Sturlaugs saga

---

Sturlaug den arbeidsommes saga

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

1. Kunnskap om sagakjempene.

Alle menn som er kloke og har kjennskap til sannheten vet at Tyrkere og Asiamenn bosatte seg i Norderlandene. Språket deres spredte seg siden i alle land og lederen for disse folkene het Odin som menn regner sin ætt fra.

På denne tid styrte en konge over Trondheim i Norge som het Harald gullmunn og hadde en dronning, men ikke noe er kjent om barna deres. I riket hans var det en jarl som het Hring og bodde ved havet i Kaupang. Han hadde en datter som ble kalt Åsa den fagre fordi hun skilte seg ut fra andre jomfruer som rødt gull fra kopper eller solen fra de andre himmellegemene.

Ingolf het en rik mann som styrte over Numedalsfylket. Han hadde en sønn som het Sturlaug og som raskt vokste seg stor, lys i hår og kropp og velskapt og høvisk på alle måter. Mot sine menn var han blid, lett til sinns og fattig på penger fordi han var svært gavmild. Han trente seg opp i bueskyting og svømming og alle slag idretter. Ingolf, hans far, bodde på den gården som het Skarstad og var en gjev mann som hadde mye folk med seg. Han hadde en annen gård på den øya som het Nærøy og der var det også mange folk og i tilegg hadde han en annen vakker gård.

En mann het Åsgaut og bodde på den gården som het Tunglaheim og var en storveis kar. Han hadde en kone som het Grima og de hadde to sønner, den ene het Jøkull og den andre Guttorm. De var gilde og dugelige menn som sin far.

Torgaut het en mann som bodde på en øy som het Loka og kona hans het Helga. De hadde to sønner, den ene het Soti og den andre Hrolf nese og de var store og sterke karer.

En mann het Ravn og var bonde, han bodde på en øy som het Urga. Kona hans het Helga og de hadde en sønn som het Sighvat. Han var både sterk og dugelig.

Jarngerd het en kvinne. Hun bodde på den gården som het Berg, ikke langt fra Ingolf og hun hadde en sønn som het Åki. Han var stor og sterk og bare Sturlaug var bedre i idrett av de som levde på samme tid som ham. Åki og Sturlaug hadde lekt sammen da de var barn.

Disse mennene som det nå er fortalt om lekte alle barneleker sammen og lærte seg alle slags idretter som menn den gang lærte sønnene sine og de svor også fosterbrorskap med hverandre. Nå bodde alle sammen med fedrene sine i godt vennskap.

2. Om Vefrøya.

En kvinne het Vefrøya og hun var både rik og dugelig og bodde på gården Ve. Hun hadde to sønner, den ene het Raud og den andre Hravn. De var begge store og sterke menn og vel utstyrt med våpen og klær. Fostersønn til Vefrøya het Svipud, de var begge svært kloke og visste mange ting. Hun hadde en god gård med to dører. Hver dag satt hun og så utover fra en av dørene og det var få ting som hun ikke fikk med seg. Hun satt på en stol og spant lin og selv om hun var rødøyd av elde så oppdaget hun om noe skjedde, hva som skjedde for få ting unngikk henne. Åsa den fagre var fosterbarn der da hun var ung og fikk mye kunnskap der. Vefrøya og Åsa var svært glade i hverandre.


3. Sturlaug frir til Åsa.

En gang taler Ingolf med Sturlaug og fosterbroren: "Hvor lenge skal dere to fosterbrødre leke barneleker slik som småjenter gjør? Hadde det ikke vært mer mandig å utmerke seg på noen måte eller i det minste å fri til en kvinne og få seg en gård og styre land og rike sammen med sin far."'

Sturlaug sa: "Hvor skal jeg dra og fri siden du egger meg så sterkt?"

Ingolf sa: "Hring jarl har en datter som heter Åsa den fagre. Hun er en klok og vakker kvinne."

Sturlaug sier: "Jeg er ennå ikke en svært gammel frier og lite erfaren, men jeg skal dra selv om jeg ikke tror det kommer mye ut av det."

Nå gjorde de seg klar til ferden sin og til sammen var de seksti menn, velutstyrte med våpen, klær og hester. De red nå av gårde og kom om kvelden til Hring jarl og fikk der en god mottakelse. Jarlen ga dem en god og minneverdig veitsle og de var der i tre netter. En dag gikk de med jarlen til Åsas stue og der la Sturlaug fram sitt ærend og ba om Åsas hand. Jarlen vender seg mot henne og kaller henne til seg og sier: "Du må svare frieren her, datter."

Åsa sa: "Hva heter han?"

"Han heter Sturlaug," sier jarlen.

Åsa sier: "Hvorfor skal jeg ha den mannen som jevnlig strever på gården med sin mor og ikke gjør noe for å komme seg frem her i verden?"

Da han hørte disse ordene ble Sturlaug svært sint og red bort og hjem.



4. Fosterbrødrenes hærferd.

Om våren dro fosterbrødrene med ti skip fra landet og herja i Østerlandene og hadde stadig seier, uansett hvor de kom. De lot kjøpmennene fare i fred, men plyndret illgjerningsmenn. Om sommeren var de ute i viking og om vinteren var de hjemme hos fedrene sine. Så ønsket de seg vekk fra dette og fordelte alt hærfang de hadde tatt. Fosterbrødrene tok så løsøre og dro så til fedrene sine, men de lot folkene ligge ute i hærferd med skipene. Nå holdt Sturlaug og fosterbroren seg i ro.


5. Kongen fester Åsa.

Det som nå må fortelles er at kong Haralds dronning ble syk og døde. Dette syntes kongen var svært synd for han var nå svært gammel og han sørget svært da hun døde. Rådgiverne og hirdmennene til kongen ga ham det råd å be en kvinne om å bli hans dronning, - "og da kan De fra da av tenke på dronningens død uten å lengte etter henne."

Kongen sier: "Hvor skal jeg finne meg en kone?"

De sier: "Jarl Hring har en datter som heter Åsa og henne kan du få om du vil."

Kongen sa at slik skulle det være og gjorde seg nå klar til sin ferd med et følge på hundre menn.

Nå red de til de møtte Hring jarl som var ute og mennene hans drev med idrettsleker for ham. Kongen red så kvast på at folk rømte unna til begge kanter og ga jarlen to valg: Enten festet han sin datter til ham eller så ble han drept der og da.

Jarlen sier: "La oss dra til Åsas stue og snakke med henne slik at vi vet hva hennes svar er."

"Nei," sier kongen, "jeg vil ikke gå og vente på svar fra din datter, velg det ene eller det andre."

Jarlen tenker seg nå om og føler at han er blitt overmannet og rekker fram handa og fester datteren sin. Hun skulle sitte i feste tre vintrer. Kongen snur seg så raskt bort og hjem, han var svært fornøyd med sin ferd. Jarlen er igjen og er heller dårlig fornøyd med sin sak. Så reiser han seg opp og går til Åsas stue, setter seg ned og puster tungt.

Åsa sa da: "Hva er i veien, kjære far, siden du er så stille, eller har du noen nyhet å fortelle oss?"

"Det som er nyheten," sier jarlen, "er at jeg har vært nødt til å feste deg til en mann."

"Hvem er han?" sier hun.

"Kong Harald," sier han, "har festet deg og du skal sitte i feste tre vintre."

Hun svarer da: "Ikke ble en småkar valgt og ikke kan en vite hva slags nyhet det er. Det kan være at andre har tenkt seg dette og er i gang med å gjøre seg klar til dette nå, og vær glad, far"

Jarlen sa: "Jeg synes det hadde vært bedre om du hadde blitt gitt til Sturlaug."

Hun svarer: "Jeg vet ikke hva som er det beste."

Nå går tiden og en stund er det stille.

6. Kol den slue fester Åsa.

Det fortelles at en dag da Hring jarl var ute på idrettsplassen sammen med hirdmennene så de en storvokst mann komme ridende ut av skogen. Både mannen og hesten bar brynje og han hadde et sort skjold ved siden og et huggspyd i handa. Så raskt red han at mennene måtte løpe unna til begge sider og slik red han fram og la spydet mellom ørene på hesten og sa: "Vær hilset, herre."

Jarlen hilste igjen og spurte hvem han var og han svarte: "Jeg heter Kol den slue og mitt ærend her er å be om din datters, Åsas, hand."

Jarlen sa: "Men vet du da ikke at hun er festet til kong Harald?"

Kol sier: "Ikke synes jeg det er dårligere å eie henne og gjør nå det ene eller det andre. Enten fester du henne til meg eller så renner jeg spydet igjennom deg."

Jarlen tenker nå på dette og synes ikke at valgene er lette, men han velger livet og håper på det beste. Han var ikke overrasket over at kong Harald og Kol var like onde, men han sa fram festingen.

Kol sa: "Si til kong Harald at jeg byr han holmgang øst ved Gautaelva når det lir til midtvinters. Den som får seier skal ha piken og kommer han ikke, og våger han ikke å slåss da skal han kalles niding av hver mann så lenge som han lever. Farvel, herre."

Så snur Kol hesten sin og rir bort og syntes at dette hadde gått fint.

Jarlen følte seg dårlig etter sitt valg og blir sittende litt før han står opp og går til Åsas stue og setter seg ned hos henne og kan knapt snakke.

Åsa sa: "Er du syk, kjære far?"

Jarlen sa: "Sykdom og brå død er bedre enn å få slik en skam at en tvinges til å gi bort ens datter."

Åsa sa: "Hvem er jeg nå gift med?"

Jarlen sa: "Han heter Kol den slue."

Hun sier: "Det kan snu seg til det bedre enn å være gift med den verste mann og kanskje vår skjebne skal bli bedre enn slik det nå ser ut, og bare en kan få dette giftermål, men ikke to. Det kan være at ingen av dem får det om vi er heldige, og vær glad, far," sier hun.

Jarlen sa: "Det kan vel være at det blir som du sier, men det skremmer meg om ikke de dreper hverandre for da ville det bli slik jeg ville."

Nå skiltes de for denne gang.



7. Hemings og Kols holmgang.

Kong Harald får denne nyheten og synes ikke noe om dette; han ba om råd fra vennene sine.

Det skjer at kongen sender mennene sine for å møte Heming og be han på juleveitsle og også at han ikke skulle dra derfra gavelaus. Han fikk den mannen som het Kolli til å gjøre denne sendeferden. Nå dro de nord i Namdalen og møtte Heming, hilste ham og bar fram kongens ærend. Heming hadde vært en stor holmgangsmann, men var nå tilårskommen og hadde vært uenig med kong Harald en stund. Nå sier sendemennene fram sitt ærend.

Da svarer Heming: "Ikke husker jeg at kongen tidligere har bedt meg hjem til seg. Nå er det to valg her: å sitte hjemme og forsømme kongens innbydelse eller å våge for å finne ut hva som ligger under og det er ikke mye å våge for en gammel mann som må fare. Og mens sønnen min, Sigvart, lever, er det i alle fall en etter meg."

Nå gjør Heming seg klar til ferden sammen med tolv andre og på julaften kommer de inn i hallen til kongen og hilser vennlig på han. Kongen hilste vennlig igjen og ryddet høgsetet og satt Heming ved siden av seg og så drakk de jul sammen og var glade.

I slutten av jula gikk kongen og Heming på et drøftingsmøte. Kongen sa: "Jeg er stevnet til holmgang og krever at du løser meg mot Kol den slue."

Heming sier: "Ikke synes jeg at du har stelt så godt med meg at jeg skal våge livet mitt for deg. Jeg synes ikke det er håpløst å ha med en djerv mann å gjøre; heller det enn en trollmann."

Kongen sa: "Derfor ba jeg deg komme hit for jeg mener du er den største krigeren her i landet. Om du mislykkes er det ingen som kan klare dette. Og om du kommer tilbake fra denne ferden da skal jeg lønne deg vel med gull eller sølv."

Heming sier: "Det er sant at dette er lite å våge for en gammel mann. En kan vente seg lite av et gammelt tre, men jeg skal gjøre denne ferden."

Kongen sier: "Alle djerve karer på sjø og land har det håp at det går bra for deg."

Nå gjør Heming seg klar til ferd og rir sin veg og stopper ikke før han kommer øst for Gautelva. Der var Kol foran ham og da de møttes spurte Kol hva Heming skulle.

Heming sier: "Jeg tenker å gå holmgang med deg."

Kol sa: "Det er lett for meg å gå i kamp med deg. Jeg har felt de som både har vært sterkere og hatt mer ære enn deg. Gi meg nå våpnene dine og fortell din overvinner at du ikke våger og sloss med meg, og dra så hjem."

Heming sier: "Heller vil jeg dø enn å bære nidingsord for hver mann."

Kol sa: "Ikke skal jeg la være å drepe deg, din hund, hvis det er det du vil."

Om kvelden satt de opp krigsteltene og sov der om natten. Om morgenen står Heming opp og ser at Kol er kommet på holmen. Nå drar han til holmen med sine menn og så kaster de fellen under føttene sine og Kol sier opp holmgangsloven. Så går de mot hverandre og begynner å kjempe, og det sluttet med at Kol drepte Heming.

Kol sa til Hemings menn: "Nå skal dere dra tilbake til kongen å fortelle ham at han må gjøre det ene eller det andre. Enten kommer han selv og slåss med meg eller så sender han en mann i stedet for seg som det er noe styrke i hvis han ønsker seg denne kvinnen, eller også får han la henne være."

Mennene som hadde reist hjemmefra dro raskt tilbake og dro til nord i Namdalen og møtte kong Harald og fortalte ham disse nyhetene og ordene til Kol den slue.

8. Sturlaug fikk Åsa.

Kongen syntes dette var dårlige nyheter og ba om råd. Det råd får han å sende Kolle sendemann til Sturlaug og hans far og be dem om å komme på en halvmåneds veitsle hos seg med så mange menn de ville ha med.

Sturlaug spør så sin far om de skal be om veitsle.

Far hans sier: "Jeg vil at vi blir hjemme og ikke drar."

Sturlaug sier: "Jeg ønsker ikke å forsømme kongens tilbud, selv om jeg vet at det kan ligge noe under her; likevel vil jeg dra. De vil si at vi er små om vi ikke reiste til en annen mann når vi ble innbudt. Det kan være at vår reise vil bringe oss ære."

Ingolf sier: "Dere vil gi råd til fedrene deres enten det går bra eller dårlig."

Etter det gjorde de seg klar til ferden sin og er seksti menn godt utstyrt med klær og våpen. De rir nå for å møte kong Harald og kom dit på den første julaften. Kongen tok blidt i mot dem og satt dem i høgsetet hos seg og det var stelt til den fagreste veitsle. Da jula var over holdt kongen rådslagingsmøte sammen med mennene sine og Sturlaug og Ingolf.

Sturlaug sa til sine menn: "Gjør klar hestene våre mens vi taler sammen." Dette gjorde de.

Kongen sa: "Jeg er utfordret til holmgang og jeg ønsker, Sturlaug, at du skal løse meg fra den, for jeg er en for gammel mann til å gå holmgang mot Kol den slue."

Sturlaug sa: "La meg få din festekone som du tok fra Hring jarl, for dette gjør jeg ikke uten betaling."

"Det synes jeg er en stor betaling," sier kongen.

"Da må jeg våge," sier Sturlaug, "å se hvorledes det ender mellom deg og Kol."

Kongen sier: "Ikke hadde jeg ventet at du skulle be om dette som for meg vil være den største skam å si ja til."

Sturlaug sier: "Her gjelder det å velge det som De synes er best."

Kongen sa: "Jeg velger da at du går holmgang mot Kol og så får det gå med dere som skjebnen vil."

Sturlaug svarer: "La meg først få festekona di."

Kongen gjorde nå dette selv om han nødig ville det, for han syntes at flokken til fosterbrødrene så uovervinnelig ut.

De red så bort og møtte Hring jarl. Han tar vel i mot dem og byr dem veitsle der. De fortalte ham hva som var deres ærend og hvorledes det hadde gått hos kong Harald. Jarlen blir glad for å høre dette og ber dem komme med til Åsas stue og det gjorde de. Da de kom dit ble de tatt godt i mot av Åsa.

Hring sa: "Frieren her bør du ta vel i mot og gi svar."

"Hvem er den mannen," sier hun.

"Han heter Sturlaug."

Åsa sa: "Ikke skal jeg nå mangle mann," sier hun.

Sturlaug sa: "Det har laget seg slik at jeg ikke skal gå og vente på svar fra deg lenger."

Åsa sier at det skulle være slik som de ville. Nå gjøres det klart til en gjev veitsle hvor det ikke skulle spares på noe. Der får Sturlaug Åsa den fagre og de blir leid i samme seng. Veitslen gikk godt og folk ble sendt hjem med gode gaver. Ingolf og de andre red hjem, men Åsa og Sturlaug ble igjen og fullbyrdet sitt ekteskap svært skikkelig.



9. Sturlaug møter Vefreya.

En morgen da Sturlaug og Åsa ligger i senga spør hun ham: "Må du gå holmgang, Sturlaug?"

"Slik er det," sier han.

"Mot hvem," sier hun.

"Mot Kol den slue," sier han, "kan du hjelpe meg med dette?"

Hun svarer: "Dra du og finn Vefreya, min fostermor. Be henne om råd og gjør som hun sier. Her er en fingerring av gull som du skal gi til henne som et bevis og si til henne at det betyr mye for meg at hun tar godt i mot deg."

Sturlaug og tolv av fosterbrødrene drar nå av gårde og rir til de kommer til kvinnens gård hvor Sturlaug hopper ned av hesten og inn gjennom døra. Her legger han hendene rundt halsen på Vefreya og kysser henne mens han sier: "Hei, kjære kone."

Hun snur seg raskt mot ham og stirrer på ham: "Hvem er denne hundesønnen som leker og spotter meg, slik ingen har våget å gjøre før, for dette skal jeg gjengelde grusomt."

Sturlaug sa: "Ikke vær så sint, kjære kone, for Åsa har sendt meg til deg."

"Hva er du for Åsa?" spør hun.

"Hun er kona mi," sier han.

Hun sa: "Er veitslen over?"

"Det er den," sier han.

"Dette var et svik," sier kona, "at jeg ikke var bedt. Likevel skal jeg gjøre som Åsa ber. Ta av deg klærne, jeg vil se kroppsbyggingen din."

Han gjør så og hun stryker ham over hele kroppen og han føler det som han får stor styrke av dette. Så gir hun ham et drikkekar og gikk inn i stua. Hun var best til bens om kvelden og spør om Sturlaug vil ligge alene om natta eller hos henne, - "men aldri skal jeg svike min Åsa."

Sturlaug sier: "Det synes meg best å være nær deg."

Da la Vefreya en stokk i mellom dem og de lå på samme puta og snakket sammen om natta.

Sturlaug sa: "Hvilket råd vil du gi for jeg må gå holmgang mot Kol den slue?"

"Håpløst synes det meg å kjempe mot ham," sier hun, "for på ham biter ikke jern og her kan jeg knapt komme med noen råd."

Om morgenen gjorde fosterbrødrene seg klar til ferden og da de var klare sa Vefreya til Sturlaug: "Ta denne lodne kappa og sverdet som begge har tilhørt mine forfedre og som det alltid har fulgt lykke med, og se om det er noe styrke i dem."

Sturlaug tok tak og hugg i en stein som var i muren og hugg av et hjørne på steinen. Det falt rust av sverdet og under skinte det som i sølv.

Da sa Vefreya: "Dette sverdet skal du bruke når du går holmgang mot Kol den slue. Men du må ikke vise ham det selv om han ber før du bruker det til å hugge med."

Hun sa videre: "Farvel nå, kjære Sturlaug, og du skal alltid ha seier mens du lever og all styrke som våre frender har hatt det gir jeg nå deg så mye jeg kan. Likevel er jeg redd for hvorledes det skal gå med deg mot Kol den slue. Men jeg har to sønner som jeg vil at du tar som fosterbrødre."

"Det skal jeg gjøre," sier Sturlaug.

Så sverger de fosterbrødrelov og siden drar de av gårde. Da de bare var reist et kort stykke roper Vefreya etter dem og sier: "Vil du, kjære Sturlaug, at fostersønnen min, Svipud, reiser med dere? Han er rask på foten."

"Det vil jeg," sier Sturlaug.

Vefreya lot Svipud få en liten pung i hendene. Han stakk den inn under klærne og siden løp han foran hestene deres. De red nå veien sin og stoppet ikke før de var kommet øst til Gautaelva, men Kol var ikke kommet ennå. Sturlaug satt opp teltet der Kol pleide å sette opp sitt.

10. Holmgangen til Sturlaug og Kol.

Litt senere kom Kol og Sturlaug gikk mot ham og hilste på ham.

Kol sa: "Hvem er denne onde bikkjesønnen som er så djerv at han våger å sette opp teltet sitt der jeg pleier å sette mitt?"

Sturlaug sa: "Du skal snart få vite hvem bikkjesønnen er, for han var ikke her før du kom og om du spør etter navnet mitt så heter jeg Sturlaug."

