unna med disse inn i borgen og brødrene forfulgte de flyktende like til borgporten. Slik sluttet dette slaget.



8. Om slaget.

Kong Harald holdt nå rådslagningsmøte med sine menn om hvilke tiltak de skulle gjøre i den nød og trengsel som de var havnet i og de besluttet på møtet, og alle var enige om at dette var best, å sende et skriftlig budskap til Upplandsriket til kong Erling og hans sønn, så de kunne komme og hjelpe dem med en så stor hær som de raskt kunne samle sammen. Dette ble nå stadfestet.


Kongen sendte nå tolv menn til Upplandsriket. De gjorde seg raskt klare da de fikk dette budskapet, og fikk med brev både til far og sønn, og dro av gårde til Uppland, og stoppet ikke før de traff kong Erling. De ble godt mottatt og straks gjorde alle seg klar til kamp, og red siden ut av borgen mot brødrene som så kom i mot dem fra hærteltene sine med blåmenn og berserker.


En mann i flokken til brødrene het Lodinn og var fra Polen. Han bar merket deres og var stor som en rise og ulik alle andre menn på grunn av sine krefter og sitt skremmende utseende. Spydet hans var seks alen langt og tre spann tykt. Han red på en elefant og skamslo med sin stang både menn og hester, slik at denne fienden skapte stor frykt. Langt foran hæren red han, og hadde blitt femten manns bane før fylkingene braket sammen. Da Sørli så dette red han dit hvor Lodinn var og dro til ham med sin stang, og løfter ham så opp og kaster ham siden mer enn femten fot vekk fra salen, så hvert bein i kroppen hans knakk.


Men da brødrene så at Lodinn falt så ble de grepet av et slikt raseri at menn ikke trodde noe annet enn at de var blitt olme, og Tofi rir så dit som Sigvald kongssønn var, og tenker at Sigvald skulle miste livet sitt der. Men i dette øyeblikket kommer Sørli den sterke dit og hugger til Tofi, men dette var som ugjort, for det beit ikke mer på hans fortrollede buk enn på en stein, så nå stiger de begge av hestene sine og går mot hverandre med voldsomhet så ingen sparte den andre. Tofi benyttet da allslags knep og vadet til knærne i jorda som i bløt snø, men Sørli verget seg tappert mot alle hans slag.


Da sa Sørli: "Det mener jeg er sagt at ingen menn i verden er mektigere enn de fra Afrika, men nå ser jeg at det er løgn og fjas for du har ikke mer styrke enn du har vist nå, så du er ikke så djerv som du later som."

Ved dette gikk Tofi berserk. Da sa Sørli: "Du, din bløte dåre og fordømte stakkar skal nå få føle hva vi norske gjør med slike gjester som du er, så det blir lenge til dere vil møte oss."


Sørli tok da tak i ørene til Tofa og reiv av han kinnfillene og skjegget helt ned til magen. Tofi fikk da et svært stygt utseende. Han skiftet nå ham til en drage, fordi han var svært hamram og blåste nå så mye gift mot Sørli at det var helt utrolig, og han ble helt dekket av svart røyk, men Sørli hugg denne dragen i biter og der mistet Tofi livet sitt. Sørli falt så i uvett på grunn av anstrengelse og giftblåsingen.

Men når Gardar ser sin bror gli ned på valplassen ble han overmote galen og red nå bort dit som kong Erling var. Han drar nå til kongen med spydet sitt og kaster ham mer en tjue fot ut av salen så tre ribbein knakk i kongens ene side. I dette øyeblikk kommer Sørli til seg selv igjen og da han ser sin far falle rir han dit som Gardar er, og hugger til ham med sverdet sitt så han kløyver hodet og buken helt ned til salen, og da faller Gardar død av hesten.

Nå følger brødrene Sørli og Sigvald etter de flyktende og dreper alle de når, så få kommer seg bort i live.

9. Kong Haralds tilbud til Sørli.

Siden dro de tilbake til valplassen og undersøkte den. Kongene Harald og Erling ble da ført hjem til borgen, sammen med de sårede mennene, som ble leget og alle ble friske. Det ble bedt inn til en flott veitsle for alle stormennene da kongene Harald og Erling raskt ble friske av sårene sine. Kongen takket dem, far og sønn, for deres fremragende hjelp, men dog aller mest Sørli den sterke. Ingen av dem syntes at det i Norderlandene var noen mer vidkjent mann enn Sørli.

Kong Harald sa til Sørli: "Dere skal nå velge den lønn dere vil ha for den hjelp som dere har vist oss fordi at om vi ikke hadde fått hjelp av deres djervhet så hadde vi mistet hele Norge. Jeg kunngjør nå for dere at ingenting jeg eier skal være for godt for dere om dere ønsker det."

Det var alle menns mening at kongen ville gifte bort datteren sin til Sørli hvis han ville velge henne, men Sørli svarte på kongens ord på denne måte: "Herre konge, ikke er jeg så smålåten som en trengende trell at jeg vil ha betaling for min styrke. Vi holder det for mer passende at vår ære spres vidt om i fjerne verdensdeler, enn å ta i mot gaver av Dem."

Etter dette ble veitsla avsluttet og alle høvdingene dro bort, hver og en til sine familier. Erling og sønnene hans dro til Upplandsfylket og ble med sømmelige gaver fulgt ut av kong Harald. Og denne vinteren holdt nå Sørli seg i ro.



10. Om Sørlis hærferd.

Da våren begynte lot Sørli sine skip gjøres klar og kunngjorde at han ville dra i hærferd om sommeren. Siden seilte han bort fra Norge og Karmon, hans fosterfar, var med ham som før. Sørli herjet nå i den vestlige delen av verden, og helst langs Afrika, helt ut i Rødehavet. Han samlet seg nå mange verdisaker både på sjø og land. Nå hadde han fått seg tolv skip, alle lastet med gull og dyrebare gjenstander og valgt seg ut de tapreste folk. Men da mye var gått av sommeren ville kongssønnen tilbake til Norge igjen.

Det var en sen kveld at de kom til den østre delen av Morland hvor Sørli tok et stort strandhugg, herjet i borger og handelssteder og rante det som var der, og hugg til døds hver den som sto foran ham. Der tok Sørli kongssønn tolv menn og to brødre som het Børk og Bølverk. De var de største illgjerningsmenn, og en av dem svært hamram.
Siden dro Sørli kongssønn til Danmark og til Eyrasund og der kastet de anker og lå der om natta.

11. Striden mellom Sørli og Halvdan Brønnfostri.

Men om morgenen, da mennene våknet på kongssønnens skip, så de ligge lengre inne i sundet sju skip, og deriblant et drakeskip så gildt og staselig at de syntes de aldri hadde sett dets like, verken i størrelse eller pynt. Hele båten var beslått med stål og dekket av gull ovenfor vannskorpa. Stavnene var skåret ut med stort mesterskap, og prydet av det reneste gull, og utskjæringene var fylt av smeltet sølv. Skipet var også vakkert malt i alle slags farger, grønn og hvit, gul og blå, hvit og sort. På denne vakre knarren sto en mann ved masta, stor av vekst og gammel av utseende. Han hadde en kappe med prydband på seg. I handa hadde han et lyst og skinnende sverd.

 Og da Sørli nærmet seg draken hilser han opp til denne store mannen og spør: "Hvem er denne stolte mannen som råder over denne store draken som skrider fram med så mye pryd og prakt at jeg ikke har sett noen slik tidligere?"

Den store mannen, som sto på draken, sa: "Dette kan være en som verken er redd for deg eller for trellene dine som følger deg, og jeg har lite mer å si dere."

Sørli sa: "Det syns jeg at jeg hører at du syns du er for god til å snakke med oss, men hvem du enn er så skal vi våge å finne det ut før dette er til endes. Men helst er det min mistanke at dette er kong Halvdan Brønnfostri Hringsson fra Svitjod det kalde, som du vant av Agnar den rike, farbroren min, da du beseiret ham. Jeg gir deg ikke nå noe annet valg enn å gi i min vold denne gode drake, så kan dere dra dit dere vil."


Kong Halvdan sa: "Lenge har vi styrt denne draken og den har alltid gitt oss hell. Jeg har også ofte blitt tilbudt mer for den enn å gi den bort for ingenting, og selv om jeg har vunnet land fra din fars familie må du være forberedt på slikt." 

Nå var kongen blitt rasende og han gikk fram og tilbake på draken. Han ba mennene sine gjøre seg raskt klar mot disse kjeltringene, og drepe dem med en gang. Det ble nå mye oppstyr ombord på draken, og først ble det skutt med store stokker og stein, kastevåpen og piler, spyd og økser, tunge og lette kastespyd, og alle andre våpen for hånden. Det ble nå et stort mannefall, og det tok ikke lang tid før alle skipene til Sørli var ryddet og brutt i stykker, unntatt ett, det han selv styrte, men kong Halvdan hadde mistet tre.

En mann som var med kong Halvdan het Thori den sterke. Han var sønn av jarl Thorvid og var femten vintre gammel, men likevel så sterk og modig at hans like ikke fantes i Sviaveldet, når det gjaldt tapperhet og djervhet.

Nå er det å fortelle om Sørli at straks han ser at en ikke kan bli stående slik, så hopper han ombord på draken, der det var minst ventet. Børk og Bølverk hopper opp på et annet sted enn Sørli, og nå kjempet de alle med stor djervhet som hver hadde styrke og manndom til. Sørli hugg ned hver den som sto foran ham, og sparte ikke noen. Børk og Bølverk gikk på den andre skipssiden der Thori sto. Kong Halvdan Brønnfostri ser nå at de er kommet opp på draken. Han raser nå fram mot Sørli og de slo hissig mot hverandre, så en der kunne se både mange og store hugg. Dette holdt på lenge, men ingen av dem flyktet for den andre og likevel begynte etter hvert kong Halvdan å bli trett, for han var en svært gammel mann, men Sørli var lysten på sverdkamp, som han hadde søkt lenge. Kongen begynte nå å bli bleik av tretthet; han trakk seg bakover i løftingen og var nær ved å stupe av utmattelse.

Da sa Sørli: "Godta nå grid, kong Halvdan, så slutter vi fred. På grunn av Deres ære vil jeg godta ett hvert ærefult tilbud fra Dem."


Kongen sa: "Nå syns jeg du er full av feighet; og du kan nå stå der og være redd som flere av dine norske frender, men du skal være klar over at jeg har aldri stolt på noen mann og visst ikke på deg."


Sørli sa: "Du må bestemme, konge, men likevel byr jeg deg grid."


Siden tok de igjen til å kjempe for annen gang så voldsomt at ingen sparte den andre og dette holdt på lenge. Og det gikk som tidligere at kongen rygget og var nå kommet svært nær akterstavnen på draken, da en så stor tretthet seg inn over han at han knapt klarte å holde sverdet.

Da sa Sørli: "Godta nå grid, konge, og la oss slutte fred. På grunn av Deres ære vil jeg godta et hvert ærefult tilbud fra Dem."


Kong Halvdan sa: "Fordømt den som godtar noe av deg, og før skal jeg miste livet med ære og tapperhet enn å godta ditt bud."


Da talte Sørli og sa at han ikke fikk noen ære av dette. Han hugg nå så hardt og ofte at kongen ikke kunne verge seg på grunn av tretthet, til det at sverdet føk ut av handa hans. Sørli grep det da straks i lufta, og stakk det gjennom kongen. Kong Halvdan hadde aldri tidligere fått noe sår, eller hadde seget i kne for noen mann, og mistet der livet sitt med stor ære.


12. Sørli vant seg draken.

Nå er det å fortelle om Thori den sterke at han hugg ned mennene til Sørli som om de var bløte kvister, så alle som ikke flyktet unna for ham var døden viss. Børk ser dette, rydder seg veg framover og hugger til Thori som mest han kan. Og når Thori ser sin visse død så hopper han bakover, over bommen, men sverdet falt ned og satt fast. Børk var sein med å nå igjen sverdet, og da Thori ser dette så griper han en stor stokk, som var der, og slår den i hodet på Børk så skallen knakk. Thori bøyde seg da han slo og i samme nå hugger Bølverk til over begge skuldrene hans, så Thori nær var falt, men det beit ikke på brynja hans. Nå slenger Thori seg mot Bølverk, griper med hendene sine om hver av føttene hans, og slenger han ned så skallen sprakk i mange biter. Mange av Sørlis folk var nå kommet over på draken så Thori skjønte at han hadde lite håp og at han snart ville være overmannet. Han ser også at kong Halvdan er falt, og han tok da den beslutning at han hoppet over bord fra draken og svømte det raskeste han kunne til lands. Der styrte Sigurd, som lenge hadde fulgt kong Halvdan Brønnfostri, og han tok svært godt i mot ham.

Og etter kampen tok Sørli draken, og alle de verdisakene som kong Halvdan hadde eid. Han seilte nå hjem til Norge og fant snart sin far, sine frender og venner friske og raske, og det ble stor gjensynsglede. Sørli kongssønn fortalte nå alt om sin ferd og mange mente at hans berømmelse hadde økt under denne ferden. De fleste hadde lyst til å se draken Skrauta, og det var alles mening at det ikke fantes bedre eller gildere skip, verken i størrelse eller utrustning.


13. Om styrkesamlinga.

En gang snakket far og sønn, kong Erling og Sørli, sammen, og da sa kong Erling at Sørli måtte forberede seg på at han snart kunne vente seg ufred fra brødrene, Halvdans sønner, når de fikk greie på sin fars død. Far og sønn tok nå raskt til å samle folk fra hele Norge. De sendte også bud til kong Harald og ba han også sende dem folk. Og da dette var klart så hadde de sterk vakt hos seg dag og natt, og ventet hvert øyeblikk ufred.



14. Om Halvdanssønnene.

Det neste som nå skal fortelles er at Thori den sterke kom til landet, som tidligere fortalt, møtte kong Sigurd, og fortalte ham alt sant om kong Halvdans fall. De syntes alle dette var dårlig nytt, men særlig kong Sigurd. Thori ble ikke der lenge før kongen fikk tak i skip og menn til Sviariket. Thori seilte rett til Svitjod og fant seg havn i nærheten av byen Litidor, som da var hovedstad i riket. Der hadde kong Halvdan to sønner, den ene het Høgni og den andre Sigmund. Han hadde også en datter, som het Marsibil, som sin mor.

