Halfdan Eysteinssons saga

---

Halfdan Eysteinssons saga

Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Arni Olafsson

1.    Kong Halfdans ætt

En konge het Thrond. Trondheim i Norge er kjent på grunn av han. Han var sønn av kong Sæming, sønn av Odin, som hersket over Hålogaland. Sæming var gift med Naumu, som Namdalen er kjent på grunn av.

Thrond var en stor høvding. Kona hans het Dagmar, søster til Svanhvit, som var gift med Hromund Gripsson. Eystein het en av sønnene deres, en annen av dem het Eirik den vidfarne, han som fant Odinsåker. Mor hans er ikke nevnt.

Eystein giftet seg og fikk datteren til Sigurd den modige som het Åsa. Hennes mor var Åslaug, datter til Sigurd orm i øyet. Eystein fikk med henne Finnmark og Valdres, Toten og Hadeland. Han var mektig og myndig, svært måteholden og så godt ut, og lærte seg raskt alle idretter som sømmet seg for en mann, og som var bedre å ha enn å savne. Han var trofast mot vennene sine, kresen i valg av venner, en svært lystig mann slik at alle moret seg sammen med ham. Men hvis han mislikte noen var han tunglynt og uforsonlig, og ikke mye brålynnet. Han vokste opp med sin far til han var femten år gammel. Da fikk hans mor sott og døde. Kongen og alle andre syntes dette var stor skade og hennes jordferd ble svært sømmelig gjort. Kongen likte seg lite i riket sitt fra da av og for i hærferd hver sommer.

En man kaltes Svip. Han var en mektig bonde og middels vennesæl. Tre sønner hadde han. En het Ulfkell og ble kalt den djerve. Han var en svært urettferdig mann og ikke særlig klok. I hærferd med kong Eystein var han og hadde fem egne skip. Kongen holdt mye av ham. En annen av Svips sønner het Ulfar. Han var kongens rådgiver og var vennesæl og trofast, og syntes alle steder å bøte både for kongen og andre. Ulf het den yngste sønn til Svip. Han ble kalt Ulf den onde og herjet i Østersjøen og rundt Bjarmland. En stor røverflokk hadde han og var den mest uvennlige av alle.

En sommer herjet kong Eystein i Austerveg. Ulfkell den djerve var med ham og Halfdan, sønn av kongen. De hadde tretti velutrustede skip og Ulfar, Ulfkells bror, hadde makten over kong Eysteins rike mens han var i hærferd.

2.    Om kong Hergerd og Ingigerd

På denne tiden styrte en konge i Aldeigjuborg som het Hergeir. Han var gammel. Isgerd het kona hans; hun var datter til kong Hlødvi av Gautland. Brødrene hennes var Sigmund, som var stavnsbo hos kong Harald hårfagre; og Odd den staselige, far til Gull-Thorir som finnes i den islandske Landnåmsboka. De hadde en datter som het Ingigerd og var den vakreste av kvinner, og like storvokst som en mann. På de fleste områder var hun flink og dyktig. Hun ble oppfostret hos en jarl som het Skuli og styrte over Ålaborg og jarlsriket som der lå til. Han ble sagt å være bror til Heimi, fostersønn til Brynhild Budladatter, som det fortelles om i kong Ragnar lodbroks saga. Skuli var en stor kriger og den klokeste blant menn.

Kol het en mann; han var Skulis trell. Han var en stor mann og så sterk at han hadde tolv manns styrke, samme hva det var. Det må fortelles at han hadde mest samråd med jarlen og var traust og pålitelig mot ham. Han hadde en datter som het Ingigerd og var den vakreste av kvinner og svært lik Ingigerd kongsdatter både av vekst og utseende, men naturen deres var ikke lik for Ingigerd kongsdatter var svært dannet mens hennes navnesøster var den største gyger. Likevel var hun veloppdragen for kongsdatteren hadde lært henne kvinnelige sysler, og hun var stadig i hennes kammers.
  Skuli jarl elsket sitt fosterbarn svært. Han var ikke gift og var en slik stor idrettsmann at ingen kunne sammenligne seg med ham.

3.    Eystein felte kong Hergeir

Kong Eystein var nå kommet foran Aldeigjuborg med hæren sin. Kong Hergeir var der allerede med få folk. Kong Eystein gikk mot borgen med folkene sine og kong Hergeir verget seg både godt og tappert, men var likevel ikke kampklar og derfor endte møtet deres med at Hergeir falt sammen med størstedelen av folkene sine.

Straks kongen var falt tilbød kong Eystein grid til alle de som var igjen. De ga da opp kampen og gikk til grid de som levde. Kongen lot deretter rydde borgen. Så lot han dronninga føres til seg, men hun var stridlynt. Kongen skottet på henne en stund, og mælte så: ”Det er rimelig at disse hendelsene som her har skjedd går hardt inn på deg, og jeg skal bøte deg for dette. Og jeg vil nå ta din husbondes sted og ikke er jeg en mindre god mann enn han for han var gammel. ”

”Alderen hans var ikke noe lyte for ham,” sa dronninga, ”men det skremmer meg å være trofast mot dem som har drept han.”

”Nå handler det om to vilkår,” sa kongen, ”det ene er at jeg tar deg til frille og har deg så lenge som skjebnen vil; det andre at du gifter deg med meg og gir meg makten over hele riket, så skal jeg vise deg stor ære og ikke trenger jeg å frykte for at sviket ditt skal bli min bane når jeg skal dø.”

Dronninga mælte: ”Det kan vise seg å bli sant det som først ble sagt og vanskelig er det å se noen utveg her så jeg velger derfor å gifte meg med deg.”

Kongen sa at dette hadde han ikke noe imot. Så avsluttet de denne saken med å leve sammen og alt ble senere som det var sagt.

4.     Sendeferden til Ulfkell og Halfdan

I neste nå kaller kongen sammen alle sine menn. Han mælte til Ulfkell den djerve og Halfdan, sin sønn: ”Saken er den at Skuli jarl hersker nord for Ålaborg. Der er i oppfostring hos ham Ingigerd, datter av kong Hergeir. Skuli er en stor kriger, men en kan håpe og få tak i ham med hæren vår. Derfor skal dere fare østover mot ham og legge landet under dere og føre kongsdatteren til meg. Og hvis dere får tatt landet da skal Ulfkell være jarl for et staut følge for han har fulgt meg, og jeg skal skaffe han et sømmelig giftermål. Men Halfdan skal eie Ingigerd, hvis han synes om det rådet.”

De gjorde nå klar hæren sin, Ulfkell og Halfdan, og stoppet ikke før de kom til Ålaborg.



    5.     Halfdan seiret

Skuli jarl hadde nå hørt om hendelsene i Aldeigjuborg og derfor samlet han mange krigere rundt seg. Men da folkene var samlet ble Skuli svært syk. Han hadde da fått høre sannheten om hæren til Ulfkell og Halfdan, og mælte til Kol: ”Jeg vil at du skal være høvding over folkene. Ta opp mitt merke og mine klær så skal jeg gi deg et jarledømme og jeg skal gifte deg med min fosterdatter Ingigerd, hvis du seirer.”

Kol sa han var helt klar til å gjøre dette.  Skuli sa nå hvor de skulle bytte. Krigerne hans trodde ikke annet enn at Skuli kunne være det som Kol var. Han fikk nå med seg folkene mot Halfdan og Ulfkell. Skuli jarl lå i en landsby og begynte nå å friske til.

Ingrid kongsdatter kalte sin navnesøster, Ingigerd Kolsdatter, til seg og mælte til henne: ”Jeg vil at du lover meg at ingen skal få vite dette så lenge du lever. Du skal overta klærne mine for vi to er svært like. Du skal kalles datter til kong Hergeir og jeg skal overta klærne dine og flykte sammen med de andre trellkvinnene. Og dette løftet skal du holde så lenge vi både lever. Men hvis de seirer som kommer hit da vil nok Halfdan kongssønn fri til deg, og da blir du gift; eller ellers med Ulfkell, og det vil være godt, uansett hva som skjer.

” Hun sa at hun gjerne ville dette, og rettet seg etter dette.

Nå kom Halfdan og Ulfkell mot dem med hæren sin. Kol lot åpne borgen og gikk ut med hele sin hær. Kampen tok så til og den raste med stort livsfare. Kol var både sterk og storhogd, og alle mente at det var Skuli jarl som gikk gjennom fylkingen deres. Herbjørn het en frende av Skule jarl og han hadde fylkingen mot Halfdan. Kampen deres var av det aller tapreste slaget, men det endte slik med dem at Herbjørn falt.

Krigerne hans la da på flukt og Halfdan forfulgte de flyktende helt til skogs. Nå skal det fortelles om møtet mellom Ulfkell og Kol. Kol hadde da drept mange menn. Snæulf het merkesmannen til Ulfkell. Han bar modig merket fram og kjempet med stor djervhet. Så møttes Kol og Ulfkell, og deres strid var svært tapper, og de kjempet så lenge at ingen blandet seg mellom dem og de hugg av hverandre alt vern. Kol hugg da et stort hugg mot Ulfkell; det traff utenpå hjelmen og tok av der det traff, og det var fjerdedelen og dermed det venstre øret, og hugget var så stort at Ulfkell falt. Snæulf kom til og hugg til Kol; det traff i ansiktet og tok av nesa og begge leppene og haka, så tennene falt ned i gresset. Kol sto ikke stille, selv om han blitt såret. Han hugg til Snæulf i halsen slik at hodet føk av. Ulfkell var da kommet på føttene og la til Kol gjennom brystet, slik at sverdet gikk ut mellom skuldrene. Han falt da død ned og hele krigerflokken deres la på flukt.

Ulfkell forfulgte de flyktende, men Halfdan gikk tilbake. Han ser at det går to stykker der, en mann og en kjerring. Folkene talte med dem og spurte hvorledes kampen hadde gått og de sa at den gikk strålende, og siden skiltes de. Karen var så støl at han lå på skuldrene til kjerringa og slik gikk de inn i skogen. Halfdan spurte mennene sine hvem de hadde talt med, men de kvad at det var en liten tigger.

 «Få skal en også bry seg om» sa han, «dette er en slik kar som jeg gjerne skulle hatt tak i og som best var blitt drept.» Men de sa at det var et nidingsverk. Han hadde nå kommet seg inn i skogen og det nyttet ikke å lete etter dem.

Halfdan rir nå hjem til borgen. Ulfkell var da kommet inn i borgen og gikk til det kammerset der Ingigerd var og hun ble leid frem for ham. Hun mælte da til Ulfkell: «Du har nå vunnet en stor seier og drept høvdingen over borgen. Hvis dere nå er riktige hærmenn så skal dere ikke gjøre nidingsverk mot meg eller mot de menneskene som her er høvdingløse, og la meg få lov til å finne min mor.

» Ulfkell sa at -- «det skal være sant for vi skal gi gode bøter for det vi har gjort, både til deg og din mor, hvis du vil være oss tro og hold, lydig og føyelig og ikke være trassig mot oss.» «Min sak er nå slik,» sa hun, «at jeg tror ikke at hovmodet vil tjene meg.» De talte vennlig til henne for det.

Nå ble kistene åpnet og de tok gull og sølv og alt annet som de ønsket, og ga grid til alle folkene. Deretter ble de døde tatt hånd om og Skuli jarl ble behandlet med verdighet og Kol ble lett etter.

Siden la de alt landet under seg og de gjorde seg så klar til å dra til kong Eystein og Ingigerd for med dem.






    6.    Ulfkell fikk Ingigerd

Kong Eystein får nå høre om deres hjemkomst og hvilken stor seier de hadde fått. Han tok imot dem med stor ære og de moret ham med å fortelle om ferden sin. Kongen takket dem meget og spør Halfdan om hva han syntes om kongsdatteren. Han sa han ikke var god til å bedømme kvinner, men at hun var en ven kvinne.

Ingigerd var nå kommet inn i dronningas hall og hun tok vel imot henne, men likevel mindre blid enn mange hadde tenkt. Kongen lot så sende bud etter mor og datter. Og da de kom foran ham mælte han til dronning Isgerd: «Nå er din datter kommet hit, og jeg vil etter Deres råd gjøre alt det som sømmer seg både for deg og henne. Halfdan vil på mine råd ha fremgang, det jeg kan godt like at han får henne, hvis hennes vilje er slik, og din, dronning.»

«Så klok er hun,» sa dronninga, «at hun må selv kunne svare for seg i en slik sak.»

Da mælte Halfdan: «Ikke er jeg svært lysten på å gifte meg nå, og ikke har jeg heller sett mange kongsdøtre, men meg synes Ingigerd å være et godt gifte og jeg vil heller egge dere å søke godt råd for henne.»

«Lenge har jeg tjent Dem herre,» sa Ulfkell, «og mye gods venter jeg meg av Dem. For meg ville det være en stor ære hvis De ville gifte meg med denne møya. Jeg har også talt noe med henne tidligere om denne saken, og hun har ikke tatt til motmæle om dette.»

Kongen spurte nå Ingigerd hva hun mente om dette og hun kvad at han helst skulle råde, hvis hennes mor ikke satte seg imot dette, - «og siden vil De, konge, øke Ulfkells tittel.»

Kongen spurte dronninga hva hun mente om dette, men hun sa at hun helst ville like det hvis han gjorde som han ville.

Etter dette giftet kongen Ulfkell med Ingigerd og ga ham jarlsnavn og Ålborg å styre over, samt den makten som hørte til, og bryllupet deres ble feiret. Så dro Ulfkell til Ålborg og la under seg riket og ble høvding der. Han skattet til kongen og slik gikk det lenge.

Kjærligheten økte mellom Ingigerd og han.






    7.     Om de to Grimene

Kong Eystein satt nå i riket sitt og elsket dronning Isgerd svært. Hun oppførte seg i alle ting svært kvinnelig for ham og slik gikk tre vintre.

Da hendte det en gang at et stort handelsskip seilte østenfor sydvestkysten av Finland i en stor storm. Dette skipet forliste og ingen overlevende fantes så folk mente at stormen hadde brutt ned dette samme skipet. Men senere på høsten kom to menn til kong Eysteins hird. De var store av vekst, men ikke velkledde. Folk klarte ikke å se ansiktene deres for de hadde side hetter. De gikk foran kongen og hilste ærbødig på ham for han var oftest vennlig i målet. Han spurte hvilke menn de var. De sa at de begge het Grim og ættet ut fra Russland og hadde mistet pengene sine i forliset. Derfor ba de kongen om vinteropphold. Kongen spurte dronninga hva hennes råd var, men hun sa at han selv måtte råde i dette, men sa at det fantes mange ulike ukjente menn, - «men ikke vet jeg noe her som jeg kan legge til.»

Kongen kvad at hun stadig hadde lite å bidra med i rådgivingen, - «men ikke vil jeg nekte dem mat som er kommet så lang veg.»

De ble nå gitt plass der hvor gjester og hirdmenn møttes. Fåmælte var de blant folk, men de ble vel likt av alle.

Grim den eldre var så stor av vekst at få var hans like. Han var sterk og hendig i all lek, og ofte tevlet han med kongsmennene på skytebanen eller i knattleik. Styrken sin for han vel med, skadet ingen, men var ikke styrkeløs hvis andre gikk på ham. Grim den yngre var smidig i all lek, god til å skyte, men prøvde styrken sin lite. Han skjøt best av alle med håndbue og låsbue og tevlet så vel at ingen kunne måle seg med ham. Halfdan kongssønn tevlet ofte med ham, både med tafl og skytesport, og så mye verdsatte han Grimene at ingen natt sov de så at han ikke vekket dem og fikk kunnskap av dem.

Slik gikk vinteren frem mot julen.






    8.    Grimene angrep Halfdan

En gang i julen hendte det at menn lekte knattleik foran kongen. Han satt på stolen og dronninga på den andre. Grimene var med i leken og ingen andre enn Halfdan kongssønn kunne måle seg med Grim den eldre. Aldri hadde Grimene talt med dronninga i løpet av denne vinteren. En gang slo Grim den eldre til ballen og Grim den yngre måtte prøve å få tak i den. Ballen spratt inn under dronningas stol og Grim bøyde seg ned etter den. Da han reiste seg opp talte han noen ord i øret til dronninga og hun rykket til.

