Gautreks saga

---

Gautreks saga

  Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

1. Kong Gautis besøk.

Her har vi en lystig historie om en konge som het Gauti. Han var en klok mann, måteholden, gavmild og måldjerv. Vestre-Gautland hersket han over; det ligger mellom Norge og Svitjod, østenfor Kjølen, og er atskilt fra Uppland av Gautelva. Der er det store skoger og svært vanskelig å fare over når det er teleløst. Denne kongen, som tidligere nevnt, for ofte med sine hauker og hunder i skogen, fordi han var en stor veidemann og syntes dette var den største glede.

 På denne tiden var det mange gårder her med store skoger rundt, for mange menn hadde ryddet skogen fjernt fra de store bygdene. Der laget de seg hus de som hadde dradd fra de store bygdene på grunn av at de hadde gjort noen urett; andre flyktet fordi de hadde gjort dumheter eller eventyr og mente de siden ville få spott eller skam. Slik levde de fjernt fra andres spott alle sine dager og møtte ingen andre mennesker enn de som bodde der. Siden de bodde så fjernt fra andre kom det ingen andre og besøkte dem, bortsett fra av og til hvis noen gikk seg vill i skogen og snublet over hjemmene deres; selv om de ønsket de aldri hadde kommet dit.


    Denne kong Gauti, som vi tidligere nevnte, var dradd med sin hird for å jakte dyr i skogen med sine beste jakthunder. Kongen fikk øye på en fager hjort, og dette dyret vil han gjerne ha tak i så han slipper løs jakthundene sine og jager etter dette dyret med alle krefter, helt til dagen gikk mot kveld. Han var nå alene og kommet så langt inn i skogen at han visste han ikke ville komme tilbake til sine menn på grunn av nattemørket og den lange vegen, for han hadde fart hele dagen. Dessuten hadde han kastet spydet mot dyret, og spydet sto i såret, og kongen ville for ingen pris miste spydet, hvis han kunne få tak i det; for han mente det var en skam å miste våpenet sitt. Han hadde brukt så mye krefter at han hadde kastet av seg alle klærne, unntatt undertøyet, og han var barfota og hadde ingen sko på, så føtter og bein hadde blitt revet opp av stein og kvister. Ikke når han igjen dyret, og nå tar det til å bli mørkt for natta så han aner ikke hvor han er på veg. Nå stopper han og lytter om han kunne høre noe, og etter å ha stått slik en liten stund hører han en hund som gjør og går dit bort fordi han mente der måtte det være folk.


    I neste nå ser kongen en liten gård. Der ser han en mann som sto utenfor og holdt på en vedøks. Straks mannen ser at kongen går mot gården løper han bort og dreper hunden, og sier: "Ikke skal du oftere vise gjester vegen til vår gård; for jeg kan godt se at denne mannen er så stor av vekst at han vil spise bonden ut av huset om han kommer innenfor veggene. Men det skal aldri skje om jeg får råde."


    Kongen hørte ordene hans og smiler; han skjønner at han ikke var kledd for å sove ute, og visste ikke hvorledes han ville bli tatt i mot om han blir invitert inn, men han går modig mot døra. Mannen stiller seg foran døra og vil ikke la han få komme inn, men kongen lar ham få føle styrken sin og presser ham bort fra døra. Kongen går inn i stua; der er det fire karer og fire kvinner. Ikke hilste de på kong Gauti, likevel satte han seg ned.

    Han tok til orde som så ut som han var bonden her: "Hvorfor lot du denne mannen komme inn?"

Trellen, som hadde stått i døra, svarte: "Denne mannen var så sterk at jeg hadde ikke styrke nok mot ham."

"Og hva gjorde du da hunden gjødde?"

Trellen svarte: "Jeg drepte hunden for jeg ville ikke at den skulle lede flere slike slamper, som jeg mener denne mannen er, til gården."

Boden sa: "Du er en trofast trell og ikke skal du måtte ta ansvar for disse vanskelighetene, og det er ikke lett å belønne deg. Men i morgen skal jeg lønne deg, og du skal fare med meg."

Huset var velutstyrt, og menneskene der så godt ut. Kongen fant ut at de var redd for ham. Bonden lot det dekkes på, og mat ble servert. Da kongen ser at han ikke blir budt mat, setter han seg ved siden av bonden, tar seg noe mat og eter djervt. Men da bonden ser dette stopper han å spise og drar hatten ned foran øynene på seg. Ingen av dem sa noe, og da kongen var mett løfta bonden opp hetta si og ba de dekke av bordet, - "fordi nå var det ikke noe mat igjen." Siden gikk folkene og la seg.

Kongen la seg også for å sove, men da han hadde lagt en liten stund kom en kvinne bort til ham og sa: "Er det ikke best at du får litt gjestfrihet av meg?"

Kongen svarer: "Dette snur seg til det bedre nå når du vil snakke med meg, for dette er et kjedelig hushold."

Kvinna sa: "Ikke vær overrasket over det, for vi har aldri før hatt besøk her og jeg vet at bonden ikke synes du er noen velkommen gjest."

Kongen sa: "Jeg kan lett lønne bonden for alle hans kostnader han har hatt med meg når jeg kommer hjem."

Hun svarte: "Jeg tror det dreier seg om å få noe annet av deg enn lønn her."

Kongen sa: "Jeg vil at du forteller meg hva folket ditt heter."

Hun svarer: "Min far heter Gjerrigknarken, og han har det navnet fordi han er så gjerrig at han ikke klarer å se på at verken maten, eller noe annet han har, minker. Mor mi heter Filla. Hun har det navnet fordi hun ikke vil ha andre klær enn de som allerede er slitt i filler; hun synes hun er svært pengeklok."

Kongen spurte: "Hva heter brødrene dine?"

Hun svarte: "En heter Fjølmod, den andre Imsigull og den tredje Gilling."

Kongen sa: "Hva heter du og dine søstere?"

Hun svarte: "Jeg heter Snotra, og har fått det navnet fordi jeg er den viseste her. Søstrene mine heter Hjøtra og Fjøtra. Det er en berghammer ved vår gård som kalles Gillingshammeren og den har en topp som vi kaller Ættenuten. Den er så høg at den som hopper ned derfra ikke overlever. Den heter Ættenuten fordi at vi bruker den for å minske størrelsen på ætta når det skjer underlige ting med oss. Der dør alle våre gamle uten sykdom og farer rett til Odin, og vi slipper alle utgifter og vanskeligheter med å ta vare på dem. Og alle medlemmer av ætta vår er fri til å bruke dette slik at ingen trenger å leve i sult eller fattigdom, eller finne seg i noen underlige ting som hender. Nå skal du vite at min far mener det er svært underlig at du har kommet til huset vårt. Det ville ha vært merkelig nok at en fremmed spiste hos oss, men dette er mest underlig at kongen selv, kald og uten klær, har kommet til huset vårt, fordi dette har aldri hendt tidligere. Derfor vil min mor og far i morgen skifte arven mellom oss søsknene, og siden vil de, sammen med trellen, hoppe ut fra Ættenuten, og slik fare rett til Valhall. Min far vil på denne måten lønne trellen for hans tjeneste da han forsøkte å jage deg ut av døra og slik la han nyte sin lykke sammen med ham. Han mener også å vite at på denne måten vil ikke Odin nekte å ta i mot trellen når han er i hans følge."

Kongen sa: "Jeg skjønner nå at du er den mest veltalende her og du kan stole på meg. Du er vel jomfru, mener jeg, derfor skal du sove hos meg i natt." Hun sa at kongen skulle bestemme dette.

Om morgenen da kongen våkner, sa han: "Jeg sier deg det, Gjerrigknarken, at jeg kom til gården deres barføtt, og nå vil jeg tigge sko av deg."

Han svarer ikke noe og gir kongen sko, men drar ut lissene. Da kvad kongen:

"To sko ga Gjerrigknarken meg,

men han beholdt lissene;

knarken gir aldri lytelause gaver."

Siden gjorde kongen seg klar til å fare og Snotra ledet ham til stien. Kongen sa: "Jeg ville gjerne be deg fare med meg, for jeg tror at vårt møte får følger, og om du får et guttebarn så la han hete Gautrek, for å huske navnet mitt og all ulempe som jeg har ført med meg til gården deres."



    Hun svarer: "Jeg tror at du har rett i det du sier, men ikke kan jeg fare med deg nå fordi i dag skal vi søsknene skifte arven etter vår far og mor, fordi de vil hoppe over Ættenuten."



    Kongen ba henne leve vel og komme til ham når hun hadde tid. Kongen dro nå til han kom til mennene sine og alt var nå rolig.






      2. Brødrene hopper utfor Ættenuten.



    Nå er det å fortelle at da Snotra kom hjem satt hennes far over sine eiendeler og sa: "Vi har opplevd en virkelig merkelig hendelse, for kongen selv har kommet til vårt bosted og ett opp mye av det vi eier, og tatt det vi minst kunne unnvære. Jeg kan ikke se at vi kan holde på hele vår huslyd på grunn av at det skorter på midler, derfor har jeg samlet alle mine eiendeler og jeg akter å skifte arven med mine sønner, for jeg, kona mi og trellen akter oss til Valhall. Ikke kan jeg lønne trellen bedre for sin troskap enn at han farer med meg. Gilling skal ha den gode oksen min, sammen med Snotra, hans søster. Fjølmod, og hans søster Hjøtra, skal ha gullplatene mine. Imsigull, og hans søster Fjøtra, skal ha kornet og åkrene mine. Og det ber jeg dere om, barna mine, at dere ikke blir flere; bare slik kan dere beholde arven min."

Da Gjerrigknark hadde sagt det han ønsket dro de alle opp på Gillingshammeren, og barna ledet sin far og mor over Ættenuten; og de for glade og lystige til Odin.

Nå da søsknene hadde tatt over arven mente de at de måtte sørge godt for seg selv. De tok pinner og festet vadmel på seg slik at de ikke kunne berøre hverandre. Slik mente de å være sikre på at de ikke skulle bli flere. Men Snotra fant selv ut at hun var med barn, og da løsnet hun pinnene i vadmelet slik at hun kunne bli berørt. Hun lot som hun sov, og da Gilling våknet, eller vred på seg i søvne, kastet han ut handa og kom nær kinnet hennes.

Da han våkna sa han: "Her har skjedd noe forferdelig, og jeg har skada deg. Det ser ut for meg som du ser mye større ut enn tidligere."

Hun svarer: "Skjul dette for de andre så lenge du kan."

Han svarer: "Noe så uhørt vil jeg ikke gjøre, for dette kan på ingen måte skjules siden folket vårt vil økes."

Litt senere fødte Snotra et fagert guttebarn og ga ham navnet Gautrek.

Gilling sa: "Dette er svært merkelig, og ikke kan det skjules. Jeg skal gå og fortelle brødrene mine."

De sa: "Hele vår levemåte er nå i fare på grunn av denne merkelige hendelsen, og dette er et stort lovbrudd."

Gilling kvad:

"Tosket bøyde jeg handa

og berørte kinnet til kvinna

lite skal det til for sønn å få

han ble kalt Gautrek etterpå."

De sa at han ikke kunne noe for det, og han angret og ønsket at det ikke hadde skjedd. Han sa at han gjerne ville hoppe utfor Ættenuten, og at merkeligere ting kunne hende. Men de ba ham vente og se om mer hendte.

Fjølmod pleide å gjete om dagene og bar med seg gullplatene sine overalt. En dag sovnet han og våknet da to svarte snegler hadde krøpet opp på gullplatene hans. Han trodde de hadde blitt skadet, mens de bare hadde mørknet, og mente de hadde blitt mye mindre verdt.

Han sa: "Et slikt tap av eiendom er forferdelig, og om det hender igjen da vil jeg være eiendomsløs når jeg drar til Odin, så jeg kan like godt hoppe over Ættenuten slik at jeg ikke om igjen opplever et slikt tap. Så svart har det ikke sett ut tidligere siden min far ga meg denne arven."

Han forteller brødrene sine om denne forferdelige hendelsen, og ba dem om å skifte arven hans. Så kvad han:

"Stutte snegler

spiste mine gullplater,

nå vil alle hate oss;

blakk skal jeg sitte,

fordi snegler har

skjært bort gullet mitt."

Siden for han og kona hans opp på Gillingshammeren og hoppet så utfor Ættenuten.

Det var en dag da Imsigull gikk i åkeren sin at han så foran seg en fugl som heter spurv, den er på størrelse med andre småfugler. Han tenkte nå at fuglen kunne ha gjort stor skade og gikk rundt i åkeren og så at den hadde tatt et korn av akset. Da kvad han:

"Det var skade,

fra grådig spurv

på Imsigulls åker;

fra det verdifulle akset,

var et korn tatt.

det kan ikke Tøtris ætt tåle."

Siden gikk han og kona hans, glade for at de ikke mer skulle oppleve slik skade, og hoppet utfor Ættenuten.

Gautrek var ute og så den gode oksen; da var han sju vintre gammel. Han stakk spydet inn i oksen og drepte den. Da Gilling så dette kvad han:

"Den unge gutten

drepte oksen min,

dette er en dødelig hendelse;

aldri vil jeg eie

igjen en jevngod

eiendel, selv om jeg ble gammel."

Han sa: "Dette kan jeg ikke tåle."

Siden for han opp på Gillingshammeren og hoppet utfor Ættenuten.

Nå var de to igjen, Snotra og hennes sønn Gautrek. Hun gjorde seg klar og de dro nå av gårde og fant kong Gauti. Han tok godt i mot både henne og sønnen. Han vokste så opp der i farens hird og ble tidlig fysisk moden. Slik gikk det noen vintre til Gautrek var fullt utvokst, da skjedde det at kong Gauti ble syk og kalte vennene sine til seg.

Kongen sa: "Dere har alltid vært lydige og lojale mot meg, men nå tror jeg det er slik at denne sykdommen jeg har fått skal skille vår vennskap. Jeg vil gi mitt rike, som jeg har eid, til min sønn Gautrek; og dermed også kongsnavn."

De likte dette godt og etter at kong Gauti døde ble Gautrek tatt til konge over Gautland, og han er mye omtalt i de gamle sagaene.

Men nå beveger denne sagaen seg en tid nordover i Norge, og forteller om de fylkeskongene som på den tiden bodde der, og om deres etterkommere. Siden beveger den seg tilbake til Gautland og kong Gautrek og sønnene hans. Den samme sagaen fortelles i Sviariket, og vidt og bredt andre steder.




      3. Om fylkeskongene og Starkads ætt.


    Huntjof het en konge som hersket over Hordaland. Han var sønn av Fritjof den djerve og Ingibjørg den fagre. Tre sønner hadde han; Hertjof, som senere ble konge over Hordaland, og Geirtjof; konge over Uppland. Den tredje var Fritjof, konge over Telemark. Disse var alle mektige konger og store krigere, men likevel var Hertjof den fremste av dem når det gjaldt klokskap og rådgivning. Han var lenge i hærferd og dette gjorde ham svært navngjeten.

På denne tid var det en konge på Agder som het Harald. Han var en mektig konge og ble kalt Harald Egdekonge. Sønnen hans het Vikar; han var ung og lovende.

Storvirk het en mann; han var sønn av Starkad Aludreng. Starkad var en svært klok jotun. Fra Alfheim bortførte han Alfhild, datter til kong Alf. Kong Alf ba da Tor om å bringe Alfhild tilbake, så Tor drepte Starkad og Alfhild flyttet hjem til sin far igjen. Hun var da med barn, og fødte en sønn som ble kalt Storvirk, og som vi har nevnt tidligere. Han var en kjekk mann av utseende, med sort hår og større og sterkere enn andre menn. En stor viking var han også. Han kom til kong Haralds hird i Agder og ble hans landvernsmann. Kong Harald ga ham en øy på Agder som het Tromøy, og der bodde Storvirk. Han var lenge i hærferd, men stundom var han med kong Harald.

Storvirk bortførte Unni, datter til jarl Freka av Hålogaland, og for siden tilbake til sitt bosted på Tromøy. De hadde en sønn sammen som het Starkad. Sønnene til jarl Freki, Fjøri og Fyri, for til Storvirk og kom overraskende til gården hans på natta og brente inne Storvirk og Unni og alle som var der inne; de torde ikke å åpne døra for de var redde for at Storvirk skulle komme ut. De seilte straks etter dette bort om natta nordover landet, men sent dagen etter møtte de en storm og seilte på et skjær ved Stadt, og der druknet de og hele deres mannskap.

Starkad, Storvirks sønn, var ung da hans far døde, og kong Harald fostret ham opp hos hirden sin. Dette sier Starkad:

"Jeg var ung,

da min far

og hans folk

falt for ilden,

der han ligger

på Tromøy

hærføreren

Harald den Egdske.