Men da Thori treffer folk og snakker med dem får han høre at Høgni er seilt til utlandet til Astro, hertugen av England. Thori går nå hjem til hallen og siden inn til Sigmund kongssønn, der han satt med alle høvdingene og følgesvennene. Han hilser på kongssønnen, men denne spør straks om nytt og om kong Halvdan er kommet tilbake frisk og rask. Thori besvarer hans spørsmål slik: "Store og vonde nyheter må nå fortelles om vår ferd, om kong Halvdans, Deres fars, fall, og om ranet og tapet av draken Skrauta og alle kongens verdisaker."

Nå forteller Thori alt sant om hvorledes kong Halvdan ble felt av Sørli den sterke, og at alle hans menn var døde. Alle tok seg svært nær av disse nyhetene og særlig dronninga, fordi hun ble mer og mer svak, til hun døde av sorg. Nå ble det enda mer sorg enn tidligere, og hun ble ærefult hauglagt etter gammel skikk, og det ble drukket arveøl for dem begge, kongen og dronninga. Mange innenlandske høvdinger ble innbudt til dette.

Da det meste av sinne og sorg var etter kongen og dronninga var borte, holdt Sigmund kongssønn rådslagning om hva som var passende å gjøre i en slik situasjon som de nå var. Og alle syntes det var best at et brev med bud om møte med Høgni og hertug Astro ble sendt så raskt som mulig til England. Så ble gjort, og sendemennene dro sin veg og seilte til England. Ferden gikk godt, og brevet ble levert til Høgni og hertugen. Men da Høgni fikk nyheten lot han sitt skip raskest mulig gjøre klart og ba hertugen komme etter med så stor hær som han klarte å få med seg. Hertugen sa straks at slik skulle det være.


15. Om Marsibil Halvdansdatter.

Før Høgni gikk til skipet dro han for å treffe dronning Marsibil, som var gift med hertug Astro, og forteller henne om deres fars, kong Halvdans, død. Men da hun hørte dette ble hun så sint og sorgfull at hun falt i uvett. Da hun kom til seg selv igjen bad hun om at hertugen ble kalt dit, og han kom straks for å møte henne. Hun tok da til å snakke og sa: "Klart synes det for meg å være at verken Høgni eller du bryr dere mye om min fars død. Men det er klart å se at alle deres krefter skulle brukes på å hevne ham og det ville være den største skam, siden Norderlandene ble bosatt, og av alt jeg har hørt fra gammel tid, om kong Halvdan hadde etterlatt seg to så duglause slappfisker og fæle feiginger som dere er; som blir redde som den reddeste hare, og jeg føler det slik at hvis dere skaffer meg våpen og hærklær så vil ikke utfallet bli dårligere enn deres, sammen med alle hans følgesvenner. Måtte det være slik at det for alle dere ville bli snudd til uendelig skam og skjensel, så lenge dere lever, og enda mer så etter døden; for det er bedre å falle med våpen i hånd for uvennene sine."


Og da det meste av sinnet var rent av henne da sto hun opp, tok hertugen i sin favn og la gråtende hendene rundt halsen hans og sa: "For min kjærlighet og din egen manndom vil jeg at du skal hevne min fars død og ta livet av de stygge og onde tyvene som ryddet min far av veien."


 Da sa Høgni: "Vær glad, søster, for vi skal hevne vår far slik at du skal like det godt."

Hun sa: "Jeg stoler på, bror, at du skal gjøre dette best av vår slekt."

Etter dette tok Høgni farvel med hertugen og sin søster og seilte hjem til Sviariket. Han samlet nå sammen en stor mengde folk og så sa Høgni: "Jeg må dra bort herfra for å finne Sørli den sterke, for det er ikke mer sikkert at han er i Norge enn andre steder. Sigmund, min bror, skal styre landet her og kjempe mot ham, om han kommer hit sammen med Thori den sterke og andre høvdinger. Og være klar for ham natt og dag om han kommer her, og jeg skal komme raskest mulig tilbake når muligheten byr seg."

Alle mente det som Høgni sa var det beste og han seilte nå bort fra Svitjod med raskeste kurs mot Norge.



16. Høgni vant den gode draken.

Nå er det å fortelle at Sørli kongssønn satt hjemme hos sin far i Upplandriket og far og sønn hadde nå samlet seg en stor hær. En dag sa Sørli kongssønn til sin far: "Nå vil jeg seile herfra til Svitjod og lete opp tilholdsstedet til brødrene, om jeg får tilfelle til det; men du skal være igjen her med halvdelen av hæren samt kong Harald og Sigvald, min bror. Og draken Skrauti skal ligge fullt lastet til vern for byen her." Alle syntes dette var klokt.


Etter å ha talt disse ord seilte Sørli kongssønn den sterke østover langs landet bort fra Norge, til øya Mostr som er dekket av høye klipper og tett skog; og han seilte mellom øya og landet. Men på samme tid seilte Høgni kongssønn foran øya, og det gikk slik at ingen av dem fant den andre. Sørli seilte rett til Sviariket og fant seg havn nær byen, og der lot han reise sine hærtelt.


Nå er det å si at Høgni kongssønn seilte rett til Norge. De hadde god bør og kom i land ved en havn som lå nær Upplandriket. Og da de nærmet seg så de foran seg ligge førti skip, og de både så og gjenkjente draken Skrauti.

Da kom både sinne og ilske i hjertet til Høgni, og han sa da: "Det er lett å se nå at Sørli den sterke er hjemme, for her kjenner jeg igjen draken Skrauti."

Høgni ba dem da raskt legge til mot skipene og det ble gjort.

Den mannen som var satt over draken het Ivar. Han kom øst fra Finnmark og var en god ridder.

Da sa Høgni: "Dere onde treller skal vite at jeg byr to vilkår. Den ene er slik at dere gir meg denne gode draken i min vold. Den andre er slik at om dere vil eie den så må dere verge både liv og eiendom for oss."

Ivar svarte på hans tale og sa at det var ikke noe håp om at de ville gi opp draken. Ved dette ble Høgni ustyrelig sint, og på svært kort tid brøt det ut den skarpeste kamp mellom dem, og det var det ikke noe å si på.

Høgni egget så sine menn til å angripe, og sa til en av sine menn som het Sval: "Det mener jeg at du er en god ridder, og nå vil jeg prøve dette."

Sval sa: "Om en av dine menn, kongssønn, er mindre forsiktig enn meg, da må jeg kalles en feiging."

Og i dette øyeblikk løp Høgni først opp på draken, og sammen med ham Sval. Høgni hugg da ned hver den som sto foran ham og sparte ingen, og Sval gikk på det andre skipsbordet. Ivar kom da Sval i møte og hugg til ham, slik at Sval falt rett ut og blod sprutet ut av munnen hans.

Da sa Ivar: "Si hjemme i Svitjod, når du kommer der, at du har truffet oss norske og jeg vil nå bøte på det, om du ikke syns du har fått nok."

Da sa Sval: "Du vet ikke, usling, om vi er ferdige nå eller ikke."


Sval spratt nå raskt på føttene og grep med hendene sine om hver av Ivars føtter og slengte ham ned så skallen hans sprakk i mange biter. Da sa Sval: "Slik pleier vi svensker å gjøre med revene når de går i snarene, og det gleder meg at du ikke kan fortelle nytt hjemme hos kong Erling."

Men da Ivar var falt hadde Høgni ryddet draken og dette hadde gått svært raskt. Alle som nå var igjen gikk i Høgnis tjeneste og Høgni tok draken i sin vold, og seilte siden hjem til havna og lot nå raskt sine hærtelt reise nær borgen til kong Erling.



17. Sval brakte budskap fra Høgni.

Den kommende morgen, da det var lyst, sendte Høgni tolv menn til hallen og Sval var leder for folkene. Høgni ba om at de skulle fortelle Sørli den sterke og kong Erling, hans far, at han straks utfordret begge til kamp. Sendemennene dro nå og stanset ikke før de kom til hallen, hvor kong Erling satt med alle sine høvdinger og lendmenn.

Sval hilser nå kongen og sier: "Høgni, sønn av kong Halvdan, har sendt oss hit og latt kunngjøre for deg, konge, at han byr Sørli den sterke kamp, om han er innenlands, eller deg selv, hvis han ikke er hjemme. Høgni vil nå hevne seg på dere, far og sønn, for den store fornærmelsen han har fått. Jeg er redd for at det ikke vil gå bedre med dere enn med de onde trellene som skulle verge landet ditt og draken Skrauti, som ble felt av oss som feige skogsgeiter. Dine menn synes meg, konge, å være heller motløse og heller passende for å tjene her i hallen din enn å kjempe mot oss tapre menn fra Kurland og Kalde-Svitjod. Det er derfor mitt beste råd at du og hele ditt rike gir deg i Høgnis vold, og ber om den nåde som han synes er passende for deg."


Da sa kong Erling: "Ikke hadde lykken fart fra Høgni da han fikk hjelp av en slik en som du er, for mange hadde gjort mindre for å gjøre sin herres ærend enn du. Du skravler ikke motet av oss norske med store ord og overmot. Det mest passende hadde vært å henge deg i galgen for djervheten din, slik at du ikke kan snakke slik til flere."


Sval sa: "Ikke er jeg redd for dette, eller for det som måtte komme. Du ville da være enda verre enn andre høvdinger, som etter skikk gir sendemenn grid."

Kong Erling sa: "Gå bort og si til Høgni at vi skal komme og møte ham."

Sval dro da bort fra borgen og fant Høgni og snakket med ham. Han fortalte han da nøye alt om samtalen deres med kong Erling, men etter at Sval var borte fra hallen ønsket alle de som var igjen ham alt vondt.

18. Om slaget.

Da Høgni hadde hørt det som nå er fortalt kledde han på seg en skjorte som ingen jernvåpen bet på, og spente på seg det sverdet som het Sigrljom og som kong Hrolf kraki hadde eid i fordums tid. Siden kalte Høgni hele sin hær til kamp og sto nå fremst av sine menn. Nå kom også kong Erling, sammen med kong Harald og Sigvald, hans sønn, ut av borgen med hele sin hær.

Den mann som bar merket for kong Erling het Sverre. Han var en god ridder fra øst i Finnmark. Høgni red nå fram i fylkingen til de norske og hugg ned hver den som var foran ham, og sparte ingen. Og i denne striden møtte han Sverre, merkesmannen til kong Erling, og hugg til ham med sverdet, men Sverre forsvant ned i jorden. Høgni rir nå tvers gjennom fylkingen og feller hver han møter. Men som han driver hardt på med å hugge ned folkene, da kommer det en stor løve opp av jorden slik at alle ble lammet av skrekk. Løven snur seg da raskt mot Høgni og slår med halen så hardt mot hesten hans, at Høgni blir kastet langt av gårde i en småskog. Nå spratt Høgni raskt og hendig på føttene og hugger mot dyret, men dette var som ugjort for dette bet ikke det minste på løven, og dette skjedde med hvert hans hugg. Høgni kaster nå sverdet og rir mot dyret, og de kjemper nå på det hardeste slik at alt ble ødelagt som var der, til og med eiketrærne fra stubbene. Denne brytekampen sto på i tre hele timer. Kongssønnen brukte da alle sine krefter og tok dyret opp til brystet sitt og slengte det ned på en eikestubbe, slik at det knakk ryggen. Da dette skjer så spyr dyret gift med skremmende fresinger og tjukk, svart røyk, men den gode skjorta reddet kongssønnen, så han ble ikke såret, men likevel falt han i uvett over løva. Kong Erling ser nå dette og rir bort dit, som Høgni lå, og hugg tre hugg tvers over akslene hans, men heller ikke sverdet bet på ham.

Nå som kongen er sikker på at våpen ikke biter på ham, da kaller han til seg en mann som heter Gellir og ber han slå Høgni til døds med klubba si. Men da Sval så kong Erling stå over Høgni med nakent sverd fikk han hesten til å løpe det den kunne, red mot kong Erling, la til ham med spydet sitt da han minst ventet det, og slengte kongen ut av salen mer enn førti fot, slik at hvert eneste bein i kroppen hans knakk. Nå snur Gellir seg mot Sval, hever klubba og vil slå han til dødes. Men Sval ser den visse død som kommer mot ham og hopper derfor ut av salen, bakover ryggen, og klubba treffer hesten og knekker ryggen på den. Sval farer nå mot Gellir og de kjempet voldsomt til Gellir falt til jorden.

Da sa Gellir: "Nå ville jeg at fostermor mi kom." 

I neste nå kjente Sval at det ble rykket voldsomt til i skuldrene hans bakfra, slik at nå var Sval under og Gellir over, og Gellir mente nå at Sval skulle miste livet. I dette øyeblikk kommer Høgni til seg selv, griper sverdet sitt og hugger Gellir av på midten. Etter dette kommer Sval seg på beina, selv om han var stiv etter kampen. Men Høgni bøyde seg ned da han hugg, og da hugg kong Harald rett over skuldrene på ham, så han nær falt. Nå snur Høgni seg, hever sverdet og hugger til kong Harald, så han kløyvde han helt ned til salen. Siden red Høgni dit som Sigvald var, og satte sverdet mot halsen hans så hodet føk av.

Det var nå få igjen av de norske, og de som sto igjen flyktet inn i borgen og fortalte dronninga alt om kongens og Sigvalds fall. Nå ble det så mye sorg i borgen at ingen klarte verken å sove eller spise.

19. Høgni seilte hjem med seier.

Om morgenen etter kampen, da det var blitt lyst, gikk Høgni inn i borgen med alle sine folk. Han gikk først inn i kongens hall, men fant der ingen menn, bare tiltaksløse treller. Høgni spurte da hvor dronninga var, og de sa at hun var gått til sin datters hall. Men da Høgni ville gå dit, og de var kommet til det gjerdet som var rundt stua, kom det en slik tykk tåke at ingen kunne se den andre, og de fant verken gjerdet eller stua. Ingen klarte da å finne fram. Og omsider traff de på en slik stor elv at mange falt ned i dypet, og vasset der hele natta med store anstrengelser. Det var vanskelig for dem å klatre opp på klippene, som var på begge sider. Dette pågikk helt til dagen kom, og da så mennene ikke noen elv, men de hadde klort rundt gjerdet som de trodde var klipper og falt der opp fra og ikke fått noe gjort.