Ved dugurds tid stanset leken og mennene tok til å drikke. Kongen lot servere rikelig på dagen og hver mann sovnet i setet som ikke selv gikk til sengs. Om kvelden drakk kongen lenge og dronninga satt hos ham. Kongen spurte henne hva Grim hadde talt med henne om, men hun sa at hun ikke var blitt sint. Han sa da at hun ville skjule de fleste meldinger til hun hadde fått visshet. Dronninga ba han ta seg i vare og gikk så bort. Grimene var da sovnet.

Kongen og sønnen hans, Halfdan, sammen med ham, gikk da for å sove. Men da de kom til kammerset var ikke dronninga der. Kongen la seg da ned i senga med fulle klær og la sverdet sitt foran seg. Herbergesvennene satt opp lampa, men Halfdan gikk inn i hallen hvor Grimene lå og sov. Halfdan så at Grim den yngre hadde dradd av seg hansken og at hånden var bar. Ingen mannshånd mente han å ha sett som hadde slike fagre ting. De fulgte med et slikt vakkert gull at han syntes han ikke hadde sett dets like, særlig på grunn av den steinen som var i det og han forsto ikke hva slags det var. Han lurte nå gullet av fingeren og kikket i hansken og deretter ba han om at lyset ble satt opp og satte seg ned hos Grimen. Det var da mørkt nede i hallen og han holdt hansken i hånden sin. Brått kom søvnen over ham og da han våknet var lyset slukt, men Grim den yngre vred opp lyset foran øynene hans så sterkt at han ikke kunne se mot det, grep hansken fra ham, og mælte så: «Etter disse hendene, gull og hansker, skal du lete og streve og aldri få før du legger det samme i håndflata som du nå tok bort.»

Så slengte han lyset mot den nærmeste døren, men løp selv mot den som var lengst bort, og deretter ut.






    9.    Drapet på kong Eystein

Halfdan spretter nå opp og løper til den døra hvor lyset ble slengt, men den var låst. Han snur da mot andre døra og ropte til mennene som var der inne at de skulle våkne. Døra var låst så de måtte bryte den opp før de kom seg ut. Halfdan løp inn i sovekammerset, men kongen var da gjennomboret med sverdet og var død; det samme var tre småsveiner. Men den fjerde kom opp på tverrtreet og sa at Grim den eldre hadde kommet og drept kongen, og alle de andre som var døde, og deretter sagt: «Si til Halfdan at Vigfuss og Ofeig har hevnet kong Hergeir,» så gikk han ut. I denne stund kom dronninga inn i kammerset og disse hendelsene gikk så sterkt inn på henne at hun falt besvimt om så det virket som om hun var død.

Det ble nå et stort ståk i borgen og menn for rundt og lette etter Grimene både på sjø og land, men ingen steder ble de funnet. En måned holdt de på å lete, og det ble lett vidt og bredt. Dette ble deretter holdt skjult.

Men det var de fleste menns vilje at Halfdan ble valgt til konge.



    10.Halfdan lette etter sin fars banemann

En tid etter lot Halfdan kalle til ting. Da høvdingene var kommet ba folkene innstendig om at Halfdan ville være kongen deres, men han svarte at - «de hendelsene her har gjort at det ikke sømmer seg for meg å bære kongsnavn mens dette står, for jeg er ikke odelbåren til riket her. Mange mener nok at det sømmer seg bedre for meg å hevne min far og lete etter dem som har drept ham. Det synes meg best at dronninga sender bud etter Sigmund, broren hennes, og at han kommer og styrer slik han vil. Men jeg vil fare bort og ikke komme tilbake før jeg har funnet min fars banemann, hvorledes skjebnen enn vil la hevnen gå.»

Dronninga sa at hun mente riket ikke kunne styres bedre enn av ham.

Og slik det var sagt ble det også bestemt. Halfdan klargjorde fem skip og valgte med seg gode krigere. Han seilte først i Austerveg og fikk godt med både gods og ære, men aldri unngikk han når han lå våken å se foran øynene sine den fagre hånden og det vene gullet som han mistet i Ålborg.
  La oss nå la han seile i fem år som han vil.


    11.Ulfkell krevde riket

Vi tar nå til der hvor Ulfkell og kona Ingigerd sitter nord i Ålborg. De hørte nå om kong Eysteins død og også hvorledes det hadde skjedd. Ingigerd taler da med Ulfkell og spurte om ikke han ville be om å få riket etter kong Hergeir, hennes far. Han sa han var svært klar til det. Så gjorde de seg klar til ferden og stanset ikke før de kom til Aldeigjuborg. Sigmund var der fra før med dronninga. Ulfkell gjorde da på dronningas vegne krav på riket, men hun sa at den hadde nok rike selv om hun ikke begjærte mer enn hun hadde fra før og let vel over hvis de holdt det.

De begynte da å true hverandre.

Ulfkell for da hjem og samlet folk. Sigmund dro straks nordover etter ham og de møttes på det stedet som heter Kråkenes. Her begynte de straks å kjempe, og det endte med at Ulfkell flyktet med et skip sammen med kona si. Han seilte først nord i Norge og fant der Ulfar, broren sin, og fortalte ham hvorledes han og Sigmund hadde skilt lag, og alle de hendelser som hadde funnet sted i Austerveg. Han ba nå om at Ulfar skulle gi ham riket sitt og at Halfdan hadde likevel mer av hans rike i Austerveg. Ulfar ba ham ikke tale så umandig at han måtte svike dronninga, men heller styrke seg med krigere og søke å ta med makt det riket som han mente å eie i Austerveg, og sa at han skulle støtte ham i dette. Ulfkell nøyde seg ikke med dette og de begynte å krangle. Det endte slik mellom dem at Ulfkell drepte Ulfar, broren sin, og la alt landet under seg og ble da tatt til høvding over det.
  Alle syntes dette var den største illgjerning og på grunn av dette ble han mislikt av alle.

12.Ulfkell og Halfdans kamp

Og da Ulfkell hadde tatt makten over riket samlet han folk og skip og seilte med dem i Austerveg. Han hadde tretti langskip og et drakeskip med sytti rom. Han hadde med seg vikinger og fredløse og hvert onde menneske som han kunne få tak i. Ivar bylt het han som styrte draken. Han var berserk og den største illgjerningsmann. Bror hans het Hrafnkell. Han var Ulfkells merkesmann og den sterkeste av menn. Mange andre store og sterke menn hadde han også med seg. De seilte uvørent og tok mange strandhugg. Nå var de kommet øst for Hlynskog, der det heter Klyfandanes. Derfra er det ikke langt til Bjarmland. Der kom det ti skip seilende imot dem, alle fylt med tapre karer. Det var Halfdan, sønn av kong Eystein, som hadde fått rede på alt om Ulfkells ferd. Straks de fikk øye på hverandre spurte Halfdan hvorfor Ulfkell hadde gjort nidingsdåd mot broren sin og tatt riket. Ulfkell sa at de hadde mere rike i Austerveg som han eide. Halfdan sa at det var ikke noe håp om å vite om han hadde noe godt rike.

Så tok de fram våpnene sine og begynte straks å kjempe. Men fordi det var stor forskjell på antallet krigere så ble det raskt stort mannefall blant Halfdans folk. Svidi het den mannen som bestemte mest hos Halfdan; han var en sterk kar. Først fortalte han hvorledes de skulle binde sammen skipene og la de så kløktig sammen at Ulfkell ikke kunne komme til med alle sine skip, og noen av dem lå innenfor skuddhold.

Nå tok de til å kjempe hardt. Halfdan rydder raskt rundt seg, men ser at det ikke vil duge for dem å kjempe for møde. Derfor rydder han rundt seg til oppgangen på draken til både Ulfkell og Svidi. Først kom Ivar bylt imot dem og det ble en hard kamp.

Ivar hugg til Halfdan og traff utenpå hjelmen og tok av det den traff. Det var hjelmknappen over hodet og den rakte over hodet på Halfdan. Han hugg mot Ivar og slo av ham armene oppe ved akslene og ødela merkestangen. Svidi drepte Ulfkells stavnsbo som het Egil. Da la Ulfkell til Halfdan, slaget kom uventet og gikk gjennom skjoldet og brynja og gikk ut under hendene. Han fikk da et sår i siden og tre ribbein knakk. Svidi hugg til Ivar bylt og traff ham i øyet. Dette ble hans bane. Halfdan hugg til Ulfkell, men han vred seg unna på hælen og sverdet traff tiljene og tok av Ulfkells stortå på høyrefoten. Han stakk nå med spydet mot Halfdan, men stakk opp over vindåsen og spydet kom i gangspillgapet. Halfdan hugg i skaftet så det knakk. Svidi hugg da til Ulfkell på tvers av herdene, og det hugget var så stort at Ulfkell falt på begge knærne. Da kom et steinslag i brystet på Svidi så han føyk ut av draken og havnet i en båt som lå ved siden. I dette øyeblikk slo Hrafnkell med en klubbe til Halfdan med et slikt stort slag at han føyk overbord. Svidi sto nærme og greip båtshaken og dro Halfdan ut av vannet. Halfdan hadde da fått seks sår og var da kampudyktig, og besvimt.

13. Halfdan fikk uventet hjelp

Nå skjedde det mange hendelser. De så at femten skip seilte inn foran neset og på alle var det store og hærkledde menn. En storvokst mann med ermeløs silketrøye sto ved seglet på ett av skipa, vel brynja. Han spurte hvorfor det her var en slik ujevn kamp. Svidi svarte det som sant var og hvorledes det hadde seg slik. «Mon Halfdan vil tigge folk av oss?»

Svidi spurte hvem han var, men denne svarte at det spilte ingen rolle og Svidi sa at han gjerne ville be om krigere fra dem.

Kampen tok da til for annen gang og var nå hissigere enn før. Mange av mennene til Ulfkell var såret.

Den store mannen på draken la til mot Ulfkells drake mens Svidi la til mot de små skipene, og disse ble snart ryddet. Mannefallet tok nå til blant Ulfkells krigere.

Den store mannen ryddet unna krigerne til oppgangen i draken, men Ulfkell kom mot ham og kampen deres var både hard og lang. Den store mannen gav ham et stort hugg som kløyvde hele skjoldet, sverdet traff foten og tok av de tre tærne på yttersiden. Ulfkell hugg imot, men sverdet traff hjelmen og gikk i stykker under hjaltet. Ulfkell så da ingen annen utveg enn å berge livet og kom seg over i det nærmeste skipet og flyktet.
  Hrafnkell kastet så to spyd mot den store mannen, men han tok begge i lufta og kastet tilbake og drepte en mann med hvert av dem. Så treiv han en atgeir gjennom både skjoldet og underarmene til Halfdan, vred han opp og kastet han i sjøen.
  Så gikk de så hardt på mennene til Ulfkell at disse ba om grid. De som ba om det fikk det, men den store mannen ville ikke ha deres tjeneste og de ble sendt nakne opp på land.

Ulfkell flyktet unna med ett skip og kona hans med ham, men de andre tok alle skipene og alt hærfang. De som hadde overlevd av Halfdans menn overga seg til den store mannen.

14. Halfdan får helet sårene sine

Den store mannen kom dit Halfdan lå med store og åpne sår. Han mælte til Svidi: «Det synes meg at sårene til Halfdan kan heles hvis han får god pleie. Men ikke tror jeg han klarer bevegelser eller store sjøferder og derfor vil jeg sende ham opp i landet til en venn av meg som heter Hrifling. Kona hans heter Arghyrna.  De er gode legefolk, men har mange mindreårige barn og lever av sitt kroppsarbeid. Dette kalles knapt utkomme. Nå vil ikke Halfdan kunne berge livet hvis ikke dette blir gjort, og han kan da komme til dere.»

Han fikk nå de trofaste vennene sine til å flytte Halfdan opp på land, ga dem hundre merker sølv og ba de si til bonden at han skulle stelle ham med samme hug som om det hadde vært han selv som kom til dem, og de skulle fortelle ham sannheten og om hvem som ville besøke ham, og som han hadde helet.
  De for nå og fant bonden og kjerringa og fortalte de det som de var bedt om å si, og ga dem pengene; de sa begge at dette var full betaling.
  Sendemennene dro så bort og ekteparet tok til å lege han. Dette var vanskelig for sårene hans var svært opphovnet så han lå atten uker såret og ble så frisk igjen. Men han var der i tolv måneder før han fikk tilbake sin styrke og han syntes dette var lang tid for han husket stadig den fagre hånden og det gull og hansker som han hadde mistet.

15.Om gjerningene til Ulfkell

Vi tar nå til igjen da Ulfkell den modige flyktet fra slaget. Han kom til lands med femten menn, men mistet resten av krigerne sine. Nå lot han undersøke hvor Ulf, bror hans, var, og fikk til svar at han var i Bjarmland. Han dro så for å møte ham. Hårek het kongen som styrte der og dattera hans het Edna. Ulf hadde fridd til henne, men kongen ville ikke gifte henne bort og derfor herjet Ulf i landet hans. Da nå brødrene møttes ble de enige om at de skulle fare for å møte kong Hårek.

De hadde seksti skip og da de kom i havna som lå utenfor kongshallen dro Ulfkell den modige for å møte kongen og hilste ærbødig på ham. Kongen spurte hvilken mann han var og Ulfkell fortalte ham sannheten. Så spurte kongen hvem som styrte den store hæren som var kommet dit og Ulfkell sa at den styrte Ulf den onde, - «og vi er brødre. Jeg dro hit for å møte Dere for at vi to ønsker å være Deres menn. Hvis du vil gifte datteren din bort til Ulf så vil jeg legge til Ålborg og Aldeigjuborg, og hele det riket som følger med for dette er min eiendom. Jeg venter meg at Dere blir svært styrket av oss brødre, men mange kunne synes det vanskelig hvis vi skulle bli behandlet ille.»

Kongen ba om å få områ seg med mennene sine og Ulfkell godtok det. Så spurte kongen datteren sin hva hun mente, og hun sa at hun mente det ville være vanskelig å kjempe mot brødrene, - «og hvis riket er slik så synes det meg vel verdt å se,» og sa at det var forgjeves å avslå det som ikke kunne nektes. Enden på dette ble at Ulf fikk Edna og at brødrene tok landvern over Bjarmland.

Ulf spurte om hvem det kunne være som hadde kjempet mot ham og Halfdan og kong Hårek fortalte ham at denne het Grim, -- «og han hersker øst innerst i Karelen, og har erobret dette riket og ikke vet folk hvem han ætter fra. Med ham er fosterdatteren hans, en slik fager møy at folk aldri har hørt om hennes like.»

«Det er den mannen,» sa Ulfkell, «som jeg vil hevnes på, hvis jeg har mulighet til det, og til det vil jeg ha hjelp og støtte fra Dem.»

Kongen mælte: «Det kan vi godt gå sammen om for det er denne møya som jeg etler meg å fri til.» De sa begge de ville støtte hverandre i dette, og sa at skulle gjøre seg klar og bestemte at de skulle fare dit straks sommeren kom og ikke fare derfra før Grim var slått i hjel og kongen hadde fått jomfruen. De holdt seg nå i ro.

Men da våren kom gjorde de klar skipene sine. De hadde en kjempestor hær og med dem var to av kongens finner. Den ene het Fid, den andre Floki og de var begge trollmenn. De seilte nå til de kom øst i Karelen og møtte Grim. Der trengte de ikke å lete lenge. De bød straks Grim kamp, eller at han ga seg i deres vold og gi kongen hele riket sitt og fosterdatteren med.

Grim sa at de skulle gjøre det førstnevnte, - «kongen har ingen sak mot oss, og du, Ulfkell, kan fare en verre ferd enn tidligere.»

De sov i fred og ro om natten, men om morgenen gikk Grim ut av borgen med hele hæren sin, og så tok den hardeste kamp til og varte til kvelden. Grim hadde da mistet mange menn og gikk inn igjen i borgen. Morgenen etter tok de til å kjempe igjen, og da var det ingen våpenføre menn igjen i borgen.