Misgjerning stor

mågene gjorde,

Fjøri og Fyri,

Frekis arvtakere,

Unnis brødre,

mine onkler."

      4. Vikar hevnet sin far.

Hertjof, kongen over Hordaland, for uventa om natta med hæren sin mot kong Harald og drepte ham med svik, og tok hans sønn, Vikar, som gissel. Kong Hertjof la så under seg hele det riket kong Harald hadde hatt, og tok sønnene til mange rike menn som gisler, og tok også skatt fra hele riket.

Grani het en rik mann blant kong Hertjofs menn. Han ble kalt Hestehår-Grani og bodde på en øy i Hordaland som heter Fehnring, på en gård som heter Aski. Grani tok Starkad Storvirksson til fange og brakte ham med seg til Fehnring. Da var Starkad tre vintre gammel. Han var nå ni vintre på Fehnring hos Hestehår-Grani. Så sier Starkad:

"Da Hertjof

Harald felte,

med svik han

drepte

Egde-drotten

rante gods,

og tok sønnene

til fange.

Trevintre var jeg da,

ble flyttet derfra,

Hestehår-Grani:

tok meg

til Aski

vokste opp der,

uten frender

i ni vintre."

Kong Hertjof var en stor kriger og var lenge i hærferd, og det var mye uro i riket hans. Han lot bygge veter på fjellet og satte menn til å passe dem og til å tenne på vetene om ufred kom. Vikar passet vetene på Fehnring sammen med to andre; og den nærmeste av vetene skulle tennes når fienden kom, deretter den ene etter den andre.

Da Vikar en kort stund hadde passet veten gikk han en morgen til Aski og besøkte Starkad Storvirksson, fosterbroren sin. Starkad var en utrolig stor mann, men han var tiltaksløs og lå på en benk ved ilden. Vikar fikk han opp fra benken og ga ham våpen og klær. Han målte også hvor mye Starkad hadde vokst siden han kom til Aski, for han syntes dette var forunderlig. De fikk seg nå skip og for bort derfra. Så sier Starkad:

"Kreftene mine vokste,

armene ble lengre,

leggene ble lengre,

stygt hode,

lei av alt

satt ved aska,

lite vitekjær,

på benken.

Vikar kom til oss,

viste seg,

Hertjofs gissel,

gikk inn i salen;

han kjente meg

han hilste meg

og ba meg stå opp

og svare for meg.

Han målte meg

hand og fingre,

begge armene

til handleddet,

håret vokste

ned på haka."

Her sier Starkad at han hadde skjegg da han var tolv vintre. Siden reiste Starkad seg opp og Vikar ga ham våpen og klær, og de dro så til skipet. Deretter samlet Vikar folkene og til sammen var de tolv. De var alle store krigere og holmgangsmenn.

Så sier Starkad:

"Da samlet

Haralds arvtaker;

Sørkvi og Gretti,

Hildigrim,

Erp og Ulf,

Åni og Skum,

Hro og Hrott,

Herbrands sønner.

Styr og Steintor

nord fra Stad;

der var den gamle

Gunnolf blesi;

da var vi

tretten til sammen;

far varlig

modige drenger."

Siden for kong Vikar med krigerne sine for å møte kong Hertjof. Da kongen hørte om denne ufreden gjorde han krigerne sine klar. Kong Hertjof eide en stor gård som var forskanset som en borg eller festning. Der hadde han sytti krigere og en mengde gårdsarbeidere og tjenere. Men straks vikingene kom dit gikk de så hardt på at både porter og dører ristet, og hugg mot dørkarmene så låsene og dørstengslene spratt opp der folkene var på innsiden. Da kongsmennene trakk seg tilbake kunne vikingene trenge inn og en voldsom kamp tok til.


Så sier Starkad:

"Så kom vi

til kongens gård,

grindene rista,

dørstengslene hugg vi;

vi brøt opp låsene,

med hevet sverd,

der sto sytti karer

god vern

for kongen;

og økt med

alle trellene,

gårdsarbeidere

og vannbærere."

Kong Hertjof og krigerne hans verget seg lenge, for hans hadde mange djerve menn, men siden Vikar hadde valgt seg ut de mest navngjetne krigerne ble krigerne til kong Hertjof ryddet vekk. Vikar var stadig den fremste blant sine krigere. Så sier Starkad:


”Vikar var

vond å følge

Sto modig

først i flokken;

Vi hugg hjelmer

og skaller

Kutta brynjer

og knuste skjold.”

Starkad og Vikar gikk sammen mot kong Hertjof, og ga ham banesår. Alle krigerne til Vikar gikk hardt på og mange menn falt, og andre ble såret.

Så sier Starkad:

”Vikar måtte

skape sin skjebne,

og lønne Hertjof

for fiendeskap,

noen såra vi,

noen drepte vi,

ikke sto jeg fjernt,

da kongen selv falt.”

Der fikk Vikar seier og kong Hertjof falt, som tidligere fortalt, sammen med tretti krigere, og mange var dødelig såret, men ingen av Vikars menn falt. Etter dette tok Vikar alle de skip som kong Hertjof hadde eid, og alle de krigerne han fikk tak i, og seilte østover med alle som ville følge ham.  Og da han kom til Agder kom de som hadde vært venner med hans far til hæren hans. Da fikk han raskt mange følgesvenner. Han ble da tatt til konge over Agder og Jæren, og han la under seg Hordaland og Hardanger, og hele det riket som kong Hertjof hadde eid.

Kong Vikar ble snart en gjev og mektig kriger. Hver sommer dro han i hærferd. Kong Vikar for øst i viken med hæren sin og gikk i land på østsiden av fjorden og herjet oppover i Gautland og vant seg mye hærfang der. Men da han kom opp til Væni-sjøen, kom en konge mot ham som het Sisar, og som kom fra Kænugard. Han var en stor kriger og hadde mange krigere. Kong Vikar og kong Sisar hadde der en hard kamp, og Sisar gikk hardt på og drepte mange av krigerne til kong Vikar. Starkad var der sammen med kong Vikar, og han gikk fram mot Sisar, og de kjempet lenge der, og ingen behøvde å beklage seg over mangel på store hugg. Sisar hugg mot Starkads skjold og ga ham to store sår i hodet, og knakk kragebeinet på ham. Starkad fikk også sår i midjen over hofta.

Så sier Starkad:

”Du var ikke

Med Vikar

øst til Væni

tidlig en morgen,

da vi søkte mot

Sisar på valen,

det var storverk

av største slag,

han lot sverdet

hugge meg

skarpegget

gjennom skjoldet,

og hjelmen

og hodet,

og kinnbeina

kløyvd i kjeven

og venstre

kragebein knekt.”

Starkad fikk også et dypt sår i den andre siden av atgeiren som Sisar kjempet med.

Så sier Starkad:

”Og i siden

sverdet beit

meg kraftig

over hofta,

og i andre handa

atgeiren stakk

med spiss brodd,

odden sank inn;

dere ser merkene

grodd nå på meg.”

Starkad hugg Sisar med sverdet, og skar av deler av siden på ham, og ga han et stort sår på beinet nedenfor kneet. Til sist hugg Starkad av ham den andre foten ved ankelen, og da falt kong Sisar.
Så sier Starkad:
”En bit av

siden hans

beit sverdet av

tvers over buken;

mot fienden

svingte jeg sverdet

med alle krefter

jeg hadde.”

I dette slaget var det et stort mannefall, og kong Vikar fikk seier, og de av krigerne fra Kænugard som overlevde la på flukt. Etter denne seieren for kong Vikar hjem til riket sitt.

5. Vikar vant over Geirtjof og Frithjof.

Kong Vikar hører at kong Geirtjof hadde samlet mange krigere i Uppland og planla med denne hæren å angripe ham og hevne sin bror, kong Hertjof. Da ba Vikar alle krigerne i riket sitt komme til ham, og med dem dro han til Uppland for å møte kong Geirtjof. De hadde et slikt stort slag at de kjempet i sytten dager sammenhengende, og der falt kong Geirtjof, og kong Vikar seiret. Han la da under seg Uppland og Telemark, fordi Frithjof Telemarkskonge var ikke hjemme i riket sitt.

Starkad sier at dette slaget i Uppland var kong Vikars tredje:

"Modig for

tredje gang

Hilds lek

han lekte,

før han Uppland

vant hadde

og Geirtjof

blitt gitt Hel."


Siden satte Vikar menn til å styre over det riket han hadde vunnet seg i Uppland før han for hjem til Agder og var nå både rik og navngjeten. Han fikk seg en kone og hadde med henne to sønner; Harald het den eldste og Neri den yngste. Neri var den klokeste av menn, og alle råd han ga var nyttige. Men han var så gjerrig at han ikke kunne gi fra seg noe uten at han straks angret på det.
Så sier Starkad:

"Fikk seg

to ærerike

arvtakere

ba om arv;

het hans sønn

Harald den eldre;

satte han ham

over Telemark.

Var gjerrig

med gull

jarl Neri,

nyttig med råd

Vikars sønn,

stridsdjerv;

styrte alene

over Upplendingene."

Jarl Neri var en stor kriger, men han var så gjerrig at alle de som siden har vært gjerrige, og sist har gitt noe, har blitt sammenlignet med ham.

Men da Frithjof hørte at brødrene hans var falt for han til Uppland og la under seg det riket som Vikar tidligere hadde vunnet. Så sendte han bud til Vikar om at han enten måtte sende ham skatt av riket sitt, eller møte hæren hans. Så sier Starkad:
"Frithjof

sendte først

fiendtlig bud til

den vise høvding,

hva Vikar

ville velge,

skatteskyld

eller hans hær."

Da han fikk denne meldinga stevnet Vikar til ting og talte med rådgiverne sine om hvorledes han skulle svare på dette. De diskuterte både lenge og vel. Så sier Starkad:

"Vi talte

sammen lenge,

klokt og

ikke dumt,

hæren valgte

at kongen skulle

riket med hæren

sin støtte."

De ord ble sendt kong Frithjof at kong Vikar ville verge sitt land. Kong Frithjof for da med sin hær og ville herje hos kong Vikar.

Olaf den klarsynte het en konge i Nærriki i Svitjod. Han var en mektig og stor kriger og kalte sammen krigerne sine og dro for å hjelpe kong Vikar. De hadde nå mange krigere og for med denne hæren mot kong Frithjof, og svinefylket folkene sine til kamp. 

Så sier Starkad:

"Hersket Olaf

den klarsynte,

lykkelige høvding,

over Sviariket;

han kalte sammen

hæren;

stor var

hans fylking."

En hard kamp tok til og krigerne til kong Vikar gikk hardt fram, fordi blant dem var det mange store krigere. Først og fremst var Starkad Storvirksson; dernest Ulf og Erp og mange andre kjekke karer og store krigere. Kong Vikar gikk hardt fram. Starkad var brynjeløs og gikk gjennom fylkingen og svingte sverdet med begge hender, som det sies her:

"Gikk fram

i våpengny

kongens menn

mange krigere;

der var Ulf

og Erp den lille;

brynjeløs hugg jeg

med begge hender."

Og da Vikar og hans krigere søkte hardt fram mot kong Frithjof begynte fylkingen hans å løses opp, og han ba kong Vikar om fred.

Så sier Starkad:

"Fridtjof måtte

be om fred

for Vikar kunne

ikke overvinnes

og Starkad

Storvirksson

med stor styrke

hugg mot alle."

Det var et stort og hardt slag og mange av krigerne til kong Frithjof falt, så da han ba om fred stoppet kong Vikar hæren sin. Kong Frithjof inngikk da forlik med kong Vikar. Kong Olaf skulle lage forliket mellom dem, og det ble avtalt at kong Frithjof ga fra seg både Uppland og Telemark, og for fra landet. Kong Vikar satte sønnene sine til å styre over disse rikene. Han ga Harald kongsnavn over Telemark, og Nera jarlsnavn og styre over Uppland. Han ble venn med kong Gautrek i Gautland, og det står i noen bøker at Neri av kong Gautrek fikk lov til å styre den delen av Gautland som lå nærmest hans rike, og Neri var også hans jarl og ga ham råd når det behøvdes. 
  Etter dette for kong Vikar hjem til sitt rike og ble svært navngjeten av denne seieren og han og kong Olaf skiltes i vennskap, og holdt dette stadig siden. Olaf for hjem øst i Sviariket.

6. Om Rennir bonde og Ref, hans sønn.

Rennir het en mektig bonde som hadde bosted på en øy som het Rennesøy. Denne øya ligger nordenfor Jæren i Norge. Før han slo seg til ro hadde han vært en stor viking. Han hadde en kone og en sønn som het Ref. Da Ref var ung lå han i kjøkkenet og beit kvister og bark av trestokkene. Han var underlig stor av vekst. Ikke vasket han seg, og heller ikke hjalp han andre. Hans far var svært velholden og ikke likte han urenslighetene til sønnen. Ref ble navngjeten for at han verken var klok eller fremmelig; heller gjorde han seg til latter for sine djerve frender, og hans far mente det var lite trolig at han skulle få noen framgang, slik andre unge menn på den tiden.

Rennir bonde hadde en eiendel som han satte mer pris på enn alt annet. Det var en okse som var både stor og staselig på grunn av horna sine. Hornene dens var skåret ut, og i utskjæringene og på hornspissene var den dekket med gull og sølv. En sølvlenke var festet mellom oksehorna og der hang tre gullringer. Denne oksen var langt finere enn de andre oksene som var i landet, på grunn av sin vekst og pryd. 
  Rennir bonde var så nøye på det, når det gjaldt oksen, at den aldri gikk uten tilsyn.

Rennir var stadig i kamp sammen med kong Vikar og det var stort vennskap mellom dem.


7. Starkad drepte kong Vikar.

Kong Vikar ble en stor kriger og hadde mange andre store og navngjetne krigere med seg. Starkad var den gildeste av dem og kongens beste venn; han satt i høgsetet tvers overfor kongen og var rådgiver og landvernsmann for ham. Han fikk mange gaver av kongen. Kong Vikar ga ham en gullring som veide tre merker, og Starkad ga kongen øya Tromøy som kong Harald hadde gitt til Storvirki, hans far. Han var femten somre med kong Vikar, og sier:

"Til meg ga

Vikar gull,

den røde ringen,

som jeg har på handa,

tre merker i vekt,

men jeg ga ham

Tromøy,

og femten somre

fulgte jeg ham."

Kong Vikar seilte fra Agder nord til Hordaland og hadde mange krigere med seg. Han lå lenge ved en holme der han fikk sterk motvind. De brukte spon for å spå om når de fikk god bør, og fant ut at Odin ville at en mann fra hæren deres, ved loddtrekning, skulle velges ut for å henges. Så gjorde de klart til loddtrekning og loddet falt på kong Vikar. Slik gikk det gang på gang, og det ble bestemt at dagen etter skulle alle rådsmennene komme sammen for å drøfte denne vanskelige saken.

Midt på natta vekket Hestehår-Grani Starkad, sin fostersønn, og ba han fare med seg. De tok en liten båt og rodde til en liten øy på innsiden av holmen. Der gikk de opp til skogen og fant en rydning. I rydningen var de mye folk og et ting var satt der. Det satt elleve menn på stoler der, men den tolvte var tom. De gikk fram til tinget, og Hestehår-Grani satte seg i den tolvte stolen. Alle hilste da Odin, og han sa at de skulle dømme Starkads skjebne.

Da tok Tor til orde og sa: "Alfhild, mor til Starkads far, valgte for sin sønn heller å ha en svært klok jotun til far enn Åsator; og jeg bestemmer at Starkad verken skal ha sønn eller datter, og hans ætt skal ende med ham."

Odin svarte: "Det bestemmer jeg at han skal leve tre mannsaldre."

Tor sa: "Han skal gjøre et nidingsverk i hver mannsalder."

Odin svarte: "Det bestemmer jeg at han skal eie de beste våpen og klær."

Tor sa: "Det bestemmer jeg at han skal verken eie land eller rikdom."

Odin sa: "Det bestemmer jeg at han skal eie løsøre."

Tor sa: "Det legger jeg på ham at han skal aldri synes han eier nok."

Odin svarte: "Jeg gir ham seier og dugelighet i hver kamp."

Tor svarte: "Det legger jeg på ham at han skal få store sår i hver kamp."

Odin sa: "Jeg gir ham skaldskap, slik at han skal kunne dikte like raskt som han taler."

Tor sa: "Han skal ikke kunne huske det han sier."

Odin sa: "Det bestemmer jeg at de beste skal synes han er den fremste og beste mann."

Tor sa: "Hele allmuen skal hate ham."

Så dømte domsmennene at alt dette som de hadde sagt skulle hende Starkad, og så avsluttet de tinget. Hestehår-Grani og Starkad for til båten sin.

Da sa Hestehår-Grani til Starkad: "Vel må du nå lønne meg, fostersønn, for hjelpen jeg ga deg."