Men da de så for et uvesen det hadde vært, ba Høgni om at porten ble brutt opp og dørene tatt av hengslene. Og da dette var gjort gikk Høgni og mennene inn i stua, men da de kom inn dit møtte de ingen mennesker. Alle stoppet da overrasket opp. Høgni lot da alle kistene bryte opp og tok derfra alt gull, sølv og kostbare klær. Siden dro han bort med alle sine folk. Men da de ikke hadde kommet langt, snur Høgni seg tilbake og ser at på muren står en kvinne med et stygt og svært gammelt utseende, og hos henne en jomfru med et så fagert og deilig utseende at Høgni ble svært betatt av hennes skjønnhet.

Da sa Høgni til Sval: "Hvem tror du at den skjønne er som står sammen med den stygge kjerringa på muren?"

Sval sa: "Det må være Ingibjørg, datter til kong Erling, og fostermor hennes. De vil fortrolle deg og drepe oss."

Høgni sa: "Vi burde dra tilbake og få tak i den fagre møya."

Sval sa: "Dette skal ikke skje, herre, for i natt hadde vi skamferd med store anstrengelser; men nå får vi den visse død om vi går tilbake."

Høgni sa da at Sval skulle råde, og de red nå til teltene og tok ned alle sine krigstelt. Siden gikk de ombord på skipene, la ut fra land og seilte sin skipsflåte bort fra Norge. Den talte nå femti skip med draken Skrauta. De seilte nå rette vegen for god bør til de kom til Sviaveldet.

20. Sigmund Halvdanssons fall.

Nå må det fortelles om, som det tidligere ble vendt bort fra, da Sørli kongssønn kom til Sviariket. Han fant seg havn nær borgen og lot reise sine hærtelt der. Blant folkene hans var det mange tapre menn og to finnbrødre var med ham, den ene het Fal og den andre Frodel. De var begge svært dugelige i allslags trolldom og hedenskap, slik at de syntes av og til å være nede i jorden, og folk syntes det fløy piler fra hver av fingrene deres, og hver pil ble en manns død. Med Sørli var tre andre brødre som aldri hadde blitt trette, og aldri var blitt slått i kamp; de het Åmund, Austmund og Arnljot gjøte.

Og da de hadde satt opp sine hærtelt, kongssønnen og hans menn, da sender han tolv menn til hallen og Sverre var leder på ferden. Da sendemennene kom inn i hallen, hvor Sigmund satt med sine høvdinger, da sa Sverre: "Sørli den sterke, sønn av Norges konge, har sendt oss hit og lar kunngjøre for deg at han byr deg forlik og ære for kong Halvdan, din far, og all den rikdom som kongen eide og dermed vennskapen sin og fosterbrødreskap, og all den ære som han med rimelighet kan tilby dere brødre."


Men da Sigmund hørte disse ord ble han sint, rasende og hardhjertet, og sa: "Pakk dere raskt herfra og fortell denne nidingen, som har sendt dere, at han skal hugges ned for hund og ravn og siden brennes på bålet; både han og hele hans hær."


Sverre sa: "Ikke blir Sørli redd for disse truslene."

Sigmund sa: "Forsvinn raskt fra synet mitt, dere elendige treller, og fortell Sørli at han ikke kan håpe på noen nåde av oss. Han skal få en passende lønn for sitt skammelige verk, som ingen vil ønske å få."

Sverre gikk nå bort og forteller Sørli alt om hvorledes samtalen deres med Sigmund gikk, og sa at det var ikke noe håp om forlik mellom dem.

Etter disse ordene byr Sørli den sterke hele sin hær til kamp og Sigmund og Thori den sterke førte raskt alle sine folk ut av borgen og nå skrek begge partene sine hærrop, sammen med mye lurlåt og kraftig trompetlyd. Og da fylkingene kom sammen hugg Sørli ned hver den som sto foran ham og han rev opp fylkingen til Sigmund mange ganger, både på tvers, og i hele sin lengde.

Men da Sigmund kongssønn så det, tenkte han å ordne fylkingsarmen og red nå kvast fram og møtte i hæren brødrene Fal og Frodel, og han så at de drepte folk rundt som om det var et under. Sigmund ville nå hevne sine menn, løftet opp sverdet og hugg til Frodel. Men han forsvant ned i jorden da hugget kom. Sigmund fikk da tak i han og ville dra han opp igjen. I dette øyeblikk kom Fal opp nede fra jorden bak ryggen til Sigmund, og stakk han i livet under brynja, slik at det ble hans bane. Sigmund falt nå død ned og der forsvant også alt hans overmot.

Da Thori den sterke hørte dette og så at det ikke var mulig å kjempe lengre med Sørli, da flyktet han tilbake i borgen med de få mennene som var igjen.


21. Sørli flyttet hærteltene sine.

Da Sørli så det, så førte han sine hærtelt nærmere borgen og gikk nå i gang med odd og egg å bryte hull i muren, men Thori og hans menn helte bek og brennstein ned fra muren, så Sørli fikk mye mannetap av dette. Han lot da hærteltene ta ned og flyttes lenger vekk fra borgen; til dit de først hadde stått.



22. Om hertug Astro.

Nå som dette hendte kom hertug Astro av England, med en hær som aldri flyktet, på mange skip, og nå begynte den skarpeste kamp med Sørli kongssønn. På begge sider falt folk som bløte kvister når en kvister i skogen. Sørli den sterke red nå kvast fram og felte folk med begge hender, og det samme gjorde hertug Astro også. Kampene holdt nå på i to dager, så det syntes usikkert hvem som skulle seire.


23. Høgnis hjemkomst.

Og da den tredje dagen kom så mennene mange skip komme seilende på havet og stevne mot land dit de var. De var alle svært velutstyrte, likevel var ett av dem langt flottere enn de andre. Mennene syntes de kjente igjen draken Skrauta, og gjettet på at dette måtte være ferden til Høgni Halvdansson Brønufostre.

Men da Sørli ble klar over dette ble han rystet, og han sa: "Nå har tingene endret seg i Norge på en måte som vi ikke kjenner til, for jeg kjenner igjen draken Skrauta her, og vi har ennå ikke avsluttet striden oss i mellom. La oss heller falle med ære enn at vi viser oss å være feige."

Alle lovet kongssønnen at de skulle følge han og ikke skilles fra ham før døden skilte dem.

Disse skipene kom nå raskt til lands, og Høgni la draken i en god havn nær borgen, og det samme gjorde alle høvedsmennene. Høgni lot nå ankeret kaste i grunn sjø, og etter dette lot han sette opp sine gullvevede silketelt og gikk siden inn med sine gildeste menn. Der drakk de og var glade.

Når nå hertug Astro og Thori den sterke så at Høgni var kommet til lands; og dette forsto de da dragen Skrauta kom, så ble de svært glade. De rir nå til Høgnis telt og det ble stor gjensynsglede mellom dem alle. Thori forteller nå Høgni alt om samtalen mellom Sørli og Sigmund, hans bror; også om det tilbud som Sørli ga Sigmund. Hørni lyttet på dette og la lite til.

Etter dette gikk de alle med folkene hjem til borgen og drakk lystig i hallen de neste tre dagene, og var glade.


24. Enda en gang om kampene.

Men da den fjerde dagen kom sendte Høgni tolv menn til Sørlis krigstelt og ba han være klar til å sette i gang med nye kamper, og sa at denne dagen skulle alt avgjøres.

Og da Sørli hørte dette, sa han at han var rede til dette og ikke skulle vente. Hver fylket nå straks sine folk og det ble en hard og streng kamp. Fordi Sørli hadde hatt størst mannfall, så begynte kampen å snu seg mot ham, og få av hans folk var nå på føttene. Thori den sterke red nå dit som Karmin, Sørlis fosterfar, var, og ga ham banehugg. Men da Sørli så det ble han voldsomt rasende, og jaget hesten sin etter Thori og tenkte at enten skulle Thori miste sitt liv der; eller han selv skulle falle.

Men da Høgni ser dette, sier han: "Det er nok rådelig, Sørli, at vi to prøver oss mot hverandre, fordi nå er det på tide."

Sørli sa at han var klar til dette.


25. Forlik mellom Sørli og Høgni.

Hver av dem red nå så hardt mot den andre at begge hestene nær var falt, og de hugg nå i stykker hver av hestene i bogen. Men ingen av dem klarte å såre den andre, fordi hærklærne vernet dem svært godt. Lenge hugg de på denne måten, og ingen av dem kan anklages for ikke både ha angrepet og forsvart seg glimrende.

Nå ser Sørli at det ikke tjener til noe å bytte hugg lenger med Høgni. Han slenger da sverdet langt bort fra seg og farer straks mot Høgni som tar i mot av full kraft, og nå rykker de hardt i hverandre. Det kom ikke som noen overraskelse at de holdt seg fra å tilby den andre fred eller grid, for deres pågang var så voldsom at ingen tidligere hadde sett slike kraftige tak mellom to mennesker.

Sørli får nå øye på et svært dypt bekkefar nær dem, og tenker at Høgni skal falle ned i det. Han rykker nå Høgni hardt mot seg da de nærmet seg skjæringa. Men da Høgni ser hva han har planlagt, da løper han så hardt i favnen på ham som han klarer. Sørli fikk nå kastet mer mot seg enn han hadde håpet på, og han faller bakover på ryggen, og Høgni løper nå oppå ham og setter kneet mot magen hans.

Da sa Høgni: "Sverdet Sigrljom er nå fjernt fra meg når jeg trenger det, og det vil være ille om jeg biter strupen av deg, som troll gjør. Og om du er en slik modig og ærlig mann som det er blitt fortalt meg, da ligger du nå rolig og venter på meg mens jeg tar sverdet."


Høgni sto nå opp og gikk dit som sverdet lå, men Sørli lå rolig som tidligere. Nå ser Høgni at Sørlis hjerte ikke dirrer av frykt, og han sa da: "Jeg har ikke, Sørli, stor skam å hevne mot deg, og jeg sier at det er jevngodt mellom oss to. Du skal nå be meg om livet, om du vil, og det skal telle mest at du tre ganger tilbød min far livet, og selv om han nektet å godta ditt tilbud, tilgir jeg deg dette, for det gikk mellom dere som skjebnen ville. Du ga også min bror Sigmund et svært godt tilbud, selv om han ikke ville takke ja til det. Jeg byr deg nå min vennskap og fosterbrødreskap, å gi du meg et svar på om du liker tilbudet mitt."


Sørli sa: "Ingen har gitt meg et slikt tilbud og for meg er det en ære å godta et slikt tilbud fra en slik mann som du er."


Og etter dette lot Høgni han så opp. De sverget nå fred og forlik seg i mellom. De gikk nå dit som hertug Astro og Thori den sterke var og Høgni fikk Sørli til gjøre forlik med begge to, slik at nå likte begge parter hverandre bedre enn tidligere. Etter dette gikk de alle hjem til hallen og drakk nå lystige og glade mange dager, slik at nå var all strid forsvunnet bort.


26. Fosterbrødrene slår seg ned i sine riker.

Siden seilte de bort fra Svitjod og kom til England. De hadde god bør og kom dit friske og raske. Og da Høgni får tale med sin søster, da forteller han henne alt om deres mellomvære med Sørli den sterke, og også at de nå er forlikte og har blitt fosterbrødre.


Men da hun hørte dette ble hun så fylt av sorg og vrede at ingen fikk henne til å styre seg. Hun sa da at hun aldri ville være tilfreds fra denne dag før Sørli var ryddet av veien, eller han råtnet i stykker og aldri fikk fred.

Sørli hørte nå dette der han satt og sa nå dette stille for seg selv, slik at ingen hørte det: "Det vil jeg at kjerringa Måna, min vennkone, kommer hit for å stille ditt raseri."

Og etter dette gikk Sørli dit hvor dronninga satt, og la hodet sitt på hennes kne. Han sa så: "Det er nå slik, dronning, at her kan du se Sørli den sterke, som menn kaller ham. Og gjør nå med ham som du vil."

Men da dronninga så ham, rant all vrede av henne og hun ble målløs. Siden satte Høgni Sørli ved siden av dronninga, sin søster, og det ble nå lystig drukket vin, og gilde og høvelige kampleker ble utkjempet de neste tre dagene.

Da veitslen var over seilte de bort til Norge og hentet der Ingibjørg og Steinvora, kongsdøttrene til Erling og Harald Valdimarsson. Siden seilte de fra Norge og hjem til Sviariket med hele sitt følge. Så ble det holdt gild veitsle og gjestebud. Høgni fikk der Ingibjørg, søster til Sørli, og Sørli fikk hans søster i mot, men hun er ikke nevnt. Thori den sterke fikk Steinvora, datter til kong Harald Valdimarsson. Disse bryllupene ble alle holdt med stor glede og alle slags lystige leker, som på den tid var skikk i landet.
Og da veitsla var over dro Sørli tilbake til Norge og ble tatt til konge der, mens Høgni ble tatt til konge over Sviariket og styrte det til sin dødsdag. Han gjorde Thori den sterke til jarl i riket sitt. Høgni og Sørli brøt aldri sin vennskap så lenge de levde, men det er ikke kjent om de etterlot seg barn eller ikke.

Her slutter vi sagaen om Sørli den sterke og hans store manndomsverk.

Ordliste:

Blåmenn – mennesker fra Afrika, både maurere og folk fra sør for Sahara

Drake – drake(skip), krigsskip for vikingene

Jotun – jøtul, rise, kjempe, troll

Uppland – eg. land som ligger opp fra sjøen, kanskje Opplandene i Norge; særlig indre Østlandet

SÖRLA SAGA STERKA





1. Frá Sörla ok ætt hans

Í þann tíma, sem Hálfdan konungr Brönufóstri stýrði Svíþjóð inni köldu, er hann vann af Agnari inum auðga, en setti Astró, mág sinn, yfir England ok gerði hann hertuga þar yfir, réð sá konungr Upplöndum, er Erlingr hét. Hann stýrði þriðjungi Noregs, en Haraldr konungr Valdimarsson tveim hlutum ríkis. Erlingr konungr þótti höfðingi mikill ok stórauðigr, því at hann hafði lengi verit með Knúti konungi inum ríka ok hafði öðlazt af honum mikinn auð, fé ok góða gripi.