    16.Hrifling fortalte Halfdan vegen

Nå skal vi fortelle om Halfdan kongssønn etter at sårene hans var grodd og han hadde fått all styrken sin tilbake. Han kom i tale med bonden og kjerringa hans og sa at han ønsket seg bort derfra og spør etter hvilken mann det kan ha vært som hadde sendt han dit for å leges, og hvem han derfor skulle lønne for å ha gitt ham livet. Hrifling svarte: «Fordi jeg mener du er en tapper mann så vil jeg betro deg hvem han er. Grim heter mannen, og han styrer østover, i Karelen. Han er en stor kriger, og han sendte deg hit til meg. Du kan nå lønne ham for å ha gitt deg livet, for han trenger nå tapre krigere. Kong Hårek av Bjarmland, Ulf den onde og Ulfkell den modige er nå kommet dit og vil hevne den skam som han fikk i deres sammenstøt. De er nå kommet med hæren sin og jeg har blitt fortalt at kong Hårek vil ha fosterdatteren til Grim, som heter Ingigerd og er den vakreste av alle møyer.»

«Vel taler du, fosterfar minn,» sa Halfdan, «men likevel er det en annen ting som ikke er mindre viktig for meg og det er at du forteller meg hvem som drepte faren min.»

«Det kan jeg klart si deg,» sa bonden, «den mannen heter Skuli, og hvis jeg skal fortelle deg sannheten og ikke lyve til deg, så er dette den samme Grim har gitt deg livet, og grunnen kan være tapperheten din, hvis dere møtes. Men en slik stor kriger er Grim at den mann som skal gå i tvekamp med ham har nok å gjøre.»

«Kan du fortelle meg den raskeste vegen dit,» sa Halfdan, «for jeg vil komme meg dit raskest mulig?»

«De fleste vegene her er vanskelige,» sa Hrilfing, «og på skip tar det ikke mindre tid enn fem uker, og det med den største fare for vikinger og hærmenn. En annen veg ligger mot øst, og da må en fare over fjell og gjennom ødemark og det er en lang og vanskelig veg, og det er uvisst om en kommer fram. Den tredje leden er den korteste, og kan ta tre uker, men det er mange hindringer der. Først er det en skog som er tjue raster lang; den heter Kolsskog. Der bor en illgjerningsmann som heter Kol, og dattera hans, Gullkula. Ingen kan vente seg å overleve som støter på dem. En annen skog nær denne, heter Klifskog, fireogtjue raster. Der bor en ransmann som heter Hallgeir. Med ham er en villgalte; en verre fiende en tolv menn. Dernest kommer den skogen som heter Kålfårskog, seksogtjue raster. Der finnes ikke noe mat utenom bær og sevje. Der er en røver som heter Sel; og med ham er en hund som er stor som en okse. Den er klok som et menneske og bedre til å kjempe enn tolv karer. Når du kommer ut av skogen renner det en låg som kommer østfra Kjølen. Ingen vet hvor dens utspring er og det er bare den mann som er den beste svømmer som kan krysse elva, men derfra er det ikke langt til borgen som Skuli hersker over. Hvis ikke noe hefter deg så skal du komme dit når slaget skal stå.»

Halfdan ba han gjøre klar til ferden. Neste morgen var han klar til ferden og gikk til kjerringa og ba henne leve vel. Hun mælte mange fagre ord til ham og tok en fillepakke ut av hodeenden sin. Ut av den tok hun et kortsverd som skinte som et speil og han syntes at det rant gift av eggen på det. Hun sa at den som bar dette ville alltid seire og at det aldri ville feste seg, hvis det ble hugget vel. Et halssmykke med vakre steiner bandt hun rundt halsen hans og sa at det ikke skulle fjernes derfra. Så kysset han kjerringa.

Bonden fulgte ham på vegen og sa ham hvor han skulle stevne. Han ga ham skjødehunden sin og sa at han skulle følge den der den gikk, men aldri gå den vegen som den ikke ville, og kvad at den kunne redde ham fra illgjerningsmennene.

Halfdan sa at ingen illgjerningsmann skulle bli banemannen hans, - «og hvis skulle få det trangt så besøk bostedene deres for jeg skal ikke ta noe med meg, selv om jeg skulle ta meg av noen av dem.»

Deretter skiltes han og bonden og hver av dem ønsket den andre lykke til.

17.Halfdan drepte illgjerningsmennene

Halfdan gikk nå inn i skogen og da han hadde gått to dager så han en lønnveg. Hunden ville følge den, men Halfdan fulgte stien rett fram til han kom til en liten stue. Døra var stengt, men Halfdan rev den opp. I det samme han gikk inn sto Gullkula, Kols datter, der og hugg mot halsen hans med et kvast sverd, men dette traff halssmykket til kjerringa og gikk i stykker med et høyt smell. Halfdan grep henne og kastet henne den med stor kraft, så tok han tak i begge føttene hennes og rev henne i stykker på langs og kastet henne så ut av døra.

Kol kom hjem mot kvelden, og da han bøyde seg i døren hugg Halfdan han i halsen, og dette ble banen hans.

Men om natten, da Halfdan sov, kom både Kol og datteren hans inn og satte på ham. Hunden hoppet opp og rev Gullkula i lysken og rev tarmene ut av henne. Halfdan løp under Kol og de brøt lenge med hverandre. Dette endte med at Halfdan felte ham og knakk halsen på ham.

Deretter laget han et bål og brente begge opp. Der var han i to netter.

Så gikk han videre og stanset ikke før han kom til Klifskog. Der fant han en stor stue og døra var så tung at han måtte bruke alle sine krefter før den åpnet seg. Han så der et rom som var to alen lengre enn hans lengde, og en soveplass som var stor som en bås. Det begynte å skumre og han hørte buldring utenfor og at galten gryntet og låt uhyggelig. Halfdan gikk så ut av huset og hunden løp gneldrende mot galten, men denne vred seg unna. Han hugg mot den og kuttet halen av. Galten snudde seg mot ham og stakk trynet mellom føttene til Halfdan og kastet ham opp i luften, slik at han mistet kortsverdet, men han kom likevel ned på føttene. Hallgeir kom til og slo mot ham med piggeklubba; han vred seg unna hugget, men kunne likevel ikke nå sverdet. Halfdan grep foten til galten og rykket den mot seg. Slaget kom mellom ørene på galten så skallen sprakk. Så rev han føttene under galten og slo den mot øret til illgjerningsmannen slik at han falt på knærne. Halfdan hoppet da på han og rev ham over ende. Han tok da tak i Halfdan og nå brøt de hardt, både den ene og den andre lå underst. Hunden løp mot mannen og beit i nesa, og rev denne av. Så fikk Halfdan tak i sverdet og hugg hodet av illgjerningsmannen og brant han siden til aske på bålet. Han var nå både støl og trett, og ble der om natta.

Siden kom han til Kålfårskog, og til Sels stue. Døra var halvåpen, men satt fast, og tre ganger måtte han kaste seg mot den før den gikk opp. Halfdan satte seg ned inne i stua med en eikestokk og spikket begge endene skarpe og sved den i ilden. Han så ut gjennom døråpningen at illgjerningsmannen kom med hunden løpende foran seg. Halfdans hund snudde seg straks og hoppet opp på tverrtreet. Halfdan gikk ut mot bonden og da hunden så ham løp den mot ham med åpent gap og hørtes svært olm ut, men Halfdan stakk stokken inn i kjeften på den og vred rundt slik at den ene enden festet seg i gummen og den andre nede, så den ikke kunne lukke kjevene.  Sel kom til nå og hadde en bjørn på skuldrene og en hvalkalv foran.

18.Drapet på Sel jotun

Sel kastet ned børen, men stakk mot Halfdan med bjørnespydet. Han hugg i mot med sverdet og hugg gjennom spydskaftet og alle fingrene på denne handa. Så tok Sel opp en stein og kastet den mot Halfdan som spratt unna og kom så nær Sel at han grep tak i tanna som stakk fram fra kjeften på ham. Han rykket til så hardt at tanna spratt ut. Halfdan slengte den i nesa på Sel og knakk både denne og hele tanngarden på ham, og trollet liknet da ikke noe annet enn seg selv. Han grep da Halfdan og klemte så hardt til på siden hans at blodet strømmet fra ørene og nesa. Halfdan festet da hælkrok på Sel og han falt bakover på ryggen. En av Sels tenner traff halssmykket, og en av steinene gikk i stykker. Halfdan klarte nå ikke å røre seg, men hunden løp da fram i nesa på Sel og klorte ut begge øynene på ham. Nå kom Halfdan seg løs og hugg hodet av Sel og kastet det i elva som rant like ved der.

Halfdan gikk nå bort til hunden og mælte til den: «Aldri skal denne stokken ut av kjeften din før du er like trofast mot meg som du tidligere var mot Sel.» Hunden krøp da bort til ham og la seg på rygg og Halfdan tok nå stokken ut av kjeften på den og hunden ble så glad at tårene rant ned snuten på den.

Halfdan fikk seg mat og gikk så for å sove, men om morgenen gjorde han seg klar til å dra og dro dit hvor elva var. Hunden Selsnaut løp fram mot vannet til han fant en mosehaug. Den rev haugen i stykker og inne der var det en båt. Halfdan tok den og dro over elva. Deretter gikk han hele denne dagen til kvelden kom.



    19.Halfdan kom til borgen

Neste morgen så Halfdan borgen som han hadde blitt ledet til. Denne morgenen var Skuli jarl dradd for å kjempe mot kong Hårek og brødrene, og dette var langt borte fra borgen. Han hadde mye færre folk og det fantes ingen stridsdyktige menn igjen i borgen, men en kvinne sto bak skyteskåret da Halfdan kom dit. Han så der en jomfru som han syntes mye om. Hun gikk ned til porten og hilste Halfdan med navn. Han tok godt imot hennes hilsen. Hun mælte til ham: «Du syns vel det er på tide å se hansken og gullet som du mistet i Aldeigjuborg?»

«Kan du få det til?» sa Halfdan.

«Du kan bestemme det selv,» sa hun, «Fosterfaren min er nå i kamp, og trenger svært til folk og støtte, og jeg vil gjøre alt for at han skal seire.»

«Ikke skylder jeg din fosterfar noe,» sa Halfdan, «men hvis du vil gi meg et håndslag på din troskap så skal jeg fare i kamp med fosterfaren din.»

Hun kastet hansken ut til ham og ba han ha den i forlovelsesgave, - «men gullringen blir hos meg til vi møtes igjen, for aldri vil denne borgen bli tatt av menn, selv om det bare er kvinner til å forsvare den.»



    20.Halfdan og Skuli seirer

Halfdan kastet seg nå inn i slaget hvor det var et stort mannefall. Svidi bar merket til Skuli jarl og gikk framover så djervt at han drepte merkesmannen til kong Hårek, som het Krabbi. Halfdan manglet ikke besluttsomhet. Først red han foran dit Floki Finnkonge var. Kongen skjøt tre piler med buen sin og drepte en mann med hver av dem. Halfdan red mot ham og hugg med sverdet mot buen slik at den knakk og tok hånden av Floki, slik at den fløy opp i lufta. Kongen rettet stubben opp i mot, og hånden kom ned på den og var like hel. Dette så Fid og skiftet ham til en hvalross som løp opp på dem som kjempet mot ham slik at femten menn havnet under ham og fikk alle bane. Hunden Selsnaut løp mot ham og rev ham i stykker med tennene, men hvalen slo i stykker kjeften. Hunden Karlsnaut løp inn i kjeften og hele vegen ned til magen og rev ham opp innenfra og sleit hjertet ut av ham. Løp siden ut og falt død ned. Halfdan svingte nå sverdet og hugg til Floki for annen gang, men han blåste imot slik at sverdet føk ut av hånden hans og landet langt borte. Floki hugg til Halfdan, men traff halssmykket og sverdet knakk. Halfdan fikk sår på halsen, der steinen hadde blitt ødelagt, men han hadde mistet hodet hvis ikke halssmykket hadde berget ham, og han grep nå Floki og slengte ham hardt ned. I det samme kom Ulfkell den modige så Halfdan hadde mye å ta seg av. Hunden kom til og rev bort hele ansiktet til Floki, men han tok ryggtak på hunden og knakk hvert bein i den så de begge lå døde der. Halfdan så ikke annet å gjøre enn å løpe på Ulfkell og ta sverdet hans og slå ham med flatsiden over nesa og be ham verge seg. Nå fikk Halfdan tak i sverdet sitt. De gikk nå på hverandre og kampen endte med at Ulfkell den modige fikk banesår. Skuli jarl hadde da drept Ulf den onde. Da kom Hårek Bjarmekonge mot ham og de hadde en hard kamp seg imellom. Hårek hugg av skjoldet til Skuli og han fikk et lite sår på fingrene. Skuli hugg imot og tok av kongens ene øre og kinn, slik at jekslene syntes. Hårek skiftet nå ham til en flygedrage og slo Skuli med halen, slik at han besvimte. Da kom en stor kriger til som het Grubs og hugg av en fot under dragen, men dragen hektet den andre foten i Grubs og rev hull i lysken på ham. Nå kom Halfdan til og slo halsen av dragen og det ble dens bane.

Vikingene flyktet nå til skipene og kom seg unna i tre av dem. Det skipet hvor Ingigerd, Kols datter, var ombord på gikk på et skjær og hvert menneske ombord der druknet. Halfdan gikk dit hvor slaget hadde stått og der var det mye hærfang å dele. De fant ikke Skuli jarl så de dro hjem til borgen. Mennene fikk stelt sine sår og rikdommene ble flyttet dit. Ingigerd tok vel imot dem og da det var gått tre dager kalte hun til tings, og alle som var i borgen kom dit.

Ingigerd kom også til tinget. Hun satte seg på Halfdans kne og ga seg selv og alle sine eiendeler i hans vold, og ga ham også gullringen som det tidligere er fortalt om.

«Vi er nå forsonet på alle måter,» sa Halfdan, «hvis du forteller meg hva du sa til din mor før min far ble drept.»

«Jeg ba henne la stua stå ulåst om natta, og jeg vil nå bøte deg for dette og alt annet slik som du mener rett, selv om begge heller hadde sin rett i dette.»






    21.Halfdan fikk Ingigerd

Dernest så de at det gikk en mann som mennene gjenkjente som Skuli jarl. Han var vel hærkledd og gikk foran Halfdan og tok av seg hjelmen, og mælte: «Nå er det kommet til det, Halfdan, at jeg vil by deg forlik og sjøldømme for de tingene jeg har gjort mot deg. Dertil vil jeg by deg fosterbrorskap og gi deg Ingigerd, min fosterdatter. Men hvis du ikke vil dette så våger jeg ikke flere møter med deg, og hver av oss får da gjøre med sin sak det en kan.»

«Ikke duger det,» sa Halfdan, «å flykte og så se seg tilbake. Ikke hadde jeg hatt mye å fortelle da vi kjempet mot Ulfkell den modige hvis ikke hadde vist et så stort mot.»

«Du har nå vist meg det samme,» sa Skuli.

Ingigerd la nå til at de skulle forlike seg, og dette var lett, og de fleste mente begge hadde oppført seg tappert og ble glade for forliket deres.

Siden delte de hærfanget seg imellom, og det var så mye rikdom at mange nå ble svært rike som tidligere hadde vært fattige. Halfdan lot det så bli gjort klart til bryllupet sitt, og mens det pågikk lot han hente alle de rikdommene som illgjerningsmennene hadde hatt og dette var så mye at femten store skip ble fylt til randen av alle slags kostbarheter. Han lot også hente Hrifling bonde, og hele hans huslyd, og gjorde ham til en svært rik mann.

Halfdan feiret nå bryllupet sitt og innbød alle høvdingene. Skuli jarl styrte det hele, og det ble en strålende veitsle. Alle folkene ble gitt passende gaver og på grunn av dette ble Halfdan så godt likt at alle ville tjene ham.