"Det skal jeg," sa Starkad.

Da sa Hestehår-Grani. "Da skal du nå sende kong Vikar til meg; jeg skal gi deg råd i dette."

Starkad sier ja til dette. Da ga Hestehår-Grani ham et spyd som han sa ville se ut som en rørkjepp. Så dro de ut til folkene, og da var det blitt dag.

Morgenen etter kom rådgiverne til kongen sammen for å drøfte. De ble enige om at de skulle gjøre et minneblot, og sa at Starkad skulle gi råd om dette. Det sto en furu ved siden av dem og en høy stubbe nær furua. Nederst på furua sto en tynn kvist som rakk opp til greinene. Nær ved laget tjenerne mat til mennene, og en kalv ble nå slaktet og skåret opp. Starkad tok kalvetarmene og steg så opp på stubben, og bøyde tuppen på den tynne kvisten og bandt kalvetarmene fast på den.

Så sa Starkad til kongen: "Nå er det gjort klar en galge til deg her, konge; ikke synes vel alle at den er skremmende. Kom nå hit så skal jeg legge snora om halsen på deg."

Kongen sa: "Om denne snora ikke er mer skremmende enn den synes meg, så tror jeg at den ikke skader meg. Hvis det er annerledes så får skjebnen råde for det som må gjøres."

Siden steg han opp på stubben og Starkad la repet om kongens hals og steg siden ned fra stubben.

Da stakk Starkad kjeppen i kongen og sa: "Nå gir jeg deg til Odin."

Så lot Starkad løse furukvisten. Rørkjeppen ble til et spyd som gjennomboret kongen. Stubben glapp under føttene hans, og kalvetarmene ble til sterke greiner, og kvisten rettet seg opp og hevet kongen opp til greinene på treet. Der døde han så, og siden har det her hett Vikarsholm.

Etter dette var Starkad hata av allmuen, og han ble landsforvist fra Hordaland. Han dro ut av Norge og østover til Sviaveldet, og var der lenge hos kongene av Uppsala, Eirek og Alrek, sønnene til Agni Skjalfsbonde, og dro med dem i hærferd. Og da Alrek spurte om han kunne fortelle noe nytt om frendene sine, eller om seg selv, da kvad Starkad kvedet som heter Vikarskadet. Der sier han om drapet på kong Vikar:


"Jeg fulgte fylkingen,

til den fremste kriger,

det unna jeg best

min levetid,

så for vi,

og alle onde makter,

siste gang

til Hordaland.

Lønna var,

at Tor ga meg

nidings navn,

nød av mange slag;

jeg likte ikke

å gjøre ondt.

Skjøv jeg Vikar

høgt på greina

Spydtyvsdød

signet gudene;

stakk jeg spydet

nær hjertet hans,

angret har jeg

siden alltid.

Siden vakla jeg

i feil retning,

Hordalands veg,

ille i hugen,

med lite håp

og lovkvede,

drottløs,

hugen full av sorg.

Nå søkte jeg

til Svitjod,

Ynglingenes hjem,

til Uppsala;

her lot jeg,

som jeg lenge kunne,

med visdom tie,

folkets sønner."

Det er klart at Starkad synes dette er det verste og mest uheldige han har gjort; drapet på kong Vikar. Ikke har vi hørt nyss om at han var i Norge siden.

Da Starkad var i Uppsala var det tolv berserker der som var rettskyndige. Disse var svært selvkjære og spottefulle mot ham, spesielt to brødre, Ulf og Utrygg. Starkad var taus, men berserkene kalte ham gjenfødt jotun og niding, slik som han sier her:

"Her satt de meg

mellom svenner,

jeg gamle

og grå i øyenbryna,

høvdingen ble hånet,

ble spottet,

uvennlig hakket

de på meg.

Det mente de

om meg

jotunarret,

åtte hender,

som Hlorridi

fra et nordlig fjell

Hergrimsbane

rante.

Karene ler

som meg ser,

stygg skalle,

langt tryne,

hår ulvegrått,

armene henger,

skrukkete hals

og hud."

Da kong Eirek og Alrek slo seg til ro hjemme for Starkad i hærferd med det skipet som kong Eirek hadde gitt ham, sammen med nordmenn og dansker. Han for vide om, utkjempet dueller og slag og seiret stadig, og ikke er han lenger med i denne sagaen.

Kong Alrek døde snart, og det var fordi at kong Eirek, bror hans, slo han i hjel med det bislet som de hadde ridd med for å temme hestene sine. Etter dette styrte kong Eirek lenge alene over Svitjod, som det senere vil bli fortalt i denne sagen om forbindelsen med Hrolf Gautreksson.



      8. Kong Gautreks giftermål.

Nå deler sagaen seg. Først skal det fortelles om det som skjedde etter det vi fortalte om tidligere; at kong Gautrek styrer Gautland, og er en stor høvding og kriger. Men kongen mente at den største mangel ved hans riksstyre var at han var ugift, og han ønsket å finne en kone.

En konge het Harald og han styrte over Vendland. Han var en klok mann, men ingen stor kriger. Han hadde en dronning, og en vakker og veloppdragen datter, som het Alfhild. Kong Gautrek gjør seg klar og drar til Vendland for å be om datteren til kong Harald. Frieriet ble vel mottatt, og uansett hva de talte om, endte det med at kong Gautrek skulle få møya. Han bringer henne med hjem til Gautland og feirer bryllup med henne. Og da de ikke hadde vært sammen lenge føder Alfhild en vakker datter, som ble gitt navnet Helga. Hun ble tidlig moden og vokste opp hos sin far, og gikk for å være det beste gifte i Gautland.

Kong Gautrek hadde mange krigere hos seg som var svært dugelige. Hrosskell het en mann som var venn med Gautrek. Han var en også en stor viking. En gang var han på gjestebud hos kong Gautrek og da de skiltes ga kongen ham gilde gaver. Gautrek ga ham en god, grå grahest og fire merrer. De var alle silkegule og svært vakre. Hrosskell takket kongen for gavene og de skiltes med stort vennskap.

Kong Gautrek styrer nå riket sitt i ro i mange år. Dronninga blir så syk, og blir ikke bedre av denne sykdommen, og blir tilsist båret død ut. Kong Gautrek mente dette var den største sorg og han lot kaste en haug over dronninga. Hennes død gikk så inn på ham at han ikke lenger brød seg om å styre riket. Han satt på haugen hver dag og jaktet derfra med hauken sin. På denne måten moret han seg og fikk dagene til å gå.


      9. Om jarl Neri og Gave-Ref.

Nå er det å fortelle at jarl Neri styrte over Uppland, som tidligere fortalt, og da han fikk høre om drapet på sin far, kong Vikar, hadde han møte med sin bror, kong Harald. Da de traff hverandre talte de om arveoppgjør seg i mellom. De ble enige om at siden Harald var den eldste av brødrene skulle han legge under seg hele det riket som kong Vikar hadde hatt tidligere, og være konge der. Men jarl Neri skulle ha det riket som han bror kong Harald hadde styrt tidligere, Uppland og Telemark, og brødrene skiltes så i stor enighet.
Jarl Neri var så klok at hans like ikke fantes, og alt gikk slik han ønsket uansett hva det var. Men han ville aldri ta i mot noen gave fordi han var for gjerrig til å gi noen igjen.

En dag gikk Rennir bonde, som vi tidligere har talt om, inn i kjøkkenet og snublet i beina til Ref, sønnen sin. Han sa til Ref: "Det er en stor skam å ha en slik sønn som deg som bare vil gjøre onde ting. Nå skal du fare bort og ikke vise deg for meg mer, så lenge du driver med slik dumheter."

Ref svarer: "Siden du jager meg av gårde, så synes jeg at jeg skal kunne ta med meg den eiendelen som du setter størst pris på og er mest glad i."

Rennir sa: "Jeg eier ikke noe jeg ikke ville gi deg om jeg bare slapp å se deg mer; du er til skam for ætten din."

Etter dette avsluttet de samtalen sin. Ikke lenge etter, på en fin dag, sto Ref opp og gjorde seg klar til å fare bort. Han tar den gode oksen og fører den ned til stranda. Så skyver han en båt ut og vil dra til fastlandet. Ikke bryr han seg om oksen blir våt, så han setter seg ved årene og binder oksen til båten og ror i land. Han hadde en kort kappe og bukser som rakk ned til anklene. Da han kom til lands leier han oksen etter seg og går først over Jæren, og siden følger han vegen til Uppland.

Ikke stopper han på sin ferd før han kommer til den gården hvor jarl Neri bor. Hirdmennene til jarlen fortalte ham at Ref, Rennirs idiotsønn, var kommet og leide med seg den gode oksen. Jarlen ba dem om og ikke drive gjøn med ham. Og da Ref kom til halldøra hvor jarlen pleide å sitte, så ba han dørvokterne be jarlen komme og tale med ham.
De svarte: "Ikke lar du dumhetene hvile; jarlen har ikke for vane med å komme løpende for å tale med bondetamper."

Ref sa: "Fortell ham hva jeg sier, så kan han svare selv."

Så gikk de for å møte jarlen og fortalte ham at Ref den dumme ba ham om å komme ut.

Jarlen sa: "Fortell ham at jeg skal treffe ham; ingen vet hva som kan bringe hell med seg."

Jarlen gikk ut og Ref hilste vennlig på ham. Jarlen sa: "Hvorfor er du kommet hit?"

Ref svarte: "Far min har jaget meg bort; men her er en okse som jeg eier og den vil jeg gi til deg."

Jarlen svarte: "Har du ikke hørt at jeg ikke tar i mot noen gaver for jeg vil ikke gi noen igjen."

Ref svarte:" Jeg har hørt om gjerrigheten din, og at ingen kan vente og få en gave igjen av deg. Likevel vil jeg at du tar i mot denne gaven og heller hjelper meg med rådene dine. De kan være lønn nok."

Jarlen sa: "Jeg skal ta i mot oksen når du sier det slik. Gå du inn og vær her i natt."

Ref slapp oksen og gikk inn. Jarlen ba om at han ble gitt klær som han slapp å skamme seg over. Siden vasket Ref seg, og han viste seg da å være den stauteste kar. Han ble der en stund. Hele hallen var utstyrt med skjold, slik at det ene dekket det neste, slik de var festet på veggen. Jarlen tok et skjold som var gravert over det hele med gull, og ga det til Ref. Men da jarlen gikk for å drikke etter dagverden kikket han opp på åpningen, der skjoldet hadde hengt, og kvad en vise:

"Det skinte underlig vakkert,

skjoldet som hang på veggen,

ofte blir jeg full av sorg,

når jeg kikker dit;

mye har jeg tapt,

og snart vil jeg være uten rikdom,

hvis gauter med gaver

uskyldig bærer vekk mine skjold."

Jarlen lot snu høgsetet sitt, for han var svært lei seg over at skjoldet hans var borte.

Men da Ref ble klar over dette, gikk han til jarlen med skjoldet i hendene sine og sa: "Herre, vær glad, fordi her er skjoldet som De ga meg. Jeg vil nå gi det til Dem; jeg trenger det ikke fordi jeg ikke har flere våpen."

Jarlen sa: "Du skal ikke angre på det, for det er en stor pryd for hallen min å ha det tilbake på det stedet hvor det hang tidligere. Her er en ting jeg vil gi deg, og det kan være at den vil være gagnlig for deg, om du følger mine råd."

Jarlen ga ham et bryne, - "det kan være at du ikke synes denne gaven er verdifull."

Ref sa: "Ikke vet jeg hva jeg skal med denne."

Jarlen sa: "Nå er det slik at jeg vil ikke fø på noen mann som ikke gjør noe arbeid. Derfor vil jeg sende deg til kong Gautrek og du skal gi ham dette brynet."

Ref sa: "Ikke er jeg vant til å fare mellom stormenn, og ikke vet jeg hva kongen skal med dette brynet."

Jarlen sa: "Ikke ville jeg vært kjent for min visdom om jeg ikke kunne se lenger fram enn deg, men ikke vil det være noen prøve for deg å finne kongen, for du skal ikke si noe til ham. Jeg har blitt fortalt at kongen sitter ofte på dronningas haug og jakter med hauken sin. Ofte, når det lir utpå dagen, blir hauken trett og kongen famler rundt på stolen sin for å finne noe å kaste på den. Om dette skjer, at kongen ikke finner noe å kaste på den, så skal du stikke brynet i handa på ham, og ta i mot det om han gir deg noe igjen, og far så tilbake til meg."

Siden for Ref på jarlens råd og kom dit som kongen satt på haugen. Det gikk nå slik Neri hadde sagt det ville; kongen kastet alt som han fikk tak i på hauken. Ref satte seg ned bak kongens stol og ser at hans tid er inne. Kongen strekker hendene bakover og Ref stikker brynet i handa hans, og kongen kaster den straks på ryggen til hauken, som flyr opp så snart den blir truffet av brynet. Nå syntes kongen han hadde vunnet og ville ikke at den som hadde hjulpet ham skulle tape på det, så han rakte en gullring bak stolen uten å se hvem som satt der. Ref tok i mot den og dro for å møte jarlen. Han spurte hvorledes det hadde gått. Ref fortalte dette og viste ham ringen.

Jarlen sa: "Dette er en verdifull ting, og dette er bedre enn og bare sitte stille."

Der var Ref om vinteren, men da det ble vår spurte jarlen: "Hva vil du gjøre nå?"
Ref sa: "Det skulle ikke være så vanskelig, jeg kan nå selge ringen min for penger."

Jarlen sa: "Enda en gang skal jeg råde deg. En konge som heter Ella styrer over England. Han skal du gi ringen til, og du vil ikke tape på dette. Kom til meg på høsten; mat og gode råd vil jeg gi deg selv om jeg ikke betaler deg tilbake for oksen på annen måte."

Ref sa: "Ikke vil jeg at du snakker om det."

Siden for han til England og gikk foran kong Ella og hilste høflig på ham. Ref var da velutstyrt med våpen og klær. Kongen spurte hvem denne mannen var.

Han svarte: "Jeg heter Ref, og vil at De tar i mot denne gullringen av meg." Han la ringen på bordet foran kongen.

Kongen så på den og sa: "Dette er en verdifull ting, men hvem ga den til deg?"

Ref svarte: "Kong Gautrek ga meg ringen."

Kongen sa: "Hva ga du ham?"

Ref svarte: "Et lite bryne."

Kongen sa: "Stor er kong Gautreks gavmildhet hvis han gir gull for stein. Jeg vil ta i mot ringen og invitere deg til å bli her."

Ref sa: "Ha takk, konge, for Deres tilbud, men jeg har tenkt å dra tilbake til jarl Neri, min fosterfar."

Kongen sa: "Du må bli her en tid."

Kongen lot utstyre et skip, og en dag ba han Ref gå sammen med ham. Kongen sa: "Her er et skip som jeg vil gi deg med all den utrustning som du ønsker, og så mange menn som du trenger. Uansett hvor du drar så vil jeg ikke at du skal være en annens passasjer lengre. Men dette er en liten gave sammenlignet med hva kong Gautrek ga deg for bryna."

Ref sa: "Dette er en storslått gave."

Siden gjorde Ref seg klar til å dra med skipet og takket kongen med mange fagre ord.

Kongen sa: "Her er to små hunder som jeg vil gi deg."

De var merkelig små og fagre, og Ref hadde aldri sett noen slike før. Lenkene deres var av gull, og hver av dem hadde en gullring om halsen og det var sju små gullringer i festet mellom dem. Ikke hadde folk sett slik rikdom tidligere."

Siden for Ref bort og kom til jarl Neris rike. Han kom han i møte og ønsket ham velkommen, - "og kom til meg med alle mennene dine."

Ref sa: "Jeg har nå nok penger til å betale for oss alle."

Jarlen sa: "Det er bra, men ikke skal du bruke pengene dine på det. Du skal spise av vårt bord, og ikke er det for stor betaling for oksen."

Ref sa: "Det eneste jeg ikke liker, er når du taler om dette."

Nå er Ref hos jarlen om vinteren og får mange venner. Han får også mange følgesmenn.

Da det ble vår spurte jarlen Ref: "Hva vil du gjøre nå?"

Ref sa: "Ville det ikke være lurt, fordi nå skorter det ikke på rikdom eller folk, å fare i viking eller handelsferd?"

Jarlen sa: "Slik er det, men enda en gang vil jeg råde deg. Nå skal du fare syd til Danmark og møte kong Hrolf krake og gi ham hundene, fordi de er ikke noe for vanlige folk å eie. Ikke vil du mangle rikdom om han vil ta i mot dem."

Ref sa: "Du skal råde, men ikke mangler jeg nå rikdom."