Drottning konungs hét Dagný, komin af Æsum. Með henni átti hann tvá sonu ok eina dóttur, er Ingibjörg hét. Konungr lét gera henni eina höll með sterkum steinmúr ok vel vönduðum skíðgarði. Þar settist konungsdóttir með mikinn skara inna fríðustu meyja ok herligra hofþénara.

Sá eldri sonr konungs hét Sigvaldi, en inn yngri Sörli. Þeir váru báðir inir gerviligstu menn ok vel at íþróttum búnir, en þó helt konungr meir til Sörla en Sigvalda, því at hann var maðr fríðari sýnum, en svá rammr at afli, at honum komst engi til jafns um allan Noreg ok þótt enn lengra væri leitat. Konungr fekk honum einn mann, sem hann mennta skyldi. Hann hét Karmon. Hann kenndi Sörla konungssyni allar listir, þær sem einn karlmann mátti framast prýða. Ok er Sörli var fimmtán ára gamall, var hann í flestum listum vel lærðr ok svá rammr at afli, at sá var engi maðr í Noregi, at hann þyrfti við nema aðra hönd sína í senn, bæði til vápnaviðskipta ok allra annarra íþrótta, en svá var hann þungr fyrir vaxtar sakir, at engi hestr bar hann nema hálfan dag, svá at eigi spryngi þeir af mæði. Var hann því Sörli inn sterki kallaðr.


2. Sörli barðist við blámenn

Einn dag mælti konungsson við föður sinn: "Svá lízt mér," sagði hann, "at lítill frami mundi þat fyrir mér at liggja heima hér hjá yðr sem munkr í klaustri eða mær til kosta. Því sé yðr kunnugt, at þegar í stað vil ek ór landi halda með fimm skip ok margt vaskra manna. Skal ok Karmon, fóstri minn, fylgja mér með svá mikinn farargreiða sem þörf gerist."

Ok er konungsson endaði sína ræðu, mælti konungr: "Þetta allt, sem þér um biðið, skal gjarnan yðr veitt vera."

Fekk hann nú syni sínum fimm skip ok margan vel vaskan dreng. Karmon, fóstri Sörla, var í ferð með honum. Kvaddi Sörli föður sinn ok alla borgarmenn, áðr hann færi í burt, helt síðan ór landi ok hafði sigr í hverri orrostu, er hann til ætlaði. Ok er mjök var á sumar liðit, hafði konungsson fengit átta skip, öll vel hlaðin með gull ok dýrmæta gripi ok allt, hvat er kjósa mundi. Hafði hann ok fengit fjölda röskra manna. Vill nú konungsson því aptr snúa til Noregs. Tóku þeir sér stefnu rétta leið til austrs ok undu upp hvert segl við húna, er á var skipunum.

Ok er þeir höfðu svá siglt í nokkur dægr, laust á fyrir þeim svá mikilli þoku, at engi sá neitt til réttrar leiðar. Gekk þetta svá nú í nokkura daga, at engi vissi, hvat þeir halda mundu, ok um síðir þóttust þeir vita, at þeir væri at landi nokkuru komnir. Spurði þá konungsson, hvárt nokkurr sinna manna vissi skil á, hvar þeir væru at komnir, en engi var sá, sem frá kunni greina. Bað konungsson þá kasta akkeri ok búa um skipin, kveðst þar dvelja vilja, þar til þeir sæi sér færi burtferðar. Var nú svá gert sem konungsson sagði fyrir. Ok er þat var albúit, kvaðst Sörli á land ganga vilja ok vita, ef þeir kynni at líta mannabyggðir.

Gekk konungsson nú á land við tólfta mann. Veðr var allblítt. Sáu þeir, at landit var mjök skógi vaxit. Þeir gengu áfram, þangat til þeir kómu í nánd fjallshlið einni. Nam konungsson þar staðar í einu rjóðri ok menn hans ok hafði eigi nema sverð sitt.

Í þessu bili sjá þeir tólf menn stefna á móti sér, forkunnar stóra ok ólíka öðrum mennskum mönnum. Svartir váru þeir ok illigir ásýndum, ekkert hár á höfði, brýnnar hengu allt á nef niðr, augun gul sem í ketti, en tennrnar sem kalt járn. Þeir höfðu allir járnrennda skildi ok stórar stengr, stáli spengdar. Ok er þeir litu konungsson ok hans menn, tóku þeir allir at hrína mjök grimmiliga ok eggjandi hverr annan, en konungsson bað menn sína eigi blygðast við þetta, heldr verða við vaskliga; ok gengu nú hvárir í mót öðrum.

En sem konungsson mætti þessum miklu blámönnum, sló í inn sterkasta bardaga með stórri atsókn, svá at allt þótti sundr bresta. Nam hvert þeira högg staðar í jörðu, ok eigi leið langt, áðr konungssonar menn váru allir fallnir, en hann sjálfr svá ákafliga móðr, at honum helt við spreng. Sóttu þá blámenn at honum með mikilli eggjan ok ólmligum hljóðum ok öskri, en hann varðist vel ok drengiliga ok hljóp í lopt upp yfir þeira stóru högg. Þar með skipti hann í höggum sverði ok skildi ok greip þat ýmsum höndum, er honum sýndist, ok sáu þeir lítt við því. Stýfði hann nú af þeim hendr ok fætr, brynjur ok búka, svá at engi þeira hlíf dugði þeim meir en brunnit hálmstrá, ok svá lék hann við þá sem león við sauði, ok eigi létti hann fyrr en hann hafði alla þá af dögum ráðit. Var hann þá orðinn ákafliga móðr, en lítt sárr. Ok er þetta var af staðit, sem nú var sagt, settist konungsson niðr í rjóðrinu ok lét sér renna mæði um stundar sakir, hyggr nú til skipa at ganga.


3. Viðreign við jötun ok kerlingu

Þessu næst heyrir hann dunur ok dynki stóra mjök nærri sér ok fýsir nú at vita, hverju slíkt gegnir. Gengr hann nú nokkut lengra fram á skóginn með fjallshlíðinni, þar til er hann kemr at helli stórum. Hann lítr nú um gluggann, er var á hellinum, ok sér um hann allan. Lítr hann einn hræðiligan jötun liggja í sinni rekkju. Aldri hafði konungsson sét stærra mann. Hans búkr tók beggja veggja á milli með svo herfiligri ásýnd ok óskapligri, at konungsson undraðist þat stórliga. Hann sá þar ok eina kerlingu heldr stórmannliga. Hún stóð við þverpall einn ok var at brytja þar niðr mannakjöt ok hrossa ok var harðla stórvirk at þessu.

Síðan heyrði konungsson, at kerling mælti við karl sinn -- ok nefndi hann Skrímni -- á þessa leið: "Nú eru eigi," sagði hún, "matvæli meiri í helli okkrum en nú hefi ek búit til máltíðar.

Skrímnir kvað slíkt eigi ólíkligt, ok sagði þat vel enzt hafa, -- "ok þat skalt þú vita," sagði hann, "at, þótt ek liggi nú lágt, skal enn þá nokkut fyrir verða, nær piltar okkar koma heim í kveld, því at nú eru hér skip at landi komin, eigi færi en átta, ok er þat at mínum vilja, því at ek gerði þeim megnan vind með þoku, svá at þeir skyldu hingat villast, ok skulu þeir allir helju gista, áðr en þessi dagr er á enda."

Kerling gladdist mjök við þetta ok gekk síðan í einn afhelli.

Nú sprettr konungsson upp af hellisglugganum ok gengr í hellinn. Berr hann nú sitt spjót í hægri hendi, en sverðit í vinstri, ok leggr síðan spjótinu báðum höndum í kvið risans, svá at út gekk oddrinn um bakit. Í öðru lagi eða sinni leggr konungsson báðum höndum sverði sínu í kjapt risans, en risinn, er hann fekk lagit, brauzt um með öskri ok ólmligum hljóðum, þar til er sængin brotnaði, en risinn steyptist á gólf niðr með stórum umbrotum.

Ok í þessu bili kemr kerling aptr í hellin ok sér nú, hvat um er. Grípr hún þá eina bitrliga skálm, bregðr henni síðan, ok höggr framan at konungssyni, svá at hún klauf allan hans skjöld at endilöngu, ok nam oddrinn brjóstit, svá at í beini stóð. Höggr hún þá hvert högg at öðru, svá at konungsson hopaði á hæl við sér hvert, ella hefði hann dauða beðit, ok svá ákafliga fast fylgdi hún sér, at því ólmari var hún, er hún sótti lengr. Var hún með beli ok háum hljóðum, svá at eldr þótti brenna ór augum hennar ok kjapti. Ok svá mikil ógn stóð konungssyni af óvin þessum, at eigi þorði hann í mót at sjá þeim eldliga anda, er af hennar kjapti gaus, ok eigi gat hann staðizt þau ógnarligu hljóð, sem hún hafði.

Sér nú konungsson eina gjá í hellisgólfinu svá djúpa, at hann hyggr þeim dauða búinn, er þar í fellr. Er hann nú svá sem kominn á gjáarbarminn ok hyggr, at skessan muni vilja bægja sér í gjána. Snarar hann nú sínu sverði ok hleypr undir tröllkonuna, en hún þreif í mót allgrimmliga ok rak klærnar allt inn at beini. Kómu nú í með þeim harðar sviptingar, ok hrakti hún konungsson um hellinn. En þó at hún væri mjök trylld at afli, þá gat hún þó aldri komit honum af fótunum. Hafði konungsson nát hryggspennu á henni ok sá nú eigi annat vísara fyrir en bæði skyldu þau í gjána falla. Sté þá tröllkonan í gólfit allt til knjánna ok togaði konungsson at sér, svá at hann kom nú engri hreysti við. Numu þá hælar hennar við gjáarbarminn, ok hljóp Sörli nú í fang henni svá hart, at bæði duttu þau í gjána, svá at þau kómu djúpt niðr, ok numu staðar við stall einn, er í var gjánni. Varð Sörli nú efri. Kerling hafði læst sína aðra hönd í hári konungssonar, en aðra í hans brjósti, ok með því henni varð ósvipt við byltuna, þá sleppti hún þeiri hendinni, er hún helt í hárit með. Tók Sörli þá báðum höndum fyrir kverkar henni ok dró eigi af. Lét hann nú kné fylgja kviði.

Dró þá allt megn ór henni, svá at hún tók til at biðja sér griða ok mælti: "Gef mér grið, konungsson, ok skal ek allt til vinna, þat er þú vilt, at ek geri, upp á þat ek haldi lífinu."

En konungsson kvað þat fjarri fara, at hann léti hana lifa, ok sagði hana í þessari gjá skyldu deyja án allrar dvalar it snarasta, en hún bað sér á marga vega lífsins, sem hún kunni.

En um síðir mælti Sörli: "Á þat mun ek hætta, at þú haldir lífi þínu með slíkum skilmála, at þú sækir mér herklæði svá góð, at aldri kunni neitt sverð á þeim festa, ok sverð þat, er eins bíti stál sem stein, ok þat skaltu gert hafa innan mánaðar. Fylgja skal hér með ok liðsemd þín, nær sem ek vil ok með kann þurfa."

Kerling mælti: "Allt skal þetta gert, sem þér biðið, ok öllu til kosta, at ent verði."

Lét konungsson hana þá upp standa, ok gengu nú bæði um hellinn. Beiddi hún þá, at hann liðsinnti sér at koma karlinum dauða í gjána, ok þat veitti hann henni. Ok er því starfi var lokit, lét kerling einn hlemm yfir gjáarmunnann. Síðan leiddi hún konungsson til sængr, ok þótti honum sú sæng svá vel til reidd sem einum konungssyni mundi vel hæfa at sofa. Tók nú kerling eitt horn ok bað hann af því drekka, ok svá gerði hann. Þóttist hann þá lítt kenna meina ok sofnaði skjótt.


4. Kerling veitti Sörla

En at morgni, er konungsson vaknar, litast hann innar um hellinn ok þykkist nú sjá þar nægð auðæfa, hugsar nú með sér, at eigi muni meiri ríkdómr í Arabíaríki í einum stað saman komit en nú sá hann.

Kom þá kerling at sænginni ok mælti: "Hversu hefir yðr, konungsson, sofnazt í helli mínum þessa nótt?"

Hann svarar: "Ærna vel."

Spyrr hann þá kerling at, hvert land þetta sé, er hann er á kominn, en hún segir honum þetta sé Bláland ok því stjórni sá konungr, er heitir Estróval inn mikli, einn inn mildasti herra í þessum parti heimsins, -- "en mitt nafn er Mána," sagði hún. "Höfum vit Skrímnir minn haldit helli þennan í fjörutigi ár ok æ nokkut til matfanga orðit, því at á hverju ári höfum vit seitt hingat þrjú skip með mönnum. Höfum vit ok einninn byggðir rændar hestum, úlföldum ok ösnum allra mest. Þar með höfum vit ok töfrat hingat marga góða gripi frá ýmsum herrum, ok get ek nú," sagði hún, "sýnt yðr hér til nokkur merki."

Sörli kvað hana kunna sér margt at greina. Klæddist hann síðan skjótt. En er hann var klæddr, settist hann undir borð, ok bar kerling fram dýrliga fæðu með alls konar ilmandi drykk. Dúkar váru þar af pelli ok purpura, en ker ok skálir af gulli með gimsteinum sett. Ok er Sörli hafði etit ok drukkit sem hann lysti, leiddi kerling hann í afhelli einn ok sýndi honum þar stóra nægð gulls ok gimsteina, ok þar af gaf hún honum eitt tafl af gulli gert, ok þóttist hann aldri þvílíkt sét hafa annat. Skikkju gaf hún honum hlaðbúna í skaut niðr ok gullhring einn, sem at var saman skrúfaðr í níu stöðum, ok mælti: "Berir þú þenna hring á þinni hendi, munt þú hvárki á sjó né landi villast mega."

Þá mælti Sörli: "Aldri þáða ek slíka gjöf fyrr af nokkurum manni," ok þakkaði henni nú gripina með fögrum orðum ok mörgum.