    22.Om hærferdene

Senere holdt Halfdan ting med landsmennene og opplyste at en hærferd skulle seile av sted til Bjarmland i løpet av måneden. Folk likte dette, og alle forberedte seg raskt og kom til Bjarmland hvor Skuli jarl var. Det var ingen stor motstand der og de la hele landet under seg. Edny, datter til kong Hårek, falt i Halfdans vold. Grundi het sønnen til kong Hårek; han var tre vintre gammel. Han var til oppfostring hos Bjartmar jarl, sønn av kong Raknar; han som lot bygge Raknarsslodan. Bjartmar underkastet seg og gikk til Halfdan til hånde. Etter dette gjorde Halfdan seg klar til å reise derfra og dro hjem til Aldeigjuborg. Han hadde da vært borte fem vintre og alle var glad for å se ham.

Dronninga tok vel imot datteren sin og takket både Halfdan og Skuli jarl for alt de hadde gjort for henne.



    23.Om dronning Isgerd

Sigmund Hlødvisson, bror til dronning Isgerd, hadde da landvern over Gardarike. Han kom for å besøke Halfdan med et stort følge og ble tatt godt imot.

Halfdan lot så kalle til tings. Her sa han: «Nå har jeg vært her i Austerveg i seksten år og vi kom hardt inn her og fikk store tap, selv om vi også har påført andre dette også. Vi må stoppe med dette hvis vi skal kunne leve sammen i vennskap. Dere vet at det går rykte om at Ulfkell den modige var gift med Ingigerd, datter til kong Hergeir, men både Ulfkell og hans kone er nå døde. Derfor vil jeg nå vite sannheten om denne saken av dronning Isgerd og Sigmund, bror hennes, og Skuli jarl, fosterbroren min, om denne Ingigerd, som jeg lot hente hit, er datter av Kol eller kong Hergeir, for jeg hadde ønsket meg bedre gifte, hvis jeg fikk velge, enn å være gift med Kols datter.»

Dronning Isgerd svarte da: «Selv om vi lenge har hatt strid oss imellom, så vil jeg ikke lure deg, Halfdan, for du har oppført deg på beste måte under dette. Derfor sier jeg deg at denne Ingiborg, som du har hentet hit, er min og kong Hergeirs datter og hun alene er den rettmessige arving til dette landet. Derfor erklærer jeg her at jeg gir meg selv, og min datter, og dette riket til Halfdan som hans eiendom slik at begge kan bøte for sin skade, men jeg vil gjerne at Skuli jarl fikk et ærefult valg etter eget ønske.



    24.Halfdan fordeler land

Skuli jarl fortalte nå sin historie: at han hadde satt Kol til å være høvding over folkene, og hvorledes de to Ingigerdene hadde byttet plass, og at han og Ingigerd hadde vært den mannen og kjerringa som hadde flyktet for Halfdan ved Ålaborg da han hadde ønsket å få tak i dem. Jarlen sa at både han selv og hans rike var i Halfdans vold.

Halfdan mælte så: «Det er nå gått slik at alle disse landene ligger under meg og derfor vil jeg opplyse dere hvorledes jeg har tenkt å ordne ting. Jeg vil gi dronning Isgerd til Skuli jarl sammen med hele det riket hun har her i Gardarike. Og siden jeg nå har Bjarmland og Edny, datter til kong Hårek, i min makt så vil jeg gi Sigmund dette riket, og møya med, hvis de begge er villige til det.»

Sigmund sa at han likte dette godt hvis møya samtykte, og Edny sa at hun ikke ventet seg et bedre frieri, - «så dette liker jeg svært godt.»

Halfdan sa at han ville besøke det riket han eide i Norge, - «og hver og en er mest glad der han er født.»

Det gikk nå slik at disse bryllupene ble drukket med svært stor heder og etterpå dro høvdingene hjem hver til sitt, men Halfdan satt der om vinteren med Ingigerd og det var stor kjærlighet mellom dem. Svidi den stridsdjerve sendte de øst i Karelbotnen hvor han skulle være høvding over dette riket under Skuli jarl.

Om våren, straks isen gikk opp, samlet Halfdan hos seg både skip og menn og gjorde seg klar til Bjarmlandsferd sammen med Sigmund og Skuli jarl. Denne ferden gikk svært godt og landet kom lett i deres vold. Sigmund ble gjort til høvding der, men var likevel med Halfdan. Skuli jarl for hjem til Ålaborg, og han og dronning Isgerd elsket hverandre svært mye. Sønnen deres var Hreggvid, far til Ingigerd som ble gift med Gange-Hrolf.

25.Halfdan ble konge over Trondheim

Det er nå å fortelle om Halfdan at han gjorde seg klar til å fare til Norge. Sigmund dro sammen med ham og Odd den staselige, broren hans. De hadde mye finfolk med seg og da Halfdan kom til Norge ble han tatt varmt imot av frendene sine. Halfdan ble tatt til konge over Trondheim og hele det riket som hans far, kong Eystein, hadde eid, og han var en svært vennesæl mann blant sine undermenn. Han og Ingigerd hadde to sønner. Den ene het Thorir hjort og den andre Eystein mørke. Odd den staselige ble landvernsmannen til Halfdan og var svært tapper. Han seilte til Island da han ble gammel og der er det kommet en stor ætt etter ham.

Nå kom Sigmunds menn øst fra Bjarmland og sa at vikinger herjet der og i Nogarda. De hadde drept Svidi den stridsdjerve og lagt under seg Karelbotnen og mye av Russland. Da Halfdan og Sigmund fikk vite dette samlet de krigere og dro østover til Bjarmland.

26.Kamp i Bjarmland

På denne tiden styrte en konge over Gestrekaland, og alle rikene østenfor Kjølen, som het Agnar. Han var gift med Hildigunn, søster av avdøde Hårek Bjarmekonge. De hadde to sønner, den ene het Raknar, den andre Val. De var vikinger og lå ute i Dumbshavet og herjet blant jotnene. Raknar hadde et skip som ble kalt Raknarssoldi, Det hadde hundre rorbenker og var det største langskipet som var bygget i Norge nest etter Ormen Lange og var bemannet med alle slags illgjerningsmenn. Femten horesønner satt på hver halvtofte. Raknar la under seg alle Hellulands ubygder og fjernet alle jotnene der. Broren hans, Val, lå i Dumbshavet og det er en stor saga om han. Brødrene mente de hadde rettighetene til Bjarmland etter Hårek, morbroren deres. Val hadde to sønner, den ene het Køtt og den andre Kisi, og de var store og sterke menn. Val hadde drept Svidi og lagt under seg Kirjalabotn. Han hadde fått så mye gull at det ikke kunne telles; det hadde han tatt fra Svadi jotun som bodde i fjellet som het Blesanerg. Det er nord for Dumbshavet. Svadi var sønn av Åsa-Thor. Val eide et sverd som het Hornhjalti. Det var utstyrt med mye gull og stanset aldri i hugget.

Halfdan og Sigmund kom nå øst til Bjarmland og forhørte seg hvor Val var, og møtte ham nord for Gandvik. De holdt straks slag mot hverandre. To av Sigmunds menn er nevnt; den ene het Hauk og den andre Gauk. De var stavnsboer på skipet hans. Agnar, Raknars sønn, la skipet sitt mot Halfdan og deres kamp var svært tapper. Hauk og Gauk seilte fritt og la seg mot de ytterste skipene og ryddet dem alle.

Val løp opp på skipet til Sigmund og Køtt og Kisi var med ham, og de ryddet raskt rundt seg. Val hugg til Sigmund og kløyvde hele skjoldet hans, og sverdet traff yttersiden på foten og tok av to tær. Sigmund hugg i mot. Val hadde en gylden hjelm og sverdet traff denne så hjaltet gikk i stykker. Val var da klar til slag og sto bøyd bakover. Sigmund løp mot ham og kastet ham på rygg over bord så han gikk til bunns. Da han kom opp fra dypet dro mennene hans ham opp i et skip.

Køtt og Kisi ble nå drevet bort fra skipet. Men da de kom om bord på sitt eget skip gikk Odd den staselige sammen med Gauk og Hauk løs på dem, og det ble en voldsom kamp. Og fordi Val hadde gitt opp så flyktet de med ett skip, men Odd forfulgte dem og jaget dem opp på land der hvor en stor elv fosset fra klippene over og ned i sjøen. Val var med dem; han grep to gullkister som var så tunge at to menn kunne så vidt bære dem. Odd løp etter ham, men da de kom til fossen stupte Val ned i den, og slik skiltes de.

Så kom både Køtt og Kisi, og Gauk og Hauk til fossen. Køtt grep Hauk, og Kisi Gauk, og stupte med dem ned i fossen og drepte begge.

Det var en stor hule under fossen og Val og sønnene dukket der og la seg på gullet og ble forvandlet til flygedraker som hadde hjelm på hodet og sverd under vingene. Der lå de til Gull-Thorir tok fossen.

Odd var den eneste som vendte tilbake. Halfdan og Sigmund hadde da drept alle vikingene, utenom Agnar som flyktet med ett skip. Han kom til Hålogaland og var den største illgjerningsmann og her samlet han seg store rikdommer. Til sist bygde han en stor haug og gikk levende inn i den med hele skipsmannskapet sitt, slik som hans far hadde gjort, og ble forvandlet til et troll.

27.Sagaslutt

Halfdan og Sigurd seilte nå hjem til Bjarmland og Sigmund slo seg ned i riket sitt. Halfdan dro til Norge og det er en stor saga om ham. Han døde av høy alder, og det samme gjorde dronning Ingigerd, og mange stormenn ætter fra dem i Norge og på Orkenøyene.

Og her ender vi denne sagaen, og lev i fred.

Ordliste:

Aldeigjuborg – Ladoga

Ansiktslet – ansiktsfarge

Atgeir – spyd og øks på samme våpen

Bjarmland – området rundt Kvitsjøen

Blesanerg – et sagnfjell nordenfor Dumbshaf

Bålagardssidu – sørvestkysten av Finland

Dugardsleite – dagverd (måltid i 9 tida)

Dumbshaf – Nordishavet

Finne – same

Gandvik – Hvithavet (Kvitsjøen, Trollebotn)

Gardarike – riket til væringene (vikingene) i Russland

Gautland – Gøtaland

Grim – navn på Odin, dverg, orm. Også maske foran ansiktet

Gyger – trollkjerring, jotunkvinne

Helluland – Baffinland i Nord-Amerika

Hriflingr – hudsko, reinskinnsko

Hålogaland – Helgeland og landet nordover så langt nordmenn bodde

Karjelbotnen – innerts i Finskebukta

Karlsnaut, Selsnaut -  ’naut’ eg. storfe, muligens. ’gave’, (ofte magisk)

Knattleik – en slags ball-lek

Lønnveg – hemmelig veg

Låsbue – armbrøst

Nograd el. Nogarda – Novgorod

Raknarsslodan – et stort skip

Raster – gammel norrøn mil ca. 12 km

Rom – rom mellom toftene på et skip

Skåle – gård, hus, skjul m.m.

Stavnsbo – mann som har rommet sitt nærmest framstavnen på et skip

Tafl – tavl, brettspill

Ålaborg- Ålborg el. Eidsvold

HÁLFDANAR SAGA EYSTEINSSONAR



1. Ætt Hálfdanar konungs

Þrándr hefir konungr heitit. Við hann er kenndr Þrándheimr í Noregi. Hann var sonr Sæmings konungs, sonar Óðins, er réð fyrir Hálogalandi. Sæmingr átti Naumu, er Naumudalr er við kenndr. Þrándr var mikill höfðingi. Hans kona hét Dagmær, systir Svanhvítar, er Hrómundr Gripsson átti. Þeira sonr hét Eysteinn, en annarr Eirekr inn víðförli, er fann Ódáinsakr. Hans móðir er ekki nefnd.

Eysteinn giftist ok fekk dóttur Sigurðar hjartar, er Ása hét. Hennar móðir var Áslaug, dóttir Sigurðar orms í auga. Eysteinn fekk með henni Finnmörk ok Valdres, Þótn ok Haðaland. Hann var ríkr ok stjórnsamr. Þau áttu son, er Hálfdan hét. Hann var ok stjórnsamr ok stilltr vel ok fríðr sýnum ok vandist snemma við allar íþróttir, þær sem karlmann máttu fríða ok betra var at hafa en missa. Hann var vinfastr ok trúlyndr ok vinavandr, gleðimaðr mikill, svá at alla gleði mátti við hann eiga, en ef honum mislíkaði, þá var hann þunglyndr ok langrækr, en eigi mjök bráðskapaðr. Hann óx upp með föður sínum, þar til hann var fimmtán vetra gamall. Þá tók móðir hans sótt ok andaðist. Þótti konungi þat mikill skaði ok öllum öðrum, ok var hennar útferð gerð sæmiliga. Konungr undi lítt í ríki sínu þaðan í frá, ok fór hann í hernað hvert sumar.

Maðr er nefndr Svipr. Hann var ríkr bóndi ok meðallagi vinsæll. Hann átti þrjá sonu. Einn hét Úlfkell ok var kallaðr snillingr. Hann var mikill ójafnaðarmaðr ok eigi mjök vitr. Hann var í hernaði með Eysteini konungi ok hafði fimm skip sinna vegna. Konungr helt mikit af honum. Annarr sonr Svips hét Úlfarr. Hann var ráðgjafi konungs. Hann var vinsæll maðr ok trúlyndr, ok þótti hann alls staðar bæta til bæði fyrir konungi ok öðrum. Úlfr hét inn yngsti sonr Svips. Hann var kallaðr Úlfr inn illi. Hann herjaði um Eystrasalt ok um Bjarmaland. Hann hafði mikla ræningjasveit ok var allóvinsæll.

Eitt sumar herjaði Eysteinn konungr í Austrveginn. Úlfkell snillingr var þá með honum ok Hálfdan, sonr konungs. Þeir höfðu þrjá tigi skipa vel skipuð, en Úlfarr, bróðir Úlfkels, hafði vald yfir ríki Eysteins konungs, meðan hann var í hernaðinum.


2. Frá Hergeiri konungi ok Ingigerði

Í þenna tíma réð fyrir Aldeigjuborg konungr sá, sem Hergeirr hét. Hann var við aldr. Ísgerðr hét kona hans. Hún var dóttir Hlöðvis konungs af Gautlandi. Bræðr hennar váru þeir Sigmundr, er var stafnbúi Haralds konungs ins hárfagra, ok Oddr skrauti, faðir Gull-Þóris, er getr í Landnámabók á Íslandi. Þau áttu eina dóttur, er Ingigerðr hét. Hún var allra meyja fríðust ok svá stór vexti sem karlmaðr. Flestir hlutir váru henni vel gefnir. Hún var at fóstri með jarli þeim, er Skúli hét. Hann réð fyrir Álaborg ok jarlsríki því, sem þar lá til. Hann var sagðr bróðir Heimis, fóstra Brynhildar Buðladóttur, er getr í sögu Ragnars konungs loðbrókar. Skúli var kappi mikill ok manna vitrastr.

Kolr hét maðr. Hann var þræll Skúla. Hann var mikill maðr ok svá sterkr, at hann hafði tólf karla afl, til hvers sem hann gekk. Þat mátti kalla, at hann hefði mest ráð með jarlinum. Hann var honum dyggr. Dóttur átti hann sér. Sú hét Ingigerðr ok var allra meyja fríðust ok mjök lík Ingigerði konungsdóttur bæði á vöxt ok yfirlit, en eigi var náttúra þeira lík, því at Ingigerðr konungsdóttir var vel siðuð, en nafna hennar var in mesta fála, en þó var hún vel mennt, því at konungsdóttir hafði kennt henni hannyrðir, ok var hún iðuliga í skemmu hennar.

Skúli jarl unni mikit fóstru sinni. Eigi var Skúli kvángaðr. Íþróttamaðr var hann svá mikill, at engi maðr komast til jafns við hann.