10. Ref kom til Hrolf krake.

Nå gjør Ref seg klar og seiler til Danmark. Han finner kong Hrolf og går opp til ham og hilser på ham. Kongen spør ham hvem han er. Han sier at han heter Ref.

Kongen svarte: "Blir du kalt Gave-Ref?"

Han svarte: "Jeg har tatt i mot gaver av menn, og stundom gitt gaver igjen. Disse små hundene vil jeg, herre, gi Dem sammen med deres utstyr."

Kongen så på dem og sa: "Dette er verdifulle ting, men hvem ga dem til deg?"

Ref svarte: "Kong Ella."

Kong Hrolf sa: "Hva ga du ham?"

Ref svarte: "En gullring."

"Hvem ga deg den?"

Ref svarte: "Kong Gautrek."

"Hva ga du ham?"

Ref svarte: "Et bryne."

Kong Hrolf sa: "Stor er kong Gautreks gavmildhet hvis han gir gull for stein; men jeg vil ta i mot hundene, og bli hos oss."

Ref svarte: "Jeg må tilbake til jarl Neri, min fosterfar, om høsten."

Kong Hrolf svarte: "Slik skal det bli da."

Han var nå hos kongen en tid. Så gjør Ref skipet sitt klart om høsten. Da sa kongen: "Lønne deg har jeg tenkt å gjøre. Du skal få et skip av meg slik du fikk av Englandskongen, og det skal utstyres på beste måte med utrustning og menn."

Ref sa: "Ha mange takk for en slik storslått gave," så gjorde han seg klar.

Kong Hrolf sa: "Her er to ting, Ref, som du skal få av meg. Det er en hjelm og en brynje."

Ref tar i mot gavene. De var begge laget av rødt gull, og Ref og kong Hrolf skiltes med stort vennskap. Ref dro nå for å møte jarl Neri, og han styrte nå to skip.

Jarlen tok vel i mot ham og sa at han heller hadde fått rikdommen til å vokse, - "og dere skal alle være hos meg i vinter, og selv om dette er liten lønn for oksen så vil jeg aldri spare på gode råd til deg."

Ref svarte: "Dine råd vil jeg alltid ta i mot."

Og Ref var der om vinteren og nøt stor gjestfrihet og ble en navngjeten mann.

11. Ref fikk datter til kong Gautrek.

Om våren spurte jarlen Ref: "Hva vil du gjøre i sommer?"

Ref svarte: "Herre, De skal råde, men ikke mangler jeg nå rikdom."

Jarlen sa: "Det tror jeg er sant, men det er en ferd jeg vil du skal ta. En konge som heter Olaf ligger i hærferd. Han har åtti skip og ligger ute med dem på sjøen om våren, og i den varme sommeren. Den mest navngjetne hærkonge er han. Til ham skal du bringe hjelmen og brynja og om han tar i mot dem, venter jeg meg at han ber deg om selv å velge hva du vil ha for dem. Da skal du velge å styre over krigerne hans i en halv måned og å fare dit med dem som du selv ønsker. En mann som er hos kongen heter Revenese og er en svært ond mann. Han er kongens rådgiver. Ikke vet jeg hva som er sterkest; ditt hell eller hans trollskap, men du må ta risken, uansett hvor dette fører. Siden skal du bringe alle krigerne hit, og da kan det være at jeg får lønnet deg for den gode oksen."

Ref sa: "Altfor ofte taler du om den." Siden skiltes de.

Ref for nå og lette etter kong Olaf og fant han der han lå med sin skipsflåte. Han la straks til ved kongens skip, gikk ombord og hilste på kongen. Kong Olaf spurte hvem han var og Ref fortalte det.

Kongen sa: "Blir du kalt Gave-Ref?"

Han svarte: "Gjeve menn har stundom gitt meg gaver, og jeg har stadig gitt noe igjen. Og her er to ting jeg vil gi deg; det er en hjelm og en brynje, begge er svært passende for Dem."

Kongen sa: "Hvem ga deg disse verdigjenstandene? Aldri har jeg sett slike, heller ikke hørt om dem, og jeg har fart vidt i mange land."

Ref svarte: "Kong Hrolf krake ga meg dem."

Kongen sa: "Hva ga du ham?"

Ref sa: "To små hunder med gullenker som jeg fikk av Ella Englandskonge."

"Hva ga du kong Ella?" sa kong Olaf.

"En gullring som kong Gautrek ga meg som lønn for et bryne."


Kong Olaf sa: "Stor er slike kongers gavmildhet, men likevel er kong Gautreks gavmildhet størst. Revenese, skal jeg ta i mot disse tingene, eller ikke?"

Han svarte: "Ikke synes jeg du skal ta i mot dem om du ikke vet hvorledes du skal gi igjen for dem," og i samme øyeblikk griper han tingene og hopper overbord med dem.

Ref skjønner at det snart ville gå ham ille om han mister tingene og farer etter ham. Kampen dem i mellom er hard; den ender med at Ref får tak i brynja, men Revenese synker til bunns med hjelmen, og i sin galskap druknet han der nede. Ref kommer svært sliten opp igjen.

Da ble dette kvedet:

"Revneses råd var,

synes det meg,

betydelig verre

enn Neris råd,

kastet ikke

rikdommen i havet

Gautrek, som ga

gullring til Ref."

Kong Olaf sa: "Du er den gjeveste mann."

Ref sa da: "Nå vil jeg at du tar i mot denne brynja, som er igjen."

Kong Olaf sa: "Visst vil jeg ta i mot den, og ikke vil jeg takke deg mindre for den ene enn for begge. Det var min feil at jeg ikke tok i mot begge med en gang, men det er ikke å undres over siden jeg hørte på rådene til en ond mann. Velg nå det du vil ha igjen."

Ref svarte: "Jeg vil råde over skipene og krigerne dine i en halv måned, og dra dit som jeg selv ønsker."

Kongen sa: "Et merkelig valg er dette, men likevel skal du råde over skipene."

Siden seilte de til Gautland for å møte jarl Neri. De kom der seint på dagen, og Ref sendte menn til jarl Neri i hemmelighet og ba om å møte ham. Jarlen kom og møtte Ref, som fortalte ham alt om sine ferder.

"Nå er det kommet dit, fostersønn," sa jarlen, "at vi må finne ut hvem du blir gift med. Jeg vil at du skal gifte deg med datteren til kong Gautrek, og således bli gift i hans slekt."

Ref sa at jarlen alene skulle bestemme dette. Jarlen sa: "Nå skal du, neste gang vi møtes, ikke bli forbauset over noe av det jeg sier, og være enig i alt jeg tilbyr deg."

Siden red jarlen bort, og stanset ikke før han møtte kong Gautrek. Jarlen kom dit midt på natta og fortalte at en uovervinnelig hær er kommet til riket hans, - "og disse mennene tenker å drepe deg og legge under seg riket."

Kongen spør: "Hvem er høvding for hæren."

Jarlen svarte: "Han, som jeg mente aldri ville la være å følge mine råd; Ref, fostersønnen min."

Kongen sa: "Du kan ennå ha mye å bestemme over ham. Vil det være fornuftig å samle en hær i mot?"

Jarlen sa: "Om du ikke får noe forlik med dem, da tror jeg de vil kunne gjøre mye skade her, før du får samlet krigere mot dem. Jeg vil heller gi dem et godt tilbud og finne ut om et forlik kan gjøres. Dessuten synes det meg som om mitt rike vil være det første til å måtte ta støyten siden de er kommet så nær."

Kongen svarer: "Lenge har vi fulgt dine råd."

"Det vil jeg," sa jarlen, "at du, konge, hører nøye på vår samtale."


Kongen ba han råde over dette. Siden for de, sammen med noen menn, til de nærmet seg skipene. Kongen så da at de hadde mange krigere, og at det ville være vanskelig å stå i mot dem.

Jarlen ropte fra land mot skipsmennene: "Er min fostersønn leder for denne hæren?"

"Slik er det," sa Ref.

Jarlen sa: "Ikke trodde jeg, fostersønn, at du ville herje i mitt rike, eller i riket til kong Gautrek. Er det noe vi kan tilby for å holde freden? Jeg vil gjøre alt for at din ære skal bli større en tidligere, og jeg mener å vite at kongen også vil gjøre det han kan. Det jeg vil er at du gjør et ærefult forlik med kongen og lar hans rike være i fred, selv om jeg vet at du vil kreve mye, og det er ikke merkelig, for din morfar var en rik jarl og din far en stor kriger."

Ref svarte: "Jeg skal ta i mot et godt tilbud, om jeg blir tilbudt det."

"Jeg vet," sier jarlen, "at du ikke vil godta småpenger. Jeg skjønner hva du ønsker med denne saken. Du vil ha jarlsriket som jeg har styrt for kong Gautrek; i tillegg vil du at kongen skal gi deg datteren sin."

Ref svarte: "Du har skjønt alt rett, jarl, og dette vil jeg si ja til hvis kongen vil samtykke i dette."

Jarlen sa til kongen: "Det synes meg mer rådelig å ta i mot dette forliket enn å risikere livene våre mot disse krigerne. Ikke er det usannsynlig at de først vinner riket ditt, og dernest tar din datter til fange. Det er også det mest sømmelige å gifte bort sin datter til en mann av jarleætt. Jeg vil hjelpe Ref med mine råd om han blir satt til å herske over ditt rike, om dette er Deres vilje i denne saken."

Kong Gautrek svarte: "Stadig har dine råd, jarl, vært svært nyttige, og jeg vil stole på ditt forsyn. Ikke tror jeg heller det er mulig å vinne over denne hæren."

Jarlen sa: "Da vil jeg helst at Ref blir gitt rett til å styrke riket ditt, og jeg skal gi ham råd."

Siden lovet de dette med eder, og jarlen bestemte over forliket deres. Så for kong Gautrek hjem.

Ref sa da: "Nå har du, kong Olaf, gitt meg mye hjelp. Du kan nå dra hvor du måtte ønske."

Kong Olaf svarte: "Kloke menn, som du er, har hatt med denne saken her å gjøre." Siden seilte kong Olaf bort.

Og da flåten var borte sa kong Gautrek: "Her har jeg hatt med slue menn å gjøre, men ikke vil jeg nå bryte eden min."

Da sa jarlen til Ref: "Nå, da bare dine menn er igjen her, kan du se hvor mye jeg har hjulpet deg, og dette var nyttige råd for deg. Det kan være at du har fått lønn for oksen, men ikke har jeg lønnet deg for mye. Du ga meg alt du hadde, men jeg er like rik etterpå."

Nå lot kong Gautrek gjøre klart til veitsle, og Ref giftet seg nå med Helga, datter til kongen. Kongen ga ham også jarlsnavn. Alle mente han var svært dugelig; han ætta fra storfolk, og hans far var en stor viking og kriger.

Ref styrte dette jarlsdømmet, men ble ikke gammel. Jarl Neri døde brått, og ikke kan det fortelles mer om ham i denne sagaen. Kong Gautrek lot det drikkes arveøl etter ham. Kongen tok nå til å bli svekket av alder. Han var navngjeten for gavmildhet og djervskap, men det ble aldri sagt at han var noen dyp tenker; likevel var han godt likt, for han var gavmild og høvisk.

Og her slutter sagaen om Gave-Ref.

Ordliste:

vete - vedstabel til å tenne på som varsel om ufred

holmgangsmann - duellant

Kænungagård - Kiev

GAUTREKS   SAGA   


  1. Gisting Gauta konungs

Þar hefjum vér eina kátliga frásögn af einum konungi, þeim er Gauti hét; hann var vitr maðr ok vel stilltr, mildr ok máldjarfr. Hann réð fyrir Vestra-Gautlandi. Þat liggr milli Noregs ok Svíþjóðar fyrir austan Kjölu alla, ok skilr Gautelfr milli Upplanda ok Gautlands. Þar eru stórar merkr ok illt yfirferðar, þá er þelalaust er. Þessi konungr, er fyrr nefndum vér, fór oftliga með hauka sína ok hunda á mörkina, því at hann var inn mesti veiðimaðr, ok þótti honum þat in mesta skemmtan.

Í þann tíma var víða byggt, þar sem miklir skógar váru umhverfis, því at margir menn ruddu mörkina, þar sem fjarlæg var almannabyggð, ok gerðu sér þar alhýsi sumir, þeir sem flýit höfðu af almannaveg fyrir nokkur sín ranglig tiltæki. Sumir flýðu fyrir ljóðæsku eða nokkur ævintýr ok þóttust þá síðr spottaðir eða hæddir verða, ef þeir væri fjarri annarra manna athlátri, ok lifðu svá út allan sinn aldr, at þeir fundu enga aðra menn en þá, sem hjá þeim váru. Þeir hofðu ok margir leitat sér staðar langt frá almannaveg, ok kómu því engir menn þá heim at sækja, utan þat varð stundum, at villtust á mökum, at menn hrötuðu þá til þeira heimkynna, þótt menn vildu þar gjarna aldri komit hafa.

Þessi konungr Gauti, er fyrr nefndum vér, var farinn við sinni hirð at veiða dýr á mörkinni með sínum inum bestum veiðihundum. Konungrinn gat at líta einn fagran hjört, ok þetta sama dýr vill hann gjarna veiða ok slær lausum sínum veiðihundum ok eltir þetta sama dýr með svá miklu kappi, meðan dagrinn vannst til nætr. Hann var nú einn sinna manna ok var kominn svá langt á mörkina, at hann vissi, at hann mátti eigi komast til sinna manna sakir náttmyrkrs ok langrar leiðar, er hann hafði farit allan daginn; þat ok með, at hann hafði skotit þetta dýr með spjóti sínu, ok stóð þat fast í sárinu, en konungr vildi þat með engu móti láta, ef hann mætti ná, ok þótti skömm, ef hann næði eigi vápni sínu. Hér hafði hann á lagt svá mikit kapp, at hann hafði af sér kastat öllum klæðum nema línklæðum; berfættr var hann ok hafði enga skúa, ok hafði víða rifit hans leggi ok iljar bæði grjót ok skógrinn. Ekki náir hann dýrinu. Tekr nú at myrkva af nótt, svá at aldri veit hann, hvert hann stefnir, nemr nú stað ok hlýðir til, ef hann heyrði til nokkurs, ok litla stund hefir hann stað numit, áðr hann heyrir hundsgá, ok þangat gengr hann, sem hann heyrir hundinn geyja, því at honum þótti þar helst manna ván.

Því næst sér konungr húsabæ lítinn. Þat sá hann, at maðr stóð úti ok helt á viðaröxi. Þegar hann sér, at konungr stefnir til bæjar, hleypr hann at ok drepr hundinn ok mælti: "Eigi skaltu oftar vísa gestum á garð várn, því at þat sé ek gerla, at sjá maðr er svá mikill vexti, at hann mun upp eta alla eigu bónda, ef hann kemr hér innan veggja. Skal þat ok aldri verða, ef ek má ráða." 


Konungr heyrði orð hans ok brosti at; hugsar hann þat með sér, at hann var lítt við búinn úti at liggja, en þótti eigi vísar viðtökur, ef hann biði þess, er honum væri inn boðit, gengr nú djarfliga at dyrunum. Hinn ferr fyrir dyrnar ok vill hann eigi inn láta. Konungr lætr hann kenna aflsmunar ok gengr ór dyrum þann, er fyrir stóð. Konungr gekk til stofu. Þar váru fyrir fjórir karlar ok fjórar konur. Ekki var þar heilsat Gauta konungi; þó sest hann niðr.

Sá tók til orða, er honum sýndist bóndaligastr, ok mælti: "Hví léstu þenna mann hér inn koma?"

Þrællinn svaraði, sá er í dyrunum hafði staðit: "Þessi maðr var svá sterkr, at ek hafða ekki afl við honum."

"Ok hvat gerðir þú, þá er hundrinn gó?"

Þrællinn svaraði: "Ek drap hundinn, því at ek vilda eigi, at hann vísaði fleirum slíkum gaurum at garði sem mér líst þessi maðr vera."

Bóndi mælti: "Dyggr þræll ertu, ok má eigi þér um kenna, þó at þessir ófimligleikar hafi orðit, ok er vandlaunat þér þín umsjá, ok vil ek á morgin gefa þér verðkaup, ok skaltu þá með mér fara."

Hús váru þar vel búin ok menn vænir ok hæfiliga miklir. Þat fann konungr, at þeir óttuðust hann. Bóndi lét setja borð, ok var matr á borinn. Ok er konungr sér, at honum mun ekki boðinn matr, stígr hann undir borð hjá bónda, tekr til matar ok snæðir djarfliga. Ok er bóndi sér þetta, hættir hann at matast ok dregr hattinn fyrir augu sér. Hvárugir tala hér við aðra, ok er konungr var mettr, lyftir bóndi upp hetti sínum ok báð bera diska af borði, -"því at nú mun eigi mat at varðveita." Síðan fór fólk at sofa.