Kol sa: "Og hva vil du siden du er kommet her?"

Sturlaug sa: "Jeg ønsker å slåss med deg."

Kol sa: "Nå spiller du høyt og svært djerv og overmodig er du for jeg har felt mang en kar som har kjempet mot meg, men hva er det som får deg til dette?"

Sturlaug sier: "Helst det at Åsa den fagre er min kone og du skal ikke ha møya selv om du feller meg."

Kol sier: "Ikke har jeg hørt maken til hva denne horesønnen har tenkt å gjøre og på grunn av dette skal jeg ikke skåne deg, for du skal snart miste livet ditt selv om det allerede er for sent. Likevel er det synd for en slik mann som du er å dø."

Sturlaug sier: "Jeg skal slett ikke flykte for deg?"

Nå setter Kol opp et annet telt om kvelden og da Kol satt og spiste kom Svipud inn i teltet hans og tar pungen han fikk av Vefreya ut av kappen sin og snur på denne i teltet slik at det kommer masse røyk ut.

Kol løftet blikket og sa: "Ha deg bort, din onde hund og kom ikke igjen her for du kan gjøre noe ondt."

Svipud forsvinner av gårde og ingen vet hvor han ble av. Nå sov de om natta.

Tidlig om morgenen står Sturlaug opp og sammen med fosterbrødrene drar han til øya og setter seg ned for å vente på Kol. Hrolf nese står opp og går inn i skogen og hugger seg en stor og sterk klubbe og med denne i hendene går han tilbake til de andre.

Kol står opp om morgenen og da skinte sola på alle engene.

Han sa da: "Det tror jeg at den onde trellen som kom her i gård kveld har hatt noe trollskap for seg som ikke har vært til glede for oss; for dette må sannelig kalles dødlignende søvn som vi har sovet. La oss nå fare til holmen."

De dro nå til holmen og kastet en fell under føttene sine. Kol sier opp holmgangsloven og hver av dem skulle også legge frem tjue merker sølv, og den som vant skulle få sølvet. Men da de var klare sa Kol: "Sturlaug gutt; vis meg sverdet ditt som du har der."

Han gjør det og Kol lot blikket vandre langs sverdeggen og sa: "Du kan ikke vinne over meg med dette sverdet. Si at du er overvunnet, la meg få våpnene dine og dra hjem. Send så Åsa den fagre til meg og fortell henne at du verken tør å slåss med meg eller å beholde henne på grunn av meg."

Sturlaug sier: "Ikke vinner du over meg med bare ord, fordi du er overveldet av redsel som snart skal gi deg en grusom død."

Kol ble sint over ordene hans og sa: "Det skal du finne ut, din onde hund, at jeg skal ikke skåne deg." Da kaster Sturlaug det sverdet som han hadde vist Kol og tok Vefreyjunaut fram fra kappa si og dro dette.

Kol sa: "Hvorfra fikk du Vefreyjunaut? Ikke ville jeg ha gått holmgang med deg om jeg visste dette."

Sturlaug svarer: "Det skiller deg ikke og det er dårlig med deg om du er redd allerede før du trenger."

Da hugg Sturlaug til Kol og kløyvde hele skjoldet. Kol hugg i mot og kløyvde hans skjold på samme måte. Da hugg Sturlaug for annen gang mot hjelmen til Kol og kløyvde den og kinnskinnet og akselen og festet seg så i skulderbladene. Kol sto rett opp og rikket seg ikke. Da løp Hrolf nese til med klubba og slo mot sverdodden slik at sverdet gikk ned i buken. Da falt Kol, men Sturlaug fikk seier og ble berømt for dette.

Sturlaug red så til Vefreya og hun var ute og hilste varmt på ham. Svipud hadde kommet der tidligere.

De var der om natta og hun var glad for det som hadde skjedd, "og det er sant," sier hun, "at lykkelig er min Åsa som har en slik mann som du og fra nå av skal dere ha de klokeste råd hvis du kan følge dem, likevel er jeg redd for hva som skjer, men ikke skal du ha noen dårlig kone."

Nå rir Sturlaug bort for å møte Hring jarl og han tar vennlig i mot dem alle og Åsa var glad da hennes mann kom hjem.

Disse nyhetene fikk kong Harald og han ble fåmælt over hendelsen som det senere skulle vise seg, men alle vennene til Sturlaug syntes han hadde unnsluppet Hel.

 
11. Framar utfordret Sturlaug til holmgang.

En dag jarl Hrings menn drev idrettsleker for han og Sturlaug, så de en brynjekledd mann komme ridende ut av skogen mot dem på en rød hest. Han var stor av vekst, hadde hjelm på hodet og sverd rundt livet. Skjoldet hans var gull-emaljert og han hadde et spyd i handa. Mannen red bort til jarlen og hilste vennlig på ham. Jarlen hilste tilbake på samme måte og spurte hvem han var.

Han sier: "Navnet mitt er ikke vanlig; jeg heter Framar og Kol den slue og jeg er halvbrødre. Mitt ærend her er å utfordre deg til holmgang, Sturlaug, for jeg vil ikke ta bøter for broren min."

Sturlaug sier: "Jeg er klar til holmgang med deg når du måtte ønske, men du får vansker med å forsvare Kols ettermæle, slik han var."

"Slik var det," sier Framar, "men likevel var han slekt og derfor vil jeg slåss med deg der som Kol falt østover ved Gautaelva så snart høgvinteren er over."

"Slik skal det være," sier Sturlaug. Nå drar Framar sin veg, men de er igjen der og sommeren går.

En natt da både Sturlaug og Åsa lå i sin seng, sa Åsa: "Er du utfordret til holmgang, Sturlaug?"

"Slik er det," sier han, "men hvilket råd kan du gi meg om dette?"

Åsa sier: "Dra du og finn Vefreya, min fostermor, og få hennes råd om dette."

"Slik skal det bli," sier Sturlaug.

Han drar nå og møter Vefreya. Hun var ute og tok godt i mot dem og de ble der om natten. Om morgenen spør Sturlaug henne til råds om dette. Vefreya sa: "Hvem skal du nå gå holmgang mot?"

"Framar heter han," sier Sturlaug, "bror til Kol den slue."

Hun sier: "Forskjellige menn, og det er ille at dere skal forsøke å drepe hverandre fordi Framar er en svært djerv mann av beste ætt mens Kol var den verste mann av trelleætt. Om lykken vil så blir dere heller venner enn fiender, men skjebnen får styre dette og jeg kan ikke gjøre noe her, men Svipud, fostersønnen min, skal dra med dere."

Nå dro de av gårde og stanset ikke før de kom til øst til elva og der red Framar på den andre siden. De møttes og utvekslet nytt, steg av hesten og satt opp teltene og sov om natta.




12. Kamp mellom hærmennene.

Om morgenen sto de opp tidlig og dro til holmen og satte seg ned på en nedfalt trestamme.

Framar sa: "Vil du at vi to skal prøve oss før mennene våre?"

Sturlaug sa: "Jeg vil gjerne ha glede av mennene mine."

Hrolf nese sto opp og sa: "Jeg skal kjempe mot deg, blåmann."

Hrolf forberedte seg villig til brytekamp og så begynte de og tok kraftige ryggtak og deres kamp ble både hard og lang. Men deres styrke var svært forskjellig for blåmannen kunne bære Hrolf hvor han ville i grepet sitt. Berserken ville da ha Hrolf i bakken, men han fikk stadig foten under seg. Denne blåmannen var stor som en rise og diger som en okse og svart som Hel. Neglene hans var så store at de lignet mer på gribbeklør enn menneskenegler. Nå bar han Hrolf bort til trestammen og ville legge ham ned over stammen, men Hrolf spente så fast i mot at de begge rykket til og blåmannen falt ned på ryggen mot en stein som knakk ryggen hans. Men Hrolf kom seg raskt på føttene og løp til med stammen og slo straks blåmannen i hjel. Hrolf var da helt blå og blodig og det var revet kjøtt av beina hans.

Sturlaug takket han vel for sin innsats.

Så var det en mann som var med Framar og het Tord. Han var en stor og sterk mann og kom fra øst i Svitjod. Hravn den høye gikk mot ham og de hadde en duell med store hugg, men det endte med at Tord felte Hravn.

Nå gikk Jøkull fram og sa: "Hvem vil gå mot meg?"

En mann som het Frost sto opp og sa: "Det er vel best at jeg går mot deg for frosten herder jøkullen."

De slåss lenge, helt til Jøkull ble felt av Frost. Sturlaug synes at fosterbrødrene hadde hatt store tap og det ble bestemt at ikke flere av dem skulle slåss.

En finne var med Framar og han ble sendt mot Svipud. De gikk nå mot hverandre og slåss hardt og raskt slik at en ikke kunne se hvor sårene deres kom fra. Da de hadde slåss litt til da ble de brått borte og i deres sted stod det to hunder og beit hardt. Og så brått var hundene borte, men folkene hørte noen ulyder i luften og da de så opp så de at to ørner fløy i lufta og rev av hverandre fjærene med nebb og klør slik at blodet falt på marken. Det endte slik at den ene falt død ned til jorden mens den andre fløy vekk, men folkene visste ikke hvem dette var.


13. Sturlaugs og Framars holmgang.

Framar sa: "Nå er det best at vi to prøver oss mot hverandre."

"Det er jeg klar til," sier Sturlaug.

Nå kaster de fellen under føttene sine og Sturlaug trekker fram Vefreyjunaut, men da Framar ser dette sier han: "Hvor fikk du Vefreyjunaut fra?"

Sturlaug sier: "Du skal ikke bry deg med hvor det kom fra."

Framar sa: "Jeg ville ikke ha gått holmgang mot deg om jeg hadde visst dette likevel fikk jeg ikke før nå frykt i mitt bryst."

Framar sier opp holmgangsloven og Sturlaug skal hugge først. Han hugg til Framar i hjelmen hans som føk av og traff så skjoldet og kløyvde dette ned til enden og festet seg i jorden, men sverdodden traff brystet i gjennom brynjen og øyenbryn og bein. Straks rant det blod i øynene så han ikke kunne se og det hovnet fælt opp. Framar hugg da til Sturlaug og kløyvde hele skjoldet hans. Sturlaug hugg da til Framar for annen gang og det gikk likeledes, og Framar var nå kampudyktig.

Han setter seg ned og sier: "Du har den største uvenn i hendene dine for sverdet ditt er fullt av gift og sinne, og hugg av meg hodet først for jeg vil ikke leve i vanære."

Sturlaug sa: "Vil du be om livet av meg?"

Framar sier: "Jeg kunne godt tenke meg å be om livet, men livet mitt er nå ødelagt."

De flyttet han nå fra øya og inn i teltet hans, men det var lite håp for ham. Da dette var gjort da hører de et stort brak og da de kom ut var Vefreyja kommet i en vogn og hun spurte hvorledes det gikk med dem. De svarte at Framar kom til å dø.

Hun sier: "Bær han ut hit, ikke skal han dø her."

Det ble gjort slik hun bad om. Sturlaug sier: "Vil du ha flere menn med når du drar?"

"Ikke vil jeg det," sier hun, "jeg drar alene."

Vefreyja kjører av gårde med Framar, men de er igjen. Natten går og om morgenen gjør Sturlaug seg klar til sin ferd.

Frost går bort til Sturlaug og sier: "Jeg vil gjerne dra sammen med deg og dine fosterbrødre."

Sturlaug sa: "Jeg får en god erstatning for Jøkull om du kommer i stedet."

Nå ble han gjort til Sturlaugs fosterbror, siden red de av gårde og stoppet ikke før de kom til Vefreyja. Og da de kom dit var både Svipud og Framar helt friske. De var der om natta som gode gjester.

Om morgenen tok Vefreyja til orde: "Det vil jeg, kjære Sturlaug, at du og Framar sverger fosterbrødreskap med hverandre fordi han er den djerveste kar i alle ting."

Sturlaug svarer: "Du skal bestemme; da vil det gå meg best."

Nå sverget de fosterbrødreskap, Sturlaug og Framar, og hver av dem skal nå hevne den andre som om de var ektefødte brødre.




14. Kongen ga Sturlaug en sendeferd.

Etter dette red de av gårde inntil de kom nær jarl Hrings borg. De syntes det virket underlig der for tunet var dekket av folk. Kong Harald hadde kommet dit med fire hundre menn og planla å brenne inne jarl Hring og Åsa den fagre, hans datter. De så nå at flammene dekket alt og at kongen brente ned hele borgen.

Da så Sturlaug og de andre hvorledes noen kom opp fra jorden i en rydning og de dro dit og så at det var jarl Hring med hele hirden hans som kom dit. Også Åsa den fagre var med ham. Det ble stor gjensynsglede mellom dem alle.

Etter dette red alle sammen for å møte kongen mens han holdt på å brenne. De var alle velbevæpnet og hestene deres hadde brynje på. Sturlaug sier så: "Det er bedre å møtes her, konge, enn i løftingen, men ille gjør du for du er både hjerteløs og svikefull."

Kongen svarer: "Ikke bryr jeg meg om dine onde ord, men det skal du vite, Sturlaug, at du skal aldri kunne kjenne deg uredd her i landet før du bringer meg urarhornet; det som jeg mistet i gamle dager. Og jeg skal gi deg et navn med denne sendeferden. Du skal hete Sturlaug den arbeidsomme. Dette vil festes på deg fordi at fra nå av skal du og fosterbrødrene ha det travelt, mens dere lever, hvis dere kommer tilbake fra denne ferden uten dette."

Sturlaug sier: "Hvor skal jeg lete etter dette?"

Kongen sier: "Det får du selv finne ut."

Sturlaug sier: "Uklokt er det at jeg skal dra på denne sendeferden din," sier han, "men alt det vanskelige som du pålegger meg skal jeg våge livet for."

Kongen gikk ikke i kamp med dem fordi han syntes at fosterbrødreflokken så sterk ut, både hva gjaldt styrke og våpen. Ingen av dem ba de andre leve vel, og så skiltes de nå. Sturlaug og hans folk red nord til Namdalen og ble der om vinteren.

15. Sturlaug søker nytt om urarhornet.

En dag kom Åsa og talte med Sturlaug og sa: "Må du gjøre en sendeferd?"

"Slik er det," sier han, "men hvilket råd kan du gi meg om hvor jeg skal lete etter dette hornet?"

Åsa sier: "Finn Vefreyja, min fostermor, og få råd av henne."

Og straks etter neste dag gjorde de seg klar og red til Vefreyja. Hun var ute og tok vel i mot dem og de var der om natta.

Om morgenen sa Sturlaug til Vefreyja: "Hva kan du fortelle meg om det hornet som kalles for urarhornet?"

Hun sa: "Jeg verken kan eller vil fortelle deg noe om dette hornet."

Sturlaug sa: "Vet du om noen som kan fortelle meg noe om det, for jeg vil gjerne vite det."

Vefreyja sier: "Jarngerd heter en kvinne; hun er min søster. Far til henne og få greie på hva hun har å fortelle."

De red nå av gårde og stoppet ikke ferden før de kom dit som Jarngerd styrte, og de var der om natten. Sturlaug spurte Jarngerd hva hun kunne fortelle om urarhornet.

Hun sier: "Det kan jeg ikke fortelle noe om, men jeg vet om en kvinne som kan vite dette."

Sturlaug spurte hvem hun var. "Snælaug heter min søster. Hun er gift med kong Hrolf i Hundingjaland, men dere har ikke sjanse til å reise dit fordi en slik ferd vil være for stor til at dere kan komme tilbake."

Etter disse nyhetene red fosterbrødrene hjem.




16. Fosterbrødrene finner trollkjerringer.

Det neste å fortelle er at Sturlaug noe senere begynte på sin ferd sammen med fosterbrødrene og han hadde hundre menn og et skip. Sturlaug talte med Hring jarl og sin far og ba dem om å ta seg av Åsa og all hans eiendom mens han var borte.

Nå seilte de nordover utenfor Hålogaland, Finnmark, Vatnsnes og inn i Austervika. Der kastet de ankeret, gjorde seg klare og lå der om natta. Etter dette kastet de lodd om vakta og Åki skulle holde vakt den første tredjedelen av natta, Framar den andre og Sturlaug den siste.

Og da alle menn på skipet var sovnet bortsett fra Åke så tok han en båt og rodde langs landet til et nes. Han hører at noen går oppe i berget. Åke tok da til orde og sa: "Hvem er det her jeg skal hilse; mann eller kvinne?"

Da fikk han dette svaret: "Visst er dette en kvinne."

"Hva heter du som går så stille?"

"Jeg heter Torfa," sier hun, "men hvem er det som er i båten?"

"Åki heter han," sier han.

"Ikke er vel Åki Jarngerdarson kommet her?", sier hun.

"Dette er samme mannen," sier han.

"Vil du gjøre en handel med meg, kjære Åki," sier hun.

"Hva for handel," sier han.

"Det at du frakter meg til en øy som ligger her nær land. Der har min far dødd fra mye rikdom og vi er tre søstere og ingen arv har vi skiftet mellom oss. Jeg vil komme dit før de andre. To dagers bør kan jeg gi deg når det trengs best."

"Slik skal det være," sier Åki.

Så stiger hun opp i båten og han ror ut i sundet. Da han bare hadde rodd litt tok hun til orde: "Nå kan jeg vel vade til lands, mens du får dra frisk og lykkelig og jeg skal holde mitt ord godt."

Nå bretter hun opp skinnkjortelen og stiger over bord. Åki ror tilbake til skipet og vekker opp Framar, men legger seg ned selv og sovner raskt.

Framar går ombord i båten og ror bort til neset. Han hører fra berget at noen går i fjæra.

Han sier: "Er det en mann eller en kvinne på land her?"

Da var svaret: "Dette er uten tvil en kvinne."

"Hva heter du, vakre og rike?", sier han.

"Hild heter jeg," sier hun, "og hva heter du, gutten min?"

"Framar heter jeg," sier han.

"Ikke er vel Framar, bror til Kol den slue, kommet hit?", sier hun.

"Den samme mannen," sier han.

"To forskjellige," sier hun, "jeg vil gjøre en handel med deg."

"Hva slags handel er det?", sier Framar.

Hun sier: "Du skal frakte meg til øya som ligger her nær land. Der har min far dødd fra mye rikdom. Vi er tre søstere som skal arve, men jeg vil bli snytt om jeg kommer sist."

Framar sier: "Vil du da gi meg to dagers bør?"

"Det skal du få," sier hun.

Nå kom hun ombord i båten, men han syntes båten seg langt ned da hun kom i den.

Hun sa: "Vil du at jeg skal ro med deg?"

"Det lar seg ikke gjøre," sier Framar.

Da en tredjedel av sundet var igjen tok hun til orde: "Du trenger ikke frakte meg lenger ut for det er bare noen alen til lands og dit kan jeg vel vade."

Hun steg så overbord og vadet til øya. Men Framar dro tilbake til skipet og vekket opp Sturlaug. Han spratt straks på føttene mens Framar la seg til å sove.

Sturlaug går ombord i båten og ror bort langs neset. Og da han kommer nord for neset så hører han at noen går oppe i berget og ser også at ild ryker av fjellet under denne skapningen med en atgeir i handa som ikke så ut som et vanlig våpen, for dette var helt klart noe underlig.

Sturlaug spør: "Hvem skal jeg her hilse, mann eller kvinne?"

Hun sier: "Vet du ikke hva du ser? Dette er en kvinne, men hva heter du?"

"Sturlaug heter jeg," sier han.

"Hvor har du kommet fra og hvor har du tenkt deg hen, Sturlaug den arbeidssomme?" sier hun, "Hornnese heter jeg. Hvilke menn har du med deg og er Hrolf nese med deg? Jeg har blitt fortalt at han er utvalgt og raskere enn alt og alle."

"Det er sant som du sier," sier han.

"Det er særmerket," sier hun, "vil du gjøre en handel med meg?"

"Hvilken handel vil du gjøre?" sier han.

"Jeg vil at du bringer Hrolf nese til meg så jeg kan se hans kroppsbygging og utseende, for jeg har hørt mye om hans fagre ansikt. For det skal jeg gi deg den verdifulle tingen som jeg har i handa mi; det er en atgeir."

Sturlaug sier: "Hva er fint med den tingen som du tilbyr meg?"

Hun sa: "Den biter på alt den blir hugget i. Den kan bli så liten at du kan stikke den fast i klærne dine som en dragnål. Alle steder du drar vil denne kunne hjelpe deg til å få det du ønsker og det du trenger."

Sturlaug sier: "Da kan vi gjøre en handel."

Han dro nå til fosterbrødrene sine og vekker opp Hrolf nese og ber ham følge med seg. De drar nå bort til berget hvor kjerringa skjulte seg. Hrolf setter seg framme på berget og lar føttene gli frem. Han hadde kledd seg med en lodden geitekappe og på hodet en diger kalvebelg hvor halen sto ut midt på hodet hans. Ansiktet hans var gnidd inn med kjelesot og en pinne var satt i munnen hans slik at det sto store kuler ut i kinna. Han hadde et oksehorn i hendene og svinebelger på hver fot. Da han satt slik trodde han ikke at alle synes han så bra ut, der han satt på berget og gapte mot månen som skinte klart.