3. Eysteinn felldi Hergeir konung

Eysteinn konungr er nú kominn fyrir Aldeigjuborg með her sinn. Hergeirr konungr var fáliðaðr fyrir. Eysteinn konungr gekk at borginni með liði sínu. Hergeirr konungr varði vel ok drengiliga, en þó var hann eigi við bardaga búinn, ok urðu þær málalyktir, at Hergeirr konungr fell ok mestr hluti liðs hans. En þegar konungr var fallinn, bauð Eysteinn konungr grið öllum þeim, sem eptir váru. Gafst þá upp bardaginn, ok gengu þeir til griða, sem eptir váru. Lét konungr þá hreinsa borgina. Síðan lét hann leiða drottningu fyrir sik, en hún var í hörðu skapi.

Konungr horfði á hana um stund ok mælti síðan: "Várkunn er þat," sagði hann, "at þér liggi í miklu rúmi þau tíðendi, sem hér hafa orðit öll saman, en bætr liggja til alls, ok vil ek nú vera þér í bónda stað, ok er eigi vanfenginn maðr á mót honum, því at hann var gamall."

"Engi lýti váru honum at elli sinni," sagði drottning, "en þat uggir mik, hvárt ek verð þeim trú, sem hann hefir drepit."

"Nú er um tvá kosti," sagði konungr, "sá annarr, at ek mun taka þik frillutaki, ok helzt þat slíka stund sem auðit verðr; hinn annarr, at þú gifzt mér ok gef ríkit allt í mitt vald, ok skal ek gera þinn sóma mikinn, ok óttumst ek eigi, at svik þín muni mér at bana verða, þá ek skal deyja."

Drottning mælti: "Þat mun sannast it fornkveðna, at hörð verða óyndisórræðin, ok mun ek þann kjósa at eiga þik."

Konungr segir sér þat nær skapi. Síðan var þetta mál til lykta snúit, ok tókust þessi ráð, ok er allt seinna en segir.


4. Sendiför Úlfkels ok Hálfdanar

En þessu næst kallar konungr saman alla sína menn. Hann mælti þá til Úlfkels snillings ok Hálfdanar, sonar síns: "Svá er mál með vexti," sagði hann, "at Skúli jarl ræðr fyrir norðr í Álaborg. Þar er á fóstri með honum Ingigerðr, dóttir Hergeirs konungs. Skúli er kappi mikill, ok er oss ván, at hann muni koma á hendr oss með her. Því skulu þit fara austr á mót honum ok leggja landit undir ykkr, en færa mér konungsdóttur, ok ef þit getið unnit landit, þá skal Úlfkell vera þar jarl fyrir drengiliga fylgd, er hann hefir mér fylgt, ok skal ek fá honum sæmiligt kvánfang, en Hálfdan skal eiga Ingigerði, ef honum hugnast þat ráð.

Þeir bjuggu nú her sinn Úlfkell ok Hálfdan ok léttu eigi fyrr en þeir koma til Álaborgar.


5. Þeir Hálfdan unnu sigr

Skúli jarl hafði nú frétt þau tíðendi, sem gerzt höfðu í Aldeigjuborg, ok því safnar hann at sér liði miklu. Ok er liðit var saman komit, tók Skúli sótt mikla. Hafði hann þá sanna frétt af her þeira Úlfkels ok Hálfdanar.

Hann mælti þá við Kol: "Þat vil ek," sagði Skúli, "at þú gerist höfðingi fyrir liðinu. Tak þú upp merki mitt ok klæði, ok skal ek fá þér jarldóm, ok skal ek gifta þér Ingigerði, fóstru mína, ef þú fær sigr."

Kolr kveðst þess albúinn. Sagði Skúli nú fyrir mönnum, hversu breyta skyldu. Hugðu liðsmenn eigi annat en Skúli mundi þat vera, sem Kolr var. Hann ferr nú með liðit á móti þeim Hálfdani ok Úlfkatli. Skúli jarl lá í þorpi einu, ok var honum nú heldr í aptrbata.

Ingigerðr konungsdóttir kallar nöfnu sína, Ingigerði Kolsdóttur, til sín ok mælti til hennar: "Ek vil, at þú takir við trúnaði mínum," sagði hún, "ok látir engan vita, meðan þú lifir. Þú skalt taka við klæðum mínum, því at vit erum mjök líkar. Skaltu kallast dóttir Hergeirs konungs, en ek taka við þínum klæðum ok fara á flótta með öðrum ambáttum, ok skaltu þenna trúnað aldri láta uppi, á meðan vit lifum báðar. En ef þeir sigrast, sem til eru komnir, þá mun Hálfdan konungsson biðja þín, ok ertu þá fullgift, en elligar Úlfkell, ok er þá góðr, hvárr sem upp kemr."

Hún kveðst þetta gjarna vilja, ok fór þetta fram.

Nú koma þeir Hálfdan ok Úlfkell at með sinn her. Kolr lætr lúka upp borginni ok gengr ut með allan sinn her. Tekst þar bardagi, ok stendr hann með mikilli mannhættu. Kolr var bæði sterkr ok stórhöggr, ok hugðu allir þar Skúla jarl vera, ok gekk hann í gegnum fylkingar þeira. Herbjörn hét frændi Skúla jarls. Hann hafði fylking í mót Hálfdani, ok váru þeira skipti allhraustlig, en svá lauk með þeim, at Herbjörn fell. Brast þá flótti í liði þeira. Hálfdan rak flóttann allt til skógar.

Nú er at segja frá viðskiptum þeira Úlfkels ok Kols. Hafði Kolr þá drepit margan mann. Snæúlfr hét merkismaðr Úlfkells. Hann bar djarfliga fram merkit ok barðist drengiliga. Þeir mættust nú Kolr ok Úlfkell, ok váru þeira viðskipti allhraustlig, ok börðust þeir svá lengi, at engi skakkaði með þeim, ok hjuggust af þeim allar hlífar. Kolr hjó þá mikit högg til Úlfkels. Þat kom á hjálminn utarliga ok tók af þat, er nam, ok var þat fjórðungrinn ok þar með eyrat it vinstra, ok var höggit svá mikit, at Úlfkell fell; en Snæúlfr kom þá at ok hjó til Kols, ok kom á andlitit ok tók af nefit ok báðar varrirnar ok hökuna, ok fellu tennrnar niðr í gras. Kolr stóð eigi kyrr, þó at hann hefði fengit sárit. Hjó hann til Snæúlfs á hálsinn, svá at af tók höfuðit. Úlfkell var þá á fætr kominn ok lagði til Kols fyrir brjóstit, svá at út gekk um herðarnar. Fell hann þá dauðr niðr. Brast þá flótti í lið þeira.

Úlfkell rak flóttann, en Hálfdan sneri aptr. Hann sér, hvar tveir menn gengu. Þat var karl ok kerling. Menn höfðu mál af þeim, ok spurðu þau, hversu bardaginn hefði gengit, en þeir sögðu af it ljósasta, ok síðan skildu þeir. Karl var svá stirðr, at hann lá á herðum kerlingu, ok drögnuðu þau svá til skógar. Hálfdan spurði menn sína, við hvern þeir hefði talat, en þeir kváðu þat stafkarl veslugan.

"At fá verðr of vandliga hugat," sagði hann, "þar er sá karl, er mér er aptrsjá at ok betr væri drepinn."

En þeir kváðu þat níðingsverk. Var hann þá kominn í skóginn, ok tjáði þá eigi eptir þeim at leita.

Ríðr Hálfdan nú heim til borgarinnar. Var Úlfkell þá kominn í borgina ok gekk at skemmu þeiri, er Ingigerðr var í, ok var hún þá leidd fyrir hann.

Hún mælti þá til Úlfkels: "Þú hefir nú unnit sigr mikinn," sagði hún, "drepit höfðingja borgarinnar. Nú ef þér eruð réttir hermenn, þá munu þér eigi níðast á mér eða þeim mönnum öðrum, sem hér eru höfðingjalausir, ok láta mik ná at finna mína móður."

Úlfkell sagði, at -- "þat skal satt vera, því at þat, sem vér höfum af gert, skulum vér góðu bæta, bæði þér ok þinni móður, ef þú vilt vera oss trú ok holl, hlýðin ok eptirlát ok þverúðast eigi við oss."

"Svá er nú komit mínu máli," sagði hún, "at ek ætla, at metnaðrinn hafi lítit at gera."

Þeir hétu henni góðu þar um. Váru þá loknar upp féhirzlur. Tóku þeir gull ok silfr ok þat annat, er þá lysti, en gáfu grið mönnum öllum. Síðan var veittr umbúningr inum dauðum, ok var búit verðuliga um leiði Skúla jarls, er Kolr var reyndar. Lögðu þeir síðan land allt undir sik ok bjuggust síðan móts við Eystein konung, ok var Ingigerðr í ferð með þeim.


6. Úlfkell fekk Ingigerðar

Nú fréttir Eysteinn konungr heimkvámu þeira ok hversu mikinn sigr þeir höfðu fengit. Fagnar hann þeim sæmiliga, ok skemmtu þeir honum frá ferðum sínum. Þakkar konungr þeim vel ok spyrr Hálfdan eptir, hversu honum lízt á konungsdóttur, en hann kveðst eigi mjök kvenskyggn, en sagði þó, at hún væri væn kona. Ingigerðr var nú komin í höll drottningar, ok fagnaði hún henni vel, en þó með minni blíðu en margr ætlaði. Þá lét konungr senda eptir þeim mæðgum.

En er þær kómu fyrir hann, mælti hann til Ísgerðar drottningar: "Nú er hér komin dóttir þín," sagði hann, "ok vil ek nú með yðru ráði allan sóma gera bæði þér ok henni. Vili Hálfdan mínum ráðum fara fram, þá líkar mér vel, at hann fái hennar, ef hennar vili fellr þar til ok þinn, drottning."

"Svá er hún viti borin," sagði drottning, "at hún má vel hafa sjálf svör fyrir sér um slík mál."

Þá mælti Hálfdan: "Eigi hefi ek mjök huglagt at kvænast svá búit. Hefi ek ok eigi margar konungadætr sét, en vel þykki mér sá giftr, sem Ingigerði á, ok eggjandi vil ek þess vera, at þér séð gott ráð fyrir henni."

Þá mælti Úlfkell: "Lengi hefi ek yðr þjónat, herra, ok vænti ek af yðr góðs, ok þætti mér mikill sómi, ef þér vilduð gifta mér þessa mey. Hefi ek ok nokkut talat við hana áðr, ok hefir hún engi fjartæki haft um þetta mál."

Konungr spyrr nú Ingigerði, hversu henni væri um þetta gefit, en hún kvað hann mestu mundu um ráða, ef móðir hennar legði eigi í móti, -- "ok síðan vili þér, konungr, auka nokkur nafnbót við Úlfkel."

En konungr spurði drottningu, hversu henni væri um gefit, en hún kvað sér þat bezt líka, at hann sæi fyrir, sem honum líkar.

Eptir þetta gifti konungr Úlfkatli Ingigerði ok gaf honum jarlsnafn ok Álaborg til forráða ok þat ríki, sem þar lá til, ok var þá drukkit brullaup þeira. Ok síðan fór Úlfkell til Álaborgar ok tók undir sik ríkit ok gerðist þar höfðingi yfir ok galt konungi skatt, ok fór svá fram lengi, ok tókust upp ástir með þeim Ingigerði.


7. Frá Grímum tveim

Eysteinn konungr sitr nú í sínu ríki. Hann unni mikit Ísgerði drottningu. Hún lét sér alla hluti kvenmannliga verða til hans, ok líða svá þrír vetr.

Þat bar til eitt sinn, at kaupskip mikit sigldi austan fyrir Bálagarðssíðu í stórviðri. Þat skip hvarf, ok fannst ekki mannsbarn af, ok ætluðu menn, at stórviðri mundi hafa brotit þetta sama skip. En eptir um haustit var þat einn dag, at tveir menn kómu til hirðar Eysteins konungs. Þeir váru miklir vexti, en eigi vel klæddir. Ekki sáu menn gerla í andlitit þeim, því at þeir höfðu síða höttu. Þeir gengu fyrir konung ok kvöddu hann verðuliga, því at hann var optast blíðr í mali. Hann spurði, hvat manna þeir væri. Þeir sögðust báðir Grímar heita ok vera ættaðir utan af Rússía ok hafa misst peninga sína í skipreika. Þeir báðu konung vetrvistar.

Konungr spyrr drottning, hvat henni þætti ráð um, en hún sagði, at hann mundi sjálfr slíku ráða, en kvað þó marga ókunna menn misjafnt gefast, -- "er mér þá eigi af at kenna, ef ek legg ekki til."

Konungr kvað hana jafnan litlu vilja sér af skipta um ráðagerðirnar, -- "nenni ek eigi at vísa þeim frá mat, at svá eru langt at komnirr."

Var þeim nú skipat sæti þar, sem mætast gestir ok hirðmenn. Þeir váru fáskiptnir við menn, en kómu sér við alla vel. Grímr inn ellri var svá stórr vexti, at fáir váru hans líkar. Hann var sterkr ok fimr við alla leika ok var opt at leikum með konungsmönnum á skotbakka ok at knattleikum. Hann fór vel með afli sínu, lék á engan, en var eigi aflvana, ef aðrir leituðu á hann. Grímr inn yngri var mjúkr í öllum leikum, fimr við skot, en prófaði lítt aflraunir, en skaut allra manna bezt af handboga ok lásboga, en tefldi svá vel, at engi komst til jafns við hann.

Hálfdan konungsson lagði opt leik sinn við hann, bæði um tafl ok skotfimi, en svá mikinn vörð helt hann á Grímunum, at enga nótt sváfu þeir svá, at hann vekti eigi ok hefði vitund af þeim, ok leið svá fram vetrinn at jólum.


8. Grímr lagði á Hálfdan

Þat var einn dag á jólum, at menn léku knattleik fyrir konunginum. Hann sat á stóli, en drottningin á öðrum. Grímarnir váru at leikunum, ok gat engi leikit til jafns við inn stærra Grím nema Hálfdan konungsson. Aldri höfðu Grímar talat orð við drottninguna á þeim vetri. Einu sinni sló Grímr inn ellri út knettinum, ok átti Grímr yngri at sækja. Knöttrinn rann allt upp undir stól drottningar. Grímr gruflar eptir knettinum, en þá hann réttist upp, talaði hann nokkur orð í eyra drottningunni, en hún brá nokkut lit við.

Á móti dagverðardrykkju gafst upp leikrinn. Tóku menn þá til drykkju. Konungr veitti kappsamliga um daginn, ok fell hverr maðr sofinn niðr í sínu sæti, sá sem eigi færði sik sjálfr til sængr. Konungr drakk lengi um kveldit. Drottning sat hjá honum. Konungr spurði hana, hvat Grímr hefði talat við hana, en hún kveðst eigi hafa hent reiður á því. Konungr sagði, at hún vildi flestar sagnir hjá sér geyma ok um fátt sér vísbending gera. Drottning bað hann vera sem varastan um sik. Gekk hún þá burt. Grímar váru þá sofnaðir.

Gekk þá konungr at sofa ok Hálfdan, sonr hans, með honum. En er þeir kómu til skemmunnar, var drottning eigi þar. Konungr lagðist niðr í sængina í klæðum sínum ok lagði sverð sitt fyrir framan sik. Herbergissveinarnir drógu upp skriðljósin, en Hálfdan gekk inn í höll, ok lágu Grímar þar ok sváfu. Hálfdan sá, at inn minni Grímr hafði dregit af sinn glófann, ok var höndin ber. Enga mannshönd þóttist hann slíka sét hafa fyrir fegrðar sakir. Þar fylgdi með gull svá vænt, at eigi þóttist hann sét hafa annað slíkt, mest sakir steins þess, sem í því var, ok hann skildi eigi, hverrar náttúru hann var. Hann lokkar nú gullit af fingrinum ok lét í glófann, en síðan bað hann draga upp ljósin, ok settist hann niðr hjá Grímunum. Var þá myrkt it neðra í höllinni. Hann helt á glófanum í hendi sér.