Konungr lagðist ok til svefns. Ok er hann hafði litla hríð legit, þá kom kona til hans ok mælti: "Mun eigi ráðligt, at þú þiggir beina at mér?"

Konungr svarar: "Þetta horfir vænliga, er þú vilt tala við mik, því at hér eru dauflig hýbýli."

"Eigi þarftu þat at undra, því at vér höfum aldri gest átt á ævi várri, ok þess get ek, at þú sér bónda engi aufúsugestr."

Konungr mælti: "Vel mætti ek launa bónda fyrir allan þann kostnað, er hann hefir fyrir mér haft, þá er ek kem til míns heimilis."

Hún svaraði: "Til meira get ek mun um draga en vér fáim sæmd af þér í móti þessu tilfelli."

Konungr mælti: "Ek bið, at þú gerir mér kunnigt, hversu fólk yðvart heitir."
Hún svarar: "Faðir minn heitir Skafnörtungr. Því hefir hann þat nafn, at hann er svá glöggr um kost sinn, at hann má eigi sjá, at þverri hvárki matr né annat, þat er hann á. Móðir mín heitir Tötra. Því hefir hún þat nafn, at hún vill aldri önnur klæði hafa en þat, sem áðr er slitit ok at spjörum orðit, ok þykkir henni þat mikil hagspeki."
Konungr spurði: "Hvat heita bræðr þínir?"

Hún svaraði: "Einn heitir Fjölmóðr, annarr heitir Imsigull, þriðji Gillingr."

Konungr mælti:"Hvat heitir þú eða systr þínar?"

Hún svaraði: "Ek heiti Snotra. Hefi ek því þat nafn, at ek þótta vísust allra vár. Systur mínar heita Hjötra ok Fjötra. Hér er sá hamar við bæ várn, er heitir Gillingshamarr, ok þar í hjá er stapi sá, er vér köllum Ætternisstapa. Hann er svá hár ok þat flug fyrir ofan, at þat kvikendi hefir ekki líf, er þar gengr fyrir niðr. Því heitir þat Ætternisstapi, at þar með fækkum vér várt ætterni, þegar oss þykkir stór kynsl við bera, ok deyja þar allir várir foreldrar fyrir utan alla sótt ok fara þá til Óðins, ok þurfum vér af engu váru forellri þyngsl at hafa né þrjósku, því at þessi sældarstaðr hefir öllum verit jafnfrjáls várum ættmönnum, ok þurfum eigi at lifa við fjártjón eða fæðsluleysi né engi önnur kynsl eða býsn, þótt hér beri til handa. Nú skaltu þat vita, at föður mínum þykkja þetta vera in mestu undr, er þú hefir komit til húsa várra. Væri þat mikil býsn, þótt ótiginn maðr hefði hér mat etit, en þetta eru með öllu undr, at konungr, kalinn ok klæðlauss, hefir komit til húsa várra, því at til þessa munu engi dæmi finnast, ok því ætlar faðir minn ok móðir á morgin at skipta arfi með oss systkinum, en þau vilja síðan ok þrællinn með þeim ganga fyrir Ætternisstapa ok fara svá til Valhallar. Vill faðir minn eigi tæpiligar launa þrælnum þann góðvilja, at hann ætlaði at reka þik ór dyrum, en nú njóti hann sælu með honum. Þykkist hann ok víst vita, at Óðinn mun eigi ganga í mót þrælnum, nema hann sé í hans föruneyti."

Konungr mælti: "Sé ek, at þú munt hér vera málfimust, ok skaltu hafa mína hollustu. Þykkjumst ek sjá, at þú munt mær vera, ok skaltu sofa í hjá mér í nótt." Hún bað konung því ráða.

Um morguninn, sem konungr vaknar, mælti hann: "Þik kveð ek at þessu, Skafnörtungr, ek gekk til yðvars bæjar berfættr, ok því vil ek nú skúa af þér þiggja." 
  Hann svarar engu ok fær honum skúa ok dró ór þvengina. Þá kvað konungr:

"Skúa tvá,

er mér Skafnörtungr gaf,

þvengjum er hann þá nam;

ills manns

kveð ek aldri verða

grandalausar gjafir."

Síðan bjóst konungr á brutt, ok leiddi Snotra hann á götu. Konungr mælti: "Bjóða vil ek þér með mér at fara, því at mér er grunr á, at nokkut gerist af okkrum fundi, ok ef þú ferr með sveinbarn, þá láttu Gautrek heita, ok drag svá af nafni mínu ok rekstri þeim, er ek hefi haft til hýbýla yðvarra." 
  Hún svarar:"Vís ván þykki mér á því, at þú getir þessu nær, en ekki má ek með þér fara at sinni, því at í dag skal skipta arfi með oss systkinum eftir föður várn ok móður, því at þau ætla at ganga fyrir Ætternisstapa."

Konungr bað hana vel lifa ok bað hana koma á sinn fund, svá sem henni þætti tími til. Ferr konungr þar til, er hann kemr til sinna manna, ok sest nú um kyrrt. 


 2. Þeir bræður gengu fyrir Ætternisstapa



  Nú er frá því at segja, þá er Snotra kom heim, sat faðir hennar yfir fé sínu ok mælti: "Með oss hafa orðit býsn mikil, er konungr sjá hefir komit til várra hýbýla ok etit upp fyrir oss mikla eigu ok þat, sem oss henti síst at láta. Má ek eigi sjá, at vér megum halda öllu váru hyski fyrir takfæðar sakir, ok því hefi ek saman borit alla mína eigu, ok ætla ek at skipta arfi með yðr sonum mínum, en ek ætla mér ok konu minni ok þræli til Valhallar. Má ek eigi þrælnum betra launa sinn trúleika en hann fari með mér. Gillingr skal hafa uxa minn inn góða ok þau Snotra, systir hans. Fjölmóðr skal hafa gullhellur mínar ok þau Hjötra, systir hans. Imsigull skal hafa korn allt ok akra ok þau Fjötra, systir hans. En þess bið ek yðr, börn mín, at eigi fjölg þér lið yðvart, svá at fyrir þat megi þér eigi halda arfi mínum."

Ok er Skafnörtungr hafði talat slíkt er hann vildi eða honum líkaði, fóru þau öll upp á Gillingshamar, ok leiddu börnin föður sinn ok móður ofan fyrir Ætternisstapa, ok fóru þau glöð ok kát til Óðins.

Nú er þau systkin váru í búi, þykkjast þau þurfa at hagræða sér. Þáu taka sér spýtur ok spýta vaðmál at sér, svá at ekki þeira kemr við annat bert. Þótti þeim þá trúast um unnit, at eigi mundi fólk þeira fjölgast. Snotra fann með sjálfri sér, at hún fór með barni. Þokaði hún þá spýtunni í vaðmálinu, svá at ná mátti hendi til. Hún lét sem hún svæfi. En er Gillingr vaknði eða raumskaði af svefni, varp hann hendinni frá sér ok kom við kinn hennar.

Ok er hann vaknaði, mælti hann: "Hér hefir ófimliga til tekist, er ek skal hafa grand gert þér. Mér sýndist sem þú sért miklu digrari en verit hefir."

Hún svarar: "Leyn þú þessu sem þú mátt."

Hann svarar: "Þat endemi mun ek ekki gera, því at þetta má með engu móti leynast, síðan er fólk okkart fjölgast."

Litlu síðar fæddi Snotra eitt fagrt sveinbarn ok gaf nafn ok kallaði Gautrek.

Gillingr mælti: "Stór býsn berr nú við, ok má nú eigi leyna, ok skal ek fara at segja bræðrum mínum."

Þeir mæltu: "Allt ráð várt vill nú fyrir farast af býsnum þessum, sem við berr, ok er þetta mikit lagabrot."

Gillingr kvað:

"Heimsliga

er ek veik hendi til,

er ek kom við kinn konu;

lítil lyf

kveða höfð til lýða sona,

af því var hann Gautrekr getinn."

Þeir kváðu hann eigi mega um kunna, er hann iðraðist ok vildi aldri, at þetta hefði orðit. Hann kveðst gjarna vilja ganga fyrir Ætternisstapa ok kvað talin smæri býsn. Þeir báðu hann bíða, hvat við bæri fleira. 
  Fjölmóðr sat at fé um daga ok bar með sér gullhellur sínar, hvert sem hann fór, ok einn dag sofnaði hann ok vaknar við Þat, at sniglar tveir svartir höfðu skriðit á gullhellur hans. Honum þótti dala eftir, þar sem dökknat hafði gullit, ok sýndist honum mikit þorrit hafa.

Hann mælti: "Mikit er at verða fyrir þessu fjártjóni, ok ef svá berr oftar til, þá mun eigi gott at fara snauðr til Óðins, ok mun ek ganga fyrir Ætternisstapa ok verða eigi oftar fyrir þessari fjárauðn, því at aldri hefir orðit jafnkolsvart um mitt efni, síðan faðir minn miðlaði mér fé."

Hann segir bræðrum sínum þessi býsn, er við hafði borit, ok bað þá skipta arfi. Hann kvað þá:

"Stuttir sniglar

átu steina fyr mér,

nú vill oss hvetvetna hata;

snauðr mun ek snópa,

því at sniglar hafa

gull mitt allt grafit."

Síðan fór hann ok hans kona á Gillingshamar ok gengu síðan fyrir Ætternisstapa.

Þat var einn dag, at Imsigull gekk um akra sína. Sá hann fyrir sér þann fugl, er spörr heitir; hann er á vöxt sem tittlingr. Honum leist nú horfa skaðavænliga, gekk með akrinum ok sá, at fuglinn hafði tekit ór axinu eitt kornit. Þá kvað hann:

"Þat var spell,

ok spörr of vann

á akri Imsiguls;

axi var skatt,

ór var korn numit,

þat mun æ Tötru ætt of trega."

Síðan fór hann ok hans kona, ok gengu þau glöð fyrir Ætternisstapa ok vildu eigi fá oftar slíkan skaða.

Gautrekr var þá úti, er hann sá uxann góða. Hann var sjau vetra. Honum varð þat fyrir, at hann lagði uxann með spjoti til bana. Ok er Gillingr sá þetta, þá kvað hann:

"Ungr sveinn

drap uxa fyrir mér;

þetta eru banvæn býsn;

mun ek aldri eiga

síðan jafngóligan

grip, þó ek gamall verða."

Hann mælti: "Nú er eigi viðsæmanda."

Fór hann síðan á Gillingshamar ok gekk þaðan fyrir Ætternisstapa.

Nú váru þau tvau eftir, Snotra ok Gautrekr, sonr hennar. Hún býr sik ok bæði þau til bruttferðar, fara nú þangat til, er þau finna Gauta konung, ok tekr hann vel við þeim syni sínum. Fæddist hann þar upp með hirð föður síns ok var bráðgerr á allan þroska, ok líða nú svá fram nokkurir vetr, þar til er Gautrekr var mjök fullkominn at þroska. Þá bar svá til, at Gauti konungr tók sótt ok kallaði til sín vini sína.

Konungr mælti: "Þér hafið verit mér hlýðnir ok eftirlátir í öllu, en nú þykki mér mikil ván, at þessi sótt, er ek hefi, skili vára vingan. Vil ek ríki þetta, er ek hefi átt, gefa Gautreki, syni mínum, ok þar með konungs nafn."

Þeim líkaði þetta vel, ok eftir andlát Gauta konungs var Gautrekr til konungs tekinn yfir Gautland, ok er hans víða getit í fornum sögum. 
  En nú víkr þessi sögu nokkura stund norðr í Noreg, ok segir frá þeim fylkiskonungum, er þar váru í þann tíma, ok frá þeira afkvæmi. En þá síðan víkr þessi sögu aftr til Gautlands til Gautreks konungs ok sona hans. Svá it sama gengr þessi saga um Svíaríki ok víða annars staðar. 
  
3. Frá fylkiskonungum ok ætt Starkaðar

Húnþjófr hét konungr, er ráðit hefir fyrir Hörðalandi.. Hann var sonr Friðþjófs ins frækna ok Ingibjargar innar fögru. Hann átti þrjá sonu. Herþjófr hét sonr hans, er síðan var konungr á Hörðalandi, annarr hét Geirþjófr Upplendinga konungr, þriði var Friðþjófr Þelamerkr konungr. Þessir váru allir ríkir konungar ok hermenn miklir, en þó var Herþjófr konungr fyrir þeim at viti ok ráðagerð. Hann var löngum í hernaði, ok varð hann af því frægr mjök.

Í þenna tíma var sá konungr á Ögðum, er Haraldr hét. Hann var ríkr konungr. Hann var kallaðr Haraldr inn egðski. Víkarr hét sonr hans. Hann var þá ungr ok efniligr.

Stórvirkr hét maðr; hann var sonr Starkaðar Áludrengs. Starkaðr var hundvíss jötunn. Hann tók ór Álfheimum Álfhildi, dóttur Álfs konungs. Álfr konungr hét þá á Þór, at Álfhildr skyldi aftr koma. Þá drap Þórr Starkað, en flutti Álfhildi heim til föður síns, ok var hún þá með barni. Hún fæddi son þann, er Stórvirkr hét, er áðr er nefndr. Hann var fríðr maðr sýnum ok þó svartr á hár, meiri ok sterkari en aðrir menn. Hann var víkingr mikill. Hann kom til hirðar Haralds konungs á Ögðum ok gerðist hans landvarnarmaðr. Haraldr konungr gaf honum ey þá, er Þruma heitir, á Ögðum, ok þar bjó Stórvirkr. Hann var löngum í hernaði, en stundum var hann með Haraldi konungi.

Stórvirkr nam á brott Unni, dóttur Freka jarls af Hálogalandi, ok fór síðan heim til bús síns í Þrumu. Þau áttu son, er Starkaðr hét. Synir Freka jarls, Fjöri ok Fýri, fóru at Stórvirk ok kómu á bæ hans um nótt á óvart með her ok brenndu bæinn ok Stórvirk inni ok Unni, systur sína, ok alla menn, þá er þar váru, því at þeir þorðu eigi dyrr upp at lúka ok hræddust, at Stórvirkr mundi út komast. Þeir sigldu þegar á brutt um nóttina ok norðr með landi, ok annan dag eftir, er á leið, gerði at þeim storm, ok sigldu þeir í boða fyrir Staði, ok týndist þar öll skipshöfn þeira.

Starkaðr, sonr Stórvirks, var þá ungr, er faðir hans lést, ok fekk Haraldr konungr honum þá fóstr með hirð sinni. Svá segir Starkaðr frá:

"Þá var ek ungr,

er inni brann

flotna fjöld

með feðr þjóðu,

þrár nær vági

fyrr Þrumu innan

herhröðuðr

Haralds ins egðska.

Ok menbrota

mágar véltu,

Fjöri ok Fýri,

Freka arfþegar,

Unnar bræðr,

eiðu minnar." 
  
4. Víkarr hefndi föður síns

Herþjófr Hörðalands konungr fór með her at Haraldi konungi um nótt á óvart ok drap hann í tryggðum, en tók í gísling Víkar, son hans. Herþjófr konungr lagði undir sik ríki þat allt, er átt hafði Haraldr konungr, ok tók margra ríkra manna sonu með valdi ok í gísling, en tók skatta af öllu ríki.

Grani hét einn ríkr maðr í liði Herþjófs konungs. Hann var kallaðr Hrosshárs-Grani. Hann bjó í ey þeiri á Hörðalandi, er Fenhring heitir, á þeim bæ, er á Aski heitir. Hann tók at herfangi Starkað Stórvirksson ok flutti heim í Fenhring. Þá var Starkaðr þrévetr. Hann var níu vetr i Fenhring með Hrosshárs-Grana. Svá segir Starkaðr:

"Þá er Herþjófr

Harald um vélti,

sér ójafnan

sveik í tryggðum,

Egða dróttin

öndu rænti,

en hans sonunm

haftbönd sneri.

Þrévetran mik

þaðan of flutti

Hrosshárs-Grani

til Hörðalands;

nam ek á Aski

upp at vaxa,

sák-at niðja

á níu vetrum."

Herþjófr konungr var hermaðr mikill ok var löngum í hernaði, ok var þá mjök herskátt í ríki hans. Hann lét hlaða vita á fjöllum ok setti menn til at gæta ok skjóta upp vitum, ef ófriðr kæmi. Víkarr gætti vitanna á Fenhring við þriðja mann, ok skyldi þann vita fyrst upp kynda, ef herr væri. sénn, en síðan hvern at öðrum.