Etter dette dro Sturlaug for å møte Hornnesa. Hun tok vel i mot ham og sa: "Hvor er Hrolf nese?"

Sturlaug sa: "Se opp her på berget og se hvor han sitter."

Hun snur seg og ser hvor han er og holder hendene for øynene og tenker litt som en kan vente seg, og sier: "Det er sant at denne mannen er fullkommen og ikke har det vært overdrevent det som har vært sagt om denne mannen som er så staselig."

Nå begynner hun å vokse svært og så strekker kjerringa seg opp i berget og synes ikke å få nok av å se på ham der han var.

"Ikke kan jeg si annet enn at den kvinne er lykkelig som kan få denne mannen."

Sturlaug ser nå at hun prøver å få tak i føttene hans og vil ikke vente på dette, men hopper ut av båten på en stein og stikker henne med atgeiren slik at den går gjennom henne. Hun faller da ned over ham, og han for da ned i vannet og måtte kave seg ut under henne mens båten gikk rundt. Han fikk båten på rett kjøl mens hun døde der.

De dro så tilbake til sine reisekamerater og fortalte dem hva som hadde hendt og disse var svært fornøyd med det.

17. Om mottagelsen i Hundingaland.

Etter dette seiler de for god bør til de ser land. Dette var dekket av tett skog og de kom til en bortgjemt fjord. De seilte inn fjorden og la til i en bortgjemt vik og kastet anker her. Sola sto her i syd og de gikk i land.

Sturlaug spurte: "Hvilket land tror dere dette er som vi her er kommet til?"

Framar sier: "Hundingaland, etter hva min bror Kol har fortalt, og tre av oss skal gå i land her, Sturlaug, Åki og jeg. Dere andre skal vente her til tre dager er gått. Hvis vi ikke er kommet tilbake da må dere råde dere selv."

De gikk nå i land og inn i en tykk skog og lagde merker på trestammene etter hvert som de gikk innover og omsider kom de ut av skogen og så mange og store bygder, borger og slott. En av borgene og hallene så de at var mye større enn de andre og de dro dit. Det sto menn i døra og hakene deres var grodd fast i brystet deres. De gjødde som hunder. Nå mente de å vite hvor de var kommet. Disse mennene nektet dem å gå inn.

Sturlaug trakk da Hornnefjunaut og hugg dørvokteren i to og fosterbrødrene hans drepte den andre.

Etter dette gikk de inn i hallen og sto ytterst på hallgulvet. Åki ser at det sitter kvinner på veggbenken. En av dem var lett å kjenne for hun var mye fagrere enn de andre.

Åki kjenner denne kvinnen fra sin mors fortelling så han går bort til veggbenken, opp på stigen og legger begge hendene rundt halsen hennes og sier: "Vær hilset, frendkone."

Hun snudde seg mot ham og hilste ham. Kong Hundolf ser dette og liker det ikke for han tålte ikke at menn så på dronninga hans. Så kan en tenke seg hvor sint han ble når en utenlandsk mann omfavnet henne og kysset henne foran øynene på ham og gjorde en slik ulykke. Han stupte nå fram foran bordet og kalte på hirdtjenerene og det ble blåst i lur overalt.

Åki sa: "Her er jeg kommet for å treffe deg, frendkone, jeg ønsker at du forteller meg om urarhornet, eller hvor en kan finne det."

Hun sa: "Hvem er disse mennene?"

De sa navnene sine.

Hun sa: "Ille er det at dere er kommet her, for dere vil alle dø her og derfor trenger jeg ikke å fortelle dere om urarhornet."

Åki sa: "Siden vi snart skal dø da synes vi det er bedre å kjenne sannheten, som du kan fortelle oss, om hornet."

Hun sier: "Det fortelles at det står et hov et sted i Barmland som er helget Tor og Odin, Frigg og Frøy og bygget av kostbart tre. Den ene døra vender mot nord og den andre mot syd. Der inne er Tor alene. På bordet foran ham ligger urarhornet så fagert å se som gull. Men Sturlaug skal alene gå inn i hovet for han er den eneste som kan fullføre dette, men han skal ikke ta hornet med bare hender fordi dette er fullt av gift og trolldom. Men lite vil dere få ut av dette for dere skal alle dø og det er stor skade for slike menn så djerve som dere fosterbrødrene er."

Sturlaug sa: "Det skal hundingene finne ut at om vi faller, selv om vi er få, så skal de få seg en blodig nese."

Og i samme øyeblikk strømmer Hundolf og hans menn inn i hallen og gikk raskt mot dem, men de verget seg godt og tappert og drepte tretti menn før de ble overmannet. Så ble de tatt av alle klærne bortsett fra linbuksa og drevet ut av hallen med sveipeslag og stukket med spydodder og jaget ut i skogen og inn i en rydning. Der var det to steiner som var hule inni og de ble lagt inn i den lille steinen og den store ble veltet over dem og det var meningen at her skulle de sulte i hjel. Steinen som de var i sto på en haug. Nå gikk hundingene bort og mente at de hadde hevnet sin skam skikkelig.

Nå er det å fortelle at Sturlaug og de andre var i steinen, og Sturlaug sa: "Hvordan synes dere det går nå?"

De følte seg vel fordi alle var uskadd. Sturlaug sa: "Hva var det jeg ble stukket av i leggen før vi ble fratatt klærne?" Han tok med hendene sine og finner der det lille jernet som var dragnåla. Dette var atgeiren hans, og han sa nå at den skulle bli så stor at han kunne bruke den til det han måtte, og brått ble den så stor at den hugg i steinen til den kom gjennom og de alle kom seg ut.

De løp nå til reisekameratene sine og det ble stor gjensynsglede.


18. Sturlaug fikk tak i Urarhornet.

De gjorde seg nå klar til å dra bort og rodde utover fjorden. Åki sa: "Det sier jeg at aldri hadde jeg mer trengt en bør enn nå."

Nå kommer straks en god bør som de seiler i til de kommer til Bjarmland og frem til elva Vina. De kunne se landet opp på vestsiden av elva at der var store enger og et skinnende hov som synes å lyse over alt rundt fordi det var dekket med gull og edelsteiner.

Sturlaug sa: "Nå skal vi snu skipene så skutestavnen peker mot land og en trosse skal være festet i land om vi raskt skal måtte dra, og vi skal ha årer ute og være klar for alt, men bare Framar og jeg skal gå i land."

Nå gikk de på land, og også Hrolf nese, og dro til hovet. Og da de kom til hovet så var dørene der de hadde blitt fortalt. De gikk mot den døra som vendte mot nord fra hovet fordi det var den eneste som var åpen. Da så de at innenfor dørterskelen var en grav full av gift og dernest en stor slå over inngangen, men i døra var det muret rundt grava slik at giften ikke skulle søle til dørterskelen.

Og da de var kommet til hovdøra da kommer Hrolf nese der og Sturlaug spurte hvorfor han hadde kommet dit. Han sier: "Jeg ville ikke nekte meg den æren å gå i hovet med deg."

"Det er ikke noe å håpe på," sier Sturlaug; "jeg skal gå alene i hovet."

"Du vil nekte meg den æren," sier Hrolf.

"Det er ikke min hensikt," sier Sturlaug.

Han kikker nå inn i hovet og ser at Tor sitter storvokst i høgsetet. Foran ham sto et strålende bord dekket med sølv og han ser at urarhornet står framme foran Tor på bordet. Det var så fagert som om det var av gull og fullt av gift. Taflbrett og taflbrikker så han stå der, begge deler laget av lysegull. Skinnende tøyer og gullringer var festet på stenger. Seksti kvinner var inne i hovet, men det var en som skilte seg ut fra de andre. Hun var så stor som en rise og blå som Hel, diger som en merr, svartøyet og med et ondt ansiktsuttrykk. Likevel var denne kvinna svært dugelig og hun tjente ved bordet.

Da de så Sturlaug så kvad de dette kvadet:

"Kommet er her Sturlaug den arbeidsomme 

for å søke hornet 

og mange ringer; 

her i hornet er

og i hovblotet

gull og edelstener

grimt er oss i hug."

Da svarte hovgydjen og sa: "Han skal aldri komme levende herfra om jeg får råde, eller min tro eller forbannelse komme i vegen for ham," og kvad:

"Han skal hos Hel

nyte sin hvile

men mangeslags

pine venter ham;

da vil Sturlaug

den arbeidsomme

ligge skåret opp

av kniver."

Etter dette gjør Sturlaug seg klar til å gå inn og forbød sine fosterbrødre å følge seg. I hovet sto det tre heller så høye at de rakk en mann til brystet og mellom dem var dype graver fulle av gift og han så at han måtte løpe inn over dem før han kunne komme dit hvor urarhornet var.

Nå reiser Sturlaug seg opp og løper modig og djervt inn over alle hellene og griper hornet fra bordet raskt, uten å nøle, og tilbake samme veg. Hovgydjen står oppblåst og har et tveegget sverd. Han synes det virker som om det brenner ild på eggen. Hun griner stygt mot ham og viser ham tennene i raseri, og nå ble han rådvill. Men da Sturlaug kom til hella så ser han at Hrolf nese løper inn over hellene, snur dit hvor Tor og Odin er foran ham, griper taflebrikkene og legger de inn under kjortelen sin og løper fram langs hovet. Han ser nå at hovgydjen løper etter ham mens hun skjærer tenner. Opp på hellene løper han og prøver å komme ut, men hovgydjen griper ham i kjortelen og svinger ham rundt i lufta, og slenger ham ned ved hella slik at han brekker ryggen. Hrolf nese døde der med stor ære.

Etter dette løper hovgydjen ut og skriker med så mye raseri, villskap og vannvidd at dvergmålet ga gjenlyd i hver en klippe og tue som var i nærheten. Hun ser nå hvor Sturlaug farer og løper etter ham og slår mot ham. Han verger seg med stor djervhet og klokskap. I neste nå ser Sturlaug at en mann kommer ut av skogen, så en til og enda en. Så kommer det menn ut fra alle kanter. Sturlaug hopper unna, og hun går mot ham med enda mer raseri når hun ser flere menn komme i mot. Han løper nå mot henne med Hornnefjunaut og støter sverdet gjennom midjen hennes så odden står ut mellom akslene hennes. Hun står så fast imot at han mister atgeiren og stanser opp litt mens hun dør der. Sturlaug løper nå ombord på skipet og hugger straks trossa, men bjarmene kommer med stor styrke mot Sturlaugs skip.

Framar sa da: "Det ber jeg om at nå kommer den børa som Grimhild lovet meg."

Og straks kom en sterk bør slik at hvert tau sto spent og de seilte bort. Bjarmene fulgte etter så langt de klarte så noen omkom i uværet mens andre ble drept i kamp.

De som kom tilbake syntes de var heldige.

19. Sturlaug leverte hornet.

Sturlaug og de andre seilte nå ut på havet. Ikke noe er fortalt om deres ferd før de kom til Vermaland, hvor de la til lands og spurte om nytt. De ble fortalt at jarl Hring var reist fra landet til Svitjod. Siden dro de for å møte kong Harald, gikk inn i hallen og bort til kongen og hilste ham. Sturlaug sto foran kongen og holdt urarhornet, men kongen satt i høgsetet sitt og var så opphovnet av raseri at han ikke klarte å si ett ord.

Sturlaug sier: "Nå er jeg kommet tilbake, konge, fra denne sendeferden; selv om du ikke gjorde regning med det. Men du skal få se at det er sant og ta nå hornet som jeg har med."

Kongen svarte ikke og ble bare sittende der. Sturlaug kaster da hornet mot kongens nese så det straks kom blod ut av nesa hans, og fire tenner i kjeften hans brakk. Etter dette dro Sturlaug øst til Svitjod og fant der Hring, sin måg, og Åsa, sin kone, og sin far.

På den tiden styrte en konge over Sveariket som het Ingifrøy. Sturlaug og fosterbrødrene hans tok landvern for riket hans og herjet vidt og bredt og hadde stadig seier, hvor enn de dro. Slik gikk det tolv vintrer, da ga kong Ingifrøy Sturlaug kongsnavn og mye rike sammen med seg og han og fosterbrødrene hadde landvern.

20. Sturlaug herjer hos bjarmene og hundingene.

En gang gjør Sturlaug det klart at han vil dra til Bjarmland og han samlet mye folk og fosterbrødrene hans kom til ham. Intet er kjent om deres ferd før de kom til Bjarmland og brant og plyndret det de klarte. De gjorde mye vondt mot andre. Røndolf, kongen over Bjarmland, blir klar over dette og samler straks folk, men får bare samlet få. Og straks de møttes blir det straks den hardeste kamp; der kunne en se mange tykke skjold bli kløyvd, brynjer bli hugget, hoggspyd bli brutt av skaftene, og sverd brukket og mange hodeløse som siger til marken. Denne kampen endte slik at kong Røndolf falt sammen med mye folk. Og etter dette storverket legger Sturlaug under seg hele Bjarmland. Han fikk tilbake igjen atgeiren Hornnefjunaut og mange andre gode eiendeler.

Og etter han var ferdig med dette storverket da ønsket han å dra til Hundingaland mot kong Hundolf. Han kaller sammen hæren sin til denne nye ferden og det fortelles ikke noe om ferden før de kom til Hundingaland. De dreper menn og tar fe og brenner by og bygd overalt der de kommer. Dette får kong Hundolf høre om og samler folk og drar straks mot Sturlaug. Straks de møtes går de i kamp mot hverandre med harde angrep og store hugg. Sturlaug går ofte i gjennom fylkingen deres og begge hendene hans er blodige til akslene der han deler ut store hugg og slenger mange hodeløse til marken.

Det er sagt at kong Hundolf gikk vel fram og Sturlaug ser at han hugger ned merket hans. Dette liker han lite og går tungt fram med sverdet Vefreyunat trukket og mot kong Hundolf og hugger til ham med sverdet i hjelmen, og kløyvde hele han og hodet og buken og brynja og hesten i stykker på midten. Sverdet fester seg i jorden. Sturlaug og hans menn felte Hundolf og mengder av hans folk og kong Sturlaug fikk en fin seier.

Siden dro de av gårde og da dro Snælaug med dem og det fortelles ikke noe om ferden deres før de kommer tilbake til Svitjod.

21. Om høytidelige løfter.

Om vinteren etter hadde Sturlaug juleveitsle og ba til seg mange stormenn. Og da mennene hadde satt seg den første julekvelden sto Sturlaug opp og sa: "Det er vanlig at folk lager noen nye gleder som tidtrøyte for de som er kommet. Nå skal jeg avlegge ett høytidelig løfte som er slik at jeg skal finne ut opphavet til urarhornet før tre juler er gått, eller dø."

Da står Framar opp og sier det løftet at han skal komme i senga til Ingibjørg, datter til kong Ingvard i Gardariket og ha kysset henne før tre juler er gått, eller dø.

Sighvat den store gir det løftet at han skal følge fosterbrødrene hvor hen de vil dra, eller i hva de vil gjøre. Nå ble det ikke gjort flere høytidelige løfter. Jula gikk og ikke noe nytt skjedde og etter veitsla dro hver og en hjem med gode gaver.

Det fortelles at Sturlaug dro til Vefreya og at hun tok vel i mot ham og at han fortalte henne om løftet sitt. Hun ga ham da gode råd som det senere skal vise seg. Sturlaug dro deretter hjem og var svært fornøyd med sin ferd. Tiden gikk nå og alt var stille.

22. Om Mjøll og Frost.

Det fortelles at en dag kaller Sturlaug Frost til seg og sier til ham: "Jeg har en sendeferd til deg."

Han spurte hva slags det var. "Du skal dra nord til Finnmark og levere denne runepinnen til datteren til kong Snæ."

Han sier ja til ferden og gjør seg så klar til å dra og seiler av gårde. Da han kommer til Finnmark går han til kong Snæ og hilser ham. Kongen hilser vennlig på ham og spør ham om navnet. Han sier han heter Gjest, "og jeg ber Dem om at De tar i mot meg."

Kongen sa at det skulle han gjøre. Han er fåmælt og legger seg ikke opp i det som skjer. Hele vinteren var han der og kongen var vennlig mot ham. Nær kongens hall var en liten stue med to gjerder som var så høye at bare flygende fugler kunne komme over dem. Stadig sitter Frost ved gjerdet og prøver å få øye på Mjøll kongsdatter, men klarte det ikke. Vinteren går, men ikke noe hender.

En dag da kongen drev idrettsleker sammen med mennene sine går Frost til gjerdet og ser at både det og stua er åpen. Han går inn der og ser at der sitter en kvinne og greier seg med en gullkam. Håret hennes lå på en dunpute hos henne og var så fagert som silke. Han ser nå utseendet hennes og han synes at han aldri hadde sett en kvinne som var så vakker som hun. Nå klarte han verken å stå rolig eller å vise seg som han ønsket, men tar runepinnen og kaster den i fanget hennes. Hun børster bort håret og tar runepinnen og ser på den og etter at hun hadde kikket og lest så kikker hun ut mot gjerdet, og smiler, og likte det som var ristet på runepinnen svært godt. Nå kom hennes tjenestepiker inn i stua, men Frost gikk bort og tilbake til hallen og kunne verken sove eller spise på grunn av de bekymringene han hadde om ferden sin.

Og da alle mennene sov tok noen på brystet til Frost. Han griper om handa og en gullring falt fram på håndleddet. Nå sto han opp og gikk ut. Der sto Mjøll kongsdatter og spurte: "Er det sant det som er ristet på runepinnen?"

"Sant er det," sier han.

Hun sa: "Sturlaug og jeg kan gjøre en avtale, for det er ingen mann i verden som jeg synes bedre om. Jeg vil gjerne være hans frille om han ønsker det. Ikke skal jeg spare verken på favntak eller høviske godord, kyss eller kjærlighet."

"Dette vil han gjerne be om," sier han, "hvis du kommer til ham."

"Er du da klar, Frost?" sier hun.

"Jeg har vært klar lenge," sier han. Hun går da til døra i hallen og sier der noen trolldomsord før hun går av gårde. Etter dette drar de, men Frost kan knapt følge henne. Hun sa: "Du er langsom, kjære Forst, hold fast under beltet mitt."

Han følte det som om han ble fylt av luft så raskt beveget hun seg. Og ikke noe fortelles om ferden deres før de kom til Svitjod. Kvinnene der tok Mjøll kongsdatter inn i stua, men Frost fant Sturlaug og fortalte ham om ferden sin og det som var hendt.

Sturlaug sa: "Nå er reven gått ut av hiet, og nå skal du feire bryllup og gå i min beste skrud, så hun tror at du er meg, for vi to er svært like på alle måter."

Frost sa: "Jeg skal følge alle dine råd."

Da sier Sturlaug: "Det vil jeg, Frost, at du går til sengs med Mjøll kongsdatter og at du spør henne om hvilket opphav urarhornet har, fordi hun er den eneste som vet det, og jeg skal stå ved teltet mens dere taler om dette."

Han sa at han skulle gjøre dette og så går han inn i hallen med mange menn, og kledd i sin beste skrud, og setter seg i høgsetet og prøver på alle måter å ligne Sturlaug. Mjøll er svært blid mot brudgommen og synes det beste om ekteskapet.

Slik går kvelden til de kommer i samme seng, da snur bruden seg mot brudgommen og taler svært blidt med ham.

Frost sier til henne: "Hvordan synes du det har gått?"

"Nå synes jeg alt har gått slik jeg ønsket, kjære Sturlaug, sier hun, "synes ikke du også?"

"Slik synes jeg også det er," sier han, "men det er en ting som jeg ønsker at du forteller meg."

"Hva er det?" sier hun.

"Det har seg slik," sier han, "at jeg er nødt til å få greie på hvilket opphav urarhornet har."

"Det kan jeg fortelle deg," sier hun. "Først må det fortelles at kong Harald herjet over hele landet og hadde stadig seier der han kom, men stadig kom det store uår over hele landet, særlig i Bjarmland, slik at både folk og fe døde. Da tok de et dyr og blota og kalte dette ur. Det gapte slik med kjeften så inn der kastet de gull og sølv og styrket det på denne måten slik at det ikke fantes et dyr som var skadeligere og verre. Det tok da til å ete både folk og fe og knuste alt under seg og la alt øde vest for elva Vina, slik at ikke noe levende kom unna. Ingen var så tapper at han våget å gå mot dette dyret før kong Harald fikk disse nyhetene og at det der var håp om å vinne store rikdommer. Han dro dit med tre hundre skip og kom til Bjarmland. Der hendte det at kong Harald sovna og en kvinne kom til ham og hørtes heller gjev ut.

Hun sa til kongen: "Her ligger du og tror at du kan seire over dyret vårt, som heter ur."

Kongen sa: "Hva er navnet ditt?"