Skjótt fell svefn á hann, en vaknaði við þat, at ljósin váru slokkin, en Grímr inn minni vatt upp ljósi fyrir augu honum svá björtu, at hann þoldi eigi á móti sjá, ok greip af honum glófann ok mælti síðan: "Eptir þessari hendi, gulli ok glófa skaltu leita ok þreyja ok aldri náðir fá, fyrr en sá leggr jafnviljugr aptr í þinn lófa, sem nú tók á burtu."

En síðan snarar hann ljósinu til þeira dyranna, sem skemmra var til, en hleypr til hinna sjálfr, sem lengra var til, ok þar út.


9. Veginn Eysteinn konungr

Hálfdan sprettr nú á fætr ok hleypr til þeira dyranna, sem ljósinu var til snarat, ok váru þær þá læstar. Snýr hann þá til hinna dyranna ok hét á menn þá, sem inni váru, at þeir skuli vakna. Dyrrnar váru læstar, ok varð at brjóta þær upp, áðr en þeir kæmist þar út.

Hálfdan vitjar skemmubúrsins, ok var konungr þar dauðr ok lagin sverði í gegnum ok þrír smásveinarnir, en inn fjórði komst upp á þvertréit ok sagði, at Grímr inn meiri hefði þar komit ok drepit konunginn ok þa alla, sem dauðir váru, ok kallaði síðan: "Segið svá Hálfdani, at Vígfúss ok Ófeigr hafi hefnt Hergeirs konungs," -- ok gekk út síðan.

Í þessu kom drottning í skemmuna, ok fengu henni þessi tíðendi svá mikils, at hún fell í óvit, ok þótti henni við dauða búit. Var nú yss mikill í borginni, ok fóru menn at leita Grímanna bæði á sjó ok landi, ok fundust þeir hvergi, ok stóð þessi leit mánuð, ok var víða gátum til dreift. Þó dyrglaðist yfir þetta um síðir. Var þat þá flestra manna vili, at Hálfdan væri til konungs tekinn.


10. Hálfdan leitaði föðurbana síns

Litlu síðar lætr Hálfdan kveðja þings. En er höfðingjarnir váru komnir, lögðu menn til bænarstað, at Hálfdan væri konungr þeira, en hann svaraði svá, at -- "þau tíðendi hafa hér gerzt fyrir litlu, at mér sómir eigi konungsnafn at bera, á meðan svá stendr, því at eigi er ek óðalborinn til ríkis hér. Mun mörgum þykkja mér betr sóma at hefna föður míns ok leita at þeim, sem hann hafa drepit. Þykki mér ráð, at drottning sendi eptir Sigmundi, bróður sínum, at hann komi hverninn sem þá breytum vér, en ek mun burt fara ok eigi aptr koma, fyrr en ek hefi fundit minn föðurbana, hversu sem mér verðr um auðit hefndina."

Drottning sagði, at henni þætti hvergi sitt ríki betr komit en hjá honum. En hvat þar er um talat, er þat af ráðit, at Hálfdan býst ór landi með fimm skip ok valdi með sér góða drengi. Sigldi hann fyrst í Austrveginn, ok varð honum bæði gott til fjár ok mannorðs, en aldri lá hann svá vakandi, at væri eigi honum fyrir augum sú fagra hönd ok þat væna gull, sem hann missti í Aldeigjuborg. Látum hann nú sigla alla fimm vetr, sem hann vill.


11. Úlfketill krafði ríkis

Þar tökum vér nú til, sem Úlfkell sitr norðr í Álaborg ok kona Ingigerðr. Þau frétta nú lát Eysteins konungs ok svá, með hverjum hætti þat hafði orðit. Talar Ingigerðr þá við Úlfkel, hvárt hann vill ekki kalla til ríkis eptir Hergeir konung, föður hennar. Hann kveðst þess albúinn. Síðan bjuggu þau ferð sína ok léttu eigi fyrr en þau kómu til Aldeigjuborgar. Sigmundr var þar fyrir með drottningu. Úlfkell kallar til ríkis í hönd þeim drottningu, en hún sagði, at þau hefði nóg ríki, þó at þau ágirntust eigi meira en þau hefði áðr, ok láta þó vel yfir, ef þau heldi því. Sló þá í heitingar með þeim. Fór Úlfkell þá heim ok safnar liði.

Sigmundr fór þegar norðr eptir honum, ok fundust þeir þar, sem heitir Krákunes, ok sló þegar í bardaga með þeim, ok lauk svá, at Úlfkell flýði einskipa með konu sína. Sigldi hann þá fyrst norðr í Noreg ok fann þar Úlfar, bróður sinn, ok sagði honum, hversu þeir Sigmundr höfðu skilit, ok öll þau tíðendi, sem gerzt höfðu í Austrveginum, ok bað nú, at hann skyldi gefa upp ríkit í hans vald, ok sagði, at Hálfdan hefði þó meira hans ríki í Austrveginum. Úlfarr bað hann eigi tala svá mikinn ódrengskap við sik, at hann muni gerast drottinssviki, ok bað hann heldr eflast at liði ok sækja með stríði þat ríki, sem hann þættist eiga í Austrveginum, ok kveðst vildu styrkja hann til þess. Úlfkell lét sér þat ekki nægja, ok sló þá í kappmæli með þeim, ok lauk svá deilu þeira, at Úlfkell drap Úlfar, bróður sinn, en lagði landit allt undir sik, ok gerðist hann þar höfðingi yfir, ok þotti öllum þetta it mesta illvirki, ok varð hann af þessu óþokkasæll öllu saman.


12. Bardagi Hálfdanar ok Úlfkels

Ok sem Úlfkell hefir at sér tekit ríkit, safnar hann at sér liði ok skipum, ok helt hann þeim í Austrveginn. Hann hafði þrjá tigi langskipa ok dreka einn sjautugan at rúmatali. Hann hafði með sér víkinga ok útilegumenn ok hvert illmenni, sem hann kunni at fá. Ívarr böggull hét sá, er stýrði drekanum. Hann var berserkr ok it mesta illmenni. Bróðir hans hét Hrafnkell. Hann var merkismaðr Úlfkels ok var manna sterkastr. Marga hafði hann aðra stóra menn ok sterka með sér. Þeir fóru óspakliga ok herjuðu á hvert land, þar sem þeir kómu, ok tóku ósparliga strandhögg.

Þeir váru nú komnir austr fyrir Hlynskóga, þar sem heitir Klyfandanes. Þaðan er ekki langt til Bjarmalands. Þar sigldu á móti þeim tíu skip. Þau váru öll skipuð hraustum drengjum, ok var þar kominn Hálfdan, sonr Eysteins konungs, ok hafði hann frétt allt um ferðir þeira Úlfkels. En þegar þeir þekktust, spurði Hálfdan, hví Úlfkell hefði níðzt á bróður sínum eða tekit ríki sitt. Úlfkell sagði, at þeir hefði meira sitt ríki í Austrveginum, þat sem hann ætti. Hálfdan sagðist enga ván vita þess, at hann stæði til nokkurs góðs ríkis.

Síðan brutu þeir upp vápn sín, ok sló þar þegar í bardaga. En með því at liðsmunr var mikill, þá varð skjótt mannfall mikit í liði Hálfdanar. Sviði hét sá maðr, er mest ráð hafði með Hálfdani. Hann var sterkr maðr. Hann sagði fyrir, hversu tengja skyldi skipin, ok lagði hann þeim svá kænliga saman, at Úlfkell kom ekki öllum sínum skipum við, ok lágu sum í skotmáli. Tekst nú harðr bardagi. Ryðst Hálfdan um fast. Sér hann, at þeim mun eigi duga at berjast til mæði. Því ræðr hann til uppgöngu á drekann til Úlfkels ok þeir Sviði báðir. Þar kom fyrstr á móti þeim Ívarr böggull, ok áttust þeir við hart vápnaskipti. Ívarr hjó til Hálfdanar, ok kom á hjálminn utanverðan ok tók af þat, er nam, en þat var kopprinn fyrir ofan höfuðit, ok rakaði um höfuðit á Hálfdani. Hann hjó á móti til Ívars ok af honum höndina við öxl uppi ok sundr merkisstöngina. Sviði drap stafnbúa Úlfkels, er Egill hét. Þá lagði Ulfkell til Hálfdanar, ok kom á hann óvaran í gegnum skjöldinn ok brynjuna ok renndi út undir höndina. Fekk hann sár á síðunni, ok brotnuðu í honum þrjú rifin. Sviði lagði til Ívars bögguls, ok kom í augat, ok var þat hans bani. Hálfdan hjó til Úlfkels, en hann snerist undan á hæli, en sverðit kom í þiljurnar, ok tók af Úlfkatli ina stærstu tána á inum hægra fæti. Úlfkell lagði þá með kesju til Hálfdanar. Hann stökk upp yfir vindásinn. Kesja kom í lokugatit. Hálfdan hljóp á skaptit ok braut í sundr. Sviði hjó þá til Úlfkels um þverar herðarnar, ok var þat högg svá mikit, at Úlfkell fell á bæði kné. Þá kom steinshögg fyrir brjóst Sviða, svá at hann hraut út af drekanum ok kom í bát, er flaut með borðinu. Í þessu sló Hrafnkell til Hálfdanar með kylfu svá mikit högg, at hann fauk útbyrðis. Sviði var nær staddr ok greip bátshakann ok krækir Hálfdan upp ór kafinu. Hafði Hálfdan þá fengit sex sár ok var þá óvígr ok í óviti.


13. Hálfdani barst óvænt hjálp

Nú urðu mörg tíðendi senn. Þá sáu menn, at renndu fram fyrir nesit hálfr þriði tugr skipa. Þau váru öll stór ok herklæddir menn á öllum. Maðr stóð við siglu mikill vexti á einu skipinu ok silkitreyju ermalausri, vel brynjaðr. Hann spurði, hverir hér ætti svá ójafnan leik. Sviði sagði til it sanna ok svá, hvar þá var komit.

"Mun Hálfdan vilja þiggja lið af oss?"

Sviði spurði, hvat manna hann væri. Hinn kvað hann þat engu varða. Sviði kveðst gjarna lið vilja þiggja af þeim. Tókst þá bardagi í annat sinn ok er nú ákafari en fyrr. Menn Úlfkels váru mjök sárir. Inn mikli maðr á drekanum lagði at drekanum Úlfkels, en Sviði lagði at inum smærum skipunum, ok ruddust þau snart. Sneri nú mannfallinu í lið Úlfkels.

Inn mikli maðr réð til uppgöngu á drekann. Úlfkell kom fyrst á móti honum, ok váru þeira viðskipti hörð ok löng. Inn mikli maðr hjó mikit högg til hans ok klauf fyrir honum allan skjöldinn, ok kom sverðit á fótinn ok tók af þrjár tærnar utanfótar. Úlfkell hjó á móti, ok kom í hjálminn, ok stökk sverðit í sundr undir hjöltunum. Sá Úlfkell þá engan sinn kost annan en forða lífinu. Stökk hann þá í þat skip, sem næst honum var, ok flýði. Hrafnkell skaut tveimr kesjum senn at inum mikla manni, en hann tók báðar á lopti ok skaut aptr ok hafði mann fyrir hvárri. Síðan lagði hann með atgeir til Hrafnkels í gegnum skjöldinn ok báða handleggina ok vá hann upp ok kastaði honum út á sjóinn. Síðan ganga þeir svá hart at mönnum Úlfkels, at þeir urðu því fegnastir at biðja griða. Þeim var veitt þat, sem báðu, en eigi vildi inn mikli maðr hafa þeira þjónustu, ok var þeim sleppt fatlausum á land upp.

Úlfkell flýði undan einskipa ok kona hans með honum, en hinir tóku skip öll ok herfang, en þeir, sem eptir lifðu af mönnum Hálfdanar, gengu á vald ins mikla manns.


14. Grædd sár Hálfdanar

Inn mikli maðr kom þar at, sem Hálfdan lá ok flakti í sundr af sárum. Hann mælti til Sviða: "Svá lízt mér á sár Hálfdanar, at þau mætti græða, ef þau tekr góðr læknir, en eigi ætla ek honum henta hræringar eða sjóferðir, ok því mun ek senda hann á land upp til vinar míns, er Hriflingr heitir. Kona hans heitir Arghyrna. Þau eru læknar góðir, en eiga ómegð mikla ok lifa við handbjörg sína, ok er slíkt kölluð hriflingabjörg. Nú mun Hálfdani ekki lífs auðit, ef þau geta ekki at gert, ok mun hann þá koma til okkar."

Hann fekk nú til trúnaðarmenn sína at flytja Hálfdan á land upp ok fekk þeim hundrað marka silfrs ok bað segja þeim karli, at þau legði slíkan hug á at græða hann sem sjálfan sik, ef hann kæmi til þeira, ok þau skulu segja honum fulla vissu, hvert hann ætti þess at vitja, sem hann hafði látit græða. Fara þeir nú ok finna karl ok kerlingu ok segja þeim þat, þeim var boðit, ok færðu þeim féit, en þau sögðu bæði, at þetta væri þeim full skylda. Fóru sendimenn í burtu, en þau hjón tóku til at græða hann, ok var þat torsótt, því at sár hans váru mjök sollin, ok lá hann átján vikur í sárum ok varð þó græddr at heilu, en tólf mánaði varð hann þar at vera, áðr en hann fekk aptr sinn styrk, ok þótti honum sá tími langr, því at honum kom jafnan í hug in fagra hönd ok þat gull ok glófi, sem hann hafði misst.


15. Frá athöfnum Úlfkels

Tökum vér nú þar til, sem Úlfkell snillingr flýði ór bardaganum. Hann komst til lands við fimmtánda mann, en missti allt sitt lið annat. Hann helt nú spurnum til, hvar Úlfr, bróðir hans, mundi vera, ok spyrst honum svá til, at hann sé á Bjarmalandi. Fór hann nú á hans fund. Hárekr hét sá konungr, er þar réð fyrir. Dóttir hans hét Eðný. Úlfr hafði beðit hennar, en konungr vildi eigi gifta hana. Þá herjaði Úlfr á landi hans. Nú at þeir bræðr fundust, bera þeir ráð sín saman, at þeir skulu fara á fund Háreks konungs. Þeir höfðu sex tigi skipa. En er þeir kómu í hafnir þær, er lágu fyrir konungs höllinni, þá fór Úlfkell snillingr á fund konungs ok kveðr hann sæmiliga. Konungr spurði, hvat manna hann væri. Hann sagði til it sanna.

Konungr spurði, hverr stýrði þeim inum mikla her, sem þar var kominn, en Úlfkell sagði, at honum stýrði Úlfr inn illi, -- "en vit erum bræðr. Fór ek því á yðvarn fund, at vit viljum bjóðast til at vera yðrir menn. Ef þú vilt gifta Úlfi dóttur þína, þá vil ek leggja til með Álaborg ok Aldeigjuborg ok öll þau ríki, sem þar fylgja, því at þat er mín eign. Væntir mik, at yðr verði mikill styrkr at okkr bræðrum, en mörgum mun þykkja þröngt fyrir dyrum, ef vér skulum illt þreyta."

Konungr bað hann fresta til umráða við menn sína. Úlfkell veitti þat. Konungr spurði dóttur sína, hvat hún leggr til, en hún sagði, at henni þætti mikill vandi um hernað þeira bræðra, -- "en ef víst væri ríkit, þá þætti mér ásjávert," en kveðst einskis ills synja fyrir þá, ef þeim væri synjat, ok urðu þær endalyktir, at Úlfr fekk Eðnýjar, ok tóku þeir bræðr landvörn fyrir Bjarmalandi.

Úlfkell helt spurningum til, hverr sá mundi vera, at barizt hefði við hann, þá þeir Hálfdan áttust við, en Hárekr konungr sagði honum, at sá hét Grímr, -- "ok ræðr fyrir austr í Kirjálabotnum ok hefir brotizt þar til ríkis, ok vita menn eigi, hvaðan hann er ættaðr. Honum fylgir fóstrdóttir hans, svá fögr mær, at menn hafa eigi spurn af annarri jafnvænni."