En er Víkarr hafði skamma stund vitans gætt, gekk hann einn morgin á Ask út ok fann Starkað, fóstbróður sinn, Stórvirksson. Hann var furðuliga mikill. Hann var hímaldi ok kolbítr ok lá í fleti við eld. Þá var hann tólf vetra gamall. Víkarr reisti hann upp ór fletinu ok fekk honum vápn ok klæði ok mældi vöxt hans, því at honum þótti hann undarliga mikit vaxit hafa, síðan hann kom á Ask. Fengu þeir Víkarr sér skip ok fóru í brutt þaðan. Svá segir Starkaðr:

"Afl gat ek ærit,

uxu tjálgur,

langir leggir

ok ljótt höfuð,

en hímaldi

af hagli sat,

fás forvitinn,

í fleti niðri.

Uns Víkarr kom

frá vita innan,

gísli Herþjófs,

gekk inn í sal;

hann kenndi mik,

hann kvaddi mik

upp at standa

ok andsvara.

Hann mældi mik

mundum ok spönnum,

alla arma

til úlfliða,

vaxit hári

á höku niðri."



  Hér segir Starkaðr frá því, at hann hafði þá skegg, er hann var tólf vetra. Síðan reis Starkaðr upp, ok fekk Víkarr honum vápn ok klæði, ok fóru síðan til skips. Eftir þetta safnaði Víkarr liði, ok urðu þeir saman tólf. Þeir váru allir kappar ok hólmgöngumenn. Svá segir Starkaðr:

"Þá safnaði

Sörkvi ok Gretti

Haralds arfþegi,

Hildigrimi,

Erp ok Úlfi,

Áni ok Skúmu,

Hróa ok Hrotta

Herbrands syni.

Styr ok Steineþóri

frá Staði norðan;

þar var inn gamli

Gunnólfr blesi;

þá várum vér

þrettán saman;

fær varliga

fríðri drengi."

Siðan for Víkarr konungr með lið sitt á fund Herþjófs konungs. En er konungr spurði ófrið þenna, þá lét hann lið sitt til búast. Herþjófr konungr átti mikinn húsabæ, ok var þar gott vígi, svá at þat var náliga kastali eða borg. Þar var fyrir sjautigi vígra manna ok ótalit allr verkalýðr ok þjónustumenn. En þegar er víkingar kómu at, gerðu þeir svá harða atgöngu, at þeir hristu grindr ok hurðir ok hjuggu á gættina, svá at frá gengu lokur ok slagbrandar, er innan váru fyrir hliðunum, en konungsmenn hrukku frá, ok náðu víkingar inngöngu. Tókst þar þá bardagi mikill. Svá segir Starkaðr:

"Svá kómum vér

til konungs garða,

hristum grindr,

hjuggum gætti;

brutum borglokur,

brugðum sverðum,

þar er sjau tigir

seggir stóðu

kostum góðir

fyr konungi;

þó var um aukit

öllum þrælum,

verkalýðum

ok vatndrögum."

Herþjófr konungr varðist lengi með liði sínu, þvi at hann hafði marga frækna menn, en með því að Víkarr hafði valit lið með sér ok ágæta kappa, þá varð rýrt fyrir þeim lið Herþjófs konungs. Víkarr var jafnan framast sinna manna. Svá segir Starkaðr:

"Var Víkari

vant at fylgja

því at frekstr ok fyrstr

í flokki stóð;

hjuggum hjálma

með höfuðgnípum,

brynjur sneiddum

ok brutum skjöldu."

Starkaðr sótti hart fram með Víkari á hendr Herþjófi konungi, ok þeir veittu honum bana. Allir kappar Víkars sottu hart fram. Fellu þar margir menn, en sumir váru særðir. Svá segir Starkaðr:

"Var Víkari

vegs um auðit,

en Herþjófi

heiftir goldnar,

særðum seggi,

en suma drápum,

stóðk-at ek fjarri,

þá er fell konungr." 


Þar fekk Víkarr sigr, en Herþjófr konungr fell, svá sem áðr er sagt, ok þrír tigir manna með honum, en margir sárir til ólifís, en engir fellu af Víkars mönnum. Eftir þat tók Víkarr skip þau öll, er Herþjófr konungr hafði átt, ok allt lið, þat er hann fekk, fór síðan austr með landi með allt lið, þat er honum vildi fylgja, Ok er hann kom á Agðir, kómu til hans þeir, er verit höfðu vinir föður hans. Varð hann þá brátt fjölmennr. Var hann þá til konungs tekinn yfir Agðir allar ok Jaðar, ok hann lagði undir sik Hörðaland ok Harðangr ok allt ríki þat, er Herþjófr konungr hafði átt.

Víkarr konungr gerðist brátt ríkr ok inn mesti hermaðr. Hann var hvert sumar í hernaði. Víkarr konungr fór með her sinn í Vík austr ok gekk á land austan fjarðar ok herjaði upp á Gautland ok vann þar mikit hervirki. En er hann kom upp í Væni, þá kom þar á móti honum konungr sá, er Sísarr hét. Hann var austan ór Kænugarði. Hann var kappi mikill ok hafði lið mikit. Þeir Víkarr konungr ok Sísarr áttu þar bardaga harðan, ok gekk Sísarr hart fram ok drap margt manna af liði Víkars konungs. Þar var Starkaðr með Víkari konungi.Hann gekk fram móti Sísari, ok áttust þeir lengi við vápnaskipti, ok þurfti hvárrgi öðrum at frýja stórra högga. Sísarr hjó af Starkaði skjöldinn ok veitti honum tvau sár í höfði mikil með sverði ok í sundr viðbeinit. Starkaðr fekk ok sár fyrir ofan mjöðmina a síðunni. Svá segir Starkaðr:

"Vart þú eigi

með Víkari

austr í Væni

árdag snemma,

þá er sóttum vér

Sísar á velli,

þat var þrekvirki

þokks megnara.

Mik lét sverði hann

sáru höggvinn

skarpeggjuðu

skjöld í gegnum,

hjálm af höfði,

en haus skorat

ok kinnkjálka

klofinn í jaxla;

en it vinstra

viðbein lamit."

Starkaðr fekk ok holsár á annarri síðunni af atgeiri þeim, er Sísarr vó með. Svá segir Starkaðr:

"Ok á síðu

sverði beitti

mér öflugr

fyrir mjöðm ofan,

en í aðra

atgeir lagði

köldum broddi,

svát á kafi yddi;

þau sér merki

á mér gróin." 


Starkaðr hjó Sísar með sverði ok sneið svá um þvera síðu honum ok veitti honum mikit sár á fæti fyrir neðan kné, ok at lyktum hjó hann af honum annan fótinn í ökkla, ok þá fell Sísarr konungr. Svá segir Starkaðr:


"Sneidda ek honum

síðu aðra

bitrum brandi

um búk þveran;

svá ek af heiftum

hjörvi beittak,

at alls megins

áðr kostaðak."

Í bardaga þeim varð mannfall mikit, ok fekk Víkarr konungr sigr, en Kænir lögðu á flótta, þeir er eftir lifðu. Eftir sigr þenna fór Víkarr konungr heim í ríki sitt.

  
5. Víkarr vann Geirþjóf og Friðþjóf

Víkarr konungr spyrr, at Geirþjófr konungr hafði liðsafnað mikinn á Upplöndum ok ætlaði með þann her at Víkari konungi ok hefna Herþjófs konungs, bróður síns. Þá bauð Víkarr konungr út almenningi af ríki sínu, fór með þat lið til Upplanda móti Geirþjófi konungi. Þeir áttu mikla orrostu, svá at þeir börðust sjautján daga samfast, ok þá fell Geirþjófr konungr, en Víkarr konungr hafði sigr. Þá vann Víkarr konungr undir sik Upplönd ok Þelamörk, því at Friðþjófr Þelamerkr konungr var ekki heima í ríki sínu.

Þess getr Starkaðr, at sú var in þriðja orrosta Víkars konungs, er hann hafði unnit á Upplöndum:

"Lét þreksamr

þriðja sinni

Hildar leik

háðan verða,

áðr Upplönd

unnin yrði

ok Geirþjófr

of gefinn helju."

Síðan setti Víkarr menn yfir þat ríki, er hann hafði unnit á Upplöndum, en hann fór heim í Agðir ok gerðist bæði ríkr ok fjölmennr. Hann fekk sér konu ok átti við henni tvá sonu. Hét Haraldr inn ellri, en inn yngri hét Neri. Hann var manna vitrastr, ok varð þat allt at ráði, er hann lagði til, en svá var hann sínkr, at hann mátti engan hlut svá gefa, at honum væri eigi þegar eftirsjár at. Svá segir Starkaðr:

"Átti sér

erfivörðu

tírsamr tvá

tiggi alna;

hét hans sonr

Haraldr inn ellri;

setti hann þann

at Þelamörku.

Var sínkgjarn

sagðr af gulli

Neri jarl,

nýtr í ráðum

Víkars sonr,

vanr í sóknum;

sá réð einn

Upplendingum."

Neri jarl var hermaðr mikill, en svá sínkr, at til hans hefir jafnat verit öllum þeim, er sínkastir hafa verit ok síst hafa öðrum veitt.

En er Friðþjófr frétti fall bræðra sinna, fór hann til Upplanda ok tók þat ríki undir sik, er Víkarr hafði fyrr unnit. Þá sendi hann Víkari orð, at hann skyldi skatt gjalda af sínu ríki eða þola her hans. Svá segir Starkaðr:

"Réð Friðþjófr

fyrst at senda

heiftar boð

horskum jöfri,

hvárt Víkarr

vildi gjalda

hilmi skatt

eða her þola."

En er þessi orðsending kom Víkari, þá stefndi hann þing ok átti tal við ráðuneyti sitt at svara þessu vandmæli. Þeir báru saman ráð sín ok réðu lengi um. Svá segir Starkaðr:

"Réðum um,

ræddum lengi,

urðum vit

ekki dælir;

þat kaus herr,

at konungr skyldi

ríkr með her

rómu knýja."

Þau orð váru send Friðþjófi konungi, at Víkarr konungr vildi verja land sitt. Fór þá Friðþjófr konungr með her sinn ok ætlaði at herja á Víkar konung.

Óláfr inn skyggni hét konungr einn í Svíþjóð, þar sem heitir Nærríki. Hann var ríkr ok hermaðr mikill. Hann bauð út almenning af sínu ríki ok fór til liðveislu við Víkar konung. Þeir höfðu mikit lið ok fara með her þann móti Friðjófi konungi ok svínfylktu liði sínu til bardaga. Svá segir Starkaðr:

"Réð Oláfr

austr inn skyggni,

sældar gramr,

fyr Svíaríki;

hann bauð út

almenningi;

mikill var hans

helmingr talinn."

Þar tókst harðr bardagi, ok gengu menn Víkars konungs vel fram, því at þar váru margir kappar í liði með þeim. Þar var inn fyrsti kappi Starkaðr Stórvirksson, annarr Úlfr ok Erpr ok margir aðrir góðir drengir ok miklir kappar. Víkarr konungr gekk hart fram. Starkaðr var brynjulauss ok gekk í gegnum fylkingar ok hjó tveim höndum, sem hér segir:

"Gengum fram

í glam vápna

konungs menn

kappi gnægðir;

þar var Úlfr

ok Erpr litinn;

hjó ek brynjulauss

báðum höndum"

Ok er Víkarr konungr sótti hart fram með kappa sína á hendr Friðþjófi konungi, þá helt við los á fylking hans. Þá beiddi hann friðar Víkar konung. Svá segir Starkaðr:

"Réð Friðþjófr

friðar at biðja,

því at Víkarr

vægði ekki

ok Starkaðr

Stórvirksson

almátt fram

allan lagði."

Þar var inn mesti bardagi ok inn snarpasti, ok fell mikill hluti liðs Friðþjófs konungs, en er hann beiddi friðar, stöðvaði Víkarr konungr her sinn. Gekk þá Friðþjófr konungr til sætta við Víkar konung. Skyldi þá Óláfr konungr semja sáttmál milli þeira, ok var sú sætt, at Friðþjófr konungr gaf upp ríki sitt allt á Upplöndum ok Þelamörk, en hann fór ór landi. Setti Víkarr konungr yfir þessi ríki sonu sína. Gaf hann Haraldi konungsnafn yfir Þelamörk, en Nera jarlsnafn ok ríki á Upplöndum. Hann vingaðist við Gautrek konung á Gautlandi, ok þat segir í sumum bókum, at Neri heldi nokkut ríki af Gautreki konungi, þann hluta Gautlands, er honum var nálægastr, ok væri hann ok jarl Gautreks konungs ok í ráðum með honum, þegar þess þyrfti við. Eftir þetta fór Víkarr konungr heim í ríki sitt ok varð frægr mjök af sigri þeim, ok skildu þeir Óláfr konungr með vináttu ok heldu þat jafnan síðan. Fór hann heim austr í Svíaríki.
  
6. Frá Renni bónda ok Ref, syni hans

Rennir hét maðr ok var bóndi einn ríkr. Hann hafði atsetr í ey þeiri, er síðan er Rennisey kölluð. Sú ey liggr fyrir Noregi norðr undan Jaðri. Hann hafði verit víkingr mikill, áðr hann settist í búnað. Konu átti hann sér ok einn son barna. Sá hét Refr. Þá er hann var ungr, lagðist hann í eldaskála ok beit hrís ok börk af trjám. Hann var furðuliga mikill vexti. Ekki færði hann saur af sér, ok til einskis rétti hann sínar hendr, svá at öðrum væri til gagns. Faðir hans var fjárorkumaðr mikill, ok líkaði honum illa óþrifnaðr sonar síns. Refr varð frægr mjök at engum snotrleik né frama, heldr at því, at hann gerði sik athlægi annarra sinna hraustra frænda, ok þótti föður hans hann ólíkligr til nokkurs frama, sem öðrum ungum mönnum var þá títt.

Rennir bóndi átti einn þann grip, er hann hafði meiri mætur á en öðrum sínum fjárhlutum. Þat var einn uxi. Hann var bæði mikill ok skrautligr fyrir horna sakir. Ristin váru horn á honum ok rennt gulli í skurðina ok í stiklana ok svá silfri. Af silfri var festr meðal horna uxanum ok þar á þrír gullhringar. Þessi uxi bar langt af öðrum uxum, þeim sem í landinu váru, sakir vaxtar ok alls kostar umbúðar. Var Rennir bóndi svá vandlátr um hann, at hann skyldi aldri geymslulauss vera.

Rennir var jafnan í bardögum með Víkari konungi, ok var þeim vingott.


7. Starkaðr varð at bana Víkari konungi

Víkarr konungr gerðist hermaðr mikill ok hafði marga kappa með sér, þá er ágætir váru, en Starkaðr var mest metinn af öllum þeim ok kærastr konungi, þar hann var öndvegismaðr hans ok ráðgjafi ok landvarnarmaðr. Hann þá margar gjafir af konungi. Víkarr konungr gaf honum gullhring þann, er stóð þrjár merkr, en Starkaðr gaf honum eyna Þrumu, er Haraldr konungr hafði gefit Stórvirki, föður hans. Hann var fimmtán sumur með Víkari konungi, sem hann segir:

"Mér gaf Víkarr

valamálm,

hring inn rauða,

er ek á hendi ber,

mér þrímerking,

en ek Þrumu honum,

fylgda ek fylki

fimmtán sumur."

Víkarr konungr sigldi af Ögðum norðr á Hörðaland ok hafði lið mikit. Hann lá í hólmum nokkurum lengi ok fekk andviðri mikit. Þeir felldu spán til byrjar, ok fell svá, at Óðinn vildi þiggja mann at hlutfalli at hánga ór hernum. Þá var skipt liðinu til hlutfalla, ok kom upp hlutr Víkars konungs. Við þat urðu allir hljóðir, ok var ætlat um daginn eftir, at ráðsmenn skyldu eiga stefnu um þetta vandmæli.

Um nóttina nær miðri nótt vakti Hrosshárs-Grani Starkað, fóstra sinn, ok bað hann fara með sér. Þeir taka bát einn lítinn ok reru til eyjar einnar inn frá hólminum. Þeir gengu upp til skógar ok fundu þar rjóðr eitt í skóginum. Í rjóðrinu var fjölmenni mikit, ok var þar þing sett. Þar sátu ellifu menn á stólum, en inn tólfti var auðr. Þeir gengu fram á þingit, ok settist Hrosshárs-Grani á stólinn inn tólfta. Þar heilsuðu allir Óðni. Hann mælti, at dómendr skyldi þá dæma örlög Starkáðs.

Þá tók Þórr til orða ok mælti: "Áfhildr, móðir föður Starkaðs, kaus föður at syni sínum hundvísan jötun heldr en Ásaþór, ok skapa ek þat Starkaði, at hann skal hvárki eiga son né dóttur ok enda svá ætt sína."

Óðinn svaraði:"Þat skapa ek honum, at hann skal lifa þrjá mannsaldra."

Þórr mælti: "Hann skal vinna níðingsverk á hverjum mannsaldri."