"Godrid," sier hun, "og jeg er like opp i landet her, og hvis du vil ha mitt råd da skal du dra opp i landet i morgen med halvparten av dine krigere, så kan du se dyret. Det blir nok redd for alle folkene og drar seg unna mot sjøen. Da skal du løpe på det med alle de andre og løfte en stor stokk å slå det med. Dyret løper nok unna og ut i sjøen og da kan Godrid løpe foran det, men det kan tvinge meg under seg i dypet og holde under. Etter dette kommer det opp dødt. Da kan du ta det, men jeg skal ha en utvalgt del av dyret, og det er hornet som står foran på hodet."

"Slik skal det være," sier kongen. Natta gikk og alt skjedde slik hun hadde sagt, at de fikk vunnet over dyret. Da kom denne kvinnen og tok hornet. "Det samme som du tok, kjære Sturlaug, i hovet i Bjarmland. Nå har jeg fortalt deg hvilken opprinnelse urarhornet har."

Han sier: "Nå har du gjort vel."

Og etter dette går Sturlaug bort og så blir det tent på og både Frost og Mjøll blir brent til kalde kull, så begge to døde der. Dette var alt Vefrøyas råd fordi Mjøll var så trollkyndig at hun snart kunne ha kastet trolldom over både Sturlaug og Vefrøya om hun hadde visst dette på forhånd.

   

23. Åki fikk Ingibjørg.

Nå må det fortelles at kong Sturlaug og Åki sendte Sighvat den store øst til Gardariket for å be om Ingigerds kongsdatters hånd. Han har ti skip og seiler til Gautland. Så reiser han vel og djervt til han kommer til Gardariket og drar for å møte kongen, og hilser verdig på ham. Kongen hilser varmt igjen og spør hvem han er.

Han svarer: "Jeg heter Sighvat og mitt ærend her er å be om Deres datter Ingigerds hånd for Åki, fosterbroren min."

"Det er både det," sier kongen, "at dere fosterbrødrene har mye for dere, så dere syns at dere er gjevere enn konger; og dere ønsker at jeg skal gi vekk både rikdom og kvinner, land og bønder for å gi den trellen Sturlaug min kongsdatter. Ta ham og heng ham i den høyeste galgen."

Sighvat for ut av hallen og kom seg unna til skipet hvor han ba sine menn om å reise raskt inntil de kom hjem og kunne fortelle Sturlaug hvorledes turen hadde gått.

Sturlaug gjorde seg nå raskt klar og fosterbrødrene fulgte ham vestover til Gautland. Kong Sturlaug tok kong Dag tilfange for han hadde ikke nok mannstyrke til å kunne møte dem. Sturlaug ga ham to valg, enten at han giftet bort sin datter med Åki eller han ville bli drept.

Og fordi at kongen syntes han var overvunnet så valgte han å gifte bort sin datter med Åki. Åki festet så Ingibjørg og dernest ble det gjort klart til veitsle og der fikk Åki Ingibjørg kongsdatter og han ble boende der fra da av og er således ute av denne saga.

Siden dro Sturlaug hjem til sitt rike og satt i ro.

24. Om Framars frierferd.

Nå må det fortelles om at Framar ville gjennomføre sitt høytidelige løfte. Han gjør seg nå klar til å dra fra landet med seksti skip og dro i Austerveg og herjet om sommeren og dro med sin hær til Aldeigjuborg. Der hersket kong Ingvar som var en klok mann og en stor høvding. Ingigerd het datteren hans. Hun var vakker å se på, svært klok og god i legekunst, og mange mennesker kom til henne når de trengte legehjelp. Det ble sagt at hun skulle velge seg en brudgom selv. Mange høvdinger hadde fridd til henne, men hun hadde vist dem alle bort med høviske ord.

Framar sendte mennene sine til Aldeigjuborg for å møte kong Ingvar og be om hans datters hånd.

Kongen svarer dem at han skal stevne til ting og ber ham om å komme der, - "og skal hun selv velge seg en mann."

Framar ventet nå til den dagen da tinget skulle være. Han gjorde seg da klar med sin fineste kongskrud og drar til tinget med mye folk. Der lar han en stol settes under seg. Kong Ingvar kommer dit med mange stormenn.

Kongen spør: "Hvem er den mannen som er så gjev?"

"Jeg heter Snekoll," sier han, "og er kommet hit i det ærend å be om Deres datter."

Kongen sier: "Hvor er ditt land og dine undersotter; svært fjernt og fremmed?"

"Jeg tenkte å bringe deg både framgang og sjeldne ting om jeg ble din måg," sier Framar.

Kongen sier: "Har du da ikke hørt at hun skal selv velge seg en mann?"

"Hørt dette har jeg," sier han.

Det ble sendt bud etter Ingigerd og da hun kom til tinget hilste hun på sin far. Han tok i mot henne vennlig og høvisk.

"Du må hilse på denne frieren her, datter," sier han.

"Hvem er han?" sier hun.

"Snekoll heter han," sier kongen.

"Det kan være like bra," sier hun og går foran denne store mannen og ser på ham en stund, og sier smilende: "Djerv mann er du," sier hun, "likevel syns dere fosterbrødrene at dere har større ære enn kongen. Jeg kjenner deg godt, Framar," sier hun, "og du trenger ikke å skjule deg for meg."

Etter dette ble tinget oppløst.

25. Om Framar og Ingigerd.

Framar dro til skipene og seilte ut til øyene nærmest land. Der lot Framar telt reises på skipene og siden tok han på seg kjøpmannsklær og gikk til hallen og ba om å få vintertilhold. Kongen gir ham det og han kaller seg Gjest. Han prøvde ofte å komme i stua til kongsdatteren, men han klarte det aldri.

En dag hendte det at han gikk bort fra hallen og langs en sti. Da hørte han menneskestemmer nede under bakken. Han ser åpningen på et jordhus og stiger ned, og ser der tre seidmenn.

Han sa: "Det er godt at vi har møttes. Jeg skal fortelle om dere."

De sa: "Gjør ikke det, Framar, og vi skal gjøre det du ber oss om mot hvem som du ber oss om."

Da svarer Framar: "Du skal kaste lepra på meg, men jeg skal bli frisk igjen, når jeg vil."

"Slik skal det være," sier de, "og det er ikke for vanskelig for oss å klare dette."

De vrengte da hele huden hans så han ble dekket av skorper og byller fra hælene til nakken og deretter gikk han bort til kongsdatterens stue og satte seg under gjerdet.

Ingigerd kongsdatter sendte en av tjenestejentene sine til hallen, men da hun ser denne stakkars mannen så går hun tilbake igjen og forteller kongsdatteren om denne mannen, "som trenger din miskunn."

De gikk til gjerdet og kongsdatteren kikket lenge på denne stakkars mannen og ingen hadde tidligere sett noen som han på grunn av hans sykdom.

Kongsdatteren sier: "Ynkelig er denne mannen og svært syk og likevel må du klare mer for å kunne få meg, før du sviker meg, for jeg kjenner deg, Framar, for du er frisk i begge øynene, uansett hva slags galenskap som du finner på."

Så gikk hun tilbake til sin stue mens Framar dro bort til seidmennene som tok av ham denne forferdelige sykdommen. Han dro så bort og ble ikke sett på en stund.

26. Framar gjennomførte løftet sitt.

Han gikk inn i skogen og langs stien da han så en storvokst mann komme mot seg som holdt med begge hendene over magen. Mannen hadde brynje på og hjelm på hodet, men akselbandet til sverdet hang framme på brystet hans. Det var Guttorm, hans fosterbror, som var kommet og det ble stor gjensynsglede mellom dem. Framar spør hvorfra han kom og han fortalte at han hadde kjempet med Snekoll viking og der hadde drept både menn og fe, kommet seg bort såret, og spurte nå hvor langt det var til kongsdatterens stue.

Framar sier: "Dit er det en dags gange."

"Det er svært langt," sier Guttorm.

Framar sier: "Hvor lenge har du gått slik?"

Guttorm sier: "To dager før vi møttes."

Framar sa: "Vår tapperhet er ulik. Jeg sørger over en jomfru som jeg ikke får og ikke har jeg vært såret i kamp, men du går slik at en kan se at innvollene henger ut; men jeg vil at du hjelper meg med å komme i stua hennes om hun tar i mot deg."

"Det skal skje, hvis jeg klarer det," sier Guttorm.

Nå dro de tilbake den samme veg som Framar dro tidligere inntil de kom til gjerdet og det var da lite håp for Guttorm. Og da de var kommet dit dro Framar bort. På denne tiden var en tjenestejente gått ut i hagen for å gjøre sitt ærende og hun fikk øye på denne mannen som innvollene hang ut av så hun går inn igjen i stua og forteller kongsdatteren hva for en mann som var kommet. Kongsdatteren ledet raskt tolv stykker ut til døra. Hun ser nå denne stakkars mannen og at han var slik såret at innvollene hang ut. Hun spør ham om navnet og han sier at han heter Guttorm.

"Er du fosterbror til kong Sturlaug?" sier hun.

"Den selvsamme mann," sier han, "og jeg ville be deg om at du ga meg noe hjelp."

Hun sier: "Kan jeg komme nærmere Sturlaug enn å helbrede fosterbroren hans? Men svik du meg ikke."

Etter dette bar de ham inn i stua. Kongsdatteren hadde en liten sykestue og det var svært hyggelig der inn for de syke menneskeskikkelsene som var der hos mykhendte kvinnfolk, og fikk medynk. Guttorm var i sykestua hos kongsdatteren en tid og ble godt stelt. Kongsdatteren var der selv mye med sine tjenestejenter og legte Guttorm med sin lærdom og kunnskap, som hun hadde rikelig av og som hadde leget og helbredet mange mennesker, menn og kvinner, fattige og rike.

En dag sendte kongen bud etter sin datter og hun dro straks med sine tjenestejenter til hallen og både stua og gjerdet sto åpen og porten var ikke låst. Framar oppdager dette og Guttorm kommer og fører ham inn i stua og så til sykestua, og han skjuler seg under teltet. Dagen går til kongsdatteren kommer i stua igjen og straks går hun til Guttorm og løser forbindingen om sårene hans som nå er svært grodd.

"Du har vært ute i dag," sier kongsdatteren, "og kanskje har du nå sveket meg."

Og mens de snakker så løper Framar fram fra teltet og tar den ene handa under haka hennes og den andre under nakken hennes og kysser henne.

Hun tok dette ille opp og ba dem raskt om å komme seg bort. "Jeg vil ikke at dere skal bli drept her foran øynene mine som hadde vært passende. Guttorm har vært her en stund og han har Sturlaug nytte av og selv om dere hadde fortjent døden med det dere har gjort så må jeg vel takke Sturlaug for hans dugelighet."

De gikk nå som hun sa de skulle. Framar dro straks bort til skipene sine og satte kursen til Svitjod og fortalte Sturlaug hvordan det hadde gått med saken hans og ba ham om hjelp.

27. Hærferden til Aldeigjuborg.

Han syntes godt om dette og lot samle folk fra hele riket sitt og gjorde klar sin store skipsflåte, slik at han fikk samlet tre hundre, på alle måter, velutstyrte skip. Så dro han til Gardariket med stor glede og heder. Da de kom i land løp de opp med hæren og drepte og brant mennesker og eiendom.

Da det så hadde gått en stund ble de oppmerksomme på en stor samling av folk, for Snekoll og kong Ingvar hadde blitt klar over dette og nå gjorde hver av dem seg klar mot den andre. Og da de møttes ble det den hardeste kamp og de skarpeste angrep som hver av dem klarte å gjøre. Sturlaug gikk i kampen uten skjold som han pleide og fosterbrødrene slåss med stort mot og djervhet. Slaget varte i tre dager og det var stort mannefall.

I denne kampen med Sturlaug falt kong Ingvar og Snekoll. Hvitserk flyktet unna og mange menn med ham. Sturlaug lot da fredskold holde opp og dro til Aldeigjuborg med hele hæren sin. Der ble det da stor glede og mange høyrøstede seiersrop blant Sturlaugs folk og hele byen var i deres vold. Folkene i byen sluttet fred med dem og støttet Sturlaug.

28. Framar fikk Ingigerd.

Siden giftet Sturlaug Framar med Ingigerd kongsdatter og deres veitsle var storslått på alle måter, som det høvet seg. Etter veitsla ble alle stormennene sendt bort med gode gaver, så de skiltes da, og hver og en dro hjem til sitt. Sturlaug ga da byen Aldeigju, med all rikdommen der, til Framar. Kong Ingvar hadde tidligere eid byen, og med dette fikk Framar kongsnavn. Framar slår seg nå ned og tar over landet og all eiendom og styrer riket sitt i samråd med de beste menn i landet. Fra Framar og Ingigerd er det kommet en stor ætt og mye storfolk, men det vil det ikke bli fortalt om her i denne sagaen.

Etter dette dro Sturlaug tilbake til Svitjod og slo seg ned i riket sitt og var både klok og rik, og hele tiden var Sturlaug vel forlikt med overkongen i Svitjod og kongen syntes han var djerv i alle saker fordi fosterbrødrene hans opprettholdt vennskap og trygghet mens de levde.

Sturlaug og Åsa hadde to sønner sammen. Den ene het Henrik og den andre Ingolf. De var både store og vennlige menn og er med i mange sagaer, og kunne alle slags idrett allerede i ung alder. Begge ble konger etter Sturlaug, sin far, og mange store ætter er kommet fra dem.

Sturlaug døde av elde etter kong Frode-Fred.

Her ender sagaen.

Ordliste:

Atgeir – en slags hellebard dvs; både spyd og øks på samme våpen

Vefreyunaut, Hreggvidarnaut m.m. – denne endelsen (–naut) betegner gave, muligens av magisk natur

Hovgydje – prestinne ved et hov

Ur – betyr nok egentlig urokse, selv om uroksen i denne sagaen er svært spesiell

Aldeigjuborg – byen Ladoga i Russland

STURLAUGS SAGA STARFSAMA



1. Söguhetjur kynntar

Allir menn, þeir sem sannfróðir eru at um tíðendi, vita, at Tyrkir ok Asíamenn byggðu Norðrlönd. Hófst þá tunga sú, er síðan dreifðist um öll lönd. Formaðr þess fólks hét Óðinn er menn rekja ætt til.

Í þann tíma réð sá konungr fyrir Þrándheimi í Noregi er Haraldr gullmuðr hét. Hann átti drottningu. Ekki er getit barna þeira. Jarl einn var í ríki hans, er Hringr hét. Hann sat fram við sjó í Kaupangi. Hann átti dóttur eina, er kölluð var Ása in fagra, því at hún bar af öllum jómfrúm henni samtíða sem rauða gull af eiri blökku eða sem sól af himintunglum öðrum.

Ingólfr hét ríkr maðr, er réð fyrir Naumudælafylki. Hann átti þann son, er Sturlaugr hét. Hann var snemma mjök mikill á vöxt, ljóss á hár ok hörund, kurteisligr í öllum háttum ok allr var hans líkami vel skapaðr, blíðr í máli við sína menn, hægr í skapi ok örr af peningum; því var hann stórum vinsæll. Hann vandi sik við skot ok sund ok alls kyns íþróttir. Ingólfr, faðir hans, hafði atsetr á þeim bæ, er heita Skartastaðir. Hann var inn mesti rausnarmaðr ok hafði fjölda fólks með sér. Annat bú átti hann sér í ey þeiri, er Njarðey heitir, var þar ok fjölmenni mikit, ok enn átti hann önnur fjögur bú.

Maðr hét Ásgauti. Hann bjó á bæ þeim, er Tunglaheimr heitir. Hann var mikils háttar maðr. Hann átti þá konu, er Gríma hét. Þau áttu tvá sonu. Hét annarr Jökull en annarr Guttormr. Þeir váru gildir menn ok vel menntir sem faðir þeira. Maðr hét Þórgautr. Hann bjó í eyju þeiri, er Loka heitir. Kona hans hét Helga. Þau áttu tvá sonu. Hét annarr sonr þeira Sóti, en annarr Hrólfr nefja. Þeir váru miklir menn ok sterkir. Hrafn hét maðr. Hann var bóndi. Hann bjó í eyju þeiri, er Urga heitir. Kona hans hét Helga. Þau áttu einn son, er Sighvatr hét. Hann var sterkr at afli ok menntr vel. Járngerðr hét kona. Hún bjó á þeim bæ, er á Bergi heitir, skammt frá Ingólfi. Hún átti sér þann son, er Áki hét. Hann var mikill maðr at afli. Hann gekk næst Sturlaugi um allar íþróttir af þeim mönnum, sem honum váru samtíða. Þeir lékust við barnleikum Áki ok Sturlaugr.

Þessir menn lékust allir barnleikum, er nú váru taldir, ok námu alls kyns íþróttir, þær sem mönnum váru þá tíðar at kenna sonum sínum, ok sórust þeir í fóstbræðralag. Váru þó allir saman með feðrum sínum í góðu meðlæti.




2. Frá Véfreyju

Véfreyja hét kona, mikilhæf ok auðug, ok hafði búit á þeim bæ Vé. Sonu átti hún tvá. Hét annarr Rauðr, en annarr Hrafn. Báðir váru þeir miklir ok sterkir menn ok vel búnir at vápnum ok klæðum. Fóstri Véfreyju hét Svipuðr. Þau váru bæði margvís ok fróð í flestu. Hún átti bæ góðan, ok váru tvennar dyrr á. Sat hún þar hvern dag ok horfði sinn dag í hverjar dyrr. Kom henni fátt óvart. Jafnan spann hún lín. Hún sat á stóli. Hún gerðist mjök rauðeygð af elli, en þó sá hún, er nokkut fór at garði, hvat sem at fór, því at fátt kom henni óvart. Ása in fagra var þar á fóstri, meðan hún var ung, ok nam þar kunnáttu. Véfreyja unni henni mikit ok hvár annarri þeira.


3. Sturlaugr bað Ásu

Einn tíma talar Ingólfr við þá Sturlaug ok fóstbræðr: "Hversu lengi skal svá fram fara, at þit fóstbræðr leikist barnleikum við sem meyjar til manna? Væri þat heldr röskra drengja siðr at fremja nokkut til frama eða biðja sér kvenna at minnsta kosti ok setjast í bú ok stýra ríki ok fé með föður sínum."

Sturlaugr sagði: "Hvert skal ek mér konu biðja, er þú eggjar þess svá mjök?"

Ingólfr mælti: "Hringr jarl á sér dóttur, er heitir Ása in fagra. Hún er væn kona ok vel viti borin."

Sturlaugr segir: "Ek em enn eigi mjök gamall til kvánbæna ok lítt ráðinn í skapi, en þó mun ek þessa leita, ok ætla ek þó til lítils koma munu."

Nú búa þeir ferð sína ok eru saman sex tigir manna, vel búnir at vápnum ok klæðum ok hestum. Ríða nú leið sína ok koma at kveldi dags til Hrings jarls ok fá þar viðtökur góðar. Gerði jarl veislu góða ok merkiliga í móti þeim. Sátu þeir þar þrjár nætr. Ok einn dag gengu þeir með jarli til skemmu Ásu, ok hefir Sturlaugr frammi erendi sín ok biðr Ásu sér til handa. Jarl víkr til sjálfrar hennar.

Nú segir jarl dóttur sinni til þeira ok mælti svá: "Biðli áttu hér at svara, dóttir."

Ása mælti: "Hvat heitir sá?"

"Hann heitir Sturlaugr," segir jarl.

Ása segir: "Fyrir hví munda ek eiga þann mann, er jafnan vinnr heima búverk með móður sinni ok gerir ekkert til frama?"

Við þessi orð varð Sturlaugr reiðr mjök ok ríðr í brott ok heim.


4. Hernaðr fóstbræðra

Um várit búa þeir fóstbræðr tíu skip ór landi ok herja um Austrlönd ok hafa jafnan sigr, hvar eð þeir koma. Þeir létu fara í friði kaupmenn, en brutu undir sik spellvirkja ok váru úti á sumrum í víking, en heima um vetrum með feðrum sínum. Nú fýsir þá frá þessari iðju ok skipta nú öllum herföngum. Taka þeir fóstbræðr lausafé ok fara með til feðra sinna, en þeir láta liðit liggja í hernaði með skip sín. Sitja þeir Sturlaugr ok fóstbræðr nú um kyrrt.


5. Konugur fastnar sér Ásu

Þat er nú hér næst at segja, at drottning Haralds konungs tók sótt ok andaðist. Þat þótti konungi mikill skaði, því at hann gerðist nú svá mjök gamall, ok varð hann hryggr við líflát hennar. Ráðaneyti ok hirðmenn konungs segja honum ráð at biðja sér kvennu til drottningar, - "ok megi þér þá af hyggja afgangi frúinnar. en þrá hana eigi lengr."

Konungr segir: "Hvar skal ek mér konu biðja?"

Þeir segja: "Hringr jarl á sér dóttur, er Ása heitir. Hana máttu fá, ef þú vilt, þegar þér líst."

Konungr segir svá vera skyldu, búa nú ferð sína ok hafa hundrað manna.