"Þar er sá maðr," sagði Úlfkell, "at ek vildi á hefnileið róa, ef kostr væri, ok vilda ek þar til hafa hjálp ok styrk af yðr."

Konungr mælti: "Þat má oss vel saman koma, því at þar er sú mær, at ek ætla mér at biðja."

Þeir sögðu báðir, at þeir vildu honum þar til standa, ok sögðu, at þeim þótti þat vel stofnat, ok staðfesta með sér, at þeir skulu þangat fara, þegar sumar kemr, ok eigi fyrr í burtu en Grímr væri í helju, en konungr hefði fengit jungfrúna. Sátu þeir nú um kyrrt.

En er váraði, bjuggu þeir skip sín. Þeir höfðu ógrynni hers. Með þeim váru tveir konungar finnskir. Hét annarr Fiðr, en annarr Flóki. Þeir váru galdramenn. Fara þeir nú þangat til, at þeir koma austr í Kirjálabotna ok fundu Grím. Þurfti þar eigi at sökum at spyrja. Buðu þeir Grími þegar bardaga eða hitt, at hann gæfist upp í þeira vald ok gæfi konungi ríkit allt ok fóstrdóttur sína.

Grímr sagði, at þeim skyldi meira fyrir verða, -- "á konungr þessi engar sakir við oss, en þú, Úlfkell, munt fara verri för en fyrr."

Sofa þeir í náðum um nóttina, en um morgun gekk Grímr út af kastalanum með öllu sínu liði, ok tókst þar in snarpasta orrosta, ok helzt sá bardagi til kvelds. Hafði Grímr misst þá margan mann. Fór hann þá aptr í kastalann, en at morgni dags tóku þeir til bardaga, ok var þá engi vápnfærr maðr eptir í kastalanum.


16. Hriflingr sagði Hálfdani til vegar

Nú er þar til máls at taka, sem Hálfdan konungsson er, at hann er nú gróinn sára sinna ok hefir fengit allan sinn styrk. Kemr hann nú at máli við þau karl ok kerlingu ok sagði, at sik lysti í burtu þaðan, ok spyrr eptir, hvat manna þat mundi vera, er hann hefði þangat sent til lækningar, eða hverjum hann mundi lífgjöf eiga at launa.

Hriflingr svarar: "Með því at ek treysti þér til drengskapar, þá má ek gera þér ávísun um, hvar hann er. Grímr heitir maðr, er ræðr fyrir austr í Kirjálabotnum. Hann er kappi mikill. Hann sendi þik hingat til mín. Mættir þú nú launa honum lífgjöfina, því at honum er nú þörf góðra drengja. Þar er nú kominn Hárekr konungr af Bjarmalandi, Úlfr inn illi ok Úlfkell snillingr ok vill hefna þeirar svívirðingar, er hann fekk í yðrum viðskiptum. Eru þeir nú á veg komnir með her sinn, ok er mér sagt, at Hárekr konungr vili fá fóstrdóttur Gríms, er Ingigerðr heitir ok er allra meyja fríðust."

"Vel segir þú, fóstri minn," sagði Hálfdan, "en þó er þat annat, at mér þykkir eigi minna á liggja, at þú segðir mér, hverr drepit hefði föður minn."

"Glöggt má ek þér þat segja," sagði karl, "sá maðr heitir Skúli, ok ef ek skal þér satt segja ok eigi ljúga at þér, þá er þetta sá inn sami Grímr, sem þér hefir líf gefit, ok er nú mikit undir drengskap þínum, er þit finnizt. En svá mikill kappi er Skúli, at fullskipat er hverjum manni, sem einvígi á við hann.

"Kanntu nokkut at segja mér veg, þann skemmstr er," sagði Hálfdan, "því at þangat vildi ek koma sem skjótast?"

"Torsóttir er hér flestir vegir," sagði Hriflingr, "en á skipum má ekki fara skemmr en fimm vikur, ok er þat in mesta mannhætta fyrir sakir víkinga ok hermanna. Annarr vegr liggr it eystra, ok er þar þó at fara fjöll ok eyðimerkr, ok er þat langr vegr ok torsóttr ok óvíst, at fram komist. In þriðja leið er skemmst, ef hún tekst vel, því at hana má fara á þrem vikum, en margt er þar til tálmanar: Fyrst er skógr tuttugu rasta langr, er heitir Kolsskógr. Þar liggr spellvirki sá, er Kolr heitir, ok dóttir hans, er Gullkúla heitir. Engum er þeim lífs at vænta, er þau finnr. Annarr skógr er þaðan skammt, er heitir Klifskógr, fjögurra rasta ok tuttugu. Þar er spellvirki sá, er Hallgeirr heitir. Með honum er einn villigöltr, verri viðreignar en tólf karlar. Þar næst kemr á þann skóg, er kallaðr er Kálfárskógr, sextán rasta ok tuttugu. Þar fæst eigi til matar utan ber ok safi. Er þar sá spellvirki, er Selr heitir, ok með honum einn hundr stórr sem naut. Hann hefir manns vit ok er betri til vígs en tólf karlar. En er þú kemr af skóginum, fellr lögr austan af Kjölunum. Engi veit, hvar hann sprettr upp. Þat er þeira einna manna sund, sem bezt eru syndir, at leggjast yfir löginn, en þaðan er eigi langt til kastala þess, sem Skúli ræðr fyrir. Bæri þér ekki til dvala, þá væri nær hæfi, at þú kæmir þar, þá bardaginn ætti at vera." Hálfdan bað hann búa ferð sína.

At morgni dags býr Hálfdan ferð sína. Gekk hann til kerlingar ok bað hana vel lifa. Kerling mælti mörgum fögrum orðum yfir honum. Tók hún þá undan höfðalagi sínu tötrabagga. Þar tók hún ór sax. Þat var fínt sem spegill. Sýndist honum eitr drjúpa ór eggjum þess. Hún sagði honum, at sá mundi jafnan sigr hafa, sem þat bæri, ok þat mundi eigi í höggvi staðar nema, ef vel er til höggvit. Hún tók eitt steinasörvi ok batt um háls honum ok bað hann þess, at þat skyldi eigi ór stað hrærast. Síðan kyssti hann kerlingu. Karl gekk á veg með honum ok sagði honum, hvert hann skyldi stefna. Hann gaf honum skikkjurakka sinn ok bað hann þar eptir fara, sem hann færi undan, ok fara aldri þá götu, sem hann vildi eigi fara, ok kvað hann kunna at forðast byggðir þeira illvirkjanna.

Hálfdan kvað ekki spellvirkja verða sér at bana, -- "en ef þér verðr féfátt, þá vitja þú til skálanna, því at ek mun ekki með mér bera, þó at ek gæta kleimt einhvern þeira."

Síðan skildu þeir karl, ok bað hvárr vel fyrir öðrum.


17. Hálfdan drap skálabúana

Hálfdan snýr nú á skóginn, ok er hann hafði gengit tvá daga, þá sá hann einn leynistíg. Hundrinn vildi stíginn, en Hálfdan gekk fram brautina, þangat til at hann fann skála. Þar var hnigin hurð á klofa. Hálfdan hratt henni upp, en í því hann gekk inn, þá var Gullkúla þar fyrir, dóttir Kols, ok hjó á háls honum með bitrligri skálm, en þar var undir steinasörvi kerlingar ok brast við hátt, en skálmin stökk í sundr. Hálfdan greip hana upp ok rak hana niðr fall mikit ok greip síðan í annan fótinn á henni ok reif hana sundr at endilöngu ok kastar henni síðan út fyrir dyrr. Kolr kom heim á móti dagsetri, ok er hann laut í dyrrnar, þá setti Hálfdan saxit á hálsinn, ok var þat hans bani.

En um nóttina, þá er Hálfdan var í svefni, kómu þau inn bæði, Kolr ok dóttir hans, ok sóttu þau bæði at Hálfdani. Hundrinn hljóp upp ok reif Gullkúlu á náranum ok rakti ór henni þarmana. Hálfdan hljóp undir skálabúann, ok glímdu þeir lengi, en svá lauk, at Hálfdan felldi hann ok braut hann á háls. Síðan tók hann eld ok brenndi þau upp bæði. Þar var hann tvær nætr.

Síðan fór hann á burtu ok létti eigi fyrr en hann kom á Klifskóg. Þar fann hann skála stóran, ok var hurðin svá þung, at hann varð alls máttar at kosta, áðr hún gekk upp. Hann sá þar rúm eitt. Þat hafði tvær álnir yfir hans lengd. Ból sá hann þar svá mikit sem báss væri. Þá var sýnt húmat. Hann heyrði út gný mikinn, ok heyrði hann, at göltrinn grenjaði ok lét ófrýnliga. Gekk Hálfdan þá út ór skálanum. Hundrinn hljóp gnöllrandi at geltinum, en göltrinn snerist undan. Hálfdan hjó eptir honum ok ór honum rófuna. Göltrinn snerist aptr ok stakk trýninu á millum fóta Hálfdanar ok vatt honum á lopt, svá at honum varð laust saxit, en þó kom hann standandi niðr. Skálabúi kom þá at ok sló til Hálfdanar með gaddakylfu, en hann snerist undan höggvinu ok gat eigi nát saxinu. Hann greip í fótinn á geltinum ok kippti honum at sér. Höggit kom á millum hlusta geltinum, ok brotnaði haussinn í honum. Hálfdan reif fótinn undan geltinum ok rak hann við eyra spellvirkjanum, svá at hann fell á kné. Hálfdan hljóp þá at honum ok hratt hann um koll. Hann greip þá til Hálfdanar, ok sviptust þeir fast, ok urðu ýmsir undir. Þá hljóp at rakkinn karlsnautr ok beit í nefit á skálabúa ok reif af honum nasirnar. Þá gat Hálfdan nát saxinu ok hjó af skálabúa höfuðit ok brenndi hann síðan upp at báli. Var hann þá stirðr ok móðr. Þar dvelst hann um nóttina.

Síðan kom hann at Kálfárskóg ok kemr at skála Sels. Hurð var hnigin á miðjan klofa. Hann hljóp á hurðina þrisvar, áðr en upp gekk. Hann settist í rúm skálabúa. Hann hafði eikarkefli í hendi ok tálgaði hvasst í báða endana ok sveið í eldinum. Hann sá út um dyrrnar, hvar skálabúi ferr, ok hljóp hundrinn fram undan. Hundrinn Hálfdanar brá við þegar ok hljóp upp á þvertréit. Hálfdan gekk út á móti bóndanum, en þegar hundrinn sá hann, hljóp hann á mót honum með gapanda ginit ok lætr allólmliga. Hálfdan rak höndina inn í kjaptinn á honum ok snýr keflinu, svá at annarr endinn horfir upp í góminn, en annarr niðr, ok kom hann ekki saman kjaptinum. Selr kom at í þessu ok hafði bjarndýr á herðunum, en hvalkálf fyrir sér.


18. Dráp Sels jötuns

Selr kastar niðr byrðinni, en lagði bjarnsviðu til Hálfdanar. Hann hjó á móti með saxinu ok sundr sviðuskaptit ok af honum alla fingrna á annarri hendi. Selr greip upp stein ok snarar at Hálfdani. Hann skauzt undan ok varð svá nær Sel, at hann greip í tönnina, er fram stóð ór múlastykkinu á honum. Hann brá svá hart við, at ór honum gekk tönnin. Hálfdan laust henni á nasir Sel ok braut í honum nefit ok allan tanngarðinn, ok var þursinn þá engum líkr nema sjálfum sér. Greip hann þá til Hálfdanar ok kreisti svá fast at síðum hans, at blóð fell út um eyru hans ok nasir. Hálfdan lék þá Sel hælkrók, ok fell hann á bak aptr. Tönn hans kom á steinasörvit, ok brotnaði einn steinninn. Hálfdan gat nú hvergi hrært sik. Rakkinn karlsnautr hljóp þá framan í nasirnar á Sel ok klóraði ór honum bæði augun. Þá varð Hálfdan lauss, ok hjó hann höfuð af Sel ok kastar honum svá út á móðuna, er þar fell nær.

Hann gekk nú at hundinum ok mælti til hans: "Aldri skal þetta kefli ór þínum kjapti ganga, nema þú sér mér jafnhollr sem þú varst áðr Sel."

Hundrinn skreið at honum ok sneri upp á sér maganum. Hálfdan tók þá keflit ór kjapti honum. Hundrinn varð svá feginn, at vatn rann ofan eptir trýninu á honum. Hálfdan fekk sér mat ok fór síðan at sofa, en um morguninn bjóst hann í burtu ok fór þangat til, at hann kom at leginum. Hundrinn Selsnautr rann fram með vatninu, þar til at hann fann eina mosahrúgu. Hann krafsar sundr hrúguna, ok var þar í bátr. Hálfdan tók hann ok fór yfir löginn ok gekk eptir þat þann dag til kvelds.


19. Hálfdan kom til kastalans

At morgni dags sá Hálfdan kastalann, þann sem honum var til vísat. Þenna morgin var Skúli jarl farinn til bardaga á móti Háreki konungi ok þeim bræðrum, ok var þat langt í burt frá kastalanum. Hann hafði lið miklu minna. Kastalinn var eyddr af vígum mönnum, en konur stóðu í vígskörðum, þá Hálfdan kom þar. Hann sá þar eina jungfrú, þá sem honum fannst mikit um. Hún gekk ofan at portinu ok heilsaði Hálfdani með nafni. Hann tók vel kveðju hennar.

Hún mælti þá til hans: "Mál mun þér þykkja at sjá glófann ok gullit, þat sem þú misstir í Aldeigjuborg."

"Muntu mega því valda?" sagði Hálfdan.

"Miklu muntu mega um þat ráða," sagði hún. "Fóstri minn er nú í bardaga, ok væri honum nú liðs þörf ok góðrar hjástöðu, ok munda ek flest til þess vinna, at hann fengi sigr."

"Ekki á ek gott at launa fóstra þínum," sagði Hálfdan, "en ef þú vilt handsala mér trú þína, þá mun ek fara til bardagans með fóstra þínum."

Hún kastar þá út til hans glófanum ok bað hann hafa þat í festarpeninginn, -- "en gullit mun bíða hjá mér, þangað til vit vinnumst næst, en aldri verðr kastalinn af mönnum unninn, þó at ekki sé til varnar í honum nema konur."


20. Sigr Skúla ok Hálfdanar

Hálfdan fór nú til bardagans, ok var þá mikit mannfall. Sviði bar merki Skúla jarls ok gekk fram svá hraustliga, at hann drap merkismann Háreks konungs, er Krabbi hét. Hálfdan var eigi ístöðulauss. Hann réð þar fyrst at, sem fyrir var Flóki Finnakonungr. Konungrinn skaut af boga þrim örum senn, ok var maðr fyrir hverri. Hálfdan réðst á móti honum ok hjó með saxinu á bogann, svá at hann brotnaði, ok tók höndina af Flóka, ok flaug hún í lopt upp. Konungr rétti stúfinn upp á móti, ok kom höndin þar niðr á ok var þá heil. Þetta sá Fiðr Finnakonungr, ok varð hann at hrosshval ok hljóp upp á þá, sem börðust á móti honum, ok urðu undir honum fimmtán menn ok fengu allir bana. Hundrinn Selsnautr hljóp at honum ok reif hann í sundr með tönnunum, en hvalrinn sló í sundr kjaptinum. Hundrinn karlsnautr hljóp inn í kjaptinn ok alla götu niðr í kviðinn ok reif hann innan ok sleit ór honum hjartat, hljóp út síðan ok fell þegar dauðr niðr. Hálfdan reiðir nú saxit ok hjó til Flóka í öðru sinni, en hann blés á móti, svá at saxit fauk ór hendi Hálfdani ok kom fjarri niðr. Flóki hjó til Hálfdanar, ok kom í steinasörvit, ok brotnaði skálmin, en Hálfdan fekk sár á hálsinum, þar sem steinninn var ór brotnaðr, en misst hefði hann höfuðit, ef eigi hefði steinasörvit borgit honum. Hálfdan greip til Flóka ok rak hann niðr fall mikit. Í því kom at Úlfkell snillingr, ok átti Hálfdan þá við mörgu at sjá. Hundrinn kom þá at ok reif allt andlitit af Flóka, en Flóki hryggspennti hundinn ok braut í honum hvert bein, ok lágu þeir þá báðir dauðir. Hálfdan sá þá ekki sitt færi annat en hljóp á Úlfkel ok greip af honum sverðit ok sló því flötu um nasir honum ok bað hann verja sik, ok þá gat Hálfdan nát saxinu. Gengu þeir þá saman ok börðust, ok lauk svá með þeim, at Úlfkell snillingr fekk bana. Skúli jarl hafði þá drepit Úlf inn illa.