Óðinn svaraði:"Þat skapa ek honum, at hann skal eiga in bestu vápn ok váðir."

Þórr mælti: "Þat skapa ek honum, at hann skal hvárki eiga land né láð."

Óðinn mælti: "Ek gef honum þat, at hann skal eiga of lausafjár."

Þórr mælti: "Þat legg ek á hann, at hann skal aldri þykkjast nóg eiga."

Óðinn svaraði: "Ek gef honum sigr ok snilld at hverju vígi."

Þórr svaraði: "Þat legg ek á hann, at hann fái í hverju vígi meiðslasár."

Óðinn mælti: "Ek gef honum skáldskap, svá at hann skal eigi seinna yrkja en mæla."

Þórr mælti: "Hann skal ekki muna eftir, þat er hann yrkir."

Óðinn mælti: "Þat skapa ek honum, at hann skal þykkja hæstr inum göfgustum mönnum ok inum bestum."

Þórr mælti: "Leiðr skal hann alþýðu allri."

Þá dæmdu dómendr allt þetta á hendr Starkaði, er þeir höfðu um mælt, ok sleit svá þinginu. Fóru þeir Hrosshárs-Grani ok Starkaðr til báts síns.

Þá mælti Hrosshárs-Grani til Starkaðs: "Vel muntu nú launa mér, fóstri, liðsemd þá, er ek veitta þér."

"Vel," sagði Starkaðr.

Þá mælti Hrosshárs-Grani: "Þá skaltu nú senda mér Víkar konung, en ek mun ráðin til leggja."

Starkaðr játar þessu. Þá fekk Hrosshárs-Grani geir í hönd honum ok sagði, at þat mundi sýnast reyrsproti. Þá fóru þeir út til liðsins, ok var þá komit at degi.

Um morguninn eftir gengu ráðgjafar konungs á stefnu til umráða. Kom þat ásamt með þeim, at þeir skyldu gera nokkura minning blótsins, ok sagði Starkaðr upp ráðagerðina. Þar stóð fura ein hjá þeim ok stofn einn hár nær furunni. Neðarliga af furunni stóð einn kvistr mjór ok tók í limit upp. Þá bjuggu þjónustusveinar mat manna, ok var kálfr einn skorinn ok krufðr. Starkaðr lét taka kálfsþarmana. Síðan steig Starkðaðr upp á stofninn ok sveigði ofan þann inn mjóva kvistinn ok knýtti þar um kálfsþörmunum.

Þá mælti Starkaðr til konungs: "Nú er hér búinn þér gálgi, konungr, ok mun sýnast eigi allmannhættligr. Nú gakktu hingat, ok mun ek leggja snöru á háls þér."

Konungr mælti: "Sé þessi umbúð ekki mér hættuligri en mér synist, þá vænti ek, at mik skaði þetta ekki, en ef öðruvís er, þá mun auðna ráða, hvat at gerist."

Síðan steig hann upp á stofninn, ok lagði Starkaðr virgulinn um háls honum ok steig síðan ofan af stofninum.

Þá stakk Starkaðr sprotanum á konungi ok mælti: "Nú gef ek þik Óðni."
Þá lét Starkaðr lausan furukvistinn. Reyrsprotinn varð at geir, ok stóð í gegnum konunginn. Stofninn fell undan fótum honum, en kálfsþarmarnir urðu at viðju sterkri, en kvistrinn reis upp ok hóf upp konunginn við limar, ok dó hann þar. Nú heita þar síðan Víkarshólmar.

Af þessu verki varð Starkað mjök óþokkaðr af alþýðu, ok af þessu verki varð hann fyrst landflótti af Hörðalandi. Eftir þat strauk hann brutt ór Noregi ok austr í Svíaveldi ok var þar lengi með Uppsala konungum, Eireki ok Alrekl, sonum Agna Skjálfarbónda, ok var í herförum með þeim. Ok er Alrekr spurði Starkað, hvat hann kunni tíðenda at segja frá frændum sínum eða sjálfum sér, þá orti Starkaðr kvæði þat, er heitir Víkarsbálkr. Þar segir svá frá drápi Víkars konungs:

Fylgda ek fylki,

þeim er framast vissak,

þá unda ek best

ævi minnm,

áðr fórum vér,

en því flögð ullu,

hinsta sinni

til Hörðalands.

Þess eyrendis,

at Þórr um skóp

mér níðings nafn,

nauð margs konar;

hlaut ek óhróðigr

illt at vinna.

Skylda ek Víkar

í viði hávum

Geirþjófsbana

goðum of signa;

lagða ek geiri

gram til hjarta,

þat er mér harmast

handaverka.

Þaðan vappaða ek

villtar brautir,

Hörðum leiðr,

með huga illan,

hringa vanr

ok hróðrkvæða,

dróttinlauss,

dapr alls hugar.

Nú sótta ek

til Svíþjóðar,

Ynglinga sjöt,

til Uppsala;

hér láta mik,

sem ek lengi man,

þöglan þul

þjóðans synir."

Þat má finna á Starkaði, at honum þykkir þetta eitthvert verk sitt verst ok óskapligast orðit hafa, er hann drap Víkar konung, ok ekki höfum vér frásagnir heyrðar, at hann hafi ílendr orðit í Noregi síðan. En Starkaðr var at Uppsölum, þá váru þar tólf berserk málamenn ok váru mjök ágjarnir ok spottsamir við hann, ok váru óðastir at því bræðr tveir, Úlfr ok Ótryggr. Starkaðr var þögull, en berserkir kölluðu hann endrborinn jötun ok níðing, svá sem hér segir:

"Hér settu mik

sveina milli,

heldr hæðinn

ok hvítbráan,

skelkja skatnar

ok skop draga

ofs óframir

at jöfurs greppi.

Sjá þykkjast þeir

á sjálfum mér

jötunkuml,

átta handa,

er Hlórriði

fyr hamar norðan

Hergrímsbana

höndum rænti.

Hlæja rekkar,

er mik séa,

ljótan skolt,

langa trjónu,

hár úlfgrátt,

hangar tjálgur,

hrjúfan háls,

húð jótraða."

En er Eirekr konungr ok Alrekr settust heima, þá fór Starkaðr í hernað með skip þat, er Eirekr konungr hafði gefit honum ok hafði skipat með Norðmönnum ok Dönum. Fór hann víða um lönd ok framdi orrostur ok einvígi ok hafði jafnan sigr, ok er hann ekki lengr við þessa sögu.

Alrekr konungr varð skammlífr, en þat varð með þeim atburði, at Eirekr konungr, bróðir hans, sló hann í hel með beisli, er þeir höfðu riðit at temja hesta sína. Eftir þat réð Eirekr konungr einn Svíþjóðu lengi síðan, sem enn mun síðar sagt í þessi sögu af samskiptum þeira Hrólfs Gautrekssonar.


8. Kvánfang Gautreks konungs

Nú ferr tveim fram sögunum. Skal nú segja fyrst frá því, er áðr var frá horfit, at Gautrekr konungr stýrir Gautlandi ok gerðist mikill höfðingi ok inn mesti bardagamaðr. Þat þótti konunginum vanta mjök á sína ríkisstjórn, at hann var maðr ókvæntr, ok vildi hann leita sér ráðs.

Haraldr er konungr nefndr. Hann réð fyrir Vindlandi. Hann var vitr maðr ok ekki mikill bardagamaðr. Hann átti sér drottnin ok eina dóttur væna ok vel siðuga, er Álfhildr hét. Gautrekr konungr býr ferð sína til Vindlands ok biðr dóttur Haralds konungs. Því máli var vel svarat, ok svá margt sem þeir töluðu hér um, varð sá endir á, at Gautrekr konungr skal fá meyna. Flytr hann hana heim í Gautland ok drekkr til hennar brullaup. Ok er þau höfððu eigi lengi ásamt verit, fæðir Álfhildr dóttur eina fríða. Þeiri var nafn gefit, ok heitir hún Helga. Hún var snemma bráðger. Hún óx upp með föður sínum, ok þótti hún inn besti kostr þar í Gautlandi.

Gautrekr konungr hafði margt manna með sér, þeira er mikilhæfir váru. Hrosskell hét maðr. Hann var vinr Gautreks. Hann var mikill víkingr. Hann þá einn tíma heimboð með Gautreki konungi, ok at skilnaði gaf Gautrekr konungr honum sæmiligar gjafir. Hann gaf Hrosskeli stóðhross góð, hest grán ok með fjögur merhross. Þau váru öll silkibleik ok in vænustu. Hrosskell þakkaði konungi gjafirnar, ok skildu þeir með mikilli vináttu.

Gautrekr konungr stýrir nú ríki sínu um mörg ár ok sitr nú um kyrrt, þar til at drottning kennir sóttar, ok eigi lyktar fyrr hennar sótt en drottning er dauð út borin. Gautreki konungi þótti þetta inn mesti harmr. Konungr lætr verpa haug eftir drottningu. Honum fekk þetta svá mikils, at hann gáði eigi ríkisstjórnar. Hann sat á haugi hvern dag ok beitti þaðan hauki sínum ok gerði sér þar af skemmtan ok dægrastytting.


9. Frá Nera jarli ok Gjafa-Ref

Nú er frá því at segja, at Neri jarl hafði ríkisstjórn á Upplöndum, sem fyrr er sagt, ok er hann fréttir dráp Víkars konungs, föður síns, hefir hann stefnu við Harald konung, bróður sinn, ok er þeir finnast, tala þeir um arfskipti sín í milli. Kemr þat ásamt með þeim, með því at Haraldr var ellri þeira bræðra, at hann skal taka ríki þau öll undir sik, er Víkarr konungr hafði fyrir ráðit, ok vera þar konungr yfir, en Neri jarl skal hafa Upplönd sem áðr ok Þelamörk, þat ríki, sem áðr hafði stýrt Haraldr konungr, bróðir hans, ok skildust þeir bræðr með góðu samþykki. Neri jarl var svá vitr, at eigi fekkst hans maki. Varð þat allt at ráði, er hann lagði til, um hvat sem þeir áttu at vera. Aldri vildi hann gjafir þiggja, því at hann var svá sínkr, a hann tímdi engu at launa.

Þess er getit við, er áðr var frá sagt, at Rennir bóndi gekk einn dag um eldaskála. Hann rasaði um leggi Refs, sonar síns, ok mælti til hans: "Mikil skömm er at slíkum syni, er þú vill þik til ills eins hafa. Nú skaltu verða á bruttu ok koma eigi oftar fyrir augu mér eða í augsýn, meðan þú ferr þessi fólsku fram."

Refr svarar: "Með því attu rekr mik frá þér, þá mun þat makligra, at fari sá gripr með mér, er þú átt bestan ok þér þykkir mest at láta."

Rennir mælti: "Engi gripr er sá í minni eign, at ek vilda eigi til þess gefa, át ek sæja þik aldri, því at þú ert athlægi ættar þinnar."

Eftir þat skildu þeir tal sitt. Ok eigi miklu síðar einn veðrdag góðan stendr Refr upp ok býst í brutt. Hann tekr ok uxann góða ok leiðir til strandar. Hann hrindr fram einu skipi ok ætlar á land. Ekki hirðir hann, þótt uxinn vökni nokkut. Síðan sest hann við árar, en bindr uxann við skipit ok rær svá til lands. Hann var í stuttum feldi ok í ökulbrókum, ok er hann kemr á land, leiðir hann uxann eftir sér, ferr fyrst austr eftir Jaðri ok svá sem leið liggr til Upplanda.

Eigi léttir hann fyrr sinni ferð en hann kemr til bæjar þess, er Neri jarl átti fyrir at ráða. Hirðmenn jarls sögðu honum, at þar var kominn Refr Rennisfífl ok leiðir eftir sér uxann góða. Jarl bað þá ekki gabba hann. Ok er Refr kom at hallardyrum þeim, sem jarl var vanr at sitja í, bað hann dyravörðu kalla á jarl til tals við sik.

Þeir svöruðu: "Eigi lætr þú dvöl á fólskunni, ok er jarl eigi því vanr at hlaupa til tals við þorpara."

Refr mælti: "Komi þér orðum mínum, en hann ráði svörum."

Síðan gengu þeir til móts við jarl ok sögðu, at Refr inn heimski beiddi hann út koma.

Jarl mælti: "Segi þér, at ek mun hitta Ref; eigi veit, hverju heilli hverrgi kemr."

Gekk jarl út, ok kvaddi Refr hann vel. Jarl mæltu: "Hví ertu hér kominn?"

Refr svaraði: "Faðir minn hefir mik brutt rekit, en hér er einn ux, er ek á, ok hann vil ek þér gefa."

Jarl svaraði: "Hefir þú eigi spurt, at ek þigg engar gjafir, því at ek vil engum manni launa?"

Refr svaraði: "Spurt hefi ek sínku þína, at engi þarf til fjár móti at ætla, þótt þér sé gefit, en þó vil ek, at þú þiggir þenna grip, ok má vera, at þú gerir mér gagn í orðum þínum, hverr sem peninga laun verða."

Jarl mælti: "Þiggja mun ek uxann við þessi þín ummæli, ok gakk þú inn ok ver hér fyrst í nótt."

Refr lét lausan uxann ok gekk inn. Jarl bað fá honum klæði, svá at skammlaust væri. Síðan þó Refr sér, ok var hann inn drengiligasti maðr. Hann sat þar um hríð. Öll höll jarls var búin með skjöldum, svá at hverr tók annan, þar sem þeir váru upp festir. Jarl tók einn skjöld, sá var allr lagðr með gull, þann gaf hann Refi. Ok er jarl gekk til dagdrykkju, horfði hann í hliðit, þar sem skjöldrinn hafði hangit. Hann kvað þá vísu: 


"Skein inn skrautligi raunar,

skjöldr hekk áðr á tjöldum,

oss verðr oft af þessu

angr mest, er ek lít þangat;

skarð er-at skapligt orðit;

skjótt mun ek snauðr af auði,

er braut með gjöf gautar

grandlaust bera randir."

Jarl lét snúa hásæti sínu, svá fekk honum mikils, at skjöldrinn var í bruttu.

Ok er Refr fann þetta, gekk hann fyrir jarl ok hafði skjöldinn í hendi sér ok mælti: "Herra," segir hann, "ver kátr, því at hér er skjöldr sá, er þér gáfuð mér. Hann vil ek nú yðr gefa, því at mér kemr hann at engu haldi, þar sem ek hefi ekki fleira vápna."

Jarl mælti: "Gefðu allra drengja heilastr, því at þat er mikil prýði höll minni at hafa hann aftr í þann stað, sem hann hekk áðr, en hér er einn gripr, er ek vil gefa þér, ok má vera, at þér verði at gagni, ef þú ferr mínum ráðum fram."

Jarl fekk honum í hendr eitt heinbrýni, - "ok mun þér þykkja þessi gjöf ekki fémikil."

Refr mælti: "Eigi veit ek, at hverju haldi mér kemr þetta."

Jarl mælti: "Svá er þó mál með vexti, at ek vil engan mann sitjandi fæða, svá at eigi starfi nokkut. Nú vil ek senda þik til Gautreks konungs, ok sel þú honum í hendi heinarbrýni þetta."

Refr mælti: "Ekki em ek vanr at fara á milli tíginna manna, ok eigi veit ek, hvat konungi skal þetta brýni."

Jarl mælti: "Ekki þyrfti at geta vitsmuna minna, ef ek sæja eigi lengra fram en þú, en engi frama raun mun þér í þessu vera, at hitta konunginn, því at þú skalt ekki við hann mæla. Mér er sagt, at konungr sé oft á haugi drottningar ok beitir þaðan hauki sínum, ok oftliga, er á líðr daginn, þá lest haukrinn. Þá lætr konungr sveipa höndina hjá stólnum, ef hann finnr nokkut at kasta til hans. Nú ef svá ferr, ef konungr fær ekki at kasta til hauksins, þá stikk þú brýninu í hönd honum, en tak við, ef hann réttir nokkut þér í hönd ok far þá aftr til mín."

Síðan for Refr at tilvísun jarls ok kom þar, sem konungr sat á hauginum, ok fór þat svá sem Neri gat til, at konungr fleygði öllu til hauksins, því er hann fekk til. Refr settist hjá stólinum at baki konungi. Síðan sér hann, hvar komit var. Konungr réttir höndina á bak sér aftr. Refr stingr brýninu í hönd honum, en konungr kastar þegar á bak haukinum, ok flýgr hann upp snart, er heinin kom við hann. Konungi þótti vel sigrast hafa ok vildi eigi, at sá missti síns, er honum hafði gert greiða, ok rétti á bak sér gullbaug ok sá eigi til hans meðan. Refr tók við ok fór til fundar við jarl. Hann spurði, hversu farist hefði. Refr sagði ok sýndi honum bauginn.