Síðan bjóst hann til burtferðar, ok fylgdi hún honum langt á leið. Þá mælti kerling: "Far þú nú vel, ok ger annathvárt, at þú bíð hér við land, þar til ek hefi gripina útvegat, ella at þú halt heim til Noregs, ok vitja svá hingat aptr, nær þér sýnist."

Konungsson kveðst svá gera mundu. Helt nú konungsson aptr til sinna manna, ok urðu honum allir fegnir, en kerling fór heim til hellis síns. Innti þá Sörli mönnum sínum allt af sinni ferð ok spyrr Karmon, fóstra sinn, hvat honum þykkir ráðligast þar um, at hann heldi þegar heim til Noregs eða bíði þar við land, til þess kerling hefði gripina útvegat. En honum þótti bezt fallit, at hann dveldist þar um mánuð næstan, til þess er kerling hefði gripina útvegat, ok leið nú svá þessi tími, fram til þess at konungsson hugði at vitja gripanna.


5. Sörli veitti Mánu lið

Einn dag í allblíðu veðri kvaddi Sörli konungsson með sér tólf menn ok hugði nú at finna kerlingu at máli. Gengu þeir allir ásamt, til þess at þeir fundu hellinn. Gekk konungsson þá inn fyrstr. Ok er hann kemr inn um dyrrnar, heyrir hann brak mikit í hellinum ok skarkala, svá at honum þótti sem allt léki á þræði, þat er var í nánd. Ok því næst sér hann, hvar tvær flagðkonur eru at glíma með stórum atgangi, ok reif hvár af annarri hár ok klæði, svá at báðar váru þær alblóðigar. Þykkist hann nú kenna, at önnur þeira er Mána flagðit, vinkona hans, ok þat þóttist hann sjá fyrir víst, at hún mundi inn lægra hlut ór býtum bera ok at hún væri næri því at þrotum komin af mæði. Var ok víða klipit hold hennar frá beinum.

Bregðr Sörli þá sverði sínu it skjótasta ok býðr sínum mönnum at veita lið Mánu. Höggr hann framan at skessunni á brjóstit, svá at í beini stóð. Við þetta ólmaðist hún svá mjök, at hún setti sínar klær fyrir brjóst Mánu, ok við þat fellr Mána í óvit niðr. Greip tröllkonan þá einn ás ok lamdi með honum alla menn konungssonar til dauðs í einu höggi, en konungsson höggr tveim höndum á vanga skessunnar, svá at af tók alla vangafilluna, ok hljóp þar út af sverðit, svá at þat tók sundr í miðju ás þann, er hún varðist með. Við þetta ólmast hún ok setr sínar klær fyrir brjóst Sörla, svá at hann fellr við í óvit, ok í því kom Mána á fætr aptr ok réðst í móti skessunni. Raknar þá Sörli við ok lagði sínu sverði í kvið skessunnar, svá at út gekk oddrinn um bakit, ok varð þat hennar bani.

Varð nú Mána harðla fegin ok þakkaði konungssyni mörgum fögrum orðum liðveizluna. Bað kerling hann þá með sér ganga ok kvað honum mál þykkja mundu at sjá gripina.


6. Sörli fekk gripina

Síðan tók kerling upp herklæði ok sverð bitrligt. "Þessi herklæði," sagði hún, "sótti ek út á Serkland til Maskaberts keisara, ok þau bar forðum inn mikli kappi Pantíparus, sem eptir Agamemnon keisara stýrði Grikklandi. Eru þau svá góð, at aldri mun nokkut sverð á þeim festa, hvar sem þú fram kemr undir mennskra manna eða trölla höndum, ok engi vætta mun svá heitt eitri spýja eða eldi, at þeim granda kunni, en sverðit bítr allt eins stál sem strá."

Konungsson tók nú við gripunum ok þakkaði henni með mörgum orðum þessa útvegu. Leiddi kerling hann út með sæmiligum gjöfum, ok skildu þau með vináttu. Sté konungsson þegar á skip ok sigldi it beinasta sem byr gaf heim til Noregs. Hitti hann þar föður sinn heilan á húfi ok alla vini sína. Sagði þá Sörli allt it sanna af sínum ferðum ok þeim frægðum, er hann vann á Blálandi.

Sat konungsson nú heima hjá föður sínum um vetrinn, ok bar eigi neitt til frétta.


7. Berserkir kómu í Noreg

Nú víkur sögunni til Haralds konungs Valdimarssonar, er stýrði tveim hlutum Noregs á móts við Erling konung, sem fyrr er um getit, at einn dag, sem hann sat við drykkjuborð, gengu tólf menn í höllina ok kvöddu konung snjöllu máli svá mælandi: "Tveir bræðr eru hér komnir við land þitt utan allt af Morlandi með tólf þúsundir manna vaskra til stríðs. Annarr þeira bræðra heitir Garðarr, en annarr Tófi. Vill nú Garðarr festa dóttur þína, Steinvöru, ok er þat allra manna mál, at aldri fái hún vaskara mann. Gef þú, herra konungr, skjótt svar til ræðu minnar," sagði sá, sem fram bar erendin.

Konungr svarar: "Fyrr skal hverr maðr hér í Noregi dauðr at velli hníga en ek gefi svá leiðu trölli ok mögnuðum berserk dóttur mína, ok seg þú þeim bræðrum, at ek muni koma til móts við þá strax at morgni með allan minn stríðsafla."

Sendimenn gengu nú til tjalda ok kunngerðu þeim bræðrum sín erendislok. En Haraldr konungr lét herboð uppskera ok bað hvern mann koma til móts við sik, er skildi kynni at valda. Fekk konungr vel fjórar þúsundir stríðsmanna. Helt konungr nú út af borginni með allan þenna her móti þeim bræðrum. En er þeir urðu slíks varir, heldu þeir þegar á móti með allan sinn her, ok slógu nú saman fylkingarnar. Urðu þar skjót umskipti, ok er þat fljótast af at segja, at þeir bræðr eyddu svá fljótt liði konungs, at fátt stóð eptir lífs af hans hermönnum. En sem konungr sér þetta, býðr hann sínum mönnum, sem eptir eru, at snúa heim til borgarinnar. Hafði hann þá eigi meira en þrjár þúsundir, ok hleypti konungr undan með þetta lið í borgina, en þeir bræðr eltu flóttann allt at borgarportum, ok lauk svá stríðinu.


8. Frá bardaga

Haraldr konungr helt nú ráðstefnu við lið sitt, hvat til bragðs skyldi taka í þeim vanda ok nauðsynjum, er þeim váru nú at höndum komnar, en þat gerðist á þeira stefnu, at öllum þótti ráðligast vera, at sent væri til Upplandaríkis ok gerð orð með skrifligum boðskap Erlingi konungi ok sonum hans, svá at þeir kæmi þeim til hjálpar með svá miklum her, er þeir kynni til at fá it snarasta, ok var nú þetta staðfest.

Sendi konungr nú tólf menn til Upplandaríkis. Tókst þeim vel ferðin, ok báru þeim feðgum bréfin, en þeir brugðu við skjótt, er þeir fengu þenna boðskap, ok heldu af stað frá Upplöndum ok léttu eigi fyrr en þeir fundu Harald konung. Urðu nú fyrir þeim blíðar kveðjur, ok bjuggust þegar ásamt allir til bardaga, riðu síðan út af borginni í móti þeim bræðrum, en þeir bræðr kómu senn í móti þeim frá herbúðum sínum með blámenn ok bannsettar hetjur.

Einn maðr í liði þeira bræðra hét Loðinn. Hann bar merki þeira. Hann var af Pólen. Stórr var hann sem risi ok ólíkr öllum mönnum fyrir sakir afls ok illiligrar ásýndar. Hans spjót var sex álna á lengd, en þriggja spanna á digrð. Hann reið einum fíl ok lamdi með sinni stöng bæði menn ok hesta, svá at öllum stóð af þessum óvin mikill ótti. Ganaði hann langt undan hernum ok var orðinn fimmtán manna bani, áðr en fylkingar kómu saman. En er Sörli sá þetta, reið hann þangat at, sem Loðinn var fyrir, ok lagði til hans með sinni stöng. Vegr hann síðan Loðin upp ok snarar honum ór söðlinum meir en fimmtán fet, svá at brotnaði í honum hvert bein.

En sem þeir bræðr líta, at Loðinn fellr, tóku þeir til ákafliga at ólmast með því æði, at menn hugðu eigi annat en þeir ólmir væri orðnir, ok ríðr Tófi þá þar at, sem Sigvaldi konungsson var fyrir, ok hyggr, at hann skyldi sitt líf láta. En í þessari svipan kemr at Sörli inn sterki ok höggr til Tófa, en þetta var sem ógert, því at eigi beit á hans bannsettan búk meir en á stein kæmi, ok nú stíga þeir báðir af sínum hestum ok gangast at knáliga, svá at hvárrgi sparði annan. Hafði Tófi brögð í frammi á ýmsa vega ok óð nú jörðina allt til knjánna sem blautan snjó, en Sörli stóð öll brögð hans af sér hreystiliga.

Þá mælti Sörli: "Þat hugða ek at sögnum, at engir í heiminum mundu meiri menn en þeir af Afríka, en nú lízt mér þat lygar ok it mesta drafl, ef þú hefir eigi meira þrótt en nú hefir þú í frammi látit, svá mikill garpr sem þú þykkist vera."

Ok við þetta hamaðist Tófi sem mest hann kunni. Þá mælti Sörli: "Þú, it blauða fól ok in fordæmda fýla, skalt nú þat reyna, hvat vér norskir veitum slíkum gestum sem þú ert, svá at þá þurfi síðr at langa til fundar við oss."

Þreif Sörli þá í eyra á Tófa ok reif í burt af honum alla vangafilluna ok skeggit allt niðr at bringu. Varð Tófi þá mjök ófríðr ásýndar. Brást hann þá í dreka líking, af því at hann var mjök hamrammaðr, ok blés nú framan at Sörla svá miklu eitri, at undrum gegndi, með svartri svælu, en Sörli hjó í þessu drekann sundr, ok lét Tófi þar líf sitt. Fell Sörli þá í óvit fyrir hans umbrotum ok eitrsblæstri.

En er Garðarr sér sinn bróður at velli hníga, varð hann ofrmáta trylltr ok reið nú þar at, sem Erlingr konungr var fyrir. Leggr hann þá til konungs sínu spjóti ok snarar honum ór söðlinum meir en tuttugu fet, svá at þrjú rifin brotnuðu í annarri síðu konungs. Í þessu raknar Sörli við, ok er hann sér föður sinn felldan, reið hann þangat at, sem Garðarr var fyrir, ok höggr til hans sínu sverði, svá at hann klauf höfuðit ok búkinn allt at söðli niðr, ok fell Garðarr þá dauðr af hestinum. Ráku þeir nú þegar flóttann bræðr, Sörli ok Sigvaldi, ok drápu hvern, er þeir náðu, svá at fátt eitt komst með lífi á burt.


9. Boð Haralds konungs við Sörla

Síðan hurfu þeir aptr til valsins ok létu kanna valinn. Váru þá heim færðir til borgarinnar konungarnir, Haraldr ok Erlingr, ok þat sárra manna, er græðandi var, ok var þeim öllum græðsla fengin. Urðu þeir brátt heilir sára sinna konungarnir, Haraldr ok Erlingr, ok var þá þegar tilbúin ágæt veizla öllu stórmenni. Þakkaði konungr þeim feðgum frægiligt fylgi, þó einna mest Sörla inum sterka. Þótti þá eigi á Norðrlöndum vera frægri maðr en Sörli.

Haraldr konungr mælti til Sörla: "Hver laun vilið þér nú af oss kjósa fyrir yðra liðveizlu, sem þér hafið oss sýnt, því at ef vér hefðum eigi yðar vaskleiks at notit, mundi Noregr allr ór hendi oss. Skal nú yðr þat kunngera, at engan hlut veit ek þann í minni eigu, er yðr skal of góðr vera, hvers sem óska vilduð."

Var þat allra manna mál, at konungr mundi vilja gifta Sörla dóttur sína, ef hann vildi hana kjósa, en Sörli svaraði máli konungs á þessa leið: "Herra konungr," sagði hann, "eigi em ek svá naumlátr sem þræll þurfandi, at ek vili mútur taka á afli mínu. Þætti oss heldr meiri sómi, at vár frægð mætti sem víðast út borin verða heldr en þiggja gjafir af yðr hér fyrir, þat er í fjarlægar álfur færast mætti."

Eptir þetta var lokit veizlunni, ok heldu allir höfðingjar á burt, hverr til síns heimkynnis. Fór Erlingr ok synir hans til Upplandaríkis ok váru áðr með sæmiligum gjöfum út leiddir af Haraldi konungi. Ok sat nú Sörli um kyrrt þenna vetr.


10. Frá hernaði Sörla

En er vára tók, lét Sörli búa til skip sín ok lýsti því yfir, at hann vildi í hernað halda um sumarit. Sigldi hann síðan burt af Noregi. Var Karmon, fóstri hans, með honum sem fyrr. Herjaði Sörli nú um vestrátt veraldar ok helzt um Affríkam, allt út at Rauðahafi. Fénuðust honum margir góðir gripir á sjó ok landi. Hafði hann nú fengit tólf skip, öll hlaðin með gull ok dýrmæta gripi, ok valit fólk it vaskasta. En er mjök var áliðit sumarit, vildi konungsson heim aptr snúa til Noregs.

Þat var eitt kveld mjök seint, at þeir kómu við Morland it eystra. Þar tók Sörli strandhögg mikit, herjaði á borgir ok kauptún ok rænti slíku er fyrir varð, en hjó til bana hvern, er fyrir stóð. Þar tók Sörli konungsson tólf menn ok tvá bræðr, er hétu Börkr ok Bölverkr. Þeir váru in mestu illmenni ok einninn hamrammir mjök. Þaðan helt Sörli konungsson til Danmerkr ok allt at Eyrarsundi. Köstuðu þeir þá akkerum ok lágu af um nóttina.