Þá kom at Hárekr Bjarmakonungr ok sótti at honum, ok áttust þeir við hart vápnaskipti. Hárekr hjó til Skúla ok af honum allan skjöldinn, ok fekk hann sár á fingrna ok ekki mikit. Skúli hjó í móti ok af konungi eyrat ok vangafilluna svá at berir skinu við jaxlarnir. Þá varð Hárekr at flugdreka ok sló Skúla með sporðinum, svá at hann lá í óviti. Þá kom at sá kappi, er Grubs hét, ok hjó fót undan drekanum, en drekinn krækir annarri klónni til Grubs ok reif hann á hol á náranum. Þá kom at Hálfdan ok hjó til drekans á hálsinn, ok var þat hans bani.

Brast þá flótti í liðinu, ok flýðu víkingar til skipa ok kómust undan á þremr skipum. Þat skip, sem Ingigerðr, dóttir Kols, var á, hljóp á sker, ok drukknaði hvert mannsbarn, sem á var. Hálfdan snýr nú þangat, sem bardaginn hafði verit, ok var þar miklu herfangi at skipta. Ekki fundu þeir Skúla jarl ok fara svá heim til kastalans. Váru nú bundin sár manna ok fluttr heim fjáraflinn. Ingigerðr fagnar þeim vel.

Ok er þrjár nætr váru liðnar, kvaddi hún þings, ok kómu þar allir þeir, sem í kastalanum váru. Ingigerðr kom ok á þingit. Hún settist á kné Hálfdanar ok gaf sik ok alla sína eigu honum í vald ok fekk honum gullit, þat sem fyrr var frá sagt.

"Sátt eru vit nú, Ingigerðr," sagði Hálfdan, "ef þú segir mér, hvat þú mæltir við móður þína, áðr en faðir minn var drepinn."

"Ek bað, at hún skyldi láta opna skemmuna um nóttina, ok vil ek þat nú allt bæta, sem þér þykkir at um þetta ok allt annat, en þó munu hér í heldrum lögum hvárirtveggju hafa nokkut til síns máls."


21. Hálfdan fekk Ingigerðar

Þessu næst sáu þeir, hvar maðr gekk, ok kenndu menn þar Skúla jarl. Hann var herklæddr vel. Hann gekk fyrir Hálfdan ok tók af sér hjálminn ok mælti: "Nú er svá komit, Hálfdan, at ek vil bjóða þér sættir ok sjálfdæmi fyrir þá hluti, sem ek hefi af brotit við þik. Hér með vil ek bjóða þér fóstbræðralag ok gefa þér þar með Ingigerði, fóstru mína, en ef þú vilt ekki þenna kost, þá mun ek ekki hætta til fleiri funda við þik, ok mun þá hvárr fara með sínu máli sem kann."

"Ekki mun þat duga," sagði Hálfdan, "renna ok aptr at sjá. Munda ek ekki frá mörgum tíðendum sagt hafa, þá vér Úlfkell snillingr áttumst við, ef þú hefðir þá eigi sýnt mér drengskap."

"Aptr hefir þú nú hann launat," sagði Skúli.

Þá lagði Ingigerðr til, at þeir væri sáttir, ok var þat þá auðsótt, ok þótti flestum mönnum þar hvárumtveggja fara drengiliga, ok urðu menn fegnir sætt þeira. Var nú síðan skipt herfangi, ok var þat svá mikit fé, at nú var sá margr fullríkr, sem fyrr hafði verit fátækr. Hálfdan lét þá búast við brullaupi sínu, ok á meðan þat var gert, lét Hálfdan sækja fé sitt, þat sem spellvirkjarnir höfðu, ok var þat svá mikit fé, at fimmtán stór skip váru hlaðin af allra handa gersemum. Hann lét ok sækja Hrifling karl ok allt hans hýski ok gerði hann fullríkan.

Hálfdan helt nú brullaupit sitt ok bauð til öllum höfðingjum. Hafði Skúli jarl forsögn hér fyrir, ok fór veizlan sæmiliga fram. Váru allir menn með sæmiligum gjöfum út leystir, ok varð Hálfdan af þessu vinsæll, svá at allir vildu honum þjóna.


22. Frá herferðum

Þessu næst hafði Hálfdan þing við landsmenn ok lýsti því, at herför skyldi vera til Bjarmalands innan mánaðar. Menn tóku vel undir þat, ok bjuggust allir af skyndingi ok kómu til Bjarmalands, ok var Skúli jarl þar í ferð. Var þar ekki mikil móttaka. Lögðust þeir land allt undir sik. Eðnýju, dóttur Háreks konungs, tók Hálfdan á sitt vald. Grundi hét sonr Háreks konungs. Hann var þá þrévetr. Hann var á fóstri með Bjartmari jarli, syni Raknars konungs, er gera lét Raknarsslóðann. Hann gerðist Hálfdani handgenginn.

Eptir þetta bjóst Hálfdan á burt þaðan ok heim til Aldeigjuborgar. Hafði hann þá í burt verit fimm vetr. Urðu menn honum þar fegnir. Drottning tók vel við dóttur sinni ok þakkaði bæði Hálfdani ok Skúla jarli, hversu vel þeir höfðu til hennar gert.


23. Frá Ísgerði drottningu

Sigmundr Hlöðvisson hafði þá landvörn fyrir Garðariki, bróðir Ísgerðar drottningar. Hann kom til móts við Hálfdan með miklu fjölmenni, ok var honum vel fagnat. Þá lét Hálfdan þings kveðja.

Hann tók svá til máls: "Nú hefi ek hér verit í Austrveginum sextán vetr, ok var þat hvárttveggja, at vér kómum hér harðliga inn, enda fengum vér hér mikinn mannskaða, ok hafa hér ýmsir aðra af baki riðit, ok munu vér þat nú at léttu leggja, ef vér skulum vinskap saman eiga. Nú viti þér, at sá orðrómr hefir hér á leikit, at Úlfkell snillingr hafi átt Ingigerði, dóttur Hergeirs konungs, en þau eru nú dauð Úlfkell ok hans kona. Því vil ek nú vita sannendi þessa máls af Ísgerði drottningu ok Sigmundi, bróður hennar, ok Skúla jarli, fóstbróður mínum, hvárt þessi Ingigerðr, er ek hefi hingat flutt, er dóttir Kols eða Hergeirs konungs, því at ek hefða ætlat mér betra kvánfang, ef kostr hefði verit, en eiga dóttur Kols."

Þá svarar Ísgerðr drottning: "Þó at vér höfum lengi harðliga saman keypt, þá vil ek þik í engu pretta, Hálfdan, því at þú hefir valit þér inn bezta hlut af várum viðskiptum. Því segi ek þér, at þessi Ingigerðr er mín dóttir ok Hergeirs konungs, sem þú hefir hingat fært, ok hún ein er erfingi réttr til þessa lands, ok því lýsi ek hér, at ek gef mik ok mína dóttur ok þetta ríki Hálfdani til fullrar eignar, ok bæti svá hvárir sinn skaða, en gjarna vilda ek vita, at Skúli jarl hefði sæmiliga kosti, þá sem honum vel líkaði."


24. Skipan Hálfdanar

Skúli jarl hefr nú upp sína sögu ok sagði frá því, at hann setti Kol höfðingja fyrir liðit ok hverninn þær nöfnur breyttu ok at þau Ingigerðr hefðu verit sá karl ok kerling, sem flýðu undan Hálfdani við Álaborg ok hann vildi nát hafa; segir nú sik ok sitt ríki í valdi Hálfdanar.

Hálfdan mælti þá: "Nú er svá komit, at lönd þessi öll lúta undir mik. Því vil ek nú birta yðr, hversu ek vil vera láta: Ek vil gefa Skúla jarli Ísgerði drottning ok þat ríki, sem hún á hér í Garðaríki. Ek hefi nú í mínu valdi Bjarmaland ok Eðnýju, dóttur Háreks konungs. Þat ríki vil ek gefa Sigmundi ok meyna þar með, ef þat er þeim báðum viljugt."

Sigmundr lét sér þetta vel líka, ef meyjan vill því samþykkjast, en Eðný lézt eigi framar bónorðs sér vænta, -- "ok mun mér þetta vel líka."

Hálfdan sagðist mundu vitja þess ríkis, sem hann átti í Noregi, -- "ok mun þat hverjum heppnast sem hann til borinn er."

Fór þetta nú fram, at þessi brullaup váru drukkin með mjök miklu prís, ok at þeim enduðum fóru höfðingjarnir hverr til síns heima, en Hálfdan sat þar um vetrinn, ok váru góðar ástir með þeim Ingigerði. Sviða inn sókndjarfa sendu þeir austr í Kirjálabotna, ok skyldi hann vera þar höfðingi yfir ok hafa þat ríki af Skúla jarli.

En um várit, þegar ísa leysti, safnar Hálfdan at sér bæði skipum ok mönnum, ok bjuggust þeir Sigmundr til Bjarmalands ok Skúli jarl, ok tókst þeim sú ferð vel, ok lá landit laust í þeira valdi, ok gerðist Sigmundr þar höfðingi yfir, en var þó með Hálfdani. Skúli jarl fór heim í Álaborg, ok unnust þau Ísgerðr drottning mikit. Þeira sonr var Hreggviðr, faðir Ingigerðar, er Göngu-Hrólfr átti.


25. Hálfdan tók ríki í Þrándheimi

Þat er nú at segja af Hálfdani, at hann býst til Noregs, ok fór Sigmundr með honum ok Oddr skrauti, bróðir hans. Þeir höfðu frítt lið, ok er Hálfdan kom í Noreg, fögnuðu frændr hans honum vel, ok var hann til konungs tekinn yfir Þrándheim ok öll þau ríki, er Eysteinn konungr, faðir hans, hafði átt, ok var hann mikill vinsældamaðr af sínum undirmönnum. Þau Ingigerðr áttu tvá sonu. Hét annarr Þórir hjörtr, en annarr Eysteinn glumra.

Oddr skrauti gerðist landvarnarmaðr Hálfdanar ok var inn mesti hreystimaðr. Hann fór til Íslands í elli sinni, ok er þar mikil ætt frá honum komin.

Þessu næst kómu austan af Bjarmalandi menn Sigmundar ok sögðu, at víkingar herjuðu á Bjarmaland ok Nógarða. Þeir höfðu drepit Sviða inn sókndjarfa ok lagt undir sik Kirjálabotna ok mikit af Rússlandi. En er þeir fréttu þetta Hálfdan ok Sigmundr, söfnuðu þeir liði ok fóru austr til Bjarmalands.


26. Frá bardaga á Bjarmalandi

Í þenna tíma réð sá konungr fyrir Gestrekalandi ok öllum ríkjum fyrir austan Kjöl, er Agnarr hét. Hann átti Hildigunnu, systur Háreks heitins Bjarmakonungs. Þau áttu tvá sonu. Hét annarr Raknarr, en annarr Valr. Þeir váru víkingar ok lágu úti í Dumbshafi ok herjuðu á jötna.

Raknarr átti skip þat, sem Raknarsslóði var kallaðr. Þat var tírætt at rúmatali. Þat hefir verit mest langskip gert í Noregi annat en Ormrinn langi. Þat var skipat allra handa illmönnum. Þar váru fimmtán skækjusynir í hverju hálfrúmi. Raknarr lagði undir sik Hellulands óbyggðir ok eyddi þar öllum jötnum.

Valr, bróðir hans, lá í Dumbshafi, ok er mikil saga af honum. Þeir bræðr þóttust rétt komnir til Bjarmalands eptir Hárek, móðurbróður sinn. Valr átti tvá sonu. Hét annarr Köttr, en annarr Kisi. Þeir váru stórir menn ok sterkir. Valr hafði drepit Sviða ok lagt undir sik Kirjálabotna. Hann hafði fengit svá mikit gull, at þess kunni engi markatal, ok tók hann þat af Svaða jötni, er bjó í fjalli því, sem Blesanergr heitir. Þat er fyrir norðan Dumbshaf. Svaði var sonr Ása-Þórs. Valr átti sverð þat, sem Hornhjalti hét. Þat var mjök gulli búit ok nam aldri í höggvi stað.

Þeir Hálfdan ok Sigmundr koma nú austr til Bjarmalands ok halda fréttum til, hvar Valr er, ok fundu hann fyrir norðan Gandvík, ok sló þar þegar í bardaga. Tveir menn eru nefndir með Sigmundi. Hét annarr Haukr, en annarr Gaukr. Þeir váru stafnbúar á skipi hans. Agnarr, sonr Raknars, lagði skipi sínu á mót Hálfdani, ok váru þeira viðskipti allhraustlig. Þeir Haukr ok Gaukr léku lausir við ok lögðu at þeim skipum, sem yzt váru, ok hruðu þau öll. Valr hljóp upp á skip til Sigmundar ok þeir Köttr ok Kisi með honum, ok ruddust um fast. Valr hjó til Sigmundar ok klauf fyrir honum allan skjöldinn. Sverðit kom á fótinn utarliga ok tók af tvær tærnar. Sigmundr hjó á móti. Valr hafði gylldan hjálm, ok kom sverðit í hann ok stökk í sundr hjöltunum. Valr var þá búinn til höggs ok stóð keikr. Sigmundr hljóp á hann ok hratt honum á bak aptr út yfir borðit, ok fór hann niðr til grunna. En er hann kom upp ór kafinu, drógu menn hans hann upp í eitt skip.

Þeir hrukku nú ofan af skipinu Köttr ok Kisi. En er þeir kómu í sitt skip, þá lagði at þeim Oddr skrauti ok Gaukr ok Haukr, ok varð þar hörð sókn með þeim. En með því at Valr var upp gefinn, þá flýðu þeir einskipa, en Oddr lagði eptir þeim ok elti þá til lands, þar sem á mikil fell af björgum ofan ok fram í sjó. Valr var í ferð með þeim. Hann greip upp gullkistur tvær. Þær váru svá þungar, at tveir menn höfðu nóg at bera þær. Oddr hljóp eptir honum, en er þeir kómu at fossinum, steypti Valr sér ofan í hann, ok skildi svá með þeim.

Þá kómu þeir at Köttr ok Kisi, Gaukr ok Haukr, ok sem þeir kómu at fossinum, þá greip Köttr Hauk, en Kisi Gauk, ok steyptust með þá ofan í fossinn ok drápu þá báða. Hellir stórr var undir fossinum, ok köfuðu þeir feðgar þangat ok lögðust á gullit ok urðu at flugdrekum ok höfðu hjálma á höfðum, en sverð undir bægslum, ok lágu þeir þar, til þess at Gull-Þórir vann fossinn.

Sneri Oddr þá aptr einn saman. Þeir Hálfdan ok Sigmundr höfðu þá drepit alla víkinga, en Agnarr flýði einskipa. Hann kom til Hálogalands ok var inn mesti spellvirki. Hann dró saman fé mikit, ok at síðustu gerði hann sér haug mikinn ok gekk þar í kvikr, sem faðir hans hafði gert, með alla skipshöfn sína ok trylldist á fénu.


27. Sögulok

Þeir Hálfdan ok Sigmundr fóru nú heim til Bjarmalands, ok settist Sigmundr þar at ríki sínu, en Hálfdan fór til Noregs, ok er mikil saga frá honum. Hann varð ellidauðr ok svá Ingigerðr drottning, ok er margt stórmenni frá þeim komit í Noregi ok Orkneyjum.

Ok lúkum vér þar þessi frásögu, ok sitið í frið.