Jarl mælti: "Þetta er góðr gripr, ok er eigi seta nýtri en afla slíks."

Þar var Refr um vetrinn, en er váraði, þá mælti jarl: "Hvat skaltu nú at hafast?"

Refr mælti: "Mun nú eigi hægt um, ek má nú selja bauginn til lausafjár."

Jarl mælti: "Til mun ek enn hlutast með þér. Konungr heitir Ella. Hann ræðr fyrir Englandi. Honum skaltu gefa bauginn. Mun þér þat eigi frá fé verða, en kom til mín at hausti. Mat ok ráð mun ek eigi við þik spara, þótt engi verði önnur uxalaunin."

Refr mælti: "Eigi vilda ek, at þú gætir bess."

Síðan fór hann til Englands ok gekk fyrir Ellu konung ok kvaddi hann sæmiliga. Var Refr þá vel búinn bæði at vápnum ok klæðum. Konungr spurði, hverr þessi maðr var.

Hann svaraði: "Ek heiti Refr, ok vilda ek, at þér þægið af mér gullbaug þenna," ok lagði á borðit fyrir konunginn.

Konungr leit á ok mælti: "Þetta er mikil gersemi, eða hverr gaf þér?"

Refr svaraði:"Gautrekr konungr gaf mér bauginn."

Konungr mælti: "Hvat gaftu honum?"

Refr svaraði: "Eitt lítit heinarbrýni."

Konungr mælti: "Mikit er um örleik Gautreks konungs, er hann gefr gull við grjóti. Þiggja vil ek hringinn," sagði konungr, "ok býð ek þér hér at vera."
Refr mælti: "Hafið þökk, herra, fyrir boð yðvart, en aftr ætla ek mér til Nera jarls, fóstra míns."

Konungr mælti: "Dveljast verðr þú hér um stund."

Konungr lét búa eitt skip, ok einn dag bað hann Ref ganga með sér. Konungr mælti: "Hér er eitt skip, er ek vil gefa þér með öll um þeim farmi, er þér má best henta, ok mönnum svá mörgum sem þú þarft. Vil ek eigi, at þu sért lengr annarra farþegi at fara hvert er þér líkar, ok er þetta þó lítit hjá því, sem Gautrekr konungr launaði þer heimarbrýnit."

Refr mælti: "Þetta er allstórmannliga launat."

Siðan bjó Refr sik til skips með nógum efnum ok þakkaði konungi með mörgum fögrum orðum.

Konungr mælti: "Hér eru rakkar tveir, er ek vil gefa þér."

Þeir váru harðla litlir ok fagrir, ok enga hafði Refr slíka sét. Viðjar váru á þeim af gulli, ok spennt gullhring um háls hvárum þeira ok sjau smáhringar á festinni milli þeira. Eigi þóttust menn sét hafa slíkar gersimar í þeiri tegund.

Síðan fór Refr á brutt ok kom í ríki Nera jarls. Hann gekk í móti honum ok bað hann vel kominn, - "ok far til mín með alla menn þína."

Refr mælti: "Ek hefi nú mógan kaupeyri fyrir oss at leggja."

Jarl mælti: "Þat er vel, en ekki skal þat kaupeyri þinn skerða, en af váru borði skaltu mat eta, þó eru eigi mikil uxalaunin."

Refr mælti: "Þat eina þykki mér at, er þú getr þess."

Nú er Refr með jarli um vetrinn ok verðr allvinsæll, ok váru með honum margir sporgöngumenn.

Ok er váraði, mælti jarl við Ref: "Hvat skal nú at hafast?"

Refr mælti: "Mun nú eigi hægt, þvi at fé skortir nú eigi, at ráðast í víking eða kaupferðir?"

Jarl mælti: "Svá er þat, en til mun ek hlutast enn með þer. Nú skaltu fara suðr til Danmerkr á fund Hrólfs konungs kraka ok færa honum rakkana, því at þeir eru ekki ótíginna manna eign, ok mun enn eigi frá fé verða, ef hann vill þiggja."

Refr mælti: "Þú skalt ráða, en eigi er mér nú féfátt."


10. Refr kom til Hrólfs kraka

Nú býst Refr ok siglir til Danmerkr. Hann finnr Hrólf konung ok gengr fyrir hann ok fagnar honum. Konungr spyrr hann, hverr hann væri. Hann kveðst Refr heita.

Konungr svaraði: "Ertu kallaðr Gjafa-Refr?"

Hann svaraði: "Þegit hefi ek gjafir af mönnum ok þó enn gefit stundum." Refr mælti. Rakka þessa ina litlu vil ek, herra, gefa yðr með búnaði sínum."

Konungr mælti ok leit til: "Slíkt eru stórar gersimar, eða hverr gaf þér?"

Refr svaraði: "Ella konungr."

Hrólfr konungr mælti: "Hvat gaftu honum?"

Refr svaraði: "Gullbaug."

"Eða hverr gaf þér hann?"

Refr svaraði: "Gautrekr konungr."

"Eða hvat gaftu honum?"

Refr svaraði: "Heinarbrýni."

Hrólfr konungr mælti: "Mikit er um örleik Gautreks konungs, er hann gefr gull við grjóti, en þiggja mun ek rakkana, ok ver með oss."

Refr svaraði: "Aftr skal ek at hausti til Nera jarls, fóstra míns."
Hrólfr konungr svaraði: "Svá má vel vera."

Var hann nú með konungi um hríð. Nú býr Refr skip sitt at hausti. Þá mælti konungr: "Laun hefi ek hugat þér. Skip skaltu af mér þiggja svá sem af Englakonungi, skal þat vera með inum besta farmi ok mönnnum."

Refr mælti: "Hafið mikla þökk fyrir stórmannliga gjöf," ok bjóst síðan.

Hrólfr konungr mælti: "Hér eru gripir tveir, Refr, er þú skalt af mér þiggja, þat er hjálmr ok brynja."

Refr tekr við gripunum. Þeir váru báðir af rauðu gulli gervir, ok skiljast þeir Hrólfr konungr með mikilli blíðu, ok ferr Refr nú til móts við Nera jarl, ok stýrði hann þá tveimr skipum.

Jarl tók vel við honum ok sagði, at enn hafði heldr vaxit féit, - "ok skulu þér allir til mín í vetr, ok eru þó lítil laun fyrir uxann, en eigi hæfir mér at spara orð mín til gagns þér."

Refr svaraði:"Þíns tilstillis nýt ek at öllu þessu."

Ok var Refr þar um vetrinn í góðu yfirlæti ok gerðist frægr maðr. 



11. Refr fékk dóttur Gautreks konungs

En um várit spurði jarl Ref: "Hvat skal nú í sumar at hafast?"

Refr svaraði: "Herra, þér skuluð fyrir sjá, en eigi er mér nu fefátt."

Jarl mælti: "Ek ætla þat satt; nú er ein ferðin sú, er ek vil fyrir þik leggja. Konungr heitir Óláfr ok liggr í hernaði. Hann hefir átta tigu skipa. Hann liggr úti vetr ok varmt sumar á sjó. Hann er inn frægasti herkonungr. Honum skaltu færa hjálm ok brynju, ok ef hann þiggr, þá væntir mik, at hann biði þik kjósa laun fyrir, en þú skalt kjósa at ráða fyrir liði hans hálfan mánuð ok halda þangat, sem þer líkar. En maðr er sá með konungi, er Refnefr heitir. Hann er it mesta illinenni. Hann er ráðgjafi konungs. En þat sé ek trautt, hvárt þar má meira gæfa þín eða tröllskapr hans, en þar mun þó verða til at hætta, hvern veg verðr. Síðan skaltu halda hingat öllu liðinu, ok má þá verða, at ek fá launat þér uxann góða." 


Refr mælti: "Til oft þykkir mér þú hans geta." Síðan skildu þeir.

Fór Refr nú at leita Óláfs konungs ok fann hann þar, sem hann lá með skipaflota sínum, ok leggr þegar at konungs skipinu, gengr upp á skipit ok kvaddi konunginn. Óláfr konungr spurði, hverr hann væri. Refr sagði til sín.

Konungr mælti: "Ertu kallaðr Gjafa-Refr?"

Hann svaraði: "Gefit hafa mér stundum göfgir menn, ok ek hefi jafnan gefit nokkut í mót. En hér eru tveir gripir, er ek vil þér gefa; þat er hjálmr ok brynja, því at yðr munu þessir gripir fullvel hæfa."
Konungr mælti: "Hverr gaf þér gersimar þessar, er ek hefi eigi sét slíkar ok at síðr sét, at ek hefi enga spurn af haft, ok hefi ek þó farit víða um lönd?"

Refr svaraði: "Hrólfr konungr kraki gaf mér þessa gripi."

Konungr mælti: "En hvat gaftu honum?"

Refr mælti: "Rakka tvá með gullviðjum, er Ella Englakonungr gaf mér."

"En hvat gaftu Ellu konungi?" sagði Óláfr konungr.

"Gullbaug einn, er Gautrekr konungr gaf mér ok launaði mér fyrir eitt heinarbrýni."

Óláfr konungr mælti: "Mikit er um örleik slíkra konunga, ok berr Gautrekr konungr þó yfir þeira örleik allra, eða hvárt skal ek þiggja þessa gripi, Refnefr, eða eigi?"

Hann svaraði: "Eigi þykki mér ráð, at þú þiggir, ef þú hefir eigi vit til at launa," ok í því þrífr hann gripina ok steypist fyrir borð með.


Refr sér, at skjótt mun hann illa leikinn, ef hann missir gripanna, ok ferr eftir honum, ok er harðr þeira atgangr, ok lýkr svá, at Refr náir brynjunni, en Refnefr hefir hjálminn ok leggst til botns ok tryllist á honum á grunnum niðri, en Refr kemr upp mjök máttfarinn. Þá var þetta kveðit:

"Ráð þykkir mér

Refnefs vera

nokkuru verri

en Neri kenndi,

varp-at sínu

á sæ féi

Gautrekr, er gaf

gullhring Refi."

Óláfr konungr mælti: "Þú ert inn ágætasti maðr."

Refr mælti þá: "Nú vilda ek, at þú þægir þenna grip, sem nú er eftir."


Óláfr konungr mælti: "Ek vil víst þiggja ok kunna nú eigi minni þökk annars en áðr beggja, ok var þat missýni, er ek þá eigi báða í fyrstu. Er þat nú eigi at undrast, þar sem ek hlýdda ills manns ráði, ok kjós þér laun fyrir."

Refr svaraði: "Ek vil ráða fyrir skipum þínum ok liði í einn hálfan mánuð ok halda þangat, sem ek vil."

Konungr mælti: "Kynligt kjör er þetta, en þó skulu skip til reiðu."


Síðan heldu þeir til Gautlands til móts við Nera jarl. Þeir kómu þar síð dags. Refr gerir Nera jarli menn á laun, at hann vill hitta hann. Jarl ferr til fundar við Ref, ok segir hann honum allt um sínar ferðir.

"Nú er þar komit, fóstri," sagði jarl, "at nú er í ráði, hverr giftumaðr þú verðr, því at nú vilda ek koma þér í mægðir við Gautrek konung, at þú fengir dóttur hans."

Refr bað hann einn forsjá at hafa. Jarl mælti: "Nú skaltu, næst er vit finnumst, bregðast eigi ókunnigr við, hvat sem ek mæli, ok andstefna eftir því, sem ég bý í hendr þér."

Síðan reið jarl í burt ok létti eigi sinni ferð, fyrr en hann kom á fund Gautreks konungs. Jarl kom þar um miðnætti ok segir honum, at herr óvígr er kominn í ríki hans, - "ætla þessir menn at taka þik af lífi ok taka undir sik ríkit."

Konungr spyrr: "Hverr er höfðingi fyrir herinum?"

Jarl svaraði: "Sá, er oss mundi eigi þykkja líkligr til, at at engu mundi vilja hafa mín ráð, þat er Refr, fóstri minn."

Konungr mælti: "Þú munt enn miklu við hann ráða, eða mun eigi ráðligra at safna her í móti?"

Jarl mælti: "Ef þér komið engum sættum á við þá, þá þykki mér mikil ván, at þeir geri hér mikit hervirki, áðr þú kemr liði at þér, ok vil ek heldr fara með boðum sæmiligum ok vita, ef sætt tækist með yðr, því at mér þykkir mitt ríki fyrst a forgörðum, er þeir eru þar nær komnir."

Konungr svaraði: "Lengi höfum vér þínum ráðum hlýtt."

"En þat vil ek," sagði jarl, "at þú, konungr, heyrir upp á viðtal várt."

Konungr bað hann því ráða. Síðan fóru þeir við nokkura menn, þar til er þeir nálguðust skipin. Sá konungr, at þeir höfðu fjölda hermanna, ok þótti torvelt í móti at standa.

Jarl mælti ok kallaði af landi á skipamenn: "Hvárt er fóstri minn formaðr hers þessa?"

"Svá er víst," sagði hann.

"Eigi ætlaða ek þat, fóstri, at þú mundir herja á ríki mitt eða svá it sama á ríki Gautreks konungs. Skal nokkut til undanlausnar, at friðr mætti verða? Vil ek þat allt til vinna, at þín sæmd væri þá meiri en áðr, ok þykkist ek vita, at konungr mun svá vilja fyrir sitt efni. Vilda ek, at þú þægir af konungi sæmdir ok létir þá í náðum hans ríki; en ek veit, at mikilþægr muntu at vera, ok er þat eigi undarligt, því at ríkr jarl var móðurfaðir þinn, en faðir þinn öruggr kappi."

Refr svaraði: "Þiggja skal ek góð boð, ef mér eru boðin."

"Veit ek," segir jarl, "at eigi mun þik með litlu mega tryggja. Sé ek, hvar hugr þinn mun á horfa um þetta mál. Þú munt vilja hafa jarlsríki þat, er ek hefi haldit af Gautreki konungi; þar með muntu vilja, at konungr gefi þér dóttur sína."

Refr svaraði: "Sjándi ferr þú, jarl, eftir um þetta, ok þessu mun ek játa, ef konungr vill þetta samþykkja"

Jarl mælti til konungs: "Svá sýnist mér sem þat sé ráðligra at taka þessa sætt en vér hættim út lífi váru undir þessa heljarmenn, ok sé eigi ólíkligt, at þeir vinni fyrst ríki þetta, en taki þá dóttur þina at herfangi. Er þat ok it sæmiligasta at gifta dóttur þina jarlbornum manni, en ek mun leggja til með Ref ráð mín, ok sé hann forstjóri fyrir ríki þínu, ok fari fram vili yðvarr um þetta mál."

Gautrekr konungr svaraði: "Jafnan hefir oss, jarl, vel dugat þín ráð, ok vil ek þína forsjá á hafa. Líst mér ok ofrefli mikit at eiga við her þenna."

Jarl mælti: "Þann veg mun ek nú helst setja ráðit at láta Ref styrkja ríki þitt ok hefja hann til ráðs."

Síðan fór þetta fram með eiðum, ok skildi jarl fyrir allri sætt þeira, ok fór Gautrekr konungr heim.

Refr mælti þá: "Nú hefir þú, Óláfr konungr, veitt mér mikit lið, skaltu nú fara leiðar þinnar, hvert er þér líkar."

Óláfr konungr svaraði: "Vitrir menn hafa hér hlut at átt, sem þér eruð. Siðan sigldi Óláfr konungr á braut.

Ok er flotinn var á bruttu, þá mælti Gautrekr konungr: "Hér hefi ek átt við slæga menn um, en ekki mum ek nú rjúfa eiða mína."

Þá mælti jarl til Refs: "Nú eru þínir menn einir eftir, ok máttu nú sjá, at hverju liði ek hefi þér komit, ok er ráð þetta þér hentiligt. Má vera, at þér sé láunaðr uxinn, ok hefi ek óframar launat þér, því at þú gaft mér alla eigu þína, en ek á stóreignir eftir."

Nú lét Gautrekr konungr búa til veislu, ok gekk nú Refr at eiga Helgu, dóttur Gautreks konungs. Þar með gaf Gautrekr konungr honum jarls nafn, ok þótti inn frægasti at öllum vaskleik, var ok ætt hans af tígnum mönnum, en faðir hans inn mesti víkingr ok kappi. Refr stýrði þessu jarls ríki ok varð ekki gamall. Neri jarl varð bráðdauðr, ok segir ekki í þessi sögu frá honum lengra. Lét Gautrekr konungr drekka erfi eftir hann. Tók konungr þá heldr at þyngjast fyrir aldrs sakir. Var hann meir ágætr at örleik sínum ok framgöngu, en eigi er þat sagt, at hann væri djúpvitr, en þó var hann vinsæll ok stórgjöfull ok inn hæverskligasti at sjá.

Ok lýkr hér Gjafa-Refs sögu.