11. Viðreign Sörla ok Hálfdanar Brönufóstra

En at morgni, er menn vakna á skipum konungssonar, sjá þeir inn á sundinu lengra liggja sjau skip, ok þar í er svá lystiliga skrautligr dreki, at hans líka þóttust þeir aldri fyrr sét hafa, hvárki at stærð né búnaði. Allr var hann stáli sleginn ok gulli laugaðr fyrir ofan sjómál, þar með stafnar hans út skornir með miklum meistaradóm ok prýddir inu skærasta gulli ok víða svá í skurðina silfri smelt. Hann var ok fagrliga steindr ok málaðr með alls konar ýmisligum litarhætti, grænum ok hvítum, gulum ok bláum, bleikum ok svörtum. Á þessum fríða knerri stóð maðr við siglu, mikill at vexti ok aldraðr at líta. Hann var í kápu þeiri, er öll var hlöðum búin. Sverð hafði hann í hendi bjart ok bitrligt.

Ok er Sörli nálgaðist drekann, heilsar hann upp á þenna mikla mann ok spyrr: "Hverr er þessi inn stolti maðr, er fyrir þessum stóra dreka ræðr, er svá fram brunar með mikilli prýði ok prakt, at engan hefi ek slíkan fyrr sét?"

Inn mikli maðr, er á drekanum stóð, mælti: "Þessi mun einn sá vera, at eigi mun þik óttast né hræddr vera fyrir þér eða þrælum þínum, er þér fylgja, ok mun ek yðr lítit fleira segja."

Sörli mælti: "Þat þykkjumst ek heyra, at þér þykkizt of góðir til at mæla við oss, en hverr sem þú ert, munum vér þora at sjá yðr, áðr en úti er, en þat er helzt minn grunr, at þetta muni vera Hálfdan konungr Brönufóstri Hringsson af Svíþjóð inni köldu, hverja þú vannst af Agnari inum auðga, föðurbróður mínum, en gerðir hann at slá. Ætti mér því eigi at þykkja kosta vant við þik. Vil ek nú bjóða yðr þann kost at gefa á mitt vald þenna góða dreka ok þér farið, hvert þér vilið."

Hálfdan konungr mælti: "Lengi höfum vér þessum dreka stýrt, ok hefir hann ætíð happsamr verit. Hefir mér ok opt meira fyrir hann boðizt en gefa hann á burt fyrir enga muni, ok þótt ek hafi land unnit af föðurfrænda þínum, muntu svá búit hafa verða."

Var þá konungr æfar reiðr orðinn, ok gekk hann þá aptr ok fram um drekann. Bauð hann mönnum sínum, at þeir it snarasta byggist til orrostu móti þessum þrjótum ok dræpi þá it fyrsta. Var þá mikit hark á drekanum, ok var skotit fyrst stórum ásum ok grjóti, flettiskeptum ok örvum, gaflokum ok öxum, kesjum ok pálstöfum ok allra handa vápnum. Varð nú mikit mannfall, ok leið eigi lengi, áðr öll skip Sörla váru eydd ok í sundr brotin utan þat eitt, er hann sjálfr stýrði, en Hálfdan konungr hafði misst þrjú.

Einn var sá maðr með Hálfdani konungi, er Þórir hét inn sterki. Hann var sonr Þorviðs jarls ok var fimmtán vetra at aldri, en þó it mesta mannval ok fullhugi, svá at engi var hans jafningi at hreysti ok drengskap um allt Svíaveldi.

Nú er at segja frá Sörla, at þegar hann sér, at eigi mátti svá búit standa, þá hleypr hann upp á drekann, er minnst varði, ok þeir Börkr ok Bölverkr með honum kómust upp í öðrum stað en Sörli, ok börðust þeir nú allir drengiliga, eptir því sem hverr hafði þrek til ok karlmennsku. Hjó Sörli ok lagði hvern, sem fyrir stóð, ok þyrmdi engum, en þeir Börkr ok Bölverkr gengu með öðru borði, þar sem Þórir var fyrir. Hálfdan konungr Brönufóstri sér nú þetta, at þeir eru upp komnir á drekann. Æðir hann nú fram móti Sörla, ok höggvast þeir í ákafa. Mátti þar sjá bæði mörg högg ok stór. Gekk þat svá langan tíma, at hvárrgi þeira hopaði á hæl it minnsta fyrir öðrum, en þó kom heldr svá um síðir, at Hálfdan konungr tók at mæðast, því at hann var maðr mjök mikilliga gamall, en Sörli var því lystugri til höggorrostunnar sem hann sóttist lengr. Tók nú at berast föll á Hálfdan konung, svá at hann hörfaði aptr at lyptingunni ok var nær því sem at þrotum kominn af mæði.

Þá mælti Sörli: "Þigg nú grið, Hálfdan konungr, ok sættumst vit. Vil ek þat eiga undir drengskap yðrum, hverja sæmd þér vilið mér gera."

Konungr mælti: "Nú finn ek með þér gerla bleyðuhug, ok mun þik nú hræðsla standa sem fleiri norska frændr þína, ok skaltu svá við búast, at þar ek hefi aldri geð mitt lægt við nokkurn mann, þá mun svá enn vera við þik."

Sörli mælti: "Þú munt, konungr, ráða verða, en þó segi ek þér griðin vís."

Síðan tóku þeir enn aptr at berjast í annat sinn svá ákafliga, at hvárrgi sparði annan, ok varð þat langa hríð. En svá fór sem fyrr, at konungr hopaði ok var því nær sem kominn at aptara stafni drekans, ok sigraði hann þá svá mikilliga mæði, at varla mátti hann halda sverðinu.

Þá mælti Sörli: "Enn býð ek þér grið, konungr, ok sættumst vit. Vil ek þat eiga undir drengskap yðrum, hverja sæmd þér vilið við mik auka."

Hálfdan konungr mælti: "Fordæmdr verði sá, sem þiggr nokkur þín boð, ok fyrr skal ek lífit láta með hreysti ok drengskap en ek ganga at þessum þínum boðum."

Þá mælti Sörli ok kvað hann engrar æru verðan af sér upp frá þessu. Hjó hann þá svá hart ok títt, at konungr kom engri vörn við fyrir mæði sakir, til þess at sverðit hraut ór hendi hans. Henti Sörli þat þegar á lopti, ok lagði því í gegnum konung. Hafði Hálfdan konungr aldri fengit sár né knésig af nokkrum manni. Lét konungr þar líf sitt með góðan orðstír.


12. Sörli eignaðist drekann

Nú er at greina frá Þóri sterka, at hann hjó niðr menn Sörla sem hrátt hrís væri, svá at öllum var dauðinn víss, er eigi hopaði á hæl fyrir honum. Nú sér Börkr þetta, ryðst nú fram ok höggr til Þóris sem mest hann kann. En er Þórir sér vísan dauða sinn, hleypr hann í lopt upp aptr á bak yfir slána, ok kom þar niðr í sverðit ok varð þar fast. Varð Berki seint um at ná aptr sverðinu. En er Þórir sér þat, greip hann upp mikit tré, er hjá honum var, ok laust því í höfuð á Berki, svá at haussinn brotnaði. Laut nú Þórir við höggit, ok í því hjó Bölverkr um þverar herðar honum, svá at Þórir var nær sem fallinn, en eigi beit á hans brynju. Nú snerist Þórir við Bölverki, greip sinni hendi um hvárn fót á honum ok slengdi honum niðr, svá at haussinn brotnaði í smámola. Var þá svá margt lið Sörla komit á drekann, at Þórir sá sitt óvænna ok at hann mundi brátt ofrliði borinn verða, ok þar með sér hann Hálfdan konung fallinn. Tók hann þá þat ráð, at hann hljóp fyrir borð á drekanum ok syndi it beinasta til lands, þess er réð fyrir Sigurðr, sá er lengi hafði fylgt Hálfdani konungi Brönufóstra, ok tók hann við honum allvel.

En eptir bardagann tók Sörli drekann á sitt vald ok alla þá gripi, er Hálfdan konungr hafði átta. Sigldi hann nú heim til Noregs ok hitti brátt föður sinn, frændr ok vini heila á húfi, ok varð þar fagnaðarfundr. Innir þá Sörli konungsson allt it ljósasta af sínum ferðum, ok þótti mörgum honum mikil frægð aukizt hafa í þessari ferð. Girntust þá sem flestir at sjá drekann Skrauta. Var þat allra manna mál, at eigi mundi finnast betra eða vegligra skip, hvárki at stærð né búnaði.


13. Frá liðsafnaði

Eitt sinn var þat, at þeir gengu á tal feðgar, Erlingr konungr ok Sörli. Þá mælti Erlingr konungr, at svá mætti Sörli við búast sem at brátt mundi honum ófriðar ván af þeim bræðrum, Hálfdanar sonum, er fregnuðu líflát föður síns. Var nú skjótt við brugðit, ok söfnuðu þeir feðgar liði um allan Noreg. Gerðu þeir ok Haraldi konungi orð, at hann sendi þeim nokkurn liðsafla. Ok er þessu var öllu ráðit, höfðu þeir sterkan vara á sér dag ok nótt ok væntu á hverri stundu ófriðar.


14. Frá Hálfdanarsonum

Hins er nú at geta þessu næst, at Þórir sterki komst til lands, sem fyrr var frá sagt, hitti Sigurð konung ok innti honum allt it sanna um fráfall Hálfdanar konungs. Þótti þeim öllum stirðar fréttir ok þó einna mest Sigurði konungi. Dvaldist Þórir þar eigi lengi, áðr konungr fekk honum skip ok menn til Svíaríkis. Sigldi Þórir þá it beinasta til Svíþjóðar ok tók höfn næri borginni Litidorum, er þá var höfuðstaðr ríkisins. Hálfdan konungr átti þar tvá syni. Hét annarr Högni, en annarr Sigmundr. Dóttur átti hann, sem Marsibil hét sem móðir hennar.

En er Þórir hitti menn at máli, fregnar hann, at Högni er sigldr ór landi til Astró, hertogans af Englandi. Gengr nú Þórir heim til hallarinnar ok síðan inn fyrir Sigmund konungsson, þar eð hann sat með höfðingjum öllum ok vildislýð. Kveðr þá Þórir konungsson, en hann spyrr þegar frétta ok hvárt Hálfdan konungr væri með heilu ok höldnu aptr kominn, en Þórir svarar máli hans svá: "Mikil ok ill tíðendi er nú at greina af várum ferðum, fráfall Hálfdanar konungs, föður yðvars, rán ok missi drekans Skrauta ok allra konungsins dýrgripa."

Innir nú Þórir allt it sanna frá, hversu at Hálfdan konungr var felldr af Sörla inum sterka ok allir hans menn deyddir. Brá öllum mjök við þessi tíðendi ok allra helzt drottningu, því at hún fekk hvert ómegin eptir annat, til þess at hún sprakk af harmi. Varð nú enn meiri sorg en áðr. Var hún heygð at fornum sið virðuliga ok erfi drukkit eptir þau bæði, konung ok drottningu. Var þar mörgum innanlands höfðingjum til boðit.

Ok at afrunninni inni mestu ókætinni ok harminum eptir þau konung ok drottningu, þá helt Sigmundr konungsson ráðstefnu um þat, hvat tækiligast væri í slíku tilfelli sem nú var þeim á höndum. En öllum þótti ráðligast, at sent væri bréf með boðskap á fund Högna ok hertugans Astró til Englands sem skjótast. Var nú svá gert. Fóru sendimenn sína leið ok sigldu til Englands. Tókst þeim vel ferðin ok báru bréfin þeim Högna ok hertuganum. En er Högni fekk tíðendin, lét hann sitt skip it snarasta tilbúa ok bað hertugann eptir koma með svá mikinn her sem mest hann kynni til at fá. Játaði hertuginn því brátt, at svá vera skyldi.


15. Frá Marsibil Hálfdanardóttur

En áðr en Högni skyldi til skips ganga, fór hann at hitta drottningu Marsibil, er átti Astró hertuga, ok innir henni allt um fráfall Hálfdanar konungs, föður þeira. En er hún heyrði þat, varð hún svá reið ok sorgbitin, at hún fell í óvit hvert at öðru. En er hún vitkaðist ok raknaði við, bað hún þangat kalla hertugann, ok kom hann jafnsnart á hennar fund. Tók hún þá til máls ok sagði: "Glöggt þykkjumst ek þat sjá, at hvárugum ykkar Högna finnst mikit til um fráfall föður míns, ok er þat auðsét, at allr dugr mun ór ykkr vera at vekja hefndir eptir hann, ok sú skömm mun uppi vera, á meðan Norðrlönd byggjast, ok í allra minnum höfð at aldatali, at Hálfdan konungr hafi eptir sik látit svá dyggðarlausar lyddur ok leiðar geitr sem þér eruð, er allt kunnuð hræðast sem inn blauðasti heri, ok væri þat nær mínu skapi, at þér fengjuð mér vápn ok herklæði, ok mundi þá aldri kunna miðr at fara en yðr ferr nú öllum hans vandabundnum. Mætti þat svá vera, at öllum yðr mundi þat til óendanligrar skammar ok svívirðu snúast, svá lengi sem lifðuð, ok sem meira þó um er vert eptir dauðann, ok væri þá betra með sæmd at vera fallinn fyrir vápnum óvina sinna."

Ok er henni var runnin in mesta reiði, stóð hún upp, tók hertugann í fang sér ok lagði hendrnar um háls honum grátandi ok mælti: "Virð þú til elsku mína ok manndóm sjálfs þín, at þú hefnir föður míns á þeim ljóta ok leiða þýjarsyni, sem hann hefir af dögum ráðit."

Þá mælti Högni: "Vertu dæl, systir, því at svá skulum vér hefndir vekja eptir föður várn, at þér skal vel líka."

Hún mælti: "Helzt treysti ek þér, bróðir, hér til, at þér muni bezt fara hér um af náungum várum."

Eptir þetta kvaddi Högni hertugann ok systur sína ok sigldi heim til Svíaríkis. Dró hann nú saman múg ok margmenni, ok síðan mælti Högni: "Ek mun á burt verða heðan ok vita, hvat ek kann finna til Sörla ins sterka, því at eigi mun hann vísari vera í Noregi en annars staðar, en Sigmundr, bróðir minn, skal hafa hér landstjórn ok halda stríð við hann, kunni hann hingat vitja, með styrk Þóris sterka ok annarra höfðingja ok vera við honum búnir nótt sem dag, ef hann kann hér at at bera, en ek mun it snarasta aptr koma, er færi gefst."

Öllum þótti þetta bezt fallit vera, sem Högni mælti fyrir. Sigldi hann nú burt af Svíþjód, ok heldu it beinasta undir Noreg.