Nú ríða þeir þar til, er þeir koma á fund Hrings jarls; hann var úti, ok váru menn á leiki fyrir honum. Konungr reið at svá snart, at menn stukku frá tveggja vegna. Konungr gerði tvá kosti, at festa honum dóttur sína elligar mundi hann þar drepinn í stað.

Jarl segir: "Förum vér til skemmu Ásu ok tölum við hana, svá at vér vitum, hver svör hennar eru.

"Nei," segir konungr, "eigi vil ek vera vánbiðill dóttur þinnar, ok kjós skjótt annat hvárt."

Jarl íhugar nú ok þykkist vita, at hann muni ofrliði borinn, rétti fram höndina ok festi konungi dóttur sína. Skyldi hún sitja í festum þrjá vetr. Snýr konungr þegar í brott ok ríðr heim, unandi vel við sína ferð. Jarl er eftir ok unir heldr lítt við sinn hlut, stendr upp ok gengr til skemmu Ásu, settist niðr ok blés mæðiliga.

Ása mælti þá: "Hvat er þér at meini, faðir minn, er þú ert svá fálátr, eða hefir þú nokkur ný tíðendi oss at segja?"

"Tíðendi þykkja mér," segir jarl, "at ek hefi þik nauðigr manni festa."

"Hverr er sá", segir hún.

"Haraldr konungr," segir hann, "hefir fest þik, ok skaltu sitja í festum þrjá vetr."

Hún svarar þá: "Eigi valdist sá inn minnsti til, en eigi má vita, hvat þá er tíðenda. Kann vera öðrum sé ætlat, ok skipast má á skemmri stundu, ok ver kátr, faðir."

Jarl mælti: "Betr þætti mér þú gefin Sturlaugi."

Hún svarar: "Eigi veit ek, hvat fyrir bestu má verða."

Nú líða stundir, ok er nú kyrrt um hríð.



6. Kolr krappi fastnar sér Ásu

Einn dag er þess getit, at Hringr jarl var úti á leikvelli ok hirðmenn hans með honum. Þeir sáu koma ríðandi mann af mörkinni fram, mikinn vexti. Hestr hans var allr brynjaðr ok svá sjálfr hann, svartr skjöldr á hlið, höggspjót í hendi. Hann reið svá snart, at menn stukku undan tveggja vegna. Hann reið svá fram ok sat á hesti sínum ok lagði spjótit fram á milli eyrna á hestinum ok mælti: "Heill, herra."

Jarl tók kveðju hans ok spyrr, hverr hann væri. Hann segir: "Ek heiti Kolr krappi, en þat er erendi mitt hingat at biðja Ásu, dóttur þinnar, mér til handa."

Jarl mælti: "Veistu þat eigi, at hún er festarkona Haralds konungs?"

Kolr segir: "Eigi þykkir mér verr at eiga hana, ok ger nú annat hvárt, at þú gef fram festarnar, elligar rek ek spjótit í gegnum þik."

Jarl íhugar nú þetta ok þykkist nú vita, at eigi muni kostrinn góðr, kýss þat af at lifa, þótti einskis utan ills þaðan af ván. Þótti honum eigi undir, hversu illt þeir ætti til samans Haraldr konungr ok Kolr, ok selr nú fram festarnar.

Kolr mælti: "Seg Haraldi konungi, at ek skora honum hólmgöngu austr við Gautelfi, þá er líðr hávetrinn. Hafi sá meyna, er sigr fær, en komi hann eigi né vogi at berjast, þá beri hann níðingsorð fyrir hverjum manni svá lengi sem hann lifir. Sitið heilir, herra."

Síðan snýr Kolr hesti sínum ok reið brott ok þóttist vel hafa fram gengit.

Jarl unir illa við sinn hlut ok sitr eftir nokkura stund, stendr síðan upp ok gengr til skemmu dóttur sinnar ok settist niðr hjá henni ok má varla mæla.

Ása mælti: "Ertu sjúkr, faðir minn?"

Jarl mælti: "Betr væri sótt ok bráðr dauði en fá slíka skömm, at gefa nauðigr dóttur sína."

Ása mælti: "Hverjum er ek nú gift?"

Jarl mælti: "Hann heitir Kolr krappi."

Hún segir: "Bregðast má til betra en eiga inn versta mann, ok verða mun betri várr hagr en svá sem nú er ætlat, ok einn mun hljóta þenna kost, en eigi tveir. Má ok svá verða, at hvárrgi þeira hljóti, ef vel vill, ok ver kátr, faðir," segir hún.

Jarl mælti: "Væri vel ef enn væri sem þú mælir, en þat uggir mik, at eigi hljótist þat af, ef þeir drepast sjálfir, en þá yrði sem ek vildi."

Nú skilja þau at sinni.


7. Hólmganga Hemings ok Kols

Haraldr konungr fregnar nú þessi tíðendi ok þótti eigi betr en áðr fyrri, leitaði nú ráðs hér um við sína vini.

Þat kemr upp, at konungr sendi menn sína á fund Hemings at bjóða honum til jólaveislu ok þat með, at hann mundi eigi gjafalauss í brott fara. Hann fekk þann mann, er Kolli hét, at fara þessa sendiför. Nú fara þeir norðr í Naumudal á fund Hemings ok kvöddu hann ok bera fram erendi konungs. Hemingr hafði verit inn mesti hólmgöngumaðr, en gerist nú hniginn við aldr ok hafði verit í missætti nokkura stund við Harald konung. Nú segir sendimaðrinn fram erendi sín.

Þá svarar Hemingr: "Eigi man ek, at konungr hafi mér fyrr heim boðit. Nú eru tveir kostir fyrir hendi, at sitja heima ok vanrækja konungs boð eða hætta á, hvat undir býr, ok því, at nú er eigi í hættu um gamlan mann, þá fari sem má. Er eigi engi eftir, meðan Sighvatr, sonr minn, lifir."

Nú býr Hemingr ferð sína á hans fund við tólfta mann, ok koma þeir jólaaftan inn fyrsta ok gengu í höll fyrir konung ok kvöddu hann vel. Konungr tók vel kveðju þeira ok ruddi öndvegi ok setti Heming it næsta sér, ok drukku glaðliga af jólin í góðu yfirlæti.

En afgöngudag jólanna gekk konungr á málstefnu ok Hemingr. Konungr mælti: "Hólmstefna er á hendi mér, ok sé ek þar til at þú munir leysa mik undan við Kol krappa."

Hemingr segir: "Eigi veit ek þat, at þú hafir veitt mér svá mikit, at ek muni leggja líf mitt í hættu fyrir þik. Þykki mér eigi örvænt við hraustan mann at eiga, heldr við tröll."

Konungr mælti: "Því leitaða ek þess við þik, at mér þykkir þú mesta kempa verit hafa nær allra hér í landi. Þykki mér þess ván, at engi verði til, ef þik brestr, sem þú ert. En ef þú kemr aftr ór þessari ferð, þá skal ek þér vel launa með gulli eða silfri."

Hemingr segir: "Þat er sannast, at hér er lítit í hættu um gamlan mann. Er falls ván at fornu tré, ok mun ek fara sendiför þessa.

Konungr segir: "Allra drengja hraustastr á sjó ok landi, var þess ván, at þér mundi vel fara."

Nú býr Hemingr ferð sína ok ríðr í burtu leiðar sinnar ok léttir eigi fyrr en hann kemr til Gautelfar austr. Var þar Kolr fyrir. En er þeir fundust, spurði Kolr, hvat Hemingr skyldi.

Hemingr segir: "Ek ætla at ganga á hólm við þik."

Kolr mælti: "Lítit leggst þá fyrir mik, ef þú leggr mik at velli. Fellda hefi ek þá, sem sterkari eru ok hafa verit líkari til frama en þú ert, ok far heim aftr, en fá mér vápn þín ok segst yfirstiginn ok þat at þú þorir eigi at berjast við mik."

Hemingr segir: "Heldr vil ek deyja en bera níðingsorð fyrir hverjum manni."

Kolr mælti: "Eigi skal ek þinn hund spara at drepa, er þú vilt þat eina."

Um kveldit tjölduðu þeir sér búðir ok sofa af um nóttina. Um morgininn stendr Hemingr upp ok sér, at Kolr er kominn til hólmsins. Ferr hann nú til hólmsins með sína menn. Nú kasta þeir feldi undir fætr sér, ok segir Kolr upp hólmgöngulög. Síðan ganga þeir saman ok börðust, en svá lauk, at þar fell Hemingr fyrir Koli.

Kolr mælti við menn Hemings: "Nú skulu þér aftr fara á konungs fund ok segja honum, at hann geri annat hvárt, komi sjálfr til bardaga við mik eða fái þann mann fyrir sik, at nokkur þróttr sé í, ef hann ætlar sér konuna, eða mun hann af henni sitja."

Menn þeir, sem höfðu heiman farit, sneru aftr hvatliga ok fóru norðr í Naumudal á fund Haralds konungs ok segja honum þessi tíðendi öll ok ummæli Kols krappa.





8. Sturlaugr fékk Ásu

Þótti konungi þetta ill tíðendi ok leitar sér enn ráðs, ok þat tekr hann enn til ráðs, at hann sendir Kolla sendimann til Sturlaugs ok föður hans, ok bjóða þeim til hálfsmánaðar veislu til sín með svá margan mann sem þeir vildu með sér hafa. Þessi orð fara á millum þeira feðga. Þá spyrr Sturlaugr föður sinn, hvárt þeir skulu þiggja veisluna.

Faðir hans segir: "Þat vilda ek, at vit sætum heima ok færum hvergi."

Sturlaugr segir: "Eigi nenni ek at vanrækja konungsboðit, en veit ek, at nokkut muni undir búa, en þó vil ek fara. Mun lítil saga frá oss verða, ef vér skulum eigi koma til annarra manna, þá vit erum boðnir. Má þat eigi vita, hvat verðr í várri ferð, þat at oss verði til sæmdar."

Ingólfr segir: "Þér munuð ráða vilja ferðum yðrum, hvárt sem ferst vel eða illa."

Eftir þat búa þeir ferð sína ok eru saman sex tigir manna, vel búnir allir at vápnum ok klæðum. Þeir ríða nú á fund Haralds konungs ok koma þar jólaaftan inn fyrsta. Konungr tók blíðliga við þeim ok setti þá í hásæti hjá sér, ok var þá búin in fegrsta veisla. En at liðnum jólum gekk konungr á málstefnu ok þeir feðgar, Ingólfr ok Sturlaugr.

Sturlaugr mælti við menn sína: "Búi þér hesta vára, meðan vit tölum." Þeir gerðu svá.

Konungr mælti: "Hólmstefna er á hendi mér, ok sé ek þar til, Sturlaugr, sem þú ert, at þú munir leysa mik undan, því at ek em gamall maðr, at ganga á hólm við Kol inn krappa."

Sturlaugr mælti: "Sel mér í hendr festar þær, er þú tókst af Hringi jarli, því at þat mun eigi kauplaust," segir Sturlaugr.

"Mikit þykkir mér til kaups mælt," segir konungr.

"Þá mun ek til hætta," segir Sturlaugr, "hversu sem ferr með okkr Kol."

Konungr segir: "Eigi varði mik, at þú mundir þetta til mæla, er mér er mesta svívirðing í at játa."

Sturlaugr segir: "Hér er um at kjósa, hvárt yðr þykkir betra."

Konungr mælti: "Þat mun ek þó kjósa, at þú gangir á hólm við Kol. Þat ferr með okkr sem auðnar."

Sturlaugr svarar: "Sel fram festarnar áðr."

Konungr gerði nú svá, þó at nauðigr væri, því at honum sýndist óauðligr flokkr þeira fóstbræðra.

Ríða þeir á burt ok á fund Hrings jarls. Hann tekr vel við þeim ok býðr þeim þiggja þar veislu. Þeir segja, hvar nú var komit þeira máli ok hversu farit hafði með þeim Haraldi konungi. Jarl varð nú glaðr við þetta, biðr þá ganga til skemmu Ásu, ok svá gera þeir. En er þeir koma þar, þá fagnar Ása þeim vel.

Hringr mælti: "Biðli áttu hér at fagna ok svara, dóttir."

"Hverr er sá maðr?" segir hún.

"Hann heitir Sturlaugr."

Ása mælti: "Eigi mun mér nú manna skortr," segir hún.

Sturlaugr mælti: "Svá hefir nú verit til ætlat, at ek mundi eigi vera vánbiðill þinn lengr."

Ása segir svá vera skyldu sem þeir vildu. Nú er búist við ágætri veislu ok eigi til sparat þat hafa þurfti. Gengr Sturlaugr at eiga Ásu ina fögru, ok er þegar leidd í sömu sæng. Veislan fór vel fram, ok váru menn með góðum gjöfum út leystir. Ríða þeir Ingólfr heim, en þau Ása ok Sturlaugr eru eftir ok undu allvel sínu ráði.


9. Sturlaugr fann Véfreyju

Einn morgin, er þau Ása lágu í sæng sinni, mælti Ása við Sturlaug: "Er hólmstefna á hendi þér, Sturlaugr?"

"Satt er þat," segir hann.

"Við hvern?" segir hún.

"Við Kol krappa," segir hann, "eða hvat kanntu þar til leggja?"

Hún svarar: "Far þú ok finn Véfreyju, fóstru mína. Haf hennar ráð, ok mun þér vel duga. Hér er fingrgull, er þú skalt henni færa til jarteikna, ok seg, at mér þykkir mikit undir, at hún taki vel við þér."

Sturlaugr ferr nú ok þeir tólf saman fóstbræðr, ríða nú til þess, er þeir koma at bæ kerlingar. Sturlaugr hleypr af baki ok inn í dyrrnar at kerlu ok leggr hendrnar um háls henni ok kyssti hana svá mælandi: "Heil ok sæl, kerling mín."

Hún snarast við honum fast ok rekr upp á hann augun: "Hverr er þessi hundsins sonrinn, er mik leikr svá háðuliga, ok engi hefir slíkt þorat at gera fyrri, ok skal ek þetta grimmliga gjalda."

Sturlaugr mælti: "Vertu eigi svá reið, kerling mín, því at Ása sendi mik hingat til þín."

"Hvat er þér at Ásu" segir kerling.

"Hún er kona mín," segir hann.

Hún mælti: "Er lokit boðinu?"

"Svá er þat," segir hann.

"Nú eru brögð í" segir kerling, "er mér var eigi boðit til boðsins. Þó skal gera sem Ása biðr. Far þú af klæðum, ok vil ek sjá bolvöxt þinn."

Hann gerir svá. Hún strýkr hann allan, ok þykkist hann mikit styrkna við. Síðan gefr hún honum ker at drekka ór, ganga síðan til stofu. Kerling var in besta til beina um kveldit. Hún spyrr, hvárt Sturlaugr vill liggja einn um náttina eða hjá sér, - "en eigi skal ek at heldr svíkja Ásu mína."

Sturlaugr segir: "Þess betr þykki mér, kerling, sem ek er nær þér." Þá lét kerling einn stokk á milli þeira, en þau lágu á einu hægendi bæði saman ok áttu tal saman um nóttina.

Sturlaugr mælti: ,Hvat leggr þú mér til ráðs, því at hólmstefna er á hendi mér við Kol inn krappa?"

"Óvænliga þykki mér þat horfa," segir kerling, "því at á hann bíta engi járn, ok kann ek hér varla ráð til at leggja."

Um morgininn bjuggust þeir fóstbræðr til ferðar, ok er þeir váru búnir, þá mælti kerling við Sturlaug: "Tak hér við loðkápu einni, er langfeðgar mínir hafa átt, ok saxi, ok hefir jafnan gæfa fylgt, ok reyn, hvárt nokkurr þróttr er í þér."

Sturlaugr tók við ok hjó í einn stein, er stóð í hlaðinu, ok tók af steininum hyrnuna. Ryð fell af sverðinu, ok var bjart eftir sem silfr.

Þá mælti kerling: "Þetta sverð skaltu bera á hólm við Kol krappa, en eigi máttu sýna honum þetta sverð, ef hann biðst at sjá þat, er þú átt at höggva með."

Þá mælti kerling: "Far þú nú vel, Sturlaugr minn, ok gangi þér allt til sigrs ok tíma, á meðan þú lifir, ok alla gæfu, þá er várir frændr hafa haft, þá legg ek til þín, sem ek má framast. Þó er ek hrædd, hverninn ferr með ykkr Kol krappa. En tvá sonu á ek, er ek vilda þú tækir í fóstbræðralag.

"Svá skal vera," segir Sturlaugr.

Nú sverjast þeir í fóstbræðralag. Síðan snúa þeir í brott. En er þeir váru skammt farnir, kallar kerling eftir þeim ok mælti: "Viltu, Sturlaugr minn, at Svipuðr, fóstri minn, fari með þér; hann er frár á fæti."

"Þat vil ek," segir Sturlaugr.

Kerling seldi Svipuði í hendr pung lítinn. Hann stakk honum næst sér, ok síðan hljóp hann fyrir hestum þeira. Ríða nú leiðar sinnar ok létta eigi fyrr en þeir koma austr til Gautelfar, ok er Kolr eigi kominn. Sturlaugr tjaldar búð þá, er Kolr var vanr at tjalda.



10. Hólmganga Sturlaugs ok Kols

Litlu síðar kom Kolr. Sturlaugr gekk í móti honum ok heilsar á hann.

Kolr mælti: "Hverr er þessi inn vándi bikkjusonrinn, er þorir at tjalda búð þá, er ek er vanr at tjalda, ok hann er svá djarfr?"

Sturlaugr mælti: "Þú munt vita glöggvast, hverr bikkjusonrinn er, því at hann var hér engi, áðr þú komst hér, en ef þú spyrr at nafni mínu þá heiti ek Sturlaugr,"

Kolr mælti: "Hvat ætlar þú þér, er þú ert hér kominn?"

Sturlaugr mælti: "Ek ætla at berjast við þik."

Kolr mælti: "Nú eru brögð í tafli, ok of djarfr ertu, at þú ætlar þér þann mikla dul, þar sem ek hefi svá margan dreng felldan, er við mik hefir barist, eða hvat dregr þik til þess?"

Sturlaugr segir: "Þat helst, at Ása in fagra er eiginkona mín. Skaltu þar eigi við meyju taka, þó at ek falli fyrir þér."

Kolr mælti: "Heyr hér á fádæmi, hvat þínum herjans syni hefir í hug komit at gera, ok fyrir þetta it sama skal ek þér eigi þyrma, ok skjótt skaltu þitt líf láta, ok er þó of seint. En þó er þat skaði um slíkan mann sem þú ert.

Sturlaugr segir: "Hvergi skal ek á hæl fyrir þér hopa."

Nú tjaldar Kolr sér aðra búð um kveldit, en er Kolr var kominn til matar, kemr Svipuðr í búð hans ok tekr punginn kerlingar ór skikkju sér ok skekr í búðinni, ok varð af þessu reykr mikill.

Kolr rekr upp augun ok mælti: "Far í burt, inn vándi hundr, ok kom hér eigi síðan, því at þú munt nokkut illt gera."

Svipuðr snýr í burt, svá at engi vissi, hvat af honum varð. Sofa þeir af um nóttina.

Um morgininn stendr Sturlaugr upp snemma ok þeir fóstbræðr, fara til eyjarinnar, setjast niðr ok bíða Kols. Hrólfr nefja stendr upp ok gengr í skóginn ok höggr sér kylfu eina stóra ok mikla ok hefir í hendi sér ok gengr til félaga sinna aftr. Kolr stendr upp um morgininn, ok skein þá sól um alla völlu.

Hann mælti þá: "Þat ætla ek sá inn vándi þræll, er hér kom í gærkveld, hafi nokkura töfra haft, þá er oss hafa lítill fögnuðr at verit, ok þetta má sannliga heita dauðasvefn, er vér höfum sofit, ok förum til hólmins."

Þeir fara til hólmsins ok kasta feldi undir fætr sér. Kolr segir upp hólmgöngulög í millum þeira, ok skyldi hvárr við leggja tuttugu merkr silfrs. Skyldi þetta hvárr eiga, sem sigr fengi.

En er þeir váru búnir, tekr Kolr til orða: "Sturlaugr sveinn, sýn mér sverð þitt, þat er þú hefir."

Hann gerir svá. Kolr lítr í eggina ok rak við augun ok mælti: "Eigi muntu mik með þessu sverði sigra. Far þú heldr heim, segst yfirkominn, en fá mér vápn þín ok send mér Ásu ina fögru ok seg henni, at þú þorir eigi at berjast við mik eða halda henni fyrir mér."

Sturlaugr segir: "Eigi sigrar þú mik með orðum einum, því at þú ert yfirkominn af hræðslu, ok mun þér skammt til ills dauða."

Kolr varð reiðr við orð hans ok mælti: "Þat skaltu finna, inn vándi hundr, at ek skal þér eigi þyrma." Þá kastar Sturlaugr því sverði, er hann hafði Kol sýnt, en tók Véfreyjunaut undan feldi sínum ok brá. Kolr mælti: "Hvaðan kom þér Véfreyjunautr, ok eigi munda ek á hólm við þik hafa gengit, hefða ek þat vitat."

