- Hjem
-
Oversatte tekster
- Om Normannene >
- Didrik av Bern >
-
Fornaldersagaer
>
- Hjalmters og Ølvers saga
- Guðni Jónsson
- Forord
- Sogubrot
- Bosi saga
- Egils saga
- Eireks saga vidfarne
- Gange-Hrolfs saga
- Gautreks saga
- Halfdan Branafostres saga
- Halfdan Eysteinssons saga
- Helgi Thorissons tått
- Hrolf krakes saga
- Hromund Gripssons saga
- Hvorledes Norge ble bosatt
- Illugi Gridfostres saga
- Norna-Gests tått
- Om Opplandskongene
- Oppdagelsen av Norge
- Ragnar Lodbroks saga
- Sørli saga
- Sørli tått
- Sturlaugs saga
- Thorstein bæjarmagns tått
- Toki Tokesson tått
- Volsunge saga
- Yngvar vidfarnes saga
- Half og kjempene hans
- Islandske ættesager norsk tekst >
- Artikler >
- Gammelengelske oversettelser >
- Latinske oversettelser >
- Beowulf
- Linker
- Kontakt oss
- Om prosjektet
Forord
Latinen som kulturspråk
Gjennom å være ett av de to viktigste kulturspråk i det romerske imperium (det andre var gresk), og senere ved å være det eneste kultur- og administrasjonsspråk for den katolske kirke, fikk latinen en enestående viktig og langvarig betydning for den vestlige kulturen; både den religiøse og profane. Latinenes historie strekker seg to og et halvt årtusen tilbake, og fram til langt ut på 1800-tallet dominerte den skole- og universitetsundervisningen. Gjennom hele middelalderen, fordi det var så få mennesker utenom kirken som kunne lese og skrive, var latinen det helt dominerende skriftspråk i det meste av (det romersk-katolske) Europa.
Slik også i Norden. Jordanes skrev på 500-tallet goternes (som han mente kom fra Skandinavia) historie på latin. Senere var det særlig kristne misjonærer som (selvsagt på latin) kom til å gi de første skildringene av nordens folk, slik som f.eks. Adam av Bremen.
Etter engelsk mønster vokste det fra 1000-tallet likevel fram nasjonale skriftspråk i Norden og, selv om den katolske kirke alltid holdt på latinen, så ble disse skriftspråkene her hos oss brukt både i lover og i religiøs og verdslig litteratur.
Siden antikken er derfor Europas historie og kulturhistorie blitt skildret nesten utelukkende på latin fram til 1200-tallet; senere kom langsomt skifter på andre språk til. Den europeiske kultur har således en felles språklig og kulturell bakgrunn basert på latin.
I Norge følger utviklingen det samme mønster. «Historia Norwegiae» (Norges historie) er antatt å ha blitt skrevet rundt 1150 og «Historia de antiquitate regum Norvagiensium» (Historien om de norske kongene i gammel tid) av Theodoricus munk antas å stamme fra rundt 1180.
Selv innføringen av reformasjonen i Danmark-Norge i 1537, og det gamle norske skriftspråks undergang, førte ikke til at latinen opphørte som skriftspråk i Norge. Fra denne tiden og framover har vi over 1000 latinske skrifter i Norge, noe som viser latinens fortsatte betydning.
Det var først med framveksten av nasjonalismen og nasjonalromantikken på 1800-tallet at latinen ble sett på som noe fremmed og «unasjonalt» og langsomt ble fjernet fra utdanningen i landet; dette til tross for at latinen er vårt eldste og uten sammenligning mest langvarige utdanningsspråk.
Dette betød også at man da fikk et brudd med det viktigste språklige fundament for den europeiske kulturen.
Derfor har vi i Norge i dag også en langt svakere latintradisjon enn de fleste andre europeiske land. Dette kan en se ved å sammenligne Norge med våre naboland Sverige og Danmark som har beholdt en langt sterkere latintradisjon og hvor latinske skrifter oversettes og ny-oversettes i langt større grad enn i dette landet.
Kjell Tore Nilssen og Karl Wilhelm Nilsen, Risør 2014.
Gjennom å være ett av de to viktigste kulturspråk i det romerske imperium (det andre var gresk), og senere ved å være det eneste kultur- og administrasjonsspråk for den katolske kirke, fikk latinen en enestående viktig og langvarig betydning for den vestlige kulturen; både den religiøse og profane. Latinenes historie strekker seg to og et halvt årtusen tilbake, og fram til langt ut på 1800-tallet dominerte den skole- og universitetsundervisningen. Gjennom hele middelalderen, fordi det var så få mennesker utenom kirken som kunne lese og skrive, var latinen det helt dominerende skriftspråk i det meste av (det romersk-katolske) Europa.
Slik også i Norden. Jordanes skrev på 500-tallet goternes (som han mente kom fra Skandinavia) historie på latin. Senere var det særlig kristne misjonærer som (selvsagt på latin) kom til å gi de første skildringene av nordens folk, slik som f.eks. Adam av Bremen.
Etter engelsk mønster vokste det fra 1000-tallet likevel fram nasjonale skriftspråk i Norden og, selv om den katolske kirke alltid holdt på latinen, så ble disse skriftspråkene her hos oss brukt både i lover og i religiøs og verdslig litteratur.
Siden antikken er derfor Europas historie og kulturhistorie blitt skildret nesten utelukkende på latin fram til 1200-tallet; senere kom langsomt skifter på andre språk til. Den europeiske kultur har således en felles språklig og kulturell bakgrunn basert på latin.
I Norge følger utviklingen det samme mønster. «Historia Norwegiae» (Norges historie) er antatt å ha blitt skrevet rundt 1150 og «Historia de antiquitate regum Norvagiensium» (Historien om de norske kongene i gammel tid) av Theodoricus munk antas å stamme fra rundt 1180.
Selv innføringen av reformasjonen i Danmark-Norge i 1537, og det gamle norske skriftspråks undergang, førte ikke til at latinen opphørte som skriftspråk i Norge. Fra denne tiden og framover har vi over 1000 latinske skrifter i Norge, noe som viser latinens fortsatte betydning.
Det var først med framveksten av nasjonalismen og nasjonalromantikken på 1800-tallet at latinen ble sett på som noe fremmed og «unasjonalt» og langsomt ble fjernet fra utdanningen i landet; dette til tross for at latinen er vårt eldste og uten sammenligning mest langvarige utdanningsspråk.
Dette betød også at man da fikk et brudd med det viktigste språklige fundament for den europeiske kulturen.
Derfor har vi i Norge i dag også en langt svakere latintradisjon enn de fleste andre europeiske land. Dette kan en se ved å sammenligne Norge med våre naboland Sverige og Danmark som har beholdt en langt sterkere latintradisjon og hvor latinske skrifter oversettes og ny-oversettes i langt større grad enn i dette landet.
Kjell Tore Nilssen og Karl Wilhelm Nilsen, Risør 2014.