16. Högni vann drekann góða

Hins er nú at geta, at Sörli konungsson sat heima hjá föður sínum í Upplandaríki, ok höfðu þeir feðgar saman dregit ógrynni hers. Einn dag mælti Sörli konungsson við föður sinn: "Nú vil ek," sagði hann, "heðan burt sigla til Svíþjóðar ok leita um sættir við þá bræðr, ef kostr er á, en þér skuluð hér eptir vera með helming liðsins ásamt Haraldi konungi ok Sigvalda, mínum bróður, en drekinn Skrauti skal útskipaðr liggja til varnar hér fyrir staðnum." Öllum þótti þetta ráðligt.

Eptir svá talat sigldi Sörli konungsson inn sterki burt af Noregi austr fyrir land ok allt at eynni Mostr, sú ey er lukt hömrum stórum ok skógi vaxin, sigldi millum landsins ok eyjarinnar. En í þeim sama punkt sigldi Högni konungsson framanvert við eyna, ok fórust svá hjá, at hvárugir hittu aðra. Sigldi Sörli beint at Svíaríki ok tók höfn nærri borginni, ok lét hann þar reisa herbúðir sínar.

Nú er hins at geta, at Högni konungsson sigldi beint undir Noreg. Gaf þeim vel byri ok kómu við land at höfnum þeim, er lágu í nánd Upplandaríkis. Ok er þeir nálguðust, litu þeir þar fyrir sér liggja fjörutíu skip, ok sáu þeir þar ok kenndu drekann Skrauta.

Kom þá reiði ok grimmd í hjarta á Högna, ok mælti hann síðan: "Auðsét er þat nú, at heima mun vera Sörli inn sterki, því at hér kenni ek drekann Skrauta."

Bað Högni þá skjótt leggja at skipunum, ok svá var gert.

Sá maðr, er yfir var settr drekann, hét Ívarr. Hann var af Finnmörk austan, einn góðr riddari.

Þá mælti Högni: "Þér inir leiðu þrælar skuluð þat vita, at ek býð tvá kosti. Annarr er sá, at þér gefið á mitt vald þenna góða dreka, en sá annarr, ef þér vilið eigi þenna, at þér verið þá fé ok fjör, meðan þrek til vinnst, fyrir oss."

Ívarr svaraði hans máli ok sagði þat enga ván, at hann upp gæfi drekann. Við þetta varð Högni æfar reiðr. Tókst nú at skömmum fresti með þeim inn snarpasti bardagi, ok var þá eigi at sökum at spyrja.

Eggjaði þá Högni sína menn til atsóknar ok mælti við einn sinna manna, er Svalr hét: "Þat hugða ek, at þú mundir vera góðr riddari, en nú vill mér eigi þat reynast."

Svalr mælti: "Ef engi þinna manna, konungsson, gengr tæpiligar fram en ek, þá má ek makliga sneypu líða."

Ok í þessu hljóp Högni fyrstr upp á drekann ok með honum Svalr. Hjó Högni þá ok lagði hvern, sem fyrir stóð, ok þyrmdi engum, en Svalr gekk með öðru borði. Kom Ívarr þá í móti Sval ok höggr til hans, svá at Svalr fell flatr niðr ok blóð rann ákaft af munni hans ok vitum.

Þá mælti Ívarr: "Segðu heim til Svíþjóðar, þá þú kemr þar, at þú hafir hitt oss norska fyrir, ok vil ek nú þó bæta þér, ef þér þykkir eigi duga."

Þá mælti Svalr: "Lítt veiztu þat, löðrmenni, hvárt vit erum skildir at svá búnu eða eigi."

Spratt nú Svalr fimliga á fætr, greip sinni hendi um hvárn fót Ívari ok slengdi honum niðr, svá at haussinn brotnaði í smátt. Þá mælti Svalr: "Svá plögum vér svenskir at gera refunum, nær þeir ganga í gildruna, ok hlægir mik þat, at eigi munir þú fréttir heim segja Erlingi konungi."

En er Ívarr var fallinn, hafði Högni gagnrutt drekann, ok var þetta allt jafnsnart í senn. Gengu nú allir á hönd Högna, sem eptir váru. Tók Högni þá drekann á sitt vald, sigldi síðan heim til hafnar ok lét nú þegar reisa herbúðir sínar skammt frá borginni Erlings konungs.


17. Svalr flutti orðsending Högna

En at morgni komanda, er lítt var ljóst, sendi Högni tólf menn til hallarinnar, ok var Svalr fyrir liði þeira. Bað Högni, at þeir segðu þeim Sörla inum sterka ok Erlingi konungi, föður hans, at hann byði þeim bardaga þegar samstundis. Fóru nú sendimenn ok létta eigi fyrr en þeir koma í höllina, þar eð Erlingr konungr inni sat með öllum sínum höfðingjum ok lendum lýð.

Heilsar Svalr upp á konung ok mælti svá: "Högni, sonr Hálfdanar konungs, hefir oss hingat sent ok lætr kunngera þér, konungr, at hann býðr Sörla inum sterka bardaga, ef hann er hér innan lands, ella sjálfum þér, ef hann er eigi heima, ok vill nú Högni hefna á ykkr feðgum makligra svívirðinga. Uggir mik eigi muni ykkr betr fara en þeim leiðu þrælum, er verja skyldu land þitt ok drekann Skrauta, hverir fljótt fellu fyrir oss sem ragar skógargeitr. Lítast mér þínir menn, konungr, heldr huglausir vera ok heldr hentir til at þjóna hér í höll þinni heldr en bardaga halda við vaska stríðsmenn þá af Kúrlandi ok Köldu-Svíþjóð. Því er þat mitt it bezta ráð, at þú gefir þik fanginn ok allt þitt ríki á vald Högna, undir þá miskunn, sem honum þykkir þú makligr til vera at þiggja."

Þá mælti Erlingr konungr: "Eigi var lukkan frá horfin Högna, er hann náði einum þvílíkum sem þú ert, því at mörgum mundi miðr fara at flytja erindi herra síns en þér. Skrafar þú eigi hug ór oss norskum með stóryrðum þínum ok drembilæti. Væri þat makligast ek léti hengja þik á gálga fyrir djörfung þína ok kenndi þér svá at leika eigi þvílíkt við fleiri."

Svalr mælti: "Eigi er ek hræddr um þat eða fyrir því, þótt fram komi. Mundi þín þá at illu meir ok framar getit vera en annarra höfðingja allra sem þú síðr grið gæfir sendimönnum."

Erlingr konungr mælti: "Gakk burt ok seg Högna, at vér munum koma til móts við hann."

Gekk Svalr þá ór borginni ok hitti Högna at máli. Greindi hann honum þá inniliga frá viðræðum þeira Erlings konungs, en eptir þat at Svalr var burt ór höllinni, árnuðu honum allir ills, þeir er eptir váru.


18. Frá orrostu

Nú sem Högni hafði þetta heyrt, sem nú var frá sagt, klæddist hann skyrtu einni, er engi járn kunnu á at bíta, ok spennti sik sverði því, er Sigrljómi hét ok forðum átti Hrólfr konungr kraki. Síðan kvaddi Högni allan sinn her til orrostu ok stóð nú fremst sinna manna. Kom nú Erlingr konungr ór borginni með allan sinn her ásamt Haraldi konungi ok Sigvalda, syni sínum.

Maðr sá, er merkit bar fyrir Erlingi konungi, hét Sverrir. Hann var af Finnmörk austan, góðr riddari. Högni reið nú fram í fylkingar Noregs manna, hjó ok lagði hvern, er fyrir varð, ok þyrmdi engum, ok í þessari svipan mætti hann Sverri, merkismanni Erlings konungs, ok hjó til hans með sínu sverði, en Sverrir brást í jörð niðr. Ríðr nú Högni um þverar fylkingar ok fellir hvern um annan. En sem hann er ákafastr at höggva niðr liðit, kemr svá mikit león upp ór jörðunni, at öllum stóð felmtr af ógn þeiri. Snerist leónit þá brátt í móti Högna ok laust sínum hala á hest hans svá hart, at Högni hraut langt í burt ok í einn skógarrunna. Nú spratt Högni fljótt ok fimliga á fætr ok höggr í móti dýrinu, en þat var sem ógert, því at eigi beit it minnsta á leónit, ok tók þat við hverju hans lagi. Nú snarar Högni sínu sverði, ræðr í móti dýrinu, ok sviptast nú harðliga, svá at allt gekk ór lagi, þat sem fyrir varð, jafnvel eikrnar af stofnunum. Stóð þessi glíma um heilar þrjár stundir. Neytti þá konungsson orku ok ills kraptar, tók dýrit upp á bringu sér ok slengdi því niðr við einn eikarstofn, svá at í sundr fór í því hryggrinn, en við þetta spýr dýrit eitri með ógurligum frýsingum ok dimmri svælu, en skyrtunnar dugnaðr hlífði konungssyni, at hann sakaði ekki, en þó leið hann í ómegin ofan á leónit. Erlingr konungr sér nú þetta ok ríðr þangat, sem Högni lá, ok hjó þvert urn herðar hans þrjú högg, en eigi at heldr beit á hann sverðit.

Nú sem konungr verðr þess víss, at eigi bíta hann vápn, þá kallar hann á einn sinna manna, er Gellir hét, ok bað hann ljósta Högna til dauðs með kylfu sinni. En er Svalr sér Erling konung standa yfir Högna með nöktu sverði, þá setti hann hest sinn á skeið sem mest mátti hann, reið at Erlingi konungi, lagði til hans sínu spjóti, er minnst varði, ok snaraði konungi ór söðlinum meir en fjörutíu fet, svá at brotnaði í honum hvert bein. Nú snerist Gellir í móti Sval, hefr upp kylfuna ok vildi ljósta hann til dauðs. Sér Svalr þá vísan bana sinn, ef á kæmi. Hljóp hann því ór söðlinum aptr á bak, ok kom kylfan á hestinn, svá at í sundr gekk hryggrinn. Nú ræðr Svalr á Gelli, ok sviptast þeir harðliga, þar til er Gellir fell til jarðar.

Þá mælti Gellir: "Nú vilda ek fóstra mín kæmi."

Því næst fann Svalr, at kippt var í herðar honum heldr óþyrmiliga á bak aptr, svá at nú varð Svalr undir, en Gellir ofan á, ok hugði nú Gellir, at Svalr skyldi lífit láta. Í þessu raknar Högni við, grípr sverð sitt ok höggr Gelli sundr í miðju. Komst Svalr á fætr við þetta, þótt hann leikstirðr væri. En er Högni laut við höggit, hjó Haraldr konungr þvert um herðar á honum, svá at Högni var nær sem fallinn. Nú snerist Högni við, reiðir upp sverðit ok höggr til Haralds konungs, svá at hann klauf hann allt at söðli niðr. Síðan reið Högni þangat at, sem Sigvaldi var fyrir, ok setti sverðit á háls honum, svá at af tók höfuðit. Var nú fátt eptir orðit af þeim norsku, en þeir, sem eptir stóðu, flýðu allir í borgina ok inntu drottningu allt um fráfall konunganna ok Sigvalda. Var nú svá mikil sorg í borginni, at engi gáði hvárki svefns né matar at neyta.


19. Högni sigldi heim með sigri

At morgni eptir orrostuna, sem lítt var ljóst, bjóst Högni í borgina með öllu liði sínu. Gekk hann fyrst í höll konungsins ok fann þar engan mann inni utan tilkomulausa þræla. Frétti Högni þá at, hvar drottning væri, en þeir sögðu hana gengna í höll dóttur sinnar. En er þeir Högni hugðu þangat at vitja ok þeir váru komnir at þeim skíðgarði, er var í kring skemmuna, laust á svá mikilli þoku, at engi sá annan, ok fundu þeir hvárki skíðgarðinn né skemmuna. Fetuðu þeir þá hvergi. En um síðir varð svá mikil móða fyrir hernum, at margir duttu þar ofan í á kaf ok svömluðu þar svá innan um þá nótt alla með stórum erfiðismunum. Varð þeim torsótt at klifrast neðan þá hamra, er tveim megin váru móðunnar. Gekk þetta allt til dags. En sem dagaði, sjá menn enga móðu, ok höfðu þeir verit at klórast neðan skíðgarðinn allt um kring, þar þeir hugðu hamra vera, duttu svá þar ofan fyrir ok gátu eigi at gert.

Ok er þeir sáu slíkt óefni í hafa orðit, bauð Högni at brjóta portin ok ná hurðinni af hjörunum. En er þat var gert, ganga þeir Högni í skemmuna, ok er þeir kómu þar, sáu þeir engan mann. Tók þá flesta at stanza af slíku. Lét Högni þá upp brjóta allar féhirzlur ok taka þaðan gull ok silfr ok dýrleg klæði. Fór hann síðan á burt með öllu liði sínu. Ok er þeir váru skammt komnir mjök, verðr Högna aptr litit ok sér á múrnum standa konu ófríða ok mjök aldraða ásýndum ok hjá henni eina jómfrú svá fagra ok dæilega ásýndum, at Högna fell vel til geðs hennar prýði.

Þá mælti Högni til Svals: "Hver grunar þik, at þessi sé in fagra, sem þar stendr hjá þeiri ljótu kerlingu á múrnum?"

Svalr mælti: "Þat mun vera dóttir Erlings konungs, Ingibjörg, ok fóstra hennar, ok munu um brögð búa við þik ok vilja oss feiga."

Högni mælti: "Aptr skulum vér hverfa ok ná þeiri inni fögru mey."

Svalr mælti: "Eigi má svá vera, herra, því at í nótt fengum vér hrakning með stórum erfiðismunum, en nú munum vér fá dauðann vísan, ef vit aptr snúum."

Högni bað þá, at Svalr ráða skyldi. Riðu þeir nú til tjalda ok skipta öllum sínum herbúðum. Síðan stigu þeir á skip, létu frá landi ok sigldu burt af Noregi sínum skipaflota. Váru þau fimmtíu at tölu með drekanum Skrauta. Sigldu þeir nú beinleiðis hægan byr, allt til þess þeir kómu til Svíaveldis.