Sturlaugr svarar: "Þat skiptir þik engu, ok er þér illa farit, at þú hræðist fyrr en þörf gerist."

Þá hjó Sturlaugr til Kols ok klauf skjöldinn allan. Kolr hjó í mót ok klauf hans skjöld í sama máta. Þá hjó Sturlaugr í annat sinn til Kols utan á hjálminn, klauf hann allan ok af vangafilluna ok svá á öxlina, at í herðarblaðinu nam staðar. Kolr stóð réttr ok gaf sik eigi at. Þá hljóp at Hrólfr nefja með kylfuna ok rak á blóðrefilinn, svá at sverðit gekk niðr í búkinn, ok fell þar Kolr, en Sturlaugr fekk sigr ok varð frægr af þessu verki. Reið Sturlaugr til Véfreyju, ok var kerling úti ok fagnaði vel Sturlaugi. Þar var þá fyrir Svipuðr.

Þar váru þeir um nóttina, ok lét kerling vel yfir þessu verki, "ok er þat satt," segir kerling, "at sæl er Ása mín, at hún á slíkan mann sem þú ert, ok mun þér heðan af hefjast allhyggiligt ráð, ef þú kannt til at gæta, en þar er ek hrædd um, hversu ferr, en vilda ek, at þér gengi vel, en eigi skal þér kerling þessi verri en engi."

Nú ríðr Sturlaugr burt til móts við Hring jarl. Tók hann blíðliga við þeim öllum, ok varð Ása fegin bónda sínum. Þessi tíðendi koma fyrir Harald konung. Konungr varð svipligr við þenna atburð, sem síðar berr raunir á, en allir frændr Sturlaugs þóttust hann ór helju heimtan hafa.






11. Framarr bauð Sturlaugi hólmgöngu

Einn dag sem Hringr jarl var á leiki með menn sína, er léku fyrir þeim Hring ok Sturlaugi, þá sáu þeir ríða mann af mörkinni á rauðum hesti at þeim, brynjaðr allr. Hann var mikill vexti, hjálm á höfði, en gyrðr sverði, gullsmeltan skjöld á hlið ok spjót í hendi. Hann reið fyrir jarl ok kvaddi hann vel. Hann tók ok honum í sama máta, spurði, hverr hann væri.

Hann segir: "Óvant er nafn mitt, ek heiti Framarr, en vit erum hálfbræðr, Kolr inn krappi ok ek, en þat er mitt erendi hingat, at ek vil bjóða þér hólmgöngu, Sturlaugr, því at ek vil eigi bera bróður minn í sjóði."

Sturlaugr segir: "Til hólmgöngu em ek albúinn þegar þú vilt, ok eftir illan áttu at mæla, þar sem Kolr var." - "Svá var þat," segir Framarr, "en þó var hann mér skyldr, ok vil ek því berjast við þik, þar eð Kolr fell austr við Gautelfi, þegar líðr hávetrinn."

"Svá skal vera," segir Sturlaugr. Nú ferr Framarr leiðar sinnar, en þeir eru eftir, ok leið af sumarit.

Eina nótt, er þau lágu bæði í hvílu sinni, Sturlaugr ok Ása, mælti Ása: "Er hólmganga á hendi þér, Sturlaugr?" segir hún.

"Svá er víst," segir hann, "eða hvert ráð leggr þú á með mér um þetta?"

Ása segir: "Far þú ok finn Véfreyju, fóstru mína, ok haf hennar ráð um þetta."

"Svá skal vera," segir Sturlaugr.

Hann ferr nú á fund Véfreyju. Var kerling úti ok fagnaði þeim vel, ok eru þeir þar um nóttina. Um morgininn spyrr Sturlaugr kerlingu ráðs um þetta. Kerling mælti: "Við hvern skaltu nú á hólm ganga?"

"Framarr heitir hann," segir Sturlaugr, "bróðir Kols krappa."

Kerling segir: "Ólíkir menn," sagði hún, "ok er þat illt, at þit skuluð bera banaspjót hvárr á móti öðrum, því at Framarr er inn vaskasti maðr ok af inum bestu ættum, en Kolr var inn versti maðr ok þræla ættar, ok sæll væri sá, er því kæmi til leiðar, at þit væruð heldr vinir en fjandmenn, ok kann ek eigi til at leggja, ok mun fara at auðnu með ykkr, en fara skal Svipuðr, fóstri minn, með þér."

Nú fara þeir leiðar sinnar ok létta eigi fyrr en þeir koma austr til Elfar, ok reið Framarr þá at öðrum megin. Hittast þeir ok fréttast almæltra tíðenda, stíga af baki, tjalda hvárir búð með öðrum ok sofa af nóttina.


12. Viðreign liðsmanna

En um morgininn standa þeir upp snemma ok fara til hólmsins ok setjast niðr á lág eina.

Framarr mælti: "Hvárt viltu, at vit reynum með okkr fyrr en menn okkar?"

Sturlaugr mælti: "Gott þykki mér at hafa gaman af mönnum mínum."

Hrólfr nefja stóð upp ok mælti: "Ek skal þér í mót, blámaðr."

Hrólfr bjó sik til glímu allléttiliga. Síðan ráðast þeir á ok takast fangbrögðum allsterkliga, ok var þeira atganga bæði hörð ok löng. Mikill var aflsmunr með þeim, því at blámaðrinn mátti bera Hrólf í fangi sér, hvert er hann vildi. Berserkrinn vildi færa Hrólf þá niðr. Hann kom þó jafnan fótum undir sik. Þessi blámaðr var mikill sem risi, en digr sem naut, blár sem hel. Klær hafði hann svá miklar, at þær váru líkari gammsklóm en mannanöglum. Nú bar hann Hrólf at láginni, ok vildi blámaðrinn færa hann niðr á kylfuna, en Hrólfr stakk fótum við svá fast, at þeir hrukku frá í burt báðir, ok fell blámaðrinn á bak aftr, ok varð undir honum steinn, ok brotnaði hryggr hans, en Hrólfr hljóp skjótt á fætr ok þreif kylfuna ok lamdi blámanninn skjótt til heljar, en Hrólfr var allr blár ok blóðugr ok rifit hold af beinum hans. Sturlaugr þakkaði honum vel sína framgöngu. Síðan var sá maðr með Framari austan af Svíþjóð, er Þórðr hét, mikill maðr ok sterkr. Honum í mót gekk Hrafn inn hávi, ok hófu þeir sitt einvígi með stórum höggum, en svá lauk, at Hrafn fell fyrir Þórði.

Nú gekk fram Jökull ok mælti: "Hverr skal mér í móti?"

Maðr stóð upp, er Frosti hét, ok mælti: "Mun eigi þat makligast, at ek gangi þér í móti, því at frostit herðir jökulinn?"

Þeir berjast lengi þar til at Jökull fell fyrir Frosta, ok þótti Sturlaugi mikill skaði at um fóstbræðr sína, en þat var til skilit, at engi skyldi öðrum lið veita.

Finnr einn var með Framari, ok var honum skipat í mót Svipuð. Þeir gangast nú á móti ok berjast hart ok títt, svá at eigi fekk auga á fest, ok hvárrgi kom sári á annan. En er þeir litu þar til í annat sinn, þá váru þeir þegar horfnir, en þar váru komnir hundar tveir ok bitust ákafliga. Ok er minnst varði, váru hundarnir horfnir, en menn heyrðu í loftit upp ólæti nokkur, ok líta menn við ok sáu, at ernir tveir flugust á í loftinu ok rifu af hvárr annars fjaðrir með klóm ok nefjum, svá at blóðit fell á jörð. En svá lauk með þeim, at annarr fell dauðr niðr á jörð, en annarr fló í braut, ok vissu menn eigi, hvárr sá var.


13. Hólmaganga Sturlaugs ok Framars

Framarr mælti: "Nú er ráð, at vit reynum með okkr."

"Búinn em ek þess," segir Sturlaugr.

Nú kasta þeir feldi undir fætr sér. Sturlaugr bregðr þá Véfreyjunaut, en er Framarr sá þetta, mælti hann: "Hvaðan kom þér Véfreyjunautr?"

Sturlaugr segir: "Hirtu aldri, hvaðan hann kom."

Framarr mælti: "Eigi munda ek hafa gengit á hólm við þik, ef ek hefða þetta vitat, en þó fekk ek eigi fyrr æðru í mitt brjóst."

Framarr segir upp hólmgöngulög, ok á Sturlaugr at höggva fyrri. Hann hjó til Framars ok í hjálm hans ok af hjálminum, þat er nam, ok svá í skjöldinn ok klauf hann allan niðr í sporð, svá at í jörðu nam staðar, en blóðrefillinn nam bringuna í gegnum brynjuna ok í brúnina ok hljóp í beinit, ok rann þegar blóð í augun, svá at hann sá eigi, ok þar með blástr mikill. Framarr hjó þá til Sturlaugs ok klauf skjöld hans allan. Sturlaugr hjó þá til Framars í annat sinn, ok fór á sömu leið, ok var Framarr þá óvígr.

Hann setr sik þá niðr ok mælti: "Þú hefir í helsta lagi óvin í hendi þér, því at sverð þitt er fullt af eitri ok illsku, ok högg af mér höfuðit sem fyrst, því at ek vil eigi lifa við harmkvæli."

Sturlaugr mælti: "Viltu þiggja líf af mér?"

Framarr segir: "Gott þykki mér at þiggja líf af þér, en fyrirkomit gerist nú líf mitt."

Þeir flytja hann utan ór eyjunni ok inn í búð sína, ok er þá minni ván manns. Ok er svá var komit, þá heyrir út dunur miklar, en er út var komit, þá var þar komin Véfreyja í vagni ok spurði, hversu þeim færi at. Þeir svara, at Framarr var kominn at dauða.

Kerling segir: "Berið hann út hingat, eigi er undir því, hvar hann deyr."

Svá var gert sem hún bað. Sturlaugr mælti: "Viltu láta fara með þér fleiri menn?

"Eigi vil ek þat," segir kerling, "ek er vel fær ein," segir hún.

Ekr kerling Framari af stað, en þeir sitja eftir. Líðr nóttin, en um morgininn býr Sturlaugr ferð sína.

Frosti gengr at Sturlaugi ok mælti: "Gjarna vilda ek vera í ferð með þér ok þínum fóstbræðrum."

Sturlaugr mælti: "Ek ætla vel goldit fyrir Jökul, þar þú kemr í staðinn."

Nú gerist hann fóstbróðir Sturlaugs, ríða síðan í burtu ok léttu eigi fyrr en þeir kómu til Véfreyju. Ok er þeir koma þar, eru þeir Svipuðr ok Framarr alheilir báðir. Váru þeir þar um nóttina í góðu yfirlæti.

Um morgininn tók Véfreyja til orða: "Þat vilda ek, Sturlaugr minn, at þit Framarr sværust í fóstbræðralag, því at hann er inn fræknasti maðr fyrir allra hluta sakir."

Sturlaugr svarar: "Þú skalt ráða, kerling, þat mun mér bestu gegna."

Nú sverjast þeir í fóstbræðralag Sturlaugr ok Framarr, ok skal hvárr hefna annars, sem þeir séu skilbornir bræðr.


14. Konungr fól Sturlaugi sendiför

Eftir þat ríða þeir í burt, til þess er þeir koma nær byggðum Hrings jarls. Þykkir þeim kynliga við vinda, höllin er öll þakin mönnum. Þar var kominn Haraldr konungr við fjögur hundruð manna ok ætlaði at brenna inni Hring jarl ok Ásu ina fögru, dóttur hans, sjá nú, at logi leikr um allt, ok brennir Haraldr konungr bæinn allan. Þá sáu þeir Sturlaugr hvar menn ganga neðan ór jörðu í rjóðri einu, ok þangat snúa þeir, kenna, at þar er kominn Hringr jarl með alla sína hirð, ok þar var Ása in fagra með honum. Varð þar fagnaðarfundr með þeim öllum.

Ok eftir þetta ríða þeir allir á fund konungs, þar er hann var at brennunni. Þeir váru alvápnaðir ok hestar þeira brynjaðir.

Sturlaugr segir þá: "Heldr finnumst vit nú hér, konungr, enn í hafinu, en illa ferr þér, því at þú ert bæði huglauss ok lymskr."

Konungr svarar: "Eigi hirði ek um illmæli þín, en þat er þér at segja, Sturlaugr, at þú skalt aldri óhræddr vera hér í landi, nema þú færir mér úrarhorn þat, er ek týnda forðum. En nafn mun ek gefa þér með sendiförinni. Skaltu heita Sturlaugr inn starfsami. Þat mun við þik festast, því at hér ofan á mun yðr starfs auðit fóstbræðrum verða, á meðan þér lifið, ef þér komið aftr ór þessari för, sem eigi skyldi vera."

Sturlaugr segir: "Hvert skal ek eftir því leita?"

Konungr segir: "Hygg þú sjálfr fyrir því."

Sturlaugr segir: "Ófallit er, at ek fari sendiför þína," segir hann "en allt, hvat þú þykkist þungt fyrir mik leggja, þá skal ek lífinu voga."

Réð konungr eigi því til bardaga við þá, at honum þótti flokkr þeira fóstbræðra harðsnúinn bæði í afli ok herklæðum. Báðu hvárigir aðra vel lifa, ok skildu við svá búit. Sturlaugr ok þau öll saman riðu norðr til Naumudala ok sátu þar um vetrinn.


15. Sturlaugr leitaði frétta um úrarhornit

Ok einn dag kom Ása at máli við Sturlaug ok mælti:. "Er sendiför á hendi þér?"

"Satt er þat," segir hann, "eða hvert ráð leggr þú á með mér, hvert ek skal leita at þessu horni?"

Ása segir: "Finn Véfreyju, fóstru mína, ok haf hennar ráð."

Ok þegar eftir annan dag bjuggust þeir heiman ok riðu til Véfreyju, ok er hún úti ok fagnar þeim vel, ok eru þeir þar um nóttina.

En um morgininn mælti Sturlaugr til Véfreyju: "Hvat kanntu at segja mér af horni því, er úrarhorn heitir?"

Kerling mælti: "Þat er bæði ek kann þar eigi frá segja, enda vil ek eigi."

Sturlaugr mælti: "Veistu nokkurn þann, er þar kunni frá at segja, því at ek vildi þat gjarna vita."

Véfreyja segir: "Járngerðr heitir kona ok er systir mín. Far til hennar ok vit, hvat hún hefir at segja."

Þeir ríða nú á brott ok létta eigi fyrr sinni ferð en þeir koma þar, sem Járngerðr á fyrir at ráða, eru þar um nóttina. Sturlaugr spurði Járngerði, hvárt hún kynni at segja frá úrarhorni.

Hún segir: "Þar kann ek eigi frá at segja, en veit ek konu þá, er vita mun."

Sturlaugr spurði, hver sú væri. "Snælaug heitir systir mín. Hana á Hrólfr konungr á Hundingjalandi, en yðr er eigi fært at fara þangat, því at til mikils mun verða sú ferð um þat, er þér komið aftr."

Ríða þeir fóstbræðr heim at svá fregnuðu.


16. Þeir fóstbræðr hittu tröllkonu

Þat er þessu næst at segja, at Sturlaugr býr ferð sína litlu síðar ok þeir allir fóstbræðr ok hafa hundrað manna ok eitt skip. Sturlaugr mælti við Hring jarl ok svá föður sinn, biðr þá sjá fyrir ráði Ásu, meðan hann er burt, ok gósi hans öllu, því sem eftir var.

Nú sigla þeir norðr fyrir Hálogaland ok Finnmörk ok Vatnsnes ok inn á Austrvík ok kasta akkerum ok liggja þar um nóttina ok bjuggust um. Eftir þat hluta þeir um vöku, ok hlaut Áki at vaka inn fyrsta þriðjung nætr en Framarr annan, en Sturlaugr inn síðsta.

Ok er menn váru sofnaðir á skipinu allir nema Áki, tók hann bát ok rær með landi fram út með nesinu. Hann heyrir, at gengit er uppi í grjótinu. Áki tók þá til orða ok mælti: "Hvárt skal ek hér heilsa karlmanni eða konu?"

Þá var honum svarat: "Víst er þetta kona."

"Hvat heitir þú, drós?" segir Áki.

"Ek heiti Torfa," segir hún, "eða hverr er á bátnum?" segir hún.

"Áki heitir sá," segir hann. "Eigi mun Áki Járngerðarson hér kominn?" segir hún.

"Sá er maðrinn sami, segir hann. "Viltu eiga kaup við mik, Áki minn?" segir hún.

"Hvert er kaup þat?" segir hann. "Þat, at þú flytir mik til eyjar þeirar, er hér er skammt frá landi. Þar hefir látist faðir minn frá miklu fé, en vér erum þrjár systr ok eigum arfi at skipta með oss. Vilda ek fyrri koma en þær. Mun ek gefa þér tveggja dægra byr, þá er best kemr við."

"Svá skal vera, segir Áki.

Nú stígr hún út á bátinn, en hann reri út á sundit, ok er hann hefir skammt róit, tók hún til orða: "Nú má ek vel vaða til lands, en þú far heill ok happadrjúgr, ok skal ek vel efna við þik."

Nú styttir hún upp skinnkyrtilinn ok stígr fyrir borð. Áki reri eftir þat til skips ok vekr upp Framar, en leggst niðr sjálfr ok sofnar skjótt.

Framarr stígr í bátinn ok rær út með nesinu. Hann heyrir í grjótinu, at gengit er í fjörunni.

Framarr mælti: "Hvárt er karlmaðr eða kona á landi?"

Þá var svarat: "Eflaust er þetta kona."

"Hvat heitir þú, in fagra ok fésæla?" segir hann.

"Hildr heiti ek." segir hún, "ok hvat heitir þú, piltr minn?" kvað hún.

"Framarr heiti ek," segir hann.

"Eigi mun hér kominn Framarr, bróðir Kols ins krappa," segir hún.

"Sá er maðrinn," segir hann.

"Ólíkir tveir," segir hún; "ek vilda eiga kaup við þik," segir hún.

"Hverninn er kaupi því háttat?" segir Framarr.

Hún segir: "Þú skalt flytja mik til eyjarinnar hér er næst landi. Þar hefir andast faðir minn frá miklu fé, en vér erum systr þrjár at taka arf, en ek mun afskipt, ef ek kem síðar," segir hún.

Framarr segir: "Viltu þá gefa mér tveggja dægra byr?"

"Þat skal vera," segir hún.

Nú ferr hún í bátinn, ok þótti honum ærit mjök síga bátrinn, er hún kom út á.

Hún mælti: "Viltu, at ek rói með þér?"

"Eigi eru þau efni í," segir Framarr.

En er eftir var þriðjungr sunds, þá tók hún til orða: "Eigi þarftu nú lengra út at flytja mik, eru nú þeir einir álar til lands, at ek get vel vaðit."

Hún sté þá fyrir borð ok óð svá til eyjarinnar. En Framarr fór aftr til skips ok vekr upp Sturlaug. Hann sprettr skjótt á fætr, en Framarr leggst til svefns.

Sturlaugr stígr á bátinn ok rær fram með nesinu. Ok er hann kemr norðr um nesit, heyrir hann, at gengit er uppi í grjótinu, ok sér, at eldr hrýtr ór grjótinu undan þessu kvikendi. Þat hefir í hendi atgeir einn; þat þótti honum sem þat mundi eigi alþýðu vápn vera, er þetta skrípi berr.

Sturlaugr spyrr: "Hvárt á ek hér at heilsa konu eða karlmanni?"

Hún segir: "Veistu eigi, hvat þú sér? Kona er þetta," segir hún, "eða hvat heitir þú?"

"Sturlaugr heiti ek," segir hann.

"Hvaðan ertu kominn eða hvert ætlar þú, Sturlaugr inn starfsami?" segir hún, "en Hornnefja heiti ek," segir hún. "Hvat er manna með þér?" kvað hún, "eða er Hrólfr nefja nokkut með þér? Svá er mér sagt," sagði hún, "at hann sé mikit mannval ok hverju kvikendi fljótari."

"Mikit er til þess hæft," segir hann.

"Þá eru brögð í," segir hún, "viltu eiga kaup við mik?"

"Hverju viltu kaupa?" segir hann.

"Ek vil, at þú komir Hrólfi nefju til mín, svá at ek megi sjá bolvöxt hans ok yfirliti, því at mér er mikit sagt af hans andlits fegrð. Mun ek gefa þér til grip þenna, er ek hefi í hendi mér, en þat er einn atgeirr."

Sturlaugr segir: "Hvat prýðir grip þenna, er þú býðr mér?"

Hún mælti: "Hann bítr allt þat honum er höggvit til. Hann má vera svá lítill, at þú mátt nista honum í klæði þínu sem dragnál. Þar muntu hvergi koma, at þér mun eigi hægt veita at vinna með honum, hvat þik girnir ok þörf gerist."

Sturlaugr segir: "Þá munu vit kaupast við."

Sturlaugr fór nú til fóstbræðra sinna ok vekr upp Hrólf nefju ok biðr hann fara með sér. Þeir fara nú burt á bergit, þar sem kerla var undir niðri. Hrólfr sest á framanvert bergit ok lætr síga fætr fram. Hann var svá búinn, at hann var í geitbjálfa loðnum ok digr kálfsbelgr á höfði honum, ok stóð upp rófan ór miðju höfði, en ketilhrím var núit um andlit hans allt ok skotit kefli í munninn, svá át stórar kúlur váru út af kinnunum; uxahorn eitt hafði hann í hendi sinni; svínsbelg hafði hann á hvárum fæti, ok er hann var svá búinn, þá þótti hann eigi at öllu sjáligr, þar er hann sat á berginu ok gapti við tunglinu, því at þat skein glatt.

Eftir þetta fór Sturlaugr til fundar við Hornnefju. Hún fagnar honum vel ok mælti: "Hvar er Hrólfr nefja?"

Sturlaugr mælti: "Líttu hér upp á bergit ok sjá, hvar hann sitr."

Hún snarast við fast ok sér, hvar hann er kominn. Hún heldr þá hendi fyrir augat ok hyggr at vandliga ok mælti: "Þat er þó satt at segja," segir hún, "at allgerviligr er maðrinn, ok hefir eigi ofsögum verit frá sagt þessum manni, er svá er tíguligr."

Nú þrútnar hún í vexti mjök. Síðan teygir kerla sik upp í bergit ok þóttist aldri geta hann fullkomliga sét, þar er hann var. "Eigi kann ek hér önnur ummæli at hafa en mér þætti sú kona sæl, er þenna mann hlyti."

Þá sér Sturlaugr, at hún muni fá þrifit í fætr honum, ok vill eigi þess bíða ok hleypr ór bátinum utan ok á einn stein ok leggr at henni með atgeirnum, svá at stóð í gegnum hana. Hún lét þá fallast á hann ofan, ok fór hann þegar í kaf ok kafaði út undan henni, en bátnum hvolfdi. Hún lét þar líf sitt, en hann réttir bátinn. Fara þeir aftr við svá búit til félaga sinna ok segja þeim, hversu farit hefir. Þeir láta vel yfir.




17. Frá viðtökum í Hundingjalandi

Eftir þetta rennr á blásandi byrr fyrir þeim, ok sigla þá, þar til er þeir sjá land. Þat var mjök skógi vaxit. Þar var einn leynifjörðr er þeir kómu at, ok sigldu þeir inn eftir firðinum ok lögðu í einn leynivág ok kasta atkerum. Þá var sól í suðri, ok gengu þeir á land.

Sturlaugr spurði: "Hvert land ætli þér þetta, er vér erum við komnir?"

Framarr segir: "Hundingjaland at frásögn Kols, bróður míns, ok munum vér á land ganga þrír, Sturlaugr, Áki ok ek, en þér skuluð bíða vár hér þar til er þriðja sól er af himni. En ef vér komum þá eigi aftr, þá hljóti þér at sjá ráð fyrir yðr."

Þeir ganga nú á land ok í einn skóg þykkvan ok merkja á eikum, hvar þeir fara, ok um síðir koma þeir fram ór skóginum ok sjá mörg ok stór heruð, borgir ok kastala. Þeir sjá eina borg ok höll miklu meiri en aðra. Þangat fóru þeir, ok stóðu menn í dyrum, ok var haka þeira gróin í bringuna. Þeir gjöltu sem hundar. Þóttust þeir nú vita, hvar þeir váru komnir. Þeir bönnuðu þeim inngöngu. Sturlaugr brá Hornnefjunaut ok höggr duravörðinn í tvennt, en fóstbræðr hans drepa annan.

Eftir þat gengu þeir í höllina ok standa á utanverðu hallargólfi. Áki sér, hvar konur sitja á palli. Ein af þeim var auðkennd, því at hún var miklu fegri en aðrar.

Áki kennir þessa konu at frásögn móður sinnar, gengr at pallinum ok upp á skörina ok leggr báðar hendr um háls henni ok mælti: "Sæl, frændkona," segir hann.

Hún tók kveðju hans ok hvarf til hans. Hundólfr konungr sér þetta ok bregðr eigi vel við, því at hann mátti eigi sjá, at menn horfðu á drottningu hans. Nú má ætla, hversu grimmt honum mundi í hug, er einn útlendr maðr hljóp á háls henni ok kyssti hana fyrir augum honum ok gerði slíkt ódæmi. Hratt hann nú fram borðum ok kallar út hirðsveina, ok kváðu við lúðrar um öll stræti.

Áki mælti: "Hér er ek kominn á þinn fund, frændkona. Vilda ek, at þú segðir mér af úrarhorni eða hvert þat er at sækja."

Hún mælti: "Hverir eru þessir menn?

Þeir sögðu nöfn sín.

Hún mælti: "Illa er þat, at þér eruð hér komnir, því at öllum yðr er ætlaðr dauði, ok þarf því eigi at segja yðr frá úrarhorni."

Áki mælti: "Þó at vér séim þegar drepnir, þá þykkir oss betr at vita it sanna, hvat þú kannt at segja oss frá horninu."

Hún segir: "Þat er til máls at taka, at hof eitt stendr á Bjarmalandi. Þat er helgat Þór ok Óðni, Frigg ok Freyju, gert með hagleik af dýrstum viði. Dyrr eru aðrar á hofinu ór útnorðri, en aðrar ór útsuðri. Þar inni er Þórr einn. Þar er úrarhorn á borði fyrir honum fagrt at sjá sem gull. En Sturlaugr einn skal í hofit ganga, því at honum einum mun gæfa til endast, ok skal hann þó eigi berum höndum á horninu taka, því at þat er fullt af eitri ok fjölkynngi. En til lítils mun yðr koma, af því at þér eruð allir ráðnir til dauða, ok er mikill skaði at um slíka menn, svá vaskir sem þér eruð fóstbræðr.

Sturlaugr mælti: "Þat skulu þeir finna Hundingjar, um þat er vér erum allir fallnir, þótt vér séum fáir, at þeir skulu nokkurir rauðu snýta."

Ok í því drífa þeir inn í höllina Hundingjar allir alvápnaðir ok sækja at þeim karskliga, en þeir verjast vel ok drengiliga ok drepa þrjá tigi manna, áðr þeir váru handteknir, ok váru þeir flettir klæðum öllum nema línbrókum einum ok reknir út af höllinni með svipum ok stangaðir með spjótsoddum ok keyrðir út til skógar. Þeir kómu í rjóðr eitt. Þar váru tveir steinar holir innan. Þeir váru látnir í inn minna steininn, en hvelft yfir inum meira, ok var þeim ætlat at svelta þar til bana. Steinar þeir, er þar váru, stóðu á hól einum. Nú ganga Hundingjar í burtu ok þóttust vel hafa hefnt sinnar svívirðingar.

Nú er þar til máls at taka, at þeir Sturlaugr váru í steininum. Sturlaugr mælti: "Hversu þykkir yðr nú komit vera?"

Þeir létu vel yfir, á meðan þeir væri allir heilir vel. Sturlaugr mælti: "Á hverju stakkst ek áðan þar aftan í kálfann, þá vér várum flettir klæðum?" Hann tók til hendi sinni ok finnr þar járn lítit, sem dragnál væri, ok var þetta atgeirr hans. Hann mælti þá, at hann skyldi verða svá mikill, at honum væri hægt at vinna með þat, er hann þurfti, ok brátt var hann svá mikill, at hann höggr steininn, þar til er hann komst út ok þeir allir, ok hlupu nú til félaga sinna, ok varð þá fagnaðarfundr með þeim.


18. Sturlaugr náði úrarhorni

Búast þeir nú í burt ok flytjast út eftir firðinum. Áki mælti: "Þat ætla ek, at mér væri eigi meiri þörf byrjar en nú."

Þá rennr þegar á blásandi byrr, ok sigla þeir, þar til er þeir koma við Bjarmaland ok framan at ánni Vínu. Þeir sjá á landit upp fyrir vestan ána, at þar váru sléttir vellir ok þar var hof allglæsiligt, svá at ljóma þótti um alla völluna, því at þat var með gulli búit ok steinum. Sturlaugr mælti: "Nú skulum vér snúa skipinu, ok skal skutstafn horfa at landi ok einn strengr á landi, ef vér þurfum skjótt til at taka, ok hafa forka úti, ok verum búnir at öllu, en vér skulum ganga á land, Framarr ok ek."

Nú ganga þeir á land upp ok Hrólfr nefja ok fóru til hofsins. Ok er þeir kómu at hofinu, var þar svá háttat dyrum sem þeim var sagt. Ganga þeir at dyrum þeim, sem ór útnorðri á hofinu váru, því at þær einar váru opnar. Þá sáu þeir at fyrir innan þröskuldinn var gröf full af eitri ok þar næst ein slá stór ok felld ofan fyrir innganginn, en í dyrunum var múrat umhverfis gröfina, svá at eigi skyldi spillast umbúnaðr af ofgangi eitrsins.

Ok svá sem þeir váru komnir at dyrum hofsins, þá kemr Hrólfr nefja þar. Sturlaugr spurði, hví hann væri þar kominn. Hann sagði: "Ek vilda eigi fyrirmuna mér frægð at ganga í hofit með þér."

"Þess er eigi ván," segir Sturlaugr; "einn skal ek í hofit ganga."

"Fyrirmuna viltu mér frægðina," segir Hrólfr.

"Eigi gengr mér þat til," segir Sturlaugr.

Hann lítr nú inn í hofit ok sér, hvar Þórr sitr allvöxtuligr í öndvegi. Frammi fyrir honum var eitt frábært borð með silfri laugat. Þar sér hann, at stendr úrarhornit frammi fyrir Þór á borðinu. Þat var svá fagrt sem á gull sæi ok fullt af eitri. Taflborð ok tafl sá hann þar standa, hvárttveggja af lýsigulli gert. Skínandi klæði ok gullhringar váru festir upp á stengr. Sex tigir kvenna váru inni í hofinu, ok var sú ein, er af bar öllum. Hún var svá stór sem risi ok blá sem hel, en digr sem meri, svarteygð ok svipuð illa. Þó var sú kona vel búin. Hún þjónaði fyrir borði. Þá kváðu þær kveðling þenna, er þær sáu Sturlaug:

"Kominn er hér Sturlaugr inn starfsami horn at sækja ok hringa fjölda; hér er í horni ok at hofblóti gull ok gersimar, grimmt er oss í hug."

Þá svaraði hofgyðjan ok sagði: "Hann skal aldri með lífi á brott komast, ef ek má ráða eða minni trú eða fyrirbónum fyrir koma," ok kvað:

"Hann skal í helju hvíldar njóta ok margs konar meina bíða; þá mun Sturlaugr inn starfsami með góma knífum grafinn í stykki."

Eftir þetta býr Sturlaugr sik til inngöngu, fyrirbjóðandi sínum fóstbræðrum sér at fylgja. En í hofinu stóðu hellur þrjár svá hávar, at tóku undir bringspalir, ok djúpar grafir fyrir innan í milli, fullar af eitri, ok þar var at hlaupa inn yfir, áðr en hann komst þangat, sem úrarhorn stóð. Nú hefr Sturlaugr sik upp ok stökkr inn yfir allar hellurnar vel ok frækiliga, grípandi hornit af borðinu með skyndi án nokkurs tálma, hafði sik í burt aftr í veginn. Hofgyðjan stendr hjá bólgin ok heldr á saxi tvíeggjuðu. Honum þykkir eldr brenna ór eggjum þess. Hún grenjar illa á hann ok nístir tönnum á hann allgrimmliga, en verðr þó bilt til hans at ráða. Ok er Sturlaugr kemr at hellunum, sér hann, at Hrólfr nefja hleypr inn yfir hellurnar. Snýr hann þá þangat at, er þeir Þórr ok Óðinn váru fyrir, greip taflit ok steypir í kjöltu sér ok hleypr fram eftir hofinu. Ok sér hann nú, hvar hofgyðjan hleypr eftir sér gnístandi. Hann hleypr nú á hellurnar ok ætlar út yfir, en hofgyðjan þrífr í kyrtil hans ok bregðr honum á loft ok rekr niðr við hellurnar, svá at þegar brotnar í honum hryggrinn. Lét Hrólfr nefja þar líf sitt með mikilli hreysti.

Eftir þetta hleypr hofgyðjan út ok æpir með svá miklum órum ok ærslum ok ógn, at dvergmála kvað í hverjum hamri ok þúfu, er í nánd var. Hún sér nú, hvar Sturlaugr ferr, ok sækir eftir honum ok leggr at honum. Hann verst vel með stórri hreysti ok kænsku. Ok þar næst sér Sturlaugr, hvar maðr ferr ór skóginum, annarr ok inn þriði, ok því næst koma menn ór öllum áttum. Sturlaugr hopar undan, en hún sækir at með því meiri illsku sem hún sér mennina fleiri at drífa. Hann hleypr nú at henni með Hornnefjunaut ok rekr á hana miðja, svá at oddrinn stóð út um herðarnar. Hún bregðr við svá fast, at hann lætr lausan atgeirinn, ok dvelst hann þar eftir, en hún fær þegar bana. Sturlaugr hleypr nú á skip út ok höggr þegar strenginn, en Bjarmar leggja at með magni á skipum at skipi Sturlaugs.

Framarr mælti þá: "Þat mæli ek um, at nú komi byrr sá, er Grímhildr hét mér.

Ok þegar rann á blásandi byrr, svá at stóð á hverjum streng, ok sigla á burt, en Bjarmar heldu eftir, á meðan þeir máttu, svá at suma rak undan fyrir ofveðri, en sumir létust fyrir vápnum. Þóttust þeir góðu bættir, er aftr kómust.


19. Sturlaugr afhenti hornit

En þeir Sturlaugr sigla nú í haf. Ekki er nú getit um ferðir þeira fyrr en þeir koma við Vermaland, lögðu at landi ok spurðu tíðenda. Þeim var sagt, at Hringr jarl var farinn ór landi til Svíþjóðar. Síðan fara þeir á fund Haralds konungs, kómu í höll ok gengu fyrir konung ok kvöddu hann. Sturlaugr stóð fyrir konungi ok helt á úrarhorni. Konungr sat í hásæti sínu, bólginn af reiði, svá at hann mátti eigi orð mæla.

Sturlaugr segir: "Nú em ek aftr kominn, konungr, ór þessari sendiför, þó at þú ætlaðir eigi, ok skaltu þat sanna ok tak hér við horni því, er ek fer með."

Konungr svarar engu ok helt at sér höndum. Sturlaugr kastar þá horninu á nasir konungi, svá at þegar stökk blóð ór nösum hans ok brotnuðu fjórar tennr ór höfði honum. Eftir þetta fór Sturlaugr austr til Svíþjóðar ok fann þar Hring, mág sinn, ok Ásu, konu sína, ok föður sinn.

Í þann tíð var sá konungr í Svíaríki, er Ingifreyr hét. Sturlaugr tók landvörn fyrir ríki hans ok þeir fóstbræðr allir ok herjuðu víða um lönd ok fengu jafnan sigr, hvar þeir kómu, ok gekk þetta tólf vetr. Þá gaf Ingifreyr konungr Sturlaugi konungs nafn ok mikit ríki þar með sér, en þeir fóstbræðr höfðu landvörn.


20. Sturlaugr herjaði á Bjarma og Hundingja

Á einu sinni lýsir Sturlaugr því yfir, at hann vill til Bjarmalands, ok safnar hann at sér liði miklu, ok kómu þá til hans fóstbræðr hans. Ok frá þeira ferð er eigi sagt, fyrr en þeir koma til Bjarmalands ok brenna þar allt ok bræla, sem þeir mega. Þeir gerðu hvert illvirki at öðru. Röndólfr, konungr Bjarmalands, varð varr við þetta ok safnar þegar liði ok verðr heldr liðfár. Ok þegar þeir fundust, slær þar þegar í harðasta bardaga; þar mátti sjá marga þykkva skildi klofna, en brynjur höggnar, höggspjót af sköptum brotin ok sundr sverðin, en margan höfuðlausan til jarðar hníga. En svá lauk þessari orrostu, at þar fell Röndólfr konungr ok margt lið með honum. En eftir þetta verk it mikla leggr Sturlaugr undir sik allt Bjarmaland. Fekk hann ok náð aftr atgeirnum Hornnefjunaut ok mörgum öðrum góðum gripum.

Ok er þessum inum miklu stórvirkjum var lokit, þá ætlaði hann at hafa her sinn til Hundingjalands á hendr Hundingja konungi. Eftir þetta býr Sturlaugr ferð sína at nýju með her sinn, ok er eigi af sagt, fyrr en hann kom á Hundingjaland. Þeir drepa menn, en taka fé, brenna bæi ok byggð alla, þar sem þeir koma. Þetta spyrr Hundólfr konungr ok safnar liði ok ferr þegar í móti Sturlaugi. En þegar þeir finnast, slær þegar í bardaga með þeim með hörðum atgangi og stórum höggum. Sturlaugr gengr oft í gegnum fylkingar þeira. Hann hefir báðar hendr blóðugar til axla, greiðandi þeim stórlig högg, svipandi mörgum höfuðlausum til jarðar, ok tóku fjándr við þeim.

Þat er sagt, at Hundólfr konungr gengi vel fram. Sturlaugr sér, at konungr höggr merki hans niðr. Þetta eirir honum illa ok veðr fram með brugðit saxit Véfreyjunaut ok at Hundólfi konungi ok höggr til hans með sverðinu í hjálminn ok klauf hann allan ok hausinn ok búkinn ok brynjuna ok hestinn sundr í miðjunni. Sverðit nam á jörðu staðar. Ok felldi Sturlaugr ok hans fóstbræðr ótal Hundingja, ok fekk Sturlaugr konungr fagran sigr. Sneru þeir síðan aftr, ok fór Snælaug þá með þeim. Er nú eigi sagt frá ferð þeira, fyrr en þeir kómu heim í Svíþjóð.


21. Frá heitstrengingum

En um vetrinn eftir hafði Sturlaugr jólaveislu ok bauð til mörgu stórmenni. Ok er menn váru komnnir í sæti inn fyrsta jólaaftan, stóð Sturlaugr upp ok mælti: "Þat er vani allra manna at efla nýja gleði nokkurum þeim til skemmtunar, sem komnir eru. Nú skal hefja heitstrenging, ok er hún með því móti, at ek skal víss verða, af hverjum rökum úrarhorn er upp runnit, fyrir in þriðju jól eða deyja ella."

Þá stendr Framarr upp ok segist því heita, at hann skal kominn í rekkju Ingibjargar, dóttur Ingvars konungs í Görðum austr, ok hana kysst hafa fyrir in þriðju jól eða deyja ella.

Sighvatr inn mikli strengir þess heit at fylgja þeim fóstbræðrum, hvert er þeir vilja fara eða hefja farir. Nú er eigi getit fleiri manna heitstrenginga. Líða nú jólin, ok berr eigi til tíðenda, en eftir veisluna fór hverr heim með góðum gjöfum.

Þess er getit, at Sturlaugr fór til Véfreyju, ok tók hún vel við honum. Hann segir henni heitstrenging sína. Hún lagði þá holl ráð til, þau sem síðar munu birtast. Ferr Sturlaugr heim þaðan ok undi vel við sína ferð. Líða nú stundir, ok er allt kyrrt.


22. Frá Mjöll og Frosta

Þat var sagt, at einhvern dag kallar Sturlaugr til sín Frosta ok talar við hann: "Sendiför hefi ek þér ætlat."

Hann spurði at, hver sú væri. "Þú skalt fara norðr á Finnmörk ok koma kefli þessu í kné dóttur Snæs konungs."

Hann játar ferðinni. Eftir þetta býst Frosti á burt ok ferr nú í haf. Hann kemr á Finnmörk ok fyrir Snæ konung ok heilsar á hann. Konungr tók vel kveðju hans ok spyrr hann at nafni.

Hann kveðst Gestr heita, "ok biðja verð ek yðr, at þér takið við mér"

Konungr kveðst svá gera skyldu. Hann var fáskiptinn ok óhlutsamr um þat, sem við bar. Var hann þar um vetrinn, ok var konungi vel til hans. Skammt frá höllinni var skemma ein ok tveir skíðgarðar svá hávir, at eigi komst yfir utan fugl fljúgandi. Jafnan sitr Frosti um skíðgarðinn ok vildi sjá Mjöll konungsdóttur ok gat þat aldri leikit. Líðr vetrinn, ok gerist eigi til tíðenda.