20. Fall Sigmundar Hálfdanarsonar

Hins er nú at geta, er áðr var frá horfit, at Sörli konungsson kom í Svíaríki. Tók hann höfn nærri borginni ok lét reisa þar sínar herbúðir. Hann hafði í sínu liði margt vaskra manna. Tveir bræðr váru með honum finnskir. Hét annarr þeira Falr, en annarr Fróðel. Þeir váru báðir vel menntir í kyngikröptum öllum ok forneskju, svá at nær þeim sýndist, váru þeir aðra stund í jörðu, en svá þótti mönnum sem ör flygi af hverjum þeira fingri ok fyrir hverri ör maðr til dauða kjörinn. Með Sörla váru þeir þrír bræðr aðrir, sem aldri höfðu mæðzt né sigrazt í neinni orrostu. Þeir hétu Ámundi, Austmundr ok Arnljótr gauzki.

En er þeir höfðu sínar herbúðir sett, konungsson ok hans menn, sendir hann tólf menn til hallarinnar, ok var Sverrir formaðr ferðarinnar. Ok er sendimenn inn kómu í höllina, þar er Sigmundr sat með sínum höfðingjum, þá mælti Sverrir: "Sörli inn sterki, sonr konungsins af Noregi, hefir oss hingat sent ok lætr þér kunngera, at hann býðr þér sátt ok sæmd fyrir konunginn Hálfdan, föður þinn, ok þat allt fé, er konungr átti, þar með vináttu sína ok fóstbræðralag ok alla þá sæmd, er hann kann frekast at veita ykkr bræðrum."

Ok er Sigmundr heyrði þessi orð ok boð, þá varð hann óðr ok ærr með ákafri grimmd ok forsugu hjarta ok mælti svá: "Pakkið yðr skjótt heðan ok innið þat þessum níðingi, er þér eruð frá sendir, at hann skal höggvinn verða fyrir hund ok hrafn ok síðan á eldi brennast, bæði han ok allr hans herr."

Sverrir mælti: "Eigi mun Sörli hræðast þessar hótanir."

Sigmundr mælti: "Verið skjótt burt frá augum mínum, þér leiðu þrælar, ok innið slíkt Sörla, at hann á engrar vægðar ván af oss, ok skal hann fordæmdr fá maklig laun sinna skammarligra hryðjuverka, þau sem fæsta skal eptir langa."

Gekk Sverrir nú burt ok innir Sörla allt af viðræðu þeira Sigmundar, svá sem til bar, ok kveðr engra sátta framar ván vera meðal þeirra.

Eptir þetta svá talat býr Sörli inn sterki allan sinn her til orrostu, en þeir Sigmundr ok Þórir sterki þeystu sitt lið allt út af borginni, ok var nú it mesta heróp gert af hvárumtveggjum með miklum lúðraþyt ok trumbuhljóðum. Ok er fylkingar kómu saman, hjó Sörli ok lagði hvern, er fyrir stóð, ok rauf hann fylkingu Sigmundar mörgum sinnum bæði um þvert ok at endilöngu.

En er Sigmundr konungsson sá þat, hugði hann at rétta við fylkingararminn ok reið nú fram ákafliga, mætti þá í hernum þeim bræðrum, Fal ok Fróðel, ok sá hann þeir drápu svá liðit niðr, at undrum gegndi. Vildi nú Sigmundr hefna sinna manna, reiddi upp sverðit ok hjó til Fróðels, en hann brást í jörð niðr við höggit. Náði Sigmundr þá til hans í því ok vildi hann upp toga. Kom þá Falr at í þessu neðan ór jörðinni á bak til við Sigmund ok lagði hann neðan í kviðinn undir brynjuna, svá at þat varð hans bani. Fell nú Sigmundr dauðr niðr, ok fór þar allr hans ofsi.

En er Þórir inn sterki leit þetta ok sá, at eigi mundi tjá at berjast lengr við Sörla, þá flýði hann aptr í borgina með þat fátt liðs, er eptir var orðit.


21. Sörli færði herbúðir sínar

En er Sörli sá þat, færði hann sínar herbúðir nær borginni, ok gengu nú at með oddi ok egg at brjóta múrinn, en Þórir ok hans menn báru út á þá af múrnum vellanda bik ok brennistein, svá at Sörli fekk þar af mikit mannspell. Lét hann þá aptr upp taka sínar herbúðir ok færa þær lengra í burt frá borginni, þangat er fyrst höfðu þær staðit.


22. Frá Astró hertoga

Nú sem þetta var tíðenda, kemr hertoginn Astró af Englandi með óflýjanda her á mörgum skipum, ok tókst nú af nýju in snarpasta orrosta með þeim Sörla konungssyni. Fell þá svá liðit niðr af hvárumtveggjum sem hrátt hrís, nær þat er í skógi kvistat. Reið nú Sörli inn sterki fram ákafliga ok felldi lið á báðar hendr ok slíkt it sama hertoginn Astró aptr í mót. Stóð sú orrosta í næstu tvá daga, svá at ósýnt þótti, hvárir sigra mundu.


23. Heimkváma Högna

Ok er inn þriði dagr kom, sáu menn mörg skip af hafinu sigla ok þangat at landi stefna. Þau váru öll vel búin, en þó bar eitt langt af öllum öðrum. Þar þóttust menn kenna drekann Skrauta, ok gátu menn þá til, at þetta mundi ferð Högna Hálfdanarsonar Brönufóstra.

En er Sörli vissi þetta, brá honum svá nokkut við ok mælti: "Nú munu þau umskipti nokkur vera orðin í Noregi, er oss munu enn eigi opinber, því at ek kenni hér drekann Skrauta, ok mun þá enn eigi enduð deila vár á meðal. Skulum vér fyrr falla með hreysti en vér ragir reynumst."

Allir hétu konungssyni hér um góðu, at honum fylgja skyldu ok eigi við hann skilja, fyrr en dauðinn skildi þá.

Bar nú þessi skip brátt at landi, ok lagði Högni drekanum á góða höfn sem næst borginni, ok svá gerðu allir skipstjórnarmenn. Lét nú Högni akkerum kasta í grunn sævar, ok eptir þat lét hann tjalda sínu gullofnu silkitjaldi ok gekk þar inn síðan með öllum sínum vildustu mönnum. Drukku þeir þar ok váru glaðir.

Nú er þeir sjá þetta hertoginn Astró ok Þórir sterki, at Högni er við land kominn, ok þeir þekktu þat gerla, at drekinn Skrauti var fyrir landi, þá urðu þeir mjök glaðir við kvámu hans. Riðu nú til herbúða Högna, ok varð þar mikill fagnaðarfundr meðal þeira allra. Innir nú Þórir Högna allt frá viðskiptum þeira Sörla ok Sigmundar, bróður hans, ok svá um boð þau, er Sörli bauð Sigmundi. Högni hlýddi á þetta ok lagði fátt til. Eptir þat gengu þeir allir með liðit heim til borgarinnar ok drukku lystilega í þrjá daga ina næstu í höllinni ok váru glaðir ok kátir.


24. Enn frá bardaga

En þá inn fjórði dagr kom, sendi Högni tólf menn til herbúða Sörla ok bað hann við búinn vera at mæta sér ok hefja enn af nýju orrostu, kvað nú þenna dag enda skyldu verða á þeira máli.

En er Sörli heyrði þetta, kvaðst hann í stað til reiðu vera ok eigi dvelja skyldu. Fylktu þá þegar hvárirtveggju sínu liði, ok varð nú hörð orrosta ok grimmilig. Ok með því at flest var manna fallit af liði Sörla, þá hallaðist brátt á hann bardaginn, en fátt var lið hans á fæti eptir. Þórir sterki reið þá þar at, sem fyrir var Karmon, fóstri Sörla, ok veitti honum bana. En er Sörli sá þat, varð hann æfar reiðr ok hleypti sínum hesti eptir Þóri ok hugði hann skyldu bana hljóta eða sjálfr sitt líf láta.

Ok er þat sér Högni, mælti hann: "Þat mun nú ráð, Sörli, at vit reynum með okkr, því at eigi mun seinna betra."

Sörli lézt þess albúinn vera.


25. Sætt Högna ok Sörla

Reið nú hvárr þeira svá hart í móti öðrum, at hestarnir beggja váru nær sem fallnir, ok hjuggu þeir nú sundr hvárr annars hest í bógunum, en hvárrgi kom sári á annan, því at herklæðin hlífðu þeim svá ágæta vel, ok var þat lengi, at þeir hjuggust þanninn, ok hvárugan var at áfrýja um vörn ok sókn.

Nú sér Sörli, at eigi muni tjá at skipta lengr höggum við Högna. Snarar hann þá sverðinu langt frá sér í burt ok ræðr þegar á Högna, en hann grípr í mót af öllu afli, ok sviptast þeir nú harðliga. Þurfti þá eigi at sóknum at spyrja. Hirti þá hvárrgi friðar né griða annan biðja, ok var þeira atgangur inn grimmiligasti, svá at engir þóttust slíkar sviptingar sét hafa fyrr millum tveggja mennskra manna.

Nú lítr Sörli einn lækjarfarveg mjök djúpan þar skammt frá sér ok hyggr, at Högni skuli þar í falla, kippir nú Högna at sér sem harðfengiligast, er þeir nálguðust skurðinn. En er Högni sér, hvat hann muni áformat hafa, þá hleypr hann sem harðast í fang honum, er hann mátti. Var nú meira kastit á Sörla en hann átti til ván, ok fellr hann þá öfugr á bak aptr, ok hleypr nú Högni á hann ofan ok lætr kné fylgja kviði.

Þá mælti Högni: "Fjarri mér er nú sverðit Sigrljómi, er ek þess helzt vid við parf, ok mun þat þykkja illa at unnit, ef ek bít þik á barkann, sem tröll gera, ok ef svá er sem sagt er, at þú sért manna hugaðastr ok fullhugi kallaðr, þá liggðu hér nú kyrr ok bíð mín, á meðan ek tek sverðit."

Stóð Högni þá upp ok gekk þangat, sem sverðit lá, en Sörli lá kyrr sem áðr. Sér nú Högni þat, at hvergi dignaði hjarta Sörla við þetta, ok mælti hann þá: "Eigi á ek, Sörli, stórrar svívirðingar á þér at hefna, ok kalla ek nærri jafnteflt með okkr. Skaltu nú þiggja af mér líf, ef þú vilt, ok skal þat mest í ríkja, at þú bauðst þrisvar líf föður mínum, enn þótt hann eigi þín boð þiggja vildi, ok var þér þar várkunn á, þótt svá lenti með ykkr sem forlögin höfðu fyrir hugat. Fór þér ok allvel í boðum þínum við Sigmund, bróður minn, enn þótt hann eigi þekkjast vildi. Býð ek því þér nú hér á ofan vináttu mína ok fóstbræðralag, ok gef þú mér svör í móti boðum mínum, hversu þér líkar þetta."

Sörli mælti: "Engi mundi mér slíkt boðit hafa, ok mun mér sæmd vera í at þiggja þessi boð af slíkum manni sem ek hygg þik vera munu."

Ok eptir þetta lét Högni hann upp standa. Sættust þeir þá sín á milli heilum sáttum. Gengu þeir nú þar til, sem hertoginn Astró ok Þórir sterki váru, ok sætti Högni Sörla inn sterka við báða þá, svá at nú líkaði hvárumtveggjum betr en áðr. Hér eptir gengu þeir allir saman heim til hallarinnar ok drukku nú glaðir ok kátir í marga daga ina næstu, svá at öll styrjöld var á burt horfin.


26. Þeir fóstbræðr settust at ríkjum

Síðan sigldu þeir af Svíþjóð á burt ok kómu til Englands. Gaf þeim vel byri ok kómust með heilu ok höldnu þangat it fyrsta. Ok er Högni hittir at máli systur sína, drottningu Marsibil, segir hann henni allt frá viðskiptum þeira Sörla ins sterka ok svá þat með, at nú eru þeir sáttir ok fóstbræðr orðnir.

En er hún heyrði þat, varð hún svá full harms ok reiði, at engi fekk hana stillta. Lét hún þá, at aldri mundi hún til friðs verða upp frá þeim degi, fyrr en Sörli væri af dögum ráðinn, ella hann skyldi í sundr drafna ok aldri frið hafa.

Sörli heyrði nú þetta, þar eð hann sat, ok mælti nú þetta með sjálfum sér hljótt, svá at engi heyrði: "Þat vilda ek nú, at Mána kerling, vinkona mín, væri komin at stilla ofsa þinn."

Ok eptir þat gekk Sörli þangat at, sem drottning sat, ok lagði höfuð í kné henni. Mælti hann þá: "Svá er nú komit, drottning, at hér máttu fá at líta Sörla inn sterka, er menn kalla, ok ger nú til við hann, hvat þér líkar."

En sem drottning sá hann, rénaði henni öll reiði ok varð með öllu orðfall. Síðan sætti Högni Sörla við drottningu, systur sína, ok var nú drukkit lystugt vín ok leikar framdir með kurt ok hæversku í ina næstu þrjá daga.

En at liðinni veizlunni sigldu þeir burt til Noregs ok sóttu þangat þær Ingibjörgu ok Steinvöru, konungsdætrnar Erlings ok Haralds Valdimarssonar, sigldu síðan af Noregi aptr ok heim til Svíaríkis með öllu sínu föruneyti. Var þá haldin veizla dýrlig ok at boði gengit. Fekk Högni þá Ingibjargar, systur Sörla, en Sörli fekk hans systur aptr í móti, ok er hún eigi nefnd, en Þórir sterki fekk Steinvarar, dóttur Haralds konungs Valdimarssonar. Váru þessi brullaup öll haldin í einu með gleði ok góðum fagnaði ok alls konar lystiligri skemmtan, er þá var tíð mönnum í því landi. Ok at endaðri veizlunni helt Sörli aptr heim til Noregs ok gerðist þar konungr yfir, en Högni gerðist konungr yfir Svíaríki ok stýrði því allt til dauðadags. Gerði hann Þóri sterka at jarli þar í ríkinu. Þeir Högni ok Sörli slitu aldri sína vináttu, meðan þeir lifðu báðir, ok er eigi getit þar um, hvárt þeim hafi barna auðit orðit eða eigi eptir sik.

Lýkr hér nú sögunni af Sörla inum sterka ok hans miklu afreksverkum með svá sögðu niðrlagi ok endalykt.