Ok einn dag, er menn váru á leiki með konungi, gengr Frosti til skíðgarðsins ok sér, at opinn er skíðgarðrinn ok svá skemman. Hann gengr inn ok sér, at þar sitr kona á stóli ok kembir sér með gullkambi. Hárit lá á dýnunni hjá henni fagrt sem silki. Hann sér nú yfirlit hennar, ok þóttist hann eigi hafa sét fegri konu en þessa. Hann mátti eigi kyrr vera, er hann mátti eigi fram koma því, er hann vildi, tekr nú keflit ok kastar í kné hennar. Hún sópar frá sér hárinu ok tekr keflit ok lítr á. Ok er hún hafði á litit ok lesit, lítr hún út til skíðgarðsins ok brosti ok þótti allvænliga um þat, sem á var ristit keflinu. Kómu nú þjónustumeyjar hennar í skemmuna, en Gestr gekk í burt ok heim til hallar ok mátti hvárki neyta svefns né matar fyrir áhyggju þeiri, er hann hafði á ferð sinni.

Ok er allir menn váru í svefni, var tekit á brjósti Frosta. Hann fylgir upp hendinni. Gullhringr fell fram af handleggnum. Hann stendr upp ok gengr út. Þar er þá Mjöll konungsdóttir ok mælti: "Er þat satt, er ritat er á keflit?" segir hún.

"Satt er þat," segir hann.

Hún mælti: "Saman kemr þat með okkr Sturlaugi, því at sá er engi maðr undir heims sólunni, at mér finnist meira til. Vilda ek gjarna vera hans frilla, ef hann vildi svá. Munda ek eigi spara alla blíðu honum at veita með faðmlögum ok hæverskligum blíðubrögðum, kossum ok kærleikum."

"Þetta vill hann allt blíðliga þiggja," segir hann, "ef þú kemr til hans."

"Ertu þá búinn, Frosti?" segir hún.

"Fyrir löngu em ek albúinn," segir hann. Hún gengr þá at hallardyrum ok hefir þar nokkurn formála, áðr hún fari í burt.

Eftir þat fara þau, ok gat Frosti varla fylgt henni, Hún mælti: "Harðla seinfærr ertu, Frosti minn, ok taktu undir belti mér."

Hann þóttist vindfullr verða, svá fór hún hart. Ok er eigi sagt frá ferð þeira, fyrr en þau kómu í Svíþjóð. Tóku konur þá Mjöll konungsdóttur til sín í skemmu, en Frosti fann Sturlaug ok segir honum frá ferðum sínum ok svá sem þá er komit.

Sturlaugr mælti: "Nú er genginn refr ór skorum. Skaltu nú drekka brullaup til hennar ok fara í skrúða minn inn besta. Mun hún hyggja ek sé, því at vit erum menn mjök líkir at öllu áliti."

Frosti mælti: "Þínum ráðum öllum vil ek fram fara."

Þá segir Sturlaugr: "Þat vil ek, Frosti, þá þú kemr í sæng hjá Mjöll konungsdóttur, at þú spyrir hana at, af hverjum rökum úrarhorn sé komit, því at hún ein veit þat, en ek mun standa undir tjaldinu, meðan þit talið þetta."

Hann kveðst svá gera skyldu. Nú gengr hann inn í höllina með fjölda manns í fögrum skrúða ok sest í hásæti, ok ætla allir Sturlaug. Mjöll lítr allhýrliga til brúðgumans ok hyggr allgott til ráðanna.

Líðr á kveldit, þar til er þau koma í eina sæng. Þá snýst brúðrin at bónda sínum ok talar allblíðliga við hann.

Frosti segir til hennar: "Hversu þykkir þér snúit ráði þínu?"

"Nú þykkir mér at óskum ganga, Sturlaugr minn," segir hún, "eða þykki þér eigi svá?"

"Svá er mér ok einninn um gefit," segir hann, "en einn er sá hlutr, er ek vilda, at þú segðir mér."

"Hverr er sá?" segir hún.

"Þat er með því móti," segir hann, "at heitstrenging er á hendi mér, at ek skylda vita, af hverjum rökum úrarhorn er komit.

"Þat kann ek at segja þér," segir hún. "Er þar þá fyrst frá at segja, at Haraldr konungr herjaði víða um lönd ok fekk jafnan sigr, þar sem hann kom, en jafnan kom hallæri mikit víða um lönd ok mest á Bjarmalandi svá at bæði eyddi fé ok mönnum. Þá tóku þeir dýr eitt ok blótuðu ok kölluðu þat úr. Þat gapti á þá kjaftinum, ok köstuðu þeir ofan í þat gulli ok silfri, ok svá mögnuðu þeir þat, at þat varð hverju dýri meinna ok verra. Þat tók þá bæði at eta menn ok fénað, ok allt braut þat undir sik ok eyddi allt fyrir vestan ána Vínu, svá at ekkert kvikendi komst undan. Engi var sá kappi, at þyrði at ganga á móti þessu dýri, þar til at Haraldr konungr frétti þessi tíðendi ok þat, at þar var féván mikil, ok heldr þangat með þrjú hundruð skipa, ok kómu at Bjarmalandi. Þar bar svá til, at Haraldr konungr sofnaði. Kom at honum kona ok lét heldr ríkuliga.

Hún mælti við konunginn: "Hér liggr þú ok ætlar at sigra dýr várt, er úr heitir."

Konungr mælti: "Hvert er heiti þitt?"

"Goðríðr," segir hún, "ok er ek skammt á land upp, en ef þú vilt mín ráð hafa, þá skaltu fara á land upp á morgin með helming liðs þíns, þá muntu sjá dýrit. Þat mun óttast mannfjöldann ok taka undan til sjóvar. Þá skaltu at hleypa öllum hinum hernum ok bera at stórtré ok lemja þat með. Dýrit mun hlaupa undan út á sjóinn. Þá mun Goðríðr renna sér fyrir þat, en þat mun hneppa mik á kaf undir sik ok halda niðri. Þat mun eftir þat dautt upp koma. Þá skaltu taka þat, en ek skal eiga kjörgrip af dýrinu, en þat er horn, er stendr fram ór höfðinu,"

"Svá skal vera," segir konungr. Leið af nóttin, ok allt fór á sömu leið, sem hún sagði, at þeir gátu unnit dýrit. Þá kom þar þessi kona ok tók horn þetta. Þat it sama sóttir þú, Sturlaugr minn, til Bjarmalands í hofit. Nú hefi ek sagt þér, af hverjum rökum úrarhorn er upp runnit."

Hann segir: "Vel hefir þú nú gert," segir hann.

Ok eftir þat gengr Sturlaugr í burt, ok er nú eldr lagðr í skemmuna ok brennd at köldum kolum Frosti ok Mjöll. Létu þau þar svá líf sitt. Váru þetta allt ráð Véfreyju, því at Mjöll var svá fjölkunnig, at hún mundi þegar kastat hafa fjölkynngi einhverju á þau Sturlaug ok Véfreyju, ef hún hefði þetta fyrir vitat.


23. Áki fekk Ingibjargar

Þat er þessu næst at segja, at Sturlaugr konungr ok Áki senda Sighvat inn mikla austr til Garðaríkis at biðja Ingibjargar konungsdóttur. Hann hefir tíu skip, ok eftir þat siglir hann til Gautlands. Honum ferr vel ok drengiliga, uns hann kemr til Garðaríkis ok ferr á konungsfund ok kveðr hann vel ok virðuliga. Konungr tók vel kveðju hans ok spyrr, hverr hann væri.

Hann svarar: "Ek heiti Sighvatr ok er þat erendi mitt at biðja Ingibjargar, dóttur yðar, til handa Áka, fóstbróður mínum."

"Bæði er þat," segir konungr, "at þér eruð miklir fyrir yðr fóstbræðr, enda þykkist þér konungum meiri, ok þér ætlið, at ek muni kasta svá út fé ok konunni, löndum ok þegnum, at gefa þrælum Sturlaugs konungs dóttur mína, ok takið þá höndum, ok skulu þeir spenna inn hæsta gálga."

Sighvatr snaraðist út ór höllinni, komst undan til skips, biðr sína menn ferðast skjótt, uns þeir koma heim ok segja Sturlaugi, hvat til bar á reisunni.

Býst Sturlaugr nú skjótt, ok þeir fóstbræðr fylgja honum ok fara vestr til Gautlands. Sturlaugr konungr tók Dag konung höndum, því at hann hafði eigi liðsafla á móti þeim, ok gerði honum tvá kosti, at hann skyldi gifta Áka dóttur sína eða deyja ella. En með því at konungr sér sik yfirkominn, þá kaus hann at gifta Áka dóttur sína. Áki festir sér Ingibjörgu, ok því næst var búit til veislu, ok gekk Áki at eiga Ingibjörgu konungsdóttur, ok dvelst hann þar eftir, ok er hann ór þessari sögu. Síðan fór Sturlaugr heim í ríki sitt ok sat um kyrrt.


24. Frá bónorði Framars

Nú er þar til máls at taka, at Framarr vill efna heitstrenging sína. Býr hann nú ferð sína ór landi ok hefir sex tigi skipa, ok halda í Austrveg ok herjuðu um sumarit ok heldu herliði sínu til Aldeigjuborgar. Þar réð fyrir Ingvarr konungr. Hann var vitr maðr ok höfðingi mikill. Ingigerðr hét dóttir hans. Hún var hverri konu fríðari at sjá en spök at viti, læknir góðr, sóttu ok margir menn til hennar, þegar þeir þurftu við græðslu. Svá er frá sagt, at hún sjálf skyldi kjósa sér mann til eignar. Margir höfðingjar höfðu beðit hennar, ok hafði hún þeim öllum með hæverskligum svörum frá vísat. Framarr sendi menn sína til Aldeigjuborgar á fund Ingvars konungs at biðja dóttur hans honum til handa.

Konungr segir þeim orðum í móti, at hann mun þing stefna ok biðr hann þar koma, --"ok skal hún sér sjálf mann kjósa."

Framarr dvelst nú þar til, at kemr sá dagr, er þingit skyldi vera. Býr Framarr sik með öllum konungsskrúða ok sækir á þingit með mörgu liði. Hann lét setja stól undir sik. Ingvarr konungr kemr þar með mörgu stórmenni.

Konungr spyrr: "Hverr er sá maðr, er svá lætr ríkuliga?"

"Ek heiti Snækollr," segir hann, "kominn þess erendis hingat til yðar at biðja dóttur yðar."

Konungr segir: "Hvar eru lönd þín ok þegnar, miklir fjárhlutir ok fremdir?"

"Ek ætla bæði frama ok fjárhluti til þín sækja, ef ek mægjumst við þik," segir Framarr.

Konungr segir: "Hefir þú eigi þat spurt, at hún skal sjálf kjósa sér mann?"

"Heyrt hefi ek þat," segir hann.

Þá er sent eftir Ingigerði, ok er hún kom á þingit, kvaddi hún föður sinn. Hann tók henni vel ok virðuliga.

"Biðli áttu hér at heilsa, dóttir," segir hann.

"Hverr er sá?" segir hún.

"Snækollr heitir hann," segir konungr.

"Svá, má jafnt vera," segir hún ok gengr fyrir þenna mann inn mikla ok horfir á hann um hríð ok mælti síðan brosandi: "Alldrengiligr maðr ertu," segir hún, "enda þykkir yðr þat fóstbræðrum, at þér þykkist konungum meiri at metorðum. Kenni ek þik gerla, Framarr," segir hún, "ok þarftu eigi at dyljast fyrir mér."

Eftir þat var slitit þinginu.


25. Frá Framari og Ingigerði

Fór Framarr til skips, ok halda út undir eyjar þær, er lágu næst landi. Þar lét Framarr tjalda yfir skipum sínum. Síðan tók Framarr sér kaupmanna gerð ok gengr til hallar ok biðr sér vetrvistar. Konungr veitir honum þat, ok er hann nefndr Gestr. Oft sat hann um at komast í skemmu konungsdóttur, en þat gat hann aldri leikit.

Svá bar til einn dag, at hann gekk í burt frá höllinni ok eftir braut einni. Hann heyrði mannamál niðri í jöðinni hjá sér. Hann sér jarðhúss munna ok gengr niðr ok sér, at þar eru seiðmenn þrír.

Hann mælti: "Þat er vel, at vér höfum fundist. Ek skal segja eftir yðr."

Þeir segja: "Ger eigi þat, Framarr, ok munum vit til vinna þat, er þú vilt, ok með hverju móti sem þat er."

Þá Svarar Framarr: "Þú skalt kasta manna líkþrá á mik, en ek skal þó þegar heill, er ek vil."

"Svá skal vera," segja þeir, "ok er oss eigi fyrir því at vinna þetta til."

Þá sneru þeir um holdi hans öllu, svá at hann var eigi nema hrufur ok þrymlar einar á millum hæls ok hnakka, ok hverfr hann í burt ok til skemmu konungsdóttur ok settist undir skíðgarðinn.

Ingigerðr konungsdóttir sendir skemmumey sína eina til hallar, ok er hún sér þenna inn auma mann, sneri hún aftr, segjandi konungsdóttur þetta um þenna mann, "ok mun hann þurfa þinnar miskunnar."

Þær ganga til garðsins, ok horfði konungsdóttir á hann lengi, þenna mann inn vesala, er þær höfðu engan hans líka sét sökum síns krankdæmis.

Konungsdóttir sagði: "Aumligr er sá maðr ok sóttligr mjök, en þó muntu meira þurfa við at hafa at vinna mik, áðr en þú fær mik svikit, því at kenna mun ek þik, Framarr, meðan heil eru í þér augun bæði, hverjum firnum sem þú slær á þik."

Gengr hún til skemmu sinnar aftr, en Framarr ferr á burt til seiðmanna, ok taka þeir af honum mein þat it illa. Ferr hann í burt ok hirðir aldri, hvat um líðr.


26. Framarr kom fram heitstrengingu

Hann gengr til skógar ok fram á brautina. Hann sér, hvar maðr gengr á móti sér, mikill vexti, ok heldr báðum höndum at kviðnum. Hann var í brynju ok hjálm á höfði, en sverðfetillinn hekk við brjóstit framan. Þar var kominn Guttormr, fóstbróðir hans. Varð þar fagnafundr með þeim. Framarr spyrr, hvaðan hann var at kominn. Hann lést hafa barist við Snækoll víking, kveðst hafa látit þar bæði menn ok fé, en komist sjálfr með sundi í burt ok spyrr, hversu langt nú er til skemmu konungsdóttur.

Framarr segir: "Þangat er nú dagganga."

"Þat er harðla langt," segir Guttormr.

Framarr segir: "Hversu lengi hefir þú svá gengit?"

Guttormr segir: "Tvá daga, áðr vit fundumst."

Framarr mælti: "Mikill er munr hreysti okkar. Ek syrgi eina jómfrú ok fæ hana eigi, ok hefi ek ekki í nokkurn bardaga ratat, en þú gengr, sem sjá má, at úti eru í þér iðrin, en ek vilda, at þú kæmir mér í skemmu hennar, ef hún tæki við þér."

"Svá skal vera, ef ek má," segir Guttormr. Fara þeir nú þann sama veg, sem Framarr hafði áðr farit, uns þeir koma til skíðgarðsins, ok er þá minni ván manns, þar eð Guttormr var. Ok sem þeir eru þar komnir, ferr Framarr í burt. Í þenna tíma var einni skemmumeyjunni gengit út í garðinn sinna erenda ok leit þenna mann, er úti lágu iðrin, ok gengr inn aftr í skemmuna ok segir konungsdóttur, hversu sá maðr var kominn. Konungsdóttir bregðr við skjótt ok þær tólf saman, koma at hurðinni. Sér nú konungsdóttir þenna mann inn aumliga ok hversu sárliga hann var útleikinn, at iðrin lágu úti. Hún spyrr hann at nafni. Hann kveðst Guttormr heita.

"Ertu fóstbróðir Sturlaugs konungs?" segir hún.

"Sá er maðr inn sami," segir hann, "ok vilda ek vera biðjandi, at þú veittir mér nokkura hjálp."

Hún segir: "Hvat mun ek nær mega komast Sturlaugi en græða fóstbróður hans, en svík þú mik eigi."

Eftir þat bera þær hann inn í skemmuna. Konungsdóttir átti sér læknishús lítit, ok var þar harðla ununarsamt inni fyrir sjúkar mannskepnur at vera hjá mjúktæku kvenfólki ok meðaumkunarsömu at lifa. Guttormr var í læknishúsi konungsdóttur nokkura hríð, harðla vel haldinn. Var konungsdóttir þar sjálf löngum með sínum skemmumeyjum ok læknaði Guttorm með þeiri list ok kænsku, sem hún nógliga til hafði ok margan ríkan ok fátækan, konur sem karla, læknat ok heilbrigða gert.

Þat var einn dag, at konungr sendi boð dóttur sinni. Fór hún þegar með skemmumeyjar sínar heim til hallarinnar, ok verðr opin skemman eftir látin, en aftr skíðgarðrinn, en hliðit var eigi læst. Framarr sætir þessu, ok kemr þar Guttormr ok leiðir hann inn í skemmuna ok í læknishúsit, ok stendr þar undir tjaldinu. Líðr á daginn, þar til konungsdóttir kemr í skemmuna, ok þegar gengr hún til Guttorms ok leysir til sáranna ok váru þá mjök gróin.

"Úti hefir þú verit í dag," segir konungsdóttir, "ok muntu nú hafa svikit mik."

En er þau talast svá við, hleypr Framarr fram undan tjaldinu ok tekr annarri hendi undir höku henni ok annarri undir hnakka ok kyssti hana einn koss.

Hún varð við illa ok biðr þá í burtu vera skjótt. "Vil ek eigi, at þit séuð hér drepnir fyrir augum mér sem makligt væri. Guttormr hefir hér verit um hríð, ok nýtr hann Sturlaugs at því, en ærit hafi þér unnit til líftjóns með þessu ykkar tiltæki, en mér er vel í þokka við Sturlaug sökum hans atgervis."

Þeir ganga nú svá sem hún mælti. Fór Framarr þegar í burtu ok út til skipa sinna, ok halda nú til Svíþjóðar ok segja Sturlaugi konungi svá búit sitt mál, biðja hann nú liðsemdar.


27. Herferð til Aldeigjuborgar

Hann verðr vel við ok lét safna liði um allt sitt ríki ok búa skipaflota mikinn, svá at hann fær þrjú hundruð skipa vel búin at öllum kostum, halda síðan til Garðaríkis með mikilli gleði ok prýði. Ok er þeir koma við land, hlaupa þeir upp með herinn, drepa ok deyða, brenna ok bræla menn ok fénað.

En er svá hafði fram farit um hríð, verða þeir varir við liðsafnað, ok er þeir Snækollr ok Ingvarr konungr verða varir við þetta, þá búast hvárir á móts við aðra. Ok sem þeir fundust, varð þar inn harðasti bardagi ok snörp atganga, at hvárir veittu öðrum. Sturlaugr gekk fram hlífarlauss, sem hann var vanr. Þeir fóstbræðr börðust af mikilli dáð ok drengskap. Orrosta sú stóð yfir þrjá daga með miklu mannfalli.

Þar með fell í þessi orrostu fyrir Sturlaugi Ingvarr konungr ok Snækollr. Hvítserkr komst undan á flótta ok margt manna með honum. Sturlaugr lét þá bregða upp friðskildi ok fór til Aldeigjuborgar með allan sinn her. Var þar mikill glaumr ok gleði ok sigróps háreysti í liði þeira Sturlaugs, ok borgin öll var í þeira valdi. Gekk fólk allt til griða ok handa Sturlaugi, þat er í var borginni.


28. Framarr fekk Ingigerðar

Síðan gifti Sturlaugr Framari Ingigerði konungsdóttur. Var sú veisla virðulig fyrir allra hluta sakir, er til þurfti at hafa, en eftir veisluna váru þeir fyrirmenninir burt leystir með góðum gjöfum, skildust svá ok fór hverr heim til síns heimilis. Sturlaugr gaf þá borgina Aldeigju með öllu fé á vald Framars, er Ingvarr konungr hafði átt, ok þar með konungs nafn. Sest Framarr nú at löndum ok lausum aurum ok stýrir ríki sínu með bestu manna ráði í því landi, ok er frá þeim Framari ok Ingigerði komin mikil ætt ok margt stórmenni, þó at þat greinist eigi í þessari sögu.

Eftir þetta fór Sturlaugr aftr til Svíþjóðar ok settist at sínu ríki ok var margfróðr ok fjáðr, ok alla stund var Sturlaugr í sætt við stólkonunginn í Svíþjóð, ok þótti konungi hann vera harðfengr í öllum raunum, því at fóstbræðr hans heldu vináttu ok tryggð á meðan þeir lifðu allir.

Þau Sturlaugr ok Ása áttu tvá sonu. Hét annarr Heinrekr, en annarr Ingólfr. Þeir váru báðir miklir menn ok vænligir ok koma við margar sögur, námu alls konar íþróttir þegar á unga aldri. Þeir váru báðir konungar eftir Sturlaug, föður sinn, ok eru margar stórar ættir frá þeim komnar. Sturlaugr varð ellidauðr eftir Frið-Fróða konung.

Endast hér með sagan.